Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg er her i studio med Odd-Rikard Valmått. Du, Odd-Rikard, i dag skal vi snakke om noe veldig spennende, og det er litt sånn historisk spennende også. Ja.
Det er det. Og det var veldig viktig for Norge, det som skjedde for ganske mange år siden, 1993. Ja, og det var viktig for nærmiljøet Holmestrand kommune, Industrikommunen Holmestrand, det som skjedde fra 1899, eller når det var. Og vi skal snakke om Langøya. Og jeg husker jo Langøya som kjørte mye båt forbi der i mange år. Stort krater, altså.
Det var et stort krater. Et kalksteinsbrød. Men så ble det da løsningen på noe. Ja, det var jo fantastisk, og der må vi faktisk skjenke en tanke til Torbjørn Berntsen, som virkelig var en handvig, kraftig mann. Han startet opp der og sa at vi kan ikke hive søpplene våre i naturen.
Og jeg og hytter på Valer og forbi der fløyte jo syre, ikke sant? Fra kronostitan. Og det var ikke mye liv i fjorden den gangen der. Det har kommet tilbake. Men nå skal vi over fjorden igjen fra Valer og tilbake til Langøya og Holmestrand. Vi har fått med oss administrerende direktør i NOA på Langøya, Tove Sjøblom. Velkommen. Takk.
Du hører at vi er veldig interessert i dette her. Ja, veldig relevant diskusjon. Det er vanskelig å være stille. Men hva var det som egentlig skjedde etter at disse to kraterne lå der og var ikke lenger i drift som brudd? Det var to gruvig kratere på 60 og 80 meter. Og så var det jo den situasjonen med at industrisyren gikk rett i glomma, og vi hadde jo mye søppelfyllinger, og vi hadde...
Det var mye avfall rundt omkring på avveie. Så var det vel Torbjørn Berntsen som sa at dette kan vi ikke holde på med mer, vi er nødt til å rydde opp. Og da etablerte han Norsk Avfallshåndtering, og de fant ut at å bruke de kalksteinskraterne til å deponere avfall, veldig rasjonelt. Da fikk vi kontroll på det. Og de var 60-80 meter dype. 60-80 meter under havnivå. Min svigermor som var på tur, hun er jo fra Holmestrand,
Måtte holde godt fast i mora si for å ikke falle ned i. Det var jo en fare. Det var jo ikke til bruk den gangen. Så da ble jo Langea etablert som en helt sentral del av infrastrukturen for norsk industri. Dette er den største kapasiteten vi har for at norsk industri ikke forurenser. Og at de kan bygge rene verdikjeder. Miljødirektoratet sier jo nå at 99% av alt vårt avfall går til forsvarlig behandling.
Det er jo kanskje det viktigste samfunnsomdraget som norsk industri har levert på, og vi på Lange er jo utrolig stolte over å være sentralt i det. Ja, så har norsk industri sluttet å forense på disse områdene? Ja, fordi at man har behandlingskapasitet, så du har et sted å levere. Det er jo sånn med også det. Når det er infrastruktur for å pante flasker, så gjør vi jo det.
Ja, det har vært mange sånne eksempler opp igjennom året. Og jeg husker jo når man bare kastet av seg ting i veikanten når ingen så på. Ut i skogen med kjøleskapene når de var ferdige. Eller ut på isen før den gikk. Ja. Det var mye folk holdt på med. Det er helt hilarisk. Men Tove, hva er status på Langeøya i dag? For nå har jo dette vært operativt i lang tid. Ja.
Det første vi holder på med, det er jo stadig å forbedre kvaliteten på behandlingen. Så fra å ha drevet mye med å ta imot avfall og deponere det, så er vi nå veldig bevisste på at det skal ha minst mulig miljørisiko etter at det er behandlet, at vi bruker minst mulig ressurser. Så allerede på midten av 90-tallet,
Så vi tok imot den industrisyra som du sa gikk rett i glomma. Det var startpunktet. Den ble først nøytralisert med kalkstein. Det er jo en jomfrulig råvarve. Det var en god match da. Ja, det var en veldig god match. Men flyvaske, som vi gjør for å rense alt avgass fra forbrenningsanlegg, sånn at vi ikke har sur nedbør og metaller som kommer ut i naturen. Ja, for det kom til utover 1990.
og 2000-tallet, at man begynte å forbrenne. Ja, og da begynte vi å ta imot den flyvasken. Allerede fra 1995, tror jeg, så tok vi imot flyvaske, og da fant vi ut at vi kunne neutralisere syre med en annen avfallsfraksjon. Så i stedet for å bruke jomfruler, råvarer eller kjemikaler eller tilsatsmidler, så bruker vi to avfallsfraksjoner. Og de
Hvor de kan neutralisere hverandre, men de har også den effekten at tungmetallene blir kjemisk bunnet. Og den prosessen har vi stadig forbedret, både med hvordan vi finner inn og kontrollerer selve prosessen, så det er mye gode kjemikere og prosessingeniører i Holmestrand. Så nå er det sånn at kvaliteten på det restproduktet, som er en gips,
Den er nå ikke lenger farlig avfall, den oppfører seg som et ordinært avfall. Det er en viktig måte å forbedre hele prosessen på. Men så er vel også litt av greia nå at det begynner å nærme seg fullt på lange, og det gjøres en del tiltak for å forlenge levetida. Og så har jeg jo fulgt med denne debatten i mange år, og det er jo ingen som har lyst til å ha et deponi for farlig avfall.
Så det er liksom blitt pushet tilbake til lange øya, og det har vært en ministerhodepine lenge der altså. Det har det. Vi har, Miljødirektoratet definerer jo kategorier for avfall, og da er det jo noen grenseverdier som er helt absolute. Så det er en kategori på fall i hvert fall, og så er det en kategori på ordinært avfall som har mindre miljøskadestoffer, og så er det en kategori for innert avfall som er veldig rent egentlig.
Opp til havnivå er langehavet kategorisert som et farlig avfall.
regulert. Ja, dere kan fylle opp til havflaten. Og fra, så er det sånn at Langeøya er jo også et naturrestaureringsprosjekt, den skal jo ikke se ut som en pannekake. Dere skal også bygge en øy. Vi skal også bygge en øy. Ja. Og den skal tilbake til nær, sånn den var opprinnelig. Og da skal vi ha avfallskroppen opp til 16 og 18 meter. Vi bygger en sånn naturlig topografi da, på det. Slik at det blir godt.
Men fra havnivå opp til disse 16-18 meterne, så er det dette ordinære avfallet. Hvor mye er igjen opp til havflaten nå? I nordområdet er vi helt oppe på, der er den helt ferdigstilt og åpnet, så er det et vakkert naturområde som er i bruk. I syd har vi fortsatt noen meter igjen opp til havnivå, der fyller vi aktivt på.
Så sydområdet har fortsatt noen år igjen med reelle deponikkapasitet for farlighet. Men det er frem til 2024-2025.
Men det er veldig kort tid i en industrisammenheng, og også for norsk industri, sånn at de også har forutsigbarhet. For de har jo et ansvar for å ha rene verdikjeder, og må vise det både til sine kunder og myndigheter. Så en horisont til 2024 er ikke lenge. Så det vi har gjort fordi vi har forbedret kvalitet på Gipsen, så kan vi utnytte deponi for ordinært avfall.
Da kan vi fortsette mottaket av industrisyr og norsk industriavfall. Vi mottaker jo prosessindustri som hydro, alkohol og flyvaske fra forbrenningsverk. Det kan vi fortsette med hvis vi får godkjent en endring. Miljødirektoratet spurte oss for et eller annet år siden hvilke tiltak er mulig.
Og det vi da har gjort er å jobbe med, kan vi jo kjemisk forbedre kvaliteten, og det kan vi. Kan vi da utnytte den ordinære deponikkapasiteten, sånn at vi bruker lange, ja, og den kapasiteten der, på norsk industri i hvert fall. Og det er mulig. Og det er jo innenfor etablert praksis, egentlig, så det er jo ikke en sånn revolusjon.
Det er en teknologiforbedring. Men da snakker vi om over kote null. Da snakker vi om fra havnivå og så opp til 16-18 meter. Basically at vi fortsetter med det samme som vi gjør i dag. Men har ikke dere vist ved det arbeidet dere har gjort gjennom disse ti årene at farlige avfall ikke er så farlige? Jo, nei, det vil jeg ikke si. Vi har vist at det ved...
ansvarlig behandling, gode teknologer, så kan vi gjøre det mindre farlig. Det har vi vist, og det vi også har vist er at ved god teknologi og gode rammevilkår, så vil også hele industrien levere. Ikke bare noe av det vi har fått på Langeøya, men det betyr at du setter hele det norske industrisystemet i stand til å ikke forurene. Men det fantes jo bare en Langeøya.
Så jeg tenker litt på hva fremtiden vil bringe, og at det arbeidet dere har gjort kanskje gjør det litt enklere å finne nye deponier? Det å finne nye deponier, det er jo en veldig krevende debatt. Det vi fokuserer på nå, det ene er at vi fortsetter den kvalitetsforbedringen.
slik at vi kan utnytte lange arbeidsmuligheter. Men vi er nødt til å finne nye deponier, eller så får vi ikke å drikke hvert sove. Nei, det er sant. Men det vi skal gjøre først, det er at nå har vi klart å ikke forurense. Nå skal vi begynne å gjenvinne mer. Og så skal vi fortsette å ikke forurense. Vi skal ikke begynne å resirkulere miljøstoffene,
Vi skal gjøre begge deler. Og det er en teknologiutviklingsreise som vi skal inn på. Men vi kommer ikke dit at vi kan resirkulere alt for en del miljøstofskal ut. Så det er riktig at noe deponikkapasitet kommer Norge til å trenge. Og da tror jeg at den evnen til å behandle det så det er minst mulig miljøskadelig, det gjør det også enklere å utnytte avfall som en ressurs. Også til å restaurere land der det er trygt.
Men det å finne den kapasiteten, det mener jeg er egentlig et politisk og regulatorisk spørsmål, ikke et privatselskapelig spørsmål. Nei, det er ikke en oppgave dere har i NOA. Nei, men vi har et stort ansvar for å utnytte Langeha så effektivt som mulig, og sikre at den blir brukt til norsk industri i hvert fall. Det tar vi på alvor. For det dere skal gjøre i første omgang, det er å ta ut saltene.
For det er ganske mye salt i denne gipsen, ikke sant? Det kommer jo fra avfallet. Vi brenner mye plast fortsatt, og i plasten er det faktisk mye salt. Så hvis vi kan gjenvinne det og putte det tilbake i for eksempel plastproduksjon eller annen industriell produksjon, slik at det erstatter andre jomfrulige råstoffer, det er det vi ønsker. Og samtidig redusere volymet og gjøre avfallet mindre.
Ja, det er riktig. Du, hva skal kote 18 hete da når det er ferdig? Ja, det må vi kanskje ha en navnekonkurranse. Ja, jeg synes Mount Berntsen hadde passet for å være Berntsenhøgda eller noe sånt. Ja, nå har vi allerede Torbjørn Berntsens plass. Åja. Med en fantastisk liten skulptur, eller ikke så alt, den er sånn life-size holdt jeg på å si, naturlig størrelse av...
Den heter Sliterne, av gruvarbeidere som var der opprindelig. Og den står på Torbjørn Bersens plass.
nå da, er kjempefin. Så om han skal få et fjell eller en topp i tillegg, det er jeg litt usikker på. Det kan jo være mange andre som fortjener det. Det blir sånn Mount Rushmore, Adrikard. Ansiktet ditt og bensjen. Bensjen med talebobler. You shitbag. Tove Sjøblom. Det er jo interessant. Dere bygger en øy og skal egentlig gjenskape en litt sånn, eller som den så ut, før
Ikke forrige, men århundre før det er igjen. Men det skal også være et industriområde på øya? Ja, det sentrale området. Hvis du ser et kart over Langeøya, så ser du hvor ferdighet kommer inn, og hvor det er asfalt, og hvor det er et industriområde. Så det er et regulert industriområde. Så deponiene er regulert som deponi, og så skal det tilbakeføres som friluftsområder. Så det blir bra. Men industriområdet skal fortsatt være regulert som industriområde.
Men hva som skal være der, det vet vi ikke enda. Nei, det kan bli et åpent spørsmål som blir spennende å følge med på i årene som kommer, Rødvikard. Har du noe med det om hva du skal starte der ute? Jeg synes jo det høres veldig fornyftig ut å fortsette med en regn av falsk virksomhet. Lange har en hel rekke fortrinn. Det er gode innseilingsmuligheter. Det ligger jo veldig sentralt å seile fra Norsjøen eller hvor du enda kommer fra.
inn, så det er en veldig god kaj. Veldig lunt. Veldig lunt, ja, veldig trygt. Og vi har jo bygd ned veldig mye kajkapasitet langs hele Oslofjorden. Så apropos industrietableringer, så har Langeøya en del verdier som bør brukes. Hvor stort er det området? Det er tusen mål. Det er et svært område, men det er ikke industriumrådet. Det er hele øya. Det har naturreservat, det er friluftsområdet, og så har du dette industriumrådet.
med disse gode innseilingsmulighetene. Så at det langøya bø brukes, jeg mener for Holmestrand kommune og for langøya, det å ha en industriaktør der, det gjør også at skjøtsel og infrastruktur og mulighet til å komme ut og besøke, alt det blir litt enklere, og det er også enklere for Holmestrand kommune. Og så er det jo sånn, vi har cirka 110 mennesker som jobber med langøya, det er omtrent halvparten av dem nå bor i Holmestrand kommune,
Jeg tror vi har Noreuropas beste kompetansemiljø på teknologisiden, på behandling og videreutvikling av disse gjenvinningsløsningene og behandling av avfallsfraksjoner. Å holde det kompetansemiljøet når vi skal inn i et sirkulært samfunn, det tror jeg er kjempeviktig. Og ikke minst hydro på land. Hydro har vi på land. Hovednaboer på land i Holmestrand.
Og kanskje en av verdens mest fantastiske jernbanestasjoner, Andrik. Ja. Jeg har faktisk bare kjørt gjennom i full fart, men jeg har jo sett det. Men da hang haka ned også. Ja, det er jo helt utrolig. Det er jo det. Det oppleves jo som å komme til Tokyo, bortsett fra at det ikke er noen folk der. Ja.
Tove Sjøblom, vi må ønske deg lykke til med veien videre, selv om det går mot en avslutning, så må vi komme oss ut langere, og se på hvordan det blir der ute. Det er jo ikke avsluttet før i 2030, og etter det er det jo et friluftsområde, så det er verdt å besøke både før 2030 og etter. Da kommer vi i den nye elbåten som Jan skal kjøpe seg på noen år nå, tenker jeg. Vi får se på det. Tusen takk for at du tok turen innom oss. Takk til Odd-Rikard Valmoth, og mitt navn er Jan Moeig.