‹ Tilbage til podcasts ‹ Leger om livet

6/16/2026

#260. Hva om det du leter etter allerede er her? Om ro, mening, selvverd og synkronisitet. Med Viggo Johansen.

Viggo Johansen og Anette Dragland utforsker å være til stede i eget liv. Viggo deler sin reise fra livskrise til buddhistmunk, og hvordan meditasjon og indre utforskning ga dyp mening. De diskuterer buddhistisk filosofi, verdien av å finne sitt indre senter, og hvordan dette påvirker relasjoner og livskvalitet. Å lytte til kroppens og sinnets signaler er avgjørende for ro.

00:00

Podcasten "Leger om livet" diskuterer betydningen av å være til stede i eget liv med Viggo Johansen, som deler sine erfaringer fra meditasjon og mindfulness.

10:29

Å finne indre fred krever selvinnsikt og tilkobling til seg selv, snarere enn ytre prestasjoner.

28:47

Meditasjon hjelper oss med selvinnsikt og balanse, men krever tid og regelmessig praksis for å oppnå varige resultater.

37:04

Menneskenaturen består av kropp, sinn og et åndelig rom som gir mening og glede i livet.

40:50

Forskning på erfaringens natur kan gi dypere forståelse av helse og menneskelig tilknytning.

Transkript

Nævnt i episoden

Anette Dragland

Vert for podkasten "Leger om livet".

Viggo Johansen

Tidligere buddhistmunk, filosof, foredragsholder og gjest i podkasten.

Leger om livet

Podcasten hvor samtalen finner sted.

Universitetet i Oslo

Her tok Viggo Johansen hovedfag i filosofi og studerte religionshistorie.

Filosofi

Viggo Johansen har hovedfag i filosofi.

Meditasjon

Sentral praksis i Viggos liv og podcastens tema.

Mindfulness

Sentral praksis i Viggos liv og podcastens tema.

Kognitiv terapi

Videreutdanning Viggo Johansen har.

Viggo og Philip

Viggo Johansens egen podcast sammen med Philip Løbert.

Philip Løbert

Viggo Johansens medprogramleder i podcasten "Viggo og Philip".

Dalai Lama

Tibetansk åndelig leder som inspirerte Viggo Johansen.

Kathmandu

By i Nepal hvor Viggo Johansen meldte seg på sitt første meditasjonskurs.

Tibet

Region Dalai Lama flyktet fra; Viggo Johansen refererer til tibetansk kultur.

Himalaya

Fjellkjede hvor Viggo Johansen bodde som munk i en steinhytte.

Laudo

Lite sted i Himalaya hvor Viggo Johansen mediterte i tre måneder.

Lukla

Flyplass i nærheten av Laudo, kjent som en av verdens farligste.

Everest basecamp

Referansepunkt for å forklare veien til Lukla.

Blinderen

Campus ved Universitetet i Oslo hvor Viggo studerte religionshistorie.

Buddhisme

Visdomstradisjon og religion Viggo Johansen praktiserte som munk.

India

Land hvor Viggo Johansen reiste rundt og ble munk.

Norge

Land hvor podcasten produseres, og hvor Viggo returnerte til.

Marius Horn-Moløg

Forfatter av barnebøker anbefalt av Fabel.

Verdens verste sommer

Barnebok av Marius Horn-Moløg.

Fabel

Norsk lydbokapp og sponsor av episoden.

Roald Dahl

Forfatter av barnebøker som anbefales.

Synkronisitet

Begrepet Viggo Johansen bruker for meningsfulle tilfeldigheter i livet.

Esther Perel

Psykolog nevnt for sine observasjoner om parforhold.

Lisa Miller

Lege og forsker i USA som har forsket på spiritualitet og helse.

Julenissen

Figur nevnt av Viggo for å illustrere en innsikt.

Horten

By nevnt av Viggo i forbindelse med julenissen-eksempelet.

Deltagere

Vert

Anette Dragland

Gjest

Viggo Johansen

Sponsorer

Fabel

Point

Påstande

Lignende

Loader

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, er utdannet lege, og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og synd lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om noe som kanskje er enkelt, men samtidig utrolig vanskelig. Det å være til stede i eget liv.

Med meg har jeg Viggo Johansen. Han har hovedfag i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har levd som buddhistmunk i fire år, og har over 25 års erfaring med meditasjon og mindfulness. Han har også videreutdanning i kognitiv terapi, og jobber i dag med kurs, foredrag og mentaltrening. Han er også kjent fra podcasten Viggo og Philip, som han driver sammen med Philip Løbert. Hjertelig velkommen, Viggo! Tusen takk!

Ja, hvordan startet din vei inn i meditasjon og mindfulness? Den startet ved en skikkelig livskrise, som det jo ofte gjør for oss moderne mennesker. Det er ofte smerten som gjør at vi begynner å undersøke ting. Så jeg synes ikke det var noe gøy da, men jeg er veldig takknemlig nå for at jeg fikk en skikkelig krise tidlig i livet, så jeg kunne begynne å

reorientere meg fra meg selv, og ikke bare fra alt jeg ble fortalt. Så det var en god, skikkelig, det var en meningskrise. Altså jeg fant, jeg fant rett og slett ikke mening. Jeg var jo bare 18 år gammel. Men alle tingene som ble liksom fortalt meg, gjør det. Altså studere, få deg en jobb, få en familie. Det vekket ikke noe, altså lidenskap. Det er bare sånn, det må være noe annet. Så det brakte meg...

På en tur jorda rundt. Jeg var ganske sky, litt engstelig, så jeg tror ikke jeg ville gjort det, hvis jeg ikke hadde fått en trøkk 16 fra livet. Hvor gammel var du? Jeg var 18 når den krisen begynte, men så tok jeg et år etter gymnasiet, et år på folkehøyskole, så var jeg et år i militæret. Men halveis i militæret var det to venner som ringte meg og sa «Nå drar vi».

Men hvis du vil bli med, så venter vi på deg. Og hvis ikke du blir med, så drar vi nå. Så var det sånn, ok, jeg blir med. Så gjorde vi ferd med militæret, og så reiste vi da tre vennene. Vi skulle reise Asia rundt. Vi skulle helst ikke fly, så det var liksom over land. Det var planen vår. Og midtveis der, så møtte jeg Dalai Lama med en foredragsserie. Helt tilfeldig, og det gjorde veldig inntrykk på meg.

Så det endret egentlig reiseplanene våre, og så dro vi derfra videre til Kathmandu, og dette var jo før mobiltelefonen sin, så vi var ute og spiste en dag, og så var det sånne oppslagstavler den gangen, hvor det sto sånne poster, og så var det på en det sto «Learn how to meditate». Så vi tenkte «Jeg

Det er noe for oss. Så vi meldte oss på det kurset, og det viser seg at det var jo en ti-dagers vi passet når i tritt. Så det var jo ti dager i stillhet, med tolv timers meditasjon hver dag. Oi, det er ganske heftig å starte med. Og det var ikke noen stoler, jeg hadde aldri sittet med beina i kors før, så det var...

Det var en skikkelig heftig start, altså. Det var på en måte helt forferdelig. Det er det verste jeg har gjort i hele mitt liv, både fysisk og mentalt. Ja, for det er jo smertefullt begge deler. Først var det smertefullt fysisk, og så ble det veldig smertefullt psykisk.

Så jeg skrudde meg lenger og lenger inn i min egen smerte og inn i mitt eget sinn, som var veldig kaotisk. Og så eksploderte det på den sjette dagen inn i en absolutt ekstase og frihet. Så da var jeg bare sånn, hva er det jeg regner her for nå? Så det skapte en utrolig undersøkelsesstrang, og jeg skjønte at i denne metodikken her så er det

Det er noen ting her som ingen noen gang har fortalt meg om før. Her er det dype, dype, dype ting. Så det startet litt så et halvt år siden så ble jeg munk. Jeg bare... Nei. Ja. Reiste du hjem i mellomtiden, eller? Jeg reiste hjem i mellomtiden. Jeg prøvde, jeg tenkte nå har jeg funnet ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. Så jeg begynte å studere religionshistorie på blinderen. Jeg var jo så kjedelig. Det var jo bare sånn, ikke sånn utenifra og inn. Mens jeg hadde jo vært, fått verktøy.

og en filosofi og en metodikk til å se meg selv. Det var ikke å studere hva andre hadde tenkt, eller hva andre hadde sagt om verden. Det er hvem er jeg? Og så få denne linsen rett inn på mitt eget, så jeg vet hva som skjer der. Og alt det som åpenbarte seg, altså bare på, det var fem dager som endret livet mitt. Så da var det gjort, altså.

Det var ikke noe vei tilbake derfra. Hva sa familien hjemme? Var de en del av dette i forkant? Nei, de ble det. Eller, moren min har faktisk alltid vært interessert i både yoga og meditasjon. Så det var jo før dette ble egentlig sånn superpopulært. Så vi var veldig tidlig ute. Men at jeg plutselig ble munk, altså helt ut av det blå egentlig, det var...

Selvfølgelig veldig tøft. Igjen før internett. Før var det ikke bare å sjekke ut hva ting er for noe. Men jeg dro hjem ganske fort. Og var hjemme i tre måneder. Da var jeg blitt buddhismunk. Og snakket ut med foreldrene mine. Og da endret alt seg. De begynte å meditere. De ble med på hele denne reisen. Det ble en veldig fin historie. Så når jeg dro tilbake til India etter...

De månedene hjemme var alt på plass. Men fortell, så da hadde du blitt munk, og så ganske tidlig i de fire årene dro du hjem. Var det en del av ryddelsesprosesser, eller hva var grunnen til at du dro hjem? Det var for å snakke ut med foreldrene mine. Oi! Jeg ble munk, jeg har nesten ikke bodd på kloster. Jeg ble...

Jeg var en veldig fri tilværelse. Du tar jo disse munkeløftene, og så er du... Jeg reiste rundt i India og hadde et visa kort. Det var veldig spennende. Helt andre tror jeg noen kan forestille seg. Så jeg gjorde det egentlig som jeg ville.

Men reiste du alene? Ja, jeg reiste alene. Men fikk du noe beskjed om at nå er du munk, nå skal du ha en plan, eller nå skal du snakke om dette med å være en munk? Fikk du noe? Det er jo en lærere-elev-tradisjon. Det var en tibetansk lama, som det kalles, som var hovedlæreren min. Så det han sa til meg var...

reise opp til Laudo, det er et sånt lite sted langt opp i Himalaya, på 4000 meter, og så fikk jeg et mantra, og så fikk jeg bare beskjed om at jeg skulle repetere 100 000 ganger, så det var liksom, og så sa han, etter det så kan du reise ned til India, der var det et meditasjonssenter, så kan du jobbe der litt, det var helt sånt, så ok.

Så kom jeg ut der og tenkte, ok, hundre tusen ganger. Jeg måtte jo spørre andre folk, hvor langt de tar det egentlig. Det tar tre måneders tid. Hvis du liksom sitter og gjør det hele tiden, så tar det tre måneder. Ja, ok. Og Laudo, det var et sånt sted, de sa, ta flyet opp til Lukla. Hvis du skal til Everest på basecamp, så flyr du til Lukla. Som egentlig bare er en fjellhylle. Jeg tror det er en av verdens farligste flyplasser, faktisk.

Så hadde jeg visst at hvis du skal til Everest, så går du til høyre. Men når du skal til landet, så går du til venstre. Så går du noen timer til å finne det. Det hadde jeg ikke turt i dag, altså. Det er den verste reisebeskrivelsen jeg har hørt i hele mitt liv. Så er jeg helt alene inne i Himalaya. Men jeg fant stedet. Og satt meg der. Det var først jeg gjorde som unk etter å ha vært hjemme hos foreldrene. Så satt jeg i tre måneder alene i en steinhytte oppe i Himalaya og mediterte. Det var...

Da skjedde det samme igjen. Jeg skrudde meg rett ned i meg selv. Så det første seks uker var helt jævlig. Og så snudde det. Og så kom jeg tilbake med masse ny erfaring og innsikt som jeg må si er uvurderlig. Så det har vært plattformen i livet mitt egentlig. Men jeg blir veldig nysgjerrig når du sier du riste hjem og snakket med dine foreldre.

Og du fikk de med på det. Jeg tror veldig mange som går gjennom, for eksempel, la oss si at man går gjennom en krise, har det vondt. Ofte kan det bebreide foreldrene sine, bebreide familien sin. Men det virker som dere fant en heling i å møtes og snakkes. Hvordan fikk du til det? Altså, min...

Hvis du hadde sett på livet mitt utenifra, så ville du tenke at jeg hadde det helt perfekt. Jeg har alltid hatt et kjempegodt forhold til foreldrene mine og familien, så aldri gikk noe galt der i det hele tatt. De er superfolk. De har vært der hele tiden, og alltid gitt meg friheten til å utforske på egen hånd. Jeg hadde masse venner. Jeg var aktiv i idrett. Det gikk bra på skolen. Så mitt problem var med eksistensen.

Det var det dypere tingen. Hva er meningen med det hele? Det var der jeg satt meg fast. Jeg kunne ikke skylde på noen, egentlig. Det var bare mer sånn... Og disse store spørsmålene, vi snakker så lite om de i kulturen, så det var første gangen jeg kjente at de spørsmålene ble besvart ordentlig. Det var når jeg hørte de foredragene med Dalai Lama, så var det sånn, ah, endelig noen som snakker noe som gir mening her. Så jeg skrudde bare på...

lyse 100%, altså jeg bare kjente nå vet jeg hva jeg skal gjøre med livet mitt det var så intenst så det å komme hjem, det var egentlig mer å berolige foreldrene mine med at jeg har ikke blitt gæren, jeg blir ikke gjernevasket dette er trygge folk og de skjønte det med en gang, så vi brukte egentlig de tre månedene på å

Så snakket jeg egentlig om eksistensen. Men da hadde jeg lært ganske mye allerede om denne buddhistiske tankegangen, så jeg innførte dem egentlig de prinsippene, og det ga veldig mening for dem også. Vi ble mye nærmere, og de så jo at jeg hadde det mye bedre også. Så for dem var det bare sånn, det var beroligende. Og så måtte de jo slippe meg ut i den store verdenen, men det gjorde de faktisk. De måtte slippe kontrollen. Det måtte de bare.

Og det gjorde de. Men hva er den buddhistiske tankekongen? Det er jo, hvis jeg skal prøve å si noe helt enkelt, så er det, så lenge vi prøver å finne det vi søker, utenifra og inn, så er det dømt til å misslykkes.

Og det vet vi egentlig, vi sjekker etter, ikke sant? Du får en ny jobb, det er helt fantastisk, og så går det en liten stund, og så vil du noe annet. Du møter en ny person, og du forelsker deg, og så er det helt fantastisk, du svever på en sky, og så går det litt tid, og så har det endret seg. Så alt vi oppnår, det varer en liten stund, og det er ikke noe feil med det, det er bare det, så lenge vi bare holder på utsiden, så er det en grunnleggende lengsel eller utilfredsstillelse som man ikke får

tilfredsstilt på den måten. Og da må man gå inn. Så de har jo et litt annet menneskesyn som sier det er det du dypest sett søker. Altså dyp fred, dyp mening, en absolutt forbindelse til andre mennesker og til eksistensen. Da må du løse opp en knute inni deg selv. Du må bli kjent med deg selv, rett og slett.

Det er ikke noe som ligger i kroppen din. Det er ikke noe som har med psykologien din å gjøre. Det har ikke noe med barndommen din å gjøre, eller oppveksten, eller alt det der. Det er et hak dypere enn det. Det har med den

Så det er det ordet, altså spirituelt eller åndelig dukker opp, men det er jo egentlig bare et sånt, nesten et litt missvisende ord, men det er noe baken for sykehjem, og det må du finne i stillhet. Det er derfor denne meditasjonen og denne kontemplative verktøyen, du må bli kjent med deg selv i stillhet. Ikke gjennom å snakke, ikke gjennom å tenke, ikke gjennom å analysere. Så hvem er jeg egentlig? Hvem er jeg i mitt eget senter? Det er noe helt annet, og der er det dyp fred.

Og der er det også connection, det er dyp joy, det er dyp mening. Og hvis det frigjøres, så tar du selvfølgelig, det er ikke å bli sittende stille og si, å nå er alt bra, du tar jo med deg ut i livet. Så du blir veldig aktiv i verden, hvis du finner i ditt eget senter, men du er aktiv fra et sted som har overskudd, for det tviler ikke på seg selv. Så er det en urokkelig selvverdi, den ligger faktisk i oss alle, men vi finner den ikke i prestasjonen.

Vi finner den ikke i de yttre tingene. Vi kan finne veldig mye annet der, men vi finner ikke det. Så veldig mange i dag, vi har ikke selvverdi lenger. De fleste er sånn, alle går rundt og venter på å bli avslørt. Eller at det dyper sett liksom. Men også finne det. Og så ta med det ut. På arbeidsplassen, med venner, med familie, med barna våre, med kollegaer. Det er helt neppo. Så det å være åndelig er ikke noe sånn airy-fairy at man endrer ting. Det er, du finner ditt eget senter.

Og så tar du med det ut i hva du er den måtte drive med. Man trenger ikke endre noen ting, egentlig. Absolutt ikke bli munk og dra til Himalaya. Det var tilfeldig hvis det er hvor jeg havna. Men hvordan jeg ser det i dag, så snakker jeg egentlig enklere og enklere. For egentlig er det enkelt. Vi gjør det så utfattelig komplisert, så tror vi vi må tenke så mye og analysere så mye. Slapp av litt. Det er godt til å begynne. Slapp av litt.

Men jeg tror det er veldig mange som lengter etter det. Det er veldig mange som egentlig kjenner det hele tiden. At jeg skulle gjerne funnet mitt senter eller kjern. Og så leter man, og så kanskje man

tenker at man finner det i prestasjon for eksempel at da får jeg endelig en anerkjennelse da kan jeg kjenne meg god nok eller ok, hvis jeg blir mamma eller pappa da finner jeg den rollen der gjør meg god nok jeg tror dette er ganske universelt den følelsen der at vi lengter etter noe også er det vanskelig å finne det i dagens samfunn jeg er helt enig med deg for meg er det et universelt det er noe som tilhører mennesken og naturen

Det er utrolig mye bra med norsk virkelighet og utdannelse og hvordan vi organiserer. Helt fantastisk, egentlig. Men den tingen mangler. Det er kunnskap og verktøy. Rundt det bare å bli kjent med meg selv. Det å være med meg selv. Kunne håndtere mitt eget sinn.

Det er så lett å gå seg vild i dag i tanker og følelser. Det er så mye press på oss. Via disse skjermene skal jeg plutselig prestere på en skjerm før jeg har blitt ti år gammel. Det trekker oss helt motsatt vei. Jeg får så mange spørsmål her. Men før det, så må jeg bare spørre. Du gikk inn i dette og var munk i fire år.

Hva var det som gjorde at du følte at, ja, nå skal jeg gjøre noe annet, nå skal jeg ikke lenge være med noe? Følte du deg utlært, eller følte du at, å, nå kjenner jeg at jeg må noe annet? Altså, hva var tankene dine der? Absolutt ikke utlært, men derimot, altså det, altså buddhisme, hvertfall sånn som jeg opplevde, det er jo en,

på en måte en visdomstradisjon, og på mange måter kan du si en vitenskap om sinnet, men det er også en religion. Og det ble vanskelig. Jeg hadde jo ikke interessert av ritualer og

Altså måter å kle seg på og regler. Jeg ville finne ut hva er sentrene mitt. Så etter hvert så ble alle disse, det var jo masse tibetansk kultur oppi det, så for meg så ble det bare så mye støy. Så jeg kjente plutselig, jeg kjente egentlig det etter to og et halvt år, altså jeg var munk i fire år, så kjente jeg nå må jeg ut egentlig.

Men det er vanskelig, vet du, disse overgangene. Så jeg kjente det egentlig. Hadde jeg vært helt på plass og helt modig, så ville jeg slutte det i to og et halvt år. Men det tok meg et og et halvt år å klare å sette punkt og bevege meg ut. Så du kan si det å reise hjemmefra og bli munk, det var kjempevanskelig. Men det var søren meg enda vanskeligere å komme tilbake igjen. Så det tok noen år, og da var jeg helt hudløs.

Jeg gikk tilbake på blindene og begynte å studere. Det tok meg noen år faktisk å klare å tilpasse meg norsk virkelighet igjen. Så det var ikke en grunn til at jeg utsatte det litt. Men det var derfor. Jeg må finne det som er universelt. Det heter ingenting. Det tilhører ikke noen tradisjon. Dette er menneskelig. Det var veldig viktig for meg hele veien. Dette tilhører menneske. Vi er sånn. Det er ikke tradisjonen som er sånn. Det er ikke ritualene. Det er ikke praksisen. Vi er sånn. Det begynner her.

Men er det sånn at dette ser du, du har jo reist langt av gårde, ser du at det er også andre kulturer som sliter med det samme, eller ser du at vi læres opp forskjellig utenfor kultur om hvordan man finner sitt senter? Ja, det vil jeg si altså, men det virker som verden har blitt mindre og mindre på en måte, for på grunn av teknologi så har vi blitt veldig koblet sammen, så

Så kanskje den amerikanske vestelmodellen har jo tatt over voldsomt, for at den har så mye suksess på alle de yttre tingene. Så det ser så bra ut, det ser så forlokkende ut, og det er mye bra med det også. Men et av problemet, det er med, altså vi har blitt noe annet enn naturen. Altså her er jeg, og der er alt det andre. Og for det er sånn vitenskapelig, metoden, den reduserer jo alle ting til

sine bestanddeler, ikke sant? Og det er jo egentlig døde ting. Så vi har liksom fått det, så vi konkluderer nå egentlig med at nei, det er ikke noe mening med livet egentlig, ikke sant? Så mening er noe du må skape selv. Det er ikke noe iboende glede noe sted, så glede er noe du må skape selv. Relasjoner, altså det er noe du må skape selv. Vi har fått en opplevelse at vi lever i en død verden, og at alt må vi skape selv. Mens det så jeg i Tibet også, jeg må si i India,

så var det helt annerledes. De levde i en levende verden. Den var først og fremst levende, og de var først og fremst connected. De opplevde, og de var en del av naturen. Så en helt annen inngang. De trengte da ikke en livskrise for å leve på den måten. De fikk det faktisk inn med morsmelka. Og det har selvfølgelig veldig mye å si med hvordan de opplevde seg selv og sin egen verdi.

Det er et veldig berømt intervju med Dalai Lama fra 1960, for han flyktet fra Tibet i 1959, hvor en amerikansk journalist spurte han om self-hatred, for det var jo et stort problem i den moderne verden. På fremdeles, ja. Mye større i dag enn 1960. Men da skjønte han ikke spørsmålet. Det hadde han aldri hørt om. Det visste han ikke hva det var for noe. Han sa, men er det ikke sånn at alle mennesker først og fremst elker seg selv?

Så det er veldig fascinerende å se at det er mulig faktisk å ikke være i verden med den fremmedgjøringen og dette kravet om alt jeg må få til å ha verdi, at man kan snu det rundt og si, nei, men det er jo på plass fra fødselen da. Verden er levende. Vi har jo connection til andre mennesker og naturen, der er det en flyt.

så blir det mye, mye mindre press på individet. Så blir det en annen verden, faktisk. Det er de samme tingene, og der er det noe veldig interessant å utforske. Men hva er...

kjernen i seg selv egentlig. Jeg tror dette er et spørsmål som veldig mange litterat tenker på nå. Hva er det du egentlig mener her? Hva er det at du fant ditt indre? Hva er dette? Jeg tror alle mennesker har masse erfaringer faktisk med det. Vi har det alle sammen allerede. Vi tenker bare ikke på at det er det fundamentale.

Så det gjør ikke nok inntrykk på oss. Men jeg tror, hvis jeg for eksempel spør deg nå, har du hatt noen erfaringer noen gang hvor du, det kan ha vært i naturen, altså ofte i stor natur, altså kanskje hvis vi har vært ved hav eller i fjellet, altså gått noen timer, eller til og med noen dager, gått en hel dag, du er sliten, sitter nede, kanskje kommer på fjelltoppen, ser ut til horisonten, og så er det bare sånn, ah,

Det er ikke noe sammenligning med andre mennesker. Det er ikke noe jobbtanker. Det er ikke noe sånn... Altså, du har egentlig kommet til bakgrunnen. Og så har naturen kommet til forgrunnen. Og så er det bare et øyeblikk. Ja, det er helt fullt. Det er ingenting som mangler. Du kjenner at du... Altså, hvor slutter jeg? Hvor begynner fjellet liksom? Det er bare denne flyten. Det er fullkomment. Det er fredelig. Det er sentret ditt. Det er egentlig når... Det er ikke at du får noe nytt. Det er mer noe som faller fra.

Og det som faller fra er ofte dette sterke fokuset på meg selv. Hvis du går motsatt, så kan du se hvis du har vært i... Hvis du sammenligner deg med noen andre og lurer på hva de har fått til, eller hva med mitt liv. Når selve vårt kommer veldig i forgrunn, og kanskje ikke det er bra nok. Når du kjenner det stress og uroen som er der, så er du helt andre enn aspektet. Det kan være jeg regner med...

Det å fortale om at du har to barn, eller om at du har utrolig mange erfaringer som mamma, hvor det bare er helt åpent, det er helt nært, det er bare flyt, det er connection, det er kjærlighet. Det er vår egentlige natur. Men det kommer ofte bare fram når vi er i den type spesielle settinger. Mindfulness, meditasjon, refleksjon, det er at du går litt dypere inn i de tingene og ser at det er faktisk sånn.

Og etter hvert så kan det gjøre så stort inntrykk på deg at det er også for lov til å bli med inn i hverdagen. Det kan faktisk få lov til å bli med på jobb. Jeg trenger ikke gå på jobb og begynne å stresse og begynne å sammenligne meg og begynne å gå i, om jeg får til det, om jeg husker det, og så blir alt bare støy og mas. Så det er egentlig tilgjengelig og enkelt. Men vi flytter ut av det hele tiden, for vi flytter inn i alle tingene vi skal gjøre.

Alle ideene om oss selv, alle tankene om å ikke være bra nok og sammenligning, og så kommer det som er der hele tiden, kommer i bakgrunnen.

Men hvorfor er det så vanskelig å få kontakt med det da, hvis det er helt naturlig der? Jeg vil si det er egentlig ikke vanskelig. Det er jo det som er min erfaring med å ha undervist i dette nå i mange, mange år. Det er noe jeg mer har oppdaget kanskje de siste ti årene egentlig, som har overrasket meg. Det er jo så tilgjengelig for folk. Alt de trenger er en liten veiledning på å begynne å legge merke til det i deg som vet det.

Det er deg som vet hvem du er, det som vet av veien din, det som vet bare det du må gjøre og det du ikke skal gjøre. Så begynner du å svare med en gang, så at den indre visdommen begynner å blande seg inn i all støyen. Det er den ene tingen, det er tilgjengelig for oss. Nummer to, det som hindrer deg, det er støy. Hvis du ser på verden i dag, så ser du at det er vanvittig mye støy. Så der må man ta en samtale med seg selv og si «hvorfor?»

Ok, hva er det jeg må slippe tak i her for å slutte å gå som en huggeren høne i mitt eget liv? Det er noen krav som vil dukke opp, men det er jo lettere å slippe tak nå, så jeg får jo ikke noe igjen for det. Det holder meg bare opptatt. Denne annonsen er laget i samarbeid med Fabel, den norske lydbokappen.

Noe av det hyggeligste jeg vet om sommeren er å finne gode historier vi kan høre sammen som familie. Jeg elsker å se at guttene mine har blitt så glad i bøker, og lydbøker har blitt en fast del av både bilturer, ferier og på kvelden hjemme. Akkurat nå har vi fått helt heng på Roald Dahl-bøkene. Altså, de er så bra. Anbefales varmt. Og hvis du har barn i skolealder, så har jeg også lyst til å tipse om noe som kun finnes hos Fabel.

For der finner du nemlig alle bøkene til Marius Horn-Moløg, blant annet Verdens verste sommer. De bøkene er fulle av humor, kaos og morsomme situasjoner som barna virkelig kjenner seg igjen i. Perfekt å ha med seg på lange bilturer eller flyreiser i sommer. Det fine med lydbøker er at de gjør reisen litt kortere, ventetiden litt hyggeligere og ofte skaper små øyeblikk hvor hele familien lærer det samme.

Fabel har tusenvis av lydbøker for både voksne og barn, og i tillegg et stort utvalg av bøker og serier som kun er tilgjengelige hos dem. Hvis du er nysgjerrig, så besøk fabel.no og få 60% rabatt i to måneder. Nye kunder får i tillegg prøve Fabel helt gratis i 30 dager. God litt!

Men hvis du skulle veilede meg da, jeg hadde ikke vært borte i mindfulness, eller dette mitt indre, altså dette var veldig fjernt fra meg. Jeg hadde vokst opp uten at vi hadde snakket noe om det, men jeg kjenner at det du sier er sant. Hvordan ville du ha veilede meg til å kjenne på det? Det første du sier der er veldig viktig, for det første å sjekke inn er at den personen

Altså har en drive i seg. Det må ikke bare være sånn, å nei, nå har jeg lyst til å prøve det liksom. Nei, det må være noe ordentlig. Du må kjenne at det er noe i meg som vil dette. Det er noe inni meg som krever en eller annen endring, for det må være energi der. Det må være noe som står imot trykket fra vanemønstret vårt. Så det må ofte være, det må være noe i personen som faktisk, ja, hvor det er en kraft eller energi.

For da kan vi begynne å utforske. Så ville jeg for eksempel begynt med ti minutter daglig, med det man kaller meditasjonspraksis, altså formell praksis. Du må sette av ti minutter hver dag hvor ikke du gjør noe. Det kan man gjøre med en lydfyll, bare sitte med pusten din og bare observere alt som skjer i kroppen sin. Så må du begynne å se hva som faktisk skjer i deg selv.

Det skjer ting i sinnet hele tiden, det skjer ting i følelseslivet hele tiden, og hvordan det hele tiden blander seg inn i det vi driver med. Så vi får en annen åre inn til selvinnssikt. Så det er den ene tingen, og den andre tingen jeg ville sett på er, altså hva må du gjøre, når vi begynner å rydde opp her, hva skal du gjøre mer av, hva skal du gjøre mindre av, for å bringe inn litt mer balanse og ro i livet ditt. Jeg har kanskje begynt med tre ting, og sett på kanskje litt mer...

Natur, litt mindre skjerm, jeg må ta noen pauser i hverdagen så jeg får logget meg av det man vittet. Altså noen enkle ting bare. Jeg ville begynt der, så for sagt. Nå gjør vi det i tre uker. Og så skriver du en liten refleksjonsdagbok, hva du oppdager, og så snakker vi igjen om tre uker. Jeg ville begynt der. Helt enkelt. Ting som er mulig å få til, men hvor man begynner å se at alt det jeg gjør har en konsekvens. Hva skjer hvis jeg begynner å ro ned?

Hva er det som kommer til å overflaten da? Og så må du huske på at å gjøre den endringen, så ville jeg jo tenkt på at vi begynner med det jeg snakket om nå, men vi må holde på et år, et år og et halvt, to, ikke sant? Dette er en sakte utfoldelsesprosess. Så denne her tingen vi har i dag, nå skal jeg prøve en uke og se om jeg får noen resultater, det funker ikke. Det må være alvorlig nok til at man ser at det er en livsstil

Jeg tenker at i det samfunnet vi lever i, så blir vi så konstant påmynt at du skal gjøre ting hele tiden. Så hvertfall for min egen del, så må jeg minne meg på det, og så blir jeg påmynt fra andre om å faktisk sjekke innom. Og jeg husker når jeg begynte å meditere, nå er det jo 15 år siden,

så hadde jeg ikke sjans å kjente på deg. Det var bare et kaos når jeg kjente innover. Det var bare, jeg hørte en som beskrev meditasjonen første gang, og prøvde det, all hell broke loose. Jeg synes det var så beskrivelsesført hvordan jeg hadde det. Det er jo veldig bra. Det er så viktig også, for det er det du må forvente. Det er jævlig ubehagelig til å begynne med, for du får alt det du har flyktet fra uten å vite om det, får du plutselig rett i fleisen.

Hvis du tenker, nå skal jeg meditere og finne ro, nei, glem det. Det tar tid. Det vil komme. Men det første er, du vil møte din egen uro, du vil møte alle de tankene du ikke har lyst til å tenke, alle de følelsene du ikke har lyst til å føle. Du må lære deg å sitte med det. Og hvis man har den forventningen, da kan det begynne å bli bra. Og det er litt sånn jeg kjenner det at

jeg har gått av og på meditasjon mange ganger i livet fordi at jeg tenker, ja, men nå trenger jeg det ikke mer jeg trenger ikke det jeg kan jo bare sjekke inn om litt et minutt her eller der men hvis ikke jeg har en

rutine for å sjekke innom så føler jeg at det klipper litt i det samfunnet jeg lever i, for at jeg lever ikke i kontakt med naturen naturlig vi lever inne i murbygninger med skjermen tilgjengelig hele tiden og jeg kan absolutt i perioder føle at jeg vet jo at det er rett der det er så tilgjengelig og så er jeg ikke i kontakt med det ja, akkurat sånn er det det er, altså meditasjon er som annen trening

Mye av det er ferskvare. Mens det som vedvarer, det er de innsiktene man får. Man kan gjøre seg innsikter på veien, og de har du med deg uansett om du slutter å meditere eller ikke. Det kan være sånne innsikter som at man kan plutselig skjønne helt inn i benmargen at tanker er ikke sannheter. Det er litt som å... Jeg husker selv da jeg skjønte at julenissen ikke fantes. Jeg husker det sjokket.

Det var en som sa til meg i barnehagen, at jeg skjønte ikke hvordan nissen rekker innom alle de pipene. Jeg tenkte, det er jo så mange bare i horten, så klarer jeg hele verden. Jeg skjønte det ikke. Og så sa han, det er jo foreldrene dine. Og da skjønte jeg det, og gikk det opp. Det er derfor du står fra mamma og pappa, fra onkel og tante. Jeg tenkte, hvorfor står jeg ikke fra ulenissen? Så gikk det opp. Men da mistet jeg ulenissen. Og uansett, og det er en innsikt.

Så fra da av, hvis noen hadde sagt til meg, vil du trykke på den blå knappen, så kan du få tilbake troen på julenissen, så ville jeg gjort det. Det var koselig å tro på julenissen. Men det var ikke mulig, for det var avslørt. Det er innsikt. Og det å skjønne at tanker er ikke sannheter, det er ikke kommandor, det er ikke noe som skjer i meg. Det er ord og bilder.

Ikke sant? Som representerer virkeligheten. Noe av det er mening, noe av det er bare tull. Men det er ikke virkelighet. Det er utrolig bevridende. Så uansett om jeg hadde sluttet med det til nå, så ville jeg aldri begynt å tro på tankene mine, for eksempel. Men den klarheten og roen og sånne ting som kommer av å sitte, det er ferskvare. Men for meg så, og jeg tror det er ganske ofte sånn at det

Det er litt vak det der. For vi sier jo sånn, jeg er jo bare sånn. Jeg er denne personligheten. Jeg er, sånn som jeg sier, jeg er distrikt. Altså, jeg bare er sånn. Men er vi personlighetsstrekkene våre? Nei, jeg vil jo si absolutt ikke. Men vi har personlighetsstrekk, det vil jeg si. Men det er ikke det vi er. Alt dette er noe vi har, og som vi må administrere. Så jeg kan si...

Så hva er det meditasjonen hjelper med for eksempel? Jo, det er jo at jeg administrerer mine personlighetstrekk på en god måte. At alle personlighetstrekkene mine, de har en gaveside, og så har de en skyggeside. Og når jeg er i kontakt med meg selv, så får jeg brukt personlighetstrekkene mine på en måte som jeg faktisk er stolt av.

Men hvis ikke jeg er personligheten min, hva er jeg da? Det skal jeg overlate til deg selv, for det er ikke mulig å finne ut med ord faktisk. Men hvis du ser det, så vil du si, vi sier jo sånne ting, vi sier sånn, jeg har en kropp. Hvis jeg spør deg, hvem er det som har alle disse tankene, så vil du si det er meg. Hvem er det som har disse følelsene, det er meg. Vi sier ikke at vi er disse tingene, så hva er det jeg er som har alle disse tingene?

Det er det egentlig alt dette handler om til synd. Hva er egentlig det? For når vi blir trigget, når vi blir stresset, så fusjonerer vi med tankene og følelsene av kroppen vår. Når du får skikkelig brainspace, så ser du at det er noe helt annet som folk har. Det er altså så stort og så frigjørende. Da vil du virkelig se det. Jeg er ikke en ting.

Jeg er ikke et objekt i verden. Jeg er noe mye, mye større. Er det noe spirituelt over det her? Det er jo det ordet som ofte dukker opp, men da må du huske på at det ordet er bare for å markere at

Altså, du finner dette nesten i alle visdomstradisjoner, en sånn tredeling av menneskenaturen. Det vil si vi har en kropp, som selvfølgelig er utrolig viktig, og dette å bli kjent med kroppen, og kroppens signaler, og kroppsbevissthet og alt det, enormt viktig. Og så har vi en syke. Det er der hvor alle historiene og tankene og alt tankeinnholdet, altså all fortiden vår, og tanker om fremtiden og grøbling og alt det der, og når kroppen

Da er det kroppen og tankene møtes, så dukker følelseslivet opp. Det er ting som skjer i kroppen. Men så er det noe baken for der også. Og det er ikke noe du så langt, så har vi ikke fått forsket på det, så det har falt litt bort for oss de siste par hundre årene. Og det er det som ofte har blitt kalt åndelig. Det er noe som er borten for det som har form og farge. Men det er en del av vår erfaring.

Så når jeg sier åndelig, det ordet åndelig, det er så mye tull der, jeg liker ikke å bruke det, for folk tenker helt feil, det er egentlig helt grounded, det er helt normalt, men det er helt åpent, helt åpent, og det er, jeg vil si, hvis du kommer i kontakt med det på ordentlig, så vil jeg si at det mangler ingenting.

Kroppen og syken har mangelsykdommer. Det er noe det mangler som du må fylle opp. Men det indre rommet vårt mangler ingenting. Det er fullt. Det er fullt av ... Vi stiller ikke spørsmål ved mening, for livet fra det perspektivet er dypt, dypt meningsfullt. Du lengter ikke etter noe mer glede, for det er dypt, dypt joy. Bare over ved å eksistere. Så er det ufattelig enkelt.

Du ser det egentlig mye mer hos barn. Det har ikke blitt så komplisert i hodet enda. Har du sett noen som har blitt født deprimerte? Nei, det er jo født med sånn. De stråler, ikke sant? Det er bare utforskert trang, og de sammenligner seg ikke med andre. Det er ikke noe hvis du slår seg. De er selvsentrerte, men det er life. Det er passion. Det er nysgjerrighet.

Det bestiller ikke noe spørsmålstegn ved seg selv. Det har ikke noen opplevelse av å ikke være bra nok. Spør du den treåringen, så skjønner du ikke hva de ordene refererer til, for de har ikke begynt å se seg selv utenifra enda. Så jeg vil heller gå dit med det. Det er ikke det samme, men der ser du det egentlig tydeligere. Det bestiller ikke spørsmålstegn ved eksistensen sin. Det er fullt. Det er fullt av liv. Det er på en måte...

antagonisten til det vi opplever her av utbrenthet og overveldehet og den ro. Og det er jo jeg tror det falt litt fra som du sier også på grunn av forskning for dette er ikke noe man kan forske på men det er en del blant annet i den lege jeg tror heter Lisa Miller i USA som har

forsket på og sett på forskninger på personer som klarer å kjenne at de er noe større enn bare tankene og følelsene og kroppen sin. Og noen kan kalle det Gud eller universet eller selve. Vi har så mange ord for det. Men når de kjenner at det er noe her i oss som er

Det er vanskelig for meg å forklare det, men noe som kjennes større enn det objektive vi ser. Disse menneskene som kjenner på det og har en god kobling til det,

De er friskere. Hvis de får det for eksempel i behandling for alkoholisme, så blir de mye oftere friske fra det. Hun ser det blant mennesker som har både fått fysisk og mentale lidelse, kommer de i kontakt med det, så blir de fortere friske. Det er noe her som er bare, jeg synes er så fascinerende. Det setter oss i en

helingsmode, så selv om man ikke kan forske direkte på det, så kan man forske rundt det. Absolutt. Det gjør vi heldigvis nå. Det er jo forskning i det feltet, men vi får ikke forsket på, men hva er det? For du får ikke lagt det under et mikroskop. Altså det vi dypest sett er, for det er ikke en ting i verden. Og vi kan kun forske på ting. Det må være objekter som kan studeres, altså intersubjektivt. Det er jo du som leger, ikke sant? Så det er ikke noe

vitenskapskritikk eller noe av dette her. For meg er det vitenskapelige metode er det beste som finnes. Så det er ikke det. Men jeg tror det ville vært mulig å begynne å forske på det man kaller førstepersonserfaring. Det får bare ikke lagt under et mikroskop, men man kan jo finne lovmessigheter i det. Hvordan da? Hvis vi begynner å undersøke erfaringens struktur, det er jo egentlig det de har gjort i meditasjonsbøker, så vi finner i disse...

skriftene som Jon og noen av dem er jo flere tusen år gamle, så er jo det i høyeste grad empiri. Det er mer sånn, det sier, gjør dette en stund, så vil dette skje. Og så viser det seg at det gjør jo det. Når det skjer, da kan du gå dit. Men jeg tror også vitenskapen, den har jo gått seg litt fast, ikke sant? Nå har vi gått så langt egentlig inn i det objektivet som nesten er mulig å gå, og vi har jo

Det er ufattelig mye bra funnet med det, men det har forlatt mennesket på et ganske dårlig sted. Og det begynner å gå opp for oss nå, så jeg er helt sikker på at det kommer til å, altså det jeg holder på å se faktisk, vi er midt i den bølgen, hvor det vi snakker om nå kommer til å bli, komme ut av alternativverdenen og hyperverdenen og inn i forskningsfeltene, hvor du hører hjemme faktisk. For det handler om menneske, og det er mer å undersøke, altså hva er erfaringens natur?

Hva er det å erfare? For det er jo egentlig, hvis du går inn i det, jeg har jo brukt 30 år på dette, det blir mer og mer magisk. Bare det å sitte her og erfare dette rommet, erfare denne samtalen, det er jo helt vilt egentlig. Det er helt fantastisk. Og det er ikke noe klart subjektobjekt her, det er en erfaringsverden hvor vi, det er levende. Det er en levende erfaringsverden. Hva er det for noe?

Det gir oss kanskje litt mening. Når vi forsker på atom og kvarka, og at alt skal være så håndfast, så gir den større meningen det at du blir født, og så det var tilfeldig, og så dør du, og det var det. Ja, det er akkurat det. Og det gjør det litt lettere også for oss å faktisk leve i det samfunnet vi lever i nå. Fordi man klarer å

Jeg kanskje kjenner igjen, oi, nå faller jeg inn i det der, at jeg må prestere, jeg må se som og sånn ut, ta et steg tilbake, så ikke at det er lett. Altså, jeg jobber med det hele tiden selv, men det gir meg i hvert fall mer mening. Ja, det er det du gjør. Og det er jo...

Altså dette er jo egentlig ganske enkle verktøy og perspektiver. Det hadde ikke vært noe problem å begynte å dele dem ut både på barnehag og grunnskole, uten at det hadde vært noe, det er egentlig ikke hete mindfulness og mutasjoner og sånne ting, det er sånn bare pointers for å kunne utforske din egen erfaring og være med den uten å redusere det til hva som skjer i hjernen og hva som skjer i nervestømmen. Altså vi erfarer ting, vår egen levende erfaring.

og den meningsfylden og forbindelsen som oppstår der, det er den som har blitt litt borte for oss. Og da står vi igjen i en veldig kald verden. Ja, en veldig ensom verden. For jeg blir meg, og jeg er ikke forbundet til deg. Men hvis jeg er meg, og du er deg, hvordan kan vi være rett? Du skjønner det fra mitt perspektiv. Dette er jo ikke noe å tro på, men dette er noe å utforske.

Altså, her sitter du, og hvis du ser på kamera, her sitter det to kropper. Så fra kropp til kropp, så er det avstand. Og det er to forskjellige sinn. Jeg har min historie, og du har din historie. Så der er det avstand. Men livet i meg, altså the pure life in me, og livet i deg, det er det samme livet. Så hvis jeg klarer å følge meg selv,

litt dypere enn kroppen og litt dypere enn min psykologiske historie og inntil livet i meg altså som en helt konkret erfaring der finner jeg faktisk deg så der er det ikke avstand og det er helt konkret der er vi faktisk igjen men jeg tar ikke bort at vi har to forskjellige historier det er ikke sånn at jeg lurer på er jeg meg eller deg det er ikke det det handler om men det er denne følelsen av sammen følelsen av vi

ikke alene, ikke det hare jeg og du, men dypest sett så er det vi, og fra det vi, fra denne følelsen av, vi er jo grunnleggende sett det samme, så kan vi utforske hverandres min historie og din historie, så blir det mye mer lekent. Det tar oss bort, så dypest sett så er vi jo det samme, og det er det som er, så er det ikke noe sånn, hvor høyt er du på hierarki, altså alle de tingene, de faller bort litt. Det blir mye mer lekent, det blir mye nærere.

Og vi har også sett dypest, så er vi, det er mye mer som forener oss enn det som avskiller oss. Så sånn. Men hva skjer med relasjonene våre? Du har jo holdt foredrag og kurs om dette i mange, mange år. Hva skjer med livet vårt når vi klarer å være til stede i eget liv? Det beste du kan gjøre for relasjonene dine,

Altså du tilfører, for det første så er det jo sånn, alt mitt kaos, det tar jeg med meg inn i relasjonene mine. Så hvis jeg hekter meg fast i tankene og følelsene mine, og alle dramaene mine, hvis jeg ikke føler meg bra nok, hvis jeg føler egentlig at jeg er helt avhengig av at du fyller opp meg,

at jeg skal føle meg verdsatt, så blir relasjoner veldig vanskelig. Det blir nesten umulig faktisk. For å komme med alle disse forventningene, altså jeg forventer egentlig at du skal fylle opp meg, og du forventer at jeg skal fylle opp deg, og da krasjer vi, så blir det så mye krangling og drama, så er det egentlig bare forvirring, det er bare støy. Mens hvis jeg grunnleggende sett, altså her er det, ting er på plass, jeg er fornøyd med meg selv, det er ro her, så jeg trenger ikke deg for å fylle opp meg,

Så setter vi det, men jeg foretrekker jo å være sammen med noen enn å være, det er ikke det at man foretrekker å være alene, sammenhver er jo det beste som finnes. Men det blir en helt annen grunnmur på relasjonene. Så er det mye større, altså du kan forestille deg at, altså jeg er, jeg tilfører min tilstedeværelse til deg, og hvis du også gjør det samme, hallo, hva slags relasjon blir det ikke det? Relasjonen blir en celebration, i stedet for at det blir bare behov.

Så så viktig er det faktisk. Når vi går rundt som sånne vandrende behov, så er det ikke noen igjen til å gi. Ja, for jeg tror at vi kanskje føler oss tomme. Vi føler at vi mangler noe, for at vi ikke får kontakt med det. Og så søker man ut, og en veldig dyktig psykolog, jeg tror hun heter Esther Perel, hun sier jo det at det er

Det er jo... Det har aldri i historien vært så stort krav til hva for eksempel din partner skal være for deg, som akkurat nå. Fordi at du har ikke kanskje den villagen du hadde før, og så føler du at den du bor med skal klare å fylle alle dine behov, og hvis ikke de klarer det, så er ikke de god nok. Og det skapes utrolig mye friksjon. Ja, det er umulige krav. Det er helt umulige krav, altså. Så det er...

Det er virkelig noe, det er det mange, det er en av de veldig vanlige kritikkene mot, ja, man har influensomitasjon og sånne ting i dag, det er jo nesten at det er navlebeskune. Men altså, jeg skjønner jo hvor det kommer fra hvis du leser om det, hvis du praktiserer det, så vil du skjønne, det er jo helt, jeg har ikke skjønt noen ting. Det er, altså, egentlig så er tilstedeværelse, det er relasjonspraksis.

Du taler med i alle relasjoner, og bare ser på et barn, du har barn selv, du vet jo det. Til og med hunden min faktisk, hvis jeg sitter på telefonen, så begynner han å klage. Ja. Han merker med en gang at det er ikke jeg der, og det liker han ikke. Jeg er ikke foreldreskjæring, men jeg har hørt det fra så mange foreldre, de sier at barn er utrolig følelsomme for tilstedeværelse.

Altså både sånn på plussiden, hvis du får når du virkelig er der, så de elsker det, og samtidig når vi er absent minded, de merker det med en gang altså. Så tilstedeværelse er noe veldig, veldig konkret for oss. Og ikke sant, altså med partner, altså hvis du er med partner, så merker du at han eller hun er, de er ikke i samtalen, eller de er ikke ved middag, det er veldig ensomt.

Samtidig er det en fyldende gitt til stedeværelse, og det er sånn, det er deilig. Men skal man ikke forvente noe fra andre, fra relasjonene våre? Altså, jo, jeg tror ikke det er mulig å ikke gjøre det, men det er mye bedre å sjekke hvis jeg forventer at noe skal være der som ikke er der. Så begynner jeg å krige med virkeligheten. Så jeg må jo først tegne meg hva som faktisk er og ikke er, så kan jeg jo se...

ok, hvis det er sånn som det er, hva skal jeg gjøre? Da går det tilbake på meg, da må jeg se, den personen er sånn. Det må vi snakke sammen om at dette funker ikke, men ellers må jeg se, jeg må ikke begynne å si, du burde vært annerledes, det er det verste jeg kan gjøre. Da begynner vi hele tiden igjen å krige med virkeligheten sånn som den er. Men selvfølgelig så er det jo noe med sånn, hvis personen så vil jeg si, det er bedre å være alene da, enn å være sammen med en menneske som ikke er der. Så,

For jeg tenker å finne noe som er der, for jeg tar konsekvensene av det. Men jeg kan ikke si til kona mi, jeg synes du skal være litt mer sånn som jeg synes du burde være. Det funker aldri. Nei, altså det du sa om når du kjente, og du kom i kontakt med deg selv, og så kom du hjem til dine foreldre, det har jo påvirket dem. Det har jo påvirket deres relasjon. Ja, enormt. Så det å starte med seg selv,

vil naturlig endre det rundt. Ja, men det er noe av det vi, for det er så mye av sånn selvutviklingsgreier i dag, det tror jeg, for det er noe som mangler. Men så er det veldig mange hvor det blir et evig prosjekt, man skal optimalisere seg selv. Det er det noe farlig med. Ikke nødvendigvis er det noe gærent, men jeg driver på med det selv egentlig, men det vi snakker om her som kanskje er det viktigste, det er å finne tilbake til, altså falle inn i

Bare det som er levende av seg selv. Jeg skal ikke bli noe bedre, det er å finne det som allerede er helt og fullt. Så det er ikke noe jeg skal, det er mer noe som skal slippes til alle disse ideene om å ikke være bra nok, alt jeg tror jeg må få til. Så jeg faller tilbake. Grunnleggende så er jeg levende, og når det er som en fontene, når det er for litt å tyte frem, så er det det som er der jeg møter deg.

Hvis jeg kommer med all biohackingen min og sier at jeg har gjort det, så får du avstand. Herregud, må jeg bare spise gulerøtter og blomkordjuice for å være sammen med den fyren? Når jeg faller inn i meg selv, så er det en enorm romslighet. Jeg er bare meg, men det er faktisk helt perfekt. Sånn som det er.

Og i det så kan du falle inn i deg selv og si «Jeg er bare meg, og det er også helt perfekt sånn som det er, og det gjøres ikke passivt, men rundt rundt er det som er». Din indre kjerne, den er kreativ. Den er stille, men den er også kreativ. Den elsker livsutfoldelse.

Så det å finne mitt eget naturlige, kreative uttrykk, og det bør ikke være at jeg står på en scene, eller, ikke sant, det er hverdagslivet mitt, men det er uttrykket mitt, men det er mitt uttrykk. Så det har en fylde. Ikke sant, så i og med så møter du folk, altså, det er ikke noe spesielt, men du kjenner, ah, det er en person der. Det er veldig behagelig. Ikke sant, og det er, altså, faktisk, du kommer fra nord, ikke sant, altså, jeg vil si, det er en

Det er en kultur hvor jeg faktisk, det var i hvert fall, det var mer fremme i kulturen. Det var veldig grounded. Det var real. Du kan ikke komme der med blomkåljusen og tro at du er noe. Det funker ikke. Ja, men jeg skjønner hva du mener. Jeg skjønner hva du mener. Vi prøver hele tiden å finne ytre ting. Vi prøver å finne den blomkåljusen som skal gjøre at vi elsker oss selv. Ja.

Og jeg tror ikke det er så mange som klarer å si til seg selv, eller kjenne det at man elsker seg selv. Nei, for vi kjenner jo ofte ikke det, så tror vi vi må gjøre noe med det. Hvis du går dypere, det er ofte noen som må skalle av at du finner det. For du kan ikke bare si til deg, nei jeg er bra. Hvis ikke du tror på det, så er det jo ikke virkelig. Så det er jo en slags, jeg liker ikke å si det, men det mangler en jobb som må gjøres.

Men det er ofte noe jeg må til at jeg faller inn i meg selv. Ikke tro at jeg finner det ved å trene mer, spise bedre, bygge mer muskler, bli definet. Det funker faktisk ikke.

Det funker ikke på meg. Jeg tror ikke på den historien. Men jeg finner, det her var jeg. Det kjenner jeg. Du kjenner det hele der. Plutselig er det noen som bare, jeg fyller ut meg selv. Nå sitter jeg ordentlig. Jeg sitter tung i meg selv. Det er ikke noe tvil rundt. Jeg møter Philip og så sier jeg, det er ikke noe jeg lurer på. Åh.

Liksom Philip har det, det har ikke jeg. Det er noe som bare, det er fullt. Det er helt, det er tungt. Det er hvilen i seg selv. Og det er, jeg elsker livet også. Men, for vi nevnte det sammen med barn, men jeg føler også når man snakker med de som

levd sine siste år på denne jorden. Sånn som min farfar da, han ble 96, og de siste årene så var det noe så veldig dypt med å møte han. Han var så jorda, og all det der stresset og alt det der hadde bare blitt skrelda bort, og han var så fri i det han var. Det var sånn ro i det, å møte sånne mennesker. Hvorfor tror du det skjer?

fordi når du blir så gammel så er du ferdig med du er ferdig med denne sammenligningen jeg må få til det så det du beskriver der det er det jeg vil kalle tilstedeværelse det er presence han er ferdig med det er ikke noe han må få til mer for å rettferdige eksistensen sin det er som å møte et fjell

Det bare står der som seg selv. Ikke sant? Og det er en kvalitet som er sånn, man merker det med en gang, her kan jeg bare lene meg inn. Ikke sant? Og det er ikke noe sånn, jeg må ikke gjøre det eller det for å passe inn, man blir møtt som seg selv.

Jeg kan ta med maska, jeg kan ta bort alt det jeg tror, og bare slippe alt det. Så det er jo det fantastiske med å bli så gammel. Da får man gått så langt rundt at alt, all overflaten, kan slippes tak i. Og da ser du egentlig hva mennesket er i sin grunn. Bestefaren din har vist deg egentlig hva et menneske er. Og det går man å bruke som et referansepunkt, for man trenger ikke bli 96 for å finne det. Det er der hele tiden.

Men ofte så trenger vi all disse erfaringene for å si, ah, vet du hva? Nå kan jeg slippe det. Det er det fine med erfaring, det er ikke det at, ah, nå vet jeg hva det er, nå kan jeg slippe det. Har du sett det skje, utfolde seg på dine kurs, eller i møte med andre mennesker? Jeg ser grader av det. Absolutt. Helt klart. Har du sett...

liv som har blitt en dræle helse som endrer seg? hele tiden jeg tror kanskje noe av det mest vesentlige er at folk skjønner det at tankene og følelsene mine det er ikke kompasset, det er ikke meg det er heller ikke kompasset mitt altså veldig mye av det greiene der som jeg hele tiden trodde jeg måtte det er mye av det, jeg er bare støy jeg trenger ikke ta det så seriøst så det representerer ikke meg

Det er en form for, jeg kaller det ofte brain space, bare fordi jeg synes det er en god metafor. Så i stedet for å leve i det bøttekotte av tanker og følelser og forventninger og andres blikk, så er det bare ting som kommer og går. Men jeg er noe annet enn dette. Det er det jeg ofte gjør i mitt rom. Jeg er et vittne til alt dette som skjer, og så blir det noe som blir med. Jeg er utenfor alt det.

Og der skjer det en enorm tilhjelm, for der begynner jo selvfølgelig ting å roe seg ned, for da blir jeg ikke dratt inn av alle de triggerne og alt det som stresser. Jeg får plassert meg selv et annet sted, og da får jeg en annen relasjon til alt. Jeg får en annen relasjon til fortiden min, jeg får en annen relasjon til tankene og følelsene mine, jeg får en annen relasjon til jobben min.

For jeg ser at ingenting av det kan fylle opp meg. Det er noe annet. Du blir ikke drama i livet. Nei. Men hvis noen som lytter til meg kjenner at «Åh, dette kjennes helt sant for meg, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne». Hvordan tenker du at de kan begynne?

Hva som jeg sier, egentlig må jeg svare på det med noe som jeg synes er veldig oppløftende, det er at, og det mener jeg faktisk er et prinsipp i livet, hvis du kjenner det du sier der, må du begynne å legge merke til synkronisiteter i livet. For livet vil faktisk møte deg. Så det er å være våken for de impulsene du selv får. Det er ikke noe, altså fasiten er i deg faktisk.

Så plutselig så, det kan være noe jeg leser, det kan være noe jeg hører om, og så kjenner jeg en eller annen følelse. Følg den følelsen. Follow your bliss. Hva betyr synkronisitet da? Det er, la oss si at noen har hørt på denne samtalen, så var det, oi, det er interessant, det var skikkelig interessant. Og så dagen etter, så plutselig så ser du en artikkel om et eller annet, eller du hører om et eller annet, så du ...

«Jøss, det var rart at jeg hørte om det nå». Det er som om det var en samtale en gang. Livet er sånn. Og det å begynne å følge dem, altså ta tak i dem, ikke tro at det ikke over... ikke overse de tingene. For her snakker jeg om impulser fra deg selv, som egentlig... Vi har et kompass i oss. Så vi begynner å lytte til i det eget kompasset, og så følg de impulsene. Så begynn å utforske. Ikke sånn å si «Nei, det var sikkert ikke noe». Jo, tenk om det var noe. Falle om.

kjenne om det er rett for deg. Og følg det. Og når du begynner å følge de der tingene, så trener du også opp evnen din til å følge det videre, og det tar deg til litt trulige ting. Ja, det er det du gjør. Det tok meg fra medisinstudiet til å drive med podcast, som var absolutt ikke det jeg studerte. For eksempel? Lyd og teknikk. Det var bare noe i meg som sa det så sterkt. Så det å følge det, det er

Det tar deg til uventet sted da. Ja, det gjør det. Jeg snakker med flere av vennene, for når vi ser fremover, så er vi jo så bra på å bekymre oss. Så er det ofte det som fyller opp. Men hvis jeg ser på mitt eget liv, og jeg snakker med flere av vennene mine som sier akkurat det samme, så må jeg si ennå, sånn som det er nå, så vil jeg, hvis jeg går tredje vårt tilbake til, så må jeg si, det jeg virkelig ikke ante, det var at du kunne være så bra. Tenk at du kunne bli så bra.

Det har vært så fint å snakke med deg, Viggo. Det er veldig inspirerende. Og for meg så kjennes det. Er det noe mer du har lyst til å dele nå, når det er så heldig å ha det her? Jeg synes vi har vært en kjempefin samtale, for å føle det, så tusen takk. Vi har egentlig sagt det allerede, men bare igjen. Vi har et indre kompass.

som forteller oss hva vi skal gjøre stol på det det er egentlig det eneste vi har det er det eneste vi har men det er nok du har det kompasset i deg selv det å tørre å stole på det andre mennesker kan ikke fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt så det å stole på at jeg har det og begynne å følge det så åpner livet seg tusen takk for at du ble med i dag takk hvor kan mine litter nå deg?

Det er jo så enkelt som jeg har en hjemmeside som heter viggojohansen.no og så har jeg en podcast som heter Viggo og Filip. Den er hørt på kjempebra.

Tusen hjertelig takk. Og til deg som lytter på, hvis du tenker at denne episoden ga meg noe å dele, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med det har dere på doktoren etter Dragland på Instagram. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Jeg ønsker dere en kjempefin dag. Ha det godt!