Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og dette er en litt sånn påskesending, en litt sånn spesial, fordi tema er jo litt spesielt.
Vi har fått besøk her i dag av en kar som mener at Sam Eide var Norges første Mick Jagger. Det er et spennende utsang. Da ønsker vi bare velkommen til høyskolelektor og en fyr som jobber med markedsanalyse og rådgivning og foredragsholder. Dag Inge Fjell, velkommen. Takk for det. Det er et spennende utsang. Mange av våre lyttere vet hvem Sam Eide var.
Sam Eide, Mick Jagger, hvor tar du det fra? Det er jo sånn at Sam Eide sin historie ble grunnig dokumentert for noen år siden av Ole Kristian Grimnes. Og Grimnes sin bok heter «Den grenseløse grunder» om Sam Eide. Og det er noe veldig, veldig interessant med det han snakker om, om Sam Eides sin historie.
utenom ekteskapelig energi. Han viste på det seksuelle området. Du begynner der, ja. Og det står faktisk her at på en måte var Sam Eide nyskapende både industrielt og erotisk på en og samme tid. Og Grimnes skriver altså da at når
De erotiske robringene hos Eide ebber litt av, og så ebber også entreprenørskapet hans av. Så det henger sånn sammen. Og da snakker vi altså om selveste grunn der, norsk hydro. Ikke sant? Norsk hydro og Elkem og Rukan og en av de virkelig, virkelig store. Ja.
Han var drevet på mange måter av litt av den der rusen av beundring som en rokkestjerne får som står på scenen, og som er så avhengighetsskapende, og ikke minst gjør at du er på mange måter evig ungdomlig. Du har en tilgang til en ungdomshilde som helt åpenbart Mick Jagger lever veldig godt på den dag i dag.
Men nå sa meg det var jo betydelig tidligere ute enn Mick Jagger og hans lignende. Men hva er historien egentlig som førte til at en person kan få de, både egenskapene og affiniteten til det å lykkes på den måten?
Det er jo veldig interessant med Sam Eide. Han vokste jo opp i Arendal. Han var en skipsredersønn. Nesten heldigvis for Sam Eide så var han ikke førsteføttesønnen. Hans storebror måtte jo da ta familiebusinessen videre og måtte gå latinskolen og det borgerskapsformalitetene. Mens Samuel da, han fikk boltre seg litt mer i fritt. Han kreverte
kunne etter hvert ta realskolen, reallinja, og lære seg anvendbare fag.
Men noe av det som Sam Eides biografi handler om er jo da et liv, riktig nok, i en veldig overklassesammenheng, men hvor han også herjer nede på havna. I Arndal? I Arndal. Han er med Almuen. Han slåss i friminuttene på skolen med Almuen. Han har en sosial omgang med Almuen, som faktisk foreldrene og sosietetskretsen er litt bekymret over. At han er litt for tilknyttet til Almuen.
Men dette blir jo da senere hans store konkurransefortrinn. For Sam Eide drar jo til Tyskland og utdanner seg til ingeniør, og blir jo en veldig, veldig god ingeniør, men før han tar det valget, så blir han jo sent til sjøs som 13-åring. Og da blir han sent til sjøs? Sent til sjøs, for han er liksom uten retning, og de er litt urolig for at han ikke skal bli noen ting som helst, så han får lov da å bli kjenne på voksenlivet og reallivet.
Han har nok med seg en eller annen form for beskytter på et eller annet vis, men han får herje han også i havnene der menn blir menn, nesten sånn rekruttskole-aktig. Og i Tyskland, hvor han da blir ingeniør, så har han en egen evne til å kunne samarbeide med lavere stående
lavere stående teknikere, ikke sant? Og forstå dem, få respekt hos dem, og sette seg inn i hva de holder på med. Og de kan mye. De kan veldig mye. Og det er jo de som blir, altså den der hands-on-greia, ikke sant? Behovet for en moderne teknologisk leder å skjønne alle detaljene, det kommer derfra. Han hadde ikke noe berøringsangst med de lavere klasser, sa Meide.
Nettopp, det var konkurransefortrinn. Det ble konkurransefortrinn. For etter hvert så blir jo da Sam Eide mer og mer knyttet til norske og svenske anbudsprosjekter. Business setter de opp, Sam Eides arkitektkontor, ingeniørkontor heter det vel. Og så er det sånn at han da etter hvert kommer inn i ...
Han blir en fossespekulant. Han kjøper opp fosser, og det er jo Rukandfossen som er det store her, hvor han sakte men sikkert kjøper opp alle eiendommer rundt fossen. Det er en luring, så han kjøper jo egentlig opp et hotell, og later som det er det hotellet som har behov for eiendommer rundt fossen, og ikke det fremtidige industrialiseringen som skal foregå.
Det var en lang plan. En lang plan. Og han er en ordentlig spekulant, men han har litt sånn hands-on-kompetansen sin til å skjønne hva det er vi kan bruke dette til. Og det tar jo litt tid før hele industrialiseringen faller på plass, med ansett til hvordan dette kan anvendes.
Men bare tenk deg hvilken brag det var å få rukaen opp å stå, og få kraften til å komme ned til notåden og sette opp industrielle komplekser der nede. Du måtte virkelig skjønne detaljen i dette. Og ikke bare være en fjern distansert overklasseinvestor. Nei, det var en jobb som skulle gjøres. En sånn jobb som skulle gjøres. En ting som slår meg er at når jeg hører disse historiene, så får jeg noen ganger inntrykk av at
Europa var mindre den gangen enn det er i dag.
Ja, og Sam Eide var jo en praktiserende frihandelsmann. Han var jo aningen av Europa for å få til dette. Han var det, og hadde det ikke vært for... Altså han var jo karismatisk, ikke sant? Det står også at i denne historien, hans personlige skjarm åpnet igjen og igjen dører. Kvinner falt for ham. Det fantes nær sagt ingen grense for hans arbeidskapasitet. Han var alle tings mester.
står det i biografien om Sam Eide, karismatisk som var det. Men han måtte jo ha en som var systematikeren, ikke sant? Rundt seg. Han måtte ha en Paul McCartney. Ja, nettopp. Han måtte ha det. Han måtte ha en Vossenjakk. Og det ble jo da Markus Wallenberg. Akkurat. Andre generasjon Wallenberg.
Markus Wallenberg var jo da den store finansiøren, altså den som skaffet penger. Han så visjonene og verdiene av dem. Ja, og så hva dette kunne bli til, og satset økonomisk, og ikke minst gikk O.F. Sammeide i møte med fransk storkapital.
Så fransk storkapital fløyte opp via Wallenberg opp til Norge og Rukan, og etter hvert også Notodden. Det var enorme beløp som var i spill i et marked som overhodet ikke hadde nasjonale grenser. Ikke noen restriksjoner på det ene og det andre, så det var et ordentlig frimarkedseuropa som er litt av ideen rundt EU i dag.
Hvis vi har lyttere nå som er senterpartister, så kommer de til å gremme seg på å høre på dette dagen, ikke? Ja, og de gremmet seg den gangen også, der du fikk disse konsertsjonslovene, hjemfallsgreiene, og etter hvert, du var jo venstre den gangen, så var du veldig aggressiv mot disse utenlandske spekulantene som plutselig eide masse arealer i Norge. Mer akibruk. Ikke sant?
Ikke sant? Men hadde det ikke vært for de pengene, så hadde det rett og slett ikke blitt noen rukene. Da hadde det ikke blitt noen industrialisering i Norge. Det er jo en utrolig historie. Vi snakker jo litt sammen med Eide, Norges første midtregger, og du er jo inne på det her. Du nevner både Vossenjakk og...
Og med kartene, altså Beatles og Apple og Steve Jobs, er det noe av denne rockekulturen eller musikkulturen som Sam Eide egentlig hadde, som er nødvendig for å lykkes?
Jeg tror det, og det var gjort en undersøkelse for noen år tilbake i Sverige over gründere som hadde greid å både etablere seg og faktisk hadde firmaet sitt i livet, altså det overlevde en god del tid.
Og så gjorde man en undersøkelse blant disse gründerne, hva var fellestrekket, hva var det de hadde i fellesskap her. Og det de fant, det var jo dette at de var ganske asosiale i tenårene. Altså de gründerne her hadde en historie hvor de ofte ble sendt til rektorskontor.
Hvor de måtte sitte igjen. Og den der trassen, den rebelskheten, som jo ofte er rock'n'roll DNA, da. Ikke sant? Du har noe å si, du har noe å stå på scenen og kringkaste. Det har også disse grunndarene.
Og de hadde det allerede fra barneskolen og ungdomsskolen, men de greide også da å skjønne at nok er nok, nå har jeg stått for noe, jeg har måttet gå til rektor og det er repressalier, men jeg har ikke havnet hos politiet.
Ja, grei, den balansen. Det var den balansen, ja. Og samtidig så kan du gjennombrudde å komme brått, altså voldsomt brått. Du kan stå i, kaller det stampe, og så plutselig så lykkes det. Plutselig så lykkes det, og du må ha dette i kroppen. Det må sitte i kroppen. Du må ha det som en sånn intuisjon, dette har du gjort før. Dette med å stå opp for noe, dette med å stå på en scene, ikke sant? Ja.
Det må du ha som en somatisk markør i kroppen din, helt fra barnsben av. Det er det som er så viktig. Og det kjennetegner alle disse, som vi ser på som de store, store beundringsverdige folkene i dag. Jeg tror du finner det samme, og det er vel skrevet om Arve Jonsen også, hva er forskjellen på Statoil-etableringen, og hvorfor ble ikke det en norsk jernverk? Arve Jonsen var en karismatisk person,
som virkelig skjønte hvordan han skulle forholde seg til arbeidsfolk. Det var litt sånn meid over det. Det var litt sånn meid over det. Men du har jo nevnt noen av disse personene, og jeg vet jo en du har studert litt, er jo også en annen rebell som, om ikke Mick Traggers, så Steve Jobs. Ja. Han var jo også en outcast. Han var virkelig en outcast. Og det er jo litt sånn at han var jo
Han var en såpass outsider, Steve Jobs, at han seriøst prøvde å bli munk i buddhistiske kloster i Japan. Han jobbet aktivt for det. Så annerledes og outsider følte han seg som.
Og han var jo, men det er en veldig, veldig viktig historie med Steve Jobs, fordi han hadde jo en veldig kort formell utdannelse, altså en høyere utdannelse. Reed College. Reed College, hvor han var immatrikulert der i et halvt år.
Han var ikke fornøyd med studieprogrammet som lå foran ham, og følte at dette ikke var verdt de pengene han skulle betale. Han var veldig klar over hvor hardt hans foreldre hadde å jobbe for de pengene, så han hadde ikke samvittighet.
Så han avinmatrikulerte seg, og så hang han rundt på Reed College og gikk på forelesninger gratis i et og et halvt år. Og det er det mange glemmer når de sier at Steve Jobs droppet ut av college. Nei, nei, han droppet ut av det innmatrikulerte. Det betalte. Det betalte, for han mente at han var bedre til å sette sammen kursinnholdet i sin utdannelse. Og Steve Jobs var jo en som alltid var lærende.
Han var alltid en som leste, han var alltid en som studerte. Og det er så viktig i dagens klima, hvor veldig mange som hopper av videre om skolen, de blir altså da fortalt at nå er livet over. Nå går det til grunne. Og hvem er det som har interesse av å si det? Og det er jo utdanningsindustrielle komplekser. Det er jo ikke sant. Så lenge du mister evnen til å, og lysten til å lære, så er du ferdig.
Men du kan jo lære på egen hånd. Du kan jo lære helt andre ruter enn det som er kunnskapsindustrien. Ja, det er jo et kjempepoeng. Det gjelder både praktisk og annet. Hvis du har naturlige egenskaper for å lære deg ting og være interessert, så får du ofte til deg en del ting som andre går glipp av. Gjør det. Og Stigloss fanget veldig bredt, og han var jo besatt av to artister og band. Han var besatt av Bob Dylan, han var besatt av The Beatles.
Og når det gjaldt å organisere Apple-computer, så brukte han The Beatles som modell for hvordan organiseringen skulle foregå. Og her liksom to spanne, akkurat som med Sam Veid og Markus Wallenberg. Han var veldig opptatt av å ha ved sin side en som var en McCartney, en som var en Markus Wallenberg. Og det var jo Vossenjak i starten.
Ja, de fikk jo til mye, men han gikk jo på en smell, og så kom han tilbake, og det er ikke det at vi skal bare snakke om Steve Jobs, men det er jo et godt eksempel på en artistkarriere, hvordan disse tingene egentlig kan henge sammen, og Steve Jobs han forstod jo musikkbransjen også.
Så det var jo utrolig spennende. Han gjorde det, og det er nesten sånn også at hvis du husker overgangen til Bob Dylan som rocker i 1965 og 1966, så var det jo sånn at publikum buet, marsjet ut, skjelta han ut. Han gikk fra å være visesanger. Gikk fra å være visesanger. Og det er jo litt av dette med å gå fra å være, altså går vi et nytt paradigme, ikke sant? Og det var jo Macintoshen.
Og det er litt sånn der, ok, dere buer på meg, dere vil at jeg skal ha det samme gamle, men nei, jeg ser en ny fremtid, jeg ser en annen fremtid, og den fremtiden er jeg villig til å offre meg for. Så da marsjer jeg ut. Han ble jo skvisa ut, han ble jo kuppet av styret. Det var jo en makkamp der. Og så kom han tilbake som en mye klokere leder enn han noensinne hadde vært, fordi han hadde møtt på så mye motgang.
Men noe av det som også er interessant med jobb som er litt underkommunisert, er jo hvordan Steve Jobs på dødsleie oppsummerer hva er de viktigste tingene du har erfart og gjort i livet, hvor han sier at ja, LSD-bruk, det var noe av det viktigste jeg har gjort i livet.
Akkurat, men det lå litt på universitetstiden med Merlin. Ja, og i de famlende årene med hensyn til hva skulle han satse på videre, hvor var det mulig å satse teknologisk, og ikke minst også hva var gjennombrudstanken rundt det grafiske brukergredsesnittet?
Det grafiske brukergrensesnittet fikk han virkelig ideen til i følge av han selv i en sånn LSD-rus sittende i en kornåker og så disse vinduene fløyt over hverandre akkurat som korn.
kornåkeren drev å fløyte over i hverandre, ikke sant? Det er... Kalligrafiens verden. Kalligrafiens verden, ja. Men han brukte det ikke som en virkelighetsflukt. Han brukte det for å finne en dypere mening.
Det er også en misforståelse. Noen av disse rusmidlene skal brukes for å få en dypere forståelse. Det skal ikke være som en flukt og hedonisme, det skal være for å kjenne på noen dypere ting som lærer deg vesentlige ting om livet og om deg selv.
En opptagelsesferd, altså. En indre opptagelsesferd. Det er sånn John Lennon og Beatles-guttene, og Dylan og Steve Jobs, det er jo det de benytter seg av, og har benyttet seg av. Men nå tenkte jeg at jeg skulle få deg til å fortelle litt om hva dagens ledere i teknologi i Norge, og gründere, skal kopiere fra disse folkene for å lykkes, men jeg tenkte ikke på dopbruk da. Nei, altså det er jo...
Det er litt sånn, igjen, du må hele tiden tenke at teknologi er til for mennesker.
At det er det menneskelige som er begrensningene og mulighetene for teknologibruk. Det er mennesker som bruker dette. Og da er det sånn at det mennesker har i seg er jo den evnen til å tenke på helt utradisjonelle måter og gå ut av de vante sporene. Og når mennesker gjør det, så blir det plutselig sånn enorme brudd. Det blir paradigmeskift. Det blir disrupsjon.
Og det er jo ingen steder hvor det forklares bedre og tas frem bedre enn i romaner.
i teaterforestillinger. Romaner er veldig rimelig å produsere hvis du sammenligner med tv-serier og filmer. Så du kan ofte i romaner ha mye mer spennende handlinger enn du har råd til å produsere i en film, for eksempel. Så romaner er veldig sentrale med hensyn til å få opp
opp forestillinger om hvor samfunnet går, hva mennesker holder på med, og hva som er de store utfordringene for mennesker. Du finner ikke bedre råvarested enn i romaner.
Og igjen så har vi nå i vår tid, alle snakker om Michelle Ole Beck, men Virgin Despentes er jo en fryktelig spennende fransk forfatterinne. Og jeg vil si at hun med sin Vernon Subotekst-trilogi er virkelig sted å starte for teknologiledere.
For veldig ofte så hører vi om disse store suksesscasene fra folk som står bak disruptiv teknologi. Men hva med disse som blir rammet av det? Og de som da mister jobbene sine? Det er det ganske mange eksempler på. Veldig mange. Og Virgin Despant i Vernon's Hubetek-strilogien går dypt inn i hva skjer på den andre siden. De som har hatt en stabil arbeidsplass som platerskjappe,
som heter Revolver i Paris, og som overlevde Napster-runden, men med Spotify så var det ikke sjans lenger. Nei, men for øvrigt, dette er jo bøker du snakker om, så du har faktisk gitt meg en av de bøkene. Så dette er jo utrolig spennende å høre hvordan det henger sammen. Men Spotify er jo heller ikke trygg.
Neida. Så jeg mener, selv om du lykkes med å være disruptiv, du har kulturen inne, alt er greit, og så lykkes du, men du er jo ikke trygg. Nei, det er ikke det. Og du husker jo biografien til Andy Groove, han er sjefen i Intel, ja, hva heter han?
Husker du det, Jan? Nei, jeg husker ikke. Only the paranoid survive. Ja, det er helt riktig. Bare de paranoide overlever. Og der er det sånn at han sa det at hver eneste morgen så våknet han opp og tenkte hva kan gå gærent i morgen? Hvor er usikkerheten? Dette er jo noe da du snakker om musikkbransjen og rock'n'roll som også tar over seg i tekst. Det er jo at du kan bli en haspins i morgen. Ja, veldig kjapt. Men Mick Drager har klart det.
Med kartene og de som har overlevd de tøffe årene. Mange har klart det, men de må ha noen egenskaper da, som kanskje noen av disse tech-folka har like ens.
Ja da, og du kan jo gjenoppstå. Og et veldig godt eksempel i Norge er jo Ronny Lethekerø. Ronny Lethekerø har jo gjenoppstått i mange runder, og han våknet jo opp en september-oktoberdag i 1991, og da var bandet hans TNT fremdeles et av de store metalbandene i USA.
Og plutselig så hadde da Nirvana kommet med albumet Nevermind. Ikke sant? Med Smells Like Teen Spirit og Come As You Are og disse megahitene. Og nesten over natta så var det en helt stopp i bookingene. Ingen ville ha et metalband. Da var det grønt som i alt. Da var det grønt som i alt. Og Ronnie og de hadde jo blitt gjort til et litt sånn hair metalband.
Og det var markedsavdelingene i plassselskapene som hadde gjort, ikke sant? De hadde gjort de litt sånn jentaktige. Begynte han å hate seg selv da, eller? Det Ronny gjorde var at han kom til seg hjem til Toten, kjøpte en stor gammel skolebygning, brukte penger på det, og så begynte han å søke seg inn i et samarbeid med Terje Rypdal. Ok.
Akkurat. Fordi det Ronny var best på, var jo å være gitarist. Da kom han mer inn i en introvert verden. Det er musikken i alt. Ja, det er musikken i alt, og han kunne pivotere. Han kunne endre seg, og startet da, og så rea han av stormen. Fordi heavy rocken kom jo tilbake, det måtte bare gå litt tid.
Så han måtte bare hvile det ut og tjene penger på andre måter. Lage et platestudio og så gjør det så. Så Ronny er jo et veldig godt eksempel på en som da, og jeg må innrømme det, de gangene jeg er hos Ronny og besøker han og ser på hva han holder på med, det er vel få som bruker Dropbox-systemene bedre enn det han gjør, med alle sine samarbeidsprosjekter rundt omkring hele verden. Å bruke teknologi riktig nok, så er det litt sånn gamle Mac-systemer
Akkurat gammelt ting. Det er ikke det nyeste, men du verden får en bruk de har der oppe på Toten. Det er interessant da. Vi har jo disse internasjonalt store, eller har hatt i hvert fall, internasjonalt store musikk-
suksessene som TNT varer. Nå er det Tungrok fra Norge som tar verden. Det er det. Men før vi går litt igjen, så er det også interessant i dokumentaren om AHA. Jeg kom på det nå, fordi det er sånn at de gutta AHA-gutta bor jo i forskjellige deler av verden. Paul Vokdar bor mye i New York.
Og hva er et av de største problemene deres nå? Jo, de kommuniserer teknisk så forskjellig. De kan starte med en lang e-mail fra Morten, etter det jeg husker, så var det han som skriver lange e-mailer, og så er Paul kjapt tilbake, så kort, og så har Magne en eller annen annen, altså de har liksom helt ulike responsmåter, digitalt, og det gjør at plutselig, hei, hvorfor svarer du så kjapt, eller hvorfor svarer du så kort?
Vi hadde jo en lang utledning her. Og så begynner de å mistro, og så må de ha en manager som går imellom. Sånn at teknologien kan gjøre det mulig for et band å eksistere i flere verdensdeler, men samtidig har den teknologien innebygget i seg en eller annen sånn der, vi mister kjemien. Ja, du kan skape nye barrierer som du ikke hadde. Helt riktig. På godt og vondt.
Men det er riktig det, og et av de, hvis vi går tilbake igjen til det du nevnte med norsk kultureksport, så er det jo fantastisk hvordan et av de fremste
norske kulturelle eksportproduktene er black metal, svart metal. Og det går jo da enten under kategorien Norwegian black metal, eller true Norwegian black metal. Og det som er veldig, veldig fascinerende når du går inn i denne historien og leser om den, og ser dokumentaren og alt denne, det er punkt 1. Fantes det noe innovasjon Norge der i starten?
Ingen spor? Ingen spor! Nei, nettopp. Og den gangen så het jo distriktenes utbyggingsfond, ikke sant, så rett skal være rett, men fantes det spor av noe offentlig støttemidler, virkemiddelapparat eller noe sånt, som startet Norwegian Black Metal? Nei, ingenting. Dette var gutter, outcast, som de følte seg som, outsider, de var...
De gjorde det godt på videregående. De hadde gode vittnemål og gode historier, men de var outsidere. De bodde ikke i Oslo, ikke i Bergen. Det var Langhus, Os og enda lenger unna. De var sosialt outsidere.
Og Mayhem da, det er jo det viktigste bandet her, for det er jo de som liksom ble det virkelig store første, hvor det ble masse myter rundt omkring, og rent så teknologisk så lå de og brukte alt det som teknologien hadde å by på den gangen. Ja. Og
Og på 80-tallet, når de slo gjennom, og det var masse bestialske og rare ting som skjedde med det bandet, og da var de rett og slett først ute med å lage opptak på kassetter, og ting som de da sendte ut som brevvennpoenger, alle fans rundt om i verden. Ja, ja, riktig. Det var den teknologien. Fysisk. Fysisk. Og så kom jo da selvsagt tidlig 90-tallet med World Wide Web,
Og kanskje lå de inne da før det også, enda tidligere med sånne, jeg husker ikke helt hva de het, før du fikk disse nodene med Worldwide, så hadde du sånne grupper på nettet. Ja, du hadde jo CompuServe, og du hadde jo disse digitale plattformene før. Ja, men når du fikk Worldwide Web, så var jo også disse bandene her blant de første. Ja.
Og når det da var såpass mye skandaler som skjedde med selvmord og drap og kirkebrander og politi og arrester og så videre, så ble jo da etterlatt inntrykk var at disse norske svartmetalfolka, det er the real deal. Det er the real deal.
De synger ikke bare om satanisme, de er ordentlig satan der ute. Så det er rent. Det er rent. Pure satan. Pure satan, og de er godt opplest på hvor røff kristningen av Norge foregikk. Og det er det de egentlig er på utkikk etter. Og dette fanger publikum der ute. Og dette er jo i sånne nettgrupper, nettforumer, som dyrker denne historien. Og i Sør-Amerika så er det jo enormt store
Altså, vi kunne jo holde på her i timesvis, Dag Inge. Jeg tenker jo at vi er nødt til å, her er det jo mer i nål for oss. Jeg tenker jo vi må lage en, nå er det påskespesial denne gang, vi må lage en sommerspesial også. Men sånn, avslutningsvis denne gangen da, hvis du skal ta for deg musikkindustrien og rock'n'roll og liksom overføre disse tingene, hva er det de norske
oppstartsmiljøene og norske teknologisjefer må huske på å ta med seg for å lykkes. Nei, du må desidert skjønne menneskets natur. Det som får mennesket virkelig til å sprudle av glede og sorg og frykt og angst og kjærlighet, ikke sant? Og det er best skildret i romaner. Best skildret i skjønnlitteratur. Så hvis du
Synes det er kjedelig å lese romaner, så tror jeg du har en kort levetid som toppleder i et tekstselskap.
Det er første. Du må ha litt fantasi rett og slett. Du må ha ordentlig fantasi, og du må, du må, nesten sånn at romanene kan være din LSD-tripp. Men nettopp, det er jo et bra alternativ. Det er et veldig bra alternativ. Veldig bra. Og så må du for all del unngå Nokia-fellen. Og med det så mener jeg da, det som har blitt skrevet om at Nokia-ledelsen var så, skal vi si, kongelig og adelig der borte i Finland, at de ikke omgikk vanlige mobiltelefonbrukere.
Når de var ute og reiste for eksempel, så tror jeg det var vanlig for Nokia-ledelsen å være på business class og observere. Selv ikke der, men selv ikke der. Mitt inntrykk av det jeg har hørt er at det er privat, fordi det er bare hangarer, veldig isolert. Og når de hørte noe om hvordan mobilteknologien ble brukt, så var det fra trendforskere som var betalt for å si noe. De hadde vunnet over Ericsson og trodde at det var...
og Simonsen og disse. De så ikke de kulturelle skiftene som kom her. De så ikke det, de var ikke klare over det, de observerte ikke underground. Så toppsjefene må være også sin egen målgruppe. De må virkelig føle på disse produktene in real life, in the wild, som man sier.
Det er noe, og det er klart at, igjen, rockonomics, det er ingen bransjer som opplever de teknologiske distruksjonene mer brutalt enn musikkbransjen, og det er ingen steder hvor det har blitt brukt så massivt på en interessant måte som der. Og det siste toppledere, hvis de hører denne påskespesialen, eller uansett hører de denne påskespesialen, er at vi har nå snart et nytt Taylor Swift-album.
som kommer rett rundt hjørnet. Og Taylor Swift er jo virkelig en artist som har brukt teknologien til å både endre maktbalansen i musikkbransjen, hun har blitt en businessdame av rang gjennom bruk av teknologi, og hun er såpass stor maktfaktor at det er veldig mange som virkelig håper at hun kan være med og få en del viktige velgegrupper til å møte opp og stemme for Joe Biden i november og redde verden.
Det må vi alle håpe på. On that note, det er jo veldig hyggelig å avslutte med noen av de yngre som virkelig har kommet opp. Vi må jo erkjenne at Mick, Jagger og Paul med kartene som har vært innom er jo passert opp til. De har det. Men du verden, still going strong. Dag Ingefjell, tusen takk. Dette her er superspennende, og da har vi en avtale da, sommerspesial. Vi har det. Takk, og god påske. God påske, Jan.