57. Trend nå: Optimistisk interiør

Tone, jeg mener det er en kjempetrend som jeg har lyst til å snakke om. Hvorfor, Herre? Jeg kaller det optimistisk interiør.

det er det ordet, optimistisk interiør, det vil vi jo ha. Ja, vil man ikke det? Og jeg sier at dette er ikke helt fra eget bryst, for å si det på den måten. Dette har smarte folk i større publikasjoner enn dette snakket om. Men at vi liksom som en stor tendenstone så går det mot, ifølge fagfolket,

At vi ønsker oss interiører og hjem som bærer en optimisme i seg, i form av litt mer lekende former, en fargebruk som løfter humøret, og hakker mer lekende løsninger enn hvis vi ser mange, mange år tilbake. Kan du si deg litt enig i det? Ja, og jeg er så glad for at vi skal snakke om dette, for jeg synes det er så viktig. Og det er liksom ...

Det er så deilig å se at det kommer bare mer og mer av det lekende. Det skal ikke være så utgivelig, det skal ikke være så konformt. Hjemmet vårt kan åpnes opp og være ...

være liksom lekent, men likevel så kan man ha en kanskje viktig middag rundt spisebordet med business forretningsforbindelser da, som du inviterer hjem til deg uten at det skal være veldig sånn strengt som stål liksom. Ja, og det her høres kanskje ut som en sånn litt noen skjev observasjon, men det er

er litt større enn som så til deg som hører på. Fordi dette med, når vi ser på tonangivende designere, hvis man skal se på hva som beveger seg, så må man jo også se på pengefolketone. Altså hvordan de mest eksklusive interiørene lages, og hvor de henter, når de henter inn interiørene.

interiørarkitekter og velger fra øverste hylle for å lage hjemmene sine så ser vi det også der og da begynner det på en måte å bli, da vet man at trickle down effekten blir ganske stor så dette blir noe vi vanlige folk også driver med og det man kan si da eller det man kan se er jo at når rikingene og toppnotts arkitektkontorene bruker dette litt bevisst i det de skaper

så kan man på en måte tørre å kalle det en tendens. Selv flotte, svære prosjekter

som tidligere kanskje hadde en sånn tung, maskulin pengeaura, ser nå hakke mer feminin og litt mer leiken ut. Ja, det er noe ved det som ikke er så konformt lenger. Det kan være fargen, det kan være en lampe, det kan være kunstverket. Vi ser en mye mer uhøytidlighet i et rom som før ville vært veldig klassisk tidligest.

Det du og jeg kaller kjedelige. Ja. Eller om vi kaller det det. Dette handler jo om store ting. Det diskuterer jo fagfolka. Når endrer ting seg? Når får vi disse tendensene? Kan man kanskje litt toppe meg og tenke at verden framstår kanskje litt uoversiktlig, har mye vi ikke vet, og så videre, og vi får det

tett med på oss hele tiden. Vi lever i en evig nyhetsstrøm. De pausene er vanskeligere å få. Da er det jo da sosiologer og journalister trekker frem dette at da blir hjemme enda viktigere. Å være den arenaen hvor vi får trukket pusten, kanskje trukket på smilebåndet, at vi omgir oss med noe som i hvert fall ikke tar oss som føles for hardt og kaldt.

rett og slett. Vi må ha den rammen rundt livet. Så det jeg tenkte å snakke med deg om, Tone, når vi liksom tillater oss å si at det er en tendens, så er det jo også at det er veldig kult, da. Det ser jo fett ut. Ja.

Det gjør det. Og da kan man jo si at det er alt fra de avrunda møbelene som jeg snakket om, som nå er jo det overalt, altså runde stolrygger, bollete sofaer, runde bord, ikke minst, og rare former på keramikken. Vi ser det overalt. Overraskende lamper, ting og ting som skjer. Men også dette med at vi opplever det kanskje som

Man kan jo kanskje si at det har en litt mer feminin energi, kan man ikke si det? Jo, og det liker jeg så godt. Den feminine delen i interiøret er mye sterkere nå. Vi tør å være mye mer feminine. Og jeg tror også det går litt på det myke vi trenger, det mykere, softere hjemme.

Hvis vi tenker et hjem fra 60-tallet, det var hardt altså. Det var liksom maskulint. Ja, hvis man blar tilbake i bonet, som er gøy å se fra gammelt, så er det jo strammere linjer hele veien. Og så kan man si sånn, er det maskulint? Ja, men hvis vi skal tenke på kvinnekroppen, er jo rundere. Så det er jo liksom de avrunda formene

Det tilhører den feminine verden, kan vi si. Så det føles mer feminint. Men jeg vet jo at du er veldig fan av den balansegangen. For alt skal ikke være rundt og bollet og rosa. Nei, det kan ikke være for mye av det heller. Det må jo være nyanser av alt her. Og hele huset kan jo ikke være veldig optimistisk i alle rom overalt. Det kan være små hint her og der.

Det er det jeg tenkte vi skal ha litt ned i dag. Hvis du tenker på klisjeen på noe sånn leket, så er vi jo over i barnehagen. Der er det jo klatrestativer, blått og gult og rødt. Det er jo laget for lek. Det er et veldig barnslig interiør av en grunn. Og så kan man tulle litt med sånne her, som jeg har noen referanser til, sånn ...

lekerommet på reklambyrå, liksom. De var jo tidlig ute med å ha sagt, ok, her har vi flipperspill, og her har vi rare møbler, og hvorfor trenger du å gå inn døra? Du kan jo gå inn vinduet, altså, den type ting. Det er ikke helt der vi skal. Vi skal liksom inn i interiøret som fremstår litt lettere og mindre høytidlig. Og hvorfor gjør de det? Hva er det vi adder i rom, eller hva er det vi tilfører i rom som føles litt sånn, ja,

Litt mer lekehjent. Ja, og litt mer optimistisk. Hva ligger i de interiørene? Det er kanskje fargevalg. Det kan være fargevalg. Det kan være pasteller. Det kan være en gul vegg. Det kan være en lampe som skiller seg ut i et kult objekt. Det kan være kunsten. Ja.

Det kan være stolen som bare popper opp og er skikkelig artig. Fordi jeg vet at du har en sånn grunnregel, og det er at alle rommene på en måte skal ha en liten overraskelse. Hva ligger i det på en måte? Der er vi litt inne i essensen, synes jeg. Ja, og det kan være kunstverket, det kan være dekoren, det kan være vasen, eller det kan være ...