Marius Martinsen | Soldat i Afghanistan, Telemark Bataljon, Intens Nærkamp Med Taliban i 12 Timer

I og med at du ikke liker whisky, så trenger jeg ikke sette den frem her. Nå står vi der, så får vi sett på den i alle fall. Jeg har aldri lært meg det enda. Dere lærte av den? Du har det på bøkklista di. Er det ikke det man pleier å ha? Nå har man bøkeklister. Når du er blitt voksen, så må du lære å drikke viske. Jeg trodde alle soldater at viske, det er sånn at jegere er på viske. Jeg tror det er mer gammelt av en jegerhånd. Hva er soldaterbrygget? Hvis vi skal snakke om soldating så er det snus og så er det kaffe. Det er de to tingene som går igjen sånn sett. Så er det jo øltimer og sånt, det er jo legendariske. Øltimer? Hva er det for noe? Hver torsdag er det øltimer i barn i stort sett alle leire. Burde jeg huske dette fra min egen førstegangstjeneste? Det er stort sett bare for å befale. Jeg husker Befalu hadde sitt eget stemmele. Vi måtte dra til byen, jeg var på Gjørstamon. Da måtte vi dra til Lillehammer for å drikke. Det fikk vi bare lov. Det ble vel slekkere og slekkere utover der. Jeg husker ikke helt det. Det pleier å bli det. Gjør det litt strengt i starten og så løser det opp. Det kleineste husker jeg var at vi måtte dra. Kanskje det var at man tenkte at man var veldig kjekk i det, men jeg tror ikke det. Men det var at man måtte dra på byen med uniform. De første seks ukene var det uniformsplikt. Ja, det var det i starten. Så alle med sånn nystrøkne, helt rene vernepliktsuniformer. Eller hva heter det, velferdsuniformer? Eller permuniform. Permuniform heter det. Alle stod på byen der, og sånn nydusj som ikke er sånn litt sånn tynne, ikke helt inne igjen da. Da var det stemning på Lillehammer altså. Ja, det er alltid stemning. Hvor hadde du begynt i militæra? Jeg begynte i Nord-Norge. Hva var inngangen din i militæret? Skulle du bli befal, offiser, militærkarriere, eller tok du førstegangstjenesten som alle andre? Det er egentlig funny, for jeg hadde jo ikke lyst i det hele tatt. Det var ikke snakk om, jeg grør meg til å starte. Jeg hadde ikke lyst, og troppet opp av SS-vollmonden vi var først, på en måte innrulleringen. Gjennom masse tester og så blir jeg kastet inn i fly. Sitter og flyr opp til Nord-Norge i Bardefoss, lander der, setter oss på bussen og kjører langt innover Skaven. Du ser bare Skav i to timer, og så plutselig kommer en leie. Ingemannsland, hva gjør vi her? Hvor er du kommet fra? Jeg bodde i Mjøndalen, rett utenfor Drammen. Da savner du Mjøndalen godt. Ja, til og med Mjøndalen savner jeg det. Så jeg kom jo midt inn i skogen, og jeg trives ikke det helt. Total omvending på livet, ut av hjemmet for første gang på ordentlig. Jeg hadde lyst til å dimme meg en gang. Jeg hadde også litt det samme, jeg ville bare dimme som alle andre gjør når de kommer inn. Det var så mange historier på hvordan man skal komme seg ut. Det var mange som sa du må grine hos presten, du må skyte rett hår, du må være helt gæren, du må skrike, du må snakke med feltpresten. Det var så mye greier. De aller fleste ble det. Det blir bare med snakke. Alle finner masse mulige måter å prate på, så blir vi jo støkte. Jeg tror jeg prøvde meg med, for alle er vel inne på at du skal ta noe før du tar de her sprøyter med vaksiner, så har du samtaler med et par nøkkelpersoner. Jeg tror jeg prøvde meg med, jeg vet ikke helt om, Dette er noe for meg. Jeg fikk ikke tid til å gå i fullstendig nedbrutt versjon, men da snakket han meg opp. Dette her får du til. Du bare prøver å se hvordan det går. Så da er jeg inne. Jeg kjenner meg igjen, det er akkurat det samme. Du tør ikke gå helt all in på å si at du ikke vil, eller bare finne på å stå i løgn. Du blir avkledd med en gang og bare skjønner at dette er bra for deg. Jeg hadde en som faktisk var på rekrutt med, han hette Petter, jeg skal ikke si etternavnet han, jeg synes ikke jeg outet han her. Petter, du slikte av meg. Eller ble han hele veien? Husker jeg ikke. Jeg tror han stakk. Jeg tror han gikk til presten og så fikk han komme nærmere til Oslo eller hva det var for noe. Det var et sånt der, du har endelig bemøtt noen fra nærområdet som du ble gode venn med, så stikker de bare. Så tenkte jeg, ah, faen. Må begynne på nytt igjen å finne. Du finner med en gang sånn gode, så på en måte, dette er folk som er litt like meg selv, og dette her er folk som jeg vanligvis ikke ville identifisert meg med. Så du er veldig picky i starten, sånn at det er folk som har mye, det er ikke, og så ender du til å slutte på at det bare er sånn, Du blir en del av fellesskapet uansett, men du er veldig hjemmekjær og selektiv. Ja, du prøver å finne noe som du ser at han er trygg å prate med. Det er sånn nordmenn i utlandet, det er en nordmann. Da trekkes det litt mot de. Det gjør det. Jeg hadde en annen tilvenning tidligere, en annen tanke rundt det. Siden alle var i grønt, og vi ble snauklippet med en gang, så vi lignet på hverandre hele tiden. Blir dere snauklippte? Ja, første dagen. Måtte dere det? Ja, vi måtte. Vi hadde ikke noe valg. Alle måtte inn og klippes. Var det den leieren spesielt? Jeg kan ikke huske at det gjorde det på Gjørstamon i 2000 og faen hva var det da? 2001? 2002? Nå har jeg ikke vært på Gjørstamon sånn sett, men der oppe så var det krav, i hvert fall i den avdelingen der av 2. bataljon. Så vi klippte hverandre først eller andre dagen. Det måtte det jo. Når det kommer nordforbolaget sikkert, blir alt bare kjævlig mamandi. Det er knallvært i nord. Da ble jo alle mye likere. Ja, alle ble likere. Så hadde vi uniform og sånne ting. De du ikke husker, du hadde sett på sesjonen eller på draftingen først. De begynte du å prate med. Så gikk det en par måneder til første gang vi skulle ta av uniformen og ha på sivile klær. Og så er det gutta du har blitt kjent med, og bare den punkeren, og dro med kjetting på buksa. Ja, du er sånn det. Du er sånn det. Det var fascinerende å se. Når du på en måte stiller på like linje med både klær og sånt, så er du litt mindre dømmende. Det er det fine med militæret. En sånn bæremskudd som meg. Å komme i militæret var en veldig bra ting for meg. Møte nye folk, ha nye samtaler og nye impulser. Bli tvunget til å omstille seg litt. Og bli tvunget til å ta litt kommandoer og få beskjed. Det har jeg aldri likt i livet. Det er spesielt gutter. Og på den måten. Det er nedverding og alt mulig. Det var det som var tyngst i starten. Kjempekrasj. Befale var ikke så mye eldre. Kanskje ett eller to år eldre. Noen er jo bare knapt ett år eldre. Noen turer er sikkert yngre enn deg. Så er det helt vanlig. Hva faen er du, Befale? Skal du gå rundt og sjekke senga mi og finne støv under senga? Tenkte å gjøre det nå. Tenk på at du lite hadde funnet det i slutten av 30-tallet. Det der hadde... Jeg så jo på Kompani Lauritsen hvor mye det krasjer når de prøver å dra den inn med godt voksne kjendiser. Det krasjer jo fullstendig. Så det er nok enda vanskeligere når du er eldre. Ung så er du fortsatt påvirkbar. Ja, du er jo det. Du bygger bruttene. Jeg synes det var ganske snilt. Du har en verbal utblåsning fra en offiser mot en menig i fellesskap. Ellers var det veldig lite amerikansk over den første gangstjenesten vi gjør. En ting jeg synes var veldig skremmende var at Jeg synes det var jævlig mye rare folk på første gangstestet som var sånne stødige folk. Vimsette folk som så ut som om de ikke hadde strekt seg en pizza hele sitt liv eller hadde ikke kledd på seg selv. Det tok så kort tid. Det tok to eller tre uker før vi fikk våpen. Jeg tror det var veldig kjapt vi fikk den agetrenen i rekrutten. Her står vi med et fucking AG3 og skarpe skudd. Jeg kjenner jo ikke de folk her engang. Jeg vet ikke hvem de er. Vi står på linje. Alle har mulighet til å plaffe ned hverandre her nå. Det er full deathmatch hvis alle vil. Så skal vi bare plaffe. Skal det bare en gjerne til? Ja, en gjerne til her nå, så er det på en måte at da skyter vi alle på hverandre her. Går skjul. Da kjente jeg bare sånn, hvem er her? Kan jeg stole på alle her? Så det synes jeg er vanskelig. spesielt at våpenet kom så fort ut opp i hendene på folk. Jeg tenkte det var noe som på en måte var det siste at alt ble drillet til at du skulle gjøre deg fortjent til våpenet, men det var ... Nei, vær så god. Det var det beste. Det skal du kunne godt. Vær så god. Det er litt spesielt, men det er på en måte en metodikk bak det, en tankegang bak det. Det er det jeg håper. Ja, det er jo det. Se på skyttebanen. Første serjantåret mitt stod vi på andre enden. Da får du et helt annet perspektiv på det. Vi står jo på en måte, albeifalet bak står jo klar. Vi har jo skarpe skudd i pistolen og sånn, just in case da, hvis og om at det er worst case scenario. Jeg har aldri tenkt på den måten her. Hvis det klikker igjen, så er det nem igjen. Så må befallet være klart. Da har du mange muligheter å løse det på. Men en annen måte er at man deler ut et par skudd av gangen for å minimere. Du får ikke fullt, jeg vet ikke om dere gjorde det, men vi gjorde i hvert fall ikke det. Ja, sikkert. Jeg regner med det. Fikk en to-tre skudd av gangen. Og så ett skudd mot skivene. Fikk ikke hele boksen. Nei, fikk ikke hele boksen. Og så var det nødvendig å telle før og etter og sjekke at ingen hadde med seg noe inn på kasernen. Ja, det var det også. Jeg husker det var ganske nøye, men det ble bare slekkere og slekkere lenger ut til første gang senest du kom. Plutselig i konteineret fant vi masse ubrukte 12-7. Det tror jeg var mer blåfis og sånt. Plutselig var det bare masse ting overalt. Patroner og det blir veldig strengt i starten og så bare sklir du helt ut. Men det er jo naturlig, for som du følte på litt at du vet ikke hvem det er, og du må på en måte gjennom litt trening og kartlegging og sånne ting før du kan slippe opp litt. Men etter hvert, lenger inn du havner i forsvaret så tenker du ikke på det at det blir helt vanlig. Det er et billede jeg aldri har tenkt på i militæret, at det står faktisk sergenter bak deg klart å plaffe deg hvis de klikker for deg. De er faktisk skarplade. Du har fått det ingen, men alle skal inn i førstegangsdelsen og tenker, å shit, det står faktisk folk klart å plaffe meg hvis de klikker for meg. Nå begynner jeg å tenke på det. Det er på en måte det å være forberedt. Mye av forsvaret handler om det. Det å være forberedt på alle mulige scenarier. Sannsynligheten for at det skjer er relativt liten. Man blir jo selektert i prosessen i forkant. Befallet er ofte flinke til å se seg ut hvis det er noen som de er i tvil på. Kjøp dem ikke litt nærmere, bare sånn knytt ned vunnet. Bare dra til deg hvis du har lyst til å sitte litt bakover der. Men det er interessant at perioden i starten med at du hadde ikke lyst til å være der, og så gjør du et førstegangstjeneste år. Jeg hadde ikke lyst til å være der, og det første halvåret var helt grusomt. For det første er du i Nord-Norge, og så kommer du inn i en periode hvor Nord-Norsk klima er knallhardt. Og det var mørketider. Det begynte jo ikke det. Vi var det sommeren, men begynte utover høsten og mot vinteren så blir det bare mørkere og mørkere. Det er kjipt altså. Jeg husker vi startet, det ble nedbørserekord det året jeg startet førstegangstjenesten. Vi hadde 120 dager i strekk med regn. Og da var vi ute mandag til fredag. Ute og gå på skytebanen og leke i skogen. Det var en våt fornøyelse. Men hva skjer med deg i løpet av det året som på en måte setter deg på sporet av den karrieren du skulle få? Det har gått et halvt år. Også var det første avdelingen skulle bli satt opp til utlandsdjeneste. Og jeg var på en måte, dette er ikke noe for meg, forsvaret og militæret. Jeg vil bare hjem, prøve å dimme til jul. Har de tankene der. Hvilket årsdag er det her? Det er vel 2004? Og da er vi i Afghanistan. Det er ikke sånn at Norge skal involvere seg, men da er vi der nede. Ja, vi begynner vel med første kontingenten, tror jeg. I det jeg er i førstegangstjenesten, eller så er det førsteuten, husker jeg ikke helt i hvert fall. Men jeg lurer på om det var de startordene 2004, 2005. Ja, 2005. Så da setter vi opp en avdeling, da er det min avdeling som skal ut, mitt kompani. Så da trommler de litt sammen med soldater som har lyst, og befall som har lyst, så blir det en søknadsprosess og alle kan melde seg, så blir det selektert. Hva slags avdeling er det? Det er mekanisert infanteri. I KPA som det heter. Kompanie A. Akkurat shoutout til KPA. Grunnleggeren for resten av livet. Ikke sant? Det tømte troppen min for mye befal. Alle lagførerne som vi hadde for strukturen er at det er et befal i hvert lag, og vi er fire lag i en tropp. Det er åtte mann totalt i hvert lag. Det er ofte to eller tre tropper i kompaniet. og tømmer alt av befal. Vi skal fortsette som vi er, vi har et halvt år igjen av førstegangstjenesten, men da mangler vi lagfører. I noen av lagene er det sånn at fra januar er du lagfører. Vær så god. Og blir du sensant eller korporal? Det blir korporal. Ofte var det nestelagførerne som var korporale fra før. De ble rikket litt opp, så fikk du en ny nestelagfører av en av de andre laget. Da ble det etter mange tilfeldigheter, blant annet av nestelagføreren vi hadde i laget. Han var en av de som ble kicket ut etter hvert. Han var kanskje en av de som ikke skulle vært der. Med litt sånn skarpe skudd i skapet og satt oppe om natta når vi sov. Jævla freaky egentlig. Det var sånn en Desert Eagle type som plutselig kan flekke opp noen gamle gønner. Vi følte det sånn da. Satt oppe på natta? Ja. Og Jonas skrev dikt? Når et par av gutta våkna så så de. Vi har et lite rom der vi sover fire eller seks mann. Med et bord i midten, og han satt ved det bordet og bare kikket ut til lufta. Holy shit, det er derfor du gjør frysninger. Vi gjorde det, vi gikk hos Afra og så ble vi frem og tilbake. Sov han ikke? Nei, han sov ikke. Vi tørte ikke å tenke på hva han egentlig gjorde. Vi tørte ikke det. Det var livrett for å trygge noe. Han var ikke sånn i starten, men han ble bare mer og mer innesluttet. Han gikk inn i rollen sin, kanskje han ble litt for ... Litt for Gunnery Sergeant i amerikanske filmer og sånt. Jeg har vært i fire kriger og sitter og tenker på det i kaserna. Levdesignet. Ja, litt for mye. Det kommer til å gjøre mye i dag. Ja, det er fint det. Det må du bare gjøre for øvrig. Det er nydelig. Det kommer på så mye historier underveis. Det må du bare fyre inn, det må jeg bare si. Du har heldigvis hørt på podcasten her, så du vet jo hva det går i. Fire at will. Så forsvant han ut, og da ble jeg lagfører. Jeg hadde en fantastisk droppsjef, en nordlending der oppe, hette Bjørn Sverre. En nydelig fyr. Han gir full tillit og behandler oss akkurat som befall. Befallet hadde alltid på morgenen kaffemøter og planligning for dagen. Kvartet går de inn på kontoret, og så er de ute og har inspeksjon etterpå. Det fikk vi lov til å være med på. Vi ble fullverdige medlemmer av troppen hans og fikk den lederrollen. Så hadde vi litt utdanning og sånt under vei som vi fikk lov til å være med å lage kompendier på hvordan man skulle drive for eksempel strid og bebyggelse med tanks, med CV90. Hva slags kjøretøy er CV90? Veldig kjapt. Ja, min er en tanks, en stormpanservogn som vi også kaller det. Ikke like stor som når man tenker på tanks, så tenker man på noe store og voldsomt. Ikke Brad Pitt i Fury liksom? Nei, ikke helt. Litt mindre kanon, men det er plass til åtte mann baki. Så det er på en måte en troppetransportkjøretøy også, samtidig som det er en fin kampplattform. Rask. Ja, den er særlig rask til å være så mye metal. Så den forflyter seg ganske fort. Og fantastisk verdt å bruke i forsvaret. Som jeg har fått brukt senere også i utlandsdjeneste, som jeg har fått brukt godt. Skal hive opp en sånn bilde her, når du bare namedropper masse tenkser og bilder. Skal jeg google meg frem? Plasserer opp i et eller annet smart. Det hadde vært helt nydelig. Prøver ikke å være for teknisk, for det er mye... Jeg orker ikke så mye redigeringsarbeid når jeg tenker på det, jeg trekker det tilbake igjen. Ja, trekker det tilbake. Det blir en time med redigeren. Hvor var vi? Vi var på leder. Fikk litt lederansvar. Og i den settingen med litt ansvar, og spesielt de folk som jeg var rundt med antropschefen og et par andre befalelser som ble en som ikke skulle ut. så havna jeg på en måte i en setting hvor ene så fikk jeg støtte og nummer to så fikk jeg noen utfordringer og fant litt meg selv. Dette var litt gøy, dette får jeg til, dette mestrer jeg. Det var kanskje en ny følelse fordi tidlig i oppveksten så har jeg vært plaget litt med mobbing og vært liten av vekst og hatt en litt tung barndom i forhold til skole og sånne ting. Og endelig fant du noe som du fant styrken din på. for en livsendring og en åpenbaring. Så jeg gikk det siste halvåret i førstegangstjenesten og virkelig blomstret i denne rollen også som person. Var det på det tidspunktet snakk om at dere skulle til utlandet Afghanistan da, eller var det bare mer som på en måte løftet dere til det nivået innenfor førstegangstjenesten så hadde dere sluttet at da? Vi hadde slutt dato, så vi var ikke tiltenkt noe videre. De andre som var plukket ut skulle ut den sommeren. Det var en slutt dato. Alle er ferdige til sommeren av den gjengen jeg gikk med. Da skulle vi dimme. Men så trivde jeg seg så godt. Så begynte alle de andre på siden av meg å befale. Du burde jo være med videre. Jeg bare, ja faen det, men det er litt for sent nå for befalskolen. Den modellen som var da, så måtte du søke når du startet førstegangstjenesten din. Noen søkte på forkant også. Så blir du på en måte innrullert i et sånt befalsprogram. Det går over det året, pluss et år til. Jeg var allerede et halvt år, nesten et år, for sent ute. Kullet mitt hadde allerede hatt et halvt år med utdanning. Men så hadde jeg en kompanysjef som også er helt fantastisk i forhold til å bygge meg opp og få meg inn videre. Han tok noen telefoner og godsnakket litt med befaskeren, så klarte han å lure meg inn på et annet kull i en annen avdeling. Men jeg fikk lov til å være i den samme avdelingen. Det som var litt tricky var at på denne sommeren gikk jeg inn som militærsersjant. Men det var fortsatt en ved fagskole elev. Føltes det rart å plutselig se på skulderen og tenke at nå er jeg sersjant? Det var kjemperart. Husker du tilbake til året før hvor han sersjanten som var akkurat som deg enda. Han hadde makten og var et rasshør på alle mulige måter i starten. Selvsikker og hadde gjort dv-tretten. Nå skal vi ta en litt på de andre, så de stakkarne som kommer opp nå, nå skal de få lov til å pay litt. Jeg prøvde å tenke at sånn skulle ikke jeg være. Jeg synes ikke det var noe overleit i starten, å få en kok i 1920-åring som trodde han Eideverden, ikke sant? For det er jo ikke sånn det fungerer. Men i starten i rekrutten så får vi beskjed om at nå er det bad cop-spill på gang. Så nå skal du bare pirke på alt som går an å pirkes på. Det er ikke en ting vi ikke skal pirke på. Var ikke vannflaskene i full nok, så tok du vannflaske og tømte den og bare løp og hentet en ny. Resten av laget må stå i push-up-stilling. Og husker det når du måtte ha AGE-være? Ja, AGE-gym. AGE-gym, ja. Vinker hjem til mamma. Stemmer det. Du vinker hjem til mamma også. Ja, så der. Fram med hendene foran og så vinker jeg opp og ned i magen. Man trener litt mer styrke før man går inn i førstegangstjenesten. Bare kan ha litt å gå på da. Kan pisse litt på de andre da. Det er smarte ting å gjøre. Ja, faen altså. Men ofte ser vi etter de som er sterke også, så prøver vi å knekke dem også. For knekker du den sterkeste så får du en psykisk effekt på resten av gjengen også. Så det er mye psykologi inne i bildet her også. På tankgangen rundt det. Men troppsjefen skulle være han greie. Og vi andre befaler skulle være de rassølene. Skikkelig dyster. Det var forutsbestemt på vasken på morgenen. I dag skal vi ha fem omvask. Ok, så det var uansett hvor bra det var? Du trengte ikke begrunne det? Jo, du måtte jo finne en grunn, men du finner jo alltid et eller annet støvkorn. Til slutt var det så ille at guttene hadde gjort seg bra. Du måtte opp i luftekanalen og så skru ut og bare dra ned. Helt usannsynlig sted å vaske og tenke på. Det er jo ikke meningen heller. Men da var det sånn at dette var skittent omvask på hele rommet. Så kastet jeg ut litt dyner og møkka til litt. Bare til ekstra vaske. Men til å gjennomskure det til slutt. De kunne plutselig gjennomskure. Faren er at de ikke gjør noe. For de vet at de blir ditchet uansett. Men det var ingen som dørte det i starten. Men det er jo så lett. For hva skal vi gjøre? Omvass klokka to? Nei, jeg gidder ikke. Da blir det i hvert fall muligheten til å ta en tur i hjelmeløypa og ta noen push-ups og sit-ups i et par timers tid. Det gjør jo vondt. Det blir en form for straff selv om vi ikke kan kalle det det. Men unge gutter og jenter er smartere. De finner jo metoder. Jeg husker at folk slutter å sove i sengetøyet sitt. Du stiftet vel faste sengetøy i madrassen. Det var ikke vaskegulvet, det var bare å helle en bøtte med vann utover hele gulvet. For det var linomens ganske høye kanter, så du kunne bare hive en bøtte med sopvann inn der, og skuffe med vannet ut, og så svabre dritene ut. Det er fintriks. Så du lærer mange sånne ting med de som snarveier. Det er jo helt idiotisk. Det er kanskje det man er på jakt etter også. Du skal tenke litt utenfor boksen. Så vi applauderer litt i løsningen der. Du skal ikke slunte runda, men kan du finne en måte å gjøre det bedre, mer effektivt, mindre tidkrevende? Vær så god. Ikke sove i senga. Ikke sove i senga, ja, men hvis du klarer å få en god nassehund og fungere hele dagen etterpå, så på gulvet. Det er greit for meg, men du må jo fungere da. Høyhuset funker ikke. Stemmer. Jeg får flashbacks her nå også. Så en som måtte stå utenfor døra og vente at sergenten skulle gå fra dør til dør, og så stod de tre andre i klaret der inne foran stengsene. Jeg husker en gang en av mine romkamerater hadde pisset på seg. Vi hadde faktisk vaskerommet, og det dryppet urin ned på sekken, for han hadde vært på sånn gris han hadde fyllet. Vi har ikke vaskerommet, for han har pisset oss. Få ut av madrassen, få ut av madrassen. Det blir for mye bra historier oppi nå. Sjantene må jo av og til holde seg litt. Ja, for da skal jeg love deg. Det er jo ofte sånn du må ta en liten time out og gå inn på kontoret og bare knekke sammen dette lattet, for det er så mye morsomt du ser. Så er det jo det å prøve å holde maska og være stram i ansiktet og ikke la det påvirke. Vi syntes det var vanskelig å gå inn i det, for det merkte jeg da vi var ute og skjøt på hverandre med rødfis og skulle være i strid. Jeg greide ikke å leve meg inn i situasjonen. Slippe alle sperrehemninger. Være i øyeblikk og late som du er i strid. Det ble sånn... Kom igjen da. Det er nesten sånn sketsj. Rekk på ordentlig. Sersantene hadde malt seg tryne og var helt grisalvorlig og skreik. Vi andre så på det. Vi greide ikke å ta det helt seriøst. Vi sleit med å sette oss ordentlig inn i det. De første ukefiskene. Ja, de første ukene kjenner jeg meg igjen. Men for min del var det så fort det var litt smelling i lufta. Da kjente du blod på? Ja, det var som å skru på en bryter. Uansett hvor sliten og trøtt jeg var, det var bare ok. Nå er det shooting og laget skal fungere. Da bryter den på. Det var et merkelig opplevelse. Du var made for det her. Det føltes litt sånn at nå fant jeg noe som passet meg. Den bryter nå, den kommer på naturlig. Er det noe man ser etter? Du må like det også. Det blir livsstil. For å ende opp i utlandet. Det er ikke noen som bare gjør godlønnen. Du må virkelig vilje innvende det. Jeg tror nok i starten, i hvert fall de første årene hvor det ikke var så voldsomt de første turene som dro ut, så var det litt mer å skal vi en tur ut, det er godlønnen, du vet ikke helt hva det går til. Men etter hvert som man har vært der nede og fått mye erfaring derfra så er det helt andre preferanser og helt andre folk som motiveres og ønsker å bidra enn det var i starten. Jeg var jo sånn selv også i starten at et lite eventyr, jeg har ikke noe å tape på det. Ikke sant. Hva ledet perioden til videre? Det var et år hvor jeg er military serjant, og da får vi også oppdraget med å sette opp en avdeling som skal ut etter det året med førstgangstjeneste. Da blir det et halvt år til med oppsetting, hvor vi trener i seks måneder på oppdraget med den gruppa vi skal reise ut med. Da gjør man klar. Da ville jeg videre, for da hadde jeg inngangen inn på befalskolen. Da var det en naturlig del av følgeavdelingen når de skulle ut. Hadde hatt en avdeling nylig ut også, så de kom hjem og delte litt erfaringer. Satte opp treningen i forhold til hva de hadde vært igjennom. Så prøvde vi ikke å være så veldig mye. Vi høste ikke så mye erfaring fra de, annet enn fine tips og triks til kjøretøy og våpenplattformer og sånne ting. De som kom hjem der så de mye drøyt, eller hva var det liksom? Det første turen i starten her så var det jo veldig rolig. Det var det jo først over til starten på min første kontingent. Har vi alt? Tre. Tre turer. Hvor lenge var de? De to første var en rotasjon på seks måneder. Inni der har vi to kalle ferieperioder, eller liv som vi kaller det, på to uker. To ganger to uker. Da får vi dra hjem. Da går halvparten av troppen, eller hele troppen, for å reise hjem i 10-12 dager, og så er det ned igjen og fortsette. Ofte går det halvannen til to måneder, drar de hjem en tur, og så går det en måned eller halvannen, og så drar de hjem, og så er det siste måned igjen der nede. Det var rotasjonen da. Senere, i min tredje tur, var det fire måneder straight on. Det hørtes ganske hardcore ut. Vi kan komme tilbake til det etterpå, men det var en grunn til det. Man var mye mer operativ i de fire månedene og fikk gjort mye mer enn å måtte dele opp. Når vi skulle reise hjem i den første turen, Blir man uka før så må du inn og pusse våpen og levere inn ammunisjon og mønstre det av og lagre det på en ordentlig måte. Så er du borte i 14 avgjør og så tar det litt tid å komme seg inn i, skal du hente et hus til og gjøre det klart og skulle det på en. Kunne du tatt en kjapp recap for frisk oppbekommelse? Hvorfor var norske soldater og hvorfor var Norge involvert i, hva kalte du det i dag, kriget? Kalte du det konflikten i Afghanistan? Offentlig ble det aldri kalt krig. Det var vel en form for konflikt, men det var jo på en måte en... Et oppdrag? Var det mer det? Ja, med et oppdrag, fredsbevarende, politisk så var det jo alt mulig annet enn en konflikt og en krig. Oppdrag var kanskje et utlandsstyrkeoppdrag for NATO som vi var med å bidra på. På papiret offentlig, hva skulle dere gjøre der? Var det å bidra til å trene opp afghanske styrker og sånt? I starten var det ikke så mye opptrenning på afghanske styrke. Da var det bare et styrkebidrag ute for å understøtte de andre avdelingene. Da ble jeg vinnelig med noe som vi kaller for hurtig reaksjonstyrke som skulle bidra og hjelpe de andre landene eller avdelingene ute i nordafghanistan. Vi tok over en rotasjon fra Briten som hadde den hurtige reaksjonstyrken før oss. Det var oppdraget. Og var det farlige oppdrag? Den første avdelingen som dro ut, som var fra 2. bataljon, som var de første kommersionelle styrkene som ble i en utlandsrotasjon i Afghanistan. Hvis du ser bort fra spesialstyrkenes inntog sammen med USA etter 9-11. Det var en helt annen historie. Men det var de første kommersionelle styrkene som dro ned, og da hadde man egentlig ikke noe formening om Hva kom til å skje, hvordan var det? Det var i utgangspunktet et veldig rolig område i Nord-Afghanistan, så man hadde jo ikke den track-rekorden eller historikken på hvor mye farlig var det, eller hvor mange situasjoner kunne man komme opp i. Man tenkte jo at man er jo en militær styrke, men man tror man kanskje dro litt slutningen mot at dette ble som Libanon eller Bosnia, eller kanskje spesielt Bosnia. Mye patrullering, sjekke på lokalbefolkning, sånne type ting. Ja, kanskje ikke så mye akkurat den sjekke befolkningen, men bare patrullere og få man til agnet å gå, hvis jeg skal kalle det. Ja, ikke sant? Det må jeg synes. Det tenkte jeg på, det kan vi gå og snakke om helt på Tampen, det er en TV-serie som, jeg så den der Generation Kill, med han Skarsgård. Ja, det stemmer. Den vil jeg tippe er ganske spott om på hvor inntettssigende og intenst tilværelsen må være i sånne type situasjoner og oppdrag hvor det skjer veldig lite, men det kan også skje ting når som helst at det er veldig intenst samtidig. Var den veldig spott om i serien? Ja, på en måte, selv om det er litt amerikanisert. Hvis jeg ikke husker helt feil nå, så er det en inversjonstyrke som skal rykke ganske kraftig fremover inn i Irak. Ja, det stemmer. Jeg husker det ikke. Jeg tror det var noe sånt. Det er en litt annen tilnærming til det. Det er mye av det samme. Du er på hele tiden. Alt kan skje. Når som helst. Hvertfall jeg følte veldig på det, og så kjenner jeg igjen i det. Hvordan holder du kroppen i gang? Hvordan holder du hodet friskt? Gjør man mye styrketrening? Tenker man mye på ernæringshøvden, de klassiske tingene? Mentalt holder spiriten opp? Har forsvaret og militæret egne øvelser for det? I starten var det kanskje lite fokus på det. Det har blitt mye bedre og mye mer profesjonalisert kontra det har vært tidligere. Vi begynte litt når vi havna videre i Telemark-bataljonen, så var det mye mer fokus på det å spise riktig, sove nok, hvile nok, og trening, mye trening. I en periode hadde vi to økter om dagen, så vi trente sammen på morgenen, ofte litt kondisjonsbasert, og så var det styrke med gutta på kveldene på gymmet som vi hadde i lære. Det ble jo jointet inn sammen med Telemark-bataljonen? Det var min tredje tur. Nå hopper vi litt frem. Vi prøver å holde oss på kronologiske... Du må ta regi på kronologien og hoppe tilbake til den første der vi er nå. Ja, første turen ut. Vi trente en god del, men det var kanskje ikke like mye fokus på det med kosthold og søvn. Det var litt opp til hver enkelt å styre det selv. Kriteriet var at du skal være i form, du skal fungere og gi jobben din. Utover det var det ikke noe mer satt i system. Det var også en førstegangstjenesteavdeling, så profesjonaliteten Du kommer bare til et visst nivå på så kort tid. Du har et år, så har du opptrenning i et halvt år, og så er du ute et halvt år. Hadde du noen forventninger at dette kommer til å bli når du kom ned dit? Fikk du også litt sånn, jeg vet ikke hva du skal kalle det, bedragerssyndrom? Mer sånn, shit, hva gjør jeg her nede i krig eller konfliktszonen? Er jeg klar for dette? Hva er det man tvilte på seg selv? Sånne type ting? Hva går gjennom huden når man skal første gang ned dit? Du aner jo ikke hva som møter deg. Nei, det aner jeg ikke. Første turen tenkte jeg ikke så mye på det, for da fikk jeg en lagførerrolle. Så var jeg mer opptatt av å prate med gutta og sånne ting, men vi dro erfaring fra de som var før oss. Det var noen ganger litt farlig, for de hadde hatt en rolig kontingent. et par små hendelser, men det var ikke noe store greier. Det verste var biler som hadde været i valg, eller de hadde sett en bil i lykke, eller litt førstehjelpsting med lokalbefolkningen. Vi var ikke den tanken, nå skal vi krig, direkte. Men vi tenkte veldig mye over det med Vi kan havne i sånne situasjoner. Vi prater mye om det. Det er noe som heter å ta det første skuddet i hodet. At du tenker gjennom hvordan jeg vil være i den settingen hvor jeg kanskje må ta liv. Det prater vi mye om. Både med befale, men også blant gutta og rundt det. Mye snakk om det. Du tar det siste bildet før du reiser ut, og du skriver testamentet, og det siste brev. Det er obligatorisk. Men når gjør man det? Rett før du drar ut, og før hver gang du drar ut. Ok, er det noen retningslinjer på hvor man skal skrive det? Nei, du får noen tips på hva man kan skrive, men det blir litt hva du ønsker å si. Til kjæreste og familie? Ja, til de du ønsker å gi noen ord til før du reiser ut hvis du ikke skulle komme hjem igjen. Får du det brevet igjen senere? Ja, du kan få det tilbake igjen, men jeg har egentlig aldri tenkt på det. Du skrev det, og så gjenstikk det bra, så glemmer du det egentlig. Ja, det må være rart å skrive. Det må jo være veldig, veldig rart. Utrolig merkelig. Nå er jeg død. Du må jo nesten være som skuespiller og sette deg inn på en måte i sitt scenario eller fremtid som ikke finnes i huet. Ja, du må prøve å se for deg hvordan det er. Hva ønsker jeg å si da hvis dette var mitt siste ord til venner og kjente? Det er en litt spesiell situasjon, en setting som du må gjennom før du skal ut. For noen blir det en liten wake up call. Nå skal vi faktisk ned hvor sannsynligheten kanskje ikke er så høy, men sjansen for at det kan skje noe er jo til stede. Det er spesielt. Det blir en del av den mentale delen før man drar ut. Så da er vi, men det første kontingenten, der er det mer, du kommer veldig inn i dag til dag ting, det skjer ikke noen veldig store ting der, du suger til erfaring og bekjennskaper og sånne ting, og så kommer det, kontingent to, er det noe man blir kastet inn i, på en måte vi vil ha deg med, eller at det er behov, eller er det noe man melder seg opp til? Ja, det er noe du melder deg opp til. Men den første kontingenten, det er også valgfritt. Da var det rolig i starten, og du blir litt vant til det. Det er et helt hav av nye inntrykk og nye ting som du aldri har tenkt på. Ikke minst det kommer litt ut av boblene vi har i Norge. For vi har det jævlig godt. i Norge i hvert fall. Snakket du mye med lokalbefolkning og sånt? Vi prøvde det. I min rolle som lagfører brukte jeg ofte tolken å prate med lokalbefolkningen. Hvordan funket det? Det funket greit. Det var litt rart å bruke en tolk og snakke til engelsk på han, og så skal han snakke videre, og så går det via en tredje mann hele tiden. Det var litt spesielt, men de var jævlig flinke de tolkene. Å lese situasjoner og komme med tips. Var det mistroisk du mye av den informasjonen eller det øynene så og lokalbefolkningen? For vi er jo vokst opp med mye populærkultur. Vi er vokst opp med plott, at det er agenter, folk som jobber på feil side. Det er alltid noe drama i luften. Har i bakgrunnen at det er kanskje den personen som jobber på feil side. Ja, men det har du alltid og der nede også. Du kan på en måte ikke stole på noen, så du må alltid ha det i bakkode om det er tolken eller om det er de lokale styrkene eller om befolkningen. Det er ikke nødvendigvis befolkningen eller politimannen som er selve problemet, men det man må sette seg litt inn i er at de er et land som har ekstrem fattigdom og mye korrupsjon. så skal det ikke være til en at du har en familie du skal brøffe, og det kommer en kar og sier, gidder du å gi noe falsk info, jeg legger deg og graver ned en bombe her, du får 100 dollar. Så er det sånn, skal jeg velge, skal jeg få 100 dollar for å gi mat til familien min, eller skal jeg ikke gjøre det for noen ukjente soldater som bare kommer og raser litt gjennom og drar igjen og lager litt hevåk. Ikke sant? Jeg forstår det godt. Det gjør også at vi tenker mye på at vi stoler ikke på den inform vi får eller noen vi møter. Det er alltid den hånda klar på pistolen eller klar til å gjøre noe hvis det skulle skje noe. Var det noen sterke erfaringer fra den første runden? Ja, det startet ekstremt rolig. Jeg kalte det for ISAF solreiser en periode, for det var som et eventyr. Vi var ofte kjørte ute med to biler, upansret, åpne feltvogner, gamle masjenesene som forsvar alltid hatt som ruller og går. Det var egentlig ganske over lett, men så kom det en periode litt mot slutten hvor det begynte å dra seg til litt. Da er vel det første gangen norske kongressionelle styrker er i krig. Som vi kalte det, men som politikerne selvfølgelig ikke kalte det. Det er jo bare en liten konflikt. Da ble det blåst opp i VG, Dagblad, TV2, NRK, det rullet ut. Vi var i hare kamper en periode. Det startet med at vi skulle på litt sør-vest i teigen som vi hadde i nord-Afghanistan. På grensa til vest-teigen, for Afghanistan var delt inn i fire sektorer eller teiger. Hvor det er nord-sør-øst-vest. Nord var roligere. så var det oppdrag som gjorde at vi måtte litt lenger mot vest, og det begynte å bli litt interessant i forhold til ledere som satt der, og det var så mye som skjedde der. Så ble vi på en måte dratt litt ned dit, og det var en del norske observasjonsteam som jobba ned i teigen der. Det var vel en periode hvor man også vurderte å legge inn en ny base i Møymane. Jeg tror man kanskje hadde en sånn fremskutt base der også, hvis jeg ikke husker helt feil. Da var vi ute i fire uker i strekk, ute i feltene og sov under åpen himmel på feltsenga. Det var da det tok litt av. Det var som et startskydde for kallet krigføringen i Afghanistan for Norges del, for konversionelle styrker. Det startet egentlig med at vi kjørte litt nedover der. ble vi følte med litt, og så ville jeg nok tro at det var ikke så mange som syntes at det var så lett. Da begynte de å skyte litt tilbake på oss. Først var det litt smått her og der. Vi ser dere og skyter litt, og så ser vi hva som skjer. Men det var altså aldri noe store greier til å begynne med. Men så var det et observasjonslag som skulle videre ned i Vestteigen. De hadde fått tillatelse til å kjøre et ganske drøyt oppdrag ned i en landsby huleopplegg for å hente ut noen folk eller finne og prate med en kar. Vi lukta det lang vei, her kommer det til å smelle som av rakkern med landskaper rundt. Sånt gjorde at det var vanskelig å forsvare seg når du er overhøyde på alle sider og du er midt i dalsøkket. Vi som en hurtig reaksjonstyrke visste at vi kom til å bli Ditt kommuter blir kalt inn, og vi må hjelpe dem ut igjen. Men så var det fire timer nedit i bil. Det er ikke asfalt på alle steder, så det går litt sakte. Hvordan orienterer man seg? Er det på en måte veienett og sånt? Det er en form for veienett, gamle sånne dirt roads. Ja, riktig. Og med gamle russiske kart. Det var funny at du sitter og ser på russiske kart fra da de var der. Og så vet du hvordan det gikk med Russland i Afghanistan. Det gikk jo ikke så bra for dem. Ja, ikke sant. Det var litt spesielt. Men da besluttes det litt sånn, hva skal jeg si, det var kanskje ikke så offisielt. For vi måtte jo søke om å få krysse den teigen og vinne en annen sin teig, så det var mye politisk frem tilbake. Men vi hadde jo nordmenn der nede, og ledelsen vår, vi måtte hjelpe dem. Så vi vet det kommer til å skje, så da begynner vi bare å kjøre. uten å spørre eller noe, og så er vi tilfeldigvis ikke så langt unna når det smelter. Så dere dro uansett, for dere var så skråsikre på at det her... Ja, det var banka i steinen at det kom til å smelte. Det tror jeg var første gang jeg virkelig kjente på den dødsangsten. Når du sitter ned der, du vet det kommer til å smelte, og det går liksom sakte, og så kommer det til å smelte nå, eller nå, og du føler den der, hva faen er det jeg gjør her? Hvorfor er jeg her? Den tanken kom da, det var første gang. Da var vi halveis i kontingenten, nesten på slutten. Da satt jeg en time og hadde lyst til å grave meg ned. Da var du også lagfører. Ja, da var jeg lagfører. Du hadde ansvar for resten av laget. Det er en dobbelt oppgave, at du skal både passe på dem og være en sterk leder for dem. Da følger du enda mer på det. Alle beslutninger du tar, har du med dem på. Gjør du noe feil, så er det ikke sikkert du blir skadet eller dør, men de kan gjøre det. Du må virkelig være skjerpet. For min del var angsten og frykten Vi har aldri gjort det før. Vi antok ikke hvordan vi kom til å reagere, hvordan vi kom til å spille ut der og hva som kom til å skje. For det var ingen av oss som hadde vært i strid før i det hele tatt. Hvordan håndterte du det? Eller låte det bare ligge der som et ubehag? Det lå der, men du prøver å prosessere, prøver å tenke, og prøver å fokusere på oppgaven. Men der og da var jeg såpass bevisst at jeg bare, ok, nå skal du få lov til å boble litt, nå skal jeg kjenne litt på det, og så skal jeg bruke det til å være skjerpet, så jeg ikke gjør noe dumt. Der lærte jeg litt den fight or flight-saken. Jeg var kanskje en av de som var mer fight-typen. Det lå til å ikke påvirke meg i negativ retning og stivne helt i den situasjonen. Det gjorde jo et par av de andre gutta som var med. De hadde motsatt virkning. De stivna helt og frostna i stillingen sin. De gjorde det, ja. I det risiko når de holdt som, ikke mest, men både når de var i gang så merket de Vi ruller jo ned her, og det er akkurat som vi hadde forutsett. Det smeller jo kraftig på disse gutta som er der nede. Men da er vi ikke så langt unna, og vi har med 790er og bombekastelag. Vi er et godt skod for å hjelpe dem. De hadde landkryssere, det var det de hadde. Så vi kjørte rundt med landkryssere. Vi kommer med enorm illkraft. Vi har også fly som vi kan bruke. Vi får smelt ganske godt fra oss. I det vi setter foten ut der, vi skal opp på et høyder der, for det rykter om at det kommer et bakhold på en høyde som er til venstre for oss. Så skal vi opp der for å stoppe de. Hvordan får du vite sånt? Det er mye samarbeid med lokale. Det er folk som tipser, ringer inn, og så er det jo litt sånn CIA-opplegget på en side. Det er med folk som er litt på vår side og gir informasjon. Noen ganger får vi ville det, og noen ganger er det riktig det. Kjøp og salga inntil nesten sånn. Ja, nesten litt sånn. Det er sikkert ikke så mye kjøp, men de samarbeider godt da. Litt sånn sovnagente på en måte. Hvor godt det er det er satt i system, det aner jeg ikke. Jeg bare visste at vi fikk info. Og så bruker du jo walkie-talkies bare. Så det er lett å fange opp. Noen ganger har du med afghanske styrker også, hvor de sitter og prater med hverandre i walkie-talkie. De slenger dritt av hverandre. I dag er du ferdig. Nå kommer de ut av deg. Til finen? Ja, ja. Politiet og finen sitter og prater, og soldatene, afghanske soldater, sitter og prater helt åpent med hverandre. At det er dritt? Ja, det er spesielt. Fy fader. Der fikk vi den informasjonen fra, at nå kommer de. Så vi hopper ut i bilene, gjør klær, tar med oss ammunition og skal bare opp en liten baktopp. Da går det litt opp for folk at nå skjer det. Kommunikasjon og samband å være så tydelige på. Det er nå det skjer. Kanskje to av åtte går helt i kjelleren. Og hva skjer da? De fungerer ikke. De stopper helt. Hål og kropp bare. Setter de seg inn i bilen eller bare på bakken? De blir bare stående og helt apatiske. Du ser det og bare ok, men da er din oppgave nå. Sett deg i bilen og så skal du passe på bilen. Hold i rattet og bare passe på at den ikke flytter seg. Du må bare si noe helt banalt. De lever seg virkelig inni det, de gjør det som de får beskjed om. Men det er ikke evnet til å tenke klart akkurat der og da. Det er litt spesielt, men vi har aldri prøvd det før. Jeg forstår det godt. Du vet aldri hvordan det fungerer før du står i det selv. Heldigvis var det ikke så mange av oss som havna der. Det var mer at man hadde en fight, jeg håper ikke tankegangen, men hadde fight-genen. At man giret seg på å være klar og fungerte i stillingen. Hjelper det deg som lagleder at du faktisk på en litt rar måte at hvis folk under deg friker litt ut og viser et svakestegn med med syken eller viljen at de fryser, at da på en måte tvinges du automatisk til at du må ta deg sammen og bare lede. Det hjelper deg på et litt sånn bizarrt vis, eller? Kanskje litt, men ikke noe sånt. Jeg følte egentlig meg ganske klar å lede med en gang uansett, og følte et enormt ansvar for de gutta. Så jeg ville på en måte bare skjerme de mest mulig. for å holde dem trygge, samtidig som vi måtte stoppe resten også. Vi fikk løst oppgaven vår og tatt vare på de andre styrkene som vi også hadde med oss. Vi var ganske mange til slutt der nede. Når du er med alt det du har med ditt team. Dette blir jo en veldig rar sammenligning, men det å være i skjeven og det er litt mørkt, og man hadde øvelser med rødfisser. Hvordan skjønner noen som helst hva som er hva på natta, og hvem som er hvem, og hvor som er hvor. Tenk deg at første- og andrevernske kan ikke ha skjønt en dritt. Hva er det som får 20 meter foran en? Informasjonsflyten var sikkert minimal. I kampens hete. Det går ikke lenger til dataspill som treffer realismen bra. Det er så kaos da. Ja, det er kaos. Hvor mange er involvert? Hvem skal man på en måte... Det er ikke snøring. Det er jo komplett kaos. Det var ikke peiling, det er en som vet at du stikker deg ut i landskapet der. Du har uniform, du har kjøretøy, du har flagg. Du er den som skiller deg ut, mens resten blender et med alle andre. De er kledd som lokalbefolkningen. Så lenge du ikke ser våpen kan du være hvem som helst. Det gjør det ekstremt vanskelig. Fy faen, jeg kan ikke forestille meg. Hva er oppskriften på? Er det bare det enkle? Hvis noe beveger seg, det er så skyldig. Nei, det er faktisk enda verre enn det. Du kan ikke bare skyte på noen som beveger seg. Det kan jo være en civil som er helt uskyldig som bare vil stikke av. Du er nødt til å være 100% sikker på noe vi kan for PID, positive identification. Du må se et våpen og se en rettet handling. Da har du good to go. Er det rules of engagement? Ja, masse regler på det som vi må følge og opprettholde. Norske styrker, jeg er veldig glad for at jeg hadde norske styrker å jobbe med, og er norsk selv, kontra for eksempel amerikanerne. For de har den tilnærmingen du sier nå, at det er noe som rører på seg, da skyter de som faen. Det har vi merket på et par oppdrag også, at de var mye mer trigger happy enn det nordmenn var. Så det er jeg litt stolt av, den norske tilnærmingen til oppdraget der nede. Ekstremt flinke folk, reflekterte og norsk, sunt, bondevett. Det er mange gode vurderinger også. Det kulturforskjellene er litt interessant, for du møter mange forskjellige nasjoner der, og hvem som på en måte har etikken høyt der, og hvem som på en måte har den der fuck it open fire for å ta på andre ytterkanten. Der må du være utrolig spennende i det. Det er helt enormt stor spennmiddel. Amerikanerne bare innenfor der har stor spennmiddel med de vanlige regulære styrkene som kanskje har dårligste erfaring eller dårligste inntrykk av. De er jo flinke, det er ikke det. Vi møtte jo mange av dem, og det var ovenfra nedholdning, vi eier bakken, vi går opp på USA, the greatest nation in the world, og vi bare, ja, ok. Vi kan jobbe sammen for det. Ofte var de som løste skudd først, så vi var litt mer sånn, er vi sikre, er vi sikre, er vi sikre, er vi ikke sikre, da venter vi. Vi hadde en mye sunnere tilnærming, synes jeg, til utfordringen vi hadde der nede. Hvilke andre styrker var det som myntet litt om de norske? Var det briter, franskmenn, tysker? Det var mange nasjoner. De jeg har vært mest med var amerikanerne, også var det litt svensker, latvere, italienere, Kanskje et lag med danske var kjapt innom, men det var stort sett de som var innom det. Det går mye engelsk. Det er noe med egen tolk til italienerne. Med italienerne løste vi ikke så mye oppdrag. Vi delte leie til vår store frustrasjon. Vi har dusjeri, toalett og vask som vi har i leier. fantastisk bygd leir med alle fasiliteter du kan tenke deg i Afghanistan, i Sankasa der nede. Men de var jo så glad i det, for de hadde jo ikke de samme fasilitetene. Så det var jo den største kjøen etterpå toalett og morgenen. For de sto og barberte seg og sminket seg og satt flere timer. Hver morgen måtte vi jo nesten, en par av de konterne vi hadde med toalett og sånn, så måtte vi låse av persikker så vi fikk mulighet til å komme inn om morgenen og puste den. Ikke noe sminking, ikke noe... Det var forfengelig som bare rakkeren. Da fikk jeg litt sånn dårlig inntrykk egentlig. Hvor er det italienske kjøkkenet her da? Skulle ønske vi fikk det, men vi fikk jo ingenting. De fikk alle godene våre. Fy faen, en dårlig deal. Det var en dårlig deal. Hva var resultatene i den aksjonen vi er ute i nå? Ja, der nede så... Eller situasjonen du beskrev nettopp. Ja, det resulterer jo... En ufattelig lærdom på alle mulige måter. Vi var ute fire uker i strekk. Bare det og seg selv. Ganske lenge å bare bo i en bil. Under åpen himmel i sandkassa her uten dusj. Maten vi hadde var på en måte posemat eller ting vi kunne kjøpe i landsbyer. Det var mye treffninger i den perioden. Og trefninger bare fordi alle er med på hva det innebærer? Ja, vi blir skutt på da, av noen andre. Ja, ikke sant, egentlig greit. Om det er Taliban eller hvem det er, det aner vi ikke. Det er ganske intrikat det systemet i Afghanistan med politiske grupper, det er høvdinger og mye grupperinger. Kriminelle grupper, andre grupper, Taliban, Al-Qaida. Men det bakhåndsangrepet som du fikk, det skjedde det eller? Nei, det skjedde ikke. Så vi legna opp på høyden der, så kom det ingen. Men det kan jo også være litt med at vi rullet inn med tanks og bombekaster og bomba hele fjellet der sønder og sammen. Så jeg tror de skjønte tegningen at ikke i dag, tar det en annen dag. Så da roer det seg helt. Den overfallet der hvor vi første gang begynte å kjenne på at nå skal vi strid, så løste nok ikke et eneste skudd. Vi i hvert fall da. Vi ble mye bombekaster og tanks og sånne ting, men laget mitt og troppet min var ikke avfyrt ett skudd med håndvåpen. Da fikk vi bare kjenne litt på det da, og se det litt på en måte at det smelter i andre enden. Hva følger etter det? Er det en klassisk deep reef snakkeåpne erfaring? Ja, først har du enormt med adrenalin i kroppen. I hvert fall den første turen. Det var kanskje en av to turer jeg har kjent på adrenalin i den samme grad. Etter hvert ble jeg nesten litt vant til det. Men da følte jeg meg som en syk mann. Du stod der og bare, ja nå kan alle komme og bare kjøpe. Jeg er best i hele verden. Ufattelig skummelt tankegang å ha da. Du er så dopa på adrenalin at du kan gjøre hva som helst. Du føler du kan fly. Så det var en ganske spesiell følelse å kjenne på den uovervinnelighetssykeman-følelsen. Du får to ekstreme ytterpunkter. Hva gjør jeg her? Og når du drar deg fra så bare «fuck it». Da er det kommet liksom. Uten å ha fyrtidsskudd. Da løsner du på pluss A-G-treet. Ja, det var nesten litt sånn. Så det er ekstreme ytterpunkter. Men så kommer jo crashen. Hvor adrenaline går ut, og du bare går ned i kjelleren som du synger etter. Du krasjer den da mentalt? Ja, mentalt ja. Går helt ned i kjelleren i huet. Det er ikke som du skruer av alt i kroppen av energi. Så blir du dritsliten. Men så fikk du ikke muligheten å slippe opp den. For det var jo flere oppdrag, og det var jo mer skuddvekslinger og sånt i den perioden. Da begynte det å bli ganske close. Jeg har en top cover, for jeg har satt bak og styrer med litt samband. I kjøretøyet er vi fem stykker. Det sitter en som kjører og en som oftest er lagføreren, nestelagføreren eller troppsjefen som sitter og er våndkommandør og forteller hvor du skal og alt det der. Og styrer bilen, laget eller troppen. Så sitter vi to eller tre bak. Han i midten står opp av luka i taket og bemanner maskingeværet. Så kjører vi et sted hvor det har vært litt fram og tilbake med skuddveksling når vi er på vei tilbake igjen til en lærer vi hadde. Det var jævlig merkelig, jeg fikk akuttbo for å prate med ham. Han stod ved siden av meg i lukene her, så jeg dasker ham på beina og sier kom ned litt. Akkurat i det han går ned så treffer vi to skudd i platta der han stod. og bare «shit, hva skjedde nå?» Så kikker jeg opp og bare «ja, faen, han har jo skutt på bilen og sa ha, det var nesten han traff meg og var liksom der da». Men jo mer tid det gikk, så var det sånn «faen, han traff meg nesten». Og det var så en merkelig situasjon at akkurat da fikk jeg følelsen av at nå må jeg prate med ham, og akkurat da så kommer det skudd hvor han bøyer seg ned og ikke får det på seg. For det var akkurat der han sto. Det er jo sånne øyeblikk man blir litt religiøs. Man begynner å tenke på hva som styrer dette. Gud er norsk for jeg vil si. Ja, for det er jo et sitat som er gått igjen i en sånn... En bok. En bok, ja. Ja, det er vel Velke Aslak. som jeg har skrevet en bok om, det er om Gud er norsk. Han forteller om akkurat de samme tingene, at det er så ufattelig flaks i utlandsdenser, at du blir nesten religiøs når du er der. Det er en hånd som er over oss på mange punkter. at mange episoder som jeg har vært med på selv, og som troppen har vært med på, eller nabovdelingen og sånne ting, så kan det bare være mulig å ha så flaks. Så det var den første hvor han bare bør kjenne, og det går i skudd i bilen. Og så har det jo... Det er sånn galgenhumor etterpå. Ja, det flytter opp meg en gang. Kan du relatere til dette med dine folk under deg? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Har du hørt på Dan Carlin? Han beskriver da britiske styrker skal hjelpe de franske under 1. verdenskrig, når tyskerne kommer og slir en plan og skal gjennom Belgia og ta Frankrike fra nord. Så kommer britene til og skal hjelpe på denne forsvarslinja til franskmennene, og da hører de kamper i de fjerne, og så er det det interessante her, der leser han opp notater fra de britiske soldatene. Det som sien er gjennomgående av dagebøker og notater til unge soldater som enda ikke har vært lenge i strid, eller skal i strid, eller på en måte nettopp kommet inn i krigen, at de er utelukkende positive og eventyriske, at de gleder seg på en måte. Dette her er enkle gutter fra landene som endelig på en måte er inn i en verdenskonflikt, hvor de er med på noe stort, det skjer noe spennende, og de er sånn, det finnes ikke et fnygg av redsel. de vet ikke hva de går til. Så er det jo sånn ekstremt krigshissing og optimisme. Når de hører de skuddene de fjernet av, så blir de veldig frustrerte. De vil være med. Ja, for de er ikke redde for at krigen kommer til dem. De går glipp av moroen, og de tror at det er fransk. I notatet står det at nå går vi glipp av at moroen er fransk, men at alle æren og kikker-æsen til franskmennene, så det var jo helt omvendt. kommer de til å være i strid med tyskerne og sånt. Dagbøkene viser fortsatt helt i begynnelsen det samme, at de blir beskudd på. Du sa noe om reaksjonen på at når tyskerne bomba på dem, så ropte de ting tilbake. Nei, litt for høyt, stille innsiktet ditt. Sånn kokk i drittslenging som på en måte helt til det virkelig smelter over hodet ditt og du kjenner trykket og krigsangsten melder seg. Så var det akkurat det samme, det der krigsforherligelsen før man skjønner hva man faktisk står opp i, hva krig innebærer. Som unge gutter på en måte. Vi romantiserer jo krig og våpen, de aller fleste også, unge gutter og sikkert jenter også. Før man fra vi er små ungdommer til vi kanskje står i zoner. Det er interessant det der, hvorfor man hvorfor man romantiserer sånn og hvorfor man er så kokke på det. Det er veldig interessant på hvorfor man er det. Man er det ofte i starten. Du må oppleve det og se det på nært hold. Hvor ødeleggende det kan være. Jeg tror kanskje den romantiseringen tar ikke de kjipe tingene. Du kommer ikke på den frykten og den døden. Det å se noen bli skutt på film, det er ikke det samme som i virkeligheten. Det er bra at man ikke viser det. men jeg husker når jeg startet i TNB-en, Telmarkbataljon, og en av de første dagene, ikke innrykket, men jeg startet, jeg søkte jo en jobb der, og da stod jo kompanichefen, eller bataljforsjefen, og viser bilder. Dette er det dere kommer til å møte. Hvis dere ikke syns noe om det her, så er døra der. Dette blir livet deres nå, 24-7. Dette skal dere være med på. Og hva viste de bildene? Av afghanere for eksempel som har skutt ganske ekstraktet bilder for å si det sånn, men det var ærligheten. Det var ærlige bilder fra handlinger som krigshandling som har vært der nede. Og andre termokpatronstykker som hadde vært i strid og dokumentert. Sånn er det. Er det ikke for deg, så er det ikke for deg, men da er det ikke du for oss heller. Så der er døra. Så man fikk på en måte et åpent valg på det. Når du kom inn der, var det en helt annen mentalitet, et annet nivå? Sinssykt mye høyere nivå. Enn der du kom fra? Ja. Som sagt, i førstegangstjenesten er det begrenset med tid. Et år, et og et halvt år. Du er kanskje med den gjengen i to år. Men i Telemarkbataljonen for eksempel er det en profesjonell avdeling med vervet soldater. Det er yrket deres. Alle som søker seg inn der har en profesjon om å bli best mulig i det du driver med. Det å være lagforeldrebefale for en sånn gjeng er et helt annet nivå. I første gangen må du bry deg mye mer om detaljstyring i laget og utdanne hver enkel på hver plass. Du skal kunne litt om alt. Men her var du spesialister. Du hadde en rolle i laget og den skulle du bli jævlig god på. Så skulle du kunne nok i de andre stillingene i laget til å kunne betjene de ulike våpenplattformene eller gi førstehjelp eller være en støtte for resten av laget. Som en fall får du mye mer tid til å spise dine ferdigheter overfor det taktiske og beslutningstaging og sånne ting. Mye, mye høyere nivå. Så det er en stor forskjell og det er derfor jeg ville inn i TN eller TNB til slutt og derfor jeg ville spille med proffene. Det kom helt på slutten. Er vi vei senere på den første kontingenten? Ja, vi er jo forsåvidt det. For det var jo en periode der det smalt mye. Og hatt litt sånne opplevelser med... Ja, som eksempel det skuddet som gikk i bilen, og vi hadde noen trefninger på kjøretøy og sånn. Så var det jo en... Ja, for eksempel en bombekastere i sanden der nede, så gi jo sanden litt etter. Og vi hadde to biler som skulle inn og hjelpe noen sniperer som holdt på å bli... Hva var det på å si, kjørt over da? Finn. Holdt på å bli tatt ut derfra. De skulle hjelpe til, så løsner den platen, eller bakken gir retter fra bombekasseren, for den er på en plate. Det blir enormt mye trykk ned i platen og ned i bakken. Så den stiger litt ned, så endrer vinkelen på røret. Når vi endrer vinkelen på røret så går den nærmere. Så den treffer nesten opp på de bilene våre som er på vei frem. Det siste de rekker å si, vi blir beskyttet med RPG, rakettgranatgreier. Vi skjønte ikke hva det var, og så blir det helt stille. Vi kaller opp, og vi hører ingenting. Fy faen, nå har vi mistet to biler og åtte mann. De raste tanker gjennom huet. Men det viste seg at det var de bomberkasterne som hadde bomber litt rand. Traff kanskje 10-15-20 meter fra bilene. Når det smalt, så kastet de seg ut av bilen og sambandet. Bare kastet i veggmiddelen, så de rakk ikke svare på at det gikk bra. Da trodde vi at nå var de første åtte borte, og åtte med en gang. Det var ganske surrealistisk. En Gud var norsk? Gud var sinnssykt norsk. Hele juvel da. Men det som runder av hele den perioden der, da vi på en måte har vært en del skuddvekslinger, så går det bra med alle. Ingen skade. Og vi er på vei hjem. Og da har vi vært langt sør-vest utenfor der vi egentlig hører til i leiren vår. Så vi har en sånn 15-20 timers kjøring tilbake igjen. Så vi kjører tilbake også i det vi kommer i leir i Masar el-Sharif. Så får vi beskjed om at vi må møtes inne i Storsjalen, vi skal ha brief. Det er litt rart, vi er akkurat kommet inn i leir, vanlige prosediere er jo inn og fikse utstyr og gjøre oss klart i strid igjen. Altid fikse våpen, fylle annusjon, vann, mat, hele pakka, da er det klart å rykke ut. Så vi syntes det var jævlig rart. Så kom vi inn der, så får vi på en måte budskapet at det er en norsk soldat i Afghanistan som er død. Og vi bare, vi er jo alle her. Hvem er det liksom? Vi er jo overledd alle sammen. Så er det jo i med i manen da, så er det jo Kristoffer Sølv Jørgensen som døde av en veibombe. Og det var bare et par timer etter vi hadde passert i området der. Et par timer etter dere hadde passert. Da skulle han til skytebanen sammen med tre kompiser. Skulle bare vise gutta at han hadde det gøy på skytebanen, for de var i leir da og var vel på vei tilbake fra liv eller skulle på liv eller noe sånt. De var i den leiren mens vi var ute. Så da kjenner du på at nå har vi vært ute fire uker, og vi har vært i masse skuddvekslinger. Og så er det han som på en måte tar støyten for oss. Han føltes ut ekstremt ureferdig ut. Vi går fra enorm glede til at alle mann var tilbake igjen, til å gå i en fortvilelse og litt sånn sorgprosess med at nå mistet vi en. Så fikk vi alle beskjed om å ringe hjem, for man ønsker å si fra at nå kommer det på nyheten at det er et norsk soldat som har gått bort til Afghanistan. Så dere kan få lov å ringe hjem når nyheten kommer. For det første skal de foreldrene være varslet, men også få det sagt fra til den egne. Da hadde vi en TV2-reporter i leir som hadde fått nyssa derfor noen hadde pratet. Så det hadde jo kommet på nyhetene før alle foreldrene var varslet over det pårørende. Og det sa de også på nyhetssendingen. Det var veldig dårlig stemning å ringe hjem og bare hysteriske møter og bare, nå trodde jeg det var deg som hadde tatt kvelden. Så vi blir jo for første sånn, det går bra med oss. Det var en annen som slapp av, ikke gråt. Men så blir vi også jævlig forbannet. Så vi går og jakter etter han, reporteren, etterpå. For vi har lyst til å fortelle akkurat hva vi føler er det da. Det var jævlig dårlig gjort ovenfor oss og de hjemme. Å fortelle det på den måten og vente en time, så hadde det vært lettere å gi beskjed til de hjemme. Men når du slår på TV2-nyheten og en norsk soldat er drept i Afghanistan ved pårørende har ikke varslet. Da er det mange som sitter og føler på hjemme at, shit, sønnen min eller datteren min er der ute, og er det dem? TV2 hadde egentlig en opsjon på at de kunne samarbeide med forsvaret der om tidspunkt. Man kunne ha gjort det, og så kommer pressetiske på toppen av det igjen. Om det ikke er denne oppsjonen så tenker jeg det er litt sånn sunt vette. Som journalist nå, hva tenker du oppi ditt eget hodet? Pliktig til på en måte når informasjonen er der til å melde det til sin redaktør, eller er det journalisten Hold igjen. Jeg kan se begge aspekter av det. Men akkurat i den perioden der, nå er jeg litt farget at vi sto i det selv, og du får foreldrene på telefonen. Så jeg kan skjønne begge aspekter ved det, med sifra, sifra eller vente. Men der og da var det så mye i mediene at vi følte jo at han kunne vente litt. Om det så bare har vært en halvt eller en time. I hvert fall så alle hadde rekt å ringe hjem først. Så hva var vurderingen rundt det? Vi syntes det var rart i alle fall. Nå har jeg klart farget fra en side. Det er jo tenkt at når du sitter redaksjonssjef eller redaktør hjemme i Norge, som ikke er i deres posisjon, deres følelseregister, så er det på en måte tenkt at det er jo kanskje det første som ringer er at dette er skup. Dette er verdi. Dette er skup, dette er nyhetsverdi. Dette her er først av alle nyhetsmediene. Vi var først ut med det. Og det styrket journalistikket i TV 2. Og så er det kollateral her, de pårørende. Det å sitte og føle på det enormt mye blant de foreldrene som hadde folk ute. Det må veie opp for og imot. Er det viktigere med nyhetsverdien eller kan man vente litt? Det menneskelige må man også ta litt hensyn til. Hvertfall i sånne typer settinger og en sånn situasjon som vi var i hvor det har vært mye. Mye rundt det. Det interessante er å se tilbake på det nå. Hvor mye var den nyhetsverdien verdt? Hva er verdien av det nå? Det føles sikkert veldig stort som et skup der og da. Men hvis du hopper tid og fremtid, hva er den reelle verdien som sitter igjennom? I forhold til den familien som fortsatt fikk nyheten gjennom nyhetene. Det kan jo tenke seg litt hva man får ut av det. Hva vil man føle selv hvis man stod opp til det selv? Både hvis man skulle vært presseaktør. Nei, det er ikke så vanskelig. Ja, det er helt klart vanskelig. Det er vanskelig dilemma. Det er nok av de. Det lette er å si at hadde jeg jobbet i pressen så hadde jeg gjort det og det. Man kjenner jo etikken, kynismen eller konkurransen og presset fra systemet der. Men det var interessant. Hva skulle du si? Det kunne være mange faktorer som spiller inn på hvorfor han valgte å gjøre det akkurat der og da. Det er det samme som de faktorene vi følger på også. Hvorfor venter du ikke? Fordi det er mange faktorer. Hadde vi kanskje satt i hans sko og følte den pressen, eller at dette er min sjanse, eller jeg har ikke en jobb hvis jeg ikke får over noe snart. Det er så mye som spiller inn. At det valget er vanskelig for oss å vite hvorfor han tok det uten å sitte i de skoene selv. Sammen blir det jo med de også. De sitter jo ikke i våre sko og må ringe hjem og fortelle hvordan det er. Det er vanskelig å sette seg inn på begge sider egentlig. Det var slutten av den kontingenten som endte med en ordentlig... Ja, en ordentlig nedtur. Var egentlig en fint kontingent i starten, og så ble det litt hårdere. Kjente du han eller? Han kjente jeg ikke. Jeg hadde sett ham et par ganger i leir. Men det er så rart, så fort du er der nede så er det brødre med alle. Så det går, det er som om du mister en av dine brødreflokkene eller søskenflokkene. Så det blir veldig nært, selv om du ikke har pratet med ham. Du blir som en familie der nede. Hva er Man tenker alltid sånn at det er feltprester som er ute i sånne måter. Må man være i en sånn situasjon for å skjønne behovet for de type funksjonene i sånne militære tropper? besetninger for at de har en viktig rolle, eller? Absolutt. Og ikke minst bare som en samtalepartner. Hvertfall min erfaring med det er at i starten i forsvaret så tenkte jeg, hvorfor er man prest? Det er jo ikke så mange av oss som er kristne og forstår ikke verdien av det lenger. Men det var jo det før. Så var jo oppmoderingskristendommen mye bredere og større i Norge før. Men når man står i de situasjonene, Det er godt å ha et medmenneske som kan lytte og prate og kanskje står et litt annet sted enn deg og soldatbrødrene dine ved siden av deg. De tenker ofte det samme som deg eller går gjennom det samme. Helt nydelig å kunne ha noen å gå til og prate med som har et helt annet perspektiv på ting. Så jeg ble veldig glad i fellepresten der nede. Det er vel sermonier, det er ikke begravelse. Det er sermonier. Man prøver å gjøre det så verdig som mulig. Det gjør man sammen med presten og egentlig alle. Man går sammen for å gjøre det så fint som mulig. Det blir ikke begravelse, men man står æresvakt og følger bilen frem til fly. Eller en pakke av det. Det er sterkt. Skal vi ta en kjapp pause? Så fyller vi på litt her. Tenker du sånn i reisen? Det var jo en... Hva skal vi si, jeg vokste ekstremt mye på den tiden. Og troppsjefen min også, som var på en måte han som fikk meg inn i oppåsitte og like dette og veilede meg og fikk meg til å like forsvar og finne meg selv. hvem jeg er og hva jeg kan bli god på. Han var med ned og var troppsjef i den styrkelseforvarningen også. Han sa at herregud, du har vokst enormt. Det var spesielt på de seks månedene ute også, for da får du enda mer frihet og ansvar. Da følte jeg at jeg blomstret veldig i den oppgaven. Så kom han hjem. Etter en slags stridshandlinger og adrenalin og de opplevelser som vi hadde på slutten, så var det ingen som hadde vært med på det før. Det var en upløyd territorium. Hva skjer nå? Upløyd mark. Hva skjer med kroppen nå? Når man er i en sånn situasjon så man skruer av så mye følelser. Så vi kom hjem så føler vi egentlig ingenting. Ikke noe glede, ikke noe sorg. Det er vanskelig å føle noe om noe som helst. Ingen av oss visste hva det var, og du har ikke lyst til å si det til noen. Men det var tungt å komme hjem. Er det en lettere depresjon at man ikke greier å vise glede over noe? Ja, kanskje en form av det. Eller kanskje fordi man skruer av så mye for å komme seg gjennom hverdagen. Men det er så mange inntrykk og så mange ting som skjer der nede at det er nødt å skru av litt av den følelsesaspekten og kunne tenke jobb og sikre for deg selv og laget ditt. Ferdigheter, trening, operasjoner og hele pakka. Er det litt sånn som når man får barn? Jeg husker når det skjer sånne enormt store ting i livet. Da jeg fikk barn så ble alt annet, spesielt ting man hadde stressa med på jobb og sosialt, ble så jævlig lite viktig. Da jeg kom tilbake så var det sånn, fuck det her, fuck det her, fuck det her, jeg har kidd, jeg slapper, jeg driter i alt. Det ordner seg. Ja, er det litt sånn samme type? Veldig. Du blir nesten irritert på folk. Når du har vært der nede, og du kommer hjem, så ser du enorme skiller på hvordan du tenker om problemer som oppstår. Du kommer hjem og bare, ah, vaskemaskiner, røyk, nå er det krise her. Hæ? Er det alt du driver masse om nå? Det er jo ikke noe problem. Det ordner seg. Det er bare ingen som fikser så alt mulig småproblemer. Det er bare å fylle i ting. Av det vi var vant til. Du får en holdning om at du bare må fikse det. Hvis bilen din ikke funker, og du er midt ute i Ingemannsland, Du kan ikke rinke i Falken eller Viking. Da må du bare finne ut en løsning på å komme deg videre med kjøretidet. Sånn gjelder med alt materiell, det er rødlagt. Prøv å fikse det. Du får en helt annen tilnærming til problemløsningen og tenke utenfor boksen enn man er vant til fra det daglige. I perioden før jeg dro i forsvaret, Har du tatt med deg det ut av, har du et fortred som gir deg en gevinst også senere i livet når man legger militærlivet bak seg? At man på en måte er en god problemløsere? Er det noen som bygges i rygggraden? Ja, jeg føler i hvert fall at veldig godt av det. Og veldig litt sånn, ja, men dette ordner seg jo, ja, men dette finner vi løsning på. Du ser ikke problemer, men du ser bare løsninger. At det dukker opp nå, greit, da har vi, vi kan gjøre sånn, sånn eller sånn eller sånn. La oss prøve. Men før var det sånn problem, hvordan skal vi løse det her, og helvete den maskemaskinen også. Nå er det krise. Alle som har vært litt oppe i militæret burde bli ledere i sammeier. Så styreledere i sammeier. Der er det bare problemer med omgjevning og gamle folk som bare syter og klager på det. Så er det sånn, det fikser vi, det holder vi. Vi finner en løsning på det. Det går fint, bare lukker det. Da er det møtene over på 20 minutter. Nesten litt banalt, men du får den følelsen av å jobbe på den måten. Å tenke på den måten og jobbe litt utenfor boksen. Toleransen for ting er mye høyere. Gjør det nå. Postmannen var litt sur i dag. Det er ikke noe farlig det. Smil og vink til neste gang, så kanskje han får en bedre dag. Fikk du kortere lunter og sånt? Du kunne bullshit som dukket opp og sånn, faen, eller ta det sammen, eller klikke på ting som du ikke ville gjort før? Jeg gjorde det faktisk det, men det var når vi var nede. Det var en av de tingene som adrenalinet gjorde med den mentale crashen etterpå. Vi ble jo så sinnssykt trøtte. Vi ville bare sove, og så lunta ble jeg så jævlig kort. Det var noen som sa hei til deg når du gikk forbi på ettermatsalen. Så jeg var sånn, hva faen er det du sier hei for? Hold kjeft. Da hadde du lyst til å banke opp etter alle som du møtte på. Og så tenker du selv, men jeg er jo ikke sånn. Hvorfor føler jeg på det her nå? Hvorfor er jeg så irritert? Hva er gærent med meg? På stand PMS? Ja, skikkelig jo. Alt var gærent. Så går du bare og spiser, og så går du og legger deg. Vi sover bare, vi ikke plager mer. Så kommer det ned, og det var i den første turen fortsatt, med disse risanlignene og adrenalinene, når det legger seg hjertet bak i lær. Så kommer det en stressmesteringsdame fra stressmesteringen Nord. Så setter vi oss ned, og så var det en av guttene som bare, faen, jeg føler meg så sliten, og så er det jævla temperament, jeg er forbannet hele tiden, jeg er så sinnet. Hun bare, slapp nå, det er jo helt normalt. Hun bare, Er det normalt? Ja, ja. Det er en helt vanlig reaksjon når det har vært utenfor det. Det har vært å kjente adrenalin og det har vært såpass høyt. Helt normalt å krasje litt i en uke eller to. Akkurat som det var i lettelse. Det er faktisk normalt. Da var det greit. Så kom det mye kjappere tilbake når du fikk normalisert litt. Er det litt sånn som før i tiden, kanskje jeg har sett mye på filmer og sånt, at adrenalinene overføres til alkohol og hår og sex og på en måte i mellomslagene. Du ser ofte Vietnamfilmer, kanskje før det også. Jeg vet ikke hvor reelt det er, men kan det på en måte at alt det man har innebygd, det må man få ut i et voldsomt sånt i form av Gambling og orgasmer og jeg vet ikke hva faen det er. Noe utløp av frustrasjon på en måte. Alkohol? Ja, vi gikk der nede i hvert fall. Vi har ganske strenge regler på alkohol og drikking og sånne ting, og det er ikke mulig å gå ut av leire og sånne ting. Og jævla mye rocking i stedet også. Ja, det kan gå til det. Prøvde å lokke ører og høyre. Steinar, hold kjeft når du rukker. Skit som du er på. Skal ikke legge under en stol. De teltene vi sov i, så er det ørkentelt, sånn stort sett. Så får du sånn lite avlukke. Var du heldig så fikk du dobbelt. Var du ikke heldig så fikk du sånn lite med plass til senga, og så en sånn sargeskasse. Og så kan du henge en liten IKEA som du kan legge klær i. Det var ikke så mye plass vi fikk, men vi var litt uheldige da. Vi fikk en ivrig kar ved siden av deg, så sovna du ikke fort nok, så hørte du ham på natta. Det var om å gjøre å sovne fortest. Og så vite at du ligger en meter unna. Det var bare å skille festivalen. Alle har vært gjennom det der, har du ikke det? For min del fikk jeg aldri noen behov for det. Jeg kan godt tenke meg at når noen kommer hjem at det er lett å ty til alkohol for å døve litt på følelsen. Men for min del har jeg aldri kjent litt på det. Og aldri hatt noen problemer med det jeg har sett eller vært igjennom. Men jeg vet jo om flere som har det. Se på de gamle filmerne, du bare kjører inn lassevis med prostituerte inn i leirene og bare sånn, her skal vi lette på trøkkefolket. Nei, det er ikke helt sant. De hadde faen meg tatt seg ut da, TV2-rapporten. Det hadde vært VEG-oppslag. De hadde ikke tatt VEG-testen, som vi kaller det. Det er det i alle mediene nå. Jeg tror NRK opererer med VG-testen. Jeg husker ikke, jeg tror det var en eller annen som etablerte det der. For de som ikke vet hva det er, så er det at det man gjør, tåler det å stå på forsiden av VG. Eller ikke liksom. Hva faen er det som tåler å stå på forsiden av VG da? Det er ikke noen overlegg. Alt er jo bare dritt når du går på forsiden av VG. Jeg kommer selvfølgelig ikke på et eneste eksempel her nå. Soldat snakker om runking på podcast, VG-forsiden. Det er vel mer om... Dårlige holdninger i forsvaret. Ja, men det er kanskje mer om kan du komme på forsiden av VG, enn om kan du stå på forsiden av VG? Eller? Ja, kanskje, men det vi mente med VG-testen var at det kommer til å bli en nyhetsoppslag av det. Er det så ille at dette blir en saka? Og det er på en måte dårlig for både rykte og omdømme og den hele pakka der. Du hadde den der alfa-saken i Afghanistan som ble en omdømme som ikke tålte VG-testen. Vet ikke om du husker den, men det var i forbindelse med at mannen ble alfa som skulle lanseres. Han var med ned på et oppdrag. med en avdeling fra Telemark Battalion. Der er det stridshandlinger, for det har tatt seg opp litt siden jeg var der første gangen i 2005. Jeg husker ikke hvem det var, men det var et av lagene som dro der nede. Masse begynte å gå i hare kamper, og han var med på en av dem. Filme litt og kjøre portettintervjuer, og det er det som ikke måter på. Måten han vinkler det på er jo sex er bedre, nei, drepe er bedre enn sex. Var det Magnus Rønningen? Han satt sitt blad. Han var kanskje ikke der nede. Jeg lurer på om det var han som var med. Var det det? Ja, jeg lurer på det. Jeg tror han dro ned, eller om det var en journalist som han hadde i bladet sitt. Men jeg lurer på hvem det var. Det kan sikkert stemme. Men det ble jo... Det tålte jo ikke VG-testen for det første at han hørte det. Alfa-testen. Ja, alfa-testen. Og så blir det dratt helt ut av proporsjoner og sammenheng. Jeg husker det var akkurat da jeg begynte i Telemark-bataljonen, det ble kjempeproblemer og stor ommeltning, og vi måtte sette oss ned og lage nytt verdigrunnlag og virkelig jobbe med kulturen. Fy faen, det ser slitsomt ut. Det var mange timer. På en måte en veldig fin sesjon, hvor man banker kulturen og verdigrundlaget for hvem vi er og hva vi skal stå for. Det var en fin opplevelse uansett. Bakgrunnen for det var kanskje litt kjip, hvor han drar ut noe av sammenheng og en kultur. Det var snakk om at TNB-en skulle legges ned, vi kan ikke ha en sånn holdning i forsvaret, Det er så piss når det først bare blir eksponert. Da er det gærent. Da skal man gjøre noe med det. Det er så skinnelig. Det er sånn det er i alle sammenhenger. Hvis man bare dreper kulturen er det den er. Så er det en som fanger opp noen som ikke tilhører kun kulturen. Da gjør de det. Jeg har hørt det samme greia i 20 år. Det er det vi sleiert livet med, for vi følte oss som norske soldater. Du skyter ikke på alt som rører seg og de holdningene vi har. Det er heller et skudd for lite enn for mye. Så kommer det en journalist som tar en setning fra en gutt som akkurat har overlevd et slag. Det er mulig han har hatt noe dårlig i partene, Det er noe han sier i kampen setter, og litt galgenhumor som du må forstå. Forholdningen og kulturen er det overhodet ikke noe problem med, men det er vanskelig å vite når du sitter på din høye hest i Norge. Du skal sende soldater, men de skal ikke snakke om krigføring og at de tar liv. Nei, dette er en kultur, dette er ukultur, dette må vi ikke drive med. Så det blir veldig merkelig. Ja, de gjør det. Men er man mer vare på å bringe journalister inn i kretsene etter det? Ja, eller? Nei. Eller kanskje journalister må stole på i større grad? Ja, det var vel en sånn periode rundt der hvor forsvaret på en måte, det var mye kritikk da, de måtte åpne seg mer. Vi måtte vite mer hva styrkene våre gjorde i utlandet. Og det var jo mye politisk press på at de skulle være med ut. Det er ikke så flott å åpne opp. Det er en vanlig oppskrift. Vi skal vise hva forsvaret egentlig driver med der nede. Vi hadde jo ikke noe å skjule, så det er bare fint at man vet hva man sender styrkene sine på. Men da må man også stå for det etterpå, at dette er det vi har sendt, og dette er det de faktisk må gjøre for å løse sitt oppdrag. Ellers må du droppe å sende det ut. Det blir jo bare dobbelt så raskt. Noe som ikke stod ved egetesten var det greiene jeg drev med militæret. Jeg vet ikke om du fikk med deg vaktvideoen på hjørstemmen. Jeg husker det som vakt, men ikke som det var. Jeg var i 2001-2002, og den havnet jo på Vegas forside. Kort fortalt. Jeg vil kanskje ta en egen podcast på. Men det var jo da kompisene, altså jeg og vår gjeng, havnet jo inn i vakta på Gjørstamodd, som da er NATO-leir, og det var også det samme tiden da 9-11 skjedde, så det var jo sånn beredskaps-A eller B, det heter for noe. Vi gikk rundt med skarpe skudder og lette etter fie i skogen og parkeringsplasser og helt gerne på natta. Men så ble det så overskuddet adrenalin. Og jeg var veldig glad i videoredigering og film og gjøre mye moro, så jeg gikk inn i militæret. På den tiden var jackass veldig populært. Vi begynte å gjøre jackass på veldig lavt nivå i militæret. Vi hadde en uke på og en uke av. Den uken jeg var av gikk jeg hjem og redigerte videoen. i episoder, og så viste vi det for alle menige på laptopen vår når vi kom tilbake til leiren. Det tok jo sånn av at folk gledet seg til nye episoder som bare var å se på en sederom. Se delt ut sederommet i leiren og sånn. Så ble det sånn episode 3 og 4, det ble bare drøyere og drøyere. I helgene var det ingen befaling i leiren. Vi hadde nøkkelskap i hele leiren. Det var adgang overalt. Vi begynte å stå på ski etter biler og krasje og ødelegge ting. Det var helt toppen av uetiske NATO-leirer. Kjører vi på med det løpet her, jeg tror det ble etter en sånn 89-episodere med vakttroppen på Hjørstamma, så kalte det. Kjørte en sånn kinovisning siste dagen. Og det var det. Og de videoene sirkulerte litt på gathering og sånne type steder hvor man delte videoer. Det fanns jo ikke YouTube på den tiden. YouTube kommer i 2005-2006. Det er kanskje bra det da. Jeg la det ut på YouTube nå da. Men et par år etter det, Når kan det ha vært? Kan det ha vært tre år etterpå eller noe sånt? Så skjer det et innbrud på Gjørstamon, hvor det ble stjert en haug med agitrær. Husker du denheten? Det var en ganske stor skandale. Det var noen gangster eller noen mafier eller noe sånt som har stjert masse våpen og militært materiell. Og så er det en jævla luring der ute som sitter på den videoen, som sender den vokstropp videoen med oss tre år før til alle, jeg tror det har vært alle nyeste redaksjoner eller VG eller noe sånt. Så de blæste opp. Videoer av oss som driver og gjør masse jackass, pisser ut av vaktbua og kødder med, vi kødder med skarpe ammunition og lurter ham og sånt. Det er ganske mye drøye greier da. Veldig drøye greier. Så han får sikkert noen VG-tips og sånn, og så blir alle vi som var involverte besensurert, og så blir det en kjempesak. Og telefonen min begynner å ringe da. Så faen jeg står i en bursdag, og det er sånn forsiden av VG, to-tre sider i Aftenposten og alle de store avisene, andre innslag på TV 2, andre innslag på NRK Nyhetene, og telefonen ringer og ringer. Sånn er det på en måte å havne i nyhetenes sentrum for en dag. Det ringte så innhelvets mye. Gunnar Stavrum ga meg en kommentar til, så vidt jeg kan huske. Da svarte jeg noe sånt. Det var rart, jeg var i begynnelsen av 20-årene. Men jeg følte meg som voksen. Jeg tror jeg var 22 år eller noe så sa jeg at, ganske bra svar, jeg sa at nå prøver forsvaret å flytte skylden over på oss som har vært i militæret tre år før, at de har en veldig dårlig sikkerhet NATO leier og så videre. Det var en velsmurt poeng. Det var som at de prøver, her prøver forsvaret å dytte over på en dårlig etisk vaktholdig og dårlig moral i leieren. Vi var der så lenge før, så det var alt for mange år imellom. Etter det ble det en helvetes oppstramming av hele Gjørstamon. Jeg tenkte på de som endte i vakt på Gjørstamon etter at vi var der i våpenskandalen. Det hadde vært et helvete å være der. De måtte ha hatt så mye rutiner. De kan faen ta de der jævla Folket på 2001-kulet. Det er typisk forsvaret. Når det skjer noe, så skal det strammes inn og kjøre rutiner. Det var en bok, jeg lurer på om jeg husker hva den heter, UD 4-3 eller 4-4, det er en bok. Det går i etord om at den startet som en liten tynn blekke, med lessons learned på sikkerhets... Det er sikkerhetsombok i forsvaret. Og det blir bare tjukkere og tjukkere for hvert år, for hver gang noen driter seg ut eller finner på noe dumt så havner det jo nye sikkerhetsleger inni denne boka. Så vi har sikkert bidratt et par sider i denne boka vi også. Ja, ikke sant? Boka blir bare tjukkere og tjukkere, men det beste du kan gjøre er jo å oppdra barna dine. Ja. Altså det er jo en av de beste oppskriftene på boka, å begynne i den enden liksom. Å oppdra ungene liksom. Ja, ellers er det på en måte alltid å holde en soldat opptatt. Det er også en god regel. Hvis en begynner å kjede seg, Det kan med alt mulig skje. Det kan jeg love deg, bare se på oss da. Det var film i militæret, jeg kan ikke skjønne. Det var jo snakk om, juridisk sett var det en sak med foreldre med et par uker og måneder. Det var noen avhører og full pakke, men det ble aldri noen styre. Alle bare ble ferdige. Vi har i hvert fall ikke blitt kalt inn på rep. Jeg vet ikke om det var de andre guttene, men det var en jackass crew. Alle hadde hatt sitt kalle navn. Det er jo ekstremt å snakke om 20-åringer i Fridrisdyr. Det var på nytt på nytt. Det er goals. Nei, nok om mitt militærliv. Det er jo ditt som er virkelig det interessante her. Men det var jo morsomt. Jeg hadde faktisk ikke tenkt å snakke med deg. Skal jeg henge opp den veggen bak her? Fjerne det punk-skiltet her? Det bare får man gjøre. Ok, men hvor var vi? Hvor var vi? Vi snakket litt om det med alfa og at vi blir kastet under bussen. Det var langt om presserundet egentlig. Det var bra det. Det blir et bra YouTube-klipp. Ja, det kan bli bra. Hvor skal vi ta det videre? Ja, T-remark battle var jo et grei. Du må bare føle at du kan ta fartstiden din i det profesjonelle delen av militærlivet ditt i Afghanistan, hva førte videre? – Jeg kan spille videre på den første turen, da vi var ferdige og alt det førte med seg. Så ville jeg fortsette i forsvaret og hadde da nesten et stående tilbud om å dra rett ut igjen med en vakt og sikkerhetsstyrke. Hva var lønningen egentlig? Det kommer litt an på hvem som ser. De vanlige var litt under en million? Nei, på et halvt år. Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror vi fikk 33 000-35 000 ubetalte. Så kommer det litt an på hvor mye du trekker i skatt og så videre. Det blir aldri reelt å sammenligne det. 35 000 på et halvt år? Ja, på hver måned. Det er der du får litt ekstra. I opptrenningsperioden i forkant får du et par tilleggbare, men der er det ikke vanlig lønn. Men du er jo på 24-7, og den risikoen du utsetter deg for, og søndag er ikke fri. De pengene står ikke i stil med den soul in the game-verdien deres. Det gjør ikke det, men det er jo ikke pengene som skal dra deg dit eller som skal være motivasjonen. Det er sant. Så man kan jo sammenligne... Hvis man lærer yrke, hvis lønnen hadde vært ekstremt høy, så hadde tiltrukkes det kanskje feil folk også. Det kan hende, som bare er motiverte av pengene. Det er en evig lønnsnivå-dilemma kanskje. Ja, og det tror jeg alltid kommer til å være uansett. Men jeg var for såvidt fornøyd. Du får jo en lønning, og så er du jo midt ute i sannkassa der. Du får jo ikke brukt så mye. Du kan jo gå på nett og bestille selvfølgelig. Det var jo mange som gjorde det, og gjorde en sporte av hvem som får flest pakker hver uke. Det var som julaften, og postmannen kom med pakker. Rundt 35-35. Men det var ikke pengene som drove det. Nei, det sier seg selv. I hvert fall ikke for meg, men jeg vet det var for noen andre. Men de var jo også ferdige med den turen da. Det funket ikke så bra. Det gjorde det ikke. Så fortsatte vi videre og dro. Skulle vel egentlig ut. Hadde en ny oppsetting. Skulle hjelpe med et litt mindre vaktlag. To-tre dager før vi skulle reise. Datoen var satt og baggen var pakka. Så blir oppdraget bare avlyst. Det ble bare kanslet. Så vi står og bare, ja, hva gjør vi nå? Og følte det var dårlig informasjon og dårlig behandling. Så vi bare, ja, nei, du får bare finne en plass i de andre avdelingene også for å bare henge dere på og bare bli med på utdanningsløpet i førstegangstjenesteavdelingen. Så vi ble bare en kasteball mellom hit og dit og stab og ingeniør og gud veit. Så jeg bare, nei, fuck it, skal jeg bare slutte. Ventet du noe på andre siden? Eller var det studerende? Det var studerende. Da var jeg sånn, da kjører jeg B. Kjører standard B. Det var planen min også. Markedsføring og jeg har god driv. Jeg er egentlig ganske motivert, kjører på, får gode korrekterer, første allerede. Men så begynner jeg å kjede meg noe sånn inn i grannskreven. Jeg begynner å sitte i kroppen og bare, dette er for statisk. Jeg klarer ikke å bare sitte og høre på forelesninger og være fulltidsstudent når det går fra å være relativt operativ. Det skjer mye, og du er med og leder og utdanner og lærer noe nytt. Ikke det at vi ikke lærte noe på BEI, men det var på en helt annen måte. Interessen bare falt rett til bakken, og karakterene gikk jo der til. Så ringer en kompis, bare du, vi har en lagførjobb klart, vi reiser ut og betaler. To år til på BEI, ut en tur til. Så jeg hoppet av bachelorstudiet der, og måtte inn i en liten intervjuerunde, men de var litt kjort på å være en lagfører. Dette var en helt annen avdeling. Det var transportkompaniet på Sessomond. Så de trengte en som hadde litt infanterierfaring, og hadde vært utefører. Men det var jo regnforsyningselement. Så tenkte jeg, Hvorfor ikke? Han var kul, og han var også tidlig fra TNB'en. Vi var en god match, så jeg tenkte det ville være fett å reise ut med han. Da visste jeg at det ble ikke så mye strid på Voss, for det ble bare en forsydningselement kjøre frem og tilbake. Så fikk jeg plass og ny opptrening og reiste ut et halvt år etterpå, og ble med de ute i seks måneder til. Så det var min andre kontingent i forsyningselement. Da var det primært som lagfører i transportkompaniet, men strukturen når vi kom ned gjorde til at det ble en slags troppsjef slasj kolonnesjef for litt flere folk. Da hadde jeg plutselig et santighetslag jeg skulle styre over, jeg hadde et repobergingslag, jeg hadde et vakt- og sikringslag. Så vi ble plutselig 30-40 mann. Da var det naturlig at lagføreren i transportkompaniet styrte, siden han skulle planlegge logistikken og ruta og alt det rundt. Da ble jeg plutselig en mini-troppsjef uten en offisiell grad. Det var kanskje den mest krevende perioden av alle, for det var så enormt mye jobb. For det første sikre trening for alle sammen, og det å planlegge oppdrag, løse oppdrag, og det var jo enormt behov for forsyninger i alle retninger. Da hadde det tatt seg opp litt. I nord-Afghanistan og spesielt med Mane hvor termokpatoen var. Det hadde tatt seg opp veldig med stridshandlinger og vi var på en måte og kjempet litt på flere flonter i perioder. Så vi måtte jo kjøre mye og planlegge mye. Og ulempen var nok, Staben og alt rundt, det støttdelende rundt, var ikke bygget opp med tanke på kompetanse og erfaring for å takle det presset, det kjøret og den stridssituasjonen som plutselig dukket opp. For man var litt i den gamle tankgangen at det er stille og rolig i Nord-Afghanistan Men manet hadde jo catchet opp og fått inn gode folk, erfarne folk og riktige folk i riktige stillinger. Mens i Mossar, som er hovedbasen, så var det kanskje ikke riktig mann på riktig plass i alle stillinger. Det var mye bra folk, men de hadde kanskje ikke den kompetansen som krevdes for å støtte oss som dro ut på forsynelseelementer og alle sånne ting. Så det resulterte i at jeg måtte sitte, jeg tror jeg satt i 2-4 om natta hver kveld, og jobba for å ta igjen mye av de tingene som de skulle gjort. Det kan jo være etterretning, det å planlegge ruta, hva er siste inntill på... ting som kan skje, hva skjedde i det siste, hva er trusselnivå, måtte ringe rundt i andre leirer og få dit og gi sin trusselvurdering. Jobba mye sånn, og så var det å planlegge hva vi skal ha med, hvor skal vi, hvem skal vi, skal vi ordne noe ekstra godt i gutta som er ute i striden. Satte fire, og opp igjen klokka sju og starta gutta. Og så nåtte på i seks måneder. I seks måneder? Med sådri på dagen og sånt også? Du kollapser hvis du sover tre timer. Der og da kollapser jeg ikke, men når jeg kom hjem så ble jeg utbrent. Gikk skikkelig på veggen. Så du greide å holde koken hele veien der på tre timer siden? Vær så på. Du skrur aldri av. Du går og legger deg i tre-fire timer, og så står du på en og virker i stillingen. Men sånne mennesker som deg som faktisk takler det å sove tre timer og gjøre det i en sånn periode, og så bare kollapser når du kommer hjem. Er det noe forsvaret utnytter, eller er det en nødvendighet for at man trenger noen sånne gærninger som tåler det? Det var ikke bevisst fra forsvarelsens side. Det var på en måte et valg jeg tok selv. Jeg hadde en sinnssykt ansvarsfølelse for ikke bare de 10 jeg hadde ansvar for, men det var de 20 andre som jeg også hadde ansvar for, som ikke hadde en lagfører som planla de tingene. Det var på en måte mitt ansvar. Det var deres liv på min samvittighet. Så det var mer den ærekjære tilnærmingen til det at jeg valgte å gjøre det fordi jeg ville være mest mulig forberedt hvis det skulle skje noe. Så du gikk skikkelig ned i... Ja. Hvordan da? Hvis du var litt deprimert forrige gang så ble du... Det er vanskelig å forklare, men det blir ikke deg selv. Du er sliten og trøtt. Du sliter med å finne energi til å bare ta en løpe til virka som et ork. Jeg var jo så smart at jeg søkte meg rett inn i TNB-en etter den kontingenten. Det dukket opp en stillingsutlysning som lagfører der nede. Så jeg søkte mens jeg var i Afghanistan, og søkte i Telematpatanon. Og den fikk jeg jo. Så jeg rakk ikke å kjenne så mye på det, annet enn at jeg var dritsliten. Så jeg hadde jo to måneder ferie til gode, og så fikk jeg slappe av litt før jeg begynte på arena. Sett i ettertid var jeg kanskje på behov for litt mer fri før rett på ny oppstøtningsperiode og rett ut igjen med en enda vasser avdeling med enda mer som skjedde. Det var kanskje ikke det smarteste jeg gjorde. Når du er 20-åring, og vi lever i en tid nå hvor det er litt mer trendy å inn i å snakke om hvordan man restituerer, hvordan man helser ernæring, mens før, jeg føler det ikke har gått for at jeg nettopp var 20-åring på 2000-tallet. Det var som tut å kjøre, det var styrketrening, maksing. Full pupp, fylla, opp igjen på det, opp og jobbe og feste mer. Det var ikke noen hvileskjerne og steder, men det var bare full pupp hele veien. På alt. Hvis du snakker om så mye som brukteord meditasjon, eller på en måte restituert, da fikk du jo gay-stempler med en gang igjen. Det var en helt ubrukelig tulling. Vi må ha folk som er på hugget her. Det er en hektisk hverdag for en 20-åring på 1000-tallet, men nå er det mye mer sånn. Nå kan man gå tur i skogen. Det er mer fokus på det. Ja, på livskvalitet. Med kunnskap er det mer åpent å snakke om det. Det er greit. Det var det ikke da på samme måte. Jeg så en bedring fra år til år heldigvis. Det gjør at vi er der vi er i dag. Men der og da var det tutt å kjøre. Fikk ikke mye medlidenhet hvis vi gikk til troppsjef og sa at du er litt sliten etter forrige tur. Ja, sliten, det ordet der, det turte vi ikke. Ingen brukte det ordet på Tostal heller. Det var jo sånn at hvis du er sliten, sånn ja, men sliten? Alle er sliten, jeg er sliten sammen. Men nå er det nesten sånn for, vi er på en måte, det er motreaksjon da. Det er kanskje for mye å være sliten nå. Det er en helt gylden middelvei et eller annet sted, men nå er det sånn Du er så sliten. Du lever i fredstid. Du har bare så utrolig kjedelig liv med så mange kjedelige arbeidsoppgaver at du blir sliten av det. Du har vel levd et kjedelig liv? Ja, kanskje. Sleng den ut der. Ja, nå er den ute der. Vi la den rulle på TikTok. Ja, det blir fint det. Hvordan handler vi på det? Det var det med å være utbrent i det enorme ansvaret jeg følte jeg måtte ta, og det ærekjæret jeg hadde. Det var jo, kontingenten i seg selv var jo for seg selv et relativt grei. Nå var ikke vi i de fremste linjene, men det smalte jo ganske greit rundt de andre styrkene og andre avdelingen også. Det resultetet jo blant annet i at vi mistet fire stykker på en gang. blant annet Trond Bolle, som jeg uka før han døde var jeg ute på oppdrag med han. Jeg skulle ut og forsyne en fremskudd basse i et område som begynte å bli litt varmt hvis jeg skal bruke den terminologien. Så da hadde vi bedt om å få en styrkebeskyttelse, og da var han med. Han skulle være den styrkebeskyttelsen fordi det var mye utområde der, og farta han og laget sitt. Så vi pratet sammen og la en god plan. En fantastisk flott fyr, kunnskapsrik og taktisk. Jeg fikk særdeles godt inntrykk av han. Så går det jo en uke etterpå, så er han jo borte. Han drepte en veibombe sammen med tre andre. Og der kom den ærekjære biten inn. Vi hadde jo, apropos prest, vi var jo ikke forberedt i leieren i Mossad al-Sharif på å miste så mange på en gang. Man hadde tatt høyde for kanskje én eller to, og hadde på en måte en plan for det. Men så fikk vi fire på en gang, og det var skitt, hva gjør vi nå? Kan jeg bare spørre, har du en plan på at du kanskje mister en eller to? Hva begynner med det? Man har jo prosedyrer, ting skal varsles, du skal ha kjølekonteiner, du skal ordne fly, sermonier, alt administrativt rundt. Det har man planer på, alle prosedyrer egentlig på alt mulig rart. Men man hadde ikke få fire. eller to eller flere. Så ble jeg litt sånn med læreren, hva faen gjør vi? Vi har kjølekonteiner, men det er i utgangspunktet bare plass til to. Så vi må på en måte finne en løsning. Og presten som var en fantastisk fyr, og jeg husker ikke hva som egentlig skjedde, men han ble plutselig bare borte. Så jeg vet ikke om han dro ned til Meymane og var blant de nærmeste soldatene til de båle overlagene hans, eller om han var i leiren der, eller om han bare nettet ned, det vet jeg ikke. Men han var for borte, så det er den ene mannen som er støttespilleren, og han kan gå til på hvordan vi kan gjøre dette verdig. Hva gjør vi nå? Hvordan håndterer vi dette? Han var borte. Jeg følte på en måte at ingen tok det ansvaret. på hva vi gjør. Så jeg følte veldig på det selv at vi må jo gi de gutta her en verdig reise tilbake til Norge. Så vi begynte å finne lastebilene som vi kunne bruke, de som var penest mulig, i den graden går det å ha fine kjøretøy i Afghanistan. Vi marte, vaska, prøvde å gjøre de så fine og flotte som mulig. Vi begynte å trene på bårebæring. Hvordan kan vi gjøre det til det ser fint ut og er verdig, og hvordan gjør vi med flagget. Så var det mye diskusjoner frem og tilbake når båren er på bilen. I ettertid har jeg sett at den står alene på lasteplanet, og så står man og saluterer bilen når den kommer fra leir og inn til flyplassen og inn til flyet. Men der og da visste vi ikke det. Vi hadde ikke peiling. Vi hadde aldri tenkt på det, at vi kom til å miste noen. Tanken slår deg, men nå var det reelt. Så vi laget en seremoni, og så fant vi ut at vi må holde flagget. Vi må holde i båret hele veien. Der og da føltes det veldig riktig ut. Det var kanskje det feil i forhold til prosedyrer, men vi følte at hadde det vært meg, så hadde jeg ønsket at folk kanskje følte meg hele veien og holdt i båret. Det var ikke som å holde en hånd på vei hjem. Så jeg følte veldig på ansvaret på å fikse det, og bygde hyller i kjølekontainere så vi kunne ha flere bårer inne der, og gutta mølte seg frivillig til å stå æresvakt, og vi satt opp en rulleringsplan der, og vi måtte fylle på tørr is i kisten og litt sånne kjipe oppgaver som ingen hadde tenkt på, og vi hadde ikke noe plan på det. Så det var litt spesielt. Var det, ble det bare sånn operativ løsningsorientert på det, eller var det liksom på en måte emosjonelle oppi det hele? Begge tror jeg. Emosjonellt i en viss grad, for følelsene våre var jo i en periode der, er jo avskrudd, men de var på en måte fortsatt en del av den familien, av det bondet, vi er blodsbrødre. Så det var jo litt emosjonellt også, men da switchet det hvertfall over en sånn operativ, ok, hvordan gjør vi det her? Hvordan kan vi gjøre det mest verdibære? Hva trenger vi? Hvordan kan vi løse det? Hvordan skal vi pyntere? Drilla, stå i flere timer på plassen her og drilla på å bare gå opp og ned på lasteplanen på bilen. Hvordan skal folk få det til å se bra ut. Spesielt for en ung mann og et ungt lag med unge mennesker, ta høyde for det. Ingen forestrømming, bare sånn. Håndterte alle like godt for eksempel det her med, du sa fylle på med tørr is for eksempel, bare sånne detaljer som det der. Å åpne en kiste med død kropp oppi og så fylle på med is. Jeg kjenner det vrenger seg inni meg, bare tanken på å se et lik. Jeg har aldri sett et lik i hele mitt liv. Jeg er jo en av de gutta som velger seg frivillig. Han sliter litt med det. Med seinskader og sånt i forhold til... Hvordan ansiktet deres? Mer den skyldfølelsen. Hvorfor den? Hvorfor han? Hvorfor ikke meg i stedet? Det tror jeg mange føler på når de mister noe. Det var så ureferd at han måtte gå. Det hadde vært bedre med meg. For du har den ansvarsfølelsen at du velger å ta en for lag igjen og miste en av de andre. Så jeg slapp, håper jeg heldigvis. Jeg visste at jeg kom til å slite med å takle å se det. Men de mente de ville takle det, og det var helt frivillig. Det var jo en som var satt til å gjøre det, som på en måte var hans oppgave. Så han var jo klar for det, men han trengte litt hjelp. – For å se likene flere ganger? – Ja, for å gjøre det klar. Det var en av to personer som gjorde det? Ja, en gang tror jeg. Du trenger bare å fylle på. Nå kjenner jeg ikke detaljene så jeg skal ikke si det for sikkert, men du må fylle på i hvert fall en gang. Så det er ting du ikke tenker på som du plusselig må stå opp i og løse, som du på en måte kan. Det følger deg resten av livet. Og det kan vi komme til flere, og det er sånn at du har vært i flere dramatiske situasjoner om dette med møte med død og nesten død. Jeg har hørt på noen podcast med tidligere soldater, og det begynner med disse enkelte bilder som man ikke får ut av huet. Jeg hørte på en jævlig bra emissar, Rogen, som også var sånn som Djokko, han som skrev bok. Jeg husker selvfølgelig ikke navnet. Han husker jo, han slo jo en annen soldat, jeg tror han var afghansk, eller taliban, med en stein. Vi hadde en sånn nærkamp, og han fikk på taket en stein. hadde han ansiktet hans med stein, og så var det på en måte før han andre soldaten døde så det fra andre øynene, og andre soldaten skjønte at nå er min tid ute, så det er over, nå kommer du til å drepe meg. De hadde en kort moment der hvor han på en måte før han fortsetter å ta den steinen i ansiktet hans. Det bildet av det blikket hans, det går ikke, han får ikke det ut av systemet. Det tror jeg på. Skal vi se hva han heter igjen. Du har sikkert hørt om han. For øvrig, en jævlig bra episode. Du kan ta link i den. Skal vi se, han heter Dakota Mayer. Ja, han har jeg hørt om. Han skrev vel bok også, så ganske detaljert. Ja, det er et par av de som har slippet ut ganske bra bøker, spesielt amerikanere. Er det et tabu eller? Å skrive bok? Snakke om alt det her. Skrive og snakke om det. Jeg føler liksom det nå at min historie og mine følelser, det føler jeg det er mine. Det er min historie å eie, og jeg har valgt en tilnærming. Dette kan jeg prate om, det er bra for meg. Og ufarliggjørlig å snakke mye om det, for det er min prosess med å komme videre gjennom det. Men jeg tror nok det er fortsatt litt tabu pratet om det, og jeg har kanskje ikke fortalt det til så mange akademer med tørre is og den pakka det er. For det er litt merkelig å se det for seg. Kanskje litt tabubelagt også. Det er det jo, for du får bilder i hodet deg og du får massasjoner. Det er... Det er realiteten. For jeg spørte jo, du hørte på episoden jeg hadde med Peter Warren her, som var elitestyrken for Storbritannia. eller England, eller hva det blir. Han sa at han kan ikke snakke om det, han snakket bare om rekrutten. Vi snakket litt etter episoden også, når vi skuddet mikrofonen og sånt. Det var ganske heavy shit. Det er som alt man ikke kan. Han hadde jo trodde på en måte at det var, jeg tror han refererte til den boka som han fyren har nevnt her nettopp, at nå kommer slusen og ikke alle skriver bøker om det, men det er jo en slags kode når det kommer til litteratur at veldig få skriver om opplevelsene sine. Ja, jeg kjenner jo litt på det sånn sett da, Det er vanskelig å prate om det. Er det en ting man har lyst til å fortelle videre? Ikke at folk skal vite det. Kanskje uvitenhet om de tingene der er bra. Hadde jeg hatt en sønn nå, og han sa at nå skal jeg til Afghanistan, så er det sånn at jeg vet kanskje litt mer hva det går til enn det du gjør. Det er kanskje ikke nektende, men du har sett det jeg har sett. Kanskje du skal dra et annet sted, dra på studietur. Fint på natt. Spørsmålet er om det er bra om de følelsene og kodene står i veien for beretninger og levninger. Er det noe vi synes er spennende, er det å sette historien og kilder opp mot hverandre. For eksempel fra 1. og 2. verdenskrig. Hvis vi tenker på ting som er skrevet på 1700-1800-tallet av soldater og myndigheter og presidenter. De tingene der er helt essensielle for historiefortellingen. Der stiller vi ikke sånn at det var lite sensitivt av den personen som snakket om den situasjonen. Da tenker vi at det er et rått dokument fra historien. Det er et vittnesbyrd og man må huske brutaliteten i den krigen. Mens når man snakker om det i nåtid så blir det mye mer sånn at det er så mange andre ting som kicker inn som tabubelegger og snakker om det i nåtid. Men når vi ser tilbake på det så er det sånn at ja, dette her er kjempebra. Jeg tror det er aspektet tid. Når det går tid så er det greit, men når det er fersk så må du vente litt før du kan fortelle om det og vise det frem, eller lage en film om det eller hva det måtte være. Jeg blir ikke tenkt at det er ganske fin etikk hvis soldater i stedet for å skose seg på grusomme historier og så videre på andres skjebner, berike seg på det. Det er noe usmaklig med det, hvis man har en sperrefrist på at bøkene kommer ut når man blir veldig gammel eller etter sin død, så at det blir et dokument. Det er ikke et insentiv for å komme på alle god morgen shows og talk shows og snakke om dine opplevelser. Du gjør det rett og slett med dokumentering av historier og saker. Det er mye edlere og noblere hvis du sitter på en ekstrem, enda mer inn i krigssituasjonen. Ja, kanskje. Jeg tror det er litt med det Bården sa, at det er mange ting der som fortsatt ikke er offentlige ting de sikkert har vært med på, eller hvilken land de har vært i og alt det der. Det er en av grunnene til at han ikke kan si noe om det. For min del har det ikke vært noe hemmeligheter han har vært i Afghanistan. Det er jo klart, det er noen sensitive opplysninger som man ikke bør og kan snakke om. Men jeg føler opplevelsene og følelsene jeg har hatt, de er mine å fortelle. hvordan jeg opplevde det. Det synes jeg. Jeg synes det er superfasinerende. Jeg synes det er utrolig godt å fortelle her i Norge. Vi er faen meg over to timer inne i podcasten her. Jeg føler vi er på en måte så vidt i gang her. Ja, og så føler jeg at vi har vært her for halv time. Nå er vi framme i Telemarks-bataljon. Veldig myteopspunnet på mange måter. Det er på en måte det som alle vet hva det er. Det er noe av det råeste innenfor norsk militærutdanning og personell. Niveau og hele pakka? Er det våre Navy Seals eller Marines eller hva slags samling man skal... Det var den første profesjonelle styrken hvis du ser borti fra spesialstyrker som for øvrig er eksepsjonelt bra og er på tøyten i måte også. Er det nivå over til markspatrullen? Ja, mye hakk i vasseriet. Og så smiler du for å si det. Er det så ekstremt? Hva er samlingen med SIS? De er på linje med SIS, Navy Seals og de gutta der. De er også anerkjent internasjonalt for å være veldig bra. Er det FSK? FSK, HJK ja. Og så er det også MJK. MJK? Marine Joint Commandant. Jeg har lyst til å se mesternes mester med de to. Det hadde vært så kult. Favorittkonsept. Ja, favorittkonsept. Det hadde vært helt nydelig. Kanskje at de har blitt litt eldre da? Ikke i forhold til lengre? De får enorme ressurser, og de blir spesielt selektert, så det er top of the top. De får mye bra trening og utdanning og materiell. De trener mye med internasjonale styrker også. Kjenner du noen som har nådd inn i nollveiene der? Nei, ikke direkte, men jeg kjenner noen som kjenner noen på en måte. Det gjør jo alle. Er det noen som fellestegner, eller noen som ord i garderoben på gata, hva heter det i militæra? Ord i kaserna? Er det noen fellesnevne eller noe sånt? Det er mytomspunnet. Det går mye rykter og historier om hvem og hva og hvordan. Noen drøye opptak. Ja, noen er sikkert sanne og noen er ikke sanne, men det er noen ganske tøft. Men jeg tror det er mye forskjellige folk. De trenger hele spektra. Du trenger muskelbuntene, du trenger smartingen, du trenger alt. Blandet sammen et herlig team som kan løse ting. Så det er flinke folk. P2. Nå må vi fortelle om Telemarkspartialet. J. Jeg søkte jo i andre turen min ute. Så tenkte jeg, nå har jeg vært i førstegangstjenestavdeling, nå har jeg vært i en transportkompanieavdeling som for min del, det var en fin læring for jeg fikk jo mye mer ansvar og var truppsjef-liggende stilling. Men jeg hadde jo sett TNB mens jeg var der nede, og tenkte bare «Shit, det er de kule gutta». Ikke bare kule, men det er de flinke. Dette er det nærmeste jeg kommer en liten av, for jeg visste at noe farsa meg var ikke noe for meg. Jeg kjenner meg selv såpass godt at det hadde jeg ikke da klart. Jeg er ikke sterk nok i hodet til det. Så da søkte jeg der, og så er det en merkelig opptaksfunksjon når du søker som befal. Du søker som en vanlig jobbstilling, og Gud veit hvordan de selekterer på der, men jeg fikk i hvert fall en stilling som lagfører i TBM. Så jeg egentlig drar rett hjem, og så er det å begynne rett på å jobbe på renna. Men det som er litt funny er at når jeg kommer dit så er det jo ikke en ledig lagførerstilling i det troppene jeg skal i. Jeg har jo fått stillingen, men det var jo noen andre sin stilling. Det er en veldig merkelig system det i forsvaret. Så endte det med at jeg fikk en semi-kvasi-stilling som troppsassistent. Det er jo egentlig en materialforvalter som skal sammenligne med fotballen. Og jeg tenkte sånn at det er en fot inn i TVN og vi skulle jo ut. Så jeg tenkte det er en fin blanding. Jeg har befalsgraden fortsatt, og har fortsatt byttet ansvar og myndighet for jævlig flinke folk rundt meg. som jeg kan trene mye av og lære mye av, og så får jeg min egen rolle og oppgaver jeg må gjøre. Så ble jeg på en måte en materialforvalter som serva hele troppen med utstyret og kontroll på det, og hjelpe troppsjef litt. NK-troppen, jeg skommet ned en troppsjef. Så da blir jeg med der og blir med som en del av et lag, og så drar vi ut. På flyet ned med gutta Krith, så prøver vi... Det er litt merkelig når du kommer inn der, for det er en sammensveis av gjeng, og så kommer det en outsider, og bare sånn, hvem er du? Skal du være med her? Du må bevise at du blir testet som barakkeren. Hvordan da? Først må du være med. I starten hadde vi en motivasjonsøvelse, hvor alle nye grenader og befal skal være med på øvelsen. Så er det seks eller åtte uker med grunnperiode hvor du skal igjennom. Dette er det du må kunne. Vi skal arrangere deg litt fra hvor god er du, hva trenger du å jobbe med, og kanskje dette ikke var noe for deg. Og så er det en liten mestringsøvelse på slutten. Nå hadde jeg litt instruktørrolle i den grunnperioden også. Så det ble delt av litt på øvelse og litt på som instruktør. Men derfor kjørte jeg. Det har blitt testet i alle mulige måter for å se om du er godt nok kaliber for å være med i Telemarkpatanen. Både ferdighetsmessig men også psykisk. Så det var tøffe dager. Hva var det tøffeste du synes da? Nei, det var så lang periode. For meg var det skillet mellom når jeg er elev og når jeg er lærer. Det er skillet mellom der. En dagen skal du være med som en av gutta i laget, og andre dagen er du instruktør. Det er det jeg sleiter mest med, men det er fysisk krevende. De skal kjøre deg så langt i kjelleren det går an å få deg. Du skal være mentalt sliten og fysisk veldig sliten. Så skal vi se om du fortsatt fungerer. Er det noe naturtalent på enten styrketrening eller kondis? Kondis er alltid vel god. O2-snapper. Du løper halvmaratoner og maratoner uten noe? Det var ikke så mye... Det var mer sånn tre kilometer, fem kilometer, spilte fotball mye og sånne ting. Det var på en måte de distansene. Vi trente mye styrke, men styrke var ikke det jeg er. Det var ikke min forskjell, men man hadde et jemt nivå for å kunne fungere og løfte sekken og gå med utstyr og løpe opp fjellskråning. Vi trente ekstremt mye, to ganger om dagen. Det var en fin periode. Hva var 3 km tiden da? Jeg tror jeg var nede i 9 blank. 9 blank ja? Ikke åtetallet? Så du aldri åtetallet? Jeg kom ikke over det. Det irriterte meg litt fordi jeg var på befalingsskolen. Jeg tror jeg var til MBN. Da løper jeg sammen med noen andre, og så skal vi bytte på en greie. Den som føler seg piggest, den går opp i front og øker tempo. Så var det for de andre å bare henge på, for konkurransinstinktet var skyhøyt. Skulle faen ikke tape. Det er en mentalitet som vi også jobber mye med der, at det ikke finnes noen andre plass. Det er bare førsteplasser. Det kan bli slitsomt innimellom. Beina som bare, faen vet du, og så slutter han ned og drar, og så begynner han å slakke av. Så var det ingen av oss andre som hadde egentlig lyst til å dra, for vi var så slitne til å henge etter. Men så begynner han ned og drar litt. Så bommer han litt på når vi er ferdige. Vi løper jo på en løpebane, så det blir jo mange runder av, 10-12 runder eller noe sånt. Så han mister å trekke på hvor mange runder vi er på. Så vi bommer jo med en halv lengde. Så stopper vi og sjekker klokka. Så bare, faen, vi har jo fortsatt 200 meter. Så vi bare beinflyr de siste 200 meterne, og da ryker den 850 målet som vi hadde. Det var bitterst. Det var nærme. Kommer du til å tenke på å sitte på gammelhjemmet og bare... Ja, men jeg tenker på det ennå. Det er sykt irriterende. Skal vi gå ut i resumen? Jeg har det nesten på 80-50! Jeg har hørt den fire ganger før i hvert fall. Minst hver dag. Det var nærmere, men det er alltid verdt å nå to snapper. Jeg håper at jeg rekker perioden i Telemarkpatruen, men det var tøff. Vi lærte mye, men nå siler vi ut av det. Er det noe for deg eller er det ikke? Jeg synes det er en fin måte å teste på om du hører hjemme i en sånn proffavdeling. Sindssykt mye flinke folk. Så vi trener på å reise ut, og da reiser vi ut som en task unit, og utgangspunktet det dreier seg om er at vi skal ut av leir og inn i situasjoner og konflikter. Om vi skal finne en tallbaneleder eller noen andre halvkriminelle, eller blir det at det er sikkerhet i et område som har vært mye plaget av voldshandlinger og sånne ting, så det er vi som på en måte er fremste linje. Når jeg da sitter på flyet på vei ned, får jeg dødsangst. Så det synger etter. Andre gangen i forsvarskarriere mine. For da er det sånn, nå skal jeg ut med de gutta jeg har sett. Bare for å si forrige kontingent da. For du vet at de gjør mye skarpere oppdrag? Ja, mye skarpere. Det er det som spiser spissen i mye operasjoner der nede. Så jeg vet at nå kommer vi til å komme inn i situasjoner hvor ting kan skje. Da fikk jeg skikkelig dødsangst og frykt på kroppen. På flyet var det åtte timer, fordi det var lange åtte timer. Men igjen, du må bare jobbe deg gjennom det, og kjenne deg på det, og bruke det til noe positivt. Tror du du trenger noe ny pils? Nei, jeg har fortsatt litt igjen. Jeg drikker sakte. Så når du kommer deg over den angsten her, det blir mye fryktehåndtering. Vi starter jo. Vi reiser ned med et forparti, det vil si halve troppen med litt befal og et par av gutta, typisk ungfører og sånne ting å bli med ned, og så kommer resten av gutta ned en uke etterpå. Det var rett og slett for å kjøre en handover-takeover med de som var der nede. Vi skal ta over materiel og alle møter og lese en løgn fra turen de har vært på, og så skal de mønstre litt av. Når de våre kommer, så drar de tilbake igjen. Og andre dagen når vi kommer der så går det alarm i leiren og da er det gått av en selvmålsbomber i en landsby rett i nærheten. Det er ekstremt mange sivile som er skadd. All personel som har medisinsk kompetanse må møte på legestuen nå. Vi trenger hjelp til å håndtere alt som kommer inn. For da kommer jo sivilbefolkningen til oss og ikke til det lokale sykehuset. Det var jo litt vanerestand der på sykehusen. Så det var på en måte et brutalt møte med virkeligheten. Jeg hadde jo vært ute før, så jeg visste jo litt hva det gikk i. Da fikk vi enda litt nærmere på å kjenne på kroppen fra dag to. Velkommen. Litt av en kickstart, men da var jeg glad for at de andre gutta ikke hadde kommet. De som var med i første gjengen var folk som hadde vært ute før. Vi hadde teknikker og vi visste hva vi gikk til. Taklet det ganske bra. Det var en bra start. Så det kommer til leieren deres, så da må du også passe på at det ikke er noen av de som er selvmordsbomber og helpakka. Ja, ja. Det blir jo visitert og søkt over de som kan, og så ser du jo, man skiller det, man ser det ganske greit hvem som... Håper de faker og ikke da. Vi må også nevne at det er jo mannen som var inne her for et par episoder siden, Marius Wang. Han har vi helt glemt å nevne. Ja, han må vi nevne. Det tok bare to timer og 24 minutter i episoden her. Ja, men nå har jeg fått han til å høre så lenge før jeg ventet. Da kan han endelig skru av podcasten. Nå blir han nevnt her, endelig. Han ga meg en herlig shoppinglist med ting som tips til samtalen og sånt. Han nevnte jo på at dere er gode venner. Han nevnte flere ting som du opplevde i det siste kontingenten med Thelmars battalion. Ganske intense situasjoner som har vært over lengre tid. Du må gjerne bare gjenfortelle hvis du har lyst til det. Ja, det er den lengste da. Det var vel i totalt, jeg tror vi teltet rundt 40 stridshandling eller stridskontakter, altså vi ble beskyttet i enten kort tid eller i overlenger tid. Så det er ganske mye i løpet av fire måneder. Det er jo stort sett hver gang vi er utenfor leiren så blir vi på en eller annen måte beskyttet på. Det blir bare nærmere og nærmere leiren, så til slutt så satt man en linje 200 meter utenfor leiren, krysser du den så blir du skyttet på. Wow, 200 meter. Så det er jo stor kontrast til første turen da. Hvor vi kjører upanstreide biler, bare to lag og happy-go-lucky er på tur. Nå er det 200 meter, så jeg vet at da kommer det noe kulere i bilen. Så har vi løst en del oppdrag, mye ute, og det går for så vidt sin gang det å gå greit. Og så husker jeg ikke foranledningen til akkurat det her, Vi skulle ut med en redusert gjeng, vanligvis er vi 150 mann eller 100 mann, ganske mange, ganske mange kjøretøy og vi har lokalpolitiet med og lokale afghanske styrker og større elementer. Vi er ganske mange, vi kaller for TU-toget. Vi var en lang rekke med kjøretøya som kjører skallsteder. Det var lang tid før vi kom frem med alle styrkene. Ganske robuste kledde opp. I dette oppdraget var det vagt og litt rart. Vi ble en halv styrke, og vi skulle ikke ha noe støtteende, bare en lokal politistyrke og et lite afghanske lag med soldater og tolker. og halve laget vårt eller halve troppen vår skulle bli en som vi dro med halv stridstask unit. Intensjonen med oppdraget var at vi skulle bare opp i en dal som vi pleide å kjøre en del opp til, et sted som kalles Russian Hill. Russerne satt i sin tid oppe på en bakketopp, så da har de fått navnet sitt fra russlands tid hvor det står noen braker og noe sånt fra de dager. Det er som en utpost som kontrollerer at to dalsøkker blir til ett. Når du kjører dit, så kjører du i en dal med overhøyde på begge sider, så det er jo det perfekte ambush-dal i mange kilometer inn mot Russian Hill. Så får jeg sånn at dette går galt. Alt er rart. Alle sensorer i kroppen bare sier at hvorfor gjør vi det her, og dette er galskap. Men så var jo intensjonen at vi har vært mye kjørt i områdene her, så vi skulle innom masse landsbyer og betale for ting vi hadde ødelagt, sånn type jorder og sånt, for det er jo det de lever av, å dyrke marka si. Så vi skulle ut og prate med de folk, og vi skulle ut og betale disse jordeierne hele veien opp, og så skulle vi forsyne politiutposten som var på Russian Hill. merker vi med en gang vi kjører ut fra leiren at alt er off. Alle sensorer, alt er off. Vi ser at mange som følger med, det går røyksignaler når vi kjører oppover som et tegn på at nå kommer de, for det er måten de signaliserte på, eller ringte med telefonen. Vi bare ser og føler stevningen at her er det noe å gjøre. Vi bare vet at det kommer til å skje. Vi bare, ja ja, vi har et oppdrag å løse, så vi vet hvordan ting kommer til å skje, og hvor de kommer til å skje utenfor, sånne ting trodde vi. Men vi kommer jo hele veien opp, og taktikken er å slippe oss inn i sekken, og så lukker du inn sekken etterpå. Så vi kjører jo hele veien opp til Russian Hill, og får lov til å være der i fred og ro, helt til dagen etterpå når vi skal tilbake igjen. Og da starter det jo til på morgenen. Vi begynner med litt sånn små, vi kaller det harassment fire, hvor vi bare skyter litt, og så blir det stille. Bare test litt, er vi på, eller skyter vi tilbake, eller hva skjer da. Så vi bare plagger oss litt, eller kjøper seg tid. Så kjører vi nedover, og så har jeg en vongfører som jeg er sinnssyk på. Han følger meg på alt. Plutselig sier han bare, Marius, jeg ser noe på høydedraget der borte. Kan ikke du se hva det er? Det er bare høydedraget. Du mener det som er to og en halv kilometer borti der liksom? Det er så langt. Da må jeg se siden. Nei, jeg ser noe der. Så jeg bare, vi får stoppe her da. Så stopper vi kolonna, og så hopper jeg ut. Det har kommet treninger litt ubevisst inn i all den drillingen på ferdigheter. Jeg går og legger meg i en elveleie uten vann som ligger ved siden av veien. Det er så naturlig å legge seg nedi, så får jeg skjula og dekning. Jeg legger meg nedi med kroppen her og har en stor kikkert og jeg kan kikke litt lenger med. Jeg ser på det høyderaget hvor han er pekt på, han mente han så noe. Så tror jeg han bare tullet. Men så ser jeg at det er noen der. Da er det to stykker som står oppå der, og da ser jeg den ene som popper opp og ned, som vi kaller den for poppere. Det er et tegn på at det er en typisk ting som skjer i forkant av at det skjer noe, at de stikker huet opp og ned og skikker og prater litt og koordinerer seg mellom. Da vet vi at innen en time så kommer det til å skje noe. Så ser jeg det også gjennom skikkert noe, det er jeg ganske sikker på at jeg ser han har samband, og så er jeg ganske sikker på at jeg ser et eller annet type slags våpen. Og jeg tror det er en RPG, som rakettgranat kaster, sier på godt norsk. Så jeg ber om tilatelse, kan jeg få lov til å skyte varselskudd? Og hensikt med det er jo bare å trigge en reaksjon. i stedet for å vente på at de er klare, så kan vi heller trygge dem til å avstelle seg selv, så vi kan ta litt eierskap og få kontroll på situasjonen, i stedet for å bare vente på at de er klare til å ta oss. Det jeg ikke har lagt merke til, rett ved siden av meg var det et hus, kanskje 100-150 meter unna. I ettertid var det Jævlig mange mannfolk som var rundt det huset, opp på taket og stod litt i orden og så ut som de jobba. Det var litt uvanlig, men jeg tenkte ikke så mye på det, for jeg var mer fokusert på han oppe og Heide Rage. og de hadde jo i mellomtiden blitt borte. Så jeg begynner å se at nå skjer det noe. Nå begynner han å ta på RPG, nå skal begynne å melde at nå kommer det til å smelte, og prøver å melde til skytteren min at nå kan han skyte, for jeg ser jeg har ide på at han har våpen i hånda. Så ser jeg i sidesynet at sanda spruter opp ved siden av meg. Det er ikke vanlig. Av instinkt kaster jeg meg ned i den grøfta som jeg automatisk har lagt meg i. Da har du et maskingevær som skyter på meg. Jeg får akkurat kastet meg ned, og så ser jeg kulene flyre over meg. Så da ligger du i grøfta og ler litt for deg selv og tenker, ja, den bomba. Helt sært. Du bruker galgenhumor og bare ler litt. Det eneste jeg tenkte på var hva faen om jeg mistet capsen min. Det er helt absurd. Så melder jeg deg inn, da er det som om jeg har gått i kontakt og melder posisjoner, og så forsvinner bilen jeg sitter på. Den forsvinner, for den må kjøre litt lenger frem og bytte stilling og ha fått et mål de skyter på. Så det er plutselig en leine i den grefta, og vi er spredt utover mellom to landsbyer, og vi er overhøyde på begge sider, og vi får enormt mye kuleskudder imot oss fra alle kanter. Og fra alle kanter, ikke bare huset? Nei, nå kom det fra alle kanter. Høyre, venstre, sør, nord, vest. I landsbyer, fra elveleier, fra toppene, fra fjellene, inni landsbyene. Så det ble en ekstremt kaotisk situasjon. Vi er i strid 360. Da skal vi begynne å ta vurderinger. Hvor kan jeg skyte, hvor kan jeg ikke skyte? Landsbyer, kvinner og barn flyr rundt der, det er helt kaos. Mens jeg ligger der rekker jeg å tenke litt på de gutta som hadde skutt på meg, ser at bilen har dratt, så jeg ligger der litt alene. Da tenkte jeg ok, hva gjør jeg hvis de kommer nå? For det var jo fortsatt skudd mot der jeg lå for å holde meg nede. Da tenkte jeg at da bruker de taktikken å holde meg nede, og så kommer de rundt med to karer for å ta meg. Nå tenker jeg at kanskje dette er det siste jeg gjør. Da tenker jeg at de skal bli med. Jeg skal ikke være alene, de skal få lov til å kjenne på dette. Så jeg har jo en håndgranat i hånda, tar ut splinten, har pistolen klar, og så står jeg bare og venter på at det skal komme noen i hjørnet der. I verste fall, hvis de skyter meg, så har jeg måtte kaste av granaten. Så kanskje jeg får tatt med dem også. Det er tanken jeg hadde der da. Heldigvis kommer det ingen. Så jeg ligger og venter og kjekker litt og prøver det som begynner å roe seg litt akkurat der jeg lå. Så jeg rekker å kalle opp bilen bak som også er en del av laget mitt, som etter hvert kommer opp og kjøres innover. Så jeg har på en måte kommet meg litt ut av den situasjonen der. Men i den perioden der, det var kanskje de første 5-10 minutter med komplett kaos, så får vi på sambande. Melding til alle, norsk soldat eller mann skutt i hodet, egne skutt i hodet. Hva er meldingen som er ikke noe mer? Får vi tenke på det. All den dårlig følelsen du har hatt hele veien, at dette kommer til å gå dårlig, det er et dårlig oppdrag, alt er feil. Så får du meldingen at det er en som har skutt hod allerede etter 5-10 minutter og tenker at det er en lang vei hjem. Det er dette dagen hvor alt går dårlig, at vi kommer til å slite sinnssykt med å komme hjem alle sammen. så viser det seg litt i ettertid at han fikk et strevskudd i skinnet og på øret. Så han bare snittet av hodet hans, med nok til at han begynte å bløe ganske kraftig fra øret. Så han har svinmerker på kjakkaen. Så han klarte seg veldig bra. Det er den første meldingen som går ut, og da koker det litt i toppen. Så der holder vi på da, og litt sånn frem og tilbake får melding på sambandet at de plukker opp litt samband fra finnen om at nå har vi fått indikasjoner på at de har gravd en veibombe i den veien som er eneste måten vi kan komme oss ut av fra. Der tror vi at det er en veibombe, så den har vi ikke lyst til å kjøre på. så er vi fram og tilbake på hvordan vi løser det. Vi må ha nødt til å komme oss ut av den her, og vi kan ikke dra tilbake til der vi var, for det blir bare enda verre. Vi må ut og ned nærmere leiren. Så da gjør en av ingeniørgutta som har som oppgave å søke veien, det heter veibomber med metallsøker, går og prodder der foran, men han får så mye kuler mot seg så han krabber, Han søker langs bakken med? – Ja, som metalldetektor, en stang. – Hvor stort område får han dekket? – Kanskje en halv meter, frem og tilbake. Nå må vi swipe den over med en diameter på kanskje 60 cm. – Ok, så han må ta nesten like bredt som det kontorbordet her. – Hele aksene må han gjøre. – Sånn decimeter for decimeter. Jeg kommer til å tenke meg at det som går gjennom hodet hans, hvis han ikke finner den veibomben, så kan det potensielt være den bilen som kommer etterpå som kjører på han. Så det er en enormt ansvar som hiler på hans sine skuldre. Hvordan visste dere at det var en veibombe der? Det er indikasjoner på samband som vi plukker opp fra finn som vi plukker fra ikommer og litt sånn kilder som ringer inn til sentralen vår. Så vi tror jo på det, og vi må jo handle som om det er riktig. Han krabber flere hundre meter mens han søker den veibanen som vi skal ut ifra, mens han blir skutt på. Det hagler med kuler foran og bak inn og rundt. Han finner til slutt en vei og forklarer den sånn at vi kommer oss ut på det jordet. og gi tommel opp, og vi kan bare laste opp i bilene og kjøre mot det jordet der. Han fikk heldigvis medaljer for det i ettertid, så det var vi veldig glad for. Han redda mest sannsynlig ganske mange den dagen der. Er det sånn at kule på en måte nesten hagler rundt rett? I og med at du skyter på han, så kunne du se han. Hvis det hadde vært noen som hadde hatt et ordentlig langdistansvåpen, så hadde han vært ferdig. Hvis de hadde hatt våpen som var i litt bedre stand. Ofte er det gamle kalasjnikover og maskingebær fra Russlands dage. Velikeholdet er kanskje litt så som så, og det er vi glade for. Så det er ikke alltid de treffer direkte på det vi peker på. Så vi hadde litt flux den dagen der, for det var ganske nærme. Det hagger inn i alle biler, og på alle bilene står det en kar på taket og prøver å skytte tilbake. De er enormt utsatt. Han er siluetten som bryter opp, som du kan sikte på. De gamle Kalashnikovene, AK-47, er ganske grov kaliber. De treffer kanskje ikke presist, men de treffer ganske hardt, gjør de ikke det? Og de kan spraye litt mer enn... Ja, det er jo 7.260. Det er det samme som AG-trene hadde i sin tid. Det er jo samme kaliber. Jeg vet alle Counter Strike-spillere. Det er en ganske tung kule, men ganske stor gjennomslagskraft. Brukte dere AG-3? Da hadde vi Heckler & Koch 416. Vi var i den ettermoderniseringsperioden. Vi hadde med oss en AG-3, for vi trengte noen ganger at det sparket litt i geværet. På den også, så vi brukte den litt lengre avstanden. Men så kommer vi oss ut på et jorde, og da må vi få evakuert han som ble skutt i kinn og øre. Det er en merkelig opplevelse. Vi kommer inn på jordet, steller oss en ring for å sikre ut 360 og kaller inn helikopter. De gutta der var fantastisk dyktige og risikovillige piloter. De gjorde alt for å redde oss. Men når de kommer så hører de som de kommer og nærmer seg 20-30 sekunder til de kommer, så stopper all skyting. Det blir helt stille. Man gjør sånn der, yes, det var litt rart. Men det blir helt stille, helikopteret får lande, bruker 10 sekunder på å få han inn, og så kjører han og går igjen, og så begynner de å skyte igjen. Akkurat som de på en måte ga oss en mulighet til å fly han ut, eller om de var redde for at vi hadde helikopter med maskingevær på, Enten det eller? Ja, et eller annet. Men det var akkurat som det var som ok, nå får du en liten timeout til å ta ut syke og sårede på seg, og så fortsetter vi igjen etterpå. Da var det jo i gangen. Så vi holder jo på. Jeg mistet litt tidsperspektivet på det, men det var om det var 10-12 timer, vi kan fortjenne oss. Med konstant peppering? Konstant. Det var som sagt bare de to minutterne hvor vi evakuerte. hvor det var stille, ellers var det konstant peppering på oss hele tiden. Meter for meter. Dere må jo ha noe sinnsykt med ammunisjon. Dere kan jo ikke bare pepre tilbake igjen i konstant tempo. Nei, vi kan ikke det. Vi har x antall kuler på vognet. Så vi må jo spare litt på ammunisjon og vi kan ikke bare skyte det rundt. Er oppsatt på mopeder og kjenner terrenget og bor i nærheten og etterforsyner og flytter folk dritlett. Mens vi blir fanget. De kan ligge med fem stykker og skyte på oss og så kan resten flytte mens vi er pinned down. Det tar lang tid for å komme seg ut av sånt område. Da er det bare å få i seg litt væske og litt sjokolade og så holde fartet. Redbull og snikkers. Og adrenalin. Redbull og snikkers. Hvis du helt att husker eller orker å gjøre det, for du er konstant på, observerer, skyter, flytter, vurderer, konstant. Neste steg, neste steg, neste steg. Dere er i 10-12 timer, altså midt i den 10-12 timeren. Hva er det dere venter på? Hva er det dere håper på? Hva er åpningen deres? Hva slags åpning er det dere venter på til å komme dere ut? Rom, plass, mulighet. Vi må jo søke veien ned så vi ikke går på en veibommer, for det er jo en kjent taktikk. Det ønsker vi absolutt ikke. Og jager dere inn i veibomber. Prøver å få oss inn i områder, låse oss litt fast i killbox. Områder hvor der stopper vi, og der er vi lett byttet. Selv om vi har litt panser å kjøre til, så er vi fortsatt, vi må ut av vognet, han står på toppen. Vognene tåler jo ikke alt i bilene våre. Fy faen så intenst. Sindssykt intenst. Men du har jo på seg bare hjulingen, og du har heldigvis en avdeling som er drillet. Ting er rolig på samme band. Kommunikasjonen er sånn. Helt urolig, akkurat som vi prater nå, nesten. Folk er så drillet og så godt vant. Så vi prater, kommuniserer, melder inn. Hender noen skrikkelig til 9.1 og blir litt for nærme. At skitt nå, det var litt for oss. Trenger støtte nå i den sektoren og så videre. Men det som gjorde det ekstremt vanskelig i tillegg var at det var i landsbyrå. Vi må ta høyde for det, vi kan ikke bare skyte rundt overalt. Så vi må ta høyde for det at vi må holde skytinga mens de bare kan skyte løs. De kan faen i hva de traff. Men vi må vurdere hvert enkel mål på hva vi skyter hele tiden. Det er enorm kredd til de som står bak maskingeværene og tar den vurderingen. Skal jeg skyte eller skal jeg ikke når det hagler med skudd rundt det. Det er et dumt spørsmål, men ingen av partene hadde noen sniperer som la seg ned og begynte å... – Vi hadde det. – Du kunne ikke sniperen plukke 1 og 1 og 1? – Prøvde. Vanskelig. – Hva er det som gjør det så vanskelig? De kjenner jo terrenget godt. De sitter inne i hus, stikker opp, skyter litt, stikker ned igjen. De kjenner jo taktikken vår. De flytter på seg hele tiden. Ja, de flytter på seg hele tiden, konstant. Og så skyter de litt derfra, og så forsvinner de bak Nåskam, og så skyter de litt derfra. De har jo lært litt i historien på hvordan de skal drive krigføring. Så de gutta der er ikke noe dårlig. Hvor mange timer sov du etter seansen? Vi holdt på en stund. Jeg sov ganske lenge, det var ganske godt den kvelden, men vi var ikke helt i lære den kvelden. Vi stoppet litt i utkanten på et høydedrag. Det var litt sånn, opp igjen med en litt større styrke for å vise at vi ikke stikker av, eller for og imot. Så vi fikk jo, resten av taskuniten kom jo opp etter hvert. Mens vi jobba oss nedover så kom de opp over. Så det roa seg litt til slutt, men da var vi holdt på en stund. Det som for min var spesielt var etter han som jeg skuttet i hodet av ble evakuert, så trengte det en tålskjøtskytter, og alle våre var egentlig i full gang. Jeg betjente egentlig samband bak gjennom bilene, så jeg var på en måte ledig og kunne tålskjønt. Jeg ble sendt hit på bilen hans som tok over etter det, han som står på toppen og skyter. For en følelse kom jeg opp der. Det var blod overalt, og det var patroner overalt, og krytt, og man ser at det her er de jobba, og han som tok over, han har bare skytt i vilt og hemmelse, han har nesten tømt alle amnesiumet på bilen. Han har tømt alt avgåret. Hvis jeg kommer opp der så må jeg bytte pipa på torsjen. Du skal skyte så mange skudd og så må du bytte den for en god varm. Det er en fordel hvis du skal ha den til å vare litt lenger enn den dagen. Du vet aldri hvor lenge du har blitt sånn der. Så jeg må opp på taket, stå oppå der og prøve å forløse den pipa for den hadde skutt seg skikkelig varm så den satt nesten helt fast. Så tenkte jeg sånn, ja ja, men du har hørt Ortakke lyne slå holdre ned samme sted to ganger. Så jeg tenkte at det er et sted som er trygt nå, så må det jo være her. Da smelter det to-tre kuler rett rundt beina mine med en gang. Det var sånn, nei, kanskje ikke det Ortakke stemmer. Men likevel da. Da var det fortesammen å bytte den pipa. Stod du med skulehagler rundt beina dine og bytte av den pipa? Jeg måtte få våpenet åpne. Du hopper ikke bare ned i Jeg var så inn i oppgaven og visste at det var viktig å få opp de avdelingsvåpnene, så jeg tenkte at jeg må få den plattformen opp, og jeg tar sjansen. Det var tre som nesten traff, men da har jeg sikkert fått det rommet jeg trenger for å bare få fikset det nå, og så hoppe ned igjen. – Er det sniper, eller er det folk som... – Nei, det tror jeg ikke var sniper. Det tror jeg bare var AK-47 som skjedde. – Fy fader. Men det er forlengelse av det da, å få bytta pipa og komme opp med litt på plass. Nå har jeg landet litt og er fortsatt hel. Så skal vi flytte oss litt ut på jordet mot et lite høydedrag som var der. Det var kanskje bare to, tre, fire, fem meter høyt. Det var en liten brink for å se hva som var på baksiden. Så var det et par gutter som hoppet ut. Skulle vi felles eksponere oss over den åskammen for å sammengå opp med alle våpenene vi hadde til, for det var noen der. Merkeligvis havna et par av de gutta foran den bilen jeg var på. Så kjører vi 3-2-1, rykker frem og får oversikt på den andre siden. Der sitter det fem stykker. med våpen, og alt bare stopper helt. Vi stirrer på oss, vi stirrer på dem, og det blir bare sånn at ingen sier noe, ingen gjør noe som helst, vi bare står og har sånn staredown. Det er litt absurd. Så står han foran bilen og sier, du må skyte, du må skyte, og så er jeg bare stående og tenker liksom bare, ja faen, det må jeg. Og så er det sånn, ja men du står foran der, jeg kan ikke. Du må flytte deg, prøv å si til han, han flytter seg ikke. Så jeg kan jo ikke skyte. For da hadde vi jo mest sannsynlig skadet han, for han stod såpass nærme. Og de andre skjøyt heller ikke, så det var en sånn merkelig greie. Så ender det med at du ser på de folkene, de skjønner at nå har vi tapt. Så de bare legger rolig AK-47-en ned på bakken, og så bare begynner det å gå sånn rolig forsiktig bort. Vekk fra området. Vi prøver å gå. Vi går bort da. Så får du bare gå. Rolig bort. Kunne det vært det første øyeblikket hvor du så motstanderen bli tatt ned? Nei, jeg hadde sett det tidligere. I andre oppdrag. Også ledde jeg bommekaster på en gruppe hvor det satt forsikker. Da så jeg sikkert alt som skjedde. Men inntil da hadde det vært mye avstand. Men de begynte å lære taktikken vår og skjønte at vi hadde overtaket på avstand. Så de ønsket å utgjemme nådelsen litt med å komme mye nærmere. Da hadde de mye større muligheter å treffe oss enn vi hadde på dem. Det er mest på avstand jeg har sett. Jeg har jo sett andre treffe i nær område. Sitter de sekvensene eller bildene i huet? Eller blir det for distansert? Det er bare en del av masse inntrykk og opplevelser. Litt både og, men jeg tror min taktikk er å prate om det. I nærkretsen har jeg pratet mye om det her. Hva jeg har tenkt, hva jeg har følt, hva jeg har sett. Mye. Det jeg tror har hjelpet meg mye på en måte å prosessere det, å gjøre det litt mer ok for hodet. Sånn at du ikke får den der, å nei det kan jeg ikke snakke om, det er ikke greit å si, eller du bare kverner i hodet på de tingene du har sett, og føler at du ikke får det sagt ut noe, du får det ikke ut av systemet. Det er mitt tips til mange som har vært i traumatiske opplevelser, for de mekanismene er ofte de samme. Strid er en ting, men siden billykket for eksempel er det mye av de samme prosessene, i hvert fall min erfaring, som går igjen. Mange av de samme mekanismene. I forhold til stressopplevelse og hva man gjør i etterkant. Så det har vært min måte. Jeg har aldri hatt marit, aldri hatt noen flashbacks eller noen dårlige opplevelser rundt det. Ikke noen milde traumer som kikker inn? Nei, ikke noe som jeg kan huske. Det er selvfølgelig i starten når du kommer hjem. Det har alltid syntes vært en vanskelig periode, den omstillingen fra høyt oppe og ned til trygge, fredelige Norge. Mestre dagligliv. Vanskelig. I starten ser du på alt som trusler, for du er jo vant til å scanne folk, bygninger og veier. Det er dritslitt sånn. Så du klarer ikke å skru det helt av. Så det synes jeg var tungt, og det tok lang tid. Og ikke minst at du ikke føler noen ting. Kommer hjem til damene og de løper og liksom, til alle guttene og kjæresten og de bare, hei, hyggelig å se deg. Ikke noe glede. Jeg hadde en tante som gikk bort rett etter jeg kom hjem, så jeg var i begravelse bare et par dager rett på. Jeg har egentlig alltid vært en følelsesgutt. Veldig emosjonell og kunne gråta ekstremt makeover på USA, det der teaterprogrammet. Vi fikk så rørt av familien. Hadde du med friends? Ja, det har alltid vært sånn. Så kommer jeg til begravelsen, og der ser andre folk gråte, så kan jeg også gråte. Jeg føler det samme. Kommer til begravelsen, ingenting. Står der og ser folk gråter, det er tante mi, det er familien. Føler ikke en damn shit. Så begynner det sånn, dette er egentlig normalt. Nå kan jeg skru, nå skal jeg egentlig være lei meg. Hvorfor klarer jeg ikke å skru på den bryteren? Hvorfor kan jeg ikke gråte eller vise følelser? Bare et sånt steinen kald. Så hadde vi en samling et par uker eller et par måneder etterpå, og så er det en psykiatrist-team som hadde en debrief tre måneder ettertid. Nå skal vi gå igjennom og prate litt sånn tre dagers. Så var det en av guttene som bare, jeg lurte på en ting. Er det normalt at jeg ikke føler noe? Og alle guttene bare, hæ du også? Alle følte det sånn. Alle hadde den der «shit, det er noe gærent med meg» eller «jeg føler ingenting» greia da. Som vi ikke tørte å prate om til hverandre før akkurat da han tørte å si det. Da bare åpnet alt seg, vet du. Da var det mye grining. Store gutter satte opp. Det var superviktig og deilig og trygt ikke minst. For det var de som hadde vært der. Da var det som akkurat du klarte å skru den brytaren litt av igjen. Så det var en spesiell opplevelse. Det er litt som med gutter at alle tenker at det er så klisje å møtes og å åpne seg opp. At det på en måte er sånn terapi-greier. Så står man i en vanskelig situasjon i livet som brenner inn i oss. Når det først åpner seg, så er det bare «Faen, det var deilig». Ja, min erfaring med det er akkurat det der. At når det først åpner seg så bare sånn, shit, det her var deilig. Og det var på en måte den veien jeg fant ut også, var at når jeg først begynte å prate om det og hørte hva de andre tenkte, og de kunne gi det samme tilbake da, at faen, dette her funker jo. Dette er jo bra. Så det har jeg brukt mye ettertid også, det å prate om ting og få det ut da. Det har vært en veldig fin kanal å lufte, og få ting ut og normalisere det litt. Det er ikke utenklagelig kanskje om en del kommer til å ta kontakt med deg etter denne episoden. Har du tenkt over det? At noen kommer til å ta kontakt med deg etter denne episoden? For en del hvis de gjør det, gjerne. Jeg synes det er spennende. Jeg finner en nøkkel som har funket for meg. Kanskje det funker for andre eller kanskje ikke. Det må man nesten bare finne ut. Helt åpen om å prate med hvis noen sliter. For det tror jeg er viktig. Er det høy selvmordsrate? – Jeg er litt usikker på i Norge. – Norge? Det er ofte andre steder. – Jeg er litt usikker på tallene, men i USA er det jo ekstremt tøyt. – Sikkerhetsnetta og det du kommer hjem til der er noe helt annet enn det i Norge. blitt heldigvis mye bedre i Norge, både enn det det var, men også det de har der nede. Vi har nok en litt bedre trening, oppfølging i forkant også. Der nede er det bare et par uker eller et par måneder, og så er det rett ut i krigen i Irak for eksempel. Så det er ganske fersk når du kommer ut. Men i Norge har du ofte hatt et år, kanskje ett og et halvt med trening før du får din første tur ut. Så har du gjerne litt trening etter den andre og den tredje. Militære og politiet, det er bare sånn lynkurs, brevkurs, og så er det rett ut i tjeneste. Det tror jeg nok er derfor norske soldater og norsk politi er bedre og gjør bedre vurderinger. Fordi det er litt lenger utdanning. Du rekker å tenke over litt mer ting da, enn for eksempel her i USA. Makes sense. Veldig. Hvis du skal summere opp, det er jo litt vanskelig dumt spørsmål kanskje, men greier du å summere opp veldig kort, hva er det du har lært av å være i strid, være i tjeneste i utlandet, vært så mange år i militæret, hva sitter du igjennom med? Første tingen jeg har lært er uansett inngangen på livet, også i skoleårene hvor du føler at alt er viktig, det er ikke så viktig. Den du tror du er når du er 12 år, 14 år, 16 år, 18 år, 20 år, det er ikke den du kommer til å bli. Du har så mange muligheter og livet kan endre seg og bli så sinnsykt mye bedre enn det du tror. Så jeg blir litt lei meg når jeg ser 12- og 14-åringer som lurer på meningen med livet. For jeg har også vært der og følt litt på det. Hvilken 12-åring? Det skal ikke være mulig å begynne å lure på det da. Det er for tidlig, for du har så mye godt i vente. Det var å forsvare min redning og få litt trua på seg selv og virkelig vokse. Det er den første lærdommen at ting kan snu og ting kan bli bedre. Kanskje komme seg litt bort av miljøet, triffe de riktige folkene og finne ut hva du liker. Hva du kanskje er god i eller har potensial til å bli god i. Det var bra sagt. Det var veldig bra. Det har jeg tenkt mye på og følt mye på. Flere av de jeg har møtt i ettertid på barneskolen eller ungdomsskolen, har sagt «hæ? Har du vært i forsvaret? Har du vært ute?» Det hadde aldri sett for seg at jeg ble befalt å være ute i Afghanistan. Det trodde vi ikke om det. For du husker bare den utgaven du har. Ja. Så det er mange muligheter. Så det er første lærdommen. Mer jeg har lært, jeg har lært sinnssykt mye. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv. Men spesielt problemløsning. Det å tenke utenfor boksen og ikke lage problemer ut av ingenting, men prøve å se løsninger. Det finnes alltid en løsning. Så har vi et ordtak som heter planning is everything and a plan is nothing. Så det er planingsfasene og tankene rundt er ofte det viktige, men planen kan du kaste etter to sekunder. Det blir aldri sånn som du har sett det for deg uansett. Jeg har jo faen meg sett på dette idiotiske notat-greiene her. Jeg har bare kikket ned på det. Jeg har jo nesten ikke sett det, jeg har ikke brukt det helt. Det gikk bare til av seg selv, som alle episoder i podcasten gjør. Men du har gjort den tankprosessen, du har planlagt, men det gjør det også mye enklere å finne litt ut av hva det er du vil spørre om, pense inn på ganske mye av de tingene, og kanskje mye bedre enn det du hadde sett for deg i forkant. Fordi du har gjort den prosessen før, det tror jeg. Jeg tror vi snakket litt om det før vi begynte. Du primer sinnet litt for hva som kommer. Alle som jeg snakker med er gode på å holde foredrag. Ingen skriver manus, og ingen skriver nesten notater. Hvis de skriver notater så er det kanskje ti ord som bare skal holde dem på traction. Ikke noe mer enn det. Bare forbered deg, og så kast planen. Jeg tror ofte det blir sånn. Uansett hvor hardt du absolutt skal ha den planen, og jeg skal følge planen, men det er ikke sikkert det er den beste løsningen. Det kan hende at du kommer på bedre ting, eller det her ble en bedre flyt, eller den tingen passet i den sittingen nå. Eller kanskje det kommer en helt annen løsning. Kanskje vi prater om noe helt annet enn det du hadde sett før. Så det tror jeg er et grunnelement av det jeg har lært mye av. Planen er ikke verdt mye, men det er selve prosessen. Det er et godt råd. Nå ser jeg for meg sånn at det var råd 1, og nå er det råd 2. Det er ikke noe vi har planlagt her. Jeg spør jo bare, hvis du tenker på flere ting, så er moderne veldig nyttig å høre, og jeg tror også veldig mange nyttig for spesielt unge mennesker. Ja, det tror jeg. Hvis jeg skal si fortsatt en ny karrierevei, så er det kanskje det med å prate med unge som er litt låst i å huske hvordan det var på skolen. Det føles som det var livet, og alt som skjedde, og måten du ble satt i bås. Sånn ble det. Sånn skulle det være. Det var ikke noe mulighet til å komme seg ut av det. Hva er det de på skolen tenker om deg den dagen? Det har ikke vært en dritt så fort det slutter så er det ingen som bryr seg om dem lenger. Det er helt sykt hvor mye vi husker fra barneskolen og ungdomsskolen videregående. Fra slåskamper, mobbing, jeg husker enkelt det mål jeg scorede i fotballen. Det har vært en helt absurd ting, kjeft hos rekt. og sånne ting som bare har satt seg fast. Det er ganske drøyt hvor godt vi husker fra den tiden der. Det har mye å si selvfølgelig, på hva slags menneske du blir. Men det har veldig lite også å si for hva slags menneske du blir. Det er det som er så rart med det. Det er tanker og erfaringer som former deg. Det er ingen indikator for noe som helst. Ja, det er ikke det. Skal jeg gå tilbake i tid, så ville jeg ikke tatt bort det. Fordi det har vært en del av det som har formet meg, og gitt meg gode erfaringer, og som har gjort meg mer robust i voksenlivet. Så jeg angrer ikke på det sånn sett. Jeg klarte å ha kip på skolen som lite barn, så jeg unngjør ingen det. Men skulle jeg bytte av i dag, så hadde jeg nok fortsatt gjort det samme. Hva synes du om, det er to del spørsmål, unge mennesker som spiller veldig mye dataspill og er kanskje mye isolert i dataspill og dataverden, og på toppen av det er noe av de store dragjernene for spillverdenen skytspill. Som noen andre sa, vi har begynt å humanisere skytespill som ren underholdning. Er det noe som ikke er underholdning, så er det akkurat de tingene der. I et virkelig liv. I et virkelig liv er det jo ikke det. Jeg tror aldri isolasjon er bra. Jeg tror vi mennesker har godt av å ha en interaksjon med andre. Vi ser jo det i koronaperioden med hjemmekontor og sånne ting. Jeg kjenner jo mange... Skal jeg oute til sjefen min litt da? Jeg lovte at jeg skulle oute litt her nå. Eller ikke gjør det, men da gjør det for det. Shout out til sjefen. Jeg merker jo spesielt på han, for han er en veldig outgoing, sosial, glad lakk som jeg kaller han. Og sitter i alt for lenge på hjemmekontor. Jeg merker jo sinnssykt på humøret hans. Du har ikke sagt hva du jobber med? Nå jobber jeg innenfor møbelindustrien med logistikk. Så jeg sitter og planlegger enda. Det er jo ganske annet. Ja, det er litt roligere dager på jobb. Eller det er stress, men konsekvensene er ikke så store da. Det er ikke sant. Når du gjør en feil. Det er ikke så heist, ikke? Nei, det er ikke det altså. Så kos meg med planlegget. Det kan være lurt å planlegge da. Ja, det er en fordel å sitte og planlegge. Men det er også, planning is everything, and then planning is nothing. Man kan bare kaste det i planen. Men det er grunnlaget som teller. Men isoleringen, det hevder jo også at man blir så sosial for man møter så mye mennesker som aksepterer det enn du er der ute. Ja, du får et bra miljø da, med likesinnene. Men jeg tror nok fortsatt at man må møtes og interagere og ha en interaksjon med mennesker og ha de sosiale antennene. Så en sånn mellomting tror jeg er bra. Jeg lurer på om jeg skal bruke podcasten her og gjestet går litt nærmere inn på gaming. Jeg har spilt ekstremt mye dataspill. Det første jeg spilte var Wolfenstein 3D. Gønne rundt med nazi soldater og Hitler og over i Doom. Jeg har spilt så mye skitspill. Alt det jeg har spilt senest er skitspill. Og strategi og krigsspill. Det er det jeg liker å spille fortsatt. Det er interessant. Jeg er litt usikker på hvor sunt all den her gamingen egentlig er. Hvor bra er det av tiden man legger inn i det. Nå er det ekstreme mengder i forhold til før. Spillene er mye mer kyniske. Jeg vet ikke hvor mye positivt det kommer ut av gaming som man skal ha det til. I forhold til det jeg ser av unge mennesker nå som det er to delt, det er gamerer som bare kaster vekk tiden synes jeg. Sånn som jeg gjorde med spilling som var jævlig gøy. Men det kommer ikke noe positivt eller produktivt ut av det. Det er veldig tidsforbruk, og det er ikke noe gjerne å kose seg med dataspill eller en film i ny og ned, men det er volume. I forhold til de unge menneskene, jeg føler det er mye større andel enn oss som er ekstremt kreative, produktive, lager firmaer, finner opp ting, er helt ekstremt på å investere i seg selv, gi penger, har masse spennende prosjekter på gang med unge mennesker som får til ting. Så er det en stor gruppe mennesker som bare sitter på et gamer, som bare tenker at dette må jo være ekstremt turn off. Jeg er veldig usikker på hvor sunt og smart det er å hylle den sosiale gaminga. For det er veldig mye repetitivt galskap. Jeg tror du er inne på det, det er litt spennende å se på. Jeg tror det tidsbruket på deg, du mister så mye andre aspekter som ting du må lære deg litt senere i livet. Selv om du havner i et miljø. hvor du treffer liksidende og kan være deg selv, så tror jeg det er viktig. Men du må også lære de andre tingene i livet som du også trenger. Jeg tror spillindustrien har blitt så kynisk. Jeg husker spillene i gamle dager var det som om du hadde rundet et brett. Nå er du ferdig. Da brukte du ikke mer tid på det. Det kom neste spill eller et annet spill. Men nå er det Call of Duty. Du kan sitte og spille det i fem år, og fortsatt ikke runde det på en måte. Jeg husker en kompis i forsvaret, han ble helt lost når han sluttet i forsvaret, så satte han bare game av Call of Duty hver dag i neste år. Han mistet jo alt. Han ble helt borte og havna litt på kjøret. Det blir helt apatisk. Det er jo ekstremt kynisk bransje. Det blir bare å lokke deg litt inn i. Jeg synes det er så mange ting som er konstruert på så ekstremt effektiv måte på å holde deg inne i så mange timer som mulig. Det skal jeg snakke med spillere om en gang. Før var spillene så vanskelig at du aldri greide å runde dem. Det var det du brukte tid på. Men nå er spillene sånn at du bare holder deg inn der så lenge som mulig. Det er ikke mulig å runde dem. Det er ikke meningen at du skal runde dem. Men før var det alltid en boss du skulle komme til. Du kom ikke dit. Det er vanskelig vanskelig. få stats, eller få en avatar, eller hva faen var det de driver med der ute, å få sånne belønningssystemer og sånt. BD utstyr, eller klær, eller pakker med farge på en bil, eller sånne helt absurde ting. Vi kan jo avkrefte, det kan du vel avkrefte, for dette kan jeg sikkert legge ut på TikTok, så alle dere gamene der ute som tror at dere kan bli plukket opp, altså alle som tror de er gode i skydespill, blir ikke plukket opp av militæret, ikke sant? Nei. Det var bullshit. Hvis du er god i PC så kanskje cyberforsvaret jeg har brukt for en IT-ekspert, men du blir ikke plukket ut for Call of Duty skillsidelen. Jeg var en mestersniper, jeg vil si at jeg var en av Nord-Europas beste snipere i Counter-Strike i beta-nivå her. Med den AWP-en jeg fløy rundt med der og var sjefa helt. Rett inn i FSK nå. Det er et stykke defbrad til snipertjeneste i FSK. Det er litt løpeturer og litt disiplin, og så litt andre ting, men så er jeg der. Så det er ikke mer enn det. Så det er ikke mer enn det. Det er fint militærestart der. Jeg tror mange tenker det, som på en måte, jeg er så god i det her. Jeg kan jo navnet på ammunition, jeg kebler. Det eneste du kan plukke litt ut av det er jo eventuelt litt taktikk og teamwork på ting. Men jeg ser jo det. Jeg føler jo at jeg er god til å skyte, og har jo skutt et par millioner skudd. Men jeg kommer i Call of Duty, så surer jeg helt jævlig. Det er så kult, for jeg har også hørt at man lærer masse taktikk, og man kan på en måte lese motstander, og man må stelle seg opp dem. Sånn som jeg har skjønt at Counter-Strike ble etter hvert. Det er ikke akkurat så mye gjennomtenkte ting. Det er sånn at du bare kjøper våpen, ser rett frem, og så bare løp. Først må du stoppe den der, kaste granat, skyte varselskutt, og så bare frem. Det er ikke noe prøve og feil, det er bare sånn dure gjennom, innøvde manøvre. Det er liksom låse settinger. Det ser mer ut som en gameshow-kriging. Jeg husker de brettene i Call of Duty også. Gameplayen, hvis ikke TV-en i online-delen. Du har gjort det så mange ganger at du vet at der står det en til venstre, så står det en til høyre, og så vet du at der står det to stykker, og så dukker du der. Hvis du er raskest i det punktet, så må du holde det punktet. Alt er så mye kalkulert. Kommer du forbi det punktet, så gi finen seg. Da kommer det ikke flere bad guys. Men står du der, så kommer det bare flere og flere. Det er et spill som jeg hadde litt sansen for. Jeg har aldri prøvd det, men du har bare ett liv. Du kan gå rundt i dagsvis uten å møte folk. Du får ikke komme inn i spillet. Jeg husker ikke hva det var, men det var et jævlig strengt spill. Da er du gjerrig på livet ditt. Er det realistisk? Jævlig realistisk. Jeg tenkte bare gå ut i tre dager og ikke møte folk i spillet. Hvor er noen på den serveren her? Det har kastet vårt mye tid. Det er det jeg synes er synd med spillinger, at man blir låst i helt universet på det. Og så glemmer du at du må lære deg om økonomien din, og hvordan regninger skal betales, hvordan det er med prosenter, og hvordan du pryter med forsikringskapet på forsikringen din. Det lærer vi ikke, men spill det skal vi. Ja, spill det er vi faen meg driller. Alle som er youtuber som driver og ser på oss, og folk som ser på andre folk hjemme. Jeg har aldri skjønt det. Det er ganske viktig. Det er en annen generasjon enn meg, men jeg fatter ikke at man kan synes det er interessant å sitte og se på noen andre spiller. Jeg tror ikke vi kan sette oss inn i det. Vi må nesten ha vært der for å skjønne det. Det er blitt en del av miljøet der. Det er som å si at fotballkamp er pris. Ja, det er det som gjør det. Ja, det er jo noen sikkert som gjør det. Skal vi ta helt på tampen her, bare litt artig hva du tenker om filmer. Realismen i filmer som tar for seg, jeg prøvde å komme til det her bare sørrende rett før du kom, men det er jo av norske ting, så det er vel kanskje bare Nobel. Når du ser sånne filmer og tv-serier, krigsdramer, måler du realismen i det som konstant? Ja, du gjør det. Jeg er opptatt av det fagmessige. Du greier ikke å leve deg inn i det og bare glemme alt? Nei, det kan ikke du gjøre der. Hvor stor magasinet går aldri tomt. Det er det jeg er spesielt gøy med, at magasinet bare er sånn. Skal vi la det om snart? Ja, måten det skiter på. Jeg sitter og analyserer det hele tatt. Jeg vet at det ikke er realistisk, eller at dette bare er Hollywood. Men Nobel er bra. Nobel var bra. Mange av de tingene som er i Nobel er hentet fra hendelser som jeg kjenner igjen i Afghanistan. Så det er litt realisme i det. Men klart det gjør det litt mer underholdningsvennlig og litt vister med ting som skjer. Men det er mange elementer som jeg absolutt kjenner igjen. Så den får godkjent? – Ja, jeg ble litt positivt overrasket da jeg så den. Så skjønner man at det ikke er 100% realistisk, men de hadde mye elementer i seg som var... Det er jo de scener hvor det gjelder på en måte at det er en av de ganske intense scener på torget. Det er de scenene man må naile hvis man skal være troverdig. Så er det som står inn rundt med, jeg husker ikke helt, men det var vel en mann eller dame som ble drept i parkeringshuset i Oslo eller som hadde noe link eller noe sånt med terrororganisasjoner. Det er en mannsforfatter som kuka. For meg ble det litt sånn at nå dro vi kanskje en bit langt i forhold til hva det kunne vært. Det var litt sånne ting som jeg sagde. Du tilhører jo norsk drama, det må jo være litt kleint innimellom. Jeg føler en oppskrift på at dette må vi ha med for at det skal bli bra. Bare at det ikke er kleint nok. Få inn noen flere kleine scener. Jeg tror ikke at folk tror at det er norsk drama. Kanskje litt sånn. Jeg føler en oppskrift på det. Har du sett én så har du ofte sett alle. Men den Lone Survivor, den er jævlig bra. Den er dritbra. Jeg er litt spuket også. Ja, det er kanskje en grunn til at den er så jævlig bra å spotte. At det er utrolig tett opp mot den virkelige historien. Den er tett opp mot, litt amerikanisert selvfølgelig, for det er jo, USA er jo, jeg er glad i å snakke om seg selv og hvor bra de er, men for en historie, og den er jo relativt sånn som det skjedde også. Veldig sant. Kanskje det er en av de beste filmene Mark Wahlberg har? Ja, han spiller det bra. Har han spilt noe bra ved siden av The Parted? Ja, det har han vært god. Veldig god. Hva er det andre type filmer som har, det er jo fortsatt blandet Afghanistan og Irak. Ja, så har det den der 12 men army, nei. Det var de nå nylig, i fjor kanskje. Det hørtes ut som det var i går. Det var de som rir på hest. Det er starten av Afghanistan og invasjonen der da. Hvor de spesialstyrkene drar ut. Hvor de er 12 strong tror jeg kanskje han heter. Strong? Ja. Googling på et nivå her. Ja, 12 strong. The declassified true story of the horse soldiers. Ja, det er den vet du. Den også synes jeg var bra fordi jeg kjente meg ennå i historien rundt. For det er jo i nordafghanistan. Og han general Dostum har jeg hørt mye om og vet litt historien på der nede. Vi kjører forbi husene hans, jeg håper de tittet ofte når vi var der nede. Så han er på en måte en sånn figur der nede som er godt kjent. Det har ikke jeg sett, det er fra 2018. Ja, det kan du si. Det går to år, føles som om den kom nydelig. Men litt slapp IMDB-skor her. Er det det? Ja, 6,6. Det var skuff. Jeg pleier nesten ikke å se filmer under 7. Slapp Rotten Tomatoes, 50 prosent der også. Ja, men det er ofte sånn at du må se den selv for å bedømme om den er bra eller ikke. Det må det. Det er han Chris Hemsworth, det er Thor i hovedrollen her. Thor er sterk i den rollen. Det er sånn Before Avengers liksom. Han er farget litt som Avengers nå, når du ser den i andre filmer. De folkene kan jo ikke spille noen andre roller. Nei, de kan ikke det. Robert Downey Jr. kan nesten ikke gjøre det engang. Nei, han kan ikke det. Han er Iron Man. Ja, han er det. Ferdig liksom. Det blir så rart med noen andre. Noen andre... Vi var inne om Generation Kill. Ja, den serien. Men det var i Irak? Ja, det mener jeg var i Irak, ja. Det er litt sånn skjult godbyte, eller litt glemt godbyte som ikke så mange har fått med seg, tror jeg. Ja, kanskje. Vi så jo den, men vi var i miljøet da, så vi var jo fargammelete med å se alt vi kom over. Jeg husker vi så Black Hawk Down før vi dro ut da, bare for å dra opp sendingen litt. Somalia? Ja. Mogadishu, tror jeg. Men hvordan holder Black Hawk Down seg? Er det litt preget av når den kommer? Det husker jeg ikke. 2003? 2001 faktisk. Det var en jævlig fet film. Det er så kult, men den er jo sann. Stemmer det. Det skjedde jo. Så er det sikkert litt drama innblandet her også, men det er jo basert på en sann historie. Det er det som måtte trigge oss litt når vi så den, at det kan skje. Alt går gærent. Ja, det er veldig alt går gærent. Og gutta står der og bare, hei, får du ikke skutt sikker platte i vesten din? Jeg bare, jeg har ikke planer om å bli skutt i ryggen walking away liksom. Og så er det akkurat det som skjer da. Skulle tatt med plattene på vesten din. med Hans Zimmer i Aurora. Det er en Ridley Scott-film. Jeg tenkte at det var hans gjerningen. Han som alltid lager alle de villeste Transformers-filmen og sånt. Det er ikke Brockenheimer? Nei, det er jo produsenten. Jeg tenkte også på det. Transformers. Jeg begynte å jukse litt her. Godeste! Faen, nå må du inn på Wikipedia siden det irriterer. Michael Bay, for faen. Jeg tenkte det var Michael Bay som gjorde Blackout of them. Det var jo faen meg Ridley Scott. Med Hans Zimmer musikk. Fikk jeg lyst til å se om igjen? Ja, men det er klassiker. Sikkert femte ganger. Femte ganger? Ja, sikkert. Seriøst? Ja, vi så den hele tiden. Det er 7,7 på IMDB, da er det grønt. Det er good to go på filmen der. Generation Kill, det vil jeg anbefale. De som ikke har sett den, det er jævlig bra. Det er litt stillestående, men veldig intens. Ja, Stilson og Intenz, og så får du de karakterene. De spiller seg veldig bra i forhold til realisme på det. De er veldig forskjellige, og det er ikke alle som er Gung-Ho og Amerika og alt det der. Skarska gjør sin beste. Ja, de er knallgode. Så har vi også Gunnery Sergeant, hans sjefen, som snakker om grooming standard hele tiden. Det må barbere dere gutta. Men det er ikke kød. Vi var ute på et oppdrag. Det var masse skuddveksling og krig. Norske soldater i felt. Vi la skjegget gro og møkte gutter. Så møtte vi amerikanere der ute. Så kommer det en stjernegalleri og bare klikker i vinkel. Bare «Faen, hvordan er det dere ser ut?» Gå barberer liksom. – Amerikansk befall? – Ja, ja. Han klikket på oss. Da har jeg snakket til sjefen vår, vi har ikke noe med deg å gjøre. Så står han og lekser opp troppssjefen vår, eller kommanderen. Hva slags soldater er det du har med deg, og kan ikke ha med disse ute i krigen, og makene til folk. Så kikker han meg på, så bare, gutta mine kan slåss, barberer kan dere gjøre. Hva dro den da? Og da ble han så forbannet. Så han gikk til sin egen tropp og beordret de til å gå ned i en sånn liten bekk eller elve og gå å barbere seg på en trass rett foran oss. Så de gutta fikk smid. Men i generation kill-serien var det litt sånn at det er et mismatch hvor det er veldig flinke befal, gjerne nærmest lagledere, som er dritbra. Ja, men de er på bakken. Og så er det de over der igjen. Som er akademikere, som jeg kaller det. Det er noen av de som er så jævlig bra skuespillere og karakterer som er på fullstendig håpløst befall og tar feil beslutninger hele tiden. Beslutningsvegring, vet ikke hva de skal si, litt som du var inne på tidligere i podcasten. Det har jeg ikke sett i noen serier før, at de befaler er helt ... Du kan ikke stole på mennesket. Alle bare ser på det. Skal vi skyte på den landsbyen der? Ja, bare skyte i vei. Kom igjen, folk. De bomber jo landsbyen der som er helt absurd. Helt sinnssykt. Vi kan ikke gjøre det. Jo, jo, dette skal dere gjøre. Det er ingen trusler. Ingenting. Det merket vi ute også at det er jo de befalelsene som er i serjantklassen. Du har forskjellige grader av serjanter. De er gutter som har vært på bakken og har den erfaringen. Mens så fort du kommer opp på løyten antimo eller høyre som ofte er de som skal lede selve troppen eller avdelingen. De er ofte skolegutter. Gått gjennom West Point og bare lest seg til stillingen på en måte. Vær så god, nå skal du ut og lede troppen din. Jeg har aldri vært i krig før. Det går bra. Kjør på. Du er liten, så bare si hva du skal gjøre. Det er noe som heter peacetime generals og wartime generals. Det er to litt forskjellige sorter. En er politiker og den andre har litt erfaring. Det får litt crash mellom de gutta som er spesialister og de som er kontoråtter. Er du kjent med Charlie Wilsons war? Nei, jeg tror ikke jeg har sett den. Det er veldig få som har sett den. Jeg vet ikke hvordan jeg fanget den opp. Det var Birg i Vesten som satte meg på spor av den. Jeg tror jeg bare lastet den. Jeg filmer det veldig mye en periode. Kanskje bare mer det. Men det er jo en sann historie. Det er helt utrolig at det er mulig. Men det er en senator eller en kongressmann i USA, Charlie Wilson, som greier på egenhånd å snu denne krigen mellom russerne og afghanerne på 70-tallet. Spennende. Så fôrer afghanerne med krigsmateriell, bazookar og greier å få ned helikopterne til russerne. Det er en helt sinnssyk historie med Julie Roberts og Tom Hanks. Den har gått under radaren. Ja, men den har gått under radaren på alle. Sykt. Den kom i 2007. Jeg ble skuffet av meg selv. Den er det nesten ingen som har fått med seg. Det er jo sånn den perioden vi var ute også, da lastet vi ned så sykt mye filmer og sånne boiler når vi kjedet oss. Jarhead? Jarhead er bra. Jeg har fått enern i andre, toern og mtl 3, det ble skikkelig rart. Det var oppfølgefilmer ja. Ja, det var dårlige greier. For noe dritt. Den ligger på 7. Ja, det er den akkurat inne for. Men det er enern. Jeg husker bare den der Ronke-scenen, det er det eneste jeg husker om filmene. Det synes vi var meg, jeg vet ikke. Begge deler kanskje. Ingen kommentar. Er det noe mer vi har glemt å prate om? Vi har vært inne på ganske mye. Vi får en podcast. Vi er på tre og en halv time. Er vi på tre og en halv? Det er helt vilt. Det er ikke mange podcaster som har vært i tre og en halv. Det føles som det har gått mye fortere. Og det er ikke sånn at vi har dratt ut heller. Det er gjerne de som har vært mer enn tre timer her, da er det mye alkohol i bildet også. Pissprank på slutten, for å si det sånn. Det føltes sånn halvveis at faen, det rekker å få over med alt nå, og det føltes som at vi hadde pratet om alt. Ja, dette har vært... Sinssykt bra. Dette er en av de gøyeste episodene jeg har spilt. Det er super interessant, og noe du hører veldig lite om andre steder. Det finnes jo bøker og så videre, men å høre mennesker som deg selv forteller så åpenhjertig og så bra om disse tingene her, det er sjelden kost. Det må man si tusen takk for, på vegne for alle som hører på. Jeg får håpe folk synes det var over lett å høre på. Ja, det håper jeg også. Det er på en måte min historie og det jeg ønsker å fortelle. Jeg føler at flere burde være litt åpne med å fortelle det man har vært igjennom. For det er flere som garantert har opplevd noe lignende som kanskje kan prate med deg eller bare få en sånn grei. Dette er greit. Så også få frem at det er mange der ute som har vært ute og gjort en sinnssykt god jobb som kanskje blir glemt. For det er faktisk ganske krevende å være ute og være soldat og ta de valgene man må ta. Men uten å prate med meg her i en merkelig podcast utenfor Folkeby og sånt, har du vurdert å skrive om det? Nei, ikke mange ganger. Jeg har hatt lyst til å starte podcast og Men. Men ja, det er det en men da. Altså her er jo studiet, du må jo bare bruke studiet her hvis du vil. Seriøst, hvor mange krigspodcaster finnes det da? Militærpodder? Det er vel Tole 3 som er ute nå. Amerikanske? Nei, norske. Er det det? Militær? Forsvaret er en egen da. Ingenloft er en serie. Det er en fra Forsvaret selv som er laget da. Vårehistorier eller noe sånt. Jeg tror det er Tole 3. Hele historien? Nei. Vårehistorier. Den ligger på 204. plass på podd-toppen. Den har 1000 lyttere hver uke. Det er ikke så mye da. Det slår du. For det er mange som har historier som kan fortelle. Nå nylig i en episode, jeg husker ikke om det var vår historie eller hva det var, men det var en kar som skulle fortelle litt om et bakhåndsangrep, den lengste dagen på jobb eller utfordringer. Og så var jeg sånn, jeg gleder meg til det, kanskje jeg kjenner den episoden, jeg trodde kanskje det var det oppdraget jeg var på. For det er spennende å høre Vi var sikkert 50 mann, men det er 50 forskjellige historier på opplevelsen på den dagen. Så det kan hende at mange av de som var med, som hadde hørt her, kjenner seg ikke igjen i det jeg sier. Fordi de opplevde det på en helt annen måte. Det har jeg merket mange ganger. Det er jo faktisk realiteten. Men da ble jeg litt skuffet. Var det så kort? Jeg skulle akkurat til å si det. Det jeg frykter på en måte er at det de gjør med de podcasterne er at de gjør som alle andre podcaster. De får beskjed om at de må ha korte, tajte, stramme episoder. Mens jeg er helt motsatt. Hvis man skal rekke å komme gjennom alt, så må vi i hvert fall ha to-tre timer. Sånn som i dag. Eller får det gått litt mer i dybden. Ja, og det vil folk ha. Folk blir jævlig snurt. Når det er for kort. Jeg ble snurt over den, for jeg gledet meg til å høre den historien. Fantastisk. Kort, kort, kort, ferdig. Når kom historien? Jeg vil høre mer. Hva skjedde egentlig? Hvorfor, hvordan, hva følte du? Ingenting. Det kan godt være at de har klippet det borte også. Det er også en annen syn. Forsvaret har en podcast som heter Første gang i tjeneste. Ja, det er en førstegangsteneste podcast. Bli klar. Her er tips for å innrykke ditt og litt sånne ting. Hvordan havner på Forsiden og VG? Ja, eller hvordan ikke havner. Søkte opp hjørtemodeller. Da leser du Krig og sånn? Krig og sånn, ja. Kanskje det var den. Men det er ikke noe som blir hørt på. Nei, det er potensialer altså. Blant annet Marius nevner jo det da, han blir jo som han nevnte sist også, han blir jo helt oppslukt, han forteller historier og sånt, han synes det er så spennende. Det er derfor han pitchet inn altså, for han synes at det må bli hørt, derfor han synes det er spennende. Og det har flere av den venningen og mine venner også synes det er kult å høre om. Absolutt. Jeg synes det er fascinerende. Det er ikke så mange mennesker å velge mellom. Det er mange som ikke har lyst til å prate. Det er sjelden kost. Det er ikke noe som går igjennom så mange andre ting. Så det er litt spennende å se på dem der. Nå er det en stund siden jeg har vært der, men jeg føler først og fremst at man kan trekke frem elementer som man kan bruke i dagligliv og i hverdagen. Det var en bilulykke i august for eksempel, hvor vi ble påkjørt bakfra. Han kjørte sikkert i 60-70, og vi stod stille, og smelter i oss helt spritt en ny bil. Da går jeg ut, og så begynner jeg på sjekklista. Nå skal jeg sjekke samboerne, har hun det bra? Ja, hun er ikke skadet. Da går jeg bak, er de skadet? Nei, det var good. Da er det neste steg på linja helt rolig. Ikke noe stress, ikke noe panikk, ringer, alt er good. Det er på grunn av forsvaret. Mens både vongføreren og kanskje litt samboerne også fikk den stressfølelsen og gikk litt i sjokktilstand, som er helt naturlig. Jeg har hatt det før en gang, men nå har jeg hatt de prosessene rundt som gjør at jeg kjenner igjen. Jeg får ikke de samme effektene. Det er litt fascinerende i ettertid, alt du har lært, alt du har gjennomgått og hvilke påvirkninger du har hatt på livet ditt videre. Det var deilig å få den bekreftelsen på at uansett hva som skjer så vet du at jeg tenker klart og er rolig. Det handler jo om erfaring, at du kjenner igjen. Kjenner igjen. Hjernen er fantastisk, den plukker opp med en gang at dette fikser du. Sånn og sånn og sånn, du gjør sånn og sånn, du vet hva du skal gjøre. Jeg hadde en lignende opplevelse, men det blir selvfølgelig på et hundre nivåer under ditt. Men datteren vår hadde falsk krypp en natt. Det kan høres ganske dramatisk ut for dere som ikke har opplevd det. Jeg hadde masse falsk krypp da jeg var liten. Så jeg ble jo helt deg da. Og da klikket vokoden min. Det ringer sykehuset, det ringer legevakten. Bare slapp av, slapp av. Trøtt og bare gå litt stille til og med. Litt rolig. Vi må bare ta oss ut i friskluft. Friskluft? Hva faen er det du snakker om? Jeg har ikke satt i ring. Jeg vil bare ta deg ut i friskluft. Her går fra deg på en passgrupp. Hvordan vet du det? Og så bare googlet stuene. Tok jeg bare datteren ut og så bare så litt på stjerna og så pustet den litt. Og så gikk det fint. Og da var vi bare sånn. Når du vet hva som er problemet, eller erfaringen, så er det jo... Akkurat det samme mekanismen kan du trekke sammen. Så jeg kunne byttet en jævlig god løgn, ikke sant? Det er godt å vite at jeg kunne blitt det, så slipper jeg å bevise det. Kunne du blitt løyten av en tjekk? Kunne du blitt sniper i FSK? Ja, jeg kunne blitt sniper. Løyten av en sniper der. Løyten av en sniper. Da ble du vel kaptein eller noe sånt tror jeg. Det er deilig å kunne vite det. Det var ikke noe drøb, bare slenge det ut som du er. Ja, tjekk i boka liksom. Det var deilig å få bekreftet det. Det her har vært helt nydelig som sagt. Tusen takk for at du fikk damene dine til å kjøre deg ut hit til Fornebu. Ja, det var innenfor det. Takk for at jeg fikk komme. Det var veldig gøy å endelig ha en podcast der jeg kan prate om historiene. Min store glede, også shout-out til Marius Vagn som har plugget det. Stor shout-out til Marius, han pitchet meg godt inn her. Det hadde ikke vært for han så hadde det ikke blitt noe av det her. Han er flink til det. Fin fyr. Nydelig. Vi får vel ta en ny episode med møbel-eventyret. Jeg tror ikke vi liker spennsene, men vi kan jo trekke frem og lære noe om det. Møbelindustrien på liv og død. På liv og død, ja. Kommer stormen frem eller kommer den ikke? Jeg er klar, ja. Da tar vi det som noe spesialt. Ja, det kan vi gjøre. Det var stråle. Takk for praten. Lige med det.