‹ Tilbage til podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

3/31/2026

Asle Toje & Sakarias Ingolfsson: Hvordan levde Jesus? Barndommen, Korsfestelsen, Oppstandelsen

Denne episoden av "Hvordan være luthersk" fokuserer på Jesu liv, fra barndommen i Nasaret til hans lære, mirakler, korsfestelse og oppstandelse. Samtalen utforsker også hvordan den tidlige kristendommen spredte seg fra Jerusalem, den første menighetens praksis, og utfordringene med forfølgelse og kjetteri, samt kirkens vedvarende budskap om nåde og forsoning.

00:00

I denne episoden diskuterer vi hvordan kristendommens røtter har utviklet seg, med fokus på Jesu liv, lære og menighetenes vekst, og hvordan troen spredte seg i den tidlige kirken til tross for forfølgelse.

02:29

Diskusjonen utforsker Jesu oppvekst, språklige kontekster og hendelsene rundt hans tidlige liv i Palestina.

09:27

Jesus' identitet som både Gud og menneske gradvis åpenbares for hans disipler, i tråd med luthersk teologi.

14:37

Jesus omvender vann til vin under et bryllup i Kana, som symboliserer hans guddommelige makt og betydningen av fellesskap.

20:28

Jesus' mirakler, som helbredelsen av den lamme mannen, er både tegn på hans makt og uttrykk for omsorg for individet.

Transkript

Nævnt i episoden

Jesus

Den sentrale figuren i kristendommen og hovedfokus for episoden, som diskuterer hans liv, lære, død og oppstandelse.

Sakarias Ingolfsson

Deltaker i samtalen, identifisert som prest i Den Lutherske Kirke.

Asle Toje

Deltaker i samtalen, statsviter, antatt å være 'Janne' i transkripsjonen.

Wolfgang Wee Uncut

Tittelen på podcasten som episoden er en del av.

Den Lutherske Kirke i Norge

Kirkesamfunnet som er tema for miniserien, og som preger perspektivet i diskusjonen.

Evangeliene

De fire bøkene i Det nye testamentet som forteller historien om Jesus, ofte referert til som kilde.

Det nye testamentet

Samlingen av skrifter som dokumenterer Jesu liv og lære, og den tidlige kristne kirke.

Det gamle testamentet

De hebraiske skriftene som Jesus og apostlene refererte til, og som inneholder profetier om Messias.

Maria (Jesu mor)

Jesu mor, nevnt i forbindelse med Jesu fødsel og Kanabryllupet.

Josef (Jesu far)

Jesu fosterfar, nevnt i forbindelse med Jesu fødsel og oppvekst i Nasaret.

Betlehem

Stedet der Jesus ble født, nevnt i Lukas' evangelium.

Nasaret

Jesu hjemby hvor han vokste opp etter flukten fra Herodes.

Jerusalem

Den sentrale byen for jødisk tro og Jesus' siste dager, inkludert påskefeiringen og korsfestelsen.

Kana

Landsby i Galilea der Jesus utførte sitt første mirakel, å gjøre vann til vin.

Nattverden

Sakramentet innstiftet av Jesus under det siste måltidet, sentralt i kristen liturgi.

Påsken

Jødisk høytid som danner konteksten for Jesu siste uke, død og oppstandelse.

Getsemane

Stedet på Oljeberget der Jesus ba intenst før sin arrestasjon.

Pontius Pilatus

Romersk landshøvding som dømte Jesus til korsfestelse, til tross for å ha funnet ham uskyldig.

Korsfestelsen

Den pinefulle henrettelsesmetoden Jesus led, og som er et sentralt element i den kristne tro.

Oppstandelsen

Den kristne troen på at Jesus sto opp fra de døde, en hjørnestein i evangeliet.

Den Hellige Ånd

En av tre personer i Treenigheten, sentral i Jesu lære og i Pinsens hendelser.

Missionsbefalingen

Jesu siste instruksjon til disiplene om å spre evangeliet til alle folkeslag.

Bergprekenen

En av Jesu lengste og mest kjente taler, som inneholder kjernepunkter i hans lære.

Paulus

Opprinnelig en forfølger av kristne, men ble en fremtredende apostel og misjonær etter et møte med Kristus.

Apostlenes gjerninger

Bok i Det nye testamentet som beskriver den tidlige kristne kirkes historie og utbredelse.

Roma

Hovedstaden i Romerriket, hvor kristendommen møtte både forfølgelse og etter hvert anerkjennelse.

Konstantin den Store

Romersk keiser som ga kristendommen privilegert status i riket etter sin seier i det 4. århundre.

Nikea-møtet

Et viktig kirkemøte i 325 e.Kr. hvor trosbekjennelsen ble formulert for å avklare kristen lære.

Trosbekjennelsen (Nikensk)

En fundamental kristen trosbekjennelse som definerer Treenigheten og Jesu natur.

Gnostisisme

En tidlig kjettersk bevegelse som skilte mellom det åndelige og det materielle, og som kirken kjempet mot.

Deltagere

Gjest/med-programleder

Asle Toje

Gjest/med-programleder

Sakarias Ingolfsson

Point

Det korteste svaret er at vi er Jesus-følgere.

Definisjon av luthersk tro.

Jesus er helt menneske og helt Gud.

Kjerne i kristen teologi.

Jesus er ikke her for å gjøre alle dine ønsker skal gå i oppfyllelse, eller å gjøre magiske triks som en trollmann, men snarere så er det i enkelt øyeblikk som griper han inn, viser sin makt, men det er hele tiden poenget er på budskapet som man forsøker å formidle.

Om miraklenes hensikt.

Enten er han rivruskende gal, eller så er han Gud selv. For ingen andre har en sånn autoritet.

Et sitat som tilskrives C.S. Lewis om Jesu guddommelige autoritet.

Jesus sier: 'Ingen tar mitt liv ifra meg. Det er ingen som kan gjøre det hvis ikke Jesus tillater det. Jeg gir det frivillig.'

Om Jesu frivillige offer.

Salige er de fattige i ånden, for himmelens rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Et utdrag fra Jesu bergpreken, saligprisningene.

Hjertets innstilling i alt dette her spiller en rolle. Og det at den er helhjertet, det er en hensikt.

Jesu fokus på intensjon fremfor bare ytre handling.

Det å være kristen er ikke en performance, det er en livsstil.

Om kristendom som autentisk levesett.

Jesus drar opp til himmelen for å kunne være alle steder nær.

Betydningen av Jesu himmelfart.

Vi kaster ikke ut folk. Samme kan man ha gjort. Dette er plassen for forsoning.

Om kirkens holdning til syndere.

Kirkens fiender på en måte er bare venner som vi ikke har blitt venner med enda.

Om holdningen til de som står utenfor troen.

Kirken vil aldri bli beseiret. Det er et løfte vi har av Jesus.

Jesu løfte om kirkens uovervinnelighet.

Påstande

På Jesu tid er gresk det internasjonale språket. Palestina ligger i skvis mellom to greske språkområder.

Viktig historisk kontekst for Jesu virkeområde.

Det nikenske trosbekjennelsen brukes i vår kirke. I mange andre kirker i Norge brukes det apostoliske.

Spesifikk informasjon om bekjennelsespraksis i Den norske kirke og dens lutherske søsterkirker.

Kirken bygges ikke på Peter, men på den klippen som han er en del av, som naturligvis er Kristus og hans ord.

En luthersk teologisk avvisning av den katolske tolkningen av Peters rolle som fundament for kirken.

Vi har ingen skriftbevis på det at Maria kan høre oss, eller høre bønner til massevis av mennesker samtidig, eller at hun er overmenneskelig på noen annen måte. Hun var et vanlig menneske.

En luthersk teologisk avvisning av katolsk Mariadyrkelse.

Hele autoriteten til det Nye Testamentet handler jo om at Jesus velger seg ut apostler, utsendinger, som han gir makt til å undervise på sine vegne.

Grunnlaget for Den nye pakts autoritet i kristen teologi.

For jeg sier dere, hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærde og fariseerne, kommer dere aldri inn i himmelens rike. Det er faktisk en ganske høy standard. Fariseerne og de skriftlærde var ikke noen sløve til med rettferdigheten sin. Fariseerne var ofte de beste menneskene du visste om. Og du må overgå dem. Og da setter du en umulig standard.

Jesu radikale standard for rettferdighet, som impliserer menneskets manglende evne til å oppfylle den alene.

Jesu budskap er universelt. Det er tilgjengelig for alle, og Jesus er tydelig på det: 'Alle folkeslag.'

En fremhevelse av kristendommens universalisme i kontrast til andre tidsbundne religioner.

Apostlenes gjerninger er skrevet før Paulus' død, som er på 60-tallet etter Kristus.

Datering av en sentral bok i Det nye testamentet, som gir innsikt i tidlig kirkelig historie.

De kristne utmerket seg ved monogami og ekteskap, noe som var uvanlig på det tidspunktet, og som var en 'seksuell revolusjon'.

En påstand om de tidlige kristnes radikale etiske praksis sammenlignet med det romerske samfunnet.

Man bruker abort for å bekjempe fattigdom, men virkeligheten er at man bekjemper fattige.

En sterk og kritisk uttalelse om abort.

Jehovas vitner er en sånn gruppe som er ariske. De er jo ikke kristne, da.

En teologisk klassifisering som plasserer Jehovas vitner utenfor det kristne trossamfunnet på grunn av deres avvisning av Jesu fulle guddom.

Jeg opplever at vi nå er i en oppadstigende tendens i Norge når det gjelder kristendommen, og det er jo kjempepositivt.

En observasjon av en positiv trend for kristendommen i Norge i moderne tid.

Lignende

Loader

Vi er tilbake i studio, og Søkerias, nå har vi kommet et stykke ut i hva det vil si å være luthersk, og vi skal nå til det som kanskje er det aller viktigste for luthersk-gjestene, nemlig Jesus.

Jeg tenkte kanskje vi kunne ta en podcast om noen av kjernehistoriene fra Jesu liv. Fortelle litt i randet om mannen og mirakelene. Hva tenker du? Ja, det er en god plass å være. Det er der vi er hver søndag egentlig, i gudstjenesten. Vi leser fra evangeliene.

i alle gudstjenester. Historier om Jesus fra hans lære, fra det han gjør. Det er det som er grunnlaget for alle prekene i kirken. Det er nettopp det du har i evangeliene, og det er dit vi skal nå.

Ja, og jeg trodde man skulle svare veldig kort. Hva vil det si å være luthersk? Det korteste svaret er at vi er Jesus-følgere. Det er det vi er. Det er det vi er. Fortell oss litt om Jesus, for vi har jo støttet på han. Vi har allerede nevnt Lukes evangelie og Jesus fødsel. Vi har snakket om Maria Møy.

og jomfrufødselen, vi har snakket om det gamle testamentet, og tegnene på hva som skal komme. Men jeg tenkte at det kunne være nyttig å snakke litt om Jesu liv, og hvor etter

Etter at han ble født i Bethlehem, så forsvinner jo Jesus litt ut av såga. Vi vet ikke så mye om Jesus barndom, gjør vi det? Nei, det er nesten ingenting. Det er et par ting som nevnes. Fortsatt i Lukas evangelie kapittel 2, så har vi noen ting som skjer etter at han blir født. Han er jo omkjert, han blir gitt navn.

og han tas med i tempelet etter 40 dager for å fremstilles der. Der skal også Maria offre for sin renselse. Det er noen sånne ritualer som hører til. Så kommer disse visemennene fra Østen. Det skjer trolig litt senere, men akkurat nå er det vanskelig å tidsfeste helt, men det er jo

Dette bildet som vi har av julekrybben med Jesusliggende krybben, Maria og Josef rundt, og så jetene og vismennene, alt samtidig, det er nok å trekke historien litt sammen. En komprimert tidslinje. En komprimert tidslinje, kan man si. Og det er greit nok det. Det er noe som man gjør når man forteller. Du kan liksom ikke få med alle detaljer.

Men sånn i virkeligheten var det nok spredt ut litt utover. Kan du fortelle litt om det samfunnet som Jesus vokser opp i for kvinner?

Jesus snakker aritmeisk, ikke hebraisk. Førstespråkene er aritmeisk. Det er et språk som snakkes av veldig få i dag, men fremdeles er et levende språk i Syria. Arameisk, ja. Arameisk, unnskyld. Det er det man mener ble talt på det området der i denne tiden. Det er jo gresk også, som er en slags, sånn som engelsk fungerer i dag, så er gresk på en måte det internasjonale språket som alle kan.

Interessant, ikke latin altså på tross av at det er romerne som hersker i Palestina? Det vil bli det etter hvert, men det er ikke kommet dit hen. Nå er jeg ikke en språkforsker, så jeg kan ikke si helt hvordan disse språkene beveger seg, men mitt inntrykk er at latin kommer fra Afrika og beveger seg opp

Det er en kort vei fra Tunis over til Sicilia, over til...

så at det kommer den veien inn. Det kan enda ta feil i dette. Men i hvert fall på jesutid så er det gresk som er det internasjonale språket. Og så må du tenke på at Palasina eller Israel ligger jo i skvis mellom to greske språkområder. Men husk at det patrometiske dynastiet hersker jo i Egypte, ikke sant? Og de greske bystatene går hele veien opp til Tyrus.

Så de er jo midt mellom to greske språkblokker, så det vil ikke være overraskende at det er gresk som fremdeles er det kunnskapsspråket, hvis man kan snakke om noe sånt. Ja, det spres jo under den helenistiske kultur, som kanskje er den verdens første isme, en kultur som du kan bli vunnet over til og bli en del av.

De på en måte importerte sin kultur til andre nasjoner.

Og det har vi i det såkalt apokryfene, så er det jo et sammenstøt mellom jødene i Jerusalem og den herlendistiske kulturen som kommer, og noen ønsker å ønske denne kulturen velkommen og bli greske. Og det gjør, det forbyr en del, det forbyr omkjærelser, det forbyr det å offre til Herren i tempel og sette opp en sefstatue i stedet oppå alt det er i forgården. Men

Og det er naturligvis et utrolig anstøtt å gjøre noe sånt. Og det fører da til at det er et jødeskopprør som driver ut denne hellenistiske kulturen og renser tempelet. Så skyver ut, bryter ned alt dette her hellenistiske som er satt inn der. Og så har man en rensesøytid på 80 dager, som senere feirer som hanukka da, etter den. Ja, det visste jeg ikke. Det er interessant.

Men Jesus vender Josef og Maria tilbake til Nazaret etter folketellingen og fødselen i Betlehem. Så det som skjer er at disse vismennene som kommer fra Østen, de har vært innom Herodes, Herodes den Store, som på en eller annen tidspunkt er i Jerusalem. Og han er en ganske brutal konge og kjøper

tar alle trusler mot sin makt seriøst. Så han vil jo egentlig når han får høre om denne kongen som er født, så vil han få tilintetgjøre den trusselen. De blir varslet i en drøm om å ikke gå tilbake til Herodes for å fortelle han hvem denne Jesus er. Og da tar Herodes det valget å få rett og slett utrydde alle ung gutter i området rundt på Gjertlehem.

Maria og Josef flykter med Jesus til Egypt, og så bor de der helt til Herodes er døde. Og hans sønn tar over. Nå er det et helt Herodes-dynasti, det er massevis av Herodeser da, men dette er Herodes den store. Og i denne perioden i Egypt er da Josef her, han er snekker og jobber med tre.

Ja, det vet vi jo ikke. Det er en referanse til tømmermannen Josef, som det andre i Nazaret kommer han som. Men utover det så er det vanskelig å vite hva han jobbet med. Han jobbet med tømmer på en eller annen måte. Ja, nå er det vi igjen støter på

hvilke fortellinger om Jesus som omvandler hva han sa og hva han gjorde, hvor gammel er han når han igjen dukker opp i skriftene? I Lukas evangeliet får vi, nå må jeg ferdigstille dine her da, det kommer tilbake fra Egypt mens Jesus fortsatt er ganske liten, og da vil de ikke bosette seg i Bethlehem,

fordi det er jo en annen Herodes på tronen, hans sønn da, så de drar opp til Nazaret i Galilea, en by oppe i bakkene der. Så det neste vi får vite, da har han blitt 12 år, og det er...

Kanskje en sånn konfirmasjonsalder eller barmitsvei som man muligens hadde på den tiden, det er ikke helt sikkert. Men en tid da han begynner å regne som voksen, da tas han med til tempelet på en av disse store tempelhøgtidene. Det er tre sånne i året. Så da får vi vite at han drar dit med Maria og Josef, og det er et stort følge, det er jo alle skal jo dit. Så de tenker at han er med gruppen på veien tilbake, men han blir igjen i tempelet.

og sitter der og snakker med de levde. Så familien drar på tur for en religiøs høytid, og så drar de hjem igjen, og på veien hjem oppdager de at har noen sett Jesus? Jeg trodde han var med deg. Ja, det er litt sånn. Så man har jo spurt seg hvorfor skjer dette? En mulig forklaring er at dette er under det såkalte usurde brødshøytid, som er en uke.

Men enkelte som reiste dit, det var det bare et par dager å reise tilbake etter det. Kanskje han tenkte å være der hele tiden. Det er en mulighet. Det sies jo ikke klart, så det er litt sånn gjetting her. Men i hvert fall, når de da kommer tilbake og finner han etter tre dager, så spør de hva er dette her, eller Maria spør han. Vi har vært så bekymret for deg. Da sier han, visste dere ikke at jeg må være i min fars hus?

Etter det så blir han med dem tilbake, og så står det, så var han lydig. Så det viser jo at Jesus alltid vet hvem han er. Ja, for den unge Jesus, på den ene siden så vet Jesus hvem han er,

Men han blåttelegges litt gradvis for hans følgere og for menneskene rundt ham. Og det er jo en del historier i Bibelen som gradvis, gradvis gjør dette synlig. Kan du kanskje fortelle, hva er den første av fortellingene om Jesu liv som begynner å vise at

at Jesus er noe mer enn tallefør unge mann. Vi må jo si at det vises jo hele tiden, så det er ikke et sted som starter det helt sånn klart, men det er et av tegnene som han gjør som beskriver sånn at det er tegnet åpenbart til sin helhet.

og hans disipler trodde på han. Så han har allerede disipler før det, og det er delvis fordi han har vært allerede og blitt døpt i Jordarelven. Av Johannes døperen, ja. Av Johannes døperen, og der skjer det en åpenbaring. Den hellige ånd kommer over ham som en duo, og de hører en stemme fra himmelen som sier «Dette er min elskede sønn som jeg har glede i». Hele den trihenige Gud er synlig for alle som er der.

Så det er allerede en åpenbaring der også, etter Jesu dop. Og da begynner det å komme noen som vil være hans disipler. Noen som har vært fra før av disipler av døperen Johannes. Og der har det blant annet Andreas fra Bethsaida, nord for Galileasjøen, som også tar med sin bror Simon Peter.

Og så har du Johannes fra samme område som tar med sin bror Jakob. Og det begynner å komme noen av de første følgerne fra deres krets, kan du si. Ja, for dette er et viktig poeng i luthersk teologi, at Jesus er helt menneske og helt Gud. Og det er en av de, er en markør som blir veldig tydelig og er en nøkkel til å forstå det nye testamentet.

At det er en dualitet i Kristus som gradvis blir mer og mer synlig for hans følgere. Dette er jo en del av den såkalt felles kristne bekjennelse. Så alle kirkesamfunn som vil kalles kristne er enige om dette, at Gud er treenig, han er Faders sønn og hellig ånd.

og at Jesus er både Gud og menneske. Jeg har hørt kristne som hevder at Jesus var bare en bra fyr. Ja, da er du kulturkristen kanskje, men du kan ikke gjøre krav på å være en troende kristen hvis du hevder det. Det vil jeg være helt enig i. Ordet kristen må ha et innhold hvis man i det hele tatt skal ha nytte av å bruke det.

Og dette her går du på grensene for hva du kan kalle for innenfor, for at det skal gi noen mening å bruke ordet kristen.

Det er jeg helt enig i, og det er også viktig at folk forstår at kristendommen, og i hvert fall luthersk kristendom, er spesifikt. Den er ikke en generell vibe-religion. Vi er veldig tydelige på hva vi tror på. Faktisk så synger vi de to spesifiske bekjennelsene på alle gudstjenester. Hva helt spesifikt vi tror på. Ja.

Det er det nikenske som vi bruker i vår kirke. I mange andre kirker i Norge brukes det apostoliske. Begge disse, i tillegg til en som heter den atanasianske, som alle sammen er sånne korte treenighetsbekjennelser, de er bekjennelseskrift for alle lutherske kirker i Norge, ellers så vidt de ikke har brukt navnet luthersk. Men det er det også for den romersk-katholiske kirke og for reformerte kirker.

anglikanske kirken. Alle disse store kirkesamfunnene vil bekjenne seg til disse tre oldkirkelige symbolene. Og dette er jo kjernen i kristent fellesskap på tvers av ulike menighetsgrenser og trosamfunnsgrenser. Dette er kjernen, ikke sant? Men fortell litt, Janne, skal vi til Brøllup i Kana? Ja, det som vi snakker om her, det er jo

Jesus er invitert til bryllup, han og hans mor og disiplene hans blir med ham. Det står om dette i Johannes evangeliet i kapittel 2. Og her skjer det at de ikke lenger har mer vin å servere til gjesterne. Det er nok en ubehagelig situasjon å oppleve. Så Maria, Jesu mor, kommer til Jesus og sier «Jeg har ikke mer vin».

Og da svarer jeg, jeg kan bare lese litt av dette her. Hans mor sa til tjenerne, hva han sier til dere, det skal dere gjøre.

Da sto det etter jødernes renseseskikk seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. Jesus sa til dem, «Fyll karene med vann», og de fylte dem til randen. Så sa han til dem, «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren». Da de bar det til ham. Kjøkemesteren smakte på vannet, som var blitt til vin. Han visste ikke hvor det kom fra, men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham,

Hver mann setter først den gode vinene fram, og når det er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinene til nå. Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea, og åpenbart til sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. Det må ha vært litt av et øyeblikk som folk fikk med seg. Det må det ha vært, ja.

Og det er flere ting i dette undere som er verdt å peke på. Du ser disse steinkarene som er, steinkar peker jo på at dette kanskje har vært en prestebolig. Fordi kar av stein på denne måten er jo ikke lett å lage. Det må dreies, det er et skikkere arbeid å få dette til.

Det hadde vært mye enklere å lage til slike kar av leire, bare støpe dem. Ja, det kan jo dreies det også, men det er uansett enklere. Men steinkar kunne ikke bli rituelt urene, og for en prest var det verdt å ta den ekstra kostnaden. Men disse skulle brukes til å vaske seg og rense seg, rense både bein og hender og

og jeg vet ikke, kanskje han vasket ansiktet. Så det hadde jo like renseser som skulle skje der. Så dette var jo egentlig vann som hadde blitt brukt til å vaske folk med. Hvordan reagerte folk på bryllupet på dette miraklet? Nå står det ikke noe utover det vi akkurat snakket om, så det er vanskelig å si noe om. Det blir jo bare gjettinger.

Men man kan vel, siden vi er mennesker, så kan vi vel gitte at det vil bli mottatt med både overraskelse og frid, og det vil være noe som folk snakker om også, vil jeg tro. Det vil det vært i dag også, tror jeg. Det vi kan si er jo at denne kjøkemesteren, eller en slags toastmaster, han som smaker vinen, han vet ikke hvor det kommer ifra. Men han opplever jo at, oi, dette her var jo det beste dere har. Dette er jo...

Dette her er fin, gammel vin. Så sikkert hvis de hadde hatt en av sånne utstufer og målet vinen, så hadde de sagt «Ja, den her er stått og blitt lagret i mange, mange år». Men det var jo laget bare noen sekunder tidligere.

Så Jesus lagde gammel vin til dem. Er det knyttet på noen måte til nattverden, siden vin og brød, Kristeligeggermann, og blod er så sentralt i tilbedelsene? Er det noen lenke mellom Brøllupukana og nattverden? Det må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt på. Det er det kanskje, men det må jeg se nøyde på.

Men vin brukes i en del av ritualene i det gamle testamentet, blant annet i feiringen av påsken. Og det er der det gjerne henger sammen, mer sånn konkret, at det var et beger med vin som ble delt ut til påskene. Hvor gammel er Jesus på disse tidspunktene? Her er han nok rundt 30, så ...

Omtrent, det gir seg ikke et veldig tydelig tall, men rundt 30, så det kan plussminnes et par år kanskje, jeg vet ikke. Hva slags yrke kan Jesus ha hatt? Han var jo både Gud og menneske, og som menneske måtte han vel arbeide å gå ut fra. Vet du noe om det? Ble han tømmermann som sin far? Det er jo en rimelig antakelse. Det er jo ikke sånn på denne tiden som det er nå, at man stikker fingeren i været og sier «hva skal jeg bli?».

Og hele denne tanken med å jobbe utenfor heimen som vi er så vant med, er jo en helt ny tanke. Den kom vi med i den industrielle revolusjonen. Så før det så jobbet de i familien. Og familien var arbeidsplass for menn og kvinner alle sammen. De måtte jobbe i huset og det huset drev med. Og det kan ha vært noen hus som drev vinåker og vinproduksjon, og da drev alle med det.

Og så er det noen som driver med tømmer, og da driver alle med det. Og det er rimelig å anta utifra det, at Jesus også jobbet med tømmer, sånn som Josef. Jeg liker i alle fall den tanken, det er noe som er, ja, det er bare en person, jeg liker å jobbe med tre. Det er noe som er godt for kropp og sjel, egentlig. Ja, absolutt.

Etter bryllupet i Kana så begynner fortellingen om Jesus å få

Plutselig begynner vi å få mer informasjon. Det er jo perioder hvor det er lite informasjon, mens etter Brøllup-Ikana så kommer vi på sporet, på en måte, at vi begynner å følge Jesus etter hvert som han vandrer og lærer bort.

Så det som du kan jo si med evangeliene er at de er organisert på en annen måte enn hvis du i dag skulle ha skrevet Astrid Tøyes memoarer, eller på en måte en biografi. Vi er vant til å tenke kronologi.

Og at du må ha like stor vekt på alle deler av livet fordi du skal få med ting som påvirker deg til å bli hvem du er. Jeg har lest en del politiske biografier, så jeg har lidd meg gjennom mange sånne. Ens egen skapelsesberetning, hvordan jeg ble så flink. Hvordan du ble så flink, eller den du er. Sånn er det jo ikke med antikke biografier i det hele tatt. Sånn er det ikke med Jesu biografi her.

her skal man bare få fram de delene som er viktige og de som forteller det som skal fortelles så de såkalte synoptiske evangelier, Matthaus, Markus og Lukas de er arrangert som todelte så du har første del og du har andre del og de har både egentlig de to delene har ulikt geografisk fokus og de har ulikt på en måte temamessig fokus

Så første del er fokusert på nordre del av Israel, på Galilea, og det er jo fokusert på spørsmålet, hvem er denne mannen, Jesus? Der får vi disse mirakelhistoriene, der får vi disse historiene om Jesus lære og så videre. Og så svarer man på det spørsmålet, man får en konklusjon, og så går man over til andre del, som handler om hvorfor han har kommet, her kommer hovedsaken, han kom for å lide og dø,

og bli reist opp igjen. Så da begynner vandringen mot Jerusalem og Jesu lidelse. Johannes Evangeliet er organisert på en litt annen måte. Det er mer fordypning i hvem er denne mannen, og du kan si, hvem er han og hvorfor kom han, men det er vevd sammen mye mer, og det er mye mer fordypende tekster. Derfor velger Johannes kun noen få tegn,

Han velger ut sju tegn som Jesus gjør, og så kan man snakke om Jesus døde hos han, det er det som det åttende. Og så beskriver han tegnet, og så kommer en lang dialog etterpå ut ifra det tegnet, som gir en mer fordypning og mer forståelse av hva er dette her, hvorfor skjedde dette, og hva betyr det. Men fortell oss litt mer om miraklene. Mhm.

Ja, vi kan, altså et av disse her som du hører om i søndagsskolen, eller jeg tror veldig mange vil kjenne det til, er jo et som vi finner i Markus Evangeliet kapittel 2. Der er det en, Jesus har akkurat skaffet seg ny bolig. Han har flyttet fra Nazaret, der han vokser opp, og til Kapernaum, en by som ligger nede ved Galileasjøen, helt på nordvestkysten.

Lite fiskelandsby, kan man si. Der har han fått sitt eget hus, og han reiser rundt i dette området for å forsynne i synagogene, men nå er han hjemme, og det blir kjent at han er hjemme i huset sitt, og folk strømmer til, og de fyller huset for å høre på han, og vil vite hva han har å si, og de stapper seg inn der. Det er trolig ikke så veldig svært plass, men det blir helt stappet, det står som sild i tønne.

Og mens de står der så kommer det en liten vennigeng som bærer på en lam mann i senga si. Og de vil få ham fram til Jesus for de er overbeviste om at Jesus kan helbrede denne lammemannen. Og når de kommer dit og ser hvor stappa det er, og de vet at de ikke kommer igjennom der, så klatrer de opp på taket. Kanskje bare en utvendig stige og en takterrasse. Og

Dette er laget på en litt annen måte enn vi ville ha bygget i dag, naturligvis med den tids teknologi. Så det er store trebjelker som holder taket oppe, og det ligger på tvers. Mindre greiner og sånne her tynne, litt sånn som når du klipper av pilen på våren. Sånn at det er helt tett, og oppe på det ligger kanskje leire og taksteiner.

Så de begynner å fjerne noe av dette her. Flytte det til side og lage et rom, og så firer det mannen ned gjennom taket. Heiser han ned i stua? Heiser han ned i stua. Du kan jo nesten se dette her for deg. Det er jo umulig at folk ikke lar merke til hva som skjedde. Hvis det begynner å trille ned fra taket, jordklumper og sand og småstein og

og du ser at det begynner å komme et hull der, da stopper dere, det holder på med, hva er det som skjer? Men Jesus bare fortsetter å undervise, helt til jeg har fått fyrt ned mannen. Og her også kan jeg begynne midt i det vi har kommet da. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme, barn, syndene dine er deg forlatt. Men noen av de skriftledde satt der og tenkte i sitt hjerte, hvordan kan han tale slik? Han spåte Gud, hvem kan forlate synder uten en? Det er Gud.

Men for at dere skal vite at menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder, og nå taler han til den lamme.

Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus. Og han stod opp, tok straks båren og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ut av seg av undring, og de priste Gud og sa, slik har vi aldri sett.

Det er sterk kost, og det er jo en veldig menneskelig historie, og så man kan se det for seg. Det er jo også som unge menn kunne finne på å gjøre. Det er et problem, vi finner en løsning, og så vi river opp taket, og så senker vi av ned, og så ser vi hva som skjer. Og det som skjer er, og jeg synes jo at det interessante er at

at Jesus virker ikke, han er ikke en trollmann. Han er ikke her for å gjøre triks, men dette er for å gjøre et poeng, som følger av den tvil som han opplever at de har. Men det er noe som går igjen også, at

At Jesus er ikke her for å gjøre alle dine ønsker skal gå i oppfyllelse, eller å gjøre magiske triks som en trollmann, men snarere så er det i enkelt øyeblikk som griper han inn, viser sin makt,

Men det er hele tiden poenget er på budskapet som man forsøker å formidle. Ja, så miraklene er tegn. Og det er sånn, selv om kanskje ikke det synoptiske evangeliet, eller Mathias, Markus, Lukas bruker den terminologien, så gjør Johannes det veldig konsekvent. Dette er tegn. De betyr noe. Det er noe større enn det de som stod der så og skjønte akkurat i det de var der.

Samtidig er det jo også omsorg for denne mannen. Det er jo ingen tvil om det. Han syns synd på denne mannen som ikke kan gå, og han helbreder han. Og for denne mannen, resten av hans liv, så er jo livet forandret til det bedre ved å kunne gå. Så det er ingen tvil om at her skjer det noe som er stort for han, og så skjer det et tegn samtidig. Men vi skal ikke håpe over dette med at det første Jesus sier til ham er «Barn, dine synder er deg forlatt».

Nettopp. Og så skjer det nå to ting parallelt. En ting som egentlig er usynlig, at han blir tilgitt, og en ting som er synlig. Så det er to tegn samtidig. Og fariserne som reagerer på at Jesus sier «Dine syndere er deg forlatt», det har jo helt rett i å reagere. Altså, en som sier dette, han syns noe stort om seg selv. Ja. Hvis han har den autoriteten.

C.S. Lewis tar dette opp og sier at det er på en veldig kjekk måte. Vi kan alle forstå hvordan tilgivelse fungerer. Du trekker på tærne mine, og jeg tilgir deg. Du stjeler pengene mine, og jeg tilgir deg. Men hva skal vi si om en mann som ingen har stjelt pengene fra, og ingen har trekket på tærne til, går rundt og tilgir folk for å trekke på andre folks tær og stjeler andre menneskers penger?

Enten er han rivruskende gal, eller så er han Gud selv. For ingen andre har en sånn autoritet. Ja, for dette er jo... Takk for at du sier det, for dette er jo den tildragelsen som kulminerer på Gålgata, der Jesus er Gud selv. Og...

Det skaper motstand. Det går imot menneskers rasjonalitet, det går imot samfunnets regler og forståelse av religion, og selv om det skaper undringer og entusiasme, så skaper det også sterke motkrefter i dette samfunnet.

Senere så går Jesus på vannet. Dette er jo en av de anslagene fra søndagsskolen. Fortell den historien. Ja, kanskje vi kan kombinere to her. Fordi du har den ene historien da Jesus sender apostlene på forhånd over Galileasjøen. De er ofte ute på båter. Peter og Andreas og Jakob og Johannes er alle sammen fiskere. Så de er vant med å være ute på vannet der.

Det er en raskere vei å komme seg fra A til B enn å gå rundt, selv om ditt ekk er et veldig stort vann. Har du vært der? Ja da. Den dag i dag er det jo ikke plagsomt utbygget rundt Galileasjøen. Det er jo et skrint jordsmål og en sjø hvor det er fisk. Det er en sjø der det er fisk, men det er også frode områder rundt, og kunstig vandring og litt sånn forskjellig, som gjør dette til en fin plass.

Så du kan kjøre rundt, jeg vet ikke hva det tar, lang tid å kjøre rundt, et par timer kanskje? Jeg må ærlig si at jeg så det fra helikopter. Såpass, ja. Jeg var i Israel med jødiske kolleger fra Akademia, så vi var oppe på Golanhøydene, og fløy da tilbake fra Golan til Jerusalem, og fløy da over Galilea sånn.

Så jeg så ikke at det var så fryktbart, jeg ble bare slått over hvor skrint det var. Men det er kanskje også et sånt norsk, vi er jo vant til at naturen er grønn og full av liv, mens i Midtøsten så er det jo mye sand og stein. Ja, så har det nok noe med årstid å gjøre også. Men jeg tror ikke det er en urimelig tanke å gå rundt vannet på en dag.

Det er et stort vann. Det er et stort vann, men ikke større enn som så. Det er riktig. Det går an. Det er klart det er langt, men jeg tror hvis man er sånn turgård og litt sånn atletisk av seg, så skulle jeg nok kunne klart det. Ja, så er det ganske smalt vann også, så det å komme seg over vannet med båt er nok å foretrekke seg foran og gå rundt, ja. Ja.

Absolutt. Så det er jo den enkleste, både energimessig og raskeste måten å gjøre det på. Og da er jeg vant med dette vannet, disse apostlene. Så du har den ene historien når Jesus sender dem på forhånd, han skal opp i fjellet for å be, og så kommer han vandrende på vannet til dem midt i natten. Så har du den andre historien, der Jesus har mettet fem tusen, og så på kvelden så

Nå kan det hende at jeg veksler om konteksten i hvert fall. Så setter Jesus seg i båten etter en vanskelig dag, eller en tøff dag, og disiplene begynner å ro. Han selv legger seg bakest på en pute for å kvile seg og somner ganske fort. Kanskje den kan vi jo lese. Vi er i Markes evangeliet. Vi kan ta den fra kapittel 4 her.

«Samme dag da det var blitt kveld, sa han til dem, la oss sette over til andre siden av sjøen, og de flot folket og tok ham med seg i båten slik han var. Andre båter var også med ham. Da kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles. Men han selv lå og sov på en pute bak i båten. De vekker han og sier til dem, «Mester bryr du deg ikke om at vi går under?»

Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen ti, «Vær stille.» Og vinden la seg, og det ble blikk stille. Så han sa til dem, «Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?» De ble slått av stor frykt og sa seg imellom, «Hvem er dette?» siden både vinden og sjøen adlydde ham. Det er jo hovedspørsmålet, hvem er dette? Og det er egentlig spørsmålet for begge disse historiene. Her er det en mann som

rår over naturkreftene på en måte som er helt utenkelig, helt umulig. Og det er lett å gå til sånne her tanker, sånn som at her har du Poseidon i vannet. Jesus snakker med Poseidon, og så skjer det. Altså tanker om at vannet og sjøene er levende, og det vet vi ikke er tilfelle.

Vær er en konsekvens av sollyset og varme og kulde og høytrykk og lavtrykk. Det er ingenting å snakke med på den måten. Det handler heller ikke om det. Her er det en stemme som har skaperens autoritet. Så Gud Fader skaper verden ved sitt ord. Han taler i begynnelsen «La det bli lys, og det blir lys».

La det faste land komme til syne, og det blir slik. Og Jesus taler med den autoriteten her. Så her identifiseres Jesus med den som har skapt himmel og jord. Det er det som skjer. Og dette må disiplene ha skjønt, men det er nesten for stort å ta inn over seg.

Ja, men man kan selv forestille seg. Det er jo den første impulsen når du støter på noe som er uforklarlig, er at du forsøker å forklare det. Med hendel til den informasjonen og den logikk som preger ditt eget sinn. Og da kan man jo ende opp på alle mulige steder. Men første svar er nok ikke at dette er Guds sønn.

Nei, det må sitte litt inne. Og det tok dem en stund å forstå. De forstod at han var messias, men de forstod ikke helt til å begynne med hva det betydde. Men når vi kommer til oppsummeringen, for eksempel i Matthew 16, så sier Peter det, du er messias, den levende Guds sønn. Da har det gått opp for dem hvem han virkelig er. Ja, for det er også viktig å ta inn over seg det at for Jesus-følgere og etter hvert disiplene,

De ser mirakelene og vet hvilken makt Jesus har, og derfor blir det som skjer i Jerusalem enda mer uforklarlig for dem. Hvorfor gjør han ingenting? Mm.

Her er vi inne på den forventningen som mange jøder hadde. Vi har snakket om det tidligere, at det er en politisk skikkelse som nå skulle fri dem fra romerne og starte dette fredsrike. Og så skjer det ikke helt sånn. I stedet blir de korsestet og henrettet.

Jeg tror vi burde snakke litt om veien fra Palmesøndag til Gizemene til Gålgata. Kan du kort fortelle hva som skjer i løpet av disse dagene? Hvorfor skal Jesus til Jerusalem?

Ja, det er jo denne påsken, og nå skjønner vi jo utifra Johannes-evangeliet, som gir oss litt mer kronologi, at dette er treie påsken etter at han blir døpt. Så han er oppe tre ganger i løpet av den tiden som skildres i evangeliene til påske, det vil si da.

Da kommer den opp der, og vi får denne uken som begynner på palmesøndag og varer til søndagen etter, kan du da si, som er første påskedag.

Men hvis vi nå tar den uken fra Palvesøndag til Langfredag og ser på den på den måten. La oss gjøre det. Det er festival i Jerusalem. Dette er en svær by. Og det er påske. Disse tre store høytidene som holdes der, det er påske, pinse og løvfittefesten. Da stappes byen av jøder som kommer fra hele verden for å være med i høytidene. Mhm.

Og når det er sånne festivaler, og selv når det er festival i Oslo, så begynner overnattingsplassen å bli fulle. Og etter hvert må man begynne å se på forstedene for å bo der.

Så det er noen som bor sør, eller det er noen som bor øst og vest. Emmaus er en by som vi kommer til å høre om senere. Der er det noen som overnatter. Jesus selv overnatter i en by som ligger ganske nært Jerusalem, på andre siden av Oljefelle, som heter Betania. Så der er det, jeg vet ikke, det tar en halvtime, time kanskje å gå. Så det er ikke sånn voldsomt langt, men det er utenfor byen. Der overnatter han.

Palmesøndag, første dagen i påskeuken. Vi tenker på søndag som siste dagen i uken, men det er egentlig første dagen. Og da kommer han til Jerusalem og blir mottatt ved portene som en konge. Han kommer sittende på et esel, som er et symbol egentlig, som viser tilbake til kong David. Det er egentlig en kongelig symbolikk i det, å komme sittende på et esel.

Nå kommer han ikke som en kriger, men han kommer som en fredsgonge. Og de er inne i byen, og det vifter med palmegrener og roper Hosanna, som betyr «redd oss», altså «berg oss». Det er åpenbart at de tar imot den kongen de har ventet på. Ja, man skal også huske at til tidspunktet er Israel under romersk okkupasjon. Ja.

romerne har tatt over mye av styret og stell og okkupasjonen er ikke populær nei, det er den ikke

Den er ikke populær. Jøderne har forskjellig syn på den allikevel. Det finnes andre alternativer som er like ille, og man kan like godt tåle det mens man venter på messias. Er det noen som tenker andre vil kaste ut romene med makt, det er selotergruppen og så videre. Så det er litt forskjellig syn på det, men alle venter på messias allikevel. Du har jo den fantastiske scenen fra The Life of Brian. «What have the Romans ever done for us?»

Det er jo åpenbart at romerne har brakt fruktene av romersk sivilisasjon, men det er også viktig at folk husker at romerne var uharvelig brutale okkupanter.

Så selv om man kunne få akvadukter og vingårder og romersk administrasjon, så var det også et regime som spesialiserte seg i helt forferdelige avstrafninger, kollektivt og individuelt.

Og hvis du ikke var romersk borger, så hadde du ingen rettigheter i det hele tatt. Så det var en drakonisk okkupasjon som jøden opplevde. Og det kanskje bidrar til å forklare at de som

Jesus på palmesøndag hadde nok visse forhåpninger om en krigsherre en konge med tradisjonell forstand som kunne kaste ut okkupanten og gjenreise troen det var nok mange av dem som tenkte så kan de ha hatt litt forskjellige blanda ideer også om det men

Nå er det en del som tenker at dette var alle i Jerusalem, og at nå blir det samme gruppe noen dager senere som roper korsvestene. Det er jeg ikke så sikker på. Her er det noen som tar imot den, og det kan ha vært en helt annen gruppe som så var mobben på langfredag. Så det er en stor by, det er mye folk der, og ikke alle tenker like dann.

Nei, jeg kan godt... Min erfaring med Israel er at hvis du har to jøder i rommet, så har du i hvert fall tre ulike meninger om saker. Det er jo...

De er mennesker som liker å diskutere og liker å artikulere seg. Så man kan jo se for seg at det fort oppstår en kakofoni omkring denne hendelsen, denne mannen som kommer ridende inn i Jerusalem og blir mottatt på en slik måte. Det tror jeg ville vært en snakkis i Jerusalem den kvelden.

Ja, det har det garantert vært. Men dagen er omme, og Jesus reiser tilbake til Britannia for å overnatte der.

Så kommer han dit mandagen, og da går han inn i tempelet og river ned bordene til dueselgerne, til de som driver med handel og ferdyr og vekslepenger og så videre. For tempelet hadde det blitt ganske mye bazaar. Ja, nå skal det sies da om akkurat denne handelen at

Det er litt tvetydende dette her, fordi Moseloven gir rom akkurat for denne handelen. Og ikke bare gir rom for den, den er nødvendig for at tempelet skal kunne funke.

Her er det flere ting som skjer. Det ene er jo det at hvis du bor langt unna, så kan du få lov å selge dyrene dine der du bor lokalt, komme til Jerusalem og kjøpe nye dyr der. Kjøpe land fra Betlehem. Kjøpe land fra Betlehem, det kan du gjøre. Og en ting er deg som bor langt unna Israel, men du har også en jødisk verden bestående av et mye, mye større område. Og folk som bor i, du vet, Aten, som er jøder,

Det er ikke så lett for dem å reise til Jerusalem tre ganger i året for å delta i offerhøytidene. Så det mange av dem gjør i stedet, er at de samler inn penger i sin lokale synagoge for å kjøpe de offringene som de var påkrevde av dem. Og så er det noen som reiser til hver halv tid. Om ikke fra deres synagoge, så er det i hvert fall fra noen andre. Og da gir de midlene til disse. De tar det med til Jerusalem og leverer dem der i kister som er laget til formålet.

Men da har vi et problem, for de pengene det kommer med er romerske penger med bilder av keiseren, og kanskje det til og med står Deus, Herren, på disse pengene. Bildet av keiseren som Gud, de gikk gjerne å ta med inn i tempelet og legge i disse offerkorgene.

Så derfor hadde man pengevekslere som vekslet disse avgudskronene til godkjent tempelvaluta, kan man kanskje si, som det kunne ta med inn og legge opp i disse kisterne. Men er det ikke slik at det Jesus her sier er at det kan sikkert være veldig bra, men det er et vilspor. Fokus er på feil sted her.

Ja, det er det, men ikke på den måten, tror jeg, som det ofte fremstilles. For det som er vidsporet er at nå er akkurat på dette øyeblikket så er det samme offerlam, det siste, det endelige, står der i tempelet. Det er Jesus selv. Så behovet for blodoffere er ikke lenger til stede nå som Kristus har kommet? Nei, det er ferdig med å ta slutt.

Interessant. Så det sanne oppfølget er i ferd med å bli snakket. Så jeg tror at det Jesus gjør da når han driver ut disse selgerne, det er en epokeendring som skjer der. Interessant. For å ta litt i. Og han siterer et vers fra Jesaja, mitt hus kalles Bærenshus, og dette stedet viser også til

en endetid da når på en måte tempelet åpnes opp for alle. Men dette må jo også ha skapt Storveder Kvegels det at han går inn i tempelet og utfordrer etablert religiøs praksis. Ja, det gjør han jo. Etterpå så blir han jo spurt om hva autoritet har du til dette? Og Jesus på en måte vrider seg unna det spørsmålet.

Så han svarte dem ikke på det, fordi de tør ikke svare ham på et spørsmål da. Så de får aldri svar med hvilken autoritet gjør de dette. Denne autoriteten er jo åpenbar for oss. Han er Guds sønn. Han er tempelets herre. Hvor går veien videre fra tempelet? Fordi man kan forestille seg, slik du har beskrevet, et Jerusalem som er fullt av pilgrimmer.

Det er religiøst, men sannsynligvis er det alt mulig som kommer med det. Sannsynligvis er det mat og drikking og ekteskapsingåelser. Det er mye som skjer i Jerusalem. Han har blitt tatt imot, og det har nok fått folk til å være bevisst at det er en skikkelse i denne byen som er litt annerledes enn hos andre. Og så går han inn i tempelet og utfordrer religiøs praksis,

og får spørsmålet hvilken rett har du til å gjøre dette? Hvem er du? Og han svarer ikke. Hva skjer etter det? Det fortsetter jo diskusjonene. Så nå er det nok allerede den mandagen, men tirsdag og onsdag sitter han i tempelet trolig hele dagen og diskuterer med folk og underviser. Så det er noen intense dager der.

Men det er onsdag etter middag, når det begynner å nærme seg kvelden, så er de på vei ut av tempel igjen. De skal ut av porten over Ketron-dalen, over til Oljeberget og rundt det, og til Betania, der det er noen etter.

Og på veien ut så stopper de, og disiplene ser seg rundt og ser på, altså dette bygget er jo et praktbygg, det er kjent i hele, altså den kjente verden, det vet om tempelet i Jerusalem, dette av flotte steiner med gullkanter, som man kan se lange veier ifra, altså centerpiece i hele byen. Og de stopper for å beundre dette byggverket.

og sier at de ser på disse flotte, store steinene. Og jeg har vært her og sett noen av disse som er i muren som holder tempelplassen oppe, selv om tempel er jo borte nå. Men grunnmuren står der fortsatt, og vi fikk omvisning. Det var en som sa at den steinen der, den veier som 3-7-4-7-7.

Jeg var der, og så var jeg sammen med en venn av meg som er rabiner. De vil at du skal ta på deg en kalott når du går inn. Det gjør jeg ikke. Nei, det tror ikke andre religiøse bøkser sier i det helt tatt. Jeg er kristen, og da kommer det en soldat bort og begynner å kjefte meg ned. Da ble jeg reddet av min venn rabineren som sier...

Ligg unna. De kristne har like mye rett til å være her som oss, og vi har ingen rett til å komme med religiøse krav på vegne av de kristne. La min venn få gå. Det var en hyggelig opplevelse. Det var interessant. Det finnes jo andre ting. Du kan ha en caps, eller en sixpence, eller en hatt. Det finnes andre ting, sånn at en kan slippe akkurat disse sammenstøttene.

Jeg har aldri vært så redd for samfunnsstøtte her i Sakkarias. Men la oss gå tilbake til dette her da. Der står de og ser disse flotte steinene. Og Jesus sier til dem, ja, se på disse steinene. Her skal det ikke være stein igjen over stein. Alt dette her skal rives ned. Det skjer noen ti år senere, år 70. Men det er det siste han sier før han går ut av tempelet for siste gang.

Så han peker frem imot ødeleggelsen av tempelet. Ja. Og det er jo vanskelig å forestille seg for disse unge mennene som står og ser på det som må være et av de flotteste byggverkene i verden på dette tidspunktet.

å få en slik beskjed? Jeg tenkte, det må ha gjort vondt. Så går de ut, det går ned disse trappene som finnes der, og går over, det er bare en liten sånn bekk, som denne der, Kedronbekken. Går over den og opp i bakken på det som heter Oljeberget. Egentlig en industriell plass der man

Jeg produserer olivenolje, det heter oljeberget fordi det er fullt av oliventrær som presses til olje. Så den plassen som heter Getsemane er der ute, det betyr oljepressen. Det er rett og slett plassen der olivene samles inn og presses. Så det er ikke en hage som vi tenker er en park, men det er en olivenlund, det er en industriell plass.

Og dette er etter arbeidstid, så arbeiderne er ikke der. Så prestene står der, og solen går ned. Ja, altså der står Jesus med disiplene nå, de er på vei mot Betania, og der stopper de og ser sikkert de siste solstrålene, liksom å gjenkjenne fra tempelet, og de snur seg og ser tilbake,

Og der oppe i bakken så blir det en utvidet samtale om det som så skal komme. Og da går han inn på dette med tempelets ødeleggelse. Men ser også lenger frem mot de siste tider da. Og kanskje budde apostlene ha hørt på dette og skjønt at her er det mer enn bare denne første kommen. Han er ikke kommet for å være en kirkekonge nå, men det er noe annet som skal skje nå, så skal han komme tilbake.

Den samtalen som han har med dem der peker veldig tydelig på det. Ja, for menneskelig fatteevne er jo alltid begrenset, og vi må jo også tilgi våre forfødre at den første tanken vil jo være fra at du innser at, oi,

Dette er et svært mektig og uvanlig menneske, kanskje til og med Guds sønn. Naturligvis vil han gripe til våpen og forsvare sitt folk mot okkupanten. Og så er han ikke den. Hans prosjekt er et annet, og Jesus prosjekt er jo noen ting som

fremdeles motiverer kristne og som er veldig nære troens mysterium som ligger helt på ytterranden av vår fattøvne. Så det er onsdagen. Nå kommer torsdagen og da skal Jesus spise påskelamme eller påskemåltidet med sine apostler. Her havner vi i en liten sånn knipe med kronologien

Det tyner nå på at Jesus følger essernenes kalender. Ved å feire påskemåltidet den dagen, virker som mange av de andre feirte det dagen etter, eller to dager senere, eller ikke samme dag som dette. Når de spiser det siste måltidet på kjærtårsdag, her er det litt forskjell i hvordan man telte tiden.

Ja, for Jesus siste måltid skal bli veldig viktig for kristen praksis. Fortell litt, Janne, om dette måltidet og hva som finner sted. Påskemåltidet er jo en feiring av Guds befrielse av det jødiske folket fra slaveriet i Egypt. Og der husker man jo på det påskelamme som ble slaktet for en eller to familier for at de første året skulle få leve.

Etter det så har man feiret påskemåltid i Israel som et minnemåltid. Dette er et måltid som bygger et fellesskap. Det feires i familiene. Det feires som et folk. Så man bygger både folk og familie og slekter ved å feire denne høgtiden. Men det er fortsatt på mange måter. Dette er en minnelse om det som skal skje. Eller det som har skjedd, skulle jeg si. Å bygge opp nasjonen på den måten

Det skal gjøres en gang i året, men som sagt så er det litt forskjellige meninger om kalenderen. Essenene er en jødisk gruppe som tar avstand fra eliten som bestemmer i Jerusalem på den tiden, som er sadukerende. Begge er prestegrupper, men de har ulikt syn på mange ting, og som driften av tempelet så er esenerne bruket i tempelet i det hele tatt.

De har en sånn leir som har bygget seg nede ved Dødehavet, som kalles for Kumran. Det er der vi har dødehavsrullene ifra. Men det har også noen hus i Jerusalem. Og en av grunnene for at vi tenker at det er dit Jesus går og feirer påskemåltidet, er at vi leser at det er en mann som bærer en krukke med vann.

Det høres ut som en detalj som ikke betyr noe, men det var en kvinnejobb å bære vann. En svært tung jobb, kan du tenke deg. Dette her var en jobb som krevde muskler, så den ble gitt til kvinnerne. Men ikke akkurat blant denne gruppen, da var det menn som var det. Ja, for i denne gruppen var det bare menn. Og da var det ingen kvinner til å ta den jobben, så måtte de gjøre det selv.

Så det at det er en mann som perver anker opp i byen, det er en sånn overraskende detalj, og det skulle følge etter han, og der skulle du få ordnet til et rom til å feire påske. Under dette måltidet så skjer det veldig mange ting, frem til som vi kjenner igjen i nattverden, som for presten, presten sitter jo rett fra Bibelen under nattverden, han tok et brøt og sa,

gjør dette til minne om meg. Men det er jo også dialoget mellom Jesus og disiplene som viser både tro og tvil. Ja, så Johannes Evangeliet gir oss en veldig lang dialog, der Jesus for det første lærer dem opp i neste kjærlighet, om hvordan de skal tjene hverandre, og hva det vil si at de skal elske hverandre som Jesus' disipler, og alle som kommer etter dem også.

Vi har den lange, ypperste prestlige bønnen som Jesus ber i Johannes 17. Den kommer litt senere, men man kan se dette som kanskje en helhet fra kapittel 13 til kapittel 17 i Johannes-evangeliet. Så det er ganske langt. Det er mye opplæring der, og han snakker mye om den hellige ånd som skal komme, og den hellige åndsgjerning. Det er kanskje den tydeligste undervisningen vi finner i skriften om den hellige ånd.

Han kommer for å overvise verden om synd, om rettferdighet og dom. Den hellige ånd taler om Jesus og bringer mennesker til Jesus, så det at mennesker blir frelse er den hellige ånds gjerning. Så vi får et litt annet bilde enn noen fremholder, der den hellige ånd er nærmest blitt den personen i regjeringen vi skal forholde oss til nå.

Vi forholder oss til hele den tredje Gud. Det har vi alltid gjort. Det gjorde man før, og det gjør man også nå. Da mener jeg før Jesus kommer, og også etter Jesus kommer, forholder vi oss til hele tredje enheten. Men, der under denne talen, som du ser, at Jesus tar et brød, takker, bryter det, gir disiplene og sier, ta dette og et det, dette er min kropp. Det er mitt legeme som gis for dere.

På samme måte tar han vinen og sender den rundt og sier «Drykk alle av denne kalken, den er den nye pakken i mitt blod, som utdelses for dere til syndenes forlatelse». Så sier han «Gjør dette til minne om meg, og gjør dette til så ofte som dere drikker den til minne om meg».

Så her innstifter han noe som kirken skal gjøre. Akkurat dette, når vi kommer til den kristne gudstjenesten, så kommer den fra to kilder, kan du si. Den kommer fra den synagogisiden, som er skriftlesning og bønner og salmesang og preken. Men så har du dette her som peker til tempelet, som er et offer. Jesus offrer seg selv som vårt påskelam, akkurat sånn som

Påskelamet i Egypt, mange århundre tidligere. Og de som er en del av måltidet, det er de som er en del av det som skjer på altere. Og selv om offeret kun skjer en gang, så gjentas måltidet i verdigutstjeneste hos oss, og egentlig om og om igjen gjennom hele historien. Så dette måltidet er en synlig måte Jesus bruker for å gi sin nåde

for å inkludere sin menighet i det offeret han gav på Gålgata, eller på stedet der han ble korsvestet. Ja, men disiplene vet ikke hva som skal følge. De vet ikke det enda. Men det vet Jesus, og jeg får i hvert fall en følelse når jeg leser dette, at tiden er ferdig med å komprimeres nå. At Jesus har vandret, han har lært bort,

Han har møtt menneskene, mens nå begynner tiden å bli kort. Og dette måltidet, det virker som at det er mye som blir lagt frem, mange spørsmål som besvares, mange nye spørsmål oppstår, samtidig som at Jesus vet hva som skal følge, og han er også menneske, og han må forberede seg på det.

det som skal følge den neste dag er noen ting som han som menneske må forberede seg på for han vet hva som kommer ja, det er mye som er tøft som nå følger

Det er greit å påpeke det at påskemål, altså at nattverden blir innstiftet nå før Jesus lider og dør, selv om det egentlig alltid ser tilbake til Jesus lidelse og død. Så den feires alltid etter døden. Så det hører til ettertiden, men det kommer før. Og det kan peke oss på en annen virkelighet som vi bør også ta alvorlig. Noe som Hebreabrevet lærer oss om, er det at alle offringene i det gamle testamentet

som skjer i tempelet og til og med påskelammet, selv om det skjedde lenge før Jesu tid, så er det det det handler om allikevel. Det er et frempek mot Jesu lidelse og død. De offringene i det gamle testamentet kunne ikke ha gitt syndenes forlatelse hvis det ikke var for Jesu døde oppstandelse. Det er det Hebrebrevet lærer oss.

Hva antar du som blir sagt og gjort under dette måltidet? En gang til. Hva antar du som skjer under dette måltidet? Det er jo selvfølgelig flere ting. En av de som kanskje er viktig å påpeke er at under dette måltidet går Judas ut av gruppen. Det er faktisk to som heter Judas. Judas er et vanlig navn, naturligvis. Det er en av de tolv patriarkene som heter Judas.

Men dette er juda fra juda. Han heter Ishkariot. Det er en mann av byen Kariot som er en del av juda. Så han var nok av den stammen da. Men han er også kjent som forederen. Ja, for han snikker seg vekk og forteller Trumpelvokterne hvor Jesus er, for han vet at de leter etter ham. Og vil ha en finne lønn for det. Ja.

Ja, det er jo ikke lett å finne et menneske i denne byen som kanskje er noen hundre tusen til vanlig, men kanskje opp i en millionby nå under høytiden. De vet ikke helt hvor Jesus befinner seg, og det å finne han er vanskelig. Så Judas går og får en god betaling for å foråde Jesus og bringe tempervakterne til ham, og han blir...

bli enig med dem om et tegn, i stedet for å peke der er han, så går han og sier at jeg skal gå og kysse han. Så Judas kyss, som kanskje noen har hørt om som et uttrykk, kommer fra dette. Ja, fordi dette var før mobiltelefoner og fotografier, så hvordan et menneske, det er jo ikke så lett å beskrive et menneske, hvordan ser han ut? Vel, han er

i 30 årene og ser slik og sånn ut, ja, men det kunne jo være mange. Så Judas bestemmer seg på den måten og er litt sånn snikete. Altså, han vil jo ikke helt stå for det heller da. Det virker jo litt sånn, ja. Så i mellomtiden så går Jesus og det andre ut av det rommet der de er,

og går over til oljefjellet, altså samme vei som det har gått flere ganger, og inn i dette industriområdet på oljefjellet, og til oljepressen Getsemane. Og der finner han seg en stilleplass, og går alene inn i hagen for å be. Og vi vet at han kjemper der han kommer i dødshangst, han vet jo hva som venter. Og en av beskrivelsene er at han svetter blod,

Dette finnes som en medisinsk tilstand, og jeg har lest litt beskrivelse av det. En ting er at dette kommer av at når en er i fryktelig angst, så er det noen blodkar i nærheten av svette kjertlene som sprekker, og så kommer det ut blod. Det er ikke mye, men det fører med seg at huden blir mye mer

og omfintelig, og skjør da, enn hva den ville ha vært, kanskje ellers. Så han går inn i det som så kommer, allerede svekket. Der ber han en bønn om at hvis det skal finnes en annen vei, så la det bli slik, la dette begere gå med forbi, om det er mulig, sier Jesus, men ikke som jeg vil, bare som du vil, sier han til far i himmelen.

Det minner meg om, vi snakket i en tidligere episode om sola i jord, og en av de flotteste strofene i sola i jord er at, det er noe i retning av, men en ting vet jeg, at det som lever nødig vil dø. Og slik er det å være menneske, at vi klinger oss til livet, og selv om Jesus var helt Gud og helt menneske, så var han også helt menneske.

og folk må huske at romerne var berømt, de var verdensberømt for forferdelige henrettelsesmetoder. Korsfettsselsen var jo en go-to for romerne, men de hadde mange andre forferdelige ting de gjorde mot de de ønsket å straffe også.

så Jesus hadde nok få illusioner om at dette ville være en fysisk grei og overkommelig offer som han stod foran. I et ganske punkt kunne man tenkt at hvorfor i det hele tatt korsvestelse? For det som skjer nå er jo at Jesus blir arrestert, Judas kommer og sviker han, og han blir tatt av tempelvakterne, jødiske soldater, som tar ham med til korsvestelse.

til yppersteprestens bolig, og der holder de et råd midt på natten. Det er jo ikke helt etterboka dette der. Kanskje de hadde hast, fordi de skulle også ha en feiring ganske snart. Dette var en forberedelsesdag for den feiringen. De skulle føre påske antageligvis lørdag.

Og så er det jo godt mulig at de ikke hadde myndighet til å gjøre noe slik. De var under okkupasjon, og det tar jo ikke lang tid før romerne blir trukket inn i dette. Nei, nå tyder det jo på at det er nok litt opprørske, og de tar ting i sine egne hender gjerne, og det har vi prøvd på det flere ganger. Men akkurat under påsken er det nok ekstra sensitivt å fare for et opprør,

Det er mye bedre at romerne tar den støyten enn at jøderne gjør det, hvis om mulig. Så de gjør Jesus til romernes problem? Ja, det de gjør er at de først dømer dem etter dømmer dem skyldig for å hevde seg gudlik. Så det er på en måte en branglære klausul, eller hva skal man si?

De prøver jo å få han dømt etter vitnesbord fra øyevittner, det får de ikke til, men så endrer det meg likevel at de dømmer han til døden på grunn av at han gjør seg gudlik. Som han jo er skyldig. Som han jo er skyldig. Jo, på en måte så er han jo det, og hadde vært det hvis han ikke var den han var. Nettopp. Ja.

Så de bestemmer nå at de må ta han til romerne for å få han dømt der. Det nytter ikke å komme en sånn anklage. Det bryr romerne seg ikke om. Det er mange guder. Det er overalt folk som hevder at det er guder, så det er ikke noe å bry seg med. Det må være en annen anklage som gir kraftigere kost for romerne, og det er at han kaller seg for konge.

Det er det politiske som opprører romerne. For du har jo rett at romerne er jo ganske praktiske når det gjelder religion, og så lenge du offrer til den gudomlige keiseren på en eller annen måte, så er det... Den romerske troen har på dette tidspunktet egentlig blitt mer praksis enn tro. Og...

Og de kristne senere skal jo utmerke seg ved at de er en av få grupperinger som nekter å gjøre det. Og det er jo... Hvis jeg skal slå meg selv i hardkorn med de tidligere kristne, så er jeg selv på samme måte. At det kan være bekvemt og enkelt for husfreden å være med litt på annen religiøs praksis, men det er jo jeg ikke. Ja, så det er i hvert fall anklagene som det kommer med. Nå er han...

Han hevder at han er konge. Han utfordrer keiserens makt. Da tar han med til landshøvdingen på den tiden som er Pontius Pilatus. Han er landshøvdingen over Judea, det området som virusen ligger i.

Vi tenker på at Israel er nok splittet i hvert fall tre, kanskje vi kan si fire deler, men det viktige her er Judea, der som Pontius Pilatus er landsøvdingen, der vi befinner oss akkurat nå, og så Galilea og Paris, som er to områder, men regjeres av Herodes.

Og det er der Jesus egentlig er bosatt, i Kapernaum i Galilea. Så han er egentlig under herodesk jurisdiksjon i forhold til hvor han bor, men i forhold til hvor han befinner seg akkurat nå, så er det Pontius Pilatus. Men på grunn av det påske så er begge disse vennene i Jerusalem. Pontius Pilatus skjønner jo med en gang at dette her er en sånn missunnelsesak, eller

Dette er en ikke-sak. Han er uskyldig i forhold til disse romerske anklagene. Det er ingenting der som finnes i dem. Han prøver å gjøre det klart og dytte han litt vekk og bare avslutte denne saken. Men skjønner ganske fort at det kommer ikke til å fly. De er fast bestemt på at de vil ha en korsfestet. Og de...

Høyser opp folkemengden som er der, sikkert mange som ikke engang vet hvorfor de er der, men får den til å rope korsfesten, korsfesten, og de vil ha en korsfestet. Og det er presse på Pilatus via, hvis du lar han gå, så er ikke du kjeisernes venn. La din opprører gå, det er ikke snakk om det. Ja, det er jo embedsforskjømmelse, og ikke gjøre som vi vil i dette spørsmålet. Ikke sant?

Og han til og med sier, vil dere at jeg korses til kongen deres? Og da kommer det et svar som jeg er veldig forbøys over. At disse jødiske lederne sier, vi har ingen annen konge enn keiseren. Det må ha vært Saddukere som sa det, men likevel. Man sitter langt inne og sier noe sånt. Det går jo på akkord med alt de tror. Så nå komprimerer jeg litt historien også, men

Han gjør flere forsøk da, Pilatus. Det ene er når han hører at den egentlig hører rundt Herodes, så prøver han å sende den til Herodes som er i byen. Herodes er skrulle. Han vil bare se han gjøre et tegn, og når ikke det funker, så bare ler han og kler på han en purpurkapp og sender den tilbake til Pilatus. Det funker ikke. Han prøver å sende den vekk for å bli pisket, hudstrøket.

slått med forferdelige pisker som river opp huden, som vi husker er allerede utsatt på grunn av dette i hagen. Han prøver å håne han i håp om at jødene før eller senere skal si «Ok, nok nok, nå har vi fått det vi vil». Men det skjer aldri. De pisker han, de setter på han en tornekrone som en hån av «Dette er din kongekrone».

Og det fremgår jo som at Pontus Pilatus tenker at nå må det jo være nok, det må det jo forstå. Nå har jeg gjort noe, nå har jeg idmyket han, jeg har pisket han, kom nå igjen. Ja, det er jo det som er, og han prøver til og med, hver påske skal de gi vekk, har han som en tradisjon at han gir dem fri en fange.

Så han gir dem et valg. Nå tar jeg den verste, den ingen vil ha løs i gatene. Barabbas. Barabbas setter han opp, og så Jesus, hvem vil du ha fri? Og da roper han Barabbas, gi oss Barabbas fri. Han skjønner rett og slett, dette går ikke. Han vil ikke være med på det, så han gjør en sånn nesten litt utrolig handling. Han får noen til å komme frem med vann, og han vasker hendene og sier, jeg vasker hendene av denne mannes blod.

Jeg har ingenting med denne saken å gjøre, men dere kan ta opp hårføsten. Så det er nesten, hva kan du si til noe sånt? Det er fortsatt han som dømmer det. Ja, de som kjenner politikere kan i hvert fall forstå hvordan logikken er. Altså at jeg vil ikke ha skylden for det som er den dritte konsekvensen av min handling. Men for Jesus, det som er også interessant i

i samtalen med Pontus Pilatus, er jo det at Jesus hjelper ikke seg selv. Nei. For det er jo den ene siden så har du jo folkemengden som er ute etter blod. De er langt forbi å tenke prinsipielt nå. De sier det som kommer til å få dem til det de ønsker å se en henrettelse. Mens

Pontus Pilatus er jo også i dialog med Jesus. Hvorfor? Du kan kanskje snakke litt om det. For dette er jo også et berømt øyeblikk i menneskehetens historie. For Pontus Pilatus er en administrator, han er en romer, han er ikke en del av dette, og det er ganske åpenbart at han synes det hele er.

er enten litt above his pay grade eller veldig langt under hans pay grade. Han kan ikke forstå helt hva dette har med han å gjøre. Og

Det virker jo også som at han i samtalen kunne godt tenke seg hjelp meg her, Jesus. Hvordan kan vi sammen komme oss ut av dette? Det har i forhold ingen hjelpt meg. Vi har disse tre siderne, en trippelrettssak her nesten. Du hadde den romerske rettssaken, der det er åpenbart at det er et justismord. Det er et mord ved hjelp av rettsvesenet.

Du har den jødiske rettssaken, men så har du egentlig en himmelsk rettssake, og det er jo det som er hele poenget her. At Jesus lar seg dømme uskyldig til døden. Ikke for sine egne ting, men for andres synder. Og dette var noe vi snakket om tidligere,

Og som vi vender tilbake til, dette med at Jesus dør for andres synder. Han tilgir andres synder. Det er ingen som har trukket på hans tær, det er ingen som har stjålet fra han. Og når vi nå kommer til det store offeret, det ytterste offeret, dette kresjendoet,

så blir det som menneske så kan man også forstå hvor vanskelig dette må være for Jesus å ikke hjelpe seg selv

for han kunne så synligvis ha snakket seg ut av det. Det virker som at i alle fall Pontus Pilatus ville vært villig til å lytte til alternative løsninger, en falsk tilståelse, noe. Mens Jesus, som har snakket med så mange, plutselig så blir han formelt og lite interessert i å komme Pontus Pilatus i møte. Ja, og det har han sagt allerede fra før.

Og det skjønner vi også at alt dette her, begge disse rettssakene som har skjedd der i ulike råd, det er bare en formalitet. Jesus sier, ingen tar mitt liv ifra meg. Det er ingen som kan gjøre det hvis ikke Jesus tilater det. Jeg gir det frivillig. Det er det han sier. Så det er det overordnede fortellingen her, at Jesus går frivillig inn i det og blir damt uskyldig.

Jeg synes jo at denne filmen, The Passion of the Christ, selv om det bruker veldig, veldig sterke virkemidler, så er de sannsynligvis realistiske i forhold til hva som skjedde. Og det er sjokkerende. Et svært pinefullt øyeblikk. Det som for oss i ettertid, så er piskingen og korsfestelsen som nå følger,

Noe av det sentrale for oss ved det er at dette skjer av en nasjon, romerne, som har gjort det til en kunst å ta livet av et menneske. Der pisker de nesten til døde allerede ved piskingen. Så korsfester de han, og til slutt så dobbeltsjekker de at han faktisk er død. Ved å stikke en lonse i siden på ham. Ja.

Så når dette er gjort ved romerne, så er det ingen tvil om at han er død. Det var deres spesialitet. Det var å drepe folk. Så de visste nøyaktig hva de holdt på med, og de ville ikke ha gjort en tabben og ta han ned av korset og overgi han til begravelse hvis han ikke faktisk var død.

Jeg forstår til diten at de som ble korsfestet døde ved kvelning ofte? Ja, det er jo sånn rent formelt så er det ofte det, fordi de henger på en sånn måte at de må bruke kraft for å kunne trekke pusten. Og det er fryktelig smertefullt å dro dem opp etter korset, og i Jesus tilfelle som er pisket allerede, skraper sårene mot korset hver gang han trekker pusten.

Så det er en forferdelig død å dø på korset. Og man kan bare forestille seg for disiplene, og her ber jeg litt om å tenke som mennesker, at her har du en gruppe mennesker som har fulgt en mann som hevder seg å være Guds sønn, som har utøvd mirakler og som har lært bort

og som de oppenbart har en enorm tillit til. De har gitt opp sine yrker, de har gitt opp sine familier for å følge ham. Og så dør han den mest ydmykende død som den romerske verden kan tilby. Korsfestelse var ganske nær toppen av ferdehenretelser som romerne kunne dele ut. Jesus er død, han tas ned fra korset,

De har stukket et spyd inn i siden på han. Det spruter ut vesker. Og nå er man på... Nå må man jo... Hva gjør man med like? Dette er jo et varmt land. Man må jo på en eller annen måte få tatt hånd om like, slik at det ikke råttner og sprer sykdom. Og

Og en Jesus-følger tilbyr sin egen grav. Dette er jo, sånn som vi har vært i Jerusalem, det er litt vanskelig for det kulturelle. For de fleste andre steder så grav man ut hull i bakken. Men dette er et ekstremt steinet landskap, så det man har er jo sånne små huller,

som dekkes til med en sten. Og det er veldig mange av dem. Alle prominente familier hadde sine familier i gravstede, og en gir opp sitt slik at Jesus kan gravlegges der. Ja, Josef fra Arimathea. Og det er ikke bare gir han opp en grav, hvilken som helst grav, den er jo på en sånn prime location, rett utenfor byen.

Og litt derfor også, fordi det som er, er at dette her er ved å være ferdig med å nærme oss slutten av fredagen, og med engelsk sola går ned, da begynner sabbaten. Og denne sabbaten er ekstra stor, fordi at de skal altså feire påske, jødene, og det er massevis av regler som slår inn her. En ting er at et lik skal ikke henge oppe over natta.

Og det er også en regel med at de skal komme så fort som mulig i grav. Skal det funke nå å få disse her i en grav, tas ned og få dem i grav før sabbene begynner, da må det skje fort. Og denne graven er like ved, det er derfor den tilbys. Og den er helt ny faktisk også. Men jeg skal lese litt her fra Johannes 19, fra vers 30, da Jesus hadde fått vinedikken.

sa han, «Det er fullbrakt», og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. «Nå er alt ferdig, det er fullbrakt, og han dør.» Det var forberedelsedagen for at ikke de døde legemene skulle bli hengende på korset sabbaten over, for denne sabbaten var stor. Da juderene Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned.

Så her kommer de med slegger og slår i stykker beina på de som henger på korset, for da kan de ikke løfte seg opp lenger, da kan de ikke puste, og da dør de relativt raskt. Soldaterne kom da og brøt benene på den første, og den andre som var korsfesset sammen med ham. Men da de kom til Jesus så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldaterne stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann.

Verset 1.

Men Josef fra Arimathea, som var en av Jesu disipler, men hemmelig av frykt for juderene, spørte deretter Pilate som hun fått ta ned Jesu legeme. Pilate skal ha lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned, men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrre og aloe, omkring 100 pund. De tok da Jesu legeme, søpte det i linklær, sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jøderne når noen begraves.

På det stedet hvor Jesus ble korsfestet var det en hage, og i hagen var det en ny grav som ingen enda var blitt lagt i. Der la de Jesus, fordi det var jødernes forberedelsesdag, for graven var nær ved. Men romerne var kjent for å gjøre ting med grunnlighet, så det at de har korsfestet ham, det at de har bekreftet at han er død,

de velger å sette noen soldater ved graven også for å være helt sikre på at ikke noen forsøker å stjele like eller at det blir noe mer oppstandelse rundt denne saken. Med byråkratisk grunnighet så tenker Pontus Pilates om at det er nok greiest. Ja, det blir satt soldater der. Dette kommer fra Matteus 26. Det er en liten uklarhet om det er

Det Pilatus gjør, eller om han sier dere har soldater, om man skal forstå det sånn at... Det er en annen måte å forstå det da. At han sier, ja, men dere har jo soldater selv. Tempelvåkten har sett dem der da. Så det er også en mulig måte å forstå det. Men i hvert fall så blir det satt soldater til å vokte graven, og det blir satt en forseiling på steinen. Sånn at det ikke skal bli noe tull der, ja. Mhm.

En ting som jeg har lyst til å si om kronologien denne siste uken, det er en parallell her til skapelseshistorien. Gud skaper verden på seks dager, han gjør all sin gjerning, og så kviler han den tjuende fra all sin gjerning. Påskeuken fungerer på samme måte. Jesus kommer til Jerusalem på almesøndag og gjør all sin gjerning denne uken. Og når han er ferdig, fredag kveld rett før solen går ned, så sier han det er fullbrakt.

Og han dør. Og så kviler han i sin grav sabbaten over den 20. dagen. Akkurat sånn som Gud kvilte for alle sine gjerninger etter skapelsen, kviler Jesus for alle sine gjerninger etter det vi kanskje kan kalle for nyskapelsen.

Nå restaureres alle ting. Men, Sakarias, jeg lurer på om dette kan være et bra sted å avslutte episoden om Jesu liv. For i neste episode tenkte jeg at vi kunne gå inn på Jesu lære. Og det kan også være et fint sted å fortelle om hva som skjer i dagene og ukene som følger det.

Ja, vi kommer jo måtte snakke om Jesus oppstandes fra de døde. Jesus døde ikke bare, men han sto opp igjen. Det er jo noe av det helt sentrale. Så da må vi jo begynne der da. Da må vi begynne der.

Ja, Sakaris, da er vi tilbake. Vi har fått litt av nøtter på bordet. Har du gjort deg et kostholdsendring eller noe sånt? Er du en nøttekar? Ikke så veldig, men det kan være veldig greie. Det er godt. Det er det, og jeg må være ærlig med at jeg spiser alt for mye godteri. Jeg burde bli en nøttekar jeg også. Det er...

Kostholdet er ikke så godt som det det skal være, men vi skal nå til Jesus og Jesu lære.

og jeg forstår at vi fortsetter der vi slapp. Ja, vi må jo gjøre det. Vi snakket om Jesu død uken i Jerusalem, men vi kom ikke så langsomt til oppstandelsen, og det må jo være med. Naturligvis må oppstandelsen være med, men enda mer hvilket bud som disiplene får, og hva som er Jesu lære, som vi er så heldige at vi kan få ta del i kirken den dag i dag.

Så start hvor du vil, Sakarias. Jeg tror vi må starte med oppstandelsen. Og det som vi snakket om, den andre uken i Jerusalem, den ender med at Jesus dør rett før kvilledagen, sabbaten. Han blir lagt i en grav, og han ligger og kviler hele kvilledagen i sin grav. Det er den ene kvilledagen der. For morgenen etter kvilledagen, første dagen i uken, påskedagen,

Da kommer de til graven, noen kvinner, for å salve kroppen, skal pleie den døde kroppen. Jeg vet ikke hvor lenge de gjorde det, men en stund i hvert fall. Men til sin overraskelse så finner de at denne kampesteinen som har blitt rullet foran inngangen, er nå rullet til side, og graven er tom. Ja, så denne graven er åpen og tom.

Det er ingen der. Nå finner vi for så vidt litt mer info i evangeliene. Det kommer en engel, kanskje to, og setter seg der også opp på steinen, om det er de som ruller ham bort. Men Jesus er stått opp allerede før det skjer, før graven blir åpnet. Han går ut gjennom den lukkede graven og er borte.

Disse kvinnerne kommer å møte han på veien tilbake for å fortelle apostlene om at Jesus er oppstått. Da møter han dem der på veien. En av dem møter han også i hagen, Maria Magdalene. Så det er flere som kommer å få møte Jesus den dagen. De springer og forteller til apostlene, Peter og Johannes. De springer for å kikke på hva som er skjedd.

og ender med å begge gå inn i graven og se stedet der Jesus lå, linklærne som ligger der fortsatt igjen. Det var en duk som ble lagt over ansiktet, den ligger bretta for seg selv, og Johannes ser det han ser og tror. Peter får møte Jesus senere, og i slutten av den dagen så er det to som er på vei, som sagt, det er festival i Jerusalem, de er på vei til et festival,

et overnattingssted i en bygd som heter Emmaus, sørfør, nei ikke sør, men vest blir det, vest for Jerusalem. Og mens de går der så kommer Jesus og bare går med dem. Hva er det dere snakker om liksom? Og de er jo helt overrasket. Hvor kommer du ifra? Har ikke du vært her? Vet ikke hva som har skjedd. Så forteller de da om denne Jesus som har kommet og

De hadde håpet at han var messias, og så blir han bare henrettet. Ja, for jeg tror at det kan være verdt å reflektere over at for disiplene, når de da ser sin mester henrettes på den mest ydmykende måten som finnes,

så sannsynligvis er de veldig demoraliserte, og sannsynligvis også veldig redde. For hvis Jesus kan dø på korset, så er sannsynligvis disiplene hans ikke så veldig langt unna samme situasjonen, så de føler seg nok demoraliserte, fryktsomme, og...

Og også full av tvil over hva som har skjedd. Ingen tvil. Og Peter kanskje i særlig grad er jo nedbrutt. Han som på en måte er leder for gruppen, fordi han har virkelig sviktet dagen før, og tre ganger fornekt at han kjente Jesus. To dager tidligere da.

Så Jesus hadde sagt til Peter, som alle er veldig match, at jeg skal stå i dette her, om jeg skal dø, og med en gang ting begynner å rulle, så fegger han ut, og fornekter at han noen gang har kjent Jesus. Og da, i den siden, tredje gangen, så hører han hanen gale, sånn som Jesus har sagt at det skal skje, altså det er blitt morgen.

Og han skjønner hva han har nå gjort. Han går ut og gråter bittert. Han er helt knust nå. Og det er han jo fortsatt denne morgenen. For det som nå skal skje i løpet av de neste dagene og ukene, er at mange skal få møte Jesus. Han vandrer og oppenbarer seg for Jesus.

For det må nok til. Menneskene tror på ting de selv ser. Ja, du vet, dette er kanskje noen av de eldste ordene vi har i Nyttestamentet. Det står i 1. Korintherbrev, i det 15. kapittelet. Her står det, dette kan jeg lese for deg. Det er Paulus som gjentar noe som han trolig har lært seg i Jerusalem når han møtte

disiplene der etter at han ble omvendt til den kristne troen. Dette mener man er en tradisjon som går tilbake til det aller første og kanskje det aller eldste av ordene vi har i Nytestamentet. Så her sier han Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forsynte dere, det som dere også tok imot og som dere også står fast i. Ved det blir dere

«Også frelst, dersom dere holder fast ved det ordet jeg har forsynt dere, om dere da ikke er forjevet, skal vi til troen.» «Før jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv tok imot.» Her har vi et sånt rabbinsk språk. «Han har tatt det imot, og gir det videre det som nå kommer.» «Kristus døde for våre synder etter skriftene.»

At han ble begravet. At han ble reist opp på den tredje dagen etter skriftene. At han ble sett av Kefas. Det er Simon Peter. Deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn 500 brødre på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob. Deretter av alle apostlene. Og så legger Paulus til da. Men sist av alle ble han også sett av meg, som det ufullbordne foster.

Denne listen, som mange merker seg, er jo for eksempel kvinnen ikke der. Dette er ikke en kronologisk liste. Dette er en formell liste. Det er altså en rett... De mest troverdige vittnene. Det er de mest troverdige vittnene først. Og på denne tiden ble kvinner ikke regnet som rettsvittner. Så du har skriften som det aller første vittnet.

Og så har du rekkefølgen på den måten der. Og til sist så kommer det viktigste. Og jeg så det også. Dette er ikke et riktig videreformidler eller andres øyvittneskyldninger. Jeg har sett ham selv. Han sier det.

Men en av de viktige tingene er det også, altså disse 500 som så Jesus på en gang, han påpeker at de fleste av disse lever enda, så han gir sine lesere nå en mulighet til å gå og finne noen av disse, og få historien direkte fra de som så den oppstanden i Jesus. Unnskyld. Og dette er jo viktig i den forstanden at...

Dette er ikke en myte som er kokt sammen i ettertid. Dette er en hendelse som har skjedd, og som anføres med vittner, og riktig mange av dem, og som du helt riktig påpeker, er jo også en slags stille appell om at hvis du ikke tror meg, spør en av disse. Her er lista. Ja, det er det som skjer. Ja.

Så i denne tiden etter Jesu oppstandelse, det er visse ting som skjer. Jesus gir apostlene et oppdrag med å dra ut og forsyne syndenes forlatelse på grunn av Jesus døde oppstandelse. Og det sendes ut for å døpe og forsyne Guds ord.

Det er det vi kaller for missionsbefalingen eller dopsbefalingen i Matthew 28, men vi har litt også i de andre evangeliene. Det er sendt ut for å tilgi synder, slik som det står i Johannes 20. Så har vi litt mer i disse oppstandshistoriene, særlig i Johannes 21, der vi lærer at Jesus også reiser opp Peter som er blitt så knust opp.

av sitt eget forederi da. Og Peter betyr stein, og på denne steinen skal jeg bygge min kirke. Ja, Peter, altså navnet Petros betyr egentlig en stein, og Petra, som han er tatt av på denne klippen, skal jeg bygge min kirke.

Som av våre katolske venner har blitt ekstrapolert eller tolket dit hen at biskopen i Rom har en spesiell rolle som er et gudsendebord på jorden. Noe som vi lutheranere er uenige i, er vel riktig å si. Ja, både av denne grunnen at her er det...

kirken bygges ikke på Peter, men på den klippen som han er en del av, som naturligvis er Kristus og hans ord. Dessuten så gis noen av disse ordene som gis til Peter, gis også til apostlene i sin helhet i Johannes 20 og Matthews 18. Så det er ikke bare Matthews 16 som teller inn her. Vi isolerer ikke et vers og bygger alt på det.

Nei, og det er vel også noe som passer med Jesu lære, på grunn av at Jesu lære er ikke et statsbyggende politisk prosjekt. Nei, det er jo ikke det.

Vi skal komme tilbake til denne siste utsendelsen i Matthew 28, fordi der også kommer vi inn på det med læren. Men en ting som jeg vil ta før vi kommer dit, det er Jesu himmelfart. Det må vi gjøre. Jesus blir tatt ifra apostlene, og kanskje en av de plassene der vi leser særlig om dette er i Apostlenes gjerninger kapittel 1.

Han er med dem oppe på Oljefjellet utenfor Jerusalem en kort tid før Pinse. Og nå der han taler til dem så kommer en sky og dekker dem og tar dem vekk opp til himmelen. Hvorfor er dette viktig? Det er hvertfall to ting som er viktige ved at Jesus blir tatt ifra dem. Den opplevelsen de har av ham, at han går sammen med dem som et menneske. Du står og tar i hånden på ham og

og du snakker med han. Fordi da er han et sted om gangen. Og hadde vi skulle møte Jesus, hadde vi da måttet dra til Jerusalem og møte han der. Eller om man var på reise til Egypt, så hadde vi måttet møte han der. Jesus drar opp til himmelen for å kunne være alle steder nær. Han er ikke bare i Jerusalem, han er også her i Norge.

Han er på Island, der jeg kommer fra, og Sverige, og hele Europa, Amerika, Australia, Afrika, Asia, alle steder. Du kommer ingen steder bort fra Jesus.

Unnskyld. Nei, nei, unnskyld. Det vil bare si at det er jo dette som kristne mener når vi sier Jesus lever, eller at, som de sier bort i Amerika, Christ is king, så snakker man ikke om en historisk skikkelse som gikk bort for 2000 år siden, men vi snakker om en levende Gud som er til stede blant oss nå. Som lever i dag. Det er poenget.

Og det at han sitter ved Guds høyrehånd, hvor er maktens sted? Det er ved kongens høyrehånd. Det er kongens høyrehånd. Og det at Jesus sitter ved faderens høyrehånd, det betyr at han har maktens plass. Dette betyr ikke stuet bort et eller annet sted i himmelen der vi ikke kan nå han. Men tvert imot at han er i maktens posisjon. Dette er jo det han sier så hvis vi kommer tilbake til Matthew 28.

Der vi har det vi kaller for missionsbefallingen. Vi må vel lese missionsbefallingen, må vi ikke det, Sigurd? Det tror jeg vi må gjøre. Og da leser vi Matthew 28, og fra vers 16. «Men de elve disiplene dro til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham, men noen tvilte.»

Og Jesus strått frem, talte til dem og sa, «Meg har gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lære dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Så det at Jesus har all makt i himmel og på jord, og det at han sitter ved Faderens høyre hånd, det er egentlig samme sak.

Og denne makten er gitt til menneske Jesus, faktisk. Det tilhører Guds sønn, og det er gitt til menneske Jesus, for det er en og samme Kristus. Og det er bare sånn å hoppe inn litt i rådene med når det gjelder ulike religiøse praksis, det var en ting som jeg ikke hadde

jeg ikke var klar over, men som en katolsk venn forklarte for meg at at katolikkene foretrekker å be til Maria, fordi at denne tanken, og dette går tilbake til Luther også, som han ble oppdrett i, at Jesus er sint på menneskene, for at han er ganske gretten, han sitter ved faderens høyre hånd, og du bør ikke bry han, han er nok ganske vred over korsfestelsen og sånn, så gå til moren hans, så kanskje hun kan gå i forbønn,

som jo Martin Luther var veldig tydelig på er en total misforståelse. Og derfor så ber vi, vi som er lutherske, vi er veldig opptatt av Kristus, og vi ber direkte til Jesus. Ja, og det handler jo ikke bare om at vi ikke tror Maria er mer nådig enn Jesus. Det er jo en av kritikkene i bekjennelseskriftene, nettopp som du sier, at hvis man mener det, så er det å hevde at Maria er mer nådig enn Kristus.

Det er ikke bare det, men det er også det at vi har ingen skriftbevis på det at Maria kan høre oss, eller høre bønner til massevis av mennesker samtidig, eller at hun er overmenneskelig på noen annen måte. Hun var et vanlig menneske, og man kan be et annet menneske om å be for seg. Men vi har ingen bevis på at hun hører oss nå.

Nei, i et luthersk perspektiv så er både bønder til martyrer og helgener og Maria

sikkert greit på en sett og vis, men man står i fare for å gå glipp av det sentrale, og det sentrale er Jesus. Det sentrale er Jesus, og det er han som er nådig. Det er på grunn av hans nåde at vi er frelst. Ikke på grunn av Marias nåde. Så det kan man jo påpeke da.

Men vi kan si litt mer om denne her befalingen. For det Jesus befaler er at det gjøres disipler. Nå snakker han til disse elve judene som er borte, og han sier til dem at når dere er ute i verden, så skal dere gjøre disipler. Det er det eneste imperativet som finnes her. Så gå, det finnes ikke i den greske grunnteksten, det er mer når dere er ute i verden, så gjør disipler.

Det er imperativet. Og hvordan skjer det? Det finnes to forklarende partisipp her da. Det ene er døpende, og det andre er lærende. Så man kan godt si at gå og gjør disipler, det skjer på denne måten. Dere døper dem til Faderen, Sønnes og den Hellige Ånd, og dere lærer dem å holde alt det Jesus har befalt. Det er litt av et oppdrag. Det er litt av et oppdrag.

Og det blir egentlig aldri ferdig. Det er klart at evangeliene, som vi har nå, og vi har brevene som Pølle skriver, det er så langt vi kommer i det oppdraget, å lære dem alt det Jesus har befalt. Så fortell meg litt, Janne, om hva mer spesifikt, for du sier at det er to partisiper,

Det er dopen og det er læren. Fortell litt om den læren som Jesus har etterlatt oss med. Er det nå vi burde snakke litt om bergprekenen?

Det kunne vi ha gjort. Vi må jo innrømme at hele skriften er kristelære. Naturligvis. Og det gjelder også brevene som kommer i ettertid. Noen har nesten lyst til å hoppe over dem og si vi ser bare på de røde bokstavene i Bibelen, for de som har sånne røde bokstaver for Jesu ord, det er det som er viktig. Men det er ikke sånn Jesus snakker. For det første så er det en del av hans lære, er at han lærer om det gamle testamentet, og han kaller det Guds ord.

Så det er en del av læren. Har dere ikke lest i Guds ord, sier Jesus til ferisene. Og hver gang det er en kamp med deg, så siterer han det gamle testamentet. Han sitter, det står skrevet, Gud har sagt.

Til og med når han kjemper med djevelen i Matthew 4, så sitter han skriften, det som er skrevet. Det er Guds ord. Sånn står det. Det er dette her. Det som er Guds lære i skriften, det er Jesu lære. Men det gjelder også om brevene som kommer etterpå. Fordi hele autoriteten til det Nye Testamentet handler jo om at Jesus velger seg ut apostler, utsendinger, som han gir makt.

til å undervise på sine vegne. Han sender dem ut for å lære dem alt det han har befalt. Dette er et oppdrag først til apostlene. Og det gir det videre på sin måte, men det gir det videre med et skriftlig hva skal man kalle det for? Rekord? Skriftlig referat. Det er det vi har å forvalte. Som prester og forkyndere og

alle de som deler Guds ord, det er dette vi må forvelte, det er det nedskrevende Guds ord. Og det er jo fantastisk å tenke på det at denne stafettpinnen som går til de tolv da,

at den dag i dag så sendes prester ut med den samme missionsbefalingen. I vårt eget kirkesamfunn så har vi en biskop som har reist ut og stiftet nye menigheter rundt omkring i det ganske landet, på Island, Israel. Og dette er en ubrutt linje tilbake til Jesus Kristus, altså at man virker i denne tradisjonen.

Og det er også derfor disse tekstene er så viktige, for det er så nære vi kommer til Jesus Kristus og hans ord. Og det litt sånn triste på en sett og vis er at

for de av oss som ønsker å få det rett fra Jesu munn, så er det ikke så mye i Bibelen. Jesus taler ikke så mye i Bibelen. Hva tror du er grunnen til det? Hvorfor er det ikke mer referater? De kunne jo skrive. De kunne det, ja.

Hvorfor det er et vanskelig spørsmål? Hvorfor skrev de ikke mer enn de som skrev? Jeg tror at det ikke var hvordan man drev på den tiden, ganske enkelt. Jeg tror ikke at det å føre referat forutser at du må ha mye masse papirhus og masse blekk, og spesielt når det gjaldt spørsmål som dette, så var det bare ikke den formen som diskurs hadde på det tidspunktet.

Men vi har en lang tale, og det er Bergpreken. Ja, den er ganske lang, ja. Det er for så vidt ikke den eneste vi har, den avskeds tale fra Johannes 13 og utover. Men dette her er en av de som er mer kjente, Bergprekenen. Har du noen passasjer fra Bergprekenen som du vil dele med oss? Det er mye her. Hvor mye vil du at jeg skal lese?

Jeg er veldig glad i bergprekene, så starte der du vil, så kan folk få høre Guds ord. Ja, vi kan jo begynne på sannlige prisningene som er måten bergprekene begynner. Dette er en preken tidlig i Jesu gjerning, disse tre årene som vi følger den. Og den er i Galilea.

Oppå for Galileasjøen. Man har identifisert en plass der man tror det er, fordi at plassen beskrives forskjellig i Matteus og i Lukas. Og ved å da ha to ulike beskrivelser, så kan man da finne en plass som matcher begge. Interessant. Ja.

Kirkearkeologi, veldig bra. Nå må du lese, Sakkarias. Så der er vi kommet. Dette er nok først og fremst til de tolv apostlene, men det er også mange andre som hører det. Da han så folket, gikk han opp i fjellet, der satt han seg, og disiplen hans kom til ham. Han tok til ordet, lærte dem og sa, «Sali er de fattige i ånden, for himmelens rike er deres. Sali er de som sørger, for de skal trøstes. Sali er de nedbøyde, for de skal arve jorden.»

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjerte, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som er forfylt for rettferdighets skyld, for himmelens rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver all slags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen, for slik forfyllte de profeterne før dere. Jesus begynner på en slags trøstende ord for de som følger ham og tror på ham. Mange kjenner seg nok igjen i en del av disse tingene

Som blir beskrevet her. Og saligheten består ikke i den første delen av hver saligprisning, men i den andre delen. Så dette her gjelder deg som er kristne, og av deg så er det da noen som sørger. Det er ikke salig fordi de sørger, men det er salig fordi de skal trøstes. Ikke sant?

Her har du det på flere ting her. Særlig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Særlig er de som stifter fred, fordi de skal kalles Guds barn. Så her er det en del egenskaper som beskrives, men særligheten består naturligvis i det som følger, i at de skal kalles Guds barn. Selv det å være en fredstifter på jorden, er ikke det som en er særlig for. En er særlig fordi en er Guds barn. Ja, og det Jesus sier,

betoner er det menneskelige. Det er mye lidelse i verden, og det er mye lidelse i det individuelle liv. Og i stedet for å være praktisk, så alle er de som gir til tempelet, eller så alle er de som har gode avlinger. Så ser Jesus slik han ofte gjør,

til de som lider. De som lider nød og har det vondt, mentalt og fysisk. De utstøtter de som mennesker som ikke lider, de ikke liker å tenke så mye på. Og i det så ligger det en viktig kommentar om det å være menneske og bringer også

Det bringer oss også til å være et av kristendommens sentrale budskap, dette kjærlighetsbudskapet, som er oppløftende, som er det å ta vare på de som har det vanskeligere enn deg selv, som er så viktig for kristene. Mye av arbeidspekene er likevel praktisk, og selv om man begynner på denne måten,

Og det er en praktisk utleggelse av lover og regler, og det er tidbud blant annet. Og det er en praktisk utleggelse som blir noe annet enn det man gjerne tenkte, og noe annet enn det mange tenker. For du kan for eksempel tenke, hvis du tenker det femte bud, du skal ikke slå ihjel, da er det lett å tenke, ok, så lenge jeg ikke har drept et menneske, så er jeg gud. Da er jeg innenfor.

Eller det kjæreste er at du skal ikke bryte ekteskapet. Så lenge jeg ikke skiller meg fra kona mi, så går alt bra. Da er jeg innenfor. Sånn litt av advokatlesning av ditt ibud? Det er litt advokatlesning, og det ser du, altså det er jo det typiske for fariserne. Det er sånn de leser budene.

Dette her skal være, det er helt firkantet, og sånn lover ofte er naturligvis, det er jo sånn det fungerer i en rettssal. Formell oppfyllelse av reglene, selv om det er åpenbart imot intensjonen. Ikke sant? Så noe av det som fariserne gjør, de vil se til at de holder loven, og det setter et gjerd litt lenger ut, slik at de er sikre på at de ikke havner

i trøbbel. I avstrafning for eksempel, så var det lov å slå fart i slag, ifølge de gamle lovene. Så fariserne sier nei, vi slår 39. Da er vi sikre på at vi ikke går over. Så det er litt den måten å tenke på da. Det som jeg synes også er morsomt i det, for det ligger jo en implicit antakelse om at Gud ser verden på samme måte som dem selv.

noen ting som ville lede ut til et veldig undelig religionssyn hvis de tok sin egen logikk til sin naturlige konklusjon.

Altså en Gud som bare bryr seg om formell etterlevelse, og går med på omgåelser. Ja, men 39, ja, men der vinner jeg. Og sånn er det med mange ting, sånn som deg tenker, og det er sabbatsbudet, for eksempel, du skal holde kvilledagen heldig, der blir det jo, det bygges jo ut, det er jo et helt utrolig vesen for å få til

disse sabbatsreglene som de så ender opp med. Og jødisk tanke i dag, for eksempel, er at du kan ikke slå på lyset i huset ditt,

på en sabbat. Jeg var også noen venner som er hasidion på Greenpoint i New York da jeg studerte der, og var der under sabbaten. Jeg måtte jo skru på ovnen for dem. Og etter hvert så begynte jeg å forstå, for jeg var det eneste ikke-jødene som var der, etter hvert så forstod jeg at det var en ære at dette er venner av meg, så det var ikke å tro at det var negativt.

Men jeg tror det var veldig hendig for dem at jeg var der, for det var en blanding. Det var ikke alle som var hasidion, men for hasidion var det, og sammen med hasidion ønsket heller ikke de andre jødene å bryte sabbaten. Så det var jo jeg som måtte ta meg av. Jeg er faktisk litt overrasket over at maten ikke var ferdig på forhånd.

Nei, det var... Ikke alle er like strigglase, sa Zakarias. Det var pizza vi spiste. Det var litt som å fortelle historien. Det var det morsomste samtalen. Jødre er jo veldig morsomt, for de har en veldig verbal kultur. Så sitter vi rundt bordet, og så er det sabbaten, og jeg skal gjøre det på ovnen, og så har vi fått pizza på bordet. Alle sammen er studenter, og det er god stemning rundt bordet. Så forteller jeg noe om...

min kone er gravid gratulerer, Marcel Toft, kjempebra hva skal du kalle barnet sier den ene, og så sier han, han skal kjenne Bo Bo, det er jo ikke et bibelsk navn, og det er ikke et jødisk navn, hva kan jeg si kona min er svensk

Ja, men det er jo ikke et bibelsk navn, og det er ikke et jødisk navn, og så sier han andre, jeg er jøde, sønnen min heter Bo, det vil da si at det er et jødisk navn. Og hvordan de klarte å tvære det til en to timer lang diskusjon, som jeg satt bare i hjørnet og holdt på å le meg i alt, på grunn av at det er akkurat den type logikk

Så ble det liksom løftet opp på et litt sånn bizarre kasus. Barnet var allerede døpt, barnet heter Bo. Men om det var rett at barnet skulle hete Bo, ble det en kjempelang diskusjon med veldig mye advokatlogikk som frydet meg. Men akkurat den advokatlogikken er viktig å ha for seg og vite at det er sånn den avgjenske måten er. Og hvis vi går tilbake til dette med lyse, du kan ikke slå på lyse på en samarbeid. Hvorfor ikke?

Fordi det lysene vi har nå, glødepærene, på en måte er jo ild, men det er startet gasslamper som var før de gikk gassledninger, og du skrudde på, du måtte tenne en fyrstikk for å tenne lampen. Og det er startet det å tenne bål i huset sitt, eller tenne en ild i peisen, eller tenne lys.

Og sånn kan det gå tilbake, da har du egentlig kommet til dette hovedpoenget, at å tenne ild ble regnet som en av disse her grunngjerningene, som du ikke kunne gjøre på en sammenheng. Det var en vanskelig ting en gang. Det er jo ikke det nå i dag, men det var det en gang. Kan du tenne bål uten fyrstikker? Uten fyrstikker? Ja. Vel, det finnes flere måter, ja. Ja, men kan du det?

Jeg føler at det er en madighetsgreie som jeg kan det ikke nemlig. Flint og Stein har jeg aldri prøvd. Nei, men jeg har en kamerat som er...

han er en sånn vilmarksfyr, som har det som en sånn power move, at når vi skal grille eller noe sånt, så er det bare å legge bort fishtikkene, dette fikser jeg, og så har han med to pinner, og så har han sånn tau. Og på den måten. Og klarer å skape fyr på 30 sekunder, det er liksom hans greie da. La meg få tentet på det. Og så brenner det. Jeg føler alltid litt av mindre verdenskompleks. Men jeg er glad for at heller ikke du mestrer det å lage ild med pinnehild.

Nei, jeg trodde ingen prøvde på det lenger. Nei, du vet vi menn, vi har ulike måter å vise kyndighet på, det er det jeg ønsker her. Ikke verst imponerende. Jeg pleier å bli imponert, men ikke sånn å avbryte det. Jeg er jo så oppløftet over at Jesus har stått opp, så det var jo litt mørkt i forrige episode, så jeg er litt anbliet nå.

Men du, ha med deg at dette i tanken er at det er en sånn logikk. Og sånn er det også når en argumenterer rabbiinsk, at en viser til sin rabbi, og så er det da en ubrutt lenke fra den som hevder et eller annet, og helt ned til Moses. Det er i hvert fall ideen.

Så du finner ikke på noe nytt. Selv om det på en måte blir nytt, så er det alltid avledet fra noe annet. Så det at man ikke kan tenne lys i huset sitt, det er avledet fra at du ikke skal tenne bål. Ikke sant? Det er ideen. Og hvis vi da, for eksempel, nå leser om det femte budet, du skal ikke slå ihjel, og hører hvordan Jesus argumenterer, så hører du med en gang at han argumenterer på en helt annen måte. Så jeg leser det fra femte kapittel, vers 21.

Hva betyr raka? Ja, det betyr idiot.

Det er nok noen av hver som har kommet til skade for å kalle sine søsker for idioter, men ok. Yes. Om du da bærer frem ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har en grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret. Gå først og forlite med din bror. Kom så og bære frem ditt offer.

«Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du enda er med ham på veien, ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du vil bli gastet i fengsel. Sannelig, sier jeg deg, du slipper ikke ut derfra før du har betalt ditt siste øre.» Rabinene, de argumenterer suksessivt på den måten der. Jesus sier «Dere har hørt at dette er sagt, men jeg sier dere.»

Hvem er det som snakker sånn? Altså, hvem er det som sier, ja, ja, dere har til og med hørt, og dette er bud fra det gamle testamentet. Du skal ikke slå ihjel. Det hadde dere hørt. Men nå sier jeg dere dette. Ikke engang profeten i det gamle testamentet sa noe sånt. De sa, så sier Herren. De sa ikke, jeg sier dere. Ingen prøvde på det. Det gjør Jesus. Det er lære med myndighet. Med en myndighet som ingen andre har.

Ja, og for de som tror at, de som ser på kristendommen som en slags avvart av Life of Brian, at en kuriøs og litt annen tåpelig skikkelse, som blir korsvestet og som blir likestrålet. Det er også viktig å forstå hva som kommer etter kristendommen.

Korsfestelsen, det utbredelsen av en slik religion som går imot ikke bare jødisk, men også romersk praksis, synet på menneske, synet på ekteskapet, hvordan man skal behandle hverandre, disruptiv. Dette krever overbevisning fra de som var de første bærerne av det. Og jeg tror ikke, og det tror jeg er veldig vanskelig å få seg til å tro

at mennesker ville offre sitt eget liv, sin sjelfred, og oppsøke svært, svært vanskelige situasjoner i sitt eget liv, hvis de visste det ikke var sant.

snarere tvert imot slik jeg kjenner menneskene så ville ikke disiplene reist ut i verden og begynt å grunnlegge menigheter hvis de ikke visste med mindre det var sant at de hadde opplevd dette for det ville krevet et ganske betraktelig løft å gjøre noe slikt for vanskene for de første kristne menighetene var mange ja, det er ingen tvil at det var helt overbeviste

Og en ting er nå hvor mange som faktisk måtte dø for budskapet. Det har jo nylig blitt påpekt her at bevisene er, eller hva skal jeg si, kildene for hvor mange som døde. Det er ikke tatt ut av løse lufte at 11 av 12 døde for denne troen, men ikke alle kildene er like bra. Det beste vi har på er på Peter og Paulus. Det er rett fra Evsebius og selvfølgelig da Jakob også.

Ja, men det er også hevet over tvil av at kristene forfølges, forfølges av romerne, men også av grekerne, av mange ulike folkegrupper, på grunn av at det budskapet Kristus kommer med er så radikalt og så menneskelig,

Og enda verre, det finnes ingen politisk makt i dette, det finnes ikke noen mulighet til å tjene seg rike. Dette er et budskap om ydmykhet og tjeneste, som maktaverne egentlig kan gjøre ganske lite med. Dette tjener jo ikke deres interesser i det hele tatt, og det skaper jo oppstandelse i samfunnet, og gamle gøy, hvem skal offre til bal nå, når et nytt budskap har kommet.

Og det er vanskelig å forklare de første kristne uten Kristus, og det er der en del liberale teologer snubler i sine egne ben i sin trang til å forklare og bortforklare at de ser ikke det store budskapet. Du må se hele historien i dette.

For sannheten ligger i Jesu offer og i skriftene, men det ligger også i vekningshistorien, og det må vi ikke glemme. Nei, det er helt sant. Vi skal jo komme tilbake til dette, hvordan de første kristne menighetene var sammensatte. Det er jo, som du sier, noe må skje, og særlig for den jødiske delen av de første kristne, som var jo, det aller første var jo kun jøder,

Og den endringen som det skjer der, det skjer ikke uten noe veldig, veldig radikalt. Ja, for noe annet som jeg tenkte jeg ville nevne er at Jesu budskap er universelt. Det er tilgjengelig for alle, og Jesus er tydelig på det. Alle folkeslag. Ikke bare jøder, ikke bare greker, ikke bare romere. Mens alle andre religioner på det tidspunktet var mer eller mindre bunnet til ulike språkgrupper og etniske grupper og kulturkretser.

Denne universalismen er også noe som er nytt. Dette budskapet er til dere alle, uavhengig om du er født høy eller lav, eller hvor du er i verden. Dette er et budskap for å være herre til dere alle. Absolutt.

Vi kan gå litt videre i bergpeken. Vi har snakket litt om kapittel 5. Her blir det jo tolkning av budene. Og så kommer det tolkning av flere ting, om bønner og flere ting som kommer videre her. Det skal jo sies at når Jesus nå tolker budene, så gjør han det på en måte som viser at det er ikke bare å teknisk få ting til, sånn som du sier, juridisk, men det

hjertets innstilling i alt dette her spiller en rolle. Og det at den er helhjertet, det er en hensikt. Så hensikten er ikke bare at du ikke skal drepe, men at du skal elske din neste. Og du dreper ikke den du elsker. Det er på den måten da. Vi har i sjette kapittel så får vi jo Fader vår, bønnen.

Og der står det jo også litt om det å gi almisser, gi av sine penger, og her har vi jo en del sånne ting som blir tatt frem i kristens sammenheng som bud om ydmykhet, og som jeg tror av og til går litt for langt. Jeg kan lese litt av dette her for eksempel.

«Ta dere vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos dere far i himmelen. Når dere gir almisse, skal du ikke gjøre det kjent med basun, slik hyklene gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannlig, sier dere, de har alt fått sin lønn. Men når dere gir almisse, da lager din venstre hand vite hva den høyre gjør, slik at din gave kan være i det skjulte, og din far som ser i det skjulte skal lønne deg i det åpenbare.»

Når dere ber, vær ikke som hykkelene. De vil gjerne stå i synagogene og på gategjørene og be for å vise seg for folk. Sannelig sier dere at de har alt fått sin lønn. Men når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din far som er i lønndom, og din far som ser i det skjulte skal lønne deg i det åpenbare.

kan stoppe ned. Så her er det, det handler ikke bare om ydmykhet, men det handler om at det er en hensikt med det vi gjør. Og hvis en gir av sine midler

bare for å få offentlig godkjenning, eller offentlig utberømmelse, eller til og med å be. Her er en bilde av en fariser som følger bønnetidene, kanskje fra Daniels bok, Daniel, profeten, som ber tre ganger om dagen på visse tider. Og vi kjenner til fra apostelens gjerninger at det er faste bønnetider som også apostlene holder, sånne tidebønner.

Og da ser du kanskje ideen av en fariser som er ute på et gadegjørne. Oi, oi, nå er klokka riktig. Og så stopper han der midt i trafikken i veien for alle andre, for å vise at han tar det så seriøst at han venter ikke et sekund

Men å stoppe midt på veien, man kan jo lure på om man da har gjort det med vilje, og stå akkurat der når bennetiden kom. Og liksom dette budskapet om at man skal gjøre ting for det at det er riktig, ikke for det at det er formålstjenelig,

er veldig sentralt i det å være kristen, og det er ikke minst å være luthersk kristen. Og dette er jo et budskap som ofte vil bli påmynt i kirken, at

Det å gi fordi det er riktig, det å hjelpe fordi det er riktig, ikke for sosial prestise eller at det kan gangne ditt rykt eller slik. Det å være kristen er ikke en performance, det er en livsstil. Ja, men så er det den andre siden av saken, og jeg tror noen har lest dette og tatt det så langt.

at de tenker at dette her er helt privat alt sammen. Hva du gir, hvordan du ber, om du faster, det er så privat at ingen skal vite noen ting. Det er nok mange i Norge som har glemt det med å være bekjennende kristen. Altså at de får bruke, underfor gammelt testament, at de gjemmer sitt lys under en skjeppe. Det blir litt det. Så det er på en måte den andre grøften, på andre siden av veien. Og jeg tenker jo også for eksempel, hvis vi bare tar dette med å gi,

givetjeneste. Jeg ønsker også at mine barn skal lære seg ved å se at det praktiseres i heimen, at vi gir av våre midler til kirken og til andre formål. Og det skal være en del av en virkelighet som de er kjent med. Da kan jeg ikke holde det skjult. Så det er en balanse. En ting er å gjøre det helt...

helt hemmelig det er en grøft den andre tingen er å gjøre dette til en sånn selvrealiserings eller oppvegelsesprosjekt det er en annen grøft ingen av grøften er gode

Ja, og så sakene her, når du vender deg til det med å gi, og det vil jo alltid være individuelt, du har liksom, i vår kirke så har du en tiende, fordi vårt kirkesamfunn er ikke statsfinansiert, det er båret av de av oss som er med i denne kirken, og pengene går med til allting fra kirkekaffe til pristenes lønninger. Vi driver på gamle måten.

Men kristne oppmuntres til å gi og avhjelpe nød. Og i det blikket du vender deg av med å vente takknemlighet, altså å vente på takksigelsene og journalisten for lokalavisen. At det blir en del av hvem du er og hva du gjør. Det er en helt annen opplevelse av det.

og enkelte kristne har nok vært litt av en advokatmessig og forsøker å føre regnskap med himmelen, men heller ikke det er poenget. Absolutt. Det er ikke et beger som skal fylles opp av gode gjerninger, og når det er fullt nok, så kan det slutte.

Så på mange måter så er bergprekningen en opplæring i å leve helhetlig med hele seg i troen. Så det er ikke

Og ikke som en performancehært for andre. Selv om det å være et forbilde går inn i det som en komponent, særlig for sine egne barn. Men det er også i Bergbryggen at vi ser hvor radikal Jesus er. Dette her er ikke vammelt, lunken restermat.

Dette er rykende, dette er dampende. Dette er noen ting som vil fordre endringer i individets liv. Dette er ikke den lette veien å gå. Det er det ikke det. Og dette er vanskeligere. Så det er jo interessant at Jesus sier i verden om ikke deres rettferdighet er over måte mye mer. Det var ikke ordet et sånt, men det er det det betyr. Langt over går fariserne og de skriftledes.

Hvordan er det da? Det er bedre at jeg sitter i det direkte. Ideen er i hvert fall at rettferdigheten må overgå farisene og de skriftledde, og da tenker man kanskje at det er noe hyggeligere. Her står det, kapittel 5, vers 20, «For jeg sier dere, hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftledde, så farisene kommer dere aldri inn i himmelens rike.»

Det er faktisk en ganske høy standard. Fariserne og de skriftledere, det var ikke noen sløvet til med rettferdigheten sin. Fariserne var ofte de beste menneskene du visste om. Og du må overgå dem. Og da setter du en umulig standard. I alle fall en høy standard. Ikke bare en høy, den er faktisk umulig. Det er litt av poenget også. Fordi at denne undervisningen viser oss også at vi kommer til kort. Klarer det ikke selv?

og må ha hjelp. Dette er jo en av de tingene som i alle fall for meg er viktig med Jesu budskap, er det at Jesus peker ut hva han ønsker av oss, hva han venter av oss,

Men han vet også at vi er mennesker og at vi vil feile. Og det er også derfor tilgivelsen står så sentralt. Kristendommen er en veldig menneskelig religion. Den tar høyde for at vi har dårlige dager. Av og til gjør vi feil. Og det vil ikke finnes tilgivelse hvis du erkjenner at du har gjort feil.

Og i så måte, jeg har jo sagt at det å være kristen er den opprinnelige selvhjelpskurset på en sett og vis, på grunn av at forventningene ligger klart i Bibelen. Jesu eksempel er åpenbart, og vi vil aldri nå opp. Og det er greit, men du må prøve.

Ja, og kanskje vi kan bevege oss videre da, fra bergpeggeren nå. La oss gjøre det. Jeg tenkte på et sted som vi har i Markus 7. Der er det en gjeng fariserer som kommer til Jesus og klager over at apostlene ikke vasker hendene før de spiser. Og det tenker jo...

hver forelder, oi oi oi det burde de ha gjort det burde de men dette her handler ikke om hygiene, dette her handler om rituell vasking sånn som de hadde utviklet da med å helle vann over hendene på en viss måte og be bestemte bønder det gjorde tydeligvis ikke apostlene men de mente i ferdighetene at det var veldig viktig

Og da påpeker Jesus at dette er deres overleveringer. Og dere er så opptatt av deres overleveringer at det går til og med for langt. Dere er til og med villige til å skyve unna Guds regler for å få til deres egne overleveringer. Og så snakker han om det som hendene rører hvis hendene er rituelt urene. Det du spiser, det gjør det ikke uren. Det går bare ned i magen og så ut den andre veien. Men det som kommer ut fra mennesket, det gjør mennesket uren, sier han.

Så går han bare videre, og apostlene står der og lurer litt på hva han har inntatt med det. Så når det er kommet for seg selv, så spør de hva betydde dette? Dette er en lignelse, åpenbart. Hva betyr den? Det skal jeg lese. Dette er 2017-2023. Da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spørte disiplene ham om lignelsen. Han sier til dem,

Er dere også like uforståndige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra ikke kan gjøre den uren? Fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige veien, og slik blir all mat renset. Han sa til dem, det som kommer ut fra mennesket, det gjør mennesket urent, fordi innenfra, fra mennesket hjertet,

er det de onde tankene kommer. Utykt, tyveri, mord, hord, grisket, ondskap, svik, utkjærelser, ondt øye, spott, hovmod og uforstand. Alt dette kommer innenfra og gjør mennesket urent. Når jeg vokste opp som sånn ung kristen mann, så var det ofte et sånt fokus. Du må ha et rent hjerte overfor Gud. Du må kjenne at Jesus er i hjertet, at hjertet ditt er rent og

Så oppdaget jeg etter hvert at sånn er det egentlig ikke. Det er veldig mye groms inni meg. Spørsmålet kom jo egentlig, er jeg da ikke en kristen? Sånne versjoner som dette her, det var en trøst. Jesus beskriver hvordan mennesket faktisk er. Det er en av de fine tingene i Bibelen, at den er dønn ærlig om menneskets tilstand. Sånn er det, dette kommer innenfra.

Men i gjenfødelsen i Kristus så skapes det noe nytt. Og det begynner et nytt liv som skal ta over til slutt. Men det skjer ikke for ved legems oppstandelse i de siste tider. Når alt dette er ferdig. Hele mitt liv her kommer jeg å oppleve en tosidighet, en dobbelhet. Både en god og en ond vilje. Resten av mitt liv kommer det å være sånn. Og det kjemper seg imellom og påvirker alt jeg gjør.

og som har en lære å følge den gode viljen, den informeres av skriften. Ja, altså dette sterke fokuset på de utstøtte, de på bunnen av samfunnet, de som lider mest, dette budskapet om at det er ikke kjørt, det er ikke ødelagt,

Alt kan fremdeles reddes. Som er jo en av grunnene til at vi kaller det nye testamentet for godt nytt. Det er det, og den store gode nyheten er jo Jesu oppstandelse. Jesu døde oppstandelse for oss. Det er jo det som renser oss. For å gjøre alt nytt. Før vi går inn for landing på Jesu lære, kan du snakke litt, Janne, om kodifiseringen av de hellige skrifter, fordi

Mange har sikkert hørt at det finnes evangelier som ikke fant veien inn i Bibelen, dødehavsruller og annet. Kan du fortelle litt om hvordan det nye testamentet sammenfattes slik vi kjenner det i dag, og når det skjer? Ja, siden du nevner dødehavsrullene i denne sammenhengen, så er det ikke nye testamentet i det hele tatt, det er gamle testamentet. Unnskyld. Nei.

De er skrevet, de fleste av dem, før Jesu tid, men også noe i første århundre, før jeg ser når samfunnet helt forsvinner. Og de siste i det samfunnet der i Qumran gjemte vekk skriftrullene sine i en grotte, eller i flere grotter. Og før de forsvant da, så ble de oppdaget igjen, jeg vet ikke om det var på 1800-tallet, det ble oppdaget på nytt.

Da var det jo tusen år eldre enn de eldste åndsskriftene man hadde til da. Så da har man noe som er på samme tid som Jesus av det gamle testamentet. Og det finnes en del andre skrifter i disse grottene, men det betyr ikke at de er en del av gamle testamentet når det er koder for kuransamfunnet og den slags. Så det er klart at jeg hadde flere bøker enn bare Bibelen. Mhm.

Når det gjelder Nytestamentet, så er det eldste skriftene i Nytestamentet brevene som Paulus og de andre apostlene sender. Og så kommer evangeliene ganske fort. Nå er det sånn at mange tenker at Markus' evangelie er det eldste, at både Matthaus og Lukas henter en del stoff fra Matthaus' evangelie, og så får du til slutt apostlenes gjerninger.

Og, jeg unnskylder Johannes evangeliet, men apostelens gjenninger er viktig i denne sammenhengen. Fordi Lukas skriver både Lukas evangeliet og apostelens gjenninger. Apostelens gjenninger er skrevet før Paulus sin død, som er på 60-tallet etter Kristus.

Så, og det ser vi av hvordan det avslutter, dette virker nesten som et sånn rettsdokument som skal legges frem for kjeiseren i Roma når Paulus skal dømes. Kanskje, la oss si, 62 etter Kristus er Paulus i Roma, apostelens gjenninger, nå kan det være skrevet, kanskje i den tid.

Lukas er skrevet enda tidligere da må vi legge ta ned noen år kanskje 60, 59, 58 og hvis Lukas sendte fra Markus så må det være skrevet enda tidligere da er vi kanskje midt på 50-tallet hvis Jesus døde oppstandelse er ca. 33 etter Kristus 43 53, 20 år 22, 23 kanskje noe sånt, 25 år etter Jesus døde oppstandelse kommer evangeliene da

Hvordan blir disse sammenfattet i det vi i dag kaller det nye testamentet? Vi ser på det som en bok, men det fungerer egentlig på samme måte som det gamle testamentet blir kodifisert eller blir kanon. Og det er at i menighetene rundt omkring så leser man visse skrifter som en del av gudstjenesten. Det er sånn man leser skriften. Du har ikke en bibel hjemme, men dette er skriftene som leses i gudstjenesten.

Vi vet det i just i martyrstid midt på 100-tallet er dette praksisen. At man leser fra apostlenes memoarer som han kaller det. Det er evangeliene. Og så leses det også fra brevene. Og veldig fort så blir det visse samlinger, visse steder. Samlingene er ikke helt like alle steder. Men det er ganske likt, ganske universelt. Dette vet vi også av måten kirkefedrene siterer disse skriftene. Ja.

Det meste av stoffet er likt. Det er disse fire evangeliene, og så er det pølvisbrevene og noen andre. Noen brev er det lokale forskjell på. Sånn at noen leses i disse menighetene, men ikke i andre.

De kalles antilegomerne, de skriftene. Homolegomerne, det er disse skriftene som alle er enige om. Det er homoios, det er likt overalt. Og så har du antilegomerne som ikke er likt overalt. Eller skrifter som er motsatt noen steder. Nei, vi har ikke dette skriftet for de sånn og sånn. Så det er egentlig der kampen er om

hva som skal ende opp i Nytestamentet. Man er ganske fort klar på tanken om at denne samlingen består av apostlenes skrifter, de som har fått autoriteten av Jesus, eller en som står helt nær en apostel. Og så er det jo den felles kristne lære som skal forkynnes der. Så det er veldig begrenset, og det er flere hendelser på 100-tallet som forårsaker denne begrensningen.

Et av dem er en som heter Marskjonen.

Han lever vel på ca. 150-tallet, kommer fra Sørkysten og Svartehavet og reiser til Roma for å prøve å reformere den kristne troen allerede da. Det han vil gjøre er at han vil kutte vekk alle jødiske røtter, alt som oppleves jødisk i Nytestamentet. Så han ender opp med en meget redigert Lukas Evangelium og følelsbrevene, veldig, veldig redigert. Så skriver han at dette er det eneste vi har.

Dette er kanon, ikke sant? Så han er en av de første som lager en sånn liste. Så kommer det flere lister etter hvert. Muratorian kanon er en som er veldig kjent. Navnet er han som oppdaget det. Men når vi kommer så langt sånn som til Konstantinus Store og

Og Nikkei-møtet i 325 er dette avgjort for lenge siden. Så denne her ideen om at man på Nikkei-møtet bestemte hvilken skrift det skulle bli med, det er bare tull. Og på Nikkei-møtet så får vi trosbekjennelsen som deles av kristne? Vi får en variant av den på Nikkei-møtet i 325, og så blir den bearbeidet til et kirkemøte i Konstantinopel 381.

Så det tar en stund før du får den formen vi har den i dag. Og det er også en sånn, hva skal vi si, en avvisning, eller nærmest en forbannelse, eller en anatematisering i slutten av den som ikke blir med videre. Hva var det som stod der som ikke ble med? Nei, det er en tydelig avvisning av Arius og hans klære.

Ja, for det var arisk kristendom som var en kjettersk bevegelse som forsøkte å sette seg overskrevs over kristendommen og drive den i en helt annen retning. Ja, det er foranledningen for dette. Ja, for det er jo noen ting som skjer og som også er lett å forstå, er at det oppstår jo ulike sekter i

og vi kanskje skal ta oss og begynne å tenke litt på de første kristne er vi fornøyde med Jesu lære for denne? eller er det noen ting vi burde komme inn på? det finnes mye som vi kan spare til en annen gang vi har for eksempel ikke snakket om lignelsene i det hele tatt og hvorfor Jesus taler i lignelser men det kan vi spare til en annen gang

Ja, det jeg tenker så gøy, så er det at hvis det er mange som lytter til denne, så er det jo mulig at vi kanskje burde ta og lage en runde nummer to. Vi får se, for det er jo, jeg hører jo når vi snakker sammen at det er mange dører som vi åpner på gløtt, og som vi kanskje burde åpnet mer, og det er kanskje dører som vi gikk forbi som vi burde åpnet. Det er jo utrolig mange måter

og snakke om det kristne budskapet og luthersk kristendom og dette er jo podcast så det er jo ikke så stringent som det det ville være hvis det var seminar men jeg tror at vi tar oss vi må la noen godbiter ligge igjen i tilfelle vi blir kaldt tilbake i manesjen det kan jeg si

Vi er tilbake i studio, Sekar Rias. Nå begynner vi å nærme oss å gå inn for landing i hva Wolfgang W. kaller første sesong av Hvordan være luthersk. Du foreslo at vi skulle avslutte med noe som er litt lyst og fremtidsrettet, og da kan vi jo snakke om de første kristne menighetene og spredningen av kristendommen i første fase. Ja.

Vi er jo egentlig på mange måter heldige i at vi har denne boken Apostlenes gjerninger som Lukas skriver. Lukas er en av de som skriver evangelium i Nytt Testament også. Det er fire evangelier, Matthaus, Markus, Johannes og så Lukas. Så han skriver sitt evangelium, og så skriver han Apostlenes gjerninger etterpå. Det vet vi av innledningen til disse to bøkene at det er skrevet i den rekkefølgen.

Lukas er lege, han er en av Paulus sine medarbeidere, han er trolig greker eller ikke jøde, og han er veldig vitenskapelig og metodisk i sin måte å skrive på, samle kilder og behandle stoffet på. Ja, han har en vitenskapelig innfallsvinkel til dette som minner om

hvordan historikere arbeider der og redegjører for kildetilfang og hvor har jeg dette fra og den type ting. Ja, og det er jo sånne hint da i teksten sånn som når vi leser juleevangeliet så står det at Maria grunnet på dette i sitt hjerte og tenkte på det og tok vare på det og sånne ting dukker opp her og der som en påminner om hvem var det som husket dette

Og da skjønner vi ut fra det hva er kilden. Så nevner Lukas seg selv også på en måte. Du skjønner at han er en del av det. Og av det skjønner vi at han møtte Jakob, Jesu bror. Han møtte Jerusalem-enheten og fikk se det som skjedde der. Og han var nok med Paulus i Caesarea når han satt i fengsel i to år. Det er også her i Israel.

Det vet vi også av brevene som er sendt. Han hilser i sluttene av disse fengselsbrevene. Hva var han fengslet for? Hva var Pølhus fengslet for? Han var fengslet for, det er egentlig både en formell romersk grunn, og så er det en jødisk grunn. Så jødene ønsker å ta han når han kommer til tempelet etter sin tredje misjonsreise. Mhm.

og egentlig får avstøttet livet hans. Og da griper romerne inn og skjønner at han er en kriminell på grunn av det som skjer, ditt opprøret. De tar han og tar han inn i Antoniaborgen i Jerusalem og beskytter han så. Sånn beskyttende varetekt. Ja, så han er egentlig, han er under anklage fra jødene for gudspispatelse, som er en feil anklage. Og så...

Kommer de på samme måte som det anklager Jesus da, med anklager om opprør, altså at han maner til opprør? Ja, for jeg tror det kan være nyttig for leserne også. Det romerske Ørum-rike, som nå ved år null er kanskje i nærheten av sitt høydepunkt, på en settvis, der under augustus,

Og det er for øvrig også, Lukas er også veldig grei med å hjelpe oss å tidfeste ting, for det han nevner, Quirinius og Pontus Pilatus, og skikkelser som vi kan tidfeste gjennom andre historiske kilde, noen ting som jo har vært nyttig til å finne spesifikke år, eller bekrefte spesifikke år. Og i siste fasen så er romerike i en sånn veldig merkelig reaksjon,

religiøs fase, der du har en statsreligion, som jo er en avvart av den gamle greske religionen, der alle gudmengde bare har fått nye navn, som kan sameksistere sammen med mange andre religioner, men

Du må akseptere keiserens gudommelighet. Og du trenger ikke å gjøre en stor greie ut av det. Tenne et lys i et av deres tempeler, eller gjøre kysse en skjekel omtrent med keiserens bilde. Men en formell handling er påkrevet, og det er der de kristne blir vriende, for de kristne vil ikke. De prøver å si at du skal ikke handle guder enn meg,

så de vil ikke bøye seg for det. Og det er vel kanskje der også, for romerne forsøker jo å være greie med de kristne, de forsøker virkelig å senke lista så langt, så lavt som overhovedet, sånn rent praktisk.

Men det å senke det praktisk forandrer ikke på at det de ber er om tilbedelse. Selv om det er lavterskeltilbedelse, så er det tilbedelse de ber om, og det er det som er hele poenget, og de kristne vil ikke bøye seg på det. Neida, og det gjorde jo ikke jødene fra før heller. Men det som var med jødene er at der var det en lang tradisjon for å tilbe en Gud og ikke tilbe andre.

Og det var romerne mer eller mindre tolerant for nedarvet tradisjoner. Så jødene fikk en ordning der de kunne i stedet betale skatt. Så når vi hører disse statukene og fariserene som kommer til Jesus og spør, er det tillatt å betale skatt til keiseren? Så ligger det litt bak at dette er en

som erstatter avgudstyrkelse, så er da den betalingen dermed også en avgudstyrkelse. Ja, dette vil jo sikkert ha frydet han advokaten vi møtte i forrige episode, som ville drive med litt av å leke med Jesus, for å se om man kunne sette han fast.

Hva tenker du? Er det et avgudstyrkingssurrogat? Er det avgudstyrkelse? Vel, Jesus svarer jo på det i den historien. Han beder om å komme med en sånn penge som det har i lomma, og der er det jo bildet av keiseren. Han spør hva er det for et bilde, og hva er det for en innskrift på dine denaren her? Ja, det sier keiserens.

Da svarer han, ja, da kan dere gi keiseren det som tilhører ham, og så kan dere gi Gud det som tilhører ham.

Som er en grei løsning, men det er jo sånne ting som vi kommer opp i den dag i dag. Jeg husker jo, jeg fikk jo strekket av sønnen min som gikk til konfirmasjonsforberedelse hos deg, for vi var i Rishikesh i India og ble invitert til en asjama. Og så er det jo, ikke sant, for hinduene tilber floden Ganges, og så var det et stort indrikatseremoni der vi som er de gjester ble bedt om å delta og holde noen.

røykende kvister ikke helt oversiktig over hva som pågikk der og da ble sønnen min alvorlig og sa at dette har Zakaria sagt sånn skal ikke vi delta i det helt sånn forsøkte jeg meg med å si at vi er jo gjester og det er en kulturell praksis og vi som jeg vet var det ikke noe religiøst i det selv om det sannsynligvis var det og da fikk jeg også beskjed om at nei sånn driver vi ikke vi er ikke med så det var en nyttig påminnelse

Fordi det er jo lett å være praktisk her i livet, og det var nok det jeg var når jeg var i Rikshikers, at jeg ikke ønsket å støte verdskapet og sånne ting, selv om jeg burde ha sagt nei. Jeg er stolt av konfirmanten som hadde ting i ordning. Ja, det var jo ikke så stor familiestryd, det var bare at han brukte den kunnskapen. Vi har to år i konfirmasjonsforberedelse i den lutherske kirken i Norge,

Og det er jo fantastisk å se at noen ting går inn også med 15-åringer, så av og til så lurer man det. Men du har en av de du også. Ja, det har jeg en i samme alder. Men uansett, jeg vil ikke avbryte. Så Jesus sier, «Gi til Caesar det som tilhører Caesar, og til Gud det som tilhører Gud.» Og dette er jo en oppskrift på sameksistens med staten.

Det gjelder jo skatten i dette tilfellet. Det betyr ikke at det er en godkjenning av å tilbe kjæresteren. Og dette er jo en av de tingene som de første kristne måtte finne seg i. Hvis du tenker hvordan en typisk romersk by var,

Så har du disse to gatene som møtes i midten, Cardo Decumanus. Det er disse to store gatene som er de alle sånne polisbyer i det romerske riket. Det ante jeg ikke, og jeg visste ikke at det hadde et eget navn. Nå lærte jeg noe, takk. Det er jo handelsgater begge to, og i midten så har du markedet, og rundt omkring der finnes det ulike templer.

Og dette er templer for guder som gjerne er kjøttsguder for ulike slags håndverk. Det kan være sølvsmeder, snekkere, gateleggere og så videre. Og hvis du da hadde et håndverk som du skulle ha jobb i, så måtte du oppsøke disse templene, for der møtte du de andre som drev med sammen, og der fant du ut om jobber og den slags.

Og hvis du ikke ville delta i det, så satte du deg utenfor dette samfunnet av ditt eget håndverk. Det var fruktinteressant på grunn av at når romerne kalles inn til soldatjeneste, så er det jo sånn at rekruttene tror på veldig mange ulike gudder for dette. De kommer noen av oss fra sekkefamilier og noen av oss fra brobyggefamilier.

Og så får du et veldig mangfold av sånne mini-templer langs militærleirene, og det er veldig morsomt for arkeologer, jeg snakket med en arkeolog som sier at for i byene så er det jo å offre noe spiselig eller noe penger

mens på disse soldat- ovne, så er det ofte at du får, folk kan jo skrive, ikke sant, at de skriver da på offergaven, vær så snill, slå Quirinius med blindhet, han stjal dama mi. Vennlig hilsen, jeg er ikke sånn byggestykkes.

Så det var jo en veldig undelig, det er viktig at folk forstår hvor forskjellig kristendommen var fra etablert praksis. Nå er jeg litt sånn lattgjørende nesten på vegne av førkristend praksis, men det var litt annet lattelig. Det var også litt annet lattelig for dem. Når du da får en gruppe med sterkt troende mennesker som har en religion som

som de praktiserer, så blir det naturligvis med en gang stemplet som en sekt som blir forfulgt. Til å begynne med var jo det kristne, var jo jøder. Den første kristne menigheten i Jerusalem var jøder, og da noen proselytter og kanskje noen, ikke jøder, men som var veldig godt kjent med jødisk tro, og var på en måte på vei inn der.

Og sånn er det ganske lenge, egentlig. Så de blir jo forvekslet med jøderne, og får dermed også de privilegiene som jøderne hadde. Ja, ok, så de var, så lenge Kristendommen eksisterte, i et geografisk rom hvor dette unntaket eksisterte, altså at de folka her har bare en Gud, de skal bare ikke rot med det.

Så gikk det ganske bra, men regionen spred seg jo ganske raskt til Efesos og Lillasia kysten, og til Korint og Aten, og klart til Roma også. Ja, men ok, så la oss ta det, men da kan vi like godt gå tilbake til Apostelens gjenninger, den boken som forteller om det tidligere kirken, og se på hvordan det begynte, og hvordan det spred seg.

Så du kan egentlig dele denne boken Apostelens gjerninger opp i tre epoker. Første epoken er Jerusalem og Judea, andre epoken er Samaria, og tredje epoken er alt det andre. Jesus sier til sine disipler at dere skal være mine vittner i Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender.

Og dette er jo også tre folkeslag som nevner seg. Det er det jødiske som kommer først, og så samaritanerne, og så resten. Samaritanerne, vi burde jo snakket om den barmerte samaritaner når vi snakket om Jesu lære. Vi må ha en sesong til.

Ja, vi får komme tilbake til det, og det er jo flere liknelser som vi ene skulle ha sett på en gang. Ja, så vet jeg at du har masse å si om samaritanerne. Men hvor lang tid tar denne utbredelsen? Snakker vi måneder, år, ti år? Så tingen er jo at når Jesus dør, så er det i påsken,

Så blir han tatt opp til himmelen, vi feirer Kristi Himmelfartsdag, det er 40 dager senere, og så går det ti dager til, og da er det pinse, som er en jødisk høgtid fra før, men som vi naturligvis kjenner som en kristen høgtid.

Men dette er da en periode på 50 dager, og 50 på greske pentakonta, det er av pentikost på engelsk. Å ja, som jo er til kristens tro samfunn. Ja, det er pinsevenner, men de refererer da til høytiden, pinse. Mhm.

Så i denne perioden, mange av pilgrimene som kom til Jerusalem for å være der i påsken, hvis de hadde reist veldig langt, kanskje måntesvis, så hadde de ikke noe poeng å reise hjem før pinset. Så var de der i disse 50 dagene. Kanskje de reiste litt i Israel, og så kom de tilbake til å være der under pinsen. Det betyr at under pinsen var det like pakka med folk fra hele verden som det var under påsken.

Og det er under denne høgtiden at dette under, som vi kaller pinsundere, skjer. At denne helion blir gitt til apostlene, og de kan tale med tunger som de ikke kjenner før, altså på fremmede språk. Og det er språkene til alle de som nå kommer reisende fra ulike retninger. Så det er jøder som bor i Ephesus allerede, og i Hellas, og det bor...

opp langs Svartehavet, og det bor østover til Irak og videre derifra, sørover langs Afrikakysten. Helt til India og Etiopia, ja. Ja, i mange retninger så bor det jøder, og de reiser inn. Så det er sammen surium og folk fra alle verdensdeler i Jerusalem akkurat der. Og de kan gå rundt og snakke med alle disse på et språk som de forstår. Og det i seg selv er jo et tegn som viser at nå er noe nytt kjent. Mm.

og det er jo at evangeliet skal ut nå først til jøder av alle ulike språk og proselytter da som også er der etter pinsen så er det jo mange av disse som reiser tilbake til sine steder og de tar med seg det de har lært vi vet jo av apostelensgjeninger at det er mange som blir i Jerusalem og du får den her første Jerusalem-enheten bestående av noen lokale men også mange tilreisende som bare blir litt lengre

for å være en del av myndigheten. Det skaper jo naturligvis et logistisk problem, og det er mange som ikke har så mye å leve av når de har brukt opp hele reisefondet sitt. Og noen av de lokale selger sine eiendommer for å skaffe penger til å kunne leve. Og det varer en stund at det funker. Etter at det har gått en tid, så blir det også

De jødiske lederne tar et oppgjør med denne nye gruppen som er blitt til, og det blir en forfølgelse av dem, og da eksploderer det. Da reiser alle hjem til sine plasser og tar med seg naturligvis evangeliet. Hvordan tok de med seg evangeliet? For du nevnte tidligere at evangeliet var skrevet på skriftruller, og de var veldig dyre. Gikk disse rullene på rotasjon mellom ulike menigheter da?

Det er altså det gamle testamentets skrifter jeg har skrevet på skriftruller på den tiden vi snakker nå. Og de finnes allerede i synagogene rundt omkring. Kopier av dem, gjerne på gresk da. Men evangeliet som et budskap er enda ikke skrevet ned. De tar med seg dette budskapet muntlig. Fantastisk. Og hvor ser vi at de første menighetene blomstrer utenfor Judea og Samaria?

Det er naturligvis flere plasser, men hvis vi begynner i Jerusalem og rundt Jerusalem, det er der det begynner. Det neste vi hører om er Samaria, og det er som en del av den forfølgelsen som blir til, så reiser en av nye ordinerte, en som heter Filippus, han reiser til Samaria og begynner å forsynne der.

og døpe folk. Og så kommer apostlene fra Jerusalem for å se på dette som er skjedd. Og de på en måte bekrefter det ved å legge hendene på hodet til disse døpte samaritanene. Og da skjer det dette pinsundere, det gjentar seg med samaritanene som Guds bekreftelse på at evangeliet skulle også til dette folkeslaget.

det var, altså jøder og samaritanere var fiender. De hadde til og med ulike utgaver av det gamle testamentet. Eller av Toran da. Begge hadde Toran, men

Litt sånn ulike varianter av den. Samaritanene hadde endret på en del ting. De hadde forandret tempelplassen fra Sion og Jerusalem til Gerasimfjellet, satt opp tempelet der. De hadde endret sånne ting. Det som var spesifikt i Jerusalem var blitt Gerasim og Samaria. Å, interessant. Og

Hvis jeg kan spørre for å gi deg et eller annet vanskelig spørsmål. Si at du bor i en gresk polis, Efesos for eksempel, og så har en kristen menighet sprunget opp.

Hva ville du da associere med de kristne? Hva var nytt ved disse menneskene? Hvordan levde de? Hvordan utmerket de seg i tro og livsførsel? Ja, nå er det som sagt en god tid mellom første pinsetak og det begynner å bli en menighet i Ephesus. Men greit nok, de som bor der,

Noen vil jo se en gruppe mennesker som lever et mer ryddig og rent liv. De deltar ikke i mange av disse ceremoniene og den ville levemåten som finnes. Og det bekymrer jo en del mennesker, spesielt de som tjener på det.

Så det er en sølvsmed i byen Ephesus som lager sånne her miniatyrer av dette store tempelet der. Og lager sånne, du vet, souvenirer. Du kan ta med deg bilder av Gudin Indiana hjem til deg. Og tilby å heime. Og de begynner å bli redde for at hvis disse kristne virkelig

blir en flertallsreligion her, da kommer de å slutte å gå i det tempelet, og slutte å tilbe denne gudinnen, og slutte å kjøpe våre varer. De hadde jo ikke helt feil i denne antakelsen. Neida, det hadde ikke det. Men et annet aspekt som jeg gjerne vil løfte fram er fra omtrent år 100, så ser man Kristendommen var jo ikke bare en

en endring i de virkelig viktige spørsmålene, altså spørsmål om sannhet og tro. Men det var også en seksuell revolusjon, for de kristne, slik jeg har opplevd det, så de utmerket seg ved monogami og ekteskap. Noen ting som var uvanlige på det tidspunktet. I de fleste samfunn var det slik, også i våre samfunn, at

Rike mektige menn kunne ha sex med veldig mange kvinner, samtidig som var gift. Dette var nesten formalisert. Altså du hadde grupper av prostituerte, men det var jo relativt lav seksualmoral. Vi snakker jo om den seksuelle revolusjonen med 68 og sånne ting, som er en neddriving av den kristne seksualmoralen.

Men kristenseksualmoralen er denne tanken om at man skal ha en kone og holde seg til henne, og at det er veldig sterkt press for å respektere ekteskapet. Kristene driver ikke på den måten som grekere og andre holder på. Noe som naturligvis er like sjokkerende for de mektige som jeg går ut for om det var for sølvtempelsmeden i Ephesus.

Det er et sitat som jeg lærte meg for lenge siden, som jeg må finne ut av hvor det kommer fra, eller om det er genuint. Men der var det en som skal ha bemerket dem, de kristne. Disse kristne, de deler alt de har, bortsett fra kornene sine. Vi deler ingenting, bortsett fra kornene våre. Ja, det kan nok stemme det, på grunn av at... Jeg husker du også snakket med...

Michel Vølbeck, du vet han forfatteren, han fransker. Ja, Vølbeck er ikke kristen, han har prøvd å bli kristen. Men en av tingene vi snakket om var at i et kristent samfunn så vil enhver finne, de aller fleste vil finne noen å dele pute med, eller dele leie med, en annen som er deres.

mens i et gjennomført liberalt samfunn så vil man skape en situasjon som ifølge han skaper rike og dekadente seksuelle liv for de som er vakre eller rike, mens det store flertall reduseres til onani og ensomhet i hans ord. Og det er vel også et sånt tegn på konsekvensene av den seksuelle revolusjonen fra 68 som først nå begynner å synes å bli veldig synlig i våre samfunn, at

at denne revolusjonen var fåtallets gevinst og de manges nedlag for den kristne seksuelle moralen, tror jeg er et betydelig selling point, hvis man kan si det, for tidlig at du får ha din kone i fred. Det er noe som vil appellere til alle menn, tror jeg. Ja, det kan være det.

Og kvinner også. Jeg skulle håpe det i hvert fall. Jeg tror det er det beste for alle. Og ikke minst er det jo også sånn at sex fører til familie. Det er jo noe av den revolusjonen som du snakker om har egentlig overbevist seg selv om at slik er det ikke.

at man kan rive disse tingene fra hverandre, man får barn uten sex, og man har sex uten å få barn. Og så er det ikke alltid det er sånn, og da bruker man abort som på en måte failsafe. Takk for at du nevner det, for jeg tror at

For enkelte vil en ting som enkelte vil ha imot vårt trosamfunn, altså den løftjorske kirken i Norge, at vi er stengelige når det gjelder abort. Vi er veldig tydelige når det gjelder abort.

Og dette er noe som også går tilbake til alle tidligste kristne, fordi at de hadde jo sin versjon av abort i Romeriket. De hadde jo ikke muligheten til å ta en pill eller gjennomføre et kirurgisk inngrep, men det de gjorde var at barnet ble født, og så hevde de barnet i søppla. Utenfor Roma var det en

en slags revne i bakken, der de hevde disse nyfødte barna ned, og derfor kunne du høre barnas skriking og gråt om nettene, som hvis var en ting som reisende påpekte, som

som sterkt og umenneskelig, og noe som ble påpekt som fælt. Så selv om det var kulturelt ganglig, og at det var ikke lovlig, så forsto folk at det var galt å drepe spebarn.

Og det gjorde ikke de kristne. Dette var en av de første tingene som de kristne gjorde slutt på. Når lederskapet i Romerike blir kristent, så er det en av de første tingene som det blir stått infantesid, barnemord. Det er ikke greit lenger. Så folk må også tenke at dette er den tradisjonen som vi står i. Og det er også noe som er viktig når det gjelder den lutherske kirken i Norge, at

Det å være bibeltroer kristne medfører også at vi tror på det hele. Jeg kan nevne to ting der. Det første er jo at det er faktisk ikke helt riktig at vi ikke hadde noen piller det kunne ta i romeriket. Vi har til og med et ord som du finner i Nytt Testamentet, farmakeia, derifra har du ordet farmasi. Ja.

Og det er knyttet i noen grad med trolldom og trollmedisin, men det er et ord som også peker på medisiner og preparater man kunne ta for å fremkalle, eller i hvert fall fremprovosere abort. Om det alltid funket er det en ting, men

Men de tok det i den hensikt da. Så det kjente man til allerede på den tid, og det er en av de tingene som Nytestamentet veldig tydelig avviser.

Ja, for det er også sånn som i et samfunn som romer ikke, hvis man har den seksualmoralen man har, som er veldig lav, så vil det bli mange svangerskap og mange barn som ikke har noen familier til å ta vare på seg, og det er løsningen deres var bare å drepe dem alle. Og det hadde de kristne et problem med. Ja, man sier jo at man bruker abort for å bekjempe fattigdom, men virkeligheten er at man bekjemper fattige. Ja.

Men så er det måten vi behandler dette i en menighet, og det er to sider av det. Det ene er at når det er et aktuelt spørsmål, da er vi tydelige på at dette er galt. Men vi behandler det annerledes når det faktisk er skjedd. Da går vi ikke fram med fordømmelse.

Den moren som har tatt dette valget, eller blitt tvunget til det valget, eller presset, skal møtes med nåde. Det er veldig viktig. Det er det som er det kristne budskapet, at vi møter synderen med nåde. Ja, altså halte synden, ikke synderen.

Så det, altså, du har jo hørt historier om kvinner som har blitt kastet ut og blitt på en måte forkastet helt for det at de har tatt etter valget. Og man spør seg jo, hvor er mannen som jo var en del av dette her, i sånne sammenhenger? Det er ikke slik vi gjør i en kristen myndighet. Vi kaster ikke ut folk. Samme kan man ha gjort. Dette er plassen for forsoning. Amen.

Så det er noe av det som er helt sentralt i hvordan vi behandler dette og andre slike spørsmål. Det var veldig fint at du sa det på en veldig fin måte. Det er også noe som jeg opplever, og jeg begynner å grunne til at jeg er så mye betrukket til at dette tro samfunnet er jo

blandingen mellom teologisk stryngens og det at man ikke firer på at man ikke driver med blanco i Bibelen, samtidig som at det overordnede er kjærlighetsbudskapet i menighetslivet, altså at vi ser hverandre i øynene, man tar hverandre imot, og at det er ikke en veldig sterk utstøtelsesimpuls, og det synes jeg er veldig fint. Mm.

Du, tilbake til disse tidlige kristne. Vi begynte i Jerusalem, vi kom til Samaria, og det neste som skjer er at det er en gruppe ikke-jøder. Det er en romersk senturion som heter Cornelius. Han har en gruppe hos seg, og de har fått en oppenbaring om å tilkalle Peter apostelen.

Når han kommer hjem til Cornelius og forkynner evangeliet, da skjer det det tredje pinsundere. Den hellige ånd blir gitt til disse menneskene som ikke er jøder, men som er samlet der i Cornelius sitt hus. Da beslutter de å døpe alle sammen. Da er dette undere skjedd tre ganger. Først jøderne, så samaritanerne og nå jøderne.

ikke jøder. Evangeliet til alle. Hvor bodde Cornelius? Han bodde i Caesarea ved havet. Hvor mange år etter Kristi død oppstandelse er det dette? Ballpark. Er vi et par måneder, år, ti år? Jeg tør ikke si det helt sikkert, men det er måneder eller kanskje noen år. Men jeg tror nok at vi snakker om måneder.

Så etter Jesu oppstandelse så ser vi med andre ord en stor energi og en rask vekst i antall kristne, antall menigheter. Det sprer seg fra Judea til Samaria og nå.

ut i den antikke verden. Ja, og etter at dette er skjedd, så skifter apostelensgjeningen litt gir. Nå hadde jeg liksom hatt et sånt fugleperspektiv på det som skjer i Israel. Nå svitser den over til å følge Paulus ganske nøye. Nå er det han som på en måte blir sentrale figuren. Paulus er en jøde fra Tarshus i Israel,

I sørdelen av det vi da kaller Tyrkia, eller Klikia på den tiden, det området. Han er oppvokst fariser, oppvokst i Jerusalem til dels i hvert fall. Disipel av den kjente Gamaliel, og ekstremt stringent. Han er en ekstrem fariser. Fariserne egentlig er for det meste nok så

Skal vi si avslappet i forhold til Jesus. Mer enn vi ofte tenker. Det ser vi jo mange plasser. Det advarer Jesus når Herodes prøver å repa ham, og det inviterer Jesus på middag. Til slutt så avviste de han likevel, og de har kampen med ham. Men det var harde kamper med hverandre også, så det er ikke helt ukjent dette der.

blant farisere, det var litt sånn kranglette. Men de deltar i at han blir korsfestet. Men også etter Jesus død, når den kristne gruppen oppstår, så er denne gammalien, han står opp til forsvar. La oss ikke gå for hardt mot dem. Hvis dette er av Gud, så vil det overleve. Hvis ikke, så dør det bare. Mhm.

Paulus går mye lengre. Han går til og med på lag med sadukerende i tempelet for å få fullmakt til å forfølge de kristne, få dem i fengsel og stemme for at de skal drepes. Han raser mot dem. Så han er helt ekstrem.

Så han er sterk på det at han vil fordrive disse kristne etter etter. Han har ikke noe tro på det helt klart, og han farer hardt frem. Ja, nå har han da fått vite at det er en gruppe kristne i Syrien, i byen Damaskus, og nå vil han dit. Så han har fått brev fra ypestepresten om at han får lov å fengsle disse kristne. Mhm.

Og på veien dit så har han en opplevelse, der møter han den oppstande Kristus, rett utenfor Damaskus. Dette er det som engelskmennene kaller Damascene conversion, altså en omvendelse på vei til Damaskus. Ja, det blir et stort slag, for han blir blind faktisk etter dette møtet med Jesus.

Han blir ført inn i byen. Der sitter han tre dager og vil ikke spise. Han faster og ber. Men etter tre dager så er det en av disiplene som bor i Damaskus som er sendt til ham. Han på en måte tar imot Paulus og viser ham vennlighet og døper ham. Og gir ham et budskap som er gitt ham fra Herren om at nå skal du på æren for Herren.

Og Paulus skjønner jo egentlig med en gang at han har hatt feil, og nå han på en måte korrigerer sitt syn. Han er fortsatt overbevist om det gamle testamentet, overbevist om håpet som han har lest om der, men nå skjønner han at det håpet er Kristus. Så på en måte så endrer han ikke veldig mye, han endrer ikke hvem han er, eller måten han er på,

Men han skifter syn på Jesus når han møter en oppstande. Ja, for det er jo for jødene så de visste at Messias ville komme. Men da han kom så var det vel vanskelig å gjøre rom for han. Men ikke for Paulus.

Ikke for Børes, ikke etter at han møtte han. Det gjaldt nok. Nå begynner han med en gang å argumentere i synagogene, og han kommer fort i unåde hos sine egne. Han må smuggles ut av Damaskus, reise til Jerusalem. Der er det kristne først nørende må ta imot han, men det er en karde som heter Josef, kalt Barnabas, som hjelper han inn, sånn at

Folk får bli kjent med han og skjønne at han virkelig har skiftet og blitt kristen. Man kan jo også forstå det hvis han hadde vært den fremste anklager som krevde de verste straffene, så kan jeg også forstå at folk var redde for å ta han inn i arnen. Virkelig. Men så finnes vi nå ut av historien noen år,

og flytte tilbake til Tarshus. Og da er det en by der oppe i nærheten av Tarshus, på andre siden av bukta, som heter Antiochia. Antiochia i Syria. Og der blir det da en menighet av mennesker som ikke først og fremst er kristne. Ikke først og fremst er jøder, men er hedningkristne, må man si. De er de første som blir kalt kristne, faktisk.

Så de sender opp Barnabas for å undervise denne menigheten, og han henter inn Paulus. Så nå er de der. Har Paulus fått synet tilbake på dette tidspunktet? Ja, det skjer i Damaskus tre dager etter at han visste det. Så det er veldig kortvarig. Men der i Antioka får de et profetisk budskap om at disse to skal sendes ut på oppdrag. De skal ut på misjonsreise.

Og Paulus kommer til å reise på tre store misjonsreiser i dette området fra bukta der, fra Antioquia, bortover langs hele det vi kaller Tyrkia i dag, og over til Hellas, rundt Makedonia og ned til Hellas. De tre misjonsreiserne går i dette området. Den første veldig lokalt, og så lengre og lengre.

Når er det de første kristne myndighetene springer opp i Roma, verdens viktigste by, verdens hovedstad på dette tidspunktet? Ja, det er faktisk et litt krevende spørsmål, fordi det er flere ting som skjer der. Vi vet på, jeg tror det er andre misjonsreise, som kommer helt til Korint, og der møter han Ananias og Priscilla,

et ektepar som er jødis som har bodd i Roma, men blitt drevet ut derifra. Fordi alle jøder ble drevet ut av Roma. Og da kan vi forventes kanskje alle kristne også. Så på et eller annet tidspunkt skjer det, trolig på 50-tallet,

Så kommer de sakte musikker tilbake, og det blir en menighet der Paulus skriver til de kristne i rommetbrevet, fordi han ikke kan på sin tredje misjonsreise reise videre til Roma som han hadde ønsket seg. Nå må jeg spørre deg litt om religiøs praksis blant disse første menighetene. Bygde de kirker? Tilba de offentlig kristne?

bar de korset fortell litt om tidlig kristentilbedelse så det som vi ser i Peudelsen i misjonen av Cæsar at det første han gjør er at han drar til synagogene og han er en del av synagogen

Så ofte er det en tre, fire, fem lørdager på rad, så man kan gå dit, og så blir det trøbbel om å ut. I synagogen så har du to grupper hovedsakelig. Du har jødene som har vært der i generasjoner, kanskje, eller i hvert fall de som er jødisk av fødsel. Og så har du en gruppe til, for jødene på dette tidspunktet er misjonerende, og de ønsker å gjøre andre til jøder. Mhm.

Så du har en gruppe som gjerne sitter bakerst i synagogene, som er hedninger, ikke jøder, men det har sittet der kanskje lenge og lært seg budskapet. De har kanskje ikke lyst til å bli omkjert, så det holder dem kanskje litt unna. Men de har fått med seg budskapet. De kan på en måte bakgrunnen.

Og det er disse som gjerne tar imot evangeliet. Det er det første til å ta imot det. Så det er en gruppe av jødene, men en større gruppe av disse. Og når Paulus og hans medarbeidere mer eller mindre blir kastet ut av synagogen, så tar de med seg disse

Men de tilbyr i husmenighet, gjør det ikke det? Ja, det er ikke realistisk å begynne å bygge egne bygg på dette tidspunktet. Så det er de som har store hjem, de tilbyr sine hjem for kirken å møtes i.

Jeg har sett bilder fra katakombene i Roma, der du ser kristneordnene med en tikk i mørke rom under byen i katakombene. Ofte er det den jødiske lysesaken malt, og ulike manifestasjoner.

som er åpenbart kristne, som man regner med går tilbake til et veldig tidlig tidspunkt. Absolutt. Nå er det kanskje ikke realistisk å tenke at man holdt gudstjenester så mye der nede i katakombene, men begravelsen var der, helt sikkert. Ja.

Det var interessant. Den logiske slutten hadde jeg ikke klart å gjøre på egen hånd. Det ville jo meningen være at man deponerer like i katakombene der det skal være, og at ceremonien er der. For disse katakombene er jo ikke veldig trivelige steder å møte ukentlig, tror jeg.

Nei, og i den grad det har skjedd, så er det jo ikke fordi man ønsket å være der, men fordi man kanskje ikke kunne gå noe annet sted. Og dette er jo en ting som vi ser også allerede med den første menigheten, som samles i tempelet til og med. Og der kan de jo ha sine gudstjenester som ligner på synagogens gudstjenester. Det gjorde jo den første kristne gudstjenesten til å begynne med. Man plukket med seg det man allerede kunne,

Du hadde så gudstjeneste som bestod av en lang tekstlesning, og så en preken eller en utleggelse av teksten. Så kunne det være sang fra salmenes bok og bønner. Kanskje i noen tilfeller i en velsignelse hvis det da var en prest i stedet, men det var det ofte ikke. For dette var ikke ledet av aronitten eller livettene, men av, du kan si, farisismen var en lekmannsbevegelse.

Så der var det folk av alle stammer, alle jødiske stammer som deltok. Jeg synes jo at det er en sånn fascinerende del av moderne kristne liv også. Har du noen gang besøkt husmenighetet? Eller, du er jo prest, så det ville egentlig undergrave litt av poenget mitt. For i husmenigheter så er det jo ofte ikke en prest, men at kristne kommer sammen

for å lese Bibelen sammen, synge salmer sammen, til å tilbe sammen. Og dette er noen ting som ikke er uvanlige i land som USA og Tyskland og andre steder.

Det er jo kanskje et mer moderne konsept for husmenighet. Riktig. Så hvis vi tenker tilbake til denne tiden, så er det ingen motsetning at det er en prest i en husmenighet. Det er der menigheten var. Så det er egentlig ikke før kristendom blir stuereint i romeriket at man kan begynne å bygge egne kirkebygg. Men det tok litt tid før kristendommen ble stuereint i romeriket, var det ikke slik? Ja, det tok jo 300 år. Ja.

Og i løpet av den perioden så kom det jo bølger av forfølgelser av kristne. Ja, og det er kanskje viktig å si at det er bølger, og det er også lokale bølger. Så det finnes noe sentralisert, men for eksempel den siste forfølgelsen på når Konstantin den store var en ung mann og enda ikke kom til noen makt,

Da var det en svær forfølgelse, men akkurat i det området der Konstantin vokste opp, hans far var jo da rent der, og han var ikke spesielt begeistret for den måten å drifte på, så forfølgelsen var ikke så stor akkurat i det området i Gallia. Er det sant at de kristne ble pint ut i kolosseum for å slåss mot løver og tigre?

Det er det nok sikkert. Jeg har ikke veldig god peiling akkurat på kolossium. Det er bygget etter nyttestamentlig tid. Så det regner jeg med. Men vi har veldig mye fortellinger og historier om martyrer. Ikke nødvendigvis kolossium, men andre åpne plasser. Og kanskje en av de mest kjente er Polikarpiskop i Smyrne, som tidlig på 100-tallet blir martyr.

Og han da brennes på bålet foran veldig mange mennesker. Ja, for dette er jo noen ting som karakteriserer utbredelsen av kristendommen, er jo at på ulike tider og ulike steder så opplever de kristne grim forfølgelse. Sånne ting som man giser bare ved å høre det. Hvordan kan du forklare at

forfølgelsen ikke lyktes med å drive de kristne under jorden og ut av eksistens? Det er jo to sider av det. Romerne hadde, som vi har vært innom tidligere, gjort det å ta livet til menneske til en kunstform. Korfestelse var en måte det gjorde det på, men det hadde mange andre virkemidler også. Og hensikten med disse grusomme forfølgelsene

hendrettelsene var å skremme folk. Det var målet, fordi det var et budskap. Pass deg sånn at ikke dette skjer med deg. Sånn hendretter de kriminelle. Det lønnes ikke å være en røver. Dette skjer med røvere. Og for mange hadde det nok også funket når det gjaldt kristne. De har sett, oi, det er dette som skjer med kristne. Det skal jeg passe meg for. Mhm.

Så det er ikke det at metoden ikke var virksom, men det var mange kristne som tok imot denne døden, syndig og rolig, og uten å kjempe imot, og av en overbevisning som folk ikke hadde sett. Det var vant til at folk som ble henrettet slik, de skrek og var redde. Men så ser de kristne som går uredde i møte med døden. Det er nok det mer som taler til dem.

å se folk møte sin død heroisk rett og slett

Ja, fordi det som slår meg med utbredelsen av de tidlige kristne menighetene er hvor sterke de er i troen. Det var så visst ingen økonomisk fordel ved å være kristen. Det var ingen sosiale fordeler ved å være kristen. Det var ingen livsfordeler, snarere tvertimot i forhold til alle tre. Og likevel...

så brer religionen om seg og karakteriseres jo nettopp av dyp tro men dette ikke voldelige det tror jeg forvirrer mange det at, ja men hvorfor kjemper dere ikke? hvorfor trekker dere ikke sverdet og hogger øret av tempelvokteren? det kan man jo gjøre hvis de først skal gå etter deg men de kristne gjør ikke det

Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan andre mennesker opplever ting. Generelt er det vanskelig, men når du er separert av mange hundre år, så blir det enda vanskeligere. Og den situasjonen som disse første kristne var i,

Det er vanskelig å forestille seg. Det var i livsfare alltid. Det hadde likevel en glede også i det fellesskapet som de hadde. Det var på en måte et tett og nært fellesskap som var kjennetegnet av en intern kjærlighet for hverandre. Det betyr ikke at det aldri var problemer eller krangling eller noe sånt, og det var det, men...

Men i all hovedsak så var det kjennetegnet av dette. Og det var en glede og en fryd å være en del av. Og så har man da denne trusselen utenifra. Jeg tror man på en måte styrket hverandre i at når det er min tur, da skal jeg møte det heroisk. Men forklar da, hvordan kan da denne troen,

som brer seg ut fra Judea og Samaria, og som forfølges grymt av verdens mektigste imperium. Hvordan kommer man da at noe senere så blir imperiet selv kristent? Hvordan er det mulig? Ja, det er mulig ved Guds nåde. Det er vel sånn det er.

Den kristne troen sprer seg tross motstanden. Det viser jo at den kristne troen har en sannhet. Så er det jo klart Konstantin selv, og den historien er jo en egen historie. Han tok over Romeriket i to etapper.

Og i den andre etappen så hadde han da en kamp mot det østromerske riket. Og der satset han da på at den kristne Gud skulle hjelpe ham. Og så vant han en overlegen seier, og han var overbevist om at det var Jesus som hadde hjulpet ham til seier. Det er han som gir den kristne troen status som

jeg tror man kan si privilegiert religion til og med, i Romerike. Ikke som eneste religion, ikke som statsreligion, men som privilegiert. Og han håper nok på at det skal bli en ting å samle seg om. Så har folk, mange har jo spekulert i om dette bare var et taktisk trekk eller noe sånt nå, og ikke en personlig oppvisning bak det. Han lot seg døpe i løpet av livet,

Og det er vanskelig å forestille seg at han har gjort noe sånt uten at det virkelig bare er en personlig opplysning bak. Du vet, vi har den samme debatten om Olav den Hellige og hans omvendelse, som vi sikkert kommer til å lese om i avisene nå som tusenårssymbeløve forslaget som forstikles fra Bærmerkjær, for det er jo

Jeg tror at for mennesker som selv ikke er troende eller har opplevd tro, så er tro uforståelig. Og da blir den første forklaringen er alltid kynisk, altså at det er instrumentelt. Men det er akkurat sånn som du sier om de tidlige kristne, at her tror jeg at det er vanskelig å vite hvordan man tenkte, fordi vi vet ikke hva de visste. Ja.

Så er det en del ting som skjer etterpå fra Konstantin, og før da, altså kristendom blir statsreligion under Theodosius den store ved slutten av 300-tallet. Men i mellomtiden så har det en som heter Julian, han er ikke egentlig en etterkommer av Konstantin, men det er vel en av søndene til Konstantin som dreper faren, hvis jeg husker det riktig.

så han får veldig sånn pingene ut mot den kristne troen. Han er vel oppvokst kristen, men går ifra troen. Og han blir ved utrolige hendelser, kjængser selv. Og da vil han få vekk denne kristne troen, men han har jo sett en del av de gode fordelene, så han prøver å innføre et sånt reformert hedenskap. Ok, ok.

litt sånn humanitisk forbund opplegg, du vet. En borgerlig konfirmasjon, du skal ha borgerlige sanger og kanskje noen ceremonier og litt sånn. Det er litt sånn som franskmennene forsøker etter fransk revolusjon at de bare forsøker å avskaffe religionen og så skaper man en sekulær humanistisk religion. Hvis man er interessert i det, kan du gå og se på Pantheon i Paris. Det er en manifestasjon av en sekulær religion. Ja.

Det er det Julian prøver på. Så det funker jo ikke. Når han dør, så er det... Da har man prøvd det, og det funker ikke, og det er ferdig. Under teodosius den store, så blir det statsreligion, og blir det deretter. For å gå tilbake til tidlig kristen praksis,

Det er noe som jeg tror alle store trosamfunn er opptatt av. Jeg fortalte deg at jeg var og besøkte Athosfjellet med de ortodoxe, og ble slått av...

deres høyeste valør er at de ønsker å praktisere vår tro på samme måte som Jesus Kristus og disiplene. Å komme så nær som mulig, og det er kanskje derfor vi kaller det morsolokse. Men det er jo også det lutherske prosjektet, hva er det vi har lært fra de tidligste menighetene som vi har tatt med oss?

På en måte er det litt urealistisk, for vi lever i en annen tid, og vi gjør ikke ting nøyaktig på samme måte som deg. Bare det at vi bruker mikrofon sånn at alle kan høre, det er en mye større forskjell enn du skulle kunne trodd. Fordi det betyr at du trenger en annen type stemmebruk,

Og det at du ikke hadde mikrofon krevde at du brukte melodier, for særlig hvis du fikk store folkemengder som skulle høre. Så du måtte intonere ting på en måte som gjorde at du ble hørt.

hvordan skrift fungerte. Alt ble skrevet som ett stort ord. Du brukte ikke opp papir på... Du sløste ikke med papir med å sette mellomrom mellom ordene. Ikke sant? Så du måtte ha folk som kunne lese, og kunne lese på en måte sånn at dette her fungerte. Så visste vi hvor ordene sluttet, og vår neste start der, ja. Ja, ikke sant? Eller...

Og det var jo en sånn ting, du måtte jo lese bokstavene. Det var en sånn ting som da skjedde når du leste at det ble mellomrom mellom ordene. Du måtte kunne denne kunsten.

Det minner meg om det jeg var på, Atas. Vi pilgrimene spiser jo med munkene, og måltid inntas i stillhet. Men det leses fra Bibelen under måltidet, og det blir leses på akkurat den måten. Altså i en dyp, malmfull nestensang som går opp og ned. Jeg snakker ikke gresk, så jeg forstår ikke ordene.

Men det var pent å høre på. Ja, så er det kommet til tradisjoner da etterpå som vi tar vare på, som er kommet til etterpå. Men det hovedkomponentene fra oldkirken har vi. Så den første delen av gudstjenesten som var synagogig gudstjenesten, der vi har tekstlesning, det har vi som et eget fastledd i gudstjenesten. Det leses fra det gamle testamentet, det leses fra det nye testamentet, det leses fra evangeliene, det skjer hver gang. Ja.

Vi har bønner, faste bønner som vi har i vår gudstjeneste. Det hadde man også i Oldkirken. Hadde man Kyrieleieson i Oldkirken?

Ja, vi kan ta den. Det er ikke en del av den aller tydeligste gudstjenesten, det er det ikke. Og det finnes faktisk, det er noe av det som er interessant her, at det finnes en hedersk bakgrunn også for den bønnen. Virkelig? Ja, noe som en sa til keiseren. Fordi keiseren gav krav på å være Kyrios, Herre og det nøverste.

Og kunne gjøre krav på at du skulle be ham om miskunn, Kyrie Eleison. Men vi leser i Nytt Testamentet om flere personer, Bartholomeus blant andre, den kanoneske kvinnen, og en del spedalske som kommer til Jesus, og alle sier «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over oss».

Så kyrie er altså en, eller kyrios betyr herren, kyrie er på en måte sånn en vokativ, en bønneform, og eleison betyr forbarme deg eller miskunne deg. For dette er gresk, er det ikke det? Det er gresk, ja. Jeg synes bare at det er interessant at Jesus Kristus sannsynlig snakket arimeisk,

Og språket i blant jødene var vel hebraisk, vil jeg tro. Ja, det var arameisk på den tiden. Hebraiske synagogiene. Og jeg vil da tro at romerne talte latin, vil jeg tippe. Jeg tror i stor grad gresk, faktisk. Snakket romerne også i stor grad gresk? Ja, det tror jeg. Ok, men det forklarer det. For romerne hadde jo en enorm respekt for...

for gresk kultur, helt frem til slutten av romeriket. Ja, så er det jo en, altså latin vinner over, men det er en prosess at latin tar over. Ja, så var det jo store greske poliser på den italienske halvøy, Napoli er jo fremdeles en svært gresk by på sett og vis, og det er jo også Syrakus på Sicilia. Ja.

Men du har altså denne første delen av Guds tjenesten. Nå så kommer det en del to. Og i Oldkirken vet vi jo at de som ikke var døde fikk ikke lov å være med på del to. Til å begynne med sånn som når det var i Jerusalem, det hadde denne synagogedelen i tempelet, eller kanskje i synagoger, så kunne de ikke ha den andre delen der. Så den ble holdt i hjemmene. Så da samles man der i stedet. Og det er det vi kaller for Herrens nattverd.

Herrens nattverd ser tilbake til påskefeiringen, og det ser også tilbake til tempelet. Så du kan egentlig si at det er disse to kildene, tempelet og synagogen, som er kildene som blir til den kristne gudstjenesten. Ja, for Jesus sier jo i den natta han ble forått, gjør dette til minne om meg, så ofte dere møtes. Så dette er jo viktig.

men en interessant løsning på et praktisk problem når man har et trosfellesskap men ingen kirke. Ja, så med en gang man da har kun sitt eget sted å samles på, så blir disse her forent til en ting. Men du har altså dette bruddet midt i, der man sender ut katekumenene, de som gjør seg klar for å bli døpt, men som enda ikke er det.

Ok. Så da har du katekumenene skuddstjeneste, som er den gamle synagogikustjenesten, første delen, og så det trofaste skuddstjeneste, det som allerede er døpt.

Kategoriene, går de da på konfirmasjonsforberedende på sett og vis? Ja, på dopsforberedende, men det er jo det samme innholdet. Det er det samme innholdet. Og det er også noe som vi har i vår kirke, så har vi et introduksjonskurs som vil ha en del av de samme elementene, vil jeg kanskje tro. Ja.

Det vil man si. Og den trodsbekjennelsen som vi kaller for den apostoliske, den blir jo til i forbindelse med forberedelse for dåp. Så man spørte deg som ville bli døpt om du tror, og da kunne de si ja, jeg tror at Jesus Kristus er Guds sønn. Det kom noe sånn veldig enkelt til å begynne med, og så oppdaget man etter hvert at man trengte å være litt mer precis forberedt.

hvem tror det på? Og da utvikler seg denne treenige trospesialen som vi kaller for den apostoliske. Det er en tidlig variant av den, den finnes i Roma allerede på 100-tallet. Så naturligvis tar den nikenske over når man kommer dit, men fra 500-tallet og utover så begynner den apostoliske å komme tilbake og få formen som vi kjenner den i dag.

Vi ville jo begå tjenesteforsømmelser om vi ikke snakker om det kristne samfunnet. Fordi nå har vi jo snakket om de kristne menighetene som jo er hovedfloden, men det er jo bielver også. Og blant de første kristne så er det jo enkelte som danner monastiske samfunn, ofte i ørkenen.

Kan du snakke litt om det, disse monastiske samfunnene som etablerer seg i mye av det samme området innenfor mange i Syria, også i Anatolia, ofte i veldig, veldig værhare griskrentestrøk. Nå er det nok utenfor mitt område jeg kjenner aller best, men nå skal jeg si at det hellige samfunnet og menighet er det samme.

Men det er klart vi snakker også om den universelle kirke, eller den allmenne kirke, eller som da kan sies å være den katolske kirke. Så da mener vi ikke den romersk katolske, men katolisk med liten k da. Det betyr den allmenne kirke, altså samlingen av alle kristne. Og det er det hellige samfunnet, så menighetene er det hellige samfunnet, det er det uten tvil.

Men det oppstår. Nå lærte jeg noe nytt. Det er ting som faller på plass. Folk må forstå i den pågåsene at vi har ikke skriptet dette, så jeg sitter bare og koster baller til Zacharias og smasher Zacharias. Men takk, bare fortsett. Er det ikke meningen å smashe den igjen?

Nei, nei, bare ikke med en sånn. Men det oppstår trolig i forbindelse med at du får en statskirke og plutselig så er det litt status å være kristen og du begynner å få en del

rikdom også en del plasser. Da oppstår det en motbevegelse som mener at det er rett av en kristen å være fattig og gi bort alt han eier. Da får du disse herre som søker ut i ørkenen for å være alene og for å forsake alt. Du vet, det er lettere for en kamel å gå gjennom Nolensøy enn for en rik mann å komme inn i Himmelrik. Ja.

Så det begynner nok på den måten at det er enkeltpersoner, og så finner noen av disse her sammen og blir til mindre grupper, og derifra bygges det ut til litt mer ordnede munkesamfunn til å begynne med.

Vi bare sier til lytterne at hvis det er noen som er interessert i akkurat denne delen av tidlig Kristendom, så har historikeren Willem Del Rimpel skrevet en

veldig interessant bok om det var en munk, jeg husker ikke navnet hans, i farten som reiste gjennom mye av Syria og inn i Egypt for å besøke ulike monastiske samfunn og skrev da en reiseberetning som er deponert på Atos, og som William D. Wimple har skrevet en bok om, og den boken er veldig morsom og veldig, veldig interessant. Mhm.

Jeg kjenner den ikke, men... Det er ikke en... Det er en... Egentlig mer en reisebok enn egentlig et historisk verk. Men det er skrevet av en historiker. Det er ikke skrevet som en religiøs tekst. Boken er nok skrevet mest til forlystelse, for han legger mest vekt på...

pusseanekdoter og spinnvilde religiøs praksis i disse små samfunnene. Men jeg husker jeg tok og snakket med bibliotekaren i Vron. Vron er et veldig viktig tempel på Athos, eller kloster på Athos, fordi

Jørn Fumaria led visst skipsbrudd ifølge deres egen historie, akkurat der og derfor ligger i Brøndal et stort og festningsaktig kjempesort og denne denne

var rasende på Dalrymple. Han mente at Dalrymple latet som at han hadde lest disse tekstene, det hadde han ikke språkforståelse til å kunne gjøre, og at han hadde støttet seg på forfalske sekundærlitteratur. Så der var det sterke følelser mot Dalrymples bok.

Det er jo når du er i et mørklagt bibliotek omgitt av svært, svært gamle bøker og en gresk munk med gnistrende øyne, så jeg bare nikket og tok det til meg. Hva annet kan man gjøre? Hva annet kan man ikke gjøre, men fortell litt mer om...

I takt med at kristendommen på den ene siden ekspanderer, og på den andre siden kodifiseres, hvis man kan bruke det ordet, altså at man blir mer nøye på at det som skal bli til nytestamentet blir at man er enig om hvilke tekster man bruker og hvilke tekster man eventuelt ikke bruker. I takt med at

At kristendommen vokser i makt, velstand, innflytelse, troende. Er det noen store endringer teologisk som ledsager seg av dette? Det er jo klart det er en del kamper som skjer også før kirken kan komme ut fra forfølgelsen. Ja.

Noe av de første kampene man får, det er jo et møte med gresk filosofi. Og det fører til disse grupperne som man kaller for gnostene. Så en del av disse her er

skriftene som noen spør, hvorfor var ikke det med i Bibelen, sånn som Thomas evangeliet, var jo egentlig et skrift laget av en sånn liten gnostisk sekt i Egypt. Og det finnes bevart der, det skriften, men det har aldri vært noen utbredelse, og særlig ikke blant vanlige menigheter. Dette var en sånn særegen sekt, og det hadde samlet i dette skriften, det er ikke veldig langt,

noen setninger som det mente Jesus hadde sagt. Noe av det ser ut som noe som kunne stått i Nytt Testamentet, og så er det en del ting som er litt sånn spesielle. Sånn som at hvis kvinner tror godt nok, så kan de bli menn.

Oi. Det er en gnostisk tanke. Jeg kan se for meg at enkelt i Norge i dag kunne bekjenne seg til gnostiske tanker her. Ja, og jeg tenker jo at også i den grad man tenker sånn i dag, så er det nettopp en gnostisk tanke. Ja. Man skiller mellom... Ja, så...

Det som kom inn med denne greske tankegangen var jo at man så skapelse som noe ondt. Materiet var ondt. Man skillet veldig stert mellom det åndelige og det materielle. Og da fikk du på en måte to måter å respondere på det. Hva skal man tenke om seg selv og sin egen kropp og så videre? Den ene ytterkanten sa at

Kroppen er så ond at du skal piske den og være slem mot den og ikke gi den noen ting. Spis så lite du kan, prøv å ikke sove, ligg på naglematter og så videre. Så det var liksom selvpidning. Og den andre, mot ytterkanten, responderte og si «hvis kroppen ikke betyr noe, så kan du gjøre hva du vil».

Og det ble en sånn hedonistisk nytelsessektor i stedet. Så samme på en måte læregrunnlag kunne føde av seg begge disse retningene. For meg så slår det som at dette er en gresk-filosofisk debatt som har pågått over lang tid, som egentlig ikke er en kristendebatt, men som blir trukket inn i kirken. Kan det stemme? Det er helt riktig. Så den, hva kaller jeg,

Disse sektene ble kalt med litt ulike navn. Valentinianisme var en retning innenfor dem. Og da kom det antignostiske fedre, som det gjerne kalles for, tidlige kirkefedre, som taler imot disse. Irenaeus, for eksempel, er en av disse antignostiske. Ja, for det skal jo være i takt med at

kristendommen vinner frem rundt Middelhavet, så er det jo også en, du får jo oppblomstringer av kjetterske bevegelser, arisk kristendom, hva heter disse, katarene og andre, som alle sammen ser et behov for å

å vri kristendommen til en eller annen retning som det ikke er holdt for i evangeliene. Så man kjemper jo litt med disse her grunnleggende spørsmålene som kristne alltid har gjort. Hva vil det si at Gud er tre og en? Og hva vil det si at Jesus er både sann Gud og sant menneske? Og dette er...

Det føder av seg litt forskjellige retninger. En tidlig retning er bionisme, som er en retning som avviser Jesu guddom, og ser på Jesus som bare et vanlig menneske, kanskje en som fikk veldig god kraft når han ble døpt og ble utvalgt.

men likevel ikke noe mer enn et vanlig menneske. Man på en måte går litt tilbake til den jødiske messiasforventningen, sånn som mange virker å ha hatt på et tidlig tidspunkt, om at her skulle komme en sånn krigerkonge, men man på en måte bearbeider det litt, men så får man likevel denne mer gamle messiasforventningen,

Men da avviser man helt at Jesus er gudomlig. Så får du jo naturligvis den gnostiske som avviser det kroppslige. Det var bare til synelaten at han hadde en kropp. En så hellig vesen kunne ikke ha en kropp. Det var synsbidrag, hele greia. Du har...

modalismen som kommer inn som tenker at Gud er tre personer men ikke alle på samme tid dette er liksom epokemåter som Gud jo åpenbar sier i gamle testamentet så er han Gudfader så dukker han opp som Guds sønn og så forsvinner han og kommer tilbake som den hellige ånd altså Gud som så ham skifter da ja, ham skifter, det er modalismen tre modus ok, greit

Jeg mistenker at det kanskje fungerer bedre i teorien enn i praksis. Ja, det var jo noe som man måtte kjempe med da. Og så får du da Arius, som er en av de som kjemper imot dette her, og går da tilbake til å avvise Jesu guddom, og finner en annen måte å svare på det. Og Arius blir veldig populær. Dette er på tidlig 300-tallet.

Ja, blant annet noen av våre gladeste vandalene var jo ariske kristne. Var de det, ja? Ja. Men Jehovas vittnere er en sånn gruppe som er ariske. De er jo ikke kristne, da. Du kan ikke si det.

Nei, men det ble vel aldri nedsatt i forhold til de ariske kristne, at det var det ikke. Det var jo et oppgjør som måtte skje. Og det er foranledningen for det kjente Nike-møtet på år 375, at dette var blitt en feit i kirken. Så her blandet Konstantins historie i feiten, som han kanskje ikke skulle ha gjort, men ved å kalle inn til dette allmenne kirkemøtet.

Du sier, Karis, siden denne podcasten er jo litt av en lavterskeltilbud, i Nikkeia så blir man enig om trosbekjennelsen. Kan du si trosbekjennelsen for oss? Den nikkeianske? Ja. Åh, wow. Jeg er så vant til å synge den, og jeg er ikke sikker på at jeg klarer å si den uten å synge den. Jeg klarer ikke å si den uten å synge den, så... Jeg tror på en Gud, den er mektig,

Han er helt klare i det kulte.

Skapt ved. Skapt ved. Og for oss mennesker, og for vår forelses skyld, steg ned fra himmelene, og ved den hellige ånd ble født av Jomfru Maria og ble menneske, og som også ble korsfestet for oss under Pontus Pilatus, led og ble begravet, sto opp tredje dag etter skriftene og for opp til himmelene.

sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen og dømme levende og døde. Hjelp meg. Skal komme igjen i herlighet. I herlighet for å dømme levende og døde. Og hans rike skal være uten ende. Jeg tror på den hellige ånd. Som er Herre og er levende.

Som går ut fra Faderen og Sønnen. Ja, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene. Jeg tror på en heldig almen apostolisk kirke. Fortsett. Jeg bekjenner en då til syndenes forlatelse.

og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen, amen, amen. Jeg tenkte det kunne være nyttig folk må tilgi oss, for det er også en av særtrekkene ved den lutherske kirken i Norge, at vi har vår egen melodi på Trøstbykjennelsen. Vi synger den som en sang, og da kan det være litt vanskelig å si det. Det er helt utrolig, hvor...

Hvor du mister det når du ikke bruker notene. Jeg klarte nesten å sette det, fast jeg har ikke klart det så langt i denne serien, men det setter jeg fast på noe som jeg vet du kan i søvnet. Det er veldig bra. Jeg vet ikke engang hvordan jeg begynte. Jeg er vant til å si det apostoliske. Så det er den som kommer. Men når du skal bruke det nikenske, da er det sang. Hva er forskjellene på de to?

I bunn og grunn ikke så mye. Den apostoliske har en annen historie. Den begynner som et doppsymbol, og så blir den litt borte, og kommer seg tilbake som en doppsbekjennelse. I den norske kirke er det vel på 1800-tallet at den blir til gudstjenestebekjennelse. Man bytter ut den ikenske for den apostoliske. Så de fleste er ikke kjent med den ikenske norske kristne. Ja, for det er også et poeng å gjøre, er at

dette er hva vi tror på. Det er sammenfattet i trosbekjønnelsen. Kristendommen er ikke en generell godhetsreligion om at I'm okay, you're okay type religion. Det er en spesifikk religion, og vi som er lutherske er kanskje mer spesifikke enn de fleste, for den lutherske kirken i Norge er veldig opptatt av nettopp dette, det å stå på bibelsk grunn, at det er teksten som har autoritet, ikke menneskene.

og at tilbedelsen skjer innenfor de rammer som har blitt lagt av vår Herre. Og det er jo kanskje noe som skiller fra kanskje en del mer karismatiske og nye menigheter som kanskje er litt mer åpne for religiøst nybrottsarbeid. Det var en veldig pen måte å si på, var det ikke det? Ja, det tror jeg. Kjetteri er liksom det største ordet.

Ja, vi trenger ikke bruke det ordet her. Altså, vi kjelner mellom fremmedlære og vranglære. Og hvis vi skal gå så langt som å si vranglære eller kjetteri, så snakker vi om en avvisning av treenigheten, eller avvisning av Jesu vesen.

Da har det kommet helt til vranglere, der man definerer noen som er utenfor den kristne tro. Det er denne kjernen som man på en måte, den må en være enig om. Og det er læren om den treenige Gud, og læren om Jesus.

Når det gjelder andre ting, så snakker man om fremmedlære. Vi som lutheraner anerkjenner katolikker og pinsevenner og alle myndighetslagsmyndigheter, metodister og hvor de er ifra. Vi er en del av denne samme tradisjonen, og vi anerkjenner hverandre som kristne. Det betyr ikke at vi mener at det som skiller oss er uvesentlig.

Eller at det ikke er kirkesplitten den gangen. Det mener vi ikke. Selv om man kan anerkjenne hverandre som kristne. Og det er jo fint. En av de tingene som er fantastisk ved kristendommen som religion er jo også artsriktdommen. Nå snakker jeg kun fra et estetisk, åndelig perspektiv. For meg så reiser mye å kunne

praktisere min religion blant koptisk kristne i Egypt, eller katolikker i Roma, eller de ortodoxe på Athos, er fantastisk, selv om jeg ikke deler nattverden med dem. Og det er jo det. Det er der det står at vi kan frydes over det å tilbe sammen.

Men det som skiller oss er ikke uvesentlig. Og det kan man forstå at vi ikke deler nattverden. Jeg hadde en lærer når jeg var i Amerika og studerte litt. Han snakket om læreforskjellene på denne måten og sa at

Tenkte at regn lærer som regnt vann, og så kommer det inn fremmede elementer i det regne vannet ditt, litt plumbo, og som liberalteologien er kanskje masse plumbo. Du kan drikke vann med litt plumbo i, men jo mer plumbo du har oppi, jo verre blir det å drikke. Mhm.

Du vil helst ha vannet ditt med minst mulig plumbo. Så det er liksom det som er poenget. Men jeg vet ikke om det egentlig burde være slagord for den lutherske kirken i Norge, minst mulig plumbo i vannet. Men jeg skjønner hvor du vil. Ja, så du vil ha rent vann, det er jo det som er poenget. Ikke det andre, men

Gi oss rent vann, det er poenget. Jeg tror at det er også noe av grunnen til vårt kirkesamfunns vekst i senere tid, det er at de som, det er mange i det moderne liv som opplever det at, til sin forferdelse, at livet er meningsløst i all denne opplyste velstand, på tross av at man ikke lider nød på noen som helst måte, egentlig i alle fall ikke fysisk,

så er det noe viktig som mangler. Og jeg tror at enkelte finner veien hjem til troen. Og da tror jeg også folk som, og dette er litt sånn parallelt til de første kristne, altså våre samfunn har jo i betraktelig grad blitt avkristnet,

Og de som da finner veien tilbake til kirken, ønsker å drikke rent vann. Altså ønsker å være i en kirke som står på trygg bibelsk grunn, hvor man ikke har inngått alle disse kompromissene med tidsånden som andre kirkesamfunn har gjort.

Og det er jo litt flott det også. Det at denne troen som er gammel, 2000 år gammel, har en så sterk mening og også

Det er jo flo og fjære i hvor mange som er i kirken og sånne ting. Men jeg opplever at vi nå er i en oppadstigende tendens i Norge når det gjelder kristendommen, og det er jo kjempepositivt. Hva tenker du? Ja, fantastisk. Det er jo en av de tingene jeg synes er rørende, må jeg nesten si, ved kristendommen.

ved kristne myndigheter, er at det er alltid en forsoningsvilje. Og kirkens fiender på en måte er bare venner som vi ikke har blitt venner med enda. Og det er, altså døren for forsoning er alltid åpen, og det er alltid det en ønsker, fordi dette her er et liv og død spørsmål.

også gitt det budet å elske vår neste. Og det gjelder alle som også er utenfor. Det er hele poenget, ikke sant? Sånn skal det være. Så det er gleden for enda en som man får inn i varmen. Du kan jo se det for deg at du er ute i en snøstorm. Og det er farlig å være ute. Du er glad for alle som du får inn i på en måte, inn i hytta. Ja.

Ja, absolutt. Jeg ser jo at, nå sitter vi her med Wolfgang Werud ved bordet og snakker kristendom i timevis. Det er jo et tegn på noe som har endret seg i samfunnet, for det ville ikke funket for ti år siden. Det ville blitt møtt med forferdelse.

For vi hadde kommet til et sted der det å være kristen var en privatsak som man ikke nevnte i høflig lag. Mens jeg opplever i alle fall at jeg blir kontaktet av veldig mange unge som ikke har vokst opp i kristenhjem, som ikke kan mye om kristendommen, men som er trukket til kristendommen og ønsker å lære mer.

Og det var også noe bakgrunnen for at jeg tok initiativ til at vi skulle spille inn denne podcasten. Hva det betyr å være luthersk.

Tror du at vi har klart å komme til havn med det prosjektet? Jeg opplever at vi burde hatt enda mer tid til å snakke om hvordan man kan være luthersk, hva tenker du? Ja, det går an å fortsette veldig lenge, så man må sette punktet et sted. I hvert fall, eller et komme da, hvis du vil ha det sånn. Så kanskje dette er et sted å gjøre det på. Men jeg tenker, jeg har lyst til å si til det du sa nå, at

Et løfte som Jesus gir til kirken, og det er i Matthew 16, i forbindelse med at Peter oppsummerer og sier «Du er Kristus, sann av den levende Gud». Da svarer Jesus at han er Peter, og han skal få nøklene til himmelens rike, og så sier han om himmelens rike at helvetesportet skal aldri seire over det.

Så kirken vil aldri bli beseiret. Det er et løfte vi har av Jesus. Og det gir kirken tålmodighet, også i motgang. Og selv om motgangen varer i generasjoner, det er greit. Vi tåler det. Vi har et løfte om at kirken ikke skal bli beseiret. Takk for de ordene. Og så tenkte jeg, nå som vi går inn for landing etter ni episoder om hvordan å være luthersk,

Kunne jeg be deg om å gi oss en liten bønn til de som er til stede her i rommet og til lytterne? Ja, skal vi avslutte der? Kan vi gjøre det? Jeg pleier å be deg å begynne med å si Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Herre Jesus Kristus, vi ber for alle våre lyttere som har vært med oss gjennom denne reisen og hørt på mens vi har lyttet.

snakket om deg, din vei og ditt rike. Vi vil at ditt rike må vokse her på jord, også i Norge, blant dem som enda ikke har hørt, og dem som hører nå, at vi skal flere få bli en del av ditt rike, og flere få bli frelste. Bank på vår hjertestør, gi oss kjærlighet til hverandre. Amen. Amen. Og amen er jo en fin måte å avslutte den podcasten på, er det ikke det? Det er det. Amen. Amen.