149. Hvorfor trenger vi hverandre? Relasjoner, trygghet og helse I Anders Solfjeld Gjerdseth
00:00
I denne episoden diskuterer vi viktigheten av relasjoner for vår helse og livskvalitet, med fokus på deres komplekse innvirkninger.
03:56
Forfatteren deler sin livslange interesse for relasjoner og hvordan de påvirker helse og trivsel i et moderne samfunn.
12:08
Podcasten diskuterer viktigheten av fellesskap og relasjoner for individets velvære i en tid preget av isolasjon og samfunnsendringer.
19:17
Å dele erfaringer om relasjoner kan styrke forbindelser, som sett i et felles podcastprosjekt mellom far og sønn.
22:39
Relasjoner er essensielle for suksess, som vist gjennom reisen til Vikingfotball og betydningen av menneskelig kontakt.
Transkript
Point
Relasjoner løftes stadig frem som kanskje den viktigste enkeltfaktoren for å ha en god helse.
Anders understreker at det samtidig er vanskelig å måle effekten av relasjoner.
Det skal et dødsfall til for at vi klarer å samle oss i et slikt fellesskap og en slik respekt som vi så rundt Kong Haralds død.
Refleksjon over fellesskapsfølelsen ved kong Haralds død, sammenlignet med fotball-VM som også skapte fellesskap.
Vi har strukturert samfunnet vårt slik at man kan overleve helt alene – man kan jobbe hjemme og bestille mat – men man overlever ikke, man lever ikke.
Pointe om forskjellen mellom å overleve og å leve, og betydningen av menneskelig kontakt.
Det er ikke sånn at vi skal gå overens med alle, eller like alle, men vi skal likevel behandle alle med en grunnleggende respekt.
Anders om realistiske forventninger til relasjoner og undring fremfor fordømmelse.
Trygghet er det viktigste: alle metoder og gode spørsmål fra en terapeut er verdiløse hvis den som søker hjelp ikke føler seg trygg.
Skrift over alle som jobber med mennesker burde vært: 'Hva skaper trygghet?'
Det er ikke et mål i seg selv at terapeuten skal hjelpe alle – målet er at de som kommer får den hjelpen de trenger, også hos en annen terapeut.
Om å innrømme manglende kjemi og hjelpe klienter videre til bedre match.
Vi bruker for mye rasjonelle forklaringer på hvordan vi har det – svaret på hvordan vi egentlig har det ligger ikke i frontallappen, men i det limbiske systemet, som ikke har språk.
Anders mener vi bør kjenne etter i kroppen i stedet for å resonere oss frem til forklaringer.
Emosjoner er universelle kroppslige reaksjoner, mens følelser er vår subjektive tolkning av dem.
Et sentralt skille Anders formidler til klienter.
Det rammer kvinner mye tøffere enn menn at begge skal være i full jobb og dele all omsorg, fordi kvinner er biologisk annerledes sammensatt og ofte har yrker som krever mer relasjonell kapasitet.
Anders mener dette bidrar til eksplosjonen av diffuse symptombilder og utbrenthet blant kvinner rundt 40–45 år.
Begrepet likestilling har blitt en 'total bom' – det burde handlet om like verd, inkludert mulighet til å manøvrere ut fra biologiske forutsetninger.
Anders er glødende opptatt av at biologiske ulikheter tas på alvor i likestillingsdebatten.
Det er ingen nesten land i verden som er et mer likestilt samfunn enn Norge – og det nullstilles hver gang noen peker på Norges høye sykefravær.
Anders mener forventningene om å bidra like sterkt på alle fronter bidrar til sykefraværet.
Skal du velge noe som er rett for deg, innebærer det stort sett at du må velge bort ganske mange andre ting som også kan være rett for deg.
Om verdibaserte valg i småbarnsfamilien og konsekvensene av dem.
Vi kommer aldri til å løse problemene med barn i skolen før vi anerkjenner at måten vi lever på ikke legger opp til gode skoleresultater – vi må se på grunnpilarene som søvn, bevegelse, næring og dagslys.
Anders peker på at barn og unge sover mye mindre enn for 20 år siden, og at skjermbruk er en viktig årsak.
Det skal være kontroversielt i vår tid å mene at sola er en livgivende kraft for helsen vår – det er forbausende, siden alt annet på jorda er avhengig av sola for å leve.
Anders undrer seg over motstanden mot solforskning, med henvisning til Torkel Færes bok.
Måten vi lever på i dag er dessverre strake veien mot noe som ikke er bærekraftig lenger.
Anders slår fast at individuelt ansvar ikke er nok uten endringer på systemnivå.
Påstande
Anders Solfjell Gjertset er par- og familieterapeut med mer enn 25 års erfaring fra arbeid med par og familier.
Presentert av programlederen i introduksjonen.
Anders tok familieterapi-utdanning i 2005.
Fortalt av Anders selv om sin yrkesbakgrunn.
Anders vokste opp som yngstemann med fire eldre søstre.
Personlig informasjon fra Anders.
Anders og hans sønn drev podcasten 'Fotballfamilien' sammen i tre år, om læring, utvikling og relasjoner i fotball.
Anders forteller at podcasten var sønnens inntektskilde gjennom studietiden.
Kong Harald er død, i den perioden episoden ble spilt inn.
Referert gjentatte ganger i samtalen; kan sjekkes mot nyhetsdekning.
Anders mistet faren sin og gikk gjennom et samlivsbrudd for rundt ti år før episodeinnspillingen, i samme år.
Anders forteller at han var i samlivsbrudd samme år som faren døde.
Kroppskontakt stimulerer utløsning av oksytocin, som styrker bånd og tilhørighet mellom mennesker.
Uttalt av Anders om biologien bak relasjoner; kan vurderes mot forskning.
Anders tilbyr gratis 'bekjenttimer' online der interessenter kan stille spørsmål før de eventuelt starter terapi.
Anders forteller at han begynte med dette for noen år siden.
Barn og unge i Norge sover mye mindre i dag enn de gjorde for 20 år siden.
Uttalt om søvnutvikling blant barn; kan sjekkes mot statistikk.
Familier i dag snakker sammen 30 prosent mindre tid enn tidligere.
Uttalt som et tall uten kilde i episoden ('de sier at…'); usikkerhet om kilden.
Norge har høyere sykefravær enn nesten noe annet land i verden.
Uttalt med kritikk av hvordan tallet brukes i debatten; kan sjekkes mot sykefraværstatistikk.
Diffuse symptombilder og sammensatte sykdommer øker, og rammer flere kvinner, særlig rundt 40–45 års alder.
Anders' observasjon fra sitt yrke og litteratur, blant annet Rune Karlssons bok om utmatelse.
Rune Karlsson (Karlsson-psykologen) har skrevet en bok om utmatelse.
Anbefalt av Anders i episoden.
Ifølge forskning Anders har forstått, tar det to til tre generasjoner før en ny type foreldrepraksis har etablert seg.
Anders framstiller dette som noe han 'har forstått' – usikkerhet om presis kilde.
Marit Kolby er en aktiv samfunnsdebattant som skriver bøker og deltar i mange podkaster om blant annet kosthold og skjermbruk.
Omtalt av Anders som en rollemodell; begge har vært på Friskkonferansen i Oslo.
Torkel Fære (Færevåg) har kommet ut med en bok om solens effekt på mennesker.
Nevnt av Anders som samarbeidspartner til programlederen; kan sjekkes mot utgivelseslister.
Anders leste som barn fire–fem bøker i uka.
Personlig opplysning fra Anders om sin oppvekst.
En metodikk kalt Traumatic Stress Release brukes som nevrogenisk skjelving-tilnærming for å koble system 1 og system 2 bedre sammen, også i kombinasjonsbehandling ved traumer.
Anders beskriver bruk av metoden i sin praksis; kan sjekkes mot faglitteratur.
Loader
Episodens annonsør er Richard Schell, som selger rødlistterapi-apparatet Flexbeam. Akkurat nå får du 2000 kroner i rabatt, så lenge lager og rekker. Etter kampanjen får du fortsatt rabatt med koden HELSTIPSPODEN. Du finner lenket i episodeteksten. Og før jeg går i gang med dagens episode, vil jeg tipse deg om noen ting som skal skje fremover. Søndag 27. september skal Asja Sundaren Blåstornes og jeg ha Vagus Magi Dagsretrit på Sola Strandhotell.
1. til 6. juni neste år arrangerer Ragnhild Skarhjul og jeg Vagus og Mindfulness Retreat i Spania. Vi skal også ha et dagsretreat i Oslo 8. november som lanseres snart. Og så skal Torkel Fære og jeg ut på turné med foredraget Vagusnerven – kroppens skjulte superkraft. Første stopp er Stavanger 28. oktober, før turen neste år går videre til Kristiansand, Bergen, Oslo og Drammen.
Jeg håper jeg ser deg på et av disse arrangementene, og du finner lenker i episodeteksten. Og nå til dagens episode. Hei og velkommen til helsetipspodden. Dette er podkassen for deg som er nysgjerrig på kropp og helse, og som ønsker å lære mer om hva du selv kan gjøre for å ta vare på helsen din og ha det godt i livet. I dag skal vi snakke om noe som berører oss alle. Relasjoner.
Relasjoner våre kan være noe av det viktigste vi har. De kan gi oss trygghet, tilhørighet, støtte og glede, og ha stor betydning for både den psykiske og fysiske helsen vår. Men relasjoner kan også være en betydelig skille til stress. De kan gjøre oss utrygge, tappe oss for krefter, og i noen tilfeller bidra til at vi blir syke. Hva er det egentlig som gjør en relasjon god? Og hvorfor har parforholdet så stor betydning for hvordan vi har det?
Hva skjer når to mennesker med hver sin historie, sine erfaringer og tilknytningsmønstre kan skape et liv sammen? Og har måten vi lever på i dag, med høyt tempo, forventningspress, individualisme og stadig flere krav, gjort det vanskeligere å ta vare på de relasjonene som betyr aller mest?
For å utforske dette har jeg invitert Anders Solfjell Gjertset, par- og familieterapeut med mer enn 25 års erfaring fra arbeid med parfamilier, foreldre og mennesker som står i krevende relasjoner. Anders har jobbet med blant annet parsamtaler, familiearbeid, samlivsbrud, foreldresamarbeid, vold i nærrelasjoner og traumer. I dag driver han Parus, hvor han arbeider med terapi, kurs og formidling om relasjoner.
Han er særlig opptatt av det som skjer mellom mennesker, av trygghet, tillit, kontakt, aksept og forventninger, og hvordan dette henger sammen med stress, helse og måten vi har det på. Han er også opptatt av tilknytning, skjønn, kultur og hvordan vår egen historie påvirker måten vi møter partneren vår, barna våre og oss selv. Og kanskje aller viktigst.
At relasjoner og mennesker er komplekse. At det sjelden finnes en enkel forklaring på hvordan vi reagerer som vi gjør. Hvorfor noen par finner hverandre igjen, mens andre gradvis mister kontakten. Eller hvorfor en relasjon som er en god fase av livet kan bli krevende i en annen. Så i dag er jeg nysgjerrig på hvordan relasjonene våre, kroppen vår og livet vi lever faktisk henger sammen. Så dette gleder jeg meg til å snakke om. Velkommen Anders! Tusen hjertelig takk for dette.
Det er så stas at du vil være gjest i Helsetipspodden. Nettopp som jeg sa, at dette her med relasjoner er jo kanskje noe av det viktigste i livene våre. Ja, først og fremst må jeg jo takke for at jeg ble invitert. Dette er jo liksom andre gangen jeg har vært foran litt sånn starstruck-
Så jeg skal prøve å utvide perspektivene litt. Jeg har jo vært levende opptatt av relasjoner hele livet, men kanskje litt mer bevisst i det voksne livet. Og så er det jo selvfølgelig sånn som du sier at måten vi lever på i dag, det setter relasjoner under press. Og derfor synes jeg det er veldig kjekt at vi har kommet til en tid hvor det også får mer plass.
Ja, absolutt. Og det burde hatt mer plass alltid. Og så tenkte jeg litt om når jeg forberedte meg til episoden, at jeg ikke husket så mye at jeg lærte så mye om dette her. Relasjoner, det var liksom bare noe som var. Og så når plutselig en relasjon som kanskje er krevende, så blir det sånn, oi, hva gjør jeg nå? Hva gjør jeg med dette? Og ikke ha noe
tilgang på noen verktøy til å vite hva gjør jeg? Men jeg ble jo litt nysgjerrig for du sier at dette hadde vært nysgjerrig på siden du var liten hva er det som gjør at den interessen har vært der og som til og med har gjort at du har tatt den utdanningen og den yrkesveien som du har valgt?
Det tror jeg er et svar med utrolig mange ulike lag. Det begynner jo selvfølgelig med, som person har jeg nok hele tiden vært veldig liten, vært veldig sånn undret med skjerferi og stilt mye spørsmål, lest mye. Når jeg var barn så leste jeg fire-fem bøker i uka.
Så jeg har nok vært en litt sånn tenkende sjel. Og så har jeg jo selvfølgelig vokst opp som minstemann. En søske jeg har fått på fem, og fire eldre søstre, som var ett år imellom. Så jeg pleier å fleipe litt, men så sier jeg at hele oppveksten min var en lang menstruasjonssyklus. Og så har jeg fått litt på pokken av og til av det, og så kan noen le av det. Men det jeg mener med det er jo selvfølgelig at du har fått muligheten til å lære
Også i forhold til å manøvrere i forhold til kvinner da. På en annen måte enn det kanskje mange andre menn har gjort. Og så har jo jeg hatt en slags vokst opp i den tiden jeg har, så det var jo ikke noe sånn at barns behov alltid sto liksom i sentrum for universet den tiden hele. Men jeg har hatt en veldig trygg og god oppvekst og alltid visste jeg at det er mange mennesker som er glad i meg og har jo på en måte hatt det som en slags god grunnbas i livet. Og så vokser jo det her
Etter hvert som du blir eldre og opp i ungdomstid, hvor jeg traff min beste kompis som jeg har den dag i dag, og som ikke ser hverandre så ofte som før, så er den relasjonen så sterk fordi at vi deler noe felles i bånd, både som typer og interesse og verdier, men også i forhold til at vi har denne fellesinteresse fra en brytningstid i ungdomstid som var veldig viktig.
Som sagt, så har dette bare balla på seg. Jeg begynte å jobbe litt tilfeldig i psykisk helsevern. Da jeg var ferdig utdannet verneplayer, så hadde jeg ikke en klar idé. Jeg skulle egentlig bli lærer. Så var det livet som gjorde det tilfeldig at det var verneplayer jeg hadde det på.
Litt sånn som du sier, det var ikke så mye jeg kan huske fra den utdanningen som egentlig snakket så veldig mye om relasjoner. Det var veldig mye diagnoser, veldig mye menneskelig atferd og psykologi og pedagogikk, men litt relasjonelt. Så det var litt derifra at jeg jobbet i psykisk helsevern og så hvor stor betydning det her med mellommenneskelig kontakt hadde for noen, og hvor stor...
slagsider du får når du har få i nettverket ditt, og hvor du bygger på en måte sånne små møtepunkter som får en sånn enorm betydning for folks helse og trivsel, så landet jeg på å ta familieterapi i 2005. Og det var litt sånn klisjéaktig seg, det var litt sånn som å komme hjem i et land som føltes veldig kjent og trygt og spennende på samme tid.
Og jeg kan si med hånden på hjertet at det var ikke så veldig mye om relasjoner, selv om det er et studie som egentlig skal handle veldig mye om relasjoner, så var det veldig mye der og om kommunikasjon. Så selv om jeg var ferdig der og begynte å jobbe i forhold til par og familie i større grad i en periode av livet, så kjente jeg jo likevel at det er noe som mangler det, og derfor har jeg liksom
Og de siste 15 årene hele veien jakta mer og mer på det her med å forstå hva er det som binder oss sammen, og hva er det slags historier som alle sammen kan ha en slags tilhørighet til. Og for å ta dagen i dag, så er jeg veldig opptatt av alt som har skjedd rundt dette, at det er kong Harald døde, og at se hvor mye
tilhører i at et menneske kan skape i forhold til at så mange deler en slags type historiefortelling om hvem han var og hva han betydde og hvordan han inkluderte andre mennesker. Det har vært en reise med mange lag. Og så har jeg vært utrolig glad de siste 4-5 årene i forhold til det her med at relasjoner mer og mer løftes frem som kanskje den viktigste enkeltfaktoren for å ha en god helse.
men som jo også er trøblet i forhold til at den er vanskelig å måle effekten av. Så ja, det var noe en slags tidsreise om hvor min interesse for fag har kommet. Å, takk for at du deler. Og det er jo, nettopp som du sier, det er mange lag i dette her, og det fikk meg til å tenke når du vokste opp også med
fire søstre, og skjønne at de fire er ulike, og hvordan skal de finne sin plass i flokken, og det skjer jo noe der også, som du nevner med, jeg var i Oslo forrige uke, og det som berørte meg kanskje mest, var den der fellesskapsfølelsen, jeg bodde jo rett med Slottet, der det kom i
alle aldre, alle kulturer, i en sånn
Ja, det var så rørende. Det slo meg litt. Det er synd på et vis. Og litt flåsete sagt, kanskje. Men at det skal et dødsfall til for at vi klarer å samle oss i en sånn fellesskap og respekt. En møttes med et blikk og anerkjennelse og et smil med at vi er her sammen. Ja,
Da ble jeg opptatt av flere ting på samme tid her. For å starte litt med den andre enden, det å vokse opp med fire eldre søstre, hun skal ikke alltid mine søstre, vi skal få lov til å unngå det, men det er klart de var fire forskjellige mennesker med veldig ulike måter å være på.
Og så ble det veldig synlig for meg da, som den som kanskje var minstemann og som hadde en slags type nøytralitet, så ble jo jeg ofte han som på en måte liksom vekslet imellom og håndterte liksom det at ikke alltid de var enige og så videre og så videre. Det lærte meg jo veldig mye forhold til det her med å håndtere forskjellighet og tilnærming på ulike måter uten at jeg var veldig bevisst på det den gangen.
Det har jo dratt meg inn i forhold til terapeuterollen. Jeg prøver alltid å hente ting fra kunnskap og forskning i forhold til å forstå ting på gruppenivå.
Men så er jeg veldig opptatt av det her med at ting som er på gruppenivå vil ikke hjelpe hver enkelt som kommer inn på kontoret mitt hvis de ikke er klare tilpasset til å bli relevant for denne situasjonen og dennes dynamikk, som jo er veldig særegent for akkurat de. Så det å finne balansegangen mellom de store fellestrekkene og knytte det ned til noe som blir mer definerende og som vi kan bæreskap til noe som vi kjenner igjen.
Og i forhold til det du peker på, så tenker jeg at det er en veldig fin parallell over til kongen og hans dødsfall, og hva han representerer. Så tenker jeg at det er ikke bare dødsfall som har gitt oss den type opplevelse i år, fordi at i sommer, når fotball-VM pågikk,
Så var det en bølge av fellesskap i landet. Og til og med konen min, som egentlig ikke kan fordre av fotball, satt jo på en måte og levde seg engasjert inn i når landslaget spillet, og effekter, og prøver å hekle lue, og ene med andre. Så det er noe med
Du trenger ikke være fotballinteressert for å kjenne det på den fellesskapsfølelsen, for det er mer på en måte hele denne viben og dynamikken det skaper mellom oss. Vi har noe som vi alle slutter oss til. Og det er det samme som jeg tenker med Kong Harald, som gjør at en institusjon som er fotballanslag, det representerer en nasjon på en mer sånn type felles front, mens
Kongen vår er jo egentlig et enkeltmenneske som representerer et kongehus som også har vært under veldig hard skyld i lang tid. Og da tenker det menneske han er som gjør at vi får denne opplevelsen til å gjøre det, fordi han snakket til hver enkelt av oss, selv om vi er veldig forskjellige.
Og det er jo av natur litt der at jeg synes det blir litt sånn fattig og kjedelig å bare drive og være inn forbi mitt eget fagfelt. Jeg synes det blir veldig snevert, sånn at jeg søker alltid på en måte over i andre fagfelt for å forstå mitt eget på en annen måte. Og det gjør jeg i denne sammenhengen også, sånn at jeg leste bøkene av Yuval Harari, som handler jo på en måte om menneskets historie, og
Og det har liksom festet seg veldig med det her med at vi opprinnelig var jegere og sankere som gikk rundt i mindre flokker, og det her med tilhørighet til flokken, det er på en måte så utrolig sentralt for vår overlevelse. Og selv om vi nå på en måte liksom har
utvikle samfunnet i den retningen av at nå er vi på nasjoner og kommuner og fylke og nasjoner og så har vi det globale store samfunnet så trenger vi noe som samler oss fordi det er en så utrolig stor sprik i en så stor forsamling fordi vi egentlig ikke koder til å kunne manøvrere i forhold til så store menneskefolkene sånn at
Derfor trenger de sånne symboler som trekker oss i samme retning, og det er jo det som jeg ser litt sånn med gru på, at når vi har et hardere ordskift og et litt sånn kaldere samfunn og en verdenssituasjon på globalt nivå som er i en brytningstid, så blir på en måte det her det som samler oss enda viktigere. Og for meg som jobber selvfølgelig mer ned på
et litt annet nivå, som er mer på familie og par og enkeltmennesker, så prøver vi å overføre den samme forståelsen ned dit, at det handler om å finne det her som holder mennesker sammen, og som vi kan holde slags som en felles identitet og tilhørighet. Og da kan vi ikke bare snakke om det rasjonale og teori og kunnskap, men da må vi jobbe ned på nivåer, følelser og hvorfor er det vi
forelsker oss i hvert fall den første gangen, og hvorfor er det vi har det her lengselm etter noe å høre til, og finne ut av det hvis du skal lykkes med å løse de utfordringene som står foran deg. Ja, da kommer du inn på akkurat det med hvorfor det er så viktig at vi har relasjoner, for det er jo det som sørger for at vi har overlevd som menneskeart gjennom tidene, for vi hadde ikke klart oss
En og en. Så det ligger så sterke instinkter der. Og det er det som har fått meg til å tenke mye, at vi har strukturert samfunnet vårt nå til at egentlig så kunne jeg bare stått hjemme og jobbet, jeg kunne bestilt mat hjem. Jeg hadde ikke trengt å vært ute blant folk. Så kunne jeg overlevd. Men jeg hadde jo ikke levd. Nei.
Det er et helt sentralt poeng. Det har vært en diskusjon om hjemmekontor, og så er det dette med at noen skal begynne å stramme inn på det fordi de tenker at vi er bedre av å være i fellesskap på kontoret. Vi havner veldig fort i disse enten eller-diskusjonene i stedet for å tenke litt om både og. Vi har jo et samfunn som
Vi må jo bare stykke fingeren i hodet og si at det er et samfunn for de ekstroverte. Er du introvert, eller fraværet av ekstroversjon,
Så kjenner du nok på denne konstante energitappingen. I forhold til det her med å kunne sitte alene og overleve, som du sier, i forhold til å leve, så tenker jeg at for min del, jeg trives utrolig godt med å drive for meg selv. Jeg savner ikke det her daglige kollega-fellesskapet. Og eneste grunnen til at det er sånn, det er to enkle grunner. Det ene er at jeg treffer jo folk i jobben min hver dag. Mhm.
Jeg får jo på en måte denne sosiale interaksjonen dekket i kraft av at hele min jobb handler jo om menneskemøter. Sånn at for meg er det nok helt motsatt at jeg aldri blir noe. Det som jeg kjenner på er at behovet for å være sosial utover jobb blir mindre og mindre. Fordi at jeg bruker så mye av min kapasitet i møtene med mennesker jeg jobber med.
Og så er det selvfølgelig også at jeg har den luksusen at hun er gift med, hun deler en del av den sammenhengsarvighet med undringen og faglig fenneskapet min, så jeg kan liksom bruke hun som en sparringpartner på det aller meste, så lenge jeg har behov for det. Og så er jeg jo i den heldige situasjonen at jeg har noen gode
mennesker som er i nærheten og som jeg har på digital kaffe av og til, som er andre fagpersoner som jeg kan ta en kaffe med, ta en drøfting med, hendene med til hvis de har behov for det. Og da dekker det jo på en måte en faglig del av det. Men så er det veldig forskjellig fra person til person. Og for noen så er det nok som du sier,
det å bli støkk på hjemmekontoret eller å ikke ha den interaksjonen med andre vil være nesten litt sånn lik døden så fint at du deler og du da kom inn på det der med det å ha gode relasjoner
Og der ser jo jeg også en ting nå, for nå prioriterer jeg andre prosjekter, så jeg behandler ikke på klinikken for tid. Og det jeg savner med det, er den kontakten som terapeut i det rommet av ekthet, ærlighet,
Og sårbarhet til og med også. Å få lov å være, komme litt inn i det rommet hos andre, det opplever jeg som veldig meningsfullt. Så den biten kjenner jeg at jeg savner. Og der er det jo en sånn, hva er det som skaper, som gjør at vi opplever at noe er en god relasjon? Vi kan begynne der da. Ja.
Jeg tror det er forskjellige ting. Jeg har lyst til å bare dele en liten historie. Det er min sønn og meg. Vi hadde jo en podcast sammen i tre år.
Det var hans initiativ, og for ti år siden gikk vi gjennom samfunnsbrudd og flyttet et stykke fra hjembyen der vi bor. Vi ble ikke en del av hverandres daglige liv på samme måte som vi hadde vært i tolv år.
Og så var det på en måte litt sånn sort og sand fra begge sider, og i 2019 så begynte han så vidt å nevne det her med om vi skulle starte en podcast sammen. Så vokste den ideen litt sånn gradvis frem, og til slutt da så var det mer sånn, ja hva skulle det være?
Da er jo han lidenskapelig fotballinteressert, så han mente vi skulle lage en fotballpodcast. Jeg sa, det er jo hundrevis av fotballpodcaster med kjente eksperter, så hvorfor skal noen føre på vår? Og så kastet jeg da ut, bare liksom sånn, ja, men hvis jeg skal snakke noe med Kanda, så må det jo være relasjoner. Og så bodde nesten tanken fremme hos han, og så fant han ut at det var egentlig ikke en så dårlig idé.
Vi lagde jo en fotballpodcast som heter Fotballfamilien og som handler om læring og utvikling og relasjoner i fotball.
Jeg startet jo liksom det her bare med at det var noe vi kunne holde på med sammen. Og der også er det jo ikke sant, hva er en god relasjon? Hva skaper en slags form for kontaktetilhørighet mellom oss? Og det prosjektet brakte oss utrolig mye nærmere hverandre. Og ikke bare fordi vi hadde et felles prosjekt, men fordi vi hadde noen brytningspunkter med tøffe diskusjoner og mye følelser og sterke meninger og ennå med andre.
Men han vokste og modnes på den prosessen, fikk veldig mye nye perspektiver, for hvis du lytter litt, og ikke bare tenker at du har alt du vet om, men lytter litt til den yngre generasjonen og kommer litt sånn, hva er det de har med blikk på den nye verdenen som de forstår bedre enn det vi gjør?
så ble kombinasjonen et veldig bra produkt. Den startet litt sånn kjeitet og litt sånn learning by doing, men det ble jo for han en inntektskilde som han kom seg gjennom studietiden på. For meg ble det en bekreftelse på at selv om vi egentlig bevegde oss inn på et slags
domene hvor det var mye snakk om idrett og utvikling og så videre, så folk er folk, relasjoner er relasjoner og den ene tingen som gikk igjen med alle gjester vi hadde, vi hadde et åpningsspørsmål som handlet om hva de tenkte på når de hørte ordet relasjoner, så var det nesten alle som sa at relasjoner betyr alt det er liksom sånn uten relasjoner har vi ingenting og det kunne være ting som skjedde i garderoben, det kunne være ting som skjedde på banen, det kunne være ting som skjedde
I forhold til foreldre som har stilt opp og vært en viktig drivkraft til at de lykkes. Det kan være fellesskap når du mislykkes. Det hadde jo så mange lag. Og vi var veldig heldige å få lov å snakke med ganske mange sentrale skikkelser i vikingfotball som i dag skal debutere i Champions League. Og jeg har fått lov å se på innsida av den reisen vi hadde fra at de rykte ned til de på en måte nå står der de står i dag. Og jeg har ikke tvil om at
hovedgrunnen til at de lykkes det er menneskene som samarbeider og relasjonene som er blitt skapt underveis og den kraften som ligger i det og jeg er jo misunnelig da på det her kraft og kjærlighet jeg skulle ønske jeg fant på det først for det passer jo utrolig mye godt liksom inn i mitt daglig virke men jeg tror den er
Det oppsummerer egentlig alt det som er betydning i relasjonen. Så hele det prosjektet med Sande, min sønn, det lærte meg noe av betydning i relasjonen. Det har utrolig mange ulike lag, og er noe som hele veien er en slags bevegelse fra et sted til noe annet. Så vi lever jo ikke isolert liv, vi lever liv i relasjon. Og der er det en sånn nettopp lyd av følelsene av
når en treffer et nytt menneske så ganske raskt så oppfatter man egentlig at det jeg liker eller det er et eller annet med deg som jeg ikke helt liker hva er det som skjer der?
Da beveger vi oss inn på noe som ikke er mitt ekspertisfelt, fordi da beveger vi oss inn på biologi og nervesystemer og følelser og så videre. Jeg jobber mye med det, men er langt fra utlært. Men jeg tenker at det handler litt om ting som ikke kan måles i det vi kaller personlig kjemi. Det er sånn personlighet som vi merker. Det handler alltid fra...
Vi kan starte med noe så enkelt som pandemien som gjorde at håndtrykket forsvant. Jeg har jo alltid hatt en slags ryggmerksrefleks fra jeg var liten og oppdaget det at når du møter mange mennesker så tar du det i hånda. Og jeg som spiller innom i Rastet etablerte det i Trafo første gangen at jeg var en klemmer. Jeg er så redd for å gi mennesker en klem og har vokst opp med det.
Bare der, ikke sant, så er det nok sånn det første håndtrykket definerer noe om hvem er den andre. Har du et for hardt håndtrykk, så gir det en eller annen form for inntrykk, og har du et slappt håndtrykk, så gir det en slags inntrykk, og har du akkurat den her gjensidigheten, så er det noe annet igjen. Bare der, måten det første møter, blikkontakt, måten vi ter oss på, måten vi er åpen for kontakt, eller om vi fremstår som litt sånn lukka
Det er så mange ting som bestemmer seg allerede i det første inntrykket. Og så er det jo også det som jeg synes er så spennende at for noen så kan det første møte også være preget mer av at den er usikker og litt sånn famlende og at den bare trenger en større type trygghet for å få vise hvem den er.
Sånn at jeg har jo mange førsteinntrykk som har, når jeg bare har fått lov til å gi folk en mulighet til å danne litt flere typer inntrykk senere, så har jeg mange førsteinntrykk som ikke stemmer overens med hvem personen er. Men ofte så vil du merke veldig tidlig at det her er et menneske som jeg kjenner jeg lett går overens med. Også er det noen mennesker vi bare kjenner at du må jobbe litt mer for å
klarer å like eller klarer å finne en slags bro imellom. Og det tenker jeg er helt naturlig. Det er ikke sånn at vi skal gå overens med alle, eller at vi kan like alle, men likevel behandler folk med en grunnleggende respekt. Jeg er så enig. Og kanskje også en sånn respekt og undring er to ord som står høyt hos meg at det er
heller undre oss i hvem er du, enn å gå inn i noen fordømmelser som er litt strengere, og kanskje til og med litt ufint. Og så er det jo sånn at relasjoner er noe av det beste for oss. Altså, hvis vi har en god relasjon vi er trygge sammen med, så klarer vi kanskje nesten alt i livet. Og selv om ting er tøft, så kan det være det å få
En klem av en partner eller venn, barn, så kjennes bare livet så mye lettere ut. Ja. Jeg hadde i går, jeg driver jo med litt forskjellig da, sånn at når jeg jobbet med voldsfeltet en stund, så fikk jeg muligheten til å
Jeg ble kjent med en metodikk som heter Traumatic Stress Release, som er en nevrogenisk skjøving for å koble system 1 og system 2 litt bedre sammen. Jeg bruker det ofte selv som en slags ...
reguleringsmåtene, og det kjenner vi mye stress. Og for de som ønsker å lære mer om det, så bruker vi det som et slags verktøy som de kan lære selv. Men i forhold til traumearbeid, så er det jo ikke alltid at den har tilgang på, eller ordene til å sette ord på ting kognitivt sett.
Og da er det på en måte en kombinasjonsbehandling med å jobbe med kroppen og jobbe med kognisjon. Det er en god kombinasjonsbehandling. Og i går så hadde jeg oppstart med en ny sånn type behandling. En menneske som akkurat står i en situasjon med samlevsbrudd.
Vi snakker litt rundt den nye situasjonen som har oppstått og tuner oss inn på det som tema, så skal vi gå i gang med den første introduksjonstimen med denne metodikken.
Umiddelbart får du veldig god kontakt med disse skjelvingene som vi ønsker å få tak på. Jeg sitter ved siden av og prøver å veilede litt gjennom det. På et eller annet tidspunkt merker du at det er sånn
Om det handler om intusjon, eller om det handler om erfaring, eller om det handler om sensitivitet. Det kan være litt av alle tida, men jeg merker jo på et eller annet tidspunkt at det er noen emosjoner som på en måte begynner å komme litt overflaten, og så bare spør du, kjenner du på noen vanskelige følelser akkurat nå? Og så er egentlig det spørsmålet nok til at den klarer å gi litt slipp på det, skjønner du det?
Og så kommer tårene, og så er det litt sånn når de da spør, nå kommer jeg til å legge hånda på skuldrene de, fordi vi er veldig opptatt av at det skal være trygt og forutsiktbart når du riker med øyene lukket. Nå kommer jeg til å legge hånda på skuldrene de, og så legger jeg hånda på skuldrene hennes bare for å være en ekstra støtte. Og så gir det igjen den her trygghet til å kunne bare slippe løse alle de følelsene som kommer.
Og jeg tror jo at når vi utgangspørsmålet er hva er det i eller med relasjoner, så tenker jeg at det er det som gjør dette feltet så spennende for meg. Fordi det handler jo ikke bare om den måten vi snakker sammen på, eller kommunikasjon, eller konfliktløsning. Det handler rent ned til kjernen i oss som mennesker, kroppslige sett også.
Vi vet jo hvor mye det betyr for immunforsvaret, det å være med kroppskontakt, og at vi får nok utløsning av det. Ogsytosine som styrker oss, styrker båndene mellom oss, tilhørigheten mellom oss. Så jeg synes det er et utrolig spennende felt å være en del av, fordi at vi oppdager nye ting hele tiden.
Men i grunnleggende sett så kommer vi alltid tilbake til det her med medmenneskelighet og tilstedeværelse og tilhørighet. Du skaper denne kontakten som gjør at vi kjenner oss trygge i hverandres nærvær. Det er helt fundamentalt viktig for å kunne ha nytte av enten om det er terapi eller om det handler om samtalen med noen du er glad i.
Ja, og trygghet er jo et sterkt ord inni dette, for du kan jo ha så mye metoder og gode spørsmål som terapeut, men hvis ikke den som kommer for å få hjelp føler seg trygg, så vil den jo ikke kunne egentlig jobbe inn i dette her. Så der burde det stått over oss alle som jobber med mennesker,
uansett hva felt er hva skaper trygghet? Ja, og jeg tenker det at jeg synes litt sånn kritikk til mitt eget fagfelt og egentlig et utvidet fagfelt er det at vi snakker veldig mye om forskning og metoder og ene med andre, men
Jeg står fortsatt på det som de som har hatt lengst fartstid innenfor mitt fagfelt fra et opprinnelse, som sier noe om at det er på en måte relasjon vi klarer å skape oss imellom, så er det viktigste enkelfaktoren for å kunne faktisk hjelpe noen som helst.
Den blir tryggere og tryggere på lenger i jobbet. Jeg begynte for noen år siden å tilby gratis bekjentimer på online, bare sånn at de skulle få lov til å stille meg de spørsmålene som de trenger å stille meg for å være trygg på hvordan jeg jobber.
Men også selv om skjerm ikke nødvendigvis er en best utgangspunkt for å skape en slags type kjemi, så likevel er det bedre enn alternativet. Men så har jeg også de som bare følger meg på Instagram, for eksempel, har lest et eller annet jeg har skrevet, og bare gjennom at det har truffet noe i de, gjør at de får en slags iboende trygghet på at jeg er en person som de kan ha nytte av å jobbe med. Og jeg hadde også et intervju med
Det har vært noen år hvor jeg har blitt spurt fordi jeg har formidlet en del om mitt eget samleidsbud og når faren min døde. Og vært litt sånn åpen om det. Så har det vært noen spørsmål om å gjøre et sånt type portrettintervju siden jeg jobbet med det jeg jobbet med. Og så har jeg holdt igjen veldig fordi at barna mine har vært små og jeg har ikke hatt lyst til å røre den gryta. Men nå er jo de jo blitt voksne, så jeg tenker ok, nå er tiden moden for det.
Og da gikk jeg jo ut og snakket litt gjennom akkurat de her temaene, og da fikk jeg igjen en hav av henvendelser etterpå, spesielt fra menn som kjente seg veldig igjen i fortellingen. Men generelt sett fra mennesker som kjenner på det her, når du åpner opp om hvem du er, og hva som er din historie, så skaper det en slags form for kontakt og trygghet i seg selv. Du blir på en måte en slags del av den andres fortelling.
Og det var det faktisk ungdommen i forandringsfabrikken som virkelig fikk meg til å tenke over for mange år siden når de kom og snakket til hele Meklerkopset i Rogaland at hvis vi skal sitte og brottlegge oss for det mest sårbare livet vi har,
så er det jo egentlig bare rettferdig at vi vet noe om dere også. Og da husker jeg det første gangen jeg reiste mot i spontanapplaus i et sånt type fellesrom, for det traff så spiken på noe som jeg tenker fagfolk trenger å lære mer om.
At skal vi på en måte skape trygghet for sårbare mennesker, så må vi også fremstå med litt sånn at vi ikke bare er helstøpte fagpersoner, men at vi hele menneskene er sårbare. Så det skaper mer trygghet enn noe annet. At du kan romme et annet menneske uten at det betyr at du også er stødig. Du stødig kan romme et annet menneske og at du har kjent litt på livet selv.
Ja, så er du jo ofte sånn når man jobber i det feltet også, så er det jo litt sånn, vi skal ikke bruke tid på å snakke om meg, for det handler jo om deg. Men det er jo nettopp der du sier at når det er noe gjenkjennbart, for det kan være skummelt å gå til terapi, og så tenke en at du har kontroll på hele livet, og sitter med en sånn guru nesten overordnet, og så skal jeg komme og fortelle om mine svakheter,
Det er jo fryktelig skummelt. Og nettopp det med å vite at du også har opplevd noe. At vi har en sånn mekanisme som gjør at det føles tryggere å fortelle litt om det jeg strever med. Ja, det er jo spottom. Og det er derfor også
En kan fort gjøre noen feil i terapautskolen med det også, fordi at, som sagt, jeg gikk igjen i en samlingsbud for ti år siden, samme år jeg mistet far min, og så traff jeg henne i gift med i dag, så det var et år med så utrolig mange lag. Og så i møte med mennesker som sto i de samme livssituasjonene, så delte jeg noen av mine erfaringer, og så skapte det en sånn enorm kraft i rommet, og en sånn utrolig connection med folk, og da ble det jo liksom sånn at
En periode som må jeg innrømme er at det ble oversharing. Jeg delte for mye. Ikke at det var et problem for meg, men du begynner å eksponere mennesker du er glad i som egentlig ikke ber om å bli eksponert. Fordi at i mitt liv er det mange andre som også blir involvert i det. Så det var en periode hvor jeg måtte ta et steg tilbake og justere litt på hva som er nødvendig å dele og hvor key. Nå tror jeg jeg har funnet en mye bedre form på det.
Jeg synes det beste verktøyet har er å klare å bruke egne erfaringer i kombinasjon med kunnskap og faget der det blir relevant for den som hører på.
og der den kan knytte til noe i sin egen historie og gjøre det sittvis til eget, for det er jo ikke min historie som egentlig er det sentrale, det er mer på en måte hva slags type resonans og gjenklang gir det i livet til den som hører på, og hvordan kan den nykke gjøre seg den kunnskapen til å skape kraft i sitt eget liv. Det er liksom nøkkelen. Og der er det her med
Jeg passer ikke jobben med alle. Det er ikke alle som har god personkjemi med meg, for eksempel. Sånn at det er veldig tydelig på det fra starten av at hvis den kjenner på at kunnskapen og konteksten og faget som vi jobber med, det trenger de mer av. Men kanskje min tilnærming eller kanskje manglende trygghet og kjemi med meg er avgjørende. Så det er mye bedre å si frem det tidligere.
Og så skal jeg heller på en måte hjelpe dem med å finne en annen terapeut som jeg tenker kanskje kan matche det de har behov for på en bedre måte. For det er ikke noe mål i seg selv at jeg skal hjelpe alle. Målet må jo være at de som kommer skal få den hjelpen de trenger. Så fint at du sier det, for jeg har hatt ganske mange pasienter som kanskje har gått til en psykolog i fem år, så de ikke liker det.
og så er det sånn ja, så hvorfor fortsetter du da? Nei, det blir satt opp en ny time og så er det sånn da er det lov å butte og se om du finner noen andre som du har det bedre sammen med og det er nesten sånn åh, er det lov?
så det undrer meg mange ganger og der er jeg også litt sånn at jeg blir ikke for nærme om noen slutter å gå til behandling hos meg for det er noen andre de har det bedre sammen med ønsker jo bare så det er også hvis du slutter nå går til en eller annen behandling da du egentlig ikke har det så bra sammen med den personen så er en oppfordring å se om det er noen andre som du er bedre match med rett og slett
Ja, og jeg kan si det at jeg prøver jo så godt jeg kan gjøre å stoppe sånne type prosesser hvis jeg ser at det her gavner ikke hverken de som kommer eller prosessen i seg selv, og sier at kanskje det er lurt å tenke på noen terapeut.
Og så må man akseptere at man ikke alltid klarer det. Vi er feilbale som terapeuter. De historiene hvor jeg ser i retrospekt at den saken jobbet for lenge, eller de klarte ikke å hjelpe, eller jeg kan få tilbakemeldinger av og til fra noen som sier at de skulle ønske de hadde klart å avdekke det tidligere,
Da må man være modig nok til å erkjenne at det ser jeg at du opplevde, og det jeg lever for at det ble sånn som det ble. Hvis ikke du tar et sånt type ansvar, så risikerer du å bare gå i sirkel og gjøre de samme feilene på ny og på ny. Så en viktig del av læringen er å lære over de vurderingene som man gjør fortløpende, så man kanskje ser i etterkant at her burde jeg kanskje ha tenkt annerledes.
Sånn er det med livet. Vi lærer hele veien hvis vi er villige. Det får meg ut å tenke på hva det er som gjør at det kan være så vanskelig å faktisk si hvordan vi har det. Jeg strever med det selv. Jeg har øvd mye på å ha meg sammen i hermetegn og late, så jeg har det bra. Selv om jeg strever med enten sykdom eller følelser,
Hvorfor kan det ligge så dypt i oss at det er så vanskelig? Du har så store spørsmål. Ja, jeg vet det. Vi kan prøve å sokere litt. Det handler selvfølgelig om sårbarhet. Det å
Utilstrekkelighet kan kjennes veldig sårbart. Når du er sårbar, trenger du veldig å bli tatt imot på en god måte. Har du erfaringer med å bli tatt imot på en god måte, så vil tersken for å gjøre det være lave. Men hvis du ikke har de erfaringene, at du ikke har blitt tatt imot på en god måte når du ser hvordan du har det, eller
gir uttrykk for noe som er vanskelig i livet ditt, så tenker nok jeg at da blir det også veldig vanskelig. Da blokkerer du muligheten, så begynner du etter hvert å gå litt på akkord med dine egne behov, og da setter det seg i kroppen som helt andre type ting. Så går du til legen, eller når du går hen, så begynner du på en måte å kroppslig jobbe med symptomer som egentlig har en emosjonell årsak.
Det kan gå motsatt vei også. Så det er nok det ene med sårbarhet og hvilken erfaring vi har med å bli møtt når vi er sårbare. Det har nok også en stor del av det. Dette er veldig frontallappen min som har jobbet med et tilknyttningskurs for voksne relasjoner i lang tid. Det ligger veldig her. Men jeg tror også det handler litt om at vi...
Jeg er veldig opptatt av frontallappen i vår tid. Jeg er veldig opptatt av rasjonalet og kunnskap og forståelse og så videre. Og så tror jeg det at hvis noen spør deg hvordan du har det, så leter du automatisk i frontallappen, fordi det der språket ditt lik. Men det er egentlig i limbiske systemet ditt. Du finner svaret på hvordan du egentlig har det.
For det er der du kjenner deg egentlig etter. Men det har jo ikke et språk, ikke sant? Så jeg tror kanskje det ligger noe der da, at vi bruker for mye rasjonelle forklaringer på hvordan vi har det i stedet for å virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det med meg selv. Og da er det liksom det her med å klare å lete etter den rette følelsen og årsaksforklaringen til at det er den følelsen som nesten er liggende i det i forrige blikket.
Du nevnte det med ensomhet og betydningen for helse. Hvis du føler deg ensom over lang tid, så vokser det frem en slags blanding mellom sorg, frykt, tristhet og kanskje litt med sunnvilds-sosialosi. Så blir det en svart klump i magen som du går og beiler på uten at du klarer å differensiere det.
Og da er det ofte lurt å begynne der. Og så er det ikke at det er enten eller, for vi trenger jo det språklige, vi trenger jo å forstå hvorfor vi har det som vi har det. Men jeg tror vi legger for mye vekt på det rasjonelle av og til, at vi må litt mer ned til kjernen av oss selv for å få tak på hvordan vi egentlig har det. Ja, og så tenker jeg litt det der med at kanskje man mangler et språk på å sette
ord på følelsen og en ting er følelsene men den kroppslige fornemmelsen på hvordan vi har det og kanskje litt det at vi har på mange måter delt det opp i enten så er det fysisk eller så er det psykisk at den koblingen der eller den frakoblingen der har gitt oss noen utfordringer til å skjønne at
Den kroppslige fornemmelsen med litt vondt i magen eller litt stram i halsen. At det har med noe med hvordan vi føler oss. Ja, og det som du sier ved den koblingen, er jo forbauset. Fordi for 25 år siden jeg begynte å jobbe i psykisk helseverden, så snakket han om det her med at nå måtte vi endelig begynne å se kropp og syke i sammenheng. Det var liksom den store...
aha-opplevelsen noen hadde gjort oss, og noen skulle liksom det narrativet inn for alvor. Og så synes det jeg fortsatt at det hører, 25 år etterpå, at det snakkes fortsatt, at nå skal vi begynne oss å se det her sammen, og det er nesten som en sånn mye aha-opplevelse. Det har skjedd, altså det har jo skjedd en del på disse årene, men litt sånn, det virker ikke likevel som vi har tatt inn oss på sånn måte. Fortsatt så er det her veldig delt opp, og jeg tror kanskje utrolig mye bra som har kommet med spesialisering og spesialist...
og mer litt segmentert forståelse av ting. Men samtidig mister vi noe helt fundamentalt menneskelig i det å se ting i sammenheng. Så det er noen fallgruver på begge steder her, og vi sliter litt med å gjøre begge samtidig. Også tror jeg måten vi lever på i dag, hvor vi bombarderer seg med inntrykk konstant,
Vi profiterer ikke nødvendigvis på hvordan vi har det det heller, fordi vi sammenligner oss med hele verden hele tiden, og ting går i et vanvittig tempo. Jeg har jo engasjert meg veldig mye for dette med arbeid og sykefravær og kvinnehelse og en del av disse temaene, fordi jeg har fått lov til å se det veldig nært på kroppen, både i mitt eget liv og i forhold til mange av de klientene jeg jobber med.
Og det her narrativet med produksjon og effektivitet og ene med andre, det strider veldig imot alt det lære som egentlig er intuitivt naturlig for oss mennesker. Så jeg tror det er mange grunner til at vi mangler det språket også, fordi vi kanskje på en sett og vis fjerner oss mer og mer fra det som er intuitivt naturlig for oss mennesker.
Jeg tenker at det ikke blir tatt på alvor, at det blir fnyst av. Og så når man da kjenner instinktivt et eller annet som ikke gir mening, så kommer det inn via hjernen igjen på et vis, for å bruke det ordet på, at vi klarer å resonere oss frem til at det er sikkert fornuftig. Bedriften trenger å kjenne penger.
jeg må nok gjøre det på den måten, for jeg får beskjed om, og så kjenner han bare egentlig hele kroppen, hyler bare, nei, nei, og det der å gå imot sine, sin intusjon og instinkter, det skaper jo i hvert fall uro og stress hos oss.
Jeg har ikke helt fått tak i dette enda, men i likhet med deg så liker jeg podcastformatet. Det gir en slags tilgang til mye ulik kunnskap på en enkel måte.
Har jo jobbet i forhold til det her med emosjoner og følelser i ganske mange år, men du får stadig nye oppdagelser da. Altså når jeg fikk en nyvunnet oppdagelse på det her med å skille emosjoner og følelser på hvor emosjoner er en kroppslig reaksjon, mens følelser er mer på en måte den her tolkningen av emosjoner igjen.
Det er spennende for emosjoner er universell. Hvis meg og deg står ved siden av noen på gata og noe eksploderer ved siden av oss, så vil vi reagere likt. Måten vi tolker det på, og hva vi gjør med det, det vil være veldig subjektivt utifra alt det vi har med oss i vår egen bagasje.
Det er jo det jeg er så lidenskapelig opptatt av når jeg jobber med klienter på kontoret mitt. De siste 15 årene har jeg brukt mer og mer tid på å gi dem en slags veldig forenklet velmerke. For jeg er ingen neurolog, så jeg er så god på hjernen. Men det jeg kan ha lært om hjernen, så prøver jeg å formidle litt videre.
Når jeg formidler det, så er jeg veldig opptatt av at folk skal forstå at i tolkningen din av verden, så ligger det så utrolig mange ulike lag. Menn og kvinner tolker jo ting forskjellig ut fra kjønnsperspektiv og biologisk programmering. Vi er jo mer like enn ulike, men vi har noen veldig distinkte forskjeller som gjør at vi tolker ting ulikt.
Og så har du det med personlighet, og så har du det med oppveksterfaringer, og tilknytningserfaringer, og verdier, og hva du erfarer i voksenlivet, og hva slags faglig ståsted. Det er en pakke med ulike variabler som sammenlagt sett gjør at din måte å se verden på er unik for deg. Og hvis ikke du på en måte tar utgangspunkt i det,
så vil du på en måte hele veien drive oss og lete etter en slags forklaring basert på ting på gruppenivå hvor du egentlig trenger å forstå det ut fra ditt ståsted. Derfor var det her både hjern og vervesystem og sammenhenger og bare en sånn enkel ting da. Måten vi går rundt og aktiverer det på.
Hvor dårlig du har sovet i natta før du skal gå inn i en vanskelig samtale. Om du har lavt blodsukker eller høyt blodsukker. Det nytter ikke bare å snakke om kommunikasjon og teknikker og metoder når vi skjønner hvor sammensatt det er måten vi opplever på ting der og da. Så da må du først facilitere til at, ok, er jeg egentlig i stand til å ta imot et annet nervesystem i den situasjonen jeg står i nå, eller ikke?
Og da kan vi jo igjen da gå tilbake til det tempoet som er i hverdagen i dag. Hvem er det som har tid til å sette seg ned og kalibrere sitt eget nervessystem før man skal gjøre noe som helst. Det går liksom på autopilot. Og det gjør jo på en måte det at vi flere og flere blir utslett. Så når vi gjennom denne diskusjonen om
barn i skolen og skjerm og PISA-test og sånn, så tenker jeg at vi kommer aldri til å løse de her problemene før vi anerkjenner det at måten vi lever på, det legger ikke egentlig opp til at vi skal ha gode skoleresultater. Sånn dukker jeg opp stadigvæk når jeg hører om ting på skjermen eller i diskusjonen, og så tenker jeg at ja, men
Vi snakker om ting på et veldig generelt overordnet nivå, uten egentlig å klare å komme ned til at vi har fjernet oss mer og mer fra det som intuitivt er det menneskelige. Hva er vår biologisk behov? Hva trenger vi som en grunnmur?
for å kunne ha det godt, hvis vi begynner å plukke vekk deler av den grunnmuren, så raser du sammen, som gjør gjerne et utfall i dårlig skår på nasjonale prøver. Dette er jeg også engasjert i, og blir provosert av. Så skal vi ha mer lesing, det var snakk om å ta vekk SFO og lek, for vi skal ha mer timer med matte og mer med norsk, og så er det sånn.
Ja, men har vi gått inn og sett på akkurat disse tingene med bevegelse? Vi vet at mange barn beveger seg for lite. Spiser ikke mat som er næringsrik nok, kanskje aller viktigst. Først og fremst, tenker jeg ofte, er jo det med nok søvn. Vi vet at barn og unge sover mye mindre i dag enn de gjorde bare for 20 år siden.
Og hva er det som gjør at søvnet dårlig? Da må jeg tilbake igjen med det med skjerm. Sånn at vi må inn og se på disse her grunnpilarene. Og så blir jeg sånn
Hallo, våkna opp. Kan dere ingenting? Men så er det ikke så lenge siden jeg heller har oppfattet dette og fått dette her med meg. Men det er derfor det er så viktig å snakke om også. Nå hadde jeg jo også en episode med Trude Salte der vi snakket om det med barn. Men jeg frustrerer meg at diskusjonen blir at
med svakere barn og de er for lite robuste, de trenger jo å få tilrettelagt. Og der også, hva skjer med oss som mennesker? De sier at vi har 30 prosent mindre tid vi snakker sammen enn vi gjorde før. All for mye tid på skjerm, for lite bevegelse, for lite dagslys.
Bare det, jeg synes det er fantastisk at meg og deg kan sitte via Zoom nå og se hverandre og spille inn, men hvis det er ingenting som skjer etter hvert, da vi er i lag, i fellesskap. Ja, det er et grunnleggende, fundamentalt behov. Og så tenkte jeg liksom, hvis vi skal se litt, skal ikke gå for langt på bakgrunnen, hvis du tenker i hvert fall at
Jeg lurer på, jeg husker ikke hvem det var jeg hørte det her fra, men hvis vi skal grovinere, så kan du si at mennesket i utgangspunktet konstruert for han som type 8 timer søvn, 8 timer aktivitet og 8 timer hvile. Litt sånn, roughly speaking. Så sier jo det egentlig seg selv det at det er
Uansett hvilken tidsalder vi snakker om, så har det jo de åtte timene hvor du da er i aktivitet. Det handler jo veldig stor grad om å være sammen, løse oppgaver i fellesskap, du sanker, du foredler, du
Du garver, du lager mat, du lærer opp barn. Det er liksom det vi gjør også. De åtte hviletimene er det jo også ofte det at den er sammen, men gjør ting som på en måte mer gjør at nervssystemet kommer i balanse. Og så er det det her hypotesen selvfølgelig, for vi kan jo ikke gå tilbake igjen med en slags eksakt kunnskap, men det gir veldig resonans hos meg da.
Og så tenker jeg litt sånn i nyere tider, så vet vi jo det at storfamilien, når du har på en måte generasjonsboliger eller mindre flokker som løser ting i fellesskap, så er det klart, da har du en annen type bro overifra det å være småbarnsforandret til å få større barn og kunne likevel på en måte leve en slags type helhetlig, fullstendig liv hvor du klarer å ta vare på både familien din og deg selv.
Det er ikke drømmescenario, for det var mye tunge skjebner og harde liv tilbake i den tiden. Men det skaper en slags annen flokktilhørighet og flokkdynamikk hvor det er flere som oppdrar barna alle sammen. Da hadde vi igjen det her med naboskap. Jeg husker da jeg vokste opp, så var det stadig at det kom naboer og dette ned på kaffe.
Faren min var ute og jobbet, så kom en nabo med, så sto vi og drøftet ting, eller hjalpet hverandre med ting. Det var en helt annen type lokalfellesskap, mens nå opplever jeg at det smuldrer litt opp. Så er vi satt til å løse alle disse oppgavene på egen hånd, og så skal han i tillegg ha det her dobbelte med at han skal både oppdra barn, og så skal han...
følger opp på fritidssektoritetet, så skal begge to være i full jobb. Og jeg tenker det er ikke bærekraftig. Og det er jo ikke tvil om heller at, jeg kan ikke unnå at jeg sier det, at det rammer kvinner mye tøffere enn det rammer menn. Fordi at kvinner er biologisk mye mer konstruert sammensatt, og har denne her kodingen rundt omsorg og
og barn på en helt annen måte enn det menn har. Også har ofte kvinner yrker som gjør at de relasjonelt sett bruker mye mer kapasitet og energi på de samme oppgavene. Og det gjør jo at da står du 16 timer i døgnet da, om du er heldig og har fått en time søvn, i en eller annen form for relasjonel dynamikk hvor du skal ha en tune din på andre sitt nervesystem,
Det er ikke bærekraftig lenger, og det ser vi jo i denne eksplosjonen med litt det som de kaller diffuse symptombilder og sammensatte sykdommer. Det er vanskelig å etablere en slags form for både forståelse og behandling for. Men jeg synes jo det er en... Hvis ikke du har hatt den allerede, så synes jeg du skal invitere Rune Karlsson i Karlsson-psykologen, for boken han skrev i forhold til det her med utmatelse, det gir så mening for meg i måten jeg har møtt
kvinner på i mitt yrke da og det her med at måten vi lever på i dag med sosiale medier hvor vi er så påkoblet unge hele tiden det gjør at veldig mange mødre går liksom i dørken når de passerer 40-45 Takk for at du sier det og det må tas på alvor og jeg tror at på et eller annet vis i den kampen for likestilling
Så her har vi nettopp ikke tatt på alvor at vi har biologiske ulikheter? Det er akkurat det, og det er ingen som vil tilbake igjen til en slags type
hvor menn står over kvinner. Det er jo ikke å stemme rett. Nei, det er jo ikke det det handler om. Det skal være like muligheter, men det er det som jeg er sånn glødende opptatt av, at for meg er hele diskusjonen og begrepet likestilling på en måte blitt en slags total bom etter hvert, fordi for meg hadde det mer om like verdt.
Og med likevel mener jeg at det skal ikke bare være like muligheter, men det skal også være mulighet for å manøvrere ut fra de biologiske forutsetningene den har, og så blir jeg så
sint og provosert og leier meg hver gang en politiker eller arbeidsgiver står opp og sier noe om at det er ingen land i verden som har høyere sykefravær enn Norge og vi har jo de beste ordningene ene med andre. Så er det akkurat som om folk bare nuller ut det faktum at det er ingen nesten land i verden som er et mer likestilt samfunn heller.
hvor forventningene i forhold til at en skal bidra like sterkt på alle fronter, og hvor det her generasjonsperspektivet nesten er forsvunnet helt ut. Du skal ikke lenger ned til Spania, Italia, Frankrike, eller hvor du reiser, og du ser i litt mindre plasser og de kommunitiene som er der,
så er det fortsatt litt sånn landsbyen der alle på en måte drar vass i forhold til oppdragelser. Barnhåpene helt annet enn det vi gjør her oppe på Nordkalotten. Og så glemmer vi den delen av diskusjonen når vi snakker om hvor utrolig sterke insentiver og ordninger og hvor bra vi har det på alle måter og forutsetninger skal være og sånn og sånn.
Vi har en helt annen tilnærming i forhold til at alle skal være 100% jobb til enhver tid. Nå gjør jeg meg sikkert veldig opopulær med fagforening, men jeg mener at organisasjonslivet har drevet frem at vi ikke skal ha deltidsdeling.
Det gjør på en måte at det er så mange kvinner spesielt som brekker ryggen veldig tydelig fordi at i den fasen hvor en har små barn har ikke på en måte egentlig de biologiske forutsetningene for å takle det råskjønner som finnes. Og måten vi har organisert oss på i forhold til som sagt sosiale medier som gjør at vi er påkoblet hverandre hele tiden og vi sammenligner oss og måler oss med forventningene til en hel verden hele tiden det gjør på en måte det at det kortslutter
veldig fort. Og skal du begynne å si noe om dette i et offentlig rom på en måte som blir tydelig nok til at du blir hørt, så blir det på en måte veldig fort stemplet som noe litt sånn bakstreversk som gikk tilbake til 60-tallet eller
eller ikke på en måte liksom fremme kvinners rett til å ha karriere og så videre. Det er jo ikke det det handler om i det hele tatt. Jeg kunne fint ha lykt å kunne være hjemmeværende far, som botla med noen bokprosjekter eller andre type ting, hvis det hadde liksom det kunne bidratt til at konaen kunne få en lysende karriere. Men jeg opplever bare at der er det veldig forskjellig. Og det som jeg også synes er veldig trist, det er jo det at
kvinner blir liksom sammenlignet med de her mindre tall av kvinner som tåler det, og som lykkes med det, og som vil ha det sånn. Og så blir de de sterke stemmene som både skal lage narrativ og diskusjon, men også på en måte alle sammenlignes med. Og det synes jeg er veldig urettferdig. Fordi at det er ikke sånn, vi er skrudd sammen, vi er forskjellige. Ja, for det er jo det som ofte i debatten, da står det den firebarnsmoren med kjempekapasitet og
prate ned alle andre for aldri kjent på det selv og det er ganske profuserende rett og slett og jeg skal si en ting at det er ikke mange det er ikke lenge siden at jeg leste et intervju nettopp som du sier nå må jeg være veldig forsiktig så ikke det her er åpnet noe men det du leser på en måte en sånn suksesshistorie med en som
Står frem og sier hvordan den håndterer alle de her ulike ballene og får ting til å gå rundt og likevel har det bra både med partner og med barn og så videre. Og så vet jo jeg, fordi jeg vet mye mer om vedkommende enn det som står på trykk, at sannheten er jo en helt annen som handler noe om at det er et helt nettverk av folk som er med på en måte å bidra til at det her går rundt.
Og at det slett ikke er så rosenrødt som det står overflaten. Men hvor kanskje 15% av historien kommer fram. Og så blir det det du leser og sammenligner med. Og så får vi, jeg får jo ikke til noe, så hva er galt med meg? Og så prøver vi bare å endre hardere. Mens det vi egentlig burde gjort er mer å finne hva som funker for meg. Og så er det igjen den der med, ok, det økende med...
Utbrenthet, flertall kvinner, stadig yngre som blir utbrent. Så er det ingen som går i hva er årsagen? Hva er det som er forårsagen av dette? Hva kan vi som samfunn gjøre for å bidra til at færre blir syke? Men det blir mer igjen i ordningene med å redusere sykepenger, færre skal få utføre tryggt.
det finnes jo ikke løsningsorientert i det hele tatt det er bare ut av min fatteevne
Og så tror jeg det er litt av utfordringen, vi kommer jo ikke vekk fra det at enkeltindivider må gjøre noe, men hvis ikke vi samtidig klarer å gjøre noe på systemnivå, så er det på en måte litt begrenset hvor mye du klarer å gjøre. Og da skal du gjøre ting på systemnivå, så må du jo på politisk nivå, og det som er utfordringen, sånn som jeg ser det, det er at det finnes få politikere med en slags type ideologisk
nytenkende i det. De repeterer bare de samme tingene om en unge, en unge, nesten sånn på repeat. Og det andre er jo også det at de er veldig opptatt av gjenvalg, sånn at de kommer ikke med noen upopulære avgjørelser som ikke på en måte sørger for at du om fire år kan ha en viss håp om å på en måte få en ny periode, ikke sant? Og det gjør at
Du får egentlig veldig lite endring. Det blir bare å flytte på små fragmenter og budsjettposter, mens vi egentlig bare går i den samme tempo i samme retning som før. Så det her er et kjempesammensatt spørsmål. Jeg har ikke oversikt nok til å mene veldig bombastisk over hverken en eller annen. Jeg bare slår fast i hvert fall det at måten vi lever på, det er
Det er dessverre strake veien mot noe som ikke er bærekraftig lenger. Nei, det er ikke det. Og så er det jo det også at det er
Ja, så jeg har egentlig sagt flere ganger før, hva skjer med disse barna våre som vokser opp et helt liv i denne måten det er på? Det er uro meg, og det ligger en sånn voldsom drivkraft i meg også med å føle at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke sitte og se på det.
Nei, og jeg har det på akkurat samme måte, men så prøver jeg bare på min måte å finne hva som er de beste virkemidlene innenfor min mulighet til å være med å påvirke en positiv retning. Og nå har jeg jo trukket frem mye det her med kvinner og kvinnehelse, og det er på en måte et veldig sterkt hjertebarn for min. Og så tenker jeg også at jeg skal ikke glemme mennene i det her, fordi det er klart at så
Jeg opplever nok både som mann og pappa og ektefelle, men også som fagperson at vi har gjennomgått enormt store endringer på samfunnsnivå i forhold til forventninger og narrativ og diskurser som på en måte styrer mye av måten vi tenker og roller på på veldig kort tid. Mens hjernen vår klarer ikke på en måte tilpasse seg like fort.
Og da mener jeg for eksempel at det hever over enhver tvil at det er bra at fedre har blitt mer involvert og koblet på barna både i omsorgssituasjon og å være mer til stede i barna sitt liv fra tidlig av og så videre. Og så må man ikke glemme det at de aller fleste av oss da vi kommer inn i foreldreroller og roller som partner kun med barn,
den erfaringen som vi selv har vokst opp med når vi har sett på våre egne foreldre. Og der vil det jo være veldig sprikende hva slags erfaringer du sitter på. Noen sitter på veldig sårbare, vanskelige erfaringer. Noen kommer fra trygge, gode hjemmer med gode rollemodeller. Og så skal du på en måte treffe et annet menneske som har en helt annen bakgrunn enn deg selv. For oftest så finner vi noen som er litt annerledes. Fordi færrest det kjenner jeg i hvert fall vil være sammen med et speilbilde av seg selv.
Så da vil du komme deg i en situasjon hvor du skal finne ut av det her i fellesskap, og så kommer du inn med den kunnskapen og erfaringen du hadde for din egen oppvekst og de narrativene som styrte det. Og så skal du tilpasse deg en helt ny kontekst hvor det er helt andre typer forventninger. Og derfor så vil det ta...
to til tre generasjoner som jeg har forstått det, for du klarer ikke å si at du har fått en ny type foreldrefunksjon eller foreldrepraksis. Og i mellomtiden så har du en rekke sånne type friksjoner og barnesykdommer som du må forstå. Så det er ikke lett for menn heller å orientere seg i et nytt landskap med helt andre type forventninger og helt andre type historier som på en måte styrer hvordan du skal være kappet og hvordan du skal være ektefellet.
Så både kvinner og menn strever nok litt med å tilpasse seg det her. Nye landskapet som vi er en del av. Så fint at du tar det opp. For det er jo en sånn, i dette her med en likestilling, så har det jo blitt til at vi plutselig er en generasjon nå som på mange måter forventer, som kvinner selv da, at vi gjør like mye hjemme. Begge lager mat, begge tar opp vask, og så
I hvert fall når jeg vokste opp så var det vel, jeg tror ikke det var noen i min klasse som gikk i barnehage. Mødrene var hjemme til vi begynte på skolen når vi var syv. Veldig mange mødre jobbet redusert, så de var jo mye mer hjemme, mens det jo ofte medførte at menn, altså fedrene, var lenge på jobb for å klare seg økonomisk. Så det er, ja, det fikk meg til å tenke litt med det der at denne opplevelsen,
og erfaring med noe annet, og så plutselig nå, så er det jo veldig store forventninger, og hvordan skal dette her på en måte forme seg til i en eller annen form, som gjør at det ikke blir så mye fruksjoner?
Ja, og jeg tror som sagt, det er nok litt der at vi kan gjerne legge noen føringer på hva han tenker, men likevel så er jeg nok mest fan av at hver enkelt familie må finne litt sånn ut av hva er det som passer for dem, og det er ikke lett å gjøre det når
så mye føringer legges fra alle mulige kanter, både økonomisk, det er de færreste som bare kan velge vekk og være i full jobb fra barna ned et år gamle. Fordi at alt er dyrt, og skal du ha en bolig, eller skal du ha...
så er du avhengig av den intakten. Og det skaper jo også et slags type klasseskille selvfølgelig, at det er noen få som har muligheten til å ta andre valg, og det er langt færre som har muligheten til det. Men så er det nok liksom selvfølgelig om verdivalg, at som jeg har sagt i en del andre podcastene, at skal du velge noe som er rett for deg, så innebærer det stort sett at du må velge bort ganske mange andre ting også som kan være helt rett for deg.
og for å gjøre det enda mer komplisert skal du velge noe som er rett for deg så kan det godt bety at du må velge vekk mye som er rett for andre mennesker og jeg tror kanskje det er litt av utfordringen at vi har så mye valg vi må forholde oss til hele veien at det blir vanskeligere å ta liksom type hvorfor velger jeg å ta det valget jeg gjør og noen ganger innebærer det at du kanskje må gå et hakk ned i levestandard eller at du må velge vekk den ferien eller om du må
klare det med en bil eller jeg vet ikke, det kan være ulike valg men at du må ta en tydelig bevisstgjøring hva er det som passer inn i vår hverdag hva er det vi har mulighet for for hvis du konstant går på tvers av det som er viktig for deg så vil jeg egentlig si at du nesten som denne her vandråpen på stein over tid så sliter du på en måte ned både din egen helse din egen trivsel og hva som skaper mening i livet ditt da
Så det er nok, ser mange som nå på en måte snakker om det her med ettåringer i barnehagen, for eksempel, og den diskusjonen var i vår, at det blir en slags provokasjon for mange, for de opplever ikke at de har egentlig ikke annet valg enn å sende ettåringen i barnehage, mens
Jeg opplever å snakke med veldig mange kvinner at hadde de hatt valget, så hadde de heller valgt å være hjemme med barna litt lengre. Eller jobbe delt i, eller den type ting. Og da tror jeg at hvis noen da på en måte legger noen intensjoner i deg at du bare leverer barna ditt i barnehagen fordi at du vil være i jobb, men så kjenner du at nei, det stemmer faktisk ikke, så tror jeg det også skaper en slags sinne og frustrasjon og
og at det er vanskelig å høre etter det som blir egentlig meint bak handlingen fordi at du kjenner at jeg har egentlig ikke kapasitet til det så vi kan legge en del føringer på systemnivå men jeg tror også hver enkelt familie må klare å tilpasse litt sånn til hva som passer med vår hverdag i forhold til måten vi vil ha det på skal du få et godt liv ja, og der må jeg si at når jeg når mine barn skulle i barnehage så
så skjente jeg sånne sterke instinkter på at dette er jo helt feil. Og de er så små. Og så er det gjerne, skal vi begynne å koble på, jo, men sånn er samfunnet strukturert, og vi trenger inntekt, og så oppleves det jo, altså, de vil jo bare være med oss, og skal vi gi dem fra oss, oppleves det som...
Så fint at du tar en sånn for dette en ting og tenker igjennom hva går for oss og vår verdier, og så er det mye som man kan gjøre samtidig, så er det noe med åg og, ok, sånn har vi strukturert samfunnet vårt nå. Er det bærekraftig
på samfunnsnivå og på individnivå hvordan skal vi gjøre justeringer for kanskje ikke dette var så lurt likevel men den diskusjonen føler jeg bare ikke er der for sånn har det kommet for å bli altså første skoleår skulle også være fullt av lek og så er det bare rett inn i læring
Det går så enormt fort tempo, dette her. Ja, og så er det noen som har sterke føringer som på en måte sier at sånn må det bare være. Og så er det liksom sånn at nei, det må faktisk ikke bare være sånn. Men det innebærer det at hvis vi skal gjøre det på en annen måte, så vil det ha en konsekvens av en eller annen art. Sånn er det med KI også, ikke sant? Hvis du begynner å stille spørsmål ved at ting går så utrolig fort med kunstig intelligens,
så er det liksom utrolig sterke stemmer som sier at du faktisk ikke kan stoppe den utviklingen, og nå handler det mer om å gi de riktig kunnskap for å bruke det riktige. Ja, og så hører jeg jo Inger Strunke som har skrevet en bok om det her, og som kan mer om det enn de fleste i Norge, som sier at vi kan faktisk ha litt andre typer valg. Vi kan sette brensten på
Men det er veldig sterke krefter som sier at nå går toget, så du må bare hive deg på. Hva gjør vi da? Jo, da bare hiver vi oss på, for vi er livredde for å stå på perrongen.
Og det bringer meg tilbake når mine barn var små. Fordi at jeg skal ærlig innrømme det at i 2004, da var jeg en ung og uerfaren og hadde langt ifra den kunnskapen og erfaringen i livet som jeg har nå. Så jeg var i likhet med veldig mange andre veldig opptatt av, ok, men hvordan skal vi bare klare lapp?
til her sammen sånn at vi klarer å holde frem til ungene et år og så skal de komme seg i barnehagen. Fordi da må du komme deg tilbake i jobb fordi at du skal klare å få pensjonsdrivende inntekt og så videre og så videre. Refleksjon rundt ja, er det bra at ungene mine er i barnehagen fra de ett år eller ikke? Eller har de det bedre av å være ett år til hjemme og hvordan skal vi løse den kabalen? Det var ikke en tanke som eksisterte engang.
og det tror jeg nok fortsatt en dag er litt av forventningen og det som historien vil styres av det er liksom bare hvordan skal vi klare å dekke gapet frem til neste barnehageår heller enn denne diskusjonen om hva er egentlig det beste for en ettåring og som sagt den diskusjonen om ettåringen og barnehagen kom i vår så blir jeg like forbauset som jeg alltid blir fordi at
Da blir det denne diskusjonen om en skal ha barn i barnehage eller ikke, og så plutselig sier de at det ikke er ung barnehage. Det er ikke galt med det, men spørsmålet er bare om det er det beste for en.
12 måneder gammel baby med alle de inntrykk og alle de fremmede menneskene fra starten av og så videre. Hva gjør det med et lite nervessystem om 20 år? Og den type spørsmål er det, altså stiller du den type spørsmål da, så blir du på en måte puttet i en eller annen boks. Og så må du stå og prøve å forsvare deg ut av den boksen i stedet for at folk stiller spørsmål. Ja, ok, men
Det var jo en besnærende tanke. Hva kan vi lære av det? Sånn er vi fortsatt. Vi står støkket i noen sånne type forventninger og narrativer som alle skal leve under i stedet for at vi skylder de menneskene som faktisk tar andre valg og stiller spørsmål. Hva er det som gjør at de klarer å få det til som gjør at andre kan la seg inspirere av det?
Ja, for det er igjen flokkmentaliteten da i oss som bare hvis noen sier at sånn er det bare selvfølgelig er flertallet med, sant? Ja, du er livredd for det dette utenfor. Og det er derfor jeg tenker det er så utrolig viktig med tøffe, sterke stemmer som våger å stå i den stormen. Jeg tenker at det kommer aldri utenom Marit Kolby i akkurat det første navnet som dukker opp i hodet mitt da.
med all den verbale juling av skepsisen, og ender man da stille opp i podcast etter podcast, skriver bok etter bok, og står veldig støtt i sin egen integritet, og for meg er det en sånn type rollemodell som
Jeg tror i vår tid så kommer det til å være en av de stemmerne, i hvert fall nasjonalt, som står igjen som en bauta, og som har vært inspirasjon for andre. Hun stiller jo heller ikke det her spørsmålet, prøv å si, hun bare liksom sier «dette er valget du har».
og bare det skaper en sånn enorm trussel for mange at faktisk noen kan stille opp og si at du kan ta andre type valg det er opp til deg og da er det sånn som du sier, da blir vi livredde fordi at hvis vi tar valg som dyrter med det her
konvensjonelle, opplest og vedtatte, så står vi i en slags risiko for å beskjømme ut av fellesskap. Og da er det så utrolig inspirerende mennesker som tåler det. Og som grunn av det, også blir det på en måte en del av et fellesskap, fordi at det er en mål å stå i det. Ja, altså, jeg respekterer Marit Kolby mye.
Høyt selv og den der ydmykheten i at hvis det er noen som kommer med noe annet informasjon som motbeviser seg åpen for det også. For det er jo den der nysgjerrigheten samtidig tydeligheten i. Og jeg var på friskkonferansen i Oslo forrige uke og hadde gleden av å ha foredrag på samme scene som Marit. Og der ble jeg spurt da, hva er det som provoserer så mye av det du gjør?
Nei, det er at du fremmer å spise råvarerbasert mat og kanskje ta pauser mellom måltidene. Det er jo der det i bunn og grunn ligger hennes budskap. Vi lever i en tid der det er provocerende. Ja, og vi kan ta et siste skift da, og så kan vi si at jeg kan svært lite om solens effekt på mennesker, men nå har jo en av dine nære samarbeidspartner Torkel Frede kommet ut med en bok som har ligget ned på pulten, som også skal
leses etter hvert. For meg er det sånn, ok, det er masse der som jeg ikke forstår og kan nok om til at jeg kan ha en så veldig bastant mening, men at det skal være kontroversielt i vår tid å mene at sola er livsgivende kraft for vår helse, det er forbausende siden
alt annet på jorda er avhengig av sola for å leve og at en ting i hvert fall jeg tror de fleste forskere kan ene som på tvers av alle faggreiene så er det at hadde sola forsvunnet så hadde vi hatt ganske lave forutsetninger for å leve spesielt lenge så at det skal være så kontroversielt å mene at ok, her ligger det en energikilde til liv og god helse som vi kanskje har negligert
It's beyond me. Jeg begriper ikke at det skal være kontroversielt. Så kan jeg selvfølgelig gå inn og diskutere nyanser i det, og delelementer i det, og så komme opp mot det her med hva er det av risiko versus god helse, altså alt det her. Men det er jo liksom i det spenningsfeltet de kan lære. Og sånn er det jo liksom, for å hente det ned til mitt eget fagfelt da, at
Det å skulle gå ut og mene for eksempel at parforholdet er en institusjon som vi ikke må gi slitt på, det krasjer jo litt med det her individualiserte perspektivet som vi også har kommet litt inn i.
Og så tenker jeg at det ikke er et motsetningsforhold mellom det å ha et sterkt individ eller to sterke individer og et sterkt bakforhold. Men det handler nok om hva slags type forventninger og hva slags type verdier og hva slags type meningsbæring må to individer som skal velge å leve sammen i et langt liv klare å forenes om.
Og det innebærer at du må gjøre en masse valg hvor du velger vekk viktige ting for deg for å få denne alliansen til å holde sammen. Men det som er spennende er å utforske spenningsfeltet mellom de individuelle behovene og individuelle egenskaper og individuelle muligheter på fellesskapet. Det er jo her vi på en måte har kullet. Men så blir det fort det her enten eller, eller sette ting opp mot hverandre, og så mister vi hverandre i diskusjonen.
Hei, Anette her, og takk for at du lyttet. Relasjoner er et så viktig tema at vi valgte å ha en lengre samtale som er delt i to episoder. Jeg håper denne episoden har sett i gang noen tenker og refleksjoner.
I neste episode fortsetter vi samtalen og går blant annet inn i skjønnesforskjeller og hvordan mangel på grunnleggende forståelse for biologien vår kan påvirke måten vi forstår hverandre på. Og hvordan mer kunnskap om disse forskjellene kan hjelpe oss til å forstå hverandre bedre og skape gode relasjoner over tid. Det kommer mange kloke refleksjoner som kan gi økt forståelse og nye perspektiver på partneren vår, relasjonene våre og oss selv. Mitt tips til deg etter denne episoden er enkelt.
Neste gang du sammen med noen du har en god relasjon til, legg bort mobilen og andre ting som kan forstyrre. Vær til stede, se den andre, lutt og gi oppmerksomheten din. Noen ganger er det nettopp de små øyeblikkene med ekte tilstedeværelse som styrker relasjonene våre. Så jeg håper du blir med videre, og velkommen tilbake i neste episode.
62. Å LEVE HELT OG EKTE. Egenomsorg, aksept, verdi og essensen av hvem vi er bak personlighet, arv og miljø. Kroniske smerter, nervesystemet, vagus og avlæring. Gjest: Mathilde Myklebust
Gjest: Mathilde Myklebust - Jobber som spesial fysioterapeut på Smertepoliklinikken Drammen sykehus. Videreutdannelse innen ortopedisk manuell terapi
og en magister i idrettsmedisin fra Karolinska Instituttet i Stockholm.
I denne episoden snakker vi blant annet om:
- Hva skjer når vi ikke lever i kontakt med våre verdier?
- Kroniske smerter og smertemestring
- Å ikke bli trodd, hørt eller sett
- Tvil, skam, fordømmelse og korsfestelse
- Tilstedeværelse, selvomsorg og kjærlighet
- Hjernen, nervesystemet, immunsystemet og vagus
- Innprogrammering og avlæring
- Å komme utenfor og forventninger
- Våge å bli trygg til å være seg selv
- Materialistisk tidsalder
- Lytte innover
- Hva trenger jeg for å ha det godt med meg?
- Autonom fryktrespons og avinnstallering av fryksrespons
- Kronisk lavgradig innflammasjon
- Stillhet, refleksjon og fordøye
- Parasympatisk og sympatisk nervesystem
- Kronisk stressrespons
- Kjenne på egen verdi og våge å ta plass til seg selv
- Hvile, ro, trygghet og restitusjon
- Trossystem
- Pusten er essensiell til hvordan vi har det
- En daglig praksis
- Bevissthet, tanker og følelser
- Naturens kraft på nervesystemet og vagus
- Essensen av hva vi egentlig er
- Re-etablere balanse i nervesystemet og tillate oss til å lytte til kroppen
- Tålmodighet, smertemestring og skape deg et godt liv
Mathilde finner du her:
www.instagram.com/aktivsmertemestring
www.smertemestring.no
Smertemestring facebook
Smertestressmestring youtube
Annette finner du her. Her er også linker til påmelding til VAGUS MAGI:
annette_loeno | Instagram | Linktree
* Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell.
Reklame:
- 1200 kr i rabatt i juni, juli og august på Flexbeam med koden 'helsetipspodden'. En smart, bærbar infrarød terapienhet som stimulerer cellene til å produsere mer energi, så du kan reparere muskler, lindre smerte, og restituere deg raskere.
- 10% avslag i helsekostbutikken Superstate med koden 'nervus'.
Takk for at DU lytter!
Jeg blir veldig glad når du legger igjen en god vurdering i din podcastapp og deler episoden på sosiale medier