SmS #48 Barbro Paulsen om maktovergrep og norges rettssikkerhet
Advokat Barbro Paulsen diskuterer sine erfaringer med å gå til sak mot norske myndigheter, særlig innenfor barnevern og psykisk helsevern. Hun beskriver systematiske maktovergrep, tvangsbruk og manglende rettssikkerhet, og trekker paralleller til historiske urettferdigheter i Norge. Samtalen berører også kapitalisering av fosterhjemstjenester og kritikk av det norske rettsystemet.
00:00
Tårene og de utfordrende opplevelsene fra Barbro Paulsen, advokat og menneskerettighetsforkjemper, avdekker systemfeil innen barnevern og psykisk helsevern.
01:12:50
Iris vant delvis i lagmannsretten, men ble straffet med sakskostnader for å stille spørsmål ved pandemihåndteringen.
Transkript
Nævnt i episoden
Barnevern
Institusjonen kritiseres for maktovergrep, tvang, og manglende rettssikkerhet i håndtering av familiesaker.
Psykisk helsevern
Institusjonen kritiseres for maktovergrep, tvangsinnleggelse, og manglende rettssikkerhet.
Norges rettssikkerhet
Rettssikkerhetsgarantiene i Norge kritiseres for å være utilstrekkelige og ofte ignorert.
Dommere
Dommernes opptreden kritiseres for å forlate rettssikkerhetsgarantier.
Staten
Staten kritiseres for maktovergrep, tvangsbruk og mangel på empati.
Barbro Paulsen
Menneskerettighetsforkjemper og advokat som hjelper folk i sak mot myndighetene.
Inngrep
Nettverk for leger, psykologer og advokater under Covid-19 pandemien.
VG
Avis nevnt i kontekst av journalisters berøringsangst for temaet.
Silje Skjevik
Programleder for podcasten 'Snakk med Silje'.
Snakk med Silje
Podcasten hvor intervjuet finner sted.
Vipps
Betalingstjeneste nevnt i forbindelse med støtte til podcasten.
Stendi
Internasjonalt fosterhjemstjeneste som kritiseres for kapitalisering av barnevernet.
Naturrett.no
Nettside med juridiske maler angående barnevaksinasjon
ChatGPT
Verktøy brukt for research
Glenn Diesen
Professor nevnt i kontekst av pengepolitikk
Iris Frohe
Sykepleier som ble oppsagt for å stille spørsmål ved covid-19 vaksinasjonspolitikken
Hamar
Sted nevnt i forbindelse med en barnevernssak
Tromsø
Sted nevnt i forbindelse med en rettssak
Mette Kallager
Forfatter av boken "Forholdsmessighet"
"Domskapens anatomi"
Handbok nevnt i podcasten
Lisa Stokke
Skuespiller som spilte Elsa i Frost
Carla
Datteren til Barbro Paulsen som er operasanger
"La den gå"
Sang fra Frost nevnt i kontekst av å frigjøre sin indre kraft
Mari Bøyne
Kvinne som er nevnt i forbindelse med dokumentar
"Jævelens verk"
Dokumentar nevnt i podcasten
Deltagere
Host
Silje Skjevik
Guest
Barbro Paulsen
Point
Det er rystende å se hvordan dommerne opptrer, og at de så til de grader forlater de rettssikkerhetsgarantiene som vi har.
Et sterkt utsagn om manglende rettssikkerhet i norske domstoler.
Barnevern og psykisk helsevern kan bikke over og brukes som en form for sosial kontroll over brysomme mennesker.
Et alvorlig anklageskrift mot to viktige samfunnsinstitusjoner.
Jeg har sett dokumenter med anbudsrunder på en 12-årig gutt med autisme som skulle plasseres. Da ble det jo anbudsrunde på det fødselsnummeret med de diagnoser han hadde. Og en sum, og på den summen stod det vel 43 millioner X-moms for å plassere han i 6 år.
Illustrerer en kommersialisering av barnevernet.
Staten eier navnet ditt. Jeg bruker å kalle det fødselsnummeret våre, for det er ditt kvegnummer. Og det er kapitalisert at du på en måte blir som et sånn lite mikrodatterselskap av selskapet.
Et radikalt syn på statens rolle i forhold til innbyggerne.
Hvis du utrydder sult, så utrydder du ånda. For i det øyeblikket mennesket slutter å være nysgjerrig, og sulten på livet, så dør vi jo.
En metaforisk tolkning av bærekraftsmålet om å utrydde sult.
Påstande
Barnevernet og psykisk helsevern brukes som sosial kontroll.
Basert på advokatens erfaringer med å representere klienter i saker mot disse institusjonene.
Det er en lav terskel for å bruke tvang i barnevernet og psykisk helsevern.
Advokaten påpeker at farekriteriet ofte blir oversett.
Det biologiske prinsippet er fjernet fra barnevernloven.
Dette har ført til at biologiske familier får mindre støtte enn fosterhjem.
Domstolene i Norge er urettferdige.
Advokaten forteller om flere eksempler der domstolene har vist en urettferdig holdning.
Det norske helsevesenet er preget av symptombehandling fremfor årsaksbehandling.
Advokaten mener at dette bidrar til å forverre situasjonen for mange.
Lignende
Loader
Det er rystandes å se hvordan dommerne opptrer, og at de så til de grader forlater de rettssikkerhetsgarantiene som vi har. Grunnloven, alle de her illusjonsparagrafene som nevnes, men man bare ser bort ifra det. Og det synes jeg har eskalert i de siste fem årene. Men du spurte meg for å gå tilbake til spørsmålet ditt, hva er det jeg ser?
Jeg ser jo egentlig bare at det som alltid har vært, er blitt veldig, veldig synlig, egentlig. Og hva er det som alltid har vært? En enorm, enorm bruk av tvang. Institusjonell tvang. Du lytter til Snakk med Silje. Jeg heter Silje Skjevik og er utdannet psykologspesialist.
Podcasten min Snakk med Silje omhandler mange forskjellige temaer hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podcasten min er å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen faktisk sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling.
Jeg setter stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten min ved å følge kanalene mine, dele innholdet mitt eller donere valgfritt beløp ved å søke opp Snakk med Silje i Vips eller bruke Vips nummer 806513. Tusen takk for all støtte. Velkommen da, Barbro Paulsen, advokat.
Jeg kjenner deg jo fra Inngrep, som var et nettverk for leger, psykologer og advokater under nedstengingen, altså for minst med covid-pandemien. Og så har jeg den siste tiden fått en del meldinger fra folk som har problemer med barnevern, som har problemer med psykisk helsevern, og som...
opplever det, eller de opplever som maktovergrep da. Og så har jeg lest en del historier som jeg synes virker håreisende. Og så kan ikke jeg vite da, ikke sant? Det er deres perspektiv. Jeg har jo ikke sett dette fra innsiden. Jeg jobbet i sikkerhetssykeheten for mange år siden, men jeg kan jo på en måte ikke vite helt, kjenner jo ikke sakene, men du er jo egentlig litt kjent for
å hjelpe folk som går til sak mot myndighetene, både når det kommer til barnevern og psykiatri, men også maktovergrep når det kommer til det med vaksinering, tvangstesting, diverse ting. Så derfor er det veldig fint å få snakke med deg i dag om
Hvordan det er for deg å støtte og hjelpe å gå til sak mot myndighetene. Det er et tema som jeg har kvia meg litt for å gå inn i, merker jeg. Du er ikke alene om det? Nei.
Så egentlig så vet jeg ikke hvor vi skal begynne, men jeg vil bare høre med deg, hvordan er det å egentlig gå imot makten på den måten du gjør som advokat da?
Det er et stort spørsmål. Hvor skal man begynne? Men det er jo systemer, det er veldig mye makt i, barnevern og psykisk helsevern, som er der for å hjelpe folk. Barnevernet skal jo være der for å verne barna. Psykisk helse, det er jo for at folk skal få hjelp når de strever psykisk selv. Det skal være det i hvert fall. Ja.
Min opplevelse er vel at man beveger seg i et grenseland der man kanskje skal være veldig direkte, men det er jeg jo kjent for, og jeg kan egentlig ikke være noe annet enn veldig direkte, for det er det jeg er. Jeg vil jo si at min erfaring med begge instituttene er at det også kan bikke over og brukes som en form for sosial kontroll over brysomme mennesker.
Og hvis du blir for brysom og for uhåndterlig, så er jo det et absolutt våpen som kan brukes mot enkeltindivid. Og jeg har jo dokumentert at det faktisk skjer. Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å berøre dette, fordi at
Jeg synes også det er vanskelig å snakke om det egentlig, fordi jeg må også passe meg hele tiden for hva kan jeg si og hva kan jeg ikke si. Hva er innenfor tausesplikten og hva er mer generelt, at det ikke kan knagges på enkeltsaker. Men det jeg kan si er at det har vært en stor personlig kostnad for meg å gjøre det. Og det har medført til en periodisk utmattelse på meg selv.
er belastning for familien min. Og mange blir veldig berørt. Så selv om de ikke nødvendigvis blir sint på meg, så berører det så stert at folk vil skyve det vekk. Og jeg er god å skyve meg vekk også. Fordi at jeg er jo ikke redd. Det er det som er min styrke og sårbarhet. Det at jeg er ikke redd. Fordi
Jeg har jo lært gjennom et liv med en far som var advokat, der jeg har drøftet just, ufrivillig og bare som barn eller som ungdom gjennom et helt liv. Jeg vokste jo opp på juridisk fakultet i Bergen.
Så jeg har på en måte alltid vært i den materien der man diskuterer samfunn, just, rettsvern, menneskerettigheter. Og jeg har alltid hatt en veldig, veldig sterk rettferdighetssens som har drevet meg. Når jeg var yngre så tok jeg ofte vare på de som ble mobba eller de som ble utstøtt. Og kanskje var det fordi at jeg var trygg på meg selv. Jeg var jo populærjenta.
Det meste gikk bra for meg, men jeg klarte på en måte ikke den der utstøtelsen av de svake. Og det har vel egentlig vært kanskje rettesnoret mi gjennom livet, uten at jeg, jeg vil liksom på en måte slå beina under det her at jeg er noe helt. For jeg er ikke noe helt i det hele tatt. Jeg er bare et egentlig normalt menneske som er koblet på hjertet da. Ja.
Du kan på mange måter si at du er en sånn menneskerettighetsforkjemper da. Jeg er jo blidde uten at det noen gang var plan. Ja, som ønsker å beskytte de svakeste da. Ja, fordi jeg tenker helhetlig, vi er aldri sterkere enn det svakeste ledd som kollektiv. Så hvis vi har et samfunn der mange er undertrykt og har det forferdelig, så vil man aldri heller kunne oppnå lykke selv. Nei.
Så hvis ikke vi alle sammen er lykkelig, så er ingen lykkelig. Altså, der er jeg. Og så er jeg...
Jeg har alltid trodd veldig, veldig stert. Jeg har ikke definert det som om det er Gud, eller at jeg tror på Jesus. Men trua mi er så sterk. Den er så sterk, og det er jo den som er min drivkraft. For uten den hadde jeg vært kollapset for lenge siden. Ja, for det må være sykt tøft å stå i, og være vittne til så mye urettferdighet i disse systemene. Være vittne til den smerten som folk som mister sine barn har.
Jeg har jo tre barn selv. Jeg elsker dem til døde. Seriøst, hvis noen hadde prøvd å ta fra meg ungene mine, så hadde jeg blitt rabiat. Så jeg blir veldig berørt av akkurat det, da. Det skjønner jeg. Så det har vært tøft for deg å stå i de sakene? Ja, klart jeg tar det med meg hjem. Ja. Ja.
Ja, altså folk sier, ja, men klarer du å holde et profesjonellt avstand? Ja, selvfølgelig gjør jeg jo det til en viss grad. Jeg klarer å forholde meg saklig til systemet, jeg klarer å gjøre jobben min, men jeg tar det med meg hjem. Jeg tar skjebnen med meg hjem, for det er jo medmennesker. Og jeg tenker at det går ikke an at vi som samfunn skal se på at folk blir behandlet på den måten, at folk mister sine barn.
Det er jo så alvorlig som at man kan omtale det, i hvert fall gjøre jeg det, som et kjærlig drap hvis du tar fra noen det kjæreste de har. Og ikke minst de unge som blir fratatt sin rett til å være sammen med sine foreldre. Det er så brutalt at jeg har ikke ord. Jeg skjønner ikke at vi ikke snakker masse om det. At vi som samfunn går sammen og sier at sånn skal vi ikke ha det. Det har jeg så...
Men jeg skjønner også mekanismene for at vi ikke snakker om det. Fordi jeg snakket med en journalist i VG. Jeg prøvde å få til å omtale en sak. Ikke på vegne av meg, men på vegne av familien. For de nådde ikke frem noen plass. Og hun sa rett og slett, hun er gravejournalist i VG, jeg skal ikke navngi henne. Men hun sa det at vi, og da mener hun media, vi har berøringsangst for dette temaet. Dessverre. Så da blir man jo også veldig alene i
Som advokat. Vi var jo et lite selskap med tre, nå driver jeg det helt alene. Så jeg har på en måte ikke noen sparepartnere eller noen å debriefe det her med. Så det blir en veldig ensom for meg. Jeg har jo venner og kan diskutere, jeg kan gråte en skvett på gode venninnes skulder og jeg har masse sterke mennesker rundt meg. Men det er noe med å
At ikke samfunnet tar det her til brystet. La oss snakke om det. La oss få bukt med denne her ugangen. Og det er jo kanskje den kjærligheten til disse menneskene som gjør at du også klarer
å stå i det da, fordi det er så viktig. At hvis du hadde hatt en sånn distanse til det som skjedde, så hadde du kanskje ikke gjort en like god jobb heller. Da hadde du kanskje ikke hatt den drivkraften du trenger. For kjærlighet er jo en drivkraft, som gjør at man kan tåle mer da. Det er jo en, hva jeg leste og hva jeg tror på, jeg tror at autentisitet,
er den høyeste frekvensen vi som åndsvesen kan oppnå. Og hvis vi seiler på den autentisitet frekvensen, sannhetsfrekvensen, det at du er sann til deg selv, så overlever du det meste. Og derfor tror jeg også mange av de her som mister ungene sine, eller blir innlagt feilaktig i psykiatrien, overlever nettopp fordi det jeg ser som en rød tråd,
Hos de fleste av mine klienter, det er denne ukulelige truen på den kjærlighetskraften, som gjør at folk overlever det, tross alt. Noen ganger så må jo mine klienter trøste meg, faktisk. Går det bra med deg, Barbro, kan de spørre meg om. Nei, det gjør det faktisk ikke. Det går ikke bra i det helt tatt. Men vi må jo bare gjøre det. Vi har jo ikke noe valg.
Men jeg har prøvd å slutte som advokat. Jeg har virkelig prøvd å slutte. Men så er det et eller annet sterkere enn meg som drar meg inn igjen. Når jeg avvikler og avviser og tar inn nye saker. I fjor så mistet jeg jo min partner i selskapet. Hun døde ikke altså, men hun slutta. Slutta som advokat.
Da tenkte jeg at jeg hadde en gylden mulighet til å hoppe ut. Jeg har aldri vært så nært å slutte som advokat i fjor. I desember bestemte jeg meg midlertid for, og da var det veldig mange gode krefter som påvirket, blant annet klienter. Ikke slutt. Vi står sammen om dette. Du bærer ikke dette alene. Vi er mange, og vi blir flere.
Men hva er det du opplever da i disse sakene? Jeg skjønner at du ikke kan uttale deg om enkeltsaker her i min podcast, men hva er det du observerer, hva er det du opplever at skjer der ute i disse systemene, i disse institusjonene på en måte, som barnevern og psykisk helsevern er? For det første så...
Det er også et stort spørsmål, hvor langt tilbake skal vi dra den? Masse graver bak Gaustad, psykiatri, det området der, så ligger det jo begravet mange som har dødd i psykiatrien i Norge. Det er jo utgitt i en bok som jeg ikke har lest, men som en god venn av meg har lest, som har sendt meg noen utdrag fra boka.
Jeg husker dessverre ikke hva den heter, men det handler i hvert fall om det som skjedde etter krigen, der veldig mange ble eksperimentert med i psykiatrien. Blant annet de her såkalt tyskerbarna, tyskertøsen, de svake da. Det er jo alltid de svake, det må jeg jo si, det er jo alltid en sånn rød linje om hvem som angripes, så er det noen unntak. Og du kan si at det er jo unntakene ofte som redder samfunnet, fordi det er jo unntakene som er sterke nok til å gå til motmelde.
Så noen ganger er det feil folk som blir da tatt, og så slås de tilbake, og det ser jeg mer og mer av, og det gir meg enormt håp for at vi skal få dette på plass igjen. Men hvis du tar da tvangsbruken i Norge, og måten vi har behandlet mennesker med annerledes tankesett,
og straffet tyskertøsene etter at de forelsket seg i unge soldater. Det var jo unge mennesker som bare ble forelsket, som ikke tenkte konsekvenser, og så ble noen kanskje uønsket gravid, og så ble de spøttet på og skamklippt i Norge. Så jeg tror vi må ta historikken med inn i hvordan vi som folk behandler hverandre.
Det er jo grotesk. Det er jo heksebrenninger. Vi har jo vært ganske brutale i behandlingen, historisk sett. Det er jo ikke så lenge siden jeg så en dokumentar. Norge bak fasaden hadde jo også en episode som omhandlet de som ble kalt tatere.
i Norge, hvordan de også ble fratatt barna sine. Saman ble jo også det under fornorskningsprosessen. Og onkelen min, han er journalist og kritisk dokumentarist og jobbet 20 år i NRK. Han lagde en dokumentar som fikk noen priser i utlandet for beste dokumentar. Den er fantastisk. Den heter «Jævelens verk».
Da følte han Mari Bøyne, før jeg ble kjent med Mari, han følte hun på turné i Frankrike, der hun forteller historien om fornorslingsprosessen og det som skjedde med hennes familie. Og den der enorme strengheten, altså det alvoret som senket seg over det samiske folket med
At barnevernet hentet unga deres. Det var bare lov å høre på salma. Joik ble ulovlig. De ble internert på interneringsskola og nekta å snakke sitt eget språk. Da var det den gruppa. Så var det jo taterne som du nevner. Det har alltid vært noen minoriteter der som har blitt hunsa med. Også de fattige selvfølgelig. Fattige folket har jo alltid blitt hunsa med.
Men den dokumentaren i Øvelens verk, den berørte akkurat det der traume som ligger i oss nordmenn langt, langt tilbake. Nå, etter covid, så tenker jeg at
Det fine med det, det er jo det at alle ble angrepet. I stedet for at det var tatere, eller sjaman, eller tyskertøsen, eller de homofile, altså alltid noen minoritetsgrupper som var lett å ta. Så har man etter covid fått den litt mer velbemidlet klassen, som også er angrepet, både økonomisk,
urettferdigheten innenfor barnefordelingsinstituttet for eksempel, samverdssabotasje, foreldrefientliggjøring. Nå skal jeg være så nådeløst direkte med denne rettsstaten at det er rystandes å se hvordan dommeren opptrer. Og at de så til de grader forlater de rettssikkerhetsgarantiene som vi har.
grunnloven, alle de her illusjonsparagrafene som nevnes, men man bare ser borti fra det. Og det synes jeg har eskalert i de siste fem årene. Men du spurte meg for å gå tilbake til spørsmålet ditt, hva er det jeg ser? Jeg ser jo egentlig bare at det som alltid har vært er blitt veldig, veldig synlig. Egentlig. Og hva er det som alltid har vært? En enorm bruk av tvang.
Institusjonell tvang. Hva slags type tvang er det du ser? Nei, politiet som ruller inn på gårdsplassen og tvangshenter skrikende barn som vil være hjemme sammen med foreldrene sine. De blir satt i en bil og kjørt seks timer vekk fra sitt hjem.
Skrekkslagen sitter de med fremmede mennesker. Ikke ett kjent ansikt sitter i den bilen som skal da geleide dem over i beredskapshjem. Og så blir de da innloggert hos fremmed folk, som jeg sier. Jeg kaller en spade for en spade. Det er fremmed folk for barn. Et barn på fire år. Et barn på åtte år.
Et barn på ti år, et barn som blir hentet på skolen, som er tolv år og skjemt ut foran hele vennegjengen. Livredde barn. Så blir de sendt inn i beredskapshjem, og der sitter de i en måned, to måneder, tre måneder, fire måneder. Får ingen tru med behandling, får ingen oppfølging av helsepersonell som kontrollerer
annet enn det forsterket beredskapshjemmet der de angivelige skal ha spisskompetanse. Det hjelper ikke hvilken kompetanse du har når ungene er livredde for alle rundt dem, er fremmed, og de vet ikke hvordan det er med foreldrene sine.
Det er jo helt vanlig i Norge. Det er jo blitt en helt vanlig praksis. Eller psykiatrien, at det har ikke vært noen forutgående alvorlige hendelser. Og du vet jo alt om farekriterier. At det er et absolutt vilkår etter psykisk helsevernloven, det er jo det såkalte farekriteriet. Du skal utgjøre en fare for deg selv eller andre. Det hoppes jo over en lavsko. Det vilkåret der som er selve fundamentet for inngripen.
Hoppes over og folk hentes i sine hjem med sykebiler og politibiler og
Det er dypt traumatiserende for mennesker, både barn og voksne, å bli avhentet på den måten. Så jeg må bare prøve sånn at de som alltid kommer med den frasen, ja, men barnevernet gjør jo også mye bra. Det kan godt hende, men det er ikke det jeg berører. Jeg berører ikke de enkeltsakerne der barnevernet har vært en nødvendighet.
Der det har vært rus og vold og overgrep. Selvfølgelig må man ha en instans som hjelper disse barna ut av voldelige hjem. Men jeg snakker jo om metodikken i de to rettsområdene. Barnevern og psykisk helsevern. Den er omfattende bruken av politimakt. Det er så traumatisk. Folk blir så redde. Og så kommer de inn.
Og det som er likt med de to rettsområdene, det er da at etter det har vært en politiaksjon, de er avhentet og gjerne da isolert inne på, jeg har jo hatt ikke-psykotiske mennesker som også har blitt belta, lagt i reime, ikke sant? Og det er jo også helt sånn her, du tenker liksom, reime lagt i en reimseng, ikke sant? Er folk krakilsk og
i nærheten av å utgjøre en fare for seg selv eller andre, så må man ha kanskje tøffe virkemidler. Det er greit nok. Men jeg ser noe annet. Jeg ser folk som snakker i telefon med meg og sier «Jeg er ikke syk, jeg er ikke gal, jeg har vært brysom, jeg har vært varsler, jeg har sagt ifra om kritikkverdige forhold, jeg er ikke gal, jeg skal ikke...»
Men likevel blir folk det. Og da står det alltid i epikrisene, enten om det er i barnevernrapporter eller i epikriser fra sykehuset. Pasienten har ingen virkelighetsforståelse. Han har et annet verdensbilde. Og han nekter å snakke med fagansvarlig.
Men hvordan vet man da at disse har en annen virkelighetsforståelse hvis de ikke snakker? Nei, det er jo nettopp fordi at de ikke snakker. Det blir jo overbrukt. Det blir en sånn catch-22 uansett hva de gjør. Ja, damn if you do, damn if you don't, ikke sant? Hvis du sier noe så kan det bli brukt mot deg, men hvis du ikke sier noe så blir det også brukt mot deg. Og da er du tildekkende. Det er jo også et ord de bruker veldig. Han er tildekkende. I barnevernet er det akkurat det samme, men der er det på en måte...
Mor fremstod som ustabil og hysterisk. Da var staten og hentet en gutt på 13 år hjemme i stua hos mor. Denne gutten har da bodd hele livet sitt hjemme hos en kjærlig mamma.
Det var min første opplevelse med politiavhenting på denne her 13-årige gutten, som for øvrig elsket sin mor og ville ikke være noen andre steder. Så hvis man skulle ha sagt noe kritikkverdig i denne saken, så var det kanskje at mor var vel hønemor. Vel, kanskje, på sin sønn. Men det var hennes crime. Det var jo at hun var før mye hønemor. Denne her gutten kom tilbake etter to uker.
mor var hysterisk når de hentet guttene. Er det rart det da? Nei, og det var jo det jeg sa. Men da stod det i barnevernrapporten at mor fremstod som mentalt ustabil og aktivert. Så de sykelig gjorde mor og begynte å tuske med at hun hadde noen psykiske lidelser fordi hun var hysterisk. Når statten var inne i stua hennes og hentet ungen hennes. Og da ble det sånn «Jeg synes jo det er et sunnhetstegn».
Om det ikke hadde vært hysterisk, så hadde jo det vært enda... Men hvis du hadde stått sånn, så kan jeg love deg en ting. Da hadde det stått i den barnevernrapporten at mor fremstod som ikke spesielt følelsesmessig i kontakt, kald,
Da blir du motsatt. Damn if you do, damn if you don't. Så det blir nesten uansett hva du gjør, men jeg skal trekke en parallell som kommer inn i hodet mitt nå, som jeg tenker er så viktig. Jeg jobber jo også med strafferett. Jeg har jo, det er jeg ikke omtatt som kriminelle klienter, for jeg har jo ikke vold og sedelighet og sånt, jeg har stort sett narkotika.
De da blir fengslet og hevet på glattseller eller i varetekt med brev og besøksforbud etter hvert. De får lov å ringe meg så mye de vil. Og de da er sikta etter straffeloven, eller mistenkte etter straffeloven. De får lov å ringe meg så mye, for jeg er advokaten deres. Det å oppleve i psykiatrien
Det at det blir innført sånne såkalte 4-5 vedtak, telefonvedtak kaller de det. Der min klient blir fratatt mobiltelefon, data, all mulig tilgang til omverden. Og i det ene vedtaket nå, i en sak som jeg har akkurat nå, der stod det at pasienten gis tilatelse til å ringe en telefon i døgnet til sin advokat. Og det skal skje fra vaktrommet.
Det vil si at han heller ikke får en privatsamtale med meg. Mens de som er kriminelle og skal sone i fengsel, de får ringe meg så mye de vil til en verdtid. Forstå det, den som kan. Det er derfor jeg er såpass ærlig når jeg sier at jeg opplever faktisk at psykiatri og barnevern brukes også som sosial kontroll. Jeg vet at det er brennbart at jeg sier dette her.
Men jeg må bare si det, for det er det jeg ser. Men når de bruker så inngripende tvangsmidler, som at de kommer hjem og henter noen, så vil jo jeg tenke, som har litt tillit til systemet, at dette er foreldre som har gjort alvorlige ting. Når du velger å hente barn hjemme på den måten med politi,
så tenker jeg at da er det jo alvorlig omsorgssvikt og overgrep på det verste, og at det skal være veldig
gode grunner til en mistanke om det, at de må ha noe bevis for at det faktisk foregår da. Er det ikke sånn da? Det er sånn det burde være at hvis noen skal komme hjem på den måten der så må det jo være veldig det må jo være fare for at det barnet blir utsatt for noe grovt og alvorlig og at det ikke er trygt for barnet å være hjemme med foreldrene sine da. Ja, ja. Altså
Det mulige andre advokater vil si at de har erfart at det er alvorlig fare for liv og helse, at man må inn med sånne, det eksisterer nok. Det kan jo hende at jeg har en spesiell type klient, men jeg har til dags dato aldri med handa på hjertet opplevd at det har vært farekriterier, hverken i psykiatrien eller i barnevern, har vært oppfylt.
Ferskelen er lav, og det som er skummelt, synes jeg, rettsikkerhetsmessig for oss alle, det er nemlig det at veldig ofte er det basert på anonyme
Så det har vært folk hjemme hos dine klienter og hentet ut barn kun basert på en anonym bekymringsmelding og ingen bevis utover det? Ingen bevis utover det, men masse synsing og følelser og vi tror. Og en nabo hadde sett barna ute og leke mens andre barn var på skolen. Men i den saken så viste det seg at de hadde godkjent hjemmeundervisning.
fra kommunen, med tilsynsfører fra kommunen. Men da var det... Da var det nok, liksom? Det var en bekymringsmelding som kom inn på bakgrunnen av det. Altså, det er et veldig dypt spørsmål det du stiller, fordi det er som regel historikk når de her... Altså, det er som regel opp til ti års historikk bak en sånn voldsom avhenting.
Men poenget er, når man koker den suppa helt ned til beinet, da er det, det har på en måte, det har vært kommunikasjonssvikt. Og barnevernet skifter jo saksbehandlere hele tiden. Altså, virkelig, jeg har til dags dato til gode å møte en barnevernleder som har hatt saken i mer enn kanskje en måned eller et halvt år. Så de kjenner jo ikke saken.
Så de kan jo sjelden svare på noe i vittneboksen også, og det er jo også et rettssikkerhetsmessig enormt problem at du ikke kan stille fagpersonen som da har vært tett på familien spørsmål, for den fagpersonen er borte for lengst.
Det rulles jo nye. Så det er liksom det at de har en saksmappe med vurderinger og ting som ulike fagpersoner og barnevernsansatte har skrevet, og så skal man egentlig ta vurderingen basert på det da. Ja, du kan si at
Det er det den lederen kan lene seg på da. Ja, nettopp. Men det som er at jeg er veldig mistenksom når jeg får inn en sak. Jeg er djevelens advokat mot klienten. For jeg må vite det.
at disse barna ikke er utsatt for omsorgsvikt. Det handler ikke om at da sier jeg nei til å ta oppdraget, men da vil jeg jo ha tatt oppdraget på andre forutsetninger enn hvis jeg visste her at her er det ikke omsorgsvikt. For da kan jeg jobbe annerledes. Da kan jeg jobbe rent. Da vet jeg at her er det gjort en feil i forvaltningen. Og det er ofte feil i forvaltningen. Fordi at byråkrati i Norge blir det enormt. Altså du møter jo nesten ikke på de menneskene som har noe med familien å gjøre.
Og har det vært et menneske som kanskje har vært veldig godt, som jobber i barnevernet og vil noe godt, så kan jeg love deg at det er mennesker som er ganske raskt borte fra saken. Så det blir et sånt byråkrati der det er så mange ledd til slutt, at alle meldingene, altså mappen er jo på den størrelsen her. Og så er det egentlig en sånn litt, det har vært et litt, det startet med et ekteskapsproblem, der foreldrene vurderte kanskje å gå fra hverandre.
Eller hadde en hjemmefødsel, så det var litt rotet når hun likevel måtte hentes og dra på sykehuset. Det er sånne små ting som terskelen er blitt så lav for at du skal angi andre mennesker. Så blir folk så redd. Frykten her er jo en enorm faktor.
For i det øyeblikket en mor eller en far får en bekymringsmelding fra barnevernet, så aktiveres fryktsenteret hos folk. Og det som kan skje da, det kan være så enkelt som at de undrer seg å dra inn og snakke med barnevernet. Kanskje de har snakket med dem tre ganger, men så gir de seg jo aldri. Og så blir det en sånn krig. Og så er det frykten da som styrer foreldrene, for de blir så redde.
Alle i Norge vet jo at barnevernet er stort og stert. Alle har en eller annen historie de kan fortelle om barnevernet. Om det er en onkel eller tante eller naboen der borte, eller media, eller sosiale medier har jo vært en gave, sånn sett. Disse gruppene blir jo bare større og større med folk som snakker.
Så, nei, jeg vet ikke, Silje. Jeg vet bare det at it doesn't make sense, og norsk lov og de menneskerettighetene vi har brukes, men de fremstår for meg som en illusion.
Hva mener du med det da? At det er en illusion? Jeg tenker jo at det kan være litt farlig at folk mister tillit til helsevesen, til barnevern, fordi de skal være der for å hjelpe. Hvis man blir veldig paranoid på dem, så kan jo det... Det kan også trygge. Ja. Det kan også trygge en effekt.
Det at du blir, at tilliten i befolkningen er borte, eller svekket da. Ja, for jeg kjenner jo mange gode mennesker som jobber både innenfor psykiatrien, innenfor barnevern, som bare ønsker å gjøre gode ting, og som faktisk hjelper veldig mange. Og jeg har jo snakket med mange som har fått god hjelp fra barnevern, fått god hjelp når de har blitt innlagt, også på tvang, ikke sant? Ja.
Så faren her er jo at folk blir livredde for de systemene som skal være der for å hjelpe oss. Når det kommer ut folk som forteller om grusomme erfaringer. Så blir det flere og flere, ikke sant? Og da sprer det seg. Og nå er jo sosiale medier, denne ene gruppa, den barnevernsgruppa, er jo...
blitt så stor nå. Folk er mindre redde og har mindre skam nå. Så folk snakker jo mer om sine erfaringer. Men det var jeg som sa det at det var ...
Jeg fremla jo i en barnevernsak at det var 191 alvorlige selvmordsforsøk blant barn som var omsorgsovertatt i Norge fra 2020 til 2023. 191 alvorlige selvmordsforsøk, ungen selv. Og det er ingen statistikk på hvor mange foreldre som har tatt liv av seg i disse prosessene.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er jo en frihetstype. Jeg tror jo veldig på kroppens eget forsvar. Jeg tror veldig på den gamle tankegangen om storfamilien og at samfunnet skal hjelpe samfunnet. At vi skal egentlig være naturlig i mindre samfunn der vi kjenner hverandre. Det er en
nabobakeren vet at den familien bor der, og vi har den hund, og vi hilser på hverandre, og naboen kommer og hjelper deg hvis mannen din er blitt syk av kreft, så stepper man opp for hverandre. Jeg er jo
intenst imot den institusjonaliseringen som vi ser i samfunnet der at alt av helse alt av neste kjærlighet skal da flyttes til institusjoner det er fremmede oppdraget liksom det er jo fremmed folk det er masse engler som jobber rundt omkring helsevesenet jeg er helt enig med deg men de som sitter i maktposisjonene dessverre er ikke riktig like empatiske vil jeg si
De som sitter som enhetsledere og mellomledere. Men sånn som en jeg har nå i psykiatrien, som er tvangsinlagt mot sin vilje, og sånn som jeg ser saken til nå i hvert fall, uten grunn. Han sier jo det, at det er noen player her som redder meg litt. Som er over dette, og varme. Ja, og de er jo overalt. Men de er jo en del av grasrota av folket.
De som sitter høyere opp, de har gjerne andre bindinger på andre sider, ikke sant? Og forplikter seg til sånn og sånn, og skjemavelger, og vi blir et sånn diagnosesamfunn der vi blir veldig glad og trygg hvis vi får lov å hake av for litt sånn annerledeshet, kan man si det. Hvis vi får satt en ADHD-diagnose, så har vi i hvert fall plassert vedkommende på en hylle. Da kan vi lettere forholde oss til det. Pluss at det er jo ikke til å legge under en stol at det er penger i det her.
Hvordan da? Nei, for eksempel Stendi, som er da blitt en sånn massiv fosterhjemstjeneste i Norge. Men det er jo ikke norsk eierskap. Det er jo internasjonalt utenlandsk eierskap på Stendi, som jeg har i hvert fall lest meg opp til, et børsnotert selskap, som da plasserer norske barn i hjem.
I FOSDM? Ja. Så det blir jo på en måte, hvordan har den blitt så mektig? Hvordan har dette blitt en industri som genererer milliarder? Milliarder? Altså, dette er jo eierskap. Det er jo eier som har blitt ufattelig rik på disse selskapene og den plasserings...
Hele samfunnet vårt er blitt kapitalisert. Alt er styrt av kapitalkrefter. Alt er blitt penger, og vi er bare brikka i det pengespillet som jeg ser det. Så tror du at flere kommer i fosterhjem nettopp fordi noen tjener penger på det? Ja, det tror jeg. Men hvordan fungerer det da? Nå beveger vi oss inn på et superdype her som gjorde at jeg fikk mye juling i
I 2020 og 2021, når jeg startet en sida som heter naturrett.no, jeg la jo ut gratismaler i forhold til... Du vet, det ble jo en problematikk i Norge at noen foreldre ville covid-vaksinere ungene sine, og noen foreldre ville det ikke. Og det ble jo ofte et problem når de var skilt. Ja, for da var de uenige om hva de skulle gjøre. Ja, og i og med at dette var en mer eksperimentell...
så falt det jo heller ikke under barnevaksinasjonsprogrammet, og dermed var det litt andre juridiske regler. Ja, for da må man jo være over 18. Ja, men begge foreldrene måtte samtykke. Ja, hvis de var under 18. Men i barnevaksinasjonsprogrammet holder jeg at en av foreldrene samtykker. En av foreldrene med foreldreansvar. Så jeg lagde jo to forskjellige maler,
som jeg la på naturrett.no, så folk fikk laste ned gratis. Og jeg brukte ganske mye tid på det, men han som drifta den siden, den er ikke aktivert lenger. Det ble for mye for meg å hantere, men det var jo akkurat konsentrert rundt det her med barnevaksinasjon. Han sa at det var lastet ned ti tusen ganger, de malene. Og det var jo det her naturrett, liksom, hvem er vi? Da var man liksom...
Hva er min rolle? Hvem er jeg? Og det som på en måte kom frem for meg da, vi hadde jo et fag på juridisk fakultet som heter naturrett. Og jeg husker at jeg ble veldig fascinert. For det handler jo om de der iboende rettighetene du har bare ved å være levende. Altså det er rettigheter du har som du hverken kan løpe ifra eller bli fratatt.
Retten til liv, de grunnleggende basalbehovene vi har. Så begynte jeg å grave i dette. Så ble det mer og mer klart for meg at denne fødselsattesten vår var ikke bare fødselsnummer, men det var også et verdipapir fra barnet.
Som staten eier, det er jo ubestritt. Staten eier navnet ditt. Jeg bruker å kalle det fødselsnummeret våre, for det er ditt kvegnummer. Og det er kapitalisert at du på en måte blir som et sånn lite mikrodatterselskap av selskapet. Selskapet staten? Ja, selskapet Norge. Så det er jo på en måte...
forklare det veldig godt når du går inn i barnevernsinstitusjonen og når du går inn i kursen man tjener penger. Vi må ha kriminelle, vi må ha fengsler. Og hvis ikke folk er kriminelle, så må jo alle de ansatte i fengslet gå hjem. Sånn at samfunnet trenger å ha denne ubalansen på et vis, for at folk skal kunne ha jobb.
Når jeg så på dette, brukte jeg chat-gpt noe mye, og det gjør jo folk. Det er jo et fantastisk verktøy, for det henter jo opp alt. Du kan jo stille spørsmål, men det var da jeg begynte å grave litt på dette stendig. Det rimer jo veldig i forhold til hvem vi er i systemet. Er du fri, eller er du en eiendel? Hvis du er en eiendel, hvis man legger det til grunn, at det er det som er realiteten,
så eier du jo ikke. Da eier jo staten deg. De eier jo sine barn. De kan jo fritt hente og plassere disse. Og da vil jeg dra den enda lenger med å si at grunnen til at jeg er inne på den tanken, og har vært det i mange, mange år, og vi har vært i stor gruppe som har jobbet med dette, for å finne ut hvordan ting henger sammen, så rimer det jo litt i forhold til det her med at når
Du kom inn på et sykehus og de tok en test på deg for eksempel, og du var covid-positiv. Så genererte jo det en pott, en sum. Så du kunne på en måte få tre diagnoser på sykehuset, og hver diagnosesettelse ga en pott.
Summe med penger. Hvor kommer det fra? Fra helsemyndighetene? Ja, altså det er jo da man... Hva er det han sier? Professor Diesen. Har du hørt om han? Glenn Diesen. Ja, han som er ekspert på Russland. Jeg hører jo litt på han. Han er jo utrolig interessant.
Men han sier jo det at hele Vesten, altså Europa, grunnen til at vi sliter her nå, det er jo fordi at de har jo bare trykket penger. Penger er jo bare en illusion. Det er jo ikke bekka i gull, det er jo ikke bekka i en reell verdi. Det er jo rett og slett, hvis du tenker Donald Duck, det er jo en pengepressemaskin som bare... Så det er jo veldig enkelt å putte penger på en digital skjerm og si at så så mye penger har du nå.
Men er det verdier? Og hvis det er sånn samfunnestyre som vi jo egentlig vet at det er, for det er jo...
Det er jo fiat-dollaren, fiat-pengesystemet, sånn som det er nå. Så det er ikke noe sens for meg at du får penger per diagnose, per barn, per... Jeg har sett dokumenter med anbudsrunder på en 12-årig gutt med autisme som skulle plasseres. Da ble det jo anbudsrunde på det fødselsnummeret med de diagnoser han hadde.
Og en sum, og på den summen stod det vel 43 millioner X-moms for å plassere han i 6 år. Og da får Stendi penger? Ja, alle aktørene som er med i dette får jo penger. Så blir fosterforeldrene pluss... De får jo også penger. Men biologisk familie får jo ingen penger.
Jeg spurte jo barnevernet som var vittne i en sak jeg hadde, så sier jeg, men her fremkommer det jo at fosterhjem man får fra 600 000 og opp i året for å ha et barn. Hvorfor, når min far var advokat, så brukte jo dem å få løsninger med at barnevernet
spøtte inn penger på biologiske familier for å hjelpe dem. For eksempel dekte fritidsaktivitet eller barnehage, sånne type ting. Veiledning til biologiske foreldre og støtte. Hjelpe til tak. Ja, for det er jo ikke lett å ha et barn som har autisme. Nei. Og i sånne saker er det også litt vanskelig å vite at hva er...
hva er omsorgsvitt og hva er behovet, og hvor lett er det å ivareta dette barnets behov, uansett om du har gode foreldreferdigheter og alle mulige sånne ting. Så det beste... Men vet du hva barnevernet svarte da? Nei. Og det var jo ikke bare om du har et barn med diagnoser, altså uansett barn. Så spør jeg da, hun som sitter i vitneboksen, så sier jeg,
Men her er det jo noe på det rene at fosterforeldrene får både lønn, de får dekt hotellutgifter når de skal ha samverd med biologisk familie, for de bor jo som regel i andre byer, så det er god avstand mellom. De får dekt bensinkostnader, de får dekt ekstra aktiviteter, de får dekt ganske mye. Hvorfor gjør dere ikke det samme for biologisk familie? Hvorfor hjelper dere ikke biologisk familie økonomisk?
Svaret var enkelt og greit. Det ligger ikke innenfor vårt mandat. Hvorfor ikke det? Det burde jo være innenfor barneverns mandat å hjelpe biologiske foreldre. Nei, det fjernet. Det kunne man før. Man kunne få til økonomiske tiltak for familier med dårlig økonomi. Det fjernet, men også fjernet ut av barnevernloven, det biologiske prinsippet.
Det er byttet ut med det som kalles for det utviklingsfremmende prinsippet. Sånn at du fjerner det biologiske prinsippet som har vært det overordnede, førende prinsippet i alle familiesaker, og du fjerner det ut av loven. Når var det det skjedde? 1.1.2024. Wow. Wow. For jeg tenker jo nesten...
For jeg tenker jo, hvis vi spoler tilbake igjen til det du sa om det med selvmord blant disse barna, så har jeg også tenkt at jo, men det kan jo være fordi disse barna i utgangspunktet var traumatiserte før de ble hentet ut av familien, og derfor sliter veldig psykisk.
Men så er jo spørsmålet, hvor mye kommer da av det traume det er å bli fratatt familien sin? For selv om du har blitt utsatt for mye dritt i din familie, selv om foreldrene dine ikke har så god omsorg for deg, så er jo det traume å bli tatt ut av familien din. Og så er jo spørsmålet, hvor dårlig må de foreldrene være for at det er bedre for barn å bli fratatt foreldrene da?
Og hvor mange saker er det en tilleggsbelastning mer enn hjelp å bli tatt ut? For jeg tenker det biologiske prinsippet burde jo være ganske stort og gjeldende. Fordi selv om du har veldig dårlige foreldre, så kan du faktisk ha det bedre hos litt dårlige foreldre enn å bli fratatt foreldrene dine. Selv om de er dårlige. Altså med tanke på den psykiske helsa til barnet da.
Altså forskning viser jo det at selv barn som har vært utsatt for elendige, og da snakker jeg elendige forhold hjemme,
vise seg og klare seg bedre dersom de får ha nær kontakt med sin biologiske familie i voksenhallen. Selv de som er virkelig blitt utsatt for både vold og groteske forhold, det er helt utrolig. Men jeg må jo bare si at barnevernet må vel være, for så vidt psykiatrien også langt på vei, men barnevernet må vel være den minst faglige etaten i Norge.
Det er altså så mye domskap. Jeg har en handbok som jeg har med meg som heter «Domskapens anatomi». Den burde egentlig alle... Da får du den der diskrepansen mellom ondskap og domskap.
Ikke sant? For det er jo lett når man lever, og jeg blir jo selvfølgelig sikkert fargeblind, jeg holder på med det her, jeg holder på med det hele tiden. Men det er jo derfor jeg tar pauser, for jeg er nødt til å hente både lyset inn, og jeg er også nødt til å se at livet også er fantastisk, ikke sant? For det blir jo mye smerte.
Men det er en minst faglig, fordi nettopp det du peker på her, og du er jo fagmenneske, du er jo tross alt psykologspesialist, og du vet jo at det er en ting som er vesent. Mette Kallager, som er en god venn, hun har jo skrevet i boken «Forholdsmessighet». Det jeg må bare si, som jeg synes er viktig,
Milt sagt provoserende er jo at det nesten ikke foreligger noen forholdsmessige vurderinger med nettopp det du løfter frem. Hva er forskjellen? Hva er på en måte høna? Hva er egge? Hvor starter det? Hva er byrden? Det å bli fratatt sin hele siden. Du blir jo ikke bare fratatt foreldrene dine. Du blir jo fratatt søsken.
Jeg har en annen sak nå. Og det er innløs. Og vet du hva de også gjør? De splitter jo søsken nesten umiddelbart etter de fjerner dem ut av hjemmet. Så splitter de søsken også. Ikke bare mister de foreldrene, de visste også søsken. Nå har jeg en annen sak jeg skal i retten med oppå innleiene.
Mye på innleiene. Innleiene er jo begynt å bli berømt i min verden. Hamardistrikket. Jeg liker jo egentlig innleiene, og folket der er jo helt fantastisk, røys og fint. Men der har barnevernet for to år siden hentet to barn. En er jo hentet på skolen, sånn helt superfløyt, som hun sier i dag. Men utrolig nok så lot de to barn være igjen hjemme.
Så to barn ble hentet, og så ble de splitt i to forskjellige hjem. Mens de to søsknene, for de var fire barn til sammen, de ble igjen hjemme. Det er veldig merkelig. Fordi hvis det er så alvorlig, så må man jo være redd for de to siste også. Jeg har prøvd, jeg unnsker at jeg flyr det, men hvis noen har sett filmen «Dom, dommeret» med Jim Carrey,
Jeg har jo vært en Jim Carrey-imitator fra jeg var liten. Så når jeg var handballent og reiste rundt på turnering og sånn, og vi hadde lange bussturer opp i Nord-Norge, så brukte jo jeg jenten til å få meg til å parodiere. Og favoritten som jeg parodierte er jo Jim Carrey. Ja, kan du gjøre det da? Loser! Men...
Men noen sier jo etter de har lest en sånn artig liten artikkel på dum-dommere, at den filmen ble laget som et hån til menneskeheten. Som et bilde på hvor dum vi har blitt. For den er jo så dum at du sitter og ler. Hvor dum den er. Men at hele filmen på en måte var basert på et hån til menneskeheten.
mot hvor dum vi har blitt. Vi har spist oss dum, vi har medisinert oss dum, vi har kommet på et sånt nivå der vi har fjernet oss selv fra det som er ekte, det som er medmenneskelig kontakt. Jeg har et veldig godt bilde på det.
to hunder som står med et gjære imellom. Og så står de begge to med helt sånn ... De står og flerrer til hverandre. Og så tar eieren bort gjæret. Og da blir de bare stående sånn og ser på hverandre. Og med en gang gjæret går igjen ...
Og jeg synes det er så godt bilde på der vi er nå. Når du kan sitte og være en byråkrat som kun sitter og tar noe fjern av et barn. Ja, akutt ved tak. Ting, ting, sende det videre. Aldri hatt noe med familien å gjøre. Aldri møtt dem. Har aldri hatt en eneste samtale med dem. Men jeg bare bestemmer det fordi jeg har jo lest det og har jo lest det. Sånn at
Hvis det menneske som sitter der må sette seg ned slik som vi sitter nå med familien, med bestemora og tante og nabolaget og læreren, vil jeg aldri ha gjort det. Vil jeg aldri ha gjort noe så umenneskelig. Så vi har jo langt på vei som samfunn fjernet oss fra det som er
det menneskelige i oss. Så det er en sånn distanse mellom byråkratene og de personene som de på en eller annen måte tar beslutninger overfor. Ja, og da blir det jo forferdelig også for mange i barnevernet som er gode, som vil gjøre noe bra, lærere som er bra, som vil at ungene skal blomstre og mestre.
De er så nedtynget av det byråkratiske over dem, og skjemavelget. Mange lærere som kommer og snakker med meg. Mora min var jo lærer, og hun var jo en lærer som elevene elsket nettopp, fordi når hun så en elev som hun kanskje ikke hadde så god kjemi med, hun var barneskolelærer mellomtryndet, da satt hun alltid den eleven nærmest seg for å få den kontakten.
De mest populære elevene, de som alle lærere likte, de kunne jo sette litt lenger bak, men bare ha fokus på de som hadde mest distanse til da. Men mange lærere sier jo det at vi gjør jo nesten mer administrativt arbeid nå enn det vi får lov å være lærere. Og det samme gjelder jo i helse. Det gjelder jo for meg også. Jeg sitter alene, advokat, jeg mener...
Jeg har ikke råd til å ansette en sekretær som kan gjøre det. Så jeg sitter jo nedtyngd i skatter og avgifter og krav og revisjon. Jeg føler at jeg nesten ikke kan snu meg lenger fordi samfunnet er blitt så byråkratisk.
Så, men det er så mye positivt som skjer. Jeg tenker at hvis vi ser borti fra all lidelsen og enkeltindividene som rammes av et system som har mistet seg selv.
I grådighet og penger og byråkrati, og du mister kontroll på liksom, åja det var den saken, ja jeg kjenner jo ikke den. Altså det er jo naturlig å tenke at vi må få en smell. Og kanskje smellen kom i 2020 da, som gjør at man setter lyskasterne på hvordan det egentlig er, og så begynner folk denne frigjøringsprosessen som vi er midt i nå,
Men som jeg bruker å si til folk, en veldig god lege som jeg kjenner, som du også kjenner, snakker jo litt med ganske mange leger som har etiske problemer. Men han er jo morsom da, så sier jeg, det er jo forferdelig for de som havner i systemet akkurat nå. For nå er det litt på vilspor, mildt sagt. Hva du sier til dine pasienter når de kommer, eller
Nei, jeg sier bare rett og slett som det er. For Guds skyld ikke ha den på sykehus. Åja. Fordi den medisinerings-trangen...
Denne symptombehandlingen av alt, i stedet for å ta årsaken, i stedet for å fikse problemet, så putter vi bare på medisiner og distraksjoner for det som er årsaken til at vi er syke. Hvis vi tar kollektivet da, så er vi jo syke nå. Så vi er jo i en helingsprosess, og i den prosessen skal vi se masse elendighet.
For før vi ser det, så vil vi ikke tro det. Og da kan vi ikke endre det. Vi må se det først. Vi må se hvor ille det faktisk står til, både med helsa og med byråkratiet, før man kan endre på noe. Ja, og så økonomien, for vi har jo vært veldig velsignet. Til og med de fattige i Norge hadde noenlunde bra, helt frem til dette startet. Det er klart, har vi nok penger til å bedøve oss med alle disse distraksjonene,
så vil vi jo ikke gjøre noe med noe. Det er jo komfortabelt. Så det at vi rives litt ut av den komfortzonen, er jo for meg en gave. Ja, så flere legger merke til hvor dårlig du står til. Ja. Vi var sammen med en gammel tromsekompis nå,
Det var så interessant å høre på han, fordi vi har egentlig hatt litt avstand. På grunn av at jeg har gått så hardt ut, så er det jo mange som på en måte, jeg slutter å si jeg mister dem. Det er ikke det som egentlig skjer. Det handler bare om at man egentlig står på så forskjellig frekvens, om det er opp eller ned, det er ikke det som er vesentlig, men i perioder så bare, så skyller man lag med folk, fordi at man er på forskjellige steder.
Og så ser jeg bare nå, og han egentlig representerer for meg, selv om han er en frihetstype, så ble jeg så glad i går fordi han representerer egentlig en ganske stor del av befolkningen. Som nå bare sa rett ut, jeg orker ikke å være i hamsterhjulet noe særlig lenger. For hvorfor skal jeg det? For det går jo bare akkurat rundt hver eneste måned.
folk har begynt bare den lille tanken om hva er det jeg egentlig driver med? Skal livet bare være lidelse og bekymringer så går man litt tilbake og det her er jo en barndomsvenn av oss begge to da gikk vi plutselig og begynte å mimre om hvordan vi var i tromset og hvor fri vi var i generasjon X vi hadde jo ingen frykt i det hele tatt, vi bare gjorde alt og hvor vi flirte hvor mye vi lo
gjennom disse tenåringsårene det er å ha det gøy og bare liksom fuck it vet du hva, jeg får frysning når jeg prater om det, fordi det er liksom next level, vi må skjønne at livet er ikke lidelse og gjør vi det kollektivt så bryter vi jo de barrierene det er jo bare opp til oss
Ja, og det er sikkert derfor mange synes du er så inspirerende, som klarer å se absurditeten i det samfunnet vi lever i, og kanskje også klarer å ta et skritt tilbake og se det litt utenfra. Men det er jo veldig smertefullt for deg når du står midt i det, og skal stå opp for rettighetene til vanlige folk. Ja, det er jo det som er denne absurde situasjonen, det at de enkelt skjønner
skjebner som havner i systemet blir så til de grader torturert faktisk
Og så på den andre siden, når du ser denne oppvåkningen i folket, at skal jeg gidde å slave i dette systemet, når jeg verken har råd til det ene eller det andre etter end of the month anyway. Den der frigjøringen på den ene siden, og denne voldsomme maktbruken og tvangsbruken. Men kanskje det er bare energien i systemet, at systemet prøver nå å redde seg selv.
så begynner bare systemet å spise opp sin egen hale, på en måte. Og akkurat i det kaoset som oppstår i den transformasjonen mellom det gamle og det nye, så blir det veldig voldelig. Men litt tilbake til det du snakket om i stad. Fordi det er jo mange som opplever at barnevernet i en del saker gjør alt for lite. I saker hvor de burde virkelig trått til, og burde steppe opp og ta godt barna i forsvar,
Hva tenker du om det da? I noen saker virker det jo, basert på det du sier, som at de gjør alt for mye. Men i andre saker gjør de jo nesten ikke noen ting. Fordi, hvorfor det? Nei, altså hvis man skal legge til grunn selskapsmodellen da. Men jeg sier take it or leave it, dere som hører på dette, det er jo på en måte bare betraktning. Jeg sitter ikke på noen sannhet, men jeg sitter på noen erfaringer som gjør at jeg har vært i de banene og tenkt.
Hvis vi legger til grunn at vi er små selskaper i et stort selskap, at vårt system er egentlig ikke basert på offentlig rett og nasjonalstat, der menneskerettighetene gjelder. Og hvis vi går i selskapsmodellen, og du er et selskap, er et selskap, så kan du ikke bruke menneskerettigheter på en ting. For da er vi jo i utgangspunktet bare en ting. En handelsvare, eller et papir, eller en aksjepost. Ikke sant?
Så tenker jeg jo at hvis man legger til grunn at det er sannheten, så kan jo ikke man plassere barn som er ødelagt. Altså, de er ødelagt, for eksempel hjemmene ifra da. At de er blitt forgrepet, eller slådd, eller ikke får mat, eller blir lost inn i et skap. Altså, rett og slett barn som har litt hjemme hos sine.
Men de er såpass ødelagt når barnevernet kommer inn at barnevernet vet at de får ikke plassert dem. Men da er det jo den selskapsmodellen jeg legger til grunn. Du må ha frisk vare. Så de barna som er så traumatiserte at de trenger ekstremt mye oppfølging og hjelp,
og kanskje ikke er så enkle å ha med å gjøre, fordi de er såpass traumatiserte. De er vanskelig å få plassert i fosterhjem. Ja, altså, jeg mener, jeg har så mange saker, det er spesielt tenåringer, jeg har en tenåring som er blitt flyttet fem ganger på fire år.
Hun er blitt ødelagt av først en dyptgående foreldrekonflikt, som endte med at barnevernet kom inn og gjorde saken enda verre. Konflikten mellom foreldrene ble enda større, og begge disse to barna ble helt fullstendig knust i dette. Denne jenteungen har et miljø der hun bor, hun har venner og en fast skole hun har gått på før barnevernet kommer inn. Barnevernet plasserer hun fem ganger på fire år.
utenfor hjemmet. Hun begynner med promiskøs seksuelle adferd, hun begynner å ruse seg, og jeg hadde jo denne jenta i retten, jeg satt jo med henne i fire dager. Jeg har aldri sett et så sint vesen i mitt liv. Og vet du hva? Da sa bare det siste fosterhjemmet, vi gidder ikke mer. Vi sier opp! De sier dem jo opp, vet du. Er de for vanskelig, så sier fosterhjemmet dem opp. For fosterhjemmet kan si dem opp på en måneds varsel. Oppsagt.
Ja, sånn. Så de som har det tøffest, de blir bare sendt fra hjem til hjem til hjem. Ja, og til slutt på institusjonen, for det er ingen som vil ha dem. Og det så vi jo Instukid
på denne serien så vi er mennesker vi må bare ikke glemme at det er ikke et papir eller et bok du flytter fra sted til sted det er et levende traumatisert barn uavhengig om hvor trauma kommer fra så er det jo et barn som trenger opp jeg er mor for tre jeg har faktisk tre barnebarn også unnskyld meg det er ikke akkurat alltid jeg synes det er så herlig å forholde meg til dem
Du kan ikke bare si de opp. Nei, jeg kan ikke si dem opp. Men noen ganger tenker man at det er en utaknemmelig jobb å være mor. Men hvis jeg skulle hatt fremmed unger inne i huset mitt som stal og bråkte og drakk seg full. Når man knapt i de verste tenåringseller i krisen orker sine egne unger.
Altså, er ikke det menneskelig å tenke at «Dette gidder jeg ikke». Ellers kan det bare være sånn at fosterfamilien tenker «Dette får vi ikke til».
Vi må se opp. Så det er derfor de blir flyttet fra plass til plass til plass til plass til plass, de mest vanskelige. Ja, og da hvis man tenker det er en bedrift da, så er det ikke så salgbare da, så da tar man heller de som egentlig kanskje ikke har hatt det så verst hjemme da. Frisk gods. Uff, den er forferdelig. Ja. Hvis det faktisk er sånn da. Altså, jeg merker jo selv at jeg blir litt sånn, jeg håper virkelig ikke at det er sånn, men du har jo sett mye av det her fra innsiden på en eller annen måte. Vi har...
Det var som en advokat sa til meg for masse, masse år siden. Den dagen du merker at loven ikke lenger er fornuftig, eller praksisen som du omgir deg er fornuftig, så er det som regel ikke noe galt med deg og dine tanker. Da er det som regel sant. Så jeg er jo en sannhetssøkende, skal ikke engang si person, men jeg er veldig sannhetssøkende. Og jeg mener at det finnes sannhet, ja.
Vi er jo veldig sånn, ja, det kan jo være sånn, men bottom line, det finnes sannhet. Det er sant eller ikke sant. Men hvis vi ikke tør oss å snakke om det, så finner vi i hvert fall ikke ut av det. Og det er derfor jeg tør å snakke om det, for jeg tenker, jeg sitter ikke på sannhet da, men det har styrket...
At det kan være sånn, basert på mine erfaringer og basert på veldig mye fagfolk. Jeg har jo kontakt med veldig høyt utdannet fagfolk i dette. Professorer og da mener jeg de som jobber for den gode siden. Som har dypt dykket inn i forskning på dette området. Så jeg sitter jo ikke akkurat alene og lager meg en masse meninger. Det er jo forankret i mye forskning, men den forskningen brukes ikke i barnevernet.
De vil ikke ha forskning. De sakkyndige psykologspesialisterne som sitter der er ikke interessert i forskning. Jeg kan ta opp en bok, har du lest? Det er den viktigste forskningen som er i verden på separasjon mellom mor og barn. Og det startet på 70-tallet i forbindelse med når unger ble innlagt på sykehuset så fikk jo ikke foreldrene noe å være med. Det er forferdelig. Og der startet det, og det er så solidt, og det er gjennom så mange år
De som er oppnemte sakkyndige i det her systemet der, de har ikke lest de bøkene der, de vil ikke snakke om det. Noen har vel det, håper jeg. Ikke de er opp. Men de sakkyndige... Jeg kjenner jo dyktige sakkyndige også. Det gjør jeg også, men vi får dem ikke i de sakene. Vi ber jo om sakkyndige som vi vet bruker fag. For det handler ikke om at vi skal ha sakkyndige som har noe mening,
eller følelse av knyttet til foreldrene, men som forholder seg til forskning og forholder seg til fag. Veldig ofte så får vi de avvist, de sakkyndige. Hvem er det som bestemmer hva slags sakkyndige som skal gjøre de ulike sakene da? Det er nemnden. Barnevernsnemnden. Eller barnevernet selv. Så de skal få lov til å ha noe å si for hvilke sakkyndige som skal inn i de ulike sakene? De bestemmer det. Men hvorfor skulle de ha den makten der?
Nei, men det er jo det jeg mener. Det er jo en sånn maktforsyning her som er helt håret i sånne... Det er jo ikke reell... Det gir jo ikke mening hvis du skal til sak mot barnevernet, og så er det barnevernet som bestemmer hvem som skal være sakkyndig i saken. Nei. Jeg vet det, du vet det, de fleste vet det. Men fortsatt er det litt sånn. Og jeg har hatt tilgjengelige sakkyndige som har sagt at de har tid i den perioden som er kvalifisere i forhold til utdanning og det du skal ha.
Men vi får ikke lov å bruke dem. Vet dere hva? Podcasten min, Snakk med Silje, er nå to år og nærmer seg 50 episoder. Jeg trapper ned i jobben min og kan derfor legge ut episoder oftere i tiden fremover. Men podcasten min er folkfinansiert, så jeg trenger din støtte for å fortsette. Hadde derfor satt pris på om du ønsker å gi en bursdagsgave via spleisen min.
Det vil hjelpe meg å fortsette å diskutere helse, politikk og psykologi med interessante gjester. Takk til alle som støtter, følger, engasjerer og deler innholdet mitt. Det betyr mye. Du kjenner jo til Iris Frohe-saken. Ja. Det største sjokket mitt kom jo da. Det var en sak som vi tok helt opp til høyst rett.
Ja, for de som ikke vet det, så var det en sykepleier som ikke ønsket å ta covid-vaksinen, og som da på grunn av det var nødt til å teste seg. Og det hun gjorde var å be om en god faglig begrunnelse for hvorfor hun som uvaksinert skulle teste seg, og ingen av kollegaene hennes skulle teste seg på jobb. Fordi da visste vi jo på det tidspunktet at
vaksinen ikke hadde noen god effekt mot smittespredning, og ikke gav så veldig god beskyttelse mot å bli smittet selv, sånn at selv om man var vaksinert to og tre ganger, så kunne man få covid. Så hun ville ikke teste seg før hun hadde fått en god faglig begrunnelse for hvorfor hun skulle teste seg. Det var vel det som var kjernen i saken, så vidt jeg husker. Og
Og hun ble oppsagt på grunn av det? Ja, og da hadde hun jo jobbet hele 2020. Så hun ble jo sagt opp desember 2021. Så det var jo på et tidspunkt som var så sent, der hadde man jo dokumentasjon for at det ikke forhindret smittespredning. Det var noe forskjell om du var uvaksinert eller uvaksinert helsepersonell.
Men poenget mitt er at i lagmannsretten vant Iris delvis frem på det arbeidsrettslige spørsmålet som var hovedkjernen. Var hun usakelig oppsatt? Til tross for at det var en 50-50 win for hun og for kommunen, så skal jo sakskostnadene da deles. Hun skal dekke sine, kommunen som er et offentlig organ skal dekke sine.
Men da dømte lagmannsretten Iris å betale også kommunens sakskostnader på 460 000 i tillegg til egne advokatkostnader. Og det står egentlig ganske tydelig i dommen at dette var en ren straff, fordi at Iris vidløftet spørsmålet om håndteringen av pandemien. Det at hun vidløftet spørsmålet med å dra inn
dette med smitte, og få inn de medisinskfaglige. Vi hadde jo professor Halvor Ness, vi hadde jo mange veldig kompetente medisinskfaglige vittner inne. Men da skriver lagmannsretten Eidsivating at hun unødvendig vidløfte gjorde saken, og dermed ble hun straffet med saksgåsnader. Og det er jo også en sånn arrogant holdning fra staten med at ikke prøv det.
Ikke komme med noen søksmål her, for da skal vi jo sørge for at du også blir gjeldssklaver resten av livet. Jeg har en veldig god advokatkollega som går de her psykiske helsevernsakene, og har flere av dem i høyesterett. Jeg skal ikke navne henne, men hun er i hvert fall rådyktig, og hun opplyste til meg at hun hadde vært nede i høyesterett og skulle gå og prøve saken sin. Det var en no-brainer-sjak som hun skulle ha vunnet rett ut. Den var så soleklar.
Så hun gikk jo inn i høyesterett med fyr og flamme. Dette var jo en no-brainer, og hennes spesialfelt. Men da var det bare en tidligere høyesterettsdommer som hadde vennlig pikka opp på skulderen og sagt navnet hennes, du, staten taper aldri. Og det gikk et sånt kaldgufs der hun sto der nede, så tenkte hun, er alt bare et teater?
Er det det vi holder på med? Driver vi å holde på i et teater der veldig mange av disse sakene egentlig er allerede bestemt på forhånd at utfallet skal bli? Det har jeg også opplevd og erfart flere ganger at jeg opplever at det egentlig er
Det er en tapt sak, til tross for at du har de beste bevisene, de beste vittnene, og har jobbet hundrevis av timer. Hvorfor bønner jeg har vært noen ganger? Jeg sitter og bruker livsenergien min, og tiden min, og veldig mye av det får jeg jo ikke engang betalt. For så å bare få den der. Nei. Jeg skulle ønske at hele den Iris-roesaken ble vist.
på TV. Altså at alle som var interessert kunne vært inne og sett at det ble filmet, at andre fikk se de gode vittnemålene og alt sånt, som i USA hvor du faktisk kan gå inn og se på rettssaker. Det skulle vært sånn i Norge også. Men det ble jo vedtatt i 2018 i Stortinget at alle norske rettssaler skulle ha både lydopptak og videoopptak av alle rettssaker i Norge.
Og så har de i ettertid sagt at det tekniske utstyret er på plass, men de har ikke penger til å ta det i bruk. Så jeg, Tromsø, Nordstroms tingrett i Tromsø har film og lyd. Men den på Hamar har jo ikke det. Men denne saken ble jo tatt opp på bånd, og alle vittneavhørene i Iris Froesaken er transkribert. Oi!
Det er helt fantastisk, tenkte jeg det. Transkribert i tillegg til lydopptakene. Alt er sendt til retten. De har alt. Men hvorvidt de har hørt på det eller ikke, det... Ja, det... Nei, men det er jo bra, fordi det... Så det er jo sikre. Kanskje vi skal gå tilbake og se på det senere, og se hvor absurd det hele egentlig var. Ja, det er et veldig godt bevis på hvor...
Hvor lite rettferdig dette domstolsystemet er. Det kan gå til at man kan si at det er rettferdig innenfor selskapsrett. Det er store selskaper som driver ned i vika, som holder på med big corp og alt det her. Eiendom. Det er mange sikkert i privatretten, arverett og sånne type ting, der ting funker. Men det må jeg bare slå fast, og det jeg snakker om er offentlig rett.
Nå er jo arbeidsrett som Iris Frohsaken, det er jo privatrett i utgangspunktet, var mot en offentlig kommune. Og det som er det også absurde, det var jo det at Iris Froh var jo spesialisert i smittevern.
Ja, og det er jo nettopp derfor hun stilte spørsmål ved disse tingene, ikke sant? At hun så absurditeten i det, og ikke ville være med på noe som hun visste faglig sett at ikke ga mening. Og ville løfte det. Og det ble hun straffet for da. Ja, med 460 000 til en offentlig kommune som hun skatte i tillegg. Men den saken er jo ikke ferdig. Nei.
Det var jo PCR-testsakene som gikk til høyesterett. Jeg anka jo inn en av dem som vi fikk inn. Tappte jo selvfølgelig på EU-direktivene, for de følger jo EU-retten og ikke norsk rett lenger.
i Norge. Absurd nok. Men da spurte jo de advokaterne som da hadde gikk den saken, for jeg ville ikke ha den som prøvesak, for det er jo rett, har jeg aldri jobbet noe særlig med. Så jeg ga den fra meg etter den var tatt inn. Jeg kunne ha min prøvesak der, men jeg ga den fra meg. Men da spurte de her store selskapene uten at jeg skal nevne navn, om de kunne få låne min dokumentasjon fra Iris Froesaken. Ja.
Spennende. Ja, selvfølgelig kan dere det. Men du, nå har jeg fått høre masse om dine erfaringer som advokat i Norge, hvor du beskytter egentlig minoritetene i samfunnet mot
maktovergrep og sånne ting kan man ikke si Silje at jeg egentlig beskytter meg selv og min familie mot maktovergrep jo når jeg beskytter andre du kan ikke cherrypick en rettsstat enten har du det eller så har du det ikke og det som kan skje mot andre kan skje mot meg så det er derfor jeg sier jeg er ingen helt men jeg beskytter jo også mine fremtidige generasjoner med det jeg gjør bare sånn ja ja
Men hvor er det du får den styrken fra? Du har snakket litt om det, at det er en kjærlighet til deg og til oss mennesker generelt, og dine og sånn, men hva er det du har med deg som du tror gir deg den drivkraften? En sånn voldsom indre kraft. Noen ganger føles det som at det er
Bare skal gjøre sånn, og så tar jeg av. Ja, men hvor kommer den fra? Har den alltid vært der, liksom? Ja. Ja.
Fra familien din? Fra oppveksten din? Ja, det tror jeg. Min familie på begge siden, både Finnmark og Tromsetrakten og Nordtroms, Lyngen, de som har hatt om Lyngsalpen, for eksempel min bestemor, den var jo i den tidlige motstandsbevegelsen.
Så de satt jo i fjellsida oppe i Nord-Norge med radio. Bestemoren min var jo intervjuet, nå skal du høre, avhørt som 13-åring av Gestapo. Og hun var alltid så stort. Jeg hadde et veldig nært forhold til mine besteforeldre. Jeg vet ikke hvor mange timer livet mitt har brukt med dem, men det er mange. Og i voksne alder også, jeg elsket dem. Og så høre fra de fortellingene. Men bestemor var jo en veldig ydmyk dame.
Men hver gang hun fortalte om krigsårene, for de flyttet jo inn i bygda, tyskere. Altså, de tok jo skolebygg, og er så lite av bygg når du har tyskere der i fem år. Det er ganske lenge. Og de fikk jo tilbud om godteri og kaffe, ting som manglet. Og hver gang hun sa at de aldri tok imot bestikkelsen, så skjedde det noe med ryggen hennes. Hun ble sånn, men vi tok aldri imot bestikkelsen.
Og den der, jeg husker noen gang jeg fikk sånn tåre i øynene for jeg ble så rørt over den styrken hennes. Og styrken til familien. Og den der beinhardheten oppe i Finnmark. Brant Finnmark så stakk oldemoren min med ungene og huset seg i hula i fjellet i stedet for å ta de planlagte evakueringsbussene. Tenkte jeg det.
planlagte evakueringsbusser som flakta folk fra Finnmark sørover for at de skulle bli inne i Finnmark. Og så brant de jo Finnmark. Men veldig mange harrehuser ble jo igjen nektet å dra. Mange sånne historier. Min onkel Birger Amundsen, som er kjent forfatter og journalist,
som gjorde Jevelens verk med Mari Bøyne. Han har jo masse foto fra Finnmark i den tiden der. Men poenget er den der harhøushet og den der
mistroiskhet at staten har jo alltid jo lenger nord du kommer, jo mer kraft er det i den. Og den er jo i meg. Du spør om kraften min. Jeg er jo indoktrinert fra første stund at du skal faen ikke stole på staten. Men samtidig så er jo den akademiske delen av familien min sosialdemokrat og arbeiderpartifolk, ikke sant? Så det har vært en sånn god miks. Så den...
Rebellen er jo den som er sterkest og som samtidig er like det faglige. Fordi vi har et regelsett vi alle sammen skal forholde oss til. Og loven er jo ikke dårlig. Men det er jo utøvelsen og praksisen som har utviklet seg som har tatt det helt av. Pluss at vi har alt for mange lover. Vi trenger ikke alle de loverne der. Så kraften er jo kraften fra nord. Den brenner. Den er generasjonell.
Men som meg, som alle andre, så er jo også traumene våre, så de personlige utfordringene vi alle sammen har, er jo også generasjonelle på mange vis. Jeg er jo utålmodig. Jeg har lyst til å ha et digg liv, og jeg kan ikke få et digg liv hvis ikke vi får et digg liv. Det gjelder jo oss alle. Frihet. Frihet. Et liv i lenker er ikke noe for meg. Det er ikke noe for noen av oss. Så jobber jeg jo mange år med Mari Bøyne, og hun var jo...
En kvinne som jeg beundret veldig, og som alltid sto opp mot den uretten og brukte sin stemme i hele verden, egentlig. Og mamma. Og de damene der har jo også vært med å forme meg sterke dame i. Menn også, men du vet noe, mennfolkene er jo ikke akkurat så verbal og kanskje ikke forteller så mye som damene gjør. Men kanskje det også er en ganske åpen kanal hos meg til...
Ånda da. Jeg har en veldig kul fyr som jeg sparer mye med, og særlig når det blir veldig tøft. Så sier han, du vet, Barbro, han er fra Heligland, så han har sånn bred dialekt. Det er artig å høre på han. Du vet det der FN sine bærekraftsmål? Det der at man skal utrydde sult? Ja. Har du tenkt litt på hva det egentlig betyr?
Ja, altså det første som egentlig slår meg, det er jo at når du utrydder sult, så skal ingen ikke ha mat. Jeg tenker jo på mat. Og så tenker jeg på de her sultkatastrofene som vi har blitt fora og indoktrinert med fra vi var små. Nei, sult, sier han, hvis du utrydder sult, så utrydder du ånda. For i det øyeblikket mennesket slutter å være nysgjerrig, og sulten på livet, så dør vi jo. Så han kaller jo mange av de som har sluttet å være sulten,
altså nysgjerrig som levende døde. Så det er jo noe med den nysgjerrigheten og den sulten jeg har. Jeg er drevet av en voldsom nysgjerrighet og sult, fordi jeg vet at det finnes en sannhet. Jeg vet at det finnes noe som er riktig for oss. Og det er den jeg ikke jager, men det er den som driver meg. Ja, så du tenker at mange har blitt litt sånn
dovna litt bort, fordi vi har det kanskje også litt for godt. At vi bare døver alt med å være forbrukere, konsumenter. Jeg snakket litt tidligere med Vattland om det, at
At man kanskje da mister litt den der livsgnisten, eller det som driver oss, som er menneskelig på et eller annet vis. Og han Mathias Desmet, psykolog fra Belgia, som skrev The Psychology of Totalitarianism,
veldig bra bok hvor han bruker da covid-pandemien litt som et eksempel da på hvor lett det er å styre massene og da beskriver han også litt sånn at hvis vi mennesker på en måte mister litt den der drivkraften
Vi mister mening i hverdagen, for veldig mange er ensomme og opplever at de ikke har noen mening i hverdagen sin. Det som kan skje er at du får noe han kaller «free-floating anxiety». Vi går rundt og er avskilt litt fra hverandre. Vi er ensomme, vi har ikke noen drivkraft. Ja.
Og da blir vi også veldig redde. Og da er det så lett at hvis du da har en fiende, eller du har noe som er farlig, eller du tenker at det er farlig,
og du får en løsning på problemet, så får vi en motivasjon. Vi får noe å leve for. Og da blir vi drevet veldig av det. Og da er det jo også lettere å bli veldig dratt inn i en frykt som er kollektiv på et eller annet vis. Ja.
Det synes jeg er veldig interessant. Jeg skulle gjerne snakket med han. Han har sagt at han godt kan være med i podcasten min, men da må jeg først få til en sånn digital løsning, for han kunne ikke komme til Norge. Men det er før eller siden som jeg tar en ordentlig prat med han, for jeg synes det er veldig interessant. Men det du sier der, det resonerer i hele kroppen min, for det er jo sånn jeg tenker. Jeg tenker alltid i det kollektive. Fordi det er i min verden, så er det ingen separasjon.
Det er en kollektiv bevissthet, tenker du? Absolutt. Og det er derfor jeg kjenner så sterkt noe verden er ulykkelig. Jeg kjenner det på kroppen min. Jeg kan grine for noen som ikke er i nærheten av meg en gang, fordi jeg kjenner det. Så jeg tror at når vi åpner opp for det, så blir vi også mye snillere med hverandre. Det er derfor jeg vil ha det der heltestemple bort.
For det er ikke det det handler om, og det er ikke en rolle jeg trives i å skulle ha heller. For for meg er det veldig basalt. Vi er ikke separert. Og det er en kollektiv consciousness der ute, som en bevissthet som vi alle sammen, og jo mer vi åpner opp. Jeg skrev jo en post her for ikke så lenge siden, som jeg kalte for «Slagen kvinne våger å stå frem».
Etter det så har jeg blitt kontaktet av så mange mennesker som ønsker å gi meg noe. Og jeg har hatt problemer med å ta imot fordi jeg har vært vant til å være en giver og en people pleaser. Og det handler også om mine traumer og det jeg har med meg. Men poenget var bare at når jeg sa ja til en som er en apropat,
Han har vært toppidrettsmann og vært i toppidrettsmiljøet, og han kaller meg for en toppidrettsutøver. For det jeg holder på med er toppidrett. Jeg har jo vært toppidrettsutøver også, så jeg har jo prøvd begge delene. Så jeg har det jo i, jeg har jo det der gene, det galskapsgene. Kjøre fort og, ja, ikke... Hva slags idrett var det? Handball. Det er jo veldig nær kontakt også, så du får slåss masse. Masse tempo.
Og jeg kom jo langt i handballen. Jeg var på landslagssamling til og med. Så jeg dedikerte meg veldig til idretten min. Men det han gjorde med meg, som var så fantastisk. For jeg var så nedbrutt. Ikke sånn deprimert, men lavfrekvent. Low bat deluxe. Liksom nærmest lå i senga. Parkert. Jeg tenkte, er det sånn her å ha ME? Så er det jo helt grusomt. For du klarer jo ikke å bevege deg en gang. Nei.
Så jeg sa ja til han egentlig i ren desperation, for jeg er veldig beskjeden egentlig. Folk tror kanskje ikke det, men når det gjelder sånn kropp og intimsoner og sånn, mine nærmeste venner klemmer. Men når det gjelder sånn å komme litt under huden min, så er jeg veldig privat egentlig. Så jeg sa ja til han når jeg har vært på tre behandlinger. Jeg skal gjerne komme tilbake til han etter hvert, for de holder på med et ekstremt spennende prosjekt som kommer til å gangne oss alle.
og han har da som første mann i mennesket i livet mitt, søsteren min er jo fysioterapeut og mannen hennes er det og alt sånt, han er her en apropat han har knekt meg opp og han har brukt så mye tid for å ha noe åndelig derfor torte jeg å legge meg i hans hender og han sier du har jo vært så blokkert fra solar plexus og så opp i det
Tredje øyet da. The pineal gland som faktisk eksisterer for bestekompisen til mannen min, en neurokirurg. Pinealkjertelen? Ja. Han var sånn, han er neurokirurg og har åpnet ganske mange hoder, så sier han du har kanskje et poeng der Barbro, for den pinealkjertelen er jo faktisk ikke noe man medisinsk kan forklare. Åja, interessant. Så han da, han var prapaten, han har
gjort noe magisk med meg. Så jeg tenker klarere, jeg er ikke anpustet når jeg går opp bakken lenger, for hvis nok da har jeg vært så blokkert, fordi jeg har vært på mye smerte som jeg ikke har fått kanalisert. Så nå har jeg begynt å få sånne bilder at jeg tenker liksom, wow, nå kan jeg på en måte skyte med laser på ordentlig.
Kult! Jeg bruker det. Så er det litt selvtilliten tilbake da, etter å ha liksom... Ja, eller ikke selvtillit heller direkte, men mer en sånn klarhet. En åndelig klarhet. At jeg ser ting. Jeg ser bilder av ting som skjer. Jeg kan be på en måte om hjelp. Jeg kan be inn hjelp på ordentlig. Og få det.
Jeg har alltid brukt det aktivt, for det har vært en overlevelse. Men nå kommer det mer sånn naturlig. Men jeg er jo veldig troende på en kraft. Ja, jeg hører jo det, at du kan føle det. Nærvær. Vær med den der kjærlighets...
Den er veldig stert, og den tror jeg vi alle har. Så vi må bare aktivere den. Vi er alle litt synsk, og vi er alle litt telepatisk. Vi kan kjenne... Har ikke du opplevd noen ganger at hvis telefonen din ringer, så har du tenkt på den personen som ringer deg rett før? Ja. Men jeg har også merket... Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg kan jo som psykolog da, ikke sant? Så...
Og så er jeg litt usikker på om jeg bare har trent opp min empatiske evne, eller hva det er. Vi snakker jo om speilnevroner og sånne ting. Men de senere årene har jeg begynt å føle mer det pasientene mine føler, hvis det gir litt mening. Og jeg vet ikke hva det kommer av, selvfølgelig. Om det er en eller annen kraft, eller et eller annet. Men jeg vet jo at
vi kan jo, vi føler jo ting med kroppen vår, på en eller annen måte. Masse. Og hva det er vi føler, og hvor det kommer fra, ikke sant? Men det er jo åpenbart at at
at relasjonelt så kan man komme nærmere hverandre hvis man bare er mer åpne. Og hvis man ikke har så mange sperrer selv, fordi jeg har jo gått mye terapi for å spesialisere meg for å bli emosjonsfokusert psykologspesialist. Og det er jo noe med det at hvis du har
gått gjennom dine egne traumer da så vil du bli mye mindre trigget av andres traumer på et eller annet nivå som gjør at du tåler de andres smerte bedre og det blir mindre tungt for meg å bære fordi jeg bærer ikke jeg bærer min egen smerte men jeg bærer ikke noe av den andre smerten men hvis jeg ikke har på en eller annen måte fått bearbeidet min egen smerte så blir jeg tynget av andres smerte på en helt annen måte da
Men jeg vet ikke hva som var her. Du bare kobler deg på nå, vet du. Ja, ikke sant? At det er noe med det, jeg vet ikke. Men det har jeg i hvert fall erfart. At jeg også har blitt mer åpen. Jeg vet ikke om jeg har blitt mer spirituell, eller hva man nå kaller det. Men jeg har jo alltid vært ateist. Jeg har ikke trodd på noe som helst.
Men jeg er mer åpen nå for at kanskje det finnes noe mer mellom himmel og jord enn det jeg har tenkt eller trodd. Så nå er jeg litt mer sånn ja, hva kaller dere? Agnostiker eller noe sånt. Det er kanskje noe der, men jeg vet ikke hva. Men ja. Men så tenker jeg jo litt det at uansett da, om det finnes en Gud, eller om det finnes en kraft, moder jord, eller kall det hva du vil, ikke sant? Så tenker jeg at hvis jeg
i tråd med mine verdier. Hvis jeg er autentisk og ekte og har integritet, tørr å si det jeg mener, er åpen og har en ikke-dømmende holdning til andre mennesker, uansett hva slags kraft som er der ute, så ser jeg for meg at jeg vil på en måte kunne
Hvis det er en kraft der ute, at den vil kunne lede meg på et eller annet nivå. Men jeg vet ikke, jeg er åpen. Ja, interessant. Jeg er jo veldig dreven av den kraften. Jeg hadde en prosedyre i Borgarting lagomfrett. Det var det kun to som fikk slippe inn under pressekortet. Den ene satt og gråt under prosedyren min. Så sier han, hva var det som skjedde? Du slapp manuset ditt. Og kommunedadvokaten begynte å grine.
Det hadde jo ikke jeg sett før, at en kommunadvokat i en barnevernsak begynner å gråte på min prosedyre. Men da følte jeg meg nesten som en sånn channeler, altså en kanaliserer. Og noen sier jo at vi alle er evne å kanalisere så lenge vi er bare jorda åpen. Så kommer det ting gjennom oss, nettopp ref det her kollektive feltet. Så det var en sånn...
opplevelse på meg at jeg måtte faktisk bruke noen timer etterpå bare å lønne den beste prosedyren jeg hadde i mitt liv jeg har faktisk tatt den opp selv for jeg bruker å høre på mine egne prosedyrer for å forbedre dem eller sånne type ting, jeg bruker dem jo aldri til noe annet enn egen utvikling da
Og den har jeg faktisk ikke tort å høre. Å nei. Nei, for den var så powerful. Så jeg føler jo at jeg er ledet av en kraft som er... Som er utenfor deg selv på et eller annet vis. Ja, eller kommer gjennom meg da. Egentlig ser vi ingenting utenfor oss selv. Nei. Alt er jo her inne. Det var jo en veldig kjent influencer som har skrudd av alle sine sosiale medier nå. Og han sa bare at han anmodet folk.
om gjør det, skru av noe, det trenger jo ikke være for alltid, men skru av alt av distraksjoner, and go within. Du vil ikke tro hva du kommer til å finne. Du har alt. Du har absolutt alt, hele universet og alt inni deg. Gjør det. Jeg anbefaler om en gang i livet, try it liksom. Og det skal jeg prøve, fordi den indre livet der er så utrolig.
mer interessant enn hvilken som helst film, eller å oppdage det. Ja, for jeg var tre døgn uten. Det var veldig interessant, ja. Hvor jeg ikke var koblet på noen ting. Jeg hadde ikke engang telefonen på. Du forsprang på meg. Ja, for da var det et helt døgn hvor jeg ikke snakket med noen. Det var en sånn retreat jeg deltok på, hvor jeg var helt frakoblet av alt. Men det var sykt deilig. Ja. Faktisk.
Så kom jeg tilbake igjen til... Men hvordan var det å koble seg på igjen? Jeg vet ikke helt, ja. Jeg får lyst til å koble meg av igjen. Men det var jo en gang sånn vi var. Ja, det er det. Jeg tror vi har gått av å komme litt mer tilbake til det, da. Komme litt tilbake til urkraften vår, tilbake til naturen. For da var vi jo mye uten naturen.
Jeg må si en ting til, siden vi er inne på det her spirituelle. Jeg har jo hatt enormt mye, jeg har grått så mye i det siste som jeg ikke har grått siden mamma døde i 2012. Det har vært en sånn, det er akkurat som at alt som, enten om det er mitt, eller om det er mine formødre, eller om det er andre sine tårer, det vet jeg ikke, men det har vært liksom helt sånn voldsomt. En slags sånn der massiv renselse da.
Det har igjen styrka det der at vi er alle i denne kollektive bevisstheten, og at de følelsene som ligger der ute kanaliseres ekstra gjennom de som er veldig åpne. Og jeg er veldig åpen. Og det har vært en kjempestor utfordring gjennom livet mitt. For når jeg var yngre så ante jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere det.
det der å være i sånn antenne som bare tar inn, kommer inn i et rom og du vet middelbart om den personen der liker deg eller ikke altså når du plukker opp sånne type ting, så er det jo egentlig bare sånn uga burs ja, at du alltid har vært veldig sensitiv for andres følelser ja, ja, ja leste med en gang, kroppen plukker det med en gang opp, og så får jeg den beskjeden, og før så var jeg veldig sånn å slutt nå, det er jo ikke sånn, det er jo
Men så har jeg liksom mange ganger fått det bekreftet. Uten å egentlig bedde om å få det bekreftet heller, men ja. Så det er jo på en måte, men det er jo også kraften. Ja, det er jo litt det da, at det å på en eller annen måte være liksom menneskekjenner i det gamet du driver med nå, så er jo sikkert ikke dumt da. Ja, nå er det jo ikke dumt, men nå har jeg fått kontroll på det. Så jeg brukte å ha det bildet, jeg kjenner jo Lisa Stokke som Elsa i Frost. Vi gikk jo på videregående sammen. Vi har pratet litt i
Min datter har jo sunget i operaen i mange år, Carla. På min 40-årsdag sang hun Carla Frost La Den Gå med den kraftige stemmen som Carla har. Jeg blir veldig rørt fordi når Elsa tar av seg handsken, så sier hun jo La den gå, la den gå, den kraften jeg skjulte før. Ikke sant?
Så det er noe med at hun har jo ikke tort å slippe ut kraften sin, det er jo derfor hun hadde på seg de handskene. Fordi ikke helt av mokk, hun frøs jo ned, ikke sant?
Så følg du bevisst over din egen kraft, for vi har alle en gave. Du har din gave, jeg har min gave, alle har en gave. Og jeg tenker at i den oppvåkningen vi er i nå, handler det jo om å finne sin gave og tørre det. For det kan være emosjonelt så tøft å la den kraften få lov å flyte fritt. Og det synes jeg er så godt i den sangen «La den gå». Fordi at til slutt så får hun
kontroll over sin egen kraft, og så kan hun begynne å bruke den til det gode. For når du ikke har kontroll, så kan det bli mye kaos, for du vet ikke hva det egentlig er som skjer. Og så har vi hatt et samfunn som har vært så på venstre siden av hjernen at det har vært bøkene, og det noen har stått og fortelt deg, eller TV-rute har fortelt deg, sånn er det å være i vår eksistens. Men så er det jo så mye mer.
Og det er jo den jeg tror vi kommer til å oppdage de neste årene. Så nå er jeg bare sånn, alle de her tårene, jeg kjenner det på hele systemet at det har vært mye. Det er liksom, det er nå vi skal begynne å plukke frukter av de frøene vi har sådd. Og alt det beinhare slite og den smerten som ligger i. Nå skal det begynne å transformeres.
til the golden times det er det jeg kjenner veldig stert på, jeg kjenner at lyset begynner å skinne ganske kraftig rundt oss og egentlig bare koble på følelsene da ikke være redd, sit with it la det komme før så var jeg sånn jeg har en god venninne Susanne som du også kjenner vi prater mye om disse her tingene med emosjoner og sånt
Når smerten kommer, ikke fjern den. La den være. Bare si til deg selv at jeg skal sitte med den her. Jeg skal kjenne den ut. Ikke begynne å distrahere deg eller gjøre andre ting. La den. Det er akkurat som i psykiatrien. Maya Thune var det vel som sa at hvis du har hatt psykose, så er det jo ikke farlig. Psykosen er jo ikke farlig. Og hvis du har vært på suppression, sypreksa, suppression,
så må når du skal bli frisk, når du ikke lenger får antipsuppression-medisiner, så kan det hende at du får en eller annen psykose som må bare kanalisere seg ferdig. Bli ferdig med det, få det ut. Og det er nettopp det at jeg tror vi er skapt for å la tårene komme. De har jo til og med målt tårene. At gledestårene har en annen innhold enn sorgtårene.
Alt har, til den minste lille ting i denne fantastiske, intellektuelle, intelligente kroppen vår, har en funksjon. Men vi skal liksom bort med det. Nei, jeg skal ikke ha den smerten. Jeg sitter med den, og lar den være der, og aksepterer den, og jeg elsker også smerten. Og den aksepten der har vært min helingprosess.
Ja, for lidelsen ligger jo egentlig ikke i selve smerten. Lidelsen ligger jo hele tiden unngå smerten. Ved å numme deg, ved å distrahere deg. Ja.
Ved å være avhengig av alt mulig annet for å slippe unna det som egentlig gjør vondt. Men hvis du bare lar det gjøre vondt, og du bare tillater den smerten å være der, så vil den få mindre kraft over deg, eller få mindre grep på deg, slik at du kan komme styrket ut på andre siden. Jeg tror at skal man lande på det at man til slutt blir skikkelig glad i seg selv,
For det er jo det det handler om. Du kan jo ikke elske andre hvis du ikke elsker deg selv. Det er jo en klisje, men det er sant. Og jeg ser nå at den kjærligheten jeg har gitt til meg selv de siste årene, med å tillate den, sorgen taper over de du elsker, ikke sant? De du har mistet,
Bare tilate det. Det har jo også gjort at jeg har fått en mye større kjærlighet til meg selv. Og det gjør også det at når jeg jobber som advokat i systemet, der jeg før kunne bli så lynende forbana på de her dommerne og de her uempatiske som jeg møter, som er noen nedtyrene på ordentlig. Det finnes jo psykopater i samfunnet, og jeg møter jo dem også. Men vet du hva? Nå bare bestrå deg dem med kjærlighet. Ja. Ja. For det er jo det de mangler.
Når du blir ondskapsfull mot andre mennesker, så er det for at du selv mangler egen kjærlighet og kjærlighet. Så jeg bare, jeg så, jeg sa, jeg vil at du skal ha kjærlighet. Og det hjelper. Du blir møtt annerledes. Selvfølgelig er du psykopat, så hjelper det ikke. Men de blir desto sintere på meg, for de tåler ikke at noen har lyst til å være litt snill med dem når de er tyrannene.
Så det er jo et slags klokskap som jeg kan ta inn i jobben min som advokat, som også gjør at jeg selv nesten ikke er redd for noen ting lenger. Jeg var jo også redd før. Jeg var jo redd for at det skulle skje noe med meg, eller med ungene mine, eller at jeg også på en måte ble et mål, fordi at jeg gikk så beinhardt ut. Er du ikke redd for det lenger? Nei, jeg er faktisk ikke redd i det hele tatt lenger. Det er litt rart.
Jeg er glad jeg ikke skal gå mot deg, Barbro. For da hørte det skummelt ut. Ja, men det er så bra at du har kommet dit. Men det har vært en ekstremt smertefull ruse å komme dit. Og jeg er jo ikke ferdig. Jeg har mine ting, men det deles med på en helt annen måte enn det jeg gjorde før. Jeg har på en måte...
mistet alt, funnet meg selv og så begynte litt på nytt igjen. Og det anbefales. Å tørre å miste alt. Missforstå meg rett. Ungene mine selvfølgelig er jo akilleselen bestendig, men det går bra. The kids are alright og de er sterke. Er det noe mer? Takk for at du deler. Takk for at du er så åpen.
Takk for at jeg fikk komme. Er det noe mer du har lyst til å si nå, før vi runder av? Jeg har følt at vi kanskje har kommet litt i vei. Nei, altså, ha det gøy. Hvis jeg kan...
inspirere andre til å ta tilbake sin egen kraft, så er det på en måte også hjelp, en boomerang i det og det som er drivkraften min, det er jo at vi skal finne den der indre poweren. For vi trenger ikke være deprimert. Vi trenger ikke å lide. Vi er egentlig her for å thrive og vokse og ha det bra. Det vet jeg. Ja, for jeg tror mye smerte, altså mye lidelse, mye
av den depresjonen mange kjenner på, tror jeg egentlig er litt det at vi har mistet kontakt med våre grunnleggende følelser og behov. Vi har lagt litt lokk på det. Og så er det litt sånn at når du mister kontakt med de...
vonde følelsene, den smerten som også ligger der, så mister du også litt kontakt med den drivkraften vi har. Du mister kontakt med de gode følelsene, engasjement, livsgnist, glede, og alt det som også driver oss. Så går vi litt rundt i verden som noen sånne zombier, som hverken egentlig kjenner på det ene eller det andre, men bare lever livet sitt litt i et sånt hamsterhjul. Det ligger jo i bærekraftsmålet at vi skal utrydde sult.
Jeg tror nok du mener litt av alt den der. Men det er ikke så godt å vite hva som egentlig ligger bak. The devil's in the details. Ikke sant? Men du er sulten, det er bra. Jeg er sulten som bare juling. Jeg elsker livet. Det er jo det potensialet vi har. Å se det.
Jeg blir sånn overveldet av glede når jeg ser det. Den tennes, den gnisten tennes i folk. Og det er jo det som skjer nå. Men vi snakket jo litt om det musikalske. Jeg sa til deg, når jeg har kommet meg litt mer opp på beina igjen og føler at overskuddet er kommet tilbake, så har jeg lyst til å komme tilbake og ta en liten siljejoik. Ja, absolutt.
det gleder jeg meg til jeg vet jo at du har vært mye i showbiz og at du har vært tett på Mari Beine og var ikke du en slags manager for henne og har selv også sunget mye jeg har et upublisert album som jeg skal gi ut
Og der fikk vi årets låt på P3 i 2001, men det er veldig tidløst. Det har bare aldri vært publisert. Så det er noe jeg også har lyst til å foreme Mastra og
og gjort noe med, for det er ganske relevante tekster den dag i dag. Kult. Da gleder jeg meg både til det, og å høre Silje i øyken etter hvert. Det er utrolig ærefullt å få en joik oppkalt etter alt jeg har på seg, eller få en personlig joik. Jeg har fått det en gang i livet, og det var veldig stert. Tusen takk, Barbara, for at du ville komme hit til Snakk med Silje.
Tusen takk for at jeg fikk komme.