‹ Tilbage til podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut
1/4/2022
Geir Jordet | Fotball: Forskning På Straffesparkkonkurranser, Visuell Persepsjon og Søk På Banen

Wolfgang Wee intervjuer fotballforsker Geir Jordet om visuell persepsjon, scanning og søk hos elitespillere. Jordet, tidligere fotballspiller selv, har brukt mye tid på å studere persepsjon og scanning, og har funnet sterke sammenhenger mellom scanning og prestasjon. Han har jobbet med klubber som Arsenal og Chelsea, og har også forsket mye på straffesparkkonkurranser. Jordet mener at scanning er et viktig verktøy i alle lagidretter, og at det kan være en viktig faktor for suksess i både fotball og næringslivet.
Transkript

Vi kan jo bare fyre i gang da. Kjør på. Først det jeg tenkte på er sånn, det vi skal snakke om i dag er jo visuell persepsjon hos elitespillere. Og det er jo sånn, jeg tror Jamie Carragher sa noe morsomt en gang til han der

Det har han Gary Neville, at det er ingen som drømmer om å bli sånn som deg og meg, sånn venstre, bekke eller midtstopper. Alle har lyst til å bli en stjerne fotballspiller. Og det er sånn der, jeg kan ikke se for meg sånn, du har spilt fotball selv da du var unge, eller? Absolutt, ja. Det regnet jeg med. Og det er sånn, man ser jo ikke for seg at man skal bli en analytiker når man er ungdomsfotballspiller. Og liksom, hvertfall kanskje ikke sånn,

visuell persepsjon, det er også det siste man tenker på når man spiller juniorfotball. Det var ikke planen det, nei. Det er jo litt sånn der, hvis du ser tilbake på den tiden du var, på hvor høyt nivå spilte du egentlig? Jeg spilte ganske bra juniorfotball, så jeg var på et brukbart strømmen lag som juniorspiller, og så

Og så er jo historien, for å bare ta den, det kan være greit å starte det her. Det er at jeg ble tatt opp på A-laget, altså første år som senior, skrev profesjonell kontrakt og det var i det hele tatt. Og så ble jeg skadet i første treningskamp på vinteren. Første kamp, så ryker de i lysken. Og det var faktisk det. Så jeg kom aldri tilbake. Du gjorde ikke det da? Jeg gjorde ikke det. Men nå ser jeg tilbake på det og tenker at det var jo helt flott. En besting.

Jeg hadde sannsynligvis aldri blitt en fantastisk spiller, men det som skjedde da var at opp til det tidspunktet hadde jeg brukt all energi på å bli fotballspiller, og den energien måtte jo gå et sted. Jeg hadde nettopp begynt å studere på idrettshøyskolen, og oppdaget lesesalen for fullt, for å si det sånn. Så da var det...

15 timer om dagen på lesesalen i stedet, og det var helt gull. Har du også sånn der som alle misliket fotballspillere har tenkt sånn, faen, hvor langt hadde jeg kommet da hvis jeg bare hadde gjort det og gikk til den klubben der og ikke fått skaden og sånt? Nei, jeg har ikke vært der. Men det har jo litt å gjøre med at jeg på en måte fikk fylt det gapet ganske kjapt. Jeg var trener ganske tidlig også.

Så jeg tror da, dette er jo ikke offisielt, så det får eventuelt dine lyttere melde inn om det ikke er det, men jeg tror at jeg er den yngste trener i norsk toppfotball ever. Åja. Så jeg var hovedtrener for et lag i toppserien for damer i en alder av 22. 22 år, ja. Så var alle spillere enda eldre enn deg, nesten. Absolutt. Så det var jo spesielt. Hvordan var det da? Hva som var...

Hvordan gikk en 22-åring inn i en sånn rolle? Han gikk inn i den rollen fordi at han var såkalt suksess-trener med store hermetegn når jeg var idrettsassistent på krigsskolen. Altså min første gangstjeneste. Og

De hadde et krigsskolelag som hadde ligget nede med brokketrygg i alle år, og så kom jeg inn og hadde dønn flaks i de kampene jeg var trener. Så det ble jo en suksess. Man begynte å snakke om det i blant offiserne på krigsskolen, og så var det en der som var fysisk trener for dette laget, Gjelleråsen, i toppserien. Så han sparket de sin trener.

For de hadde jo til end i år. De vant jo ikke en kamp det året, og det endret seg ikke til at jeg kom inn. Og da var det en enkel og billig, ikke minst, løsning. Så da fikk jeg tre kamper som hovedtrener for det laget der. Nå gikk du inn da med sånn pond og sånn. For det er litt sånn, jeg kan se for meg som ung leder i 20-årene, så er det ofte sånn at jeg tror man har tendens til å kopiere sine idoler og forbilder, for man har liksom ikke laget seg et sitt...

sin ego, en av sin identitet. Man har jo ikke ferdig formet som 22-åring. Jeg husker alt jeg angrep som 22-åring, så ville jeg være litt mine idoler og forbilder før du skjønner at du må lage deg selv. Nå var jeg jo student på idrettshøyskolen, og var jo utdannet for så vidt trener gjennom det der. Drillo var jo en av foreleserne, Einar Sigmundstad. Så jeg hadde jo prøvd meg som trener før det, men jeg kom jo inn og var...

- Det var videoanalyser og det var full pakke. Det var det tre ukene dette var til. Og mentale ting. Det er litt sånn som jeg har gjort det der. For også i den perioden begynte jeg å jobbe som mental rådgiver. Og var inne med laget og spillere på brukbart nivå, altså Oboz-liga-nivå. Og samme der også. Da jobbet jeg med spillere som er betydelig eldre og betydelig mer livserfaren enn jeg er.

Det var vel 22-23 det også. Nei, det startet tidligere, 21.

Jeg ser tilbake på det nå, det blir jo bare dumt. Der sitter 30-åringer og diskuterer skilsmisseproblematikk med en 21-åring. Det går jo ikke. Men det var litt sånn jeg var da. Jeg er sikkert litt sånn fortsatt da. Jeg kaster meg inn i ting og eksperimenterer vilt og blir veldig uredd i de situasjonene der. For jeg har en veldig confidence på disse faglige tingene. Det er trenekarrieren da. Vurderte du å få følge den, eller?

Ikke som hovedtrener. Vi får alt oppspist ned i dag. Nei, mer at jeg har aldri egentlig vært så interessert i det å strukturere lag og disponere lag og planlegge treninger og den type ting. Det er greit det også, og jeg kan jo litt om det, men jeg har vært mer interessert i enkelspilleren. Enkelspilleren og psykologien i det. Så jeg har jo

På et vis har jeg aldri sluttet å være trener, for jeg jobber jo fortsatt med enkeltspillere, og det jeg gjør i alt er jo en variant av treneryrket, men litt annerledes. Jeg tenkte på bakmål når jeg spilte juniorfotball og litt avdagsfotball her i Bærum og sånt, så

Drev jeg å scanne og ha det her, og det er persepsjonbane å kikke rundt med, og sånn var det greiene der. Jeg kan ikke huske at jeg drev med det, i hvert fall ikke bevisst og aktivt, kanskje til en viss grad, sånn amatørgrad. Jeg kan huske selv at du var opptatt av disse tingene her, og sånn, faen, jeg må kikke meg over skulderen, jeg må se over mye av det vi skal snakke om i dag. Var du observant på det selv som spiller, eller var det noe du oppdaget senere? Ja, jeg var observant på det da.

Dette her er jo ikke noe helt nytt. Som spiller var jeg jo ivrig og leste trenerlitteratur. Jeg var jo dypt inn i det også når jeg var spiller. Så det var jo dette en del av det å ta imot balen, det å sende fra seg passninger og så videre. Det er

Andreas Morrisbakk i sine gamle bøker snakket om hovmesterblikk og disse tingene. Så det var jo en del av det. Men så var det en, fra det og til at jeg begynte å studere det, forske på det og jobbe med det, er det et lite gap på et vis. For at

Disse studiene startet egentlig veldig teoretisk, at jeg hadde lyst til å finne ut mer om oppmerksomhet og konsentrasjon i fotball. Og skulle skrive noen studentoppgaver på dette her. Det med oppmerksomhet i idrettspsykologien er et ganske stort tema, som mange har gjort noe på, og det er mye tester på dette her, og det er mye teorier. Men jeg var ikke så happy med dem, for de ble så abstrakte, de ble veldig teoretiske. De hadde liksom ikke noe med å

med selve spillet å gjøre. De tok ikke kompleksiteten i det åpne spillet lagspill fotball. Så jeg gikk gjennom det og skrev mye om det, men var liksom aldri helt fornøyd. Og så kom jeg dit at jeg skulle skrive mastergrad, hovedfaksoppgave som det het. Og jeg måtte ha noe som var litt annerledes. Jeg kunne ikke bare reprodusere det som alle disse gamle amerikanske teoretikerne hadde gjort. Og da var det jeg

prøvde meg fram og begynte å leite etter, kan dette her måles konkret på banen? Og så tok jeg med meg daværende NIH-student, Jostein Johansen, som også nå er kollega på NIH, som spilte på Bærum. Det er Jostein Johansen, for jeg spilte med lillebroren hans, Jonas Johansen. Ikke sant? Så tok med meg han, spurte om han kunne stille opp, om jeg kunne filme han i en kamp.

Så filmet jeg han close-up gjennom en hel kamp, og ser jo at dette er noe som på en måte kan telles, kvantifiseres, analyseres. Gjorde det litt mer med han, snakket litt mer med noen om det, og så ble det etter hvert starten på en oppgave der jeg tok tak i fem lynspillere, og den eneste som har blitt ordentlig god etterpå er Hassan El Fakiri. Spennende. Og filmet dem i...

Det var mye kamper. 10-12 kamper. Rekrutterte med meg et team med studenter på NIH. Så vi var en gjeng med fem stykker med sånne gamle, svære VHS-kameraer. Når er vi? Er vi på midten av 90-tallet nå? Da er vi i 97-tallet.

Vel, ja, 1997-98. Og da må unge lyttere bare vite at det er AV-utstyr, vidutstyr på den tiden her. Det kostet faen så mye, altså. Ja, det kostet mye, og det var så tungvind. Det var noen sånne enorme batterier som gikk inn i disse kameraene, og vi filmet på vinteren, startet på vinteren. De ble veldig sånn...

Ja, de var til en omgang, og så måtte vi enten lade dem opp, eller i hvert fall varme dem opp på innerlomma eller jakka, eller så gikk de tomme i en annen omgang. Men vi kom oss gjennom da. Det var et ekstremt mye arbeid som gikk inn i det der. Det var fem spillere i, jeg tror det var 10-12 kamper,

Du kan si det er 50 kamper som jeg satt av og analyserte hver eneste gang de var borte i ballen, så kikket jeg på hvordan de kikket, hvordan de orienterte seg, hvordan de så rundt seg før de mottok ballen, hadde masse, masse variabler på dette her.

Og så trente jeg dem underveis. Det var ikke nok for meg å bare analysere det. Helt fra starten var det sånn, jeg vet at dette er viktig, og så må jeg bare finne en måte å trene det på. Og så ser jeg tilbake på det nå, og tenker jeg skulle startet på en helt annen rekkefølge. Jeg skulle startet med å vise frem at dette er viktig. Det var regnet jeg med at det var. Det kom for to år siden. Noen flere år siden. Var det vanskelig å få...

innpass både hos klubber og spillere og få, skal vi si, kollegaer og studiesteder til å forstå hva du ville frem til å jobbe med? Var det vanskelig å forklare det her? At dette her er viktig? Var det engasjement når du bød på disse ideene og studiene, eller var det bare å holde på og studere det der?

Det var nok en blanding, men på studiesteder var det ganske greit, for jeg var så ivrig. Så folk skjønte jo at de kunne ikke stoppe dette ivrige toget som bare hadde satt seg på perrongen og sett seg ut i en retning. - Var det mange som så potensialet i det?

Nei! Det vil jeg ikke si det var. Så folk synes det var stas at jeg på en måte tok noe langt, men det beste eksempelet på nei-svaret mitt på det spørsmålet ditt nå, det er når jeg holdt på med dette her, så klarte jeg også på en måte masemegnt å holde litt foredrag for norske trenere og så videre.

Så det er et årlig cup-finale-seminar for alle norske trenere, som selv på den tiden der var ganske stort, med flere hundre deltakere på idrettshøyskolen rundt hver cup-finale.

Da hadde jeg et par innlegg. Det første var veldig kort og greit, så det var ikke så mye å gi motstand mot. Det var litt teoretisk, men ordentlig. Mens det andre var litt større. Da hadde jeg et par timer i et litt mindre rom. Men mindre, det var 50 stykker der, tror jeg. Det var topptrenere der.

Så det var, jeg skal ikke gi navnet på de som var der nå, men det var et kjente navn på den tiden. Og jeg skulle snakke om dette feltet her i et par timer, og jeg ble torpedert. Regelrett torpedert. Spist opp, tygd og spyttet ut igjen. De var nådeløse. Det var liksom ikke snakk om i det helt tatt.

- Hva gikk det på da? - Det gikk på at jeg viste fram noen videobilder, og da var det sånn, jeg viste fram Hassan El Fakiri, men også litt andre fra de som var store på den tiden, Thor André Flo var inne, Tommy Syndal Larsen, litt sånne.

Men så var også dette den tiden der vår Rosenborg, ikke minst, gjorde det veldig bra. Og det satt jo da sterke representanter for Rosenborg-filosofien i denne salen. Og de mente at det er jo ikke noe vits å kikke. Altså det er jo ikke noe vits å kikke rundt seg på den måten, for du vet jo hvor medspilleren din er. Du vet jo fordi at spillestilen og relasjonene har jo allerede diktert hvor du skal se.

Så dette her er ikke viktig i det hele tatt. Og de sier det med pandus og med volym, ikke sant? Og jeg hadde ikke sjans, altså. Så jeg måtte regelrett bli hjulpet opp fra gulvet etter at hun var ferdig. Og det var der det startet. Så da fikk jeg jo en liten smell. Skitt, altså. Jeg har tenkt det, altså. På en måte med den...

med de resultatene og de erfaringene og de personlighetene i ryggen har vært i Europa og vunnet på bortebane, måtte stole av og vunnet hjemme. Det er jo en rått parti. Da må man ikke være mer ydmyk og forstå at kanskje det er noe her, enn den torpederingen. Det høres jo ut som ...

Ikke kom her og fuck med festningen og forsvarsverkene våre. Dette er en ideologi vi har bygd opp, og dette er kunnskap, så ikke du skal komme og kødde med her. Og det der er veldig interessant, for det der er litt fotballen. Det er nok litt folk generelt, men det er veldig, veldig fotballen. At man blir veldig beskyttende i forhold til det man gjør.

har, vet, har gjort. Man er i utgangspolitikk ikke spesielt åpne for nye ideer, nye tanker, folk som kommer fra noe litt annet. I hvert fall ikke hvis det som kommer utenifra tar litt feil på noe. Er litt for mye i en retning, eller kommer litt skjevt ut fra oppkanten,

så blir man bare veldig kritisk. Og det er sikkert et resultat av de som er der, man er litt bortskjemte. Det er mange henvendelser, ikke sant? Det er mange som er inne i fotballen og har nye ideer, og i hvert fall når man hekter på den språktrakt som har litt å gjøre med psykologi og mentalitet og sånn, så er det på en måte, da har man fått nok av folk som kommer og

og kan litt om positiv tenkning eller motivasjon, og dette må jo fotballen ha mer av. Så det blir man litt opp i det, og det kan jeg forstå. Men så må jeg si også at det jeg ordentlig lærte fra dette her, som har vært veldig viktig framover og siden, det er at du må passe på at du har eksempelen din rett. Du må passe på hvor du henter troverdigheten din fra. Så når jeg ti år etter ...

cirka ti år etter, kom tilbake til kallet tilsvarende gjeng, men nå hadde jeg kun internasjonale eksempler. Nå var det Frank Lampert og Steven Gerrard som blir sånne kroneksempler på dette her, og det blir så tydelig, og det er gode videoer, ikke sant? Da burde du stille i salen da.

Da blir det stille i salen, vet du. Og det noteres. Og det noteres, ja. Og så er det ikke dermed sagt at alle blir omvendt da heller, for det var samme da. Så det var også en stor fraksjon innenfor, jeg må jo si det, innenfor fotballforbundet, som, ja, det er jo ikke noe nytt i dette her. Og så kom jeg med litt andre ord. Jeg kalte det ikke orientering lenger, jeg kalte det å søke.

og da blir det litt lastblig gjort. Så det blir jo en vei i dette her, men det er jo en del av en prosess, tenker jeg bare. Når du kommer tilbake da, så må det i hvert fall for din egen del, selv om reaksjonene ble det det ble, så sitter du da på mye mer ubestridelig kunnskap og informasjon, som du har verifisert gjennom mange runder. Selv om du da

får den pushbacken, så har du i hvert fall en selvsikkerhet på materialet, som du gjør at du ikke starter helt på bare bakken. Ja, så du går inn der med ganske høy confidence på det. For da hadde jeg både

eksemplene som nevnt, altså gode eksempler, og det er ikke noe som slår bedre enn det. I fotballen, og sikkert også i livet for øvrig, altså veldig gode illustrasjoner er det vanskelig å argumentere mot. Men så kan du det, ikke sant? Hvor generaliserbart er dette, og er ikke dette bare den posisjonen og den spilleren, og så videre. Og så har jeg tall.

Så du må på en måte møte argumenter på flere måter. Og da snur det jo litt, så da blir det jo sånn at i hvert fall føler jeg det sånn i mange settinger, så blir jo jeg den fremste kritikeren. For da blir jeg litt redd for at folk tar av for mye, og bruker dette for mye. Ja, vi må jo huske på, ikke sant? Da blir jeg litt forsker. Her trenger vi mer forskning, og dette er jo bare et utvalg. Det er jo bare 50 spillere, hva med alle de andre tusen? Så, ja. Men tenkte du at

Det er sånn pussy at du ser samfunnet og verden hvor globalisert og liberalt og liberalistisk mange ting er, altså arbeidslivet, så er idretten så ekstremt konservativ.

- Det er ikke bare fotball som sikker som det er, vi ser jo i andre caser og sånt, og bare med bekledning, regler, så idretten er så ekstremt konservativ. Du må jo slått deg på et tidspunkt hvor vi lever i en veldig liberal tid, hvor ting blir mer og mer liberalt, men idretten er, med den pushbacken du fikk, utrolig konservativt og redd for nye ideer. - Ja, men det er jo også en sånn,

Det er flere sider av den saken også. Jeg liker litt å tenke på fotballen som jeg kjenner absolutt best, som erkekonservativ og tradisjonstro og en sånn tung materie å endre på den ene siden, og kanskje det på et vis er en sånn grunnkultur. Men så har du også miljøer som er stikk motsatt, som pusher dette veldig langt og som er

utrolig åpne, men innenfor funksjonelle rammer. Noen som har ressurser, for det har man jo i fotballen, og prøver veldig mye nye ting. Så du har noen spydspisser, og de finner seg sin identitet i den konservative fotballen. De har noe som er litt annet. Så det blir for meg veldig interessant, for det er mulig å

det er jo mulig å hente konkurransefortrinn da. Når alle er veldig spillet på den måten vi alltid har spilt, trener på den måten vi alltid har trent, så skal det ikke så mye til å gjøre ting bedre. Hvis du er litt lur, litt modig, litt framme i skoene og har...

kommunikasjons- og retorikkevnene til å få med deg folk på dette, så er det mulig å gjøre ting. Og det er jo veldig fascinerende med fotballen. Så da får du jo dine gardiole her, for eksempel, dine kroi for å starte der, som får en enorm gehør og kraft og impact ved at de er litt annerledes. Så...

Det er først og fremst det jeg tenker. Hvorfor er det en sånn grunntone som er så konservativ? Det er vanskelig å si. Det er jo en praksis bransje dette her, selvfølgelig. Det er en bransje der du reproduserer kompetanse systematisk ved at tidligere spillere blir trenere og

og fotball nå er jo en arbeiderklassesport. Det er veldig basic i grunn på et vis. Som jeg tror jeg må forklare det til dels, og så er det sikkert mye annet. - Mye annet, ja. Som regelskifter og sånt, det er jo et veldig typisk eksempel på at det sitter langt inn å forandre noe som helst på fotballbaneregler.

Det var en ting jeg skvatt litt over, så jeg tenkte sånn, er det nye tider, og som jeg egentlig ikke likte, så kjente jeg at da vokna den konservative i meg, det er når de endret, altså det er en liten detalj, men jeg mener det er en stor detalj i fotballhistorien, at når vi endret sentere, altså sendt avspark, jeg bare, plutselig sender vi bare ballen bakover, det stod en inne i sirkelen der, og da ble jeg liksom...

er ikke avspark litt sånn sermonielt og litt sånn tradisjonelt at to personer står der, visker og tisker litt bøyer litt, strekker litt og har liksom en liten samtale før det er bildet av starten av fotballkamp for meg som liksom sitter så dypt inni meg og så så jeg plutselig at det bare står en person alene der og dytter ballen bakover da mistet jeg liksom noe av det var, jeg tenkte både sånn her er det sånn veldig, har du liksom fungert ut at det praktisk og funksjonelt vi trenger ikke to personer inne i sirkelen her men så tenker jeg sånn, ja men det er jo liksom en

en sånn seremoni for å få i gang fotballkampen. Hvorfor endret man det? I no sense. Jeg synes det var en vakker start. Jeg har nok ikke tenkt like mye over det der som det du har gjort. Men når du sier det, og jeg vet ikke hvorfor de endret det, men det gir veldig mening det du sier. Når du er så mye endringsmotstand mot så mye at man

Man rokker ved å avsparke på et vis. Det er ingen som irriterer seg om å avsparke. Og så dytter du den en meter fram. Plutselig gjør de tilbake. Jeg er helt enig. Det rokker litt ved grunnfjellet i det hele. Så unødvendig. På sju i fotball er det ofte rett på skudd. Jeg vet ikke om den graden er borte nå. Nå har man mistet den edgeen her i bedriftsfotball. Ja, det er ikke sant. Ja.

Gitt man har en god sutter. Det har drept mange karrierer i med driftsfotballen, det der. Snudd opp ned på hele sjurefotball, det er den regelen der. Det burde de tenkt på. Men tilbake til persepsjon da. La oss snakke litt om, jeg bare fanget opp i et intervju en forfatter, en bok,

fra en mann som heter James J. Gibson, som du hentet visst ganske mye ut av, som da ikke handler om idrett spesielt, gjør det det? Er det noe som du tenker du kunne sagt litt om? Har du hentet noen ideer ut fra psykologien og biologi og hjerneforskning inn i dette arbeidet her som er ganske vesentlig? Ja da, det er veldig mye av det. Det er jo sånn som jeg,

ikke snakker så mye om til vanlige folk, for å si det sånn. Til fotballspillerne, for eksempel. Ja.

For nå går vi jo inn i psykologiens, teorienes verden da. Men jeg kan jo godt si litt om det. Her er det folk som er veldig interessert og gjerne går litt i dybden også, men jeg kan se for meg som en halvtime med fotballspiller i treningstraks som helst vil komme seg videre. Det er kanskje ikke like lett å plante den dybden der på en torsdag klokka til. Nei, ikke sant? Nei, altså...

James Gibson, han stod for noe som han kalte en økologisk tilnærming til visuell persepsjon. Og dette er en tilnærming som vokste fram for han, og for så vidt for veldig mange andre så vidt på 50, men mest på 60- og 70-tallet. Og det var en reaksjon på den såkalte kognitive tilnærmingen til persepsjonen.

Den kognitive tilhandlingen handler om at man er veldig opptatt av hvordan man bearbeider informasjon. Du tar inn informasjon, og så bearbeider du informasjonen ved bruk av ulike typer hukommelsesprosesser, og det er mange komplekse kognitive operasjoner, og så kommer det ut i form av en handling til slutt. Du reagerer på informasjonen som du tar inn.

Og Gibson tok avstand fra det og sier det litt sånn kokke, at det er egentlig ikke så viktig hva som er inne i hodet, det er viktigere hva hodet er inne i.

Med det mener jeg at omgivelsene til en person som skal oppfatte informasjon rundt seg, og selve informasjonen, er på mange måter viktigere enn de eksakte hukommelsesspor og minner og steg som tas i hjernen. For å forstå hvordan man effektivt oppfatter det som skjer rundt seg og tar gode handlinger basert på den informasjonen,

så bør du vite noe om det miljøet man opererer i, hva slags type informasjon man prøver å oppfatte, hva man prøver å få til med denne handlingen, hvilke funksjonelle handlingsmuligheter man søker å realisere, og hvordan informasjon spiller en rolle der, og hvordan selve informasjonsinnhentingen spiller en rolle. Så det er et forsøk på å kondensere litt det han sier. Og så er hans bakgrunn, og det må jeg nevne, det er at han var jo psykolog og forsker,

men hadde en rolle under 2. verdenskrig som radaroperatør. Han så på radarskjermer for å se om fintlige fly poppet opp på denne skjermen.

Og så var det det som ga grobunden for disse teoriene. Det som er veldig appellerende med akkurat det, er at han startet med noe veldig praktisk. Han skulle løse en oppgave. Hvor god han var til å løse den oppgaven, det kom til å bety mye for både hans liv og veldig mange andres liv. Det er noe litt annet enn psykologi som, nå er jeg litt slem, men som starter i psykologisk laboratorium. Det er der det liksom unnfanges.

Så bare det utgangspunktet der gjør at Gibson blir veldig appellerende. Og så er det også det at han var opptatt av det som er funksjonelt, altså det som skjer i den virkelige verden. Det er ikke så viktig å finne ut av hvordan man oppfatter kunstige figurer som blir presentert i veldig sånn

isolerte laboratoriekontekster. Det er mye viktigere å finne ut hvordan folk faktisk oppfatter livet, det som skjer på idrettsbanen, det som skjer når du er i trafikken, altså reelle situasjoner. Det var det han var opptatt av. Da lagde han et helt nytt språk. En del av dette språket, det er noe han kalte visuell eksplorerende aktivitet.

eller visual exploratory activity. Det er det vi og jeg har oversatt til orientering, scanning, søk, for det er akkurat det det er. At du beveger på sansapparatet ditt, som er i utvidet forstand, både øynene, hodet og kropp, for å sørge for at øynene eksponeres for det som til enhver tid er den viktigste informasjonen i dine omgivelser, for å løse en konkret oppgave.

Det var ganske teoretisk, men da fikk du litt om Gibson. Jeg synes det er dødspennende. Har du vært interessert i arbeidet av en Daniel Kahneman? Jeg snakket jo en del med Magnus Carlsen om det. Sjakk er jo et nydelig eksempel når det kommer til Daniel Kahnemans system 1 og system 2 og sånne ting. Jeg har alltid hatt min favorittsittat fra sjakkverdenen, det er jo sånn Simen Agdestein, jeg tror han brukte systemene og Kahneman da, han sa sånn, i lynsjakk,

I det øyeblikket han begynte å tenke i lydsjakk, så var han ferdig, da var han født. For da sørte jeg seg for at han måtte spille på system 1 og på systemene og de mønsterne han kjente igjen. Men hva er det med system og det vi vet, mekanemann og de tingene, er det noe som er relevant inn i dette her?

på noe vis? Det vil det jo være. Så må jeg endre med at jeg har brukt kanmann veldig mye i fotballen, men på noe helt annet. Det får eventuelt bli en annen del av denne samtalen, men jeg har brukt det i scouting. Når man leiter etter spillere. Så der er det veldig mye. Men i forhold til akkurat dette med persepsjon på banen, så

eller på banen i konkurranse, så er det sånn, man vet, og fotballspillere vet det, og alle vet det litt sånn intuitivt, at når du skal prestere der og da, og du virkelig skal levere, så kan du ikke begynne å tenke for mye. Du er nødt til å bare la ting skje, og stole på at du har fora både hodet og kropp med så mye god informasjon og trening i forkant, at den gjør ting som er naturlige der og da.

Det å prøve å forsere og være veldig bevisst av alt som skjer, det kompliserer ting. Så er det litt mer komplisert enn det, selvfølgelig. Du kan jo gjøre ting underveis. Du kan jo endre plan. Du kan endre strategi. Noen av de bedre spillerne som jeg jobber med nå, som jeg følger opp personlig nå, er helt rå på dette her.

De starter en kamp, litt sånn som det har blitt sagt om Messi, at du starter en kamp, ikke med å være så veldig opptatt av hva du skal gjøre, men du gransker og iaktar det som skjer rundt deg, og legger en plan for hvordan du skal bryte ned et forsvar over litt tid. Se litt mønstre, se litt tendenser hos de du møter, og så spiller du kanskje ikke en veldig god start på kampen eller første omgang, men du vokser og vokser og vokser, fordi at du

Du lager deg en plan underveis. Så en del sånne ting må man gjøre. Men med det sagt, den planen er jo likevel sånn at den iverksettes ved at når du får ballen, så kan du ikke begynne å tenke på hva er plan A, B og C. Da handler det om igjen bare å la ryggmargen ta over og handle. Er det litt sånn som dere gjør

fotballkommentatorer stadig driver å hakke på stjerne, at de har vært helt borte hele kampen og usynlig, og så dukker de opp de siste 15 minutter og gjør liksom, å det er typisk, det måtte jo være han da. Der kom han, var han igjen, og så er alt bra igjen. Det er liksom litt det samme. Mange er jo der, så det er kjempeinteressant det du sier, for spillerperspektivet på det kan være helt motsatt, at de bare har en sånn

Både en veldig klar visshet om, fordi det har skjedd så mange ganger, men også en voldsom confidence, at på en måte slutten av en kamp, da får jeg min mulighet, og den muligheten kommer til å komme. Det er en veldig fin sak å ha for en spiller, men det er basert blant annet på dette her. Vi kommer til å snakke mye om scanning nå hvert øyeblikk her, men for det er jo litt ...

Det er vel litt det å se rundt seg, hvis vi skal koble på system 1 for å sette det i sammenheng, så er det jo nødvendigvis det at vi kjekker rundt oss hele tiden. Jeg tror du sa at de har jo egentlig ikke noen informasjon, med mindre vi greier å bearbeide eller skjønne hva den informasjonen er av at vi har noen mønstre fra før og bygge det på. For eksempel system 1, eksempelet til Danne Kahneman, er vel at en brannmann går inn i et brennende bygg, og så er han en teamleder for systemet,

for en gjeng, og så sier han bare sånn, vi må bare løpe ut herfra. Jeg vet ikke hvorfor, men vi må bare stikke herfra med en gang. Og så to minutter etterpå så faller bygget sammen. Da har han en intusjon bygget opp som ramene på at det var visse ting der, detaljer som i både underbevisstheten hans og erfaring som tilsatt, vi bør ikke være her. Og det er jo litt det, når du har sett nok situasjoner

så vet du automatisk hva du skal gjøre, som er essensen med systemet, at ting går på automatikk. Men hvis du kikker deg rundt på en fotballbane og aldri har rukket å bygge opp nok mønstre på hva jeg skal gjøre når det er tre forsvarere der, eller to der, og det er en situasjon der, så vil jo den informasjonen ha veldig liten verdi, men når du har gjort så utrolig mange ganger, så vil jo den scanning bare egentlig øke verdi på en sett og vis. Ja, ja. Altså...

Det er et kjempegodt eksempel fra Kahneman der. Jeg tenker litt sånn at alt, selv om vi er bevisst eller ikke, dreier seg om informasjon. Jeg liker å tenke på fotball nå som et spill om informasjon. Det handler om å tilegne seg den beste informasjonen kjappest mulig, utnytte den så godt som mulig, samtidig som du skjuler informasjon for motspillere. Det er et spill om informasjon på mange måter.

Og det å, selv om man ikke vet hvorfor man tar en beslutning, så betyr ikke det at det ikke har vært informasjon der. Og jeg tenker at de beste, de som leser spillet best og tar de beste beslutningene og blir opphøyd som fantastiske playmaker eller hva det er, de er helt rå på å plukke ut akkurat den informasjonen som sier de viktigste tingene der og da. Og ofte er det informasjonen som sier noe om

Ikke det som har skjedd eller skjer nå, men det som kommer til å skje. Så de som er i stand til å se den får fordeler, men det blir jo først en fordel når du kan realisere det i handling. Så da har jeg kommet opp med, jeg tror jeg har kommet opp med nemlig, jeg har plukket det opp et annet sted ubevisst, men et ord som sier noe om akkurat det, og det er proaksjon, som er en variant av reaksjon, men reaksjon er jo at du agerer basert på noe som har skjedd. Proaksjon er at du agerer basert på noe som kommer til å skje.

De som er ordentlig gode gjør dette. De proagerer ved at de handler nå basert på det de vet ut fra at de har vært i disse situasjonene tusenvis av ganger, at kommer til å utfolde seg de neste to-tre sekundene. Det er det alltid i forkant. Så kan du få hjelp fra lagets måte å spille på i forhold til dette. Du kan få hjelp fra relasjoner, fordi at du ikke bare har spilt fotball tusenvis av ganger, men du har spilt med en bestemt spiller, i hvert fall hundrevis av ganger.

så du vet da ubevisst om ikke annet hvordan denne spilleren agerer, så da kan du få hjelp derfra. Og så hjelper det også når man vet noe om, når man har en plan da, som er satt på forhånd i forhold til hva man skal gjøre. Og da kommer man et stykke på vei med det, men så er det også det med, som du er inne på i forhold til å orientere seg og ta inn mye informasjon, hva skjer når du ikke er vant til det?

Det kan jo bli kaos. Det har vi sett, og jeg har sett flere ganger når jeg har gjort disse studiene mine også, det er at, som jeg nevnte, så startet jeg med å trene spillere på dette her, uten at vi visste så veldig mye om det. Da var det å kaste seg inn med spillere på høyt nivå, som spilte i Lyn i den første omgangen, og neste omgang gjorde det med spillere på Stabæk. Bra spillere, landslagsspillere på sine land, og så videre. Når vi da hadde hatt en uke med intens trening på dette her,

så var jo disse spillerne frelst på konseptet. Ja, det er veldig viktig å kikke rundt seg, og så gjorde de det da. Og med noen gikk det bra, men noen gikk det horribelt. Som med han ene for eksempel. Veldig profilert spiller på dette tidspunktet. Jeg hadde hatt en uke med trening, men han var helt solgt. Dette her skulle begynne, og han gikk ut i neste kamp og kikket jo vilt rundt seg.

og mistet baller i hytte og pine. Og den ene var en sånn, altså han fikk en passning som han tok imot på cirka femmeteren til motstanderens mål. Det var bare å lempe den inn i åpent mål.

Men han hadde kikket så mye, så han så ikke den lille grasthusten som ballen dumpet borti, og ballen føyk himmelhøyt over. Det var første kampen etter at vi begynte trening, og det var en dobbeltside i VG som sa noe sånt som overskriften, hvis jeg husker klart, et årets bom. Sånn startet faktisk hele dette prosjektet her.

Og så er det litt sånn, igjen da, når du får sånne tilbakeslag, så er det jo kjipt der og da, men du må på en måte finne en måte å håndtere det på. Og det det ga for meg også, det er jo masse læringer i forhold til hvordan du skal gjøre dette her. Dette er noe du må gjøre litt steg for steg. Og det handler ikke bare om å kikke mye, det handler om når du kikker.

som er noe jeg begynte så vidt å forstå da, men først fullt ut forstod ganske mye senere, at timingen av scanning er like viktig som frekvens på scanning. - Jeg hadde et jævlig bra eksempel på det på en av videoene jeg fanget på YouTube i går. Vi kommer sikkert til det etter hvert her også, men det var bare et bra eksempel når du er inne på det. Det var Martin Ødegård i Herinfenn,

som da kikket, ikke frenetisk, men kanskje i kjent stil. I hvert fall for meg å være sånn, det er sånn konstant kikking hele tiden. Men det du ville fram med det eksempelet der, mener jeg husker, var jo at det er en viss teknikk og rytme som man skal kikke på, og det er når medspilleren din berører ballen, så skal du kikke bort rytmen,

Eller ennå omvendt. Fordi når han berører barn, så kan det hende at du får passningen. Ja.

Når for eksempel den medspilleren tar et ekstra steg, eller beholder ballen på ett høyt stil, da har du akkurat sekund til du kan kikke deg rundt. Ja, en variant av det, jeg kan forklare. Ja, det tar du nå. Logikken som ligger til grunn her, og jeg nevnte det i sted, du vil at øynene dine er fokusert på det som til enhver tid er den viktigste informasjonen. Det er liksom grunnprinsippet for persepsjon.

Og så sier vi at orientering er viktig. Orientering betyr jo egentlig at du kikker vekk fra ballen. Du kikker vekk fra ballen fordi du vil hente inn informasjon fra omgivelser, fra medspillere, motspillere, rom og så videre, som det er viktig for deg å vite litt om når du får ballen. Da henter du jo litt tid. Men det med timing, det går på når er det viktig å se på ballen? Det er viktig å se på ballen når det skjer noe med ballen, som det er viktig å oppfatte.

Det er egentlig kun, vil jeg si, hvis jeg skal dra til litt, når noe nytt skjer med ballen, og noe nytt skjer med ballen når ballen berøres. For da kan ballen endre retning, den kan endre fart, plutselig blir den spilt, eller den blir ført videre. Så i det ballen berøres av en spiller, så bør du faktisk se på ballen. Men mellom hver berøring, enten en spiller fører ballen, eller når en ball er på vei fra spiller A til spiller B,

da trenger du ikke se på ballen. For da vet du hva som skjer med den da. Det er helt bortkastet tid å se på ballen når den er på vei fra A til B. Hvis du, som i hvert fall relativt gode spillere, ser ganske kjapt at den ballen kommer nå til en opp hos B, da trenger jo ikke jeg følge ballens bane med øynene. Det er tid som jeg bør bruke til å se rundt meg. Det eksempelet du nevner med Martin Ødegård, han får jo ikke ballen i det eksempelet. Det er en medspiller som får ballen, og den medspilleren timer dette helt feil.

Så han gjør stikk motsatt. Så han er i eksempelet, men det som gjør det litt spesielt, og folk kan jo se på dette, det tror jeg ligger på YouTube, det er at medspilleren ender opp med å få ballen, men fordi han ser vekk fra ballen i det ballen berøres, og han ser vekk fra ballen i det ballen passes til, så blir han for sent, så han ser ikke utgangen av den passningen, og han misser i det mottaket. Mens Martin Ødegård ikke får ballen,

Men hvis du ser på hans timing av sine søk, så er de helt perfekte. Så hver gang medspilleren berører ballen, så ser han på ball. Mellom er berøring, så ser han vekk fra ball. Og det er en mye mer sånn

økonomisk og optimal måte å se på. Det var akkurat det jeg hadde tenkt å si. Det er godt. Sorry at jeg stjal det fra deg. Jeg tok det poenget mitt. Det var akkurat det. Jeg trodde det faktisk var udgård, men det var forskjellig på videokvaliteten. Det var interessant å se at det så ut som det var mye riktig, og så var det så utrolig sårbart tap midt i midtsirkelen her også. Det var utrolig...

avgjørende. Ok, men la oss zoome ut her nå og snakke om scanning. Jeg tenkte først bare sånn at kanskje vi skulle tatt og gått helt ut og bare sånn hva er persepsjon og hva er scanning? Skulle vi begynt med de overordnene først? Ja, det er sikkert lurt å definere begrepene først. Så persepsjon handler jo om oppfatning av informasjon.

Så i den grad du klarer å plukke opp informasjon fra omgivelsene dine. Og så er dette også en sånn, siden du vil ha det litt komplisert da, så er dette også en teoretisk variant av det, der man innenfor det kognitive området, vi sier at persepsjon handler om å oppfatte og bearbeide og tolke informasjonen,

Mens man inn dette økologiske, som jeg deg i større grad representerer, så sier man at persepsjon handler kort fortalt om å holde seg i kontakt med omgivelsene. Det er en litt mer funksjonell definisjon. Men vi kan alle være enige om at det handler om å oppfatte informasjon. Scanning, eller orientering på godt norsk, eller søk som vi snakker om ofte, det er når du beveger kropp, hodet og øynene

aktivt for å hente inn informasjon. Så i fotball så vi et andre lagspill, jeg har begynt å se litt på andre lagspill også, det er veldig interessant der også.

Så handler det om for oss, når du ser vekk fra ballen, med den intensjonen om å hente inn informasjon som forbereder deg for å gjøre noe med ballen etter hvert. Så det er sånn du kan se dette her på banen. Når spillere, det kan du se på TV, når ansiktet peker vekk fra ballen. Ofte så måler vi dette her før de da måter ballen. Litt avhengig av posisjon på banen og sånn, men vi ser på

Typisk ser vi på de siste ti sekundene før du mottar ballen, hvor mye kikker du vekk fra ballen. Det er gullstanderen i våre mål som vi sammenligner spillere på. Hvis du ser vekk fra ballen fem ganger i løpet av de siste ti sekundene, så sier vi at du har en søksfrekvens, en scanning frekvens, på 0,5 søk per sekund. Fem søk i de siste ti sekunder gir 0,5 søk per sekund.

Og så sammenligner vi spillere. Sammenligner spillere, sammenligner posisjoner, kamper, situasjoner og så videre. Og det gir mye god kunnskap for sånn som oss. Det skal vi inn i detaljer på her nå. Det er jo også...

Vi ser for oss nå med en gang midtbanegeneralen og kanskje noen spisser som kikker og angrepspiller og som resulterer i mål, men det er jo... Du har også vært inne på... Nå har jeg selvfølgelig engelske notater her. Jeg synes scanning var mye finere ord enn søk og orientering. Var det noe litt usexy med de norske ordene? Ja, scanning er ganske kult, altså. Scanning er... Det må vi bare få inn. Ja.

Så det er definitiv scanning, og så keeperscanning. Det er jo sånn, til keeperen har du vært og kikket på, det er også viktige detaljer som keeperene fornyttet. Vi har sett ikke så mye på keeperene. Keeperen er

Det er en litt sånn dårlig samvittighet for meg i forskningen min. Vi har prioritert ved keeperen dessverre alt for mye. Så jeg har to store dårlige samvittigheter, og det er en annen som er mye større enn keeperene, må jeg si. Jeg kan nevne det med en gang. Men først, keeperene har vi ikke sett på, fordi at

I det siste så har vi brukt færre kameraer. Vi har ikke brukt bare ett kamera på hver spiller, men vi har brukt ett eller et lite knippekamera som dekker opp alle spillerne, som vi syr sammen på en spesiell måte og så videre, så vi fanger dem opp med gode detaljer.

Men hvis vi da skal få med keeperne i tillegg, så trenger vi ytterligere to kameraer. Det har vi rett og slett ikke hatt råd til. Vi har ikke prioritert det, men vi har ikke hatt råd til det. - Kanskje keeperne også. - Vi har hentet det inn litt nå. Men før jeg sier noe om det, den andre store dårlig samvittigheten min, det er jo kvinner. Vi har sett alt for lite på jenter i disse studiene her. Vi har begynt så vidt igjen nå.

Og det jeg har sett på tyder jo på at det er akkurat det samme med kvinnefotball, selvfølgelig, som med menn. Men vi har ikke så mye studier på det, dessverre.

- Men med det sagt da, så blir det veldig digresjon på digresjon på digresjon-merkeen nå. Men hvis du ser på, vi snakket jo om dette med tradisjoner og konservativ fotball og så videre, her er jo kvinnefotballen bedre enn herrefotballen. Altså mer åpen, mer søkende etter innovasjoner og så videre og så videre. Og av og til så profiterer de jo veldig på det.

og noen av verdens beste kvinnespillere, de er ekstremt dyktige nå på persepsjonsscanning, og hvis du tar en spiller som har mange regnet som den beste i verden i dag, Pernille Harder, for Danmark og Chelsea, hun har jobbet nå i flere år med en egen persepsjonstrener.

En god venn av meg, en hollender som heter Patrick, som er kun med persepsjon hos henne og et 20-30-40-talls ytterligere spillere. Er det vanlig blant mannlige toppspillere at de har persepsjonstrener eller noe som kan minne om det samme?

- Vanlig er å ta i litt, men sånn som Patrick, han driver et firma og har, hva er det nå, 8-10 ansatte. Der de følger opp totalt, så mener jeg de har en 50 spillere i sin stall. Kanskje halvparten kvinner, halvparten menn.

Og det er bra spillere. I tillegg til Pernille, jeg skal ikke namedroppe de andre nå, det kan Patrick ville likt heller, men du har spillere som er belgiske landslagsspillere, Barcelona-spillere,

bra nivå som møter Patrick en gang i måneden og trener persepsjon. Kult da. Så dette er jo en økende profesjon innenfor fotballen, jeg tror. Ja, for det var egentlig et spørsmål litt lengre opp her som jeg kom på nå, at det er jo

voldsom interesse for det her nå, og veldig mye penger som spyttes inn i det med analyse og alt dette. Ikke bare kanskje det du driver med, men bare det med analyse og få seg noen fortid innom teknologi og psykologi og alt det her. Det er vel noe som har kommet ekstremt mye de siste årene, er det ikke? Jo, det er det, absolutt. Så du har på en måte, hvis vi ser litt stort på det da, i fotballen så har det vært en

vært flere revolusjoner hva gjelder kompetanse og kunnskap og data og så videre. Jeg vil si at for 10-15 år siden så skjedde det en revolusjon på det fysiske. For 8-10 år siden en revolusjon på begynnelsen på en revolusjon på data og statistikk og sånne typer ting som virkelig har tatt av de siste 3-5 årene.

Og så er det et område som henger igjen, som man forløpig ikke vet så mye om, og det er det psykologiske. Som jo er veldig interessant, selvfølgelig. For ti år siden sa Asjen Wenger i et foredrag i London, som jeg var på selv også, så sier han at de siste ti årene nå har det skjedd en revolusjon innenfor det fysiske og det tekniske, sier han.

De neste ti årene vil vi se en revolusjon på det psykologiske, som handler om blant annet persepsjon, vinnerviljesan, evne til å håndtere motgang og sånne typer ting. Den revolusjonen har vi ikke sett, men det vi har sett, det er en eksplosjon i interesse for dette her. Det har skjedd i løpet av ti år, men de siste årene

to-tre årene så har det blitt helt rått. Nå som du ender på så snakker folk om dette her. Folk som meg får mye henvendelser. Det er veldig mye vilje til å gå inn i dette her nå. Man begynner å investere i det, man begynner å legge ressurser på det. Så er man jo ikke der ennå at man har løst disse kodene.

Men det vil man jo. Eller, man vil det, men det er litt mer komplisert enn

hvor langt og hvor fort skal vi løpe for å vinne fotballkamper. Når vi går inn i hjernen, så blir det et litt annet nivå på et vis. Så det vil ta litt tid, men vi nærmer oss noe. Det er ikke noe copy-paste. Det er veldig vanskelig å si det ene som fungerer på denne personen, fra denne kulturen, med den bakgrunnen, den oppveksten,

Og det sinnelaget fungerer ikke nødvendigvis for den personen der, og det er jo så ekstremt individuelt. Det er jo gøy å se at det er jo, på det psykologiske planet, så er det jo veldig mye ting som har vært sett på alternativt, er noe som går mer og mer igjennom, sånn typisk veldig meditasjon, fokus, bruke tiden best mulig, ikke surre rundt og

forstyrre tankegodset, sånn at du skal havne i negative spiraler, og helt enkelt skal optimalisering, rett og slett, virker som det er mye som går igjen. Ja, det er noe du ender på, altså.

Meditasjon er et godt eksempel. For bare ti år siden hadde jeg ikke drømt om å ta meditasjon inn i en fotballgarderobe. Det hadde jeg aldri trurt. Da hadde du sett at vi sparket ut og fått juling. Da hadde jeg i hvert fall ikke blitt invitert tilbake for å si det snilt. Med det sagt, meditasjon er jo en greie som vi har visst i mange år at funker.

Jeg fikk mine første ordentlige erfaringer med meditasjon for, det var vel ti år siden, cirka. Jeg skal ikke ta hele den historien nå, men jeg har vært på sånne silent retreats. Du har det, ja. Det er ganske intenst, er det ikke det? Ja, det er ti dager, i hvert fall den jeg var på, ti dager med meditasjon, ti timer hver dag, ikke lov å snakke.

Så du må holde helt kjeft. Det er jo sjokk i seg selv, og så blir det enda verre når du på dag to får beskjed fra instruktøren om at nå har vi varme opp. Ferdig med ti timer første dagen. Nå introduserer vi noe som heter «sitting of great determination».

- Det betyr at når du nå setter deg ned, og da satt vi i to timers stretcher. Når du har satt deg til rette, så ikke lov å røre en muskel i de neste to timene. Bare fokusere på overleppet din, eller hva enn du skal fokusere på i disse timene. Det er en fantastisk opplevelse, jeg gjør det aldri igjen, men det er en fantastisk opplevelse

og du lærer et håndverk som jeg da har hatt med meg hele veien uten å introdusere det i fotballen for tre-fire år siden så følte jeg at nå var tiden der for det og det handler jo om at og jeg har vært inne på det at jeg har hatt mine varianter der jeg har brent meg på dette miljøet og meditasjon er jo noe som hadde som du sier også, du brenner deg hardt på akkurat det og hvordan da?

Nei, for da blir du på en måte... Du har ikke brent deg ut i meditasjonsmiljøet, men i at du har prøvd å få deg inn i fotballspilleren. Introduksjonen til fotballen, da blir du brent kraftig. Så det har jeg heldigvis ikke gjort. Det med psykologi handler litt om det også, at du må på en måte...

Du må tilpasse disse tingene her til den konteksten og de folka og den kulturen som du prøver å gjøre dette her i. - Det skulle du si, det å endre kultur er noe av det vanskeligste.

Det er for lettere nå enn det var på 90-tallet, tydeligvis. Måligen. Mars og kulturen i fotballen er jo litt borte der med pub og slåsskamper og fyllersjuke. Men det er jo fortsatt noe sånn, sikkert vanskelig. Men nå er det, meditasjon er, jeg ble likevel overrasket da, når jeg hadde dette her for et, dette var et norsk aldersbestemt landslag, for, var det fire år siden, noe sånt nå? Fått en bestilling på det da. Eller det vil si bestillingen var

kan du holde et foredrag om det å være til stede nå, her og nå. Så la jeg en meditasjon der, og kjørte en meditasjonssekvens, og gjorde en liten greie ut av det. Det er kanskje det foredraget der, av alle de hundrevis av foredraget jeg har hatt for fotballlag, på ulike nivåer, ulike land og alt det der. Det der er nok det foredraget som

folk har line-up i størst grad etterpå, for dette vil de vite mer om. Da var det regelrett en kø av spillere som hadde lyst til å få mer informasjon om meditasjonen. Hvordan startet jeg med dette her? Jeg har prøvd litt sånn, er det mulig? Folk er kjempeunerskjære på det. Det er noe jeg også har hørt i disse siste årene fra

Premier League klubber har hatt litt å gjøre med, at de har introdusert meditasjon, så har det blitt bare veldig populært mot det disse som introduserte det trodde. De har jo vært som meg, at dette er tid og moden for dette. Men så er jo spillerne det, for spillerne nå er på mange måter mer innovative, råere, mer åpne enn det trenerne deres er.

som er ganske interessant. Det opplever jeg igjen og igjen og igjen, at spillerne har kommet faktisk lenger enn de som tar beslutninger og leder disse lagene. Ikke sant?

som er en annen trend da. Ja, det er med den generasjonsgreia da, på godt og vondt. Det er mange som synes at fotballspillere har blitt så kjedelige og sånt da. Det er mange som er innenfor kulturlivet at artister har blitt kjedelige, og så alle har blitt så flinke i annet. De optimaliserer dagene sine, de er ekstremt opptatt av å trene en ekstra økt store en på treningsfeltet, terpe på ting, akkurat som alle vet at

for å bli best er å legge ned ekstremt mye timer i det og jobbe knallart med, og da har du kanskje en sjans. Men det er jo litt mot alle tidligere generasjoner innenfor fotball, hvor det er litt andre ting, hvor det helst skal være litt talent, og du skal ha bein i nesa, og du skal ha lederegelskap, du skal ikke klage og syte, og kanskje også det sosiale har mye å si. Det er jo

Ser du litt på typene, bare på norske landslagsspillere og sånt, at det er mye snillere folk? Snillere kvar med noen utskudd, liksom? Ja da. Det er snille, gode, smarte gutter vi snakker om, faktisk. Det var kanskje ikke sånn på 20 år siden. Ja, disse gassetypene er kanskje litt mindre nå. De uvørende og de som har hatt litt røffere oppvekst og litt hardere kår, det er

kan det være sånn, hva blir det, sånn sosioøkonomisk greie at de som har trygge oppvekster og trygge rammer og gode treningsvilkår også i større grad tjener på det enn man tror kanskje før at den harde skolen var den som gjorde det hard og fikk mye motgang. Det var de som lykkes, for det var de som kom fra de røffeste strøkene og måtte jobbe seg oppover, mens de som fikk alt gratis, de

De kom aldri under vei, men det er ikke sikkert det er så mye. Ja, det er sammensatt det der også. På den ene siden, og vi vet jo så mye om dette her nå, for dette er jo forsket på veldig mye av mange. Det er jo mye trening med høy kvalitet over tid som betyr noe.

Og så er spørsmålet hvor mye du klarer å legge inn av denne treningen, hvordan du styrer belastning og så videre, hvordan totalhelheten i situasjonen din legger til rette for, om du klarer å unngå skader, overtrening, alt dette her. Det er en del av det, men jo mer god trening med kvalitet du kan gjøre over lang tid, jo bedre vil du bli. Det kan vi si ganske sikkert.

Men så kommer disse mentale tingene inn i tillegg, og de kompliserer dette litt mer. Der old school var, litt som du sier, du kaster folk ut på dypt vann, og så ser du om de klarer å holde seg flytende. Og noen flytter, og de blir fotballspillere. De som synker, de blir det ikke. Det blir fine folk på andre måter, men ikke fotballspillere. Det har vi jo ikke lenger.

Men det er noe i det da. Det er noe i det å gi motgang, måtte håndtere motgang og finne ut av dette her og komme seg gjennom motstand for eksempel. Som får fram og som gjør at du må mobilisere litt ekstra og du må hente opp litt mer og du lærer deg noe. Du lærer deg å håndtere dette her. Så det man nå gjør, det har man for så vidt gjort lenge da, men det er

Det gjør man enten bevisst eller ubevisst, det at man jo hospiterer opp ofte, som betyr at når man er

13, om man er litt for god for de som man spiller sammen, så spiller man sammen med 14- og 15-åringer. Det er en veldig klassisk måte å gjøre det på. Men som har tatt det nå et steg videre, så en del av de forskerne som jeg samarbeider litt med, som også jobber med fotballspillere på bra nivå, for eksempel min gode venn som jeg har skrevet et bok sammen med blant annet, Dave Collins, som er akademisykolog i Chelsea,

Han introduserte et konsept som har blitt tatt godt imot i fotballen i en artikkel som heter The Rocky Road to Success. Så la han frem det han kaller små kontrollerte traumer. Det er jo old school, men i en new school trakt der du bevisst introduserer motstand, motgang,

hos unge fotballspillere, hos unge idrettsutøvere, for at de skal lære seg å håndtere det, for at de skal lære seg å gå på en smell, rett og slett, og få i gang strategier, teknikker, verktøy, som gjør dem bedre i stand til å håndtere stor motgang når den kommer senere. Men så kaller han det små kontrollerte traumer. Det er ikke store ukontrollerte traumer, så det er en viss kontroll over det. Dette er noe som man bruker i Chelsea, men man bruker det også i

veldig mange akademier i England, så er dette noe som har fått litt grep. For å skape en posttraumatisk vekst, som det heter. Yes, absolutt det. Det er ordet de bruker. Ja, det er det faktisk. Hvem er det som koina det egentlig? Er du inne i nasimtale på det greiene der?

Jeg har lest litt av han, ja. Men det er en stund siden nå. Han var der, husker jeg ikke. Han har nevnt det, men det er ikke sikkert han har kommet opp med det. Han kan ha lånt det fra psykologien og kanemann og sånt. Men det er interessant det der, for man snakker veldig ensidig om traumer og stress, som posttraumatisk stresssyndrom og de tingene. Det er jo det man har fått gjennom mainstreamen og

men det er dermed at man faktisk også lærer av stress og press, det er jo også ganske interessant. Er det ikke veldig generelle på det, min idé er at kronisk stress og press, det bryter deg ned, mens sjokkart av press og stress, det gir deg gevinster, som for eksempel kulleeksponering, varmeeksponering. Jeg bruker ofte skrekkfilmer som et eksempel også, for det er en grunn til at ungdommer

elsker skrekkfilmer, for jeg tror det gjør den sjokkeffekten føles bra. Det vekker dem litt. Ja, ja, ja. Det du sier nå, det er jo treningslære. Ikke sant? Og vi er veldig vant til å tenke sånn når det gjelder fysiske ting. Alle vet jo det, at hvis du skal...

Hvis du skal bli mer utholdne, så må du løpe langt eller anstrenge deg over litt tid. Hvis du skal bli sterkere i noen muskler, så er du nødt til å hive på noen kilo på den vekststangen. Det er veldig logisk at det samme skjer med en plastisk, forandrelig, dynamisk hjerne, eller et nervesystem. Hvis du skal bli sterkere mentalt, for å si det litt banalt, så må du...

slenge på noen mentale vektskiver. Men ikke de som holder deg nedi i måntesvis. Nei, nei, nei. Eller du kan jo det også, men da må du på en måte, jeg anfører mitt 10-dagers meditasjonseksperiment, som blir jo en stor mental vektskive. Men da må du slappe litt av i forkant, og du må buffre det etterpå. Så det er veldig mening. Men er det sånn at for eksempel ...

Hvis du blir kjeftet på i to uker, det bryter det deg ned. Men kan du få en hårføner i fem minutter, er det en liten traumatisk greie at voksne personer bare skriker opp i ansiktet? Absolutt. Og så blir dette her kjapt litt sånn

litt komplisert, det er litt vanskelig hvordan skal du gjøre dette her uten å nettopp stikke så dypt at dette her setter seg som noe litt annet. Så en hårføner i fem minutter er kanskje på et vis bedre enn den å fryse ut en spiller i to uker. Men uansett så gjelder det at du må se an personen selvfølgelig. Og det handler på ingen måte bare om å hive folk ut på dypt vann, det handler om å

sette det inn i en ramme der du kanskje har først en slags briefing, der man snakker om dette her ved inngangen på sesongen, at det blir noen hårfønere dette året her, men det er med vilje, for dere skal lære dere til å håndtere dette her. Og ikke minst, som er viktig, en debrief etterpå. At man snakker om dette her etterpå, og faktisk assisterer dette her i læringsprosess. Og både brief og debrief, nå snakker jeg litt om sånn

unge spillere og så videre, bør gjøres ikke bare med spillere, men også med foreldre. Ok. Ellers så blir dette feil. Ok, jeg skjønner. Jeg gjør det her med barna mine, så der gir jeg noen hårfønere, men jeg sier ikke fra. Vi har ikke noe debuff heller. Det har vi litt gøy etterpå, men jeg tror...

Det er noen saftige hårfønere, jeg tror det. Det fikk en bok i det, kanskje jeg skal utforske pappatraumer. Her er det foreldrematerialet, jeg tipper mange fikk god ammunition akkurat nå. Jeg kan godt eksperimentere med ungene mine, det går helt fint. Du stiller opp, ja. Ja, jeg kan ta den på vitenskapen. Det er godt altså. Det er sånne hårfønere, det er interessant. For å runde av den ...

To ting med det der tidagers, det har vært gøy å snakke innom det, vi må jo videre her, men sprakk ikke du på noen tidspunkt, for du var der sammen med partneren din? Jeg var der sammen med henne, ja, og

For du har jo privatid senere og sånt, og du sprakk ikke på kvelden eller noe sånt da? Det som skjedde da, det var vi... Jeg hadde på et vis to minisprekker. Men ingen maksisprekk, og det er det viktigste, synes jeg i hvert fall da. Den første minisprekken, det var...

Etter en sånn fire-fem dager kanskje. Dette ble gjort på den måten at du hadde gutter for seg og jenter for seg. Det var stort, det var Nederland dette. Det var totalt kanskje 300 personer. Jeg bodde på et rom med sju andre menn.

Et klasserom som jeg aldri hadde møtt før, selvfølgelig. Vi kunne jo ikke snakke, så det var jo et spesiellt atmosfære i det rommet. Det blir veldig godt kjent uten å være kjent med dem i det helt tatt. Det er en merkelig sak. For øvrig da, på det rommet, hvis vi var åtte stykker, så var det fire av oss igjen når vi var ferdige med ti dager. Så fire som skygget banen i løpet av dette her. En som jeg mistenker at de som styrte dette her bærte ut, var han.

Det gikk ikke bra med han. Jeg vet ikke om dette egner seg på din podcast, eller kanskje det nettopp gjør det, men når han begynner å prompe høyt midt på natta og le av det, da vet jeg at nå er det tidsmessig. Vi som lå der begynte å kikke oss litt ekstra om skuldrene og så videre, skanne litt underveis, da var det et eller annet som gikk bra. Men uansett, altså ...

Så kom det en liten sprek der jeg kikket over på kona mi og så at hun syntes det var kaldt. Det så ut som om hun ikke hadde det helt bra. Du tenker jo på alt mulig selvfølgelig. Da sa du går det bra? På et tidspunkt, og hun hadde tenkt akkurat det samme om meg, så fant hun en liten sprek i presenningen som var mellom gutter og menn. Eller gutter og menn. Menn og damer. Går det bra? Ja, det går fint. Går det bra med deg? Ja, det går bra med meg.

Og så ble vi tatt da. Vi ble faktisk tatt. De hadde mikrofoner rundt deg kanskje? Jeg vet ikke, men han som var liksom sjefen for dette her, han så oss og var på oss med en gang. Og da ble det jo kalt inn da. Så vi fikk hver vår ...

samtale med ledelsen, og da var det sånn, er du motivert for å være med på dette her? Og da snakket du med dem. Så da ble det jo en prat. Det ble det, det skal sies. Kort pratet. Er du motivert for å være med på dette her? For dette er jo ikke bra. Jeg er motivert. Og du blir litt sånn, skal jeg snakke nå? Eller er det liksom signaler? Så det var den ene sprekken. Den andre var egentlig en slags mentalsprekk.

Så etter, jeg tror det var den sjunde dagen, så da var jeg helt kjørt. Og da var det sånn at jeg mentalt nå, så bare jeg har litt gitt opp, men kona er her fortsatt,

og jeg skal jo ikke være en som gir meg så jeg holdt ut av i ti dager men de siste to-tre dagene var det jeg var der fysisk og satt der men var jeg til stede i meditasjonen? Ikke helt, det var jeg ikke men det er jo knallhardt det høres knallhardt ut, er det

- Er det noe du vil anbefale folk å oppleve, eller spesielt fotballspillere, er det noe du anbefaler videre til folk? - Ja, absolutt. Det mener jeg, jeg gjør det. Det ga meg mye, det var en effekt der og etterpå som var veldig fin. Du svever på en sky i noen uker etter en sånn opplevelse. Du kommer ut i verden

Jeg trodde det skulle bli veldig sånn omfintlig for lyder og alt mulig sånt. Men du er mer at du er i en sånn fin, en sånn behagelig boble. Der du håndterer alt harmonisk og rolig. Det var veldig sånn deilig. Og pluss at du lærer deg et verktøy. Så jeg anbefaler alle å gjøre det. Selv om som jeg sa, jeg kommer aldri til å gjøre det igjen selv. Men det å prøve det, det gir veldig mening. Og jeg har kollegaer som

Som er mer klassiske mentale trenere enn det jeg er, som gjør dette årlig. Og noen flere ganger i året, for å bare holde dette veldig like. Det var inspirerende. Jeg kjente jeg fikk litt lyst med 10 dager, når man glemmer hvor heftig det er. Jeg har jo fastet på vann i 5-6 dager hvertfall.

Det er bare kjedelig, merker jeg. Det blir sånn lei etter hvert, og så begynner du å fantasiere med alt. Jeg husker ikke om du tenkte på hvordan man skal forholde seg til tid, men når jeg er faste veldig lenge, så tenker jeg ofte sånn,

det er fire netter til uten mat. Når du skal legge deg på tommen, så er det faktisk fire netter igjen. Jeg skal legge meg fire ganger til på den måten her, og fortsatt ikke spise. Det er helt sykt. Det er kanskje litt sånn at du tenker, hvor mange netter er det igjen? Det er det jeg bruker. Ja, det blir en nedtelling. Det blir jo det. Som er det helt motsatte du skal tenke når du driver med meditasjon. For det handler jo alt om å være til stede. Kun her og nå.

Ikke tenke på fremtid, ikke tenke på fortid. Ok, la oss hoppe tilbake til persepsjon og scanning da. Etter en nydelig degresjon der. Spørsmål. Hva er forholdet mellom scanning og performance? Nå kommer vi til mye av essensen bak arbeid og oppdagelsen. Denne korrelasjonen mellom scanning og vellykket passninger. Det er vel kanskje en sånn ...

kanskje den største selling pointen for hele dette her, er det ikke det? Denne forholdet mellom scanning og performance og passninger. Ja, så du kan si det sånn, scanning hadde jo ikke vært så interessant hvis det ikke var noen relasjon til prestasjon her. Nice to know på et vis, men ikke noe du kan bruke til så veldig mye. Så det har jo alltid vært en greie her, altså er det en sammenheng der? Ja, og

Jeg har sikkert gjort alt med et telt, så har jeg gjort cirka 30 studier på dette her. Altså 30 unike forskningsprosjekter på dette, som har sett på mange ulike aspekter. Ikke alt dette er publisert. Vi har bare publisert rundt 10 artikler på det, ordentlig publisert, vitenskapelige artikler. Det er jo ikke uvanlig at man ikke får publisert alt, men det har også litt med meg å gjøre at jeg

Jeg er litt for utålmodig til å ta alt til publikasjon. Så jeg er litt for utålmodig til å ta alt til publikasjon, men alle disse studiene vi har gjort, så kommer det fram nettopp det at jo mer spillere orienterer seg scanner, jo bedre er deres prestasjon, målt på ulike måter. Der iblant da, om man treffer med en passning.

Dette fant vi tidlig. Første gangen jeg gjorde dette med spillere på ordentlig bra nivå, da var det med Premier League-spillere. Vi fikk tak i en sånn stabel med DVD-plater.

- Nå må du kanskje forklare hva en DVD-platte er. - Det er så ille jeg ikke belytter den. En lille runde CD-aktig disken. Hva er lagringskapasiteten her? 4 GB? - Det husker jeg ikke. Ikke så mye. En stabel med den i alle fall. Med totalt 118 spillere, altså videoer av 118 spillere i Premier League med close-up.

Dette var fra det gamle Sky Sport som kjørte en sånn player cam funksjon, der du kunne velge å se på kun en spiller når du så på Premier League-kamper. Dette fikk jeg tak i via en kollega i Storbritannia. Jeg fikk med meg noen studenter på dette her, og vi så på da, det var første gang vi så ordentlig med litt stort materiale, så på om det er sammenheng mellom scanning og prestasjonen.

Vi fant en veldig sterk, tett, stor sammenheng. En dramatisk stor sammenheng. Når spillere scanner lite i disse situasjonene, og da så vi først på midtbanespillerne, det var 60 av dem, så treffer de på 40 % av sine framoverpassninger. Ikke bare passninger, men framoverpassninger som må være litt mer kreative og gode for å lykkes.

Når de scanner mye, så treffer de på 80 % av sine framoverpassninger. Dobbelt så mange i utgangspunktet framoverpassninger treffer de på. Det er en dramatisk stor forskjell. Så kan dette ha litt å gjøre med hvor på banen du er, ulike situasjoner, grad av press du har på deg osv. Det er mange andre ting som kan være med å forklare en sånn type sammenheng.

Når vi kontrollerte for det også da, så ser vi at sammenhengen fortsatt er der, men den går litt ned. Først for fire år siden startet vi et enormt prosjekt der vi så på dette enda grunnigere. Da gikk vi i partnerskap med Arsenal, Arsenal Football Club,

i samarbeid med trenerne, med psykologiavdelingen, med data science avdelingen. Vi brukte deres egne data scientists som

kan mye, mye mer om statistikk enn det jeg gjør. - Du må si at de kjøpte jo opp et helt jeppel av firmaer, gjorde de ikke det? Med analysegreier som de engasjerte først? - Ja, det er en herlig historie bare det. Og de var en del av dette her. Det firmaet heter StatDNA. En amerikansk firma som jeg tror hadde en. Var det 150 ansatte eller noe sånt? Og så skal det sies at av de 150 ansatte så var det nok 120-130 av dem

analytikere som satt i fabrikker et eller annet sted i Asia og analyserte kamper og spillere for Arsenal. Men det er jo en ganske rå sak i seg selv. At 130 personer sitter og analyserer full tid for en fotballklubb. Er det en type India veldig

Har veldig mange sånne type analytikere og sånne fabrikker hvor du kan sende materiale og så få analysert tilbake for eksempel billig penge? Er India et sted hvor man ser til det? Jeg er ikke helt opptatt på eksakt geografin der, men jeg mener disse fra Arsenal var i

var i Indonesia, men nå er det mulig jeg bor med på det også. - Det er ikke noe viktig. - Men det er en interessant del av fotballindustrien faktisk, at det sitter en del sånne folk i disse fabrikkene. I hvert fall var disse med på dette også, så de har faktisk bidratt til denne studien, for det de gjør er at de blant annet håndkoder

posisjonsdata på spillerne underveis i en kamp. Så dette var noe som ikke skjedde per GPS eller automatisk videoregistrering og så videre, som vi ser en del av nå, men det satt faktisk folk også manuelt kodet posisjonering til disse spillerne. Som vi brukte da i våre analyser også, for altså

Se på om det er noe forskjell på dette med posisjon på banen og scanning. Og ikke minst også kontrollere for betydningen av dette her for prestasjonen.

- Så poenget var i hvert fall da, jeg kan jo snakke timesvis bare om det prosjektet, men at når vi kontrollerte for alt mellom himmel og jord, altså vi kontrollerte for hvor på banen du er, hva slags type passning du får, hva slags type passning du gir, hvem du er, ulike folk, situasjoner, rolle, alt mulig rart, også så vi er det fortsatt en effekt av scanning på prestasjonen, og det kommer fram.

Altså helt krystallklart. Jo mer du scanner-orienterer deg, jo bedre presterer du. Ikke like stort som i disse tidligere studiene vi gjorde, så det er en relativt liten forskjell. Det er fortsatt sånn at hvis du har en veldig god passningsfot, så vil det spille en større rolle

Men dette er en veldig robust effekt. Så om du orienterer deg, så vil du øke sannsynligheten systematisk for at du treffer med en passning. Og når det er tilfelle med et Premier League-lag som i hvert fall normalt sett er et av de bedre Premier League-lagene, så blir dette veldig interessant. For da betyr det at dette her er noe som man kan begynne å kartlegge spillere på. Altså hvorfor ikke scoute spillere basert på dette her? Hvis du skal hente inn en

en venstrebæk, hvorfor ikke da vite noe om hva venstrebæker i Premier League gjør på dette her. Og ikke dermed sagt at du kun henter inn da en venstrebæk hvis vedkommende ligger høyt på dette, det trenger ikke være sånn.

Men gitt at man nå bruker data på så mye i fotballverdenen, og du har data på alt mulig rart, fra det fysiske til det taktiske til det tekniske, så gir det mening å også ha med seg disse dataene her i en totalvurdering som du gjør av spillere. Er det scanning frekvensen? Er det en linær, eller skal vi si...

Er den lik gjennom hele kampen? Jeg kan jo se for meg at når spillere blir slitne, at de kanskje scanner mindre, og kanskje derav også gjør flere feil når det nærmer seg som kamp slutter og du begynner å bli litt slitt. Ja.

Vi ser en liten tendens akkurat. Den er ikke svær, men mot slutten av der omgang går dette litt ned, og helt mot slutten av kampen går det enda litt mer ned. Dette virker en viss grad å være uavhengig av resultatet, for det kunne tenkt seg at resultat spiller en stor rolle her.

Men så har vi ikke gjort så mange studier av dette her, vi gjorde det med Arsenal, og da så vi at dere spillere gikk litt ned som sagt. Og så har jeg vært med på en studie også i Nederland, med spillere på litt lavere nivåer, naturlig nok. Der gikk de enda mer ned. Så det kan jo være at

godt trente spillere, at de er mer robuste for denne typen effekter, men at det er en sånn gjennomgående, så skjer det at du går ned litt på slutten av kamp. Og det er veldig logisk. For at dette med mental fatig eller mental utmattelse,

er jo selvfølgelig en reell greie. Du blir ikke bare sliten fysisk. Og dette her vil jo være en indikasjon på nettopp det, som er kjempeinteressant. Det er en stor greie i europeisk toppfotball akkurat nå, som det snakkes veldig mye om. Det er dette med mental utmattelse. Hvordan kan vi håndtere det i løpet av en kamp? Hvordan kan vi håndtere det gjennom en treningsuke? Og det er litt en del av denne

hva skal vi kalle det, gryende psykologiske revolusjoner innenfor fotballen. Der er dette en komponent. Spennende. Var det neste store oppdagelsene der, eller hva er det som er i kjem da der? På mentalfatig tenker du på, eller? Det er litt vanskelig å si, for det som også er greia med fotballklubber, det er at de holder kortet veldig tett i brystet. Så en del av dette her,

Kunnskapen om dette her drives i miljøene mer nå enn det drives i forskningsmiljøene, altså i klubbmiljøene mer enn forskningsmiljøene. Så det blir veldig isolert, det er litt sånn militært og sårbart for bedrivsespionasje. Ja, en kan tenke seg det. Jeg har ikke hørt mye om spionasje på den måten. Men med det sagt så er det sånn,

jeg blir jo en del av dette her, og du merker jo det, så det er sånn,

Nå snakker jeg relativt åpent og fritt nå om Arsenal, men jeg har jo signet en kontrakt med dem som er 30 sider tjukk. Det var en periode jeg snakket mer med advokatene deres enn jeg snakket med noen andre, for at det var så mange restriksjoner på ting, og det er mange ting jeg ikke kan snakke om, og ikke kan si noe om. - Som enkelspillere, funn, scouting, alt det grann.

Men samtidig var de åpne med at dette kunne publiseres, og halvparten av forfatterlista hører til i Arsenal Football Clubs. Det er ikke noen hemmelighet at vi har gjort det, for å si det sånn. Så det er den delen av det. Og den andre delen av det er at jeg blir naturlig nå også restriktiv med egne prosjekter. Så

neste steg for meg for eksempel, det er sånn som jeg ikke snakker så mye om. Det får du merke til å snakke om nå. Din proaksjon får vi ikke vite noe om. Nei, det har jeg jo sagt noe om, så det er ikke det. Du blir på en måte en naturlig del av et sånt hemmelig hold, men det blir også en ren funksjonell sak, for hvis du snakker om dette her, så blir det jo tatt.

Er det vanskelig for deg som forsker blod, at du frustrerer deg som forsker, at du må faktisk jobbe begrenset og lojalt mot en arbeidsgiver på sett og vis, kontra det her med å spre og formidle forskning? Det må jo være litt sånn motstridende. Det er kjempeinteressant akkurat det der, for det er at

Og det er en balansekunst på mange måter. Til en viss grad er det en del av det som er veldig greit å forholde seg til. Men du kan si det sånn, når jeg nå snakker med fotballklubber, så er jo de, for eksempel veldig mange av dem, ikke interessert i å være med på forskningsarbeid. Men så skjønner de det at hvis de skal være med på for eksempel noen av de prosjektene som jeg og vi driver med, så må de nødvendigvis være med på det.

og så blir det en forhandling om da hva som er forskning og hva som ikke er forskning. Og det er en helt naturlig del av dette her. Og sånn blir det litt for meg at det er mye av det jeg gjør som jeg bare definerer som dette er forskning, og da er det greit. Og så er det veldig mye av det jeg gjør som jeg ikke definerer sånn. Og da snakker jeg jo ikke om det i det hele tatt. Og da blir det en helt annen del som er viktig for meg og det jeg gjør, men folk vet jo ikke noe om det. Og så har du

Et ytterligere lag eller nivå på dette her, og det er forskning som jeg har gjort tidligere, altså som jeg har brukt mye tid på tidligere, er det veldig, veldig enkelt å snakke om. Mens forskning som jeg nå driver med, er jeg litt mer restriktiv på. Ikke sant? Men det er vel ikke helt ulikt andre profesjoner heller, tenker jeg. Nei, ikke sant. Men hvem er det beste i klassen på det her av klubber og ligaer og sånne da?

Når du sier det her, hva er det da? Det du jobber med, med type persepsjon, med scanning, disse tingene som vi kanskje har snakket om til nå. Hvem er det som er best i klassen og som legger mye ressurser i akkurat de tingene der? Det er naturlig å si at England er langt fremme på det, som har å gjøre med flere ting.

Språk, kulturell nærhet til oss, i den grad vi er en motor i dette her, og det er vi jo for så vidt. Ressurser, dette her. Jeg har jobbet med det engelske fotballforbundet i en periode på 6-7, kanskje 8 år, så har jeg vært der borte jævnlig og snakket om dette her til trenere.

et par ganger i året. Denne kunnskapen har blitt spredt nå ganske systematisk i England, fordi trenerne som har vært på disse kursene er Premier League klubber, Championship klubber, men da er det ungdomsavdelingene. Som et resultat av det har det blitt mye henvendelse fra de ulike klubbene. I Premier League er det ressurser selvfølgelig. Det koster ikke Arsenal så mye å sette i gang et sånt type prosjekt.

Men samtidig så har du klubber og miljøer i både Tyskland og Nederland, vil jeg trekke fram først, som er veldig nysgjerrig på dette her. Og jeg har også gående prosjekter med klubber og forbund i disse landene, som er annerledes igjen. Det som er kinket der, det er jo på en måte at disse klubbene og miljøene er jo også konkurrenter.

Så det synes jeg fortsatt er vanskelig, men det er bare en sånn, folk vet at jeg jobber med mange, og så lenge det er greit, og de merker jo

De merker, hvis jeg er i en klubb i England, at jeg snakker jo ikke om andre klubber jeg jobber med til dem. Det gir dem også en forståelse av at jeg sannsynligvis ikke snakker om dem til andre klubber. Ikke sant? Og så er det på en måte greit. Plutselig står du her, så er det Sjappis League-finale, så jobber du med begge lagene. Ja, ikke sant? Da blir det vanskelig.

Men tilbake til scanning og sånt, og til datene og funnene dine, det er jo ... Hvor mye scanner de aller beste spillerne i forhold til, skal vi bare få enkelhet skyld på å kalle det for stallfyllet da? Akademiske termen stallfyll, det gjør det.

- Det er stor forskjell på dem her selvfølgelig. Det er heller ingen sånn, når du kommer opp på et visst nivå, så er det ikke så enkelt heller. For spillere er så forskjellige. Hvis du ser på de som er et slags svar på spørsmålet ditt, de som scanner absolutt mest gjennom tidene.

Vi har analysert, når jeg tellte dette her, så kom jeg til at vi har i hvert fall gått over 250 profesjonelle spillere som vi har filmet. Filmet eller fått video av, altså ordentlig video som vi har analysert. - Hopper du har digitalisert den videoen, ikke at det ligger i en kjeller, du hører det som en kjævla bibliotek. - Ja, det er litt av hvert faktisk. Jeg skulle ønske jeg hadde liksom,

filesystem som var fullstendig systematisk, og det er ikke helt sant. Det er litt DVD'er og det er litt sånn. Altså familievideo noen andre år da? Ja, vi tror det. Så er det ikke sikkert jeg kommer til å gå tilbake på dette her da. Vi har på en måte hentet de dataene vi trenger sannsynligvis. Men nummer en da, altså den som gjør dette her mest som ever i våre dataer, det er da nåværende Barcelona trener.

Salvi. Så han lå på, vi har filmet han flere ganger, og han ligger på en frekvens som er godt over 0,8. Det er heftig. Som betyr, altså han har 8, det vil si 8,3 er det offisielle tallet vårt, scans, eller søk per 10 sekunder. 8 søk de siste 10 sekunder. Og så kan jo enkeltspillere gjøre dette her i enkeltsituasjoner, det ser vi jo ofte. Du har en situasjon på banen der en spiller bare scanner helt vilt,

Men Savi gjør dette gjennom en hel kamp. Når han spiller for Barcelona, så får han ballen 80 ganger i løpet av en kamp. Så han gjør det veldig regelmessig. Det er et skyhøyt tall. Det jeg skulle si, det var at disse litt små midtbanespillerne, de ligger ofte høyt på dette. Hvorfor er det det også?

Jeg tror det er så enkelt som at de må jo kompensere litt. De kompenserer for manglende fysikk og dette her, og hvis ikke de har... Var det jeg tenkte jeg også? Hvis ikke de har veldig god oversikt når de får banen, så blir det jo...

Da blir det jo kjørt. Jeg tenkte det er et forhistorisk sett. De minste må kikke seg mest av skulderen, at de ikke blir grisehjult eller drept av en av de svære roligatene som flyr rundt der. Så kanskje det ligger i lillemanns DNA at du må kikke deg på skulderen. Ja, det gjør det. Og du kan jo dra det der videre. Når du er på besøk i en eller annen by, en eller annen del av verden, der det er ganske lumske forhold, så du kikker deg litt av skulderen, fordi du er sårbar. Ja, ikke sant?

Dørvakter kikker kanskje, de scanner minst. De står inn til en vegg og passer god kontroll. Så dørvaktene er spissene i fotballen. De er veldig fokusert på, det er dette som gjelder, det er den dør eller den personen foran meg som gjelder. Ikke behov for å scanne, så de scanner minst. Intuitivt tenker man kanskje at spissere, det er de som scanner et målmulighet, men det er jo bare å se på de aller beste spissene

Jeg vet ikke om det er representativt observasjon, men spisser som ikke trenger å se hvor målet står, de vet hvor målet står, de bare skyter, og de gjør ting så enkelt. Hålan er vel et perfekt eksempel på at du ikke trenger så mye scanning, fordi det er så mye som bare går på neste, det er en system igjen da.

Ja, kanskje. Men, se på Haaland da. Se på han når han både er i posisjon, eller prøver å komme i posisjon. Intense scanning. Og se på han også, han får ballen. Klassisk Haaland er jo at han får et gjennomspill inn i bakgrunnen, og kommer i store klyv. Og har da

Et eller annet sted mellom to, tre og fire scans hver eneste gang. Der han ser på keeper. Hvor står keeper? Hvilken fot står han på? Hvor ser han? Hvor er tyngdepunktet hans? Hvor er han på vei? Hvor er det åpning? Ser det ut som han ser? Han scanner mer mot keeper og kanskje rom bak midtstopperen og sånne ting?

Eller? Til forskjellig tid, ikke sant? Så for han handler det om å komme i posisjon, ikke gå i offside, alt dette her. Altså det er mye som går inn i det å få ballen.

Så der er det en type scanning, med å finne seg rom vekk fra stoppere, bekker, vinkel i forhold til medspiller, det er mye sånt. Og så får du ballen, og da er den jo mer fokusert. Da er det jo ikke så viktig. Det vil si, Haaland, han og Mbappé, for å ta han, som er en sammenlignbar spiller på ulike måter, begge de to scanner veldig mye. Og de gjør det

spekulerer jeg nå i, både for å komme i posisjon, for å effektivt avslutte, men også for medspillere som er i bedre posisjon. For det er jo en annen ting de to har felles, at de ser jo etter medspillere også. Først så gjør de det, og når de ikke er med, så går jeg for mål. Og der er scanning en del av det, bare fordi det er naturlig å hente inn den informasjonen, og da er scanning...

skal jeg si, verktøy du bruker til å gjøre det. Jeg tenkte kanskje litt mer sånn der, når de har ballen og ryggen til mål, at ofte da er det kanskje litt mer sånn at man vet på automatikk hvordan du korterer rundt, og sånn type benzema er så ekstremt på og sånt. Men det er jo også litt sånn typisk at det kan være at på de middelspillere eller folk som er bare sånn notoriske målskårere som aldri sentrer foran mål, at det kan være at scanningen på en måte elimineres litt når

Når du sanser at nå kan jeg score. Du ser jo på sånne der...

når bekker skal plutselig komme opp i skåringsposisjon, så faen, nå kan jeg skåre, jeg skal skyte liksom, og så spiser de bare, men for helvete spilte du ikke, du ser de blir så oppgitt at det er noen som bare mister den der evnen til å se rundt seg i det du bare faktisk kan sette i golden, og skyter liksom fra en dårlig vinkel. Ja, helt garantert. Nå er det ikke så mange ganger de kommer i posisjon, disse bekkene, så jeg har ikke analysert det. Kanskje de er ikke et verste faktisk, jeg vet ikke. Ja.

Midtstopperne er verst. Det er jo ikke muligheten. Det skjer ingen gang. Da ser de kun mål. Men det er jo sånn som nevnt, tror jeg, at spissene scanner jo minst. Ja, for det var det som var spørsmålet. Det er de som scanner faktisk minst? Ja, de scanner faktisk minst. Og de ligger på cirka halvparten av frekvensen til en sentral midtbanespiller. Og det er for meg kjempeinteressant informasjon, som ikke betyr at

at en spiss er nødt til å skanne for å levere. Ta du nevnte Benzema, ekstremt lavt. Han kikker jo knapt rundt seg. - Og så fytte øyelokket opp. - Ja, han bryr seg ikke om de rundt seg eller i det hele tatt, men leverer jo selvfølgelig på et vanvittig nivå. Og så har du snitt av spisser, og jeg har sett på totalt noe sånn som 50-60 av dem, som ligger betydelig høyere enn Benzema, men betydelig lavere enn andre.

Og så blir det da kjempeinteressant når du har unntak. Haaland er et unntak, Mbappé er et unntak, Lewandowski er et unntak. Alle de tre ligger betydelig høyere igjen. Og så sier jeg ikke at det er nøkkelen til deres suksess, men det er definitivt en komponent av måten de er spisser og skåremåler på. Vil du gjette for at Brattbakk hadde mange scans?

Han er jo en tynn Holland. Han var jo på en sett og vis den samme typen. Jeg kan tenke meg det. Som solskjær, da. Som ikke er veldig fysiske spillere. Ikke ekstremt raske spillere. Men skårer mye mål. Helt greie på hurtighet og teknikk og sånne ting. Men det er ikke det som er forsken. Og så skårer de mye mål.

Da blir det scans. Solskjær scannet mye. Han var en del av studiene våre tilbake in the day. Han var veldig aktiv. Langt høyere enn normale spisser, for å si det sånn. - Jeg synes vi kunne gått kjapt gjennom de 11 målbare scanning tingene som du har kategorisert. Vi trenger ikke gå spilte av, da blir vi aldri ferdige her. Jeg vet ikke om du har listen i hodet? Jeg skal lese den opp for deg.

Det tror jeg er enklere hvis du gir meg et stikkord så skal jeg kommentere. Det første her er jo åpenbart scanning med blikket bort fra ballen, det har vi snakket om en del om. Scanning frekvens har vi også snakket en del om. Det har vi selvfølgelig engelske her. Scan excursion.

Hva var det igjen? - Det går på vinkelen på scannet på et vis. Der du kan se, du kan kikke deg lett over skulderen, eller du kan dra blikket helt tilbake der du ser det som er bak ryggen din. Så stor vinkel. Kan vi se noen sentrale midtbanespillere gjøre? Spillere gjør det når de har litt mer tid, og da ser du nødvendigvis mer av det som skjer.

- Og så er det scan lengde. Er det da i tid eller i meter? - Det er i tid. Det er når du holder blikket vekk fra ballen lenge. Noe litt interessant der er igjen så ser du det med typiske playmaker som

som gransker mønstrene til eget og motstanderslag, ser hvor firren står og så videre, der de ser litt mer detaljer, så må du nødvendigvis holde blikket litt lenger. Men du kan kun gjøre det når ballen er et stykke unna, eller du kan kombinere det med timing. Et av de kuleste scanning-eksemplene for meg i sommerens EM var et

usett vanlig lite spektakulært klipp med Frenke de Jong, der han hadde en veldig høy lengde. Han hadde blikket vekk fra ballen i tre, tre og et halvt sekund. Det ser du veldig sjelden. Men grunnen til at han gjorde det, var at det var en medspiller som hadde slått en ball, en dårlig passning ut til bekken til Nederland. Så bekken måtte løpe inn den ballen, altså hente den ballen inn igjen.

Så det Frenk Ediong ser, det er jo selvfølgelig at nå går den ballen ut i bekken, og det kommer til å ta noen sekunder før han henter den ballen,

Og som vi snakket om i stedet for timing, da trenger jo ikke jeg se på ballen, så nå kan jeg se på andre ting. Så da holder han blikket vekk fra ballen. Og så helt perfekt, i det bekken fikk han fot på ballen, så ser du Frenke de Jong ta blikket tilbake på ballen. Interessant. Dette er ting som han ikke er bevisst, selvfølgelig. Men det er veldig logisk. Er det bra tomføring i reglene at som unge fotballspiller du skal skanne, ikke skanne lenger enn du vil sette...

Sett bort fra frontrutta i bilen. Det er en god måte å tenke på. Jeg tenkte på det. Du kan ikke kikke langt ut på siden eller ned i matta og lete mobilen inn før du har mistet kontroll. Det er et klok ord fra meg. Så har vi flere punkter på hvordan dere måler...

Scanning er retning, det er kanskje litt selvforklarende. Ja, at du scanner hvis vi tar utgangspunkt i spilleren selv, venstre eller høyre. Det er litt interessant, for noen kan ha en veldig bias mot å scanne kun til en side. På grunn av hvilken fot man spiller? Sannsynligvis, ja. Faktisk gjør jeg nå en studie sammen med

sammen med det tyske fotballforbundet, der vi ser på akkurat dette her. Der vi ser på retning på scans, og vi ser på hva det betyr for hvor du tar med deg ballen.

Dette er noe som ikke er publisert enda, så jeg kan ikke snakke for mye om det, og det er andre som leder denne studien. Du må gjerne gjøre det. Men jeg kan si som følger at det er en ganske kul systematikk der, som betyr at når du scanner, hvis du har høyre fota, og scanner til henholdsvis venstre eller høyre, så er sannsynligheten rimelig stor for at du kommer til å ta med deg ballen, og jeg vil ikke gi det endelige svaret, men til enten venstre eller høyre.

Ikke sant? Ok, jeg skjønner. Og det betyr at hvis man får denne kunnskapen, så kan man jo begynne å lese, ikke sant? Ja, det var det jeg tenkte. Så du forbereder deg på dette her, og du vet at hvis det kommer et scan rett før vedkommendatoren mot ballen til enten venstre eller høyre, så betyr det at ballen kommer nå til å bli tatt med til

enten venstre eller høyre, og så kan du få litt av denne forspråken. Det skal jeg bruke neste gang jeg spiller cageball med guttene. Skal jeg lese Anders sin scan? Nå har jeg masse fortiden å bygge på her. Jeg tror vi kommer tilbake til det videre ned på lista mi. For det er scansymmetri.

- Hva er det? - Det er nettopp at du tar venstre og høyre begge deler. At du har kontroll på både venstre og høyre i et scan. Det er det du ser med enkelte spillere. At de kjører en sånn venstre og høyre i en bevegelse. - Ikke sånn en 1.80? - Ikke hele veien, nei. Men den der.

Og så har jeg kontroll på begge deler. Det er jo helt nytt. Jeg tenkte at noen hadde begynt å ta piruetter ut på deg. Om noen år. Og så plutselig er det sånn, hvorfor gjør han det? Nei, det kan jeg ikke snakke om. Alle ringer, gjer, jord, hvorfor tar han piruetter? Nei, det er påpliktet at jeg ikke sier noe. Kanskje vi kommer det ut. Så er det scan-sekvens-

ligger kanskje litt i det ordet også, at du, litt som å kjøre bil, at du skal kikke i speilene, i riktig sidespeile, hovedspeile, i et visst mønster? Ja, du kan si noe, noen gjør kanskje det. For meg så handler sekvens om at du...

Du kan tydelig se at man tar blikket vekk fra ballen, og så hviler blikket på et eller annet sted i en eller annen lokalisering, og så tar de blikket ytterligere til neste lokalisering som også er vekk fra ballen, og kanskje til og med en tredje før du går tilbake til ballen. Dette så vi godt når vi ser på spillere som

Ja, Pirlo da, for å si det sånn, som virker i sin dype midtbanerolle, han planlegger, ser det ut som, hvor han nå skal sende denne åpne gjennombrudspassningen. Og igjen virkelig gransker da fireren som ligger foran, hvor er det rom og hvor er det muligheter. Mens når du har mindre tid, når du er spiss for eksempel, så vil du ikke se dette her på samme måte.

Så er det da noe som er viktig for oss podcaster, mikroscanning. Følg med på gjestens små tales. Mikroscanning, opphavet i mikroscanning er faktisk messig.

Hvis vi ser på Messi, så ser vi at han har en ganske høy frekvens. Definitivt i høyre enden av skalaen, totalt. Men har veldig høy mikroscanning frekvens. Mikroscanning er bare at du har ikke disse store høye ekskursjonsscansene, men mange av disse bittesmå. Ofte er det bare øynene som går, eller bittesmå hodebevegelser. Så de er litt sånn

Redd, dådyr, rådyr er det jeg tenker når jeg ser på han. Men det han gjør dette ofte i, det er i trange situasjoner der

der du ikke kan ta blikket vekk fra ballen for mye. Så han opprettholder timingen på scannet sitt for å kjøre disse mikroscannene. - Og da er det sånn typisk med tyngdeoverføring, sånne jævla irriterende fotballspillere som alltid greier å få det over på feil fot. Sånne type ting at du kan virkelig skjønne, står han på den foten? - Garantert. Det der er interessant, det har jeg fått noe flere ganger. Det første, det største var

var med Zidane. Jeg skulle til å si det. Noen av de fintene hans. Hvor kommer det fra? Det er en voldsom teknikk og koordinasjon og kroppsbeherrskelse og dette her selvfølgelig. Men det er jo lett for alle oss å studere Zidane, for han eller de ga ut denne filmen om ham, der de hadde 20 kameraer eller noe sånt på ham gjennom en hel kamp. Ja.

Vi har sett på han og analysert at det er ganske grunnig. Og fortsatt er det sånn at ingen andre spillere som jeg har sett, scanner mer enn Zidane i det tidspunktet der ballen har blitt slått til Zidane. Altså passningen er på vei.

og inntil han mottar banen. Der har Shidan opp til tre-fire scans i den perioden der. Mens for de aller aller fleste så er det nok med ett. Og for de fleste så klarer de ikke det en gang. Han har mer enn nok med bare å få den passningen på foten. Han har liksom tre-fire stykker, og så snakker du med en kollega i Sverige, Andreas Alm, ga ut bok om dette her for noen år siden, trener Andreas Alm.

I forbindelse med det så snakket han med Jonny Ekstrøm, hvis du husker han. Hun var det, ja. Svensk spiss, spilte på, var det Empoli, husker jeg rett da? Ja, når du sier det. IFK Øyteborg, mener jeg kanskje han var på. Ja, jo, jo, jo. Og så hadde han en periode i, var det Auxerre, tror jeg. Var det ikke der Zidane var i tidlig alder? Jeg lurer på det. I hvert fall så var der Zidane var når han var 18 år.

da spilte han sammen med Zidane. Og så sier han til Andreas om den perioden der, var det noe du hadde merket i Zidane? Jo, det var en ting. Det var at han kikket på meg hele tiden når vi spilte. Ja.

Når vi spilte i kamp, så var det sånn at hans øyne var på meg hele tiden. Jeg blir litt paranoid. Hvorfor ser han på meg hele tiden? Slutt. Det er jo nettopp dette her. At han ser på folk, han ser på spillere, i stedet for å se på ballen. Inspirerende. Jeg får lyst til å bli 14 år igjen og begynne på nytt igjen. Kuttefotball. Det er noe her.

Men en av de berømte YouTube-klippene med Zidane er jo når han finter ut Beckheim uten å være borte i ballen. Husker du det? Nei. Husker du ikke det? Nei. Det er helt nydelig det. Jeg tror det er fra et VM. Tror det er fra et VM, hvor ballen egentlig bare ligger mellom dem, og så står de bare og ser på hverandre resten, og så tror han bare leser litt sånn mikro...

og så plutselig bare, han er ikke borte i ballen, men finter ut bekken på feil fot, og så går han rett forbi. Så det er sikkert uendelig mange flotte eksempler å ta der. Jeg tror det at sedanen, når han nettopp ser så mye på motspilleren rett før han får ballen, for det er det han ser på,

Det ser ut som han har full kontroll på hvilken fot stå mosteneren på, hvor er tyngdepunktet, hvor er blikket hans, hva er det han skal gjøre, så at når han får ballen, så den berøringen han tar, var alltid veldig funksjonelt rettet inn i det rommet jeg nå har i forhold til denne måtspilleren. På samme tid også Ronaldinho var mye av det der før

før han ble som alle andre brasilianere litt for lat. - Ja, du kan si det. Og det de har også, Ronaldinho og Messi, vi må ta med han nå, de ser disse tingene mens de har ballen i beina selvfølgelig. Da har de full kontroll. Da må vi blande inn, og jeg vet ikke om du vil litt i dag, jeg tror ikke vi får tiden til det heller, men den informasjonen skal håndteres også.

Nå har vi snakket om scanning og hent inn informasjon, men så er det å faktisk bearbeide den, omforme den til handling, som skjer lynraskt. Du må være så utrolig kjapp i hodet for å håndtere dette. Det er en helt ny rekke av mentale, kognitive operasjoner. Mens du har ball og sånn? Mens du har ball, mens du ikke har ball. Du hadde bratt et eksempel på ...

Nei, det kommer vi til etterpå. La oss gjøre oss ferdig med den lille listen her først. Vi har jo tre punkter til. Scan timing. Det har vi snakket om. Vekk fra ballen når...

Eller se vekk fra ballen når det ikke skjer noe med ball, se på ballen når det skjer noe med ball. Det er det jeg skal øve på mest nå. Og så har vi da viljedende scans, altså deception scans. Skans, ikke scams. Så når spillere scanner mye, når det blir mer og mer fokus på dette her, så er jo dette her et spill også selvfølgelig. Litt som jeg har snakket om noen ganger, at det å se på

hvordan andre spillere scanner for å si noe om det de skal gjøre med ballen, det blir en greie. Da kan du lure andre. Det å kikke masse til venstre når jeg skal ta meg ballen til høyre. Eller som mange gjør, at de kikker tidlig,

Og så bestemmer de seg, nå vet jeg at jeg skal ta denne banen til venstre, og så holder de bare blikket der, og så er det første berøring som tar dem med seg den til venstre. Men de vet at han bak nå kommer til å bare stå der, eller kommer til å gå til høyre, og så tar de med seg den til venstre. Er du litt irritert over no-look passes, eller?

Jeg er fascinert av det. Ja, men hvis du skjønner på hvor jeg vil den her, det er de som kikker feil retning etter at de har sentra, og later som om det er en no-look-pass. Det er de dårligste, og det irriterer meg så grunnig over. I det de sentrer, så kikker de en annen retning. Kom igjen. Du må jo gjøre det et par sekunder før. Jeg tenkte ikke på dem. Jeg tenkte på de som gjorde det korrekt. Se på ...

2006 VM ble jo avgjort, vil jeg påstå da, på en godt utført no-look pass. Og da er vi i semifinalen mellom Italia og Tyskland. Der vi er to minutter for overtid i andre eksamgang, og ball går ut i Pirlo etter en corner. Og det er trangt og tett, det står tyskere overalt, og han kikker ut til høyre og trer ballen elegant mellom stopperne til sin venstre, og det ble avgjort.

- Det er den sorten jeg også kan like. - Du klarer å tolerere den. - Den kan jeg godkjenne. Mediokere fotballspillere som kikker etter å stå på fastinga, da kjenner jeg at det koker litt til det meste. Nå må du roe deg litt ned her med no-look. Eller kanskje kaller det post-no-look-pass. - Det er noe med pre og post her. - Ja, det er viktig, det må vi innføre her og nå.

Det siste punktet på denne lista, de målbare scanninger, er søkslesning, og det har vi vel også, det er jo sånn lesemotstanderne, det har vi også snakket om, har vi ikke det? Det har vi tørt seg på, ja. Så det er jo, neste spørsmål er, er det unge mennesker, eller unge fotballspillere, som scanner naturlig, har det liksom av et eller annen grunn, så er det talent for det, er det også da et talent, som da man blir veldig ivrig på, og tenker at dette her er,

I og med at man ikke har blitt lært det, men har det innanbords, er det da noe man ser på som et større talent enn den som ikke måtte ha det? Hvis spørsmålet var forståelig. Er det et indikator på at de kommer langt? At de har noe som de jevnhadlerne ikke har?

Ja, du spør jo om noe som vi selvfølgelig ikke helt vet da nå, for dette her er vi har ingen studier på disse tingene her Bare i Arsenal Ikke sant? Men jeg tror jeg skjønner hvor du vil enn med det du sier, og det er noe i det altså hvis noen gjør dette her helt naturlig uten at noen har fortalt dem det eller at de har fått det fra noen annen sted, så sier jo det noe om en spiller

Kan du predikere noe? - Det sier noe mer enn bare informasjonsinnhenting. Da sier det noe om en spillers evne til å skjønne noe, finne ut av noe, catche en sak i spillet.

Så det er kanskje en annen type prosess som driver den type innovasjonen på et vis, som er veldig bra. Med det sagt, så er det fryktelig mange av disse gode spillere som jeg har blitt fortalt og sett intervjuer med, og i noen grad også snakket med, som forteller meg historier om hvordan de oppdaget dette med litt hjelp i tidlig alder.

Og de ble ikke noe dårligere for det. Altså hvis du ser på, nå er vi noen generasjoner tilbake i fotballhistorien, men noen av de som dominerte på 80- og 90-tallet, ta en platt i ni, der er det en sånn historie. At han...

Jeg tror han fikk det fortalt fra faren sin, noe i den duren, når han var sånn type 10-12 år. Det lønner seg å se vekk fra ballen, med gjennom mellomrom. Han forteller den historien nå ennå, som da skjønte jeg noe som var viktig for meg. Glenn Hoddle, med en annen store, i hvert fall i England, med en god passningslegger i sin generasjon, en veldig kreativ midtbanespiller. Samme der. Men han ble ikke fortalt det. Han kikket på en trening med...

Jimmy Greaves, som var ytterligere noen generasjoner før. Når Glenn Hoddle var 10-11 år, så på en trening med han og ble helt slått i bakken av hvor mye han kikket vekk fra ballen. Så lærer Glenn Hoddle seg det, og så tar han med seg det i sitt spill. Til spillere vi har nå, som Martin Ødegård for å ta en av våre, som er absolutt veldig langt fremme på dette, som

På en litt annen måte, men blir fortalt og coachet av sin far fra han er åtte år at dette er viktig. - Så han får det inn med morsmelk av mellom mindre? - Det kan du si. Det som ble greia da, det er at når du lærer deg dette tidlig, så gir det deg to fordeler.

Det ene er at du har en vane, en måte du håndterer kroppen, håndterer ballen på, der du er i stand til å bevege deg på en fotballbane uten å være så avhengig av ball, som er veldig lurt. Fordi vi vet at, som jeg har vært inne på nå, i det åpne spillet er det greit å se vekk fra ballen av og til. Det andre er at når du ser vekk fra ballen mye, så

lærer du deg sannsynligvis også til å håndtere den informasjonen du tar inn. Du blir bedre på å oppfatte informasjon, du blir bedre på å bruke informasjon, fordi du rett og slett har mer erfaring i å se mye informasjon fra en tidlig alder. Så de spillerne som scanner mye fra de er 7-8 år, er sannsynligvis bedre taktiske rett og slett, fordi de håndterer disse mønstrene og alt dette som skjer rundt seg,

på en bedre måte. De får mye, mye mer eksponering og erfaring med det enn en andre. Det er vel sånn til de som måtte være i tenårene nå, eller foreldre som følger barna sine veldig tett på idrettsbanen. Er det noe på hvor du må sette i gang med en gang og terpe litt på å gjøre seg selv i lungene oppmerksom på for å kunne heve prestasjoner ditt? Ja, jeg ville jo gjort det. Absolutt. Så dette er noe jeg ville...

- Snakket om sett på, altså se på kamper med dette perspektivet her, som er enklere selvfølgelig når du ser på en kamp live og bare følger med på en spiller hele tiden, men du kan jo gjøre det når du sitter hjemme i stua og ser på Premier League også. Bare følge med på spillere før de får ballen og se hva de gjør. Vær opptatt av det.

Du kan trene på det på ulike måter, selvfølgelig bare være bevisst når du går inn i spill og på treninger. Men også, og det har blitt en liten kjeppest for meg, at trening på dette her handler ikke bare om å ha de beste, mest optimale treningsøvelsene, men det handler også om å ta vekk de øvelsene og de måtene å trene på som gjør deg dårligere på det. For hvis du ser på

Når vi snakker om både Zidane, Savio og alle disse her, når de får ballen, så kikker de vekk fra ballen. Mens ballen er på vei, så ser de vekk fra ballen. Men hvis du ser på den vanligste øvelsen vi har i fotballen, og du har jo spilt litt fotball, så hva er den vanligste øvelsen? Rondo, sikkert.

enda vanligere enn det. - Og ja, sånn klassisk oppvarming hvor man bare sender til hverandre? - Ikke sant? Så det er jo ikke en øvelse engang, men det er bare du og en kamerat, dere har en ball, og så står vi ute på der og sender den ballen fram og tilbake.

Scanner du mye da, eller? Når du gjør det? Nei, da står jeg og tenker på middag. Og så ser du stort sett på ballen. Dette er en øvelse som alle gjør. En oppvarmingsrutine. Du ser det selv på høyeste nivå. Før en kamp går man sammen 2-2, kanskje 3-3. Spiller ballen frem og tilbake. Hver gang du tar imot ballen, så ser du på ballen.

Blikket ditt følger ballen, ball, ball, ball, ball, ball, ball, hele tiden kommer frem til foten, spilleren er fremme, se på ball, ball, ball, ball, ball. Det du blir god på da, det er jo ganske enkelt. Du blir god på å se på ballen når du tar imot ballen. Så du kan ha gode øvelser, det er poenget mitt, gjennom en treningsuke, men alle spillere dine får sannsynligvis hundrevis av repetisjoner, kanskje hver eneste dag, på å ta imot ballen mens de ser på ballen.

Og dette må motvirkes. Så nøkkelen her er for meg, dette her er litt kontroversielt, men her tenker jeg du skal legge inn og se vekk fra ballen. Du trenger ikke gjøre det dramatisk, du trenger ikke ta de der veldig aktive, som ser litt dumt ut og alt det greiene der, men bare la brikket vandre litt. Mens du holder på med en sånn type øvelse, så vend deg til at du skal ta imot ballen

etter at du ikke har sett på ballen til enhver tid forut for det. Og så er det en øvelse, eller en måte å rigge opp den øvelsen eller rutinen på, som jo ikke gir deg god trening i å oppfatte mye informasjon, men det er en trening i å ta imot ballen. Så det er altså teknikk-trening vi driver med her. Ja, ikke sant? Sånn at du da ...

For det er også sånne ting som, husker man, er veldig opptatt av, se på ballen når du mottar den, for at du ikke skal sprette vekk fra deg. Men det vanskelige var for eksempel å føre ballen og motta ballen uten å se på ballen. Det var litt sånn,

Det var litt sånn avantgarde opplegg når det kom junior-nivå, så vi måtte begynne å øve på de tingene. Da kom nye trenere inn med nye idéer og sånt. Det var ganske komplisert når du ikke har kanon. Og det er litt sånn kjipt, ikke sant? Du håndterer jo ikke ballen så elegant lenger. Nei, det blir jo litt dårligere. Ja, det er det det blir. Så dette handler litt om å stå i denne kjipheten, fordi at du får en gav vinst på andre siden.

Du har fulgt opp masse spillere og fotballag og sånne ting, og er det her det første du ser på, sånn basics? Ok, la oss eliminere de tingene som det eksempelet du brukte nå. Men du har også...

snakket med Rondo, men det er på en måte du er ikke nødvendigvis mot det selv om det ikke handler om scanning, så er det mange øvelser der, for eksempel når Rondo er spiller i en liten firkant som det heter da eller en sånn boks, og det har jo på en måte hvor kjapt du greier å levere og holde tempo oppe og mottake og sånt uten at det nødvendigvis handler om det så det er en bra øvelse det også

Rondo er... Det kunne vært en egen podcast, omtrent. Såpass. Men jeg skal holde det kort. Og det er...

Det er mange dele ved en rondo som jeg liker. Jeg liker først og fremst, det er det viktigste, det sosiale. Det er noe morsomt. Og tempo? Ja, det er noe der om det motivasjonelle, det er morsomt, det binder oss sammen, det er lek og latter. Det er en fin måte for mange å starte en trening på. Så veldig mange gjør det på øverste nivå. De fleste gjør dette.

Og så er det noe der også ferdighetsmessig, perseptuelt som du er inne på, at du må håndtere mye informasjon, og du må ta beslutninger basert på det som skjer rundt deg. Det skjer kjapt på små flater, så det gir deg jo noe. Hva gjelder scanning, så er Rondo håpløst.

Og vi har studert det også, og det er jo veldig enkelt å bare telle antall scans i en rondo, sammenligne med spill, og sammenligne med andre typer treningsøvelser, og rondo er bånd på den lista der. Det er jo ikke noe scanning i en rondo. Og så er det en del andre problemer med rondo nå, i forhold til retning på spillet, altså

Det skjer kun foran deg, det er ikke noen vinkler i det helt, annet enn akkurat disse statiske vinklene. Rondo er en veldig dårlig representasjon av spillet. Det å trene masse på rondo er problematisk. Min doktorstudent Karl-Marius Axum hadde nettopp Disputas som har vært med meg på dette persepsjonsprosjektet de siste fire årene.

Han ble gitt en prøveforelesningstema for denne disputasen, der du holder en forelesning på et tema du har fått fra komiteen på en 45-minutters tid. Tema for den forelesningen var

«Why should coaches fall out of love with rondos?» Så han brukte 45 minutter på å massakere rondoen. Det var et karakterdrap av en annen verden. Rondoen hører ikke hjem i fotballen i det hele tatt, til velge Karl-Marius. Oi, det er fort oppgitt torpedert av nesten enhver trenerstab eller tilhørig forsamling.

og beder om rått. Ja, du kan det, men han argumenterer jo for det da. Nå er jo Karl Marius trener også, så Karl Marius er nå U19-trener i Odd. Det er det han har gått over på etter sine akademiske studier. Ikke noe råndå der.

Der blir det lite rondo altså. Det er ikke garantert. Da må du gjøre rondo i smug. Bak stadion etter trening kan de kanskje snike seg til en rondo. Ja, på kveldstid. Men det er et artig spørsmål. Har det vært noen caser med veldig gode spillere som faktisk ikke scanner så mye, som ligger litt under snittet? Ja, det er det jo. Så det er mange spillere som er både under snittet og som er gode. Og

Hvis jeg skal ta en, så vil det være, og hva heter den, morven? Spanske Silva, når han var i City.

Han skårte ganske lavt på våre målinger. Ikke sånn forsvinnelavt, han lå fortsatt relativt høyt sammenlignet med de fleste andre, men han var ikke på det nivået som de han spilte sammen med og spillestilen de hadde skulle tilsi. Så han er et eksempel på det.

det er vel det eneste jeg, ja Benzema har jeg nevnt da, for eksempel som en sånn veldig fokusert målskårer, som leverer klasse på det, men som ikke er så opptatt av det som skjer rundt seg, tilsynelatende ja, og det er mange andre også garantert for det er litt viktig å si også, altså det der

Forskningen vår baserer seg på sannsynligheter hele veien. Det er jo en helt absolutter, og det er så mye du kan kompensere på. Scanning ble jo født, som jeg sa i sted, som en måte å kompensere for manglende fysikk og kanskje fart og sånne typer ting.

Det samme kan du senke deg motsatt. At du kompenserer på manglende scanning med andre ting. Det er greit. Ikke sant?

- Hvis du kommer inn med begge knåttene og skal sklitte akkurat bakfra, så er det greit å ha scannet. Da kan du i alle fall rekke å heve føttene, sånn at du ikke brekker noe. - Det har jeg gjort studier på det også, som viser at de har ikke gjort det like stringent som det vi har gjort, men fokuset var nettopp skadeforebygging, eller hvordan oppstår skader. Der man så en tendens med de litt røffe videoanalysene de hadde gjort,

at det å scanne var en god skadeforebygger. Ja, det tror jeg. Ganske logisk. Det tror jeg vi kan sette i England på 90-tallet. Det ville det vært veldig bra. Det er noen som burde ha lært seg dette her. De kan angre nå. Hvilke andre idretter er det som du, om ikke har studert, men i hvert fall latt deg fascinere, eller følt med på, hvor du ser eller har en fornemmelse at scanning er

like viktig? Det første jeg tenker på er, er det alle ballidretter og lagidretter mer eller mindre? Ja, i prinsipp tenker jeg at alle lagidretter kan ha en del av dette her, eller at det er aspekt ved dette som betyr noe. Fordi alle lagidretter handler om å oppfatte det som skjer rundt deg på en effektiv, kjapp måte, og omforme det til handling. Så er det med det som gjør scanning viktig,

Til et veldig elegant, effektivt grep i fotballen, det er det at banen er så stor, og det er alltid ting som skjer rundt deg, også bak ryggen din. Det gjør at vi kan lett se på hodebevegelser. Du må nødvendigvis bevege på hodet, ikke bare øynene, for å oppfatte effektivt det som skjer rundt deg. Det begrenser seg litt. Akkurat det får du ikke på samme måte i andre idretter. Alle de andre store har ikke det på samme måte.

Idrettene med store spillflater har det til en viss grad, hvis vi ser på rugby og amerikansk fotball. Rugby har vært kjempeinterskjerige på dette her, og de snakker om varianter av dette, og har gjort det i mange år. De kaller det pre-scanning, de bruker ordet pre ofte, altså før du mottar ballen. Så dette har vært en del av rugby-coachingen i alle år.

I amerikansk fotball har jeg hørt forsvinne lite om dette her. Nei, det er ikke så mye.

Jeg tror det er litt sånn forlåst på et vis. Det er så konkret det du ser etter. Du garder din mann på et vis, det er defensivt. Får du ikke veldig mye en vei også? En vei, definitivt. Så quarterbacken er, du scanner jo liksom foran deg. Jeg så, det var et eksempel, jeg kom over og delte det på Twitter her for noen uker siden med en quarterback som

som fikk ballen å virkelig scanna frem og tilbake foran seg med en veldig elegant close-up-bilde. Så du ser jo at de gjør det. Og de andre på banen har jo mer 360-graders view, men de har ikke vært opptatt av det. De har ikke hørt noe fra noen der eller noe sånt. Men jeg har hørt fra håndball. Så i det siste har jeg begynt å gjøre litt med håndball. Var inne bare for noen uker siden og hadde innlegg på...

Hva er det? Det er trener 4-kurs, altså det mest avanserte trenerkurset de har i Norges håndballforbund. Da snakket vi i tre timer om dette temaet her. Det var en kjempebra seanse. Masse, masse paralleller. Jeg har begynt å snakke litt med folk i hockey.

Både i Norge, og det er flere NHL-lag som har vært på. Det har vært over en periode på noen år. Er ikke hockey veldig spesielt i og med at vi snakker om at det går på skøyter, det er køller, og det er enda høyere tempo på spillerne, så de har høyere fart og mer beregninger enn i fotball, basket og håndball?

Det er definitivt noe som er spesielt her. Og det med kølla er jo en greie som jeg lurer litt på her. For dette konseptet vårt med timing, det forsvinner jo litt i disse idrettene, fordi at du enten holder ballen som du gjør når du kan bruke hendene, eller du fører den med kølla. Så du får ikke det samme konseptet med disse berøringene.

som funker så bra i fotball. Det er noen sånne magiske tidsintervall der du kan skanne veldig trygt. Det får du ikke på samme måte i disse idrettene her. Men du kan jo gjøre det når ballen eller pucken er på vei mellom spillere. Så er det jo trygt, kan du si, og så se vekk. Og hockey er ganske likt vår fotball, fordi det er medlemmer

mer den 63-gradersvarianten. Spillet skjer på litt større flater, det er ikke så forutsigbart, og så videre. Så hockey har jeg litt tro på. Og så har det vært interesse fra basketball. Så jeg snakker også nå med NBA-lag, der vi ser på muligheten til å integrere dette her hos dem. Så det er spennende. Prikken og vin her må jo være vannpolo.

Ja, det er den store våte drømmen, hvis du skjønner det. Kommer det også? Kommer det også, vet du. Det er ikke så mye ressurser og penger i det, men det får ligge ned på lista neste. Er det gjort mye avansert forskning på ting som frispark, innkast, corner? Er det en del av denne statistikk-revolusjonen at man er helt obsessed på å finne noen edges der, eller noen fortid?

Det er man mer og mer opptatt av. Igjen er det litt sånn at jeg tror det beste av det som blir gjort på dette, blir gjort innen de klubbmiljøene. Og så ser vi at det også lekker ut når man ansetter både dødballstrenere og innkasttrenere og så videre. Så er det jo tydelig hva man driver med. Men forutfor det også har man jo vært opptatt av det. Men

Veldig lite da, for det en kanskje skulle tro. For det med dødballer er jo på ett vis en veldig enkel inngang til å vinne flere fotballkamper, som overraskende få, føler jeg ut fra det jeg kjenner til, har ordentlig gått inn i. Man ser litt på det, men...

Men det er først kanskje de siste to-tre årene der man har ordentlig gått inn i det, sånn som jeg kan vurdere det. Men er det sånn nordeuropeisk turnoff at det er Norden og litt England og litt svakere nasjoner som bruker dødball som en målkjanse, mens det virker som ballbesittende nasjoner og lag, de tar jo bare kort og spiller videre for å komme inn i systemet sitt igjen. Det er litt sånn tabu å begynne å finne metoder på

- Plutselig skulle Barca begynne å slå inn i boksen på fristpraktikken. - Ja, ja. Dette føler jeg kanskje andre kan svare bedre på enn meg. Men det kan være noe der. Men så er det samtidig sånn at jeg føler at søreuropeske lag og kulturer, for å si det sånn, kanskje er enda bedre enn noreuropeske på å si det sånn.

veldig systematisk analysere spillet for å lete etter fordeler for seg, som jo er det det dreier seg om. Du har et miljø i Portugal for eksempel, som er veldig langt fremme på analyse av spillet, kanskje ledende i verden her i dag, som har mange gode miljøer, tett knyttet på praktiske miljøer.

Så det er kanskje litt en myte av det du sier nå. Så er det noe i det. Det er min bro-science, så det har å komme med her. Ok, la oss hoppe over til det som åpenbart sportsjournalister og tabloidene åpenbart er mest glad i. I hvert fall ringe deg sent på kveldstid og skal ha kommentarer og smarte ord slik de kan fylle ut artiklene sine med. Det er jo straffesparkkonkurranser.

Det sier seg selv, det er jo enda mer ting som står på spill, mye energi, det er Rosine Pølstad på store mesterskapskamper, så jeg skjønner at det er sikkert lettere å få traksjon og artikler på det enn kanskje scanning. Men likevel, du har forsket mye på det her også. Jeg spurte deg før du gikk her, er det sånn,

Er du lei av å få alle straffespark-henvendelsene når det er mesterskap og sånne store ting skjer på TV, så ringer de: "Kan ikke du komme og si noe smart om straffespark, siden du forsker på det?" Er det mye sånt? - Ja, det er mye sånt. Men jeg er jo ikke lei av det, for straffespark er jeg veldig glad i. Det vil si, det er en viktig nyanse der, jeg er veldig glad i straffespark-konkurranser.

Jeg er glad i straffespark også, men det er fordi at det er stress og presse som er så kondensert i dette her.

Så jeg har jo sterke følelser for akkurat det der. Det kommer aldri til å forsvinne. Men hva gjelder faktisk jobb på dette, så var det fem år av mitt liv. Du har jobbet fem år? Det var fem år som jeg kun jobbet med straffspark. Da var det ingenting annet. Hvordan jobbet du med det? Var det på samme måte som du jobbet med scanning og de teknikkene? Kanskje lettere å få tak i materialet du kunne bruke også?

Ja, du kan si i prinsipp så er det mye av det samme. Og connection mellom disse to temaene, det er jo det at jeg hadde jobbet en del med dette med scanning, og blitt torpedert av disse trenerne, og fått litt nedturer og litt sånn, og var litt lei. Og akkurat på det tidspunktet der, så flyttet jeg til Nederland, og bodde der i tre år, og skulle jobbe på et universitet.

Jeg ble rekruttert inn i den stillingen fordi de likte forskningen jeg hadde på scanning. Det var kollegaer der som hadde satt seg hardt på at nå skulle jeg komme inn og samarbeide med dem på dette her, og så kom jeg dit og var litt lunken da når jeg landet, for å si det sånn. Var ikke sikker på om jeg hadde lyst til å jobbe med dette akkurat nå. Så landet straffekunken i fanget mitt.

Den landet i fanget mitt på den måten at det nettopp hadde vært et EM. Nå er vi i 2004. Jeg hadde litt connections inn i det svenske landslaget på den tiden der. De var i en straffekonk. En veldig dramatisk sak mot Nederland. Så begynte jeg å snakke litt med kollegaer der nede om at det kunne jo vært interessant. Fordi man blir jo alltid litt fascinert, hvertfall når man er nysgjerrig på psykologi og fotball, av straffekonk. Det kunne vært interessant å ha gjort noen intervjuer med disse spillerne.

Så tente de på det, mine nederlandske kollegaer. Da var tanken at fordi jeg kunne komme til noen av de svenske spillerne, så kanskje fordi vi er i Nederland, vi kan komme til noen av de nederlandske. Så satte vi opp et møte via noen kjente som mine kollegaer hadde med det nederlandske forbundet. Når jeg sier møte, så ble det et møte med han som var landslagstrener for Nederland, og hele landslagstrenerstaben. Treneren var Van Basten.

Men han som drev dette her var en som heter Foppe Dahan, som var U21-landslagstrener. Dette møtet ble en mulighet til å presentere noen tanker om dette med straffespark, og hvorfor det er viktig, og hva vi vet om psykologien i det, for da å få svar på spørsmålet «Kan vi intervjue deres spillere?».

Det ble starten på et samarbeid med dem. Forsvaret var tommel opp. De av våre spillere som har lyst, de kan dere intervjue. Her er telefonnummeret. Fra da var jeg inne med landslagstrenere og spillere

ganske mange ganger i Nederland gjennom de neste fire årene og det drev da min forskning fordi at hver gang jeg skulle inn og snakke med nederlandske trenere og spillere så er jeg bygd sammen sånn at jeg kan ikke gå inn og snakke om noe jeg ikke kan noe om så da bare gjorde jeg mer og mer studier da, mellom disse besøkene sånn at jeg hadde noe ammunition å liksom komme med og så tok det selvfølgelig et eget liv etter hvert der ble det mye da

Hadde du noen fordomme før du gikk inn i forskningen? Det er typisk som alle forskere og studerer ting nøye, har vel sin egen ideer og fordomme før man går inn i noe, enten for å få det bekreftet eller avkreftet. Hadde du noe sånt før du gikk inn i at straffelsesparkkonkurranse er trolig dette her?

Helt sikkert. Helt sikkert mye. Jeg var jo opptatt av dette her også før det. Jeg husker jeg var tidlig ute med, det hadde vært gøy å lese noe, jeg skrev noen kronikker både i VEGO og Dagblad lenge før jeg begynte dette her. Det er selvfølgelig analyserte straffesparker fra et psykologisk perspektiv. Så fordommer var kanskje for eksempel

Straffespark er jo ikke et lotteri. Det var en... Jeg legger frem noe som en fordom som jeg hadde. Det er nok av folk som sier at dette her er bingo, og jeg kan jo ikke være med på det. Men da blir jo det en forutinntatt tett også. Så det er en sånn sak, at ferdigheter spiller en stor rolle, er en annen fordom. Det er kanskje de...

Det er kanskje de største. Jeg hadde nok også en formening om at dette her var det ypperste av press du kunne fremskaffe i fotballen. Og den har jeg jo for så vidt fått bekreftet. Og så er det en konkret en da. Og det er, jeg trodde at det mest stressende punktet i en straffekonk, det er når du går fra midtsirkelen og fram til ballen.

Det er det mest intense av stress. Der alles øyne er på deg, du vet at kameraene er på deg, du skal bare gå i 50 meter frem til denne ballen. Det fikk vi avkreftet. Det vil si, de fleste spillere snakker ikke om det som det mest stressende, de snakker om det å stå i midtsirkelen.

som det vanskeligste. - Er det sånn at vi projesserer våre egne følelser som serer over på spillerne, at de føler seg ikke det samme som oss? - Det tror jeg du er rett til. Er det noe vi ikke ser i en straffekonk, så er det midtsirkelen. Det er kanskje min største frustrasjon når jeg ser en straffekonk, det er at det mest interessante av alt, det er spillet i midtsirkelen, og det får vi aldri i seg.

Hva er det som avslører seg der da? Er det ting å plukke opp der fra de som skal til å skyte? Hvor nervøse er de? Blunker og hodebevegelser og hjul? Alt det der. Alt av kroppsspråket som skjer underveis i forkant

kommunikasjon innen de lager, eller mangel på kommunikasjon. Noe av det som kom frem i disse intervjuene vi har gjort, er jo også nettopp det at stort sett så er det stille som graven i disse lagene, når de står og skal forberede disse sparkene her. Det er ingen som tør å si noe, orker å si noe, de vet ikke hva de skal si. Så det er helt stille, og det er en dårlig basis for å gå frem og ta ditt viktigste spark ever.

Jeg plukket opp et eller annet sted om du har en podcast eller en artikkel, at det er syv viktige momenter med straffesparkonkurransen. Er det noe du husker? Nei. Da kanskje det var noen andre med folk

Det er da historien, forberedelser, pep-talken, å sette premissene, flaks, jubel og fokus. Jeg tror det var for en eller annen aftenposten sak. Kanskje du var en av de som ble intervjuet der, jeg husker ikke helt. Jeg kan jo si noe om alle de der. Jeg vil nok ikke ha sagt at det er sju. Det kan være flere, vil jeg ha sagt. Men vi kan godt snakke om de, hvis du vil. Det var egentlig bare for å ramse opp de tingene. Jeg vet ikke hva som er mest interessant å

å legge vekt på her, det med forberedelser og pep-talk høres jo umiddelbart ut litt sånn som noe som er ganske tungt veiene her. Ja. Forberedelser bør jo starte tidlig da. Det er på en måte nummer en. Nå er jeg jo på toppnivå. Og du har noen eksempler på miljøer som har gjort det der ordentlig bra og startet ordentlig tidlig. Ja.

England pre 2018 VM er det beste eksempelet på det for meg, som nedsatte en gruppe som bestod av fire personer som jobbet med dette her i et halvt år. Da tok de for seg først alt av forskning, leste alle artikler,

hentet inn enkelte forskere der iblant meg, hadde møter med oss, for å si det sånn, brukte disse dataene på alle mulige måter, hadde møter med andre aktører, de hadde brakt inn dommerforeningen for eksempel, for å se om det er noen muligheter i regelverket her som vi ikke har tenkt på. Det la en ordentlig, ordentlig plan.

psykologer selvfølgelig, og så rullet dette ut med sin stab og med spillere der de hadde diverse workshops, diverse seanser der de jobbet med dette her, trente på det selvfølgelig og hadde en veldig grundig plan. Og så hadde de ingen kommitté nå før sommeren til hjem,

Han som leder dette prosjektet, som etter hvert også har blitt en god venn av meg, han har sagt opp. Så han er ikke i FA lenger.

Og som jeg har fått fortalt dette her, så gjorde de ingenting før årets. Så ble det tapt i finalen. Som var frustrerende å se på. Jeg trodde de hadde gjort mer enn det de hadde gjort. Og så var det kjipt å se på når det skjedde på Englands vegne. Samtidig som...

Jeg fikk litt mer klare til hva som hadde skjedd og ikke skjedd etterpå, og da ga det litt mening. Så det som skjedde da spesifikt i EM-finalen, var det tilfeldigheter eller noe som Gareth Southgate kokte opp der og da, eller en blanding av sine personlige private forberedelser eller ideer av hvis det skulle gå til straffkog, så gjør jeg dette, eller ...

Hva tror du? - Jeg må jo spekulere litt da, men jeg kan tenke meg at de baserte seg på den planen de hadde tre år før, og tenkte at det holder og vi kjører videre på det, tipper jeg. Men så er det de fremste på en annen måte, og disse tingene som jeg snakker om nå, det er sånn som også har blitt delt i diverse medier.

For eksempel en sånn sak som, de var veldig opptatt i 2018 av måten de kommuniserer med laget, jamfør pep talk, det som skjer rett før du setter i gang. De hadde en plan for hvem som snakker, hvem som sier hva med hvem. Så for eksempel, det er litt sånn klassisk når lagene samles at du har en keeper som kommer til å bli sentralt innovert, og så er alle i staben og alle spillerne bort på keeperen.

og sier noen ord og har noen råd, og når du får 20 råd på tre minutter, så er det begrenset hvor mye du kan bruke av det, og sannsynligvis er det bare en belastning. Så det var en veldig god plan, synes jeg. Og du ser det veldig godt i den straffegånken i 2018 mot Columbia der

der England har en veldig fokusert, stringent oppladning med Keeper Trainer snakker med Keeper, Southgate snakker med laget. Ellers er det støtt og et klapp på skulderen, men ikke noe mer enn det. Og så ruller kameraet over på Kolumbias forberedelser, og så er det litt andre kulturer. Men det er jo natt og dag, ikke sant?

alle på laget til Kolumbia skal snakke med keeperen til Kolumbia, og det er på ett tidspunkt der, og jeg har et ganske kult stillbild av det, så er det fem personer som snakker med keeperen på samme tid. Ok, med håndflaten opp i ansiktet sikkert. Ja, en er der, en kommer bak fra der, en kommer her, ikke sant? Så det hadde England en veldig god plan for.

Og så ser du de nå, og jeg sitter og ser på det live med høy puls, riktig nok, og blir litt overrasket der og da også, over at først så ser du Southgate og assistenten hans snakke sammen og skriver ting på en lapp,

og de er tydeligvis ikke helt klare på hva de skal gjøre, hvem som skal ta skudd vil jeg anta, hva rekkefølgen er og så videre, og det varer jo ganske lenge. Så går de inn og har denne hødelen sin, denne sirkelen,

Og så fortsetter de bare med det. Og på et tidspunkt så ser du spillerne begynner å se vekk, og de hadde hatt klokke så hadde de sett på den. For hva gjør vi nå liksom? Og det er ingen, det er ikke noe stemning, det er ikke noe fokus, det er ikke noe enighet, det er ikke noe lag. Og så får de bare et lite minutt der de gjør noe, og så er det ut. Og så skjer det masse i den straffekonken som jeg synes lite om da, fra et englansk perspektiv. Det er...

Det er også en del av det å forberede dette her i god tid. De velger jo en del spillere som på ett vis er logiske, og så er det ikke logisk på andre måter. Selvfølgelig skal Harry Kane ta et straffespark. Det gir seg selv. Og så er det jo egentlig også selvfølgelig at Sancho og Rashford skal ta straffer. Fantastiske straffeskyttere begge to for sine klubber.

Men hvis du tenker på turneringen som så at vi kan komme inn i en straffekonk, og da vil jeg ha med det beste straffeskyttere, og det er for eksempel de to, eller de tre jeg nå har nevnt, da må du jo sørge for også å forberede dem i turneringen.

Og en utrolig dårlig forberedelse, det er å ikke gi dem spilletid i kampene forut for dette her. Og vel så dårlig, eller egentlig enda verre, er å ikke gi dem noe spilletid i det hele tatt i den kampen, og så sette de inn et minutt før slutt. Rashford spilte høyere bekke. For det du gjør da, det er at du setter enda høyere press på disse spillerne i en situasjon der det fra før er rimelig høyt press. For da får de en sånn

Det at de ikke har spilt tid til rituneringen, det betyr at nå er det opp til dem om de andre som har spilt og fått laget til finalen skal få sin belønning. Og i finalen er det også sånn, nå er det opp til dem om de som har spilt i finalen og fått laget fram til en straffekong skal få sin belønning. Selvfølgelig er jo presset da mye høyere. Ja.

Og at de er kalde selvfølgelig, de har ikke kommet inn i matchen, det mentale biten der. Det er mange sånne ting. Og så har vi studier som viser, og dette er noe som gjør meg nesten litt opprørt, det er at vi har studier som viser at innbyttere som kommer inn, de scorer ikke noe mindre mål enn de som har spilt hele kampen, snarere motsatt.

Det å bli byttet inn er helt greit. De scorer noen flere mål statistisk, historisk sett. Og vi har data som viser det samme med unge spillere. Unge spillere som kommer inn, nei ikke som kommer inn, men unge spillere, de scorer bittelitt mer enn eldre spillere i straffekonkur. Så her er det, jeg tar det litt personlig når dette skjer i denne kampen, at du bytter inn unge spillere

og så går det som det går, men så ser jeg på dette som skjer, og så tenker jeg at det

En ting er datasatistikk, noe annet er hvordan du bruker det. Det er hele nøkkelen til alt dette, at du må gjøre det på et kløktig vis. Det gjorde ikke England en gang. - Man følte egentlig det rene datasatistiske aspektet uten å tenke på real life, sosiale aspektene rundt det også, som er kanskje veldig viktig.

Ja, denne pep-talken og den stemningen har åpenbart mye å si, hvordan du presterer og hva slags mindset du går ut med der, og hvem er det som snakker, hvem er det som backer deg opp, hvem er det som har ryggen din. Det er jo uendelig mye mekanismer der som spiller inn. Og så er det, for det dette her er, er

Det handler jo om risikohåndtering dette her, og det handler om sannsynligheter. Her er det at dette blir litt matematikk, men når det blir matematikk så må du sørge for å ha med alle de vesentlige bestanddelene, ellers så blir det helt sikkert feilsvar. Dette er litt vanskelig i fotballen fortsatt, for

Denne type risikohåndtering, der har man kommet ganske langt nå når det gjelder for eksempel det fysiske og skaderisiko og sånne typer ting, men det mentale, psykologiske, emosjonelle, da er man ikke der ennå. Så det å bruke noe data, men ikke ta hensyn til helheten, blir jo da veldig, veldig feil. Og der vår England svikter mest, synes jeg, det er når du ser da

Spillerne misser, som de gjør en etter en, så er spørsmålet hvordan blir disse spillerne ivaretatt av resten av gruppa der og da? Der viser jo ikke England seg fram fra sin beste side. Når Italia misser, så ser du italienerne får de spillerne som misser inn i gruppa igjen så fort som mulig. De er framme og henter dem inn i gruppa, men det gjør ikke England.

England lar Marcus Rashford gå 50 meter alene. I skam. I skam. Det er motlaget sitt som står som en sånn enhet og holder sammen de mot han før de tar han inn i gruppa igjen. Og det er en liten detalj, men sånne typer ting blir jeg litt skuffet over da. At man ikke har i 2021 håndtert bedre. Dette er sånn som jeg har snakket om nå i alle år for eksempel.

Er det en grunn til at England har tapt så mange straffekonger som de gjør av de tingene du sier her utover rene tilfeldigheter, av kultur? For man har jo også hørt innad at det er en intens rivalisering mellom Arsenal, Liverpool og Man U på landslaget også, at det er veldig klikkete kultur.

De tingene kan jo også spille inn lagfølelsen i forhold til andre nasjoner som er mye nærere hverandre, som kanskje er veldig tippelige som Tyskland, Frankrike, Italia har. Kanskje til og med Spania, som var kanskje en veldig Barcelona-dominerte periode. Mye mer unisone. Jeg har ikke noen grunnlag for å si at de tingene spiller en stor rolle her. Nei.

En kunne tenkt seg det selvfølgelig, at det er noe der. Men da er det... Ja, en kunne tenkt seg det. Litt litt gjennomfor det jeg sa, at man om England nå, at det ikke evner i stor grad, i hvert fall synlig å støtte medspillerne sine. Så det kan hende. Jeg har ikke noe data på det. Det jeg prøvde å få data på i England, det var jo å fikk data på og ha publisert på. Det er på en måte...

Det med press og England, i den grad man kan klare å kvantifisere et landspress. Så prøvde jeg på det, og det jeg fikk frem da, men da så jeg på sånne ting som spillematerial man hadde, hvor de hører hjemme i klubb, status på de klubbene, og hva slags forventninger man naturlig kan ha til et lag, hvordan de har gjort det i disse turneringene.

Da er det klart at England kommer dårlig ut i forhold til når vant man en stor turnering sist. I den graden man kan klare å kvantifisere noe medias påvirkning, betydning, så ligger det en del der. Uansett, når man gjør det på den måten her, så kommer England ut på nummer en i verden på grad av press. En annen faktisk indikasjon på det, det er kollegaer i England som har sett på. De har sett på hvordan dette med

nasjonalkultur spiller inn, der du kan ha typisk for kulturforskere noen indikatorer på individualistisk eller kollektivistisk. England er et ekstremt individualistisk land. Landet i Asia for eksempel er mye mer kollektivistisk. Disse forskerne fant at individualistisk er tett korrelert med å gjøre til dårlige straffekunkler.

Så der skår jo også englene inn. Og det jeg også finner som er mest interessant, sånn historisk, det er at når det gjelder kroppsspråk i straffekonk, så skårer englene gjennom taket på stresskroppsspråk. Ting som går på å flakke med blikket, snur ryggen til keeper, skynde seg med å legge ballen på straffemerker, skynde seg å reagere på dommerens fløyte for å bli ferdig med situasjonen, og så videre, og så videre.

Det leder oss til, så la oss avslutte straffesparkene her med den ultimate bullet points-listen med do's and don'ts innenfor straffespark-konkurranse. Det er jo litt gøy, hvis vi bare tar det statistiske og dataene, se bort fra de mer

Mye av de andre tingene vi har snakket om nå som er vanskelig å kvantifisere. Men med din forskning, kan vi lage en punktvis liste nå? Hva er det som vi vet veldig sikkert do's and don'ts innenfor straffesparkonkurranse? Vi kan ikke lage det så sikkert som jeg tror du vil ha. Men siden jeg i hvert fall har muligheten til å snakke litt om dette her, så kan jeg prøve å ramme inn en liste som best jeg kan. Hvis vi starter med...

med historien spiller jo en rolle. Så en du er å sørge for å være på et lag som har vunnet straffekonkur før, da scorer du mer med ditt bitt personlige spark hvis du er på et sånt lag. Og det er selv om dette laget du er en del av ikke har vært i en straffekonkur på 15 år, så spiller dette inn. Så det er nummer en. Nummer to, dette med forventninger spiller jo en rolle. Så du er jo...

ta ned forventninger så mye som mulig. Men så blir det komplisert. For det vi finner, som jeg nevnte i England med store forventninger til laget, spillere er jo det samme. Spillere med store forventninger til seg selv. Forventningene i seg selv vil ta ned prestasjonen din. Så er problemet for en trener-spiller, det er at de med høye forventninger, det er ofte en grunn til at de har forventninger på seg. Det er jo ofte gode å ha i den posisjonen. Så stjernene er jo ofte gode straffskyttere.

men det er mer forventninger. Men det jeg kan være litt mer konkret på der, det er du bør ikke sette spillere til å ta straffespark som har veldig høye forventninger på seg, fordi de er høystatus spillere, men som har ervervet den statusen basert på noe helt annet enn det å ta straffespark. For eksempel forsvarsspillere. Ja.

Så i våre data, den gruppa som i alle våre analyser kommer ut svakest, altså som har desidert dårlig statistikk på straffespark, det er en superstjerne, altså en som har blitt anerkjent med en eller annen internasjonal individuell pris, og som er forsvarsspiller. Ja.

25% sjanse for å score. Det er derfor jeg alltid holder pusten når forsvarsspillern skal opp, tenker jeg, å nei, det er det meg som kommer opp midtstopperen, skal jeg få traffe, det her går jo ikke bra. Det er myten her, at de er jo steinhard i hodet, disse midtstopperne. Og det er de kanskje, på det de er gode på. Ikke nødvendigvis har jeg traffespark. Så er det mange unntak selvfølgelig også her. Det er derfor det er så deilig å se de midtstopperne bare gjøre jobben, de få gangene de gjør det. Ja.

Mens vi er inne på det, i samme leie, så spisser skårer mer enn midtbanespillere, som gjenskårer mer enn forsvarsspillere. Så erfarne målskårere er ofte også gode straffskyttere. Bedre straffskyttere.

- Også er det dette med press i selve kampen som alltid spiller en rolle. Jeg vet ikke om det er du, Dont, senere ute i straffekonken jo mindre skåres det. Så det skåres mest på skudd nummer én, nest mest på nummer to, tredd mest på nummer tre og så videre.

Og så er det et lite unntak når vi kommer til der det virkelig avgjøres, som er veldig interessant psykologisk. Og det er at når du tar dette kampvinnende skuddet potensielt, eller kamptapende skuddet potensielt, så blir det ofte nettopp kampvinnende eller kamptapende. Altså når du tar et skudd der du, hvis jeg skårer så vinner vi, hvis jeg bomber så fortsetter vi bare, så ...

så skårer man på 90% av sine spark, mens når det er motsatt, hvis jeg skårer så bare fortsetter vi med flere spark, men hvis jeg bommer så taper vi, så skårer man på 60% av sine spark, så det er 30% forskjell da, bare basert på mulige konsekvenser, som er sånn psykologisk kjempeinteressant. Sier noe om effekten av positiv mindset egentlig? Ja.

Og at det er så utrolig stor nedsid i forhold til oppside. Ja. Sånne praktiske ting da, der er det også veldig mange sånne små ting som går... Vi kan jo egentlig bare ta hele reisen da, straffespark i seg selv fra midtsirkelen til du har gjennomført og går tilbake igjen. Hva er alle du som Downs på vei til og fra som spiller? Ja, så...

Først i midtsirkelen, som nevnt seg, det er det mest interessante og egentlig viktigste, for der legges jo hele grunnlaget for alt det du skal gjøre. Der handler det om å egentlig ha en plan med det du gjør. Jeg liker å stille opp et lag fremme, altså på sirkelen, ikke på streken. Det er en liten forskjell. Alle lag står jo nå samlet på midtstreken,

Men det reglene sier er at du skal stå innenfor midtsirkelen, så du kan faktisk stå ti meter lenger fremme enn de andre, hvis du vil. Så lag jeg jobbe med, har jobbet med, ikke alle, men noen gjør det. Noen tør det litt og går tre meter frem,

Men det er veldig trygt å stå på denne streken, ikke sant? Den angjør jo veldig sånn, her kan vi stå, og alle andre står der. Men det er en mulighet til å få en liten fordel da, og ta litt initiativ for de andre. Det som ofte skjer da, det er at andre lag også stiller seg opp der. Norske kvinnelandslaget gjorde dette her i 2019 VM, da det ble en straffekonk mot Australia. Ja.

Så stiller de seg opp på sirkelen, og så kommer det australske laget etter opp på sirkelen, og så er det en assistentdomme som ikke kan reglene, som drar begge lagene tilbake. Det er mye rydder å ha dem på streken. Så det er jo noe av det som skjer med dette her, for det skjer så sjelden fortsatt at man har ikke full kontroll på alle regler. Ikke?

Men så stell deg opp der, ta litt initiativ, ha en plan for kommunikasjon, støtte. Noen vil helt sikkert bare være i sin egen verden, de skal få lov til det. Men hvis du har spillere som ikke skal ta de fem første sparka, de har et ansvar for å lage en atmosfære i midtsirkelen som er positiv for det å ta straffer. Og det er ikke å være helt stille.

det er å være støttende, rope litt, gjøre litt greier. Jeg liker også egentlig at når mitt lag scorer,

så bør du ta en liten runde, da bør du opp og juble litt, gjerne foran motstander, kanskje litt fram, både fordi det er psykologiske spiller, men også det fysiologiske. Så tenk deg det, du skal ta ditt viktigste spark hele sesongen, eller hele karrieren, og rett før det sparket skal du stå helt stille i ti minutter. Hvor lurt er det? Det er ikke sant.

Det er veldig logisk, men igjen, det er ingen som gjør dette her. Så det er mye som skal skje der. Så begynner det å gå, og det spillere sier om akkurat det, det er at nå starter jo fokuset. Nå starter jeg å fokusere på hvor jeg skal skyte, hvordan jeg skal treffe ballen,

hvordan jeg skal plassere den teknikken jeg skal bruke, en del sånne typer ting. Det tenker de på vei bort til straffmøte? Ja, de begynner å tenke på det. Det er derfor de ikke opplever så mye stress. Nå snakker jeg om erfarne toppnivåspillere, men de opplever at nå er vi i gang. Nå er sparket i gang. Så kommer de til ballen, og vi ser det klart i forskningen vår, at det å ta seg litt tid, er i utgangspunktet bra.

Så det tar seg tid med å plassere banen på straffemerket. Det er en helt tight korrelasjon historisk sett. De som er raske på det, de bomber mye mer. Den raskeste spilleren i historien for øvrig på å plassere banen på straffemerket er Marco van Basten i 1992. Slang fra seg banen på straffemerket, omtrent kastet han på straffemerket. Snudde ryggen til Gipper, løp tilbake og løp frem til banen og missa.

Mens de som tar litt mer tid, litt mer sørger for at ballen ligger godt, de har en god sjans. Som keeper kan du forstyrre den prosessen. Mange keeper gjør det at de går fram til straffemerket. Det burde ikke vært lov. Det burde man ikke lagt noen regler på. Det burde man. Så er vi der nå at det er lov, og da er det litt opp til keeper hva man bør gjøre. For sånn vi får til hva som gir effekt. Så trash talking kan du gjøre der. Ja.

og det er jo fantastisk, noen har gjort dette til en kunst. Se på, jeg var ute på Twitter med dette her også for noen uker siden, se på Emi Martinez i Aston Villa, han er jo helt rått i andre hjemmer, trash talker han holdt på med i Copa America, var i en annen verden. Og så tar han dette her med... UFC-verdig. Ja, så tar han dette her med...

Nå står det stille for meg. United sier et straffespark. Ikke Ronaldo, men vår portugisiske venn Fernandes. Når Fernandes skal ta straffe mot Essen Villa på overtid, og Martinez henvender seg til Ronaldo og sier «Du skal jo ta den straffen her. Hvorfor skal ikke du ta straffen? Det er jo du som må ta straffen».

Hvor holder dette gående i 20-30 sekunder? Alt Jan gjør er å snakke til Fernandes. Og Fernandes blåser ballen over. Første bom han har på 12 spark. Så keeper kan gjøre mye. All statistikk vi har viser at keeper kan gjøre masse her. Så det må du håndtere, men derfor er det lurt hvis jeg er tilbake på skytteren, og så plasserer ballen på merket med omhud. Og så er det å ta kontrollen i den situasjonen der selv.

I en statistisk sett, de som skynder seg veldig etter at dommeren har blåst i fløyta, skårer på færre spark, de som har litt mer ro. Men så har dataene forsøvet seg litt. De dataene vi har basert våre studier på, viser at det var i en fortid der folk tok mye mindre tid. Det å skynde seg for ti år siden, var å bruke 0,2-0,3 sekunder på å reagere på dommerens fløyta.

Det å skynde seg 2021 er å bruke halvannen sekund. Så folk tar mye, mye mer tid nå. Men fortsatt så ser vi samme trend. Jeg gjorde analyser av alle de straffekunkene, og det var 12 av dem tror jeg i sommer, i disse store turneringene, og det er akkurat den samme tendensen. Det å ta litt ekstra tid, større sannsynlighet for å score. Men ingen garanti. Rashford tok lengst tid av alle i verdenshistorien i EM-finalen med

med sine 11 sekunder. Det gikk jo skjeis. Ingen har tatt 11 sekunder i store turneringer. Så det er kanskje en sweet spot der, at hvis du går over, har du sjekket det, at du kan påbygge den nervositeten for å stå der for lenge? Du kan helt sikkert gjøre det. Men det det handler om da, som er litt viktig, det er jo hele essensen her, det er hvorfor tar du tid? Hvis du som trener hører dette her og forteller dine spillere at du må ta tid,

så vil jo spillerne føle det som en ekstra belastende sak også. Jeg er pissnervøs, jeg har bare lyst til å ta dette sparket og få det overstått, men han har sagt at jeg må stå her i tre sekunder, og så står du og teller sekunder. Du tar jo tid for å få kontroll, for å ta initiativ, for å sørge for at du starter sparket når du er klar. Det Rashford gjorde, tror jeg, det er at han følte seg dårlig,

basert på de tingene vi snakket om i sted, det er ekstra press, det er final og det er England og alt det der, og innbytte og så videre, og så leiter han etter den gode følelsen. Så han står og venter til han får den gode følelsen, så har han stått 11 sekunder, og den gode følelsen er det sannsynligvis ikke, ja da må jeg bare ta dette her. Men det er det mange snakker om, at man puster litt, tar seg litt tid, og når jeg føler meg klar, da går jeg frem. Hvis du da ikke kommer dit at du føler deg klar, ja da står du litt lenger.

Det tenker jeg er en god strategi. Så går det noen ganger, og så er det andre ganger det ikke gjør. For å fast forward, så hopper jeg over selve sparket. Du glemte ryggen tilbake igjen, eller gå med ryggen fra keeper, eller ryggen bakover. Det er altså forskjell. Ja, det er forskjell. Men her er det også historisk sett igjen. Vi publiserte våre studier om dette her i 2008, 2009 og 2010. Frem til da var det ...

De som rygger, eller de som snur ryggen til keeper, de presterte litt dårligere enn de som holdt blikket rett fram. - Det er ikke så mye altså? - Ikke så mye. Men så var det også en sammenheng med posisjon på laget, sånn at hvis du er spiss og snur ryggen til keeper, så skårter du faktisk mer.

Hvis du er midtbanespiller så scorer du cirka like mye, hvis du er forsvarsspiller så scorer du betydelig mindre hvis du snur ryggen til keeper. Og så er det en ting til her, og det er at når du har i høypressituasjoner, negativt pressituasjoner, så snur du betydelig oftere ryggen til keeper enn når du er i positivt pressituasjoner. Så jeg tror da, det å snur ryggen til keeper, hvis du gjør det spontant, du har ingen plan med det,

Du bare er i en veldig stressende situasjon, og du gjør det som faller deg naturlig inn, og du snur ryggen til keeper, dårlig tegn. For da har du mye stress. Men det du ser spisser, ta en Lewandowski, som er kanskje den mest effektive straffskytteren vi har i verden i dag, han snur alltid ryggen til keeper. Men han gjør det alltid, det er hans rutine. Så om

Og nå, ellers, veldig, veldig få snurringer til keeper. Jeg er på godt under 5%. Som er interessant. Det var det. Selve sparket er en helt egen samtale, tror jeg. Du tar sparket, du scorer. Det er bra å juble. Da øker du sjansene for å lage ditt vinner. Ikke sant?

- Det var en god manual for å skal ut i Dana Cup og Norway Cup straffekonkur de neste årene. Jeg har jo bommet selv på straffespark i Dana Cup, blåst den over, men som jeg sa til, som er min legacy på det, jeg finta ut keeperen. Det var ikke det det stod på. Jeg skjøt i riktig hjørne, men var litt høyt.

Halve jobben var gjort. Ja, halve jobben var gjort. Så det skulle være gøy å sette på video på alle feilene jeg gjorde der, i forhold til de bullet pointsene der. Ja, vi har gått litt over tida her nå. Du sa at du skulle prøve å runde av til klokka 12. Nå er den 3 over 12, så får ha meg uskyldt her, men det er litt for morsomt å snakke med deg at jeg greier å runde av her.

Rett og slett. Jeg må nok ta en del av skylda selv, tror jeg. Jeg må jo nesten håpe at du har kost deg, du har nesten vært her i tre timer nå. Det ble lengre enn jeg trodde, ja. Men det er jo gøy å snakke om disse tingene. Det må vi si som et godt tegn, er det ikke det? Jo da. Er det noe av det vi har pratet om i dag, og det du driver med fotballpsykologi, som vi kan ta med inn i næringslivet, på jobb og den sosiale arenan, som kan hjelpe oss

Sånn sett, er det noen overføringsmekanismer, noen som kan konvertere seg? Ja, jeg tror jo det. Det er litt sånn, kanskje bortsett fra noen av de

mest intrikate detaljene på scanning og dette her. Og for så vidt opp på straffespark, det er noen detaljer der som forblir veldig fotballstraffetekniske. Bare fortsett å scan på byen, gutta. Det er en bra ting. Viktig med scanning når du er ute på utstedet. Og gjerne litt villedende scans. Så det er jo noe å hente der også, selvfølgelig. Egen podcast der. Men ja, men...

Nei, greia tenker jeg da, med alt som jeg er opptatt av og som jeg brenner for, for å si det litt sånn flåsete, og jeg mener det ikke helt, men jeg mener det til en viss grad, så handler jo ikke dette om fotball. Dette handler om psykologi, det handler om håndtering av press, det handler om kommunikasjon, det handler om innsamling av informasjon, oppfatning om hva som er rett å gjøre. Dette er universelle prosesser hele veien.

Og i forhold til overføring til liv, næringsliv, jobb osv. Jeg holder en del foredrag i løpet av et år til alle mulige slags grupper, der nettopp det er tema. Og man synes det er litt gøy da, ofte så kan jeg ha en titel som «Hva kan vi lære på jobb fra straffesparkets psykologi?» Det er litt morsomt, det er litt sært, og hva i all verden kan vi lære fra det? 100% mannlig oppmøte på de der deres fall.

Ja, du skulle jo tro det, men faktum er jo faktisk at grupper der det er majoritet av kvinner, synes jeg det er kjempegøy. Igjen, for dette handler jo ikke om straffespark og fotball. Det handler om psykologi, og alle kan kjenne seg igjen. For det er litt sånn det store fordelen med denne typen seanser og det å leite til den type overføring, det er at det er så tydelige eksempler.

Det å finne eksempler på hantering av ekstremt press i livet er litt vanskelig å finne gode visuelle illustrasjoner på, men i fotballverdenen er det helt svart-hvit. Du ser det så tydelig på disse videoklippene og dette her, hva det dreier seg om, og man skjønner at dette her er et menneske som er under press og under stress og som trenger hjelp og som kan få kommunikasjon. Det er så enkelt å se. Der blir de overføringsverdiene ganske tydelige. Ja.

Ja, for det er sånn der sikkert som kommer mye ut av det der, vil jeg tro, er det sånn der dette med å choke under press, for eksempel, er jo en frykt for mange, og noe som mange gjør, ikke sant? Dette med å bygge selvtillit, forbygge angst, mindreverdighetskomplekser, alt dette her kan vel også bakes inn under mye av det vi har snakket om i dag, bortsett fra selvfølgelig detaljen med skrening. Absolutt. Så...

Så det er kanskje noe vi kunne prate om videre en annen gang. Det kunne vært morsomt å gå nesten utenfor fotballen og ta til en ... Absolutt. Skal vi kanskje ta fire-fem timer neste gang? Ja, minimum. Om idrettspsykologi. Ja, vi skal gjøre det. Men jeg må si tusen hjertelig takk for at du tok tiden ut av. Dette er den ...

Jeg tror en av episoden i år jeg har gledet meg aller mest til, og det skal også sies at den bookingen har tatt lengst tid også, så det satt jævla godt inn å få deg endelig inn her, så jeg er kjempefornøyd med at du kom, og har kost deg, forhåper jeg. Vi har ventet lenge på dette her, så det er godt vi kom hit. Jeg har lært masse, og håper du også har stått pris på praten, det tror jeg virkelig. Så håper vi får til mer prater videre, og at du ikke renner ned med

med sportsjournalister som skal ha uttalelse til straffespark fremover. Det blir litt avmålt mengde på det. Ok, tusen takk for praten. Tusen takk, legge med deg.
Nævnt i episoden

Geir Jordet
Fotballforsker, professor ved Norges idrettshøgskole, forfatter og rådgiver
Norges idrettshøgskole
Jordet er professor ved Norges idrettshøgskole, og har forsket mye på fotballpsykologi.
Premier League
Jordet har forsket på elitespillere i Premier League.
Eliteserien
Jordet har forsket på elitespillere i Eliteserien.
Jamie Carragher
En tidligere fotballspiller som sa noe morsomt om forsvarsspillere.
Gary Neville
En tidligere fotballspiller som sa noe morsomt om forsvarsspillere.
Lyn
Jordet jobbet med spillere på Lyn i sin forskning.
Stabæk
Jordet jobbet med spillere på Stabæk i sin forskning.
Oboz-liga
Jordet jobbet med spillere på Oboz-liga nivå.
Gjelleråsen
Et lag i toppserien for damer.
Rosenborg
Rosenborg-filosofien ble kritisert av Jordet.
Hassan El Fakiri
En lynspiller som Jordet filmet i sin forskning.
Thor André Flo
En spiller Jordet viste videoklipp av i sin forskning.
Tommy Syndal Larsen
En spiller Jordet viste videoklipp av i sin forskning.
Frank Lampard
Et eksempel på en spiller som er god på scanning.
Steven Gerrard
Et eksempel på en spiller som er god på scanning.
Arsenal Football Club
Jordet har jobbet med Arsenal Football Club i sin forskning.
StatDNA
Et firma som Arsenal Football Club kjøpte opp.
Indonesia
Analytikere for Arsenal Football Club satt i Indonesia.
Pernille Harder
En av verdens beste kvinnespillere, som er god på scanning.
Chelsea
Pernille Harder spiller for Chelsea.
Patrick
En hollandsk persepsjonstrener som jobber med Pernille Harder.
Barcelona
Pernille Harder spiller for Barcelona.
Pep Guardiola
En trener som er kjent for å være innovativ.
Kroi
En trener som er kjent for å være innovativ.
James J. Gibson
En forfatter og psykolog som Jordet har hentet mye inspirasjon fra.
Magnus Carlsen
Sjakkspiller som Jordet har snakket med om Kahnemans system 1 og system 2.
Simen Agdestein
En sjakkspiller som sa noe smart om lynsjakk.
Daniel Kahneman
En psykolog som har skrevet mye om system 1 og system 2.
Martin Ødegård
En fotballspiller som er god på scanning.
Lionel Messi
En fotballspiller som er kjent for å være god på scanning.
Frenkie de Jong
En fotballspiller som er god på scanning.
Jimmy Greaves
En tidligere fotballspiller som inspirerte Glenn Hoddle.
Glenn Hoddle
En tidligere fotballspiller som inspirerte Martin Ødegård.
Zinedine Zidane
En tidligere fotballspiller som er god på scanning.
David Beckham
En tidligere fotballspiller som ble fintet ut av Zidane.
Ronaldinho
En tidligere fotballspiller som er god på scanning.
Emi Martinez
En keeper som er god på trash talking.
Aston Villa
Emi Martinez spiller for Aston Villa.
Cristiano Ronaldo
En fotballspiller som ble trash talked av Emi Martinez.
Marco van Basten
En tidligere fotballspiller som var rask på å plassere ballen på straffemerket.
Bruno Fernandes
En fotballspiller som ble trash talked av Emi Martinez.
Wayne Rooney
En tidligere fotballspiller som Jordet nevner.
Gareth Southgate
Landslagstrener for England.
Harry Kane
En fotballspiller som er god på straffespark.
Jadon Sancho
En fotballspiller som er god på straffespark.
Marcus Rashford
En fotballspiller som er god på straffespark.
Dave Collins
En akademisykolog i Chelsea som har skrevet en artikkel om traumer i fotball.
Karl-Marius Axum
En doktorstudent som Jordet har jobbet med.
Odd
Karl-Marius Axum er U19-trener i Odd.
David Silva
En fotballspiller som ikke skanner så mye.
Manchester City
David Silva spilte for Manchester City.
Lewandowski
En fotballspiller som er god på straffespark.
Erling Braut Haaland
En fotballspiller som er god på scanning og straffespark.
Mbappé
En fotballspiller som er god på scanning.
Karim Benzema
En fotballspiller som ikke skanner så mye.
Johan Platini
En tidligere fotballspiller som Jordet nevner.
Foppe De Haan
En tidligere landslagstrener for Nederland.
Van Basten
En tidligere landslagstrener for Nederland.
Jonny Ekstrøm
En tidligere svensk fotballspiller.
Andreas Alm
En tidligere fotballtrener som skrev en bok om scanning.
Dana Cup
En stor fotballturnering for ungdom.
Norway Cup
En stor fotballturnering for ungdom.
VEGO
Et norsk magasin.
Dagbladet
En norsk avis.
Aftenposten
En norsk avis.
Rosine Pølstad
En sportsjournalist som er glad i straffesparkkonkurranser.
Sky Sport
En sportskanal som har en player cam-funksjon.
Copa America
En fotballturnering for landslag i Sør-Amerika.
UFC
En kampsportorganisasjon.
IFK Göteborg
En svensk fotballklubb.
I denne episoden får vi høre Kristoffer Hagenes fortelle om hvordan det er å kombinere å være gründer og toppdommer. Samtidig som har driver plattformen Time2staff som matcher arbeidstakere og arbeidssteder i hotell - og restaurant-bransjen, er han fotballdommer i eliteserien og ute i Europa. Han deler hva han har lært på fotballbanen, som han tar med seg når han leder oppstartsselskapet. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Loader