- Ja, da har jeg gjort det nybegynnefeil, nå glemmer jeg å sette på opptak. - Det er som i gammelager, glemte å sette film med kamera. - Fy faen altså, det var en fin åpning der, vi begynte med Simen Velle-opplegget, og det kjører hans, med ungdomspolitikere. - Du spurte meg om politikere, jeg kjenner jo en del av dem, om noen er interessert i kunst, og det er veldig sjeldent.
Jeg fikk en god latter ut av det. Det var en god start på episoden, og så kikker jeg bort på skjermen, og jeg bare, faen, der var jo ikke opptak i gangen. Det var jo, finnes det med ditt nettverk i næringsliv og blant politikere, og så finnes det noen politikere med noe særlig kunstinteresse. Jeg kan liksom ikke se for meg det.
- Nei, det skjer sikkert, men jeg kan ikke komme på det. Jeg har fått på bildkunst og den type kunst, kunstnerisk uttrykk, så kan jeg ikke komme på en politiker som er dypt engasjert. - Nei, men hva er det ikke de politikerne er interessert i? Det er jo sånn ...
Det er sjeldent noe som idrett, kanskje litt overfladisk, litt kulturoverfladisk, der å stikke på en festival, vil jo være opptatt av å vise de få tingene de har litt folkelig på.
Det er liksom nesten på ma... Jeg vet det faen jeg, altså. Hva er det ikke? Politikere er interessert i det. Politikere er veldig ofte opptatt av de sakene de jobber med som partiet har fokusering på og løfter om. Og de er da opptatt av å spille rundt det. Og de er selvfølgelig opptatt av makt. Og det trenger ikke være noe negativt. Tvert imot være opptatt av å få makt hvis det er politiker. Men
Men det er stor forskjell mellom å ønske å få makt til og makt over. Og det å få makt til å gjennomføre det man ønsker, det er jo sympatisk, synes jeg. Men det å strebe etter å få makt over, det er ofte litt mindre helt utslag. Men du har jo gitt ut masse bøker med politikere, kjenner sikkert mange nære venner, jeg vet ikke, men...
Hva slår deg med de beste politikerne når du sitter og prater med dem face to face? Jeg synes de beste politikerne ofte har god ukommelse, satt seg grunnig eller ganske grunnig inn i uendelig mange saker opp gjennom årene, og husker mye av det som har skjedd tidligere. Erna Solberg, en av hennes virkelig sterke sider, en av flere, er jo det at hun
vet hva som har skjedd frem til nå i betydelig grad, og lærer av det.
Det er veldig bra for en politiker. - Synes du det er vanskelig å snakke om politikk, sånn typ i alltid podcast, du gir et bøke med forskjellige politikerne, har relasjoner, har nettverk, synes du det er vanskelig å bare kjøre en hard rant med Erna Solberg for eksempel, eller Støre, eller en eller annen politikerskikkelse? - Nei, det synes jeg ikke er noe vanskelig. - Å? - Nei. - Men du er jo høyremann, eller? - Jeg satt i sentralstyret til Høyre, jeg meldte meg inn en uke før jeg ble valgt inn, så jeg har aldri vært medlem i noen parti før det.
Men jeg har stor sympati med Høyre og stemmer Høyre. Men kan jeg få spørre da, old school Høyre versus nye Høyre? Hva synes du der? Jeg likte veldig mye i old school Høyre, altså Kåre Villok Høyre som jeg har vokst opp med, Erling Nordvik Høyre, Presthus Høyre. Jeg likte veldig mye med det. Men nå lever vi i en annen tid, og hvis Høyre skal...
eller frem til nå, de siste 10-15 årene, hvis Høyre skulle fungere som et parti som er litt bredt nedslagsfelt, så var partiet nødt til å forandre litt på politikken. Og det var jo åpen lovedør etterlatt fra Arbeiderpartiet for Høyre også å gå inn i. Og
modernisere seg da. Vi kan jo komme tilbake til politikk, jeg vet ikke hvor mye kunstpolitikk vi skal innom i dag. Kunstpolitikk er litt kjedelig, vet du. Kunst kommer nedenfra, og politikk kommer ofte ovenfra. Men jeg føler at, det er litt som vi snakket om tidligere, utdanningsinstitusjonen og behandlingene figurative i kunsten, det er vel der politiseringen av kunsten kommer,
har skjedd for det meste, men ellers er kunstmarkedet og kunstfeltet uberørt av politikk. Ja, heldigvis. Politisk kunst kan fungere, men det er ofte veldig kjedelig. Kunstnere som skal uttrykke seg konkret om politiske saker, det blir ofte dårlig kunst.
Dårlig kunst handler ofte om støy, og hvis du blander politikken i det, så blir det ganske elendig. Jeg ser på rundkjøringer på Forneby og sånt, at det er når politikere skal drive og velge å vrake i moderne kunst og utsmykke disse her nye installasjonene og byggeprosjektene, så blir det så jævlig stygt. Du er litt for unuansert. Nei.
Du må spørre på litt annen måte, fordi du må vise en litt mer nysgjerrighet og litt mer ydmykhet og litt mer underende holdning til kunst, tror jeg. Og så må man ikke bestemme seg for at man ikke har noe tro på det. Fordi hvis man ikke har tro på det i utgangspunktet, det gjelder jo alt mulig liv egentlig, så får man ikke noe glede av det.
- Jeg er enig i det, det er noe med offentlig utsmykking når ting blir kjøpt inn, presentert og satt inn i bybildet foran deg som du er en del av, du har kanskje betalt en del skatt og sånn. Det er en ting å oppsøke kunsten selv og velge ut det man vil ha versus disse tingene som offentligheten blir utsmykket med, som ofte er sånn... Jeg tenker jævlig binært her, jeg tar rundkjøringer som et eksempel,
ser i hvilket land er det som er flinke til det, sånn type bruker mye vegetasjon, plante, blomster, farger, utsmykket, og bruker mye mer natur til å pynte det offentlige bildet med, mens iskald, modernistisk kunst, som er ofte sånn, hvem er det? Dette er kanskje to-tre mennesker som har vært med å bestemme, og så tar de det her på en... Men for å unngå å være helt i...
Nevn tre rundkjøringer som plager deg. - Det var en god utfordring, jeg skal komme tilbake til det konkret med bilder der. - Jeg vet at også kunst i offentlig rom,
Jeg er helt enig med at jeg også synes det er mye håbløst kunst i offentlig rom. Men det er også veldig mye bra. Å reise rundt omkring i verden, stort sett så er kunst i offentlig rom blitt oppfattet som viktig. I gamle dager var kunsten kun i kirker, og der var folk i beste fall på søndagene. Det var Jesus på korset, apostlene, bebudelsen og så videre.
mens i dag er den mye mer integrert i daglivet til mennesker. Det har jo åpenbart en sånn sympatisk side ved seg, at du kan se kunst selv om du ikke eier den, eller er medlem i et kirkesamfunn, eller må gå til et museum. Så jeg synes det er veldig bra. Det er klart at forskjellen mellom staten eller kommunen, eller et eller annet offentlig utvalg som skal samle kunst, som privat samler, som meg,
Det er at de må ta uendelig mange hensyn. De kan ikke bare tenke at jeg skal samle på kunst som de finner spennende og utrolig
kanskje noe de ønsker å leve med og vokse med og kunstnerskap de skal liksom følge for det kommer kanskje fra hjertet offentlige institusjoner har alle mulige andre hensyn å ta nasjonalitet kjønn etnisk opprinnelse vennskap selvfølgelig skoler hva de har gjort tidligere hva de kanskje gjør i fremtiden og så videre og så videre og da
endrer ikke alltid, men noen ganger er det opp med å ikke samle på den mest spennende kunsten. Da plutselig kommer vårt gang ved og begynner å kommentere det, at er det mulig? Noen ganger har du vel rett, andre ganger tar du feilet.
Dette kan vi komme oss tilbake til og skal gå litt dypere i med at den personlige inngangen på kunsten versus hvilke kunstnere som kommer til kommunen, til staten, som kommer for
den inngangen? Hvem er de portvåkterne som slipper disse og disse kunstnerne inn, og hvem er det som får det heldige loddet til å utsmykke disse her og sånt? Der tenker jeg at jeg får en eim av nepotisme til noen mektige mellommenn som bare kanaliserer inn det de har, og så
så plutselig bare... Er det en rundkjøring på Fornby da? Nei, jeg tror det er litt mer sammensatt enn du har inntrykk av. Men det er klart at... Håper det. Men klart, snakker du stammespråket og er en del av gjengen og så videre, det er klart at det er store muligheter for å komme litt foran i køen enn andre.
Så det skjer jo helt sikkert der. Det villeste eksempelet er jo et annet kunstform, er jo forfatterforeningene, hvor en forfatterforening sitter og holder alle andre ute, fordi de mener at de er så fantastisk flinke selv om å sitte på pengesekken selv. Jo, det har jeg sett...
Norske Forfatterforening, ikke vil ha i praksis færre som mulig medlemmer, slik at de kan medle sine egen kaker. - Kan du forklare det? La oss ta den kjapt før vi går inn på kunstspitten, for det er interessant. Det er en debatt som foregår på et nivå hvor man kanskje må vite litt par ting på forhånd virker det som. Men det virker jo veldig interessant. Kan du forklare hva Forfatterforening, hva er det og hva er konflikten her?
Det er veldig lang historie, men norske forfattforeninger, det er forfattere som gir ut skjønnlitteratur, og du må ha gitt deg to bøker, og du må ha, så vidt jeg husker, du må ha kvalitet ved bøkene, og den kvaliteten er det selv som avgjør når nye medlemmer skal komme inn. Og det er snakk om at alle disse pengene som er i sirkulasjon blant forfattere som blir delt ut til støtte,
at ikke kun de skal sitte og dele ut det miljøet ved hvem som skal få det, men at det skal bli litt bredere, at flere skal kunne få den samme støttene delt på flere. Da var det veldig morsomt at jeg skrev et leserinnlegg, jeg tror det var i VG, veldig mange respekterte forfattere, og kalte staten, altså regjeringens kulturdepartementet,
om å demokratisere dette og gi støtte til flere, det kalte de for nyliberalisme. Og det er vel det verste ordet de vet om, tenker jeg. Men det kan si blir rart med det å ønske å dele godene til flere, og ikke bare til de som er antatt de aller beste. Det er i hvert fall ikke nyliberalisme.
Så de burde ha et lite språkkurs i forfattforening. Men hva slags summer er det i støtte her? Det kan være ganske bra, skjønner du, for det er alt fra litt støtte til undersøkelser, research, og kanskje reise til Roma i fire uker for å gjøre litt løst oppdrag. Men så kan du få støtte for å kunne skrive i tre år og sånt noe.
Det er mye verdier i sirkulasjon. - En tanke som poppet inn i hodet mitt, vi snakker mye om forbruksgjeld, kredittgjeld hos vanlige mennesker, som bruker penger de ikke har, kjøper seg ting, drar på ferier, nyter uten å ha tjent seg opp eller gjort seg fortjent til det.
Det er jo nesten, kan man legge en analogi til dette i kunstnerverdenen. For det har jeg tenkt på, veldig mange som ikke setter i gang prosjektet før de har støtten i boks. Vi jobber ikke med dette filmmanuset før vi har 50-60 000 for å utvikle et manus, eller utvikle en idé, og så videre. Da reiser research. Det er sånn,
- Er det noe nesten som et slags statlig kreditkort, dette også med støtteordninger, at jeg setter ikke i gang med noe her før jeg har fått krit av dette prosjektet? - Det er veldig sånn, det er veldig dumt å si at ting er sær-norske holdninger, for det finnes det veldig lite av. Men i ellersverden er det jo ikke en menneskerett at du skal få lov til å utvikle et bok-id eller et filmmanus, og at staten skal komme inn og støtte deg.
Jeg synes det er veldig fint at vi har brede støtteordninger, og et av resultatene av det er jo at det kommer ut veldig mange gode bøker og spennende filmer, i hvert fall en del spennende filmer. Som ikke vil komme ut uten støtte, tror du? Nei, det vet jeg ikke, men jeg tror sånn generelt i dag at
Norge er et så rikt land som det er nå. På kultur, sport, vi er jo verdens beste sportsnasjon per capita, til og med verdens beste sommersportsnasjon per bygger. På litteratur, hedder vi oss musikk, klassisk musikk, ny musikk, til og med i sjakk, fotball, og så videre. Vi lever i en helt fantastisk rik tid, og jeg tror at det hjelper godt at
at staten har strødd rundt seg med midler slik at folk kan spille på fotballbaner og få anledning til å skrive og komponere og så videre. Jeg tror det har hjulpet, men det er umulig å si hvordan det hadde vært uten. Jeg er veldig pro den støttebiten. Det har vi diskutert flere ganger. Når det kommer til fasilitering, med en gang det blir en lønn,
- Det er to forskjellige ting. - Med jevne mellomrom kommer det sånn tåredrypende artikler fra avisen om at jeg er forfatter og jeg klarer ikke å leve av det, og at det er et samfunnsproblem. Det er særnorsk. Det er jo ikke noe menneskerettig at skattbetalerne skal betale for at du skal få til å sitte og skrive bok.
Så det synes jeg er en litt rar holdning. Det er veldig flink, seriøse mennesker som hevder at alle kunstnere bør ha en grunnlønn, fordi samfunnet skylder dem så mye. Det er en ganske vild tanke.
- I Norge er det mye kunstnere. Jeg husker ikke, det er jo ti tusener av kunstnere i Norge. Det hadde blitt et stort budsjett. - Fy faen. - Det kunne blitt kunstnere også. - Jeg har gjort mine YouTube-tegninger. Kanskje vi skal ta opp noen stille bilder her underveis. Vise hvor flink jeg har vært å kopiere noe jeg har sett på YouTube. Apropos, jeg kan skjønne hvorfor det er så mange kunstnere.
Det er veldig mange av oss, eller en del av, kanskje det er også unge mennesker som har fått frigjort mer tid, kanskje de har en del ressurser, og at det er inngangen og mulighetene for å slå seg opp som en amatørkunstner er veldig kjapt. Du kan være en...
en kjent person, en pen kvinne, en pen mann, du kan være en offentlig person, du kan ha en spesiell bakgrunn som gjør at du får en kickstart på noen greie skriblerier, eller et eller annet sånt fine fargekombinasjoner du har laget, og så er du på en måte litt i gang. Teknologien må vel ha gjort at ekstremt mange får en portal, litt sånn som musikk også, egentlig. Ja.
- Nei, det er heldigvis mer sammensatt, men det er klart at jeg er enig med deg et stykke på vei også i den forstanden at i gamle dager så var jo hvis du skulle ta fotografi så var jo 90% var fotografen og 10% var kamera. Og nå i dag er 90% kamera og 10% fotografen. Så i dag kan jo alle ta flotte fotografier.
som ligner på det kunstfotografer tar i mye større grad. Så det nærmer seg, men likevel, for de som bor i Bergen, eller skal til Bergen, så er det jo stor utstilling på Kode i Bergen, med kunst fra Kode og Rasmus Meier samling sammen med min kunstsamling.
Og hvis du går inn der og ser på den kunsten, altså både kunsten som ble lagd for 100, 120, 140 år siden, med det beste i den internasjonale samtidskunsten i dag, enn var det beste, så
så ser man forskjellen. Men jeg er enig i at det har blitt mye vanskeligere å se forskjell på god kunst og ganske god kunst i dag. En kunstner som Wolfgang Thielmann har tatt veldig mange bilder av at han sitter i et fly og tar bilder av horisonten, tar bilder av land under, eller tar bilder av flymotoren. Og det er jo noen av de mest alminnelige bildene som blir fotografert i hele verden hver eneste dag. Så det er ikke så stor forskjell når han tar bilder av den flymotoren utenfor vinduet,
14F, og du og jeg gjør det, det ringer på hverandre. Men det ser litt annerledes ut når han gjør det, og hvis du setter i forbindelse med alt annet han har gjort, og veldig mye av det han gjør senere, så er det kunst, og når du og jeg gjør det, så er det ikke kunst. Ikke sant? Men det er jo et annet aspekt, altså antall og mengden kjøpere og penger,
Hvis det er stram økonomi, så vil jeg tro at det er færre nye kunstkjøpere, og at det kommer færre til, men nå som hjulene svinges litt i gang igjen, og det slår meg jo på Instagram, hvor jeg er ferdigslist, så synes jeg det dukker opp
Nå blir folk sure her, men nå går jeg veldig demografisk tilverks, men det er sånne unge, pene jenter under 30 som maler fargerike, fine, abstrakte, moderne greier. Altid blir det ikke noe konkret, men som er svære, flotte ting som ser ut som et veldig fint interiør, for mitt amatørblikk. Men de virker som å poppe opp
altså gittals av i året. Ja, det er jo de som følger deg da. Så det handler om deg og ikke om dem. Neida. Gratulerer. Det er store muligheter for å få seg en følsom kjæreste. Jeg er kunstner. Du mener at det er ekstremt følsomhetstid?
Ja, jeg tror de føler seg ganske følsomme når de lager de abstrakte bildene, men det er nærlig sagt det å stå og prøve å gi uttrykk for det de føler på et leirrett. Jeg tror generelt så vil tilbudssiden i kunstmarkedet alltid være større enn et spørsmålssiden.
så er det nesten ikke mulig å tenke seg at det er flere kunstkjøpere i verden enn folk som selger. Og hvis hele verden, altså 7,5 milliarder mennesker, tenker seg til at alle de skulle kjøpe kunst, så ville det fortsatt vært mer kunst å kjøpe, tror jeg. Da ville ikke bare halve nesodden lagd keramikk, da ville hele nesodden lagd keramikk hele dagen.
Det er jo ganske begynnelig. Nå var jeg jo vel på sånne pene unge kvinner under 30, men det virker som at gutter da, 20-årene, med sin mer eller mindre brukete bakgrunn og diverse...
historisk, det er veldig mye pop-art, veldig litt figurativt blandet med litt moderne, veldig mye i den sjangeren der også, som har poppet opp de siste årene. Alle, det er så interessant, for meg som har reist mye rundt i verden og sett på kunst, og også kjøpt mye kunst, det er jo det at alle samfunn har de samme arketypene. Alle har en maler, en tysk maler som fremdeles lever, men over 90 som et Gerhard Richter, som begynte å male på en helt spesiell måte, og etter hvert også blande litt fotografi inn i det.
samme hvor du reiser rundt i verden, tror jeg, så finner du en lastebelast med Gerhard Richter-inspirerte kunstnere som lager noe av de samme verkene. Det er ganske enkelt å lage, men uheldigvis for dem så har Richter gjort det for dem. Så det er helt sånn generelt. Og så på andre selvfølgelig kunstneriske uttrykk, så er det blitt veldig lett å la seg inspirere, stjele litt, kopiere,
tar litt for seg. Ofte er det ikke noe galt til det, så lenge du låner av det beste. Men når det gjelder arketyper, det gjelder jo ikke litt som
i alle lag egentlig, så alle land har en hotellkonge, alle har noen samlivsseksterapauter som uttaler seg, alle land har en riking, alle land har en tycoon innen eiendom. Så samme om det er i Sverige eller Amerika eller Norge, så er det veldig mye av det samme, Vestlige samfunn har veldig mange av det samme
lederrollen eller de profilerte figurene, de ligner veldig på hverandre. Ja, det er interessant. Har du møtt noen Erling Kage fra andre land? Det er jeg sikkert, men det er ikke så lett å kjenne seg selv på andre. Men generelt så er det bare slått med at samordet reiser, så ser jeg litt av de samme typene i samfunnslivet. Men
Rød tråd i den podcastepisoden her er jo, vi kan bruke meg litt som utgangspunkt, som jeg sa, som du har skjønt for lengst. Du er rød tråd i alle sammen, er du ikke det? Hæ? Du er rød tråd i alle. Det er ikke meg det handler om. Jeg har litt kunst i meg, men da snakker vi kanskje to-tre bilder. Det er ikke noe jeg aner hvem som har malt det en gang. Men...
Vi bruker meg litt som utgangspunkt da, for jeg tror du som hører på også kan ha litt samme type utgangspunkt, og deg som er litt mer rutinert om du er kunstsamler, eller kanskje du er amatørkunstner, eller hva det enn er, så tenkte jeg et godt utgangspunkt for episoden i dag er hvordan blir man en, parantes god, parantes slutt, kunstsamler? Ja, det er som mye annet i livet, jeg har jo vært gisterne en gang før også, da sa jeg også dette med å
være villig til å gjøre livet sitt litt mer komplisert enn det trenger å være. Fordi å skjønne seg på kunst, og særlig samtidskunst, det er krevende, det er tidkrevende, det tar liksom, følelsesmessig kan være krevende. Det koster jo penger å kjøpe kunst. Veldig ofte vanskelig å selge den etterpå hvis du er interessert i det. Slik at du må ha hjertet i det. Jeg anbefaler å holde
samtale i Bergen forleden på Kode der med studenter om å samle kunst. Og min vitt råd det var å selvfølgelig se mest mulig. Altså nå kan man jo stort sett alle store byer i Norge nå kan det se mye bra kunst.
Når du reiser, titt litt rundt, les litt om det, selvfølgelig se det på skjermen og så videre, tenk litt på det, snakk litt om det. Og så bør man begynne å kjøpe, for de fleste som vil være kunstsamlere, de kjøper jo ikke noe kunst. De går og drømmer om det. Det som er veldig lavterskelig for å komme inn i det, er å kjøpe edisjoner. Hvis du kjøper maleri, så er det et unngitt kunstverk, og så kan du kjøpe fotografi av Torbjørn Rødland eller Wolfgang Thielmann, så er det et veldig begrenset opplag.
Eller du kan kjøpe et kunstverk som er trykket til 100 eksemplarer av virkelig gode kunstnere, som er nummerert og signert og godt produsert. Og da kan du kjøpe flott kunstverk for noen få tusen kroner. Kanskje 3000 kroner, kanskje 5000 kroner, kanskje litt mindre. Og da...
Hvis du rammer inn det, rammen koster dessverre omtrent like mye, og henger det på veggen og kjøper tre stykker, så har du en liten kunstsamling. Den har kanskje ikke kost deg mer enn 10-20 000 kroner.
Og så lever du med de tre arbeidene, og så kanskje du liker en eller to av dem, og så kjøper du en eller to, altså når etter en tredje av en tredje kunstner, eller fjerde kunstner, og så gjør du det i noen år, fire år, og da har du plutselig 12 kunstverk. Og så treffer du en annen som har gjort det samme og gifter deg med henne, og da har du 24. Neida, men gå fort unna. Men tanken er da at da ...
lever man med god kunst som ikke har kost så mye, og så ser man hvordan det er. Det er en veldig god start. Det trenger ikke koste mye penger. Og de edisjonene kan du kjøpe, bare google litt, men flere norske museer har edisjoner, og hvis du går på sånn
Serpentine i London, Texas Orkonst i Berlin, Artist Space i New York. Mange av disse har Bonner Far Ein i Tyskland. Mange av disse har veldig gode, rimelige edisjoner. Jeg kjøpte Bonner Far Ein her forleden. Kjøpte jeg tre av en som heter Jan Euler, han julenisse. Tre edisjoner, og de kostet 300 euro stykke, tror jeg. Litt langsiktig tenkning, for jeg tenkte jeg skal gi det til barna mine til jul.
- Vil ha julenissen. - Ja, spennende. Vi kan komme på tanken her, vi lever i en tid hvor det er veldig bruse med fjæra, vi skal ikke si at vi er inne i en sånn påbegynt jappetid, men det er fortsatt, bilen har en statusverdi, det er sosiale medier, det å bruse med fjæra og vise at du er et lite knepp over alle andre, det er...
utvilsomt en viktig markør for ganske mange unge og voksne også. Og det å være kunstsamler, bare tenk på at det må egentlig være nåtidens største overskuddsprosjekt å vise ut at det er bare å gå på kunstutstillingen, gallerier, kjøpe ting. Det åser jo av at du har veldig mye fritid, og at du har litt ekstra midler i bankboksen, liggende klare. Ja, men som sagt, du trenger ikke ha så mye penger, men
men det er klart at skal du samle litt som meg, så bør du ha god råd. Jeg kan ikke ha litt kort gjeld å gå på kunst. Nei, du har ikke sånn kladdegjeld på flatskjermen. Det har du ikke. Kan man ta kunstlån? Er det noe bankene burde satset på? Det er mulig å få lån på kunst. Jeg har aldri holdt på med det. Jeg tror nok det er en usunn start på kunstsamlingen. Men du vet sånn,
- Alle vil ha status selvfølgelig. Alle vil bli anerkjent for noe spesielt og så videre. Det er jo, vi trenger ikke snakke om det, men det er jo en av grunnene til at kommunisme aldri har fungert noen sted, er jo fordi du skal fratra menneskelig muligheten for å skille seg ut. Og det er jo noe dypt menneskelig at vi ønsker akkurat det. Og det er jo en av grunnene til at verden går fremover også.
For det gjør den jo, selv om man når man leser avisen skulle tro at verden går bakover, men det går helvest fremover i riktig retning i det store. Så, ja. Jeg går ikke rundt og føler at det gir noen sånn enorm status å være kunstsamler. Jeg føler at det er veldig eksotisk for folk, at det er litt sånn merkelig egentlig å bruke så mye tid på
Samtidskunst og vel mye av den kunsten jeg kjøper er rett og slett vanskelig å forholde seg til. Komplisert, konseptuell kunst, ikke alt, men mye av det. Med begrenset marked, og jeg lever jo med kunsten hjemme, sirkulerer,
jeg tror noen, for noen er det status, for andre virker det helt koko. Er det litt sånn nesten med trening da, at de som har en bra helse og trener mye, de snakker aldri om det, litt sånn som de som har en riktig inngang på å være
å være kunstsamler, de går ikke og skriver om det overalt og snakker om det hele tiden, de bare er det, mens de som gjerne vil vise at de er kunstsamlere, de er litt sånn som de folkene som også snakker om trening på jobben og sosiale medier. Snakker om trening på jobben i tre uker, inntil de får skade. Og slutter. Ja, det er klassisk, det er klassiker. Men
I kunstverden generelt, tradisjonelt har det vært en kultur for å prate litt om det. Man prater litt om hva man kjøper, man prater litt om hvordan det foregår, at det har vært et veldig lukket samfunn i kunstbransjen. Det var en av grunnene til at jeg skrev denne boken om å samle kunst, kunst som samler kunst, fordi
som for øvrigt har blitt utsolgt, så du må gå på antikoratet og kjøpe den, det er ikke noe mer i det for meg. Men den har blitt oversatt til mange språk, og jeg ønsket å bare fortelle hvordan kunstmarkedet fungerer, og hvordan man kan bygge en samling, og
- Og etter at man kjøpte edisjoner, som jeg sa for å komme tilbake til spørsmålet ditt her, så hvis man ønsker å kjøpe mer og få litt bedre råd, så må man finne ut hvilken smak man har, hva slags kunst man liker, hva slags kunst man kunne tenke å dele livet sitt med og vokse med. Og...
og så se hvilke gallerier som selger det. I Norge er det gode gallerier i flere byer, også er det enda mye bedre gallerier, eller flere gode gallerier, mener jeg, i byer som Berlin og London og så videre, og reise ditt. Når du da finner gallerier som du liker, kunsten de selger, så bli kjent på dem, og begynn å handle med dem. Ja.
La oss begynne med deg da, og boka som vi har foran deg her, Kunsten og Samle kunst, en kunsttitel i seg selv her, må vi kunne si. Titelen var gitt. Hvorfor samler du på kunst da?
Jeg hadde i meg lenge veldig nysgjerrighet på kunst. Alt fra jeg var i tennårene, så tenkte jeg aldri at jeg skulle begynne å samle på kunst, men jeg ble nysgjerrig på kunst.
Faren min hadde en onkel som var kunstner, han var annerledes enn alle de andre. Veldig morsom, litt full, så hadde han opera på trikken. Og elsket sausen til molemunnen til dessert når det var konjakken. Og så videre, litt sånn annerledes type. Så vokste jeg opp i et miljø med litt forfattere, men mye jazzmusikere, faren min var jazzkritiker. Så jeg fikk litt sånn traff, litt kunstneriske typer tidlig, og følte at jeg hørte hjemme der.
Og så...
Og så...
- Ja, så det vokste på seg. Men jeg hadde jo ikke penger eller tid til å samle kunst da jeg var i 20-årene og 30-årene, men først på slutten av 30-årene så gikk Kagge forlaget så godt at da hadde jeg råd til å kjøpe hus til familien og meg. Og så etter det så brukte jeg alle pengene på kunsten. - Men hva var det med kunstnere som samsvarte litt med din egen karakter da du var ung? Siden du merket at det var en eller annen sånn konversjon? - Nei, det var litt sånn, jeg vet ikke sammen, men det var litt sånn, de tenkte annerledes, snakket om andre ting.
loa ting, andre ikke loa. De hadde jo kunstneriske uttrykk, og så på jazz likte jeg, og blues likte jeg godt. Altså bare det at det var, jeg vet ikke, det var uttrykk for meg selv, men også bare det at det var veldig litt i striglet da. Det var veldig individualisme, altså hvis du hører på en god jazzkonsert, så de provoserer jo hver gang, og er et samspill på veldig høyt nivå når det fungerer. Jeg likte det. Jeg likte litt den der
at de var annerledes enn stort sett alle andre mennesker jeg traff i samfunnet. At mange av dem, i hvert fall de gode kunstnerne, gode musikere, at de fulgte sin egen vei, sin egen sti, og det har jeg alltid hatt satsen for.
Men jeg er jo interessert i alt, men det er også kunst da. - Har du litt sånn samme type lynne og litt sånn den introvertheten versus ekstrovertheten fra 10-årene og 20-årene som du har nå, som vi kjenner deg nå i offentligheten? - Vanskelig å si, jeg husker ikke sånn, men jeg tror det at jeg ... Da jeg vokste opp så tror jeg at jeg var både
Både veldig sosialt på en måte, eller utadvent, og også mye alene, og sånn grunnende og lurende på ting. Alene som at du trakk deg tilbake da? Ja, enten om jeg trakk meg tilbake, eller ikke hadde noen å leke med i perioder, så det er liksom sånn at jeg...
Jeg tror jeg var ganske sånn gæren gutt på en måte. Litt rampete og litt sånn, litt sånn sikkert vanskelig å ha med å gjøre for en del andre medelever og jevnaldrende og sånt nå. Så jeg hadde en periode veldig gode venner, og andre perioder så hadde jeg ikke så veldig mye gode venner. - Den der moderne iPad-skolen som er her ute nå i Bærum, den hadde unge eller kage taklet dårlig. - Jeg taklet skolen veldig dårlig uansett det. Jeg kan ikke klage på lærere eller noe sånt, men jeg var,
Mange år etter at jeg støtt på skolen, da jeg gikk forbi en skole hvor det hørte ringklokken, jeg tror ikke det er sånn måneden om meg, men det var en sånn ren ringelyd, vekkeklokkelyd, samme som jo var på bombalarm og brandalarmer og sånt.
Det hørte jeg mange år etter at jeg var slutt på skolen, så bare knøte seg av magen min når jeg gikk forbi en skole. For jeg bare hatet den der at K-in fra frimunnet, skolen starter om morgenen, den lyden der. Det gjorde vondt i mange år etter at jeg slutt på skolen, og gjorde veldig vondt da jeg gikk på skolen. Men hva var det med...
En ting var jeg fascinert av disse kunstnere da jeg var ung, at her var det en connection og sånt, men da
- Når var det første tanken om at jeg skal begynne å kjøpe kunst, jeg skal begynne å samle? Man har jo liksom samlemanin når man er barn og tenker på det. - Ja, ja, ja. Altid vært litt dekkorn der. Første kunstverket jeg kjøpte da var 21 år, da hadde jeg kjæresorg. Jeg var hjemme hos kunstneren. Han hadde utstilling hjemme hos seg selv, han var en smart mann. Han gikk ikke om å gi galleristen 50%. Han hang opp kunsten sin på veggen hjemme.
og serverte rødvin og billig rødvin og dårlig kjøttgrytte, som jo er populært i mange miljøer. Og så ble folk litt bruset, og så gikk jo folk til å kjøpe kunst da. Å, det er sånn du forbereder det? Ja, men det er en fin måte det. Og det er jo også liksom sånn, altså, hvis du drar til Hellas, så drikker du halvfull på den dårligste hvitvinen i den lille landsbyen. Og
og hvis det er jenter som ligger med en greker på stranden etterpå, eller hvis det er gutt som deg og ligger med en annen jente, søtt jente, flott gresk jente etterpå, så tenker du at det er den beste hvitvinen du noensinne har trukket. Sånn er det jo. Og tar med jenter noen ganger. Det er ikke sånn at du vil ta egen import av den vinen, for den er så helt fantastisk god.
Men spør de på Vinmondpolet, de har sånne henvendelser hjemlig, det er sant. Men jo, så stoppet han meg opp for øvrige, og jeg var jo bare 21, så det kostet litt mye penger. Da stakk jeg hjem, sendte jeg to flasker på då, og så puttet jeg dem mot det bildet.
Så da dro jeg hjem med et litografi som handlet om sjalusi. En vakker kvinne var hovedpersonen i bildet, og tre menn svevde foran henne, litt sånn Evert Munch-aktig. Og damaen min hadde akkurat forlatt meg, så vi hadde kjerdesorg. Så det identifiserte jeg meg med det bildet. Og vinen drakk jeg opp samme natten, og jeg har fremdeles bildet. Men det hører meg til historien at...
Det bildet er sannsynligvis verden mindre enn to flasker røven i dag, økonomisk, men for meg følelsesmessig har det veldig bra verdi. Ja, ikke sant? Den affeksjonsverdien er jo... Det var en god grunn til at jeg kjøpte det. Ja, hvis du ikke hadde kjærlighetsarga, så kanskje... Da hadde jeg ikke kjøpt det, tror jeg.
Det var det som drev meg den gangen. Det er kjærlighetshår, det er noe av det verste du kan ha selvfølgelig. Helt forferdelig. Men jeg er glad i å ha hatt det et par ganger. Fordi det er godt å vite hva det er, og hvor brutalt og hardt det kan være.
Men siden så hadde jeg ikke, kjøpte jeg bilder innen mellom, men kanskje ett i år, etter antallet år, litt avhengig av hva jeg så, men jeg hadde jo ikke noen penger da, og det tar jo så tid å samle kunst. Men da jeg var ny, sluttet av 30-årene, så som sagt da,
begynte jeg å tjene penger, og så fikk jeg litt bedre tid. Da begynte jeg å samle ordentlig. Da samler jeg for meg selv. Jeg samler ikke for at jeg skal tjene penger på det, slå mynt her og der, så jeg samler fordi jeg digger eller elsker å være sammen med den kunsten. Det kommer tilbake til det pengeaspektet. Men nå 40 år senere, hvor stor kunstsamling har du nå? Ja, det er ...
- Det er som å spørre en same hvor mange reistyr han har. - Kanskje. - Så mange som tusen, kanskje så få som 10 000. - Du får kjære statting da. - 800-900 arbeidere. - Hva sa du? - 800-900 arbeidere. - Og det er alt fra littografier til? - Litt til små ting til store ting. - Hva er det største du har i sånn dimensjon? - Jeg har en bil, en Rolls Royce. - Oi! - Som er utstyrt som et kunstverk, så det er det største jeg har.
Oi, men har du bilsamling også? Nei, bare denne Rollsen. Jeg vokste opp uten bil og uten TV og uten sånn, for farla min mente at det var sykdom alt sammen. Han hadde givet seg rett da. Han hadde det. Men delvis rett i hvert fall. Så jeg har aldri hatt noen forhold til bil. Men nærmest ved en merkelig tilfellighet så endte jeg opp med å kjøpe bilen til en kunstner som heter Frans Vest, som han hadde gjort om til kunstverk.
Så det er nei, ja. - Faren min har alltid vært veldig interessert i biler, veteranbiler, dra alt ut, sette det inn igjen, mekke, styre, finne deler.
kjøpe en bil, kvitte seg med det året etter, og så er det en utrolig glede i det. Men det er samtidig, jeg kan huske hele barndommen og ungdomstida, at det var faen ikke snakk om vi skulle kjøre på oss ungene rundt, vi skulle gå. Og det er jo prinsippet og så videre. Når jentene mine begynner å mjeie om og til, så tar bussen to stopp her på Fornebø, så er det sånn, nei faen, selvfølgelig skal dere gå. Ja, ja.
Ikke den der jævla bilen som man kjører 300 meter. Nei, nei, nei. Det er jo blitt et samfunnsproblem at barn blir for mye beskyttet. Slik at de...
De ikke tåler motstand eller belastninger, i hvert fall tåler motstand og belastninger i veldig liten grad. Og så uttrykker jeg vel bomullsbarn, at de ikke blir utsatt for noen ting. Og de skal aldri høre en gang noe stygt blir sagt, hverken om dem eller noen andre, i hvert fall i liten grad. Og
Det er dumt, fordi livet er jævlig brutalt. Jeg tror det tidligere du finner ut av det, bedre er det. Jeg tror også at hvis du ikke blir utsatt for noe yttre press, ikke noe ubehag i det hele tatt, i nærmest slik du sier, ikke ta bussen, ikke gjør ditt, ikke gjør datten,
For å si det sånn, jeg sier ikke at du blir narsisist, men du vil lett kunne få veldig narsistiske trekk når du ikke forholder deg til resten av verden på noen normal måte i det hele tatt. Man lever inni den egen lille beskyttete verdenen.
gjennom tømmerne. Og det er liksom det når den beskyttede verdenen bare blir forlenget gjennom kanskje helt ut på høyskole og universiteter også, hvor du blir pakket inn og dullet med, og så kommer du ut i næringslivet, arbeidslivet, og så får du de alle disse sjokkerene som egentlig du ikke har blitt trent på, hverken av skole-
skolelivet eller av familien din, altså oppveksten. - Ja, plutselig begynner du å skjønne hvordan verden fungerer, på godt og vondt. Jeg tror man gjør barna sine en barntjeneste, nei, bjørntjeneste, en barntjeneste. Så det med buss og sånn, det er bare en liten bagatell, men det er klart at
Det sunne med å reise kollektivt, i tillegg til at det er effektivt, det er jo at du ser mennesker. Du ser hvordan mennesker sliter, er glade, blir eldre, folk som går godt, folk som går dårlig, yngre mennesker, ser hvordan folk oppfører seg. Det tror jeg er kjempesynt. Jeg kan også si sånn at, det er en filosofisk negativ side, for det er
veldig mye livet blir jo forutbestemt. Altså du går inn, tar du T-banen eller bussen, så
opplever du ikke det som skjer utenfor bussen din noe særlig grad. Alt samfunnet har lagt opp til at du drar derfra til ditt og ikke kaster bort tiden din og ser deg rundt utenfor. Men når det er sagt, så jeg tar mye T-banne, og jeg setter stor pris på det. Jeg lærte av Thor Eiling Staff, advokaten som var advokaten min, og til forlaget i mange år, at jeg sitter og ser litt på mennesker,
at det er veldig lærerikt å tenke seg til hva de driver med, hva de tenker på, hva de er opptatt av, og så videre. Da får man også større respekt for mennesker hvis man ser mennesker. Fortsett å la ungene dine ta bussen. - Kjenner du til han forfatteren Robert Greene? - Robert? - Robert Greene.
Si en bok han har skrevet. Det siste er vel The Rules of Human Nature, tror jeg. Art of Seduction. Art of Seduction kjenner jeg til. Han er også veldig på dette her poenget. Hvordan du greier å skru av den nødvendigheten fra uremenneske og ha fordommer for å kunne beskytte seg selv. Fordommer er jo essensielt for å overleve, også spesielt i en stor by, men
å møte og så på en måte ikke forhåndstå med folk, og liksom hvor mye rike samtalen og livet blir, hvor mange flere innganger og mange type mennesker du kommer inn på, hvis du har et mer neutralt utgangspunkt, som er så jævlig vanskelig. Ja, veldig. Og du bare ser på deg nå med kunsten, at du er jo negativ til samtidskunst i utgangspunktet. Får lese boket en gang til. Men nei da, men... Det var inntrykk av det, altså, at jeg er negativ. Ja, det var det.
Jeg kan ikke bare gjatte meg selv om jeg ... Men jeg er helt enig. Jeg tror det er veldig viktig å være stort sett åpen for det meste, ikke alt. Jeg tror det er superviktig å ha en grunnleggende respekt for alle mulige mennesker du treffer og de du ikke treffer.
og lytte til mennesker og lese om dem og ta ting innover seg. Jeg tror man går glipp av uendelig mye moro. Jeg vet man går glipp av uendelig mye moro når terskene er for høy. Absolutt, og apropos det med å beskytte barna, jeg kjenner foreldre som beskytter barna med at de får ikke engang lov til å høre om Donald Trump hjemme.
Den amerikanske familien jeg kjenner, at han er utelukket fra familien. For å si det sånn, det er kortsiktig. Ja, det er jo den rockmusikken man oppsøker kjennelivet. Og så videre. Tilbake til sporet. Hva var det vi snakket om her? Vi var inne på...
Ja, barn, disse, jo det var litt sånn morsomt det ting, barn er jo veldig ivrig på å tegne og male, bare bare komme på ting. Altså jeg prøver jo å trene barn opp i en sånn ironi, eller å få ta en hard,
tilbakemelding, så jeg pleier alltid å slenge noe dritt når de viser meg tegning og maleri, og så er det helt sjukt at de catcher at jeg, for det første catcher de ironien at jeg ikke mener det, men de får også en følelse at det er det, og så prøver de å forklare, men de skjønner jo ikke det, og jeg skjønner at det ikke sitter noe, kanskje sår litt frø i bakhudet der, at kanskje når de kommer ut der, at den verden utenfor er veldig lite som den familiebobler hjemme, og så når jeg prøver å si til dem at det som skjer her hjemme
Sånn er det ikke der ute. Så må jeg prøve å trene opp meg, prøve å gi noe negativt for å se hvordan det kjennes. Så sier jeg kødderett på, eller at det er ironi. Jeg tror at han
I periode opplever man det aller fleste, hvis ikke du har døtre som er uendelig pene og charmerende og slipper biller rundt opp alt. Det er det. Ja, nettopp. Ja, det er det. Da tar du ut, da tar du hjemme og kjører. Men nei, man trenger motgang, men jeg tenker de fleste får jo ganske mye motgang i et naturlig liv, i vanlig liv. Men det som er...
- Generelt da, så tror jeg at det som er, altså hvis et barn tegner, eller når barn tegner, hvis du sier til barnet at det tegnet er helt forferdelig, og du kan rett og slett ikke tegne, da tror et barn det i betydelig grad, i alle fall de fleste barn, det resten av livet.
Så det er det som er så brutalt med sånne ting. Og det blir litt sånn patetisk å si til alle barna, tegningen er helt fantastisk hver gang, sammen med hvor dårlig den er, eller hvor sturbøtter det har vært. Men det er et eller annet sånn...
et eller annet på den barneoppdragelsen, at det du sier tidlig, det kan sitte i. Du kan ikke løpe, du løper helt elendig sakte. Så tro folk til resten av livet at du ikke kan løpe på en ordentlig måte, og så videre. Så man skal være forsiktig med hva man sier. - Ja, ikke sant? Altså gå på karakter framfor objekt. - Ja, ja. Barneoppdragelse er vanskelig, det er ikke noe nytte.
Er ikke det ennå, husker jeg feil noe, at den der fastemoren, eller stemoren, som skulle være den slemme, kalle, hare morsikkelsen for dette barnehjemmet, hun fikk høre da hun var, hun er veldig flink å synge, men hun synger bare når hun er alene.
Og så hører barna det. Jeg tror ikke jeg har sett det ennå. Jeg vet ikke om det er en ny eller en gammel historie. Jeg synes det var litt morsomt, for når du sa det nå, så var det sånn at hun sluttet, og det er sikkert basert på en eller annen storhet, men at hun sluttet å synge fordi hun ble kritisert av mor og sønnen sin for at hun sang så stygt. Og så synger hun i voksenholdet på alene på rom, og så sier barna, du må synge mer, du er så flink. Og så vil hun jo ikke det. Ja, men det er jo morsomt med sånne historier, for de er jo evige unge da.
Og de sitter jo fordi mange har opplevd det. Ja, sånn er det kanskje med kunst nå, jeg vet ikke. Vi kan jo hoppe tilbake til det som, ja, det er ikke jeg som er rød tråd, det er kunst, kanskje meg og kunsten er rød tråd når vi har funnet ut. Boka di, Kunsten og samlekunst, er jo også formålet med denne boken, hvor det er veldig mange bilder av kunstverken din og sånn. Ikke dine kunstverk, men samlingen din.
Så har du også laget et knippe med tommelfingerregler når det gjelder det å kjøpe og samle kunst. Altså hjelpe sånne idioter som meg, med enten som er 40 år eller en 20-åring med lavt budsjett. Du er ikke idiot da, gutten min. Nei, nei, nei. Tusen takk, tusen takk. Jeg vil ha det kreftest her. Så er det sånn der, du på en måte lager noen...
Ikke sånn knallharde regler, men en mer eller mindre guide basert på egne erfaringer, bomørter og ting man kan unngå i startfasen. Du har en veldig bra inngang på, skal vi se, kan jeg bare lese det fra en sted her, som jeg synes var litt morsomt.
Dette med å samle kunst versus å ha et yrke som du lever gjennom. Når du spiller golf eller har sex, kan du av og til føle deg som en vinner, selv når prestasjonen er langt under pari.
En lege kan begrave feilene sine på en kirkegård, og en advokatstabber ender som regel i karsotten. Men å samle på samtidskunst, det er noe annet. Hver tabbe henger nemlig utstilt på veggen din. Det er mye sant til det. Ja, det er noe sånn skin in the game også å være kursamler. Ja, men det er også noe fascinerende med det at ...
sex og kunstsamling, så kan du være utrolig dårlig, og likevel føle deg som en fantastisk bra kar. Og dyktig, flink, og helt konge på æven. Men hvordan er det å få tilbake, man er jo stolt eier av den kunstsamlingssiden, og det sier veldig mye om smaken din, hvem du er, hva du bryr deg om, og det kan også avslås som du sier, det henger utstilt på veggen din til
til spott og spe. Hvordan er det når du, dine skal vi si, når du har besøk av dine forbilder, eller noen som kanskje er eldre enn deg, mer erfaring, som kanskje ser opp til, og som har sett på kunst og begynner å kommentere det, kritisere det,
Er det vanskelig å ikke ta det personlig da? Nei, det er ikke vanskelig å ikke ta det personlig. Det jeg synes er moro er at en tankarsmål av to, som i dag er hundre og et halvt år gammel, som jeg gleder meg til å være nærvenn av,
Når han er hjemme hos meg, så ser han på kunsten og spør spørsmål og undrer seg og er interessert. Han har ikke noen forhold til samtidskunst i utgangspunktet, men har da et åpent, fordomsfritt sinn overfor det, som vi nevnte i sted, viktigheten av. Så han gleder seg over det, selv om det han har sagt for å bruke et gammelt uttrykk er gresk for ham. Men
Det er selvfølgelig veldig mange, i alle fall hvis du ser på fingrene, det er jo begrepet hvor mange jeg har på besøk hjemme, så ser kunst og begynner å stenge dritt om kunsten. Fordi de ser et eller annet hvitmetallplate som det er skrapet noe på, eller et eller annet sånt nå, og så ler de av det og synes det er teit og sånn.
Sånn har folk forholdt seg til kunst i hundrevis år selvfølgelig. Da sier jeg at det har aldri vært meningen at du skal forstå det, rett og slett. Det er ikke noe galt å ha en blå sofa hjemme og ønske å ha et blått og rødt maleri hengende over sofaen som passer i lengde og høyde. Det er helt fint, men
Det er ikke det dette handler om. Sånn har det vært i alle tider, at cutting edge samtidskunst, det er ikke for alle rett og slett. Det er for vanskelig å forstå, og som jeg sa i sted, at du må tro på det, du må ha en sånn indre tro på det. Hvis du ikke tror på kjærligheten, så blir det aldri noen orden på livet ditt, og hvis du ikke tror på at samtidskunsten og ting du ikke helt forstår allikevel kan ha noe for seg, så bør du ikke interessere deg for det.
samtidskunst, men det er jo litt
Jeg synes jo det irriterer meg ikke, men jeg synes det er litt sånn fjollete å være negativ i utgangspunktet. Jeg prøver å alltid være positiv i utgangspunktet. Men er det mye moderne kunst eller samtidskunst? Er det ferskvare? Ja, veldig mye er det.
Jeg har kjøpt veldig mye kunst som ettertid har vist seg at det er først og fremst jeg som er interessert i. - Hva da? - Og ikke markedet, og heller ikke museumsverdenen. Det er en tjenestgjerning at kunstsamlingen min er en av de aller mest viste i hele Europa av samtidskunstsamlinger, så samlingen er veldig bra.
Men det er klart at i den samlingen er det mye kunst som jeg har falt for, som ikke andre faller for. Det er jo naturlig i og med at det er helt nytt. Kjøper jeg litt eldre kunst, så har kunsthistorikerne blitt enige om hva som er bra og hva som ikke er bra. Den kunsten jeg kjøper i betydelig grad, den er, for å bruke et uttrykk som folk som har sett mye amerikanske TV-filmer sier, at der er juryen fremdeles ute.
Men hva er det som er drivkraften bak å stille ut din egen kunstsamling da? Du sier du har gjort mange flere steder i Europa, Bergen og... Hva er drivkraften bak det? Det er mange drivkrefter. Det er veldig moro å dele. Når man har brukt så mye av seg selv på å bygge en samling, og det er en ensom sak, selv om jeg snakker med mye mennesker og sånn, så er det...
Jeg er alene om det. Jeg har mange gode hjelper og folk som vil meg vel, men til syvende og sist så står det og faller på meg veldig mye. Og så dele det med andre. Se og høre hvordan de reagerer. Det er veldig morsomt. I Bergen er det ekstra morsomt, fordi der er det satt sammen med eldre kunst, som jeg nevnte et sted, slik at man ser hvordan min kunst eller kunst i min samling står seg forhold til
Edvard Munch og andre veldig anerkjente kunstnere. Så jeg synes det er veldig gøy alt. Og så sikkert noen grunner jeg ikke kommer på nå, og enda flere grunner som jeg ikke er klar over selv. Og så til syvende og sist også selvfølgelig anerkjennelse. Det er jo veldig morsomt å ha
har bygget opp noe å vise frem. Hvor mye av deg er inne i disse utstillingene? Ja, det er mye. Kunstsamling er på en måte en biografi over deg selv. Det er jo bare en rød tråd i en kunstsamling, og det er samleren. Og det er også derfor, som jeg var så vidt inne på i sted, derfor offentlige samlinger ofte blir mye mindre spennende, fordi det er kommittéarbeid som må ta masse utenfor hensyn, mens en kunstsamler ...
ikke alltid, men ofte ender opp med mye mer spennende samlinger enn museer. Og i Norge så er det jo klare eksempler på samtidskunst, så ser det sånn Hans Rasmus Astrup som har gått bort nå, men det er klart at hans samling er
det er bedre enn alle norske museer til sammen, samling. Og nå har du Kristen Sveås som også har bygd museum, som man kan si det samme om, eneste er Astroferd i samlingen, så er det ham samling som er helt overlegen, og så videre. Mens museene de henger langt etter, og det er ikke noe nytt fenomen, altså norske museer hadde ikke vært for
privatpersoner som har tjent penger og kjøpt kunst for de pengene, og så gitt kunsten til offentlige museer, så hadde det jo knapt nok vært noe å se på Nasjonalmuseet.
av høy kvalitet, eller i Kode i Bergen og så videre, og i andre byer, at det er private givere. Nå er det helt anerkjent å sitte og si i media at offentlige museer bør klare seg helt uten privat, og må løse ribet seg fra det, og ikke må slippe til privat og så videre. Det er helt historieløst, og det gjør også at museene er helt sjansløse, fordi
Ingen offentlig museer i Norge har noen særlig spennende samling av samtidskunst. Men hva er den debatten der går i for å ta den bare sånn museene versus de private aktørene? Det er jo ofte sånn, for utsiden har vi fått med Nikolai Tangen, noen bråk der om når milliardæren skal vise fram kunsten sin, og så spyttes det masse offentlige penger inn, det skal milliardæren dekke noe selv,
og hvor mye skal en rik privat aktør diktere av offentlige prioriteringer, og så videre hele greiene der. Jeg synes at det siste du sa, det er det som
det viktigste momentet til å mot at private, det er selvfølgelig at hvis private aktører dikterer offentlige museer hva de skal vise og betingelsen at de tar styringen på offentlige museer, slik kan det ikke være. Altså et offentlig muse må ha en
ledelse som delvis er kunstfaglig, helt eller delvis er kunstfaglig, og de må jo vurdere alt sammen. Men jeg har ikke inntrykk av at noen norske samlere tror de skal diktere så veldig mye eller noe særlig i det hele tatt. Men allikevel, det er veldig viktig at et offentlig museum må bli styrt av sin egen ledelse og ikke av andre som kommer inn. Selv om de selvfølgelig kan stille betingelser for å kunne gi bort og sånn, men det er en annen sak.
I Kristiansand tror jeg at det prosjektet der kommer til å bli en stor suksess. At det blir mye mer spennende enn det som har kommet frem i media til nå, så det blir bra. Det er jo Tangen som betalte, kjøpte alt kunsten og betalte veldig mye. Og så spytter også kommunen inn noe. Det er jo ikke noe urimelig at kommunen er med på å betale det. Altså...
Det er vel egentlig ganske vanlig. Og jeg tror også det er sunt at de betaler for det, litt grann. For ting man får helt gratis setter man ofte ikke noen særlig pris på. Men så kode i Berge, hva skiller det fra, for å ta et dumt spørsmål, hva skiller det fra Nasjonalmuseet, Astrid Færnlih?
Også Astrofairly, det er bare samtidskunst. Nå er det gått noen år, så er det litt moderne kunst også, litt sånn som man la på 76-tallet, men det er først og fremst samtidskunst, samlet av en som heter Hans Rasmus Astrup, og som også startet museet. Så det er privat finansiert, og nå med nye regjeringer nå, de fikk litt grann støtte, men nye regjeringer nå har gjort det
har hatt som et mål å ødelegge for private museer og private skoler og så videre. Så det har blitt litt tøffere der. Men Kode, det er et gammelt museum, nå husker jeg ikke hvor gammelt det er, men det er fra 1800-tallet, så vidt jeg husker. Og så består det av
en helt fantastisk kunstsamling som ble gitt av en som heter Rasmus Meyer, som døde vel i 1915. Så de bygget et eget hus for kunstsamlingen hans i Bergen by, i den lille innesjøen på motsatt av rådhuset der. Og så tok Kode også og bygget et hus til Stenersensamlingen, at de var, Bergen kommune var mye smartere enn Oslo kommune, så de sikret seg en stor del av Rolf Stenersens kunstsamling.
Og så har de to andre bygg også langs med vannet der. Så Bergen er helt unik for at du kan gå langs med sjøen, og så har du museene, og bak der har du Grieg-hallen. Så de har vært veldig siviliserte, rett og slett. Og så har du Bergen kunsthals med uavhengig. Så kode er de museene, og så har de hjemmet til Grieg og...
Jeg tror det er syv forskjellige institusjoner. I alle fall det er et mer klassisk museum med stort sett eldre kunst, og så har det vært ganske flinke til å kjøpe samtidskunst. Eller de er egentlig veldig flinke, men de er begrenset med budsjetter. Det er mye bråk med det kode. Det har rullet et eller annet hode i det siste, med sluttpakker og en pendlende toppsjef og
Ja, ja, ja. Det som er rart med det er jo at det er forferdelig for dem det gjelder at de får sluttepakker eller må slutte. Men det skjer jo dessverre i Norge og i hele verden hver eneste dag.
Jeg tenker på at museum, om det er Nasjonalmuseet, Munchmuseet eller Kode, det må måles på de utstillingene man har, og det man skaper av kultur for publikum. Det er jo det viktigste. Interne problemer er jo forferdelig fordi det gjelder, men jeg er litt overrasket at det får nasjonale dimensjoner at noen tar sluttpakken.
Ja, ikke sant? Jeg vet ikke hvem som har vært mest fremme på det. Subjekt har gjort mye på det. Ja, de har litt hakket plata, har jeg inntrykket på det. Men det er jo blitt en viktig sak for dem. Folk leser det, og ja, det er jo...
Redaksjonert valg, men det har blitt en kjempegreie. For god del år siden var det på Munch-museet man kranglet veldig mye, og da var det også en nasjonal greie at arbeidsforholdene ikke var bra. Men hvis det er problemer i årklass, så er det jo ingen som skriver noe særlig om det. Men hva synes du, bare for å ta subjekt, nå har du holdt på ganske mange år, men det er likevel 4-5 år som virkelig har begynt å
få litt nedslagsfelt og bli litt punch i W-Choice sitt prosjekt. Er du fan? - Fan vet jeg ikke, men jeg har stor respekt for Haden og de som har vært med å bygge opp en avis eller magasinavis som det er i Norge.
Det står absolutt til respekt. - Men er det ikke til å være en sånn kultur- og kunstinteressert blekke? Står de litt på utsida? Er de med en sånn konservativ vibe som kunstmiljøet er vare for? - Jeg vet ikke, jeg følger ikke så godt med på det. De er ikke konservative, de er jo radikale. Altså, når jeg leser subjektet tenker jeg at dette er
- Dette er et radikalt tidsskrift. Konservatisme finner man i helt andre miljøer, har jeg inntrykk av. Det er det morsomme med subjekt, at de er litt annerledes, de tenker litt annerledes, kommer opp med andre ideer, setter spørsmålstegn ved ting. Jeg synes med kode, som sagt, det blir litt sånn, "ha ikke plata for meg, men jeg har ikke nok lyst til sånn." Men samboer og snur og venner på det, så har kode
Ikke bare utstilling med min kunst, men de har en rekke helt fantastiske utstillinger bak seg. Og det er det viktigste for folk som reiser til Bergen eller folk som bor i Bergen. Men nei, så ære være de som klarer å skape et helt nytt
alternativt mediebilde. Og det trengte jo Norge. Ja, for det var når disse aftepassene og dagenbladet gikk mye bort fra å ha kulturinnhold, så ble det litt vakuum der, eller? Ja, klart det. Kjempevakuum. Jeg tror det fremdeles er vakuum, men etter gode, flinke folk som skriver om kultur. Men fordelen nå er at
Hvis man bare kan engelsk, så er jo mulighetene helt uendelig store for å lese bra kulturstoff. Da jeg vokste opp, så gikk jeg på Narvesten på Kontinentalgjørnet i Oslo, og systematisk kjøpte alle mulige internasjonale aviser og blader og sånt, og forholdet var oppdatert hele tiden i tenårene. Men i dag er det jo blitt veldig mye lettere. Nå har jeg det på en skjerm, eller får det sendt hjem, og så videre. Så, ja.
Ok, la oss brette opp ærmene her da, og så ta det store spørsmålet, og så bare tenker vi, kan vi egentlig gå gjennom punktvis, altså gjennom disse råden og erfaringen og reglene du har i boka? La oss ta det store spørsmålet først da, se hvor det bærer seg inn. Hvordan lykkes man som kunstsamler?
Du må stå på, du må se mye kunst, du må være litt besatt rett og slett. Du kan kjøpe fine kunstverk uten å være besatt, men skal du bygge en samling,
så er det en besettelse, det er en gjennomgripende livsstil. Og du gir deg ikke, målet ditt er å kjøpe de beste verkene av de kunstneren du synes er de beste. De fleste gjør den tabben at de kjøper nummer to verk av de beste, eller nummer to verk av nummer to kunstnere. Hva vil du si? At du må alltid prøve å få det mest spennende verket fra hver utstilling fra den mest spennende kunstneren.
Og så kan jeg si at det er ikke alltid objektivt hvem som er det, så det er jo livet skjønnet at man kan være uenig om hva som er bra, og ha kvalifiserte oppfatninger til tross for at man er uenig. Men jeg prøver alltid å systematisk og
og bare kjøpe det jeg tenker er best. - Du omtaler deg selv som at du har talent som kunstsamler. Hva innebærer det talentet? - Har jeg gjort det? - Du har skrevet det? - Ja, ja, ja. - Har du glemt det? - Ja, jeg har glemt det. - Litt ned i røy-svaskene. - Men jeg har klart jeg har talent som kunstsamler, fordi jeg er villig til å bruke tid på det, og villig til å forberede meg godt.
og villig til å bruke mange følelser mine og forestillingsevnen min, og bruke masse tid på det. Da har du litt talent, så blir det talentet ganske bra. Så dette fokuset på ...
som jeg tror veldig mange gutter, menn har kanskje litt overfokus på. Vi kan bare bli ferdig med det med en gang, og det er investeringsaspektet. Det er litt sånn som folk som skal sikkert inn i klokker. Hvis jeg kjøper en klokke her nå, hva kommer til stigverdi? Hva tror du? Fordi om man er kanskje litt opptatt av at man skal finne, plassere noe penger litt smart,
Hva tenker du om det? - Nei, jeg synes sammenlignet med klokker er veldig god. Det er veldig mange som har sånn naiv forestilling at du skal kjøpe noe for 100, og så skal det gå opp neste år så skal du kunne selge det for 150. For det første, hvis det er så lett så hadde jeg ikke gitt råd til noen, da hadde jeg kjøpt alt sammen selv og solgt året etter. Men verden er ikke slik, og klokker er liksom sånn,
Det har vært helt fantastisk spark i den perioden. Jeg driver ikke med klokker, men folk kjøper klokker, og kameraten min kjøpte en klokke på Bjerke noen år etterpå, og så var det verdt 5-100 000 kroner mer, som var reelt, at han kunne cashe inn på det, og hadde hatt den på seg, så kunne han få det skattfritt, men han ville ikke selge den, for det kom til å stige 100 000 til. Da tenkte jeg så bare...
En ting er sikkert, det markedet her kommer til å gå noe helt jævlig i dass. Kroppmarkedet? Det er ikke noe å lure på en gang. Hvorfor? Jeg skal si at
Unike klokker, der vil jeg alltid finne et marked for det. Men nå har det steget så mye, og ting som stiger og stiger, det blir ofte justert, for det er bare tegnet tiden at folk har mye penger, og renter er lave, og så videre. Men den troen på at
markedet for stål Rolex klokker som du kan kjøpe for 70-80 000 kroner, og så er det avnåndsmarkedet for en ny klokke som er 120 etteransatt nå. Det er bare et helt kontrollert luksusmarked, at tilbyderen kan produsere dobbelt så mange klokker, men de holder tilbudet akkurat på det nivået.
Og de er også så jævlig smarte at selv om etterspørselen er som det er, slik at de kunne økt prisene lett på 10-20%, så gjør de ikke det. Det er det som kjennetegner de som kan luksusmarkedet. De skjønner de greiene bedre enn noen andre.
Men det er en galskap på det, for det er jo ikke noen produksjonsbegrensninger på det. Det er som å gå og kjøpe plastikk-bag fra Louis Vuitton, og tro at du kjøper et ganske unikt produkt og elsker det, og det blir nesten solgt som om det skulle vært et kunstverk. Og Louis Vuitton kan produsere fem ganger så mange sånne bagger til neste år, hvis de ønsker det. I hvert fall dobbelt så mange, og så dobbelt så mange år etter. Så alt det er bare at
i motsettelse til andre forretningsfolk som tror at de skal tilpasse prisen etter et spørsmål til hver tid, så ligger det rett under på prisingen, slik at du skaper denne hysterien for å få tak i det du tenker på er helt spesielle produkter. Du ser på restauranger også at noen restauranter blir veldig populære, og da setter du opp prisen, setter du opp prisen, setter du opp prisene for å matche etter spørsmålet, og så plutselig spiller det seg ringen på denne restaurangen.
- Er det litt nekvalent i kunstverden med disse trykkene? Man tar bilder av kunstverket og så selger man disse trykkene. Det kan jo bare produseres opp i det uendelige. - Ja, noen ganger går det alt for langt. I Norge har det vært en tradisjon for at folk betaler alt for mye for litografier, at du betaler for en helt middelmodig kunstner 5 000-8 000 kroner for et litografi som er trykket til 100 eksemplarer.
Det er det jeg sa i stedet til å begynne med at medisjoner, at du kan gjøre dårlig kjøp der også. Men de kunstnerne som er smart nok til å kontrollere det markedet og levere kvalitet og ikke misbrukere, og også tar vanligvis lavere priser, det er seriøst, og det kan man ta på alvor. - Når vi er inne på dette med investeringsaspekt og sånt, det er kunstverden generelt også,
med kunstnere, kultur og rikinger. Det er jo en sånn unektelig synergi der, litt sånn som det har vært med fotball og idrett og rikinger og sånne fotballklubber, at de rike kan kjøpe seg inn i eliten. Det er den siste biten å
å få noe innpass eller respekt hos de menneskene som nesten er over en selv. I samfunnet er det sånn, og det skriver du litt om, hvordan man som kunstkjøper, du må forholde deg til de rikeste menneskene i verden, og da vil jeg tro på både godt og vondt, at det er mange spennende treff og muligheter, men også en økonomisk konkurranse der som er ganske røft. Ja, så i mitt tilfelle kan jeg ikke konkurrere på penger,
- Bare på skjerm. - Bare på skjerm, ja. Det er så jævlig charmelende. Men det må konkurrere med innsats på andre områder. For det er andre kriterier. Folk som har veldig mye penger og bruker kun betalte rådgivere, de får ofte veldig dårlige kunnsamlinger fordi det er så forutsigbart hva de samler på. Det er først og fremst å ha den personlige touchen.
som de samlerne vi stemte i sted, Mastrup og Sveås og Tangen, og flere andre veldig gode samlere i Norge, også Selvvåg og Reitan og Hoff og så videre, og Brundtland. De har alle personlig tvert på samlingene sine, og det gjør at det blir mer spennende. Men det du sa med innpass, det er klart at
Jeg skriver også i boken at for å karakterisere dem litt spøkefullt, en del av de menneskene jeg treffer på internasjonal samtidskunst, at først så har de jobbet jævlig hardt og fått råd til å kjøpe seg et fantastisk hus eller leilighet, og så har de jobbet enda hardere, så har fått satt sommerhus kanskje i Hamptons eller i Sør-Frankrike eller noe annet, så jobber de.
enda hardere, så blir det vintersted i Gjødstad eller Aspen eller et eller annet, og så blir det enda hardere, og så får det kanskje et privat fly, og tjener enda mer penger, og så er han jåt, og så balder det på seg, og så plutselig en dag så spør jeg seg selv, hvorfor har jeg ingen venner?
og da begynner du å samle samtidskunst. Og da får du i alle fall mange venner som er gallerister som skal selge deg kunst. Og de inviterer deg på uendelig mange middager og fester og rundt og kring i alle mulige verdensmetropoler og også litt fjernere steder som de har nevntes det. Så jeg tror at det er en pakke som passer veldig mange rike mennesker at endelig så kan du
være i et miljø hvor alle er hyggelige, alle er positive, alle lytter til deg, du blir invitert på alle mulige rare greier, så lenge du kjøper kunst. Men slutter du å kjøpe kunst, så er det slutt med invitasjonen omtrent.
- Omtrent på dagen. - Ja, såpass. Så lenge du holder et jevnt strøm av kjøp og interesse, og pleier de kontaktene, så er det som da er i P-jefen også at da kommer du inn i disse miljøene, du får hilse av disse menneskene, du får også kanskje som en eldre mann, du får tilgang på yngre kvinner og hele aspekten der, det er vel ganske tiltrekken i seg selv, eller? - Snakker du på vegne av en kollega? - Spør meg.
Ja, altså jenter eller kvinner også sånn. Det går begge veier, kan gå begge veier, men mer generelt til at du kjøper deg inn ved å kjøpe kunst inn i en sånn sosial sammenheng som utad ser helt fantastisk ut. Og innad også er det veldig hyggelig, lett og slett. Masse flinke folk og ja.
Går det an å dra fram noen nevneverdige smågjerne, ekssepsjonelle rikinger du har forholdt deg til, eller konkurrert med, eller solgt, eller kjøpt av? Har du lyst til å nevne noen? Nei. Eller er det for mye kode i disse samtidskunstmiljøene? Nei.
- For noen ordentlig store sannpåsjåsene, de kunne ikke bryte seg mindre at de ble nevnt i den lille podcasten. - Jeg er ikke sikker på det faktisk. Jeg er ikke så god på "name dropping" og sånt sett.
Jeg er forbi det. Det er som å lure ut etterretningsinformasjon ut fra en agent. Satt der i fire timer med kjertelig hattleblekke og prøvde å dra ut noen litt gode saker. For spioner er det annerledes, fordi deres vare er at vi har sitt informasjon som ...
Deres svaret er at andre mennesker tror de sitter på helt fantastisk informasjon som vil være en sasasjon om det fortalte, og ikke litt, men veldig mye, men at de allikevel holder kjeft. Så jeg tror at enhver spion som er smart opprettholder det inntrykket. For enhver spion som forteller alt sammen blir jo ganske uspennende etterpå.
Men jeg føler ikke at det er i den kategorien. Det er mye annet å prate om. Men
- For å snu litt på det, jeg sa jo at milliardærene kjøper seg inn i den kulturelle eliten og får tilgang til nye miljøer og så videre, og kan også kanskje bli en kjent person. Det er veldig mange rike mennesker som kanskje savner en biten at de kanskje blir kjent igjen på gata eller visse sirkler. Men det er andre vei nå, at hvis du er helt nederst på landstingen i kunstverdenen, så er det også en utrolig inngang til å få tilgang til den økonomiske og kulturelle eliten å være i kunstmiljøet.
- Kjøpe kunst? - Ja, jeg har ikke tvil om det. Det er jo ganske egalitært på toppen der. En som meg som har relativt sett, jeg er jo selvfølgelig veldig god råd, men relativt sett også veldig lite penger i forhold til de fleste andre store kunstsamlere.
egentlig bare en mygg, sånn sett. Men du ender opp og alle sammen spiser middag sammen og alle kjenner hverandre litt, eller hilser, eller kjenner hverandre godt, og ofte blir invitert hjem til hverandre rundt omkring. Så det er en ganske liten gjeng. Altså, skal tippe kanskje det er 3-4 tusen aktive kunstsamlere på samtidskunst. Også er det
som kjøper en god del, som ordentlig samler og tar vare på det og sånt. Så det er ikke flere enn det, tror jeg, i hele verden. Så det er et veldig snevert marked.
Og så er det selvfølgelig mange som kjøper et eller to verk eller noe sånt nå i år, og da har du etter hvert hele huset fullt og ligger litt under senga og alt mulig sånt nå. Så de er samlere de også, men folk som er aktive, det er ikke mange i verden. - Nei, men Jeffrey Epstein, var han inne i kunstmiljøet eller? - Nei, jeg så aldri han.
Det tror jeg ikke sånne typer som det, de kjøper i hvert fall ikke helt ny samtidskunst, de er mye mer opptatt av økonomisk verdi, tror jeg, og avkasting og sånt nå. Så jeg har aldri hørt han nevnt, rett og slett. Tidligere presidenter, den type, det skiktet der, det er mer et økonomi i makt. Politikere som man nesten tenker meg om,
Lite politikere. Sjelløse, de kredreserte kunst. Det er jeg ikke så sikker på. Men de har valgt en vei. Veldig mange politikere har valgt en vei. Som har handlet om å bli dyktige politikere, rett og slett. Og ikke noe annet. Derfor oppfører det seg også som de gjør det.
Til neste punkt, du har skrevet her, det var litt interessant å høre hva du, å utdype det litt, du mener at kunst ikke er demokratisk. Hva legger du der? Åja, fuh. Altså hva som er, at smaken ikke er demokratisk. Skal vi blate og se hva som står der?
- Da har du lett til lengde, så. - Vi får se. - Det skrev jeg i boken i 2015. - Fy faen, her kom jeg rett opp på siden av. Skal vi ta og lese her.
Kunst er ikke demokratisk. Enkelte kunstverk er rett og slett bedre og viktigere enn andre. Den eneste suksessen som teller når du samler på kunst er at du alltid klarer å kjøpe kvalitetskunst til en grei pris. Kvaliteten i et kunstverk er i midlertid ikke alltid lett å bedømme. Det er godt skrevet. Det var litt av det jeg var inne på i sted, det er at
Noe kunst er bare rett og slett bedre enn annen kunst, og en liten del av den gode kunsten er bare fantastisk mye bedre enn all den andre kunsten. Og den der greia med å tenke på at alt er bra, alt er ganske bra, og du sa det med utsmykking rundt omkring, at alle kunster skal slippe til, og så videre, og sånn, sånn, sånn. Nei, sånn kan du ikke tenke som kunstsamler. Da må du bare anerkjenne at
noe er mye bedre enn alt annet. Og noen av de kriteriene er selvfølgelig subjektive, men det er også objektive kriterier for det. Så det er ikke demokratisk. Så for deg da, hva er god kunst? Jeg tenker noen ganger at det jeg står overfor et kunstverk, eller foran et kunstverk,
eller lytter til kunstverk for den saks skyld, så tenker jeg ofte at når det er god kunst, så handler det ofte om stillhet. Stillhet i den forstanden at jeg prøver å finne stillhet, en indre stillhet for meg selv, og prøver å se på det maleri, eller skulpturen, eller installasjonen, eller hva det er for noe. Og så tenker jeg at der har, hvis du tar det enkleste, eller så bare etter maleri på veggen, så tenker jeg at
Der har kunstneren lagt inn erfaringer fra en stor del av livet sitt, oppturer, nedturer, ting han eller hun har fått til
humor, kjærlighetssorg, motgang, medgang, bekymringer, komplekser som er bygget opp allerede fra tidlig av med foreldre, søsken, andre, skole som har vært med å korrumpere sinnelaget deres, prøvd å gjøre det mer og mer ensrettet, interesser og meninger osv. Alt dette å melde mye mer til i varierende grad er samlet i det ene maleriet.
og det er jo helt stille og to-dimensjonalt er det foran deg
Hvis du klarer å komme litt inn i den verden der, så tenker jeg at det er at da begynner det å handle om kvalitet. Mens ofte så synes jeg at hvis det blir for støyet, at du føler at det ikke er lagt nok av de greiene jeg snakket om nå inn i arbeidet, men at det bare, som du sa i sted, at de har en montage sånn og gjør litt sånn og legger på noen farver der, et bilde der og ditt og dattafiatten, det kan være bra det også, men hvis det blir gjort uten noen dypere underliggende tanker,
så funker det ikke for meg.
Så det er i hvert fall et kvalitetsgreie, tenker jeg. Så må du ofte se på det kunstverket du ser på i forhold til hva kunstnerne har gjort tidligere, kanskje også hva kunstnerne har siden, hva andre kunstnere som også holder på, kanskje til grensene, kanskje samme generasjon, kanskje fra tidligere generasjoner, hva de holder på for å sette det inn i en samling. Så det er derfor det tar tid da.
og kunne ha noe særlig kvalifisert oppfatninger om det. Så det er derfor også da folk gjerne kan le litt av en del av den kunsten, fordi det ikke alltid er så lett å forstå. Men når det er sagt, så har god kunst til alle tider ofte vært vanskelig å forstå. Det er lett å forstå at du går inn i kirken for 500 år siden og ser Jesus lide på korset. Det er
Det er lett å forholde seg til. Men hvis du går inn og ser et maleri av en kvinne som holder et rødt epple i hånden, i stedet for at hun holder et grønt epple i hånden, og at det er et gravensende epple i stedet for et annet epple, og alt dette her har forskjellig symbolikk i seg, så er det vanskelig i gamle dager også. Det bringer oss til ...
På disse punktene, det er nesten 30 punkter her, vi skal ikke gjennom alle, men vi tar de mest interessante og som fordyper seg å snakke om. Punkter til hvordan bli en god kunstsamler. Punkt nummer én, vær lidenskapelig. Da er spørsmålet, hva legger du i å være en lidenskapelig kunstsamler? Vi har vært litt innom det allerede. Jeg tror det er viktig at du må være lidenskapelig. Jeg tror generelt i livet at ...
Lidenskap, at det kan føre veldig langt. Oprah Winfrey sa at hvis du er passionert, så kan du få til hva som helst. Det er ikke sant. Det høres bra ut, men mange har gått ut og trodd på det, men de har lært fart at det er ikke nok å være passionert. Men det er en god start. Være passionert, vise lidenskap, virkelig elske det, gå inn i det med ...
til å liksom dette skal jeg virkelig komme inn i og etter hvert leve med og så videre. Så jeg tror lidenskap er bra, ikke bare kunst, men stort sett alt. Jeg tror også det er folk synes det er jævlig sexy, attraktivt å ha en lidenskap, altså at den motsatte part har en lidenskap, og det tror jeg gjelder for begge kjønn. Ja, ja, absolutt. Absolutt. Ja, ja.
Det er fascinerende med mennesker som er lidenskapelig opptatt av noe. - Hvis du tar kvinner som synes like menn som er lidenskapelige for noe, det er ikke alt kvinner synes er like hot når det kommer til menns lidenskap. For eksempel hvis du er jævlig litt skaplig opptatt av datamaskiner og dataspill, så er ikke det ... Jeg vet ikke om det er en forskjell mellom interesse og besettelse over
en datamaskin og kanskje en bil til og med, versus hvis du er en jævlig skapelig sånn kunstner, musiker, artist. Det er sånn universelt sexy. Jo, om det er sånn mennesker vi oppgår, vi er vel litt sånn, ja. Men nei, jeg har ikke peiling på det å være i dataen der, det er sjekketriks, nei. Det er det ikke. Jeg lover deg. Men det er klart at ved kunst så kommer man jo rundt og ser på ting og treffer mennesker og sånn, så det er klart at det er jo sånn sett...
Mer til forlatelig sånn sett. Jeg synes det er nesten samme hva folk i lidenskapen lotta av det, så synes jeg det er et pluss når jeg treffer dem. Det var en som sa at grunnen til at kvinner liker den sultne kunstneren, er at det der ligger en slags ikke forventning, men en mulighet for at det er en enorm oppside for denne kunstneren. Hvis den lykkes med lidenskapet sin, så er det jo sånn
for meg som en potensiell livspartner, en stor oppside. - Det er jo en romantisk tanke, en kompilakt å bli skuffet. Det er jo derfor mange forhold går til helvete, får man bli skuffet, får man trodde noe, så skjer det noe annet. - Få høye forventninger inn i forholdet. Vi må begynne med null forventninger, vi ikke blir skuffet.
Det er to ting. Først så må det ha forventninger, og for det andre så går forventningene aldri ned til null. Det vil alltid være 0,01 i forventning i hvert fall, i en skala fra 0 til 100. Kommer det nye forventninger, eller er det samme forventninger som ligger der hele tiden? Det kommer nye, men jeg har litt tro på det at mennesker, ikke etter alt, men mange måter mennesker topper når de er rundt 15 år.
Oi, topper når de er 15. Jeg sier ikke på alt, men på en del områder. Jeg husker han som lagde i Levis reklamefilmene på 70-80-tallet, litt innen 90-tallet. Det som først gikk på kino, så ble det litt på TV vel, med fantastisk musikk, fortalte en historie i løpet av 15-25 sekunder. Det var jo noen ganger morsommere å se på reklam til Levis enn å se filmen som kom etterpå.
han holdt et foredrag jeg var på, og han sa det at, det var fem minutter før til foredraget, han sa det at målgruppe som vurderer om filmen fungerte eller ikke, når du skulle ha sånne testgrupper, så bare inviterte en gjeng med 15-åringer,
fordi han sa at hvis en 15-åring digger den reklamfilmen, så kommer alle andre til å digge noen. Han sa det at etter at du er 15, så er det så stor del av smaken din som er gitt, at det du digger vil ofte også foreldrene dine digge.
- Pluss at 15-åringer ikke har den her som kommer sniken inn i slutten av 10-årene og 20-årene, at du liker ting med en forhåpning at det kan gi noen sosiale gevinster. At du smykker til smaken din på en sett og vis, at du gjør deg til. - Ja, det er kanskje også at det er mindre korrumpert siden jeg var 15 år. Absolutt. Jeg tenkte på det etter at han sa det, så tenkte jeg, som jeg sa i sted, det er selvfølgelig ikke fullt ut riktig
Men det har absolutt noe for seg nå. Ja, for når man ofte tenker sånn peak, så tenker man ofte en sånn fysisk peak og en intellektuell peak. Og det er jo sånn der, jeg snakket litt med Asle Toy om det her nå i siste episode, at veldig mange kjente personer som har suksess
mente han, du kan se at med en gang suksessen kommer inn, så kommer det veldig lite nye ideer, det kommer veldig lite nytt etter suksessen, at ofte de beste ideene, vi brukte Jordan Peterson som eksempel, at mye av hans beste ideer og mest interessante ting er jo før berømmelsen på sett og vis. Mens den fysiske piken ligger ofte, hvis vi ser idrettsverdenen, er 25. Hjerneutviklet, og kroppen er bare helt magisk.
- Det er bra på hvilken sport du er i, men allikevel. - Intellektuelle picking kan jo komme, kanskje i 30-årene liksom? - Ja, det kan ofte komme, gjerne i 30-årene, men vi kan si at Fredvard Munch så kommer på slutten av 20-årene, hadde han malt nesten alle kjente motivene sine. For andre kunstnere så kan det jo komme når det er 50, 60, 70 til med over 80 år gamle. Så det er veldig forskjellig, men det er så interessant er at de fleste har
kun en ganske kort periode, hvor de virkelig produserer spennende ting som kunstnere, også som tenkere. Det er veldig få tenkere som klarer å trekke det videre, og det sier seg selv. De har brukt hele livet frem til de er 25, 30, 50 eller 60 år til å komme frem til noe tankesett som er interessant for andre. Det er populært, og det er lett å fortsette
fortsette i samme sporet. Sånn er det. Altså, Jordan Peterson hadde jo
Hadde sitt rolle å komme med sine revolusjoner betraktninger, men jeg kan ikke forvente at han skal gjøre det støtt og stadig. Han virker jo ikke sånn type heller. Plutselig var det han mente det traff til sånn og så helt voldsomt. Det kan du sikkert kjenne fra forelagsveien at etter en suksess er det jo et stort spørsmål. Skal man gjøre et helt nytt prosjekt? Altså finne nye idéer, finne noe helt annet? Eller skal man...
kjøre en oppfølger på det man allerede har gjort, og det er jo det vanligste, at det kommer oppfølgeboka, etter Sapiens, etter Jordan Peterson, etter alle kommer oppfølgebøker som er dårligere. Forlagsbransjen er sånn sett, amerikanske forleggeren min sa det, at forlagsbransjen er veldig forutsigbar. Ikke så forutsigbar som filmbransjen, men nesten like forutsigbar.
Det er jo også så forlegger som jeg har vært i 27 år, men trappen er nå, det er jo alt klart
Innem midlertid er man jo akkurat så teit som vi sier nå. Ofte funker det jo at første boka selger 20 000, og neste selger 12 000, og den etter det selger 5 000. Alt er jo bra. Men det er slik det gjerne går. Jeg skriver jo bok nå om Nordpolens historie, og det er mange grunner til at jeg gjør det. Først og fremst fordi det er en spennende historie, men også fordi jeg har skrevet tre korte bøker
Og da tenkte jeg at nå må jeg finne på noe helt nytt. For de fleste forfattere skriver litt den samme boken igjen og igjen, litt variasjoner. Da tenkte jeg at nå må jeg skrive noe helt nytt. Og det gjør du denne gangen? Ja. Helt annen måte å skrive på ...
mye mer omfattende i antall ord, temaer bredere, og så videre, at det er mer en sånn historisk gjennomgang fra prehistorisk tid frem til i dag og litt inn i fremtiden. Hvorfor mister så mange komikere, forfattere, musikere, mister denne her brodden
når de blir eldre, er det at de fleste menn blir mykere og mer rasjonelle, og tryggere seg selv, og får litt penger, og er stressrik som så mye. Første jeg tenker på er Michelle Welbeck, som skriver så mye samme bøkene på nytt igjen. Men den brodden av de første bøkene, så får man plomper ut de sykeste ting. Det blir mindre og mindre av det. Jeg tenker på at Holbeck er et godt eksempel, fordi
Han er også blitt allemannseier, ikke sant? Da du begynte å lese Holbeck sannsynlig, så var det spesielt å lese Holbeck. Så leser du Lanzarote, så leser du muligheten å nøye, og så var det helt crazy å lese. Jeg husker første gang jeg leste Holbeck, jeg gapte jo, er det mulig å skrive romaner? Men nå leser jeg jo fastleggende Holbeck, og tenker meg kanskje tidlig ut i køen på bokene for å få tak i den. Ja.
og det er jo litt det der også at da blir det jo mindre spennende å bli allemannseie, sånn er det med musikk, og man føler seg så kul og liker den musikken, altså plutselig er det mange som liker den, og da liker man ikke allikevel, og det er ikke noe nytt fenomen som har vært gjennom historien, så vi valgte fire årstider, det var jo helt fantastisk musikk, men til slutt når alle sitter og hører på det, og man spiller i heiser overalt, så er det plutselig ikke noe bra musikk, det er liksom blitt banal musikk.
Det er fra publikumståstedet, jeg tenkte jo mer fra skaperenståstedet. Jeg skjønner det, men jeg tenkte at det hender at publikum tar at det fortsatt er bra, men man begynner å se ned på det, for det blir så populært. Det var det jeg tenkte på. Men med Hole Beck, jeg har slått meg selv at jeg ikke har lest de siste par bøkene hans.
Ikke nødvendigvis, for jeg tenker at det har blitt dårligere, men jeg har fått litt nok av det. Jeg kan fortsette å skrive om disse tingene sine, men nå har jeg jo lest en god del av de romanene og synes det er kjempemoro, og det holder litt på en måte. Jeg skjønner hva du mener, for jeg er fortsatt interessert, men
Jeg pløyer jo ikke innom Wellbecks nye, jeg sitter jo, faen, og sliter med på tredje gjennomlesning av serotonin enda, så det er sånn. Ja, det hadde jeg gitt opp. Det var første boken jeg ikke leste. Det fikk jeg veldig gode anmeldelser, men jeg tenkte at, nei, det er liksom sånn, ja. Ja, det var en solid, det er sånn femmer Wellbeck. Ja, ja. Du vet hva du får. Femmer på utlandsforfatter er jævlig bra. Ja.
Det var et veldig morsomt radprogram på NRK. Du beskrev forskjellen på en norsk femmer og en utlandsk femmer. Vi kjenner jo alle, skal vi si, fireren til Birgit Vestmo i filmpolitiet på norske filmer. Han er en for snill, god fyr. Den norske fireren, der er det bare å styre unna. Fytt i helvete. Jeg anmelder det er litt sånn...
føler at de må være litt snillere med norske ting, det blir jo ikke behandlet likt. - Særlig på film, ofte i hvert fall. - Små miljøer da. - Jeg husker Svetlana Alekseevic vant Nobelpris litteratur i 2015, hun fikk femmer på flere av bøkene sine, mens Ellen Milmon, Norsk Krim for sekser. Så det er jo forskjell, men det er forskjellige kriterier, så det blir lagt til grunn. - Anmeldere, bare for å gjøre ferdig det punktet, eneste relevante anmelderne som finnes nå,
som ikke har blitt teknologidisrupta, er vel litteraturanmelser. Kan du ikke si det? Som ikke har blitt? Som ikke har blitt sånn, hva heter det i norsk ordet for disruption? Sånn teknologi. Ja, sånn ja. Fordi filmverden, ser du nå, da har vi snakket mye masse om det, det er veldig interessant at nå ser jeg at det er youtuberer og influensere som virkelig kan, de kan krasje Hollywood-filmer. Det er helt spektakulært hvordan filmer kan få, det er ikke IMDB og Rotten Tomatoes som er sånn,
hvordan filmer gjør det. Det er slett sånne YouTube-fenomener og influensere som kan rive støk i filmer, mens på litteratur siden så virker det fortsatt sånn at... Det er ikke så stort i Norge, men da er det TikTok-fenomenen på bøker som fungerer i Norge litt, men i andre land så har det blitt veldig viktig. Og det kjenner jeg ikke til. TikTok-bøker, det er så morsomt at de hotteste på Instagram og TikTok
og sånn, drømmen er jo å få gitt ut en bok selv, men de leser bøker og markedsfører bøker og systematisk på en del av dem har en sånn bra profil på at den type bøker er interessert i og anmelder det online og så videre, og det kan drive markedet veldig. Men når det er sagt, så tenker jeg sånn, for meg som kunstsamler, det jeg ser når jeg leser kunsthistorie, så ser jeg at perioder så har kritikere vært veldig viktige for utviklingen av kunst,
På 1500-tallet ser man det helt klart, midten av 1900-tallet ser man det helt klart. Fordi av flere grunner, men en av grunnene er at de skrev veldig interessant om kunstnerne, og til og med kunstnerne leste kritikken og tok det til seg og lærte av det. Samlere, publikum og så videre var med å skape nye retninger. Men så blir det andre perioder i kunst og litteratur hvor man egentlig bare skriver at dette er bra eller dette er dårlig.
Og det er jo veldig kjedelig å lese. Du vil jo lære når du leser en anmeldelse, og når det ikke har noe særlig en flydelse utover om det er et terningkast eller noe sånt nå, så terningkast var greit, men du må tilføre noe mer enn det er bra eller dårlig, eller noen morsomme kommentarer eller noe sånt.
Hvis de ikke gjør det, blir det interessant. Internasjonal kunstkritikk i dag blir veldig lite snakket om, men på slutt av 40-tallet og 50-tallet snakket alle om det.
Jeg har alltid tenkt på anmeldelser som er veldig, bare i forhold til tid, at det tidsaspektet, altså kostnaden av å se en film, kostnaden av å lese en bok, er veldig stor. Det er veldig mange timer, og tid er en dyrbar ressurs som folk er klare over. Så tenker jeg at de anmeldelsene, der hvor det fortsatt gjelder, er hvor noen har brukt tid på å sjekke ut noe, så du skal slippe å bruke tid på det. Og derfor er det musikkanmeldelser og konsertanmeldelser, som jeg synes er det mest absurde i hele verden.
Altså helt irrelevante da. Fordi det er ingen tidskostnad å sjekke ut musikk. Det koster ikke noe. Du trenger ikke gå i platbutikken. Du trenger ikke bruke mye tid og masse ressurser på det. Men som en bok så er det sånn, ok, jeg vil vite litt. Er det verdt å bruke en uke på å lese UNSBs nye da? Ja.
Jeg er helt enig. Gode anmeldelser er kjempemorsomme. Jeg digger å lese gode anmeldelser av bøker og kunst, men sånn korte, dette er bra, dette er dårlig anmeldelse, det har jeg ikke noe interesse i. Har du tiltrukket deg litt feil folk som har blitt anmeldere det siste? Nei, jeg vil alltid si at det som har vært bedre før, når du blir så gammel som meg, så er det folksykdom. Men...
Noen litteraturanmeldere er ikke bra, andre er elendige, og noen er gode, og noen er veldig bra. Til punkt to, som jeg kanskje synes er, for dette er jo en praktisk inngang på hvordan bli en god kunstsamler også, som er jo
som du skriver punkt to, det vanligste spørsmålet fra en vårdens samler, og det er jo sånn typisk, et spørsmål jeg kunne fint og sikkert tenkt på å kunne stilt deg, er sånn, jeg har 30 000 kroner, og skulle kjøpt litt kunst. Hva er smart å gjøre? Hvor faen begynner jeg?
Jeg kunne bare si at gå tilbake og tjene litt mer penger, men det er usympatisk å si, og det er litt usakelig også. Da hadde jeg kjøpt, da hadde jeg brukt litt tid på å kjøpe noen billige edisjoner, også kunstverk som har laget mange eksemplarer, så prisen per eksemplar går ned.
Det hadde jeg gjort. Men så hadde jeg litt før det underveis, hadde jeg begynt å lese om kunst. Lese litt kunsthistorie. Og gått ut og sett på kunst. Og laget en smak. Og
og utvikle en smak, hva er bra for meg, hva er interessant for meg, og så videre. Det er det viktigste, viktigere enn de pengene. Men for 30 000 så kan du som sagt kjøpe ganske mange gode edisjoner, og du kan ramle dem ganske pent, og du kan henge dem opp hjemme eller plassere dem hjemme. Og etter tre måneder eller sånn, kanskje du skal bare flytte på plasseringen på dem, så du ser dem på litt annen måte.
Og hvis du da liker litt, så kan du fortsette. Så 30 000 er ikke noe umulig start i det hele tatt. Er det ikke litt, hvis jeg forstår litt av poenget ditt også, at det er å komme i gang litt sånn som trening og næring, så du må bare komme i gang? Det er uendelig mange mennesker som forteller meg at de har tenkt å begynne å samle kunst. Men de får aldri kjøpt noe. De går rundt grøten, som katten, så går de rundt grøten og
og drømmer seg bort, og lager gallerister, måtte kanskje skal kjøpe, kanskje sånn. Men da er mitt råd, kjøp tre kunstverk,
- Tre edisjoner, som jeg sa i sted, eller verk, og leve med det, og se hvordan det fungerer. Kom i gang, det gjelder alt i livet, kom i gang. - For å setere rådet ditt i boka, ikke tenk for mye, klin til, ikke nøl. - Det var bra, ja. - For det var jo ditt motsvar på en eller annen kunstpersonlighet som sa:
kunstkjøp skal ikke være noe hastverk, ta deg god tid og sånn. Du er bare sånn, nei, faen drit i det. Han som heter man skal ta god tid, han har jo rett han også på en måte at det er greit å ta så god tid, men ofte får man ikke gjort noen ting. Å kjøpe er litt rimelig å komme i gang, men jeg må si at jeg fulgte samme prinsippet her for litt siden jeg skal kjøpe oppvasmaskin. Og
og jeg var jo samboer i mange år, og jeg husker hun kjøpte et eller annet produkt fra Elskjøp, Elskjøps egen merkevare, og det var jo så dårlig det produktet, så jeg sa at vi må ikke kjøpe det, det er jo altså
kjøpe hele kvaliteten skal være og sånn. Ja, ok. Så herfor litt så skal jeg, opphavsmaskinen var godt stykket da, så skal jeg kjøpe. Og så var jeg så dum at jeg hadde noen tilleggspørsmål, så jeg klarte å komme i kontakt med en selger for elkjøp.
Det er jo menneskelig at du går tilbake til forbryttelsestedet. Og jeg ville jo ha det, og han klarte å overta meg til å kjøpe oppvasmaskinen en gang til med Elskjøps egen merkevare. Ja.
Så kommer det da to karer og monterer det, og de er utlendinger, totalt underbruttalt selvfølgelig. Jeg spurte om det var helt forferdelig. Jeg vil ikke kalle det slavedrift, men det er jo helt på eksistensminimum de folkene fungerer, så bare det gjør at du får litt dårlig samvittighet. Eller hvis det er håbløst. Men så monterer den der i all hast, så ødelegger det litt av treverket rundt der, og så står det en oppvasmaskin der.
- Jeg har enda ikke opplevd at jeg har klart å vaske drømmingsklass, til tross at det skylder det. Jeg kan si at det ikke alltid blir lurt i kunstmarkedet, men jeg tror ikke jeg har blitt lurt, men jeg har iallfall blitt lurt av egenkjøp. Men nå skal jeg aldri gjøre det igjen. - Hvitevarer, det er et eller annet jævlig vondt å gjøre feil på hvitevarer i forhold til andre kjøp. - Hva skal du gjøre? Du sa med kunst, så henger det på veggen, og det er hardt det.
Hvis du gjør en tabbe, men hvis du tabber med opphavsborskinn, så kan du ikke kaste den heller. Jeg må jo la den gå i ti år liksom. Så håpen går i stykker snart altså.
Nei, jeg skal ikke gå ut på noe av dette her. Det er masse anekdoter som kommer opp i hodet mitt. Men vi hopper tilbake igjen her. Husker du denne historien du forklarer om en mann som har prøvd å bli kunstsamlet fra å være? Mange tenker at du må bo i en verktøy
være urbanist, du må være gående i miljøet, du må ha penger og så videre. Men det var en morsom historie, jeg vet ikke om du husker den om postmannen Herbert Fogel. Kunne du gjenfortalt den, eller hvordan han endte opp med å bli en sånn kunstmogul? Ja, han og kona. Ofte så tenker jeg kunstsamler at det er veldig individuelt at det er bare den det gjelder. Men noen klarer å samle spekteparer.
og han var jo postmann, ja. Han døde her rundt den tiden jeg skrev boken, så du begynte å lese Dekrologene, eller noen år før, og det var sånn veldig søtt at han klarte å bygge en helt fantastisk samling med
postbudlønnen sin. Fordi han og kona, eller de to, fulgte sin egen smak og fulgte litt av de rådene jeg skrev om ettertid. For hvor man skal klare å samle kunst. Og så blir det en samling av historisk dimensjon og selvfølgelig uendelig mye verdt. Jeg liker sånne historier for det viser at du kan bygge en ordentlig kunstsamling
hvis du er flink nok og lidenskap, som vi snakket om i sted, har lidenskap, uten noe særlig økonomisk middel. Man kom ganske dypt inn i det og møtte, skrev du ikke også at han ble veldig godt kjent med gallerister, kunstnere, og han var helt fascinert over at
Han hadde ingenting å bidra med, særlig dialogen eller samtalen. Han satt bare og lyttet til det klokka fire om morgenen, og det var kunstnerne helt strålende for det. Ja, det er ... Jeg husker jeg leste et intervju med Frithjof Barth, sosialantropologen, som var verdensstjerne innen sosialantropologi. Han ble spurt om akkurat det, og det han sa ble spurt om når det kommer ned innerst i Borneo-konsumtionen,
kommer inn til en menneskegruppe som ikke forventer at du skal komme, du snakker ikke språket deres, må lære språk, må lære alle vaner, skal bo sammen med 6 eller 12 måneder, og du kommer uanmeldt, og du må vel vise deg et sted å bo og så videre, og lander da med et kjøfly, for det er jo ingen vei dit og så videre. Hvordan kommer du i snakk med mennesker slik at du kan gjennomføre forskningsprosjektet?
Og da svarte han, så raskt de forstår at de kun skal prate om seg selv, så går det bra. Så det er, ja, men det med Fogel og jeg, han satt der, og det er klart at at
Han var veldig tidlig, så det var ikke så mange som var interessert i å drikke øl og være ute med disse kunstnerne. Og galleristene syntes også det var fantastisk, og han betalte sikre regninger i tide. Han måtte jo kjøpe disse kunstnerne veldig tidlig, for så raskt de ble populære, så hadde han jo ikke råd til det. Så det var klart at han var nok litt beskjeden, også med god hjelp av ekteferdene, at han må ha vært jævlig smarting.
til å skjønne hva som er bra kunst, en ekstraordinær kar, rett og slett. - Jeg tenker at du kanskje ikke kan se det på selve fotografi eller kunstverk eller maleri,
Jeg kan ikke bedømme om dette kommer til å bli stort eller ikke, men et eller annet med kunstneren som bare sånn, fy faen for en person litt, for en type. Her er det et eller annet med menneske, så jeg satser derfor på kunstverket. Helt riktig, og det var det han gjorde. Jeg tror det han kan sette er det der at kunstneren og kunstverket er nesten en til en.
For omvendt når du treffer kunstnere som har noe helt annerledes enn sine egne kunstverk, det er alltid et dårlig tegn. For da tenker du at det er et artig påfunn at de har valgt kunst som en karrierevei. Skal jeg bli revisor eller kunstner? Er jeg å bli kunstner? Hørsorter ut. Det er ofte ikke noe spennende. Så jeg tenker alltid at det er veldig bra når jeg har blitt kjent med en kunstner at hun eller han ligner på kunstverket sitt.
- Så skriver du også om at det er vanskelig å bli skikkelig glad i noe du forstår. Det synes jeg var et spennende punkt for det. Jeg tror vi kan dra over i andre typer satsinger også. - Ja, det er jeg helt sikker på. Men jeg tenker det faktisk med kjærester og sånt, at hvis jeg forstår dem for godt, det er ikke bra for forholdet.
Apropos Robert Greene. Han skriver om det. Jeg kjæreste meg nå, og hun er fantastisk. Jeg vil ikke helt forstå henne. Og det er veldig, veldig bra. Og Stendal skriver i denne boken om kjærlighet at det må være noe usagt i forholdet.
Jeg tenker også at mye må kunne kommuniseres uten at man sier noen ting. Det må bare være dialog fritt for ord i et forhold hvis det skal kunne fungere. Apropos, det er med kunst også. Hvis du skjønner kunstverket fullt og helt, hvis det ikke er noe mystikk der, noe uforklarlig, så blir det mindre spennende.
Men det er klart noe kunst kan du leve med en stund, og så kommer du godt nok inn i det. Men stort sett, og ofte god kunst, så skjønner jo ikke kunstneren alt heller. At det kommer fra ubevisstheten, selvfølgelig er det vanskelig å sette ord på. Så det må være noe uforklart i det der. Kvinner elsker jo den mystiske mannen. Ja, ja, ja.
- Da ligger du og jeg dårlig an. - Vi har ikke holdt på med mystikken vår. Vi har kledd oss helt naken. Det er en analogi til klær. Mystikken ligger i å ha på seg litt klær. Hvis du er naken er det ikke noe mystikk, det er ikke noe pirren, det er ikke noe fantasi.
Det kan jeg i hvert fall si da, men det blir andre boller, helt enig. Elin Ørjesseter sa her, vi snakket om akkurat dette her med mystikk og det man ikke vet, og hvorfor spesielt unge kvinner blir sånn
liker den stille mannen, som ikke sier noe, bare sånn, hva er det som foregår i hodet hans? Det er så mye spennende, han tenker skikkelig på spennende ting. Og forelsker seg i en veldig stille, mystisk mann. Så ble vi godt kjent etter et år og to, og så merket vi at det var ingenting i den mannen som var interessant til hele tatt. Han var bare stille, det var bare helt tomt, han så bare på sport. Det var ingenting mystisk med han. Han var bare stille. Men jeg husker Arne Hjeltenes ble intervjuet til avvisningen, og så sa han også at
Han hadde liksom hørt det samme som Ørjas heter, men da er alt at jenter likte gutter med humor. Og Arne har selvfølgelig veldig god stats for humor og jævlig morsom. Og har ess i muntlet. Men som Arne sa, allikevel
På Vast her fikk han inntrykk at det fineste jentene endte opp med han som hadde skuter. Elin Ørlasseter-sitat også, det er bare sånn, morsomme menn kan le meg på rygg. Fane Elin, hvis du hører på, du må komme tilbake, det er lenge siden vi har pratet nå. Det er mye latter i studio. Ja, det er veldig gøy, Elin. Og den beste latteren også, herlig dame.
En av favoritttestene mine. Jeg har bare hatt henne en gang her, men føles som om jeg kjente henne så godt hvis det hadde vært en gang. Ta den tilbake. Har du gjort noe med henne, eller? Nei, jeg har bare pratet, men om bokprosjekter har jeg ikke blitt noe ut av, men det er for lenge siden. Hun har meninger som mot, og oppå til litt upopulære meninger innmellom, så jeg har bare hatt henne av for henne.
- Hun og Sannas har romma. Det klikkes i mediene når de åpner kjeften. - Ja, det gjør det. Jeg har ikke lest så særlig henne siste, men jeg så intervjuet min i Aftenposten forleden, og jeg skjønte at hun har vært stor i noen kretser. - Fresk dame. Hun har også gitt ut noen bøker. Tilbake til listen her.
Det vanligste kunsterådet mener du er et dårlighet.
Man skal kjøpe kunst man liker. Det er litt det punktet vi snakker om her. Hvorfor skal man ikke kjøpe kunst man liker? - Det er godt å kjøpe ting du liker på en måte, men det er et apropos til at vi lever i et samfunn hvor veldig mye går på jeg liker det, jeg liker ikke det, like, dislike, og trykker på det hele tiden. Det du sa om anmeldelser i sted også. Liker du det, liker du ikke det? Det blir veldig kjedelig.
Det ble veldig grønt, så det ble veldig uinteressant. Det du liker på lørdagen, ofte på søndagen, så liker du det ikke lenger, for det er en litt sånn ukvalifisert oppfatning av synspunkter.
Og du har jo barn, jeg har barn, og jeg vet ikke hvordan det var med datteren eller døtteren dine, men mine elsket å gå i sånne rosa tilskjoler da de var små, liksom prinsesseaktige skjoler. Så bare måtte passe på at de var brandsikre, for de bare flaggret ting overalt der, så det ikke ble grillet. Og så vokste de jo med spaken da.
Og så etter noen år er de ikke så opptatt av å gå med den rosa tylt kjolen, de vil heller gå med litt andre ting, og så utvikler det seg. Og sånn er vi med mennesker, at vi må komme oss videre i livene våre. Og hvis kriterier fortløpende er liker, ikke liker, så kommer man ikke så veldig langt. Man må gå litt forbi det. Til noe som altså... Hvis det skal bli som en treåring, så vil du bare ha rosa malerier resten av livet. Ja.
- Du skal ikke like fordi det er søtt, men at du perer inn i skjerrigheten. - Skjerrige, undring, jeg tenker sånn, undring, det er helt fantastisk fint ord, synes jeg. Det å kunne undre seg, altså se på kunst, med å se på andre ting, se på solen stå opp, undre seg, gå i skogen,
sent på våren, hundre variasjoner av grønt, undre seg over det, det er fantastisk. Og det er en tabbe vi gjør i dag, at vi undrer oss alt for lite. For det er ikke noe visst å undre seg, for du kan gå inn på telefonen, så får du svar på det du undrer over med en gang. Og det er en sånn, livet blir fattere. Og på kunst så handler det om å undre seg.
Det er derfor det er useksy å snakke om følelser. Du snakker om følelser da. Det gjør jeg. Det er en måte å snakke ut om følelsene sine. Mennesk å snakke om følelser, det er jo useksy, men det er liksom hyllest da. Det er veldig morsomt at jeg var på guttetur nå, og det er jo det som står deg da på guttetur, at ...
Alle er vi gode venner hele tiden. Det er bare positivitet hele tiden i de to tøyene. Kjente ikke hverandre så veldig alle sammen, men bare hyggelig, bare positivt, bare ingen snakker noe videre om følelser. Ingen snakker noe særlig om hvordan de har det. Alle snakker om morsomme ting. Jeg snakker om storpolitikk, jeg snakker om ting jeg har vært med på, men veldig lite small talk egentlig. Ja, ja.
Småltån kan være på gutttur, men jeg tror det er veldig sjelden, jeg husker en tidligere kjæreste av meg, at jeg var ute med en venn, og så spurte hun meg,
Hvordan har han det da? Det har jeg ikke fylla peiling på. Han hadde i hvert fall hyggelig å slenge meg sammen med han. Men jeg hadde ikke spurt han akkurat, hvordan har du det, Rune? Har du det bra, Rune? Har du noen som plager deg for tiden, Rune? Noen slemmer mot deg på jobben, Rune? Jeg hoppet over alle de spørsmålene. Alle kan kjenne seg inn i det at partneren har spurt
Hvordan går det hjemme da? Hvordan går det med barn? Nei, da faen jeg. Når kamerater av meg tar frem bilder av ungene sine og begynner å prate, så kan de ikke gjøre det i to minutter, men fortsetter det. Alle de historiene er ganske like. En far prater om barna sine, så har han hørt de fleste.
- Se bilder av babyer og barn, det må vi bare unngå. Jeg kan skjønne hvor du kommer fra. - Du blir kanskje bestfar, og da er det jo herlig å se bilder av sine egne. - Av sine egne, ja. - Det er ikke en sosial greie. I hvert fall ikke på guttetur. - Herregud, også å se kollegaens babybilder, det må vel være mest pinsomme som finnes.
Da er det nesten bare å si at dette her er fullstendig, jeg er veldig glad på dine vegne og ser som du er veldig lykkelig, men dette her er fullstendig uinteressant. Skal man kanskje være så direkte? Ja,
Jeg prøver unngå å høre på det, men du jobber jo alene, så det er en av grunnene til at du jobber alene, at du har slipper unna. Ja, det er... Må spørre, savner jeg en kollega og to? Ja, jeg kan... Det var en som sa, dette her traff meg litt. Tror vi har snakket om ensomhet, snakket vi litt om ensomhet sist? Litt grann, kanskje. For jeg har jo alltid sagt til meg selv, og nå tror jeg jeg har fått litt ny syn på det, men jeg har alltid likt å være alene, men jeg har fryktet ensomheten da.
så var det en som prøvde å forklare hva er ensomhet? Jo, det er at du ikke har noen til å kommunisere eller snakke med om det som bryr deg. Så du kan sitte med masse mennesker, men hvis du ikke kan snakke med de om for eksempel polferder eller forelagsbransjen eller de tingene som opptar deg, så dukker denne ensomheten opp sammen med andre mennesker. Jeg synes det var en god sak. Ja, absolutt, for det er jo kjentkjerning at
Jeg har følt meg mye mer ensom i store forsamlinger enn jeg har gjort når jeg har vært alene, i hvert fall i naturen. Da kan man også føle seg ensom i naturen i korte perioder, men stort sett, hvis man er i naturen over tid, så blir man en del av omgivelsene, og ensomhet er ikke en del av de følelsene du har. Men hvis det er et selskap, og det er bare bla bla bla,
Å Gud, bevare meg. Eller da jeg var yngre, så reiste jeg mye da også, og da hadde jeg jo innmellom meg plakk. Og hvis du går i New York og ikke har penger, da føler du deg ensom. Og jeg kjente jo ikke noen folk der. Da er du ensom.
- Også det med å være ensom i et forhold. - Midt i byen. Forhold også kan være veldig ensom. - Hvis det ikke er noe å prate med partneren om. - Ja, eller bare litt bla bla bla, praktiske ting, litt sånn kontoraktig. - Kjenner du Nils Rune Langeland? - Ja, selvfølgelig. - Jeg vet ikke, han bare sånn:
Det var første gang jeg møtte han på podcasten eller noe nylig. Ja, med boken. Veldig bra bok da. Ja, det er det også. Men bare for en interessant type. Ja, ja, ja. Det er morsomt. Jeg er jo forelegger, så jeg har lest til tross for trapperne, så
Jeg hadde innledende prat med han om boken, så jeg har ikke hatt så mye med den. Det var flinke kolleger og jobbmann siden. Men det morsomme er at en del av de veldig gøyale betraktningene han har i boken, det er jo akkurat det som løfter ham til å bli Lils Rune Langeland. Det er det som er galt med boken, mens det andre er bra. Det er andre som hvem som helst kunne skrive som har samme bokideen og gjør den samme reisen.
Det handler jo ikke om å like, like, like meningen hans, for så anmelder han like, like meningen hans, derfor synes jeg det er teit at han skriver den i boken. Men det er jo ikke det det handler om, det handler om bare at noe så sjelden som en original avsender av en reiseskildring, som opp og til forut, han reiser jo da, for de som ikke kjenner boken, han reiser jo da langs Munatos grense inn mot Russland, så det er jo et kjempe, og går, treffer mennesker og forteller hva han opplever, det er jo et kjempeinteressant bok.
men fra et veldig personlig ståsted, og det er jo det siste som må til for at det skal bli leseverdig, og så er det jo god på språk og sånn. Det er jo et format som man kan kjenne seg inn i fra mange som har lest Asle Tøye som hører på her, og det er liksom den reiseskildringen. Jeg har veldig sansen for den type smart intellektuelle
typer som er ute i felten, men som ikke skriver boka fra skrivebordet. - Ja, han skriver om ting han opplever, ikke om det andre folk opplever. - Han sa jo da, "Problem assa,
Men sannheten er jo at mann og kvinne har ingenting å snakke om. Det er røffstaten din. La det synke inn. Det er en spiks råd om du liker eller ikke liker det, men jeg synes det er tøft gjort å si det, for det er ingen oppsidd mot å si det. Nei, nettopp.
Og hva skal det om intellektuelle i samfunnet hvis de ikke sier ting som er i strid med hva de fleste mener? Og kanskje hva nesten alle mener. Og derfor er jo Nils Rund Langland han er jo en viktig stemme. Jeg husker også moren min, intellektuell og
Hun lærte meg da jeg var liten at intellektuelle står opp mot makten, de sier sine egne ting og de tar mindre hensyn enn andre. Det er ofte begrunnet til meninger, fordi jeg har tenkt og erfart det.
Det er veldig søtt, det var jo sånn Sovjetunionen eksisterte og de intellektuelle der stod opp. Men så husker jeg valgkampen i Norge 2009-2013 da jeg ble forlegger. Da var det Arbeiderpartiets styre. Da gikk alle kunstnerorganisasjoner, jeg tror alle, det er ganske mange i Norge, det gikk et demonstrasjonstog i Oslo til regjeringsbygget til støtte for det sittende regimet. - Du verden.
Jeg har aldri hørt om noe annet sted i hele verden at de presumtivt fritt tenkende menneskene som bør være litt skeptisk til makten, samler seg sammen i et felles tog to ganger etter hverandre for å støtte det sittende regimen. Det eneste handler om at de skal få penger ut av regjeringsfølget, eller det er først og fremst det det handler om.
Men det er helt unikt, og da tenker jeg at hvis det skal være sånn, så trenger vi jo ikke tusenvis av folk intellektuelle, og da trenger vi egentlig bare én. - Hva var parolen på det? - Parolen var at sitt regime, de kalte det for rødgrønn regjering, at de måtte få videre makt, og de støttet dem til valg og hele opplegget der.
Men det er bare interessant at hvis alle de intellektuelle mener det samme, så trenger man bare en. For hele poenget med å ha intellektuelle og ha støtteordninger og alt mulig sånt, nå er jo at forskjellige meninger skal blomstre. Ja.
Og Nils Rund Langerland er et eksempel på en som har forskjellige meninger. Han bor hjemme hos moren og faren sin på Voss, for han har ikke jobb og har ikke noe særlig inntekt. Jeg tror ikke han får støtte på noen stunder, eller kanskje han har fått litt på den boken, det husker jeg ikke. Jo, han fikk litt på boken faktisk. Så det var jo fagetrepp. Ja, forfatterforeningstøtte, kanskje fritt ord. Det viser jo at systemet kan fungere selv om man er annerledes.
lurer på om Frito, jeg så det i margine, for jeg var litt interessert i det samme, det var noen støtteordninger. Nei, jeg tror han fikk støtte. Hvis ikke så hadde han ikke, han fikk vel litt forskning da, hvis ikke hadde han ikke hatt mulighet til å få en trappertur.
- Spurte han, har du aldri hatt et verdtilt forhold eller hatt en lang, dyp, interessant, skikkelig fruktbar samtale med en dame? Jo, jo, jo, eksen var jo helt fantastisk og masse lange samtaler. - Ja, ja. - Det var ikke noe der da? Nei, men det ledet jo ikke til noe spesifikt. - Det er som sagt, det er tøft gjort å kunne si ting som du bare vet at folk misliker. - Ja, jeg er enig.
Ok, la oss hoppe litt videre på listen her da. Det er jo mye mer morsomt vi kan snakke om her. Det er jo en juicy overskrift på et punkt her, er hvordan få en mer interessant samling enn en oligark. Ja.
- Det er jo konklusjonen at det er ganske lett. Fordi en oligark, de fleste oligarker skriver vel det også at de har jo, først og fremst har de jo blitt rike ved å stjele stjele midler fra sitt eget fattige folk. Så de har litt merkelig start, men i alle fall mye kontanter. Og, men de,
Min erfaring, og det er ganske mange sånne typer, om det kan være oligarker eller liknende, som samler kunst. Min erfaring, som jeg så vidt var inne på et sted, er at de tar ingen sjanser.
De skal kun kjøpe det presumtivt beste, det som er inn, altså apropos like, det folk liker, det som akkurat nå får gode anmeldelser. Og så får du en kunstrådgiver som du betaler godt, og det er ikke noe gærent å bruke kunstrådgiver hvis du ikke gidder å gjøre det selv. Men de kunstrådgiverne, noen er veldig gode, men de fleste tar ikke noen sjanse av de heller. Så det ender opp da, det han, Olli Garkne, nevner i boken, den gang han samlet, så
var det Jeff Koons og Damon Hearst, var de to absolutt hottest kunstnerne i verden. Så han brukte, ikke bare på de to, men nå snakker vi også om 15 år siden, et eller annet sånt nå, jeg tror han brukte...
halvannen milliard dollars på de og andre kunstnere som var de mest populære akkurat da. Bare noen år etterpå kunne han ikke fått halvparten for en gang. Til tross for at det var de mest kommersielle kunstnerne. Men uansett, samlingen hans bestod bare av riktig verk. Det var bare sjekk, sjekk, sjekk.
og det blir jo bare kjedelig. Ja, ikke sant? Så der konklusjonen er ...
Hva skal vi rappe opp det punktet der med? Nei, at det er det personlige engasjementet og den lidenskapen, og at du bygger din egen smak, og er villig til å ikke bare lytte til andre hva som er populært, og lytte til markedet med å finne din egen vei. Det er moralen. Så hvem skal man henge med i kunstverdenen da, hvis man skal åpne opp for best mulig mulig prosjekt? Ja,
- Det er, jeg kan si at du må velge. I kunstverden så har du jo andre samlere selvfølgelig. Kuratorer på museer, altså museumsdirektører og sånn forskjellige greier. Og så har du galleristene, de som selger mellom mennene og damene. Og så har du kunstnerne.
Og alle de kan være morsomme å henge med, og jeg omgås dem alle sammen. Men skal du ha de beste verkene, mest interessante verkene, de du gjerne vil kjøpe, da må du ha godt forhold til galleristen. For galleristen er som regel den som bestemmer hvem som skal få kjøpe hva hvis det er etterspørsel. Og selv om det ikke er etterspørsel, så er galleristen ofte en god samtalepartner
om utstillingen, selv om det ikke er noen andre som vil kjøpe opp en utstilling. Det er jo hyggelig å snakke med galleristen, for galleristen ser jo verkene hver eneste dag, hele dagen, og kan mye om kunstneren. Og galleristen kan hjelpe deg litt på vei til å forstå hva som er best. Så derfor er galleristen den viktigste. Så det er gallerister jeg har brukt mest tid på. Er det vanlig at galleristene tar 50%? Ja, de tar cirka 50%. Det har alltid vært sånn?
- Mellom innre? - Jeg vet ikke om det alltid har vært sånn, men det har iallfall vært sånn veldig lenge. Noen veldig hotte kunstnere tar kanskje 78 % selv, men tommelfingerregelen er at galleristen tar 50 %. Så du kan si at når du har kjøpt et kunstverk for 50, så er det verdt 25 når du går ut av døren. - Men er galleristerrollen litt på vei ut, eller? Med ny teknologi, nye muligheter og sånt? - Nei, det er det ikke, men du kan si at veldig suksessfulle kunstnere tar ofte "obligene"
slutter å være en del av galleriverdenen, kjører sitt eget opplegg. For de aller hotteste kunstnerne fungerer det, men for alle andre er det et dårlig tegn.
- Men skal vi se, vi har jo, la oss si hvis du går til en gallerist eller går på en galleri eller kommer litt inn i dette her, du har et punkt der altså, når bør du kjøpe på utstillinger og messer? Det er kombinasjonen, har du råd, timingen, skal du komme tilbake, ofte sånn er det vi skal kjøpe en bil, så kommer du og prøver å kjøre den litt, og så ser du på den, skal tenke litt på det. Når bør du kjøpe?
Det som er rart, det er ikke bare min erfaring, men ofte på galleriutstilling så er det ofte de mest interessante arbeidene blir enten solgt umiddelbart og/eller helt til slutt. Grunnen til at det ofte blir til slutt er at det bildet som blir hengt inn til slutt, at det er vanskeligst å forstå.
Derfor får vi ikke folk ha det. Men vi har en tendens i livet til å foretrekke det neste beste. Det er ikke noe samtidsfenomen. Det er sånn at, etter min erfaring, har det vært sånn opp igjennom historien at mennesker foretrekker det neste beste, at du ikke tør å gå for det beste i livet. Så derfor ...
er muligheten egentlig at du er på utstillingen før den åpner, eller før andre får sett, og så gjør du opp en oppfatning hvilke verk vil jeg ha, slik at du får velge fritt før noen andre har kjøpt noe som helst. Det er det beste. Men det er eksempelet på, så er det en amerikansk gallerist, hun samlet alt på det siste arbeidet som var igjen på alle utstillingene,
Hun fikk en fantastisk kunstsamling. Komplisert veldig god kunst. Men de mellom, det kan også være bra, men jeg foretrekker å være først. Og samme på messer og sånt også, så hvis det er en kunstner som er attraktiv, så prøver jeg å finne ut av ting før messen åpner, for å være før ute. Fordi på disse kunstmessene så er det ofte en galskap, og det er jo hevevis av
self-made, særlig menn, men også kvinner, som er full av seg selv, vant til å få det akkurat som du vil, og sier du hopp, så hopper alle rundt dem, og plutselig så stiller du på samme lag og skal konkurrere med sånn som meg, og
med langt mindre penger og så videre. Da må man prøve å være smart på andre måter. Når jeg ikke har vært så smart å tjene like mye penger som dem, eller brukt mye energi på det, så må jeg være smart på andre måter for å konkurrere. Men det gjelder bare de som er veldig attraktive, men mest av kunst er jo ikke så veldig hot, så det er ikke så veldig vanskelig å få tak i. Det er en morsomt poeng at alle store kunstverk var relativt rimelige en gang i tiden. Ja.
- Det gjelder jo ikke alle selvfølgelig, men veldig mye kunst, enten tidlig kunstnerskarriere har det vært rimelig, og historisk så ser du de største kunstnerne, som det er sett på de største historiske kunstnerne i dag, de har også hatt perioder fra det ble laget på 1300-tallet, eller 1500-tallet, eller 1700-tallet, eller til og med begynnelsen av 1900-tallet, hvor de har vært helt ute av markedet, og også ute av museumsverden og kuratorer, og så kommer de tilbake igjen. - Når du skal,
- Hvis vi skal dra på aksjonen, aldri gjort det før. Kan du si noe om hvordan det fungerer? Er det internasjonale regler og kutym og sånt å følge der? - Masse regler og kutym og sånt, men det er jo der man selger kunst annenhånds vanligvis. At man skal selge det man har, og veldig mye kunst er billigere på aksjoner enn de er i førstehåndsmarkedet.
Nå er vi på Fornebo, så drar man bort til Blomkust, like borte på veien her. Der er det mye kunst som er veldig rimelig. Det er noe nyhetens interesse har lagt seg. Hvis det var mye kjøpere opprinnelig, så er det ofte mange kjøperne borte etterpå. På aksjoner kan man innmeld om å gjøre veldig gode kjøp.
Men da får man jo bare kjøpt akkurat i arbeidsmarte salg, så man får ikke valgt da. Hvordan er det med pruting og sånt? På aksjon får du ikke prutet da. Nei, jeg tenkte på sånn... Ellers, du får på internasjonale gallerier så får du gjerne 10% utenvidere, og hvis du er litt god kunde får du kanskje 15% rabatt, og er det museum får du gjerne 20%. Det er litt sånn gitt. Men det kommer litt an på. Jeg pruter ikke så mye, jeg tenker at det er mye viktigere å få et godt verk. Ja.
- De fleste gallerister tjener ikke noe særlig penger, så de kan bli litt irriterte og gnåle for mye om pris. Det kan si at betaler man litt ekstra, og det er det beste arbeidet, så er det til de grade verdene. - Jeg har to malerier her som bare to gjester, han ene er gjest og den andre er
En CD her er fra Herman Flåten, bergenser som bare er. Jeg har lyst til å male noe på siden av hva jeg skal male, så jeg tar Daft Punk som spiller på piano som skulle vært Hans Zimmer. For jeg har lignende bilder med Hans Zimmer stående der. Og så er det Aksel Vindenes, han er artisten i Kakkmann og Fakka. Han var sånn, send meg et foto av deg selv, så sendte jeg det, og så malte han det. Så vi hadde opp i studio her, når han var her sist.
Det er deg? Det er meg da jeg var 30. Åja, ikke sant? For det er to bilder, da skjønner jeg det. Ja, så han har malt en fotografi da. Og det der er egentlig bare fra en... Jeg synes jo det er Death Punk altså, han som spiller på flyglød der. Fint malt den jakken altså, det er fløyelsjakken, skinnet der og sånt. Det er jo to flinke karer da. Men det er det ene, ikke sant, at...
- Som kult sammen må du gjøre valg, det er ikke noe for meg, men jeg kan jo se at begge er flinke, så jeg skjønner godt at folk kjøper det og er glad i det. - Herman Flåtene gjør ganske god butikk på å blande Disney eller animerte karakterer med
- Det figurative, på en måte. Sånn Cola-boks oppi hjørnet. Det var en jævla trend. - Ja, ja, ja. Men du vet at alt som minner kunstkjøperen om lykkelig øyeblikk i barndommen, det er lett å selge. Så det er en Cola-boks, selge Cola, det er jo, i hvert fall da jeg var liten, fikk brus. Det var jo et fantastisk høydepunkt i familien KG. Så det er klart at når jeg ser en Solo-flaske, så synes jeg det er litt søtt.
og ser et Van Gogh-bilde, så kan det minne deg litt om Donald Duck. - Ja, som nostalgi. - Ja, stort sett alt som minner mennesker om det de tenker på som det lykkeligste øyeblikket i barndommen. Hvis du kommer inn på det, så kan du slå mynt på det. - Vi har snakket litt om figurativ kunst, og så har du noe av det, og hva er ditt forhold til den?
I Norge har det vært en stor greie med figurativ kunst, ikke figurativ kunst og sånt, men internasjonalt så
Det var en periode på 90-tallet hvor maleri var ut, og maleri aldri ville komme tilbake og sånn. Det var i Norge også et helt håbløst tanke at alt skulle være i andre media. Men i dag lever jo maleri i beste velgående. Kommersielt er maleri både figurativt og abstrakt kjempehot. Men i Norge var det jo litt så veldig med den ånden der drømskolen som folk i Norge var veldig aggressive på. Men det var ikke...
Sikkert noen som har holdt på med det utlandet også, men det var et ganske norskt fenomen. - Kjenner du Odd Nærdruen også? - Jeg kjente han i gamle dager. - I gamle dager? - Er det 1.6. så er det gamle dager. 90-tallet er det gamle dager. - Du har ikke noen bilder malerier av han? - Nei, han tegnte et veldig fint portrett av meg som jeg er glad i.
Han hadde jo vært morsom til å ha, han var også i Toye sin podcast, men hadde jo helt fantastisk prat med Weber og Sand her. Fy faen for en herlig type. Herregud. Men både Weber og Odd er jo
fantastiske typer å prate med. Så hadde jeg invitert Odd. Han sier veldig morsomme ting og interessante ting. Og som vi sa i stedet med Langeland, så annerledes ting da. Og det er dessverre mye som er moro, men at det er folk som
tenker litt annerledes om det samme, og kanskje annerledes om noe helt nytt, for den svar skyld, eller kommer opp på noe helt nytt. Men Weber er jo også klart at han er en jævlig morsom kar å prate med. Ja.
- Og han har holdt på med det samme hele tiden, til tross for all motgang og dritt og diskusjoner og møkkakasting og alt mulig sånt nå, så har han hatt den ideen om at dette er mitt uttrykk og mitt virke, og stått på hele veien. Og det står også veldig stor respekt av. - Veldig, jeg har aldri snakket med ham før, og visste ikke så mye om ham før han kom hit i podcasten, og det var bare en av de beste pratene jeg har hatt her.
spesielt i den sjangeren der og sånt. - Jeg sa en gang i intervjuet, ble spurt om kommentarer om Webern. Webern ble intervjuet, og så var det sånn at du skulle spørre noen kjente folk om Webern. Og så sa jeg at Webern har hatt en stor tanke i hodet hele tiden, på en eller annen variant av det. Og jeg sa jo det som et kompliment. Men det ble formulert, det var selvfølgelig min skyld, for jeg burde jo le
leste etterpå før det ble trykket, slik at det ble riktig, men så kommer det frem i avisen, og det var fornærmende at han bare hadde en tanke i hodet. Men for meg var det sånn omvendt at den ene store tanken Weber har hatt, den har han bygd ut i alle mulige fasonger i dybden og bredden og lengden. Det er et eller annet veldig fascinerende med mennesker som har den indre gløden.
Vi skal begynne å runde av Søkt Musikk her nå. Det er jo fredag. Vi har sagt veldig litt om kvinnedagen da. Du har jo bedt om noen ord der, Erling, å si litt om kvinnedagen. Nei, jeg har ikke det, men jeg tenkte på det. Nå har det heldigvis vært litt sånn debatt rundt det, men noen ganger har jeg satt og sett på tog i Oslo,
og nå har det vært noen som prater om det akkurat til siste, men dette har pågått i årets vis, det er hvor veldig nasjonalt det er. Det handler bare om, nesten bare, eller så godt som, bare problemer i Norge. Og jeg tenker at hva slags hverdag er det du har da, hvor du kan...
på kvinners problemer og kunne relatere til kvinners problemer i Norge. Jeg tenker at det er
Det er spesielt, og det er jo ikke bare kvinner i Norge, men det er jo hvite kvinner i Norges problemer som er født i Norge av hvite foreldre, som dominerer, og bannerne domineres av deres problemer.
Så jeg tipper kanskje i dag at det er annerledes, jeg måtte ha stått litt med avisen, men dette har pågått jo åretsvis. Men når det er sagt, så jeg vokste opp en mor som innimellom gikk i 8. mars da, og abonnerte på det første kvinnesaksbladet som het Sirene. Faren min abonnerte på Playboy, og hun abonnerte på Sirene. Så jeg har fått litt sånn inn med morsmelken egentlig. Og jeg husker moren min ville ha
Vi ville ha fryseboks, det var jo noe nytt på 70-tallet. Og da husker jeg at faren min sa at det var bare tull, for det kostet ganske mye penger den gangen. I dag er det nesten gratis, men det er i hvert fall billig. Men den gangen var det mye penger, og vi var jo en typisk middelklasse familie med begrenset med ressurser. Og faren min sa til mor og min at, nei, bare handle oftere. Og da var jo butikkene, det var jo før Kåre Ville og Kåre den Topp, så da var jo butikkenes, det var jo oppe fra 9 til 5.
hver dag, og fra 9 til 1 eller 10 til 1 på lørdager. Så det var ikke så lett. Alt var lagt til rette for at kvinner ikke skulle jobbe og handle, men moren min ville jo jobbe. Men det var bare sånn,
Det var en lang lekse, men jeg har tenkt mange ganger på hvor kort tid det er siden at det var selvsagt at mannen jobbet, kona var hjemme, kona tok knapt nok utdannelse, og så videre og så videre. Og hvor fort det har gått. Og for meg, jeg tenkte at det er i hvert fall veldig viktig å huske på hvor kort tid det har tatt fra
de forandringene fra 70-tallet frem til i dag, og de kvinner som ikke beres den for det også. Så jeg har litt kjærlighetsforhold til hele den bevegelsen, men jeg synes det svikter når du bare tenker på seg selv. Tror du at du kommer tilbake til at kvinner kommer til å bli mer gammeldags sett tilbake til 60-70-tallet?
- Det blir en generell trend, stor trend. Det har jeg ikke tenkt på engang, men det synes jeg er vanskelig. En ting jeg synes også er ubehagelig, er at jeg merker at i Norge blir det en kvinne som velger å være hjemme, i og for seg med henne også, velger å være hjemme og ikke realisere seg selv gjennom arbeid, blir sett ned på.
Også mennesker jeg har respekt for, hører jeg plutselig omtaler hjemmeværende med litt respektløst. Og det er jo helt forferdelig, rett og slett. Og det hører jeg i dag, og det har jeg hørt litt siden egentlig 80-tallet,
eller til og med slutt av 70-tallet. Så det er jo ikke holdbart i det helt. Man må jo velge selv. Kona til kameraten min, hun hjemmeværende, hun finner det veldig vanskelig rett og slett med norske kvinner som ser ned på henne fordi hun valgte å være hjemme. Så hun får en forklaringsbyrde? Ja, og så at hun har sviktet litt som kvinne. At hun ikke har forfulgt det vanlige jaget, men at hun rett og slett synes det er
Det er morsomt å drive med andre ting enn arbeid. Det er spennende. Det er jo helt sånn. Så det... Jeg håper det tar slutt. Men at kvinner... Jeg tror at det blir en massbevegelse tilbake. Det tror jeg ikke. Men...
Ting forandrer seg. - Automatikken i at hvem som har forklaringsbyrden, at ikke det er, i den saken her, at det er hun hjemmeværende som skal forklare hvorfor hun ikke selvrealiserer seg selv, versus at kanskje en andre skulle sitte på forklaringsbyrden der. - Ja, men hva sier du, jeg hørte på biologen Matt Ridley prate her forleden, og han sa det at det eneste er jo
med barn, altså fødsel og oppfølging av barn like etter, det er det eneste området hvor det ikke er diskusjon om hvem som skal gjøre hva egentlig. Men at det snevrer siden veldig, og at
Han satte spørsmålstegn som biologisk, hva som henger på greit biologisk, og hva som ikke er interessant å høre på. Jeg tror jeg skal ta det forslaget ditt om at vi lager en egen kvinnespesialepisode. Da tar vi det til sommeren. Det var et veldig bra forslag, eller? Da får det i hvert fall mange lyttre.
- Du er fortsatt den eneste i podcasten som har takket nei til Comfy Balls bokser på sluttet. Det gjelder vel samme dag, eller? - Ja, jeg sa til kjæresten min at moren til tidligere kjæreste kjøpte masse underbokser til meg, etter tips fra datteren, som jeg bodde sammen med i 16 år. Da kjøpte kjæresten min for å ta opp konkurransen en del underbokser som jeg har nok.
Men jeg synes komfortball ser bra ut, men jeg blir veldig plaget av den reklamen jeg ser på alle Arsenal-kamper, og da er det komfortball-reklamen. Og jeg synes den er ...
konkurransene har, men det er blant det teiteste reklamene jeg ser. Vi kan ta det etter vi har skudd av mikrofonen, men jeg har noen boksershortser uten Comfyballs logo på, som bare er helt svart strikt rundt. Det er jo fine, jeg kom på etter at jeg var her, så kom jeg på at jeg traff han der i grunnen der en gang, av Comfyballs. Ja, Anders...
Jeg husker ikke hva han heter, kanskje jeg er flere grunner, men han ga meg i alle fall en sånn Comfyball-unbokse for herrens mange år siden, og det var jo veldig bra da. Men det var før reklamen ødela for meg. Jeg kan si at Anders, han trakk vel seg ut av Comfyball, han solgte det til netthandelgruppen og lekte seg med litt andre der, men det var Anders Selvik som fikk inn Comfy samarbeidet. Det er litt morsomt at Comfyball er litt av det som ga meg
punchen og tyggeten til å trekke meg ut NRK og satse på podcasten. For det var den eneste annonsøren jeg hadde på trappene der, og så bare fikk vi akkurat landet den sammen med de gikk inn i Premier League, så det er litt konfibås. Jeg har alle som har hjulpet meg ut på ekspedisjon for eksempel, kjenner jeg kjærlighet til en dag i dag.
- Og så typisk du får hjelp av han, det kom forbål, da har jeg en eller annen sånn indre lojalitet omfor alle som har hjulpet meg til enhver tid gjennom livet. Det skal mye til for å ødelegge den lojaliteten. - Ja, enig. Og det er liksom de som har vært med fra starten, det er alltid mennesker å ta hånd i. - Og de som har prøvd å ødelegge, de har jeg et helt avslappet forhold til. Det er bare en revansj som fungerer. Eller to, den ene er å leve et godt liv,
og noe andre er suksess. - Godt liv og suksess, gode varsler. Det var siste året i podden, og så smyger vi opp denne her. En deilig ... Nei, skal vi se, gjør jeg det riktig nå da? Nå blir det mye kamera. Er det orange eller? Apelsin-orange cover. Kunsten og samlekunst av Alin Kage. Så det er siste boket enn så lenge fra deg.
- Du kan få på andre språk, men DNB var smarte, så de kjøpte faktisk ett eksemplar til hver av de beste kundene sine. Da ble lagret tomt. Hvis det er et godt DNB-kunde, så får du det gavet DNB i løpet av våren. - Hvor mange bøker var det som dere røykte? - De kjøpte 450 bøker, tror jeg. - Perfekt.
Og så måtte vi, de var 125 engelske, for de hadde ikke flere norske igjen. Så jeg sikret meg fem eksemplarer selv, og så resten går til DNBs beste kunder. Perfekt. Så hvis du ikke får den av DNB, så kan du godt drømme om å ta et toppkunde, men du er ikke det.
- Men det er ute til salg i alle butikker? - Ja, den finnes i bokhandelen, men det blir ikke levert flere. - Det blir ikke noe flere opplag? - Nei, men nå er vi tomt for opplag, den ble trykt i 2015, så etter ni år er vi tomme.
så vi er mer fornøyde med at vi har solgt ut hele boken men antikvariater skal leve de også ikke sant, ok, sånn semi-limited edition her da men det er en bedre du, det var helt fint med alt å prate med deg nå, se deg igjen i like måte så håper vi får til en ny runde kvinnesak hei, du tar med moren min da ja, det synes jeg gjør så mye det var bra faktisk ok, takk for nå, i like måte, stå på