#198. Traumer og hvordan hele. Med psykologspesialist Karen Kollien Nygaard.
Psykologspesialist Karen Kollien Nygaard gjester podkasten "Leger om livet" for å snakke om traumer og helbredelse. Hun introduserer TR (stress- og traumereguleringsmetode) og somatic experiencing, som fokuserer på kroppslige teknikker for å frigjøre traume-relatert energi. Metoden hjelper kroppen å finne tilbake til en naturlig balanse og redusere symptomer på overaktivering.
02:43
Podcast-segmentet diskuterer hvordan kroppen naturlig rister for å kvitte seg med stress og gjenopprette balanse etter traumatiske opplevelser.
14:51
TRT-terapi brukes som et selvhjelpsverktøy for å håndtere traumer og kroppslige aktiveringer knyttet til psykisk helse.
21:58
Kroppens rolle i traumer og regulering av nervesystemet er essensiell for helbredelse og velvære.
29:56
Kroppskontakt hjelper oss å forstå følelsene våre bedre og knytte sterkere bånd til andre.
35:50
Å gjenopprette nærvær kan være skremmende for traumerammede, men små øyeblikk av trygghet kan gi stor mulighet for heling.
Transkript
Nævnt i episoden
Karen Kollien Nygaard
Psykologspesialist og yoga- og mindfulnesslærer, gjest i podkasten. Hennes ekspertise er traumebehandling.
Leger om livet
Podcast hvor episoden finner sted. Dreier seg om helse og velvære.
TR (stress- og traumereguleringsmetode)
Metode for stress- og traumehåndtering, undervist av Nygaard. Fokuserer på kroppslig regulering.
Somatic Experiencing
Metode for traumebehandling som fokuserer på kroppslige opplevelser og regulering. Brukes av Nygaard.
David Berceli
Utvikler av TR (Tension & Trauma Releasing Exercises). Hans metode er nevnt og forklart.
NSKI høyskole
Høyskole hvor Nygaard underviser. Nevnes i sammenheng med hennes arbeid.
Anette Dragland
Utdannet lege og vert for podkasten "Leger om livet".
Fornebu
Sted hvor podcasten ble spilt inn. Nevnes i en anekdote.
Ullevål
Sykehus nevnt i forbindelse med en fødselsopplevelse.
ABC-klinikken
Klinikken på Ullevål hvor en fødsel fant sted. Nevnes i en personlig anekdote.
Peter Levine
Psykolog som utviklet Somatic Experiencing. Hans definisjon av traumer er nevnt.
Posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD)
Psykisk lidelse nevnt i sammenheng med traumer og konsekvenser.
Psykisk lidelse nevnt i sammenheng med langvarige traumer. En utvidelse av PTSD.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt for å finne kontaktinformasjon.
YouTube
Videoplattform nevnt for å finne podcasten.
Deltagere
Host
Anette Dragland
Guest
Karen Kollien Nygaard
Point
Kroppen er et homostatisk system – den søker naturlig tilbake til et balansepunkt.
Dette understreker kroppens medfødte evne til selvregulering og helbredelse.
I vår tid har vi avlært å riste ut spenninger, noe som hindrer kroppens naturlige nullstilling.
Dette peker på en kulturell tendens til å undertrykke følelser og kroppslige reaksjoner, noe som kan ha negative konsekvenser for den psykiske og fysiske helsen.
Innsikt skaper ikke endring, det er det vi gjør med innsikten som skaper endring.
Dette understreker viktigheten av å ta praktiske skritt og anvende innsikt i stedet for å bare reflektere over det.
Lykke er ikke en stabil tilstand man oppnår, men de små øyeblikkene vi legger merke til og hengir oss til.
Dette gir et annet perspektiv på lykke – det er ikke et mål å oppnå, men en opplevelse å dyrke i øyeblikket.
Påstande
Mange går rundt med et overaktivt nervesystem uten å være klar over det.
Dette er basert på observasjoner fra psykologspesialisten, og antyder en utbredt utfordring i dagens samfunn.
TRG (Trauma Release Exercises) er et effektivt og lett tilgjengelig selvhjelpsverktøy for å regulere stress og traumer.
Dette er en påstand basert på psykologspesialistens erfaring med metoden.
Samtale-terapi alene er ikke alltid nok for å bearbeide traumer, og kroppslige verktøy er ofte nødvendige.
Dette støtter opp under viktigheten av helhetlig tilnærming til traumebehandling, som integrerer både kroppslig og mental arbeid.
Lignende
Loader
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropphelsa sin lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg vokaren Kolje Nygaard, hun er utdannet psykologspesialist.
og høyskolelektor. Hun er også yoga- og mindfulness-lærer, og i sin psykologpraksis integrerer hun moderne vestlige psykologi og somatiske teknikker med yoga og mindfulness. Hun underviser også på NSKI høyskole,
og har utgitt to bøker, Balanseverktøy for livet og Fitnessyoga. Og har vært fagsbalist i flere medier. Hjertelig velkommen! Tusen takk! Nå sitter vi her i leiligheten min på Fornebu, og jeg fortalte deg at det er litt tilfeldig at jeg kom over deg.
Jeg har alltid antenner ute for å finne spennende folk som kan lære oss mer om livet. Her på Fornebu har vi en kafé som jeg er på ganske ofte. Der har jeg blitt godt kjent med de som jobber. En av dem heter Henrik, og han sa «Amette, du er nødt til å intervjue hokaren Koljen Nygaard». Så jeg sa «Åh, jaha».
Hvem er hun? Nei, hun er psykolog. Men det er ikke det jeg vil snakke om. Det jeg vil snakke om er at hun har endret livet mitt. Du er nødt til å få henne inn. Hun kan endre livet til folk. Det er ikke så ofte man hører. Så da sier jeg, selvfølgelig skal vi få inn henne. Og her er du. Ja, veldig hyggelig og veldig morsom historie.
Og Henrik var jo rett og slett, har vært elev hos meg på NSK i høyskole. For jeg jobber som lektor. Og det var jo veldig, veldig hyggelig å ha Henrik som elev også. Ja, for en fin fyr. Men hvordan kan man endre livet til folk? Altså, nå blir jeg veldig nysgjerrig. Hva er det for det første du jobber med? På NSK, så jobber jeg...
Jeg lærer bort en metode, som heter TR, som er en stress- og traumereguleringsmetode, som egentlig ikke er noe annet enn en invitasjon for at kroppen skal huske en medfødt måte å balansere kroppen på. På den skolen pleier jeg å si at jeg gartner og tørmer,
hensikten til faget på den skolen er jo å hjelpe dem til å kunne være i kontakt med egne følelser og historien sin uten å bli retraumatisert. Det er et veldig viktig poeng. Men Gartner, hvorfor sier du at du er det? Fordi selve metoden er jo en metode hvor
som er definert på en bestemt måte. Men målet med metoden er å frigjøre noe vi kaller «neurogenic tremors», eller «neurogen skjelving», som vi oversetter det til norsk. Og det er noe vi alle sammen har født med. Og det er rett og slett noe så enkelt som at når kroppen har vært sliten bare, altså gjort noe fysisk hardt arbeid, eller har vært utsatt for noe som den har opplevd som voldsomt,
Når den er i sikkerhet igjen, så er vi egentlig skapt til å riste. Og da er det ikke en sånn riste på armen, liksom bevisst. Det er en skjelving som kommer fra...
fra kroppen selv og som styres fra hjernestammen. Så det er ikke en bevisst selvvalgtristing. Det er noe kroppen selv kan for å nullstille seg og kvitte seg med energi knyttet til å redde seg selv ut av enten en fysisk krevende situasjon eller noe som også oppleves som skremmende for kroppen.
Det der er veldig interessant, og det er noe vi alle har i oss, som du sier. Jeg husker så godt min første fødsel. Da begynte jeg å riste etterpå, men da følte jeg at det var så flaut at jeg prøvde alt jeg kunne å ikke riste. Og så klarte jeg å undertrykke det. Mens når jeg fødte min andre sønn, så fødte jeg på ABC-klinikken her på Ullevål. Og så begynte jeg å riste. Og så sa hun, nå skal du riste. Akkurat det. Nå skal du få det ut. Det er kjempeviktig å
Siden da har jeg lært masse om dette du driver med, som er kjempespennende. Hvis man går gjennom vanskelige samtaler eller tunge tider, så kan jeg få det, og da lar jeg kroppen få lov til å riste. Men det har jeg ikke lært noe om. Nei, og det du heldigvis er i kontakt med, er slik som det skal være. Det er at kroppen rett og slett rekalibrerer seg, eller
som er jo fagord på å si, finner tilbake igjen til et naturlig balansepunkt. Kroppen er jo sånn, som vi sier på fag, så sier vi at det er et homostatisk system. Hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at kroppen kommer tilbake til sitt naturlige nullpunkt. Og det er jo det stedet vi kan naturlig sovne fra. Og i vår tid så har vi jo lært oss
at gullet er å ta seg sammen. Vi er veldig opptatt av
At vi skal tåle det omgjøret å være sterkest mulig i det omgjøret, og ikke vise følelser. Vi lever oss en kultur hvor det er lite tid, litt rom, og litt rutiner for å snakke sammen ordentlig. Og da mener jeg også snakke sammen om slitsomme ting. Så da blir det jo til at vi ...
Selv egentlig Har avlært Det du har opplevd Jeg hadde akkurat samme opplevelse I min første fødsel Men da visste jeg ikke hva det var Hun er nå 20 Og
Det var syv år før jeg lærte metoden. Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ut av senga, og jeg skulle stå i dusjen etterpå. Jeg fikk klare beskjed, jeg tror du skal sette deg ned. Da først jeg oppdaget at beina mine er som gelé. I ettertid skjønner jeg at kroppen min drev meg, var noe den er født til å gjøre. Det er å rett og slett kvitte seg med reaksjoner
energien ikke brukte i selve fødselen. Det drev å balansere seg selv tilbake. Hva det betyr? Det betyr jo bare at kroppen vår har jo en eneste oppgave og det er å overleve.
Det er det den er mest opptatt av. Hvis vi snakker biologisk om mennesketyret, så er vi opptatt av overlevelse. Det betyr at vi har flere forskjellige måter å mobilisere for å overleve på. Sloss er en av de, stikk av er en av de, å gå i frysereaksjon er jo en av de. Det er litt avhengig av hva kroppen vurderer som mest sannsynlig gjør at vi vellykket overlever.
Og så har vi noen avarter av dette, som for eksempel noe som heter fåning, hvor vi demper oss for å ikke trigge noe. Men alt dette genererer jo energi. Også freeze. Det krever noe å stoppe seg selv, og koble seg ut av en situasjon for å ikke føle. Det krever også energi. Så det krever energi å slåss, det krever energi å...
løpe, stikke av det krever energi å logge seg ut av situasjonen eller gå i freeze og dempe seg er også å holde igjen energi og hvis ikke dette får lov til å bevege seg ut av kroppen etterpå så blir de liggende i kroppen og som gjør at det som egentlig er det naturlige nullpunktet vårt
kan forflytte seg. Kroppen har en evne til å tilpasse seg. Sånn at vi kan plutselig bli litt lurt, og tro at vi hviler. Men egentlig har vi litt gjeld i systemet, så vi bruker mer krefter enn det
kroppen egentlig bør bruke da. Et eksempel på når det skjer er for eksempel at man sliter med søvn. Det er jo en sånn typisk tegn. Eller som mange spør da, kan jeg sovner, og så våkner jeg klokka fire liksom, hvorfor det? Og da er det jo bare et svar, du er våken. Hjernen er våken. Og det er jo fordi kroppen ikke helt
har fått mulighet til å kvitte seg med eller komme tilbake igjen til. Så i utgangspunktet er vi jo egentlig selvregulerende, og vi er skapt for å tåle dette livet faktisk, med alt det har å by på. Men måten vi lever på i den moderne verden gjør det vanskelig for kroppen å vite når det er trygt.
Eller når faren er over. Og kroppen greier jo ikke å skille forskjell på det. Vi kan på en måte tenke det, men det er jo kroppen som driver med de livsviktige tingene våre, som for eksempel søvn, tørst, sult, lyst.
Og så varsler fare da. For eksempel når det er ristet etter en fødsel. Det har jo vært en stor livshendelse. Og vært tungt for kroppen, både fysisk og mentalt. Hvis man ristet det ut, så kunne du komme til det. Var det nullpunkter du kan? Jeg liker å kalle det nullpunkter. Og du sa at det var der vi sovna.
Kan sovne, ikke sant? For det er dit vi kommer rett før vi sovner. Så vi er naturlig laget for å komme dit, men med sånn som vi lever i samfunnet i dag, så undertrykker vi veldig mye, og skal jo på en måte glatte over det meste, og ikke få sånne ristinger, eller utbrudd, eller sånne ting, og da høyner vi rett og slett vårt eget nullpunkt. Ja, eller det vil si at
Men vi kommer oss ikke til nullpunktet. Det ligger så mye aktivering i kroppen, at vi, jeg ser ikke de nervesystemene, for høysympatikusaktivering, eller gasspedalen er for mye på, og så blir vi vant til det. Så det vi opplever er å være vilende eller rolig, er egentlig...
Ikke det biologiske rolige, men det er det vante. Nettopp. Det er jo når vi blir hengende på det over tid at vi blir tiltakene slitne, tiltakene irritable, man kan kjenne på en uro innvendig som ofte vi omtaler som angst, uten at det nødvendigvis er angst, men det oppleves som angst og kan bli kalt angst.
Men det kan gå til at det er kroppen som har for mye sympatikus, eller gasspedalen er for mye på, så kroppen finner ikke ro. Så vi går med rett og slett for aktivert nervesystem, vi kommer ikke inn i parasympatikus, altså i den helt hvile, eller trygghetsmodus, som jeg også kaller det.
Det er jo så spennende, du sier hvile og fordøye, og fordøye kan jo bety noe så helt konkret som å fordøye mat, og vi vet jo hvor stor andel av mennesker som sliter med mage-tarm for tiden, er interessant. Og så er det den andre fordøye, som er å fordøye synsintrykk, sansintrykk, lyd,
Så vi har også den mangelen på tid til i sympaticus. Når sympaticus er aktiv, så er det jo der vi lærer. Det er jo da vi restituerer. Og når jeg sier disse ordene igjen, på samme måte som deg, så betyr det jo både rent det vi forbinder fysiologisk, men det er jo like mye den mentale...
Mentale delen av det Og det er klart det er dette som blir rotet Og hvor Det kan være vanskelig å vite hvorfor man ikke har det bra
Nettopp. Så hva skal man gjøre da? Hva er det dere jobber med? Du er utdannet TRG-instruktør, og du har også utdanningen for somatic experience. Dette er jo begrep som mange ikke har hørt om. Kan du forklare litt hva det er? TRG er et selvhjelpsverktøy. Det er laget ...
av en amerikansk både bodyworker og sosialarbeider som heter David Bricelli. Og det er rett og slett noe så enkelt, det består noe så enkelt av syv øvelser. Ganske enkle fysiske øvelser,
Han plukket de for at det skulle være tilgjengelig for flest mulig mennesker i alle aldre, begge kjønn, kultur, og det skal være mulig å lære bort etter en katastrofe, for eksempel en tsunami eller...
etter krig, eller når det skjer en stor hendelse, at det skal gå an å kunne lære bort disse syv øvelsene, som ender med at man ligger på ryggen og har denne nevrogeniske skjelvingen i nervesystemet. Hans ønske er jo at denne metoden skal være så enkelt at man kunne reise for eksempel til Japan, få med en tolk
lære bort dette og lære det bort til en hel landsby eller flere landsbyer, så de kan tilrettelegge for at kroppen deres får bearbeidet denne svære hendelsen, denne store livsendringen som skjedde da de hadde en tsunami for eksempel. For å forebygge at det utvikler seg mer sykdom, som for eksempel posttraumatisk stressforstyrrelse eller annen type sykdom.
mental, psykisk helse og uhelse i ettertid. Så dette er ikke en behandlingsmetode. Det kan selvsagt integreres inn i behandling, men da knytter man en annen type, for eksempel jeg kan lære det bort til en pasient i en sesjon, eller jeg kan undervise det på en høyskole, og de får det som verktøy der.
På den høyskolen er det undervisning, og da bruker de det som en del av en profesjonsutdanning. Når jeg gjør det på kontoret mitt, så kan du se at de vil oppleve at dette er en terapi. Så jeg får jo en del mail som er sånn, «Karen, sånn TRT-terapi, hva er det?» Og det eksisterer egentlig ikke. Det er tradisjonell psykoterapi, men de lærer også TRT. Så jeg har jo pasienter som har lært TRT som et selvhjelpsverktøy, for at de skal kunne bruke de mellom timene, og bruke de...
Selv i livet sitt Forhåpentligvis trenger mye mindre terapi Fordi de kan også gjøre mye arbeid selv Karen, du skrev til meg At
Mange har åpenbare traumer, andre har opplevd omsorgssvikt eller annen vedvarendes belastning som ofte ikke oppfattes som belastende nok til å inkludere i den tradisjonelle definisjonen av traume. Å jobbe med kroppslige verktøy er da nødvendig for å lade ut aktivering som ikke blir brukt gjennom fight eller flight i traumeøyeblikket eller øyeblikket.
Denne aktiveringen blir låst i kroppen, som gjør at kroppen ikke får med seg at faren er over. De setningene der forklarte meg så mye. Men samtidig er det også mange spørsmål. Da må vi gå inn på hva er egentlig trauma? For jeg tror veldig mange forbinder trauma med veldig voldsomme livsforskninger.
Men jeg tror det kan være mange forskjellige ting. Den definisjonen som jeg jobber etter, den har jeg da fra Peter Levin, psykolog, som er jo han som utviklet og grunnla det som kalles nå somatic experiencing-situasjon.
Som er et, det er jo en metode, jeg opplever det veldig som en verktøykasse, som jeg kan bruke inn i alt jeg driver med, også inn i TR-undervisningen min. Ok. Han sier, too fast, too much, too sudden, sånn cirka sånn. Jeg husker ikke rekkefølgen på de tre, men altså, det er de tre tingene, noe som skjer deg overraskende, eller du blir, du kommer, altså du opplever det som et angrep, det kommer plutselig liksom.
Det er for mye. Det er for mye å prosessere. Og du skvetter. Det er liksom definisjonen på det. Too much, too fast, too sudden. Og det er...
Absolutt forbinder vi det med selvsagt veteraner som kom hjem fra krig. Det er jo der man først fikk diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse. Og veldig, veldig lenge tenkte vi at det måtte være en konkret, objektiv hendelse.
I Norge i dag jobber også mye helsepersonell ut fra den forståelsen av at det som skaper et trauma, det må være objektivt. Alle vil oppleve det som traumatisk. For vi som jobber med kropp ser vi at det ikke stemmer. Vi ser at utbrenning ofte kan være resultatet av overbelastning
inn i en arbeidsplass hvor du blir egentlig overveldet jevnlig. Det kan være at du... Det kan være selvsagt folk i omsorgsrykker som ser ting. Det skjer ikke med de, men de er vittne til ting som oppfattes brutalt for mye å håndtere. Det kan være...
Det kan være folk som jobber med miljøvern, for eksempel, og sitter og ser på filmer av, altså daglig ser på filmer av dyr som misshandles, for eksempel. Men det kan også være, jeg møtte ofte mennesker som har på en måte kollapset. Og når jeg begynner å høre om barndommen deres, så kan det være at mor eller far ikke hadde kapasitet til å gi den omsorgen de burde ha gjort. Det kan være at de selv var syke.
Det kan være at et søsken døde, og at mamma og pappa ikke virket for det barnet som levde. Det kan være mobbing, og det kan være sånn at de andre rundt ikke fikk det med seg. Men helt klart, når det voksne mennesket jeg møter forteller om hvordan det var å være elev,
så er det helt klart at det denne personen har opplevd, konfesserer på alle de tre kategoriene som ...
Too much, too fast, too sudden. Plutselig. Og du blir overrumplet. Det kan være mange små rystninger over lang tid. Det kan være at du har en helseplage som ikke oppdages. Vi ser det veldig i kjølevannet av lese- og skrivevansker hvor diagnosen blir stilt for sent.
som gjør at dette unge mennesket får traumer i tillegg, og kvalifiserer for en posttraumatisk stressforstyrrelse i tillegg til at de har læringsvansker. Det kan være skoler som ikke er spesielt gode på å tilrettelegge på det. Det kan være utenforskap. Det er jo en av de tingene vi vet tar liv.
bokstaver i talt, men det tar også liv i kraft av helseproblemer, i kjølevannet av å ha levd med for høy aktivering i kroppen fordi du har vært ensom og følt deg utenfor, følt at du ikke passer inn.
Det kan være at du er født med en kreativitet i deg. Det møter jeg mye på den høyskolen jeg jobber på. Unge mennesker som har gått i tradisjonell skole, ingen vond vilje fra den skolen, men de har hatt det der indre trykket. De har fortalt at
De har blitt grensesatt. De har hatt behov for å sitte og tegne, for eksempel. Eller noen har prøvd å få lov å hekle eller strikke, eller ha med seg et eller annet de fikler med. Vi har jo fått en høyere bevissthet nå at det er viktig for en del barn å kunne få lov å få ut noe av kreativiteten eller uroen inni seg ved hjelp av å få lov å ha med sånne fidgety toys. Det finnes jo masse ting man kan fikle på. Og det er...
Så alt dette her, over lang tid, kan gjøre ... Det interessante er jo ikke egentlig historien. Det interessante er hva som skjer inni kroppen. Nå har vi jo heldigvis også fått et verktøy til at vi kan stille også det som heter en CPTSD, som er en kompleks posttraumatisk stressforstyrrelse. Og det er veldig ordentlig. Og en del av de som får det, så er det sikkert at alle rundt skjønner at, hæ, var dette nok?
Men når vi jobber kropp, så slipper vi å diskutere det om storyen var nok, eller om jeg kan relatere til det. Når jeg har muligheten til å jobbe med kroppen til personen, og ha kroppen i rommet, og ha verktøy for hvordan vi kan møte det som er der, så lærer man jo ganske mye mer av konsekvensene av ting. Fordi det er ikke noe jeg tolker, det er noe som er i rommet. Fordi jeg er jo også i rommet.
Når jeg jobber med disse verktøyene, så er det klart at jeg også lytter til min egen kropp og trekker min egen kropp. Det er klart at min kropp plukker opp ting som ikke er noe hokus pokus eller noe annet enn denne fantastiske kroppen som vi har. Vi er jo alle sammen utstyrt med disse speilnevronene som ligger rett bak panna, som gjør at vi på en måte leser hverandre. Du og jeg som har møttes for første gang i dag, mens vi sitter her og snakker sammen nå, så vil jo
hjerne våre synke og prøve å finne ut om hun er tammel. Er dette trygt? I tillegg vil hjertesenteret vårt, nå snakker vi om noe så konkret som kroppen, elektrisiteten i hjertet vårt, det finnes ikke alternativt, det er bare kjempekonkret, så vil hjertene våre synke med hverandre
og vi vil gå, i hvert fall sånn som det ser ut nå, så er dette lovende, jeg kjenner at kroppen min er trygg, ergo så vil vi gå også inn i det som kalles en koregulering, eller en samregulering, hvor det siste delen av nervesystemet vårt som utvikler seg sist,
i menneskets utvikling det sosiale delen av nervesystemet vi synker med hverandre og det er klart at
For barn, eller voksne, eller når som helst i livet, hvis vi ikke har hatt gode kropper å regulere sammen med, så har vi ikke fått muligheten til å utvikle et velfungerende nervesystem. Det er kjempeviktig poeng det du kommer med. Så utfordringen er jo at jo tidligere man har vært utsatt for en hendelse eller flere hendelser, eller da vært utsatt for ...
et sted hvor du ikke har noen å koble deg på, så vil du heller faktisk ikke få muligheten til å få utviklet nervesystemet ditt like fleksibelt. Kroppene våre er jo skapt for å kunne hoppe høyt, løpe fort, og gå i dyp, dyp, dyp avspenning. Og det er klart at jo mer du har fått opp,
Erfare at du kan bli trøstet, møtt, støttet, snakket om, om det er foreldrene dine, eller om det er noen besteforeldre, eller om det var en lærer, eller en nabo, eller at du møtte det på en fritidsaktivitet.
så holder det. Men ganske mange mennesker møter ikke dette før de har blitt voksne, og de begynner å ikke fungere på jobben sin. Noen allerede oppdager det ved at de ikke får til skolegangen og ramler ut av skolegangen. Så det kan være mange årsaker. Noen
Må bli alvorlig syke først, og oppleve for første gang omsorg i det øyeblikket de blir lagt inn på et somatisk sykehus, for eksempel. Så igjen så er dette med, traume kan være veldig mange forskjellige ting, det kan være kombinasjon av flere ting. Heldigvis så har vi en kropp.
Som er jo også ulempen, for det er jo i den kroppen også da ufullført fight, flight eller freeze blir hengende. Men heldigvis har vi bare en kropp, sånn at når vi tar tak i den kroppen i nåtid, her og nå, så kan vi regulere hele kroppen og hele historien ut fra bare det vi møter i øyeblikket, i rommet.
Vi behøver ikke å snakke om alt. Vi behøver ikke vite alt, vi behøver ikke forstå alt, men vi kan ta tak i kroppen i nåtid her og nå. Så da kan man på en måte forløse det fra kroppen, alle de spenningene, nervesystemet som er i høygir, for det setter seg jo i kroppen. Og det er jo veldig, veldig mye forskning som viser det nå heldigvis. Det er det som er så artig, for det du forklarer nå er jo
helt forankret i forskningen. Og det er så vanvittig viktig verktøy, for jeg tror det er veldig, veldig mange som kanskje ikke har opplevd å bli bedre gjennom andre metoder. Og jeg tror at samtale-terapi har veldig, veldig mye for seg, men det å også
Se på det fra kroppens. Hva ligger i kroppen? Hva ligger lagret der? Hvordan er det med nervesystemet? Se på det både fysisk og mentalt. Det er kjempeviktig. Det er ingenting som kan skilles mellom sinn og kropp. De henger sammen.
og det er det du jobber med. Så trauma i seg selv, det kan være veldig mange ting. Det kan være store livshendelser, belastende livshendelser, men det kan også være små ting som har hopet seg opp gjennom tid, som gjør at nervessystemet er overaktivert. Så hva kan man da gjøre? For dette skjer jo også ubevisst. Vi vet ikke. Mange av oss går rundt med det. Jeg har jo veldig mange pasienter som ...
på en måte er i fight or flight hele tiden. De kan ikke huske siste gang de kjente at de var rolig. Som ordentlig hadde indre ro, som hadde det godt her og nå. Hvordan kan man komme tilbake til det? Vi har det naturlig fra barnsalder, egentlig. Det er jo så vanskelig og så lett at det starter med å bli nysgjerrig på det.
Det er jo for noen enklere enn for andre, og det er jo litt avhengig av hvor mye ligger i kroppen ubearbeidet, hvor mye trening har du i å snakke, og der kommer vi også til å sette med snakking igjen, som ikke behøver å være en terapeut. Men det aller første man kan gjøre, er jo å begynne å legge merke til kontakt med underlaget. Kontakt med her og nå, og det er jo rett og slett...
Et sted hvor heldigvis det å være til stede i øyeblikket må ikke være at du må være inne i alle følelsene dine, men du kan for eksempel starte med å kjenne føttene i gulvet. Se om du kan kjenne kontakten mellom føttene og gulvet. Har du på deg joggesko akkurat nå, så vil det være ganske mykt. Det vil jo være det som er nærmest selve fotsålen du legger merke til.
For mange er det overraskende at det er bein i rumpa. Vi har noe som heter sitteknoker. Det å bare begynne å kjenne at man har sitteknoker, alt dette henter oss til her og nå. Føtter, sitteknoker, jeg sitter nå i en deilig stol hvor jeg også kan kjenne at jeg har støtte bak ryggen. Det er en måte å komme til her og nå på.
Vi kan ta på ting, for eksempel kjenne på, akkurat nå sitter jeg og tar hånda på bordet som vi sitter inntil. Jeg har på meg jeans, jeg kan kjenne på strukturen på jeansen, og kjenne, kan jeg kjenne den? Og det er klart at, ja, jeg kan kjenne den akkurat nå. Men det er jo også, jeg har jobbet mye med kroppen min, så jeg er på en måte ganske rask. I starten skal det være at folk sier, vet du hva, jeg kjenner ikke hendene mine. Og da kan det være veldig interessant å kjenne etter OKA.
Kunne du tenkt deg å bevege litt på endene? Kjente du om du kan kjenne det? Så vi kan bevege på fingrene, håndleddene, det å begynne å kjenne at man har ledd i albunene. Og da begynner veldig fort, da vi begynner å bevege på leddene våre, begynner å kjenne at, åja, jeg har jo faktisk muligheten til å bevege meg. Kanskje anklene, knærne. Så er det jo veldig mange som begynner å kjenne sånn, åh, jeg føler meg litt sånn styr, ja.
Ok, du kjenner deg litt stiv. Er det noe du kunne tenke deg å gjøre? Og så begynner jo den der heldigvis, i det øyeblikket vi begynner å lytte på noe så konkret, vi er ikke inne i farlsen engang, bare helt ute i kroppen.
så begynner man å få ganske mye informasjon. Og da begynner folk også ganske fort å begynne å kjenne på hvordan de føler seg i livet sitt. Og da begynner de også å få mye mer kontakt med hva jeg har lyst til å gjøre, ikke om ti år, eller hva jeg burde gjort, hva man har lyst til akkurat nå. Så på mitt kontor kan det godt hende at noen sier at jeg har skikkelig lyst til å stikke, og jeg sier at jeg kunne tenkt å prøve det akkurat nå, og da kan det hende at noen stikker og kommer tilbake og sier at det var utrolig deilig da.
Skal det være at noen bare smeller døra og kommer tilbake og sier «Oops, unnskyld, hva sier du? Unnskyld for hva da?» «Jo, det var jo litt voldsomt, så sa jeg «Men gjør det nå, var det deilig liksom?» Og så kan det hende at noen faktisk får kontakt med en eller annen situasjon hvor de ikke kunne smelle en døra eller stikke av. Så vi jobber jo i stedet for å jobbe fra hodet ned,
så jobber vi jo for å ha kroppen og opp til hodet. Og så kan man jobbe begge veier, så jeg er jo veldig, veldig, veldig glad i også at alt jeg kan av et klassisk jobb,
samtaleterapi også, fordi at du på en måte kan jobbe begge veiene samtidig, og da kan man ha flere innganger, og for noen så er kropp så, det er så langt unna, det er så ukjent, og noen har så dårlig forhold til kroppen sin, med god grunn, fordi de har opplevd ting, at det kan være deilig å kunne gå opp i samtale, for å kunne også gå ned i kroppen igjen. Og da kan man på mange måter bruke også
det konkrete kognitive som en ressurs for å tåle å gå inn i kroppen. Og med ressurs så mener vi et trygt sted å komme tilbake igjen til. Som du sier, heldigvis har vi kommet så langt nå at vi er helt klare over at det er ikke et hod og det er ikke en kropp, det er ett. Alt dette er organismen meg, og organismen deg.
Organismen til de som sitter og hører på nå, vi er vår egen, helt egne, sammensatte, vidundelige system av mange systemer. Det er jo det som er den menneskelige tilstanden. Ja.
Og som du sier, når man er i kontakt med dette, så er det lettere å komme i kontakt med andre. Man merker det du forklarer. Man kan kjenne hvordan tilstand du er i, og hvordan energi du har. Og det er ikke noe overnaturlig med det. Det er rett og slett nervøs system. Og skapt av naturen fordi vi skulle overleve. Vi er jo rigget.
For å være i kontakt med hverandre. Vi har jo medfødte egenskaper for å kunne komme i kontakt. For å kunne finne ut av, er du en jeg burde stikke av fra? Eller kan vi samarbeide? Og det er jo det som er så fælt når folk har og går med gamle traumer eller nye traumer, er at en av de viktigste ...
symptomene på at noe har skjedd tidlig eller sent, er jo at man føler seg utenfor. Isolasjon, opplevelsen av å være isolert, er egentlig opplevelsen av å ha vært utsatt for noe som har vært too much, too fast, too sudden. Så faktisk den der opplevelsen av å være utenfor, er et tegn på at kroppen henger i for høy beredskap.
Det er faktisk et symptom mange går med i vår tid. Minimum er tegn på at man trenger å roe ned.
Og da er det rett og slett å bare begynne med å kjenne. Hvis man ikke klarer å kjenne håndplaten, kjenne hvordan føtten er mens du går. Kjenne dørantaket i hånden din når du går inn døra. Bare bli mer oppspått. Hvor er du? Du er akkurat her og nå. Og det virker så banalt, og det kan ha så stor betydning.
Og så er det nesten litt provoserende for folk, har jeg merket. Det har ikke noe betydning i mitt liv. Det er ikke det som er mitt problem. Jeg vet ikke, merker du det at det kan trygge mennesker? Veldig. Det kan være provoserende for mange. Det kan være veldig tryggende.
å komme i kontakt med en kropp som er til stede. Sånn at det i seg selv kan være veldig skremmende, er å møte et menneske som har dukket opp i seg selv, kan være ganske voldsomt for en person som har logget seg av fordi de må. Så bare det å være...
relativt til i balanse sosialt åpen kan for noen være veldig skummelt. Og det er særlig hvis noen har vært utsatt for angrep av et annet menneske eller flere mennesker for den saks skyld så vil faktisk det å oppleve nærvær kunne være kan fanges opp av deres nervesystem som fare.
For mange har jo opplevd grensoverskridende adferd fra det som skulle vært trygge voksne, eller like gamle personer, som vil faktisk kontakt i seg selv være veldig, veldig skrevende. Så det er også en sted som er veldig viktig, for mange trenger å få lov
å ikke se på deg som terapaut, for eksempel. Trenger å få lov til å snu blikket bort. Trenger å få lov til å fullføre noe de ikke kunne gjort. Det er derfor jeg sier at det å kunne få lov til å gå seg en tur midt i terapi eller i undervisning. På NSK og i høyskole hvor jeg underviser, så
Så oppfordrer jeg studentene mine, hvis de har behov for å gå seg en tur, for å gå seg en tur. Og det er rett og slett både for å kunne regulere intensiteten i rommet, men også for å kunne, det kan hende at undervisningen kan føre til at folk får opp noe gammelt,
Og da har de faktisk muligheten til å fullføre en forsvarsreaksjon de ikke kunne gjøre da de var yngre. Noen har jo traumer i nåtid, noen har traumer langt tilbake i tid, og noen har ikke noe forhold til at de har traumer. De skjønner bare ikke at hva er det som skjer med meg i det øyeblikket jeg får beskjed om, og kjenner til hva som foregår. Så blir de for lyst til å bare stikke av, eller de får lyst til å skrike, eller de får lyst til å absolutt ikke være der i hvert fall.
Når du snakker om dette, så tenker jeg på en pasient jeg hadde en gang. Da jobbet jeg som lege i spesialisering på hud i Tromsø. Så fikk jeg inn en pasient som kom med to politibetjent. Han hadde et veldig vanskelig liv. Og så hadde han noen alvorlige hudplager som jeg skulle hjelpe ham med. Han kom inn på akuttmottaket. Det var kaos rundt ham. Og så husker jeg at jeg bare kommer ned i akuttmottaket.
Og så kommer jeg inn på rommet, og han er så aktivert. Alt er veldig, veldig, veldig vanskelig for han her. Og de to politimidjentene står på hver sida av rommet. Jeg kjente et veldig trykk der inne. Og så ser jeg på han, og så sier jeg, jeg skal hjelpe deg med dine hudplager. Og så sier jeg, skal vi be de to karrene her om å gå ut? Er det greit at jeg og du er alene?
Og så ser han på meg og er kjempesint på de her som har tatt han med. Og så blir han roligere og roligere, og så sier han «Ja, jeg vil at de skal gå». Og så står jeg der med han, og jeg balanserer det der, ikke sant? Er det trygt nok for meg å være alene? Men jeg skjønte at jeg kunne ikke hjelpe han hvis ikke. Og så tar han og viser meg de store hudplagene han har under ekstremitetene på låret sitt.
Og så ser jeg på det, og bare det at jeg tar på huden hans, var bare så... Det var noe som skjedde med han, så han bare begynte å gråte. Han bare gråt og gråt og gråt og gråt, og jeg blir jo også veldig rørt av at jeg tenker på det. Og så skjønner jeg at denne mannen har hatt et veldig, veldig vanskelig liv. Og så kommer vi i prat, og vi får veldig god kontakt.
Og så kommer det en... Så prøver jeg å hjelpe ham, og det er jo mange ting som skjer samtidig, men så kommer den ene politibetjenten inn på nytt. Og da går han rett i fight or flight igjen. Han hadde blitt rolig, vi hadde fått god kontakt. Og da blir han kjempesint, og da begynner han å rope, kom deg ut, kom deg ut, ikke ta på meg. Det blir så...
Det ble så masse for han, samtidig og at den politibetjenten kom inn når han hadde kledd av seg. Det var så nakent for han. Så det endte med at han faktisk nekta behandling videre. Jeg har tenkt på han så mange ganger, for jeg vet at jeg kunne ha hjulpet han. Men det er sånn veldig mange pasienter blir møtt. Den der, jeg vet ikke om jeg skal si overfra eller ned, men de føler seg så lite da. Og vi mennesker har så enormt behov for å
føle oss viktig, føle oss sett og hørt. Når vi ikke blir det, når vi blir sett på overfra ned, så går vi inn i et forsvarsmekanisme. Og det ser man jo ofte skjer med mange pasienter som har opplevd mange trauma i livet. At de kan oppleve sint eller veldig vanskelig, men ofte er det jo veldig vanskelige ting som ligger bunn der. Og da tenker jeg, herregud hadde han hatt disse teknikkene du snakker om.
Og så er det viktig at du også husker at det den kroppen opplevde i det øyeblikket, tar han med seg. Selv om det ble et trygging og gikk tilbake igjen til det andre, så vil allikevel det også være et minne som den kroppen har og lagrer. Så det er også veldig viktig at selv om du skulle ønske at denne historien
Hadde hatt en enda bedre ende på seg. Så er det veldig viktig at vi er så konkrete. At du fikk gitt han allikevel et alternativ opplevelse. Som er også sant. Så den kroppen hans har opplevd det øyeblikket. Der han fikk slapp ned forsvarsverket sitt. Så den biten.
er også gull for kroppen, ikke sant? Og vil være med inn i hans historie, og være med inn i en mulighet for han til å kunne begynne å reforhandle ting etter hvert. Så det er også en veldig viktig del av det å forstå traumer, at vi sier at små biter over lang tid kan lage stor skade,
så kan også små biter av trygghet og godhet og det motsatte, vil også kunne skape stor heling. Så det er veldig viktig også å holde fast ved at det øyeblikket har verdi, fortsatt i hans kropp.
Men jeg kjenner jo når jeg snakker om det, at det fremdeles er noe som rører meg. Hvordan du sier du jobber med dine høyskoleelever og
og dine pasienter på denne måten og du kombinerer både TRG og somatic experience med samtale terapi hva er forskjellen på TRG og somatic experience somatic experiencing er jo en treårs etterutdannelse
for helsepersonell spesielt egentlig. Så det er en metode som er laget for å tenke behandling, jobbing med tilstander i kropp, eller i menneske, hvor samtalen alene ikke er nok. Du trenger også å varsomt prøve å få ladet ut
biter av denne energien som ligger i kroppen. Da snakker vi jo igjen, altså ikke noe, altså energi er jo et sånt ord som kan bety alt og ingenting, men da mener vi helt sånn konkret, ufullført, fight, flight, ting som ligger og gjør at kroppen ikke kommer seg ned igjen. Altså at kroppen...
Og det er også veldig viktig å vite at en del av disse mer passive tilstandene, som for eksempel freeze og sånn, er også høyaktiverte. Hvordan da? Altså nervesystemet, vi mobiliserer jo, vi har evnen til å mobilisere kraft for å kunne bruke krefter, bruke armene våre, bruke beina, bruke skjeven, bitte vårt.
si fra at vi har muligheten til å slåss. Så vi kan være i fight en viss periode, men et eller annet sted så tåler jo ikke kroppen den høyaktiveringen. Det er det vi også kaller toleransevinduet. Toleransevinduet er hvor lenge kroppen tåler det trøkket før kroppen drar i den store ... I mitt hod er det litt som en togbrems. Puff!
Så stopper det, og da går kroppen ned i freeze. Og det er jo en parasympatikus. Vi skal ikke bruke alle ordene på det, for det er komplisert, men det er rett og slett sånn at kroppen på et eller annet tidspunkt trenger å
går i skjøtt av den. For det blir for mye. Det blir for mye, og det er jo rett og slett på like linje som all type elektriske apparater og alt mulig sånn kan ryke hvis det blir for høytrykk i det. Så tåler jo heller ikke, vi er jo igjen da dette homostatiske systemet hvor altså nervesystemet, det elektriske delingen av kroppen har jo også sine grenser på hva det tåler da.
Men det er mange som tror at en del av de som blir liggende under dyna og trekker seg ut, er utmattet. At det er avspent. Men det er ikke avspent. Så det er også veldig viktig å vite at det som på en måte i somatic experiencing så snakker vi om rødt når det er aktivt. Det er sympatikusaktivering. Det er levende. Det er lett å se at her er det en som er klar til å slåss eller å stikke av.
Og så kaller vi det svart når det går ned i «Shutdown» og «Freeze».
Det er litt sånn dødt, men det er jo fortsatt ikke avspent. Det er jo ikke noe sånn at når noen går i freeze, så lader de liksom. Mens det grønne, som det eksempelet du fortalte fra denne mannen som kom med hudproblemene, dere hadde jo et øyeblikk av noe som var grønt. I hvert fall absolutt. Det var helt sikkert aktivert for han, men det hadde nærvær av det grønne. Og det grønne er jo ...
Det stedet vi har lyst til å være mest da. Samtidig som vi akkurat nå når du og jeg lager denne podcasten her, så er det klart at begge vi to har ganske mye rødt i systemet vårt i tillegg, men det er tilstrekkelig mye grønt at det er behagelig, det er hyggelig. Men
I det grønne så får vi ikke produsert noe som helst. Vi får ikke fullført noe. Grønne er et happy sted. Du vil alltid være innom de to andre fargene på et eller annet vis. Fordi du må ha en viss mobilisering i kroppen for å få gjort ting. Det var veldig interessant at du sa. For vi trenger også det røde. Ja, det røde er kjempeviktig.
Karisma er jo i det røde For eksempel Mens det svarte Er også veldig hjelpsomt Si da at du trenger å ligge stille Fordi du skal få hjelp Si at du skal gjennom Du skal ha en operasjon Eller du skal Hos gynekologen Så er det klart at et eller annet sted Må man på en måte Ligge stille Sitte stille
så er jo det veldig hjelpsomt. Og det er også veldig hjelpsomt i fare situasjoner og at kroppen går i shutdown fordi da er man ikke provoserende mot en som eventuelt er aggressiv. Det er overlevelsesmekanisme. Ja, det er en kjempeviktig del av overlevelsesmekanisme. Og
Vi skal ikke skli helt ut dit, men likevel, det er jo klassisk for overgrepsoffere, så er det mange av de som sliter med at hvorfor slåss jeg ikke? Og det var jo fordi kroppen selv vurderte høyst sannsynlig at du ville bli skadet mindre hvis du ikke slåss. Så mange ganger, eller et barn har jo ikke noe valg. Et barn er jo mindre enn voksne alltid. Taper hver gang. Om det er vold, eller om det er verbalt.
eller hva det er for noe. Så det er også veldig viktig at det er hverken godt eller dårlig. Det er en del av den fantastiske biologien vår, som gjør at vi forhåpentligvis mest mulig kan få lov å ha god liv, men at vi også kommer oss gjennom vanskelige ting. Men hvordan får vi da ut? Hvordan får vi fullført? La oss si at du har vært et barn i et hjem som ikke har fungert optimalt.
Du har ikke vært trygg i situasjoner. Du har gått mye i fight or flight, eller mest i freeze sannsynligvis. Og du kjenner det. Du kjenner det som voksen, at du er agitert. Det er lite som skal til for at nervsystemet overblastes, at du føler at det blir for mye for deg.
Du føler alltid at kokeplaten er skudd på litt. Du kommer ikke helt ned. Kanskje de få minutteren rett før du sovner, men ellers er kroppen veldig aktivert. Hvordan begynner du med mindfulness? Hva gjør vi videre? Hva gjør vi?
Jeg tenker jo at det er enda lettere å begynne motsatt vei, og det er å begynne med å lære seg for eksempel å riste. Altså det å lære seg å invitere kroppen til å frigjøre denne nevergenic tremors. Og for veldig mange som har traumer, så vil det å sette seg mindfulness være det samme som å trykke koke. Og det kan være veldig overveldende, og folk kan bli veldig reaktivert av mindfulness. Hvis man ikke...
Jeg er så heldig å bli fortalt at man kan være like mindful ved å for eksempel ha veldig undervurdert mindfulness-øvelser, for eksempel å drikke kaffen veldig sakte, eller te eller vann. At man ikke går inn i kroppen sin, men at man rett og slett tar en av hverdagsaktivitetene sine og gjør det selv.
til stedeværen og bare ha fullt fokus på det de gjør. Smake på kaffen, eller tjen, eller hva man liker å drikke. Det er en vidunderlig inngang for å kunne være til stede. Når vi rister, så ønsker vi oss at vi skal være til stede. Fordi når vi slipper til denne nevrogene skjelvingen, det kjennes som skjelving,
Men det kan også være ganske store utslag. Jeg ble påkjørt av bil. Da jeg tok utdannelsen til å bli TRE-instruktør, eller practitioner som det heter internasjonalt, så hadde jeg fortsatt blitt påkjørt, og foten min bremste den som hadde bremset. I det øyeblikket ble jeg påkjørt. Den...
Den hadde en voldsom aktivitet. Det var nesten komisk, for jeg hadde jo ikke behøvd å gjøre en eneste øvelse. Jeg kunne bare sette den foten i vinkling. Den hadde hatt, da jeg hadde trykket foten, alt jeg kunne inn i bremsen. Og hendene mine som hadde holdt i rattet i det jeg ble påkjørt. Dette gikk åpenbart bra, ellers hadde jeg jo ikke sittet her. Men...
hendene mine, og så kunne jeg bare putte i den stillingen hvor impaktet fra siden kom da jeg holdt i rattet, så begynte jo hendene mine å ryste. Og det er klart at jeg synes at dette var veldig morsomt. Det var veldig mange som ikke synes det var veldig morsomt når jeg skulle vise frem og se hva jeg kan da.
Og hvor de bare synes det var kjempeskremmende, fordi vi er, og det var da jeg også ble på den, oi, dette er vi langt unna. Det å ha et forhold til at dette er normalt,
Og heldigvis er dette 2012, så heldigvis har dette blitt vanligere, men det er fortsatt veldig ukjent for folk, og veldig mange får følelsen av at jeg skal ikke riste. Da er du helt spinnvillig. Men var det bra for deg å gjøre det? Veldig, og det er klart at det var jo ...
Jeg vil si at det var en utrolig gave å ha lært denne metoden, for jeg fikk åtte låsninger fra nakken og ned i den bilulykken. Og jeg har ingen plager med noe av det ettertid, fordi jeg kunne riste, og det var åpent i meg. Og på det tidspunktet var det jo bare rett og slett, jeg kunne jo riste hvor som helst.
For vi vet at dyr som går gjennom traumatiske hendelser, har klart å komme seg unna den tigeren eller hva som helst, de rister etterpå. De rister ut den traumen på en måte. Hvordan kan vi mennesker begynne å riste? Det er jo der David Bricelli definerte en metode som er en måte for kroppen til å begynne å riste så den husker at vi har dette. Det er jo det som er hele greia.
Så disse øvelsene, syv øvelser som man gjør, er jo å
åpne i hoftledspøyeren det er å åpne i brystet det er å bevege på anklene det er å legge belastning på leggene jeg så en video du sendte meg at du gjorde akkurat dette så rett og slett på en måte få beveget leddene så aktiverer man litt kroppen men man begynner ikke å riste av det
noen kan finne på å gjøre det men for de fleste av oss inkludert meg selv så trengte jeg disse syv øvelsene for noen vil si at merker dette litt sånn yoga liksom og så svarer jeg, nei egentlig ikke men det er gymnastikk vi bruker blant annet for eksempel det å sitte i veggen i 90 grader men vi gjør det ikke sånn mesternes mesters nede i 90 grader og vi gjør det
Det skal ikke være slitsomt. Vi gjør det bare nok til at lårene våkner og får lyst til å shake it out. Det er for mange som synes dette er veldig vanskelig. Bare det å skulle gjøre fysiske øvelser uten å se på det som trening, men å se på det som en seksualitet.
Vi bare vekker, for det pleier jeg ofte å si, nå skal vi vekke anklene, og da beveger vi anklene som om du skulle gått på skøyter, eller stått på slalomski for eksempel, hvor du kanter skiene. Den bevegelsen, der sitter mye spenninger i ankler når vi er helt vanlig stresset på kontoret.
eller har vært utsatt for å sitte fast i en situasjon, så har de veldig, veldig ofte stive anklene. Det ser jeg også når folk sier at de føler seg støkk i livet sitt, støkk på en arbeidsplass de ikke har lyst til å være, eller de føler seg låst i et ekteskap hvor de ikke trives, eller barn som ikke har det bra på skolen. Så synes jeg det er veldig spennende å sjekke hvordan de har det med anklene. Og alle rapporterer det samme, at det er stivt i anklene. Jeg kan se at de går stivt,
Og dette er hensiktsmessig, fordi at hvis du skal stikke av, så er det veldig lurt at det er mye fyring i anklene fra sparket ditt. Så denne inngangen som David Bussell definerte, altså de øvelsene han valgte, de er relativt enkle for folk flest å gjøre, som gjør at når man kommer mot de siste øvelsene, som er å ligge på ryggen, med fotsålene sammen og knærne ut til siden,
så går man og så setter man muskulaturen i spenn altså det er jo ikke den fotsålene sammen og knærne ut i siden det er en strekk du strekker i utoverrotatoren i hofta og så begynner man å løfte og mange sier at dette er litt slitsomt og det er det så vi gjør en kombinasjon de syv øvelsene er en kombinasjon av å belaste styrketrening egentlig men uten vekter
og noe beveglighetstrening, eller tøying, og så begynner denne vibreringen. Da er det mange som sier, men dette er jo bare for at vi har gjort disse øvelsene. Men ganske gradvis begynner folk å oppdage, men dette er jo noe annet. Så det er en dyp, dyp, dyp vibrering i muskulaturen, hvor rett og slett kroppen kvitter seg med unødvendige spenninger,
Bygget opp i forhold til hverdagsstress, eller bare det å sitte på en kontorstol, eller unge mennesker som sitter på skolebenken. Har du gått med høye heler, er det rådegelig. Jeg var i selskap på lørdag kveld og hadde hatt på meg heler, og da tok jeg en liten økt på stueteppet før jeg kunne la meg. Kan ikke du geleide oss gjennom en liten økt som vi kan gjøre mens vi lytter nå?
Ja, det er jo en liten økt. Det er jo ikke så liten. Men... Du kan gjøre det fast track. Fast track? Fast track så begynner man rett og slett med å sette føttene i gulvet. Og...
Rett og slett begynne å, og dette er egentlig en veldig fin øvelse å bruke på kontoret, faktisk den er fint for oss alle sammen, og det er å kante fotsålen. Men hvis du sitter her og bare kanter du fotsålen? Ja, hvis du lar begge, altså både utsiden på høyre fot og innsiden på venstre fot komme til den ene siden, og over til den andre siden,
over til den andre siden igjen. Så du kjenner at det strekker litt på utsiden av ankelen. Og da er det sikkert en del som tenker at det skal stive i ankelen. Så velkommen til klubben. Vi går jo så mye med sko. Så dette er bra. Si at du gjør ca. syv av de. Eller så mange du har lyst til. Og så kan du godt riste litt på ankelen.
Og så kan man rett og slett gå gjerne til en vegg og sette en hånd i veggen, og komme opp på tåballen på den ene foten. La den andre foten støtte bak for eksempel, så gå opp på tåa. Men man kan også prøve gjerne, hvis du ikke gidder å reise deg opp, så kan du godt ta å komme opp på tåballen på den ene foten, bytte fot, opp på tåballen, sånn at du kjenner leggen.
Gjerne gjør dette ca. syv ganger på hver legg. Eller som jeg liker å si, når du kjenner at leggen er våken, så er den klar. Det neste er, da kan vi reises opp i sånn 90-graders knebøy, som om du skal sette deg ned, liksom. Ja.
knebøy, har man vært på et treningssenter så vet man sikkert hva det er og til dere som hører på nå så gjør faktisk hva er det her ok, knebøy, har ikke det så større etter å ha vært på fjellet i går og så gjør vi det sånn cirka syv av de eller nok til at du kjenner at begge lårene dine er våkne og så kan du sette hendene dine i korsryggen, rett og slett albunnet sammen
og rulle skuldrene bakover og så kan du slippe så du har liksom en sånn støttelse hendene og sånne bein bak her så det skal egentlig hendene nå plassert for at du har noe å lene deg på og denne teknikken sa han Henrik var helt fantastisk og så drar du på en måte hodet og ryggen bakover med støtte og så kan du slippe å hofte av de fremover så litt bøye knærne så du kan slippe å hofte av
Så du kjenner at det strekker i hofta. Og så kan du rett og slett sette føttene litt fra hverandre. Og så kan du henge nedover. Rett ned. Da kan man godt bruke, da tror jeg at jeg ikke skal bli med. Så jeg skal bare ta hele overkroppen ned? Ja, bare heng ned sånn, ja, nydelig. Kjenner du ryggen et eller annet sted, så sett hemme på lårene eller på leggen. Så bare...
Bare heng deg litt, og så kan du ta noen gode pust hengende mot høyre. Gjerne ta rundt anklene hvis du kan det. Hvis noen som hører på synes at det høres litt sånn crazy ut, så ikke gjør det. Og så noen over til venstre side. Og så kan du henge i midten. Og så kan du rulle rolig opp. Der ja, så kan du tusle borti veggen. Sette...
setter ryggen i veggen og så setter du knærne sånn at de er ca. 90 grader de er ca. 90 grader når du ser tærne dine foran knete og så skal du lene deg i veggen så dette skal være en hyggelig øvelse så hvis du tenker at tenker at 10 er maks av hva du tåler så kan du ikke være på noe mer enn 8 så hvis du kjenner at du er på 10 så kan du høyere opp
Det er jo klassisk vår kultur, så går jo alle rett i 90 grader, og se stjerner og planeter, det gjør de også på TRE-kurs. Så kunsten er å finne ut av hvor lite, altså hvor deilig kan jeg ha det, men at det er nok til at lårene mine våkner. Lårmuskulaturen, dette er jo...
Man kjenner at lårene begynner å riste etter hvert. Ja, og da kan du bli der litt, og det er jo det som er helt nydelig hvis du da begynner å kjenne, og den skjelvingen som du kjenner i lårene nå, len deg tilbake og slapp av, så vil du også sannsynligvis kjenne at det er en vibrering i lårene. Kjenner du det nå? Ja. Det er never-ending tremors. Det du kjenner der er målet med å gjøre dette.
Noen er veldig glad i å stå og riste i veggen og blir der en stund. Ja. Og så når det er nok i veggen, hvis du har...
Man kan ha en helt fin, nydelig økt i veggen stående, og det er det. Så når man har forsynt, så kan man henge frem og puste litt hengende frem. Og så at man har strake bein og løfter. Litt bøy i knærne, og så er det bare litt sånn filledok i overkroppen at man henger ned. Og får en strekk på baksiden. Og for de som har lyst til å legge seg ned, så er det jo bare å legge seg ned på gulvet.
Da kan man legge seg på et teppe, man kan legge seg rett på gulvet, det er jo ikke så behagelig. På gresset hvis man er ute og går turer. Absolutt, eller har man en yoga-matte eller en treningsmatte, så kan man bruke den. Og så er det mange som spør, men kan jeg gjøre det i senga? Ja, teknisk sett kan du gjøre det i senga, men du mister noe av effekten når underlaget blir for mykt.
Ok. Nå begynner du å gjespe. Dette er nydelig, fordi det som er ganske lekkert nå er fra du sa, ja, så begynner det liksom, du fikk den der tremorsen i lårene, dette er et tegn på at du regulerer, ikke sant? Så vi kan se det direkte nå, at du regulerer. Å, det begynner å gjespe, ja. Så dette er, og jeg kan se det på øynene dine også, du blir veldig klar i øynene. Så det er så direkte. Og så,
Fra liggende kan man sette fotsålene sammen og legge knærne rett ut i siden. Begge knærne? Nei, du legger deg på ryggen. Fotsålene sammen, knærne ut i siden. Hvis du der får vondt i knærne, så setter man knærne ved siden av hverandre. Fotsålene i gulvet, knærne opp mot taket og ligger bakover bøyd.
For det er en del knær som ikke vil ligge på ryggen med fotsåndene sammen. Og hvis du nå har fotsåndene sammen og knærne ute i siden, så kan du bare begynne å løfte knærne litt nærmere hverandre. Og sannsynligvis et eller annet sted der, så kommer du til å begynne å kjenne at det begynner å være litt wobbly.
Og dette er jo det. Trammers eller nevrogenskjelving. Og dette er jo det som jeg synes er så interessant, for det har vært så mye fokus på at det er veldig mange som tenker at det her har ikke jeg lyst til, det er ikke noe til meg, og jeg får jo til livet, og jeg er sterk og sånn. Men de begynte jo å forske på de mest harde husene av folkene som finnes, de som har vært ute i verden, som har vært hadde i
prøverne og testene før de er ferdige, mest stødige folkene. Og så kom de tilbake som Aspeløve mange år. Og de tenkte en måte å få regulert nærmest stemmen sitt på. Det er jo helt åpenbart. Det spennende med dette er at det handler jo ikke om å være svak eller sterk, robust eller ikke robust. Det handler om å være menneske. Men det er klart at de tolv årene som jeg har brukt dette perioder daglig...
men har gjort dette jevnt, og ikke minst tatt gleden av å invitere mange mennesker inn i dette de siste åtte årene som lærer på NSKU i høyskole, så har jeg også lært mye om hvor fremmed vi er fra kroppen vår, og hvor skremmende dette kan være, og hvor mange som trenger ganske lang tid
Før du i det hele tatt kan gå i kontakt med denne shakeen. Eller tørr, og mange kan jo ikke ligge på ryggen. Så det er jo en metode som er generell. Så David har jo laget den som en metode for alle. Men jeg oppdraget jo ganske raskt at ganske mange må få lov å sitte. Så man kan også gjøre denne shakeen sittende i veggen. Med bena i 90 grader. Og med for eksempel en stuepute.
å lene knærne inn mot det er en litt annen måte å trygge denne refleksen på men også en veldig fullverdig god måte å sjekke på det finnes også sånne pilatesballer som man kan få kjøpt i sportsbutikken hvis man tar ut den der lufta så de ser ut som de er litt punga liksom så kan det være veldig godt å ha mellom knærne eller bruke en fullopplåst ball mellom knærne
Men det det er, er jo disse øvelsene da, som egentlig er å lære, man skal lære bort, som er egentlig ganske enkle. Shaken er jo kroppen selv. Så fra det øyeblikket shaken er i gang, så er det jo skapeverket, bokstavlig talt. Det er kroppen som selvregulerer, og hvor man kan gjøre dette veldig godt selv. Og det ligger mye filmer ute på Google om dette her, så finner man masse. Man finner også...
Filmer av for eksempel isbjørn etter at de har vært lagt i narkose for å merkes at de skjeker ut narkosen. Så det ligger masse bilder av dyr som rester, masse bilder av mennesker, og man vil også se historier.
Også kan det være litt lurt å se litt, det ligger også en del folk som lærer bort dette uten at de vet hva de driver med. Så det begynner man å google på det og se på det, så det kan være lurt å se om det er en som er definert som en TRE-provider som kommer med instruksjonen, eller om det er...
en halvstudierter over. Det er mange snille mennesker som har lyst til å dele ting, men det er et potent verktøy. Det er viktig med dosering. Ja, og det er viktig at man vet hva man går inn i, på en måte. Dette med... Så nå har vi gått gjennom en metode for å komme mer i kontakt med seg selv. Kanskje det kan være et start for å få ut...
Ting som har blitt lagret i kroppen. Og bare det å være bevisst på sine egne mønstre, og sånn som du sier, noen går i fight, noen går i freeze, noen går rett i flight, de springer ut døra og vil ikke...
være i kontakt med det og jeg ser dette også mye på pasientkontoret at vi har forskjellige måter å håndtere stresset i hverdagen og jeg tror veldig, veldig, veldig mange i våre samfunn nå har et overaktivt nervesystem jeg tror det er mye større andel som har det enn de som er parasympatisk dessverre for jeg tror vi blir så aktivert i det samfunnet vi lever i akkurat nå
Så dette er en måte å komme tilbake til grunnnivået sitt, eller nullpunktet som du sa. Ja, og til nyttelse. For det er jo en sånn ting vi snakker alt for lite om. Vi snakker mer om traumer enn vi snakker om fravær og nyttelse. Og det er det samme. Så i det øyeblikket vi blir hengende i sympatikus, overlevelse, så er jo ikke kroppen spesielt opptatt av nyttelse.
Det er hvorfor vi kan jobbe i så mange timer uten å kjenne på sult. Så det er også en veldig viktig del at en ting er at vi blir slitne, men vi slutter å nyte også. Det blir til at man fort ikke kjenner maten man spiser. Mange mister kontakten med lyst på sex, for eksempel, som er jo en veldig sentral del av en sunnbalansert kropp, er jo å kunne kjenne på lyst.
Og det er jo lyst i alle mulige fasonger på en måte. Også lyst på å klare å ta inn en film, eller klare å se et teaterstykke, eller ordentlig være i kontakt og ordentlig fange opp at «Oi, der hoppet et ekkoen, gutt!» Eller «Jeg har gleden av en hund», som er jo min aller viktigste, du snakket jo om «mindfulness».
Når det begynner å bli roligere innvendig, altså når aktiveringen går ned, så er det mye lettere å meditere. Raffia sa at det kan være lurt å gjøre dette som en inngang for et eller annet sted. Så er det fantastisk når kroppen blir roligere innvendig og kunne sette seg enten og bare følge pusten sin. Jeg starter morgenen min, jeg har gleden av å ha noen tur utenfor vinduet mitt, så jeg starter...
Med den første kaffekoppen og morgenen min sitter jeg og titter ut av vinduet en halvtimmes tid, og bare lar, i det som er en åpen meditasjon, hvor jeg lar dyrelivet, naturen, få lov å bestemme fokuset mitt. Jeg lar meg bevege av det som skjer ute. Så du sitter og ser ut hver dag? Ja.
Ja, det er jo virkelig mindfulness. Ja, ja, og det er litt sånn art by accident, fordi det er litt sånn livsfase hvor jeg har en datter i huset fortsatt som skal av gårde, sånn at rytmen i huset er sånn at det er et vindu der hvor det er veldig lett for meg å gjøre det da. Sånn at derfor sier jeg at kaffekoppen er der også, og det er ikke den som er viktigst, men det ble den vanlige kaffekoppen
Som ble til det vinduet hvor jeg faktisk kan titte ut av vinduet og kjenne, egentlig få litt kontakt med hvilken karen er det jeg har med å gjøre i dag? Hva slags kropp har jeg i dag? Hvor er jeg hen? Og hvor er nervesystemet mitt hen? Og ikke minst kjenne på om kroppen...
er litt aktivert, så vil man jo kjenne at man er ikke så lekende eller tilgjengelig. Jeg ser ikke sidesynet mitt, men det merker jeg jo veldig fort når jeg sitter ute. Jeg sitter og titter ut av vinduet. Dette blir selvsagt snart til å sitte ute med kaffekoppen, heldigvis. Dette er også mindfulness. Så TRR er definert som en mindful-metode.
Og det betyr også at den er ganske lavterskel først og fremst, og sånn shaking og sånn. For en del kan det være ganske mye lettere å være til stede i øyeblikket, fordi det er konkret at det skjer ting i kroppen, og at de kan følge med på det. Jeg elsker at det er et verktøy som alle kan bruke, og det er gratis, og det er kjempeeffektivt for så mange. Og de har det. Så det er jo det som er, så egentlig, hva er teori? Jo, det er en definert måte
Å vekke det på. Men også er det klart at i et sånt format, så får man også lære litt om å legge merke til når man skal stoppe å riste, for eksempel. Og det er jo for eksempel hvis du blir kvalm, svimmel, eller du kjenner at du blir redd, så er det kjempeviktig å stoppe ristingen. Og det er det som er så fantastisk, er jo at denne ristingen er å bare gå ut av. Og skulle mot formodning...
noe ubehagelig skjer, så går det an å ta kontakt med det er jo ganske mange som instruerer teater i Norge. Som praktiserer det. Men ja, det er akkurat det. Det er jo derfor jeg også sa at når jeg holder på med dette, så føler jeg meg... Da er det ikke psykologen, da er jeg gartner, og hvor...
Det er jo det menneske som er sjefen i den kroppen, og det er det menneske som eier dette. Fordi det er jo i deres kropp, og det er jo deres historie. Så det er også et sted å kunne få lov å øve litt på dette, og bli kjent med «Nei, nå vil jeg ikke». Og det er jo sånn som jeg sier at når folk bruker dette hjemme, «Vil ikke kroppen, så vil ikke kroppen».
Ikke gjør det. La kroppen være i fred. Så det er også en sånn nydelig måte å komme i kontakt med det som veldig mange av oss trenger å øve på, og det er jo å lære oss å grensesette, lære oss å stole på det språket kroppen har. Har du lyst? Nei. Å begynne å kunne kjenne det indre nei-et, og slippe å måtte ta på telefonen og håpe at noen andre vet bedre enn oss selv hva vi trenger.
For det går som regel sjelden, det er veldig ofte, det er veldig mye vi kan få hjelp av verden på, men akkurat det å kjenne etter om det er et ja eller nei for meg, det er jo en inside jobb altså.
Så dette er en vei for å få roen i nervesystemet? Ja, og øke vitaliteten. Så det er veldig viktig at det er begge deler. Ja, det roer ned, men det er jo det som er så deilig at når vi roer ned, så kommer vi-vinkelen tilbake, eller vi-synet. Da kommer også muligheten til å henge seg og nyte.
Når vi er i aktivering for å gjennomføre fart, presisjon, tempo, da har vi et ganske smalt fokus. Vi er ikke spesielt morsomme å snakke med. Vi er ikke spesielt sensitive til andres behov. Men vi er kjempegode til å gjennomføre det. Ja.
så er jo når vi roer ned og kroppen begynner å slippe aktiveringen og begynner å bli litt mer rolig så kommer vi synet vi blir mer sosiale vi er mer sensitive til andre vi kan smake vi er mer kreative vi kommer i kontakt med ressursene vi har ja det er så fint å snakke med deg Karin hva tenker du
Hva tenker du nå når jeg har deg her? Det er jo mange som lytter på som kommer til å kjenne seg igjen. Fordi jeg tror at veldig mange har et aktivert nervesystem. Kanskje ikke alle har store livsbelastninger. De kan sette fingeren på koffer, sånn som de har det akkurat nå. Men at de kjenner at de har lyst til å komme i kontakt med seg selv. Har du noe siste du har lyst til å si til dem?
viktigste er å stoppe opp bli nysgjerrig på seg selv og det er liksom en stopp opp, bli nysgjerrig på seg selv og det betyr ikke at man skal liksom måtte bade i alt mulig rart men at man på en måte, ok det er et eller annet som ikke er i orden det er et eller annet jeg ikke er fornøyd med det er virkelig ta seg selv på alvor hvis man kjenner at jeg er ikke helt i fett jeg lever ikke mitt beste liv og
Så har jeg lyst til å si, ta det på alvor. Det er livet vårt. Det er nå. På like linje som du og Anette. Vi to har nå brukt en bit av livet vårt sammen. Så det er den ene tingen. Ta deg selv på alvor. Stopp opp og kjenn etter. Hvorfor jeg vil det, er fordi det du kjenner er kartet.
Faktisk så er det om jeg får lyst til å stikke av, om jeg får lyst til å skrike, om jeg tenker at dette er corny. Hva enn du skal møte i møte med deg selv, så er det kartet. Og det er kartet til å leve ditt beste liv akkurat nå. Som ikke betyr at alt er perfekt, men det betyr hva kan du få ut av livet ditt akkurat nå.
Det er jeg veldig, veldig opptatt av. For det er faktisk det beste livet du kan ha akkurat nå. Og så er jo det det siste, og det er at dette er jo et sånt sted hvor vi får innsikt. Det er jo egentlig beskrivet at stopp opp, lytt, bli nysgjerrig, finn kartet, det er innsikt. Men så er jo det det aller, aller viktigste, og det er å ta på alvor, og det er at innsikt skaper ikke endring.
Det vi gjør med innsikten, det er det som skaper endring. Innsikt er en veldig viktig ting. Vi får et kart, men vi må også gå terrenget. Og det er der jeg er så glad i terren, fordi det er en strukturert måte å gå terrenget på, ved å legge til rette for at kroppen får regulert seg, altså får muligheten til å regulere seg. Og så er egentlig, det siste jeg har lyst til å si er,
Lykke er ikke en stabil tilstand man oppnår. Vi skal ikke oppnå lykken, det eksisterer ikke. Lykken er de bittesmå øyeblikkene som vi faktisk legger merke til, og som vi hengir oss til. Så jo oftere vi gjør det,
Folk som er lykkelig, det er ikke det at de er lykkelig hele tiden, og det betyr ikke at alt er i orden hele tiden, men det betyr at de har blitt gode til å legge merke til de små bitene, og dvele med de små bitene. Være i det ordentlige, liksom. Få med seg øyeblikkene. Det er der hvor både lykken og det gode liv ligger, og det er...
Og egentlig så alt det jeg sa nå henger sammen, fordi det det handler om er mest av alt dette å begynne å skjønne at det er akkurat nå. Det er ikke noe vi må øve på eller noe vi skal trene på, men det er vi kan på en måte fokusere inn på øyeblikket vi er i, og finne guld der, også i smerte og også i lidelse. Og det er liksom noe av det som gjør dette arbeidet så veldig, veldig givende for meg, er jo å se den veksten som skjer.
Traume er ikke Traume kommer tilbake inn til nøytral Det finnes ikke Møte med livet som det er Når vi gjør det På tross av at vi ikke liker det På tross av at det ikke var rettferdig På tross av at det var smertefullt Når vi går i kontakt med det Så må vekst skje
For det er ikke noe imellom. Og det er jo det som gjør at jeg er så glad i det arbeidet mitt, uansett hvor enn jeg jobber, er jo det der å få se hva som skjer når folk tillater seg selv og får lov til å ta seg selv på alvor, og få verktøy som gjør at de kan jobbe med det som hindrer dem, sånn at de får frigjort
Det potensialet de har da. For det livet de kan leve. Det er jo det jeg synes er så fantastisk med dette arbeidet da. Ja, det får jo du se. Ofte, har jeg skjønt. Daglig. Det må være veldig givende. Så jeg har jo snakket med en som har endret hele livet sitt på grunn av deg. Så tusen takk for at du deler denne kunnskapen. På grunn av seg selv.
Det er veldig viktig Gartneren, det er meg Hedrik gjorde det selv Han gjorde jobben selv Og da er vi tilbake igjen Innsikt, verktøy, tilgang på verktøy Er ikke nok Det er å gjøre det
som skaper de store forandringene. Ja, det er så fint og viktig. Tusen takk for at du kom hit i dag, Karin. Hvor kan vi inn i litteren nå, da? Er det et sted man kan nå det, eller lese mer om dette? Da er det jo bare å gå inn på Kolin Nygaard, og si etternavnet mitt.
Dette er nå. Jeg presenterte deg som Collien, så det heter Collien Nygaard. Det er ikke så farlig, jeg lyder begge. Jeg er veldig hyggelig at du kom. Da kan du gå inn på Collien Nygaard, og meg finner dere på Dr. Anette Dragland på Instagram, og på forskjellige plasser der du finner podcasten min, og på YouTube. Hvis du tenker at denne episoden var til nytte,
Og tenk at noen andre kunne hatt nytta av den, så del denne sånn vi får ut den gode kunnskapen, sånn vi får flere mennesker som kommer i kontakt med seg selv og får tilgang på sine ressurser. Så tusen takk til alle dere som lyttet, og med det så sier vi takk for i dag. Ha det godt!