Asle Toje | Gullbrikkespillet (2:11) | London og Den Tredelte UnderKlassen

En ting med Rotherham som jeg egentlig glemte, jeg bare lurte på om vi skulle spare det til den London-kapitlet, som da heter London og den tredelte underklassen. Det er jo det med Brexit, og det er Jeg vet ikke om det passer inn i Rotherham kapittel, eller hva du tenker? På siste vis gjør det det, for Rotherham var den valgkretsen i Storbritannia som hadde den største stemmeandelen for pro-Brexit. Det er selv interessant, for det er ulike måter du kan forklare hva som skjedde i Brexit, men det er en forhøyet stemmeandel av den hvite delen av befolkningen, og av arbeiderklassedelen. Det manifesterer seg i at en nesten hvit by, det er bare 8% innvandrere i Rotherham, stemmer overveldende for å forlate EU. Og det går vel tilbake til det som en gammel foreleser fortalte der jeg størte statsvitenskap, om at man skal aldri ha folkeavstemninger på grunn av at du får et svar, men du får aldri et svar på det spørsmålet du stilte. Og jeg tror ikke at det er veldig mange i Rødberg som hadde noen sterke oppfatninger om europeisk integrasjon, men som man ofte gjør i folkeavstemninger, så svarer man på det spørsmålet «Går det bra?» Og Rotherham svarte nei. - Har du det fint? - Har du det fint, ja. Jeg tror at, nå skal vi til London. London er på mange måter den europeiske fremtidsbyen. 50 millioner mennesker. Under halvparten er hvite-brite. 45% er hvite-brite. - Hvordan har det endret seg med 10 år og de siste 100 årene? Hvis du spoler fremover til midt på 1970-tallet, så er London en over 90% hvit britisk by. Så London går gjennom en voldsom transformasjon, men den transformasjonen som jeg er mest interessert i er det som har skjedd de siste ti årene. For løpet av de ti årene har middelklassen forlatt London. Middelklassen bor ikke lenger i store byer. Så London har blitt et sted for de rike og for et nytt tjenesteproletariat. Altså mennesker som lager sandwichene dine og som tørker opp separatet der og som kjører taxi for deg, er stort sett lavtlønnede og stort sett migranter. Det gjør at du får det indre London funkelig slik det aldri har funket før. og når du drar til Knightsbridge eller Chelsea, så er det knapt lys på kvelden, fordi at eierne bor ikke der. De har kjøpt disse leilighetene som investeringer, aldri fond og andre, ikke sant? Mens når du kommer utover til forstedene, det som tidligere var forstedene, det som ligger ytterst i T-banekartet, som alle kjenner, er så kommer du til steder slik som Ilford, som var det stedet hvor jeg etter å ha snakket med Ben Judah, som jeg er en kjempesor fan av. Ben Judah er en britisk journalist som skrev en bok som heter This is London, som jeg synes var helt fantastisk, så jeg tok kontakt med han. Jeg spørte han, hvis jeg skal få en følelse for hvor det nye London har sitt banken i hjertet, så sier han, du må dra til Ilford. Fy faen, det virket som et jævlig nitrist sted. Fy faen, spesielt. Fortell om det hotellet du sjekket inn på. Banks Hotel. Det lærte meg at du må lese disse her anmeldelsene på internett før du bukker rom for dette. For Banks Hotel er det verste hotellet jeg noen ganger har bodd på. Vi kom dit, jeg og fotografen, og måtte da gå spiseråttgang gjennom en gjeng med hjemmetatoverte russere som oste cannabis og vodka. Dette her var langtransportchauffører, liksom, og kom på rommet som ikke hadde blitt vasket siden forrige gjest, i et sånt kråkereier, der tydeligvis det var mye hjemmesnekring, for da jeg åpnet vinduet på rommet mitt, så var det rett ut i spisesalen. Men det var så dårlig luft der inne at det hadde åpent, så da jeg våknet østende morgenen, så hørte jeg en fransk mann som sier «plutipulitiplu, blublu, blublu». Vil du ha mer smør på skiva med gutten min? Jeg skulle til å svare da jeg forstod at jeg var vel en halv meter unna hodet hans, gjennom et åpent myndigleie. Men dette var Banks Hotel. Når jeg senere sjekket Expedia-anmeldelsene, så var det gjennomgangstone, var ikke bo her-møte. og sånne ting som hvorfor var det et brukt kondom på rommet mitt, og den type ting. Men sannsynligvis er det det hotellbesøket du kommer til å huske aller best gjennom hele ditt liv, eller? Jeg kommer ikke til å glemme det, det kommer jeg ikke til å gjøre, og de hadde en sånn advarselplakat om at man ikke måtte ha prostituerte power tools og narkotika på rommet, selv om det var litt uklart om det var i forening eller hver for seg, om det var forbudt alt sammen, eller det var i det øyeblikket du kombinerte det med at det ble utenfor. Så det hotellet fungerte, så tror jeg egentlig at det må ha vært i forening, for det virket som at de hadde ganske lave skuldre i forhold til prostitusjon og og dop i alle fall. Og en fransk barnefamilie oppi den sausen her? Jeg tenker liksom, stakkars Jean-Pierre, som skulle spare et par euro på London-turen, og så dra med seg lille François og lille Marie med til dette stedet. Det var helt forferdelig. Men hvor, sa du det, hvilken side av London-kjernen er vi på? Vi er sør, ned langs Tempsen, sør-vest. - Sør-Øst, langs Temsen, så ligger Ilford. Ilford vil mange kjenne fra Norge på grunn av at de produserte kamerafilm. Så Ilford, mange fotografer kjenner igjen det. Fabrikken ble ødelekt for lenge siden, og de produserer ikke stort her nå. Nå er 80% av befolkningen har en eller to foreldre som er født i utlandet. 80 prosent? 80 prosent, ja. Og det har ildfølt sin mest berømte bispåren er Anjem Chaudhry, som er en hatpredikant som har sonet mye i tidlig fengsel på grunn av djihadisme, og er berømt for å ha gjort det klart at han kommer til å tvinge dronningen til å skjule ansiktet sitt når islam kommer til å ta over Storbritannia om ti år. Han hadde slått ut av fengsel akkurat den dagen jeg kom til Ilfeldt, så var det mye politi i byen. Er det det man kaller arnesteder for terrorisme? At man rekrutterer unge gutter? Det har vært mye av det i Sovjet-Britannia. En av de mest hatefølte terrormoskene lå i Ilfeldt med Anjem Chaudhry som sin predikant. Jeg snakket med en venn av meg som jobber i fransk etterretning, som bare ristet på hodet over hvordan britene driver på med det, sånn som han sa at i Frankrike ville vi aldri la moskéene få lov til å velge sine egne muller fra Saudi, aldri i verden. Det har vi kontroll på. Mens britene setter religionsfriheten høyt og lot egentlig moskéene drive seg selv, det gjør de i mindre grad nå. De har blitt mye mer vaktsomme for dette, men Ilford er et bilde på det nye Storbritannia, på grunn av at du har 50-60 ulike nasjonaliteter som har flyttet inn i en britisk bydel. Britene har dratt sin kos. Oppover langs Hovedgata er det elementsbygde, dårlig bygde hus, der det vanligste vinduesornamentet er døde blomster. Så dette er ikke engelskmenn, ville aldri ha døde blomster i vinduet. Mens de nye innbyggerne har det på den måten. Det er veldig underlig å være der, for det er åpenbart at dette her er England. Du kjenner igjen kirken, og du kjenner igjen smihjernsgjerrene og pubbene, men det er nesten ingen briter der. Det er nesten ingen engelskbenn. Jeg så ikke et stykke tweet i løpet av hele oppholdet. Og Når du er i parken, så er det veldig lett å henge seg opp i de burka kledde kvinnene som skifler landsgatene. Men hvis du utvider vinkeren litt, så ser du også den muskuløse sorte mannen som gjør press-ups med gullkjeder. Polakkene som spiller fotball i bar, overkropp kineserne som skifler bortover og forsøker desperat å ikke bli sett. Så det er multikultur på alle måter? Ja, det er multikultur, men det er ikke kultur. Det er mangfoldig, men det er ikke noe tegn til hva vi vil assosiere med kultur. Multietnisitet? Det er multietnisitet. Det er en gruppe mennesker som lever på samme sted, men det er ingen tegn til at det er noen felles kultur som har oppstått. Det er en... som lever parallelle eksistenser, og det manifesterer seg i det offentlige rom ved at alle bare forsøker å unngå hverandre og se ned, og ikke med ingen blikkontakt, og så lever de sannsynligvis livene sine innenfor fire vegger der de En del av dem nok lever som om de var i et annet land, og til del suttet et århundre. Stok og snakket med dem, var på The Grill Hut for å spise, og der stod det innsamlingsbøsser til tre ulike islamistiske innsamlingsprosjekter. snakket med en fyr som driver The Grill Hut, brittisk pakistaner som hadde bodd i landet i 30 år, og ikke anså seg for å være en gang litt brittisk. Hele hans identitet var knyttet opp til Pakistan. Og dette landet som han tilfeldigvis bodde i, virket å være knekkende likegyldig. Og det var litt trist også, for jeg synes jo at England er fantastisk, jeg er glad i engelskmennene. Og så ser jeg hvordan dette innvandringseksperimentet ikke har blitt avløst, sånn som talsmennene hevder, i en multikultur som er fargerik og spennende og utfordrende, og du vet ikke hva som kan komme til å skje, hva som kan hende rundt neste hjørne. Men det kommer til å være fantastisk og fargerikt. Sånn er det ikke da. Det er i hvert fall litt illefullt, så er det en masse mennesker som jobber i slitsomt, lavt lønnsarbeid inne i byen, og må pendle over en time med tog for å komme inn. London er en stor by, liksom. og som sliter seg ut og ikke har noen særlig ressurser til å sette opp Shakespeare in the Park da. Dette er også en del av det nye London. Jeg bruker bildet av at forskjellene sitter som et møkkete pannebånd rundt den velfriserte skallen til byen. For Londons sentrum har aldri vært vakkere enn det det er nå. Men ta deg en tur litt lenger ut og se hvordan det ser ut. Se hvordan menneskene lever livene sine. Dette er ikke en anti-innvandringsgreie i det hele tatt. Etter å ha vært i London, så jeg fikk en Det er sånn Dickens øyeblikk, ganske enkelt. Charles Dickens var en interessant forfatter, fordi han selv hadde sittet i gjeldsvengsel. Han visste selv hvordan han behandlet den engelske arbeideklassen, og det er derfor han skriver om Oliver Twist som ber om mer mat. Det øyeblikket. som er så viktig i britiske litteraturhistorie, der dette sultne barnet ber om mer mat og blir behandlet som en straffeforbryter for denne uhørte bønnen. I en park der treffer jeg Karlin Katalin, som var et sterkt møte for meg. Karlin Katalin er rumener, Er det et tilfeldig møte, eller noe du har avtalt med før du drar til England? Det er tilfeldig i den forstanden at jeg klarer ikke å ligge unna ruiner. I denne parken står det et bindingsverkshus som er omgitt av gjerer, står der og forfaller. Romantisk på en eller annen greteaktig måte. Det ser ut som et peppekakkehus. Så jeg trollte han rundt der for å se om jeg kan finne en vei inn, men så kom jeg frem til at det ikke er verdt å offre klærne på det. Så jeg bare går tilbake, og så følger en fyr etter meg, og så spør han, hva vil du i det huset? Og så blir jeg standoffish og spør, hvorfor spør du? Men han virker bare urolig, og så sier han, jo, for det er til jeg bor der. Det viser seg at denne mannen er en rumener som heter Kalin Katalin, som forteller at han har kommet til Storbritannia og fått blitt sertifisert som en drikkverksinstallatør, som tydeligvis er en greie, og har funnet og har jobbet i Storbritannia, tjent 150 kroner til, men bodde på rom med fem andre rumener på ett rom og betalt og rente. Men så var det en jobb som falt igjennom. Han hadde sendt alle pengene hjem, så han hadde ikke nok penger til å betale leier, ble kastet ut, trodde at jobben kom til å skje ganske fort, så han bestemte seg bare for å sove på en benk til jobben kom, så han kunne få penger igjen. Men så kom ikke jobben, og nå var han syk, stygg hoste, blank i øynene, Dette er også en del av den fortellingen som vi ikke skal lukke øynene for, prisen for vår nye samfunnsorden. For det er noe nordmenn ikke vil se på. Hvor ofte ser du en nordmann med alt et hus lenger i dette landet? Hvor ofte ser du en nordmann eller en nordkvinne jobbe i en kantine? Veldig mye av det fysiske arbeidet i vestlige samfunn er svært lavt lønnet. og utført av migranter i stor del, og vi gir oss katta i hvordan det går med dem. Men for mange, sånn som Callen Katalin, så er det en livet de har i den moderne metropolen i London minner veldig mye om det livet som en skikkelsin Dickens roman har. Det er ingen sympati, det er ingen nåde, det er ingen som kommer til å hjelpe deg Du blir slitt ut så lenge du har arbeidskraft, så er de villige til å la deg arbeide, og hvis du ikke har det lenger, så er det ditt problem, i alle fall for EØS-innvandrerne, som har fortalt at han hadde endt opp i den situasjonen at det finnes jo ikke noen spitsplass for rumenere i Ilford. For det var briter som kom foran i køen, og det er jo den biten som Ben Judah, mener jeg, som jeg senere treffer den forfatteren, som har skrevet om livet på bunnen i den britiske hovedstaden. Vi går på fortur gjennom London sentrum, hvor han forteller om Hvordan, han bruker eksempelet Pret-à-manger, de fleste har sett en sandwich-sjappe som det er på flyplasser, ikke sant? Dette er det moderne London i sin helhet eider av amerikansk storkapital, i sin helhet driftet av lavt lønnet immigrantarbeidskraft. Ja, det er det. Og det er den nye byen. Fantastisk å være rik. Ikke så fantastisk å være fattig. Fantastisk å være turist. Ja, gøy å være turist. Men middelklassen finnes ikke der lenger. Middelklassen har solgt og flyttet utenfor T-banekartet. For det var også mitt store spørsmål. Hvor er du blitt av alle britene i Ilford? Alle britene vi har ildført bor nå i USA, Sassex og Kent. Det er bra veiforbindelse, så folk pendler inn til byen. Men byen har blitt for dyr for middelkassen å bo i. Det er et unntak for den profesjonelle, universitetsutdannede, barneløse kasten, som det er ganske mange av i London. Folk som jobber i de store selskapene og i staten. Er det samme fødselstrater blant hvite briter som vi ser her i Norge og Skandinavia? Fødselstallene er på vei ned der også? Fødselstallene i Sobretiania er lave sammenlignet med våre. Våre fødselstall er jo helt prekære. Men det er ikke en særlig issue i Storbritannia, på grunn av at de har så høy innvandring, at befolkningen øker og øker og øker og øker, og ifølge The World Values Survey, så er Storbritannia et av de minst rasistiske samfunnene i hele verden. Og likevel er det et av de samfunnene hvor du ser det mest aktive bruken av rasismeanklager i ordskiftet. På en eller annen måte er det logisk, men også forkvekkelende. – Er det også sånn på et tidspunkt regnet ut, om det er flere utlandskfødte innbygger i England enn det er briter igjen? Kommer det ikke på et tidspunkt at det vil vippe over? – Det vil også vippe over innen utgangen av dette hundreåret, og det er sikkert. Så som den opprinnelige befolkningen kommer til å komme i undertal. Men siden det er et veldig lite rasistisk samfunn, så er ikke det nødvendigvis noe problem. Det som er problemet er at man har hentet inn en stor, som teller millioner av mennesker som har kommet bare for å jobbe på bunnen av denne økonomien, som ikke integreres. Og resultatet er sånne steder som Ilford, - Da kan man spørre seg hva er poenget med det? Hva slags sivilisasjon er vi egentlig som bytter ut det som var med dette? Er det et godt tegn for oss at vi bare kaster vår egen kultur til side og omfavner det mest brutale og ganske ekle form for økonomi? Jeg tror at det færreste vil si at hva er din yndlingsmat? Jo, det er sandwicher fra Pretta Manger. Det er fastfood, faenken. Denne fastfoodifiseringen av samfunnet, utbyttingen av arbeiderne, Ikke et spesielt vakkert bilde. Men det lukter interessant. Er det kanskje et trekk i hele Vesten at storbyene i større grad blir noe helt annet enn det landet den byen befinner seg i, mens hvis du skal finne nasjonalhistorier, nasjonalkultur, så er det nesten som at London ikke er en del av England lenger. Hvis du skal ha en bit av Storbritannia og engelsk historie, så må du bare gå utenfor London, og da florerer den kanskje ut på bygdene, jeg vet ikke, men er det den retningen det går i, at store byene plutselig får veldig få nasjonale trekk? Jeg tror at du er inne på noen ting der. Naturligvis ligger jo de viktigste kulturinstitusjonene i Sobreton, ligger jo i London. Og London har alltid vært ulik resten av landet. Det har vært mye større brytning der, for det er større avsann mellom fattig og rik og kultur og alt dette her. Men samtidig så er det sånn at, jeg synes det er morsomt å se at middelklassen, når de flytter, så flytter de til postkortsteder. Jo mer du har MacTutor, MacTutor er en stilart som er litt sånn heselig, men det skal være fake i bindingsverkshus, og det er kjempepopulært. Så folk ønsker å flytte til den kulturelle idyllen etter å ha bodd i London. De ønsker ikke å bo i modernistiske hus. De ønsker å bo i noe som er ruralt og landsbyaktig. Og der lever den britiske og engelske kulturen veldig bra. Jeg bodde jo i en veldig engelsk by i Cambridge, og ble marinert i brittisk kultur, og alt det flotte ved brittisk kultur, Shakespeare in the Park, og brittisk klassisk musikk, og kirken, og alle disse tingene her, Tien Skånes, alt det igjen der var en del av livet. Mens i London så er det McDonalds. og servert av en person som er grovt underlønna, men på den andre siden ikke snakker bra engelsk heller. Hva vil du si, fotball er det et av få steder hvor faktisk alle klassene møter hverandre fortsatt, eller er det faktisk blitt sånn at Premier League er bare blitt for turister og det rike? Vi ser at fotball har vært det viktigste limet av alle klasser som har en lang kulturhistorie i England, at fotballen begynner å smuldre opp til å bli... på det øverste nivået, så er kanskje kulturen bevart i de lavere ligaene? Jeg tror det. I alle fall er det sånn at hvis du er brittisk arbeiderklasse, så har du ikke råd til noe sesongkort på Manchester United. Det er så dyrt nå at du må ha en ordentlig jobb for å kunne ha det. Og de rike, de står ikke i kø sammen med deg og meg for å gå og se Liverpool, for de skal opp til boksen sin, og de har egne innganger, og i boksen så er det servering og hummer og og pene damer og alle de tingene som rike mennesker liker å omgive seg med. Og så går de ned en annen trappe enn det er, eller en annen heis. Så det er ikke noen felles opplevelse. Man glir ikke skuldre med hverandre, sånn som man kanskje en gang i tiden gjorde. Skal vi pensere oss inn på noe du har snakket om før, som du har forklart bra, som er jo, som går på navnet på kapittlet her, den tredelte underklassen, at det er kommet en ny slags klassindeling Og det er jo for de aller fleste lytterne som følger med, og for meg inkludert, så tror jeg det alltid er en god oppfrisker å forklare hva er prekariatet, vi har nevnt det proletariatet, og så har vi ofte innom plutokratiet i boka. Det er jo sikkert ikke bare jeg som tenker at det er litt ukjente nye begreper å sette seg inn i, som gjerne kunne forklart disse tingene her. Absolutt. Jeg er marxist i den forstand at jeg tror at den økonomiske fordelingen i et samfunn har noe å si for hvordan dette samfunnet refererer til seg selv og hvordan samfunnsorden oppleves ut fra hvor du er plassert i den. Jeg tror Karl Marx hadde helt rett i det. Så den måten som vi har vokst opp til å tenke om dette er at politikken beveger seg fra venstre mot høyre, og at venstresiden har arbeid, høyresiden har kapital. N-O og L-O. Men så har samfunnet i løpet av ganske kort tid endret seg. Og det har endret seg i form av masseinnvandring og en endring i økonomien. Så hva vi har fått er - På toppen har du det som forskerne nå kaller plutokratiet. Plutokratene har tilfeldigvis at de er fredelandsløse. De tjener pengene sine overalt, og de lever fullstendig isolert fra resten av befolkningen. Det jeg snakket med, at de har sin egen boks på Ullevål stadion, men de har også sitt eget privatfly. Hvis de flyr i samme fly som deg, så flyr de i business class og har gått på å fly før du ser dem. De spiser ikke på samme restauranter som deg, de spiser ikke samme mat som deg, de har ikke samme meninger som deg, og de møter seg i sånne steder som Davos. Deres rikdom har løftet dem opp fra den hengemøyremira hvor resten av dem sitter. Men tenker du, sier du da at det har ikke så veldig med å si, for det er ikke så veldig mange av dem. Så ja, greit, nå er det sånn at i Storbritannia så eier 1% av befolkningen 20% av verdiene i samfunnet, så de er ganske kjøpsterke. Så det er plutokratiet. Under dem så finnes den samfunnsbærende klassen, middelklassen. Middelklassen har vært under press i vestlige land. Ikke i absolutte termer, men det vi ser fra både Storbritannia og Frankrike spesielt, er at den lavere delen av middelklassen sliter som bare tusen. Den brittiske middelklassen er den minst kjøpesterke middelklassen i noe europeisk land. Og de folka som blir løftet opp i middelklassen i løpet av sosialdemokratiets siste alder, bussjåførene, damer som jobber på reisekontoret, jobber som... Etter hvert ble lønnet med en ganske trygg middelklasseinntekt. Disse jobbene er under press nå, og veldig mange sliter med å få ende til å møtes i denne middelklassen. Det er noe vi lærer av Hanna Arendt, så er det at frykten for deklassering er noe som får fram det aller verste i oss. Det er en forferdelig opplevelse å bli født på Snarøya og ende opp i Grorudalen. Og det er noe som virkelig spiser folk opp. Denne middelklassen har blitt splittet, og jeg kan ikke tenke noe bedre enn David Goodhart som skrev The Road to Somewhere. Middelklassen har blitt splittet opp i to store grupper, Somewheres og Anywhere's. Anywhere aspirerer sammen med plutokratene til å løsrive seg fra samfunnet og fra nasjonalstaten. De setter sin stolthet i sine ervervede egenskaper, altså ofte i sin utdannelse, eller hvem de har gjort seg selv til å bli. De er generelt åpne for allting som er moderne. Pro innvandring, pro deregulering, pro internett, pro alle disse greiene her. Fordi at åpenheten, åpenhet gir deres kapital mer verdi. De bosetter seg ofte i byene, på grunn av at i byene kan du få større avkastning på din intelligens og din generelle beskaffenhet omkring dette prosjektet. Disse balanseres av den andre delen av middelklassen, som er den rotfaste middelklassen, som ofte definerer seg mer utifra medfødte egenskaper, altså hvor du kommer fra, om du er mann eller om du er kvinne, yrke du har, at du er smid, eller hva det måtte være at du er, er viktigere for sommeren. Så middelklassen har på mange måter mistet den enheten som de en stund hadde. Er det sånn at sommeren også setter de tradisjonelle tingene, tradisjonelle, tradisjonelle, sånn som ekteskap, barn, familie, Nasjonalkultur setter det høyere enn Anywhere's? - Ja, de har en sterkere stammeimpuls, så de har en større respekt for sin egen kultur og tradisjon, og går ikke med på det premisse som Somewheres, eller de rotløse. En person som landet på Heathrow for 30 minutter siden er like engelsk som deg. Det går de ikke med på. Dette gjør at kultur blir en veldig, veldig vanskelig del av det britiske ordskiftet. Men heller ikke det er det største problemet. Plutokrati er ikke det største problemet. Heller ikke middelklassens brytning er det største problemet. Det som er det største problemet er det som skjer på bånd. For i ly av den økonomiske utviklingen, så har arbeideklassen gjenoppstått. Men det er en ny arbeideklasse, det er det jeg skriver om her. Men du har fått en underklasse, en arbeideklasse som består av et innvandret tjenesteproletariat. De jobber ikke i kølegruvene, de vasker tøy og rydder bestikk etter deg når du har vært på restaurant. Du har et prekariat som ifølge øyebrytene selv består av omtrent 5% av befolkningen. Prekariatet er universitetsutdannede. Det er sånn som deg og meg, som ikke har fast jobb, men har høyere utdannelse. Jeg synes det var veldig hyggelig at du sa at jeg hadde universitetsutdannelse. Det har jeg ikke. Har du ikke? Så du er proletariat. Jeg utlyser kanskje litt sånn at jeg er høyere utdannet. Det var veldig hyggelig. Takk for komplimentet. Jeg tror ikke jeg gjorde bare en... Siden 60% av nordmenn har høyere utdannelse, så gjorde jeg bare en... en rask probabilitetsvurdering. - Håper du har lyst å fullføre podcasten likevel altså. - Nei, jeg har ikke så høy respekt for utdannelse. - Men det sprekker jo at jeg er den farlige klassen Guy Standing, er den store tenkeren på venstre siden nå. Har snakket mye med Guy. Jeg forsøker, når folk som jeg mistenker er mye smartere enn meg, har skrevet ting som jeg mistenker at jeg ikke har forstått helt ut, så er jeg så arrogant at jeg tar kontakt og snakker med folk for å spørre kloke og mindre kloke spørsmål. Og så er overraskende hvor ofte folk gidder. De fleste synes at det er gøy at noen er interessert i det de er interessert i, og vil gjerne forklare. Garstjerning har tenkt mye på dette. Han mener at prekariat er den farlige klassen på grunn av at når vi ser på revolusjonenes historie, så er det alltid barrikadestormerne er veldig sjelden smene. Det er veldig sjelden langtransportchaufførene Det er nesten alltid bryggerskapets misfornøyde barn som står med barrikadene, og bryggerskapets misfornøyde barn er prekariate, som da har utdannet seg, har gjort allting riktig, har fått seg formelle kvalifikasjoner, har arbeidskraften og finner seg nå i en økonomi der ingen av velferdsstatens eller sosialdemokratiets goder har blitt overført til dem. Ingen feriepenge på deg, ingen sykepenge på deg, ingen... statsbolag til ferier for deg. Du får frihet, men samtidig så jobber du på nulltimerskontrakter. Noe eksempel på yrker, eller? nesten all ting som har med IT å gjøre. Du kommer litt ned i det, hvis du tror at Apple har ansatt de folkene som skriver koden for deg, så tror du på julenissen. Du skal ikke så veldig langt ned før du finner at alle sammen har enkeltmannsforetrakk og får betalt for det de gjør, og ikke noe mer. Og hvis de brekker beinet på vei ned trappa, så kommer ikke Google og sier at du har sykepenger. Ikke sant? Og det er noe som er en vanskelig sak. Det er veldig interessant å se at framfor alt det allgemeine Zeitung mente jo å ha gravet i dette og funnet ut at antifa består nesten utelukkende av prekariat. Antifa, altså disse svartkledde folka som knuser ut til denne demonstrasjonen. Jeg sier alltid Antifa, ja. Du sier Antifa? Antifa, det er kanskje riktig det? Antifa, hvorfor har jeg ikke oppi det? Ja, men er du... Nei, det er jo Antifa, det er jo riktig. Er du... Antifa? Jeg har bare forsøkt å fylle opp begrepet, har du ikke sagt Anti? Nei, Antibus, nei, det er sånn Anti... antirisisme. Nei, jeg må ta meg selv, jeg måtte bare si det høyt, så hvis det er noen der ute som har sagt det feil, så... I alle fall så, dette er den minste delen av nyearbeiderklassen, men de er farlige på grunn av at de er for smådde og vil ha en ny verden, og det er de som driver veldig mye av denne endeløse aktivismen som du ser i London med Extinction Rebellion og folk som stopper bruer og fedre som kler seg opp i Batman-drakter og klater opp skyskrapere for å snakke om fedres rettigheter til barn og alle disse greiene her. Dette er prekariate, de er støyende, de er flinke til å bruke internett. Og så er det da den store restdelen som vi ikke vil snakke om heller i Norge, og det er de som står utenfor arbeidslivet, det er resten av arbeiderklassen. For en stund var det slik at samfunnet, inkludert Storbritannia, men ingen mer ivrig enn Norge, forsøkte å trygde folk rett inn i middelklassen. Altså at staten og samfunnet hadde en plikt til å gi deg en middelklassetilværelse hvis du ikke klarte eller ville stå i arbeid. Det utgjør noe sånn som 25% av det brittiske samfunnet, folk som bare står utenfor arbeidslivet. Etter hvert som at utbesalningen har blitt lavere, så gir det deg bare en billett inn i den nye arbeideklassen. Det som er interessant med den nye arbeideklassen, og det er tilbake til Karl Marx, Karl Marx snakket om det å være en klasse an seg, og være en klasse for seg. Altså det å være en klasse i seg selv, eller for seg selv. Anser disse menneskene seg for å være beiderklasse? Ikke det helt tatt. Og Guy Stening er veldig opptatt av at han ønsker å skape en klassebifisitet blant disse menneskene, for de tjener det samme. Deres liv ligner på hverandre. De har de samme utfordringene, men de har ingen sympati med hverandre. Og han var frustrert over at etnisitet er en så sterk variabel, at det å knytte klassesoldaritet på tvers av hudfarge og kultur og religion og alt som skiller oss, har vist seg å være svært vanskelig. Som paradoksalt nok har også bidratt til at Det er ingen som representerer disse menneskene, eller deres interesse, så det at de lider, og det at Karlin Katalin sover på en våt madrass og har fått lungebedtehendelse, og drømmer om at den jobben bare skal komme sånn at han kan få sove et tørt sted, og han skal strå på som bare tusen, han var stolt av at han hadde jobbet sin og var 14 år gammel, dette skal gå. Men jeg hadde mest lyst til å gråte, for det er forferdelig for meg å se et menneske bli behandlet på den måten. Men sånn behandler vi. Hvis du tror at livet er noe særlig bedre for polske håndverkere i Norge, som ikke kan språk og som bare har kommet til dette for å gjøre en jobb, mange blir utbyttet, mange bruker deres arbeidskraft og tenker ikke noe mer på dem. Det er den lille skyldige hemmeligheten i den moderne vestlige velstand, for middelklassen i alle fall. Middelklassen har en liten sympati med den underklassen, men mindre de har en hudfarge, og da er det vanligvis at mennesker med den hudfargen som man liker, så velger man seg noen fra sin egen klasse som man kan sympatisere med. Ja, det er interessant det der, men hva handler det om den der, la oss ta en afrikansk innvandrer kontra en østeuropesk innvandrer, er det det at man går med en slags antakelse at det østeuropeske innvandring er i hovedsak arbeidsinnvandring, hvor de i veldig stor grad har valgt det selv, de har kommet hit for å eie maskin og skal jobbe og og har mye større grad valgt det enn en afrikansk migrant eller noen som har kommet hit som flyktning. At man gjerne kobler det med at det har vært mye vanskeligere der de kommer fra, og derfor har de kommet til Norge fordi og fordi. At man går med en sånn antakelse som er ganske utbredt? Jeg tror at vi kan bare gå helt til enda det søkket, og i enda det så henger det bare det faktum at et samfunn til enhver tid vil ha sine verdige offere og sine uverdige offere. Sånn som i Norge når vi da starter, første starten på velferdsstaten, så ser vi de aller første er at enker, og barnløse, nei, og fedreløse, fortjener spesiell beskyttelse. Så vi starter der, og senere så utbreder vi dette. Og akkurat nå er det et stort fokus på migranter som har en annen religion og en annen hudfarge enn flertallsbefolkningen, som sikkert er progressivt, men det vil med sikkerhet endre seg. For samfunnet er i stadig endring, Vi er bare i en veldig spesiell situasjon nå der man har et såpass rigid offerhierarki der hvor mye du får ut av staten er bunnet opp i hvor effektivt du inntar offerrollen. Du ender opp i det totale perversjonen der prinsen av Storbritannia sitter på TV-intervju med sin privilegierte filmstjerne kone og snakker om hvor mye de har blitt undertrykt, ikke sant? På grunn av at det å søke offerrollen er bare bedre enn alt annet. Og god TV i tillegg. Ja, selvfølgelig, men det er også veldig mye mer effektivt. Jeg tror ikke at det er kalkulert, selv om enkelte vil si at det er det. Jeg tror at det handler mer om at at vi svømmer i dette vannet, vi vet hva som fungerer. Og så er det spørsmålet om du er skrupelløs nok, og det var det. Ja. Ja, men er det det at det er så vanskelig å håndtere og motargumentere til for eksempel å ta de to da? Selv da er det noe ufølsomt å gå inn i det med et kritisk spørsmål eller et undrende sinn. Uansett når du skal gå inn i den, folk som påbruker seg offerrollen, er det noe menneskelig med den andre parten med en gang? At du har nesten tapt før du har begynt, eller? Det blir jo sånn som Anfjørn som går med sine eiendeler i en pappeske ut av Google Headquarters og sier jeg har vitenskapen på min side. Vi er emosjonelle vesener og vi lever i en veldig sentimental tid. Og jeg tenkte på det da Ben Judah, da vi hadde gått gjennom London centrum, så kom vi til Grenfell Tower, som er liksom ruinen i London kapittlet. Grenfell Tower er Hva er et eksempel på britisk brutalisme? I London bygde man noen skyhøye, noen skyskraper av trygdeboliger midt i byen. Grenfell Tower var et av disse. Der brøt det ut brann, og det var rundt 73 mennesker, tror jeg. Ja, 72 døde. Av de 72 som døde, så var det bare syv briter. Så det var for det meste innvandrere, - Jeg tror at noe av svaret på spørsmålet ditt ligger i hvordan man håndterte dette. Først startet man med å legge skylda på staten. Brannmennene kom for sent, staten hadde ikke pusset opp riktig. Men så viste det seg at etter at man hadde hatt alle høringene, at det var litt komplisert. Det var noen som hadde hatt en ovn utenfor reglementet som hadde antent, også var det noe med gledningen, og så brant det, og så liksom allting. Alt ble litt unkomplisert, og da svarte brytene med en oppvisning av sentimentalitet som var nesten sånn at man kjente brekningsrefleksen kikke inn. For da kom alle t-lysene og nalledyrene. At man lagde svære hauer av nalledyr for å uttrykke denne enorme sympatien for disse menneskene som hadde dødd i denne katastrofebanen. som sannsynligvis ingen av de som la fram T-lyst kjente, eller hadde noen interesse av å kjenne, da de levde, på grunn av at dette var tjenestepruller, som var innvandret for å jobbe på Petter Månskjer, og du ser dem ikke i øynene en gang når du får vekslet pengene. Men da de brant, så ble det en voldsom sentimentalitet. Og det mente Ben Judah at er noe større enn bare det at samfunnet har blitt multietnisk, større enn det enn at stakkard lever mennesker slik som det i våre samfunn, hvorfor tar vi ikke bedre vare på dem? Det er mye større. Og han mente at det har å gjøre med tapet av imperiet, tapet av seg selv. Vi var en gang noen. Hvem er vi nå? Og han påpekte at dette er heller ikke noe nytt. Britene var berømte på 1700-tallet, da kalte de det for Weepy Britain, at de grein av alt mulig, sånn stiff upper lippy greier som kom under Churchill. Det var noe som var i en periode, da man satte stoltheten i å presse følelsene ned og takle alt uten å le på et øyelokk. Men nå så gråter britene. Det har blitt sentimentale. Og at dette nok ikke handler om stakkaren som brant opp i Granville Tower, men at det handler om et sånt øyeblikk der du tar en fot i bakken og ser, er dette oss så ille? Etap av imperiet. Jeg greide ikke helt å bygge seg over til den... Det synes jeg er interessant, den der kollektive sørkingen som vi også har sett i Norge i større grad... Det er noen store ekstreme tilfeller, men at det er et tap av imperiet, den koblingen tok jeg ikke helt. Nei, saken er at, bare hør på hvilken som helst tale fra Churchill under 2. verdenskrig. Han snakker ikke om England, eller han snakker om England, men bare til engelskmennene. Også i George, men til engelskmennene. Når han snakker til verden, så snakker han om imperiet. Og imperiet, den tanken om at London, at Storbritannia, var hjerte og lungene til denne store organismen som var et sivilisatorisk prosjekt, og som satte engelskmennene i en guddommelig rolle i historien, som selveste karon over historien stykks, ikke sant? Ja. og så kollapser det hele, og så blir de et ganske fattig land, og så blir de et langt mer multikulturelt land, og så finner de veien tilbake til rikdom igjen, men ikke for så veldig mange av dem. Jeg tror at resultatet blir en kollektiv psykologisk sorg. Jeg tror at Ben Judah var inne på noe her. Det er ingen som er så glad i England som migranter. Ben Judah og Terry Phillips, som jeg nevnte tidligere, som begge to er... Ben Judah er jo jøde med opphav fra Persia. og Trevor Phillips kommer fra Karibien og er sort, ikke sant? Og elsker England, og elsker engelsk kultur, ønsker å forsvare det, og ser det som sitt, ikke sant? Så det burde være sånn som jeg ønsker at dette skal være. Men de ser jo også at veldig mange av de som har kommet har ingen affinitet for England, og integreringsagentene har har dratt sin kos. De er ikke der lenger. Det er ikke noen engelskmenn som lenger kan fortelle barna dine i skolen hvordan vi gjør ting. De ser det på TV på samme måte som vi gjør i Norge. og at dette fører til en sorg over at noen ting har gått tapt. Vi snakket noe om Rødebrand, de vokste opp i ruinene av større tider. Det har vi aldri opplevd i Norge, eller ikke siden middelalderen, da norske kongemakten kollapset, så har nordmenn opplevd å vokse opp i skyggen av ruiner, av bygg som vi aldri ville klare å bygge lenge. Og det er der England og Storbritannia er nå. Jeg tror at det er også noe de startet med bleksett, ikke sant? Det ligger en impuls i Storbritannia som du finner bare i et lite antall land i verden. Denne impulsen til å dominere Denne impulsen til å være bedre. Det er ikke nok å være en mellomstor stat for Storbritannia. Frankrike har det samme. De har den lille jæveren på skulderen som sier at du må prøve å ta hele kaka fra franken. Og det er unge hvite britere som har den samme subtil eller aktiv innstillingen overfor verden som sine forfedre. Hvis du har studert i Oxford eller Cambridge, ja. Men det er jo fordi de har beholdt Oxford og Cambridge som... utstillingsvinduer av allting som er fantastisk ved denne tradisjonen de unge marineres i det, ikke sant? Når du får disse iten gutta som har studert i Oxford og gått på Maudland, og har gått i kappene, og som kan sitere Chaucer i "Til kuenne kommer hjem". Når de får makt, så ligger det ... De sammenligner seg jo ikke med Angela Merkel og Emmanuel Macron, de sammenligner seg med Churchill for fanken, ikke sant? Og det er jo noe du kan, når britiske statsministerer, når de skal virkelig legge på, så begynner de alle sammen å speak like Churchill. Det gjør jo også statsminister Johnson når han får ronden over seg. For store nasjonale traumer så vekkes litt av den vekkes fellesskapsfølelsen da, hvis jeg skal prøve å forstå det riktig, at når det endelig oppstår noe av nasjonal verdi som da kan være veldig negativt i form av et traume, så føler man at da føles nasjonen som ett igjen, at da endelig har vi noe som er kun nasjonalt, et nasjonalt traume og en sorg som ikke nødvendigvis er global, eller? Jeg tror det er mye enklere at vi lever i en tid hvor ord er farlige, og at hvis man skulle forsøke å diskutere hva som hadde skjedd i Grenfell Tower på en ordentlig måte, så ville det bli en veldig vond debatt med veldig sterke meninger, og hvor du ville ende opp med en annen posisjon. Kanskje det å grine er det eneste legitime svaret i vår tid på tragediet. For det å rase kommer i hvert fall ikke til å funke for deg. Det høres ut som vi skal lukke London-kapitlet. La oss gjøre det.