Det er over og ut for Daft Punk. Jeg tok ikke det så veldig, jeg tar ikke sånne ting så veldig tungt. Jeg synes ikke at du skal ta det så tungt. Nei, jeg greier ikke å finne store sorgen over det. Musikk er godt å høre på, men jeg har aldri vært så opptatt av artistene. Jeg tror jeg er veldig opptatt av kunstverket, men ikke nødvendigvis kunstneren. Jeg har alltid likt kunstneren hvis jeg...
Hvis jeg mistenker at det er en intelligens og en innsikt, som når du hører på Leonard Cohen, så forstår du at han er en person du vil være overleit å snakke med. Det er så mange lag med refleksjon i tekstene hans, og du sitter med følelsen at dette er toppen av isfjellet. Det var sånn som da jeg intervjuet Wolf Biermann, at det var gøy. Det var veldig, veldig stimulerende.
Da har jeg kanskje litt sånne forbilder som er litt hule. Som ikke har så spennende personlighet, men har lagd veldig fine ting. Jeg tror at hvis det skulle vært noen sånne, så måtte det vært et regissør for min del. Hva med Jean-Michel Char? Ja, sikkert. Jeg vet veldig lite. Jeg kan navnet på fuglen, men jeg vet veldig lite om fuglen. Jeg har bare sett noen intervjuer med han på fransk TV.
Og han virker også som en sånn person som enten så er han en tom tønne, eller så er han en fyr som liksom bare ser på dette at jeg er her for jeg skal selge musikk, men jeg har ikke tenkt å dele med deg.
Jeg tror Michelle Welbeck. Det er vel vært et person... Der tror jeg på en måte nesten personen tromfer bøkene. Der er det i hvert fall sidestilt. Og Nassim også har jo en helt sinnssyk personlighet. Men den forfatteren er kanskje der. Forfatteren du er mye med, det forfatteren lager er mye nærmere. De er mye mer seg selv inn i bøkene. Du finner mye mer av dem inn i bøkene, tror du ikke det? Enn med musikk og... Jeg har forsøkt i ti år å få et intervju med Knausgaard, som er min store helt.
Han skal på podcasten her neste uke, faktisk. Nei, det er på kudda. Men jeg vet ikke hvordan det ville gå, for jeg driver på, og jeg er en sånn bader, så jeg pleier å dra med ungene på Nordstrand og bade om morgenen i sommerhalvåret. Og der nede så er mitt andre store idol, Jon Fosse. Jon Fosse har paddet kajak. Så jeg
Så jeg har gått forbi Jon Fosse flere ganger, men jeg blir alltid helt sånn stum og genert når jeg ser Jon Fosse, fordi jeg har så utrolig respekt for han. Jeg anser han for å være en gud som går blant de levende. Han er en levende Ibsen. Hva har jeg å si til Jon Fosse? Så jeg har aldri våget å snakke til han.
Det må du gjøre før, du vet ikke hvor lenge du lever. Det er jo, kan du ikke. Hva jeg har lyst til å si er liksom, Jon, du må slutte å skrive dikt. Det er ingen noen som bryr seg om de jævla diktene dine. Du må skrive skuespill, mann. Du er jo fanken meg den beste skuespill. Jeg stiller opp på premieren hver gang du har et nytt. Jeg liksom teller dagene, ikke sant? Og så har du sluttet å skrive...
Men jeg vet ikke om det er veldig fint. Jeg vil lage det litt lengre ute i samtalen, kanskje. Jeg ville begynt med, hva slags iskrem liker du? Noe sånt. Kaffe. Et eller annet. Tivon Fosse. Ja.
Er ikke det som å be om å herre om fyr? Du burde sette deg ned med han, vil du ikke det? Ellers må du kjøre Putin. Nei, han skal ut og padle, så han står med en kajak på huet. Så jeg vet ikke helt hvordan dette magiske øyeblikket skulle inntreffe. Men er det sånn det evige spørsmålet, vet han hvem jeg er, dilemma også? Jeg håper at han ikke vet hvem jeg er, da vil jeg bli skuffet.
Jeg lever ikke i samme del av hakkebakkeskogen som han. Jeg vil tro at en fyr som er så god på smalltalk som deg, du er god på smalltalk. Jeg vet ikke, jeg liker å snakke med folk, jeg gjør det. Men jeg vet ikke helt, det er et eller annet med Jon Foss og hans skuespill,
som nesten transenderer språket. Dette her er en gave som jeg ikke mestrer i det hele tatt, og det er det å bruke ord til å få mennesker til å gjenoppleve en følelse, en følelse som du ikke kan sette ord på selv, men som du kjenner fordi du er menneske, hvor ordene i seg selv
er bare verktøy, de er ikke relevante, ikke hengde opp i ordene, det er hvordan han bruker dem. Og dette er for høyere nivå skriving. Jeg kan kommunisere med språket, jeg kan fortelle gode historier forhåpentligvis, men det også. Jeg tror du må skape en forelskelse der, jeg tror du må knuse isen, og så må du tenke på det som å sjekke en dame. Det er ganske fryktinngitende.
Men jeg er ganske sikker på at når du kommer forbi det knuste isen, så hører du plankkjøring. Nei, det tror jeg faktisk. Ruller vi nå, eller? Ja, vi ruller, ja. Vil jeg skal ta vekt i, eller? Nei, nei, nei.
Ikke det i alle fall. Fra dine helter til din klippe, favorittklippe. Flott overgang. Vi har nå snakket om dine favorittpytter, dine favorittkonteinere, og nå skal vi videre til Astrid Toys favorittklippe. Den ligger i Hellas. Fra Daft Punk til...
Karl-Ove Knausgaard og til Atosfjellet. Det er mange lekkere overganger her. Dette her er kapittelet som avslutter gullbrikkeboken din, gullbrikkespilleboken. Så da heter det Atosfjellet, kolon, som klippe i tidens elv. Her er det, vi kommer til å snakke mye om den
ortodoxe kirke her. Vi snakket jo også om, vi har nevnt han et par ganger i dag bare, Nassim Taleb. Er ikke han en ortodox kristen? Ja og nei. Nassim er kulturell kristen. Så han feirer religiøse høytider, spesielt når han er hjemme hos moren i Libanon. Så gjør han som de andre. Men jeg har ikke inntrykk av at han
en veldig trofast kirkegjeng i New York. Det har jeg ikke inntrykk av. Grunnen til at jeg ble fascinert av Atos er, ortodoksien er oss protestanter fremmed. Nå bryr jeg meg ikke så veldig mye om folk er troende protestanter eller ikke. Normen er protestanter om de vil eller ikke, om de tror på Gud eller nei. Det er en innfallsvinkel, det er en måte å møte det hellige på.
som vi er bekvemme, Martin Luther. Ortodoksien er noe helt annet. Og så ble jeg veldig overrasket over å finne at de har en hemmelighet. De ortodoxe har en hemmelighet. Kan du veldig kjapt si hva er forskjellen på bare de tre, katolikismen, det ortodoxe og protestantene? Vi er liksom on the same page. Først er kirken en, og har to tyngdepunkter, Konstantinopel og Roma.
- Østkirken og Vestkirken splittes i det store schisma, hva er det, 1067? - 1054. - 1054, ok. I 1054 så splittes de. De splittes over noen ting som er for spesielt interesserte, men som fremdeles er svært viktig, og som gjør at schisma fortsatt still going strong tusen år senere. Og det handler om treenigheten. Eller det handler om flere ting, men det handler spesielt om treenigheten.
og om hvorvidt den hellige ånd springer ut av faderen og sønnen, eller bare faderen. Jeg er ingen teolog, men dette er visst noen ting som har grunnvalgsrystende implikasjoner for hele trosystemet. Disse to kirkene skilles.
Den ortodoxe kirken, som mange vil kjenne fra den greske basilikaen, er et mørkt sted. Det er et mystisk sted. Det er et sted for prister i kjortler med langt skjegg. Den katolske kirken fant sin levedyktighet i hierarkiet. Tanken om at paven er Guds stedfortreder på jorden. Noen ting de ortodoxe ikke kjøper et øyeblikk. Ja.
Senere så splittes da protestantene fra katolikkene over ting som nok katolikkene har gitt seg på i etterkant. Var i Wittenberg og sto foran kirkedera der Martin Luther naglet opp sine tese. Interessant fun fact er at dette var jo ikke en ekte kirke, dette var jo en slottskirke, så det var et privat kapelle egentlig. Så han dro jo ikke til en kirke hvor det var massevis av
av bysbarn som leste dette. Dette her var i stedet noe han gjorde omtrent på privaten. Men i alle fall, katalikkene har nok gitt seg på veldig mange av de ankepunktene. Så forskjellen mellom katalysisme og protestantisme er nok ikke så stor som det det var, men vi er fortsatt uenige om den greia med paven. Lenge var det ingen særlig grunn til å ha noe særlig interesse for ortodoksi, på grunn av at
De ortodoxe hadde et helt forferdelig 1900-tall. De kom inn i 1900-tallet som en veldig stor og veldig mektig kirke med sin tyngdegraft i Russland, og så faller tsaren kommunistene, som jo er ikke spesielt religionsvennlige, tar over og kiner kirken frem til 1989.
Og på dette tidspunktet så vil nok mange anta at en kirke som er så gammelmodig, man tenker på at de har gudstjenester i gammelslavonsk, de har sitt eget latin, eller gammelslavisk, så de fleste, selv slavverdene, forstår jo ikke hva presten sier. De har bare sitt eget arkaiske språk, ikke kirkespråk. Ja.
Og hvordan har de da klart å holde noen ting som er en gigantisk anarkonisme gående så lenge? Det har å gjøre med et sted, det har å gjøre med atos. På 300-tallet så er kristentroen en ganske liten religion og er veldig formet av de hellige samfunn. Altså at troene søker seg ut i ødemarken for å komme nærmere Gud.
Et av de stedene hvor slike, først eremitseller, senere klostre vokser fram, er på Athos-ved. Athos kommer i en veldig spesiell posisjon i det bysantinske riket, på grunn av at det er det stedet som
For det første gjemmer man bokskattene sine, og etter hvert også mer gullskatter. Så det blir bankboksen til Konstantinopel, til det rike Konstantinopel. De deponerer dine verdisaker på Atos. Akkurat, ja. Men er det øyet formet på en sånn måte at det er veldig vanskelig å angripe den strategisk og taktisk? Ja, Atos er en finger som stikker ut i Egerhavet ved Tessaloniki,
Ingen vei-forbindelse, veldig bratte skremte rundt hele, og så er det plateau oppe på toppen hvor de fleste av klostrene ligger. Enkelte av de gamle klostrene ligger også nede ved vannet. De er bygd som gigantiske festninger på grunn av sjørøvere. Jeg var interessert i Altas på grunn av at kristendommen som religion har det tøft nå.
Sviktene kirkeoppmøte, antallet mennesker som kaller seg selv kristne, faller og faller og faller. Når den norske kirken får det for seg at de skal
støtte palestinerne i en vepnets strid med Israel, så virker det som at det egentlig bare irriterer folk mer enn at norske folk har fått instruere, instruksjon fra sin biskop, og det er her vi står i sånn her kong-Sverige-greie. Liksom at vi går denne veien, og så får dere gå hvor dere vil. De har ingen inflytelse på den måten, helt klart. Men når man ser på tallene, så viser det seg at det er et kirkesamfunn som er i medgang.
Kjerkeoppmøte er voksne i Serbia, i Romania, i Ukraina og i Russland, altså den ortodoxe verden. Hvis jeg skulle forklare dette, så tror jeg at det kanskje er så fornuftstridig og så vanskelig som samme grunn som at islamisme er i fremveks. Fordi det virker som at en del muslimer, når de da kommer til troen eller oppdager sin egen tro eller konverterer,
så er det mange som ikke ønsker de reformerte, de milde, de moderne versjonene av islam, som det er mange, mange moskéer, og som store moskéer som har vært veldig, ganske milde,
De søker seg til heavy metal versjonen, den opprinnelige, og det er noe som har en cadence i disse religiøse miljøene, er at min tolkning av islam er mer opprinnelig enn det dine er, så jeg er tettere på profeten. De ortodoxe har en lignende greie, på grunn av at det som skjer på Atos, Atos er et sted hvor ingen kvinner, ingenting av hundkjøtt er tillatt, hvor moderniteten ikke finnes,
lite elektrisitet, nesten ingen veier, ingen veiforbindelse, og man praktiserer religionen så tett opp til, og så nært opp til, som mulig, som den religionen som Jesus Kristus og hans 12 disipler praktiserte. Det er null modernisert i motsetning til den otestantiske kirken, eller den norske kirken for eksempel. Null behov for å ha meninger om abortspørsmålet. Ja.
Kan man også si at det er jo det med islam og ortodox kristendom er det to veldig intolerante religioner som da også motstår
endringene her, og over tid? Jeg vet ikke, det er veldig konservative religioner i alle fall, så som jeg tror at vi skal, jeg vet at det er mange som liksom er veldig ivrige på å dømme islam nord og ned. Det er jeg ikke med på et øyeblikk, på en måte jeg tror på religionsfrihet og respekterer det heller. Jeg respekterer andre religioner på samme måte som at jeg respekterer det ortodoxe. Jeg er ikke ortodox, men jeg respekterer det.
og ønsker å forstå det. Så jeg drar da med en god venn til ...
til en havneby, Oranpol, Oranpol, tror jeg det heter, som er havnebyen, som eneste måten du kommer deg til Athos på, er at du må ta ferie derfra, og det er veldig rart, det er masse kvinnefolk der, for kvinner er ikke tillatt på Athos, men en del ortodoxe kvinner søker seg så nære som det de kan komme, og så står de på piren og stirrer lengtene ut mot Athos. Yes.
- Endelig? - Ja, veldig. Og så går jeg ombord i båten og drar til Kotlemossi. Kotlemossi er et av de gamle, jeg skulle tydeligvis si college, men det er minimalt et annet college-liv i Cambridge. Et av de gamle ... Nå falt det ordet utover. Hva er det? Det er et gammelt kloster.
Alle pilgrimer blir tilbudt mat og logi. Dette er et ordentlig sted. Bekkes klokka fire om natta, da begynner bønnene. Ber til klokka syv, spiser frokost, og så er det en ambulerende gudstjeneste resten av dagen. Eller så kan du male i koner, eller dyrke tomater, komme an på hva slags jobb du har der.
Og jeg var såpass heldig at han som var dekanus på Kotelomosi, som heter Fader Kristusdom, var et fantastisk menneske, skrev doktoravhandling om kirkegård, av alle ting ved Universitetet i Aten, og ordinert prest. De færreste av munkene er ordinerte prester. Og jeg fikk da muligheten til å...
å få høre meg om den ortodoxe tro. Nå skal ikke vi gå inn i teologien, men jeg må i alle fall si at det han sa var intellektuelt konsistent, og det er veldig viktig for dem. Teologi er kjempeviktig for dem, for det er de som vokter de ortodoxe bokskattene, det er munkene fra Athos som blir kalt ut når de skal forsøke å begrave det store skisma for entegang, så er det gutter fra Athos som kommer med, liksom at jeg var på...
i et av klostrene, og ble kamerat eller venn med bibliotekaren, som da tar meg med inn i biblioteket. Og jeg er litt sånn høflig interessert, og så sier jeg noen ting som gjør han opprømt, og så sier han, nei, men fanden, jeg skal vise deg. Og ut fra hylla haler han da en kjempebok, den veier liksom 20 kilo, som er da det nye testamentet,
skrevet i år 1040. Det finnes ingenting på norsk som er så gammelt som 1040. Dette er en av de virkelig gamle husgavene av det Nye Testamentet. Blar opp, skrev på pergament hele greia, og innbundet i tjukke treplanker og hud og det hele. Men
Med fingeren i teksten, ser du? Det står jo her. Den hellige ånd springer ut av faderen, sier jeg jo. Så plutselig var vi tilbake i det store skisma, og jeg tydeligvis var da Vestkirkens representant. Og bare flekket opp bevismaterialet. Ja, ja, ja. Med fingeren i teksten, kan du ikke lese? Selvfølgelig kunne jeg ikke lese, var å skrive på gammel gresk. Men ok, det er det.
Men er ikke det et kjørt produkt å ta vare på? Var det fra årtusen? Den eksemplaren du hadde foran deg? Det var fra årtusen og 40, ja.
Men biblioteket den stod at det er Asle Torje samlede verker der, alt sammen er jo fra middelalderen, så hele biblioteket er bare, dette her er i Rosens navn. Det er helt sinnssykt da. Og biblioteket er bare stoppfullt
opp til taket i middelalder-manuskriptet. Råttner det ikke på rot? Hvordan står det tidens tann? Nå hadde de jo installert moderne arkivargreier med regulerte luftfuktighet og den type ting. Men tydeligvis, bare fordi de bygger gruelige, tjukke vegger, veggene er tre meter tjukke, så har man skapt sitt eget mikroklima som har klart å
Å holde liv i de gamle tekstene. Det er helt utrolig da. Hvem er det som får adegang til de tingene der da? Du må vise dem for å dra til Atox. Alle ortodoxe kan dra til Atox. For oss som ikke er ortodoxe, så er det fordel å være protestant, for de anser oss for å være mindre kjetterske enn katolikker. De liker ikke katolikker. En kameraten min hadde på seg røde sko, og det var det noen som bemerket. Hva faen står det her i røde sko? Og vi er norske og bare tenker...
Har du noen informasjoner som kan hjelpe meg akkurat nå? Men saken er at paven har jo røde sko, din tulling. Akkurat, ja. Ikke sant, så du kommer her med paveskoene dine. Ignorant faen. Vi er jo det. Vi er jo bena for noe. Jeg skjønner jo, det var jo rimelig provocerende...
Ja, med frimureringen min ble det en svær greie også. At det ble mye blikkontakt og usikkerhet om er det beiste som har kommet? For at djevelen, det er jo også ikke avskaffet djevelen.
- Akkurat. - Djevelen vandret blant oss. - Ja, ja. Ikke sant? Men nå forklare over frimurelorsen. Det var ikke klart at du var en del av det. Og hvordan greide de å tyde ringen din til at du var en del av frimurelorsen? - Ja, men det er liksom ... - Er det lett for å se det ut av en tøye? - Nei, jeg tror ikke det er lett å se det ut av en tøye. Men jeg synes i Norge er det mange frimurer. Jeg kommer fra en frimurerfamilie og er veldig stolt av å være
del av Lorsen, det er ikke noe skummelt ved Lorsen i det hele tatt. Lorsen er et selvforbedringsprosjekt, og så kan du latterliggjøre det så mye du vil, men Lorsen er et fantastisk sted for stille refleksjon med andre mennesker som også ønsker å tenke grunnig over alvorlige ting.
Og det er det ikke så veldig mange plasser å gjøre i samfunnet på lenger, for vi liker det frivolende. Ikke allting er lett. Og av og til så er det fint å finne de stedene. Og jeg sier ikke at alle skal melde seg inn i frivillig illusion. Så jeg er veldig glad for å være en del av den. Det er vel avmystifisert gjennom diverse bøker og sånt de siste årene og
beretninger og sånt, er det ikke det? Det var veldig mye mystikk rundt det for 20-30 år siden, husker jeg. Det er jo fordi folk tror at mysteriet er at man har en gimple lønka i kjelleren, selv om man har avdekket at det er ingen som dreper spebarn eller drikker blod, og da har man liksom avmystifisert det som om mysteriet noensinne var så banalt.
Det er jo ikke det som er mysteriet. Mysteriet er noe du må tenke over. Det er noe du må forstå, og for så forstå at du ikke har forstått det. Det er det som er mysteriet. Hvordan skiller dette seg fra Odd Fellow? Jeg aner ikke. Jeg har aldri vært i nærheten av Odd Fellow. Er det noe av det samme
Som sagt, jeg vet ingenting om Oddfeller. Jeg bladde litt inn Oddfeller på tallene, men jeg ble ikke så klok av det. Nei, nei, jeg har ingen anse. Norge er nok veldig ulik mange land for dette, som i
I mange land er frimureriet noe for en liten minoritet. Nasistene hatet frimurere. Det var jo de første som skulle tas, var jo frimurerne. Hvorfor det? Frimurer er liberale. Frimurer er bærere av opplysningsprosjekter, men ikke sånn som du tror. Det er den tanken om minoritet.
menneskeheten, det å forsøke å være bedre, å være det beste vi kan være, ikke for å favorisere deg selv. Hvis du favoriserer deg selv og dine venner, så har du fullstendig misforstått det. Men jeg går tilbake til en gang jeg snakket med Cambridge, jeg fortalte om at pristen i Mitt College stiller oss opp foran, første dag stiller oss opp foran veggen der de hugget inn navnene på alle fra Mitt College som falt i Første verdenskrig. Og så sier han at
"Dere føler dere nok veldig stolte over at dere har kommet inn i Cambridge." Og vi nikket, og det var vi også kjempesolte over. Så sier han at det dere skal forstå er at dette ikke er et privilegium, dette er en plikt. Se på den veggen. Når det skal offres for samfunnet, så er det deres plikt å offre først.
Dere skal gå først, på grunn av at de plassene vi har i Cambridge er ikke en sånn er jeg, hvem vil bli millionær, Golden Willy Wonka-billett. Mange av dere kommer til å fylle viktige stillinger i samfunnet, og dere skal aldri glemme det, at når det skal offres, så er det deres forbannet plikt å offre først. Det er jo en tanke som er ganske fremmede for vår tids elite, men det kan bli det, de lever bare på andre steder enn det du ville forvente.
Ja, og den satt veldig godt i minnet ditt også, virker det som at det er noe som man minner seg selv på med jevne mennesker. Ja, men jeg tenker at vi må forsøke å være samfunnsganglige mennesker.
Nå har vi kommet litt bort fra Atos. Ja, la oss hente oss inn igjen. Det spennende med Atos er at antallet av munker har falt og falt og falt. Da 1812 ble 1912, så dominerte Russland på Atos. Alle de ortodoxe kirkene, minus den ukrainske, har sine egne klostre på Atos. Det er en samling klostre, tusin eller sånn.
som alle sammen er hundgamle, og de eldste sporer helt tilbake til 300-tallet. Disse klostrene har sine egne menigheter og er autonome også overfor hverandre, men har da den teologiske autoriteten
Etter at jeg hadde vært forvalt, så kom jeg over et klipp i media, der jeg støtte på min gamle dekan, Chris Hostom, som anses for å være en teologisk begavelse. En veldig mild mann, en liten mann, som fuglaktig, men med et gnistrende intellekt. Jeg kunne sitte og lytte til han til kuen og kom hjem.
Men så er det en nyhetssak der det viser seg at en delegasjon fra Atos har dratt til Istanbul, eller til Konstantinopel, som de kaller det, for å ha møte med patriarken. Formelt har patriarken i Konstantinopel fortsatt overhøyet overaldeortodokset, formelt, eller russerne har brutt med dette.
Problemet er at den greske menigheten i Konstantinopel er nå så liten, og de må rekruttere biskoppen fra sine egne, at de kanskje ikke alltid får de mest imponerende skikkelsene, og patriarken sitter mer eller mindre som i kirkeasyl der, han tør ikke å dra for at han er redd for at han ikke skal komme inn igjen. De hadde da dratt til patriarken for å informere han om hva at Atos, han hadde da hatt følere ute for å begrave det store skisma med katolikkene,
og fikk la beskjed fra Athos om at det kommer ikke til å skje. Og for å informere ham at vår doktrine sier at vi ikke kan feire nattverden med kjettere. Underteksten var at vi kommer til å ekskommunisere deg. Det sier noe om selvtilliten på Athos, om at de tror vi ekskommuniserer sin egen patriark, viser jo noe om hva slags. Dette er folk som tar dette på stort alvor, og sin egen ekspertise på teologiske spørsmål tar de på stort alvor.
Og samtidig så lever de
Ydmyke liv, ikke sant? Det er jo nesten sånn at hvis du er fersk i gamet, så har du en ganske svart kutte. Men jo lengre du har vært der, jo mer grå og utvasket blir den, og mer uflydd du ser ut, jo mer hellig er du ofte, i alle fall hvis du kjøper det. Og dette er Athos, det hellige fjellet, som har vært den ortodoxe kirkes styrkebrøn gjennom
gjennom årtusene for den ortodoxe kirka har falt gang på gang på gang har den falt
Det største, det som de aldri kan komme over, var tapet Hagia Sophia, deres katedral. Det er noe Hagia Sophia, du finner manifestasjoner, bilder av Hagia Sophia i alle klosterne, omtrent sånn som muslimene har bilder av Kaban. Det er liksom den ene historiske tingen de er interessert i. Men det som er interessant er at når du er der, så er det ingen som er interessert i hvem som vant den siste krigen, eller hvem som er president i USA. Så som Kristofsdom snakket om når er det du skal tilbake til verden,
Det var en Vietnam-veteran. I hans bilde er verden der ute, og det angår ikke oss. For disse munkene er hellige krigere. De fører en endeløs krig mot mørkeskrefter på vegne av menneskeheten overfor vår fader.
Og det at Kyrie Eliasson, Kristi Eliasson synges til evig tid i Athos er en bønn fra menneskeheten til vår Herre om å ha miskunn over oss. Vi feilbarlige vesener. Og dette er uavhengig av all ting, alle tideverv og ideologier og alt det som skjer ute i verden.
Dette har de holdt fast ved. Gjennom sivilisasjoner og kriger. Gjennom kommunisme og fornedrelse, så har de holdt fast ved dette. Det er utrolig, er det ikke? Jeg synes det var kjempefasinerende å lese om det. Jeg hørte på, hold deg fast, en helt spinnevild svensk podcast om den ortodoxe kirke med en finsk munk.
som ganske spesiell, veldig rolig, og veldig fin podcast også, minner litt opp denne her, og så var det to kare som satt og snakket sammen. Han sa at første gang han kom til Ato, han finske munken, det var at han aldri hadde vært på et sted noen gang i sitt liv hvor han så så mange lykkelige mennesker. Så du det samme?
Jeg vet ikke om det er så mange lykkelige mennesker, men det er noe som skjer med deg som kanskje enkelte har opplevd når de har dratt på en hytte der det ikke er strøm og netttilgang. I det øyeblikket mobiltelefonen går tom for strøm, og alle lys blir mørke når sola går ned, og stjernehimmelen velver seg over deg uten lysforurensning.
så er det skikkelig fint. Det er som om noen har mast på deg, og så slutter de, og så blir de stille. Det å være i en førmoderne verden, der vi ikke har rasert alt, hvor vi ikke har bygd motorveier og lys, og alle de greiene som det moderne livet har ført med seg, men
at det er en villmark som ikke har forandret seg noensinne rett utenfor. Da jeg våknet opp til Messe klokka fire om natta, så hørte jeg en ulv som ulte rett utenfor vinduet mitt. Nakkehårene reiste seg. Vi er tydeligvis koda på det. Oi, fanker. Rett utenfor. Det er masse veldig vilde dyr på Atoz. Bjørn, villesvin, ulv. Alt dette ...
Og i denne vilmerken så ligger da disse klostrene bak tjukke murer befolket av munker som for alltid ber til Gud. Og det tror jeg er noe av ortodoksins styrke. Jeg tror at i en omskiftelig tid hvor våre normer og verdier og vår teknologi er i stendig endring, så tror jeg mange ...
finner en eller annen fortrøstning i originalitet, og det at man ikke ønsker noen ting som er logisk, eller som passer med vår tid, mens den norske lokskirke tilbyr heller ikke det. Det de forsøker å tilby er en kalk fra Jesu hånd. Dette er din tro. Dette er hvordan vi praktiserer denne troen vi ser. Vi har ikke øde akten, vi har ikke forandret den.
Og jeg tror nok at hvis man hadde gått tilbake hundre år og vist norske kirkefedre og protestantene hva som skulle skje ved den norske kirken, så ville de fortvilt, ikke sant? På grunn av, jeg tror det var Bjørnebo som sa at protestantene presterte å ta kjærligheten ut av det kristne budskapet, og hva er da tilbake?
Bare politikk. Jeg vet ikke om det er ditt sitat, eller jeg har bare tegnet det ut fra boka di, men de protestantiske kirkene synes å ha modernisert seg til irrelevans. Det er vel akkurat det som er... Det finnes knapt noen land i Europa utenom Nederland som har lavere kirkeoppmøter enn Norge. Normene føler ikke noe behov for å gå i kirken i det hele tatt. Det er jo den vitsen at nordmenn går i kirken tre ganger i løpet av livet, og to ganger blir du båret. Så liksom...
kristentro som faktisk religiøs troende praksis er blitt noe som er ganske sjeldent. Mens de ortodoxe har da denne styrkebrønnen hvor de kirkene kunne dra tilbake og hente en glo fra den gamle flammen og puste på den, ikke sant?
Og det er en sånn greie som at dette er det stedet hvor munkene og hvor prestene de drar til Athos en gang i livet. Det er et stort øyeblikk, og det var så morsomt på ferja. Så var det rumenske menigheter der kirkefaderen kom med sine bysbarn for å ta dem til Athos, så du kunne se ...
at dette her var det største som noen siden hadde sendt. Det var som om de ventet at den store fingeren skulle komme ut av himmelen. Et heldig øyeblikk. Dette her var som å komme til det heldigste av det heldige. Det var fint. Ta det også i det norske kirket, hvor du har folk som gifter seg og danser ut av kirken til Michael Jackson. Hva føler du inni deg når du hører hvordan kirken moderniserer seg kontra å ha vært noe
oppleve sånn ortodoxe kirke og Atosfjellet, og hvordan norske kirker nå, og hvordan modernisert, og det tenkte jeg litt på det her med de her seks moralske verdiene også, at det virker som helhet har blitt noe sekundært, mens det her med omsorg er blitt veldig viktig, det at å vise omsorg for alt fra flyktninger til Palestina til, og
Jeg synes det er sånn at ikke kirken kunne stått på sitt og hatt litt ryggrad når folk kommer inn. Alle har lyst til å låne kirkerommet, men de har ikke lyst på det kristne budskapet. De har bare lyst til å låne veggene, kirken og den nydelige konstruksjonen og den åndelige settingen. Men så har de lyst til å konstruere sitt eget bryllup med egen musikk, og de vil modifisere det. Og så føler jeg kirken er i en presssituasjon at de bare ...
de lar seg modifisere i redsel for at de ikke skal miste en standing, som gjør dem enda mer irrelevante? - Hvis man ser på historien, når du kommer til romerikets siste fase rett før kristendommen overtar som religion i romeriket, så er jo fortsatt den gamle religionen dominerende, men det eneste problemet er at det er ingen som tror på den lenger, så man går gjennom ritualen og offrer til Jupiter og hvem det måtte være.
Men det er ingen som tror at upet det finnes lenger. Så det har bare blitt en kulturell praksis. Og det er nok der vestkirken er i dag, at det er noe som skaper en ramme om festligheter. Men hvor de færreste går i kirken, og de færreste som går i kirken tror egentlig på dette for religionen, det er også om tro.
Og så er det jo de, de progressive, vil da si at det er bare bra på grunn av at religiøs tro er et stadium menneskeheten skal bevege seg gjennom på veien til humanisme. Det var det som var tanken i den franske revolusjonen, altså kvel den siste press med tarmene til den siste kardinal, så er vi mål. Og så skal man da bygge pantheon, som står midt i Paris ved Sorbonne, som skal da være en feiring av den
troen på menneske. Problemet er at den religiøse impulsen er noe som ligger tydeligvis begravet i oss mennesker. De troende vil kanskje tro at det er en hilsen fra vår skaper, andre vil kanskje si at det er en psykologisk quirk på en settvis. Men det vi ser er at et samfunn som Norge
som på tross av at det ikke lenger er kristent i den forstand som noen for 50 år siden ville oppfattet hva man mente med et kristent samfunn, har klart å gjenopplive all skammen og undertrykkelsen og plagingen og alt det der greiene klarte vi å finne og gjenoppstå i sekulær hamn.
Jeg kaller det religionens hevn, at den som forsøker å avskaffe Gud lett har en tendens til å gjøre politikk
til religion. Og jeg tror at det er noe av grunnen til at politiske strider blir så intense. Heldigvis er det fortsatt sånn i Norge at man kan være venner selv om vi er helt uenige om viktige politiske ting. Men det kan man ikke lenger i et land som USA. Hvis man enten er på den siden, og da omgås vi ikke, vi kan ikke ha noe med hverandre, vi kan ikke spise sammen. Jeg kan ikke bekjenne at dette er en god venn av meg.
For meg har jeg aldri vært diskriminerende på den måten. Jeg liker interessante mennesker uansett hvor de kommer fra. Jeg er ikke så veldig ivrig på å dømme. Men jeg tror nok at vi kan komme til å angre på den dagen hvor vi venter kirken ryggen, på grunn av at det er en del spørsmål som håndteres best
i ditt hjerte i samtale med Gud, og som kanskje ikke gjør seg like bra i en hektisk og ganske sint diskusjon om Israel på Facebook. Så det at det fantes et rom der alle var,
men under den store devisen at vi driver ikke med politikk, fordi det splitter oss. Vi driver kun med religion, og så vil enkelte si at det du kaller religion er politikk. Man forsøkte. Den norske kirken kastet seg i vannet etter å ha tapt abortstriden, så bare heiste de det hvite flagget og sa at vi har ingen annen moral enn det Stortinget vedtar.
Og det tror jeg er problematisk, på grunn av at jeg tror at de fleste forstår at det går an å ha en annen moral enn det loven tilsier. Det går an å mene at abort er feil, uten at du ønsker å endre loven eller gå til håndgriplighet. Du kan gjøre en moralsk dom,
for deg selv. Vi gjør det hele tiden, det er ikke noe veldig dramatisk. Vi har våre egne moralske dommer omkring ulike spørsmål. Mens der den norske kirken har endt opp, er den den verste av alle posisjonene, på grunn av at man synes hele tiden og forsøker å gjøre seg populær blant et segment som ikke er kristne.
Det undrer meg. Jeg tror det er mange som undrer seg over at den norske kirken finner det så lett å være unuansert og ganske frem på når det gjelder at man skal boykotte Israel, men de klarer ikke å ha en mening om abort i siste trimester. Det klarer de ikke å ha noen mening om. Som de fleste nok kanskje vil se at
Israel eller abort, det er nok mer at den moralske dommen, den instinktive moralske dommen for hvert menneske i verden, du får bare gjøre det av din egen mening. Jeg har ikke veldig sterke meninger om det, men jeg vet at det er et stort og vanskelig tema.
Men man bare skyr alle de spørsmålene, og våger ikke ha noen sterk mening om det. Men gud, bedre når det gjelder grunnløse asylsøkeres rett til å bli i Norge. Der blir de veldig tydelige. Absolutt. Husker jeg feil hvis det var ganske mange runder på runde, dette her med homofili, det tok ikke lang tid, men det tok i hvert fall en stund før
før den norske kirke sa at de ikke hadde noe imot homofili, blant sine egne og sånn generelt. Mhm.
Men den norske kirken har bestemt seg for å være i tiden og reflektere samfunnets moral slik den det er. Det blir en sånn samtidskirke da. Ja, men saken er at hva skjer med Ad Fontes ad rem da? Til kildene til saken, hva skjedde med Luthers prosjekt om at vi har teksten, skriptura solae,
det er kun teksten, den hellige Bibelen, som er det eneste som vi kan stole på når vi skal gjøre oss opp den type moralske, og så kan du si at det høres ut som en kjempedårlig idé, men det var i alle fall tanken. Men når man overgir det, og sier at det får være Stortinget som avgjør dette, og for øvrig så kommer vi til å hoppe på en hver venstreliberal fanesak, og
Hadde sånn merkelig øyeblikk var i ...
Orme og kirke til julegodsfjellet. Og så er det en prest som har noe hun har lyst til å fortelle oss på julaften. Hun bruker hele projekten til å snakke om sin datter som demonstrerer utenfor trandum for mot at folk som har fått avslag på asylsøknaden skal forbli. Det er jo hennes mål. Presten forkynner at dette er Bibelens sanne budskap.
Det var jo ikke så interessant der en står på prekestolen og har pimpet opp hele kirken med regnbueflagg på julaften. Ja, men det gjør meg ikke så veldig mye. Det som var interessant var at folk begynte å prate med hverandre. Vanligvis er det noen veldig flinke til å følge reglene når du holder tett i kirken, ikke sant? Hvis du er til pressen.
Det er første gang og eneste gang jeg har opplevd at folk snudde seg på radene og sier, hvordan går det med sterker? Er det pinnekjøtt hos dere i kvelden? Lenge siden har jeg tatt med kona. Folk bare ignorerte. Presten som stod der oppe og skulle fortelle oss om Bibelen i sånne budskap. Det var et sånt... Neste gang jeg var i Ormea kirke, så var jeg en av tre i lokalet. Kirken kan nok overbevise seg selv om at
totalt kollaps i kirkeoppmøtet har ingenting med dem å gjøre at det er bare tiden og vi er så forbannet moderne folk har ikke tid og folk ber i skogen og sånne ting, men jeg tror at de lurer seg selv at dette er deres skyld, dette har de gjort det tror jeg altså det er altså min hypotese
Det er å se norske biskopper som står der med grått hår og velmenende ansikter i allværsjakker fordi de har skrevet under på et opprop for å boykotte Israel eller for å få byplast i havet eller hva det måtte være. Så føler ikke jeg som kristen respekt eller en sånn alvorlig altså nå må du ta rev i seilen her. Her er det noe viktig som må bli sagt. Jeg føler bare liksom
tristhet egentlig. Jeg tror at mange føler det, at de tenker at Gud så langt som dere har falt, hva er det neste? Føler seg så utrolig irrelevant. Ja, irrelevant, men også på en svært stusselig måte. Jeg har en liten vondt inni meg. Kan jeg spørre deg, hva legger du selv i Gud? Har vi tid til det? Hahaha!
Nei, jeg er troende kristen, født protestant, kommer til å dø protestant. Jeg tror på trosbekjennelsen. Jeg er veldig glad i klippeprekenen. Jeg finner stor glede
av å lese Bibelen. Troen er noe som er svært viktig for meg, men det er også noe som bare er mitt. Jeg er lutheraner i den forstanden. Vi snakket om det forrige gang, det å finne det som er fint ved deg selv. Jeg tror at de fleste vet akkurat hva jeg mener. For meg er kristentroen det aller fineste, men det er bare mitt. Ja, ja.
Jeg tenkte bare ikke noe mer, for det er et spørsmål jeg har drept å sørge litt med og diskutert i det siste her, du vet hvilken nivå jeg ligger på, men det er om Gud som en ekstern kraft, eller om Gud er deg selv?
Den synes jeg er veldig interessant, og jeg liker å tenke på den guds ideen av Gud som deg selv da.
Som Joseph Campbell. Absolutt. Jeg er av den oppfatningen at for mennesker å forstå Gud er som å be en skimpans om å forstå mennesker. Det er mulig at skimpansen vil komme frem til svar som vil fremstå som svært gode, men jeg er ikke sikker på om det kommer til å treffe så veldig godt. Menneskets rasjonalitet er innskrenket. Enkelte spørsmål, sånn som
Det anmektige, det uendelige, tanken om Gud, er for oss vår rasjonalitet som å forsøke å åpne hermetikk med en skje. Jeg synes det er veldig fint å se Richard Dawkins og andre hamre løs på denne hermetikkboksen med skjea si, uten at jeg tror at vi kommer noe særlig nærmere
tenk om vi kunne løst Guds spørsmål i et lite lokale på Telenor Arena på Fornebu. Det hadde vært veldig, veldig fint. Jeg er veldig tolerant når det gjelder tro. Jeg synes at det var
skikkelig fint å gå i gudstjenest på alt oss. Naturligvis var det fremmede artet, og selvfølgelig så er det liksom ortodoxe messer som er endeløse med liksom sprette prosesjoner og uventet allsang.
Men det var også noe som er utrolig flott, og det er noe som er vanskelig å forklare, men du snakket om dysgreier, men det er litt sånn med bønn også, at når du kommer over en stofen, når du kommer opp et trinn, når du har kjedet deg, og
Og skammen som du forhåpentligvis har, at du liksom sikrer at jeg kan ikke, eller fanden ikke når jeg har kommet meg til Ato, så jeg sitter her i en kust igjen så klokka fire om morgenen, jeg kan ikke reise meg opp og si, vet du hva, jeg er litt trøtt, så jeg tror det tar en halvtime søvn til. Men at du liksom lider deg gjennom den første timen der du sitter i halvmørket og ikke får sår i en pakk, og liksom å la sinnet dreie seg til spørsmål som du sikkert har vurdert tidligere, men bare har liksom kommet frem til at
"Det passer ikke nå. Hva skal jeg bruke dette til?" Kjenne sinnet på å forlate deg og sveve.
Det er skikkelig, skikkelig fint. Det er dødsspennende, ja. Har du sikkert ikke prøvd, eller har du forsåvidt åpenbart allerede prøvd, kanskje bare i en mye mer spennende setting, men jeg føler mye som et Naval-ravikant, og han har et fast medisasjonsmønster han har laget selv, og det er
Det første han gjør, og det er sånne gurere, folk som har veldig mye smarte ideer og ting de gjør for seg selv. Han er en investor og en veldig dyktig tech-fyr. Men veldig oppegående, ikke et typisk tech-fyr. Men så hører du at han ikke har barn, for disse folkene har tid til alt mulig på morgenen. Men jeg tester ut det ene greiene hans, det første han gjør når han står opp i morgenen, er at han setter seg opp i senga og
ser ut i luften i en hel time uten å gjøre noen ting. Han tvinger ikke på seg noen tanker, han prøver ikke å tenke på noe. Det som måtte komme til han av tanker, det prosesserer han, og så lar han bare sine jobbe fritt uten å pushe noen ting.
- Bønn er en form for meditasjon, kanskje eldste formen for meditasjon. Jeg tror at vi lever i en tid der vi føler at vi har ingenting å lære av de som har gått før oss, og at vi er barn i denne verden. Vår generasjon er den første generasjonen på en sett og vis. Det gjør at vi kommer til å begå mange feil som vi burde ikke ha begått. Det er ikke noe distinkt for oss, det alle generasjoner før oss også har gjort.
Men jeg tror også at vi kanskje for lett kaster bort gode,
gode triks, og så gjenoppfinner vi dem og rebrander dem, og plutselig har bønnen blitt i meditasjon, og nå er det noen ting som mennesker vi respekterer driver med, mens her går det kjirken alvorlig talt. La meg fortelle at det er det beste med ateister. Ateister er folk som nettopp har kommet ut av skapet som homofile. De klarer ikke å slutte å snakke
om Gud, fordi de er ateister og har alle sine vittige anekdoter som jo egentlig er mer sånn fremkallet tristhet. For det er jo en del mennesker som er ivrige på, og dette er ikke bare innenfor dette feltet, men innenfor mange, som driver med en sånn psychobabble der målet er å legge fram hvor dype de er, men de ikke klarer å legge fram annet enn sin egen fundamentale grunnhet.
Sånn er det ofte i møte med ateister, mens jeg har kommet aldri til å fighte den fighten, på grunn av at jeg ikke er en korsfarer for den kristne tro, jeg er bare en fyr som sitter i kirken, og jeg kommer ikke til å forandre på det. Jeg tror jeg er helt sikker på at det du sa, forskjellige variasjoner og måter å drive bønn på, har blitt kanskje rebrandet, eller blitt konvertert over i meditasjoner og innholdninger,
Det handler jo egentlig bare om å møtes i det, altså snakke med sitt eget sinn, og diskutere med sitt eget sinn, og se hva som dukker opp. Det er jo mye av de samme mekanismene i alt mulig. Ja, så det å være åpen for det Askelsen kalte en plutselig frigjørende tanke. Jeg synes at det er så trolig godt sagt. Askelsen er også en av de som jeg virkelig sitter og hører ut. En gang.
En gang kan du si det en gang til. Kjell Askelsen. Nei, altså det han sa. En plutselig frigjørende tanke. Plutselig frigjørende tanke. Er det gjerne forbundt med noen kreative ting også? Når du får en idé, er det noe? Nei, kanskje. Jeg vet ikke hva Askelsen legger i det, men ikke sant?
En plutselig frigjørende tanke i mitt eget liv, jeg vet ikke hvor mye min biografi er så veldig interessant, men det er sagt at da jeg var ferdig med gymnasiet, så var jeg skoleleir og bare investerte alt jeg hadde i klatring, fjellklatring. Jeg er ikke så gyselig god på det, men vi klatret mye. Så søkte jeg meg opp til Tromsø Universitetet,
Lang historie kort, trynet jeg ned fra ut i Gjersfjords traversen, vinterklatring, falt 180 høydemeter, knuste begge anklene, brakk ryggen, trebredde hodet, tolv ribbe, en sternum, alt sammenrøket, jeg var bare filledokket hele veien ned. Et år på sykehus.
Før det hadde jeg meldt meg ut av statskirken. Jeg hadde en ungdomlig tro på min rasjonalitet. Så tenkte jeg at dette tror jeg ikke på et øyeblikk. For rent rasjonelt klarer jeg ikke å begrunne dette. Dette her er bare overtro. Så jeg meldte meg ut av statskirken.
Og så hadde jeg et merkelig øyeblikk som hadde til å skje i livet. Jeg hadde forstå at min klatrerkarriere var over og bestemte meg for å legge alt til universitetet. Nå er vi i Hamburg. Jeg har dratt til Hamburg for å skrive om Hanseaten. Det er en ekspertmiljø på det i Hamburg.
På den dagen da jeg falt, så gikk jeg forbi katedralen i Hamburg, og de hadde da satt opp Matteusperson av Bach, som du sikkert kjenner til. Dette er et av de virkelig store kirkestyrkene til Bach. Dette her er fire timer, tre kor, full pupp. Så kjøpte jeg en billett på en innskyldelse, for jeg hadde bare gått forbi kirken. Etter tre og en halv time da,
mens du sitter på en kirkebenk og hører korene der, tyskerne kan dette, og bare som er det vakreste som noensinne er laget av musikk, så fikk jeg en plutselig frigjørende tanke, og det var at jeg trodde på det kristne budskapet. Det var ikke en sånn tordenskrall som gjorde at jeg fikk et behov for å trive nærmest i Bibelen og forsøke å evangelisere,
Det var bare en dypt personlig insekts. Diskuterte dette med Vølbeck, og så sier Vølbeck da liksom at «Fy flate så heldig du er. Jeg er helt sikker på at du har vokst opp med religion. Det har jeg.»
Ikke veldig sånn troende foreldre, men begge to kristne. Men jeg vokste opp med søndagsskole, og så sier han at det er der jeg feilet. Fordi bestemoren hans var stalinist, så han fikk ikke noe kristentro. Han sier at han har forsøkt og forsøkt og forsøkt å komme til tro, og jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å tro på dette. Han har vært i kloster, og han vil så gjerne.
men han klarer ikke. Han mente at den barnetroen, det var det som i dette merkelige øyeblikket kikket inn. Ulike teorier om det, helt sikkert. Men det var for meg en plutselig frigjørende tanke på grunn av at det ikke var noen motstand, og det var ikke noen ting som jeg måtte forandre på. Det var bare noe som var sant, og som var fint, og som var bare mitt.
Jeg tenkte at Michel gikk så langt i å kunne prøve, eller ville bevisst oppnå det samme. Ja, han skriver jo det i den boka Possibility of an Island. Der er det mye selvbiografisk, og boka handler jo om at en ny religion oppstår som overtar etter kristendommen.
Og det er en New Age-religion som da selvfølgelig ender opp med å bli en selvmordskult, som de ofte gjør. Men bak dette ligger en uro som Bill Beck, hans tanke er at alle store sivilisasjoner, alle sivilisasjoner som er noen ting å nevne i menneskehetens historie, har hatt religion ved sin kjerne.
Så vi har gått inn på et ganske stort veddemål der vi sier at vi kan klare dette uten religion. Men religion har en voldsom samholdskraft mellom individer som er ulike. Det skaper muligheten for fellesskap i fraden. Noen ting som gir styrke i motgangstider,
Det er jo ikke tilfeldig at når britene vinner sin første seie i 1942 i 2. verdenskrig, de har bare nedlag på nedlag på nedlag på nedlag, tyskerne er overmenneskelige, de tør ikke å slåss mot dem en gang, de taper hver gang, så vinner de ved alle alamein, og kyrkeklokkene ringer over hele Storbritannia.
Og på dette tidspunktet har ikke kirkeklokkene fått lov til å ringe på grunn av at det er krig, og på grunn av at man ikke ønsker den. Og kirkeklokkene ringer, og hele det britiske folk stormer ut i gatene. Og jeg sier jo ikke at det var kirkeklokkene som vant annen verdenskrig, jeg sier bare at denne lyden om Pavlovsknesten da,
At kirken annonserer at det var noen ting som var enda en kilo bly i kjølen til britene i denne kataklismiske kampen. Det er jo nettopp det som Velbeck uroer seg over. Han er ateist, vokste opp som ateist, og likevel så uroer han seg over avkristningen.
Det er et filosofperspektiv om at jeg tror ikke på dette, men jeg har kommet fram til at det er samfunnsgavende. Jeg tror at det er en god idé. Hvis jeg skulle velge religion, så ville jeg helt klart være kristen, på grunn av at kristendommen er en kjærlighetsreligion. Det er en religion som er åpen for vitenskap, den er åpen for rasjonalitet, alle de greiene som jeg synes er ganske viktige. Så jeg vil kvåpe meg noen av de andre.
Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å tro, og jeg tror du meg, jeg har forsøkt. Passerende, at han går, ja. Jeg visste ikke at han hadde prøvd så hardt på det. Han tok inn på kloster og bodde der og forsøkte. Hvor går det samboere var? Så vidt jeg husker, så var det et eller annet sted vest for Paris. Jeg husker ikke det var masse kloster i Frankrike.
Spennende, for jeg håper du får flere å prate med meg selv om er det religion og sånne tema som dere hadde ofte oppe, eller?
Ja, vi er begge to opptatt av dette på samme måte. For det å diskutere religion som tro, da tror jeg at jeg måtte begynne å drikke igjen, for jeg tror at det ville han foretrikke å dele en flaske viske over. Det hadde vært klart det. Vet du hva siste gang jeg drakk? 1997.
- Nei, nei, nei. Vi er senere. - 2012? - Den ble i 2012, ja. - Var det det? - Ja. Det var siste gangen jeg måtte drikke for å få et intervju, for da intervjuet jeg Shane McGovern i The Pogues.
Og litt, traf han på trammen, hadde en kjempegod dag, og var liksom helt klar, så vi bare begynte å diskutere litteratur og norsk historie i Irland. Og liksom timene gikk, for jeg er veldig historieinteressert, men det er han også, vi snakket om iske stammer, og Olav Kvite, og Brian Brew, og liksom alle disse greiene. Og så liksom så drar vi på pub,
Og de vet jo hva de skal ha, drikke bare blanksprit, drikke bare gin. Så sitter de gamle damene med blått hår og drikker te på puben, for det er formiddagen. Og de hilser jo er bødig for skalten når de kommer forbi. Men skjønne kommen ville ikke høre på det øret der jeg satt. Jeg var avholdsmann, bestilte gin til meg også. Og så begynte ting å bli livatt, så jeg tok også...
Drakk med begge hender, og det var siste gang jeg drakk. - Det kan ikke ha vært lenge før du havna under bordet der. - Åh, Gud, bedre enn flyturen hjem, det var det verste jeg opplevde. Men det ble gøy å komme ut av puben, så jeg sjanglet jo. Jeg hadde fått tre stiver og har drukket drikke på lang, lang tid. Så jeg var jo helt svingsang. Så skjermekommeren kommer ut med å holde meg om skulderen og preier en taxi for meg.
dytter meg inn i taxi når jeg skal tilbake til flyplassen, så blir jeg drøftsjåføren, snur seg og sier, tell me, was that shame governor was with you there? Så sier jeg, yes, yes, it was, it was, you know, the song of the folks, og så sier han,
Så bare skrur han av taksimetret. I don't take money from any friend of Shane McCarver. Fadekonget. Noterte du på intervjuet da? Var det et bondeopptakere? Det intervjuet gjorde jeg med bare penne og blid. Jeg foretrykker egentlig det. Saken er at jeg gir folk sitatsjekk.
Men av og til sier de ikke det de mener. Nå høres det ut som om jeg legger ord i munnen på folk, men av og til er det sånn at av et utrolig godt moment blir fremført i syv ulike setninger, og det kunne blitt sagt i ett. Da sender jeg et sitatsjekk og sier:
Jeg vet at det var ikke akkurat sånn du sa det, men hva synes du om dette? De fleste synes, alle sitatene i boka er jo sjekket med de jeg intervjuer. Så jeg er flink til å sende sitasjekk og sånne ting. Men jeg sender sitater i kontekst, sånn at folk kan se, ja, hva skal jeg bruke dette til?
Det går mye tid med å oversette ting til engelsk og sånne ting, for jeg mener at det skal være redelig med folk du intervjuer, og folk skal kjenne seg igjen. Hvis det er mer arbeid for meg, jeg er helt sikker på at det finnes mye flinkere journalister, blant annet deg, som vil kunne gjøre dette på en tredjedel, en tinedel av den tiden jeg bruker på det. Men jeg bruker mye tid på å forsøke å gjøre noen ting med dette, og fortelle historien, og da er det av og til ...
Greit at man tar og sammenfatter ting, og ofte er det sånn at folk er interessert i å snakke veldig mye om noen ting som ikke er interessant, men du lytter jo, for folk snakker seg jo varme, sånn som du driver på med meg. Det funker jævlig bra, synes jeg.
Det er jo å skape den der tryggheten at intervjuobjektet A så stoler på det. Det kan ta lengre tid med noen, men der følte jeg at vi fant ton veldig fort. Noen må jeg bruke en halvtime tid på, noen finner jeg ikke det med. Men hvis noen er misfornøyd med noe her inne, så vil ikke jeg publisere det. Jeg vil aldri legge ut noe som gjesten er misfornøyd med. Og det tror jeg er litt sånn,
En god forsikring og at jeg er ikke fornøyd før gjesten er fornøyd. Der er det ikke, journalisme har gått til en sånn ufin greie hvor man trekker ting ut av og utnytter intervjuobjekter på det groveste. Det synes jeg kommer til å bli en sånn, det er litt sånn et sakte selvdrap for journalisme når de holder på sånn. Ikke for alle, jeg tror at de fleste som lytter til forstår at
Jeg mener ikke alt jeg sier, jeg mener det da jeg sa det. Men det er ikke sånn at alt jeg har sagt er ting som jeg er veldig tilgått til skal ha fått det for. Nei.
Jeg tror at den gruppen det er vanskeligst for er politikere. Man behandler politikere helt jævlig. Bare hør på politisk kvarter, så er det at journalisten har bestemt seg for hva han eller hun vil at intervjuobjektet skal si, og deretter følger en 15-minutters runddans mens journalisten løper etter med et speed og et retorisk speed og objektet forsøker å komme seg unna som best han kan. Ikke veldig informativt, for
For den der tanken om at man skal avsløre noen, hvorfor kan dere ikke bare la folk få lov til å si hva de mener med sine egne ord? Det er av og til forfriskende. Men sånn som nå så er det jo sånn at våre politikere skal være liksom hellige på en eller annen måte, sånn som den store debatten som har rast de siste dagene om at
Stortinget ble tilbudt covid-vaksiner, og så står det i kø for å si det skal jeg i hvert fall ikke ta. Men hva med et litt større perspektiv? La oss tenke at det finnes et samfunn i verden, det samfunnet trenger å styre seg, det landet er et demokrati og skal ha et valg nå snart. Ville det være i dette samfunnets interesse at disse...
par hundre folka får vaksine sånn at de kan drive voldkamp sånn at demokratiet kan fungere på en optimal måte ja absolutt, ikke noe problem i det hele tatt for det har ingen innvirkning det er for få liksom til å det er snakk om at vi får 350 000 doser til neste uke det er snakk om 100 av dem hvorfor, det er promille liksom men det er den der at politikerne er så vant til å liksom av journalister i inkvisator rollen at de
at de er liveredde for å selv stå for ting som de definitivt burde stå for. Ja, og jeg så Abid Radesha senest i dag, tar vaksinen, frykter hetsen. Og da tenker jeg sånn, for meg er det sånn, hvis du frykter det som måtte komme av en handling du gjør, så står du ikke helt inne for det da. Og det mener jeg sånn, når du er ...
Det er helt urimelig at man skal... Men de lærer av hverandre. Du fucker opp en ganske viktig prosjekt som ender opp med å koste fem milliarder mer enn det du skulle gjøre av folks skattepenger. Da er det grunn til å tro at skattebetalerne kommer til å velte den krettene på deg. Men i det øyeblikket du søker opp forholdet og sier at du har blitt hetset. Du har ikke blitt kritisert, du har blitt hetset av det. Ja.
Og det at ni tiddeler av det som går mot deg var legitim kritikk, forsvinner da. Ja, det gjør det. Og allting som står tilbake er jo deg i offerrollen, og det har også politikerne forstått. Det er jo drikkevannet. Folk forstår jo det, at det er det. Den kloke måten å komme seg ut av hett vann på er å finne en offerrolle som funker og klamre seg til den. Igjen ikke et veldig bra tegn for vårt samfunn. Liksom
Et samfunn bør verdsette integritet, og man bør søke integritet i de som skal styre.
folk som jobber i norske demokratiet, er mennesker som uten unntak har aldri kommet over en parlamentariker som ikke vil det beste for Norge. Dette er bra folk, om det er Mimir i Rødt, eller om det er Abbe i Venstre, eller Torbjørn i Høyre, alle sammen, de har helt legitime uenigheter som de legger frem på en bra måte, og så får vi velge det vi liker best.
Jeg synes du sier mye at hvis en politiker eller en minister sier at nå skal vi jeg kommer til å gå inn for at vi hever skattene med 1%, men jeg frykter hetsen som kommer mot meg hvis jeg går innom med det her. Det er vel derfor friskende. Men det saksene er at nå må du gå til valg på at for det man antar at det norske folk er en gjeng med barn som tror at vi kan få
bedre offentlige tjenester uten å betale for det. Så det er øynene som går til valg. Det var Arbeiderpartiets kjempetabbe forrige valg, var at de var ærlige om at det ville øke skattene noe, og så tappte de valget, og nå har de lært ut med garanti, ingen skatteøkninger, men vi skal bruke mer penger. Så
Det er bare der vi er nå. Det kommer til å endre seg. Jeg tror at integritet er noe som ikke går av mot, selv om det aldri har vært så av moten som det er nå. Jeg tror at det aldri helt kommer til å gå av moten. Jeg innbygger meg for eksempel at statsministeren har integritet. Det tror jeg at hun har. Jeg tror at det er hennes x-faktor som er vanskelig for retorikkeksperter å sette fingeren på, men at hun er politelig.
Og det tror jeg er hennes store styrke, at hun er god på det hun gjør, og det er ikke noe tull med Erna. Og det tror jeg er grunnen til at hun har vært statsminister nå i åtte år. Ja, det er godt å rette det. Det er jo mange som har mistet fullstendig troen på Høyre sitt prosjekt av mye Erna har gjort. Men du er ikke en av de.
Jeg har aldri vært trodd på Erna sitt prosjekt. Jeg visste ikke at det var et prosjekt. Er det et prosjekt? Jeg vet ikke om det er et prosjekt, ja. Jeg trodde at det bare var at de ønsket å styre landet, ja. Ja, kanskje det var det. Ja, det har de gjort. Ja. Men jeg tror jeg har jo aldri sett snurten av noe prosjekt. Yes, nå må du fortelle. Nei, Ola var kanskje litt feil, ja. Hahaha.
Nei, nå går hjernen sent her, Torje. Jeg tror vi skal runde av det som egentlig handler om Atosfjellet, men som da ble regjeringsfjellet i stedet her. Ja, men før vi gir oss helt, så synes jeg vi skal vende tilbake til Atos. Ja, til det jeg tror du skal si nå. Jeg vet det. Jeg sier noe, og så forteller du meg hva du trodde at jeg skulle si. Det er fint.
at alt oss finnes. Det som jeg sitter igjen med, og som jeg håper er målbundet i bøkene mine, er at Europa er et fantastisk sted. Det er ingen del av verden som kan sammenligne seg med oss med hvor mye historie og hvor mye kultur vi har. Det faktum at de fleste europæere er likegyldige til alt dette,
fjerner ikke noe av sødmøn når du selv oppdager det. Og en av de mest fantastiske tingene som jeg har oppdaget, som alltid har fantes der, hva bare jeg visste ikke om det, er at en ortodox i kirken har denne styrkebrønnen hvor troen er ureformert, og hvor munkene studerer de gamle skriftene, og de kjøper ikke nye skrifter for alt de trenger å vite er i disse gamle skriftene, bare du bruker nok tid på dem.
Jeg synes at det er skikkelig fint. Av og til når man går til seng, så lurer man på hvordan det kommer til å gå med denne verdenen. Jeg er jo utenrikspolitisk forsker og jobber med utenrikspolitikk, og er alltid urolig over at vi har syndet, og at vi kommer til å betale en stor pris.
så finner jeg en trøst i at Atos finnes, og at Atos har fantes gjennom inkvisisjoner, og kommunisme, og verdenskriger, og allting som har bygget og brekt Europa opp gjennom tidevervene, så har Atos vært der uforeandret som en stein i tiden selv. Hyldig.
Jeg har ikke lyst til å si noe mer. Jeg tror du skulle si det med Mariannes sitt sitat, men jeg tror jeg vil bare sette et punkt om det. Nydelig. Perfekt. Da er vi klar for mer moro neste gang. Takk for denne fire timeren. Ja, neste gang blir det jo skikkelig bra, for da skal vi hjem til Norge.