‹ Tilbage til podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

11/7/2021

Espen Lind | Karrieren, Musikkbransjen, Kreativitet, USA-eventyret, Beyonce, Stargate, The Voice

Espen Lind deler sin musikkarriere, kreativitetsprosesser, samarbeid med Beyonce/Stargate, og erfaringer fra "The Voice". Diskuterer musikkbransjens utvikling.

01:03

Optimere lydkvaliteten ved å bruke plugins og innredninger for bedre akustikk i lokalene for å forbedre podcastopptak.

03:35

Musikkbransjen på 90-tallet hadde gatekeepere, store plateselskaper styrte, og studioer var viktige for å lage musikk profesjonelt.

07:37

Tidligere arbeidsmetoder fremstår romantiske, men dagens verktøy og effektivitet er foretrukket til tross for nostalgien.

10:57

"Fra tidlig alder ønsket jeg å bli musiker og låtskriver, og visste at det involverte prøving og feiling."

14:25

Fascinert av en dokumentar-film fra 1978 med Bee Gees som inspirasjon, ble artisten motivert til å skrive låter.

Transkript

Lignende

Loader

Hva synes du om mikrofonen her da?

Du, SM7B, veldig bra.

Det er jo en av de

legendarisk vokalmik.

Ganske rimelig, men

fungerer på forbøsende mange vokaler.

Og nå er den altså utsåkt overalt,

fordi podcaster over hele verden skal drive og ha den.

Joe Rogan-mikrofonen.

Du, det er en veldig bra mik.

Den bruker jeg mye selv.

Jeg blakka meg jo helt.

Kjørte selvfølgelig et eget

lydsystem til podcasten, så vi har jo

Qubase med alle pluginsene hjemme og sånt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg bare surret til det,

men så fant jeg ut at jeg måtte jo ha alle dere UAD-pluginsene.

Og det var jo faen så dyrt igjen.

Det er grisedyrt.

En ting er at det er dyrt,

men du må jo

ha selve hardwareet også.

Du må jo selv ha en twin der.

Jeg skulle jo ha et mye større.

Det har vi bare to innganger til.

Nei, ikke sant.

De har det nye nå.

Twin i Apollo kommer med både 4,

6 og 8 inn.

Ganske bra greier, altså.

Låter bra også.

Ja, det er...

Det har jeg faktisk fått...

Det her er jo et rab av podcastlokalet.

Det er jo...

Visste jeg jo det jeg begynte.

Altså akustikk-messig?

Ja.

Alt for høyt under taket.

Jeg burde jo lagt noe over oss her da.

Noe sånn...

Du skal ikke mye til for å fikse det her.

Nei.

Så teppen gjør en viss sus da, men...

Nei, det er jo fordel med å ha...

Vi har jo lagd musikk som soveromsprodusent

siden 14-15 og vet jo hvordan

pluginsene funker.

Så det er jo veldig gøy å kunne skru

god lyd på podcasten sin.

Og endelig få bruke for den de-noiseren.

Som bare gjør liksom helt susen,

ikke sant?

Noen ganger står de ovne på her,

og det er litt sånn mye sur.

Så det er litt sånn overraskende god feedback

på lyden til at dette her er et så dårlig lokal.

Ja, faktisk når du sier det,

jeg har jo hørt på en del av episoderne,

og det er mye livligere her inne

enn det det høres ut som på tape,

som jeg sier.

Ja, ja, ja.

Altså det høres ut som det er mer lukka?

Nei, altså når du sitter her,

så hører du mye mer...

Jeg hører mye mer av klangen i rommet nå.

Det høres på ferdige podcast,

den høres mye tøytere ut.

Ja, men det er jo litt sånn gøy også med...

Og det har jo sikkert du også funnet ut

at man blir tvunget til å lære seg ting

sånn som både når det kommer til mixing av musikk også,

så fant du at det var dyrt å mixe musikk,

man kan bare gjøre det selv.

Så ligger jo alt ut på YouTube.

Det var jo ikke det på 90- og 2000-tallet,

hvordan man skulle mixe musikk

eller bruke en kompressor og sånn skru podcast-lyder.

Du måtte bare finne ut av det.

Hvordan setter man i ekene for å få feit

amerikansk radio-lyd da?

Jeg vet, jeg vet.

Det er jo egentlig helt vilt

hvor mye info som finnes nå ute

hvis du snakker om produsering og mixing og lyd og sånt.

Av og til tar jeg meg og blir en litt sånn gammel mann

som liksom, er dere klare av hvor godt dere har det i dag?

Dere som minner i dag.

Da jeg var liten,

da måtte vi finne ut det her på egen hånd.

Jeg brukte ti år av livet mitt på å klare å...

skjønne hvordan et miksebord funker

og begrep om parallell komprimering.

Sånne ting som du kan bare sjekke ut på YouTube

på tre minutter i dag.

Så det er ganske fantastisk.

Men det må jo,

det er det.

Jeg husker jo, jeg

har alltid bare operert

og lagde elektronisk musikk fra PC-en.

Og jo eldre jeg ble,

jo mer pusser ble det for meg.

Hvordan faen var det man lagde musikken på 80-tallet?

Spiller du 80-tallet?

Altså 90-tallet, det var ikke noe PC.

Så kunne du ikke sitte på en 386 og begynne å kose deg

og lage musikk og sånn.

Det er ikke noe pentium da.

Så det er sånn der,

det kan jo kanskje sette oss

hvis vi tar en kronologisk reise gjennom ditt liv

og din karriere og sånn.

90-tallet er jo veldig interessant da,

for elektronisk musikk har jo hatt det ti år

og vært veldig populært.

Likevel er det fortsatt,

alt er studiebasert.

Det er gatekeeper.

Musikkbransjen er ganske lik.

Den var liksom ti år før, og så videre.

Hva fant du da?

Jo, altså det er jo 90-tallet.

80- og 90-tallet var jo egentlig ganske likt

i den forstanden som du sier at det var gatekeeper.

Så det var nøkkelen til å komme ut

var et stort plateselskap.

Det var liksom ikke noe direkte kontakt

med konsumenten eksisterte man ikke.

Man hadde ikke sosiale medier.

Sånn at du var liksom prisgivd plateselskap,

et stort plateselskap og en ENR

eller en platedirektør som catcha deg

og som behandlet deg bra.

Det var på en måte,

du var litt prisgivd i det da.

Der tror jeg det henger igjen mye...

Gammel stolthet?

Jo, det henger igjen mye sånn at i gamle dager

så var det sånn plateselskapene var på en måte

den store stygghjulpen.

Du måtte passe deg for den prøvde å lure deg.

Du var liksom veldig prisgivd å treffe de riktige folkene.

Da ble du hukket opp med et plateselskap som var...

som var, som ikke behandlet deg bra.

Så var karrieren din over,

ikke sant?

I dag har jo folk en helt annen...

Artister har en mye større kontroll over

sin egen karriere og har en mye,

mye større grad av frihet og...

og mulighet til å gjøre det de selv vil,

og gå dit de selv vil.

Men du kan si,

ja, på 90-tallet, du måtte jo,

du var prisgitt plate-selskapene,

og så var du jo også,

alt var jævla dyrt.

Skulle du lage plate,

så ja, du måtte inn i et studio på et eller annet tidspunkt.

Du kunne ikke, i dag kan du jo lage skiver på laptopen din på kjøkkenet ditt.

Det gikk bare ikke an da.

Du kunne gjøre en del ting hjemme,

og du, ikke sant, man hadde jo,

du hadde jo Mac,

og før det, liksom Atari 1040-komputeren med sequencer-program,

sånn gammel Cubase, ikke sant,

uten audio-recording, bare midi-delen.

Og det kunne du jo sitte og programmere opp hjemme,

eller på øvingslokalen.

Men på et eller annet tidspunkt,

så måtte du jo få lagt på instrumenter,

du måtte få lagt på vokal,

og du måtte få miksa det her sammen.

Du måtte bare inn i et stort studio,

og det liksom, det var,

det er takksamhet til det,

ikke sant, da du kom deg jo ikke under,

det var mange tusen om dagen, ikke sant.

Men det er helt sprøtt å tenke bakpå,

for jeg har også alltid tenkt på sånn musikkelagen,

som er veldig sånn lysbetont,

altså nå er jeg jo et dårlig eksempel da,

for jeg er en hobbyprodusent,

og koser meg med det når jeg har tid da.

Men det er jo litt sånn med dagens musikere og produsenter,

at de har kanskje faste rutiner og sånt,

men de har jo ikke nødvendigvis den studioschedule

man forholder seg til,

og taksamhetet går jo ikke.

Og det er jo et helt annet,

det er litt interessant da,

kanskje det presset som det høres ut på,

på en måte at du har åtte timer i studio,

du har hatt press på deg til å produsere noe,

skape noe, den tiden du er der,

høres jo veldig stressfelt ut,

men kanskje det er en positiv stresser i den forstanden,

at du også får litt mer press på deg i studioen,

enn at du sitter og bare drikker kaffe og fokker til noen dager,

når jeg går og spiller telspill til deg.

Jeg tror det er et poeng,

det er ikke bare negativt at

du er der.

Det husker jeg jo,

den følelsen når man gikk inn i et ordentlig platestudio,

du kjenner liksom, på atmosfæren, på luften og alt,

og gullplaten på veggen,

men du bare er så veldig,

jeg husker, det kan jeg forstå bli det en dag i dag,

hvis jeg går inn i et av de klassiske gamle platestudioene,

men du får så veldig den følelsen av at,

her har det skjedd mye gull før meg,

her har den og den og den gjort

de og de klassiske innspillingene,

med det utstyret som er her,

jeg har ingen unnskyldning til ikke å gjøre noe jævla bra,

og det her koster dødsmye spenn,

nå har vi åtte timer,

la oss bruke dem.

Så jeg tror at du er nok

skjerpet på en annen måte,

det står litt ting på spill,

det gjør det jo ikke når du sitter hjemme på kjøkkenbordet og programmerer.

Men det var jo ikke noe gitt at man fikk det noe bedre ting nødvendigvis,

men savner du arbeidsmetoden fra den gangen,

det er jo kanskje fortere å romantisere det også,

det er jo mye mer komfortabelt og behageligere, men nei,

det kan jeg ikke si at jeg savner,

det å jobbe i dag med de verktøyene vi har i dag,

er jo mange, mange lysår foran sånn som vi jobbet før,

og det er klart,

når du har suttet,

jeg er så gammel at jeg begynte å spille inn på bånd,

to-tomsbånd, og redigering da, det var å skjære i båndet med barberblad,

og lime det sammen igjen for å legge til et refreng,

sånn at alle ting tok jævla mye lenger tid,

og du måtte også,

men det som er bra med det,

at du måtte på en måte tenke,

fremover, du måtte tenke noen trekk frem hele tiden, fordi at

hvis du har overskjedd et eller annet tidlig i prosessen,

så du må hele tiden kommitte til det du har gjort,

for å kunne ta neste skrittet,

når du bare jobber med bånd,

med teip og miksebord,

du har liksom ikke 10 levels av undo,

og la oss bare finne den gitaren fra i går,

og legge den inn på nytt igjen,

for det sporet det slett av,

for at du måtte få plass til akkordarrangement,

så du blir på en måte tvunget,

det er en annen måte å tenke på,

og jeg kan mye sånn fint med det,

og romantisk med det,

og det låter ofte ganske kult,

og det å spille inn på,

jeg savner jo det å ha et svært miksebord,

det gjør jeg, og

det å jobbe med en båndspiller, det

er litt lyd, men det er også bare litt det jeg likte,

å ha knapper og feider og fysiske ting,

det å ha alt på en datamaskin blir jo litt

kjønnsløst på et eller annet vis,

samtidig så er det jo så mange verktøy i dataen i dag som du har,

som jeg ikke ville vært foruten.

Når du lagde inn de første tingene i studiet da,

for da var jeg litt tilbake til det der med at man blir tvunget,

eller blanding av tvang og på en måte interesse,

at man har lyst til å lære seg de tingene,

for jeg tror du sa i en eller annen podcast med bak spaken,

jeg tror det var at du første gang du var i studio,

og takksametrik, så var det en tekniker der som på en måte, og du liksom,

sikkert ble jo

ekstremt ydmyk, og på en måte sånn ekstremt girasikker som ung musiker da,

å komme inn i det studioet der og skal prestere og sånt,

og så blir det også kanskje at,

kan vi effektivisere det mer,

kan jeg få lære meg litt hvordan dette funker selv,

og kanskje ta litt mer kontroll på det,

at du også av genuine interesse lærte deg hvordan dette funket?

Ja, jeg tror det ble veldig sånn, når jeg først,

etter første gang jeg har vært i et studio

og fått overvært prosessen på nært hold

så tror jeg jeg fikk den følelsen av at

for det første, det her er fantastisk

det her har jeg lyst til å holde på med

og det gikk opp for meg at jeg var ikke bare interessert i

å spille i band og skrive låter

men det å lage platen det å faktisk

oppleve at du spiller inn

et gitarspor og så kjører du det gjennom den boksen der

og den boksen der,

plutselig så blir det noe annet og så

hvis du skrur det riktig

så blander det seg inn sammen med lyden

og det får ikke bare gitaren til å låte

kult, men gitaren får plutselig bassgitaren

til å funke hele den greia der ble jeg plutselig veldig

opptatt av at det er det her jeg har lyst til å holde på med

og da blir det neste

for meg blir det da naturlig

å tenke, ok, jeg har lyst til

å lære meg det her sånn at jeg kan gjøre

det her selv og

ikke måtte gå gjennom noen andre

ikke være avhengig av andre

så det var en sånn,

det husker jeg var en ganske

sånn, det var en veldig

tidlig tanke i hodet mitt da

Hvor gammel var du

på den perioden her, for du

sa vel, det er to podkester jeg har hørt veldig mye på

før du kom hit,

Kristine sin, veldig bra at du så det

og Baksbakken også, og da var det jo

sa du til begge,

og det er vel sånn du har sikkert sagt

mange ganger også, men

og mange husker jo egentlig bare at du dukket på TV,

hadde to-tre store

ganske store hits, at det var smooth sailing

og så, man husker bare de beste

gode tingene da, liksom sånn

som en gammel har ikke så mye å forstå,

han husker bare de hyggelige tingene

men det er jo,

det var jo en lang

periode der med prøving og feiling

som jo virkelig hører i store bøkene til da

Ja, du kan si at

det startet jo med at jeg var

jeg visste jo, fra jeg var liten av

at jeg var veldig opptatt av å

ville bli musiker ville bli liksom låtskriver

og

og tenkte på et eller annet tidspunkt

at, eller den eneste

måten, den eneste

avenyen ut i verden,

det var da du må få deg en platekontrakt

på et eller annet vis og

så

håpe at du får en hit

men du må via plateselskap

Du sa musiker og låtskriver,

altså men er det veldig, er det, var det virkelig det du, da du var sånn 14,

15, 16 visste du egentlig noen måter forskjellen

for det er jo,

det å oppdage meg som en artist er jo

å få på alt så mye,

det er jo å få på alt så mye

det er det man spiller,

det er det man vil bli

og så skjønner man,

ah, kanskje jeg skal bli

Nei, det er interessant,

og det her har jeg faktisk tenkt mye på

og

kanskje spesielt tenkt mye på det

de siste liksom 20 årene med liksom

nye kjendiskulturen og sånt,

hva var det egentlig jeg ville

og for meg så var det,

jeg hadde lyst til å bli

det å bli liksom kjent og berømt,

det var det var på en måte ikke drivkraften

men jeg var veldig klar over at det var en

en komponent en komponent som kom til å måtte være der

hvis jeg skulle få den

oppnå den suksessen jeg ville ha

men jeg husker at

noe av det første som populærmusikk

populærmusikalske inntrykk jeg fikk, det var at jeg så en sånn dokumentar med Bee Gees

hvor han ble intervjuet av,

han er David Frost

her er en og der tror jeg vi er på tampen av

70-tallet her det er en ganske

kjent dokumentar nå ligger det jo en ny dokumentar på iTunes

den er helt strålende

og der er det jo klipp fra den gamle dokumentaren

David Frost intervjuet dem

og jeg husker at

jeg har ingen eldre søsken

som har introdusert meg til noen musikk

og foreldrene mine var ikke noe sånn spesielt

musikkinteressert heller sånn at jeg fikk ikke noe

jeg måtte på en måte oppdage min egen popmusikk

og frem til jeg skjønte at Bee Gees eksisterte

for meg var det liksom Knudsen og Ludvigsen

og barneplater, ikke sant

altså plutselig så så jeg den her dokumentaren

og jeg husker at

jeg ble liksom helt sånn fjettet av det

og vi hadde en sånn eldgammel sånn der

videomaskin hjemme ikke sånn lenge før VHS

men hvor jeg bare hadde fått tatt opp

jeg hadde tatt opp tre fjerdedel av den dokumentaren

og den så jeg sikkert altså 500 ganger

kunne den uten at

og jeg husker at jeg hørte når jeg spilte

jeg var opptatt fra studiet når de recorda

Tragedy og Too Much Heaven

og jeg husker jeg tenkte at

sånn måten de hornene

og fløyten og de vokalene

alt sammen, det var det fineste jeg hadde hørt noensinne

og jeg synes sånn Barry Gibb med liksom langt

bølgegøye hår og skjegg

jeg synes han var bare så ufattelig fet

og jeg tenkte at det her

er det jeg har lyst til å

det de holder på med har jeg lyst til å få til og

i den dokumentaren så var det jo et veldig fokus på at de skrev låter

for de var jo

mener jeg fortsatt er noen av

pophistoriens absolutt beste låtskriver

så jeg tror helt fra

helt fra da av

så har liksom det konseptet med at

jeg var ikke bare interessert i å være

artist og stå på en scene,

jeg ville skrive låter jeg ville være,

jeg ville skape jeg ville gjøre det som jeg så dem gjøre

på den dokumentaren fra Criteria Studios i Miami i 1978,

det ville jeg gjøre også

det er litt spesielt at man faktisk får innblikk

av å se hvordan pølsene blir laget

på den tiden der,

for det var jo ikke

oppdenkelig nylig at man har vært veldig lite

opptatt av hva som har foregått i studio

og den type ting.

Det er helt sant,

jeg tror bare det var

en sånn, den var jo

gigantisk på det tidspunktet når den dokumentaren

ble laget, og så jeg tipper at de der

studio sessionsa, dem er sikkert stagea

liksom lat som dere

drar inn hos baka og sånt,

og det kan gå til

jeg kjøpte det, jeg slukte det og syntes det var helt magisk

og det tror jeg,

jeg kan trekke en

sånn der, jeg tror helt fra den

det TV-programmet der og fram til i dag

det der, hele den der studio

studioromansen startet for meg.

Jeg tror vi er ganske like der

i bunnen at når du kommer til

du har nok litt mer

et ok forhold til livemusikken og

scenebiten og implisitt hvis jeg skal gjøre det i karrieren min

artist og så videre,

men jeg har alltid vært

veldig opptatt av studiemusikk og

studieproduksjoner og aldri blitt så bitt av det live-aspektet

med noen veldig få unntak

men det kan du jo gjerne ta

hvis vi fortsetter den reisningen hvor du da får major label-kontrakt med Universal omsider

og så er det jo sånn

litt lenger fremme i løpet der,

og det må du bare ta litt sånn

kronologisk, så er det jo nettopp den her

hva er det man faktisk

vil i utgangspunktet?

Er det det faktisk

å stå på scenen og være artist og bare få masse

apparat som jobber av seg bak der

og være stjerne, eller var det den

lage pølsen og faktisk sitte og kose seg

med det, så var det faktisk det som var

det ekte eksplosjonen?

Ja, jeg

kan ta liksom et litt sånn komprimert

bare...

Nei, det liker vi ikke her.

Jeg kan snakke så utrolig lenge

om det her, men du kan si at

etter at jeg da hadde liksom

det hadde gått opp for meg som

8-9-åring at

ok, det her er min bana i livet

og det her skal jeg holde på med.

Ja,

det er tydelig, men sånn var det.

Men så husker jeg da

det var det eneste jeg var

fokusert på, og så skjønte jeg at på et eller annet

tidspunkt da ble jeg 13-14 15,

så ok, da kan du ikke bare

sitte på gutterommet ditt og høre på platen

da må du faktisk,

jeg måtte prøve å sette det ut i livet.

Og da var den naturlige måten

å gjøre det på for en

guttunge fra Nord-Norge

var jo å prøve å lage et band

og prøve å skrive

låter og få en kontrakt med en label i Oslo.

Og vi var jo selvfølgelig som alle

ekstremt inspirert av AHA.

Dette var jo midt i AHA-eventyret.

Og jeg tror at AHA

som slo vel gjennom i

85-80 er veldig store

inn i gjennombruddet, men AHA var jo relativt stor i Norge

i hvert fall et år før de var svære i USA.

Jeg mener sånn

halvveis seriøst at AHA

betydde for norsk musikk det samme som punken betydde for

kids i England.

Det gav

folk en sånn selvtillit på at det

går faktisk an å holde på med det her.

Du trenger ikke å være

liksom, du trenger ikke å komme fra

utlandet eller være

det trenger ikke være noe spesielt med det.

Du kan være en norsk ungdom og faktisk

få det her til.

Så jeg begynte å spille i band og

spilte i flere

bandkonstellasjoner under

ungdomsskolen og videregående skole

og gjorde jo det som

alle gjorde på den tiden.

Man skriver låter og så spiller du inn demoer på

lokalet ditt på sånn fire spors

kassettspiller.

Men basicly sånn teknisk sett,

det synes jeg alltid er interessant.

Hvordan fungerte det?

Trykket man bare på rekk

og så kjørte det bare sånn 1,

2, 3 og så kjørte man i gang liksom, eller?

Det kommer jo litt an på sjangeren.

Vi var jo veldig,

akkurat på det tidspunktet var jo vi

litt sånn opphengt i AHA

og den litt sånn synt greia.

Da er det jo mye sekvenser og sånt.

Så det du gjorde ofte da var at du

hadde jo enten en ekstern sekvenser

om det var en, da

husker jeg ikke hva de heter, SPQ

hvis du hadde god råd

så hadde du en Atari 1040

eller en 520.

Kort fortalt det er sånn,

da kan man legge ting i spor

at man legger trommene i sporet igjen og så

Ja, rett og slett den

datamaskinen da, den sender signaler ut til syntet om at

syntene skal spille av seg selv.

Så du på en måte

du forteller datamaskinen hva syntet og trommemaskinen skal spille

og så kan du bygge opp et helt arrangement med tromme, bass

og diverse syntlyder.

Så det vi jo da,

det man jo da gjør er at vi

lagde et arrangement som jo er

ganske, var jo veldig basic på det tidspunktet

fordi du har bare så og så mange

synter og kanaler å jobbe med

men det var sånn det var

og så spiller du det inn på

et spor på den her kassettspilleren

og så kanskje du, da skal du spille inn noen gitar,

så har du jo

tre spor, da har du tre spor ledig

så kan du ta,

du kunne ta to av

de sporene og spille to gitarspor

men da hvis du skulle

ha plass til mer vokal

så måtte du jo ta det ene

syntsporet og de to gitarsporene

og så må du rekorde dem samtidig

ned på det siste,

det fjerde sporet og da måtte du jo bare stemme

den balansen du satt der

den måtte du jo leve med for resten av livet

fordi du måtte jo så slette de tre første sporene

for å få plass til vokalet

og sånn holdt man på

det er jo sånn Beatles holdt på også når de rekordet

på dem hadde de fire spors båndspillere på typ

alle de tidligere skivene sine så

Så det er jo et lappeteppe,

og du må, som jeg sa tidligere,

du må hele tiden tenke fremover, og du må

passe på å ikke male deg selv

for mye oppi et hjørne, sånn arrangementmessig.

Men det er klart det er dårlig kvalitet,

vi rekorder jo på kassetter,

du har jo et signal til støyforhold

som er forferdelig masse,

støynivået er jo sånn at

hvis du har gjort denne bouncingen,

som det kalles å legge spor sammen,

når du er på andre,

tredje, fjerde generasjon, så er det jo like mye støy på bånet

som det er musikk.

Men det var det man hadde.

Ja, og de A-ENR-ene og plasskapene

var du vant med?

Ja, de skal jo klare å høre igjennom det,

men det er klart du skal jo være

en veldig god A-ENR for å...

Det må på dette tidspunktet være jævla dårlig,

sammenlignet med det det er i dag.

Du skal være en skikkelig god A-ENR

for å klare å...

Og kanskje spotte en gull låt gjennom et sånt

kakofoni av støy og dårlig lyd.

Vi skulle kanskje lytte til noen som forklarer

at A-ENR, det er jo da oppvart det var,

skal vi si nesten det var,

en blanding av talentspeidere

og de virkelige stjerne i musikkbransjen,

som ble de mest verdsatte

typene som spotta, signa og var ute i felten her

og lette etter nye ting hele tiden.

Ja, de var rett og slett talentspeidere til platteselskapet.

Nøkkelpersoner.

Veldig, og det var han eller hun

som ga deg en platekontrakt som artist,

og den var din kontakt.

Når du skulle lage plate,

så var den med og bestemte

hvilke låter som skulle på skiven.

Så du var prisgitt en bra A-ENR.

Hadde du en god A-ENR som hadde trua på deg

og som brukte tid på deg,

så var det gull.

Hadde du ikke det,

så var du nesten sjanseløs i utgangspunktet.

Men er

kvaliteten også litt sånn til stede i dag

med folk du har lyst til å jobbe med på generell basis?

Med all kreativitet og kultur?

At det er noe av de samme menneskekvalitetene

som gjorde den gode A-ENR da som nå?

Det er også på et spørsmål to.

Hvor er A-ENR-en sin rolle i dag kontra før?

Ja,

A-ENR-en sin rolle i dag

er jo helt annerledes.

I gamle dager var jo

platteselskapet sin jobb å oppdage rått talent

og ha følgere ute.

Var du en god A-ENR,

så hadde du kontakter overalt.

Hvis det dukket opp et band

med et fnugg av potensialet

på en liten rockeklubb

i Bristol, så fikk han A-ENR-en på kontoret

i London.

Han fikk nyss om det og tok toget dit ned

og så dem og signa dem

for en kjempe lav sum.

Hvis han trodde på dem.

I dag så er jo artister utviklet seg selv.

Platteselskap driver jo ikke mer

en oppsøkende virksomhet.

I dag er jo ikke et platteselskap

forenklet sett så er det jo sånn at

en artist vil jo

stable jo sin egen karriere på benene.

Du har din egen Instagram og YouTube-kanal.

Platteselskapene er egentlig ikke interessert i deg

før du har så og så mye sosial mediaaktivitet.

Så det er nok en helt annen måte.

Platteselskapene er nok mye mindre viktig

enn de var for 15-20 år siden.

Det kommer vi nok tilbake til litt tvert her.

Så ja, men du greide det kunstykket

som jo da veldig få greide

å åbevise med en demo for kontrakta.

Ja.

Etter mye om å mene.

Vi holdt på i flere år

å spille inn demoer

og sendte dem til de store platteselskapene

og fikk dem jo refusert hele tiden.

Og så til slutt da

så klarte vi å få en kontrakt

med CBS Records.

I Oslo.

Og så hadde vi den i to eller tre uker

og så ombestemte de seg

og rev den i stykker.

Sånn.

Ja, det var dårlig ass.

Og så bestemte vi oss for

vi skulle prøve å spille inn et album selv

og finansiere denne skiva selv.

Og rett og slett tok opp lån på

flere hundre tusen og gikk i studio.

Hva er det du sier der?

Hvor faen fikk dere inn penger fra?

Nei, det var litt sånn

vi var fire stykker

så det var vel litt sånn

hver av oss måtte skaffe

jeg husker 60-70 tusen.

Jeg tror det var litt sånn

det tror jeg var lån fra familie.

Shit.

Det var ganske heftig.

Og så dro vi i studio selv

og leder studio spilte inn denne platen.

Og var liksom helt sikker på

at når den var ferdig

så kom da kom

platteselskapen til å rulle ut

rødløperen for oss.

Holdt på i et års tid

om å spille inn en skiva

og så når den var ferdig

så reiste vi til Oslo

for å prøve å presentere det her

til platteselskapene.

Men fikk jeg egentlig

bare den samme og kallet skulderen.

Den var fortsatt ikke interessert i oss.

Og det her var jo i den brytningstiden mellom 80-tallet og 90-tallet.

Nå er vi vel kanskje i 91,

kanskje.

Og hvor verden var i ferd med å gå fra

synt pop på den ene siden

og hårmetall, og bryte over i den indie-verdenen

med at Nirvana plutselig kom på MTV.

Det var jo sånn vannskilde.

Det var så tydelig for oss alle sammen

når Smells Like Teen Spirit kom på MTV.

Da skjønte vi at det er et eller annet som skjer her,

og vi er i bakhavet akkurat nå.

Det skjer et eller annet som vi ikke er med på.

Jeg venter på en Race Against the Machine eller Nirvana-låt som bare skal,

i dagens myke musikalske landskap,

skal bare blåse seg av banen.

Kanskje det faktisk er Måneskin.

Jeg vet ikke om det faktisk allerede har vært.

Men det er noe som bare føles helt absurd i tiden.

Noen som bare bryter med alt.

Noen som må vente litt på hva det skal være.

Jeg har ventet på Messias, takk.

Jeg er enig.

Det jeg tror er sånn som med Måneskin,

det opplever jeg blir bare en...

Jeg synes de er kule nok,

men det er jo bare en tegnefilmversjon

av noen som har gjort tidligere.

I samtid.

Men selv om det er et friskt pust

i den Eurovision-verdenen.

Men jeg håper jo at...

Det skal komme et eller annet som

bare tar pusten fra oss.

Og jeg håper jo at det er noe

som vi ikke kan forutse hva er.

Og at det involverer folk som

spiller litt sammen.

Fordi det er jo en ting som...

Noe som alltid skjer på data.

Så er det jo...

Tendensen er jo til at folk

spiller sammen mindre og mindre.

Det er folk som sitter på hver sin kant

og alt blir gjort lag for lag.

Du legger på...

Trommelslagene gjør sitt, og så gjør bassisten sitt,

og så er resten egentlig bare gjort

av en produsent som sitter og programmerer keyboards.

Men

hvis du er i et studio

eller i et rom hvor to eller flere mennesker

spiller sammen, så skjer det alltid et eller annet musikalsk mellom dem som...

Som ikke skjer når man spiller hver for seg.

Det er et eller annet med at man

forholder seg til hverandre.

Det blir en samtale på en måte da.

Mer enn bare separate...

Utsangen.

Og det er en sånn ting som

det er vanskelig å peke på

hva den x-faktoren

er som man får ved å spille sammen.

Men den er ganske...

Den er u...

Hva skal man si?

Man kan ikke nekte for at den finnes.

Og jeg håper at...

Jeg håper at det kommer litt tilbake.

Og at vi får...

At det å spille i instrumentet,

også fortsetter å være viktig.

Fordi...

Det å spille...

Det å være god på et instrument,

var jo alltid kult.

Du lærte å spille instrument av en eldre søsken,

eller av en eldre gutt nede i gata.

I dag er jo instrumentet

kids har veldig ofte

har lyst til å lære seg, det er laptop.

Og det er ikke noe gærent i det.

Men jeg bare vet ikke

hvor lenge det holder.

På et eller annet tidspunkt,

så jeg håper at vi fortsatt...

En generasjon som fortsatt har...

Løst til å kunne spille gitar,

eller spille trommel, eller...

At ikke alt bare blir

produsering og vokal, liksom.

Men det er jo et eller annet du sier der også,

med den randomnessen, og den underlige magien som står

når alle spiller instrumentene samtidig,

som i mange grad bedre ord,

sånn god gammel jamming,

da.

At man da så på en måte

kommer inn i sånne helt flytsoner,

som man kanskje kan kjenne igjen i idretten,

eller på en måte hvis man sitter og skriver,

eller maler, eller whatever, da.

At du bare så plutselig så spiller man som light,

jazzmusikere, og så kommer noen opp med noen nye,

på en måte, linjer i det, og så skjer det noen ting der som på en måte...

Randomnessen kanskje ikke ville oppstått

i en sånn veldig skissert produksjon, da.

Absolutt.

Og de tingene der kan du ikke planlegge,

og du kan ikke rekonstruere dem i ettertid heller.

Det skjer akkurat der og da.

Og det er det jeg synes er så fint med platet,

som er gjort på musikk som er spilt inn,

med litt mer et live-element, det er at...

Det du hører på opptaket,

det skjedde akkurat der og da.

Lyden du hører er et slags opptak,

et bilde av det øyeblikket i studio,

det kan aldri reproduseres akkurat sånn.

Mens en plate som er spilt inn lag for lag,

hvor hvert eneste instrument og vokal er sterilisert,

og tunet, at alt er klippt,

og alt er helt perfekt rytmisk og i tune.

Det kan være et artig lydbilde det, men...

Hvis du har noen spørsmål,

så kan du skrive dem i kommentarfeltet.

det er en eller annen sånn personlighet

som blir litt randet borte.

Hvis du tenker på,

hvis du tenker på,

hvis du tenker på pop,

hvis du tar popmusikk da,

hvis du tenker på vokalister fra sånn 70,

80 og 90-tallet,

hvis du satte på en låt,

så hørte du med en gang hvem vokalisten var.

Om du hørte med en gang at det her er

Phil Collins, eller det her er Kurt Cobain,

eller det er Tina Turner,

eller det er sant.

Mens i dag, på grunn av at vi har så mange verktøy

som skal rydde opp i lyden,

og gjøre lyden smooth,

og gjøre den helt ren,

og alltid i time,

så gjør det jo også at alle sånne personligheter,

små quirks i stemmen,

blir jo ofte vasket ut.

Som gjør at du kan sette på en låt i dag

med for eksempel en kvinnelig artist,

og så kan det fort ta med et halvt vers

før jeg hører, er det her Katy Perry,

eller er det Taylor Swift,

eller ikke sant.

Fordi at det er nesten, sånn at du

vasker ut så mye av personligheten

i vokalen, at den går litt i hverandre.

Det er så ironisk med det hele, er jo at

lyden er blitt så perfekt,

at man har jo innsett,

eller på et eller annet tidspunkt,

jeg husker ikke helt når det begynte,

men nå er det veldig sånn,

inni en natt, og nå legger man til støy etterpå.

Man legger til masse støy

for å lage et varme på det,

og man lager kanskje litt sånn

vinylknittring, eller kanskje noe publikumsgreier i bakgrunnen.

Man vil ha,

man vet ikke helt,

for det er akkurat som det blir så sterilt,

at det er sånn,

hvordan fikk de til den der stemningen?

Det er også tenkt på når du lager musikk

isolert på en datamaskin med trommer,

bass, alt er jo riktig her,

men det låter liksom ikke ut som det er ekt musikk.

Det er akkurat som det mangler noe luft, eller tak,

eller noe du ikke helt kan beskrive.

Da må du inn med støykompensatorer.

Og man bruker mye tid nå,

ikke bare på å legge til støy,

men også legge til forvrengning.

Det er jo et problem med digital lyd,

at den blir så clean,

og så viser det seg at mye av det vi likte

med litt eldre plater,

er jo rett og slett den forvrengningen

som lå på gamle båndmaskiner

og gamle miksebord og sånt,

som vi jo da prøvde å komme oss unna.

Før prøvde man å komme seg bort fra forvrengningen,

og i dag prøver vi å introdusere den igjen.

Så det er ganske,

det er litt paradoksalt.

Men hvor var vi på vår lille reise her?

Du har jo ikke dratt til Oslo enda,

Nei, men vi har vært i Oslo

og fått med et egenfinansiert album

og fått tommelen ned.

Og det var et ganske hardt slag for hele,

vi var vel fire,

17-åringer, 17-18.

Og det å på en måte bare erkjenne

at nå har vi brukt tre,

fire år og to-tre hundre tusen kroner

på å bare ikke få til noe.

Det er klart, den er ganske tung.

Og sånn i grove trekk så førte det til at

det bandet da gikk i oppløsning.

Og da fant jeg ut at

da måtte jeg prøve en annen vei inn.

Og jeg husker at,

i hvert fall for mitt vedkommende,

nå kanskje jeg snakker for de andre i bandet,

men for mitt vedkommende så satt jeg ikke med

en sånn følelse av at

å,

nå har jeg kastet bort

tre år og jeg har kastet bort masse penger.

Jeg satt mer med den følelsen av at ok,

nå har jeg prøvd det her også.

Det her er nok en hindring som er ut av veien.

Får jeg prøve å gjøre det riktig denne gangen.

Så fikk jeg da,

bestemte meg for å prøve å bli soloartist.

Og så skrev jeg,

skrev jeg liksom et knippe nye låter som

jeg tenkte skulle bli soloplata mi.

Og så gikk jeg tilbake til det her lydstudiet

vi nettopp hadde spilt inn plata våre i.

Og så fikk jeg en avtale med han studiesjefen

om at jeg hadde ingen penger,

hvis jeg jobbet gratis for ham på dagtid som lydtekniker.

Så kunne jeg bruke studiet på natta

når andre var gået hjem.

Så det funket veldig fint.

Det var en bra deal for begge.

Jeg fikk på dagtid så satt jeg og gjorde alt

fra å rekorde lokale talentshowvinnere

og radioreklame og sånt.

Og om netter når de gikk hjem

så fikk jeg jobbe på mine egne ting.

Jeg gikk hjem i 4-5 tider hver morgen.

Så var jeg tilbake på jobb i 11-tida neste dag.

Og sånn holdt jeg på i et års tid.

Og jeg husker jeg lærte voldsomt mye av.

For det første, det med å være

mutter seg alene i et studio for første gang.

Og du har din egen musikk

og du har egentlig bare dine egne innspill

å forholde deg til.

Og også du har et helt studio som du skal operere.

Også det konseptet med å bare

på en måte bli vant til tanken

på å bare være en soloartist.

Jeg hadde alltid trodd jeg skulle spille i band.

brukte jeg et års tid der da

på på å spille inn da

liksom det som jeg trodde skulle bli debutskiva mi

og det var vel ferdig i

92 type og så tenkte jeg

ok, nå må jeg jo få

de her låtene må jo få, de må få komme ut

hvordan skal jeg skaffe meg en kontrakt nå

og da husker jeg en sånn helt tydelig

minne av en sånn

en sånn tur hjemme

jeg hadde, altså fordi jeg jobbet

så sent, så klokka fem brukte jeg å gå hjem

på morgenen, jeg måtte gå over Tromsøbrua

for å komme hjem

for jeg hadde ikke lappen,

jeg hadde ikke bil

og så husker jeg gikk hjem og det var

sommer og det var midnatt sol,

og det var ganske fint

ute, og så husker jeg, jeg tenkte at

det er ingen eller jeg har holdt på nå i 3-4 år

og liksom bombardert plateselskapene

i Oslo med demoer fra bandet mitt

og ringt og mast og

liksom ordentlig prøvde å høsle oss

til en platekontrakt og bare fått tommelen ned

og gjennom og gjennom igjen jeg tenkte at dem er ikke interessert i å høre fra meg

jeg må dra en annen plass

så jeg bestemte meg for at jeg skulle

for å dra til

Kalifornia rett og slett

så jeg dro til Kalifornia,

til LA i tidlig 93

med med den skiva da

og hadde egentlig ikke noen kontakter eller noe

ikke sånn veldig tydelig plan for hva jeg skulle gjøre

når jeg kom dit,

men jeg kjøpte meg den her

det som heter The Recording Industry Sourcebook

som er en sånn der telefonkatalog

som bibel ja, rett og slett altså

hvor det står liksom

adresse til alle plateselskapene

musikkadvokater, publisjere, managerer og så begynte jeg rett og slett

bare å cold call alle sammen

og bare startet på toppen og drev å ringte

og det er jo sikkert som å være

en telefonseller, du får jo

999 nei før du nå får et kanskje

men jeg var liksom ung og

og ustoppelig og holdt på og gjorde det her i et års tid og

og kom vel et stykke på vei

jeg var liksom, jeg skaffet meg til å være en ganske bra musikkadvokat

og jeg var ganske nært ved å få

en deal med det som heter

MCA Records da i Los Angeles

men

de trakk seg de ombestemte seg i siste sekund

og på det tidspunktet

da hadde jeg vært der i et års tid og oppholdstillatelsen

min var i ferd med å gå ut

og jeg husker jeg tenkte

jeg hadde ingen penger igjen så

jeg husker jeg tenkte at

ok, nå må jeg ta noen grep her

jeg må, jeg er nødt til å reise hjem

jeg er nødt til å reise hjem og jeg er nødt til å

på et eller annet vis gjøre noe annerledes

for det her har heller ikke fungert og

jeg husker jeg satt på

i flyet på vei over

Atlantelen på hjem og tenkte at nå

nå har jeg sånt

et sånt oppgjør med meg selv da

hvor jeg jeg har en oppgjør med meg selv da

og da er vi altså i 1994

kom hjem fra USA med halen mellom benene

og tenkte at nå har jeg brukt

det er ti år siden jeg begynte å sende inn demoer

og det er liksom ingenting

som har fungert jeg har ikke fått

en kontrakt noensinne jeg har ingenting å vise til,

jeg har aldri tjent noe spenn på musikk

og jeg kjente liksom at klokka begynte å tikke

jeg tenkte nå må jeg få det her til

jeg er nødt til å

jeg har ikke råd til å kaste bort enda mer tid

så tenkte jeg, ok, jeg får prøve å

nå må jeg ha en kontrakt

jeg får prøve å skaffe meg en kontrakt i Norge

nå har jeg hatt et år i utlandet

kanskje de har liksom

kanskje de har kommet litt over

glemte litt kanskje de har glemt meg litt

så jeg dro hjem til Tromsø

men nå hadde det jo blitt 4.90

tidlig 5.90

musikkbildet hadde jo endret seg veldig mye

og jeg skjønte at

jeg er nødt til å få det her til nå

jeg er nødt til å ha en låt

noen musikk som går rett inn på radio

så jeg skrev et knipp i en ny låte

og så fikk jeg tilbake

den jobben i det lydstudiet

fortsatt da uten lønn

men fikk lov til å bruke det gratis på nettet

og så spilte jeg

ti nye låter skreppet den gamle skiva mi

ti nye låter, og en av de låtene

var jo den her Jem Jem Gimmie som

jeg tenkte, her er det en låt

som må, dette må funke på radioen

for øvrig, var det en låt som ble til

på en litt annen måte enn de andre låtene

eller var det bare noe

alt bare i accident

husker du det?

for det er jo en låt som virkelig skiller seg ut ja,

det er litt sånn

altså

nei, jeg husker at hele greia startet med et

sampel av en gammel Bee Gees låt som jeg så

jeg bygde hele greia på

og så fjernet jeg sampelet til slutt

og replayet det for å ikke bli

da var på den tiden jævla

redd for å bli saksøkt for sampling

nå gir folk faen

Men

Nei, jeg husker ikke Jeg bare husker at

Og det her er jo litt sentralt

Jeg bare husker at jeg tenkte

Jeg er nødt til å lage noe som fungerer på radio

Dette må fungere Dette høres ut som noe jeg tror radio kommer til å spille

Jeg var liksom skamløs

Jeg bare trykte på alle de knappene jeg kunne

Og så trykte jeg opp

X antall 50 CD Så sendte jeg dem rundt til radiostasjonene

Og begynte å ringe dem

For å få dem til å spille låter

Og jeg er jo fortsatt på dette tidspunktet USA

Jeg er bare en fyr i tromset

Og de fleste var jo interessert

Og ba meg om å

Slutte å opplage dem Men P3

Var jo på det tidspunktet

Var jo en ganske fersk kanal

Og var litt sånn rettet mot

Mot ungdomsgenerasjonen Og syntes vel det var kult

At det var en eller annen fjøtt i Nord-Norge

Som hadde laget en låt

Som han ville at den skulle spille

Du har vel sagt oss i tidligere prater

At det var ikke sånn flust

Til å velge En ny norsk på en måte

Og kanskje også popmusikk

Altså det var jo på en måte

Jockeybandet var det veldig mange navn

Men det uttrykket der

Var det ikke så mye av

Ja nei det var

Der var jeg helt alene Det var det

Men du kan si at

På midten av 90-tallet

Så eksisterte det omtrent Ikke norsk popmusikk

Men det var heller ikke noe sult etter det

Fordi Og det var jo ikke bare i Norge

Men hvis du ser verden

Global musikkmarkedet I både USA og England Så var

Indie

Grunge var jo selvfølgelig svært

Alt som hadde et snev av

Noe alternativt over seg

Det var ti året for Bjørsk

Og Garbage Og de tingene der

Det som lignet mest på

Popmusikken vi kjente fra 80-tallet

Det var jo urban artister

Som drev med Da var du på alt mulig

Fra Bobby Brown til Jodeci

De tingene her Men

Det var det som lignet mest på den gamle popmusikken

Men det var jo ikke helt popmusikk det heller

Hvis du var hvit og drev med popmusikk

I 1994-1995 Så var det

Couldn't get arrested

Var det også Eurodance

Så smått på veien

Jo den var ganske

Den hadde jo egentlig vært

Ganske Du hadde jo sånn

To unlimited Og det gikk den her fra

Sånn typ 3-4

Det var akkurat det jeg tenkte på

Akkurat nå Det var jo inngangen min til

Det er ikke det du har gjort i måte

Eurodance-banden Jo det er jo det

Jeg tenkte også på sånn

To unlimited Og så må du rysse opp på topp 20

Og den duoen der

Og han fyren var så fet

Og Det var sånn To unlimited Og Ace of Base

Ble jo min Skal vi si

Når jeg var på

Min neste forelskelse Etter A-ha Og Santana Av alle Men det var på pappa sin fortjeneste

Men det var jo

Da hadde Ace of Base

Og To unlimited Var jo liksom på en måte

Det var også kanskje ganske svært

På byene Siden 90-tallet Og så var det jo alle disse

Ja

Eurodancen var Jeg tenker tilbake 93-94 Med noen Mr.

Vain Og sånn

Det var veldig mye

I den pakka der

Som sikkert låt Veldig friskt På den tiden der

Ja det gjorde jo sikkert det

Men det var jo også En

Ja du kan si

Det var jo også da

Den hvite popmusikken Som eksisterte Det var der Men hvis du ikke

På en måte Jeg husker at Jeg følte aldri at

Jeg hadde ikke noe imot det

Men det var ikke noe

Jeg følte ikke at

Jeg hørte til i den verden heller

Sånn at Og

hvis du tenker da igjen

Tenk musikkbildet på 90-tallet

Det var jo ikke før

Husker du når Spice Girls

Kom i 96-tallet

Da var det liksom

Det var sånn Pop revolution Det var den første Sånn renspikket

Poplåta Vi hadde hørt på

Altså siden 80-tallet Antovent Kan

vi nesten si at

Spice Girls også sparket opp

De mange av de boybandene

Som kom etterpå Ja 100% Jeg har aldri tenkt på

Den måten der før Men

Det var jo De boybandene Kom jo etterkant De kom etterkant Altså

Eller de kom vel

Det var noen som var

Litt fornøyde Før sånn Boys to menn

Backstreet Boys Og sånt I quit playing games

With my heart Max Martin var jo i gang

Og gjorde de greiene sine

Og de funket jo

I Europa Til en viss grad

Men de funket Det var jo først

Når de breka i USA

Og da er det et

Godt støkke inn på 90-tallet

Backstreet Boys Var jo Så vidt jeg husker

Ganske mye større I Europa Og Tyskland Åja Enn de var i USA Ganske lenge

Så Men Men Sånn som jeg husker det

I hvert fall Så er det Når Spice Girls kom

Og den Det var akkurat som en sånn der

Forbannelsen ble brutt Da plutselig Da åpna Liksom

Flawgates Ja Og da var det

På en måte Da var folk Sulten etter popmusikk Var tilbake

Så det husker jeg

Var sånn ganske tydelig

Det var Petter på ballen

Og det Og det var jo sånn

På den tiden Hvor det å bli listet

På radio Og det var

Jeg fikk liksom oppleve

Det sluttene av æren

På radioen sin viktighet

Førte jeg fikk liksom være med

Litt av den biten der Før liksom

Radio ble sekundært Og enda lengre ned i løpet

Altså det var jo sånn

Plasseskapende Ja

Og det var litt rart tid å tenke tilbake på at man slapp låter på radio

ukesvis før det kom til salg.

Det var kun mulig å høre på radio,

så må du ta på kassetta hvis du skal ha det,

så kom det til salg.

Det var to store bekymringer du hadde hver gang du skulle gi ut skjivet.

Det var for det første,

får du en lista på P3?

I norsk sammenheng.

I norsk sammenheng, ja.

Får du en lista på P3?

Og hvilke anmeldelser får du i Vegard Dagblad?

Det var liksom de to.

Og det er jo artig å se at man alltid er bekymret og stresset for det,

kommer det til å funke?

Og så spoler du frem til i dag hvor ingenting betyr fuck all.

Nei.

Bokbransjene henger kanskje litt igjen der ennå.

Vegard Dagblad har litt å si.

Ja, kanskje.

RF hadde Aslak Nore her i går,

så vi snakket litt om det.

Men det var litt avsporing.

Så fikk jeg da gitt ut det.

Den kom jo i dag i 95.

Den kom jo egentlig litt før den her pop-revolusjonen.

Og ble jo gitt ut,

i og med at P3 begynte å spille i den,

så begynte de andre radiostasjonene å spille i den.

Og det ble en liten hit.

Kan jeg huske riktig hvis du var på Bård og Harald og spilte den?

Ja, det stemmer.

Ja, jeg husker ikke.

På Lille Rørdag, ja.

Ja, ja.

Det var på Lille Rørdag,

det var på Åppen Post,

men det kom kanskje senere, det.

Men jeg husker Tungtvann var på Åppen Post.

Det husker jeg gjerne godt.

Ja, det var Husband på Åppen Post.

Det var Husband, det stemmer.

Ja, ja, ja.

Det var så dårlig å huske det.

Ja, ja, det var Husband på Åppen Post.

Stemmer det?

Nei, men det stemmer.

Jeg var på Lille Rørdag,

det tror jeg kanskje var min,

mulig er det min første sånn TV-NRK-opptreden, altså.

Wow.

Så,

men så kom jo den,

og så, i og med at det ble en slags hit,

så da plutselig var jo alle plattedelskapene interessert i å signe meg.

Så endte jeg opp med å få en kontrakt da med,

med ja, MCA Norge, som jo da senere ble til Universal.

Et ting før vi forlater,

den lille biten her,

så jeg tenker på at,

jeg synes det er forbløffende å tenke på hvor stannhaftig

du var,

i voksen alder nå,

å se tilbake og bare sånn,

faen, jeg ga ikke opp.

Det er litt sånn,

på en måte en voksperson falt til fornuften mye tidligere,

og bare sånn, ok, dette her er tydeligvis ikke i veien å gå,

men tenker du tilbake,

synes det er rart å se tilbake på?

Nei, ikke rart, men jeg synes ikke det er rart,

fordi at jeg vet hvor,

det var liksom det eneste alternativet for meg,

det var, jeg hadde virkelig ikke noe,

jeg husker at jeg hadde en sånn,

selv om det tok 10-11 år før jeg fikk platekontrakt,

så husker jeg at jeg hele tiden hadde en helt klar følelse av at,

det er ikke spørsmål om jeg får det til,

det er jo bare når,

hvor lenge må jeg liksom gå ut i den her ødemarka,

før jeg faktisk blir tatt inn i varmen.

Og hvor den selvsikkerheten kommer fra,

det aner jeg ikke,

fordi jeg var særlig så tidlig i karrieren,

så var jeg virkelig ikke så god at,

at det var noe selvfølgelighet at jeg skulle.

Kanskje det var så enkelt som et 10-åringssinn da?

Ja.

Jeg var bare, jeg hadde best, det var bare det her jeg hadde lyst til å gjøre,

det var ikke noe reelt alternativ for meg å gjøre noe annet.

Og så har jeg alltid hatt en sånn der veldig sånn,

jeg har veldig tro på at jeg,

en litt sånn naiv tro på at jeg kan få til ting,

altså hvis jeg hadde hatt tid og YouTube,

så er jeg sikker på at jeg kunne bygget et hus,

ikke sant?

Hvis jeg bare hadde hatt nok tid,

skjønner du?

Ja, ja.

Jeg tror jeg må få til alt.

Jeg er ikke redd for å sette i gang med ting,

og liksom prøve å,

ja, jeg er ikke redd for å gi meg i kast med store prosjekter.

Jeg har en sånn tro på egen gjennomføringsevne,

så jeg tror kanskje det er det som gjorde at jeg bare alltid følte at,

bare holde på med det her lenge nok,

så til slutt så sitter den.

Det der er litt sånn interessant,

for det har jeg også notert meg som et punkt her.

Dette her med talent,

skal vi si versus

tidstandhaftighet da.

Altså hvis man spør,

kollegaer av deg, venner av deg, som på en måte med alt det du har oppnådd og gjort i karantene også,

så sier man sånn,

Espen Lindh hadde et umåttelig talent,

dette her var jo på en måte dømt å skje,

han hadde vært her så dyktig,

men så på en måte,

så ser man tilbake i studiet,

han tok liksom ti år med liksom reise dit,

som du har fortalt nå,

bare sånn med avslag og refleksjoner.

Altså det er liksom,

man kan være fristet å si at,

at viktigheten av talent er veldig stor.

Jeg er litt usikker på det,

at det er den der

tidstandhaftighetsbiten som er egentlig,

de som på en måte gir opp på veien er,

vil aldri få sett hvor det hadde gått da.

Jeg tror tid er en sånn ekstrem avgjørende ting,

når det kommer til all kreativitet og kunst nesten,

og kultur.

At det blir så lenger du holder ut,

jo lenger det liksom øker sjansen på at du

får det til etter slutt.

Jeg tror du er helt rett, altså det finnes,

og det kjenner du jo sikkert også,

at hvor mange ufattelig flinke musikere,

eller musikktalenter, som det aldri blir noe av,

kjenner man jo.

Ja, ja.

Massevis av dem som er folk,

som hadde sikkert kunne spilt ringer rundt meg, men de bare,

det skjedde aldri, og de ga opp og,

så jeg tror at talent er ikke uviktig,

men det er andre,

standhaftighet og evnen til å,

hva skal man si

eventil å være kreativ

når ting går deg imot

å finne en ny vei rundt

for å komme til målet

og det tror jeg er viktig

Jeg tror det er idretten også

du ser litt det samme der

tenk på alle de talentene jeg husker jeg vokste opp med

på fotballbanen og idrettstalenter men det

er ikke nødvendigvis de som

endte opp å bli det beste

eller de som ble den faste spilleren på laget

det er den der standhaftigheten jeg

tror det svarer av begge deler, men jeg tror det med

tidstandhaftighet og å legge timene sine inn i det

som Magnus Carlsen finner seg av

tror jeg har ekstremt mye mer

å si enn på en måte det

varierende grad av talent man har

100% overbevist en viktig ting der også som er

utrolig viktig lærdom så jeg tror kanskje mange som hopper av toget for tidlig ikke

skjønner, og det er noe man skjønner

når man blir eldre

uansett hva man feiler på

så er det aldri bortkastet

og den er kontraintuitiv fordi

alle har blitt refusert på forskjellige ting

hvis man har prøvd å gjøre noe kreativt

kanskje til skolen også

så er det jo lærdom

og det er så vanskelig å skjønne

når du står i det miserable

og missnøyen og blir refusert igjen

er jo alt du har lært

både det du har laget

hva som du har lært prosessen av

rutiner du har laget noe,

du har laget et produkt

du har hele den biten der

du vet hva som skal til for å nå frem til de personene

og du vet også på en måte

kanskje hva de har gjort feil

i alt man feiler på

så er det ekstremt mye lærdom og erfaring

så på en måte du drar med deg videre

til de neste forsøkene dine

og det er vanskelig å skjønne at

det er en viktig komponent i den reisen

det er kjempeviktig jeg tror det der er en

jeg tror det er en mindset som

noen kanskje har naturlig

jeg husker og det her er jo ting som jeg ikke var bevisst på

når jeg sto oppi det

men det har jeg

i eldre dager da prøvd

å tenke tilbake på

men jeg husker at

hver gang noe gikk i dass

og det var massevis av avslag underveis

og skuffelse og sånt

men jeg husker at jeg så før meg veldig tydelig at

her er jeg

målet mitt er der

og mellom meg og der

og målet mitt så er det x antall hindringer

eller refusjoner eller hva du vil kalle det

dem er der og man kan godt si at kanskje dem er forutbestemt

det er 5 eller 10 eller 15 eller 20

men dem er der,

jeg må gjennom dem

og hver gang jeg har fått en ny dør i trynet

så betyr det at det er en til ut av veien

jeg er et hakk nærmere

målet mitt fordi før eller siden kommer jeg dit

sånn husker jeg jeg hadde en helt tydelig bilde av

hindringer som sånn bøta av stener som sto foran meg

det er jo en veldig vakker dramaturgisk måte å se det på

faktisk for det er jo det drama handler om

at du skal ha en karakter som skal nå målet sitt

og så setter du opp bare masse hindre på vei til den

ja

det er et sånt bilde jeg alltid har hatt i hodet

og det tror jeg kanskje da

eller det er jeg ganske sikker på at

klarer du å se

sånn på motgang

motgang er på en måte bare det du skal kvesse klørene dine på

før du når målet ditt

og det er jo kanskje sånn som er lettere sagt enn gjort

at du må bare tenke sånn

men jeg tror det

jeg vil ikke være overrasket om veldig mange

også hvis du snakker om toppidrettsfolk

har en litt sånn lignende måte å se det på

jeg har jo også en litt sånn lignende reise med podcasten her

men jeg var ganske bevisst på at

jeg er litt sånn

talljunkie

så da unnik jeg

jeg visste at det første året med podcasting

kom til å ikke svare til forventningen i helt tatt

sammen med tank på Magnus

du tror å høre på da

det er litt sånn med musikk også egentlig

at du slipper noe gjennomkringer og sånn

det er jævlig bra

det her kommer sikkert mange til å få med seg jeg

vet jo meg selv at jeg kan takle

tror jeg de som dårlige tall

jeg bare dropper og ser på tall

det første et og et halvt året på podcasten

så så jeg nesten ikke innom

bare med u eller innimellom

og da var det sånn

mye lettere å bare hoppe til neste episode

og bare se for seg på

det er liksom sånn

folk i militæret sier

du vet hvor du skal sette foten

et steg frem og så bare fortsett

framover ikke se deg tilbake

og så er tallene det det er underveis

og da er det mye lettere på en måte

både å ha det gøy

og ikke tenke på det

ikke tenke så mye på

hva som ble veldig bra

og veldig dårlig men at du hele tiden føler at du

du har en glede i det du driver med

og at det vokser sakten sikkert

men at det tar veldig lang tid

og så ikke blir så jævla nedbruttet

og hengs opp i tallet og sånt

og så tvinger det deg også

til å leve litt i nuet fordi at

jobben om det er podcast

eller om du skal bli sjakkmester

eller om du hopper med musikk

så jobben må være noe mer

enn bare noe måle

du må jo også faktisk like

det du holder på

du må jo også like det du holder på

du må like hverdagen

du må like det du holder på med

og hvis du bare sitter og blir nedpest

over at jeg har fortsatt ikke nådd målet mitt

det er ikke spesielt oppe i julen

det er et godt poeng

fordi folk snakker om målen

og målene sine og setter altså artister har veldig tydelige mål

så tenker de sånn

men hva gjør du når du kommer til det målet

blir du da skal du sette enda mer hår ut til målet

og så bare sette opp for mye beskuffelser eller

i stedet for liksom

ha en sånn jeg er glad til å si sånn

har du et evighetsbasert mål

på at du skal bare holde på

og ha det gøy og liksom

vokse og

dra reisen sånn sett

eller skal du ha liksom et sånt

definitive milepæle hvor liksom det er en sånn

arbeidsplass for å kake hver gang

du har liksom gull på deg

eller sånn sånn at da blir det hele tiden

en race til bar da

og du jager etter det

men kanskje noen som trives med det

så er det sånn individuelt da

jeg tror kanskje at

løsningen er at

Jeg

tror kanskje du trenger litt av begge.

Jeg tror at du trenger både

og man skal ha et mål

eller man må ha et mål om

å gjøre noe man liker

og faktisk både ha glede av det du driver med

og ha stolthet av det du driver med

og glede deg til å gå på jobb neste dag.

Den målet kan jo vel være

at du skal gjøre det ferdig

og få det huset.

Jeg tror du må ha noen konkrete

sånne milestener også om det er mileperler

om det er liksom

han som jobber på forsikringskontoret

som skal nå kvartalsbudsjettet sitt

eller om det er

basketspilleren som skal score

så mange assists eller hva det er.

Jeg tror du må ha

hvis det bare er

hvis ditt eneste mål er

at jeg skal bli jævla god

og spille basket det tror ikke jeg får deg noe.

Du må

jeg lurer på om du må ha noen sånne mål

om jeg skal bli kretsmester

eller jeg skal bli verdensmester

eller jeg skal spille på Chicago Bulls

eller hva det er.

Og toppidrett tror jeg er en egen diskusjon der

for det tror jeg det også er

hvis du skal bli nummer en

så er det sånn

da må du jeg tror du må tenke målbasert da

så det er det ikke noen annen vei

på en måte hvis du skal bli verdensbeste.

Hvis du skal løpe friidrett

og være litt smi

i det laget i 10-15 år

og på en måte bare skille deg med det

og ha en OK-lønn

så er det kanskje det målet.

Men hvor lenge har du hatt podcast nå da?

To og et halvt år.

For det er ganske mange episoder da.

Altså du er på 100 og

Jeg skal si at det første året

så var det ganske lite

da var det 20-30 episoder

og i fjor så var det helt jævla mye

og i år har det vært jævla mye.

Dette her er vel episode nummer 180 et eller annet.

Ok, så da gjør du i uka du gjør typ

Minimum en uka.

Så det er jo

kan du si at det er et mål da

eller et minimum men det er mer sånn der

jeg tenker alt på meg selv at

jeg liker ikke så veldig godt

reklame og sponsor i podcast

jeg har prøvd å unngå det i størst mulig grad

og så er det

en uka er å forvente da

hvis du skal følge noe

på en måte det blir veldig jævla sjeldent

men nå er det plutselig opp i to uker

så da har jeg satt det på en måte

som en slags vane

så det er vanskelig å gå tilbake

inn til en uka da

på grunn av tall.

Ja, ikke sant?

Men jeg antar det er mye jobb

å lage en podcast.

Det er egentlig ikke utgangspunktet

det som er jobben

er jo de tre jæverne der de kameraene.

Ja, for du skal sitte og

du sitter og klipper det etterpå.

Nei, det er det jeg heldigvis slipper da

det var jo jeg fant en teknikk på

at det programmet som du ser her nå

det klipper automatisk på lyd

så når du snakker så går det opp på deg

og så blir det veldig sånn.

Åja, skjønner jeg for det er jo jævla smart.

Så det var jo sånn

hvordan kan jeg lage en podcast

på kortest mulig tid

og ikke bruke så mye tid og energi på det

men at også det var det som var fint med lydkortet

vi begynte å snakke om i dag også

for der er det jo

plugins som kan prosessere lyden

På veien?

På veien, ja.

Så jeg har jo helt ferdig komprimert prosessert lyd.

Ok, så når vi går herfra

så er podcasten ferdig

og ferdig filmet og alt?

Yes, i utgangspunktet.

For lyden kunne altså hvis det bare hadde vært lyd

så kunne jeg sendt ut podcasten i dag

og bare slapp av og tatt med rå

men så er det liksom

hele den sosiale medieverdenen og video-biten

hvor det er liksom da

med en gang du blander inn

YouTube og video så er du fucked.

Det er jo det som på en måte

også gjør prikken over ryen

da skiller det litt fra

alle de andre.

Så nei, det hadde vært deilig

å lage podcast uten video

og da hadde jeg sikkert laget fire uker tror jeg.

For da er det jo kun etterarbeid.

Nei, det er jo litt research da

men kanskje det går relativt kjapt?

Ja, jeg funnet det sånn

de fleste gjestene jeg har innom

har jo vært i podcast

før og et eller annet

med å høre på podcast

synes jeg er mye bedre research

enn å drive og søke opp ting

og lete etter ting.

Da har folk for det første

gjort researchen for deg

og så kan du høre

hva som er det mest interessante.

Det er da folk er på sitt ærligste

det er på podcast og i film.

Men jeg er jo oppriktig interessert

i alle de jeg har som gjester inne

og har brempen på

å ha noen som på en måte

er kjendiser jeg ikke er interessert i.

Da finner jeg jo ingenting

å spørre om.

Jeg sliter liksom å holde samtalen i gang.

Det går trått.

Ja, det går jævlig trått

og se partiet og bare sånn

her vi snakket i fem minutter

det her var helt krise.

Så det er det får veldig mye gratis da

å være interessert i folk

og tematikken og da trenger du egentlig ikke

gjøre ofte så mye research.

Så det er litt for podcastverden da.

Så hvor var vi på

standhaftighet og tidetalent?

Ja, vi var på nå var vi på Universal

og Petter Singsås.

Jo, ikke sant ja.

Du signet med Petter Singsås da.

Den store legenden.

Den legenden og min fortsatt veldig gode venn

Petter Singsås.

Ja.

Ja, hvordan går det med han?

Han har jo trukket seg ut av

Ja, han sluttet i Universal han tog for

fem år siden kanskje.

Musikkbransjens Alex Ferguson eller hva?

Ja, ja, virkelig altså.

Altså nå driver han

nå har han en

sånn underlabel under Universal som heter Vitamin.

Åja.

Og gir ut han som ga ut

gir ut Astrid Ingeborg Bratland

og han ga ut en

fy faen med Hakim og

Så han gjør litt greier

men han er jo på et

er jo på et mye sånn mer sånn

hva skal vi si

personlig plan.

Jeg tror han

Perfekt.

Skal ikke jeg snakke for han da

men jeg vet at han

han er jo en

Det var jo han som signet meg i utgangspunktet i 1995,

og har jo vært med meg hele tiden.

Og det tror jeg faktisk,

i norsk musikkhistorie, det er uten sidestykke sånn lengste artist-ENR-forholdet noensinne.

Vi har liksom jobbet sammen nå i 25-26 år.

Og ligger det litt i det at det er ikke vanlig for artister-ENR

å greie å holde ut med noe sånn?

Nei, om ikke annet så bare fordi at det opphører

før eller senere eksisterer,

enten så slutter ENR-en,

eller så går artisten til et annet plattselskap.

Jeg har bare alltid valgt å være der han er.

Det er litt interessant,

er det en sånn rolle,

jeg skulle si relasjonsdrama når det er artist-manager og A&R?

Hvor kommer manageren inn i bildet her?

Ja, det kan det jo være.

Alle de her rollene er jo flytende.

Og en god manager,

og for så vidt også en god A&R, er jo klare.

De må finne sine roller.

Noen managere er jo hands on i alt samme,

og skal mene noe om alt fra hårfarge til rekkefølge på skiva.

Mens andre managere, som typ Paul McInnes og U2,

har ingen mening i what so ever om det kunstneriske.

De tar seg av kontrakter og booking og sånt.

Så det kan oppstå drama i sånne konstellasjoner,

men som oftest så er folk ganske flinke til å finne sine roller.

Men hva bygger den ensidige lojaliteten mellom deg og Singsås på da?

Det er egentlig bare fordi at han signet meg i utgangspunktet.

Han er bare en genuint bra fyr for det første.

Og så har han veldig peiling på musikk.

Han er liksom den beste A&R'en i Norge gjennom tidene.

Han har et øre for låter som jeg mener er ganske unikt.

Og vi har vært gjennom mye veldig lang tid,

og han har gitt ut alle skivene mine,

og vi har vært gjennom mye oppturer og forsøkt også nedturer,

men han har alltid behandlet meg bra.

Han har alltid vært all right.

Vi har hatt en jævla fin tone bestandig,

og jeg har satt enormt pris på å ha han på min side,

og jeg tror og håper han har satt pris på å jobbe med meg også.

Så det er bare noen mennesker,

på en måte snubler du litt over,

og er så heldig å bli bunnet sammen med, og dem,

og hvis det er gode forhold,

så har du flaks.

Og i mitt tilfelle,

der hadde jeg veldig flaks.

Så han sa innom meg,

ga ut første skiva mi, og

det her var jo etter at Jam Jam hadde vært en sånn liten hit

rundt omkring i Norge.

Og da husker jeg,

jeg var jævla sikker på at skiva skulle komme ut

og bli en kjempehit.

For jeg husker jeg fikk,

det vi snakket om tidligere,

at anmeldelser var viktigere i gamle dager.

Fordi skiva fikk jo liksom terningkast 6 i Dagbladet.

Albumet var liksom på forsida av Dagbladet, og sånn der,

det er jo litt sånn,

den bestemte seg for at,

avisen bestemmer seg av og til for at

nå skal vi dra litt på.

Og da var det litt sånn,

det var sånn Tidenes norske debut, kalte de det.

Kanskje i overkant generøst,

hvis man skal være ærlig,

men ok.

Men i alle fall,

skiva kom ut, og jeg var sikker på at vi skulle selge liksom

hundre tusen X, og at det skulle gå i bananer.

Men det endte opp med å ikke funke i det hele tatt.

Bare den,

skiva bare connectet ikke med publikum.

Den var ikke,

skiva var bare ikke bra nok.

Det var ingen som,

den traff ingen.

Jeg tror at jeg,

gikk jo på,

eller det jeg lærte da,

var vel det at,

som jeg nevnte tidligere,

jeg var jo, begynte å bli desperat

når jeg skulle lage den musikken.

Jeg tenkte at nå må jeg ha en hit.

Jeg må ha, noe annet som fungerer.

Jeg må ta korteste veien i mål her.

Og hadde kanskje begynt å,

både lage musikk,

og gjøre og si ting,

som jeg trodde skulle skaffe meg en kontrakt,

mer enn kanskje det som,

lå naturlig for meg.

Sånn rent sånn,

kunstnerisk.

Jeg hadde i praksis da rett og slett laget musikk,

som jeg kanskje ikke sto helt innenfor selv.

For å kunne lage,

du var oppsess på å lage hits.

Ja, og jeg tenkte at det her kommer til å bli en hit.

Nå må jeg bare lage noe som høres ut som en hit.

Og nå når jeg sitter her i dag,

så vet jeg jo det at,

første bud for at en låt skal bli en hit,

er på en måte at den som skriver den,

liker den selv.

Hvis du ikke selv liker den,

så hvorfor skal noen andre der ute like den?

Hvis det ikke ligger et eller annet hjerte i det,

så tror jeg ikke at du,

da skal du ha flaks for å treffe noen.

Hvorfor er det så vanskelig

å liksom komme til den,

skal vi si oppdagelsen,

eller den ærligheten, at man,

jeg kjenner jo utrolig mange mennesker som lager musikk,

og det er ofte,

jeg kjenner liksom på en måte stilen,

hva de liker av artister og sjangere,

spesielt innenfor elektronisk musikk,

og så først fristet jeg meg allerede på kanskje at,

Gødsen sier sånn, men liker du dette selv?

Altså er det sånn,

du lager veldig mye av det samme på sånne samlebåndslåter,

er liksom dette her ditt hjerte nært,

eller er det noe du tror,

label og liksom streaming tjenesten,

kommer til å bare sette på litt også?

Det er et fristende spørsmål å stille,

spesielt med masse produksjon i dag.

Ja, det er jo alltid,

det er jo den evige dragkampen, ikke sant?

Fordi på den ene siden,

så har du jo lyst,

hvis jeg skal snakke som artist da,

så har du jo lyst,

å sitte i studio og lage den musikken,

som du føler der og da.

og du vet på en måte

både kunstnerisk sett så er det det mest tilfredsstillende

det er lett å, det skjønner man

og så vet du på en måte

intellektuelt sett, for det har du blitt fortalt

at bare du på en måte er ærlig

og lager den musikken som

som er deg så har du til syvende og siste størst

sjanse for å treffe publikum

men det er ikke så lett

du skal være jævla disiplinert for å klare å gjøre det

fordi at så hører du på radio

så ok, den låta der den går litt fortere,

ok dem gjør sånn, dem har

ok, dem har de gitarene i refrenget

oi, oi, oi, det kommer et dropp der

kanskje jeg burde få det inn i min låt

der, ikke sant?

du kan begynne å,

masse sånne tanker i hodet som du absolutt ikke burde få

men

også har du selvfølgelig også det elementet

med at du kan

ha et plateselskap, eller du kan ha en manager

som da sier, vi trenger noen hits her

for det er jo alltid det store

selv en dag i dag når jeg produserer skiver

for andre artister, så er det jo det som er mest slitsomt

det er jo det der,

ok, skiver er kjempebra men vi må ha en hit,

et eller annet må på radio

og da

du skal være ganske

du skal ha tunga rett i munnen for å klare å både

holde på det som er

ærlig og det som er

det, og ikke skulle

døppe tåa ut i den

gærne dammen på en måte,

og ikke begynne å ta snarveier og prøve å gjøre

det som du tror skal få låta deg populær

jeg tror at

veldig mange av de artisterne som blir størst og som har

en mest sånn der meteorisk

oppgang, er jo dem som har klart

å være seg selv

og gjøre sin egen ting

så har de vært heldige i det at

demmes smak

og publikum sin the sight guys har på en måte krysset akkurat der

når

det skjer, da får du Billie Eilish eller de tingene der som bare kommer

litt ut av inntettet og bare blir gigantisk

det er jo også et argument for

å være venn med tiden

at hvis du på en måte, du vet jo

hadde du vært for tidlig ute med det

den og den danssjangeren

eller det soundet der på en måte,

hvis Kygo hadde kommet tre år for sent eller for tidlig

av publikum eller ikke, det var noen

riktig crossover i markedet som gjorde at det faktisk

gjorde lettere for dem å slå igjennom og så videre

så er det sånn,

på en måte det er jo

den tiden hjelper deg til på at

hvis du holder en stø kurs på det du liker

på visst tipsa, så kan det at det soundet faktisk

funker fram i tid da,

eller på en måte at

du vet jo aldri

helt, ja, når når det du kanskje

lager eller, altså, når er det crossover med faktisk hva folk er interessert i

for ting dør jo ut og blir

og blir født i høyt tempo

du

skal bare være

enten veldig disiplinert eller ikke spesielt

opphengt av å ha suksess

for å klare å kun

jeg gjør min ting og det er det jeg gjør og så går det

sånn som det går,

det er den holdningen du egentlig må ha

men det er fryktelig vanskelig å

ha den med overbevisning

100% av tiden jeg

har jo hatt noen samtaler med en viss

label sjef ut i Sandvika her som har jo

blitt så han ble på en tidspunkt så lei av at det var jo mange

spesielt kvinnelige artister som

fikk liksom litt momentum

eller fikk til en låt som gikk liksom bedre enn andre og

som åpnet visse par dører og sånt da,

men da med en liten eller viss porsjon

suksess eller oppmerksomhet så plutselig var det

sånn at noen ble ekstremt pretensiøse

ambisiøse, og han sa ofte

som type kvinnelige artister,

og det var jo på en tid

også hvor nesten alle hadde lyst til å være Susanne Sundfør

og skulle gjøre Susanne Sundførske

ting, så på en måte det er jo

jeg bare ønsker å lage Susanne Sundfør først

Du hører det på utsangen altså,

det går jo ikke an

Jeg skal lage den musikken der,

det er sånn, jeg skal begynne å lage litt røyk

stopp musikk, altså det er jo dømt og ferdig

og det var jo sånn der,

for det er ekte og det står mye meg nærmere

og det er liksom min type musikk og det er kredibelt

og hun har fått det,

eller da kan vi jo,

det er liksom muligheter, og det er jo,

det må jo være liksom

på en måte en felle nummer en

på den andre siden igjen

Det er liksom så komplisert

det er så enkelt og likevel så komplisert som at

da har jeg prøvd å forklare til

til artister, andre yngre artister tidligere, at det jeg har øst av min visdom til mange

det du har å tilby verden, det er deg selv

det du har på godt og vondt,

den erfaringen du har

det som ligger liksom,

for å si det kornig

inne i hjertet ditt

summen av det du er,

det er det du har

å tilby verden, og akkurat det er det ingen andre

som kan gi oss

sånn at du, Wolfgang, hadde laget en skive

som var, hvis du hadde satt den ned med

om det er laptop eller gitar

eller whatever, så hadde sagt, nå skal jeg lage en skive

du kan, det her kan du si om bøker også

hvis du skriver den boka

som er deg, som er det som

bare du har, som ingen andre ser

og som bare, den boka bare du kan skrive

det er jo den boka du skal skrive

for den, ingen andre kan gi oss den

hvis du prøver å skrive en bok som er Jon Esbø

så gjør Jon Esbø det sannsynligvis

bedre så det nøkkerne det holder seg sann til seg selv

det er vanskelig nok å oppgave seg selv det

også er det det også, men

det man kanskje

burde adaptere, lære seg eller se på, er jo håndverket, ikke sant det er jo noe annet enn,

altså håndverket er jo fullt mulig,

du kan ta håndverk til Jon Esbø

eller til din film med manusforfatter

eller din musikk i hvordan du strukturerer

låter, men at det må fortsatt være ditt da

ja, ikke sant, du kan jo lære deg

det er faktisk lettere å bruke forfatter

i metaforene, men ikke sant

Du skal jo lære deg grammatikk,

lære deg setningsoppbygging, lære deg å bruke så få passive verb som mulig.

Sånne ting er jo en del av håndverket,

men selve det du faktisk kommer med,

historien du kommer med,

den opplevelsen du tilbyr, den må være,

eller du er på ditt beste

og har størst sjanse for å treffe mange folk

hvis det du kommer med kun kan komme fra deg.

Og problemet med det er at

for en ung artist som skal begynne å skrive låter,

det høres jævla kjedelig ut.

Jeg sitter hjemme på rommet mitt,

det er jo ikke noe artig.

Hvem som er interessert i å høre på det,

jeg vil være Billie Eilish,

eller Taylor Swift, eller whatever.

Men det er det som er hele paradokset,

at med en gang du prøver å være kul,

så blir du ukul.

Finnes det sånn musikkvideosyndrom

vant artister, tror du?

Eller hadde du det selv også,

at man ser hele forskjellen,

hele musikkvideoen, enn slutten av låta?

Når du holder på med det?

Nei, det tror ikke jeg har.

Jeg bare tenkte på om det er sånn type.

For det er jo gjerne sånn,

når man skriver ting,

det er jo mange som tenker

at du er skuespiller,

og ser fortsatt at du er skuespiller

i en viss sånn,

kanskje ligger litt mye oppi mitt hud.

Ikke noe drøm om å skuespille, altså, tenker jeg.

Nei, akkurat det har jeg ikke.

Men jeg ser veldig,

hvis jeg lager,

det er jo om jeg lager musikk,

eller hvis jeg produserer,

eller mikseskiver, så ser jeg lyd i bildet.

Jeg har vel en eller annen form for sånn, synes jeg,

altså at lyd,

enhver lyd har en form.

I bassstrommet, den bassstrommet har den,

den lyden av den har den formen,

og den skarptrommet av lyden har den formen,

og den hi-hat er sånn,

og i et lydbilde i en mix.

Eller egentlig rart, for jeg kan,

jeg hører veldig, en mix ser jeg alltid i bildet.

Altså, lydmiksen,

balansen mellom instrumentene, og klang og effekter og sånt,

men jeg kan ikke tegne det til det,

men jeg ser det likevel veldig tydelig.

Jeg husker jo sånn masterklass med Hans Zimmer,

som jeg satt og kikket litt på,

da sa han at han,

han begynner alltid med blanke ark,

sier han det på nye prosjekter,

og så har han filmet også,

kanskje sett noen råklipp og så videre,

og så får han noen ideer i hodet sitt,

på en måte med lyder,

og så er det på en måte da oppgaven

å prøve hvordan skal jeg greie å lage

disse lyden her i audio,

når det ligger opp i hodet mitt,

og så prøve å gjenskape det jeg hører,

i fysisk form da.

Er det beslektet til din metode, eller?

Kanskje, det kan det være,

men jeg tror det han kanskje mer snakker om,

er jo at han,

kanskje han tar utgangspunkt i noe av det samme,

det han er veldig god på,

er jo det der med,

akkurat det han sier,

hvis du ser på filmkomponister da,

så har du jo,

du har jo sånn,

Morricone og John Williams,

som lager temaene, melodiene som blir ikonisk,

mens han Simmer,

har jo bare en litt annen tilnærming,

eller tilnærmer seg det på en litt annen vinkel,

han tenker jo like mye bare sonisk,

ofte er jo bare lyden,

av, av,

musikken er hukket i låtene,

ikke sant, sånn som,

i, hva, Interstellar med de her franske hornene,

som spiller liksom forte fortissimo, den kjempe sterkt,

det i seg selv er,

et huk, det er nesten,

det viktigste er nesten ikke hva de spiller,

men det er lyden av dem,

fordi at lyden er så monumental,

og den er så,

den passer så godt inn der,

eller så har du sånn elektrisk sjello i,

til The Joker i Batman,

ikke sant, de tingene der er han dødsgod på, sånn

at forskjellige karakterer og sånt får,

og i Man of Steel,

det er Superman, hvor han får åtte trommelslagere med trommelsett,

inn i et svært rom og rekorder dem samtidig,

sånne ting er han dødsgod på,

og det er liksom,

det mener jeg er hans,

det mener jeg er hans geni,

han klarer å lage lydtabloer,

som,

som du ikke har hørt før og som passer,

han har sånn ekstremt god forståelse av,

av, av manuset og av filmene han skal jobbe med i.

Hører du mye på han, eller?

Jeg er litt, jeg er veldig glad i filmmusikk,

og jeg har jo hørt mye av Hans Zimmer,

han, sånn hvis jeg skal høre på filmmusikk,

så er jeg kanskje mer på sånn Morricone og, Ja.

John Williams, men jeg synes han er,

han er fantastisk, han har skrevet veldig mye flott.

Vet du, med filmmusikk sånn, er det noe du har,

løftet av meg selv,

eller?

Det er en sånn ting som jeg alltid har hatt lyst å gjøre,

men jeg har liksom aldri,

faktisk kommet i gang med det, og jeg,

jeg lurer på om det er en sånn ting som jeg må,

jeg må ta et aktivt valg og liksom prøve å,

prøve å gjøre noe for å komme inn i det, fordi at,

Ellers så dukker det stadig opp nye prosjekter som jeg sier ja til,

og så blir det en sånn ting som en dag skal jeg lære meg.

Men det er en ting som jeg synes er fascinerende,

som jeg godt kunne tenkt meg å jobbe med.

Det er jo,

med filmusikk så må det jo være,

for å komme fra en sånn verden som du,

hvor det er udiskutabelt mange sånne regler man skal holde seg til,

som med tanke på struktur.

Det aller meste foregår i fire fjerdels takt.

Du skal ha låtlegender som nå er ute i tre minutter,

og det bare kryper jo ned og ned.

Det er veldig vers refreng,

med mindre du virkelig skal prøve på noe helt nytt,

men i filmusikkens verden så er det jo,

mangler bedre å skaje stillimit.

Du skal selvfølgelig på en måte treffe musikken i forhold til filmen,

det er kanskje en større oppgave,

men det er mye mindre strukturbasert.

Det er ikke gitt hvilket tempo du skal gå i,

eller hvordan du skal bygge seg opp,

hvilke instrumenter du skal bruke.

Absolutt.

Det er det som virker som helt sprøtt

fantastisk med å lage filmmusikk.

Det er jo det som er den store appellen.

Jeg har laget nok musikk i fire fjerdedel i mitt liv.

Jeg må ikke lage mer popmusikk.

Har du lagd noen låter uten fire fjerdedelstakter?

Ja, jeg har gjort en del tre fjerdedel, eller seks åttendel.

Jeg har kanskje gjort noe i fem fjerdedel også.

Sju åttendel har vel så vidt vært, men det har

kjørt mye av det.

Nei?

Fordi at i populær musikk,

uansett om du er innenfor pop,

rock, country eller whatever, så er det på en måte ikke en del av vokabularet.

Nei.

Jeg lurer på hvordan sånt kommer til.

Jeg skjønner ikke.

Jeg så en helt fantastisk video som gikk gjennom alle taktene fra 1-1 helt opp til ...

Jeg vet ikke hvor langt den gikk.

Og med eksempler.

Jeg visste ikke at jeg trodde ...

Outkast, hei, ja, gikk en sånn ...

Hva faen var det for noe da?

13-12 deler et eller annet.

Eller 11-12.

Jeg husker ikke.

Det var helt ...

Ja, det kan stemme det.

Og så på matematisk opp i hodet mitt da.

Jeg er jo ikke en sånn som greier å få hånden til å bevege seg i andre telefoner.

Uansett om jeg prøver,

så er det sånn at jeg greier ikke å vri hjernen min rundt på det.

Det er sikkert mange gode eksempler på andre ting der også.

Altså, du kan si at ...

Du kan jo snakke om ...

Hva skal man si?

Det blir jo litt teknisk da.

Men hvis du snakker om skjeve taktarter,

så har du jo sånn som den ...

Hei, ja, går jo ...

Nå husker jeg at jeg satt meg ned av telt.

Men den har jo i hvert fall ...

Den er anvendelig i populærmusikk fordi at du har en basstromme som går sånn hele tiden.

Utfordringer hvis du snakker om sånne ...

Hvis du har det,

da har du ...

Da har du plutselig noe som er skjevt.

Noe som ikke går opp ...

Vi er veldig opphengte av at du skal ha i basstromme og skarptromme og basstromme og skarptromme.

Du skal ha kleps på to og fire.

De der ...

Populærmusikk deiler jo ofte med ...

Man skal male med litt bred pensel,

fordi alt skal på en måte kunne framføres på en arena.

På en arena har du jo bare plass til de store følelsene.

Hvis du setter det på spissen,

så har du liksom ...

Ja, ja, ja.

Det er der popmusikken kommer fra.

Det er der det starter alt sammen.

Når det blir for mye

fintenking og skjevet taktart og sånt.

Sånne ting blir ofte ...

Det går jo tapt i det store popformatet.

Det er ikke plass til det på en måte.

Men jobber du innenfor jazz og selvfølgelig filmmusikk og klassisk,

så er det jo plass til det.

Ikke bare plass til det,

men det er ofte veldig fint.

Det er ofte veldig effektivt.

Umbrella, går den i en rar takt?

Den går i vanlig firefjøret.

Den gjør det.

Det er den

åpne symbolen eller noe på det første kicket som alltid finter meg litt ut.

Den kommer på en eller annen ting.

You have my heart.

Det er firefjøret.

Det er firefjøret, ja.

Men av og til kan man bli litt finta ut av slag som kommer der man ikke venter.

Også er det jo ofte ...

Nå husker jeg ikke om Umbrella gjør det,

men noen låter starter jo på andre slaget.

At du tar bort den første ene,

sånn at du lurer folk litt.

Sånn at folk tror du er med i å komme din på en plass.

Og så begynner verset,

og så skjønner du at du var på feil plass.

Ja, det er finurlig det der.

Jeg lurer på hvordan sånne ting blir til.

Men det er kanskje mer

en geeky, dybde episode.

Man kan snakke lenge om det.

Men hvis

vi snakker om Hans Zimmer,

han har jo den der ...

En av de fineste stykkene hans,

synes jeg, er den Journey to the Line.

Ja, ja.

Klassikk.

Som jo er, nå husker jeg ikke taktarten,

men det er også en sånn ujevn taktart.

Og den bare går og går og går og går og går og går.

Den har jo ikke en vanlig dramaturgi,

det er akkurat som en sånn ...

Du tror at du når toppen av bakken,

men så er det fortsatt bare videre og videre.

Har du hørt om Scheppel-effekt?

Ja.

Det gjør jo han i Dunkirk.

I Dunkirk, ja.

Jeg vet ikke hvorfor han hadde noen grunn

for at det skulle bli et sånt

enormt utmattende soundtrack.

Det er jo noe helt råst jeg har hørt,

men det er sånn industrielt,

og det bare bygger på seg,

bygger på seg.

Og det du tror det topper,

så er det med Scheppel-effekten.

Du kan sikkert forklare det bedre enn meg,

men de bygger opp nye toner under,

mens det øverste forsvinner.

Ja, så du rett og slett har to toner som ligger i oktav.

Samme instrumentet da, kan du si, men i en C der og en C en oktav opp,

og så spiller du dem.

Når du spiller dem sammen,

så vil de til

en viss grad oppfattes som bare en tone.

Og så bare drar han den sakte oppover.

Så kommer han inn med en tredje tone,

en oktav under der igjen.

Samme ton.

Og jo lenger opp han kommer,

da har du da tre toner,

som går oppover sånn.

Og jo lenger opp han kommer,

så feider han ut den øverste tonen,

mens han feider inn den nederste.

Og det her får jo ikke øret ditt med seg,

så resultatet er det at du hører en tone

som bare blir lysere og lysere og lysere,

mens så hører øret ditt samtidig at den blir ikke lysere og lysere.

Den er i det samme leie.

Og det er problemet med den.

Du kan bli gærna av det,

ikke sant?

Fordi at det øret ditt oppfatter

stemmer ikke overens med cueet du får fra tonehøyden.

Mm.

Men jeg er sikker på at Shepard-effektet er sånn,

det kan du bruke som torturvåpen,

ikke sant?

Du kan bare sette noen i et mørkt rom og spille Shepard-effektet.

Jeg tenkte på det.

Men med Journey to the Line,

den har han jo,

jeg har jo hørt veldig mye av han Simmer

og har jo hatt masse programmer om sånt da,

og det er jo,

jeg mener jo at han har lagd det,

akkurat Journey to the Line,

mener han har lagd flere ganger da.

På Inception Time er det veldig lik,

sånn i struktur og oppbygging.

Så er det også på en måte,

i en eller annen film,

Twelve Years a Slave.

Den er det på en måte ingen som har hørt musikk i fremtiden,

men der gjør han akkurat det samme

med et spor som heter Solomon,

faktisk.

Men du vet hvorfor han gjør det?

Fordi at han har jo,

det her har han jo snakket om selv,

i Hollywood når de lager filmer,

så bruker de noe som heter temp music.

Som er når regissøren lager sin sånn kjappe klipp av filmen,

så må de ha noe musikk

for å bare se hvordan musikkfilmen vil da,

og da bruker de ofte bare kjente stykker fra andre filmer.

Og Journey to the Line,

bare beskaffenheten i det stykket,

er sånn at det er sånn,

det er så bra å ha en sånn effekt,

at det er det mest brukte temp soundtracket i Hollywood.

Så alle komponister i Hollywood,

inkludert Hans Zimmer,

kjenner bare liksom the claw of death rundt hjertet

når de får høre,

når de får oppdrag,

og de vet at Journey to the Line

er brukt som temp,

ikke sant?

For da må du komme opp med noe som

ikke er Journey to the Line,

men det må ha den samme hypnotiske effekten

som det stykket har.

Og det her sier han jo selv også, han hater det.

Fordi han må selv sitte og konkurrere med

med Journey to the Line.

Og så er problemet jo at regissøren

har jo satt og sett på sin egen råklipp

med Journey to the Line,

og elsker jo det.

Og han kommer jo ikke til å godta noe

som ikke funker minst like bra som det.

Så det er en nesten umulig oppgave.

Ja, for det virker som en veldig tradisjonell

og vanlig måte å jobbe på,

spesielt i Marvel-verdenen er det jo sagt at

de bare bruker nesten bare ekstrem filmmusikk,

og så kommer det inn,

skal vi si, de andre tredje beste komponistene i Hollywood,

som bare er sånn maskiner,

og bare lager jævlig bra filmmusikk,

men noe som er tilnærmelig.

Mens det som er så spesielt med det der

Kristoffer Nolan, han Simmel-samarbeidet, så er det jo flere filmer der hvor,

kanskje ikke veldig mange,

men han får veldig lite føringer,

så vidt han har sagt selv.

Og at han på interstellar,

så fikk han ikke vite så veldig mye

om filmen annet enn at mor-datterforhold.

Og så bare sånn,

og så tror ikke han visste at det var

en romfilm engang i det hele tatt.

Men han lagde da bare tema ut på

liksom veldig lite informasjon,

og så sa han,

aldri vært så nervøs,

som da Kristoffer Nolan kom hjem til han

og skulle spille de her enkle tonene på piano.

Dette er temaet mitt til filmen din.

Det er ganske nakent,

og nesten sånn musikken stand-up nesten.

Men dem to,

Kristoffer Nolan og Hans Simmel,

har jo da tydeligvis en eller annen

som de har utviklet over flere filmer, bare en understanding.

Altså dem med sånn full kunstnerisk tillit

til hverandre.

Og dem er jo to genier på hvert sitt hold,

som bare har funnet hverandre.

Men det spennende nå er jo,

og Kristoffer Nolan tror jeg er,

forlåt Warner Bros, er på Universal sin,

Universal Pictures, eller noe sånt.

Og de eier James Bond-franchisen nå.

Så nå var min sånn store konspirasjonstryk,

holdt på å si,

den er jo nå at du nå skal,

nå må jo Kristoffer Nolan ta over

James Bond-franchisen.

For nå er vel den også rundet

med den siste filmen som kommer nå tilbake.

Ny skuespillerin, ny komponist, reboot hele dritten, gjør en Batman ut av James Bond da.

Nei, James Bond, ja.

Så på en måte en slags Batman-trilogi

bare med James Bond.

Og han har jo sagt at han har jo tenkt på det.

Ja.

Han simmer jo i den siste James Bond-filmen.

Ja.

Så jeg lurer på om da ødelegger han sjansen sin

for å bli med i den nye

Kristoffer Nolan-versjonen, hvis det skjer.

Ja, det kan jeg ikke så rett.

Hvem tror du som blir ny James Bond da?

Jeg tror kanskje det blir Ann-Henry Cavill, som det heter.

På en måte sånn fitte profile,

men så er det jo...

Passer ikke det litt for godt?

Jo, det er jo...

Jeg måtte nesten ha møtt de decision-makerne

før jeg ville gjettet,

fordi det er jo så mye politikk i det her nå.

Det er på en måte...

Man snakker om at man skal være kvinner,

om man skal være

en annen hudfarge,

altså på en måte...

Det er så mye politikk inni det greiene der,

men jeg ville jo tenkt på en måte

hvis man skal gå for en stor stjerne.

Han har ikke så mye skjerm,

jeg vet ikke.

Jeg har ikke gjort så store tanker om det.

Jeg er mer på komponist.

Simmer, jeg vet sånn...

Hva tror du om?

Hvem som blir James Bond?

Ja.

Nei, jeg vet ikke.

Men jeg har ikke noe tro på...

Det er jo veldig mange som må snakke om

at kanskje de skal være kvinner neste gang.

Det har jeg ikke noe tro på.

Og ikke av noen annen grunn enn at det...

Det bryter mye inn i Flemming.

Men noen som mener at de ikke gjør det med blablabla.

Nei, jeg vet ikke.

Jeg synes jo...

Jeg bare vet at

når de introduserte en Daniel Craig som James Bond,

så var jeg og mange andre litt sånn

Hæ?

Kan det funke da?

Og så var det jo dødt bra.

Av og til er det valget som virker litt sånn

fra left field som du

kanskje ikke helt klarer å se før deg.

Og så når du ser første filmen,

så skjønner du at selvfølgelig

er han James Bond.

Altså, drømmen ville jo vært

å fått en sånn ordentlig,

arrogant brit i en der som bitch-slapp av damen

og tok det helt tilbake til 60-70-tallet.

Det hadde vært helt...

Det hadde vært spennende.

Jeg tror jeg ikke ligger i tiden.

Det tror jeg ganske dårlig å holde på.

Men du kjenner ut, apropos Kristoffer Nollen,

eller har du vært borte i han Ludvig Göransson?

Nei, jeg vet...

Jeg kjenner jo godt til arbeidet hans.

Han er jo...

Han er helt råfyr.

Ja, og en ting er filmmusikk,

men popmusikk også samtidig.

Han er sånn...

Renaissance-man.

Ja.

Ja, han er fenomenal.

Ja, den musikken til Tenet,

den skjønte jeg ikke de første gangene

jeg hørte på den,

men det er det råeste jeg har hørt

innenfor sånn,

skal vi si,

helsyntetisk filmmusikk, som jeg har hørt noen gang.

Det er helt rått.

Jeg skjønner ikke helt hva som

appellerte sånn der, men...

Nei, han er god, altså.

Han har jo produsert mye sånn

Heimo-flere sånne...

Ja, popskive også.

Så han er ordentlig...

Han rir på The Sideguys,

liksom.

Han har fingeren på pulsen av det

som funker i dag, altså.

Vi må snakke litt mer om det der

med bitprodusenter, at det er veldig mye unge

versus låtskivegrep.

Vi kommer til det sikkert

etter hvert her, men det var jo en herlig digresjon.

Digresjon i digresjon.

Hvor er vi?

Jeg synes det er greit

å hoppe tilbake til kronologien.

Ja, ok.

Jo, ok.

Så var vi der,

at den første skiva, den trynet,

big time,

kjempefiasko.

Ja, der er vi der,

ja.

Og så kommer den historien med...

Ikke sant?

Trynet,

vi fikk lov å gi ut

en skive til av Petter,

sånn, vi kan lage en plate til, da.

Og så gikk jeg i studio,

og så skrev jeg noen nye låter,

da.

Og der iblant, da,

eller en av de første låtene

som dukket opp på den låtskriverunden,

det var da When Susanna Cries.

Men jeg følte i utgangspunktet ikke at den,

jeg så ikke på den som en låt

jeg skulle gjøre.

Det var bare en låt som dukket opp,

sånn, på ti minutter.

Som du skrev på ti minutter, da?

Ja.

Undelig.

De fleste låter,

beste låter, blir jo til veldig kjapt.

Ja.

I min erfaring.

Hvor lang tid tok det å skrive

de andre låtene på det albumet?

Var det sånn?

Nei, altså,

jo bedre låtene, jo fortere går det å skrive dem.

Men ja, hva ligger i det,

så på en måte,

hva er det...

Ja.

Det er jo åpenbart en slags sannhet,

du har hørt så mange historier

om at ting blir skrevet så utrolig fort, de beste hitene.

Jeg tror,

jeg tror det har noe med å gjøre

at når du skriver låt fort,

og så har du ikke de her vanlige filterene,

liksom er det her,

før cheesy er det,

før klient kommer han til å synes

det her er stilig,

kommer dem til å,

ikke sant?

Du bare går rett på instinkt,

du har den mest u...

Du har den reneste kontakten

med det du nå har inni deg,

med din kreativitet.

Den er ikke besuddlet av noe sånn, noen andre hensyn.

Og du skriver låta på en måte

før du får...

Den bare kommer på en plass

før du spiller den inn,

og den er på en måte ferdig

før du får begynt

å redigere deg selv.

For jeg tror det er redigeringen,

det er når du skal begynne

å ta de hensynene,

ok, her er låta, men kanskje den burde vært

litt hardere, fordi at dem kommer til å synes

den er litt for cheesy,

eller sånn.

Det er da man går seg vild,

tror jeg.

Kan det være noe at man kobler ut

selvbevisstheten, og

selvkritikken på et nivå?

Absolutt, 100%.

Er det ikke det man gjør

når man tar sånn LSD

og litt sånn syr og sånt,

at man river ned i veggene?

Absolutt, men det er jo derfor

mange mener at det å ta LSD, det er jo...

Det finnes jo veldig mange i verden

som mener at det er en genuin ting

som dem har vokst på,

og som dem faktisk

har kreditert mye av sin kreativitet

eller sitt verdensbilde på.

Jeg vet ikke, jeg har ikke testet det,

men det er...

Det er nå du skal snakke ut

om LSD-bruk på nytt,

eller er det ikke det?

Så du får flygge av dagbladet her?

Nei, men jeg vil tippe at det er

noe av det samme som skjer,

og det er sikkert litt av det samme

som skjer med folk som skriver

når du drikker,

så har vi bare problemer

at det i hvert fall for mitt vei

til å komme samtidig som at

selvbevisstheten går ned, så går jo også fokuset ned,

og det er vanskelig å fullføre nå.

Men det tror jeg er grunnen,

altså rett og slett,

at selvkritikken og selvbevisstheten

får ikke gripe tak i låta

før den er ferdig.

Og jeg bruker å nevne det,

ofte det finnes en bok som heter

The Billboard Book of Number Ones, som er en

bok hvor hver låt

som har vært nummer en i USA,

gjennom tidene, og så er det

en side dedikert til hver låt og

så er det intervju med låtskriver av produsenter

Hvis du blar gjennom den

så vil du se at det er en forbøsende stor

andel av de låtene som har gått til

nummer en, det er låter hvor historien er at

vi møttes i studio og vi skrev

tre-fire låter, og ingen av dem ble noe særlig,

og så var det like før

bussen skulle gå, så begynte gitaristen å spille et riff,

og så vokalisten fant på noe vokal,

og så spilte vi det inn

og så dro vi hjem og tenkte ikke noe mer over det, og så hørte

plateselskapet det tilfelligvis og ga det ut

og det er vår største hit.

Det høres ut som

overdrivet, men det er altså

forbøsende mange låter som er store

hits som er skrevet akkurat på den måten

Det er underlig det der,

altså nå kom jeg bare på en liten anekdote

fra elektroniske verdener, jeg tror at han

er veldig pratsom med å prate for

Axewall i Svanshaus Mafia

de hadde sittet der og prøvd liksom å koke opp

et eller annet slager for det

prosjektet sitt, og da tror han at Sebastian Gross hadde bare sittet på

det lille digitale pianoet,

husker ikke hva det heter

den der sånn frekk,

liten, stilig synt som har en sånn spesiell lyd.

Den er OP1 Ja, det tror jeg det er.

Og da satt han

plutselig så traff han den der

og så var det sånn,

hei, hva har du spilt nå?

Da spiller du om igjen, og så bygde

de bare alt rundt det,

og så var låta

ganske base, den er jo veldig nedstrippet

og hard, så den var ferdig bare

på noen minutter, timer etterpå hvis jeg husker historien rett,

og det er sånn der

og det er jo kanskje

den største, eller gjennombrudslåta deres på mange måter,

og den fikk meg fred på nå

og den blir jo også ganske

fort til, tror jeg.

Det er så fort det dukker opp da

Ja, så i og med at den også dukker opp

fort, og den blir spilt inn fort,

så har den få elementer, ikke sant?

Det er jo også en ting som man ofte

man går seg vild i i studio,

hvis du bruker lang tid på en låt,

at du faller for fristelsen

til å legge på flere elementer

Åh, Clever, hadde ikke vært kult om

melodien gikk opp der,

i stedet for å gå ned

Hvis vi legger på en liten gitarrefill

akkurat der, bare sånn man føler at man er en fine smaker

ikke sant?

Men det du egentlig gjør er bare

å rote til lydbildet

Det er ingenting som er så effektivt

på radio da, for eksempel som i basstrommet, og i skapstrommet og en vokal, og en bass De fire elementene sammen

det er det eneste som kommer ut av radioen

så hver av dem er kjempestor

Skal du klemme inn

masse elementer Skal du klemme inn hundre spor i en låt

så blir jo alle sporene

får mindre og mindre plass også

Så det er et eller annet med at jo fortere

du jobber, jo mindre redigerer du deg selv, jo mindre faller du for fristelsen til å

tukle med ting Du gjør det unødvendig komplisert

Publikum hører på vokal,

det er det de hører på

Det er for det som det resonerer alltid så godt

med bare piano og vokal

og gitar og vokal

Jeg tror en oppdagelse hadde at

når man hører nedstrippede versjoner

av låter med bare akustisk gitar og

vokal, så skjønner man hvorfor låten er så god

Fordi den er så, du får

essensen liksom basically levert

Ja, det tror jeg er

Leerbåltesten som vi kaller det

Ja, er det leierbåltesten?

Ja, hvis du kan sitte med gitar rundt leierbålet

Da er det en god låt

Men det er jo litt også

oppskriften på Susanna When Susanna Cries, er det ikke det?

Ja,

den er jo veldig enkel Og

som sagt Jeg

følte i utgangspunktet at den var litt for enkel

Av en eller annen grunn

så jeg liksom ikke helt

at det var en sånn låt jeg skulle komme med, men

Peter da, som hørte den og sa

at det er den her vi må gi ut Og så

kom den ut da

tidlig i 97, og den ble jo da

gigantisk, ble liksom det endelige gjennombruddet da,

etter 12 år med bare fiaskoet

Og da liksom

Ja,

da satt den liksom

endelig, og så kom da

album nummer to, altså mitt andre album

kom ut i kjølvannet av den og var

også en kjempesuksess Så da liksom kom,

da fikk jeg liksom

en del i alle de tingene som jeg på en måte

i hvert fall trodde at jeg alltid hadde løst på

Det var

Undelig å sette tilbake på

at det var den låta du ikke

altså det var ikke noen sånn type låt du skulle slå inn Ja, ikke sant

Det er jo også veldig

igjen, pophistorien er jo veldig full av

historier om

altså artister som ikke, altså den beste låta

var den låta de ikke selv hadde lyst til å gi ut

at man klarer, det er ofte vanskelig for en artist å plukke

sine egne hits og sannsynligvis har det med litt av det samme å gjøre,

du føler at den er for enkel,

så enkelt kan det ikke være

liksom, det her er jo bare meg som sitter og spiller

piano og synger, det er jo ikke noe

men det er akkurat det som gjør at det er en hit

men du føler selv at

jeg har da mer å by på enn det her

jeg kan, se her, her har jeg en orkester

jeg har noen trommager,

bla bla bla men det er

at du sitter der og spiller

låta på piano og synger

i all sin enkelhet,

det er det som

gjør at den funker

Får ikke det litt sånn,

historien til Gina Wrolsen i starten og sånt,

hun drev med en indie prosjekt som gikk

ganske ok, men så hadde hun

låter som hun har skrevet

som hun ga vekk til andre artister som ble

kjempestore Hun hadde jo den

duen som heter Ask Embla

med han Faders Ice

kjempefin

og det prosjektet var jo ganske bra,

men hun har jo

hatt enda større hits som

låtskriver for andre artister

det

kan vel

hvorfor det har blitt sånn,

det spør hun men hun har jo en ganske

jeg kjenner jo Ina godt

hun har jo en musikksmak som er

mye bredere enn

de låtene som hun er mest

kjent for å skrive for andre,

hun har jo et mye større

musikalsk spenn, og kommer jo egentlig kanskje fra en

mer sånn singer-songwriter

bakgrunn, hun er veldig fan av Tori Amos

og den pakka så

hun har jo mye mer å by på enn det

folk kanskje har hørt

Kan jeg nesten si at hun

og du har litt sånn speilevent

progresjon i karrieren, for nå kommer vi til et interessant punkt der hvor du

ja, etter suksess med Susanne og en Susanne Kreis,

artist og alt som følger med

det som vi snakket om litt før vi gikk på her

med alt det er på en måte forpliktelseintervjuer, promo

reising, som jo høres jo

fantastisk ut før man har gjort det

i et par år

og så kommer det

et smittningspunkt

ja, jeg kom rett og slett til,

egentlig etter etter den gjennombrudsskiva så kom jeg til en sånn

så var jeg jo på veien i to år

og gjorde promo, ikke sant og kom vel til det punktet at jeg følte at

jeg måtte bruke typ to år på å reise rundt og snakke om

ti låter som hadde jeg skrevet for to år siden

i stedet for å kunne bruke

tid opp å lage ny musikk

og det er jo det mye sånn

en liten sånn mindfuck

fordi at jeg endelig hadde fått det som jeg

eh

trodde at jeg alltid hadde ønsket

men jeg var plutselig blitt popstjerne

og jeg reiste rundt

og folk likte musikken og alt sånt

og verden, jeg følte liksom at verden hadde endelig åpnet seg for meg

og samtidig så satt jeg med

den følelsen at hva er dette egentlig,

er dette egentlig det jeg har

lyst til å gjøre

og jeg skjønte jo at jeg hadde lagt meg til å gjøre det

at det å liksom

å være, eller bare være artist på det planet er ikke

det gir meg ikke alt som jeg har

lyst på, jeg skjønte at og her kommer vi inn på det du nevnte tidligere med å

hva man har lyst til å gjøre om man har lyst til å være artist

eller låtskriver, jeg ble veldig opps på at det jeg liker

primært å gjøre er å lage plate

det å være i studio

og lage musikk, lage plate enten for meg selv eller sammen med andre

det er bedre, mye bedre enn å være artist og stå på en scene

og synge for andre

jeg har ikke noe imot å stå på en scene og synge

jeg synes det er helt ok,

men det er på ingen måte

drivkraften min det jeg synes er artig

det som får meg til å stå på morgenen

det er å kunne lage plate

rett og slett være i studio og spille inn musikk

og jeg skjønte at hvis det er

det eneste musikken jeg skal kunne lage

så betyr det at,

ok jeg får lage et album

nå, og så må jeg

promotere det i to år,

og så får jeg lage et til

og så må jeg promotere det i to år

det var jo sånn syklusen var på den tiden

i dag er det jo annerledes

ok, hva er forskjellen?

i dag kan du jo gi ut en låt hver andre uke

for du slipper den på Spotify

den der syklusen som du hadde i gamle dager hvor du måtte,

du bygde opp til et album

et album, du hadde ti låter

slappte du første single,

håpet at det ble en hit

og så slappte du en single nummer to

etter fire måneder som kom cirka samtidig med albumet

så håpet du at det funket

og så hadde du et år til to år

hvor du måtte reise rundt og turnere

og gjøre intervjuer og promotere den skiva

så måtte du tilbake i studio

og gjenta hele den dansen

i dag så er det jo mye

mer flytende i dag kan du jo sleppe

du kan sleppe to låter på mandag hvis du vil

det er ikke sånn at du bruker opp

i gamle dager var man veldig redd for

du må ikke bli overeksponert,

hvis Dagbladet skriver om singelen i nå,

så er det ikke sikkert de vil skrive

om den neste singelen som kommer om tre måneder

det var en helt

problemstilling som i dag er helt uvirkelig

men det var på en måte

det var sånn systemet fungerte

for 20 år siden

og jeg bare skjønte at

jeg er nødt til å lage

plate også for andre artister

hvis jeg skal få kunne

leve drømmen min og bare lage musikk hele tiden

det er ikke nok å bare være artist

så da har jeg heller lyst til å ta et lite skritt tilbake

og kule han litt

ikke føle at jeg må gi ut

plate hvert år eller hvert år men bare prøve å være produsent

og skrive for andre

Så da begynte jeg med det.

Da begynte jeg sammen med

en partner som jeg har jobbet med

i veldig mange år,

som heter Amund Bjørklund,

som også kommer fra

Tromsø, og han

var jo med på de to første platene mine, soloplatene mine.

Og vi da begynte,

jeg og han begynte å

skrive og produsere litt for andre artister.

Og begynte i det små her i Norge,

og så, vi altså balla det på seg etterhvert.

Og

gjorde jo i første par tre årene,

så var det vel litt

sånn måterlig suksess her i Norge.

Det gikk helt greit,

gikk rundt, hadde litt sånn små hits og sånt.

Og så hadde vi

Flux, og fikk altså gjennom,

vi begynte å jobbe sammen med Stargate.

De holdt til i Trondheim på det tidspunktet.

Og vi hadde samme management

som dem, og vi gjorde en del

låter sammen med dem,

og vi hadde noen hits i England,

både med dem og litt på egen hånd.

Og plutselig så begynte liksom denne sneballen å rulle.

Hvordan møtte du Stargate-kuttet, altså nygangspunktet?

Ja, det var vel rett og slett at

altså, aller første gang jeg møtte han, Thor-Erik, da jobbet

han på

jobbet han, enten så jobbet han

i Urban, eller så jobbet han,

jeg lurer på om han

jobbet i det som heter ZTV.

Var det ikke en TV-kanal, ja?

Han var rett og slett,

om han var bare journalist, eller hva han var,

men i hvert fall,

jeg husker at han gjorde et

interview med meg for ZTV i 1995,

eller noe sånt.

Men men

så ble jo han

ansatt som A&R på Warner.

Han var A&R

på Warner i 1997,

nei, jo i 1997, når

Gjennombruddet mitt kom, når When Susanna Cries kom ut,

da var han nyansatt på Warner.

Jeg husker at

den morgenen, når

låta var gått til nummer en,

så lenge det her skjer,

da kom det inn en telefaks.

Fra Warner, fra da Tor Eriksson og Hermansen,

som var norsk sjef

i Warner, kom han bare,

kom han bare og sendte sånn,

jeg kjente ikke han,

kom han bare og sendte sånn, gratulerer med

stor hit,

jeg husker ikke hva han sa,

men det var noe sånn

bra låt,

godt levert, bra

TV-opptredende, bla bla bla,

internasjonalt kaliber, et eller annet sånt.

Det var bare sånn en jævla fin, sånn

well done, liksom.

Kult.

Som platebransjen i Norge ikke var jævla god til på den tida.

Vi er nok en mye røysere bransje i dag,

men på den tida så var det det

var ikke så ofte du fikk sånne klapp på skuldra.

Men det var første gang jeg på en måte hørte fra han.

Og så

tror jeg bare vi

jeg lurer på om han tok kontakt

med oss etter hvert,

og bare lurte på

om vi kunne tenke oss å prøve å

jobbe litt sammen med dem.

De hadde jo en del greier i England

med S-Club 7, og

og gjort de her pop-star, de her

Hearsay og sånt.

Og hadde jo, ja, hadde ganske mye gæ, og de her

åh, hva de heter altså, de her

All Rise, de er blu.

Ja, blu, ja.

Var det ikke så mye sånn

om det var adressa som var

de som skrev mest,

men husker du var sånn at

Stargate fløy inn pop-kjendiser

til Værnes, og inn liksom hemmelig i gang,

at det var noe

husker du noe pressoppslag på den tida der?

Eller om det var en hemmelig gang,

vet jeg ikke, men de fløy det mye,

de kom, alle de bandene kom jo til Værnes,

helt til Trondheim for å jobbe med dem.

I hvert fall, så han tok kontakt

med oss, og så begynte vi å jobbe litt sammen med dem, og så

gjorde vi en del, og gjennom at vi hadde samme management

så hadde vi jo veldig mye med hverandre å gjøre.

Og vi lærte jo veldig mye av dem

og så måten de jobbet på,

liksom deres grad av, liksom

det var jo en,

hva skal man si,

en sånn profesjonalitet på et helt nytt level for oss.

Ja, i norsk sammenheng.

Ja, ja.

Ikke bare at det åpenbart at de var ambisjøse,

men hva var det som

hva var det med liksom måten de jobbet på?

Nei, den var jo veldig

den var jo veldig sånn

hva skal man si

veldig tydelig og veldig sånn

ikke kynisk men veldig sånn, det her funker, det funker ikke vi tar det bort, ikke sant?

Veldig sånn to the point

der jeg kanskje, spesielt siden jeg kom fra en artistbakgrunn

jeg kunne fortsatt sitte i en dag eller to

og liksom å pludre meg i låt

og føle litt på den

så var de sånn,

etter fem minutter så enten så funker det,

eller så funker det ikke.

Ja, det var litt sånn beinhard,

sånn sett og det er jo en ganske sånn

grei skole å gå i

og få oppleve det fra den siden.

Og så

sakte, men sikkert så, jo, plutselig så

gjorde vi jo en låt sammen

som endte opp hos Beyoncé

og det ble en svær hit.

Men det er jo litt framme i Ja,

da er det jo et par tre,

det var jo framme i tid,

det var vel i 2006.

Og da var dere,

du og Amund stasjonert i Norge.

Ja.

De hadde flyttet til New York.

De hadde vel, de var vel i

prosessen med å flytte over.

Ja, ok, så det var sånn,

og den kom i 2006?

Ja, den kom ikke i 2006,

jo, men den kom i 2006.

Ja.

Ja, det er jo litt artig,

det har jeg hørt du har fortalt hos Kristine og Baks Bakne.

Det er jo en veldig lang og interessant og morsom historie,

og der er det jo.

Ja, det er spesielt.

Jeg kan ta den,

altså.

Den er jo, i utgangspunktet så skrev vi,

Stargate var jo connectet til den labelen i New York som heter Rock Nation,

som er den label som Jay-Z har vært med å starte.

Og en av dem der,

en fyr som heter Jay Brown,

han fikk en idé om at noen burde jo lage en country-låt med 808-beats, som han sa.

For det eksisterte ikke.

Det mente han måtte være jævla fett.

Og så ringte han Tor-Erik og spurte om vi hadde noen greier som kunne funke.

Så endte vi opp med at vi,

vi hadde denne gitar, eller liksom

hele gitarlinjen, eller hele gitaren, ikke sant?

Og akkordstrukturen og låta, basically.

Og Mikkel og Tor-Erik la på 808-beat og liksom,

liksom whipped the thing into shape,

og så fikk de han Neo inn til å skrive topline.

På dette tidspunktet her,

så var det, skulle det ikke være noen Beyoncé-låter her,

ikke sant?

Nei, nei, nei, vi skulle bare lage.

Dette var bare laget.

Det er det samme.

Vi skulle bare lage en låt,

og vi tenkte, egentlig, vi skulle lage country-låt.

Ja.

Så fikk vi han Neo inn da,

til å skrive topline.

Og så den

første demoen av Replaceable,

det er jo han som synger bokalen da.

Og så synes vel alle involverte at,

ja, det her var artig.

Liksom, vi får se om vi får noe traction på låta i USA da.

Så ble den sendt over til managementet vårt.

Og så ble den pitchet litt rundt omkring,

og aller først så var det en artist som heter Fantasia,

som er idoldeltager, en gammel idoldeltager, som skulle framføre den.

Og vi tenkte at det her var jo fantastisk.

Liksom, vi tenkte vi får vår første amerikanske cut,

det var svært for oss.

Ja.

Og så, hun hadde noen låter i et par måneder,

så bare, så skjedde det ingenting med den,

den kom aldri ut,

ikke sant?

Så vi bare bestemte oss for,

da tar vi den her tilbake.

Og så prøvde managementet vår å shoppe den videre.

Og så til slutt,

så fikk vi beskjed om at,

ja, Beyoncé hadde hørt den og digget den og ville gjøre den.

Og så sendte vi,

da ble liksom masteren sendt over fra Norge til New York,

og så la hun på vokalen sin med sin tekniker i New York.

Og da, når du hørte låta tilbake da,

med liksom den originale produksjonen og alt,

men med hennes vokal,

så skjønte du at det her er big time.

Og du skjønte på en måte den kraften som en så stor artist har også, fordi at,

det er sikkert som å ha med deg Tom Cruise på hjemmevideoen din.

Plutselig så ser du ut som en blockbuster, ikke sant?

Bare da hun var på låta,

så hørtes låta ut som en kjempehit.

Men er det noe sånn,

var det at du kjente stemmen fra før,

eller?

Eller er det bare sånn at de absolutt største har en sånn aura som ikke lar seg beskrives?

Jeg tror det er litt av begge.

Det er klart, du kommer ikke unna at det er verdens kanskje mest ikoniske popstar.

Og det er med på å øke helhetsinntrykket.

Men i hvert fall,

hun spilte den inn,

og vi var liksom i skjuen i himmelen.

Vi tenkte at faen,

det her blir svært.

Og så gikk det et par uker,

og så ringte hennes manager over,

og så sa han at faen,

jeg har dårlig nyheter folkens.

Hun har ombestemt seg,

hun liker den ikke allikevel.

Så vi kommer ikke til å ta den med på skiva.

Dette er sånn som skjer hele tiden,

er det ikke det?

Ja da, det er relativt vanlig.

Så tenkte vi at,

å faen, så nær, men så fjern.

Men vi tenkte, vi får gå videre da.

Det er sikkert andre som vil gjøre låta.

Og så gikk det et par nye uker,

og så ringte han samme kisen en gang til,

og så sa han at,

det her er litt spesielt,

men hun har hørt litt mer på låta,

og har levd litt med den,

og hun har bestemt seg for at hun liker den allikevel.

Vi tar den med.

Ok, fantastisk.

Vi var tilbake på en sky, ikke sant?

Og så gikk det nye to uker,

og så ringte han enda en gang,

og så sa han at, sorry folkens,

hun liker den ikke allikevel.

Vi tar den av.

Og på dette tidspunktet,

så var vi liksom så uttømt av en sånn emosjonell berg-og-dal-bane,

at du liksom, du resignerer litt.

Så da husker jeg,

jeg husker jeg tenkte sånn,

ok, whatever, det her får bare,

jeg klarer ikke å forholde meg til det her lenger.

Og skiva var liksom,

låta var av skiva,

og helt til, altså, og den ble, jeg husker at vi fikk beskjed om at den ble presentert for New York Times, og Billboard Magazine,

og de likte skiva,

men låta vår var ikke med.

Så da var det løpekjørt?

Ja, løpekjørt, ikke sant?

For de hadde, men de hadde jo lyttet til en sånn pre-listening copy da,

en sånn, ikke den offisielle utgivelsen.

Og så er det da,

historien som jeg har fått høre,

det er at siste kvelden før skiva skulle gå i trykken,

så var han, produsenten som heter Swissbeats,

som da er gift med Alicia Keys,

han hadde en låt eller to med på skiva,

og han var hos Sony Records i New York, og

så hørte han gjennom skiva,

så spurte han noen,

hvor er den låta til det nordmøneren?

Nei, fikk han svar, vi har tatt den av,

vi føler ikke at den passer helt,

den er litt for soft,

vi prøver å, den her skiva skal ha en litt harder edge.

Og så sa han da,

dere er gæren hvis dere ikke tar den med på skiva,

det er den største hitten her.

Og det at han sa det,

det har vel da sannsynligvis,

han hadde jo en veldig standing,

han var stor, så det at han sa det,

fikk dem til å ombestemme seg

i sånn siste øyeblikk,

og så tok de låta våre med,

som sånn nummer 10 av 11 på skiva.

Og så kom jo skiva ut,

og de slapp på en single,

og to singler, og tre singler, og det var vel ingen av dem

som egentlig funket sånn som det noen hadde håpet,

det var sånn halveis hits alt sammen,

men det var ikke til å komme unna at det var litt sånn skuffende

sammenlignet med det de,

den forrige singelen hans hadde vel vært,

den store singelen hadde vært Crazy in Love,

og det var liksom forrige skiva.

Ja.

Og så kom liksom,

jeg tror de slapp den her Deja Vu,

og de slapp Ring the Alarm,

og de slapp en løy låt til,

og alt var sånn passelig liksom, ingenting satt ordentlig.

Og så er det vel da noen på kontoret der,

som i en sånn siste desperat forsøk liksom har sagt,

ok, de her er sånne clubbangers,

det funker ikke, la oss bare prøve den der gitarrgreia til nordmenn,

eller så slapper vi den.

Og så har de bare bestemt seg for de mangler noe bedre å gjøre,

så slapp de den da,

og så gikk rett til nummer en,

og var nummer en i ti uker.

Pussy.

Ja, det er, sånn er det.

Ja, alt undrer meg hvorfor de,

at det ikke finnes et eller annet slags måte å teste låter på,

jeg tenker at staten og det hit-orienterte landskapet der,

at de ikke har sånn som med filmer og tv-serier,

så har de jo veldig store testpaneler.

Ja, men jeg lurer på om de gjør en del sånn call-out research også,

men av og til så,

det her er jo bare spekulasjoner,

men liksom at når du gjør call-out,

research, så gjør du jo,

du må jo sikte deg inn på et spesielt marked,

ikke sant, du kan ikke bare et panel bestående av 50 mennesker

fra liksom et tversnitt av det amerikanske folk,

da tror jeg ikke de finner ut noe som helst egentlig.

Så jeg lurer på om kanskje de har testet den mot det de så på

som var kjernepublikumene, som var mer et urban-publikum,

mens denne låten appellerte jo til liksom alt fra housewives til,

jeg vet, det her er bare spekulasjoner fra min side altså,

så jeg har ikke noe belegg for det her,

men det er en personlig teori.

Men det er jo altså en enorm,

så ubeskrivelig døre åpner,

fra å være sånn UK-orientert til å virke sånn,

ikke bare få en låt inn på radio i USA og bli markert i Sjøfjord Nyby,

men altså det er jo en nummer en hit.

Altså da får

man da en sånn her sånn rush,

sånn unnbindbart, nå må vi bare gjøre alt,

nå må vi bare satse alt,

og så bare legge alt ned,

kom igjen, altså dette er nå eller aldri.

Ja, det får du.

Ja du, sånn man trekker pusten og tenker seg litt om.

Nei, du får det, du får,

altså det er jo mange følelser selvfølgelig,

når noe sånt skjer,

som låtskriver, hvis du identifiserer deg som låtskriver,

så er jo det nummer en hit i USA,

det er liksom, det er OL-guld liksom,

det er den høyeste og mest sånn,

ved siden av en Grammy,

så er det liksom det mest sånn håndgripelige, målbare målet.

Ja.

Så du har en sånn eufori,

ikke sant, i starten, og så kommer jo,

når det får lagt seg,

så er det jo sånn,

ok, hva skal vi gjøre med det,

hvordan skal vi kapitalisere på det her,

og da var vel det naturlige,

det som er artig,

at det her skjedde jo samtidig som at jeg var på turné i Norge,

på den første halleluja-turnéen,

ikke sant, så alt dette skjedde samtidig, ikke sant.

Så med en gang jeg var ferdig på den turnéen,

så satte vi jeg og han Amund da,

vi satte oss på flyet til New York,

og rett og slett flyttet over med familie og barn og alt,

og lede oss et studio i New York,

og begynte å jobbe, og

egentlig bare prøvde å gjøre det samme som Stargate hadde gjort,

altså bare høstle, ta de sessionsene man fikk,

og bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Så vi jobbet med det vi kom over,

alle som takket ja til å jobbe med oss,

sa vi ja til å jobbe med,

og gjorde masse låter,

mye som ikke ble noe av,

og en del som ble litt sånn halvveis av.

Og så etter et års tid, kanskje,

så var vi i en sesjon med et band som heter Train.

Og dem var jo et sånt rockerband

fra etterlevning fra 90-tallet.

Kom ut av postgrunsjen.

Og hadde slitt skikkelig masse år,

ikke hadde noen hits på lenge.

Og vi fikk lov til å jobbe med dem.

Og de var såpass ukule at ingen andre

ville ta i dem, ikke sant?

Det var bare vi nordmønneren som ikke skjønte

hvor ukule de ble sett på som å være.

Så gjorde vi en låt med dem,

eller egentlig med bare han vokalisten,

for det er han som er låtskriver i bandet.

Gjorde vi en låt som vi hadde spilt inn

instrumentert som en vanlig rockerlåt,

som er et slagverk med basgitar,

rockergitar, og hele pakka, og vokalen hans.

Litt det lydbildet som Train hadde, den gamle Train.

Og så husker jeg at vi satt og hørte gjennom det her

på slutten av kvelden,

og satt vel med en sånn følelse av at

det her er jo bra,

den her låta er bra liksom,

men av og til så får du den der følelsen,

den gode følelsen, når du vet at det her er noe spesielt.

Vi satt vel begge to med en følelse av at

det her er nesten min, ikke helt.

Det er et eller annet som skurrer her.

Det er en stein i skoene,

men det er ingen som vet helt hvor problemet er.

Og det begynte å bli sent på kvelden,

og han, Sersen, var i ferd med å ta slutt,

og da får du alltid litt panikk,

fordi når artisten drar fra studio,

da stivner låta på en måte.

Når artisten er borte,

så er det ikke så mye,

du får liksom ikke ta en usving med låta lenger.

Sånn, Amund, jeg begynte å si,

så sa han over til meg,

så sa han, har du med ukulele her?

Så sa jeg, ja, jeg har ukulele ute i,

det ligger med resten av utstyret mitt,

for da hadde jeg nettopp hatt en hit i Norge

med den Scared of Heights.

Så sa han, gå og hent den da.

Så hentet jeg ukulele,

og så gikk jeg bort på miksebordet,

så skrudde jeg ned alle sporene,

alt vi hadde spilt inn, det gamle rockekompet,

og så hadde jeg bare basstrommet oppe,

og la noen effekter på den,

så det ble et rytmemønster av den.

Og så begynte jeg å spille låta vi nettopp hadde skrevet da,

men på ukulele i stedet for gitar,

og så fikk jeg av Pat,

den vokalisten, til å synge den låta vi hadde skrevet.

Og da, når du hørte basstrommet og ukulelen og vokalen,

det var et sånt moment,

da skjønner du at,

ok, her, det her er noe helt spesielt.

Og det var jo da den låta som heter Hey Soul Sister.

Og den endte jo opp med å bli en gigahit for Trane,

og for oss også selvfølgelig.

Den var den største låta i USA i 2010.

Og da var vi også satt på kartet,

ikke bare som låtskriver,

men også som produsenter.

Ja, for det er jo en viss distinsjon her.

Dere har produsert låta også,

og det innebærer jo en del flere andre ting.

Ja, du får jo,

på Irreplaceable, Beyoncé, så var jo vi kun kredidert som låtskriver.

Vi hadde vært med å skrive låta,

og vi spilte gitar og sånt.

Men det var jo Stargate som stod som produsenter.

De hadde produsentkrediten.

Vi ville jo inn i produsentgame.

Men det er ikke bare,

vi hadde låtskrivekrediten fra Beyoncé,

men vi hadde ikke produsentkredit.

Vi ble sett på som låtskriver.

Så det at vi da klarte å få den Trane-låta,

å få det til å bli en sånn superhit,

som produsent og låtskriver,

det var svært for oss.

Og da satt den ned.

Det var en ganske sånn,

en svær ting, og en god følelse.

Det er jo, jeg har jo hatt han,

Amano Alkidane her inne tidligere,

snakket om Nico Vins,

og på en måte,

la oss bare gå litt mer på økonomi-biten,

sånn at perspektivet fra å liksom komme til USA,

og hva som er generert av alt fra royalties til radiopengene,

og sånn på en måte.

Det var sånn hinsides,

for han var sånn,

det er ikke sammenlignbart med noen ting.

Og så har vi hatt André Lindahl her.

Du kjenner han, eller?

Ja.

Og for de som ikke husker den episoden,

så er det jo han som har vært her,

han har vært med å skrive Justin Bieber sin ...

As long as you love me.

Yes.

Og også med påfølgende rant,

både her og i offentligheten,

på en måte, hvor liten kutt, for der var han vel inne kun som låtskriver,

for å arrestere meg litt.

Ja, det kan stemme, det.

Også det er jo interessant med hvordan musikkutviklingen har blitt,

at med streaming-revolusjonen,

så ser det ut som på at låtskriver-potten

har blitt ganske mye mindre enn royalty-potten,

og så kan vi kanskje forklare det veldig kjent,

for de som måtte lure på det, men

så med perspektiven med Irreplaceable

og Hey Soul Sister,

også hva slags økonomiske nivåer snakker vi om her, med tanke på

at man er låtskriver?

Hvor mange prosent har man eksempelvis på sånne type låter?

Ja, det har jo noe å gjøre med

hvor mange låtskriver er det som er med på en låt.

Det er jo en tendens at hver låt i dag

har flere og flere låtskriver.

Du kan jo ha låter som har ti låtskriver.

I gamle dager hadde du en eller to.

I Irreplaceable var vi i utgangspunktet fire nordmenn.

Det var også Stargate,

og så var det jo han nio av oss som skrev topline.

Og i tillegg, Beyoncé er verdens største artist.

Når hun skal gjøre en låt,

så tar hun også en kutt av låten.

Så hun står også som låtskriver på låten.

Men det er jo morsomt,

det kan jo ligge som detalj etter det.

Hun gjorde jo et bidrag også der.

Ja, hun gjorde det.

Fordi låta startet jo med en repetisjon av

To the left, to the left, to the left, to the left.

Det var ikke i den originale demoen.

I vår demo så startet bare verset på

To the left, to the left, everything you own in the back to the left.

Når hun da gjorde sin versjon,

så var det hun som tok den setningen og repeterte den to ganger i starten

og lagde et hukk ut av det.

Og det er jo en ganske,

det mener jeg, det er en liten,

men allikevel veldig viktig,

et viktig bidrag.

Så det

er noe greit at hun tar de prosentene hun tar.

Men var det utsagende?

Jeg tror du skrev på Instagram til meg,

for det var et eller annet uttrykk.

Ja, det er jo, hvis du er

add a word, get a third.

Som kommer fra gammelt av,

da hadde du jo alltid to låtskriver,

en komponist og en tekstforfatter,

de satt og skrev i låt.

Og så var det alltid sånn at du kunne regne med

at manageren eller en av dem kom inn om i løpet av dagen

og liksom, hva hvis du sier end i stedet for or?

Og da hadde han vært med å skrive låter,

da måtte han få en kutt.

Så add a word,

get a third.

Det er litt interessant det der,

med tanke på låtskriving,

så har du 100 prosent,

og da er det noen standarder for hvordan det fordeles,

og så kompliseres det på en måte,

det er publisher som kommer inn og forskjeller

så vidt av kaka her og hele pakka.

Det er ganske komplisert,

men du kan si veldig enkelt,

så er det sånn at

når du skriver i låt,

så er det 100 prosent

låtskriverkredit, eller royalties.

100 prosent skal fordeles på de låtskriverne

som har vært med.

Og hvordan de, om det er to eller tre eller fire,

de låtskriverne fordeler det seg mellom.

Etter en nøkkel som man blir enig om,

enten før eller etter at man har skrevet låta.

Veldig ofte så deler man bare likt,

fordi det er enklest.

I noen tilfeller så går man inn i en diskusjon

og sier at her gjorde jeg mer enn du,

og da vil jeg ha mer.

Jeg synes det er en litt sånn urødig måte

å holde på, men noen gjør det også.

Men i hvert fall,

du blir enig om en nøkkel,

og den nøkkelen ligger jo der i bånd,

den forfølger den resten av låta sitt liv.

Alle penger som da blir generert

hver gang låta blir streamet på Spotify,

spilt på radio,

blir brukt i reklame,

blir brukt i TV,

blir brukt på film,

blir framført på en livekonsert med publikum,

blir spilt på venterommet hos tannlegen din,

hver gang det skjer,

så genererer den låta litt av den penger,

og de penger blir fordelt etter den nøkkelen.

Jeg vet ikke om du nevnte coverlåta også?

Sa du coverlåta?

Ja, absolutt.

Når du har skrevet en låt,

når låta er gitt ut første gang,

så kan hvem som helst gjøre en cover av den.

Du trenger ikke søke til atelses for å gjøre en cover.

Du må bare opplyse om hvem som har skrevet den.

Da får også låtskriveren får igjen

etter den bestemte nøkkelen.

Så du kan si at publisher og sånt,

hver låtskriver har jo sin egen publisjer,

og den publisjeren skal nå ha en del av din del av køtten.

Men det blir på en måte,

det er en sak mellom deg og din publisjer.

Men du kan si at her er jo låtskriverinntekten,

det den låta genererer,

det er jo det jeg og alle låtskriverer,

og også produsenter, lever av.

I dag er det låtskriver i credits.

Det er såpass lite penger på å produsere,

det er såpass lite penger på å produsere,

at det er ikke noe særlig spennende her lenger.

Det er i å ha vært med som låtskriver,

det er der pengene ligger.

Hva kan man forvente av en køtt

på en så stor produksjon som det er,

skal vi si helt generelt,

er det som typ 2-3-4 prosent?

Nei, altså,

hvor mye låtskriver det er?

Hvis det er 10-12 stykker,

så er det på en måte så ...

Nei, da må du jo,

hvis det er 10 stykker som har skrevet,

så får du jo 10 prosent.

Ja.

Som oftest.

Så kan det selvfølgelig være at du er en underleverandør,

her blir det veldig teknisk,

men kanskje du er han som bare har lagd bite,

og du har levert bite ditt av Max Martin,

og så bruker han det i låt,

da får du jo ikke en equal cut,

kanskje du får 10 prosent for den biten.

Det er jo en sånn forhandlingssak i hvert tilfelle.

Når du kommer inn i produsentgjemmet,

så er det vanligst som produsent,

at du da får en flat sum for å produsere det for deg,

og da en eventuell,

kom an på hvor stor det er eller hvor sterk det er,

at du kanskje kan få en royalty på det som da heter master tapen,

ikke sant?

Som er da ...

Hvor er det lettest å forklare hva master tapen er?

Ja, det er jo altså ...

Du har jo to typer eierskap.

Du har jo eierskap i selve låta.

Det er jo det vi kaller copyright.

Og så har du jo eierskap i selve den innspillingen av den låta,

og det er det vi kaller masteren.

Sånn at ...

...

Hvis du sier Irreplaceable da,

ta den som eksempel.

Selve copyrighten til Irreplaceable er det jo vi som har skrevet låta som eier,

og uansett hvem som gjør en cover av den,

eller hva som skjer med låta,

så er det vi som eier den,

og vi får betalt for det.

Men ...

Du har låta der,

og så har du innspillingen til Beyoncé,

singelen som kommer ut.

Den er jo eid av hennes plateselskap, det er Mastern.

Den er det i utgangspunktet plateselskapet

hennes som eier Mastern.

De får betalt hver gang de blir spilt på radio

eller på Spotify eller bla bla bla.

Og så betaler de også en liten produsentroyalty

3-4-5 prosent som går til produsenten.

Men produsentroyalties er relativt,

det er ikke ingenting,

men det er marginalt hvis du sammenligner

med låtskriverinntekten fra en stor hit.

Så du kan si at en produsent,

du får som oftest en flat fee for å gjøre en låt,

og det skal da dekke tiden du har brukt på det,

det skal dekke utgiftene du har til å leie studio,

leie musikere og sånt.

I utlandet kan det være 40-50 000 dollar for en låt,

i Norge er det mye mindre for et mindre marked.

Og så får du også en prosent,

kanskje du får 5 prosent av inntektene

fra masterinnspillingen, fra selve innspillingen.

Og hvis du da har vært med å skrive låter i tillegg,

så får du jo da låtskriver,

altså copyright, en del av låtskriverinntektene.

Og det er der

til dels de store pengene ligger.

Og nå som streaming begynner,

og man får jo fortsatt relativt dårlig betalt,

for streaming, men hovedproblemet er jo egentlig ikke Spotify,

men det er YouTube som ikke har betalt omtrent ingenting.

Til låtskriverne?

Ja.

For masterne, de som sitter på masterrettighetene,

får betalt noe?

Ja, det er så vidt jeg vet.

Dette er jo avtaler som hele tiden er i endring

og under forbedring, men jeg

bruker å si at platebransjen

har jo plutselig blitt satt tilbake til 50-tallet, med internettrevolusjonen.

I 50-tallet, de første skivene som kom ut var det Texas,

ikke sant?

Artistene fikk ingenting.

Låtskriverne ble skrudd øst og vest,

mens det satt noen på bakrommet og samlet til seg alle grunkene.

Og så sakte, men sikkert, så ble artistene smartere og smartere,

og fikk interesseorganisasjoner, fikk forhandlet fram bedre avtaler.

Og utover 80- og 90-tallet,

ikke sant, så har det vært ganske bra forhold for artister,

og så kom streaming og internett og nedlasting og alt sånt,

og så ble hele rammeverket for alle avtaler falt ut.

Og vi er tilbake litt til 50-tallet.

Hvor alle disse tingene må forhandles på nytt da?

Plåtselskapene har i hvert fall,

er det virkelig sånn at på den royalty-biten,

når det kommer til hva Spotify og YouTube betaler ut,

så er det jo forbausende lite,

eller skjevfordelt da.

Og det ser jo bare for sånne små aktører som eier,

som gir ut låten selv og eier på masteren,

at den potten du får for en million streams som master eier,

er jo noe helt annet enn de låtskrivepengene,

som er veldig, veldig små da.

Ja, absolutt.

Og generelt sett med streaming og streamingøkonomi og sånt, er det jo,

ulempen med det er jo det at uansett,

nå kommer det, det blir jo veldig sånn at,

fordi det er et sånt enormt volym av nye låter som kommer ut hele tiden,

nå husker jeg ikke tallet,

men det kommer så mange 10 000 nye låter ut på Spotify.

25 000 hver dag.

Ikke sant?

Det hinsides.

Og det er klart at de fleste av disse låtene blir jo streamet bare nå,

en få gang.

Men det skal noe likevel være med i regnestykket.

Og når du får betalt,

det fører til at det

blir en sånn skjefordeling,

at de som har de aller største hitsene får

i dag, får ganske godt betalt altså.

Men hvis du er blant dem som bare får lite eller ingen spilling i det hele tatt,

så blir du på en måte bare borte i regnskapet.

Som sagt, det her er jo sånn regelverk som er i endring,

og som skal bli bedre.

Det jobbes jo for at det skal bli bedre.

Og det er vel mange låtskrivere som sitter og føler at pengene blir borte

i en eller annen plass.

Vi er ikke helt sikre på hvor de blir da.

Men ja.

Og så er det jo det med,

der har det skjedd en stor utvikling også,

at på en måte hvem,

og det er jo litt sånn absurd at folk ikke tenker over det,

så hvem er det som eier den låten?

Og det er jo et sånt spørsmål som egentlig hadde vært noe særlig spørsmål

i sånn musikkhistorien, for det er sånn plassselskapene eier låtene.

Eller altså noen kjøper kataloger med musikk som Michael Jackson har gjort, og

Stargates, det er kanskje en annen part.

Men så er det jo det,

er det en trend nå det som blir større og større,

også i USA at

artister eller ikke plassselskaper sitter og eier,

altså eier låta selv,

eier masterrettighetene, som er en ganske viktig ting,

at du eier din egen låt.

Ja, og det har jo å gjøre med at,

som jeg nevnte tidligere,

at plassselskapene kommer jo i dag inn mye senere i bildet,

som oftest når en artist allerede har etablert seg en fanbase,

og kanskje har noen sånne viral hits eller whatever.

Og da kommer jo det labelen ofte i platteselskapet

inn til et i hvert fall delvis dekket bord.

Og kan jo da ikke gå inn og si

ok, vi signer deg til oss,

du er nå signet,

du er en Universal-artist.

Da går de inn og så gjør de en joint venture,

eller at artisten da lager sitt eget lille platteselskap,

som så den store Warner eller Sony eller Universal

da lager en lisensavtale med.

Og det fører jo til at veldig mange artister

da eier masterene sine i mye større grad

enn man gjorde før.

Det var veldig uvanlig 20 år siden.

Er det noe du vil råde artister til å etterstrebe, eller?

Å ha et større eierskap til musikken sin?

Ja, altså all else being equal.

Altså hvis ikke det...

I prinsippet, ja.

Det er bra å eie så mye av det du selv har lagd og lager

som...

lar seg gjøre er bra.

Men det er klart,

av og til så kommer du i situasjoner

hvor du må gi fra deg et eller annet,

kanskje for å få noe mer.

Du må enten...

Du må enten gi fra deg en køtt...

Bjørnse, du har en låt,

vi har 100% her.

Hun vil gi den ut,

da skal hun ha 25%.

Du kan sitte igjen og si,

jeg vil enten ha 100% av ingenting,

eller 75% av masse.

Av og til må man ta de valgene også.

Men som en sånn generell ting,

absolutt, jo mer man eier av sine egne ting,

jo bedre er det.

Jeg tror kanskje unge har seg litt mer oppmerksom på det.

Det virker som bare i norsk sammenheng,

at de store plasselskapene har blitt satt på sidelinja.

Det er som du sier, at man

har ikke bruk for plasselskap

i samme grad som før.

Man kan gjøre markedsføring mye smartere enn de.

Man har allerede skapt seg en fanbase.

Det er mye lettere å komme ut der.

For meg er det nesten sånn,

hva er det majorlabelene har blitt til

de siste årene for meg?

Det er nesten noe som en enorm bank,

som har mye penger.

Hvis du virkelig skal satse seg,

i stedet for å ta opp lån,

så kan du heller samarbeide med de store.

Det er nok ikke sånn vi kjemper langt unna sannheten.

Artister i dag har jo,

med det at de har fått,

med at du har kontakt med fanbasen din direkte,

det er TikTok og det er YouTube og whatever,

så har jo artister

ekstremt mye makt og kan styre sin egen karriere, og har jo,

unge artister i dag opplever jeg i hvert fall

uendelig mye smartere og mer business savvy

enn det man var før.

Bare fordi at de har disse verktøyene,

det er en del av,

jeg har inntrykk av at alle unge er TikTok-kjendiser i dag.

Men i hvert fall,

så ja, artister i dag har en mye større

smarthet, business savvy, rundt sin egen karriere,

og har en mye mer peiling på selv

hvordan de skal markedsføre seg selv.

Og det gjør jo at,

og det her ser jo labelene også,

det er ikke noe poeng for et plattselskap

å komme inn på en sånn rising star

og si nå er vi her,

la oss forandre alt.

Tvert imot, de er bare, gjør det du gjør,

det funker.

Vi finansierer det.

Det er til noe litt annet igjen

som du så snakket om tidligere,

det er jo, du er jo både låtskiver og produsent,

så er jo det to forskjellige roller hvor du ser,

jeg filosoferte litt over det tidligere i dag, at kan

vi si det sånn at,

for det har du nevnt i et annet intervju også,

at det er de som produserer beats,

ofte veldig unge produsenter,

du har aldri hørt om de,

tilbake til teknologisk utvikling,

folk har råd til det.

Jeg tror Tor-Erik sa det bra i et sånt monolog en gang,

at det er ingenting

vi har som ikke du har

til å lage den samme musikken alle kan lage,

ha tilgang på det samme,

sånn som du styrer pluginsene,

YouTube har alle tutorialer og alt mulig,

at produksjonsnivå er helt sinnssykt der ute,

og der av også greier man ikke å henge med

som 30-40-50-åring,

så er det på en måte sånn,

du blir rett og slett bare distansert,

for det går så fort,

utviklingen er sjanger, sound,

så på et eller annet tidspunkt må man nesten bare sånn,

hva er det man

er god på, hva skal man,

for meg, så for å koke ned hele den tankegangen der,

så ser jeg på,

er kan man si at beatproduksjon,

å treffe,

skal vi si samtidsånden,

og hva som er på hitlistene,

det er liksom et sånt samtidshåndverk,

mens låtskriverhåndverket er mer tidløst?

Ja, litt forenklet så kan du kanskje si det,

ofte så ser du jo,

eller det å liksom lage,

liksom beats, de tracksene som er liksom,

ordentlig cutting edge, som er, liksom de som har fingeren på pulsen,

og det som skjer på radio i dag,

det er jo ofte de yngste,

de har peiling, de er inne i det soundet, de forstår det,

og så blir det jo veldig ofte,

et ganske vanlig setup er jo sånn som,

vi har jo nevnt Max Martin tidligere da,

som jo er en mann på,

jeg vil si på min alder,

som da,

på en måte kanskje da kuratere et

utvalg av det beste

av det disse beatmakerene kommer med

og klare å se at hvis man

setter det sammen med den og setter den biten sammen

der, og hvis vi da bare sørger for at det kommer en veldig bra

sånn type melodi på toppen

der, så kan dette funke.

Så du kan si at

ofte som produsent og hvertfall når du holder på i det

veldig kompetitive

hitsegmentet, så er du jo ofte

som produsent like mye en

kurator

som en som sitter selv

med gitaren i fanget og

kommer med konkrete låtforslag.

Jeg har alltid sett for meg sånn at de her

sånn som når han er P.

Diddy begynte å bli produsent,

og så ser jeg for meg

at da går de inn i en sånn,

og Kanye West også på et tidspunkt,

jeg ser ikke for meg at han sitter og

det kan godt være at han er veldig handsom på produksjon

fortsatt, jeg aner ikke, men at de går mye mer

i en sånn executive producer-rolle,

hvor de nesten går rundt med hendene i kryss

som jeg har nå,

går inn og sjekker studio

og går og liksom,

noen bemerkninger til den, skal vi si ghost-produceren de måtte ha og sånt, og så

styrer bare mye mer

ovenfra da.

Ja, det er nok sant, hvertfall

Diddy er nok det

sant, sånn har de jo en del av i

rockbransjen også, du har jo sånn

type Rick Rubin for eksempel

som jo er liksom en av de

største produsentene vi har innenfor litt mer sånn, ja, organisk musikk.

Han gjør jo også det

han er jo nesten ikke til stede under innspillingen

ikke sant, men han kommer inn,

han er med i starten når låtene skal plukkes

og når låtene skal liksom

settes sammen, selve innspillingen er ikke han med på omtrent i det hele tatt

men han kommer inn på slutten og så hører han

og så klarer han å høre at det funker og det funker

den låten der funker ikke

den der må vi spille fortere

den må du gjøre vokalen på nytt på

og så er han bare,

han har bare den

touchen som, eller den

fingerspissfølelsen på hva som fungerer eller ikke

han får jo ofte kritikk for at,

men han gjør jo ingenting på platen sine,

men han gjør jo på en måte den viktigste jobben,

han sørger for at

den platen ikke kommer ut før den er

100%

Kan du sagt noe sånn

det er jo litt interessant å høre deg jo

det her med sessions og låt

konstruksjon, det kanskje synes du tar

eksempler fra din karriere og

det du har sett, hvordan fungerer

det her når

artist, låtskrivere produsent kommer sammen på sessions

for din del, hvordan blir en låt til,

hvor begynner man med alt

fra det sosiale til det tekniske,

kan du si noe om det?

Det er jo ofte sånn, hvis du er på

hvertfall hvis du er i

jobb i statene og du er på en måte i

der er det jo en slags sånn runde

hvis du er i New York eller om det er

så er det ofte en sånn,

hvis det er en artist som

skal skrive til et nytt album så har den på en måte

nesten en runde som den går,

det er innom han

produsenten på mandag og så er det dem på tirsdag

og så, det er ikke fullt

så enkelt, men det føles litt sånn av og til

sånn at du har

du får ofte en dag eller to

da er det inn på morgenen

og hei og hvordan går det,

og så er det

ti minutter med small talk og

liksom whatsapp, og så er det

har du egentlig ikke noe tid til å

henge ut og bare bli kjent

med hverandre, så du må på en måte bare hoppe i det

og si ok, hva skal vi prøve å gjøre

og så du må prøve å

bruke bare noen minutter på å bare

få liksom, du må finne ut av

ok, hvor er artisten i

i prosessen, har de den første singelen jeg leter dem etter den første singelen

og du håper jo alltid at de har den,

for hvis de har den første

singelen så har alle mye lavere skuldre

da kan du lage bra musikk, ikke sant

og så

og så

bare prøve å finne ut hva er det de prøver å få til

og så må du,

hvordan musikk har de lyst til å lage,

hva vil artisten selv

at det her skal bli,

og så må du

samtidig sitte og ha i bakhodet

det plateselskapet har fortelt deg

at de vil ha ut av det, ikke sant

fordi det er jo ikke alltid at de to tingene harmonerer

så du må på en måte prøve og

det er flere hensyn du må ta,

og du må liksom prøve å bare

manøvrere deg gjennom det her da

og så må du rett og slett bare begynne

enten har du en idé

har du noe du har jobbet på som du har

lyst til å jobbe videre på

et vers, en tekst, et refreng et bit i akkordrekket

hvis du har det så

kan vi starte på det og så jobber vi

på det, hvis du ikke har det så

har vi noen forslag til

vi har kanskje to-tre forskjellige

forslag til ting som vi kan

spille opp da, er det her noe som du liker du det,

er det her noe vi kan

gripe tak i og begynne på og så og så starter man da

og der må man jo bare

jobbe litt sånn fort og være

åpen for at ting plutselig kan

bare ta en 180 grader, og det er jo ofte da

de gode tingene skjer

Jeg nevnte jo den Hey Soul Sister

til slutt som endte opp med

Bastromo Ukulele.

Den startet jo med at

han og Pat Manahen sa

jeg har lyst til å skrive en låt omtrent som

Need You Tonight med InXS.

Hey Soul Sister og Need You Tonight

har ingenting med hverandre å gjøre.

I det hele tatt.

Han

startet med det, og så sa vi

vi kan lage et bit som minner litt om det.

Og så jobber du deg sakte,

men sikkert bort fra det, og så kommer det en melodi på.

Til slutt ender det opp med å være

bare noe helt annet enn det du startet.

Så det er jo sånn i grove trekk

man er bare det er liksom bare

to, tre, fire mennesker som

møtes i studio og prøver å lage den beste låta de kan.

Er det en sånn nervositet liggende der

som man rister av seg med året?

Ja, det er det.

Selv om du skal jo ha litt sånn

det står jo alltid litt

på spill når du møter en ny artist.

For du har jo lyst til å få til noe bra fra hver sesjon.

Men det er klart at når det her er liksom

det du gjør hver eneste dag i hele året

så du har ikke

nervositet som sånn, men du er mer kanskje

skjerpet.

Du er liksom på

du prøver å være framoverlent.

Du hadde også et par låter med

du var med med Nio og

Chris Brown.

Ja, det stemmer.

Var det sånn fjernarbeid?

Ja, egentlig.

Den kom jo i kjølvannet av Irreplaceable.

Men den med You var jo ikke med Nio.

Det var med han

Jonta Austin heter han, låtskriver.

Og Stargate.

Og den var jo også kjempe

den ble vel også en stor hit for oss.

Den ble vel egentlig skrevet litt som et sånt

den tror jeg ble skrevet litt som en sånn

ok, Irreplaceable funker.

La oss se om den formelen holder.

Jeg la til.

Og så gjorde vi jo akk-gitarer og et

litt annen type beat da,

men fortsatt et litt urban beat og la på en pop-vokal.

Og så funket det sånn ganske greit.

Den ble jo ikke i nærheten så stort som

Irreplaceable, men

den var faktisk den var nummer to i ti uker.

Så den ble holdt nede fra førsteplassen av

jeg tror Single Ladies faktisk, ironisk nok.

Så i sånn listeplassering så er den liksom på en måte

nesten like stor som Irreplaceable.

Men i liksom historien så er den jo helt uviktig.

Selv om den genererte masse så er det ingen som

den er liksom ikke en låt man husker den dag i dag.

Nei.

Hvis Irreplaceable er på en måte den

folk har en et eller annen slags forhold til den.

Det er rart hvor mange sånne nummer to låter

som har blitt holdt nede av en sånn

universalt fenomen som sånn der Dance Monkey

tror jeg har holdt mange nummer én hits tilbake

i sånn i et par måneder der da den lå

tidens lengste nummer én eller noe.

Det gjør jo mange spesielle tilfeller sånn sett.

Men er det ikke kanskje fint å gå inn i akt

siste akt av din på en måte sånn karriere og kronologi da

hvor du kommer i et nytt sånn vendepunkt

hvor det så på en måte er etablert litt i New York.

Du begynner å kjenne på en ny er det dette jeg vil?

Og det er snakk om å dra til LA og sånne ting

og så dukker det opp norske prosjekter.

Du kan si etter liksom x antall år i de statene

så ble jeg litt sånn jeg begynte å kjenne litt på at

selv om jeg satt veldig pris på den posisjonen

og det å kunne få lov til å være der og jobbe med amerikanske act

at jeg hadde lyst til å kunne gjøre litt mer

og kanskje det går veldig fort der borte

tempoet det som jeg nettopp beskrev ikke sant

det er sånn det som hele året er en lang speed date ikke sant

du møter et nytt band eller en ny artist og så har du en dag

du møter et nytt band eller en ny artist og så har du en dag

eller kanskje to med dem og ser dem ut

og så møter du neste mann.

Og jeg savnet vel på et eller annet tidspunkt litt det der som

det å kunne fordype seg litt mer i ting og kunne

ja kanskje bruke en måned eller to på et album

og faktisk bli litt kjent med artisten og kunne

liksom ja ha en slags en litt eller annen sosial relasjon

før man liksom fram med gitaren og hva synes du om den?

Så det begynte jeg å savne,

kjenne litt på å savne av

og så tenkte jeg at jeg skulle begynne å rett og slett dele opp tiden min litt

bare jobbe sånn 50-50,

være i staten i et halvt år og jobbe

og så hjemme i Norge og gjøre andre ting i et halvt år

så gjorde jeg det,

eller bestemte meg for å gjøre det da og

så fikk jeg et tilbud om å

gjøre, å produsere

eller

det er en artig historie fordi at jeg husker jeg snakket med

en sånn mentor av meg da som heter Bjørn Nersjø

som er en sånn gammel produsentlegende i Norge

og da sa han liksom at

nå har du jo vært,

ja nå har du jo vært

bodd i New York i flere år og hadde masse

suksess og sånt, og er det

hva er det neste du har lyst til å gjøre?

Hva kunne du tenke deg å ta tak i?

Og så sa jeg at

jeg kunne tenke meg

å produsere skive med noen norske artister

og liksom ta med litt bedre tid

og gå litt inn i dybden

og kunne bruke tid på å utforske litt

og liksom skru ordentlig lyd

på ting og sånt

og så sier han,

ja hvem kunne du tenke deg å jobbe med?

Og så sa jeg,

det artigste jeg kan tenke meg nå,

det hadde vært å jobbe med et norsk,

et band noen som har en veldig sånn tydelig identitet

som er trygg på hvem de selv er

og som tør å la en fyr fra

popverdenen sleppe til

så kanskje sånn Vamp eller Hellbillies, tenkte jeg det hadde jeg syntes var sånn genuint morsomt å jobbe med

og så sa jeg,

men det kommer det har jeg ingen tro på kommer til å skje

de er ikke på deres radar i det hele tatt

og så og så gikk det

et par uker, og så var jeg da på ferie

i Spania, og så plutselig så ringte

telefonen, altså så var det en

Petter Singsås da fra Universal som sa du, er nettopp

signet Vamp på Universal

kunne du, det her er helt

crazy idé jeg hadde,

men kunne du tenke deg

å ha produsert album med dem?

Og så sa jeg

Jesus, det her er jævla mystisk,

fordi jeg satt her om dagen og tenkte at akkurat det

hadde vært bare en sånn drømmejobb

å gjøre.

Ja, men så kult da

du, kanskje du, sånn Øyvind Staveland og sånn sjefen i bandet,

han er på ferie i Spania akkurat nå,

men kanskje du møtte han når han kom hjem?

Ja, men jeg er jo i Spania, sier han Ja,

hvor du er da?

Nei, jeg er på La Manga.

Åja, han er i Guardamar, det er liksom fem kilometer unna

Så sånn ettermiddag så satt jeg meg i bilen og kjørte bort

til Øyvind sitt feriehus i Spania og

møtte han og fikk høre da

demoen til

en låt som heter

Liten Fugge, eller som er sånn

popklassiker, og jeg bare skjønte at det her er

en monsterhit, og det her toget må jeg bare være med på

Og så to måneder

senere så satt vi på Færøyene

og spilte inn Vampe-album

Og det var

husker jeg

altså

distansen både geografisk og på alle andre måter,

fra å sitte på

Manhattan og jobbe med

cutting edge popmusikk til å sitte i et

gammelt fiskebruk på Færøy

med Vampe, og produsere skiver med dem, den kunne ikke vært større

Men samtidig så var det

for meg sånn balsam for sjela

Jeg husker jeg syntes det var bare så fantastisk

å kunne jobbe med,

for det første med et knippe veldig bra musikere og

veldig, veldig bra og tydelige låter

og ha god tid på meg

og ha et band som var trygg på hvem de selv var

som torte og la en popproducent

få lov til å

slite litt i tingene deres Så

det var en sånn ekte

sånn berikelse å få lov til å gjøre

den skiva, og det er sånn

et sånt prosjekt som den dag i dag

er sånn veldig, det er et ekstra

hjerte for det, det var viktig for meg

å få gjøre det,

og det ble en sånn vei inn til å gjøre

en rekke norske

sånn veldig norske

mer organiske skiver som jeg har gjort mye av de siste årene

Så følte jeg jo

etter det så følte jeg at det var en veldig

duffet det på med en del ting og så

jeg gjorde en norsk album med Kurt Nielsen

som jeg produserte, og har gjort en

to-tre-fire album

med Ingebjørg Bratland som jeg har produsert

og en del andre ting

så det har vært

en litt sånn annen fase av livet mitt

men kanskje når jeg ser tilbake på

den mest sånn harmoniske

og på mange måter fineste delen av karrieren

interessant da for det er jo

både det med at du finner arbeidsroen

og kombinert med kjærligheten

uten den, altså det er en liten stressfaktor

der, men det er ikke den intense og det skal

vi si er nesten

halvtinderaktig speeddate

skal vi si

sånn som på en måte mye av den sersjonbransjen

funker da, i musikkbransjen, har du skjønt det?

Ja, det er jo sånn,

jeg tror bare at til syvende og sist så

har jeg bare gått gjennom flere

forskjellige faser i karrieren min

og jeg har hver av dem har,

jeg

har likt å ha

gitt meg mye fint

men at det på et eller annet vis er

tøyt å si at man liksom har kommet hjem

men jeg har i hvert fall funnet et eller annet som

det har sikkert noe å gjøre også med å bli eldre

og få barn og gifte seg og liksom alt setter seg

men jeg

har i hvert fall

en helt annen sånn ro

og jeg klarer å ha en sånn

jeg har tid til å glede meg over arbeidet

og det hadde jeg kanskje ikke

når jeg jobbet i New York,

der går det så fort at man

du får hverken tid til å nyte arbeidet

eller suksessen av det

du er i et sånt evig jag til bare

er den låten ferdig,

da kan vi bare få den ut

fordi at nå kommer dem inn i morgen ikke sant

nå beskriver jeg det her som at det er en feil ting

det er en fantastisk ting

å være med på,

og jeg vil ikke være

den tiden for uten, fordi

Det meste av det jeg kan om produsering

og å sette ting sammen,

lærte jeg mens jeg jobbet i New York.

Men alt har sin tid.

Og for meg så er det kapittelet jeg er ferdig med.

Men har du diskutert dette her

sånn lignende på en måte reise,

at man som eldre mann,

så merker man at man har lyst på mer og mer ro,

være mindre og mindre urban,

sånn at man har lyst til å komme mer tilbake til rødt,

prioritere familie, altså folk er forskjellige,

men det er jo noen gjennomgående ting.

Er det noe du diskuterer med andre,

som på en måte produsent,

låtskrivelse, som har vært i game med deg kjempe lenge,

som for eksempel Stargate?

Den vet jeg ikke,

jeg har ikke snakket med dem om det,

men jeg snakker med mange om det, som kjenner,

skal ikke snakke for andre,

men sånn Ina for eksempel,

som jo også kanskje,

tror jeg kjenner litt på at det er gøy å være i stormen,

men det er også,

jo eldre man blir og man får familie,

jo mer behov har man for i hvert fall av og til

trekke seg litt tilbake

og ikke bruke seg selv,

det er veldig lett

å la seg selv bli,

hvis du kommer opp på et visst nivå i utlandet,

så er det, og du åpner døra,

så er det jobb 24 timer i dag,

hvis du vil.

Det mangler liksom ikke på det,

og det eneste som begrenser det,

det er din vilje eller evne til å si,

jeg må ha fri i dag,

eller denne uka, eller denne måneden.

Og det er ikke lett å si,

når du nettopp har hatt en hitt,

og du føler at,

ok, akkurat nå er vi hatt,

de har lyst til å komme og jobbe med oss,

fordi vi har denne hitten,

hvis vi venter en måned,

er det ikke sikkert de kommer da?

Det kan hende at toget går.

Hvis vi ikke går i studio i dag,

kanskje det er i dag vi skriver den neste store hitten, ikke sant?

Og det blir en sånn,

ja, du havner på en måte i en slags mild psykose,

hvor du er redd for å ikke være på jobb,

fordi, ikke sant, det er sånne her sillefisker,

du tør ikke være hjemme i tilfelle,

i kveld stimen kommer,

ikke sant?

Det kan jo få fomo.

Ja, på en måte er det jo det.

Du er bare redd for at,

kanskje det i dag er genialt.

Så,

ja, det var den effekten det hadde på meg.

Alle er nok forskjellige.

Og det er jo noen som,

som er i akkurat det,

liksom i den stormen i flere ti år,

og synes det er gull.

Men det er, folk er nok forskjellige der.

Ja, det er det.

Det var det litt interessante der med hva

jeg tenkte på.

Jo,

her er jo et tema som vi har gått igjennom,

sånn på tvers av mange temaer egentlig.

Sånn,

det å bli eldre er jo også gjerne sånn,

hvis man har jobbet hardt,

og greid å bygge seg opp litt

cash og former og sånt.

Og hvor viktig er det her med liksom økonomisk uavhengighet,

for eksempel?

Altså ikke at man på en måte er shit rich,

men på en måte,

sånn underveis gjennom livet og karrieren din,

har det vært et mål å på en måte kunne være økonomisk uavhengig,

og det gir en viss frihet.

For det er sånn,

jeg tror mange kanskje ser for seg er et mål fremme der,

at man ikke skal trenge å jage prosjektene.

Absolutt, ja, hundre prosent.

Og det er jo det som,

mangelen på den friheten var jo det som jagde oss fremover,

mens vi jobbet i statene.

Og etter noen år da i statene,

når du liksom, du har bygget deg da opp,

kanskje den cash flowen da,

og du plutselig har den friheten,

og du ser at, vent litt,

jeg kan gjøre det her,

men jeg må ikke gjøre det.

Jeg kan velge å gi jobbet,

eller jeg kan velge å ta det litt mer med ro,

og bare gjøre de prosjektene som jeg synes er morsomt å gjøre.

For meg var det en sånn,

helt klart sånn vei skille, og en,

jeg tror ikke det var det at jeg gikk alltid og tenkte på,

en dag blir jeg økonomisk uavhengig,

og da skal jeg trekke meg tilbake.

Men når man først er der,

så ser jeg at det,

den roen man får,

av å kunne være selektiv i forhold til hva man vil jobbe med, den er uvurderlig.

Og det her er også en bransje som har,

du har ikke noe pensjonsordning,

du har ikke noe nettverk.

Den dagen telefonen slutter å ringe, så er du,

hvis du ikke,

hvis du ikke er så heldig at du har opparbeidet en katalog

som genererer penger for deg, eller

at du ikke har mulighet til å få inn penger,

så er du ferdig.

Så står du på skolebenken,

eller du må få deg en vanlig jobb,

og det er jo for mange av oss i min bransje,

så er det døden.

Det er jo helt klart, ja.

Og det er jo,

men det er jo også sånn på en måte,

de som også holder ut det høye tempo da,

og kanskje bygger ut i formatet,

de bygger ut store selskaper,

får underprodusenter, lager svære produksjonshus og sånne ting,

også er det jo,

i det du får den økonomiske uavhengigheten,

så kan du jo enten, du får du,

skal vi si, et større, en rage av utvalg,

du kan på en måte tenke videre i fremtiden,

om du vil trekke deg litt mer,

være mer sånn på en måte nisjeprosjekter,

pekke litt her og der,

eller om du rett og slett vil,

jeg tror outsource visse ting og sånt, og det,

Det er jo mange måter å angripe den økonomiske uavhengigheten på,

men det er helt klart et sted man vil være,

hvor man i stedet for å føle å ta de prosjektene

som kommer på bord hele tiden,

for man er redd for å miste momentum,

så er det jo veldig mye bedre

den motsatte, at du faktisk kan,

litt sånn ståsistisk, du dikterer på en måte musikken som skal lages,

i stedet for at musikken dikterer dine arbeidsdager.

Du velger jobben din fremfor at du må gå på jobb.

Det er en sånn ting,

akkurat her har jeg tenkt litt over de siste 5-8 årene,

at for meg er det en ekstrem,

det føles som et enormt privilegium,

og det er ikke,

og jeg er veldig klar for min egen leder,

at det er ikke alle i min bransje som har det.

Og se jo,

eksempelvis da nå, de siste 18 månedene i musikkbransjen,

hvor privilegiert jeg er da,

som nå har en butikk som tikker og går uansett.

Tenk deg, hvis du var ny artist,

og du slapp debutplaten din,

som du har jobbet med i flere år,

dagen før Norge stengte.

Du har ingenting, du har ikke noe opparbeidet nå,

du har ingen reserver å tære på,

du har ingenting som genererer noe som kommer inn.

Det er

det å,

det å rett og slett være så heldig

at man kan styre livet sitt litt selv,

det er livskvalitet for meg i hvert fall.

Og jeg tror det er kanskje en sånn ting

som man skal ikke jage etter,

og det er det jeg synes det er sånn,

om det er den nye generasjonen på en måte,

du setter sikkert på Instagram

hvor mye unge mennesker som skal pensjonere

særlig når de blir 32.

Ja, det er det nye det.

Så det er bare sånn det,

da tenker jeg da har du ikke funnet,

da har du faktisk ikke noe du jobber med,

da jobber du rett og slett for å bli,

få så mye penger.

Ja, da jobber du for å kunne ikke jobbe.

Ja, og det er sånn det,

det er jo ganske,

hva skal du gjøre da?

For sånn sier Jordan Peterson,

skal du ligge der på stranden og drikke margariter?

Hvor mange dager skal du gjøre det før du er lei?

Det er jo å

komme til et sånt sted

via noe du faktisk liker å gjøre,

må jo være helt mye mer genuin,

givende reise, spør du meg, men det er hvordan man bygger på en måte

økonomi og rikdom, det er jo litt individuelt.

Ja.

Ja, det

er i hvert fall,

det er i hvert fall en veldig,

jeg er veldig fornøyd med det her,

med det å kunne,

det å kunne få tilbud om å gjøre artige ting,

å kunne si at det her jeg har lyst til å gjøre,

det takker jeg nei til,

det takker jeg nei til, det er en,

ja, det bor mye god livskvalitet der altså.

Og så skal man jo ikke,

det er jo ikke sånn at,

jeg synes jo det er akkurat,

jeg er jo akkurat like gira

når jeg jobber med musikk,

når jeg først begynner på å gjøre plater,

så sitter jeg jo akkurat like mange timer i studio

og holder på med det,

men akkurat den barnslige gleden med å holde på med musikk,

den er jo identisk,

den er den samme,

det er bare motivasjonen bak det

og omstendighetene rundt det som er litt annerledes.

Du skal jo hjemme i studio

og mikse litt etterpå på en fredagskveld,

det er jo deilig det også, det er hardcore.

Ja, men du vet,

det er ikke jobb,

det er bare hobby for meg.

Ja.

Ja, det er jo ikke,

det er jo, jeg synes jo, det å sitte i studio

og mikse låter, det er jo bare,

det høres utrolig nært av deg,

det er bare det morsomste jeg vet,

du vet, man sitter der og du,

tiden flyr,

så jeg er bare,

jeg elsker å holde på med det,

jeg har ikke noe bedre forsvar.

Og så blir man aldri ferdig utlært på det heller?

Nei, det er det, altså,

man må lære bittelitt hver gang,

men det er jo det vanskeligste med låter

og å jobbe med produksjon,

det er jo, det er jo å bli ferdig,

eller å kunne si at,

nå er dette ferdig,

nå må jeg stoppe.

Du kommer liksom, du kan jobbe på,

det vet du jo,

du jobber på en låt,

eller en miks, eller whatever, og så har du en sånn stigning,

sånn at det blir bedre og bedre,

og bedre og bedre,

og så kommer du dit,

der er du på toppen,

herfra ut, så blir det, kanskje i beste fall,

ikke bedre, men annerledes, og så begynner du å gå nedover.

Og det er jo det som,

i hvert fall erfaring har lært meg,

det å kjenne igjen det punktet der,

der nå har vi kommet til,

at toppen av det her,

kunstverket, om det er noe en låt, eller en miks,

herfra, det her blir ikke bedre.

Nå må vi gi oss.

Fordi det er så lett å bare,

ja, ok, men hvis jeg bare tar,

og litt opp der,

og så bare det du egentlig gjør,

er bare at du skal file på det sandslått,

og så plutselig så ramler det fra hverandre.

Hva er den der,

opplever du at du ofte kan ta pause med prosjekter,

for liksom å gi det litt hvile,

det her da, at man hører seg død på sine egne ting.

Altså har du,

kan du legge fra deg ting,

og så plukke det opp senere,

og så høres det jævlig mye bedre ut?

Nei,

Nei, men jeg er veldig

Jeg kan fort høre meg døv på en ting

Spesielt hvis jeg sitter og skruer

Og skal mikse i platen

Så kan jeg fort høre meg døv på ting

Og jeg begynner å

Er det her bra eller dårlig

Og du mister helt gangsyne

Men da tar jeg egentlig bare

Ta på meg Airpods og så går jeg ut i skogen

Og så bare hører jeg på det der

Og da hører jeg plutselig alt med klare ører

Så det skal ikke mer til enn det

Og da hører du selvfølgelig vokalen er en halv dB for høy Og trommen må

Ikke spille det brekk

Inn i andre ref

Bare jeg løser de tingene så er låta på plass

Men sånt er det ikke alltid lett

Du catcher ikke alltid det

Når du sitter bak de samme høytalene

Du har suttet i ti timer

Jeg synes også det er sånn at jeg går ut og bare hører på

På dårlig anlegg Og så går jeg inn på notater på FN

Og så skriver jeg litt sånn helt meningsløst notater

Jeg må dekode seg

Jeg må ta de notaterne og så må jeg dra rett tilbake i studio

Og gjøre det mens jeg husker det

Og da får jeg gjort de movesa Ja

Men det er jo et sånt kjent

Vi brukte jo alltid å spøke

Jeg og Namin har jo et sånt uttrykk

Når vi skulle gjøre ferdig en mix

Siste sjekken Har du hørt på det med dass-øra

Dass-øra

Hvis en av oss sitter inne

Og skrur bak miksebordet

Og så går den andre ut på dass for å pisse

Og så gjennom døra

Da hører du jo låta med andre øra

Da hører du at herregud high-heten er alt for høy

Ja

Bassen må jo komme inn i første vers

Da hører du på ting med dass-øra

Og det er liksom det der

Å bare få det andre perspektivet på det

Også når du sitter på dass på fest

Eller et annet rom

Sånn er det den der store hits

Hvordan det låter på forskjellige steder Ja, ja, ja

Hvor mye romler bassen Hvor mye basstroma

Sånne ting er jævla interessant

Og hvis man er i sånn lydnerd

Så er det masse

Sånn synes jeg er dødsinteressant

Og sånt er det

Sånn synes jeg er dødsinteressant

Sånn tenker jeg mye på

Og mange bruker bilen også Ja

Mange bruker bilen Jeg har intervjuet kidsene

Og bruker jo primært telefon

For det er det de lytter på

Ja, det har jeg også gjort

Det avslurer jo visse ting

Ja, jeg gjør det

Også de her gamle Apple-høytalere

Husker du de hvite

Som du koblet rett inn i MacBooken

Sånn 15 år siden

Nei, jeg hadde ikke en sånn

De var også veldig bra til

Å bare sjekke mikser på

Du har jo andre fenomener

Som er hvis du har suttet

Og hvis du skal presentere

En ny låte til noen

Om det er til A&R

Eller til en artist

Eller til hvem som helst andre

Du har suttet selv

Og jobbet med låta

Du har suttet i en dag

Og spilt inn Og skrudd Og det her blir så jævla bra

Og du er skikkelig

Og du er happy med det her

Og du er spent på

At noen skal komme inn

Og høre på det

Så kommer en person inn

Så trykker du play

Og i det låta begynner å spille

Så hører du Det er jo forferdelig

Med en gang En annen person er i rommet

Så hører du det

Med helt andre ører

Hva tenkte jeg på

Åtte takter med tamburin

I starten Dette er jo Jeg kaster jo bort tiden Ja,

men det har jeg opplevd

At du er ekstremt selvkritisk

Til det du sto for

Liksom for 10-15 sekunder siden

Og så hører du sammen med andre

Det har jeg opplevd så mange ganger

Men det selvkritiske øret

Har som oftest rett også

Du bare hører plutselig

Du hører det på den måten

Som andre hører det

I det de kommer inn i rommet

Men du var ut av stand

Til å høre det for 10 minutter siden

Når du satt der alene

Det er jævla rart

Jeg gjør det også

Når jeg sender låter

Til kompiser og venner

For å få en liten

Lytt da

Og det jeg har sendt linken

Og så sier de

Ja, jeg tar og sjekker rundt nå

Så setter jeg også på låten hjemme

For å høre Altså at jeg hører

Mens de hører på den også

Det er helt meningsløst

Men jeg vil bare

Jeg er bare liksom

Hvordan er det de opplever låten

Mens de hører den

Samtidig som meg nå

Og så får jeg sånn

Ja, da får jeg sånn Den samme sånn

Selvkritiske kicker i meg

Og sånn Her låter du helt jævlig

Eller sånn Finner sånne små ting

Det er veldig rart Det

er veldig morsomt Ja, det er Men sånn er det

Med lyd og med sånt Du blir liksom

Du får så Du kan få så forskjellige perspektiver På ting

Og Og samtidig liksom Da det kicker Når du endelig sitter

Og når du hører det da

Og når du får liksom

Feedback tilbake på At det her låt bra

Det her er på plass liksom

Det er godt Jeg blir ofte og spiller opp

Sånne skisser Og sånn Når jeg har jobbet med kvelden før

Når vi sitter på frokostbordet

Sitter jeg på kjøkkenet

Og jeg døtter under mine

Og så går kona og vimser rundt

Så setter jeg bare på

Noe på anlegget Så får jeg se reaksjonen da Ok, ja

Så ofte er det ikke noen reaksjon Eller sånn

Men så er det sånn

Nei, få høre den en gang til

Det er et bra tegn

Og hun minste datteren

Hun har jo sånn

Tydeligvis sånn skikkelig Melodi i gehør da

For hun kan hørt liksom

En skisse eller to

Spått som er på sånn

Et par dager En uke senere Så går hun og nynner

På den melodien Og jeg tenker sånn

I alle dager det

Er det ikke låten seg bra

Eller er det bare hun som er

Sånn brainiac

Nei, det kan vel være litt av begge

Men da har jo den låten et eller annet

Det er jo det ultimate

Når barnet Liksom greier å nynne på det

Og sånn Så er det helt klart

Ja, da har den et eller annet Ja

Altså det er en god sånn

Benchmark Bare bruker barna sine

Fordi det er verdt

Jeg har en 3,5-åring

Så han er ikke helt der enda

At han begynner å

Men jeg vil kanskje

Begynne å spille ting til han snart

Så jeg får hans input

Og se liksom hvordan

På en måte så begynner kroppen

Begynner å vugge Så tenker jeg Hun er enig Jeg kommer til å bli en sånn klubb

Klubbløve Det er bare sånn

Kommer du bare til

Så først ut på dansegulvet

Vær liksom ekstrem Bare hør liksom En 4-4-rytme

Så er du liksom

Så det er Ja, det blir mye henting

På far fremover tror jeg

Til den scenen i kveld Ja,

det er

Synspøk Men du, vi har en morsom greie

Som vi ikke har nevnt det nå da Dette er jo

Helt sidespor Men dette var jo

Også første gang Jeg tror vi hadde kontakt

På Instagram eller noe

Ja Vi har laget et videoklipp

Ja Om det her Helt sinnssykke greie Som Jeg tror det er bare

En annen som har respondert på det

Jeg husker ikke hvem det var

Heitete Det som sa frem det

Det var hyggelig at det er flere i klubben

Men det her med

angst

fobi er det, fobi for

menneskeplasserte objekter under vann

som da jeg fant ut ganske sent

er etter submekanofobia jeg visste ikke at det hadde et navn en gang

men det er jo

jeg hørte du nevnte det på

podcasten og tenkte jeg trodde det er bare jeg som hadde det i hele verden

men så skjønte jeg at det ikke det er

vi er faktisk en liten klubb

det er jævla rart

hva er din story?

for eksempel

bare tanken på at hvis du

for eksempel dykker med snorklet

og så plutselig så

finner du en står det en statue nede på havbunnen eller liksom eller

bare et båt, et vrak jeg kunne aldri dykket i nærheten av et vrak

eller et flyvrak jeg vet ikke hvorfor

du skal ikke være der

nei, og det er et

jeg har tenkt mye på det

jeg har ingen sånn

jeg vet ikke sånn evolusjonært

de sier jo at alle fobier har en sånn

evolusjonær forklaring men jeg aner ikke hva det er

men det er jævla spest og veldig påtagelig

det er helt åpenbart at vi har vært på havet i tidligere liv

og så har vi sunket

eller vært ordentlig noen skipsmareritt

se for deg at du ligger og liksom

svømmer ut i bukta her

og så ser du ned i vannet

og så ser du toppen av en 747

det er sånn der, jeg får grøsninger

det er helt jævlig

jeg er glad at havet er på en måte ikke

du kan se til bånd da

det hadde friket meg fullstendig ut

og jeg har ingen vannskrek eller noe sånt

jeg har null problemer

akkurat det der

jeg tenker bare sånn der krigsskip

hvis det er en kanon

hvis det er skipet står litt på skrått

og en kanon peker litt opp

og så får du tåa dem bort i den

i helvete, det er sånne ting som det der

får jeg helt nøya

og jeg kan få det helt ned til

jeg tror jeg har funnet ut at den smertegrensen

går ned til handlevognssykkel

det tror jeg kan være jævlig nok å

hoppe fra en brygge og så treffe foten min

i en sånn handlevogn fy faen

men har du det også på

det er jo en del sånne der,

hvor jeg vokste opp i Samvika

så er det jo en del sånne mot-og-vei

søyler som går ned i vannet

jeg husker alltid jeg satt på med båter

på båter med kompiser

de kjørte litt nærme disse søylene

samme hvis du ser langt ned på det

ned i den dype der jeg vet

og skipskrog kan jeg heller ikke ta på

hvis det er en viss størrelse

hvis det er en liten robot,

null stress men hvis det er en stor familiebåt

hvis jeg skal klatre opp,

hvis jeg bader ut

jeg hopper ut fra båten og hopper alltid jævlig langt ut fra båten

og så bare lengst mulig

når båten plasker og koser meg litt sånn

så håper jeg det er veldig djupt

at det ikke er noen skipsfrak som driver og kjeller meg

og så er det å komme seg opp

inni den båten, det er jo et eget

der kan jeg gå med føttene opp

først det er det jævlig sterkste

det har jeg aldri tenkt på

men det skal ikke se bort fra at man har fått litt

grøsninger på ryggen av det

men har du ikke litt propellangst også?

det synes jeg også er litt jævlig

ja, men da tror jeg mer

nei

nei det aller verste er ting som er helt bare

under vann og som du ikke ser at det er der

så plutselig så har du dykemasker

så ser du at det ligger en bil der nede

jo større jo verre

ja, helt klart jeg kan synes at de her statusene

og de her menneskeligende tingene

som minner på en måte om lik

synes jeg på en måte tar kaka da

ja synes du det hadde plass til et statur

inni et 247 fly ned på sammen ah fy faen

sånn kunstig sånn, Magne Fureholmen driver og lager noe sånn

undervannspark ut på Forlundet her

da tror jeg det hadde stått nei takk altså

det er jævla spesielt

men noen må ha gjort noe forskning på det her

en eller annen plass,

hva er det altså, for da mener jeg

alle sånne rare fobier,

du vet sånne lyden av krytt på tavler og sånt

vi har forsket på hvorfor vi

responderer ille på det

det minner oss om sånne gamle varselskrik

mellom apestammer og sånt

det er sånn rop om at her er det fare på fære

men akkurat det her

nei, jeg har ikke gått så dypt inn i det

jeg greide å finne ut at det er helt

submekanofobia jævlig rått navn da,

for øvrig det er ganske fett,

hvis man først skal ha en fobi

så er det en ganske fet fobi

det setter i gang en samtale på byen i hvert fall

alle må jo ha en fobi eller angst

har du sett noe tall på det her da

ingen nei, det er noen facebook grupper og sånt

på det da, men jeg skjønner ikke

de må jo være helt masokistiske

hvis du går inn på sånne grupper så er det bare masse

ja nei fy faen, det er jo

jo,

det var inn på jobben

hei til deg Maria Lindberg,

hvis du hører på

hun og jeg fant jo hverandre alt på oss

i en sånn jobbmiddag

og vi plutselig fant ut at begge hadde submekanofobia

da,

så vi er jo

vi har ikke gjort det på en god stund nå

men bare for å være litt jævlig så sender vi hverandre

de jævligste bildene vi kommer over for

klokka fire på den

og det er jo

helt, du ser nyheten har en sånn

bilder av det innimellom også, det er men

ikke med dyr, jeg har ikke sånn der på en måte

du har sett sånn surfere som driver og

liksom venter på bølger og sånt,

så kommer det en high

eller en vall, så sommer de under i

null stress, det er ikke noe sånn

dyr er helt topp

nei nei, det er bare

Det aller verste med å fly,

hvis jeg hadde sett et flyvrak,

jeg vet ikke hvorfor det,

bare jeg får helt makk bare å tenke på det.

Du har styrtet deg i tidligere liv da.

Det er ikke så lenge siden du har styrtet deg så fort.

Nei, kanskje.

Ja,

det er underlig.

Vi må grave litt mer i det her,

og kanskje lage noen snakkegrupper om det.

Terapigrupper, samtalegrupper.

Ja, gi noe tilbake til offerne der ute.

Vi har jo levd med det her lenge.

Ja, men jeg er bare glad for å høre

at det finnes andre,

at man ser gæren.

Hvis det er noen flere der ute

som har søvnmekanofobe, eller skjønner at det har noe et eller annet.

Jo, tante min må jeg også legge på.

Hun har mest angst mot kruskip,

og går for nærme skråget til kruskip.

Hun er helt fnattet,

og når hun sa at hun hadde det,

så merket jeg at jeg er litt skeptisk

til sånne store båterskjærer,

og jeg kunne ikke tatt på skråget på kruskipet.

Og det er overvann.

Jo, nei, men du tenker, det er ikke hvis du er i en liten båt

ute ved siden av kruskipet.

Ja, det er jo totalt overvann.

Ja, ja, det er jo helt,

men tenker du å gå på brygge

og ta på skråget sånn på en helvete

på danske båten eller noe annet?

Nei, jeg glemmer det ikke.

Ja, jeg skulle ha klart det,

men jeg skjønner hva du mener.

Jeg kan kjenne at jeg fryser litt på ryggen av det også.

Tenk sånn som Fairfactor med søvnmekanofobier, folk.

Det er jo faen mitt jævla brønn underholdning,

da.

Folk bare sånn, hva er det med de folka der?

Tør du ikke inn dritt?

Ja, men da har vi et sideprosjekt,

da.

Hvis vi blir lei av podcasting og låtskriving,

så kan vi jo starte søvnmekanofobier.

Søvnmekanofobier, ja.

De er eksperter i noen dokumentarer og noe.

Se, bra, internett har liksom gjort

alle sånne fobier og alle undersjanger,

både fobier og fetisjer,

alle sånne, de treffer andre.

De finner andre.

Ja, ja, ja.

Tenk du har søvnmekanofobier-fetisj, da?

Altså, du blir rett og slett tent av

under menneskeplasserte objekter og noe annet.

Det har jeg lyst til.

Jeg synes det er noen der ute som har det, jo.

Det er en artig polar-greie,

det, altså.

Ta kontakt.

Det er diametrale motsetninger.

Vi har lyst til å snakke med alle.

Ja.

Men du, dette har jo vært en,

bokstavlig talt, en reise, Espen.

Vi har jo snakket jo over tre timer, det.

Har vi det, altså?

Ja.

Det er sånn at vi har fått trygt sånn podcast-rekord,

har vi ikke det?

Ja, det er, men jeg følte at det var,

jeg følte at tiden gikk fort,

altså.

Men det er alltid veldig hyggelig å gjøre,

for det tar jeg som et kompliment.

Ja, det er alltid godt tegn,

er det ikke det?

Ja, det er absolutt det.

Det her er jo,

som jeg sa innledningsvis,

podcast er jo for meg det nye dypt intervjuet.

Du må få liksom,

i et vanlig avisintervju,

så er det aldri du som snakker.

Det er bare journalisten sin,

recollection av ordene du har sagt,

satt sammen i en litt sånn tabloid rekkefølge.

Mens her får man jo på en måte bare snakke,

og det er åpent for innskytelse,

og man kan spore litt av,

og jeg synes jo det er bare jævla håndritt.

Jeg synes da litt om at

podcastene kanskje er det beste

for alle parter, altså for intervjuobjektet, så man får snakke fritt stort sett,

og ikke så veldig redigert,

og de vet hva som kommer på trykk,

gjerne med tegn, så du bør ikke deska vekk,

sånn som du gjør med sånne VG-intervjuer

som vi snakker om her,

at det plutselig, du snakker femte minutter

om albumproduksjon og samarbeid,

og så er det fem minutter om ...

Fem minutter om privatliv,

altså det snakker du tomt om i tiden.

Så det er jo,

kan man jo styre mye mer på en podcast-setting,

også på radio er det jo,

og TV også, så er det jo unikt de tre-fire minutterne,

på en måte du,

hva vi snakker mest om,

at først må du snakke litt med nye singer,

hvis du får sjansen av det,

og så må du gjøre det bare på noe gøy etterpå.

Bare på smak på noe,

eller ...

Ja, ikke sant.

Litt sånne ting gjør man for å få,

men man gjorde det før i hvert fall for å få promo,

men ...

Man hadde mer hår før,

eller for å selge musikken sin,

eller hva?

Ja.

Ja, altså det er 100 prosent.

Det er en, synes jeg er en veldig bra ting med sånn som,

ja, ref, det at artister nå kommer ut direkte til sluttbrukeren,

ikke sant, du trenger ikke å være med på gameshow,

eller sånt, for å nå, du kan legge ut en,

altså,

TikTok eller Reels på Instagram,

eller hva det er,

for å snakke rett til dine følgere.

Det kunne du ikke før.

Du måtte gjøre all denne driten, for å,

for å få liksom 10,

plugga en single inn i 10 sekunder.

Jeg synes ikke, jeg tror kanskje programlederen aldri har likt det selv, eller?

Nei, men det er ganske mye stress å forarbeide.

Det synes jeg, altså, det føler jeg, jeg har alltid sett den der beklagelsen i øynene der,

men så har vi,

kan du ta på deg den her parrykken, liksom, sånn at,

jeg har en veldig bra historie,

jeg var på promo i,

i,

i Sør-Øst-Asia,

etter liksom den der største skiva mi,

og da var jeg på hele,

og alle Universal-artisteren,

igjen da, dro på den samme promo-runden du startet i Singapore,

og så var det Hongkong,

og så var det Thailand,

og så, og det var alltid sånn,

når du kom dit,

så var det, du kom uka etter at Akva hadde vært der,

og så uka etter det,

så kom, ikke sant,

det var, og du fikk alltid høre om hva de gjorde forrige uke,

når de var der.

Så kom jeg til Taiwan,

og skulle opptre på den største TV-stasjonen i Taipei.

Så gikk jeg på og gjorde et intervju,

og så spilte jeg låta mi,

og så gikk jeg av,

og etterpå fikk jeg høre fra Universal

at du var veldig heldig,

fordi at Enrique Iglesias var her uka før deg,

og han gjorde dette showet.

Da gikk han på og gjorde låta si,

og så kom programlederen bort etterpå

på direkte sendt TV og sier,

Enrique, tusen takk for, via tolk da, tusen takk for flott låt,

og nå, hvilken dyr er det du skal mi med?

Og det her har jo han ikke fått beskjed om.

Og så står det på direkte sendt TV,

og du kan tenke deg liksom bare tannhjulene går rundt i hodene,

sånn er det.

Jeg kan storme av scenen nå,

det ser jævla dårlig ut,

jeg er i Taiwan,

ingen kommer til å se det her noensinne,

ok, fuck it, jeg gjør det, så han mimer da liksom en Tyrannosaurus Rex eller noe sånt.

Det er jo ikke det verste han kunne ha valgt, faktisk.

Og så gikk jeg av,

etter han var ferdig da,

takket for seg, gikk jeg av scenen,

og så bare sa han til managementet sitt,

vi snakker aldri om dette til noen,

og så gikk han ut og satt seg i bilen.

Fy faen.

Så akkurat den der slapp jeg unna, heldigvis.

Han tok, han he bit the bullet.

Shit, det der høres jo helt jævlig ut.

Var det det verste du har vært på i Norge?

Jeg har ikke noen sånn en ting som stikk seg ut,

men jeg bare husker at,

sånn på 90-tallet,

spesielt når du måtte gjøre de der nærradiorundene,

og ikke til forklingelse for noen av dem som jobber i nærradio,

for det var mye fine folk der, men det var,

du måtte være med på så mye dårlige quizzer,

og du måtte liksom synge,

kan du synge noen strofer av nye låter,

og du sitter her på mobiltelefonen fra Oslo,

altså det er bare så,

det var bare så jævlig døft.

Og du må liksom gjøre det,

hvis du begynner å legge deg ut med nærradioen,

så blir de jo bare pisse på deg,

nekter å spille låter,

ikke sant?

Så det er bare så mange sånne kameler du må svelle,

og denne historien får du fra alle artister som har vært gjennom oss.

Er det godt å være mye hardere å være artist før enn nå?

På alle måter.

Det var mye hardere før i tiden.

Ungene i dag vet ikke hvor godt de har det.

Nei, det er nettopp det.

Men nå blir jeg veldig ustrykket,

men har du vært med på det hver gang?

Har du vært med på det hver gang vi møtes?

Nei.

Er du akkurat det?

Må du ha blitt bespurt i denne veien?

Ja, jeg har blitt spurt.

Ja.

Nei, jeg har ikke det.

Jeg er ikke noe sånn ...

Jeg blir spurt egentlig hvert år,

og jeg setter veldig pris på å bli spurt,

og jeg synes mange av dem som har vært med,

har gjort fine figurer,

men jeg

bare tror at jeg ikke er den beste versjonen av meg selv

i en sånn setting.

Jeg tror at det er dem som ...

Hvis du skal være med på noe sånt,

så må du på en måte være ...

Jeg vet da, faen, jeg hadde problemer.

Du må dele så mye,

du må være så ...

Jeg synes det er jævla fint å se på

dem som ordentlig ...

Det har jo vært noen artister som ordentlig har

på en måte både funnet seg selv

og på en måte blitt folkekjær gjennom det programmet,

og dem har gjort en jævla fin figur.

Jeg bare tror ikke at jeg hadde ...

Jeg hadde blitt litt borte i en sånn setting.

Så jeg pleier alltid å si at jeg smigrer for forespørselen,

men jeg tror jeg takker nei.

Det eneste jeg har gjort av sånne reality-tinger,

det er jo The Voice.

Det har jeg gjort nå.

Det begynner vi på fjerde sesong nå ganske snart.

Det har jeg syntes har vært morsomt.

Det er en berikelse å være med på,

for da får jeg være med fordi at

jeg er den jeg er,

og jeg kan bruke den lille kunnskapen jeg nå har på ...

Jeg mener noe om musikk,

og så slipper jeg å gjøre noe annet

enn det jeg egentlig gjør.

Jeg får veldig mange forespørseler

om alle reality-show og kokkeprogrammer og sånt,

men jeg har liksom alltid ...

Jeg vet ikke.

Jeg føler at jeg

er kanskje litt gammeldags.

Jeg kommer fra en sånn tid der man prøvde

å holde igjen så mye som mulig.

Det er selvfølgelig stikk motsatt av det man skal gjøre i dag.

Det er ikke sånn verden er lenger,

men i gamle dager så var det sånn ...

Det må ikke være for mye i media nå,

fordi da ville ikke VG skrive om det

når skiva de kom med.

Jeg tror det er noe sunn i det da,

for jeg tror det er et eller annet når du først ...

Det handler litt om at du har en smerteterskel,

eller hva skal jeg kalle det i reality-verdenen,

at hvis du først

setter ned den terskelen

på et eller annet nivå,

så er det vanskelig for deg moralsett

å si nei til den type.

Hvis du har vært med på det,

så er det på en måte ingen logisk eller rasjonell grunn

til at du ikke skal si ja til det,

for hvis penger er gode og det virker artig,

så er det sånn ...

Jeg liker linjen på at man sparer litt på sin egen

på en måte, jeg og eksponeringen.

Det er jo basically,

for mange er det jo kanskje,

jeg tror for mange ser kjendiser og den litt sånn

i reality-industrien, så er pengene et vesentlig punkt.

Men det er jo litt den der eksponeringsbiten.

Jeg kan komme ut av at det er en verdifull eksponering

for mange og sånt,

og det er jo ikke mange som trenger det.

Nei, men det er nok, ja.

Jeg brukte å tenke,

når hele den greia startet

med at det er kjendiser som skal være med på alt sånt,

så tenkte jeg at folk kommer til å bruke seg selv opp

og sånt, men de gjør jo egentlig ikke det.

Det er nok en dør du ikke kan lukke

når du først har åpnet den,

som du sier.

Men jeg vet ikke hvor mye du egentlig,

i dag, hvor mye du mister på å ha vært med på

kompani Løvridsen eller noe sånt.

Jeg tror du er en akkurat like bra

eller interessant fyr før eller etter,

jeg tror det.

Jeg tror ting blir veldig,

veldig fort glemt.

Det er jo veldig mye sånn tankesikker

som kjendisene selv sliter med.

Hvordan de gjorde innsatsen deres,

men folk gir jo bare sånn,

se på det og glemmer det.

Men var du veldig sånn,

måtte du gå noe rundt med deg selv

på å si ja til The Voice?

Ja, egentlig, bare litt fordi at jeg var i utgangspunktet,

og igjen, det er litt sånn gammeldags holdning,

men i utgangspunktet var jeg litt sånn

imot det hele konseptet med ITV.

Du må helst si konservativ,

det høres mye bedre ut.

Ja, det er sant det.

Konservativ.

Jeg synes intervjuet med Ria Røy-Isaksen var veldig bra.

Konservatisme fikk en litt,

han satte i et litt nytt lys.

Jeg har vært litt skeptisk til

å være med på sånne ting,

for igjen, jeg følte at det var

litt som å ikke selge ut,

men da har du på en måte

legitimert hele den reality-biten.

Sånn tenkte jeg lenge,

og så fikk jeg endret et tilbud,

og så på et eller annet tidspunkt så tenkte jeg,

get over yourself.

Så tenkte jeg, ok, faen heller, la meg bare prøve det her,

og så gjøre det beste ut av det,

og så var det veldig artig.

Var de andre dommerne klare?

Visste du hvem andre skulle være med?

Hva?

Visste du hvem andre skulle være med?

Ja, det her var jo,

jeg var med liksom,

min første sesong var det andre året,

og da var det

Sondre Lerke og

Tommy T og Lene Nystrøm.

Ja.

Så det visste jeg om, og det,

og det er klart,

jeg synes jo at dem,

det var jo, det er jo sånn at god spredning i panelet,

men der er det jo mye tyngde også,

så jeg følte at,

jeg tenkte hvis Tommy er med,

da skal ikke jeg være vanskelig.

Hvis han synes det her er kult,

da er jeg med.

Ja, tenkte jeg at hiphop-guren skulle melde seg på han også, det er...

Ja,

men han var med,

han gjorde en fin figur altså.

Ja,

det er jo,

man har sine dogmer,

og det er jo sånn 90-tallets dogmer,

det er liksom på et,

er det en sjanger på en måte,

hvor dogmenet kanskje var så sterke,

så var det kanskje,

kanskje hiphopen på 90-tallet,

som man ser liksom på en måte,

er sånn veteranene der,

den dag i dag,

de ser tilbake og bare sånn,

det er jævlig morsomt,

den hiphop-dokumentaren, har du sett den på fire deler, som norsk fjernsinnlaget?

Nei.

Den er veldig kul,

ligger på NRK, og den tar for seg norsk hiphop-historie,

fra starten til liksom senere tider,

og bifer og alt det sånt,

den er kjempe morsom,

og da står jo alle de gamle legenderne,

bare sånn, så du spør han i programmet,

bare sånn, ja, hvorfor,

det var sånn at de printet bare for eksempel,

tusen eksemplarer av CD-en,

så skulle ikke de printet flere igjen,

så var det sånn,

hvorfor gjorde de ikke det?

Tok du på det?

Nei, hvorfor gjorde de ikke det?

Jeg vet ikke.

Men der og da så følte jeg,

selvfølgelig skal vi bare trykke tusen.

Men du vet, altså 90-tallet, det var ikke bare hiphopen som opptalte sånne ting, altså alt,

kredd, å være opptatt av sin egen kredibilitet,

altså tenk deg, grunge og indie-verden,

og alternative scenen på 90-tallet,

altså det har aldri vært noe mer navlebeskuende

og selvopptatt enn det,

altså alle var så opptatt av liksom å være kul,

og gjøre de kule tingene,

og ikke si de,

ikke henge med de gjerne folkene,

og jeg føler at det var,

i hvert fall min opplevelse av det,

at det var en sånn veldig mye,

mer sånn, man skulte litt mer mot hverandre

fra de forskjellige leirene,

enn det man gjør i dag.

I dag opplever jeg at,

det er sant det altså,

stemninger på, hvis du spiller på en festival på sommeren,

masse forskjellige artister, og det er bare en slags sånn,

en slags sånn forbrødring blant artister

fra helt forskjellige, både musikksjanger, og hva skal man si,

hvor du er henne på stigen,

som er jævla fin,

det var ikke i gamle dager altså.

Ja, det er faktisk helt sant,

altså det er nesten ingen artister,

eller konstellasjoner, som er utenkelig lenger mellom sjanger, sånn fra

Kygo og U2,

eller at aha-greiene, til,

altså call play, og det er jo litt mer sånn trend,

at de eldre artisterne,

som vil holde momentum,

kobler seg opp mot de utenkelige,

unge samarbeidene da, og hiphop-artister også,

kan samarbeide med hvem som helst,

altså på country-lottet liksom.

Og det er jo ...

Og klart mye av det er nok litt en sånn,

ren sånn der kynisme,

at det er noen som skal skjønne at

de må holde seg relevant,

det er det, så klart er det litt av det,

men jeg opplever også at det er en slags sånn,

varme og rødshet mellom artister,

som ikke er helt ...

Jeg opplevde det for 25 år siden.

Og så vil jo gamle skolen si at det har blitt mye kjedeligere,

for det er jo veldig lite beefs og kranglinger,

og selv innen de sjangerne og sånt da,

men det er jo

en helt annen backing av artister på hverandre,

at de har skjønt hvor mye lengre man kan nå,

og hvor mye på en måte med sosiale medier,

på en måte hvis du deler på promoteringsbyrden,

og så får du dobbelt output da,

og det er i stedet for de som sitter på de tuene man hadde før da,

og så katter litt snøball på hverandre.

Ja, ja, 100%.

Så der synes jeg at bransjen har blitt

bare veldig mye finere og røddigere.

Men det er noen som ingen vil samarbeide med.

Om den finnes?

Det er kanskje litt sånn,

humorartister er vel kanskje et sånn liten slags vegring,

for de går så far av å ta det enda et steg lengre.

Men det er jo ikke en berøringsangst,

det vil jeg si,

men det er kanskje...

Ja, du tenker mellom vanlige artister

og dem som driver med...

Ja, det er ikke utenkelig,

men det er ikke alle som vil ha tatt med seg

Staceman eller Haggle eller alle de her nye humor-aktene med på ting.

Nei...

Det vet du, det var faktisk et godt poeng.

Jeg tror at...

Ja, det kan du si.

Jeg tror at Staceman for eksempel,

han er en sånn fyr som at

hvis en seriøs artist hadde tatt han med,

ja, nå skal vi gjøre en ordentlig låt.

For...

Kan du komme opp med en tekst

som kommer fra deg,

som ikke handler om fyrlofanteri?

Så tror jeg nesten hvem som helst

kunne ha hatt han med,

og det hadde kunnet blitt ganske bra.

Men det er jo mer...

Når du snakker om...

Det er jo mer sånn...

Når du er over på sånne novelty-låter og sånn

sommerkroppen og de tingene der,

der har nok artister lyst

til å prøve å holde seg litt unna, bare fordi at...

Jeg tror at hvis du...

Du blir fort...

Hvis du havner oppi den gryta der,

da tror jeg du...

Da tror jeg du søler til ditt eget.

Jeg hadde...

Hadde jeg vært ung artist nå,

jobbet hardt og produsert på

og gitt ut låt hver sjette uke

eller hva som er Spotify-former nå,

altså å se hvor grunnleggende enkelt det er

å komme høyt på Spotify-listene nå,

sånn i form av at hvis du har en fanbase,

Instagram-push,

har en eksponering, en viss kjendisgrad,

hvor enkelt det er å komme på Spotify

topp 50 og da gjerne kanskje

nummer 1, topp 10 med humor-låter,

bare i kraft av å skape trafikk

og rabalder, så vil jeg jo nesten tenke sånn

bare shit, jeg er så langt unna å komme topp 100,

mens her er på en måte...

Sånn er mekanismen i Britta,

at man trenger ikke å gjøre noe annet

enn å triggere et par brukere

for å komme seg inn på hit-listen,

noe som på en måte var ganske mye mer komplisert før.

Ja, og du kan sikkert bli litt mot,

det høres også hvis du da er en vanlig artist,

men det er jo ref det vi snakket om her

for en stund siden,

da du må bare holde tunga rett i munnen

og tenke at du er den du er.

Du kan godt prøve å lage humor-single,

og det kan også gå til å hende at det fungerer,

men da, når du har åpnet den døra,

så har jeg ingenting imot

hverken sommerkroppen eller Matt Hansen,

men jeg tror som...

Han tror jeg ikke kan gi ut en seriøs låt.

Jeg tror ikke han har noe å ønske om heller.

Du ser jo sånn eksempelvis det er et godt eksempel,

det er jo Kristian Valen.

Ja, ja, ja, ja, ja.

Som ikke sant, som jo har vært en fantastisk komiker

og imitator og har jo også da hatt et ønske

om å ha en seriøs musikkkarriere.

Og har jo, er jo ikke sånn ubegavet, men jeg

vet ikke, for min del så er det i hvert fall sånn at

hver gang jeg ser han,

så er han, jeg synes han er så god som komiker,

at jeg begynner å,

jeg begynner å le når jeg ser han.

Jeg vet ikke om jeg skal,

jeg klarer ikke å ta det alvorlig.

Nei, men det er jo sånn på musikkvideoen hans,

så bare venter du på en måte,

for det er sånn at det er halv minutt,

minutt ute, når skal han begynne å kødde?

Ikke sant, når han kommer på rykken.

For det var sånn,

det var veldig alvorlig,

og veldig tandert og emosjonelt,

altså for at nå er det vel en twist her,

rundt hjørnet.

Du kan ikke først drive med,

ha masse humor i greiene dine,

og så plutselig skal du ha pathos.

Nei.

De to tingene lar seg ikke,

vi kan ikke kjøpe de samme tingene.

Men hvis vi spiller ...

Finns det eksempler på det motsatte?

Eller noen som har ...

Jeg må tenke litt,

jeg må bare få denne tanken her ut av huet,

men sånn, en kronologisk lek da,

at hvis vi, jeg har sagt at Spotify ble funnet opp

i år 2000, og Christian Valen kunne spilt på sin popularitet,

med låtene sine, sine seriøse låter,

i lyset av å være Norges mest populære komiker,

ville de låtene kanskje,

poppet opp høyere på Spotify,

enn de gjorde på,

som CD-singler kanskje?

Ville de kunne fått lettere,

fått noen single hits, med slike

merker i dag?

Ikke så lenge det er de samme,

de samme ordentlige låtene hans.

Nei, jeg bare tror at ...

Nei, jeg tror ikke det.

Jeg tror ...

Jeg tror det er litt for vanskelig, å ...

Han har køddet så mye,

og vært så utrolig bra,

som en kid som kødder med folk,

og imiterer folk, at ...

Den døra går det ikke an å lukke.

Nei.

Jeg klarer ikke å ...

Jeg tror ikke vi klarer helt å kjøpe,

at det er noe ...

nå er det ingenting kød, nå er alt

bondseriøst og med et litt sånn tungt, gravalvorlig patos.

Det er en ting med humorlåter som jeg synes

kanskje er mest interessant,

det er jo å se hvor lite

at vi har et ganske lavt toppvolum på

topplisten i Norge egentlig,

at når det er så lett

å penetrere topp 50 med

skal vi si en veldig heavy promoaksjon

på låtene, på en måte det springer rolle

hvordan låten nesten låter,

så sier det jo litt om på en måte størrelsesordene

på å lytte mønsterne våre, jeg vet ikke, jeg kommer liksom ikke unna

at det skal jo ikke være i en optimal

på en måte verden hvor vi konsumerer musikk

så skal det jo ikke være veldig vanskelig å greie å

aksjonere seg inn på

hitlistene, men hvis det er lavt volym

så er det jo veldig lett å komme inn da.

Nei, ja det er et godt poeng,

jeg har ikke noen godt

svar der egentlig, men men

det er jo en

kjennskjerning det med sånn

det her har det jo vært snakket om litt i det siste altså at,

og Kristine og Danke har jo snakket om det også,

at i Norge så har du jo en sånn

du har den sånn rølpemusikk

i kulturen, den er liksom den er så jævla svær

og den er like

stor, det er liksom, det er popmusikken i Norge

nå, og du har ikke noe tilsvarende

i liksom Danmark eller Sverige

det er en sånn særnorsk fenomen

og at det

at det er et slags,

kanskje det er et slags

grunnfjell der ute som

som lar seg trigge av de tingene

og som og som responderer på det

og som da responderer på de kampanjene mot det jeg vet ikke

en ting jeg skulle ønske meg av dagens hitlistesystem da

det er jo Spotify dikterer jo egentlig alt

av det vi bruker som fasiter nå for

suksess da, eller

for

å få popartister og den type ting

så er det jo, det

jeg skulle likt å se er jo hva som er passiv og aktiv

lytting, og gjort distinsjoner på det, for det er jo helt åpenbart

og det er sånn,

vi gjør jo radiolister veldig etterpå til hvordan Spotify

listene ser ut og så videre,

men så er det jo

hele biaset med Spotify er jo

at det er så ekstremt spillelistebasert

altså du vet ikke,

er det en spinn fra en veldig populær

spilleliste som folk bare setter på,

eller er det en aktiv

spilling hvor de har gått inn på artistens profil

eller søkt opp låter,

jeg mener de to har jo en helt

forskjellig verdi da, det burde liksom vektlegges mye mer forskjellig

men jeg vil jo tro at Spotify har det her

må de jo regne på,

eller ha noe oversikt over

er det en spinn, tror jeg?

jo, det kan gå til henne, men i

Spotify,

jeg vet ikke men jeg vil tro at de har

algoritmer som fanger opp

brukermønster og sånne ting også,

altså med tanke på økonomisk avregning

med tanke på avregning,

så er det klart der er en spinn

det er en spinn, men at de

kartlegger brukermønstre og klarer

å ha en formening om aktive

brukere og kontrapassive brukere,

det vil jeg være overrasket over om de ikke har

nei, jeg er usikker jeg tror også spillelistene,

jeg tror ikke de

beholder dårlige låter inn på spillelisten

siden, jeg tror de har ganske gode systemer for å

luke ut ting også,

men jeg ser jo også

at det er så mange spillelister i

Spotify-systemet at jeg tror de har

de har mistet oversikten selv

at jeg ser det er mange sånne gamle låter jeg gitt ut som ligger på,

bare håper ikke de tar bort de låtene

så det er sånn Spotify-lister

som bare ligger der,

og det er bare sånn som bare ligger

og turer og går,

og sånne på lister som ikke blir

endret noe med, da

jeg håper ikke de tar det bort, men det er

så det er jo typisk sånn

jeg tror det er mye som bare ligger der

som sånn passive ja

ting også som ikke blir tatt ut av algoritmene det

skulle vært morsomt å liksom

høre Spotify snakke litt

mer om det her,

men jeg vet ikke hvor

det er veldig lite vi vet om

hvordan Spotify fungerer jeg tror de er litt som Facebook,

de har ikke noe ønske av

å la andre se under panseret

nei, de har YouTube Music og Apple Music nei,

det er nok mye

jeg liker den modellen

den finansieringsmodellen at hvis jeg

hører bare på deg

og betaler 100 kroner

abonnement, så skal alle mine 100 kroner gå til deg

sånn e-royalty, den modellen synes jeg er

litt interessant da, kontra det som er nå

at det drypper på Bjørn Eidsvåg og

Justin Bieber ja, og da

en sånn modell hadde jo

kommet de små artisterne til gode så

lenge alt bare går i en pot og blir fordelt

pro rata, så er det liksom så mange

marginale artister som bare aldri får noe

Soundcloud har innført det nå faktisk

ja, tror jeg jeg sa Soundcloud, hvor har jeg egentlig ikke noe formening om

hvor viktig eller stort det er

ikke heller, ha bare ting der,

ha bare en kontra

ja, for det er inntrykket mitt at det er mest brukt av liksom

ja, up and coming og folk som bare vil legge ut

litt ting og liksom

sjekke ut Soundclouden min og sånt

jeg tipper det står stert i visse sånne type

sjangermiljøer og type

remixmiljøer og sånt men det var jo,

hadde det stort sett tid,

det er akkurat da Kygo og Matoma slo igjennom

så var jo Soundcloud et helt fantastisk

verktøy, og så var det vel kanskje mye

æren for at de fikk spread musikken sin og at de fikk

de mulighetene som dukket opp

også da, for det var jo et helt enorm

eksponering, og Soundcloud var liksom en slags

fylte et eller annet tommer om som Spotify

ikke greide, eller jeg vet ikke.

De hadde jo masse sånn

butleggs og ulovlige remixer, og

det var ikke noe

orden av forhold, sånn som det er nå.

Nå må jo alt være

legit, nesten på SoundCloud.

Jeg husker jeg var på

sånn BMI Award i

London, i en sånn prisutdeling

for låtskrivere i 2009,

tror jeg det var.

2008 eller 2009.

Og møtte jeg bak scenen der,

så møtte jeg en fyr, en svenske, som bare

ville komme på å hilse på,

for vi hadde vunnet en pris,

så han bare kom

og skulle gratulere, og så bare

sa jeg liksom, ja, hva har du jobbet med?

Nei, jeg har et nytt selskap,

sånn har startet en ny bolag.

Vi skal ha musikk på nett.

Åja, kult.

Hva det heter?

Nei, det skal hete Spotify.

Ja, ok.

Kult.

Vi snakkes.

Og det var han der igjen.

Det var han der,

ikke han...

Ikke Daniel Lix?

Nei, men han andre kisen,

han med mørkt hår.

Så, jeg skulle spurt han om han hadde en aksje også, eller?

Ja, det hadde jeg trodde hadde vært jævlig greit.

Det hadde gått helt fint,

det greiene der.

Det er jo sånn, de spekulerer

jo at det er jo at de er ikke så

interessert i Spotify streaming lenger,

for de har liksom bygget opp så mye cash at de begynner

å spille på det sånn

øverste nivået da, når det kommer til investeringer og big tech.

Jeg ser flere og flere podcaster nå som

forsvinner fra iTunes, fordi de bare har

designet sånn eksklusiv deal med Spotify.

Ja.

Ja, det er det...

Jeg skal ikke gå bak den på betalingsmøter.

Jeg har faktisk fått noe veldig hyggelig hjemmelse,

bare sånn, vær så snill, ikke forsvinn bak podmøter eller betalingsmøter og

den greiene.

Jeg holder bare åpent.

Det skal være jævla

godt betalt, hvis du skal hjemme

noe bak, men det er

et eller annet å begrense på en måte det du

har lyst til å nå ut til.

Flest mulig å vokse.

Norge er et lite land,

men jeg har ikke blitt sånn mellomstor fortsatt.

Så å hjemme det bak litt med betalingsmøter, det er

sånn...

Men jeg tror det er for de store

er det veldig bra grep, da.

Men jeg lurer på

om det funker.

Altså, folk har betalingsvilje på det.

Er du det?

Nei, altså, jeg tenker på det

sånn som nå med alle de her som går til skippsted, altså,

radioresepsjonen og Herman Flesvig og dem.

Jeg er litt...

Jeg merker i hvert fall at nå etter hvert

så har jeg...

Det er så mange som tar 100 spenn

i uka, i måneden.

Altså, det er Amazon og det er Netflix og HBO og det er drit

og lort, og jeg bruker jo ikke en brøkdel.

Så jeg kjenner at

terskelen for å signere

et sånt der 109 kroner i måneden,

den begynner å bli ganske høy, altså.

Så her

inntil en podcast som jeg bare følger sånn religiøst,

går bak betalingsmøter, så tror jeg at

jeg tar ikke nei.

Ja, det er sånn...

For å ha Spotify

og skal vi si til dels Netflix

eller HBO, det er sånn ganske enorme tjenester med ganske stor

tilbud.

På Spotify så har du podcaster og musikk.

Men så skal du ha en tjeneste hvor du

betaler 100 kroner bare for

den humorpodcasten.

Det minner meg litt

om den der teorien jeg hadde om

DAB-radioer i Norge.

Når vi gikk fra FN til DAB,

så tenkte jeg sånn, er egentlig...

For den overgangen har gått så smud fra

analog-tv til digital-tv,

så tenkte jeg sånn,

er folk så opptatt av

radio nå som vi har 4G

i bilen og Spotify sånn,

at de kommer til å løpe ut og kjøpe DAB-radio?

Jeg var litt usikker på det.

Det ble jo et kjempefall,

og det har bygd seg sakte sikkert opp igjen,

men radio har aldri blitt det samme igjen,

tenker jeg da.

Men ikke DAB, men ikke det bare.

Dårlig, et politisk

beslutning som egentlig ikke var

tufft i noe som helst,

og som bare, til tross for at

alle råd og tips underveis om at

det her er en dårlig idé,

så har man valgt å bare kjøre på det.

En banner i kirka,

ja, men svaret er vel ja.

Så ja, der var det en

arbeidskontrakt med NRK over.

Det var kanskje på tide.

Nå er vi jo faktisk på tre og en halv time her,

det er jo en respektabel lengde da.

Skal vi gi oss som voksne menn?

Ja, før vi, for å høre som mor og meg sa,

det ender med grinning.

Ikke det at det blir et tilfelle her, men

det har vært jævlig hyggelig og veldig lærerikt og morsomt her.

Du, jeg liker meg også det.

Ja, vi har jo snakket som vi har kjent hverandre hele livet,

vi møtte hverandre for tre og en halv time siden.

Folk med submekanofobi,

submekano...

Submekanofobia.

Submekanofobia, de har i prinsippe kjent hverandre hele livet.

Ja, de har sånn indre kraft,

hva heter det når du har sånn der

telepati?

Ja, det er sånn skip i natten.

Ja.

Så skal vi sende hverandre noen fine bilder og bøker med søke.

Ja, hvis du er submekanofob,

eller det helt motsatte,

som tenner på ting under vann,

send oss en liten melding på det.

Det har vi lyst til å møte.

Vi har lyst til å lage en liten klubb.

Det er ingenting å skamme seg over.

Nei, det er ikke det.

Ok, men du får ha en god sesjon i studio etterpå da,

og god helg.

Tusen takk, Ulrik og Måle.

Takk for praten.

Jeg får vel ta meg en tur i studio her, tror jeg.