– At vi har hatt reaktorer i Norge i over 70 år, er nok ganske ukjent
Podcasten Teknisk Sett ser nærmere på Institutt for energiteknikk (IFE) sin 75 år lange historie: fra Norges første atomreaktor bygget med tungtvann, til utvikling av flerfaseteknologi som revolusjonerte oljeutvinning, energibesparelser i aluminiumsindustri og fortsatt lederskap innen atomsikkerhet gjennom Halden-prosjektet.
00:19
I denne episoden diskuterer vi Institutt for energiteknik og deres betydning for norsk atomkraft og oljeindustri.
20:57
Norge har bygget et ledende internasjonalt samarbeid innen atomsikkerhet, takket være en unik forskningsøkosystem og flerfaseteknologi.
Transkript
Nævnt i episoden
Institutt for energiteknikk (IFE)
Hovedtema; norsk forskningsinstitutt med 75 års historie innen reaktorer og industriutvikling.
Institutt for Atomenergi (IFA)
IFEs opprinnelige navn; bygde Norges første atomreaktor.
Halden-prosjektet
Internasjonalt samarbeid innen atomsikkerhet ledet av IFE i Halden.
Flerfaseteknologi
IFE-innovasjon for å transportere olje, vann og gass i samme rør; sparte oljesektoren for hundrevis av milliarder.
Sintef
Nevnt som samarbeidspartner og konkurrent til IFA i forskningsøkosystemet.
TU (Teknisk Ukeblad)
Utgiver av podcasten Teknisk Sett.
Delta
Fagforening og episode-sponsor nevnt i introen.
Norge
Landet der reaktorene og teknologiutviklingen fant sted.
Halden
Sted der IFE ligger og Halden-prosjektet styres.
Gunnar Randers
Sentral drivkraft bak reaktorprosjektet; satset på Champions League-nivå.
Jens Christian Hauge
Overbevist av Randers om massiv forskningsfinansiering til reaktorprosjektet.
Henrik Ager-Hanssen
Tidligere IFA-leder; senere viseadministrerende direktør i Statoil, knyttet til teknologiavtalene.
Kjell Bendiksen
Nevnt som medutvikler av flerfaseteknologien.
Dag Malnes
Nevnt som den viktigste mannen bak flerfaseteknologien.
Statoil
Kontaktet IFE om korrosjonsteknologi til Troll-anlegget.
Hydro
Aluminiumsindustri som sparte kraftforbruk gjennom IFE-prosessforståelse.
Snohvit, Troll og Ormen Lange
Olje-/gassfelt der flerfaseteknologi ga store kostnadsbesparelser.
Nordsjøen
Område med dype olje- og gassressurser som drev teknologiutvikling.
USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen, Kanada, Nederland
Land som hadde atomreaktorer like før Norge eller samarbeidet med det.
Stø, Jonas Gahr
Nevnt i hypotetisk nyttårstale-analogi for å illustrere satsningens størrelse.
Deltagere
vert
Jan Moberg
gjest
Paul Nygaard (professor og historiker, BI)
gjest
Viktor Wikstrøm (statsviter, tidligere kommunikasjonsdirektør i IFE)
Sponsorer
Delta
Point
Se for deg at Jonas Gahr Støre i nyttårstalen sier at Norge tar 350 milliarder kroner og investerer i et månelandingsprosjekt – så stort var den norske atomreaktorsatsingen.
Viktor Wikstrøms illustrasjon av hvor enorm satsingen på atomteknologi var i forhold til dagens forskningsbudsjett.
Jeg tror faktisk ikke vi har gjort noe tilsvarende siden.
Om den teknologiske bragden med å bygge en av verdens første atomreaktorer.
Atomteknologien kunne redde alle verdens problemer, men samtidig også ødelegge verden – og vi står fortsatt i den svart-hvite situasjonen.
Paul Nygaard om atomteknologiens grunnleggende ambivalens etter andre verdenskrig.
Fra 1948 går det nesten 50-60 år før man egentlig kan høste fullt av en stor teknologisatsing.
Om viktigheten av tålmodighet og langsiktighet i forskningspolitikk.
Gunnar Randers satt lista veldig høyt – når man først gikk inn for et prosjekt, skulle man spille i Champions League helt fra starten.
Om ambisjonsnivået i norsk atomforskning, det første eksempelet på big science i Norge.
Jeg tror ikke vi hadde hatt den store leverandørindustrien hvis det ikke hadde vært for flerefasetransporten.
Om den avgjørende betydningen av IFEs teknologi for norsk subsea-industri.
Påstande
Institutt for energiteknikk har eksistert i 75 år.
Podcasten knytter dette til jubileet; opprinnelig het instituttet Institutt for Atomenergi.
Norge har hatt reaktorer i over 70 år.
Beslutningen om å bygge den første norske atomreaktoren ble tatt i 1948.
Landene som hadde bygget atomreaktorer før Norge var USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Canada, bare ett eller to år i forveien.
Den første norske atomreaktoren ble kalt G1 og var et samarbeid med Nederland.
Norge hadde tungtvann og Nederland hadde uran, som var de to nødvendige komponentene for å bygge reaktoren.
Gunnar Randers overbeviste Jens Christian Hauge om å bevilge fem ganger det totale forskningsbudsjettet til reaktorkonseptet.
Transkripsjonen sier «Gunnar Anders» og «Jens Kristian Hauge» – korrigert til Gunnar Randers og Jens Christian Hauge.
Det var cirka fire Nobelprisvinnere til stede ved åpningen av den første norske atomreaktoren.
Beregninger for feltene Snøhvit, Troll, Ormen Lange (og ett til) estimerte en kostnadsbesparelse på 200 milliarder kroner takket være flerfaseteknologien.
Norsk subsea- og offshoreindustri eksporterer for over 200 milliarder kroner i året.
I 1978 fikk Norge i stand såkalte teknologiavtaler der internasjonale oljeselskaper måtte finansiere norsk forskning og teknologiutvikling for å få tilgang til ressursene på norsk sokkel.
Henrik Ager-Hansen, tidligere leder av Institutt for Atomenergi, var viseadministrerende direktør i Statoil og tok kontakt med instituttet etter teknologiavtalene i 1978.
Transkripsjonen sier «Henrik Agerhansen» og «staten» – sistnevnte korrigert til Statoil.
IFE utviklet fire atomreaktorer, som nå er lagt ned.
Gjennom digitalisering av produksjonen i aluminiumsindustrien ble kraftforbruket redusert med en tredjedel over tid.
IFE-miljøet i Halden utviklet algoritmen som gjorde det mulig å handle strøm på børs.
IFE utviklet pH-stabiliseringsteknologi som hindret utfelling som tettet prosessanleggene, blant annet på Troll.
Transkripsjonen sier «PO-stabiliseringsteknologi» og «kallte AFA-produktene»; antatt ment pH-stabiliseringsteknologi og kaldt-flyt-produktene.
IFE fikk henvendelser fra oljeselskaper over hele verden om korrosjonsteknologien utviklet fra 60-tallet.
Norge leder det største internasjonale samarbeidsprosjektet innen atomsikkerhet, Halden-prosjektet, som styres fra IFE i Halden.
Ledende atomnasjoner som USA, Frankrike og Japan sender folk til IFE for å hente kompetanse.
Dag Malnes var den viktigste mannen bak flerfaseteknologien.
Paul Nygaard har nylig skrevet boken om Sintefs historie.
Staten bruker over halvparten av forskningsbevilgningene på atomteknologi inn på 60-tallet, uten at det ble noe kommersielt prosjekt.
Nyansert fra utsagnet om politikeres tålmodighet på 60-tallet.
Det var cirka 70 milliarder kroner av statsbudsjettet som går til forskning ifølge Viktor Wikstrøm.
Loader
Ha det.
Ja, nå som Geir har sluttet å klage over jobben, kan han endelig sitte ved middagsbordet igjen. Tusen takk, Delta! Snakk med oss i Delta, fagforeningen som hører deg. Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og i dag skal vi snakke om det som overraskende nok synes å være en av Norges hemmelighetjenester.
nemlig det som heter Institutt for energiteknikk, som har fulgt 75 år, og jeg sier hemmelige tjenester, så er jeg litt overrasket, for vi har jo folk her som kan fortelle om alt det spennende som er gjort, men også om hva som er litt ukjent.
Og vi begynner med deg, professor og historiker Paul Nygaard VBE. Hei. Hei. Du, det var litt bolde å si det var en hemmelig tjeneste, men jeg trodde at dette med historien til IFØ var veldig kjent, da.
Ja, for de som er spesielt interessert, og kanskje mange av våre lyttere, jeg tror nok en del av dine lyttere vil kunne dette fra før, men jeg tror også mange av de egentlig ikke kan denne historien så godt som de kanskje tror, for det at vi da har
hatt reaktorer i Norge i over 70 år, det er nok ganske utgjort, og særlig hvordan dette kom til og hvilken betydning det har hatt. Det heter jo i starten Institutt for Atomenergi, ikke sant? Ja. Men det skulle man ikke snakke så høyt om da? Nei,
Det ble jo, altså atom teknologi var jo alltid kontroversielt fordi det er så tett knyttet til atombomben. Og etter 2. verdenskrig så var det jo en sånn stor kontrovers hvor man så for seg at atom teknologien
kunne redde alle verdens problemer, men samtidig også ødelegge verden. Så man stod i en svart-hvit situasjon, hvor man ikke helt visste hva denne teknologien egentlig ville bringe. Og vi er fortsatt der, faktisk. Ja, det er med det. Men her hadde vi noen store egoer som gjaldt til å få dette til, for vi var veldig tidlig ute med å bygge reaktorer. Og der har vi gjest nummer to, nemlig mangeårig kommunikasjonsdirektør i IFO, statsvider Viktor Wikstrøm. Hei.
Hei. Var egoene viktigere enn oppgaven? Vi var nok heldige som hadde noen helt spesielt begavede mennesker på den tiden, og hvor man var inne i en tid hvor disse fikk utfolde seg og gjennomslag. Og de var ikke spesielt beskjedende heller? Det var de absolutt ikke, men for å prøve å gi et bilde på hvor stort det var, og hvilken
en enorm teknologisk bragd. Jeg tror faktisk ikke vi har gjort noe tilsvarende siden. Som jeg tyder til et bilde, se for deg at Jonas Gahr Støre i Nyttårstavn nå sier, kjære landsmenn, vi ser at oljealderen går mot en slutt. Vi trenger et nytt industrielt ben å stå på. Velferdssamfunnet skal utvikles.
Derfor har regjeringen besluttet at vi tar 350 milliarder kroner og investerer i et nytt månedlandingsprosjekt, og Norge skal bli den neste nasjon som lander en ekspedisjon på månen. Så stort var dette. Det var nesten ingen andre land som hadde gjort det før. Hvem var det en? Hva sa du nå? Hvem var det en som hadde atomeraktøret? Det var USA.
Det var Storbritannia, det var Frankrike, Russland, eller Sovjetunionen da, og Kanada. Men det skjedde jo da bare et år eller to i forveien. Og åpningen i Norge, vi har vel alldeles siden hatt fire Nobelprisvinnere til stede da, så det var en helt unik prestasjon rett og slett.
Da snakker vi om den første atomreaktoren. Første atomreaktoren på kjeller G1, som den ble kalt, og som var, selv om det var et samarbeid med Nederland,
så var det norsk teknologi som ble utviklet helt fra scratch. Og grunnen til at vi kunne bygge en atområk, det var fordi at vi hadde tungtvann, og nederlendere hadde uran. Det var to komponenter du trengte da. Ja, det er jo viktig å minne på noen situasjoner. Dette skjedde jo, altså beslutningen ble jo tatt i 1948.
Så dette skjedde rett etter andre verdenskrig, rett etter at atombomene hadde blitt brukt, og denne teknologien var jo statshemmeligheter overalt. Så det var ikke mulig å gå og se på noe patent eller kopiere teknologien. Her måtte man bygge det fra scratch. Nå kan du jo hente mye på YouTube og søke på SMR. Nei, det kunne ikke Gunnar Anders gjøre, og det som også er det unike var jo at Norge brukte jo ikke mye penger på forskning på den tiden.
Så Gunnar Anders greide å overbevise Jens Kristian Hauge at vi tar fem ganger det som totalt bevilges til forskning og bruker på dette reaktorkonseptet. Og det var derfor jeg brukte bildet på 350 milliarder. Jeg tror på statsbudsjettet nå så er det cirka 70 milliarder som går til forskning. Tenkte jeg det at man tok altså fem ganger det totalt, og så greide man det på tre år.
Det er jo utrolig viktig å minne lytterne på denne historien. Og jeg tenker nå vi skal snakke litt om ja, nå er reaktorene lagt ned, men IFE da, Institutt for energiteknikk, som det etter hvert byttet navn til, har jo bidratt med en hel rekke andre nyvinninger. Så
Jeg vet ikke hvem som vil begynne. Du begynner, Victor. Ja, altså det som var det spesielle var jo som Paul sier at man måtte bygge opp ting fra scratch. Man måtte lage de instrumentene man trengte for å bygge laboratoriefasiliteter.
Det gjorde at man utviklet et sett med verktøy som har kommet øvre industri veldig til gode, og så greide IFØ på den tiden
å bygge et landslag, altså man rekrutterte de fremste fysikerne, matematikerne, kjemikerne, men også håndverkere, snekkere, rødleggere, til et felles miljø mot et felles mål. Ja, for det var jo ikke planen at man skulle ta hele denne biten etter. Det var jo atomenergi først og fremst, og siden har det utviklet seg til å bli så mye mer. Det du må huske på er at en atomreaktor er jo ekstremt farlig.
hvis man gjør noe feil. Så det er viktig å snakke om, dette landslaget. Det var så viktig fordi stråling, eksplosjon, alt dette her, man var helt avhengig av å kunne gjøre helt nøyaktige beregninger matematisk. Man måtte kjenne de fysiske lovene
helt på millimeteren. For en liten feil der var jo katastrofal. Og det tekniske og vitenskapelige nivået som man måtte opp på, det har utrolig mye å si når vi nå etter hvert skal begynne å snakke om de fruktene som har kommet av dette. Fordi man måtte komme opp på et teknologisk og vitenskapelig nivå som var mange hakk høyere enn det man egentlig var på.
Og det krevde en del utvikling av en del ferdigheter innen både det å bygge noe konkret, men også innenfor datavitenskap som vi senere har nytt veldig godt av. Men det største resultatet ut fra IFE's arbeid, hvis vi ikke tar med reaktorene,
Hva ser vi på? Det er ikke tvil om at den teknologien som man greide å overføre til petrolingsvirksomheten er vel kanskje nok det mest kjente og mest fruktbare resultatet. Og mange kjenner nok, har hørt om kanskje dette med flerfaseteknologien, som har spart oljesektoren for mange hundre, kanskje tusen milliarder kroner
Det ble gjort beregninger bare på oljefeltene Snøhvit, Troll, Olje og Ormen Lange, hvor man estimerte kostnadsbesparelse på 200 milliarder kroner, fordi man i stedet for å bygge ut med ekstremt store plattformer kunne bygge økosystemet.
ut feltet ved bruk av satellitt og ta rødstrømmen inn til land. Men la oss bare kort minne lytterne på hva flerfassteknologien er. Ja, altså det som for å kunne
Som IFA hadde jobbet med i mange år var jo dette med atomreaktorer. Man hadde bygget fire atomreaktorer, og da måtte ha kontroll på kjøling. Såkalt vann-damp-fase. Vann ble jo brukt som kjølemiddel, og da måtte ha kontroll på når det går over til damp. Det kalles en-fase. Og det var den modellen som ble overført til oljefasen.
hvor man så på hvordan det var mulig å transportere olje, vann og gass i samme rør over lengre avstander, slik at når brønnstrømmen kom opp fra reservoaret, så i stedet for å bygge ut med en veldig stor plattform, så kunne du ta brønnstrømmen inn til land og prosessere den der. Og denne teknologien brukes jo over hele verden den dag i dag.
Ja, det er jo virkelig en norsk innovasjon, men det er jo interessant å høre hvor den kom fra. Du har andre eksempler også på. Får jeg lov å følge opp hvor den kom fra? Ja, gjerne. For det var et superproblem for Norge og alle, egentlig også de internasjonale oljeselskapene, når man visste at det er store oljeselskapene,
olje- og gassressurser ute i Nordsjøen, men de ligger så jævla dypt, for den norske delen av Nordsjøen er jævla dyp, og det fantes ikke teknologi på 70-tallet som kunne hente opp det på en kostnadseffektiv måte som ville svart seg. Så man så egentlig for seg at vi vet det er ressurser der, men vi kan ikke hente det opp fordi det blir for dypt.
Og så skjedde det da i 1978 at norske politikere klarte å overbevise de internasjonale åldershøyskapene om at dere må finansiere norsk forskning og teknologiutvikling hvis dere skal få tilgang til de ressursene som er der, de såkalte teknologiavtalene. Og det første viseadministrerende direktør i staten gjorde da, han het Henrik Agerhansen, tidligere
leder på Institutt for Atomenergi. Han gikk til sine gamle kolleger på det som fortsatt da het Institutt for Atomenergi i 1978. Første møte han hadde etter teknologiavtalene, at han kom og viste dem «Se her!»
Det er så mye ressurser fra 400 meter og dypere. Det kan vi ikke hente. Vi må finne en god idé til hvordan vi henter det opp. Og han kjente til disse tofaseforsøkene som han hadde vært med på å gjøre de selv. Og da sa Kjell Bendiksen, og hva heter han andre igjen,
Ja, det husker jeg ikke nå. Men den teknologien har jo da brakt oss tusenvis av milliarder inn i oljefondet etter hvert. Ikke bare det, men
Norsk subsi- og offshore-industri eksporterer for over 200 milliarder kroner i året. Grunnlaget for hele utviklingen av norsk leverandørindustri, særlig på subsi-siden hvor vi fortsatt er ledende, skyldes nettopp muligheten for å transportere og gjøre utbygging på havbund.
Så jeg tror ikke vi hadde hatt den store leverandørindustrien hvis det ikke hadde vært for at man løste det problemet med flerefasetransport. Vi har jo gått litt feil vei da, gå fra atomkraft og hjelp i olje- og gassindustrien fram. Mange nasjoner går den andre veien nå. Men Paul, vi har også snakket om at foruten flerefase er det jo massivt bidrag til kraftkrevende industri.
Ja, det er riktig. Så hva kom det til ut av IFE? Det er riktig, for på 60-tallet så begynte tålmodigheten til norske politikere å bli lav. Da hadde de brukt over halvparten av statens forskningsprosjekt på atomteknologiprosjektet, og man hadde ikke kommet noen sted hvor dette ble et kommersielt prosjekt. Man begynte å lure på, skal vi i det hele tatt ha atomenergi i Norge?
Så da begynte man å tenke på, skulle vi ikke heller bruke noen av de millionene som vi bruker på forskning på aluminiumindustrien, som jo var den største næringslivssatsningen som norske stats hadde på den tiden?
Det som da skjedde var at når midlene til Institutt for Atomenergi gikk ned, så begynte forskerne på IFA å jakte eksterne oppdrag. Da var det jo den største næringen i Norge, var aluminiumsindustrien, så her fikk man en kobling hvor aluminiumsindustrien så at
De forskerne på IFA sitter på en del kompetanse som de vil ha veldig nytte av. Det som skjedde kort var at aluminiindustrien i Norge lå helt i front på en digitalisering av produksjonen, hvor man begynte å bruke datamaskiner til styring av produksjon.
Reduksjonsprosessen. Og det, over tid, så reduserte man kraftforbruket med en tredjedel. Det er voldsomme nivåer. Så du kan jo regne på det, hvor heftig det er. Og det er ikke sikkert vi hadde hatt alminusindustri i Norge i dag, hvis ikke denne omstillingen hadde skjedd. Bakgrunnen for at vi hadde så mye alminusindustri er jo vannkraften vår. Selvfølgelig. Det var billig, men
Norge var i feil måte å tape ut, fordi fortsiden Norge hadde var jo billig elektrisitet. Men andre land hadde kommet såpass langt i å ta seg igjen at Norge kunne liksom tapt hvis vi ikke hadde klart å redusere det kraftforbruket. Nei, men bare si sånn, det...
IFA hadde bygget fire atomreaktorer. Man forsto hva som foregikk inne i en reaktor. Man forsto hvordan temperatur, gasser, trykk påvirket materialer. Så tenkningen var jo at fra kraftkrevende industriside, at her må de kunne hjelpe oss med å forstå hva som foregår inne i ommene.
og den der prosessforståelsen da hvor du koblet disse matematikene prosessingeniørene også med den materialforståelsen du hadde, det var jo det som var helt unikt og som gjorde at man fikk disse verktøyene og
jeg vet ikke om jeg er i cirka 11-12 milliarder kroner hydro bruker på strøm i året, og 30% av det er ganske bra det, og hvis du multipliserer det over tid, så blir det ganske mange milliarder, og denne
Teknologien ble jo også brukt av stålindustrien i store deler av Europa, ikke minst i tysk industri. Så besparelsene den teknologien har gitt er jo enorm. Ja, altså både det teoretiske og det praktiske på en gang synes å være veldig iføl. Ja, og siden vi er inn på strøm, altså den liten siden her, du har jo det at du fikk
en mulighet for å handle strøm på nett, er jo faktisk også et gevinst du kan tillegge IFE, for det var nemlig IFE som miljø i halden som utviklet den algoritmen som gjorde det mulig å handle strøm på børs. Men vi må også innom korrosjon, det er jo så mye å snakke om, men det er også ikke et IFE-produkt. Nei, jo, på en måte, for å
og du vil helst ikke ha en atomreaktor som bruster. Så den materialforståelsen, og han hadde da utviklet laboratorier hvor man nettopp kunne teste materialer under ekstreme påkjenninger, både når det gjaldt trykk, temperatur og så videre. Man utviklet en forståelse for noe som heter spenningskorrosjon,
Og dette oppdaget oljeindustrien og tok kontakt med IFE. Og etter hvert som du fikk store rødledninger på halvbunnen, og over lange avstander, hvis det felles ut noe materiale på innsiden av rørene, så vil det teppe prosessanleggene. Og det var i ferd med å skje på trollanlegget.
og Statoil kontaktet IFØ, og man utviklet teknologi på IFØ, blant annet som heter PO-stabiliseringsteknologi, som gjorde at man satte inn noen inhibitorer som hindret utfelling av disse kallte AFA-produktene som tettet anleggene. Og dette, denne teknologien...
oljeindustrien den dag i dag, og IFE får henvendelse fra oljeselskaper over hele verden, hvor man da bruker og har utviklet teknologien fra 60-tallet. Det er en hindrefortettelse og øke levealder. Nettopp. Det er jo en god kombo. Og det er jo så mye annet å snakke om her uten at vi har mulighet til det i dag, men det var jo avhørende for at norsk data på 70-80-tallet kunne utvikle seg, altså IFE-miljøet.
og en rekke andre ting, både batteri og hydrogenteknologi og inn solenergi, og det er ikke måte på. Men hvis dere ser nå i krystalkula,
Hva skal vi nå gjøre i Norge da med dette miljøet, eller hvordan kan vi røkte dette best? Hva blir vår neste mulighet? Jeg tror det er noen erfaringer man sitter igjen med gjennom 70 år med atomhistorie som kan være nyttig i dag.
Det er klart at Gunnar Randers satt jo lista veldig høyt. Altså når man først gikk inn for et prosjekt, så hadde man et ønske om å spille i Champions League helt fra starten av. Dette var jo det første eksempelet på big science i Norge. Og da er vi 75 år tilbake. Og du fikk samlet et landslag. Det var det ene. Og det andre var selvfølgelig en forutsetning, var jo at man fikk
hele det politiske miljøet i ryggen, slik at de fikk langsiktighet i finansieringen og kunne jobbe uforstyrret i en 10-15 års periode. Det tredje var at man gikk inn for en teknologi som hadde et internasjonalt nedslagsfelt, altså ikke en teknologi som bare løste problemet i Norge, men man retta inn virksomheten mot noe man trodde kunne eksporteres
Eller som det viste seg ble interessant for internasjonale... Det er jo litt tilfeldigheter også inni bildet her. Nei, jeg vil ikke si at det var tilfeldigheter inni i den satsingen, men det tror jeg var utelukkende kompetanse og dyktig... Jeg tenker mer på følgende av det etterpå. Altså, her tror jeg det er litt viktig å tenke på særlig noen av de momentene som Victor trekker opp, og det ene er at man
satset langsiktig, og selv om det var en del surmuling over manglende resultater, Norge ble aldri en stor kommersiell atomnasjon, og langt inn på 70-tallet var det snakk om at her gikk det dårlig. Norge på 70-tallet slet jo økonomisk og industrielt. Og vi fikk en ålderkrise. Men den tålmodigheten
i at, altså, Victor sier 10-15 år, men det var jo en prioritert satsning helt inn på 70-tallet, hvor man pøste millioner fra staten inn i et teknologiprosjekt som var helt avantgarde, som ikke var kjent, for det var så mye hemmestatshemmeligheter rundt det, hvor man satset på både personer og ressurser, og bygde noe konkret som krevde
en veldig høy vitenskapelig og teknologisk kompetanse.
Og så kom resultatene egentlig først på 80-90-tallet, egentlig 2000-tallet. Og fra 1948, det går nesten 50-60 år før man egentlig kan høste fullt. Men det er jo viktig også, Victor. Vi må jo avslutte her med at isfjermiljøet fortsatt er viktig. En verdensressurs innen atomsikkerhet.
Ja, det... Selv om de ikke har et reaktor lenger? Nei, og mange er ikke klare over at Norge leder fortsatt det største internasjonale samarbeidsprosjektet innen atomsikkerhet. Det heter Halden-prosjektet, og det styres altså fra IFE i Halden.
Det er jo sånn at ledende atomnasjoner som USA, Frankrike og Japan sender sine folk og henter kompetanse fra IF den dag i dag. Når man ser på utviklingen innen kjernekraft, det er ikke tvil om at
Det er en rennesanse, det bygges nye og det kommer til å bli bygget mange nye, så dette med sikkerhet er jo et kjernespørsmål og vil også stå helt sentralt dersom det skulle bli aktuelt å bygge kjernekraft i Norge, og da er det jo godt å vite at vi har dette miljøet intakt i halen.
Avslutningsvis, Paul, er det noe med denne historien som fortsatt forundrer deg, eller som du ikke har fått knust? Snekt? Det er masse mysterier og legender og myter og sånn, men jeg tenker at avslutningsvis er det litt viktig å si at denne satsningen på et helt sånn crazy big science teknologiprosjekt, det høster frukter, og
Noe av dette handler jo også om at det ikke bare var IFA, men etter hvert så ble det jo et økosystem rundt næringslivet i Norge, det offentlige i Norge, med særlig da IFA og Sintef som de to store spydspissene. Og de, IFA og Sintef, har jo både vært konkurrenter og samarbeidspartnere. Så det har liksom vært et helt spesifikt
økosystem hvor både bedrifter konkurrerer og samarbeider sammen med disse forskningsinstitutene som har bygd konkrete ting og har en forståelse som er ganske unik kontra universitetsforskningsmiljøer som er liksom
mer rettet mot vitenskapen for vitenskapens skyld. Jeg må bare ha med en sak til slutt, og det er at Dag Malnes var navnet på den, han var faktisk den viktigste mannen bak flerfaseteknologien, så det må vi få med for historiens skyld. Det er jo viktig, det er en teknologi som har tjent Norge godt.
Vel, her er det mye mer å snakke om, men vi får gi oss for denne gang. Tusen takk til professor og historiker Paul Nygaard med BI, som nylig også skrev boken om Sintefs historie. Den har jeg hjemme, jeg har ikke lest, men det skal jeg gjøre nå, Paul. Det er det godt å høre. Og takk til Viktor Wikstrøm, som er statsvitter og var mange år i kommunikasjonsdirektør i IFE. Takk skal dere ha. Takk. Og mitt navn er Jan Moberg.
Mange tror at beslutningen om å legge ned reaktoren i Halden var kroken på døra for Insituttt fo energiteknikks (IFE) virksomhet i byen like ved svenskegrensen. Det er langt fra tilfellet. Få har så mye ekspertise innen det vil kaller AI eller KI – kunstig intelligens – som forskerne på IFE. De har drevet med dette siden 80-tallet, sier IFES visepresident Tomas Nordlander. Selv har han en doktorgrad på feltet, og til tross for at han snakker svensk, påpeker han at han er blitt norsk statsborger.