Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg er her i studio med Odd-Rikard Valmoth. Hei, Jan. Odd-Rikard, laseren var 60 år i fjor. Det var han. Jeg var til og med på feiring på Radiumhospitalet. Hvordan er laseren i ditt liv?
Du, laserer har vi overalt. Er det politiet som har mest på deg med lasermåler? Jeg har blitt verdt innom de å gjøre.
Men det var jo et selskap da du kom tilbake fra denne laserfeiringen, som var vel fysisk selv om det var covid. Ja, det var mye masker og sånt. Du ville at vi skulle snakke om i denne podcasten. Det er jo kanskje den mest imponerende laseranvendelsen i Norge, tenker jeg, med god margin. Også internasjonalt. Veldig spennende. De har også tidligere vært nominert til Norwegian Tech Award for noen år siden.
Vi får bare ønske velkommen til daglig leder, Jon Arne Breivik i Stingray Marine Solutions. Velkommen. Tusen hjertelig takk. Du har fått en fan her. Ja, det synes vi er kult. Vi har begynt å få noen etter hvert, heldigvis. Det som dere driver med er jo rett og slett å skyte lakselus med laser i merdene hos oppdaterne. Ja, det er korrekt. Det er jo litt science fiction, er det ikke det?
Vel, jeg kan si at fra starten av når Espen Becke fikk den ideen i 2009, og vi begynte å gå ut til en og annen oppdrett etter hvert når vi hadde patentene på plass rundt om i verden, så begynte vi å banke dører hos oppdrettsnæringen på høsten 2010.
Og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var mye latter og litt tårer fordi man tenkte at dette her er ikke mulig. Og ord som Star Wars og science fiction var nevnt. Og vi begynte allerede tidlig og systematisk jobbe inn at dette var hardcore science og ikke bare science fiction. Mhm.
Vi skal ikke gå helt dit ennå, men det er verdt å nevne at i dag har dere altså 500 av disse nodene rundt om i Norge. Ja, vi leverer ut norde nummer 550 på fredag. Ja, så det har fungert.
Det er åpenbart slik at når man kommer med en så disruptiv teknologi, og så avansert teknologi som Stingray har, så tar dette tid. Gode ting tar tid, og det har det gjort i vårt tilfelle også fra 2014 når vi ble kommersielle, og frem til i dag syv år senere. Men en sånn node, det er en enhet som står neddykket i vann, og som ser på laksene som sømmer forbi,
som skyter rett inn en laser mot lusa. Kort forklart. Ja, kort forklart så er det det. Det er som en ROV som har en bøye i overflaten, så har den en kabel ned til en lasernode som kan gå fra overflaten og ned til 27 meter. Den kan snurre rundt sin egen akse, og den kan bevege seg frem og tilbake mer enn med fjernstyring fra vårt kontrollrom.
Og hver node har syv kameraer, og det er der hvor maskinsyn og maskinlæring kommer inn. Noe som vi har jobbet med helt siden 2012-2013. Det er jo veldig spennende, synes jeg. Jeg vet dere har snakket litt om det, for det er en slags bilanalogi her. Fordi at denne noden er jo temmelig avansert, både mekanisk, elektronisk og ikke minst programvaremessig. Så...
Dere gjør jo litt av det samme som det man har utviklet innenfor bilindustrien, å sette disse komponentene sammen. Jeg har vel opplevd gjennom de 10-12 årene vi har holdt på at det er mange som blir overrasket over at et norsk selskap holder på med hele verdikjeden her, både
sammenstilling av teknologien, utvikling av teknologien og alt av software. Det er klart at den kamerateknologien som vi har utviklet, den er faktisk i verdensklasse. Vi skal finne et objekt som er et par millimeter stor på en lakse eller ørrett som svømmer med 1-2 meter i sekunde fritt rundt i en oppdressmær med opp til 200 000 fisk.
Og folk har jo sett på denne laserorden og så har de sagt ja, ja, men den har jo ikke utviklet seg så mye fra 2014 til 2017 for eksempel. Jeg bruker å si at det er som å sammenligne en Golf fra 1983 med en e-Golf fra 2021. Utsiden, eksteriøret kan se ganske likt ut, men det som er inni er et hav av forskjell. Og på hardware-siden så har jo vi nå
25 store revisjoner i løpet av året som har gått, mens på softwaresiden så har vi oppdatert over 300 ganger i løpet av disse årene. Det har jo vært en enorm utvikling. Vi snakket jo om 5% bedring eller 50% bedring. Vi snakket om mange hundre eller kanskje noen tusen prosent bedring gjennom året.
Du, bare litt nysgjerrig på selve moden der nede. Du sier kamera. Er det optiske kamera, eller ser du flere spekter?
Dette er vanlige kameraer. Vi har et stereokamera oppsett som er i svart-hvit, og så har vi en dokumentasjonskamera som er i høy hastighet som er i farge, og så har vi et såkalt FarCam. Så det er fire kameraer som sitter på selve laserenheten, og så er det tre kameraer som sitter i bøyeenheten.
Alt dette gir oss en monitoreringskapabilitet og ikke minst en mulighet til å bruke stereosynet til å fange opp
bevegelser og figurer i rommet. Så vi bruker altså stereokamera på å detektere og trekke alt som foregår på utsiden av lasernoen. Hvor langt unna skyter du, Lusa? Opp til 1,5-2 meter. Det har jo folk kanskje trodd har vært en begrensning.
Men det er sånn at innen 1,5-2 meter så kan det være 2-3-4 lag med fisk, så da hadde det ikke nytte av å øke den til 5 eller 10 meter uansett. Dessuten så er det en avveining mellom hvor mye energi du skal få inn i lusene i form av fokuserte lusfotoner, og det er samtidig hvor langt laseren kan gå i vannmassene.
Med tanke på at laseren er fjernstyrt og kan forflyttes hvor du helst vil i den oppdrettsmæren, så har du den forflyttningskapabiliteten som gjør at du er der hvor fisken er til enhver tid i løpet av døgnet, og det kan være tre til fem forskjellige posisjoner i løpet av et døgn. Selve laserstrålen, hva er det vi snakker om da?
Da snakket vi om, og dette tok jo også en del tid, å finne fram til en type laser og en bølgelengde på laseren som da skulle nummer en drepe lusene ved traften, altså fylle den med nok energi til at den ble drept, samtidig som den ble reflektert av skinnet på fisken.
Det betyr at et par år så kom vi fram til det som var den rette laseren, som er en kirurgisk laser på 532 nanometer lysegrønn.
og som sørger for at når vi sender disse laserfotona, alt kan være over på 150-200 millisekund. Det er omtrent den tiden det tar for et menneskelig øye å blunke. Da har vi både detektert, trekket og skutt lakseluser som sitter på det bevegelige målet eller på fisken som beveger seg rundt.
Det er litt sånn partiene i merden, det blinker godt, vil jeg tro. Ja, det er jo mange som ønsker å gjøre det til fest og moro, og det er jo selvfølgelig uvanlig og spektakulært for veldig mange. For oss er det igjen tilbake til vitenskap, objektive fakta, og hvordan vi kan bruke fysikken på en forutsigbar måte. Og dette har vi tatt kontrollen på, og
Og vi velger jo selv av og til å si at vi har kontroll på lyset, og det er vi veldig stolte over, for vi har stålkontroll på lyset. Det betyr altså at vi innenfor en avstand på 1,5-2 meter på et objekt som kan være et par millimeter som vi da skal sikte på å treffe, en fisk som svømmer opp til 2 meter i sekunde, altså det er ganske fort hvis dere ser en fisk forflytte seg i vann,
Så skal vi altså detektere denne, og dere kan tenke dere en dartpil som dere kaster ut, og så treffer dere innenfor 0,7 millimeter på dette her bevegelige målet.
Og jeg husker for noen år siden, det var en som vant eller fikk medalje på OL-guld på løpende vilsvin, eller hva det var. Jeg tror det var tilbake på 80-tallet, det var han Stenvold. Ja, men si det sånn, det er en prestasjon, men det vi gjør er en enda større prestasjon. Unnskyld for det, altså, men det er det. Men det blir jo nysgjerrig, Odd-Rikard, jeg har hatt et par dykkerturer sammen. Hvis vi tok på dykkerturen i de merdene, vi ville vært to store lus, Odd-Rikard, men ville denne laseren vært skadelig for oss mennesker?
Det er slik at heldigvis har vi bygd opp et veldig avansert maskinsyn gjennom årene. Så det betyr for eksempel at den kutter ut alt av øynene på fisken og alle de tingene som kan være sårbare på et lege med som er neddykket i vann.
Men det er klart at hvis man er passenyskjerrig og passejøk samtidig, og man svømmer bort til laserorden og ser innpå der med en pupill som kan ligne på en lus, da kan man få seg en karamell. Men det har vi sikkerhetstiltak for, sånn at det der er selvfølgelig en unnskylduttrykk i en svenske knapp, som gjør at det man slår av denne på mæren, så det er ingen strømtilgang på laseren hvis noen skal i mæren.
Det som skjer når du treffer, så må du holde laseren av en tidsperiode, og så koker du luset av det, rett og slett. Ja, vi ser at det
Avhengig av avstanden til laserorden, om det er 20 centimeter eller 1,5 meter, så ser vi at det området som er fra 60 til 90 centimeter fra, det er der hvor energitettheten er høyest, og der kan vi være nede i bare 20 millisekunder for å drepe en lus. Men vi har sagt at for å være på den sikre siden på alle de avstandene vi opererer, så har vi sagt at vi miner vi skal fylle en lus med 150 millisekunder med lysenergi.
Det betyr igjen at vi dokumenterer drepte rus som har blitt fylt med fra 150 til 300 millisekunder. Dette dokumenterer vi med både trakkadata, videosekvenser og bilder av den skuttelusen ca. 20 millisekunder før den blir skutt.
Med dette omfanget, og nå med 550 av disse robotene i Merder, så driver dere med maskinlæring. Det blir ganske store datamengder. Hvordan håndterer dere dette?
Det er jo igjen tilbake til noe vi snakket om innledningsvis. Jeg tror egentlig ikke folk er klare over at det finnes denne type selskaper i Norge. Og med all respekt å melde, men noen snakker om big data og maskinlæring. Vi har holdt på med maskinlæring siden 2012-2013. Vi har disse 500 nordene som alle har syv kameraer. Vi kan altså samle inn datamengder tilsvarende 28,4 terabyte i døgnet. For den som lurer på hvor mye data det er, så er det...
helst sikkert mye data. Det er mer enn hva du produserer nettmedaler i hvert fall. Det er det altså, det er mer enn byggdata, det er veldig byggdata tror jeg. Og for å ta om dette også, så er det jo ekstremt viktig at man har bygd en infrastruktur som vi har gjort nå de siste 7-8 årene, som er kanskje en av de viktigste tingene som man ikke forstår. Fordi der er jo flere initiativ på maskinsynsiden og noen som ønsker å telle lus eller måle biomasse,
Men den infrastrukturen som gjør at vi har et virtuelt nettverk av 500 nordene som rapporterer i skyen, så består det altså av komputering fra edge computing, som er ute på Norden, til private and public cloud i skyen, som man
Han bruker å si, eller han er sjef for operations hos oss i Stingray, han bruker å si det at cloud er ikke skyen, det er bare noen annens datamaskin, og det er jo helt rett. Og så har vi i tillegg, det er selvfølgelig egne datacentraler. Så dette her begynner å bli en veldig avansert infrastruktur, og vi har altså, vi har overvåket og monitorert og beskyttet over 35 millioner fisk i døgnet,
Og det er en åndfull, for å si det mildt, og datamengdene som vi da har hentet tilbake her allerede, det er passert nå 3,5 milliarder laserpulser i kommersielle tid på syv år, hvor det aldri har vært rapportert tilbake eller dokumentert hverken skade på fisken eller behandlingsdødelighet.
Dette er noe av det vi er stolte av, for det skiller seg veldig ut fra alt mulig annet. Ja, for det må vi jo nevne her. Sånn vi forstår dette, så er jo dette å sørge for lusekontroll uten å ta fisken ut av merden. Mens det mange gjør for å oppnå det samme, er jo å ta fisken ut og spyle det på et eller annet vis. Hva er fordelene versus mekanisk og manuelle måten?
Fordelen begynner å bli mange og veldig synlige. Den første og åpenbare fordelen er at du slipper å håndtere fisken, som er et enormt velferdsproblem i Norge i dag. Man har altså en rekke såkalt mekaniske eller reaktive behandlinger hvor man må trenge, pumpe og behandle fisken ombord i en båt, og
Og heldigvis så blir man flinkere der også de siste 5-6 årene, men man har dessverre en dødelighet i produksjonsfasen på norsk oppdrett i år som er på mellom 50 og 60 millioner individ i året. Som følge av lusefjerning? Som følge av i stor grad behandlingsdødelighet. Man kan i alle fall si at den rundt
20 prosent tape som man har i produksjonen, så kan man i alle fall si at rundt halvparten av dette kunne vært fjernet dersom man hadde brukt laser i stedet for reaktive metoder. Og dette er også en sånn nettverdseffekt eller naboeffekt,
at hvis flere bruker dette sammen, så holder man lavelusetallene til enhver tid. Og det er det samme som du sørger for å klippe plenen hele tiden, eller sørger for at du støvsuger hele tiden, så slipper du å få sjokk når svigermor kommer på besøk. Eller at du slipper at naboen slenger ugresset tilbake igjen til deg til 14 dager. Så rentes rente-effekten er enorm gjennom et år på å ikke ha håndtering av fisken i en produksjonsfase.
Ja, det blir litt som brunstein det. Hvis jeg ikke har det, så kommer det ingen til naboen fra meg i hvert fall. Et spørsmål fra en som ikke er helt up to date. Det blir jo utviklet og brukt en god del gift
For mange år siden er det helt borte nå, eller? Næringen er vår utrolig flink å tilpasse seg i reduksjon av medikamenter, og nå bruker man mye det som man kaller ikke-medikamentelle metoder, så der har det vært en fantastisk utvikling. Det som har vært utfordringen på den siden der er jo at de to hovedmetodene som man har brukt de siste 5-6 årene har enten vært biologisk rensefisk, som man får bruke i et antall på 50-60 millioner i året, eller
Og den spiser da lus av fisken. Jeg har fått til synlaterne så skal den gjøre det. Og så har du da den mekaniske behandlingsbiten som er oppi 3-4 tusen behandlinger i året i Norge.
Og dette her i sum fører jo da til at det man har er alt for store tap i næringen, som etter vår mening er helt unødvendig, og som vi har bevisst nå over flere år kan unngås med å ha laser i mærene og med å sørge for at det du har er nabokontroll og regionkontroll.
Ja, hva sier du, Dikard? Dette er science fiction. Ja, det er nesten det. Men jeg synes også det er veldig artig at dette skjer punkt igjen, skjer i Norge. Det er kanskje naturlig fordi vi har så mye laks her, men dette produseres jo i Norge også fysisk.
Vi har nå to store bygg i Grorødalen på Kalbakken. Vi foretar alt. Vi har ulike vertikaler som er hardware, software, operations og aqua. Vi har en egen fiskehelsetjeneste med veterinære og fiskehelsebiologer på 23 ansatte. Og i sum nå så har altså Stingray blitt 84 ansatte og vi har akkumulert om
omsatt for over 500 millioner i løpet av disse årene. Nå føler vi at teknologien er moden, og vi må jo smile litt når vi har gleden av å lese teknisk ukeblad og ser at Audi kan få 20 kilometer ekstra ved å kjøre en oppdatering på softwaren sin. Men så må de inn på versted.
Vi har altså kjørt såkalte over the air oppdateringer siden 2012-2013, så unnskyld meg, det er mulig. Man må bare ikke være støkk i gammel teknologi over fast oss dinosaur. Det er faktisk enkelte områder hvor man raskt blir dinosaur nå, hvis ikke man kan håndtere de tingene. Vi må avslutte, men et siste spørsmål, Jan Arne. Kan dere bifoppe litt oss og sette dette i elvemyndingen og bli kvitt pokerlaksen?
Det er et spørsmål vi har fått før, og jeg kan si igjen, vi er nødt til å være tro mot vår hovedidé, og det er å ta vare på fiskehelsen og fiskevelferden i de oppdrettsmærene. Det er tross alt 4000 av dem i langs kysten av Norge, og da blir det litt feil for oss hvis vi på samme tid bare skal snu oss rundt og skade eller avlive noe fisk. Men vi forstår problemet, og vi har fått spørsmålet, men vi må først og fremst prøve å hjelpe norsk oppdrettsnæring til å kunne vekse bærekraftig videre.
I Norge. I Norge, ja. Takk til deg, Jon Arne Breivik, daglig leder i Stingre Mergin Solutions. Takk til Odd-Rikard Valmått, og mitt navn er Jan Moberg.