Så for å ha meg unnskyldt hvis DOL ringer under praten her. Så det er nok om det.
utrolig fascinerende tappe i sted da, med dramatikken på Fiji, og dramatikken fortsetter jo, det er jo, nå skal vi til Australia, i den sjuende etappen, i Thor Gotthards reisememoirer. Jeg hadde såret i den høyre stortåa, det var sånn lite høl på stortåa, og på flyet så satt jeg ved siden av en engelsk mann. Det var ganske lite folk på flyet fra Fiji til Australia akkurat den gangen jeg var med deg, så du satt vel...
Det var sju stoler i midten, eller var det fem? Fem stoler i midten, og jeg satt i en engelskband bare, og da fikk jeg masse mat. Så jeg spiste mat som ...
han skulle hatt, og som damen ved siden av skulle hatt, og så spiste han ekstra. For jeg var jo litt sulten, for jeg hadde jo blitt dehydrert og litt sånn forgiftet på Fiji, tror jeg. Så jeg spiste veldig mye sånn dessert, husker jeg. Da sa han, den engelske mannen som var ganske feit, han sa, still growing egg, sa han. For jeg spiste mye sånn dessert, altså jeg stoppet meg mest med mat på flyet, for å få med kalorier, altså jeg brød meg ikke så mye, bare mat og kalorier. Men,
I London fikk jeg visum til Australia. Jeg fikk nei på det amerikanske visumet, men fikk ja på det australiske visumet. Så jeg hadde australisk visum. For det må du ha for å komme inn der. Jeg husker da vi kom fra Fiji, over sydene, så gikk vi landet, så husker jeg at det var masse badebasseng. Det var litt sånn som Kalifornien. Det var badebasseng, mange hus med badebasseng. Det så ut som en veldig mildt og fin klima.
Og så kjørte vi og landet i sydene, så det var stort, og vi kjørte litt rundt sydene der, så vi så byen først. Det var jo eventuelt å se sydene i Australien, jeg hadde ikke visst noe som det så ut, men så landet vi, og da kom det to karer ombord, som de hadde jo sprayet. En sånn spray, for i Australien er det veldig strengt med å få med insekter og bakterier, altså de skal beskytte seg mot sykdommer, så de sprayet
en sånn spray inn i flyet, så sa de «Welcome to Australia». For det var en eller annen ting de skulle beskytte seg mot, jeg vet ikke hva det var, men det var ganske strengt, sånn har det vært under korona nå, de skal beskytte seg mot smitte. Det var to karer i kortbukser, de var offentlig ansatt, og de var brune, eller altså veldig solbrune, og jeg tenkte, her er det to offentlige ansatte som går i kortbukser, og sånn en australisk katt, altså de beskyttet seg mot solen med hatt, og så gikk de i kortbukser. Det var første gang jeg så en offentlig ansatt i noen land, i kortbukser. Det synes jeg var moro. Ja.
Det er jo også sånn der, de største byene og hovedstaden, vi tar liksom Australia først som et land, det er jo pusser både med tanke på størrelsen, at de er i forhold til Norge for eksempel, litt over 5 millioner, så er det vel 25 millioner i Australia. Det er fem ganger langt, bare det er enormt mye større land. Og så er de byene også veldig tettpakka, og hovedstaden er jo Canberra,
Som er jo da litt sånn som Brasilia-aktig type hovedstad, er det ikke det? Jo. Så disse byene her er veldig spesielle. Det var snakk om at Melbourne skulle bli det, eller Sydney, men så kranglet de, og da ble det Canberra som ligger noen trenten i midt mellom hvis du kjører inn i landet.
Jeg hadde sett en TV-serie som heter Mot alle vinner, eller Mot alle vinner, som handlet om irske fanger som ble sendt til Australia i pionertiden. Så jeg hadde sett en TV-serie om Australia med John English, en sånn musiker som så litt sånn italiensk ut. Han var kjent musiker og skuespiller fra Australia. Så det var det inntrykket jeg hadde av Australia, var å se de komme båt på slutten av 1800-tallet eller 1700-tallet. Da var det helt annet i Australia. Så jeg visste jo ikke noe om det moderne i Australia.
Det er et veldig moderne land, og var moderne da også. Men jeg hadde den boka mi,
Det tok ganske langt å komme inn om tollen her, for det er sånn lang kø, vet du. Lang kø. Så mens det tok, ja, det tok vel kanskje en time i USA, men jeg tror jeg brukte to og en halv time altså på å komme inn i Australia, for det var lang kø og masse venting og sånn. Det var ikke noe farlig, altså det var ikke noe farlig å være tollen, men det var langt altså å vente. Der stod folk som hadde surfebrett, husker jeg, og
Du så at det var et land hvor folk surfa. Ja, men du bruker ikke sånn, jeg undrer om det var den sprayen inne i flyet var at det brukes noen sånne ordentlige sprøytemiddel greier. Det var et eller annet... Folk som var ånder inn og... Det gikk en fly som sa jo, welcome to Australia. Det var to karer som gikk og sånn har det vært flere ganger, jeg tror ikke det var det siste jeg var der, men sånn har det vært flere ganger, de sprayer et eller annet, jeg vet ikke hva det var, desinfisering greier som henger i lufta som sånne der, litt sånne der...
stråler og dråper, jeg vet ikke hva det er for noe. Jeg hadde ingen planer om hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte nå er jeg i Australia og vi som var til tre måneder. Så jeg prøvde å være her tre måneder, tenkte jeg. Jeg hadde en boka og dro til et bro i middags
hadde faktisk møtt en kar fra Australia, som bodde på Hamar. Og han sa til Lars, hvis broren er i Australia, for jeg skulle dit, jeg gikk riktig om det, så må du oppsøke meg. Så jeg ringte han. Det var en norsk australier, han var norske foreldre, han hadde vært i Norge. Og han ringte jeg for å møte, og da var jeg i King's Cross. For jeg trodde til King's Cross, som er...
et sted hvor backpackere dro, eller de som reiste dro, det var det. Der var det noen flere herberger, det var ikke bare ett herberger, det var et sånt IHA, og så var det flere andre herberger. I Australia begynte det å komme flere herberger, men det var ikke så mange. Så jeg dro til Kings Cross, Erik het han karen, og ringte han, og han kom og sa, det må ikke være her, det er det verste strøket i Syden. Det var sånne strøk hvor det var omsetning av dop, og det var horder, og det var musikk, og det var sånne klubber og sånn.
Men der bodde jeg altså på et hostel, på et haug i en sånn sidegate. Så jeg traff han Erik der og pratet med han, og han sa at det var en skibutikk i syden, så han sa han var skiløper. Australier som var skiløper, han har vært i Norge og gått på ski. Skal se, jeg vet litt. Sorry, det ble et bittelite avbrudd der, men nå fortsetter vi. Hvor var vi? Jeg var i syden, jeg bodde på et hostel i Kings Cross, og der var jeg dønnvill. Så jeg var ute og løp om natta, og så ute og løp nedover, det er en natt husker jeg, og så...
der så jeg det var lys i et styrkerom. Det var et helsestudio eller et styrkerom som var åpent om natta. Det var døgnåpent 24 timer i døgnet. Så jeg gikk inn og trente styrkeklokka tre om natta. Det hadde jeg aldri gjort før. For jeg trente jo da jeg var opplagt. Det var om natta, for jeg var døgnvillig. Jeg husker jeg var inn og trente, og der var det bilder av Arnold. Der hadde Arnold Schwarzenegger vært.
Og der hadde Tom Platz vært Han med verdens kraftigste bein Det er kodfader, hørte man Du har snakket om han i tidligere episoder Så han hadde vært i det studiet der Men i hvert fall så var jeg også ute og løp Inn på Taliskehagen Som er likevidt i Kingscloss Og der hørte jeg noen som snakket norsk
Og det var noen norske sjømenn, gamle krigsjærer, som var der som møttes på puben stort sett hver dag, og satte rakkull, og de var fra Vestfold, de snakket sånn sjømannsnorsk, som jeg sier, altså sånn Vestfold-dialekt, og det var sjømenn som var der, og de var seksiske, søttjøra, og det var litt for drukne typer som hadde endt opp i Australia, og hadde ikke vært hjemme på mange år, så det var morsomt å snakke med de. Det var litt spesielt, for det var det som heter ute-seiler, vet du.
Hva kalte du det? De hadde endt opp utenfor, de mønstret på utenfor Norge og var såkalt uteserler. Hvis du mønstrer på utenfor Norge, så var du uteserler. Så jeg traff noen sånne typer der. Men jeg var ikke så lenge sydende første gangen der.
Der er det også en egen kinatavn i Sydny. Men jeg tenkte jeg må haike, jeg kan ikke være her for lenge for jeg var ikke høy på vei til Storby. Og på rommet bodde det en kar fra Bhutan. Det var første jeg møtte, jeg visste om landet Bhutan, jeg har aldri møtt noen fra Bhutan. Så det var en kar som var fra Bhutan, han var så asiatisk ut og var på reise. Ganske spesielt at en kar fra Bhutan var på reise i Australia, men i hvert fall...
Han stjal genseren min. Jeg hadde en skigenser. Jeg skulle ikke si var den velstående, men det er det åpenbart ikke. Kanskje, men jeg hadde en genser hvor det stod bildet av en langvestøy på forhold, og den har jeg fått i USA. Langvestøy på forhold, den har jeg fått i USA to år før.
av treneren min på skolen der. Det var billedet veldig mye diagonal, men dårlig teknikk. Det var en amerikaner som hadde stått med et modell for det, så det var en dårlig teknisk amerikaner som gikk langre enn. Men det tok han typen fra Bhutan, for den skulle dra den morgenen. Så fant jeg ikke den genseren, og han var den eneste som var på rommet min. Det var Tomas rom, så han måtte stjerte den genseren. Jeg sa meg at jeg hadde nok klær. Men da tok jeg toget, lokaltoget fra et sted som heter Hornsby.
som var stasjonen hvor det ble sagt at skal du haike ut av Sydni må du ta tog opp til Hålensby, så må du begynne å gå der og haike fra Hålensby. Og på den tiden var det ikke noe mot å være ut av Sydni, eller i hvert fall ikke der jeg haika. Jeg tok toget så langt at det var bare en kjørebane i hver retning. Nå tror jeg det er mot å være der, men det var så langt ut at det var en kjørebane i hver retning, og da var det lettere å haike. Det er ikke så lett å haike på en motover, vet du. For det er vanskelig å stoppe, men jeg sto der, og så husker jeg det at ...
Jeg var på en bensinstasjon, for jeg gikk til en bensinstasjon, og der var det en dverg, husker jeg.
Så jeg traff en dverg på en bensinstasjon, så spurte jeg, og jeg stjal noen, knabba noen bananer der også, noen sånne brune bananer. Det lå noen brune bananer ute som kanskje var meningen til å svi isbordkras, men jeg tok hvertfall et par bananer. Så pratet jeg med en dverg som sa at du må gå og legge deg opp, sånn. Så gikk jeg bare videre opp, og så stod det jo skilt til Newcastle, som er nord for Sydny, så det var altså skilt, det her er nordover, jeg skulle nordover, altså nordover det er varmere i Australia.
Han hadde kanskje harket i ti minutter, så stoppet han en bil, en jævlig fin bil, satt en kar med solbiler bak rattet, og fin sveis, og dressjakk, og hadde faktisk slips. En veldig velkledd australer som var kanskje fem, seks, to år. Gikk inn i bilen og hoppet, og han spurte hvor skal jeg? Jeg skal nordover, så jeg vet ikke, men han skulle gå nordover. Og det var en sånn forretningsmann som var fem, seks, to år. Han hadde vært surfer, sa han, så han
Han satt og rakk øl i bilen. Det var jævlig mange som rakk øl i bilen. Det var tørstedrikket der. Litt som britiske arv. Det er ikke sånn nå, men det var sånn da. Dette er snart 40 år siden. I 25-80, 23 år siden. Han rakk øl, og så spurte han om jeg hadde innsett i surfing. Jeg visste ikke noe om surfing, men jeg hadde sett litt på Feature. Jeg hadde sett noe surfing nede i Sør-Frankrike. Det var i Nis, og så var det folk som surfa i Nis. Ja.
Så han sa, da kan vi stoppe og se om vi ser noen søfus. Så han stoppet, kjørte av veien og stoppet og parkerte ved en sånn bukt oppi der.
Og der var det folk som surfet, de lå og duppa ut i havet. Hva heter det for noe? Jeg vet ikke, men det var litt noe for syndig. Det var en strand. Og han sa ikke hva det heter, bare en liten strand. For de ligger og padler mot bølgene, og så skal de ta en bølge, kanskje ligger og padler i timen, og så kommer det en bølge, og så kjører de. Det så jævlig kjedelig ut. For i Nis så jeg at de hadde surfet ganske, det var mindre bølger, her var det større bølger, så det var lengre mellom hver gang. Men da tok de opp en joint, vet du.
Han sa han rakk øl, han hadde dress, han hadde slips, og han tok opp en joint og rullet og skulle røyke, og jeg spurte om jeg skulle ha. Nei, jeg sa jeg har faktisk aldri prøvd. Jeg ble tilbyttet mye, men aldri prøvde det. Jeg liker ikke å røyke generelt, så jeg røykte en gang da jeg var syv år og hosta som faen da jeg var syv år, så kastet jeg opp, jeg spiste snus og hosta og røyka samme dag, så jeg har ikke smakt vekk snus eller tobakk etter det. Da var jeg syv år, 1972. Men han sa han røykte, og så forklarte han meg surferkulturen, og så sa han det at folk har sagt, er det ikke...
For da var det en torsdag,
Er det ikke arbeidstakse? Er det ikke på jobb? Nei, de er på trygg, så de går on the dole. For det har blitt stort i Australia at folk gikk på trygg, og det er et on the dole. Det var en gruppe som het UB40. Det var en sånn engelsk reggigruppe, har du hørt om de? UB40, de spilte reggig. Og det tror jeg var et navn på et kort du måtte fylle ut hvis du var arbeidsledig. Det tror jeg var UB40, det var et sånt skjema eller noe sånt. I England, tror jeg.
De hadde en sånn sang som jeg husker, Red Red Wine, Ubeforty var populære da. Så de sa, de går på trygg, og det har jeg gjort et par år selv, så sa han, har du gått på trygg et par år siden? Jeg kjente jo ingen i Norge som hadde gått på trygg, jeg visste jo ikke nesten hva trygg var, for jeg var da arbeidstid, så gikk de på trygg i Norge, men det var ikke noe jeg visste om som fenomen egentlig. Du hadde hoiket med en som hadde trygg til å ha...
Og en i Sveis. Begge hadde trygg, men jeg kjente ikke fra Norge. Og det var tilfellig folk jeg traff i Danmark og i Sveis, men han her hadde gått på trygg i to år. Og det er det mange som gjør sånn. De surfer, kanskje et par år så går de på trygg. Det var et fenomen i Australia da. Det ble slutt senere, for det var veldig liberalt, men folk kunne også surfe og for eksempel gå på skolen. Og
Og der var de ferdig med videregående tidlig, og så var de ferdig med å studere kanskje når de var 22 år. Så var det mange som gikk på trygghet et år eller to for å surfe og reise og ha det fett. Særlig i visse deler av Australia, der det gikk an å surfe, der det var fint å surfe, der det var varmt klima. Så han hadde vært på trygghet, og det sa han det er vanlig, så det vil du møte lenger oppover. Og jeg visste ikke noe om det. Og han kjørte meg, og så satt jeg meg, og jeg fikk hike med en annen kar som er den mest spesielle jeg har hatt i hele mitt liv.
Han var Han lignet på en kar Du har sett filmen Jøkrede Husker han typen som Du har jo Jack Nicholson Det var ikke han Så var det en kar som Som hadde sånn langt ansikt Som hadde litt poser under øya Han lignet på han Ja
Og jeg har senere sett at han er en stor fan av Olivenhold. Olivenhold, ja, han er en Olivenhold-fan, den typen der. Jeg har sett den i en reklame på en kino om Olivenhold, og jeg har sett den i reklame om Olivenhold i flere steder, og han var med i en film jeg så på TV for noen år siden, eller på kino. Jeg vet ikke hva han heter, men sjåføren lignet på han. Han bodde like ved Newcastle, som er en by litt nordforsydende, og der bodde han, og der hadde han en kjæring og unger seg, han var på jobb og så videre og så videre.
Så han kjørte meg og satte meg utenfor en by litt nede for Newcastle. Og så gikk jeg videre og gikk kanskje et par timer, og så kom han samme type tilbake en gang til. Og da hadde han kledd på seg i kortbukser og i begynnelsen hadde han vanlig arbeidsklær, altså dress og sånn. Mange som gikk i dress, om jeg straler deg, husker jeg. Han skulle på fisketur, sa han. Han skulle på fisketur, sa han. Han skulle nordover på fisketur.
sa han, det var en torsdag, hvor skal du da? Nei, jeg skal nordover, sa han. Jeg vet ikke, jeg drar så langt det kommer seg, for jeg hadde ikke noen planer om jeg skulle være oppover. Det var noe spesielt med ham, han hadde ikke noe særlig bra aura,
og det viste seg at han likte unge gutter. Og først begynte han også å småonanere mens han kjørte. Mens han kjørte i høy fart. Og så til slutt satt han og onanerte ordentlig i bilen. Og dro ut hele manndommen. Mens vi kjørte, ja. Fy faen.
Og da hadde jeg kniv i lomma, og det her pågikk kanskje fra han begynte å, før jeg skjønte hva han drev med, til han satt og nappa luffen, så gikk det kanskje en kvarter, 20 minutter eller sånn. Og da begynte det å bli mørkt. Og vi hadde kommet ganske langt nord for Newcastle. Og så sa jeg at, jeg var jo sånn nervøs, please stopp seg, jeg kan ikke stoppe. Ja, så skulle hun tilby penger,
for han ville at jeg skulle suge han han ville at jeg skulle jeg vet ikke hva han ville men han tilbyr penger han tok noen dollar nei, så jeg vil ikke noe som helst bare stopp og sling meg altså jeg ble litt for forbannet men jeg var mer modig enn jeg trodde for at jeg fikk litt mot litt hybris av at han det var han som var underlegen altså han var flau, vet du og han var jo kanskje 45 eller 50 år han var flau altså
Og dette var 80-tallet, jeg hadde sånn kort kortbuks og solbrek av hår, og jeg var kledd som en sånn gutteprosessert, altså sannsynligvis i dag ville jeg vært i kleding, men sånn var moten av det, det var korte kortbukser og lite klær. Så stoppet han bilen, og så skulle han gi meg noen penger, nei, vi ikke hadde noen penger, så vi hoppet ut av bilen.
Da var det helt mørkt. Han snudde, og han var forbanna. Han var sint. Du fikk med deg tingene, ikke sant? Jeg fikk med alt jeg hadde. Da hadde jeg en liten sekk. Sekken var liten, men den var ganske full. Hadde jeg en sekk, kastet jeg ut den. Da hadde jeg ikke noen såposer.
Den hadde jeg gitt fra meg før jeg dro til Fiji. Jeg hadde en liten sekk, og så hadde jeg ikke noen fyrstykker, ikke noen lommelykt, ikke noen lighter, ikke noen sovepose. Jeg hadde bare kortbokse og en lang genser. Stod der alene, og det begynte å regne. På en vei, smal vei, nord for Newcastle et sted oppi der.
Så tenkte jeg, faen, hva gjør jeg nå? Men jeg var glad for å være ute av bilen, men hvor er jeg? Hva gjør jeg? Og så kom det en ny bil litt senere, og jeg bare vinket sånn, for det var på kvelden, altså det var lite trafikk. Det var ikke så mye trafikk der da, som det er nå, for det var jo bare en smal vei. Det var hovedveien, altså, men ikke var det smal. Eller bare en kjørebane hver vei, og bilen stoppet. Og det var en kar som skulle opp til Brisbane,
Han drev en bar, han drev en transvestittbar, blant annet med transvestitt, men han var helt grei, og han sa hva som hadde skjedd. Ja, det er sånn som skjer, så han må ikke bryte om det. Han sa det, det er masse, masse, det skjer sånn. Så det føltes jo verre ut for meg, for han hørte historien, men han kjørte meg videre, og så spurte jeg, er det noen steder det går an å stoppe her og være i ro? For nå vil jeg være i ro, så jeg vil ikke haike på en stund. Jo, det er et sted som heter Coffs Harbour, sånn.
oppi her sånn, jeg kan kjøre deg dit, og han visste hvor herberget var, for han hadde vært på det selv, så han kjørte meg opp til det som heter Coffs Harbor, jeg kom ganske sent på kvelden, herberget var stengt, jeg tror det stengte noen elve,
Og der klatret jeg inn og så på kjøkkengjulvet, og våkna om morgenen da de som drev det kom, og da fikk jeg bo. Det var helt fett å komme til Coffs Harbor, som også ble kalt The Big Banana, for det var sånn bananstrøk, og de virket bananer, så det var noe som heter The Big Banana. Nord for Coffs Harbor var det en stor banana, hvor de solgte bananer, hvor det var store bananplantasjer. Akkurat som man har en stor elg oppå tynnsett, så hadde de en stor banan der. Ok.
Så det var banalen byen, Coffs Harbor. Og da bestemte jeg, nå orker jeg karker mer, nå er jeg her i ro, inntil tinget får litt nærmende rosig, altså. Det var det fette å være, altså.
Og dette var litt utenfor Brisbane? Nei, altså hvis du tenker deg Sydny, han skulle til Brisbane, men han skulle kjøre videre i natta, og det orket ikke jeg. For jeg var drittrøtt, jeg var 1900 og drittrøtt, og var døgnvis, så jeg ville sove. Og jeg orket ikke å sitte i bilen, for han skulle kjøre, og Brisbane er det langt til Sydny, han ville komme frem ut på neste morra, så det er jo 1100 kilometer, eller det er over 1000 kilometer å kjøre. Eller fra Sydny, han kjørte fra Sydny til Brisbane i natta og morran.
Hadde jeg gjort den fordi da var det mindre trafikk og sånn, men jeg orket ikke det. Og så ville jeg ikke sitte i samme bilen, for det er litt beklemt å sitte i en bil i så mange timer. Er det det som er kallet Gold Coast? Gold Coast er litt nede for Brisbane. Men jeg kom til Kofsaber, og der var det en engelsk mann som jeg ble kjent med,
Det var noen svensker av begge kjønn, og det var masse ordentlige folk. Det var en liten kjerne av folk der som hang sammen. Det var jævlig ordentlig å være der på Herberg i Kofsvabo. Det var et nytt vertskap som var veldig entusiastisk. Det hadde felles middager. Det var sånn sosialt hver eneste kveld. Han engelsk, men han hadde bil. Han jobbet der. Han gikk ikke på det han jobbet.
Han het Mike, han jobbet også. Han var ute på hver eneste klubb. Han ville ha med oss nordmenn og svenske. Det var helt suverent å være der. Bra opptur fra den litt ille episoden. Sikkert opptur så møtte jeg en svenske som het Peter.
Og han lurte meg for at det var jo en del svenskere her, og jeg husker vi var ute en kveld der, og det er sånn magisk bildet jeg har i hodet, for vi gikk en tur i byen, så var det en banesykling, var det en stor idrett i Australia. Så var vi ute og gikk en kveld, og så var det en sånn klubbløp i banesykling på en bane her. Vi stod og så på den klubbelen, vi syklet rundt og rundt, og det var skikkelig mørkt. Det var akkurat som lysløp i Norge. Precis hadde du banesykling i lys. Det var helt sånn eksotisk, synes jeg. Jeg visste ikke en dritt om Kofsfabriket,
Jeg hadde ikke noen greie på noe som helst der. Og så var det han Peter. Han var også fra nede av Gøteborg. Han ville ha meg med til å drikke alkohol. Jeg kan bli med, men jeg tåler ikke noe alkohol. Han hadde en flaske whisky. Så det finnes noen bilder av det her. Og da...
Vi satt og drakk viske. Vodka, unnskyld, vodka. Det eneste gang jeg smakket vodka var da han hadde drakk opp en flaske vodka, og jeg har hjulpet med det. Regn, eller bare på isbiter? Det var blandet på stranda. Vi var på stranda og drakk vodka. Det er første og siste gang jeg smakket vodka. Det smakte helt jævlig. Men da han tok bildet av meg, husker jeg, for da stod jeg og hiker. Det finnes et bilde hvor jeg står og hiker nord for Coffs Harbour i bare overkropp, etter at jeg drikker vodka hele dagen. Men på Herberger var det også en kar fra...
som het Steven Samson, han ble jeg kamerat med. Han gikk på trygg. Forståeligvis,
Fordi de fleste av australerne som reiste da, de gikk på trygd. Engelsmannen jobba, svensken og jeg var jo reisende, mens de fleste av australerne gikk på trygd, og han gikk på trygd. Da lærte jeg hvordan det var. Han gikk på trygd og tok ut penger av minebanken. Det var helt sånn lattelig, og faren hans var tysk, så han snakket flyttende tysk. Jeg har nevnt den før, og han har hatt kontakt med senere. 20 år senere så hadde jeg kontakt, jeg har ikke hørt fra han de siste 17 årene, men jeg hadde kontakt med han frem til 2005, altså Steven Samson fra Tasmania, eller Tassie. Jævlig artig kjærlige.
Og han, vi vanket sammen, og han var glad i øl, han var sånn ølhund, altså drakk øl hver eneste kveld, så vi gikk på en pub der hver eneste kveld, og da drakk jeg litt øl, jeg drakk en øl eller to om dagen, så jeg likte å være på puben, men på noen puber faktisk var det forbudt for damer,
Det var jo et mannsjauvinistisk samfunn, og noen av de pubbene var det forbudt for damer, ganske spesielt. Ja, det er på 80-tallet. Ja, det var noen få pubber i Kofsarbel, det var veldig mange pubber, det er mye færre pubber i Australien nå, folk drikker mindre øl, for det var røykeloven som gjorde at pubkulturen både i England, Australien, New Zealand og Irland er mye mindre enn den var. Men hva var greia med det da? Var det for at det var mens tilfluktssted, eller på et sted hvor de kunne...
Det var det eneste jeg var i et sånt sted hvor de spilte med Blyari, da hadde de litt sånn stripping og sånt, så det har noe med det å gjøre, tror jeg. Det var noen typer damer der som var på jobb. Ja, det var det, men det var vanlig pub, men de hadde noen sånne show av og til, jeg så ikke det, men...
Det var moro å være der, for da kom jeg første gang inn i australisk hverdagsliv. For det som nå har kikket mitt med reisen, var at når jeg gikk rundt der i hverdagen, så jeg jobbet jo ikke der, jeg fikk jo jobb senere, men jeg jobbet jo ikke der, og da
Og da sto jeg på morra, og der så du bønder ut i kortbuks og boots. Du hadde bønder som var solbrune med langt hår. Boots så jeg som kobber, men de var bønder på jobb. Det er ganske spesielt, for de kledde seg etter været. Og så så du at de hadde skoleuniform unga. Damen hadde miniskjørt, og guttene hadde dress og bukse. Så det var hele den der kulturen i Australia med skoleuniform.
og bønder som går i kortbukser, og det her australiske hverdagslivet åpenbart seg i koffesraber, det for meg var et eventyr. Det skjedde ikke så mye, det trengte ikke å skje så mye, men sånn var det, så jeg så, ok, sånn er det i Australia, og det likte jeg da, og det liker jeg fortsatt, det der at du kan bare ta på deg en kortbukser, og gå på skolen, altså ikke på skolen, for de hadde underfor, men det er så enkelt med kortbukser, og
Det var jo under form på skolen, og da hadde de Coffs Harbour, ser du bildet av det? Ja, jeg tok bildet her fra Wikipedia. Jeg synes det var dritfint der, altså. Jævla fin by. Det var ganske lite, men nå er det mye større, men fin by Coffs Harbour, som er et sted hvor, det var ikke noe turistby egentlig, men det var veldig fint der. Men er det et sted man bør dra til hvis man ferdes der som turist? Jeg tenker ikke det, nei, ikke noe spesielt. Nei.
Men jeg synes det var fint, og jeg trenger ikke noen sånne atraksjoner. Jeg har jo aldri på noen sånne atraksjoner i hele tatt. Jeg bare dro litt, og så var jeg der, og så hang jeg sammen med de folka. Det synes jeg var morsomt. Og var det 14 år, to uker hang jeg der.
Det var det lengste jeg har hørt at du har vært på ett sted. Du har hatt mer markgrumpa på turen så langt. Det var så fint til at jeg nesten kunne tenke på å bli der. Jeg har nesten to uker. Da begynte de andre å dra. Da dro jeg. Han der engelsmannen dro. Han skulle nedover til Melbourne og jobbe der. Svenske dro, så de kompisene mine, han Steven Samson, skulle hjem til Hobart. De som jeg hadde hengt sammen dro, så da ble fellesskapet borte. Da tenkte jeg at nå stikk jeg videre, stikk jeg nordover.
Så jeg halket oppover og fikk dritlig et hike. Det var lett å hike. Og det var, jeg gikk nordover og jeg kom til det som heter Barham Bay. Barham Bay. Som er et surf, da et surfested og nå et surfested. Jeg hadde hørt om det. Jeg visste ikke noe særlig om det. Jeg bare hørte at det var et bra surfested. Det hadde vært. Det er gavle fint. Ja, og jeg fikk overlattet på noe som heter Backpackers Hostel. Først var jeg på det IHO-et.
Men så dro jeg videre og var på et annet herberger, for der var det godere herberger i 580. Da var det ca. 5000 innbyggere, det var veldig mange som gikk på trygg, veldig mange gikk på trygg altså. Og de sa det at, det ble sagt at 85% kom på trygg, jeg vet ikke om det stemmer, men det var altså mange som gikk på trygg, og det så du for, på strandene av morran så kydde det av folk, mange var jo på ferie der, men de gikk jo på trygg. Og det var noe som heter Railway Friendly Bar, har du vært på den? Nei,
Jeg husker ikke helt, men jeg husker det var en veldig, veldig rolig, koselig sentrum, og veldig lave energi. Nå var det der? 2008, tror jeg det må ha vært. Det ble veldig kommersielt etter hvert. Første gang det kom, så var det ikke noe kommersielt i det hele tatt, eller kanskje litt, og
Og så var jeg der 90-årene, og jeg var der på 2000-tallet, så nå har det blitt veldig dyrt å bo der, veldig dyrt å kjøpe hus eller leilighet. Det har blitt veldig kommersielt, men sånn er jo verden. Verden har blitt mer kommersiell. Men da kom jeg første gang, så gikk jeg første kvelden på noe som heter Railway Friendly Bar, altså puben på jernbanestasjonen. For da gikk det fortsatt tog til Barn Bay. Og tog av stoppa, der var det pub. Og der var det levende musikk hver eneste dag. Og hver mandag kunne folk komme og opptre selv. Altså kunne opptre selv og spille musikk.
spille instrumenter og de kunne ha et eget band hvis de ville. Det var elevmusikk uansett, men der var det artig å være. Sånn jam night, er det ikke det man kaller sånne der hvor amatører kan få lov til å prøve seg? Ja, og der ble jeg jo kjent med noen surfere. For det var en gjeng med surfere som hang sammen i en sånn gruppetto der. Og de ble jeg kjent med senere, men etter at det kom litt så...
Så var det to norske damer der som jeg begynte å prate med, for jeg var jo sugen på å snakke norsk. Jeg likte jo å være sammen med svensker. Jeg hadde ikke møtt noen nordmenn før det, så jeg møtte to norske jenter der, og de...
De ble invitert på en fest, en slags surfefest, hvor det var levende musikk, og det var en danske som het Kurt som kjørte bilen. Han hadde en 2CV, så vi kjørte til den der surfefesten med levende musikk og masse folk i et hus litt overfor, eller i retning et sted som heter Lenox Head, altså litt sørover igjen. Da var det en slags surfefest med masse surfer. Og så viser det seg at...
Det var rasset på den festen. Jeg tror det var noe mistanke om at det var noe... Narko? Ja, jeg tror det var det det var. Og plutselig så kom politi, og i løpet av den festen så hadde jeg på en eller annen måte klart å bli uvenne med en type som var ute på Perm fra fengslet, en lokal slåsskjempe. Så han slo ned og banket opp, eller sparket til meg. Så jeg datt og slo hodet mitt.
Hvordan targav det opp han? Det var mest at jeg snakket norsk, eller sa noe på norsk. Han misforstod det. Jeg er ikke noen kragelfant i det hele tatt, men han ble forbannet på meg. Så han sparket til meg, så jeg datt bakover og slo hodet mitt, og fikk en mild hjernelystelse. Men i hvert fall så...
Så dro han Kurt, og vi dro i den bilen og kom oss unna den rassen, for det var jo masse bråk og sånn, det var tull. Og da våknet jeg på herberget, på rommet til de norske damene,
For de hadde et rom der, og der fikk jeg låne rommet, for jeg hadde jo fått hjernestøs. Jeg var på sykehuset, det var en slik sykehusstue, og gikk til et, men da kostet det penger å ligge der. Så jeg skulle bare slappe av og ligge i ro på det rommet, som jeg fikk disponere alene i noen dager. Og der var det en kar på herberget, som var fra Sør-Afrika. Det var litt av en type. Han var gammel etter mitt syn, han var vel rundt 40 år.
surfer hadde vært i Vietnamkrigen. For i Sør-Afrika hadde jo folk der, vet du. Og da hadde jeg sett Akko på Lypse nå, filmen. Og jeg har sett Akko på Lypse nå, så jeg gjør det bra film. War is hell, sa han. Krigen er et helvete, sa han. Han var helt sånn klar. Krigen var det verste som fantes. Han hadde bodd i Sør-Afrika og vært i krigen i Vietnam.
i tidlig 70-året, og slutten av 60-året kanskje også, og han hadde emigrert til Australia. For mange gjorde det fra Sør-Afrika. De dro fra Sør-Afrika til Australia, for det var apartheid i Sør-Afrika, så de orket ikke regimen der. Så de traff flere,
Ganske mange syrafrikaner bodde i Australia på den tiden her, og fortsatt så klart. Han var en artig kar. Han var nattevakt på hostelet. Han syklet på stranda, for da så jeg folk som syklet på stranda i gymtimen med surfbrett på sykkelen.
Jeg kom fra Norge og gikk på ski til skolen som guttunge. Her syklet de med surfbrett til gymtimen på skolen. Det er spesielt oss. Han hadde et eget brett hvor han festet surfbrettet på sykkelen. Han het John, så syklet han ned dit. Han surfet om dagen, og så satt han som nattevakt på Herberg om natta. Han satt surfing og været en heroin. Du kunne ikke slutte med det, sa han. Han var sånn liten. Sånn livsstilsgreie. Han var sånn beachbøm, men strandbombs.
Og da hadde jeg en liten sånn der brytertrøye som jeg hadde kjøpt på Fiji, hvor det stod Beach Bum Fiji, hvor det stod sånne der fotavtrykker sammen, så stod det Beach Bum Fiji, så sa han, ja, det likte han altså Beach Bum, sånn strandbops, de bodde på stranda. Det var ikke så mange som stod på stranda i Barnebe, men det var noen som sov ved stranda. For det var jo sånn at det var forbudt å sove på stranda, men folk så på grase ved stranda. Så det var en god del hjemmehøyser, det var folk som sparte penger
med å ligge på stranda. De hadde gjerne tepper i såposer og sov under noen sånne skuer der. Så det var hjemløse der, men ikke så mange som jeg senere så i USA. Men han pratet jeg mye med, og han husker jeg, jeg trodde han hadde svaret på alt, for han var 40 år. Han hadde vært i krigen. Han var fra Sør-Afrika. Han var dobbelt så gammel som meg. Så jeg husker jeg spurte han om noen greier en gang, så sa han det.
Who am I but a humble worker? A wheel in the chain of life? The night manager in the backpacker's hostel? Han visste ingenting, sa han. Han visste ikke en dritt om noe som helst. Han var bare en sånn
fortapt 40-åring som ikke klarte å tilpasse livet, men han trivdes med å være der og surfe, og sånne typer var det mange av. Det må jeg bare sette på pause her, for det slår meg med surfere, som jo da også, du må jo ha funnet en slags kobling, det er ganske tidlig når du har møtt flere og flere surfere, at dette her er jo også noe som, det er en slags kule laidback i loffere, altså det er vel, skal vi si,
en slags havesversjon av luffer også, bare at de er litt mer stasjonære og mye mer koblet på havet, men det er mye samme type livsstil og holdning og type, er det ikke da? Det er det, og de elsker varmen, de liker å ha det varmt og godt, så det er rett og slett, jeg prøvde å surfe og lærte litt, men jeg fikk aldri noe samme kikke for å bruke et eget skole av det, for at jeg
Jeg var ikke tålmodig nok til å lære meg bra nok, og der det var fint å surfe, var det masse andre surfere. Det er akkurat som en dansken alpinbakke, du kan ikke slippe en dansken god alpinbakke, for der har ikke dansken noe å gjøre, men det er kanskje der det bør være for å lære seg å kjøre på ski. Så jeg er helt enig, og det er jo den typen, jeg hadde ikke vært borte i surfere for det, og der ble jeg kjent med surferkulturen, den australske surferkulturen,
og senere leste jeg, og jeg kjøpte jo bøker om det her, for det fanns en brukt boksjapp i Barnum Bay, som hadde en del surflitteratur, for der var det jo til og med surfefabrikker, det var butikker som solgte surfeutstyr og klær og sånn, og det var egne surfefabrikker som lagde surfebrett, så der var det en liten senter for surfekulturen, der oppover kysten
Så det var jævlig interessant. Jeg begynte å lese om surfing og lese om surferkultur nå. Jeg var mer interessert i fenomenet enn å drive med det selv, for jeg var vant til å være nok så god skiløper, og jeg liker ikke å ikke være god i noe. Jeg kunne ikke komme der og bruke seks måneder på å bli litt halvgod. Så jeg var med at jeg så på de som surfa. Jeg jogget ut til ...
det der punktet der, i nærheten nedover fyrtårnet der, så er det en punkt hvor du kan sitte og se på søfra langt ute, for det er veldig fin lang søfra, der satt jeg og så på søfra om morgenen, jeg løp utenom morgenen, for jeg logget hver morgen. Så jeg var mer til å bruke et engelsk uttrykk, en slags hangaround i søfakulturen.
prøv det selv altså, men jeg skjønte at her er jeg 19 år, jeg startet ikke på bar bakke, jeg var nesten for utålmodig, jeg er utålmodig, jeg sitter og lærer meg surfing, og det var ikke så bra å surfe ved den stranden der, så der det var fint lenger ut, der tørte jeg ikke, og ville jeg ikke surfe, for der så jeg faktisk åhaj
Litt senere så vi noe haj der. Og det sa de gutta at det var det, men de brød seg ikke noe med det, for det var sjelden at hajen tok noen folk. Ja, det er jo rasjonelt og logisk at det er veldig lav statistikk for å bli tatt av haj. Det store er det hele, men det er jo...
De fleste vil i hvert fall unngå den lille sjansen, selv om den er veldig liten, å bli tatt av haj. Det var en norsk australier som ble tatt av haj da han var der. Han ble tatt av haj i en elv. Han stod og fisket en kilometer eller to i noe som brakk vann. Det ble sagt at det var en gammel slash sinnstykk haj. Så han svømte i noen beiten i to. De fant igjen bare halvparten av han. I en elv? Ja, han stod og fisket i en elv. Det er den farligste sporten i Australien. Det er å fiske, for mange står ved havet og fisker og blir tatt av bølgene.
Han sto i en elv og ble bittet av en haig som sannsynligvis hadde forvildet seg litt, som ikke hadde noe å gjøre i en elv. Ganske spesielt. Det sto i aviser. Jeg leste om det i aviser, husker jeg. Og på hostel så traff jeg også en kar fra Alaska som hadde norsk
Han het Lawrence Hansen, han hadde norsk-amerikansk opphav, han var fra Minnesota. Han hadde sniket seg unna Vietnamkrigen, han forklarte hvordan han hadde gjort det. Han hadde vært i Norge, han hadde søkt tilflukt i Norge, mens han ble utkalt i det amerikanske militæret. For Vietnamkrigen var sluttet i 1975, og det er 1985, ti år senere, han var noen år tredje år. Han hadde snikt seg unna Vietnamkrigen, og han hadde sånn hud som Michael Jackson, sånn flekkete, sånn blek, vet du hva det er for noe?
Hvor huden flekka. Han bodde i Alaska og var fra Minnesota og hadde kinesisk dame og var i Barabé for å kjøpe opp land. For det var billig land der, så han skulle kjøpe opp land med tanke på både å bo, han skulle fiske i Alaska, han skulle bo i Australia, penne mellom Alaska og
Han hadde fiskebåter, han var så driftig, han var gammel hippie, men var driftig som faen. Han skulle kjøpe opp land utenfor Barmø, og det var billig, for det var masse billig land der, på den tiden, nå er det dyrt, da er det billig. Så han kjøpte opp land, altså betydningen, altså, land,
La oss si 100 mål da, skjønner du? Det gjorde han, og det forklarte hvor lønnsomt det var, og hvis han fortsatt har det, så er jo han grunnrik i dag også. Ja, tenkte jeg. Jeg tenker hvis du kan få tak i noen eiendommer i noen land i dag, så er det sånn hvor i verden kan du få tak i det, hvor du helt tatt ikke, altså, for å få litt rimelig penger da. Det var dritgjort, og jeg var med han, for han kikket på land, og han hadde bil,
eller hadde leid eller kjøpt bil, og jeg var med han rundt, for rundt Barnberg var det masse bananplantasjer og avokadoplantasjer og sånn, vannmeloplantasjer, og han skulle kjøpe både noen sånne ubebygde mark, og så skulle han kjøpe en liten farm, så han endte med å kjøpe en liten farm som lå innenfor i retning Nimbid. Var du kontakt med han, eller?
Nei, han var litt for gammel for meg, for han synes jeg bare var sånn, han synes det var moro å møte en nordmann, for han var norsk, faren var norsk, han heter Lawrence Hansen, og han snakket litt norsk, så han hadde vært i Oslo, så litt sånn norsk ut, og var sånn, han hadde sånn bart, sånn Kurt Vonnegut, husker du det? Nei. Han hadde sånn stor bart, og så hadde sånn langt hår, og så var han noen og tredje år, og da var du gammel, vet du. Så traff jeg en som heter Rob Levi der også, han hadde vært i fengsel, han,
Han var en sånn surfetype, han jobbet som snekker i Barn Bay, han var 33 år, han hadde bodd og var gammel hippie. For i Australia levde hippie-kulturen, den var fortsatt i full vitalitet på 80-tallet. For den kom litt senere til Australia, og så holdt den seg mye lenger. Opp i det området her, det ble kalt Reinbu-regionen, det var området rundt Barn Bay, Nimbin og Murwilluba, der bodde det veldig mye hippie fra hele verden, sveitsere, tyskere, nederlendere, svenskere og sånn, som hadde søkt dit for å bo der billig.
og for å bo på farmer. Rob Levi hadde bodd i Bursen fra 19...
ca. 1975 sa han, og det var fem-seks familier som hadde kjøpt jord, og som dyrka kollektiv, altså community heter det på engelsk, de hadde felles volleyballbane, og de hadde unger og sånn, og så hadde han dyrka pott, og ble tatt for å selge pott, så han satt åtte måneder i fengsel, for å selge dopsann til meg, og da hadde kona hans blitt sammen med en kamerat,
Så han kom tilbake, da hadde konaen min samme, en av naboene som var med i det fellesskapet, så han ble kvinnfolkbitter. Så da han var i Barnabæ, så var han der for å jobbe, for å betale barnebidraget, for å betale sånn. Han hadde jo fortsatt et hus på det kollektivet, nærmere Nibir, men så bodde han i Barnabæ og jobbet, for der var det bra penger å tjene, for det var masse jobb i Barnabæ. Han var jo sånn type, han er dråblevet, han har en åttendel aborginer.
Han kunne mye om den australiske historien, så han var sånn som introduserte meg til historien. Han fortalte, for jeg begynte å lese bøker, og det var jeg interessert i å lese, så jeg begynte å lese bøker om sydnets historie, og begynte å lese om Australias historie og Barbeys historie. Han hadde masse fortellinger om Australia fra 1800-tallet, for han hadde jo en bestefar som var født i 19 Blanc, cirka, så jeg ble introdusert via de historiene.
lokalbefolkningen, jeg synes det er morsomt å høre, han sto i stor ut, han sa at de aboriginene, de har verdens hardeste skallene, hvis du slår meg i skallen, han mente at skallene til innfødte i Australia var ekstra harde, så det var en test om du skulle slå han i skallen, for han så mer ut aborigin ut enn det de en åttendel tidligere sa, så han var veldig artig kar og blevet, han drakk øl, og de så på meg som en sånn der
jeg var jo 19 år, så ut som om jeg var 15-16 år, og overnaiv, og veldig interessert i å høre hva folk sa. Jeg sa ikke så mye som jeg sier nå, men nå er jeg jo her i en podcast, men da satt jeg mest og lyttet til de eldre, og han bodde jo på Herberget der.
Så han bodde på Herberg og jobba, og var en av de få som faktisk jobba der, for de fleste gikk jo på tryggd. Og jeg fikk litt jobb på en sånn der byggeplass, så jeg bare gikk dit via han, så fikk jeg jobb med å trille noe sement og sånn, så jeg jobba noen dager og fikk litt penger i hånda, det var fem dollar timen, og fikk det rett til lomma. Fikk jeg også litt jobb på en kafé der, med å rydde og
via noen kjennsfolk, var ryddet, ikke vaske, men ryddet, bare gjør noen slags sjøving, og da fikk jeg betalt i mat. Var det både for å sysselsette deg selv litt, for det var ikke sånn at du trengte pengene, eller var det også et behov? Jeg likte egentlig å tjene så mye som jeg brukte hver dag. Jeg hadde kreditkort, men jeg visste ikke hvor mye som sto der. Jeg kunne ikke sjekke det, jeg gav det ikke å sjekke, jeg kunne ikke sjekke det, og så var det sånn at hvis jeg betalte noe, så gikk det langt til før det ble registrert i Norge. Men jeg hadde penger på konto, jeg var ikke blakk.
men jeg likte å jobbe og egentlig så tenkte jeg å jobbe som jobbe mer men jeg trillet noen sementer og det var veldig varmt så jeg jobbet litt og det var jo lovlig for jeg fikk ikke arbeidstasen men det var en kafé der på stranda i Barnaby og det som var spesielt med Barnaby var at det var et sånt der område for australiske kjendiser så Paul Hogan han klokken av en lunge han hadde jo hus der
Og han eide jo senere, han eide senere, tror jeg, en del av den puben, Ray Refranger Bar, så tror jeg han eide det hotellet som lå på stranda der. Så det ble sagt at han, og han så jeg der flere ganger, Hogs, han surfa sånn longboard, altså sånn gammeldags, Ringer uten å surfe sånn kortbrett, han surfa sånn longboard, han sto på longboard, og han var der, han så jeg, og han bygde et hus litt utenfor Barnum Bay der. Men i hvert fall så...
Så var det sånn at australiske kjendiser, noen, det var en gruppe som het Midnight Oil. Har du hørt om den gruppa? Ja, selvfølgelig. Mokalisten var i bystyret i Barnaby, og det var ikke låta mer enn tre eller fire etasjer, for de grønne var veldig sterke der. Miljøpartiet var veldig sterke. Og så så jeg han...
jeg spør Brian Brown, en australisk kunstspiller, og Rachel Ward, og Sting var der, Sting. Så vi så Sting på den kaféen jeg jobbet på, så satt Sting og kona, hun vet Trude eller Trude, tror jeg, og da fikk hun beskjed at hvis det er noen kjendiser, for det var en sånn leggeskafé der som lå på stranda, hvis det er noen kjendiser, så kan du ikke si noen ting, la det være helt i ro. Så jeg jobbet, og så Sting, da jeg trodde på om han var på ferie, og senere ble sagt at Rolding stod så veldig, men det var spesielt, for det var et
et sted som en del kjente artister søkte tilfølge til. Og så så jeg vokalisten i Man at Work. Jeg hadde ikke sett noen sånne folk, så det var stort å se. Og de var vanlige gjester i Barnaby på den tiden her, for da var det såpass få som bodde der, og det var ikke noe oppstyr selv om det var. Håks fikk gå i fred, Paul Håken. Han kjørte en bil med sånn... Bilene hans hadde sånn... Du kunne ikke se inn i bilen. Nei, men var det typisk sånn...
luksuriøse hoteller der? Nei, det var ikke det da. De her tror jeg var på enten landsted eller leidende hus. Jeg tror kanskje leidende... Nå vet jeg senere at jeg var der i 2011, og da snakket jeg med en kar som bodde der som het Herb Elliot, som var olympisk mester på 15 meter 1960, og
Han hadde tatt 23 millioner dollar på det australiske børskraket, men hadde fortsatt mye penger igjen. Han var oppgitt av hvor dyrt det var å bli til Barnaby i 2011. Han hadde vært der på 60-tallet for å surfe, og da var det en surfe-landsby. Og før det igjen så var det jo bare en sånn industriby. Og før det var det et aborigines landsby, eller ikke landsby, men et sted hvor de var bodde. Så jeg tror ikke det var så mye sånn da, men senere har det poppet opp masse sånn i Barnaby, for
økonomien er jo sterk i Australien, og det er et sted hvor mange vil ha hus, og leire et hus i Airbnb og sånn. Men da fikk jeg med følelsen at de fleste som var der var surfere, eller folk som var på reise, sånn som meg, altså det som på engelsk heter backpackere. Det var det mange av der da. Så mye svenskere møtte et par nordmenn,
for vi så en filmhuskje på en sånn hems der og da møtte jeg to nordmenn de var fra Bærum så møtte jeg et par fra Bærum og så møtte jeg en dame fra Bergen jeg møtte tre nordmenn fem nordmenn møtte jeg i Barbeg og det var mye for jeg hadde ikke møtt noen sånne nordmenn når var det? 85 ja, ok ja
Jeg møtte seks nordmenn i Australien på fire måneder. Men jeg gjorde ikke noe for å møte dem, men hvis jeg hørte noen som snakket norsk, så oppsøkte jeg de. Men det krydda svensker. Overalt var det svensker. Så det var naturligvis at denne miljøen, eller den typen, både hyper, nyhyper og surfer, visste veldig godt om Bayern B, at det var et sted man dro da, hvis man dro til Australien. Australiske...
Folk som gikk på trygg viktsom Barbeg, som surfer og kalle hippier, og de arbeidstjener, men Barbeg lå langs ruta på Østkysten som mange reisende dro gjennom. De gikk jo tog der, så mange som reiste hørte om Barbeg og stoppet der, så de som var der fra Skandinavia og Norge og sånn, det var jo vanlige reisende. Men de som bodde der fast, det var folk som hadde emigrert, sånn som Sveitser, traf noen tyskere, som bodde der altså.
For det var ganske lett å emigrere til Australia på 60- og 70-tallet. Det var rett og slett et sentrum, og Nimben var den store hippiebyen der. Har du vært der? Nei. Det heter Freak Street, det var gata. Der ble det sagt at der solgte de dop på...
på kaféen, og det var sånn som å komme til Haight-Ashbury 1967, altså. Det var masse sånne gamle hippies som satt der, og jeg var tilbake i 2012, og så noen av de samme folka 27 år senere sitte oppe i Nimbin. Det var helt sånn Texas, men det var en buss som gikk fra Barham Haight til Nimbin, så jeg dro dit bare for å se hvordan det var. Mer som en sånn turist, altså. Jeg hadde ikke noen interesse av det der, for...
Jeg var interessert i fenomenene. Hva er de driver med? Hvorfor lever de fortsatt som om det er 1969? For det var interessant. Det her var 1985, og fortsatt så var majoriteten, hadde jo langt hår. Det var jo sånn evig sommer, og det var en følelse av å komme tilbake 12-15 år. Jeg var jo smågutt. Jeg er tidlig 70, og jeg husker at jeg hadde langhåret i kulturen, og hadde lest om det som hadde skjedd i Kalifornien og Woodstock og sånn, og så kom jeg til USA, eller til Australia, og så var det ...
Sånn en levende kultur som jeg så på avstand, for jeg hadde ikke noe interesse av å være en del av det, men jeg så det på avstand, og det var folk som var 20, 30, 40, 50 år altså.
Ganske interessant. Det er både litt kommersialisert, men også holder på røttene fra 60-tallet. Ja, det de gjorde var at man lå det sansen, så bosattes det oppi der og hadde et fellesskap, lot hår være langt, hadde jobber, noen gikk på trygg, mange gikk på trygg sammen, det var lett å få jobb, for det var jo veldig bra å gi det økonomisk. Så var det markene hver uke, det var markene i Barn Bay, det var på...
det var vel på søndag, men det var marked oppe på torsdag der, men det var i hvert fall marked på, det var sånn farmers market hver torsdag, og så var det marked hver fjerde søndag, i Bar Bay, i Channon Market, The Channon som er en dal, og så i Marilba og et sted til. Så det var marked, de var jo med på det, og da var det sånne store sånne
Folk revoltsjonerte, og et sted var det en som syklet, han drev å presse mango, så satte han og syklet, for å skaffe kraft til saftpressa, så satte han og syklet og presset mangoer. De grønne var veldig sterke der. Dette var på 80-tallet, så jeg visste ikke at det fantes
At det fantes sånne mennesker. Jeg var jo turist og observerte, så det var helt spesielt å være der første gang. Det høres ut som du ble en stund der også. Jeg var der lenge, ja. Men første gang var jeg kanskje bare litt av 10-12 år. Og så hikket jeg videre, for jeg skulle jo besøke Tracy. For hun bodde oppe i Brisbane. Så jeg var jo...
haika fra Barre Bay, og det var ikke så vanskelig. Det var lett å få haika der, og der var det mange som haika. Og det var sånn småveier ut på hovedveien der. Kom dit, og så ringte jeg, hadde fått adressen din, så ringte jeg på, og hun skjønte jo ingenting, så sa jeg, Thor fra Norge sier jeg.
Fra toget. Fra Herberg i Isabel. Åh, er det deg? Så trodde jeg aldri skulle komme ut. For tror du ikke det når du slenger ut adresser, for da skriver folk opp adressene sine, og så møttes de jo aldri igjen. Det var jo ikke e-post, det var ikke mobil, det var adresser altså. Jeg hadde ikke sagt at jeg skulle komme dit. Hun kom da, hun var fra en ganske velstående familie, så faren hennes hadde en egen leilighet som hun bodde i. Hun jobbet som radiosjournalist. Hun var, som sagt, i hvert fall to år eldre enn meg.
og den helgen så var det konsert i Brisbane på torsdag var det Spandu Ballet på fredag var det Phil Collins og på lørdag var det Bruce Springsteen så hun skulle som journalist på de her konsertene og kunne få med jeg kunne få en gradspres hvis jeg ville så jeg var dritheldig jeg kom jo på onsdag
onsdag kom jeg dit og husker på konsert og det her visste jeg ikke om det var helt tilfeldig altså ganske utrolig og jeg digget jo jeg digget jo Bruce Springsteen og likte jo Phil Collins men jeg hadde ikke noe forhold til Span Dubelli som er en engelsk sånn fløtebussband men jeg var med jeg var med og tre kvelder på dag så hun intervjuet faktisk både Span Dubelli og Phil Collins som journalist ikke Bruce Springsteen men det var morsomt hun skal være på Phil Collins han sang
"Indy, I'll be tonight." - Tilfeldig, en person du har møtt på en togtur som du også lager, blir en vesentlig del av, og oppholder litt i Australia. - Det er noe morsomt. Hun synes jeg var så solbrun. "Wow, you have tan!" I Innsbruk ble jeg brun, for jeg ble fort brun. Hun var helt blek.
Og hun tok meg den onsdag på den kvelden, så tok jeg meg med til noen venner. Og det var noen som hadde reist i Europa, og de var en del eldre enn hun. De var i 30-årene, og jeg synes de var gamle for da var jeg 19 år. Og da satt de og snakket om reising i Europa og i Asia på 70-tallet. Hvordan det var da, for nå var det bare blitt kommersielt, og sa de, for da var de gamle, hvis du skjønner. Og jeg kom dit, så hun ble plettet, det fantes ikke før. Hvis du skjønner, det var mye bedre før, og så satt de og sa da i 19.
hvor det var 1975, men da var det enda fetere enn da de hadde reist. Det var sikkert riktig. Men da husker jeg, hun drakk og kjørte, og da var jeg ganske full. Og det er den gangen jeg har sittet på med, kanskje den fulleste personen som jeg kjente godt, som jeg stort på, det var hun. Hun var ganske mye
bruset, men kjørte, og det gikk bra. Var du redd? Jeg hadde tatt litt selv, men jeg tenkte at dette er ikke bra. Det var ikke langt, kanskje 50 kilometer, men det synes jeg ikke var noe moro. Hadde du kjørt, hadde du lappen selv? Jeg hadde lappen, men jeg ville ikke kjøre i fylla. Jeg ville overhovedet ikke det. Det var så mange som gjorde det. Jeg tipper at andre bil jeg satt i, for nå har jeg ikke gått i detalj om det, for jeg kunne snakke om veien stakk opp, og det er ikke noe poeng. Jeg tror andre bil jeg var i,
drakk altså. De hadde ikke køddinga. Og det er bare båt i tall altså. Ja, men det har blitt mye strengere nå, så jeg tror ikke det skjer altså. Det var så vanlig for de nesten alle som tok med var menn. Og hvis du i Australia, hvis du ser shabby ut og hiker, så er det de som er shabby som tar deg med, hvis du skjønner. Så jeg er ikke sikker på at sjåførene som jeg kom med var representativ for de som kjørte. Det kan gå til henne altså. Promillegrensen i Australia nå varierer
mellom ulike stater og for ulike personer. Og da er det mellom 0-05 prosent. De har jo ikke den 0,2 som vi har i Norge, tror jeg. Nei, men da var det liberalt. Det er mye strengere nå. Nå kjører ikke folk i fylle av Australias mytre. Det var veldig mye da. Det var ikke sett på som en kriminell handling, for øl var en del av dieten til de folka her. Vi har fått en nyhetssak fra 2005 her. Kvinne satte ny fyllerekord i Australia. 44 år gamle Lenny Bartelsen
satt rekord med etter bestandsav med 4,48 promille. Det er mye, altså. Skulle vært død flere ganger da. Fy faen. Altså, det her var jo da i 2005, så det er jo tydeligvis, det er jo, altså, du må få, sånn, kultur fjernes ikke over natta. Selv om det er nye regler og strengere, så er det på en måte sånn følgekjøring i Australia. Hvis du bor litt sånn griskrente langt utenfor, så er det sånn, sannsynligvis skjer det jo. Du må jo komme deg hjem på et vis. Det er ikke busser og taxer og sånt å ta. Overhodet ikke, nei. Men i hvert fall så var jeg på den konserten og
Der var hun på jobb, så jeg var sammen med noen svenskere, to svenske damer og to svenske gutter. Så du møtte deg, eller? Ja, jeg møtte dem i gågata, i noe som heter Queen Street i Brisbane, for der hang jeg for hun. Det var både en torsdag og en fredag som var hun på jobb om dagen, så jeg gikk rundt og leende av en vase rundt og traff noen svensker og traff en nordmann her fra Porsgrunn som hadde utdannet seg til Australia, sa han. Han hadde en onkel som bodde der i sydene, og han hadde utdannet seg til Australia. Han var 26 år gammel.
og han synes det var morsomt å høre norsk, og samtidig så vet jeg at i de svenskene, for den ene svenskene, han jobbet som DJ på en sånn nattklubb der, og i Brisbane akkurat da, så var det en sånn telefonautomat, hvor du kunne ringe gratis, de hadde kødda noe med telefonen, det kostet 25 kroner å ringe til Norge i minuttet, så det var helt uaktuelt, men
Men du kunne ringe til Norge gratis, og Sverige, så det stod lang kø hele døgnet, for der stod folk og ringte hele verden. Det gikk rykte blant de her folka som reiste, og det var jo flere hundre som var i Brisbane. Til hvert stod det kø at folk ringte der gratis. Det tipset han svensken om meg om. Så jeg ringte hjem til Norge faktisk da. Jeg ringte Collector, og da ringte jeg til et sånt operator som heter på engelsk, så spurte han, så oppgav jeg nummer i Norge, så ringte han mor og far i Norge, så spurte de
Ja, og så fikk vi forbindelse. Jeg ringte til Norge. Det var første gang jeg ringte til Norge på den turen der. Hvem betalte for den? Ingen betalte for den, men senest var det mor og far som jeg ringte til fire ganger sammen i Australia. Men da betalte de 500 kroner minutter og da ringte jeg, og så...
Så ringte jeg til operatoren, så ringte han mor og far, eller hun, så sa hun, would you pay? Da er det de som betaler, tror jeg. Det kostet 25 kroner minutter. Det var dyrt. Det var 100 kroner minutter om 30 dager. Men i Brisbane var det gratis, og det var lang kø altså.
Og i og med at de ringte til Europa ofte, og USA, så var det samme når de var på døgnet, for det var alltid noen som var våkne hjemme, vet du. Så jeg husker første gang vi kom her, så var det kanskje 20 stykker som stod i kø, og da var det alt tatt at ingen skal snakke mer enn 10 minutter, for vi var solidariske, vet du.
og det var den svenske som jobbet på den der som var DJ som fortalte om han var med på den konserten det var Stefan og Magnus to svenske pluss to svenske damer alle de var fra Nordland de kjente hverandre det var fire som var fra Umeå han sånn fet snakket sånn nordlands jeg synes det er jævlig fett
Og på konserten så var det masse folk, og da sto vi nede på, det var på QA2-stadium, altså Queen Elizabeth-stadium, at det var 40-50 tusen her, og da sto vi nede på graset der, og det var skummelt, for det ble sånn tilløp til panikk og pressing fremover, så da merket jeg hvor skummelt det kan være å være i en sånn masse. Og like før hadde det vært den der i Belgia, var det ikke det Heisel? Ja, det er Hillsborough. Ja, Hillsborough, og
Så det var et tilløp til panikk. Men det var et band som varmet opp, et klassisk band, en felespiller og en til. Og det synes folk var helt jævlig. De kom fra Ødebro Springsteen. Så det var noen som kastet en halv vannmelon i trynet på en felespiller. Så felespilleren fikk en halv vannmelon i trynet.
Da kom Bruce Springsteen ut på scenen, for det var like fransk i begynnelse. Sånn må du ikke gjøre, sa han. Jeg liker også klassisk musikk, sa han. Han kom og sa fra til publikum at du må ikke kaste vannmeloner, de kastet vannmeloner og tomater. Det var vannmeloner som traff han typen i trynet, han som spilte fjellet. Da kom Bruce Springsteen ut på scenen, og så kom det til scenen, og så sa han at ...
Jeg har spist noe som heter Vegemite Sandwich. Har du hørt om Vegemite? Det er en australisk pålegg som smaker asfalt. Det var dritskynd på siden. Det smakte ikke noe bra. Da fridde han til Australien og sa at nå er jeg i Australien og har spist Vegemite Sandwich. Det var en veldig bra konsert. Jeg likte Bruce Springsteen. Det var den der Born in the USA-koncerten.
Ja, det var skikkelig magisk, synes jeg. Men Brisbane var ikke noe åleis til å være. Det var innlandet. Jeg kom fra Barham Bay. Jeg ville være ved kysten, så jeg høyka tilbake til Barham Bay og sa til svenskene at hvis jeg er i Sydny, så bor jeg på Herberg i Sydny, i King's Cross, så kanskje vi møtes der. Og jeg høyka til Barham Bay, men da hadde en del av de folkene som jeg hang sammen med, hadde dratt fra Herberg, pluss at...
Jeg hadde egentlig lyst til å jobbe, for jeg liker å jobbe, så hadde jeg hørt rykter om at du gikk an å plukke epler inni innenlandet, og da kom eplesesongen, det begynte å bli modne epler, og jeg hadde lest at en australier hadde plukket 8000 liter epler på en dag, det var verdensgående epleplukking. Så jeg hadde plukket poteter og jordbær og sånn, og plukket alt i Norge, så jeg tenkte nå skal jeg plukke epler og se hvordan det er å jobbe med det. Vi hadde jo fem epletreier i hagen, og de hadde jeg plukket, men jeg ville se hvordan det var å jobbe med epleplukking, så jeg hørte at det var et sted som het Stanthorpe,
Hvis du drar dit, kan du få jobb som eppelplukker. Da må du stikke inn i innlandet. Jeg gikk ut fra Barnabæ, fra herberget, og skulle haike mot Stentorp. Fikk haik. Fikk haik med en kar som hadde seks unger, husker jeg. En slags predikant som hadde seks unger, bodde på en farm der. Og hadde kone som var hjemmeværende, og fødte snart sju unger, og så videre og så videre. Og kom til Stentorp, og fikk høre at hvis du møter opp her om morgenen, det var en sånn sted, så kan du komme og få plukke epler. Men jeg fikk faktisk...
Tak i en kar, så før jeg la meg, så hadde jeg avtalt meg til å plukke epler på en gal der. Vi skulle kjøre ut til farmen, og så skulle vi plukke epler og bo i et skur. Men jeg hadde betalt for puben, så jeg ville ligge på puben den kvelden og natta. Og det var i Stentorp, som var inne i innlandet, en sånn liten landsby. Og så da kom jeg dit, og da hadde jeg sånn...
Jeg så ut som en surfer, så de sa, hei surfer, og sånn sa de karen. De satt og drakk øl og var sånne tøffe typer med sånne hatter og sånne tatoveringer og sånn. Sånn er jeg i Australia, sånn var det der. Og så tenkte jeg, han var ganske sånn røff, han typen som hadde ansatt meg, det var ikke hans som var bonden, han var sånn arbeidsleder.
Det var ganske mange som lokk epler der. Det var 20 stykker. De bodde i et skur, og så snakket jeg med de karene som var på puben der. Det er bare en jævla drittseks, sa den typen. Han må ikke finne på jobb for han. Det er slavedrift, sa han. Det er jævlig jobb der. Jeg vet ikke om de kødda, men jeg mistet lysten på å jobbe der. Så tenkte jeg, ok. Jeg driter i å jobbe der, tenkte jeg.
Jeg har ikke tilbake til Marlowe Bay, tenkte jeg på kvelden før jeg la meg. Så sovnet jeg og våknet tidlig, og så bare tenkte jeg noe stikk jeg. Så jeg sjekket ut og tok med sekken, og...
Sekken hadde jeg solgt. Den solgte jeg nede i Coffs Harbour for 25 dollar. Jeg hadde en sekk, men jeg solgte sekken samme dag som jeg solgte sekken for 25 dollar i en sånn shoppe der. Så var det en svenske som solgte en bil for 25 dollar, som jeg var med å sjøv bort. Vi kødde om at jeg fikk 25 dollar for en sekk, han fikk 25 dollar for en bil. Så jeg hadde fått tak i en bagg. Jeg hadde bare en bagg, ikke noen sekk. Bare en liten bagg. Så jeg tok baggen og gikk ut og fikk haik med en gang.
Og det var greit, jeg kom ut av stand-up og tenkte, faen, nå, ja, jeg sa at det var i alt at jeg ikke ville plukke epl, ja, bra, sånn, ja, så var det varmt, og så tenkte jeg, jeg er på ferie, jeg kan ikke slite med eplplukking, det var mer at jeg ikke orket, altså. Varmt og sånn, går rundt i lange klær i 30-40 grader, ja, men så fikk jeg hike med den type, hike nummer to,
Det var litt av en type, altså. Han var på jobb, sa han. Og det her er sant, det er helt forferdelig å si det, men jeg må si hva som skjedde. Han var på jobb, han var likkjører.
Han hadde hentet en som tok livet sitt i sydene. Det var en ung gutt som hadde tatt livet sitt i sydene, som var fra en småbil lenger nord, som hadde tatt han ned og kjørt og hentet han. Eller han hadde tatt flyet ned og kjøpt en bil og skulle kjøre den hjem for at den skulle begraves. Og han lå i kisten bak og lå og tintet seg, for han hadde vært frysende. Han hadde tatt livet sitt. Der satt han og pratet om. Og hver gang bilen stoppet på lyskris og sånn, det var mest buss, altså ikke så mye lyskris, så seg den kisten litt frem.
Det lå en kiste, det lå en død mann bak der som var rundt 30 år eller noe sånt. Og han satt og spiste hamburger og stoppet med det og hørte på musikk. Og så kastet han ut kassettene for at han hadde kjøpt en bil. Og der lå det masse gamle kassetter. Og så spilte han og kastet ut kassetter. Det var som om han var på film. Han hørte på en sang. Så han hørte på...
Sånn amerikansk country musikk, og noe australisk musikk. Men den bilen satte jeg, og han spurte, så husker jeg han stoppet og skulle spannere hamburger. Nei takk, jeg ble bilsjukk, så jeg fant han satt og spiste hamburger, så klagde han på at han hadde tatt livet sitt langt hjemmefra. Det var sånn skikkelig gravferdsfolklore. Og så han klagde på at han hadde tatt livet sitt langt hjemmefra, måtte hente den, og så sa han det at han måtte ofte jobbe i helgene, sa han.
Hvorfor kunne ikke folk dø sånn jevnt? Så plutselig døde det fem i helgen, og så måtte han jobbe i helgen. Han klagde på at han måtte jobbe mye ugjent. Og så hadde han en historie med en dame som mistet mannen sin, som var på ski nede i Sør-Australia, i Victoria. Og der hadde man mannen som var kremert, i en sånn ule som var på nattbord. Han hadde masse sånne historier som
Og han drev gravmaskinfirma, han og broren drev det, og det var sånn, hvis du skjønner, litt sånn slisig type. Ja, han var ikke noe sånn ekkel, men han var en sånn type som, han snakket om det der som jeg synes var fælt å høre. For det lå jo tålsatt en død gutt i bilen. Men for det første, kjente du lukten? Egentlig ikke, men jeg tenkte at han ligger på frysen en uke, sa han, eller noe sånt i Sydnyr.
og så nå tider han opp så han kjørte fortest mulig for å komme hjem og det var et eller annet med at jeg ikke likte å sitte igjen og det var det var spesielt ja altså det var jo sånn at det var ikke det var ikke det var ikke noen mellomrom mellom meg og eller oss og Kista han hadde en sånn stasjonsvogn som hvor det var altså det er sånn at Kista lå bare lå bak der
For jeg spurte jo hva det var for noe, om det var solgt til kister, nei sant? Det var, jeg synes du, du skjønner, han sa jo ikke med en gang at han var likkjører, det gikk jo kanskje halvtim før, jeg tenkte at han sikkert kjøpte en kister, tenkte jeg.
Så det var spesielt også. Du må jo få en spesiell mentalitet og humor og kjøre lik og forhold til døden og sånt. Helt kald, helt kald. Og det er sikkert derfor han klarte å gjøre det også. Helt kald. Tenk om det er bråstoppa eller sånne dumme sketsjer man ser hvor kister faller ut på gata og like faller ut av kista. Nei, jeg synes det var forferdelig også. Men i hvert fall så kom jeg tilbake til han kjørte meg fra litt borte for Stentorp så kom jeg til Stentorp til Vorex så kom jeg tilbake til
til bar med, og da fortalte jeg dette her, og jeg synes det var, å har du harka med lik kjøl og sånt, det var stort altså. Det er en god historie. Det er mer historie du har når du harker, desto tøffere er du. Sånn var det i hvert fall, og det var en god del som harka der, og blant annet en type på puben som var helt sånn solbrunn, han heter vel Mike Hanno, og han hadde gått på trygg i syv år.
Det var en som hadde gått på trygg enda lenger, og de pekte ut for at folk visste hvem det var, og det var sånn som var alkoholiserte. De som hadde gått lengst på trygg, de var alkoholiserte, og sju år, og jeg husker jeg spurte han typen, hvordan klarer du det? Nei, det var hundre måter å ikke få jobb på, men som sagt, sånn er det ikke nå. Det var lett å få trygg.
Og jeg traff en kar der, han satt på puben hver kveld, han reiste rundt med campong uten å ha bil. Det er ganske spesielt også. Han hadde nemlig mistet lappen,
Så han fikk noen kanskje hver tredje måned til å leie eller kjøre den bort til veien. Så satt den i campvogna utenfor den. Så høyka han til noen tokene som hadde henger. Så høyka vi en campvogn, og noen stoppet for det trodde han var for en motorshop. Men det er ganske spesielt. Han kunne sitte tre dager på en rasteplass, og han hadde det bra. Han hadde reist ut i halvandet år. Det er ganske spesielt, altså.
Og faktisk første gang i bar med da, så smakte jeg avokado første gang. Og da var jeg 19 år, jeg hadde aldri smakt, jeg elsker avokado nå, hadde aldri smakt det. Det vokste med avokado i Norge da jeg vokste opp, det var litt i USA, men jeg tørte ikke å smake på det, for jeg smakte litt på det. Og det var umod, så det smaker jo helt jævlig, men jeg smakte moden avokado, som er veldig godt, og det ble dyrka i bar med, så jeg smakte jo solmoden avokado som lå til salgs.
Men det var en kars med Duncan som var der. Duncan, han var fra nede i Melbourne, og han hadde en slags dame, og det var ei dame til,
som heter Natasha, som var en liten gruppetto på det hostelet. Da bodde jeg på noe som heter Arch Factory Lodge, som var et annet hostel, for det var fullt på backpackers. Så gikk jeg til Arch Factory Lodge, som var et annet herberge. For det var flere herberger, og det var fullt, altså det var mye folk der. Men de skulle dra til på sånn der tur i bussen, og lurte hvem de ble med. Ja, så jeg klarte å bli med. Og de hadde jo såposer, og jeg hadde ingenting. De skulle overnatte under et foss,
Og Duncan, han hadde veldig spesielt øye, han hadde sånne brunt, i det blå øyet, jeg husker han var veldig kjekk, han hadde sånn brun flekk, et blått høy, det var litt sånn rart, det hadde jeg ikke sett før. Men så kjørte vi til, de hadde bil, det var jo dama som hadde bil fra Melbourne, han Duncan hadde bil, men vi brukte bilen hennes.
Hun var gresk etter. Vi kjørte dit og skulle overnatte i en foss og gikk ut i bussen i nærheten av Nimbid. Og der var det en foss og så var det litt sånn kjern eller pytt. Der skulle vi overnatte og de begynte å røyke. Det gjorde ikke jeg, men jeg var der. Og så hadde de såposer og det var litt sang og han dønket av en gitar. De spilte også sang og det var litt sånn det er når ungdommer møtes.
Og så la de seg for å sove i såposen, og jeg hadde ikke noen såposen, så jeg la meg rett ned på bakken, og det var ikke så lurt, for det viste seg at det var rotter i hula, det var en hule, og så foss og en liten pytt. Det var rotter i hula, og så var det flaggemus. Det var egentlig det verste. Så det kom flaggemus ut av hula om natta, og så det store jævlet med en halvmeter vingespenn, og de var fulle av det røkt, så de bare gliste, og jeg lå der og var skikkelig anspent på bakken i kortbokse uten sko.
og det er de lange kniver snart med flaggemus flyende over seg og rotter som må kravle rundt der så da morgenen kom så hadde jeg ikke sovet noen ting det var helt desperat så jeg måtte løpe og jogge og få meg noen sti men jeg var jo helt ødelagt mentalt og løp bortover naken for nå skal jeg trene naken tenkte jeg løp naken på stiene der
og så en slange, og det var en brown snake, og den lå sammenkveilet i sola, og jeg snudde jo med en gang, og det var en brown snake, sa Duncan, og hvis jeg ble bitt av den, så kunne jeg ta en øl, så var jeg død. Så det var tilbake, fortest mulig tilbake til Bar and Bay, så vi hadde ikke noe å gjøre. Men da var vi oppe i Nimmin en tur til.
De var morsomme, for de var innfødt australske, og Natasha var faktisk fra Ukraina. Hun var født på Ukraina, hadde utvandret fra Ukraina til Australia som jente, og var tidligere ballettdanser.
og har lagt på seg litt, og veldig sånn fin ganglag, så da vi kom tilbake til Barnaby, så stakk de, han Duncan stakk nordover, hun der, dama fra Melbourne, stakk sørover, så da var det bare jeg og dama som, Natasha som var den der, så vi harket litt sammen, et par dager, så harket vi sammen, bare for å komme litt rundt, for hun var veldig godt kjent, og hun ville ikke hake alene, men når jeg var der, så kunne vi hake sammen, og vi fikk hake blant annet med en sånn der New Age-gubbe, for hun hadde sånn, hun så ut som en hippie, altså hun var 20 år,
og så ut som en hippie men det var 20 år og dette var i 1985 også så han var sånn som han som en som tok oss med han var sånn som sverma for det er en new age for det var masse new age folk det var masse sånn spirituelle ting med sånn tarot og sånn det var masse sånn i bar og meg jeg bare så det jeg var ikke interessert i det men
Han tok oss med, og han fortalte at han hadde overnattet på en strand. Han hadde overnattet ute for første gang i en alder av 50-60 år. Han hadde vært stor til å sove på en strand. Det hadde jeg gjort mange ganger i Norge. Vi var mer rutinert enn han i å overnatte ute. Det var hun der, Natasha. Så vi var på en to-dager-skjarketur, bare litt nedover, og så kom vi tilbake til Barnum Bay. Da var det ledig på det her hostelet, som var IHOA.
For jeg bodde på tre herberger der,
En liten periode bodde jeg faktisk i en campingvogn på stranda. For det var fullt, og da bodde jeg i en campingvogn. Det sto en campingvogn på stranda, så jeg bodde der et par netter. Dette var jo før internett og før mobiltelefonen, men folk visste jo om sånne ting. Ryktet gikk. Det var ikke noe problem å få greie på. Alt fikk jeg greie på. På hostelet i Barn Bay, så fikk jeg kort fra Norge. For da var det sendt postrestanter fra Norge, for jeg sa jeg er innom Barn Bay i løpet av mars.
kanskje februar, kanskje april, så jeg innom Barn Bay, og da drar jeg til IHA, så de fikk kort fra Norge, så jeg kommuniserte med Norge uten telefon, men med postkort så sendte jeg brev og kort hjem til Norge,
Så det var altså kommunikasjon, ikke så mye, men litt altså. Det gikk an. Det var et system som fungerte da. Pluss at rykten gikk blant alle disse reiser, så hvis jeg var på puben, så satt det folk og snakket, så det var enormt mye informasjon som ble utvekslet, og så var det sånne tavler på herberget, og da for eksempel sto det «Terry was here», «Brian, I'm here», og sånn, beskjed fra folk,
Akkurat som du tenker deg, før i Norge så satt folk opp lapp på døra, kommer tilbake om et kvarter, så kunne du stå på herberget, kommer tilbake 3. februar, skjønner du det? Det fungerte bra, for folk visste jo ikke noe om noe annet, og det der fungerte, og hvordan du lærte av andre, hva som lønte seg, ikke lønte seg, hvor du skulle dra, hvor du ikke skulle dra, hvordan du skulle hike, hvordan du skulle gjøre sånn og sånn, det var en sånn informasjonstrøm som var kontinuerlig blant de som reiste. Ja.
Jeg var der på Herberg, og der hang det lapper, og det hang også lepper om det som det sto, share petrol, altså spleise på bensin. For mange de spleise på bensin, og hvis du ikke hadde bil, eller hvis du hadde bil, så spurte du folk som ville være med, og jeg traff en nedlender som reiste sammen med fire danske damer, de hadde bare spleise på bensin og bil, og mange som spleise, det var masse sånn samkve mellom forskjellige nasjonaliteter og personer, men på Herberg i Barnaby, så bodde det en dame som...
som jeg ble kjent med, men hun gikk rundt på herberget med en lapp hvor det sto hitchhiking. Altså hun skulle hike, hadde en lapp
Hun hadde satt opp en lapp, og det var ingen som reagerte på. Hun bodde på det rommet, og så gikk hun rundt på lappen og spurte folk, for det satt kanskje 20 støkker der. De sa, nei, vi skal nordover, for hun skal sørre over. Nei, vi har en bil og sånn. Men jeg kan haike, så jeg blir med å haike. For jeg hadde haika alene litt før det, men litt sammen. Jeg har ikke samme hus. Hun heter Patricia O'Connor, og kom fra Irland. Hun var fra Perth.
Så vi bestemte oss for å hike sammen fra Barmey ned til Sydnyr. Ja.
Del 2. Det blir del 2? Del 2 av Australien, ja. Kommer du etter Vestkysten etter hvert også? Har du vært der? Ikke på den turen her. Nei, du har vært der senere. Så del 2, hvor går turen da? Da var vi i Barham Bay, og så avtalte vi at neste morgen i morgen så hiker vi ned i retning sydlig og ser hva som skjer. Så da blir Patricia og Thor på tur i del 2 av Australien. Spennende.