‹ Tilbage til podcasts ‹ Snakk med Silje

SmS #8 Wolfgang Wee om å jobbe i NRK, starte egen podcast, datingkultur og utnyttende psykologer

Wolfgang Wee, podcastvert for @WolfgangWeeUncut, snakker med Silje om sin podcast og sin tid i NRK. Wee diskuterer hvordan han startet sin podcast, hvorfor han valgte å være uavhengig av NRK, og hvordan han opplever kulturen i NRK. Han deler også sine tanker om datingkultur og psykologers rolle i samfunnet. Wee snakker om hvordan han velger gjester og hva som gjør en god samtale, og diskuterer også hvordan man takler negativitet og kritikk i det offentlige rom.

Transkript

Du lytter til Snakk med Silje. Snakk med Silje. Så det betyr at jeg ikke skal bli intervjuet eller grillet i dag. Det er bare snakking. Samtale. Du skal bype deg selv, Silje. Og vite alle hemmelighetene dine. Du skal snu dette her rundt. Nei, nei, nei. Nå har jeg besøk av Wolfgang W. her. Egentlig en av mine inspirasjonskilder til denne podcasten. Du krever så mye press på deg her. Nei, men du inspirerte meg jo. Det var jo litt... Sånne type podkaster da, som gjorde at jeg tenkte at oi, kanskje jeg også skal starte en podcast. Ja, og nå er vi i gang. Episode nummer 244. Nei, det er vel episode nummer 8, tror jeg. Kanskje det blir mye klipp i den her, så kanskje du må vente et par hundre episoder med å gi den ut. Den er helt perfekt. Ja, ja, ja. Du høres jo litt sånn perfeksjonist ut. Ja, jeg er kanskje det. Er du det? Nei, jeg tror ikke det. Nei, episoden min er ikke perfekt det. Overhodet ikke. Men jeg er litt nysgjerrig på at du startet jobbet i NRK. Og så startet du din egen podcast i 2019, var det det? - Ja. - Ja? - Fra research. - Ja, ja. Men fordi det jeg lurer litt på er hva gjorde at du startet en sånn podcast når du hadde et trygg jobb i NRK? - Jeg tror jeg har sagt det en gang før i NRK podd, for det har gått såpass lang tid at nå Det er motivasjon, og så er det en trigger. Motivasjon var vel... Eller ide, motivasjon og trigger. Ideen var vel at jeg hadde lyst til å lage et eller annet med Thomas Selser. Vi var da litt på hils, snakket sammen litt på jobben, på bussen og sånne ting. Så tenkte jeg sånn: "Faen, jeg har lyst til å lage Jorlogen med Thomas Selser i Norge." Han kan jo bli Norges Jorlogen da. Og det formatet, ta han ut av trygghetskontoret og sånn. Jeg tenkte sånn: "Det blir gøy en gang." Så han som var din inspirasjonskjelte, det er jo Joe Rogan? Ja, eller ikke person, men formatet. Jeg ble sånn, hvordan kan jeg sitte og høre på, jeg likte jo ikke han i starten. Det er egentlig oppskriften i alt mitt liv, at jeg misliker de personer jeg har mislikt som mest. Jeg har ofte endt med å bli mine beste venner, eller sånne ting jeg hører på da. Musikk også, alt mulig. Så jeg likte ikke han, jeg synes han var litt sånn... Det var litt harrig, litt teit, han lo litt rart, og det var bare sånn... Ikke veldig meg, men vi hørte på flere og flere episoder, og så bare tok meg å like det så godt. Og jeg liker jo han, han er jo en sjuveren type. Men det var formatet at jeg bare sitte og høre på i to-tre timer, og at det bare dro meg igjennom. Jeg hørte på fotballpodcaster, noe som heter Skivatse. Det var en av de første lange norske podcaster, tror jeg. Jeg satt og hørte på de snakke i sånn sneile tempo om fotball. Jeg satt og hørte meg to-tre timer, og var sånn, hva skjer med dette her da? Der var det et eller annet format som jeg synes var spennende, at du kunne snakke i to-tre timer, og så hang jeg med på alt sammen. Og så var det noen greier i NRK, så jeg ble sånn, det er et system her, jeg bare starter opp den podden selv. Kjøpte jeg utstyr til 100 000, og så fant jeg et lokale på Fornebu og så bare tenkte jeg: Hva er det jeg egentlig driver med her nå? Satt og sånn tepper som du finner tepper du har her og mye mindre lys og to kameraer og så bare sånn prøvde å finne en teknikk som funket og så satt og dillet med det i et par uker og testet opp taket og sånn og så bare: Ja, får vi invitere en gjest og to da, se hvordan det går. Og da gikk det jo til helvete. Jeg trodde det var så lett. Ja. Ja, du tenkte at det går av seg selv når du først bare begynner å... Ja, du er jo vårt naturtalent da, hvis det er episode 6 eller 7 og sånt, men jeg satt der bare sånn der... I det trykket på rekk håpet jeg at gjesten skulle bable. -Det er det som er digg. -Det handler om starten, på vei inn, skravle på vei inn i studio, få det å bli varme, ikke stoppe å snakke. Hvis du stopper opp og bare blir formell, så stopper det. Det gjorde det med alle de i starten. Så plutselig så du på meg: "Skal du ikke si noe?" Jeg håpet de skulle skravle, og da be jeg å sitte ned. "Hva skal jeg si? Jeg skal ikke ha spørsmål." Alt bare gikk til helvete i starten. - Men det var veldig fint at du ville komme, for da kan jeg lære litt av deg. - Alle fuckupsene mine? - Ja, alt det du har lært. Jeg begynte ikke å høre på de første episodene, jeg har hørt litt uti, men jeg synes også det var fint med det formatet med at det var litt langt. Jeg synes det er overlegt at man går litt i dybden av ting og at man blir ordentlig kjent med de som kommer. - Jeg får en turn-off av halvtimers podcastepisoder. Hvem er det som greier å si noe som er fornuftig på en halvtime? Jeg bruker en halvtime bare på å komme i gang. Ikke sant? For du vil bare kjøre på og begynner å ta opp med en gang for å komme inn i rommet? Nei, ikke helt. Det er jo ikke så veldig respektfullt å ta skjult opptak. Åja, sånn ja. Da må man si det i forkant i hvert fall, at man er klar over det. Sånn at ofte du spør sånn, er vi på nå? Nei, vi har ikke begynt enda. Kan det være at vi begynner å snakke i en setning, da setter jeg meg på rekk og snakker litt med Nutt om noe trivielt. Og så sier jeg "Vi er i gang forresten". Så er det sånn "Åja, er vi i gang? Ja, ok ja". Ikke sant? Det er ofte de kan si sånn "Ta vekk starten", fordi da snakker jeg jo om arbeidsgiver eller en venn eller hva faen det var for noen kjendis eller noe sånt. Så da vil de ta vekk det da. Så det er ikke noe stress. Så må vi bare finne et startpunkt som virker. Det er sånn at du kan nesten finne et startpunkt hvor som helst. Og så bare Er det akkurat som om du bare begynner der? Det er der begynnelsen er. Jeg vet ikke hvorfor, men det er nesten som en film eller historie begynner jo aldri helt fra begynnelsen. Du får ofte komme midt i en setting eller et sted hvor det skjer noe, så blir det sånn, hei, hva skjer her? Så må du finne ut av hva de prater om, hvor er de? Og det blir litt sånn... du skjerper, for du vil komme inn i samtalen så fort som mulig. Akkurat så setter jeg meg ved et lunsjbord, så er det to stykker som snakker, så er det sånn, ok, nå må jeg komme inn i samtalen her. Hva er det de snakker om? Det er litt sånn interessant, starten. - Du har vært helt uavhengig fra start av podcasten din, og jeg også er helt uavhengig. Hva var grunnen til at vi ikke har gjort en avtale med NRK? Det var vel snakk om at de ønsket deg, og du startet mens du jobbet der. Signe, om det valget du tok om å si opp jobben i NRK for å starte på en måte for fullt med den podcasten? Ja, det ble jo litt bråk når jeg startet det opp. Først var det sånn, oi, har du startet podcast? Gratulerer. Ja, ok. Og så gikk det bare litt tid, og så... "Var det sånn? Jeg vet ikke helt om du kan lage podcast på C forresten, fordi det står noe om det i ansattereglene og håndboka vår og bla bla bla." Jeg var jo litt forberedt på det, men det var grunnen til at jeg startet utenfor. Og ikke NRK, for jeg tenkte sånn, jeg får ikke bukke de gjestene jeg vil. Jeg kan ikke sitte og snakke i tre timer og drikke øl med gjester. Og banne å ta inn kontroversielle gjester. Det kommer ikke til å skje i NRK, så jeg tenkte sånn, jeg får teste det utenfor da. Uten å ta vare på økonomi, penger. Alt var hobby, ikke noe NRK-utstyr. Så jeg snakket litt som folk som hadde peiling på njuss og leste hva som var innenfor. Jeg leste alt det juridiske rundt ansettelseskontrakten og det NRK, og tenkte at for meg var det sånn at det ikke var noe problematisk, Det er veldig interessant at man kan for eksempel ytre seg, i NRK kan man ytre seg ganske fritt på sosiale medier og sånt, men du skal også, selv om du er privatperson, ytre deg sånn at du er NRK-ansatt. For meg ble den ytringsbiten ganske viktig i argumentasjonen med alle de kranglene vi hadde og sånt, for for meg er det sånn, ok, kan jeg Kan jeg skrive lange tekster på Facebook, hvor jeg mener ting, eller intervjuer folk? Hvorfor kan jeg ikke gjøre det verbalt? Hvis jeg gjør det i et lydformat, er det problematisk? Sånn ytringsmessig. Men da var det sånn, kikket et par andre ting inn da. Sånn, nei dette her kan kanskje være konkurranse med NRK. Åja. Så jeg tenkte, det er ingen som sitter og gjør dette her i NRK. Altså, hvem er sånn? Og jeg hadde 50 lyttere i starten. 100 lyttere. Det prosjektet kunne umulig være noen konkurranse for NRK, i hvert fall i mine øyne. Det jeg snakket om, det det handlet om, var at det var ingenting NRK som lignet tre timer med pisspreik. Så det konkurranseaspektet ble litt sånn, de kunne bruke det sånn teoretisk, at det kan være konkurranse med NRK, men det var ingenting som lignet i formatet. Og det var YouTube, og det var blanding av podcast, YouTube, litt sosiale medier. masse sånne gråsoner da. Og så kom covid og da lot det liksom bare fare. Og så gjorde vi en avtale at hvis jeg skulle fortsette med podcasten privat, så kunne jeg ikke være på radioen samtidig. Det var enda et sånt punkt, det var så mange punkter som bare var sånn dette er problematisk, dette er problematisk, dette er problematisk. Og så fant man ut et og ett punkt, og så var det en sånn der, det er vanskelig å vite om podcasten er NRK eller om du er på radio, så vi må fjerne, enten må du slutte med podcasten, eller så må du slutte med alle radioprogrammene dine. Så ikke blir sånn konflikt hvor du jobber, så jeg sa ok men, det er veldig tydelig å si at når det er en sånn hjemmelaget podcast på YouTube, Og det er ikke noe NRK-merking på det helt tatt, så ser jeg ganske stor forskjell fra radioprogrammen da. Absolutt. Hvor du sier NRK i hver setning og det er jingler og - Ja, og det ligger jo på plattformene til NRK, mens dette her ligger ikke i noen NRK-plattformer, så det burde ikke være noe problem. Men tror du det var da noe av innholdet ditt som de kanskje da reagerte på for at de ikke ville at det skulle assosieres med NRK? - Det var jo sånn, jeg gikk i overstreking et par ganger, da visste jeg på at dette her er, det er så mange aspekter med den private podcasten som også, jeg inviterte over en artist, for da gikk det plutselig sånn at jeg driver vurderte artister, til spillelisten i NRK. Og så drakk jeg meg full med den ene EDM-artisten. Han hadde en kognak og fire timers podd og full rulle. Da var det sånn at det var ikke helt bra, for da kan ikke du vurdere ham i neste musikkmøte, for da er du inhabil. - Det var liksom kompis med han, men det kan man vel være, så lenge de ikke er på TV. - Det er fullt lov å intervjue folk i NRK Hvis jeg hadde intervjuet den personen i NRK uten alkohol, så hadde jeg fortsatt vurdert den personen på et musikkmøte som jeg hadde. Men i og med at jeg gjorde det privat, og drakk litt cognac, som man jo uansett gjør på alle disse kjedelige bransjefestene, så står jo alle kulturfolkene, altså journalister, politikere, artister, filmskuespillere, filmanmelder, alle står jo på de festene her og drikker sammen, og skravler om barn og unger, og ligger sammen og holder på, ikke sant? Det er jo bare en saus, men bare for at det kommer tydelig at, oi, han satt og drakk litt og snakket musikk og alt mulig slags piss, så var det sånn, det var liksom problematisk da, det er sånn, Jeg skjønner at alle som er ledere i NRK, jobber jo for NRK. Og alle ledere i NRK er veldig flinke ledere som skal passe på jobben sin veldig godt. Og gjøre det det blir fortalt om å gjøre. Det er veldig få som tar saken i egne hender. Som står opp mot systemet. krangle med sine ledere over seg. Alle er stort sett, jeg vet om, gjør stort sett det de får beskjed om fra toppen. Veldig pliktoppfyllende gjeng da? Veldig pliktoppfyllende, for det er veldig fint å jobbe i NRK. Det er veldig trygt og det er veldig mange muligheter. Det er mye lettere å krangle på et sted hvor du vet at det er en sjef, og så er det en gjeng under, og så er det ikke noe karrierestige. Det er sånn, hvorfor skal du ikke krangle med sjefen for å få det best mulig på jobben, og det er ikke noe Det går ikke på en påstående opprykk eller sånn nødvendigvis, men i narkose er det så mange muligheter at hvis du ikke bare bøyer hodet ditt, så blir det din tur etter hvert. Det er jo litt sånn systemet er flogg. Folk går jo ut i permisjoner, sykdom, hele tiden. Og da er det en sånn konstant storlek at hvis spesielt du har jo kringkastingssjefen på toppen, og så har du er det da direktørene, det er jo da sjef for marinlyst, distrikt og nyhetsdivisjonen, jeg tror jeg leder under der igjen, det husker jeg ikke helt, så har du direktørene for de forskjellige tingene, og så har du da de forskjellige avdelingene, nå er det mulig at jeg husker veldig dårlig disse nivåene, men så har du liksom underholdningsavdelingen, du har P3, du har Super, Samfunn, alt det her, Du begynner kanskje som mellomleder, og så blir du kanskje redaksjonsleder, og så kanskje du blir redaktør eventuelt, hvis det er et sånt type sted. Og så kanskje du går opp med enda mer ledelsestrategi, og så er det hele inkasert. Det blir mye ledelseprat, men det er veldig mange som vil opp. Det eneste karriereveien du har i systemet der er å klatre. Og der eventuelt gå til utsiden. Men det er ikke veldig ofte at folk blir shoppet ut av NRK til utsiden. Jeg tror det er sånn, det er dessverre kanskje ikke de beste folkene, de blir plukket mye kjappere i det private, hvor det er liksom Nå er det jo skammelig høye lønninger i NRK. Mange som har godt over millionen i en statlig bedrift, som er bare sånn, ok. Så er det mange som sier at konkurransedyktig lønn må få de beste folka, men det er sånn, jeg vet ikke. Det er så mange andre fordeler. Hvis du skal jobbe i NRK og lønnen er veldig viktig, så er det de fleste bytter. Hvis lønnen er veldig drivende, så er det uansett, da er det VG- Nettavisen eller hvem andre vi har der ute, de her konkurrentene til NRK, om det er nyheter eller underholdning, så er det nok av TV2 produsjonsselskapene, så lønn får du bedre der ute, men de fleste har lyst på tryggheten i NRK. Og den forutsigbarheten og de fordelene at du jobber på masse internt jobbmarked, de ansetter jo nesten ikke nye folk, så du blir jo sørret rundt i systemet der, men da ender det også opp med at du får mye av det samme folket som må gå i sirkel, nå jobber du her i utvikling, oi, er du her nå, oi, ja, her er du, og så er det sånn De beste forsvinner ut, tror jeg. Og så blir det mye av de OK-pliktoppfyllende som gjør jobben sin som blir igjen. Det var mye NRK var en ting. - Hvor lenge jobbet du i NRK da? - Kanskje alt for lenge. Jeg synes det er sånn det er. Jeg skammer meg ikke over noe. Jeg kan se det som om det er 7-8 år at jeg var for lenge i jobben. Jeg var der fra 2004 til 2022. 18 år. Man kan sitte på en stilling til man daur. Man kan gjøre fryktelig mye dårlig. Som prosjektleder kan man sitte og ratte prosjekter langt over budsjett, og penger fyker rundt. Ikke i et fryktelig langt løp. De fleste er veldig flinke til å gjøre prosjektene bra, men i teorien kan man ikke sitte nesten i alle stillinger der. og det skal fryktelig mye til for at du blir satt ned på arkivet eller degradert. Selv også som leder, når du først er på mellomleder-ledernivå og har den lønnen der, så skal det fryktelig mye til for at du kommer ned på et nivå fordi du har gjort en dårlig jobb. Hva tenker du det gjør med organisasjonen? Det høres jo ikke ut som... Jeg har jo tenkt litt på det når vi ser på nyhetene for eksempel, nyhetsredaksjonen og sånn. Jeg blir litt nysgjerrig på... Jeg opplever at det kanskje er litt liten takhøyde på en måte. Liten stikker du på? Slagssider? Eller kvaliteten på medarbeiderne? Nei, jeg tenker mer på... Når det kommer til en del temaer som man ser på nyhetene, så er det en vinkling av en del typer saker, og ikke så mye nyanser inn i det. For eksempel hvis du tenker klimasaken, så har de jo uttalt at FN har rett i alle klimaspørsmål, og det er det som styrer journalistikken. Og da går det jo på en måte vekk fra hvervarsomplakaten da, å få alle nyanser inn, og se saken fra ulike perspektiver, og at ulike meninger får komme frem. Jeg bare lurer litt på hva du tenker om det, om det er litt sånn Du snakker jo med de i lunsjen, og jeg bare lurer på sånn... Nyhetene, jeg har aldri jobbet med nyhetene, eller de sitter jo et annet sted, de har sin egen kantine, så det har aldri vært tett på hverken kultur eller nyheter i NRK. Jeg tenker på kulturen i NRK, det er jo en stor bedrift, så det er ganske oppdelt. Ja, det er veldig oppdelt, det er veldig klikk, det er masse folk jeg har jobbet med, som jeg har vært kollega med, som jeg har aldri har møtt. Aldri møtt Christian Bork på jobb i noen som helst sammenheng før jeg hadde han i podcasten. Han visste ikke hvem jeg var en gang heller. Vi har jobbet der i 15 år. Så det er sånn... Nei, det er et ganske svært hus, og de fleste holder seg til sine gruppering i kantinen, tror jeg da. Det mener jeg å huske, sånn superengene henger for seg selv. Petra er liksom en klikk. Underholdningen gjør sin ting. Nyheter har eget sted, eget TV-bygg. Mellomleder og strategiske sjefer med flestketilvøren sitter i sitt eget glassgård. Det er veldig klikket nyhets... Du visste jo at en del av dine gjester aldri ville kommet innenfor døren hos NRK. Det er jo en antakelse. Man vet jo ikke. Det var litt i diskusjonen at når jeg slutta, så var jeg litt nysgjerrig på om jeg kan... Jeg fikk et tilbud om å akkumulere den historien i stedet. Det var sørja jeg gikk til 2022, jeg hadde masse gjester, men styrte unna mye musikkgjester. Det høres jo ut til at jeg sluttet med de radioprogrammene i NRK for å fortsette med podcasten. Vi snakket litt bort fra det. Det tror jeg jeg ble overrasket over at jeg sluttet. For å være på radioen er jo en big deal i NRK. Men når jeg sluttet NRK tenkte jeg at det ikke var så mye å være på radio i NRK. Jeg tenkte at det er dit du vil være på en måte, ha et eget program i NRK når du er inne i NRK. Ja, for det å ha sin egen podcast i NRK... Det er nok kult det, jeg tror det er ganske kult. Men jeg kunne aldri... Når de ville ha podcasten inn da, så følte jeg at det var litt på feil premisser. Jeg følte at de ville brannslokke situasjonen mer, for det var press utenfra med journalister som spurte: "Hvorfor får han her lov til å holde på med en egen podcast?" Er det i tråd med ting og tang å få andre NRK-profiler lov til å lage podcast på privaten og sånt, på fritiden, som jeg gjør det? Og så var det spørsmål som: "Skal fast ansette forskjellsbehandles fra de som har frilansere og alt mulig sånn. Det gjøres jo veldig bredt også. Det er veldig mye intern forskjellsbehandling også, for eksempel underholdningsavdelingen hvor de har de store stjernerne. Underholdningsavdelingen er jo stedet hvor de alltid store TV-profilene har vært, altså underholdning, humor, seriøs, alt den typen ting, der er det de voksne her da, 30 til 60 da. Mens P3 og de andre har vært mer sånn, og Super er jo der de unge er fra 20 til 40 da. Så der er det sånn underholdnings- en deling, at vi har kjent sånn der et sted hvor for å ikke miste de store stjernerne, så får de litt mer fritøyler til å gjøre de bedriftsjobbene. Det er veldig rift om eventjobber og å kunne gjøre mest mulig ting ved siden av NRK, fordi de begynner å tjene så mye penger. De vil jo ha tryggheten av å jobbe i NRK, og så vil de også ha fordelen av å gjøre eventjobber og alt mulig sånt. Og så var det noen steder på huset der fikk de nei på alt, bare fordi de hadde den type lederen som ikke turte å utfordre systemet eller etisk problematisk. Det er mye lettere å lede og bare si nei. Så slipper du egentlig papirarbeid, du slipper å spørre oppover, det bare forsvinner ut av lufta hvis du bare sier nei. Men hvis du sier ja, så må du først stå innenfor det, du må tenke innom det, du må kunne argumentere og legitimere hvorfor skal de få til å gjøre den DNB-jobben, er det etisk riktig? Det koster masse tid og energi, Hvis du er glad i din ansatte, så gjør du jo den jobben. Det er det veldig mange som gidder, for det er mye lettere å si nei. Hvis du sier nei, så gjør du ikke noe feil heller. Det kan ikke skje noe som backfire på det. Så det er veldig trygt å si nei. Og så sitter ansatte og er sure på at fy faen vi fikk ikke gjøre den reisen eller den jobben, fordi de mente det var forbudselig. Men de har jo gjort den jobben der i fjor, og så blir det masse surmuling og greier. Men det er sånn... Jeg tror de er tøyd veldig oppi det at profilen får gjøre veldig mye... For eksempel andre TV-kanaler, realityserier og sånt, var veldig strengt før. Kunne ikke dukke opp liksom i... For eksempel var det en som ble spurt om å være idoldommer når han jobbet i P3. Og det fikk de, jeg tror han fikk nei på det eller noe sånt. Men det var veldig, veldig lenge siden da. Men det er masse sånne ting. Men jeg tror de bare skjønte at de må myke opp for å ikke miste profilene. Men jeg tror profilene de stikker jo. Det er jo sunt da egentlig. Jo, for så vidt. Men du tror ikke det handlet noe om de noen kontroversielle gjester du har hatt da? At de liksom ikke ville associeres med deg? Nei, det var ikke noe praktisk. For når vi hadde Nå snakker vi veldig mye rundt det, men det er jo... Når den podcasten... Når det ble bråk utenifra, så fant vi ut at vi må gjøre den podcasten enten må ha sluttet, eller brukt alle ordet sluttet, for da presser du meg ut. Ja, det er ikke lov. Det kan fort bli advokatmåte, det er ikke sånn man... De jeg snakket med i min avdeling, Alle lederne i P3 som tok diskusjon med meg, var helt supere. Kjempefine samtaler, ikke noe hardt press, tidsfrister, bullying eller noe som helst ufin spill. Det var nesten silkehandsker. "Hva er det du vil gjøre for meg? Hva synes du?" "Vi liker podcasten så godt." "Vi har bare lyst til å ønske deg det beste." Det var null... Du har priset hvem du sitter og snakker med, det kunne jo vært et rasshør liksom. Men det var bare hyggelige samtaler, og så vet jeg hva forventninger de har overfor at de må løse dette her. Og da kommer det et tilbud om så og så mye lønn, og så sitter jeg bare sånn, ok, men Hva gjør vi med YouTube da? Det er jo blitt ganske stor. Nei, det må vi se på. Du kan nok ikke ha den, den må du legge ned i. Ja, du må legge ned YouTube da. Det er jo dumt, den har jo gått ganske bra da. Så podcasten, så var det med episodene. Blir det NRK-sidene da, hvis jeg slutter NRK en dag? Ja, jeg tror kanskje det blir NRK-sidene. Du kan kanskje få de tilbake igjen. Men det må vi se litt på og sånt. Det var veldig mye vakt da. Og så... Var det sånn typen av gjester og sånn da, kan jeg invitere? Ja, det har vi stort tak i. Vi har veldig lyst til å få mer kontrastfri, sånn type ting. For vi trenger det mer til menn, og der treffer du bra og sånn. Så det var sånn veldig, så jeg var sånn, ja, men kan jeg drikke sprit da? Det er jo ikke viktig for meg å drikke sprit i en podcast, men bare sånn prinsipper, så kan jeg gjøre det. Ja, for det går vel ikke i staten å drikke i arbeidstiden? Noen, det er sånn, nei, en øl liksom, det er ikke nødvendigvis problematisk det heller da. Men så fikk jeg en sånn feeling at det er sånn der, Ville de egentlig ha denne podcasten her? Eller var det mest for liksom bare, hvis vi bare får den podcasten inn i NRK nå, så har vi løst problemet. Og da tenkte jeg sånn, ikke da, men lage podcasten, dra inn til Marienlyst og så lage den der, bygge studietid, være avhengig av noen sånn produsent som kommer liksom på morgenen og Det blir et nytt system, så det blir en episode i uka. Jeg har lyst til å spille inn alt fra 0 til 5 episoder i uka. Så når det passer deg? Nettopp. Og ikke vente på studietid og kunne snakke skravlig evig etter å banne og bli full og si ting som er drøyt. Jeg har ikke øl til deg her, til søren. Jeg har drukket mer enn nok i juni nå, så det trengs ikke. Klokka ni på målingen. Den skolen her er ikke jeg. Nei, det er noen som er det også. Har du drukket øl her noen gang da, med noen? Ikke i podcasten, nei. Du burde ta glass vin hvis du har kveldspodd, hvis du er den gjesten på varekanten. Du må prøve det, det er veldig avslappende. Jeg er jo psykologspesialist, og skal jo være litt seriøs. Skal være litt seriøs. Prøver. Men dette her er jo noe utenfor. Jeg er jo på en måte ikke her i kraft av å være psykolog. Jeg er jo her som podcaster, hva er det man kaller det? Podcaster? Jeg sier podcast for kjeft for det hele tiden, ikke podcast. Podcast, jeg sier alt som er engelsk. Jeg skrev internett med en T veldig lenge, men jeg har blitt tvunget til å skrive med T. Men jeg tenker sånn psykolog... yrkespsykolog som tar et glass med klienten. Det er nisje. Ja, det er dere ikke helt innenfor. Nei, men kanskje det trengs da. Det vil jo gjøre at hvis man er nervøs og har et litt sånn så kan det mykne opp stemningen litt og gjøre at det kanskje er mulig å åpne seg litt mer. For de dype samtalene kan jo ofte bli dypere over et glass vin eller en kolde. Om de kan! Men det er jo dessverre veldig interessant, for man bruker jo psykedelika i behandling nettopp av den grunnen da. Eller de forsker en del på det, fordi du fjerner på en måte litt av den beskyttelsen som beskytter deg selv mot dine egne følelser også på en måte. Så det er jo litt sånn, og alkohol har jo kanskje litt den samme, hva skal jeg si? Trenger ikke så mye, trenger ikke å bli sånn flatfyl heller, men det er sånn der hvis, da tror jeg faktisk - Likkepromille liksom? - Et glass til promille. Men uten å gå for langt ned i den problematikken der. Jeg kan se på meg sånn, det er jo et eller annet å komme på å gå opp en trapp inn i et rom, legge seg på en sofa, så er det sånn du er klient, ikke sant? Så sitter det profesjonell og sånn. Og jeg snakket med nok psykologer at de faller ut av samtaler og har egne problemer. hvor liksom tilstedeværelse er. For meg er tilstedeværelse at man sitter i faktisk en bar, og man sitter uten noe mellom seg. Jeg har også tenkt på det her med sånn, dette her er jo litt sånn, det er litt distanse mellom oss med et bord. Jeg er jo også bord da. I en sånn sitting funker det greit, men på et utsted blir det alltid å sette meg på samme side som den jeg er ute med. Sånn at man sitter på samme benk. For da er det mye lettere å snu seg til siden. Man kan ta på hverandre og ha en lettere konversasjon. Man kommer litt nærmere hverandre. Det er det samme med bar også. Det er noe med samtalen som flyter mye bedre når man sitter i en bar. Jeg tror hvis den nischen der skal gjennomføres, og her er det kanskje gammeldags, men jeg tror ikke på mann-kvinne-kvinne-mann-terapi. Fordi hvis du gjør det, så tar du ut med alkohol og en sånn setting, så tror jeg på at det er en fare for at det kan bli sparks. Og det er jo veldig sånn, du skal være veldig, veldig profesjonell Og selv de mest profesjonelle vet vi jo går jo bare og blir forelsket og betatt og visa versa. Så jeg tror kanskje jeg ville valgt mann-mann, kvinne-kvinne rett og slett. Jo, hvis ikke det er... Det kommer an på hva slags leggning de har, men... Ja, selvfølgelig. Da skal jeg ikke være veldig generelt, men hvis det er snakk om leggninger, ville jeg kanskje også tenkt to homofile menn som skal... snakke om psykologi i terapitimet. Den er så dristig. Mye alkohol, det tror jeg. Det er vel kanskje valgt... Kanskje man skal ta det på leggning i stedet. De som er bifilige da, de har ingen å gå til. Nei, de får ikke noe terapi. Du må gå til en sånn aseksuell... Hva heter den på? Du er ikke interessert i noe, så er ikke det aseksuell? Jo, det er det aseksuellt. Aseksuelle psykologer, de har en egen... egent klientbase da, med bifilet. Det er sånn kjempemerk, det er løsninger på alt. Så her er det bare nisje å teste ut da, på litt tips til psykologimiljøet der. Takk, takk. Det setter jeg frist på. Kanskje det skal starte opp litt sånn. Men hva er det som gjør, hvordan velger du gjestene dine? Hvordan får du tak i dem? Over ti sekunder leser du en kronikk og så er det sånn: "Det var gøy. Det kan jeg snakke om i to timer." Det kan være. Eller at gjesten er ute med en bok, eller at de vet hvem de er. Eller at de får tips, veldig mange tips. Du kan ikke snakke med den og den, eller den gjør dette og sånn. Det temaet er interessert i. Enten det er interessert i temaet, eller så er det interessert i gjesten som person. Eller at gjesten har vært der før. - Ja, så det er liksom bare hva du er interessert i å snakke om egentlig? - 100%. Så det er det eneste som er viktig. Jeg har bruket gjester som jeg ikke er interessert i, som har "pulling power", som er kjente. Det har vært tunge affærer. Ja, så det blir litt kjedelig for deg hvis det er noen du har invitert inn bare fordi de er kjente? Jeg finner ikke på noen spørsmål. Og så plutselig stopper det opp, og så bare sånn... Ja. Og så var det å være med i farmen da. Var det fett, eller var det slitsomt? Ja. Skal du være med i den andre serien du skal være med i da? Nei. Ikke sånn mytefølelser. Det er mye som en date. Det er bare sånn der, ja, ok, men dette her gikk jo trått. Ja, hva skal vi finne på nå? Hvordan kan vi... Det er jo litt sånn, hvis du er interessert i gjesten og gjelder tematikken, så går jo alt av seg selv. Jeg synes på en måte det er merkelig hvordan podcast og våre... og går ikke på så mye dates, men er veldig mye på samme type mekanisme. Hvis du og jeg hadde droppet kameraet og lyskastet det, så tror jeg vi hadde snakket mye om det samme. Du hadde bygd litt mer på deg selv, tror jeg. - Ja, det kan være det. - Sagt litt mer om deg selv. Så samtalen ville ikke vært så veldig ulik om vi hadde tatt det på en café eller bar her borte, tror jeg. - Nei, for å få samtalen til å flyte er noe av det som kan være vanskelig på en date. Men det kommer litt an på hvordan den daten er. Hvis det er en Tinder-date og du aldri har møtt en person før, så blir det jo litt som et jobbintervju noen ganger. Det blir veldig trått, for du vet jo ikke om kjemien er der i forkant. Ja, men det er sånn teknikk og bare sånn der... Jeg tror man bare lærer seg det med alder at det... Ingen tror jeg har lyst å snakke om hva de jobber med. Det er den største huset du greier å gå en hel kveld uten å bare sånn: "Hva har du egentlig jobbet med?" Det er et godt tegn. Alt er et godt tegn. Ikke ha forberedt sånn: "Hva studerer du? Hva jobber du med?" Du er egentlig ikke interessert i det. Og noen andre er ikke interessert i å snakke om det, og så blir det sånn at plutselig slipper en et yes på, og så, å faen, dette går dårlig. Da får begge panikk. Nei, det er så enkelt at man må slappe av å kanskje være litt interessert i den personen man møter. Hvis jeg skal være en fullstendig blind date, jeg kan ikke se for meg hvordan det ville vært, men Da vil jeg bare snakke om det å gå på blind date. Spør sånn: "Dette er jo helt sprøtt. Hvem er det som har satt opp deg og hvem har satt opp meg?" Og så bare spille rundt det og se hvor det går enda. Men jeg synes jo at du er ganske god på, men da kan det kanskje være fordi du er genuint interessert i gjestene dine, fordi jeg synes jo at du er veldig god til å snakke med folk og la praten flyte. Jeg var inspirert av det, at du klarte å få til å bli en ordentlig samtale. Og så har jeg prøvd å starte litt på samme måte. Jeg tenkte litt sånn, ja dette kan være en sånn, merge av, hva skal jeg si, ja, Wolfgang V. og Linbo, liksom. At man skal prøve å få litt mer sånn backstory til folk også, fordi jeg synes jo det er interessant å vite hvordan har du kommet dit du har, hva er det som har drevet deg, hvordan startet du med dette og dette, på en måte. At Men samtidig at det skal være en interessant prat, og at lytterne kanskje synes det er litt interessant også. Det er jo en del av det, selv om det viktigste er at jeg synes det er spennende. Jeg hørte i starten av praten at du hadde bestemt deg for to-tre spørsmål. Ja, hva var det? Du fulgte opp det første jeg sa, for da var det egentlig inni en sånn at du kunne sagt noe sånn at vi kunne snakket videre på den biten der, så jeg mener ikke det var noe viktig. Så jeg merket at du hadde bestemt deg for at nå skal vi rett inn, vi må først snakke om NRK. Du hadde bestemt deg for det. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle snakke om NRK, men jeg hadde ikke bestemt meg for at det skulle være det første på en måte. Jeg tror at når jeg satt og snakket så merket jeg at Det er noe antagelig, men det er sånn at det neste jeg skal spørre om nå, det er NRK. Når han er ferdig å snakke nå, da har jeg neste spørsmål klart. Så vi kunne knadd videre på det. Jeg husker ikke helt hva vi snakket om de første to minuttene. Jeg husker ikke heller. Men nå merker jeg at nå går vi bare inn i det trivielle som vi snakket om i forrige setning, og så tar du det videre. Nå er det mye mer samtale enn i starten, så det er litt intervju da. Og når det blir intervju, så er det sånn at hvis du intervjuer noen på som du ikke kjenner så godt, eller på en Tinder-date, hvis det er det som er den store standarden, så er det sånn at det å bli intervjuet er veldig statisk og litt invaderende. Hvis man skulle gått 100% i intervjuet til en tinder, så er det sånn, ok, jeg vet navnet ditt, men hva jobber du med? Hvor er du født? Hva tjener du? Hva er interessene dine? Jeg må bare vite det her, for jeg er bare sikker på om det er verdt å bruke tiden på det her. Ja, ikke sant? Da blir man jo skikkelig stresset og usikker, og det er litt sånn, ok, nå må jeg prestere, nå må jeg vise et godt inntrykk til den andre, liksom. Jeg er mellomleder i Nordea, og jobber med det og det, og jeg synes det er en veldig spennende jobb. Og før det så jobbet jeg i - Ja. - Ok, det er vel... - Hva har du gjort i dag? Hva gjorde du i går? "Hæ, gjorde du det? Var du på Tusenfryd? Jeg krever ikke å bli for gammel til å være på Tusenfryd." "Var du på Tusenfryd? Der har jeg lenge vært." Jeg har en venninne som ble spurt ut på en Tinder-date. Det var morsomt fordi hun skulle prøve Tinder. Så sa hun: "Bra, spennende at du skal på Tinder-date sånn." Det er jo sprek da. "Hvordan funker det å..." Nei, han er veldig på da. Jeg synes det er så lite om mennesker å bare gå ut på det. Det synes jeg er det jeg våger alt og er modig i seg selv. Han skulle bestemme alle, han skulle bare komme med en overraskelse på hva de skulle gjøre. Herregud, jeg kan ikke gå mer i detalj på det her nå. Men han da, jo jeg må bare si det. Det er jo to personer der ute som vet. Jeg kan ikke si dette, for dette er så spesifikt. Er det sånn at det kan identifiseres? Nei, de kan ikke dediseres. Men de vet jo hvem hverandre er, så du kan ikke... Ja, de gjør jo det. Han imiterer henne på en type ting som man gjerne tar med barn på. En ganske barnslig greie, som jeg tenkte er for folk som er langt fannivål. Med... litt sånn karuseller og sånt. På første date, da var det sånn at jeg bare kunne sett for seg å ta noen glass og bli litt bedre kjent. Da var det sånn full pup, ut på attraksjonen bare skal det være gøy. - Jeg synes det hadde vært kjempegøy, ja. Men jeg er jo litt sånn at bare gjøre noe random, og faktisk gjøre noe sammen og ikke bare sitte med å drikke, fordi det er jo det man gjør på alle dates. - Det er det man gjør på alle dates. - Jeg synes det. Jeg aner jo ikke. Du er tydeligvis på middags. Ja, en del kanskje. Hvis noen kommer til deg og sier og sa til deg sånn: "Jeg skal komme en overraskelse til hvor vi skal være." Da hadde du vært sånn: "Å, kult! Fett!" Endelig noen som hadde fått til noen spenning. Så var det sånn: "Jeg skal ta deg med til Hundefossen." Hadde du lykka det? - Ja, jeg hadde det. - Det hadde jeg fått helt nøye av. Skal jeg tilbringe en dag med en dame der på Hundefossen? Jeg vet ikke hva det er. Da har du kanskje mettet på bar og kaféet. Ja, det er jo gøy å prøve noe nytt da. Ja. Jeg synes du har vært på veldig mange dates. Nei, jeg har vært single ganske lenge, så ja, jeg har vel det. Jeg har løpt det ganske mange år. Nå bjuder vi på her. Nå krysser du armen også, så jeg merker ikke kroppsspråket her. Nå kommer han for nært. Nå kommer han for meg. Jeg har vært single i ti år, jeg vil ikke snakke om det. Nei. Dette her handler ikke om meg, dette er om gjestene mine. Jeg nekter å snakke om meg selv og by på meg selv. Det er ikke en sånn type podcast. Hvordan var det i NRK, sa du? Ja, ikke sant? Nei, jeg byer jo litt på meg selv, men det er jo litt mer introsekt for meg å snakke om gjestene mine. En psykologer er sånn der, jeg har jo en som heter Lars Delig, kjenner du til han? Han har laget en psykologiserie med i podcasten også, hvor vi snakker om populær psykologi, sånn PTSD, tiltrekkelse, datingkultur. Jeg har faktisk vært med i en episode om tilknytning og dating, og der er jeg ganske åpen om mine egne dating... Der er jeg god, tror du du skal si. Du kan si at jeg er god og åpen. Ja, god er jeg jo. Vet ikke om jeg er, men fortsett. Hva var det du... Det var... Og snakket vi på at i mine øyne så er det jo psykologer litt sånn farlig fordi de vet hvordan de kan komme inn på og manipulere folk og hva som... De får liksom vite hemmeligheten til folk veldig fort og kan liksom... Det er derfor da den der... spesielt psykiater og psykologer som får litt for mye, eller greier å få klienten til å bli for elsket i den måten, å bli sånn sopranosaktig tension, så er jo det etisk greier som er problematisk, men psykologer har jo en sånn, veldig mange menn, jeg mistenker at veldig mange menn utnytter den kraften, eller de tingene de har lært for å sjekke damer, eller for tiltrekkelse av damer. Hvis jeg hadde vært kvinne, så ville jeg vært litt suspekt og møtte en mannlig psykolog. Men vi lærer jo ikke det på studiet. Du kan bruke det da. Hvordan da? Jeg tror du akkumulerer opp nok klienter og historier på hvordan folk fungerer, så får du litt sånn... Du vet hvordan du skal få spesielt folk til å snakke. Som psykolog må du få folk til å åpne seg opp. Du må ha tillitsbånd. Er det en ting som er tiltrekkende, en du bare har møtt en eller to ganger, og bare sånn: "Oi, jeg bare sa alt det. Jeg har lagt ut hele seksuallivet mitt, og forhistorien min, og traumene mine." Det var veldig befridende, veldig deilig. Når du kan stole på et menneske sånn. Det er jo faren i terapi. det fort kan bli sånn at man får en sånn kunstig forelskelse på en måte, fordi... Finns det kunstige forelskelser? Er ikke forelskelse en forelskelse? Du kan ikke feike det. Nei, men det blir jo litt kunstig, fordi den som kommer til deg kjenner jo ikke deg. Du kjenner den, men den personen kjenner ikke deg. Men det som skjer er at du dekker jo de umøtte behovene som de ikke fikk dekket hos foreldrene sine. Og da er det jo en sånn lengsel etter å få det, og bli sett og hørt og møtt, som på en måte skaper den... eller tilknytningen. Sånn sett blir det jo det, og det er jo ganske kjent problemstilling i terapi, nettopp fordi at du blir sett og møtt og forstått. Og det er jo det som gjør det. Det er jo den tilknytningen som skaper den formen for forelskelse. Men du er jo ikke forelsket i den personen. Det er jo mer den følelsen av å bli anerkjent og møtt, som er en av de viktigste tingene i et forhold. Ja, det blir jo veldig asymmetrisk den ene. for åpner opp alt, den andre sitter og bare tar imot, og så blir det en asemhetisk forelskelse. Men det er jo litt sånn der, hvis du hadde hatt en, hvor gammel er du? 35. Så har du en psykolog som er 39 da, som var veldig, veldig flink, og veldig, veldig kjekk, og veldig, veldig single. Psykologer de kan jo Nei, de kan jo... Her snakker vi om hypnose. Han er veldig opptatt av hypnose. Han prøvde å hypnotisere meg. Men jeg var veldig lite mottagelig for det. Så kjørte vi en sånn to-minutter-sjekk, som vi gjorde på podcasten samtidig, og jeg var litt lite mottagelig for det. Jeg var egentlig klar for å bli superhypnotisert, og bli helt sånn Erik... Follestad, så du det? Han ble jo hypnosert på den sporten på VG. Nei, det så jeg ikke. Jo, det tror jeg var greit. Jeg sette klipp av det. Ja, jeg sette klipp av det. Så jeg var klar, men jeg var ikke mottagelig. Men hypnose spør det som, det her for meg når jeg kom inn i det, når vi snakket om det, så er det sånn, det første jeg tenkte på var sånn, dette her høres jo for meg som at dette her er noe menn har misbrukt opp gjennom år, ti, altså hvert ti år eller århundre med liksom, hvis du kan få mennesker, og da spiller det kvinner til å gjøre ting, så er det sånn der, bare ved å hypnotisere dem. Jeg kan ikke skjønne at menn gjør slike ting. - Det er jo skummelt, ja. - Men det er første tekken, det er nok av menn som vil utnytte seg av det å hypnotisere en kvinne til å ta av klærne sin. Det virker som noe null problem hvis du kan hypnotisering og den personen er veldig mottakelig for deg. Det må jo være mange menn som også sier sånn: Det er kort og enkle svar på det? Ja. Det høres ut som en interessant serie vi burde høre på. Hvor mange episoder hadde du med deg? Vi spiller bare inn kontinuerlig. Det var sjekking, ghosting, PTSD, Vi gjorde også en veldig bra episode, det var denne tilhørtike serien om selvmord. Det var ganske alvorlig, det var ganske skjerpet. Ja, den hørte jeg på faktisk. Jeg har også to timer om selvmord, det var første episoden min. Har du det? Lars Delle. Han var veldig morsom. Veldig bra gjest, han burde jeg egentlig ta inn. Han er sånn der du kan putte på tider og finne tema, og så bare kjøre på. Veldig artig type. Hvem har du vært mest fornøyd med som gjest da? Nei, det er mulig å svare på. Det er noen du har det gøy med. For eksempel, noe av det gøyeste jeg har spilt i, var kanskje første episoden med hun Inga Strømke, hun AI-dama. Vi ble full og bare satt og tøysa. Vi snakket ikke noe om AI. Vi var satt og snakket om dialekter og drit. Så det er masse artister jeg har hatt opp å fylle av med Oscar Westelin og han Snarre Kjøttue. Det er flere andre episoder som er superinteressante, hvor jeg bare sitter og tenker "Fa, dette er jo helt..." 7 timer episode med Pimple Ocean for eksempel, at det kan gå så fort. Det er så mye forskjellig å snakke med Magnus Carlsen som bare slapper av og øser ut ting han aldri har sagt i en podcast. Det er umulig å sammenligne. Noen er ekstremt interessante, noen er sånn at du sitter og ler deg ihjel. i to timer, og noen er bare sånn sterke, tankevekkende. Så det er sånn vanskelig å sette ting opp mot hverandre, egentlig. - Ja. Så du har jo utviklet ganske mye fra den første episoden og frem til nå, da? - Ting går jo mye mer på autopilot, og det er veldig deilig at du kan forberede deg mindre og mindre og mindre, og skjønne at du trenger egentlig ikke å forberede deg så fryktelig mye så lenge du er interessert. Mindre du skal gjennom historie eller tekniske ting, så er det greit å ha liksom noen ting å falle tilbake på. Det er litt det jeg tenkte på før du skulle komme, for jeg var litt sånn, hvordan skal jeg forberede meg på intervjuet med Valkang V? Jeg har hørt del av episodene, og visste at du jobber i NRK, liksom, og jeg har jo tenkt mye på, jeg er veldig nysgjerrig på hvordan hvordan kulturen og miljøet der er på en måte. Det var det eneste jeg hadde bestemt meg for. - NRK? Ja, så dukker det opp som hundre andre ting da. - Ja, selvfølgelig. - Du er på Tinder altså. Jeg hadde jo en NTNU-forsker som har forsket på Tinder. Ja, hva heter han igjen? Leif Kenner. Ok, nei, det var ikke han jeg tenkte. Veldig morsom type. Han er ikke så ofte i Oslo, men han kan du få tak i. Det er også sånn psykologi møter forskning. Interessant. Tror du at du synes personen er veldig interessant altså? Ja. Jeg gjetter meg til da. Han har jo forsket på Tinder og datingkultur, og han konkluderer med at Tinder funker ikke. Nei. Og da er det sånn at det er nytt. - 70% av de mennene som er der inne får ingen av de flotteste, mest attraktive damene. De øverste lagene av de mest populære jentene på Tinder vil bare ha 10% av guttene. Og det er en sånn enorm asymmetri hvor det er masse menn som i livet generelt ender opp med ingenting, og så er det noen som får alle. Og mange av jentene vil ha de samme guttene, nesten alle jentene vil ha de samme guttene, som er veldig få av dem. Som er sikkert ganske høy prosenttall, de som bare ikke er interessert i en dritt og bare er rastrørlige uansett. Og det var sånn som han funket med, og det som han sa da, at hvis du er gutt, og har gode resultater på Tinder, og mye matcher og mye dater og er veldig populær på Tinder, så er du også veldig populær på byen. Så uansett om du har vært på Tinder, så hadde du uansett greit å date damer ute, få dates på byen eller møte noen der, eller hva enn du er interessert i. De populære guttene trenger ikke Tinder for å lykkes, var liksom konklusjonen. Så det er sånn der, mens Tinder er jo da, selvfølgelig det er noen solskinshistorier med folk som møtte hverandre og sånt også, så det er jo helt klart at det er jo potensielt mulig, men ja, så det var det han funnet ut at liksom, det spiller ingen rolle for de som er allerede populære, de får samme type med jenter og sånt, på en måte sånn Hvis de får det til på Tinder og er populære på Tinder, så er det det også i det virkelige livet. Så det er bare en forsterkende, snare vei for... Det er jo latskap. Det er jo en sorteringsprosess hvor du da egentlig... Du unngår alt det smertefulle. Jeg har tenkt mye på det, at sånn det funker, er jo at du unngår alt det smertefulle, skumle med livet. Å gå opp til en person tørre å snakke med de, eller imitere de på noe, eller tørre å flirte. Du vil bare gjøre hele den prosessen på den safest mulige måten at du bare kan ha en chat, se på noen bilder, og så bare sortere og så bare slippe å gjøre feil. Så alle ting skal være perfekt. Ja, men jeg føler det også er litt motsatt, fordi når du møtes i det virkelige liv, så har du allerede sett personen, du har gjerne møtt eller i en eller annen setting, fått en magefølelse på om dette er en du kunne fått kjemi med. Mens på Tinder har du ikke peiling på om kjemien er der før du har møttes. Du gjør en bjørntjeneste også. Ja, for du feiler jo gang på gang på gang. Fordi, ja, men... Du bruker ekstremt mye tid, kaster bort ekstremt mye tid fordi du vet ikke på forhånd om det er noen du ville fått noen kjemi med. Jeg får stort sett kjemi med det fleste, men det er jo forskjellige nivåer av det. Jeg har det alltid hyggelig på date, men likevel så er det litt bortkastet når du kjenner ganske tidlig at ... Det er ikke den typen kjemi oss er mellom på en måte. Og så får du kanskje ikke den før det har gått en stund, hvis du blir kjent med noen først, og så finner du ut at så hyggelig du er, der jeg har lyst til å gå på datene, så er jo inngangsporten en helt annen. Du går inn med en helt annen forventning til den daten enn hvis det er en helt random som du aldri har møtt før, så blir du jo litt sånn kleint i starten, og du kaster bort mye tid, og så får du mye flere avvisninger. Heltiden. Fordi... Det var ikke den kjemien vi ikke har vært på. Det vil du ikke få på samme måte i det virkelige livet. Det er akkurat like smertefullt å bli avvist ved at noen ikke svarer deg på den appen, spesielt etter at man kanskje har møttes, enn hvis noen hadde gjort det i det virkelige livet. Det ville ikke skjedd i det virkelige livet, men den følelsen du får er akkurat den samme som om noen faktisk ignorerer deg i det virkelige livet. Så får du egentlig ganske mye flere vonde og negative følelser. Kanskje i etterkant da, som post-daten at det er sånn der Den avvisningen og liksom... For det jeg tenker på med det smertefulle, eller det skumle er jo den avvisningen før. Spesielt for gutter da. Hvis du er på uteliv eller på en fest eller sosialt lag, så er det den avvisningen, sånn by opp til dans og få nei. Altså den er så vond hvis du ikke er vant med å få nei. Og det som er sånn paradokset er jo at De guttene som er flinkest til å møte og snakke med jenter, er jo de som blir avvist mest. Mens de som ikke er så komfortabele og trygge på det, de blir jo aldri avvist, for de prøver aldri. De tør ikke. Og er det noen som opplever avvistinger, så er det jo disse her storsjekkerne igjen, som bare gir fullstendig faen. Ikke bare for å dra et tall opp, men du kan snakke med ti forskjellige på en kveld og bli avvist av alle. Ja, ja, ok, det kommer en helg og en ny dag også. De har vært igjennom det så mange ganger at det spiller ingen rolle. Hva slags type er du da i dating? Jeg vet at du ikke er single, men hvordan var du? Jeg har ikke vært single siden jeg var 22. Så du bare observerer alt fra sidelinjen og analyserer? Ja, det er jo nok av venner, men nå er det flest som er satt med barn og alt, men det er nok av gjester som snakker om Tinder-kultur og alt. Så det er jo veldig interessant fordi det greiene der eksisterte jo ikke da jeg var på byen, og da snakker vi 2001-2004. Da var det jo knapt mobiltelefoner. Da var det mobiltelefoner uten smarttelefoner. Det var ikke smarttelefoner. Det var jo bare det du måtte sørge for, bare å ikke fuck opp det nummeret, telefonnummeret, så kunne du sende melding. Det var det eneste på en måte... Hvis ikke du fikk det så så du aldri personen igjen. Facebook kom jo i 2006, 2007. Det var jo helt, det var jo veldig sånn der, det var jo veldig sånn, en ny måte å fange opp alle de gamle jentene på videregående, som hadde mistet kontakt med ungdomsskolen og sånt. Og du kunne søke opp folk. Det var jo helt sinnssykt for en 20-åring. Du måtte ikke ut for å møte noen, du kunne bare chatte med noen. - Og så kunne du ståke deg. - Du kunne ståke og stå på. Da kom det mer og mer sosiale medier med billetjenester og alt, men du kan søke opp folk. Nå er det sånn at hvis venninnen din eller en date av deg kan gå og luske og stå opp og finne ut hvem har du vært med før, hvem er det du følger, hvem har du chatte med. De kan finne ut så mye om deg hvis de har lyst til det. Så jeg husker ikke så mye fra det fra 2001 til 2004. Det var en vann på by, på et utested. Var du en som var god til å sjekke opp folk? Jeg var veldig late bloomer. Jeg var veldig sent ute med alt. Jeg skjønte ikke hvordan noen ting fungerte før jeg var 21-22 år. Det var da du møtte kona di? Nei, første kjæreste møtte jeg i 2004. Så det var to forhold på hva blir det da? Nesten 20 år. Så nei, det var på hva jeg gjorde da. Det husker jeg til var det som man alltid har gjort. Det var ekstremt mye fyll da. Jeg husker det var sånn ekstremt mye fyll i begynnelsen av 20-årene og man hadde en helse som gjorde at man liksom kom unna med det. - Man tålte det. - Ja, så jævlig jo. Nei, det var liksom ikke noe hjelp i teknologien da. Og det var ikke noe sånn der, jeg husker jeg var ny i Trondheim i 2004, før jeg så møtte min første kjæreste, og det var sånn, jeg husker jeg lå i en park der alene, og det var ikke sånn, du hadde mobiltelefonen kanskje tekstet med noen som du hadde nummer til, du tok ikke opp mobilen for å sjekke om det kom noen nye notifikasjoner, det var ingenting som skjedde, du lå bare i en parken og sola meg bare sånn. Ja, nå er det på tide å finne noen og bli kjent med. Man greide alltid å møte noen da, uten sorteringsprosessen. Ting har funket uten mobiltelefon en gang i tiden. Jeg tror nesten det var lettere før. Kanskje, det var mer happy-go-lucky-go-with-the-flow. Nå er det bare et sveip unna, så er det ny der, på en måte du kan si. Sånn at man kanskje ikke investerer like mye, jeg vet ikke. Nei, du har alltid mulighetene. Det er jo sånn der, som man snakker, at... når du har alle muligheter i livet og alle hjelpemidler og alle teknologier og alle sjekketjenester og så likevel så du har aldri vært lettere å møte noen og treffe noen og du har aldri større radius, eksponering til liksom bare her er jeg du har en sånn på klikk så kan du møte alle gutter i Oslo og likevel så går det ikke så er det sånn der hva faen Det gjør det jo bare enda vanskeligere. For folk investerer kanskje ikke like mye i en person. Den daten er kanskje blitt devaluert. At kanskje daten er blitt typ at jeg får jo en ny date i morgen hvis jeg vil det. Det er bare et par klikk unna. Du gjør jo i veldig liten effort hvis det ikke går annerledes. absolutt går alt på skinner, så bare sånn "fuck det her, det er masse andre" men så på en måte kanskje før var det sånn det tar jo liksom å ordne seg en date var jo sånn en uke forveien, altså det rimler jo ikke folk på jobben din du kan date sånn heller eller fester og begynner, så det er ikke sånn at du måtte skvise den daten og sit råd du hadde da. Bare se om det var noe der liksom, og da kanskje Ja, kanskje det var en bedre tid. Jeg tror noe av det som er problemet er at det går så fort. Du får liksom ikke tid, du tar deg ikke tid. For det er jo det som må til for å bli kjent med noen. Dette vet du bedre enn meg. Jeg er jo ikke en ekspert på dating, for å si det sånn. Jeg har mye erfaring med det, men det er jo litt det hvordan det klaffer, det har jeg ikke fått til enda. Så det blir spennende i fortsettelsen. - Vi kan snakke videre om det, hvis du vil. - Nei, jeg vet ikke. Jeg har lyst til å bli bedre kjent med deg, og nå blir det mer om meg. - Det er jo veldig sånn dating-kultur, det er jo interessant. - I seg selv som et tema, absolutt. Hashtag den følelsen heter en podcasten jeg var med i, hvor vi hadde det som et tema, hvor det var mer sånn faglig rundt det, men og hvor jeg også var ganske personlig om egentlig liksom mine utfordringer knyttet til det å knytte meg til andre mennesker på det nivået. Venner har jeg jo masse av, mens akkurat når det kommer til å knytte meg til en mann, så har jeg litt problemer i den fasen, den der usikkerheten knyttet til -Avvisning liksom? -Ja, egentlig. -Er du helt sann i det? -Det er en frykt for å bli avvist eller forlatt på en måte. Det høres kanskje litt så stært ut, men det er jo ganske mange som strever med det da. At du tør ikke å slippe det helt inn, eller du avviser de fordi du selv ikke ønsker den avvisningen på en måte. Ja, det gir jo veldig mening. Men jeg tror også at man senser jo den der senser den frykten som kanskje bare gjør vondt å være. For vi er sånn radiere, vi stråler ut på en måte hvis vi er usikre. Det er noen som er veldig tiltrekkende, "jeg gir faen meg hvordan dette går, dette er bare hyggelig, jeg har ikke noen forventninger". Da slapper alle bare med. Det skal ikke skje noe før da, vi er ikke i en løype. Og jeg tror det er mye av den der tørre og egentlig gillig faen at man blir avvist. Hvis du setter pris på denne podcasten har du mulighet for å donere penger i VIPS ved å søke opp Snakk med Silje eller bruke VIPS nr 80 65 13. Målet med podcasten er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å lage podcast og leie studio, filme og redigere både lyd og bilde. Derfor setter jeg enormt stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten med en liten pengegave. Det gjør at jeg kan holde podkasten åpen og tilgjengelig for alle. For å gi donasjoner kan du som sagt søke opp Snakk med Silje i Vips, eller bruke Vipsnummer 80 65 13. Det er litt sånn til de her, hvis du tenker på de gutta som gjør det alle andre gutter ikke gjør, er jo liksom den der bare, ok. Det morsomte var at han sa bare sånn der, Den smerten av å bli avvist. For en gutt er det veldig sånn, du går opp og bare: "Hei, kan jeg få nummeret ditt?" "Har du lyst til å bli på en date?" "Kan vi danse?" "Kjøper jeg en drink til deg?" Så er det bare nei. "Å, f*nn, kniv i hjertet. Jeg drar hjem. Jeg er mislykka." "Fy faen, helt jævlig." Eller at du driter deg ut da. Det er den skammen. Den gjør jo at du bare vil gjemme deg. Hvis jeg hadde gått opp til de som er på gata, "Krystelig, må du ta en kopp kaffe?" "Nei, ikke med deg." Så er det sånn der... Det var en som sa: "Tenk deg hvis du hadde sett hennes situasjon." "Det er ingen andre i verden som vet om dette her." Selv om noen hadde sett det. Hun har sannsynligvis glemt det. om kanskje ett eller to minutter, så har hun glemt hele den greia der. Hun har glemt deg, og hun er ferdig med det. Det er ikke noe større big deal, så det er egentlig bare deg selv som går rundt og bare kjenner på, faen det var skam og litt sånn. Så den andre personen gir jo helt faen, altså du blir jo glemt med en gang, og du er ute av verden med en gang. Og det er sånn, hvis man greier å senke den der kostnaden av å bli avvist, bare sånn der, vet du hva? Det var jo ikke noe big deal. Han har glemt meg allerede, og hvis jeg glemmer det like fort, så er det sånn, ok, Til slutt så er det sånn at jo flere ganger man blir avvist, jo mindre vondt gjør det jo. Det er jeg ikke enig i, men det kommer litt an på hvordan den avvisningen er. For det er jo noe med... Nå tenker jeg forkant da. Det er forkant den der våge seg inn i det. Men jeg kan skjønne at hvis du fire-fem ganger har bare... Blitt dumpet liksom. Det er en sånn musikkvideo som er helt nydelig. Jeg ser en låt fra 2001. Sett podcasten på pause og så går jeg inn på en sangstil. Roger Sanchez. Å herregud hva den heter den. Ja. Skal jeg ta på den nå, er det det du sier? Ja, da burde du gi meg noen notasjer sikkert, men musikk rett etter og sånt da. Men den musikkvideoen er dritbra, og det er sånn, å herregud hvor gåsig du er, det er sånn veldig søt bli ung jente, som bare går rundt med et sånt svært hjerte, som er på en måte like stort som hun må bære det hjertet, det er hjertet hennes da. Hun har et stort hjerte, og er veldig positiv og glad, og går rundt og bare viser, her er hjertet mitt, jeg har stort hjerte, jeg har plass til, jeg har lyst til å være med noen som er veldig positiv overfor omverdenen. Og så møter hun en gutt, og så blir hjertet enda større. Mhm. Og hun bare drasser rundt på det hjertet henne. Det er skikkelig koselig. Og så bare skjer det noe med relasjonen. Og så krymper det hjertet til at hun plutselig bare har et sånt lite hjerte som er så stort da. Som hun går rundt i der, i den der musikkvideoen. Og så blir det bare hjertet mindre og mindre, og så slipper hun etter seg et tau, så er det sånn bittelite liksom. Så det er sånn der... Det er den der... Det er sånn bildet på liksom hvor... Hvis man kanskje... Jeg kan skjønne liksom hvis man gang på gang bare åpner seg fullstendig opp. Og så kommer den der... Var sånn, hvorfor ville ikke den personen, det var ingen signaler på denne tidspunktet, det var ingen signaler whatsoever på at det her gikk dårlig. Og så klandrer man seg selv. Det er vel der kanskje tingen er at man tar det personlig fordi det er den andre som har noe i seg som ikke er interessert i det du har. Det er en ting jeg øver mye på. Hvis noen sier noe stygt til meg, å ikke ta det personlig. Det gjelder kanskje hvis noen avviser deg, så er det ikke noe i deg eller noe med deg som er gærent, men det er noe med den andre personen som da har noe i sitt liv, sin historie, bare som person, bare reagerer på den måten de gjør. Så hvis noen sier podcasten din er dårlig, veldig kjedelig å finne noe annet å gjøre, så er det sånn at hvis du tar deg nær av det, så er du veldig usikker på om dette her er bra. Hvis du visste at dette er gøy, dette er bra, og dette synes jeg er jævlig kult, så vil jo den meningen bare prelle av deg. Det samme som den buksa. Det var litt kjedelig, men jeg digger jo den buksa her. Du greier ikke å rikke på mitt ståsted der. Det er litt sånn den der... hvis noen avviser deg og du følte at du følte deg bra klokka 12 i dag, men klokka 6 føler du deg ikke bra fordi en annen person har en mening eller et synspunkt om det, så er man kanskje litt usikker på, jeg vet ikke, du får korrigere meg her, hvis du tenker mer sånn, det er den der, når andre tar en beslutning eller en avgjørelse eller har en mening, så forandrer det vår egen selvfølelse. Der er jo den interessante biten at man burde egentlig ha den samme selvfølelsen når man går inn i daten, at du sånn: "Jeg har det fint." Og hvis den personen der ghostet meg, så har jeg fortsatt like fint på andre siden. Det er vel kanskje den vanskeligste biten. - Ja. Og det kommer an på hvilken nivå det skjer på. Fordi jeg er dritrig om folk ikke liker meningene mine eller meg som person, hvis de faktisk misliker meg på grunn av noe jeg har sagt eller gjort som er konkret. Det som er vanskelig for meg er om noen misliker meg på grunn av en antakelse de har om meg som ikke stemmer. Hvorfor det da? Fordi da er det jo de som misforstår deg, for du er jo trygg på liksom... Absolutt, men problemet er jo at da blir jeg usikker på, tror andre at at jeg er en annen enn den jeg egentlig er. Jeg tror andre at jeg mener disse tingene når jeg egentlig ikke gjør det. For jeg har jo blitt anklaget for å ha holdninger og meninger og intensjoner jeg overhodet ikke har hatt, og det synes jeg blir vanskeligere, for da føler jeg at da blir jeg overbevist i at "ja, men nei, det er ikke det jeg mener når jeg sier dette" eller "jeg er ikke en sånn person". Men da går det ikke personlig inn på meg, men det som er vanskelig når det kommer til dating er jo den der at det er en selvoppfyllende profeti fordi de jeg ikke er interessert i, de blir ofte interessert i meg. Men jeg tror de senser den desperasjonen når jeg begynner å bli ordentlig interessert i noen. Og da skygger jo de banene, ikke sant? Så jeg tror at fordi jeg er interessert så skremmer jeg det bort da. Det er faktisk min skyld at jeg blir avvist, eller ikke... Men jeg blir jo ikke nødvendigvis avvist før jeg begynner å bli interessert. Det ene er at skal man skylde på andre for at man ikke får det man vil ha? Jeg tror det er riktig at det aldri er andres feil. Jeg tenker ofte på hvis gjestet er dårlig. På podcasten med Rava er det veldig fristende for meg å si at gjesten var dårlig i humør, de var en dårlig gjest. Og det var sånn at de leverte ikke. De ga meg ingenting, ville ikke spille på lag, skjønner ikke hvorfor de stilte opp. Men basically er det jo jeg som har valgt gjesten. Jeg har satt opp raten, prøvd å lage en stemning. Så jeg har både valgt feil gjest, jeg greide ikke å få det til å åpne seg myk opp, litt sånn som ditt intervjuobjekt. Så det er jo... Alt hviler jo tilbake på, det er jo jeg som har agert og satt opp hele greia her. Selvfølgelig er det min feil at den podcasten ikke gikk bra, så da må jeg den neste podcasten lære litt av det. Da kanskje jeg ikke skal imitere den type gjest neste gang. Og ikke skylde på liksom... at gjesten gjorde alt dårlig. Noen gjester leverer ikke, men da har du fått straffen og lærdomen at det er visse typer gjester du må bare kanskje styre unna til neste gang, eller du må forberede deg bedre, eller whatever. Det er alltid noe du kan forbedre selv enn peke på dette og dette. Det er jeg enig i at når man ikke får det man vil ha i livet, så er det sånn, hva er det som gjør at jeg ikke får de tingene jeg vil ha? Men den andre tingen er jo den følelsesmessige, emosjonelle biten, at hvis man ikke tar seg nær det, for eksempel hvis gjesten er veldig dårlig, og så bare sånn, oi. Det er jo den problematikken, at du kan ta ansvar for at Hvis vi snakker om at en podcastgjester er dårlig, så tar du ansvar selv for at jeg gjorde et dårlig valg, jeg gjorde ikke gjesten god nok, og jeg må skjerpe meg til neste gang, sånn at dette blir bedre episoder. Men da ikke ta seg nær av det. Ikke si sånn, herregud, hva er det med meg som på en måte, at den gjesten ikke likte, er det noe med meg som person, er det noe på en måte sånn der at man tar det innover seg følelsesmessig. Det tror jeg at hvis man greier å skille det, at man må finne ut hvilke ting man må fikse, og hvordan man kan bli mer emosjonelt robust. Det tror jeg kanskje er en... Nå nærmer vi oss en fasit her. Men har du vært litt gjennom den prosessen selv da? Når det kommer til dine podcastgjester og sånt? Ja, det var jo et reelt eksempel. Jeg vet ikke om det er kompatibel til samlingbart med kjærlighetsverden, men det er jo litt sånn der... Du har lært mye på veien ved å bli mindre selvkritisk. Hvis man vil ha noe i verden. Hvis vi tar Sofie 22 som gang på gang blir forelsket. Og hun bare: "Hva er det med meg som gjør at guttene bare stikker?" Så er det sånn: Skal en ta det veldig personlig, indignert og bli lei seg og bare prøve å finne ut av det? Eller skal man bare fikse problemet? Hva er det kanskje jeg gjør da? Blir jeg for ivrig? Sender jeg for mange meldinger? Skal jeg lære meg på at må det være kommunikasjon hele tiden? Skal jeg kanskje slutte med å sende? Hvorfor har du ikke svart meg? Begynner å bli innpåsliten og sånn. Det er masse ting man kan gå i seg selv på sånn der... Når man blir for ivrig og forelsket, så gjør man mye dumme ting. Og så tror jeg man lærer litt av det også. Sakte, men sikkert. Men problemet mitt er at jeg vet det. Ikke sant? Men så styrer følelsene mine. Kan være du har blindsoner på en måte. Kanskje man er for snill. Eller for liksom sånn... For eksempel bare si ja, at man bare er redd for, at man kanskje er konfliktsky, at man ikke tør å si fra bare sånn der, nei skal vi kjøpe to drinker til, eller skal vi shotte litt og bare sånn, og så bare sånn, ja, ja, ja, jeg har ikke lyst til å ødelegge den gode stemningen, bare synes at, vet du hva, jeg skal ikke ha mer shots nå, da blir jeg dritings, og jeg skal på jobb klokka åtte i morgen, det kommer ikke til å skje noe i kveld, og du kommer å drite liksom prøver å skjenke meg, men jeg synes dette er jævlig hyggelig. Ja. Det er jo den der... Hvis man blir litt sånn der... Oi, nå er det meget elegant vannslipp her inne. Ja, du hadde jo glass da. Og du har vann i kopp da, det er alt så godt. Men nei, jeg vet ikke, det er jo alltid med sånne ting... Jeg har i hvert fall før pekt på å finne hvorfor... hvorfor går ikke verden den riktige veien? Jeg har hatt kjærlighetsproblemer tidligere i livet, så det er veldig fort gjort å peke på hvorfor gjorde du dette? Det er masse utrett ting som jeg har hørt andre snakke om, så det er veldig fort gjort å blame Den andre. Det skal ikke skje, men det kommer til et punkt hvorfor skjer det da? Har du selv spilt en rolle i at de kjipe tingene har skjedd? Det er alltid å fraskrive seg at alle andre er noe gærent med deg og ikke seg selv. Det er alltid noe man kan fikse, spesielt som mann. Hvordan oppfatter folk der ute da? Er du på en måte dønn alvorlig og tørr? For eksempel snakker du veldig mye om jobb. Er du morsom? Liker folk å henge rundt deg? Får de en god energi å henge rundt deg? Synes de på en måte, er du spandabel? Er du grisk? Er du gjerrig? Det er masse ting som man må gå i seg selv på. Ok, men kanskje jeg skal fikse disse tingene her? Hva er det på en måte som, hvis jeg ser meg selv utenfor, hva er det Jeg for eksempel kan bli veldig kvarulant da. Jeg kan bli kjip og kvarulant når jeg drikker litt og skal krangle litt og sånn. Det blir sjeldent noen godt ut av det. Jeg synes det er litt gøy, men på en måte blir det aldri et positivt utfall å være kvarulant og kjip, ikke sant? Eller at jeg kunne bli litt sur når jeg er på fylla hvis det ikke gikk min tur. Jeg kan være litt sur og kjip, men jeg skal bare slenge dritt liksom. Hva var poenget med det? - En umening, ja. - Ja, bare en kjipreplikk klokka halv to. Og de bare sånn: Hva er det med deg liksom? Å renske opp i de tingene der som bare gjør at du... Jeg vet ikke, det er nok at alle har noe de kan jobbe med. Her har Wolfgang med masse dating tips. Ja, det er det. Dating på tallet deres. Det er kjempe lett å råde i andre og så bare ikke gjøre en dritt. Practice what you preach liksom. Jeg har jobbet mange når det kommer til det med dating uten at det dødvis får det til skjert. Så det er veldig typisk det, og det gjør vi psykologer hele tiden. At det er litt sånn, ja, jeg kan teorien, jeg skjønner hva som skjer, og jeg vet hva er feil veldig ofte, men jeg slutter ikke å gjøre de feilene for det. Men jeg synes det er super interessant at at det sjelden er en sånn symmetrisk tiltrekkelse, at det alltid er en upper hand at hvis man blir veldig interessert i den andre så er det bare en sånn rar mekanisme at da er det sånn, når den andre blir sånn helt hundre i det, eller at det skifter igjen så er det litt sånn der jeg vet ikke hva er, hva den psykologiske mekanismen er at liksom når når noen craver deg, så er det ikke så stas. Det er hele tiden den lille usikkerheten, at du hele tiden må være på tå og hev. Skal jeg kjøpe en gave? Skal jeg si noe hyggeligere? Skal jeg sende meldinger? Skal jeg kanskje vente litt? Mange trenger den spenningen, og ikke det at det ligger bare noen som bare sånn, Jeg er fullt til engel for deg. Gjør hva du vil med meg. Jeg bare trenger kjærlighet. Jeg er desperat. Jeg er med på alt. Tusen takk. Yes, let's go. Men det er jo noen som vil ha det også. Ikke sant? Men det er kanskje ikke den personen som ligger der og er klar og vil ha. Det var en dårlig bild at du forligger deg sånn. Det er ikke bra. Jeg tror dette funker ikke for meg. Det er litt det der med det som kanskje er litt sånn kontraintuitivt at hvis man er fryktelig, fryktelig forelsket så skal man jo egentlig ikke skjule det, men for vi som er populære i kulturen og filmer så er det å vise det og bare by på det og så blir det helt elektriske øyeblikk for begge er like mye. Det kan skje, jeg har hørt sånne historier fra det virkelige livet på en måte. Men Men det er jo noe med at i starten så er det jo et slags spill da, på mange måter, før man har blitt enige om at vi er, vi er, vi har funnet hverandre og vi er sammen, og da kan jo, da er jo det meste greit liksom, på en måte. Det som er godt igjen ofte er sånn der, de som blir utholdmodige, Sånn typen at hvis de møter hverandre to-tre ganger og føler at de kommer ikke noe vei. I stedet for å tenke bare sånn der: "Hvorfor?" Det er jo ganske interessant at den personen har lyst til å møte meg. Og vi sitter her nå i to timer liksom, eller en time, og det er tredje gang vi møtes. Det må jo være noe her som gjør at han eller hun er interessert i meg. Men nå kommer det til at man blir så utholden og bare sånn: "Ok, men nå må jeg bare vite. Er du interessert i meg? Skal vi fortsette å møtes? Eller hva har du lyst til?" Og når du kommer til sånn ultimatumsgreie at du litt kontroll over situasjonen. At du må vite hva den andre føler. Bare sånn, er du egentlig interessert i meg eller er du ikke det? Og da finnes det en større turn-off liksom. En sånn der... Du må sitte der på sånn, du må svare bare sånn, er du interessert i meg? Skal vi ikke møtes igjen? Du svarer jo ikke. Jeg håper ikke du tror jeg holder på sånn. Nei, dette her er bare sånn helt skjedd. Det er fort gjort, og liksom bare alle andre steder i livet så vil man gjerne ha sånn svar fra arbeidsgiveren sin, eller på omgivelsene bare sånn, men er du, vil du dette her? Jeg trenger bare å vite, er vi eksklusive? Det er sånn, du kommer aldri noe godt ut av, eller har noen gang sagt bare sånn, men hva, altså er det oss to? Skal vi satse på oss to nå? Så kan andre bare, ja, ha ventet på at du skal spørre om det, og la oss bare gjøre det. Er det noen som sier det igjen? For de magiske tingene skjer jo bare sånn at man plutselig bare sånn, "Nå har vi jo datet en stund og sånn, det går bra, vi får fortsette å se hva som skjer." Og så skjer det plutselig, så er man gift. Jeg vet ikke, så plutselig flytter de inn. Hvordan skjedde det med deg da? Jeg blir jo nysgjerrig på din... Herregud, jeg er veldig lite privat da. Ja, jeg merker det. Jeg føler at du tar litt over her. - Det var en som sa til meg, jeg visste ikke hvor, jeg har jo helt åpenbart som familie og barn, jeg har jo policy på at barn skal ikke eksponeres på internett før de selv vil og skjønner det, og det skjønner de faen ikke før etter puberteten tror jeg da. Så hos meg er det sånn i min verden, du har mobiltelefoner, sosiale medier. - Hvor gamle er barnet dine nå? - 7 og 10. Og det er sånn, de skal ikke på internett med navn og bilder, de skal få styre det selv da. Og det er ikke noe familieinformasjon, det var en journalist som bare sånn der: "Jeg prøvde faktisk å finne noe ut om familien og kona di og barna, så jeg fant ingenting. Jeg fant ikke hvem det var, navn, ingenting. Jeg bare sånn: "hæ?" Altså det er ingenting det. Det er ikke bilder. Yes, wow. Det er jo egentlig bra da. Jeg visste ikke det faktisk selv. Jeg tenkte sånn der, for jeg tror sånn, alle kjente personer som er besøkt på Google, da kommer det alltid sånn kjærestekone eller mann eller skandal eller utråd, et eller annet sånt. - Hos meg så står det pappa. - Gjør det det? - Ja. - Har du kjent pappa? - Nei, men han driver en blogg da, avdekt.no. - Gjør han det? - Og jeg har blitt kritisert for en del ting faren min har gjort da. Så en veldig god argumentasjon når du skal prøve å ta meg, så tar du meg på faren min. - Merkelig. Man skal jo ansvare for hva foreldrene sine gjør, det er jo helt spesielt. Ja, men det er jo sånn verden har blitt. Man blir jo associert med andre, og basert på det så blir man liksom kritisert. Privatlivet, det er sånn, det har, jeg skjønner, noen elsker jo, mange unge som bare bretter ut alt de gjør, private ting, det er den største naturligheten fordi jeg vokste opp med det. Men for meg er det sånn at du Jeg synes det favoritteksemplet er sånn der, hvis du hadde vært sammen med oss og vi hadde vært i utlandet og hatt en fin middag og stod ved en klipp og tok et fint bilde på et klissete scenario. Så er det sånn der, vi tar det bildet, og så er det som på til vårt øyeblikk, men så tar du bort mobilen bare, jeg skal bare legge ut dette bildet her. Så har vi fått det sånn, det er jo, sånn intensjonen er jo sånn, det er en fin ting. Så hvis du deler øyeblikket, så viser alle andre bare, se hvor glad vi er med det og sånt, men sånn for meg, Er det ikke nok for deg at du og jeg er her og at ingen andre vet om det? At det er bare oss to som vet om det, og at den lille bobla vi har nå, er ikke det nok glede for deg i dette øyeblikket? Enn at du må ha energi å dele med andre? Må du ha hjertene og inputtene å vise andre dette? Det er den privat biten. Jeg føler ikke sånn, hvorfor skal jeg dele med mine mest private øyeblikk? der ute. Det gir for meg ingen mening, for all verdien ligger jo i øyeblikk og den lille bobla. Men der er folk veldig forskjellige da. Noen er bare sånn, knipse bilder av alt de gjør på en ferietur, og kjendiser, men det er mange som lever av det, ikke sant? Og er vant på å gjøre og tenker ikke på det. Men for meg er det sånn der, jeg tror eldre man blir, jo mer privat blir man. For man er sånn, hva faen skal jeg gjøre å dele alt der ute, liksom? hele tiden. Jeg vet ikke hvordan du er på det, men... Nei, altså, jeg deler en del... På story og sånn. Jeg gjør spennende ting, eller ting jeg synes er gøy på en måte. Men det er ikke privat, ikke sant? Nei, det er mer sånn du bygger ut din karakterprofil. Ja, men... Nei, altså Instagram min, det er ikke veldig mye bilder der. På den private, men jeg har masse reels på den offentlige. Men det er jo det. Andre ting du deler med... helt offentlig enn det du deler med dine venner. Jeg deler ikke masse personlig offentlig. Jeg kunne sikkert delt litt mer, men så er det noe med det at jeg tenker det er litt sånn Jeg må tenke litt over hva pasientene mine trenger. Jeg er jo veldig personlig i behandling med mine pasienter. Jeg er ganske sånn autentisk. Men personlig er det sånn at du deler fra deg selv? Nei, hvis ikke jeg tenker at det er noe... er relevant på en måte. Selvavsløring skal ikke være fordi jeg har behov for det, det skal være fordi jeg tenker at dette kan hjelpe den som er hos meg da, å vite dette om meg. Men ikke fordi jeg tenker at den personen er interessert i å vite det. Altså, man har jo et bevisst forhold til hva man deler og ikke da. Men det er jo litt dumt om alle vet alt om mitt privatliv. Det var gøy med det da, jeg så på det sånn. - Ja, det synes jeg er sånn der... Det når du byr din egen merkevare, det er litt sånn... Du kan ikke trekke deg tilbake fra det. Det tar veldig lang tid å gjøre det da. Trekke seg tilbake fra det. For du er liksom litt sånn... Din popularitet er basert på at du gir veldig mye av privatlivet hele tiden, og hvis du plutselig slutter med det, så er det sånn der: "Oi, hva annet har jeg å by på?" Og da blir det sånn: "Shit, jeg må tilbake til å bare by på meg selv." I stedet for å by på noe du skaper da. Det er på en måte... Jeg får jo sånn beskjed som: "Ja, men du er jo også en jævlig eksponeringskvot, ikke sant?" "Du bare videoer og podcaster, filmer deg selv og..." Men det er jo ikke privat det du legger ut. Nei, jeg sier at jeg søker eksponering på ting i lyset av ting jeg lager, eller jeg synes på en måte bør ut der da. Selv om jeg lager podcasten for meg selv, det er jo et selvutviklings prosjekt på en sett, hvis jeg skal bli smarte da. Men jeg filmer det jo og vil jo ha eksponering på det, men jeg vil ikke ha eksponering på meg som person, derfor jeg sånn hater scenene, prisutdelinger, veldig sånn at du er der, du er ikke der, kraft er liksom noe du, at det er ikke ting eller produktet ditt som er først, er deg som person liksom. Det orker ikke oppmerksomhet på meg som person. Det er sentrum på en begivenhet, det verste jeg vet. Har du alltid vært litt sånn? Jeg tror da. Jeg tror jeg var i begynnelsen av 20-årene, da ville jeg på TV. Jeg tror det var veldig mange sånne der som, jeg ville bli programleder på topp 20 for eksempel. Det var jo sånn der, jeg var jo mer sånn programlederjakt for å bli programleder på topp 20. Så du har alltid higget etter det da? Nei, ikke alltid, men det var da jeg ville jobbe i media og synes det var gøy å være foran skjermen og TV'en, og så fikk jeg bare helt fnatt av det. Endte opp å sitte i radio og studio og synes det var mye diggere. Men jeg synes ikke det er sånn komfortabelt foran kamera nå heller, men jeg glemmer det litt. Så det her synes jeg var veldig avslappende. Men å bli tatt bilder av for eksempel, og snakke i kamera, det er sånn, må jeg det da? Det blir så selvbevisst liksom. Det er ikke... Jeg er egentlig ikke noen komfortabel med det, helt tatt. - Men da du var liten da, holdt jeg på å si, da du var i 20-årene, du begynte å tenke at nå, det kommer litt til rampelyset, eller var det før det? - Jeg hadde videokamera helt siden jeg var 12 år, ja. Mamma og pappa hadde bygd 20 000 kroner på 80-tallet, ganske mye. kjøpte så svært VHS kamera som jeg hadde på skulderen. Det brukte jeg til å filme reportasjer og lagde sånne ting rundt. Lagde mye videoer og radioprogrammer da jeg var liten. Så likte jeg det ganske tidlig. Så interessen har jo kommet tilbake igjen med podcasten og redigering og alt sånt som jeg likte før. Så alt går litt på en sikt. Det er ingenting du driver med ung som jeg bortkastet. Interessene kommer ofte tilbake en senere i livet. Jeg kan gjøre det. - Ja, så du begynte tidlig å lage dokumentarer. Hva lagde du dokumentarer om da? - Nei, det var jo ikke dokumentarer, men reportasjer, intervjuer, reklamefilmer. Og så begynte jeg å dokumentere alle gutta-turene. fra vi var sånn 16 til 19-20 år. Gutter var så jævlig treffelige, hadde med video kameraer på hver eneste tur igjen, og så en fulle tur til utlandet, og lagde liksom sånn 12-20 minutters kompilasjoner fra hver eneste ferie, som ble som minner da. Det ble jo veldig sånn, det var jo mye hud og fyll og faenskap igjen, så det var ikke så populært at det greiene der. Du kunne ikke legge ut det på, hvis du hadde hatt Instagram da, så hadde du ikke kommet dit. Nei, det hadde jo vært helt furore, ikke sant? Men da var det ikke noen sted å legge ut ting, det var ikke noen lekkasjer og folk... Det var ingen som hadde kameror oppe. Videokamera var noe du hadde i hånda. Nå er det jo alle på å filme opp i trynet på hverandre hele tiden. Så det er litt uting da. Jeg er så glad for at vi ikke hadde sosiale medier da jeg var russ, for eksempel. Jeg synes det er synd på russen nå, hvor de kameraene er overalt, hvor som helst. Alt kan dokumenteres. Du spyr kliner eller støtter. står og danser, og så er det på en sted, snuttet av deg der ute. Ja, du var liksom den som filmet, men det kom ikke ut, og da er det jo greit da. Det var ikke noe sted å legge det ut heller, det var ikke noen problematikk, det var ikke intensjon heller, det var bare sånn du skulle ha det. - For deres egen del. - Det var gøy å se tilbake på. - Det er en forskjell på det når det er dine egne minner og når det er en eksponering av dine minner ut til verden. - Som alle andre filmer jeg og tar bilder av barna hele tiden. Hele kamerahullen er full av det. Men jeg lager også en video som bare vi fire eller innerste familien ser, så tar jeg alle bildene og alle videoene gjennom et år. Og så lager jeg et slags årsskal vi går gjennom alle månedene, så tar jeg de beste bildene og videoene med musikk som enten passer eller som har vært gjeldende det året. Og så blir det en sånn årsskal. Hver julaften så ser vi den filmen med året som har gått og alle tingene vi har gjort. Det er jo blitt 11 filmer til nå da. Så hopper du tilbake og ser liksom de... For du blir ofte sånn... De færreste lager fotoalbum, det er veldig koselig. De fleste har det bare på PC-en som en filerått, det blir aldri... Du går tilbake på det, men du kategoriserer det som en sånn liten film du kan sette på. Det er jo utrolig sånn å sette tilbake, se på akkurat når de var for eksempel 2 og 5 år. Altså det er bare sånn fy faen så lenge siden det var, og se hvor søte og nusselige de var. Det blir som en sånn liten privat... familiefilm som ingen andre vil se, men bruker masse tid på det. Masse tid på liksom, for bare en film vi skal se, og så bio minner som de har også da. Så det er sånn der, man må ikke legge ut, altså lage ting for å legge det ut, eller at det skal liksom treffe views eller whatever da. Nei, for det var jo det, jeg googlet jo det før du kom her, og det var jo, det var en Wikipedia artikkel, så var det vel noen sånne nyhetsartikler på en måte om deg da. Jeg har faktisk ikke googlet meg selv på frykt lenge. Helt ærlig. Det høres vel litt utroverdig ut. Er det vanlig å google seg selv så mye? Jeg tror mange gjør det. Iallfall offentlige personer. Det er mange som vil ha kontroll på forskjeden sin. Veldig mange. Jeg aner ikke helt. Jeg hadde ganske rev av forskjeden, med ganske mye rev av bilder. Jeg aner ikke hva som er her nå. Men folk liker å... - Dandere førsteintrykket sitt da. - Jo, men det har jo litt å si da, når du er en offentlig person. Du har jo blitt mye mer offentlig etter den podcasten din kom. - Ja, det er jo flere som vet hvem man er, men jeg føler ikke jeg gjør så veldig mye annerledes. Kanskje litt mer aktiv på Instagram, med å filme litt sånn små ting og legge ut ting, men fortsatt ikke noe privat. Jeg tar ikke bilder av den baren jeg tar en drink eller hvis jeg er ute med gutta. Nå er jeg på ferie med jenten min. Det er ikke noe sånne type oppdateringer, men jeg er kanskje litt mer ufrivillig mye aktiv på sosiale medier. Ja, du er egentlig ikke så komfortabel med det på en måte. Nei, det er jeg faktisk, men det meste jeg gjør er å skedjulere opp innhold. Ja. Videoer. og bare holder et mest podcast-relaterte ting da. Og litt sånn noen rants innimellom, ting jeg bare får idéer på, faen dette, hva er dette, eller politikk, eller kan komme med noen sånne litt sånne betraktninger da. Ja. Men har du fått mye negativt? Veldig lite dritt. Det er noen gjerninger og sånt, men det er veldig lite dritt. Og jeg får stort sett bare meldinger av menn. Bortsett fra når jeg har podcaster om vaksinen eller spesielt ernæring og kosthold, ernæring, kosthold og kropp, da er damene så på ballen. Da renner det inn. Hvis jeg har kvinnelig lege, Mari Kolby-ernæring, et eller annet som handler om menneskekroppen eller kvinnekroppen eller kvinnehelse, altså Gud bedre, da er det bare sånn at det er masse kvinner som følger inn og lytter deg, og så blir de borte igjen på neste episode. Og kvinner deler, engasjerer seg så sinnssykt mye mer, mens gutta er mer sånn en high five i inboxen. Bra jobba. Bra podcast. Gjerne bli innhold. Jeg er blodfan. Jeg abonnerer. Fett. De kom vel med mange gutter som kom på byen da. De er fugle. - Ja, og da er de mer oppe... - Da er det ordentlig, det er det high-five og bilder og... Det synes jeg er fryktelig uvant. Men det er veldig hyggelig. Jeg har ikke lest så mye, men jeg husker at både du og Danby ble kritisert for å være veldig... Ja, og sletta den tweeten etterpå, han og redaktøren. Jeg vet ikke om det var skrevet i et røvvinsglass, eller om det var bare ren skjær. Jeg vet ikke, men jeg får ikke med meg så veldig mye. Sånne ting. Og så var det noen som sånn, det høres arrogant ut, men sånne kronikker som bare sånn, ja skal du ikke svare på, eller har du lest den kronikken i klassekampen hvor de nevner, bare sånn, oi jeg har ikke fått med meg. Nei. Nei, jeg leser veldig lite i norske aviser. Og leser egentlig veldig lite aviser, sånn blar gjennom, for jeg synes det er så mye støy og unøyte informasjon da. Men det er sånn, om man blir name-droppet av det, sånn at det er veldig, jeg synes det er deilig å bare at ting bare skjer der ute og flyter forbi. Jeg synes det er sånn, Hvis du også er trygg på den podcasten og alt du snakker og mener om, så kan egentlig hva som helst skje der ute. Jeg driter litt i det. Og jeg tror du har gjort iallfall flere hundre episoder. Hvis noen prøver å misforstå meg eller prøver å få meg til, så er det så mye materiale der ute som bare overskygger det. Om noen prøver å trekke ut av sin sammenheng eller fremstille seg på noe så er det på at det er så mye bevismateriale på hva jeg egentlig står for der ute at jeg bekymrer meg fryktelig lite over det. Og det bare drukner veldig fort i alt mulig annet. Når du får veldig volym så gir du mer og mer faen og da er det ikke så mye som kan ta det. Det er ikke så mye som kan kanselere Tror jeg. - Nei, jeg håper at jeg kommer dit, at jeg slipper å bekymre meg for det. - Jeg hører det. Bekymre deg for det. Du sa jo det, at folk kan tillegge deg meninger og synspunkter som du ikke har, for eksempel. Det er jo en av de her, hvis du ignorerer deg. Hvis du tillater deg selv å ignorere deg, men hvis det slås opp så stort i forhold til hvor stor podcasten er, hvor stor du er, hvor stort volumen du har, så er det kanskje et behov for å forsvare seg veldig sterke anklager. Men det er litt sånn at hvis noen har kalt meg rasist på TikTok, eller et eller annet sånt piss, og jeg går inn bare sånn, hei, hei, jeg er ikke rasist, jeg har masse utlendingvenner, og er veldig respektert i utlandske, nei ikke utlandske, men innvandrere, nå må jeg bare passe på hva jeg sier her, innvandrere, ikke sant, sånn, Hva er det med han der? Det er noe som skurrer her. Han er veldig opptatt på å vise at han har innvandrervenner og sånt. Det blir sært, ja. I stedet for bare sånn: "OK, men jeg kjenner meg ikke igjen i det. Jeg takker meg ikke nær av det." La oss si at hvis jeg visste innersiden at jeg er ganske narsisistisk selvopptatt, kanskje jeg er det. Jeg vet hva faen jeg er. Men så plutselig noen har sagt det, så er det sånn: "Hva mener du?" Så jeg tar meg nær av det. Så er det en usikkerhet jeg har inni meg på at jeg kanskje er litt selvopptatt og narsisist. Og så var det noen som bare pirka litt borti det. Eller bare sånn, du bruker litt mye sminke, Wolfgang. Du er veldig opptatt av utseendet ditt. Det er vel ikke? Det er vel faen ikke? Altså det er jo litt dekkstift her, og det er vel lov det? Hva faen er du? Hvis du blir opprørt i ting, så er det jo... Jeg tenker alltid når folk blir opprørt i ting, så er det fordi de må pirke litt borti en sannhet. Ja, kanskje. Så jeg vet ikke, man kunne virkelig pirka borti deg, fordi som du hadde blitt sånn der... Du hadde følt at du hadde blitt triggeret av det da. Ja. Det er litt sånn... Hvis det er helt farfetched, så kanskje man ikke gidder å ta tak i det. Men jeg har faktisk ikke fått så mye... Da jeg la ut den episoden med han som angrer på kjønnsskiftet, da var jeg litt engstelig faktisk for hva slags type reaksjoner jeg ville få. Og det var jo bare sånn på Twitter at jeg ble kalt for transfoboterf, var det noen som brukte det? Ja, kult. Og det er jo helt absurd, ikke sant? Så det er litt sånn... Det ble ikke sånn som jeg var engstelig for at det kunne bli. Så det er noen ting. Det er kalt mye rart, så jeg ikke identifiserer meg med det. Men jeg har ikke hatt noe stort behov for å forsvare det så veldig annet enn... - Du kjente at du prellet litt av, at du bare ignorerte det? Ja, altså, hvis du blir tagget på Twitter da, og noen sier noe om deg, så føler jeg noen ganger at jeg må på en måte, nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i, og her gir du meg forholdninger og meninger jeg ikke har, og Jeg synes dette er litt teit, liksom. Men det som er irriterende da, er hvis man på en måte får masse spørsmål da, etter det. Ja, hva mener du om det, og hva mener du om det, og hva mener du om det, og hva mener du om det? For det er sånn, ja, når du mener det, mener du dette og dette også da. Da vikler du deg inn i noe som du ikke har lyst til å være med på, på en måte. For det er litt slitsomt da. Så jeg har lært litt av det, jeg har på en måte begynt nå å ikke gå så veldig inn i de diskusjonene med folk som er veldig engasjerte og veldig ute etter å ta meg. Og det merker jeg at folk prøver å ta meg som person mer enn å diskutere de temaene som jeg har uttalt meg litt om. - Det er den øvelsen, så hvis du kommer opp på TikTok kommentarfeltet spesielt og Twitteren, så er det sånn at jeg må registrere at jeg er der. Og så går jeg bare videre. Men hvis du blir stitchet på TikTok da? Da føler du vel at du må svare? Hva vil det si? Det er når noen... Nå høres jeg litt yngre til DR fordi jeg er med på det der. Men på TikTok så kan du ta en... Hvis du legger ut en film, så kan noen da svare med å legge ut en ny film. om den filmen du har lagt ut. Og da kan man jo da kritisere deg for å ha ment eller et eller annet. Og da er det jo naturlig at man da gir et svar til det da. Det blir som en kommentar, bare at det er en video som svarer. Det blir for meg bare sånn, det blir som en noen har en mening også. Så, case, de har meningen. Det er en mening, og livet går videre. Det er sånn, det var en morsom sånn meme så at Det var bildet av to jordklodøy ved siden av hverandre. Hvordan verden ser ut før og etter meningen din. Det er helt likt. Det er bare sånn: "Hvem bryr seg da?" Den meningen ligger der. Det er det som er vanskeligere når du får en sånn... Hvis noen kaller deg pedo, for eksempel. Skal du svare på det? "Jeg er ikke pedo!" Eller sånn... en eller annen beskyldning, hvorfor skal du ta stilling til det egentlig? Er det noe ved å ta stilling til det? Hva er oppsiden med det? Hvorfor skal du forsvare mot noe som er helt absurd? Eller som, jeg vet ikke, hvorfor skal du egentlig forsvare noe som er en offentlig angrep? Prøve å sette deg ut i en kommentarfelt, eller ta tiden din. Hva er oppsiden? Jeg har begynt å bli mer sånn som deg, å tenke at det ikke er nødvendig på en måte. Men stort sett er svaret mitt litt sånn: Er det nødvendig å være så ufin på en måte? Dette her, nå tillegger du meg holdninger og meninger jeg ikke har. Ja, det går selvfølgelig ikke så ganske som man må. Men det jeg er redd for er vel at folk da begynner å tro at jeg har disse holdningene og meningene fordi folk på en måte... Ja, men det er ikke sant, det er det du begynner å... Når du blir i tvil om hva andre måtte tro og mene, det er jo der egentlig man skal gi litt faen. For det vil alltid være noen som prøver å vri på et eller annet, og hvis du begynner å få 50 episoder i banken, og du har begynt å snakke om det selv, når det er selvpodcasten, så er det liksom ikke noe... Det er ikke noe... Hva folk måtte tro og mene da, det spiller jo ingen stor rolle liksom. Men det er jo... I den oppstartfasen så er det litt sånn trist sånn som media fungerer. At hvis du på en måte hadde kjørt knallhardt på tre kontroversielle gjester som setter deg veldig i en sånn typ Hun er en sånn type podcast, så er det et stempel som kan være vanskelig å komme bort fra. Fordi det bare ligger der sånn: "Hun har hatt tre reset-gjester på rad, så nå vet vi hva slags..." Hva slags type podcast det er. Det er en sånn type podcast liksom. Men hvis du bare har en ganske stor mix av forskjellige ting. som gjør at du er all over the place, og du dømmer ingen, du vil bare ha alt, hele spektret, så er det veldig mye vanskelig å ta deg på, enn at du bare plukker favorittgjestene dine fra en side av saken. Jeg gjør jo veldig det egentlig nå, sånn at jeg har ikke hatt noen som har snakket kostholdsrådene positivt. I særlig grad de siste tre-fire episodene. Jeg er jo bare kritiker, men det er jo det jeg interesserte på. Hva er problemene med kostholdsrådene? Jeg er ikke interessert i den autoritære siden av det. Hvis du ikke er interessert i det, så er det tullete å invitere noen bare for å få den andre siden, for å ha et alibi på en måte. Jeg har ikke noe debattprogram. Noen sier at jeg har et ansvar, et samfunnsansvar, det skal være rollemodell. Jeg er ikke med på det. Du har blitt litt kritisert for at du har hatt mange menn på besøk. Jeg tenker jo ikke, hvordan man velger gjester. Det er en kronikk til en kjent person. Det er menn som driver meg mest med de tingene jeg er interessert i. Og så plutselig er det tre damer på rad, og så er det ingen som sier noe. Det spiller ingen rolle for meg heller. Jeg er jo faen. Så når det kommer til psykologer så er det jo veldig flere kvinner enn menn som driver for eksempel. Men når det kommer til enkelte andre aspekter som jeg er interessert i så er det bare menn som driver for eksempel. Så det er for meg helt tilfeldig. Det er sjeldent jeg står mellom "Oi, nå har vi to nøyaktig like gjester. Skal jeg velge mannen eller kvinnen? For begge to er det sånn flinke på faget." Det er bare sånn, den personen ja eller nei, kommer jeg til å kunne snakke med de? Ikke sant? Ja, Åsnes Eierstad. Selvfølgelig har jeg også snakket med henne. Eller han. For meg er det å velge kjønn og drive med balansering og sånt. Hvis jeg skal ha et 50/50, så måtte jeg ha plukket i min verden veldig mange gjester som jeg går under mitt kriterie på at jeg synes er interessant. Og i noen perioder er det flere kvinner enn mannlige gjester. Og så skal jeg da veie opp med mannlighetsspørsmål. Hvor skal jeg finne en mannlig gjest nå? Og så med temaer og sånt også, skal jeg balansere det nå? Hva er poenget med det da? Eneste jeg prøver å lage en miks av at jeg gir ut ganske mye materiale, sånn at i løpet av en uke så kan det være at du bare synes en av episodene er interessant. Det prøver jeg å blande og for eksempel at det er en ernæringsepisode, det er en og en annen. popmusikk og så er det gjennom politikk. Så en av de tre tingene synes de fleste er interessant. Kanskje alt, men kanskje bare en. Så det er mer sånn at det ikke blir veldig mye likt etter hverandre. Det er det eneste type tweaking jeg gjør, tror jeg. - Ja, men det er jo ikke sånn de gjør det i NRK, så da må man jo ha representert alt sammen. Og det blir jo noe helt annet. - Og så velger du ikke din eneste. Det som er turn off med NRK er at det er veldig mye podcaster som er sånne store, organiserte, velproduserte podcaster med produsenter og research og sånn. De ringer jo ofte opp intervjueobjektet, så har de en forrige samtale. Så programlederen får masse notater, ferdige spørsmål foran seg, og så blir det sånn intervju. Og de er ikke alltid, de er på en måte, de bygger ikke gjesten selv, de bare får liksom vite hvilke gjester de skal ha og alt mulig sånn. Så det er sånn, jeg synes det blir litt mindre sexy og litt mindre sånn interessant når programlederen ikke som har veldig lyst på å gjeste seg selv. Så det er jo det sånne indie-podcaster her er kult med. - Jeg tror det er derfor kanskje mer av de podcastene er litt mer populære, at folk legger merke til disse tingene. Det er mer interessant å se på en samtale hvor man faktisk er interessert i å snakke med hverandre, enn når det blir et intervju hvor den kjemien kanskje ikke er helt til stede. - Det er jo veldig mange av VG og NRK-podcastene er jo kjempepopulære, så det er jo åpenbart at det er et stort publikum for de veldig restrikerte, korte tingene også. Men det er bare sånn at det er så mange av de. Og det er så mange som gjør det samme. For meg personlig så blir det sånn skraping på overflaten og holdningsting, det bruker ikke jeg tid på. Nei, for det jeg også kjenner da, at jeg har lyst til å skape mer content som er det jeg selv også liker. Så du har jo hatt en del gjester. Jeg tror første episode jeg hørte på var med hun Mette Callager. Når hun snakket om covid. Og da var det litt sånn, skitt, er det mulig å ha en sånn samtale om dette temaet? Det var jeg litt sånn sultefora på på en måte, for det var bare ett narrativt som var ute i mediene. Og jeg prøvde å nyansere det litt ved å publisere en sånn kronikk i subjekt. Jeg har jo meninger om mange ting, og synes det er litt sånn rart at noen meninger ikke har like stor plass i det offentlige rom. Jeg bare innbiller meg at det ikke var sånn før. Ikke i så stor grad som det jeg har sett nå i hvert fall de siste 2-3 årene. Så jeg er litt skuffa på en måte over NRK og debatten om hvordan de legger frem ting da. At jeg synes det blir lite nyanser i ting. Så jeg har nesten sluttet å se på NRK fordi - Jeg tror det var verre før. - Du tror det? - Det var så få kanaler. Du som psykolog, hvordan skal du publisere ennå? Du får ikke trykke vege eller aftenposten i 1998 sannsynligvis. Ikke du har lang fartstid og har et navn. Det var veldig færre. - Jeg har faktisk publisert i aftenposten før, men det var før pandemien. Jeg tror det er mye lettere å komme på trykk nå og komme til ordet enn før. Det var en TV-kanal og to-tre store aviser. Og veldig få radiestasjoner. Det var mye vanskeligere å komme til ordet. Det fanns ikke noen nisjaviser, podcaster, on demand. Veldig mye vanskeligere. for de som på en måte ikke hadde nettverk eller kom forbi portvåkterne. Det var veldig mye vanskeligere å komme med det ordskiftet, tror jeg, før da enn nå. Men jeg innbiller meg at hvertfall på debatter og ble invitert inn for å snakke om et tema, så var det jo gjester som hadde litt mer kontroversielle holdninger før, på en måte. Jeg vet ikke. Det var færre debatter også. Det var jo større politiske debatter med partileder og det type ting, og det var jo sånn - Jeg vet ikke, jeg tror paradoksalt nok at det er mye større offentlig rom nå. Selv om mainstream media i så mye større grad garderer seg mot å ikke ta nedsider fra å skrive om ting som de tror de kan få pushback på, eller som de tenker ikke gavner det, så dropper de å skrive om det. Men jeg tror det er mye større offentlig rom nå. enn det noen gang har vært. - Ja, men da blir du ikke i hovedstrømsmediene nødvendigvis, tenker jeg. Det er det som jeg synes er litt problematisk. - De tar tak i det når det er sturent på sett og vis. Hvis det skal være noe sånt covid-vaksinekritikk, den type ting, så må det komme fra en veldig meritert lege før de tør å sette det på trykk. Jo, men for eksempel hvis du tenker den debatten som var hvor Svein, Svartstein var med da, så hadde det ikke vært noe problem å fått en egentlig anerkjent lege til å stå der på hans side og diskutere det med tiltak og masse testing og sånne ting. For det var mange leger som var enige med han, men de fikk liksom ikke plass i det offentlige. Nei. - Det er sånne ting jeg reagerer på, og da blir jeg litt sånn, ok, men da må vi bare ta det utenfor det hovedstrømsmediene eller pressestøttemediene. - Var det redaktørene, var det sjoalistene, eller var det mediehusene? For det var jo litt sånn, hvis du ikke sto, det var jo veldig sånn, folk ville unngå de merkelappene. som var sånn anti-vaxxer type ting og bli associert med de tingene og da var det som om at hvis noen som helst prøvde å sette ned foten eller prøvde å bremse vaksineløpet, eller på en måte hele det folket som på en måte må bare stå sammen om dette og gå på en måte stå samlet rundt dette og bare få dette til å skje, sånn for dette her er løsningen og programmet vi som er veien ut av pandemien. Ja, litt sånn det samme som klimakrisen, ikke sant? At FN har bestemt at dette er det som er sant, og da skal vi ikke Da er det det som er nullpunktet for journalistikken. Da går man jo vekk fra varsomplakaten. Det jeg lurer på er, har de liksom samme strategi på en del andre temaer? Det er som så lenge du står i veien for det som er åpenbart målet. At det må skje nå, det må skje fort. og hvis man begynner å bremse vaksineprogresjonen, så har vi ikke tid til det. Vi har ikke tid til å ta diskusjoner om om vi bare må få dette ut. Litt sånn sammen med klimakap løpet også, at vi må gjøre endringene nå. Vi kan ikke vente på atomkraft og masse greier. Vi må få opp havvinn nå, ellers er punktet gå til helvete. Og det skal skje så fort som hva faen da, uten diskusjoner om politiske prosesser og sånt. Og det er jo sånn der... alltid, i det spesielle demokratiet når ting skal gjøres nå, skal skje fort, og vi må bare ta handling, vi må handle nå før det er for sent, så er det sånn da... Nå er det krise liksom. Ja, ikke sant? Og det er liksom alle krefter som prøver å motarbeide det. Det må vi liksom bare få ryddet unna da. Og det er sånn hvis da et medie kanskje er redd for å ta en nedside på at hvis de tar et sånn kritisk standpunkt som da gjør at ting halter eller går sakte eller at på en måte inviterer inn krefter som de ikke vil ha innen offentlig debatten, så kan det være en veldig stor nedside å omdømme for avisen. Så det er mye bedre lukrativt, økonomisk og omdømmemessig å bare holde seg på det trygge og regne da. Og ikke liksom pirke for mye i det store målet som alle skal vi si er enige om. Ja, men da går det jo vekk fra varsomplakaten da. Ja, det er godt mulig. Du har sett deg mer inn i varsomplakaten enn jeg har. Ja, for det er jo noe med det at før var det jo egentlig journalistenes rolle å stille kritiske spørsmål til makten. Og det gjør de jo ikke lenger i samme grad. Nei, for det er ikke på de sakene der, i hvert fall ikke på det COVID-butikken. Nei, det er noen saker hvor det ikke er lov på en måte. Ja. Og det synes jeg i seg selv er litt sånn urovekkende. Ja, det er veldig spesielt av tiden da. Så er det noen ting hvor de er i bein og har liksom typ... Ja, politikere har gjort en eller annen seksskandal, eller at det er et økonomisk snuskland. Så kan det jo være blodhunder når det kommer til Ja, men når det kommer til amerikansk politikk, så er det bare på den ene siden. At de er de blodhundene. På den andre siden så skjer det jo sinnssykt mye syke ting som ikke blir nevnt i norske medier. Det er jo slagsidig blant journalisten. Det er jo sånn Mariteten er fortsatt sentrum-venstre. Det er som noen avviser greier å balansere det tålig greit, men det er sånn... - Derfor ble jeg interessert i hvordan det er å jobbe i NRK. Derfor tenkte jeg, merker du det ikke? Eller merker du hvordan det er? - Jeg merker det på et nivå. Jeg var ikke inne på et politisk belastet miljø. Men jeg merker at det skjedde en dreining i P3 når det kom nye Det ble ekstremt mange jenter som begynte å jobbe i P3 på sluttet av 2010-tallet og begynte sånn 2020. Det ble en skift at jeg bare sånn: "Shit, det er nesten bare jenter som jobber her nå." Det var en kjempefeminisering av kanalen. Veldig rar kjønnsfordeling. Før har det alltid vært veldig mange menn. Det var akkurat sånn at nå er det på tide med litt mer damer her. Da husker jeg at jeg kom inn på jobben en dag, og plutselig var det en banner over at kjønn er en konstruksjon, at det var veldig kjønnspolitikk på den. Oi, skitt, nå har det skjedd noe med kanalen og identitetspolitikk har bare sivet inn i korridoren. At det var sånn, ok, nå er det ikke biologisk kjønn. Det var sånn, det var hele den pakka der kom bare plutselig inn at nå, Petre mener dette nå. Og vi lager disse dokumentarene om at på en måte Kjønnene er flytende og det er spektrum, og biologisk kjønn er gammeldags tenking. Og da merket jeg at det kom en sånn identitetspolitikk-biten. Ser vi inn i korridorene der, med en veldig sånn nyfeministisk greie også. Det merket jeg, og da var det sånn der, skal man da sitte på møter og begynne å krangle om dette her? Det var null oppsida å si at vi hadde internt diskusjon på det, for det var veldig sånn... Akkurat der, når det kom til de tingene der hvor unge mennesker var opptatt av, var ikke så mye klimaspørsmål. Det var ikke så mye, det var liksom litt med... Det var veldig sånn der... Under flyktningekriser og sånn, så var det veldig sånn emosjonell stemning at vi må liksom stå opp for liksom flyktningen og liksom vi må bidra og liksom faen heller. Og ta liksom sånn... Vi må ta liksom standpunkt til de partiene som også mener det samme her, og da var det sånn vanskelig å balansere nøytralt politisk når Når det er så mye følelsesstressing og sånt, da tørrer ikke lederne heller å si at vi må være litt nøytralt politiske her, men vi kan godt gjøre dette, for dette er en god sak og så videre. Men jeg merket ikke så mye til politikken i... Det er bare flinke folk som gjorde det de måtte med gode intensjoner og gjorde det de trodde på, det var ikke noe mer enn det, men det var mye identitetspolitikk som kom inn i... Blant mye yngre jenter som kom inn da. Det husker jeg. Og da var det litt vanskelig for deg å på en måte mene noe? Nei, jeg hadde ikke noe interesse. Jeg hadde ikke noe oppsider. Jeg satt og jobbet med musikk. Ikke sant? Og plukket ut musikk til spillister. Så for meg var det sånn at jeg sitter meg ned i lunsj eller redaksjonsmøter og begynner å diskutere. Hvorfor gjør vi disse tingene? Hvorfor er det sånn? Og jeg var sånn der, nei, dette er det. Dette her er ikke mitt bord liksom. Ikke sant? Jeg tenker hvorfor skal jeg bry meg om dette? Hvorfor skal jeg sitte og være sånn kranglefant? På noe som ikke er min arbeidsoppgave engang. Så da blir du sånn, ja ja. Ja, du bare observerer da. Jeg gjør min tre, jeg gjør min arbeidsoppgave og alt mulig sånn. Du kan sjekke hvor mye klokka er. Ja, jeg skulle til å si det. Nå er klokka sånn at vi må begynne å runde av det. 11.23. Ja, så bra. Det er jo 12 til vekket det. Ja, så bra. Ja, nei. Men det var jo interessant å - Å ymse dette her? - Ja, det var å ymse her. Jeg er jo spent på å høre på den etterpå. - Hører du gjennom alt? - Ja. - Så lager du bookmarks og chapters? - Nei, det har jeg ikke gjort da. Men jeg ser gjennom det når jeg skal lage Reels-videoer og TikTok-videoer. - Her skal du ha noen tips til hvordan jeg har gjort noe. Jeg har outsourcet, det er jo heldig nå får jeg andre til å gjøre det. Men det er sånn, hvis du bare ser gjennom videoen i dobbelt fart, så sparer du en tid. en time på det. Og så begynner du med å skrive 0:00 start. Du har det på YouTube og sånn i og med. Du kan også bruke de podcastingene. Hver gang man bytter tema, så skriver du bare tidskoden og et ord. Så har du alt det klart. Og så finner du TikTok-klipp eller Instagram-klipp i de tingene der så markerer du inn og utpunkt på det. Og så bare bruker du copy-paster alle disse tidskodene inn i YouTube og podcasten, så er de liggende der, og så bare rensker du opp. Så ser du også markert hvilke ting som skal til Instagram og TikTok, og så hvilke som bare er chapters. Så har du på en måte gjort to jobber igjen der. På en gang, ja. Så smart. Da har du alle klippene der. Ja. Da har du oversikt over disse fem klippene skal jeg ta ut. Og hvis du har noe å gjøre for deg i fremtiden, så da vet du at bare klipp ut disse og tekst disse. Så da har du, hvis du har en to timers podcast, så har du gjort all den jobben på en time da. Ja. Så bra. Hvordan synes du det har vært å komme hit til meg i dag? Kjempegodt, ja. Litt fuglesjuk og litt hyggelig med litt kaffe og fullforbøtt meg i null. Men jeg synes det var et mye, mye større studio enn jeg hadde sett for meg. Dette er jo mye, mye proffere enn min setup på alle måter. Lys, kamera. Se på denne romstasjonen her liksom, det er jo dødsbra. Ja, men det blir sikkert dyrere å bare slenge åpne selv da. Jeg betaler jo ingenting for jeg har bare kjøpt alt selv. Og du gjorde alt selv, men nå har du avslørt seg litt da. Ja, litt sånn at jeg har frigjort veldig mye tid, så nå kan jeg jo spille en fire-person-film. episode i uka uten å ha etterarbeid. Men tjener du noe på det? Du har jo litt reklame og sånt da. Jeg lever av det. Jeg kjenner mye bedre enn å gjøre NRK. Kanskje hvis denne podcasten blir litt mer kjent og flere er interessert i å høre på, så kan jeg leve av det etter hvert. Det er så mange som spør, når skal jeg begynne? Hvordan kan jeg få ads på YouTube eller på reklame på podcast? Det er ikke noe vits før det er Jeg har ikke noe tall, men 10 000 ukentlige lytter, da tror jeg du kan få litt. Hvor lang tid tok det før du fikk det? Det tok kjempe lang tid. To år, to og et halvt, tre år. Først da begynte det å skje ting. Sånn i 2022, da begynte det å bli litt trøkk. Det tar veldig, veldig lang tid. Hvis du er på en måte ikke-kjendis, så tar det kjempe lang tid å bygge opp en podcast. Episode for episode. Så det er sånn det der pengegreiene, bare vente med så lenge som... - Ja, ja, nei, jeg har jo ikke noen forventning om det, og det er jo ikke derfor jeg startet det heller. - Men det tar tid da, ikke sant? Og så begynner å sette opp de avtalene og annonsering og alt på det sånn, og når det bare er litt sånn 500 kroner i måneden, det er sånn, "what's the point?" Det er bedre å bare vente med, og ikke plage folk med reklame før det er på en måte verdt det. Og det er liksom, det er så langt ute der. Det er bare å lage ting man står inne for, og så kommer de pengene senere. - Ja. Nei, men da vet jeg det. Da har jeg lært litt i dag også. Veldig hyggelig å snakke med deg. Det var overlegt at du ga deg å komme til en sånn liten podcast. Det var kjempehyggelig. Jeg husker ikke hva du pitchet inn hos TalkTek da, men ja, det blir sikkert hyggelig det. Ja, jeg husker ikke heller. Men takk for at du fikk være med. En bra pitch i hvert fall, uansett. Da skal jeg tenke på det litt senere. Hva var det jeg skrev til baten din? Kan jeg skrive det til... Nei, du tror vi vil se det. Du må ikke kopiere det. Det er sånn der... Du må bare gå over the flow, og føle seg fram. Det er jo det jeg gjør da. Inspirert av deg. Men tusen takk. Det blir gøy det her da. Hva slags bakgrunn har du festet på de grensene? Det er bare sånn kjedelig. Kan ikke ta noe så Miami-Dice. På din kan du jo det. Et eller annet helt abs hjemme. Ja, men det er jo noe med at det skal bli gitt som gjentkjent da, når du legger ut her og der. At du skal se hvor det er fra. Du kunne ikke tatt studio midt på min, det hadde vært jævlig fukker. - Du har blitt podcastet i det bak der. - Men da tror de at det er min podcast, jeg vil ha beskyttet deg. - Nei, altså jeg har ikke sånn... eller bilder til noe, det er det jeg har lukket.

Mentioned in the episode

Wolfgang Wee

Podcastvert for @WolfgangWeeUncut, intervjuobjekt i episoden

@WolfgangWeeUncut

Podcast vert av Wolfgang Wee, nevnt som inspirasjonskilde for Siljes podcast

Snakk med Silje

Podcast vert av Silje, nevnt som vert for episoden

NRK

Norsk rikskringkasting, Wee jobbet der i 18 år og startet sin podcast uavhengig av dem

Thomas Selser

Wee ønsket å lage en podcast med ham, inspirert av Joe Rogan

Joe Rogan

Amerikansk podcastvert, Wee ble inspirert av hans podcastformat

Jorlogen

Podcastformat, Wee ønsket å lage en lignende podcast med Thomas Selser

Skivatse

Norsk fotballpodcast, Wee hørte på den og ble inspirert av formatet

Fornebu

Sted i Bærum, Wee startet sin podcast i et lokale der

Christian Bork

Wee jobbet i NRK med ham i 15 år, men møtte ham aldri før i podcasten

Petra

Nevnt som en klikk i NRK, Wee jobbet ikke tett med henne

Super

TV-kanal, Wee jobbet i NRK, men ikke tett med denne avdelingen

Norsk mediehus, nevnt som konkurrent til NRK

TV2

Norsk mediehus, nevnt som konkurrent til NRK

DNB

Norsk bank, nevnt som et eksempel på type bedrift NRK-ansatte kan jobbe for

Idol

Norsk TV-program, nevnt som et eksempel på type jobb NRK-ansatte kan bli nektet å ta

Inga Strømke

AI-forsker, Wee hadde henne som gjest i podcasten

Oscar Westelin

Artist, Wee hadde ham som gjest i podcasten

Snarre Kjøttue

Artist, Wee hadde ham som gjest i podcasten

Pimple Ocean

Artist, Wee hadde ham som gjest i podcasten

Magnus Carlsen

Sjakkspiller, Wee hadde ham som gjest i podcasten

Lars Delle

Psykolog, Wee hadde ham som gjest i podcasten

Mette Callager

Wee hadde henne som gjest i podcasten, snakket om covid

Subjekt

Norsk magasin, Wee publiserte en kronikk der

Aftenposten

Norsk avis, Wee har publisert i den

Svein Svartstein

Nevnt i en debatt om covid-tiltak, Wee er enig med ham

FN, Wee mener NRK støtter deres synspunkter på klimaspørsmål

TalkTek

Selskap, Wee skal pitche til dem

Miami-Dice

Nevnt som et eksempel på et sted Wee ikke ønsker å ha studio

Lars Delig

Psykolog, Wee har hatt ham som gjest i podcasten

PTSD

Psykisk lidelse, Wee har snakket om det i podcasten

Tinder

Datingapp, Wee og Silje diskuterer bruken av den

Leif Kenner

Forsker ved NTNU, Wee har hatt ham som gjest i podcasten

Nordea

Norsk bank, nevnt som et eksempel på et sted folk kan jobbe

Tusenfryd

Forlystelsespark, nevnt som et eksempel på en Tinder-date

Hundefossen

Sted, nevnt som et eksempel på en Tinder-date

Vips

Betalingstjeneste, nevnt som sponsor for Snakk med Silje

Erik Follestad

Nevnt i forbindelse med hypnose

Rava

Wee hadde ham som gjest i podcasten

Danby

Wee nevner ham i forbindelse med kritikk

Klassekampen

Norsk avis, Wee nevner den i forbindelse med kritikk

TikTok

Sosial medieplattform, Wee nevner den i forbindelse med kritikk

Mari Kolby

Ernæringsfysiolog, Wee har hatt henne som gjest i podcasten

Åsnes Eierstad

Wee har hatt henne som gjest i podcasten

Sofie

Wee bruker henne som et eksempel i forbindelse med dating

Petre

Wee nevner henne i forbindelse med kjønnspolitikk i NRK

Instagram

Sosial medieplattform, Wee bruker den

YouTube

Videoplattform, Wee bruker den

Twitter

Sosial medieplattform, Wee bruker den

Participants

Host

Silje

Guest

Wolfgang Wee

Lignende

Snakk med Silje