#JP122: Science 4 Impact spesial med Anne Husebekk og Bjørn K. Haugland

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Jeg tror det er deilig å si noe når en liksom har to gode ting på en gang. Ja. Jo, det er deilig. Det er det. Sånn type du får liksom masse reker og greier foran deg, og så sier noen vil du ha et glass hvitvin? Oi, oi, oi. Eller du liksom, du befinner deg i et forum hvor du diskuterer forretningsmodeller med spennende forretningsmodellforskere, og så innser du, oi, jeg er i Roma. Du hadde bestilt Sveinung Jørgensen, og så, visst, jeg fikk Lars Jakob Tynespedersen litt. Å, herregud, nei, hva er det for en fall i... Minus og minus kan bli pluss, men jeg er jo ikke pluss og pluss kan bli minus også. Jeg er veldig, veldig spent på å fortsette. Ja, det er jeg også. Så nå skal jeg prøve da. Du er jo en vitenskapsmann, Svein Ong. Jeg ser deg på med løpene rundt hjemme med hvit frakk og blande sammen ulike sånne potions. Men i tillegg så er du en person, nå snakker jeg helt uironisk, du er jo en vitenskapsmann, men også helt uironisk så er du en person som bryr seg om impact, og med det mener jeg at du er nok en av de folka jeg kjenner som kanskje blir mest turned off hvis du opplever at det du driver på med ikke er Noe sånn synlig mål, altså at det skal lede frem til et eller annet som betyr noe. Så du sier at jeg har grandiose brangforestringer? Jo, men det er en helt annen historie. Jeg mener det faktisk som et ektefølt kompliment, fordi du har alltid vært god på å styre etter logikken om at det er gøy å drive med ting som kan føre frem til et eller annet. Så vitenskap og impact altså, og i denne spesiale episoden av Barkas Eventyr som vi nå befinner oss med begge beina midt inne i en veldig ufokusert og kaotisk innledning. så er det jo nettopp Science og Impact som skal trekkes sammen, for vi skal jo her altså dele en såkalt spesialepisode som stammer fra en annen podcastserie enn vår egen, og det var vi som var gjester i Science for Impact-podcasten. Ja, der fikk vi gleden av å møte podcastverten Bjørn Haugland, som er administrerende direktør i Skift. som mange av våre litter har kjent med, og Bjørn er jo tidligere gjest i denne serien. Og Anne Husebæk, som er professor og tidligere rektor ved UIT, altså Universitetet i Tromsø, nå Norges Arktiske Universitet. Og de to sammen, de har jo da brakt nettopp vitenskap og næringsliv, som Bjørn representerer via skiftet sammenslutninger, skiftorganisasjonen, for å grave seg ned i viktige spørsmål knyttet til bare kraftig business og klima og mye annet. Det var en veldig interessant prat, Lars Jacob, med dyktige folk, som du sier, som spenner fra akademia og ledelsen av akademia, har jobbet mye med innovasjon til Bjørn, som har jobbet mye veldig næringsrettet og næringsnært, men som også har en akademiker i ryggmargen i seg. Og innen samtalen som tok oss både høyt og brett og lavt og hvitt og i mange retninger, Så snakket vi jo blant annet om vitenskapens plass i innovasjon, eller kunnskapsbasert innovasjon. Der igjennom kom vi jo inn på mange av de forskningsdrevne innovasjonsprosjektene vi har vært involvert i. Hvis jeg husker rett, så hadde vi en liten meditasjon over sammenhengen mellom problem og løsning, som vi jo er glad i gjennom vår... hva er problemet fokus, og her snakker vi både om kjærlighet til problemer og kjærlighet til løsningene, og jeg gjør mye om ikke vi kommer på mye annet i denne samtalen også. Velkommen til dagens episode av podkasten Science for Impact. Mitt navn er Anne Husbæk, professor i immunologi og tidligere rektor ved UiT, Norges arktiske universitet. Og med meg har jeg... Så det er Bjørn Haugland, leder av Skift. Vi har spennende gjester med oss i dag, Anne. Ja, i dag har vi to gjester fra Norges Hanshøyskole. Og da må jeg, før du røper navnet, så må jeg si at denne podcasten handler jo om å knytte forskning og næringsliv tettere sammen. Og da vil jeg si at det ikke bare er gjester vi har, men vi har i mitt perspektiv to rollemodeller som har inspirert meg veldig i mitt arbeid. Men primært når jeg sier rollemodeller, så er det fordi at de er med rot i det akademiske, flinke til å nå ut, ikke minst til næringsliv, så Nå er det kanskje noen som vet hvem jeg snakker om, men da Anne får du introdusere rollemodellene våre. Det er førstammendensis Sveinung Jørgensen og professor Lars Jakob Tynes Pedersen. Begge er knyttet til Senter for bærekraftig næringsliv og svært kjent for sin formidlingsinnsats. Så vi ønsker å høre litt hva som driver dere, hvordan dere møter studenter, hvordan dere møter kolleger, og hvordan dere møter det bærekraftige næringslivet. Så vær så god, kanskje du begynner først, Svein Ong. Ja, vi kan nesten si hvordan vi møtte hverandre da. Vi er jo siviløkonomer med opprykk, så vi møtte hverandre etter siviløkonomutdanningen, og så skulle vi begynne med doktorandsarbeidet og traffe hverandre i en periode og lurte på hva i all verden vi skulle gjøre, og vi er jo glad i markedsøkonomien, men vi hadde begynt å stille noen spørsmål til siviløkonomene. til en del ting, men vi trengte litt hjelp, så vi dro nordover, ikke helt opp til deg, Anne, men vi dro til Bode, senter for økologisk økonomi, og møtte knalldyktige folk som hadde enda flere spørsmål, som hadde jobbet med dette enda lenger. Så vi møttes, Lars-Jakob, på et kurs i kretsløpsøkonomi. Vi gjorde det, og så er det jo lange linjer i livet, men sånn 20 år etterpå, så kom jeg løpende her nå fra et auditorium hvor vi, mitt og Sveinungs sitt kurs Sustainable Business Model spennende å ha det begynte jo som en bitte, bitte liten nisje som Som noen få studenter tok i 2014, nå kjører vi det dobbelt opp hvert semester en gang for å ta unna for de 450-500 studenter på NHH så tar de i året. Og der hadde jeg akkurat en gjest som snakket om regenerative forretningsmodeller. Og det er jo litt sånn, jeg kan jo tenke tilbake igjen til den der treffet vårt oppe i Bodø den gangen, hvor den nye impulsa inn i økonomien, det er jo det som hele tiden har vært det som har drevet oss. Det må finnes bedre, smartere, mer bærekraftige, men likevel lønnsomme måter å drive business på. Det har vi vært på jakt på hele veien, og det er det vi står opp på morgenen for å gjøre fortsatt. Så, hva har dere oppnådd? Det er jo rent mye vann i Gjerneva, nok til å drukne en hver lytter også, så vi skal ikke gå opp hver eneste lille desiliter med vann her, men vi begynte jo å stille spørsmål, og begynte å jobbe da med et næringsliv hvor det satt noen stakkars folk og hadde ansvar for ansvaret. De jobbet med samfunnsansvar, stakkars. Og det var litt tungt. Det var dypt nede i mørke kjellere. Og det var ikke bare å få prate fritt med dem heller. Og i løpet av disse årene så har jo på en måte heisen gått lenger og lenger opp i etasjene. Og i dag, metaforisk da, så sitter vi jo på styrerommene i mye større grad og sitter sammen med ledere i mye større grad og har etter- og videreutdanning i dette her på NOH og sånn. såkalt eksekutiv, hvor vi sitter med CEOs og CFOs og alle disse fine C-titlene, som sitter og klør seg i hodet og lurer på hvordan i all verden de skal gå frem for å få til dette her i praksis. Altså, hvordan forene bærekraft og lønnsomhet. Og så har vi jobbet mye med strategien, men også veldig mye med forretningsmodell. og gravd oss ned for å se både i formidlinga, men også i de studiene vi har gjort, altså de prosjektene vi har gjort, sammen med næringslivet, sammen med store aktører som har, kall det linjære verdikjeder, som har store utfordringer, sosiale utfordringer i verdikjedene sine, hvor de har produsert produkter som har vært kort og som har blitt kastet alt for fort og vært helt avhengig av å selge og selge og selge for å tjene penger, og vi har forstått det. Det er jo ikke noe lett å snu på disse vanene og disse praksisene som har vært der, men vi prøver liksom å gå inn da, og se hva er det vi kan gjøre annerledes her. Jeg tenker litt på dette med det grønne skiftet, som jo er noe av bakgrunnen for podcasten her. Hva er det som får folk eller en industrileder til å velge grønt, i stedet for tradisjonelt og ikke fullt så grønt? Er det noe annet enn profil? Ja, det er klart at det der er jo sånn... det er en grunn til at når en sverige om produktorets samfunnsansvar er så mye av dette ordskiftet rundt bærekraftig business som stammer litt sånn fra etikken, litt sånn på godt og vondt fordi det er klart at vi kan jo alle sammen kikke oss i speil og se at måten vi har drevet denne planeten på de siste hundre årene er Vi kunne nok tatt andre valg, og kanskje er det mange av oss som har litt skyld i at vi har tatt litt dårlige valg, enten vi er forbrukere, eller vi er investorer, eller vi er bedriftsledere, eller hva vi er. Samtidig så er vel min og Sveinungs inngang til dette problemet her hele tiden vært at vi har meint at den mest kall det kraftfulle måten å jobbe på, er å jobbe gjennom forretningsmodellene. Altså med andre ord, ta som et premiss da, at i alle fall alle bedriftene der ute, om ikke enn alle organisasjonene, for det er mange organisasjoner som ikke har profitt som mål, men i alle fall hvis vi forholder oss til bedriftene først da, at vi må ta det som et premiss at de kommer til å fortsette å være profittsøkende. og det betyr at da er det en beskrankning der at ja, vi må bli mer bærekraftig men vi må gjøre det på en måte som er minst forenlig med lønnsomhet og aller helst, nær sagt kan være med på å fremme lønnsomheten og det er jo der For oss har det hele tiden vært, og dette vi krangler med mange folk på, som vi er glad i på bærekraftsfeltet, er vi bare slaver under bedriftsøkonomiens grunnprinsipp? Men vi har tatt det som denne premissen, at først og fremst, la oss se hvordan dette kan være forenlig med profit. Men så er det klart, innenfor det og under det, så er det veldig mange ting som kan diskuteres, som jeg kaller det mer sånn. etisk karakter, om du vil. Både fra... Jeg skal kanskje troffe mange ledere før en ser at her er det folk som har kvaler rundt valget de tar, som ser at jeg skulle ønske at jeg hadde gjort ting på andre måter. Og den impulsen der, den tror jeg er sterk hos mange av deg lederne som har tatt store skifter i sine virksomheter. Hvis du snakker med en Paul Polman fra Unilever, eller du snakker med Det var til og med Tim Cook fra Apple der inne, famøse reklamer som Apple har delt nå i det siste, der han møter Mother Nature inne på styretommet til Apple. Det er jo en sånn historie rundt noe som, ja, det skal handle om profitt, ja, men også noe mer, skal du si. Hva er storytelling og hva er virkelighet her? Dette er komplekse sammenhenger, men for oss er det bedriftsøkonomiske grunnlaget. Jo, bedrifter skal søke profit, og vi må operere innenfor den logikken. Det er lagt som et grunnlag for vår tilnærming til dette. Jeg bare tenkte litt på det du snakket om. Det er mange som er ansvarlige for den situasjonen vi har kommet i, næringslivspolitikere, men Tilbake til universiteten og universitetenes rolle, det er jo åpenbart et ansvar der også, og en mulighet. Og dere har jo på en måte litt gjort sånn som Tesla, at dere tilbakekaller studenter for en oppgradering. Det begynte jo kanskje med oss selv da. Man skjønte det at selv om man var nysgjerrig på dette her, så skjønte man at man måtte lære oss å se verden på en litt annen måte. Og så da den inspirasjonen til å gjøre det med andre. Vi har jo vært inspirert av sykehusene, inspirert av universitetssykehusene alltid. Og skulle jo ønske å fleipe av med det at en handelseskole, vi burde drive en potetgullfabrikk. Vi burde drive en eller annen form for virksomhet som vi også underviser, akkurat som leger og overleger og professorer på et universitetssykehus driver med pasienter og har studentene sine tett på pasientene, og ingenting er morsommere å innslutte når det kommer en skikkelig vanskelig pasient som du kan trille med deg inn i auditoriet foran hele klassen. Og sånn har vi tenkt litt. En ting er i undervisningen vår og i forskningen vår, men også å drive på egenhånd, og det å være litt tettere på næringslivet en ting, men også da tettere på disse problemene, for det vi møter er jo ekte mennesker med ekte utfordringer, altså hvordan skal man gjøre dette her i praksis? Det har jo ikke vært noen bok på biblioteket, hverken hos oss eller andre, hvor man kunne trekke ut en bok og få til en full oppskrift Hvordan tar for eksempel Orkla, som vi har jobbet tett med, som har solgt produkter som mange av oss har satt pris på, lukter godt og huset blir rent, men hvordan skal man da vri seg vekk fra å levere det i engangsbeholdere, som vi kjøper billig, bruker en kort tid, og så hiver vi det. frem til dagens påfyll som har vært med på et innovasjonsprosjekt hvor de faktisk nå lanserer et produkt for påfyll på døra hjemme hos folk. Når Brann ringer og sier at nå, Brann fotballklubb, sportsklubben Brann på dine trakter Bjørn, ringer og sier at nå trenger vi faktisk å få oversikt over all avfallet hos oss, for vi er nødt til å rapportere på dette her. Vi får UEFA på nakken start, vi får fotballforbundet ikke på nakken, men med oss, i det å vi må vite hva er det som går inn i anlegget vårt av avfall, hvordan kan vi sortere bedre, og hvordan kan vi gjøre andre typer tiltak rundt virksomheten vår. Og når man skal begynne et sånt arbeid, de ante jo ikke det, de ante jo ikke hvor mye som kastes av hvem, og tenkte rett og slett en fotballkamp, hvor det går en 15-16 tusen enten veldig glade folk, alltid i regn. I siste året når vi har forsket på dette her, så har det jo vært veldig mye seiere i tillegg, det er jo ikke alltid sånn heller. Men da må man ned og sette seg ned på knærne, sette seg ned sammen med de som jobber i virksomheten, som kjenner en best, og så se hvilke tiltak det er som kan gjøres her. Nå har vi fått lov til å kjøre over halvparten av sesongen er snart ferdig, og vi kjører eksperimenter på hver eneste fotballkamp og samler masse data, masse kunnskap om denne kallet pasienten, for å kunne på en måte hjelpe den videre. Og sånn sett har vi alltid hatt noen store, ikke alltid, men... I de årene vi har jobbet med dette, så har vi hatt stor kjærlighet for de store virksomhetene også som har kjent dette her på kroppen, og tenkt at hvis vi hadde vært kreftleger, så skulle ikke vi jobbe med de som virkelig hadde kjent at dette her var en utfordring. Skulle vi bare ta overfladiske problemer, eller skulle vi grave oss ned sammen med dem og prøve å komme og finne en vei ut av det? Det er jo morsomt at dere bruker sykehus og min verden som eksempel på hvordan det skal gjøres. Det er vel et eller annet som ikke fungerer så godt i sykehusene også, tror jeg. Men det dere gjør, det er jo forskning og innovasjon, ikke sant? Fordi mange av de tingene som dere finner ut vil jo da kunne omsettes i næringslivet til nye produkter eller nye måter å tenke på. Så fortell litt om det. Kanskje Lars Jakobsen tur? Vi er sånn to, som jeg har sagt, en hjerne, to mennesker. Men det er klart at vi møter jo aktører som har lyst til å gjøre ting på andre måter, og det som vi vet om adfartsendring, enten en enkeltperson eller en en bedrift, det er jo at at endring gjør jo vondt. Det er sykehuset som du er enig på, det skal litt til å snu skuta i et helt helseforetak, og det skal litt til å snu skuta på en sykehusavdeling. Og det som vi dypest sett er, hvis du tenker på det som forskningsmessig, vi er jo adferdsforskere. Vi prøver å forstå hvordan folks adferd formes, og den formes jo, og der kommer bedriftsøkonomidelen inn i bildet, den formes jo av forretningsmodellene som vi opptrer innenfor. Sveinung snakket om her i Stam engangsemballasjen. Vi har jo hele gjengen blitt lært opp over mange ti år til at vi skal forbruke gjennom enkle engangsløsninger. Jeg snakket med folk på ledere i store sykehus i Norge som sier at Alt for mange av våre ansatte på sykehuset har vaner som vi har fått lov til å ha. Skal du inn på en kirurgisk avdeling, var det en som brukte som et eksempel her, så tar vi med en to-tre kirurgiske kit, for det er trygt og godt å vite at vi har et til overs. Men så etterpå er jo alt dette skittent. Da må jo alt sammen kastes. Og Det fantes en tid der dette er greit. Vi så ikke disse store ressursknappighetsproblemer, vi så ikke disse store forurensningsproblemer og utslippsproblemer. Så det var ikke et stort problem at vi gjorde det. Men nå har vi sett summen av det over så mange år, og så må vi komme oss ut av disse mønstrene. Enten vi er en kunde som skal kjøpe såpe, eller vi er en kirurgisk sykepleier som skal inn på en kirurgiavdeling, eller vi er en leder som skal lede en virksomhet gjennom det grønne skiftet. Og det som er liksom summen av alt det som vi ser på, er jo nettopp hvordan får disse endringene til å skje, hvordan får disse adfardene til å endre seg, og veldig ofte handler jo det om insentiver vi møter. Hva er det som Hva er det som lønner seg? Du var inne på profitt her i stedet. Hva er det som er rasjonelt i møte med de ressursbeskrankningene vi har? Det er jo nettopp disse rammene du tar, for vi prøver å forstå, og da som Sveinong sier, da må vi sette oss ned sammen med sportsklubben Brandt, sammen med Orkla Lilleborg, sammen med alle disse virksomhetene som kjenner at dette gjør vondt, fordi det er nødt til å endre seg, og det er vanskelig å få det til. Men kan ikke du bare fortelle litt mer om det? For jeg hører jo ofte norske politikere som snakker om omstillingen av Norge, og da blir de alvorlige, de legger ansiktet i alvorlige folda og sier at dette blir vondt og vanskelig. Og så tenker jeg at, ok, der mistet du den anledningen til å inspirere laget ditt til å... Og så ser du også, Lars Jakob, at endring gjør vondt. Og en har jo rett i det, men det som jeg opplever dere får til med, igjen, jeg ser dere litt på avstand hele tiden, det er jo det at dere spiller veldig mye på mulighetene, på det positive og alt sånt. Så det Kan ikke dere bare si litt mer om den adferdsforskningsingangen? Hva er det som skal til for å lukke frem endringer som gjør vondt, men som skal kjennes herlig når det skjer? Det er jo ikke noe hemmelig. Vi leter jo etter lavtengende frukter. Det er jo deilig når du finner de tingene. Oi, her gjør vi allerede noe som vi kan kommunisere. Eller her er det noen ting som vi kan plukke det ganske kjapt og løpe med. Vi har jo ikke tenkt på at våre prosesser er jo egentlig slik og slik. Vi har veldig mange ting på stell. Vi vet jo at vi må dra noen alvorlige hakk videre. Nettopp rapporten fra FN på disse bærekraftsmålene. Det er jo ikke mange år igjen til 2030, og det ligger vel ikke så veldig godt og så kommer Stockholm-Versilien-senter med enda mer kaldt vann i kaffen hvis det er noe kaffe igjen i det hele tatt med at vi er over alle disse barrierene og ingen vet helt hva som skjer på andre siden, og så midt oppi det du skal være ganske naiv idiot egentlig for å være optimist her man synes at man må holde den fanen litt høyt da, og tenke liksom ok Ja, det legger vi ikke skjult på, Lars Jakob. Og det her er jo viktig, ikke sant? Altså, holde litt på den der, vi kan jo få kjeft vi, for å jobbe med sjømatindustrien, for eksempel, som var om kurs for noen år siden i sirkulær økonomi. Og folk liksom, hæ, skal dere jobbe med dem, liksom? Er dere klare på hva de gjør? Og så var det, nei, egentlig ikke helt enig, men det skal vi jo lære mer om nå. Og så sitter vi da igjen med ekte mennesker som sitter her med ekte utfordringer. Det er utslipp, og det er rømming, og det er medisinering, og de henter inn sojan fra Sør-Amerika og dytter ut i havet til fisken, ikke sant? Og kaster penger i havet, og for fisken spiser jo ikke alt det de får, og så kan man kanskje si at de gjøtts. fjorene våre og sette pris på det, men det er ikke alle som er med helt på den ideen. Hvor skal man begynne den da? Og så ser du her, er det jo en kjempevilje til å prøve å samle slamp på nye måter, eller tenke med nye samarbeidspartner og finne alternativer til fore for å få ned presse på det. De skjønner jo de at de har brukt alt for mye penger i alt for mye år til å overvise hele verden om at fisken må være fersk for at den skal kunne være verdt å spise. Og så skjønner man at hvis vi bare kunne lært noe til å kunne spise frosten fisk, altså ikke med en gang, altså gjerne tine den opp først, men kvalitet, det er så lite en kvalitetsforskjell, kanskje den til og med kan være bedre. Så, ok, så må det jobbes og jobbes og jobbes og jobbes og jobbes, så må vi identifisere disse små og store problemene, koblingene mellom dem, og tenke da på et bransjenivå og ned i den enkelte bedrift. Ja, hvordan er dette her kan gjøres på andre måter? Så å holde den der optimistiske fanen høyt der, det er viktig for oss. Jo, men da ser du jo litt sånn, med fare for å gå inn i sånne floske landskaper, så er det jo noe veldig tett sammenkoblet med problemer og muligheter, for å si det på den måten. Altså, vi holder jo til på en handelseskole, og måten du ofte tenker på en bedrift på, hva er det en bedrift er for noe? Jo, dypest sett er jo en bedrift en slags problemløser, ikke sant? Altså han skal aller helst identifisere noen problem som er der ute og så prøve å løse deg, men av og til selvfølgelig så kan vi være ærlige på at bedrift også skaper noen problem og kanskje også får deg til å tro at du har noen behov som du kanskje ikke hadde i utgangspunktet, så vi skal ikke overforenkle, men det bedriftet er gode på er jo å identifisere her er det et problem, og jeg kan finne en lønnsom måte å løse det problemer på. Og jeg likte veldig godt noe som jeg ikke hadde fått med meg, for jeg og Sveinung snakket på vår egen podcast her en dag om Lego, som gikk ut for et par uker siden og sa at vi hadde jo lovt alle at vi skulle lage fullt bærekraftige Lego-klosser innen jeg husker hvordan det var i 2030 eller hva det var, og ikke bruke olje i innsatsfaktorer og så gikk det ut noe og sa til folk sin store overraskelse egentlig, vi får ikke det til. Vi ser at vi må gi opp dette prosjektet vi fortsetter til. Men hva var det som skjedde da? Det var dine deler av historien jeg ikke hadde fått med meg før en kollega fortalte meg det her i dag. Jo, plutselig da, når det problemet blir lagt frem, hva er det som skjer? Jo mange andre entreprenører i andre bedrifter kommer og sier, ja, men vi kan hjelpe dere, Lego, med dette her. Men vi visste jo ikke at dere hadde dette problemet. Men vår... produksjons, eller vår måte å produsere plast på, eller våre innsatsfaktorer, you name it, da vil du egne seg godt for dette formålet. Og så kan det hende at det er sant, og det kan hende at det ikke er sant, men poenget er at det som skjer når disse problemer blir lagt frem, det er at da sitter entreprenører der og ser at, oi, hvis jeg klarer å løse dette problemet, tenk å være hoffleverandør til Lego da, på den innsatsfaktoren som kan erstatte den oljebaserte plasten der, det kan komme til å lønne seg altså. Og Og jeg tror det er den mest optimistiske teiken jeg har på det grønne skiftet, det er jo at nå er det så mange problemer der som haster for disse bedriftene å få løst, hvis de skal leve opp til sine egne lovnader, til sine investorer, til finansmarkedet og til regulerende myndigheter og andre. For det er utrolig mange bedrifter nå som har sagt, vi skal kutte X, vi skal oppnå Y, men vi får ikke det til, vi trenger hjelp fra andre som kan finne forretningsmuligheter i det problemet. Men det betyr at det må være en åpenhet om det som kanskje tidligere ble betegnet som bedriftshemmeligheter, og hele nøkkelen til at en bedrift lønte seg, det var at de hadde funnet en oljebasert legokloss og laget den i 10 milliarder eksemplarer. Så det er jo litt forskjell på forskning i næringsliv og forskning i universitetene, hvor åpenheten har blitt mye større, og hvor man stadig vekk enten har laget forskningskonsortier, eller i alle fall med søknader hit og dit, og disse tingene. Men det kan jo godt tenkes at den måten å tenke på også er bra for næringslivet. Jeg tenkte på... Ja? Når jeg sitter og snakker med dere, så tenker jeg på en ting hvor adferdsendring antagelig har skjedd hos mange, og det er Nespresso som lager sånne kaffekapsler. Før gikk de rett i søppelet, og så sa de bare at her har du en pose som du kan fylle på, så kan du levere på postkontoret. Det var jo hele... altså det var en game changer ikke sant, at du kunne fritt og franco selv fra et sted i verden hvor jeg bor bare bære posen med kapsler til postkontoret og borte var den og så står det at Capsula er 85 prosent resirkulert. Jeg vet ikke om det er sant, men det er i alle fall veldig hyggelig å tenke på det. Jeg avbrøt deg litt. Nei, jeg trodde du var ferdig på klager. Midt oppi det hele sa vi jo, Bjørn sa jo særdeles hyggelige ord her i begynnelsen, og skrøt av oss, så det er jo ikke noe vanskelig å snu det speil og skryte tilbake og følge den utviklingen i skift. hvor du får da flere og flere bedrifter som tør å signere, som tør å stå frem, og jeg tror mye av vårt arbeid opp gjennom årene også har vært litt sånn diakon-arbeid, litt sånn kom til oss og få en klem liksom, og vi har nok brukt og bruker fremdeles en del humor på å på en måte senke litt av den der det er så teit, ikke sant? Når du kommer inn på et store, vidløftig bærekraft, ikke sant? Så er det nesten så du får sånn orgelmusikk i bakgrunnen. Men det å få ned skuldrene litt og kunne prate om det. La oss liksom, ja, hva er det dere driver med? Hvilke problemer er det dere har? Hvordan rammer det dere selv og andre? Og i begynnelsen så var det jo mye mindre åpenhet apropos det til å for å snakke om disse tingene, ikke sant? Det var så tabubulakt, og man holdt det litt nede, men jeg har jo opplevd over tid, og ser også hos Bjørn for eksempel, at det kommer jo flere og flere organisasjoner til, som ikke nødvendigvis er de beste barna på lekeplassen, på en måte. Det er en del rampunger ute og går der, men som likevel blir med og sier, ok, ja, vi har lyst til å peke mot noe annet, og vi ser at her har vi et problem som vi har lyst til, og vi trenger å løse. Det var hyggelig sagt. Og så er det en ting som jeg bare sitter og tenker på som faktisk har vært litt sånn transformativt for meg i denne samtalen. Og jeg tilhører jo også den litt naive delen av bevegelsen som alltid har heiet på grønne løsninger. Altså denne troen om å få frem løsningene. Men det som dere har delt i dag og som jeg skal tenke mer på fremover, det er jo liksom den effekten av å i mye større grad dele problemene. Lego-casen var et case på det. At vi kanskje ikke bare skal heie på løsningene, altså de som har funnet løsningen, men vi skal i større grad heie frem de som sitter på problemer, dilemmaer, Å heie på den åpenheten om å få hjelp til å løse problemene. Så uten å være problemfokusert, så er det å få frem de tingene som vi trenger løsninger på. Når vi snakker om kreativitet her, så vet du at de kreative folk er jo litt naive. De må ha en blanding av kreativitet og kritikk i seg. Hvis du ikke er naiv, så vil du aldri finne disse løsningene. Du vil feie alt med en gang. Så man er avhengig av en Janus-personlighet, sier forskerne der, på å ha en god mix av det naive og det kritiske. Og sånn er det vel litt her også, håper jeg da. og gjennom den problemfokuserte tilnærmingen, hvis man gjør det for å finne disse løsningene, så er det jo muligheter da. Hvis man klarer å se på problemene på litt ulike måter, snakke om dem, som du har sagt opp her inne på her, møte oss og andre som sitter der med en verktøykasse som kanskje kan løse det problemet for deg, og hvis man ikke er åpen på det, sånn som Anne sier, uansett hvilken bransje man er i, et universitetsbransje eller andre, så hvordan skal andre folk få vite om det, hvordan skal man begynne å angripe det? En ting som er rart er at vi har brukt så lang tid på å komme oss til, altså nå har vi vært der i noen år, men det tok mange år før vi kom oss dit hen at vi tok på alvor det som vi faktisk kalte oss selv når vi først gikk ut i sosiale medier sammen. Vi fikk oss en felles Twitter-konto for veldig mange år siden, og den heiter den gangen «Hva er problemet?». Det var jo fordi vi hadde en sånn problemformulert tilnærming til innovasjon. Og så mange, mange år etterpå så skrev vi en bok som heter Restart Sustainable Business Model Innovation. Og der er det en sånn innovasjonsprosessmodell som vi kaller for Restarteren. Og den hadde i utgangspunktet tre faser som vi kalte for Rethink, Reinvent og Reorganize. Altså med andre ord, Tenk nytt, tenk annerledes, tenk bygge om, gjør det på en annen måte, og rigg for en ny fremtid. Men så var det en shout-out til Thor Sandblåsteiten, den gangen var han på direktørnivå, han var strategidirektør, hvis jeg husker rett, i Wonderland-madrasser. Og han var på en workshop med oss med en møbelklinge. Og der hadde vi da, vi skulle diskutere nye forretningsmodeller. Og så etter to dager, eller tre dager tror jeg, vi hadde holdt på med workshopper og inn og ut av rom der og diskutert forretningsmodellinnovasjoner og sirkulære modeller og leiemodeller og alt mulig for disse møbelaktørene, så sa han at det er jo en fase før disse tre, for vi har brukt aller mest på det som kommer forut, nemlig det å virkelig forstå hva problemet er. Så da tegna vi om denne modellen før han gikk i trykk i denne boka og putta inn en første fase foran som heter «recognize». bli klar over, eller erkjenne hva problemet faktisk er. Og vi ser jo det i de innovasjonsprosessene vi er inne med sammen med bedriften, enten vi forsker på det eller vi jobber med det på andre måter. Det er jo det vi bruker aller mest tid på. Virkelig grave oss ned i problemet og forstå hva problemet består i. Fordi hvis ikke du gjør den der grunnen jobben der, så er det å hoppe på alle disse alternative løsningene. Å, vi kunne leide ut. Å, vi kunne hatt reparerbare. Vi kunne hatt dette, vi kunne hatt at. først må vi forstå hvilket problem det vi prøver å løse. Så vi deler den problemkjærligheten med deg, Bjørn. Men det betyr jo også at dere jobber, jeg synes ikke dere jobber med naivitet, men genuin nysgjerrighet, og det er jo det som driver forskere generelt. Du må være nysgjerrig, du må prøve å se hva som kan gjøres, eller hva som er neste steg, eller hvordan du skal komme dit, og bruke dine metoder til å komme dit. Så jeg synes dette er jo... forsknings- og forskningsmetode, ikke sant? Og det er jo ikke rart at dere bruker det. Dere er jo universitetsansatte begge to, så det er jo flott. Men det virker jo som dere gjør det veldig brukbart for de som er lyttere eller de som... gjør bruk av podcaster og annet materiell. Jeg må si at jeg ble veldig imponert når jeg kikket litt både på podcaster og filmer og andre ting, fordi det er veldig lett å forstå hvilken metode dere bruker, og veldig lett å tenke at «Ja, men dette er jo min hverdag også. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg velger det ene fremfor det andre, og kanskje er det ikke så bevisst, og hva skal til for at jeg blir mer bevisst og sånne ting?» Jeg blir bare så imponert og synes at den formidlingsmetoden dere har valgt å bruke er så effektiv, og det er klart at det er gull verdt, både for studenter, for andre ansatte på hand, andre akademikere og alle i næringslivet. Veldig, veldig spennende. Vi har jo ikke gitt oss med det da. Vi må jo prøve ut dette her i praksis også. Så en ting er å formidle en jobb med undervisning, både med ordinære studenter og eksekutivstudenter, og forskning av vår, og store prosjekter der. Så har vi også startet en virksomhet. Vi har liksom forbannet oss på det at vi må jo prøve dette her. Så vi har jo startet en virksomhet som heter Nordic Circle, sammen med andre idioter. Arkitekter og oljeingeniører og fritenkere, og oss og flere andre. som da skal ta borreriger og skip som vi ikke skal bruke lenger. I stedet for å kutte opp disse, eller å sprenge dem, det er jo mye søtter jeg har vært, jeg er jo glad i å sprenge disse tingene, så faktisk å bruke disse materialene på nytt inn i byggemater. Så der har vi fått lov til å holde på en 4-5 års tid sammen med gode venner og utforske nye modeller og komme frem til produkter som nå også begynner å selges i markedet. Vi sitter jo ikke på den operative delen her, men Lars Jakobsen sitter i styret, og vi er jo tett på de som jobber operativt. Vi hadde dem i klasserommet for et par uker siden, Storbo fortalte, Jon Jakobsen og Fredrik Bart på NOH, og det er sjeldent det er så lange køer etterpå for å få pratet med de gjestene vi har, nettopp for å finne ut hvordan er verden. hva driver dere med, hva skal dere oppnå, hvilke barrierer er det? For dette har jo ikke gjort en håndvending. Vi drømte jo om at vi kunne ta sånne plater fra skip, arkitekten av Fredrik Barth og Co., og legge disse platene rett på hus, og ikke bare det, vi skulle eie dem selv og leie dem ut, og så det var masse, masse, masse tanker i utgangspunktet der. Og nå nærmer vi oss det, men det er jo langt en sånn prosess som går via den her kjendelse absolutt. Utforsking og testing og rigging, igjen og igjen og igjen med ulike typer part, også nå partnere fra D-kommisjonen, partnere fra eiendomsindustrien og andre, som da sammen med oss har gått opp en vei. Hvordan kan man få tak i disse materialene? Hvordan kan man bruke dem inn? Hvordan kan vi jobbe lobby for å få endret reguleringer? Hvordan kan vi jobbe med entreprenøren, arkitekter, hele denne verdikjeden, og finne måter å anvende dette høykvalitetsstålet igjen og igjen og igjen? Og det har jo ikke gjort... en morra når du står opp, du plukker ikke opp den ideen i farten, altså her er det jo arbeid som må skje underveis, så det er jo sånn et eksempel hvor vi også engasjerer oss inn i å prøve i praksis da, på andre måter, og det er jo fryktelig morsomt og fryktelig lærerikt, og man får jo seg noen på tygga da, for man prøver seg frem på med noe som man tenker kan fungere, og så er man nødt til å gå tilbake igjen og tenke litt annerledes. Det er vel sånn læreboka beskriver innovative prosesser, så det høres jo helt flott ut. Jeg tenker at vi må begynne å avslutte. Vi kunne snakket sammen kjempelenge, men det er ikke sikkert lytterne orker å høre på oss. Men det tenker jeg er fint også. Det kunne være fint om dere bare sier litt dere skal få gi litt reklame nå avslutningsvis tenker jeg. For det at nå nevnte Lars Jakob hva er problemet med Twitterkontoen og da satt jeg og tenkte på den og jeg helt glemte men jeg husker dere hadde den men Nå er dere på nye eventyr. Kan du gi lytterne en oppdatering på hva de kan lytte på? Hvis de skal ta en Tesla-oppgradering, hvor kan de henvende seg for å bli oppgradert? Det er ikke noen eldre NHH-studenter som kan trenge en oppdatering på utdannelsen sin. Vi er alle evige studenter, vet du, så det er vi nødt til, alle mann. Takk for anledningen til det. Vi kan kanskje begynne med den enkleste. I samme kanal som vi befinner oss i nå, i podcastmessverdenen, vi har en podcastserie som heter Bærekraftseventyr. som vi publiserte vel episode nummer 105 i dag, tror jeg. Vi slipper en i uka. Dagens episode er med en gründer, Henrik Høyheim fra parkdressen.no som skal selge parkdresser som en tjeneste. Så der snakker vi med forskere, vi snakker med gründere, vi snakker med gla, naive, idioter og intelligente av alle mulige former og farger. Vi har også en engelsk podcast som heter Adventures in Sustainable Business der vi sjeldnere slipper en episode, men i ny og ned. Det meste vi holder på med kan jo linkes til fra nettsiden vår, jordensenpedersen.no, så der finner du mye rart av videoer og bøker og i det hele tatt. Jeg nevnte boka Restart Sustainable Business Model Innovation i stedet for deg som er interessert i å kikke på den, så er den publisert open access, altså gratis, og da må vi minne om at gratis også er en forretningsmodell. Og den boka er snart lastet ned en million ganger, så det sitter masse folk og klør seg i skjegg og hod og hår der ute. Og så er det sikkert noe jeg har glemt. Ja, vi er jo stolte ledere av Center for Sustainable Business på NOH, hvor vi har doktoratstipendiater, vi har postdokker, vi har andre kollegaer som jobber med dette her på NOH. på veldig mange forskjellige måter. Det var jo litt ensomt i begynnelsen. Det var jo folk på NO også som jobbet med ulike former for økonomi, knyttet til ressurseffektivitet og hap og sånne ting, så det var ikke helt nytt, og folk har jobbet med etikk der lenge. Men vi så jo ikke at det skulle komme at NO etter hvert skulle få en eksistenserklæring som som handler om bærekraft og bærekraftverdiskapning for alle. Og hvordan dette etter hvert forankres i strategien og studeres nå av flere og flere kollegaer. Heldigvis, vi kan ikke løse dette problemet alene. Vi må jo langt utenfor en handsøskole for å være i nærheten av å løse disse problemene. Men det senter som vi har startet, og vi får lov til å ha forskningsprosjekter og jobbe på andre måter, det er jo viktig for oss, og vi er jo veldig glad for å ikke være alene, for som sagt, vi har jo ikke sjans til å, vi har ikke nærheten av å ha løsninger på dette her alene. Vi er jo veldig avhengig av andre. Og så sa du selvfølgelig, Bjørn, og det glemte jeg helt, og når jeg sa at det var ut, vi driver også videreutdanning på ulike måter. Vi har et eksekutivprogram som heter Sustainable Business Strategy, hvor vi har En 25 pluss deltaker i året som typisk er leder på relativt høyt nivå i norske virksomheter. Vi er da på kull nummer tre nå, som om noen få uker drar til Berlin sammen med oss for en uke fordypning i blant annet sirkulære økonomi og sirkulære forretningsmodeller sammen med gode kollegaer der nede. Så en gang i året så starter startet vi opp sånne eksekutivprogram som vi jo ser selvfølgelig ikke overraskende når man ser på næringslivet rundt seg. Og det er mer og mer etterspørsel etter, fordi så mange ledere står i disse utfordringene og har lyst til å lære sammen med andre smarte ledere hvordan de kan jobbe for å få det til. Det var veldig gøy å høre og veldig inspirerende, Anne. Det må jo være gøy for deg å høre at sykehussektoren har egentlig, det er den sektoren som har skapt alt dette her i utgangspunktet. Ja, det er veldig inspirerende. Jeg har tro på modellen, men jeg har ikke tenkt på det grønne skiftet før. Det har jeg ikke gjort, så det var veldig nytt. Men da skal vi... Men da er vi vel der at vi bare sier tusen takk. Svein Ong og Lars Jakob, det er inspirerende det dere gjør, så vi heier på dere og oppmuntrer dere til å stå på virkelig videre. Og til de som hører på podcasten, så laster dere den ned der dere vanligvis hører podcast. Og har dere innspilt til gjester vi skal ta med, så kan dere sende det til oss, og så kan dere helt sikkert sende til Sveinung og Lars Jakob hvis dere har gode ideer til nye bærekraftseventyr. Så med det så tenker vi bare å si takk for i dag. Takk for i dag. Tusen takk. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder. Teksting av Nicolai Winther