‹ Tilbage til podcasts ‹ Er det noe liv?

5/11/2026

Martine Halvorsen og Robert Brankovic: "Det tok åtte uker før jeg fikk sove med barna mine"

Martine Halvorsen og Robert Brankovic deler om den traumatiske premature fødselen av tvillingene sine i uke 29, etter en rutinekontroll på Ullevål. De snakker om sjokket, utfordringene med foreldreskapet, lite søvn og arbeidslivet. De reflekterer over traumet, den varige effekten, og viktigheten av å ikke sammenligne seg med andre nybakte foreldre.

00:00

Martine Hallaursen og Robert Brankovic diskuterer navnvalg for barna og kreativitet etter å ha fått barn.

06:06

Det er greit å ikke alltid få til ting; hver forelder opplever ulikt, men kjærlighet til barna er viktig.

13:49

Foreldre reflekterer over forventninger, tap, og viktigheten av å bearbeide følelser etter traumatisk barnefødsel.

20:35

Talen reflekterer over utfordringer, traumer og uventede reaksjoner etter å ha fått premature tvillinger og opplevelser på sykehuset.

27:29

En mor deler sine erfaringer med prematur fødsel og de utfordringer som følger med å ta seg av premature tvillinger.

Transkript

Nævnt i episoden

Martine Halvorsen

En influencer og mor til tvillinger. Hun deler åpent om sin erfaring med prematur fødsel, karriere og foreldreskap.

Robert Brankovic

Kjæresten til Martine og far til tvillingene. Han støtter Martine og deler sin opplevelse som partner under den krevende perioden.

Tvillingene (Martine & Roberts barn)

Martine og Roberts barn som ble født altfor tidlig i uke 29. Deres premature fødsel er hovedtemaet for samtalen.

Ullevål sykehus

Sykehuset hvor tvillingene ble født via hastekeisersnitt og hvor de tilbrakte måneder på nyfødtintensiven.

Nyfødtintensiven

Avdelingen hvor tvillingene lå etter den premature fødselen. Et sted preget av frykt, usikkerhet og overlevelse.

Prematur fødsel

Hendelsen der tvillingene ble født i uke 29, mye tidligere enn forventet, og som førte til en vanskelig start.

Hastekeisersnitt

Akutt kirurgisk inngrep for å forløse tvillingene, utført under traumatiske omstendigheter for Martine.

Serbia

Landet Robert Brankovic's etternavn stammer fra, på hans fars side.

Instagram

En sosial medieplattform Martine bruker i jobben sin, der Robert tidvis må hjelpe til med bilder.

Sofie Lise

En venninne eller kollega av Martine som sendte en melding med støtte og anerkjennelse for Martines arbeidsinnsats som nybakt mor.

Martines far

Har et prinsipp om å være positiv når folk blir gravide. Kjører raskt for å rekke keisersnittet.

Martines mor

Var en viktig støtte for Martine, leverte 'kiveposter' og rakk keisersnittet.

Simple

Podkastselskapet som produserer 'Er det noe liv?'. Omtales som produsent av podkasten.

His To Go 2026

Event nevnt i slutten av podkasten, sannsynligvis en live-turné eller arrangement.

Victor

Nevnt i slutten av podkasten i forbindelse med live show/terminer. Sannsynligvis en programleder eller produsent.

Avansert hjemmesykehus

Omsorgsprogrammet tvillingene mottok etter utskrivelse fra sykehuset, for langvarig oppfølging hjemme.

Fødeavdelingen

Avdelingen Martine ringte til da hun merket at noe var galt før den akutte situasjonen.

Helsestasjonen

Stedet for Martines rutinemessige jordmorkontroll, som uventet førte til hasteinnleggelse.

Deltagere

Host

Programleder

Guest

Martine Halvorsen

Guest

Robert Brankovic

Point

Påstande

Lignende

Loader

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Hei, du lille! Hei, du lille!

Er det noe liv? Martine Hallaursen. Og her må du hjelpe meg, Robert Brankovic. Hvor er dette navnet fra? Det er fra Serbia. Fra min fars side. Spennende. Da ga barna våre litt sånn spice. Ekstra spice. Litt seksuelt, det får du jo være. Men har barna ditt etternavn, Robert? De har mellomnavnet. Mellomnavnet. Så vi valgte å ta Martine sitt.

det er jo fortsatt litt fordomme, men de setter navnet da, vet du. Ja, ok. Og det er derfor? Det er jo alltid lettere med ting, opplever i hvert fall jeg da, som har hatt et ullandsk oppvekst og bakgrunn i en helt annen by da. Så man opplever kanskje, eller har opplevd de tingene, og

Og så er det jo halvårs, og det klinger så bra. Men når barna våre skal bli toppirisutøvere, så blir det Brankvitsj på høyre. Ja, ja. Det blir høyresis med toppirisutøver. Ja, det blir det. Men det er jo da å ta med seg typen på jobbdagen i dag, Martine. Ja, jeg må jo erinnere meg at jeg tenkte sånn, for meg er dette på en måte en annen ny dag på jobben, liksom. Gjør dette i blindene. Så jeg bare tenkte sånn, når du spurte om Robert, ja, ja, ja, dette går bra. Og så kom jeg inn her, så kom jeg på et spørsmål sånn,

Han har kanskje ikke nødvendigvis så mye erfaring. Jeg har liksom ikke spurt sånn

Er du klar for dette? Ja, det går bra. Men det er ganske digg om at han er en chill fyr. Martine glemmer at jeg har hatt et liv før jeg møtte hun. Men har du måttet bli litt sånn Instagram-boyfriend da, om å lære deg hvordan du skal ta bilder og sånn? Det har jeg så veldig. Herregud, jeg hater det der. Hater du det? Ja, jeg er ikke så... Og det er kjørt min da. Jeg hater det stertor, men jeg er sånn, må vi ta det bildet her? Nå er det bra, eller?

Og så er det knipset 40 bilder, og så er det et bilde du skal bruke. Jeg føler du har det veldig godt, Martin, til å holde deg relevant og fortsatt skape mye innhold etter du fikk barn. Jeg følte at jeg liksom...

Har jo mistet mye jobber etter jeg fikk barn Fordi jeg trakk meg litt unna Ble en veldig boble og klarte ikke helt å være kreativ Men du har liksom bare holdt det gående Det skjønner jeg for det første At du gjorde det Og jeg husker faktisk Sofie Lise sendte meg en melding Og bare fordi da hadde jeg lagt ut bilder At jeg hadde med en skitmask Og hun var sånn Det er sykt å torke å ta på deg en skitmask Ja

Og forresten, det er sykt at du klarer å jobbe så mye som den gjør Og jeg skulle gjerne hatt en godt sånn svar på At du hadde? Ja, fordi jeg uten å kødde liksom Så tror jeg at min kapasitet, det har vi snakket veldig mye om Generelt som menneske er Den er ekstrem liksom Kanskje ikke nødvendigvis alltid til mitt eget beste heller Fordi at jeg kjører meg selv i en tom støtte og stadig liksom

Men på et eller annet vis så går det. Jeg har liksom klart å keep going etter at jeg ble mamma. Overraskende nok for min egen del også, egentlig.

Og det har nok også kommet av at Robert har pullet opp på menneskene rundt meg da. Har latt meg på en måte få det til. Er du god på å spørre om hjelp? Da burde jeg nok vært litt flinkere. Jeg prøver, men jeg synes det er vanskelig. Jeg får ofte dårlig samvittighet for å spørre. Er ikke det rart at man gjør på det? Jo, den dårlige samvittigheten etter at jeg ble mamma. Wow! Altså den er helt ekstrem liksom.

Som ofte gjør at det også kompenserer, fordi jeg skjønner jo egentlig ikke hvordan jeg får alt til å gå rundt og funke når jeg liksom ser på det sånn utenfra selv. For det er jo bare sånn som at jeg stort sett tar alle nettene hjemme, og så er jeg heldig at Robert er hjemme i permisjon nå også.

som gjør at jeg kan sove gjerne et par timer i tre på morgenen, så at jeg liksom får sovet litt sammenhengende på en måte. 4-5. Ja. Wow. Jeg har fortalt at 4-5 er også for lite på en måte. Selv om det høres mye ut, det er for lite. Det er ikke så ofte det er 4-5, men altså i hvert fall noen timer der liksom.

Og så jobber jeg jo fullt på det på en måte Og så er jeg jo gjerne ikke ferdig å jobbe før klokken er 11 på kvelden liksom Og så skal man jo få inn alt det andre Og grunnen til at jeg ofte er ferdig å jobbe så sent er jo fordi at jeg Det er jo ekstremt viktig for meg å være til stedeværende med barna også liksom Det går jo først foran alt, ikke sant? Og da må jeg jo legge det til side, men da likevel få det til å skje Så det er jo Altså du jobber mye når de har lagt seg for eksempel da? Ja

Hvordan får dere tid sammen da, hvis Martine skal drive og jobbe? Nei, nå er jo jeg som sagt i permisjon, så vi får jo vært mye sammen og litt sånn... Det er ikke så mye kvalitet. Nei, det er ikke så mye kvalitet. Kjærestetid liksom. Vi er jo ekstremt heldige at vi har den muligheten å være mye sammen. Så når hun liksom må jobbe og jeg har barna ute og triller eller de sover og passer på og så er det jo liksom noen ganger spesielt med tvillinger da, så er det jo

En som er våken og en som sover. Så du har liksom aldri egentlig hendene fri heller da. Og så bytter vi jo bare sånn som i går, så var du på trening, og det du kommer inn døra, så dreier jeg på trening, for eksempel. Så jeg bare, jeg skulle så gjerne liksom kommet med noen sånn tips og råd til folk. Fordi jeg vet at bare det at jeg på en måte i tillegg kommer på trening stort sett hvertfall liksom, er jo helt sånn tullete for folk, men på et eller annet vis så får vi det til å gå, og jeg...

vet ikke hvorfor på en måte. Så jeg er mer keen på å si sånn at det er helt greit å ikke få det til, egentlig. Ja, altså er bare noen, altså man er bygd forskjellig da. Man må liksom bare godta det også. Jo, men jeg tror det, og som jeg har kjent mer på nå enn noensinne, at det bare er sånn, jeg skjønner ikke hvordan dette går på så ekstremt lite. Så det bare går på et eller annet vis, og

Men du er ikke redd for å snuse på å gå på veggen da? Jo, men det har jeg vært i så mange år nå da. Og dette er jo på en måte ikke noe nytt. Nå har jeg bare addet et element med å være mamma til to babyer også. Men da vet du tegnet hvis du møter veggen da? Ja, og det er det som er så rart at jeg elsker for eksempel å være mamma. Jeg synes det er dritfett å være mamma. Og jeg digger barna mine, som sikkert er en fordel også. Det tror jeg helt ærlig at ikke alle gjør. Kanskje ikke? Nei, det tenker jeg på hver dag. Jeg lurer på om...

Jeg lurer på om folk digger dette like hardt som meg, på en måte. For det er jeg redd for at folk ikke gjør. Jeg tror det er mange, jeg tror de aller fleste elsker barna sine, men jeg tror det er mange som ikke elsker det å være mamma. Ja, det var egentlig det som var poenget mitt. For det er to veldig forskjellige ting. Fordi jeg kan kjenne på å ikke elske rollen som mamma hver dag, men det har ikke noe med sønnen min å gjøre. Det er akkurat det. Men du elsker liksom det å være mamma hver dag?

Ja, det gjør jeg. Men jeg tror jo også at jeg får muligheten til å for eksempel, jeg får jo også vært Martine gjennom at jeg også jobber, og at jeg er en time på trening her og der, og liksom, jeg tror det er verre hvis man aldri har de rommene hvor man bare er seg. Og så tror jeg jo, vi hadde jo en veldig tøff og brutal start på triværelsen som foreldre, gjennom at vi var på nyfødtintensiven i Montesvis på en måte. Jeg tror nå kanskje det har...

endret mitt og vårt syn på litt det å være foreldre. Når du har opplevd å våkne hver natt fordi at ikke du får lov til å være sammen med barna dine og febrilsk lete etter barna dine fordi du bare, hvor faen er de liksom? Så på et eller annet vis så klarer du å sette pris på at du våkner av at de ligger der og gråter og trenger deg. På en litt annen måte, tror jeg. Og det er vanskelig å forklare det og sette ord på det, men for min del så har det hvertfall kanskje vært litt sånn at en våkennatt er liksom

ingenting i forhold til å være redd for om barna din skal overleve, på en måte. Det gir veldig mening. Og igjen, når jeg sier de tingene, så er jeg så redd for å si til noen som

ikke har opplevd at man søtte litt mer pris på. Jo, men mennesker må jo ha perspektiv på tingene. Jo, men jeg tror det er nettopp det perspektiv som kanskje har gjort at toleransen vår, forløpig i hvert fall, eller i hvert fall den første tiden, har vært litt større. Det blir jo en livskrise i familien som man bare må håndtere og da...

Når man har kommet gjennom det, så verdsetter man det kanskje litt ekstra. For vi fikk jo den litt sånn i fleisen, som veldig mange andre gjør også selvfølgelig. Men man må jo bare angripe og gjøre det beste ut av det som en enhet. Og man kommer jo gjennom det

på et eller annet rar måte egentlig, så man har liksom egentlig man er jo fortsatt i det gir egentlig hvor man bare er litt sånn overprotektiv og bare elsker hver dag og som man er med barna sine og ser utviklingen og altså det beste for min del er jo når jeg tar barna om morgenen der liksom klokka fem-seks der og

Begge to er superhappy og smiler Det eneste de vil er å kose seg Det er helt fantastisk Så må vi bare sette pris på de øyeblikkene her Jeg tror kanskje det har gitt oss et ekstra gir Som foreldre også Hvis jeg skal klare å forklare det da Fordi jeg vet ikke helt hvor det overskuddet kommer fra Og så er jeg også veldig forberedt på at Virkeligheten kanskje vil hitte oss på et eller annet tidspunkt Og jeg kan godt tenke meg at når vi sitter nå Og prater og sier Jeg elsker meg mamma At noen sitter og tenker sånn Bitch, altså

sett deg ned, liksom. Det kommer til å komme. Og det er jo for det første litt irritert å leie av at folk skal være sånn, bare vent. Bare vent på hva det blir, liksom. Bare vent. Altså, det er sånn... Ja, det har jeg hørt hele tiden. For jeg er bare sånn, hva venter jeg på? Altså, hva venter jeg på? Og så tenker jeg sånn, ok, jeg sover knapt om natta, liksom. Jeg er jo dritrøtt og dritsliten og alt det her, jeg, liksom. Og så skal du liksom fortelle meg på en måte, det kommer til å bli.

Kan jeg bli trøttere nå liksom? Du kan sikkert alltid bli trøttere Du kan alltid få det jævligere Kan vi ikke bare være sånn

Dette går bra Og det er som pappa har fått det som prinsipp Det er noen rundt oss som blir gravide Og da bare sånn Det blir jo sikkert nytt Håper det går bra Og så pleier pappa å si Det kommer til å bli dritbra Og da blir alle sånn Åja, mener du det? Ja, det er jo det beste i verden Det er drithevig Men det er liksom Vi hadde jo den at Når vi da var på nyfødselintensiven Så begynte folk å advare oss mot at Det var så veldig tøft å komme hjem også

Det er veldig tøft å komme hjem. Og for oss var det å være på nyfødt intensiv en drithevig, det er det mest hevige vi har stolt det. Så folk fortalte oss at bare vent på hvor hevig det blir når dere kommer hjem. Vi gledet oss å komme hjem. Vi ville bare hjem. Det eneste vi ville var å komme hjem. Og så skal du fortelle meg at det

Det blir jo så jævlig. Jeg tror absolutt alle gjør sitt beste. Det er drithjævig. Du lærer så mye om deg selv. Jeg sa til Robert senest i bilen, jeg tror ikke du vet at jeg er trøtt før det har blitt mammas. For da begynner jeg å bli litt sånn, hvorfor får du unger da? Og så går du og knuller på deg en ny. Det er sånn jeg ikke skjønner. Fordi mennesker liker å snakke om de tingene som er vanskelig, og er så trøtt og sliten og sånne ting. Det er lettere

enn å si at jeg har det så fint og jeg er så lykkelig og jeg har det så bra. Da er du provoserende og irriterende. Jeg har opplevd at folk har stoppet meg på gata og prastet. Går det egentlig så bra som det du sier? Så er jeg bare sånn, ja, men altså, jeg skjønner jo litt det også, for jeg sitter jo her litt og er litt sånn, får lyst til å si det.

kanskje du skal ta en liten pause. Du vet at kvinner er ni måneder i permisjon, ikke sant? Jeg vet ikke om du har fått med deg det. Det kan også være litt lurt å puste litt. Fordi du er ganske beinhard på at du legger ut ting hver eneste dag. Og så tenker folk, som Robert sa, det er bare å ta et bilde, så hun klarer å dele opp av en hel dag. Men det er ganske mye som ligger bak, og du er på

påkoblet hele tiden det å kunne ta seg en liten pause er jo bra, men samtidig motser jeg meg selv litt da, for når jeg tok for mye pause så følte jeg at jeg forsvant litt bortå så det er jo skummelt da, i vår bransje man må være litt på men jeg tror kanskje at løsningen Nora er at man faktisk må sette lista for seg selv liksom og så tror jeg at man må finne ut hva som fungerer for seg, fordi jeg drives jo av det jeg gjør, og jeg tror jeg henter energi fra de tingene jeg gjør

Og det er derfor jeg, kanskje mitt aller største og viktigste råd, når vi snakker om det vi gjør nå, både om man sitter her nå og lytter og tenker sånn, jeg er så sliten, jeg kan ikke engang holde kjeft om hvor bra det går, liksom. Eller hvis man skal bli mamma, for eksempel, og tenker bare sånn,

Å, herregud, det er godt å høre at noen sier at dette her er superbra, liksom. Så er jeg bare sånn, jeg tror det viktigste man kan gjøre er å ikke sammenligne seg med andre. For jeg har også øyeblikk og dager der jeg står og griner for at jeg er så sliten og overstimulert. Men jeg heier på generell grunnlag på at det skal være lov til å ha det fint, liksom. Selvfølgelig, og hvis det gir deg energi, så skal du gjøre det. For meg tappet det energi opp, prøvde å være på. Prøve å liksom balansere det

Jeg hadde jo mer den at jeg skulle fortsatt være ute på fest, og jeg skulle være kul og med venner. Ja, for der løp ikke jeg, for eksempel. Og det tappet meg jo ekstremt på energi ved å prøve å leve mitt gamle liv og være mamma. Den skjønte jeg jo ganske kjapt at... For det har jeg lagt helt bra med igjen. Da følte jeg at jeg gikk på veggen. Så det er jo noe med det å... Men der tror jeg du sier noe, for jeg tror alle har tenkt sånn...

Sånn foreldre skal ikke vi bli. Ja, ja. Ikke sant? Det tror jeg mange tenker da. Og det er sånn, det tar vi oss til hele tiden da. Bare sånn. Ja, da var vi jo plutselig deal, liksom. Ja, men det er jo en ting, men det er mer det at hvis jeg skulle fått barn igjen da, så ville jeg i hvert fall embrace mye mer det der å bli mamma. Mhm.

Bare gått inn i bobla og bare eie det, og nå er jeg mamma også. Da kan man gjøre masse andre ting, men ikke drive å tviholde på det der gamle livet, for du skal ikke leve det gamle livet, det er et nytt liv nå. Men det synes jeg er veldig fint at du sier, og det er jeg helt enig i. Så jeg tror jo bare man må finne ut av disse tingene her selv, og så hører du jo også til historien for min del at ingenting av dette ble som det skulle for min del, på en måte. Eller som jeg hadde sett for meg. Det tok...

Hva var det? Åtte uker eller noe sånt, for jeg fikk sove med barna mine, på en måte. Åtte uker, ja. Ja. Det er ikke menneskelig. Nei, nei. Så jeg tror for min del å på en måte på et eller annet vis holde meg gående, var veldig viktig. Og jeg kunne jo ikke trene, fordi at jeg åpenbart nettopp hadde fått barn, og i tillegg så hadde jeg et keisersnitt som gjorde at det tok enda lengre tid. Og det var sånn, jeg husker når vi kom ut fra sykehuset, så jeg så folk løpe, for eksempel. Altså jeg har aldri vært noen løper, men jeg fikk et intens behov for å løpe, liksom. Ja.

Bare fordi du ikke kunne? Bare for å, altså, jeg har så lyst til å løpe. Jeg har bare vært fri og løpe og alt det som er så mye. Men hvor fort kom de tankene etter fødsel? De kom veldig fort. Hvor fort?

Fordi at jeg... Det var det siste jeg ville. Jeg tror det igjen var fordi at livet mitt var på mange måter akkurat som før. For jeg gikk på butikken og jeg var bare meg. Jeg manglet halve meg liksom. Samtidig som livet mitt var totalt forandret. Så jeg tror kanskje det å ha noe som minter meg om meg som jeg kunne gjøre. For innen vi kom hjem og vi var skrevet ut av avansert hjemmesykehus så tror jeg det tok 11 eller 12 uker.

Totalt? Ja, til terminen. Og det er klart at på tre måneder, hvis vi skal regne grovt, så

Jeg er jo på mange måter den varseltiden over. Og da begynte jo på en måte behovene mine å melde seg på for eksempel gjøre litt andre ting. Faktisk komme meg ut på trilletur og gjøre disse tingene. Så jeg følte på mange måter som var en sorg at jeg mistet den viktige tiden da. Som mamma. Og jeg kan nesten begynne å grine når jeg snakker om det nå. Fordi det var så mye jeg mistet. Fordi å komme hjem til hjemmet ditt for eksempel. Når du har fått to barn uten barna dine. Ja.

Det var noe av det jævligste jeg opplevde, liksom. Og jeg kan fortsatt våkne om natta og lete etter barna mine. Fordi at jeg er så redd for at ikke de er der. Og den der puster de, for eksempel. Og den vet jeg at alle foreldre helt sikkert kan kjenne på. Jeg måtte gå og sjekke at barna sine fortsatt puster. Så jeg tror bare det har vært...

på et eller annet vis viktig for meg. Og at det har gitt meg et ekstra gir i meg selv. Men dere har jo egentlig vært gjennom et traume, begge to. Absolutt. Og jeg kjenner meg veldig igjen når du snakker. Jeg merker at jeg blir litt sånn, ah. For jeg har også bodd på sykehuset en måned med sønnen min. Og det første året så klarte meg jeg veldig bra. Men det er jo nå, etter da jeg har nærmest sett tre år,

Hvor jeg kjenner på mer følelser at jeg burde ha bearbeidet litt mer. Har du tenkt noe på det? Har du fått noen råd på at du skal snakke med noen, for eksempel? Vi fikk jo tilbud om å prate med noen da vi var på sykehuset. Som vi valgte å gjøre først og fremst på grunn av meg. Men det er klart det å være...

ha liksom barseltårer og være superhormonell og alt dette her i de samtalene gjorde vel ikke meg helt rasjonelt liksom jeg husker jeg også fikk tilbud om en psykolog som kom det var etter at sønnen min ble operert og visste at vi måtte bo på sykehus en stund så kommer en psykolog og da har de fått ganske mye skipe beskjed på en gang og da får du en psykolog som bare blir sendt inn på rommet men da, når jeg tenker tilbake på det så var jo egentlig jeg bare litt i sjokk og litt sånn fornektelse bare sånn fornektelse

Så vi snakket med han en halvtime time, og så var han veldig sånn skep opp i sånn, jeg synes dere virker som dette takler, dette er veldig bra, dette kommer til å gå kjempefint, og jeg tror ikke dere trenger noe mer hjelp. Dere virker så utrolig sterke og flinke, og jeg gråt jo ikke det første halve året nesten. Jeg er liksom mer mottakelig for den sorgen nå da. Så jeg ville jo tenkt liksom at kanskje i starten så er det ikke...

Det er jo vits med en psykolog, men det ga meg ikke så mye. Jeg skjønner det som en ettertid. Vi skjønner veldig godt hva du vil si. Ja, at i ettertid man kanskje bør faktisk ta kontakt og snakke med noen litt etter hvert. Og den oppfordringen finnes jo ikke. Den fikk vi jo aldri. Vi fikk den ene timen, og så var det bare ok, dere klarte dere fint. Ja, og det høres ikke bra ut til det hele tatt. Og vi ba jo faktisk om å bytte psykolog. Når vi snakker om noe, når vi skulle til psykologen,

så var det sånn, faen og for oss så var det jo også det sånn, det betyr at vi må være en time borte fra barna våre, det har vi ikke lyst til for eksempel, ja, så jeg eller vi da, tror jeg kjøper absolutt hva du mener med det å snakke med noen i ettertid for det er veldig rart at for meg at det har kommet nå, så lenge etter det tror jeg er helt naturlig og det sa jo en psykolog som jeg har vært litt hos da det er liksom sånn et traume fungerer at du har vært i sånn overlevelse

og derfor du kanskje ikke har grått ut og alle har vært sånn, herregud du har taklet det så sykt bra, altså du er så sterk og sånn har jeg altså følt meg veldig sterk

plutselig nå så føler jeg meg mer svak da for at nå går sikkert jeg lagret tomt da. Men føler du at det da egentlig ikke er liksom rom for å være sårbar fordi at det er så lenge siden at det er egentlig bare du som skjønner hvordan du har det nå da? Ja, at det er liksom nå burde jeg vært over det der. At familien min og vennen min har på en måte glemt litt i gåstein da hva som har skjedd for det er så lenge siden at jeg burde man jo da nå går jo alt fint og sønnen min er helt frisk og fin så nå må jeg bare være happy. Det er jo et

et sår som har grodd, du må gå tilbake og rense det da. Det var en fin måte å si det på da. Ja, alle sår kan gro, men de har ikke blitt renset ordentlig. Så det er viktig å gjøre da, og kanskje egentlig liksom

ta meg litt tilbake til den situasjonen og kjenne på de vonde følelsene igjen som jeg har vært litt sånn, åh, det orker jeg ikke men faktisk kan det være litt lurt da, og så det er jo et råd som du sikkert ikke vil ha jo, men jeg setter veldig pris på det og vi snakker jo om dette hver eneste dag, og jeg

Når dette her skjedde for vår del, så var det ekstremt viktig for meg å ha familien tett på. Og mamma så jo barna våre før jeg det hele tatt gjorde, for eksempel. For jeg var i stand til det. Og vi snakker om dette samtidig.

veldig, veldig mye. Så jeg tror på en måte at det har hjulpet meg veldig. Samtidig så står vi på mange måter midt i det. Vi har akkurat måttet komme til å bli kneiket. Så det kan absolutt hende at det kommer. Og jeg kan jo merke at det er en del ting som som trigger for eksempel. Og det tror jeg ikke jeg har snakket så mye om, men

For eksempel alarmer. Hvis det skulle gått en brandalarm her nå, for eksempel, tror jeg jeg hadde vært ekstremt trine. Og det er fordi vi hadde en situasjon på sykehuset. Jeg var nyoperert, for jeg måtte haste opereres et par dager etter at jeg ble mamma også. Så

Og kunne jo egentlig ikke gå. Og hadde spurt Robert, jeg vet ikke om det var dagen før. Ja, dagen før faktisk. Hva skjer hvis brandalarmen går? For det er jo sånn en kristank du får, vil jeg tro. Fordi barna ligger på en avdeling i en boks, de har totalt avhengig av pustestøtte for å leve. Hva faen skjer hvis det begynner å brenne? Og så gikk brandalarmen dagen etterpå. Det gjorde det. Og du kan tenke deg den krisen, liksom. Du kan ikke gå. Ja.

Og du bare, du vet, jeg har to barn der. Hva faen gjør jeg nå? Og heldigvis var det falsk alarm da. Og da fikk vi veldig god...

gjennomføringen var branddører og brandvegger og bla bla bla, dette her hadde gått bra liksom, men den panikken da hvis man har vært i et rom som på nyfødt intensiven så piper det hele tiden, og det piper og det piper og det piper og jeg hadde et familiemedlem som havna på sykehuset i Spania bare for noen uker siden og sitte der på overvåkningavdelingen for eksempel hvor det var tilsvarende pipelyder

fikk seg ekstremt dårlig og den rettstrengen var jo komplett igjen og hvis han da snudde seg litt så kommer det jo sånn dør han nå? er det nå han dør? nei han bare den falt litt på fingeren nei de sykepleierne prøver å bare det går bra man er jo på sånne adrenalinkonstant

Så poenget mitt tror jeg er at det kan gå til at jeg slers vi får det sånn også. Det kan jeg kjenne både i form av at jeg var veldig sånn med en gang det hadde kommet at jeg hadde lyst på flere barn.

Det var en helt sånn tullete reaksjon jeg hadde, og jeg sa vel faktisk i den ene terapisamtalen vi hadde at den eneste grunnen til at jeg kommer til å gå fra Robert er hvis jeg kan gi meg flere barn. Og det er helt sånn urasjonelt når du sitter midt i det, fordi jeg skulle egentlig vært kravide mange måneder til. Dette her ble, altså sånn, hæ? Du føler egentlig et keisesnitt, altså sånn, du får ikke være med barna dine. Ingenting var liksom sånn, hæ? Hva faen har skjedd egentlig? Du har egentlig ikke registrert at de har forlatt kroppen din en gang, og dette bare...

Så jeg tror det var en sånn respons av personen, jeg må gjøre dette en gang til. Mens nå da, når jeg landet litt mer i det, så er jeg sånn, jeg kunne velja en tegnkommet barn til, men akkurat nå vet jeg liksom, herregud, tør jeg det? Hvem fangste man bort da? Jeg hadde jo på en måte vært på trening og skulle bare på vanlig rutinekontroll på Ulloa, så kom jeg aldri hjem derfra, på en måte. Ja, for kan jeg få litt oversikt om hvordan startet dette her? Ganske startet vi ikke før da. Ja.

Vær så god. Er det vanlig å få prematur når man har tvillinger? Er det normalt? Det er ikke så uvanlig at de kommer noen uker før, og vi hadde jo egentlig... Så det var litt forbedret på det også? Ja, ikke så tidlig, men...

helt nøyaktig hva hun gjorde. Jeg hadde jo fått timen til å bli gangsatt i uke 37, og det er veldig vanlig. Ja, men vi kunne forvente et sted mellom fra 34 til 35, at ikke det var så usannsynlig, liksom. Men ja, så ble det jo en måned...

Altså før det enn da. Var det uke 30? 29 pluss 2. Ja, for det er begrepet alvorlig prematur, er det ikke det? Ja, det er det vel hvis jeg... Det finnes jo en grad som er mer alvorlig. Ja, men det er jo kritisk. Ja, det er det liksom. Jeg husker de sa til oss da vi ble lagt inn at

eller jeg ble lagt inn da, men at det er veldig bra vi har kommet til å sove i uke 28 da. Og så var jeg bare sånn, ja. Men vi forstod jo det når vi var på nyfødt intensiv, og det var heldigvis ikke så mange, men det var jo tilført barn som var født i uke 24 på en måte. Og det er en helt annen ballgame igjen liksom. Ja, det er spinnelt. Hvor små er de da? De er så små. Og de foreldrene som står der, jeg begynner nesten å grine når vi snakker om det, de

Jeg unner deg alt godt. Ja, det er helt bra.

Lotto Bayer, spil ikke navnet av 18. Lykkspill kan du gjøre deg søkt.

Det er sånn vi har møtt, nå var jo vi noen uker på nyfølgelse,

nyfødt intensiv, og det er en sånn pauserom, det er en sånn lunsjrom hvor man kan ta mat. Og så kommer man jo og snakker, og man er jo liksom, man nikker og bare sånn hei, hei, hvordan går det? Og så bare sånn, nei, du, du, du, og så snakker man jo, hvor lenge har du vært her? Nei, jeg har vært her hele sommer, og vi fikk barn liksom i uke 23-24. Da har det vært her nesten fire måneder. Du vet liksom ikke om noe annet da heller. Og det er det liksom, skal du spørre, ja, har det kommet

og se en skader, er det noe alvorlig det er veldig betent og det er tøft de foreldrene som tar med seg de barna

Hjemme etter så lenge på sykehuset er... De menneskene er... Eller sånn, jeg tror alle som har vært på sykehus av en eller annen grunn da, i en så lang periode, de blir forandret for alltid da. Ja. Det gjør noe med deg for alltid. Det synes jo vi var så rart da vi var i den situasjonen at folk, eller de som jobbet der, var sånn, åh, så store og sterke de er. Ja. Så var vi bare sånn, det er en smørpakke, men ok. Ja.

Det blir jo en sånn kjempe stor Altså for oss var det bare sånn Hvor små er de da? Kan du beskrive hvor små hendene? For det første er det tullete Fordi ørene for eksempel

Er nesten ikke ører Det er helt klistret inntil Og så må du vaske bak ørene For da må vi jo passe på Dette er noe man gjør litt sånn etter hvert Og det er klart Du drar nesten som en skinkebit I en skinkepakke opp Altså det går nesten ikke Når du sier det så er det helt sinnssykt Fordi du skal liksom vaske bak ørene Og nå er det jo helt vanlig fine helt prent ører Så det er bare sånn Og så er det Den

Nese er liksom en lillefingerneil, nesten, på en måte. Og de er så røde, og de er veldig, veldig, veldig hårete. Det er veldig mye dun på hele kroppen, liksom. Og de er, altså, de klarer nesten ikke å, liksom,

nesten ikke å forklare det liksom er man ikke redd for å ta på dine små? ja, du er redd, jeg var veldig sånn jeg var jo litt i sjokk selvfølgelig i starten, men det var sånn du ville jo ikke ta på dem de er små, våre er jo større enn, altså

Større enn de som kom helt tidlig der Men likevel, det er bare sånn, de er små Og det holder de Og det er sånn Du løfter jo luft nesten Løfter du glasset her liksom? Er det ikke det en gang? Glasset er tyngre på en måte Men når fikk dere Fordi jeg skjønte at det ble et keisersnitt Et hastekaisersnitt Og da er det jo ofte Mannen som tar imot barna Da

Det fikk jeg ikke ro på. Nei, jeg kunne gå rundt gardina og se hvis jeg ville, men takket opp hentøffelig, nei, det går bra. Jeg holder meg bakkjemme. Vi måtte jo få akutt medisinsbehandling med en gang, og hjelp til å puste. Så de ville ikke at du skulle ha det inntil brystet? Nei, det er rett ut og rett

på en sånn pose for å holde varmen da. Ja, og fikk holde det dagen etterpå. Dagen etter, ja. Og så fikk jeg jo gå inn i det rommet rett etter fødsel på en måte i ja, så å si akkurat 60 sekunder og se, og det er liksom sånn

ti mennesker her, sånn på to små babyer. Og det ligger bokstavlig talt, de blir lagt en kuvøse som foreløpig er åpen, fordi de jobber med de. Og da ligger de bokstavlig talt i en plastpose for å holde varmen. De puster og har det fint, men det er jo liksom det skal jobbes da. Men de får pustehjelp.

Ja, de får noe som heter C-PAP som er sånn pustemaske og de er altså så bitte, bitte, bitte små de pustemaskene og så etter en periode så får man komme på noe som heter high flow som bare er litt sånn luft som egentlig blåser inn i de opp gjennom nesa og veldig ofte så må man tilbake på C-PAP da

ordentlig pustestøtte, for de blir veldig slitne av å puste sånn, ikke sant? Lungene er ikke helt utviklet når de er så små. Det er liksom frem og tilbake. Når de er i magen, så puster jo vi fort litt. Det er så sjukt, egentlig. Og de er jo på ingen som helst måte klare til å klare seg i verden. Nei.

enda selv, ikke sant? Så de trenger mye hjelp i starten. Men vet man grunnen til hvorfor noen baby blir født prematur? Er det noe man kan gjøre for å forhindre det? Det kommer jo til å bli ekstremt viktig for meg hvis og om det er sånn at vi bestemmer oss for å få et barn til. Og de morkakene mine ble jo blant annet sendt til dyrkning for å sjekke om det var noe der. Det var det ikke. Så de har ikke funnet noe spesielle funn for min del. Nei.

jeg var jo da, ja, gravid med to babyer, og den ene, altså tvilling 1 da, lå veldig lavt hele tiden. Jeg kunne jo på en måte kjenne babyen nesten i tissen på en måte, rett over. Altså, så det var... Du lå med hua rett ned. Stanget ned litt. Ja, har nok gjort det liksom. Det blir jo trangt, og de har pressa og sånn, og i tillegg så dette er jo bare på en måte en hypotes fra min side, så er jeg jo kondisert, fordi at...

grove selveforandringer tidligere så livmors hals tappen min den er brent, så den er litt kortere enn vanlig og den er jo på en måte med på å holde babyene oppe så mest sannsynlig så ble det nok bare veldig tungt for kroppen min å holde de der inne

Mest sannsynlig, og så har jeg lært noe etter idetvis, men dersom jeg velger å bli gravid igjen, så finnes det noe som kan styrke den, og så videre. Men dette er ting som vi må sette oss godt inn i før vi kan tilføre et barn til hvis det skulle skje. Akkurat nå kjenner jeg jo det at

Det er jo en redsel Jeg vet ikke om jeg orker det en gang til Det er godt Men gikk det veldig fort? Hadde du da merket at nå skjer det noe? Fikk du rier? Ja, det hadde jeg jo hatt Kort fortalt så hadde vi vært I handpåtrening Lørdagen, akkurat syv dager før de kom

Og på vei hjem derfra, jeg hadde trent helt vanlig, følte meg helt fin liksom, men i bilen på vei hjem så fikk jeg helt panikk, og bare sånn, det er et eller annet som ikke stemmer. Og sånn, sjokk grein liksom, altså sånn panikkryning, og jeg ble bare, herregud, hva skjer her liksom? Og jeg var sånn, du skjønner ikke hvordan jeg har det, du vet. Som gjorde at jeg faktisk ringte inn til føden, og bare, det er et eller annet. Og så skulle jeg på tirsdagen tilfeldigvis på helsestasjonen, på vanlig liksom jordmordkontroll,

forteller da at vi har litt sånn for da på mandagen der så hadde jeg hatt ganske smerter på kvelden sånn at de hadde ly og vridd meg her og sånn men tenkte at det er bare limoen min som det viger seg ut liksom jeg skal jo ha plass til to bøver nå er det nå de skal begynne å vokse for jeg var jo i hadde jo allerede vært flere uker i det som regnes som tredje trimester sånn størrelsesmessig i og med at det var to så

Og hun liksom, ja, klarer du å gå på do ordentlig? Ja, det er jo forsovet liksom. Ja, da fikk jeg bare følge litt med da, men det er nok bare liksom, som du sier da. Var på jobb full dag, jeg tror jeg hadde 12 timer arbeidsdag på onsdagen, og følte meg liksom helt fin og sånn liksom. Tror som sagt på trening på torsdagen, og kjente at bare sånn, dette er ikke som det pleier. Jeg klarte liksom ikke å

Jeg gjorde vel knapt noen ting Jeg tror jeg satt meg ned på bakken til slutt Og liksom bare ble lignende og bare sånn Det er jo vanlig når man er gravid Ja, så det var bare sånn Nei, dette var ikke noe for meg Nå var det vondt å gjøre sånn Dro på Ulvolda Tok urinprøve Skal du rette på sånn rutinekontroll? Ja Så det var liksom tilfeldig at vi skulle det Takk gode Gud Ja

Alt så bra ut, og så kommer vi inn der, og så nevner jeg disse liksom smertene, mensensmertene som jeg kalte det, som gjør at hun tilfeldigvis da tar en vaginal ultralyd også, som da gjør at hvis det er en fot...

Oi! Ja, altså jeg har sett på litt ultralydbilder opp igjennom jobberfaring og sånn, og jeg så jo med en gang at her var det åpning, og det var en fot som pushet ned, og da så jeg reaksjonen til hun, gynekologen. Hun klarte ikke å skylle den. Hun skjønte at nå... Da ble hun trykket på den røde knappen. Nå er det alvorlig her. Og da spurte jeg bare, er det en fot? Og hun bare, ja, er det en fot?

Og så rantet på hva som skulle skje da Og da var det liksom Wow Nå er det alvorlig Og det må skje nå liksom Du skal ikke stå oppreis Du skal bare en båre og ringe deg bare Så det var det Jeg satt jo med i jobb på telefonen Og bare organiserte Ja, litt sånn shit Nå

Hvor blir det kaos? Men rakte dere å bli redde da? Vi var faktisk sjokkerende rolig Jeg tror vi gikk inn i et eller annet sånn modus at bare ok, da skjer det og da tok det jo 36 timer derfra for da fikk jeg selvestombehandling altså lungemotning i låret det er jævlig vondt

Den spreta. Hva betyr det at du gjør deg klar for en føtsel, eller? Det gjør dem klarere. Det er nesten som en ljus. Lungene deres, eller dine? De barna. Nei, nei, det kjemper bra. Vi snakker jo så mye om at dette er liksom...

Så det er fint at du spør. Men kan jeg bare skytte nå, så tenkte du at du skulle føde vaginalt, eller visste du at du mest sannsynlig kom til å kreise det? Jeg hadde veldig lyst til å føde vaginalt. Det var liksom det jeg hadde tenkt, men der og da så forstod jeg jo fort at her har jeg ikke noe valg, liksom. Du skjønte det at nå kommer jeg ikke til å føde? Nei, altså jeg får ikke velge. Så det var snakk ganske lenge om, eller i løpet av 36 timer da, at om det blir vaginalt eller kreisesnitt,

Det var litt sånn, det var ikke sånn, nå blir det ikke helt rett. De prøvde jo selvfølgelig å holde de der inne lengst mulig. Det var jo første mål nummer en. Ja, men hvis fotene allerede er ut, så er det vel ikke så mye slags? Fordi de hadde jo åpning, men det var ikke noe utvikling helt i starten her, og så når de så at, ok, nå

åpne seg mer og mer, men da var det sånn at nå må dere faktisk forberede dere på fødsel. Og så vi visste jo ikke, fordi noen ganger så bare, ok, skitt, nå begynner dette her å skje, men så roer det seg igjen, fordi man får jo riehemmene for at riene skal stoppe, for eksempel. Men begynte det rier da? Opplevde du rier? Ja. Så det tok seg jo på en måte opp.

Og så roet det seg, og så tok det seg opp, og så skjønte jeg natt til lørdag da, altså to dager vi ble lagt inn på en torsdag, og så nå skjer det. Og da kom det...

Ja, om det var i femdraget eller noe sånt på morgenen. Et helt team i leggeret. Jeg tror det var 6-7 typer. Jeg hadde full rustning inne på rommet der. Hei, hei. Men hadde dere rukket å være hjemme? Hadde dere pakket fødebagget? Nei, vi hadde kiveposter som mamma hadde kommet med. Dere skulle bare inn på en sjekk. Ja, jeg hadde ikke fått dusje til treningen en gang. Det var så merkelig, for vi kom jo inn begge to sånn. Eller i hvert fall jeg hadde jo trent og kom i shorts og t-skjorte liksom. Superoptimal logistikk det der, men...

Det er rart hvordan man bare får det til. Og så er familie selvfølgelig veldig viktig i denne kabanen. Men rakk de å komme til fødselen, eller var det bare dere to som var der da? Da disse legerne kom inn på rommet og sa at nå er det besluttet at det blir tatt et keisesnitt, om en time så er dere foreldre, så var jo klokken... Jeg vet at det var 06.32, fordi...

da sendte jeg melding til mamma og pappa i gruppechatten på Facebook, liksom. Fordi jeg tenkte sånn, dette rekker unna. Det er ikke vokst med nå, liksom. Så sendte jeg den meldingen av gårde, og så ja, det som skjer før et keisesnitt, du blir liksom, ja, rullet inn og tatt med, og jeg husker at det ga Robert en sånn

Det er en babyseng som man putter nyfødte beber i, som man triller rundt. Så jeg tenkte på etterkant, hvorfor gjorde de det? Men de ga det til deg, Robert? Ja, men den skulle jo ikke bruke det helt tatt. Nei, det var veldig rart. De trillet deg på den senga, så trillet jeg på den der. Det var veldig rart. Kanskje de bare ville gi deg en oppgave at du føler at du kunne bidra med et eller annet? Ja, det kan jo også være. At han skulle ha noe å tenke på at den skulle han passe på. Jeg husker jeg har det bildet, det er bare sånn.

dette blir bra. Jeg skal bare la mine bord fikse opp. De var jo aldri oppi der. Det var jo aldri snakk om at de skulle det. Det visste jo ikke vi at det... Nei, så jeg tror de kanskje bare på en eller annen måte prøvde å gjøre det så normalt som mulig. Jeg vet ikke. Det har jeg tenkt på etter tid. Men da fikk jo jeg i hvert fall spinalbedøvelse. Ble lagt på bordet. Og Robert satt der og holdt meg i hånda hele tiden. Og så...

Og da så var jeg helt sånn sjokkerende rolig liksom. Jeg tror jeg var så fokusert på at dette må bare gå bra på en måte. Det siste vi trenger er at jeg får panikk på en måte. Hvis det ikke var et alternativ. Ja, det handler om noe så mye større og viktigere enn meg. Og det er jo liksom flåset å si her sitter noen, men det er sånn der og da så er det sånn du driter om du selv dør. Og det var så sykt fordi det de på en måte hadde begynt prosessen, så kom jo mamma.

Så hun hadde jo rukket det liksom Og det er som jeg har sagt at jeg skjønner ikke hvordan hun rakk Å komme fra nesodden til Ulovs sykehus, pappa må ha kjørt som en jævel Ja, altså det er jo ganske fascinerende At du sender melding 0632 Og så kommer jo først 0717 Ja, 14 da Og så 17

men hvis du tar fartsgrensa fra nesåden til Ulvold sykehus Du trenger ikke å ta den Det er en lus her mot den fra nesåden Det var en tidlig lørdagsmorgen så var ikke så mye trafikk sikkert

Men da har du på en måte både moren din og ropert i rommet og masse kirurger og sykepleier og sånn. Og da går det egentlig ganske fort for at man får det snitt, eller bedøvelsen når man til babyen er ute da. Ja, for man blir jo lagt bak et teppe på en måte. Altså du ser ikke noe? Jeg ser ingenting. Og det gjør ikke Robert heller. Men har du fått så mye bedøvelse at du blir litt sløv, eller husker du alt veldig godt? Jeg tror jeg husker alt veldig godt. Ok.

Og da hører jeg på et eller annet tidspunkt at de sier Nå er den første tvillingen ute Og da begynner jeg å gråte Da renner bare tårene Liksom Og så sier de sånn Den er sprek og fin Sånn Fordi ja, hva dennes definisjon var på det For oss var det sinnssykt Men ja

Og så tar det kanskje et par minutter, og da sier de, nå er den andre tvillingen ute. Og så er det litt sånn, wow, og da er vi... Ja, og da ligger jeg der og bare stiller taket og bare sånn... Du skjønner jo ingen på verdensliv. Og da skjønner du ingenting, så de forlater kroppen din på en måte. Ingenting.

Så du ligger der og bare styrer taket og så har du fått beskjed om at... Skal jeg si så er legen veldig flink til å oppdatere underveis da. Ok, nå er det den første og sånn og sånn. Nå blir det rent tatt med ut. Og så sier du sånn, nå skal vi rense litt her og sy Martine. Sånn og sånn, veldig bra jobb. De snakker, jeg kan ikke si på ordet hva de sa, men de liksom, de kommuniserer og sånn. Og da, mens de på en måte driver og lapper igjen meg, så får Robert og mamma da, som vi nevnte tidligere, gå inn på dette rommet ved siden av hvor det står et...

klare til å ta imot tvillingene. Og det har vi jo lært, apropos dette med alarm, at når sånne tilfeller skjer, så går den alarm på nyfødtintensiven, hvor det er et team på jobb som da må slippe alt de har i hendene. Da må de stå parat. Og da er det ganske mange mennesker. For det første var det jo dobbelt opp med mennesker, fordi det var to barn. Så det var jo...

Jeg har to fotballlag, tror jeg, på jobb der. Og det er jeg jo ekstremt takknemlig for. Eller vi, først og fremst. Alle disse menneskene som bokstavlig talt... Som jobber for dere. Som gjør alt de kan for at de barna skal overleve. Og det er vi jo... Og vil vi jo alltid være evig takknemlige for. Fordi vanligvis, når du tar i keiserne, så ville du fått barnet ditt egentlig på brystet eller i nærheten av deg. Ja, eller i ansiktet. For at de skal kjenne lukten av deg ganske fort. Og det...

Fikk vi jo ikke. Så det tok jo ganske mange timer før jeg fikk se dem. På grunn av operasjonen nå? Ja, på grunn av keisersnittet. Det er jo noe krav om at du må kunne bevege tærne eller noe sånt før du får gå videre i livet. Nå var jo dette et litt spesielt tilfelle, så jeg vet ikke nødvendigvis hva som er vanlig praksis. Men da ble jeg jo trillet inn med Robert på... Det er vel en...

dyreste, tror jeg, avdelingen. Og døgnprismessig, bør vi fortelle hvertfall. Etter hva vi har fått beskjed om, da. Hvor det er fire kuveser totalt. Altså fire barn, da.

Og en hev av folk som jobber Og du kommer jo inn der Og jeg skjønner jo ingenting liksom Og blir liksom kjørt mellom De to kvevøsene Så jeg har en på hver side Og så blir det sånn Inni de boksene med tepp over der ligger barna mine liksom Og så får jeg blitt trilt inntil Og så er det to hull på hver side Med sånne luker Som man kan åpne for at man skal kunne ha hendene inn der da

Så da får jeg lov å ta en... Og man kan skifte bleie inn i det her og sånn da. Og da får jeg liksom lov å ta en finger inn da, og kjenne på barna. Så jeg får jo ta en finger og så kjenne...

på barna, men igjen, som jeg nevnte tidligere, så fikk jeg jo, man kan jo ikke stryke eller noe sånt for huden, det er jo smertefullt, for huden er jo så sår enda, den er jo ikke, så det får jeg fysisk bare ta en finger, og så kaster jeg opp. Og gjorde det? Ja, og det var noen reaksjoner av alt, tror jeg. Og da ble jeg tatt med på observasjonsposten for gravide,

For jeg ble jo ikke sendt på vanlig barsel, som jeg er veldig, veldig takknemlig for at man ikke gjør. Fordi det å være omgitt av andre nyfødte babyer og nybakte mammer som sitter der med babyene sine, det burde man virkelig slippe. Da er det bedre å vanke med gravide. Sånn som i stu 18 er, du ser jo alvorlighet. Det er jo der de mest kritiske barna kommer, og er kritiske.

lang periode, så du ser at det er ikke sånn toppstemning der inne, så du blir jo litt sånn... Så får man ganske mye perspektiv i, for jeg... Når man er midt i, tenker man at dette kan ikke bli noe verre enn det som jeg tenkte jeg hadde da. Og så kommer man inn på en sånn avdeling som dere snakker om, og ser bare sånn, åja, det går an at det skal være enda verre. Og foreldre som man fant det helt...

Ja, du ser det liksom i fjeset i foreldrene at det er tøft. Ja, den som har håpfull i blikk og den som har på en måte blikk som har gitt opp litt. Ja, det er veldig merkelig sånn dynamikk inni rommet altså, fordi...

Man forstår hverandre, men man bare er i sin egen survival-boble og skjermes fra alt og alle andre. Det er som om man står i det samme uten å prate sammen. Og det er jo ikke alle som tar med seg barna sine hjem derfra. Eller tar med seg barn hjem som har store utfordringer. Så det er...

For det er vel det som er litt skummelt med å ha for tidlig prematur, er at det kan bli konsekvenser fremtiden for disse barna. Absolutt. Nå tyder jo alt heldigvis på at både med syn og hørsel og bevegelse og alt, altså...

at alt har gått veldig bra. Men tør de å si det ganske fort, eller er de veldig sann at de holder igjen beskjed? Det tok litt tid, altså sånn før de liksom, for sånn som øyeundersøkelser og sånn, kan de ikke si noe på før uke 40. At det er at de ordentlig synes. Så det er en del sånne ting som man ikke kan, det vet du ikke på en måte. Det jeg synes var verst var jo fordi man

Man har jo hørt om tilfeller i forhold til hjerneskader og blødninger, når de skulle ta disse scanningene. Hvor man holder pusten på en måte, bare at ting ser bra ut, og de kan jo ikke si noe der og da, men får du liksom ikke beskjed for kanskje et par dager rett på om ting faktisk står bra til. Man vil jo selvfølgelig at ting skal gå bra, men man tenker jo selvfølgelig også alle de andre scenariene som kan oppstå.

Vi har snakket lenge, så vi begynner å gå litt tomme for tid her. Men jeg synes det har vært veldig fint at dere har delt så mye om denne fødselen. Men jeg tenkte bare å avslutte litt om noen tanker, hvordan det på en måte har påvirket dere som par sammen, da, og vært gjennom noe sånn. Har det kommet nærmere for dere? Man blir så sveisa sammen i en sånn tilstand. Som mann, da, som er på sidelinjen, da, egentlig ikke får kjenne det på kroppen på samme måte som Martina, som

så er man bare påskudd hele tiden for å gjøre sitt beste for at hun skal ha det bra. Så er det litt sånn i ettertid, så man får liksom ikke et sånn naturlig overgang fra sykehuset til det å være hjemme som man er. Eller man blir jo, man er jo pappa på sykehus, men samtidig når man kommer hjem, så

Så får man kanskje ikke den samme gleden som man kanskje hadde forventet. Martinet tørste seg inn på at man misset litt. Man har jo vært sårbare sammen. Og den første familietraumen, skal jeg kalle det det. En krise i familien hvor man får litt forskjellige hatter. Og da forstår man at...

Kanskje litt sånn, hva er din rolle, hva er min rolle? At man utfyller hverandre veldig godt. Og så har dere to, så det er liksom ikke sånn at man kan få litt puster om hverandre. Nei, det er litt det. Jeg tror nesten det blir mye mer likestilt mellom dere to, enn det for eksempel blir for meg som har ett. Da er det lett at jeg bare tar han, mens når dere har to, så har dere hendene fulle begge to. Det er akkurat det. Du får aldri den der avbrekken å bare være med ett.

barn da, egentlig. Og det er jo egentlig det kan ikke sammenlignes egentlig. Nå har vi ikke hatt et barn før, men vi skjønner jo at

Det er ikke piece of cake med to, altså. Men vi får det jo til. Vi skjønner at det å prate sammen og bare det å være mamma og pappa, det er greit. Men det å være Robert og Martine, det er også superviktig. Inni de slagene her. Dere virker jo veldig takknemlige for alt. Har dere liksom følt på et press at samfunnet forventer at nå skal dere være veldig takknemlige for at det gikk så bra? At ikke du har lov til å klage på ting?

Godt spørsmål. Nei, ikke for min del. Nå er jo ikke jeg out and about på sånn måte. Som influencer så får man jo høre det støttet stadig. Jeg har jo fått meldinger om at alt fra at jeg var heldig fordi jeg rakk å bli tjukk, fordi jeg var gravid så kort, til at skytte og grinn barna dine lever hvertfall. Og da pleier jeg å telle til tid, og så pleier jeg å minne meg selv på at

Jeg kan ikke forvente at alle liker meg, men jeg liker alle andre. Og så har jeg den gode gamle at om jeg er en meter under vann og du er hundre meter under vann, så drukner vi begge to. Og litt som vi har nevnt at det finnes alltid noen som har det verre enn deg. Men det er faktisk greit å ha det sånn som man har det. Jeg tror den takknemligheten, i hvert fall for vår del, har kommet av naturlige årsaker på en måte. Men

Det er klart man får høre da. Man har det nødvendig å ha, men man blir vant til det også. Jeg tror også det er en fin ting å huske på at man ikke alltid vet alt. Og det gjør at jeg har veldig lyst til å sitte og prate mer, men jeg tenker at da kanskje jeg kan komme tilbake. Du har vært der før, du Martine. Ja, jeg ser alle gode ting jeg trenger.

I'm back! Det var veldig hyggelig at du ville ta med din kjære Robert. Takk, Robert, for at du gjorde litt. Jeg føler egentlig at vi har mer å prate om. Ja, det kunne jeg gjerne hatt to timer til. Nei, men veldig, veldig hyggelig at du hadde lyst til å være her. Jeg setter veldig fri på alt dere har å dele. Takk for praten. Takk for praten. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk, ja!

Dere har sannsynligvis allerede oppnått det. Vi er live på tur, His To Go 2026, denne fjølen i mai. Og det finnes noen siste klokker, som dere ikke skal forstå. Dere vil alltid se oss live, være med, møte oss, medfiebe, da skal dere få dem. Og Victor, hvor kan man hen? Det skal vi selvfølgelig si til folk. Våre terminer.

Ja, det er det. Vi har en varende show. Vi ses. Ta det med.