Sånn. Ok, da har vi trukket litt frisk luft. Det var nødvendig, det var veldig deilig. Det var godt. Jeg merket hvor dårlig luft det var her. Ja, hvordan føles det da? Jeg føler meg opplagt, jeg. Så går det med stemmebåndet etter seks timer. Jeg høres ut som det holder, jeg har ikke fått sånn viskerøst enda, men det er i hvert fall... Jeg prøver ikke å prate for fort eller for høyt, men...
Jeg blir litt ivrig, men det er greit å unngå. Så vannkoker er ute, så vi kan jo koke oss varmt vann hvis vi... Har du mulighet for det også? Da tar vi forløp i det her. Det kjøler jo vannet her. Vi drikker litt varmt vann etter denne. Det er den syvende boka av 24 bøker som vi skal gjennom.
Hva skal vi kose oss med nå, neste timen? Boka heter Livslang skriveklø, og det handler om en som heter Anders Melum. For jeg samlet stoff om loffere og tatere, og fant av stoff om en som heter Anders Melum. Han gikk rundt og skrev ned det folk sa. På hvilken tid da? Han var født 15. august 1848 i Skauen.
i Trøndelag, Sør-Trøndelag før Trøndelag nå. Han var husmannssønn oppi der, så han var veldig flink til å lese, eller flink til å skrive. Han hadde en egen avis oppi der, som han deltok til bygda i 1850, og det er ganske spesielt. Hva lagde de aviser da? Jeg vet ikke, det var jo håndskrevet kanskje. Men i hvert fall så gjorde han det, og så var han flink på skolen, han var en lesetype. De tok og samlet en penge til ham,
I bygda 17 riksmedlemmer samlet penger til han, og sendte den på læreskolen på Klæbu. Klæbu seminar, læreskolen er et ord som kom senere. Klæbu seminar, og der begynte den å gå rundt 1865. Gikk den der, og ble uteksanert der da. Som seminarist, som det het da. Det var jo sånn ord, seminarist, da var det læreskolen du utdannet. Klart til å undervise på folkeskolen. Folkeskolen var jo da
Det som alle måtte gå, syv år folkeskole. Men han døde i 1942. Var det i forbindelse med krigen? Han ble stygg av mann. Han døde på Sokna. Ja, Sokna. Nå spør du om dødsårsaken. Han var altså...
var også på Sokna i 1942 om sommeren. Så klarte de ikke å gå, klarte ikke å skrive, så de fant en lov oppi der. Så de kjørte den til en kar som heter Elling Sjåheim.
Og der tok kona og skulle vaske den da. Han overlattet der med elumen. På medelumrommet da. Kona skulle vaske den. Det må du ikke gjøre sånn, for jeg har ikke vasket meg på mange år. Det ble sagt da. Og så ble den sendt på gamle hjemme på Sokna. Og der døde den. Jeg ble vasket der døde den dagen etterpå. Det er vel 11. august 1942. Så de sier på Sokna at han ikke hadde vasket, så han levde enda. Hahaha.
Jeg tror det var noe i det. Nei, jeg tror ikke det, men han var jo gammel, han var jo nesten 94 år, så han var jo gammel, og han hadde skjegg og kvitt hår, han var moden for å vandre, men han var en sånn type som ikke var loffer, ikke var tater, men han var da en omvandrende redaktør og original, som da skrev, han var da i...
på Kleibus seminar, og så kom han til et sted som heter Brønnø, eller Brønnøysund i dag, og Vega, der var han omgangsskolelærer i Nordland på 1870-tallet. Han ble forelsket av en elev, og det er jo greit, men det er ikke lov å være forelsket av en elev, i hvert fall ikke lov til å være sammen med en elev. Så han ble forelsket av en elev, og hun
Hun ville ikke ha han. Hun dro etter hvert til Amerika. Så han fikk en slags knekt. Jeg tror hun var 13 år yngre. Han var skjeggebuss med gjerlig fint skjegg og fint hår. Så han bestemte seg for å bli prest. Fikk en knekk, bestemte seg for å bli prest.
Da dro han til Kristiania via Trondheim, tror jeg. Han tok jo båten derover. Så tror jeg kanskje at han luffet fra Trondheim til Oslo og gikk og kom til Kristiania. Der bestemte han seg for å studere til å bli prest, men han måtte ha noen ekstra kurser.
Han var ikke noe god i matte, han var ikke noe god i gresk. Så han kom ikke inn på pressestudiet og fikk en ny knekk. Samtidig var han forelsket av en ny dame, for han var jo da charmerende kar. Kjekk og flott å se på, veldig fint oppsyn. Og han ble forelsket av en dame som var fra en fin familie i Oslo eller Kristiania.
Men faren sa at du må ikke være sammen med han, for han er fra en husmannsfamilie, det var ikke bra for han. Og han var sånn journalist-spire. Han hadde skrevet noen bøker på Nord-Norge, eller han skrev bøker som handlet om Nord-Norge, og fikk jobb i det som heter Morgenbladet. Og der jobbet han, for da kunne han sove om dagen og jobbe om natta. Så han ble journalist altså.
Det var han også samtidig som begynte å gå rundt oppe i Hallingdal, oppe i Buskerud, og da var det noe som heter Grøtstriden. Det var en sånn strid. De mente at, blant annet så mente noen at bøndene oppe i
Hallingdal var for urenslig i Fjøse i forbindelse med dyrestelle, og Melum tok jo etter hvert parti for bøndet oppi der. Så han begynte å skrive artikler og reisebrev fra Hallingdal, og så startet han noe som heter Hansiatiske Forbund. Det var et forbund som ... Han hadde en teori om at Norge var styrt av danskere og tyskere,
Det var jo riktig at mange danske og tyske familier hadde kommet til Norge da, i unionstida med Danmark, og mange var i Bergen, det var hans teater da. Så han mente at den store finen, det var hans teaterne. Den tyske mentaliteten og den danske og tyske handelsmentaliteten, det gjennomskyldet det øvre borgerskapet i Norge mente medlem da.
Han hadde sikkert rett i mye av det, og han startet noe som heter Patriotiske samfunn, det skulle motvirke denne påvirkningen som de her hadde. Så han begynte å starte sånne loger da, etter hvert rundt omkring i Buskerud med det Patriotiske samfunnet, da skulle folk spare penger, så skulle de strikke. Så hadde han oppbyggelige foredrag. Men før det, i 1894, i august, så startet han avisen med et «Nu».
Den kommer med noen prøvenummer det året, og den kommer med nummer fra hver uke fra 1896, så den hadde en egen avis. I begynnelsen så delte den ut alle abonnementene, men etter hvert så ble det jo tusenvis av abonnenter da. Så han sendte det i posten, men den kom da fra 1896 til 1932 den avisa. Han skrev alt i avisa, og han ble kjent som numannen, Anders Mellum. Så han ble da en sånn omvandrende, han hadde ikke noen sted å bo, han bodde da
Det er en kommuneveis, og han kunne for eksempel komme til en gal oppe i Ål i Hallingdal for eksempel, og da sov han gjerne, da var det oppe sent, så satt han gjerne og sov da i en stol nær ovnen eller peisen eller hva det var, og da satt han og pratet og sånn, og så drakk han mye kaffe, og så sovna han, så han ble en sånn der omvankende byorganal, for han var byorganal både i Kristiania og Drammen, det er spesielt, det er nesten ingen som har vært byorganal i to byer, det var han egentlig,
Han var byoriginal, også var han bygdeoriginal, også var han redaktør. Han trykket da bladet sitt på Nicola Olsens trykkeri i Møllegata, og det hentet at den overlattet der da. Han var litt av en type også. Så kastet han sokken i 1896, og brukte en sånn type myrgras i skoene da, for å isolere mot kulla. Og så besøkte han hver hus med varm farge.
Hus med varm farge. Ja, det var en spesiell definisjon, det var varm farge. I en periode levde den bare på stikkespermine og kromkaker. Det er ikke akkurat norsk grunnkost. Også besøkte den bare hus med varm farge. Og så var det damer oppe i Mjøndalen som hadde bodd der. Hun var født i 1918. Hun hadde besøk av medlemmen, men han kom ikke inn i huset, for det hadde ikke varm farge, så mora lagde da kromkaker og
Han hang ut på skigaren, så hentet han ned og gikk videre. Hvordan kommer du over denne historien og denne mannen her? Hva får deg igjen til å skrive bok om det? Han var jo som sagt, når jeg skrev boka om Lofre, så kom jeg bort til mye stoff om folk som var på vandring. Så så jeg dette typen av Anders Melum
Anders Melum, nu redaktøren, nu mannen, så jeg, for dette var nok en gang ikke internett, det var altså da gammelt papir-research. For jeg var i arkiver, jeg var oppe i Hole,
der var det en kar som het John, eller som het Guldal, som hadde et arkiv han kallte seg for Varg Vilvoll han hadde noe som het Varg Vilvoll det var en sånn sønn i, han hadde en sånn skrivestro oppi der, og der fant jeg noen stoff etter Merlum, og så fant jeg stoff etter Merlum på Riksarkivet, så fant jeg stoff etter han i gamle nu, for jeg begynte å lese gamle numre av nu da så det hadde jeg på Nasjonalbutikket
for ikke å skrive fantastoff, og så leste jeg på Nasjonalbutikken, leste jeg gamle numre av NU, og der skrev han om livet sitt. Så tenkte jeg, ok, jeg kan prøve å skrive en bok om han, for jeg må jo da nøste sammen det han skriver om seg selv. Og det gjorde jeg, så det var rett og slett et mål å nøste sammen alt jeg fant på papir, gammelt papir,
av ting som han skrev om seg selv, og han ble intervjuet en god del ganger. Og da var det nok en gang aviser, aviser nå, og noen bøker som var kilden, og plutselig at jeg traf jo folk, eller jeg snakket med folk som hadde møtt den. Han døde i 1942, jeg snakket med en god del folk som hadde møtt den da, under krigen, og en som hadde møtt den i 30-årene. Så jeg intervjuet faktisk en god del som kjente den, og mange hadde hørt historier fra foreldrene sine igjen.
Boka kom ut i 2004, og resultatet var en treff i års jobb, hvor jeg hadde da sporet opp Anders Mellom, så det var veldig artig å lage den, og senere så har jeg lagd to bøker til om han, for det ene, da har jeg tatt ut det beste fra nu, i valderes,
Og så tatt det det beste fra Hallingdal i NU. For han skrev jo sånne rare anekdoter. For eksempel var det et albino mus, eller albino lemmen, som tok toget til Bergen, og det står det om i NU da. Og i 1905 så gikk han rundt og intervjuet folk i forbindelse med unionsoppløsninga. Og da stod det på trykket 1907.
Gikk jo to år før han kom på syk. Så unionen var to år gammel da det sto i NU. Han drakk opp til tredje koppe kaffe om dagen, og så røkte han som en svamp. Han drakk vel litt øl, tror jeg, men han levde særlig på feit mat. Rømme, smør, flesk.
men særlig feite meieriprodukter. Han hadde en teori om at alt som var søtt, det ble surt innvendig og motsatt. Akkurat. Så hvis du spiste noe søtt, så ble det surt innvendig og motsatt. Litt som vår filosofi da, om andre ord.
Ja, han drakk kaffe da. Ja, du er ikke så glad i de søtte tingene. Ja, du spørs hva det er for noe. Men han var veldig opptatt av det, og så hadde han ikke noe sted å bo, så han var jo for eksempel, hvis han kom til Flå i Hallingdal, så var han i Flå, så bodde han hos faste mennesker, og
Og så bytta han gjerne bladet sitt mot, han fikk jo tre-fire tusen som abonnerte. Og det var jo sånn at det ble lest i filler for at hvis det var fire tusen som abonnerte, så var det jo kanskje ti eller tjue eller tredje som leste hvert nummer, for det gikk jo på rundgang i familien og i grenene av husreviser. Så hvis han kom for eksempel til Flå, så hadde han faste stoppester i bygda eller grenene. Da kunne han bruke en uke eller 14 dager på
ganske få hus, hvis du skjønner han. Stresset ikke. Alt er skrevet om i nu. Det var egentlig en slags oppslagstavla som er i nu på nyheter. Det er egentlig Facebook. 100 år for Facebook. Han skriver om alt han hørte, eller mye han hørte, og sa det står om i nu. Leseren var ...
som en podcast eller en Facebook-sky, så var leseren innvidet. Han talte direkte til leseren. Men ikke som en ikke-privat dagbok omtrent? Nei, han skrev en slags journal. Hvis han gikk, så skrev han at jeg møtte en skiløper oppi der. Han var gjerne god til å skrive. Hvis du er god til å skrive og har det rett i blikket, så kan du lage eventyr og alt mulig rart.
Så det er masse sånne morsomme, det var ikke noe bedst her enn boka han hadde kommet ut, den er vel utsolgt tror jeg, men det var ikke noe bedst her han kom ut, for det var ganske smalt og sært, eller morsom stoff da, og han var jo, han kjente jo, han har møtt Hamsun tror jeg, han kjente mye folk, men folk visste om han, og så var det jo, i Oslo bodde han i Kristiania, og der var han jo,
så var det noe sånn, det var noe, de skulle forsønne byen da, så skriver han at han har holdt seg inne i en uke eller tre dager, det er til byens forsønnelse, for han så jo ut som satans halvbro på noen gamle bilder, hadde stort segg og stort hår, men han var ikke stygg, han så veldig spesiell ut da, men han var, han hadde klister i hjerne og røkte som en svamp på
30-40, jeg tenker hvor faen mye kaffe jeg drikker jeg hver dag da, kanskje 6 kopper hver dag. Ja, han påstod at han drakk oppi 30 kopper med veldig tynn kaffe. Tynn kaffe, han tynna han ut da. Ja, det var mye vann og sikkert små kopper også. Men likevel, han drakk mye kaffe og spiste veldig mye rømme. Så han var sånn rømme...
Ja, rømmegrøt og sånn var det best vi visste. Det er en bra ... 94 år, masse meieriprodukter. Ja. Men røykinga, det går jo ikke helt opp i lønningen her. Jeg vet ikke om den inneharter, altså. Hæ? Jeg vet ikke om den inneharter. Jeg kan ikke si at den inneharter.
Inhalerte? Så mange som røkte før uten å inhalere. De hadde liksom bare han i munnen. Så Herman Smith Johansen, han som er 111,5 år, som da er født i 1875, du er i 1987, januar. Han hadde pipen, men inhalerte ikke. Det er jo morsomt hvis man finner ut at ikke inhalering og røyking faktisk er helsefremmende. Ja, det er godt sånn det. Hva vet vi da? Det ville vært helt ganske godt hvis de funnet ut det. Ja, ja.
Nei, så han, medlemmen, han var jo mye opp hos familien til Olav Thon. Seva Thon er jo far til Olav Thon, og han var kompis med han i medlemmen. Så da var medlemmen da, og medlemmen hadde møtt Seva Thon en gang, og da var det minus 20 kvillrader, og så hadde Thon sagt at jeg har på meg to par sokker å fryse, sånn. Ta på deg tre par sokker, så fryser du deg, sa medlemmen. For da kom medlemmen uten sokker da, i minus 20 kvillrader.
Så han var oppi der, og da hadde han sånne møter i det patriotiske samfunnet, og da var det han som samlet disiplene sine, og han hadde sånne oppbyggelige nasjonale foredrag, hvor han da, altså fram mot 1905, så var det jo
Sånn også etter 1950 var det jo da, fordi vi var fri fra Sverige. Han var veldig patriot og veldig sånn til å feire det norske og veldig sånn oppsatt av odelsbonden. Han var ikke en nazist, han var mer sånn patriot på en ekte måte, og så tok han toget til, så dro han tilbake til Skauen da. Og det er sånn lang skildring i boka, så jeg fant ved å lese alle de årgangene, det var også 6-7-3 årganger,
Noen er på fire sider, og andre er litt lenger. Så fant jeg stoff om livet hans. Han skriver en krøn, han har sikkert ventet, eller håpet, på at noen i livet hans skulle...
eller etter at han skulle, hvis ikke han gjorde det som han gjorde da, at han hadde sikkert håpet at noen skulle ta seg bryst med å skrive en bok om det livet hans, for det er jo krøniken er det i. Så tror du han la opp til at noen kunne skrive om det? Jeg tror egentlig det, ja. Og så skrev han mange andre bøker også, men han solgte. Han solgte bøker langs veien. Han skrev noen nordlandsliv, det var noen sånne fortellinger. Så han var flink til å skrive og var en seriøs forfatter og
kommet på ordentlig forlag, men han, det, nå det trykket han selv på Nikolai Olsens trykkely som jeg sa, og da fikk han, kunne være oppe i Hallingdal da, så kunne han kanskje ringe noen nyheter, eller sende brev til Oslo, så trykket de da, han var på reise da, så trykket de stoffet, og så fikk han tilsendt da, en del aviser da, på en, på en la sin var i Nesbyen da,
Så fikk han tilsendt det, og sånn var den ganske moderne etter den tiden. Han reiste rundt, brukte jo stort sett beina, men kunne få sendt ting på posten ganske kjapt. Hvis den var langs Bergensbanen for eksempel, gikk jo posten veldig fort da. Skrev han noen damer og kjærlighetsforhold og sånt da? Han hadde da de her to misslykkede forholdene, og
Det gjorde nok at det ble sagt at noen mente at den gikk fordi den hadde kjærlighetssorg, og andre mente at den da hadde gitt opp, eller ikke orket det her bryet, for han var jo
Han hadde jo hatt noen psykiske problemer i perioder, i dag heter det det. Da heter det kanskje at han var litt nervøs og sånn, men han kom seg etter hvert i livet og var litt sånn paranoid i perioder. Kanskje i dag ville sagt sånn konspirasjonsteoretiker, men han kom seg etter hvert og var veldig godt likt og virket veldig harmonisk, men spesiell da. Han kunne blant annet navne opp alle stortingsmedlemmer som har vært
I Norske Stortinget frem til da. Hadde han litt sånn hukommelse til deg, eller? Nei, han husker mye bedre enn meg. Bedre? Ja, jeg har ikke spesielt god hukommelse. Jeg har en sånn gjennomsnittlig hukommelse, tror jeg. Du tror han har gjennomsnittlig hukommelse? Det var en rimelig underrivelse, det tror jeg. Det var jo et spørsmål som forsvann for meg sted, men det er jo... Altså, årstallene, de sitter jo som...
Jeg jobbet så nøye med de bøkene, så da sitter det... Du sitter når jeg jobber så nøye med de bøkene. Ja, men du har jo sagt at du trenger bare lese over og ikke snakke med folk en gang, så sitter stoffet...
Vi kjenner seg til det. Hvis du ikke interesseres, så er du ute. Da slipper vi ikke ut en gang. Du går ikke inn. Nei, ikke sant. Jeg skjønner. Du må jo ha litt bedre oppkommelse enn for flest. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Alt du husker ...
Du har jo skrevet 36 bøker, og du husker jo ikke mye... 38, ikke sant? Med alle dødstall og hva de har jobbet med, og deltidsjobber og hva faen. Det er så mye detaljer i mye av det du gjenforteller. Ja, men det sitter jo når jeg jobber med det nøye, så sitter det. Når du jobber med ting som jeg tenker...
Da bør du sitte, for ellers er det ikke noe visst. Jeg jobber jo veldig konsentrert. Jeg tror du har bedre høyre kommelse enn folk. Jeg tror jeg har trent opp. Du møter en overmann her. Kanskje du får en som deg selv som skriver om deg? Du snakket om at du aldri kommer til å komme noen biografi fra din side, men det kommer du kanskje etter din død? Ja.
Jeg skriver jo litt bøker. Vi får se hva jeg gjør. Men mellom, han var en veldig spesiell type. Han var nok, jeg tror ikke han var kvinnefolk bitter, men han hadde noen opplevelser i ungdommen, eller i yngre manndom, som gjorde at han ga vel opp, tror jeg. Hvis du skjønner. Og det er ikke så rart.
Så det er bare en prega, men etter hvert som han ble gammel, så ble han veldig folkekjær. Han var kanskje sett på som en raring, men når han fikk kvitt skjegg, så var han, hvis du skjønner, han ble veldig folkekjær og populær etter hvert. Men er det en gjennomgående fellestrekk med mange av de du skriver om at det er
som ikke finner seg til rette i verdens samfunn og med familieliv og koner og kjæringer og sånn, eller? Ja, det er jo det. Sånn som Wulf Larsen er jo en sånn type og meler meg en sånn type og luffer jeg en sånn type. Det er jo interessant fordi de lever på utsida og jeg gjør jo ikke det, men jeg synes det er morsomt å skrive om de, for de sier mye om...
ved å skrive og fortelle om de som sier mye om Storsamfe nå, egentlig. Så Mellum er jo en type som alle visste om, han var en kjendis. Han var jo byoriginal i Oslo, i Kristiania, og det var mange av de. Han var byoriginal i Drammen, og bygde original oppe i Hallingdal, så han var en type som
til tusenvis av mennesker visste om. Han ble ertet av unger, for unger har en tendens til å plage sånne typer. Så han ble på gata, så løpte jetteren og sånn, og så kastet småstein på han og sånn, men
Han ble etter hvert så... Jeg snakket med gamle folk som er døde nå, som sa det at... For jeg gjorde researchen rundt 2002, 2003, 2004. Og de gamle folkene, da var jeg født på tidlig 20-tallet, rundt 1920. Og de sa det at noen hadde vært med på erten litt og sånn, eller tergen da. Og det angret de på for at han skilte seg ut, vet du. Kommer langt seg og stod i frakk. Stod i frakk og så hadde skreppet full av bladet.
Og så kom en, kanskje en vandringsstav, og så var han en evetig figur. Hvis du ser bildene, han har langt kvitt skjegg og langt hår. Klipper seg aldri. Langt hår, altså. Tror du det er en sammenheng mellom folk som, veldig mange som har levd ekstra under livet med gjerne triste utfall også, at det er en grunn til at de har gjort det, fordi de ikke er forpliktet med A4-liv og jobb og kjæring og familie? Han var jo trønder, altså han
han bodde jo egentlig han hadde ikke tenkt å bli i Oslo han hadde tenkt å bare bo i Oslo en periode han ta en utdannelse og flytte tilbake til Trøndelag eller noe sånt han han hadde Stein Eriksen jeg skrev en bok om brødren Eriksen og han flyttet til USA i 1954 han hadde ikke tenkt å bo der mer enn et år eller to, så ble boden der til 2015 han døde jo der så
Så det er noen av de som, han mer eller mindre var jo innvandrer i Oslo, kan man si. Han passet ikke inn i storbyen, så grunnen til at han begynte å gå rundt i busker var at han likte ikke egentlig å bo i en by. Men han hadde bas i Oslo, for her var det en del ting som var praktisk med trykker og sånn, og så kunne han gå rundt og sankle stoff på bygda. Så han var en folkeminnegransker, og masse slik slektskrøniker. Han gjorde en enorm folkeminnejobb, så hvis han orker å lese nå, så ser han at det
Det er nesten pervers lange utledninger, og til og med slekta min har gått til oss, har en lang intervju med en kar som har gått til oss, og det er jo lista opp, altså det du ikke tror, han skrev det folk fortalte, masse rare historier som
Det står om en som ikke spiste der, en som ikke drakk vann, sånne episoder i nu som han tar ut. Han hadde blitt for rare da, i folkelivet, og det var mye rart. Hvis du tenker deg Norge i 1900, eller Hallingdal i 1890-årene, eller 1910, så var det så mye sånne typer som bare bodde der og jobbet der og drev med det, og
Det var jo ofte mer folk på bygdene enn i dag, og de hadde gjerne yrket sitt hjemme. Da ble de mer særpreget av nattturen og hjemmested, hvis du skjønner. Han så det storheten i det grå hverdagslivet, som ofte andre ikke gjorde. Er det mye einstøying? Ja, men hva er en einstøying? Hvis du er tømmerøger i 1910, oppi der så...
må du kanskje bo alene i skogen hele uka, eller hvis du bor sammen med noen andre i køy, men det var mennesker som levde helt annerledes en dag, men det var kanskje eksotisk allerede da, for at Emilium han hadde jo bodd i Oslo, eller Kristiania, hadde vært i Trondheim, så han så verdiene av dette folkelivet, han drev med det, og det var jo mange som likte å lese om det, og en hobby kanskje, og en business for han å drive, han levde jo av dette her, hadde jo ikke noe vanlig jobb.
Det var nok penger i det til at... Han trengte ikke mye penger. Han så på en gal, og så fikk han alltid mat. Så byttet han ned mot noen blad og sånn. Altså, nu da. Eller bøker. Så han brukte byttehandel. Det blir så fort å tenke, hva gjør man med penger da? Men det var jo...
Det er noe man ville slitt veldig hvis man ikke hadde penger. Ja, han leide jo husrum på Jorda i Oslo eller Kristiania, og så hadde han ikke etter hvert noe husrum, så han var jo hjemløs da, men han hadde venner overalt, så han fikk jo sove gjerne da ved peisen i loven, og det var ikke noe problem. Det var, som jeg sa i sted med Lofra, det var en god del...
hjemløse som gikk rundt, og da var det faste plasser overlatt av i huset, eller på loven. Og Melum han var da ikke loffer, men han var vagabonderende litterat, og han hadde veldig mye morsomt å fortelle. Han kunne jo enormt mye, han var jævlig belest. Så for mange så synes det var morsomt å sitte opp og prate med han da. Han var jo sånn sofistikert loffer. Ja, ja. Også da som hadde alt, jobben var jo å sitte og skrive da, så han kunne komme til en gale da, altså
Kunne skrive om hva folk hadde gjort og sagt der, og det var nok til at den fylte i siden nu, og så sendte den ned til Oslo, og så kom det på trykk. Det var en sånn basic. Litt av forbildet var jo dølen av Vinje.
Altså, Ospen Nordlund som vinner hadde jo avisa Dølen, som kom ut da i 1860-tallet blant annet. Det var jo Melund sitt forbilde. Så det fantes sånne typer i Norge før han. Han var, Melund var kanskje den mest originale av de her bladmennene. Det var en god del omvandrende kolportører. Det var folk som solgte blader. Det var folk som tok opp bestillinger, for eksempel på, hvis det var en forfatter som het for eksempel Rudolf Musch,
Han skrev sånne følgetonger, eller Karl Sundt, eller Jon Flathabø, det var sånne folkeligsforfattere, og da kunne bestille da, for eksempel så så mange hefter da, la oss si en gang i måneden,
andre måned en gang i 14 dager, så kom det sånne hefteserier, og så tok korportøren opp i stilling, og så sendte han beskjed til Oslo og Kristiania, så ble det sendt ut, og det ble ofte laget til bøker etterpå. Og Melum var i den tradisjonen, for det var en del som gikk rundt og tinga på blader. Han var ikke den eneste som gjorde det sånn, men han var den eneste som hadde en avis, og som var så bohem. Han var en sånn
100% bohem, altså original. Ordet bohem brukte jo ikke han, han brukte sikkert ordene. Han brukte ikke ordene original, men folk vil si kanskje eksentrisk. Brukte man ordet bohem på den tiden? Ikke i Norge, ikke om sånn som han. Hvor kommer det ordet inn i? Jeg vet ikke, Kristianer bohemen er jo 1890-året, er det ikke det? Men Melum, han var jo, Halvor Fosle har skrevet en veldig fin bok om det.
Men Melum, han var jo ikke kjent i 18-19-tallet, men jeg tror ikke han kallte seg Bohem selv. Han var mer enn jeg kjente, ikke det originale. Bohem er en betegnelse fra 1800-tallet som er brukt som fellesbetegnelse for grupperinger eller underkulturen av kunstnere, forfatter, radikale og andre som hadde en livsstil som var utbundet av konvensjonelle moralnormer. Bohemene kunne selv være stolte av sin ukonvensjonelle livsstil eller gjøre opprør mot tradisjonelle, gjerne beste borgerlige moralbegreper.
Betegnelsene hentet fra romanen «Scenedela vie de bohème» av H. Mørger utgitt 1845. Er du kjent med den? Ja, jeg har hørt om boka. Over tid ble det også en betegnelse brukt om enkelpersoner som gikk sine egne veier og ikke alltid forholdt seg til storsamfunnets borgerskaps lovregler og normer.
Begrepet stammer fra det franske navnet bohème, så det er et fransk ord. Senere brukt om sigøynere, som en trodde kom fra eller gjennom bøhmen, og til slutt om kunstnere. Så det var bøhmen ble ansett å være sigøynernes hjemland.
og kunstnerne fra Bøhmen var fattigst litt kledd og levde sitt uobhengige liv av normene blant kunstnere i Paris for øvrig. Ok, ja.
Og de drakk absint. Ja, absint var jo helt forferdelig å drikke. Merlum drakk ikke det, han drakk øl. Ikke så mye øl, han var ikke noe særlig glad i alkohol. Han var avholdsmannen en periode, men jeg vet at han drakk litt øl innimellom. Så han drakk en stikk i spærvin da. For det er ganske spesielt, det er ikke så mange som har smakt det i Norge i dag, tror jeg. Men stikk i spærvin er veldig godt, men det drakk Merlum da. Og så brukte han da sko uten sokker, og så...
spiste mye feit mat og kaffe og røkte seg med svamp, så han drev med gymnastikk. Så han kunne stå langs veien oppe i Hallingdal og dreve med tøyeøvelser og pustøvelser. Han leste jo det at det var bra å puste og tøye. Så han var jo ganske aktiv, og han hadde jo da...
Jeg vet at i Drammen så hadde han også en sånn faste stel. Han var veldig mye innom avisredaksjonene. Hallingdøren var en avis. Jeg snakket med en kar der som heter Jon Mo. Han hadde møtt Melumen da i 30-årene. For da var Melumen fortsatt i livet. Jon Mo var vel født kanskje i 23. Jeg tror han lever enda faktisk. Han var fra bort i Suldal.
og han hadde møtt mellom, for han jobbet over i Hallingdøren i 30-året av Jon Mo, og da hadde mellom vært innom der, så jeg var heldig som traff noen, men da var mellom gammel, og dårlig til beins, for han hadde vært veldig sprek i yngre år, men da, på slutten så vet du at han klarte ikke å gå, og han klarte ikke å skrive, så de måtte, når de skrev da, så måtte de
Det var noen som skrev for han da. Han skal på hendene. Det er ikke så rart altså. Han gikk jo ganske tynnkledd og gikk ikke på ski, men han gikk hele året. Og så du vet, det er jo ganske røftelig å gå ut sånn hele året. Ja, og likevel bli 94 år. Ja, og så var han tilbake i Trøndelag da, og
Han hadde jo veldig mye, han var ekstremt kunnskapsfri, gjerne morsom skildring fra da han drar oppover til Trondheim, for da er det sånn, bytte tog på Røros, så er det sånne der spisevogne, altså veldig sånn, altså alt han skrev var morsomt å lese. For han har en sånn blanding av dansk, og en sånn blanding av personlig språk, så akkurat som noen har det greker har kalt det rund munn, da har jeg hørt at det er noen som
Alt de sier er interessant. Alt mellom skrev er interessant, for han var veldig knapp, men samtidig rik i stilen. Han blomstret språk, men samtidig ganske stram. Og så var han litt religiøs også, i hvert fall i begynnelsen, men så tror jeg han ble mindre religiøs etter hvert, eller mindre kristen. Så han hadde et edelt...
edelt sinnedag, og hva er det sånn type som, det finnes jo ikke sånne folk i dag. Finnes det noen sånne som er interessante uansett hva de snakker om, føler du? Har vi noen sånne i Norge? Ja, jeg vil jo si det at Hans-Willem Steinsfeld for eksempel, Harald Stanghelle, det engasjementet da, det er flere også, det finnes
Det finnes jo noen damer som er veldig interessant å høre på. Det er ofte at du må ha kunnskap, engasjement og gjerne kanskje prate en dialekt også. Men det er en fordel. Jeg tenker også sammen, hvorfor egentlig? Det språket som er på Østlandet i Oslo-dialekten, det er vel en slags avvart av dansk, er det ikke det? Jeg vet ikke. Ja. Jeg vet ikke.
Jo, det er sannsynligvis det. Ja, så jeg snakket med en dansk dame i går, hun var på besøk hos Benikte, men hun snakker jo dansk, litt sånn dansk-norsk, men for eksempel, hvis hun snakker gubbransk, så er det ikke sikkert at det er så mye dansk i det språket der, eller bergensk, eller nordnorsk, jeg vet ikke. Det er jo litt sikkert, men dansk er jo...
Litt stivere enn norske, men mye av det er Oslo, jeg vet ikke. Mye mer Pondus i nordnorsk og bergensk og...
enn det er med østlansk. Tenk på film og musikk og sånt også. Jeg synes jo all film og musikk som er med østlansk, det høres nesten utelukkende jævlig ut. Ja, men kanskje litt for du er østlending selv, jeg vet ikke. Sannsynligvis. For at det virker platt, men jeg vet at når jeg har holdt fordeler rundt i hele Norge, så merker jeg det at de fleste skjønner hva jeg sier, jeg snakker jo østlending, indre østlansk. Men jeg merker at noen synes det er veldig fint med folk som snakker østlansk og
Jeg vet ikke, for jeg er litt usikker på hvordan Melum snakket, for han var jo trønder. Jeg tror han snakket litt sånn fint, og det var en som sa at han snakket litt sånn fintrøndersk. Ja.
Altså hvis du skjønner, sånn fintrøndersk, han snakket det. For han var jo en litterat, og de la jo om språket, de der folka som levde på den tiden der, og han snakket sånn, jeg vet ikke hvordan Hamsun snakket, men det har ikke noe med saken å gjøre her nå, men han har møtt Hamsun, så vidt jeg vet, og jeg tror han beundret Hamsun, medlemmen, men han beundret Vinnie også veldig mye, altså Osmund Olavsson Vinnie, han beundret han så, han var en tradisjon, han jobbet en tradisjon,
Men hvis du bare tar ut han og ser på han isolert, sånn som jeg gjør i boka, jeg gjør ikke det i boka, men nå da vi snakker om den, så virker den særlig enn den var kanskje, for det var altså en god del som gikk rundt og skrev og samlet stoff i Norge, materialet, både før 1905 og anspørselen min var jo folkemyndighetenskriminert og helt annet, men likevel de var jo
Mo var prest og Asbjørsen var forskmann, men de jobbet med å ta norsk folkemyndighet og det var en veldig interesse blant mange til å lese det. Og så var det en god del, ikke så mange, men en god del som samlet det. Og så mer og mer er det en forlenget folkemyndighet fra nasjonalromantikken, som jeg snakket om i den første podcasten her, hvor han fikk en nasjonal reisning som kluminerte med 1905, så var det en bølge av patriotisme frem mot krigen og sånn.
Meneløven var en del av det. Hvis du setter han inn i den sammenhengen, så er han en av de flittigste folkemyndighetene vi har hatt, og en av de rareste vi har hatt. Det var en blanding av både å skrive om mennesker han møtte og sine egne tanker. Ja, hvis han kom for eksempel i et hus, og så begynte han å snakke med, hvis det var en gammel kjæring på et kammer, så begynte han å snakke med hun, så begynte hun å fortelle, hun forteller. Da kunne han sitte og skrive om han i en uke, og så kom noe av det inn i uken.
Men så var det kanskje da, i en episode i NUS var det da, jeg skal ikke lese for boka, for jeg skal si alt dette uten å lese, men det var i Asker, det var i Heggedal, så var det en som hadde en stasjonsmester som holdt høner, og så hadde de høner løpt utenfor toget da,
Og da hadde han stasjonspresen, han høgde hua av
Hu av hønene. Og så står det at siden har de aldri løpt foran tog og sånn. Og så var det en annen som datt opp en pipe. Og så var det Albino Lemmene som ro til Bergens museum. Han skriver at nå er det Albino Lemmene som reiser fra Oslo til Kristiania. Det er sånn typisk mellomhumor. Masse sånne morsomme ting. Som sagt, jeg lagde to bøker da. Det beste fra Nui Valdris og det beste fra Nui Hallingdal. Der samlet han skikkelig humorist.
- En ostilist. - En tidlig komiker. - Ja, han var det, og hvis han hadde levd i dag, så ville sikkert han reist rundt og holdt foredrag. Garantert vært superpopulær gjest i podcaster. - Det var gøy med morsomt datene her da. - Han er død i 42, så det er litt for sent. - Laget kunstnerintelligens ut av bøkene hans. - Ja, og han der Jon Gullald som bodde oppe på Hole. Han var vel egentlig, familien var fra Røros.
Han var jo lensmann, og han hadde pseudonymet Varg Vilvoll. Han fikk da 500-100 åre i statsstipendiat, eller statslønn. Han hadde Melum som forbilde, og han skrev jo da, og det var Melum ofte innom, så han hadde kjæring og en 5-6-
kone og fem-seks unger, i hvert fall. Så han måtte ha penger da. Men han fikk jo, som ledesemann som fikk den lønnen, han var en slags fastboende Anders Mellom i Trønder. Så det har vært flere sånne typer, men det som var spesielt med Mellom var at han gikk så langt, han hadde ikke ski, så han gikk jo vinteren og vasset seg i snø. Han kunne gå og vasse. Det er at du gikk så langt, det er helt utrolig. Han var jo da...
holdt på sånn da han var 80-90 år altså. Kanskje spesielt. Var det prinsipp da? Likte han ikke å gå på ski? Nei, han gikk bare på beina. Han gikk ikke på ski. Han hadde dekket noen skier. Det står noen skier i boka der oppe i Hallingdal. Men han gikk og hvis du da er 80-90 år under krigen så var han i en gal som heter Sandåker oppe i Ål. Da lå han i ro. For da tyskerne kom så ble han redd for at han
Han holdt seg ro under krigen da, det var forbudt å gå. Det var jo lofra å holde seg ro under krigen. Det var det. På grunn av at det var sånn skjema, eller sånn tillatelse for å reise mellom forskjellige områder i Norge. Og medlemmen han var på en gal som heter Sandåker i Ål. Der var han i ro, og jeg snakket med en dame som bodde der under krigen. Hun møtte medlemmen da, og da var han der og bodde der. Så da holdt han seg ro, for han var jo...
begynte å bli gammel, så var det sånn at tyskerne de ville ikke ha luffere, så det var ikke en luffing under krigen. Han hadde ikke lov til å leve sånn som han gjorde, så han sluttet å komme i 1932, og det var jo da etter at han hadde gått fra 94 prøvenummer og 96 fast. Så han levde på å selge ut bøkene og gamle numre av NU.
Resten av livet så solgte han gamle nummer og gamle bøker som han hadde liggende. Så han hadde et lager på Trykker i Oslo. Så det holdt livet i mange år. Vanskelig spesielt. Ja, det er jo fint å kunne gi ut litt gamle bøker. Og gamle aviser til og med. De var fire sider. Og det var noen av bilder, andre hadde ikke. Han tok ikke bilder, men han skrev og hadde
Jeg har en blikk for ting som ingen andre hadde. Det er ikke noe vanskelig å lage flere bøker om han. Jeg har tenkt å gjøre det, men jeg har lagt tre stykker. Så det holder med en biografi og to samlinger av stoff som er knyttet til Hallingdal og Valvidsandre. Jeg vet ikke om de finnes. Jeg har ett eksemplar av hver.
Så jeg vet ikke om de finnes, for det var ganske små opplag. For det var gitt ut av en kar. Den første var gitt ut av en som heter Oddger Hau i 2006. Det var for Hallingdal. En som heter 2009. Det var gitt ut av historielaget oppe i Valdres. Og da jeg traff kona. Det var jo på et museum oppe i, det var vel oppe i Bangen, mener jeg, i Valdres. Og så skulle den boka presenteres da. Det var i desember 2009, mener jeg det var.
Og så satt det en hel folk da, på sånn lite bygdemuseum oppi der. Veldig trivelige folk. Og så satt det en jævlig ensang dame ved siden av meg da. Og så snakket jeg litt med hun da. Kunne være 80 år eller noe sånt. Kanskje litt mindre, litt mer. Så sa jeg, jeg er mye i fødsel, så jeg bodde i Kallegupi her da.
Det var faren min, altså. Det var datteren til Michel Fønestad som satt ved siden av meg der. Så hun var der, så sånn fikk jeg høre litt om Michel Fønestad, for han var også en slags, han var også en original Michel Fønestad, men han, og jeg tror kanskje at medlemmen besøkte han
Så Mellum besøkte veldig mange folk da. Hvem var han siste neste, sa du? Mikkel Fønus, forfatter. Han var forfatter som skrev masse bøker om dyreskildringer og naturskildringer i Norge. Han var veldig kjent i Norge. Mikkel Fønus, som da var en av de mest kjente norske forfatterne i Mellumkriget, skrev blant annet en bok som er utypisk for han, men han skrev mye dyreskildringer. Mellum var inne med han tre, og hadde han som en slags...
Men Mellum var bedre enn Fønus. Fønus hadde kanskje Mellum som en slags forbilde, men Fønus var en helt vanlig forfatter, mens Mellum var en uvanlig skribent som gikk rundt og samlet stoff. Når du liksom...
leter i arkiver og finner ting, og så blir du overrasket over hvor mye som er bevart stadigvæk. På mediumen skrev han et manifest for det patriotiske samfunnet. Det var en 12-14 sider som visst nok skulle finnes. Det ble sagt at det fantes bare i ett eksemplar. Han skrev det på 1890-tallet. Det finnes ikke, tenkte jeg, men jeg gjør et forsøk
Og så stakk jeg ned på Nasjonalbiblioteket, og ja, gud, fant jeg det der. Så det hadde ligget der i over 100 år. Mens andre ting som du skulle tro var tatt vare på, sånn som mange opptak av NM-parsi i NRK, har jo blitt borte fra 70-tallet. Mens da det patriotiske samfunnet manifestet her til merdom, det lå der.
- Og det er lov å innby noen årganger av nå da, som jeg leste i poppapir. - Det er helt utrolig, for det er sånn utrolig mange ting fra NRK-arkivet som bare er borte, som ikke er lagret, og det virker så absurd. - Ganske nye ting også. - Ja. Men det er så mye som er tatt vare på. Jeg lurer på hva vi tar vare på nå. - Jeg vet ikke. - Er alt digitalt konsentrert? - Jeg vet ikke, men det som er skummelt med det digitale er at du kan slette det med et tasttrykk, er det ikke sånn nå?
Ja, man kan jo også si at man kan slette fysiske ting og fjerne det fra arkivet og brenne det opp. Men jeg tenker på mer sånn
Hvem er det som sitter på arkivene nå? Hvem er det som sitter på materialet? Det er jo for eksempel en sprø ting. Du har jo ikke mobiltelefon, så du vil jo ikke falle under det, men ta til noe da. Så er det jo tekstmeldinger fra hele Norges befolkning tilbake til midten av 90-tallet. Er det alt tatt vare på? Ja, det vil jeg tro. Det er jeg helt sikker på. Det er vel sånne direktiver om at man skal slette samtaler og sms'er med, jeg tror.
innerst inn i et eller annet velv, så lagres det noen sms'er og samtaler, hvis det skulle dukke opp en drapsak eller terrorsak eller et eller annet sånn, så plutselig så hostes jo opp gamle ting. Basert på denne her med Kristiansand-saken der nede med, så har du masse beviser. Du kan sikkert hente opp gamle ting, hvor mobiltelefonene var ennå. Og sånn, så det er noen sitter jo på, det er bare kanskje det er mer fragmenterte arkiver nå fremover, at alle arkiverer hos seg selv, at det er ikke sentralisert da.
Nei, det kan være. For jeg har aldri tatt så mye bilder som i dag. Nei, for eksempel. Hvor arkiveres de? Det er jo ikke, det er bare overalt på internett. Noe på Facebook og noe der. Så det er litt sånn frittvilt. Jeg vet ikke, men det med Merlum var jo et blad som kom ut. Men det meste som er, de fleste bøker blir jo glemt.
Det er ingen som leser, hvis vi tar 1921 da, hva er det som leses fra 1921 i dag? Jeg vet ikke om Hamsun skrev en bok i 1921, men det som leses fra 20-tallet, stort sett er vel Hamsun og Sigrid Unset, er det ikke det? Romaner i hvert fall. Sikkert. Så de fleste bøker som skrives, og det er jo forferdelig å høre fra forfatter da, blir jo glemt, og de fleste bøker er ikke så...
interessant egentlig etter en viss tid da. Mens Hamsun er jo et unntak, tror jeg. Det er fortsatt mange som leser han, og jeg tror fortsatt at noen kjøper Hamsun-bøker også. Så romanforfattere, de har en hard virkelighet altså. De fleste bøkene er glemt etter noen år, og
Hvis du ser på hva som var best selv, for eksempel de på 1960-tallet og 70-tallet, så er det veldig mye som unge folk i dag ikke har peiling på hvem er. For ting forandrer seg så fort. Bøker er jo litt mindre populært enn det var. Det selges så mye mindre bøker. Noen gjorde det for 20-10 år siden i Norge, og kanskje enda mer økning, eller har det minket mer i andre land.
Så bøker, det finnes jo arkiver, men
Mange bøker som kjøpes blir jo palma, jeg vet ikke. Det blir jo rovlegre, ikke tror jeg. Det handler jo mye om samtid, ikke sant? Ja, for det blir jo å gå øye på dato. Ja, det gjør det. Det er jo veldig få bøker som handler om evighetene eller tidløse og sånt. Jeg prøver å skrive kulturhistoriske bøker, og da er det noen av de jeg sanger mange år senere, hvis du er interessert i å finne ut noe om det temaet.
Ikke at det er viktigst at boka er inntil sånn om 100 år, men noen bøker kan ha verdi om 50-100 år, fordi det handler om noe som bare kunne vært skrivet for eksempel da i den tiden, og fordi du har snakket med folk som kanskje har blitt borte. Ja, for eksempel etterkrigs- eller andre verdenskrigsbøker, eller beretninger, intervjuer og så videre. Ja.
Hva tror du av dine bøker er som kommer til å bestå til den samme? Jeg vet ikke, men kanskje den tateboka, jeg vet ikke. Først løper jeg, jeg vet ikke. Hvis vi i fremtiden skal se etter de emne, så er det kanskje litt sant å sikre på de. Men jeg vet ikke, for så lenge jeg er ute i det, så er jeg fornøyd. For det blir som det blir. Men det er moro at noen av de trykkes opp på nytt, sånn som den loffen er trykket opp
på nytt nå, og taterboka og tryktus, det er moro at de ikke går ut på dato først, for at det er noe som forfatter synes er fælt. Jeg synes det er fint at bøkene kommer på mammussalg, det synes jeg er skikkelig bra. Men noen kommer på mammussalg omtrent med en gang, mens andre kommer på mammussalg til hvert. Er det sånn at det selges for 100 kroner? 129 eller 169 eller 149, men salg er bra, synes jeg, for bøker er veldig dyrt i Norge, og det er grunnen til at det er dyrt, det er jo forlaget som skal tjene penger, og forfatteren og butikken og alt skal tjene, men
Mamus hadde bra... Bjørnstrøm Bjørnstrøm mente at bøker var for dyrt, husker jeg. Jeg leste en sted. Og du kan ikke forvente at folk skal bruke penger på ei bok. Det er jo litt råflott. Ja, det er det. Har du noen større tanker rundt det? Hvor skoen trykker? Er det at forelagene... Nei, Norge er jo et dyrt land, og hvis bøker koster fine kroner, så er det for at forelaget og forfatterne...
Hvis boka kommer til 400 millioner, så får forfatteren ca. 40. Så får forlaget ca. halvparten. Og så butikken 40%. 10% får forfatteren da. Det er i hvert fall på sakprosa. Skjønlitteratur er litt mer, tror jeg. Men på sakprosa er det ca. 10%. Litt mer da, kanskje. For da får man kanskje litt penger til å jobbe på.
Ja, men det er royalty altså. Så noen tar ut da for eksempel hvis noen lager en bok som kommer ut i desember eller oktober da, så har de fått royalty kanskje på forhånd med forskudd da. Så når boka kommer så er det ikke sikkert at den selger en dritt og da må vi spise av forskudd da, så kanskje de har tjent inn 50 000 som forskudd var. Så får de ingenting da.
Hvis du skjønner. Så det er ikke noe bra business for de fleste som selger bøker. De som tjener penger på bøker, det er stort sett noen få som tjener mye penger på det. Krim. Krim, ja. Det er jo overtatt mye av markedet. Hvis du ser på det norske bokmarkedet, som jeg kan litt om, historien i hvert fall, så ser du at de siste 20 årene har det blitt, bare skjønner du at du, mye mer...
Fokus på krimen, også er det sånn at bokklubbene før tok jo veldig mye, for da hadde du Månens bok, den slukte veldig mange bøker, og da kunne du få en roman som gikk i 40-50 000, fordi det var Månens bok. Og det er det blitt mindre av bokklubber, så bokbransjen har forandret seg. Det er en sånn kartellvirksomhet hvor de store forlagene eier bokhandelskjedene, og så var det sånn at de eier bokklubben også. Ja, ikke sant? Så det er et lite land Norge da, med en liten bokbransje, men allikevel er det levende og stor til å være et så lite land.
- Ja, virkelig, men hva er det sånn da? Kommer Amazon inn og rocker opp i det greien der? - Jeg vil jo tro at Amazon har gjort det allerede, tror du ikke det? - Ja, kanskje. - Mye nettsalg av bøker, men... - Ja, Kindle og... - Ja, men mange kjøper jo bøker på nett som er norske bøker også. Jeg har kjøpt masse bøker her på Amazon,
fra USA. Det er jo bra det, at det går an å få tak i det. Før måtte du jo dra til utlandet for å få tak i det. I dag så finnes det jo et system hvor du kan bestille. Ofte så har jeg inntrykk av at de er så billige de bøkene fra USA at det de tjener på er handling da. Det koster kanskje 9 dollar å sende deg en bok. Også handling, det er da at du må pakke boka, så kanskje de tjener 1-2 dollar per bok de sender ut da. Så handling er noe av profitten er gjennom handling. Ja.
Det er interessant det der. Det er et godt poeng det med et bok. Jeg er fryktelig dyrt. Men det er også veldig mange... Menn leser vel mindre bøker. Jeg tror det. Mindre og mindre bøker. Jeg tror det er.
At kvinner drar jo veldig opp, og da er det jo krim og kjærlighet. Særlig romaner, da. Særlig romaner. Og poddmenn hører kanskje, jeg vet ikke om menn hører på mer podcaster enn kvinner, men de hører på andre podcaster. Og podcaster er veldig bra, for nå er det YouTube, da. YouTube er det mye som ligger på der, og det er kanskje ikke podcaster alt på YouTube, men podcaster har...
kanskje ikke erstatt, men ut til universet til mange som hører på podcaster, for de vil kanskje ikke lese en bok om et emne, men de kan høre på en podcast som er gratis om et emne, for da kan de gjøre noe annet. Så det er ikke sånn at det er alternativet. Noen vil da ha hørt på podcast og lest boka uansett, eller lest boka og så hørt på en podcast, mens andre
De vil jo da bare høre på podcasten, for de er ikke interessert i å bruke 16 timer på en bok. Sånn som dette er en muntlig versjon av en bok på en time, så gjør de det gratis. Det er fint det. Men lydbøker, kan du se for meg at det er noe som er litt mer populært hos menn enn å lese bøker? Jeg tror det. Lydbøker har, jeg så et oversikt over det i går, det har økt ganske kraftig i Norge og
Og nordmenn kjører ofte med bil, du kan kjøre bil, noen liker å høre på dem hvis de kjører bil, jeg kjenner flere som hører på lydbøker da. Men lydboka er, og det er lagd lydbøker av mange av bøkene mine også. Er det? Ja, hvilke da? Teateret, Loffen, Først løypa, Løping, Sur, Birken, Ola Brå, Josef Hjelpebakken, Wolf Larsen,
Det lagde jeg 12-15 bøker. Kan du velge hvem som skal lese den? Nei, jeg prøvde å lese selv, men jeg har ikke klart det, for jeg prøvde å lese den første løypa, men jeg ble kastet til studio, for jeg leste ikke sagt nok. Og så har jeg ikke tålmodet at jeg leser bøker, for du må lese, og så å lese bøker er et fag. Det er som å være i skuespill, du kan ikke bare begynne å
lese bøker, altså jeg klarer ikke det. Og så er det veldig kjedelig å sitte i en kjeller da, hvor det var veldig varmt, husker jeg. For jeg søkte jo på en jobb i 90-årene på Blindeforbundet, for da hadde jeg jo prøvd å skrive den første boka, og så tenkte jeg, nå må jeg ha inntekt. Så søkte jeg en jobb på Blindeforbundet, det var bra timesbetaling, og lese bøker, da var det 350 kroner i timen, jeg synes det var mye penger da. Jeg skulle lese da bøker, og kanskje tenkte, nå skal jeg jobbe tre timer,
tre ganger i uka tenkte jeg at jeg skal tjene 9000 eller 3000 i uka skal jeg gjøre det hver måned tenkte jeg men jeg passerte jo ikke den testen der men senere så skrev jeg egne bøker blant annet første løypa, 2003 og da var jeg studiet et par ganger men det gikk i kant for at jeg har ikke tålmodighet å lese for fort, altså det er
Å lese bøker er et fag. Men du må jo ta på stemmen da, og bruke stemmen så mye hver dag. Du leste tre-fire timer hver dag. Spille inn i en studio. Det jeg skulle gjøre, ja. Så det klarte jeg ikke. Det ble for dårlig. De som sa det, eller de som hadde sagt at det er godkann, for du må stoppe, så må du ta på litt. Nei, jeg orker ikke det. Ja, ikke sant?
- Men det er bra business det er nå hvis du kommer inn i en sånn lydbok. Det er jo et stoppelig kilde med arbeid for de som måtte drive med det. - Ja, jeg kjenner jo en skuespiller som har sånn studio hjemme. - Han jobber hjemme, ja. - Trygge Ramnefeldt har sånn studio oppe, han bor oppe i Flyberg i Oppland. Eller nå heter det jo innlandet. - Slipper å leie studio. - Ja, han tror jeg har et studio hjemme altså.
Sigurd Ramnefjell, han leser lydbøker, han har en veldig fin bandig stemme, og veldig behagelig å høre på, en kraftig fin stemme. Han er jo skuespiller, så han sanger også. Så han kan drive med det der, og sikkert ha en grei ekstra inntekt. Han jobber sikkert greit betalt også. Hvilke bøkene er det som har gått best da? Som har solgt mest? Fem av de er trygt i 5-3 tusen.
35 000. Ja, og så først løper jeg 28 000, og så er det norske utelåere, det er 32 000 foreløpig, men det blir nok mer. Men utelåere kom i 2019, så den er fortsatt in print da. Norske utelåere. Hva er det for det? Fikk TV-oppmerksomhet og sånn? Ja, og så er det en bok som er en gavebok til alle. En gavebok, ja. Så du vet at når folk kan gi en bok til, alle nordmenn har et forhold til utelåer omtrent, i hvert fall over 30 eller 40 år. Og det er jo en bok som da...
Jeg synes da...
Det er mye fine bilder her også. Vi kjente noe til en dame i England, for vi var i England. Jeg benikte, så besøkte jeg som heter Janneke, som bor borte i Heskett Newmarket i Cumbria, eller jeg har blitt av med. 72-73 år ble jeg høst. Det var i 2019 vi var der sist, for hun var ikke på korona. Så spurte jeg, Janneke, i 2019 skal jeg sende deg boka, for da gjorde jeg ferdig. Vi var der mens jeg gjorde ferdig boka med utelord. Jeg hadde med mannen som satt og leste og sånn der da.
Skal jeg sende den? Nei, det var ikke så mye. Jo, jeg sender den, så fikk jeg en lang repost da, når vi hadde fått den, hun trodde ikke hun skulle få en bok om norske utendorer for hjemlengsel. Så hun leste den, for det var så mye fine bilder, og sånn det dasset rundt i Norge. Så det er en bok som da alle nordmenn nesten har et forhold til, og da er det en fin gavebok, og da selges den mer også. Men er det utendorer, for da kommer jo sikkert det til ute i serien her, men er det da utendorer
primært ut på bygde- og hytteverdener. Det er urbant også. Det er urbant også. Det er norsk utendør altså. Ja.
Så enkelt er det. Norwegian Outdoor Toilets. Outhouses. Engelsk ordet er visst nok outhouse. Så etter at boka kom så så jeg en bok om utedonen i Alaska. Den var jævlig morsom, men jeg visste ikke om den før jeg så etterpå. Så finnes det en bok om utedonen i Alaska. Det er sånn noen ser det ut som saloon og sånn preget av Alaska. Jeg var jo på festingang og det var sånn...
Da var det trappedass, kall for seriøs, men utenfor. Trappdo. Ja, sånn i en bygning hvor det var her på Sagene, tror jeg. Sagene, ja. Og da var det dass i trappa, som alle andre gamle bygger har vært i, så har jo den dassen for lengst blitt fjernet og bare satt ut mot døra. Hvilket årsdag var det i?
Nei, det er ikke så mange år siden. 2008-2007? Ja, så var det et fint bygg og hele pakka. Jeg husker vi var på en fest på Grunløka i 98, og da var det dass ut i gangen der. Ja, gang og felles dass ut i gangen der. Utedo altså. Det var i hvert fall dass ut i gangen, det var en slags utedo. Jeg tror også jeg har vært borte på en fest hvor det var bare en dass med et forheng. Ja, ja. Det blir intimt altså. Ja, ja.
- Jeg hører vel det. - Men det er fortsatt utedoer i Oslo. Det var en utedo med operan, så var det en utedo som jeg fant i 2019. - Operan? - Ja, jeg tror det var for noen folk som jobbet der. I anleggsarbeider. Jeg tror det var en provisorisk utedo som var satt opp fordi det var anleggsarbeider. - Men nei, vi kan ikke bruke opp det enda. - Nei, nei. - Nå ser vi på 58 minutter her. - Ja.
Da er det vel kanskje på tide å tease det neste. Skal vi se på bunken her da? Det er første løpet, og så skal vi gå på skimakerne. Ja, skifabrikkens historie. Norske skiprodusenthistorie, altså skinnishistorie. Skinnishistorie, ja. Eller artig historie om hvordan ski har blitt produsert i Norge. Ja. Fra...
- Fra de eldste tider, men særlig fra 1860-70-årene. - Skal vi helt tilbake til Birkebein? - Ja, litt der også, men mest 1870-1880-årene.