Lyreko
Velkommen til Pengesnakk podcast, og den andre i en rekke lytterepisoder. Vi skal belyse temaer jeg ikke har vært borte selv, kan nok om, og fortelle historier som handler om penger og økonomi på ulike måter. I dag har jeg besøk av Siri Vettvik Feilund, som har mange eksempler på at en ADHD-diagnose kan bli dyr. Velkommen hit, Siri! Åh, gud, nå fått jeg helt ut av det!
Og det er jo egentlig, hei takk, takk for at jeg får komme. Og det er jo egentlig en veldig typisk ting det som skjedde nå, for nå satt jeg og hørte på introduksjonen din, og så falt jeg helt ut. Men jo, takk for at jeg får komme. Jeg hører jo på podcasten din, jeg sendte inn dette her tipset om det jeg kaller, eller som jeg tror flere også kaller, ADHD-skatt. Ja, for det er et begrep jeg ikke har kjent med. Nei.
Og det handler jo om at, skal jeg ikke snakke for flere av meg selv, men en del med ADHD strever jo med å organisere hverdagen sin, og da det resulterer jo i en del sånn, ja, puringer, eller at man glemmer å betale, glemmer å kjøpe billett, eller et eller annet, og så kommer det litt ekstra kostnader, og for min del har det skjedd ganske jævnlig
Så da tenkte jeg at det kunne kanskje være et tema hos deg. Ja, det var kjempefint at du sendte meg den meldingen, og det sa du du var midt i et veikryst på vei hjem fra trening. Ja da, og da må jeg ta den impulsen der og da, eller så er det to ting som skjer, at den impulsen blir borte fullstendig, eller så får jeg sånn...
hjernen min sender sånn push-varsel sånn ti ganger i timen til jeg har gjort det. Så da har jeg begynt å bare høre på den første push-varselen og prøve å gjøre det med en gang, så jeg slipper å ha den med meg resten av dagen. Så du er ganske impulsstyrt, vil du si det? Ja, det er det som er utgangspunktet, at jeg har fryktelig mye impulser. Og for å oppveie for det, så prøver jeg å
lage rutiner og systemer i hverdagen min, så ikke det skal bli så kaotisk som det oppleves for meg da. Kan du gi oss litt sånn bakgrunnsinfo om deg selv? Hvor gammel er du? Hvor bor du? Hva driver du med i dag? Og kanskje også hvordan du fant ut at du har ADHD? Det kan jeg. Jeg
Ja, jeg er 47 år. Altid tenke litt. Litt problemer med husketall. Jeg tror av og til at jeg er både yngre og eldre enn det jeg faktisk er. Eldre og eldre? Ja, det hender at jeg tenker fremover, så jeg må liksom... Men 47 år er jeg da, og jeg bor på Dønski i Bærum, med min fantastiske ekte mann og våre tre nydelige barn. Ja.
Og så er jeg utdannet innenfor arkiv, som også er ganske gøy, fordi det er jo system. Det er virkelig system.
organisere ting så du kan finne igjen. At en med ADHD skal jobbe som arkivar. Ja, og det er fordi at hvis jeg har gode systemer så får jeg litt ro inni meg. Da kan jeg stole på systemet. Og så trenger ikke jeg
Da trenger jeg ikke bry meg så mye om mine impulser. Så jeg har utdannelse innenfor arkiv og litt forskjellig annet også tidligere. Jeg har jo vært innom mye rart egentlig. Så jeg har jobb i Riksarkivet, i arkiverket, som seniorrådgiver der. Som er en fantastisk fin virksomhet. Det er rom for ulike karakterer, vil jeg si.
Så det er hverdagen min der. Jo, så var det det med ADHD, ja. Jeg fikk jo den diagnosen da jeg var 45. Ja, så to år siden bare. Ja, det var da det, når jeg tenker meg om det. Og det var flere rundt meg som helt uavhengig av hverandre bare gikk ut ifra etter å ha møtt meg at jeg hadde ADHD. Det var litt sånn, ja, en kollega som jeg som
som har familiemedlem med ADHD, som kjente det nok veldig igjen, og sa, hvordan går det med ADHD, Siri? Så trodde jeg det bare var tull. Jeg vet at jeg alltid har vært veldig snakkesalig og impulsiv og sånt noe, men tok ikke det veldig videre. Jeg leste til og med en bok jeg litt tilfeldigvis kom over, hvor det var en dame som fortalte om sin historie som udiagnostiserte ADHD. Så tenkte jeg, ærlig talt, sånn har jo alle det.
Skjønte ikke hva hun snakket om. Det kan ikke være noe diagnose det. Sånn er jeg også. Tok ikke den slutningen da at kanskje jeg hadde hatt det. Det falt meg liksom ikke inn da. Men etterhvert så kom det ganske mye fra flere kanter. Og så til slutt så nevnte jeg det da
nevnte jeg det for fastlegen min at kanskje jeg har ADHD og jeg har jo vært mye hos fastlegen min og det handler litt om også min impulser da at jeg er jo litt sånn, har jeg vondt til å si så sier jeg, jeg har nødt til meg forsjekket og så ringer jeg legen og så får jeg time så jeg har en veldig tålmodig fastlege så ser hun på meg og så sier hun ja, nei, men det tror jeg kanskje vi skal utrede
Og fremdeles da så tenkte jeg liksom at nå er hun bare snill med meg, for jeg kommer til henne og tror at jeg har en eller annen tropisk sykdom, eller nå har jeg fått flektifus, eller et eller annet som jeg bare har fantasien min har fortalt meg at jeg har. Og så sier hun nei, det har du ikke, og så går vi videre. Så tenkte jeg at nå skal hun bare være grei med meg, fordi nå har jeg fått nei på så mange ting som jeg tenker at jeg feiler. Så nå skal hun bare kaste inn den liksom, gi den bikkja en pinne liksom.
Og så ble jeg utredet, og det er jo en grunnig utredning, og så var det da. Hvordan foregår en sånn utredning? Da er man jo på, da kommer man til DPS, det er distriktspsykiatrisk, jeg husker ikke hva det er, distriktspsykiatrisk senter, tror jeg det er så for, ja.
i Bærum, og da blir du stilt masse spørsmål, og av og til så intervjuer de kanskje familiemedlemmer og litt sånt for å høre om så ikke det bare er en kilde. Så det er et sånn langt, langt spørreskjema hvor du skal, man må kvalifisere og ha en viss skål antagelig. Jeg har ikke satt meg sånn kjempegodt inn i det, men vi holder på en stund med det da. Så...
fikk jeg jo etter hvert ADHD-medisiner som jeg synes har hjulpet meg godt, men det tar jo ikke bort impulsiviteten og den grunnstemningen i meg som er mye en liten sirkus i hodet, egentlig.
Men det gjør tankekaoset litt, det går litt treigere, sånn at jeg får litt mer tid mellom impulsene og sånn, og også sånn at jeg klarer, og det gjør at jeg får overskudd til å ikke følge alle impulsene, eller sånn da, sånn
Hvis jeg har tatt en bit sjokolade, så trenger jeg ikke spise hele. Det er en sånn typisk ting som kunne være vanskeligere for slutt å spise, eller et eller annet, bare fordi det hyperfokuset fra da og da kommer og durer i vei. Du har jo tvillinger. Ja, det har jeg. Jeg har tre barn, en som er 17, og så tvillinger som er 14. Jeg husker ikke alltid helt alderen på de hele, men jeg tror det er riktig. Ja,
Det å huske tall er veldig vanskelig for meg, rett og slett. Men jeg visste jo ikke at jeg ventet i tvillinger før ganske langt ut i svangerskapet, og det er jo også fordi at jeg strever av og til med å ta til meg informasjon. Jeg detter ut av samtaler, også da jeg var til kontroll hos fastlegen min under det svangerskapet, og vi skulle høre på noen hjerteultralyd.
Hun holder på, og jeg er litt inn og ut til stede mentalt. Så sier hun plutselig, her er det to. To hjerter som slår. To hjerter som slår. Hun høres litt sånn uvanlig oppremt ut. Jeg tenker, ja, men det er jo fint at både jeg og babyen er her. Så det er jo to det.
og hun fortsatte å snakke om liksom at jeg kom til å bli trøttere enn sist da, ikke sant, for jeg hadde jo vært igjennom et svangerskap før, og liksom sånn, du kom til å bli veldig liksom plag kanskje så og så den uken og har du tenkt på hva fødselen har, og jeg tenkte, det var veldig jeg har jo vært igjennom, men jeg skjønte ikke hva hun master med liksom, at jeg tenkte, ja, jeg vet jo at andre gang svangerskap er litt mer sånn litt mer slitsomt, fordi du gjerne da har et lite barn fra før da
Så jeg gikk derfra med svangerskapspapirene som du har, det skjemaet ditt, hvor det sto dupleks på, som vel betyr tvillingsvangerskap, tror jeg. Og hadde ikke fått med at jeg ventet tvillinger. Og så var det først halvgått svangerskap på en trend, når jeg var på Bilde Ultralyn på Bærum sykehus.
Det var to svære babyer inne der. Jeg tenkte jeg bare hadde spist litt godt, og at det var andre gang svangerskap, og at man blir litt stor. Det var et kjempesjokk, rett og slett. Vi hadde jo kjøpt leilighet med plass til to barn. Altså et barnerom som vi tenkte at de to barna skulle dele. Og nå var det tre. Og det var ikke et stort barnerom. Men vi...
Vi ble jo i den leiligheten, og de tre, det var liksom to sprinkelsenger i vinkel, med en sånn, det er ganske mange sånne tenåringer som har sånn høy seng, hvor du har skrivebord under, da. Så der sov han eldste. Så det så jo bare ut som sånn varelager for barn, egentlig. Det var ikke plass til noe annet i det rommet enn de sengene.
Men det verste var at dette fungerte jo så fint, fordi den leiligheten var jo litt liten til tre barn. Jeg tror det var 65 kvadratmeter eller noe sånt nå. Og da hadde vi da tre barnehagebarn med alt det. Er av gummistøvler og skjer også, dresser og alt mulig sånt nå.
Men det gjorde jo også at vi måtte ha en veldig minimalistisk livsstil. Det var ikke plass til en ting mer i den leiligheten enn det vi trengte. Ja.
Så det, og det er jo sånn som er veldig godt for meg. Færre valg. Ja, det er sånn du har fortalt om i garderoben din nå, hvis det er mange valg og masse farger, så kan du bli stående. Altså da, før jeg skjønte hvordan jeg var nødt til å ha det, for å kunne rekke å komme meg på jobben hver dag, så kunne jeg liksom...
Det kunne enda mer fortvilelse, for jeg klarte ikke å bestemme meg, fordi den buksen som jeg hadde bestemt meg for å ha, som passet til været det skulle være dagen etter, den passet ikke til... Det høres jo fryktelig dumt ut, men det er sånn, hvis ikke klærne mine er ganske få, ensfargede og passer sammen, så kan jeg bli stående som en sånn
sånn dumt klovdyr å bare ikke komme meg videre jeg klarer ikke å ta det valget så det da jeg studerte litt da etter at jeg hadde fått tyllingene og da var det ganske fleksibel hver dag og da er det jo litt sånn det er støvler og jeans og en college cancer er ikke så farlig når du er student liksom og så skulle jeg begynne jobb da og komme meg på jobb i kontorklær hver dag altså det var, jeg brukte så mye krefter på det
så det blir lett overveldet da så da prøver jeg å gjøre alt så enkelt som mulig for at jeg skal unngå sånne det er så tidstyv det å bli stående og ikke klare å ta et valg går plutselig i tiden og så kommer jeg ikke videre i dagen min så det er og hva slags økonomiske konsekvenser kan det her ha?
Det er jo det at valget er vanskelig kan jo gjøre at jeg tar dyrevalg for eksempel hvis jeg har vært i en butikk og jeg skal ha noe og så er det veldig overveldende
Og hvis det er en litt god selger, da kan jeg gå ut av den butikken med ikke det jeg trenger, masse jeg ikke trenger. Fordi jeg blir helt utmattet av valgene. Og da blir jeg helt sånn... Kraften renner ut av meg, og jeg blir sånn... Da sier jeg bare ja til alt de foreslår. Så det kan være en mulighet. Og så er det jo...
Alt som det er en rutine på og en fast mønster i, det går veldig greit. Alle regningene våre går fra en regningskonto med faste trekk. Som du så fint sier, betal deg selv først. Det har jeg tatt veldig til hjerte, og det har vi gjort helt fra starten. Vi skjønte at min impulsivitet kom til å...
kunne gjøre familieøkten min litt vanskelig hvis jeg fikk bare dure i vei. Så du rakk ikke å få noen sånne store negative ting der med regninger som ble glemt? Det skjedde, jeg hadde en periode før jeg traff mannen min hvor jeg jobbet i et konsulentfirma og hadde en jobb som tok meg til London ganske jævnlig.
Og da fikk jeg MX-kort, tror jeg det var, et kreditkort hvertfall, til reiseregninger og sånn. Og det glemte jo jeg at jeg hadde brukt, hvis jeg hadde brukt dette nå. Og så glemte jeg av og til å miste kvitteringene, så jeg fikk jo ikke levert ordentlige reiseregninger.
Og så var det et møte jeg skulle til i London, jeg var kjempenervøs, og det var ganske lenge siden jeg hadde vært der, så da å holde orden på alt jeg skulle ha med meg, presentasjonen jeg skulle ha, klærne jeg skulle ha på meg, og komme tidsnok til flyplassen, det viste seg å bli litt vanskelig, for da kom jeg til flyplassen litt for sent uten pass.
Og det endte opp med at jeg måtte da ikke bare kjøpe meg en nødpass, men som jeg jo hadde gjort et par ganger før da, fordi jeg har det med å glemme det passet. Men jeg måtte også kjøpe meg en ny billett, og det var bare ledig på business class. Så da endte jeg på å kjøpe da en business class billett til London, og en nødpass. Det kostet mange tusen kroner.
Og det kunne jeg jo ikke belast arbeidsgiveren min, fordi jeg hadde jo kjøpt en billett til meg. Ja, ikke sant? Det var du som hadde rota det til. Det var jeg som hadde rota det til. Og da i løpet av den perioden jeg jobbet der og hadde det kreditkortet, så klarte jeg å jobbe meg opp en ganske, i hvert fall noen titals tusen i kreditkortgjeld og på en litt sånn,
ikke kjempegod lønn da det var liksom første voksenjobben min da hvis man kan si det så da gikk jeg fortvilet hjem til moren min og hun måtte hjelpe meg å rydde opp i det og bare ok, nå gjør vi sånn og så klipper vi det kortet og så
Skal du kanskje ikke ha kreditkort? Nei, jeg skal kanskje ikke ha kreditkort. Og det har du fortsatt ikke, eller? Jo, nå har jeg det. For nå har jeg jo... Jeg vet når jeg ikke skal ha det med meg. Og så er økonomien vår såpass ordnet, fordi...
Jeg kan jo egentlig takke den episoden og det kreditkortet for at jeg skjønte hvor dårlig jeg var på det, til at jeg da implementerte systemet ganske tidlig. Det var læring i det. Ja. Men det er ikke bare dyre billetter du surrer med? Nei, det er det ikke. Det er...
Jeg har jo hørt på podcasten din i mange år og tatt meg mange tips, og noen ganger når jeg vet at jeg har hatt en periode hvor jeg har rotet mye, så kan jeg ikke høre på, fordi da tenker jeg sånn «Det er så mye jeg ikke har fått til!» Så da må jeg gi meg selv en liten pause. Hahaha!
Og det er jo ikke kritikk til deg, det er jo meg som da må på en måte stenge verden ute, og alt det jeg vet jeg må gjøre, sånn som med strømmen da, ikke sant? Da jeg studerte så hadde jeg et sånt hjemmekontor hjemme hos oss, og der var det litt sånn kaldt rom, og så på vinteren skulle jeg begynne å fryse litt, og så hadde jeg en sånn liten varmeovn ved siden av, som jeg tenkte jeg skulle bare gi den en liten sånn ti minutter, så jeg får litt lunk på rommet, og så skal jeg skru den av
Men så satt jo jeg i hyperfokus inne i PC-en min og leste på et eller annet, eller skrep en oppgave, glemte tid og sted, og den ovnen sto på. Plutselig var jeg kjempevarm, hadde glemt at ovnen sto på, og da sette vinduet opp og vige opp. Så da står en sånn ovn på, på full guffe bak meg, som jeg ikke liksom får med meg at jeg har på, og det er liksom januar og ti kuldegrader ute, og vinduet står på full gap. Nå tenker jeg hva de gjør med, altså det er en liten, men
Det baller på seg da. Og så tror jeg jeg skrev til deg et eksempel om varmt vann og dusj. Fordi jeg har hårkulen min stående i et skap på ballet, ikke inne i dusjen. For jeg bruker ikke den hårkulen hver gang jeg vasker ordet. Og det jeg typisk kan gjøre er å gå for å hente den hårkulen.
Og så kommer jeg på vei bort dit, så kommer jeg på et eller annet. Åja, jeg skulle jo si det til sønnen min som jeg hørte komme meg, jeg skal si for at det handler om et eller annet da. Og da står dusjen på? Da står dusjen på, for jeg har ikke skuddet den, for jeg skal jo bare to meter frem til det skapet, hente hårkuren og tilbake igjen i dusjen. Men i det jeg har snudd ryggen til, har jeg glemt den dusjen. Og så går jeg ut av badet med håndklær rundt meg, fordi jeg skal jo bare si en...
beskjed til sønnen min, og så går jeg ned til han og sier det, og så tenker jeg ikke noe mer på den dusjen. Og jeg håndkler rundt meg og kjenner at nå er jeg jammen litt sulten, lager meg et par skiver og setter meg ned og spiser en kveldsmatt med han da. Og så plutselig hører jeg oppefra da, jeg husker ikke om det var et av de andre barna som sier, mamma, nå har du glemt å skru av dusjen, det er helt to, altså er det liksom, det er som et sånt tyrkisk dampbad i andre etasjen.
Så jeg er på en måte fyrt med vantvann, liksom. Altså, det er tropisk klima. Og sånn... Jeg kan også ødelegge middager, fordi å stå og se på at noen skal koke, eller steke, altså, det er kanskje det kjedeligste. Ja, det gjør vondt i tennene, på en måte. Det er så intenst kjedelig at jeg...
Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å følge med på den fisken eller den gryta hvor noe skal koke. Men så ganske ofte da, så hvis jeg har prøvd meg på den type matlagning, hvor det er noe sånn stå og se på noe til det er ferdig, så går jeg. Fordi dette orker jeg ikke. Jeg må gå og hente mobilen min og se på noe eller noe sånt, mens, og så glemmer jeg det jo. Og så koker det over, eller det brenner eller noe sånt. Og da må vi jo da, og da har jo jeg tenkt da, at jeg skal lage den
den linsegrytten, ikke sant? Den er både sunn, og den er god, og det er billige ingredienser. Det er liksom karakter A på det middagsvalget. Men så har den liksom den har jo blitt brent da, så den kan jo ikke spises. Så da må vi bort på butikken og kjøpe frossenpizza eller et eller annet fort og gærlig. Så da blir det dobbelt pris på den middagen.
Men vil du si at det er veldig mange små ting som fører til de ekstra kostnadene med ADHD, eller er det noen store ting også? Det virker som det er veldig mange små ting. Det er veldig mange små ting. For min del så er det nok mest det. Men jeg kan jo også gjøre litt spontant. Jeg har jo et veldig dyr mastermodul fra BI, fordi jeg er litt sånn...
En januar måned tenkte jeg at jeg hadde lyst til å bytte jobb, og så visste jeg at jeg hadde blitt forbigått i en stilling internt der jeg jobbet da, på grunn av å fikk beskjed om at du må skaffe deg en master, da får du de jobbene, tenkte jeg. Ja, men da...
Og uten å reflektere fryktelig mye mer over det, om jeg trengte det, eller om jeg kanskje kunne få en annen type jobb, så bare kjøpte jeg en mastermodul fra BA. Og det er jo en fin utdanning, men jeg hadde kanskje ikke trengt det. Og det koster jo liksom 100 000 kroner, bare for én modul. Og jeg trenger strengt at det ikke er en MBA, så ...
Så nå har jeg en masse modul da. Ja, så det fullførte det. Så det kunne vært enda verre. Det kunne vært enda verre, men det var ikke en utdannelse som passet meg veldig godt. Jeg ble veldig frustrert over det. Det var ikke et opplegg som passet meg, så det var ikke noe jeg...
Jeg tror hverken, jeg har nok hatt mer vellykket investeringer enn den modellen. Det var ikke, og der kunne jeg på en måte gått en runde med meg selv og ikke gjort det. Jeg har også sånn, ja, jeg har kjøpt en dyre kurs av andre ting, eller sånn, åh, nå er jeg utslitt, og det er mye med ungdomsutnåd, og så, nei, da må jeg dra på å finne ned i internettet
så finner jeg plutselig sånn, jeg må dra til en ayurvedisk helsested, for de lover jo sinnsro. Jeg tenker, åh, sinnsro!
En uke, 50 000 kroner, for det som stort sett er ganske ubehagelig, det er tarmskylling og ikke spesielt god vektarm, altså det er liksom veldig lite synsro. Jeg fikk i hvert fall veldig lite synsro av det oppholdet. Men det er ikke sånn i millionklassen, det er ikke sånn å ruinere familien, og det er jo nettopp fordi vi har
tatt noen grep da med å ha en ganske minimalistisk og nøkteren livsstil og det at jeg betaler jeg har en sånn ADHD skattbuffer, sånn at hvis jeg har da liksom kjøpt, eller da kjøpt et antrekk som jeg ikke har noensinne anledning til å gå, altså jeg har ikke noen, jeg har en ballkjole da, ikke sant, en del tusen kroner blir, jeg er veldig sjelden på ball
Så har jeg den konton som jeg har betalt til meg selv. Da går det ikke utover familieøkonomien. Eller plutselig har jeg fått en hobby hvor jeg kanskje tenker at jeg skal bli veldig god til et eller annet. Kjøper alt utstyret, og så
forsvinner kanskje interessen i det jeg har alt utstyrer. Ja, så det kan være litt dyrt. Det kan være litt dyrt, ja. Så du har en egen ADHD-konto? Jeg har det, ja. Og det er minimalisme. Hvilke andre ting er det du innretter livet ditt på en måte for å takle? Har dette blitt mye enklere etter du fikk diagnosen? Å ta det på alvor og legge opp livet på en måte som passer deg og din impulsivitet?
Jeg vil si at disse rutinene, jeg skjønte jo ikke hvorfor jeg var sånn, men jeg hadde ganske god innsikt i handlingsmønstret mitt i mange, mange år før jeg fikk den diagnosen. Men det å få diagnosen har gjort at jeg ikke skammer meg sånn over at jeg er sånn, for jeg har jo ikke forstått hvorfor det er så vanskelig for meg. Jeg er jo et fornuftig oppegående menneske, hvorfor
Hvorfor gjør jeg disse rare tingene? Hvorfor klarer jeg ikke å kjøpe riktig billett på T-banen? Med mindre jeg har, altså, før koronaen så var jeg jo på kontoret hver dag, og da er det en rutine, da har jeg en månedskort, og med liksom automatisk, altså sånn, det går fint. Men etter koronaen, da er jeg litt sånn hjemmekontor, litt på jobben, så jeg ikke har månedskort da, ikke sant? Da er det det å kjøpe riktig billett, det er
Jeg har gjort det feil så mange ganger at jeg har kjøpt feil zone eller at jeg har innstilt feil på når biletten skal begynne. Sånn at jeg planlegger reisen min da, sånn som de ruterappene så fint vil at man skal gjøre. Så kanskje jeg starter biletten da for tidlig. Sånn at den er allerede brukt opp i det jeg har den reisen da.
Og så har jeg også vanskeligheter med å forklare ting hvis jeg møter en litt autoritær person. Sånn som kontrollørene, de skal jo være litt strenge da. Og jeg klarer jo ikke da, det var en gang jeg skulle på en sånn workshop inne i byen, det var etter at jeg hadde startet opp igjen, jeg fikk lov å møte hverandre litt etter den verste nedstengingen. Så da hadde jeg jo ikke kjøpt en sånn T-bannebillett på kjempe lenge.
Så endte jeg opp med å kjøpe T-banebillett for zone 2, eller en billett for zone 2 som kostet 37 kroner. Jeg tenkte, flott, det er riktig. La ikke helt merke til zonen da. Og så tar jeg kålshåspannen da fra der ute hvor vi bor og inn til byen. Og så er det jo kontroll på jernbanetorget, det er jo nesten alltid det. Og så sier de det er feil zone.
Men selv om, altså jeg hadde tatt Kåsosbanen. Du var bare i zone 1? Jeg var bare i zone 1, med den transportmidlet jeg hadde tatt, var i zone 1, men jeg hadde betalt 37 kroner, det var det zone 1 kostet, så jeg hadde på en måte betalt riktig beløp, og jeg hadde ikke tatt noe buss i zone 2, jeg hadde gått til banen.
Men jeg klarte ikke å forklare kontrollørene at jeg hadde tatt gåsåsbanen, og jeg betalte 37 kroner. Så selv om jeg hadde betalt riktig beløp, og hadde en gyldig bilett, så endte jeg opp med å betale 1000 kroner i bot, fordi det sto zone 2 på den biletten. Det er mulig det er uansett av dit med den boten, men jeg var ikke i nærheten av å klare å forklare at jeg kom med ... For jeg blir utrolig engstelig når folk står der ...
og jeg kontrollerer som de jo er. Det er jo ikke de som gjør det gærent, men jeg blir kjempenervøs. Da klarer jeg ikke ut av det kaoset som skjer i hodet mitt. Da klarer ikke jeg å forklare situasjonen. Men nå husker jeg jo ikke hva du spurte. Nei, vi er jo egentlig på vei inn i hva du gjør og hvordan du legger til rette. Men en historie du har nevnt at du har til meg, det handler om brudekjorten din. Ja, det stemmer. Ja.
Da vi skulle gifte oss, så var jeg ganske tidlig ute med forloveren min. Hun tipset meg om at det var, å, nå er det en av de brødebutikkene i sentrum, de skal ha utsalg nå, for de skal legge ned en, å, topp, ikke sant? Kan få halvpris brødkjole, det er jo helt supert. Og så gikk vi inn i den butikken, og
så er det noe jeg opplever som jeg har skjønt at en del andre med ADHD også opplever. Det er en slags eufori når du har på deg noe nytt. Eller ved det nye. Og dette er helt nytt. Det trigger en slags intens gledesfølelse. Men dessverre skygger den fullstendig for
det er min smak, om det er noe jeg trenger, eller om det er riktig. Det er bare sånn å se denne nye fine tingen. Det er helt sånn etterlig dumt. Det høres ut som det kan bli kjempedyrt. Holder du deg vanligvis unna kjøpsenter og sånn? Ja, jeg gjør det nå. Fordi
Jeg har gjort utrolig mange feilkjøp fordi jeg bare får den. Åh, kommer inn i en butikk og det er så mange hyggelige mennesker som jobber og som er så flinke til å finne frem ting. Og de spør jo liksom liker du det? Åh, så flott! Føler meg så fin! Har på meg klær. Kjenner åh, føler meg som en million dollars, ikke sant? Og så kom jeg hjem. Og så er det akkurat som det er noen skjeld som faller av øynene mine. Men hva er... Det er jo ikke min...
smak eller stil eller passer inn og så var det med brudekjolen også? ja, med brudekjolen så var det en ting at det var egentlig ikke sånn brudekjolen jeg hadde tenkt det var den første brudekjolen jeg prøvde å, ser jeg ser ut som en brud
fullt fyrverker i hjernen min med alle de belønnings altså sånn jeg er ikke noen lege så det er bare sånn det er fullt fyrverker i hodet mitt liksom se så fin den er liksom den første kjolen ingen sånn analytisk evne når frem til min bevissthet om det er den som er den fineste og jeg skal prøve noe annet og til og med forloveren min prøver liksom men nå du har bare prøvd det en kjole men da hører jeg ikke på noe ting jeg bare er så i det øyeblikket at dette er så fantastisk se en brudekjole liksom jeg kjøper den
Og så visste det seg at den var heller ikke nok stoffig til å kunne, for den var litt trang over ryggen. Og så sa jo de butikkene at du kan jo legge den ut. Og da tenkte jeg at det er kjempefint, så jeg kjøpte den da. Og så en ti dager før bryllupet, og jeg skal hente den fra de som skulle sy den ut for meg,
Og så sier de, det er ikke nok stoff i den. Jeg var ikke en sjans på å få den igjen. Så da er det liksom ti dager til bryllupet. Jeg har ingen brudekjole. Så da må jeg gå på en ny salong og kjøpe en ny brudekjole. Så da hadde jeg lenge to i skapet.
Og sånn har jeg jo da gått i butikker og tenkt, nei, nå skal jeg kjøpe noe jeg trenger. Jeg trenger en sånn buks og en sånn genser, og så kommer jeg ut med flere antrekk som jeg ikke trenger. Men så kom jeg på at det går an å få hjelp. Så det jeg har gjort da, er egentlig å gjøre noe som høres ut som en veldig luksus ting,
og kjempedyrt liksom, men for meg har det lønt seg, og det er at jeg bruker rett og slett den personal shopper tjenesten. Fordi da har jeg et menneske som jeg kan si, du kan ikke stole på mine impulser når jeg skal handle, det jeg trenger er ensfargde plagg i en minimalistisk stil, så jeg kan gi den beskjeden, sånn at når jeg, og da går denne personen og henter inn klær,
fantastisk luksus da du er med i butikkene da sitter jeg da tar denne personen og henter fra de butikkene som hun sikkert har avtalen med eller noe sånt nå og så har hun med et stativ med alternativer til meg
Og så prøver jeg de klærne, og så har jeg på forhånd sagt til henne hva jeg trenger, så hun kan liksom, hvis jeg plutselig liksom, åja, kanskje jeg skal ha to av de, for begge var fine. Så sier hun, men nå sa du til meg at du skulle ha en, ikke sant? Så jeg har rett og slett, hun holder meg i øra da. Så jeg, og da slipper jeg å gå i butikker selv. Og da slipper jeg å komme hjem med fjærboa, eller
leopard heldress liksom som jeg da ikke har så mange steder å bruke så det har rett og slett og da også så da har jeg satt av penger til den handelturen og gitt et budsjett til den personen og da trenger ikke jeg gå i noe butikk for da har jeg klær de neste typ
Ja, tre årene liksom. Da trenger jeg ikke handle noe, for da har jeg det jeg trenger. Det er så bra at sånne tjenester finnes, og at det finnes måter å gjøre ting som passer for seg. Som du sier, dette høres jo så luksus og dyrt ut, men i sum virker det som at dette blir rimeligere for deg, fordi du vet hvordan du ville vært på et kjøpesenter selv. Ja, da unngår jeg feilkjøpene.
og da kjøper jeg en stor bølt med klær, og da unngår jeg alle småhandlingen. Det er en høy pris, og det er jo kvalitetsprodukter fordi de skal vare for meg i flere år, og det gjør det jo. Så da er det budsjett over tid, overgår ikke den ...
SIFO-kalkulatoren, som også er etter hvert jeg bruker mye forresten. Ja, på hvilken måte da? Fordi jeg er impulsiv, og synes det er kjempegøy å bruke penger, så kan jeg jo ikke ha tilgang til de pengene. Så vi setter opp, når vi får lønn, så går pengene til de kontoene
hvor de skal. Har du mange kontor? Ja, jeg har mange kontor. Jeg har en egen konto til strøm og offentlige avgifter, for eksempel.
Fordi strømmen varierer jo, og offentlige avgifter, det er to ganger i år eller noe sånt, så tror jeg det kommer. Ja, og det liker vi ikke av det HD-hjernen. Nei, det må være fast. Så vi fant ut sånn omtrent, vi bor i Rekkehus, da har du bare to ytevegger, så vi har ikke sånn kjempehøye strømregninger faktisk, så det er jo fint. Men den varierer jo like fullt, så vi...
fant ut hva det er i årsbeløp, og så delte vi det, og så sette vi inn et beløp, sånn at i løpet av sommerhalvåret, så er det jo økt. Da har vi penger der til de dyre vintermontene, og jeg trenger ikke tenke på det. Det går helt automatisk. Det er et veldig lurt system for mange. Ja, for mange. Fordi jeg klarer ikke også, jeg prøvde faktisk etter den strømepisoden min å gå inn og se på
på de forskjellige leverandørene og alt mulig sånt. Jeg tror ikke vi har den beste strømleverandøren, og husker ikke hvilken vi har engang. Når jeg er der inne, så får jeg trangt å legge meg ned. Jeg blir så utslitt av det er veldig kaotisk for meg. Jeg klarer ikke å orientere meg i sånne type skjemmer og oversikter. Så vi har nok ikke den dårligste, men vi har ikke den beste heller. Ja.
Men det utgjør ikke noe trussel for vår økonomi, fordi den er under kontroll. Og det er jo det som er det viktigste for meg, for da slipper jeg å bli stresset.
Når jeg blir stresset, så tar jeg dårlig valg. Så det er liksom... Ja, det er en sirkel der. Hva med mat og matinnkjøp? Er du like impulsiv på matbutikken, eller har du funnet noe? Nei, det er også... Det er mannen min som går i butikken. Og handler.
Fordi jeg kan da enten tenke å, nå det så kjempegodt ut, eller hva har jeg lyst på, og så blir det... Og så tenker jeg, jeg bare tar alt vi trenger, det kommer til å vare kjempelenge, og så går ting ut på dato, og så blir det tull, ikke sant? Men...
Det vi gjør er at vi handler to ganger i uken. Jeg vet at en er kanskje det beste, men det får ikke vi til. Vi handler to ganger i uken, og så har vi på forhånd laget en liste. Da prøver vi å legge oss etter det SIFO-budsjettet, fordi det gir rom til det vi har glemt, så vi kan småhandle likevel.
Så er det sånn... Det er det sånn vi... Ja, nei, nå mistet jeg jo litt rådden igjen. Jo, fordi jeg kan også... Den ene varianten er at jeg kan handle for mye. Den andre varianten er at jeg kan bli så overveldet av belysningen og varutvalget og hyllene i butikken. At det er bare... Og kriteriene skal være kjempegodt, og det skal være kjempesunt, og det skal være billig eller rimelig, og det skal... Barna skal...
i hvert fall klare å spise, altså det går helt. Det går ikke liksom. Jeg kan komme hjem med, eller så kan jeg skifte planen midtveis, ha en handleliste, ha halvparten av varene fra handlelisten, og så finner jeg at det er egentlig en mye bedre middag enn det. Og så begynner jeg å handle ingredienser til en annen middag.
eller en annen ukesmeny da, og så kommer jeg hjem med halvparten av hver liksom, halvparten av den planlagte og halvparten av den spontane så har vi liksom egentlig, ja Ja, så det har du en annen utfordring som er ansvarlig for. Det er en mann min som må gå i butikken, for han følger lista og liksom, så jeg kan lage planlegge middagene mye sånn, kutte mange ting og ha det i en gryt og sette det i ovnen
for da blir det ikke brent eller koker ikke over og sånn mye middager som er sånn ting som er kuttet opp enten sånn raw food style hvor det bare er masse grønnsaker som er kuttet opp liksom og du putter i en eller annen wrap eller noe sånt noe, det har vi mye av ellers er det ting som har stått lenge i ganske begrenset kusin hjemme hos oss hehehe
Mannen min er ikke noe god til å stå og se på ting steket han heller, så det hender at... Han er enig i dieten. Ja, da. Vi er litt vanedir da, og holder det litt sånn enkelt. Jeg tror nok noen hadde syntes at vi har litt kjedelig
kjedelig enn matvanlig. Jeg tror jeg leste et sted at en vanlig familie har ti retter som de rullerer mellom, så det er ikke veldig stor variasjon i de fleste hjemmelser. Nei, men det var litt godt å høre. Det er bra.
Men ok, nå nærmer vi oss slutten her. Er det noe du vil, altså til andre som, om man har ADHD eller ikke, eller har disse impulsive tendensene, har du noen tips eller noe mer du gjør for å liksom, ok, da har jeg klare rammer, sånn at jeg klarer meg bedre og unngår uventet utgifter, eller at ting blir mye dyrere? Det er en ting som jeg
et sånt mindtricks egentlig som jeg har brukt mye og det er det å velge verdier etter situasjonen nå er jeg spent fordi at dette med minimalisme er jo
Og økonomisk nøkterenhet er jo på mange måter en nødvendighet for oss, fordi vi har veldig vanlige jobber med vanlige inntekter, og jeg har jo litt sånn uvanlige impulser, så da...
Det finnes på en måte en forskning og et verdisett for en hvilkes møys levemåte. Hvis jeg er i tvil, så kan jeg tenke hva er det beste verdisettet for meg? Det beste verdisettet for meg kan jeg velge forskning som støtter at vi vasker for mye.
Fordi jeg glemmer og vi glemmer å gjøre mye rent, så da lener jeg meg veldig på den forskningen som sier at det brukes for mye renhøringsmidler. Åh, blir så fornøyd.
Det handler om å gjøre seg selv litt glad, da. Ja. Velge de verdiene som gjør at du føler deg innmari veldig god. Også sånn, får ikke til det der med sånn flott julekalender. Men så tenker jeg sånn... Og det kunne du føle på før? Ja, litt. Liksom mange som fikk det det, og lagde hjemmelag. Åh, det er så flott. Blir så imponert av det. Får det jo ikke til. Da er det om en tre barn, liksom. Da tenker jeg sånn, åh, må de ha tre...
Så vi gjør det veldig enkelt hos oss, og da går jeg litt for dette at barna har veldig godt av med sånn type minimalisme, og vente til jul før de får blønningene sine og sånn. Også det med idrett og travel hver dag. Barna våre har drevet med idrett, men de har ikke fått lov til å drive med så mye, fordi mange har jo...
Sånn at barna har masse interesser å kanskje drive med både ridning og fotball og svømme. Fordi de har kapasitet til det og sånt, men vi har vært litt sånn, nei, barna trenger mye ro. Kanskje ikke så mye barna som trenger den roen, som at...
min eller vår evne til å organisere hverdagen passe bedre til en aktivitet hver da. Så da leser du heller kommentarer og forskning som støtter det? Ja, jeg lener meg alltid på den forskningen som støtter mine valg. Hahaha!
Og det gjør jo at det kan jeg bli ordentlig glad. For man kan jo bli fortvilet hvis man skal fordype seg i alt man ikke får til. Og bevares, jeg gjør jo det også. Men for å komme litt ut av det, så kan jeg velge det som støtter hvordan vi har det. Ja.
Fantastisk godt tips. Tusen takk for alt du har delt i dag, både om utfordringene og de økonomiske konsekvensene, og hvordan du nå legger mer til rette som familielivet og hverdagen passer for deg. Tusen takk for at jeg fikk komme. Jeg føler selv at det har vært veldig kaotisk det jeg har sagt, men jeg håper det har gitt litt mening. Helt klart. Tusen takk. Ha det bra.
Ja, velkommen til Lyreko's ekstraordinære presskonferanse, denne gangen på podcast. Nå kan du handle alt du trenger til skolestart på ett sted. Lyreko har tusenvis av produkter fra kjente, trygge merkevarer. Spørsmål? Har du noen eksempler på produkter? Ja, det kan være sekk og penal, matboks, drikkeflaske, bokpinn, tegnesaker. Veldig bra. Ikke sant? Du kan besøke en av våre 21 butikker, og så finner du de nærmeste butikk og alle tilbudene for Lyreko.no. Ja, det er alt. Lyreko.