‹ Tilbage til podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

Sanna Sarromaa | Kjedelige Politikere, Demokratiske Flaskehalser, Fylkespolitikken, Engelske Låneord

Sanna Sarromaa, en finsk historielektor og forfatter, snakker om sine erfaringer i norsk politikk, spesielt i Oppland Venstre, og hvordan hun opplevde nominasjonsprosessen der. Hun diskuterer også sine synspunkter på demokrati, polering av politikere og hvordan man håndterer å være en offentlig person, inkludert å bli stemplet for tidligere feiltrinn. Hun deler også tanker om å flytte til Oslo, kjøpe en leilighet og leve i en by. Hun reflekterer over sin tid som lærer i norsk grunnskole og sine frustrasjoner med enhetsskoleideologien, og hva som må endres for at hun skal ønske å gå tilbake til yrket. Hun tar opp viktige temaer som mangfold i klasserommet, arbeidsmiljø for lærere og hvordan skolen håndterer vold og trusler. Sanna og Wolfgang Wee diskuterer også pedagogikk, samfunnet og hva det innebærer å være rik, og de snakker om sine meninger om sex og seksualitet.

Transkript

Jeg skulle sikkert hatt mer farge på leppestift, men samme faen. Det er jo ingen som ser på dette uansett. Jeg sier det hver gang. Det er ingen som ser på dette. Det er det jeg tenker også. Det er jo ikke å få med seg den dritten her. Eller jeg synes de som ser på en podcast, jeg tenker at fy faen, de er litt dumme. Dette har jeg sikkert sagt før. Psykopater? Ja, eller er de ikke opptatt av å gjøre husarbeid? Det er sikkert disse ungdommene, vet du. De gjør jo ikke husarbeid enda. Men hvis jeg skulle hørt på dine podcaster, så hadde jeg sett på dem på TV. Men det er mange som tar det opp som en late night show på TV. Og så er det noen som deler skjermen, at de ser podcast på en side, og så gamer de på høyre siden. Ja, ja, ja, sånn multitasking. Det er disse gutter som ser på din podcast. Jeg tror det er flere og flere som gjør det, men det er de yngre. Jeg hører bare på, jeg tror aldri jeg har sett en podcast. Nei, ikke sant? Og likevel dette med videoer. Det var jo du som kom med dette podcastet med videoer. Det er jo din oppfinnelse, ikke sant? Du tok det til Norge i hvert fall. Det er ikke min oppfinnelse der, men det var ikke noen som gjorde video-podcast. Det var vel sånn type... Hvis du gjorde det, så var du youtuber. Så kom folk til meg bare sånn, Assa Olskan, skal du bli youtuber? Så jeg bare sånn, nei, det er jo en poddgreier. For meg er det bare sånn, hvorfor ikke filmene og legge det på youtube? Men det viste seg at det var jævlig mye mer jobb med video da. Men jeg tror du forklarte i en podcast hvordan du koser deg med de problemstillingene, hvordan finne ut veiene og... Jeg mener å ha husket og hørt det. Jeg gjorde egentlig det, men det var før jeg begynte å slippe episoder, så var det en to-månedersperiode hvor jeg satt her og prøvde å knekke koder, finne ut hvordan jeg skal effektivisere det. Men da du var en liten gutt, var du en som laget datamaskiner selv, og elsket å sette dem sammen? Ja, det er morsomt du spør, for det var akkurat det jeg gjorde. Jeg bygget PC fra scratch, som var en god gammel datanerd. Alt det jeg lærte om data... da, med byggekopp, video, lyd, lagd musikk siden jeg var 14. Alt det kommer tilbake inn i prosjektet her. Så da kommer alt til nytt igjen. Så det var jævlig gøy. Lump, eller skal vi si at alle de tingene kom tilbake og du fikk bruk for det. Men det er jo sånn å være data eller gaming interessert. Gi ungdommer og barn masse sånn det samme som jeg fikk på 80-90-tallet, er ikke det samme, for nå er det bare å gå ut i spillverdenen og bare bli manipulert og avhengig. Men da var det, for å komme inn på et spill, så måtte du jo utføre en hel mye kommandoer, inn i operativstøttet måtte Du har sikkert begrepene på norsk, men i gamle dager, jeg husker da internett kom, da jeg var 14-15, man ringte med modem til sånn, hva heter det stedet du ringte til? Man hadde sånne... Man ringte jo bare til televerket. Nei, men man hadde sånne er det server? eller ikke vet jeg, jeg kan jo ikke disse men uansett det var en sånn samling av nerder i Lahti som liksom hadde liksom dette som sitt hjemsted hvor de fikk e-postadresse og liksom sånn og dette hadde et finsk sånn ringenes herren av alle disse guttene som liksom, de leste jo Ringenes Herre. Altså det var de samme folkene som leste Ringenes Herre, bygde datamaskiner og hadde disse aller første, jeg vet da ikke om det er server eller hva det er, jeg har ikke bekrepet, men jeg husker vi hadde sånn treff, altså vi som ringte til det samme stedet og hadde liksom den samme bbs.konto.fi og så møtte jeg alle disse her, vet du, alle disse nerdere guttene på torget i Lahti, og vi snakker om 94, 95, kanskje 96, Og det er jo liksom, det husker jeg at, oi, nå er jeg en av dem, enda jeg hadde jo ikke peiling, men... BBS husker jeg. Ja. Ja, det er riktig det, og det betekner jo sånn, var det virkelig det du mente? Fordi det var jo før... Ja, men for du er litt yngre enn meg. Jeg er 82 år i gang. Og jeg er 79. Ja, for da BBS var jo sånn da... - Internet eller World Wide Web kom vel omtrent da jeg begynte å få mode med å, så den biten av å ringe opp sånne dyre telefonnummer i London eller i England eller USA, det var før det igjen. Så jeg kom inn i den der ringe opp Telenor, eller det var et televerk etterhvert da, og betalte sånn 14 kroner minutter for å sitte på internett. Det har jeg skjult å tenke på. - Jeg husker en gang da foreldrene mine skjeftet på telefonregning, og når du ringte så holdt jo telefonlinja også opptatt helt. hele tiden. Ja, ja, ja. Faren min hadde business hjemme, eller har jo det nå. Så jeg blokkerte jo de innkommelsene. Så han var sånn, faen så rolig det var på telefonen i dag, midt i sesong. Og så tok han opp telefonen for å sjekke om det var summetone. Og da var det sånn, skreikene. Bare helvete, hva er det som foregår her? Så det, jeg tenkte, men det gjorde jo at den, det kostene av å være på internett, det kostet jo, jeg tror det kostet noen sju kroner i minuttet, det kostet noe jævlig dyrt. Men det gjorde også at du bare satt veldig kort tid på nett og bare Det var egentlig ikke noe nyttig man drev med. Kanskje man hadde litt e-post? Jeg husker det var noen diskusjonsgrupper at jeg var på sånn Feministformere til og med? Nei, jeg husker mer sånn at det var politikk innen rikspolitikk, altså finsk innen rikspolitikk. Så var jeg i en sjakkgruppe. Jeg husker en av mine første kjærester, også en sånn nerd, så fant jeg, litt sånn tilfeldig, det var ikke en Tinder, det var en sjakkgruppe for oss sjakkinteresserte. Spiller du sjakk? Ikke noe lenger, men som barn og ungdom, ja. Så du kunne spille sjakk nå? Ja, jeg kan jo selvsagt spille sjakk, men jeg er jo på nivå med ungene mine. Det stopper opp. Det er jo hodepines når du klarer å tenke noen trek på norsk fremover. På et tidspunkt kommer det en grense at da blir det så vondt i hodet. Hvor mange ulike scenarier klarer du å tegne i hodet ditt at hvis jeg tar dette? Jo eldre du blir, desto mer vondt i hodet. Da er det bare sånn, fuck it, jeg tar dette. Så får vi se hvordan det går. Da må du prøve lynsjaket, for da slipper du å tenke. Da må du bare spille på intusjonen. Da blir du mer forbanna. Ja, jeg har eldstemannen min, han ønsker ofte å spille akkurat lunsjakk, men det er veldig stressende. Det er litt der jeg gjør det, så sitter på dasset. Ha! - Da er lynsjakk god da. - Jeg kan prøve det. - Da jeg jobbet i NRK, tok jeg bussen hjem fra jobb, rest in peace busskjøringen. Da tok jeg lynsjakk mens jeg sto på bussen for å håndtere stress. Jeg skulle se om jeg kunne konsentrere meg med sjakkpartiet mens jeg måtte orientere meg, og svingte og svette. - Det skulle jeg tatt nå i bussen hit. - Du tok bussen nå, ja? - Ja, nå tok jeg for første gang. Nei, jeg gjorde det sist også, men jeg er jo fortsatt en sånn... bygdeturling her i byen, fordi da jeg gikk av så måtte jeg ringe kjæresten min og si: "Har jeg gått av på riktig arena? Er det liksom to? Er det Bode Telenor Arena og Fondebu Arena?" Så sa han liksom: "Husker du ikke? Du har jo vært der før." Men jeg: "Nei, jeg husker ikke, men jeg var på riktig arena." Ja, ja, ja. Har du sånn Margaret Thatcher på offentlig transport eller? Eller koser du deg på? Hvordan er Margaret Thatcher på offentlig transport? Husker du ikke at hvis du ikke kjører din egen bil eller tar offentlig transport og står over 26, så er du en taper? Det er jo et sånt sitat, tror jeg. Jeg vet ikke hvor ekte det er, men det er i hvert fall... Nei, jeg er mer sånn Hans-Olof Lalum, som ikke har retningssans, og så mangler jeg litt praktisk sans. Og så har jeg liksom... Nå sier jeg at jeg aldri har vært her, men nå er jeg den store verdien, og hvis jeg ikke har indre modeller og indre kart, så har jeg jo helt sånn... Og hva skal jeg gjøre? Hvem skal jeg ringe? Og... Det er noe veldig charmerende med å være veldig smart, men ikke ha retningssens. Det er litt søtt med det. Ja, det er. Jeg sier jo alltid til kjæresten min, blant annet at jeg er hans somalske hustru, at jeg bare går og dalter to steg bak ham når vi er på nye steder. Og så viser jeg alene, så er jeg jo helt stresset. GPS har jo gjort det alt for enkelt. Man kan jo stå på Google Maps, men det sto ikke Wolfgang V. Det sto Wolfgang V. på Google Maps. Så jeg måtte spole til de gamle meldingene fra da jeg var her for første gang. Kunne du også spurt meg da? - Ja, men jeg hadde jo ikke ditt telefonnummer, jeg hadde deg på, jeg vet ikke om du får de meldingene, altså får du varsellyder hvis du får, det får ikke jeg. - Jeg har skrudd alt på mobilen, det er ganske deilig, men jeg har litt for høy skjermtid. - Ja, uansett. - Hvor mye skjermtid har du da? - Jeg fant meg frem, så dette gikk jo fint. - Hvor mye skjermtid har du? Kan jeg spørre om det? Er det et sånt privat spørsmål, eller? - Jeg lurer på om det er sånn, på et tidspunkt så hadde jeg et sånt, Mål om å få det ned? Jeg lurer på om vi snakker om to og en halv time? Det er ikke så kjent, tror jeg. Nei, det kunne gjerne vært mindre. For jeg tenkte, nå som jeg satt på toget, så leste jeg ganske mye i en ny bok. Og det var så godt. Og jeg tar jo stillevogn alltid når jeg kjører et tog. Det er bare SMS jeg lurer på. For da tenker jeg forvent... Da skal man svare litt fortere, eller at det kan komme med noe som presser og er liksom som å svare som en gang, men resten kan jo egentlig bare vente. Det var sånn filosof som sa at du skal alltid prøve å nedgradere hvis noen prøver å få tak i deg. Flytt deg ned i takt, hvis noen vil ta et møte med deg, så prøv å få det til å bli en telefon, hvis noen vil ta en telefon til deg, prøv å få det til å bli en melding, hvis noen sender deg en melding, prøv å få det ned til å bli messenger, og hvis det er noen som sender messenger, ta det på mail. Det var å gjekke det ned for at de skal få minst mulig av din oppmerksomhet, da. Ja. For å senke den støyen som kommer i natt. Ja, og det er jo for så vidt den støyen jeg også har ønsket å få ned, og har jo delvis lykkes med det, men skulle gjerne fått enda mindre støy. Men det er jo sånn det er offentlig også, det å bare ha møter er jo en måte å fylle arbeidstid på. Mm. Du snakket jo om det i Løvebakken, hørte jeg, med fylkespolitikken. Ja, ja, det hørte du på den podcasten. Det var jævlig morsomt. Ja, det var dritbra. Det var jævlig god stemning der. Ja, for det var jo så morsomt. For jeg visste ikke at Mikkel Doblaug hadde en podcast, for han er min gammel kollega fra, eller politikerkollega fra Oppland Venstre, og for mange år siden så hadde vi det veldig gøy fordi vi ledet Eller kanskje det var jeg som ledet. Det var faktisk jeg som ledet. Jeg tror det var jeg. Jo, jeg ledet nominasjonskomiteen i Oppland Venstre. Og det å lede nominasjonskomiteen, det er det mektigste vervet, vet du, i et parti. Altså hvis du vil, i og med at norsk demokrati er så som så, dette kan jeg komme tilbake til. Men det er nominasjonskomiteen i praksis som bestemmer hvem som blir valgt inn. Men det er ikke så mektig. Vi snakker om Oppland Venstre. Det skal være jævlig mye til for at... blant Venstre for en stortingsrepresentant. Det er bare flaks fordi det er en utjevningsmandat. Så hadde vi flaks i et par ganger, så vi faktisk fikk det. Men Mikkel og jeg satt i den kommittéen kommittéen, og vanligvis er det jo sånn at dette er jo sånn partiets grand old menn som setter opp en liste. Men jeg og Mikkel, vi laget jo et helt annet opplegg. Altså vi laget sånn superlørdag, litt sånn idol, at folk stemmer ut kandidater, og til slutt har vi bare en igjen. Og da tenkte jo liksom jeg, naiv som jeg var, at da blir det liksom en ordentlig sånn kamp, at den beste vinner, ikke nødvendigvis på en måte. Fordi nå er det jo mange sånne gamle ringrever som vinner nominasjoner. Det er på en måte de mest... Ja, jeg faktisk meldte, nå sporer jeg i så mange retninger at du må ta dette, fordi her har vi mange temaer. Du husker han, for jeg ble så begeistret for han Chase Alexander Jordan som var hos deg her, og så møtte jeg han da jeg var i Nome. Så han har jo hatt en veldig fin utspill når det gjelder dette med å lage barn, og hvordan liksom Nå refererer jeg det sikkert dårlig, så det er best at jeg ikke sier noe om det. Folk kan heller høre på den podcasten med ham. Men så tipset jeg ham om en kronikk i dagpressen og sa at dette måtte han svare på, og han måtte ta ordet. Og så mente jeg at det han hadde sagt ble kanskje for kontroversielt for en senterpartipolitiker. Og så svarte jeg til ham i går at Ja, nå hører jeg at du liksom... At nå blir du også polert. At du liksom satser på en sånn stortingskarriere. Det er jo dette. De som blir nominert på topp, de skal være så jævla spiselige at de ikke lenger har noen meninger i det hele tatt. Det var jo sånn... Og det er jo dette som jeg skrev på Facebook nå. På søndag ble Alexander Stubb valgt til den finske presidenten. Og vi var jo... fylkespolitikere, altså vi hadde jo en sånn, i min første periode som fylkestingsrepresentant for Oppland, så hadde vi en internasjonal kommitté, som tok hånd om fylkets internasjonale interesser. Yes! Jeg kjenner fortsatt på makten. Men uansett så besøkte vi, for i hvert år var vi i Bryssel, fordi det er veldig viktig å fremme opp lands internasjonale interesser i Bryssel. Og så et år så møtte vi jo han Alexander Stubbe, han som nå blir presidenten i Finland 1. mars, fordi da var han europarlamentariker. Og så var det så gøy, fordi jeg og disse her, vet du, disse gamle ringrevene fra Oppland og gubbene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vi møter ham og så sier han først til oss, for det er en av oss som spør hva synes du om EU, og så sier han at det å være mot EU er som å være mot internett. Og så snakker vi litt om valgsystem, fordi i Finland har vi direkte personvalg, altså partier nominerer kandidatene, men setter dem ikke i en rekkefølge. Derfor ser du idrettskjendiser og kanskje til og med gamle Miss Finland som kan bli valgt, fordi de har profilert seg, de har gjort en karriere i et annet område. Det er på en måte bagsystemet på vondt, sånn at du har sånne som Johan Mieta eller idretts- eller skiløpere som sitter i parlamentet i Finland. Men på sitt beste så har du kanskje dyktige lærere, dyktige næringslivsfolk, for de har jo ikke tid til å sitte syv år i partiapparatet og slite seg gjennom alle disse møtene. Så du får på en måte en større variasjon blant folkevalgte, men uansett så sa han stubb. til disse nordmennene om norske valg, at det der er ikke demokrati, og jeg er jo litt enig at det der er ikke demokrati, og dette var liksom min bestilling, eller mitt ideal med det der å lage sånn superlørdag oppland venstre, og dette var 2012, og så tror jeg, hvis det er stortingsvalg året etter. Men uansett, omtrent, uansett over ti år siden. Og så Mikkel trakk jo seg fra nominasjonskomiteen i og med at han da lanserte sin egen kandidatur. Og så hadde jeg også store ideer om at alle som kan og vil, de da kjemper om å få dette første vervet på Oppland Venstres liste. Vi hadde jo en dyktig lege blant annet, som var ganske ny innmeldt i partiet. Men det som skjedde var at det var jo han... litt den trauste kandidaten som ble valgt, han som hadde blitt valgt hvis det hadde vært en sånn Grand Old Men nominasjonskomitee, og han ble også stortingsrepresentant og var det i to perioder. Og det er jo litt sånn, altså for så vidt, han er jo en solid mann, altså sånn innlandsmann. Han er fra Gjøvik, og så ikke nok med det som jeg synes er litt sånn, dette er veldig beskrivende for norsk politisk system og kanskje også for innlandet, at etter at han hadde mange år som kommunepolitiker bak seg, altså to perioder som stortingsrepresentant. Han har toppet, han jagger også, lister på innlandet venstre og ble liksom fylkestingsrepresentant. Altså at du topper liksom en sånn karriere, du har vært to perioder på stortinget, nei du bare fortsetter, ja jeg tar et par perioder på fylkestinget. Altså folk som på en måte avgjør aldri sier nei, eller aldri slutter, og så blir de bare nominert på toppgang, på gang på gang, og så sitter der, altså, sitter der kanskje som litt sånn flaskehals eller kork for andre som kan og vil. Og det synes jeg at man velger veldig sånne byråkratiske politikere, og det er gjerne de som ikke ikke lukter noe, ikke sier noe, eller sier bare de riktige tingene. Jeg var jo på en sånn innvandringspolitisk debatt i regi av Minerva og Civita, og der var det jo han, ja, blant annet Svenneby og min kommende sjef, altså Nils August fra Minerva, som jeg synes hadde fine innganger til debatten, og så var det liksom Høyres, nå husker jeg ikke... Jeg burde huske hva hun heter, men jeg tror de lager minister ut av henne, for hun sa bare de helt riktige, korrekte tingene. Sånn blir politikere. Men uansett, dette var bare en masse sidespor til at Mikkel har den her morsomme historien fra opplandet venstre, og nå har han jo den her Norges eneste millionærpodcast, som jeg synes er så festlig, for det sa jeg jo til dem at, å, jeg skulle ønske jeg var millionær, så jeg kunne si hva jeg ville, altså uten at det hadde så store personlige kostnader. At du hadde litt fuck you money? Ja, jeg skulle hatt liksom noen millioner med fuck you money på konto, nå som vi snakker om fuck you money og millioner på konto, så... Jeg tror det var sist gang jeg var der i fjor sommer, eller i forfjor, men uansett, jeg husker jeg liksom sa her at nå er boliglånet mitt under en million, altså sånn yes, at nå begynner det å hjelpe på, og så akkurat i dag på veien hit så har jeg signert et kjøpekontrakt, for jeg sa jo da at Jeg skal jo komme til Oslo. Så nå har jeg nok ikke boliglånet mitt under en million. Nå snakker vi kanskje om seksdobling. Å, faen, ja. Ja, nå er jeg inne i helvetes mye. Så du får ikke noe avdragsfrihet du har nå? Jo, jo, jeg skal kjøre avdrags, absolutt. Skal du? Ja, ja. Å, herregud, jeg har ikke råd til å betale avdrag. Jeg har jo en... Men det er ikke det som er så sjukt da vi lever i en tid hvor vi tar opp lån og så... betale avdrappelån. Nei, faen heller. Skal man ikke betale bare rentere? Vet du, jeg føler at jeg er blitt veldig norsk når jeg gjør det. Min bror i Finland får jo frysninger, for han har vært alltid opptatt av å betale lånene fortest mulig og sulten minst mulig. Det er jo en dyd, tenker jeg, at man egentlig skal gjøre det, men at økonomien... Og økonomisk politikk er skrudd så jævlig at det har vi sett hundre ganger i Lønnesjøet. Inflasjon spiser opp lånet, bla bla, ikke sant? Og det er alle de insentivene du kan skrive opp på skatten. Og så er det, altså det er jo også så enkelt for meg at det er jo, altså at man må jo kunne leve, altså jeg er jo fortsatt en alene mor og har fire barn, så jeg er nødt til å kunne drifte den familien og De store barna på privatskoler, det er så stramt sånn som det er. Vi må budsjettere. Det er jo det å ha gjeld, og skylde andre penger. Hvis det hadde vært noen andre enn i banken eller staten så hadde det vært sånn her, det her er jo nesten umoralsk da. Og at noen tar rente på å utnytte din situasjon og hele pakka om det. Men det er jo snakk om at jeg tenker jo litt sånn mot strømmen da, at jeg har jo lyst til å betale, jeg har lyst til å bli gjeldfri så fort som mulig. Jeg har jo venner som også er blitte, som har det som en ren prinsipp. Og bruker da, så tar de Når du blir hjelfri kan du også ta rammelån, så kan du spytte pengene inn i muligheter når de måtte dukke opp. Men jeg tenker det er en dyd å være hjelfri, og at hvis ting skal til helvete, så kan du også overleve på veldig lite hvis du ikke må betale på renteavdrag. Men det er jo systemet er skrudd til det motsatte da, og sitter og snakker med økonomifolk, så ser du dum på det. Og du blir jo lattelig gjort igjen hvis du sier det. Ja, nei, jeg synes rent prinsipielt, jeg skulle jo rent prinsipielt hatt minst mulig lån og betalt det fortest mulig, men så kommer det annerledes hensyn, og kanskje den største, og dette går kanskje ned på verdier på en sett og vis, altså sånne valg at jeg har jo for så vidt med stor glede og lettelse sendt de store barna ut på privatskoler, og det kommer jo med en kostnad. Og dette er sånn luxury belief at jeg tror på en sterk offentlig skole, altså redder jeg meg selv ut derfra og redder alle barna mine ut derfra. Og så dette at når jeg skal flytte til Oslo, det er faktisk slik at jeg har så stor, altså at jeg legger så utrolig mye vekt på utdanning og tenker det som en sånn stor og viktig investering, at Jeg vil ikke bosette meg i et område der skoler har flertall av ikke-norskspråklige. Jeg tenker at det ikke er bra, hverken for mitt barn eller for de utenlandske, eller de flyktningbarn, innvandrerbarn eller for norske barn. Og Og Oslo er jo veldig delt, og da er det sånn at mitt barn, selv om han nå ikke er etnisk-latvisk, og har fint som mors mål, i og med at han er laget på en klinikk i Latvia, så tenker jeg, grupperer jeg ham sammen med norske barn, at han skal gå på en skole hvor flertallet er etnisk-norske. Fordi det er bra språklig, det er bra kulturelt, Og det er jo liksom ikke noe... Altså, valgene i Oslo er jo sånn at skal du ha mest fremmedspråklig barn, eller skal du ha mest norskpråklig barn? Altså, jeg vet ikke hvor det er en... en sunn blanding sånn sett, og da gjør det jo noe med boligprisene, ikke sant? Når folk som meg tar de samme valgene, og dette går jo foran, altså at jeg hadde jo sikkert klart å også ved å selge på Lillehammer hadde klart å være neste en million igjen med lån i Oslo. Men da hadde det vært på bekostning av sistemannsskolegang, som også er en investering. - Du snakket også om noe gøy på Løvebakken, som gjør denne leken som alle gjør en gang iblant, det her med "hvis jeg bare hadde to millioner til, hvis jeg vant fem millioner i lotto, hvis jeg vant ti millioner i lotto". Og da er det sånn, hva skal du gjøre med pengene? Det er først det som kommer godhetsposseringen. Nei, jeg skal jo i hvert fall hjelpe familien min, eller søskene mine. Jeg skal betale ned gjeld for boligjelden til søsteren min, eller broren min, eller noe sånt. Så skjønner jeg det. Ok, det er jo veldig nobelt. Men du vet også det skjer da, da flytter jo den søsteren, eller den søskene, tar opp makslån og flytter videre til det neste stedet. Det som er tingen med at systemet er skrudd, at vi søker makslån for vi hører at det er bra, vi vet at inflasjonen og hele mekanismene rundt det, Det gjør at hvis vi hele tiden søker den ekstra antall millioner vi vil ha, vil bare gjøre at vi søker oss til det neste stedet og tar samme type risiko. Så det er jo ingen som er sånn, ok, hvis du får fem millioner inn på konto, banker du ned lånet ditt til null da? Eller går du fem millioner knep opp i boligmarkedet, sannsynligvis det siste? Ja, ja, ja. Og det er jo sånn, når jeg har vært på boligmarkedet i Oslo og sett på leiligheter, vet du, det er jo en sånn, Da setter jeg tak på Finn, det som finansieringsbeviset. Jeg har ikke tillatt meg å se noe bedre eller større nettopp for å ikke få den. Jeg skulle ønske jeg hadde to millioner til, men det har oppstått i budrundene. Når du må gi deg fordi noen andre har mer, da må man stoppe et sted. Det kan jo være litt surt. - Tenker du at det er litt sånn nedverdigende? Det er en kamp, at det er sånn det er en med annen der ute med mer ressurser enn deg? - Ja, men sånn er det jo alltid i livet. Og dette er kanskje den viktigste lærdommen til barna også, som foreldre bør gi i en eller annen form, at det vil alltid være folk som er rikere, penere, mer suksessrike. Men hva var det jeg skulle si knyttet til det der? Jo, min bror han der nøkterne, min sivilingeniørbror i Finland som er nøkter en sivilingeniør og har selvsagt gjeldfri. Nå har han jo, han blir jo 15 nå i sommer. Så det er fortsatt legitint å være uten gjeld på det tidspunktet, men... Da har jeg liksom snakket om, eller sendt noen linker til leiligheter som jeg bydde på, og så sier han liksom at, å ja, det var sånn i Norge pruter dere oppover. Det er morsomt da. Men det er også sånn, det er et samtaleemne. Det er jo fotballspartiet svaret på fotballsamtalen mellom menn er eiendom her ute. Hvor går boligen her? Her sier du det, det er mye med endestrøk her ute. Det blir en sånn small talk greie. Folk er så jævlig opptatt av det. Og noen har jo litt sånn glede av å følge med på sin e... Altså sånn, hvor mye sitter jeg på nå? Altså hvor mye er boligen min verdt? Å, det går oppover. Det er noe litt sånn, skal vi si, litt sturslig... over lønnsmottakerens drømmer om, jeg er litt trist og litt størselig, men lønnsmottakerens drømmer om å akkumulere rikdom. At man tenker sånn, boligen min har steget en halv million i en million. Og så tenker man at man skal jobbe og spare penger, og en dag bli gjeldfri og rik. Men så må alle kjøre avdragsfrihet. Og det er ingen som greier å bli rik på lønn. Det er den store løgn. Du skal ha sinnssykt høy lønn for at du skal greie å spare. Forbruket øker jo i takt med lønnsøkning og sånt. Og du får høyere gjeldsgrad kanskje hvis du får mer lønn. Så det er den der... den litt naive tanken at jeg skal jobbe meg til rikdom. Det er jo ingen som greier det. Men det er jo sånn at det er deg som greier det. Er du blitt rik ennå på podcasten, eller kjenner du bedre nå enn du gjorde som fast ansatt på NRK? Jeg kjenner veldig mye bedre. Men jeg har fortsatt masse gjeld. Jeg er ikke i nærheten av den dyden det er det du skal ha. Hvis man skal bli rik, så er det jo et eller annet sånt man må gjøre. Altså at man må liksom frigjøre seg fra lønnsarbeidet og satse på et eller annet tørre å Eller være med på å investere i noe. Du kan jo gjøre som veldig mange ganger, ha en fast jobb, betalt, men hvis du har investeringspenger eller fakumene i bakgrunnen som kan være med på et prosjekt med en avkastning, så er det der pengene gjerne kommer inn hvis du gjør de rette tingene. Men det er sånn med podcasten her, hva er det jeg skulle si for noe? Jo, jeg husker det var ... Jeg synes det var vanskelig å ta en debatt, men jeg følte at vi hadde et poeng, de som var sisteende i næringsdrivende, som var inne i podcasten her i starten, før vi hadde jobbet i NRK, og så hørte vi snakke om tidligere, men det er det store tabuet blant sisteende i næringsdrivende som gjør det bra, hvis du omsetter og har inntekt på to millioner, mellom to og ti millioner. Så er det helt tabu å snakke om, fordi skattetrykket er så sinnssykt, spesielt når du er utenfor lønnssystemet, og det er noe med lønnssystemet som gjør at du blir litt sånn... Du får ikke det innblikket av hvor mye av lønnen din som forsvinner i skatt. Når du tilgår utdannelse ved lønnssystemet og ser dette her når du sitter og er fiken i trippeltekst og gjør ditt egen regnskap, og ser hvis jeg skal lønne meg selv for dette AS her for eksempel, hvor mye som går til arbeidsgiveravgift, hvor mye som går til forskudsskatt, og hvor mye som går til sånn... Men har du et AS? Ja, jeg har gått fra enkelpersonforetak, og så til AS. Når du får se de tallene, hvor mye... så forsvinner, og man snakker om formueskatten og sånn på en måte, man bare ser hvor mye som forsvinner i det du tar de utbytta. Det er helt sinnssykt, og da skjønner jeg at man har lyst til å ha pengene i firmaet sitt og la firmaet vokse. Og da blir du straffet med formueskatt. Så det er sånn der, og jeg skjønner alle de som er næringsdrivende og driver mye det samme som jeg gjør, mye bedre nå, at det der... at det er jævlig hardt, du har veldig lite rettigheter, det er jo sånne syke ting og sånt, men det er bare det å snakke om at det er skattetrykken, sikkert i andre europeiske land også, men når du ser det så utrolig mye klarere, når du er utenfor NRK, så kom det en lønn din, var fornøyd med ditt arbeidstid, du går mye på en autopilot da. Så det er den store økonomiske sansintrykkforskjellen, å være fast ansatt til å skal jobbe for deg selv da. Ja. Ja, det kan jeg, og det er jo det vi snakket om litt i Løvebakken også, med Doblauk og hun Monika Staff, men dette er jo veldig abstrakt for oss vanlige lønnsmottakere. Mange millionærnes burder. Ja, ikke sant? Ja, stakkars folk som burder til å le på knapper om man skal flytte til Schweiz eller bli her i Norge. Ja, men det er jo litt morsomt, for det er jo det man så glemmer, at det er jo han der... Den gamle stoikeren Seneca, han er kroneksempelet på en som greide å håndtere å være rik, men også stoiker. Han som stoiker, skal du helst ha minst mulig eiendel, eller du skal ha minst mulig ting å bekymre deg for, for det er en sånn siering at hvis du har jævlig klokker og verdier hjemme, så er du redd for at vaskehjelpen skal rane deg. I det med vaskehjelp, så er det sånn, det er jo ingenting de kan ta. Det er jo ingenting i lærheten min som har vært nok til å stjele med seg, faktisk, når jeg tenker over det. Og det Men han håndterte jo da å være noen av de rikeste menneskene i verden, men også ha at pengene og rikdommen eier de jo ikke han da. Så det er jo kunsten at en gang du blir veldig rik, sånn som de har snakket om på Løvebakken og sånn, du får eiendom, gårer, masse ansvar, så skjer det ting hele tiden. Telefoner, alarmer, du må håndtere ting, og det stresser deg. Det stresser deg sinnssykt mye. Så det er hvordan være rik uten å ha nedsiden av masse ting som kan skje, det er jo den kunsten kanskje, og det er jo sånn, bo i leilighet som vi vet, er jævlig deilig. Og så bare ha et eller annet penger på bok eller på fonds, at man kan få gleden av å se på den kurven, at oi, der gikk pengene mine opp, i stedet for å ha de eiendommene, altså å ha en hutt på Sørlandet og en hytte på Fjellet og alt det der. Sånn som han Mikkel snakket om. Når brannalarmen går på Bergun går på Vinstra klokka fem om morgenen og han er trygt i sin leilighet på Frogner, så hva da? Og jeg kan jo liksom kjenne på, sånn som jeg sa der også, at jeg har jo bare den. Altså jeg eier jo ikke noe annet og der er det jo fortsatt bankeneier en del, altså den leiligheten min på Lillehammer. Men bare det, å liksom stå alene, sånn som nå som jeg har huffet over og liksom bannet over, måket snø, og i dag da jeg skulle dra, vet du, og nabo-dama kom og skjeftet på meg, vet du. Hva var det for noe? Nei, det var sånn, for jeg hadde faktisk, jeg hadde, altså det er jo sånn, når noe er felles, jeg husker min gamle historielærer på ungdomsskolen allerede sa at Når noe er fellesveie, tar man minst vare på det. Når noe er alles ansvar, har ingen sitt ansvar. Den som kommer først, eller den som har tid, må ikke snø. Dette er en leilighets... Er det fem leiligheter der? Og så har det bare jeg og... Jeg og nabodama, hun som skjeftet på meg med... med mannen sin som på en måte både eier og bor resten er liksom leid ut og så er det gjerne leid ut to av leilighetene er jo leid ut sånn vi bor jo ved siden av NTG og da er det gjerne sånne skijenter og idretts sånne ishockey-apegatt gutter altså at det er liksom sånne leietakere som ikke bryr seg Og veldig ofte er det sikkert hun nabodamen som ender opp med å måke snø på felles arealer. Hun gir i hvert fall et høyere inntrykk av at det alltid er hun. Men hun har jo ikke hjemmeboende barn eller noe sånt, så det er jo sikkert hun som har mest tid. I går hadde jeg faktisk, jeg hadde faen meg måkt snø, men så hadde jeg tatt, vet du, sånn... når vi har er det søppelskur det heter på norsk hvor alle søppelbøttene ja det er jo tatt liksom sånn gangfelt dit altså sånn to striper med snøskuff altså at du hadde kanskje liksom sånn halva en meter for å gå dit ja I dag hadde søppelbilen kommet og tømt, og de gidder ikke å sette benet tilbake når det ikke er fullstendig måkt. Da hun kom og begynte å si at hun var så lei av å være vaktmester i dette huset, sa hun at hun måkte snø i går. Hun visste ikke at hun skulle ha tatt alt. Så sier hun til meg at det går an å tenke praktisk. Jeg bare, jeg har ikke det. Jeg har ikke praktisk sans, vet du. Jeg så for meg ikke at i morgen kommer søppelbilen, fordi nå var de søppelbøttene bare tilfeldige ute. Så da tenkte jeg at fy faen, jeg er så glad for at jeg skal flytte til en leir her med balkong. Men det er jo sånn ofte folk drar den konklusjonen, å faen jeg skal flytte til en enebolig for å slippe å ha naboer. Nå kommer dette veldig negativt, altså stort sett er hun veldig hyggelig, men jeg skjønner jo at man kan bli frustrert hvis man føler, dette er som i et parforhold, hvis du hele tiden har følelsen av å gjøre alt, Jeg kan fortsatt huske at min eksmann hadde følelsen av å gjøre alt, nå uten å ta stilling til om det var en riktig følelse eller ikke, men folk kan jo gjerne få en sånn følelse at her gjør jeg alt. Så det er jo for så vidt en ekte følelse. Men i går hadde jeg faktisk måkt, men jeg hadde bare ikke tatt høyde før at søppelbilen kommer i dag. Det er sånn sammei TV-serieproblemer. Ja, ja, ja, sånn nabokrangling. Jeg tok jo meg selv i mitt lille privilegierte liv på Fornebu her, at det hadde snøtt så jævlig i januar og alt, så kom jeg og skulle gå til podcasten tidlig på morgenen, da var jeg ut av døren sju, det sto liksom snø opp langt over ankerne, så tenkte jeg, faen, har jeg faen ikke måkt her ennå? Nei. Skal jeg faen ikke komme og måke her da? Skal jeg gå gjennom snøen her? Så det er sånn, når det er snømåking i samvei og alle stiene og alt mulig sånn, så er det nesten, du blir så vant med det, og tar det så for gitt da, at hele området, alt gresset blir klippt, kommunen klipper det, samveiene tar det. Altså det er sånn, Det er et sånn skummelt autonomt liv, med en sånn tynn hymne at en liten kollaps i noen av leddene, så er kanskje alt med hjem løst. Nei, jeg sa det løst. Og det er et integrert søppelsystem som går under bakken. Jeg tenker på en... Hvis bare samfunnet bryter bittelitt ned, og noen funksjoner ikke fungerer, så bare hvordan søppelene hadde tårnet seg opp. Hvordan man hadde brukt mye mer tid på det som man utenfor byene bruker tid på. Jeg kan jo komme med en morsom anekdote nå, når du snakker om søppel. For jeg er i min ... i min økende desperation etter å komme vekk fra skoleverket, så søkte jeg en kommunikasjonsrådgiver for søppel i Bærum kommune. Dette kunne ha vært mitt felt hvis jeg hadde fått jobben, men jeg fikk ikke jobben. Men det var jo sånn der jeg skrev i I søknaden, at det ikke... Jeg er jo litt sånn, hva skal jeg si, at jeg skimser litt av kommunikasjonsrådgivere, fordi jeg mener på en måte at de selger et budskap, altså de polerer litt sannheten, og i verste fall selger en løgn. Og alle som har sett på Makta ser jo hvor fantastisk mye bedre alt var før kommunikasjonsrådgivere. Og litt tilbake til det jeg snakket om i stad, altså at hvem som liksom vinner partiets nominasjoner, de er jo så polerte i sitt budskap at de er bare store jesper alle sammen. Men der skrev jeg jo søknaden at liksom at jeg tror ikke jeg skrev at jeg ser på kommunikasjonsrådgivere som litt sånn uærlige folk, men at akkurat Akkurat her kunne jeg stått for at det er ikke noe annet hvor du kommer nærmere folkets hverdag enn når det gjelder å håndtere søppel. Bare se på Napoli, hvordan alt kollapser hvis søppelet ikke blir håndtert. Men jeg ble ikke engang innkalt til intervju, men jeg bare så det var det som medier 24 hadde plukket ut. At Sanna Saroma har søkt jobben som kommunikasjonsrådgiver for søppel i Bærum, avfallshåndtering i Bærum kommune. Jeg tenker på mafia med en gang. Jeg har sett for mye Sopranos, og så er det innovasjonsbransjen, og så Napoli. Hvis på mafien er fuckt opp med et eller annet offentlig vedtak, da tømmer vi faen ikke noe søppel. Da fucker vi opp hele greia. Da stopper jo samfunnet opp fullstendig. Det å hoppe tilbake til den der, det synes jeg er et mer og mer interessant og problematisk punkt med demokratiet. Det er et selvbehandling. forsterkende og selvstyrende system. Det er veldig vanskelig å se hvor endringen skal ende opp. At det er rangeringen av kandidater i partiene til forskjellige valg på listene gjøres jo internt i partiene. Mens i Finland, som du nevnte, var det interessant at da er det bare en pott med kandidater som man har funnet frem til. Det er jo, og det er nettopp det, det er det de polerte, de som holder hodet nede, som ikke tråkker feil, som ikke plumper ut i media uten å ha konsultert sentralstyret først, eller som går litt utenfor partilinja. De blir bare luka ut, og det er jo de folk synes er interessant å høre på, som respekterer ikke minst, og som vi faktisk også kanskje har lyst til å komme til makten for å kunne utgjøre en forskjell. De menneskene blir jo da luket ut en etter en, og så blir det jo også da de friske kandidatene, sånn som Chase Alexander Jordahl. Det er bare sånn jeg aldri møtte han før, og satt i podcasten og tenkte på «Fy faen, han her!» Han er glad jeg blir kjent på nå, for han kommer til å bli en kjent stor norsk politiker. Ja, det tenker jeg også. Da har jeg telefonnummer hans, det er greit å vite. Men som han sier sånn der ... Og sikkert andre politikere også som er på vei opp og fram og kjenner at nå er det like før å komme inn i en god selskap, og da begynner å polere seg selv taktisk, er jo jævlig trist. For da må man være litt med på leken for å kunne komme til... Og da er det et eller annet hjelpemiddelssystemet. Kandidatene kan jo gått for lett for oss å si at det kan du ikke bare være der selv og gi faen i hele prosessen og utvekkelsesystemet, men... Kom da blir du sittende på et eller annet kommune. Men han sa noe, bare om dette med polering, for jeg husker jo litt, altså selv om jeg er på en måte medlem eller var folkevalgt før det kanskje det frieste partiet, altså Venstre, der kan man mene hva man vil, men jeg husker jo også der hvordan den poleringen begynte, eller hvordan, jeg husker hvordan det byttet mot, for jeg hadde jo sånn Da de planla dette storsykehuset, da snakket de om Biri. Og så husker jeg gikk til talerstolen, altså har du hørt om Biri? Har vi snakket om Biri? Så Biri er jo et sånt... et ikke-sted mellom Lillehammer og Gjøvik, altså hører til Gjøvik, og der skulle man plassere innlandssykehuset. Og så gikk jeg til talerstolen og sa at det er ingen høykompetente mennesker som hverken bor eller flytter til Biri. Og det var jo sånn, jeg trodde jeg sa en selvfølge, at du bygger jo ikke et stort sykehus på et sånt mini-sted. tenkte liksom at det er jo ingen dyktige leger som vil jobbe på sykehuset på Biri. Og det var jo sånn som ble helt sånn drama, vet du, og så husker jeg liksom de sentrale partifolkene da i Oppland Venstre, liksom hvordan de skulle få meg til å beklage og dempe og liksom kanskje beklage, og jeg bare tenkte at jeg har jo sagt en selvfølge at Og så det var det ene, så husker jeg også sånne partimøter i Oppland Venstre hvor vi ble bedt om, altså da var det jo sosiale medier, Facebook var jo ganske nytt, fordi dette var min første valgperiode i fylket var 2007-2011. Og da var det sånn at vi ble bedt om å dele alt som partiet la ut, måtte vi like å dele. Og så sa jeg at herregud, jeg mister jo alle vennene på Facebook hvis jeg bare deler alt, hvis jeg blir bare et propaganda-apparat og deler alt som Venstre kommer med. Ja, det ser jeg. Så sødelig. Men sånne små ting, selv i et veldig fritt parti, i et bittelite fylke i en liten kommune, og så husker jeg hvordan det var sånn at... at dette gjør vondt i meg, jeg kan ikke være med på det, for da mister jeg meg selv. Litt sånn som jeg også i forbindelse med lærerrollen har sagt at jeg ble mindre og mindre meg selv i klasserommet fordi jeg måtte hele tiden passe meg for hva jeg sier, og så ble jeg også en dårligere lærer. Men dette er det jeg skulle huske å si, fordi han sa han Chase Alexander Jordahl, nå som jeg møtte ham i Telemark, fordi han jobbet jo som lærer, og så fikk jeg liksom ikke med meg på den podcasten at på hvilket trinn, men det var barneskole, og han sa at en stor grunn til at han fikk jobben, tror han, var at han hadde vært yrkesmilitær, fordi han fikk en klasse som han rykte på seg å være vanskelig, men han lyktes med den klassen, og det var jo et sånt tankekors, jeg er jo litt sånn feminist, jeg liker jo ikke når de sier Industripartiet gubbene kommer og snakker om femininisering av skolen, og at vi har bare kvinner på skolen. Det er jo sånn som om kvinner ikke kunne ha klasseledelse, ikke kunne på en måte utøve god lederskap i klasserommet. Det er jo ikke sånn det er med hele de rammene som er sånn at det er vanskelig. Men det var jo et veldig spennende tankekort så hvis du får ham inn på nytt, dere må snakke om det, for jeg rakk heller ikke å snakke om det. Men hva er det rent konkret? Hva tar du fra militæret inn i klasserommet for at det skal lykkes, for at du skal få læringsro og læringskultur. Jeg tenker jo at vi kommer til skolen etter hvert, men bare til det punktet med feminisering av skolen, samfunnet generelt, så er det, skal jeg si, det fellet der, tenker jeg med en gang, er å hive seg på kjønn, for jeg tenker jo med en gang det er Jeg bruker jo ikke maskulin og feminin i kjødssetting. Og det er jo sånn, om du kommer en kvinne fra forsvaret eller en mann fra forsvaret, så kan du banne på at det er en mye mer sannsynligvis en maskulin metodikk som kommer da inn i den, at det er mer disiplin, det er mer det jeg tenker alltid er A til B type tankegang, som jo kan, hvis du drar den for langt, så blir det for ekstremt at man har null... om tenksomhet, eller greier å lese andre mennesker, men hvis du går helt på den motsatte siden, at det bare handler om omtanke, elevenes beste sykehumør, noe tilpasset, det kommer vi til etterpå her. Så det er jo det mellompunktet, at hvis det er litt for feminisert, så er det jo mye av det som du peker på som vi kommer til etterhvert, er jo at det handler mye mer om elevene og deres syke og at de skal ha en fin arbeidsplass enn å stille krav og disiplin og hele den biten der. Det er litt mer den der feminiseringskritikken, tror jeg. Det tror ikke det handler om at det er en kjønnsmessig ubalanse eller noe sånt. Jeg tror det handler, eller hos noen i hvert fall, handler det litt også om det. Og det er jo en kjønnsmessig ubalanse. I et sunt arbeidsliv så hadde det jo antageligvis hatt like mye. Det er jo ingen grunn til at Sånn som hvis du tenker gamle dager, så var jo lærere gjerne menn. Det er jo mange yrker, sånn som legeyrke også, har jo blitt femininisert. Det er aldri god utvikling for lønnsutviklingen hvis et yrke blir femininisert. Det er noe med at det som utføres av kvinner har en lavere verdi Men jeg tenker generelt i arbeidslivet, det er alltid sunt hvis man har egentlig alle et skjønn og alle aldre. Altså at man har en viss grad av yttre mangfold. For det gjør jo... interaksjonen på en arbeidsplass. Ja, altså at man har ulike erfaringer som man bringer i et arme seg. Vi kommer til det nå, så vi holder oss opp tilbake til den partibiten, for det er sånn morsomt, for vi må snakke om to ting, før jeg glemmer det. Ansenitetssjuke og omdømmesjuke. Det som også er med politikken, at man er jo livredd for disse råttene øpplene, at alt skal gå inn i partilinja, det er jo veldig mye så tydelig på at politikken var veldig annerledes før, at du stod at... at partipolitikerne hadde litt meninger intern til partiet, at det var litt sånn kryss og tvers, at ikke nødvendigvis bare det i forrikt på Kammersø, men kanskje også i offentligheten eller på Stortinget. Men nå er jo den der, det man er livredd for, det er det moderne omdømmefokuset, at man tenker på partier som bedrifter, at bedrifter er livredd for et dårlig omdømme, sånn at de skal bli tatt mindre seriøst, at verdiene ikke stemmer overens, at de mistar sekunder, men at partierne partiene gjør det samme, så blir det at du blir veldig strømligende politikere. Du ser at de blir kjedelige på debatten, de tar ingen sjanser, det er ingen som har noe spesielt å melde, det er ingen politiker som virker å ha noen egne ideer eller noen egne meninger. Alt er bare lastet ned fra hva de skal si og hva de har lært gjennom sin broilerkarriere. Og det gjør jo hele den der omdømmesjuken der. Og jeg tenkte på en ting mens du snakket nå, at FRP, da de virkelig var Høyt var det, ja. Fra 15 til 25 prosent eller noe. Virkelig store. Jeg hadde på følelsen at det var alltid et eller annet faenskap som skjedde med FRP. Det var noen råttene epler konstant som bare sa et eller annet. Hva faen er det sånn? Og jeg tenkte sånn, sier Jensen mor bare, sånn våkner opp hver morgen. Hvem er det nå da som har fuck opp i partiet? Men likevel så gjorde partiet det jævlig bra. Og det er jo sånn der, selv om man har råttene epler, så har man også sannsynligvis noen ganske gode epler som også går utenfor boksen og beriker partiet på en eller annen måte og gjør det sånn at dette her er et parti som føles annerledes enn den strømlinjeformen. Ja, ikke sant at det kanskje er at man tør å snakke eller tenke mer med en åpen munn og litt sånn også om kanskje kaste ut ideer som ikke er helt gjennomtenkt, altså ikke bare på interne fore, men også utenfør, altså å komme med noen sofistikerte hypoteser. Men du er jo garantert inne på noe, for det er jo litt sånn, jeg kan jo ramse opp ganske mange politikere som jeg synes er så kjedelige, fordi de bare sier de riktige tingene, de polerte tingene, og det kommer liksom aldri noe nytt som man kunne liksom bli litt begeistret for. Og jeg tror de er, det er ikke fordi at de gjør seg kjedelige eller har blitt kjedelige, men jeg tror det er et slutt på det når du ikke har litt den her tankegangen som jeg liker, at noen mennesker i offentligheten ser du har lastet ned meningen sine. Du kan bare gjette, bare høre de snakke i to minutter, så kan du gjette hva de spiser, hva de gjør, hvor de bor, og hva de mener om de forskjellige store politiske betente temaene. Så har du fritenkere som har egne meninger, som plutselig går på tvers, altså veganer som elsker våpen eller et eller annet sånn. Men den finner du ikke i politikken. Nei, og de merker du veldig fort, og jeg tror, jeg merker jo veldig på hvilke gjester som mine lyttere liker veldig godt, og som kommer igjen og som bare, få han tilbake, få henne tilbake igjen, er de som er gjør sine egne tanker og har et helt annet fritt tankesett. Man merker veldig fort på folk. Derfor er det ofte politikere stort sett er veldig kjedelige. Bortsett fra den Giske-episoden var jo herlig. Giske var bra, men han har jo truffet bunn og vært på toppen. Og virkelig har han en del egne meninger og tanker blandet med det strømligende for meg, så han er jo et unntak åpenbart, som gjør han åpenbart helt farlig. Episoden var bra, for han hadde jo liksom så mye som jeg ikke hadde tenkt over. Det er jo liksom, tenker jeg, dine beste gjester, liksom kaster noen ideer som får meg til å, sånn som han der Chase Alexander gjorde, og så husker jeg postet den episoden, vet du, på Dette er litt sånn, tenker jeg, kanskje litt sånn typisk, for jeg har postet den på Instastoryen min, at liksom sånn anbefaling, et kjempespennende episode fra en liksom kjempespennende mann, mange liksom gode tanker, og det er jo sånn, og så fikk jeg så mange meldinger at, ja, men du, hvordan kan du liksom, du er jo totalt uenig med Senterpartiet, og dette kan du ikke være enig i, og jeg hadde jo aldri sagt at jeg er enig med ham. Altså, jeg er jo alltid mest uenig med Senterpartiet på alle sånne valgeautomater eller valge når man plotter innsvar. Men det er jo ikke det å liksom digge noen eller noen mening eller at noen på en måte fremfører de meningen. Det er jo ikke... Altså, det er sånn... man trenger jo ikke å være enig, og det er jo litt sånn motsatt, veldig, veldig ofte, vet du, når folk skal skrute av meg, eller liksom sende meg en kompliment når de sender meldinger, at sånn, og så starter de alltid at, jeg er slett ikke alltid enig med deg, men, og jeg tenker alltid, hvorfor faen, Hvem er det som forventer? Men dette er så konsensuspreget i Norge. At du skal alltid, og det er jo det som på en måte dreper egentlig nasjonen, at alle skal være hele tiden enige om alt. Men jeg blir alltid sånn, fordi det tar jo litt sånn det spiser litt opp den komplimenten. De er velmenende, de skal liksom gi meg sånn tommelen opp at du gjør en god jobb. Men så starter de alltid med den der jeg er ikke alltid enig med det. Eller jeg er liksom, jeg er slett ikke alltid enig. Altså hvis jeg da jeg sendte, tror jeg jeg sendte melding til Chase Alexander-Jorda, så startet jeg ikke med at jeg er overhovedsvis Hvor er det ikke enig med deg? Fordi jeg bare sier at så bra podcast, så mange gode meninger, så interessant å følge med på de tre sammenhengene. Og da kan man jo gjerne ha helt ulike meninger enn det jeg har. Og det er jo kanskje litt kjedelig hvis du hadde hatt en gjest som har akkurat alle mine meninger. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å høre på det, for da hadde jeg jo liksom bare... Eller jeg vet ikke, kanskje. Man trenger jo litt ekokammer også. Men da hadde jeg tenkt meg en gang, hvis det er en person der ute med nøyaktig samme meninger og verdisted som meg, så er det sånn, ok, hvor er det jeg har mine verdier og tanker fra? For da har den personen fanget det på samme sted som meg. Så da hadde jeg tenkt at, hei, dette er jo ikke bra. Men jeg tror det du snakker om der er litt sånn, Det er en slags forsikring, en slags buffer om at du ikke kan bli tatt på, eller associert med, eller connectet fornærmende. Ja, og det er jo litt sånn også, jeg har tenkt at hvis folk sier at de alltid er enige med meg, da blir man ned i dragsuget. Litt sånn som det vi snakket om på podcasten til Mikkel Doblaug, dette på løvepakken, at Da jeg sa at jeg skal til Miguel Doblaugs podcast, så folk kom: "Det er han reset-mannen!" Det hørtes ut som om jeg ble dratt ned i reset-dragsuge i samme slengen. Eller sånn som, dette kan vi jo kobles, at man blir på en måte brunmalt selv. Jeg saker jo til fanden selv, dette lærte jeg av han. Er det Kristian Gundersen? Ja, for han sa det at jeg snakker til fanden selv, så jeg sier bare det samme, at jeg snakker til fanden selv. Men nå glemte jeg, nå hadde jeg et veldig... Jo, jo, altså siste gang jeg var her, husker du, da var vi jo, eller jeg var på forsiden i VG på grunn av podcasten der, jeg sa det der om Tonje Brenna, Kom det på forskjellet? Det har jeg for meg klemt. Det er jo sånn som jeg har fått uten at vi trenger det. Jeg er ikke flau over at alt det er gjort er gjort, og spist er spist, og unnskyldt er unnskyldt, men jeg er veldig redd for at jeg begynner å tråkke i salaten, at snart sier jeg noe dumt igjen. Men uansett, og det er jo sånn, når jeg har hatt diverse kronikker ute etterpå, så er det jo alltid en eller annen kommentar at som liksom minner på at dette er den dama som, og så linker de til at når du en gang har sagt noe dumt, da har du liksom markert for alltid, og så alle andre som kanskje liker meg, da er de også sånne mørke menn eller et eller annet mørke kvinner, ikke vet jeg. Altså at det er på en måte enkelte ting stempelet der. Jeg husker i mange år, kanskje vi har diskutert dette på podden, kanskje ikke, men før ti år siden, ni år siden, det var da jeg sluttet som folkevalgt, det var den saken med han funksjonshemmed elev i klasserommet, Og det var et sånt notat som jeg skrev, altså en sånn gutt i andre klasse som hadde autisme og Downs, som jeg skrev et internt notat til mine partikammerater i Lillehammer Venstre, og det ble jo lekket til NRK, og det var jo sånn dominerte nyheter, altså til og med nasjonale nyheter, og da var jeg jo ikke noen jeg var jo ikke en nasjonal et nasjonalt mann på noen måter, jeg var jo bare en lokal politiker og så husker jeg der også hvordan det fulgte meg i mange år at det er hun der som vil fjerne eleven med Downs fra undervisningen. Altså at folk tar sin egen vri bare for å stemple meg som veldig mørk og veldig farlig, uten å kanskje ha satt seg inn i selve saken. Poenget mitt var ikke å fjerne alle med Downs fra klasserommet. Men da husker jeg at folk alltid kommer til å tenke at der er hun Downs-dama, eller hun som hater barn med Downs, eller et eller annet sånt. At du får et sånt vedheng av et eller annet veldig mørkt og ekkelt. Nå har det jo kommet nye saker som folk kan stemple på meg, sånn at de får tatt den distanseringen uansett. Men det er jo et ad hominem på en sett å vise, at man disser alt personen kommer etterpå. Litt sånn som jeg har tenkt også med Trond Giske, fordi dette er jo litt sånn vanskelig feministisk Jeg vet ikke om det er nødvendigvis et feministisk spørsmål, kanskje det er ikke bare feministisk, men menneskelig. Fordi jeg likte jo den der dokumentaren «Makterår», og du får jo så sympati for Trond Giske, og så var han så bra her på studio. Og så kommer det at, oi, er jeg da usolidarisk mot de kvinnene som har... Skjønner du? Men samtidig, jeg har ikke lyst til at folk skal på en måte... At han alltid skal være en sånn... Altså sånn at du alltid skal feste et stempel som man kanskje, altså folk endrer jo seg, de blir jo kanskje bedre utgaver av seg selv, de lærer av sine feil. Så på en måte, at på et tidspunkt så må man jo nødt til å, altså at man må liksom gå videre. Jeg mener det er litt sånn litt, skal vi si lavere skikt av, folk som deltar i offentligheten eller journalister, er den der merkelapp-greia. Det er en latskap ved for eksempel å hele tiden referere til en eller en offentlig person, eller en komiker, som voldstømt. Og så er det greit. Og historien er noe av det det en gang er. Og så til og med som Elden også sa, at politiet og mediene er helt rå på, er til og med at det var tidligere siktet. Tidligere bedragerisiktet, eller voldtektsiktet. At det skal bære med deg, uansett hva som er en enorm negativ highlight fra tidligere, at det skal henge med, og det er jeg veldig nøye på, jeg bruker ingen merkelapp, ingen introduksjoner, du har gjort dette og dette, du er kjent for dette og dette, jeg ser ikke helt poenget med det, og da blir det et opphengig, og du setter også en prefix på Nå skal jeg bare passe på deg som leser eller lytter eller ser. Jeg har ryggen din. Jeg skal bare si at dette her er en farlig person, eller dette her er en kontroversiell person, før vi begynner det, sånn at du er beskyttet og vet at du ikke blir lurt der. Det er en jævlig undervurdering av brukeren. Det er det ene, og så er det rett og slett veldig nedverdigende for den du faktisk ... Hvis det er et intervjuobjekt som setter tiden din til deg, så du skal få skrive en sak, eller at det er en vinn-vinn-situasjon, og så bruker du merkelapper for å sette personen på en enkel måte. Og det tror jeg gjelder på begge sider, på høyre folk, venstre folk, også på begge sider, politiske sider. Man bruker det når det er verdt det. Ja, og peker veldig bakover, som er jo på et tidspunkt, som jeg sa, at man må være ferdig med ting. Nei, men det er sant at det brukes sikkert også som en hersketeknikk. Se på konservativt, hvis du går litt tid med den kjerkeholdsaken nå, eller et av de her tingene, kanskje det er fem-seks år siden de har begynt å jobbe med nytt. Og det der fortsatt henger med at de er jukser og bedragere fra masteroppgaven sin, ikke sant? Det skal brukes med knag hver gang en person blir introdusert. Sandra Borg kom ut og hadde det med seg. Det er noe de skal slå ganske hardt ned på da. Hvordan man skal gjøre det, det er den første tingen, hvis man som intervjuobjekt har baller til å være død, det er en helt meningsløs måte å begynne saken på. Men det er jo dette som vi snakket om, at det er de polerte og de perfekte som blir politikere, og det er jo ingen som har lyst til å bli politiker når man begynner å grave på den måten. Det er jo litt sånn, det blir kanskje feil at Journalisters oppgave er jo å grave og avsløre. De skal jo være demokratiets vaktbischer, men samtidig at jeg kan jo, eller personlig hadde jeg i hvert fall tenkt meg, det tenkte jeg jo allerede i forbindelse med den der eleven med Down-syndrom og autisme og det interne notatet, for da bare ga jeg fra meg alle vervene og sa at jeg er ferdig, dette gidder jeg. jeg ikke, men det er jo liksom hvem gidder, fordi alle har jo et eller annet, og alt kan jo graves opp, og det finnes jo ikke plettfrie mennesker Hvis du hadde hatt en finansminister som hadde brukt svarte håndverker eller svart vaskehjelp, eller hadde snytt på skatten i begynnelsen av 20-årene, og da skulle du fjerne det. Det er en bra finansminister. Skal den gå av til sine tidligere synder? Jeg synes det er veldig interessant runddanns det der. Hvis man lyver seg opp i et hjørne miste tilliten da. Det er vel spørsmålet står da, har man som tillit til personen til å forvalte disse tingene. Kanskje det er vanskelig for publikum velgere å tenke tillitsmessig når du blir brettet ut så jævlig hvis du har gjort en skanale i 10-20 årene. Hvem du er som politiker i 30-40 årene burde ha veldig lite med den personen der å gjøre, kanskje. Det er en vanskelig øvelse. Så man må ikke se det fra sak til sak, kanskje. Men det at det skal være så Hvor skal de grensene gå for domskap blant statsråder? Hvor mye skal vi som stemmeberettigere og befolkning akseptere? Det er jo påfallende hvor lite de kan om egne regler av å kjøpe aksjer, habilitetsregler når du kommer til stykke når du er statsråd eller politiker. og at man pendler boliger og sånt. Problemet er jo den makro-tillitsnivåen til de personene du velger inn. Da kan man begynne å tenke på, er det? - Jeg husker da jeg begynte på fylkesting, jeg satt der i to perioder, og satt til den "downs- og autisme"-eleven da jeg tenkte at dette gidder jeg ikke mer, at jeg blir tolket i verste mening. Han, gruppelederen min på Fylkestinget, han sa til meg helt i begynnelsen at det viktigste er reiseregninger, at der skal man være nøye, at det er så jævla kjedelig å bli tatt for reiseregninger, at heller krever litt for lite enn litt for mye for at det ikke blir en sak. Og det tenker jeg, når det var barnelærdom på Fylkestinget i 2007, da burde det også være på Stortinget, for det er jo litt sånn pendlerboliger er jo reiseregninger i litt større skala. Men det er jo litt sånn som man tenker som en sånn, som jeg alltid liksom, jeg kaller meg alltid for alene moren på Kiwi, i og med at jeg bor på toppen av en Kiwi-butikk, og alene mor altså litt for å snobbe ikke snobbe ned, for jeg er jo ikke... Men for å på en måte påpeke min sosioekonomiske klasse, at fra det perspektivet som vanlig lønnsmottager med lærelønn, så tenker jeg alltid at de som har så mye, at det virker så rart, at hvorfor vil de lue på seg mer? Altså det er sånn at når de i utgangspunktet har en høy lønn og nok av alt, at det blir så rart. Men kanskje man... For det er jo sikkert uansett posisjon, litt som Doblaug sa på den podcasten, uansett hvor mye man har, så vil man ha mer. For meg hadde det holdt med to millioner, tenker jeg. Men når jeg har de to millionene, da vil jeg ha mer. Se på å sette parametrene på rikdom. Hvor langt ut går du fra Norge og Europa? Så ser du hvor rik du er. Det er jo et klassisk eksempel at hvis du er den rikeste personen, i et bygg og bor på toppen, eller vil du være enda litt rikere og være den fattigste personen i bygg B? De fleste vil jo ikke. Jeg har en morsom historie her. Eller fra dette siden jeg har vært boligjakter, boligjeger i Oslo, fordi jeg så en sånn... Jeg har jo sett på, hatt varsler på diverse leiligheter, og dette var langt utenfor min... min betalingsevne, men det er i Riddervoldsgatet bak slottet. Det er en såkalt hus som heter Marmorgård, lærte jeg nå av boligannonsen på Finn, fordi jeg fikk dette på sånn... Altså bare når du går inn på FinnN og at foreslått for deg, jeg aner ikke hvorfor dette var foreslått for meg, men jeg meldte meg på budvarslene, og jeg tror ikke den er fortsatt ikke solgt, men der er det jo sånn, de bildene fra parkeringsplassen, der er det sånn Jaguar, altså kjempedure biler, og så har de liksom, det er sjeldent leilighet, altså en sånn kjempefint hus med jaguarer ute, og så er det kjellerleilighet. Nå gikk de ned i priser, så de startet på 14 millioner eller noe sånt. Men det er sånn at vil du være den fattigste i kjellerleilighet i en sånn kjempedur marmorgård bak slottet? Og det er åpenbart ingen som vil, i og med at den står usågt. Nå hadde de kanskje trykket det ut og prøvet å relansere. Ja. Så hva antar du får for 14 milliarder? Skal du få takterrasse? Da vil du heller ha, for jeg tror du kunne få en takterrasseleilighet i Odinsgatet. Så du vil heller være på toppen av Odinsgatet enn nederste Riddervoldsgatet i ordets alle betydninger. Og så tenker jeg, vet du, den typen som da kjøper seg til den nederste etasjen i Marmorgården. I mitt hod er det en som veldig er det ikke på fransk heter det pervenu, altså en som vil glattre opp i det sosiale systemet, som wannabe, som vil være litt finere enn hva man egentlig er. Ja, du bor i det rette strøket, men bygget oppover. Ja. Interessant, det var et bra eksempel. Kanskje jeg skulle flytte av til Oslo? Ja. Det kunne vært fint. En sokkeleilighet bak slottet. Ja. Jeg har jo sett, der går min grense, for jeg har jo sett sånn... Jeg flytter ikke til kjellerleiligheter, uansett hvor fine de er, for jeg synes det er så bortkastet penger. Du kan ikke betale millioner for leiligheter som ligger halvveis under bakken. Det virker bare sånn. Det ser ut som et fengsel, eller det er bare sånn, nei, nei, nei. Det er sånn at alle disse leilighetene på Sommero, må det ha vært det? Nei, men jeg skal, vet du, nå skal jeg på kjærlighetsopphold med kjæresten min. Han ga meg til jul, nå skal vi overnatte en natt der. Koselig. Ja. Skal på vestkantbada og inn i ekspedisjonshallen. Ja, du ser min bakasje der, bikini og alt. Ja, du har det klart, ja. Ja, og masse sexy undertøy. Det er derfor det er så sprengt, vet du. Det er derfor du har fylt det med sexy undertøy og badtøy. Ja, ja. Så det du går i nå, det er det du skal gå i en uke da. Men hva var det du sa? Er det leiligheter? Var det ikke leiligheter? Ja, ja, ja. Det er jo det dyreste. Det var jo 20-årene var jo det. Men da var det den dyreste leiligheten i Oslo. Det er jo solgt som en del av dette komplekse sommeret. Så det er jo da finansfolk har en ekstra leilighet. Håland hadde vel en leilighet. Har det ennå kanskje. Og sånn type... Folk som har fakumani og har en stats... Plutselig er det der... Det er ikke store, svære leiligheter. Balkongene kikker inn i en annen balkong på baksiden, i skyggesiden. Akkurat som i Vilkete, samme i Oslo. Men likevel er det sånn der... Men de har liksom hyttet seg. Ja, det er sånn det er det er connectionet til så det er sånn å være den fattigste og sånn ha den dårligste leiligheten på Sommero helt nederst i første etasje på skyggesiden der. Det tror jeg altså det er du er jo rikere enn å ha en bedre leilighet. Nå kan vi be om at de som har den på en måte den fattigmanns leilighet en eller annen kjelleleilighet de kan sende en melding til oss, sånn at vi får litt sånn at hva slags folk er det som flytter til nederste etasje bare for å ha den gateadressen? Hvem er dere sokkelfolket? Ja, og hva tror dere at dere er? Hva prøver dere å være? Fordi dette er jo litt det motsatte av det, ikke sant? For jeg sa at snobber ned når jeg alltid sier at jeg er alene moren på Kiwi. For det er jo egentlig det motsatte. Det er jo litt sånn jantelov, så du skal ikke tro at du er noen. Jeg er bare alene moren fra Kiwi. Ja. Ja. I stedet for at jeg er en fra Riddervoldsgat. Men hvor ender du da? Har du bestemt deg? Ja, altså vi har, men kjæresten min, han sa at jeg ikke skulle fortelle hvor jeg skal flytte, i og med at jeg har hatt alle disse postkasseepisodene på Lillehammer. Det er så drøyt at du opplever de tingene der. Ja, men det kan jeg gjerne. At de har blitt sprengt? Ja, eller den første ble jo liksom sånn sparket ihjel, og så laget jo min eldstemann, han som er tømrer, eller holder på å bli tømrer, er ute i lære, han laget jo sånn av hel ved, altså skikkelig sånn nudelig, tung, fin postkasse, og den ble da stjålet, så det er jo liksom, men jeg bor jo sånn i og med at jeg bor på bakkeplan, og på toppen av en kiwi-butikk, altså det er jo leilighetene mine er i andre etasje, men det er liksom bakke der også. Og så er det jo ved siden av Håkonshall og alle disse, altså Lillehammer har jo bare ishaller, det er ishall på ishall på ishall. Så det er mye sånn trafikk, altså sånne, tenker jeg, sånne ishockey-huliganer, altså jeg kaller ut disse, jeg sa jo til deg innledningsvis disse her ishockey-apekall, Jeg har en datter som går på NTG. Hun spiller ikke ishockey, men curling. Før hun begynte, og alle sånne sære og smale idretter, de har vanligvis fått sin egen klasse. Sånn orienteringsfolk og curling, de går i samme klasse. Så var det rykter om at de skulle bli spredt rundt på de andre klassene. Jeg tar jo tak i tastaturet at min datter skal ikke gå med ishockey-apekatter eller håndball-apekatter. og så ble sportslig leder eller rektor han ringte meg og ville ha et møte jeg sa skal jeg ta et møte med deg for at du skal fortelle meg hvordan ishockey gutter ikke har apekatter nei det gidder jeg ikke men jeg sa at for min datters skyld at hun må ha arbeidsro at uansett hva du mener om meg og mine meninger om ishockey folk så vil jeg betale for en skole hvor hun ikke har arbeidsro nei takk Men jo, uansett, det er så masse sånne ishockey-folk som sikkert går forbi, og kanskje, jeg vet ikke om de er skuffet over kampen og ser navnet mitt, altså at det er kanskje frustrasjon som kommer seg ut, og spesielt når jeg snakker sånn om ishockey. Men ishockeyfolk, tenker du da på spillerne? Jo, altså når det gjelder de som går på NTG, altså de der gutter som spiller ishockey, de er jo ikke alltid de skarpeste knivene i... Men de er jo ofte det som jentene... ser på som kanskje de kjekkeste bad boysa. De finner du på ishockey og håndball. Det er de jentene som er populære på ungdomsskolen og piker når de er 20-20 og daglig leder på lokale hender som Maurits. Det er de som synes ishockey gutter er fine. Det er ingen andre. Det er jo sånne småbuejenter. Jeg vil gjette meg frem til at de som har mest drag i gjennom hele livet, er ishockey- og håndballspillere. Fotballspillere er blitt noen litt sånn veldig sturegne, litt flinke, søte karrier. Jo, jo, draget, men altså det her sånn, vil du på en måte appellere til kvantitet eller til kvalitet? De har sikkert kvantitetsmessig drag, men hvem er det som, altså jeg har sikkert noen som nyter det, men jeg har aldri, eller ja, Dette går jo ikke inn i dine feministører med fin musikk, men menn med høy sosial status og mange kvinner som vil ha dem, er jo veldig ettertraktet. Ja, men blant hvem? Blant alle kvinner? Nei, absolutt ikke. Det er de der daglige ledere på henne som synes det er stas med en sånn ishockey-ung mann. Jeg ser for meg en veldig kjekk, charmerende ishockeyspiller nå. Jeg ser for meg ansiktet ved typen, men jeg tror du ser for deg en litt mer tanketom, gamer-aktig, snusende bølle. Nei, jeg bare ser for meg et ishockey... ishockey, de som spiller ishockey jeg bare ser for meg at de ikke leser bøker det var faktisk en, jeg kan jo ishockey alt for dårlig, men det var en som finsk ishockey spiller, han som står i mål, målvakt, heter det keeper, ikke målvakt Det er du som bruker så mange engelske ord at jeg tror ikke helt på det. Heter det keeper på norsk? Jeg sier for på fotball og håndball er det keeper. Helt vel. Målbakta tenker jeg da er det norsklærer. Ja, det er jeg. Jeg sier jo også til elevene at av skyggelue. Skyggelue? Du er flink til å holde på norske språk i norsk? Jeg prøver i hvert fall. Det er jo derfor jeg av og til får fnatt når jeg hører på dine podkaster. Jeg ser at du skjerper deg nå, men når du begynner å snakke at du har en feeling, og da bare, nei, Wolfgang, det er ikke en feeling, det er en følelse. Det er noe, det er... - Føler du at det er en forskjell på feeling og følelse? - Yes, det var det jeg skulle si nå, for jeg føler meg litt mindre femi enn når jeg sier feeling enn følelse. - Ok, herregud. - Jeg føler meg litt myk når jeg snakker om følelser. Feeling er litt mer som en magefølelse eller intusjon. - Men da si magefølelse. - Ja, magefølelse er et bedre ord. Men uansett, det jeg skulle si var at det var en sånn, jeg tror det var en målvakt i landslaget i den finske ishockey-teamet, og han hadde med seg på en eller annen, dette er for noen år siden, en sånn sjukbok, sjukklassiker, og det ble liksom veldig sånn applaudert at det var en ishockey-spiller i landslaget som leste en sjukbok. Leste en bok i ringene der, ja. Nei, det var en, jeg skulle ha husket, var det et lite liv, eller hva... Men det er vel idrettsutøvere generelt, og det er sånn morsomt, for jeg er enig i de som problematiserer idoliseringen av idrettsutøvere, som jo i nesten alle tilfeller er ekssepsjonelle mennesker som er gode på en ting. Og så forventer vi at de skal ha gode verdier, at de skal være gode idoler for barna våre, for ungdom, og så er det bare sånn at det er Alle som har vært i et fotballmiljø, et lite miljø, om det er alpint, fotball, håndball, uansett idrett, dette her er unge gutter, nå sier vi på gutter da, jeg vet ikke om det er helt lik på jentesiden, men på unge gutter da, som er jævlig gode på en ting, jævlig dedikert på det, og har talent, og bruker og vil bli stjerner. Det er sånn, Det er veldig få av de du hører på intervjuer med fotballspillere. Det er ingenting mellom det. Når det først dukker opp noen som siterer en filosof eller en bok, så blir det sånn, hva er det? Når Per Mathias Haugmo omtales som den intellektuelle fotballtreneren, fordi han driver å sitere til litt sånne ting i intervjuer og i mix, og nå har han lest noen bøker, så er det sånn, å Gud, det er så pinlig. Så jævlig pydelig. Jeg ser jo heller ikke på det. Jeg tror det er litt sånn norsk kanskje det der, for her er det jo ikke lov å heie på kunnskap, altså beleste mennesker og kunnskapsautoriteter. Da har man nødt til å erstatte det med et eller annet, og da har man tatt idrettsutøvere. Men jeg husker i gamle dager, sikkert da Finland fortsatt kunne vinne et eller annet... om det var i langrenn eller hopp, eller ikke vet jeg, og så husker jeg folkene kommer og gratulerer meg, og jeg bare sånn at, jeg har jo ikke noe med den seieren å gjøre, at det var så fjent, at skal jeg takke for at en eller annen finne har hoppet langt, så det er jo ikke, det synes jeg er rar, jeg synes i det hele tatt at den er rar, den nasjonalfølelsen knyttet til idrett. Det var lagfølelse også, jeg var Lympel-fan da jeg var yngre, nå føler jeg bare med et øyeblikk, Men da var det sånn, når jeg hørte at andre fans snakket om vi, vi har kamp på lørdag, og sånn der, de og vi, det kom aldri med på, så jeg ble veldig distansert. Men jeg har jo alltid tenkt at voksne folk, voksne menn, som liksom lever inne i et engelsk fotballag, at jeg synes det er så jævlig fordommende. Jeg er litt enig. Ja, jeg er enig. Hvorfor må du viske at du har så mange lyttere som er sånn, mangers are united. Det er litt uoriginal mening egentlig, men jeg tenker det i min stille sin, og folk må bruke tiden sin som de vil, men det er sånn at når man er en Premier League voksen mann med barn, og annuitetslån holder på å si, og sitter og bruker helgen din på å se Premier League, og at det er det som er kunnskapen din, at det er visdommen din, er Det synes jeg blir mer og mer turn-off, jo eldre det blir. Men jeg har masse venner som sitter og ser masse problem med livet, og har det som sin ekspertise. Det er litt sånn som du sier, at selvsagt jeg gjør også hjerneløse ting, bare fordi det gir meg glede. Og det er jo kanskje... Det er en gradsforskjell her. Nå har jeg for første gang kjæresten min faktisk ser på fotball. Jeg har aldri før hatt en kjæreste som ser på fotball. Så det er litt en ny erfaring for meg. Men det er grader her. De som må ha de riktige skjerfene og som drar til det stadionet og tar en helgetur for å se på en kamp. Og så husker jeg at dette Dette er det verste som finnes. Apropos grader, på min gamle jobb, da jeg jobbet på en videregående, der var det voksne menn som kunne komme litt sinte på jobb på mandag fordi deres lag hadde tapt. Det var sånn at det gikk så inn på følelsene deres. Jeg tenkte at herregud, menn dere er i 40 og 50 årene, dere har en jobb her, dere skal utføre den. At det tenker jeg, da har det bikket over. Da trenger man profesjonell hjelp. Jeg reagerer på det samme. Jeg har vokste menn som da, om det er et skuespill, at man kødder hverandre, greit. Men man faktisk beleier seg og skuffer og går og gnager på et tap. Da kjenner jeg at når man diskuterer dette i fullt alvor, Det er en turn-off for meg. Og nå sa jeg turn-off. Hva er norsk ord for turn-off? Avkotifisering. Nei, ikke seksualisering. Det er en... Ja, hva er turn-off på norsk? Avengasjerende. Jeg hadde en innmari god korrekturleser i min siste bok, og derfor ikke også, for hun var veldig flink til å For jeg husker jeg brukte ett engelsk uttrykk, og det var game changer, at dette ble en game changer for meg. Spill for andre? Ja, men det er jo faktisk sånn at jeg klarte ikke å komme på noe som hadde fungert like bra på norsk, så det ble avgjørende for meg. Og det er litt sånn blå, det er litt sånn som game changer turn off, at kanskje det faktisk er Eller at man faktisk bør bruke det engelske uttrykket. Men her igjen kan vi sende et lite spørsmål til lytterne. Send oss forslag til turn-off. Det er sikkert noen som sitter med en god idé. Det er også noe veldig irriterende med de som også, du hører de bruker det påtatte norske ordet, sånn at bare Hvis du bare hadde sagt det, dette her var en ordentlig spill for andre for meg. Det er sånn det er. Du får jo lyst til å fikke personen. Og så feiler det deg. Ja, det høres jo litt dumt ut det også. Det er litt sånn som i mange år, nå er det jo folk snakker mindre om det, gjennom at det er jo egentlig på vei ut, men husk da hashtagene kom, og jeg bare insisterte på å kalle det for emneknagg. Ja, man høres jo ut som en sånn gammel norsk lærer fra Vestland, eller noe sånt, men jeg sier emneknagg. Da er du forhåpentligvis på statlig lønn. Hvis du sier emneknagg ute i privatet, det er fanekrav også. Nei, jeg er jo litt sånn, men det er jo som sagt at det er litt sånn yrkesskadet som norsklærer gjør med at de hele tiden må tenke, lete etter, eller hjelpe elever med å finne de norske ordene, fordi de sniker seg så lett inn de engelske. Snakket vi om det sist gang, eller er det noe bare jeg fruser av når du snakker? Fordi du bruker også take, hva er ditt take? Hva er ditt take på det? Ja, hva er det på norsk? Hva er din Kan innfallsvinkel gå? Hva er din innfallsvinkel på det? Eller hva er din vurdering av det? Hva er ditt syn på det? Syn, ja. Det er fett, det er så... Holdt det på å si tight? Det er akkurat den holdningen jeg prøver å bekjempe. Nå slipper jeg jo snart når jeg er ferdig som lærer, da er jeg ferdig som popsanger. Da kan folk gjøre hva faen de vil. Fordi mange elever har jo den ideen om at engelsk er et mye rikere språk, eller et bedre språk. De kan til og med si at jeg skriver mye bedre engelsk enn norsk. Og det har liksom blitt kjempe den holdningen at nei, norsk er minst like rikt, og det finnes ord, det er bare kanskje at du ikke har lært å bruke dem enda. Så jeg bare merker at det kommer så automatisk, selv om jeg stort sett koser meg med podcastene dine, men likevel når det kommer disse engelske ordene, at da kommer den der norsklæren i meg, sånn som jeg er klasserommelig, når jeg retter tekster, hva er dette på norsk? Jeg skal være den første til innrømme for min egen del, og jeg vil skyve det over på alle andre, spesielt unge mennesker som nesten snakker 70-30 engelsk-norsk. Altså bare sånn som har dialog. Her var det sånn. Ja, den har fått kjørt seg litt denne fargesen. Så det er så mange unge som... Nå sa jeg, oh shit, jeg kunne jo sagt, hva sier man på norsk? Fan, nei. Fan, helvete, satan. Det var ikke så alvorlig, men bare fortsett, unge mennesker, ja. Jeg får kritikk for at jeg sier fan i helvete til sånn bittesmå ting, sånn at hvis jeg bommer et bestikk eller noe på kjøkkenet. Uten noen negative etterhendelser. Så er det sånn der, faen, satan, jeg mister noe på gulvet. Men jeg kan sitte i seks timer i kø, eller sitte på en bybuss, eller et eller annet sånt, og bare sånn, ja, ja, sånn er livet. Ja. Jeg liker jo å banne, men bare med mening. Det er litt sånn banneord på et fremmedspråk, om de er engelsk eller norsk. De skaper jo ikke noen følelsesmessig, jeg kan bruke ganske mye jævlig og faen, uten at det på en måte vekker noen følelser i meg. Men er jeg ordentlig sint eller ordentlig forbannet, så kommer det jo på finsk, og da går det helt på følelsesnivå. Men det er veldig sjelden. South Park hadde en veldig godt poeng med banning, at hvis man bruker det for mye, så blir det for vanlig, og da viste de det med at da kom det en satan opp fra jordens indre og spiste på alle menneskene, for da hadde vi brukt opp banningene. Du mistet jo også Hvis du normaliserer banneordene, bruker det for mye, og vanner det ut, så må du bruke noe annet til stede enn du virkelig mener det. Men til det jeg sa i sted, så er det den der. Jeg skal være den første til å innrømme at det der med engelskbruken, og jeg ser masse norske influenser som snakker mer engelsk enn norsk, og synes de er jævlig kule når de gjør det, og det høres kult ut. Det er, tror jeg, et gigantisk mindreverdighetskompleks, språklig mindreverdighetskompleks, fordi vi tror engelsk er så mye kule, for vi har vokst opp med den kulturen. Popmusikken er kul, filmen er kule, sitatene. Og så tenker jeg, og jeg er den første som synes at jeg synes norsk filmdialog er jævlig klein. Hva er det som er klein? Men klein er jo et norsk ord. Det brukes jo. Jeg har brukt det så lenge. Men det er ikke nødvendigvis at Hollywood-filmen noe bedre, eller mer smut. Og det er så herlig når du begynner å ta inn de engelske ordene. En flytende dialog, som for oss høres veldig naturlig og mye sånn råere ut, mens det norske høres litt klein og litt ubehagelig ut og litt kjeitete, men det er hele den romantiseringen av det engelske språket er veldig mye kulere enn det norske, så jeg tror det der at vi bruker masse engelske ord, jeg sier det for at jeg har lyst til å høres litt kulere ut, at det skal være litt fetere poeng. Ja, ja, og du har jo unge lyttere, og det er sikkert sånn du på, du ikke snobber deg ned, men du liksom forunger deg, hva er verpet, altså du gjør deg selv unger og liksom treffer publikum med ditt bedre, litt sånn, eller dette er jo ikke enig, ikke? jeg vet ikke om dette er en parallell, men jeg bare fikk en assosiasjon, fordi jeg elsker jo å trene på Sats, og nå sluttet jo Sats med sitt treningssenter på Lillehammer, og så ble det et nytt treningssenter, SIX, altså det var bare sånn, eller bare, det er ikke bare bare, det er sikkert jævlig mye jobb i kulissene for å få til en virksomhetsoverdragelse, og så sa jeg jo til en Hun, daglig leder der, at nå som dere blir et lokalt treningssenter, at nå får vi endelig norskspråklige navn på teamene. Så jeg sa at Absolution-teamet som er 30 minutter med magetrening, altså kjernemuskulatur, at det kunne jo hette kjernekraft eller noe annet, som har forslag til norskspråklige navn. Men det ble nye navn og engelskspråklige navn, og så sa de at de må appellere til et ondt program. publikum at de prøver å tiltrekke seg ungdommer, og da er de engelske navnene mye kulere. Så det er på en måte, det kan jo bli litt sånn selvoppfyllende profeti også, fordi jeg mimrer fortsatt over da jeg var i Norge for første gang da jeg var utvekslingsstudent og på universitetet i Oslo, og så gikk jeg på en sånn aerobik-team, eller styrketeam som heter Fast i fisken, og det synes jeg er liksom så fint, men det høres jo ut som seniortrening hvis du hadde nå satt opp Fast i fisken på timeplanen på Six Lillehammer. Det høres jo ut som en sketsj med litt sånn halvseksualisert trener. Ja! Og nå har du sett for mye på porno. Nei, jeg ser jo ikke på porno. Nei, det var sant Nå følger vi timene, Sanne. Du drikker ikke kaffe, du ser ikke på porno, du gjør ingenting som er gøy lenger. Det er det gøyeste vi driver. Fy faen, kaffe, porno, hva faen er det igjen da? Fy faen, største liv off-gang. Syns ikke på deg, altså. Syns ikke på deg. Da skjedde det jo også med brikkingen ditt. Kaffe på da. Var det noe med 3 og 4 da? Nei, men jeg går tilbake til dette med mitt opprinnelige tema som ikke var kaffe på noen leder i livet mitt. Men Apropos der kan jeg også ta, vi var på en visning i Camilla Kollets gate i første etasje, og så var det jo liksom, ja, det er jo en sånn observasjon at ingen av disse leiligheter hvor man går på visninger, så har det ikke noen TV eller noe sånt der, altså de er tatt vekk, altså sikkert passer ikke interiørmessig eller noe sånt, men der var det jo plass, tydeligvis plass for TV, men da ser jo alle i naboblokka og i gata hva du ser på, Så jeg sa jo til kjæresten min, «Nei, du kan ikke se på porno her, ellers ronker de i nabobyggen her.» Men hvem faen er det som ser porno på TV da? Det er jo kjelsykopatnivå da. Jeg tror han gjør det, kjæresten min gjør det. Så tar det opp på TV-en på storskjermen. Ja! Når du er på podcast hos Wolfgang, så er det storskjermfest hjemme på Lillehammer. Det er beist. Det blir aldri stort nok. Han ser det hjemme hos seg. Men jeg skulle egentlig si at jo, altså dette med... Han hører jo på dette, han hører på alle episoderne dine, så jeg får gjennomgå, men det blir først om mange uker. Jo, nei, fordi dette med fast i fisken, jeg husker jeg har også vært gruppetreningsinstruktør, og jeg hadde jo timer som het MRL, mage, rumpe, lår. Hører det ikke sexy ut? Det synes jeg funker. Det er veldig tydelig. Men i sammenheng med sats har du bootilicious. Hva er mest sexy? Mage, rumpe, lår eller bootilicious? Bootilicious, da tror jeg du kommer... Det er nesten sånn at de... nesten obligatorisk å ha noe plast i kroppen. Botelicious er faktisk en av mine favoritttimer. De har den i kveld på sats CCVS, så jeg lurer på om jeg skal gå og ta den. Hva er det med kvinner og fellestreninger egentlig? Hvorfor er dere så gjerne på det her, mens menn liker å trene for det meste alene? Jeg vet ikke om det er det. Ja, det er litt skjønnet, ja. Det er sant at det er sjelden en mann bor til lyshus. Enda det er setetrening, det trenger jo menn også. Jeg gjør det jo bare, jeg gjør det alene. Vi er ikke sånn at noen skal se på meg. Vi er veldig dårlige på det der å trene alene, altså vandre rundt med tåteflaske der og finne på hva jeg skal gjøre. Så jeg trenger den der gruppetreningsinstruktøren som skal piske meg. og så er det jo litt sånn, det blir jo sånn det er jo litt energisk når du er flere synkroniserte damer i salen og spesielt sånn aerobikk og dans er jo fint når det er synkronisert altså at man får en sånn effekt av alle i salen, så liker jeg å I hvert fall på favorittdimene mine, hvor jeg har en mestringsfølelse, så plasserer jeg meg alltid rett foran, fremst sånn at jeg er innbillet med at alle ser på meg. Det gjør de selvsagt ikke, men det gir meg et ekstra boost, for da gjør jeg det litt bedre, er litt mer spretten, kan man si det. Kan jeg si da, hva synes du som feminist, at jeg sier kanskje fordi kvinner elsker gruppetrening, og generaliserer veldig, men kan det være for at kvinner flest liker å bli ledet? - Nei. - Jeg er helt seriøs. - Tror du ikke kvinner liker å bli ledet? - Da må du ta det i en analogi til et annet sted. Tenker du i samfunnet, i et land? - Jeg tenker en mann-kvinne-connection, Hvis du spør kvinner flest, så er det ganske sitt på, vil du at mannen skal lede deg, lede forholdet, lede samtalen, lede sex? Jeg tror, kanskje akkurat sex, men det er jo veldig heteronormativ. Men jeg tror de fleste kvinner vil si at de vil være like stilt. Hva innebærer det? Det er sånn der favorittsgivning? Ja, altså jeg... Hva betyr det? Altså at man tar jo... Man liker mye verdt? Jo, men altså det er jo ingen... Dette høres ut som at du er en russisk kvinne, for de har jo et sånt tåpelig ordtak at mannen er familiens hode, men kvinnen er liksom nakken som snuder hodet, eller et eller annet. At det er... Ja, veldig antifeministisk og sjovinistisk og mannsjovinistisk. Jeg tror nordiske kvinner, nordiske menn, alle ønsker å være likestilt, men jeg har jo tenkt også på det, fordi akkurat der kan jeg kjenne meg litt igjen, at mennesker leder i sex, at det er en kulturell Den ligger så i rukten. Kulturell? Eller tenker du biologisk? Det er jo umulig å si. Kulturen i så fall forsterker biologien veldig. Jeg vil jo tenke det motsatt. Kulturell prøver vi å snu det. At det er et likt ansvar. Og hele sjekketankegangen er at begge skal betale, begge skal yte rett inn, men alle vet, alle har jo sånn, Det har vært single-heten som har vært ute i det etter meg. Jeg vet jo at mann pusher litt først, og så er det kanskje kvinner som pusher for å få til et forhold. Ok, men jeg tror vi vanker så i ulike kretser, men jeg er jo en gammel nerd, eller en gang nerd og alltid nerd, altså jeg har jo ikke vært knapt nok kartlagt, jeg vet ikke hvordan folk sjekker hverandre, sånn bare setting for meg, det kan jeg ikke i det hele tatt. Men du sa noe, han sjekket deg opp, ikke sant? Ja, men det var jo på Instagram med bildet av din podcast. På storskjerm. Det er noe annet han har på storskjerm enn din podcast. Du bare fant sett TV 70 tommer, eller hva annet har du brukt en TV til for deg? Nei, og det er jo sånn... Men jeg tror ikke det var sånn at han skulle sjekke meg opp. Det var en uskyldig tilbakemelding på mine podcast. Han mente at det var bare møl, det jeg hørte på. Så han ville veldig, veldig tipse om din podcast, som var mye bedre enn det mølet. Og dette er nå allerede for to år siden. Så vi har jo en historie her. Det er jo som sagt, det er du som har ført oss sammen. Men hva var det? Jo, nei, altså... Jeg pleier jo å tulle til ham at... liksom sier at det er veldig få ting hvor jeg er veldig sånn dominerende altså at jeg pleier å si at da du alle de små avgjørelsene at da skal jeg heller ta den avgjørelsen hvor vi skal bo eller sånn for så vidt, altså det er jo Bekke skal jo være enig om hvor man skal bo så det er jo ikke noe man kan kjøre den andre over men fordi nå ser han på noen kjøkkenfronter og og hva slags kjøkken man skal bygge, og sånn interiørmessige ting, og så sier jeg at dette er, gi meg et par alternativer, så kan jeg si ja eller nei. Jeg prøver å avstå fra å ta veldig, jeg prøver å gi alle de avgjørelsene som jeg kan gi til den andre, hvis du skjønner, det er litt min politikk, at hvis jeg er fleksibel med noe, men med de fleste tingene, så er jeg veldig fleksibel, og da får han bestemme. Og så er det noen ting som er viktigere for meg, og da bruker jeg da min makt eller hva det er. Og da tenker jeg at hvis han har fått bestemme i de nye sakene som kom før, så har han følelse av at da er det sannhetsstur å bestemme. Litt sånn at da skal hun liksom... Altså at jeg prøver å avstå fra alt det som jeg kan være fullstendig... Altså egentlig han kunne jo bare bygget det selvfølgelig. et sjøkkenet han vil, og jeg hadde sikkert vært fornøyd, for jeg er ikke spesielt interessert i interiør, og det gir meg ikke noen glede å tenke på sånne ting heller. Så jeg prøver å tenke sånn at det er likestilling at jeg sier ifra når noe er veldig viktig for meg, og når de fleste tingene ikke er så veldig viktige av de felles avgjørelser, så kan han bestemme. Men sånn burde en mann tenke også? Altså at det man kan være fleksibel om, er man fleksibel om? Jeg synes det er vanskelig å si det. Alle reaksjoner er så forskjellige. Noen er manndominerende, noen er kvinnedominerende. Mannen bare halser etter. Det er veldig sånn, utenfor meg ikke så happy da. Sånn er det for å si litt klisje, men det er jo noen, det er jo ofte sånn man tenker i sin stillesiden at disse to her kommer jo aldri. De krangler for mye helt ulike. De som holder lengst. Jeg husker for 20 år siden, så hadde jeg en venninne hvor vi laget sånn nesten sånn tippetabell hvem vi tror kommer til å holde, hvem som blir skilt og hvem som ikke blir skilt, ja. Men det er jo aldri liksom, man får det aldri til å stemme. Altså det er jo livet, life happens, for å si det på engelsk. Ja, life at I come, det er ikke sant? Livet skjer. Livet skjer, ja, for det funket, jeg holdt på å si det på norsk, men så funker det ikke. Det er mer et statement, mener du? Ja. Et utsang, en uttalelse, en påstand. Statement, ja det er påstand det. Jeg vet ikke, jeg er jo fremmedspråklig, så jeg må jo få hjelp til å innimellom hjelpe hva er egentlig konnotasjonen her, hva er forskjellen her. Men apropos skilsmisse, nå har du jo skilt deg fra... Skal vi ta en god bolk på det på siste timen, eller? Ja, eller jeg har jo ikke fullstendig skilt meg. Jeg har fortsatt i oppsigelsestiden. Men det er jo litt sånn, jeg sa på jobben til kollegaene. Du er i separasjon. Ja, ja. Jeg sa til kollegaene mine, for dette er sånn, vet du når du, når jeg henter i barnehagen, når alle henter i barnehagen, og du vet når de barna roper at «Voito er henta!» Og sånn hadde jeg på jobben etter at jeg hadde levert oppsikrelsen at «Sanna er henta!» Og alt jeg har i hendene bare detter ned på gulvet «Sanna er henta!» Og litt sånn «Fuck it!» Vi lar skipet synke. Altså litt sånn «Du gjør det nødvendigste, men ikke noe mer!» Hvordan var følelsen av å levere inn det resignasjonstapiret? Nei, det var jo en stor lettelse. Det er jo litt sånn... Kanskje det kan... Jeg har ikke vært der, men jeg har i forbindelse med de bøkene jeg har skrevet om skilsmisse, altså disse utbryterne som går, fordi de har tenkt på det lenge og skjønner at dette går ikke. Og når de er... endelig får tatt den avgjørelsen sagt at jeg vil skilles, at de kjenner på en stor lettelse, altså kanskje litt også dårlig samvittighet. Hadde jeg ikke den dårlige samvittigheten, for jeg har vært der lenge nok, for at det er legitimt å bytte jobb uten at det er noe annet enn business as usual. Så det var jo en stor lettelse og samtidig en stor glede, altså at sjefen min spurte seg hvor jeg skal begynne, sa at jeg skal begynne i Minerva, og hun sa jo, som sant er, at det ville jo passe utmerket for meg. Så det var jo sånn to... litt sånn dobbelt glede over å ha fått en jobb som man virkelig hadde lyst på, og som man tenkte at, oi, jeg vil passe inn i den jobben. Altså på sett og vis at du får drømmejobben, og ikke bare sett, altså på sett og vis fordi man aldri kan vite, altså det kan jo hende at det er helt ræva. Altså jeg tror jo ikke det, men man vet jo aldri. Det er jo litt sånn med å gifte seg, det kan jo bli helt ræva, man vet aldri. Men uansett så, også den lettelsen, litt sånn følelse av aldri mer offentlig i norsk grunnskole. Og litt sånn veldig glad for at jeg har den erfaringen. Altså glad for å ha fordi man kommer jo i kontakt med alle slags mennesker, alle sosiale lag, altså at man har på et visst overblikk eller et tversnitt av samfunnet, befolkning familier, problemer gleder, ambisjoner alt mulig, men samtidig også en lettelse over at nå har jeg på en måte rundet det nå har jeg gjort dette, nå har jeg den erfaringen nå kan jeg gå videre Fordi jeg har jo, eller man vet jo aldri i livet, men i den grad jeg selv kan påvirke min egen fremtidige karriere, så tenker jeg at ok, jeg kan gå tilbake til skoleverket, men ikke til den offentlige grunnskolen. Da må vi snakke enten om privat, eller vi må snakke om videregående. Hva er det som må skje med den offentlige skolen for at du skal få lyst til å komme tilbake hjem? Man er nødt til å gjøre noe med enhetsskoleideologien, eller de praktiske konsekvensene av enhetsskoleideologien. Jeg tenker at helt elementært at man er nødt til å få Fordi det er to store problemer som stammer fra den skole for alle, og det er sånn som jeg ser det i klasserommet som lærer, det ene er jo at den kunnskapsmessige variasjonen er enorm, den er alt for stor. at når jeg har en norsk klasse eller to norsk klasser, at jeg har sånn ferdighetsmessig, jeg har elever som har tredjeklassenivå i norsk, som er sånn nybynder opplæring, lærer å lese, lærer å skrive, i den enden. Og så har jeg i den andre enden, så er det sånne som sikkert hadde klart eksamen på videregående. Så jeg har sånn tiårs prik i klasserommet, som jeg... stort sett skal håndtere alene med den kompetansen jeg har som lærer. Og min kompetanse, jeg er en universitetsutdannet lærer med praktisk pedagogisk utdanning, jeg er lektor, og jeg har ikke nybundet opplæring, men det har heller ikke mine kollegaer, fordi når de har tatt lærerutdanning, så har de jo tatt en ungdomsskole, altså mellomtrinn, det er jo bare de som jobber på første og andre trinn som har nybundet opplæringen. Og så har jeg heller ikke norsk som andre språk, så jeg er heller ikke god nok for de som enda jeg selv har norsk som andre språk, så er jeg jo ikke kvalifisert, altså har ikke den kompetansen for de som er innvandrere, flyktninger. Så jeg mangler mye kompetanse for å kunne håndtere klasserommet. Men dette gjelder jo alle, ikke bare jeg, tror jeg. Jeg er en rimelig god lærer for de som har sånn fire oppover. Fordi du må legge undervisningen på et visst nivå, fordi du skal treffe flest mulig. Men når du legger det der på mellomnivået, så treffer du ikke de nødvendigvis svakeste. Man snakker jo om tilpasset opplæring, men veldig vanskelig å få til. Noe får du alltid til, Men alle skjønner at standardavviket, altså den variasjonen blir så stor at det er liksom... umulig å håndtere. Og jeg kjente jo i mitt arbeidsliv, yrkesliv, at dette ble vanskeligere år for år. Delvis at elevmassen fikk større variasjon, men også at det stammer litt fra at barneskolene, i og med at man ikke kan ingen må, hva heter det, å dople et klassetrin, altså at alle blir flyttet oppover. Så på en måte du flytter hele tiden problemene oppover, eller på en måte det der standardavviket blir bare større og større og større og større for hvert år som går, og jeg som har hatt ungdomsskolen fra 8. til 10. så er det liksom, det er helt uhåndterbart. Og så får jeg den følelsen av å være dårligere og dårligere lærere fordi jeg ikke greier å håndtere alle de elevene jeg har i klasserommet kunnskapsmessig. Og for det andre også arbeidsmessig, altså at alle går i samme klasse uavhengig av faglige ferdigheter, evner, altså at det er jo... psykisk utviklingshemmede også i klasserommet som kanskje burde hatt, mener jeg, andre klasserom, andre opplegge. Og så har man i tillegg den adferdsmessige variasjonen, fordi vi ikke har spesialklasser, ikke har spesialskoler. Det er elever som kan skape frykt, uro, utfordringer, at det er et sånt skremmende element der, altså at det skjer ting som ikke burde skje, og som lærer, altså at jeg er jo utdannet til kunnskapsformidling, altså det jeg på en måte klarer, eller det jeg er best på, det er jo å lære bort. Men i tillegg må man være psykolog, politi, alt det der. Ja, og det som jeg veldig, som jeg pleier å si, på mitt beste er jeg en helt OK lærer. Som lærer er jeg helt OK, helt innenfor, men alle de andre oppgavene, sosionom, politi, psykolog, familieterapeut, der er jeg selv på mitt beste, så er jeg reva. Og det er mer og mer av de oppgavene. Og det bidrar til at det er mindre og mindre av det som er min kjernevirksomhet, og det jeg kan best, og mer og mer av alt det andre, som jeg ikke håndterer så godt, fordi jeg ikke er utdannet for det. i de feltene, i de fagene. Dette er jo ikke en sånn, når jeg sier til lærere, ikke lenger er jeg lærere, men sosionomer, det er jo ikke for å disse sosionomer. Vi på skolen har jo sosionomer, miljøterapeuter som gjør en formidabel jobb, men det er jo ikke min jobb, jeg er ikke det. Jeg valgte jo aldri yrke for å bli en sosionom heller. Jeg valgte det fordi jeg ville formidle kunnskap. Mye kjerne, det virker jo sånn sett utenfra, sånn forskjellig. moderniseringen, eller pedagogikkens inntog i undervisningen, kan vi snakke om også, men det er jo den her inkluderingsideologien som ligger litt ved norske, nordiske folkeskjeler, at alle, som enhetsskolen, at alle skal være i samme tempo, som jo jeg merker også på faget hos mine døtter at det er metodikk som har kommet inn, spesielt matematikk, som gjør at du ser at dette her er enkelt å forstå for de minst flinke. Det er tallinjer, det er grafikk, det er visuelt. For at de som sliter mest skal kunne henge med, mens det er veldig mye enklere å metoder å løse disse vattstykkene på, men det krever altså pugging, og at du forstår ting mye raskere. Så det er den inkluderingsbiten som virker. Og det er jo også sånn, jo flere svake elever du får i en klasse, automatisk justerer du undervisningen din. Hvis jeg sier at jeg er kanskje best til å undervise på fire nivå oppover, men jo flere jeg får av de som har tredjeklassenivå, desto mer går mitt fire nivå ned. Det er kanskje litt sånn at undervisningen blir enklere og enklere og mer og mer banalt, og da begynner det å være så enkelt og banalt at at kanskje jeg ikke er den rette personen til å stå der. Det er jo en ting, og det andre er jo det som også Som må nevnes her er jo dette at jeg kan liksom mimre litt tilbake til de årene jeg jobbet på videregående, og spesielt på høyskolen, men det er jo voksne studenter, eller myndige i hvert fall, at hvis jeg foreleste på høyskolen eller hadde undervisning på videregående, det Stort sett husker jeg meg selv som en godt likt lærer. Elevene syntes at timene mine var gøyale, at jeg hadde morsom historie, piffet opp undervisningen med noen anekdoter, og hadde praktiske eksempler. Vi snakket kanskje litt innimellom, som vi snakker her, tenker nå litt med en åpen munn, kaster noen hypoteser og og fikk elevene til å være med på den typen drøfting. Og jeg liksom følte alltid at, oi, dette er min styrke, at jeg kan liksom være et fyrverkeri i forbindelse med en forelesning en time. Og det er jo det som jeg syntes, eller tenkte i mange år, var at min styrke er jo blitt min nemesis. Altså det er jo det som på mange måter har gjort at jeg er blitt litt redd for å gå på, altså ikke nødvendigvis, Dette som gjør at jeg er litt redd for å gå på jobb, men jeg har en sånn, dette kan jeg si nå, noe som jeg har sagt opp, og dette er jo ikke kritikk mot rektoren, for hun gjør jo bare jobben sin, men når rektoren spør meg i forbyfarten, Sanna har du to minutter, og da vet jeg bare, faen, faen, faen, det handler alltid om en foreldre som har ringt, og dette kaller jeg for viskeleken en elev har liksom, jeg har sagt et eller annet i klasserommet som er blitt da gått videre til mor eller far, mor eller far ringer til rektoren, og rektoren vil ha to minutter med meg for å avklare hva var det du egentlig sa i klasserommet og dette er alltid veldig sånn Det blir alltid veldig løsrevet fra kontekst. Og så ender du opp med at du må forsvare et eller annet som gikk helt fint der og da, og passet inn i konteksten, men det er noen som har reagert. Og i verste fall, det er jo dette som blir den nye saken, når læreren tas fordi hun står der og krenker elever. Og jeg er jo ikke... Jeg er... i hvert fall ikke med vilje jeg har aldri nedlatt denne mot elever eller men her er det jo elevens subjektive erfaring som teller og det er liksom mye sånt, eller jeg føler liksom at i årenes løp så har det vært, en ting er jo selvsagt at det ungdomsskolen, altså at dette er yngre elever enn det var på videregående. Altså kanskje ikke det samme mottagerapparatet. Men likevel den følelsen av stadig på en måte være under lupen at det sitter noen 13-åringer som kan nå som helst klage til mora si, og mora ringer til rektoren og rektoren tar kontakt med meg, og så sitter jeg der på kontoret og skal forklare hva jeg egentlig mente. Å nei, det var ikke ment. Det var ikke ment som en krenkelse. Og dette gjorde jo også sånn at Jeg husker da jeg hadde sagt opp, og så gikk jeg til klasserommet og sa til elevene at nå kan jeg si hva jeg vil. Og så så de bare på meg at har du ikke sagt hva du vil så langt? For dem virker det sikkert sånn, men jeg har ganske mye at jeg bare, nå kan jeg. Gikk jeg kanskje litt for langt? Å, herregud, kanskje jeg skulle ikke ha sagt dette. Det var et eksempel på NRK. En lærer som skrev at du ikke kunne diskutere surrogativ, for de kanskje satte en elev som var barn av surrogatmor og kunne bli krenket. Og litt sammen med jeg har jeg også sånn Jeg hadde brukt dette belastede uttrykket en person med livmor, altså i forbindelse med grammatikkundervisning i fransk. Altså han eller hun eller hen. I fransk så bøyer du verb i personformer. sånn som du ikke gjør i norsk, altså på norsk, jeg elsker du, elsker han, kan du tysk, eller spansk, eller fransk? Ja, tysk kjenner jeg vel. Ja, men da vet du at du liksom, slibe du libt, er libt, og sammen med på fransk, altså det der er si libt, da må det liksom begynnes på ulike, og så skriver jeg liksom han, eller på fransk han eller hun, og så sier jeg og fransk har ikke henne, men det kan være en person med livmor, og så bøyer jeg liksom verbet, og sånn til der. Jeg visste jo ikke, altså, fordi jeg faktisk, denne trans-debatten interesserer meg midt i ryggen. Altså, når jeg hører på din podcast, så spoler jeg over alle trans-greier, og kostholdsråd, fordi det er jo sånn, jeg tenker det å være trans, altså det er et sånn marginalt fenomen, så jeg har ikke vært så opptatt av det, i og med at jeg selv så, så jævla hetero som jeg er, og jævla kvinne, jeg føler meg så veldig hetero, veldig kvinne, så det er liksom så langt fra min virkelighet. Men jeg sa jo da jeg var her første gang at Jo, at jeg skulle på husmorferie i Polen, og disse her to gutter fra Finland, eller to unge menn fra Finland, som er altså transmenn, skulle komme og passe på Voit, og de kommer jo nå igjen i mai. Men for meg er de menn, ikke transmenn. Det er jo ikke noen issue at de en gang har vært kvinner. Men uansett, så liksom dette også... Og så ble det sånn at jeg hadde sagt et eller annet transfienlig undervisning og pratet med rektoren, og jeg bare liksom, ja, jeg er ikke transfienlig. Det ble også en sånn viskelek, hva sier jeg i undervisningen, hvordan det går hjem og hvordan det kommer ut fra rektoren. Og så har jeg alltid tenkt, og det sier jeg jo alltid til disse Fordi etter at rektoren har snakket med meg, så stort sett tar jeg kontakt med foreldrene litt før å oppdra dem, og litt før å avklare en misforståelse. Og jeg sier jo alltid, og det sier jeg til elevene også, at hvis det er noe jeg sier, eller hvis det skjer noe som dere susser på, så må dere snakke med meg. Men jeg kan jo ha forståelse for at dette er unge, usikre mennesker, at de kan gjerne ta det tålfølgelig. ta det opp hjemme. Det er jo helt naturlig at barn snakker hjemme hva som skjer på skolen, og det er også helt innenfor. Men derfra, det jeg ikke klarer å skjønne, hvorfor de foreldrene ikke tar kontakt med meg? Hvorfor de ringer til rektoren? Og det sier jeg alltid når jeg tar den e-posten eller samtalen, at vi snakker mye bedre med hverandre. enn om hverandre. Fordi det synes jeg er så uredelig. Det er derfor jeg kaller det for en viskelek, at hvorfor er det alltid rektoren som spør om jeg har to minutter, fordi jeg synes de foreldrene skulle tatt kontakt med meg. Og det blir veldig sånn, og der er det kanskje litt sånn mellom linjene, litt sånn ganske sånn, sier det rett ut, at dette liker jeg svært dårlig. Det er et større samfunns, det kan du ta helt opp på makroen også, fordi det er jo... Bare se hvordan staten er blitt problemløseren vår da, i livet vår. Hvis det er konflikter, så kommer staten inn. Skal skille deg, så kommer staten inn. Det er alltid et ombud. Det er et ombud, og det er noen rådgivere, og det er samtaler, og det er konflikter. Man saksøker hverandre, går og bruker rettssystem. Man tar veldig lite fra person til person lenger. Vi outsourcer rett og slett den biten der til. Vi greier ikke å... løse problemer som voksne lenger. Vi tar det via en autoritet. Litt sånn som barn gjør. Barn gjør egentlig faktisk i større grad opp mellom hverandre, mindre det kommer en autoritær inn og ordner, hvis det er veldig alvorlig. Vi trenger en autoritær, nøytral skikkelse for å løse problemene våre. Sånn har det aldri vært tidligere. Det faller akkurat på det her, at ... Bare tenk foreldre etter foreldre også, hvor mange som har gått via skolen og læreren før de tør å ringe. Hva i helvete er det en datteren din har drevet med på skolen i dag? Nei, jeg har ikke hørt noe om det. Så tar man diskusjonen, så finner man ut av det. Kanskje de møtes og finner ut av det, men hvor som vi har læreren og skolesystemet, vi skal ta se på dette, så er det hele pisse der. Ja, det er et godt poeng, og det er jo en beskjed til alle lytterne, at tenk to ganger før man tar en mellomvei av en mellomvei, at man må kunne... man må jo kunne snakke rett ut, og da blir alt avklart mye fortere, for jeg er alltid litt flau også, fordi jeg har lyst til å gjøre jobben min, jeg har lyst til å gjøre en god jobb, og de gangene rektoren må bruke tiden sin på, fordi jeg har sagt et eller annet i klasserommet, da føler jeg at, åh, det er liksom noe, fordi hun har jævlig mye, alle rektorer har jo jævlig mye å gjøre, skal de liksom bruke sin tid, altså jeg er ikke sånn sett flau over det, jeg tenker liksom ikke at, fordi jeg klarer liksom å stå i det det jeg sier, sier jeg. Altså at jeg har liksom nok, hva skal jeg si, nok sånn stolthet at jeg lærer, altså at jeg lærer med hele min personlighet og bruker liksom hele meg, at jeg blir aldri en robot i klasserommet. Men jeg synes jo litt sånn at det er så dumt at hun må bruke tid på hva jeg har sagt i klasserommet når dette kunne ha vært løst på lavest mulig nivå. Men det er jo selvsagt, altså det er jo Det kan jo selvsagt tenkes at det er folk i foreldremassen som er ute etter å ta meg også. Det er jo garantert folk som... På generelt nivå er det jo sikkert en mye mer ikke-personlig agenda, bare en tendens til at man går til rektorskolesystemet, som du sier. Det kan jo også være at man har noe imot læreren hvis læreren er profilert, eller har en annen... som man synes er vanskelig, men dynamikken er at elevene sier ifra til foreldrene sine, sier ifra til skolsystemet, læreren må tilpasse seg, læreren blir mer defensiv, tar mindre sjanser. Elevene, jeg tror jeg sensorer sånne ting veldig fort. Vi tester. Husker du som første, hva er det elever og spesielt gutter gjør når de kommer i vikarleirerien? Vi tester jo dem så fort vi kan for å se hvor strenge er de, hvor mye tåler de, og da vet vi at etter minutt og to, hvor den læreren er. Er den veldig streng, da oppfører vi oss her. Og det er den disiplinbiten som sikkert mangler. Og da når de merker at læreren blir med, det er faktisk at vi ikke tør å si fra, ta tak i ting, disiplinere, være autoritær, så blir elevene drøyere igjen. Og da skjer vel denne her maktbalansen hvor nå elevene kan gjøre, og det er så mange innlegg ditt, anonyme lærere som har skrevet kronikker de siste årene med med at elever gjør som de vil, de er frekke i kjeften, de er voldelige mot lærerne, for de bare ser at de kan ta seg disse frihetene uten at det går utover dem selv. Ingen konsekvenser. Og det er jo der vi kan gå tilbake til Chase Alexander Jordar og militære, og ha bakgrunn fra militære, at kanskje det er, og det var jo noen sånne innlegg for et år siden eller halvt annet år siden om det der at vi trenger mer kompani Lauritsen i skolen. Altså trenger mer konsekvenser for handlinger. Og det er jo også sånn som jeg samler i skoleverket. Hva heter disse fenomenene på norsk? Vet du, i gamle dager, fortsatt i Finland, hvis du gjør noe dumt så må du sitte igjen etter etter skolet dine, og hva er det når du må møte opp litt tidligere? Det er jo ingen straff for noen ting. Vi kan komme tilbake til de punktene du hadde i den vegsaken, for jeg synes det var interessant. Du kom i mye svar også på den vegesaken din som du hadde nå nylig at du slutta. Da var det veldig mange lærere som også skulle fremheve det at de ikke slutter, og at det er veldig fantastisk å være lærere med sånn Det som var undelig i de tre kronikkene jeg har lest som svarte på dine tider, du var veldig konkret og hadde seks punkter som synes er problematiske med skolen for din egen del og som bør fikses opp i, så var veldig mye svaren tilbake veldig sånn sosiolog-humaniora-preg, at det var veldig sånn verdisyn, menneskesyn, den typen. Jeg tenkte at nå er det de sosionomlærerne som svarer, for det var jo sånn halleluja, at dette er et fantastisk yrke, og det er så fint å se unge mennesker vokse. Ja, det er det, men det er jo ikke det som er poenget. Vi er ikke der for å se unge mennesker vokse, vi er der for at de skal lære noe, tenker jeg. Og konsekvensen av alt det her at lærerne blir... at kanskje de lærer som ikke finner seg, de slutter. Og så er det de som da forsøker å rette intensjoner og oppgjør det å tilpasse seg elevene. Da kommer hele denne bølgen med tilpass undervisningen til elevens ønsker. De skal være med å forme undervisningen, de skal være med å forme ditt og datt, de skal få lov til å diktere timeplan og være med å bestemme. Sånn at du ser på arbeidsplasser. Ja, vi skal forankre dette her helt ned i bunnen av organisasjonen. Alle skal få være med å bestemme hvordan den nye bedriften og den nye logoen skal se ut. Så her gjør man det samme nesten ned på livet. Her skal vi forankre undervisningen med elevers innspill. - Ja, og jeg hater, nå kan jeg si det, jeg hater elevmedvirkning, nå som jeg kan si hva jeg vil. Altså det er sånn misforstått demokrati, altså det er bare tull. Det er lærerne som skal bestemme hva slags undervisning man har, og hvordan, og metodene, og i det hele tatt. Det var en av de typiske svarsoppfordringene. Gunnar Jakobsen var lærer, han svarte på denne kronikken. For meg, når jeg leste teksten, var det sånn klassisk... Var det han som var litt sånn halleluja? Ja, veldig halleluja. Det er ikke noen argumenter der, det er ingenting som går på punktene dine og prøver å diskutere med deg, det er mer sånn nonsens teppa, og veldig mange fine tanker, visjoner, og sånn for eksempel, når du ikke kan svare på det, når du ikke kan komme et motargument til noe, så er det egentlig litt av argumentet du kommer med, sånn som den teksten her, som man skriver, jeg har bare klippet ut litt da, Vi vet at det er mulig å lage et godt klassemiljø sammen. Vi vet at det er mulig å gå fra umotivert til motivert sammen. Vi vet at det er mulig å finne mening sammen. Og kraften ligger i tre setninger. Da bruker jeg form, så er det kanskje litt sånn hans lærer-form. verdier eller ideologier. Jeg ser deg, jeg anerkjenner deg, jeg verdsetter deg. Ja, det er jo det hele svaret. Og det er ikke sånn ingenting som der jeg krever dette av deg, jeg forventer dette av deg. Det er ingen sånn, det er ikke noe sånn ordbruk som jeg får håpe at alle foreldre er ute og sier til sine barn at det er Jeg elsker deg, men jeg krever å forvente rett. A, B, C, X, Y, Z. Og det å kreve, det er å se. Jeg tenker jo at det ligger veldig mye omsorg i faglige krav, fordi det ligger at hvis jeg som lærer kommer med et faglig krav, tilpasset på ditt nivå, kanskje litt et takk over, sånn at du må strekke deg, og det ligger mye omsorg i den tanken at jeg tror du klarer det. At vis meg at du klarer det. Så det er litt sånn misforstått at man ser det som binært, altså omsorg og faglige krav. Fordi jeg tenker at tvert imot at at omsorgen ligger i de faglige kravene. Og det er den typen omsorg jeg kan utøve som lektor. Den eneste typen omsorg, jeg er ikke der og duller og luller. Jeg har jo ikke valgt barneskole, eller jeg er ikke barnehagelærer, hvor man må dulle og lulle også, og trøste. Og jeg er jo først og fremst interessert i elevene mine som faglige individer. Ikke som... hva de har gjort forrige helg eller i går kveld, det trenger jeg ikke å vite eller være interessert i. Og så er det også en sånn, altså at man ser også som motbolig det der med læring og trivsel, og så var det et veldig fint sitat i, jeg tror det var en gammel generalsekretær av lektor i laget, at det er ikke sånn at trivsel fremmer læring, det er læring som fremmer trivsel, og det tenker jeg ofte på klasserommet, altså at når alle jobber, når du kommer dit at alle jobber, at det er så trivelig, når det er sånn, åh, ja. Når du nailer den der, så er det problematisering, for å ta tann på den der kronikken til han læreren, så er det jo også lærere må bli bedre på relasjonskompetanse og mangfoldskompetanse. Kiss my ass. Den setningen der skier så utrolig mye. Hvis hvis man tror at det er det som er løsningen på alle disse tingene her nå, at lærerne må skjønne mangfoldskompetanse, ergo vi må kjenne til hvordan andre kulturer og innvandrere har det i klassen og hvilke problemer de har. Relasjonskompetanse er det da mellom elev og lærer at man må kunne lese barna. Det er veldig sånn sosionom, psykologisk... Svar det. Det virker det er to veldig forskjellige fronter på hva lærerne skal være her. Jeg tror det kommer en jeg har hørt rykter om, veldig oppfordret han til å skrive, han lekte Morten Brattbakk, skal komme med en svarkronikk der, fordi alle disse Men kronikkene som har kommet som svar til min kronikk, de er jo, han kaller det, og jeg synes dette er en veldig fin parallell eller analogi, at han kaller dette for gaslighting av lærere. At problemene skyldes systemet, og det er jo det jeg prøvde å påpeke med min kronikk, at jeg greier ikke å være en god lærer innenfor dette systemet, at strukturen tillater meg ikke å være det. Han sier at dette er som guest lighting, at det er lærernes feil. Lærerne kan ikke nok mangfoldskompetanse, de kan ikke nok relasjonskompetanse. At det er jo egentlig psykisk vold Det er sånn der krav om å kurses. Og tenk om vi hadde gått på kurs i mangfoldskompetanse og relasjonskompetanse. Litt sånn som jeg skriver også i den kronikken, fordi vi har jo hatt en vinter med sånn skal man kalle det en voldsepisode, altså mye fanskap på skolen, altså skremmende situasjoner, og så for så vidt også voldsepisoder og Og så har jeg jo vært en del redd på jobb, altså at det har vært, det er veldig liksom sånn, det kan jo hende at jeg er, altså at redsel er jo en subjektiv følelse, men du er litt sånn, du ser hele tiden, altså sånn, du ser utgangen, du ser liksom hva som kan skje, og er litt sånn på alert, og Og det kan hende at redsel er en subjektiv følelse, så er det jo fordi jeg er alene mor og tenker at hvis noe skjer med meg på jobb, så har Bøyt og Ingen, altså at det er sånne ting. Men likevel, og det er jo det som jeg skriver i den kronikken, at når det skjer gjentatt det ganger sånne ting som skaper redsel og frykt, både blant medelevere og ansatte, så fjerner vi ikke de elevene som gjør dette, men vi betyr bedriftshelsetjenesten kommer og tilbyr kurs i debriefing, stressmestring. Det er nesten som man får beskjed at dette er en del av jobben, og nå skal vi terpes på. Jeg håper at jeg, eller jeg vet ikke om jeg håper at jeg rekker å slutte med å føre det, men vi skal terpes på hvordan vi skal reagere på sånne voldshendelser, hvordan vi takler de situasjonene. Så det er på en måte, det er ikke snakk om at vi lager noe alternativt opplegg for de elevene som lager vold, det er heller vi lærerne, vi skal bli flinkere til å håndtere voldshendelser. Angriper du meg, snart har jeg selvforsvarskurs. Bare se for deg de her... rollespillene som uttaler seg på disse kursene her, hvor man skal øve på å håndtere problematiske elever med traumatiske bakgrunner, et eller annet sånt da. Hvis det blir videoteipet, gud forbi at det kommer ut for folk, stakkars lærere som har gjennom noe der. Han Morten Brattbak, han sa jo, svarte jo litt på den kronikken der, jeg tror kjapt på Facebook eller et eller annet, så han har sagt litt allerede om det, og han var sånn, Et fint utsnitt derfra er jo at han skriver «Skolemyndighetene, politikerne og byråkratene, med lærerutdannere og pedagogene ved universitetene som ideologiske alibi, har sammen skapt en skole som er utrygg for både lærere og elever, og som gjør det mye vanskeligere for lærere å gjøre jobben sin og elever og lærere.» Det er myndighetene med pedagogene som har fratatt lærerne all den autoriteten som trengs for å skape og opprettholde gode relasjoner med elevene. Simple as that. Jeg er helt enig. Det kom jo også et annet glad kristensvar som mente at de flinkeste lærerne ble i skoleverket, og det var de dårligste som rømte. Det var Anne-Marthe Buffon. Ja. Jeg meldte til Brattbakk i går at på dette stadiet, dette er litt sånn klassisk problemstilling, at kanskje det er jeg som er udugelig, eller det er litt sånn til en viss grad et menneskelig trekk, at du skylder på andre hvis du selv er udugelig. Nei, det er systemet, det er strukturen som gjør at jeg ikke... Ikke greier jobben min, men jeg skrev til Brattbakke i går og sendte en melding av etter på dette stadiet. Nå har jeg kommet til det stadiet. Det spiller ingen rolle. Kanskje er jeg en utdykelig lærer, liksom sånn som jeg er. Kanskje er det systemet. Men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at jeg kommer meg vekk og slipper å være dårlig og utdykelig lenger. Fordi man har jo lyst, altså jeg tenker det jeg har i hvert fall, de fleste har vel en iboende lyst om å ha en følelse av å gjøre en god jobb. Ja. og når du dag ut og dag inn går og føler at jeg gjør ikke en god jobb. Nå skal det sies, altså uten at, dette blir kanskje litt sånn selvskrut, altså dette er ikke ment, det er sikkert også ment som selvskrut, men det inneholder likevel et poeng. Fordi etter at jeg har gått offentlig ut og sagt at jeg er sluttet, så har jeg blitt kontaktet av ganske mange gamle elever, ganske mange foreldre til gamle elever. Altså at de har fått meldinger om, sånn som jeg husker fra årenes løp, som sier, ja, men du lyktes jo med meg. Og det gjør så godt. Også kanskje til og med et par fra nåværende elever og foreldre, som liksom er lei seg før at jeg slutter. Og det føles så godt. Og så tenkte jeg liksom sånn at, og dette er en fin oppfordring, til alle lytterne. Hvis deres barn har en lærer som dere mener gjør en god jobb, si det til henne eller ham nå. Fordi det sitter sikkert mange sånne lærere i skoleverket som meg som hele tiden tenker at jeg strekker ikke til, jeg gjør en dårlig jobb. Hvis det kommer en Visma-melding av en forelder at jeg synes du har veldig... Jeg har et sånt eksempel. Jeg gjorde det selv fordi jeg har en datter i Nå er dette allerede for ett par år siden. Det er en datter som har lese- og skrivevansker. Det er hun som går på NTG. Hun valgte veldig få velgere, vet du, engelsk fordypning, men det er jo gjerne sånne utlendinger og de som har lese- og skrivevansker. Det er gjerne litt sånn søppelbøtte fag, vet du, fordi det har kanskje litt rykte på seg å være litt sånn lose- og taperfag, i og med at de som kan noe, de tar frem et språk, liksom, og de som skal bli arbeidet tar det yrkeslivsfag eller hva det heter. Men uansett så er det en veldig liten gruppe i engelsk fordypning, og det har litt rykte på seg at man bare ser på film og min datter hadde en helt fantastisk lærer i engelsk. Jeg husker da jeg spurte min datter, var ditt undlingsfag på skolen? Og så sa hun engelsk fordypning. Og jeg bare, yes, er det mulig? Og så sa hun at hun har en veldig flink lærer, og alt det morsomme de gjorde. Og da sendte jeg en mail til at, tusen takk for at du gjør dette søppelfaget så fantastisk, at det er til og med undlingsfaget. Så jeg tenker at jeg tror liksom med hvert av mine barn så har jeg kunnet liksom, har jeg i hvert fall en lærer hvor jeg kunne ha liksom sendt den meldingen. Nå har jeg gjort bare med den der med engelsk fordypning. Og tenk om man kunne liksom skapt den bevegelsen at send en mail til den læreren der du mener gjør en god jobb, og liksom løft opp litt fra den der, som jeg tror at mange kan være litt langt nede, fordi det meste man får er jo de dårlige, stort sett hører man ingenting, eller så får man dårlige tilbakemeldinger. Så hvor mye det kan liksom, hvor stor forskjell det kan utgjøre en liten Visma-melding, at «Åh, jeg synes du er flink i engelsk fordypning», eller «Hvilket fag er det?» eller at så fint prøver dere hadde det du laget, eller et eller annet. Jeg husker da jeg var helt ny på ungdomsskolen, på der hvor jeg jobber nå, på 8. trinn, og hadde ikke hatt ungdomsskoleelever på 14 eller 15 år. Og så husker jeg, jeg skrev tilbake mer lenger på første prøve i samfunnsfag, altså den franske revolusjonen, så husker jeg min kollega Daniel, som også hadde samfunnsfag, for han kunne jo gå inn på de tilbakemeldingene, så han sa til meg at du hadde skrevet så fine tilbakemeldinger, og jeg var sånn åh, synes du det? Det ble helt sånn at åh, så hyggelig å høre. Så det er jo alltid gode tilbakemeldinger, og alltid hyggelige å mota, og spesielt lærerne, de får så mye pepper, at at Lytter du nå og er fornøyd med en lærer som ungene dine har, send en mail og si det. Men man må jo ta det litt sånn at det ikke blir smisk-smisk rett i forkant av karaktergivning. At man må heller ta det etter karaktergivning. Hold det kort og konsist og fint. Det var en veldig fin oppfordring. Så den sender vi ut der. I sosiale medier også, så vi håper at den... at folk gjør det. Så går vi bare tilbake kjapt til, i nettavisen så var det en anonym lærer til dette punktet med vold, trusler og elever som sprer frykt, som du så skrev om i veggetakene din. Dette her høres ut som en veldig, veldig typisk utfordring for lærer i Storeby, vil jeg tro da, som også skriver at hun vet om veldig mange lærere som er lei, akkurat som deg, som er på vei ut og kommer til slutt da. Hun vurderer det selv også. Da skriver hun til den voldsbiten, skriver hun Elever som utøver fysisk og psykisk vold blir møtt med møter, tiltaksplaner, nye møter og nye tiltaksplaner. Jeg har elever som sparker om de blir irettesatt, som ukontrollert sprer eder og galle som går inn og ut av klasserommet når det passer dem. Men i hvor stor grad kan vi egentlig tåle at et lite mindretall holder resten av klassen som gisler ved at læreren må bruke mesteparten av sin tid og kapasitet på elever som egentlig ikke passer inn i dette systemet? Det er hverken omsorg eller inkludering å presse alle gjennom samme kvern. Dreft denne enhetsskolen. Hvorfor sitter du så langt inn og gjør noe med dette her, tror du? Vi vet jo om det. Jeg tenker at, fordi nå tenker jeg på det der regjeringens tiltaksplan for å øke rekruttering til læreryrket, og jeg tror det er liksom, nå har vi jo en sosialistisk regjering, fordi jeg føler jo ingen av de tiltakene går på det ideologiske, altså det sitter så langt inne, altså den der enhetsskolen ideologien at alle skal gå i samme klasserommet, og det sitter litt veldig langt inne, fordi det er jo ikke, som jeg har tror jeg jeg skrev i den kronikken, for å bruke et engelsk uttrykk, one size does not fit all. Og jeg hadde jo besøk av min gode venninne fra Finland i helga, og hun er jo altså lektor i svensk og fransk på en finsk ungdomsskole, og hun spurte meg hvordan klarer du uten å måtte sende elever? Hun sender jo hver gang hun har en svensk time, så sender hun en liten gruppe elever til spesiallæreren som gjennomgår, kanskje det er fem-seks stykker, hvis du har et klasseromm med 30 eller 25, hvis du får sendt seks stykker som sliter mest med faget til en spesiallærer, hvor de går det samme stoffet i en mindre gruppe, så hjelper det jo veldig mye i det normale klasserommet. Samtidig hjelper det selvsagt de elevene som går til spesiallærerne. Men dette er fullstendig fufu i norsk skole, fordi det er så stigmatiserende å bli sendt ut eller få sånn mindre gruppe undervisning. Jeg tror den der tankegangen om at alle at alle skal gjøre akkurat det samme, den sitter så dypt, og det forstår jo ikke jeg, altså verken i og med at jeg er jo ikke sosialist, og så kommer jeg i tillegg fra Finland, hvor dette er helt som business as usual. Altså jeg er et sånn nydelig eksempel, altså da vi bodde da barna var små, eller de store barna var små, har hun datteren min som har å lese og skrive vansker, Da hun gikk på skole i Finland, og dette er en veldig vanlig måte å drive med tilpasset opplæring i Finland på. Hun startet tre dager i uka, så startet hun skoledagen sin en time tidligere, og gikk gjennom stoffet i de basisfagene med spesiallæreren. før selve skoledagen. Da hadde hun allerede gått gjennom begrepene, gått gjennom stoffet en gang, før det ble tatt på plenum. Og det fungerte jo kjempefint. Jeg pleier å alltid si at en flink lærer klarer å se ganske fort hvor skoen trykker, og hva slags tiltak skal settes inn. Og her i Norge så har vi som PPT, altså min datter i finsk skole fikk jo denne hjelpen, var det i andre klasse, altså norsk tredje klasse, Sånn en uke etter, en-to uker etter at hun hadde begynt på skolen, da sier klasselærerne at du trenger de tre dagene, så skal du liksom, og hun lager opplegg, og spesiellærerne gjør det sammen med henne. Sånn husker jeg det fra min barndom også. Det var en del som møtte opp tidligere, eller ble litt senere, fordi de måtte gå gjennom stoffet to ganger. Og når jeg har elever selv, som jeg ser med en gang når jeg får dem, eller ikke med en gang, men et par uker inn i undervisningen, noen uker inn i undervisningen når jeg får skriftlige innleveringer som sliter i norsk. Og i Norge er det jo, du har jo den der pedagogisk eller psykologisk-pedagogisk, pedagogisk-psykologisk tjeneste, altså alle disse her byråkraterne, pedagoger og byråkrater, spesielt pedagoger og pedagoger, som sitter et eller annet sted i kommunehuset. jeg skal liksom lage en, skrive en pedagogisk rapport, bla bla bla bla bla, Per sliter med ditt, bla bla bla bla bla, Per styrker det her, og så skriver jeg kanskje to, tre, fire sider i en pedagogisk rapport, som er en henvisning til pedagogisk-psykologisk tjeneste. Så går denne henvisningen til kommunehuset hvor disse her folkene sitter. Kanskje hvis de gidder, så kommer de å observere litt Per i klasserommet før de skriver et vedtak Sånn var det også med min datter da vi kom tilbake til Norge, altså akkurat denne Mølla PP, PP-tjeneste Mølla. Og så kommer det et vedtak, veldig ofte er dette vedtaket, er klipp og lim fra den pedagogiske rapporten jeg har skrevet, og så blir det vedtak om ditt eller datt, altså i praksis etter et vedtak. Denne Mølla tar kanskje noen måneder, kanskje et halvt år, og når vedtaket er på plass så fortsetter alt akkurat sånn som før. Og det skriver jeg i den kronikken, at det er ingen som lærer å lese eller skrive og regne på grunn av et papir, altså et vedtak. Så hvis jeg hadde vært undervisningsminister, diktator eller hva som helst, jeg hadde lagt ned hele PP-tjenesten. Det er totalt totalt unødvendig mellomledd. Altså i den grad de folkene har noe kompetanse, og noen av dem har kanskje noe kompetanse, så bør de finnes nede på skolene. Altså den her brevvekslingen med henvisning, pedagogisk rapport, og så vedtak som er klipp og lim fra pedagogisk rapport, det må ta slutt. Dette er bare en sysselsettingstiltak for de som har studert pedagogikk og spesialpedagogikk på en høyskole. De sitter der og liksom flytter på disse papirene. Hvis de virkelig kan noe, så må de komme ned på skolene og hjelpe de elevene i stedet for å klippe og lime vedtak fra de pedagogiske rapporterne. Men hva er egentlig... Kan vi ikke snakke litt om pedagogikk? Hva er pedagogikk egentlig? Bare møl. Hva er det for noe? Jeg har jo sagt at det er en karrierevei for de som er litt kognitivt utfordret. Hvis du til død og liv skal ha en høyere utdannelse, så bør du satse på pedagogikk og spesialpedagogikk. Det er litt som en god gammel eksmann av meg. Han hadde jo... Da jeg ble i lag med ham, så hadde han hovedfag i bevegelsesvitenskap fra Trondheim, fra NTNU. Og så jobbet han som lærer, og så begynte han å studere spesialpedagogikk. Og jeg var liksom sånn, hvorfor skal du studere spesialpedagogikk? At du har jo allerede et hovedfag. Og så sa han at det er masse gamle damer i spesialpedagogikk, og det er kort vei til toppen. Og nå er hun... altså for ti år siden ble han professor i pedagogikk, eller spesielt pedagogikk, så han var det kort vei til toppen, og nå er han professor 2 på NTNO i samme fag. Men det er jo litt sånn pseudovitenskapelig fag, synes jeg. Det er masse sånn bekreps, eller det jeg kaller for bekrepsrunking, altså de skriver sånne forskning hvor de reflekterer rundt sånne bekreper som dialog og dannelse, og så har de veldig tungvind språk. Pedagogikk tenker jeg har veldig lite nytteverdi Og så lærerskolen er alt for dominert av folk som har doktorat i pedagogikk, og alt for mye pedagogikk i stedet for ekte fag som lærere faktisk må kunne undervise i. Så jeg har ikke, kanskje den... mest nyttige grenene av pedagogikk er didaktikk, altså dette hvordan man lærer bort, altså at jeg hvis noe av pedagogikkfaget har vært nyttig for meg, for min yrkesutøvelse, så har det vært fordi jeg har didaktikk, samfunnsfagdidaktikk, hvordan undervise historie og fremmedspråkdidaktikk, altså hvordan undervise i fransk, Det er litt så målbart også, hva slags metoder gir best mulige resultater. Men stort sett de pedagogene som sitter på høyskoler rundt omkring i dette landet, de forsker for seg selv og kanskje litt for hverandre, fordi de drar på sånne konferanser hvor de legger frem det samme paperet, så de får reist litt på høyskolens regning. «Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning», står det her i leksikon. «Kort sagt, pedagogikk er vitenskapen og hvordan vi lærer og tilegner oss kunnskap gjennom hele livet, både på skole, jobb og fritid.» Så hvis du føler at du mangler en mastergrad, så bare ta pedagogikk. Så kan du ta det som nettstudien, fjernstudien fra høyskolen i innenlandet. Du trenger ikke å lese en eneste bok, bare skrive masse refleksjonsnotater, og så har du papirene i ordnet. Jeg mater bare inn i chatket til 4.0, så er det der. Ja, så er det. For faen meg landet det der. Piksferdig, ja. Dessverre i den bedriften her, så er det jo ikke noe lønnspålegg, selv om en master... masterpapirer, så du får ikke noe høyere lønn i denne jobben. Ja, og du har kanskje litt sånn, du får litt sånn, det ligger kanskje litt respekt i at du er litt sånn self-made man, ikke sant? At det i seg selv er litt sånn beundringsverdig. Fordi du sa jo en gang at du bare har videregående, ikke sant? Ja, altså en halveis filmskole. Ok, Jeg vet faktisk ikke om jeg stod like. Jeg har aldri sjekket den eksamen, men med brysje. Nei, nei, ikke sant. Du vil jo alltid være selvstendig næringsdrivende. I hvert fall hvis du nå skulle bli lønnsmottaker, så får du jobb fordi du har drevet med dette. Ikke fordi du har en master i pedagogikk. Jeg var såpass, jeg hjernavasket nesten meg selv på det her i 20-årene, husker jeg, eller bekymret meg nesten til stressnivå, bare sånn, når skal jeg egentlig gå tilbake på skolebenken? Burde jeg kanskje ha litt mer å by på? Og hva skal jeg studere? Og alle andre har det liksom, og det er Skal ikke jeg også gjøre det? Og blir det en dag hvor jeg faktisk må tilbake til skolebenken? Tenkte jeg sånn. Men føler du at du må... Det var i 20-årene da. Men nå har jeg ikke helt ferdig formuleret spørsmål, så det kan hende at dette blir litt klønete. Jeg tenker ofte at fordi jeg har doktorat, fordi jeg har en høyere utdannelse, så tenker jeg at jeg har litt sånn troverdighetene i boks. Litt sånn at jeg har naturlig autoritet, jeg har papirene i orden, så jeg trenger på en måte ikke krampaktig å bevise noe. Føler du noen ganger at du må krampaktig bevise at du har lest og Nei. Jeg vet ikke, det er nesten sånn at jeg tenker motsatt, at hvis du har papirene på deg, men fortsatt ikke forstår det, eller greier å forklare ting, eller bare er skoleflink, så synes jeg den... Men jeg er bare skoleflink, jeg er ikke noe annet. Ja, men skoleflinke, for meg er det sånn der, er det noe mer der? Og kan du egentlig stoffe, litt sånn som jeg ser de som er selvlærte, og er innenfor... eller ekstremt opptatt av for eksempel ernæring, som da ikke har noen utdanning på det, men som ligger langt foran i løypa på nye ting og på dypere. Det er interessebasert. Du kan se sånn type, må man være utdannet historiker for å være en god historiker? Må man være ... Nei, og det er jo litt sånn, han nevnte broren min, han som er sivilingeniør i ... i Finland, og han kan jo mye mer historie enn meg, og jeg er drossalt historiker, så da Aftenposten Historie skulle lage en reportasje om Finland, jeg bare sendte den til broren min. Broren min i Finland guider der. Jeg synes det er stor forskjell på hard- og soft science, eller hva skal vi kalle det på godt norsk? Hard- og mykvitenskap. Humaniora heter det jo, men hva kaller man det motsatte da? Altså... - Realfag? - Ja, positivistisk vitenskap. - Er det det? - Ja, fordi du har to strek og et svar. Det er jo lite drøftende. Jeg hadde sagt positivistisk, men jeg vet ikke. - Det er i hvert fall de to retningene. Du har på en siden kjemi, fysikk, matte, hva mer er det, i den båsen der, og så har du jo sosiale fag, humaniora, jeg vet ikke om psykologi er også enig her, og sånn type veldig nyere fag som er vitenskapelig og forskningsmessig, det er veldig lite du kan forske på der, som gir de samme resultatene hver gang, versus det naturfaglige disiplinet, det er vel kanskje det naturvitenskapelige disiplinet, det er kanskje mer riktig å si da. Og der er jo, jeg vil skille mellom det at det er Det er to veldig forskjellige verdener. Du kan det ene siden noe som er universelt, som alle andre som er gode innenfor naturvitenskapelige fag vet det samme, og de kommer til samme konklusjon. Men på den andre sekken er det ikke noe eksakt vitenskap. Det er veldig vanskelig å falsifisere ting, og forske på ting, og Så det er behov for å bevise noe. Jeg sitter jo egentlig mest her og stiller spørsmål og sånt. Men hvis du måtte ha tatt en høyere utdannelse, hvilken fag? Da ville jeg tenkt hva det er jeg mest lyst til å lære om. Som det er vanskelig å lære noe av selv, og som skolen ville kanskje gjort bedre enn det. Jeg vet ikke, det har vel kanskje vært noe sånn som noe med religion, noe med historie, kunst kanskje, jeg vet ikke, noe med historiefag med en god formidler som jeg ikke hadde giddet å ta en eksamen på, men jeg bare lyste å vite og lære mer om det. Skulle du realfag, tror du? Jeg tror det må ha vært et eller annet historiefag statsvitenskap, kanskje et eller annet av de tingene der. Nei, fordi jeg i den, fordi da min liksom desperation i lærerurket da, det begynte kanskje nå forrige sommer, altså den der om å komme seg vekk. Altså at det siste året har vært tyngst. Og da begynte jeg å google, vet du, at må jeg liksom, jeg har jo jævlig mye utdanning, og jeg er jo litt sånn at jeg har ikke lyst på et eneste studiepoeng til, altså at jeg har studert nok. Men da begynte jeg i min desperation litt å google litt, at hva må jeg studere for å få et annet yrke, for å liksom komme meg vekk Og det nærmeste jeg kom av en utvei, det var å ta ett år med bibliotekvitenskap for å bli bibliotekar. Men nå slipper jeg heldigvis. Det føles jo litt sånn tungt at skal jeg virkelig, for det er jo litt sånn når man har liksom, jeg har jo Sju års høyere utdanning. Det papiret jeg har fra Finland, fra statsvitenskapelig fakultet, det har Norge vurdert som sju år med høyere utdannelse. Og så har jeg doktorat. Du har rundet høyere utdanning når du har doktorat, tenker jeg. Da måtte det ha vært noe helt annet. Du er i prealfag for å ta en helt annen retning. Da tenkte jeg at kanskje jeg må ta ett år med biblioteksfag for å komme meg vekk. Men nå slipper jeg det. Nå skal du flytte ut til Oslo, så nå er det mulighet for å komme litt oftere innom her og da. Ja, nå kan vi lage en serie, fast, et eller annet, som du har med han der. Torje? Ja, han og han Lars. Lars Delle? Ja. Da har jeg jo sikret meg på kvinnekvotering. Ja, ikke sant? Fordi jeg sa jo til deg at du har kvotert meg inn siden de 20 forrige gjestene har vært menn, og nå var det på tur. Du tenkte at nå må vi få en kvinne, og jeg kommer jo alltid når du spørr. - Jeg kjente Morgenbladet-kritikken dypt inne i meg. Da tenker jeg: "Nå spør jeg bare Sanna, nå må vi bare få opp noen kvinnepoeng her." - Ja. - Få opp snittet litt. - Men jeg har fått kjønnskvotering, så jeg er jo alltid veldig glad hvis jeg blir kvotert inn. Jeg kan gjerne kjønnskvoteres alle steder. Det burde jeg ikke mot på noen måte. - Men det er vel hyggelig å høre at jeg ville aldri kvotert inn noen til denne podcasten? Jeg hadde fått møte opp selv som en mann, sier du. Hvis jeg hadde vært mann, så hadde du fortsatt invitert meg. Ja, om du bytter kjønn, så skal jeg i hvert fall invitere deg. Da må vi ta den trans-debatten. Men da vil jeg være en person med livmor. Ja, en person med livmor. Eller vi får nå se hvor lenge jeg har livmor. Jeg har hatt sånne celleforandringer i livmorshalsen, og hvis jeg ikke har kvitt dem, så tar de hele dritten. Og det er jo litt sånn, vet du, jeg som så gjerne vil bli gravid, vet du. Igjen? Ja, jeg vil jo alltid bli gravid. Så jeg synes jo at det blir litt tungt, for nå tenker jeg at hver eggløsning for meg er en mulighet. Men hvis de tar vekk livmoren, så... Hvorfor skal jeg gidde å ha sex da? Oi, ja, det kan jo. Men du, det jeg har tenkt på, sånn der, å drive og ta den der strengen. Hva heter det når menn steriliserer seg og tar den der sex? Ja, det er du som reklamerer det. Sedlederen? Ja, du kjører jo sånn reklamestund på den der klippestrengen. Jeg vet jo mange som, jeg har jo tenkt lenge på sånn, det er jo mange som gjør det, det virker som ingen har noen komplikasjoner eller stress med det. Jo, jeg har hørt komplikasjoner, jeg har hørt en... Kan ikke snakke om det, eller? Nei, jeg kan ikke snakke om hvem, og det er ikke kjæresten min, men han sa at han sliter veldig med å få orgasme. Er det psykisk, tror du? Han mente at det startet etter det, men det kan jo være psykisk, jeg vet ikke. Man bør prøve flere kvinner først. Ja, kanskje det. Men for all del, det som jeg synes er det verste, er kvinner som steriliserer seg, fordi det er så mye lettere for menn, at jeg synes det er antifeministisk når en kvinne steriliserer seg. Må man sterilisere seg da, i det hele tatt? - Nei, jeg synes i hvert fall det er fint å holde mulighetene åpne. Du som er mann og sikkert fryktbar i 20 år til. - I hvert fall. - Ja, og du vet jo ikke hvor mange kull du kommer til å lage. - Mange. - Ja, nettopp. Det er bare å spre sæd. Jeg har en god venninne. Jeg har en god venninne på Lilian. - Det er mine verdior. Spre sæd. Skal jeg legge det på LinkedIn? Nei, jeg har en god venninne på Lillehammer. Jeg har faktisk sønnen min blir nå hentet sikkert akkurat hvis klokka er rundt fire, liksom hentet i barnehagen av henne, og hun er gravid med nummer to, og dette er jo, hun er jo kone to og kull nummer to til sin mann som nærmer seg 60. Altså, de har jo en flott familie. Men der er det jo så lite - Jeg ante ikke den mannen da han var i 40 år, at han skulle få to barn til da han nærmet seg 60. Så det er litt sånn samme at vi vet aldri i livet, uten å disse de forholdene man har her og nå. Men noen ting skjer jo uten at vi vil det. - Det er jo det som, du får håpe at ikke det skjer i kveld da, på Valentine's Day på sommer også, at alt som skjer i kveld det vil du. Ja, i dag er jeg villig. Jeg håper det blir veldig hyggelig. Jeg skal gjemme og lage litt kylling og noen honningglasert rosgrønnsaker her nå, tenkte jeg. Liten valetegnstegn, så vi må runde av her. Høres godt ut. Ja, ta litt tid å lage de greiene her. Ja, men dette kan du. Matlaging og ernæring, det kan du. Det kan jeg. Men altså, ernæring er kjedelige greier egentlig. Altså, Hvis du skal ha godt kosthold, så er det det du må gjøre ofte, og det er kjedelige ting å spise for min egen del. Biff, egg, yoghurt. Det er ikke noe interessant å snakke om. Det er mye gøyere å snakke om de middager hvor man skjeirer helt ut, med liksom bare frotser i de beste tingene. Det er det som er gode middager. Ikke den biffen alene. Det er godt det da. Ok, Valentine's Day er over, holdt jeg på å si. Denne valentinesamtalen. Det var romantisk. Det var veldig romantisk. Vi romantiserte... Ja, med at du har på en måte sett og vis sørget for at jeg har fått en kjæreste jeg skal gifte meg, flytte til Oslo, kanskje få flere barn. Jeg har sagt at jeg skal holde tale i bryllupet, har jeg ikke det? Ja, har du sagt det? Ja, da tar jeg det. Jeg har prøvd å lage en bryllupspodcast med deg, men du kan jo gjerne komme og holde tale i tillegg. Ja, det er koselig da. Ja, det hadde vært kjempefint. Nå skal du gifte deg. Jeg tror vi har liksom... Jeg husker nå ikke den datoen, men det er jo... Altså dette er runde to, herregud, det er jo ikke så nøye. Ja, ikke sant? Det er vel en gang i juli, august, noe sånt? Ja, kanskje september eller oktober, tror jeg. Det er jo som sagt begrenset hvor mye energi man legger i det. Jeg er såpass konservativ at jeg tenker at det er fint å være gift når man eier sammen og bor sammen. Det å være samboer, det høres ut som å være et møbel. Men du skal få datoen, vær sikker, sånn at du kan boke det i lang tid i forveien og komme og holde live-podcast. Ja, det høres veldig bra ut. Hvis dere legger 60% i det bryllupet, så skal jeg legge 60% i den talen min. Ja, bra. Jeg speiler og matcher deres intensitet. Vi er på samme nivå. Hvis dere er på 10%, så får du 10% til. Gifteren, så er det jo fullt ut. Selv sagt, det er ikke sånn at la oss nå bare, men man lover jo. og være sammen resten av sitt liv. Men det er jo litt sånn at man har kuket det til en gang. Så er det jo ikke sånn at nå skal jeg kjøpe en dur hvit skjole. Det er jo ikke sånn at man makser det. Eller man skal ta det på finsk. Ja, der har du en utfordring. Du begynner med duolingo nå, og så kommer det fluten der. Det blir Hove og Joule over Solomon Leiseth. Hahaha. Da må det bli julebryllup hvis du skal si det. Det er som alltid både interessant, gøy og veldig morsomt å møte deg. Det var godt å se deg. I like måte. Nå må vi få til oftere. Nå må du bli sånn Asle Tøye. Ja, at jeg stikker innom. Ja, du kommer bare innom. Nå har det blitt sånn at Asle bare ringer meg. Nå tar vi en personvalgfgang. Og så må vi snakke om utgangspolitikk. Så jeg bare sånn, ja. - Ja, så jeg kan også begynne å definere hva vi skal snakke om. - Ja, nå er det bare sånn. - Ja, du blir på en måte noe som jeg begynner i min erva, og kan ikke skrive så mye VG. Du blir liksom min, at hvis jeg har liksom frustrasjoner, hvis jeg skal ta det ut, jeg kommer, nå kommer jeg, nå må vi få litt overskrifter her. For da handler jeg på VGNO. - Yes! - Jep, da har vi planen. - Når du får et tabloid for min erva, så kommer du rett dit. - Ja, og så er vi på VGNO. - Så tar vi et glass, og så kjører vi på. - Ja. Amuram, du skal få med deg en liten comfy truse. Du er ute etter sexy undertøy, da har jeg masse bra her. Ja, men comfy balls er jo ikke sexy, de der på damesiden. Jo, det er så... Se her da, jeg sa ikke det her. Vis meg. Det er seksy, se på det her. Nei, vis meg. Men det dekker jo hele rumpa og litt. Du gjør det sikkert, jeg har aldri prøvd det. Ja, nei, dette kan gå. Pink, seamless, cheeky, cheeky. Fordi jeg har en veldig fin rumpe, vet du. Og da er det litt fint at litt av det sunes, at man liksom ikke dekker hele. Fordi du vet at pupper er flaks, rumpe er innsats. Viss. Kloke ord på tampen der. Da gleder vi oss til å se deg sosiale medier med ny konfitur i seg på fra Vestkampadet på sommerått. Det blir bra. Det skjer det. Da blir sponsoren min fornøyd. Da skal jeg tegge deg. Da kan vi dele bonusene fra Confiboss.

Mentioned in the episode

Sanna Sarromaa

En finsk historielektor, sosiolog og forfatter, samt podkastgjest

Wolfgang Wee

Podkastvert

Oppland Venstre

Et norsk politisk parti, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer

Mikkel Doblaug

En politikerkollega fra Oppland Venstre, og vert for en millionærpodcast

Chase Alexander Jordan

En tidligere podkastgjest hos Wolfgang Wee, og en senterpartipolitiker

Alexander Stubb

Den finske presidenten, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer i fylkespolitikken

Den europeiske unionen, nevnt i sammenheng med Alexander Stubbs uttalelser

Johan Mieta

En finsk politiker, nevnt i sammenheng med det finske valgsystemet

Minerva

En norsk tankesmie, nevnt i sammenheng med en innvandringspolitisk debatt

Civita

En norsk tankesmie, nevnt i sammenheng med en innvandringspolitisk debatt

Svenneby

En politiker, nevnt i sammenheng med en innvandringspolitisk debatt

Nils August

En person fra Minerva, nevnt i sammenheng med en innvandringspolitisk debatt

Senterpartiet

Et norsk politisk parti, nevnt i sammenheng med Chase Alexander Jordan

Facebook

Et sosialt nettverk, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas bruk av sosiale medier

En norsk tabloidavis, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas medieeksponering

Tonje Brenna

En norsk politiker, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas uttalelser

NRK

Den norske kringkastingsorganisasjonen, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas arbeidserfaringer

Lillehammer

En norsk by, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas bosted

Oslo

En norsk by, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige bosted

NTG

Norges Toppidrettsgymnas, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas datter

Margaret Thatcher

En tidligere britisk statsminister, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas opplevelser på offentlig transport

Hans-Olof Lalum

En norsk komiker, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas retningssans

Google Maps

En karttjeneste, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas bruk av kart

Løvebakken

En podcast, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas opptredener

Sats

En treningskjede, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

SIX

En treningskjede, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

Camilla Kollets gate

En gate i Oslo, nevnt i sammenheng med en visning av en leilighet

Riddervoldsgatet

En gate i Oslo, nevnt i sammenheng med en visning av en leilighet

Marmorgård

En bygning i Oslo, nevnt i sammenheng med en visning av en leilighet

Finn

En nettside for bolighandel, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas boligsøk

Odinsgatet

En gate i Oslo, nevnt i sammenheng med en visning av en leilighet

Sommero

En gate i Oslo, nevnt i sammenheng med en visning av en leilighet

Vestkantbadet

En badeplass i Oslo, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige bosted

Håland

En person, nevnt i sammenheng med en leilighet på Sommero

Vilkete

En bydel i Oslo, nevnt i sammenheng med en leilighet på Sommero

Confiboss

En sponsor av podkasten

Lilian

En kvinne, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas venninne

Håkonshall

En ishall i Lillehammer, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas bosted

Curling

En sport, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas datter

Maurits

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av kvinner

Per Mathias Haugmo

En norsk fotballtrener, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av idrettsutøvere

Lympel

En norsk ishockeyklubb, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas interesse for idrett

Premier League

En engelsk fotballliga, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av idrettsutøvere

South Park

En amerikansk animert TV-serie, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av banning

Sats CCVS

En treningsklubb, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

MRL

En treningstime, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

Bootilicious

En treningstime, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

Fast i fisken

En treningstime, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas treningsvaner

VGNO

En podcast, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige podkaster

Asle Tøye

En podkastvert, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige podkaster

Torje

En podkastvert, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige podkaster

Lars Delle

En podkastvert, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige podkaster

Morgenbladet

En norsk avis, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas medieeksponering

Duolingo

En språk-app, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas fremtidige språkstudier

Hove

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas språkstudier

Joule

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas språkstudier

Solomon Leiseth

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas språkstudier

Visma

En programvareleverandør, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer med kommunikasjon med foreldre

Daniel

En kollega, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer med tilbakemeldinger

Anne-Marthe Buffon

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas diskusjoner om skoleverket

Morten Brattbakk

En person, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas diskusjoner om skoleverket

PPT

Pedagogisk-psykologisk tjeneste, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer med spesialpedagogiske tjenester

Mølla

En skole, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer med spesialpedagogiske tjenester

NTNU

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av pedagogikk

Aftenposten

En norsk avis, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas arbeidserfaringer

Storeby

En by, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas observasjoner av skoleverket

Gunnar Jakobsen

En lærer, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas diskusjoner om skoleverket

Kompani Lauritsen

Et militært konsept, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas diskusjoner om skoleverket

Bedriftshelsetjenesten

En tjeneste, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas erfaringer med skoleverket

Confy

Et merke for undertøy, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas shopping

Valentine's Day

En høytid, nevnt i sammenheng med Sanna Sarromaas kjærlighetsliv

Lignende

Wolfgang Wee Uncut

Mette Kalager | Den Norske Pandemihåndteringen, Lockdown, Zero Covid, Vaksinens Lovnader, Maskene

Wolfgang Wee Uncut #371: Mette Kalager er lege og professor ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Sanna Sarromaa | Skolen, Elevers Makt, Maskulin vs Feminin, Følelser, Tonje Brenna, De Uvaksinerte

Wolfgang Wee Uncut #385: Sanna Sarromaa er en finsk historielektor, sosiolog og forfatter. 0:00 Start 2:00 Alkoholisme i Finland 13:00 Følelser 18:00 Maskulin vs feminin 26:00 Skilsmisse...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Gyda Oddekalv | Generasjonspartiet, Demokrati 2.0, Rettssystemet

Wolfgang Wee Uncut #417: Gyda Oddekalv er partileder for Generasjonspartiet, og datter av den kjente miljøaktivisten Kurt Oddekalv. 0:00 Start 4:25 Døden 8:00 Selfie-svette 12:00 Generasjon...

Se mer

Snakk med Silje

SmS#26 Mette Kallager om pandemien, sjekklistesamfunnet, selvsensur, skolevesenet og pressens rolle

Mette Kalager er utdannet lege og er nå professor ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo og leder forskergruppen Klinisk effektforskning. Hun var en av de kritiske røstene...

Se mer

Loader