‹ Tilbage til podcasts ‹ Er det noe liv?

6/22/2026

Louise Angelica Riise: "Jeg har skyldfølelse for at han er enebarn"

Louise Angelica Riise deler åpent om sin ADHD-diagnose og hvordan den påvirker hennes introverte natur. Hun snakker om utfordringene som alenemor for sønnen Colin, skyldfølelsen knyttet til at han er enebarn, og hvordan hun har etablert seg på nytt etter skilsmissen. Hun diskuterer også livet med David Eriksen og dynamikken i deres storfamilie.

00:00

Louise diskuterer liv, ADHD-diagnosen sin og hvordan hun navigerer tilværelsen som influencer og mor.

10:25

I denne episoden diskuteres livsendringer som følger med foreldreskap, forhold og hvordan tid oppleves forskjellig før og etter barn.

19:56

En mor reflekterer over sin kjærlighet til barna, utfordringer under pandemien, og bekymringer om å oppdra enebarn.

31:12

Livet med barn kan være utfordrende, men gir også ny innsikt og mestringsopplevelser, spesielt etter tøffe tider.

35:41

Hun reflekterer over sitt møte med David, hans familiære bakgrunn, og utfordringene ved å bli en del av hverandres liv.

Transkript

Nævnt i episoden

Person

Hovedperson i podcasten, snakker om livet som alenemor, ADHD-diagnose og forholdet til David Eriksen.

Diagnose

Diagnose Louise Angelica fikk, som forklarer hennes introverte natur og behov for struktur i hverdagen.

Tema

Sentralt tema for Louise Angelica, som har skyldfølelse for at Colin er enebarn og tilbringer mye tid alene med henne.

Hendelse

Den globale pandemien som var tøff for mange par, inkludert Louise Angelica og Jon Arne Riise, og bidro til bruddet.

Brand

Selskapet som produserer podcasten 'Er det noe liv?'.

TV-serie

TV-serie som David Eriksen og Louise Angelica Riise er med i, og som har gjort dem mer kjent.

Sted

Land der Louise Angelica bodde med Jon Arne Riise da han spilte fotball.

Livsstil

Begrep brukt for å beskrive Louise Angelica og Jon Arne Riises livsstil da han var fotballspiller og de flyttet ofte.

Deltagere

Gjest

Louise Angelica Riise

Vert

Ukjent

Sponsorer

Tui

Apple Pay

Point

Når man har mye å gjøre og man har noe å glede seg til, så er det litt lettere å gjennomføre de tingene.

En god observasjon om motivasjon og mestring i en travel hverdag.

Når man hører ADHD, så tenker man automatisk disse små guttene som er helt ustyrlige, som henger etter lamper i taket og er apkatter. Men for kvinner og jenter så er det noe annet. Vi blir nesten motsatt. Så det er på en måte at man blir sliten av sitt eget hode.

Viktig og oppklarende poeng om hvordan ADHD presenterer seg annerledes hos kvinner enn hos menn.

Når man får barn og etablerer seg, da er man låst. Man er jo det. Det er ikke noe hemmelighet det. Det blir ikke noe verre eller dårligere, men det blir helt annerledes, og det er greit å bare vite det.

En direkte og realistisk uttalelse om hvordan foreldreskap endrer livet og friheten.

Det er aldri lett å gå fra hverandre, og i hvert fall ikke med barn. I starten så er jo alt litt betent. Og så går det seg liksom til. Men man må ville det begge to, og man må jobbe.

Innsikt i utfordringene ved skilsmisse med barn og veien mot et fungerende forhold etterpå.

Jeg var takknemlig for absolutt alt [under graviditeten], og også de tunge stundene. Jeg husker jo på en måte de tre første månedene hvor man gikk og var mye kvalm, men så klarte jeg alltid å bare... Men herregud, jeg er gravid. Jeg klarte det endelig.

En rørende refleksjon over takknemlighet etter mange års prøving på å bli gravid, selv under vanskelige perioder.

Jeg tror at man kommer veldig langt med sånne brutale erfaringer. Så jeg er jo veldig glad for det i dag, for at jeg har virkelig vokst på min egen fortid.

Kraftfull uttalelse om personlig vekst og styrke som kommer fra vanskelige livserfaringer.

Man trenger ikke ha barn en gang, men med en gang man blir sammen med noen så begynner det masse [spørsmål om barn]. Jeg har blitt veldig mye mer forsiktig med å spørre noen om barn. Fordi at man vet ikke hvilken situasjon de står i.

Viktig råd om sensitivitet rundt spørsmål om barn, gitt hvor personlig og vanskelig det kan være for mange.

Påstande

Jeg er kjempeintrovert. Og så fikk jeg i fjor, eller var på utredning og fikk ADHD. Diagnosen.

Louise Angelicas personlige diagnose som forklarer hennes introverte natur og utmattelse.

Jeg føler ADHD nå, den siste tiden, har blitt mye mer omtalt og diskutert, og kommet frem i lyset. Altså, ADHD for kvinner, da.

En påstand om økt bevissthet og diskusjon rundt ADHD, spesielt hvordan det rammer kvinner.

Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke helt klarer å sitte lenge og gjøre noe konkret med sønnen min uten at jeg skal bli rastløs.

En personlig innrømmelse om utfordringer i foreldreskapet, delvis knyttet til ADHD og rastløshet.

Jeg tror Jon Arne har jo da i så mange år fått min fulle og hele oppmerksomhet, alltid, for jeg har jo typ sittet hjemme og ventet på at han skulle komme hjem fra trening, og nå har det kommet da verdens fineste lille baby som kanskje stjal litt mer oppmerksomhet enn hva han kanskje hadde tenkt.

En spekulasjon om hvordan et barns ankomst kan ha påvirket dynamikken i hennes tidligere ekteskap.

Når jeg ser tilbake på det nå, og når jeg vet at jeg har en kraftig ADHD-diagnose, så må jeg jo si at jeg kanskje er litt glad for at jeg ikke har enda en som jeg skal på en måte ha full fokus på.

En etterpåklokskap om hvordan ADHD-diagnosen påvirker synet på å få flere barn, spesielt som alenemor.

Jeg vet at hvis jeg vil være sammen med David, så skjer ikke det [å få flere barn]. Jeg er jo veldig innforstått med at han er mye eldre, og han er på et annet sted i livet. Jeg har jo heller ikke lyst på barn med en som ikke har lyst på barn.

En klar uttalelse om fremtidsplaner for barn i forholdet med David, og nødvendigheten av å respektere hans valg.

Lignende

Loader

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Hvis du har noen spørsmål, så kan du skrive dem i kommentarfeltet.

Er det noe liv her? Ja, her er livet dødt.

Er det noe liv, Louise? Angelica, rise. Det er liv i livet, hvertfall. Ja? Ja. Du har det fint? Ja, jeg har det fint, og det skjer veldig mye om dagen. Og så kjenner jeg at jeg har litt ekstra energi, bare fordi at nå er det snart sommerferie. Ja. Og den kan ikke komme fort nok. Nei, ikke sant? Det er alltid sånn rett før, så står man og tripper. Det er egentlig veldig, veldig, veldig mye jeg skal gjøre før den tid. Ja. Men

Men når man har mye å gjøre og man har noe å glede seg til, så er det litt lettere å gjennomføre de tingene. Jeg tenkte på det at du heter Louise Angelica Riese, for du var giftet med Jon Arne Riese. Nå er du sammen med David Eriksen. Når skal du hete Louise Angelica Eriksen? Ja, når hadde han i det hele tatt noen gang tenkt å gifte seg? Man har jo på en måte ikke vært sammen så lenge. Hvor lenge har dere vært sammen nå da?

Vi er vel på tredje året da. Åja, det er ikke lenger da. Nei. Men det er jo litt hyggelig å hete det samme som, fordi sønnen din heter vel også Riese, eller? Han heter bare Riese, ja. Ja, ikke sant? Men du har jo ikke vært så mye i podcaster, føler jeg. Nei, det er rett og slett fordi at jeg hører ikke på så mye podcaster selv. Jeg blir litt sliten av det. Blir du fortsatt overstimulert av mye prat? Absolutt.

Men sånn, er det litt introvert av deg, for eksempel? Kjempeintrovert. Og så fikk jeg i fjor, eller var på utretning og fikk ADHD. Gjorde det? Ja, diagnosen. Men du tar ikke en blodprøve og finner ut at du har ADHD? Nei. Det er jo på en måte, du må jo prate deg frem til det. Det er masse, masse, masse prat. Ja. Dypt. Man skal virkelig hente frem og grave og tenke og, ja.

Så det er mye prat. Men litt sånne vanskelige spørsmål også? Veldig. Det er ordentlig svart på hvitt. Har du noen gang vurdert å ta livet ditt? Det er i den grad. Rippe opp i kanskje litt gamle sår. Så den diagnosen den kom. Jeg fant aldri helt forklaringen på hvorfor jeg følte så mye, og hvorfor jeg alltid...

ble så sliten etter å ha vært sosial. Man bruker så mye av kreftene sine på å være til stede akkurat der og da, at etterpå så er man bare helt utslitt. Ja, jeg trodde ikke det. Jeg trodde det kanskje bare var å hete å være introvert. Jeg trodde ikke det hadde noe med ADHD å gjøre. Jeg føler ADHD nå, den siste tiden, har blitt mye mer omtalt og diskutert, og kommet frem i lyset. Altså, ADHD for kvinner, da.

Men når man hører ADHD, så tenker man automatisk disse små guttene som er helt ustyle, som henger etter lamper i taket og er apkatter. Men for kvinner og jenter så er det noe annet. Vi blir nesten motsatt. Så det er på en måte at man blir sliten av sitt eget hode. Nå kan det også...

Det stammer litt på at jeg er enebarn. Jeg har vært mye alene i oppveksten. Det høres jo helt forferdelig ut. Ikke sånn alene. Jeg hadde jo venner og var veldig sosial. Men etter inntid på kveldene, så er man jo alene sammen med mamma. Det er jo like det. Jeg synes det er veldig få folk jeg snakker med som er enebarn. For alle er sånn, er du enebarn? Stakkars deg. Jeg får veldig den fort da. Ja.

Jeg har egentlig glemt å introdusere deg da. Men det er jo mange som vet hvem du er, men du er jo overstakelig influencer og kjent nå fra serien Alle Elsker David. Jeg må også si at du har med deg hunden i dag, hvis noen lurer på hva den lyden bak der er for noe. Og så har du en sønn også, som heter Colin, som du så vidt nevnte. Colin er en veldig fin navn. Takk, jeg er veldig, veldig fornøyd med det navnet. Jeg tror ikke jeg har hannet.

Eller hørt om noe som heter Colin, faktisk? Nei, det er veldig få, faktisk. Hvordan kommer du frem til det? Da jeg ble gravid med Colin, så hadde jeg hatt lyst til å bli mamma i mange, mange, mange år. Var selvfølgelig veldig, veldig glad for at jeg skulle bli en gutt. Jeg føler meg litt som en sånn, jeg klær kanskje best å være guttmamma. Du er jo veldig jentet av deg. Ja.

Jeg kjenner deg jo ikke sånn, men det jeg har sett. Jeg er egentlig ikke det. Nei? Ikke min personlighet. Hvis man tenker ut av hvordan jeg kler meg, og at jeg er glad i vesker og høye sko og masse solbriller, men jeg føler personligheten min er mer litt tomboy, som er glad i fotball, liker å bygge Lego, kanskje.

også sitte og tegne og perle og alt det der, men nei, jeg føler at jeg kanskje er best som guttemamma. Ja. Hvis du sitter og tegner og perler, som vi snakket om litt i stad, blir du rastløs da? Skjeder du deg fort? Jeg gjorde, men ikke noe, eller ja, jeg har fått veldig mye hjelp i ADHD-medisin. Jeg tror jeg må ta på en ordentlig sånn sjekke, fordi jeg kan få fort det der at jeg...

at jeg blir så rastløs og kan fort slitte meg til jeg kjeder meg så sjukt fort. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke helt klarer å sitte lenge og gjøre noe konkret med sønnen min uten at jeg skal bli rastløs og føle at jeg setter den kanskje i gang og så skal jeg bare, mamma skal bare, skal bare.

for da tenker jeg at nå må jeg gjøre noe annet mensfor jeg blir så rastløs det er veldig mange settinger som har med Colin å gjøre at jeg bare er så takknemlig for at jeg fant ut av dette her og at jeg går på medisiner og jeg merker en så stor endring ja ok, det tør til som nå jeg må bare sjekke meg en gang herregud men hvor gammel er Colin da?

Han blir syv nå i august. Men fordi du sa du hadde lyst på barn lenge, men du fikk jo barn relativt ung da. Eller ja, midt på snittet kanskje. Du var rundt 30, eller? Ja, 31. Jeg ble jo sammen med Jon Arne da jeg var 21 eller 22. Og vi giftet oss da jeg var 24, så ganske ung da. Men hadde du lyst allerede da? Nei, ikke så tidlig. Vi hadde jo alltid snakket om det, men vi levde et veldig sånn...

jeg liker ikke å bruke det ordet, men litt sånn jetset liv, fordi han spilte i så mange klubber, så vi flyttet jo nesten hvert år. Og det var jo på en måte ganske store avstander fra land til land til land.

som gjorde at jeg den gang tenkte at jeg er glad for at vi ikke har barn nå, så vi må ta med oss på dette flyttelasset. Var du ofte med han til de landene, eller hadde du et avstandsforhold? Nei, jeg var alltid med. Så det som er når man er sammen med en fotballspiller, det er det man ikke tenker over, det er at når de signerer en ny avtale i en ny klubb,

så skal de typ være på trening dagen etter. Så alt skjer veldig fort. Så det er på en måte opp til oss gjenværende å pakke ned livet og flytte. Så det er jeg en pro på. Så det blir jo ja, man renser titt og ofte gjennom, og så gidder man til slutt ikke typ etablere seg så mye i nye hjem da, for man vet at vi

Vi skal sikkert snart flytte uansett. Men du som har vært litt introvert, hvordan har det vært for at vi vender oss til nye steder? Det har vært helt supert, for jeg har holdt meg veldig mye hjemme. Jeg husker visse steder, som da vi bodde på Malta, og da vi bodde på Kypros. Da visste man at det nok ikke blir mange år her. Så da gadder.

det er rett og slett ikke brukt så mye tid på å prøve å finne meg nye venner. Jon Arne hadde jo en litt sånn morsom forhold, for han hadde veldig mye dårlig samvittighet for at han på en måte tok meg litt bort fra det livet jeg hadde med venner. Så vi har alltid hatt en litt sånn morsom greie med at vi er også beste venner, og så må han gå litt inn i en sånn tullete rolle og være...

min, altså det er jo liksom gay BFF, hvor vi kan snakke om alt fra de nyeste trendene til den og den kolleksjonen med sko, eller... Ja, for du må jo ha de pratene også, liksom. Ja, som at beklager hvis det er kjedelig, men dette må du bare sitte og høre på, og så må du...

Kan du være mann og kjæreste etterpå? Men det synes jeg man kan forvente når han drasser deg ned til Malta, eller hvor det var. At han må ha sånne ting må han stille opp på. Ja, men jeg var jo ikke så mye alene sånn sett. Men når han var på trening, hva gjorde du da?

Ja, da rydder man, eller vasker, eller går seg en tur, eller drar og handler, eller lager noe god lunsj. Men de er jo ikke så mange timer på trening hver dag. Nei, så dere var mye sammen? Ja, ja. Men er du glad for det nå at du har fått oppleve det å ha vært så mange steder da? Ja.

For etter man får barn og etablerer seg, da er man låst. Man er jo det. Det er ikke noe hemmelighet det. Det blir ikke noe verre eller dårligere, men det blir helt annerledes, og det er greit å bare vite det, tenker jeg. Ja, men nå som man har begynt på skolen, så føler jeg meg veldig låst, og jeg har låst meg her med vilje, altså. For det er altså så stor omveltning for dem, fra barnehage til skole, og det å

komme inn i et sånt nytt miljø med bare større barn. Det tar tid. Det tar tid for oss foreldre også. Det er mye mer oppfølging. Jeg husker veldig godt at barnehagen på et eller annet tidspunkt sa at det er fint om man kan bli levert senest halv ti hver dag. Vi tok det veldig chill hjemme, og så tuslet vi ned i barnehagen etter hvert.

Så den friheten blir man på en måte litt fratatt. Også det med å kanskje droppe barnehagen på en fredag, så man får lang helg på hytta og sånn. Men den er over nå på en måte. Den er veldig over. Men husker du tilbake før du fikk barn at du tenker at, herregud så mye tid man hadde, at man ikke brukte tiden mer produktivt? Ja.

Jeg kan se tilbake på det nå, for nå synes jeg tiden går skremmende fort. Så hvis man ser tilbake på den tiden ...

Ja, nei, da hadde man liksom bare uendelig med tid. Men var du mye alene med Colin i starten? For jeg ser på meg at det var mye trening og mye jobb på journalen også da. Ja, altså i starten så var det en del alenetid, og jeg tror ofte at veldig mange menn føler seg kanskje litt sånn...

litt ubrukelig det første året, for disse babyene er så avhengige av mammaen sin. Jeg tror heller aldri Jon Arne har spilt så mye golf, eller gått så mye på rulleski, eller hatt så mye ekstra treninger. Du slår aldri feil av det. Nei, men det gjorde på en måte ikke noe, fordi jeg elsket å ha

Colin, for meg selv. Ja, gjorde du det? I starten, det var helt komisk å høre på ham da. Da kan vi nesten sånn småkrangle litt om, nei, nå er det min tur til å ha han. Nei, nå vil jeg holde han. Ok, for kranglene pleier ofte å være omvendt. Ja, nei, vi var veldig på at, nå har du gjort, nå vil jeg, nå er det min tur. Ja, men det er jo ikke sånn at du har det.

Men det er jo en hyggelig krangel. Ja, absolutt. Det er jo bare fint at man krangler om hvem som skal holde han eller bære. Men jeg tror jeg tok han veldig mye det første året, fordi Jon Arne også tilbudte seg å hjelpe til på nettene. Men ikke utover treningen hans, så var det så mye våken på dette? Nei. Han er... Noen er jo helsesypermennesker da. Han er et sånt menneske som han trenger ikke så mye søvn og...

aldri vært sånn, egentlig. Ja, jeg misunner det så mye. Du ble jo sammen med Jon Arne da han var veldig, veldig kjent da. Han er fortsatt det, men sånn, været forholdet kanskje mange har en mening om. Jeg var veldig spent da vi skulle treffes, liksom, første gang. Og husker at det var veldig, da hadde jeg på en måte ikke noe inntrykk av han annet enn hva pappa hadde sagt på forhånd.

Men jeg husker jeg veldig tenkte over i etterkant av det første, på en måte den daten vi hadde, at jeg følte meg nesten litt sånn ille til mote for at han hadde bare spurt masse spørsmål om meg, og var veldig interessert i meg, så jeg følte at «Gud herre, jeg sitter og nesten bare prater om meg selv hele den daten».

Men det er jo gjerne ikke et sånt inntrykk man kanskje har av Jon Arne, for at han... Det er jo, altså, fotballspillere er jo kanskje litt egoistiske og veldig glad i å prate om fotballkarrieren, og han gjorde ikke det. Og så...

vet jeg jo med meg selv at jeg egentlig er en veldig introvert men det var akkurat som at jeg ikke var det rundt han da men en mann som stiller masse spørsmål, det har han ikke møtt jeg tror jeg nei, sjelden var det nå overgjør jeg litt, men jeg føler spesielt sånn, jeg har mange veninner som er single og de sier sånn, altså menn stiller ikke et jævla spørsmål liksom, så jeg kan jo se for meg at hvis det plutselig er en mann som man tenker kanskje egentlig er veldig veldig selvopptatt og sånn, og så

stiller deg masse spørsmål, at man blir litt sånn, oi, hva skjedde her da? Har du reflektert over det sånn at det var rart å bare komme inn og plutselig bli kjent på veldig kort tid? Og det blir jo lage tv-serier om det, og jeg husker det, I never forget, altså. Det er jo en brutal overgang, og Jon Arne er jo på en måte en som kanskje hadde

Ikke det beste omdømmet fra før av. Gikk det utover deg da? Det gjorde det nok. Man blir jo kanskje litt sett på som en duo. Men jeg husker at jeg synes veldig mye av det

var veldig sånn ondskapsfullt. Følte at jeg ble veldig beskyttet, og jeg så jo på en måte en Jon Arne som jeg skjønner ikke alle ser. For alle har kanskje hørt, eller sett, eller lest om han, men ikke blitt sånn ordentlig kjent med han. Og da er han tvers gjennom bare snill og god, og vil alle rundt seg bare godt. Og så kan jeg skjønne

at folk har det synet på han som de har. Fordi at han ...

Var veldig ivrig på Twitter en periode, eller ja, i noen år, hvor han skulle dele absolutt alle meninger om alle alltid. Og det er egentlig stikk motsatt av meg. Fordi jeg kan også ha mange meninger, men jeg har ikke så behov for å ytre alle meninger for alle å lese. Nei.

Jeg har det egentlig best med å bare holde det for meg selv. Så vi hadde noen sånne diskusjoner hvor jeg måtte be han om å bare trekke seg litt tilbake. Men det, altså, nå kjenner ikke jeg han i det helt, men jeg har inntrykk av at han, nå har vi jo sett han litt også i Alle elsker David, og jeg synes han virker som en veldig sånn

sympatisk, snill fyr, og at dere to også har et veldig fint forhold nå, i dag. Jo da, det har vi. Den veien dit har ikke vært enkel. Det er jo aldri lett å gå fra hverandre, og i hvert fall ikke med barn. For da var Colin ganske liten. Han var ganske liten. Var han baby?

Han var ikke baby, men han var ganske liten. Kanskje to, to og et halvt. I starten så er jo alt litt betent. Og så går det seg liksom til. Men man må ville det begge to, og man må jobbe. Men når begge på en måte har...

hovedfokus at vi vil det beste for Colin og vi vil at han skal kunne vokse opp så at foreldrene ikke er sammen men at de er gode venner sånn at han aldri skal på en måte straffes for at ikke vi fungerte sammen så jeg føler jo også at jeg har svelget en hel del kameller underveis men man må kanskje det

Ja, fordi du er i en litt lik situasjon. Du sa tidligere at dine foreldre gikk fra hverandre da du var...

Det er litt barn, og du er enebarn også. Så det blir jo liksom samme historie. Det er veldig ironisk, for da jeg fikk Holland, så var jeg veldig på at, åh gud, jeg må ha en til, for jeg skal bare ikke ha en sønn som er enebarn. Og så går man liksom i de samme fotsporene som foreldrene, både på det, og på det, og på det. Så jeg tenkte, pader, jeg skulle jo bryte det mønstret.

Jeg går og har veldig mye skyldfølelse for at han nå ble... Altså, han har jo ikke en barn. Han har jo halv søsken. Men ja, vi er jo ikke helt det samme. Så mye skyldfølelse for det. Mye skyldfølelse for at han nå har jo bodd mesteparten av tiden med meg alene. Hvor jeg på en måte måtte være litt mamma og pappa. Så jeg har på en måte...

for mitt eget hjertesindel gått og vært veldig mye lei meg for det. Men så har jeg også tenkt, jeg klarer liksom å hente meg inn og tenke, herregud, tenk så privilegiert jeg er, som har sønnen min rundt meg hele, hele tiden. Og fordi jeg da er litt pappa for han også, så knytter vi et veldig unikt bånd da. Som gjør det at jeg kan virkelig si når han

bli stor, at jeg var der hele veien. Men hadde du lyst på flere barn i utgangspunktet, eller var det at du kun ville gi han et søsken? Hvis du skjønner forskjellen. Ja, altså det er faktisk et veldig godt spørsmål, fordi jeg elsker barn, og jeg tror nok jeg kunne tenkt meg et barn til, fordi jeg elsket liksom

Hele settingen. Jeg elsket å gå gravid. Jeg elsket å ha baby. Jeg elsket liksom hele pakka. Elsket? Elsket det. Kan det hende at det...

at det er sånn du husker det, og det er veldig bra, men at der og da kanskje ikke du gjorde det? Eller følte du helt inn at du klarte å nyte det? Jeg gikk veldig mange år og prøvde å bli gravid. Så da jeg først ble det, så var jeg bare så takknemlig. Og jeg var takknemlig for absolutt alt, og også de tunge stundene. Så jeg kan jo se tilbake på det, jeg husker jo på en måte de tre første månedene hvor man gikk og var mye kvalm, men så klarte jeg alltid å bare...

Men herregud, jeg er gravid. Jeg klarte det endelig. Du var så lykkelig i det. Så jeg var bare så lykkelig for at jeg fikk det til, eller vi fikk det til til slutt, at man ikke lov å si at det var fælt. Nei, det kan jeg se for meg annerledes da, ja. Så jeg nøyte nok veldig. Men ja,

fødselen var hard og brutalt. Det skal man ikke lyve om. Men, nei, så det om jeg ville hatt et barn til, ja, det tror jeg nok, hvis vi hadde holdt sammen. Men selvfølgelig, hvis det begynte å gå litt dårlig allerede etter ett-to år, så er det jo... Ja, for koronaen kom jo, vet du. Den splittet mange par. Den var tøff for mange. Og den var tøff for oss. Så en ting er på en måte å være...

innlåst i et hus, men når det er litt dårlig stemning, og da ha en baby. Ja, vi hadde jo ikke lov å gå trilletur en gang, så vi sto jo på skift ut i hagen. Så jeg husker bare at alt ble litt tyngre og vanskeligere, og man går oppover hverandre. Jeg fikk jo du se for meg kanskje det hadde tatt litt bedre, fordi du har jo også par som

jobber åtte timer hver for seg på forskjellige kontorer og møtes bare til middag og så vidt, og så det er det. Men dere har jo vært vant til å være kanskje litt tettere enn andre giftepar, med at du følte etter ham der hvor han dro, og dere sa at dere var veldig, veldig mye sammen egentlig. Men i pandemien så ble det for mye. Ja, og jeg tror bare at dette her har jeg bare tenkt. Jeg vet ikke om det stemmer, men Jon Arne har jo da i så mange år

fått min fulle og hele oppmerksomhet, alltid for jeg har jo typ sittet hjemme og ventet på at han skulle komme hjem fra trening og nå har det kommet da verdens fineste lille baby som kanskje stjal litt mer oppmerksomhet enn hva han kanskje hadde tenkt men om jeg ville ha flere barn på grunn av at han ikke skulle være enebarn

Nei, det tror jeg nok ikke. Men det hadde gjort ekstra godt for hjertet mitt at han ikke skulle vokst opp alene og hatt mange alenestunder på rommet sitt. Han må leke selv. Sånn som oss. Sånn som vi måtte. Jeg har helt oppriktig, tror jeg i hvert fall nå, så har jeg ikke lyst på flere barn. Men jeg har...

Ikke så veldig lyst til å ha hver enebarns greier, for jeg hadde det selv, så jeg har veldig lyst til at sønnen min skal få et søsken. Men da blir det kun på grunn av han, da. Ja. Da må man offre ganske mye. Ja, da må man offre mye, for da er kanskje ikke det det beste utgangspunktet. Når jeg ser tilbake på det nå, og når jeg vet at jeg har en kraftig ADHD-diagnose,

så må jeg jo si at jeg kanskje er litt glad for at jeg ikke har enda en som jeg skal på en måte ha full fokus på. Det er klart, hadde man hatt en mor og en far i noe samme tak, så hadde det jo kanskje vært betraktelig lettere da. Men hva er grunnen til at du til at det ikke er 50-50 for eksempel? Eller har det litt 50-50 i ordning nå? Nei. Jeg tror nok grunnen har jo

i hovedsak vært fordi vi bodde i Tønsberg da vi gikk fra hverandre, og så flyttet jeg til Bærum. Så hadde jeg jo et håp om at han flyttet etter etter hvert, men så ble han jo fotballtrener da i Tønsberg.

Så det er at han har vært langt borte da? Han har vært langt borte. Så det har jo på en måte vært hovedgrunnen til at han ikke har Colin. For det er jo den ene barnehagen han skal gå i. Så da blir det veldig langt å kjøre...

Barn skal jo ha rutiner på en måte. Vi var veldig enige om at vi gjør det sånn. Men jeg tipper jo han ser jo sønnen sin, håper jeg. Det er jo helger og sånne ting, og ferier. Men det er det igjen, ikke sant? Skolen gjør det hakket vanskeligere. Så da blir det liksom helger. Men hvordan er det når kallen er borte hos ham en helg? Klarer du liksom bare sånn, åh, nå skal jeg kose meg? Eller er det veldig rart når du har vant å ha han så oppe på deg hele tiden? Da klarer jeg å kose meg igjen.

i hjel. Ja, så bra. For jeg har veldig god samvittighet for at jeg følger opp i ukedagene og mange helger også. Så den ene barnefri helgen jeg har i ny og ned, da makser jeg. Det er bra.

Hvis du vil, reise med Tui. Med Tui reiser du så, som du vil. Som familie, til to eller bare alene. Fleksibel, sikker og alltid med det gode følelsen at noen er der, når det kommer til det. Gestalt med Tui ulaft helt på dine ønsker. Hverdagen i reisebyrået, på tui.com og i appen.

Men, for du var jo single en liten periode da. Var du redd for liksom, nå er jeg blitt single, jeg har et barn på slep, hvis du skjønner? Det var en veldig stor omveltning for meg å plutselig sitte med et barn alene, midt oppi en skilsmisse, og så flytte til et sted hvor jeg ikke kjenner noen, hvor jeg nå må etablere meg på nytt.

Men denne gangen alene med et lite barn. Hvorfor flyttet du til Bærum da? Var det fordi du kjente området, eller har du vokst opp der? Nei, det var rett og slett fordi jeg var litt sånn...

og kom meg ut av det vårt felles hjem. Og så forelsket jeg meg veldig i området, og at det var en barnehage i nærheten. Altså, leiligheten var ganske gammeldags,

Så da kunne jeg få boltre meg løs med et opppussingsprosjekt. Å finne et opppussingsobjekt, det gjør jo at man med god samvittighet kan pusse opp. Og det ville du? Ja, jeg tror det ga meg litt noe glede seg til å se frem imot. Men jeg husker at jeg tenkte at ...

Det er mye. Det er mye å ha en toåring og også da skille seg og gå gjennom en sorgprosess. Men samtidig så kan du ikke det, fordi...

du har et barn fulltid som er 100% avhengig av deg. Det høres helt brutalt ut. Det var faktisk ganske brutalt, og når jeg ser tilbake på det, så husker jeg bare at det krevde så mye av meg å bli strukturert, fordi han skulle ha med seg matpakke i barnehagen hver dag, så jeg kan jo ikke ha glemt å kjøpe brød, for at

når han har lagt seg, så kan jeg jo ikke dra fra han. Så når jeg ser tilbake på at jeg også da hadde en sterk ADHD-diagnose, så ser jeg jo det at det bare krevde litt ekstra å på en måte huske alle disse tingene, og følge med og prosessere da man prøver så godt man kan å etablere seg på nytt. Så jeg husker det var ordentlig tungt, og fordi jeg da

havnet ute i bærum og ikke hadde noen rundt så satt jeg jo hver kveld etter han hadde lagt seg da rundt syv da, alene hver kveld så det var veldig ensom tid faktisk ja, det kan jeg tenke meg, selv om du på en måte jo da, jeg kos meg alene, men da ble det nesten litt for mye alene tid, for at jeg skjønner at ikke hvem som helst kunne komme ut og besøke meg hver kveld for at jeg ikke skulle sitte alene, men

Jeg satt meg i en litt sånn fight through mode og tenkte at dette her har du på en måte forårsaket selv, at du valgte å flytte til et sted hvor ikke du kjenner noen. Så jeg gikk gjennom mange prosesser samtidig. Jeg hadde jo heller aldri vært mamma før.

så det var en læringskurve da som ble veldig brå og brutal og to år og du har en gutt jeg synes jo det krever mye og jeg har jo en partner som kan hjelpe meg og jeg synes fortsatt at det er mye da så jeg kan bare se for meg hvordan det har vært for deg og det var da jeg tant liksom ut det der med pader altså hvorfor klarer ikke jeg å sitte lenge og

Å leke med disse bilene og herregud som vi kjørte rundt og rundt og rundt. Jeg tenkte, hva er det av meg som jeg ble veldig rastløs. Men det kan også ha vært litt sånn,

Jeg tror det var en dårlig kombo. Absolutt. Det er jo stressen å være gjennom en skilsmisse. Så jeg kan også prøve å tenke at når jeg kjenner at jeg blir rastløs, sånn at det kan nok være noe som er inni meg, en stress, så at man da ikke takler det der og sitter helt stille og gjør en ting. Det blir man liksom bare helt sånn, nei, det her går ikke. Men man lærer jo på the hard way, og jeg tror også at jeg hadde...

godt av det. Fordi det ga meg en sånn kjempe mestringsfølelse. Nesten daglig. Jeg tenkte liksom, dette her går bedre og bedre. Og så begynner man å komme inn i rutiner som gjør det at selv om man er to

så merker jo han også at vi gjør det samme hver dag, vi vet hva vi har å forholde oss til. Og han blir liksom tryggere på stedet vi bor, og i barnehagen, og ja, jeg

bevege meg også litt ut av den komfortzonen hvor jeg tar litt instil og blir kjent med noen andre møter i barnehagen som gjør at da kan vi ses etter barnehagen og barna kan være på lekeplassen så det er spesielt noen som tok veldig vare på oss det var jo i det boreslaget så tror jeg det var 90% småbarnsfamilier og de 10 resterende prosentene var pensjonister

Men tror du ikke når man blir mor så ser man mye mer andre kvinner? Jo. Du liksom skjønner hva man har vært gjennom, hvertfall bare sånn man kjenner selv og krever det der når man bor med en partner og har barn, og så ser man deg som er alene så får man jo lyst til å hjelpe deg. Ja, altså man blir veldig sterk, og jeg tror at man kommer veldig langt med en sånn brutale erfaringer. Så jeg er jo veldig

glad for det i dag, for at jeg har virkelig vokst på min egen fortid. Ja, det kan jeg se på meg. Du blir den klapp på skulderen at du har klart å komme deg gjennom det her, altså. Men hvordan møtte du David da, på det hele? Det tok noen år, og det tok... Han var vel den første som du har vært et ordentlig forhold i etter kjølespissen? Nei, det var vel egentlig bare når man har...

sittet hjemme veldig mange kvelder veldig lenge, så blir man jo litt mer mentalt klar for både å date, men også bare komme seg litt mer ut og være litt sosial. Jeg trenger ikke å være veldig mye sosial, men jeg kan leve lenge på den ene kvelden jeg får inn i og ned. Så vi møttes egentlig på en kinopremiere.

Og før de åpnet dørene inn på den kinosalen, så ble man bare stående og skravle litt. Så etterpå så var jeg faktisk nesten på vei inn i en taxi med venninnen min som da måtte hjem.

Men jeg hadde jo egentlig barnefri, og skulle ikke til jobb dagen etter. Så jeg var litt keen på å dra videre. Så jeg var veldig glad for at det er en som heter Sebastian Solberg, som jeg vet ikke om han fikk en liten visk i øret fra David, men de var i hvert fall på vei inn i en annen taxi. Og så roper han, Louise, drit jo dra igjen, bli med oss videre! Og så tenkte jeg bare, ja! Så ble vi sittende og pratet,

Og vi ble sittende så lenge at det stengte. Og da dro jeg hjem, og så tenkte jeg bare sånn, her er et sånt menneske igjen, som jeg satt og pratet så åpent med, så lenge.

Og det er ikke så ofte jeg treffer sånne. Så da vekkes det et eller annet i meg, da blir jeg nysgjerrig. Så tok det ikke så lang tid før vi avtalte at dette var jo veldig hyggelig, la oss treffes igjen. Så da inviterte David meg hjem. Og jeg lurer på om det var da han kanskje inviterte meg hjem på en sånn trerettersmiddag. Ok.

Med en liten vri. Jeg har sagt at jeg ikke er så glad i

Så da har han kokulert sammen en treeretter med ting som han vil at jeg skal smake på. Hva var det? Sjøkreps. Og så var det en trøffelpasta. Å, det er det stygg ut av. Og det var også kaviar. Ja. Hva synes du nå da? Jeg er fortsatt ikke så veldig glad i kaviar, men jeg husker at jeg tok...

Jeg synes jo på en måte denne pannekakken er veldig god. Jeg tok litt kaviar og dynket i rødløk. Men du kom jo inn i en ganske stor familie da. Ja. Det har vært mye snakk om at det er aldersforskjell, at han har en datter som på en måte, nå ser jo du mye yngre til den alderen da, så dere ser kanskje enda mer like ut i alderen enn det faktisk er. Men hvordan forholder man seg til det å plutselig han skal bli en slags stefar for din sønn, og

og du skal på en måte få et forhold til hans barn. Jeg tror ikke det var så naturlig for han å plutselig få en så ung liten gutt med på kjøpet. Så jeg husker at han i starten kanskje holdt litt igjen, og var litt reservert, og gikk mange runder med seg selv om

om dette var liksom det smarteste valget å bli sammen med en sånn ungen som de kaller det og med en så ung sønn med på kjøpet.

Om han egentlig var klar for det? Var han klar for å på en måte... Jeg tror ikke han visste hva han begav seg ut på heller. For han forstod jo tidlig at jeg hadde Colin 100% av tiden. Mm.

Så jeg hadde også veldig forståelse for at jeg kom med litt bagasje. Så det var nok mer naturlig for han at vi traff hverandre en gang i ny og ned når jeg hadde barnevakt. Men naturligvis mer naturlig for David å bli en bonuspappa for Colin enn at jeg skal bli en ny stemor for en som nesten er på min egen alder. Ja.

Men nei, det var jo på en måte ikke bare barna som han skulle bli kjent med. Det var jo et helt kontor også. Så han hadde jo... Han har en pakke han også. Han har en fin gavepakke han også, altså. Ja.

Ja, for du sier liksom at jeg har jo bagasje, men du har jo bare sønnen din. Han har jo også hatt to barn som har bodd veldig mye hjemme hos han, virker det som. Som kommer og går når de vil, og det er ikke så voksne barn. Han bor der.

Hele tiden. Andrea har flyttet ut med Lukas, bor der hjemme. I en egen hybel da. Ja, det har han jo barn. Ja, han har jo barn hjemme han også. Så per dags dato så har vi fortsatt ikke hatt sånn kjempe mye alene tid sånn i det daglige. Vi er jo storfamilie til rundt middagsbordet hver dag. Men du som er så introvert, hvordan klarer du dette her? Eh...

Jeg blir sliten. Det er jo en gøy gjeng du har kommet inn i da. Absolutt. Jeg føler meg veldig privilegiert. En ting er at de jobber for David, men de gjør veldig mye sosialt. Så er jeg veldig heldig å få være med på veldig mye. Så da føler jeg at nå får jeg ordentlig tatt igjen for den tiden jeg har satt

veldig mye alene ute i Bærum. Hva synes du, David, nå da? At Colin er der nå? Har det kanskje bare blitt en del av livet hans, da? Ja. Det er på godt og vondt. Jeg merker jo at helger hvor vi har han og vi ikke er på hytta, altså det

Barn trenger jo på en måte å bli stimulert, og de trenger, de har mye energi. Så i helger så kjenner jeg kanskje litt på at jeg håper ikke at det går en kule varmt, for det blir jo mye, og det blir jo intenst. Derav, det å ha ett barn, fordi de

vil på en måte leke med deg. Og i hvert fall min sønn er veldig avhengig av å leke med meg, siden han ikke da har et søsken å leke med. Som er min sønn da. Han er ikke den flinkeste til å gå inn på rommet sitt og leke selv. Men det tror jeg er vår feil. Det er vår feil, for jeg har ventet til at vi leker sammen. Det er nettopp det. Så vi kan skylde på oss selv. Absolutt.

Jeg går jo alltid med litt dårlig samvittighet, fordi jeg kan bare gi oppmerksomheten min et sted av gangen. Så det er klart at David blir kanskje litt nedprioritert. I og med at David er ferdig med den barnestadet, og du er jo fortsatt ung, du kan jo fortsatt få flere barn. Er det noe du fortsatt har lyst på? Jeg tror...

Jeg vet at hvis jeg vil være sammen med David, så skjer ikke det. Jeg er jo veldig innforstått med at han er mye eldre, og han er på et annet sted i livet. Jeg har jo heller ikke lyst på barn med en som ikke har lyst på barn.

Så det er klart at over tid så har på en måte de forventningene, eller forhåpningene, eller hva man skal si, det er kanskje litt skrudd av. Så det er jo litt vondt å si at man på en måte har satt det bort. Fordi at jeg liker ikke tanken på at

Det er jo ikke han som har tatt det valget på mine vegne. Det har jo jeg gjort selv. Men han har tatt det valget om at ikke han vil ha flere barn. Det må jeg respektere. Og så må jeg på en måte kanskje

legge det bort hvis det er han jeg vil være sammen med resten av livet da. Men er du redd for å angre deg? Vi har jo denne biologiske klokka som tikker begge to. Ja, både ja og nei. Fordi at jeg synes den det småbarnstilværelsen var ekstra tung fordi jeg ikke hadde noen å dele den med. Og hvis man ser på alderen til David versus liksom

Han kunne jo aldri vært så aktiv med en baby eller en toåring. Så da hadde jeg kanskje igjen måtte ta store deler av alt som har med en baby å gjøre. Og det vet jeg ikke helt om jeg hadde orket. Nei.

Så jeg vet ikke. Jeg synes det er et sårt tema, og det er vanskelig å på en måte si noe med sikkerhet. Men jeg vet i hvert fall at han har sagt at han ikke vil ha flere barn. Og det må jeg jo respektere. Så da er det jo opp til meg da.

egentlig jeg kjenner meg igjen, men jeg er i omvendt situasjon jeg er sammen med en mann som har veldig lyst på masse barn og masse barn? han sier jeg vil hvertfall ha ett til jeg skjønner at ikke når vi begynte når vi var 34 at vi ikke skal få fem barn på en måte selv om han kunne godt tenkt seg det men han sier jeg vil hvertfall ha ett til jeg vil ikke ha et ene barn og du har en sønn som er hvor gammel? han er to-tallt

Men det er den biologiske klokka som jeg snakker om. Jeg tenker kanskje jeg skal få et barn til, men kanskje om 4-5 år. Men det er ikke sikkert det går. Jeg føler at det er en situasjon. Så du ønsker ikke to tette?

Nei. Nei. Jeg lager ikke noe med det, det er bare at jeg ikke ønsker det til barn. Jeg synes bare det er nok, og jeg føler at jeg gir hele meg. Men hvis du skal ha, så vil det være såpass mange år til. Ja, jeg vil bare liksom kunne, for nå føler jeg livet er så sykt bra, at jeg vil bare kose meg litt nå og nyte det, og så kan vi se etter hvert da. Men det er jo det at jeg ikke har... Det er veldig vanskelig det der. Ja, det er så vanskelig. Om jeg har mulighet til å vente så veldig lenge, jeg har jo ikke det. Og så er det sånn hvor...

Sånn som dere er i situasjonen, hvor mye skal man liksom offre? Skal jeg da få barn, for jeg har en partner som har veldig lyst på det, og gi det til sønnen min da, gi et søske til han, hvis jeg ikke har lyst til det? Altså det er veldig vanskelig. Så jeg skjønner jo det at du må respektere David som ikke vil ha det. Du kan jo sikkert bare si at, ja, men jeg vil ha det, så da...

tar jeg det alene da. Du kan jo ikke gjøre det heller hvis han virkelig har sagt at jeg vil ikke. Jeg tror det er veldig mange som er i en situasjon der, både din og min da, at en av partnerne vil ha flere barn. Hva gjør man da? Det er et veldig godt spørsmål.

Noen slutter bare på P-pillen, og så går det som det går. Men hvis det er mann som vil ha barn, så er det... Nei, men det tror jeg også kan være litt ødeleggende for forholdet, sånn i lengder, for man skal jo være to om å få dette barnet, og man skal være to om å oppdra barna. Og jeg tenker at hvis en ikke vil... Nei, det er veldig vanskelig, fordi man...

aldri på barna man får. Nei, det er det. Man vet jo det at man ikke gjør det. Men det kan bli ordentlig slitage på et forhold. Det kan det. Så man må nok være litt på samme side når det kommer til stikke, for at det ikke skal rakne. Hvis det er sånn nå at dere bestemmer dere for å gjøre det, så

kan det jo hende at det også bare gjør dynamikken i familien enda bedre.

Ja, eller verre, fordi at jeg kanskje da gjør det for han, og hvis han da ikke stiller opp 100% hele tiden, så kommer jeg til å skylde det var du som ville ha det. Og det kan også gjøre et skade på et forhold. Kan hende man også blir det underveis i graviteten, hvor man begynner å kjenne liv, at man får den der, åh, shit, så begynner man å glede seg litt. Jeg har veldig forståelse for at

når man først har ett barn at man er litt redd for at den dynamikken skal endres til at det blir noe ubalanse men

Selvfølgelig sjeldent. Hvem er jeg til å snakke? Jeg har jo ikke opplevd det selv. Vi er bare to ene barn som sitter her og funderer. Men jeg ser for meg at en barndom blir kanskje litt mindre ensom. Men igjen, veldig mange søsken krangler jo hele tiden. Så det er vanskelig. Men jeg merker at det tar opp mye tid i hodet, og jeg får mye spørsmål om det.

med en gang man får barn så får man et spørsmål når blir neste? Ja, man trenger ikke ha barn en gang, men med en gang man blir sammen med noen så begynner det masse. Jeg husker veldig godt at vi med en gang vi begynte å date altså, Jon Arne og jeg så kom dette med spørsmål om barn, nesten umiddelbart og jeg vet at alle mener godt men jeg har blitt veldig mye mer forsiktig

med å spørre noen om barn. Fordi at man vet ikke hvilken situasjon de står i. Og så er det ingen som vet at, men vi prøver, og vi prøver, og vi prøver. For du følte ikke at det var naturlig å kunne si det? Vi prøver, da holder jo folk kjeft. Neida. Jeg var åpen om det etterhvert. Men i starten så måtte jeg på en måte bare

gå gjennom det med meg selv oppi hodet, for jeg synes det var veldig svårt. Og jo lengre tid det gikk, så begynner man jo å tenke, er det noe galt med meg? Er det noe galt med han? Det kan jo ikke være noe galt med han, for han har jo flere barn fra før. Er det meg? Og så begynner hodet å virkelig overtenke situasjonen, og så blir det veldig stress. Og man stresser hele situasjonen, man stresser oppi hodet sitt,

så begynner man å gjøre masse rare, dumme ting som kanskje skal hjelpe de rareste skjæringråd for at det kanskje skal skje men så tror jeg bare det stresset

det ødelegger bare så mye mer. Hvis man eventuelt da blir gravid, så la noe heller de fortelle det selv. Men nå skjer jo aldri ting helt som man hadde tenkt. Og så må man på en måte bare... Jeg tenker at veien, den er kanskje aldri helt som man hadde sett. Og så må man på en måte bare gå i det flow, og så veien blir til mens man går. Jeg synes du har delt...

veldig mye fint det er godt å prate, du må gjøre mer podcast ja, bør man egentlig det bør man dele så mye nei da jeg synes det er veldig gøy å prate om jeg synes du ikke er litt befri nå jo på en måte

det er litt deilig å få det ut du blir jo litt som en psykolog for meg nå jeg liker å ha det jeg går jo til psykolog så jeg føler at jeg har fått dobbelt sesjonen her du kan vipse meg etterpå hvis man står midt oppi det så er det kanskje litt vanskeligere og litt svårere men nå kan jeg snakke bedre om det fordi man har fått det litt på avstand det er sant

Du, tusen takk for praten. Så håper jeg vi ses fremover. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!

Du vil noe endre? Bare tippe på for å aktualisere dine anbefalinger. Da bare autorisere din kjøp med FaceID og slutt i sekunder. Med Apple Pay blir online-shopping mer enkelt.

Hvis du vil, reise med Tui. Med Tui reiser du så, som du vil. Som familie, til to eller bare alene. Fleksibel, sikker og alltid med det gode følelsen at noen er der, når det kommer til det. Gestalt med Tui. Urlaub helt på dine ønsker. Hverdagen i reisebyrået, på tui.com og i appen.