146. Er du en people pleaser? Fra å gå på bekostning av deg selv til trygge grenser I Ina og Margrethe fra Funkmedlivet (reprise)
00:00
Episoden utforsker "fawning", en traumerespons, og hvordan man kan styrke nervesystemet for bedre selvfølelse.
04:00
Bevissthet om egne programmer kan hjelpe oss å forstå oss selv bedre og ta mer bevisste valg i livet.
07:35
Podcastsegmentet diskuterer betydningen av nervesystemets kamp-, flukt- og fryse-responser for menneskelig overlevelse og håndtering av stress.
14:48
Folk kan utvikle "people-pleasing"-atferd som en respons på stress og manglende trygghet, noe som forstyrrer deres egne behov.
21:31
Stressrespons som "fawn" kan maskere indre behov og føre til utmattelse, selv når man fremstår sosial og omgjengelig.
Transkript
Lignende
Laddar
Hei og velkommen til helstipspodden. Dette er podkasten for deg som søker forsknings- og erfaringsforsatt kunnskap om helhetlig helse, slik at du kan leve et friskere liv med mer livsglede. I denne episoden har jeg invitert tilbake to tidligere gjester, nemlig Ina Margrethe fra Funk med Livet, som er neurologisk fysio og lege, mødre, elsenerder og funksjonell medisinere.
De hjelper nervesystemet ditt tilbake til ro gjennom rotårsaker og helhet. Sammen har de tidligere drevet en klinikk i Trondheim, og nå holder de nettkurs i tillegg til eventer, workshop og foredrag. De jobber etter utsagene. Kroppen kan fikse det aller meste, bare han får riktige forutsetninger. Denne episoden skal handle om noe kanskje mange ikke er kjent med. Hån-responsen. Har du vanskeligheter med å si nei? Frykt for å si det du virkelig føler?
og fornekte dine egne behov. Dette kan være en traumerespons kjent som fawning. De fleste har kanskje hørt om responsene fight, flight og freeze. Men det finnes altså fire F-er. Fåen er også med inn i dette her. Når hjernen vår oppfatter en trussel i miljøet, tar vårt sympatiske nervesystem over og en person kan oppleve hvilken som helst eller kanskje en kombinasjon av de fire F-responsene.
Du skal få lære om disse fire, og så skal vi gå dypere inn i hva phone-responsen er, hvorfor den oppstår, hva som skjer, hvordan du kan komme ut av den, og for gode verktøy du kan bruke for å styrke nervesystemet ditt. Velkommen tilbake, Ina Margrethe. Tusen takk for det, Anette. Takk for så fin intro. Ja, altså, det er lett å merke at dere har et sånt
brennende lidenskap og engasjement og varme hjerter i det dere jobber med. Det ligger noen grunnleggende omsorg i deres arbeid, synes jeg. Oi, takk. Det kjennes jo veldig sånn ut da. Fordi liksom, reiser våre. Øh...
Det var jo på en måte det det startet med. At det var et så stort behov for å gjøre noen endringer og så virkelig få kontakt til hvor viktig dette var i eget liv. Og så jo mer, jo viktigere det kjennes i eget liv, jo viktigere kjennes det å bare få lov til å dele det videre og få lov til å
Ja, spred og kunnskap som har betytt så mye for oss og så mange av dem vi jobber med. Det er en ære å bli omtalt på den måten. For det er jo som jeg vet å si, dette er noen hjertebarnet våre, det med nervesystemet, det å formidle den kunnskapen. Slik at folk kan få mer kunnskap til å
Ta vare på seg selv, på ekte, og ta, som vi bruker å si, ekte ansvar. Og det skal vi komme litt inn på i dag, og i forhold til det med fonresponsen. For det var en virkelig breakthrough for oss. Vi var jo veldig ansvarlig, og fornuftig, og flink, og følte oppskriftene. Så det å dykke dypere ned i den delen av det som handler om å ta et ekte ansvar for meg, da.
Det handler mye om å forstå meg og min trømmerespons og få den også. Så det er artig å få dykke ned det her med deg. Og vet hvor mye det har betytt å forstå litt de her mekanismerne. Hvor mye vi har snakket om det her og hjulpet hverandre og støttet hverandre i det sammen. Jeg tror det har vært helt avgjørende å ha noen å
drøften å forstå det med og på en måte oppleves, vi opplever jo veldig mye av hverdagen sammen, så det å på en måte ha med den forståelsen og kunne snakke om det har jo vært en sånn skikkelig del, ja, viktig utforskning. Og så har vi jo fulgt opp veldig mange mennesker nå, og i tillegg skjer hva den bevisstheten bare kan gjøre for å forstå seg selv bedre, for å skjønne hvorfor man
handle som man gjør, og få kanskje litt mer perspektiv på at kanskje det her ikke må være sånn. Kanskje det finnes flere valg i det. Kanskje man kan skjønne at... Ofte så tenker vi jo kanskje, ja, men det er bare sånn jeg er, og sånn må jeg bare være, og sånn har jeg alltid gjort. Og så selv om vi strever med det da, så for mange måter så har vi gjerne ikke noe innsikt eller kunnskap på
Hvis jeg ikke har lyst til dette, hva skal jeg da gjøre? Det er viktig. Tenk på hjernen vår som en slags datamaskin. Særlig de første sju årene av livet, så er du som en liten svamp som suger til deg informasjon. Det er det nervesystemet ditt som gjør. Som interagerer med omgivelsene og lager programmer på bakgrunn av hva som skjer at foreldrene dine gjør, hvordan de håndterer ulike ting, hvordan de håndterer ulike følelser og situasjoner.
Og så lagrer du den da, og så blir du, hvis du ikke er bevisst på det her, så er det jo mange av oss, meg selv inkludert, blir jo litt en slave for den programmen. Fordi bare fem prosent av tiden så er du egentlig å styre med den bevisste delen, hvis ikke du gjør noe aktivt for det da. Så det jeg har greid til å jobbe mye med til folk, er jo det å rett og slett endre den programmen. Og første steg er jo å bli bevisst på den.
Det synes vi har ført både for oss og for veldig mange vi jobber med, for det er litt bort fra at det er masse skyld og skam involvert, at det er din feil, du er ikke ødelagt. Dette har vært nødvendige programmer for å holde deg trygg og for at du skal overleve. Så så dypt sitter det jo i nervesystemet. Nervesystemet er jo et urgammelt system som er kjempeprimitivt.
Og så har vi mennesker som har utviklet oss veldig fort, og i hvert fall miljøet rundt oss har utviklet seg veldig fort. Men det systemet henger ikke med på alle de utviklingene da.
Så det er klart at en del av de programmene som har vært hensiktsmessige en gang, er kanskje også evolutionsmessig ganske dum nå i dagens samfunn, med all innputten vi har. Så det har betytt veldig mye, både for eget liv, men enormt. Jeg føler at vi kommer gjennom til folk på en annen måte, når de kan forstå seg selv, og at det ikke er deres skyld,
Vi er veldig opptatt av å formidle at vi må gjennom kroppen, vi må inn bakveien via hjernen. Så ja, vi trenger noe kognitiv forståelse, men vi må gjøre det praktisk å komme inn via bakveien for å få endret på de her tingene. Og det å få noe kompetanse i det, det har revolusjonert vårt liv, og flere tusen av dem vi har jobbet med. Åh, så fint. Ja, det er et viktig arbeid. Og det er litt så du sier at
Jeg tror de fleste gjennom en dag er veldig oppmerksomme på at det har vært mye i hovedet. Sankene er veldig samme i oppmerksomheten på et vis. Og hvis du spør gjennom noen i løpet av en dag, hvor mye har det vært i kroppen din, så vil jeg hyppe at flertall i hvert fall sier at det har ikke vært. Og så er det dette her fantastiske nervesystemet da, så du sier at det er
Det baserer seg jo på hvordan vi mennesker har levd gjennom tidene. Og så er det jo veldig kjent for mange. Det med kamp, flykt og frys. Og så er det jo bare en respons som egentlig ikke blir snakket om. Og det er jo derfor jeg vil invitere dere inn og snakke om det også. For dette her, det er så viktig til kunder. Men vi kan starte litt med hva så typisk er disse her fight, flight, freeze-responsene da? Hvis dere kunne fortelle litt enkelt om det.
Så alle de her nervesystemresponsene som vi snakker om, det er jo nervesystemresponser for overlevelse, først og fremst. Så de er jo av en viktig grunn for å beskytte og for at arten, menneska, skulle ha overlevd. Men vi ser jo også de her responsene i dyreriket. Også faktisk fån, vi skal snakke litt om hvordan det skjer ute i dyreriket også.
Og klart at når, det er jo ofte programmene dine som tolker en eller annen situasjon. Du går ut i verden, og så kommer det noen mot deg, og så oppfatter nervesystemet ditt den personen som truer deg. Helt fra vi er barn, så utvikles gjerne en dominant respons der, om du går i fight eller flight.
Og da sendes det ut masse stresshormoner i kroppen din som gjør deg klar for å kjempe eller å flykte fra din her motstander. Sånn som vi sier da, det her som er viktig for meg å si, og som jeg har greit å prøve å formidle til folk, de nervesystemresponsene er kjempeviktige. De kommer med ekstremt viktige ressurser for deg.
Problemet i dagens samfunn er at mange av oss synes de er litt plagsomme og er vant til å undertrykke dem. Det er skikkelig skummelt, og derfor havner mange i front of freeze. Det som skjer er at det kommer noen mot deg, og du opplever en person som truer deg. Da er det viktig at du har en sunn kontakt med nervussystemets respons, som gir beskjed til hjernen at det er fare på fare.
Jeg tolker dette som en truende situasjon. Har jeg sjans for å stå opp? Er det kanskje viktig at, er det kanskje sjefen min, så han egentlig ikke er farlig, jeg har litt kontakt med bevisstheten og frontallappen min, som er fornuften min.
Og jeg skjønner at denne personen er jo ikke farlig, jeg synes bare det er uvagelig. Ok, så jeg klarer kanskje å stå for meg selv, og stå i min fight. Vær i kontakt med ressursene som fight gir meg. Og si, vet du hva, jeg føler at når du kommer inn på denne måten, og snakker med så høy stemme, så føler jeg meg liksom liten, jeg føler meg litt tråkket på, det her og det her og det her er viktig for meg. Jeg kanskje klarer å sette en grense og formidle mitt behov.
Hvis det ikke synes trygt nok, jeg ikke har nok ressurser til å klare å stå opp for meg selv, eller det rett og slett ikke er trygt, så prøver jeg kanskje å fjerne meg fra situasjonen. Kanskje lukke eller låse døra, eller gå vekk fra den situasjonen. Også ekstremt viktig, hvor mange ganger har vi stått i situasjoner der vi skulle ha fjernet oss, der det har vært mennesker, dyr, omstendigheter som har vært farlige for oss. Jeg tror også at vi vi lever i et såpass stresset samfunn som vi gjør,
Og når nervosystemresponsen går av hele tiden, så har vi den sunne kontakten til ressursene den nervosystemresponsen gir. Så flight, så virkningsfull, så viktig, sender signal om at du må bort. Dette er ikke trygt for deg, du kan bli skadet, du kan dø, eller det kan bli et overtramp på dine grenser. Ta deg bort fra situasjonen. Ok, så gjør du kanskje det, og du har muligheten til det.
Da kommer jo begge de her nervesystemresponsene med en gavepakke av kjemi, som vi vet er stresshormoner, og som gjør deg veldig giret, hjertet begynner å pumpe, blodet går ut i store muskelgrupper, og du skal egentlig gjøre deg klar for å kjempe eller å flykte. Også er det ekstremt viktig i ekstremsituasjoner, der det står om liv og helse.
Og så klart, når du får utløp for dem her, du klarer kanskje å kjempe imot eller si fra, eller du får til å springe unna, så får du jo brent opp de her stresshormonene, naturlig. Så da hadde de sin funksjon, nervesystemet er frisk, det reagerte på en truende situasjon, fikk utløp for det, kanskje fikk handlet på det i tillegg. Det føles jo også veldig trygt for nervesystemet, at det faktisk finnes en vei. Oi, det går an å handle på det her.
Så da bare er det en naturlig respons, du får utløp for stresset, og du roer deg ned og går tilbake i den trygge staten. Din mentale vagus, som vi kaller det, eller flyet, som vi liker å kalle den staten. Hvis det er sånn at du er i denne truende situasjonen, og
Du har ikke nok ressurser inni deg til å stå opp for deg selv, eller du kanskje ikke har kontakt med din egen fight-respons. Det føles som om du aldri har fått lov til å stå opp for deg selv. Hver gang du prøver mot foreldrene dine, så bare... Det har vært helt uttrykt. Hver gang du har vært sint, så fikk du beskjed om å gå på rommet ditt. Så du har aldri fått moden av fight-responsen din. Det har gjort at du ikke har kontakt med behovene dine og med glensene dine. Det er veldig, veldig vanlig.
Mange sier liksom, jeg vet ikke hvordan det er å være sint. Jeg er aldri sint. Det er ikke et godt tegn. Vi prøver å snakke om at det sinnet har en enormt viktig funksjon for oss, for det kommer ressurser. Samme med flight, som jeg snakket om i sted.
Det er jo på en måte første valget i kroppen. Første forsvaret er jo på en måte med de her sympatikus fyringene som er fight or flight. Men noen ganger så er ikke det tilgjengelig. Noen ganger så har man kanskje erfart at de ikke er trygge.
Og da har jo kroppen flere. Flere, rett og slett. Så det som skjer også, hvis vi skal forklare det veldig lett, er jo at når vi går den veien som heter sympaticus, da. Vi kjenner et stress, vi gasser, og vi tenker litt sånn på det, at nervsystemet trør på gassen. Det er sympaticus, det er fight og det er flight. Nå har jeg testet den veien. Det
Jeg har ikke kontakt med min fight, så jeg klarer ikke å stå opp for meg selv. Jeg kjenner ikke noen tilgang på noen ressurser. Oi, dette blir alt for overveldende. Så prøver jeg flight. Nei, jeg har ingen sted å flykte. Jeg er på en måte inni et rom her, og det er ingen utganger. Så da må nervosystemet prøve en annen vei. Det vi ser både i dyreriket og i menneskeriket, det er i menneskeriket til oss mennesker, er at da skrur vi også på en del bremsen.
Sånn at jeg vil si at vi får gass og brems litt samtidig. Du får masse av de her stresshormonene, men du får ikke utløp for dem, for du har ikke noe vei, du har ikke noe handlingsrom, eller du kjenner ikke at du er trygg nok til å uttrykke og få ut av de her ressursene. Så du trør på nødbremsen, det blir en parasympatikus overload, og vi går en annen vei i vagus, som heter den mentrale vagusveien.
Dorsale, unnskyld. Dorsale, var det jeg sier igjen. Og da får vi for mange den første adaptjonen som er fåen. Og det ser ut som en veldig sosial adaptjon ofte. Det er det som kalles for people-pleasing. Så i den situasjonen, hvis jeg skal forklare det bare gjennom hele denne historien, så har jeg prøvd, jeg hadde sendt meg ikke trygg til å stå for meg selv om jeg hadde grenser i denne situasjonen. Jeg hadde ikke noe sted å flykte.
Så det neste jeg vil prøve da, det er å se om jeg kan legge meg flat. Oi, jeg ser at denne personen er veldig truende, jeg har ikke noe å stå opp med. Ok, unnskyld, veldig unnskyld, unnskyld at jeg finnes, unnskyld at jeg kommer til å ta på meg alle skyldene da. Nei, nei, mine behov er ikke viktig. Ja, ja, jeg kan ta på meg all den ekstra jobben du sa at jeg burde ta. Ja, nei, alt dette er min feil. Jeg har ingen behov, jeg har ingen grunnsaker. Det er veldig typisk det å gå over en fån da.
Og for noen så er de kanskje ikke innomfående, eller de feirer rett i freeze, eller de kanskje ikke har noe tilgang til sympaticus i det hele tatt. Da er det liksom freeze, som er jeg er livredd, jeg har ikke tilgang på ressurser, jeg spiller død. Jeg liksom bare slår av systemet mitt, som er liksom den, jeg vil si mest smertefulle for mange, fordi det er dødsangst involvert ofte, når det er, selv om det ikke trenger å være det bevisst, så er det det for nervesystemet ditt. Da er det jo på
Da vil jo på en måte hjertet slå sakter, pulsen blir lavere, vi vil prøve å sørge for at hvis du blir bitt av et dyr, så vil ikke du bløye det så fort. Så der er jo en ekstrem overlevelsesmekanisme. Den beskyttelse i form av at når man er
Når det synes nødvendig, eller nervessystemet slår på den frysen, så er det jo ofte noe som oppleves skikkelig, skikkelig skremmende. Og ikke trømme at man skal sette seg sånn, eller at kroppen diskonnekter, eller gjør at du ikke får like sterke opplevelser av følelsene dine, så det slår litt av for å beskytte oss mot å oppleve alt så sterkt.
Der er det jo litt et eksempel som jeg tror mange vil kunne forstå er for eksempel ved en voldtekt.
Der noen sier etterpå, hvorfor flykter du bare? Hvorfor flykter du ikke? Eller kjemper du imot? Men det er en så ekstrem situasjon at kroppen går i freeze for å prøve å la oss overleve. Virkelig. Hvis jeg gjør noe motstand her, så kan det hende at jeg blir drept, det kan hende at jeg blir enda sintere, det kan hende at jeg blir enda farligere. Så ja, det er også...
absolutt et eksempel. Men så må jo også tenke sånn at fåen i det da, vil jo være det at man tenker, hvordan kan jeg bli venn med den personen her litt, eller hvordan kan jeg få den personen til å se på meg som noen har kanskje lyst til å få litt mindre farlige følelser rundt. At det er
Det kan se ut som om man er skrur på masse og er veldig hyggelig og litt sånn smilende og kanskje tullet. I fåen kan man bruke masse humor. Og det kan være en... Det er noen ressurser som er kjempeviktige i situasjoner hvor det er farlig. Det å kun få noe inn på oss, kun...
bli kjekt på som man kanskje heller ikke har lyst til å ta litt vare på. Det gjør at man legger seg flat, eller blir venn. Så det er jo veldig mye sosial tilpassning i det. Men problemet med alle nervesystemresponsene er jo at
De her skal bli brukt ved fare hvis det er behov, og så trenger vi å kunne regulere tilbake til flyt og til trygghet igjen etterpå. Men få nå er en respons som veldig mange mennesker kan gå rundt i store deler av tiden. Det er typisk at kanskje man som barn lærte at det er nødt til å
for at jeg skal være trygg, for at jeg for eksempel skal opprette noen kontakt med omsorgsversjoner, med foreldre, så må jeg være veldig var på hvordan følelsene de har, hva som gjør dem sint, hva som gjør at jeg kan miste kontakten, hva som gjør at jeg kan miste
Mange barn, men dette kan jo bli et mønster man tar med seg inn i voksenlivet, går rundt veldig på vakt. Antennene er ikke så mye rettet inn i hvor jeg er og hva mine behov er, men antennene er veldig rettet ut hvor alle andre er. Hvordan har du det nå? Er det noe farlig for at du kan bli plutselig sint eller kanskje såret eller lei deg sånn at det kan bli uttrykt for meg
Så i fåen så er man jo veldig var på andre sine følelser, og kanskje noen følelser man oppleves veldig farlig at noen skal få, som man bruker seg selv som en redskap for å regulere. Og noen gjør jo det her.
i store settinger. Kanskje man er et stort selskap, eller mange rundt et middagsbord, og så er det noen mennesker som
Jeg kjenner meg som har den her, ok, nå skal jeg, hvordan kan jeg sørge for at alle har det greit, har antenne ut på mange mennesker samtidig, og hvordan skal jeg skru opp, være litt mer nå, være litt sånn, ok, skjer at en person her trekker seg litt unna, da må jeg prøve å få den i gang igjen, så ikke den kjenner seg, ja, det er jo, jeg vet ikke om mange kan kjenne seg igjen i det, og
og kanskje få litt forståelse på hvor ufattelig slidsomt det er for kroppen. Og at det ikke er så rart at hvis man har tendens til mye fån, at det med sosiale settinger,
Eller det kan jo være settinger på mange områder, men hvis man har det mye rundt, for eksempel når man er med venner, så blir det ufattelig krevende og slitsomt for kroppen. Kanskje man har en behov for å hvile masse etterpå, eller bare kjenne seg helt ok.
oppspist, eller helt tappet for energi. Det er ofte et tegn på at man er mye i den stressresponsen sammen. Så det er jo en stressrespons som i forhold til de tre andre som kan være vanskelig å oppdage. Jeg vil jo si, du klarer ganske godt å spotte hvis noen er i fight, at de blir litt irritert, og de står og sier tydelig nei, eller er veldig sånn
Noen kan jo bli aggressive og si at det er bare bra det som kommer til en fight heller. Flight er typisk at du ser at de er veldig sånn, hvis du ser at stressen deres er uregulert, så må de holde på med noe hele tiden. Multitasker er veldig sånn der, ja, veldig viktig. Men kan liksom ikke sette seg ned og slappe av. Kjempe på besøk, man klarer ikke å sitte ned og prate med deg. Det er for mye uro på innsida da. Ofte, mange har jo mye angst hvis de går rundt med flight.
Og freeze, så kan man jo ofte tenke at, herregud, hva er det med denne personen? Kan virke litt sur, mutt, innersluttet, introvert, bare sitte bak telefonen der det trygges, skape litt avstand til andre mennesker. Så faun er jo den som er vanskeligst å spotte, fordi ofte ser man den ganske sosialt tilpassningsviktig. Man er ekstremt god på å plise andre, være hyggelig og grei og skru på andre.
Og masker egentlig hvordan man har det. Det er vanskelig for andre å se hvordan du har det også. Jeg tror mange som går rundt med i fån kjenner enormt mye tomhet. Jeg trodde oppriktig det, at bare alle andre har det bra, så har jeg det bra. Og klart at det er ikke en dyp tilfredsstillelse i det å være så diskonnekta fra egne behov, og ønske og drømme og lengsler i livet, at alt handler om at alle andre skal ha det bra. Og når jeg begynte å gjøre mer den jobben og komme i kontakt med mine behov,
Da hadde jeg noen år der jeg drev å skulle passe på alle andre sine behov, og leve litt etter demmers verdier og hva de forventet av meg yttre. Og dette er jo ikke noe som er lagt på meg, det er jo mitt nervesystem som tolker at det var tryggest å gjøre det på den måten.
Sånn at jeg prøvde å liksom, åh gud, hvordan vil egentlig mormor ha det? Hvordan vil mamma ha det? Hva var viktig for dem? Hva er vanlig i våres familie? Og hva er viktig for meg? Så drev jeg da å prøve å være tro mot meg selv, og mine verdier, og mot alle andre sine. Og du går rundt mye i de her plissingene da, så jeg gikk jo med enormt mye stress og rådrift av egen kropp.
For å opprettholde denne galskapen. For veldig mange har jo fått mye skryt for det. At du er så utrolig omsorgsfull og snill. Og jeg sier liksom at jeg aldri kjente meg enn å være flink pike. For det er kanskje litt mer jeg også fløyt. Men jeg har vært snill pike. Som er veldig fåen. Som bare skal passe på alle hele tiden. Og mister fullstendig kontakt med seg selv.
Så det Margrethe sa der, det kan også forveksles med å faktisk være ganske god sosialt, og ha gode sosiale antenner og kjenne seg trygge sosiale settinger. For det må ikke forveksles med det. Det er jo viktig for oss å utvikle oss som art, og få dem til å komme oss om en annen ressurs. Det å klare å tolke en situasjon, oi, her er det faktisk så stor fare for at denne situasjonen eskalerer. Da hadde jeg kanskje lurt at jeg ikke akkurat i denne situasjonen skrur på min fight.
Så det betyr at det er bare dårlig det her, virkelig ikke.
Men det du skal kjenne etter er, som Oede sa, hvordan kjenner du deg hvis du har vært en hel helg sammen med noen? Og du har liksom alle de andre rundt har oppfattet deg som bare hyggelig og grei, og du er jo så omgjengelig og lett å være med. Og så etter helgen så må du ligge i uke, og du bare liksom er på gråten, og du skjønner ikke helt hvorfor du blir så sliten. Og mange vi har inn til oss som kunder også, har det jo sånn at de bare går inn døra på jobb. Fordi da må de skru på denne versjonen av seg selv, og de maskerer så mye.
hvordan de egentlig har det og går inn i den her pleasing-rollen
Og klart at det som er interessant med det her, er at når du begynner å bli bevisst på det, og så driver du fremdeles og går tilbake til det gamle mønstret, så er det en periode med voldsomt motstand som også driver med stress. Som er sånn, nei nå gjør jeg det igjen! Men så er det liksom ikke trygt nok da. Så det var veldig spennende i det her med fond. Men det kan være et sånn fin måte å prøve å lete litt i. Er det sånn at du hver gang...
Du har vært med folk, så når du endelig kommer hjem, så er du sånn, å herregud, endelig kan jeg slappe av. Og andre kanskje oppfatter deg som veldig omgjengelig og sosial. Så er det ikke trygt for næringssystemet ditt å være autentisk. Å være hele deg. Som er virkelig den helene veien for å hele en forholdsbond som er litt sånn kronisk. Det er for mange snakk om det det har vært i
altså rekalibrere nervesystemet eller la det beste i eget selskap og så er det jo forskjell for det er jo det som er litt viktig å få fram på at hvis du er sammen med folk og har det trygt og alt er fint at du ikke har aktivert dette her så det der å kjenne ikke gjør ikke dette for min egen del så det der også å avsløre litt i seg selv
gjelder dette meg? eller gjør det ikke det? for det vil jeg tro kanskje noen som lytter nå at den blir kanskje litt sånn dette er gjenkjennbart, men jeg vet det ikke helt og det her kan man jo kanskje gjenkjenne seg selv i noen situasjoner mens andre situasjoner ikke det er ofte veldig situasjonsbestemt så man kan gå gjennom litt sånn ulike arena tenk sånn, ok, hvordan er det på jobb? er det sånn at
At jeg kjenner at jeg har kontakt i mine behov når jeg er på jobb? Er det sånn at jeg kan si nei når det er nok? Når jeg ikke har mulighet til å ta på meg den saken, eller ta noen mer oppgaver? Eller kjennes det utrykt? Er det sånn at jeg ofte kommer hjem fra jobb og kjenner meg overstrekt og helt utslitt? Så det er ofte et tegn på det. Fående er jo i veldig stor grad knyttet til det å råvdrifte på egen kropp.
Fordi man i den tilstanden er veldig diskonnekta og ikke har kontakt til egne behov. Det er så vanskelig for mange å si nei, og nå har vi en bedriftskultur der enormt mange har mye mer arbeidsoppgaver enn de har tid til rådighet. Og det blir bare å putte på og putte på og putte på og...
folk klarer nesten ikke å puste igjennom dagen, og i hvert fall ikke å få tag i dyp pust, og kjenne at dette er for mye, men så klarer ikke folk å si nei. Dette gjelder jo ikke få, dette gjelder ekstremt mange. Ja, du er inn på noe viktig der da. Vi tenker jo at det er litt en epidemi av få, som også fører til masse grenseløshet og utbrenthet da.
Og det har jo, jeg tenker jo bare liksom i dem, altså jeg har vært ferdigutdannet i 2012, det er mange år siden det nå, det blir jo noen år siden, men da jeg begynte å jobbe da, bare hva som har skjedd med liksom
smarttelefoner siden den gangen altså jeg tror jeg fikk min første smarttelefon i 2011 eller noe jeg var litt sen da, men det var jo bevisst men uansett, det er bare at nå tar jo folk med seg jobben hjem og de begynner liksom å se på det på morgenen nesten når de våkner, så sjekker de mailen sin det at vi skal være så tilgjengelige hele tiden å være der, ut og serve andre, trigger jo veldig denne her fondresponsen også
Og særlig hvis vi i tillegg på en arbeidsplass får masse skryt for det, for da kjennes det jo veldig trygt å vise den delen av seg selv. Eller den har jo også vært viktig for deg for å kanskje komme plasser i livet. På grunn av det her, at du har gått mye i den her nervøsstemmeresponsen, så har den ført deg vei. Så det har jo også vært viktig for oss når vi jobber med den, at man må liksom
Vær klar over det som du sier der, at det er på en måte blitt et samfunnsproblem. Sånn at når man skal begynne å ta tak i det, så kan det være godt å ha litt snakket med dem rundt deg, for det er sikkert du blir veldig heia på når du skal begynne å sette grenser, ta mer vare på deg selv, ta mer hensyn. Men min opplevelse er at hvis du snakker om det, og forteller litt mer hvordan du ønsker det for andre, for jeg vil si at jeg gikk rundt og trodde at jeg tok så mye ansvar, at jeg var så ansvarsfull.
Men sannheten er jo at jeg prøvde å ta ansvar for alle andre, og ikke tok ansvar for meg og mine behov. Og fremdeles når jeg reviderer verdiene mine, så blir jeg sånn, ah shit, jeg er fremdeles på tredjeplass. Det er enda noe som sitter så dypt da. Hvis du tar ekte ansvar, så tar du først og fremst ansvar for deg og dine behov. Du kan ikke ta ansvar for noen andre.
Og så er det kanskje barna dine etter det, for dem har du et ganske stort ansvar for. Men du må uansett ta ansvar for deg selv først. Og når jeg innså det, at jeg trodde at jeg gikk rundt og var så ansvarsfull, men at fordi jeg neglisjerte det ansvaret jeg faktisk har, som er meg, mine bo, mine grenser, mine lengsler,
min helse, så innså jeg at jeg blir jo faktisk litt en byrde for dem rundt meg også. Og det er litt vondt for mange som går inn mye foran. Det var skikkelig vondt for meg å tro at det er jo bare omsorgsfulle å bry meg om alle.
Men det er jo kjempeslitsomt, så man greier ikke å spørre meg om noe, og så vet du aldri om å få et ærlig svar. Fordi at jeg er så mye få når jeg bare sånn, ja hva er best for deg, hva er best for deg, hva er best for deg? Og så blir jeg bare en sånn der valp som bare har lyst til å ha bekreftelse og kjenner meg så utrygg hvis jeg utrykker hva jeg trenger da. Så jeg så jo det at det fikk store konsekvenser for meg i relasjonen og på arbeidsplassen min.
fordi at jeg ikke klarte å uttrykke hva jeg trengte. Jeg klarte ikke å si nei når jeg mente nei, jeg klarte ikke å si ja når jeg mente ja. Og det er en prosess. Vi skal snakke litt om hvordan praktisk vi beveger oss inni det, men jeg tror det er viktig for folk å kjenne litt på det. Oi, er det sånn at jeg egentlig ikke tar helt og fullt ansvar for meg? Og det var så mye tryggere når vi sammen da utviklet den forståelsen, fikk på plass det, sånn at hun også kunne være sånn, du, det er veldig mye deiligere for meg når jeg kan spørre deg om noe.
og vite at jeg får et ærlig svar. For sånn som det har vært ofte er at jeg har prøvd å ta ansvar for ho, og ho har prøvd å ta ansvar for meg. Og en annen ting som jeg vil si er, prøv å lete litt etter om det er rom til å være alle utgavene av deg selv. Er det sånn at du kan være skikkelig den her slappe, slitne utgavene av deg selv? For ja, vi har den alle.
Er det rom for å være litt sånn introvert? Er det rom for å bare komme på besøk til noen og ligge på sofaen der med sånn chille? Eller er det rom for å bare komme og stå og vaske opp eller gjøre det hvis du kjenner overskuddet til det? Er det rom for å være hele deg da? Med alt det det innebærer å være et menneske. Det har kanskje vært virkelig noen sånne cues for meg for å innsjøy hvor mye jeg ikke får i mange av relasjonene mine. Og hvor uautentisk
Og jeg følte meg, og hvordan det skapte masse avstand til andre mennesker, og ikke minst forrakt. Fordi du blir også veldig frustrert av at du ikke, du føler at du liksom, du tar hensyn til hensyn, tar hensyn til hensyn, så du bare utsletter deg selv, blir helt grenseløs. Og så blir det sånn at veldig mange rundt synes jo det er veldig deilig, så de bare tar mer og mer. Og så innser du at de kommer aldri til å bli fornøyd. Og det her gjelder jo kanskje ofte en arbeidsplass.
barna dine, hvis du er grenselig for barn, som begge vi var. Altså, de forstår ikke det. De vil spise opp hele deg med samfunnet. Og det er ikke fordi de er slemme.
Men det er bare sånn vi mennesker trenger det. Og derfor bruker vi begrepet når vi jobber med få nå, du må lære deg å sette kjærlige grenser. Fordi vi mener at grenser er kjærlighet, både til deg selv, men også til andre rundt. For det det ender opp med hvis du går rundt grenseløst, er at du egentlig begynner å forrakte dem rundt deg som ikke er like mye i fåt som deg, og klarer å ta så mye hensyn.
Så på min del også endte det litt med at jeg bare ville ha vært med mennesker som var like mye fond som meg, for de skjønte jo litt. Og liksom, oi, du er kanskje litt sliten, og kanskje ikke jeg kan spørre deg mer. Men det er jo ikke en ansiktsmessig måte å leve livet på, og bare isolere seg, og bare ikke orke nesten å være en menneske, fordi du føler deg så oppspist da.
Og den strategien funker jo lenge for mange. Men det er noen ting, og kanskje derfor også, vi ser og erfarer selv at det er noe man i tillegg, man kanskje får en, ja, man begynner å jobbe, kanskje har en veldig ansvarsfull jobb, og kanskje kjenner og går mye foran på jobb, og så blir man mamma eller pappa oppå der igjen da. Det er liksom, man ikke kan bare trekke seg unna, man må på en måte,
forholde seg til de behovene og sin egen grønseløshet på en helt annen måte, for det er på en måte ikke noe å stoppe. Så det er ofte der man ser at de strategiene ikke går lenger.
Jeg får meg nesten et energifelt der det ikke er noe tydelig, ingen tydelig skylde mellom egen person og alt som er rundt deg. Det er der man setter grenser nesten, så du tar en linje rundt egen kropp og tar vare på seg selv inni der, men samtidig være med omgivelsene selvfølgelig. Veldig.
Det er jo litt av den veien tilbake da. Veien tilbake å finne igjen, begynne å utforske hva er egentlig, hva trenger jeg for å ha det godt? Hva trenger kroppen min? Hvilke behov har jeg? Og begynne å øve. For det er jo litt sånn, det er
Har jo gått i fån i ulike, i noen situasjoner. Jeg tror på hjemmebane så har jeg ikke vært det så mye før jeg fikk barn. Men sånn, ut med venner så var det det å skulle så når noen var så farlig, og opplevde det så farlig med, eller hvis noen ble sint på meg og opplevde det så veldig farlig, så i de situasjonene så var det veldig automatikk i at jeg
Alt var greit, og at jeg tunet inn på alle andre og prøvde å holde dem glad og fornøyd. Så jeg måtte jo begynne å prøve å finne kontakt igjen til hva egentlig er behovet min, for det var ikke sånn at jeg hadde noen bevisst forhold til det. Jeg ble gjort oppmerksom på det her av en venninne sikkert da vi var ti år. Det var sånn, du, du kan ikke si nei, sa hun til meg. Det var satt seg, jeg var sånn, hva?
Ja, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, for jeg hadde jo ikke lært det. Jeg hadde jo ikke den verktøyen. Nei. Det var jo mange år senere da jeg var inne på det, og jeg gjorde meg veldig oppmerksom på det. Jeg bare, ja, men hva vil egentlig du nå når noen ringer deg og er sånn, å, jeg trenger deg, nå trenger jeg at du går tur med meg for at jeg har det så vondt. Og jeg bare automatisk er sånn, ja, ja, ja, nå kommer jeg, nå kommer jeg. Og Ine bare, ja, men er det...
Er det greit nå da? Har ikke du behov for det her og det her? Og begynn å få lov til å utforske det. For det kjentes også så sant ut at det var det jeg ville. For det ga meg så mye følelse av verdi, og ga meg så gode følelser av det er kunst til å forandre. Men når man ser på det litt større perspektivet, og ser at, oi,
jeg har på en måte ikke tilgang til å si nei, så blir det et problem når den responsen egentlig kommer fra sånn, altså ja av frykt for det er litt så du sier, jeg tenker at kan være du hadde tatt det samme valget likevel men du tar det fra ditt stått sted i et trygt nervesystem og så ja, jeg ønsker å stille opp for deg men jeg gjør det, for jeg vil ikke for det jeg er redd for å si nei
Det er to helt forskjellige energier som driver det. Det blir der den voldsomme råvdriften kommer inn. Og som alle flestene vi jobber med har jo vært gått på veggen skikkelig, og veldig mange sliter med voldsom utfrihet, som både jeg og Ingrid gjorde, og jeg er 100% sikker på at dette var min største årsak til utfriheten min. Rett og slett liksom at immunforsvaret mitt ble så rasert og var så senket, for det var...
aldri rom for å hvile til meg. Da sier du noe viktig, for det tror mange som ikke vet, at det er en god kobling mellom nervesystemet og immunsystemet. En ekstremt stor kobling. Så det som vi ser for veldig mange, og som hjelper meg med det, er at når du ikke kan si nei, og når det ikke er trygt å si nei, og når du ikke har kontakt med hva du trenger og dine behov,
så fører det til den råvdriften, så for de aller fleste går det en vei der det er kroppen som begynner å si stopp. Kroppen, og det vi ser for mange, at det er en viktig heling der, altså den koblingen igjen, vi må begynne å behandle kroppen på en sånn måte så kroppen kan stole på at du er en trygg voksen som vil ivareta ressursene bærekraftig. Og det er så mange som har tøyd den strikken en gang, og
blir han noe litt bedre da. De har hvilt en stund og kanskje begynt å ta litt hensyn, vært sykemeldt, og så går han tilbake og gjør det på akkurat samme måte som før. For det er ikke trygt. De har ikke jobbet med å skape noe trygghet til å utvikle sin egen forhåndsrespons noe mer, eller de andre nervesystemresponsene også. De har ikke fått noe mer ressurser i nervesystemet sitt på å utgjøre toleransevinduet. Så det han aller flest av dem har da, det er nesten et slags lagret fraume i kroppen.
Når vi hjelper på denne måten i det hamsterhjulet, i dette tempoet, så går det jo jævlig dårlig. Så da bare gir jeg deg enda litt mer tilgang på ressurser. Mindre, men mindre tilgang på ressurser, for dette orker jeg ikke å være med på. Så det er mange som føler seg i en kjempefrustrasjon over at kroppen sier nei for dem. Og de føler at kroppen står i veia. Jeg følte sånn.
Jeg fikk infeksjon på infeksjon, det var ingen som skjønte hva det var, lavt immunforsvar, jeg måtte gå på sprøyta fordi immunforsvaret mitt var så lavt, ingen klare årsaker, så fikk jeg infeksjoner på det fordi jeg hadde så lavt immunforsvar. Og det tvingte meg jo ned da, det var akkurat som at kroppen min bare tvingte meg ned. Nå må du være i ro, du må være inn, du må kjenne inn, du må ta vare på deg.
Og det var så ubehag for meg å ikke kunne være den versjonen ute i verden som alltid hadde 150% mer energi enn alle andre, og var så hyggelig og grei og forståelsesfull. Og så det å liksom kjenne på mitt eget ubehag når jeg ikke kunne være hun, det var så smertefullt, skikkelig mørkt.
Og så mye frustrasjon knyttet til det, som vi møter dem vi hjelper opp, og dem vi skjønner seg, det er jo liksom følelsen av at kroppen er mot deg. Men det er jo ikke sant. Kroppen funker ikke. Jeg går til legen, tar noen blodprøver og finner ut hva det er. Ja.
Det er veldig der. Det er veldig på den liksom at kroppen min er, bare det her med kroppen ordner seg, så blir alt bra. Og så skjønner man kanskje ikke at den bakenflygende energien og kraften da har ført til at den her gassen og bremsen står på samtidig.
Og det blir voldsomt med ressursløsing inni kroppen. Sånn at det ikke er så mye overskudd til å reparere og forebygge og holde deg frisk og opplagt. Så mange opplever jo veldig mye utmattelse på grunn av det.
Det kan være problemer med å bli gravid. Det er mange konsekvenser dette får. Kroppen din har ikke nok tilgjengelige byggestener til å ta vare på deg. Og sørge for at du kan være frisk og være i overskuddet. Når vi er trygge og rolige, eller også for så vidt energiske, men opplever trygghet, så har vi tilgang på
en mye større restitusjon og reparasjon, immunforsvaret jobber mer kraftfullt til nytte for oss. Sånn at det å konstant være i en eller annen tilstand av dette her, vil jo etter hver dessverre gi en del utslag på ulike symptomer. Og de symptomerne er jo
faktisk en gave for kroppen. Symptomer er signaler, litt tegn på at her er det noen justering, her trenger vi å se på noe annet, her er kroppen prøve
med sine måter som den har å si fra til deg, gi signaler men fordi vi er oppvokst i en kultur der symptomer blir sett på som sånn det er noe vi bare må få bort der kan vi ta en parasett her skal vi prøve å bare få bort symptomet og ikke
er oppvokst med at vi skal gå i dybden og se hva er det kroppen prøver å si hva slags årsaker er det til at den sier fra på denne måten så får vi kroppen som bare sier fra kraftigere og kraftigere og kraftigere til slutt så har du på en måte ikke det valget lenger kroppen bare tar avdelsen for det nå må du ligge helt til det er og det er krevende ja og hva kan han gjøre da? ja, hva kan vi gjøre?
Ja, det har vært den responsen som vi kanskje har brukt mest tid på å forstå, er jo den erfaren responsen. De andre tre var litt mer tydelig hvordan man kan håndtere det kjemisk, hvordan skal vi endre kjemien på innsida. Men siden den her har litt gass og brems samtidig, så har den vært litt komplisert.
Men den største åpenbaringen for meg var når jeg innså hvor mye jeg bruker øynene mine på å tolke verden rundt meg. Så når jeg skal virkelig prøve å komme i kontakt med min fån, og kjenne noe jeg er mer bevisst på når den kommer, så lukker jeg øynene litt. For det automatisk hjelper meg litt mer inn. Så det å ta bort sansen, øyesynet da,
Og så legger jeg hendene på hjertet, eller hendene på kroppen. Trenger ikke å være på hjertet heller, men du kan bare prøve noe av, hvis du er med som lytter. Prøv å bare kjenne litt hva som skjer når du lukker øynene, og så legger du hendene på kroppen. Det kan gå til at det kommer opp et ubehag. Jeg trengte dette for å ikke bare være utadrettet på verden rundt meg hele tiden, men faktisk med å lukke øynene og prøve å se innover i meg selv. Jeg trenger å koble på pust.
Og når siden fåen er en av de, sammen med freeze kanskje da, som du mest diskonnekter fra kroppen og kroppens behov, så vil det med berøring hjelpe deg på å øke signalene fra kroppen og til hjernen igjen. Og så vil det være veldig nyttig å komme seg litt ned, hvis du har muligheten til det, slik at du har større undersøkelsesplatte til kroppen din, så vi får mer signaler fra underlaget og fra kroppen opp til hjernen, slik at du får mer tegn på hvor er jeg hen,
Så det kan være å stampe litt, eller å klemme litt på musklerne, sånn at man ser deg selv litt. Gjerne kom ned på alle fire, sånn at du har større kontaktflate. Så det er jo veldig praktisk. Men etter at du har fått litt inn forståelsen som jeg snakket om før, først må du bli litt bevisst på at du faktisk er mye i form. Og det kan være veldig nyttig å komme helt ned og ligge på magen, for å få kontakt med hele musklerne.
Forskjell av kroppen blir det veldig sårbart for oss. Forskjell av kroppen, der ligger alle de indre organene som potensielt kan bli skadet. Så det gir automatisk mer signal om trygghet til nervesystemet ditt, at du er holdt av noen ting, og du har større input fra underlaget og til kroppen. Og vi liker å jobbe med pust når vi ligger på magen, for da får vi mer kontakt med diafragma, og du får mer...
motstand mot magen som gjør at det er lettere å få kontakt med dyp pust uten at vi egentlig trenger å si det også så er det det som skjer med folk så det er jo litt sånn hvis du skal jobbe med det ut av når du ikke har det, det er jo ikke alltid at du får til å gjøre det på denne her maten, men sånn i akutsituasjonene så har det hjulpet meg veldig bare å lukke øynene, for det kan du stort sett alltid gjøre, og legge hendene på brystet og bare samle meg litt og lage et sånn lite skjold mellom meg og omverdenen
Så den lille øvelsen ligger jo i at hver gang du blir bevisst på at du helt på handler bare på bakgrunnen av den frykten, så skal du komme tilbake til deg selv. Tilbake til trygghet, tilbake til flyt. Og så handle derfra. Så det har vært en veldig viktig prosess i å gjøre det litt mer varsomt. Møte seg selv, for ofte så, det jeg har greid til å gjøre med våre skunder, er å hjelpe dem og guide dem inn på denne måten, og så møte den frykten.
Vi har ikke noe tro på å bare unngå det, men virkelig på bakgrunn av hvor mye ressurser du har i nervesystemet ditt, men gradvis møt den her mer og mer, og kanskje møt deg selv med skikkelig mye kjærlighet og forståelse, som du skulle ha ønsket at en trygg voksen gjorde for deg når du var liten og gikk i det her. Med masse varsomhet, bare sånn, ah, skitt, jeg skjønner at du er skikkelig rent. Jeg skjønner at du har lyst til å bare si ja med en gang, fordi det er ubehagelig at kanskje de ikke liker deg, kanskje du mister vennene dine, kanskje du
Sjefen blir sint på deg hvis ikke du gjør det her. Skjønn at det er skikkelig ubehagelig. Så vi bruker mye det, den indre dialogen, snakke til den delen som blir så redd. Og vi tenker at den delen kanskje gikk veldig i fond, så den trenger masse varsomhet og nysgjerrighet. At du ønsker å være med den og forstå den, sammen med denne kroppslige øvelsen. Og så har vi også...
Andre praktiske ting for meg personlig, så har yin-yoga vært en helt fantastisk praksis for å komme i kontakt med egen kropp igjen, med hvor det her ubehaget sitter i kroppen min, koblet på kroppen, og gjør litt det motsatte av alt det andre vi gjør i livet, som handler om at ting skal gå så fort. For i yin-yoga så handler det om å klare å være helt avslappet i hver eneste øvelse. Du skal slippe opp i spenningene i hele kroppen, så skal du la tyngdekraften jobbe med vevet ditt.
Det handler om å være tålmodig, å sitte litt med ubehaget, og være nysgjerrig på hva dukker opp. Men også det å være sånn, hvis du har vært veldig overstrekt og grenseløs, da ikke bare pushe gjennom, men faktisk gå litt tilbake hvis det har vært for stort ubehag. Så det har hjulpet meg veldig med å jobbe med grensesetting, og hvordan grenser sitter i kroppen min. Hvor finner jeg neien i kroppen min? Nei, det her er faktisk litt for mye. Ok, da må jeg gå tilbake.
Åh, ok. Det var godt å kjenne at jeg kan komme litt ut av det. Og så fint du sier det med nei i kroppen, for jeg har hatt noen inntil behandling som har syntes det hadde vært så vanskelig å si nei. Så jeg sa, prøv å si nei til meg da. Og det er så ubehag å bare si nei til engele og si nei til ingenting, men bare ordet i seg selv.
Og det sitter jo ikke her, for vi kan jo bruke stemmen og si ordet, så det er jo noe fra et kroppslyst, der det bare er sånn, nei, du må aldri si nei, det er farlig. Når vi jobber på denne måten med kroppen, og får så mye innput fra underlaget, og til kroppen min, til nervesystemet mitt, så får du automatisk litt mer stødighet.
Og det er jo også, jeg synes det er et magisk å jobbe ut, bare beint, og liksom skikkelig masse sanse, og ikke minst fordi at naturen tilbyr mye trygghet også da, og ro, og joring, sånn at du kjenner deg liksom mer sånn, åh, ok. Og jeg liker å tenke at jeg kan hente den stødigheten, og så har det også vært viktig å trene opp noe som vi bruker mye, som heter trygghetsanker.
Det er en øvelse hvor du kan finne ved å lukke øynene det trygge rommet inni deg, og kan komme tilbake til det akkurat når du trenger det. Når du har trent på det mange ganger, en visualiseringsøvelse, så kan det bli det motsatt av en trigger. Det kan bli en trigger for deg. Hver gang du legger hendene på brystet, så kommer det bildet. Så bader du nervesystemet i den kjemien, og du vet at du er trygg, og du kan handle fra det trygge stedet.
Å, så fint! Å forvandle det fra en trygger til en trygger. Å, dere er gode mor altså. Og det var jo litt som vi snakket litt på forhånd også, at hån er jo et ord som kanskje ikke en forstår så lett, for det er litt fremmed for oss. Og så finnes det egentlig ikke et godt ord på norsk.
Så jeg håper dere har funnet på et. Ja, det skal vi gjøre. Ja, det skal vi ta på all vei. Jeg tenker sånn, for deg som hører på nå, hvis du kjenner deg igjen, hvis du kjenner deg igjen, ok, dette er kanskje noe som er aktuelt for meg, som jeg trenger å se på,
hvis du starter med å identifisere litt hva slags situasjon er det på jobb, er det med barna dine, er det med venner, kanskje med foreldrene dine, finn ut hvor kanskje det her gjelder, eller kanskje ser du bare, oi, jeg er artig i det her, det her er jo helt sammenkoblet med min identitet. Men det kan være lurt å se litt, ok, her kan jeg ha noen fokus fremover, og som du sier,
at du kan faktisk da må du begynne å øve kanskje trenger du å stå med deg selv i speilet før du skal ha det møte på jobb og øve på hvordan takket er nei, nå hvordan skal jeg si frem at det her går ikke lenger før det møte du skal ha hvordan kan du faktisk øve på å si de ordene høyt det gjør vi til hverandre flere av dem vi jobber med også ringer nå trenger jeg å øve på å skal si det her og det å ha gjort
før, det gir deg tilgang på noe verktøy, sammen med at du har øvd på å regulere nervesystemet ditt, du har øvd på å finne igjen tryggheten, finne igjen roa gjennom de øvelsene som Inna sier, som med å legge hendene på brystet, med å puste, med å samle deg selv, så du i situasjonen kan finne noe mer tilgang til hva du egentlig trenger nå, hva du egentlig vil nå, hva er behovene dine, og så er det bare
Dette må vi øves på. Vi er oppvokst i en kultur som har fremelska denne egenskapen i oss, i hvert fall på mange områder. Det er ting som vi har hørt fra vi er lite med, at det er så fantastisk med sånne, når du penker på andre mennesker, når du setter andre over deg selv, det er sånn spor fra kristendommen, og hvordan denne verdien av å være litt sånn selvoppoffrende faktisk,
Jeg ligger ganske dypt i at det her, det å være et godt menneske, det å offre seg for andre, det å tenke på andre først, og vi oppvokste i en kultur der det har vært mye, nå er det jo noe som snur ganske mye, vi er gått fra å være i en kultur der det har vært mye autoritær måte å lede på.
Foreldrerollen har vært veldig autoritær, som også har vært fremprovosert mye for å få den. Men også skolesystemene har vært basert mye på at det er makt, og hvis man er under det som er øver, så skal man høre etter å legge seg litt flat, som vi får.
Så det å gi seg selv masse forståelse, for det er ikke noe rart at du ikke har denne greien, det er ikke noe rart at det her er skikkelig vanskelig. Du har fått høre så mange ganger at det er så behagelig å være med deg. Du er så fleksibel, og du tenker på alle andre, du er så snill, og du er så god. Jeg jobber alltid over tid. Du er så pliktig og fyldende og ansvarsfull og omsorgsfull. Ja, så vi trenger et sånt kulturelt skifte, hvor vi
er med å støtte hverandre. Så hvis du ser meg igjen, du har garantert mange andre rundt deg som har samme mønster, som du kan snakke med deg om, dere kan støtte hverandre i å forstå egne mønster i situasjonene. For vi trenger å normalisere det å ta vare på egne behov, det å komme seg ut av denne tilstanden. Vi trenger hverandre for det. Det er kjempeskummert å gjøre det alene.
Jeg vil oppfordre folk til å snakke sammen. Ja, virkelig. Gjør det her. Og hvis det er vanskelig å begynne å ta den samtalen, så kan jeg et godt tips være å sende denne episoden til noen rundt deg også. Kan ikke du lytte på den, og så kan vi snakke om det til sammen etterpå. Virkelig. Og jeg tenker jo også, som vi predikerer mye da, hvile. Altså det å begynne å praktisere hvile betyr jo veldig mye for å komme mer i flyt, sånn at jeg kunne liksom
ha litt mer overskudd til å se min egen formespons og gjøre noe med det. Fordi jeg har klart at fra et veldig uregulert nervesystem, hvor jeg var så utbrent og utslitt, så hadde ikke jeg tilgang på det. Derfor så jobber vi aldri med dette i første del av en heling av nervesystemet ditt. Vi jobber med det i ulike faser. Så dette kommer først inn på fase 2, etter du har lært å finne avknappen litt mer i kroppen først.
For hvis du ikke har noe avskudd, og ikke er noe, liksom, for å utvide toleransevinjen og noen ting, så er det vanskelig. For da kan det bare bli en sånn overvendelse over at du ser at du gjør det, men du har ikke kapasitet da, og ressurser. Og hvis den der gassen og bremsen er...
Ja. Utslett så må man ha hvile for å nesten begynne å putle byggene sammen igjen, eller kanskje få tegge en ny brems. Og der var det sånn for meg, det var den første handlingen av ekte selvkjærlighet jeg begynte med, var å kommitte til en daglig hvilerutine. Uansett hvordan jeg hadde det,
Og uansett hvor mye energi jeg hadde, så skulle jeg ha denne daglige hvilen. Og det var en lille pauserommet jeg skapt, hvor jeg på en måte vasket nervsystemet for stress, øvde på å skru av gass og brems, og bare virkelig fikk kontakt med kroppen igjen. Vi jobber jo veldig mye med det her med avspenning, hvor du på en måte er bestede i kroppen din, og skal øve deg på å slippe opp spenninga.
Så det er i hvert fall et sted å starte hvis du kjenner at jeg har jo ikke overskudd til å bygge meg, det er for skummelt enda. Start med en daglig hvile, og så som jeg redde å si, begynn å bli bevisst på alle områdene i livet hvor dette er aktuelt for deg. Ditt eget pauserom, det fikk meg til å tenke, før hette det pauserom rundt omkring på arbeidsplasser, nå går vi bare til lunsj. Ja, det er sant.
Som er inne og presterer der også. Som ikke har et pauserom sånn i fysisk tilstand. Så det å skape et eget pauserom i seg selv er fint. Veldig. Dette her er... Jeg undrer meg litt at det har vært så ukjent. Men det er i dagens samfunn med så høy aktivitet, så høy stimuli...
For litt sånn som du sa, først får man hvile for å få tak på det, og nå får man ikke hvile lett tilgjengelig som samfunnsstruktur er. Så det tror jeg nok også litt, som du sa, at den pandemi vi får nå, og det er nok på grunn av sånn som samfunnsstrukturen er, at vi får aldri løsninger.
vi får ikke noen gratis pauser lenger da de må vi ta, og vi må velge å ta de i kjærlighet til oss selv og før det så må vi kanskje bli trygg nok til å tørre å bare ta pauser trygg nok til å tørre å la det bli stilt trygg nok til å faktisk det jeg synes det vanskeligste er en ting jeg liker å pause men jeg er ikke alltid trygg nok til å ta de pausene fordi jeg
Jeg skal være med ungene, eller gjøre noe i huset, eller sende noe med jobb. Så det min største utfordring er å ta det for meg selv, eller bruke tid på det. For jeg har et eller annet følelse av at det får skje med meg selv.
Veldig enkjennelig, Anette. Mange av meg selv som kjenner på den. Så derfor var det for meg litt sånn jeg måtte bestemme meg fra det trygge stedet inni meg, den trygge voksnen. Jeg held på å bygge en større kontakt til den trygge voksnen inni meg som gir meg den bekreftelsen, eller som har tatt det valget for meg. Sånn at ikke det nå er på en avgjør hver dag. Nei, jeg måtte kommitte til den milerutinen. Og gjennom å få det liksom som en praksis, så kjente jeg at jeg utvidet toleransevinduet for å
Ok, for jeg gjorde det igjen og igjen. Du får den her repetisjonen da. Ok, jeg sto litt i det ubaget at etter middag har jo ikke skjedd noen gang hele dagen, men jeg går faktisk og hviler først. Det var ikke noe jeg gikk opp i hodet og skulle vurdere lenger. Det å ha bestemt seg for det bygde jo min tilgang til den trygge voksne der inni meg. Og du bygger jo også litt til litt til deg selv. At du er en som kan, du kan stole på deg selv da. Rett og slett. Så det har vært en sånn
skikkelig kjerne for oss, og det gjelder jo for alle næringssystemresponsene, uansett hva du er i. Ja, litt å tenke at det ligger viktig som om at vi skal gå på do og spise og sove. Det er faktisk helt minst behov av det. Men som bare har ramlet ut og blitt på et stempel som sånn ladeskap og unødvendig og sånn for gamle og syke og sånn
er det faktisk et grunnleggende behov vi trenger for at kroppen skal ha det godt. Vi trenger de her pauserne med stillhet. Pauserne våre har blitt fulgt med masse stimuli for hjernen, der vi ser på TV og scroller, selv om kroppen kanskje ligger og hviler, så er det hjernen som virkelig trenger den pausen.
Det er jo det vi prøver å rope ut, at du er ikke feil for at du vil det. Du er bare et helt vanlig menneske med vanlig menneskelig behov, og du tar ansvar for deg selv. Du er et bedre utgang på deg selv.
Når du faktisk gjør det. Jeg lurer virkelig på hva som har skjedd på verdensbasis med politikken, med konflikten, med alt vi ser. Fordi dessverre er det også sånn at politiske ledere i store maktposisjoner har ekstremt umodne nervesystemresponser. Som har umodne fight-responser og truer med
våpen og krig og alt mulig, og vi har andre politiske ledere da som kanskje går i fån fordi det er for uttrykt, og også direkte skikkelig farlig å stille seg i opposisjon til noen av de her farlige ledere. Tenk deg hvis alle hadde begynt å ta litt mer ansvar. Jeg mener at hvile er det her
Det er viktig våpen i den myke revolusjonen for at vi generelt på verdensbasis blir mer regulert og mer trygg. Og at flere har levd mer fra hjertet sitt. Og tatt mer gode valg for menneskeheten. Da vil du være kjærlig. Det er ikke sånn at du slutter å være omsorgsfull fordi du begynner å ta vare på deg.
Nei, du får et bedre regulert nervesystem og vil handle mer fra hjertet og fra den trygge statementen der, fra flyet, og ikke alltid fra fight, flight, freeze og sånn. Så tenk deg bare hvordan det kan påvirke hele verden. Jeg må bare si det, for det her stikk djupt av. Ja, jeg vet det. Og det er en sånn... Åh, hva han vet, hva det hadde medført. Ah, shit, altså. Så våre...
Ja, noe som kjennes viktig for oss nå, det er jo å samle folk. Vi må stå sammen i det, for det er sånn det kan oppleves trygge for nervesystemet. Hvis vi bare ser rundt oss og alle driver og springer i hamsruler og vi bare kjører på og er produktiv og holder på, så er det skummelt å stoppe. Men hvis vi er mange som stopper opp sammen, går i protest eller vil legge oss ned og hvile i protest mot hamsruler,
Så vi liksom to ganger i året. Det er det vi skal gjøre for en stor ting neste gang nå. Hvile på tett. Det hadde vært helt fantastisk. Vi ser jo vidt to ganger i året. Så i september også skal vi få med tusenvis. Så vi skal ha fokus på det her og legge oss ned og hvile og gjøre det med å ta vare på kroppen sin. Ta vare på, eller gi kroppen det den trenger. For vi skal ha det godt. Vi skal gjøre det sammen.
I noe vi kaller en myk revolusjon. Det er helt gratis å være med på, så vi håper bare du er inspirert til å... Jeg er med. Ja! Så bra! En myk revolusjon. Og jeg hadde Anja Hammarseng-Eddin som gjest her, og hun sa at vi måtte gå fra en prestasjonsrevolusjon til en restitusjonsrevolusjon. Så her er vi mange som...
våkne opp og skjønne dette her hvor viktig det er for oss selv og for andre men jeg tror også det der å få delt det godt så trenger vi jo være til stede i vår egen kropp med et mer robust nervesystem også så det starter med oss selv gjør det tusen takk for at dere ville være gjest igjen
Tusen takk for oss og for den så nærende samtalen. Ja, dette her er så viktig for å kunne mer forstå seg selv og ta vare på seg selv. For vi har stadig yngre uføre, folk utbrente, utslitte. Og så handler det jo ikke om at vi skal slutte å prestere eller være omsorgsfulle, men det skal komme fra et trygt sted i oss selv der vi
rett og slett har et velfungerende nervesystem. Vær god med deg selv i den prosessen med å nå ta tag i dette her, for det er øving og prøving og garantert noen feiling. Det er sånn vi lærer. Litt som dere sa, dere har hjulpet hverandre. Hvis du har noen rundt deg som kan være med på dette her, så er det også veldig fint.
Har dere noen siste helsetips å ta med på veien? Jeg synes jo det verdens beste helsetips er jo rett og slett å bare lytte til de signalene kroppen gir deg, og så justere etter dem. Så kanskje ikke det letteste å faktisk gjøre, sånn du kan ikke snu gjøre det etter tips som du bare kan, men jobb mot det.
og ta inn at faktisk kroppen din den vil være frisk den vil gjøre alt for deg den vet hvordan den skal komme seg tilbake men du trenger å få tilbake kontakten med kroppen din med de signalene og lære hva de betyr og lære å faktisk at det er trygt å begynne å følge og justere etter de signalene ja ja takk et for begge to, det blir jeg glad for
Når du holder på hele fond, let etter relasjoner hvor du kjenner at det er trygt å være hele deg.
Og virkelig, det har betydd alt for meg. At det var noen som kunne være med inni dette sammen med meg, og hvor jeg kan øve meg på å være mer menneske. For det tror jeg også vi trenger på samfunnsnivå. Vi trenger at det blir mer normalisert, at du ikke kan levere, prestere og være på samme måte hver eneste dag, hele tiden, alle fasene av livet. Vi trenger å normalisere det at vi har dager som er dårligere og dager som er bedre.
Og det gjør det veldig mye tryggere når du kan begynne å øve på alle delene av deg, og hele det mennesket du er, sammen med noen andre. For det er der jeg tror mye av ensomheten ligger, som er en kjempesort problem inni dette, og det som gjør det så skummelt. Sånn at bli med i flyt, eller med oss hvis du trenger andre, og ikke har de her relasjonene, eller finn andre forum,
Men først og fremst, let i den relasjonen du har. Hvor kjenner du at du kan være trygg og ikke minst avslappet? Vi har begynt å henge sammen og bare chille. Sånn som ungdommene gjør. Vi har øvd oss på liksom, jeg må ikke være utvilt av den beste utgaven av meg selv for at jeg besøker meg greit lenger. Når jeg kan komme, så begynner jeg bare å være litt sånn slapp. Og den beste utgaven av deg er jo den helt ekte, ærlige, fine. Ja.
Så ja til mer menneskelighet, og det trenger vi gjennom mer autentiske relasjoner. Ja, og være i sammen. Ikke via en skjerm. Nei, enig. Og det å nedregulere disse stressresponsene i sammen med noen er jo noe av det fineste som finnes. Og hvis en ikke har mennesker rundt seg, så kan noen skjæle dyre ham for dette her. Tur, jeg har også det. Så ja, absolutt.
Tusen takk for deres viktige arbeid. Og litt som dere sa, at hvis dette her gir resonans, og tenker at dette kan være vanskelig å få til på egenhånd, så har dere jo ulike ting en kan være med på. Og så anbefaler jeg å følge dere på Instagram, for der har dere mange gode kunnskap som dere deler. Og dere er veldig gode på å
Forklarer det veldig sånn enkelt så det ikke blir så komplisert. For mye av dette språket er jo nytt for mengen. Ja, tusen takk. Og så takker jeg også deg som har lyttet. Ha det bra! Ha det!