191: Lønn og karriere m/Adele Røssnes

Lyreko Velkommen til Pengesnakk podcast. Jeg heter Lise, og i dag har jeg besøk av Adele Røstnes for å snakke om lønn og karriere. Hun har vært med oss i dag, og vi skal se hva som skjer. Hun er jurist, eller vil du kanskje fortelle om deg selv? Du sitter jo her. Hvor bor du? Hva jobber du med? Har du hund eller seilbåt eller et eller annet som sier noe om hva du liker annet enn å jobbe? For jeg vet jo at du som meg er veldig glad i jobben din. Jeg heter Adelle Røsnes. For et par år siden flyttet jeg tilbake til der hvor jeg er fra. Jeg er fra Kjømme i Vestfold. Så jeg har ikke seilbåt, men jeg har faktisk hund. Så det er det private anleggene. Jeg er jurist. Jeg har til og med advokatbevilgning som jeg ikke bruker. Det var en tid det også. Og nå siden 2016 så har jeg jobbet i statlige virksomheter. Og med lønn og lønnstandelse. Og så har jeg i den siste tiden også etablert en liten gesjeft på ski. Hvor jeg har holdt den på ski. Ikke på ski, men på ski. Ja. Hva er det du er da? Jeg er coach og veileder kvinner spesielt, for det er jo det mitt hjerte brenner for, i karrierespørsmål. Du sa du jobber med lønnsdannelse. Hva betyr det ordet? Lønnsdannelse er på en måte et bredere begrep for lønn, altså hvordan lønnsøkning skjer. Det er jo mange forskjellige måter det kan skje på. Mitt spesialfelt er jo statlig virksomhet. Men man snakker også, hvis man bruker lønn i et hvitt begrep, så er det lønnstand som man snakker om innenfor en begrenset virksomhet, en elitvirksomhet. Du sa du er spesielt opptatt av kvinner. Hvorfor det? For en drøy uke siden, 16. november, så markerte vi i gåshøyene likelønnsdagen. Det vil si at fremdeles da, etter så mange år med fokus og forslag til gode tiltak, så tjener menn i gjennomsnitt 4,6% mer i timen enn det kvinner gjør. Og da tenker jeg at Det er på tide at man legger ned en bredere lest for å komme i bunns til hvordan man kan jobbe med dette, for lønn er virkelig noe vi må snakke om. For at kvinner skal kunne ha bærekraftige karrierer, så må lønn på agendaen. I min erfaring, ikke så mye på egne vegne, for jeg har vært ganske flink til å dytte styggen på ryggen og flink pike bort her, men på de jeg snakker med, så er det fremdeles litt sånn, nesten som en slags arvesynd, at vi kvinner står litt med lua i hånden og bare «Åh, yes, jeg er så glad for at jeg endelig har fått en jobb!» Og så glemmer vi det der med lønnen litt, da. Og... Det er bare så innmari synd, fordi det skal jo ikke være sånn. Og så vet vi jo at det finnes mange ting som på en måte er, vi snakker jo om indre og yttre motivasjon, og det er jo ingen strid om at den er den indre motivasjonen som er viktig når man skal gjøre en jobb. Men hvis man behandler noen urettferdig lønnsmessig, så vil man lett komme i en situasjon hvor dette også gjør noe med den indre motivasjonen, tenker jeg, for rettferdighet. Det er en ganske viktig verdi for de aller fleste av oss. Så hvis man kommer i den sitsen og opplever dette, så er man ute og kjører, og da opplever jeg at da mister man også den indre motivasjonen, da. Hva er forskjellen på jobb og karriere? For du snakker litt om kvinner og deres karriere, mens de fleste jeg kjenner, de har en jobb. Ikke sant? Burde vi tenke mer karriere? Jeg definerer jo karriere som en utviklingsprosess som setter deg i stand til å ta kontroll over egen utvikling. Så karriere er et bredere begrep enn jobb. Jobb er jo det du gjør, ikke sant? Du tar på deg skoene og klærne om morgenen, og så går du på kontoret, eller der hvor du jobber, og så gjør du en jobb. Men karriere, det er jo mer, ikke sant? Det handler jo om... Det er en komponent i yrkeslivet ditt, da. Sammen med medarbeiderskapet. Og som akkompagneres og... utfylles gjerne av dette rettighetsbegrepet så karriere er en utviklingsprosess og det er noe man må se i et langt løp jobb er veldig sånn oppi mitt hodet når man sitter her og tegner en boks så er det noe som er begrenset i tid og rom da Så hvis vi sier at kvinner må ta sin egen karriere mer på alvor, blir det riktig å si? Eller blir det litt strengt mot kvinner? Nei, altså jeg tenker det, og det er egentlig ikke noe man trenger nødvendigvis ikke gjøre det strengt. Man trenger ikke gjøre det maskulint, hvis man er inne på det og skulle snakke om maskulin og femminin energi. Man må ta sin egen karriere på alvor fordi at Man må tørre å stå opp for seg selv, tenker jeg da. Og det trenger ikke være noe hardt å konfrontere enn i det. Det handler om på den ene siden å jobbe med selvfølelsen og For å se igjen, kunne ha mot til å prissette seg selv riktig. For det er jo det det i stor grad handler om. Det er jo så banalt og så vanskelig på samme tid at du skal gjøre en jobb. Kommer, dette her er de tjenestene jeg tilbyr. Ja, supert, sier arbeidsgiver, eller den du har lyst til å jobbe hos. Potensielle arbeidsgiver. Dette er det vi ønsker å betale for dette. Og hvis det da ikke er noe som... eller noe som du kan finne deg i, så er man jo i en forhandlingsposisjon. Og det må man i større grad ta tak i. Jeg tenker at kvinner også bør oppfordres til å tørre å stå opp for seg selv der hvor man merker at man er helt i uttakt med arbeidsgiver. Vi har jo på den ene siden disse flinke pikene som ikke klarer å sette grenser for seg selv, som får mer og mer å gjøre og gå på veggen og bli utbrent av. Den eneste premien for å være flink på jobb er at du får mer arbeid, kan mange føle. Det er jo litt, det er sånn, og spesielt mellomlederrollen i staten for eksempel, det er en stor spagat å stå i, og har du to barn og mann med karriere og hund og sånn, så er det lett noe som går litt i ball. Men vi har jo også de som sitter på kontoret og jobber på samarbeidstid i 20 år, og som egentlig ikke er så veldig fornøyd, og egentlig ikke føler seg sett og hørt. Og det er jo også, hvorfor er de der på en måte? Ikke sant? Det er jo også trist å tenke på. For de burde jo vært et helt annet sted, og hatt helt andre muligheter, og hatt en leder og et kollegium og en arbeidsplass som ga dem mer da. Og hvor skal man begynne da? Hvis man tenker, ok, nå skal jeg ta arbeidslivet mer på alvor. Skal man begynne med seg selv, eller skal man begynne mer uttatt? Jeg tenker jo at det begynner jo alltid med deg selv, ikke sant? Og aller første øvelse man gjør, hvis man kjenner at det er noe som lugger, det er jo å starte med verdiene dine. Altså jobber jeg et sted nå hvor jeg jobber i tråd med mine verdier og hva som er viktig for meg? Og det er ikke noe egocentrisk og maskulint i det heller. Det er ikke noe spisse albur her. Det er mer sånn Er dette her noe jeg tenker at det er regningsvarende å jobbe med i lengden? Så det er jo det første stedet jeg vil begynne, og hvis svaret på det er nei, så tenker jo jeg at det da er på tide å finne på noe annet. Og det høres også kanskje strengt ut å si, men forutsetningen her er jo selvfølgelig at vi snakker til kvinner som kan det, for det er nødvendigvis ikke så innmari enkelt hvis du bor på et lite sted og finner akkurat det du jobber med nå et annet sted. Men i stort så får man jo alltid en jobb, selv om det nødvendigvis ikke er det du er utdannet som. Men det er jo den indre motivasjonen igjen, ikke sant? Hvis det blir så uthodelig for deg å være på et sted, så... Så står man jo alltid fritt. Det er en enorm makt i det å kunne velge selv hvor man vil jobbe også. Men er det noe feil i å tenke at jobben er bare jobben? Jeg er her, jobber og tjener penger, og så har jeg alt annet utenfor. Alt som fyller opp sjelen min med det jeg trenger for livet. Må arbeidsplassen også være et sted for selvutvikling og vekst og glede? Jeg tenker nødvendigvis ikke at det trenger å være et sted for selvutvikling og vekst, hvis du har det på alle andre områder, og du tenker at her er jeg for å tjene penger, sånn at jeg kan bruke all min tid og penger på noe som jeg virkelig elsker. Så tenker jeg at det er noe som går helt fint opp innenfor dette livsjulet. Men vi bruker jo noe sånt som... Det er i hvert fall en tredjedel av vår våkne tid på jobb, da. Så du bør jo i hvert fall trives. Godt poeng, ja. Ikke sant? Det er grei. Og ja, det er viktig med trivsel. For hvis ikke så får du, det gir jo en slags smitteffekt til resten av dette livsjordet, da. Og jeg er enig med det du sa, at lønn er jo ikke alltid det viktigste, men begynner man å føle på en skjevhet, eller at man ikke får det man fortjener, så går jo det med lønn også utover trivselen. Men hvis vi skal snakke om lønn, hvem skal vi snakke med, hva skal vi si, hvorfor skal vi snakke om lønn, eller kanskje mer hvordan? Ja, Det er jo litt avhengig om du jobber i privat eller offentlig virksomhet. Så hvis vi begynner med den private først, så er det jo en forskjell der igjen på de private virksomhetene som har en tariffavtale. Finans for eksempel er en tarifert virksomhet eller et område. Betyr det da at det er faste lønnstrinn og krav for å? For de som omfattes av tariffavtalen, det er jo ikke alle i finans som gjør det. Jeg tror ikke aksjemeglerne i topp, topp, topp i DNB for eksempel gjør det, eller det vet jeg de ikke gjør, men mange bankkantatte gjør det. Og da vil en del av lønnsdannelsen skje ved at organisasjonen, også med fagforbundet, finansforbundet som det heter i finans, hvis vi bruker det som eksempel, og FinansNorge, de møtes og så forhandler de frem et generelt tillegg som går til alle innenfor tarifområdet, som vil typisk være en prosentandel av lønnet. Jeg synes det, tariffavtaleforhandlinger, for så vidt det kan vi komme til litt bak til, så synes jeg arbeidsgiver er ganske beskjeden mot akredden for deg. Det er jo alltid organisasjoner, eller veldig ofte, som kommuniserer at «Yes, nå har vi skaffet sånn og sånn og sånn», men det er jo ikke som om arbeidsgiver kommer til bordet med to tomme hender og bare må gi. De har som regel en formening med hvor de vil. Men tilbake til dette med lønnsdannelsen, Da vil det være sånn at en viss prosentandel gir seg som et generelt tillegg til alle som omfatter seg av tariffavdalen, og som er innenfor lønnstrynden, eller lønnstigen, eller lønnssystemet, eller hva man kaller det. Og så vil noe av lønnsdannelsen også fastsettes individuelt. Det kan variere litt avhengig av hvor du er. Da er det gjerne sånn at du, jeg tror ikke så veldig mange arbeidsgiver at det er noe automatikk i det private at du tilbyr sin lønnssamtale. Så det må man jo i så fall be om selv. Men da vil man da kunne ha individuelle forhandlinger i løpet av, altså gjennom hele året. Og hvis man ikke ber om den samtalen selv, blir man ikke en del av vurderingen til leder da? Jeg tenker jo at en årvåken leder gjør den vurderingen selv, men jeg vet at det nødvendigvis ikke er tilfelle med det. Så hvis man skal være på den sikre siden, så må man jo være litt fremme i skoene og ta det initiativet selv. Og det må vi snakke litt mer om, for her er det første hindret man møter på. Nå skal jeg bli litt flinkere og snakke om dette med penger i lønn. Når skal jeg spørre? Hvem skal jeg spørre? Hvordan skal jeg spørre? Man har jo hørt at på medarbeidersamtalen skal man ikke si noe om lønn. Det er jeg enig i, ja. Medarbeidersamtalen er jo et litt annet forum, så der bør ikke lønn være tema. Det er litt forskjell på offentlig og privat. I det offentlige skal man tilby lønnsamtale årlig, så der bør det skje automatisk. Og der, hvis du har noen som har passet på lederen din, så er det også skjemaer for det, så der er det litt mer skjematisk. I det private så er det forskjellige måter å gå frem på der, men jeg ville jo i hvert fall begynt med nærmeste leder å si «Nå må vi ta en samtale om lønn». Og så er jo det verste man kan få, og det vil jo i og for seg føles som et avslag, det må jo være fullstendig åpnet om, men da vet man i hvert fall hvor landet ligger da. Og det vil jo være veldig rart hvis ikke leder i møte kommer deg på det, fordi dersom du gjør noe som er skrikende galt, så har jo leder en omsorgsplikt også. og en plikt til å informere deg om hva du eventuelt kan gjøre for å rette opp, slik at du kommer i en slags posisjon og kan ta deg sammen rett og slett, og i møte komme de kravene som lederen har til deg. Og hvis vi nå har kommet til dette møtet, nå er det lønnssamtale, hva skal jeg si da da? Da vil jeg, det er jo en helt fantastisk, wow, yes, nå har du jo virkelig anledning til å skinne, Jeg ville i forkant lest meg opp på strategidokumenter, HR-strategier, medarbeider og plattform, hvor vurderingskriterier kan fremkomme, og så ville jeg sett på mine leveranser opp mot dette. Jeg ville også satt meg inn i gjennomsnittslønnen for mitt yrke, gjerne der hvor jeg jobber hvis det finnes tall på det, eller på landsbasis, sånn at jeg har noe å sammenligne med, for du kan sammenligne med andre, men du skal ikke være noe sånn sutret, eller sånn, Lise fikk mer enn meg, og jeg har støttet mer gjeld enn Lise, på en måte. Det er et banalt eksempel, da. Men det kan man ikke gjøre, men å peke på helt sånn objektive faktum, jeg har mer ansvar enn sammenlignebare kollegaer, jeg har mer erfaring, for eksempel, det er helt i orden. Og disse gjennomsnittstallene, det har jo typisk fagforeningene. Ja, det er riktig. Det er jo fagforeningene som har det. Og kan man spørre kollegaene sine? Ja, det ville jeg jo gjort, og det... Jeg har jo jobbet et sted i det private hvor det var helt sånn at det var et anlegg mellom ledelsen og medarbeideren, men det blir en veldig dårlig arbeidsmiljø rett og slett. Jeg kan ikke se hvordan det ganger arbeidsgiver i lengden heller. Men jeg har i hvert fall ikke vært borte i at det har vært dårlig i latin å spørre kollegaer om det. Det kommer selvfølgelig an på hva slags relasjon du har til kollegaene. Jeg ville kanskje ikke begynt med Med de jeg kjente minst, eller de jeg kanskje ikke hadde en sånn god relasjon til. Litt ute i julebordet, kanskje? Ja, litt ute i julebordet. Yes, eller på fredagspilsen. Men det er i hvert fall ikke noe i veien for å spørre om det, og det er jo utgangspunktet. Ikke personsensitiv informasjon, da. Nei. Men det tror jeg de fleste føler at det er. Ikke sant? Men det kan jeg trøste av å lytte med, at det er veldig lite som faktisk er det, hvis man ser på forvaltningslovens regler om dette, og lønn er ikke en av de tingene der. Og så kan jo kollegaen velge å ikke svare, han sier at du anser at dette må være privat og personlig. Men arbeidsgiver kan altså ikke si i avtalen at din lønn er hemmelig? Nei. Nei. Da er vi ute i grenseland på ytringsfrihet, vil jeg jo da si. Så det kan arbeidsgiver ikke si nei. Så hvis vi sitter i dette møtet, vi er i det private arbeidslivet, jeg vet hva noen av mine kollegaer tjener, jeg vet landsgjennomsnittet, og jeg ligger kanskje på snittet. Hva slags argumenter har jeg da? Det kommer jo litt an på konkurranseutsattheten din, vil jeg jo da si. Den får man jo stort sett bare testet når man søker seg en ny jobb, men det vil vi jo ikke, for vi vil jo ikke gå helt dit. Men jeg ville jo i hvert fall pekt på at det kunne være en mulighet. Og så er jo gjennomsnitt et gjennomsnitt, da. Og hvis du for eksempel jobber som rådgiver i en stor gruppe med rådgiver som har samme bakgrunn for eksempel, så vil jo ikke en rådgiver være en rådgiver. Det vil jo være ganske stor forskjell på kvaliteten og produksjonen til disse. Og også en ting som man ikke skal glemme her, det er jo hvordan man ivaretar og er som medarbeider og håndterer sine sosiale skills da. Ikke sant? Ja, kan jeg skryte av det også? Det vil jeg jo absolutt gjøre, for det er jo så viktig, ikke sant? Og hvis vi skal snakke litt sånn overordnet om det, så er jo dette med indre bærekraft veldig vinnende, og det handler jo om, kort sagt da, hvilke menneskelige skills som må til for å nå FNs bærekraftsmål, ytre bærekraftsmål da, hvis man kan kalle det det. og da sier man jo det at sånn ego-business opplegg det varer ikke lenger man må ha indre menneskelige egenskaper som er kompatibel med godt arbeidsmiljø både for seg selv og andre for å kunne lykkes for mennesker som har det bra gjør det jo bedre og da øker produksjonen så vi vil ha absolutt skrytt av det og det er jo Det er med fare for å skryte på en sånn negativ greie igjen også. Jeg vil absolutt lagt vekk og sagt se hva jeg gjør for hvor viktig jeg og mitt bidrag til kollegaer er, og hva dette eventuelt måtte gjøre med produksjonen. Det kan jo også være særdeles viktig for kvinner, som har, jeg tror... En helt vanlig ordinær fordeling i de norske hjem, selv om vi er like stilt, er at det er kvinner som stort sett har ansvaret. Det er henting i barnehagen, og det er middagslaging, og det er ditt og datt som gjør at man nødvendigvis ikke er så på ballen på jobb i en periode. Så det er jo åpenbart at en del av produksjonen... Vi må ikke glemme de menneskelige egenskapene. Ja. Er det noen sånn tid på året man skal ha denne lønnssamtalen? Nei, ja. Jeg vil jo si medarbeidersamtalen har man jo gjerne i offentlig virksomhet som jeg kjenner til, den har man jo gjerne På høsten, altså senhøstes eller på begynnelsen av året, så har vi lønnssamtalene nærmere lønnsoppgjøret som da pleier å gå stabelt på høsten igjen. Sånn at du får en medarbeidersamtal i et halvår og en lønnssamtal i et annet halvår. Men der hvor det oppstår noe akutt, for eksempel at du får et jobbtilbud eller du blir headhunter, så er det jo på tide å ta denne samtalen når det da oppstår. Ja, for da er det jo mer, ja. Ikke sant? Det er jo uavhengig om du jobber i det offentlige eller det private, da er du jo avhengig av å fortelle sjefen din at hør her, nå skjer det noen greier her. Så det er jo også en form for lønnssamtale. Ikke sant. Men er det et tips, må jeg ut og søke en annen jobb for å kunne vise til et tilbud? Så er det de som sier at det har vært det. Skal du virkelig ha ordentlig fart i sakene? Sånn at det skal være... Nå blir jeg skytt med det, men nå skal jeg si noe som er litt kontroversielt. Ja, det er kanskje slik. For i enkelte tilfeller, det behøver ikke alltid være sånn, men dersom du har vært på samme arbeidsplass veldig lenge, for eksempel, og du ser at du sakker akter ut sammenligningene med de som kommer inn, som er yngre, så er det veldig ofte sånn. Det eneste som virkelig månner, og som gir deg en ordentlig god forhandlingsposisjon, det er å gå ut og be om å søke ny jobb. Det blir jo veldig konkret for arbeidsgiver også. Skal vi eller skal vi ikke? De må ta et valg. Eller så kan du også gjøre det som er vanlig også, tror jeg, eller har jeg inntrykk av innenfor det private, det er at typisk kommer en en unge medarbeider som ansettes i skyhøy lønn. Da går jo de som har vært her og føler på at det søver den heller, ikke sant? Dette her, det er jo ikke helt greit, hva med meg? Og så ber de om en lønnsamtale da, og da vil også en overvåkende leder kunne justere opp for å sørge for denne likelønnen, for det er virkelig ikke noe balsam for arbeidsmiljøet å være i en situasjon hvor du har stort sprik mellom ellers sammenlignbare medarbeidere. Hvis jeg er en leder som har ansvar for lønn, og så vil jeg gjøre noe med dette kvinnemann, hvor mye kan jeg gjøre av individuelle ting, kjønnsting og diskriminering? Hva slags regler må jeg forholde meg til som leder? Det kommer også an på, vi har jo likebehandlingsreglene og diskrimineringsreglene, det gjelder jo på tvers av sektorer og offentlige og private tariffavtaler og sånn og slik. I det offentlige så skal man alltid se til det i årlige lønnsforhandlinger. Der har man jo sånn stort årlig lønnsoppgjør. Og selv om man kan se til det at øyet blir vått og stort og tørt og både den og det andre, det er svært sjeldent man får gjort noe som virkelig månner det her. Og i det private så er det i hvert fall enklere å prøve å utjevne skjevheter, nettopp fordi at der har jo lederne større autonomitet selv. De kan jo beslutte mer uten å måtte forhandle med tillitsvalgte. Så som leder så er man forpliktet til å ha hatt øye på det. Men det finnes... nødvendigvis ikke noen gode instrumenter for å få gjort så fryktelig mye med det. Man kan gjøre det på individuelt nivå, men på gruppenivå og for virksomheten som sånn som man gjerne blir målt på, eller på bransjen, så vil det å korrigere internt kanskje føles ut som man gjør veldig lite ut av seg i den store sammenhengen. Så det du sier at det her må hver kvinne nesten ta ansvar for selv? Ja, jeg tenker det. Selvfølgelig så er det på et strukturelt og politisk nivå så finnes det insentiver og det finnes ordninger som gjør at vi kommer i posisjon som gruppe. Men nå har vi jo, som jeg sa innledningsvis, holdt på med dette her siden kvinnene forlot kjøkkenbenken omtrent, ikke sant? Uten at det har blitt noe sånn skikkelig sus i sakene av det. Så da tenker jeg at vi må i hvert fall ha to tanker i hodet samtidig. Jobbe med det politisk og ha fokus på det, og ikke glemme det foregående generasjoner har gjort viktig likestillingsarbeid. Men samtidig tørre å... røre temaene i større grad enn det vi kanskje gjør. Og hvis sjefen sier nei, det er ikke mer penger i kassa. Mange som hører på podcasten her er jo ikke bare opptatt av mer penger, men også mer frihet i livet, vil kanskje gjøre noe annet, eller starte sin egen greie. Hvis jeg vil jobbe 80 prosent, men fortsatt tjene det samme, er det noe jeg tar i en lønnssamtale, eller er det noe helt annet? Hvis du fortsatt vil jobbe 80% og tjene det samme, så har du en veldig grei arbeidsgiver. Gå med på det. Også de argumentene hans var jo da, ikke sant, i det tilfellet her. Du er flink, men kassa er tom. Jeg kan ikke gi deg høyere lønn. Nei. At man da sier, kan du gi meg mer frihet da? Vet du hva? Si 90%. Ja, ikke sant? Noen ganger så gjør jeg det. Man kan jo også be om, ja, men da har du muligheten til å gi meg en ekstra ferie uke. Det finnes jo sanne muligheter også. Også Det er et arbeidsgiv, vi kan jo selvfølgelig gjøre det. Og det har jeg vært borte i flere anledninger. Jeg synes jo i et typetilfelle så var det en dame som jeg snakket med som var ansatt til å gjøre, han fortid som hadde hatt den stillingen, han måtte rett og slett gå. Det var en mann. Han tjente 500 000 mer enn denne damen var tilbudt. For han klarte ikke så fryktelig mye på det, men hun ba om en ekstra ferieuke. Og da tenker jeg, da var jo det viktig for henne, men det blir en skikkelig dyr ferieuke. En halv million. Så det kan man absolutt gjøre. Og du kan jo be om også sånne type ting som kurs videreutdanning, avisabonnementer. Det er kanskje ikke så aktuelt i dag, da var det da jeg begynte. Ja. diverse ting som ikke krever like mye som det for eksempel en lønnsøkning gjør. Og så tror jeg det er viktig å huske på at for at vi skal kunne ha et bærekraftig arbeidsliv som vi snakket om i stad, så er det viktig Å vite at en 100% for meg er ikke det samme nødvendigvis som en 100% for noen andre. Og det er ikke alltid min fulle arbeidskapasitet til og med tilsvarer min 100%. Da skjønte jeg ikke hva du mener. Nei, ikke sant? En 80% for deg kan jo være en 100% for meg. Fordi at din arbeidskapasitet er en annen, uten at det er noe galt i det. Du kan jo for eksempel, jeg kan være litt hardhrab for eksempel, jeg er kjempeeffektiv og får levert i som tusen jeg går nødvendigvis ikke like langt ned i detaljene som det kollegene mine gjør og det er jo klart at disse kollegene som går dypere ned i detaljene de får jo ikke levert like mange antall som det jeg gjør så hvis du måles på antall da så var det ganske dumt å gjøre for så vidt men da vil du jo se ut som den kollegaen som er veldig nøye og grunnig og pliktskyldig Vi jobber sakter, ikke sant? Vi er ikke like effektive. Og så kan det jo være sånn at jeg enkelte dager har en lavere kapasitet. Livet skjer, ikke sant? Hjemme... Barn har slått seg fra gangen på vei til barnehagen og tråkket i hundevers på vei ut, eller hva vet jeg. Og da må man jo, eller at det er livsfaser som er mer slitsomme, for eksempel at du går igjen og går samlivsbrud eller andre livsomveltende ting, som gjør at leveransen din ikke er det samme som før, selv om du jobber 100%. Er det beste tidspunktet å diskutere lønn når man blir ansatt? Ja. Helt uten tvil. Det er viktig for så mange grunner. Det er viktig for lønnståndelsen videre der hvor du er, hos arbeidsgiver. Og det er også viktig med tanke på når du skal ut. Hvis du skal videre i karrieren din, så vil du ha større muligheter til å få høyere lønn i andre ansettelsesforhold, dersom du kommer inn med en høy lønn fra før. Så helt rart. For når du sa disse tariffene og sånn, da avtaler de en prosent, og den som da tjener 600 000, 4 prosent av det er jo mer enn 500 000. Så det bare henger med videre. Men hva skal jeg gjøre da? Når jeg får tilbud om en kontrakt, der har de skrevet en eller annen sum, jeg er jo veldig glad for å ha fått denne jobben skal jeg begynne å krangle med min nye arbeidsgiver det føles og allerede der så legger du en sånn negativ presumsjon på deg skal jeg krangle på dette her men det finnes jo også der kommer det jo helt an på hvordan du fremlegger det hvis du stiller et ultimatum det må du for så vidt heller aldri gjøre på langsamtalen Jeg krever sånn og sånn, hvis ikke så tar jeg ikke jobben, så er det litt dumt. Selv om man mener det. Selv om man mener det, så går det an å spørre om for eksempel er det lov å be om? Den er mildere. Og så... kan jo arbeidsgiver si nei til det, eller man kan møtes på halvveien, men det må jo alltid være lov å tro av vannet, og jeg har jo jobb, ikke bare drevet med lederstøtte som jeg har gjort mest av, men jeg har jo vært leder selv også, og jeg synes det er utrolig fint når medarbeidere, spesielt kvinner da, kommer og tør å ta den og faktisk be om høyere lønn ved ansettelse. Men betyr det at alle som lager en sånn avtale setter et litt lavere beløp enn det de egentlig kan, fordi det skal være noe å gå på? Jurist som jeg er så kan jeg ikke si at alle gjør det, men jeg tror det er ganske vanlig å legge inn en buffer med mindre, for her er det også et unntak hvis du har søkt jobb på en stilling i det offentlige, og der oppgis jo lønnen, ikke sant? Der har det trinn. Om ikke de har trinn, så har de i hvert fall et tak Så hvis du er ansatt på det høyeste trinnet eller det høyeste kronebeløpet, så vil det være vanskelig å be om mer. Men det er mulig, for selv i de tekstene der så står det ofte særskilt kvalifiserte kandidater som kan høyere lønn vurderes. Så det vil være mulig der også. Men jeg tenker at vi absolutt skal spørre på en grei og vennlig, ikke konfronterende måte. Det er ikke å krangle. Og der kan vi jo ikke vise til noe enda som vi har gjort for bedriften. Så hva skal argumentene være da? Nei, altså det kan jo være sånne type ting som for eksempel pensjon. Nå vet vi jo, den oppvoksende slekten og alle som er født etter 1964 får jo mindre pensjon enn de som er født før i år. Det kan også være å vise til pensjonsordningen der du var, kontra der du skal. Hvis den er dårligere, så må du jo spare i høyere grad selv. Det kan være å vise til konkurranseutsattheten. Og det er jo faktisk sånn at hvis man har lyst ut, det gjør man gjerne i det offentlige, hvis man lyster ut innenfor et spenn, da. så har jo arbeidsgiver må de også kunne ta risikoen å ansette i høyere lønn. Så be om hva er vurderingen som ligger til grunn for dette, kan dere si noe om det, kanskje? Og når du kommer til det private, eller hvis du søker stilling der, så så jeg ville nok da også argumentert for konkurranseutsattheten pekt på bakgrunnen og pekt på det faktum at man også er den kandidaten de står igjen med da, ikke sant? og hvis man er headhunter, det er jo en helt annen skål, ikke sant? for da vil man jo kunne diktere mer selv også, kanskje ja Og hvis vi spoler litt tilbake til jobbintervjuet, og de på slutten spør sånn, ja, lønnsforventning, eller hva skal man si der da? For der vil man jo ikke prise seg ut, men heller ikke si noe for lavt som gir dårligere, altså når du skal forhandle senere, ja, du sa jo i intervjuet at du ville vært fornøyd med 450 000 kroner, Skal i hvert fall ikke prise seg for lavt. Jeg har prøvd noen sånne varianter selv. Jeg synes det er veldig gøy å gå på jobbintervju, det må jeg bare si. Det er en øvelse, og det er en muskel som man bør trene litt innimellom det. Men jeg har prøvd noen sånne varianter som jeg forhandler ikke lønnene over bordet. Men jeg kan i møteserien tilbudt. Det fungerer nok bedre der hvor det ikke er angitt lønn. Men der hvor det angis lønn, så blir det... Du hørte så veldig profesjonell. Si det en gang til, så litteren kan skrive det ned. Jeg tenker at vi ikke skal forhandle lønn over bordet her og nå, men jeg møter seg gjerne tilbud når det kommer, ikke sant? Du vet kanskje, altså de som går på intervju vet jo litt om hvor lønnsnivå ligger i bransjen i hvert fall. Men Et oppføringsspørsmål kan jo da være hva er vanlig lander for den type stillingen i dette selskapet? Ja, for du synes ikke man burde si noe? Si noe om hva man har i dag, for eksempel? Jo, altså det er ikke noe... Kan man juke litt? Ja, det... Ja, vel, ja. Altså det er veldig vanlig å gjøre seg høy og mørk i en jobbintervjusituasjon. Så... lyve, jeg skal ikke oppfordre lytterne til å lyve kanskje da men å si et cirka eller å kunne si jeg kan tenke meg sånn og sånn Det er jeg helt innenfor. Der hvor lønnen angis, så ville jeg i hvert fall sagt at jeg kunne tenke meg sånn og slik. I det offentlige er det jo et hovedlønnsoppgjør. Er det min eneste sjanse til å få høyere lønn en gang i året? Nei, det er ikke det. Hva kan jeg gjøre? Det er spesialhjemmel, eller vi har hjemmel for lønnsstans på særskilt grunnlag. Dette er bestemmelser som gjerne omtales som 2-5-3 bestemmelsene, der Der er det særlig andre ledd som er den som er i bruk. Den går på dette med belønne og beholde. Så der hvor du er i den tidsen som vi snakket om i stad, at du som leder ser at du ansetter en ny fremholdsstormende ung med mye høyere lønner enn de andre du har på avdelingen din, så kan du ta en sveip og justere de andre på den bestemmelsen, sånn at det blir litt mer samsvar. Og det er gjerne den bestemmelsen som brukes der hvor man ønsker å beholde folk også når man står i far for å miste dem til andre steder. Og så er det en annen bestemmelse som sier at arbeidsgiver skal vurdere lønnen innen 12 måneder etter ansettelse. Ja, så det første året? I det første året, nei, de første tolv månedene. Og den er ganske streng. Det er en cut-off der på er man utenfor, så er man utenfor, og det er en bestemmelse som, altså i det offentlige så forhandles jo lønnsstandelsen med de tilsvalgte. Men akkurat den justeringsbestemmelsen som vi finner i 255, Den kan arbeidsgiver beslutte, eller lederen som har den myndigheten. Så den går litt på utsida av forhandlingssporet som sånn. Og hvilke situasjoner kan det skje? Og er det arbeidsgiver eller arbeidstaker som tar initiativet til dette? Det er arbeidsgiver, og det skjer enten at man tar en samtale om det, Eller at arbeidsgiver bare gjør det. Det er jo hvor du ser at, vet du hva, her har jeg i hvert fall vært så heldig at jeg har fått mer enn det jeg har betalt for. Yes! Her justerer vi litt. Så man kan ikke be om det. Se hvor flink jeg har vært de forrige 11 månedene. Man kan minne selvfølgelig minne arbeidsgiveren på eller lederen på det hvis du har en leder som ikke nødvendigvis er noe å rese på lønn. Så er det absolutt lov å minne om se hvor flink jeg har vært. Det vil jeg si. Men til syvende og siste er det arbeidsgiver som bestemmer dette eller leder som har den myndigheten. Så det er ikke sånn du kan kreve, det kan du ikke. Og hvis vi ser litt større på det, hele arbeidslivet. Hvis jeg tenker nå skal jeg planlegge min karriere, min lønnsvekst, hva bør jeg tenke på? Med tanke på å bytte jobber ofte, eller være på så og så ofte, er det noe man bør, hvis vi zoomer litt ut, ikke midt i arbeidshverdagen, men å se på arbeidslivet som en helhet. Å se på det som en syklus, ja. Ja, altså jeg tenker at vi er nok litt forbi den æren hvor man begynte på spikefabriken og ble på spikefabriken. Så vi bytter jo jobb oftere nå enn det vi gjorde tidligere. Ikke så mange som har sånn 50 år på arbeidsplassen klokken gul. Nei, ikke sant? Gulklokka er det ikke så mange som får nå. Så du skal først og fremst gjøre det som... gjør godt for deg, ikke sant? Og hvis det føles all right å være på den samme arbeidsplassen, enten det er kort eller en lengre tid, så er det det som er viktig. Hvis man ser det i lønnsperspektiv, eller hvis man gjør det da, og velger å være et sted over lang tid, så må man være på ballen og tenke på det med lønn. Skal man virkelig komme i posisjon, så er det faktisk sånn at da er det ofte ikke noe vei utenom å søke seg videre og søke seg bort. Og jeg, ja, fordrevel egentlig alle til å prøve noe annet og ikke forbli over lengre tid på et sted, hvertfall hvis ikke de har noe bra da. Det å ikke drives lenger, da også vi utvikler oss, organisasjonen vi jobber i utvikler seg, lederen vår kanskje byttes ut, ikke sant? Det kan være mange faktorer som gjør at det er på tid å finne på noe annet. Men kan man bytte jobb for ofte? Sånn at det ser dårlig ut på jobbintervju? Så lenge man har en plausibel forklaring på det, så tenker jeg at det er helt greit. Og så må man jo være forberedt på å få det spørsmålet. Hva er det for noe som gjør at du bytter opp jobb så ofte? Å svare på det kunne jo gjentengsende like gjerne vært. Jeg har en messe akkurat med leder. Det funker ikke. Og det vil du sagt på intervju? Jeg ville ikke nødvendigvis sagt det så direkte, kanskje. Men dersom det har vært en konflikt på tidligere arbeidsplass, så ville jeg sagt noe om det. Og hvis det har vært konflikt med tidligere leder, absolutt. Fordi at Norge er lite, og verden er liten. Og det vi leder, og de som sitter i jobbintervju, er på jakt etter, er jo hvordan du reflekterer rundt dette, ikke sant? For de aller fleste, heldigvis, er klare over at det må jo to til for å danse, og det kan jo hende at lederen ikke har vært noe kjemi der, at det har gått helt gærent, og det er man jo gjerne to om. Du sa at du elsker å gå på jobbintervju, så nå avslutningsvis har jeg lyst til å få noen jobbintervjutips til de som tenker, nei, jeg skal ikke be om ny lønn på arbeidsplassen, nå skal jeg finne meg noe helt nytt og begynne å søke jobber. Hvis man da kommer seg til jobbintervju, Eller har du først noen triks for å komme seg til jobbintervju? Er det noe helt unikt man kan si i søknaden som gjør at man blir invitert? Jeg har lest ganske mange rare søknader. Og jeg har også eksperimentert med å skrive søknader selv. Det er veldig morsomt. Jeg ville... Jeg ville lagt god vekt på CV-en, og så ville jeg brukt søknadsteksten, gjøre den så kort og konsist. Nå er ikke jeg noe headhunter, og jeg har ikke jobbet i rekrutteringsbransjen, men de som gjør det, sier jo gjerne at det er aldri søknadsbrevet som avgjør det, det er det CV-en som gjør. Ja, altså CV-en er det viktigste. CV-en er det viktigste, ja. Og så tar det jo selvfølgelig innmari dårlig ut hvis du har skrivefeil og slurvann med søknadsbrevet, så gjør for all del en savvittighetsfull innsats der. Ikke gjør den for langt. Den skal maks være en side. Det er god latin, sier alle de jeg kjenner som jobber i rekrutteringsbransjen. og peke på de resultatene som du har fått til i fellesskap snarere enn å snakke om jeg og jeg og jeg det er en god tommelfingerregel samtidig som man skal vise frem vise til det man har fått til selv også da Når jeg først hadde kommet på intervju, så er det så viktig å minne seg selv på, og ta litt luven av den indre kritikeren. Det er en grunn til at du er innkallt, og det er i utgangspunktet fordi du er kvalifisert. Du møter de formelle kravene til stillingen. Så innkalles man for å sjekke om man har kjemi med de man skal jobbe med, og den som eventuelt skal være leder. Og så kan det jo hende man møter et rekrutteringsselskap, men de vil jo også vite noe om dette her. Så jeg pleier jo å si litt sånn flås ut at intervjuet der skal de jo for seg sjekke om du er helt per kasse, helt velbevart. Eller også for å se om dette her kan funke da. så bygg selvterrit rundt det å gå inn og så kose deg fordi at dersom det skulle vise seg at det ikke er noe kjemi eller det er mange gode kvalifiserte søkere eller hvordan det nå blir så er det like greit for det må jo være noe som, altså den kjemien og den rapporten som man sier i coaching den må jo være følt fra begge parter, ikke sant? Ja Så du... Man må være tående der også. Så det vil... Men det er vanskelig å ikke bli litt lei seg hvis man får nei etter et jobbintervju, er det ikke det? Det tror jeg. Jeg tror det. Og det er i hvert fall sånn, hvis du har lagt mye sjel og flid i det, eller hvis... Det gjør man jo som ofte stemmer hvis det er steg opp, for eksempel. Du vil ha den jobben. Du vil ha den jobben. Du skal gå fra saksbehandler til leder. I staten er det jo sånn at der er det den som er best kvalifisert som får den. Det er ikke noe sånn personlig. Det er veldig liten mulighet til å legge personlige preferanser til grønn. Så blir man jo selvfølgelig lei seg. Det vil jeg jo tro. Men det handler jo litt om hvordan man håndterer de tankene der når de kommer. For det er jo helt vanlig. Alle har jo vært avvist. Jeg har ikke fått alle jobbene jeg har søkt på. Mange har jeg ikke kalt inn til å lue på. Men hvordan motiverer man seg da til neste runde? Prøv igjen. Ja, det handler om det. Altså den mentale biten, tenker jeg da. Nettopp på det å kunne fristille seg litt for hva det er. Ja. også er det enklere sagt enn gjort for du kommer jo sikkert an på hvor du er i løpet, ikke sant? Har du vært arbeidsledig over lengre tid, du står i en situasjon hvor du må ha en ny jobb så er det jo noe helt annet enn hvis du går på jobbintur fordi du er litt misfornøyd med lønnen der du er på en måte, så ja. Og hvis poenget med intervjuet er å vise at vi har kjemi hvordan kan jeg skape kjemi? Jeg vil jo ikke virke tullete heller for å få god stemning, skjønner du meg med? Jeg vil jo være profesjonell og ordentlig Vi kan ikke snakke om det at det er den gøyeste på sommerfesten? Nei, men det skjønner jeg veldig godt, og det er jo helt oppi dagen at du vil ønske å fremstå som profesjonell, men du skal jo også la den delen av personligheten som er deg skinne litt igjennom. Du trenger kanskje ikke fortelle om det villeste sommerfesten du var, hvor du danset på bordet med slipser rundt hodet, eller skjørte rundt høyt opp på livet, men... Men jeg, kjemie er jo, det går jo begge veier, det er jo ikke noe man kan nødvendigvis skape som sånn, men innenfor coachingen igjen, og det der med rapport, som vi snakket om i sted, så er det jo det der med å speile hverandres kroppsspråk, for eksempel, se litt på jargongen, hvordan den er, speile hverandres stemmebruk, Det er jo sånn vi mennesker på et sånt veldig basic biologisk nivå skaper connection mellom oss da. Og når de spør på slutten av intervjuet, har du noen spørsmål? Så har man jo snakket om dette her hele tiden, så man har kanskje brukt opp spørsmålene, men så virker det så tafat å si nei. Har du noen tips til meg? Nå kan jeg spørre om det, men jeg er egentlig ikke lurt på noe. Å, vi har vel alle vært der hvor vi har tenkt å, nå skulle jeg vært kjempesmart og sagt noe som gjør at de virkelig husker meg. Men har man ikke det, så er det litt tullete å skulle stille spørsmål også. Så da tenker jeg at det kan være fornuftig å si ikke akkurat nå, for nå er jeg litt kokt i hodet, eller sliten, og jeg føler at vi på nå er en tidspunkt til å snakke om det meste, men dersom jeg kommer på noe, så vil jeg veldig gjerne få lov å ringe eller sende en e-post og spørre. Bra. Takk skal du ha. Nå tenker jeg alle er giret på å gjøre noe med lønna si og arbeidssituasjonen sin, og se på dette. Er denne karrieren det på riktig vei? Og hvis man vil høre mer fra deg, hva kan man... Du har vel fått en Instagram... Ja, dere finner meg på Instagram, det er adelerosnes. Og så har jeg en hjemmeside som er adelerosnes.no Og der du har coachingen og disse tingene? Ja, der man kan boke inn 1-1-samtaler og foreløpig gjøre det. På sikt så tenker jeg at dere kan forvente å høre mer av meg fra andre plattformer også. Spennende. Tusen takk for besøket. Tusen takk. Og all kunnskapen du delte. Takk for at jeg fikk lov til å komme. Ja, velkommen til Lyrekos ekstraordinære presskonferanse, denne gangen på podcast. Nå kan du handle alt du trenger til skolestart på ett sted. Lyreko har tusenvis av produkter fra kjente, trygge merkevarer. Spørsmål? Har du noen eksempler på produkter? Ja, det kan være sekk og penal, matboks, drikkeflaske, bokpinn, tegnesaker. Veldig bra. Ikke sant? Du kan besøke en av våre 21 butikker, og så finner du de nærmeste butikk og alle tilbudene for Lyreko Nå. Ja, det er alt, sier den. Lyreko!