Freyr-sjefen: – Skal vi outsource det grønne skiftet til Kina og USA?

Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg er i studio med Odd-Rikard Wallmoth. Hei, Jan! Odd-Rikard, vi skal snakke om et tema som er superhot og viktig, nemlig batteriteknologi. Mhm. Det går ikke over på noen år enda. Nei, og nå har vi en gjest i studio som vi snart skal avsløre, som har vært litt helt rundt øra på de siste dagene. Ja, vi må jo prøve å finne ut om han fortjener varmen. Det er det ene. Det andre er jo at jeg er litt redd for at sånn støy som det her, vi snakker om freier, aksjesalget og diverse bråk at sånne ting skal påvirke at folk skal tro at batteriindustrien er en døgnfløe det blir litt som da internett kom noen skulle jo holde til at det var en døgnfløe Ja, det så jo nesten sånn ut i rundt 2000, ikke sant? Og så viste det seg at det var ikke en dødflø. Nei, og det kommer ikke batteriindustrien til å være enn det. Det er kjempegodt. Men da har lytterne sikkert skjønt det. Vi har nemlig besøk av CEO i Fræl, Birgir Sten. Velkommen. Takk skal du ha, ja. Du hører på innledningen. Hvordan har de siste ukene på jobb vært? Det vil jo være en løgn å si at det ikke har vært utfordrende. Det kanskje mest utfordrende er at vi har 294 veldig høyt kvalifiserte og motiverte medarbeidere i Freir. omtrent 250 av dem i Norge, og mange av de er kommet til Norge for å bidra til det grønne skiftet gjennom etablering av gigaskala batteriselleproduksjon i Moerana. 30 norske nasjonaliteter som er blitt med oss der, og meddeler dem at vi må skjære ned i bedriften, og at noen av dem ikke kommer til å være med oss videre. Det har vært skikkelig tøft. Dette kommer i tillegg, for det blir jo ikke i morana slik som man hadde tenkt. I tillegg har du hatt denne støyen rundt aksjesalg og tidligere styreleder og kursfall og disse tingene. Ja, det har jeg heller ikke gjort det lettere. Nei. Men bare for å ta det første først da, det ble jo lovet en stor satsing i Moirana, eller i hvert fall annonsert, så kom denne famøse Inflation Reduction Act, som vi har vel snakket om det tidligere, og det er en sånn støvsuger mot Europa som suger alle prosjektene over til USA. Ja, det rammer jo ikke bare i Norge, det rammer jo hele Europa. Men ta det først, er det en riktig beskrivelse, eller blir det litt overdimensjonert? Nei, jeg tror nok at den er veldig, den er egentlig veldig riktig. Jeg kjenner til mer enn etter sin prosjekter som er flyttet, eller som er annonsert flyttet over til USA siden IRA ble annonsert. Det er, tror jeg vi kan si med sikkerhet, ingen som driver med batteriseldeproduksjon i Europa som er uberørt og som ikke kommer til å oppleve vanskeligheter med finansiering og eller lønnsom drift som en følge av denne problematikken. denne historisk virkningsfulle industripolitiske pakken som IRA er. Men hva gjør Europa, og kanskje spesielt Norge, med tanke på å jevne ut landskapet litt i gang? Vi opplever vel at, for å si det først og først, Freir har fått støtte fra det offentlige Norge til å starte en virksomhet som vi tror kan bli verdensledende og har et veldig stort fotavtrykk innenfor det grønne skiftet. Det er vi veldig takknemlige for. Vi har mottatt 183 millioner norske kroner i offentlig støtte, og det har vært utrolig. helt essensielt for at vi skal komme i gang. Så har vi brukt det til å reise mer enn 10 milliarder norske kroner hovedsakelig på Wall Street. Så altså 57 kroner per offentlig krone i privatfinansiering. Og så har vi investert det tilbake igjen. I Moirano har vi investert litt mer enn 4 milliarder norske kroner nå. Så det betyr at vi har nok fungert på mange måter sånn som denne norske grønne industrisatsingen er tenkt å fungere. Utfordringen er at den er veldig god til å insentivere og hjelpe til i en tidlig fase, og så er det dessverre ingenting i det norske støtteapparatet eller skatte- og arbeidssystemet for den saks skyld, som er i nærheten av matcheffekten til IRA på skaleringsfasen, på vekstfasen. Det ble vel nevnt i den tidlige fasen etter IRA at det skulle regjeringen se på og se om de kunne fikse det? Ja, og det er vel slik. Det er bra dere tar det europeiske perspektivet, føler jeg, for det ligger noen muligheter i dette Crisis Transition Framework, altså TCTF. til å gjøre ganske spennende ting. Men så langt så ser det ikke ut som det er noen land i Europa som har benyttet seg av den muligheten, eller Norge, til å komme med tiltak som på noen måter er i nærheten av tilsvaret i skaleringsfasen. Mye bra starthjelp, inkludert det vi har fått. Men der er jo utfordringen, og det kan man jo godt si om oss også, at utfordringen er at da må jo staten plukke vindere når man retter inn støtten på tidlig fase, finansiering, særlig av store fabrikker. Mens det amerikanerne har gjort, det er ganske smart, for de har sagt at pengene kommer bare når dere produserer i stort volym, og da kommer den på en volymavhengig måte, og så slutter det å komme penger. Fira slutter i 2032, Det betyr at det er et sterkt insentiv til å starte fort. Og bli store. Og bli store fort. Det har jo dratt med 100 milliarder i dollar i privatkapital bare inn i de siste ni månedene. Så det funker veldig godt. Men her må vi jo si at det er jo ikke, som du er inne på, her er det jo ikke bare norske politiske miljøer som feiler. Det er jo hele Europa står litt i stampe for å svare. Ja, vi vil helst ikke bruke ord som feiler. Vi har fått mye og er takknemlige for det, og det har fungert godt i en oppstartsfase. Men vi tror nok at den diskusjonen om vi ønsker å ha skalert batteriproduksjon i Europa og forsovet alle de andre industrierne som er berørt av IRA, er en viktig diskusjon å ha. Det er i hvert fall tre aspekter av det. Det ene er selvfølgelig det grønne skiftet. Skal vi outsource det grønne skiftet til Kina og USA? Det kan man selvfølgelig si at det er lønnsomt. Hvis de subsidierer batteriene, så kan vi kjøpe dem. Det er en diskusjon vi bør ha. Nummer to er industri- og næringspolitisk. Det er om om vi har innsatsfaktorer, arbeidskraft og kompetanse som er riktig for batteriproduksjon. Vi i Freier tror jo at det har vi i Norge. Vi har veldig fin og grønn strøm, som til tross for det alle nordmenn er opprakt over, er billigere enn de fleste andre steder vi er på. Ja, det er det. Og så har vi, særlig da på basis av trepartsmodellen, så har vi tilgang til kompetanse som er tildeles verdensledende, til konkurransedyktige lønninger. Og det er jo veldig viktig i en etter hvert høyteknologisk business som materiet. Og så er det tredje, Jan, jeg ser du. Ja, jeg må komme igjen det. Men det tredje her, for dette ligger meg veldig varmt om hjertet, som jo har... som har brukt litt tid i Øst for den gamle muren også. I en situasjon der geopolitisk rivaleri er tilbake, så er det jo slik at hvis ikke vi gjør noe annerledes i Europa, så vil vi være 90 prosent eller mer avhengig av import av batterier fra Kina innen 2030. Og den erfaringen vi har fra munnbindene med covid og russisk gass til Tyskland og resten av Europa etter innovasjonen i Ukraina, så virker det som en veldig dårlig idé å være så avhengig av en geopolitisk rival i en så usikker tid som vi står i nå. Så vi tror det er i alle fall tre gode grunner til at vi bør ha en åpen og faktabasert debatt om vi ønsker å forsøke å kontre IRA i Europa og i Norge. Det jeg skulle si, Myrgen, var jo at det ligger jo etter hva jeg skjønner et bevis på at dette ikke var veldig planlagt fra deres side. Det står jo et stort og tomt bygg klart. Dere rakk jo å ferdigstille skattet. Ja, det ferdigstilles i disse dager. Vi har to ting i Moirana. La meg si det først. Moirana har vært en helt fantastisk ting for oss. Altså partnerskapet med lokalmiljøet der oppe. den forståelsen for industri, den kompetansetilgangen, den viljen til å gå inn og møte opp med for eksempel å bygge internasjonal skole, fordi vi har visst hele tiden at vi måtte fulgtrekke oss en del internasjonal kompetanse. Optimismen det har der oppe med å bygge ny flyplass, med dypvannskai, det er et fantastisk sted å starte industri. Så det er vi veldig takknemlige for også. Så har vi da gjort to ting. Vi har bygd en kundekonfiseringsfabrikk, det var et langt ord, men kjent der oppe som CQP, eller CQP'en. Og den står vi nå og ferdigstiller. Den har vi produsert batterier i halvautomatisk, og så er vi ferdig med å få full start på automatisert produksjon. i det som faktisk blant annet bruker det største maskinkontrollsystemet i verden. Vi har fått leveret fra Siemens. Det er virkelig spisteknologi som utvikles der oppe med hjelp av globale og lokale godkrefter. For USA er det ikke der forskning og utvikling skal foregå. Ja, det kommer til å fortsette å være sentralnervesystemet og hjertet i selskapet, hvor vi videreutvikler teknologien. Jeg må si to ord om det også. Vi har ikke i selskapet valgt å gjøre det de fleste andre gjør, nemlig å hente teknologi fra Østen. Vi har ønsket å være uavhengig, og har da funnet et selskap som heter 24M, som videreutvikler teknologi fra MIT. Det er vel det eneste vestlig baserte batteripenn som vi lyktes å identifisere. Og noen mener det er litt tristig. Ja, og det har vel også vist seg at det kan ha vært tristigere enn vi forstod da vi gjorde det, men sånn er det jo ofte med ny teknologi. Det er i produksjon hos Kyocera i Japan. De bruker det til batterier som de selger sammen med solcellepanellene sine, som er markedsleden i Japan. Men de har da tatt et steg videre, en ny generasjon av den teknologien, og derfor jobber vi nå med å tune og ferdigstille og filmstille. For det handler om å få ned antall prosesser inn? Ja, sammenlignet med konvensjonell batteriselleteknologi, den typen som vi lager, som er lithium-jernfosfat, eller FP, så er det vel tre-fire, litt avhengig om man regner, en tredjedel av de prosess-trynnene man har i vanlig produksjon. Det betyr at du kan krympe størrelsen på en fabrikk, også med to tredjedeler eller mer, og man kan krympe for så vidt også kapital på investeringen. og man kan krympe antall ansatte, og man kan lære fortere, for det går fortere fra man ser en forbedringsmulighet til en prosess, til man kan implementere det. Og lavere energiforbruk. Og lavere energiforbruk. Så vi har jo sagt at Freirs misjon er å utvikle og produsere de grønneste batteriene til bruk i energilagring og strømnett, til bruk i mobilitet og etter hvert også i biler, og det tror vi vi kan gjøre på denne måten. Har datoen for leveranse av de første batteriene endret seg? Flyttet seg? Ja, da vi startet opp så hadde vi en betydelig mer avgjørelseplan. Og delvis har det vært en funksjon av at byggeprosjekter tar av det litt lenger tid enn man håper. Og delvis er det fordi vi nå holder på å, som sagt, tyne teknologien. Og det tar litt lenger tid enn vi hadde håpet på. Men vi er veldig... Dette er teknologi som er demonstrert, ikke i den skalaen på akkurat den måten vi implementerer den nå, Så vi er veldig sikre på at vi skal få det til. Det er et spørsmål om hvor lang tid det tar. Derfor har vi da i vårt siste kvartalpresentasjon også lagt frem at vi jobber nå med et spor som er sikrere når det gjelder tidsskjema. Men med samme teknologi. Ja, med denne litium-jern-fosfatteknologien. Men der vi kommer til å lisensiere fra en lisenshaver i Østen, Da har vi den situasjonen at vi har en teknologi som er noe mer usikker på tid, men hvor vi geopolitisk føler at vi står på den tryggeste grunnen der å stå på, så får vi en annen teknologi hvor vi kan ha veldig stor sikkerhet på tid, men hvor vi kommer til å akseptere en viss risiko knyttet til det geopolitiske byrdet. Totalt sett at vi har større sikkerhet for at vi greier å komme frem og ikke minst få startet produksjon i Georgia, der vi kommer til å skalere opp virksomheten. Ja. For der er det fullt ull å bygge og Der, så fort vi har batteriteknologi som enten på den ene siden er bevist fra oss, eller som er lisensiert og vi er ferdige med den forhandlingen på lisenssiden, så kommer vi til å sette i gang i Georgia. Det er like syd for Atlanta, veldig fint hånd, helt ubegrenset med areal, eller til og med litt ubegrenset, og nesten like god støtte lokalt fra Comida County som vi har fått fra Morana i Georgia. Men det må jo være litt frustrerende, det er det jo til og med for oss og Rikard, at Norge viser seg, følge Blomberg, å være en av to mest velegnede land for batteriproduksjon i Europa. Altså når kan vi få noe som kan matche i Iran? Altså vi får dette tomme bygget i Moherana fylt med ordentlig maskinering og produksjonslinjer, Ja, altså Jan, de siste 30 årene så har jeg jobbet med forskjellige prosjekter, og i hvert fall en rød tråd gjennom mange av dem er at det går an å fortelle barnebarnet om dem på en måte som beskriver at de har vært viktige for noe mer enn bare oss selv her og nå. at de forhåpentligvis har et fotavtrykk som er norsk, og hvor det går an å gjøre noe litt spesielt i Norge, og man får lov til å jobbe med flinke mennesker. Og Freier var akkurat dette for meg. Så det er klart at jeg er veldig glad for at vi fortsetter å utvikle dette men det hadde jo vært, altså det vi ønsker, det er jo en batteriverdikkjede som går over Nord-Karlotten, hvor man kan både utvinne grafitt på Senja og litium i Finland, og kanskje produsere denne LFP'en som er en ganske kraftkrevende prosess i et av de nordiske landene, og så ha batteriselleproduksjon og produsere store, vakre konteinere til strømnettet som skipes ut fra Moorana-halm. Ja, for det at svenskene holder på, Northvolt er i gang, og det skjer jo rundt oss. Ja, Northvolt er jo kommet et stykke lenger. Nå vil vel jeg tro at IRA for dem også har vært en liten overraskelse. Vi vurderer det vel som at alle produsenter som sagt i Europa nå har tøffe tider. Ja, og ikke bare dere i Norge. Mara og Havel også... Ja, vi heier jo på de andre norske batteriprosjektene, og selvfølgelig Morrow i Arndal også. Men jeg så akkurat at Lars Christian der var også ute med et innlegg i DN, tror jeg det var i forrige uke, hvor han påpeker at nå er det viktig at vi får til dette. Du, Vi burde jo kanskje hatt en IRA-lignende i Norge også, men det vi gjør i Norge er jo at vi bruker 14 milliarder kroner årlig på egentlig subsidiering av elbiler. Det har jo vært veldig nyttig i den tidlige fasen. Vi var jo med å dra i gang hele den globale industrien. Men nå kjøper jo 90 prosent av Norge med en elbiler. Kanskje vi burde ha subsidiert industri i stedet for bruk av bil. Hva synes du om det? Det er jo veldig... Det er jo slik at mange av investorene våre i Amerika, de har vel sett på lure ting Norge har gjort historisk. Enten det er det å ikke kaste bort oljeformuen vår. Ja, eller insentivene for å finne olje, eller for å lete for olje. Ja, eller letefunnsordningen, ikke sant? Og... Forsåvidt også den siste lunden som ble gjort under covid, som jo var litt av et varp for petroliindustrien. Men også selvfølgelig at vi har hjulpet til med å få skalert Tesla. Elon Musk har vært i Norge ikke et lite antall ganger, for Norge var det viktigste eksportmarkedet i tidlig fase. Og i hvert fall da det hadde holdt på å gå godt. Da tror jeg nordmenn bestilte Tesla og løste utfordringene foran. Så vi har jo noen stolte tradisjoner å sette bak på der. Og flere av dem har nok hatt en natur som er ganske Liksom det som nå gjøres i Irak, med at man bruker skatte- og avgiftssystemet på kreative måter for å oppnå mål som kan være læringspolitiske eller industripolitiske, eller for så vidt også miljø. Virger, du har jo vært tidlig ute før. Du har vært tidlig ute under internettindustrien, i skipsstedet Skandeve Online. Du har Du har vært i Microsoft, du har vært som Russlandsjef på Microsoft, du har vært utenom Polarnetter før. Ja, nei, det stemmer det, ja. Nå er du tilbake i en sånn tidlig fase i industri. Men så må jeg spørre da, med dette finansbroket som har vært de siste dagene og ukene, kursfall på børsen, ex-styreleder som har solgt aksjer og kommer dårlig ut, og Nå har dere gått ut med brev til aksjonærene om at dere som ledelse og styrmer skal kjøpe aksjer i neste runde. Hvor krevende er dette? Det som er veldig krevende er å jobbe med en samling av medarbeidere som er utrolig flinke. Å vite at det er folk som har blitt med på dette for å bidra til det grønne skiftet, for å sette Norge på kartet, for å virkelig gjøre en forskjell. Og en del av dem kommer ikke til å kunne være med oss videre. Det er skikkelig tøft. Når det gjelder resten av dette, så er det vel... Hovedpoenget for oss er vel å konsentrere oss om det vi har kontroll på. Og det er dessverre ikke noen av de tingene som du nettopp nette. Det er å levere batterier fra kundekonfesteringsfabrikken vår i Moerana, og deretter å komme i gang så fort som mulig med skalering i rødse. Du kom jo inn i et system som var litt forhånds satt opp da, med både, jeg tenker på disse, både opsjoner og aksjer og alt mulig. I I hvor stor grad har du måttet rydde opp? Jeg tror ikke så mye av det som har vært beskrevet de siste dagene er noe som ligger innenfor konsernsjefens evne til å rydde opp eller myndighetsområdet. Så det er vel så langt mer et spørsmål om å sette prioriteringer for det vi skal utrette som selskap. Dessverre skjærer vi i kostnader, i hvert fall på kort sikt, og så sørger vi for at vi kommuniserer planene våre på en enkel og transparent måte til både investorer og kunder og verden for øvrigt. Helt avslutningsvis må jeg stille deg et helt annet spørsmål når det gjelder egentlig markedutviklingen. Vi startet litt på det, men fra du gikk inn i dette, hvordan har du sett prognosene for behovet for batterier utvikle seg? Også, og Rikard, jeg sitter jo og snakker om dette og ser bare at det blir stadig flere anvendelsesområder. Ja, altså veksten i de markedene vi betener har jo egentlig bare økt, og prognosene er blitt brattere nå. veksten i dette energilagringssegmentet som er det første vi retter oss mot, altså batterier som står ved siden av en solcellerfarm eller en vindpark eller i strømnettet for å balansere eller hos forbrukere for at man skal kunne kjøpe strøm når det er billig og ikke når man trenger den. Det markedet vokser jo med en 60 prosent på verdensbasis. Så behovet her er helt åpenbart voksen. Ja, det blir seil å tenke bare i bil. Ja, absolutt. Vi ser det jo stadig. Men vi får avslutte. Vi har gått langt over vår vanlige tid, Rikard. Takk for at du kom inn om oss, Birger Sten, CEO i Freier, og lykke til med litt krevende oppgaver de neste ukene. Takk til Odd-Rikard Valmått, og mitt navn er Jan Moberg.