Kikk sånn, nå skal jeg vise deg noe. Ok. Se her. Sånn. Så effektivt er det vel? Og det som er greia nå, nå må du liksom late som at jeg er på ski. Ja. Og så har jeg ski på meg her, ikke sant? Skisko. Og da er det å ta av seg stilongsen, som jeg er helt på med nå, og egentlig ganske mye styr. For da må du ta av deg skiskoen og greier. Men nå tok du bare av, og så står du plutselig der. En glidelås. Ja. En glidelås til.
Og så er den helt av, faktisk. Så er den bare av uten at jeg trenger å ta av maskinen og skiskån. Og det her, det var gründer-ideen til han som er gjest i dag, i Folk som fikser verden. Så viste det seg etter hvert at smarte stilongser ikke var nok.
Hvordan er det mulig å tjene penger på at folk kjøper minst mulig av produktet ditt? Det er den oppsiktsvekkende forretningsmodellen til dagens gjest i Folk som fikser verden. Dette er podkasten der vi møter folkene som gjør det lettere for deg og meg å ta mer bærekraftige valg. Gjestene er gründere som alle har startet opp selskap som skal vise oss vei inn i den bærekraftige fremtiden.
Jeg heter Andi Lillaltern, og med meg har jeg Kirsti Svenning, selvstendig rådgiver innenfor bærekraft og sirkulær økonomi. Det stemmer.
I dag skal vi snakke med Jo Egil Tobiasen. Han er utdannet statsviter og har vært aktiv i Solidaritetsbevegelsen, blant annet som aktivist i jungelen i Latinamerika. Altså alt annet enn en bedriftsøkonomisk bakgrunn. Likevel har han båret på en grunnsøkonomisk bakgrunn. Men når aktivisten møter markedskreftene, hva skjer da? Hva skjer da?
Velkommen til Folk som fikser verden, Jo Egil Tobiasen. Takk, tusen takk. Jo, du er gründer og daglig leder i klætsprodusenten Northern Playground. Stemmer det, ja. Og vi skal nå ti år tilbake i tid, til 2011. Ja.
Du er ute på ski, du er en ung mann, ung spræk mann. Takk. Og hva skjer når man går på ski? Blir varm. Blir varm. Ja, og blir svett. Ja, og det er? Det er ubehagelig. Særlig etter hvert når du stopper opp, for da blir du veldig kald. Når du er våt, så blir du kald. Uansett hva slags type klær du har på deg, så blir du forferdelig kald av å være våt. Men da er det jo bare å skifte. Ja, er det det? Ja.
På overkroppen er det jo det. Det er jo mange som er vant til å skifte på overkroppen og ta seg den svette trøya og på med en tørr igjen. Men fra beltet ned så er jo det en kjempeutfordring. Så det måtte jo gjøre noe med da, til slutt. Men også, du går her og irriterer deg over det, og hva gjør du da? Da, for det første så gikk jeg jo som alle unge mennesker gjør, de går på Google.
og prøver å finne ut av det på Google. Det klarte jeg ikke, så da var det å gjøre det selv. Så da, først så snakket jeg med mamma, så hjalp hun meg litt, og så hadde en kjæreste som hjalp meg litt, og så etter hvert så fant jeg en kompis som hadde et sånt MacGyver-gen, som hun ikke helt hadde selv. Så vi lærte også å sy sammen på hans kjøkkenbord.
Og så sydde vi noen litt rare produkter som løste problemet. Ja, hvordan så de her produktene ut? De så ikke ut, hvis det er det du henter til, men de gjorde jo jobben. Så i praksis var det jo da undertøy i ull som vi klippet opp og satt i glidelåser. Så det enkleste å forklare er jo siplongsen, som den har blitt kallende etterhvert, som er en longs med glidelåser i sidene, så du kan ta den av.
Uten å ta av... Se her, har du med en skiplongs. Du har skiplongs, ja. Fantastisk. Så kult. Så man kan ta av og på en longs uten å ta av seg bukser og skoer og skier og alt mulig. Så det var jo veldig smart for oss, synes vi. Så vi lagde to. Den ene var dårlig, den andre var god. Og vi kranglet jo om den gode, den vinteren. Ja.
Og den kranken gjorde jo til at vi skjønte at, oi, det her er jo veldig smart. Hvis vi har så lyst til å ha det en god øyevære i oss, og kompisen vår etter hvert har begynt sånn, her kan ikke jeg lage en til da. Så da våkna det vel en eller annen sånn grunder gen. Ja, men hva var det som gjorde at du tenkte at dette kan bli noe mer enn å bare si meg ting selv, og si ting til venner? Jeg tror bare det var det. Det var så åpenbart veldig smart.
Og så hadde jo ikke vi peiling på bransjen på noen som helst måte i den tiden, men vi hadde nok kanskje en forståelse av at fordi vi ikke var fra bransjen, så hadde vi klart å tenke en tanke som kanskje var litt forbudt i bransjen. Fordi glidelåser rett mot huden er en sånn, spesielt på funksjonelle klær, det er no go. Men det var jo ikke en regel som vi visste at fantes.
Så vi ga jo blank i den reglen, og så sydde vi de produktene. Og så gikk jeg nok samtidig med kanskje en litt sånn grønn og drøm i magen, og hadde tenkt at det var noe som var forferdelig vanskelig, og derfor noe jeg måtte gjøre en dag. Ja, og var det litt sånn at du tenkte, ah, her er det, det er det jeg skal satse på? Jeg tenkte i hvert fall at dette kan være en god testgrunn for meg selv, en øvelsesprosjekt.
Det er kanskje dumt å si høyt, men jeg er i utgangspunktet ikke så interessert i klær. Det begynner å bli det nå, men så nok ikke for meg at dette var noe livsverk, sånn som det har blitt. Men en god start på en gründerkarriere, det kunne det være. Fordi produktet var så smart, rett og slett. Men så får dere satt opp en produksjonslinje av de her stilongsene og begynne å selge. Men
Hvordan fant du ut hvordan du skulle gjøre det? Ja, noe litt flaks, fordi jeg har en mor som er fra tekstilbransjen, så hun kjente noen som jeg kunne prate med. Mamma i kanat. Ikke sant? Så jeg kommer fra en sånn gründerfamilie innen tekstil, faktisk.
Så litt flaks hadde man jo. Ja, så det lå rett og slett litt i familien, det? Å grunne innenfor tekstil? Ja, tydeligvis. Bestemor hadde faktisk en fabrikk i Agder på 50-tallet, som sydde klær til inn- og utland. Hun startet helt selv og var sjefer. Det var ganske uvanlig som kvinne på 50-tallet, og kanskje særlig i Agder.
Så hun har aldri møtt, men alltid vært en sånn bevisst og ubevisst inspirasjon. Ja. Og så har mamma vært tekstilgründer alltid, men jeg har aldri interessert meg så veldig for det før nå. Men det er noe som har kommet. Jeg tror det foreldrene mine har bidratt med er å ta bort den frykten for å gjøre noe selv.
Begge to har vært gründere, og man ser jo ubevisst at dette kommer til å gå bra. Uansett. Og at det ikke er fast jobb som er meningen med livet. Det er å kjøre sitt eget løp. Det er nok det viktigste jeg har fått hjemmefra. Så får dere jo de her sippene langs enn dere inn i noen butikker, og dere får mye oppmerksomhet. Jo, det er i hvert fall en veldig konkret en morgen. Så var vi på God Morgen Norge rett før jul.
Og da sa vår gode, vår staude to ganger, tror jeg, at hvis folk kjøper dette plagget i dag, kommer det frem til jul? Og vi svarte ja, selvfølgelig, på det, og det er jo veldig god reklame.
Så da solgte vi for en halv million den dagen, som for oss på den tiden var veldig, veldig mye. Så da gikk jeg og sa opp jobben samme dag til sjefen. Nå er jeg sorry, nå er det ut. Nå må jeg satse selv. Men det var ikke alt som var helt uproblematisk med å få all den her oppmerksomheten så tidlig i prosessen? Nei, vi vokste... Det er jo...
Vekst er vanskelig som en delitselskap, og vi visste jo ikke helt hva vi holdt på med. Jeg er jo ikke fra bransjen, jeg er jo statsvitter og noen helt andre ting. Jeg kunne ikke i bransjen og var ganske alene og hadde jo ikke med meg noen som kunne dette.
Så alt var egentlig litt prematurt. Vi fikk for mye oppmerksomhet for tidlig, og da leverte vi egentlig dårlig kvalitet i alt vi holdt på med. Vi leverte dårlig produkter, dårlig logistikk, dårlig kommunikasjon. Alt var middelmådig. Og det gjorde nok til at det bremset opp etter hvert år. Selv om vi fikk oppmerksomhet, så bremset alt opp, og det ble for mye å håndtere. Men hvordan var det å stå i den skvisen der da?
Det var veldig tungt. Det er to ting som jeg tror er veldig tungt for en grunner, i hvert fall for meg selv. Det ene er å ha misfornøyde kunder. Det kan du miste fort nattsevn av. Og det andre er å ikke ha penger.
De to tingene er en hodepinne som kan gå utenpå alt, og ta nattsøvn og humør og positiviteten ut av livet. Det gjorde det for meg ganske lenge. Ting ble veldig tungt og trått og ensomt, egentlig. Men hva var nullpunktet i denne fasen du var i da?
Nullpunktet var en jul hvor vi solgte for litt mindre enn det vi hadde tenkt. Vi var tomme for penger og vi fikk inn en ny produksjon som vi ikke klarte å betale for.
Og da måtte vi hente penger veldig, veldig raskt for å ikke bli slått konkurs. Jeg tror ikke noen tenkte at det ikke kom til å ordne seg, men det var veldig mange telefoner du ikke hadde lyst til å ta. Og det er aldri positivt å måtte finne penger med dårlig tid. Det er veldig destruktivt for et selskap. Og da følte jeg meg veldig, veldig alene.
Følte at det var bare min kraft som sto i det. Og da tenkte jeg at dette orker jeg ikke mer. Jeg må ha andre folk rundt meg, og vi må finne på noe nytt. Dette er ikke morsomt. Og det går jo ikke lenger. Hva gjorde du da? Da bestemte jeg meg for at jeg skulle gi meg selv litt tid til å finne nye folk.
Eller flere folk, kanskje er riktigere å si. Og riktigere folk til å ha rundt meg. Og egentlig til å bli med ut i den båten i stormen. Sammen med meg, og ikke bare på sidelinja som en heia gjeng. Men å få med folk ut og være på dypt vann og i storm. Og binde de til master sammen med meg. Det var oppdraget mitt, at jeg måtte ha med folk.
med noen storsøstre og storbrødre ut i den stormen. Og Kirsti, det som Jo forteller om her, det er jo noe som også større firma opplever. Jeg tror at det er veldig mange som opplever det. Jeg tror at kanskje det er det den grønne omstillingen har kjent å kjennetegnes av på mange måter. Det er noe med snuoperasjonene koste. Men det du gjorde jo var at du måtte oppleve krisen alene. Men jeg tror kanskje at
Vi som både enkeltpersoner, ansatte, vi er del av skoler, foreninger, kommuner. Vi må jo nå gjennomleve forskjellige typer kriser også for å samarbeide oss gjennom det. Og det er jo noe med, ja, bærekraft er komplekst, omstilling er komplekst, og kriser handler jo også om å finne et eller annet
En eller annen retning da. Det synes det høres ut som du har funnet ikke på at du fjellsmenn. Det er nesten litt sånn klisjé å si at kriser er en mulighet, men herregud, så sant det er. Vi trenger jo å høre det nå i denne omstillingen av historien, gjør vi ikke det? Jo, og litt av det grunnderskapet handler om. Det er veldig få grunnderselskap som har lykkes, som har den opprinnelige ideen, som fortsatt forretningsmodell 10 år etterpå.
For ut av den krisen her, så lager jo du denne spesielle forretningsmodellen, som jeg teasa i starten av episoden. Det går ut på at folk skal kjøpe færrest mulig av plagene deres, og dere tilbyr gratis reparasjon, slik at man ikke trenger å kjøpe nytt hvis plagget går i stykker heller. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å tjene penger på det. Nei, det er mange som spør om det.
Ok, hvor skal vi begynne? Det er som du sier at den krisen i meg selv skapte minst to ting. Det ene var å få med nye folk. Og med nye folk så fikk jeg trygghet til å tørre å tenke tanker som jeg bare hadde hatt inni meg, høyt. Og de tankene gikk jo rett og slett litt i kjernen på...
og bærekraftsproblematikken, særlig på klær, men egentlig på hele konsumverden. For du opplevde egentlig at du var en del av problemet? Ja, virkelig. Jeg bare skjønte at vi virkelig var en del av problemet. Hva var det som gjorde at du innså det? Det var jo egentlig å lese seg opp. Fordi i starten så tenker man at ting er komplisert. Man tenker, er det ull som er mest bærekraftig? Er det resirkulert polyester? Eller er det økologisk bomull? Hva er greia?
Og så hører du masse forskjellig, og så er det litt forvirrende. Så må du satse på en eller annen hest til slutt. Nå går Ålin og kommuniserer at det er kjempebra, og så tror du at du er på den riktige siden. Fordi at du gjør så godt du kan. Men når du virkelig ser deg selv i speilet, og virkelig bare, det er ikke mye du skal sette deg inn i ting og tang, før du skjønner at hvordan du produserer et produkt,
betyr ikke så veldig mye i den store bildet. Det er ikke det som har skapt den klimakrisen og naturkrisen vi er i. Det er volymet av konsumenten vårt som er problemet. Alt annet blir nesten litt flåsete. Det er det volymet som er hovedproblemet. Og det skjønner egentlig alle. Og så har vi malt oss inn i en sånn hjørne på at vi skal...
konsumere oss ut av det hjørnet, og det går ikke, det er helt umulig. Vi må få det volumet ned. Og når du da som kommersiell aktør skjønner det, og du bare merker at du kan ikke leve på den løgnen lenger, så må du jo ta grep. Og det var det som til slutt bare, det her går ikke. Vi må snu på det, eller legge den inn. Og det var en sånn, to stemmer på hver sin skulder som kjempet mot hverandre ganske lenge.
Men fordi jeg hadde fått inn disse nye menneskene og økt trygghet og inspirasjon, så satset vi da til slutt på en ny forretningsmodell med et helt annet tankegodt fra båten av. Så de glidelåsproduktene som vi all startet med, de gjør det fortsatt, men det er en
det er ikke essensen i selskapet lenger. Ja, men hva er essensen i selskapet nå da? Ja, for det svarte du ikke på spørsmålet litt, snakker jeg nå. Nei, altså, essensen, visjonen vår er jo å redusere verdens glesforbruk. Så det er jo nesten litt sånn NGO-aktig, det ser ut som fremtiden i våre hender. Ja.
Og så for å oppsummere hvordan vi får til det, det er jo utfordringen vår, for vi skal være helt åpne på det. For det er mange ting vi gjør, det er ikke en ting, det er ikke utleie eller redesign, eller det er ikke ett ord som kan definere alt. Men det tror vi er styrken, at vi kjemper på alle de frontene hvor motorbransjen har vært veldig destruktive, så prøver vi å kjempe litt imot og være kontrære.
Så det handler om, vi har tre hovedprinsipper for å få det til. Det ene er å ikke være med på det trendløpet som egentlig hele bransjen er bygd opp på, og ikke bare vår bransje, men ta teknologi eller biler. Produsentene har alt verdt, og så kommer de med et godt argument for hvorfor du skal kjøpe det nye produktet, ikke det gamle.
Så trend og ny teknologi og ny funksjonalitet er jo veldig mye av årsaken til volumet. Så det må man bortfra. Vi må tenke at vi skal muliggjøre for kunden å ha produkter lenge. Og gjøre det morsomt og kult å ha produkter lenge. Så vi blant annet involverer kunden i designprosessen.
Sånn at i stedet for å tenke at det er designeren eller vi som selskap som har svaret, så tenker vi at det er jo kunden, det er jo brukeren som skal ha litt av svaret.
Hvordan skal dette produktet bli på sikt? Vær så god, du kan være med inn og definere det samme med oss. Hvordan gjør dere det da? Vi har en online plattform på nettsidene våre, hvor en produkt til det blir lagt ut. Og så er det funksjonalitet der, skal vi gjøre sånn eller sånn? Du kan stemme fram forskjellige fag og forskjellig funksjonalitet. Kunder kan komme inn spill, og så endrer vi
på bakgrunnen av de innspillene, og så kjører vi test rundt på hvor kundene er med. Og det er jo helt i startgruppa, og her kommer det masse teknologi etter hvert år som er superspennende, på hvordan man kan avatarbruke produktene, altså ha digitale produkter og se veldig nøyaktig hvordan de blir til slutt før man lager den eneste prototypet.
Og det er jo kjempespennende, og kan ta ned volymet veldig mye. Det er ekstremt mye prototyper som blir kastet på dynga fra klesbransjen hvert år. Så det er det ene. Det neste er jo dette med kolleksjoner, som er litt av kjernen. Vi har blitt gjerne vasket til å tenke at kolleksjoner på klær er viktig og riktig, og bare et begrep som moter riktig.
Det er jo veldig rart. Du går inn på en del med individualiteten vår. Vi er også opptatt av at vi skal være unike individer. Men så har vi skapt et begrep som er motriktig. Og hvis du er motriktig, så er du kul. Da er du på den riktige siden i flokken. Men det er jo i veldig få andre
Det er det i individene våre hvor vi aksepterer at det er noe som skal være riktig. Nei, vi skal være våre egne sjefer, ikke sant? Ingen skal fortelle meg hvilken musikk jeg skal høre på, for eksempel. Men motriktig, det har vi da. Og det må vi jo bort fra. Den jernvaskingen må vi jo slette. Og slutte med kolleksjoner og den type insentiver. Vi må tilbake igjen og tenke langsiktighet i designen. Og så har vi jo dette med reparasjon.
Hvor man må tenke på, helt fra designprosessen til produktet skal begraves en dag, hvordan kan man lettest muliggjøre reparasjon? Som burde jo være en selvfølge. Hvis du lager en bil uten at det går an å reparere den, så hadde det jo vært ramaskrikk.
Men det aksepterer vi på klær, og vi aksepterer det på elektronikk og mange andre områder. Og det må vi slutte med. Og der er det selskapet kan være det egge i den høne av problematikken. Men alt det du sier nå, det er jo med å fortelle hvordan vi kan kjøpe få av plagene dine. Men det forteller jo hvordan du tjener penger på dem. Jeg må ta en liten omvei da, vet du. Ja.
Det er flere ting. Og igjen, det går litt tilbake til roten av problemet i klesbransjen. 30-40% av alle klær i verden blir solgt med ganske store rabatter. Vi har aldri rabatter. Så allerede der kan vi ta inn ganske mye av den tapte økonomien som generelt er i klesbransjen. Vi overproduserer ikke, fordi...
Fordi vi spør kundene om dette produktet, om de vil ha det. Og mye av produktene selger vi før vi produserer. Så vi er veldig trygge på at hvert plagg får en eier. Og kanskje det aller viktigste er at vi selger først og fremst direkte. At vi selger uten mellomledning i all hovedsak. Uten å sette ned prisen. For det koker jo ned til pris etter hvert. Så vi skaper den samme økonomien på ett plagg som det kanskje andre aktører gjør med tre plagg.
Det betyr at vi kan betale ordentlig i de underleverandørene vi har, og at vi ikke må være så volumdrevet. For å generalisere litt, så er det en bransje med god økonomi, fordi man har klart å få opp så sinnssykt volum. Man hadde ikke sett T-skjortet til 100 kroner, uten at de selskapene som selger det, selger med det absurd volum, at folk bytter ut hele tiden.
Men likevel så ønsker du jo at selskapet ditt skal vokse. Ja, vi gjør det. Hvordan henger det her på greit? Det er paradoksens julaften. Det vi skjønner er jo at hvis vi skal bli tatt seriøst, så kan vi ikke være et lite selskap som går dårlig. Det er en sånn emboss.
Det er jo umulig i en klesamling å ikke la seg inspirere, i hvert fall på noen områder av Patagonia. Og Yvonne Schoenau, grunnleggende av Patagonia, sier jo også det. At han forstod at de måtte bli store, ellers ville han aldri påvirke bransjen på noen slags måte.
Og det samme skjønner jeg, og det ser jeg også, jeg opplever det også, at du kan være en rebell og du kan være en aktivist, forretningsperson,
så mye du vil, men viser du ikke noen ordentlige tall, så er det ingen av de dinosaurene i markedet som lar seg inspirere eller frykte deg. Det vi ber om er at folk endrer vanen sine. At de kjøper færre klær og bruker litt mer penger når de først kjøper et bagg.
og beholder det plagget lenge og reparerer det sånn. Det er jo en ekstrem omvandling vi egentlig snakker om. Og hvis det ikke vi klarer å nå ut med det budskapet til veldig mange heller, så endrer vi jo ingenting. Hvis vi skal selge til
om hundre stykker i Oslo, så endrer vi jo ikke noen vanner. Så det er litt sånn break and egg to make and om-strategi? Ja, du kan godt si det. Men samtidig da, hvis vi lykkes med dette, så er det jo ikke det heller. Da er det jo kanskje bare vinn-vinn. Da blir det en utrolig god mulighet. Ja, takk.
Men det vi, altså den egget vi kanskje må tørre å knuse er jo at noen av de aktørene som er der enten må de endre seg eller så må de bort. Og det tør jeg å stå i. Veldig gjerne. For det er mye av de aktørene som finnes der ute, det er forferdelig destruktivt.
Men det jeg lurer litt på er, hvorfor følte du at det var ditt ansvar å sørge for at folk ikke kjøpte mer? Hva var det som gjorde at du kjente at dette må jeg gjøre noe med? Nå stiller du veldig grunnleggende psykologiske spørsmål. Men jeg tror jo det handler om at ...
at det skal være kult å legge seg om kvelden. Sånn at først den tanken var satt, at oi, dette er problemet, så blir det en veldig morsom utfordring, spennende utfordring å gå løs på, og så blir det andre, at dette er jo faktisk en unik forretningsmulighet, at det er ingen andre som har gått inn i den sveren med å tenke å selge mindre, få folk til å kjøpe mindre, så kan ikke vi ta den posisjonen.
Så jeg tror det handler litt om å gå ut på den tynne isen enda en gang. Så bare fortsette med å gå ut der og leve på den tynne isen. På godt og vondt. Etterføles litt som det koker ned til det, at man må like det. Men før du går ut på den tynne isen, så har du jo kjent på et ubehag som blir så sterkt at du...
At du ikke kan være der mer, da. Det er jo liksom ubehaget der. Jeg kunne tenkt meg at du kunne fortelle litt om. Ja, ikke sant? Det er jo bare en sånn rasjonell observasjon hvor verden er på vei, tror jeg. Og at det blir emosjonelt etterhvert når man leser nok bøker og ser nok filmer av hvordan dette faktisk er på vei. Det er litt sånn det føles i hvert fall. Bare sånn, ok, shit...
Nå er dette skikkelig skummelt, og jeg er ikke gammel nok til å ignorere det. Så det skaper bare en veldig sterk motivasjon, og så lever jeg sikkert i et sånt miljø med menneskene rundt meg, at vi snakker veldig mye om det, og da blir det en inspirasjonskilde som er større enn
enn kanskje topplinja på selskapet. Hvis du bare henger sammen med akkerbrygge folk for å sette det på spissen, så er kanskje det det man blir inspirert til. Men mitt miljø og de menneskene jeg henger med, snakker veldig mye om miljø og rettferdighet og den type ting. Det kommer fra et sånt bakgrunn. Da har jeg lyst til å vise meg fram for de, at de gjør noe på den fronten, ikke
Ikke på andre ting. Det er vel en indre ting med å ytre med å forme mennesker. Det er klart man blir påvirket av det. Men vanskelig spørsmål å grave helt i bunnen. Merker jeg. Men nå ble jeg veldig fornøyd med svaret. Så vanskelig å plise Randi. Det er bra det. Men
Nå har dere jo endret. Du har gått ut på den tynne isen, og dere er i gang med en ny forretningsmodell. Hva som gjør at du nå ser på det dere gjør som en del av løsningen, i stedet for en del av problemet? Mm.
For det første så går vi veldig i strupen på klesbransjen, som har blitt en ekspert på å få folk til å konsumere helt absurd mye. Så hele modellen vår er jo å være kontrært til den forretningsmodellen som klesbransjen har utviklet, som handler om
Kolleksjoner, kanskje det mest åpenbare Du må kjøpe noe nytt fordi den gamle ikke er kul nok Eller feil farge eller whatever Og med masse rabatter og skjulte rabatter Og outlets og alt det er liksom rigget rundt At vi skal bytte ut kleskapet vårt hele tiden Og til den grad at vi ikke forstår det lenger Så hvis vi bare tar et langt skritt tilbake Og sier nei vent litt, vi skal ikke ha rabatter Vi skal ikke ha kolleksjoner
Vi skal faktisk kun tenke på å utvikle plagg som kan vare kjempelenge. Så høres ikke det så veldig innovativt ut, men det er faktisk stikk motsatte av bransjen. Så det ene er bare å gjøre det, så vil folk konsumere mindre, fordi at du rett og slett betaler mer per produkt, og du har ikke et selskap som forteller at du må kjøpe noe nytt.
Men kanskje det aller mest spennende er jo dette, hvordan vi som kommersielt selskap, når vi begynner å formidle sånne type budskap som egentlig har utelukkende vært en gujone sin rolle. Hva skjer da med konsumenten? Når vi som kommersielt selskap er den lille gutten i keisene som gjør klær, som forteller sannheten,
Det er jo det mest spennende her, som jeg aner ikke hva som skjer, men ekstremt spennende å sitte med den rebellrollen og liksom, nei, hør her, kjøp mindre, kjøp færre klær. Vi koser deg med det, ser jeg. Ja, ja, ja, gjør det. Så ja, rebellrollen har vi, den er vi veldig trygge i. Veldig morsomt, og selvfølgelig skummelt, men det forgår den veien det går. Hva slags respons får dere da når dere vjeffer
Det som kommer vår vei er jo veldig positivt, så det er veldig motiverende. Jeg får jo mye oppmerksomhet, opplever jeg. Jeg skulle jo gjerne likt å hørt hva bransjen sier opp av bakgrunnen, selvfølgelig. Det har jeg veldig lite innsikt i. Det jeg får høre er at sånn må det bli.
så får mye klapp på skuldra fra folk i bransjen også selv om det virker som de synes det er litt skummelt Det er vel først når de begynner å snakke dritt om dere at dere begynner å få litt innflytelse, kanskje? Hvis dere begynner å bli en trussel på en måte Ja, sant, det har de ikke gjort enda Nei, nå må de komme på vann Vi er på høyre Vi har jo akkurat sett nå på TV disse fjellene med søppel i Chile med klær i ørkenen der
Og et veldig godt eksempel på at vi trenger ikke flere bærekraftig produserte klær på toppen av det fjellet med søppel. Vi trenger færre klær på den søppeldinga. Det er det det koker ned til. Og jeg tror det begynner å bli intuitivt for flere og flere at det er den veien det må gå. Og det gjør jo at dette er litt mindre skummelt for oss, at folk er med på reisen. Ja.
Og nå er jo faktisk regjeringen på glien på denne reisen, Kirsti.
Ja, det kan se sånn ut. Noe av det siste som Høyre-regjeringen gjorde før de gikk av, det var å lage en strategi for sirkulær økonomi. For å vise hvordan Norge skal gripe mulighetene til det grønne skiftet. Og den nye regjeringen til Støre har jo lovet å lage en handlingsplan for å konkretisere dette strategiarbeidet som foredringen har gjort.
Og nylig så sa Støre at sirkulær økonomi er noen ting av det viktigste som skjer i utviklingen av norsk økonomi fremover. Og jeg tenker jo at når vi skal gå fra en linær økonomi med bruk og kast til en samfunnsorden basert på tanken om at minst nulle ressurser skal sløses bort, da kommer de til å trenge kloke tanker. Så jo, hva slags råd vil du gi regjeringen i denne jobben de skal ha i gang med?
Det som i hvert fall vi er veldig opptatt av når det kommer til sirkulære økonomi, som er jo blitt et motor etter hvert, det er at det er veldig mange som tenker på det som resirkulering. Og det er bare en liten del av, eller det bør være en liten del av sirkulære begrepet. Veldig viktig poeng. For i en kapitalistisk sammenheng er det veldig kult å se for seg at du har...
Du har noen søppel, og sier at det er klesplagg, og så har du brukt det i ti kvelder, og så kan du putte det i en dunk, og så lager man et nytt klesplagg av det klesplagget. Men det er jo sløsing. Men da har man jo sett det sånn, ja, vi kan tjene penger på søppel. Det er veldig fristende, og det tipper jeg er veldig fristende for politikere nå, at vi kan tjene penger på søppel. At det er nye olje, eller nye gull, eller whatever.
Men da skjer det veldig lite. Først må vi bruke produktene veldig, veldig lenge. Det er der den der kjempegevinsten kan hentes ut. Og hvis vi ignorerer det i sirkeleierøkonomitankesettet, så kommer vi ingen vei, rett og slett. Men det er klart, søppel er jo på en måte et naturlig sted å begynne når alt er linjært. Så det er der man starter, ikke sant? For da har man mye søppel. Så det er jo den der...
Ta det helt tilbake til det du snakket om, det med å designe det for at ting skal vare lenge.
Så det er jo som et minimum å gjøre begge delene. Ja, ikke sant? Men det er jo mange gode stemmer på dette ute der, men det er i hvert fall vårt viktigste poeng at man må ha med begge elementene. Ikke sant? Og der tror jeg at man må tørre å insentivere på den biten også. Ikke bare insentivere på støtteselskaper som skal lage nye produkter og søppel, men å
og insentivere de som tør å tenke på langvarige produkter og reparasjon. Og kanskje designprosessen også, er ikke det litt sånn at man jobber mer med designprosessen, så man skal ta ut mindre fra naturen i den delen av
Jo, og hvis vi tar det enda lengre, så er det jo egentlig forretningsmodellen. Ja, jeg skulle kunne si det. Så har jeg ikke noe svar på hvordan man skal som politiker insentivere til endrede forretningsmodeller, for det blir jo komplekst og mange forskjellige varianter. Men man kan jo kanskje oppmuntre virkemiddelapparatet eller gi støtte til... Ja, eller bruke PISK. Jeg tenker jo at PISK bør være en del her, så hvis...
hadde jeg skulle vært rådgiver for... Ja, det er det jeg spurte om. Så er det å bli med ut på den tynne isen og tenke at det er ikke neste valget som er viktigst, det er hva vi får til. Det hadde vært så fett hvis det var en politiker som på vegne av miljøet sa sånn, nei, nå skal vi ikke vinne valget neste gang, nå skal vi faktisk gjennomføre noe. Og være litt visionære på vegne av miljøet. Åh, ja.
Sånn ønsker vi oss. Så konklusjonen er å invitere med deg en politiker med pisk ut på den tynne isen. Det er et veldig gøy bilde. Ikke sant? Ja, det er jeg med på. Kan gå og ta med en sånn speaker rundt halsen. Ja, det er greit å kunne komme seg opp igjen. Men hvor er Northern Playground om tre år?
Om tre år så er vi en av de mest synlige og tornangivende aktørene innen konsum i Norge. Så vi er et ganske stort selskap som vi har vokst mye. Og så er det en veldig god plattform for oss og forhåpentligvis for andre også for å vise at en annen type konsum er veldig mulig.
Og da har vi kommet til vårt faste spørsmål. Hva er ditt bærekraftige hverdagstips? Da er det nytt å være litt introvert. For der har jeg noe som er veldig morsomt, synes jeg selv i hvert fall, og det er å slutte å vaske klær.
Og det er utrolig digg, fordi det tørkestativet, altså åpenbart så bruker man ikke tørketrommel, det må man slutte med for det første, men det er åpenbart, så det trenger ikke å si engang. For det ødelegger klærne og tar masse strøm. Men du kan slutte å vaske de også. Det handler om å kjøpe riktige klær, mer enn hvordan man bruker de.
Og jeg sier, hjemme hos oss så vasker vi klær en gang i måneden. Og da er det kanskje to vasker.
Nå har ikke jeg barn, så jeg skal ikke snakke om barn. Men lufteklær, det er en sånn myte som bransjen skapte på 50-tallet, da husmor ble en sånn institusjon. Så for å skape litt omsetning rundt husmor, så kom jo hele verden med masse argumenter for alle de tingene som husmor trengte på 50-tallet.
Og vaskemiddel er jo et av disse produktene som selskapene begynte å tjene masse penger på. Og derfor så tror vi at hygiene og klesvask, det er to ting som hører veldig sterkt sammen. Men det er sterkt diskutabelt. Kroppene våre hater kjemikalier, og såp er stort sett en kjemikalie-mix. Mens den elsker sin egen, hva skal jeg si...
God lukter. Det er jo ikke svetten vår som lukter, det er svetten i kombinasjon med ting som ikke hører hjemme på kroppen som lukter. Så det beste svaret er kanskje å bruke ull, og ikke bare til friluftsliv, men i hverdagen også luft om kvelden.
Jeg har en singlet som jeg har brukt 200 dager uten å vaske. Skulle gjerne brukt mer, men den henger på en utstilling nå. Jeg har noen sokker som jeg har brukt i 6 uker uten å vaske. Bare henger de opp hver dag i jul. Det går helt fint. Og jeg sitter jo faktisk under 2 meter under deg, og det lukter ingenting. Nei, så bare eksperimentere litt med det. Og det kan jo være litt gøy også. Å vaske klær er jo dritkjedelig.
Så gjør det litt morsomt å eksperimentere med det der og tenke at her er det noen som har skapt en sannhet som bare er bullshit. La meg utfordre den sannheten og gjøre de der bærekraftstingene til noe morsomt og fortelle om hvordan du har eksperimentert til de andre. For det er det ultimate bærekraftstipset, det er å fortelle andre om hva du har gjort. For vi er jo helt, vi er jo noen apkatter og sauer hele gjengen, så vi kopierer hverandre.
Så hvis vi har tatt tog i stedet for å fly, så fortell for Guds skyld om det. For da begynner naboene å gjøre akkurat det samme. Det er egentlig det viktigste med en hverdagstipse, det er å slutte å vaske klær. Jo, Egil Tobiasen, tusen takk for at du var gjest i Folk som bygder verden. Det var veldig morsomt å være på stedet.
Takk for at du hørte på podkasten Folk som fikser verden. Jeg synes like godt du skal klikke abonner med en gang, så er du sikker på å få med deg alle historiene fra de engasjerte folkene som er gjeste her. Kyrkjesvenning og Rande Lillalteg sier takk for i dag. Denne podkasten er produsert av historiebruket for Skifter. Redaktør er Per Ivar Nikolaisen. Og podkasten er støttet av Fritt ord.
Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg, så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.