SmS #118 Tim Rudi Veiteberg: Kast Masken – Traumer, Alkohol, Autentisitet og Ekte Menn
Silje Skjevig samtaler med Tim Rudi Veiteberg om boken «Kast masken»: traumer, alkohol, tilpasning, masker, autentisitet, kjærlighet og å være ekte mann. Tim deler sin helingsprosess etter morens død, og hvordan han fant frihet ved å kaste maskene sine.
00:00
Forfatteren utforsker temaet om å kaste masker og hvordan historier kan inspirere til personlig innsikt og vekst.
10:28
Taler om hvordan en personlig krise førte til selvoppdagelse og behovet for å fjerne ytre rustninger som skjuler indre sår.
16:03
Taleren deler sin erfaring med å åpne hjertet, erkjenne kjærlighet, og forstå lidelse som et resultat av å unngå smerte.
21:45
Foredraget handler om hvordan sterke reaksjoner ofte stammer fra gamle følelser og viktigheten av nysgjerrighet for selvforståelse.
29:08
Taleren reflekterer over maskene vi tar på oss i barndommen for å skjule følelser, og betydningen av å være ekte i relasjoner.
Transkript
Nævnt i episoden
Tim Rudi Veiteberg
Gjest og forfatter av «Kast masken»; deler sin historie om traumer, rus og heling.
Kast masken
Tims nye bok om masker, tilpasning og autentisitet; hovedtema i episoden.
Det ingen lærte meg om mindset
Tims tidligere bok om tankesett fra 2023.
Silje Skjevig
Programleder, psykologspesialist; deler egne erfaringer med traumeterapi.
Kristin
Tims samboer/kone i 20 år; koden hans og redaktør for boken.
Jimmy Vesterheim
Venndeforvist; forklarte utmattelse og har tidligere vært gjest i podkasten.
Mario Sørli
Tims businesspartner i Heart Mentality.
Heart Mentality
Tims selskap sammen med Mario Sørli.
US Marine Corps Scout Sniper Basic Training
Tim var utvekslingsstudent der i 2004 og strøk, med skam og nederlag som følge.
USA
Sted der Tim var utvekslingsstudent i 2004 og der vennen hans bor.
Spania
Feriedestinasjon der Tim innså at han måtte slutte å drikke.
Snakk med Silje
Podkasten som episoden er fra.
Alkohol
Tims mestringsstrategi for traumer; han valgte å slutte å drikke.
PayPal
Betalingsmåte for støtte til podkasten.
Bitcoin
Betalingsmåte for støtte til podkasten.
Lysfjorden
Sted der Tim lot gamle minner fra faren slippe under ultraløp.
Brotherhood, The Lost Art of Being Men, Together
Tims planlagte neste bok om menn og maskulinitet.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Tim Rudi Veiteberg
Point
Lidelsen ligger ikke i selve smerten, men i det å hele tiden unngå smerten.
En sentral innsikt i samtalen om mestringsstrategier og unngåelse.
Fagbøker inspirerer oss ikke. Historier inspirerer oss slik at vi kan få assosiasjoner til eget liv.
Gjestens begrunnelse for å skrive faget inn i sin egen historie.
Den masken som skal tas av, er den som er tatt på i frykt.
Avgrensning av når tilpassning blir et problem.
Fravær fra å dømme åpner hjertet. Vi dømmer oss selv og andre i frykt.
Gjestens råd om hvordan man kan oppdage egne masker.
Det er de sterkeste menneskene i verden som har holdt ut med alle tilpassningene. Tenk deg kraften når maskene er av.
Omvurdering av det å leve med masker som styrke, ikke svakhet.
Menn må ikke bare snakke mer om følelser – de må lære å føle følelsene sine.
Kritikk av 'menns mental health-måned'-retorikken.
Vi er veldig dårlige på å sette grenser og si hva vi trenger.
Om manglende evne til å uttrykke behov.
Underbevissten er fantastisk: Du får bare det du tåler, og i den doseringen du tåler.
Om hvordan traumer og følelser kommer opp gradvis.
Påstande
Tim Rudi Veiteberg har skrevet en bok som heter «Kast masken».
Presentert i innledningen av episoden.
Silje Skjevig er psykologspesialist og har podcasten «Snakk med Silje».
Fra podcastens intro.
Gjestens mor døde i mars 2022.
Fortalt som utløser for helingsprosessen.
Gjesten mistet faren sin da han var tolv år gammel.
Egen beretning.
Gjesten drakk alkohol hver dag i seks uker etter at moren døde, uten å selv legge merke til det.
Egen beretning; nøyaktighet kan ikke verifiseres.
Gjesten traff en venn i USA på US Marine Corps Scout Sniper Basic Training i 2004, der han strøk.
Egen beretning.
I 2023 ga gjesten ut en bok som heter «Det ingen lærte meg om mindset».
Egen beretning.
Gjesten har lest 150 psykologibøker.
Egen angivelse.
Gjesten har ikke drukket alkohol siden en torsdagskveld i Spania der han bestemte seg for å slutte.
Egen beretning.
Gjesten har vært sammen med Kristin i 20 år og har to barn.
Egen beretning.
Gjesten løp sitt første ultraløp i helgen før opptaket.
Egen beretning.
En leser av boken var sykemeldt og identifiserte gjennom boken at den snille, ydmyke masken var grunnen til sykemeldingen.
Gjengitt av gjesten via melding.
Gjesten har jobbet med utvikling av ledergrupper og som veileder i mange år.
Egen beretning.
Gjesten leder forretningspartneren Mario Sørli i Heart Mentality.
Nevnt i samtalen; Mario Sørli er business partner i Heart Mentality.
Gjesten jobber i en traumebehandlingsprosess over to år med en venn fra USA etter morens død.
Egen beretning.
Gjesten har en arbeidstitel på en ny bok: «Brotherhood, The Lost Art of Being Men, Together».
Egen beretning om kommende bokprosjekt.
Menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken.
Uttrykt generelt i samtalen; er underbygd i statistikk, men presenteres her uten kilde.
Gjesten er 43 år gammel.
Egen angivelse.
Kristin er redaktør for boken, sammen med Juliane.
Nevnt i samtalen om skriveprosessen.
Loader
Det jeg har prøvd å gjøre, er å la faget stå på skuldrene til min historie. Fordi jeg tror at det finnes så mye fagbøker, og de leser vi ikke. Fordi at fagbøker inspirerer oss ikke. Mens historier inspirerer oss slik at vi kan få assosiasjoner til eget liv. Og så har jeg lagt opp det faglige opp i en sånn dosering av at ok, men her kan jeg faktisk gjøre noe med. Det har vært utrolig gøy, for nå har jo boken vært ute i noen uker. Nå begynner folk også å komme tilbake med tanker.
Jeg fikk en melding på, var det mandagskveld, fra en kar som hadde lest boken. Og han fant boken når han var sykemeldt. Og så gjennom boken så identifiserer han egne masker. Og blant annet den som er den snille, ydmyke masken. Den som tar hensyn til andre, som ikke står opp for seg selv. Og så identifiserer han at dette er grunnen til at jeg er sykemeldt.
Gjennom å lese boken skjønner han at vent litt. Det er jo meg som har levd med tilpassninger så lenge at jeg til slutt orker ikke mer. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min Snakk med Silje omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Tim Rudi Veiteberg. Tusen takk. Du har jo skrevet en bok som heter Kast masken, og har jo vært på en reise hvor du har forstått at du har gått rundt med maske på.
Og så har du med tiden klart å legge vekk den ene masken etter den andre, etter hvert som du har innsett at du har de. Så jeg tenkte det hadde vært fint å snakke med deg i dag om alt det du har erfart, sånn at du kan bidra med din innsikt og kunnskap til andre som kanskje også trenger å få høre litt om det.
Hva er, det er mange sikkert lurer på, hva legger du i det å ha på seg en maske? Når jeg begynte å skrive boken, så kom tittelen lenge før innholdet. Og tittelen kom til meg som bare sånn, kast masken, bryt barrierene. Og så måtte jeg begynne å utforske, hva var det for noe?
Det jeg står i nå, det skal jeg skrive om. Og det handler om å kaste masker. Underveis i prosessen så har jeg skjønt at det å kaste masker, eller masken i seg selv, er et begrep. Vi mangler det språket. Vi mangler språket å si når vi går inn i en situasjon,
og begrenser oss, eller beskytter oss, fordi vi er redde, eller usikre, eller vi gjør noe for å oppnå en følelse av verdi, eller en følelse av å være elsket, så er vi borti fra det autentiske selve. Så ønsket mitt med å skrive boken var å skape et språk som gjør at når vi er sammen, og jeg kommer inn her til deg, og så har jeg en opplevelse av meg selv, så kan jeg dele det med deg.
Kan jeg si sånn, du Silje, nå kjente jeg at jeg tok på meg prestasjonsmasken. Når jeg kom inn i podcasten din så kjente jeg at nå hadde jeg lyst til å tilpasse meg. For eksempel. Eller, nå har jeg lyst til å ha kontroll. Nå har jeg lyst til å ha forutsigbarhet på hva er det som skjer de neste timene, eller hvor mye penger har jeg, eller når er det flyet går. Og så kan vi snakke om det. Så kan det være et dialogisk verktøy.
som alle kan bruke. Min hypotese er at alle tilpasser seg, uavhengig av om det er dype traumer, sånn som jeg har, eller litt mindre traumer, som veldig mange har, og begynner å kjenne etter. Når jeg var i denne situasjonen, enten det er på jobb, eller på skole, eller på idrettslaget, så er jeg ikke helt meg selv. Og så kan jeg møte det med «Hvorfor tror du det?»
Hvis noen da spør, hva maske tror du at du måtte ta på deg? Jeg måtte ta på meg humormasken. I dag så var det sånn at jeg måtte bare gå og få litt lett stemning. Fordi jeg synes det var så ubehagelig når det var tungt. Men er det annerledes, tenker du, enn det å være i en rolle eller spille roller? Er det litt sånn
Det samme, for når jeg er på jobb, så har jeg jo en litt annen rolle. Og det kan jo påvirke hvordan jeg er i møte med andre, enn hvis jeg er med noen jeg er veldig trygg på hjemme, for eksempel. For man er jo forskjellige personligheter, litt med ulike mennesker.
kanskje for å tilpasse seg, så tenker du at all tilpassning er en slags maske? Ja. Og så tenker jeg at den masken som skal tas av, det er den som er tatt på i frykt. Det er den som er tatt på i følelse av utilstrekkelighet. Det er den som er tatt på for å få betinget kjærlighet. Og det kan grense over til roller. Det kan grense over til hva slags funksjon vi har. Så maska i seg selv,
Ikke nødvendigvis negativt. Men da må de være der av fri velje når du tar på deg psykologmasken. Hvis du tar den på deg for å føle deg større enn meg i terapirommet, for å føle at du har makt over meg, for at du føler at du nå kan gjøre større nytte fordi jeg føler meg liten på innsiden.
så er ikke den masken hensiktsmessig. Men hvis du har på den masken fordi du ønsker å bidra til at verden blir et bedre sted, og at flere mennesker som heles ifra det de bærer på, så er det helt greit. Samme som hjelpemasken, som jeg skriver om i boken, den var jo en ren forsvarsmekanisme for meg. Jeg tok på meg hjelpemasken veldig, veldig tidlig i livet, fordi at i det øyeblikket jeg skjønte at hvis jeg rydder ut av oppvaskmaskinen, hvis jeg hjelper å bære, hvis jeg tar ansvar,
så hører jeg, åh, timen er så flink. Se på timen da. Timen er så flink. Så koblet jeg det jeg gjorde med kjærlighet. Ja, så du var liksom ikke god nok hvis du ikke hjalp. Ikke i det hele tatt. Null selvverd. Så en del av min helingsprosess viste jo meg. Når jeg kom i en kjøretur, bare fra butikken og hjem, plutselig hørte jeg stemmen inni meg. Da hadde jeg dratt av en del lag, tatt av en del masker,
Så jeg bare, jeg hater deg. Du er ikke verdt en dritt. Du fortjener ingenting. Og så ble jeg sånn, oi, der kom de stemmen i, ja. Og så skremte det meg litt, men så var det også litt godt. Fordi at når de nå kom, så kunne jeg jo begynne å se nærmere på det. Og det var jo det som blant annet hjelpemasken hadde forkledd. Hvis du tar min jobb. Så det var liksom frykt for å ikke være god nok, ikke bli elsket, ikke være verdt noe, som var grunnen til at du hadde på den hjelpemasken, da? Ja.
Og ikke bare frykt, men det var en overbevisning jeg hadde at jeg var ingenting verdt hvis jeg ikke gjorde. Jeg var ingenting verdt hvis jeg ikke presterte. Jeg var ingenting verdt hvis jeg ikke gjorde ting for andre eller var i bevegelse. Så jeg har koblet jo en betingelse med egenverde veldig, veldig tidlig i livet. Og så fikk jeg et spørsmål av en av testleserne mine.
Som er en som jeg har veiledet i mange år, og som på mange måter har blitt veiledet i tråd med boken. Så sender han meg en melding etter å ha lest gjennomskjeden. Men du hjelper jo fortsatt. Har du da på deg en maske? Så sier jeg ja. Jeg har fortsatt hjelpet masken. Men nå har jeg den i kjærlighet til meg selv. Og med et oppriktig, ekte ønske om å gjøre verden til et bedre sted. Der jeg kan bidra.
Ja, så da gjør du det ikke av frykt for å ikke bli likt, men du gjør det av kjærlighet også til andre da. Sånn at den motivasjonen er jo også forskjellig på den måten. Ja. Så det er litt den følelsen av å gjøre noe bra som kommer egentlig fra et dypere sted enn den motivasjonen som egentlig er frykten da. På at, ok, jeg...
Er ikke verdt en dritt hvis ikke jeg faktisk er flink. Ja, og sånn som det materialiserte seg hos meg, så har jeg jo jobbet med utvikling av ledergrupper og veileder til mange, mange år. Og for fem år siden så jeg jo helt like ut som det egentlig. Men det jeg gjorde var at jeg sørget for å alltid ha fine klær, hvite eller blå skjorte, bleser, kunne fage til fingerspissene, og sånn jeg sto og formidlet
så står jeg og formidler et med et ønske om at du skulle like meg. Og at du skulle synes jeg var flink. Og at du skulle synes at jeg formidlet faget på en kraftfull, god måte. For da var jeg verdifull. Ikke fordi du nødvendigvis syntes det var så viktig å formidle akkurat det du gjorde? Det er jo et lag av det også. Men grunnmotivasjonen var hva synes du om meg? Og i dag så bryr jeg meg jo om hva folk synes om meg. Men det hindrer meg ikke å gjøre det jeg synes er viktig.
Og jeg trenger ikke lenger å gjemme meg bak klær. Det er jo ganske interessant, for det er en veldig subtil rustning.
Men den var ekte for min del. Ja, så du har liksom gått med en sånn rustning over tid. Men hvordan var det du oppdaget det da? At du hadde en sånn rustning på deg? Altså var det noe som kom veldig brått? Eller var det noe du innså litt sånn gradvis? For jeg tror veldig mange går rundt med masker og rustninger og vet ikke engang
at de unngår kanskje å kjenne på noe, at de gjør ting mer utenfor frykt enn indre motivasjon, som engasjement, motivasjon, glede, og mer sånne gode følelser. Nå var det mange spørsmål på en gang her. Ja, men det går fint det. Når mamma døde i mars 2022, så fikk jeg lov til å treffe bunn. Sånn skikkelig. Jeg har jo mistet pappaen min da jeg var tolv,
og mamma var tryggheten min. Og hun var syk når hun døde, men det var likevel overraskende. Og når hun gikk bort, så kom det et sånn massivt indre brøl. Og da undersøkte jeg litt, hva er dette for noe? Jeg har en veldig god venn som bor i USA, som jeg traff når jeg var på sniper school i 2004. Og jeg begynte å snakke med han om dette. Og han leder for meg med en traumebehandlingsprosess med to år. Så han sa veldig kjapt, det der er...
underbevisstheten din og ubevisste trøymer som nå er blitt trygget av det dødsfallet, så nå er det et lakk som er vekke. Nå har du undertrykt noe som nå er på vei opp. Og så er jo jeg av person sånn at enten så gjør jeg noe, eller så gjør jeg det i 150 kilometer i timen. Så jeg sa ok, let's go. Så da begynte jeg å utforske trøymebehandling og masse ulike modaliteter. Og det første som dukket opp veldig, veldig tidlig,
Det er at jeg har vært utsatt for masse vold, masse rus, masse utrygge omgivelser. Og det har jeg unna trygt med å døve uro med alkohol. Så når mamma døde, så drakk jeg hver eneste dag i seks uker, uten å se det selv en gang. Kristin, koden min, sa til meg den fredagen hun døde, «Nå må du ikke drikke deg ut av dette». Og jeg så henne i øynene og sa, «Nei, nei, det skal jeg ikke».
Fasiten seks uker senere var at det er vel to dager inni det der jeg hadde lagt meg i edru. Og så har det bare bedøvet litt og bedøvet litt. Og jeg tror ikke dette er likt for alle. Men for meg så ble det et oppgjør med «Ok, jeg må bare ta vekk alkohol». Så jeg gikk til Kristin og sa «Skal vi prøve å ha en sommer der vi ikke drikker alkohol?» Og det var uten å begynne spesifikk behandling. Det var rett og slett bare sånn «Jeg kjenner at jeg må gjøre noe. Jeg må bare kutte det ut».
Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt det til andre, å kutte ut det som egentlig var løsningen på problemet. Men for meg så ble det rett. Og utover sommeren der, der jeg på en vanlig dag i syden kanskje hadde drukket 4-5-6 pils, så drakk jeg 4-5-6 pils på hele sommerferien. Og så drakk jeg litt utover høsten i noen selskapeligheter, og så var vi en tur til Spania til. Og der var det en torsdagskveld. Så satt vi og spiste mat, jeg tok meg en øl, lurte på meg to i glass vin,
Så kom vi tilbake i leiligheten vi hadde, og så så jeg at det sto noe vodka i skapet. Så fikk jeg impuls til å drikke litt rask vodka, sånn at jeg fikk formen. Det var den dagen jeg bestemte meg for slutt å drikke. Ja, for da skjønte du det. Da skjønte jeg det. Og hvilke masker jeg hadde gjemt meg bak, var ikke tydelig når jeg gjorde den endringen. Så da gjorde jeg bare endringen, dette må stoppe nå. Men 14 dager i forkant, så hadde jeg jobbet mye med pusten,
og begynte så vidt å gå inn i meditasjon. Og der fikk jeg veldig tidlig opp at jeg ikke hadde kjærlighet til de rundt meg. Og det var en utrolig kraftfull opplevelse, fordi det som kom først var at hjertet mitt var lukket, og på grunn av at mitt hjerte var lukket, så kunne jeg ikke gi kjærlighet til verden. Også i en liten periode, og dette tror jeg faktisk ikke jeg har skrevet i boken, det er litt interessant at det kommer nå. I en periode der så jobbet jeg helt sånn intenst med å
forsøke å åpne mitt eget hjerte. Så plutselig så kjente jeg på en annen form for kjærlighet til Kristin. Helt plutselig så kjente jeg, oi. Og så ble jeg litt sånn overrumplet av det også, fordi jeg har jo vært sammen med hun i 20 år, og sånn har ikke jeg elsket hun, jo da. Men du har bare ikke kjent på disse følelsene av kjærlighet før. Og det hadde jeg med meg inn i beslutningen. Og når jeg da den dagen bestemte meg for at nei, når jeg står oppe med noe jeg ser ferdig, så hadde jeg nok påfyll til å klare å stå i det.
Så fint at du oppdaget det, og det tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i. For jeg selv kan faktisk kjenne meg litt igjen i akkurat det der, at hjertet mitt også har vært litt lukket, og det er fortsatt ikke helt åpent. Jeg jobber med å åpne det. Men det er jo antageligvis en ganske stor frykt som gjør at jeg ikke tør å elske. Og så er det veldig...
Sånn fint det andre du sier også om det med alkoholen, at det er en slags midlertidig løsning. Jeg tror alle sånne mestringsstrategier, for det var jo litt det det var for deg, det var jo en måte å overleve i verden på. Det å drikke var noe som
som, jeg vet ikke, døva noe, eller som lindret noe på et eller annet nivå. Sånn at, jeg tror det er viktig å ikke fordømme det, for det lå jo der. Men,
Lidelsen ligger jo ikke egentlig i den smerten som ligger under, som man prøver å unngå. Lidelsen ligger jo faktisk i det å hele tiden unngå den smerten. Fordi når du først kommer deg gjennom smerten, så kommer du litt styrket ut på andre siden, og så er du mer i kontakt med deg. Fordi hjertet ditt er jo noe av det mest grunnleggende i deg, som man ikke kanskje får...
hva skal jeg si, får kontakt med når man legger et lokk oppå, eller skal rundt det dypest sett inni deg, gir det mening. Veldig. Det var en utrolig fin måte å si det på. Jeg merket at akkurat nå så puttet du en femkroning opp i min forståelse. Ja, så bra. Jeg må bare gjenfortelle det sånn som jeg hørte det. Mhm.
Så lidelsen ligger ikke i selve smerten, men det ligger i å unngå smerten. Det å ha skapt avstand til den, og få det der ekko i mellom, det har veldig mening. Og så er jeg opptatt av det du sa med, når jeg har skrevet denne boken, så er det med en intensjon om å se forbi. Det er det absolutt viktigste. Når jeg ser deg i en adferd som jeg har lyst til å dømme, så skal jeg vite at det vil ikke Silje gjort.
hvis hun var 100% i balanse i seg selv. Og om det er å rope og kjefte på meg, eller om det er å drikke alkohol, eller om det er å shoppe for mye, eller alle disse overbrukstingene, det å tørre å se forbi at det er bare løsningen på problemet ditt. Og problemet ditt, ja, er lidelsen, og det som ligger bak. Tenk deg hvis alle kunne vært nysgjerrig. Hvis de som så at jeg drakk mye, bare kunne kommet og sagt det. Jeg legger merke til at det er veldig mye snappet med alkohol ifra deg.
Og så lurer jeg på, hva tror du er grunnen til det? Hva er det alkohol gir deg? Det er det ingen som spørte meg om. Hvis noen er ute og trener fryktelig mye, og du ser at dette er en form for selvutslettelse, eller noen som løper ifra problemene sine, så bare spørre, hva er det dette gir deg? For da kan vi sette ord på belønningen som vi får av løsningen. Og så kan vi finne hva det er som er kjent til det. Da kan jeg si, jeg er så stresset på jobb. Ok?
Men hva er det som stresser deg på jobb? Og jeg har så mye leveranser. Men hva er det med de leveransene som stresser deg? Nei, men jeg må jo hele tiden prestere. Eller jeg må jo være flink. Eller jeg må jo levere. Eller jeg må jo være pliktoppfylld. Hvor kommer det fra? Og så kan vi begynne. Men det glir jo inn i en verdibasert tilhør hvis du kjenner til det her fra før. Poenget mitt er at mange av disse maskene skjuler også masse andre småting.
Hva handler det egentlig om? Hvis man får en mye sterkere reaksjon for eksempel enn det situasjonen skulle tilse, så handler det ofte om gamle følelser som kanskje trigges i nåtid, som vi ikke er så bevisst, eller som vi ikke forstår så godt. Så da er det jo lurt at andre er nysgjerrig, de som bryr seg om deg, hva skjedde nå? Men også at du selv er litt nysgjerrig, hvorfor reagerte jeg sånn? Hva handler dette egentlig om i meg? Hva trigget dette i meg?
sånn dype sett da, og det er jo veldig vanskelige spørsmål å besvare noen ganger, men bare det å være nysgjerrig er jo første vei inn da, til å forstå hva er dette for noe. Ja, og når du begynner å ta av de lagene, så tillater du deg selv å få tilgang på mer. For underbevisstheten er jo veldig fantastisk. Du får bare det du tåler, og du får det i den doseringen som du tåler. I helgen så var jeg ute og løp et ultraløp for første gang i livet.
Og underveis i det løpet, så hver gang jeg fikk noen i ryggen, så snur jeg meg litt sånn halvvest, og så spør jeg, skal du forbi? Nei, det går bra, jeg kan følge ditt tempo. Ja, ok. Og så gikk det litt tid, så kommer det en ny. Skal du forbi? Og så sa jeg til og med til de at liksom, hvis du vil forbi, så kan jeg bare ta et skritt til siden. Og så gikk det litt tid, og så løper jeg alene en liten stund. Og så ble det noe som skjer på, hvorfor gjør du det her til meg? Og så kom svaret. Bare, jeg vil ikke være til bry. Unnskyld at jeg er til bry for deg. Unnskyld at jeg er i veien for deg. Det er
Og jeg bare, oi, det var spennende. Vil ikke være til bry. Så nå til den henger litt, altså. Etter en stund så spurte jeg, hvor kommer det fra? Og plutselig, bom, bom, bom, bom, bom, bom, så får jeg opp masse minner fra når jeg var hos pappaen min, som var helgepappa, på slutten av 80-tallet og 90-tallet. Og han, det var jo ikke sånn at når jeg kom der på fredagen, så sa han, nå gutten min, nå har jeg planlagt en helg bare for meg og deg.
Det var helt motsatt. Jeg kom bare inn i hans økosystem. Noen ganger var han ikke hjemme, han var sin kompis, han skrudde på en bil. Jeg var bare med på slep. Du måtte bare tilpasse deg, han? Jeg måtte tilpasse meg, og jeg var vittig god på å tilpasse meg. Og så følte jeg at jeg var til bry. Og jeg følte at jeg sto i veien for det han egentlig ville gjøre. Og jeg tilpasset meg så godt som jeg kunne, og ikke gå i veien, eller ikke gå med oss her, og
Men jeg var jo en tale før, fireåring, så jeg gikk jo bak og... Og så når jeg er ute i skogen, fem år inn i reisen, så får jeg tak på det. Og så får jeg lov til å løpe det av meg. Det er bare sånn, inni skogen der, så har jeg lært meg at nå kan jeg bare si at tusen takk for alt det du gjorde for meg, den versjonen av meg som tok den sannheten med. Men nå gir jeg slipp. Og så bare ligger det igjen i skogen i Lysfjorden.
Så bra. Jeg merker at jeg blir litt sånn provosert også når folk sier at barn er så tilpassningsdyktig. Nei, men det går fint. Ja, men de barn, vet du, de tilpasser seg de. Og så er det litt sånn, ja, men de har jo ikke noe annet valg. Du måtte jo, ikke sant? Hvis du skulle overleve i ...
de helgene du var og sånn, du hadde noe annet valg enn å tilpasse deg, å være lydig, og flink, og snill, og ikke være i veien, ikke vært i bry, ikke sant? Og så tror jeg folk kanskje burde være litt mer bevisst av hva vi gjør med barna våre, når vi er så lite nysgjerrig på hva du har lyst til, ikke sant? Altså,
Jeg sier jo ikke det, nå skal jeg være forsiktig, det er jo ikke sånne onde intensjoner nødvendigvis som ligger bak den der barn er så tilpassningsdyktig. Men så er spørsmålet, hva er vitsen? Hvorfor skal de alltid tilpasse seg? Hvorfor kan ikke vi voksne være litt mer tilpasset barnas behov? Eller i hvert fall ha en bevissthet rundt det, hva barna egentlig trenger i ulike situasjoner og utenlandske.
At det ikke bare skal oppføre seg, eller være stille, eller at det kan være litt mer sånn nysgjerrige, da. For det er jo det, jeg vet ikke om du opplever det i din jobb, men det er jo det jeg jobber med, altså det er jo ikke klinisk behandling, men i det å jobbe med mentale teknikker, det er barna 70-80-tallet som er hovedvekten av mine klienter. Det er barna som er vokst opp i betinget kjærlighetens tidsalder.
der vi skulle tilpasse oss. Og så har vi gjort alle disse tilpassningene, og gjort alle disse adaptjonene i miljøet. Og så har vi bygget et selvverd basert på det. Og det har jo fucket oss. Unnskyld at jeg sier det på den måten, men vi vet jo ikke hva det vil si å være verdifull, betingelsesløst, helt i ro. Nei, og bare det der med at barn skulle ligge og gråte? Nei.
Altså sånn baby liksom, at de skal bare ligge og gråte. Hvorfor skal de det? Altså de forstår jo ikke, du kan ikke skjemme bort et spebarn, det går ikke an, for de er for små til å skjønne hele tiden noe som helst. De bare sier fra når de trenger noe, og så får de ikke noe når de trenger det. Og
Og det er det de lærer seg. Og så begynner de barnehagen når de er ett år gamle. Nå vet vi mer om det at man ikke skal la barn ligge og gråte, men fortsatt så er det jo en debatt nå om det med barnehage. Og hvis du er ett år, så trenger du en til en kontakt med en voksen. Ganske mye. Hvis vi ser vitenskapelig på det da, hva er det min generasjon sliter mest med?
Jo, det er nedregulering av nervesystem. Altså, vi er så urolige. Og hvor er det vi lærer nedregulering av nervesystem? Sammen med andre voksne. Co-regulating. Så enkelt kan det sies at når jeg, og dette har ikke jeg skjønt før nå, når jeg er opprørt, så kan hvem som helst som jeg er trygg på komme bort og holde rundt meg, og så bare si sånn, du er trygg. Og bare la oss leke med den hypotesen. Hvordan skapes disse maskene?
Jo, det er en overgang fra når du går rundt på plenen og akkurat lærte deg å gå, og du får gå med en is, og du går og tenker at alle elsker deg, og du elsker deg selv, og så begynner samfunnet å legge ting opp på deg. Barnehagen kan være en av de. I det ene øyeblikket der det er 30 unger og fire voksne, og i det lille minisekundet når du har et behov, og så svelger du i deg den gråten, fordi at du ser det er ingen voksne der.
Det kan også være voksne der, men så er det kanskje ikke tilgjengelig for å ta imot den gråten, ikke sant? Fordi det er noe galt med deg fordi du gråter. Jeg har jo gått en del trauriterapi selv, og det er det jeg begynte å oppdage litt i det siste, faktisk. Fordi jeg merket at den barnehagedebatten
Den trigget noe veldig dyktig meg, ikke sant? Fordi jeg bare kjenner at nei, ikke alle barn er klar når de er ett år. Og så er det jo mange dyktige, flinke, varme, gode barnehageansatte. Da jeg var liten så kalte vi det barnehagetanter. Men det er jo ikke alle som har kanskje det overskuddet og den kapasiteten, kanskje fordi ikke situasjonen i barnehagen tilsier det, eller av andre årsaker.
at man ikke får det til. Fordi jeg opplevde i hvert fall det selv, at hjemme var det rom for alle mine følelser. Det var plass til mine følelser, stort sett.
Og så, når jeg kom i barndagen, så oppdaget jeg veldig fort at det ikke var det. Så da måtte du jo ta på deg den masken. Og de forstod ikke forskjell på at når jeg ville ha viljen min å være trassig, eller om jeg bare generelt var redd og usikker, eller lei meg. Fordi alle mine følelser, når jeg først kjenner på dem, så er de ganske store. Det synes veldig godt når jeg virkelig føler på noe ekte. Og da...
Og det tror jeg var da jeg lukket hjertet mitt. At de tåler meg ikke. Jeg er for mye, var litt min tanker om meg selv, eller min virkelighet. Sånn at, nei, jeg må ta på meg en maske og ikke vise dette, for dette blir ubehagelig for de rundt meg. Og de vil da synes at jeg er for mye, og er bortskjemt.
Det var liksom en sånn greie, at jeg må ikke være bortskjemt. Og hvis jeg viser følelsene mine, så viser jeg at jeg krever noe, eller har behov for noe, eller ønsker noe, og da er jeg bortskjemt på en måte. Så det var jo en sånn ting, en sånn maske, at jeg skal ikke være bortskjemt, jeg skal ikke kreve noe, jeg skal ikke si fra om noe, fordi da er jeg vanskelig, en slik slem person nesten. Men har du hatt sånn,
føyelighetsmaske, flink pikemaske? Ja, til en viss grad. Det er ganske mange ulike nivåer, for det har alltid vært viktig for meg å si fra om ting også. Men jeg har kanskje ikke turt å vise følelsen som kommer med ting, hvis jeg sier litt mening. Så jeg tror jeg har blitt litt sånn hard og litt sånn kald, egentlig. Fordi jeg har ikke vært i kontakt med ting nødvendigvis.
Så det har kanskje vært liksom... Ja, så jeg tror at en del av mine nærmeste har opplevd meg litt kald, da. Og så tror jeg jeg har klart å liksom koble det mer på i relasjon til pasienter og sånn. Fordi det er jo dem, ikke sant? Og da tror jeg jeg har klart den empatien og varmen på en annen måte enn mine nærmeste, fordi...
De nærmeste, de kan jo forlate meg. Fordi de ikke liker meg. Eller synes jeg er dårlig, eller en kjip person, eller whatever. Så ja, så ble det... Og så merker jeg da at det ble litt mye meg, og det er jeg også litt redd for, ikke sant? At nå er du i min podcast, og da skal vi ha plass til deg. Så jeg har liksom vært litt redd for å ta plass da. Ja, men jeg synes at det der er veldig fint. Fordi at...
Nå har jo du en knagg å henge det på. Du som hører på podcasten, eller dine lytter, kjenner deg. I stedet for at jeg sitter her og har en kald relasjon, så kommer de fra et sted av trygghet. Det setter jeg veldig pris på. Og så er det noe som er så fint med det du sier, at jeg vokste opp fint hjemme. Og så har du valgt å gå i behandling. Og så finner du tilpassninger bare i miljøet.
Og det har vært så viktig for meg å øve på å formidle, for jeg synes fortsatt det er litt vanskelig. For min historie er jo brutal. Ifra overgrep, ifra barndommen, til rus og vold og dødsfall. Den har alt. Og så er det så lett at vi diskrediterer andre eller oss selv, og hvis du hører det, så ekstremt har ikke jeg hatt det, så jeg har sikkert ingenting.
Ja, at vi bagatelliserer de tingene vi faktisk har da, som kan påvirke oss. Ja, men så kommer du inn som en litt sånn frisk pust for det eksempelet da. Da du sier at, ja, men jeg har også gjort tilpassninger og tatt på meg masker. Og så er det liksom drømmen min da, se for deg de to og en halv millioner mennesker som er yrkesaktive da. Eller egentlig alle fem millionene. At vi på en måte kan bare være...
Når vi kommer inn i en situasjon og inn i et møte, og så er det noen som sier noe, og så får du den fryktresponsen, fordi at du har gjort en feil, eller du er redd for at noen har gjort en feil, eller noen blir sint, at den ikke er deg. At vi kan møte deg med, oi, der kom den igjen. Og så kan du se på den som sitter i møte med deg, og si, nå kjente jeg at det der gjorde med meg. Jeg ble faktisk litt småkvalm og litt
litt uvel av hele situasjonen kan vi bare ta en pause og si, bare fortenk meg tenk deg det da, i stedet for at jeg bare går i forsvar og så sier jeg, hva mener du? ja, men jeg har ikke gjort det vent litt, så skal jeg finne mine argumenter så tror jeg det hadde vært mye bedre å være oss og så ser jeg jo at det kan være at vi hopper litt i poengene men vi er jo veldig dårlige på å sette grenser vi er veldig dårlige på å si dette trenger jeg
Jeg trenger dette i dette øyeblikket. Ja, men jeg tror det også handler om at veldig mange ikke vet hva de trenger, fordi man aldri har lært seg å kjenne etter. Hva har jeg egentlig behov for? Fordi hvis du ikke har kontakt med følelsene dine, det er jo de som gir deg beskjed om hva du trenger, egentlig. Men hvis man bare har lagt lokk på det, og tenker etter hva man trenger, så finner man ofte ikke de riktige svarene for hva kroppen i prøve forteller deg. Og det er jo der jeg tror...
Boken har en funksjon, fordi vi skaper et språk. Boken handler jo ikke bare om masker. Boken forklarer jo konsekvenser, men også mulighetsrom i å bli kjent med det. Og det å klare å stoppe opp og kjenne etter. Så jeg er veldig åpen om at jeg hadde et ubalansert forhold til alkohol.
vil ikke ta på meg noen merkelapp og si at jeg var alkoholiker, for jeg var aldri avhengig av alkohol når jeg sto opp. Jeg trengte ikke alkohol for å mestre livet, men jeg trengte det for å regulere ned. Men i det å bli kjent med det jeg brukte for å lande, og begynne å kjenne etter, hva er det dette egentlig gir meg, eller hva er det jeg trenger, så kommer jeg jo nærmere meg. Og derfor resonerer det så godt for meg når du sa at lidelsen oppstår i avstand.
For jeg bruker også å si sånn, her er meg i balanse. Og så handler det ikke om å ikke havne ut, men det handler om tiden det tar å komme tilbake. Men for å havne ut, så må jeg også observere at tanken tar meg ut, eller jeg må observere at følelsen tar meg ut, eller jeg må observere at noen trakker over grensene mine. Og så må jeg bli kjent med meg selv, så må jeg komme tilbake. Ok, noen ganger så tror jeg at det jeg trenger er det å ligge på sofaen for å hvile. Og så gjør jeg det, og så viser jeg at det var ikke det jeg trengte. Det jeg trengte var å være sammen med noen.
Noen ganger tenker jeg at det jeg trenger er å trene. Det var ikke det jeg trengte. Det jeg trengte var å ligge på sofaen. Det har tatt seg den tiden. Det vi jager etter på utsiden av oss selv har ikke den verdien som vi tror det har. Alle de tingene som vi løper etter, alle de andre sine forventninger som vi tror vi skal leve opp til, alle pengene vi tror vi må tjene, tingene vi må kjøpe, alt dette er egentlig ikke så viktig.
når vi tillater oss selv å vokse fra innsiden og ut. Og det er det jeg sier når jeg får lov til å hele bit for bit inni meg, så vokser jeg jo. Og det vokser jo på utsiden av meg også. Men det vokser ikke på utsiden av meg fordi at jeg gjør mer på utsiden. Det vokser på utsiden fordi at jeg gjør mer på innsiden. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Jeg tror det er veldig mange som synes det er litt vanskelig å få kontakt med innsiden sin. Fordi man har vokst opp med at
At det å kjenne etter på følelsene sine, at det er noe litt svagt, eller det er litt irrasjonelt nesten. Man skal tenke logisk, man skal finne svarene oppi hodet, og det å kjenne etter hva følelsene sier, at det nesten bare er støy. Og da er vi ikke i kontakt, da går vi jo rundt som noen roboter oppi hodene våre,
og prøver å finne svarene der, og så ligger jo egentlig svarene i kroppen vår, i følelsene våre. Hvordan fikk du den kontakten? Hvordan jobbet du for å komme til den kjernen? I 2004 fikk jeg lov til å reise til USA som utvekslingsstudent til amerikanerne på US Marine Corps Scout Sniper Basic Training. Og der strøk jeg. Og jeg strøk og ble fylt med skam og nederlag.
og ble syk, og sluttet som operativ soldat. Tre år etter det, så kom jeg over litteratur om tankesett, og fordypet meg i det, for plutselig så skjønte jeg at det var jo meg som hadde stått i veien for meg selv. Det var mine innre dialog, det var mine innre teorier om meg selv, det var måten jeg brukte tankene mine i livet mitt, som hadde gjort at jeg strøk. Så dedikerte jeg all oppmerksomheten min på å forstå tankesett i over ti år.
Og så i 2023 så skrev jeg en bok som heter Det ingen lærte meg om mindset. Og den har jeg med i sekken til det som vi skal få etterpå. Og poenget der er at jeg tror mindset, tankesett, er gateway-drugget til å begynne å forstå dette. Og hva mener jeg med det? Jo, jeg mener, før jeg kan forstå følelsene mine, så har jeg måttet forstå tankene mine. Og tankene mine for å
20 år tilbake. De var veldig preget av å være låst. I møte med nye utfordringer, enten så kan jeg det, så kan jeg det ikke. Sammenlignet meg veldig med andre. Jeg kjente bare på verdi basert på sluttresultatet. Jeg hadde en tankesett som skapte mye negative opplevelser i meg.
Og så måtte jeg først identifisere tankene mine. Den indre dialogen. Måten jeg stilte spørsmålene under på. Sånn at du har dømmende og lærende spørsmål. De dømmende spørsmålene tar meg ned i energi. De lærende gir åpne opp for muligheter. Når jeg forstod det, så kunne jeg ta heisen fra hodet mitt og ned i hjertet. Da kunne jeg bli mer nysgjerrig på hvordan dette får meg til å føle. Men når jeg var i mitt behandlingsløp, så...
så innså jeg at jeg hadde jo aldri lært å føle. Aldri lært å føle. Jeg har ikke kjent på glede på en ordentlig måte. Jeg har ikke kjent på lekenhet. Jeg har ikke kjent på ekte kjærlighet. Og det er ganske paradoksalt å si når du har to barn og en kone. Men ikke på den måten som jeg gjør det nå. Og så måtte jeg begynne litt sånn forsiktig. Men da gjorde jeg veldig enkle øvelser. Takknemlighetsøvelser.
Men ikke kognitive takknemlighetsøvelser, som veldig mange gjør. Der det er sånn, jo, skriv ned tre ting du er takknemlig for. Nei, lukk øynene dine og se for deg noe du er takknemlig for. Og så øv på å fylle kroppen din med den følelsen. Og så begynte jeg å eksperimentere. Fordi jeg var jo redd for veldig mye. Jeg hadde mye skam. Jeg har jo vært en versjon av meg selv, spesielt når jeg drakk, som jeg ikke var stolt over. De følelsene hadde jo jeg.
O, frykt og skam, de kunne jeg tappe inn i når som helst. Og så forstod jeg at hvis det betyr at jeg har tilgang på de, så har jeg også tilgang på de andre. Så begynte jeg å øve på å gå over. Åpne opp for, hvis jeg skulle kjent på den følelsen, hvordan var det? Men så er vi jo, hvis vi går i det her kognitivt drevet sporet, så sier vi jo, nå er det menns mental health måne i USA. Og så sier veldig mange, menn må snakke mer.
Det er faktisk isikker på. For jeg har snakket om følelsene mine, det jeg trodde var følelsene mine, hele livet. Og det har ikke gjort noen endring. Det jeg aldri har lært er å føle følelsene mine. Da tenkte jeg, hvis det å snakke om følelsene er, det passer noen menn, men det passer mest kvinner. Sånn at kvinner kan jo samles i en gruppe, og så kan de snakke om ting, og så kan de ikke føle seg lettere etterpå. Men det har vi ikke grunnlag for å si. Ikke empirisk, og ikke eksempler heller. Mens for menn,
så kan det det å bare sitte og være sammen rundt et bål. Eller det kan være å fikse et eller annet, og stå og skru på noe, som kan få følelsen til å bli gjennomarbeidet. Men da må vi føle følelsen og ikke rømme fra det. Så forskjell er, se om jeg klarer å snakke meg inn i det da, det å gå ut i boden og rømme fra følelsene og holde seg opptatt, det ønsker vi ikke. Men det kan veldig godt være at for mange mennesker det er det å gå ut i boden
kjenne følelsen og hogge ved og hogge det ut det er det sunneste de kan gjøre så det kommer an på hvorfor man gjør det og måten man gjør det på altså hvis man gjør det for å unngå så er det ikke bra men hvis man gjør det for å faktisk være i kontakt med og få det ut uten å være redd for den uten å liksom prøve å nedregulere den så er det jo helt motsatt det er jo sunt og bra
Det er ikke alltid ord trengs, men jeg tror vi kvinner er mer språklige på et eller annet vis. Man ser at hjernen er litt mer verbal. Da er det en måte, i hvert fall for meg, å få kontakt med følelsen på, er å sette ord på den. Noen ganger kjenner jeg noe, og med en gang jeg sier det høyt, så kommer bølgen av følelsen sammen med det.
Og det er derfor det for meg hjelper å sette ord på ting, fordi da får jeg mer kontakt. Hvis jeg snakker ut ifra mitt ekte jeg, og sier jeg føler det sånn, eller jeg opplever det på den måten, så er det en måte å få tilgang til følelsen på. Men der er jo folk også forskjellige. Og det å bare være med,
i fellesskap med noen andre, at man kanskje ikke trenger å si noe som helst, men man kan merke nærværet til den andre, sånn som med nervesystemet, hvis det er veldig aktivert for eksempel, og noen kommer og bare gir deg en klem, så er jo det lindrende i seg selv, uten å si et eneste ord. Så det er jo en viktig del av det, det å bare være i kontakt, er jo egentlig kanskje det aller viktigste.
Du sa noe om autentisitet, eller det å være autentisk. Hva legger du i det? For det er jo et ord som mange kanskje bruker, altså
beslektet med det å være ekte. Ja, og de to ordene betyr jo det samme. Ja. Det lærte jeg for et halvt år siden. For jeg trodde tittelen på boken var «Lev ekte og autentiske liv». Og så sa Kristin at det du skriver der er «Lev ekte ekte». Åja, helt synonymer. Men for å forklare det, så kan jeg forklare det fra et sted. Først i et eksempel. Når vi møter andre mennesker,
hvilken versjon av det mennesket vil du møte? Vil du møte et menneske med en maske? Når jeg sitter ovenfor deg nå, hvis du får velge, vil du møte meg med mine masker på, eller vil du møte meg? Selvfølgelig uten. Jeg vil møte deg i deg, ikke den du vil utgi deg for å være. Yes, akkurat det. Der tror jeg at vi finner litt av den magien med å forstå hva det er vi ønsker. For det kan være vanskelig å se herfra.
Hva vil det si å være ekte herfra? Men når jeg ser deg, så kan jeg si at jeg vil jo se deg. Og det å være ekte for meg, handler om å leve i min sannhet. Og her må vi ikke forvilde oss. For det er veldig mange som har prøvd å vri på dette. At det betyr at hvis du har en helt absurd seksuell preferanse, eller er pedofil da, så kan du liksom leve i den sannheten. Nei, nei. Og det er menneskets sanne natur.
når vi på en måte er i balanse. Det kan godt være at det er en utopisk tanke å ha, men det er noe å strekke seg etter. Når jeg tar vare på meg selv, jeg puster godt, spiser godt, trener godt, har gode relasjoner rundt meg, jeg mediterer, jeg tar vare på meg selv, og så gjør jeg og setter ord på de tingene som er rett for meg, da er jeg ekte. Da sier jeg nei til ting som jeg ikke har lyst til.
Så sier jeg ja til ting som jeg har lyst til. Så setter jeg grenser for enkelte relasjoner, fordi det blir for mye for meg. Og jeg tør å si at, veldig hyggelig at du spør om å komme inn om en tur med noen akkurat i dag. Så trenger jeg faktisk å være litt for meg selv. Eller, jeg har dette som opptar meg nå. Så dette må vi ta siden. Takk, men nei. Alle disse måtte...
Når du hører at jeg synes det er vanskelig å formidle det, fordi for meg så kommer de fra et sted av forståelse. Jeg har skjønt hva det vil si å være ekte for meg. Og når jeg går inn en dør, når jeg går inn til deg nå, så går jeg helt uten masker. Som tynger meg ned. Jeg har jo fortsatt de ulike rollene, men jeg er ikke her i en tilpassning for deg, eller for lytteren din, eller for verden. Og da har jeg ro. Da er jeg i ro med meg selv. Hvis jeg sier noe som er feil nå,
Hvis jeg gjør noe feil, så har jeg mye større aksept for det. Fordi at det var bare noe jeg gjorde. Kanskje jeg må eie det og si, jeg beklager. Det skal jeg gjøre annerledes neste gang. Mens før, når jeg hadde masker på å komme inn her, og sa en feil eller gjorde en feil, så kunne jeg kjent på skam, nederlag. Når du sa, kan du egentlig si det til meg? Å nei, det skulle ikke jeg sagt. Herregud, hva teit jeg? Og så begynner selvklandringen. Men det er ikke plass i meg lenger.
Fint. Ja, det er veldig deilig. Kaste den vasken og bare være seg selv og si akkurat det du mener og være ærlig. Men det betyr ikke å ikke ha takt og tone. Det betyr ikke å ikke vise hensyn. Det betyr ikke å ikke være empatisk. Det er ikke sånn at jeg bare roper ut med roper at alt det jeg mener hele tiden. Men det er bare det at hvis jeg kjenner at det begrenser meg
Så tør jeg å være nysgjerrig på hvorfor holdt jeg igjen her? Ja, for det er jo ikke bra å være helt skamløs heller, ikke sant? Og ikke ta hensyn til noen andre. For man kan jo ta hensyn til andre, men hvorfor gjør man det? Tar man hensyn til andre
fordi man er redd, eller tar man hensyn til andre fordi man ønsker å være respektfull og en ordentlig person som faktisk har en samvittighet. Fordi det er jo noe helt annet å gjøre noe av samvittighet, å være samvittighetsfull, enn å være pliktoppfyllende og perfekt fordi man er redd for å ikke bli likt. Det er liksom to helt hvitt forskjellige ting, men det kan gjøre egentlig, fører til ganske lik adferd for så vidt.
Det er å ha den bevisstheten. Hvorfor gjør jeg det? Hvorfor er jeg denne personen nå? Min erfaring er at jeg gjør veldig mye av de samme tingene som jeg gjorde før. Men motivasjonen til å gjøre det, inspirasjonen til å gjøre det, er annerledes. For fem år siden drømte jeg om å skrive bøker. Men da skulle den boken gis ut slik at du skulle synes jeg var flink. Da skulle jeg føle meg verdsatt av verden. Da skulle jeg få en hyllest. «Åh, hvor flink du er! Se han har skrevet bok!»
Den første boken, da trodde jeg at jeg var fri fra det, men det var bare tull. Det viste seg at jeg, da trodde jeg faktisk at jeg hadde skrevet en bok som var alt løst, men det var det ikke. Mens nå, så skaper jeg en bok fra hjertet, og så gir jeg den fra meg til verden, og så bare håper jeg at den kan gjøre så mye godt som mulig. Jeg håper at min reise kan være til nytte. Ja.
Men det tror jeg. Jeg har ikke fått lest ut hele enda, men jeg synes jo hittil at den er veldig ekte. Når jeg leser den, så er den ikke skrevet på noe akademisk språk, eller noe sånn, hva skal jeg si...
perfekt måte. Du skjønner at det liksom kommer fra et ekte sted da, inni deg, at dette er dine ekte erfaringer. Dette er hva du har lært og opplevd. Og det er jo veldig fint å på en måte følge din prosess gjennom denne boka her. Det jeg har prøvd å gjøre, er å la faget stå på skuldrene til min historie. Fordi at jeg tror at det finnes så mye fagbøker, og de leser vi ikke. Fordi at fagbøker
inspirerer oss ikke. Mens historier inspirerer oss slik at vi kan få assosiasjoner til eget liv. Og så har jeg lagt opp det faglige opp i en sånn dosering av at ok, men her kan jeg faktisk gjøre noe med. Det har vært utrolig gøy, for nå har jo boken vært ute i noen uker. Nå begynner folk også å komme tilbake med tanker. Det er artig, altså. Ja, hva er det folk sier da? Jeg fikk en melding på, var det mandagskveld, fra en kar som hadde lest boken. Og han...
fant boken når han var sykemeldt. Og så gjennom boken så identifiserer han egne masker, og blant annet den som er den snille, ydmyke masken. Den som tar hensyn til andre, som ikke står opp for seg selv. Og så identifiserer han at dette er grunnen til at jeg er sykemeldt. Og det er mer da, men jeg har ikke det i hodet. Og gjennom å lese boken så skjønner han at vent litt, det er jo meg som har levd med tilpassninger så lenge,
at jeg til slutt orker ikke mer. Og det her er litt gøy, det her kommer jeg ikke til å forklare perfekt, men når Jimmy Vesterheim forklarte på en måte til meg at når vi blir utslitt som mennesker nå, så er det ikke det at vi blir utslitt, for vi spiser nok, og vi sover nok, og vi er egentlig nok i ro, men kroppen vår har glemt hvordan den skal hente næring fra cellene. Og det fikk meg til å tenke.
Kan det være at når vi har masker på oss, og jeg beklager hvis jeg forenkler dette veldig for de som er fagpersoner, men det er mitt privilegiet. Når jeg tilpasser meg det jeg har gjort det i 40 år, kan det da være at jeg er så langt unna meg selv som menneske at de grunnleggende behovene som jeg har sliter meg sånn ut at jeg til slutt husker ikke hvordan jeg skal hente ut energi. Og samtidig når jeg står i denne smerten,
som skaper lidelse i avstand fra meg selv, så scroller jeg meg vekk. Eller jeg surfer porno, eller jeg bruker for mye penger på internettgambling. Jeg gjør alle disse tingene som gjør at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal hente energi for å faktisk gå ut og gjøre jobben. Der jeg står i kraften min. Jeg har hatt fire helt spinnville uker i lansering, og jeg har løpt et ultramarathon.
Jeg har det kønnallbra. Ja. Så du klarer liksom å... Vi tåler veldig, veldig mye. Og Mario Sørli som er min business partner i Heart Mentality, han sa det til meg på mandag. For da var jeg ganske sliten, da var kroppen i recovery. Men det her er kult, Tim. For jeg har jo vært sammen med deg i hele denne prosessen og sett hvor sliten du har vært når du har jobbet deg gjennom trømmene. Og...
Han har jo for øvrig fått et eget kapittel da. De tre stykker som har fått pårørende kapittel. Han, Kristine og Svigermo. Og fortalt litt om hvordan det har vært. Men nå får jeg observere deg fra utsiden. Og du står jo i alt. Men hva er det jeg gjør? Jo, jeg står i min sannhet. Min sannhet betyr mitt bidrag til verden. Hva er det jeg har i meg av egenskaper og ferdigheter og verdier og kompetanse som jeg skal gi fra meg? Og det tror jeg alle har. Jeg tror hele samfunnet måtte skrudd sammen sånn.
Vi har bare glemt det i denne transaksjonsmodellen, samtidig som jeg spiser så godt som jeg kan, trener godt, sover godt, puster når jeg kan, mediterer når jeg kan, jeg ivaretar mine grunnleggende behov, da tåler vi ganske mye. Ja, og så er det det der at hvis du ikke lever i tråd med dine behov i det hele tatt, hvis du bare, som du sier, du er ikke i kontakt, du bare lever...
så er det litt sånn at når kroppen din kollapser, så er det jo egentlig fordi du har vært på en måte litt for sterk, litt for lenge. Det kommer ikke an på hvordan man ser på styrke, men det å ha alle disse maskene på er jo slitsomt. Ja, og det er styrke. Det er all ære det til de som har holdt ut med alle disse tilpassningene og undergravd, oversett egne behov.
Det er jo de sterkeste menneskene i verden. Men tenk deg den kraften som det mennesket har når de maskene er av. Kanskje bytte jobb. Kanskje jobbe med mennesker i stedet for med økonomi. Kanskje ha en fritidshopp. Det er så mye. Ja. Så man må starte der man er nå, og så kjenne litt etter og prøve å finne litt ut av hva er mine masker? Hva er det jeg gjør av
eller prøve en unngåelse av noe gjør jeg dette fordi jeg unngår å skamme meg eller gjør jeg dette, ja, hva er liksom drivkraften min da? Hvis man først kan bruke energien sin på noe mer ekte, noe mer autentisk hvor man føler seg litt mer fri da tenk litt den frihetsfølelsen når man har fått kastet de maskene du har jo fanget inn i de på en eller annen måte det er helt fantastisk det er
Altså livet mitt er helt nydelig. Ja. Og så var det en ting som, for å lande den da, ja, men hvordan vet jeg at jeg bærer masker? Det er jo et spørsmål som jeg får. Men da er det to ting som jeg pleier å svare. Det ene er, dømmer du deg selv, eller dømmer du andre? Og hvis svaret på det er ja, så er det ok. Men da har du tanker om deg selv, som du må endre.
For det er ingen grunn til at du skal dømme deg selv. Det er ingen grunn til at hvis det kommer noen som går forbi som er kledd annerledes, eller gjør noe dumt, at du skal dømme dem. Fravær fra å dømme åpner hjertet. For vi dømmer oss selv og andre i frykt. Og det kan vi alle på en måte bare monitorere. Og den andre tingen er follow the pain. Hvor i livet ditt gjør det vondt å være deg? Hvor i livet føler du at du er en versjon av deg selv som det faktisk gjør vondt å opprettholde? Det er tungt å opprettholde. Så bare begynn der.
Og så vil jeg si at semantikken her, det er din fantasi. Jeg har ikke laget noen eksempler på masker, og det er derfor jeg har fått noen tilbakemeldinger på, ja, men du skulle skrive mer om masker. Så tenker jeg, nei, jeg vil at du skal tenke selv. Hvis du gjør noe i en situasjon sammen med svigerfamilien din, og plutselig så står du der og tar deg selv i å være en helt annen, lag det navnet på den masken som er rett for deg. Og så begynn å gjøre jobben. Begynn å gjøre oppgavene som står i boken. Frigjør deg fra det.
Ja, det er jo veldig gøy å snakke med deg om disse tingene, hvor du har hentet ut. Du har jo lest mye og satt deg inn i mye av teorien og alt mulig, men jeg synes det er veldig fint å på en måte høre en litt autentisk erfart historie, hvor man kan...
bringe med seg noen perspektiver og erfaringer du har gjort for å forstå seg selv bedre og kunne lære litt av din historie. Men hva er det du synes har vært vanskeligst i den prosessen her med å skrive denne boka? Hva er det som har vært tøffest? Det var en ting som slo meg når du pratet nå, som jeg bare må dele. Jeg har ikke kjent på det i dag, men jeg kjente på det før.
Det er jo frykten for å være for lett. At boken er for enkel i møte med sånne fagfolk som deg. Du sa det, du har jo satt deg inn i det. Jeg kan jo all teorien bak. Jeg har jo lest 150 psykologibøker. Men når du sa det, fikk jeg en stikk. Så fikk jeg lov til å sitte og se på deg og tenke sånn, nei, men jeg er fri. Det er min bok. Jeg har brukt mitt språk. Jeg har en visjon om å gjøre det enkelt.
Jeg ville bare dele med deg at det var en sånn autoritetsmaske som kom som et lite ekko. Husk at du har bært meg. Nei, det vanskeligste med boken, det ene er at jeg tror at det blir veldig fort veldig alvorlig, og det handler egentlig også om prosessen nå, og jeg skal svare på spørsmålet litt, men det blir veldig ofte tungt og alvorlig.
Så nå har jeg lyst til å finne måter å gjøre det her litt lett på. Ikke at vi ikke skal ta ting alvorlig, men at vi skal snakke om det, og det er lov å flire litt og tøysle litt med det. Og så har boken ulike faser som har vært vanskelig. Jeg fikk ikke lov til å sleppe den ut på papir før jeg hadde levd siste kapittel. Det var veldig frustrerende, for jeg visste jeg skulle skrive den boken helt siden mamma døde. Og...
Det ene kapittlet tror jeg det står at jeg har skrevet på fire ganger. Og så var det det å levere en fraseng. Og så det vanskeligste i den prosessen var de tingene som jeg ikke fikk lov til å ha med. Og så hver gang Kristine som er redaktør da, sammen med Juliane kom inn og så kom spørsmålet. Hva mener du her? Hva mener du her? Skjønner du? Jeg ble liksom brydd og irritert. Jeg måtte jo stå i en veldig fin prosess. Og så er det...
Jeg må være såpass ærlig og si at jeg har fått øve masse på det å slippe an, og så bli fanget i å jage salgstall. Og jeg gikk rett i bare. Betatt på fersken av meg selv. Plutselig så handlet det om å selge boken. Plutselig så handlet det om noen måleparametre som på en måte var økonomi og bærekraft i prosjektet. Og så gikk jeg med vilje i det i en liten uke. Sånn at det var her ute. Men jeg kom tilbake sånn, ok, men det handler jo faktisk ikke om det i det hele tatt. Men det...
Ja, altså synes jeg det er litt gøy da, for jeg sier jo ikke at jeg har skrevet bok, jeg sier jeg har skapt en bok. Det språket som er der, det er det veldig mange andre mennesker og som er ansvarlige for at det har blitt sånn som det har blitt, men det er min stemme, det er min oppbygging av budskapene, det er min historie. Det har vært både litt sånn krevende, men også egentlig veldig fint.
Ja, det er jo veldig sånn sårbart ved å dele en sånn, altså nå skal jo folk dømme deg på mange måter, ikke nødvendigvis som i en fordømmelse eller at man har negative tanker, men det er jo noe med det at ok, dette her er mitt liksom, og så skal fagpersoner da, som meg, på en måte ha en mening.
Det virker jo litt sånn sårbart. Jeg skjønner veldig godt den følelsen av at, oi, er den for enkel? Kommer folk til å synes at jeg er enkel? Eller jeg vet ikke hva slags fantasier du har om hva andre kan tenke om deg. Men det tenker jeg at jeg ville kjent litt på. At det er litt sånn, ok, nå er det jeg som har produsert noe på et eller annet vis, og så skal folk ha tanker om det. Ja.
Ja. Jeg tenker jo det er litt modig, da. Jeg kan jo nesten høres litt sånn... Jeg kan høres ut som om jeg høres kokke ut. Men når vi var ferdig med boken, så visste jeg hva vi hadde laget.
Jeg vet hva boken er. Det var ikke sånn at vi slapp den til høyre. Og så tenkte jeg sånn, ok, jeg håper det går bra. Du hadde en sånn trygghet i boken? Boken er vanvittig bra. Fordi at den er satt sammen sånn som den er. Den er strukturert sånn som den er. Den har de historiene den har, den har de innspill. Det er ikke sikkert at det er for alle.
Og det er helt greit, men boken i seg selv, den har jeg veldig tillit til. Så bra. Ja, men det er jo digg da, å føle seg så fri med det, ikke sant? Å ha den tryggheten i bånd, at jo, men jeg vet at dette er bra. Ja, så har jeg fått hjelp til det, og det er jo der jeg sånn ydmykt sier at jeg har skapt den sammen med andre. Og det er fordi at jeg har fått veldig mye tilbake fra «Åh, du skriver så godt».
skal vi være 100% ærlige her mitt skriftspråk som er grunnlaget her, det er ikke så bra men det er veldig mange flinke mennesker som er gode på å ta min intensjon med språket og så pusse det og det er jo den pussingen og reiterasjonen på teksten og flytting og prøving og feiling som har vært det mest frustrerende men også det som gjør at jeg kjenner meg veldig trygg på det. Ja, så er det noe med det der som nevntes da, ikke sant i fare for at
Det er bare ment positivt at det enkle er ofte det beste. At man trenger ikke gjøre det så komplisert, for da blir det for mye, da blir det for vanskelig. Men hvis det er enkelt, autentisk, og så tenker jeg at det er et tegn på at det er gjennomarbeid også, at man kan forklare komplekse ting med enkle ord. Det betyr jo egentlig at da har man jo forstått det. Hvis man bruker alt for mye ord, alt for mye fagterminologi og alt mulig sånn, det
Ja, har man egentlig skjønt det da, da blir det for vanskelig, da blir det for komplisert, og så får man kanskje ikke det man virkelig trenger, hvis ikke man er dypt inne i noe fra før. Ja, og så handler det om, hvordan er det jeg setter mitt suksessparameter nå? Og det er veldig mange som har lest boken i en sittdagen. Og da kan du se på det på ulike måter. Oi, var den så lett lest? Tok det bare fire timer?
Eller bare, wow, de åpnet boken og klarte ikke å legge den fra seg. Fint. Yes. Og så kan man jo gå tilbake da, for det er jo masse øvelser. Det er jo de som kanskje tar tid inni der, hvis man tar seg tid til å faktisk stille seg selv alle de spørsmålene. Det vil jo på en måte...
Ta tid. Den boka kan man jo, selv om man har lest gjennom den, gå tilbake til å virkelig jobbe med seg selv. Prosessere ting på sin måte. Finne ut litt det der. Hva er mine greier? Hva er det jeg trenger å finne ut? Hva er det jeg skal jobbe med? Hvilke masker har jeg? Hvordan kan jeg jobbe med å komme litt videre eller ut av de? Ikke la de fange meg.
sånn at man blir mer fri til å være mer autentisk og ekte og vite hva man trenger og alle disse tingene som jeg tror veldig mange strever med spesielt vår generasjon hvor man liksom ja og det er så enkelt som at jeg hørte en historie om en dame jeg så et bilde på en vegg hjemme hos noen som sa wow, for et fint fotografi og så sa hun som bodde der ja, det er en venninne av meg som har tatt og hun tør ikke satt seg som fotograf
Om du har trygghetsmasken på, sant? Tenk deg det da. Å ta et bilde som noen sier wow for. Og så tør du ikke satse. Fordi at du holder deg til tryggheten i den jobben du har. I den transaksjonen. Men det gjør deg egentlig ikke lykkelig. Og det er bare illusioner. Alle maskene er bare egne illusioner. For når du ser meg...
Hvis jeg forteller deg om min maske, så ser ikke du det jeg ser i det hele tatt. Det betyr at da har jeg skapt i fantasien min. Og da kan du fjerne det med å leke med den samme fantasien. Hva sannheter jeg har om meg selv? Ok, det er ekte, men er det sant? Er det en absolutt sannhet? Hva tanker er det dette fører med seg? Hvis Silje hadde tenkt disse tankene, hvordan hadde det da vært? Og der kommer friheten. Og jeg hadde lyst til å legge til, men jeg har lyst til å legge til at
Mitt forhold til alkohol og livet da, det var ikke sånn at jeg måtte slutte for å leve. Men jeg velger jo å slutte hver dag nå. For nå lever jeg ekte og autentisk og maskefritt. Og den friheten og den energien som jeg har i mitt liv, den skulle jeg ønske at jeg kunne låne vekk. Sånn du kunne kjenne det. For det er sånn det ser ut på andre siden. Og det er helt fantastisk.
Jeg er veldig glad for at du har kommet ut og at du har klart å jobbe deg gjennom alle dine ting og det unner jeg alle. Jeg skulle ønske at flere klarte å jobbe seg gjennom i sitt tempo selvfølgelig, men første steg er jo bare å innse at det er noe man kan ha nytte av å jobbe med i seg selv. Ja.
for jeg tror alle har noe som hadde vært bra å utforske og jobbe med det er jo vi bærer jo med oss, alle har vi emosjonelle sår som vi bærer med oss og som påvirker oss i ulik grad og jeg har jo kommet gjennom mange lag men jeg tror jeg skal bli enda litt dypere før jeg liksom kan kjenne meg så fri som det du gjør men jeg tror aldri vi blir 100% ferdige heller på en måte
Nei, da tror jeg vi er ferdige. Når du er 100% ferdig, så tror jeg det er liv over. Da har du løst alt. Jeg tror ikke jeg heller at det handler om å utforske og ta neste nivå. Og så er det noe av det du sier som jeg synes er viktig da, som jeg har gått i feil på, det at hvis du forstår dette og har jobbet med noen masker, så er det veldig lett for å se ned på og dømme de som ikke ser det.
Og det har jeg selv gjort når jeg sluttet å drikke. I et lite år der, så måtte jeg ut av alt av sosiale settinger, fordi at jeg ville ikke inn. Men da kunne jeg dømme når jeg så kompiser som snappet at de satt seg med en øl. Så jeg sa sånn, åja, du trenger jo det du gjør for å kose deg med fotball. Det har jeg sluttet med.
og ikke fordi at jeg ser at alle de går og bærer på meg, men vi har en sånn evne til å forhøye oss selv, spesielt i denne personlige utviklingsverdenen, at hvis jeg har skjønt noe som du ikke har skjønt, og du gjør det samme destruktive mønster som jeg gjorde for tre år siden, så bare, ja, det har du ikke skjønt, du. Det er så viktig å møte det med akkurat det du sa, alle endrer seg i sitt tempo. Det er ingenting som kan påtvinges.
Og derfor er bokformatet så kult. Derfor synes jeg det er så stilig. Åpne den boken når du er klar for det. Om det er i morgen, eller om et år, eller fremover. Og da kan man jo selv finne ut av hva man ønsker å gjøre med den informasjonen som står her. Å være nysgjerrig på seg selv. Men ja, er det noe mer vi burde snakke om nå, før vi runder av? Nå har vi snakket i en drøytime, tror jeg.
Altså, boken har jo muligheter for å dra mange ulike samtaler og mange ulike retninger, så det er masse vi kan snakke mer om. Ja, vi kunne sitte her i mange timer, tydelig. Men jeg synes det her, det som er så fint, er at med boken som utgangspunkt, så har jeg hatt veldig mange samtaler, og alle er ulike. Fordi at når du leser boken, så skaper du boken i ditt bilde, og så er det det som fjuler vår samtale. Og jeg synes det vi har vært innom har vært utrolig fint. Og noe av det har jeg ikke snakket om før.
Så vi skal ikke snakke det i hel heller. Nei, det er det da. Du har jo vært hos Jimmy Vesterheim den hverdagsviken også. Og han har jo også vært gjest her og snakket om sin historie. Så det er så fint å snakke. Spesielt tenker jeg da at det er så bra at vi har menn som er forbilder for de som vokser opp i dag. Fordi
at man kan høre din historie og ditt perspektiv som ikke er så feminisert fordi menn og kvinner er forskjellige og vi har forskjellige prosesser selv om det er veldig mye likheter så er det annerledes
likevel, som jeg tenker er veldig bra å snakke om. Det er faktisk den boken jeg holder på med nå. Den kom til meg i avslutningen av den. Den handler om det. Med fokus på menn. Så jeg har en arbeidstitel på den som er Brotherhood, The Lost Art of Being Men, Together. For akkurat det du snakker om nå, det har jeg bare en liten forståelse av.
Men jeg skjønner ikke det i det hele tatt. Og jeg tror at når vi forstår dette, når vi forstår ulikheten mellom menn og kvinner, så vil det også bli lettere å se på det som er litt på agendaen i dag, med selvmordsrate, der menn er overrepresentert. Men generelt sett, at vi i det hele tatt velger å gjøre det. Men å forstå det, tror jeg det blir enda lettere. Hvordan møter vi
livet og situasjonene med den kraften som vi er født med. Den maskuline kraften? Ja, og hvordan bruker vi feminin kraft? Hvordan bruker vi maskulin kraft?
Hva er det for noe? Hvordan utspiller det seg i samfunnet? Ja, og jeg tenker det er så viktig at begge, det maskline og feminine, det må være en balanse her. Og jeg tror ikke vi lever i noe godt samfunn hvis det ikke er balanse der. At det blir for lite eller for mye av det ene eller det andre. Det er noe med at vi må utfylle hverandre. Så må vi bygge på hverandres styrker og...
Jeg synes det er så vondt og stygt når man kaller noe toksisk maskulinitet. Du har jo toksisitet, men den er jo egentlig ikke knyttet til kjønnshormoner eller kjønn. Jeg skrev om atmosfæren her, og litt om det med brotherhood, det med fellesskap og hvor viktig det er
Og hvordan kanskje systemene i samfunnet vårt er litt mer tilpasset. Jentene tidlig i livet for eksempel, det med barnehage og skole og disse tingene. Hvordan ivaretar vi barnas behov og de ulike behovene de ulike barna har. Det er jo vanskeligere når du har veldig mange på ett sted. Og det snakket jeg og Jimmy mye om også, at det er så viktig akkurat de tingene der.
Jeg synes det er kjempeviktig. Og så er jeg veldig, veldig ydmyk for at jeg deler av dette, som jeg bare ikke forstår. Men det jeg nysgjerrer på, det er jo litt det du sier da. Hvis jeg er mann i all min kraft, og jeg gir fullt frislipp, der jeg er en som tar ansvar og en som beskytter og litt sånn, så er jo jeg i dag redd for at det skremmer meg veldig mange, fordi at den kraften har blitt feilbrukt. For eksempel,
samtidig så kan jeg kjenne på at en guddommelig kvinne i sin fulle sensuelle kraft kan også skremme meg for det er jo ikke vant til å se så det er noe i det her da som er spennende men samtidig så forstår jeg nok i det til at, men det her har jo vært grunnmotivasjonen min, og det er derfor jeg har lyst til å legge det til at
Jeg har lyst til å vise at det går an å være mann, 43, har bært på sår, vært utilstrekkelig, men at det går an å løse det. Ja, min historie er ganske dramatisk, men det er ikke sikkert at folk kjenner seg igjen i det. Men er det ikke ganske kult da, når en mann med en så dramatisk historie har klart å komme seg ut av det, og funnet kraft i det? Veldig inspirerende. Veldig bra.
Så tusen takk for at du ville komme hit til å snakke med Silje. Velbekomme.