Thor Gotaas | Norske Hoppbakker, Holmenkollen, Dødsfall, Hoppstil, Stillasene, Nasjonalsport

Thor Gotaas, forfatter og folkeminnegransker, snakker med Wolfgang Wee om sin nye bok om norske hoppbakker. Gotaas utforsker historien til hoppsporten i Norge, fra de første bakkene i Telemark til moderne hoppbakker. Han deler historier om skumle bakker, skumle fall og dødsfall, og hvordan hoppsporten har utviklet seg over tid. Han snakker også om betydningen av hoppsporten for norsk kulturhistorie og identitet, og hvordan den har endret seg med fremveksten av andre idretter og aktiviteter.

Transkript

Ja, det er det. Ok, da sier vi at nå er vi på. Ja. Ja, etter en god forprat her med masse, vi snakket om royalties og salg og morro og internett og alt mulig, det kan ikke vi ha med her. Nei. Og så står det der, Thor. Velkommen tilbake. Jeg er jo bra. Ja. Solbrun og fin. Ja, det er jo bra å være i Norge nå. Jeg har syklet litt og jeg løper en tur i dag til og jobber litt, og så nå er jeg her. Ja, hva er det som er trykkokkerne da? - Norske oppbaker. - Ja, det skal vi snakke om i dagens episode med hva som kommer. Kan du si noe om hva annet du holder på med nå? - Jeg skal lage en bok i fylandet neste år om norske tømmekoier. - Sammen med en annen kar. - Spennende. - Det er morsomt. - Er det han du har skrevet med før? - Nei, Marius Pettersen heter han. Han har laget "Hemmelytter", jævlig artige bøker. Han skal skrive sin del, jeg skal skrive min del, og så skal jeg bilde det, og så skal vi lage en bok som kommer på Gyllendal. Han tar vel mer nåtid, mens jeg tar fortiden, historiske, kulturhistoriske. - Det er derfor du drar på Gyllendal sin hagefest, og så drar jeg på Askehav. Det var ikke hagefest, det var innefest. Det er fint det her. Jeg tror jeg var den eneste på Askehøy og hagefest som ikke har gitt ut bok. Det er nok noen journalister som ikke har gjort det også. Tror du det? Ja, og så henger det om kulturlivet. Har de egen skammens hjørne? Nei. Har journalister ganske stor nytte, litt respekt, og er det litt frykt i nytene fordi de anmelder og driver og holder på? Har de litt stjerne i det miljøet der ennå? Jeg vet ikke, for jeg tror det at noen journalister, det er ofte at unge journalister vil ta eldre forfattere og anmelde bøker og kanskje slakt og finne feil hos eldre forfattere. Hamsun tok jo Ibsen, Ibsen var eldre enn Hamsun. Så jeg vet ikke, jeg føler ikke så godt når jeg leser, det gjelder anmeldelser, men... Jeg bryr meg ikke så mye om anmeldelser, egentlig. Det har jeg skjønt. Jeg kan se på meg at litteraturkritikeren har fortsatt stått litt høyt i kurs, versus musikkritikeren, som jo ingen bryr seg om lenger. Jeg vil tro det. Det var den som sa at de fleste... De fleste bokanmelder er mistrykka forfattere, og så sa en engelsk forfatter, så er de fleste forfattere sånn. Var det Elliot som sa det, eller var det Aden, en engelsk forfatter som sa det? De fleste forfattere er også mistrykka. Jeg har en bok som handler bare om hvor andre kjente forfattere slakter andre kjente forfattere. Og de mest kjente forfatteren kan tenke deg, I verdenshistorien har det blitt slaktet av noen. For eksempel Mark Twain slakter en annen forfatter, og Skyld Værn blir slaktet av. Alle har fått slakt, alle har fått masse kritikk, så det er ikke noe unntak der. Men hva ligger i den motivasjonen at en forfatter slakter en annen forfatter? Er det en intern konkurranse sammenlignet med hverandre? stridigheter. Det er en gorilla-mentalitet, jeg vet ikke, men hvis du finner en bok, hvis du leser en bok, så er det alltid noe utsett på den boka. Jeg gidder ikke å, jeg antaler bøker av og til, men jeg anmelder ikke, for jeg jobber ikke i politi, som jeg sier. Det var noen som sa det til meg en gang, at boka har blitt anmeldt, og at politiet har fått tak i det. Men jeg vet ikke, men det er noen som har behov for oss å Noen er jo kritikere, det er jo et fag det også, jeg kan ikke det faget, jeg vet ikke om det er faget, så det må jeg respektere at noen utøver det faget også. Men hvis man går inn for å finne feil og mangler bøker, så finner du alltid de beste bøkene, det er jo kjedelige partier, de beste bøkene er sikkert for langt. Jeg vet ikke, men jeg leser jo anmeldelser av bøker som jeg har skrevet, og et par ganger har jeg blitt skikkelig forbanna, for jeg har vært helt uenig i anmeldelsen, men det går fort over oss. Ja, ja, er det litt sånn, - Noe du og jeg har til felles, jeg vet ikke, at vi lager litt sånne ting for oss selv. At vi gir oss glede, og så sprer det oss glede i andre steder. Men at det ikke er, utgangspunktet er ikke at vi gjør det ikke for anerkjennelse. - Jeg tenker at hvis jeg er interessert i noe, så er det også en statistisk sjanse for at en del andre i Norge er interessert i det. I USA er det ca. 350-340 millioner mennesker, og det er kanskje 60-70 ganger så mange mennesker som i Norge. Så hvis det er én person i Norge som digger noe, så er det kanskje 60-70 i USA, statistisk sett. Og hvis jeg er interessert i noe i Norge, så er det sikkert flere enn meg som er interessert i det, så det er det som er utgangspunktet, at jeg er interessert i et emne, og da lager jeg bøker om det. Har du fått noen oppmerksomhet av Magnus Midtbø-boka? For den er kommet ut på engelsk og sånt, din første bok på engelsk? Nei, løpeboka er gitt ut på engelsk. Også en annen bok som heter Skisportens vogge er gitt ut på engelsk. Men ja, jeg har jo hørt litt her og der, og den er gitt ut i hele verden, engelsk og tysk og norsk. Så det kommer til å leve et lenge liv, for den er jo gitt ut på engelsk, men er ikke promotert, eller kanskje nå er den promotert på engelsk, så den kommer til å leve sitt liv. Den har en long tail som heter, en long hale. Så den kommer til å leve, håper jeg, noen år til. Ja, det gjør det definitivt. Og det er jo en bok som kanskje... Kommer det her til å bli oversatt, tror du? Den nye boken din om hoppbakker? Nei, altså de fleste bøkene jeg skriver, nesten alle er jo bare for norsk publikum. Jeg skriver Løpingens veienhistor med tanke på å oversette, så det er oversatt 19 språk. Men jeg er jo interessert i norsk kulturhistorie, nordisk og skandinavisk kulturhistorie, og hopphistorie er jo norsk. Grunnen til at jeg skriver den er at jeg er interessert i gamle hoppbaker, og hopp er jo skihopping, er et av de få tingene som er genuint norsk. Altså vi kan si at skihopping, kanskje ostøveren og bindelsen muligens, men det er ikke så mye mer annet som jeg vet om som er genuint norsk. Bindelsen er faktisk en myte. Ja, det er myte, ja. Jeg vet ikke, Osteveld er det, jeg er ikke sikker. Det må vi jo ha vel. Det er mulig, ja, men i hvert fall, skihopping er norsk, det oppstod i Norge, sannsynligvis i Telemark. Ingen vet når, men skihopping var det helt sikkert mange steder andre enn i Telemark, men der var det skihopping tidlig å... Og vi hører ikke om skihopping på den måten er så tidlig for andre land. Nei. Derfor skriver jeg, for jeg er jo folkeimmigran, skal ta fra norsk kulturhistor og synes det er artig å gå i dybden på det. Og hoppbakken er ikke så selvsagt som vi tror. De tilhører 1900-tallet. Men de oppstod, altså hoppsporten oppstod i moderne versjon på slutten av 1800-tallet, og så kom bakkene med stilaser og trehopp utover på 1900-tallet, så det er egentlig ganske ny historie for meg dette her. Det høres jo, som jeg nevnte for kona, det høres jo litt snevert ut når du skal snakke om hoppbakke, men det som er gjennomgående med dine bøker og dine prosjekter er jo at alt dette toucher ned på norsk kulturhistorie og hvor liksom våre folkeminner og historier og ildsjeler og alt mulig sånn som kanskje ikke leksikon og historiebøkene tar for seg. Det er en veldig viktig jobb. Han Are Søberg, han er sløseriombudsmannen, han sa jo det at det via podcastene her og alle de gangene du har vært her og snakket om på en måte alle de bøkene du har skrevet sånn, så har vi jo lært mye mer om norsk historie enn han har gjort av noe sånn statsstøttet type kulturhistorisk. Så det er jo veldig sånn, både den jobben du gjør og legger ned i bøkene dine og de podcastene vi har her, gjør at folk liksom lærer seg utrolig mye norsk historie som de sannsynligvis ikke vil plukke det opp noen andre steder på en mye mer underholdende måte. Boka mi om norsk hoppbakker er Norges historien sett gjennom hoppbakkene. Og jeg er jo folkemyndig granske og ser historien nedenfra, men prøver å ha et overblikk. Så jeg sier jeg svever over en drone, jeg svever over historien i en drone, så ser jeg det ovenfra med et overblikk, Og så ser jeg det også nedenfra, underfra. For jeg er interessert i folklore, altså hva folket sa, og hva folket gjorde og tenkte. Folklore, folkeminnet. Og det er artig å sette sammen det folkelige og det mer sentrale. Men boken er ikke noe akademisk analyse, det er mer en slentring gjennom hopp-historien. Fra de første bakkene til de store bakkene. Har du ikke boka foran deg her? Hva heter den for noe? Norske hopp-haker. Og så er det noe undertitlet, eller? - Det er vel egentlig... - Du får alltid annen undertitel med. - Det er en blurb av Bjørn Virkola på omslaget. Blurb er en uttalelse. - Vi har snakket litt om hoppet tidligere i... Var det 24-timeren vi hadde, Virkola? - Ja, snakket om det, ja. - Vi har tørstet innom en del ting. Men jeg tenkte over 1800-tallet, det er kanskje den biten jeg tenkte vi kunne snakke mest om. Og kanskje begynne å begynne sånn 1900-tallet. Men det er jo... Skal vi begynne med, du har jo et kapittel innersettet, vi er en hoppgjern nasjon, men hvorfor tror du at vi er, hvorfor har hoppsporten tiltast oss så mye og blitt en del av nasjonalidentiteten, tror du? Det kapittlet er jo på 1950-tallet. Mhm. Norge var jo fritt i 1905 fra Sverige, og vi hoppet og gikk på ski ut av unionen fra Sverige. Hoppsporten oppstod i Norge, vi oppfant ritualen, vi bygde de første bakkene. Det hang et norsk flagg på hoppet. Folk sang ja, vi elsker, de tok av seg lua, det var høytid i bakken. Så det har med unionsoppløsningen å gjøre, altså med friøring fra Sverige å gjøre. Vi hadde vært under Sverige fra 1814, vi hadde vært under Danmark fra 1397. så det har noe med nasjonalisme å gjøre på en positiv måte skisport polfarene og det her ritualet om å dra i bakken på søndag alle møtte i bakken, bonden, presten kjæringa, ungene alle var og så på den dristigste som hoppet det var noe som oppstod i Norge og da ble det en tradisjon altså Og den ble vedlikeholdt, det var kanskje litt drekking av hjembrent, folk røkte, folk spiste pølse, drakk bulljong, så det er et eller annet med det som, det var noe som var våres, altså det var norsk, altså ingen kunne si at ikke hoppsport var norsk, det var vår, og i bygder med 200 innbygg, kunne det komme 2000 på hopprem, for det bodde mange rundt, så Søndagen, hopprennet, det årlige store hopprennet, var begivenhet mange steder. Brummedal for eksempel, der jeg vokste opp, var det hovedlandsheden i 1913. Det var 400 rymbyggeri i Brummedalen, da var det 10 000 på hopprennet, 10 000 tilskudde. Da var det ekstra tår for Kristiania, kong Haakon kom. Det var så mye tilskudde at kongen måtte vass i nysnøen forbi tilskuddet. Og da var det kvinnelig prøvehopper, Oline Lundby, hoppet med skjørt, hoppet 38 meter og hooo! Og jeg har jo snakket med folk som var der, for jeg snakket med en som er nesten 110 år. Han var født i august 1900, han heter Jørgen Berna Rustad, døde i april 2010. Han hadde gått på ski sammen med brødra sine og faren nesten 15 kilometer fra en plass som heter Ustabakken opp i Veldre ned til Frambakken i Brummendalen, som var hovedstadens. Det var en enorm bivendhet. Det med hopperen, du hadde kirkegave på søndag, ja, men hopperen foregikk etter kirketid. Det var samling av mennesker, og så så du den dristigste mannen Damene likte å se på Kara som hoppet, Kara likte å se på de modige mennene. Det var en sirkus, og det var gladiatorvirksomhet, det var Alt samlet i ett. Men det var ikke noen reprise, vet du. Da måtte du se, som vi flokker på, se hva det er. Så det var tilstedeveisens kunst, som jeg sier. Det var ikke noen reprise, det var ikke noen kameraer. Det var en tilstedeveis som vi ikke har i dag ofte. Hva du kan sammenligne med i sportens verden, så er det nesten bare utfordringer som jeg tenker på, som er like ekstremt som skihopping. Hva er det med konkurranseaspektet her? Hva er det som tiltaler oss? Er det det her ... kontra fotball og fridrett, så er det et modighetsaspekt her, som er hvem er det modigste i bygda, hvem er de mest gjerne, for det er jo en helt ekstrem ting med skihopping. I utfordring så du ikke alt hele tiden, i skihopping så du alt, du så at hopparen kjørte fra toppen, ned i tilløpet, og så ut i lufta landet. Nei, det er det her at det her å se de modige tøffe, det er en test av mot, en test av ferdigheter, og hvis vi går for eksempel til 1922, for 100 år siden, så hadde jo nesten ingen menneske kjørt, ingen hadde vært i et fly omtrent, nesten ingen hadde kjørt bil fort, og fartsgrensen var 35 kilometer. Så hvis du kommer og skjer opp i 70 kilometer i timen, ned over en, og hopper 50 meter, så hopper han jo, han fløy jo, det hadde ingen gjort før. Ingen hadde vært i en bil, eller sett en bil som kjørte så fort, Så det var spektakulært på en helt annen måte. Vi må tenke på hva det hadde vært før. Jo, i 1892 var det ingen biler. Bare en sykkel var spektakulært. Så du må se hva som hadde vært. Du må ikke se hva som har kommet etterpå. Derfor var det veldig spektakulært på mange måter. Imponerende og underholdende på en måte som er vanskelig å forstå i dag, fordi de er så plassert om akkurat sånne ting. Det tror jeg du er helt rett i. Ja. Og så det sosiale samlings... At det skjer noe på bygda også på vinteren, så det er et samlingspunkt og alt foregår på ett sted, tror jeg, som du sa. Ganske essensielt for... Norge er et land med bygder ofte. Det var byer, og så var det bygder. I alle byer var det hoppakk i, i alle bygder også. Men på bygda er det ikke noe samlingssted. Det var kanskje en butikk eller et samfunnshus som ble bygd opp på den samme tida, men... Hoppebakken var en slags vinterlig 17. mai, hvor folk møttes, og det er ikke så ofte at det var samlet så mye folk i Norge på bygdene, så det var også det at folk samlet seg var stort, hvor det var griskrente bygder, så det har noe med folk å gjøre, altså. At det søkte sammen om noe helt spesielt som var norsk, og som som var morsomt, og mange var ikke interessert i skihopping, de var interessert i å pynte seg, kanskje damer skulle pynte seg og se på rennet, de skulle kanskje se på noen kjekke gutter, de skulle møte noen folk, de skulle bare være der og sole seg. Det var noe å gjøre, et sted å være, et sted å henge. Folk hang i hoppbakken, damene hang i hoppbakken for å se på gutta, gutta skulle tøffe seg, de hadde fine sveiser, de hadde fine hoppkenser, hoppkenser som kom fra slutten av 1920-tallet, gjerne klubbmerker, Kongsbradet røde hoppkenser med Kå, Og de ble kopiert, ikke samme farge, men reddigenseren. Det var kjekke gutter, unge, friske gutter. Og når du gikk langrenn, så er det jo en helt, men da kommer de i morgen med slim rundt munnen, det er blå i trynet, borte i tre timer i skogen. Skihopperne var til stede hele tiden, de var alltid like velfrisert, kanskje dattig, men det var ikke noe... og dette var helt lovlig, så det var en stil, særlig i mellomkvisttida, som nesten er filmstjerneaktig, altså hvis du ser på de beste håperne, så er det veldig nøypå å ha buksa presset på forhånd, genser skal være ren og fin, håret skal være strigglet, ikke lue, vanter, hvite vanter, de hadde redd av andre, så det var en stil også, her som etter hvert kom inn i sporten, som var viktig for helhetsinntrykket, både for de som så på, de som var en del av det. Og det her er jo lenge, lenge før vi begynte å snakke om luftmotstand og hoppdresser, at man må være 40 kilo for å kunne prestere i hoppbakken og alt det greiene som på en måte er nå da, med hoppsporten, som er jo ekstremt spesialisert? - Det har blitt en innvikling, synes jeg, i hoppsporten. Men det var veldig enkelt i begynnelsen. I begynnelsen så hoppet de og gikk på ski på det samme paret. Og i 1890 var det Holmerkonen, de var flyttet til Ullbakken i Nordmarka, og da hoppet de, og så gikk de direkten ut på Langrenne, så de hoppet med hoppski eller langrennski og gikk rett ut i Langrenne. - Hoppet med langrennski? - Ja, så de hadde ett par ski bare. Så langrennski og hoppski var det samme par. Et slags løypeski, veide ganske tre-fire kilo. Hoppet i ullbåken og landet og gikk rett ut på langrennet. Det var 1890 Holmkollen-rennet. - Fy faen. - Eller husbrennet som senere ble flyttet til Holmkollen. Det er et husbrennet, ja. - Men de var så jævlig sterke til skiene da, sånn at de ikke knekker i det der nedslaget? - Det var hele ved treski. De var sterke, men det brakk jo mye ski. Og mange datt, og enkeltårige Holmkollen så datt jo for eksempel halvparten, over halvparten av løperad, var store høl i bakken. Og da var det tråkkemannskap, og de tråkket gjerne i pausen. For tråkkingen var viktig, og det å være tråkkesjef i Holmkollen var en veldig statusbefengt jobb. Assisterende tråkkesjef. Og jeg snakket med folk som tråkket bakken i Holmkollen på 30-tallet, gamle gubber, som da var 80-90 år, som mimret om ungdommen, at de var en del av tråkkemannskapet i Holmkollen. Store bakker kunne kanskje ha 50-60 mann som tråkket, Så det å trokke bakken, det var nærmest et fag. Trokkesjefen gikk rundt og guidet gutta, og så hang de fast i det, det kalles en tross, en slags tøv eller en kabel, hang fast i det og gikk sammen i bredt nobbe og trokka. Både med ski og med fottrukking så ofte så tråkket de sletta hvor de fottrukket sletta uten ski og så tråkket de underhendig med ski og fylte på. Så det stod målere nede i bakken for hver halvdel hver meter og målte og så Også måtte de se hvor hoppet landet, og så måtte de melde fra til dommeren, eller de som skrev ned lengdene. Er det noe du savner litt med idrett og samfunnet, den her stoltheten med å være ildsjel, yrkestolthet, for nå er det mer stolthet til at man ikke skal gjøre noe, kanskje at man skal være den som man kan se på, mens noen andre gjør arbeidet, og at det er noen unge gutter eller jenter som gjør de kjipe tingene, men da... på den tiden her, så var det kanskje mye mer stolthet rundt de tingene, å være funksjonær for eksempel. Det er nok fortsatt det i dag, og jeg vet at i Holmenkold er det mange frivillige som har den stoltheten, og hvis du drar på et skiren, det er masse ilse her i Norge, men mye har blitt profesjonssert, men går du på idrettslagsnivå, på grunnplan i Norge, så og særlig på bygda, men også i byene så er det masse ildsjeler også, men det er lett for å drukne fordi det er profesjonalisering også, for hvis du går 50 år eller 100 år tilbake i tid, så var det ikke noe profesjonalisering i idretten, det eneste var at utøvere kunne få noen reisepenger kanskje, men i dag er det så mye penger i samfunnet, og da får du mer profesjonalisering på andre områder også, så ildsjelen er det fortsatt, men Men de er kanskje mer usynlige. I fotball synes jeg alltid at ildsjelene var de som holdt banen helt tip-top-shape. I mange klubber er det pensjonister. Jeg var på Røvfoss og holdt en begravelse der. Jeg pratet med gamle fotballspillere som var ildsjel i Røvfoss fotball. I Elvrum håndball for eksempel er det så mange klubber har scenegrupper eller gubbelag, eller gubber som går rundt der, eller damer, som går rundt og hjelper. Det finnes, men de stikker så ofte ikke så fram, og det er mange pensjonister som har god tid, og de stider opp for klubben. Men også foreldre gjør det. Men ikke, men hva... Kan du huske hva de første minnavene hopp bakke var? Om du enten stod på TV, eller om du var deg selv da du var gutt. Hva husker du det? Ja, det var i Elverum. Vi bodde der fra 1976 til 1971, og da var det en bakke som hette Ydalir. Jeg tror det var verdens største hopp bakke. Ydalir, jævlig fin navn, og fin stil av oss. og den ligger ganske nært Elverum sentrum, og vi var i Ydaler, husker jeg, da var det kanskje 3-4 år, så jeg synes det var helt enormt å se Ydaler, og så var vi i Holmekollen, det er senere altså, så vi det på TV-en, men Ydaler var den første bakken, så flyttet vi til Brummedal i 1971, og der bodde vi like ved to hoppbaker, skolebakken, lille og store skolebakken, som ble bygd av Oddvar Rebne, naboen i Brummedalen, Damvei 9, bygd ca. 1957 sammen med Sverre Viksmond, to karer eller tre karer, kanskje flere også, Fordi det kom en ny skole som het Faglunds skole, bygd i 1948. Fengsel kallte vi den, for jeg hatet skolen, men det så ut som en fengsel. Men det var jævlig ordentlig i friminutter, for der var det travbaner rundt, og så var det fotballbaner, og så var det hoppbakke, og så kunne du kjøre ned en bakke slalom. Der var det en froskedam i bånd, der kjørte vi, eller særlig jentene hadde utfor en der. Men skolebakken, den var jævlig fin, 19 meter var bakkerikoden, tror jeg, store, inn store, og så var den lille. Og da når jeg gikk på skolen så gikk jeg forbi bakkene, og vi kunne se bakkene hjemmefra, så det var der i Mekte i Stilazio med grå bjerker, det synes jeg var stort, altså klatrer opp der. Så det var det jeg hadde å se det her i Stilazio, men i bygda, Brummenaren, bygdebyen, og veldre var det mange oppe bakker, for det var veldig stor skiinteresse inni Østland, så Jeg vokste opp i et skidistrikt på de elver om, og Brummedalen rundt meg også er det. Og var det stor interesse for ski. Men du gikk ski bortover, du havna aldri i bakken. Jeg har alltid vært en pys, jeg liker ikke fart og høyde, jeg liker å slite, jeg liker å gå oppover. Så jeg hoppet i den lille skolebakken, jeg vet ikke, kanskje jeg hoppet 12 meter, på langrennski, eller vi hadde noe skis med trysyrknut, vi var tre brødre, jeg og Lars, bror min, delte det trysyrknutet av. Holdt ned til det? Stor respekt av det? Jeg vet ikke, men kanskje. Borte mot det da, kanskje. Men vi kjørte en del slalom og lekte i bakken. Jeg hang mye i bakken og så på de andre som hoppet og gikk opp og ned. Kjørte ned kanskje og hoppet, så Jeg var, ikke en del av toppene, men jeg så det på avstand, og syntes det var artig å se skihopping på TV. Jeg kan ikke mye om skihopping, men jeg har vært interessert i bakkenes historie og liv i bakken, altså hvilken betydning det hadde som sosialt møtested. Og der var det masse unger som lekte av begge kjønn hele vinteren. Kan ikke du ta oss tilbake, la oss begynne med starten av boka di. Ta oss tilbake til 1800-tallet, begynnelsen av 1800-tallet. Hva var... Hva vet vi? Hva har du funnet av kilder, historier? Hvor utbredt var hopping på ski allerede da? Hvis vi går til Telemark, så vil vi tro at det er sannsynligvis opphavsted for skihopping, sånn som det ble etter hvert. Sånn at Nordheim født i 1825 hoppet på ski, men det var flere i bygden av Morgedal som hoppet, som du slå omtalt i boka også. Så i Morgedal, hvor det er veldig bratt, hvor de kjørte utover, så det er å kjøre nedover bratte bakker og hoppe. I morgenen vet jeg at de ofte hoppet på skrenter eller hopp, hvor det ikke var under en. Det var ikke noe tråkka, det store var å stå. Det var ikke ski-hopping som vi tenker i dag, og de hadde jo staver. Så det var en måte å vise at det kastet ikke av seg. hoppe over en skrent, jeg nevnte han som hoppet over en treklinge, han som hoppet over en steinrøys. Så de drev på den måten der, og da gjaldt det å være tøff og vise skiferdigheter, men det var en del av en større skikultur hvor de kjørte og gikk mye som transport. Så det var en slags kombinasjonsskisport som Senere ble det spesialisert mer i langrenn og skihopping. Men jeg tror altså Morgedal og Telemark, ikke Morgedal, men Telemark er viktig, men jeg er helt sikker på at de hoppet opp på Vestland også. De hoppet opp i Holthorn, vet du, så det er beretninger om skihopping i Trøndelag før 1800. Men det var altså som en del av noe annet. For det her å hoppe langt, langt kunne være 20-30 meter, det ble vaner etter hvert. Så som jeg lærte. - Det var hoppbåkene sånn gjerne på en måte sånn at det lå i terrenget, naturlig da, før man begynte å liksom... - Ja, naturlig stillas. Det var ikke noe mål å ha et stillas. Hoppbåkene skulle ligge i organiske terrenge, og så skulle det være et sted hvor det bygde snø opp, og det smelta om våren. Og tre opp var det vanlig... Det kom snø opp i begynnelsen, så kom det tre opp etter hvert. Men det var altså veldig naturlig på mange måter det med skyhopping. - Hva vet vi hva som er den eldste hoppbåkene i Norge, sånn cirka? - Det er en bakke i Trysil som er veldig gammel. Det er nevnt i Drammen at de hoppet en bakke der i 1853, men i Trysil har det vært hoppet på ski og hoppet renn hvert år fra 1862, så Trysil er en slags skisportens hjemsted i Norge, for det var langrenn her tidligere også. For Trysil har fortsatt hoppet akkurat i drift, og det er nevnt i boka, men det har litt med kildene å gjøre, for hvor var det folk dekket det? Hvis du hadde en skribent som skrev noe, så får du en kilde. Det meste som har skrevet, det har ikke blitt registrert av noen. Men det er helt sikkert mye som vi ikke vet, som jeg ikke kan fange opp så lenge etterpå. Men hva fant du ut når du reiste rundt og snakket med folk og researchet her? Hva fant du av historier og dokumentasjon fra 1800-tallet? Er det sånn muntlige overføringer, eller finnes det skriftlige ting også? Det finnes muntlige, men det jeg delvis baserte meg på der er skriftlige kilder som er basert på muntlige kilder. Så jeg har fått tak i noen man skriver, for eksempel Edvard Lillehagen. Han var jo med i den store hopperen på 1880-tallet. Han skrev en beretning i 1933, hvor han skrev tilbake, lest gamle intervjuer fra 1920-tallet, hvor folk snakker om 1876-tallet. Jeg leste en beretning av Torjus Løypedalen fra Morgedal, som han skrev i 19... 1930, cirka, hvor han har snakket med folk som er født i 1840-1850. Så det er muntlige kilder som har blitt skriftlige kilder som jeg har fanget opp senere. Det er masse av det, altså hvis en søker å... Jeg kunne jo ikke skrive... Boka er på 504 sider. Det er masse bilder, riktig illustrert. Men jeg kunne jo skrive i 10 bind, altså. Det kunne vært fem tusen sider, det kunne vært ti bøker på 500 sider, men det skal være en passe størrelse gavebok, ikke for mye, men allikevel stor nok for det skal vise og speile det myldre av oppbaker som det har vært. Det har vært tusen av norske oppbaker, og samtidig på det meste kanskje flere tusen i 1950-tallet. - Du reiste ut og besøkte stedene så mye forskjellig, eller? - Masse gamle oppbakker. I fjor sommer var jeg og Geir Overberg og noen andre til i Gamle Fuglnes for et eksempel. Jeg har vært flere steder. Da har vi stått på 20-25 bakker i Gamle Fuglnes, altså Gamle Fuglnes kommune som ble nedledd av Ringsaker i 1964. Men jeg har vært rundt i landet og sett på gamle bakker. Jeg har jo sett på bakker i mange år, så... Det er jo morsomt å se hoppbaker om sommeren, for da er det ofte brennværsle, det er småskog og kratt, og så ser de nakelse og stusle ut, og så om vinteren så blir det plutselig liv. Men mange bakker har grodd igjen, så flyr det jo flere bakker i Norge som har grodd igjen og lagt igjen det som er i drift i dag. For mange bakker har et kort liv. Holmokollen er jo en bakke som ble anlagt i 1892 cirka, og så medisinerens hoppbaker på Svartår i Sørkedalen, den er fra 1892. Så det er kanskje Norges eller verdens beste hoppbaker, de to, fra 1892, og det er jo 130 år. Men de fleste bakker har et ganske kort liv, eller mange har et kort liv. Det er en gruppe, kanskje et idrettslag som får dilla på å lage en bakke. Så bygger de bakken, og så holder de bakken i hevde i 15-20 år. Og så forfaller bakken. Så det er veldig mange bakker som har blitt forlatt gjennom tiden. Det er fascinerende. De blomstrer opp, og så er det veldig aktivitet. I dag er det jo en del av det offentlige bevilgningen. I første grunn bygger folk bakker på eget initiativ. betale alt selv. I dag koster det mye mer, for ting har blitt mer kompliserte, du må ha mye mer fasilitet i en oppbakke. Kan ikke du bare bygge et lite stillas og hoppe? Nei, det var jo, det sier ganske langt opp på 1900-tallet at stillasbygging, det skal begynne å komme forskrifter og sikkerhet og den type ting, var vel ikke noe vi fokuset på det helt tatt? Nei, og det var... Det var noe som ble Norge Skiforbund stiftet i 1908. De hadde forskrifter, men folk fulgte jo ikke de reglene. Du ser jo det at de hadde konsulenter som tegnet bakker, og vi vet jo at masse bakker var jo dårlige. Nå har jeg ikke nevnt så mye om det i boka her, men det var flere bakker som datt ned. I 2020 datt jo Stilas i Holmenkollen ned dagen etter rennet, og flere bakker så datt faktisk i Stilas ned mens det var treninger i renn. Og på en annen sted så var det Stilas som datt ned. og på beløten var det et stillas om dattene mens folk var oppi der og så hele dritten dattene 10-15 meter høye stillas det har skjedd mange ganger og mange stillaser blåste flere har blitt tatt av jordras og masse rare uliker og vindsjev i stillaser og Det er en egen sjanger det der med stilaser som var dårlig bygd, for det er ikke hus, og bakken stod ofte på høye punkter i terrenget, utsatt for vind, for det skulle være på en bakke. Så det er en egen sjanger, og det å være dristig og gærne, det var ikke så mye sikkerhet i Norge, som det er i dag. I Norge er det blitt oversikret, overpåset samfunn. Det er bra, det er på mange måter, men hvis du ser på den gamle bakken, så skjønner du ikke at folk tørte å klatre opp i bakken en gang, og enda mindre hoppe der. Bratte bakke rett ned, Etter hvert kom det jo et system med kuler, altså kuren og profilen på bakken, men mange bare ga blaffen ned. Det var noen bakker som gikk rett ned 40 meter. Det her hører vi om overalt, at de fulgte jo terreng, og det hadde ikke gått i dag. Men når var det de begynte å bygge stillaser og sånt da? Det første stillaset var sannsynligvis i USA, kanskje i 1890-året eller 1880-året. For mange av de skipionere fra Telemark, inkludert brødren Hemmestveit, Torius Hemmestveit dro til USA, hoppet der, Det var cirka 40 års skipionering fra Telemark som vant premier og solgte premier og dro til Amerika eller USA. De startet et nytt liv med inntekten fra skipremier. De var proffer på den måten her. Når var det? I slutten av 18... 1870-1880-årene. Så var pengepremier så tidlig? Det var pokaler som ble solgt til å skjere, sølvskjere, sølvpokaler. Og i det norske amerikanske miljøet, i Minnesota og Dakota, som jeg sier, så oppstod det skimiljøet. Og der var det norske snekkere, norske gutter som bygde bakker. Og sannsynligvis var det stillas allerede før 1900. Jeg vet ikke, men jeg tenkte å undersøke det nærmere. For der var det ofte flatt, vet du. Da bygde de både hopp og stillas. Ofte kunne underræden være nesten flatt også. De landet på flat mark og slo seg omtrent i jæl. For mange hoppet jo i begynnelsen, så hoppet de i Norge og hoppet de lå hoppet i bånd av bakken. Så de tok stor fart, hoppet i bånd av bakken og landet på 15-20 meter utenfor flået og slo seg omtrent kvakkejæl og brakk ski. Det var en del av sporten, men så skjønte de at det var lurt å ha hoppet lenger opp. Det var det morgedørene som innførte, tror jeg. Men i USA så hører man om store stilaser, det står noen bilder i boka og sett det. Og du har et stilas i Norge, Kalimantan, Kanskje det første er 1901, i det som heter Leiskallen utenfor Oslo, Freide i bakken tror jeg det ble het, ja. Da var det kanskje Silas til 1901. Men da Holmekollen bygdes til Silas, rundt 1910 der, så var det 9,5 meter. Og det ble kritisert voldsomt. Det ble kalt Babelstårn. 10 meter høyt. Det var så høyt, ja. Masse kritikk av det. For det var så høyt. Det var øde hapsporten. Det var et misfostert landskapet. 9,5 meter. Og mange gamle storhåpere klagde for det skulle ha naturlig fart. Det var en skam for Norge. Vi hadde så mye bakker i Norge at vi trengte ikke ha et silas for å få en gang fart for å hoppe et ski opp. Men så ble det, folk syntes det var moro, og da de bygde Nitzelass i Holmenkollen, 20 år senere, så var det dobbelt så høyt, da var det ingen som klagde. Da var det akseptert, og da var det heller bygg høyst mulig, bygg høyst mulig. Ja, og tre og spiker. Tre og spiker, ja. Da hang gutta med toppluv og snekker av, og det var dugnas arbeid her, for folk jobbet jo seks dager i uka. Det var gjerne kroppsarbeidere som gjorde dugnad også, og de arbeidet altså seks dager i uka med kroppsarbeid, så gjorde de dugnad i helgene oppe på kveldstid, mannfolk, For i hoppsporten er det en mannlig idrett, men mange damer som hoppet der. Og du ser i boka, så har jeg et bilde fra Solbergen i 1913. En dame som het Stang fra Gjøvik, frøken Stang, hoppet der og fikk mest bifall av alle. Så kvinnelige skiopere er det veldig tidlig. Det dokumenterte i boka, jeg kunne skrive om mange flere, men det er en myte at damer ikke hoppet på ski. De var med, men det var ikke ofte at det var egen dameklasse. Men på hele marken, vi vet vi før krigen i 1890-årene, altså 1890-årene og 80-årene, så var det egen dameklasse i renn, og masse jenter som hoppet, en som heter Gunnar Wold fra Furnes, i Morgendal var det damehopperen, som står med boka, og det var altså jenter som hoppet, i de fleste bygder var det en eller flere jenter som hoppet, ofte hvis de hadde eldre brødre som de var med, men det var ikke egen jenteklasse, egne mesterskap for jenter, men de var der og var med, men de mente at damene kunne ødelegge hoften i nedslaget, så mange jenter hoppet på ski, frem til de ble kanskje 15-16 år, så slutta de. Fordi de ble damer da, fikk pupper og lår og hofter, så ble det bredere, så slutta de kanskje å hoppe, fordi de mente at det var skadelig, kanskje de selv trodde det, jeg vet ikke, men de var en del av hoppsporten, og i Brummenaren der jeg vokste opp, så var det en dame som het Julie Alstad som hoppet på ski, Jeg var født i 20-årene, så vi hoppet på ski, og det var ofte enkeltpersoner. Hvis du går ned på folkelig nivå som jeg har gjort, så dukker det opp jenter overalt. Både i langere da og i ski-hopp. Så problemet har vært den organiserte delen, ble aldri noe av, i og med at veldig mange jentene ga seg tidlig, og at forbund og internasjonal, bare sett ene ut på mannesiden? Ja, hvis det for eksempel var 100 eller 50 gutter som hoppet av en bygd, så var det kanskje en eller to jenter, eller tre, men flere småjenter, og så færre unge jenter, og nesten ingen voksne damer, men det var noen voksne damer som hoppet på ski, og på Sørlandet var det en blind kvinne som hoppet på ski, som jeg nevnte i boka. Blind? Ja, det var blind, og når det er blind, og kvinnefolk hopper på ski, da er det jo ditt drist, ja, altså. Det står i boka. Hvorfor er det det, Mo? Nei, det var ikke så langt oppa, men det var altså en jente som var blind. Det var litt trist, ja, men altså vi hoppet på ski. Det skrev vi i Virkola-boka. Vi vet ikke mer enn den boka her, men det skrev vi i Virkola-boka. Akkurat, ja. Kom du over, var det en slags bukett av litt sprøste historier du fikk høre om fra 1800-tallet? Det er det at de hopper og er helt og detter og slår seg og brekker bein. Det ble jo sagt at mødrene leste fadet vår, for de var så redde for at sønnen skulle brekke beinet. Og hvis du brakk bein i 1892, Da var det ikke noe sykehus, det var ikke noen lege som kunne komme og hente deg i ambulanse. Da måtte du kanskje legges på en kjerke, dras, dras bort dit. Var kanskje to måneder i senga, fikk ikke gått på skolen, fikk ikke jobba. Det å skade seg, og det at de hoppet med påbundet ski, for i begynnelsen hoppet mange med løse bindinger, så ski hadde datta. Men hadde du påbundet ski, så var det kanskje lettere å brekke beina. Så det er generelt den galskapen som mange hadde, Og det var de tøffeste som hadde, eller de mest uredde, og de som tenkte minst. Og det er ikke alle gutter som er sånn, heldigvis. For da hadde verden vært et veldig spesielt sted. Men det er den... Og det var jo en begeistering blant mange, men det var også en veldig skepsis blant andre. Så en ting er at de kanskje kunne lese Fade vår og be om at sønnen ikke skulle falle og slå seg, men det var en motstand mot det så klart. Noen prøvde å motarbeide dette her, og andre prøvde å ignorere det. Pressen skrev ikke så mye om det i begynnelsen ofte, men det ble pressen mer fascinert av det. Når du trakk mennesker til bakken, når det var en Når det ble populært, så ble det flere interessert i det. Det var en positiv... Så kom Holmokold-rennen, det var en stor olympia. Holmokold-rennen var jo... Bakken var jo som de begynte å hoppe der i 1892. Det ble jo skisportens olympia, både med Renne som startet på Franseteren, og Holmokold-bakken som i begynnelsen var en naturlig stilas. Så det er det her... Det nasjonale smelter sammen med det lokale... Og det er noe som alle vet om, men ikke tenker på det intellektuelt og akademisk, men mer som en stolthet. Og det her å hoppe på ski, at det var noe som alle skulle gjøre, alle norske gutter skulle gjøre. Og du skulle vise mot og snarådighet. For det trengte du, og det trenger du for å leve. Og gutter, du ble ofte forelsket i hoppsporten før du begynte å tenke på jenter, for... Det begynner du å gjøre etter hvert i livet, men på si håpet du kanskje fra det var fem, seks, fire år, og det var noe barnlig med det, som er veldig gutteaktig. Det å bli modig og tørre ting, og være tøff, både overfor deg selv, overfor andre og kanskje for jentene, det er noe som ligger veldig i mannen. Dristighet. Uten dristighet kan ikke mannen komme noenstans. Det er noe som tiltaler og tiltaler til gutter. I Norge hadde vi snø og is. Vi har snø og is. Da bruker vi elementene og naturen for å ha det moro, for å leke, for å få kroppsperskelse, for å beregne for eksempel. Det er veldig mye du lærer i et skiopp. Nå snakker vi om skiopp. Hvis du driver med det som unge, så lærer du mye som du kan bruke i siden av livet på andre områder av livet. Det var jo en ung reporter i Bakken, du skrev jo innledningsvis i boka her på 1850-tallet, som heter Henrik Ibsen. Og han skrev jo litt om, og det nesten skulle vært en tekst som skulle vært sånn. Drithøft. En tekst i dag, på en måte satt foreldre nå til dags, pakker inn ungene sine for mye, og lar de ikke ta sjanser, at dette her er helt suverent. Han elsker jo hoppsporten. Ibsen var på Grorud i 1862 der og så et hoppere og skrev i et blad og skrev at hoppsporten var helt ideelt for unga i Oslo de pakka inn gutta sine, de var polstra, de var overskyttet, ikke være så bortskjemt og overskyttet, så de hoppet på siden og dette å slå seg, det var helt ideelt, mente Ibsen. Den unge Ibsen skrev det, altså det er dritbra, det er bra, skrev jeg ikke ennå det. Ja, men det er liksom 160 år senere, så er det jo like aktuelt problematikk da. Han konsentrerte ordet friluftsliv noen år før. Det er jo satt sammen med treet over friluftsliv. Det konsentrerte jeg og mener var i 1859. Så han var veldig opptatt av skisport tydeligvis, eller kanskje ikke opptatt av skisport, men han så verdien av noe som var nytt og spennende og noe som noen var skeptiske til så så han kanskje at gutter særlig fra borgerlige hjem kanskje eller bedre stilt hjem i Kristiania var ikke var fysisk nok da hadde urbaniseringen begynt så det var kanskje for mye innen han mente at komme seg ut i frisk luft og drett å slå seg og få blåmerker og kanskje få en Ja, det er resten av det her med å bryte med de voksne. Det er noe med sport og sånt, at du gjør ting som du egentlig ikke har lov til, som du bryter litt med foreldrene. Hva kaller man det da? Litt sånn... Ja, skjønner du hva jeg mener? Prøve seg livet? Ja, prøve seg livet. Jeg skjønner hva du mener. Hvis du er gutt så kan du ikke gjøre som mora di sier helt ja. Da får du et veldig kjedelig liv. Mora di trenger ikke vite alt du gjør. Du må gjøre ting som mora di ikke vet om og liker. Det var bra det. Men det her med skihopping var jo litt på den måten her. For det var jo... farlig. Det er farlig å ikke gjøre det, i hvert fall. Det var det ordet jeg lette deg, man gjør løsrivelse. Løsrivelse, ja. Det var det ordet jeg lette deg, det er jo liksom... Ungdommer og barn, det er sikkert noe med det der Henrik Ibsen likte godt, det er et skihopp, unge gutter og jenter, det er en løstrivelse fra sikkert fra sikkerhet og foreldre, og spesielt i en by hvor de passer veldig på det. Det er gøy at på midten av 1800-tallet var det også en debatt om om ungene var forsiktige så man skulle tro at det bare var et veldig moderne... Hvis du går tilbake til antikken i Aten, så snakker vi om det samme. Gutter i Aten har blitt late og dorske og sveklinger, fordi de ikke trenger å gjøre dit og dat. Så det er gammelt her, og Ibsen var jo ikke gammel i 1862, han var jo ikke født i 1828, han var da 34 år, så han var såpass gammel i livet at han så hva ungdommen kanskje trengte, og skjønte det her. Han var en smart kar, Så det er sikkert noe som har vært vanlig å snakke om i alle tider her, og idretten var en måte å bli sprek på, en måte å få kameratskap og samhold på og stolthet på, men også en måte å løsrive seg fra fysisk, fra kanskje hvis det var, men mange av de herre som hoppet på ski, vet du, i 1860-tallet for å gå langt så langt tilbake, de var jo vant til å bruke kroppen, de gikk jo på ski, hvis de gikk i skolen så gikk de på ski, og hvis de De måtte være fysiske på en måte som mange kanskje ikke er i dag. Men Ipsen snakker vel om folk som er urbane i Oslo og Kristiania, hvor mange bodde i leiligheter og kanskje ikke hadde mulighet til å være så fysiske som Ipsen mente at de burde være. Da ser vi på 1900-tallet et eller annet sted, sluttet av 1900-tallet, at hoppsporten blir så spesialisert med tanke på teknikk, kropp. trening at hoppsporten får en liten sånn dupp? Jeg er ikke noen ekspert på hoppsport, jeg kan litt om gamle bakker og jeg kan litt om langredd, men hoppsport på den nivåen der kan jeg ikke så mye om, men vi ser at hoppsporten den var enormt stor i Norge, populær Fram mot 1970-tallet, altså i 1960 så datt jo Beklagsbakken ned, 8. mars 1960 datt den mellomste Beklagsbakken ned, og da ble det plutselig farlig å hoppe på ski, da ble det kontroll av masse bakker, mange bakker ble rivet ned, mange bakker ble sagt at stillas er ikke sikkert nok, det var bjelker som råtna, og det hadde vært en ulike drama i 1955, Dravkollen, og da samtidig rett og slett 1958 så hadde Norge gjort et dårlig VM på ski latti, Og finske langrennsløpere og svenske, de begynte å gå langrenn tidlig i livet. Det var forbudt i Norge å gå langrenn for gutter, for unger, for du skulle ikke ødelegge lungene. Men i Sverige og Finland fikk de lov til å gjøre det, for der var ikke skihopping så stort, og der gikk de langrenn tidlig. Så Norge måtte ruste opp langrennsporten, og da ble det fra 1962 lov til å gå langrenn langrenn for gutter og jenter etter 12 år. Så da kom jentene med i langrennsporten og gutta i tidlig tekst i alle. Så da ser vi at da er det ikke bare gutthåping som er det eneste du kan drive med i tillegg til skjøyteløp om vinteren. For det var det eneste du kunne drive med var nesten var, og så var det jo fotball om sommeren. Så da har noen hatt skiforbundet, Norges skiforbund, som vi kan kalle Norges skiforbud. De tilhørte langrenn for unger, og da var det flere som begynte å gå langrenn, for det var ikke alle som hadde anlegg og lyst for å hoppe på ski. Så gradvis ser vi at flere begynner å gå langrenn, og da er det noen som går langrenn i stedet for å hoppe på ski. Så gradvis i løpet av 60-70-tallet, men fram mot 1990-tallet, var det veldig mange som hoppet i Norge. Men så kom bokløvstilen, og da måtte bakker bygges om. Bakker måtte bygges om på 50-tallet, for da kom finnestilen, det var en ny stil. Finnene hoppet mer aerodynamisk, og da hoppet de bakken ned, så bakkene måtte bygges om. Det var i slutten av 50-tallet, begynnelsen av 60-tallet, i tillegg var det at bekkelagsbakken datt ned, og så kom langrenn for gutter og jenter, og Så kommer Bokløv i slutten av 80-årene og begynner seg i 90-årene og da må bakkene legges om for da må du hoppe med sprikte bein. Jeg husker Bokløv, han hoppet altså veldig langt ut i kanten i bakken. Ja, det var det. Og så var det en som heter Anders Daun, den svenske som hoppet helt ut i venstre. Jeg tror han landet nesten på tribunene hver gang. Men Bokløv hoppet litt skak, tror jeg han gjorde det. Jeg tror det var flere som gjorde det, i hvert fall noen norske også. Han Fidjestøl, tror jeg også, var jævlig nok ut på siden av det. Ja, han gjorde det. Og samtidig i 1989-1991, så var det veldig dårlig snøvinter i Bøstlandet. Det var ikke noe særlig kun snø da. Det var tre dårlige snøvintere. Du har halver som kommer i håndballspill. håndball altså, håndballsporten, så kommer data, dataspill kommer, og det er plutselig, det er også mange aktiviteter i samfunnet som du kan drive med hvis du er litt gæren. Farsomopping, basohopping, hanggliding, du kan kjøre motocross, plutselig er det 30 andre ting du kan gjøre enn å, for de vinnstyringene før i tiden, de hoppet på ski. Det gjorde de, det måtte de gjøre, gutter altså. Men da du kom på 90-tallet, så er det altså masse alternativer, og de faktorene jeg snakker om nå, pluss kanskje andre ting vi ikke vet om, men effekten har gjort at det ble færre som hoppet på ski. Antall lisenser er registrert av Skiforbundet, men Norge har hele tiden vært det land i verden med flest skihoppere. Norge er fortsatt det land i verden med flest skihoppere, og det finnes flere hundre bakker i Norge i dag. Jeg har en liste, eller det er cirka 450 kanskje, jeg vet ikke. 400 bakker pluss, litt avhengig av hvordan du regner, for noen steder er det jo... En bakke, og så er det kanskje fem forskjellige størrelser på bakkene. Det er et anlegg med fem bakker. Andre bakker ligger der og er kanskje ikke i bruk. Noen bakker er ikke registrert, men det er fortsatt en del hundre hoppbakker i Norge. De regner vel kanskje med at det er 16-17 som hopper på ski i Norge. Hvis du teller med alle som er i aktivitet i organisert form, det er det jeg har hørt. Jeg er ikke ekspert på det, men i Finland er det veldig få som hopper på ski i dag. Så interesse i Norge er stor, og Norge har vært bestandig det landet med flest hoppaker og med flest kjøpere. For vi er hoppsportens hjemland. Men det er jo stort sett tysker, østrikere og japanere som har dominert sporten de siste årene. Det har gjort det, og nordmenn er fortsatt gode. Og i Tyskland og Østerrike, hvis du tar en passer og sier to timers reise til tre, så det bor mye folk der. Der er det store folkefester med øldrikkingssang og moro. De har en litt annen hoppkultur enn i Norge. De har kanskje hatt færre bakker, de har hatt færre miljøer, de har hatt større, mer sentralisering av miljøene. For at i Norge var det bakker overalt, og det var bygd av idrettslag på dugnad. Noen av de større bakkene er i Europa, og i Norge nå kan du ikke... idrettslaget ved likehold, det er ofte kommunen som går inn. Det har blitt dyrt å ha store hoppbakker, det sier seg selv Holmkalland og Granåsen i Trondheim til VM i 25 er stort. Men det er en litt annen struktur, sånn som jeg kjenner det i hoppsporten i Nedeuropa, men den lever veldig bra, tror jeg, og har blitt en TV-drett. Men den kan ikke bli stor, for den har aldri vært så stor, av de største bakkene er det ikke mange som har hoppet uansett. Du kan tenke deg at når du hoppet 100 meter i 1930-årene, som noen få gjorde, så ville ikke mange tørre det uansett. Da alle hoppet 20-30 meter, så kunne veldig mange menn tørre det her, gutter tørre det, men det kunne ikke blitt stort med store bakker. Så det er noe som egentlig er en naturlig utvikling, at når bakkene blir større, så vil de skales av, da blir færre tørre dette her. Og så i dag var det masse regler om, jeg kan ikke regla om, dresser og ski og vekt. Før hoppet i dag så flyr jo Før hoppet de, og det var fallbakker i gamle dager, altså veldig bratt nedover. I dag går det ikke så høyt, men de flyter nedover langs bakken, og dressene har mye å si. Det kom østerriske dresser i 1970-tall, og de ga en flyeffekt, omtrent som du hadde fallskjerm. Ja. I gamle dager var det strekkbokser og genser og bryllkrem i håret. Det er jo mye stillere å se på. For de gamle filmavisen-klippene du ser, stilen er jo helt upåklagelig hvis du går inn på det. Det er jo klestil, det estetiske, men også hoppstilen. Fikk du forskjellige bilder og litt sånn... Hvis vi går tilbake til begynnelsen, så var det i mange telemark som hadde opptrekkerstil. Altså vi trakk opp, jeg vet ikke hvordan det uttales med opptrekkerstil, tror jeg kanskje det sies på dialekt. Men det var enkelte bygder i Telemark, kanskje i Heddal har jeg hørt, så trakk du opp skia i lufta for å gi inntrykk av større høyde. Kanskje flere ganger også, da sette jeg telemarkhopping. Og så kom rakstilen. Det var en stil, den tror jeg kanskje kom fra Telemark. Jeg vet ikke om den kom fra Telemark, men rakstilen hvor du stod oppreist, stod rak. Da skulle du hoppe, skulle du stå oppreist i hoppet, skulle du se som om du bare stod og hang uten å gjøre noe, og skulle helt uanfektet lande og stå, og det var rakstilen. Men du kunne ikke hoppe så langt med den, for... Da hadde vi begynt å nærme seg 50 meter, så var det håpløst, for da ble bakkene for store. Og da begynte de å legge seg litt på, de gutta. En som heter Carl Hovelsen, som var i USA, han hoppet i Medicines Square Garden inne, han begynte å legge seg på, og sendte igjen bilder av seg selv. Og så så folk bilder av han. Å, vi legger oss på, han hoppet lengre. Og da kom en som heter Narve Bonna, blant annet, og Jakob Tullin Tams. som var gode på 20-tall, de la seg på med på... Og Birgerud, det sies at han skulle pisse en gang for et hopp igjen nede i Europa, og så satt han fast ballehåret i glildåsen, og da oppstod Kongsberg-knekken, for da måtte den knekke seg fremover, for han fikk ikke strekk seg ordentlig ut. Da var Kongsberg-knekken som oppstod. Og de hadde armene forover, og ser du bilder, så ser det ut som de har armer, men de veivet med armer. De styrte med armer. Det er nok det. Da begynte flere å hoppe som finnes til. Det var en kar som het Olinus Gård i Trysvild, og en som het Halvor Næss. De så på fuggeren, så som fuggeren stupte. Hvis du tenker en hønsehauk, hvordan den stuper en spurvauk, går rett ned, da legger den vinga inntil og stuper ned. De så på fuggeren, og de hermet til fuggeren, og prøvde å få mer. Det var flere som hoppet finnestillaktig, men finnestillen kom... tidligere på 50-tallet, det er en egen historie, hvor en kar nede i Schweiz, Derscher, eller en tysker, en sveits og tysker, begynte å hoppe med finnestil, altså armet inntil, og da gikk det lenger. Den kom, slo inn på 50-tallet av finner, der han vant finnestilen. For finner ble gode, da de begynte å hoppe finnestil på 50-tallet. og nordmenn hoppet annerledes, så det var en omlegging av stilen i hoppsporten på 50-tallet, slutten av 50-tallet, fra 5-6-50 der, akkurat som bokløvstilen. Men da du kom på 60-tallet, så har du Tora Fengen, hopper veldig pent, Virkola, Torge Brannseng som var veldig dristig, veldig framoverdent og dristig, og så har du det her i Søttura, hvor du begynner å sitte med armene bak i tilløpet. Før satt de med armene foran, satt de med armene bak i tilløpet, og så gikk de fortere ut, fikk de større fart. Og så har du bokløftstilen han som oppstod, fordi han var i falunen en gang og hoppet feil og dårlig. Han begynte å skreve, han var ikke noen god skihåper. Rødhåret svenske, hadde epilepsi også, så det sier seg han hadde fått epilepsiafall i lufta og likevel klart å stå. Han hoppet i falunen på plast, 6-8 år var det rundt der, og han det gikk langt neste hopp så gjorde han samme ting og det gikk langt da skjønte han nå er jeg på sporet nå så han fikk dårlig stilkarakter så klart for det var jo trekk for bred eller skrev under skiføring en som heter Steve Collins fra Canada Collins han var indianer han hoppet plog hoppet plog Ja, motsatt. Ja, motsatt, ja. Og han vant til lakt en gang. Indianer på 15 år, 16 år. Juniøverdensmester også. Jeg vet ikke om han vant til lakt, men i hvert fall var han veldig god. Men i hvert fall så fant Boklev ut det her, og han ble motarbeidet av dommerne. Jeg husker jeg så han i Holmkollen et år. Jeg var der i 1980, og Så gradvis ble det mer aksept for det, og så la flere om, og da er vi på 90-tallet, i 10-90-tallet, hvor alle måtte legge om. Og så ble den stilen utviklet veldig, for han hoppet jo ganske rart egentlig i begynnelsen. Bokløvstilen, eller V-stilen, har jo gjennomgått flere stadier etter hvert. Du ser på bilder, så ser du utviklingen der. Det er sikkert stadig utvikling på... - Definitivt. Du hadde også en historie med en sånn fyr, det var det du sa før podcasten her, at det var en som måtte holde seg i nakken, hva var det for å brekke nakken? - Det var en som het Jort, som hoppet opp etter en, det står bildet av det i boka, oppe ved Kobberhaugen, det var det ca. 1962, det var skolesirene i Oslo, det var ikke under en tråkka, han hoppet 15 meter og bildet i boka er jo helt jævlig for han holder seg med hendene bak nakken og det gjorde han for å unngå å brekke nakken han vandret nysene og brakk begge skia det er jo bokas tøffeste bilde fra det er helt utrolig bildet det er helt ekstremt bildet Han tenkte jo ikke sånn. Han ble jo senere lege. Han tenkte ikke sånn, for du kan ikke hoppe sånn som han gjorde der og tenke på hva som skjer. Han brakk jo begge skia. Jeg tror ikke det, nei. Han brakk begge skia, men landet i løsene. Han hoppet cirka 15 meter og landet i løsene. - Det er bra. Jeg kan brekke nakken her, men jeg skal gjøre skihoppe for en verd pris. - Mange av de beste skihoppere har vært dristige typer. De måtte være kalkulerende også, men det ble gjort målinger av Bjørn Virkola. De tok pulsen på toppen og pulsen på hoppet. Mange hadde høy puls på toppen og enda høyere puls på toppen. Bjørn hadde nok så høy puls på toppen og lavere puls på hoppet. Det sjank pulsen mot toppen. Han ble roligere da han nærmet seg hoppet. Og et problem når du snakker med gamle skyhjelper er at de ofte ikke, de har ikke så mye å fortelle fra svevet, for de har ikke tenkt så mye. Og det er ikke så rart, men de rakker å tenke seg det, for 6 sekunder, 5 sekunder, 4 sekunder virker jo mye lenger. Så de orienterer seg til landskapet og ser mye. Et godt skyhjelp så ser du Du ser mye, sier de. Men de kan ikke tenke konsekvenser ofte på den måten som andre ville gjort hvis de var redde. Men du må bygge opp et mot eller ferdigheter. Det gjør du gradvis. Fra små bakker til større bakker. De som blir gode og de som hopper i store bakker har et anlegg for å like å tåle å hoppe så langt. Men det er enklere å hoppe det som Odd Hamlens fra Asker. Han hadde høydeskrekk. Han var livredd, han gikk opp i Stilhalsen for eksempel i Oberstdorf, så var det jo drithøyt Stilhals. Men det sier seg at da han så utover bakken, da var han ikke redd. Men det likte ikke høyder altså. Det var langt ned, men når du er på skihoppet så ligger du mye tettere på bakken, at det føles ikke så... Ja, men når du så ned fra Stilhalsen utover løypa, så var han visst nok ikke redd. Men noen av skihopper hadde høydeskrekk, og det var jo litt spesielt for at en som heter Simon Slottvik, det var en harding fra Valnesfjord i Nordlanden, flyttet til Lillehammer, han representerte Stålkameraten, han vant OL i 52 kombinert. Han var god skiopper, han var med i skiflygning nede i Tyskland. Han stod gjerne og røkte på toppen. Så han stod gjerne på toppen, kunne sitte på gjerde på Stilhase, kanskje 20 meter det, og røyke. En gang var han i Livbakken i Hønefoss, har jeg hørt, der sto han ikke på gjerde, men han sto vel der du kjørte ut, så var det et slags gjerde, der sto han oppå der, og så røkte på toppen, mens andre var livredde for å se ned, så sto han og røkte og var helt rolig, han hoppet i langrennski i Odnesbakken, hoppet langt der, så det var noen som var skikkelig tøffe. Det høres ut sånn ut. Du har jo kapittel her som heter Skumle bakker og skumle fall, og der har du jo også faktisk med dødsfall også. Ja, det er flere dødsfall. Det er flere, ja. Og Dødsfallsmennet i boka er 1934 i Gullbekkåsen i Kongsvinger, en stor bakke der. Det var hovedlandsreden 1936, så det var enda med 1954. Bakken er restaurert nå, eller i hvert fall det er en gapahuk der det var på en tilstilling i år. Der var det redan i 1934, og det var landstren. Og en kar fra grua, han skulle hoppe, og han besvimte sannsynligvis i lufta, og landet da lærløs og brakk nakken, og døde sannsynligvis i fallet, mente legen. Han ble dratt bort på kjelke, og var død der. Men renner fortsatte. De visste ikke at han var død. De andre løperene som stod igjen visste ikke at han var død, og det var litt vind der. så du vil ikke si til hopperen på toppen at den kanskje var død for da vil de bli redde men det er flere dødsfall en gutt i Telemark, det er ikke nevnt i boka han døde i tilløpet det har vært over ti dødsfall i norske bakker det er rart det har vært så få men hvis du landet feil hvis du traff en stein kanskje han her i Telemark døde faktisk i tilløpet han kjørte på et tre i tilløpet I tilløpet? Ja, i tilløpet. Mange tilløp var jo smale. De lagde gjerne spor i skogen. Noen, hvis det var tilløpet, så blukket eller dumpet at du måtte ha en vakt på hoppet som ropte at nå var det klart. I Valsted så mener de at de hadde telefon. Det var lang tilløp, så de hadde telefon for å varsle på toppen. Nå kan du kjøre. Så det var mange bakker som var, ikke ville vært lovlig i dag. De la anna en bakke i et terreng, og det er ikke så rart at folk slo seg og brakk bein. Det var mye tullinger. Hvis du har hundre unge mannfolk, så Og så er det alltid en som slår seg stygt, brakn og ski. Det har skjedd mye rart i hoppsporten opp gjennom historien. - Og sånne hopping i mørk også. Det ser helt ekstremt ut. - Ja, 1917 var det en kar, Jørgen Bernhard Rustad, han som ble 109 år og åtte måneder. Han var jo fra Veldre, og han hadde fått kjæresti i Elvestaren i Brummedalen. og det her fortalte han selv han var 17 år han skulle hoppe i frambakken i Brummenhavn det var den største bakken i omveien der hadde han hoppet en som heter Sigurd Brevik hadde hoppet 51,5 meter med fallet 1910 da var det uoffisiell verdensgård men han sto ikke så det var ikke verdensgård men det var en stor bakke i norsk sammenheng frambakken og alle gutter skulle hoppe der Da var det kar, det var gubebakken og frambakken. Men han likte ikke, han tørte ikke å hoppe der, men så tenkte han, jeg hopper i mørket, for da ser jeg ikke hvor stor bakken er. I 1917 så gikk han opp, da bodde han i Brummedalen, han var møbelsnekker, jobbet i Gamlegata, gikk han opp i frambakken, og han så ikke unna henne, tok fart og hoppet i mørket og slo seg nesten for derva, eller slo seg ganske kraftig, men det gikk ikke så langt. Men da gikk han opp til kjæresten opp mot Møvesets skole der, og da sa han til svigefaren sin at jeg hoppet i frambakken, jeg sa han. Er du gæren, sa han? Du må ikke finne på å hoppe der i mørket, det var farlig å hoppe i dagslivs, men enda farligere i mørket. Og det var det eneste hoppet han hadde der. Jørgen bruste seg i frambakken i mørket, og mange gutter, eller mannfolk som vokste opp i Norge på 1900-tallet, De kan fortelle om et eller to skiopp. De datt gjerne stygt en gang og slutta. De prøvde seg, men de datt stygt på isen og slo seg. Noen slo halebein, kanskje. Det var nesten alle gutter som gjorde det. Jeg har gjort det jeg også. Jeg tror ikke det er noen gutt i min relasjon som har vokst opp der det er snø som ikke har hoppet opp. og slått seg og prøvde. Og det gjaldt alle mannfolk over en viss alder i Norge. Det gjelder sikkert mange enda som er unge, men det var veldig vanlig før, hvis de ikke vokste opp der det var snø, så hørte på radioen, så leste avisa om de som hoppet, og drømte om det. For det For det var nasjonale helter, gutta Birger Rud og Sigbund Rud. De var tøffe med sveisene og toppluene på jekk, som det het, og fine grenser. De var veldig kule, vet du. Husk på, dette er mye før det er rock. Det finnes ikke rockmusikker. Rocken kom til Norge på 1950-tallet, så før rocken kom, Før det var ungdomsidoler, sånn som vi tenker på i dag med YouTube og internett, så var det ikke, heltene var idrettsfolk ofte, unger hadde ikke musikere som helter, kanskje skuespillere, ja, men det var idrettsfolk ofte i Norge som var heltene. De så du i hverdagen, de kunne du se på, se i et hopprenn, det var ikke noe TV, det var ikke noe radio ofte også, radio kom i 20-årene, TV-en kom jo i 60-tallet, så du måtte se folk, og da så du alt i hoppakken, I slavren så du litt, i langren så du litt, i hoppaken så du alt. Du så alt som skjedde, og kunne være nær dem på en måte som var helt spesielt. - Jeg kan jo relatere til det med skihopping og å være ung. Jeg har aldri gjort det på ski selv, men det med å hoppe fra klipper ned i sjøen. Husker vi begynte med på Kalveøya. Da begynte vi på tre og en halv, så gikk vi på fire og en halv, så var det en annen klippe der på seks meter, mens på toppen var det åtte meter på Kalveøya-klippen. De som klatret opp i lanterna fikk en og en halv meter, to meter til, så det var ni meter. Det var sånn. Det var bare i båndet. Du skulle bare klatre oppover og trosse din egen frykt. Det er det som tenårene er så fantastisk med, hvordan man greier å tangere sin egen frykt hele tiden. Alle gutter gjør det der. Jeg drev sånn. Jeg stupte fra stupetårn og klatret opp i bruer og hoppet ned og stupte. De fleste som har sjansen gjør det. Det er jo skideoppingen en del av. Langvin, som jeg driver med, er mer slit, men jeg fant trivelse til det. Men shopping som gutta drev med, det var... Det er veldig kortvarig, vet du. Et sve varer kanskje bare et sekund, og så må du gå opp på tråkken, kanskje bruke flere timer på tråkken enn bakken, og så hopper du to sekunder, og så hopper du ti opp, så har du lyft deg 20 sekunder, og så har du kanskje brukt tre fine timer på det. Har du sett de her dødsserne? Ja, jeg har sett det, ja. Ja, de er jo helt vilde. Ja, ja. Fy faen, det er så høyt også. Og så hvis jeg hopper ... fra la oss si 3-4 meter og lander litt feil, så slår jeg meg. Jeg føler meg helseløs, jeg får så vondt. De folka her hopper jo fra 5, 10, 12, 13 meter i full flaggemus, og så bare gjør de et eller annet rett før de treffer han. Jeg vet ikke om de setter albun og knærne foran seg for å beskytte seg, men lander han med ansiktet ned. Det er helt ekstremt å se på. Det hadde vært fett om du hadde skrevet en bok om det miljøet. Det hadde vært gjerne bortsomt. Jeg var lærer på Helper i mange gammel her, og da var vi i Frogneball hvert år. Da var det folk som dødset fra tideren, som de sa. Det var tidlig tosende. Dødsinger er noe som jeg vet ikke når det kom. Jeg kan ikke huske at vi brukte ordet døds i 70-årene, men jeg tror kanskje ordet kom på 80- eller 90-tallet, men det er sikkert noe amerikansk, jeg vet ikke om det kom fra Kalifornien. Jeg lurer om det, det er norsk greie, skjønner du. Er det det? Jeg lurer da. Jeg vet ikke, for jeg husker jeg hørte om dødsing første gang, ordet dødsing hørte jeg på 90-tallet, og jeg tror ikke det fantes på 70-tallet, mulig at det fantes i Oslo, men jeg bodde jo oppe i Brummenav, så jeg fikk ikke med det, men det er veldig mange som driver med det jeg har sett, og da jeg var på Stupetårnet i Pelleviken i Brummenav i 70-tallet, Kan jeg huske at folk gjorde dødselig ting? Vi hadde militær stup. Det var å stupe uten å ha armene foran. Har du gjort det? Ja. - Det var militærtup. - Ja, det gjorde jeg også. Og det var en som gikk rett ned i bånd og slo huset sitt. Men dødsing, det tror jeg kom kanskje på 80-tallet, jeg vet ikke. - Jeg har funnet den Wikipedia-artikkelen på der. "Døds er en amatørsport som er en avvart av stuping. Det skilles mellom klassisk døds og fristill døds. Et klassisk døds er hvor utøverne går i en horisontalt svev med armer og bein utstrakt i en X-formasjon til de treffer vannet. Og fristill, hvor utøverne gjør forskjellige triks i svevet. Idretten er ikke registrert som disiplin i Norges svevnforbund. Så historien, sporten ble funnet opp sommeren 1972. - Så tidlig, ja. Hvor enn da? - I Frognebadet av Erling Bruno Hovden. - Tøft. - Vet du om det er? - Nei. - Det var gitaristen i Raga Rockers. - Ja, visst jeg. Drittøft, drittøft. Jeg husker vi var i Frognebadet i 76 ca. Og det var kanskje folk som drev å døds der da. Det var sommeren, det var det enige første gang i 1976, husker jeg, vi gikk rundt der. Så det er støntet her har fått et navn, eller koina som det heter på engelsk, men VM i døds ble arrangert som en uformell konkurranse i Frognebade siden 1998. Tøft. Det husker jeg. Det var da jeg hørte om det aktivt, så hørte jeg aktivt om dødsing. De siste årene har arrangementet vært utstått med 3000 betalende tilskuere, og 2021 ble det arrangert på Philipstakaja. Her står det en liste over verdensmestere. Tøft. Jeg lurer på hvordan de bedømmer det. Det må jo være stilkarakterer. Det er jo ikke noen andre måter å gjøre det på. Det går noen lager bok om det. Jeg skal love deg, her er det både menn og kvinner som... Begge kvinner, ja. Så helt klart er det sånn det har jo treffet nytt publikum med også det. Dette her er jo kanskje den nye hoppsporten, det er dødsing da. Mange som driver med dødsing har vel vært skihoppere for 50, 60, 70 år siden. Definitivt. Garantert. Men en annen fyr som også hadde Kong Ola vært ung i dag så kanskje han hadde drevet å dødse også for han var jo en veldig glad i hoppsporten. Veldig god skihopper, han kom til Norge i 1905, han heter jo Alexander, prins Alexander, mora heter Måd, dronning Måd, faren heter jo prins Karl, kom fra Danmark i Håkon 7. Ola var født i 1903, er det ikke det? Han kom til Norge og begynte tidlig å gå på ski, hoppe på ski. Han hadde egen lærer. Det ble sagt at han gikk inn på ski i slott på slottet. Han hoppet og bakket opp i slottsparken der. Han hadde egen bakke oppe i Holmkollåsen, eller litt lenger opp, hvor han hoppet som det ble kalt Princebakken. Der trente han. Han var med i Lyen, fotballklubben Lyen, og var med i Hovedlandsscenen i 1923, som står omtalt i boka, hvor han kom høyt opp. Han var god, rett og slett. Olav var en god skiløper, men han slutta, for han var enebarn. De var redde for at han skulle slå seg. I det renne her var det veldig isete, det hadde vært lite snø. Sognebakken var risør som arrangerte hovedvannseren. Og de var redde for at folk skulle slå seg. De spurte på forhånd, er det trygt at kromprisen hopper? Ja, mente de. Men de var litt skeptiske, for han kunne jo, om ikke strøk med, så kunne slå seg for derva. Han var jo, tross at kongshjemmet i Norge skulle bli konger, da var det boksen. Men han var med å Han var alltid, da sluttet han som aktive skihopper og gikk langere enn nesten livet. Jeg traff han flere ganger, eller jeg møtte han på ski. Jeg bodde i Holmenkollen i 89-80, og da... Traf jeg Kong Olav på skien to-tre ganger. Han gikk sammen med Bishasi ganske sakte, da var han jo 4-5-80 år. Men han var alltid til stede på hopprennen med faren. Han skrev ned karakterer. Han var en kyndig skitilskur. Kong Olav, det er få personer i verden som har sett så mange historier igjen som han. Han så Holmkålrennet helt inn i Gikport. Harald, sønnen, har vært veldig interessert i det her. Så det går i arv. Men Olav var peiling på skihopping. Han var en... Kynner de for han hoppet her selv og gikk jo langere enn selv. Men hvordan var det sånn Ola? De fleste har jo et forhold til hvordan Kong Harald er gjennom media og den type ting og taler, men hvordan var det sånn Kong Ola i forhold til Harald? Enda en folkeskjær. Faren døde jo i 57, han snakket jo dansk. Så da Håkon hadde tale på radio, så snakket han jo dansk. For han var jo danske. Og Ola var jo norsk, det var jo hokk og nå, men han snakket hvertfall norsk, så han hadde en veldig smittende latter, han hadde en veldig smittende godt humør, og han så litt, når det er konger så ser det kanskje kongelig ut, men han hadde et framfær som var veldig smittende, så han var veldig folkeskjær og Folk trodde kanskje ikke at Harald skulle bli så folkekjær, men det har han jo blitt. For du må være konge noen år for å bli folkekjær. I begynnelsen er det bare sønnen av faren din. Men Olav var på Hopperen, for eksempel i Holmenkollen, og i NM og Storien hvor kongen var, så begynte det ikke før kongen kom. Han kom alltid sent. Kongen kom sent. Kong Håkon hadde to par støvler utenpå hverandre for å holde varmen, for du fryger ikke alltid på Hopperen, så han hadde et spesielt frakk. Første gangen var det 1906. Da var kongen der, og han hadde to støvler utenfor hverandre, så den ikke skulle fryse, og så hadde han egen frakk. Og så var det i 1940, står det i boka, så var det NM på Røvfoss i Kjøping, og da skulle kongen kjøres fra bånd av bakken til toppen på Røvfoss- og sjåføren, han het Håkon han også, han var så ivrig, så han snudde seg og sa, jeg heter Håkon, ja, så kjørte han av veien da han sa det. Da måtte de løfte opp bilen, måtte lempe på bilen, og jeg snakket med en som så det, det var 1940, og Håkon han så på, og Olav så på, så det begynte da kongen kom i bakken, De kom precis, kvart over ett var det vel i Holmokontrø, og så var det Kongesangen, så de hørte med altså. Og da tok folk av seg lua og sang, og i 1946 så kom Håkon hjem fra England, han hadde vært i England som flykting i London, og da var det Holmokontrø, og da sto Håkon 7. Det var 100 000 tilskudd, da sto de Solatet fra Garden var det vel, tror jeg, som sto i Håkonsjonen i formasjon. Det var et stort øyeblikk. For det hadde jo nasjonals betydning. Det norske flagget hagget alltid på hoppet i hopperen. Du ser bilder fra 1905, 1906, 1930, 1920. Overalt henger det et stort norsk flagg, eller noen steder to norske flagg. Det vairer i vinden, og så er det norske flagg, og så synger de «Ja, vi elsker». Så nasjonalsangen ble spilt av et lokalt musikkkorps, som gjerne drakk litt brennvin i pausen for å holde varmen, og så spilte litt dårlig etter pausen. Og så var det sang uten luer, folk tok av seg luer, og det å åpne en ny hoppbakke var en høytidsstund. Vi hører om smertebakken på Kråkerøy ble åpnet, det var 2000 tilskudde. Bakke i Ettene på Vestlandet åpnet av 2000 tilskudde. Så det var et folkesammenstimling og høytid hvor ordføreren var. Det var kanskje snorklipping, og det var sang av «Ja, vi elsker». Nasjonalt, altså på en måte som er vanskelig å skjønne i dag, for hvis du tenker 1935, da er det 30 år siden unionsoppløsningen, 1992, 2012, 2022. Det var ikke noe selvfølgelig at Norge var en sistendig nasjon. Det var ikke noe selvfølgelig at vi var et eget land. Det var ganske ferskt. Vi hadde en helt fersk kongefamilie som møtte opp på Skiren, som møtte opp på Skøytløp, som møtte opp på Langrenn, og de var en del av det her konseptet med nasjonalståndet Norge, og hoppsporten var norsk, er norsk, så Vi kan ikke skjønne, tror jeg, hvordan nordmenn la, for eksempel like før og like etter krigen, hvordan de la nasjonalfølelse i det her å være på topprenn. Som mange gjør i dag, for vi merker jo det at nasjonalfølelsen bruser. Som jeg sier i skrivboka, at når nordmenn i dag gjør et langt topp, så spruter det noe begeistring rett i den norske folkeskjela. I hvert fall de som bryr seg om ski-hopping. Det er mange som gjør det som tilskuret, for det er ikke så mange som driver med det, det er mange som bryr seg om en tilskuridrett, som TV-idrett. For TV-en har gjort at du oppfatter idretten annerledes. Nå er det reprise, vet du. I gamle dager var det ikke noen reprise, da måtte du følge med. Et skio ble alltid borte, hvis ikke noen tok bilde av det. Filmavisen kom på 50-tallet eller 40-tallet, og det var folk som filmet hopprenn før krigen også, men det å se et hopprenn, det var å se det i virkeligheten. Og så ble det borte. Hvis det ikke var et hoppbilde altså. Så mange gutter lagde figurbakker. De lagde figurer, så hadde de hoppbakker, småbakker. Det var jo en egen sport. Er det også med det, sånn gummi, med sånn jernski? Ja, dritøft. Ja, ja. Det står det om i boka. Ren guttesport, ja. Hvor gamle er de figurene? For jeg husker jeg hadde et par av dem da jeg var liten selv. Det kom nok før krigen. Ja, det er såpass gamle, ja. Det kom før krigen, men det ble særlig populært i 50- og 60-årene. Vi drev med de brummedalene Jeg husker folk drev med det her frem til 80-tallet, men nå senere bygde bakke og lagde... Det er guttasverden. Det var estetisk stilig også, de der hopperne. Dritfine, og de så jo ut sånn som hopperne gjorde. Og jeg tenkte på... Hva var det vi snakket om før det? Da var det... Ja, det er litt sånn den betydningen av noe som, du husker det fotballkapittlet vi hadde også, den 24-timeren, bygde oss samlingspunkt på sommeren, hvor alle voksne og små, og det var der alle klassene møttes. 17. mai og fotballstadion og hoppene og skirene. Det betyr også på betydningen av 17. mai, hvor viktig den er nå, som at det er samlingspunktet med fotballen, og håpet er pulverisert litt sakte med tiden, så 17. mai er betydningen her desto viktigere. Norge er jo... Et gråsteinsland med bakker og berg, hav og skog og fjord og fjell, og hoppsporten, skisporten, skjøtsporten også, den samlet folk om vinteren utendørs. Du kan tenke deg å stå og fryse i 17 kuldegrader, drikke bulljong eller brennvin for å holde varmen og se skiopping. Det er egentlig ikke kanskje, mange vil si at det er galskap, men det var en del av norske folkeværemåtene. Og vinteren også det at vi også skal ha høye bakker, store bakker, for det var en konkurranse mellom bygden og byen å ha størst bakke. Så hvis den byen bygde større bakker, skulle den byen ha enda større naboen. Så de bygde bakker for å overgå hverandre, og da var det mannfolk som stod i spissen for det her. Mannfolk ville slå de andre mannfolkene. Så nå lager vi større bakker, nå har vi større stillas, lengre hopp. Det var en konkurranse som pågikk over hele Norge. Og hvis du snakker med folk i dag, så spør du... Hvor det er fra? Jo, den bakken, og det var en veldig stolthet om hoppbakker. For der var det lange hopp, der var det stort renn, der var det masse tilskudd, der var det en god skiopper som kom fra. Det var en stolthet om mye annet, men nå snakker vi om skihopping her, om hoppbakken, som en arena, som en lokal stoff, hun var stolta. Tilhørighet. Ja, tilhørighet og lokal stolthet, som en del av... Så jeg var på... på Gyllenhalsen fest, og da snakket vi med noen, og da kom de straks med navn på bakker der det hadde vokst opp overalt, har menn navn på hoppbakker, og så kan de fortelle historier om hvordan de var og så på, eller hvordan de prøvde seg der, og datt og slo seg, så alle nordmenn over en viss alder har historier om det her også. Men får du, etter den 24-timen spesielt, fikk jeg veldig mange meldinger på Instagram og Facebook, at vi... på et eller annet tidspunkt det ser ut så toucher vi innom noe i familiehistorien deres da, på steder de har vokst opp eller hvor familien deres kom fra, sånne ting. Er det så veldig mange som kommer bort til deg bare sånn, ja, jeg er jo slekt med den personen som du nevnte i den boka eller den i podcasten. Hele tiden. Ja, hele tiden. I går fikk jeg en e-post om akkurat det der. Ikke sant? Og jeg snakket med noen i går, for Norge er så lite land. Jan Teigen ble spurt, hva er fordelen med Norge? Var det best med Norge? Det er et lite land, sier han Teigen. Var det verst med Norge? Det er et lite land, sier han Teigen. Og hvis du tenker Østlandet, jeg bor i Oslo, så Østlandet er jo det bor en million rundt Oslo, men likevel Norge er så lite land, altså vi er bare flitt over fem millioner innbyggere, det er det samme som halvparten av New York, det er det samme som en bydel i Peking. Og mange er i slekt. Så en hoppbok som streifer innom så mange, alle fylker, veldig mange byer og bygder, innom over 300 bakker, 300 bakker, noen har en setning, noen har lang kapittel, og det er masse personer Så det er helt riktig, og det er jo folklorens velsignelse at jeg kan skrive om hva som helst, vet du. Jeg kan skrive om hva som helst. En filosof eller sosiolog kan ikke skrive om det jeg skriver om, for det er uviktig for sosiologer eller filosofen, men for meg er alt like morsomt og like viktig nesten, for folkloren det viser hva folk har sagt og gjort, og her snakker vi om noe som egentlig er uviktig i skyhopping, men som er viktig for enkelpersoner og for lokalmiljøet og for nasjonen, viktigere enn vi tror altså. Men vi er ikke et lite land. Det er jo litt feil å si det. Langt, langstrakt. Vi er ganske stort. Vi er ganske digert. Geografisk sett er vi ganske langstrakt, men vi er jo veldig få mennesker. Det er feil å si. Det er lite folk i et langstrakt land. Og da var idretten her i Kjøping en viktig arena for å samles for om vinteren. Hvor mange steder samles du? Det var lokale samfunnshuser, kanskje kinoen? Kinoen var veldig viktig som samlingsteg i Norge, bykinoen. Men det her at du står utendørs om vinteren, og at det er et vinterlig rituale med å pynte seg, ta på seg fine klær for damer ofte, ta med mat, ta med kanskje litt lerke på lomma, ta med noen penger, kåpe fra katt, unger... gamlinger går i hoppbakken, går på skiren, skøytløp, det var en norsk kultur som oppstod i Norge, og som blomstret enormt på 90-tallet, særlig før TV-en kom. For etter at TV-en kom, så begynte mange å sitte og se på TV, skiren eller skøytløp. De satt i godstolen og drakk kaffe, spiste kringelig kanskje, og ble servert av kjæringa. Mens de før hadde stått på hopprenn og fryset, så slapp de kjøre fire mil, for det er jo ekstra tog. Det var hopprenn i Brummenar, så var det ekstra tog fra Oslo, det var hopprenn I Telemark var det også eksatog fra mange steder. NSB var viktig her for å frakke. Folk hadde jo ikke bil. For 1960 var jo bilsalget stengt. Det måtte søke om av bil. Men de kom seg på renn. I 1922 var det hopprenn i hovedavstandet på Gjøvik i Tranbergbakken. Da gikk folk på skid over isen. Gikk på ski og etter festen gikk de hjem om natta på isen over Mjøsisen. Mange lange ture på ski for å komme til rennet, så det å komme seg til rennet var viktig. For det var ikke noen lykke av bil, så må du ha en logistikk for å komme, og da var det å gå på ski, gå på beina, sparke for eksempel, og sykle, eller ta tog som var satt opp av NSB. De strømna til skien. Har vi noen slags arrangementer, ritualer, tradisjoner nå, som minner om dette. Lignende samlingspunkter, jeg kommer liksom ikke på noe i farta. Fotballkamper er jo det. Kanskje, ja for det er jo til en viss grad. Hvis du drar på kanskje en rally, enkelt rallycross eller billøp hvor det sitter masse folk rundt i skogen Det kan kanskje være noe. Jeg vet ikke, sykler i Toulou-France er jo et annet land. Det er jo fotballkamper, er det nok noen mest? Ja, for ellers er det gjerne interessebasert. I en bilmiljø er geografien kanskje ikke så viktig, men det er bare at det er like folk som kommer sammen, og det er mange av dem på samme sted som utveksler bilinteresser. Ja, for veldig mange som var på hopprenn, de var kanskje kritiserte i skihopping som en idrett, men de var interessert i å se på luft. Mange kom for å se på fall. De lo, ha, ha, ha, og sånn folk tatt. Hvis du datter, så slo det ikke gjerne, men du fikk noen, kanskje litt snø på klærne, og måtte børste håret. Men det å se på fall var en del av moroen. Noen løpere hadde spesifikke stiler Det var en som jeg nevnte i boka, han ble kalt bågan og hoppet i bue, og så var det en som ble kalt bichemigstil, altså han hadde opp denne beina, han miget av pisse. Det var masse rare stiler, og noen datt jo alltid, noen datt aldri. Det står flere eksempler fra boka, blant annet oppe i Sjælby var det en kar som datt veldig stygt, og likevel stilte han opp året, tror jeg han datt og stilte opp og datt og stilte opp, for mange varer igjen. Det var ikke bare vanlig renn, det var mye moro renn, vet du. Tullerenn om våren, sørperen, blir kleddesøt som kjæringer og som hva som helst, som klovner. Det er bildet noe i boka. Og det å... våge gubber igjen var en annen sjanger. Da var det gamle gubber, 50-60 år, feite gubber, gamle gubber, stive gubber, som stilte opp igjen som en komikveld. For da skulle de vise at de fortsatt var tøffe karer. Jeg gikk til gjerne til bakken i samlet tropp, Og så stilte de opp, kanskje liten gubbe, det var ofte gubbebakker, små gubbebakker. Og så sto folk på publikum og lo, og fra dreite seg ut, og de syntes det var helt greit, for de var voksne menn. Det var nesten som en show da. Ja, show ja. Det var det nesten overalt der det var skihopping, var det ett eller flere tuller enn i året, sørper enn ofte om våren. Det kunne være gubber enn, det kunne være sørper enn, eller kostymer enn. Det var en skikk som var over hele landet. Men Holmenkollen, du var jo kjapt innom historien til Holmenkollen, skal vi ta det for det, så litt sånn fra den spede begynnelsen til hvordan det har utviklet seg? Første gang det var renopp, det var i 1892, da var det egentlig Husby-rennet, så man startet i 1879, lenger ned på Husby, Og Holmekoll var jo skiforeningen som arrangerte, den startet i 1883, en forening til skisportens fremme. Og de ble jo, Norge er jo, Oslo er jo, Kristiania er hovedstad i Norge, så det ble det største og viktigste rene ganske tidlig. Og alle ville komme dit, utlendingen ville komme dit, og nordmenn så mot Holmkollen, for det var skisportens olympia, og det var jo ikke NM, det kom i 1909, det er et hovedlandstend da, så kom det et NM fra 1938, VM kom i 1925, uoffisielt, det er et fisterende i begynnelsen, OL kom i 1924, så Holmkollen var altså før NM, OL og VM. Det var etablert før det, og det var det største rennet i Sverige, noe som heter Nordiska Spelen, som begynte etter inspirasjonen av Holmkollen. Hvordan kom utlendingen inn i dette og fikk interesse for hoppsporten og skjønte at det var i Norge det foregikk, og at utlandske utøvere kom til Norge, og var det på den tiden her også? Nordmenn sprette skisporten med å gå langrenn og med å hoppe. Hvis en nordmann for eksempel flytter til Tyskland, sør i Tyskland, så er det masse beretninger om nordmenn som er der og som hopper på ski og som går langrenn. For alle som hoppet gikk jo langrenn. I begynnelsen drev alle med begge deler. Så nordmenn spredte ideene om det, og de imponerte. I boka har jeg ikke tatt for meg noe særlig for det, for det er en egen historie. En utlandshistorie er en egen historie. Jeg tar for meg norske hoppaker og hva som skjedde i Norge, men de kom hit og hoppet i utlandske hoppaker, så noen utlendinger begynte å Det som er spesielt med skihopping er at du kan ikke begynne når du er 20 år. Du må begynne å hoppe når du er liten gutt og vende deg til større bakker og få motoriske ferdigheter som du kan anvende i større bakker. Så utlendingen måtte begynne tidlig for å bli like god som nordmennene. De ble ikke det før krigen. første utlendingen som vant VM eller OL var i 1954. Frem til da var det Norge og alle VM eller OL i Sijop. De dominerte totalt. Svenskene kommer litt før krigen og finner det, men de kommer etter krigen. De andre nasjonene, tyskere på 50-tallet og etter hvert Østerrike, mer i 70-tallet. Men... Halvmokalen var viktig. Det var verdens mest kjente hoppakke. Ikke den største, ikke den største i Norge heller. Den har ikke vært den største, men den hadde et symbolsk betydning. Fikk en status, det er vanskelig å si hvorfor, men det var fordi det var et renn som hadde status, og det hadde det fordi det var tidlig ute. Verdens eldste marathon, Boston Marathon, startet i 1897. Verdens eldste hopper, Holmkot, startet i 1893, men det var der i 92 også, for da var det lite snø ned i byen. Så det er gammelt, det er viktig for statusen. Engelsk fotball har status fordi jeg begynte der først. Da har du med det å gjøre. Normen definerte jo hva skisporten var. Så startet FIS, Internasjonale Skisportorganisasjonen, FIS startet i 24. og nordmenn mente at de hadde hevd eller patent på skisporten. Akkurat som engelskmennene, de mener at de eier fotballen, så ville nordmenn bestemme. Men utlendingen hadde så klart masse gode forslag, så utlendingen var med å utvikle skisporten. Da var nordmenn gjerne en slags brems, gjerne lederne, men ikke alltid utøvere. Utøvere kunne være modne for det nye, men lederne ville bestemme Så det var en veksting mellom hvordan utlandske nytenkere ville kanskje forandre skisporten eller håpsporten. Alpin kommer jo nå. Det er en ny faktor i 20-30 åra. Så nordmenn, de var både foregangsmenn og kanskje litt konservative. Men i og med at hoppsporten var så stor her, og Holmenkollen var så populært, og det var så storslaget å komme til Kolden og se det folkehavet som var oppi der. 76 000 tilskudd før krigen, tenkte jeg en bygdegutt fra Norge eller utlandet å komme til Holmenkollen, så hører du det brule, for det som var spesielt i Norge var at de heia på alle. I Holmenkollen så jublet de og heia på alle. I noen utland så heia de bare på sine. eller bua på utlendingen aktivt. I Holmkollen heia vi på alle og jubla for alle. Det siste, og mange ble nervøse. Vi sto på toppen der, hvis du var 22 år og kom fra Dalå med 1937, og det var 50 000 tilskuere, så hadde du kanskje ikke sett mer enn... Hvis du skjønner, det var enormt stort å se så mye mennesker, og være en del av et slags fe-show i ski-hopping. De som hoppet der glemte det aldri. I bakken ble aldri tatt bilder av. Tidlig var det fotografer som tok bilder av alle som hoppet i kollen, og solgte bildene som en business. Hoppet i kollen så kunne du kjøpe bilder av deg selv, og da var det helt i bygda. Han har hoppet i Holmenkollen, han har kanskje blitt det med 37, men han har hoppet i Holmenkollen. For å bli tatt ut der så måtte du være god. Noen kunne melde seg på tidlig, men i hvert fall du måtte ha et visst nivå for å være med i kollen, og det var en, da går det ofte livslang heldestatus i hjembygda, å ha vært med i kollen. Ja. Men hoppet, har det alltid ligget på samme sted? Nei, det var natur oppe i begynnelsen. Men de har gravd ut unna rennen. Det var en naturlig kolde der i begynnelsen. Det er navnet Holmekollen. Naturlig bakke, men hoppet har blitt flyttet for terringet er forandret helt. De gravde ut, og så gravde det ut, og gravde det ut. Det var litt kjern der, det var en bekk der, så ble kjernen større. Så jeg tror ikke det er mulig å tenke seg hvordan det så ut der for 130 år siden. Men du ser stadig utgravninger. Det er et bilde i boka av en utgravning. Kjernen var jo et problem, for det var vann der. På kjernen er det is, og isen kunne ryke ut, for der stod tilskura. Så de måtte teste hvert år, måtte teste isen. Det hendte at det var overvann. Det var et helvete ofte å grave bort. Måtte våke snø, og så måtte isen være tjukk. Så det var et logistisk problem, og tribunene ble tatt ned hvert eneste år. Så de monterte, demonterte tribunene og satt dem opp hvert år. - Det må jo være ganske omfattende, men Stilas... - Stilas sto, det kom rundt 1910, også var det nytt Stilas i 1928, 28-28. Det sto, men tribunene hadde demontert i mange år. De kom, jeg tror kanskje det var etter krigen at det ble permanent, jeg vet ikke, men i hvert fall lenge før krigen så ble det demontert hvert år. Det ble merket og satt sammen av kyndige hender. Det var mye gardesolidaret som var der, for at garden De var veldig viktige for, altså Holmekollen-Renne hadde jo, som jeg sa, mange gode hjelpere, har fortsatt det. De hadde egne tråkkemannskap, det var en tråkkesjef, det var en assisterende tråkkesjef, og så hadde garden dugna der på forhånd, de kom opp fra gardelæren og tråkka gjerne bakken, de rydda bakken, de måkte bakken, så militæret var viktig her, de brøyta løyper i langrenn. De testet tribunene og gjorde det. De testet tribunene, stod og hoppet på tribunene for at tribunene kunne ryke. Hahaha. Ja, illustrasjon i boka. Så ganske tidlig da, så blir Holmenkollen viktig for Oslos identitet og For Oslo og for Kristiania i Norge, ja. Alle i Norge ser mot hovedstaden, De hovedstaden ser ofte ikke så mye ut, men de kom fra bygdene. Det kom mange gode skiopper fra Oslo, men mange kom fra bygdene og drømte om å hoppe i Holmekollen. Det var avisartikler, bilder på 20-tallet, og så kom radiosending i 20-årene. Første radiosending fra Kollen var rundt 2020, tror jeg, og da hørte du nedslaget, du hørte lyd, du satt og pedalet rundt kristallapparat, og hørte lyd, det var magisk å høre det. Så kom det film i 30-årene, så du kunne se hoppere. Så bare det at du kunne se film og høre på radioen var magisk. som han sa, Marshall McLuhan, The Mediumist Message, det at de kunne se og høre, det var magisk. Og da var det mange som se det reddende, så de dro gjerne og så på Holmkollegien, så det var masse tilskudd der. Var det synlig fra, sånn som vi... Ikke den Holmenkoll versjonen vi ser nå, men den som var før der, den klassiske Holmenkollen, jeg vet ikke når det ble bygd om, på 2000-tallet eller når det var. Var Holmenkollen alltid synlig fra Bærum og øst over alt mulig sånt som den er nå? Jeg vet ikke når det ble synlig i så mange steder, men Det ligger jo ganske høyt, og det ligger jo ganske synlig til fra byen og fra Bærum, sånn det er i dag. Men for å være synlig fra Bærum, så må du ha en viss høyde, og det har det hatt ganske lenge. Men jeg skriver i boka at det så ut som en diger sopp over Åsen her. Og hvis du er i Oslo, så ser du jo Holmenkollen fra veldig mange steder, og du ser fra Bærum, og den ligger over åsen. Det har vært flere typiske laser der. Det begynte med 9,5 meter, så var det 20 meter kanskje, og så ble det høyere og høyere og større og større. Det som er nå i dag tror jeg kanskje er rundt 60 meter. Har du vært oppe i det, eller? Ja, jeg har holdt foredrag flere ganger, for jeg liker jo ikke høyder, men jeg har holdt foredrag flere ganger, og i 2016 holdt jeg foredrag under SkiSky2VM, og da var det talk, og da sto jeg mot, altså de som hørte på meg, det var en femtio stykker, de satt og så mot meg, jeg sto så utover der, men jeg kunne ikke si noe, for det var talket, men Men så lettet toka gradvis. Så plutselig hadde jeg følelsen av at jeg var oppe i himmelen og holdt foredrag i himmelen. Jeg var i skyen og holdt foredrag. Og så plutselig lettet toka, og så plutselig så jeg stod. Jeg synes det er litt skummelt å være oppe der, og jeg vet at bashoppere har hoppet der. Jeg var i gamle stil altså. Det ble bygd om før 2011 det her. Og før så jo bakken ut, som jeg vil kalle det, for å bruke et uttrykk, erigert penis. I dag ser bakken ut som en fødende dame, synes jeg. Så det er godt for å se som en kølle, en rigert kølle, til å se som en fødende dame, sånn at vi har fått feminismen inn i Holmekollbakken nå. Men jeg tror det er dansk firma som har... Jeg er litt usikker på hvem som har tegnet det. Jeg lurer på en dansk arkitektfirma. Men det er en veldig fin bakke, altså. Men det ser ut som en dame som ligger og føder, tenker jeg. Men det gamle var litt mer aggressivt, og det tror jeg har med hoppstilen å gjøre i dag, for før var det jo brattere under enn. Jeg bodde i Holmkollen i 16 måneder jeg jobbet der, og hver dag gikk jeg på jobb, fra peisestua som lå inn på anlegget, opp til skimuseet, da gikk jeg opp tribunna hver dag. Så jeg har gjort det i 16 måneder, eller så hentet jeg sykler rundt, eller gikk rundt. Men bakken er veldig fin, og Anlegget er jo det mest besøkte turistmålet i Norge. Jeg tror det er en million som er det i året. Ikke under pandemien, men hvis du drar litt på en vanlig hverdag om sommeren, er det masse busser som stopper der, og mange skal til Holmenkollen. På et tidspunkt ble det rangert som... like bak Vemble, tror jeg, som en kjent idrettsanlegg. Du har Eiffeltårnet, så har du Vemble, og så har du Holmekollen, som et idrettsanlegg, er ganske kjent i verden. I hvert fall i turistguider, jeg vet ikke om det er så kjent, men det sies i hvert fall det. Så det er et sted som folk drar til å I dag kan du hoppe ut i strikk, altså du kan simulere skiopp, jeg vil ikke gjøre det, men du kan feste deg i en strikk, og så blir du kjørt ned. Nei, takk. Framlengs eller baklengs. Jeg hadde ikke gjort det for, jeg tror ikke jeg hadde gjort det for, jeg har skadet mye for å gjøre det altså. Ja. - Jeg liker ikke øyet, men gamle Holmenkollen var jo veldig bratt i begynnelsen, sier de gutta, og det blåser alltid i kolden, og det er mye toke der, så den ligger jo på et helt idiotisk sted. Så Reidar Andersen, den gamle stilhåperen som fikk 20 karakterer i Holmenkollen og vant fem ganger igjen i 30-årene, han sa at Holmenkollen burde ligge i Midtstubakken. Midtstubakken ligger jo der den ligger i dag, men der lå gamle Midtstubakken bygd før krigen. Der er det mindre toke, det er mindre vind. Der burde bakken ligge, sa Reidar Andersen. Det var jo en diskusjon På 2000-tallet om at bakken skulle flyttes til Rødkleiva i Sørkeland for å få en større bakke. For Holmekollen er nesten alltid vind der, vet du. Og i Finland var det også mye vind i bakkene, for det lå gjerne på toppen av en ås. Men Holmekollen har en veldig... Den har ikke blitt flyttet, men det er mye toke der også. Jeg husker jeg bodde der og hadde toke hele tiden. Og du kunne dra ned i byen, ikke noe toke. Dra på flongesetter, ikke noe toke. Men akkurat i Kolden nå er det en tokedott. Det merker du. Og så er det historier om folk som har hatt seg på toppen av bakken. Og hoppet i tårnet der. Ja, jeg har hørt historier om det. I tolka. Men det er nok en hel bashoppere som har... Jeg tror det er noen bashoppere som har hoppet der. Jeg snakket med noen. Jeg snakket med en, jeg vet om flere. Da jeg bodde der... I 898 gikk det rykter om Holmkollen, for jeg bodde i Peisestua, og så opp på bakken gikk rykter, og det var bare tull så klart, om at det var spioner under den kalle krigen som møttes der. Det skulle vært personer som møttes om natta og utviklet hemmelig informasjon, ble det sagt. Så vet jeg at jeg var der en gang, så gikk alarmen, vet du. og da var det Fugl som var inne der, så Fugl hadde utløst alarmen, da ble det full uttrykning om kvelden i Holmkollen skimuseum, det var et skimuseum for det ligger under bakken, så da de bygde om bakken, så la de altså restauranten, eller kafé og skimuseet under hoppet. Det er genialt, det var det før. Men det gikk masse rykter om bakken, om at det var folk som solgte narkotika der. Det ble sagt at det kom dopshelgere, og det ble sagt at det kom spioner fra Russland. Det var sikkert tull. Og så var det hemmelig lys, det var lyssignaler ble det sagt. Så jeg fikk beskjed, husker jeg, en periode om å holde øye med om det skjedde noe der. Og en natt så var jeg oppe her, husker jeg, men da var det bare noen fulle russ som var der og satt og drakk, som hadde et eller annet russetest. Og jeg husker det var mye russ som var der. Jeg husker jeg syklet en gang opp fra byen. Det er tullete, men da var det russebuss, det var to som hadde seg bak på bussen. Så jeg kjørte forbi, jeg orker ikke å se på det, jeg syklet forbi, men de skulle opp i kollen der. De skulle på Trygve, men de stoppet i kollen. Det var en russetreff på Trygve, sånn var det, men de stoppet i kollen. Og det har vært tarjansen. Det var på 60-tallet, eller i hvert fall 70-tallet, var det vannsibakke der. Det kom vannsibakke der allerede på 50-tallet. Da hoppet de... og stupte ut i vannet. Det var allerede i 50-årene. Jeg tror ikke det var før, i hvert fall i 50-årene. På 70-tallet var det vannskibakk der, hvor de hoppet. Det finnes bilder av det også. Og så var det tar sjansen-scener. Det var jo rockefestivaler også. 90-tallet, mitt favoritt-evenemang på sommeren, da jeg var liten, det var tar sjansen på TV. Det var det gøyeste. Og det tok jeg alltid opp på VS-kassetter, husker jeg. Og det var noe av det festligste og beste og mest gøye som... hvor folk lagde sine egne resebåter, eller hva skal vi kalle det da? Sånne hjemmelagde kasser som skulle skli på vannet, og så var det å komme først til den bjella. Jeg vet ikke om det finnes, tar sjansen gjør man det, finnes det ennå? I Brummendalen så var det ta sjansen i år, jeg lurer på om det var 12. eller 13. august, Og det var veldig godt besøkt i Mjøsa, i Mjøsparken, det var i Brunnaren. Lokalet av sjansen, det har vært mange lokaler av sjansen. Det var jo på TV-en, var det ikke det også? Jo, jo, jo. Var ikke Dan Børge som var på den? Jo, det var NRK hele pakka, så det var stort saks. Og masse tidsgrunn sommeren, så Solmokollen samlet, og så var rockfestivalet der tidlig på 70-tallet. Det var en stor festival. Så det har skjedd mye rart der, og... Jeg har vært der på skive, men jeg har i 2011 vært og sett på hoppreden noen ganger. Men jeg har mest stått ute i skogen, for jeg har sett Femla. Jeg liker langrenn, så jeg har sett Femla. Jeg har ikke vært på så mange holdmokorene, men jeg tror jeg har sett alle holdmokorene på TV-en som jeg har hatt mulighet til å se de siste 50 årene. Men jeg har ikke vært i bakken mer enn noen få ganger. Det var i 2008, husker jeg, og litt senere også. Men jeg har stått i skogen og sett Femla, langrenn. Men det er morsomt at bakken fortsatt finnes, og det er jo skiskyting der, det er langdreier, så det er et anlegg som brukes, akkurat som Bislettstadion i Oslo brukes nesten hver dag hele året, så brukes Holmkollen mye mer enn folk tror. Men i gamle dager kunne du ikke hoppe der, for da skulle du bare hoppe ud av der igjen. Det var forbudt å hoppe i Holmkollenbakken, for ingen skulle tjuvetrene der. Midtsebakken skulle du trene i, for du fikk ikke trene i kollen. For ingen skulle ha fordel av det. Det var bare prøvehopping. Så bakken nå brakk den hele året, akkurat som gråkallen i Trondheim. Du skulle ikke ha mulighet til å trene deg. Det er egentlig litt merket at verdens mest kjente bakke var nesten ikke brukt i det hele tatt. Så de fleste hoppet da bare tre... Fire ganger hvert år hvis du var med. Det er vel ganske spesielt. Vi så litt annerledes på det før. Det skulle være mer spesielt. Det var strengt. Folk møtte opp i fine klær med slips. Damene pyntet seg. Det var kanskje litt drikking, men ikke så mye åpenlystrøm. Det er med lerke på lomma. Det var viktig at de tok en lerke og til og med hopper. Jeg skrev en bok til om skihopping i høst. Marikollen var Trøndelags største hoppbakke fra 1927 til 1937. Jeg skrev en bok om det som kom ut 9. september. Og Marikollen, der fortelles det fra 50-tallet at hoppere også hadde, de hang fra frakka. Det var ikke noe overtrekstester, så de hadde frakker. Frakk var hopperes varmeplag. En hopper kom på skiren med frakk. Hvis han hadde noe, så var det en lang frakk som han hadde for å holde varmen. Og så hang de seg fra frakken og hoppet. Så de måtte opp igjen og hente frakken etterpå da? Ja. Frakken hang enten oppe eller så hang den nede. Men hvis den hang nede, så gikk de og tok en... Det står i Marokkoboka, og det var en som hadde sett det, de tok en klunk av lommelerka som lå i frakken, og det var vårhopperen. Og vårhopperen, da var det gjerne lov til å drikke litt. Og hvis det var stor bakke, var det viktig å ta kanskje før det andre og tredje hoppet for å få litt mer mot. Så det sies fra gammeltall at noen drakk mellom hoppa, kanskje ikke i alleren, men i mer utydelig ren, altså i sørpren og morerenn på våren. Men det var en skikkelig, for det var ikke servering av alkohol i Norge på hoppren. I Tyskland er det jo servering av øl, så har det ikke vært i Norge, men folk hadde med litt selv gjerne. Så det var en kultur for det på skøyteløp og hoppren og langren, at du hadde en lerke eller noe godt, som de sa, og Kaffedokter var vanlig å bruke. Hva er det du skriver om i boka som vi da ikke har dekket eller snakket om i en podcast? Det er jo veldig mye selvfølgelig. Massevis. Men hva er det folk kan få enda mer stoff og glede av i boka? Det er mye personlighet, mye typer. Mye gærninger, mye gode skiopper, mye spesielle typer, mye artige typer, mye friskuser. De har ikke tenkt så mye på sikkerhet, de har ikke tenkt så mye på om ting er farlige, og de har... Jeg skriver masse ildsjeler. Folk som har brukt livet sitt på å preparere hoppbaker, folk som har levd og andet for hoppsporten, og folk som har bygd hoppbaker. Livet rundt hoppbaken har fascinert meg. Det landet Norge som jeg blir mer og mer glad i fordi jeg bor her, men jeg blir mer forundret hvor folk har levd. Å bruke så mye tid på noe som er så... så tullet det som å hoppe på ski egentlig. Du har snø, så kan du skli på snøen på pinner av tre, så kan du bygge en bakke, så kan du kjøre ned, så kan du hoppe ut i lufta, så kan du sveve som en ful. For det var det folk gjorde. Mennesker kan jo ikke fly, men de kan sveve i lufta og hoppe på ski. Så de gjorde noe som egentlig er naturstyrt å fly. Det gjorde de på ski. Og det var nordmenns variant av å fly. Jeg skriver at utlendinger hadde kanskje, altså de fløy over Atlanterhavet, Charles Lindberg var den første som flyvde over Atlantravet, eller jeg har hørt, var den første damen som gjorde det litt senere. Vi hadde hoppsporten. Du kunne fly. Du er guttunge, du kan fly. Hvis det er tøft, så kan du fly. Tenk på noen sekunder, og så kan du prøve igjen, så kan du fly enda mer. Ja, det er noe i det der. Og så kan du lande uten å slå deg. Det er menneskets store drøm, å kunne fly. En av mine gjentagende drømmer er at jeg kan sveve cirka to-tre meter over bakken, Bare med litt enkel flaksing. Leonardo da Vinci tegna jo helikopter, han tegna jo fly. Han så hvor han fulende fløy, han disikerte fulene, og drømte sikkert om å fly. Og mennesket har jo flymaskiner, så hoppsporten oppstod før flymaskinen. Det var jo flymaskiner på 1800-tallet som ikke virket, det var hangglider som ikke virket på 1700-tallet. Men fly kom, og hoppsporten utviklet seg litt parallelt. Ja. Ja, men spennende. Det var jo en... Boka er en julegave til alle mannfolk over en viss alder. Ja, det... Du trenger å være over en viss alder, da. Nei, men altså, hvis du er nordmann, så tror jeg... Jeg vet ikke om det er over en viss alder, men det er altså spesielt... Det er mange jenter og damer som er interessert i det også, tror jeg, men det er spesielt gutter og menn som fascinerer seg med hoppbaker, og det her med hoppsporten, og det her med å kunne fly, og lande trygt, altså. Ok, så la oss si da... Det er en... På den norske hoppaker-episoden her så tipper jeg i hvert fall en 96% gutter som hører på. Heiter dere 4% damer som hører på. Veldig hyggelig at dere har hengt med her i en time og 40 minutter. De her gjelder jo begge kjønn, for så vidt. Det er alle som hører på. Hvis dere har noen besteforeldre, kanskje da sannsynligvis en bestefar over, skal vi si, 65 år. Nei, over 50 år. Over 50 år, så er dette en meget god julegave. Derfor har vi plugga det. Fedre også. Og fedre. Og onkel også. Som liker TV-sport og er... garagisport? Det er ikke noe sportsbok, det er en kulturhistorie. Og det er forskjell for at jeg tar for meg Norges historien. Hvis du liker Norge, så mener jeg det er nok. Hvis du skjønner hvordan Norge har blitt som det har blitt, og skjønner hvordan Norge har vært som det har vært, og blitt som det har blitt, så mener jeg at hoppsporten og skisporten er viktig. Ja, definitivt. Forstår, de som hatet det, de var fascinert av det ofte, for de som hadde hatet det, er fælt. Når er den ute nå, eller? Når er den kommet ut? Begynnelsen av oktober. Så da, men skal du signere noe og gjøre noen sånne greier? Jeg har noen foredrag, og det blir sikkert noen signerer rundt omkring. Men jeg vet ikke om enda. Det er noe ålre sett verdt. Det er ikke noe sånt at du Gjennom de andre personene har vi mange som har spurt meg om mailen din, sånn at de kan ta kontakt med deg. Denne boka her, den selges overalt. Overalt, i alle norske butikker. Ikke hjemme hos deg. Nei, jeg har jo ligget noen i kjelleren, men det er jo gyllen av som gir den ut, og den selges i boka andre. Men jeg har jo fortsatt Wulf Larsen-boka liggende. Så Wulf Larsen-boka har jeg fortsatt noen igjen av. Når noen er interessert i den, så selger jeg den. Den selges ikke i butikker, eller den kom faktisk ut på Sparta-hus i høst. Det kommer ut på et ordentlig forlag, den boka av Ulf Larsen. Så den er det å få tak i butikken nå, den i høst. Hva slags film er det da? Jeg har ikke sett fremskriften, men jeg har ikke hørt fra de på lenge. Men de trenger masse penger. - Manus er klart da. - Du må spørre de som har skrevet det. De kjente to versjoner til meg på norsk og engelsk i fjor, men jeg har ikke hørt mer etter det. Film tar tid. - Ja, det tar veldig tid. Men jeg elsker å lese filmmanus. Det er noe av det jeg vet. - Morsomt det. - Jeg leser gjerne hvis det er noe som... - Den nye versjonen av "Wolf Larsen" er dritfinn, for det har laget et veldig fint omslag. Jeg er skikkelig fornøyd med den nye versjonen av "Wolf Larsen". Samme boka, men nytt omslag. Et år til forlagsminut. Ikke sant? Hvem er Ulf Larsen og hva er det de egentlig prater om her? Så da er det bare å søke seg opp i arkivet med podcaster her, så får du grunneforklart det. Vi har jo snakket om han hvertfall ved to anledninger. Kanskje tre til og med. Og så skal jeg lage flere bøker neste år og kanskje en bok om Petter Nordtug. Åja, skal du lage en bok om Petter Nordtug? Om treninga til Nordtug, ja. Er det offentlig? Jeg er ulovs i det. Det er ikke helt avgjort enda, men jeg tror det blir noe. Det er spennende. Det er vi jo fra Magnus Midtbø til Nortug. Du holder deg med de ordentlig store magnetene nå. Nå kommer stjerne til deg. Det er mye interessant i Nortug sin treningstid. Han må ha gjort mye riktig. Peter Norting, hvor har han trent? Det er det jeg er interessert i. Han må ha gjort mye riktig. Da er du interessert i hans svenske skjøyteløper, Fander Pol. Jeg har lest om ham, men jeg kan ikke så mye om skjøyter, men jeg har lest om ham. Han har jo trent veldig spesielt, og det har tydeligvis passet for ham, men det er ikke sikkert at det passer for andre, men Anders Haukeland har jo kopiert opplegget litt. Det jeg tror med Fander Pol er at det opplegget er kanskje vanskelig å drive med hvis du må ha et grunnlag først. Og så tror jeg det er vanskelig å drive med jævlig mange år, for det er lett å bli utprent. Du kan kjøre deg i senk, men han har tydeligvis tårter. Det virker bra for han. Hva var nøkkelfaktoren til Nordhuga? Var det noen treningsmengde, kosthold, dedikasjon? Det må vi snakke om senere. Jeg vet ikke nok om det enda. Ok. Vi må få Nordhug inn her, så tar vi en sånn tremannspodcast på et eller annet tidspunkt. Hvis han vil. Hvis han vil, ja. Hvis han gider. Ok, men nå holdt jeg på faktisk nesten å glemme det ikke viktigste, men da er iallfall sponsoren min blitt litt skuffa. Du har fått deg med, jeg har fått meg sponsor her nå, Comfyballs. Hørt rykter om det. Hørt rykter om det, ja. Så det er første jeg må spørre om, hva slags, det er jeg faktisk litt usikker på, hva slags undertøy bruker du? Bruker du bokserskjort? Ingen anelse. Men bruker du truser eller bokser? Jeg har noen gamle truser, ja. Eller går du kommando, eller? Jeg er ikke så bevisst på dem, jeg har noen liggende hjemme. Så hvis dette ikke faller i smak, da, så får du bare gi det til svibeskjønnen ditt, da, sånn. Alle gjester får med seg en Comfy Balls bokser, og du har jo vært her faen meg 30 ganger nå, så det er i hvert fall velfortjent at du ikke går tomme en time til herfra. Hvilken størrelse er det da? Det er vel Large, som er kanskje litt i størrelse laget, eller? Large, ja. Bror min heter jo Lars, han er Large han. Kan gi til han. Så det var det sagt, så da har Comfy Balls fått sin shine, så må vi si takk for besøk og takk for praten. Takk skal du ha.

Mentioned in the episode

Thor Gotaas 

Forfatter og folkeminnegransker, gjest i episoden.

Wolfgang Wee 

Programleder, host.

Norske hoppbakker 

Tema for episoden, tittelen på Gotaas' nye bok.

Holmenkollen 

Hovedtema for diskusjonen, en viktig arena for hoppsporten.

Dødsfall 

Mørke sider ved skihoppingens historie.

Hoppstil 

Utviklingen i hoppstil fra opptrekkerstil til Bokløvstilen.

Stillasene 

Viktig del av hoppsportens utvikling og sikkerhetsaspekter.

Nasjonalsport 

Hoppsporten og dens betydning for norsk kultur.

Telemark 

Område i Norge der skihoppingen trolig oppstod.

Morgedal 

Sted i Telemark, viktig for skihoppingens historie.

Nordheim 

En skihopper fra Morgedal.

Gyllendal 

Forlag som skal utgi Gotaas' bok om tømmekoier.

Hemmelytter 

Bøker skrevet av Marius Pettersen.

Marius Pettersen 

Forfatter som skal samarbeide med Gotaas om boka om tømmekoier.

Askehav 

Hagefest, som Wolfgang Wee deltok på.

Hamsun 

Forfatter som tok hardt på Ibsen.

Ibsen 

Forfatter som ble anmeldt av Hamsun.

Mark Twain 

Forfatter som slaktet en annen forfatter.

Skyld Værn 

Forfatter som ble slaktet av Mark Twain.

Magnus Midtbø 

Forfatter, Gotaas har skrevet bok om ham.

Skisportens vogge 

Bok av Gotaas.

Bjørn Virkola 

En kjent skihopper, nevnes i Gotaas' bok.

Brummedalen 

Sted der Gotaas vokste opp, nevnes i forbindelse med hoppbakker.

Oline Lundby 

Kvinnelig prøvehopper fra Brummedalen.

Jørgen Berna Rustad 

Mann som Gotaas snakket med om skihopping i Brummedalen.

Ydalir 

Hoppbakke i Elverum.

Oddvar Rebne 

Naboen til Gotaas i Brummedalen.

Sverre Viksmond 

Bygger av hoppbakker i Brummedalen.

Faglunds skole 

Skole i Brummedalen.

Odd Hamlens 

Skihopper fra Asker.

Simon Slottvik 

Skihopper fra Valnesfjord.

Gullbekkåsen 

Hoppbakke i Kongsvinger, nevnes i forbindelse med dødsfall.

Valsted 

Sted der hoppbakken hadde en lang tilløp.

Sigurd Brevik 

Skihopper, hoppet 51,5 meter i Frambakken.

Frambakken 

Hoppbakke i Brummedalen.

Jørgen Bernhard Rustad 

Mann som hoppet i mørket i Frambakken.

Birger Rud 

Kjent skihopper.

Sigbund Rud 

Kjent skihopper.

Kalveøya 

Sted der Wee hoppet fra klipper.

Frognebadet 

Sted der dødsing ble funnet opp.

Erling Bruno Hovden 

Gitarist i Raga Rockers, oppfinner av dødsing.

Philipstakaja 

Sted der VM i dødsing ble arrangert i 2021.

Raga Rockers 

Norsk rockeband.

Kong Ola 

Kong Olav V.

Alexander 

Prins Alexander, Kong Olavs far.

Måd 

Dronning Maud, Kong Olavs mor.

Karl 

Prins Karl, Kong Olavs bestefar.

Håkon 7. 

Kong Håkon VII.

Lyen 

Fotballklubb.

Bishasi 

Person som gikk på ski sammen med Kong Olav.

Harald 

Kong Harald V.

Sognebakken 

Hoppbakke i Risør.

Røvfoss 

Sted der NM på ski ble arrangert.

Comfyballs 

Sponsor for podcasten.

Petter Nordtug 

Skiløper, Gotaas vurderer å skrive bok om ham.

Fander Pol 

Svensk skjøyteløper.

Anders Haukeland 

Skiløper som har kopiert Fander Pols treningsmetode.

Ulf Larsen 

Forfatter, Gotaas har skrevet bok om ham.

Marikollen 

Hoppbakke i Trøndelag.

Vemble 

Fotballstadion i England.

Midtstubakken 

Hoppbakke i Oslo.

Rødkleiva 

Sted i Sørkedalen, vurdert som nytt sted for Holmenkollen.

Trygve 

Sted i Oslo.

Femla 

Langrennsløype i Holmenkollen.

Bislettstadion 

Idrettsanlegg i Oslo.

Gråkallen 

Hoppbakke i Trondheim.

Dan Børge 

Programleder for NRK.

Solmokollen 

Sted i Oslo.

NRK 

Norsk rikskringkasting.

Mjøsa 

Største innsjø i Norge.

Mjøsparken 

Park ved Mjøsa.

Brunnaren 

Sted ved Mjøsa.

Tar Sjansen 

TV-program.

Leonardo da Vinci 

Italiensk kunstner og oppfinner.

Charles Lindberg 

Amerikansk flyger.

FIS 

Internasjonale Skisportorganisasjonen.

Boston Marathon 

Maratonløp i Boston.

Nordiska Spelen 

Skirenn i Sverige.

Marshall McLuhan 

Kanadisk filosof og medieteoretiker.

Reidur Andersen 

Skihopper fra 1930-tallet.

Fugl 

Person som utløste alarmen i Holmenkollen.

Peisestua 

Restaurant i Holmenkollen.

Jan Teigen 

Norsk musiker og artist.

New York 

By i USA.

Peking 

By i Kina.

Sparta-hus 

Sted i Oslo.

Participants

guest

Thor Gotaas

host

Wolfgang Wee

Sponsors

Comfyballs

Lignende

Loader