‹ Tilbage til podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

Kaja Melsom | Narsissisme, Lykke, Dyrking Av Ungdom, Skam, Moral, Maskulin vs Feminin

Wolfgang Wee intervjuer filosofen Kaja Melsom om narsissisme, lykke og ungdomskultur. De diskuterer hvordan det å være ung i dag er preget av et enormt press på prestasjon og selvutvikling, noe som kan føre til uro og mangel på tilfredshet. De diskuterer også maskuline og feminine egenskaper, og hvordan disse blir påvirket av kulturen vi lever i. Intervjuet er fylt med interessante refleksjoner og anekdoter, og gir en spennende innsikt i dagens samfunn.

Transkript

Ble du fornærmet da jeg ikke hadde hørt på? Det er så mange som ikke har gjort det. Men jeg har sett på liste, altså jeg har lagt merke til podcasten og skjønner at det er en podcast som mange lytter til. Så det er ikke sånn at jeg ikke ante hvem... Var det beslutningsprosessen din? Nå er vi bare i gang. Ja, nå er vi i gang. Var det beslutningsprosessen din? Sånn typ, ok, her får jeg en podcast for spørsel? Nei. Her må vi gjøre litt research. Jeg gjorde ikke så mye research. Jeg hadde hørt om podcasten, og så mener jeg at jeg leste et intervju med deg i, kan det være, A-magasinet, hvor du drev med Pilates og sånn. Så da hadde jeg et inntrykk av deg. Pilates, ja, det har vi noe å snakke om. Nei, jeg driver ikke med det. I mailen så skrev du, tror du... Jeg tror at vi to har mye å snakke om. Og så tenkte jeg, hva er det vi skal snakke om? I hvert fall ikke Pilates, men kanskje vi har noe annet å snakke om. Vi snakket litt om Asle Tøye på vei inn her. Vi har jo skjelt ut live i podcasten for å ha vært med og stilt opp i en sånn shortsprikende Pilates-reportasje. Det var litt utenfor hans komfortzone. Jeg skjønner at han ble brydd av å... Han ble veldig brydd. Ja, men jeg mener om jeg ble litt brydd. Så det var vel kanskje mer det jeg vurderte. Står han i sånn tight pilateshorts i det jeg ankommer? Men det gjorde du ikke. Jeg synes det stod veldig greit. Vi snakket om portrettintervjuer, så jeg tenkte at det er litt... kjedelig å snakke noe om å være kjærlig i en podcast. Plates, hvis det er noe som jeg skal misjonere litt, som har vært min lille opptagelse, veldig feminin trening, ser ut som det gjør. De ville jo ta meg, de ville at jeg skulle bare overkropp, de ville ha mye mer. Men hadde du ikke det? Nei, nei, nei. Det er jeg som har innbylt på det. Jeg har sett gjennom t-skjorte. Hahaha. Det var kanskje litt røpende for meg. Var det ikke bare røvkraft? Nei, jeg kan ikke huske at det var det. Nei, jeg husker det var det. Så jeg tok meg litt for liten t-skjorte. Det var det som var litt pinlig. Så litt til slutt. Du så litt av magen. Ja, det var sånn som unge jenter går med noen magetopp. Det ser ikke bra ut på en 41 år gammel mann. Nei, men det kunne hende. Disse pilatesdamene går jo sånn antrukket. Så folk tenkte vel bare at du har blitt påvirket. Jeg har blitt veldig påvirket. Jeg har blitt påviktet på det. Det var jo sånn, Asle liker jo ikke at jeg går med shorts for eksempel. Nå er det jo snart 30 grader, jeg orker ikke å gå i buks, sitte i buks i podcaststudio i åtte timer. For du har på shorts nå? I dag har jeg shorts. Og da ser han på meg, så rister han meg på hodet på borsen. Hva er det med deg i dag? Jeg er litt enig med Asle. Jeg er Jeg tenker at det egentlig ikke er konservativt, men akkurat når det gjelder langboks, jeg synes fortsatt at langboks er ting på menn. Ja, det skal være. Jeg er enig. Skjønner du hva jeg mener? Jeg skjønner faktisk hva du mener, for vi hadde diskusjon om det når... Da jeg jobbet i NRK, så var det en leder der som mente at ingen skulle gå shorts på jobb. Og da var jeg 20 år og tenkte, herregud, så rigid. Jeg gikk jo shorts fra mars til oktober. Men når du blir eldre, så er det sånn, også på en arbeidsplass, så merker jeg sånn, shorts er nesten sånn, Enten sånn kokkig kaksegutt, eller bare protest. Eller at du bare gir litt faen. Det er nesten joggebokse, bare litt finere. Jeg tror det er det jeg reagerer på, hvis det er litt kokkig. Men det er den der joggebokse. Det ser du meg ikke i. Jeg gikk faktisk i joggebokse på NRK. Du gjorde det? Sånn av via? Ja. Jeg var 23. Jeg var 23. Og fikk fast jobb fra dagen, så hadde jeg ingenting å bevise. Gikk fullersjukk rundt på en narkotyreholdt joggebokse. Det er ikke bra ut, men det er vel en grad at man kan se tilbake på det og riste litt på hodet. Da tenker jeg at man hadde hatt det for godt. Da har ting kommet for lett til. Har du det i livet ditt? Jeg tror kanskje. Ja. Jeg har faktisk veldig fin, lite trøblete oppvekst, ingen traumer. Fikk jobb i NRK servert, følte sånn, for jeg fant ikke noe annet å drive med. Det har gått, men jeg ble jo surrende fast i det systemet alt for lenge også. Apropos når vi er inne på dette her, dette er en bra link til det vi skal prate mye om. - Den 20 år gamle meg kjenner jeg meg fryktelig tilgjennom i 40 år gamle meg. - Ja. - Hva med deg selv? Jo, det er jeg også. Jeg blir irritert hver gang folk sier at alder bare er et tall. Fordi nettopp fordi jeg kjenner at jeg er en helt annen i dag. Jeg er 48 år enn det jeg var da jeg var 23. Og det er sånn er det. Sånn diametralt forskjellig? Nei, ikke diametralt forskjellig, men men Nei, jeg mener det har skjedd ting i livet og erfaringer som har gjort at jeg tenker på en annen måte. Ikke pakke det inn nå for å høre 23-åringen. Hvem var 23-åringen? Hvem var 23-åringen? 23-åringen var... Jeg følte meg alltid splittet, det har jeg kanskje gjort hele livet. At jeg på den ene siden så var jeg... masse på byen, festa, hang med rokka gutter og var tøff og kul liksom. På den andre siden så var jeg en nørd som studerte filosofi og øhm og egentlig veldig flink pike og gjorde alt jeg skulle. Så jeg følte meg liksom, ja, at jeg sto i en slags bagat. Det var den flinke søte pikken som ble forelsket av Rokkesterne, holdt på å si, altså i de lurvete gutta. Ja, det kan man. Er du Oslo-vestjent, eller er du fra Oslo? Ja, jeg er fra Oslo. Vi splittet der også. Frem til jeg var ti år bodde jeg på Smedstad, beste vestkant i Oslo. Så flyttet moren min til Grynerløkka, kjøpte en leilighet der. Og det var i og med at jeg er 48 år, så var det før Grynerløkka var blitt kult. Det var kanskje noen japper som hadde kjøpt seg noe rådoff der, men det var fortsatt så belastet at folk i min klasse på Smedestad ikke fikk lov til å være med meg hjem og i hvert fall ikke bytte klær med meg fordi det måtte ha skjedd noe forferdelig i den lurvete familien. Det var lus og skjeggkrig hele pakka. Ja, ikke sant? Så det var også litt splitt da. Det var jo kultursjokk da, eller? Jeg vet ikke helt. Jeg følte aldri at min familie passet så godt inn på Smeestad. Hva er du nå da? Er du Oslo Vest-Smeestad-dame? Nå bor jeg på Bislett, så det er Oslo Vest. Jeg flyttet dit for 15 år siden. Ellers bodde jeg på Torshov og Grønne Røkka. Men indre, det er jo som Oslo Vest i dag. Men så du kommer fra et sånn mublert borgerlig hjem da? Ja, jeg har to, begge foreldrene mine var kunstnere. Det var mye fest og moro, og så hvor meblert det var. Men ja, mer sånn kulturmeblert var det nok. Akkurat, ja. Så det var også din inngang i kultur, eller ble det på en måte din, var du bestugt inn i kulturlivet som 20-åring? Han kan bli slukt der, altså. Nei, men jeg ble egentlig ikke det. Det var filosofi oppe på blinderen, men jeg har aldri følt meg eller vært noen del av noen kultur. Altså, det nærmeste kultur jeg var. Ja, jo, selvfølgelig. Filosofi på blinderen er sikkert kultur. Var det head-on og sånt? Eller var det liksom mer i haus? Det var last train. Jeg jobbet til og med der en periode. Jeg har til og med vært dørvakt. Det er du jo halvve kjendis i Oslo da, hvis du har liksom... Det var en kort periode jeg jobbet der, det var en sommer og en høst eller noe sånt, ved siden av studiene, så jeg skal ikke skryte på meg en lang karriere der, men ja. Jeg husker alle de her rockefolka skulle dra, jeg er jo en elektroniker halskutt fra Bærum, så de skulle liksom skitte meg litt til og dra meg på last train når jeg begynte NRK. Det var et underlig, det var ikke sånn... Ikke short da, men det var... Du følte deg hjemme. Jeg følte meg aldri hjemme i NRK, jeg følte meg aldri hjemme i... Så hjemme var jeg med i musikkbransjen og musikkmiljøet, men... alt var så utrolig annerledes. For du kommer fra sånn ordentlig Oslo-Vest? Nei, altså jeg kommer fra et veldig vanlig hjem. Det er det som er så rart med bærer, at det aller fleste er vanlig økonomi, vanlig hus da. Rekkehus, ene bolig, sånn. Så har du kanskje to stykker i kretsen som er skamrik, liksom. Men så det var jo bare et liten... litt annen type, mer overfladisk liv, og liksom likte å dra på klubber og høre på housemusikk og spille dataspill, altså var det så mye mer sånn, jeg var på fest, husker jeg, med sånne, det var akkurat som de som hørte på litt andre type musikksjanger enn meg, de var så veldig mye mer belest, og de kunne mye mer om politikk, og de, som jeg ser, var mye mer interessert i matte og og teknologi. Litt nørd? Ja, veldig nørd. Så var det sånn at her kunne de så mye historie og sånt, og sånne ting jeg egentlig hadde hatt lyst til å kunne selv. Så jeg ble sånn der, jeg følte meg en sånn fullstendig idiot. På festes, på forspill var jeg vant på at der drikker vi og kjører på høy musikk og kjører på, men så var det sånn, her er det kuss, og så skal vi høre på litt musikk, og så var det sånn, faen, dette var så kult i sjokk. Så det er derfor du har denne podcasten nå, for å ta igjen, for å suge til all den kunnskapen. Det er ikke kød i gang. Jeg ble alt for lenge i narkose, så da ble jeg jo veldig statssatt, og gjorde de samme tingene om og om, og lærte veldig lite nytt. Og så kom jeg til et sted i 30 år, og tenkte, faen, faen, altså... Jeg kan jo, jeg kan litt, men jeg kan ikke. Kan det nok om politikk, liksom, at du kunne sitte og snakke om det på byen? Jeg kan jo ikke det. Kan jeg liksom, har jeg lest disse tingene, kunne jeg holdt en samtale med den personen? Jeg vet ikke. Da begynte den der sånn der sug, bare sånn, jeg må bli smartere. Jeg må lære ting, jeg må begynne å møte folk. Dette ble jo sånn, dette er egentlig sånn selv... Hva heter det? Selvutviklingsprosjekt? Jeg skjønner. Og er du nervøs før du skal snakke med folk, for eksempel politikere? Ikke noe lenger, ja. Nå merker jeg det veldig rart hvor den forsvinner på episode 8 eller 90, tror jeg det ble borte. For du var nervøs da du startet denne podcasten? Ja, jeg drakk en øl og to øl før deres kom. Hvor mange har du drukket i dag? Jeg ser det står et par flasker der borte. Ja, ja. Da vet du at det er neste gang, da er det åpenbar. Det er noen podcaster, det blir litt slitsomt, men vi har noen sånne. Du var sjokkert av at du har en tre timers podcast ute med Sanna Sarumano. Det er helt vanlig. Men hvorfor så langt? Det blir jo bare man prater. Men gister folk å høre på? Hvis det blir for kort, så blir folk forbannet. Men jeg tror det er så vidt i gang, nå skal det ikke begynne å... Og da er det som med spriten, så skjærer du litt ut. Og med det der litt dumpe spriten, det kan det som jeg hører på, bare vite at gjester skal alltid høre opptaket etterpå når jeg har drukket sprit, av en eller annen merkelig grunn. Men nå, jeg får ikke høre dette opptaket. Det kan du gjerne høre. Jeg kjører en veldig ikke-journalistisk linje på det. Hvis gjesten vil ta ut noe, vær så god. Jeg har ikke lyst til å fuck opp eller utnytte gjestene. Har du gjort mye intervjuer og sånn? - Om jeg er blitt intervjuet eller intervjuet andre? - Det er kanskje ikke så mye personlig-private ting, kanskje mer sånn jobb-privatet? - Mer sånn snakke på radioen om diverse temaer. Ikke så mye privat, nei. - Med radio og du skriver jo en del kronikker og sånt, det er jo litt beskyttet at du vet omtrent hvordan det blir. Hvis du blir intervjuet, vet du faen ikke hva som kommer på trykket. Det er jo minefelt. Så antagelig i natt får ikke jeg sove, for jeg tenker på alle de tingene jeg sa. Sannsynligvis. Så ringer jeg deg i morgen, så sier du, men nei, nå er det allerede. Den pilatespiten kan vi ta ut. Den der med at jeg sa trodde du hadde bare overkropp, det er pinlig. Det er pinlig, så det blir med. Det er flaut, så den blir i hvert fall med. Det er bare sånne politiske blemmer. Det var jo sånn, apropos, vi snakket om Sanne Saroma. Hun ble jo tatt hardt, fordi hun spist for henne, det er fryktelig Jeg hattet med kunnskapsminister Tonja Brenna og sa at hun eneste kvalifikasjonen hadde var videregående skole, at hun hadde overlevd utøya. Den smalte jo ganske godt, men jeg skjønner jo det veldig godt. Jeg husker virkelig ikke den setningen fra samtalen helt tatt. Det er morsomt, for jeg måtte ta den episoden i går, og da gikk jo konspirasjonsteoriene helt vilt, fordi de trodde at jeg skulle sensurere episoden. Men det jeg hadde glemt var å klippe vekk Jeg hadde to telefonsamtaler med døttrene mine og en dopause. Men jeg syntes det var litt dårlig til å bestå, så jeg klippte vekk det, og så la jeg den opp igjen, og folk bare sa, har du tatt vekk noe? Da er det sensurert og sånn. Etter det så går jeg på VG, så bare sånn, Sanne Sarma sier unnskyld. Jeg har ikke sett dette, hvor dette går. Det skjer nå? Det er sånn seks timer gamle nyheter. Ja, ok. Jeg har ikke fått det med meg. Så nå kan du bruke denne episoden til å forklare... til å rydde opp. Ja, nå kan jeg sette det som et klipp nå. Men nei, så det var litt sånn apropos, og det var sånn at jeg tror ingen av oss tenkte på det, og det er litt sånn magien, synes jeg også. Noen kanskje synes det er en felle også, at når man snakker to, tre, fire timer, så begynner man å snakke om ting som også kan bli tatt ut av kontekst, og det er sånn man kan si ting man ikke husker, og så blir man ærligere og ærligere. Hjelpe meg, var dette en warning? Ja. Det var en... Det var ikke... Nei, jeg vil ikke si en våning. Føler du det? Nei, da. Jeg bare ser for meg at jeg også er sånn som... Jeg har veldig ofte, hva er det man kaller det? Sårbarhetsangst. At jeg veldig ofte i livet føler at jeg sier for mye. Og da tenker jeg at hvis vi nå skal sitte her til jeg glemmer at jeg sitter her, så kommer jeg i hvert fall til å føle det etterpå. Det er på rett sted, men det er knalt god hol her, så du slipper den nøyen der. Folk snakker jo jævlig, vi hadde jo den lengste jeg hadde her om dagen, apropos lengre, fem og en halv time med en kjernekraftfyr. Tiden flyr, jeg lover deg. Da var vi edru i to timer, snakket om kjernekraft og klima og energi, og snakket om kjærlighet og kvinner etter det i tre timer. Det husker jeg ingenting av, for øvrigt. Fordi dere drakk? Nei, det er bare sånn, når du snakker, du har jo vært på en sammenkomst eller en date tidligere i livet som bare har vært i mange, mange timer. Du husker jo ikke hva du prater om. Kanskje et tema, men... Men pleier du å drikke i podcastene? Er det en del av greia? Kanskje en av ti. Det blir veldig slitsomt. Det kan ikke være så mye fullesjukt. Nei. Det blir så mye morgendag i dag. Men du har ingen etiske betenkeligheter med å skjenke gjestene dine? Ingen? De fleste skjenker seg selv. Det er noen som stirrer bort og spør om de kan få. Det er voksne mennesker her. Jeg prakker ikke på folk. Det gjør jeg overhodet ikke. Men i NRK ville ikke det vært lov? Det var litt greia med at... Var det derfor du slutta? Ja, jeg ville drikke. Jeg ville podde. Jeg var litt susig på at man kan velge sin egen gjeste, drikke alkohol, snakke i fem timer. Jeg tror ikke det var sånn mulig i NRK. Det var det jeg ville. Snakke med professorer i tre timer og skenke dem. Han der Ola Bortmo tok jo en akivitt. Ja, nettopp, ja. Mens Rådiv satt der og bare ristet på hodet. Dette er ikke en god idé. Dette er ikke en god idé. Han har sikkert vært med Bård Moe på noen fester. Jeg skal holde deg med det her. Men vi var på 40 versus 20. Ja, det var vi. Jeg kjenner at det på en måte, jeg tror det gjelder veldig mange at man krymper litt. Man er glad, man er litt ferdig med å sparke fra seg 20-årene, forhåpentligvis. Her heter det dere som er gifta dere, dere var 18-19 år gamle. Hold sammen, ikke slå opp. Men hvorfor blir man sånn småflau over å se tilbake på 20-årene? Ja. Er det noen grunn? Nei, jeg tror ikke. Jeg vet ikke om jeg er så flau, men det man kanskje blir flau over er at man, eller i hvert fall jeg da, idealiserte en type... som jeg på mange måter har sett skyggesiden av i voksne alder, for å ta det litt alvorlig. At jeg levde i et utrolig alkoholisert miljø, og jeg har sett hva den livsstilen, hva den i verste fall kan føre til. Og til og med mange av de menneskene Nå sier jeg kanskje for mye, men som var akkurat i det miljøet jeg snakket om. Last Train-miljøet og de kule rockerne. Mange av de, og i omlandet, uten å nevne noen, har det gått veldig bra med. Det er alltid vinnere, og det er de vi kanskje ser og legger merke til, men det er ganske mange som har gått dukken av de menneskene, av de kuleste av de kule der. Ja. Og det er ikke bare, ja, også har jeg sett det i andre, det er det man gjør seg erfaringer i livet som kanskje det gjør at man blir litt døllere, litt mer alvorlig, men det er jo fordi man har fått seg noen støkker og sett at livet ikke bare er en lek. Jeg tror det var, jeg leste en av de der køskromanene, der sier hun det, jeg gang på gang i livet har jeg prøvd å leke, men kommer liksom ned til det samme igjen, at livet tross alt er en alvorlig ting, da. Og det er jo sånn, det er noe trist, og det er noe, men ja, nei, nå ble jeg kanskje litt melankolsk her, men det sanne svaret er vel at man liksom opplever at livet er ikke bare er lek og at alt det man synes er kult kanskje ikke er like kult når det kommer til stykket. Nå tenker jeg bare høyt her, mitt møte med litt på utsiden av kultursektoren, eller jeg skulle si kulturbransjen, for der er det musikk, film, alt mulig, kjendiseri, At det er mye mer stolt i identitet og tilhørighet knyttet til det, enn for eksempel hvis finansfolk drar ut, så er det mer utblåsning, fest, moroturer, men tilbake til litt en annen identitet igjen, mens det er mye av den kulturbiten, at du lager mye av din identitet og din tilværelse i dette livet her, hvor du bruker mest parten av tiden din, energien din, du skriver, jobber, tenker rundt det, havner, og så er det kort vei derfra. Alkoholen da, veldig mye alkohol. Ja, også når jeg har blitt idealisert, nå tror jeg ikke det er så mye sånn lenger, så det er jo ikke bare jeg som har forandret meg, det er jo hele kulturen, kanskje kulturen er blitt forstreit. Jeg vokste jo opp med foreldre som jobbet i kultur- og kunstbransjen, det var jo enormt mye festing og alkoholmissbruk, og mange av barna har jo lidd under det, ikke sant? Mye drugs også, vel? Ja, men i det miljøet jeg vokste opp i var det mest alkohol. Og Men samtidig husker jeg at det var en sånn idealisering av det også, at de lo av folk som ikke drakk eller sluttet å drikke, fordi da kan man jo ikke være kreativ lenger. Nei, nei, nei. Herregud! Og hvem er han der, et kristet folk som ikke drikker? Det er sånn virkelig... en sånn idealisering av egen livsstil, men når det er sagt så har jo hele, i dag er jo ikke jeg vokste opp som en del av teatermiljøet eller det var der moren min jobba i dag er jo ikke da går jo skuespillere hjemme og trener mens de før gikk på bar så hele kulturen er jo blitt kanskje forstreit idrettsutøver også? akkurat samme? ja, akkurat samme Men det henger sammen med noe vi skal snakke om senere, tror jeg. Det er dette presset om å prestere. Fordi før en skuespiller fikk fastansettelse på et institusjonsteater, da var du Berga, som deg i NRK. Da kunne du bare, du måtte liksom stå på scenen de timene du hadde forestilling, men ellers kunne du bare gå opp og fylle. Mens i dag så skal du helst breake, du skal være med på, holder ikke å være på teater, du skal være med på film, du skal være med i serier, du skal stille opp på intervjuer, du skal... helst ha en kleskolleksjon på si og i det hele tatt. Men det var nesten mer som en forventning og krav at du i hvert fall var det lagt, og ikke i hvert fall posisjonerte deg litt i sosiale sveren vel så mye som det profesjonelle? Kanskje litt omvendt nå? Ja, kanskje, eller man skal jo posisjonere seg i det sosiale i dag også, men kanskje hele tiden gjennom nye prestasjoner, nye, ja, hvor det liksom, hvis du skal vinne, at det er mer, jeg tenker for å si det enkelt, er det mer konkurranse i dag, tror jeg. Så for å vinne konkurransen i dag, så lønner det seg å ikke drikke alkohol. Det lønner seg å ikke miste en dag i bakfylla. For da henger du etter de andre. Jeg tror det er det det handler om. Jeg tror du er inne på noe der. Er det en veldig maskulin tankegang at man skal komme og komme frem til et mål? Jeg liker å tenke på maskulin og feminin som ikke kjønnsavhengige begreper. Det er veldig sånn at man tenker maskulin som noe mannlig og feminin som noe kvinnelig, men jeg tenker mye mer på at Det handler mye mer om, det kan vi gå i ting på definisjon og sånt, at det er veldig sånn der man skal komme seg, man setter seg veldig klare mål. Det er veldig sånn målbasert, progresjonsbasert liv da. Ja, det tror jeg. Og jeg tror i typiske mannemiljøer også at tror nok menn er glad i å måle og da tenker jeg mer på sånn finansmenn og sånn som disse sportsklokkene alt dette med å løpe birken og den besattheten av alle mulige sporter hvor man kan måle resultatene nettopp fordi man kan konkurrere med hverandre men det finnes damer som konkurrerer sikkert på litt andre felter kanskje. Jeg synes det er veldig interessant, for det er to typer spørsmål når jeg ikke har snakket med noen på en stund, og lurer på hvordan det går. Og jeg får følelse av at det ene spørsmålet er veldig feminitlet. Min definisjon av feminit er sånn at du er veldig fokusert på den situasjonen du befinner deg, og at du skal ikke jage fra det ene til det andre, men du er veldig sånn For eksempel en god samtale. Dette er for meg en feminin setting. Mens noe maskulint er hvis jeg skal fra A til B, at jeg skal kjøre bil, fikse noe, ordne noe, rasjonalisere noe, analysere noe, så er det en veldig maskulin øvelse for meg. Og det er sånn at jeg får to typer spørsmål. Det er det ene som jeg føler er et veldig maskulin spørsmål. Går det bra? Tjener du mye penger? Ja. Og så er det andre spørsmålet her. Har du fine dager? Koser du deg? Er det deilig å være sin egen arbeidsgiver? Jeg setter mye mer pris på spørsmålet, men jeg synes det er mye mer interessant, for den tilværelsen, den tanken og den ideen er mye mer tiltrekkende, synes jeg, enn den pengemaskelinene din. Man kan si at penger blir fort... penger er noe veldig, i min anledning, masklingrent, for det handler om at du har penger på bok, så kan du få til å vokse, du er alltid utrettet for økt lønn. Så er det målbart og lett å sammenligne med andre, ikke sant? Og det er vel derfor folk som har mer enn nok vil ha mer, fordi de har bare begynt å sammenligne seg med andre som er like rike, og de må hele tiden ligge i tet. Mens det du kaller feminine... egenskaper er kanskje mer, dette er kanskje et skille mellom kvantitet og kvalitet da, ikke sant? Hvordan har du det egentlig, som er typisk sånn kvinnespørsmål kontra har du mange jobber og tjener du mye penger akkurat nå? Ja, det er jo det, for det er jo sånn der du ser jo, apropos, det er jo den podcasten til han der, Håkkesbra, han Erik, som har vært i VG og Gud bedre, Follestad, han i den humor- VG-klikken der. Og Morten Ramå har også hatt en sånn podcast, hvor menn snakker om følelser med hverandre. Det er jo en veldig femning, bare hele spørsmålet. Podcasten heter jo Hvordan har du det, mann? Som er jo nettopp den der... Og det er litt interessant å se hvordan samfunnet... Kanskje det har vært pendlet samfunn. Jeg husker ikke helt annet enn kulturer opplevde på 80-90-tallet, at det var et mye mer maskulint samfunn. At menn var mer maskuline, i form av de klassiske begrepene av maskulinitet, at det styrker mannlighet og hele den biten der. Det er mye mer feminisert samfunn, at mann også har blitt frivillig eller ufrivillig, og så har blitt feminisert i store grad. Jeg vet ikke om du tenker det? Jeg tenker at det er kanskje en tendens, og kanskje det har vært en stor... en litt større tendens siden 80-tallet. Og hvis du går tilbake til 50-tallet, så var det maskuline idealet enda mer maskulint. Men samtidig så synes jeg jo jeg ser oppdomstring igjen av veldig maskuline idealer. Jeg mener Andrew Tate, og blant unge, jeg har en datter på 15 år, hun forteller at disse unge gutta på ungdomsskolen, de kommer med liksom, ja veldig sånn, de kommer med mye, plutselig er det veldig kult med sånn kvinnehat og Og det er jo ikke så veldig feminint. Det er jo litt sånn tilbake til litt, ja, det er kanskje særlig i relasjonen til kvinner da, at det er blitt en slags, jeg vil tro at det er en motreaksjon på det du snakker om. At mange opplever at vi lever i en verden som er laget for og av og til kvinner. Nå må vi hevde de maskuline idealene igjen og Jeg har en feeling av det også, at det blir litt sånn protest spesielt. Er det noe tenåringer liker, så gjør det stikk motsatt av... Røyking har blitt inn igjen. Nettopp. Ikke sant? Etter at alle skuespillerne har sluttet å drikke og røyke, så nå kommer tenåringene og begynner å drikke og røyke og dope seg. Yes, og fy faen, det er så mye... Nå er jeg ikke en byløve lenger, men nok folk som visker meg hører at kokainestandarden jeg har fått på utstedet i Oslo er jo helt normalisert. Ja. Det er akkurat det der. Hva er det jeg tenkte på? Jeg tror harsj har blitt mye mer vanlig enn det var... Jeg har bodd mange år i Frankrike, der var jo det nesten mer vanlig enn alkohol. I Men det lurer jeg på om det nesten er blitt i Oslo nå. Ja, jeg tror også det. Jeg vet ikke helt om det er en motreaksjon, eller om ting bare er normalisert. Tilbake til normalen. Men kokain har vel aldri vært sånn spesielt, men det har alltid vært dyrt. Og en sånn... Og jeg vet ikke helt, altså jeg får jo også beskjed om kontroversjoner og sånt, det er veldig overgrevet, det er noen veldig synlige som tar mye cola, mye MDMA og den type ting, men det er minoritet, de fleste drikker, de fleste er moderate, tar kanskje litt weed og sånt, men... Det er vanskelig å si, for hvis du byr for eksempel et par case med kokain, så kan det virke som at det gjelder alle. Man kan jo bli biased av... Men gjør de ikke undersøkelser av klokkene og finner ut at... Sånn de finner ut av hvor mye. Jo, jeg tror det. Jeg tror man gjør undersøkelser av klokken og finner ut hvor mye som er konsumert i løpet av en helg, for eksempel. Hvis det er fare for raid i en litt shady leilighet i Oslo, og folk bare skyller ned kokain i do, så vil det fuck opp hele statistikken rundt. Ja, sånn kan du ødelegge for naboen din. Jeg tenkte med det der med Det som er sånn med det maskuline/feminine synes jeg, er at hvis du ser på det som en akse, at hvis du blir fullstendig maskulin, så er du da veldig analytisk, logisk, rasjonalitert og orientert. Du er ikke i stand til noen medfølelse, du kan nyte situasjoner, du sliter med, du ser ikke meningen med ting som ikke går noen sted. Kulturopplevelser og sånt, at du er veldig måldrevet. Og så er det Det er mange styrker som har maskulinitet, og det snakker jeg uavhengig av kjønnene, at det finnes kvinner som er ekstremt maskuline. Da er vi enige om det, at når vi snakker videre nå, så snakker vi om disse egenskapene, men velviten om at det finnes kvinner som også har mye av dem. Jeg tror det er et klassisk eksempel, den beinhare businessdama som ikke har noen følelser, og hun er veldig maskulin. Det tenker jeg på som en veldig maskulin kvinne. altså kvinner da og på motsatt side så tenker jeg at hvis du er maks-feminin så er det kanskje litt overfølsom du er veldig i nå du er kanskje litt overtenkende du trenger å bli ledet og det er veldig mange menn som er på den veldig ekstrem feminin at de greier ikke ta hånd om seg selv, kanskje. Og de greier ikke å sette seg selv nok mål. Jeg tror det er en balansgang både for kvinner og menn, at hvis kvinner blir for maskuline, så blir de veldig målorienterte, og hvis de blir for feminine, så blir det veldig lite tak i det. Og sammen med menn også, som er overfeminine, så er det et eller annet litt sturslig, litt sånn som man kaller beta, eller noe som ikke... Så den balansegangen som jeg tror begge kjønn bør være på, er at de har nesten like mye feminine og maskuline kvaliteter, sånn at du både kan bli ledet, lede, at du setter deg mål, men også har evnen til å sette deg ned og lytte til andre, og skjønne følelser uten at du blir sånn... Kort sagt, det er min idé rundt begrepet. Det høres fint ut. Det eneste jeg sitter og tenker på er at her har man puttet masse egenskaper oppi hver sin sekk. Og så vet jeg ikke helt om det å være for eksempel veldig følsom, øh... kanskje intuitivt opptatt av det kvalitative framfor det kvantitative. For det første vet jeg ikke helt om det egentlig, så er jeg litt usikker på kjønnsindelingen her, men henger det nødvendigvis sammen med et ønske om å bli ledet? Jeg tror noen mennesker elsker å bli ledet. Ja, men er det fordi de er forfølsomme? Eller handler det om noe helt annet? Det var det jeg ble sittende og tenkte på, men vi trenger ikke å finne noen fasit på det. Jeg tenker på høyt her nå, for som du ser alle par, så er det alltid en som leder den andre, og det er ikke nødvendigvis en mann som leder kvinnen. Du ser ofte sånn, spesielt på reiser, så ofte sånn, hvem er reiselederen i paret? Jeg tenker ofte det er den som er mest maskulin i paret, mens den andre bare dilter etter og tar ikke noen beslutninger, mens den andre tar alle beslutninger, har full kål på de, så det er veldig rasjonalt. Det er jo feil ofte kvinnene, jeg tenkte i sånne latinofamilie, hvor kvinnene er liksom sjefen over, og det merker jeg i mange familier at det er kvinner som styrer med alt hvor de skal, når de skal gjøre ditten, hvor alt som har med logistikk å gjøre, det er jo også en planlegging og organisering som veldig ofte faller på kvinnen. Så hun må jo også ha egenskaper i retning av å planlegge og styre her. For det har jo kvinner tradisjonelt gjort. Og det mener jeg er misforstått feminitet. Det mener jeg er maskuline egenskaper. Ja. I mine øyne da. Men det trenger jo ikke å være på alle felt, det kan jo være på andre ting, så plutselig switcher det helt. For eksempel, nå sitter jeg i en 100% for meg fem-nivå, så jeg skal ikke opp noe med det, jeg skal ikke noe sted. Jeg må sitte og nyte samtalen, så det er veldig hyggelig å møte deg og prate med deg. Etterpå skal jeg kanskje gå og handle og fikse dette, og analysere dette og se på tallene, for da går det en annen modus. Så jeg mener man veksler mellom disse tingene hele tiden, og den sunne miksen i livet er at du har for mye av det ene eller det andre. Ja, det kan vi være enige i. Jeg vet liksom ikke hvor hensiktsmessig det er. Det blir fort vanskelig hvis vi skal fortsette i all evighet å kalle dette maskuline og feminine egenskaper. Jeg vet ikke hvor hensiktsmessig det er i lengden, men det er en annen... Fordi det vil hefte ved kjønnene, selv om du prøver å løsrive det fra kjønnene. Men jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg har jo studert filosofi, og der er det jo en lang tradisjon nettopp for å, for det første regnes filosofi som et maskulint fag, fordi det er fornuften som alltid opp gjennom historien, så har man tenkt at det er en maskulin egenskap, fornuften. Og derfor er filosofien, som er fornuftens fag, eller har vært det, det er et maskvint fag. Mens følelser, det er kvinnen. Og kvinnen er kropp og følelser og hysteri. Og hun må du aldri stole på, aldri overlate makt til. Dette er jo historien om kvinnen og mannen. Mannen er den fornuftige, han som kan lede ting, og så videre. Mens kvinnen er følelsesstyrt og irrasjonell. Mens det vi tror vi kan være enige om er at vi trenger både fornuft og følelse. Jeg kjenner like mange par som har helt motsatt karakter. At mannen er den irrasjonelle, uansvarlige tulleboken, mens kvinnen er på en måte sånn... Så de der rollene der, jeg vet ikke om det er bare et moderne samfunn som har åpnet opp for muligheten for at den litt gamle strukturen... ikke gjelder det lenger? Ja, eller kanskje man får vist at ikke disse kategoriene holder lenger, at både kvinner og menn har tilbøyelighet til å være både fornuftige og følelsesstyrte. Ja. Men psykologi er vel også sett på som en veldig feminin styrretning i motsatt ende? Ja, det er det vel. Nettopp fordi det handler om, også fordi det er en slags omsorgsbit der. Nå er det jo mest damer som går på psykologi, men det handler jo om at damer er smartere enn menn og har bedre karakterer. Apropos fornuft og følelser. Men så kan man jo da spørre, er det lurt at de som er medlemmer mest brainy, sånn teoretisk sett, er de som skal sitte og gi oss omsorg i livets kjøreste faser, kvinner eller menn. Jeg vil, jeg tror jeg... heller ville gått til en gammel sjømannsprest enn en sånn flinkest dame med bare seksere, helt ærlig jeg er kritisk til den utviklingen der. Kvinner er smartere, hvordan måler man det? Men hvis man måler smart på den tradisjonelle måten som er å være teoretisk sterk, og det er jo det man alltid har ment nå snakker jeg opp gjennom historien at det er menn som er teoretisk sterke for det er menn som er fornuftige og det skulle jo tilse at menn gjorde det bedre på universitetet med teoretiske fag, men når kvinner nå er sluppet til, så viser det seg jo at kvinner ofte gjør det bedre i teoretiske fag, og da begynner liksom meningen, da synes jeg liksom det ikke lenger gir så mye mening å liksom kalle det feminine og maskuline, eller da blir det ja tradisjonelt meningen, så har man kalt disse egenskapene maskuline og feminine, men er de egentlig det? - Tror du du må skrive en bachelorprogram av dette for å få det ordentlig ned? - Jeg tror det! - Ta fri fra podcasten og gå og skrive en større avhandling. Men hva var det du sa før det igjen? Hadde jeg gått poenget? Jeg glemmer det alltid. Vi var på... Jo, jeg har også en tanke for det. Det er en av mine favorittforfattere. Herregud, jeg får så mye tyn med hver gang jeg sier det. Han her nevner jeg hver eneste episode. Da går det en sted som folk tar en shot. Er det Jordan Peterson? Nei, han er ikke en av mine favorittforfattere. Jeg har faktisk ikke lest Jordan Peterson. Det var ikke slett for at jeg hadde sett... Jeg følte jeg hadde sett og hørt noe av han i podcaster og YouTube, at jeg kjente materialet godt nok. Det er det jeg setter Nasim Taleb. Han kommer med et veldig godt eksempel på dette her med å være teoretisk smart, altså akademisk dyktig, og tenke rasjonelt til... og det han kaller for street smart. Altså mennesker som kanskje har hoppet av på ungdomsskolen i videregående, men som har en evne til å orientere seg rundt i samfunnet. De vet hvordan mennesker fungerer, de vet hvordan de skal få det de vil ha, de vet hvordan de får føre, de vet hvordan de oppnår ting, hvordan de skal snakke med mennesker, og selge. Det tenker jeg er veldig street smart mennesker. Jeg kan ha et test på deg nå. Jeg får nesten alltid samme svaret. Hvis du skal slå kron og mynt, Og så kommer du inn i en setting hvor det slås kronemynt, og så kan det sitte to stykker, så står du bare og ser på litt på siden, så får du vite at det har blitt slått kron 99 ganger på rad. Og så er det så spør jeg, hva tror du det neste myntkastet blir da? Hva sier du da? Du sa 99 ganger på rad. Du kommer inn i en setting, og så er det noen som holder på med noen myntkaster her, så sier jeg noe sånn, nå har det vært, så ser du at du kan se også at myntkastet som skjer før deg, det 99. myntkastet, lander på kron. Og så sier jeg noe sånn, det har vært kron 99 ganger på rad her. Hva tror du den 100. gangen blir? Hva er sjansen for at det blir kron neste gang? Ja, det er større sjanse for at det blir kron neste gang også. Skulle liksom den ene prosenten slå til akkurat nå, - På dette kastet? - Men tenker du ikke at det er 50-50 kroner om mynt uansett hvor mange gangene i forhånd det har vært? - Ok, nå ble jeg lurt. - Nei, det er ikke det. - Jo, jeg skjønner. Da du fortalte meg, da du kom så langt i historien at du hadde sagt at 99 av gangene hadde falt på kron, så sa jeg at jeg tenkte, ja, men da ligger det vel en sånn liten jernklump, da er vel den mynten manipulert på en måte, for det er jo ganske usannsynlig. Og da tenkte jeg, ok, da er dette en mynt som er manipulert på et eller annet vis. Det fikk jeg gåss ut. Hvorfor det? Du er den første personen jeg snakker med som faktisk har sagt det. Men stemmer det? Det er poenget hans at hvis den havna 99 ganger på rad, så er det statistisk sett... At du tilfelligvis kommer inn i en sånn setting, er det ene. Men 99 ganger på rad, det er helt åpenbart at mynten er rigget. Ja, men det jeg tenkte på var sånne tærninger, for de tærninger som faller på 6 hver eneste gang, de har jo en sånn liten blyklump. Så du er 3-tusmart og street-smart? Du er full pakke? Hva sier helsike? Det er den sprikende spagaten jeg har stått i hele livet. En foten på last trenden, andre på blinderen. Jeg er på blinderen, jeg selger, jeg er smart. Hva skal jeg gjøre med alle smartene? Jeg har begge kamerene fylt opp. Men menn, jeg spør menn veldig om det, spesielt på byen. Alle ser på meg, spesielt de som har... gode matte-karakterer og sånt også. Se på dem og bare sånn: "Olvgang, det er alltid 50-500 kroner mynt, du må jo vite, du kan vel sånn synlighetsregning og sånt igjen." Og tar ikke innover seg på en måte det virkelighetsaspektet, ikke sant? Ja, ok, matematisk sett så er jo det kanskje sant, men i hvilket sted i verden kan du finne et mynt som lander til ny gang på samme sida da? Men da er det jo antagelig lett å manipulere også. Det er interessant med manipulasjon, at det handler om At man kan manipulere veldig teoretisk smarte mennesker, fordi det er følelsene man manipulerer, ikke intellektet. Og det er skummelt. For når du snakker om sånne mennesker som kan cellere og sånn, så tenker jeg med en gang manipulatorer, ikke sant? Og det er skumle folk, altså. Jeg tenker også på noen manipulerer, men jeg tror også de bare egentlig forfører også. Ja, ja. forfører oss til... Og alle som gode selger sier at det er mulig å selge deg nå hvis du ikke er interessert i utgangspunktet i produktet. De greier ikke å selge deg en... Men det er mye multi-business i salgsbransjen, altså. Det er mye løgn og fanteri. Jo, jeg mener det. Jeg... Dette er nesten så jeg ikke tør å si, for jeg er redd for å få en gærning på døra i morgen. Det får du uansett. Ja, det får jeg uansett. Men rett etter at jeg var ferdig med hovedfaget mitt i filosofi, så var jeg så blakk, og jeg måtte bare ut og ha meg en jobb på dagen. Jeg var på overtid, og Ikke noe mer studielån, ikke noen penger å få på NAV, ingenting. Så da tok jeg meg en salgsjobb. Og tenkte nettopp, nå kan jeg bruke street smartnessen min til å drive med telefonsalg. Og faktisk, jeg gjorde det ganske bra, men det jeg oppdaget etter hvert var at det vi... solgte inn, og var blitt liksom bedt av disse salgslederne om å selge inn, og vi var jo gitt en slags sånn salgsspeech, det var jo ting som, det var jo bare bløff. Så da sitter jeg etterpå og kjenner at jeg har solgt folk ting, og fått til å skrive ned på kontrakter, hvor mitt navn også står, produkter som ikke finnes, som de aldri får. Så her har jeg blitt, jeg har blitt manipulert til å manipulere andre, og det satte jeg en sånn, jeg har Jeg har slitt skikkelig med det. Jeg bare synes hele den... Og derfor, da du nevnte sånne streetsmarte folk som er selgere, så tenkte jeg på de gutta i det firma der, som er også... Og når du sier de er forførere, de er jo også... De har en ny dame hver helg, liksom. Og ja, det er... Det er veldig rart, for det er sånn min erotopi av ideen av en seller, at en veldig forførisk, pratsom fyr som du merker at du liker med en gang, som gjerne kanskje bruker litt navnet ditt, og blir veldig fort kjent med deg, men som på en måte også hvor det alltid er noe action, det er noe tiltrekkende, det er alltid energi, de skal ut på byen, det er alltid noe gøy på gang. Veldig sånn, ikke eventyr, men at det alltid er omspunnet av noe veldig morsomt å være rundt i. Dette er jo definisjonen, eller i hvert fall en brøkdel av definisjonen på en nødvendig siste, ikke sant? Som alltid, jo, men som driver med lovebombing på menn og kvinner, er supersjarmerende, kommer under huden på deg kjempefort, du digger. dem, og det er alltid noe spark og noe spenning å være sammen med dem, så de er tiltrekkende. Men da gjør du det også lagelig til for å bli, ja, det er lett å bli manipulert av de personene, hvis de viser seg også og vil utnytte deg. Men det er ikke sånn veldig typisk norsk arbeidsplass, eller vestlig arbeidsplass. Du har liksom mannlige selgere. Det er jo nesten bare som på en måte selskapsavdelingen er uvurderlig menn som måtte holde businessen oppe, og administrasjonen er fylt opp med kvinner. Og selgerne står liksom og sender lange blikk til resepsjonen. Nå har du kommet til ny administrasjon, da er gutta på jobb. Men de vil ha kvinner, vet du hvorfor? Fordi folk lar seg lettere lure av kvinner på telefonen. Så jeg... ble faktisk tilbudt etter at jeg sa opp den jobben, så fikk jeg en telefon og jeg ble spurt om å reise ned til Schweiz, og fikk beskjed om at du kommer til å bli møtt av Rolls Roycer og ha privatsjåfør og sånn, og der skal du jobbe med, og det jeg skjønte det var, gamle, rike mennesker til å putte pengene sine inn i fond som ikke finnes. Dette er det folk som driver med. Og så, ja... Men du sier det, sånn jeg fikk et goss, det er superinteressant, fordi det er nettopp den intusjonen jeg har av stereotopien av en selvrett, hvis det er en mann, så vet jeg på en måte at her er det et solgsspill på gang, mens kvinnen er mye mer oppriktig. Hun vil ikke solgte dette, hvis hun ikke mener det. Så hvis det ringer en ung kvinne på 20 år til en pensjonist på 80, så tror kanskje den pensjonisten at «Nei, men denne unge, søte damen her er jo ikke ute etter å lure meg». Ja, men hvis det hadde vært en litt sløsk mann, så ville kanskje noen alarmklokker ringt. Men hva kommer det av, tror du? Nei, altså er det... Det er vel at kvinner ikke tradisjonelt sett ikke har vært i posisjonen hvor de har vært mektig nok til å kunne utnytte seg veldig mange. De har vært lenket til kjøkkenbenken med barn og unger. Det er menn som har vært ute i verden og kunnet lure og trikse, er det ikke det? Jo, historisk sett. Men den tilværelsen, hvis vi tar alle som er født, helt fra min generasjon, fra 80-tallet oppover, kjenner ikke til en tilværelse noe annet enn at vi ser en eller annen sånn sort-hvit husmors reklamefilm som er fra 50, 40, 30, 20-tallet. Min generasjon, og senere, vil jeg påstå at det har ikke noe forhold til den mor på kjøkkenbenken-biten i samme grad som tidligere generasjoner, så jeg vet ikke helt om det. Nei, men du, for å, nei, men og det var kanskje ditt du ville, nei det er nok fordommer, negative fordommer mot menn også, at flere menn er men kanskje det også har en historiske forklaring da, menn har sittet i maktposisjoner og fortsatt en dag i dag så er det jo mye menn jo høyere opp i maktposisjonen når du kommer men, og det er klart at har du makt så er det lettere å manipulere og utnytte folk, enn om du er nede på rangstigen, men Men at det finnes onde kvinner også, det er det jo ikke noe tvil om. Men høyt næringsliv er onde, er det det? Nei, men så tradisjonelt... Nei, nei, men jeg tror jo at det er flere mennesker som... er villige til å gå over lik for å oppnå fordeler selv. Jeg tror du finner flere av dem jo høyere opp i et maktsystem du kommer, fordi de søker seg til maktposisjoner. Og jeg tror i dagens samfunn at det er lettere for... mennesker uten moralske standarder å komme seg høyt opp. Før var det hvertfall et slags ideal at man skulle være redelig og ha rent med litt posen. Det var et moralsk ideal. I dag er er det ikke mer et sånn skamløst ideal? Gi faen og bryt barriere, tenk på deg selv, og ja. Jo, jeg tror jeg er på noe der. Det må vi følge opp med. Er du enig? Det er jo litt av en mutasjon til han Jordan Peterson, at at menn er mer ekstreme. Når vi da ser på hvem som sitter i styrene og har de toppjobben, så er hans klare mening på det at menn er mer ekstreme, det er flest menn i fengsel, de topper alle mulige statistikker i hver sin ende. Det er en gruppe menn som er villige, som du sier, til å gå over lik, de er ikke interessert i å bruke tid med familie, venner, de er villige til å gjøre alt, koste hva det koster vil, for å være i topp. av disse posisjonene her, og det er flere fornuftige kvinner som skjønner at det er veldig lite å hente der oppe, når de da må veie opp, skal jeg faktisk offre familieliv, barn, venner, det gode liv for bare å jage toppen. Noen få kvinner gjør det også, men jeg tror det er flere ekstreme menn som bare er villige til å være kvinner klinhakkegale og skalvit. Ja, pluss at jeg tror det blåser ganske kraftig på toppen nå da. Det er spissealbuer, og du skal være liksom, du skal være interessert i å være i et miljø hvor det er du blir ikke akkurat tatt hensyn til dine svakheter for å De blir utnyttet som regel. Et nådeløst miljø. Som du har skrevet om, så er det her med hyllesten av som er i tida nå, vær unik, gi faen, ikke bry deg om hva andre sier. Hva er det noe nytt av tiden, tenker du? Siden du skriver mye om det. Jeg har skrevet en del om det, og skriver faktisk en bok om det også. Men... det er ikke noe nytt av tiden sånn av i dag, men jeg tenker at hvis vi spoler tilbake til 50-tallet da, så var det liksom, var det, da sa man «Eier du ikke skammet?» og man sendte barnet i skammekroken. Skal bare dra oss gjennom en sånn historisk utvikling her, prøver å gjøre det kort. Men Og da var det å skamme seg, det var et tegn på at du hadde moralsk integritet, altså at du skammet deg når du hadde brutt normer og regler, ikke sant? Men så... ble det ekstremt på 50-tallet, det var jantelov, plutselig så ble denne skammoralen kvelende på individet, ikke sant? Og det ble for mye av det. Og mange skammet seg som ikke burde ha skammet seg over ting man ikke burde ha skammet seg over. Og så kom jo da 68'erne og gjorde opprør, ikke sant, mot hele skammkulturen. Og da slo man kontra. Da er det, nå skal vi ikke skamme oss i det hele tatt. Vi skal bryte, og man skal ikke følge normene, man skal bryte alle normer, man skal ikke skamme seg, altså de slo rett og slett kontra, ikke sant? Nå skal vi gjøre alt, alt det som var nei før, skal er ja nå. Og jeg, tanken var god, altså det var legitimt å gjøre opprør mot en veldig kvelende skamkultur, og tanken var god, man ville kvitte seg fullstendig med skammen, den er vond, og den kan være ødelegget hele livet hvis den blir destruktiv, men Men det jeg tror man dessverre har oppnådd med årene, det er at vi har ikke kvittet oss med skammen. I stedet så skammer man seg i dag over ikke å greie å bryte normer, altså over å ikke være crazy og unik og gær nok, over å ikke greie å skille seg ut, over ikke å greie å være original, ikke sant? Sånn at Og det er jo langt vanskeligere å være original enn å følge normene, så det er flere i dag som skammer seg og føler seg som loser fordi de ikke greier å starte sin egen podcast og leve av det, for eksempel. Det er veldig få som greier sånne ting. Å stå ut fra massen og komme seg ut av det trøtte livet på NRK, for eksempel. Som jo mange ville drømt om, å ha fast jobb i NRK. Det er jo mange som får sparken i dag. Men... Sånn sett er du et eksempel på denne kulturen. Men også har man begynt å idealisere skamløsheten. Det er ikke blitt mindre av den vonde skammen, men det jeg tror det er blitt mindre av, det er den sunne, gode skammen. Som er at man skammer seg når man er kjip med andre. Når man rett og slett er en drittsekk. Det er ikke knyttet noe skam til det lenger. Det er å se på hvem som når til toppen i politikken i USA og Trump. Dette er på en måte blitt sett på som... et møst for å overleve og komme seg opp og fram i samfunnet, og tenke utelukkende på seg selv, og bruke andre mennesker, fra at man blir bedt om å, hvis du skal lykkes må du skaffe deg masse kontakter, det blir masse overfladisk smisking, vennskap er blitt til egentlig bare springbrett for å komme seg opp. over skjerd, og ja, dette er bare noen av tingene da. Veldig interessant, for du tenker at man skammer seg mye mer over at man ikke har fått til mer i livet, at utviklingen litt den her, vet ikke om du har brukt Aristoteles som et eksempel på to typer aktiviteter, at det ene gjør du for å oppnå, og det andre gjør du for å nyte. Ja, eller han skiller jo mellom sånne instrumenter, altså at man bare, at man, det var ikke i den sammenhengen jeg brukte Aristoteles, men han skiller mellom, En sånn instrumentell livsholdning hvor alt handler om å oppnå, alt man gjør handler om å oppnå noe annet. Man gjør ingenting fordi det er verdifullt i seg selv, men bare for å oppnå noe annet. Og så skiller han det fra å gjøre aktiviteter eller handlinger som er verdifulle i seg selv da. Det var en litt annen sammenheng. Vi skammer oss kanskje mer over at vi ikke har fått til mer i livet, at livet står med et sted i hvil, at vi i sammenheng med andre, hvorfor har jeg ikke fått til dette? Kanskje det kommer alt fra materielle ting til... Men vi skammer oss mye mindre over det vi burde skamme oss over når vi faktisk behandler folk jævlig dårlig. Når vi har fått ghosting-ting, dating-kulturen og hele den pakka der. Men Aristoteles er faktisk relevant her, fordi de gamle grekerne var utrolig opptatt av at skammen er vår grunnleggende moralske følelse. Mister vi evne? Og det stemmer jo den dag i dag. Hva er definisjonen på en psykopat? Jo, evne. en som ikke skammer seg. Det er et kjernetrekk ved en psykopat, at de ikke skammer seg. Eller at de skyver skammen sin over på andre. Sånn at skammen, hvis ikke du skammer deg, og vi blir i dag oppfordret til ikke å bry oss om hva andre syns om oss, hvis man ikke bryr seg om om hvordan andre reagerer på oppførselen din, da blir du fort et monster altså. Det er jo det vi sier til hverandre hele tiden, ikke bry deg om hva du, hvis du tenker sånn, hva var det jeg sa i den podcasten i går, hva vi alle tror. Hvis jeg sier det i morgen til en meninne, hva tror du hun vil si da? Ikke bry deg om hva de andre tenker om deg. Og det er jo tidens melodi, ikke bry deg om de andre, gi faen deg. det er klart det gjør noe med oss. Jeg har gjort som et mantra for meg selv, så jeg gjør ting lettere for meg selv i mitt eget liv. Jeg vet ikke om disse to tingene er to sider av samme sak, om det kanskje er forskjellig, men det vil jo si at det å ikke ta noen ting personlig, er det samme som det å ikke bry seg om hva andre sier, eller er det to forskjellige ting? Jeg håper det er det siste. Ikke ta noe personlig. Altså hvis noen, hvis du... Så noen kaller meg nå? Ja, men det spørs jo hva du har gjort. Hvis du tråkker over mine grenser og behandler meg som en dritt, og jeg konfronterer deg med det. Hvis du da velger å si, greit, siden at du mener det, jeg velger å ikke ta dette personlige, vel, da synes jeg det ligner veldig. Da er du et eksempel på den skamløste moralen. Så det spørs jo... Det er jo greit å ikke bry seg så lenge man ikke har gjort noe gærent. Problemet er når du ikke bryr deg noe, når du bruker andre for å oppnå egne fordeler, når du ikke bryr deg om det heller. Så opphav og årsaken, det er ofte jeg tenker sånn, det er kanskje det positive i det, som er den der, så jeg merker spesielt folk som er i offentligheten, tar seg veldig fort nære av trolling, kommentarer, går veldig i kjelleren av eksterne intervjuer, som du overhodet ikke vet hvor kommer fra. Du vet ikke hva den personen står i som får seg til å si disse tingene. Så det kan være en forskjell på at du selv har provosert for den situasjonen, enn at det kommer noe helt overraskende på deg. For jeg har opplevd at folk er så veldig nære at hvis det kommer et fremmed menneske eller en kommentar eller noe på en fest, så bare sånn, at du ser litt, du har lagt på deg litt, eller på en måte, du har mistet deg litt, så kan det gå jævlig inn på folk da. Ja, nei, men det er jeg enig i, og det er jo det paradoxale, at vi lever i en kultur, hvor vi hele tiden blir fortalt, at vi skal stole på oss selv, gå våre egne veier, våge å være... og ikke bry oss om andre, og samtidig så er vi mer krenkbare enn noensinne vi har hatt oss krenket den minste ting. Og det er jo i hvert fall et tilsynelatende paradoks. Ja, det kan man grave litt i. Hvorfor er det? Jeg lurer på om det er fordi vi er så utrolig i dagens samfunn opptatt av på en måte image og hva vi fremstår som. Det er lite kjerne og mye omdømme, og hvis noen skrætser bort i omdømmet vårt, så blir det veldig farlig. Jeg vet ikke. Har valutaen vår forandret seg litt da, kanskje? Altså fra tiårene? Altså at valutaen er noe annet nå med... Instagram, sosiale medier. Jeg tenker at offentlig omdømme og inkludert det som skjer i sosiale medier og hvem du fremstår som der er jo blitt ekstremt viktig. Før så var det jo et mye mer skille. Du hadde et privatliv, og så hadde du på en måte det du gjorde i offentligheten. Men i dag så sauses jo alt sammen, og ryker det offentlige bildet ditt. Det er altså å ryke på en måte alt. Da er det ikke noe igjen. Jeg er veldig pusser når du sier det. Er det noe jeg synes er litt seksist, så er det privatlivet. Folk som er private, synes jeg er sexy på det. Det er til og med talt motsatt. Hvis du har både lever av private lever ditt, det synes jeg er litt usexy, faktisk. Hvis du lever av private lever? Nei, ikke sånn lever av kanskje å eksponere private lever ditt, eller er veldig utleverende utover en, skal vi si... så er det et eller annet jeg synes er sånn lite tiltrykk med det ja, noe smak, ja hva blir du ja, hvorfor det egentlig, det er jo interessant jeg tror bare sånn, det er for min egen at det er bare, altså Jeg synes selv den parrselfien er det beste måten å ekstremtifisere det på. Hvis du hadde dratt på en hyggelig tur og vært sammen med oss, og så har vi gått en tur, spist middag, hatt en kjempekveld, og så er det bare sånn «Vi skal ikke ta et bilde». Og det er så far så gutt, ta et bilde selvfølgelig, da har vi et minne om det på en måte. Jeg ville selvfølgelig fått noen annen ut av bildet, sånn at man får et ordentlig bilde. Men så er det som skjer at, hva gjør du med det bildet? Det er der det sprekker på meg at når du da ikke greier å nyte det øyeblikket med andre personen, der og da, og ikke dyrke det private, men at noen andre må ta del i det og bekrefte det, da dør noe litt inni meg, hvorfor må du ha den valideringen utenfor, kan vi ikke bare ha det her du og jeg, det er mye mye finere. Jeg tror man umiddelbart blir litt mistroisk da, litt sånn hvor bra er det egentlig, og det er noen som sier det, Det er aldri noen som legger ut så mye parbilder som folk som står rett foran en skilsmisse i sosiale medier. For det er et forsøk på å overbevise seg selv og omverdenen at nå har vi det jævlig bra. Kan andre bekrefte til oss at det ser ut som om vi har det koselig sånn at vi kan tro på det selv? Ja. Det var et veldig bra poeng fra en dramaturg som jeg leste, som sa sånn, hvis du skal prøve å lage en scene med to mennesker som har et veldig godt forhold, som er på et bra sted i livet, så alle går nesten i fell av da, bare sånn, de er på en fantastisk italiensk restaurant på en eller annen klippe, det er stearinlys, og de ser hverandre i dypte øyne og sier at de elsker hverandre. Og så bare... Det er altså hjemme og sånn, prøv å se det for dere. Det er noe som ikke stemmer her. Det der ser veldig, veldig rart ut. Så prøv å se for dere en fredag kveld med to stykker i joggebokse, noen takeaway, skal se på en film under en pledd. Vil ikke du ha folk en bedre følelse av de to? Og det synes jeg var så utrolig godt poengtert. Ja, det er noe sånn krampaktig også. Men sånn, ja... at man trenger de der overidylliske omgivelsene og romantikken for å skape en illusion av at nå er det romantikk på innsiden. Men det var det private biten da, at den private forsvinnemuligheten, det er jo sånn der, jeg har jo yngre estere som har vokst opp med sosiale medier før det var noen aldersgrenser eller noen ting, og for dem er det så nødvendig. å dele det som foregår i livet deres. For meg er det, og sikkert for deg også, bare å snu mobilen motsatt. Det vrenger seg. Jeg husker første gangen jeg så folk ta selfie. Jeg husker jeg bare tenkte, jeg skal ikke åpne an. Jeg piltet seg selv. Det tok jo ganske lang tid før Jeg vil tro det gjelder alle i min generasjon før vi venter oss til den skamløse skrytingen som foregår i sosiale medier. Vi er jo vokst opp med at man skal liksom, ja, man skal ikke skryte og sjove med seg selv på den måten. Jeg tenker sånn, ja, hva har vi? Mens nå reagerer vi ikke på det lenger, for det er blitt, det er overalt, og vi gjør det selv. Ja. Jeg er stolt av meg selv for å ha gjort dette og dette. Veldig ofte man sånn ... Ja, det er jo det sosiale medier er. Det er ikke alt man legger ut der. Er det noe nytt å tenke sånn? Fordi det eneste setting jeg kan tenke på å være stolt av noe som helst, det er når ungene mine får til noe. Da blir jeg så kry. Jeg blir så stolt. Det kan være det minste ting. Herregud, det er min. Det er min jente. Ja, for du kjenner på den der - Du tar det til deg. - Jeg er så sinnssyk. Det er ingenting som kan gjøre meg mer stolt enn hva barna har fått til å ha gjort. - Men det er ingenting som genererer så mye klikk i sosiale medier som barn heller. - Er det ikke det? - Nei, er det ikke det? Er ikke det sånn at folk legger ut søte bilder av barna sine? Er det ikke ekstremt mye oppmerksomhet de får da? - Et type bryllup og sånt? - Jo, kanskje. - Jeg vet ikke. - Nei. Jeg skjønner ikke sosiale medier, for her føler jeg at det ligger ut ting som kan være nyttig og bra, og så får jeg 50 likes på det, og så ligger Torbjørn Rød-Isaksen ute i et champagneglass hvor han bare ser inn i kamera, så er det 50 000 likes. Det var et dårlig eksempel. Det er fordi de liker Torbjørn Rød-Isaksen bedre enn deg. Det er sånn du skal ta det. Du skal ligge i fosterkilling og gråte. Jeg tenkte at jeg bare la opp den smersen jeg har mot meg selv. Ikke sant? Håper det går bra, Torbjørn. Eller kommer du til å klippe bort akkurat dette? Dette skal jeg klippe bort. Dette var jo fullstendig selvutmyrkende. Ikke sant? Å snakke om å drite på å drage. Men... Trubel Ristaksen, han er ganske privatmann også. Det var et merkelig eksempel. Han tror jeg er veldig glad i skille mellom det private og det offentlige. Jeg har fått eksempel psykologisk priming at det siste bildet jeg så på før du kom var faktisk Trubel Ristaksen på Instagram. Det var en interessant psykologisk greie. Hvor var vi? Du skriver at alt vi snakker om nå er det Det er et ord som vi ingen har lyst til å bli koblet til eller forbundet med, men narsisisme. Ja, og det er jo et veldig opprød... Det er jo et motord nå. Men jeg tror... Det er jo seriøse forskere, de er riktig nok amerikanske, men som har... Kristoffer Lersch skrev jo kulturell narsisisme, det tror jeg var i 1979. Og det er jo blitt en sånn konservativ klassiker, for han kritiserer jo nettopp det at kulturen legger alt for mye vekt på individuell selvutfoldelse og egoisme og så videre. Men så har det skrevet en oppdatert versjon, som seriøse forskere som mener at de sitter på nok forskning til å kunne påstå at narsisistiske trekk, og da bruker de liksom ordentlig disse trekkene som hvis du skårer høyt nok så kvalifiserer du til en personlighetsforstyrrelse at de øker markant i hele den vestlige verden og derfor mener de at det må være kulturelle forklaringer på det da og det er jo ikke så... å forestille seg når vi lever i en kultur som er så individualistisk og som oppfordrer oss til å dyrke det som er spesielt med oss at det tipper over for flere og flere men det skumle med det er jo er jo at narkosis... En ting er at folk bare skryter av seg selv på Facebook og er fulle av seg selv. Det kan man jo irritere seg over eller le av, eller... Ja, ikke sant? Mens det skumle med det er jo at ordentlig narsisisme er jo virkelig, det er jo mennesker som er manipulerende, mangler fullstendig empati, og hvis empati er noe vi lærer, og at folk liksom i dag og kanskje ved å sitte så mye være så mye på nett og ikke altså hvis empati er noe som læres i samspill med andre, og mange nå nesten lever hele livet sitt på nett og ikke lærer seg empati, så er jo det veldig skummelt, fordi å bli utsatt for narkosister i nære relasjoner, enten det er sjefen din eller en romantisk relasjon, det kan ødelegge deg for livet, det er traumer, det er ikke noe å spøke med. Så det er lett å leie av narkosismen som en motegreie, men det er jo egentlig... hvis mange nok blir utsatt for de negative effektene av narsisisme, så er det ganske skumle saker. Jeg vet ikke helt, men det føler, det der empati medfølelse, for jeg har liksom hatt en idé om at narsisisme er sånn veldig meg først type ting, også veldig sånn at du får dratt omgivelsene i enhver retning til at det gavner deg på et vis, spesielt hvis du møter en narsisistisk partner, så vil du etter hvert merke at den personen vil prøve å isolere deg fra de andre konkurrerende, så all oppmerksomhet havner mot deg. Det var min idé, stesisme, mens den empati-biten er kanskje heller mer mot psykopati. Det er et trekk i narkosisme at du mangler, altså hvis du har personlighetsforstyrrelsen, narkosisme, så enten mangler du eller er veldig lav på empati. Du kan ha stor, og det er det skumle, Du kan ha stor kognitiv empati, altså stor forståelse for hva andre føler, og det gjør deg til en kjempegod manipulator, men du føler ikke med deres lidelse. Når alt handler seg om å dra fordeler av ting selv, da kan du bli en supermanipulator som ... Og så er det jo malinjeformer for narcissisme, altså folk som benyter å se andre lide, fordi det gir dem en følelse av å være mektige og ha kontroll. Og det er jo det folk som havner i romantiske relasjoner med sånne mennesker ofte opplever. For eksempel når de isolerer folk eller påfører dem smerte, for å sette dem ut av spill så gir det nøysesisne en det fyrer opp under dette grandiose mektige selvbildet av at de er guder som kan spille med andres følelser og hvis de ser noen lide fordi de gjør noe med dem så gir det en følelse av makt, ikke sant? Jeg kan få denne personen til å lide. Det er ganske skumle saker. Men er det forskjell på en narsisist og narsisisme? Narsisistiske trekk, når man snakker om narsisisme, så kan man jo også, så snakker man jo, for eksempel hvis man sier at narsisisme øker i kulturen, så er det jo bak en sånn uttalelse, så kan det jo bare ligge at narsisistiske trekk øker. Folk blir mer selvopptatte, folk blir mindre empatiske, folk blir mer opptatt av egenvinning, og folk blir mer og mer... Å være oppmerksomhetssyk er jo også et... Narsisister har jo et grandiøst selv som de må opprettholde gjennom at andre gir dem bekreftelse på at de er så store og mektige som de selv ønsker å være. Tror du for eksempel nysingle får narsisistiske tilbøyeligheter eller vibber for å kunne komme ut av by på seg selv, og da må man på en måte også si sånn her ... være veldig selvopptatt. Det er også på en måte en indikator at hvis folk er ferdig med å bli signert, de forandrer alltid profilbilder på Facebook, har jeg lagt merke til. Ja, men det er vel for å gjøre seg mer attraktiv, for nå skal de ut på sjekkeren, liksom. Jeg vet ikke, jeg tenker kanskje at jeg misstår mistål, nei, misforstår kanskje at det er en ting å være litt selvopptatt, men det er kanskje lang vei fra å være selvopptatt til narsisist da. Det er kanskje det som bølger. Ja, jeg tror man kanskje skal ha, det er mange selvopptatte mennesker og mange som er selvopptatte i forskjellige faser i livet, ikke sant? Og Men de snakker jo, folk som forsker på narsisisme sier jo også at ungdomsårene rundt 20-årene så har de fleste flere narsisistiske trekken, for eksempel blant 70-åringer. Og det er jo en sunn narsisisme, og du må jo ha en viss tro på deg selv og dine egne evner, og du må jo ha en selvoppholdelsesdrift. Er du liksom helt tappet for, tror du at du selv er... For å si det litt brutalt, hvis man hadde hatt et helt realistisk selvbilde, så ville man kanskje ikke våget å gjøre så mye. Kanskje det må være litt oppblåst for at man skal i det hele tatt våge seg ut blant andre mennesker. Det er veldig sprøtt på det. Hvordan vi ser på oss hele speilet, hva vi forteller oss selv. Ja, men det er jo veldig forskjellig. Jeg tror, ja, nei. Nei, jeg synes akkurat jeg hørte, og jeg vet ikke om det er relevant i det hele tatt, at veldig pene mennesker ofte undervurderer hvordan de ser ut, mens det rare, jo, det var i forbindelse med, jeg har lest en artikkel om at selvbildet vårt er, det har ofte veldig lite med den objektive realiteten å gjøre. Det har med... Og for å argumentere for det, så sa forfatteren at for eksempel så er ofte ganske folk som ikke ser så veldig attraktive ut, de har ofte et... De syns ofte at de går rundt og føler seg bekvemme i sin egen kropp. Mens veldig pene mennesker som man tenker at de burde jo hvertfall slappe av og ha det bra. De er ofte veldig opptatt av de få feilene de har, og ja... Jeg må fortelle deg at dette her er helt perfekt. Jeg tok 31 bussen inn til byen, og da var det ikke noe, det var kanskje ti mennesker inn på den bussen, så kommer en, jeg vet ikke hva slags sinnstillstand hun dame her var i, kommer inn i bussen, så brøler hun mens hun går gjennom bussen, så er det sånn «Alle de pene er sure, alle de stygge er glad, sånn har Norge!» Kanskje hun hadde skjønt det hun da. Jeg greier liksom å bare ta meg sammen og bare stå der med headset på og brølte sånn her Norge. Det var sånn på at hun vet at alle stygge de var glad og alle de pene de satt der var sure. Sånn sure på bustet liksom. Satte jeg var jeg sur eller var jeg glad før hun kom bort tenkte jeg. Ja, nei. Det er morsomt at det er en eller annen liten sannhet i det en brølte da, på en måte. Ja, men jeg tenker at hvis man skal tenke at det er en sannhet og lure på hvorfor, så vil jeg jo tippe at veldig pene mennesker har ofte blitt fortalt at de er pene, og knytter derfor veldig mye av selvtilliten og identiteten sin til utseende, og derfor blir de veldig oppmerksomme. og shit, nå ser jeg ikke bra ut, da er jeg ikke noe verdt. Jeg kan ikke gå på den festen i dag, for jeg har en kvis på nesa, da vil jeg ikke leve opp til forventningene. Mens en som aldri har fått høre at han eller hun er pen, vil jo liksom ha måttet knytte identiteten til helt andre ting, og det er kanskje lettere da å gi helt blaffen i hvordan du ser ut, fordi det har aldri vært noe isjø, det er ikke det du har... tror jeg, trukket det motsatte kjønn, eller det samme kjønn til deg med? Ja, for eksempel. Det er en liten sånn lignende mekanisme som jeg snakket om. Jeg var jo en del av disse nerdene da vi gikk på ungdomsskolen og videregående. Vi som drev med dataspill, og vi som var ikke noe til kule, og davene var ikke interessert i oss. Og så måtte alle de kjekke gutta, vi spekulerte det her, at når vi kom i slutten av tenårene, så måtte vi finne ut hvordan skal vi gjøre dette her? Skal vi være på byen, og så skal vi sjekke, og vi gjorde veldig mye. effort da, av klær, måten man prater på, være moder og alt mulig sånn, så ble det på et eller annet sted skiftet av de som alltid har vært av gutter da, vært veldig pene og kjekke, som bare har aldri løftet en finger og bare fått damer rett i fanget. Det skjedde et skifte der, for de skjedde ikke noe utvikling, de hadde liksom ikke noe sånn... på en måte sånn utvikling, de var vant med å få alt, men så plutselig bare stopper det, stagnerer det helt, og så er det plutselig en mer sånn charmerende person liksom, som tromfer den biten der, så det er sånn det der, det er litt sånn nerdenes hevn da, når du liksom blir eldre, og så må du liksom, du må gjøre noe aktivt for å komme opp fra den der dumpen og være anonym gråmus da. Og det merker man jo hvis man drar på reunion og sånn. Hvem har kommet lengst? Det var lærne i klassen, det var jo ikke de kule, de stagnerte da de var 20 år. Herregud. Har du vært på reunion? Jeg var på en reunion med barneskoleklassen min. Jeg hadde null forventninger. Da blir det ofte. Det var faktisk veldig morsomt. Det begynner å bli over ti år siden nå. Har du vært på reunionen? Jeg var på en reunion på videregående. Det var såpass kort tid etterpå at det var liksom ikke sånn... Det var ikke lang nok tid siden. Og så ble det sånn at du bare egentlig råtta deg sammen med de som... Det var flere av dem som hadde venner fra før, så det ble liksom ikke sånn... Jeg skal bekaste deg på barneskole, for jeg husker navnene. Folk du ikke har sett på 30 år, ikke sant? Eller 40. Ja. Så var det 15 gutter og fire jenter, husker jeg, i den barneskolen min, så det hadde også blitt veldig interessant. Ja, ikke sant? Nei, men det tror jeg bare kjenner... Vet ikke om det er sånn, jeg har null sosial angst på å stå og småltåke og snakke piss og gå rundt på type, fra bransjefest til hagefest, bare gå og sose rundt, men når det kommer faktisk noe sånt som er liksom, vet ikke om det er litt sånn personlig, altså det er litt av naken, fordi... Det er vel liksom familien på en måte, er det ikke litt sånn at... hadde du syntes det hadde vært kult om moren og faren din hørte på denne podcasten, gjør de det? Ja, de hører innimellom, men jeg kan ikke tenke på hei mamma. Nei, men hvis du skal tenke på det, så greier du ikke å si så mye, men blir det ikke litt sånn med barneskoleklassen også da? Jo, jeg tror det er litt sånn familie. Ja, men det er et eller annet måte. Det var en som sa at, det var komikere som snakket seg imellom, at du vil aldri få respekten fra de som så deg da du sugde deg mest. Nei. For de har sett deg være at du var revva. Ja. At du var null, du var bare en dritt. Og den greia, han blir aldri til å riste helt av seg. Og det er sånn folk som kan kjenne seg inn på arbeidsplassen også. Hvis du blir han... IT-gutten som alltid hjelper til med datamaskiner. Eller hvis du er i den rollen der og prøver å gjøre noe nytt, så er det sånn, hei, hei, hei, hva er det du holder på med? Det er ikke deg. Det er ikke du. Det var sånn kompiser som jeg begynte med her. På fotballen var det sånn, åh, Wolfgang, har du blitt YouTuber da? Fy faen, altså, nå er du, nå er du, hva er det du holder på med? Nå er det helt mitt livskris liksom. For de vet, de har sett deg liksom sånn, som nå bare. Ja, ja, men det er jo det samme, det ligger jo i det jeg sa i sted, at nerdene er blitt de kuleste. Altså, i mine øyne husker jeg fortsatt nerden fra førsteklasse, selv om de sitter der og er blitt vinnerne i dag. Så det er jo ikke noe kult å møte meg, for jeg har det doble bildet, jeg ser ikke bare den kulingen som sitter der. Jeg ser også nerden i første klasse. Hvorfor greier vi ikke det? Hvorfor greier vi ikke det? Førstintrykket, er det ikke noe med det? Er det ikke derfor man sier at førstintrykket er så viktig? Ja. Jeg sa sånn der, jeg får si sånn, øh... Hvis du skal møte dine svige foreldre, og du nailer det første inntrykket der, det kan du flyte på i mange, mange år. Herregud. Snakker du av erfaring? Jeg snakker av erfaring. Ikke sant? Da kan du gå i bølgedaler, men det første inntrykket er ikke kød i gang. Det er sånn det folk sier på, har du ikke hørt sånn, når de bytter jobb, så er det akkurat som mennesker møter dem med en helt annen type respekt og beundring, mens på den andre arbeidsplassen er det bare den sosekotten som ingen har noe respekt for. Men det er jo derfor det er så utrolig utrolig deilig å komme inn i nye miljøer og sånn, fordi man kan starte med blanka ark. Jeg gjorde jeg sport, jeg husker jeg hadde en litt ensom periode i Trondheim, der bodde jeg før jeg endelig kom til Oslo, da jeg var i Trondheim, jeg begynte å jobbe der, og da var jeg på masse forspill hvor jeg ikke kjente noen. - Du bare krasja. - Du bare krasja forspillet. Du mestrer jo det og du har ingenting å tape. De kommer ikke til å huske deg hvis du ikke gjør noe ut av det, og hvis du gjør noe ut av det så kommer de til å huske deg. Det er bare oppsidet da. Så hvis man kommer over den der skammen at det kan gå til helvete, så må du bare stå i det. Det er vel derfor folk drar til utlandet. Når omdømmet er helt ødelagt i hjemlandet, så finnes det heldigvis andre land man kan flytte til og begynne på nytt. Det er jo eneste mulighet hvis du har virkelig godt på trynet. Så hvis du sier noe i denne podden som bare gjør at du blir en landsfreder, så hvor vil du flytte av det? Sveits, ja. Sveits? Nei, nå kommer jeg rett fra Rivieran. Der ble det veldig flott, og jeg ble slåkt av de argumentene der at hvis du bor på franske Rivieran, så er det kort vei til Italia, kort vei til Alpene, det er kort vei til Spania, du har Middelhavet. Hvor var du? Jeg var i Cannes. Ja, ok. Under festivalene. Ja, du var på filmfestivalen? Ja, jeg var ikke på filmfestivalen. Hahaha! Jeg og en kameramann bestemte oss for å utforske Cannes under Fjellfestivalen. Tilfeldig? Nei, vi fikk tilbud om å overnatte der nede hos en, la meg kalle det en eksentriker. Det var veldig mye merkelig, morsomme greier vi gjorde der. Du var på kjendis-spotting og lå i busken. Det var jo litt kort når vi skulle gjøre det. Vi lagde en liten minidokumentar, jeg utforsker Cannes, men vi så faktisk ikke en eneste kjendis. Conor McGregor var det eneste vi så. Han ble forbannet fordi vi filmet i 8. Så han bare... Det var det eneste. Stort sett alle kjendiser barkerer og murer seg borte på egne hoteller. Faktisk på grunn av self-help-kulturen. Før gikk de i gatene der, men nå er det for mye self-help. Folk stopper opp og det blir helt... Og så virker de bare arrogante hvis de skal avvise alt. Da er det liksom... Men synes du, og jeg synes den franske revyeren er så kjedelig. Nå kommer jeg på hva du mener, for det er jo veldig... Ja, øh... Ja, nei, jeg bare tenker på det som veldig sånn, nå tenker jeg på Nis og mye gamle damer og pudler og sånn, ja, veldig vel frisert. Mye botox og god stemning. Ja, men det var rockeren Kaja som heller ville ha uttalt seg der. Jeg hører som du er splittet. Så ender det mer i Barcelona og vestkysten i Italia? Marseille er kanskje det morsomste hvis man først skal være... Det er ikke så mye krimelt etter. Jo, det er det. Og du bare elsker det. Bad boys overalt. Den marokkanske bad boys. - Det er kjedelig her i Nis, kan vi dra til, det er jo veldig lite marokkanske bad boys her. - Men Nis må være et av Europas kjedeligste steder. Den uttalesen står jeg for. - Ja, det kan det godt være. Jeg har ikke vært annet enn en dag i Nis, jeg vet ikke. - Da har du opplevd det som er opplevelse. - Nakenbada i Nis en natt, det var det eneste jeg har gjort på en måte, på champagne til to euro eller noe sånt. - Det må være det mest galskap du kan finne på å gjøre i Nis. - Jeg vet det ikke. Jeg vet ikke. Hvor jeg skulle flytte hen, det er et veldig godt spørsmål. Jeg er også veldig glad i Portugal, og alt for glad i Italia, at det har vært alt veldig lite i Italia. Ja, ikke sant? Jeg tror aldri jeg har vært i Portugal, det er jo litt flott. Men det var kanskje ikke dette vi skulle snakke om. Det var det med fine avstikker der, absolutt, det er jo det en podcasten her er kjent for, det er jo elegante avstikkere. Dette her var inntil tunt takk, men flyttet utlandet, det er jo sånn der... Det er jo nettopp det, å komme seg unna de som vet hvem du egentlig er. Det mørke siden av det, så har jeg hørt en historie om Tande P, som bare kjerte seg på hotellrom, og han hadde mest panikkangst eller noe for kjendis til verdenssiden. Så har jeg hørt han var Gvikernes. Han bor et eller annet sted i Frankrike nå, helt untouchable. Jeg har en morsom historie om han. Jeg begynte på, skulle studere filosofi i Paris, Herregud, vi kjenner så mye av det samme mennesket. Nå skal vi etter påskegjengselen, vi må prate sammen. Jeg er eldre enn deg, så det er ikke sikkert likevel. Men jeg kjenner heller jeg. Men hvertfall, så kom jeg der. Jeg begynte på filosofi, Og så ser jeg, kjenner ingen, og er litt sånn, hvem skal jeg bonde med her? Og så ser jeg at de som liksom hver dag står når vi er utenfor, alle røyker jo, og vi står og røyker mellom timene og før timene, og de som står liksom og stirrer på meg og nærmer seg sånn, jeg blir sånn paranoid, peker de på meg, det er en gjeng med sånn noe sort krav, hvitmalt i ansiktet, litt sånn satanistisk, de så ut som satanister. Og etter hvert så liksom bare merker jeg at de, ja, for hver dag blir jeg mer og mer paranoid, hva er det de vil med meg, hvorfor liksom peker de på meg, har jeg gjort noe gærent? Og så en dag så kommer de bort til meg da. Og da tenker jeg, nå skjer det. Nå liksom er det et eller annet. Og så sier de, de har hørt og skjønt at jeg virkelig er norsk. Og de er jo fan av Varg Vigernes og Vikernes, er det det han heter? Ja, ja. Og er skikkelig i black metal-miljøet. Men de synes det bare er... Det var det at jeg var norsk, fordi da var jeg samme nasjonalitet som deres store helt. Det var helt utrolig for dem. De var rett og slett starstruck av å møte en nordmann. Han er stor der. I de miljøene, da. Ja, for det er sånn der, for meg som utsett, for de aller fleste, så er det jo vanskelig å skjønne at det finnes veldig mange norske, skal vi si, manglabedro segmenterte stjerner som er veldig ekstremt kjent i sitt miljø eller i sin nisje Ja, men selvfølgelig dette var jo også et miljø, de var jo satanister og black metal folk, men likevel Det var de du likte, det var den perioden du hadde i livet? Jeg begynte ikke å henge med dem Du var ikke med på å brenne oss av kirken? Nei, jeg har ikke hatt den perioden enda Den Den har jeg spart til jeg blir 70. Da skal jeg begynne med den. Ok, så da er vi tilbake til... Dette er så herlig. Jeg koser meg veldig med å prate med deg. La oss hoppe mange hakk tilbake igjen nå. Du mener jo at den litt narsisistiske kulturen som sverter over på individet, spesielt unge mennesker som er veldig opptatt av dette her... litt av de poengene i kronikkene som gjorde at jeg fanget opp og inviterte deg, var jo at du mener at de unge bør se til de gamle. Og da, altså fordi de gamle er lykkelige, og det er det gamle så er det bra at de unge bør bli mer så det gamle. Ja, det var jo på en måte vrien i den kronikken da, men det var jo basert på at den ene lykkeundersøkelsen etter den andre viser jo at det er 70-åringer som er lykkeligst. og det er liksom det er mange undersøkelser som viser det, og det er jo hvis man i det hele tatt skal ta sånne undersøkelser på alvor så er det jo et tankekors, fordi vi lever jo i en kultur som er totalt ungdomsfiksert på ungdommen, vi skal alle være ungdommer og vi går og skammer oss for å bli eldre og vi tenker at at livet er toppknæsj når vi er unge, og så går det bare nedover, men det gjør det altså ikke. Og så blir jo spørsmålet, men hvorfor er det sånn? Til tross for at kulturen vår forteller oss at livet er best når man er ung, og lovende, så viser det seg at det stemmer ikke. Hvorfor stemmer ikke det? Og da har jeg laget meg noen teorier som jeg helt i tro med det vi allerede har snakket om, men at... Unge i dag blir at det hviler et enormt press på dem om å hele tiden prestere. Og selvfølgelig alt dette med... at vi har så mange valgmuligheter, og det er jo noe man tenker at er bra. Vi har jo jobbet for å få et samfunn hvor folk skal kunne ha mange valgmuligheter, fordi man intuitivt tenker at jo flere valgmuligheter... Jo lettere blir det å finne noe som passer meg, og noe som vil få meg til å blomstre, og få mitt liv til å bli bra. Men så viser det seg, og dette har det også gjort mye forskning på, psykologisk, at det blir jo, for det første er det vanskelig nok å velge mellom to alternativer, fordi ingen av oss kan se inn i fremtiden. Hva er det rette valget? Er det det jeg har lyst på nå? Eller? Eller er det det jeg vil være lykkelig for at jeg valgte om ti år? La oss si man er enig om at det beste valget er kanskje det du vil være lykkelig over om ti år. Så blir det jo helt umulig, for livet mitt kan jo være kullkastet om ti år. Det kan hende jeg har helt andre behov enn det jeg har i dag. Så det er simpelthen umulig å velge. Hvis du legger på 100 alternativer til, så blir det jo komplett umulig å velge, og det blir i hvert fall umulig å slå seg til ro med et valg. Og da tenker jeg på velge utdannelse, partner, hvem du skal være, hva du skal satse på, og derfor så blir jo grunntonen til mange unge at man liksom En slags uro, og at man ikke greier å slå seg til ro og si «jeg går for dette». Det blir som å være på en evig Tinder-date, hvor når Tinder-daten går i barn for å kjøpe noe til dere, så sjekker du om du har fått noe mer morsom. Så stusler du deg, tenk det. Sånn er det å leve med for mange valgmuligheter. Når du i tillegg lever i en kultur som forteller deg At du skal makse ut disse mulighetene og hele tiden toppe det du allerede har. Hvis du virkelig makser ut livets muligheter, så må du hele tiden bevise på det, at du hele tiden beveger deg oppover. At du hele tiden oppnår nye prestasjoner, nye ting, nye partnere. Det viser at du er i bevegelse og på vei oppover. Og det er jo også... Det er jo mange bivirkninger av det da. Jeg tenker at for det første blir det ikke noe lettere å stå seg til ro med den forventningen, men det gjør deg også ekstremt selvopptatt. Alt i livet handler om din egen utvikling, din egen selvutvikling. Og når man går til disse undersøkelsene og finner ut hvorfor disse søtteåringene er lykkelige, så handler det jo veldig mye om at de ... at de har den roen i livet til at de greier å interessere seg for omgivelsene, at de greier å være til stede for i relasjonene sine, og veldig basale ting, men som tidsånden driver unge mennesker bort fra. Fordi man blir så selvopptatt at... Det å være sammen med andre bare for å være sammen med andre, hvis ikke det kan gi deg noe, det blir liksom regnet som dødtid, for da kaster du bort tiden du burde ha brukt på å utvikle deg selv. Så bottomless og søtteringen er bare gjemt av veldig mye mer til å rette for slitt uttrykket, være et sted i nuet, mens tjuringen er ti år fremme i tid, fem år fremme i tid, investerer hele tiden. Ja. Og det var der jeg brukte Aristoteles også, at mange unge havner jo i det man kan kalle en fremtidsdisciplinering, en stafett, hvor alt dreier seg om... å planlegge neste fase. Når du går på ungdomsskolen, så planlegger du videregående, når du går på videregående planlegger du studiene, og sånn fortsetter det. Så kommer du i den første jobben, så må du planlegge neste. Sånn som du, som synes du surrer for lenge på NRK, for du skulle jo ha avansert mye før. Og det er... Da er det mange klisjer som gjør seg gjeldende, at da er det vanskelig å leve i nuet og gå. Jeg tenker at for å få glede i livet, så må man jo, og for å på en måte... For å smake på noe så må man jo gå 100% for noe også. Hvis man bare surfer på overflaten og er på vei videre, så får man jo også bare med seg kakepynten av alt man rasker med seg, men ikke selve kaka. Det var en som nevnte for meg en arbeidskultur nede i Europa. Jeg vet ikke om dette stemmer i helt tatt. Det var en som hadde reagert på at han hadde gjort noe business med noen norske folk. Det er så utrolig mye hopping av jobb i Norge at Man sitter veldig kort tid i jobben sin i Norge, og så sier man at det er bra, for du får mer lønn og mer erfaring. Men han mente at nede ved Europa var det veldig mye vanligere å være satt i den jobben du var i. Du var en lifer i veldig mye større grad i det firma, identiteten din. Du levde i firma, du ånda for firma, eller for jobben og for bedriften, enn å drive og hoppe. Du hadde ikke et nytt steg nødvendigvis. Det var klatre ting som du... du dyrka mye mer til den nåværende jobbposisjonen du hadde. Så det er litt interessant hvis det stemmer. Det høres jo ut som det var på 50-tallet i Norge med gullklokke, ikke sant? Og at lojalitet til arbeidsplassen og arbeidsplassens verdier og målsettinger var på en måte en del... Av din egen identitet da. I dag er jo sånn lojalitet, det teller jo ingenting, det gir jo heller ikke noe premie på jobben, du får jo ikke gullklokke, eller du... For ikke øreløn heller. Og du blir bare sett på som en loser. Så det er nok et eksempel på den der skamløse kulturen, at det å være lojal, det er ikke lenger en verdi, det er et taperstempel. Det er veldig rart, det som var sånn der... Ja, ja, Trond. Sitt og jobber der. Du er fortsatt der, ja. Åja, du er der ennå, ja. Ja, ja. Faktisk er det noe, for du har vært der veldig lenge nå. Ja, ja. 20 år, ja. Det er en life for deg. Det er noe litt sånn der, ja, ja, ok, du er litt støkk. Det er et takforstempel. Det er veldig, veldig spesielt egentlig hvordan det er. Det har gått fra å være et tegn på at du har moralsk integritet og er et skikkelig menneske, en skikkelig bra borger og bra person, til å være... et tegn på at du er en taper da. Men det er det akkurat, jeg er helt enig i alt det du har sagt nå, valgmulighetene før, hvor du vokste opp, hvor du kom fra, hvem foreldrene dine var, det var veldig få, skal vi si, scenarier og valgmuligheter på hva du faktisk kan bli i livet, hvor du skal være, og der har det vært sånn at det ikke lykkeaspekter ble noe sånn senket den, for eksempel han gutter som bestemte ut på båt i 13-14-årsalderen og var ute i åretsvis, lærte masse, fikk se verden. De hadde ikke fått noen valgmuligheter utover det, men lykkeaspektet deres kan sikkert ikke sammenlignes med en som har alle mulighetene. Og siden du bruker det eksempelet ... gutter som ikke greier seg på den teoretiske skolen i dag, de er jo dømt til naving resten av livet og snakk om tapestempel, ikke sant? Så da var det jo hvertfall en mulighet for de som ikke lykkedes på den teoretiske skolen. I dag er det jo ikke det engang. Men det er mange muligheter for, altså det er jo noe med det at vi blir forespeilet at alle mulighetene er tilgjengelig for alle. Og det er jo også så de som misslykkes, enten de blir sittende i den samme jobben i alt for mange år, eller ikke får seg noe jobb, og blir uføretryktet og havner på NAV, de blir jo foresperdet at det er deres egen skyld, fordi de som alle andre hadde jo alle muligheter foran seg. Så det er jo noe, Det er noe bedragersk også med dette fortellingen om at vi har alle muligheter, fordi det gjør at det er den enkelste som må ta skammen når man ikke greier å forvalte de mulighetene. Det er en kompis som har sagt det på en annen måte, men som er helt lik når vi snakker om psykisk helse og unge, når vi førtøringer sitter og drikker vin og skal forklare hvorfor kjøringer er dept. Så sa han sånn, så sa det vel godt, sånn typ, se for deg at du har, du er ung, du har alle muligheter for lykke, samfunnet er rigget til at du har et sikkerhetsnett, du kan studere hva du vil, du kan ta opp fag, du kan reise, det er nok av suksessord på at du kan gå fra null til hundre på ingenting, du har alle muligheter. alle muligheter for å komme deg rundt i verden og lykkes. Hvis du ikke får det til, da er du kjær. Hvem skal du skylde på da? Hva er problemet? Andre enn deg selv? Da er du en motherfucking loser. Det er mye lettere å føle seg som en skikkelig loser i dag. Jeg tror... Carl Frode Tiller sier det i romanen Begynnelser, der skriver han noe sånn Å drukne, nei, å være deppa i Norge er som å drukne i en søledam. Og det er jo litt det samme, ikke sant? Det føles som å drukne i en søledam. Begynnelser er kjempebra. Ja, fantastisk. Det er den første boka etter den trilogien, ikke sant? Ja, ja. når han, ja, det er dritbra. Ja, den er kjempebra. Det er en, ja, Carl Frode Tiller er den beste norske forfatteren. Han kommer til å få Nordisk Råds litteraturpris. Det skal vi vedde om. Jeg er så... Jeg er så lite opptatt av priser. Han, for meg på en måte, det håper jeg for alle kreative veiene oss på, at og det å bli elsket av sine lesere og elske det man gjør da er prisen bare en sånn litt kanel på yoghurten for min ja, nei men jeg er enig og jeg synes det er ukultur men altså prisen du ble veldig giret når du sa prisen men det er bare at jeg synes han fortjener jeg bare tenker at han er helt uovertroffen jeg synes det er helt så utrolig bra litteratur jeg har lest også den trilogien det er så intenst ja men han greier Nå skal jeg prøve å si hva jeg synes er så bra med han. Det er at han greier å fange en sånn utrolig allmennmenneskelig lengsel etter nærhet og bli anerkjent og føle nærhet til andre mennesker eller komme nær andre mennesker. Og så viser han på alle mulige subtile måter hvordan det går gærent og på en måte få til det da. Han har en eller annen intuitiv forståelse av både hva vi mennesker lengter etter, og hvorfor vi ikke greier å lykkes med det. Jeg synes det var kjempefint sagt det. Skjønner du hva jeg mener? Jeg skjønner hva du godt mener. Jeg har også en kopie som vi leser ofte til og parallelt, og det er sånn der, det er så... Det som jeg er ekstremt opptatt av som norsk film, og som veldig mye litteratur ikke er så veldig god på, er å kunne beskrive hverdagssituasjoner og intensiteten i en samtale. Det er bare sånn der, hvordan han uten at det blir kjedelig eller for langt å spørre. Det at en person later som at de ikke er brydd i en samtale, og hvordan han greier å beskrive at de strekker litt på seg for å virke litt uinteressert, og legger inn et jesp, og så alle de detaljene han har der, bare sånn at herregud, det er så jævlig spottende. Ja, det er det. Det er så spottomt. Ja, ja. Nå er vi så langt ute. Det er bare scener som jeg kommer på nå. Det er to scener jeg husker spesielt. Det var at storebroren som var eiendomsmegler kom på besøk og et eller annet. Han skulle late som om han ikke kan brydde seg. Han kom og gjør null big deal ut av det. Hvordan han ligger, skal han se. hvor alle interaksjoner har en sånn eksplosiv verdi. Det er det som er så spesielt her. Og hvordan også, det er sånne verdivenninger, at han tror, han prøver å ha kontroll i situasjonen, ofte hovedpersonen da, prøver å ha kontroll i situasjonen ved å nettopp prøve å kontrollere hvordan han virker på de andre og sånn, og så skjer det et eller annet som bare snur det til at det blir så skamfullt. Ja, det er spesielt. For eksempel er det ikke starten av trilogien, hvor han sitter i en bil sammen med to kompiser, og så skal han prøve å tøffe seg. Skal de på turné eller noe annet? Så sitter han og slenger dritt om bøgda. Fy faen, så tråkig det er her. Sitter bare og prøver å tøffe seg, og så merker han at de ikke... og prøver å være morsom. Og så drar han på og prøver å være enda morsommere, men det kommer liksom ikke noen reaksjon fra de to i forsete. Og så prøver han hardere og hardere, og så til slutt da, så sier en av dem noe sånn, du, Arve, eller hva han heter, vi er så jævlig lei av den der suttringen din, og den der depressive livsordningen din. Og det er bare sånn, Åh, det er så vondt! Det er så vondt, det er sånn der... Eller noe sånt, og hvordan han må se ut av vinduet for å skjule at han gråter. Ja, det er så intenst. Og så lever man seg så inne i det fordi han beskriver alle detaljene. Jeg lurer på hvor mye han greier å trylle opp fra fantasien til hva som faktisk er selvopplevd, og det er sånn der... Alle har vel vært i en situasjon i livet, en eller annen gang, jeg tror forhåpentligvis ikke som voksen, at det er tre personer i en setting hvor det er et trekant sexdrama, hvor noen vil og noen ikke vil, og du merker at ting går i feil retning. Det ene der, hvor det er en sliten bonde som har en kone som er litt sånn der bøsjende, veldig manipulativ. Hun er veldig hot and cold. Det ene øyeblikket er hun sånn kjempekjærlig skal jeg lage mat til, og det andre øyeblikket er hun ice cold. Så kommer det en nabo som hun bare viser veldig mye interesse for, og han er veldig flørtende med henne. Og så vet han ikke om hun faktisk har, og hun bare plager han intenst med å flørte med han og sier sånn, skal ikke du gå på og hente litt mer drikke så kan vi sitte og prate her og vente på deg og bare gjør alle signaler på at for å være jævlig og vet ikke, faktisk kommer hun til å gjennomføre og bare ligger med ham bare for å irritere han og han fyren, han naboen bare spiller opp og bare sånn, oi oi oi, nå må du passe på konen din og Det er så intenst og så vondt at han må bare holde det inne og se at skal kona ligge med naboen nå? Bare fy faen. Og den der greia der er så godt beskrevet. Dette er jo kjente manipulasjonsteknikker og triangulering heter det. Ja, det er beskrevet i litteraturen om narsisisme, faktisk. Det er en veldig vanlig manipulasjonsteknikk blant narsisister, å gjøre andre personer sjalu, og sette folk opp mot hverandre og sånt. Men dette har han da beskrevet på... Jeg satt med mine bedre venner, og begge vi var forelsket sammen med dame. Og vi satt der, vi tre, igjen til slutt. Og det var bare sånn... en av oss må gå. En av oss må gå. Jeg gikk ikke, altså. Du gikk ikke? Er det kona di? Nei, det er ikke kona. Jeg har fryktelig lenge tilbake i tid. Det er sånn det er. Det er det som er så vondt med at man alltid har en liten følelse inni magen på at man ligger godt Ja, ikke sant? Nei, dette er godt, morsomt og rart å tenke på, men hvordan faen kommer vi inn på dette her? Når vi først er inne på Karl, for det tiller et annet sted i trilogien, jeg må bare nevne det, som er så rørende, så sort, at det er det såre, det er, igjen så er det vel hovedpersonen, eller en annen som snakker om hovedpersonen, at han som ung, ble så jævlig frustrert da moren plutselig begynte å interessere seg for brukskunst og plutselig ble hun en sånn kulturkjæring mens hun aldri hadde vært det før. Mens han selv var vel sånn aspirerende musiker og spilte i band og følte en sånn affinitet til kunsten så irriterte det ham så utrolig at moren liksom skulle bli en sånn kulturkjæring. Og så tror jeg det er når moren er... Du, eller et eller annet, detaljene husker jeg ikke, men så er det i et øyeblikk hvor det går opp for ham at, men mamma begynte jo å interessere seg for kultur fordi hun ønsket å nærme seg meg. Å, det er så svårt! Ja, altså... Vi får ha en egen samtale om Karl Frode Tillesbøker. Håper du liker refleksjonene våre hvis du hører på Karl Frode. Jeg vet ikke om dette er en podcast du hører på. Jeg tviler litt. Det er kanskje ikke en litteraturpodcast. Hyggelig hvis noen har penset deg inn på dette her uansett. Vi gleder oss til din nye bok. Hilsen trofaste fans her på Farby. Nå ble jeg litt sånn fanboy-fangirl her. Hvordan kom vi inn på dette her? Nei, Med Carl Frode Tiller, norsk litteratur. Jo, fordi at jeg nevnte det sitatet fra begynnelser, hvor han sier at å være deppa i Norge er som å drukne i en søledam. Yes, det der med du har alle mulighetene, og så får du ikke til, og så drukner du i søledammen, eller du sulter helt på rematusen. Ja, i Ikke sant? Eller du stanger i en vegg av muligheter. Ja, ikke sant? Hva føler du som da at du er 1974? 75. Så føler du at du har sluppet litt unna disse tingene her med våre generasjoner, eller? Jeg føler kanskje at når vi snakker om det, så snakker vi litt kunstig om det, bare som et og jeg er skyldig i det selv, som et ungdomsproblem. Jeg lever jo også i den samme kulturen. Jeg tenker at denne kulturen egentlig rammer oss alle. Også eldre mennesker. Jeg traff nettopp en Hun er godt over 80, en dame som sa «Ja, jeg er så lei av meg for at jeg ikke brukte ungdomsåren til å realisere meg, og jeg var jo så flink til å skrive». Og så bare tenkte jeg sånn «Ja, det er ingen som blir spart for selvrealiseringspress, i hvert fall, det rammer oss alle». Så jeg føler jeg ble kanskje spart for dette her... Det har jo vært en gradvis utvikling. Så Da jeg var ung så var vi jo i starten på denne utviklingen, men hvis man ser på forskjellen på da jeg kom på blinderen, og de valgmulighetene vi hadde til å studere, jeg opplevde jo det så mange den gangen, men hvis du sammenligner det med hva de kan velge mellom i dag, så er det jo bare to forskjellige verdener. Og jeg var på møte på ungdomsskolen til datteren min, hvor vi fikk vite om de forskjellige mulighetene man hadde når man skulle begynne på videregående, Jeg var bare helt svim. Jeg faltet etter ti minutter. Du kan ta alle mulige kombinasjoner av yrkesfag og studiespes på fire år og på tre år og kombinere på... Jeg faltet. Det ble for mye for meg. Kanskje vi trenger en verden hvor vi har færre valgmuligheter og friheten til å slippe å velge tilbake til linær TV og... Ja, det er selvfølgelig et alternativ å skru klokka tilbake. Det tror jeg ikke vi lykkes med. Selvfølgelig på noen områder kan man bli enig om at her trenger man kanskje ikke 150 valgmuligheter. Men jeg tror ikke generelt at med mindre man får slutt på kapitalismen og får et helt annet samfunn, så tror jeg ikke noe på det. Men jeg tror... at historisk sett, hvis man ser i et lengre perspektiv, så tror jeg at det å leve med så mye frihet, det er så uvant og nytt for oss. At det er noe vi antagelig må oppleve virkelig jobbe med for å greie å leve med på en sunn måte. Det vi ser nå er, man kan jo se på det som en slags historisk barnesykdom, at vi får angst og uro av alle disse valgmulighetene, fordi vi ikke har lært oss å leve med dem. De kommer for fort. Ta det avslutningsvis på den mest minst ubesuddlet, eller minst besuddlet For meg er det mest hardcore, ekte bransjen som på en måte har vært lik i ti år til ti år, nemlig restaurangbransjen. Ta og tenk på da du står utenfor en turistfelle i utlandet, så er det en endeløs meny av valg, og du bare blir sånn ... Om du skal tro det intuitivt at jo flere valgmuligheter du har på en restaurant, jo bedre. Men de beste restaurantene og de beste opplevelsene er om du bare har ett eller to alternativer. Det er bare sånn, fy faen så deilig. Jeg kan velge mellom de to. Dette er jo det jeg vil. Og det bare gjør livet så mye bedre. Vi er ferdige med valgmuligheter. Ja. Ja, men på veldig mange områder så er det jo bare et herk med masse valgmuligheter. Og ikke blir man noe særlig mer kreativ heller, det er det også gjort forskning på, ikke sant? Så gi ungene en rød og en grønn tegnestift, og så skaper de noe bra, men legger du opp med hundre forskjellige fargestifter, så blir forvirringen totalt. Ja, det heter kreativ, det heter constraints på norsk. Begrensninger. Ja, kreative begrensninger gjør at du blir mer kreativ. Så for eksempel når ungene sier til meg sånn, fortell en historie, så er det bare sånn, herregud, skal jeg bare finne på sånn? Vi må bare peile inn, fortell en historie om to ekker som ikke finner hjem, fordi der kan jeg jobbe med. Da er det så mye lettere å bare, da kommer ideene, smakk, smakk, ikke sant? Det er jo ofte derfor man trenger sånne for eksempel skriveoppgaver hvis folk som ikke er forfattere skal greie å skrive en historie, trenger man ofte en sånn igangsetter som er veldig konkret ikke sant, fordi man må begynne et sted og så... Det er fint, men når kommer boka di da? Nei, den er ganske i startfasen, så jeg angrer allerede på at jeg sa det da Du kan komme hit og snakke om det da. Ja, jeg skal ringe når den er ferdig. Du må gjerne komme tilbake til å prate, så det er ikke å ha med deg boken direkte. Dette synes jeg var fantastisk gøy. Ja, men så hyggelig. Jeg har hatt det gøy selv, selv om jeg enda ikke har forsynt meg med barskapet. Tenk til det. Vi har faktisk ikke rørt barskapet ennå og hatt det så moro. Men skjønner du nå at vi kunne sitte her i tre-fem timer? Ja, faktisk så skjønner jeg det. For nå har vi sittet her i to timer. Vi har det? Ja. Herregud. det er jo tid og flyr og jeg merker jo at vi, nå skylder jeg deg som hører på å si at det kommer noen folk etter her det er jo jævla program i dag, jeg pleier jo ikke å ha tidsbegrensning på podcaster men nå kommer han her, Asle Toy han skal jo lage noen greier her kommer sniken og tar studiotid fra oss, men det kunne vært så freidig bare latt den være på gangen nå, men jeg synes vi kan ta en prat til da ja En eller annen gang om det samme eller noe annet. Asle var sånn at hun er veldig god på filosofi, fransk filosofi. Du må huske å borre litt ned på det. Det har vi glemt å snakke om, det får vi ta neste gang. Det har vi nå spart neste gang. Dette er den morsomme delen som du ikke har peiling på, for du har ikke hørt slutten av podcast før, men podcasten er sponset av din favorittbokserprodusent Comfy Balls. De lager da også kvinneprodukter, komfy, t-skjort og alt mulig sånn, så du skal få med deg, eller hvis du vil ha en komfy bols, hvis du er gift på en mann eller en samboer etter, så skal vi ordne det også. Så bra. Vi får gå bak i eska her og se hva vi finner, så har jeg i hvert fall nevnt det. Kjenner du til merket? Til merket? Jeg tror jeg har hørt om det, i reklamesammenheng, men er det bra å gjøre Pilates i disse Comfy Balls? Det, for å komme tilbake til starten, var en hydelig sirkel. Fantastisk, det var dramaturgi. Ja, ja, ja. Jeg blir jo litt sånn, selv om jeg har stilt opp i Aftenposten på Pilates, så synes jeg fortsatt det er en feminin flau greie. Jeg gjør det inndørs, tar igjen gardinene, og gjør det i bokseskjortsen hjemmelessom, så Comfy Balls er en veldig god Pilatesbok. Yes, da har vi fått det også ut til folk. Det har vi fått ut til folk når vi kom forbost og sponset oss. Superfornøyd også det. Så bra. Ok, men da må jeg si tusen takk for praten. Ja, og takk for at jeg ble invitert, og det var veldig hyggelig å være her. Det var hyggelig.

Mentioned in the episode

Kaja Melsom

Filosof og forfatter av boken "Den fordømte friheten".

Wolfgang Wee

Podcast-vert

Asle Tøye

Samarbeidspartner i podcasten

A-magasinet

Norsk magasin

Pilates

Treningsform som nevnes i forbindelse med Asle Tøye

Last Train

Nattklubb i Oslo

NRK

Norsk rikskringkasting, et norsk kringkastingsselskap

Grynerløkka

Et område i Oslo

Smedstad

Et område i Oslo

Bislett

Et område i Oslo

Torshov

Et område i Oslo

Grønne Røkka

Et område i Oslo

Sanna Sarumano

Norsk politiker og tidligere statsminister

Tonja Brenna

Norsk politiker

Norsk tabloidavis

Gud bedre

Norsk humorprogram

Follestad

Norsk komiker

Morten Ramm

Norsk komiker

Håkkesbra

Podcast

Erik

Podcast-vert

Andrew Tate

Person som nevnes i forbindelse med maskuline idealer

Instagram

Sosiale medier-plattform

Kokain

Narkotika som nevnes i forbindelse med ungdomskultur

MDMA

Narkotika som nevnes i forbindelse med ungdomskultur

Jordan Peterson

Forfatter og psykolog

Nasim Taleb

Forfatter og filosof

Aristoteles

Filosof

Carl Frode Tiller

Norsk forfatter

Begynnelser

Roman av Carl Frode Tiller

Nordisk Råds litteraturpris

En pris for litteratur

Comfy Balls

Sponsor for podcasten, selger bokser

Tande P

Komiker som nevnes i forbindelse med å flytte til utlandet

Varg Vikernes

Musiker som nevnes i forbindelse med black metal

Tinder

Dating-app

Torbjørn Rød-Isaksen

Politiker

Facebook

Sosiale medier-plattform

Cannes

By i Frankrike

Conor McGregor

Kampsportutøver

Nis

By i Serbia

Rivieran

Område i Frankrike

Marseille

By i Frankrike

Portugal

Land i Europa

Italia

Land i Europa

Aftenposten

Norsk avis

Farby

Podcast-plattform

Kulturell narsisisme

Begrep som nevnes i forbindelse med narsisisme i kultur

Kristoffer Lersch

Forfatter

Blinderen

Universitet i Oslo

NAV

Norsk arbeids- og velferdsetat

Schweiz

Land i Europa

Rolls Royce

Bilmerke

Ola Bortmo

Person som nevnes i forbindelse med podcasten

Rådiv

Person som nevnes i forbindelse med podcasten

Bård Moe

Person som nevnes i forbindelse med podcasten

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Kaja Melsom

Lignende

Skamløs med Synnøve

Øyunn Krogh: Skamløs feminisme

I dagens episode har jeg besøk av influencer og TV-profil, Øyunn Krogh. Vi snakker om skammen rundt det å ytre seg på nett som kvinne og alle merkelappene og fordommene som følger med. Hvorfor er det så flaut for folk å kalle seg feminist?

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Wolfgang Wee Uncut #480: Nils Rune Langeland er forfatter og historiker, og var professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. 0:00 Jon Hustad 6:00 Amerikani...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Wolfgang Wee Uncut #470: Helena Brodtkorb jobber som kommunikasjonssjef i Folio, er spaltist i Dagens Næringsliv, og har master i kulturhistorie og museologi fra Universitetet i Oslo. 0:00...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Alexander Sandtorv | Oppveksten, Vold & Mobbing, Legningen, Norsk Liggekultur, Kosmetikk, Akademia

Wolfgang Wee Uncut #192: Alexander Harald Sandtorv har doktorgrad i organisk kjemi og er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. ⭐️ Støtt WWU! Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut og...

Se mer

Loader

Kaja Melsom | Narsissisme, Lykke, Dyrking Av Ungdom, Skam, Moral, Maskulin vs Feminin

Transkript

Mentioned in the episode

Participants

Sponsors

Lignende

Øyunn Krogh: Skamløs feminisme

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Alexander Sandtorv | Oppveksten, Vold & Mobbing, Legningen, Norsk Liggekultur, Kosmetikk, Akademia

Øyunn Krogh: Skamløs feminisme

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Alexander Sandtorv | Oppveksten, Vold & Mobbing, Legningen, Norsk Liggekultur, Kosmetikk, Akademia