Norske Kulturskatter: Sparkens Historie, Tippekampen NRK, Lørdagsgrøt, Norsk Overtro | Thor Gotaas

Hva er nytta? Er det fortsatt planting av skog og skriving og foredrag og repeat? Det samme som før, og i natt så satt jeg opp og så på valget i USA, jeg så på amerikanske nyheter, altså amerikanske medier. Hadde du en finger på Trump, eller trodde du på Harris? Jeg var helt sikker på at Trump kunne vinne, for at Harris er ikke presidential, som de sier i USA, hun er ikke noe president, men egentlig hun er jo kvotert fram for at det er for den det er, tror jeg, eller valgt fram da, selected, akkurat som Obama var selected, fordi han var den han var, og Trump er jo gæren, men det Obama vant vel i det der jeg har fått primærvalgene blant demokraterne, men hun her gikk jo bare bypass av alt det. Dessverre finnes det ikke bedre kandidater. Det er 373 millioner innbygger i USA, det bør finnes noen bedre kandidater enn de to også. Jeg er sjokkert, men jeg har jo bodd borte der, og jeg har ikke så mye interesse av politikk, men jeg har interesse av å følge med hva som skjer i USA, for det er jo et spill. Verden er jo helt gal. Men hvilke kanaler var du så på? Det var vel noe... Jeg var på YouTube forskjellige nyhetskanaler fra USA, som det har vært i natt, altså. Tre-firetid, det var jo amerikansk kveldstid, så jeg sto opp ganske tidlig, våkna i treetid, og så satt jeg og så på utover fra tre utover. Jeg så at Asle Torje skrev han hadde Jeg har ikke TV, jeg så på YouTube og på forskjellige kanaler, men... Jeg har jo ikke noen greie på politikk, men USA er jo galskapens land. Alle jeg kjenner borte her sier at jeg er demokrater. Jeg vet ikke om jeg stemte på Harris, men det er rart at Trump er det eneste alternativet mot... Det er jo sånn at alle disse litt gammeldags-demokraterne kjenner seg ikke igjen i den demokratiske siden lenger. Enten står de helt blankt, eller så har de gått over til hva republikansk sier. Jeg har ikke greie på politikk, ikke amerikansk politikk og ikke norsk politikk, men det virker at demokraterne har blitt en annen versjon av seg selv enn det var. Jeg vet ikke hva som er. Et skuespill som enten at Trump vant Og FRP, landets største parti, var en måling, var VG eller jeg husker ikke, 24 prosent eller noe, tror jeg. Nå ja, som Bob Dylan sier, the times are changing. Hvordan synes du, tenker du at historien rimer, som du sier? Jeg vet ikke, for nå er det så mye rart som skjer, og det er jo litt fordi nettet gjør at nyheter dekkes på en helt annen måte enn for eksempel for 30-40 år siden. Det er jo inntrykk at det skjer så mye mer, det er ikke sikkert det skjer så mye mer enn det gjorde for 40 år siden, men det kommer så tett rimp, og det blir så intenst, og så fortløpende, og i tillegg er det så mye bløff, sannsynligvis, på alle parter, så det skjer altså mer... i media en har gjort noen gang, og hvis den følger med, så blir den nesten forvirra, opplyst og forvirra. Det er en ting jeg reagerer på, at disse perspektivene som spesielt folk i media, kultur, folk i maktposisjoner, legger merke til både alt fra middager til sosiale medier, at det er en sånn enorm... at våre meninger og synspunkter fra bittelille Norge har noe å si, at det månner, og det er det jeg synes er så pusse at vi bruker så, dette kan jo gå helt ned på personerplan, at det er så mange jeg kjenner i disse kretsene her, nyhet, kultur, alt dette, som bruker så jævlig mye tid og energi på noe de ikke kan kontrollere, og man bruker så mye tid og energi på å sette seg inn i valgkampen i USA, i stedet for liksom bare la USA... La valgkampen rulle og gå, bare reflektere hva som skjer, og så konsentrere deg om de tingene som er rundt deg. Det er en avkobling også på veldig mange nordmenn. For meg er det mer et fenomen at jeg observerer et fenomen, en slags teater eller skuespill. Så jeg er enig i det altså. For det er jo så mye rart borti USA. Men at vi skal sitte her og ha så veldig store tanker om oss, og spesielt meninger om hva som foregår der borte. I stedet for bare å observere. Jeg er helt enig, og da jeg har besøk av amerikanere hvert år, som er med i gamle skitremiljøer, så følger de veldig med amerikansk politikk, så han gidder å følge med i den dritten der. For de har jo nesten gitt opp. For det er bare et skuespill og et teater, som ikke de har kontroll på. Det blir spennende å se på forskjellelsen nå. Jeg håper han overlever fire år til. Nei, han får jo ikke fire år til. Ja, sånn ja, du vet det. Det er vel sånn to perioder maks, er det ikke det? Sånn du kan si det. Ja, den sitter i to år, i hvert fall fire år til da. Jeg tror den første presidenten som har blitt gjenvalgt med en imellom. Det er mulig. Ja, men da var det gjort. Var det verdt tida, synes du, å sitte opp her? Jeg lå i senga og så på fra tre utover, så jeg hadde det fint. Jeg så spiste løp i en tur, og så spiste havregrett, og så... Du har litt rundt. Jeg tenkte litt sånn der, jeg tenkte skal jeg lage noe rundt valget, USA, jeg har gjort en del samme sløtøy og litt andre typer politiske gjester og sånt, men så tenkte jeg det er så jævlig mye innhold, refte det jeg sa da, sånn norske podcaster, norske medier, nå liksom disse to dagene her kommer til å være fylt opp med, som og meninger og synspunkter og det ene og det andre, ikke sant? Men jeg tenkte sånn, det er litt over etter to-tre dager. Jeg vil heller tilbake og lage de tidløse episodene. Så dette her er jo ganske, det vi skal snakke om i dag, er jo mildt sagt tidløst. Så i stedet for å kjøre en sånn Valget i USA spesial. Kan vi ikke hele snakke om sparkhistorien i Skandinavia? Sparkens historie, sparkstøttingsomhet, det kom en bok av meg nylig om sparkens historie. Jeg sa Skandinavia, kanskje vi burde blande inn Finland her også? Det er enten svensk eller finsk. I 2023 så jeg to damer som sparket i Nordmarka. De hadde altså plast ski under megene, de ødela ikke løypa. To damer på pluss 70, jeg spurte hvor de hadde fått tak i den. Jo, de hadde kjøpt den på nettet fra Østeuropa. Og da tenkte jeg nå med å lage den boka, for jeg har tenkt i mange år på å lage en bok om sparkens historie. Jeg vokste opp da med spark i Brummedalen, gikk på ski til skolen, sparket til skolen. På skolen kunne det stå hundre sparker. Da det ringte klokka to, så var det sparkkark på skolen. Læreren kom på spark. Så sparken var noe som fantes i oppveksten min, og jeg lurte på egentlig hvor kommer den fra, hvem var det som fant den opp, og når jeg lurer på en ting så vil jeg ofte lage bøker om det. Så jeg trodde den var norsk, men den er jo svensk eller finsk, den kan være norsk også, det er jo eksempel på spark i Nederland på 1600-tallet i en lille istid, for det var mer snø og is da i Europa frem til 1850, det har blitt mindre klima etter det, for det var jo kaldere klima noen hundre år. Så det finnes også eksempler på illustrasjoner av spark i Nederland på 16-tallet. Jeg tror ikke sparken er neddansk, men vi tror det er kanskje svensk, den kom fra Østersjøen, at de sparket på isen da, på Østersjøen, og de begynte å dra lange reiser, og det er en slags halvbror til en kjerke. Flere typer kjerker, både i Finland, Sverige og Norge, som er brukt på andre måter, men når sparken oppstår rundt 1850, mener de som har greid på det. Er disse skjøytene alltid av stål? Har det alltid vært det? Tre i begynnelsen. Så det er en slags kjelke som er bygd oppover, på en måte? Ja, det var jo brukt til frakt ved, blant annet. Meier av stål kom rundt 1909, det var i Orsa. Frem til da og lenge etterpå var det faktisk tremeier, og det at tremeier egner seg bedre hvis de ikke er så fast underlag. Så mange skogsarbeidere brukte faktisk, helt ut på 30-tallet i Norge, brukte de spark med tremeier, fordi det kan du flyte mer på i løsere snø, mens tremeiene gjør at sparkene er tyngre og tregere, så stålmeiene gjorde at du kunne få større fart. og at du kunne gli bedre på isen for det er noe du bruker å sparke med isen altså sparkstøtting, du støtter opp på sparken og så renner du over et svensk navn på norsk, men den kalt Martin og Snøhesten og det er også et navn Fattimans Hest i Finland Ski ble kalt Fattimans Hest i Norge faktisk, ski Så i Finland var det mange postmenn som brukte sparking ganske tidlig, og i Sverige så brukte de militæret allerede på 1890-tallet. Russer kopierte den, den russiske herren hadde spark allerede i 1890-tallet. Fisker i Limfjorden i Danmark brukte det, og det er spredt nedover i Tyskland og litt, men mest da i Skandinavia og Russland. Så i Russland så het spark i finsk slede, for det var finske kramkar fra Karele som dro inn i Russland, kunne kjøre et 20-30-50 mil med spark, for de hadde stor lass med varer på sparken. Til og med henger bak på sparken. Men man må tro at det begynte med Østersjøene og på is, for det gir jo mening da, for disse her meiene av stål, det fungerer jo liksom ikke i langgrensløypene, og litt vanskelig kanskje inni sånn tettbygde og i byer og sånt da, så det gir jo mening at det ble et slags fremkomstmiddel på isen, som du ikke trengte å ta på deg, så heter det. Da var det også ikke strålmeier, så da det begynte i 1850-tallet av Østersjøen, så var det tremeier. Åja, på isen også. Ja, men da var det en del folk som dro ganske langt, for de begynte å jobbe langt borte, og du vet, på Østersjøen er det mye is, og det var ikke noe sykkel ut i 1850, og ski er ganske dårlig ofte på isen. De gikk jo på ski i Sverige også, men på is kan du komme veldig langt. Du kan komme... Det kan komme 100 kilometer på 5-6-7 timer på en spark. Og hvis det er is, ikke skifører, så er det bedre å sparke. Så det er sannsynligvis en oppfinnelse som kommer av at folk da har pendlet til og fra jobb På Østersjøen altså. Så du fant noen nostalgiker ute i langrennsleppet der som hadde, altså var det montert, fast montert ski på sparken? De hadde festet på, og det fikk de kjøpt da de kjøpte sparken tror jeg. Så du kan kjøpe spark hvor du får påmontert altså meier, eller altså ski på meiene da. Rottefellet eller? Ja, de ødela ikke løypa, det er det som er artig, for de gikk altså i løypa, det her var med hammeren, altså en overfor Sognsvann, de ødela ikke løypa, det var fast til finnesporet, det var fast utenfor sporet, to damer, to damer på to forskjellige dager, 70 pluss, som hadde sparket oppvekstenshånd, de traff jeg og Det synes jeg var, da hadde ikke jeg sett spark i Oslo på mange, mange år, men du vet, sparken finnes jo fortsatt i visse områder, i nordøstere, i Valdres hytteområder og i Nord-Norge, så den finnes, men i Oslo er sparken nesten helt bort fra landskapet, så det gjorde, det sa, nå må jeg lage den boka. Og så begynte jeg å samle stoff, og så kom den ut av i år. Jeg husker jo, jeg vokste jo på 80-tallet, og jeg husker godt spark. Ja, Asker? Bærum. Ja, Bærum, ja. Og Jomme, var det ikke det på Vestland nå da, tror jeg? Jo, jo. Men jeg husker masse sparker på 80- og 90-tallet. Så sent som i 1983 ble det solgt 70 000 sparker i Norge, og de regnet med at 15-20% av befolkningen hadde tilgang på en spark, eller sparka jevnlig for 40 år siden. Og du vet at hvis det var en spark i en familie, så kunne de få flere bruken. Det var vanlig at folk hadde en familie på fem eller seks, kunne ha to eller tre sparker, gjerne en for unger og to for voksne eller motsatt. Det ble kalt husmo-Mercedes. Det var noe som et husmøder-fløte, at de stilte hjemme og passet på unger, og da sparket de ofte med unger på, eller unger på, flere unger. Og så kunne de ha varer mat, for mange damer hadde ikke førekort, mange brukte jo ikke bilen til noe annet enn nødvendig langkjøring. De brukte ikke bil på kortkjøring, sånn som mange gjør i dag, så sparkene var veldig viktige for særlig kvinnefolk og unger, men også for mange menn i mange, mange år, og det er den historien jeg har rullet opp i boka, for at jeg visste egentlig ikke noe særlig om det, og hvis ikke jeg vet noe om det, så vil jeg undersøke, og sparkene er en typisk hverdagsting som folk har glemt, men når de ser boka, når de tenker på spark, så åh, det husker jeg, men hvor har du hittet den? Mm. Hvor har det blitt da? Hvor kommer det fra? Hvor har det blitt da? Jeg tror det er en sammenheng med at ting og veier og Fortau saltes veldig mye mer nå, at det er veldig mye tørrere vinter, sånn at du får ikke brukt den sparken noen steder. Alt det står i boka, du vet at 1. oktober 1960 ble bilstallet i Norge fritt. Da akkurat folk kjøpte seg bil frem til da, så måtte du etter krigen ha søk om å få bil. Før krigen var det fritt bilstall. Men du vet... bilbruk. Og brøyting er jo veldig... Brøyting, strøing og salting, men da er vi særlig på 80- og 90-tallet. Noen dårlige snøvinter i tillegg, så det er en blanding av de tingene der, pluss mindre klima, eller mindre vær, og Normen er jo så klart latere, men strøing, salting og brøyting er det viktigste. Hvis du ser på bilder fra gamle dager, så ser du at det ikke var mer snø, men det virker som det var mer snø, for det var ikke brøyta i gatene. I tillegg, hvis det var brøyta, så lempa det gjerne i snøen i store hevre i byene og i tettstene. Så lå det mye snø, og unger du at hvis det var en meter lang, og snøen er to meter høy, så har du inntrykk av at snøen er, hvis du skjønner, det virker så mye større når den er liten, og det glemmer folk. Og hvis du tenker tilbake på, og vinter, så ser du et hvitt bilde oppi huet, da er det vinter. Det er ikke sikkert det var 100 dager vinter det året du tenkte på vinter, men hukommelsen spiller folk et puss også, men jeg ser på kildene at det var... For eksempel, det var jo spark på Trimbybergen, det ville boka fra Stavanger. Det var spark i Haugesund, Kristiansand var sparkfabrik på Tromøya. K.K. Lien lagde sparker i nesten 70 år. Sparkfabrik i Rakkestad. Altså over hele landet ble det laget sparker både privat, på versteder og i fabrikker. Så det var en sparkindustri. Og det er bildet av kongen der, eller Kromplins Olav, senere kong Olav, altså prins Harald, jeg har sett det bildet 1. april 1940, er det bildet av kromplins, eller da var det prins Harald. Han, jeg tror han var 65 eller sånn, 64-65, Kongefilm ble avbratt og sparkt av prins Karl, altså Håkonen 7. kom fra Danmark i 1905. Det er tatt først av Pille 1940, ser du det? Det er prins Harald? Det er jævlig tøft bilder. Det er åtte dager før tysker har kommet inn i Norge, så er altså prins Harald avbratt og sparkt, tenk på det. Og hvis du ser på dobbeltsejfør, ser du det? Så ser du bildet av mor og faren. Dobbeltsejfør. Så ser du bildet av kronprinsen og... Ser du det? Ja. Ja. Så det er veldig artig at kongen og faren til Olav, altså Håkon, kom til Norge og fikk spark, og det fikk jo kona Maud fra England. Så sparket var faktisk et statussymbol. Folk sparket på søndag, og det var noe som alle hadde da krigen kom, så regnet man at det var flere spark i Norge enn biler. Akkurat, ja. Og det var noe å lage selv. Er det noe håp å få sparken tilbake nå? Altså sånn, blant få det til å bli et sånt fremkomstmiddel, for nå er det jo sånn mikromobilitet, det er jo veldig inn igjen da. Det er jo et genialt fremkomstmiddel, men ulempen er at du må jo ha snø eller is, og det er ikke så mye snø og is rundt omkring nå, så i og med at bilen har første prioritet, og salting og strøy gjør at isen og snøen blir borte, så Jeg tror ikke det er særlig håp for det i sentrale strøk, men som jeg sa i Nord-Østerhavn, Nord-Norge og Valdes og Hyttesrøk, så er sparken godlig brukt. Jeg liker jo ikke ord som miljøvennlig, men det er jo hvertfall veldig miljøvennlig. Det er en slags hvitsvane. Hvis du sparker, så kan du komme opp i ganske stor hastighet. Det er jo flere som har kjørt seg på spark, det er jo masse rare historier i boka. En kar oppe i Hurdal, han sparket fra minneåsen, og på 30-tallet var det lite snø, kjørte av veien og slo huet i en stein, eller tre, og døde faktisk. Flere dødslykker, mange som har drukna på spark. For folk pilker, det er mange som fortsatt pilker med spark, så drar du på Mjøsa, drar du på Innsjø, rundt i landet hvor det er spark, eller hvor det er spark før, altså med is, så er det mange som sparker først for å komme seg ut i hølet, eller for å lage et høl, og så sitter på sparken, så pilker de, bruker fortsatt spark. Men pilken er vel også en mindre aktivitet enn det var for eksempel i 1960-tallet. Det er veldig mye sykkelveier og sånt i sentrale strøk. Skulle du kunne hatt håp om at snøen ble bevart i de sykkelstiene? Skal man ikke sparke seg etter jobb? Ja, jeg tror nok sparkene hadde en stor restrikt i Norge fra rundt 1920 og frem mot 1970-80-tallet. Det skjedde noe rundt 1920, for det var etter første verdenskrig, og da var det cirka 20 sparkfabriker i Sverige, så de første sparkene i Norge var svenske. Men nå oppstod norsk sparkindustri, og vi ser at voksne mente at unger ble late, for sykkel var jo en ting som kom omtrent samtidig. Noen trodde at du kunne få vannsir i et ansikt hvis du syklet, for da fikk du så mye vind i trynet. Noen trodde at du ble lat eller skakk i kroppen hvis du sparket, for da gikk du ikke på ski. Så sparken var litt sånn som sparkesykeren i dag, det var omstritt. Det var forbud mot å sparke i byer. Det var forebud på å sparke i mange gater i forskjellige byer, og hesten, hele hestene da, i 1910 var det ca. 350 biler i Norge, automobiler, og i 1920 var det ca. 6500, altså en tjudobling på ti år. Det høres lite ut, men de var gjerne i i urbane strøk, og hester og biler, altså hester steilet gjerne med sparken, og biler kunne kjøre på en spark, så det var risiko i trafikken, og unger da som brukte spark er jo umodne både trafikalt og generelt, så det var veldig mye snakk om og skriving om at sparken var farlig, at den måtte forbys Og det var en skam at unger da ikke ga det å gå, eller gå på ski, at de selv sparket og lekte og hoppet i bakken med spark. Så den fikk litt oppmerksomhet, sånn som sparksykeren i dag, som en slags opprørsk, rebellisk ting som ungdommen likte, og som de tok til seg kjapt. Mange liker strek egentlig, spesielt den der el-sparkesykkelen som vi har. Jeg snakker om el-sparkesykkelen nå, som i Oslo nå er redusert i antall, for for noen år siden var det ekstremt mange sparkesykler i Oslo, el-sparkesykler, og nå er det færre, så sparken er veldig mye tilfelles med det, og litt med sykkelen. For sykkelen er jo halvbrot i sparken, det er en slags... sommerlig, mange vet på Faglund skole der jeg gikk, så fikk vi ikke lov til å sykle om vinteren. Det var forbudt for å sykle på skolen i første, andre og tredje, men det var hele året tror jeg, eller i hvert fall første og andre, men vi fikk ikke lov til å sykle om vinteren, og det tror jeg forberedte det overholdt de fleste, så vi sparket eller gikk på ski eller gikk på beina. Så det var faktisk en regel i mange steder at om vinteren så sparker du eller så går du, du sykler ikke. Og det er alt vokst nå, de sykler ofte ikke på isen, for med de gamle sykler så med ustrødde veier, for i og med at veien ikke var strødd, så var sykkelen mindre i bruk om vinteren faktisk, mange steder enn det er i dag. I dag er det mer strødd og grusa, pluss at sykkelen er bedre, og du har terringssykler med pigdekk. Det fantes jo ikke for 50-60 år siden. Tror du det kom en el-spark, eller? Det finnes, det finnes. Det skjønner boka, ja. Det er folk som har satt mopedmotor på sparken, så det finnes. Hvis du går på YouTube kan du se folk som sparker med skutermotor, jeg vet ikke, men alt det finnes altså. Det er laget motorspark, det ser du i boka, allerede rundt 1930 opp i Folda, så det er flere eksempler på det allerede før krigen. Med motor på sparken, det var jo oppfinnere Petter Smart og Riaud og Felgen-typer som fant opp det, så Det er gammelt altså. Men tenker du at dette kommer til å få bli et sånn bygdefenomen, at det er en nostalgi rundt det, at det overlever faktisk, fordi det har sin skjerm og sin nytte fortsatt? Det vil overleve. Det overlever i strøka jeg nevnte i stad, og det er nostalgi. Og hvis du snakker med folk som er kanskje på din alder oppover, du er jo par og fyrtio år, Åja, sparken den husker jeg, men hvor har det blitt da? Så det er noen nostalgi, og spark det var noe unger gjorde, og delvis gjør. I tillegg så var det ofte forbindelse med romhjulene for eksempel, du kunne være på helgebesøk, eller turer, og det er noe romantisk når du bor i Norge, med å sparke, skli gjennom landskapet som en hvit svane, på veien, med egen kraft, for unger var ofte det den første, i tillegg til å hoppe på ski, eller gå langrenn, eller kjøre på ski, så var det at du skapte fart og du fikk vind i ansiktet og det var et eller annet medie som var veldig artig på veien skiløping foregår i terrenget mens det her var på veien så husker vi kjørte sparktog lenka sammen mange sparker og kjørte utover og Det er jo veiensmenneskap i Hjulard, det er utover sparking hvert år i februar, og der kan du kjøre i 40-50 kilometer i timen, så du kommer opp en jævlig fart hvis du har bratte bakker og bra is eller bra teknikk, og da var det gjerne lurt å bruke gamle sparker, for de nye er for stiv i rammen, så da er det møyende, og det er mjukere hvis du bruker en eldre spark, så da kan du svinge og legge deg på... Kunne du kjørt noen korketrekker? Det har jeg sett folk har gjort. Jeg vet at jeg har sett det på 80-tallet, og de som drev med Aking, de tror jeg også tørretrente på spark, og skiløpere har jo brukt det, står det i boka, har brukt det som trening for at hvis det var lite snø, men is på veien, for ofte er det ofte is på veien og ikke snø i landskapet, og is i landskapet da, så var det skiløpere som trente, blant annet en som heter Ole Bjertnes i Nannestad, og Reidar Liaklev, som var skjøyteløper på 50-tall, han var jo postmann på Haddan, han sparket på jobb og trente to midler om dagen med spark. Så mange idrettsfolk har brukt. En som heter Thomas Byberg fra Hummelvik, han hadde en ganske rørselig mor, altså mora veide ganske mye. Så han sparket rundt med mora sin da, og fikk trening oppe i Hummelvik i Trøndelag. Så det er brukt på mange måter. Du vet, du kunne sparke hjemme til fest, Og hvis du var full, så kunne du støtte etter sparken. Hvis du hadde dame foran på sparken, kunne du ta på puppa, for da kunne du holde deg fast i puppa hennes. Så det var en måte å smugbefølge damebryst på. Og det var mange måter å sparke på etter fest, for på fest så ble folk ofte fulle, og da kunne du enten fraktes på sparken, eller støtte etter sparken hvis du var full. Og ofte var det at folk stjal sparker på fester. og bare slengte den i grøfta. Men det var gjerne sviddig navn på eieren under, så på Faglund skole da, i Brummenavn, så var det jo sykkelstativ, og det fungerte som sparkstativ om vinteren, så da hang det opp sparkene, jeg husker en gang så teltet jeg over 100 sparker, for jeg har merket det her som guttunge å Og det var veldig mye spark i oppveksten på Hedemarken. Men jeg snakket om avisbud i Oslo på 80-tallet, så det har vært sparken av avisbud her på 80-tallet. Ganske utrolig. Folk som vokste opp på Korsfold der jeg bor, hadde spark på 70-80-tallet. Så det var en Oslo-ting også. Det var ikke bare på Indre Strøk og i Nord-Norge. Hva skjer hvis man søker på å kjøpe spark på Google nå? På loppmerket på Korsfold i år var det spark til salgs... Nabo og meg, Trond Sandvik, han sa det at det var to stykker til salgs, og du kan få kjøpe Espegar i år. De har jo en fabrikk i Polen Så Norax på Tynset produserte samtidig 2021. Det heter for Norø, og nå er det Espegar fra Ål som har en fabrikk i Polen, så de selger i Norge. Så sparker som selges i Norge, de er laget i Østeuropa. Jeg har en spark hjemme som er laget av Norø på Tynset, men den er nå kjøpt noe nylig da, for å ha den hjemme. Mens det finnes altså norske sparker laget i Polen. Men Men finnes det noe som er sånn helt norsk produsert, hvis man vil kjøre norsk hele veien? I Norge nei, men firma er norsk altså. Men jeg har en Nore hjemme, som er laget på tynnsett, Og de slutta i 2021, da det tynnest sett produserte sparker fra 1974, for det var noe som heter Tarsan Sportsartikelfabrikk på Lillestrøm, som begynte på 30-tallet rundt der, og de produserte noe som heter Tarsan-sparken. Ja, jeg ser den her, Tarsan. Tøft navn. Espegar. Ja, Espegar er årlig, og Tarsan det er for Lillestrøm egentlig. Og i 1974 så la de ned, og da ble det flyttet til Nordøstredalen, altså til Norø, det er da seks kommuner i Nordøstredalen, Norø, der er navnet, og det la på tynnest sett sparker. Så det var den største produsenten i Norge Jeg tror også den nest største produsenten kanskje i verden en periode. Den største i dag er i Finland. Så i Finland er det sparkprodusent, og jeg tror også i Sverige, men særlig i Finland så er det mye sparking, for i Finland så sparker folk ute på innsjøer. Akkurat som når man går på ski i terrenget, så sparker de fra innsjø til innsjø i Finland, og der kjøres det opp spark trasere på innsjøer. Det måkes. Så i Finland er spark ganske stort, og det er til og med en som er halvproff, en god sparker som er med i VM i Hurdal, han er halvproffisk nok. Halvprofessjonen sparker Han er god til å sparke Det ligger masse ut på Finn da Så der kan du gjøre noe kupp Og så i boka er det bildet av Bjørn Der de sammenhånd finner Finn har da blå drakt Og der de vant jo VM i Hurdal Så der de, han var god til å sparke Og Tor Håkon Holte vant Det er tre VM nå Det er VM på Gjeilo Det er bortover spark Det startet på midt på 80-tallet Og så er det VM i Utoverspark i Hurdal Det er utover Og så er det VM i Marathonsparking i Finland Det kan samlingsbe VM i Terrengløp Marathon og frihet, tror jeg. Så frihet har jo flere veisemenneskap og det samme spark. Hva skal til for å bli en god sparker da? Du må jo være godt trent, og du må ha sko eller sparkbrodder. Så allerede rundt 1920 og før så kom det sparkbrodder. Du kunne kjøpe brodder som du monterte på den ene skoen, eller noen på begge da, eller egne sparksko, for da fikk du mye bedre fraspark. Så det var konkurranser allerede lenge før 1920. I Sverige var det konkurranser på oppi 10-11 mil, eller på veiene da. Så spark er, de som har sparkhart sier at det er like hardt som å gå på ski. For du får litt ujem belastning. På ski så får du veldig variabel belastning, allsidig belastning. Enten det er klassisk eller skjøyting. På spark så blir det mer ensidig. Du må bytte side, bytte bein. Og da må du helst ha sparksko eller sparkbroder på begge beina. For å få Så det er ganske hardt, altså. Du kunne sparke med begge beina, er det noen som har gjort det? Samtidig, det går ikke an, tror jeg. Men jeg prøvde å sparke fort, og jeg hadde en kompis som heter Bjørn Hovde oppe i Brumundalen, han bodde oppe i Nordåsen, oppe i Høyden. Han hadde ikke telefon, så jeg sparket til han, og da var det oppover 2-3 kilometer, og nedover, og da var det gjerne litt grus på veien, da. Og da var det gnistret, så da la jeg meg bakpå, for i tilfelle... sparken stoppet, så lå jeg bakpå frem for å stupe over. For det er mange som har stupt over sparken og fått blåmerker i trynet og blåveiset, for risikoen er at du kan stupe over hvis det er blåstopp, men hvis du ligger litt bakpå, så kan du stupe til siden eller lande bakover. Hva er de sprøste historiene? For du har jo reist rundt litt av spørsmålstegn, eller sikkert gjort mye intervjuer til en bokhavl jeg tror som har fått mye historie. Det er noe som har hatt seg på spark, men det er ikke med i boka, for det vil jeg ikke ta med, for hvis jeg beskrev de som gjorde det, så ville folk kanskje kjenne det igjen. Det er såpass liten bygd. Nei, men det er personer som kanskje er kjente i Norge av ulike årsaker. Men det er jo mye tragiske ting. Jeg sa jo han i Huland som beskjørte seg her, og det er jo folk som har drukna tragiske ulykker i Trondheim på 20-tallet. En jente som fikk... Du vet, i begynnelsen var det foran på sparken, var det spiss. Og hun datt og fikk da den spissen i tinningen og døde av de skadene. Så da ble det en krull foran i stedet for spiss, for det var helt stort sett farlig. Men det var en skapsprenger oppe i Trøndelag som rømte på spark. Så han snakket da, for han sprengte et skap og rømte, og flere innbrudstjuver, noen som stralde noe mjøl i Oslo, de sparket, men det var så dype spor ute i snøen, så politiet fant det, for at 100 kilo mjøl på en spark, det gjorde at du fikk Og masse tjuver under krigen, hvor de stjal fleskeskinker og spekeskinker, eller skinker og flesk, og smuglingen til Sverige, mynter. Under krigen var det flere illegale som rømte på spark. Det var noen som var kurierer fra Oslo til Oslo, eller fra bort i Finnskogen, kurierer mot grensene. En dame som faktisk fikk film fra Oslo, som ble smugglet til Finnskogen, så gikk hun, hun spilte gravid, hadde da fake falsk ungene under kåpa, og så hadde hun noen film med opplysninger til spionasje. Det ble brukt i etterretning under krigen. Det ble brukt... Det var en stortingsrepresentant som da kjøpte spark til sønnen sin, og så kjørte han av som en sykemeldt, og han kunne ikke møte på stortinget fordi han hadde kjørt av på spark. Et tragisk dødsfall var oppe i Riendalen. Det var en kar som gikk gjennom 1946. Han datte gjennom isen, og han ble stående på sparken, død. Så de fant han faktisk stående på sparken, død, med huet bare litt under vannet. Han kunne ikke svømme ut fra det, så han døde. Jeg vet ikke hva sjokket. Under isen, ganske spesielt. Så hvis du ser på historien, er det mye ulykker, for folk var gjerne ganske uforsiktige. Langs kysten var det mange som sparket ut for å fiske. Ferdig fyr dro de ut. Det er eksempel på at folk har blitt tatt av isen og kjørt utover, blitt reddet av båter, stått på isflak langt i havs, Hvis du går til Norge i 20-30 år, så var nordmenn mye mer uforsiktige. I dag er jo alt farlig, men da var det mange, du vet, folk hoppet på ski uten hjelm med 100 meter, og det var ikke noen hjelm på sykkel, så det var også mye uforsiktighet, i forbindelse med spark, og særlig da på elver og innsjør. I Kongsvik så var det en bikke som holdt på å drukne, Og da var det flere som sparket ut, og da var det en lensmann som risikerte livet med å sparke ut og redde bikkja, holdt på friskjerten. Og du spør om rare historier. Det er mye rart, altså. Vi vet at det var jo herverk, hvor folk drev for eksempel å kaste snøballer på lykter, så de knuste, og så rømte de fra purken på spark. Og politiet hadde jo spark. Så i byer så var det ofte en politispark. Det står bildet bak fra Elverum, og det er far til Einar Øveringe som har vært her. Hvis du ser bak på boka, ser du det? Einar Øveringe, ja. På baksida. Halsten Øveringe er jo far til Einar. Han er da i 1981 i Elverum. Det er han der? Ja, det er Halsten. Jeg kjente jo han litt, for vi kjente jo Einar da vi bodde i Elverum fra 66-71. Det står at han er politiførstebetjent. Halsten Øveringe som sparker i 1981 i Elverum. Utrykning. Se på bildet, han har veldig bra strekk. Skikkelig bra teknikk, altså. Så vi vet at på flere steder i landet, rundt i Buskero, Akershus og nordover i Trøndelag, så var det politispark og brandnedsnad og offentlig park. Det var det på Røros. Ikke da de som skulle frakte redskap, men de som skulle rykke ut Så presten hadde spark noen steder også? Var det? Det er sant altså. Så sparken var en bruksjenestand som vi ikke kan tenke oss i dag, for hvis du ikke har mulighet til å sykle om vinteren, og det ofte er snø og is, så er jo sparken fint, og det går jo fortere enn å løpe, som du sett. Hva var det høyeste registrerte forten? over 100 km i timen, men hvis du ser på YouTube så er det noe verdisk, men det er med motor også det er to typer du kjører fort på, det er mer uten motor kjører du utover så kan du kjøre i 100 km i timen også, men hvis du har motor så går det jævlig fort altså, så jeg så på YouTube og der ligger det mye rarere klipp i boka er det bilder av en spark i Trysil en som sparket i Nisse et av de siste bildene, han har sparket i Nisse-drakt Så sparket jeg rundt til nissen oppe i Trysil med motor på sparken. Og i Trysil rører oss, og tynnesett er det sparkering. Parkering, sparkering. Det samme er det visst nok i Nord-Norge også. Så noe som heter sparkiade, det er en slags fest hvor de sparker fra hus til hus. Det oppstod vel egentlig sør i Norge, kanskje nede i Frongen. i Vestfold, og så spreder det seg til Nord-Norge, hvor de sparker også fra hus til hus og spiser mat, og så er det fest etterpå. Det er mange par som har blitt kjærestra, for de finner hverandre i sparkiaden. For det er jo avledet av sparkiaden, som er noe som var i arbeideridsbevegelsen på 20-tallet. Det var jo da deres olympiade, eller OL, altså OL, Olympisk leke for arbeiderbevegelsen, heter jo sparkiade. Så sparkiade er avledet av sparkiade. Du vet det. Det er jo sjekker igjen også å være på spark, det er tydeligvis. Ja, og det som er moro er å vite at Det var mye langtur. Det er en historie fra 1899, hvor en kaos sparket fra Brummenaren til Værmland, 50 mil til sammen, for å hente ei datter. Han kom da dit. Ingen visste at han hadde vært gift før, men han var enkemann. 50 mil? Ja, han hadde en treff i Runger. Og så bodde han oppi der og gifta seg på nytt. En dag så lagde han en spark, så sparket han hjem til Værmland, altså cirka 50 mil tur i tur, hentet ei datter som hadde bodd hos søsknene sine, og sparket tilbake. Så sparket han minst 50 mil opp på 30-tallet og 20-tallet, og før det var det da Kramka fra Sverige i Norge, fra dalene som kom, det står bildet i boka, kom til Norge med store lass med varer og sparka rundt her. 45-60 mil sparka det vinteren, så sparken var skissen de hadde. Det står også om en svensk i Nord-Norge som sparka 20-30 mil til en rettssak. Og den har brukt mye under krigen, for da hadde ikke folk noe særlig mobil. Og da var det vanlig å sparke 10-12 mil faktisk. Du kan sparke lett på en dag altså. Har du en bra vei, har du god spark, så kan du lett sparke 10-12 mil på en dag, ikke noe problem. Og det var det mange som gjorde faktisk den tida her. Vi skal komme tilbake helt til opphavet da. Hvem var det som, vi var litt inne på det, men hva var den første sporen etter den første sparken, og hvem som lagde det? Det var en svensk etolog som het Jørgen Rosander, som jeg kjente. Han gikk bort i 1996. Han jobbet på blinderen. Han skrev et hefte om sparken på 80-tallet, og og senere bok på svensk og sparken, han pratet med meg, for jeg var jo student da han var der, og han mener at de første sporet er fra Bottenviken. Men som han sier, det er ingen som vet det, og jeg har jo finnet eksempler på spark i Norge, kanskje før, han mener at den første sparken i Norge er i 1885 i Helgeland, det er kanskje et første spor, men jeg vet at jeg har også finnet spor etter spark kanskje allerede i 1860-årene, det er i Langesund. Så sparken kom først til byene, for de fikk impulser. Men i tillegg vet vi at sparken som syves er en oppfinnelse som har blitt finnet opp flere steder samtidig. For mange oppfinnelser av den typen her kan jo finnes opp samtidig. Så det er ingen som vet hvem som fant opp, hvor det kommer fra, men at det kanskje er svensk eller finsk. Men som jeg sa, med impulser fra Nederland allerede på 1600-tallet, det er artig, for det er jo på kanalen, du vet, innen lille istid, så var det mye is på kanalen i Nederland, og da er jo Nederland en annen tull i land. Men for eksempel i boka er det bildet av et sparktog på Island, så sparken er faktisk brukt på Island, der ble det opprettet en egen norsk sparkfabrikk, for det var nordmann som... sparket til Island, og så begynte hun å lage sparket selv, og Odd Nødbrattadberg, svigefar til broren min, han er fra Færøyne, han sa at han sparket på Færøyne, for det var en fiske fra Færøyne som dro til Ålesund og lever til fisk, han kjøpte spark i Ålesund og tok tilbake til Færøyne. Så det var spark på Island og Færøyne. Så det bredde seg rundt, altså, og Jeg vet ikke, på Svalbard er det et bilde fra Svalbard i boka, så der var det jævlig tørr snø, på Svalbard er det tørr snø, så der er det trått å sparke. Ja, ok. Det er ikke så egnet på Svalbard. På Svalbard er snøen tråd å gå på ski på, men jeg vet ikke om isen er så mye tråd, men det er et veldig fint fargebilde i boka faktisk fra Svalbard. Og det er også bilder, jeg fant bilder som ikke er i boka, som er fra isen utenfor Svalbard, hvor de sparket mye opp i Svalbard i mellomkrigstida, så sparken fulgte med de som dro dit, altså. Så nordmenn på Jan Maen, jeg vet ikke om de hadde på Jan Maen, men i hvert fall på Svalbard hadde de spark. Tror du ikke det? Altså helt tilbake til middelalderen og kanskje jernalderen, at det har funnets varianter av spark. Helt sikkert. For forskjellige varianter. Stålmeiene kom som sagt rundt 1909 fra Orsa, men før det hadde vært tremeier. Hvis vi ser på illustrasjonen i boka, så ser vi at det er halvbrødre og tvilmønner, og tremenninger av sparken som har oppstått. Og ingen vet jo, det her var jo ikke patentert. Det var en som heter Halvor Kørjebinder oppe på Haruslå som fant på spark veldig tidlig. Så mye rart i verdenshistorien, det er jo å si det, finnes opp her og der, uten at folk vet hvem som er førstemann, og det går ikke an å finne ut uansett. Jeg synes det er artig å spekulere, men boka er jo en handling om sparkens plass i kulturhistorien. Og den handler om sparkens folklore. Hva det folk har sagt om sparken, tenkt om sparken, gjort om sparken, gjort med sparken. Det er jo typisk folkemenigransker som jeg er, som dokumenterer og løfter frem det her som et fenomen med glimte øye. For det er jo litt artig å gjøre det, synes jeg, og artig at det har eksistert, og artig at det var så viktig, noe i dag vi kan humre av som var viktig for folk. Du kjenner til den her «Først lod jeg oss» så først ignorerte de oss, så lo de oss, så kritiserte de oss, og så aksepterte de oss. Altså er det litt sånn samme reisen som sparken har hatt? Det tok lang tid før den satte seg, fikk et gjennombrudd blant folk. Helt riktig, akkurat som sykkelen tok det ganske lang tid. Sykkel kom du i Norge kanskje allerede, jeg vet ikke om det var i 1870-1880, det kan ikke jeg så godt, men sparken kom, og det gikk kanskje 50 år før du fikk et gjennombrudd, fra det første kom, og Vi sier at 1921 gjennombrudet så, men det fantes mange steder for det, men da ble det et riktig stort antall, og da kom det svenske sparker på markedet, og mange lagde det selv. Men du ser det i boka, at når sparken kom, så var det ikke alle som tørte å bruke den, for de var redde for å bli ertet. Det så ut som en misfoster i trafikken. Sykler var det mange som ikke tørte å bruke. Så det var noe med at det var rart, det så rart ut å stå og sparke langs veien, så står det fra Arndal og forskjellige steder, hvor gutter som sparket, eller menn som sparket, ble ertet og mobba. Fikk hilderop og sånt. Ja, ja, fordi de sparket, og noen gamlinger oppdag ganske tidlig at det var fint å støtte seg på, og senere kom julsparken i 60- og 70-årene, da kom julsparken som en naturlig etterfølgelag, en slags forløper til urilatoren. Så julesparken er også en norsk eller svensk oppfinnelse, kanskje. Jeg vet ikke det, men det kom i hvert fall julespark allerede på 60-tallet, men særlig på 70-tallet i Norge for eldre. Du har jo en historie fra Sverige ganske tidlig i boka. Ja. hvor det var litt skam av at en liten gutt hadde, og dette var lenge før den sparken etablerte seg i Sverige. Han drokk ned, mener du? Ja, han drokk ned, og så ble det litt skambelagt at han hadde drokk ned med spark. Fortell om det. Det var jo farlig å gå ut på Tynis, Og det var mange som druknet i Norge og Sverige for 100-150 år siden, og mange som ikke kunne svømme. Så det var en som hadde gått ut på isen med spark og dødd, og det var jo skam, for da syndet han. Det var et eller annet med at det var ikke gjennomgått med selvmord, men det var en slags... Det var idiotibokk da. Ja, totalt idioti, og hvorfor skulle du gjøre det? Hvorfor skulle du gå ut på isen med spark? Det var skam, altså, som også fulgte med slekta senere, så... det er en interessant historie som jeg fikk av Ronald Grambo, han er 96 år, gammel folkeminner som bor i Kongsvig, en veldig artig kar. Han er informant, han så spark i elverum under krigen, for da tysker så sparken, så skjønte de ikke hva det var. Men tysker har annektert og tok masse norske sparker, og strar norske sparker, og vi ser bilder i boka av tysker som sparker i Finnmark. Så tysker hadde ikke sett spark før, så utlendingen hadde lurt på hva det var for noe. Men vi heter at i 1940 da tyskene kom ved Minnesund, så sparket norske tropper. Norske tropper brukte spark under feltog i 1940, og nord for Moalv og mot Lillehammer så sparket de på Mjøsisen og ga bud, sparkende bud. Så sparkene brukte i 2. verdenskrig i Norge. Og som jeg sa, i Sverige og Russland og i Finland i krig lenge for det. Mm. Men vet du, han er svenske gutten også, jeg ble litt sånn opphengt i. Det var jo sånn at de gravla han også i mørket. De ville ikke liksom ære han fordi han hadde vært så domdristig da. Det var skamfullt, ja, de gjorde det. Og noen steder, vet du, så gravla de de som tok livet sitt utenfor kirkemuren. Det var jo enda mer skam, men her var det en som da hadde gjort noe gærent. En ting var at han døde selv, en annen ting var at At den kastet skam over familien eller slekta, eller i flere ganger som det var. Men du vet, det er mye rart som har vært i historien og samfunnet, og i dag kan vi se på ting som er selvfølgelig, men det er ikke sikkert det var det for 100 år siden. For eksempel, jeg skrev en bok om Lofre, og det sto i en kilde jeg hadde at det var to ubarberte menn som var observert i bygda. To ubarberte menn. Og du ble rektet adgang på skolen hvis du hadde langt hår. Og hvis du gikk i ola-boks på blinderen 1565, kom du ikke inn på... Så verden forandrer seg, og det som er rart nå, det er ikke sikkert det var rart før, og motsatt, det som var rart, sparken og sykkerne. Gamle folk kunne jo ikke sykle, og gamle folk mente kanskje at sparken var for løbler og for rabagaster, ungdommer som ikke gadde å gå eller gå på ski. Så det var noe rebelsk med sparken. Samtidig ble det en folkeskjær, så i løpet av den tiden fra 1920 fram mot 30-tallet, så ble det en folkeskjær veldig raskt. Kongfamilien ble avbredt på spark, og det ble populært, det var noe statusymbol å ha, og akkurat som sykkel ble det også statusymbol. Så det begynte også med at dette var noe nytt og oppsiktsvekkende, og så var det en generell skepsis, spesielt sikkert av samfunnets... voksne da og etatet, politiet og prester og folk som styrte bybildet, de likte ikke det her så godt Nei, men de tok det samtidig til seg ganske rart, for som jeg sa, politiet brukte det i mange byer, og det var jo forbud og folk ble jo satt i fengsel for å sparke folk fikk bøter de gjerne kunne få valg mellom å for eksempel sitte tre dager i fengsel eller få 25 kroner i bot Så da tok de fleste bot hvis de hadde penger, men det er folk som er satt i fengsel for å sparke og for å stjerne spark. Var det en idé bak det, eller var det klokt på den tiden fordi det lagde så mye trøbbel i bybildet? Det var jo preventivt. Hvis du for eksempel har 20 som sparker en by, og du tar en som setter et eksempel, det er vel den måten de tenkte på, tror jeg. For eksempel så har det jo vært, det er jo ikke forbevådt sparkesykkel, men Det er litt av det samme da, at du tar noen for å sette et eksempel, og politikk konfiskerte sparker også, så da kunne de konfiskere sparkene i 14 dager, vet jeg, det ble gjort på Kongsberg blant annet, tror jeg, eller Notodden, tror jeg det gjorde, det er politikammeret. Da tok de sparkene i 14 dager, og da måtte du betale en liten sum for å få den tilbake, eller lov at de ikke skulle sparke i byen, og i visse gater altså, var det da forbud. Og rattkjerke var litt av det samme, for du vet, mange unger brukte rattkjerke, Og det var jo farlig når det kom biler, så det var ikke bare at det var farlig å sparke det ake, men det var farlig på grunn av bilene, og hvis du er uforsvarlig kjører, eller en unge, så er det ikke noe bra. Så det var en slags god mening bak det også. Så mye annet rart i lovverket, så var det det altså. Og vi hører jo det at noen nekta å gå og ta båten, for eksempel skulle det regnes som gående eller kjørende, og da var det krangel om var det gående eller kjørende hvis du gikk med sparken, var det da gående eller kjørende eller hvis du sparket fort, var det kjørende om hvis du gikk, var det gående så det var en juridisk diskusjon og det var noen rettssaker som var omtatt i boka både på 20-tallet og under krigen så var det krangel om da var det gående eller kjørende Det er flisespikkeri, men seriøst nok for de som var borte i det. Hvis man sparker litt ute på bygden, skal man sparke på fortauet, sykkelfeltet, eller kan man sparke ute i veien også? Jeg ble sparket på høye sider som en sykkelist. Det er litt av poenget. Hvis du skal gå ned i sykkelen, så går du mot trafikken. Hvis du kjører, så er det mer trafikken. Så det er viktige poenger. Det var jo noe som politiet var opptatt av, for det var noe som betrygget trafikk på 50-tallet. Det var mange som ble kjørt der i trafikken. Jeg tror det var... På det meste var det oppe i 500, og det var mye færre bilder enn i dag, senere altså. Så det var en kampanje for eksempel om at unger skulle bruke refleks, og unger skulle ikke kjøre av rattkjelke i trafikken, de skulle ikke være uforsiktige på spark, og skulle bruke refleks. Så det kom en trygghetskampanje som begynte på 50-tallet med trygg trafikk, som var til tålet i 60-tallet, hvor det var snakk om å sette refleks på sparken. Men refleks kommer i form av refleksbikker, det er en amerikansk oppfinnelse fra 30-tallet, så reflekset var jo brukt Ikke noe særlig i Norge før 70-tallet, men allerede på 60-tallet var det litt i bruk. Det var tanken at særlig unger skulle trygges, for de visste ikke sitt eget beste. Da måtte de holde seg tømmende og ha regler å følge. Men jeg husker jo det i oppveksten, at det var jo kampanjer med refleks. Det var jo kampanjer mot å bruke refleks når du sparket og syklet. Unger gjorde det. Men det var mange unger som ikke hadde råd til sykkel, men hadde råd til spark. Så da var de ikke vant til å ferdige sitt trafikken, og derfor var de kanskje villemenn på sparken mer enn de burde vært med tanke på ulykker. Unger har jo ofte ikke begrep om trafikken, avstander, og de tenker ikke sånn som voksne gjør. Så det lå bak mye av de forbundene, for at unger lekte med spark. Poenget var at det var mye, på engelsk heter det joyriding. De fant jo bakker for eksempel, og smug i byer, for det var veldig mye småbyer i Norge, mye bratte bakker, bratte veier, og der likte de å ake på rattkjelke. Står det noen bilder av det i boka også? Så det var jo lek, og det er moro med lek, men hvis det var farlig, så var det folk som da sa fra. Sånn klimapolitisk burde vi ikke få sånn momsfri tak på sparkkjøp, takk på elsykler og sånn skal ha det, så jeg vet da faen jeg, det er vel sikkert, det er jo, skal vi si, et fint alternativ da. Det burde vært månsfri tak, og vi kunne fått skattefri tak, og så kunne de ligge i egen fil hvis vi sparket. Så kunne da rike nordmenn, som da er opptatt av det såkalt miljøet, kunne de sparke, kunne de pleie med den der bilen som kostet halvmiddel, så kunne de kjøpe seg en spark. Så kunne de da ha spark med hjul, hvis de ikke er sparkfører, kan de sparke på snøen. Kan se om de gidder det. Ser du formen av Oslo der, altså på soliplass, at man sparker, at man har egen sparkkjø der. Ja, ja. Og du kan jo, du ser jo stadigvæk, i boka er det bilder av julesparken som kom da på 70-tallet. Gamle folk som trenger julespark, de er jo gjerne ustødige, så de sparker jo ikke fort. De bruker det mer som en gåstol. Gåstolen er en videreføring, tror jeg, av julesparken. Jeg vet ikke hva som kom først, men uansett så bruker de fleste julespark ganske sakte. Og det var jo da gjerne sportsforretning som lagde julespark, for de lagde kanskje andre ting også. Og spark var som jeg sa, et håndverk som mange drev med privat. Mange lagde det selv, mange lagde det på sløyden på skolen, og det å få spark til jul var jo jevt. Unger fikk jo spark i julegave, men det var ikke så lett å pakke den og gjemme den under juletreet. Så ofte stod de på verandaen og da fikk ungen beskjed, nå er det en gave til deg, og da var det en spark som stod ut, og det var jevt. Så mange forteller om den første sparken de fikk, det var en julegave, og ofte måtte de dele med andre søsken. Så det var jevt for unger å få spark, og hvis du ser på kildene i boka, så er det folk som er født tidligere i forårene, og de fikk kanskje ikke så mye i løpet av livet, men spark er noe de husker resten av livet. Det høres rart ut i dag, hvor du kan bare kjøpe og shoppe på nettet, men da var det å få en spark stort, og noe som du kanskje da hadde en del år, og det var Tarsan, og så var det Rapp i Trondheim, Rapp var en fabrikant i Ås, i Trondheim. De lagde Rapp og Tarsan. Og så var det Kok og Linn på Sørland, og så var det forskjellig. Så det var tre-fire sparkfabrikker, og på Livestrøm da, tre-fire sparkfabrikker, store på det meste, så sent som ut på 70-tallet. Hva er en jævla smart investering da? Du slapper jo å oppgradere størrelser og sånn som med barn som vokser opp bytte ut skoene og finne nye ski hele tiden. Ja, men ofte var det slitage og herveik så sparken måtte fikses og jeg vet på skolen min så var det stadig folk som stralde sparker og da palma de gjerne i grøfta eller de kastet de elva så i brummen av elva der var det lov til å sparke om vinteren på isen Og det var jo akkurat som folk stral sykler, så stral de sparker, og da var det gjerne etter fest, og hvis de for eksempel var på fest, og så hadde de ikke skyst hjem, så stral de en spark, eller hvis de var på en pub og sparket, så det har vært mange sparkkjuverier, og vi ser det, det er en bolk fra Ål der, like etter krigen, hvor en kar ble jaktatt, han stralde en spark, så han ble meldt, altså da stod det etterlyst i avisa, det var noen som fisket på Jøvik, og de stod og fisket, så fikk de en spark som hadde blitt stjert og palmet i mjøsa, så dro det opp en spark, så stod navnet på en dame, og så leverte de det politisk, så hun fikk igjen sparken sin, hun dame. Du bruker mye tid i starten på å skrive om opphavet og tekniske detaljer, så har du vært inn på historier og sånt, og hva er det du kranser mest rundt i? Det er jo nesten 300 masse bilder, jeg har brukt pervers min tid på å finne bilder det er bilder fra alle norske fylker fra veldig mange norske byer og tegninger av Knut Anders Løken så jeg bruker tid på å skrive om sparkens folk lore helt frem til i dag men hvor finner du bildene? nei, det som leter finner, hvis du ser på bildet ditt tilbake så er det masse forskjellige museer og personer så hvis du samler stoffet et år det som leter finner Så jeg har rett og slett brukt min tid på å dokumentere visuelt at sparken var populær og kjær i alle norske fylker, og at det finnes bilder av det, det er ganske utrolig, for det faltes mer bilder enn jeg trodde. Men går du gjennom alle disse her, går du til biblioteket, så er du i Larvik Dagblad, så er det Andøyavis, Kongsberg Dagblad, og Fedlandsvenn, og... og neg, og... Nå har jeg brukt digitalt arkiv, for nå kan du søke for eksempel på et ord, så kan du finne ting, så det er jo lettere enn det var for eksempel for 20 år siden. Så jeg har brukt det, men bildene har jeg også søkt på forskjellige måter, så det tar litt tid å skrive en sånn bok, og det som er poeng... Ser du bildelisten? Ja, det er jo helt enormt. Og hvis du ser på en bok, så ser det ofte lett ut å lage den, men hvis det ser lett ut, har det ofte vært mye... Har ofte forfatteren brukt mye tid på å finne stoffet. Ja. her var det også, jeg plunder litt på å finne formen på boka, men den er nok så kronologisk, og det er jo med glimt i øyet, det er jo mye morsomme, rare historier, typisk folk lore, og boka er typisk meg, tror jeg, for at jeg liker å ha litt humor med i bildet, og mye rare historier, altså en blanding av det seriøse og det kuriøse, for vi vet jo ingenting om sparken, jeg regner med å være ganske kunnskapsrik om norsk kulturhistorier, men før jeg skrev boka visste jeg nesten ingenting, altså, Så nå vet jeg mer, og jeg tror mange er som meg, at de vet om sparken, ja, men de vet egentlig ikke noe om den, for hvor kom den fra? Hvorfor var den så populær? Hvor ble den da, altså? Hvor mange, altså den her informantlisten din, det er jo 40, hva er det, 50-60 nå? Ja, men du vet på Birkenboka, det er 150. Hva? så jeg er vant til å ha mye informanter og alle har lest sin snutt så jeg bruker jævlig lang tid på informanten også Møter du alle face to face eller ringer du? Mange har jeg snakket med, noen har jeg møtt litt forskjellig, for her er det mye korte intervjuer hvis jeg skriver en bok om fem minutter historie så er det kanskje hundre intervjuer med personer hvor jeg drar på besøk her er det jo mange telefonsamtaler men nå møter jeg tilfelligvis, for eksempel hvis jeg møter en person og så la oss si at jeg har møtt deg da og du kunne fortelle om sparken, kunne du blitt med i boka for det er jo basert på at jeg har møtt en hel folk tilfelligvis også, og ja Hvis du møter en mann eller dame, så har de fleste i historien utdover, hoppaker eller sparker. For jeg skrev jo en bok om Utedore i 2019, Hoppaker i 2022, og nå sparker så. Det er tre ting mange etniske nordmenn har felles. Utedore, Hoppaker og Sparker. Noe de kan si noe om hvis det er over en viss alder. Hvilken av såk best er den Utedore-boks? Utedore er trygt mest, ja. Hadde du sett for deg det? Ja og nei, for det er noe som alle vet om, men ingen vet noe om. Og det er jo en long seller, for denne boka går ikke ut på dato. Det er en fin hyttebok, så... Jeg er overrasket, men egentlig ikke for at det er så allment. Det er for morsomt at den har blitt veldig populær. Hva er topp femmelisten din på dine mest populære bøker? På salget? Det er da Utedom 1, Femmel av nummer 2, og så er det vel Løpeboka, det legger seg sammen alt rundt om i verden. Først Løpe av nummer 3, og så Birken, og så Brå. De fem er... og jeg tror det er liksom Loffer og den New York-boka jeg vet ikke hvor mange de har solgt, men de har trykt i mange opplag så de har trykt i, Loffer har trykt i 7-8 opplag, men jeg vet ikke hvor mange det er men det er nok litt under antall så det er bøker som ikke går ut på dato tydeligvis som trykkes inn i opplagsstallet men det er jeg ikke sikker på hva opplaget er men de første jeg vet er hva opplaget er for å prøve å ha oversikt over alt altså Du har jo med deg en bok til her. Var det mer du ville si om sparken som vi burde ta med, eller skal vi bare overlatte det til ... Det er et morsomt emne, og boka er en gave til alle som er alt, og alle nordmenn over 40 år. Fin gavebok. Tor Godtas, spark skal jeg vise fra boka. Den ligner jo litt på den ... Hva heter den? Er det femhjelpsboka? eller norske opphaker det er samme design som er laget av Omslaget Gyllen er forlaget og det er en design som sitter i Danmark tror jeg, løpende er danske han har fått en veldig bra kar å lage fine bilder bilder her fra 1925 i Elverum tre søsken igjen til, ser du det? Billikon har vært tatt rett etter krigen, som det er fra 1925-11. Men i boka er det bilder fra hele landet, så det synes jeg er morsomt at jeg klarte å finne det. Det visste jeg ikke da jeg begynte. Det var morsomt, for de valgte å kunne se slektingene sine, og se sin egen historie i bygget. Jeg var oppe i en av Køyestad, og da var det fire som så boka. Alle fant bilder fra sin hjemby. Det er ganske utrolig, altså. Det er koselig. Alle får en vilje for å sitte i en hjemby. Er det fra Blomnen Holm, eller? Det er en historie fra Blomnen Holm, ja. Er det det? Det var en kar som ble påkjørt. Har det det? Ja, det var en som ble påkjørt, en lektor. Han heter Munch, han ble påkjørt. Han er omtatt der. Blomnen Holm var jettum, da han vokste opp. Her er Munch her. Andre... Så her er det også noe som jo... Apropos, jeg spilte fotball først på Høvik, og så Bergensportsklubb. Det er min klubb. Og så har jeg vært innom Fossum og Hever. Trøft, det visste jeg ikke. Så det er min fotballhistorie. Apropos hvorfor jeg sier det, jo... Jeg holder nå opp en bok som er, selvfølgelig, Thor har jo alltid en sidehustle på gang, og dette her er jo da den andre boka som kommer ved siden av sparken, nemlig fotballdilla, som kom, er den ute? Kommer ut 19. november, lukten av 1970-tallet. Det handler om, det er en hyllest til å ha fotballdilla, hvordan var det å være guttunge på 70-tallet, fotballdilla, det hadde jeg, Og dette er utgangspunktet i Brummedal, men det handler om Norge, og det handler om verden, det handler om Manchester United. Hvordan er det å være 7-12 år? For da har gutten ingen andre bekymringer enn for eksempel fotball som jeg hadde. Langrenn av vinteren, fotballen av sommeren. Så jeg spoler tilbake tida og finner masse bilder av langhårette typer som ser ut som haliker. For 70-tallet var det jo håret til 10-året, så det er en hylles til 70-årene, og til fotballen, og til samholdet som det skapte i bygd, og til de heltene som jeg hadde på Brummedalen, på Manchester United, Tom Lund, Johan Cruyff, det er hylles til den tiden, og til fotballen som sammevevende faktor. Jeg satt og glisende skrev boka. Jeg ser på, ofte jeg ser fotballspillere, eller på bilder som er litt av både alt fra 50, 60, 70, altså så tar jeg et hvert ti år da, så tenker jeg alltid sånn der, den rare sveisen, altså bare se på de gutta her, Han til høyre har liksom litt potteklipp Håkesveis og Bart, og så er det en litt langhåret røvstekar, og en fyr som har... Han ser litt ut som meg, faktisk. Jeg kan si hvem det er. Han til... Det er Bjørn via Jonstal. Stjerne på Dala. BV ble han kalt. Tore Siversen i midten og Tom Jakobsen som spilte på Hamka, men som i 1975 spilte i Brummenal, han var jo egentlig Hamar-gutt. Er det han til venstre? Ja, det blir til venstre for han som ikke har barta. Det er Tom Jakobsen, han spilte jo på landslaget, og han spilte i Dal. De har jo tøffe sveiser, og du vet at Tore i midten har en slags avvartet hockeysveis, Og han Tom Jakobsen har en slags Bay City Rollers sveis, og BV har litt annet sveis. Men det jeg skulle si var jo sånn at på den tiden her så var jo det hotta. Dette var jo det damen likte, ikke sant? Og derfor hadde guttene den sveisene her. Trange bukser, og jeg var jo da guttungen selv, hadde kort hår, ble tvangskript av far min hver tredje måned cirka, og observerte der, og jeg synes det var veldig, vi brukte ordet tøft, ordet kult, det hadde ikke dukket opp i brummen av han da, det kommer fra Sverige, det betyr moro eller cool som er jazzslang eller kult, yes, det er frikerslang så hvis jeg har tøft, det her var tøft så de så tøffe ut, de gutta her og de var jo heltene mine Arlag spiller på Dala, altså Brummendalen, de var heltene mine så de her var liksom de tøffeste gutta som jeg visste om i oppveksten som jeg så i Brummendalen og på badestranden og på butikken og nede i Dala sentrum, så Det var helter for mange, ikke bare for meg som gutt, men mange voksne også. Fotballspiller lokalt som da var store helter også. Det må vi innom, for nå mimrer jeg bare for min egen del her, men dette er en veldig typisk fotballoppvekst for en som er født før 1986-87, for den generasjonen som kom etter det her, de tror jeg ble jævlig bortskjemt med kunstgrøssbaner og mye fint oppvarmeanlegg og sånt. Men før 1987, jeg er født i 1982, og bakover i tid, der er det, dette er bare det jeg husker da, iskalle utendørstreninger på sånn knallhare grusbaner med sånne fotballer som var røde, og som hørtes ut som du skjøyt på sånne hare ballonger. Og min dårlig gressbaner skjer på bildene i boka, masse bilder av dårlig gressbaner. Jeg har et avsnitt som heter Glidetaklingens poesi, for det var tøft å ta glidetakling. Sklidtakling, ja, det var jo min første det. Og skli, og så få gjørme og grønske på beina, og få gjørme og se herda ut. Jeg synes det var tøft. Du skulle gå av bana og se mest, bli herda ut. Møkke til bukse, møkke til drakk, og brummen din hadde jo hvite overdeler. Så når du tok glidtakling, så det som om du hadde møkk på ryggen, vet du. Jeg elsker jo, jeg tror jeg kanskje, jeg må ha en sånn topp-10-rekord i lengste skrittaklinger i Danakøp, tror jeg. Ja, ja, det var helt, det var en sånn der skrittakling, det ble liksom min sånn kvist. Og det ble, for å skryte av meg selv her da, det var en slags beregning av at når vingen spiller ballen for langt foran seg, og løper etter den, så beregner du bare sånn omtrent hvor ballen skal ligge, og så vet du at vingen de har en sånn egenskap, de når alltid ballen først. Så hva er den første touchen når de har løpt og tatt igjen ballen? Da kommer jeg klinken inn med skritaklinga, og da har du sklidde i gresset, i hvert fall 3-4 meter, og ligger nesten med hendene bak på huet. Og så er det store misforståelse med skritaklingen, det er at det egentlig skal ikke være en takling. Folk tenker at de skal takle ballen ut, men det som er skritaklingskunst i mine øyne, er at du sklir, og og så lager du en krok på foten, fanger ballen, og mens du fortsetter å skritt, så fanger du ballen inn i den greia, og så reiser du deg opp og fører ballen videre. Det er en perfekt utført skritttakling. Vi ser på den avsiktet der, skjønner du. Skal jeg lese, eller? Det bestemmer du selv. Du har i kapittlet et sluttet «Glidetaklingens poesi». Ja, bra overskrift til det. Her var det mye tekst. Har du en oppskritt på hva som er... Det er egentlig en skildring av en kamp jeg så på Sveum i Brummedalen, og jeg så flere glidtaklinger, hvor det ble konkurranse blant gutta som måtte ta skridtaklinger. Banen var som en myr, altså. Det er faen meg skjerm altså. Ja, det var på høsten. Høstkamp, glidtakling, det var jævlig tøft synes vi. Jeg fikk skryt av Olaby Risie. Det var nettopp, jeg tror han har vært assistent-trenn på landslaget, og nettopp jo ferdig i Rosenborg. Han var med på litt sånn cage-treninger, når jeg jobbet på Tyholdt i Trondheim, i NRK der. Han tror han jobbet i PN faktisk i perioden, han var redaksjonschef i PN en stund, og så var han med på cage-ballene, så da var jeg helt apekatt på det. Det var innørs, bitte liten bane, masse glidtakling, sånn sånn, i Vålsgang, det er kjempeslig takt over de skidtaklingene og det sa jeg til alle gutter, det har vært en sånn saying helt, du har levd på det frem til nå ja, det har jeg levd lenge på altså nå har det blitt litt lite skidtaklinger vi spiller mest sånn inners fotball fortsatt da, og det er ikke lov folk blir så sure, det blir mye skader og sånt nei, det er så trangt du må gjøre det på elverbane da Jeg har ikke skrytt akkurat på faktisk fem-seks år nå. Det å brasse spark, det er en skildring av en lille amortisering av 1974 hvor Steven Sandrop, vi spilte miniputt, la inn et til Reidar Møgstad som tok et brasse spark og skårte da. Han var ti år og tok brasse spark. Det skal finnes et bildet av det brassesparket, men det har blitt borte jeg har prøvd å finne tilbake, det har blitt borte sannsynligvis men Reina Møystad, vi kalte ham Møydar han tok et brassespark, og da vant vi den turneringen på et brassespark, altså det var det tøffeste å ta brassespark ja, det er jo kult for ham selv det er jo alltid krangelett på, la han seg på rygg og bare sparket bakover, eller var han oppe i lufta og traff ballen, for det er jo han var oppe i lufta, jeg så det han var veldig akrobatisk, var alpinist og jævlig akrobatisk Reina Møystad, altså brassespark med skåring da Det er en sånn teoring, det er godt gjort det, altså. Jeg vet ikke hvor mange sånne diskusjoner det har vært til hva som er høy eller halvvolley. Har du hørt borti det? Ja, ja, men dette var en brassespark, altså. Jeg synes volymålet er fint. Det er brassespark, volley, sklittaklinger. Der har du norsk fotball. Og Diversen har et legendarisk volymål, har du sett det? Mmh. Helt sikkert. Ja, nå gikk jeg i krysset. Sånn jeg husker i hvert fall. Ingen spilte fotball da? Nei, fem-seks år, men jeg fikk en kneskade. Jeg ble sparket ned mot Brufoss. Jeg spilte spiss. Vanligvis spilte jeg midstopp i den kampen, spiste jeg spiss, og da rundet jeg keeperen, og det ble mål. Men så ble jeg sparket ned av en keeper, og fikk en kul på kne som begynte å vokse, og hadde vondt i kne i noen år, og så... Jeg er litt med langrenn også, jeg slutter, men jeg er jo lagspiller egentlig, men det var det at jeg hadde vondt i kneet i flere år, så jeg skjønte at det var lurigst å kanskje gi blaffen. Jeg fikk en operasjon etter hvert som gjorde at knesmerten forsvant. Ja, tenk alle de gode fotballspillerne der ute som har... vært talentfull og ikke blitt noe av på grunn av en kneskade. Det er mange av oss. De fleste. De fleste. Alle kunne jo blitt elitsegspillere. Det er jo bare å sitte på et forspill med et par karer, så er det jo i hvert fall et par landslagsspillere som ikke ble noe av. Men tenk da, Brummen-daren da i 1975, det var fem tusen innbyggere og to og tolv tusen i snitt på kampen til A-laget etter en på det. Når det var skåling, var det sånn koldeksestønn, det var sånn, du hørte utover bygget, hele bygget var stønnet. Det var altså... fotballkampen var høydepunktet for hele bygda. Sånn var det, og det er den fotballfeberen jeg vokste opp med, som jeg prøver å skildre i boka. I tillegg til da jeg så tippekampen, og digget Kroif og United og George, vi så George Best spille i Oslo 1977. Han drakk seg gjerd dessverre, men så det er også en hyllestyr i United som har laget mitt. Jeg prøver å forklare for en, jeg var i en sånn tilstilling her om dagen, møtte en svenske som er en ganske kjent YouTube-podcaster, en svensk fotballpodcast, Menirud Kings? Nei, det er ikke så høyt. En litt annen, litt mer litt ned på rangstigen, måtte jeg si. Og da prøvde jeg å forklare hva som er skjedd med norsk fotball, fordi det var så stort. Helt opp til 2005-2006 så var det vel sånn verdt milliarder kroner. Det var veldig mye interesse. Jeg var kjempeinteressert i norsk fotball. Da mimlet jeg litt tilbake igjen til min oppvekst. Da husker jeg, la oss ta året 1991-92. Sitter jeg med en tippekupong. eller vi begynner her på morgenen, så er det kanskje fint vær, det er fem minusgrader ute, du er kanskje ute og leker litt i snøen. Også på TV-en, konstant, som står på da, NRK1, så er det da du våkner opp til slalom i første omgang, startet tidlig, og så er det langrenn, så får du slalom andre omgangen, og så er det hopp litt ut på dagen kanskje, så er det kanskje langrenns... og så begynner tippekampen klokka fire, den ene engelske kampen, så var det fra fire til seks, eller hva det er for noe, og da var det grøt, alltid grøt. Vi synes alltid det var grøt. Ja, grøt i tippekampen, og så kom bonglyden, så hadde jeg tippekupongen, så jeg fikk lov til å tippe for 16 kroner, det var fire halvgarderinger jeg fikk av pappa, så han leverte den, Og så var det alltid skrivende resultater fortløpende på hver kamp bortover. Det her skjedde også i 70-tallet. Det er akkurat det jeg skriver i boka. Tippekamp hver lørdag, og grøt. Vi spiste grøt hver eneste lørdag. Og så tippekampen jeg og brødrene mine og fatteren og mutteren for så vidt, men særlig brødrene mine. Så tippekampen på munnen til 69, det her varte jo egentlig ganske lenge det. Og hele Norge så jo tippkampen. Det var heldig, du kunne ikke skulke unna tippkampen. Det var heldig, og da ventet jeg veldig uka på når kampen skulle annonseres, hvilken det var. Det var på fredag, så var det på lørdag. Det var lite fotball på TV, bortsett fra en landskamp eller ny og ned, og en køkkenfinal eller to, så England og Norge, så tippkampen var heldig altså. Ja, heldig altså, men det hele poenget med den historien der var jo... Det som ble dødaren for vintersport og tippekampen, helt åpenbart i mine øyne, er når du tar det vekk fra den nasjonale samlingskanalen, så kan du si hva du vil om NRK, og lisens og statsprøve, hele pakka der, og hvor mye penger de bruker. Men NRK 1 har alltid vært og blitt en samlingspunkt for nasjonen. Hvis det går direkte på NRK 1, så følger folk med. Når du tar det vekk, når du selger ut langere, du selger ut slalom, du selger ut til og med Norsk fotball og Premier League kan jeg skjønne at det var vanskelig å holde på for en statskanal som NRK med prislappen, men når alt dette forsvinner så pulveriserer du også denne TV-tradisjonen som jeg mener var viktig på lørdag og søndag i Norge. Jeg skriver om det her, hvordan det skapte samme oligasjon på 70- og 80-tallet, så akkurat det står i boka. For det er ekstremt viktig her. det står det i boka, med fotball som i sentrum. Når du har sørt vekk de rettighetene, TV 2 var en semi-almen kringkastere, så du kunne få med litt der, men da blir det ikke. Det synes jeg er interessant, at med en gang en suksess bytter bytter et sted så det krever noe av deg akkurat som jeg husker med FM radioen til DAB radio for eksempel, det tok lang tid det måtte du tvinge alle over fordi at de må kjøpe nye biler for å høre på DAB radio ingen som synes radio var viktig nok også TV også, bare gikk sånn du tvang bare folk til en overgang men man får gitt det at en suksess folk blir med videre uansett hva slags plattform og pris det gjelder, og så bare, oi hvor ble det alle sammen når det er ingen som ser på langre lenger hva skjedde med norsk fotball, det er jo ingen som er interessert lenger, hva er det man skal se på Og det er jo bare å oppskrive at man tar den suksessen som er utrolig for gitt, og at man glemmer verdien av å kunne vise sporten for alle, at du tilgjengeliggjør det for alle, og du blir et samlingspunkt, og så kan du heller hente inntekt til andre tjedere, men de tjevintektene tok så jævlig av. Jeg tror som alle forbund i forskjellige idrettsforbund så seg fullstendig blinde på det. Helt enig, noe av det står i boka, men med 70-tallet som metafor, altså. Mm. Og 70-tallet var mye idrett var det på TV og sånt da? Det var ikke sikkert mye, det var sportspringen hver søndag, sportskjølen hver mandag, også var det sport i dag, kanskje på torsdag, det var mer enn det var på 60-tallet, og på 60-tallet var det jo TV, det var jo ikke TV før august 1960 ble TV-Norge åpent, det var jo prøvesendinger i slutt av 50-tallet, altså Det var jo mer enn det hadde vært, og du må se det i forhold til hva det hadde vært. For tippekampen begynte i 69, så det var jo overveldende å se tippekamp hver uke en del av vinteren på 70-tallet. Begynte du med norsk eller engelsk fotball med tippekamp? Begynte med engelsk, det var Wolverhampton som var første. Var det? Så jeg så jo, påstår jeg så alle tippekamper, altså fra... fra, la oss si, 73 omtrent, i mange, mange år. Det var den plingelyden, og lyden av tilskure som jubla, den atmosfæren som ble formidlet av Arne Scheie, Knut Jogleris, Øyvind Jonsen, Rolf Hovden. Det var et eller annet engelsk, og jeg hørte på radio, jeg hørte på BBC, radio og fotball, så hørte jeg på radio, lykkes med musikk, så jeg hørte mye på engelsk radio, og i tillegg til å se på tippekampen, husker jeg forhåpentlig. Faren min var aldri noen stor fan av Arne Scheie, for å si det mildt. Så da skrudde han av TV-lyden, og så satt han på radioen med Ernst Allersven og Jesper Mathisen. Var det ikke Jesper Mathisen han het da? Det var jo ganske sent ute i... Det var på 90-tallet? Ja, ja. Var det ikke Jesper Mathisen? Nei, det var faren. Hva het det? Svein Mathisen. Matta. Matta, Svein Mathisen og... Jesper Sønne. Og... Riktig, og så Ernst Allersvenn, de hadde NRK og P1 sportsendinger, så han skrudde på de i stedet. Så da hadde vi radiolyd og bilder på TV-en. Det hendte at jeg skrudde av lyden på TV og på landskamper og hørte på Bjørg Lillien, han kom til på radio, så så vi på TV, det gjorde vi på langrenn av og til at vi skudde av lyden på TV, og så så vi på TV, og så hørte vi på Bjørg Lillien og Håkon Brusvenn. Men det var jo ganske enkel kommentering på TV i 70-årene ofte. Øyvind Jonsen, han sa jo det, bare navnet på de spillene som hadde ballen, han sa jo ikke noe mer. Han sa nesten ingenting om. Så Johnson, Harvey, Kennedy, og så Moll, ja. Så det var jævlig enkelt, det var ikke noe analyse der. Nei. Det kom jo med, jeg tror det var på 90-tallet, det kom med analyser av fotball, så fotball var et enkelt spill, og så var det den der plingfest, det var jo å ta en drink eller en øl hver gang det var fest, eller plingfest. Så det var det der tippekampen, for meg var det skitur, grøt, Og tippekamp. Men de var liksom for å fylle også mange av de her fotball... Så fylla ut, ja. Skriver boka. Sportsjournalistene, var det da? Ja, journalistene kunne være det, men det var ikke... Jeg tror ikke det var forfyllet, men de tok seg ofte kanskje en drink eller en liten fest mens de var på jobb. Hva var helt den der fotballkommentaten også? Det var dritings under tippekampen, da? Jeg vet ikke om Rolf Hovden var det, men jeg tror han i hvert fall var bedugget. Han sa jo ganske mye drøye ting også. Det var jo på Wikipedia-siden hans. Du hadde jo... Paul Klasen, tenker du på kanskje... På klassen, ja! Han var turnkommentator, han kommenterte da Unni Holmen gikk ned i spagat, så sa han åpne hele pølseboden, og en som hoppet i turnen, så sa han han står som en kuk i oderen. Så han sa mye rart, han var gymlærer, og så litt på klassen. Han kommenterte ikke tippekampen. Tror ikke han kommenterte tippekampen også? Nei, det var Rolf Hovden, tror jeg, som var litt sånn småfull, som har blitt tatt av lufta. Jeg vet ikke akkurat, det var han, eller var det en annen? Jeg vet ikke, for jeg kan ikke selv si at jeg har merket det noen gang, men det gikk jo rykter, og det som jeg synes er artig var at jeg synes det var artig at det gikk an å få bilder fra England. Det dro altså nordmann over på fredag, så jobbet han for NK, så satt han i en boks på stadion og kommenterte, og så ble det bilder direkte. Vi hadde antenne utenfor huset oppe i Brunneren der, så kunne vi justere på antenne, så ble det bad bilder, og så hørte vi. Det var litt eventyr å få hele verden inn, eller England på den måten her, på direkten. Og så var det snø ute, og så hadde vi gått på ski, og så satt vi og spiste grøt, og så var det tippekamp på pling. Det var morsomt. Ja, det var lørdag, det. Ja, det var det, lørdag i Norge. Ja, og Apropos sitatmaskiner, det var kommet litt senere da, 90- og 2000-tallet, så var det jo Ivar Hoff som var den store stjerna. Ja, han er avbildet i boka. Jeg digger Ivar Hoff og Lydstrøm. I bildene står det Ivar Hoff som fikk grått hår i konfirmasjonsgave, står det. Han var på S-hånd på Brumdalen i 73. Han liker jeg veldig godt, altså. Han har mye bra utsang. Ivar Hoff står ganske tidlig i boka. Ok. Han var jo leder i Lillestrøm, og broren Johar var jo trener, eller begge var ledere og trenere, jeg er litt usikker på hva som var, men han var torresen, så han var vel held for meg. Han var god fotballspiller, men ikke så god fotballtrener, eller? Jeg vet ikke, men han spilte jo i Tvente og dro ned til Nederland, skrev brev og kom på laget i Tvente og var jævlig god på landslaget, så han digget. Og så hadde vi en engelskmann som het Tony Wilmer, han hadde spilt sammen med Kevin Keeney i Skøntorp, hadde langt bølgete hår og hvite lår. Og så hadde vi David Spensley, det var to engelskmenn som spilte på Dala da i 70'erne. Så det var stort å ha en engelsk mann som bodde i bygda, da kunne du se på en person at den kom fra England. Det var jo ingen utlending nesten som jeg visste om oppi der da. Det var noen få utlendinger. Noen svenskere og danskere og finnere og tyskere. Men det var en engelsk mann som bodde oppi der. Han har snakket engelsk, altså. Norsk med engelsk aksang. Tony Willmer. Han hadde spilt med Kevin Keegan, tenk på det, som da var Europas beste spiller. Ja, det er drøyt. Han har nå bildet i boka. Han har også jævlig manke, Kevin Keegan. Men hvor langt utenfor Brummen beveger du deg i boka? Nei, boka er jo da... Jeg skriver om Lillestrøm og Tor Egil Johansen og... Norge og Oslo og Manchester United, men jeg tar utgangspunkt i min egen historie, eller det jeg så der. Så det er jo en lokal, nasjonal og internasjonal historie, hvor en slags hobbyanalyse av fotballen på 70-tallet, sett med guttungens øyne, skriver meg da den voksne mannens, hva vil si, fabulerende kraft, altså erindringens fabulerende kraft. Ja. for det er jo med glimt i øyet Hamkam var jo et lag som jeg digget for de var jo finere enn Brumdal men jeg har alltid likt Hamkam og Tom Jakobsen og Paul Jakobsen var jævla gode Terrik Høydal Abelader og Han kan være assansen for alltid Litt av skjermen også var å finne tabellen til det laget du spilte på i lokalavisa og det husker jeg budstikk av Aftenposten du tabeller liksom helt ned på guttenivå da var det tabellen helt ned på miniputtnivå opplandes fotballkrest miniputten var ting på det opplandes fotballkrest det var helt utrolig at jeg hadde det på miniputter du vet at nå teller du ikke mål lenger jeg vet det Da var det resultatet fra klubberen i Skiren i lokalavisen. Alt stod i lokalavisen. Hvis du slapp en luktfri fris med lydjemper, så stod det i avisen. Hahaha. Men det er altså bare det der at du tror du lurer barnet ikke at de ikke teller mål og skjønner hvem som vinner kampen. Det klarte du det. Og hvis du hadde for eksempel 20 gutter sammen, så visste alle 20 en gang hvem som var best i fotball, eller dårligst. Det var arrangering med en gang, hvertfall gutter. Sånn er det blant gutter. Hvem er sterkest? Vi så ofte sparke fotball. Er det godt å sparke, sa folk. Er det godt å sparke? Eller spille? Spille fotball. Det var jo sånn, i friminutt på skolen så var det alltid indeling. Ja. Vi hadde klasseball, hadde vi det? Klasseball? Klasseball? Klasseball? Klasseball? Ja, klassen spleiset på en ball som vi brukte i friminutter. Og så kom jeg tidlig på skolen om morgenen, halv åtte, løp inn og hentet det, og da gikk det riktig om at det spøkte inn i klasserommet, eller i skolen. Så jeg så gjenferd, da var det spøkelse, og jeg var redd det skulle poppet gjenferd fra dørene. Så det var en vaktmester som heter Jarle Bråtebekk, som var fra Trysø, som røkte og drakk kaffe og spiste brød med pultost. Så løp jeg inn på skolen og hentet av banen og spilte fotball da fra halv åtte utover, så jeg var tidlig på skolen. Men du, gjenferdige spøkelser og myter, det har du ikke berørt så mye. Har du det? Jo, i flere bøkler. Nå lager jeg en bok om Turus Hølver, han er enebogaren, kommer neste år, og der skriver jeg om det. Han trodde på Huldra, så Josef Helvetå trodde på sånne ting. Så jeg har vært borte det som folkeminigransker, og jeg tror ikke på det selv, men jeg synes det er artig at folk tror på det, for det Det er like realistisk det som Jan Tull som folk tror på. Ja, men det er jo en viktig del av, jeg mener jo stikker mye dypere enn bare den, enn de, skal vi si, kanskje-observasjonene og de følelsene, men bare hele konseptualiseringen og mytene rundt, på en måte, hva er det disse monsterne og hva er det frykten representerer, gitt den tiden de lever i og sånt, det synes jeg er interessant. Og du begynner i barndommen, og hvis du ser på unger, så tror du at det er mye rart og skummelt i mørket. Det er en slags naturlig instinkt mot mørket, kanskje også mot slanger. Nettopp. Og for så vidt store høyder. Og skogen, ikke sant? Du bare ser syner i skogen. En slags instinkt, urinstinkt. Hvis du da går til for eksempel 1824, 200 år siden, så var det mange som trodde, det som unger tror i dag, trodde mange voksne da. Men de ble jo sett på som... ha overtro av prestene, for prestene vil si at for eksempel at den bibelske lærer, det var den rette lærer, det var ikke overtro, det var sannheten, mens folket vil kanskje si at de trodde på huldra og nøkken og at vinden var et vesen. Men jeg tenker jo det er med lite forhold, det er sikkert skrevet bøker om det, men jeg kan ikke komme på noen i farta som har skrevet en en folkeminnegranskebok om norsk overtro. Det har Ølund Fodden gjort det. Han har skrevet flere bøker om det. Ølund Fodden, som nå er 89 år, født i 1935, har skrevet masse bøker. Så han har reist rundt og besøkt steder og hus og skumle steder? Han var veileder min på Blindern, og han er en veldig ordentlig kar. Han har skrevet bøker som sammen tar for seg det her, både med steder og med personer og forskjellige. Der går det å finne masse stoff, altså. Kanskje vi kan lage den hylles til han da, ved å plukke ut det beste hans og ta en liten sånn. For det tror jeg på en måte har vært veldig interessant. Ølf, kan du prate selv? Jeg kan spørre deg, jeg kjenner deg. Hvis du vil. Jeg har tenkt på om det er noe du kommer til å begynne å skrive. Jeg er veldig interessert i det her, og jeg har jo flettet inn noe stoff som han har brukt i bøkene mine. Josef Helvete har det, og jeg har det i boka med han Tore Sølver, og i andre bøker. For hvis du skal studere samfunnet som det var i 1924 eller 1824, så Det er veldig viktig å vite at folk hadde veldig mye trosforstyrring som vi ikke har i dag, fordi vi er så rasjonelle og fornuftige, og vitenskapen forklarer alt. Men da hadde de mer, kan vi si, folkelige forklaringer på en hel ting, som i dag vil kalles barnsle og umodende. Men de visste jo ikke bedre, og hadde naturen, og de hadde forfederes erfaringer som base for det de trodde på. Så det er jo mer naturlig enn å få det tredd ned over hua av en vitenskapelsmann som sitter og forsker et annet land, som bruker et mikroskop og forklarer ting som ingen kan se med øyet. Jeg har vært super Jeg blir interessert i å lese noe som i mange fall har et bedre titel, en slags fryktens historie. Hvilke oppfinnelser, oppdagelser og endringer? Hvis du bare tar Norge isolert fra 1500-tallet, hva skjer på når man finner stjernelyset, eller når elektrisiteten kommer, forsvinner mange av monsterne, og hva er de nye fryktene som kommer? Hva er de nye mytene? Jeg intervjuet en kar som ble 103 år, han sa at... Han trodde på Huldra, han døde vel i 2022, han var fra Hadeland, Ole Lillemann etter han. Og det de sier er at Huldra forsvant da strømmen kom. Mm. Så 100 tålte ikke strøm. Og det kom jo paraffinlamper kanskje på midten på 1800-tallet, og det var vist et større fremskritt enn strømmen, for paraffinlamper lyste jo ganske mye. Men da strømmen kom, så ble det plutselig lys, og ofte hadde folk dårlig strøm i begynnelsen, fordi det var kanskje gjerne en lampe. I et fjøs var det kanskje en lampe som var hele strømmen. Det var dyrt, og det var vanskelig å legge inn. Så strømmen utgjorde en stor forskjell det, men det gamle folk sier er at ... mange som da levde videre i det her nye samfunnet, de trodde fortsatt på det gamle, men de som var unge sa at dette er bare tull, og så ble det visket bort, og så går det noen generasjoner. I dag tror folk på mye rart, men det er kanskje andre kanaler for kunnskapen, det kan være det som kalles New Age for eksempel, det er mye som kommer fra New Age som verserer i dag, samene har jo sin tradisjon, med ganning og forskjellig, det er mye folketradisjoner, finnene på finneskogen hadde sin tradisjon, Og det har jo antatt nye former, og sammen med New Age, og sammen med folk som skriver bøker, og som holder foredrag om det, så kan det oppstå mye rart. I tillegg kan det gå på nett og se, det er mye rart på nett. Det produseres da ny kunnskap om folklovere, og om trosforstyrringer, som er en blanding av det gamle og det nye, hvor Det er kanskje umulig å vite om det er gammelt eller nytt. Jeg synes mange ganger, skal vi si, de monsterne og mytene gir veldig medvirkning. Spesielt fra toppen av hodet, så er det troll og nøkken. Hold deg unna skogen, hold deg unna fjellet i mørket, og hold deg unna kjern. og myrer, ikke sant? Og det er jo en advarsel til spesielt barn, det er en effektiv måte å holde barn unna disse områdene på. Det var en klassisk måte å holde unger unna på, og de voksne trodde ikke ofte på det selv, og til og med, det var noe som heter dodraugen, det var et vesen som levde nede i utedasser, så dodraugen var jo et vesen unger skulle beskytte seg mot. Så det her er jo, det var en del av barneopptragelsen, for eksempel for 100 eller 200 år siden i Norge. Ja. Og det finner vi i mange land. Norge har sine varianter av vesener som har levd i ulike land, for de finner ulike typer sånne vesener i andre land. Indianer hadde sin tru, og samene hadde sin tru. Så alle folkeslag som har levd nær naturen har hatt tro på det her, og det nye er at vi ikke tror på det. Det er det som er det spesielle, Det er spesielt at vi har en rasjonell forklaring på alt dette. Det virker som om, er det noe som har overlevd, så er det typ gjenferd. Nå forklares det ofte som type energier, folk som ikke har forlatt, som ikke har kommet til etterlivet enda, og sånn som hjemsøkerhus. Den biten der virker som å være ganske seilig. Det forsvinner ikke, og det er jo, holdt vi like blant annet ved filmer og bøker, og jeg tror det er at... Jeg tror faktisk at kvinner kan tro mer på det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror kanskje det, uten at jeg kan bevise det. Men de er gjerne ofte mørkeredde, tror jeg. Og kanskje de har grunn til å være mørkeredde, for at kvinner har mer å frykte i mørket enn en mann. Så jeg tror det at folk i loven i dag får tilsig fra filmer, altså. jeg har selv sett skrekfilmer, og jeg er jo ikke lettskremp, men det er jo noen skrekfilmer som er helt jævlig, for eksempel The Chainsling, det verste filmet jeg har sett, The Chainsling, og noen skrekfilmer som jeg har sett, for jeg ser nå på video, jeg så en skrekfilm, jeg skrev på Drivin' i USA, hvor du fikk lyden inn i bilen, det var helt jævlig, jeg så Exorcisten der to ganger på Drivin', og det var høy lyd inn i bilen, og folk skrek, skrek, Det er ikke skummelt egentlig, men det blir skummelt fordi det er effekter av lyd. Filmer gir stert inntrykk, og det preger folk nå i dag, og det gjør nok at sånne forestillinger lever videre seg. Ja, absolutt. Det er spennende å få samlet dem med noen to permer. Kan tenke på det. Det er en fin bok i det. Nå har vi snakket om sparkens historie, og vi har vært inne om myte, monster og gjenferd, tippekampen, fotballdilla, fotball i Brummendal, Antallet av det som skjer i godt og slett livet. Jeg lager noen bøker, det kommer flere bøker neste år, og da kommer det tre-fire bøker om Ture Sølver, en enebor som bodde femtår i koiet, Sone Nordheim. 50 år alene? I en koia. Han hadde et kapittel i koiboka som var i fjor. Han bodde i koia med jordgrød frem til 1980. Hva skjer med en mann som isolerer seg i 50 år? Han var sosial, det er det rare, han var sosial. Så han var i bygda, men han lagde en bok om... Den kommer på Gyllenald, og så lager jeg en bok om Nordheim, og så gjennom Rottefella. Skibindingen kommer også neste år, pluss noe annet tull. Og foredrag og sånt, det renner inne med. Ja, jeg har en god del foredrager, og det er moro det, så jeg sier jo ja til mye, men jeg sier jo nei til mye, men jeg tar det som jeg synes passer. Så er det en oppfordring til at folk kan sende deg en mail eller ta en telefon hvis de har lyst til å bygge deg til sånne type private ting? Ja, hvis de vil, kan de bare sende meg en e-post. Torgodtosett.com Ja, private foredrag hvis folk spør. Ja, men hyggelig. Men da tror jeg vi skal gå inn for låning her, og så oppfordrer folk til, og da har vi begge disse her ute i sjappa nå, ikke sant? Ja, den fotballgilla kommer fra 19. november. Ser sånn ut. Ligger den hos bokhandleren også, for det er jo litt mindre forelag. Det er nesten med Erland Beklund, absolutt forelags midten, hvis du går på nettet og finner denne boka der også. Ok. Rett å finne. Denne er sikkert også enda enklere å finne, den ligger vi sikkert til. Alle bokhandlere, gyllene av de utgiver. Ja, ikke sant. Da har vi vært gjennom sparken og lukten av 1970-tallet og fotball i Brummendal. Det var en bra og fin update, og vi fikk snakke litt om valget også. Ja. Det er bra. Vi har jo også masse andre gode ideer som vi kan ta fatt på neste år, så kanskje vi skal ta og få gjennomført det da, kanskje i januar, februar eller noe. Jeg tar et solidaktig januar, eller på nyår når det passer deg. Ja, det høres bra ut. Men takk for at du kom tilbake, og lykke til med de neste prosjektene, så snakkes vi igjen. Bare moro. Takk for nå. Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang VN Køtt som alltid er sponset av Comfy Balls verdens mest komfortable bokseshorts og de holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune, synes det er veldig hyggelig med sånn kortreist samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå solo, eller som har et forretningseventyr og skal selge boksershorts. Dette her er et utgangspunkt til at vi ville lage en boksershorts som var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norskt industrieventyr her med Comfy Balls. Som jeg er veldig glad for at det sponser den podcasten her. Du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no og så skriver du Wolfgang15 så får du da en hyggelig liten rabatt på bokserskjortset dine hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.