Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg gleden av å ha Kirsten Holtmund Resaland som gjest. Hun er barne- og ungdomspsykolog og har jobbet med ungdom på forskjellige måter i over 20 år. Hun jobber nå som foredragsholder og med ulike prosjekter.
I 2020 gav hun og lege Astrid Nylander-Almos ut boka Helt Ærlig om hvordan vi henger sammen. Og nå har hun kommet ut med boka Snakk til meg, gode grep for ærlige samtaler med ungdom. Hjertelig velkommen, Kirsten! Tusen takk!
Når jeg fortalte i gode ninnene meg at du skulle komme, så sa hun til meg «Herregud, det er 10 000 spørsmål til deg! Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Dottra min er 13 år og får ikke kontakt med meg!» Så denne samtalen her, den blir direkte sendt til henne etter vi har spilt inn. For hun er så gira på å finne ut metoder for å komme nærmere datteren sin. Ja.
Og jeg tror det er veldig mange som kjenner det på den måten. Både med datteren og sønnen sin. Er dette veldig vanlig? Ja, det skal jo være litt sånn med ungdommene at det er vanskeligere å nå inn til dem.
Vi kan jo tenke oss forskjellen på en syvåring og en treddvåring. Så vil jo syvåringen være vel sånn «Mamma, jeg må fortelle deg alt fra dagen min». Mens treddvåringen skal helst kanskje ikke si «Mamma, mamma, du må høre alt om lunsjen med kollegaene mine hver dag». Så et eller annet sted på veien der fra syv til tredve, så vil det jo skje en endring der menneskebarnet
blir til et litt mer selvstendig individ som ikke skal ha et behov for å fortelle foreldrene sine alt mulig utenvidere, og som får litt mer et filter. Men så vil jo det også innebære et litt sånn hemmelighethold som kan være litt mer problematisk. Fordi når ungdommen kvirer seg for å fortelle noe som de kanskje egentlig trenger oss voksne til, så
Er det kanskje litt vanskeligere da, med en 13-åring enn med en 8-åring for eksempel? I å få dem til å fortelle hva det er. Ja, for jeg fikk litt bilder opp, en 7-åring, de har på en måte kanskje bare et...
tynt gjære, der nesten alle informasjonen går gjennom. Og så blir de eldre, så blir det til en myggnetting, og når de er 14 år, så er det så tett det der filteret, at det kommer nesten ut en lyd. Og du skriver jo så fint i boka at veldig mange naturlige eller vanlige ord ungdom bruker er ingenting, vet ikke, husker ikke. Og det er jo så vanskelig, for som foreldre så
Vi er jo så utrolig glad i dette menneskebarnet som står helt på kanten til å bli voksen. Man har lyst til å være med dem på den veien som vi alle som har gått gjennom puberteten vet kan være utfordrende. Og så står vi der liksom klare og bare, ja, men fortell meg, jeg er her. Men så blir det helt stille. Ja, det er det som er så...
fascinerende på et vis, den dobbelheten i at vi vil at de skal bli selvstendige, men at det er så viktig at de kan komme til oss når de trenger oss. Og der tenker jeg at boka er jo både til foreldre og til fagpersoner, som lærere og fastleger og andre voksne som ønsker å legge til rette for at ungdommer klarer å være ærlige. Og foredraget er jo mye snakker både for foreldre, men også for fagpersoner. Mange forskjellige ulike grupper med fagpersoner.
Og jeg blir så rørt over hvor indelig det ønsket er hos så mange voksne. At ungdommen skal klare faktisk å fortelle om hva det er som skjer, hvor er det skoen trykker hos deg, hva kan vi hjelpe deg med, hva kan vi gjøre annerledes rundt deg for at du skal ha det bedre, eller for at ting skal bli lettere for deg. Og så er det egentlig ganske mye lavtengende frukt, ganske enkle grep.
jeg erfarer at vi kan gjøre som faktisk gjør det lettere for ungdommene å være ærlig med oss. Men så skal vi ikke ha som ambisjon at alle ungdommene kommer hjem og sier, i dag har humøret mitt vært, jeg
Ja, vi sier ganske ok, men med kanskje noen små endringer i løpet av, rundt lunsjtid, ikke sant? De skal fortsatt få lov til å være bare sånn, jeg vet ikke, ok, jeg slutter med oss. Det er en del av det å være ungdom, at de får lov til å eksperimentere med, og sette opp litt av det jeg gjør. Det var et veldig fint bilde, det er jo akkurat sånn utviklingen fungerer i den hemmelighets... Det er hemmelighetskrimmeriet, og det at de...
bli mer opptatt av hva jevnhaldrene mener enn hva foreldrene mener. Altså det at den balansen forskyves etterhvert. Og så er det en annen litt sånn spennende ting, synes jeg, er det at når de blir, altså jeg er jo da i akkurat dette, jeg har jo jobbet med barn og er jo opptatt av barn også, men når det gjelder akkurat dette, så er det jo sånn pre-teen og opp-
som jeg har dypdykket i med hvordan vi kan lage. Nå er det preteens. Det er hvor man merker at de går fra å være bare barn til at kroppen og sinnet deres forbereder seg på puberteten, så tid
mellom 10 og 12 år. Det som kalles mellomtrinnet. Så mellomtrinnet fra mellomtrinnet og opp. Så der er det det samme. Mellomtrinnet, ungdomsskole, videregående, unge voksne, og da for leger, pasienter, uansett alder. Der er det de samme prinsippene og teknikkene. Mens med en femåring så er det annerledes, for de er mye mer konkrete. Så en femåring, du lurer på hva har skjedd nå i barnehagen i dag, da må du bruke noe annet
enn de grepene jeg har fokus på, selv om en del av dem kan brukes der også. Men det jeg synes er litt spennende er at når de blir preteens, så vil de jo etter hvert mer og mer skjønne hva vi tenker om dem. De vil skjønne at vi har en reaksjon på det de forteller oss,
Og at vi tenker ting om dem. En gjennomsnittlig femåring vil ikke ha en bekymring om det. Å, ble pappa skuffet over meg nå da jeg fortalte at jeg tok den lekebilen i barnehagen. Å, hva tenker mamma? Tenker hun nå at jeg er grådig siden jeg ble så sjalu på? Det vil ikke en femåring naturlig tenke. Men en tollering.
Kan godt tenke det. En tollering kan godt fortelle noe fra en bursdag, og så hvis foreldrene reagerer med en sånn «men du sa vel ikke det høyt?» Og så tenker tolleringen «jo, det gjorde jeg. Er det flaut det?»
så er det plutselig en form for en verden av implikasjoner som kommer inn i livet til ungdommen. Helt naturlig. Dette er helt normalt. En gang i løpet av mellom 10 og 15 år, de er jo veldig forskjellige på moden etter disse kidsene,
Og så etter hvert så kommer påtrengende tanker, påtrengende seksuelle tanker, seksuelle fantasier, ganske mye som vi ikke vil at en 16-åring for eksempel helt ukritisk skal dele ved frokostbordet, fordi det er sosialt ukorant. Og da skal de jo faktisk ha den følelsen av sånn, dette skal jeg ikke si høyt. Jeg skal ikke si hva jeg drømte og hadde våt drøm om rett før jeg våknet i dag. De skal da følge det instinktet, eller hva vi skal kalle det, om ikke å si noe.
Og så er noe av det som bekymrer meg litt da, med alle disse fantastiske ungdommene våre, er at det er ikke så lett for dem å vite forskjellen på det som det er helt greit at de holder hemmelig, og det som er noe det hadde vært fint om de fortalte til en voksen. Som at de har begynt å tenke det siste at verden hadde vært bedre uten dem, eller at de begynner å streve sosialt, eller at de har det egentlig ikke så greit i mattetimene, eller ting hvor ting ville vært lettere hvis...
De voksne fikk vite om det, eller hvis de snakket med en god voksen, eller bare ga beskjed. Og der er, der tenker jeg at det er mye vi kan gjøre annerledes som samfunn da, hvis vi gjør det lettere for de voksne, for ungdommene. Ja, for at du har et eget kapittel som heter «Hvordan kan vi styrke både fornuft og følelser hos ungdom?»
Og det leste jeg med, altså, jeg må bare si at den boka di, måten du skriver på, jeg blir rørt veldig mange ganger. Jeg fliter høyt, jeg sa det til den underhent, da satt jeg på kaféet først. Og fliter høyt av erfaringen som du deler om deg selv. Det er et utrolig fin og viktig bok, som jeg tenker er utrolig
kjemperelevant for alle som har barn og ungdom i hus, men også for alle som er behandlere på en eller annen måte, hvordan vi snakker til pasientene våre. Jeg ser det går igjen, det der. Ja.
Takk, og det er akkurat det jeg synes er så spennende. Jeg har tenkt veldig mye på det. Ikke bare fordi jeg behandler selv, for i og med at som psykolog har jeg nettopp sluttet i BUP, så jeg føler at jeg fortsatt jobber som psykologspesialist i BUP. Men jeg har sluttet, så jeg tar en pause fra klinikk akkurat nå, og så kommer jeg tilbake til pasienter enn snart. Jeg elsker å jobbe med pasienter. Ja.
Men der jobber jeg jo med ungdom. Men så har jeg tenkt på, fordi jeg har vært litt uheldig på sånn at jeg har vært mye inn og ut av ulike årsaker, så har jeg måttet litt inn og ut av sykehus og vært på litt sånn operasjonssalder og sånn, og da har jeg truffet leger i forskjellige sammenhenger. Og da har jeg blitt mer og mer fascinert av tanken på at selv om man er voksen, så er man den posisjonen man er i som pasient i somatikken. Eller uansett, men det er først den somatikken jeg har kjent på da.
at den rollen er så lik den rollen en ungdom har over en forelder eller en annen voksen som lærer.
Og jeg synes det er så spennende å tenke på at akkurat de samme mekanismene trer i kraft. La oss si at du har en 30 år gammel mann som nesten aldri har vært hos fastlegen. Og så har han oppdaget, i det siste så har han, nå er jeg jo ikke lege, så nå bare gjett jeg litt på hva som kan være skumle symptomer han burde snakke med fastlegen om. La oss si at han har oppdaget at det er en del blod på papiret når han er på do, og så har han hatt noen magesmerter
Og så er han litt usikker på dette med flatulens, for han har alltid hatt litt problemer med luft i magen. Vi som nå sitter her som alvitene vet at det har ingenting med det blodet å gjøre. Det er fordi han er laktosinsolder og ikke har funnet ut. Men dette har han heller ikke snakket noe lege om, for han er ikke så veldig glad i å gå til legen og snakke om sånt. Han er ikke en sånn type som synes dette er lett. Men så skjønner han at han burde sikkert gå til legen nå.
Og så er det noen som er hos legen, og så lar han si at legen er en 30-årig gammel mann, legen er en 28-årig gammel kvinne, eller en 50-årig gammel mann. Man er to voksne som sitter sammen, og uansett merker man det på en måte. Og så sier legen sånn, ja, men du har ikke hatt noe luft i magen eller noe sånt. Og så er det ikke nødvendigvis like lett for ham å svare hvis legen sitter halveis vent bekk, klar til å skrive ned, har ingen symptomer på.
Og så spør jeg sånn, du har ikke hatt noe luft i magen for eksempel, så kan det hende at det er mindre sjans for at han 30-åringen, som synes dette er super ubehagelig, at han sier jo, jeg har faktisk det, enn hvis legen ser på ham, ikke sitter klar til å avslutte samtalen, og sier, har du hatt luft i magen? Har det vært et problem for deg?
Og det samme, la oss si de hadde avtatt at ta kosttilskudd på denne måten og lev på denne måten, så ses vi igjen om to uker. Og så har ikke han klart det, for han lever et veldig hektisk liv som jurist. Nyutdannet, ambisjøs jurist, denne tredjevaringen.
Og så kommer han tilbake, og så sier legen, du har gjort det vi har blitt enige om, ikke sant? Du har tatt medisinene som du skulle, og sånn. Det er akkurat som man snakker til ungdommen. Ja, det er så litt. Og det er så, det kan være like vanskelig for den tredjevåringen. Og da, fordi man er sårbar på samme, med så mange likhetstrekk i den relasjonen, med at legen kan definere deg på samme måte som foreldre kan definere ungdommen, ved at man sier, hva, jeg er så skuffet over deg, eller at man kan si, men...
da er det jo din egen skyld. Hvis du ikke har gjort det ved å bli det enige om, da gidder ikke jeg å hjelpe deg mer. Man har det potensialet i relasjonen på at den ene sitter med så mye makt og definisjonsmakt over rammene til den andre. Det er så likt. Og dermed er det så mye av det som blir likt, også det med å avslutte andre setninger. Hvis du som lege har det litt travelt, og så har du kanskje, det er mange som har det som en sosial vane at de avslutter andre setninger og bare håper de gjettet riktig.
Så man sier for eksempel, ja, og ferien var jo fin, ja. Jeg tror det er kanskje man skal si, ferien var slitsom. Men det er det ikke. Og noen sier da sånn, nei, jeg skulle ikke egentlig si fin, og noen klarer ikke å rette på det. Og det gjør ikke noe på lunsjromet. Men hvis fastlegen gjør det, og sier ja, og så starter den tredje varien kanskje å si sånn, ja, så jeg har jo på en måte vært rolig på det, ja.
Og så føler jeg at han skulle ikke si at han hadde vært rolig på det. Han skulle si at han hadde vært ganske redd. Han har jo sett blod i avføringen. Og så kanskje han sier det litt forsiktig, sånn som ungdommene, når de skal prøve å fortelle noe som egentlig er litt skummelt for dem, så kan den de tester litt ut for å fortelle litt forsiktig først. Eller vi overdriver veldig først, bare for å se hva er reaksjonen. Hvordan vil du ta det imot hvis jeg sier det sårbare, ekte, ærlige med alle nyansene? Så starter de kanskje med å si sånn, nei, kanskje.
kan man at jeg ikke har like mange venner nå. De starter med noe som, hvis de hadde vært ærlige, så hadde det vært en enkel litt annen versjon. Og det kan hende en 30-åring som ikke liker å gå til fastlegen også gjør. Så kan han si sånn, jeg har kanskje sett litt blod på papiret av og til da, når jeg tørker meg. Og hvis fastlegen da sier sånn, det er helt normalt.
men er det noe annet? hodbinde, svimlet i stedet for å si sånn, ok og tenke sånn, det er en grunn til at han sa dette til meg og bare si, ok hva når du sier av og til hva legger du i av og til? bare det
Og det er sånn som er, altså med ungdom er det til, for meg er det magisk. Det er så mange sånne ting som er magisk. Og som også bare at i stedet for å validere, at man ber dem fortelle mer. La oss si at den tredjeåringen da, vi spiller tilbake på ham. For akkurat nå er jeg veldig fascinert over denne parallellen med når man er i somatikken med ungdomsforeldre.
La oss si at legen har fått med seg at du har blodøyeforringen, og skal sende dem til en kolonoskopi eller en undersøkelse. Så sier tredjevåringen, «Må vi det, eller?» «Ja, det må du nok.» «Jeg gruer meg, men ok.»
Og i stedet for å si at det ikke er noe å gru seg til. Det er å være såkalt invaliderende. Og det som man gjør som forelder, det er ikke noe å gru seg til. Det går bra. Det er veldig sjelden at det å bare si det på den måten gjør at noen tenker, åja, det er meg.
Nei, men da også. Da må man si det litt mer sånn, jeg skjønner at du gruer deg, men realiteten er at det er faktisk ikke noe vondt å bare høre sånn ut. Det kan man jo godt gjøre. Da kan man jo trygge en ungdom eller et barn eller en pasient. Men det å si sånn, det er ikke noe å grue seg til. Det er bare tøys å grue seg til. Det vil vanligvis gjøre at man tenker at, ok, jeg gruer meg fortsatt. Og så bare, man vil ikke få utdype den gruingen. Men så er det også, så kan man tenke at den riktige måten å gjøre det på er sånn, jeg skjønner godt at du gruer deg.
Dette går sikkert bra, men jeg skjønner godt at du gruer deg. Og så stoppe der. Men det ligger veldig mye magisk i å si, ja, det er jo vanskelig å grue seg til sånt, eller jeg skjønner, det er mange som gruer seg til dette, men hva er det som gjør at du gruer deg? Hva er det du ser for deg? Og hva er det du tenker på?
For da kan for eksempel tredjeåringen si at de har veldig mye smerter i endetermen. Det er kanskje noen som ikke har tur til å si det i konsultasjonen. Kanskje han tør å si det nå. Og med en ungdom, som for eksempel, la oss si at det er en 11-åring som skaper en leiskolen som alltid er i sjette klasse. Jeg tror alle i Norge har leiskolen i sjette klasse. Og så har man kanskje en, la oss si da at kiden din sier, må jeg på den leiskolen, mamma? Ja, ja, det må du. Det er
og så klarer kanskje mamma å si er det noe grunn til at du spør om det og så sier kidden jeg har egentlig ikke så lyst til det
så kan jeg sette i gang mye hos den mammaen. Og mye på en måte svar hun egentlig ikke vil ha videre. Og veldig mye aktivering, og det er helt menneskelig. Og da er det ganske mye det er lett å si sånn, jo da, det går så bra så. For eksempel. Eller nå må du slutte med dette tøyset, eller du kommer til å være så glad når du først er der. Eller et eller annet. Og så, la oss si at hun klarer å spørre da. Hvorfor er det du sier det?
Og så sier kiden, jeg kjenner at jeg gruer meg. Jeg gruer meg til den leirskolen. Jeg er redd for at jeg ikke har noen å være sammen med. Og da er det veldig lett som foreldre å si, men du har Peder der, du har Alvin, du har Ronja. I stedet for å faktisk skape det rommet for å høre hva er det denne kiden tenker på nå.
Og hvis man klarer, i stedet for å si «Det er helt normalt å grue seg til leirskole, jeg skjønner godt at du tenker på at...» Hvis man klarer i tillegg til å si det, i tillegg til å såkalt validere det, og på en måte anerkjenne at «Jeg hører at det er sånn du har det nå, det tror jeg på», at man sier «Hva er det som gjør at du gruer deg? Hva er det du ser for deg?» Og så kan man eksperimentere litt med «Hvis jeg kunne trylle og garantere deg hvem du kom på rommet med, hadde du fortsatt grudd deg?»
For dette klarer de ikke med vanlig femmerling, men dette klarer de fra slutten av barneskolen opp til før, så klarer de sånne hypotetiske, sånne tryllestav spørsmål. Og så kan de kanskje si, nei, jeg hadde fortsatt grudd meg. Ok, la oss si at dette er en elverling som ikke har lyst til å fortelle så mye da.
Spør deg, ok, hvis jeg kunne trylle, og kunne trylle sånn at du visste at du likte, at dere bare gjorde ting som du syntes var gøy, vil du fortsatt gru ut deg? Og så kanskje kiden da sier, nei, da vil jeg ikke gru ut meg lenger. Da kan man gå videre på det. Ok, hva er det du ser for det at kan skje, eller hva er det du... Og med en gang, ser jeg...
Men en gang man gjør det, men en gang man legger opp til, med da enten som lege med en pasient, men også da med en foreldre eller lærer, eller med en ungdom eller preteen, legger opp til at det jeg vil nå er faktisk å vite hva som skjer. Jeg ønsker faktisk å finne ut hva det er du tenker og føler, hvor er det skoen trykker for deg,
Da kan man få veldig mye mange svar som er vonde å høre. Men da kanskje man plutselig får den at jeg vet du tror jeg er venn med Peder og Ronja fortsatt. Men det er egentlig ganske lenge siden jeg har lekt med dem eller vært sammen med dem i friminutet. De har forandret seg ganske mye. Og det er det vi vil. Vi vil jo
at barna og ungdommene skal fortelle oss disse tingene, så vi kan være der for dem. Og styrke dem. Kanskje vi må hjelpe dem til å finne ting selv, kanskje vi kan hjelpe dem som foreldre, kanskje en lærer kan hjelpe dem. Vi ønsker jo den informasjonen. Men det er ikke en selvfølge at de tør å fortelle oss det.
For de kan være redde for at vi reagerer feil, eller at vi bare gjør alt verre, eller de kan tenke at vi ikke er interessert. Der er det jo veldig sånn at leger kan gi inntrykk at de ikke er interessert, for eksempel. Eller det kommer problemløsninger som ikke er relevant for dem, de føler seg ikke hørt når vi sier «Ja, men Peder er jo en kjempegod venn av deg». Ja, for eksempel. Og jeg kjenner meg så igjen, for dette er vanskelig.
Det er vanskelig å ikke bare si, men dette går bra. Jeg husker bare for en uke siden så skulle min yngste til tannlegen. Og dette er jo relevant for alle barn. Og så sier han, nei han vil ikke til tannlegen. Han hadde hørt at det gjør vondt å bore, og han er fire år og han skal jo ikke bore. Men nei, han skulle absolutt ikke det.
Og da tok jeg meg selv i å si, ja, men det er ikke noe å gru seg til. For det er det vi gjør. Det er ikke farlig. Når jeg sier det er ikke farlig, så tenkte jeg farlig, farlig, farlig, farlig, ikke sant? Og så gikk det noen dager, og så kommer det spontant fra den kloke gutten. Så sier han, mamma, når de tar et speil inn i munnen min, jeg tror ikke det kommer til å være plass.
Han gråser for jeg har sagt at de skal ta bare et speil. Det er bare det. Det er ikke plass, for han så opp først et speil fra badet. Det er så kloke tanker, egentlig. Som jeg hadde gått glipp av for jeg sa, det er ikke noe å gråse til.
så dette er noe man må øve seg på hele tiden for det er så lett å falle tilbake i det der mønstret og det samme er jo hos pasientene våre og hos ungdommene men det er veldig mange foreldre som jeg snakker med og jeg har jo også hatt mange ungdommer på kontoret som ser at det er så vanskelig å få de til en gang å begynne det er liksom, det er bare, jeg vet ikke eller nei og hvordan kommer man videre da?
Noe? Dette er jo noe man ser veldig ofte på BUP, altså barne- og ungdomspsykiatrien. Det som er over fastlege, der fastlegen må henvise, eller noen må henvise, så det er det som kalles andrelintjenesten. De fleste vet hva BUP er, men så oppdager de plutselig at alle vet ikke hva BUP betyr. Men det er noe man ofte opplever på BUP, at det kommer barn og unge som har blitt tatt med av foreldre og bekymrede voksne, og så sier de enten det er ingenting, eller jeg vet ikke hva.
Og en ting som jeg tror vi må huske litt, er at ofte så mener de når de sier «vet ikke», fordi de har ikke ordene for å beskrive det som skjer inni dem. Så selv om vi kan se at skolefraværet ditt øker, du har sluttet på fritidsaktivitetene dine,
Vi ser at du selvskader. Vi voksne rundt kan se at det er noe, men når de voksne spør hva er det som plager deg, og de sier vet ikke, så mener de faktisk jeg vet ikke hvordan jeg skal. Dette er bare et kaos av ordløshet som jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne formidle.
Så det er en stor grunn til at de som ønsker å snakke med voksne, sier «vet ikke» når de får spørsmål. Og så tror jeg ganske mange, kanskje særlig unge gutter, kanskje særlig fra ungdomsskolen opp, tendringsgutter,
At de har fått for seg i vårt ekstroverte samfunn at hvis de skal fortelle så må det være en sånn «Det startet en solskinsdag oktober for fire år siden». «Jeg har hatt et ruskete humør til tross for det fine været». Og så skjønner de ikke at det vi ønsker er, uansett hvordan de formidler det, så ønsker vi egentlig bare å få uttrykk.
på noe så vi kan begynne å nøste litt sammen med dem og at vi kan hjelpe dem med det så jeg liker godt, både med mine egne barn og med andres barn at jeg liker godt å finne ut på hvilket nivå de ønsker at jeg skal hjelpe dem
Sånn at hvis jeg har en kid som kommer og som kvir seg veldig for å åpne seg, og som er første gang jeg treffer, og som kanskje har dårlige erfaringer fra før med at det å snakke med voksne gjorde at de følte seg verre etterpå. Av og til blir det jo sånn at man føler seg verre etter å ha satt ord på noe som er vanskelig, men at kanskje det er en ungdom som har opplevd at voksne har bagatellisert det, eller satt i gang masse greier som ikke hjalp, og som de ikke følte seg som de var en del av. Eller at de voksne bare har tatt imot og ikke gjort noe.
Det er også ganske mange ungdommer som forteller om. At de har fortalt, og så tror de voksne at det er godt bare å få det ut. Så de vokser, og så fint du fortalte meg dette, og så skjer det ingenting mer. Og da er det også sånn at de tenker, det er jo ikke noe vits å si noe til de voksne, for de skjønner jo at dette kunne noen hjulpet meg med. Jeg fortalte jo at jeg ikke hadde det bra i klassen, jeg fortalte at jeg ble utsatt for utstenging, jeg fortalte dette og dette, og så skjer det ingenting. Og det kan også gjøre de tenker, hvorfor skal jeg utsette meg for å fortelle dette til enda en voksen?
når det uansett ikke skjer noe. Så det kan være så mange forskjellige grunner til at de ikke sier noe, eller at de synes det er skummelt å høre sine egne ord høyt. Og da liker jeg å prøve å finne ut hva de foretrekker, om de liker for eksempel «Syns du det er best at jeg stiller mange spørsmål?» som bare er sånn «ja-nei-spørsmål» for eksempel.
Og det er veldig mange av de som sier mye vet ikke, foretrekker det. At man starter med å stille mange spørsmål. Og så lenge de spørsmålene ikke er en sånn, det går bra på skolen, ikke sant? Så er det helt greit å stille ja-nei spørsmål. Og så noen ganger så er det lettere for dem hvis man gjør det uten så mange ord. Og noen ungdommer vil jo foretrekke at man gjør det på en annen arena enn å sitte.
Noen ungdommer vil jo synes det er lettere på en basketbane eller på en biltur. Så det er jo også noe, særlig foreldre har jo mye anledning til det. At man tar det på den fjellturen på ytta, heller enn at man setter seg på sengkanten hvis ungdommen ikke er så fortrolig med akkurat den type samtale. Med at man gjør det sånn at man sitter og ser på hverandre mens man snakker.
Men uansett arena, så er det en veldig stor effekt i det at ungdommen skjønner at vi vil at de skal korrigere oss hvis vi heter feil.
Hvis de bare skjønner det, og det er det jeg skulle ønske at leger generelt, overalt, og jeg sier ikke dette for å kritisere leger jeg har truffet, bare sånn at ikke noen nå tenker sånn, jeg har vært hennes lege i så mange år, og nå sitter hun på en podcast. Dette er bare en generell observasjon av den posisjonen man er i som pasient, hvor sårbar man blir for samtaleteknikker. Men
Men jeg tenker jo at for folkehelses skyld, så tenker jeg at det hadde vært lurt hvis leger var veldig bevisste på det med at det skal være velkommen hvis pasienten korrigerer dem. Hvis de oppsummerer noe feil,
At det er lett for pasienten å si, nei, nei, det var ikke det jeg mente, det var ikke det jeg sa. Og det er en ting med ungdom som ungdommene er helt fascinerte over hvor mye ungdommene gjatter med for å være høflige mot voksne. Hvor mye respekt, bare sånn,
Ungdommer har for vår makt da, som voksne. Det er ikke sikkert de har så mye respekt for oss som en sånn, åh, du o-store voksen. Kanskje ikke den type respekt. Men at de vet hvor mye vi kan spre rykter om dem, eller snakke med andre voksne rundt om ting. Hvor mye vi kan kakke på selvbildet deres. Ved at vi sier, ja, du er en sånn ungdom ingen liker, eller det er ikke så rart du ikke har venner. Vi kan si ting som bare fordi vi har den makten som voksne i relasjonen,
så kan det oppleves som en irreversibel skade for dem. De husker det resten av livet. Ja, jeg tror de fleste har minner fra ungdomssiden, men noe som påvirker dem. Vi skal ikke kjimse av det. Vi kan si ting som gjør at de blir selvbevisste på en måte. De ikke var fra før,
Og det gjør, og jeg vet ikke, dette er jo bare min observasjon, det at jeg synes det virker som ungdommer da har veldig følerne ute på hva voksne vil at de skal svare, at de ikke vil svare feil. Og det kan jo tenkes at det kommer av den maktubalanse, men det kan tenkes det er andre ting også. Men det gjør jo at hvis vi klarer å virkelig få fram for ungdommen,
at hvis jeg gjette feil, hvis jeg oppsummerer feil, hvis jeg tolker deg feil, så blir jeg glad hvis du retter på meg. Hvis barn eller ungdommen får med seg det, da er mitt inntrykk, jeg har litt støtt i vitnespsykologien og sånn, du har kanskje ikke sett nørdekapittelet bakst i boka ennå, men der gjør jeg veldig redd for hva som er mine erfaringer, og hva som er basert på forskning og på empiri og teori, men
Min soleklare erfaring er at det gjør noe med hele samtalerommet hvis kidden skjønner at det er ufarlig å si fra hvis jeg tar feil. For med en gang kidden skjønner det, så gjør de ikke bare at de retter på meg, for det gjør de. Hvis jeg har fått frem at de kan rette på meg, så retter de på meg.
Men i tillegg så virker det som de da forstår på en annen måte at jeg er ydmyk for at jeg kan ta feil, selv om jeg er voksen. Og at jeg virkelig, virkelig ønsker å vite det som er riktig, selv om det kan være flaut for meg å ha tatt feil. Og det kan man jo gjøre med, jeg liker da å bruke sånne kosedyr som kan vrenges for eksempel, med mine egne barn også.
at de jeg blir på den ene siden og surer på den andre siden, de kostyrene, de er veldig søte. Og jeg bruker det på ungdommer og sånn, så de sitter da ofte og koser med de kostyrene mens vi prater, og så plutselig så vrenger de dem. Hvis de ikke klarer å fortelle meg at nå bommer du, så bare vrenger de dem, så en gang jeg ser at nå ble den blekspruten sur, så sier jeg, aha, hva skjedde nå? Hva var det jeg sa som ble feil? Eller hva var det jeg bommet på nå?
Sånn at de slipper den risikoen for at noen voksne bare sitter og bare blæ blæ blæ. Jeg har jo lurt på om du er autistisk, men så tenkte jeg kanskje jeg hadde hår av meg. Eller et eller annet som de kan se for seg at noen voksne gjør, og hvor de tenker nei, stopp, stopp, stopp, jeg orker ikke å høre dette. Eller at vi begynner å snakke om kroppen deres.
Plutselig er de veldig redde for at vi skal snakke om kroppen deres. Så begynner vi å si sånn, jeg har jo lagt merke til alt sånn og sånn, og det må jo være vanskelig å være på din alder og være såpass stor som du er, et eller annet. Så tenker de bare, abort, abort! Jeg vil ikke være i denne samtalen med deg, jeg vil bare flykte. Og så vet de ikke hva de skal gjøre. Ja, så kan de vrenge dem lekspruten. Så holder jeg min årsjekker med dem. Hva var det som gikk alt med? Og bare det å gi en sånn type...
Altså ha en sånn type avtale med dem da. Et sånn fattøy da. Ja. Bare det det minner også den voksne litt på, at det er en unge som er sårbar i denne samtalen, selv om vi voksne kan føle oss veldig sårbare i samtalen vi også. Hvis du har en ungdom som forteller jeg har ingen venner mer, så blir jo du som forelder, blir jo helt knust. Så det er jo ikke det at du ikke er sårbar, det er veldig synd på deg som forelder i den situasjonen.
Det er veldig, veldig vanskelig. Og da har du veldig lyst til å se en løsning. Ja. Eller å si, jo da, du har så mange venner så. Ja. Eller det kan ikke stemme. Du som er så sosial, du, det tror ikke jeg noe på. Eller noe sånt. Og det er så fristende. Og det er sånn menneskelig at det er fristende. At vi har lyst til å forandre virkeligheten.
Ved å på en måte bare liksom overtale noen til å si at, ja jo da, det går så bra så. Du har det bra for da, for jeg har det bra inni meg. Ja. Og det er også sånn jeg synes er fascinerende, når jeg på en måte oversetter det til somatikken, at hvis man, hvis legen for eksempel sier sånn, ok, så det går bra. Og så sier pasienten sånn, ja, ja, ja, så ok. Men så du sover, du sover helt ok. Ok.
Men det er fint, da bare fortsetter du med det vi har avtalt nå. Så har vi en plan, og så ser pasienten at nå må fastlegen ta en neste pasient, så tenker pasienten at denne planen kommer ikke til å fungere. Dette har ikke jeg noe som helst tro på. Men det å møte dem på en annen måte da? Ja, det å ha den ydmykheten for at hvis det er feil,
Og hvis pasienten da ikke sier noe imot, så kan legen være veldig fornøyd når pasienten går ut. Vi har en god plan, han sover helt ok, men han sover jo ikke noe bedre av at legen har sagt det er høyt. Så hvis legen sier det er bare i hodet ditt, og pasienten tenker sånn, nei det er ikke det, og så går pasienten ut, så har man jo ikke forandret noe. Vi har bare lurt oss selv.
Og det er samme når du møter ungdommen. Ja. Hvis de, ja altså barn. Ja, helt klart barn. Når de kommer og så sier de, ja men jeg føler ikke at jeg har noen venner. Og ofte så kan de jo faktisk kjenne at de har mange venner akkurat der, og da føler de seg ensom, at det er bare en midlertidig følelse. Og av og til så stemmer det jo, ikke sant? Men uansett om det stemmer eller ikke, sånn på generell basis,
Så det å ikke avfeide dem, sier du, er viktig da? Ja, og det ikke å gi dem en slags «Ok, men da sier vi det sånn da». At vi ikke gir dem en oppsummering på hva vi ønsker at de skal si. Og så avslutter vi. Vi forandrer på en måte ingenting ved det. Sånn at hvis vi sier «Ok, men da begynner du å gå mer på skolen fra nå av». Ja. Og de sier «Mmm».
Og vi egentlig ikke har åpnet for at de kan si, men vi har ikke noen plan som jeg har noe tro på. Så endrer jo ingenting seg. Og det er veldig viktig det med at det kan hende, hvis de for eksempel sier jeg har ingen venner, så er det veldig godt mulig de tar feil.
Men det finner vi ikke ut ved å bare si nei da. Du har så mange venner så. Det finner vi ut ved å ha en ordentlig samtale med dem. Hvordan ville du gått frem? La oss si da at du har en ungdom da som har jeg tror du kalte deg skildpadde armor eller hva var det du kalte det i boka? Skildpaddeforsvar. Skildpaddeforsvar. Du kommer ikke inn i det helt men du ser at sønnen din eller datteren din sliter på et eller annet vis. Du ser at det
Du har en sånn intusjon om at det er noe som ikke er helt greit akkurat nå. Og så har du så lyst å komme nært og få vite hva som skjer, men så sier de, nei, ingenting. Mamma, slutt med oss. Pappa, slutt. Hvordan ville du ha gått frem det?
Først vil jeg tenke med meg selv, eventuelt snakke med medforeldre, eller en annen nærvoksen rundt barnet, eller ungdommen. Hva er den magfølelsen? Sånn at vi ikke emosjonelt fotfølger dem, hvis det egentlig bare er at de har blitt litt mer mutte i det siste. For de skal på en måte få lov til å forandre personlighet litt, egentlig, i den alderen. Så hvis det eneste den uroen er basert på, er at nå har jeg lest mye avisen i det siste, og
Om ungdommer som tar livet sitt for eksempel. Hvis det bare er det, så er det jo sånn, ok, men da skal den ungdommen få slippe å få en sånn følelse av at du oppfører deg feil. Det er grunn til bekymring. Ja, sånn ja. At vi må ha et eller annet, hvis de sier det er ingenting, slutt å masse, så må vi ha en eller annen grunn
til å spørre videre. Men det kan være nok at du virker ikke glad. Det er lenge siden jeg har sett at du virker glad, det kan være nok. Men hvis det egentlig bare er, jeg er bekymret for mitt barn fordi jeg har en veninne som har et barn som strever.
så kan man tenke at da er det nok at vi bare gjør oss veldig tilgjengelige når de prater med oss at når de forteller om noe og som små ting, et eller annet som skjedde på fotballtrening i dag at vi da er gode lytter og demonstrerer for dem at jeg er en du kan komme til hvis det er noe men så hvis det er noe som helst mer enn det eller hvis det er en uro du vet at jeg kjenner barnet mitt
Jeg vet at det er noe. Noe mer enn sånn, jeg har lest i avisen i det siste, eller jeg har nettopp vært på et kurs. Jeg er nemlig helsesykepleier selv. Jeg har nettopp vært på et kurs, og ungdommer som strever. Men hvis det er noe mer enn det, noe som gjelder den ungdommen,
så synes jeg at det er liksom bare av respekt for ungdommen at man passer på for det første passer på at du har spist og drukket og sovet og sånn selv at du ikke, før du tar en prat med den ungdommen at det ikke er sånn at du egentlig har ganske kort lunte eller egentlig ikke orker et ærlig svar så hvis du først skal sette deg ned med en ungdom eller ta en tur med en ungdom og
spørre hva er det som plager deg for tiden, eller hva er det som gjør at du ikke vil gå på håndball mer, fordi du elsket håndball for en uke siden. Så det at du nå sier nå liker du deg ikke lenger, gjør meg urolig. Hvis da ungdommen din svarer ærlig, og svarer det er fordi jeg synes det er så mye kroppspress der,
Hvis du da har hele dagen, du har jobbet og jobbet, du er kjempesliten, du tenker, det var en utrolig tullete grunn. Du kjenner treneren, du vet ikke hva som klapser. Du sier, nei, nå, det vet jeg at det ikke er. Nå må du gi deg. Men da slutter ikke du på håndball, hvis det er den grunnen.
Hvis det er sånn du kommer til å svare, fordi du har kort lønt og sånn, da fortjener du på en måte ikke ungdommens ærlige svar. Hvis vi først spør, så må vi være klare til å ta imot et svar. Og da er det ikke sånn at da skal du aldri spørre, det er bare at da kan du vente dagen etter. Hvis du trenger en god natt søvn først. Så det er en litt sånn huskregel, at vi må være litt forberedt på at det er litt sånn hva som helst kan komme, hvis vi først spør en kid om.
Selv om man tenker at det aldri kan være noe ordentlig alvorlig med mitt barn, så kan det jo hende at jeg har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Det kan jo tenkes at det er noe du må være forberedt på å ta. Hvis du spør hva det er som gjør at du har begynt med sånn og sånn til sist, eller det ser ut på meg at du ikke har det bra,
er det noen som plager deg så må du være forberedt på å ta deg imot på en god måte ok måte i hvert fall det er menneskelig at det av og til ikke går så bra men forutsetningene med liksom bare det at du har sovet og er litt utvilt og faktisk ønsker å få et ærlig svar det burde være på plass, tenker jeg og så, selv om hvis de da la oss si du har spurt noen ganger i det siste du har gjort alt riktig, du har sovet, du har spist du har tatt deg en pause og du har spurt og de sier ingenting, vet ikke hva du snakker om
Slutt å masse. Så liker jeg å være litt konkret på grunnen til at jeg fortsetter å spørre. Så jeg kan si at jeg respekterer, altså jeg hører at du sier det ikke her nå, og jeg har respekt for at du sier det ikke her nå. Jeg har på en måte mest lyst til å respektere det også i form av ikke å masse mer. Jeg skjønner at du opplever det som masse. Men så er det sånn at
Før var det sånn at du kom til teamene.
og virket ganske utvilt og klart til å gripe fatt på dagens arbeid. Mens nå har det vært kanskje fem uker på rad, hvor du kommer for sent og sier at du ikke har sovet hele natten. Så selv om jeg hører at du opplever at søvnmønstret ditt er helt likt, så blir jeg bekymret av det. Så er det greit for deg at vi bare snakker litt om søvn, og så skal jeg ta ansvaret for søvnmønstret.
Den sa at jeg skjønner at du ikke har lyst til å snakke med meg sånn. Er det greit at jeg bare stiller deg noen spørsmål om det først? For eksempel at man gjør det på en eller annen sånn måte. Man tar mye ansvar selv. For det er jeg som er bekymret her. Ikke sånn der, kom igjen nå, spytt ut, bruk ordene dine. Jeg skjønner jo at det er noe. Hvis ungdommen allerede har vist med hele seg at dette har ikke jeg lyst til å snakke om, eller dette tør ikke jeg å snakke om. Så en viss det hjemme med barnet ditt,
og skal du da si noe konkret sånn jeg forstår at du opplever meg som maset nå, det er kun for at jeg er bekymret men jeg vil veldig gjerne snakke om at jeg ser at du
Jeg opplever at du kanskje ikke er så glad som du pleier å være. Er det noe du har lyst til å snakke om? Er det sånn man skal si det, eller? Ja, jeg tenker det er kjempefint å si. Altså, pass på hvis det er søsken, at noen andre tar seg av de søsknene. Pass på at man ikke blir forstyrret. Og så, hvis det er sånn, det kan man jo ikke alltid, men hvis det er en ungdom som har sagt, det er ikke noe, det er ikke noe, det er ikke noe, ingenting, husker ikke, vet ikke, og man tenker det er grunn til bekymring, så synes jeg man skal legge litt arbeid i
at når man først får ungdommen til å prate, at det ikke da er en sånn, mamma! Og så bare, jeg kommer tilbake. Hold that thought. Jeg må bare gå og lage middag til søsknene dine. Kommer tilbake om to timer. Hvis man sørger for at de er et annet sted, eller at en annen tar seg av dem. Og så at man sier, sånn som du gjør nå for eksempel, at jeg skjønner at du opplever det så mye, men jeg er så
jeg elsker deg mer enn jeg kan forklare og jeg er for glad i deg til ikke å mase mer fordi det er sånn det ser ut for meg jeg synes jo selv at jeg kjenner deg veldig godt jeg skjønner at du kanskje nå som 15-åring tenker at jeg skjønner ingenting men jeg er jo pappaen din da, eller mammaen din eller noe sånt og for meg ser det ut som det er vanskeligere å være deg nå enn det har vært før
Så jeg lurer på om det er greit at vi bare snakker litt om hvordan det går på forskjellige områder i livet ditt. At vi bare prater litt om det, og så kan vi finne litt ut av det sammen, om det er grunn til å være bekymret eller ikke. Så kan man for eksempel ta område for område. Skolen. Er det noe du skulle ønske var annerledes på skolen?
Er det noe ved skoledagen du gruer deg til? Ok, så gjør det litt mer konkret, så det ikke blir sånn flytende. Riktig. Mediiv, det jeg kaller skilpeddeforsvar, det som er sånn, vet ikke, husker ikke ingenting, og hvor det faktisk er noe, som de kvir seg for å snakke om, så har jeg god erfaring med det å gjøre det litt konkret. Det at man tar mye ansvar for samtalen, som voksen. At det ikke er en sånn at man legger alt rett, og så sier sånn, ok, fortell.
Fordi hvis det hadde vært så lett for dem, så hadde de gjort det første gang vi spurte. Det er åpenbart ikke så lett at det bare er å si fortell. Mens noen av ungdommene er jo sånn at de gjerne forteller om en kopp te.
Og at det er en sånn, ikke sant? Og nå er jeg på en måte, i lang tid nå, så har jeg følt at selvbildet mitt har på en måte gått så mye opp og ned. Det er noen ungdommer hvor du ikke trenger å hale og dra ordene ut av dem. Men de ungdommene som synes dette er vanskelig, eller hvor de har, kanskje de ellers er ganske flinke til å snakke om ting og åpne, men nå har de kommet til en situasjon der de ikke vet
Helt om det er trygt å fortelle. Der tenker jeg at vi voksne skal gjøre det så lett som mulig for dem. Og ta mye ansvar for den samtalen. Ja, ok. Så da kan man si sånn, er det noe på skolen som er vanskelig nå? Og hvis de sier det er alltid bra sånn. At man går litt videre da når man først har rom. For dette er ikke en prat dere skal ha hver eneste dag. Så si sånn, hvordan går det med vennene dine? Er det noe som bekymrer deg? Ja.
Så hvordan er det sosialt da? Hvordan er det sosiale livet ditt nå? Hvem er det du henger med? At man går gjennom litt sånn område for område, det er en måte man kan gjøre det på. Man kan jo også ta en sånn, hvis det er noe som skulle vært, altså hva vil du gi livet ditt akkurat nå? Rasmus, 15 år. Hva vil du på en måte på et terningkast? Hvor sex er en måte, du har det så fantastisk at du tenker...
det er ingen andre i verden som har det like bra. Eller at sex, eller du kan si at terningkast 6 er, jeg har det bra. Jeg har det ordentlig bra. Og terningkast 1 er, det er veldig vanskelig å være meg. Hvor sånn cirka er det nå? Å, den er fin. For det gjør det så mye lettere enn å si, jeg har det veldig, veldig vanskelig. Det kan man si sånn, terningkast 2. Riktig, ikke sant? Og da kan man jo si, hva er det som skulle, altså hva...
Hva er det som gjør at det er terningkast 2 og ikke terningkast 5 for eksempel? Hvis livet hadde fått dette terningkastet og bare sånn, hei, gjør du meg terningkast 2? Hva kunne livet tatt i seg i den anmeldelsen? Hva hadde stått som begrunnelse for at livet bare fikk terningkast 2 akkurat nå? Og så er kanskje Rasmus, 15 år, klarer å si bare sånn, det er bare så jævlig mye nå.
Spør sånn, ok, det må vi jo se om vi kan få opp. Det kan tenkes at vi voksne kan hjelpe deg litt med. Hva er det som er mye hvis vi skal sortere litt? Og så kan man ut fra hva de svarer, så kan man gå videre, men fortsatt hjelpe dem ganske mye, så lenge vi ikke legger ord i munnen på dem, og så lenge da, min favoritt, at det er veldig lett for dem både å ombestemme seg, trekke tilbake ting, korrigere oss.
Så de ikke blir fanget av at samtalen, plutselig er alle enige om at problemet er at du ikke vil være med til Italia til sommeren. Og så tenker Rasmus det, det var ikke noe stort problem for meg. Men plutselig er mamma veldig lettet over at da har vi funnet ut hva som plager deg. Men vet du hva? Du skal få slippe å være med til Italia. Og Rasmus tenker sånn, jeg kan godt være med til Italia, det var ikke...
Det er ikke det som er problemet i det hele tatt Det er liksom at Rikke slo opp med meg Men det har ikke mamma kommet til For hun er så glad for at jeg har funnet ut av dette med Italia-turen Og da må man jo Det som er så gøy da Det krever litt mot altså Men hvis man går inn i disse samtalene Og faktisk tenker, jeg vet ingenting Selv om du føler at du vet masse på forhånd Tenk, jeg vet ingenting
Jeg er bare novise i denne samtalen. Det er kidden min som sitter på fasiten. Så jeg kan ha hypoteser om hva som har skjedd her, og jeg tror det er disse jenteklikk-greiene som vi fikk mail om fra skolen. Men det kan være noe annet. Hvem vet jeg? Vet jeg ikke før faktisk kidden min har sagt det. Et vitt lærrett. Ja. Det er veldig spennende å starte samtalen på den måten, fordi, synes jeg da,
Fordi den ydmygheten, også hvis du kommer som lærer og skal finne ut hvorfor underpresterer du veldig på prøver. Du sitter og følger med, vi vet du kan, og så er det så vidt du leverer noe på prøver. Og skal man finne ut hvorfor, det da, og så kan man tenke at det er sikkert prestasjonsangst. Eller det er sikkert det, det er sikkert det.
Men hvis man klarer å bare tenke, jeg aner ikke hva dette er, det skal vi se om ungdommen er klar til å finne det i denne samtalen. Og bare møter ungdommen med den ydmykheten og den nysgjerrigheten,
Da synes jeg det blir mye lettere da. Og veldig gøy. Og så kan det være så viktig. Det er ikke bare foreldrene, men lærerne. Jeg husker spesielt en lærere jeg hadde på ungdomsskolen, som han...
Jeg hadde han i engelsk og mange fag, men så hadde han vært et halvt år borte, og så kom han tilbake, og da hadde jeg blitt veldig demotivert på skolen, og utforsket mange ting, og syntes at det ikke var så kult med gode karakterer. Og så husker jeg han heter Knut, og så kom han til meg. Og så satt han seg opp med pulten min, og så sa han, du, han er etterpå...
siste prøve så skriver du ikke så mye som du pleier å skrive, men jeg merker at det er noe annet
er det noe? Og så sendte jeg det ingenting. Men jeg hadde det jo ikke så bra. Og så sa han bare, og den samtalen husker jeg så godt, for jeg klarte å bare endre på det bare med en samtale. Så sa han, jeg vil bare at du skal vite at jeg synes at du er veldig dyktig, og hvis det er noe som helst, så kan du komme til meg. Og jeg snakket ikke mer med han om det, at jeg synes at livet var litt vanskelig å teste grenser og hele pakken.
Men bare det at han så meg, og at han forventet litt, gjorde at, åja, da begynte jeg å lese litt mer på matten og på engelsken, og liksom kom tilbake litt der jeg var, foran og dratt. Og bare tenk at sånne små møter som det der, kan ha så mye å si for hvordan du har det, eller gjør det på skolen, eller hvordan helst. Jeg følte meg plutselig trygg at han så meg. Ja.
Og det er også en fin ting ved det å si hva det er som gjør at du har lyst til å spørre «Er det noen som plager deg?»
For det kan gjøre at ungdommen føler seg sett. Altså vi bare viser at vi er interessert i dem, at de ikke er en sånn proforma. Eller bare sånn, du er så sur for tiden, hva er det som plager deg? At det ikke blir som en konfrontasjon, eller en annen... Eller du gjør ikke det bedre, du gjør det ikke bra på å prøve noe lenger, hva er det som er galt? Ja. At det ikke blir en sånn dømmende... Ja. At man ikke blir kalt under yter, for eksempel. Ja. At det heller er en sånn, du...
Jeg har jo vært læreren din nå i flere år, og jeg vet jo at du er en veldig smart og oppegående kid som tar pensum veldig lett, og vi har jo snakket om det før, at du trenger jo ikke så mye repetisjon. Og så merker jeg nå på prøvene at det virker, det er et eller annet som gjør at
at du ikke får fram det virkelig som du får fram det du egentlig kan. For jeg vet jo egentlig ganske godt hva du kan. Og da blir jeg nysgjerrig på om du kjenner deg igjen i det, skjønner du hva jeg snakker om, for det bare gjør meg urolig på om det er noe som plager deg ved prøvesituasjonen. Og så at man bare viser at uansett hva det er, kan du si det. I stedet for å si sånn, jeg antar jo at dette er fordi du har fått de nye vennene. Men da vil jeg bare at du skal vite at venner er ikke verdt
det å få så dårlig karakter som du holder på å få nå. En gang man begynner å komme med en slags voksenbelæringsfasit, så vil man ikke gi den tryggheten som du fikk av det at han virkelig var interessert. Han brydde seg på ordentlig. Han viste deg at husk å komme til meg hvis det er noe som plager deg. Jeg ser deg. Jeg ser at noe har endret seg.
Jeg lar dette være opp til deg, men så er det jo ikke alltid vi kan la det være opp til dem da. Nei. Det er jo... Men det der, og jeg tror nesten alle har noen sånne som du husker som har sagt noe til deg, som har vært positivt for deg, og det sitter i deg. Ja. Og
Og som ungdom, jeg husker det jo selv. Altså når jeg var ungdom, jeg kunne ikke komme fort nok bort fra den lille plassen jeg bodde. Jeg ville bare ut i verden, ikke sant? Man har jo en sånn ekstrem behov for å komme seg ut og videre. Og bare det å, jeg vet ikke, bare ha noen som ser deg litt...
har betydning for kanskje resten av livet ditt. Det er sånn såkalt nudging da, som jeg synes er fascinerende. Og alle vi som er foreldre og som har noen som er barn eller ungdommer rundt oss, ønsker jo å bære det beste for dem. Men sånn som, jeg har fått så mange spørsmål om jeg kan ha en episode om det, og det var en som skrev til meg sånn, kan du forstå
få inn en ekspert på hvordan jeg bare snakket med datteren min. For jeg vet ikke hvordan jeg snakket med henne. Det virker som hun har det bra, men jeg har ingen viktig plass i livet hennes lenger. Og det var bare så utrolig vondt å lese. Hva tenker du der? Hvordan kommer man nærmere ungdommen
For jeg forstår at de har utbryttet sjansen som jeg hadde. Men også det å vite at jeg er glad i deg. Men man trenger jo også voksne rundt deg, for du er jo i et kaos. Ja, og det vi kanskje mest som foreldre kjenner på, er jo at hvis noe skjer, så vil vi at de skal komme til oss. Uansett hvor dum man har vært. For alle kommer til å gjøre noe dumt. Ja.
og da noe av det er jo dessverre at det er en sånn det blir jo en slags store barnforeldresorg at det er en periode der ungdommen oppfører seg som om du bare er til bry eller en servicestasjon eller et eller annet og at det er på en måte en del av det at de finner ut hvem de er uten foreldrene sine og de kommer tilbake de aller fleste kommer tilbake i løpet av livet så blir de kjent med foreldrene sine igjen mer som sånn nå er vi alle voksne
La oss bli kjent på nytt. Og så er det jo mange av dem som, med en gang de blir studenter for eksempel, så begynner det plutselig å bli sånn at de vil ha med, de skal kanskje kjøpe sin første leilighet og vil ha med pappaen sin på visning. Plutselig så får man en annen type relasjon. Så noe av det er jo også at det er ikke det at du ikke er viktig for barnet ditt lenger, det bare føles sånn fordi at ungdommens privilegium er å avvise seg.
De voksne som om de er ubrukelige støyelementer i livet. Men egentlig betyr de masse.
Så egentlig så betyr det fortsatt noe. På en måte kan du tenke at hvis ungdommen din er der, men ikke betror seg til deg. Du har en 17-åring som før fortalte alt om kjærester og gutter og intriger i vennigjengen, og som nå ikke gjør det lenger, så er det sannsynligvis bare en del. Hvis det ikke er noen grunn til bekymring, og du tror ungdommen din har det bra, så er det sannsynligvis bare at nå finner den ungdommen ut
Hvem er jeg hvis jeg ikke hadde hatt foreldrene mine? Og jeg ikke er i de rollene jeg går inn i når jeg er sammen med foreldrene mine. Hvem er jeg da? Hvem er jeg i en vennigeng? Hvem er jeg som kjæreste? Hvem er jeg som elev? Og noen ganger innebærer det også å tenke på foreldrene sine som bare helt på tur, bare helt utakterte og skjønner ingenting. Og at mye av det er en sunn
og normal del av utviklingen som er midlertidig. Ja, for det er jo midlertidig. Og jeg kan jo, jeg ser jo på bare jeg tar meg selv som en anekdote da, men jeg ser jo at det må jo vært vanskelig for mine foreldre å plutselig ha en ungdom som sier, jeg vil ikke bo her, jeg vil flytte til USA som 16-åring. Og liksom kunne ikke jeg kunne, jeg brydde meg selvfølgelig men det at jeg ikke skulle se dem på et år var bare sånn, ja
Det gjør ingenting. Hvis jeg skulle flytte et år og ikke sett mine foreldre som 37-åring, jeg synes det hadde vært utholdelig. Jeg er så glad i det. Jeg har lyst til å se dem hele tiden. Men da var det sånn, et år, det gikk kjempefort. Og det var en naturlig del, og jeg kom jo trekkende tilbake mot det. Men det var en naturlig måte å bli voksen på. Ja, og det er egentlig et ganske godt tegn når du er trygg nok til å dra ut et år på den måten.
Og det ellers ikke er en sånn, noen ungdommer har det så vanskelig med foreldrene sine at det er vonde grunner, på en måte. Men hvis vi nå tenker i en normal relasjon hvor det er sånn, det er ingen tegn på at det er noen problemer, men jeg bare forventet litt mer Gilmore Girls, og at vi skulle sitte med hver vår marshmallow-kakaopopp og se på filmer sammen og sladre om ting. Ja.
Så kan man jo også tenke at med deg da for eksempel, at det var helt greit for deg, helt nonchalant, bare sånn, jeg ser ut på et år, ja greit da må dere ha det klem, så skal dere få det. Men...
tenk hvordan det hadde vært for deg hvis de sa sånn kan ikke du bare dra til USA et år så vi får en pause fra deg så det hadde vært grusomt, det hadde knust deg så det er jo ikke det at det ikke betydde noe for deg eller at det å være i en trygg relasjon med dem ikke betydde noe for deg det var bare at du trengte ikke å se dem hver dag akkurat da du trengte å utforske andre aspekter ved verden og deg selv og livet og foreldrene dine hadde på et vis var da bare et bakteppe og litt sånn statister
Det er det man føler seg redusert til. Man blir statister i livet fra å være hovedpersonene. Så blir man statister. Tenk at du har hatt hovedrollen på Nasjonalteatret. Alle disse årene i karrieren din har du spilt hovedrollen og alle ga deg applaus. Og så plutselig bare sånn, og nå skal du være et tre. De neste fem årene står du i bakgrunnen og er et tre og ingen gir deg applaus. Det er ikke du som får applausen. Hahaha.
Det er jo sånn det vil være, og det er det som er sånn det er. Å, det er vondt, det er vondt. Ja, det er selvklart det er vondt. Men dette er sånn det er å være tenneringsveldig for veldig mange. Men hvordan er det da, for det er jo veldig lett å gjøre sånn at, ok, de prøver å komme unna meg, da må jeg i hvert fall være mer ettergivende, sette mindre grenser, prøve å bli veninne eller venn med de, sånn at de skal dele mer siden de plutselig ikke vil dele. Hva tenker du om det?
De trenger jo fortsatt at vi er voksne. Så de vil ikke, for dem vil det bare bli rart hvis vi endrer adferd fordi de gjør sin ungdomsgreie. Så akkurat som vi ikke forandrer oss som foreldre av at barnet kommer i den såkalte trassalderen, populært kalt selvstendighetsalderen, så er det jo ikke sånn at vi plutselig blir mer ettgivende eller blir mer bestevenn og bare sånn «nå skal du få is til middag hver dag».
Fordi barnet plutselig bare sånn, nei, jeg skal ha den grønne jakken. Og på samme måte så kan vi ikke endre oss helt som foreldre bare fordi ungdommen forandrer seg. For det er noe av det som er trygt for ungdommen, er jo å merke at selv om jeg forandrer meg, så står verden. Og grensene er fortsatt der. Så hvis du for eksempel har en ungdom som tøyer litt grenser,
så med mindre du finner ut at, oi, de grensene er faktisk helt urimelige, vi er mye strengere enn alle de andre. Kanskje det å legge seg etter barnteve er litt strengt for en 18-åring, eller noe sånt. Ikke sant? Med mindre du finner ut at du faktisk bør si sånn, du vet hva, vi har tenkt på det, du har helt rett.
så er det jo utrykt for ungdommen hvis vi forandrer grenser på at de tøyer dem. Så hvis de har fått beskjed om at på skoledagen etter, så skal du være hjemme til klokka ti. Og det synes vi er rimelig. Videregående er viktig, og da er du i seng til riktig tid, og du har nettopp begynt på videregående. Og så kommer den ungdommen hjem halv elve, elve...
og så tenker du kanskje ok, det virker som det går bra selv om hun kommer hjem halv elve og så sier man kanskje greit, vi ser at du du klarer dette fint selv om du kommer hjem halv elve og vi skjønner du har det veldig mye fint med vennene dine på kvelden så det er greit så lenge vi så lenge vi har en avtale på det så ser vi at det går fint men så tøyer ungdommen det videre og begynner å komme hjem elve og da begynner man å si sånn, nei nå forsover du deg
Du bruker alt for lang tid på badet til å komme hjem så sent, og så skal du begynne med kveldstid. Dette går ikke. Hvis man da sier sånn, og så sier ungdom, dere lever i fortiden. Det er en veldig 70-talls ungdom. Men det er bare sånn, dere er de kjipse for dere. Jeg skulle ønske jeg hadde hvilken som helst anbefaling for dere. Dere er bare, å bo her, jeg kan ikke vente på å flytte ut.
Hvis man da sier sånn, ok da vennen min, kom hjem når du vil da. Det går sikkert fint det. Det viktigste er hva du vil. Så er det superskummelt. Da er man jo plutselig overladd i seg selv da. Som 17-åring. Og da er det som om foreldrene enten bare abdiserer helt med sånn, ja vi har ikke kontroll på noe. Det var helt vilkålig at vi satt en grense. Eller at man sier sånn, vi bryr oss egentlig ikke.
Sånn at det å fortsette å ha grenser, og at det er fortsatt de voksne som bestemmer, også litt og litt mindre da. De voksne bestemmer jo litt og litt mindre. Jo mer kidden nærmer seg myndighetsalder, jo mindre kontroll og grenser og sånn kan vi voksne ha. Men det at det er grenser der, og at de grensene ikke kan forhandles ved å tøyes på, at det er i så fall med gode argumenter,
Og at man blir enig om at greit, den er tillits. Vi stoler på at hvis du har mobilen sånn og sånn, så gjør du fortsatt lekser. Så er det greit, da kan vi gi deg et forsøk. Fordi det er gode grunner til å teste ut noe nytt, og ikke fordi man ikke tør å si mot ungdommen sin. For da får ungdommen for mye makt i relasjonen, rett og slett. Og de får det mer uttrykt. Ja. Det synes jeg var så fint at du delte. For jeg tror det er veldig mange som er
er usikker på rollen sin plutselig som forelder når ungdommene går mot voksenheten. At de er utrygge i rollen sin som forelder. Men det du sier at det er viktig at man forholder seg som en forelder selv om de utvikler seg. Ja, det er det veldig absolutt. Og også at man fortsatt gir korreksjon. At ungdommene fortsatt får tilbakemelding hvis de oppfører seg på en måte som ikke er greit. At vi tør det som voksne. Ja.
Men vi kan jo gjøre det på en fin måte. Ja, for hvordan er det, det må være ærlig med barn og ungdommen i huset. Hvordan gjør man det på en god måte?
Det er et veldig interessant spørsmål. Fordi før hadde man jo The Compliments Sandwich som en modell, at man først skulle si noe positivt, så noe negativt, så noe positivt. Det som er uheldig med det er jo at ungdommene lærer seg at hvis du sier noe positivt, så kommer det snart. Men, jeg er veldig glad for at du er så mye hjemme. Det er så koselig å ha deg her. Men,
når du først er så mye hjemme, så hva hadde vært fint hvis de hadde et vers som blir sånn bare lukker de hjørnet hvis det kommer noen ros de skal jo ikke bli redde for komplimenter
Så jeg pleier å være opptatt av å skille mellom det positive og det negative. Det er veldig fint å si noe fint også, men at hvis vi skal ta opp noe med dem som er uheldige, la oss si det er måten de behandler lillebror eller lillesøster på, eller at de begynner å bli litt frekkere, og så skjønner du kanskje at de prøver å være morsomme,
Men de er ikke sosialt kompetente nok til humor på det nivået de prøver seg på, for eksempel. Det vil være en problemstilling for mange som har kjekkas ungdommer på 15 eller 40 år. Prøver å være kul og morsom. Ja, og så er de egentlig frekke. Og så er det nå for tiden hvor roasting er en greie. Ja, det er helt nytt. Det er en kunst å roast på en måte som ikke faktisk blir fornærmende eller sårende. Og det kan vi ikke forvente av preteens.
eller ungdommer at de mestrer supergodt, men da må de også få en tilbakemelding på at ok, nå er bestemor på besøk og du bare sier sånn jeg gleder meg til bestemor går, så vi kan ha litt interessante samtaler. Det er ikke bra roast. Det er å være frekk mot bestemor. Og det å gi den tilbakemeldingen
Det er jo ikke nødvendigvis bare bare. Hvordan skal du si det uten at ungdommen føler seg bare dritgjort? Ikke sant? Og uten at det blir en sånn at ungdommen tolker det sånn det er bedre om du bare ikke er her når vi har besøk fordi du sier bare frekke ting. Så det jeg pleier å gjøre i sånne situasjoner uansett om det er pasienter eller om jeg må gi korreksjon til min egen protein eller et eller annet så
pleier jeg å gjøre det litt tydelig at nå skal jeg si noe som kan være litt ubehagelig. Sånn at det ikke er sånn der, hei, hvordan har du hatt det på skolendag? Forresten, du har blitt ganske frekk. At det ikke blir sånn. Fordi de merker jo at vi plutselig skifter samtaleevne. Så heller det å si sånn, du, det er noe jeg tenkte jeg bare måtte nevne for deg. At på en eller annen måte da, så blir de litt mentalt forberedt på at nå kommer det et eller annet. Og så kan man godt si at
Du er jo veldig morsom. Så det er ikke det. Men man kan godt si noe som sukker i pillen litt, eller jeg husker ikke helt hvordan Kusin og Blå, hva det heter på norsk. Men ikke at du kommer midt i en hyggelig samtale. Vi liker vel å gjøre det litt tydelig at nå skal vi si noe som
som er litt kritisk. Det er ubehagelig å få kritikk eller bli konfrontert. Det er jo ubehagelig for de fleste mennesker. Ja, det er veldig vanskelig som voksen å få. Så uansett hvordan vi gjør det, vil det være ubehagelig for ungdommen. Og det kan vi også være litt forberedt på. At sammen med hva, så vil dette være litt ubehagelig. Sånn er det å være menneske.
Så de skal være ganske, det er nesten sånn at det er, hvis de ikke synes det er noe ubehagelig i det hele tatt, å skjønne at de har dummet seg ut eller fornærmet noen eller noe, så er det jo nesten sånn at vi må lure på, har de fått det med seg, eller har de ikke så mye samvittighet og sosial skam, eller hva er det? Så mye at de skal synes at det er litt flaut og ubehagelig, og at vi sier at, når du sier sånn sånn, så blir det ubehagelig for oss alle, på en måte. Den type beskjed er det ubehagelig å få. Det skal det være, liksom.
Men hvis vi da gjør det på en måte som fokuserer på adferd, ikke på person, og gjerne med normalisering. Det er veldig vanskelig det med roasting. Veldig vanskelig å roaste på en måte som treffer den balansen at du ikke faktisk sårer noen, og at du fortsatt sier noe som er litt frekt. Så jeg skjønner utrolig godt at det er lett å bomme
Men som foreldren din, så er det litt min oppgave å si fra om at nå for tiden, så går det kanskje litt, det blir litt hardcore, den roastingen din. Kanskje særlig av vennene til lillebror. Jeg tror for eksempel da Thomas var her i går,
og du sa at han var så liten at kanskje vi kom til å miste ham så er det sånn som kan gjøre at Thomas plutselig blir veldig selvbevisst på høyden sin så det blir på en måte å gå litt langt, mens den rosen du kom med av meg
Med at jeg kom til å gå meg bort i huset fordi jeg hadde så dårlig siddende. Det er helt grei. Det er bare morsomt. Så hvis du vil, så kan jeg godt hjelpe deg litt fremover. Med at jeg kan bare gi deg et liksom sånn at jeg prøver å bare signalisere til deg når det går litt for langt. Og så kan vi på en måte jobbe litt med det sammen, at jeg kan hjelpe deg litt, for eksempel. Altså noe sånt. Eller man kan snakke med kidden om hva er det som gjør at
at det går for langt, hva er det som gjør at det ikke går for langt hvis det er akkurat det med roasting jeg bare innmeld meg at det er mange som står i det
om dagen. Ja, men det tror jeg absolutt, for det er mange som gjør på vareneskolen, langt ned på vareneskolen også, det blir det en greie. Men det, og så er det litt sånn at man har jo lyst til hjelp, altså vi som er glad i de rundt oss har jo alltid lyst til å være til hjelp. Og man har så lyst til at de skal slippe å falle i noen fallgruve her og der, men
Det er vanskelig å vokse opp. Det er smertefullt. Fordi at man skal klare å innordne seg alle disse sosiale spillereglene som jeg som 37-åring fremdeles synes er vanskelig. Så det er ikke rart at de synes det er vanskelig. Men det å kunne snakke med dem om det på en måte der du ikke...
«Seg deg forrakt», eller «Jeg blir flau av deg». Så det du skriver så fint i boka er jo at vær utvilt når du tar den praten. Ha spist, ikke vær irritert på forhånd, så gjør det kanskje litt mer rust da. Og da kommer jeg helt på tampen her, Kirsten, at når vi da har som foreldre,
gjort noe som vi ikke var heldige. Vi har sagt noe i frakt, vi har sagt noe forstrengt, vi har sagt noe som vi ønsker vi kunne ta tilbake, vi blir redd for at vi har sagt noe som vedvarer, de tar det med seg resten av livet. Hvordan sier vi unnskyld?
Det er et fantastisk spørsmål. Fordi der tror jeg, for det første så er det så viktig å vite at de aller fleste opplever dette. Og man kan til og med gjøre det mens man prøver å si noe pedagogisk.
En ting er hvis man sier i sinne, la oss si at du har en datter som nå har nakenbilder av henne spredd overalt, og så har du fulgt alle, du har lest en bok som heter Snakk til meg, du har fulgt alle råd og har faktisk fått på bordet at grunnen til at de nakenbildene kunne bli spredd er at hun har sendt bilder.
til kjæresten sin. Og at han har spredt dem videre etter at de slo opp. Fordi at du har da klart å ikke legge ord i munnen på henne. Du har klart at når hun har fortalt deg ting så har du tatt imot på en måte som gjorde at hun faktisk fikk lyst til å fortelle mer. Og så har hun fortalt deg det og så kjenner du at nå får du både panikk og du blir utrolig sint og du blir utrolig fortvilet. Og så sier du, men da har du egentlig deg selv å takke. Jeg må bare ta en pause nå. Jeg må bare gå ut
Jeg tenker at dette skulle du tenkt på før, rett og slett. Helt siden du var liten har vi snakket om at du ikke skal spre bilder, og nå har du gjort det likevel. Og så går du, og så hører du hulking fra ungdomsrommet, og når du banker på for å komme inn, så har hun lov til å si nei. Du kommer deg ikke inn igjen med det første, og du skjønner at nå...
Nå har du gått over en grense som er at nå er hun blitt veldig utrygg på å snakke videre med deg om dette. Og at dette som egentlig, han hadde jo ikke lov til å spre de bildene uansett. Og at dette kan bli veldig uheldig for henne.
å tenke det, at du mente det. Du sa du i affekt. Det var det du på en måte, der og da hadde du bare behov for å få ut fortvilesen din, og så ble det sånn. Så jeg spør seg nå, hvordan skal du reparere det, når hun til slutt kommer gråtkvalt ut med røde øyne, og du har bare lyst til å si unnskyld jenta mi, og ta henne i armene, og så er det veldig vanlig da at voksne bare sier unnskyld at jeg sa det jeg sa. Eller unnskyld at jeg ble så sint.
Men min erfaring da er at ungdommer tenker at de voksne fortsatt mente det de sa. De bare beklager at det kom ut. Så det blir sånn politikerting. Det blir ganske på overflaten. Det blir liksom, unnskyld, det skulle ikke du fått høre. Det skulle ikke jeg røpet.
Så ungdommene tror fortsatt at det er det vi mener. Jeg har truffet så mange ungdommer som tror at, og jeg har snakket med andre ungdomspsykologer som forteller det samme, at ungdommene sier sånn, og da fikk jeg vite hva pappa mener innerst inne. Og så har pappa sagt et eller annet. Det er ubehagelig for meg å skulle kjøre med deg i stedet for lillesøster til hytta. Et eller annet sånn. Så har han sagt noe sånt i sinne. Og så tror ungdommen.
At dette var på en måte det. Nå fikk jeg endelig sannheten. Så min oppskrift når man har sagt noe sånt, er å si det man egentlig mener. Og det man ønsker at ungdommen skal tenke i stedet.
Så i dette tilfellet, så kan man si, først så sier man ordentlig unnskyld, og at uansett hvor fortvilt jeg blir, så skal jeg ikke si sånne ting som jeg sa. Og så er det viktig for meg å få sagt til deg at jeg sa det bare fordi jeg var fortvilet, ikke fordi jeg mener det. Selvfølgelig er ikke dette din skyld. Dette er ikke på noen måte din skyld. Og vi har jo sagt til deg at uansett om du kommer i trøbbel fordi du har brutt regler, eller så vil vi at du skal komme til oss, og nå gjorde du det.
Du har jo kommet til oss og fortalt dette, og jeg er så stolt av deg for at du har turt å være ærlig med meg om dette. Takk, ungen min, for at du har vist meg den tilliten. Det er klart dette ikke er din skyld. Dette er ikke på noen planet din skyld. Og jeg har aldri ment det, jeg sa det i affekt som det heter, og det er ikke et fiber i kroppen min som tenker at dette er noe du har fortjent, eller noe du skal takke deg selv. Dette skal vi fikse sammen. Ja.
Da tenker jeg det er lettere for ungdommen å legge seg om kvelden og slette det som ble sagt i affekt. Så du på en måte fortklarer da hva du mente. Eller du sier sånn, du er alltid så sur og du er alltid utaktnemmelig, ungen min. Så kan du gå og sette deg på senga på kvelden og si, vet du hva, unnskyld for at jeg sa det.
Jeg var veldig sliten, og det er ingen unnskyldning, men jeg sa noe som jeg ikke mente. Jeg er veldig, veldig glad i deg. Og av og til så sier vi voksne ting som ikke stemmer. Og mamma, hun må også lære å tenke på hva hun sier. Men der skjer noe feil. Jeg elsker det.
eller et eller annet sånn. Ja, men da hvis det du har sagt er at du er alltid så sur, så burde du si, selvfølgelig mener jeg ikke at du alltid er sur. Du er en solstråle. Adressere det man har sagt også. Ja, helt, det er det som er greia. Helt konkret, for ofte så vet de at foreldrene er glad i dem. Så det er veldig fint at du sier det, men synd hvis du sier det generelt. Men hvis det er sant at de alltid er sur i det siste, fordi de går igjennom en fase,
Ja, det har jeg også. Helt spesifikt er det på en måte at du ikke er under edd. Så du kan på en måte pynte litt på i stedet for å si faktisk, de siste to ukene har du vært veldig sur. Ja.
Så kan du si litt mer generelt. Selvfølgelig er du ikke alltid sur. Det er bare akkurat da jeg var så sliten akkurat da. Og du er morsom. Jeg husker for eksempel den hytteturen vi var på nå for to uker siden. Så tenkte jeg eksplosivt mange ganger hvis ikke Marun hadde vært med så hadde dette vært kjedelig. Jeg var så glad for at du var med. Fordi måten du satte i gang hele familien med den da det regnet så fælt. For du husker den dagen?
Så det regnet, og vi ikke fikk gjort noe som helst, og alle var i dårlig humør. Og så satte du i gang den leken. Hva var den leken igjen? Det var så gøy. Det er sjelden vi som familie har det så morsomt. Vi er jo så forskjellige. Vi er jo nesten aldri sammen, alle sammen. Og så satte du i gang et eller annet sånt. Om du så om å forstørre akkurat den hytteturen, da.
men bare sånn at Marion skjønner at mamma går ikke rundt, nå ble det veldig mye mamma, det er jo sikkert flere kvinner, men mamma går ikke rundt og tenker, jeg er en person som alltid er sur.
Så selv om du tenker at Marun har egentlig vært sur de siste dagene, så er det likevel så viktig å gi dem et annet bilde, for du vil ikke at de skal tenke «Jeg er en som alltid er sur, jeg». Ja, nettopp. Og gi dem en egenskap som de ikke har. Og det er jo ikke en del av personligheten, det er en fase. Ja, og det kan være at noe plager dem, for bare det å ta ansvar, og du trenger ikke egentlig å si «Jeg må jobbe med meg selv», for det er på en måte ikke ungdommens...
med mindre det er en tendens. Hvis du ofte gjør dette, da burde du synes for deg selv. Men ellers er det helt menneskelig. Dette er noe foreldre gjør. Og dette er noe barna og ungdommen også skal skjønne at det er menneskelig. Fordi de vil jo antagelig gjøre det selv her i livet. Så jeg gjorde feil. Den kan være, nå gjorde jeg feil. Jeg gjorde feil. Og så trenger man ikke å ha så
det er ikke nødvendig å, mener jeg da, å snakke opp og ned og mente om seg selv i det. Du kan si, jeg var fortvilt akkurat da, eller jeg var sliten, eller jeg sa det i affekt. Bare lær dem det konseptet. Affekt. Å si noe i affekt, at man kan si jeg sa det i affekt. Eller jeg misforstod, eller jeg formulerte meg dumt. Jeg formulerte meg for eksempel veldig dumt på en ferie, hvor
Jeg skulle forklare etter barna, bare at hvis du er, som hadde helt legitim grunn til akkurat da å være i dårlig humør, men hvor jeg bare skulle forklare, jeg trodde det var veldig pedagogisk, at hvis du er i dårlig humør, så kan du fortsatt ha litt ansvar for ikke å la det gå utover.
alle rundt deg og på en måte liksom det finnes måter å være i dårlig humør på som ikke gjør denne dagen like slitsom for oss andre og så tenkte jeg liksom, ja dette er god livsvisdom som på en måte liksom det tåler jo barn, og så sa jeg det rett og slett på en dum måte og så oppdaget jeg på en måte at det barnet var lei seg og snakket med, jeg hadde to barn som er veldig gode venner, så de betror seg til hverandre og jeg hadde overhørt det
at det ene barnet sa til det andre at mamma, synes jeg ødelegger hele ferien og skulle ønske jeg ikke var med tenker jeg sånn, uh-oh og så tenkte jeg etterpå formuleringen min og så tenkte jeg sånn, oi
Det kunne man faktisk. Hvis man bare leste. Det var ikke sånn jeg hadde ment det. Jeg hadde ikke sagt det jeg hadde fikk. Jeg hadde prøvd å være pedagogisk. Jeg hadde bare formulert meg litt. Tvetvider rett og slett. Jeg hadde sagt. Jeg kunne forstå sånn. Jeg skjønte godt at han kunne forstå det sånn. Og da sa jeg jo. Kjære, kjære ungen min. Nå skjønner jeg at det jeg sa.
Kunne misforstås. Jeg skjønner veldig godt at du hørte sånn. Selvfølgelig mente jeg ikke å si at du ødelagde ferien vår, eller at jeg skulle ønske du ikke var med på ferie. Hallo! Unnskyld! Unnskyld! For at jeg sa det, så klønte. For det skjønner jeg nå at jeg gjorde. Ja.
Og så var jeg ikke opptatt av å si det jeg mente var. For det viktige var å reparere. Ikke å gjenta kritikken i en annen form. Så jeg sa ikke sånn, jeg mente at når du er i dårlig møte, så er det jo bare vind for ditt. Så da sa jeg, jeg elsker at du er med på ferie. Vi hadde ikke dratt på ferie uten deg. Ferien hadde ikke vært sammen uten deg. Vi hadde jo bare samlet deg hele ferien. Hallo, selvfølgelig skal du være med på ferie. Du gjør ferien for oss alle mye, mye bedre.
Og så kom jeg da typisk med noen eksempler som var helt samme. Og bare måten du lar broren din skinne på i de situasjoner der du kunne gjort sånn og sånn. Det er så modent. Jeg blir så stolt av deg når jeg ser hvordan du gjør hans ferie bedre også. Ikke sant? Bare finn
Finn sånne, så lenge det er ekte, så lenge det er sant, så bryr ikke ungdommen eller barna seg om om det er noe du kan si. Og dette gjelder hvert sekund av denne ferien. Du har vært et solstråle fra vi kom. Bare finn noen sånne historier som du kan forstå, hvor du kan få fram. Glem det jeg sa. For det er det vi vil, hvis vi har sagt noe som ble feil. En ting er hvis vi har sagt noe vi står inne for. Du må rydde opp den oppvasken under senga, må vi få lov til å
å stå innenfor. Men hvis vi har sagt noe vi vil tenke at dette vil vi virkelig at de skal glemme, sett en strek over det der, tenk at jeg aldri sa det. Hvis det er det som er det vi går inn og ønsker, sett en strek for at jeg har sagt det, la det som jeg aldri sa det, jeg skulle ikke sagt det, da er mitt super triks da, hvis jeg skal få være ubeskjeden, er da å si det du vil at de skal tenke i stedet. Ja.
Jeg synes det er veldig deilig å gjøre det som voksen. Å, det der er så fint, og det der tror jeg vi alle trenger. For vi gjør alle feil. Og det er så fint å høre deg som har spesialisert deg på dette, at du gjør også feil, vi gjør alle feil. Og så er det jo sånn at man kan jo ha sagt noe, men barn og ungdom har i sitt eget hodet hørt noe helt annet. Ja.
Så kommunikasjonen er vanskelig til de der. Og jeg synes bare det er så utrolig artig å lære av deg. Og den boka der er så god. Snakk til meg. Snakk til meg, ja. Tusen takk. Den er så... Og så koselig. Så forlirer jeg høyheten noen ganger. Du er så morsom. Så den anbefales varmt. Men hvor ellers kan minne littere nå da? Er det noe annet sted enn å sige det?
Det er veldig mange som ikke har noe sted man kan nå der. Men hvis du har sosiale medier, så... Ja, jeg er jo da... Det er jo et tegn at forlaget har satt to unge menn til å lære meg opp i sosiale medier. Hahaha!
Og at den ene i et møte sa sånn, har jeg funnet riktig Instagram-konto nå? Kan det stemme at du har lagt ut ett innlegg i feil format? Så jeg bare, ja, det kan stemme. Så nå har jeg blitt bedre. Så på Instagram, jeg husker ikke helt hva jeg heter da, men jeg tror jeg heter psykologkirstenh.resaland på Instagram. Og så på Facebook så har jeg en sånn offentlig side hvor jeg heter kirstenh.resaland, tror jeg.
Og der legger jeg ut veldig nørdete videoer om for eksempel hvordan vi kan hjelpe evnerike barn til å ha det bedre på skolen, eller akkurat nå har jeg en serie om Tourette, fordi jeg har mye spiskompetanse på Tourette, og det er veldig mange som har tatt kontakt med meg.
Omtrent fordi jeg har vært i noen podcaster om det Åh, hvor fantastisk Så nå, ja, takk Nå legger jeg ut da sånn 20 episoder eller noe Altså episoder er vi siden 90 sekunder da Så nå er du god rå på sosiale medier Altså det er å ta hardt i Men det er sånn der Jeg passer på at hele ansiktet min kommer med Det er der Det er på en måte sånn Altså jeg har ansiktet Jeg har ikke brukt Jeg bruker ikke selfie-stang eller noe sånt Nei Så det er sånn å ha meg helt opp i kamera Som da forklarer veldig nørdete
hva er forskjellen på for eksempel OCD og kompleksetiks? Eller hva er urge? Eller hvordan kan vi hjelpe et barn med Tourette? Fantastisk at du kastet det ut! Takk!
Takk, det har krevd litt faktisk. Jeg er ikke så komfortabel med sånt, men nå, og det er der jeg også legger ut, jeg er mye i sånn, jeg er en del i media nå, så er jeg mye i forskjellige podcaster, og jeg elsker det. Det at jeg får lov til å komme på sånne podcaster som dette, er i en måte et veldig privilegium. Så det legger jeg også ut av
Først og fremst på den Facebook-siden, for jeg har ikke funnet ut hvordan jeg gjør det på Instagram. Og er det motsatt? Jeg synes Facebook er så vanskelig. Åja! Ja, ja, ja. Men før jeg startet podcasten så hadde jeg jo ikke sosiale medier. Eller jeg hadde en Facebook-konto som aldri brukte. Så jeg forstår din frustrasjon i det hele. Nå er jeg så heldig å ha Rohelle som er min sosiale medie-manager som liksom hjelper meg i
For hun er i 20-årene kjempeflink på det her, og er kjempedårlig, og jeg føler meg som en dinosaur. Ja, jeg føler meg veldig som en dinosaur på det. Og så hadde jeg lagt ut ganske mange, for jeg hadde en Q&A-ting, blant annet på et foredrag for mange hundre foreldre, og så fikk jeg veldig mange veldig, veldig gode spørsmål. Og så svarte jeg på det i 16 videoer eller noe, som jeg la ut på YouTube. Og da fikk jeg vite at det er på en måte ikke helt det er bedre å legge ut på Insta. Det er ikke så mange som...
ser sånne videoer på YouTube. Så du har en YouTube-konto? Ja, jeg har da en YouTube-kanal hvor det ligger 16 videoer. Ja, men det er kult. Svar på spørsmål. Det er jo mange av mine lyttere som faktisk ikke har sosiale medier. Ja, riktig. Som skriver sånn, ja, men hvor ellers kan jeg finne det? Og alle kan jo gå inn på youtube.com. Riktig. Det er på internett. Ja.
Og der ligger det, og så har jeg jo kølet en del med å lage sånne spillelister Så man må kanskje trykke på spillelisterne for å finne ut hvor jeg har gjemt alle disse videoene Men der finner man også en helt sånn, jeg er ekstremt stolt av den reklamefilmen vi lagde for boka Som var med masse proffe, den var laget på dugnad, men med masse proffe folk Og med veldig dyktige folk fra forlaget Og jeg synes den videoen er helt fantastisk, jeg er veldig stolt av den Jeg er veldig stolt av den, og så den ligger der
Men du, send meg den linken så jeg kan legge deg episodeinfo. Ja, det skal jeg gjøre. Og så har jeg faktisk laget et foredrag til ungdom, som også ligger der. Åh! Som er et slags webinar på 20 minutter eller noe, som handler om inkludering og å finne seg selvaktig ting og det å tåle
tåle å være, at man ikke alltid er superkompatible med venner og en del sånne ting, som har blitt brukt av lærere rundt omkring, som man har lov til å bruke. Det ligger der. Og så ligger det masse spørsmål og svar, som er da vi vet at ungdommen vår drikker, hvordan skal vi snakke med ham om det? Eller barnet vårt blir mobbet på skolen. Ingen gjør noe. Hva kan vi gjøre? Så jeg svarer, det er ganske lange videoer da, for jeg svarer ordentlig på det.
alle de spørsmålene. Kan du sende meg link så jeg kan ha det i episodeinfo, for det er kjempe mange som har ønske om å se sånne her videoer, og jeg tenker på alle lærere som lytter til, som kan vise det. Det er kjempefint at du sprer den kunnskapen du sitter på, for den er veldig viktig.
Ja, ja, men takk. Tusen hjertelig takk for at du ble med her i dag, Kirsten. For at jeg fikk komme med. Og det har vært en glede å ha deg her, og til de som lytter, hvis dere tenker det er noe til nytte, så del den det sånn vi får ut kunnskapen. Og på meg når dere er med på doktoranette Dragland rundt omkring, jeg prøver å bli bedre på det, så ja.
Jeg svarer i hvert fall alle på kommentarfeltet, og hvis jeg ikke svarer på kommentarfeltet, så er det for at jeg virkelig ikke har sett det. Så bare så dere vet det. Og med det, ja, hvis dere har lyst til å rate podcasten, så kan man gjøre det på Spotify og Apple Podcast. Så hvis dere har lyst til å rate, så kommer den ut til flere. Og med det så sier vi takk for i dag. Takk for at jeg fikk komme. Ha det godt, ha en kjempefin dag! Musikk