‹ Tilbake til podkaster ‹ Sløseprat

2/16/2026

SLØSEPRAT - Astronaut Jannicke Mikkelsen

Jannecke Mikkelsen, Norges første astronaut og fartøysjef på FRAM2, forteller om sin historiske romferd som filmet Nord- og Sørpolen. Hun deler sin fascinerende reise fra kunstløper til rommet, utfordringer, og betydningen av inspirasjon. Mikkelsen diskuterer også fremtiden for norsk romfart og kommersialisering av lavbane, samt et kommende astronautarrangement i Norge.

00:00

I denne episoden snakker vi med Norges første astronaut, Jannecke Mikkelsen, om hennes historiske romferd og polarbaneoppdrag.

12:35

Podcast-segmentet diskuterer nødvendigheten av å bruke verdensrommet for bærekraftig teknologi og datalagring, inkludert astronautens personlige erfaringer.

24:30

Taleren reflekterer over sin skjøytekarriere, livsleksjoner og overraskende forbindelse med Brian May fra bandet Queen.

28:59

Fra oppdagelsen av 3D-bilder av Pluto til karrieren med astronauttrening og arbeidet hos SpaceX, fremhever dette segmentet romfartsinnovasjon og personlig drømmetreff.

38:50

Lysforskjeller mellom Nord- og Sør-Korea illustrerer økonomiske disparityer, mens romfartsmessige risikoer som meteoritter skaper bekymring.

Transkript

Nevnt i episoden

Jannecke Mikkelsen

Norges første astronaut og fartøysjef på FRAM2. Tidligere kunstløper og filmfotograf, nå foredragsholder og forfatter.

FRAM2

Den private romferden der Jannecke Mikkelsen var fartøysjef. Første til å fly i polarbane og filme Nord- og Sørpolen.

SpaceX

Privat romfartsselskap som utviklet Dragon-fartøyet og Falcon 9-raketten. Jannecke Mikkelsen har mottatt utdannelse derfra.

NASA

Den amerikanske romfartsorganisasjonen. Startet et kommersielt romfartsprogram i 2015.

Brian May

Gitarist i Queen og astrofysiker. Rominteressert og samarbeidet med Jannecke Mikkelsen på 3D-prosjekter.

Buzz Aldrin

Astronaut som landet på månen med Apollo 11. Koblet Jannecke Mikkelsen til det kommersielle romfartsprogrammet.

ISS (Internasjonal Romstasjon)

Et romlaboratorium i lav jordbane, skal dekommisjoneres i 2030. Jannecke Mikkelsen har trent astronauter for ISS.

Kennedy Space Center

Romhavn i Florida, USA. Jannecke Mikkelsen har skutt opp derfra og besøkt det flere ganger.

Falcon 9

SpaceX' gjenbrukbare rakett som skyter opp satellitter. Nevnes for sin hyppige bruk og kostnadseffektivitet.

Artemis-prosjektet

Neste store prosjekt for å sende mennesker til Månen.

Svalbard

Sted der Jannecke Mikkelsen har bodd. Beskrives som et laboratorium for hybridkrigføring og vanskelig å bo på.

Norge

Jannecke Mikkelsens hjemland. Diskusjon om norsk romindustri og et kommende astronautarrangement her.

O2X

Jannecke Mikkelsen og hennes mann Rolfs start-up selskap, som skal være vertskap for astronautarrangementet.

Astronauten (bok)

Boken skrevet av Jannecke Mikkelsen sammen med Jon Gangdal, om hennes livshistorie og reisen til å bli astronaut.

ESA (European Space Agency)

Den europeiske romfartsorganisasjonen. Nevnes som en vei for nordmenn å bli astronauter, men politikk hindrer det.

Hubble

Romteleskop, en del av shuttle-programmet. Brukes til å ta bilder av rom og tid.

STS99

En romferd som tok 3D-bilder av jorden. Inspirerte Jannecke Mikkelsen i hennes karrierevalg.

Dragon

Romfartøy utviklet av SpaceX. Jannecke Mikkelsen var fartøysjef på en Dragon-kapsel under FRAM2.

Starship

Nytt romskip fra SpaceX. Beskrives som mer bærekraftig for fremtidig romfart.

New Horizons

Prosjekt hvor Brian May satte sammen 3D-bilder fra sonden som fløy forbi Pluto.

Pluto

Dvergplanet nevnt for sine isspirefjell, sett i 3D gjennom New Horizons-prosjektet.

Nobelinstituttet

Sted hvor en del av astronautarrangementet skal finne sted, for å lære om fredsprisen.

Fredsprisen

Viktig pris som deles ut i Oslo. Betydningen av å opprettholde tillit til prisen nevnes.

Ukraina

Land i krig. Nevnes i sammenheng med missilangrep sett fra verdensrommet.

Russland

Land nevnt i forbindelse med krigføring, kosmonauter og situasjonen på Svalbard.

Lavbane

Lav jordbane, i samme høyde som ISS. Jannecke Mikkelsen er ekspert på kommersialisering av dette området.

Overview-effekt

Fenomenet med å se jorden fra verdensrommet, og den dype innsikten og perspektivendringen det gir.

Tom Cruise

Skuespiller. Nevnes i forbindelse med filmen Top Gun og G-krefter, for å illustrere blodtrykksfall.

James Neihaus

Jannecke Mikkelsens mentor. Instruerer astronauter i USA i film og 3D.

Rolf

Jannecke Mikkelsens mann. Med i selskapet O2X og skal være med å hoste astronautarrangementet.

Deltakere

Host

Programleder Sløseprat

Guest

Jannecke Mikkelsen

Poeng

Å være fartøysjef, da har du ansvaret for fartøyet ditt. Du er kommandøren ombord. [...] Kommandøren har øverste ansvar for sikkerheten vår, for mannskapet mitt og for fartøyet mitt.

Definisjon av rollen som fartøysjef.

Som fartøysjef blir du forelsket i romskipet ditt. Hun heter jo Resilia.

Et personlig forhold til fartøyet.

Du må ha litt dialoger i ny og ned. Og hun snakker tilbake til deg, men hun snakker kanskje ikke samme språket som du kan. Det går heller i viftefart og ventiler og tikking og grubling.

Metaforisk beskrivelse av kommunikasjon med romfartøyet.

Det å komme seg ut fra planeten, det er jo en kjempestor milepæl.

Refleksjon over menneskehetens fremdrift.

Dette er sivilisasjonen.

Uttalt ved synet av en rakettutskytning.

Jeg tror det er vanskeligere for de som står og ser på [en oppskytning], fordi de har jo ikke vært en del av treningen.

Innsikt i observatørens opplevelse kontra astronautens.

Vi forlater jordkloden på en 700 tonns bombe. Det er brutalt.

Levende beskrivelse av en rakettutskytning.

All den røyken du ser [ved oppskytning] er jo faktisk vanndamp.

En funfact om rakettutskytning.

Jeg har liksom mistanke om at det er en mentalitet her som gjør at du klarer å strekke deg ut til å nå ting på en annen måte.

Refleksjon over egen drivkraft og 'unorske' mentalitet.

Jeg vil at livet mitt skal være verdt et eller annet, og den skal gi merverdi til andre også. Man vil jo legge noe igjen, eller skal man bare være en av de milliarder menneskene som er på jorda gjennom historien? Hva skal være mitt fotavtrykk? Hva legger du igjen etter deg?

Filosofisk spørsmål om livets mening og etterlatte spor.

Det jeg brenner for, og jeg klarer ikke å stoppe meg selv i det, det kjennes nærmest ut som om jeg ikke får puste før jeg har fullført prosjektet.

Beskrivelse av hennes indre drivkraft.

Jeg er ikke redd for høyder, jeg er ikke redd for fart, jeg er ikke redd for vann. Men mennesker skremmer.

En overraskende frykt fra en astronaut.

Når du ser en glødende kule fra verdensrommet, og du ikke lenger er på den, så er det mange ting som går opp for deg.

Essensen av 'Overview Effect'.

Du kjenner deg som en gullfisk i en liten gullfiskbolle, og du vet at du ikke kan overleve på utsiden av den bollen.

En metafor for menneskets sårbarhet i rommet.

Land er land, og vann er vann, men du ser jo ikke landegrenser, nødvendigvis.

Innsikt fra å se jorden fra rommet.

Lysene er ikke et tegn på hvor mennesker bor, men lysene er et tegn på hvor man har råd til strøm.

En skarp observasjon fra rommet om ulikhet.

Hvorfor bruker vi det ypperste av teknologi til å felle andre mennesker? Kan ikke bare oppføre oss? Vi får bare være venner.

Refleksjon etter å ha observert en missilutskytning fra rommet.

Etter at du har sett raketteknologi drepe mennesker fra verdensrommet, skal jeg love deg at du får et samfunnsengasjement.

Direkte kobling mellom romopplevelse og samfunnsansvar.

Jeg hater å løpe, men jeg kommer alltid til å jogge og løpe, selv om jeg hater det, fordi jeg vet hvordan det er å ikke ha bein som fungerer.

Personlig motivasjon basert på tidligere skade.

Jeg kommer alltid til å gå en utdanning, fordi jeg vet hvordan det er å ha et hode som ikke klarer å tenke.

Personlig motivasjon basert på tidligere skade.

Har vi blitt litt for bortskjemte [i Norge]?

Spørsmål om nordmenns verdsettelse av egne goder.

Astronauter er ikke maskotter.

Understreker astronauters viktige funksjon utover å være ikoner.

Det er vondt å grave historien [...] spesielt egne sår som ikke har rørt siden barndommen. For eksempel det å bli mobba, hvor vondt det gjør når du selv er utsatt for en ulykke og sitter i rullestol. Og på toppen av det så blir du mobba fordi du ikke er god nok lenger, eller du er et ødelagt menneske.

Personlig refleksjon om å skrive bok og bearbeide traumer.

Man må jobbe med sin fysiske helse, man må jobbe med sin mentale helse, og man må jobbe også med det sosiale når du er astronaut.

Viktige aspekter ved det å være astronaut.

Det er fire år fremover. Det er ikke min tankegang. Min tankegang er hvor er vi i året 2100?

Langsiktig visjon for romfart og samfunn.

Påstander

Jannecke Mikkelsen er Norges første astronaut.

En historisk milepæl.

Jannecke Mikkelsen er den første cinematografen som har reist til verdensrommet.

En annen historisk milepæl.

Fram 2-misjonen var den første til å forbifly både nord- og sørpolen.

Unikt for Fram 2-misjonen.

Vi trenger å bruke verdensrommet for at vi skal kunne opprettholde vår teknologiske samfunn, det er det ikke tvil om.

Argument for viktigheten av romfart.

Jeg er for dataparker i verdensrommet.

En løsning for utfordringer på jorden som kjøling og vannforbruk.

Starship har ikke noen avfallsstoffer, sånn sett. Så det er interessant å se hvor vi skal i fremtiden, og det er langt mer bærekraftig i fremtiden.

Påstand om Starships bærekraftige egenskaper.

Lavbane, i samme høyde som den internasjonale romstasjonen, skal dekommisjoneres og deorbiteres i året 2030.

Fremtidig status for ISS.

Romstasjonen tar jo bare tre timer, mens månen tar tre dager [å reise til].

Sammenligning av reisetid til forskjellige destinasjoner i rommet.

SpaceX bidro med 95% billigere [romfart] også med å ha gjenbruksrakett.

Påstand om SpaceX' kostnadseffektivitet.

SpaceX er den mest hemmelighetsholdte innovasjonsbedriften i hele verden.

Beskrivelse av SpaceX' kultur.

En av kosmonautene [Jannecke trente med] blir utvist og beskyldt for industrispionasje.

Illustrerer hemmeligholdet og interessen rundt SpaceX.

Som astronaut så har du i teorien diplomatisk immunitet. Men kun i teorien, egentlig.

Interessant innsikt i astronauters juridiske status.

Det at det [Svalbard] er en test, altså et lite laboratorium for hybridkrigføring, det kan man ikke legge skjul på.

Vurdering av den geopolitiske situasjonen på Svalbard.

Det er flere land i krig som bruker verdensrommet nå til krigføring.

Bekymring over rommets militarisering.

Norge har en fantastisk romindustri, men den er ikke så lett å kjenne seg igjen i, for det er en satellittbasert industri.

Beskrivelse av norsk romindustri og dens synlighet.

Vi har 19 satellitter [som Norge eier], men ganske få kan egentlig fortelle meg navnet på en av de satellittene.

Illustrerer manglende kjennskap til norsk romvirksomhet.

Vi har unike ting i Norge. Ting jeg ikke skjønte var unike faktisk før jeg ble astronaut, er at vi har et demokrati. Unikt. Vi kan ferdes sikkert rundt uten livvakter i Oslo. Det er unikt. Vi fokuserer på bærekraft. Det er også unikt.

Perspektiv på Norges særegenheter fra en internasjonal astronaut.

Du kan bli en statlig astronaut gjennom ESA, men der har vi enda ikke fått en astronaut. Og det er ikke fordi vi ikke har folk som er gode nok, dette er rett og slett bare politikk.

Kritikk av politiske hindringer for norske astronauter.

Jeg har en strategi på 75 år [for å få norske astronauter].

Jannecke Mikkelsens langsiktige visjon for norsk romfart.

Lignende

Laster

Dagens episode av Sløseprat blir litt annerledes, for i dag har jeg vært så heldig å få snakke med Norges første astronaut, Jannecke Mikkelsen. Før vi starter praten, tenkte jeg dere kunne ta en titt på denne videoen her for å se litt hva hun har vært med på. Drakken, SpaceX, gå for lunsj. Hun er Norges første astronaut, og den første cinematograferen som har reist til spasen.

Men denne reisen begynte langt før liftoff. Da hun var barn, drømte hun om spesie. Det har vært en gal drøm, så langt jeg kan huske. Men nå er det en realitet. Janneke gjorde historie da hun flyttet på FRAM 2-spesiemisjonen. Den første til å forbite både nord- og sørpålen.

Så sist jeg så det, så du skjøyter på beina. Ja, bortsett fra det der øyeblikket i Arndal. Ja, det skjønte jeg det så vidt igjen, for jeg forventet ikke å se en skjøyteløper fra Utah på Arndalsuka. Nei, jeg var vel ikke der i form av min skjøytekarriere. Hadde ikke på deg trikål. Det hadde vært litt rart. Men ja, du nå har jo en astronaut i studio. Det er stort for meg. Det har jeg vært interessert i lenge.

Så det blir en litt annen episode her av sløseprat. Men, Janneike Mikkelsen, kan ikke du bare forklare litt hva du var med på i fjor? Å enkelt forklare er faktisk litt vanskelig, men jeg skal prøve. Jeg ble rekruttert og selektert til en privat romferd som fikk navnet Fram 2.

Og der skulle jeg da være filmfotografen ombord, for det var oppdraget til Fram 2 å være de første menneskene i et fartøy som gikk i polarbane, og så filme Nordpolen og Sørpolen for første gang i historien. Så ettersom ferden utvikler seg, så ble jeg forfremmet til fartøysjef. Hva innebar det å være fartøysjef på en romferd? Å være fartøysjef, da har du ansvaret for fartøyet ditt. Du er kommandøren ombord.

Vi deler opp rollene i fire deler, men det er kommandøren og piloten som flyr fartøyet, og kommandøren har øverste ansvar for sikkerheten vår, for kruen mitt og for fartøyet mitt. Det skal jeg være helt ærlig om, som fartøysjef blir du forelsket i romskipet ditt. Hun heter jo Resilia.

Ja, hun er alt, rett og slett. Var det navn du ga til fartøy, eller hva var det det var som det gjelde? Fartøyene har forskjellige navn, så hun har fartøynes nummer, NSSC 207.

Og så heter hun egentlig Resilience. Men jeg likte å prate med henne og kalle henne Resilia. For du må ha litt dialoger i ny og ned. Og hun snakker tilbake til deg, men hun snakker kanskje ikke samme språket som du kan. Det går heller i viftefart og ventiler og tikking og grubling. Noen ganger så hører du lyder du ikke har lyst til å høre. Så hva var det for noe?

Det er det du sier i helsevesenet. Du har et klinisk blikk. Ha en kommunikasjon med pasienten. Du har vel et klinisk blikk med raketten, da? Kanskje det. Helst ikke raketten, men med romfartøyet. Raketten er jo en IBCM, altså en interkontinual ballistisk missil på 700 tonn. Og den har jeg ikke en dialog med. Den bare skyter deg ut i verdensrommet, rett og slett. Ja, så da...

Ja, for de som ikke er så romfartsinteresserte, det er jo, vi skyter jo opp mye i rommet, men det er ikke så ofte der mennesker ombord. Det er et steg over. Og stort sett så, når mennesker er i verdensrommet, så handler det ofte om å komme seg til ISS, romstasjonen. Men det her var jo også en annen vri enn det. For som du sa, målet var jo å reise over polene.

Hva var målet med det? Det er riktig. Jeg tror vi skal blande inn litt av historikken som du nevner. Jeg holder jo mye foredrag rundt om i landet.

Og da er det ganske gøy å oppdage at ikke alle er rominteressert. I hvert fall ikke like rominteressert som jeg har vært igjennom livet. Og ganske mange er faktisk ikke oppdatert siden Apollo-programmet, altså siden månelandingsprogrammet, som da begynte i 1969 og avsluttet i 1972. Og da er det ganske mye historie å dekke. Så da har vi også Apollo-soyos-programmet, da under den kalde krigen at USA og russerne

joiner deres to romfartøy sammen i rommet for å håndgjøle seg. Det er fascinerende. Og så har du begynnelsen av skjøttelprogrammet. Så dette er USAs gjenbruksbart romfly, om vi kan kalle skjøttelet. Og det romskipet, det fløy

frem til 2000-tallet i baner rundt jorden på forskjellige oppdrag. For eksempel Hubble er jo et STS, eller shuttle-program. Som er et romteleskop. Det er et romteleskop, ja. Som blir brukt til å ta de flotte bildene man ser av Nebula og andre galakser. De tar bilder av rom og tid. Det er ganske kult. Også har du da...

Den romferden som inspirerte meg som barn, som heter STS99, som tok bilder av jorda i tredje. Og hvorfor er det viktig? Til da hadde vi jo ikke et tredjekart av jorden, men det er også viktig for eksempel, hvis du har sett Top Gun,

Og der sitter Tom Cruise i sitt F-14. Og så drar han G-krefter. Og så får han en G-lokk, ikke sant? Og sovner. Det betyr at du drar oksygen og blod ut av hjernen, så du besvimer. Og da roper hun Bitching Betty inn i kokpitten. Og hun roper da, low terrain, pull up, pull up, pull up. Så forhåpentligvis så våkner du. Så hun har faktisk reddet mange liv utenfor.

Så det er den type data. Og så får du den internasjonale romstasjonen, blir bygget året 2000, og året 2001 så begynner mennesker å flytte inn, og det blir et romlaboratorium. Og siden da så har jo Kjøttel kun fløyet til romstasjonen, og også russerne, Roskosmos med Soyuz. Og så blir året 2021, og da ser vi den første flyvningen med SpaceX Dragon.

siden skjøttelprogrammet ble avsluttet etter Kolumbia-ulykken. Da jeg fikk høre at skjøttelprogrammet skulle være på vei til å bli avsluttet, så tenkte jeg, det her må jeg få med meg. For da skulle det være tre-fire flights etter det ble annonsert, så var jeg så heldig klart til å komme meg til Florida. Jeg så da Atlantis, tror jeg. Jeg tror det var 132 som ble skutt opp på en vakker dag. Det var sol og fint vær i Florida, og

Ja, det var en opplevelse. Stod samlet der på en slette, ventet fire-fem timer og ble solbrent, så det holdt. Men da fikk jeg på en måte følelse av at det her er stort. Det her er sivilisasjon. Hvor langt unna stod du da? Kunne du kjenne på rakettene?

Fikk du den sjokkbølgen? Det var... Vi måtte ha billett for å komme der, så det var ikke på den der helt generelle... Det var jo mange... Var det syv kilometer unna eller noe sånt? Lurer jeg på. Du kjente slag i brystet. Det var...

Veldig rar. Lyden fra der høres ut som en skarp moped, bare ganger en million. Så husker det var helt på kanten at jeg holdt meg for øret, så den stod 7 kilometer unna. Og så var det bare å se på i to minutter, så var den borte. Men det var en helt fantastisk stemning, og da

Noen ganger så prøver jeg å se for meg at jeg da er en, jeg kommer fra verdensrom og ut til jorda og ser på det her med helt åpent blikk. Og så tenker jeg sånn, tenker jeg at vi skal bedømme en sivilisasjon. Tenker jeg noen store mileperler da. Når er det vi klarte å lage ild for første gang? Når var det vi begynte å lage musikk for første gang? Og sånn da.

Det å komme seg ut fra planeten, det er jo en kjempe stor milebær. Så, ja. Men litt sånn fun fact da, nå kjenner jeg på litt sånn besunnelse av deg, for jeg har aldri sett en oppskytning av en bemannet romfart. Nei, riktig. Nå var det noe lyd. Nå var det en lyd. Er det her...

Kameramann? Jeg bare hørte, var dette en lyd med sånn, eller nå skrur vi av, eller? Ja, det var en GoPro som skrudd seg. Akkurat kjøpt, det skjønner du. Bare prøver meg på, kan ikke koble den til deg, men det gjør det. Det var ikke mange minutter i produksjonen for den, galt. Men det er jo et par andre, så.

Så jeg har faktisk aldri sett en oppskytning Jeg har reist til oppskytninger Men så har det vært den berømte skrøbben Og så har jeg ikke fått med meg en oppskytning

På veien til vår egen launchpad på dagen vi skal launche, så ser vi en oppskytning av satellitter fra naboloungepadden 40. Men vi er for langt unna. Vi er faktisk midt i politieskorten på vei til Candy Space Center når vi ser oppskytningen av Falcon 9 som skal bære satellitter ut i banen. Ja.

Ja, du har jo vært der det virkelig skjer, det har vært enda nærmere, men det burde du absolutt få med deg. Og det er mange nordmenn som reiser til Orlando for å dra i Disneyland og Universal, det er flott det, men ta turen ut til Kennedy Space Center. Det er jo ganske hyppig egentlig at man skyter opp et eller annet. Det er andre hver dag, altså SpaceX skyter jo opp en Falcon 9 rakett andre hver dag, enten fra Vandenberg eller Kennedy Space Center med satellitter. Ja.

Ja, det har vel da trappet enda mer opp siden jeg var der, men også noen år etterpå så var vi der igjen, og da var det bare helt tilfeldig. Ja, vi skal skyte opp noe i dag, men da var det bare en satellitt som ble skutt opp da. Det var også en litt annen opplevelse, for da hadde det blitt mørkt, sånn som det også var da du for opp.

Så du bare så ut i mørke natta, og så plutselig så du hele horisonten bare lyste opp, akkurat som en sånn sol som kom opp, og så tar det jo, man begynner å lure på hva det er, ikke sant? Og så tar det jo litt tid før lyden kommer, for det er såpass langt unna.

og så ser du da den stjernen som går opp. Dette er sivilisasjonen. Det er et svagt punkt for meg her. Her klarer jeg å fei... Den sløseri-kynismen slår litt bort her nå. Men jeg kan godt forstå det. Og falkeniraketten, det er jo 700 tonn mer rakett som skal opp i lufta. Og den må gå fort nok til å motvinne tyngdekraften, så det er 40 000 kilometer i timen.

Og vi fyller jo denne raketten full av RP1, altså Rocket Grade Kerosin, eller raffinert kerosin, og flytende oksygen for å få den opp i lufta. Men Starship har jo ikke noen avfallsstoffer, sånn sett.

Så det er interessant å se hvor vi skal i fremtiden, og det er langt mer bærekraftig i fremtiden, men at vi trenger å bruke verdensrommet for at vi skal kunne opprettholde vår teknologiske samfunn, det er det ikke tvil om. Så jeg kan bare si det her, og nå er jeg for dataparker i verdensrommet.

Det er riktig. Ja, det løser problemet med kjøling, det. Ja, og bruk av vann, for eksempel. Vi har ikke ressursene her på jorda til å opprettholde den teknologien vi ønsker å bruke. Altså den AI-teknologien. Du har jo ikke et valg lenger. Når du googler, så får du et AI-svar om du vil det eller ikke. Ja, det her har jeg ikke tenkt over. Dataparker i verdensrommet. Ja, nei, det er her jeg...

alle muligheter å åpne her altså så det er jo der jeg er ekspert og jeg jobber i en industri der vi jobber mot kommersialisering av lavbane, så lavbane er i samme høyde som den internasjonale romstasjonen som for så vidt skal dekommisjoneres og deorbiteres i året 2030

Det er bare fire år unna. Lavbane, nå snakker det om høyden over jorda, og da er det snakk om 450 kilometer. Og det som er morsomt er at

Dette funker egentlig like bra for voksne som det gjør for barn, men når jeg har foredrag for barn, så har jeg en badeball, og den er 50 centimeter stor, og den representerer jorda. Og så har jeg en annen kule, som er en fjerde del av den badeballen, så den representerer månen. Og så gir jeg den til et barn, og så har den en rød snor som sitter fast i den månen. Se hvor langt unna jorda er månen. Og så går det gjerne en 5-6 meter unna, og tenk der, der er månen forholdt til jorda.

Nå skal du gå så langt som den røde tråden strekker seg, så langt unna en måne. Og de går, og de går, og de går, og de går, og de går gjerne ut av foredragslokalet. Fordi den snoren er jo over 18 meter lang. Og så spør jeg dem da, hvor fløy jeg? Så får jeg noen andre som står mellom det stakkars barnet som ikke står i lokalet lenger, fordi jeg er jo 18 meter unna. Hvor langt unna jorda tror du jeg fløy? Det er samme høyde som internasjonale romstasjonen. Det er alt du får vite.

Og så gjetter de kanskje igjen på den der 5-6 meter unna jorda. Litt nærmere, litt nærmere, litt nærmere, litt nærmere, litt nærmere. Ikke sant? Og da er vi på 1,8 centimeter. Ja, riktig. Ja, da får man perspektiver på forskjellen mellom å komme seg opp til romstasjonen og helt opp til månen. Ja, så romstasjonen tar jo bare tre timer, mens månen tar tre dager. Ja.

Og det er jo det neste store nå med Artemis-prosjektet. Ja. Og var du og hilste på Måneraketten nå i... Når var jeg der? Forrige uke? Ja.

Kanskje det var en og en halv uke siden Og vi var i Florida For å se på måneraketten Som står på launchpadden ved siden av der jeg launchet fra Så jeg launchte fra 39A For dere som er interessert i det Og den står på 39B Og så fikk jeg ta med foreldrene mine og mannen min Rolf Og det var fantastisk Men apropos måneraketten Og det å være på Candy Space Center Det som var så morsomt var at Foreldrene mine ble som barn

Åh, se på det! Åh, se på det! Og de liksom bare smilte, for de husker ikke launchen min. Det har bare gått i svart. De husker nesten ingenting fra launchdagen. Mens meg, derimot, husker at jeg ikke hadde noen følelser under launch. Alt var en sjekkliste. Alt var...

Det er det vi har trent på. Jeg følger en plan. Det er ingen emosjoner, følelser eller tanker annet enn å gjøre jobben min. Når jeg kom tilbake dit, fikk jeg sommerfugler i magen, nervositet, litt svette, litt kjelving. Det var så rart. Vi hadde en helt motsatt opplevelse.

Ja, men du hadde jo nok å følge opp da på launchdagen, så det er jo de som står og ser på som kan være nervøse og bli engstelige, tenker jeg. Jeg tror det er vanskeligere for de som står og ser på, fordi de har jo ikke vært en del av treningen, og treningen er jo

ikke tilgjengelig for offentligheten, og jeg får heller ikke lov til å dele den. Men da er det også vanskelig å dele med familie hva du går gjennom, og kunne hjelpe dem med å bygge tillit til romprogrammet og det du er en del av. For de får ikke...

Være en del av etterforskningen Hver gang Nå ser du at FAA I USA Groundet Falcon 9 en stund For at det var en anomaly Med anomaly betyr at det er noe som ikke helt funket Med andre stadier på Falcon 9 raketten Når de skjøt opp en satellitt nå

Og da stopper de, og så er det en etterforskning, og så får man svar på etterforskningen, og så ser FVA om de er fornøyd med den etterforskningen, og det var de. Så den etterforskningsdelen er vi også en del av, hvis det er små ting som ikke er normale, som kan sette livene våre i fare. Men igjen, dette er ikke noe som mine foreldre kan være en del av, og dermed

i ettertid se at de ikke kan bygge opp denne samme tilliten til romprogrammet som det jeg har. Men jeg vet at det er nærmere 15 000 ansatte hos SpaceX, og hvert eneste menneske har vært en del av framtoferden på et eller annet tidspunkt, fra oppbygging av Falcon-I-raketten og Dragon-fartøyet, kommunikasjonen vår, altså hele systemet, opptreningen, og det

som jeg ikke skjønte før etter at jeg faktisk så filmen av at vi lånser og foreldrene mine blir filmet og deres reaksjon var oi, de har ikke vært en del av opptreningen det slår dem først nå hva som skjer at jeg forlater jordkloden på en 700 tons bombe det er brutalt det er helt sjokkerende å se på

Bare en sånn liten detalj, jeg husker det vi sto der. Det man ser først er jo at alt er bare en stor røyksky. Jeg husker folk visste hva som skjedde. Men det er jo sånn det skal være det. Det er vanntårnet som du ser. Du ser at det er et vanntårn bank launchplattformen. Den slipper ut, nå husker jeg ikke hvor mange hundre tonn med vann det er, men den må...

Det vannet må til for at launchpaden ikke skal sprekke. Så all den røyken du ser er jo faktisk vanndamp. Ja. Jeg tenkte det å bli astronaut er en sånn barndomsdrøm for mange. Det finnes ut. Det var min. Absolutt. Men så lurer jo folk på hvordan kommer man seg dit da? Og så har jeg vetet du har snakket om det i noen andre podcaster. Jeg hørte du...

nærmest forklarte det litt sammen med det var litt tilfeldigheter og litt flaks og sånn, og nå da tror jeg kanskje du var litt for ydmyk, fordi vi har jo så vidt kjent hverandre for en del år tilbake

Jeg bodde jo i USA, i Utah, og møttes der på Skøytebanen. Ja, det er 2005. Ja, noe sånt, ja. Og så for meg så var det bare, jeg var der og trente en dag i uka, for å ikke, for å kunne spise masse donuts i USA, uten å, det var mitt mål, men det som var så kult var at det,

I Soltec så kom det jo masse mennesker fra hele landet, egentlig fra hele verden, som kom dit for å, ja, hadde et mål om å gi alt, da. Jeg ble jo kjent med en som hadde

En som i voksen alder flyttet fra Alaska for at han skulle satse for fullt, hadde en drøm om å komme med til OL. Og det var sånn, det slo meg med de folkene som kom der. Ja, du sikter veldig høyt der, og det er veldig sånn fascinerende å gå for det, men det er veldig unorsk. Men så kommer du da, som var norsk. Jeg bare tenker litt sånn på den mentaliteten, men å strekke seg så langt etter noe, for det...

Alle som kom dit visste jo at dette er jo ikke et enkelt mål nå. Og likevel, for du kunne jo ha trent på skjøyter i Oslo og på Valdehoven mens du studerte og gjorde noe annet og sånn, men det er liksom å gå all in på det, som oppsøker de beste forholdene, de beste trenerne. Så jeg har liksom mistanke om at det er noen mentalitet her som gjør at du klarer å strekke deg ut til å nå ting på en annen måte.

Utah var jeg tror det beste som kunne hent meg egentlig fordi det var på den tiden så hadde man ikke landslag men man hadde sponsa lag akkurat som i sykkelsporten og på den tiden så var Utah den nyeste OL-byen så de hadde de nyeste fasilitetene de flinkeste trenerne var der og da hadde de et internasjonalt olympisk utviklingslag som het FAST og

Der kom jeg faktisk med. Kravet var at jeg måtte plassere på pallen. Da hadde jeg gått på hurtigløp i ett år. Jeg var originalt kunstløper. Kom inn på Norges toppidrettskondas på videregående.

Og så for å kunne få lov til å bytte idrett fra kunstløp til lengdeløp, så måtte jeg kvalifisere meg til NM i begge deler. Og i lengdeløp så kom jeg på pallen, vant en bronse i all-round, så jeg vant ikke bronsen i all-round, men jeg vant bronse på en enkelt distanse. Det er så lenge siden jeg husker ikke hvilken distanse det var en gang. Var det 3000 meter eller var det 1500? Jeg husker ikke.

Men så klart var jeg veldig fornøyd med det, for jeg visste at det var biletten min til USA. Og i og med at de fleste lyttere vet kanskje ikke her at jeg har en skadehistorikk. Da jeg var ti år, da var jeg jo interessert i verdensrommet, men jeg hadde også hestedilla. Og for jentene der ute, så elsket jeg jo ukebladet Vendig. Og min hest, hun heter Stjerna, som er røy.

Og vi var i galoppendag, litt sånn ufrivillig fra min side. Jeg faller av, og det fører til at jeg bruker de neste fem årene på å lære å gå igjen. Men kunstløpen var en måte som jeg kunne utvikle mine motoriske egenskaper før jeg lærte ordentlig å løpe og hoppe på bakken. Det var lettere for meg å gå på skøyter. Det var liksom min billett tilbake til livet. Men så fant jeg ut at lengdeløp,

Det var enda mer gøy. Det gikk jo enda fortere. Og du kan dra G-krefter i svingene. Altså det finnes jo ikke mer spennende enn det. Den følelsen der. Å lene seg innover. Det er det. Ja, og når du går på en sånn high altitude-bane, sånn som i Utah, i Salt Lake City, du går mye fortere enn det du gjør på en utebane på Frognerøyre.

Du klarte ikke helt å få, hva heter det der G-kreftet blackout som Tom Cruise fikk? Ja, nei, det er ikke helt G-lock, det er det ikke. Men det finnes ikke noen skumlere å balansere på skjøyteeggen. Ikke sant? Når du er godt over 60 kilometer i timen, og så er du bare på ett bein, og så har du sentrifugalkraften som drar deg ut, og så prøver du å dra det andre høyre benet over venstre benet, og det er så vidt du klarer det.

Ja, det er en deilig følelse. Jeg kommer meg litt i form, og så kommer jeg tilbake der, altså. Går du nå på skøyte fortsatt, eller? Jeg går ikke på skøyte lenger. Mye av tiden, altså jeg har bodd på Svalbard nå i fem år, jeg tok med meg skøytene, men det er for kaldt til å gå på skøyter der. Ikke sånn for at det er behagelig, men isen knuser under skøytene, så du får ikke noe framdrift. Nei. Jeg har prøvd. Men,

Men sånn tilbake til, ja, nå ble det jo ikke noe OL-deltagelse på deg da. Også andre folk ville kanskje tenkt, nei, dette var litt kjedelig, jeg skal ikke prøve det igjen. Men her, vi ble jo venner på Facebook, og i årene etter da, så har jeg i det ene etter det andre lagt merke til at her,

Du klarer å komme inn i det ene og det andre. Veldig spennende ting. Og det føler jeg at da vi møttes, så mye vi var sånn veldig godt kjente i Utah, så tenkte jeg, her er det noe spesielt. Her er det noe spesielt med denne damen her som har en gjennomføringskraft. Og i årene etter så hadde du, du lagde, vil du fortelle, du kom i kontakt med bandet Queen? Ja, så ikke sant, skjøytekarrieren ender.

Men den ga meg ganske mye. Den fikk meg til å pushe grenser. Jeg hadde mentalt på plass, men kroppen min kan faktisk mye mer enn det jeg tror på.

den kan, så det lærte meg veldig mye der så jeg har jo tatt det jeg har lært fra skjøytene inn i mitt daglige liv og så klart har jeg lyst til å oppnå noe jeg vil at livet mitt skal være verdt et eller annet og den skal gi merverdi til andre også man vil jo legge noe igjen eller skal man bare være en av de milliarder menneskene som er på jorda gjennom historien hva skal være mitt fotavtrykk hva legger du igjen etter deg og

Det jeg brenner for, og jeg klarer ikke å stoppe meg selv i det, det kjennes nærmest ut som om jeg ikke får puste før jeg har fullført prosjektet. Det er sånn det kjennes i hvert fall. Så det blir en sånn merkelig indre drivkraft hvor jeg må fullføre, eller jeg må i hvert fall teste hvor langt det går. Og det leder jo ofte til innovasjon. Og igjen tilbake til STS99 som jeg nevnte her i begynnelsen, som tok bilder av verden i 3D-prosjektet.

Det ble jo et yrke som jeg kom tilbake til etter at skjøytekarrieren endte. Men de ikke kan studere stereografi her i Norge. Og dermed så reiste jeg til utlandet og kom inn faktisk på verdens beste filmskole som kun aksepterer åtte elever i året. Og der var jeg filmfotograf og fokuserte på stereoskopi, altså å filme i 3D.

Og gjennom masteroppgaven min, som igjen, super, super, super nisje, den var i viktorianske 3D-bilder fra året 1830 til 1860-tallet. Jaha, ja det høres jo ganske smalt ut. Og grunnen til at jeg nevner det, er at det er en annen person som også har det som interesse, viser det seg.

Han lurte på om jeg kunne studere Hannes samling for min masteroppgave, mot at jeg ga han noen svar i å prøve å finne ut av hvordan disse bildene ble tatt, for jeg hadde ikke skrevet noen bøker om teknikken fotograferne brukte for å ta 3D-bilder på 1830-tallet.

Og han viser det seg etter å ha jobbet med han i et år. Jeg visste han hadde interesse for musikk, men jeg visste ikke at han var gitaristen for Rockabanny Queen. Ja, men det er jo en oppdagelse. Men han var også rominteressert. Hva heter han? Brian? Det er Brian May. Brian May, ja. Og han er også astrofysiker.

og har en stor interesse av verdensrommet og jeg ble med på et prosjekt som heter New Horizons, hvor han

satte sammen 3D-bilder fra sonden som fløy forbi Pluto, og da får vi sett 3D-bilder av Pluto, og der er det svære fjell av frossen nitrogen. Så ser du et sånt isspirefjell på planeten Pluto, og dette er sett i 3D. Og da var jeg tilbake i romverden igjen, og bare, ok, glem alt det andre, jeg skal tilbake hit igjen.

Ja, så det var på en måte linken inn i romfartsverdenen da? Ja, så han satte meg i kontakt med sitt nettverk, og det endte jo opp med at jeg...

jobbet på prosjekter sammen med Buzz Aldrin, som landet på månen med Apollo 11. Og gjennom han og alle han kjente, så endte jeg opp i den kommersielle romfartsprogrammet. NASA begynte et kommersiellt romfartsprogram i året 2015, og da ser du at SpaceX vinner den, og da får du utvikling av romfartstøyer Dragon.

Og jeg så at det tidlig begynte å etablere seg kommersielle romfart i USA. Tidligere var det jo bare statlig med NASA. Og nå så jeg at det var startupselskaper som fikk kommersielle kontrakter for å levere teknologi til NASA. Og i år i 2019 så fikk jeg jo drømmejobben. For dette drømmen min var «Ok, jeg kan ikke bli astronaut».

Jeg har en skadehistorikk, som gjør at jeg ikke kvalifiserer. Jeg har ikke vært en del av forsvaret. Men jeg er også norsk. Jeg har ikke green card, jeg er ikke amerikaner. Og alle de tingene gjør at jeg ikke kan bli astronaut. Men jeg kan bli filminstruktør og tredjeinstruktør for astronautene, for det er akkurat det de må kunne når de er ombord i ISS. Og da...

har jeg da James Neihaus som er deres instruktør i USA hadde han som min mentor og det var min drømmejobb jeg skulle bli instruktør for astronautene og kosmonautene som trener sammen og gjennom det prosjektet så ble jeg også da kommersiell payload specialist og er med på et jordom omflyvningsprojekt

ekspedisjon eller flight mission som da tar av fra Kennedy Space Center og flyr over Nordpolen og Sørpolen og også tar verdensrekorden for verdens raskeste flyvning men det jeg er stoltest av er at jeg koordinerte da på den tiden noe som aldri hadde blitt gjort tidligere koordinerte alle satellitene rundt planeten for å livestreame

Men nå er vi ikke på romfart egentlig, akkurat det prosjektet. Vi er fortsatt innenfor atmosfæren. Ja, riktig. Men dere fløy da og landet samme sted, eller? Ja, vi tok av fra Candy Space Center på en landingstripa til Skjøttul.

Ja, der, shuttle landing facility, der tok vi av klokka 09.32 samme tid som Apollo 11. Det var veldig viktig, for det var 50-årsjubileumet til Apollo 11. Og så landet vi da 46 timer senere på akkurat samme flystripe. Døft.

Det er jo SpaceX har jo bidratt med mye innovasjoner som har gjort det mulig med mye hyppere launches de siste årene. Og 95% billigere også med å ha gjenbruksraket. Ja, for det er jo en veldig stor greie hvis du skal bygge en

Hvis du skal bygge en buss som bare må vrakes etter hver busstur, så blir det ganske dyrt. Og det er dessverre slik romindustrien har vært, og den globale romindustrien, ikke bare den amerikanske. Det er ganske mange land som skyter opp raketter i bane. Så lurer jeg på, hva var erfaringen med å komme inn i SpaceX, og ble du kjent med kulturen der? Det er den mest...

spennende kulturen jeg har vært en del av. Og helt annet fra hvordan vi tenker her hjemme i Norge. Hvis du virkelig har ambisjoner, så våkner du når du kommer innenfor dørene til SpaceX. Og det er også en av de mest hemmelighetsholdte innovasjonsbedrifter i hele verden. Nå, i desember, uheldigvis,

Som astronauter trener vi også sammen med kosmonautene, og en av de som jeg ble kjent med under min trening, en av kosmonautene, han blir jo utvist og beskyldt for industrispionasje. Så det er mye interesse i det som SpaceX gjør, og de deler veldig lite av det de gjør. Og så snart de har fått til noe,

så kaster vi det, og så jobber vi på en ny idé. Og det er fantastisk banebrytende, bokstavlig talt, å se hvordan de jobber, og hvor mye lidenskap det er hos hver enkelt som jobber der. Og det er smittsomt. Og ikke bare det at de har lidenskap, men de har en slags, kan jeg kalle det en offervilje, for å

for å lykkes, og de tar ansvar. Selv de som er interns har et prosjekt som skal lykkes i deres tid som de er inne hos SpaceX. Jeg kom på bare en sånn liten sidehistorie nå med hemmelighold. Jeg

Leste meg litt opp på det sovjetiske rommeprogrammet, og de hadde jo litt andre sikkerhetsholdninger. Jeg leste om en oppslutning som gikk galt. De kom seg ikke opp i verdensrommet, måtte da nørdlandet. Og han amerikanske astronauten trente jeg med. Ja, riktig.

Det er mulig det er forskjellige historier, men den historien jeg leste, da landet de ute på steppene, og så visste de ikke om de var tilbake i Kazakstan, eller om de hadde havnet over i Kina. Og da var rutinen at da skulle du brenne mest mulig av det du hadde inne med deg. Så alle bruksanvisninger, da de åpnet luka, det første de gjorde var å brenne alt mulig, og satte det der rundt bålet.

Måtte vente 48 timer før de ble redda. Men så viste det seg at det egentlig var det innenfor Kazakhstan likevel. Det var ingen kinesere som... Men da var jo da frykten for at kineserne skulle komme og plukke det her fra hverandre. Og det er en reell frykt vi har også, som som fartilskjef også, da min trening går ut på akkurat det samme.

Hvordan skal jeg si dette? Det er ikke mye jeg er redd for, men det jeg frykter mest er mennesker. Jeg er ikke redd for høyder, jeg er ikke redd for fart, jeg er ikke redd for vann. Men mennesker skremmer. Og som astronaut så har du i teorien diplomatisk immunitet. Men kun i teorien, egentlig. Så det er derfor vi er på overlevelsestrening også. Og hvis vi lander innenfor et land som vi ikke vet er medlem av NATO-

Ja, hva gjør man da? Så vi har jo de samme forutsetningene hvis vi lander for eksempel i nærheten av Kina. Nå kan jo ikke vi lande på land, da dør vi. Vi må lande på vann med vårt fartøy. Ja, riktig. Jeg kan jo fortelle dere om akkurat dette her med å være i verdensrommet og bli ganske oppgitt over menneskeheten.

Jeg ser for meg litt sånn floskel, men nå er du utenfor jorda og får et annet perspektiv. Du kan se litt ovenfra ned. Det er ikke noe man kan se for seg. Jeg trodde at jeg...

hadde allerede forstått hva dette typiske overview-effekt var for noe. Fordi jeg jobber jo i filmproduksjon, og jeg har laget verdensrommet i en spillmaskin, de særlig virtuelle scenene som vi har i spillefilmer, og laget alle romscenene til Netflix-filmen Stowaway, hvor vi går i rommet, og levde på en måte i et romskip virtuelt, og jeg trodde jeg var godt forberedt på å se jorden fra verdensrommet.

Men når du ser en glødende kule fra verdensrommet, og du ikke lenger er på den, så er det mange ting som går opp for deg, for å si det sånn. For det første så kjenner du deg som en gullfisk.

i en liten gullfiskbolle og du vet at du ikke kan overleve på utsiden av den bollen og alt jeg kjenner og alt jeg er og den verden som jeg er laget for som er i tredje det er den verden, det er den jordkloden som er der borte mens nå befinner jeg meg i et svart tomrom som ikke er tredimensionalt men det er fyridimensionalt og alt jeg kan som et menneske logikk finnes ikke lenger alt må være enten altså

All logikk må tas etter matematiske utregninger, fordi hodet mitt klarer ikke å intuitivt tenke i 4D. Så det er jo det første. Det andre er at når du ser på jordkloden, så er det vanskelig å orientere seg. For eksempel, disse astronautene visste jo ikke hvor de landet. Det er fordi land er land, og vann er vann, men du ser jo ikke landegrenser, nødvendigvis. Man kan se...

Sør-Korea, for dette Sør-Korea ser ut som en øy, og Nord-Korea ser ut som hav, fordi det er svart. Ja, riktig. Og du ser den demilitarerte grensen, som er en sånn lysende strek mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Ja, for det er en stripe på noen kilometer hvor ingen har lov å ferdes, så der er det jo villmark. Det er morsomt å se spor etter mennesker fra verdensrom, ja. Ja, men ...

På natt ser du at kloden lyser med lys. Det er også som slår meg at du ser at lysene er ikke et tegn på hvor mennesker bor, men lysene er et tegn på hvor man har råd til strøm. Ja, der ser du også forskjell på Nord- og Sør-Korea antagelig. Ja, og store deler av Afrika er mørkeland, store deler av...

Sør-Amerika er mørkelagt, og store deler av Sibir også. Det er kjempeinteressant. Men det som slår meg er at

At det frykter er menneskelig aktivitet, men frykter også at vi skal slå oss av en meteoritt, og vi frykter også romsøppel, eller ikke slå oss, men bli truffet av en meteoritt eller romsøppel. For vi er i 90-graders vinkel, det betyr at mye av det som er i rommet roterer sammen med jordkloden, så det vil jo treffe oss på en sånn 90-graders vinkel i 27 000 km i timen, minst.

For det er jo kanskje et større faktor på din reise da. Hvis målet i stedet hadde vært å reise til ISS, så reiser man jo i alle fall i noenlunde samme retning som romsøpelet, antar jeg. Ja, ikke sant? Og så er det ganske nøy kartlagt av Space Force akkurat den høyden på 450 km høyde, sånn at ikke noe skal treffe ISS og slå et hull

i veggene for eksempel nå har jo den kinesiske romstasjonen Tiangong blitt truffet men de har klart å reparere det og det skal ikke mye til det skal ikke mye mer enn et par millimeter for å slå et hull i fartøyet ditt

Så, vi er i 90 grader, det har ikke vært mennesker over 51 grader nord og 51 grader sør, i hvert fall de siste 25 år. Ja, Skjøttel reiste mer sør og nord før ISS var på plass. Så ok, det har ikke vært mennesker lenger nord enn 64 graderen.

Og så, vi skal utforske 90-graderen. Så det er mye her som egentlig ikke er så godt kartlagt, og derfor er vi på samme høyde som ISS, for der vet vi at vi har noenlunde god kontroll på hvor romsøpple finnes, eller hvor satellitene finnes. Men igjen, det vi frykter er en meteoritt som kommer i langt høyere hastighet, som vi ikke har kontroll på. Og

Det er tre måter å fly fartøyet mitt. Det er litt som å seile en seilbåt, som har mye teknologi ombord. Du følger telemetrien, skjermene, alle datene skjermene har på seg. Og du sjekker at det stemmer. Har Mission Control den samme informasjonen? Ja, ok. Så du bruker den datan. Men du lytter også til fartøyet ditt. Husk at Resilia har et personlig forhold med henne. Jeg vil vite når...

Når tar hun det med ro, og når er hun stressa? Det er litt som å kjøre med... Nei, nå har man ikke gir på bilene lenger. Hvis du kjører i første gir for lenge, liksom...

Du hører at det er noe usynt når motorene viner, alt for høyfrekvent. Du lytter til viftene, du lytter til ventilene, du lytter til fartøyet ditt til enhver tid. Og du ser det også på forskningsdataen, når du har samlet inn sovedataen min, for den korrelerer 100% med viftebyttene til fartøyet. Når fartøyet stopper opp, det er akkurat som et barn holder pusten,

og da ser du at jeg våkner i sinstilstand og er nesten våken frem til neste vifter slår seg på og så sovner jeg og tredje måten å fly et fartøy er også å se ut av vinduet og passe på at du har klar sikt og kontroll er det noe som vi ser som ikke er kartlagt og hvis du ser noe som ikke er kartlagt så er det bad news men uansett så ingen grønne menn utenfor

Nei, men jeg så en meteoritt, og den var mellom meg og jordkloden, og det første jeg sier er bare takk Gud at den ikke traff oss. Hvordan bevegde den seg? Den er en sånn lysende kule i en rett strek, den går liksom i bane, men den er mellom meg og jordkloden, så det er jo fascinerende å se på den, det er ikke noe jeg kan gjøre med det, jeg er jo i en annen bane utenfor den igjen, men jeg skal følge med på den, for dette er det kuleste jeg har sett.

Og du vet jo, når en meteorikk går gjennom jordas atmosfære, så går den jo i oppløsning. Det blir jo et fyrverkeri. Og jeg tenker at dette her blir noe av det kuleste jeg har sett. Men det som er så merkelig er at den går ikke i oppløsning gjennom atmosfæren. Den bare zipper rett gjennom atmosfæren. Og så går den kanskje noen sekunder, og går i hvert fall noen bits, og så blir det en sånn glødekule under skyene.

Men det er oransje. Og det første jeg stusser på er hvorfor den ikke gikk i oppløsning, og hvorfor er den oransje. Fordi hvitt lys er naturlig lys. Men oransje og gult, det er ikke naturlig. Og så slår det meg plutselig at, vent, er det mennesket skapt? Det er det første som slår meg. Og så begynner jeg å prøve å orientere meg. Husk, det er vanskelig å se hvor eksakt hvilket land du er over. Og så slår det meg at, oi, det store landstykket der, der har vi Russland.

Og der har vi Ukraina. Og der har vi nok en missil som har blitt brukt til å angripe Ukraina. Og det som slår meg igjen er at det er fyrflate, altså. Vi mennesker, det er personer som er like engasjerte som de som jobber hos SpaceX på å fremme teknologien, på å lage banebrytende teknologi,

å gjøre noe av det kuleste mennesket har gjort, men her sitter jeg på en bæreraket som har skutt meg ut i verdensrommet, som har gjort noe av det kuleste mennesket har oppnådd, og vi skal komme oss til månen, og vi skal komme oss videre til Mars, og vi skal fremme menneskeheten, og så bruker du eksakt samme teknologi til å felle menneskeheten, og der er jeg ute i verdensrommet og ser på samme teknologi fysisk felle menneskeheten. Det er jo kjempefasinerende hva vi mennesker driver med. Det er jo...

Er det ikke skuffende? Det er jo det. Er det ikke rett og slett skuffende? Det er jo det. Altså, de som er i den posisjonen i Russland, de finner jo sikkert inspirasjon på sin måte. Det er jo sikkert fascinerende. Det er ikke bare russere som skyter opp missiler. Det er flere land i krig som bruker verdensrommet nå til krigføring. Og det er en stor bekymring. Hvorfor bruker vi det ypperste av teknologi til å felle andre mennesker? Kan ikke bare oppføre oss? Vi får bare være venner.

Ja, merker dere det? Nei, jeg føler meg litt sånn Miss Universe når jeg begynner å jobbe. Men jeg merker jo at du har jo fått denne posisjonen, ikke bare for å trykke på noen knapper i kokpitten. Fordi du virker jo som du har et oppdrag videre her nede på jorda. Det å spre budskapet, er det en del av stillingsbeskrivelsen i fram? Eller er det noe du selv har brennet for å drive videre?

Kanskje du kan fortelle litt om hva du gjør i disse dager da? Etter at du har sett raketteknologi drepe mennesker fra verdensrommet, skal jeg love deg at du får et samfunnsengasjement. Og det er også viktig å si at vi trener med russiske astronauter, og det er mange som er

som er gode venner. Jeg elsker russisk kultur. Jeg har danset ballet.

Siden jeg var fire år gammel og danset kunstløp og hatt flere russiske kunstløpstrenere, jeg elsker poesien, forfatterne, musikken. Det er så mye fantastisk der, men denne krigføringen klarer jeg ikke å være enig i. Jeg klarer ikke å være enig i noen ting der. Det samfunnsengasjementet jeg har nå er

For det første, her i Norge, så har vi alltid rettelagt.

Jeg tror ikke vi helt skjønner hvor heldige vi er. Det at vi har gratis skolegang, noe så enkelt som det. Alle de mulighetene vi har foran oss, må vi miste alt vi har før vi forstår hva vi faktisk har, eller hva vi hadde. Selv har jeg mistet funksjonen av kropp og hjerne, og forstått hva jeg har. Jeg hater å løpe, men jeg kommer alltid til å jogge og løpe, selv om jeg hater det, fordi jeg vet hvordan det er å ikke ha bein som fungerer.

Og jeg kommer alltid til å gå en utdanning, fordi jeg vet hvordan det er å ha et hode som ikke klarer å tenke. Men vet vi virkelig hva vi har her i Norge, eller har vi blitt litt for bortskjente? Jeg har jo hørt at du har holdt til på Svalbard, hvor også denne diskusjonen mellom Norge og Russland og sikkerhetsspørsmålene er jo enda mer prekært. Hvordan er det verdt å bo der?

Det er ikke bare mellom Norge og Russland. Man ser jo aktiviteter fra flere nasjoner. Men det er kanskje mer i mediene med Norge og Russland, for at Russland har også deres byer der, Barentsburg og Pyramiden. Før 2022 så hadde vi et veldig godt forhold med innbyggerne i Barentsburg, de russiske og de ukrainske innbyggerne der. Og etter invasjonen av Ukraina så

så har vi ikke den samme samholdet lenger. Og det gjorde vondt, egentlig. For plutselig så mistet man vennene sine. Var det noe politikk som han vet at man ikke skal ha et samarbeid, eller var det bare naturlig at det bare ble slik? Jeg vet ikke. Det var bare kommunikasjonen bare ble slutt. Så de vennene du hadde, de ble plutselig bare tyst. Ja. Ja.

Ja, men fortell litt om... Ja, det er mye som skjer på Svalbard, det er det. Og det at det er en test, altså et lite laboratorium for hybridkrigføring, det kan man ikke legge skjul på. Og det er vanskelig for meg å bo på Svalbard nå. Nå har jeg og min mann Rolf blitt enige om at vi antakeligvis...

antageligvis må selge og flytte for det er så vanskelig å bo der akkurat nå og vi har jo vårt start-up selskap O2X her og det å ikke kunne forutsi hva utgiftene våre er er vanskelig på Svalbard når vi ikke for eksempel kan drikke drikkevannet i springen vi må kjøpe vann det var en periode da det var da det var bensin i dieselen som man turte ikke å fylle etter at noen biler og mange båter hadde fått sine motorer ødelagt

igjen matforsyningen har ikke vært stabil den heller og det er et kjørt samfunn og det skal ikke mye til for å ødelegge

komforten å bo der oppe og du klarer altså alle disse tingene det er ikke et problem at du ikke kan drikke drikkevannet, men når du kommer på toppen av alt det andre at vannet i dusjen ikke er varmt for eksempel, og du ikke kan ta deg en varm dusj det er kjipt når det er minus 20 grader på Svalbard og når du får liksom, ok nå kan jeg ikke dra på butikken og få ferske grønnsaker og nå har jeg ikke kunnet gjort det i flere uker

Da begynner det å bli ganske vanskelig og ubehagelig å bo på Svalbard. Og i tillegg til reisen også. Jeg kan jo ikke reise direkte fra Tromsø til Longebyen. Jeg må innom Oslo hvis jeg reiser på feil dag. Og det er like dyrt som å reise til USA. Så akkurat nå synes jeg det er vanskelig å bo på Svalbard. Og det har ført til at jeg har siden januar måttet flytte til Tromsø. Ja.

Du, jeg vet du er travel, så det er vel snart så dere må videre, men jeg hørte snakk om at dere hadde en liten nyhet her, om at det skulle ha et program i

eller noen arrangementer? Ja, det var det. Vil du fortelle hva det handler om? Igjen, samfunnsoppdraget handler primært om inspirasjon, men det er ikke bare inspirasjon for barn og unge. Jeg ser også at ved å dele min historie, og dele alt det ubehagelige, og dele det at jeg ikke kunne betale studielånet mitt, og det gikk til statens innkrevingssentral, og dele alle de der kjipe historiene man skal igjennom, og dele det at min ...

Min business-kollega og start-up-kollega begikk selvmord. Å dele det at kollegaer dør i krig, vi har åpent å dele at man har hatt perioder av depresjon uten å ønske å innrømme det, og måtte spørre andre om hjelp, og få hjelp av andre. Det inspirerer, og det hjelper andre å ta til seg mote og ta et grep, og komme seg ut av hva noen selv står i.

og jobbe systematisk mot et mål. Så det som skjer nå er for første gang i Norges historie. Jeg ser hvor mye det å være astronaut inspirerer folk. Vi har en fantastisk romindustri i Norge, men den er ikke så lett å kjenne seg igjen i, for det er en satellittbasert industri. Vi har 19 satellitter, men ganske få kan egentlig fortelle meg navnet på en av de satellittene.

Men mange har fått med seg hvem jeg er, og da tenker jeg ok, da skal jeg bruke den plattformen til å inspirere

Folk til å ta tak i det de står i, og så skal jeg også inspirere barn og unge å komme seg inn i fagene som kreves, matematikk, fysikk, AI, programmering, de spennende teknologiske fagene. Og det som gjør dette mest spennende, er at jeg vil jo at flere nordmenn skal kunne bli astronauter, men de må bli inspirert på

Fordi man må jobbe med sin fysiske helse, man må jobbe med sin mentale helse, og man må jobbe også med det sosiale når du er astronaut. Og derfor skal min mann Rolf og jeg og vårt selskap, vi skal hoste 40 astronauter her i Norge fra 1. til

til 5. september. Oi, 40? 40 stykk. Men astronauter er ikke maskotter. Astronauter har viktige funksjoner innenfor sin stat. De jobber enten for staten sin, eller de er direktører for innovative romfartsselskaper. Så for dem er det viktig at de skal lære fra Norge. Og vi har unike ting i Norge. Ting jeg ikke skjønte var unike faktisk før jeg ble astronaut, er at vi har et demokrati. Unikt.

Vi kan ferdes sikkert rundt uten livvakter i Oslo. Det er unikt. Det skal vi ta å være på. Og vi fokuserer på bærekraft. Det er også unikt. Det skal vi lære bort. Og vi skal vise astronautene hva vi har av verdi her hjemme i Norge. Men vi skal også lære av dem at de skal få lov til å vise oss kommersialiseringen av New Space. Hva er New Space for noe?

Har du bestemt hvilken form arrangementene skal ta? Hvordan kan folk komme og lære av astronautene som kommer hit? Programmet skal vi annonsere i slutten av mars, så det utarbeides. 4. september er vel den store dagen de fleste kan merke seg. Og så vil vi ha...

biletter også når astronautene skal være på Nobelinstituttet, for de skal jo lære om fredsprisen. Det har jo vært mye vinnende, og det er viktig at land rundt om i verden også får vite om den prosessen, for det er faktisk en veldig viktig pris som vi ikke må miste tillit til. Altså ikke her hjemme i Norge, men det er viktig at andre land også ikke mister tilliten til verdien av fredsprisen. Kjempespennende.

Er det, hvis folk vil ha mer av deg her nå, du har skrevet bok, og du har noen foredrag nå, hvor er det folk kan finne og høre mer av det du bidrar med? Så det mest spennende er, jeg skal holde et langt foredrag, et to timers foredrag nå, og det er åpent for alle, så man kjøper billett på Original Talks, men du kan også gå inn på websida mi, eller Facebook-sida mi, så har jeg link der, og det skjer da klokken 19,

24. februar på Chateauneuf her i Oslo. Kjempekult. Alle må møte opp der. Jeg legger vel link i episodebeskrivelsen. Hva heter boka di? Boken heter noe så enkelt som Astronauten. Og

Det var veldig vanskelig å skrive den boken, og jeg fikk god hjelp av min medforfatter, Jon Gangdal. Han er ikke en ghostwriter. Jeg bare, jeg skal ha det på forsida. Det skal stå skrevet sammen med Jon Gangdal. For det første så må han rydde opp i hele min livshistorie og prøve å gjøre det logisk alt jeg har vært igjennom i livet. Å finne den røde tråden. Og det er jo ikke enkelt. Det er jo vondt å grave historien

Han graver jo tilbake i tid og spør alle mine venner og bekjente om veldig ukomfortable spørsmål. Og spesielt egne sår som ikke har rørt siden barndommen. For eksempel det å bli mobba, hvor vondt det gjør når du selv er utsatt for en ulykke og sitter i rullestol. Og på toppen av det så blir du mobba fordi du ikke er god nok lenger, eller du er et ødelagt menneske.

så det var liksom i tillegg til å bli astronaut og gå gjennom den tøffeste treningen i livet mitt som utfordrer min psyke, min fysikk og alt jeg er av menneske så skal vi i tillegg skrive en bok hvor jeg må ta et oppgjør med min egen historie det var slitsomt men tusen takk en gang, Dal så den boken heter Astronauten og den er lett skrevet ikke lett skrevet, men den er lett lest og det er fordi

30% av ungdom har aldri lest en bok, og for meg ville jeg at dette boken skulle være en sånn bok som min far hadde gitt meg da jeg var ungdom, hvor jeg prater om at det er mye å lære av det å bli mobba også. Det går an å stå i det hvis du ikke kan forandre det.

Men det er en bok om å hele tiden være på søken, hele tiden være nysgjerrig og fullføre, og hvor mye gevinst du får av å fullføre et prosjekt uansett hva prosjektet er. Også hvordan du leder veien og skaper din egen, ikke egen realitet, men du skaper ditt eget yrke.

Og nå er jeg jo en av de heldige eneste 11 private og kommersielle astronautene som har mottatt sin utdannelse av SpaceX, og er i en situasjon der min kollega Jared Isaacman, som også er fartygsjef, han er jo nå sjef for NASA, og alle oss private astronauter sammen baner veien for fremtidige kommersielle og private astronauter, og det er spennende.

Dette er utrolig inspirerende. Jeg håper du når ut til flest mulig. Tusen takk for at du ville være med her. Det er en ære. Bare før vi drar nå, så er jeg litt nysgjerrig på om det er noen muligheter å komme mer ut i rommet.

For oss nordmenn så er det vanskelig. Du kan bli en statlig astronaut gjennom ESA, men der har vi enda ikke fått en astronaut. Og det er ikke fordi vi ikke har folk som er gode nok, dette er rett og slett bare politikk. Og det må være ufattelig kjip hvis du har blitt med i denne prosessen, og grunnen til at du ikke kommer videre er på grunn av politikk, og ikke fordi du ikke er god nok.

Så vi har stor kompetanse i Norge. Jeg brenner for at vi skal utvikle et kommersielt romfartsprogram her i Norge med norske astronauter. Vi har alt det tilrettelagt for at vi skal få det til. Vi får det ikke til neste år. Kanskje ikke engang om tre år. Men jeg har en strategi på 75 år.

75 år. Og der har vi norske astronauter, for jeg ser verdien og de positive ringvirkningene av å jobbe med inspirasjon og jobbe med forskning i polarbane. Det er noen storhet i det å tenke kanskje videre enn sin egen levetid?

Det er fire år fremover. Det er ikke min tankegang. Min tankegang er hvor er vi i året 2100? Hva sier vi når vi kommer til det året? Vi sier jo ingenting. Jeg har ikke tenkt igjennom det enda. Nei, hva ble det? 21? Det er for neste generasjon. Takk for nå. Nå må jeg ikke holde deg her lenger. Tusen takk for at du ble med. Tusen takk. Ses på skjeetisen.