‹ Tilbage til podcasts ‹ Shifter

11/27/2019

Hardware is hard, men slik lykkes Petter Muren og Erik Færevaag

Denne episoden av Shifters podcast handler om utfordringene med å bygge hardware-produkter. Petter Muren fra Prox Dynamics og Erik Færevaag fra Disruptive Technologies, to norske gründere, deler sine erfaringer med å skape innovative teknologier. Muren snakker om sin reise fra leketøyshelikoptere til militære nanodroner, mens Færevaag fokuserer på utfordringene med å lage en liten, energivennlig sensor. De begge understreker viktigheten av å ta raske avgjørelser, ha en tverrfaglig tilnærming og å ha en visjon for produktet. De deler også sine erfaringer med å få produktene sine ut i markedet, inkludert utfordringer med tidlig testing og kundemøter.

01:53

Entusiasmen for teknologi førte til utviklingen av verdens første vellykkede fjernstyrte helikopter, som etter hvert tiltrakk militær interesse.

06:07

Kreativitet og sirkabasert beslutningstaking er essensielt for innovasjon og produktutvikling i teknologi.

12:20

Ingeniører som skaper unikt står overfor utfordringer med målsetting og tverrfaglig samarbeid for å utvikle innovative produkter.

18:40

Utviklingen av en lettvekts drone startet med fokus på kundebehov og teknisk utfordring, resulterte i et funksjonelt produkt for vanskelige situasjoner.

26:39

Lederen må ha tverrfaglig forståelse for å sikre effektiv produktutvikling og tidlig testing i virkelige situasjoner.

Transkript

Nævnt i episoden

Prox Dynamics

Selskapet Petter Muren grunnla for å utvikle militære nanodroner.

Disruptive Technologies

Selskapet Erik Færevaag grunnla for å utvikle små sensorer.

Nanodroner

Et lite overvåkningselkopter for militært bruk som kan se rundt hjørner.

Sensorer

En bitteliten sensor som kan måle temperatur og nærhet og sende data til brukerne.

FFI

Forsvarets forskningsinstitutt, som støttet Prox Dynamics i tidlig fase.

Shipcom

Et selskap Erik Færevaag jobbet i som utviklet trådløse radiotransgivere.

Texas Instruments

Et amerikansk selskap som kjøpte Shipcom.

Analog Devices

En leverandør av prosessorer som Prox Dynamics brukte.

Cefalo

En sponsor for podcasten, et norsk outsourcing-selskap.

Bangladesh

Cefalo rekrutterer seniorutviklere fra Bangladesh.

NRE

En utviklingsavgift for å teste produktet.

Kypros

Et sted der Prox Dynamics gjennomførte en stor test av nanodronen.

Afghanistan

Et land der Britiske forsvaret hadde behov for nanodronen.

GPS

Et navigasjonssystem som var nødvendig for å få nanodronen til å fungere.

Bluetooth

En trådløs teknologi som Disruptive Technologies bruker i sine produkter.

API

En grensesnitt som gjør det enkelt for kunder å integrere sensoren.

Balsa

Et materiale som Petter Muren brukte til å lage en modell av nanodronen.

Isopor

Et materiale som Petter Muren brukte til å lage en modell av nanodronen.

NTNU

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, der Erik Færevaag studerte.

CMOS

En type teknologi som brukes i radiotransgivere.

Tannberg

Et selskap Petter Muren jobbet i, men uten detaljert info.

Gallup

En by som brukes som et eksempel på å ha en retning, selv om man ikke går helt riktig vei.

Gyrosensorer

En type sensor som brukes til å stabilisere fly.

Mikroelektronikk

En spesialisering Erik Færevaag tok ved NTNU.

UAV

En dronetype som amerikanske forsvaret var interessert i.

Mikro-mikro-helikopter

Petter Murens beskrivelse av et lite helikopter.

UFO

Et flyvende objekt som Petter Muren drømte om å lage.

Legetøy

Petter Muren startet med å lage leketøyshelikoptere.

Militærmarkedet

Petter Murens selskap endte med å selge til militæret.

Deltagere

Host

Privar Nikolaisen

Guest

Petter Muren

Guest

Erik Færevaag

Sponsorer

Cefalo

Lignende

Loader

Velkommen til en ny episode i Shifters podcast. Jeg er Privar Nikolaisen, og i dag skal det handle om hardware. Det synes du at hardware er hard, så vi har fått noen av landets kanskje råeste grunnere for å lære oss litt mer om det. Petter Muren fra Prox Dynamics og Erik Færvåg i Disruptive Technologies skal fortelle mer om hvordan det har gått frem når de har bygd ganske imponerende teknologiprodukter.

Erik Færøvåg har utviklet en bitteliten sensor som nesten ikke bruker energi, men kan måle temperaturer og nærføring og sender tilbake til brukerne i realtid. Petter Muren har skapt et 14 grams overvåkningselkopter for militært bruk, der soldater kikker rundt hjørner over bakketopper med kamera og direkte video. I denne episoden deler disse to supergrunndarene sine tips og triks og forteller også hvordan det hele startet. Jeg har egentlig fra jeg var liten

interessert meg for modellfly og helikoptere. Det var ikke så mye helikoptere til å begynne med, men jeg husker allerede som liten skolegutt så drømte jeg om en dag å lage noe som jeg da så på som en flyvendetalerken eller et bittelite helikopter som var så lite og lydløst at det kunne fly over pulten min, inn på rommet mitt og styre fint rundt omkring.

Nå er det jo ikke en direkte linje fra skolepulten i første klasse og frem til det produktet vi har laget nå, men etter mange år som vi utvikler i forskjellige selskaper, blant annet tannbær- og videokonferanssystemer,

så kom jeg egentlig nærmere og nærmere den opprinnelige drømmen i form av forskjellige prosjekter jeg gjorde privat, og etter hvert så jeg også at teknologisk så begynte det å bli mulig å løpe.

å lage veldig små flyvende ting. Da dette begynte å bli mulig, så tenkte jeg egentlig ikke på militærmarkedet, men jeg så for meg leketøy. Så jeg begynte å utvikle små helikopter som var tenkt som leketøy.

Og det ble vellykket, utviklet. Det som ble verdens første vellykket fjernstyrt leketøyshelikopter, det begynte vi å produsere i Asia for...

15 år siden omtrent. Drømmen min var jo egentlig å lage et mye bedre produkt. Men det jeg da tjente på dette legetøysalget, det var et godt startgrunnlag for å lage en profesjonell legetøy.

et profesjonellt selskap og et profesjonellt produkt. Jeg tror jeg har ødelagt en 10-12 lektøys helikopter i alle fall. De er jo ikke særlig solide, så det er jo forskjell på å lage noe som bare skal lekes med, og som gjerne varer noen dager i alle fall, da barna mine prøvde det. Det er to helt vitt forskjellige ting, og når...

Når jeg hadde holdt meg en stund med disse lektørse helikopterne, og også lagd rene hobbyprosjekter, veldig, veldig små, ja,

hobbyhelikopteret da, som ble presentert på internett, så fattet faktisk amerikanske forsvarer interesse for det her, og i 2005 så startet amerikanske forsvarer et utviklingsprogram for å lage det de da kalte en nano-UAV, eller en nano-drone, som skulle være et personlig, en tredimensional kikkert som soldaten kunne bruke for å kikke

bak husjørner og over bakketopper og så videre. På et tidspunkt, nærmere bestemt sommeren 2007, så fant jeg ut at nå hadde jeg utviklet nok videokonferanseutstyr og gjort nok andre ting. Nå var det på tide å faktisk prøve å realisere drømmen med å lage et ordentlig...

mikro-mikro-helikopter for profesjonell bruk. Ikke bare en leketøy, men et ordentlig produkt. Du drev å fløye sånne UFO-er i hodet ditt på barneskolen. Har du noen sånn barneskolemoment, Erik, som gjør at du er blitt det du er blitt? Jeg tror, for min del, så har jeg alltid vært veldig interessert i hvordan verden virker. Og dette med elektronikk og mobiltelefoner som begynte å komme. Når jeg var liten, det var for meg magi-

Og å prøve å forstå det var jeg veldig interessert i. Så hadde jeg både en far som jobbet med radio- og TV-reparasjon. Jeg hadde besteforeldre som mildt sagt var veldig interessert i å konstruere og ingeniører og hele den siden der. Og det gjorde at jeg hadde noen å diskutere med rundt meg, og jeg hadde et sted å lære.

Så jeg begynte tidlig å sette sammen helt egne elektroniske klasser, uten at jeg egentlig visste noe matematikken måtte lage med egne forklaringsmodeller, og kanskje lære å tenke litt intuitivt rundt det. Den interessen fortsatte, og jeg bygde mye elektronikk etter hvert. Jeg hadde et rom hvor gardinen gikk fra og for basert på lysstyring, og hvor man måtte sette et kort i døren for å komme inn,

Jeg husker en gang min far ble så sint for jeg hadde laget en sånn... Når du tok i dørentak så fikk du støt hvis ikke du satt inn kortet. Og da knakka han låstungen i døren. Så når vi skulle selge det stedet igjen etterpå, så var det altså ikke noe lås i den døren. Det har vært noen sånne...

Og jeg tror den interessen for å forstå elektronikk og lage de enkle forklaringsmodellene, det har gjort det enklere etter hvert å bidra kreativt til diskusjoner rundt løsninger og ta cirka beslutninger.

Så var det sånn at fordi jeg var så interessert i elektronikk, så spurte jeg tidlig hvor bør jeg begynne å studere? Eller hvor kan jeg lære? Hvordan kan jeg lære dette her? Og min far hadde en god pensum, jeg prøvde å lese det, men det var jo relativt vanskelig å ikke ha matematikk som grunnlag. Men NTNU var stedet, så i en alder av fem år, så var det noen som fortalte meg at det er nok sted å gå. Så det var målet, og der gikk jeg på mikroelektronikk, spesialisering i radio.

Og fikk tidlig en jobb i et selskap som heter Shipcom, som lagde en av verdens første trådløse digitale CMOS-radiotransgivere. Beklager, så mange ord. Poenget er en liten, lett og billig enskipsløsning for å sende informasjon gjennom luften.

Og det produktet gjorde blant annet at verden ble trådløs tidlig på 2000-tallet. Så dette er alarmsystemer rundt oss, bluetooth, nøkler til biler og så videre.

Det selskapet ble solgt i 2005. Geir Føre var en av grunnerne der. Og vi ble kjøpt av Texas Instruments. Og etter tre år så startet Geir Føre et nytt selskap. Og da var jeg med det helt fra tidlig av og fikk ansvaret for den analoge delen av skiputviklingen. Der lagde vi verdens mest energivennlige mikrokontroller.

Da hadde jeg sett litt fra radio, jeg hadde sett litt fra mikrokontrollverden, lav energi, sett litt av problemene til kundene med å utvikle videre på noe vi synes var enkelt. Men det å samle temperaturdata, eller samle enkle data og gjøre målinger i felt, synes jeg fortsatt var vanskelig. Det var noe vi også jobbet med på labben. Det var noe jeg hadde interesse av å ha hjemme, bare enkle temperaturmålinger. Men det var vanskelig.

Å kunne levere de dataene så enkelt som mulig, uten passord, uten noe form for oppsett, det ble den overordnede ideen. Du snakker om cirkabeslutninger. Det høres jo litt skummelt ut i alle fall hvis du skal levere til amerikanske forsvaret. Hva er en cirkabeslutning, Erik? Når jeg snakker om intuisjon, eller magefølelse, hvis du har jobbet med noe mye,

så er det sånn at man gjør seg opp en følelse, en mening om hva som er riktig å gjøre. Veldig ofte så viser det seg at det er noe i det. Det er ikke alltid det er 100% riktig, men det er ganske riktig.

Og i hvert fall når du starter et selskap, eller starter med produktdefinisjon, så er det et mulighetsunivers som er helt voldsomt. Dette tror jeg er noe som mange ikke er klare over. Men hvis du skal lage noe helt nytt, så er det enormt mange muligheter. Skal du lage en ny sang, en populær låt, det er masse kombinasjoner. Og det er veldig likt på mange måter, det er en kreativ øvelse. Så det som man må gjøre da, er å begynne å ta valg og få dette her i riktig retning.

Og presisjon på retning i begynnelsen er ikke nødvendigvis så viktig. Det viktigste er å jobbe mot et mål og ha et felles mål som man jobber mot. Så et eksempel er hvis du går tur, vet at du skal til Gallup-hjelgen, og du vet hvor du er, så trenger du ikke gå det første steget helt riktig. Det holder at du er på riktig vei. Og summen av beslutningene er ikke verdt

gjør at du kommer 100% til målet til slutt. Sånn er det også med både produktdefinisjon, føler jeg, og selskapsutvikling i sin helhet. Så den andre siden av det er at du må tørre å ta cirka valg. Og der er det også...

mange forskjellige typer personligheter. Man trenger gjerne alt med i et selskap. Man trenger kanskje noen som modererer, som vi sa til. Men samtidig tror jeg det er en viktig egenskap og en drivkraft bak det, å kunne se mulighetsuniverset. Ja, en type sirkabeslutning for deg da, Petter. Hva er det for noe? Det kan være utforming i en eitrotorblad, for eksempel. Det kan vi sitte og regne på i ...

håper å si uker og måneder. Men hvis vi i stedet lager et rotorblad som ser ut sånn som jeg føler at et rotorblad skulle se ut hvis det var bra, så er det antageligvis en 80% løsning. Men da får vi testet ut det rotorbladet neste dag, og ikke om

to uker eller en måned. Det gjør at vi kommer videre med andre deler av produktet. Det gjør at vi får erfaring som vi kan bruke når vi optimaliserer det neste gang. En annen cirka beslutning kan være

at vi setter sammen to deler med en teipbit i stedet for å konstruere en fin skruveforbindelse. Bra nok, i hvert fall der og da. På første produktet som vi leverte til engelske forsvarer så brukte vi faktisk teippiter på det endelige produktet til fortvilelse for noen av mine mekanikkingenører som likte at det var perfekt. Men

Produktet fungerte alldeles utmerket, og

det veide mye mindre enn en skrue, så det viste seg faktisk å være en bedre beslutning enn å bruke en skrue. Så det er en del sånne beslutninger som du tar litt på hæren, litt på mavefølelse der og da, som gjør at du kommer videre og tilsammen får til noe som du kanskje ikke ville fått til hvis du gjorde det på en mer omstendelig måte eller

eller analyserte deg helt ned, da ville det i hvert fall tatt mye lengre tid, og det ville kanskje gått utover andre deler av produktutviklingen.

Er det forskjellen på ingeniører som jobber for andre og ingeniører som skaper noe selv? Kanskje, men jeg er litt usikker på hva som kommer først. Det kan jo tenkes at ingeniører som tenker litt på den måten faktisk også har en ekstra...

drive til å utvikle produkter eller prøve å dra i gang prosjekter. Jeg vet faktisk ikke, men

men det kan fort være litt sånn høna egge her, om du blir på en måte formet til å bli sånn, og ta litt intuitive beslutninger, eller kanskje at det nesten er medfødt, eller i hvert fall noe du har hatt med deg lenge. Men det er et annet aspekt som i hvert fall jeg har hatt veldig nytte av i utviklingsprosessen, og det er at

jeg har egentlig ikke spesialisert meg veldig opp igjennom. Jeg har vært veldig generell i interessen, både mot mekanikk, mot elektronikk, software, og også teoretisk aerodynamikk og sånt som man nødvendigvis må ha med seg for å lage noe som flyr. Men

Men hvis man tar den første fasen her da, når man har satt seg etter målet, dere hadde satt dere et mål om å lage denne nanodronen, og dere skulle lage verdens minste sensor, i hvert fall for det markedet som dere har.

Hadde du noen sånne situasjoner der dere teipet sammen produkter, sånn som Petter snakker om? Ja, absolutt. Hos oss var akkurat det mer bevisst. Men så hadde vi andre tilfelligheter som kom inn. Vi lagde en første sensor som ikke skulle virke. Det skulle rett og slett bare være en referanse for målinger og noe som vi kunne holde opp og vise. Så det er en del vi kaller en tidlig prototype.

Den lagde vi på en uke, men det å få det masseprodusert på en robust måte og industrialisert for høyvolumproduksjon, det var en kjempeutfordring hos oss. Og så synes jeg det er veldig interessant det du nevnte med tverrfagligheten, fordi det som ofte jeg har inntrykk av skjer også med andre produkter, det er at selv om teamet samarbeider godt og man ikke har kommet enda til at selskapet har siloer,

så er det noe med de sløyfene som går rundt forskjellige fag. Ja, det er optimalisering for det å være en miniaturisering, men i praksis så betyr det en avveining mellom masse ulike parametre. Hvor stor skal batteriet være? Hvor stor belastning er det på rotoren? Batteriet

batteriimpedansen, der er det sikkert sånn at teamet får også kanskje en holdning til at det går an å tenke i andre fag og begynner å tenke på var det ikke noe med batteriimpedansen jeg måtte ta hensyn til eller kapasiteten eller vekten sånn at du er på en måte med på å forme en gruppe som jobber sammen om fag også da

Det tror jeg er veldig verdifullt og viktig, for samlingen av fag eksisterer ikke på universitetet på den måten. Vi som jobber med mekanikk og alt dette, og vi som tok inn cloud-biten i det vi gjorde, og produksjonsprosesset, det er veldig mange kombinasjoner.

Det å greie å sette det riktige målet når du starter opp, det tror jeg er veldig viktig og antageligvis veldig vanskelig. Og det krever at du har veldig god kunnskap om teknologien som finnes, og ikke minst om teknologien som kommer til å bli tilgjengelig i løpet av de nærmeste årene. For når vi startet å utvikle vårt lille helikopter,

så visste vi at vi kom til å trenge gyrosensorer og kameraer som ikke var kommersielt tilgjengelige den dagen vi begynte å utvikle. Men på grunn av bakgrunnen vi hadde fra Tannberg og andre steder, så greide vi å gjette eller spå

for eksempel gyrosensormarkedet vil utvikle seg gjennom de neste årene. Så vi må bruke den type kunnskap og antageligvis en god posisjon i mavefølelse for å sette det riktige målet. Og så kommer

Kommer vi oss fra å ha et mål og fram mot et produkt i vårt tilfelle, så

Jeg hadde jo bygd fjernstyrte fly og helikopter, både store og små, og enda mindre gjennom veldig mange år, så jeg visste ganske mye om hvor ekstremt vanskelig det var å skalere ned helikopter.

begynner du med et stort helikopter og prøver å skalere det ned for å lage verdens første nanodrone, så kommer du ikke i mål. Du kan rett og slett ikke bruke de tekniske løsningene som fungerer på et stort produkt når du kommer ned i mikroskala. Og

Det var vi klare over når vi begynte. Hadde vi ikke vært klare over det, så hadde det aldri blitt noe av. Men fordi vi var klare over det, så begynte vi å bygge prototyper som stadig ble mer og mer avansert for hver ny generasjon av prototyper. Men vi bygde de allerede fra prototypen nummer en i riktig størrelse og riktig vekt, det vi hadde bestemt oss for at var målet.

På den måten så tvang vi oss selv til å finne løsninger som fungerte i den skala. Og etter hvert som gyrosensorer for eksempel ble tilgjengelig i liten nok størrelse og med lavt nok strømtrekk til at vi kunne putte det ombord, så kom det da inn i en ny prototype. Etter hvert som vi greide å utvikle våre egne motorer som var små nok og effektive nok,

til at de utkonkurrerte det som var mulig å kjøpe kommersielt, ja, så puttet vi det inn i en ny generasjon prototype. Men hele tiden så holdt vi oss i riktig skala og riktig vekt for å sørge for at vi ikke fant på spennende ting som vi etterpå ikke ville kunne greie å få inn i et endelig produkt. Så det var på en måte en start her, sånn.

Men dere har også jobbet ganske tett med kundene, forstår jeg, for å se hva de egentlig ville ha. Når vi startet Prox Dynamics og fortalte hva vi skulle lage, et bittelite helikopter som skulle veie 15-16 gram var målet. Vi endte vel på 17 gram første prototypen, men når vi da presenterte at vi skulle lage et bittelite

Bittelite helikopter på 15-16 gram som skulle kunne fly over en kilometer ut, sende levende video tilbake, holde seg flyvende kanskje opp mot en halvtime, fly i vær og vind, så var det vel strengt at ingen som trodde på oss. Jeg tror kanskje det eneste som trodde på oss var en par forskere på FFI.

For de har vel vært med på ganske crazy ting tidligere. Og det var en kjempefordel, fordi da kunne de være en link mellom oss og potensielle brukere, soldater i forsvaret. Og det gjorde at vi allerede veldig tidlig i produktutviklingen hadde gangstående

klart for oss at dette skulle fungere i praksis, ikke på labben eller stua, men faktisk ute i virkelige verden.

Og vi måtte hele tiden ha det i bakhodet når vi da begynte å se på hvordan skal dette styres, hvordan skal brukerinterface se ut, den type ting. Så allerede veldig tidlig så hadde vi fokus på det, og det er

Det viste seg at det var veldig viktig å se langt ut i produktutviklingen. Når folk begynte å tro at «Ja, dere får kanskje til å lage dette helikopteret, dere greier kanskje å få det til å fly», så tvilte de på at vi ville greie å lage det enkelt nok i bruk.

Det var faktisk helt frem til vi hadde kommet i mål og hadde det første produktet klart, så fikk vi spørsmål fra mulige kunder og andre. Hvordan i alle dager tror dere at en soldat eller en politimann eller en brandmann skal kunne greie å operere dette i en stresset situasjon ute i virkelige verden?

Men vi fikk det til. Blant annet fordi vi hadde veldig stert fokus på at det skulle brukes i sånne situasjoner, og måtte fungere på en måte som tillot at helikopter flyr i praksis av seg selv. Jeg har lyst til å bare si, jeg synes det var litt spennende du sa, Petter, om dette med å begynne, noen ganger er det riktig å begynne med det aller vanskeligste.

Og i dag er det veldig mange produkter hvor utviklingen starter nærmest bare for å komme i gang.

Men vi begynte med noe av det vanskeligste også. Vi begynte med tallerdedesign, en mikroskipputvikling, på en prosessor som bruker 100 ganger mindre strøm enn andre prosessorer i verden. Og grunnen til det var at det var forutsetningen for å få til endgold som var en liten sensor. Vi kunne begynt med en stor sensor også.

Men det er mye vanskeligere å utvikle en liten sensor når du er et stort team, når det ikke er den kraften som er blant et tidlig team og all den lidenskapen som ligger i det. Pluss at det er veldig mange avveininger som baller på seg hvis ikke du har satt begrensninger fra start. Hos dere var det vekt og størrelse. Hos oss var det antenneffektivitet mot baller,

batteristørrelse mot protokollengde, hvor mye data vi kunne sende. Og disse tingene henger sammen. Sånn at vi begynte der, fikk satt en ramme for dette så lite, det ble i praksis, vi låste også størrelsen 19x19x2 mm og vekt 2 gram. Og så jobbet vi videre fra det. Og det betyr i dag at vi har en plattform som på grunn av alle de utfordringene som måtte løse i liten skala,

har et veldig godt produkt i stor skala. Jeg er ikke sikker på om det er samme for helikopteret, men hvis vi hadde begynt med en stor sensor, så hadde vi aldri kommet til noe som var lite. Så det er eksakt det samme. Men det krever jo at man har arbeidsro og finansiering tidlig og disse tingene her, og ikke minst at man absolutt har et

riktig team fra starten. Så det kan være forskjellige strategier der, men jeg tror det er viktig. Det andre som du sa, Petter, med dette med et end goal som er litt visionært, men den korte oppsummeringen min er logisk gjørbart, for det du sa. Er det

teknologisk gjørbart, men ikke nødvendigvis når du setter målet. Det er riktig, og det har jeg også veldig troen på. Og det skaper alignment for alle beslutninger som tas, og så ser du hvor enkelt kan du begynne med dette her, og er det noe som du først nevnte, er det noe vanskelig som du bør begynne med tidlig?

Og så lager du deg noen steg på veien for å komme dit. Og du kan endre stegene på veien underveis, men det er med på å sette retning, det er med på å forme en tankeprosess rundt hvordan du skal komme deg til sluttmålet, eller endgått, som jeg tror er utrolig viktig. Så det er ikke bare en visjon for et selskap som er viktig, det er en visjon

konkretiseringen, utskrivingen av målbildet på det endgål som er viktig for å bli enige om hva dette faktisk er. Og det er ganske mange tøffe diskusjoner i en sånn prosess også, og det er bra å få avklart tidlig. Men jeg tror i en sånn prosess så er det nok viktig med en leder som

har nok tro på sitt eget mål til at han greier å få med seg teamet. For skal du lykkes i å få til disse tingene, så må teamet også tro på målet. I hvert fall tilstrekkelig til at de etterlever

de retningene man har blitt enige om å arbeide langs. Som et eksempel der kan jeg nevne at vekt var jo helt klart den viktigste faktoren for oss å holde den lav. Så når vi fikk inn den første vekt

prosessoren fra Analog Devices som vi skulle bruke som hovedprosessor, og det viste seg at den veide da, var det 300 eller 400 delt skram mer enn spekken sa, så var det kjempekrise, og det gikk mailer til Analog Devices med hvordan i alle dager dette kunne skje, og hva gjør vi for å få bort de 300-400 delt skramene og sånt nå. Folk trodde jo vi var

Og det var vi jo sikkert også. Men sånn jobbet vi hele veien, og det var helt avgjørende for å komme i mål. At hele teamet bidrar til å nå målet. Og etter hvert også at de teamet som har ansvar for...

et fagfelt setter seg inn i de andre fagfeltene også, sånn at man kan ja, hva er det jeg pleier å si sånne fotballtrenere, at man skal spille hverandre god og sånn, ikke sant? Det fungerer på utviklingslabben også, og

Da er det, som vi var inne på her til å begynne med, veldig nyttig at lederen har en tverrfaglighet og skjønner helheten og kan bidra til at teamet jobber på den måten. Når du har holdt på en stund og utviklet, og du har funnet teamet ditt, og du har til og med kanskje en pilotkunde, men så må du ut i det virkelige livet på et eller annet tidspunkt.

Når skal du kaste deg ut der? Det er et vanskelig spørsmål. Kanskje du vil vinne med dette? Jeg kan jo si meg enig at det er et vanskelig spørsmål. Vi ble kastet ut der litt i tidligste laget. Britiske forsvaret hadde

for noe som blir nå snart ti år siden stort problem, for de hadde mye folk i Afghanistan og de mistet mye folk

unge soldater som rett og slett ble drept ute i ørkenen. De var desperate etter å finne hjelpemidler som gjorde at de greide seg bedre. Når de hørte om hva vi holdt på med, så sendte de to-tre stykker opp til Norge for å

sjekke ut om dette var noe, eller om det bare var oppspinn som vi skrev om på internett. Men de tre som kom, de syntes det så interessant ut, og de ville gjerne ha oss til England for å demonstrere prototypene våre for sine sjefer der nede. Og vi svarte, sorry, det er for tidlig, vi har ikke lyst til å komme.

Og i det de var i ferd med å akseptere at det hadde vært for tidlig, så fikk en av dem telefon fra en general i andre enden og gikk på gangen og kom tilbake med beskjed om at det var feil svar. Så vi måtte komme. Lang historie det, men resultatet var at vi fikk engelske forsvaret som en

stor kunde egentlig før hun var helt ferdig med å utvikle produktet. Det gjorde at det ble veldig fokus på å faktisk gjøre produktet ferdig. For det er noe man ikke må glemme opp i fokusen på å lage et bra produkt. Det er minst like viktig å faktisk lage et produkt. Man må sørge for å

komme til mål og ende ut i et produkt, ikke sitte og file på detaljer og optimalisere og finpusse og tilpasse seg forskjellige kunder så lenge at du egentlig aldri kommer på markedet. Så det er en litt sånn balansegang, men i og med at vi da fikk engelske forsvaret som en stor kunde, de kom og la over 100 millioner kroner på bordet, som var jo en astronomisk sum for et litt oppstartselskap.

så blir du på en måte tvunget i riktig retning. Men selv med en sånn avtale i i voks, eller i hvert fall en stor mulighet for å få en sånn avtale, så

følte vi at det var viktig at vi ikke avvek fra vår opprinnelige plan. For da var vi redd for at vi rett og slett ville miste fokus og kanskje lage noe som engelske forsvarer var fornøyd med, trodde de. Og

Det å faktisk være litt tro mot sin plan, og i hvert fall ikke hoppe rundt omkring, kjempeviktig. Men hva var det som ikke fungerte da? Hva var det dere ikke hadde fått på plass så tidlig? Det var rett og slett ikke ferdig utviklet.

Den første gangen vi skulle til Kypros og kjøre en stor test, viste det seg etterpå at det var en stor test. Det kom 60 mann som var fløyet inn fra Afghanistan dagen før for å teste systemet. Det var folk til og med fra parlamentet der, og det var generaler, og det var ikke måte på. Jeg tror det var 60-70 mennesker, viste det seg, som skulle se på dette her.

dagen før vi skulle dra, så virket fremdeles ikke GPS-en på helikopteret, som vi var helt avhengig av. Vi hadde bare halveis bygd ferdige helikopter når vi skulle ha med. Jeg hadde allerede skrevet e-mailen som vi var i ferd med å sende, og si at «Sorry, vi ble ikke ferdige, vi kan ikke komme». Og så...

De fleste i teamet venter vi med å sende, og jeg bad de vente. Vi jobbet litt til, og etter hvert så hadde det blitt såpass sent ute på kvelden dagen før at vi fant ut at nå er det faktisk for sent å sende den mailen. Vi må dra, så vi venter med å jobbe to netter i strekk, bygge ting ferdig, var ute

sent og tidlig og testet helikopter og GPS forskjellige kode og antenner og sånt og fikk det sånn nesten til å fungere på morgenkvisten

to timer før flyet skulle gå. Allerede for sent til å rekke toget, så vi måtte bestille svært taxi som kom og plukket opp alle sammen, pluss alt labutstyret vi skulle ha med oss og kjøre rett på flyplassen. Såpass tight var det.

Men ble det en flau seanse? Det jeg kunne fort blitt, ja. Første dagen av testene var disaster, for det fungerte fremdeles ikke. Vi crashet to helikopter. Vi hadde med oss fire. Vi crashet to av fire helikopter. Og

Et av de to vi hadde igjen fungerte heller ikke så bra, så vi hadde heldigvis med oss labutstyret, så vi satt på hotellet og reparerte helikopteret hele natta, og de som hadde ansvar for software jobbet hele natta, og sånn tre tiden på natten så kom yngstemann som var med, rett fra skolen, men veldig flink fyr, han kom og

Banket på døren og innrømte at han trodde kanskje at han hadde funnet feil i koden sin. Det er klart det er ganske tøft i en sånn situasjon. Men han fant feilen, han fikk rettet den opp. Testfløy inn i korridorene på morgenkvisten og ut rett etter soloppgang på jordenærheten og testet på dag to.

Og det fungerte, og vi dro rett til dag to av testingen, og erklarte at vi tror vi har funnet feilen. Vi har fått reparert helikopterne. Vi ønsker å gjøre en test først. Hvis den går bra, så kan vi fortsette. Men er ikke dette bra for å komme seg ut i markedet, og ikke bare sitte der på labben og utvikle og utvikle? Jeg tror det er veldig...

avhengig av hvilken type produkt. Selv om den tidlige go-to-market-strategien før lounge, tror jeg er veldig avhengig av typen produkt. For dere, dere kunne ha én kunde som dere jobbet med, så dekket store deler av det behovet og var veldig bra i retning. Mange ganger er det ikke sånn. Men du ønsker likevel å gjøre en eller annen form for tidlig test mot en begrenset mengde personer eller kunder eller noe.

Og det tror jeg er veldig viktig. Men det er viktig at de kundene da har innforstått med at produktet ikke nødvendigvis er helt stabilt, kommer til å kanskje bli noe annerledes enn det det er. Og så tror jeg det er viktig at du faktisk har betalende kunder tidlig. Altså ikke nødvendigvis at dette er...

men at det selges under en NRE eller en sånn utviklingsavgift, betale for test for eksempel, hvor du har kontroll på de som tester det i et lite miljø. Software og skyløsninger har jo

gjort dette på en veldig god måte. De har staging-miljø, hvor de kan begynne enkelt internt og gi det de kaller dogfooden til egen ansatte, og så ruller det ut. Med hardbørse er de iterasjonene ofte vanskeligere, ikke nødvendigvis vanskeligere, men ofte vanskeligere. Og syklene hver iterasjonstid på en forbedring kan være mange måneder, hvor du kanskje har levert ny tooling, nye deler, nye støpeformer, og så videre.

Det vi gjorde var at vi laget en tidlig pilot, tok 50 000 for 100 sensorer og 5 cloud-connectorer, og sa at dette her er en veldig tidlig versjon, det virker egentlig ikke, men dere kan få teste likevel. Og det var såpass interessant at vi solgte en del av de og hadde noen som vi kunne diskutere med, som faktisk visste at vi var interessert. For å signere på 50 000, det er liksom noe i en bedrift. Det er over det du vanligvis ekspenserer.

Så det å øke tersken litt på de som er interessert, at du i hvert fall ikke gir deg vekk og bruker mye tid på kunder som viser seg ikke være så interessert likevel, det er viktig. Så en kvalifiseringsprosess der.

Og så er det selvfølgelig sånn at med skalering, jo flere kunder du har, jo mer produkter du har ut i felt, jo flere problemer får du også. Så du må ikke tro at det om et år er helt ferdig for problemer. Du må prøve å akselerere problemer i fremtiden på en eller annen møte i nåtid, og så fikse de før du er der. For når du er der, så er ofte problemene veldig mye vanskeligere å håndtere, og produkter kan være allerede ute i felt og ha gjort stor skade. Mhm.

Har du noen situasjoner i Disruptive der dere har sluppet ut noe som dere kanskje ikke burde? Masse. Men samtidig er det veldig enige at man må komme ut med noe. Og den balansen der er fin, og jeg tror ikke det er noen formel på det. Jeg tror det er en magefølelse som sier at nå har vi noe som gir det riktige inntrykket av produktet. Ja.

så tror jeg det er viktig å være ærlig med kundene rundt det. Det er klart, når man har et salgsteam ombord, så filtreres det i salg. De vil jo selge. Så det vi gjorde da var å ha en kontrakt hvor det sto at dette var et tidlig produkt, og hva de var med på.

Måler du feil temperatur i et rom eller så videre, så det er ikke sånn at det blir en kjempekatastrofe av det, men begynner GPS-en å slutte å funke midt i ørken i Afghanistan, sånn, så er det jo virkelig kritisk.

Vi følte jo på det at det vi leverte, det skulle brukes i situasjoner hvor det faktisk sto om livet. Det skilte mellom liv og død, det produktet vi leverte. Det tenker du litt på når du sender ut ting som du er litt usikker på om har det blitt bra nok.

Og ofte så ender det ned med mavefølelsen til sjefen da. Er det bra nok eller ikke? Det var veldig ofte at ingeniørene var så nervøse at de helst ikke ville sende ut ting. Og jeg måtte ta avgjørelsen om at jo, jeg tror det er bra nok. Vi sender det ut. Ja.

Jeg tror det er en ting som jeg tenkte på når du sa dette med test, og dere hadde en kunde. Dere var med kunden. Dere kunne også stå der og forklare en del produkter. Det sender du på en måte ut. Du vet nærmest ikke hvem som bruker det. Mange webløsninger eller konsumeprodukter. Og da er det et stort gain på den psykologiske effekten som er at noe er dårlig.

eller opplevd, det kan være en liten ting å si at batteriet regnes i løpet av en dag, da skulle det vært i tre måneder for et Bluetooth-produkt, skal det til for at du kjøper det om igjen? Så i noen markeder har du nærmest bare en sjanse på en virkelig launch, i andre så har du masse, mange forsøk.

Så det å forstå kundene sine, og kanskje hvis man har en kunde eller et begrenset halvtal av kunder, være med i en test, få en god relasjon til de skjønne behovet deres, begynne å tenke tidlig på hvem er kundene, selvfølgelig, men også finne de, og skape en relasjon og være med og teste det sammen. Forklare problemer, sette de litt inn i det første hvorfor i hvert fall. Dette er grunnen. Så hvis de er nok interesserte, sånn som tydeligvis deres har vært, deres krevende kunde har vært, så

så vil de prøve å hjelpe deg, og prøve å være forståelig, og kanskje gi deg det ekstra som skal til for å komme over kneket. Her var det jo snakk om liv og død, men for dere da, så jeg tenker jo at dere har jo antageligvis noen konkurrenter her ute,

Og hvis ikke dere holder det riktig tempo i utviklingen deres og får dette produktet ut til kundene, så er det jo auto-business. Ja, altså vi har jo i hvert fall før release to market er jo konsekvensene veldig begrenset. Det er jo også derfor vi hadde den kontrakten tidlig. Men

Du kan si at i aggregert skala er konsekvensene store når det er mange sensorer. Det tas feile beslutninger. Det kan være for eksempel at vaksiner på et sykehus eller medisin er utenfor temperaturrange, eller blodinjesseringer som måles hvor temperaturskullingen ikke har vært inn på temperaturområdet, eller mat forgiftes, eller legionelle oppblomstringer som vi har flere use cases innenfor. Men ja, vi har jo hatt den frykten for liv.

som dere har jo liksom vært veldig på det. Det som for min del har vært ekstremt viktig her er å lage og faktisk levere på det vi sier at vi lager også selvfølgelig sitter du med den andre tanken der, for å være helt ærlig går dette, vet vi at vi kommer der

Og særlig sånn som batterilevetid. For dette er den minste lille bøgg, den bidrar i negativ lettning. Og det er mange bøgger. Du vet bare ikke når de kommer og hva de... Men du vet alltid at en bøgg er ikke positiv for batterilevetid. Det er i hvert fall veldig sjelden. Sånn at det er alt... Den margien som du la inn i begynnelsen, den blir spist opp av alle disse uvisse tingene. Det er sjeldent det går motsatt vei. Og det er en...

Ja, en krevende øvelse rundt det der. Men kjenner du på den konkurransen fra eventuelle andre aktører da, på at nå må vi få det ut, nå må vi få til det vi har sagt at vi skal gjøre, for ellers så kommer det noen andre å gjøre det? Ja, altså tidlig så var jeg veldig rett på konkurrenter. Men etter hvert så vi at vi hadde et unikt produkt, vi hadde en god diversifisering i forhold til de andre. Vi hadde noe som var annerledes.

Så tror jeg det vi har erfart underveis er at vi kanskje har et mer annerledes produkt enn vi trodde også i begynnelsen. Snakker vi om den lille sensoren, men så har det vist seg kanskje at enkelhet i løsningen og til og med API-et på toppen har blitt veldig høyt verdsatt for enkelhet i hvordan vi integrerer bruker og alt dette her.

Og det er noe som ikke var en del av planen hvordan vi skulle gjøre de tingene, men det er fordi det har vært ekssepsjonelt flinke folk ombord som har sagt «Sånn tror vi at det er riktig å gjøre det, og dette er liksom måten som kunden ønsker det på». Og så har vi fått det til.

Det handler om å holde ut da. Være standhaftig. Veldig, veldig godt stikkord. Standhaftighet. Og tro på visjonen, og tro på retningen, og la det være krevende å endre retning.

Altså vite hva produktet er, de fire stikkordene, hva er det produktet de skal levere på, og skal du endre ut fra det, så prøv litt, men ikke mye. Det som skjer hvis du endrer mye, det er at du introduserer ikke bare litt risiko, men ofte en voldsom risiko, som kanskje er større enn akkurat det å få til det ene som du hadde problemer med. Og så tror jeg hvis man kan med produkter...

greie å ha en frihetsgrad på en eller annen mulighet. Du vet for eksempel at du kan øke tykkelsen på sensor, vi kunne øke det med 0,1 millimeter, 0,2, men la det være litt sånn under radaren forløpig, så teamet ikke bruker opp den frihetsgraden.

eller at antenneffektivitet for vår del kunne komme dit og dit, men ikke bruke opp den frihetsgraden kjempe, kjempe før du gir opp. Det tror jeg er viktig. Men det sier seg at hardware er hard, som det heter. Er det mulig å skape en vellykka hardware bedrift, et produkt, uten å være teknolog? Svaret er ja, absolutt.

Men jeg tror det er en fordel å være teknolog. Ja, det er i hvert fall min påstand nå at det er en fordel å være teknolog. Jeg tror jo mer spesielt produkt du skal lage, jo viktigere er det. Sånn som i våre tilfeller hvor vi har lagd produkter som er helt i yttergrensen av hva som er teknologisk mulig. Data.

tror jeg at det er vanskelig å få til det hvis ikke du er teknolog. Fordi du vil ikke, litt som jeg sa her i sted, når du skulle lage målet, det må være såpass ambisjøst å kreve at du vet hva som kommer til å komme av teknologi underveis i utviklingen.

Hvis ikke du er teknolog, så er det vanskelig å være så interessert i gyrosensorer at du vet hva som sannsynligvis kommer på markedet om fem år. Så kan du si at når et produkt først er etablert og du har fått en industrialisert prosess rundt det, ofte så vil jo den prosessen da gå inn og være med og gi mulighet for å bygge andre ting igjen. Og da går det an for andre å bygge et nytt produkt utenfor

uten den funksjonen. De kan plugge inn en ny leverandør som har akkurat det. Det er ofte det som skjer i vår bransje. At noen tar fram et nytt produkt, veldig krevende produkt. Det krever en komponent som er helt spesialisert, og så produktifiseres det og tas det som et separat produkt av leverandøren.

Og da har jo andre mulighet for å gå inn og bruke det også. Så jeg tror vi har en stor skala. En ny TV-skjerm i dag, for eksempel, er noe ganske greit. Det finnes leverandører og sånt. Men akkurat som du sier, skal du lage noe spesielt, noe som har en edge på teknologi, så er det en stor fordel å være teknologi.

Hvis du er 25 nå, til slutt her, og du går ut fra NTNU og er ferdigutdannet sivilingeniør innen et eller annet fag, har du et godt råd til dem for at de skal ende opp som deg, Petter? Jeg har fortsatt det, men jeg er ikke sikker på at det egentlig passer helt inn. Jeg kan anbefale å ende opp sånn. Jeg pleier, på akkurat det spørsmålet, så sier jeg at sørg for å

jobber mange år som utviklingsingeniør i mange forskjellige disipliner og retninger for å skaffe deg ordentlig god breddeerfaring og godt kontaktnettverk, da mener jeg at sannsynligheten for å lykkes vil være at skille bedre. Men jeg synes også det er veldig spennende med folk som tør å ta skjønnspråk

og satse. Det er jo de samme tingene. Du må ha et produkt, en produktidé, som er unik, og du må virkelig tro på den selv, og så må du bruke det til å få med deg folk. En liten tips der, som jeg faktisk bruker selv ganske konsekvent, det er når du da har ideen til produktet, spesielt hvis det er noe fysisk, bygg en modell.

isopor eller balsa eller hva det er. Bygg en modell av det du har tenkt til å lage, gjerne med litt ordentlig farver. I vårt tilfelle lagde vi et helikopter, et helt kit med en sigareske og ting spikket ut av skumplater. Har en

enorm effekt i forhold til det å få med seg folk og kunne få interesse, både utav men også internt i teamet selv. Visualisere det du skal gjøre. Det gjorde vi selv om vi ikke hadde et så sekset produkt som dere hadde. Så lagde vi også bare rett og slett et lite frimerke som representerte størrelsen uten at det var noe inni før den første demoen. Så det er noe med å ta og føle på og kunne forklare rundt og si ingen spilling. Men du da, må man ha...

30 års erfaring som ingeniør for å bli en vellykka gründer? Jeg har skrevet ned akkurat det samme punktet. Vi har ikke snakket sammen før, Petter, men begynn å jobbe. Og det er å få deg bredere erfaring. Det tror jeg, hvis du greier å få være med et startup eller et lite selskap, hvor du kan se mye, snakke med mange, hvor det er en lidenskap for å få ting til.

tidlig, og kanskje enda et, sånn at du får litt bredde og får et nettverk, sånn at det kanskje noen er, du vet hvem de flinkeste var, kan kanskje være med videre. Jeg tror det er en fantastisk måte å øke sannsynligheten for å få til et bra selskap og produkt på. Det er også noe med lederskap og prosjektgjennomføring og en del sånne

altså i underliggende ting som man kanskje ikke tenker på, men nødvendigheten av prosess og kvalifisering underveis og sånne ting som du får et mer bevisst forhold til da, enn bare når du kommer rett ut fra studiene. Men hvis man da

og rett fra skolen og faktisk har brennende ønske om å prøve seg likevel, da ligger det jo litt i kortene at vær smart nok til å få med deg folk som har gjort det vi nå sier. Ikke prøv å løse alle problemer selv, ikke tro at du har alle svar selv, men få med deg folk. Prøv å bygge et apparat rundt

Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere?

Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.

Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.