La far ta sin rolle i foreldrerollen - uplanlagt gravid med Iril Ada

Da var jeg gravid, folkens. Dette her er min lille dagbok som gravid. Jeg har aldri holdt en baby i hele mitt liv. Så sto jeg plutselig der med en positiv test i hånden. Kan vi bare snakke om mamma-politiet, altså give me a break. Dette her er jo faktisk ikke min aller første graviditet heller. Vi skal selvfølgelig snakke om en kontroversielle ting. Denne babyen her var kanskje utplanlagt, men det er virkelig livets glede. Det er nå livet virkelig begynner. Bli med på denne reisen her. Teksting av Nicolai Winther Hjertelig velkommen tilbake til en ny episode her i Upplandet ikke gravid. Jeg heter Therese, jeg er hosten og denne podcasten her, og i dagens episode så er det del 2 av episoden med Irel Ada, og hvis du ikke har hørt del 1 enda, så ligger den allerede ute, og der forteller vi mer om fødselen sin og svangerskapet og I dagens episode gir hun meg mer tips og råd. Hun snakker mer om parforhold, hva som har vært vanskelig, hva som er viktig å huske på. Og vi drøfter litt om de forskjellige tingene. Så glede dere til denne episoden. Husk å følge med på Snapchat nå, for vi nærmer oss mer og mer termin. Og ikke glemme å få med deg fødsel der inne. Der heter jeg Therese Sorenes. Enten har jeg født nå, eller så er det øyeblikk. Men det er jo ikke ofte det skjer i det hele tatt. Så jeg pleier liksom ikke å spy ut at epidural funker ikke så veldig på meg, fordi jeg blir liksom ikke med andres fødseler. Det er jo veldig tilfeldig, eller veldig uflaks at det skjer da. Ja, det er akkurat det. Så man må liksom aldri tenke at det kommer til å skje, det er bare fordi det skjedde meg, fordi det er jo helt individuelt. Men ja, jeg fikk i hvert fall epidural på nytt, og det funket fortsatt mest på høyre side, men det funket litt på høyre side, så det var i hvert fall bedre enn ingenting. Og så fikk hun oksytosindryp, og så tok det bare en og en halv time, tror jeg, så var hun ute faktisk. Og da begynte jeg å gjøre det. Det gikk fort, det gikk faktisk veldig fort. Da var hun ute på en og en halv time etterpå, så det gikk veldig, veldig fort. Og jeg husker veldig godt, det jeg husker best fra den fødselen, var jo presseriene. Og selve dagen kom ut. Mhm. Og det var veldig, jeg husker at jeg kjente plutselig alle riene veldig kraftig igjen. Og så husker jeg bare et veldig, veldig, veldig fjernt minne der jeg lå, helt fjern og helt fjern for å presse. Husker jeg det veldig vakt minne. av at jeg sier sånn hvorfor funker ikke epiduralen hvorfor kjenner jeg alle smertene igjen og så måtte liksom jordmøteren si åh husker du vi har jo pratet om for litt siden Iryl at helt på slutten av av fødselen så går epiduralen ut fordi du skal klare å kjenne presseriene og når du skal presse og epiduralen går litt og litt ut på slutten da så at man liksom skal kjenne det men det var ikke sånn Det var ikke super ille, for du skjønte at nå skjedde det, og nå skulle du presse. Det kjentes ut som at jeg måtte skitte litt på do. Jeg husker at det var veldig morsomt, fordi jordmødrene sa til meg sånn «Oi, herregud, du er helt rå, vil du være helt rå?» Jo, jeg hørte jordmødrene si veldig vagt «Wow, vil du være helt rå?» Og så ga meg masse komplimenter og sånn. Og det følte jeg at jeg var veldig fint til å høre. Og jeg husker at når de første presseriene kom, da lå jeg i senga. Og så plutselig kjente jeg at jeg var skikkelig på do. Og så sa jeg til ham sånn, «Mamma, jeg var skikkelig på do. Jeg skal gå på do nå.» Og han var bare, «Nei, du kan ikke gå på do nå. Dette er en misannsynlig presseri.» Og jeg bare, «Wow, shit!» Og så bare roper jeg til ham. Hun gjorde ord, hun stod litt sånn på andre side av rommet, så ropte jeg bare, nå skjer det! Nå skjer det! Nå kjenner jeg det! Nå skjer det liksom! Og så gikk hun bort til meg da, og så sjekket hun meg, så sa hun, wow, du er ti centimeter åpen! Og jeg bare, hæ? Og så begynte jeg å gråte, for jeg var så stolt. Jeg var så stolt for at jeg var ti centimeter åpen. Fordi tenk, når du har gått 11 dager over termin, Tenk det da. Og så har du bare ventet på dette øyeblikket i over ni måneder. Og så er du i det øyeblikket hvor du er tidsantidig åpnet. Og nå skal du få møte henne endelig. Nå skal det skje. Og jeg begynte å gråte. Det er en helt syk følelse. Og jeg begynte å gråte. Jeg så at moren min begynte å gråte. Og jeg så at Erik hadde tårer. Fordi de ble rørt av at jeg ble rørt over min egen kropp, over at nå er jeg 10 cm opp igjen. Og jeg har aldri vært så stolt over min egen kropp enn akkurat det jeg har gjort. Det er veldig vakkert. Og det er en veldig spesiell og fantastisk opplevelse å føle seg. Det er en helt ubeskrivelig magisk følelse å være en fødsel. Og hvor stolt du er av kroppen din når du er fødsel. Jeg trodde aldri at jeg kunne bli så stolt av min egen kropp. Jeg gråt liksom, og vi var kjempe i ekstase. Og så begynte alle presseriene da. Og jeg husker at i presseriene så samler man seg veldig før man presser. Og jeg husker at alle går liksom inn i sitt eget space da, når man presser. Det er veldig interessant. er at alle går inn i sitt eget space når man føder og rett før man prester. Og alle har forskjellige ting. Noen er for eksempel på en strand og skal gjøre noe. Man går inn i en egen verden, på en måte. Rett før man prester. Og jeg var i et svart rom med en lysstråle. Og akkurat det ble Så presset jeg med den lysstrålen som lyste opp. Det husker jeg. Det er sykt. Men det er en helt annen verden. Det er ditt lille tryggested hvor du skal kjempe denne fødselen med barnet ditt. Kjempe i det å få barnet ditt ut. Det er veldig fint. Det er veldig interessant det man ser under en fødsel. Og det er ikke mange som husker hvor de var, men jeg husker hvor jeg var og hva jeg så imens jeg presset. Og det er ikke alle som går i en sånn space, men jeg gikk i hvert fall i en veldig egen state of mind rett før jeg skulle presse. Og så kom hun jo ut, og jeg hadde ikke revnet noen ting faktisk. Vi hadde bare fått to rifter. Vi sa jo at det var helt fantastisk, og at dette her var en drømmefødsel, og at dette er en typisk fleregangsfødende fødsel. Selv om det var en drømmefødsel, så oppførte kroppen min som om den var i en fleregangsfødende fødsel. Men det jeg ikke helt likte med fødselen, det var kanskje helt på slutten, jeg lager ikke merke til dette her, men mor min og Erik lager ikke merke til dette her, og det var at helt på slutten så kom det inn masse andre studenter. Det kom inn sånn fire-fem andre studenter, og plutselig, det var rett før denne kom ut, det var som om et helt publikum kom bare for å se at babyen kom. Og det var litt sånn, Jeg synes det var litt sykt da, litt rart, at de bare tar med masse studenter inn i det En baby skal komme ut, og man kan se hele livet ditt. Det er litt rart. Ja, det heter det. De hadde ikke spurt meg om det i det hele tatt. Men når hun hadde kommet ut, og jeg fikk henne på brystet, og jeg kunne se litt mer rundt meg, og komme litt mer til meg selv, så så jeg at det var mange folk i rommet. To andre leger og tre litt yngre folk, som jeg ikke hadde sett under hele oppholdet. Jeg hadde to forskjellige jordmødre. Og det synes jeg var litt rart, og det synes Erik var litt ukomfortabelt. Fordi det var liksom min konte da, ikke sant? Og så var det liksom mange andre unge gutter på hans alder som også kom inn, liksom, som var studenter og sånn, uten at de hadde spurt. Veldig, veldig rart. Ja, det var det. Og jeg mener at jeg sa nei til å eventuelt ha studenter som kunne studere. Jeg mener at jeg sa nei til det, men jeg tror ikke de spurte meg direkte om det. De bare tok de min i siste øyeblikk. Så de at jeg ikke kom til å legge merke til det? Eller at moren min var der, kjæresten min var der. Det var veldig, veldig rart. Ja, jeg synes det var litt rart at de bare tok de min inn. Men som sagt så merket jeg jo ikke det i det jeg presset. Da var jeg jo bare helt unøynt. Så jeg la liksom ikke merke til det. Men alle klappa. Jeg husker at det var mange folk som klappa for meg og sa «Wow, så flink du er, så fantastisk!» Og de klappet litt og sånn. Og det var jo veldig hyggelig da. Det var veldig koselig at folk så at det var fantastisk da. Og synes det var fantastisk. Og at jordmoren min, hun gikk utenfor skiftet sitt. Fordi hun sa «Nå er jeg nødt til å dra i rill». Rett før jeg skulle presse, så sa hun «Nå er jeg nødt til å dra i rill. Nå er skiftet mitt snart over». Men jeg sa flere timer i forveien, å jeg håper jeg føder mens du er her, for jeg likte henne best. Og jeg følte veldig på henne da, og stolte veldig på henne. Og da satte hun meg faktisk ekstra fort i gang, så at jeg skulle rekke å føde før hennes skift. Så vi ble enige om å føde mens hun var på skift, og så gikk hun over skiftet sitt for å være med meg der til siste slutt da. Så det ble veldig koselig. Så jeg hadde en veldig fantastisk fødsel, selv om den ble ansett som en risikofødsel. Så var det samtidig tre ganger fødefødsel, så jeg hadde en veldig, veldig fin fødsel. Det er bra. Du sitter igjen med en god opplevelse også. Ja, jeg sitter igjen med en veldig koselig fødsel. Det gjør jeg. Absolutt. Det er det viktigste. Ja, det er det. Og alle fødseler er jo unike. Det er bare å se til hvem du skal føde deg. Jeg gleder meg sånn. Ja, du gleder deg? Ja, jeg gleder meg sykt. Jeg vil føde deg i morgen. Herregud. Det er sykt bra, men har du hatt noen spesielle tanker om at du er nervøs? Nei, egentlig ikke først. Jeg har ikke forventet det. Nei, ikke sant? Jeg vet det kommer til å være dritvondt, men det kommer det til å være, og så kommer det til å være over når det er over. Og så er det sånn, hva skal jeg grue meg til? Blir det casesnitt? Skal jeg føde av originalt? Så får jeg føde av originalt. Er det noe som skjer under feststunden, så skjer det. Jeg får ikke styre det. Nei, jeg må liksom bare møte opp, og så bare go for it. Ja, det er akkurat det. Man kan ikke gripe å grue seg til noe man ikke vet hvordan det kan bli. Det er veldig sant, og det er veldig fint for meg, fordi de aller fleste utmatter seg jo seg sedimentalt, som jeg gjorde. Jeg gruet meg så mye at jeg ble helt utmattet. Så det er veldig fint å ikke grue seg på en måte, fordi det er jo det som skjer, det skjer liksom. Du er der for en ting, og alt du må gjennom for å få noe ut er jo noe du må offre, uansett for å få et barn. Det er som sagt et barn det jeg snakker om, liksom. Jeg har bare merket at er det en ting jeg ikke orker, så er det å stresse dem i sluttfasen. Det ser man jo så ofte på folk som skal føde, i hvert fall folk som deler at de er gravide, at de begynner å stresse seg de siste fire ukene før fødselen. Jeg kommer sikkert til å prøve at ting jeg også har sagt, bare for gøy, men jeg orker ikke å stresse meg og syke meg mentalt ut og på en måte Ja, springe trapper, på en måte. Det kan man miste ikke da. Nei, det er veldig, veldig bra. Trapper funker ikke. I det hele tatt. Du løper rundt i trapper og stresser deg med det. Fordi må du bli satt i gang, så må du bli satt i gang. Hvis det er en sånn situasjon at du må bli satt i gang, noe som er veldig normalt for bursdagens fødene, så anbefaler jeg heller å bruke den første tiden, nei, den siste tiden til å slappe av, i stedet for å stresse deg. å prøve alt mulig rart for de som måtte bli satt i gang uansett jeg tenker kroppen tar kontroll når at man vil ja det er helt klart jeg tror ikke du ble mer klar for å springe en trappe nei, man gjør ikke det det var fordi jeg var sykt over tid når jeg var rart etter å prøve noe jeg forstår det veldig godt Men hva er dine Hvis du skal gi tre tips til meg Så skal du mamma deg Hva er de tipsene du kanskje hadde trengt å høre For eksempel Det er faktisk veldig mye Jeg kunne tatt på å høre Da er det at den første tiden Med en ny født Kan være ganske tøff For det første Jeg hadde mye sånn Barseltårer Som det heter At jeg gikk i fødselen på en måte spilte seg i hodet mitt om og om og om igjen, som om det hadde satt seg fast i hodet mitt. Fordi det var en så sterk opplevelse på kroppen å gå gjennom en fødsel. Og det var veldig tøft. Jeg hadde veldig mye varsletårer, men jeg var ikke deprimert. Jeg var overlykkelig og var helt forelsket i nyforelsket både i Erik og i babyen og i familien vår. Jeg hadde det helt fantastisk. Jeg synes det var så spennende og koselig. Men så er man veldig, veldig emosjonell også. Så jeg hadde også mye varsletårer og syntes at hele situasjonen kom veldig brått på. Og jeg ville gjerne hørt at det er helt normalt. og at det blir bedre over to-tre måneders alder så er ting mye lettere og ting går mye mer i ett og du har fått mye mer tingstil på ting så det er kanskje et tips jeg har å ikke stresse med ting ikke føle deg å ha rutiner på baby med en gang fordi dere trenger den fleksibiliteten på en måte til å bli kjent med hverandre som foreldre og babyene deres, og livssituasjonen deres. Så det er kanskje noe jeg kunne trengt å høre, at barseltårer var normalt, og ikke stresse med de rutinegreiene med en gang. Man alltid skal høre på mamma-instinktet sitt. Det er det sikkert mange som har fortalt. Men å høre på mamma-instinktet sitt er veldig, veldig viktig, fordi det er ofte det som du leser på babyen din, og som du føler er rett. som er det som er riktig å gjøre. Så alltid er det det. Nesten alltid er det det. Man må ta alltid rett på hva man føler og hva man gir. Så du må alltid høre på mamma-hjertet og mamma-instinktet. Hvis du tenker på den første tiden, så er det noen tips som jeg gjerne hadde ville høre mer av. Og at det er to-tre måneders alder enn jo, og så er det det med å la, for eksempel hvis du ammer da, at du kan pumpe, og så kan barnefar, hvis du føler at veldig ofte så kan man føle seg veldig støkk. Man kan føle at man bare sitter hele tiden, og det er det eneste man gjør. Jeg følte veldig på det, at jeg følte meg veldig sånn fanget og støkk, fordi jeg kunne ikke gå i dusje, jeg kunne ikke gjøre det, fordi det eneste jeg gjorde var å sitte og amme. Og det er veldig fint at man kan for eksempel pumpe litt, så barnefar også kan gi flaske. Og også på en måte amme, da. Fordi det er jo veldig, veldig fint for far og datter å få det bondet. Så det er ikke veldig mange som, jeg har ikke hørt folk tipse meg om det før. Jeg tror ikke det er noe vanlig å på en måte Nei. Fordi at det er amming, liksom. Jeg skjønner greia, liksom. Ja, jeg har lyst til å amme, men jeg har også lyst til at Kevin skal få denne greia. Fordi, sorry, men jeg har lyst til å ha et livord. Ja, akkurat det. Jeg er helt enig med deg. Og jeg følte at jeg ble liksom frarøpt av alt jeg kunne gjøre i en hverdag på grunn av at jeg måtte sitte og amme hele tiden. Og så tenkte jeg liksom, det var egentlig ikke alltid at Erik også gjorde det. Det er ikke sånn at babyen får mindre kontakt med oss for det. Nei, og jeg tror det er veldig bra for syken til pappen, og jeg tror det er veldig bra for syken til mor at hun kan få litt fred og ta oppvasken i stedet for. Ja, ta oppvasken. Det går dusj, ta deg, ta deg, badekar. Ja, sant. Gå en tur. Ja, gå en tur for den stasjen. Gå en tur alene. Kos deg liksom, imens de sitter og og gjør det, og så er det veldig viktig for barna også faktisk å ha ordentlig kontakt med faren, fordi en fars rolle er veldig viktig for kvinnen fordi vi kvinnerne, vi er så utrolig vi har et veldig emosjonelt sterkt, emosjonelt bond med barna ikke sant? så vi er jo så emosjonelle med barna våre, ikke sant? veldig sånn det er mentale da at det er fedrene at det er bra for fedrene Ja, veldig viktig. Og jeg har opplevd det veldig mye, at innimellom så er det sykt vanskelig å legge frida. Og jeg blir som en sånn, Jeg bare sitter her og prøver å gi pupp, og hun er bare sånn på puppen, så snur hun hodet og ser en annen vei, og så, oi, puppen igjen, og så snur hun hodet og ser en annen vei. Hun bare sånn, oi, og alle omgivelsene hver eneste lyd og fluer om meg er interessant, liksom. Og jeg blir helt sånn, hvorfor kan du ikke bare ta puppen og så bare sovne? For du har ikke sovet på mange timer, du er egentlig sykt overtrøtt. Men så nekter hun å sove da. Og så sitter jeg der og så blir jeg på sliten. Og så til slutt er det bare sånn, ok, men Erik, kan du prøve å legge den? For jeg er klar til å legge den liksom. Og så kommer Erik, og så går det et kvarter. Og så, oi, så har jeg sovnet litt. Så sitter du der og bare, wow, jeg har brukt to timer på å prøve å få den til å sove. Og så kommer du inn og det tar et kvarter. Men det er jo fordi fedrene ofte er den rollen som er litt mer grensesettende. Den er litt mer sånn, den er litt sånn foten ned på en måte i rollen da. Så det er jo sånn, fedrene kommer, så er det sånn, oi shit, nå er det seriøst, nå må jeg faktisk sove liksom. Ikke sant? Men mødrene er bare, åh, kos, kos, kos, kos, kos, og emosjonelt, og du leser barna på en helt annen måte enn det fedrene gjør. Så Erik har masse triks og tips til å få henne til å sove, som jeg ikke tenker over det helt at når jeg skal få henne til å sove. Og den farsrollen og morsrollen er veldig balanserende for en babys mentalitet. Så det er faktisk veldig, veldig viktig og veldig bra å lære babyen at far også er den omsorgen på en måte. For da blir det mye for begge dere to i en hverdag senere med babyen nå. Fordi det hjelper på en måte. Det dere gjør når babyen er liten, kan dere også ha veldig godt av når babyen blir eldre. Og dere må ha rutiner og dele opp litt forskjellige oppgaver. Jeg tror det er veldig viktig å inkludere far så mye som man kan. Jeg tror det har veldig positive effekter når babyen blir eldre også. Ja, det er akkurat det. Det har veldig, veldig positive effekt. Og det er veldig viktig at babyen har begge de to rådene. Det er jo ikke til deg å skylde. Hadde vi villa, så kunne mor gjort ganske mye i nyfødtperioden. Hva da? Vi tenker på at det er mor som har maten, det er mor som har født og alt det grunnet. Hvis vi hadde ønsket, så kunne mor gjort ganske mye av foreldreråden i starten. Ja, det er akkurat det. Hvis det ikke hadde spilt noen rolle at faren var inne i byen, hvorfor ha en far der da? Men det er jo dritviktig for barnet. Å ha en far der. Så la de på det med å skape bond til babyen. Jeg tror ikke Kevin kommer til å forstå at det er hans baby før det har gått tre uker etter fødsel. Om ikke mer. Det tar lang tid. Selv en måned etterpå var det litt uvirkelig at man faktisk har en baby. Men nå, når babyene er to måneder, tre måneder, fire måneder, så blir man mer og mer vant til det. Men det tar også kanskje mer etterpå før en mann klarer å råde inn. Oi, shit, dette her er barnet vårt. Som sagt, mens svangerskap er jo når barna har kommet. Ok, ja. Men jeg merker det sykt godt, selv om Kevin er kjempe støttende, og kan ta på magen og snakke til magen, og høre på musikk med babyen og alt det igjen der, så er det veldig sånn der, jeg merker det på han, det er veldig sånn der space for han, han forstår det ikke, og veldig sånn der, hva driver jeg med nå? Akkurat det. Det er akkurat det. Det har Erik også sagt til meg flere ganger. Vi har pratet om graviditet i etterkant. Da ble det mange ting vi skulle gjøre i etterkant. Men jeg er jo bare vant til at jeg er gravid. Jeg er jo ikke vant til at du ikke er gravid. Så mange sånne ting som jeg etterkant, så var det liksom sånn at han oppførte seg som om jeg fortsatt var en kvinne, og barnet ikke helt hadde kommet. Fordi det var så spesial da. Og sånn tror jeg det faktisk er for veldig veldig, jeg tror nesten det er sånn for alle menn, at det er spesial. i graviditeten med Erik at han gjorde forskjellige ting og så sa han sånn jeg gidder ikke å gjøre det så lenge det spiller jo ingen rolle å være med om egentlig sa han flere ganger vi merker det, vi merker det du merker ikke sånne ting i ditt hans svar sånn, jo, vi merker sånne ting og han var sånn, oi, seriøst det var speset for ham også når jeg var gravid så jeg skjønner hvordan man merker det på menneskene sine liksom Jeg lurer på om det er vanlig for mannfolk å få fødselsdepresjon. Har du hørt noe om det? Nei, jeg har ikke hørt. Jeg tenkte bare på det nå. Fordi jeg regner med at mann, hvis du går veldig lang tid og ikke klarer å knytte deg til barna, for eksempel. Ja, men da kan de få. Jeg har hørt menn som ikke helt klarer å knytte seg til barna, som føler at de gjør noe feil, og kan få masse sentelitser. Det må være veldig tungt. Ja, det må være veldig tungt. Jeg har tenkt over det flere ganger. Jeg tenker at kvinner kan få oppfølgesdepresjon, men mennene kan også få det. Fordi de skal jo knytte et bånd til barnet etter magen. Apropos om det er kvinneskål. De sitter jo i samme situasjon, på en måte, egentlig, sånn emosjonelt. Men de sitter samtidig litt mer i skyggen, tror du? Ja, de gjør det. Så de er liksom ikke like in the spotlight for babyen min som det er moren her. Nei. De kan jo sikkert føle seg litt... Ja, det er jo sikkert det overrasker meg. Menn også kan føle at de blir litt for mye tilsidesatt. At det kanskje er litt sårende for menn også innimellom hvis de føler at moren skal gjøre alt og de ikke får det å komme til. Ja. Det kan også være en ting de kanskje føler på etterkant hvis de er for mye skyld, selv om de er baby for tre kjønner. Selvfølgelig mammaen din har vært enig. Det skjønner man. Men jeg kan se for meg at de kan føle seg litt for tilsidesatt også. For det er jo veldig mye bøter som er helt på den der. At ingen skal ha babyen, ikke barn engang. Og at de vet best om babyen. Barn vet ikke like mye om babyen. jeg har hvertfall vært veldig opps på det og liksom selv om jeg ser et land hvor jeg har lyst til å bare åh, nei, ikke gjør sånn eller nei, gjør du på den måten så er jeg veldig opps på å bare nei, jeg skal ikke si det jeg skal la Erik finne det La mannen finne ut av ting selv. Fordi mannen tar ikke beina opp og ned, så lenge mannen tar den opp og ned og holder på å tulle for mye. Så trenger man ikke å pirke på de hele tiden for alt de gjør. Fordi det kan også være frustrerende for en mann. Jeg tror det er viktig for dem å finne ut av sin egen reise hvordan de vil gjøre ting. For det vil kanskje gjøre at de annerledes enn hva du vil. Ja, det er akkurat det. Man gjør det helt annerledes. Fedrene og mødrene vil jo gjøre ting forskjellig, så jeg tror det er viktig å la fedrene få kjøre sin egen reise uten at vi skal pirke og kommentere på alt fordi vi vet best, eller fordi vi vet at det funker. Men det kan være også at det er flere ting som funker, og da er det viktig at far finner ut av tingene der. Ja, det er akkurat det. Det er akkurat det. Det er helt riktig. Det har jeg også lagt veldig mye merke til. Mellom meg og Erik og Frida. Og vi også. At det er mange ting jeg har sagt til Erik. Ja, nei, sånn og sånn fungerer best. Og så gjør han noe helt stikk motsatt. Og så fungerer det altså like bra. Så jeg har faktisk lært mye. av Erik, som det han har lært av meg. Faktisk. Og jeg tror det sitter veldig langt inne hos mange kvinner å ikke kommentere på at det... Fordi jeg vet selv at jeg er veldig god på det, bare i hverdagen nå uten baby. Så kan jeg kommentere på hvem, bare sånn, hvorfor gjør du det sånn? Du må gjøre det sånn. Det er veldig enkelt. Ja, det er det. Jeg var også sånn masse med Erik før, liksom. Sånn, når man får et barn, da... Da kan du bare få skilde at det du gjør i hverdagen blir ti ganger sterkere fordi det handler om babyen din. Så det er det. Så det sitter vi litt langt inn og ikke gjør det. Men det er det å være selvbevisst. Man må være veldig selvbevisst på det. Jeg spesielt måtte jobbe med å være veldig selvbevisst på når jeg hadde lyst til å gjøre det. Innemellom var det ikke alltid jeg klarte å trekke meg tilbake. og det var noen ganger jeg bare måtte uten å tenke over at jeg ikke kan det før men etter en stund så klarte jeg liksom bare ok, nå hider jeg ikke å kommentere på noen ting og det er jo også det at kvinner må jo på en måte også fordi du er jo så overskyttende og har sånn mamma instinkt over babyen din, ikke sant? så du må jo også bli kjent med faren med faren i en fars rolle ikke sant? det tar ... for kvinnen å stole 100% på faren når det gjelder forskjellige babyting. en ting jeg har merket til, det var det at jeg stod akkurat, at jeg ikke hadde tillit til Erik. Jeg hadde noen tillit til han som jeg alltid har hatt. Men når det gjelder sånne babyting i hverdagen, så må faktisk kvinnen også følge med på mannen en viss tid for å på en måte stole på at det mannen gjør er 100% riktig. Nei, ikke 100% riktig, men fungerer på en måte da. Og at det ikke Du må liksom for å føle deg 100% bygd da, på en måte. Det er liksom en ny type tillit som skal bygges? Det er akkurat det. Det er en helt ny type tillit som skal bygges, og det handler jo ikke om at du ikke stoler på mannen din, for det gjør du selvfølgelig. Men det er, som du sier, en helt ny type tillit da. Så det er faktisk en ting man også kan gjøre, sånn i begynnelsen med baby og far og sånn da. Herregud, det er da du prøver å innsøke hvor mye faser man måtte skrive gjennom det første året når man har fått baby. Det er jo ikke løye å tenke på at statistikken er at de fleste går fra hverandre gjennom det første året. Ja, det er mange som gjør det. Det er faktisk det. Jeg har hørt veldig mange som har gått fra hverandre. Jeg har hatt flere veninner som har vært gjennom det at de kanskje har burdet å skille seg. gå fra hverandre innen det første året fordi de ikke liksom har funnet ut av de forskjellige tingene og sånn Men så klarer man å, har man et tøft år med første barnet og klarer å holde sammen, så klarer man å holde sammen de meste tingene i livet med baby. Og så er det jo bare å ha kommunikasjon og snakke, og så si hele unnskyld, eng og formidling og flite, tenker jeg. Ja, det er akkurat det. Det er akkurat det. Det er dødsvikt med kommunikasjon, så de som har gått fra hverandre på en måte, og på en måte ikke klarte, har jo kanskje vært litt dårlig med kommunikasjon, og kanskje hatt litt vanskelig med andre nivåer i forhold også, da. Jeg tror det er kjempeviktig å snakke om forventninger, hva man forventer av hverandre, er man lei seg, hva tenker man på, er man sur, er man irritert. Man må si helt at hva man føler på deg, jeg tror det er kjempeviktig, i stedet for å stenge seg inne og irritere seg over det i fire uker, og så eksplodere det fordi det samme skjer gang etter gang. Ja, det blir en stor krangel. Det var faktisk noe Erik, for han vet at jeg skulle på denne podcasten, og det var faktisk noe han sa som han ønsket at jeg skulle ta opp. Og som er veldig fint for kanskje hvis andre gutter eller menn hører på dette her, at man kan ha mye krangling i forholdet i en sånn barseltid spesielt. Man kan liksom ha mye at man kan bli irriterte på hverandre, som du sier, at man irriterer seg over en liten ting, men så er man sånn emosjonell og sliten på å ta det opp, så man går bare rundt og er irritert over det. Og at jeg kan være ganske døft med klangling og sånt, fordi noen dager så er jeg sykt irritert, fordi jeg sover dårlig eller et eller annet sånt, for det blir jo litt søvn innimellom. Og da kan jeg og Erik, og vi bor jo oppover hverandre, ikke sant? Det gjør man jo når man er kjærester av barn sammen, så bor man oppover hverandre. Så man kan bli nesten en søskenkrangling innimellom også. Da er det innimellom sånne dager hvor vi er skikkelig irriterte på hverandre. Ikke sånn at vi sier stige ting og krangler skikkelig, men at det bare er sånn... En sky som er der. Ja, en sky som bare følger oss overalt, liksom. Ja, det er akkurat det. Så det er faktisk en ting man også kan oppleve en del av. Men at det da er veldig, veldig viktig å ha kommunikasjon. Og at det er helt normalt å ha det. Og man trenger ikke å overdramatisere det å tenke at vi passer ikke sammen, vi kan ikke være særstyre. Vi kan ikke oppdra et barn sammen på denne måten. Selv om man går i de tankene når man er irritert for hverandre, så går man jo av de tankene fordi man er så emosjonell. Men Men at det er veldig viktig å ha kommunikasjon, og snakke sammen, og sette seg ned og prate om ting, og kommunisere om ting. Det er veldig viktig, for krangling i forhold til det er også noe man kan oppleve en god del, helt i starten. Jeg skal ikke tenke på det som noe unødvendig, men jeg tenker at det er faktisk noe du ikke vokser som foreldre. Ja, det er akkurat det. Det er akkurat det man gjør. det er noe av det å vokse sammen og bli kjent med hverandre i foreldrerollen også og man lærer mye man lærer mange som ikke har så bra kommunikasjon fra før kan lære å ha bedre kommunikasjon for eksempel via dette primamodet det er jo et barn man samarbeider om og en ting som også er veldig fint er at du skrev jo på den der infodreia så skrev du sånn hva er annerledes Og da løper jeg litt på det, at det er litt interessant egentlig, hva kan ikke annerledes? Og da kommer jeg frem til at det er egentlig ikke noe annerledes man kan gjøre enn det man gjør. Fordi det er veldig viktig å gjøre feil som foreldre. Fordi du blir kjent med deg selv, med din partner, med babyen og med livet deres. Man må gjennom litt feil for å finne ut av ting sammen. Så det er faktisk ingenting annerledes jeg kan tenke meg som vi kunne gjort annerledes, fordi alt det feilet vi har gjort har gjort at vi har blitt mer kjent med hverandre og kjent med babyen vår og livet vårt sammen og få bedre kommunikasjon og alt sammen. Det er faktisk veldig viktig da. Man tenker at man gjør mye feil, så får man noe ut av det. Og det er å bli bedre kjent med de. Veldig, veldig viktig. Men tusen, tusen takk for at du ville gjette podcasten, og takk for alle tips og gode råd. Altså, jeg føler meg har skrevet deg en evig ut, og du har kommet med så mye fin innspill og ting som er viktig å huske på, som kanskje blir gjort og glemmer, fordi det er sånne ting som bare flyter rundt i hverdagen, eller vanskelig å kanskje være bevisst på, men som er veldig viktige. Jeg tenkte at det var gøy å være med på en podcast hvor de også kan bidra med det. Tenke over litt ting og dele litt ting som kanskje ikke alle egentlig tenker så mye over. Så det var veldig kult å være med. Det var kjempegodt og koselig. Men du deler jo masse av dette her i hverdagen, så hvor kan de følge deg videre hvis de har lyst? Jo, de kan følge meg på min Snapchat, der er jeg daglig aktiv hver eneste dag, og deler alle mulige slags temaer. Jeg tror noen kommer til å dele, det deler jeg. Så jeg deler alt mulig rart, alle mulige detaljer, og har alt laget inne på profilen min på Snapchat, og der heter jeg irilaslll. Og så er jeg også en del aktiv på Instagram, og der heter jeg også irilasl uten to L-er. Og inne på profilen min på Instagram, så er det også link til en blogg som jeg har, mye forskjellige ting. Og det er også link til Snapchatten min, så man kan også bare gå inn på Instagram min på irilasl og finne profilen min og alt av sosiale medier der da. Ja, ok. Men tusen, tusen takk for at du ville være her og snakke med oss. Ja, tusen hjertelig takk for dette. Flott å gjeste.