Norske Soldater Ble Omringet og Beskutt Av Taliban I 12 timer. - Dette Er Det Siste Jeg Gjør...
En norsk soldat forteller om et oppdrag i Afghanistan der en halv styrke ble omringet og beskutt av Taliban i 10-12 timer. Han beskriver kaos, en såret soldat, veibombesøking under ild, helikopterevakuering og en surreal konfrontasjon med fiendtlige krigere.
00:08
Under et oppdrag til Russian Hill, opplever soldatene en urovekkende situasjon med følelser av fare og dårlig kommunikasjon.
05:08
I denne segmenten beskrives en kaotisk og livsfarlig situasjon der en soldat må navigere mellom angrep og risiko for å overleve.
12:11
I denne delen beskrives intense kamper med presisjonsvåpen og strategisk evakuering under konstant beskytning.
18:19
Soldatene er erfarne og tilpasser seg taktikk, noe som er tydelig i deres krigføring og møter med motstanderen.
Transkript
Nemnt i episoden
Taliban
Fiendtlige styrker som angrep og omringet soldatene i timer.
Afghanistan
Landet der oppdraget og kampene fant sted.
Russian Hill
Utpost og dal der oppdraget gikk galt; navn fra Russlands tid.
RPG (rakettgranatkaster)
Våpen oppdaget på høydedraget før angrepet startet.
AK-47 / Kalasjnikov
Fiendens hovedvåpen; gammelt men hardtslående kaliber.
Heckler & Koch 416
Riflen de norske soldatene brukte etter moderniseringen.
AG-3
Gammelt gevær de tok med for skyting på lengre avstand.
Red Bull
Nevnt som energikilde under den lange striden.
Snickers
Nevnt som næring under kampen.
Marius
Navnet vognføreren kalte hovedfortelleren.
Finn
Kilde som ga meldinger om veibomben.
Deltakarar
host
Wolfgang Wee
guest
Ukjent norsk soldat (Marius)
Poeng
Alle sensorer i kroppen bare sier at hvorfor gjør vi det her – dette er galskap.
Sterkt om hvordan magefølelsen varsler fare lenge før noe konkret skjer.
Det eneste jeg tenkte på var: 'Hva faen mister jeg kappen min?'
Absurd galgenhumor mens kulene flyr over hodet – et typisk psykologisk forsvar i strid.
Så tenker jeg at dette kanskje er det siste jeg gjør. Og da tenker jeg at de skal bli med – jeg skal ikke være alene.
Mørk, kontroversiell tanke om å ta motstanderne med seg i verste fall.
Lynet slår aldri ned på samme sted to ganger – og da smeller det to-tre kuler rett rundt beina mine.
Ironisk avliving av et gammelt ordtak midt i skarpe skudd.
Vi må vurdere hvert eneste mål vi skyter på, mens de kan skyte løs på hva som helst.
Pointert om den asymmetriske regnskapsføringen i strid i bebygde områder.
Red Bull og Snickers – og adrenalin.
Kondensert svar på hva som holder en soldat going gjennom 10–12 timer med konstant beskytning.
De skjønner at nå har vi tapt. Så de legger rolig AK-47-en ned på bakken og går rolig bort.
Et nesten surrealistisk øyeblikk av ubrukt vold og implisitt kapitulasjon.
Påstandar
Vanligvis besto styrken av rundt 100–150 mann med mange kjøretøy, inkludert lokalpolitiet, lokale afghanske styrker og tolker – kalt TU-toget.
Angir styrkens normale størrelse og sammensetning.
På dette oppdraget var styrken redusert til omtrent halv styrke, med kun lokal politistyrke, et lite afghansk soldatlag og tolker som støtte.
Beskriver den reduserte oppsettet for dette spesifikke oppdraget.
Russian Hill er navngitt etter Russlands tid, da russerne hadde en utpost på bakketoppen, og utposten kontrollerer to dalsøkker.
Forklarer stedets navn og taktiske betydning.
Intensjonen med oppdraget var å kjøre opp i dalen, besøke landsbyer, betale jordeiere for skader og forsyne politiutposten på Russian Hill.
Oppdragets formål.
Soldatenes motstandere brukte røyksignaler og telefoner til å signalisere at konvoien kom.
Beskriver fiendens varslingstaktikk.
Et soldatfelle (høydedrag) ca. 2,5 kilometer unna ble observert med kikkert, der to menn viste tegn på koordinering med våpen (trolig en RPG) og samband.
Observasjonene like før bakholdet begynte.
Fortelleren ble beskutt av et maskingevær mens han lå i en grøft ved siden av veien.
Starten på bakholdet.
En norsk soldat ble meldt skutt i hodet etter fem til ti minutter; det viste seg senere å være et streifskudd i kinnet og øret, og han klarte seg bra.
Den første skademeldingen under striden.
Det kom indikasjoner via samband og kilder om at fienden hadde gravd en veibombe i den eneste utveien fra området.
Grunnen til at veien måtte søkes med metallsøker.
En ingeniørsoldat krabbet flere hundre meter langs veibanen med metallsøker mens han ble beskutt, og fant en veibombe (eller fant noe som muliggjorde utkjøring) slik at konvoien kom seg ut på et jorde.
Nøkkelhendelsen som muliggjorde utrymning; han fikk medaljer i ettertid.
Kalasjnikov-geværer (AK-47) bruker 7,62 mm kaliber, samme kaliber som AG-3.
Teknisk opplysning om våpnene.
Enheten brukte Heckler & Koch 416 som hovedvåpen, men hadde med en AG-3 til bruk på lengre avstander.
Opplysning om enhetens våpen.
Ett helikopter landet, brukte ca. ti sekunder på å få det sårede soldaten ombord, og tok av – dette var de eneste to minuttene med stillhet under hele kampen.
Beskriver den medisinske evakueringen.
Kampen varte i omtrent 10–12 timer med konstant beskytning, unntatt under evakueringen.
Varighet på striden.
Soldatene måtte spare på ammunisjonen og hadde begrenset antall kuler på vognene, mens motstanderne kunne etterforsyne og flytte folk lett på mopeder.
Logistisk asymmetri under kampen.
Fortelleren måtte bytte pipen på tungt maskingevær på bilens tak mens to-tre kuler nesten traff ham.
Beskriver hans egen utsatte posisjon.
Fem bevæpnede menn satt på andre siden av et høydedrag, men la rolig ned sine AK-47-er og gikk bort etter en stillstand ('stare down').
Uvanlig avslutning på nærstriden.
En soldat sto så nær fortelleren at han ikke kunne skyte på fienden uten risiko for å treffe egen mann.
Forklarer hvorfor skyting ikke fant sted i stare down-situasjonen.
Lastar
Og så husker jeg ikke foranledningen til akkurat det her, men vi skulle ut ...
Med en redusert gjeng. Og så vanligvis er vi jo 150 mann eller 100 mann. Ganske mange da. Ganske mange kjøretøy. Og vi har lokalpolitiet med og lokale afghanske styrker og størte elementer. Vi er ganske mange. Vi kaller det for TU-toget. Vi har bare en lang rekke med kjøretøy som kjører oss alle steder. Det er jo lang tid før vi kommer frem med alle styrkene. Ja.
ganske robust kledd opp da men i dette oppdraget så var det liksom var så vagt og litt rart vi ble som en halv styrke og vi skulle ikke ha noe støtteende bare noen lokal politistyrke og lite afghanske lag med soldater og tolker og sånn og halve laget vårt eller halve troppen vår skulle bli en altså vi dro med halv strids task unit da
Intensjonen med oppdraget var at vi skulle bare opp i en dal som vi pleide å kjøre en del opp til, et sted som kalles Russian Hill. Russerne satt i sin tid opp på en bakketopp, så de hadde fått navnet sitt fra Russlands tid, hvor det står noe rakk og noe sånt fra de dager. Det var en utpost som kontrollerer to dalsøkker blir til ett.
Når du kjører litt, så kjører du i en dal med overhøyde på begge sider. Så det er jo det perfekte ambush-dalen i mange kilometer inn mot en Russian hill. Så får jeg sånn at dette går galt. Alt er rart. Alle sensorer i kroppen bare sier at hvorfor gjør vi det her, og dette er jo galskap. Men så var jo intensjonen ...
Vi har jo vært mye kjørt i områden her, så vi skulle innom masse landsbyer og betale for ting vi hadde ødelagt, sånn type jorder og sånn, for det er jo det de lever av, å dyrke marka si. Så vi skulle ut og prate med litt folk, og vi skulle ut og betale disse jordeierne hele veien opp, og så skulle vi forsyne politiutposten som var på Røschenhill. Og så...
merker vi med en gang, kjør ut fra leiren, at alt er off. Alle sensorer, alt er off. Vi ser at mange som følger med, det går liksom sånne røyksignaler da, når vi kjører oppover, som er sånn tegn på at nå kommer de, for det er sånn måten de signaliserte på da, eller ringte med telefonen. Og vi bare ser og føler liksom stevningen at her er det noe å gjøre. Vi bare vet at det kommer til å skje da.
Vi har et oppdrag å løse, så vi vet jo hvordan ting kommer til å skje, og hvor de kommer til å skje utifra, og sånne ting trodde vi. Men vi kommer jo hele veien opp, og taktikken er å slippe oss inn i sekken, og så lukker vi inn sekken etterpå. Så vi kjører hele veien opp til Russian Hill, og får lov til å være der i fred og ro, helt til dagen etterpå, når vi skal tilbake igjen. Og da starter vi å tilbe morgenen.
Vi begynner med litt sånn små, vi kaller det for harassment fire, hvor vi på en måte bare skyter litt, og så blir det stille. Bare sånn, test litt, og er vi på, eller skyter vi tilbake, eller hva skjer da? Så vi bare plagger oss litt, eller kjøper seg tid. Og så kjører vi nedover,
Og så har jeg en vognfører som er sinnssyk på. Han følger meg på alt. Og plutselig så sier han bare «Marius, jeg ser noe på høydedraget der borte. Kan ikke du se hva det er?» «Høydedraget? Du mener det som er to og en halv kilometer borte der liksom? Så langt?» «Nei, jeg ser noe der.» Så jeg bare «Ja, vi får stoppe her da». Så stopper jeg i kolonna, og så hopper jeg ut.
Det kommer treninger litt sånn ubevisst inn i all den drillingen på ferdigheter. Så jeg går og legger meg i en liten elveleie uten vann som ligger ved siden av veien. Som blir sånn naturlig å legge seg ned i, så får jeg litt skjul og dekning. Så legger jeg meg ned med kroppen her og har en stor skikkert som jeg kan kikke litt lenger med. Så ser jeg på det høydraget hvor han har pekt på det. Han mente han så noe. Så tror jeg han var tullet. Men så ser jeg at det er noen der.
Og da er det jo to stykker som står oppå der. Og da ser jeg en ene driver opp og ned. Vi kaller den for poppere. Det er et tegn på at det er sånn typisk ting som skjer i forkant av at det skjer noe. At de driver og stikker hud opp og ned og skikker og prater litt og koordinerer seg mellom. Så da vet du at innen en time så kommer det til å skje noe.
Så ser jeg det også gjennomskikkert nå, det er jeg ganske sikker på at jeg ser hånd og samband, og så er jeg ganske sikker på at jeg ser et eller annet type slags våpen. Og jeg tror det er en RPG, en rakettgranatkaster, si det på godt norsk. Så jeg ber om tilatelse til, kan jeg få lov til å skyte varselskudd? Og hensikt med det er jo bare å trigge en reaksjon. I stedet for å vente på at de er klare, så kan vi jo heller trigge de til å avsløre seg selv, sånn at vi kan
ta litt eierskap og få kontroll på situasjonen, selv for å bare vente på at de er klare til å tas. Det jeg ikke har lagt merke til, rett ved siden av meg var det et hus, kanskje 100-150 meter unna. I ettertid var det jævlig mange mannfolk som var rundt det huset, opp på taket og sto litt i jorden og så ut som de jobbet. Det var litt uvanlig, men jeg tenkte ikke så mye på det, for jeg var mer fokusert på han oppe på heideraget. Ja.
Og de hadde jo i mellomtiden blitt borte. Så det er det jeg begynner å se at nå skjer det noe. Nå begynner han å ta opp RPGen og skal begynne å melde at nå kommer det til å smelle. Og prøver å skal melde til skytteren min at nå kan han skyte. For jeg ser jeg har ID på at han har våpen i hånda. Så ser jeg i siden sinne at sanna spruter opp ved siden av meg.
Det er ikke vanlig. Av instinkt kaster jeg meg ned i den grøfta som jeg automatisk har lagt meg i. Da er det et maskingevær som skyter på meg mens jeg ligger i den grøfta. Jeg får akkurat kastet meg ned, og så ser jeg kulene flyre over meg.
Så da ligger du i grøftet der og så ler du litt for deg selv og tenker liksom "Ja, ja, den bommer liksom." Helt sånn her sært. Du bruker galgenhumor og bare ler litt og bare tenker. Det eneste jeg tenkte på var "Hva faen mistet jeg kappsen min?" Det er sånn helt absurd. Og så melder jeg det inn, da er det som om jeg har gått i kontakt og melder på sesjoner og så forsvinner bilen jeg sitter på, den forsvinner. For de må kjøre litt lenger fram og bytte stilling og ha fått et mål de skyter på da.
Så da er jeg plutselig alene i den grøfta. Og vi er spredt utover mellom to landsbyer, og vi har overhøyde på begge sider, og vi får enormt mye kule skudd imot oss fra alle kanter. Fra alle kanter, ikke bare huset? Nei, det var nå kommende fra alle kanter. Høyre, venstre, sør, nord, vest, i landsbyer, fra elveleier, fra toppene, fra fjellene.
inne i landsbyene så bare ekstremt kaotisk situasjon da hvor det bare vi er i strid 360 liksom og da skal vi begynne å ta vurderinger da hvor kan jeg skyte, hvor kan jeg ikke skyte landsbyer og kvinner og barn flyr rundt der og det er helt kaos og mens jeg ligger der så rekker jeg å tenke litt på de gutta da som hadde skuttet på meg jeg ser jo at bilen har dratt så jeg ligger der litt alene
og det er ikke liksom ok da gjør jeg hvis de kommer nå for jeg var jo fortsatt skudd mot der jeg lå da for å holde meg nede da tenker jeg meg egentlig at da bruker de taktikken å holde meg nede og så kommer de rundt med to karer da for å ta meg da nå tenker jeg at nå ja kanskje det er det siste jeg gjør da
Og da tenker jeg at de skal bli med liksom. Jeg skal ikke være alene, de skal få lov til å kjenne på dette de også. Så jeg har jo en håndgranate i hånda, tar ut splinten, har pistolen klar, så står jeg liksom bare, jeg ligger bare og venter da, på at det skal komme noen i hjørnet der som jeg, i verste fall hvis de skyter meg, så har jeg på en måte kastet granaten. Så kanskje jeg får tatt med dem også da. Det er tankene av det der da. Heldigvis så kommer det ingen.
Så jeg ligger og venter og kikker litt og prøver å begynne å roe seg litt akkurat der jeg lå. Så jeg rekker å kalle opp bilen bak, som også er en del av laget mitt, som etter hvert kommer opp og kjører ved siden av meg. Så jeg har på en måte kommet meg litt ut av den situasjonen der. Men i den perioden der, det var kanskje de første fem-ti minutter med komplett kaos, så får vi på sammenheng melding til alle. Norsk soldat eller mann skutt i hodet. Egne skutt i hodet.
Og jeg har meldinger som er ikke noe mer. Og jeg tenker bare, fy faen. All den dårlig følelsen du har hatt hele veien, at dette kommer til å gå dårlig, at det er et dårlig oppdrag, alt er feil. Og så får du den meldingen, at det er en som har skutt hodet allerede etter fem til ti minutter, og tenker, det er en lang vei hjem. Er dette dagen hvor alt går dårlig? At vi kommer til å slite sinnssykt med å komme hjem alle sammen? Så viser det seg litt i ettertid at han...
Han fikk et streifskudd i kinnet og på øret. Så han liksom bare snittet hodet hans da. Men nok til at han begynte å blø ganske kraftig fra øret. Så han har en sånn svimerke på kjakaene. Så han klarte seg veldig bra da. Men det er sånn det første meldingen som går ut, og da koker det litt i toppen altså. Ja.
Så da holder vi på da, og litt sånn frem og tilbake, får melding på sandbanene, at de plukker opp litt sandban fra finen, om at de, nå har vi liksom, får indikasjoner på at de har gravd en veibombe i den veien som er eneste måten vi kan komme oss ut derfra. Der tror vi at det er en veibombe, så den har vi ikke lyst til å kjøre på.
Så er det liksom frem tilbake hvordan løser vi det? Vi må ha nødt til å komme oss ut av det der, og vi kan ikke dra tilbake til der vi var, for det blir bare enda verre. Vi må ut og ned nærmere leiren. Så da gjør en av ingeniørguttene, som har som oppgave å drive og søke veien etter veibomber med metallsøker, går og prodder der foran. Men
Men han får så mye kuler mot seg, så han krabber. Han prodder, altså han søker langs bakken med... Ja, med metalldetektor, sånn stang. Men er det sånn... Hvor stort område får han dekket? Kanskje en halv meter, frem og tilbake. Nå må vi sveipe den over, med diameter på kanskje 60 cm. Jeg vet ikke. Ok, så han må ta nesten like bredt som det kontorbordet her, og sveipe... Hele aksene. Ja. Må han gjøre. Sånn desimeter for desimeter. Ja.
Jeg kommer til å tenke meg at det som går gjennom hodet hans, at hvis han ikke finner den veibomben, så kan det potensielt være den bilen som kommer etterpå som kjører på han. Så det er jo enormt ansvar som gir litt på hans skuldre. Hvordan visste dere at det var en veibombe der? Det er indikasjoner på sambandet som vi plukker opp fra Finn. Vi plukker det fra ikommer og litt kilder som ringer inn til...
til sentralen vår eller sånne ting så vi tror jo på det og vi må jo handle som om det er riktig så han krabber da flere hundre meter mens han da søker den veibanen som vi skal ut ifra mens han blir skutt på det hagler jo med kuler foran og baken og rundt den men han finner da til slutt en vei da og forklarer den sånn at vi kommer oss ut på det jordet og gir liksom tommel opp da og vi kan bare laste opp i bilene og kjøre mot det jordet der da
Han fikk jo heldigvis medaljer for det i ettertid, så det var vi veldig glad for. Han redda med seg selv ganske mange den dagen. Er det sånn at kule på en måte nesten hagla rundt rett? Rett, ja. Men er det sånn ...
i og med at du skyter på han, så må du kunne se han. Hvis det hadde vært noen som hadde hatt et ordentlig langdistansvåpen, så hadde han vært ferdig. Ja, eller hvis de hadde hatt våpen som var i litt bedre stand. Ofte er det jo gamle kalasjnikover og maskingevær fra Russlands dag. Og velikhold er kanskje litt så som så. Og det er jo vi glad for. Så det er ikke alltid de treffer direkte på det. Så vi hadde litt flaks den dagen der. For det var ganske nærme. Ja.
og det hagler jo inne i alle biler og vi har jo på alle bilene så står det en kar på taket og prøver å skyte tilbake så de er enormt utsatt og de er på en måte en sånn tårn han er den siluetten som bryter opp da som du kan sikte på så de her gamle kallesnikovene er det AK-47 også? ja
De er jo ganske grovkaliber, så du treffer kanskje ikke presist, men de treffer ganske hardt, gjør de ikke det? Og de kan spreie litt mer enn satsen de treffer nå. Ja, det er jo 7.260, det er det samme som AG-3en hadde i sin tid. Det er jo samme kaliber. Det vet alle Counter-Strike-spillere. Ja, de vet det. Men det er ganske tung kule, men ganske stor gjennomslagskraft. Ja.
Brukte dere AG-3? Nei, da hadde vi Hekler og Kock 416. Det var jo etter moderniseringsperioden. Men vi hadde med oss en AG-3 ut, for vi trengte noen ganger at det sparket litt i geværet. Så vi brukte den litt til litt lengre avstand. Nå kom vi oss ut på et jorde, og da må vi få evakuert han som ble skutt i kinnet og øret.
Det er en merkelig opplevelse. Vi kommer inn på jordet, steller oss en ring for å sikre ut 360 og kaller inn helikopter. De gutta der var fantastisk dyktige og risikovillige piloter. De gjorde alt for å redde oss. Når de kommer, så hører de som de kommer og nærmer seg 10-30 sekunder til de kommer. Så stopper all skyting. Det ble helt stille. Vi gjør sånn der ...
Yes. Det var litt rart. Men det blir helt stille, helikopter får lande, bruker ti sekunder på å få han inn, og så kjører han og går igjen, og så begynner det å skyte igjen. Akkurat som de på en måte ga oss en mulighet til å fly han ut. Eller om de var redde for at vi hadde helikopter med maskingevær på, eller? Enten eller. Ja, et eller annet. Men det var akkurat som det var sånn, ok, nå får det en liten timeout til å ta ut psykosåret der på seg, og så fortsetter vi nett på. Da var det jo i gangen, da.
Så vi holder på å... Jeg mistet litt tidsperspektivet på det, men det var om det var 10-12 timer, vi kan fortjene oss. Med konstant peppring? Konstant. Det var som sagt bare de to minuttene hvor vi evakuerte, hvor det var stille. Ellers var det konstant peppring på oss hele tiden. Meter for meter. De må jo ha hatt noe sinnssykt med ammunition. Dere kan jo ikke bare peppre tilbake igjen i konstant tempo. Nei, vi kan ikke det. Vi har ekstant antall kuler på vognene.
Så vi må jo spare litt på ammunisjon, og vi kan liksom ikke bare skyte rundt. Men de er oppsatt på mopeder, og kjenner terrenget, og bor i nærheten, og etterforsyner, og flytter folk dritlett. Mens vi blir fanget. De kan ligge med fem stykker og skyte på oss, og så kan resten flytte, mens vi er pinned down. Det tar lang tid for å komme seg ut av et sånt område.
Og da er det bare å få i seg litt veske og litt sjokolade, og så holde fartet liksom? Red Bull og Snickers. Og adrenalin. Red Bull og Snickers, ja. Hvis du helt tatt husker eller orker å gjøre det, for du er konstant på og observerer, skyter, flytter, vurderer. Konstant. Neste steg, neste steg, neste steg. Når du er i 10-12...
altså midt i den 10-12-timeren, så på en måte sånn, hva er det dere venter på, eller hva er det dere håper på? Hva er åpningen deres? Hva slags åpning er dere venter på til å komme dere ut? Rom, plass, mulighet. Altså vi må jo søke veien ned, så vi ikke går på en veibombe, for det er jo en kjent taktikk da.
og det ønsker vi absolutt ikke. Og jager dere inn i veibomben? Ja, prøver å få oss inn i områder, låse oss litt fast i, man kaller det for killbox, et område hvor der stopper vi, og der er vi lett bytte. Selv om vi har litt panser å kjøre ut av, så er vi fortsatt, vi må ut av vogna, han står på toppen, vogna tåler jo ikke alt,
i bilen vår da fy faen så intenst sinnssykt intenst du er jo på som bare juling da og du har heldigvis en avdeling som er drillet ting er rolig på samme banen kommunikasjonen er sånn helt urolig, akkurat som vi prater nå nesten folk er så drillet og så godt vant da så vi prater, kommuniserer, melder inn hender noen skrikke litt i ny og ned når det blir litt for nærme at shit nå det var litt kloss
trengerst dette nå i den sektoren og så videre. Men det som gjorde det ekstremt vanskelig i tillegg var at det var jo i landsbyrå, og vi må ta høyde for det. Vi kan ikke bare skyte rundt overalt, så vi må ta høyde for det at vi må holde igjen skytinga mens de bare kan skyte løs. De kan faen i hva de traff. Men vi må vurdere hvert enkel mål.
på hva vi skyter hele tiden så det er enormt redd til de som står bak maskingeværne og liksom ta den vurderingen skal jeg skyte eller skal jeg ikke når det hagler med skudder rundt det så et sånt dumt spørsmål da men så på en måte ingen av partene hadde noen sniper som på en måte la seg ned og begynte å vi hadde det kunne ikke sniperen liksom på en måte bare plukka prøvde en og en og en prøvde vanskelig hva er det som er så vanskelig?
De kjenner jo terrenget godt. De sitter inne i hus, stikker opp, skyter litt, stikker ned igjen. De kjenner jo taktikken vår. Flytter på seg hele tiden. Ja, flytter på seg hele tiden, konstant. Og så skyter du litt derfra, og så forsvinner du bak i noe skam, og så skyter du litt derfra. De har jo lært litt i historien på hvordan de skal drive krigføring. Så de gutta der er ikke noe dårlige.
Hvor mange timer sov du etter denne seansen? Vi holdt på en stund. Jeg sov ganske lenge og ganske godt den kvelden, men vi var ikke helt til ære den kvelden. Vi stoppet litt i ukanten på et høydedrag og var litt sånn, skal vi...
med litt større styrke for å vise at vi ikke stikker av, eller liksom for og imot da. Så vi fikk jo resten av taskuniten kom jo opp etter hvert. Mens vi jobbet oss nedover, så kom de opp over. Så det roet seg litt til slutt, men det hadde holdt på en stund. Det som for minne var spesielt, var etter
Etter han som jeg skuttet i hodet ble evakuert, så trengte de en 12-skjutter, og alle våre var egentlig i full gang. Jeg betjente egentlig samband bak en av bilene, så jeg var på en måte ledig og kunne 12-skjuten. Jeg ble sendt hit på bilen hans som toppkover etter han som stod på toppen og var skjutter.
og jeg var en følelse kom opp der det var blod overalt og det var patroner overalt og krytt og liksom ser at her er det jobba da og han som på en måte tok over han har bare skytt i vilt og hemmelig som han som tømte alle amnesjonen på bilen tømte alt av gårdet
Hvis jeg kommer opp der, så må jeg bytte pipa på tårsyn. For det er sånn, du skal skyte så mange skudd, og så må du bytte den for en god varm. Så er det en fordel da, hvis du skal ha den til å vare litt lenger enn den dagen. Og du vet jo aldri hvor lenge du blir stående der. Så jeg må jo opp på taket, stå oppå der, og prøve å få løst den pipa der, for den hadde jo skutt seg skikkelig varm, så den satt jo nesten helt fast. Mhm.
Og så tenker jeg sånn der, ja, ja, men du hørte ordtaket, lyene slår aldri ned samme sted to ganger. Så jeg tenkte at er det et sted som er trygt nå, så må det jo være her. Og da smeller det jo to-tre kuler rett rundt beina mine med en gang. Så det var sånn, nei, kanskje ikke det ordtaket stemmer. Ja, likevel da. Så da var det fortest jeg måtte bytte den pipa. Så stod du med skulehaglet rundt beina dine og bytta den pipa likevel? Ja, jeg måtte få våpen opp. Du hopper ikke bare ned i...
Nei, jeg var så inn i oppgaven da, og visste at det var viktig å få opp det avdelingsvåpnet, så du tenker litt sånn der, jeg må få den plattformen opp, og jeg tar sjansen. Det var tre som nesten traff, men da har jeg sikkert fått det rommet jeg trenger for å bare få fiksa det nå, og så hoppe ned. Er det sniper, eller er det folk som... Nei, det tror jeg ikke var sniper. Jeg tror det bare var PN AK-47 som skjedde. Fy faen. Men det er jo forlengelse av det da.
og få byttet pipa og kommet meg litt på plass og sånn ok, nå har jeg landet litt og er fortsatt hel så skal vi flytte oss litt ut på jordet mot et lite sånn høydedrag som var der, det var kanskje bare to, tre, fire, fem meter høyt det var ikke sånn liten sånn brink for å se hva som var på baksiden og så var det et par gutter som hoppet ut
og skulle vi liksom felles da eksponere oss over den åskammen da, for liksom sammen gå opp med alle våpenene vi hadde, til for det var noen der da. Og så, eller merkeligvis så havna et par av de gutta foran den bilen jeg var på, og så kjører vi 3-2-1, rykker frem, og får da oversikt på andre siden, og der sitter det fem stykker med våpen, og alt bare stopper helt.
Og vi styrer på oss, vi styrer på dem, og det blir bare sånn, ingen sier noe, ingen gjør noe som helst, vi bare står og har sånn stare down, på litt absurd. Og så står han foran bilen, du må skyte, du må skyte, og så er vi bare stående, jeg tenker liksom bare, ja faen, det må jeg. Og så er det sånn, du står foran der, jeg kan ikke. Du må flytte deg, prøv å si til han, han flytter seg ikke. Så jeg kan jo ikke skyte. For da hadde jo mest av selv skadet han, for han stod såpass nærme.
Og de andre skjøt heller ikke, så det var en sånn merkelig greie. Så ender det med at du ser på de folka, de skjønner at nå har vi tapt. Så de bare legger rolig AK-47 ned på bakken, og så bare begynner det å gå sånn rolig, forsiktig bort. Til dere? Nei, vekk fra området. Ja, de prøver liksom å gå. Ok, vi går bort da. Og så får de bare gå rolig bort. Og liksom...
Kunne det vært det første øyeblikket hvor du så motståndene bli tatt ned? Nei, jeg hadde sett det tidligere. I andre oppdrag. Og så ledde jeg bom og kaster på en grop hvor det satt et par stykker.
Da så jeg sikkert alt som skjedde. Men inntil da hadde vi på en måte, det hadde vært mye avstand, men de begynte å lære taktikken vår og skjønte at vi hadde overtaket på avstand. Så de ønsket å utjevne ådelsen litt med å komme mye nærmere. Da hadde de mye større mulighet til å treffe oss enn vi hadde på dem. Det er mest på avstand jeg har sett. Jeg har jo sett andre treffe
nærområdet.