Stortingspresident Masud Gharahkhani diskuterer sin rolle, inkludert opprydding etter pendlerbolig-skandalen, åpenhet i norsk politikk, ytringsfrihetens grenser, integrering av innvandrere og utfordringer med strømpriser. Han fremhever viktigheten av åpenhet, ansvarlighet og kompromiss i norsk politikk.
01:12
Stortingspresidenten diskuterer utfordringer og erfaringer med å håndtere ordninger på Stortinget, samt viktigheten av å representere demokratiet.
13:02
Politiske debatter i Stortinget mangler ofte direkte svar, noe som frustrerer og påvirker den politiske kulturen.
17:56
Debatten om ytringsfrihet og politisk representasjon i Norge, med fokus på grunnlovens historiske betydning og dagens demokratiske utfordringer.
37:06
Diskusjonen tar for seg åpenhet i offentlig virksomhet, tillit til politiske institusjoner og demokratiske prosesser i Norge.
47:13
Politikere må ta ansvar for energikrisa, erkjenne prissmitten, og tilby langsiktige løsninger for å hjelpe folk med økte kostnader.
Transcript
Mentioned in the episode
Masud Gharahkhani
Stortingspresident, intervjuobjekt. Hans erfaringer og meninger er sentrale i podcasten.
Stortinget
Arbeidsplassen til Gharahkhani. Diskutert i kontekst av hans rolle og reformer.
Pendlerbolig-skandalen
En skandale Gharahkhani måtte rydde opp i. Illustrerer behov for åpenhet.
Arbeiderpartiet (Ap)
Gharahkhanis parti. Diskutert i forhold til hans rolle og politikk.
London
Sted hvor Gharahkhani handlet en dress. Uviktig detalj.
Mark Spencer
Et britisk klesmerke. Gharahkhanis dress er nevnt som et eksempel på tilgang til gode dresser uten tailor-made.
Norge
Gharahkhanis hjemland. Diskutert i forhold til politikk og samfunn.
California
Nevnt i sammenheng med avslappet kleskode blant de rike. Kontrast til forventninger i Norge.
Ukraina
Gharahkhanis besøk og engasjement i Ukraina-krigen. Viser hans engasjement for menneskerettigheter.
Iran
Gharahkhanis fødeland. Nevnt i sammenheng med hans bakgrunn og erfaringer.
Einar Gerhardsen
Tidligere stortingspresident. Nevnt som eksempel på en tidligere stortingspresident.
Job Menko
Tidligere stortingspresident. Nevnt som inspirasjonskilde for Gharahkhani.
Eva Kristine Hansen
Gharahkhanis forgjenger som stortingspresident.
Tone Trøndahl
Tidligere stortingspresident. Nevnt som eksempel på en tidligere stortingspresident som deltok i politiske debatter.
Fredrik Solvang
Journalist. Nevnt i kontekst av en Instagram-interaksjon.
Trygve Slagsvold Vedum
Politiker, nevnt i kontekst av en debatt om skatt.
Jan Christian Vestre
Tidligere næringsminister. Nevnt i kontekst av strømpriser og næringsliv.
Jens Stoltenberg
Tidligere statsminister. Nevnt i kontekst av hans tilbakekomst til norsk politikk.
George Washington
Nevnt i kontekst av en historisk hammer på Stortinget.
Markus Strane
Historisk figur, nevnt i kontekst av stemmerett og demokrati.
LO
Nevnt i kontekst av partifinansiering.
Koranbrenning
Nevnt i diskusjonen om ytringsfrihet og religiøs følsomhet.
USA
Nevnt i diskusjonen om ytringsfrihet og demokrati.
Erna Solberg
Tidligere statsminister. Nevnt i kontekst av pandemihåndtering.
Ola Svendeby
Politiker, nevnt i kontekst av innvandringspolitikk.
Høyre
Politisk parti. Nevnt i flere sammenhenger.
Frp
Politisk parti. Nevnt i flere sammenhenger.
Senterpartiet
Politisk parti. Nevnt i flere sammenhenger.
Folio Bank
Sponsor av podcasten.
Comfyballs
Sponsor av podcasten.
Participants
Host
Wolfgang Wee
Guest
Masud Gharahkhani
Sponsors
Folio Bank
Comfyballs
Points
I California er det rike ikke kledd i dress og slips, men i casual klær.
En observasjon om kleskode og rikdom.
Det er ikke alltid prisen som avgjør kvaliteten på en dress.
Et sitat om kvalitet kontra pris.
Norge er et ganske åpent samfunn.
En påstand om det norske samfunnets åpenhet.
Det er ikke pengene som rårer i forhold til om du blir politiker eller ikke.
Et viktig poeng om at politikk ikke kun handler om penger.
Ytringsfrihet skal finnes det.
Et sitat fra Grunnloven.
Det er ingen politiker som drømmer om å bli stortingspresident, men det er likevel et ærefullt oppdrag.
Et interessant poeng om stortingspresidentens rolle.
Min viktigste oppgave er å sørge for at demokratiets hjerte faktisk fungerer.
Et sitat om stortingspresidentens viktigste oppgave.
I Norge er det både kompromisskultur, men da får du faktisk gjort ting.
Et poeng om den norske politiske kulturen.
Det er ikke mange parlamenter som norske parlamenter, hvor du har 44 prosent andel kvinner nå.
Et poeng om likestilling i det norske Stortinget.
Makten ligger hos folket, og man kan påvirke politikken som blir skapt.
Et viktig poeng om demokrati.
Claims
Stortingspresidenten må rydde opp i kaoset og rotet på Stortinget.
En påstand om stortingspresidentens oppgaver etter 2021.
Det er en del formuleringer som ikke var helt på plass, så mye om misforståelser og mange ting.
En påstand om uklarheter i ordninger på Stortinget.
Det var ikke nødvendigvis gode nok rutiner på hvordan du lagrer den informasjonen som tross alt man skal kunne ha innsyn i på et eller annet tidspunkt.
En påstand om manglende rutiner for informasjonslagring.
Norge ligger på topp i verden også på lovingen i Norge for å gjøre til offentlighet på ting.
En påstand om Norges posisjon innenfor offentlighet.
Den ordningen vi har på Stortinget nå er faktisk den mest åpne økonomiske interesseregistret som finnes i Norden.
En påstand om åpenhet rundt økonomiske interesser.
Det er 68 prosent tillit til Stortinget.
En påstand om tilliten til Stortinget.
Det er visse kulturforskjeller, at det er visse... etnisiteter og religioner som er vanskelig å integrere enn andre.
En påstand om at det er vanskelig å integrere noen kulturer.
Similar
Loading
Det er så fine tøyer hver dag, altså. Ja, da ble jeg med i dress da. Men var det sommer en gang, så var jeg i nærbutikken og handlet, og da gikk jeg jo shorts da, så jeg har jo sommerferie, og så sier jeg, går du i shorts da? Jeg sier ja da, det går ikke. Jeg er ikke dress fra morgen til kveld, det er greit å slenge av seg. Jeg liker den kombinasjonen, for jeg hadde shorts, jeg tok imot Asle Tøyen en gang, og da sa han bare sånn, Wolfgang, hva er det her? Han er sånn ikke-shorts-type.
Jeg vet ikke om det stemmer eller ikke, men jeg føler jo også noen ganger at hvis jeg er på ulike arrangementer, så forventer folk når de er i solnedsmyndigheten at du skal også kle deg med dress og slips. Ja.
Men det er jo litt avhengig av aldersgrupper og generasjoner. Jeg synes det er spennende på hvordan du skal gå nivå over alle de andre. Hvis du går med shorts eller jeans, da er du sannsynligvis jævlig rik. Du bare kler deg under det forventet nivået, og da er det et eller annet sånn, ok, her er det noe spennende. Det merker jeg i California, for der er jo hele motebiten. For det rike er jo, det er ikke dress og ikke slips. Det er veldig sånn casual. Ja.
Selvfølgelig, buksa er sikkert verdt en tusen dollar, men det er ikke dressbuksa. Hva slags dress har du på deg? Nå blir det nesten minot på deg. Skal vi se.
Så her, folk tror ikke på det, så jeg sier at jeg er en sånn dressmann-mann, egentlig. Fordi det ene er at nå føler jeg at jeg har kontroll på dress-typen og størrelsen, så når jeg kommer til de damene, så fikser de ting til meg. Men denne her er da Mark Spencer, så dette her er da London-shoppinga. Jeg har vært på London og kostet. Så når kona var og shoppet, så tenkte jeg, fanden, når hun handler, så må jeg handle når jeg er, men da var jeg på Mark Spencer. Det er da...
Storbritannias dressmann-variant. Det er ikke sånn tailor-made greier der, ikke? Jeg trodde dere kanskje fikk det sånn tailor-made når dere var stortingspresident. Nei, det er ikke det. Kunne du fått det hvis du hadde gått inn med sånn forfengelig fortegn at jeg tar kun denne jobben hvis jeg får skreddersydde dresser, italienske? Nei.
Det går bra. Du får mye fine dresser til grei pris. Det er ikke alltid prisen det går på kvaliteten har lært meg. Hvor mye fryserkoder er det å være stortinget president da?
Nei, altså vi har jo godtgjøring da. Det er jo ganske generøs godtgjøring. Det er jo trygt rundt. Det er det. Så det er ingenting å klage på. Og så er det, det er det. Så det er ikke noe sånn egne kontor til noe representasjon eller sånt. Det er det ikke. Så liksom alt er en del av... Det er det jeg trodde. Men altså det er ikke en representasjon, for jeg må tenke at det er mye møter. Jo, men det er det. Men det er ikke sånn at du leier en pott som du da kan, skal bruke av det. Fordi det er liksom alt er i den offisielle rammen da.
Det er jo noe påvirker her ute, spesielt på politikerne, så det måtte ha vært bra hvis politikerne hadde et representasjonsbudsjett, i stedet for å bli spandert på av den parten som inviterer dem. Det var det med Røddy da, da hadde det fått litt oversikt over det. Norge er jo en ganske åpen samfunn, så det går jo veldig greit. Og så er det jo heldigvis et system hvor
Det er ikke pengene som rårer i forhold til om du blir politiker eller ikke. Det er en ting som irriterer meg veldig med regnskap. Når du har begynt for deg selv, når du har lønnsmottaker, så går jo bare livet på skinner. Når du skal være for deg selv, så er det sånn, finn ut, jeg gjør fiken og sånt. Og da er det representasjon. Da må man lese opp, hva er det? For man får jo en sånn trang til å skrive alt. Folk som er ute som er mye mer gjerne enn meg, som bare tøyer reglene på alt mulig.
Men så er det sånn der reglene for representasjon, for jeg trodde at jeg kunne sette meg på en restaurant, spise en middag, og så skrive det på firma, for da jobber jeg på PC. Det går ikke. Men du og jeg har en middag bort på Fornbøs her på pizzarestauranten der, da kan jeg skrive det. Så jeg har hørt at stortingspolitikere, de spiser ofte lunsj sammen. Nettopp, ja. Jeg bare tenker på sånn, systemet vi har i Norge er jo ganske sånn transparent og åpent da. På hva du har av...
og liksom hvis du mottar gaver, så er det ganske klare kjøreregler. Nå avslører jeg min egen litt slappe research her, men
Var du en av de som fikk en klask på lanken av alle disse her frynsegode... Du hadde ikke noen pendelboliger eller noe sånt. Du hadde ting på stell, vet du. Hadde ting på stell, vet du. Markens Spencer-dress og ikke noe kødd. Nei, dressmann og Markens Spencer-dress, da var det liksom greit. Var du stortingspresident når alle greiene rullet opp? Nei, altså jeg kom jo inn i november 2021, og da var det sånn at...
Da var det jo mange saker. Det var rundt pendleboler og mange andre ting som ikke var på stell. Så da måtte jo dessverre hun som var før meg, hun gikk jo av. Og så ble jeg spurt Eva Kristine Hansen.
Og så ble jeg spurt av partiet om jeg kunne tenke meg å bli stortingspresident, og det sa jeg at det var en del av jobben, å få til å rydde opp på Stortinget. Hun måtte gå fordi det er en del av arbeidsoppgaven til stortingspresidenten å holde kål på disse tingene her? Ja, det er jo litt sånn at du er den øverste tillitsvalgte på Stortinget.
Du har jo valgt alle partier, og du skal jo sørge for at alle ordninger som er til, for at du faktisk kan gjøre vervet. Jeg sier jo at noen ganger så kommer folk til meg og sier, hvorfor skal dere ha pendleboli? Så sier jeg at vi ønsker vel sånn i Norge at folk fra Finnmark også skal være på Stortinget. Det fine med norske Stortinget er jo at hele landet er representert, og det er ikke lommeboka som avgjør at du har
meg da, som har radiografbakgrunn som er der, men du har også bedriftsledere og jurister og hele en representasjon, da må du ha noen ordninger som gjør at du kan gjøre jobben da. Og det å ha pendleboler handler jo om det, ikke sant? Og da har det vært sånn, hvor stor avstand er det fra der du bor? Og man merket at det var en del formuleringer som ikke var helt på plass, så mye om misforståelser og mange ting, så en del av jobben var jo liksom da når jeg kom inn da, så å si at det
Altså, Stortingets hverdag skal jo handle om å løse utfordringene til folk, enten det er næringsliv eller innbyggerne. Ikke det å snakke om rot og kaos og mordninger. Og da måtte vi gå gjennom alt da. Så det har vært en tøff runde, men heldigvis så er vi i bokstav. Så det var noe av det første du fikk på bord, at du måtte rydde opp i dette her? Absolutt, ja. For dette er en sånn ting som du tror er vanskelig, og det her er bare sånn...
Alt fra i en bedrift, alle kjenner jo at hvis man skal begynne å effektivisere, rydde opp rekker, så er det jo kollegaer og folk som spiser lunsj, men så plutselig skal du kikke de kortene. Det er ikke bare bare det. Jeg hadde et møte med alle parlamentariske lederne, som er sjefene i de ulike partigruppene, og så sa jeg at nå må vi gå gjennom alle ordningene, og så bør vi ha åpenhet om det.
Og så er det lurt at i stedet for at vi ser på våre egne ordninger, så setter vi sammen et utvalg bestående av folk som ikke bare er stortingsrepresentanter, som kan se oss litt utenifra, og tenker hva er det som er ordninger som er rettferdige, at det er enkelt å forstå, enkelt å kontrollere. Og det er jo det fine med Norge, at vi har åpnet ut om det. Og da gjorde de en jobb, og så kom de med forslag på hvordan de mente det skulle være, og det lyttet vi jo i stor grad til, og så...
Så fikk vi på plass ganske stor enighet på dette ordningen. Nå er det jo slik at når nye stortingsrepresentanter kommer inn, eller de som får gjenvalg hvis man er der, det er jo en ganske klar skolering på sånn er ordningene, og sånn skal det forstås, og sånn blir det kontrollert. Hva fikk det til å si ja? Det er litt sånn jeg husker fra fotballverdenen, det er ingen som drømmer om å bli høyre, Bekk. Det er ingen som drømmer om å bli Gary Neville, men...
Det er vel ingen politiker som drømmer om å bli stortingspresident, men det er likevel et ærefullt oppdrag og vanskelig å si det. Hvorfor sa du ja til å ta den? Jeg er enig med deg. Hvis du hadde spurt meg som en ung politiker, hva drømmer du om hvis du skulle satse på politikk? Er det å bli stortingspresident? Det tenkte jeg aldri på. Og skal jeg være litt ærlig, så visste jeg ikke helt hva en stortingspresident egentlig gjør. Å nei?
Jeg hadde ikke hele oversikten over det. Og faktisk var det sånn at den dagen jeg ble valgt, det var jo første dagen jeg var innom stortingspresidentens kontor. For da sa jo alle i media til meg sånn, har du sett kontoret ditt så flott og fint der? Jeg hadde aldri vært der. Det er jo helt nydelig der. Ja, det er jo nydelig, kjempefint utsikt og alt det der. Men det som gjorde at jeg sa ja, det var jo selvfølgelig at partiet kom og spørte meg om jeg ville gjøre av jobben. Jeg hadde jo jobbet med andre felt før som
som var tøft å stå i stormen og ta en del oppryddinger. Det er som du sier, det er jo krevende, fordi vi snakker jo om kollegaer og mennesker man jobber tett med. Ja.
Og så forstod jeg at min viktigste oppgave er å sørge for at når jeg er tillitsvalgt for de 169 som sitter på Stortinget, det er å sørge for at demokratiets hjerte faktisk fungerer. Vi kan gjøre jobben vår. Da må vi ha ro og orden på ordninger og alt sånt. Fokus skal være på politikken. Men så har vi også et rom for å sette andre ting på dagsordenen.
Det er det jeg lurer på, fordi jeg har en feeling av å ha sett fra utsiden at når man blir stortingspresident, så melder man ut av politikken, altså selve håndverket, som virker litt motstridende i at man er på stortinget og vil være med å lage lov å være med i debatten og sånt. Men stortingspresidenten trekker man seg ut nesten og blir en slags daglig leder.
Har du ikke meldt deg litt ut av det politiske debattklimaet når du sier ja til den stillingen? Det som er en realitet er at når du er stortingspresident, så får du en helt annen rolle i Norske Stortinget sammen med alle andre kollegaene mine.
Jeg var jo ikke 40 år enda, og var vant med å sitte og diskutere og spisse debatter med andre motstandere, og likte det. Men jeg tenkte, ok, jeg begynte å lese meg litt opp på hvem hadde vært stortingspresident før, og
Jeg visste for eksempel ikke at Einar Gerhardsen en gang i tiden hadde vært sortingspresident. Også leste jeg om en fyr som jeg alltid har hatt sansen for, Job Menko, som ikke tilhører samme parti som meg. Han hadde jo da bakgrunn, hadde jo jødis bakgrunn og alt det som var etter 2. verdenskrig og brukte den bakgrunnen for å sette fokus på temaer som virkelig engasjerte han, menneskerettigheter, demokrati.
Og tenkte, ok, dette har jeg lyst til å gjøre. Og sa ja til det, og har egentlig stortivis med det. Men hvordan kan stortingspresidenten sette fokus på det du sa nå? Fordi går man ikke så litt inn i en sånn nøytral rolle? At man skal være litt mindre Arbeiderpartiet og litt stedet for alle stortingspresidentene. Og da er det jo vanskeligere å begynne å
kanskje bli politisk? For det første er det sånn at i Sverige, når jeg snakket med min kollega, der heter du jo talmann, ikke stortingspresident. Men der er det sånn at når han blir talmann eller stortingspresident, så går han faktisk plassen hans ut av Stortinget. Litt sånn som når du blir en statsråd hvis du er stortingspresident. Men sånn er det ikke i Norge.
Så jeg er jo en av de 169 som faktisk stemmer og voterer. Du har knapper oppå der også? Selv om jeg sier til mine kollegaer Arbeiderpartiet for å stemme sånn og Høyre for å stemme sånn, fordi gruppene har meldt fra det til meg da.
så er det slik at jeg også er med på å stemme. Og det har jo faktisk ikke vært uvanlig at noen av mine tidligere kollegaer har vært inn og diskutert temaer. For eksempel Tone Trønda, som var stortingspresident forrige periode. Hun var jo inne også i abortdebatter som ofte kanskje kan være litt spist og krevende. Men for min del så føler jeg at det har vært nok temaer som også forener oss. Så jeg har jo hatt et stort engasjement rundt Ukraina. Så jeg valgte jo å dra til Ukraina
8. mai i 2022, ganske kort etter at fullskalig krigen var i gang.
Og da jeg dro dit, så var det jo for å vise at i Stortinget så har vi ulike ideologier og tilhører ulike politiske partier, men det som skjer i Ukraina, det er også viktig for oss å være sånn at verdier i Europa skal bygge på. Og har da engasjert meg i saker som handler om menneskerettighet og demokrati. Jeg sier jo alltid til folk da når de kommer på besøk til meg, sånn internasjonale gjester, så sier jeg at, vet du hva, selvfølgelig så er vi heldige i Norge som har masse olje- og gassressurser. Selvfølgelig er vi det.
Ikke nok med det, vi har laks og vi har vannkraft og alt det flotte. Kjempebra. Men jeg er jo født et helt land, et annet land enn Norge. Altså jeg er født i Iran. Iran er jo et land som har enorme olje- og gassresurser.
Og jeg vet at det å olje betyr ikke automatisk velstand for alle. Det er jo liksom samfunnsmodellen du har i bunn. Og ikke minst verdiene. Så det er jo demokrati, menneskerettigheter, likestilling, det er jo det som gjør at velferdsstaten kan være bærekraftig, at vi har det så bra i Norge. Og da tenker jeg det er temaer som kan forene oss da. Det er
hvor mye representasjon og stafage er det? Hvor mye? Kan du gi oss en andel? Det er jo sånn at hovedoppgaven min sørger for at Stortinget fungerer og alt det som må være på plass, sånn at vi kan gjøre jobben vår.
Og så er det en del av det offisielle Norge. Så betyr jo eksempelvis hvis det kommer presidenter eller andre statsoverordet på besøk til Norge, så er de innom hans majestet kongen på slottet, og så kommer de til Stortinget. Og når de kommer til Stortinget, så er jeg som tar imot den personen, eller de personene på vegne av Norge. Ja.
Så det er jo mye sånn offisielle ting. Det er jo det. Men også rom til å sette litt dagsorden selv. Så jeg har jo reist Norge rundt, og det har gledet meg mye. Så jeg har vært alltid fra kirkene sin nord til Kristiansand i sør og snakket om
og det jeg tror på. Kan du blande deg inn i debattene på Stortinget, sånn at du kan gå ned fra talestolen og bare hei, vestere, slapp av litt, jeg tar den her. Innvandrer i mitt felt, ok? Jeg tar den her. Det er noen som sier at noen ganger kan vi se det på ansiktsuttrykket ditt, om du er enig eller uenig. Du kan gå på talestolen og ta innlegg, det kan du gjøre, men ikke mens du er ledig i møtet.
Hvis det er sånn at jeg hadde ønsket det, så har jeg sagt at den debatten vil jeg delta i. Da er det jo sånn at jeg har mange andre av mine kollegaer som heter vicepresidenter som sitter i presidentskapet sammen med meg. Vi sitter jo ikke der hele tiden og leder alle timene. Det er en fordeling. Da må de lede møtet, og da kunne jeg tatt et innlegg om ting. Det er en ting som har irritert meg. Bare irritere deg. Det er jo en del av politikken. Men
Jeg skal ikke skru på om jeg har sett for mange spørretimer og debatter inne på Stortinget. Men av det jeg har sett, og dette her går jo bare generelt ut til Stortingspresidentposten, ikke deg personlig, men det er sånn ofte jeg ser, man er vant til å se på debatten og på medier og Dagsatten, da skjønner jeg på en måte det spillet. Men i Stortingssalen så hadde jeg forventet at det nesten var en enda mye skarpere, ærlig, rå politisk debatt. Men så er det jo...
Ja, de tingene jeg har sett, så er politikerne så seie mot hverandre. De svarer ikke på spørsmålene. Det er ja-nei-spørsmål. Det kommer lange, utfyllende bullshit-svar. Og de begynner med «President! Jeg prøver igjen!» «President! Jeg gjentar det jeg svarte i sted.» Og da får jeg sånn der «Kan ikke faen det som stortingsministeren bare sier til han eller henne, politikerne, «Du, nå svarer du på spørsmålene. Nå bare ro deg bort. Nå er det for mye kødd her. Ja eller nei?» Det var et ja-nei-spørsmål-svar. Kan stortingsministeren stramme opp samtalen i stortingssalen i større grad?»
Man kan jo si, hvis man virkelig merker at nå svarer en statsråd på noe helt annet enn det man stiller spørsmål om, så kan man si det. Du kan si det, men gjør du det? Men det er jo litt sånn at, og det er litt interessant da, fordi den personen som spørrer ut en statsråd da, når den personen selv har statsråd,
så mente man noe helt annet om man svarte faktisk på spørsmålet eller ikke. Og det er jo litt sånn det er dynamikken i politikken da. Men jeg føler jo, jeg må ærlig innrømme, at de gir jo et svar, men det er ikke sikkert at du alltid er fornøyd med det svaret da. For du har jo
Det er jo litt som på spørretimen, at når det tilhører ulike politiske partier, så ønsker du at fokuset skal være på de sakene som er viktigst for deg, og de premissene du står for. Så det er også litt av den politiske debattkulturen. Den jeg har best i mente, det husker du kanskje, var at Astrup og Høyre skulle grille vedum rundt, var det exitskatt?
eller var det form eller et eller annet du skapte? Ja, for da hadde du tagget meg på Instagram, tror jeg. Ja, gjorde jeg det, ja. Det kan vi snakke ut om når jeg kommer på møte, da. Hvis du spør Trygve, så vil jo han mene at han svarte kjempebra på det, og så vil Astrup mene at du svarte ikke på spørsmålet mitt. Tagget jeg deg på Instagram? Ja, du gjorde det, og så var det Fredrik Solvang, tror jeg, som skrev et eller annet. Nei, han som tagget meg.
Fredrik tagget meg etter at han hadde sett at du hadde lagt inn noen med Instagram, og så svarte jeg da til dere begge to. Og det er da jeg sa til mine folk at jeg har lyst til å delta på podcasten her. Åja, var det etter det? Du slidede jo så fint inn i demene mine og sa sånn, hør på podden, kom gjerne. Det er fett, det må du ha til. Jeg var jo klar allerede 6. januar, men jeg skjønte ikke at det var 6. februar vi avtalte. Nei, du sendte meg plutselig en melding til Eiusen om hva som skjer nå, men ja. Full overtjening. Og nå er jeg her, vet du.
Men er det noe man kan etterstrebe da? At stortingspresidenten ikke skal bli Fredrik Solvang?
men mer aktiv i ordskiftet der, for jeg tror jo det, for jeg merker at jeg har falt ut av gjentakelsen til Astrup, nå sier jeg at han prøvde, men han så gjentok bare spørsmålene for å borre inn poeng at VDM ikke ville svare da, og så kom det et sånt, og jeg vet ikke, politikere har jo sikkert noen innregler, skal aldri svare på de han har spørsmål, det har vel aldri skjedd i historien at de har gjort det.
Hvis det er sånn at du spør om noe annet og svarer på noe helt annet, så kan jo jeg si det. Men samtidig er det ofte sånn at hvis jeg går og blander meg inn og sier at nå synes jeg ikke du svarte, så vil noen mene at jeg mente det fordi jeg tilhørte det politiske partiet. Det er noe med å la de ta den diskusjonen. Og så er det jo slik at
Hvis man reelt sett mener at man ikke får det svaret, så slutter ikke debatten her. Man må svare for seg. Det er jo sånn det er. Men det ene er jo faktisk at du kan sende skriftlige spørsmål til en statsråd, og det må man svare på. Så det er jo...
mange arener hvor de stiller spørsmål, og det må svares på. Det hadde jo vært bare et sånn lite tips. Jeg er veldig apolitisk og partiløs for tiden, så jeg kunne vært en sånn nøytral stortingspresident. Hvis du har noen sånne bokprosjekter og skal reise ned og se, så kan jeg steppe inn og så kan jeg være 100% nøytral, for jeg tilgjør det ingen partier nå.
Hvis jeg starter en podcast skal jeg invitere deg, så kan du komme og være stortingspresident. Det er deilig. For en dag? Ja, det er jo en reportasje det også. Har du hammer bak der? Ja, det har jeg. Ja, du har det? Ja, det gjør jeg. Det er jo ofte fordi folk ikke forholder seg til den tiden man har fått. Også er det når du starter møtet. Ja, det gikk jeg.
Og det som er litt artig med den, den er faktisk verneverdig, den der klippa der, for den er jo fra Tomta til George Washington, så den har jo blitt gitt til Norge, så det er en veldig historisk greie. Jeg trodde du var noen eidsvoll over det. Nei, men det som er litt kult, da, nå er jo jeg selvfølgelig litt sånn nerdete som stortingspresident, men når vi lagde grunnloven vår 17. mai 1814,
så var det faktisk sånn at de kunne jo valgt å se til Sverige og Danmark og innført sånne titler som Grever og Adler og sånne som var vanlige på den tiden. Men det de eidsvollsmenn så til var jo faktisk amerikanske revolusjon og den amerikanske grunnloven. Og det interessante er da at på den tiden så lagde de det mest liberale og demokratiske grunnloven som var mulig.
Så det ene er liksom, hvis du leser den amerikanske grunnloven da, we the people, det lå jo også at det er liksom folkemakt, ikke sant? Hele grunnlaget for grunnloven var jo at det ikke var en sånn president eller en konge som skulle bestemme, det var liksom folket som skulle bestemme. Også skulle det være liksom likhet for loven, det var jo noe helt annet da selvfølgelig enn det vi er nå i rettsstatsprinsippene. Men så hadde du en paragraf, det var som er viktig for spesielt sånn som meg og deg,
Den har jo stått seg helt fra 1814 til Norge 2025. Det er paragraf 100 at ytringsfrihet skal finnes det. Det var ganske radikalt å legge inn i grunnloven på den tiden der. For det var en sånn tid at hvis ikke du var enig med kongen, så kunne du liksom bli henrettet. Det er jo snakk om sånne tider. Så det var ganske radikalt å legge inn det. Og sånn som verden er nå, så er faktisk den eldste grunnloven som faktisk fortsatt er i bruk, den er den amerikanske.
Og den neste eldste grunnloven, det er faktisk den norske grunnloven. Men i paragraf 100 ytringsfrihet, er det noen forbål der? Nei, altså det er jo også, du kan si, jeg tror fordelen med den grunnloven vi har da, som egentlig har klart å stå seg fra 1814 til 2025, er jo at store deler av den, også har det vært noen endringer selvfølgelig som har vært avgjørende, men
Man hadde jo ikke så veldig mye tid før man måtte bli ferdig med den grunnloven. Men det gjorde at da var de egentlig mest opptatt av de viktigste demokratiske prinsipper. Så ytringsfrihet skal finnes det. Folkemakt skal det være. Likhet for loven. Men så hadde man ikke tid til å skrive alle mulige detaljer etterpå. Og det har jo gjort at grunnloven er førende på ting, men også gitt rom for at andre lovverk i nasjonen utvikling
Så den delen av grunnloven vår som har blitt endret mest, handler jo om hvem som kan stemme. Nå vet du du, Anton, jeg er jo sosialdemokrat. Og jeg sier jo at ja da, vi skal være glad for at vi hadde disse flotte folka på Eidsvoll som lagde grunnloven. Men hvis du har sett hvordan de kledde seg, så var de ikke akkurat vanlige folk, for å si det sånn. Det var jo de som eide mest eiendom, hadde høyst utdanning. Det er jo da du kunne stemme. Og da
Da var det faktisk sånn at det var en fyr på 1800-tallet som var redaktør i byen min, som historikere har hørt om, Markus Strane. Han skrev at du kunne ikke kalle grunnloven for demokratisk forfatning når det sto at fattige eller arbeiderklassen ikke kunne stemme. Det var veldig radikalt å si. Så han ble faktisk fengslet når han var liten. Når han kom ut av fengselet var han sånn dårlig helsemessig, og han flyttet til USA og døde faktisk der. Men da startet egentlig den første delen av arbeidebevegelsen da.
Da var starten på det. Og da var det sånn at du hadde en arbeidebevegelse, du skal ha faglige rettigheter, sørge for at arbeidsfolk hadde rettigheter på arbeidsplassen sin. Jeg sier at Norge var jo ikke et sånt fattig land heller på 1800-tallet, det var jo masse ressurser, men det tilhørte jo noen få mennesker, og arbeidsfolk hadde jo ikke noe verdi i.
Og så skjønte man etter hvert at faglige rettigheter, altså LO, var viktig, men skulle du virkelig endre samfunnet, så måtte du også ha en politisk arm. Da etablerte man det norske Arbeiderpartiet. Bare tenk over det som det er av alle andre verdenskrigfilmer vi har gulpet opp de siste 20 årene nå. Det er ingen... Kommer jeg på sånne sterke, store filmer om...
av grunnloven, løserivelsen vår, og den historien jeg fortalte nå, herregud, altså filmatiser det, altså det er jo, vi har ikke noen sånn type etablering enn verken, liksom unionsløserivelsen 1905 var det vel, og 1814, det finnes ikke noe sånn særlig filmatisert, og det er en måte å få unge folk til å si, oi, dette er spennende. Ja, for det er jo liksom noen ganger at i Norge så tenker man at, ja, men sånn har det alltid vært da, det var jo ikke det, altså tenk på det, liksom skrive det at,
Hvis ikke, altså...
Det var liksom helt umulig å si det, at grunnloven ikke var demokratisk når det var sånn at fattige ikke kunne stemme. Det var liksom radikalt å si. Jeg skulle likt å hørt en politiker si det i dag og overlevde, ikke sant? Så det sier jo litt av hvordan tiden der var, men også at det var tøffe kamper å kjempe, og det er jo litt det som er med historien til grunnloven. Det vi har endret mest er jo da på stemmerett, representasjon, deltakelse. Og det mener jeg også er det unike i det norske
demokratiske kulturen også. Det er det jeg sier. Jeg har jo besøkt mange parlament i verden, og det er ikke mange parlament som norske parlamenter, hvor du har 44 prosent andel kvinner nå. Veldig bra. Likestilling har vært en viktig del av at vi også er en veldig bærekraftig velferdsstat, og kvinner er en del av samfunnet på alle mulige måter.
Men at du har unge mennesker, du har småbarnsfamilier som meg, du har eldre mennesker i Stortinget, hele landet er representert med mandatfordelinger, men også ulik bakgrunn. Det er næringslivsledere, jurister, sykepleiere, radiografer, og de er jo viktige. Men hva synes du om tanken om at nå har man egentlig
kun en demokratisk påvirkningskraft gjennom stemmesedlen. Hva tenker du om sånn type direkte demokrati, at folk er med å avgjøre sak for sak, lokalt, regionalt, også nasjonalt? Har du noen ideer om det? Jeg tror styrken med den norske demokratiet, at det har funket, og det kan høres litt sånn nerdet ut for folk, men det er også at du har hatt sterke partier i Norge. Ja.
Når jeg sier det, så vil kanskje som deg tenke at det er merkelig å si typisk de som er etablerte. Men hvis du da kommer eksempelvis til kongressen som jeg besøkte for et års tid siden, så merker du at det det egentlig handlet om er hvordan blokkere hverandre. Du får ikke vedtatt noe. Mens i Norge er det slik at du tilhører ulike politiske partier,
Og så er det jo sånn da, altså i alle de store partiene, at det er jo ulike meninger. Sånn er jo politikken. Men du blir enig, og når du kommer til det norske Stortinget, så er det både kompromisskulturen, men da får du faktisk veta ting. Du lytter til hverandre, og du får faktisk gjort løsninger. Men er det en bra ting at de kompromissene og de enighetene innen det partiet, altså de blir enige innen det partiet før du går i Stortinget? For jeg kunne gjerne sett...
flere debatter hvor folk innen Arbeiderpartiet og Høyre var uenige med hverandre. I flyplasssaken var det et tilfelle hvor mange Arbeiderpartiet-folk og Høyre-folk spurte om til at de skulle stemme mot partiet sitt, for det var en så betent, svær, enorm sak. Jeg tror det også, jeg vet ikke, men det at
kan føle seg litt mer fri, fristill fra parti og stemme det de mener er riktig, vil jo også gjøre at de mer anonyme politikere, de som bare går i korridorene, som ikke hører så mye fra, som
kanskje også blir, løfter seg litt opp og tar mer ansvar enn å bare følge partilinja hele veien, hvis du skjønner hvor jeg vil da. Jeg synes jo det er legitimt og helt fint at man tør å ha åpne debatter i partiene om at det er ulike meninger. Jeg synes det er fint. Det blir jo ofte også hvis du ser på
I år er det valgår, det er stortingsvalg i september, og partiene skal ha landsmøter, og da får man frem at i de fleste partier er det ulike meninger om ulike politiske områder. Det er fint. Men når du først har bestemt deg gjennom partidemokratiet, og når du kommer til stortingssalen og du skal stemme, så står du sammen som en gruppe.
Jeg tror det du ser fra land hvor det egentlig er bare one man show, at det ikke er denne partikulturen. Det ene er at de vet ikke noe helt tatt. Det betyr at det kommer ingen løsning for innbyggerne. Og to ting skjer da. Det går jo mest utover innbyggerne, fordi det kommer ikke noen politiske løsninger som tar tak i utfordringen deres. Og det andre er at det bidrar til mistillit til politikerne. De får ikke vete at noe. De gjør jo ingenting. De snakker, men de får ikke vete at noe. Og det er nok en utfordring. Og så er jo det fine med den kulturen i Norge også er at
Noen ganger klarer man også å sette parti-ideologi til side, og så blir man enig. Det blir litt sjokkert når jeg snakker med andre kollegaer, la oss si Nansen-programmet, Støtten til Ukraina. Der er vi enige alle sammen. Du har jo til og med partier som ikke er for NATO, som er med på den pakka. Det sier litt, du klarer å stå sammen. Samme gjelder langtidsplan på forsvaret på 611 milliarder.
Det er jo ganske betydelig, men der hadde man sikkert ulike syn på hvordan den skulle være innrettet. Man snakket sammen, forhandlet og ble enige om det. Jeg spøkte litt med mine gode kollegaer at det er litt artig å følge med på debatten. Det var før sommerferien, hvor jeg pleier å oppsummere
oppsummere litt året. Så sier jeg at det er registrert at når det kommer forslag om forbud mot engangsgrill, så tar det mange minutter å votere, for det er så mange ulike forslag, men 611 milliarder til forsvaret, det går unna på noen sekunder, for der er man enig. Og det tenker jeg er en sånn fin kultur. For når det virkelig gjelder for nasjonen Norge, så står man sammen. Men hva tenker du om den kritikken som har kommet med at folk ikke nå kan arrangere
i partiet man vil skal representere, hvis jeg ser på Høyre da. Jeg vil ikke ha Erna, jeg vil ikke ha Astrup, men jeg vil ha Ola Svendeby høyre opp. Så har jeg ingen reell påvirkningskraft på den biten der, samt at folk som også har lyst til å engasjere seg politisk, må enten da, det er jo det jeg har skjønt på disse små nyetablerte partiene, veldig mye mer intrikat vanskelig måte å få stifta nye partier. Du må ha fysiske signaturer som må sendes med post, og
til et eller annet sted, eller Brønnhuset, jeg vet ikke. Og så er det både den nyetableringen av nye partier virker å være veldig tungrodd, og at man har bevisst nesten gjort det litt vanskelig at det skal komme flere typer partier inn. Også det at enkeltpersoner også kan være med og aktivt komme inn på tinget, som du kan se i noen andre land. Ja, ok, det kan lage det mer pulverisert og mer kaotisk, men samtidig er det også sånn
veldig mange av våre beste hoder som jeg tror ikke gidder å gå inn i politikken fordi de må innordne seg i en liste i et parti, de må bruke hele det på en måte det indre politiske systemet, partisystemet som de må innrette seg etter. Så det er mange hindringer som gjør at de politikerne som kanskje er mest tålmodige og tror mot partiene sine er de som lykkes om med sin politiske karrierevei. Ja,
Ja, og det har jo vært mange gjennomganger. Bør man endre på det du snakker om, at du skal kunne ha direkte valg av personer. I stedet for at det er tillit til at partiene nominerer og gjør sine prioriteringer, så er det sånn at du stemmer på et parti, og så får du de kandidatene som har fått tillit til det partiet.
Men jeg mener jo tradisjonelt sett, hvis vi ser på den norske strukturen, så tror jeg det fine med det ene er litt sånn samling oss med mange andre land, så ser vi hvor mye egentlig pengene styrer i forhold til hvem som klarer å slå gjennom lydmuren, klarer å bli valgt når det blir veldig mye sånn one man show. Mens i Norge så er jo egentlig mye av finansieringen av det politiske Norge, er jo da gjennom partifinansieringen, det er veldig åpenhet rundt det.
Men noen unntak nå da. Nå er det jo, som du sier, at det er samtale om denne borgerlige valgasjongruppa. Vi ønsker å være anonyme. Jeg synes det er veldig rart. Hvorfor synes du det er rart? Jeg synes det er fint med Norge at det er åpenhet om det. Og det er jo helt legitimt. Hvis det er noen som mener at for oss er viktigste saken å fjerne formudskatten. Vi mener å være åpne om det. Og du er villig til å sponse noen partier for at de skal vinne og få gjennomslag for det. På det samme måtet som mitt parti får fra LO.
Men det er åpenhet om det. Og jeg mener at det bør være åpenhet om disse tingene. Det handler litt om tilliten i demokratiet. Kan du forklare det? Fordi er det sånn at det er nesten sånn at du kan ikke spore pengene tilbake igjen til Hagen, Røkke og så videre. Du kan ikke spore pengene til en person. Det er jo fortsatt noen kjøreregler på hvor pengene kommer fra. Dette med at det ikke kan være fra utlandet direkte. Sånn at det ikke er andre land
regjeringer som skal være med å påvirke hvordan valget i Norge skal være, så det er jo noen kjørregler. Men dette med når du får sånne superpacks da, som egentlig dette er, som du har i USA, så er det jo blitt sånn nå at noen partier har jo sagt at vi vil ikke motta summer fra en sånn organisasjon, mens andre har sagt ja. Og så blir man da stilt spørsmålet, men synes ikke du er ferdig da, at det er åpenhet om det er Wolfgang eller Masus som har gitt de pengene da? Nei, det synes vi ikke noe om.
Jeg mener jo det burde vært det. Det hadde vært med på å styrke hvordan demokrati i Norge, at det er åpenhet om det. Men hva sier reglementene da, i og med at de mottar en støtte? Og på en måte kritikken bare blir løskrutt, så er det jo et måte å følge reglene. Nei, jeg tror det som skjer nå er at det kommer mest sannsynlig et eller annet forslag om det i det norske Stortinget, på at det bør være klare regler på det. At det er åpenhet om hvem som gir, og det tenker jeg er veldig fint. Hva med lobbyregistret?
Det fine i Norge er at det er ganske klar åpenhet på hvem du møter og interesser. Vi er ikke et kjempestort land, og hvis du ser på Stortinget i dag, alle kommittéer når de skal behandle laus i statsbudsjettet, kommer et forslag fra en regjering, og nå er det en mindretalsregjering, og etter hvert skal man ha høringen innenfor helsekomiteen, justiskomiteen,
så melder jo folk seg på. Og da sitter de i timesvis av møter på disse høringene, hvor da alle lobbyorganisasjonene kommer og deler av sitt hjerte av det som er viktig for dem. Så det er ganske åpenhet om det. Jeg tror også at man skal være forsiktig med ikke å gjøre alt veldig byråkratisk. Nei, men den åpenheten, hvor langt strekker den seg, at kan pressen få innsyn i politikernes dialog med
med forskjellige interesseorganisasjoner eller den type ting, og så kan man be om det. For du ser det er veldig strengt med Tange for eksempel. Det krevde at han skulle slippe SMS-et som Bårdløn var private med møsk. Og så kan man jo si sånn, folk vil jo vite hvilke politikere som har lunsj med forskjellige interesseorganisasjoner. Det er jo veldig vesentlig. Og det som pratet om bil og ført da,
Jeg tror at hvis du følger med på Facebook-gruppene til alle de 169 som sitter på Stortinget, så blir det ganske flittig delt på alle møtene du er på, om det er inkludert lunsj eller ikke. Men det er ikke et register som pressene og folk har tilgang til, som man kan gå inn og se? Nei, ikke sånn at du har en app hvor du liksom, nå har jeg vært der, nå har jeg vært der, nå har jeg vært der. Det er det ikke. Nei.
Men jeg mener jo at det er ganske stor åpenhet på hvem du møter, og ringer ut en politiker og sier «stemmer det at du hadde møte med den?», så kommer jo ikke folk til å nekte for det.
Men når det gjelder korrespondanse, så er det jo slik at, ja da, det er jo mye av det vi sender, liksom som meg og mange andre, er jo, hvis media bedre minnsynet, offentlighetsloven er ganske klar på det. Men så er det jo noen politiske prosesser. For litt sånn kulturen i Norge også, at hvis du sitter i en kommitté,
så er det først når du avgir en sak, når kommittéen er ferdig, så blir det offentlig på hva de ulike partiene mener. Men inntil da, så er det de dokumentene de har, det er bare mellom de. Og det er jo fordi det skal være rom for det, at de skal prøve å skrive seg fram. Og at det kanskje har vært litt ulike ståsteder, men det partiet har gitt seg litt, og så fikk man noe annet, og så er man enig om noe. Og det tenker jeg er en fair måte å ha det på. Har du tilgang på alt da? Kan du for eksempel den her som ...
Folk er veldig opptatt av denne pandemi- håndteringen og denne pandemi-prosessen, hvordan det ble gjort, ble hemmeligholdt i 50 eller 100 år av Stortinget. Har du avgang til det, for eksempel? Kan du gå inn og se det?
Det er jo sånn at når det er stortingspresident og mange av oss som sitter i ulike kommitter også har jo tilgang til en del informasjon. Det har man. Og så er det jo faktisk slik at som stortingsrepresentant så kan man kreve veldig mye innsyn i
Mye av det som både er i regjeringsapparatet og ellers da, når man skal behandle ting. Så det kan man. Kan du overstyre Stortinget på sett og vis på noen av disse tingene her? For eksempel, vi skal hemmeligholde dette her i 50-100 år av ...
uklare grunner, leksiv sett. Kan du overstyre seg? Nei, det skal vi ikke. Vi skal ha åpenhet og vi skal ha full transparens. Folk skal kunne se dette her. Det er jo mer et sånt lag, og det er jo litt sånn når det kommer spørsmål om for eksempel om man skal frie noen spesielle dokumenter, så har vi jo et sånt eget utvalg bestående av ulike partier, hvor man gjør de vurderingene. Hva vil det bety om man offentliggjør de dokumentene?
Det er jo ofte sånn at når det kommer til de hensynene der, så kan det jo være en del sykerhetshensyn som gjør nettopp at man ikke bør offentliggjøre det.
For det kan være informasjon der som man ikke ønsker. En ting er det norske folk, men når det er offentlig, så er det også mange andre enn det norske folk som får med seg hva som står der. Og det er ikke alltid veldig bra for nasjonens interesser. Nei, det der er jo en vanskelig greie, fordi samtidig, jo mer hemmelighold, jo mer er denne politikkerforakten som har kommet opp med alle disse skandalene, at jo mer
Det første tanken som slår velgere er jo hvem er det som blir beskyttet for å ikke bli kompromittert i forhold til den prosessen som har vært om det er regjeringer, statsråder, politikere, altså beskytter de seg selv med en rapport eller kommisjon som ikke blir offentliggjort, så begynner folk med, ok, men hvem? Her er det liksom noen som ikke vil ha noen informasjon ut, og så gjemmer man seg kanskje bak den nasjonale sikkerheten som en sånn
evig vag kretsul. Men det gjelder ikke de sakene også vi snakker om da. La oss si sånn reiseregninger på Stortinget. Hvis jeg ikke tar feil, så tror jeg det er ti tusenvis av innsynsbegjæringer på det. Og det blir da gitt ut. Hvis du da, som journalist, lurer på hvordan er reiseregningene til Masud, så kan du be om det. Og da får du oversikt.
Det gjelder også hvem som har pendleboli eller ikke. Så alt det er åpnet om. Men jeg tror de områdene hvor det blir en diskusjon, da snakker vi ikke om reiseregning til politikere og hva de har brukt penger på. Det er mer at det er sensitiv informasjon som egentlig handler om sikkerhet og de hensynene som gjør at du ikke kan offentliggjøre det. Fordi
Som jeg sier, det er ikke bare den norske folk som leser det i VG, det er også andre som følger med på den informasjonen. Har du noen meninger rundt, når vi er inne på den pandemihåndteringen, det er jo åpenbart informasjon som
har blitt slettet og gjemt fra pressen med helsedirektoratet, altså sjefen i helsedirektoratet, nest-sjefen der, og helseminister og Erna i den perioden der, hvor informasjonen er spolet borte, og det er noen av de mest drastiske tiltakene og politiske beslutningene gjort de siste 50 årene.
så er det ingen konsekvenser for å, altså hvilket spektakel hadde det ikke vært hvis tangene hadde satt sånn, nei faen, mobilen min kunket, så de hadde melding til Møsk, de er borte de. Men der gikk det for en måte, man bare tok tiden til hjelp, og så...
Hva tenker du med det? Det tror jeg både den prosessen og mange andre ting viser jo at det var ikke nødvendigvis gode nok rutiner på hvordan du lagrer den informasjonen som tross alt man skal kunne ha innsyn i på et eller annet tidspunkt. Det tror jeg har vært en del av veldig mye på offentlige virksomheter som har endret seg. Men hvis du ser på
lovingen i Norge for å gjøre til offentlighet på ting, så ligger vi på topp i verden også. Det er litt sånn som jeg sier da, når vi gjennomgikk, som du vet, så var det noen runder rundt deling av informasjon om aksjereierskap i ting og andre økonomiske interesser du har som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem for den saks skyld. Så det er det vi kom frem til på Stortinget da.
Og gjennomgikk eksempelvis hvordan var det andre steder i Norden, for det mener jeg er mer sånn naturlig å samling seg med. Så den ordningen vi har på Stortinget nå er faktisk den mest åpne økonomiske interesseregistret som finnes i Norden.
Så det er jo det fine i Norge, og det skulle jo bare mangle. Det er jo det som gjør at vi er et godt land som skårer høyt, for vi skårer høyt på demokrati, vi skårer høyt på ytringsfrihet og pressefrihet, og de tre tingene henger jo veldig tett sammen. Når jeg har møte med mine kollegaer, så husker jeg en gang som spørte de meg hvordan er tilliten til Stortinget nå, etter alle de utfordringssakene vi hadde rundt ulike ordninger om representanter.
Og jeg tror den siste målingen, for du presenterte under Arndal hvert eneste år, du er jo sikkert med på Arndalsuka du også, som veldig mange andre. Jeg debuterte i fjor. Og da tror jeg det var sånn at det var 68 prosent tillit til Stortinget. Av folk? Ja, av folk, ja. For da er de gjort det, og da spør de både om Stortinget, de spør om regjering, og de spør om kommunene, og Stortinget skårer høyst.
Hvis jeg da for eksempel snakker med noen av mine baltiske kollegaer, der er jeg nede i 10 prosent. Når jeg snakker om 68 prosent, er det virkelig mulig. Men jeg tror det har noe med at når det kommer ting som ikke er bra,
så får det konsekvenser for politikerne. Og ikke bare at det får konsekvenser for enkeltpersoner, som er ganske tøtt for de personene selvfølgelig. Men du får også demokratiske institusjoner, enten det er Stortinget eller regjeringen, som sier at sånn skal det ikke være. Du går gjennom ordningene, du har åpenhet om alt det du har gjort. Og det skulle jo bare mangle, men det er også en måte å sørge for at man ikke tar den tilliten for gitt. Men i demokrati ligger det en svær sekkepost selvfølgelig, men det ligger jo mye det i at...
Makten ligger hos folket, og man kan påvirke politikken som blir skapt. Men jeg tror det er en veldig maktesløshet rundt disse tingene her med at man begynner å stemme blankt, man begynner å, jeg vet ikke hvilke partier man skal stemme på, fordi man ser at partiene er veldig like, men det er den politiske påvirkningskraften av å stemme på et parti
er hvor mye demokrati ligger egentlig i det. Og da er jeg tilbake igjen til dette direkte demokratispørsmålet, hvor du har veldig ingen innflytelse på assersjørikommunen din, i fylket ditt, og kanskje alle mindre i Norge, annet enn å stemme på det partiet som du også kan finne på å gjøre noe som du ikke har forutsett, ikke sant? For du stemmer gjerne kanskje på to-tre kjernesaker da.
Jeg er litt uenig med deg i forhold til det å kunne komme i kontakt med politikere, uansett hvilken nivå det er, så er det ganske enkelt i Norge å gjøre det. Men påvirkningskraft? Det er fint å ha åpenhet og at det er et jordnært forhold til politikere, men det direkte demokratispørsmålet er jo det jeg lurer på. Hvis du snakker med politikere, så la oss si har vært igjennom skolestruktursaker.
i noen kommuner, ikke sant? Så merker du det at når det blir et kjempeengasjement fra lokalsamfunnet, så er jo det med på å påvirke politikernes valg, og det er jo det fine i Norge. Så det er ikke vanskelig å komme i kontakt med en kommunestyrerepresentant eller en ordfører, eller en stortingsrepresentant eller en statsråd. Det er jo det bra med Norge at det er det korte avstandene
Men det som bekymrer meg da, hvis vi snakker om de store tingene, er jo, la oss si sist kommunevalg, så gikk jo faktisk valgdeltagelsen i Norge tilbake. Og når du spør folk hvorfor har valgdeltagelsen gått tilbake, eller hvorfor har ikke du valgt å stemme, nå ligger vi jo ganske bra da på valgdeltagelse på stortingsvalg eksempelvis i Norge sammenlignet med mange andre land. Men det folk sa da, det var en, det var handlet om tilgjengelighet, hvor kan jeg gå å stemme,
Jeg tenker med fairness til det, så er det sånn at nå kan du gå på den lokale butikken og handle rett utenfor Sjære valglokalene. Det har blitt veldig tilgjengelig, og vi ser jo at de fleste forhåndsstemmer også. Du venter ikke å tape deg slips og gå på valgdagen nødvendigvis lenger. Mange forhåndsstemmer. Men det andre folk sier, som virkelig bekymrer meg som stortingspresident, det er at jeg opplever at det spiller ingen rolle hvem jeg stemmer på.
De skjønner ikke hvordan de har det. Og det er bekymringfullt, og det må vi ta tak i. For hvis du ser på tallene for ditt tillit, så er det jo sånn at hvis du bor i distriktene, så har du mindre tillit til demokratiske institusjoner enn om du bor i byene. Hvis du har lavere inntekt, eller er helt utenfor samfunnet, altså du er arbeidsledig og sånne ting, så er det mindre tillit til demokratiske institusjoner enn om du er innenfor byene.
Det er ting vi som politikere må ta tak i, for det handler også om hva slags tillitssamfunn du har. Det er jo politikernes ansvar. Spesielt for styringspartier er det avgjørende at folk deltar ved valg. Men realiteten er jo det som jeg alltid sier når jeg møter unge mennesker, for jeg har prioritert å besøke mange videregående skoler,
Og så sier folk, du som er 42 år og begynner å bli et godt voksenmann og ganske grå på håret etter noen år som stortingspresident, og velger å besøke videregående skoler, så sier jeg at vi er på topp i verden på demokratiindekser, men hvem som skal da vare på det, jo det er jo de unge menneskene. Og jeg sier til de da, at realiteten er at du finner ikke et eneste politisk parti hvor du er enig med det parti om alt. Det gjelder også meg som stortingspresident. Jeg tipper også hvis du spør statsministeren, så er han ikke enig om alt det partiet han står for heller.
Men sjekk ut hvilke partier er nærmest ditt hjerte, og vær med på å påvirke. Det er jo også en viktig del av det. Det er veldig vakker, og det er jo en veldig klassisk politikerfrase. Det må vi ta tak i. Og når folk sier da, jeg vet ikke helt hvem jeg skal stemme på, alle partiene virker å være veldig like. Ok, det kan også, selvfølgelig er de ikke alle like, men altså
Det er vel i enda større grad de som regjerer, om det er kommune eller i regjering, man ser en veldig liten, man merker ikke noe forskjell. Der er det vel litt, og da føler man kanskje at alt valgfleske, alle valgkampene og all mediestyre resulterer i at politikken justeres med litt opp her, litt ned her, og basically er egentlig det samme. Der har vi for mange partier da.
Det er også et demokratispørsmål. Er vi tjent med 20 partier, eller er vi tjent med fem? Det var en som skrev det på Facebooken min, at han synes det bare holdt med to partier i Norske Stortinget. Hva mener du om det? Det bestemmer jo folk. Det er jo litt det demokratiet handler om. Så er det jo sånn at vi diskuterer hvor mange prosenter må du ha, sperregrensene før du kommer inn.
Og der er det jo sånn at selvfølgelig mindre partier ønsker jo at den skal reduseres, og andre partier ønsker å holde det på et nivå. Men bare eksempelvis nå, så er det jo slik at det aldri har vært så mange opposisjonspartier i Norske Stortinget som vi har nå. Det er realiteten. Så det er en del av det. Men jeg er enig med deg, det hjelper ikke å si at dette må vi ta tak i. For det eneste du kan ta tak i ting med, er jo faktisk å komme med politiske løsninger.
Nå er jeg veldig ærlig med deg. Jeg har jo reist Norge rundt og møter folk i ulike settinger, ofte åpne folkemøter hvor folk kommer og har lyst til å høre litt om reisen min i livet, men også om politiske ting. Selvfølgelig tar folk opp strøm. Det bekymrer dem. Hva gjør dere på Stortinget med det? Det skjønner jeg. Du skjønner at jeg er litt historienerd.
Men strøm, det handler virkelig om å gå rett inn i folkeskjela til norske folk. Og det er jo noe med at i Norge så har strømmen vært utgangspunktet for at vi klarte å skape arbeidsplasser i hele landet. På begynnelsen av 1900-tallet, 2000 vannkraftstasjoner. I Norge så var det to av tre husstander som hadde strøm i huset, mens i Sverige og USA så var det en tredjedel av husstandene. Vi er vant med at det har vært billig strøm som har bygd arbeidsplasser, billig strøm for meg som bor i boligen min.
Og så opplever man at, ok, hva skjer nå? Nå er det uforutsigbarhet og så videre. Så det å komme med løsninger som regjeringen har gjort nå, med Norges pris på 40 øre, det å erkjenne det at du er nødt til å gjøre noe med prissmitten, ikke noen nye kabler, det gjør jo at folk får den tryggheten, for det er jo det man på en måte etterlyser av politikerne.
Så vi må inn i de tingene. Når folk opplever at det har vært 14 rentehevninger, som gjør at for noen år siden gikk det greit med familieøkning, plutselig som jeg betaler 150-200 000 mer i utgifter for boligen min, så er det hva vi gjør med å få rentene ned, og matvariprisene har gått opp, energi, inflasjon. Folk forventer at du kommer med løsninger som tar tak i hverdagsutfordringen deres. Det er viktig.
Men tror du folk kjøper deg da når...
Når man har satt land i en sånn situasjon at vi har fått prissmitte, vi har lagd utlandskabler, og de som står bak disse kablene i største mulighet er Høyre, Arbeiderpartiet, FRP, med støttepartier rundt. Så skal man da kjøpe alle argumentene som kommer fra disse tre, fire største partiene om at nå må vi gjøre noe med strømkrisen, nå må vi gjøre noe med prisen når man selv har vært med på forårssaket. Det som er årsaken, og så dekker man kanskje over problemet her med
En fast pris som er fint for hytteeier og boligeier og privatpersoner, næringslivet, not so much. Og det blir en enorm skjult kostnad for staten, som jo er basic skattepenger da.
Så hvorfor skal man, og der er det litt denne diskrepansen mellom disse partiene har gjort dette og dette opp igjennom 15 år nå, og så nå skal de løse det samme problemet bare ved å dekke over med en midlertidig løsning. Først strømstøtte, og nå låse prisen. Men folk kjøper det ikke helt. Jeg tror folk forventer mer en drastisk endring enn som så. Ja.
Jeg tror for først at hvis du har følt meg på den debatten, så er det nesten sånn at man lurer på hvem er det som har bestemt at man skulle ha de utlandskablene, for det er liksom ingen som tar ansvar for hva de faktisk har vært med på, ikke sant? Og det er
Og jeg hører jo litt den debatten, så har både Senterpartiet gulvet hva man har vært med på, og Fremskrittspartiet har vært med på, og alle partier omtrent. Kan jeg skyte en ting til FRP? De erkjenner jo i hvert fall at de har hatt stått på startknappen, men de sier jo også som det eneste partiet at de har tatt feil. Og så er det jo litt sånn jeg sier, hvis du diskuterer havvinn og vind på land, så er det liksom, hvis du går ti år tilbake på Norsk Storting, så var det nesten alle partier for. Sånn er det ikke nå da. Men tilbake igjen til det du sa,
Jeg husker veldig godt kort tid etter fullskalet krigen Ukraina startet, så var jeg på møte med mine nordisk-baltiske kollegaer, for vi er veldig close. Vi har ofte møter, og så hadde jo da selvfølgelig strømprisene både i Norge, men også i Sverige, Danmark og de baltiske landene, alle hadde gått opp. Og diskusjonen var da, hva gjør vi for å stille opp på folk?
Da startet min svenske kollega, for han representerer jo det mest innbyggere i nordisk-baltiske samarbeidene. Der hadde de delt ut 3000 kroner hver husstand, og de følte at i Sverige er vi ferdige med det. Da har vi gitt nok. I de baltiske landene var det diskusjon om hvem er de fattige i samfunnet, og hvordan skal vi nå ut til de? Så kom de til meg etterhvert, og så sa jeg til de i Norge at vi tar en prosentandel av regninger hver eneste måned. Da så de litt på meg og tenkte, hvordan er det mulig? De var helt sjokkert.
Og jeg mener jo at det som er viktig er jo at politikerne selvfølgelig erkjenner det, at den prissmitten har gjort noe med at strømprisen i Norge er også sånn som det er. Hvorfor tok det så lang tid før man har kjent det? For det tok jo fire år før man har kjent det. Men det er en sammenheng med at den prissmitten som har kommet på plass, naturlig nok hvis du ser litt hvordan energipolitikken i Europa har vært, og spesielt Tyskland, men i kombinasjon med at så mange land
var så avhengig av russisk gass at ting kommer enormt på veldig kort tid. Men det bra i Norge er jo at vi kan jo faktisk gjøre noe. Vi har muligheten til å la kontroll med strømprisene i Norge. Hvorfor det? For i Norge er det jo slik at det er du og jeg som eier disse vannkraftstasjonene, og inntektene kommer ut i fellesskapet.
Jeg mener jo at det man gjorde nå med Norgespris er veldig bra. Skal jeg være helt ærlig med deg, så mener jeg det er ting som burde vært på plass mye tidligere. Men det du gjør da, er at du betrygger det norske folk at ok, nå kommer en fastprisavtale ganske generøs over
som kan gjøre at du vet at du har kontroll og kan klare å betale strømregningene dine, til man har litt bedre systemer i Europa og litt mer forutsigbarhet på hva markedsprisen er for deg og meg, enten er bedrift eller om det er innbygger.
Jeg synes også det er bra at man kommer med en kjennelse om at den prismitten er krevende, og at, ja, sånn som ligger i forslaget nå fra regjeringen, som jeg synes er viktig, at de nordiske landene går litt sammen. For vi har jo hatt kabler til de nordiske landene, og det har jo fortsatt tjent oss ganske greit. Utfordringen er når du begynner å koble opp mot eksempelvis Tyskland, at du får den prismitten. Og da må man se hva vi kan gjøre i fellesskap, fordi
Realiteten er jo vannkraft, det er jo eit av det norske folk, og da skulle du bare mangle at det norske folk ikke får billig strøm. Hvem skal ta ansvaret da, synes du? Er det de politikerne som har vært med hele reisen gjennom med den energipolitikken, eller skal man legge skylden på staten etter som informerte politikerne på feil grunn? Jeg tror at hvis du spør det norske folk ...
Nå er jeg kanskje ikke så parlamentarisk god av meg. De gir F om politikerne skylder på hverandre. Det er de jeg er opptatt av. Hva gjør dere? Det er det som er viktig. Jeg tror det er avgjørende at politikerne både er ærlige om utfordringene. Ja da, de kablene har bidratt til prismittet som gjør at prisen har økt i Norge.
Og være også ærlig om det, at Putins krig har også bidratt til å øke energiprisene. Men hva kan da politikerne gjøre for å stille opp for nordmenn i den krevende tida? For det er de som eier vannkraftressursene. Stenge kablene, for eksempel? Nei, men de kablene er jo deg. Du har avtaler, og du er en del av et samarbeid.
Men du trenger ikke å lage nye kabler. Men du tenker det er urokkelig det samarbeidet. Kan man si noe annet enkelt politikere at de utlandskablene er fredet så må man bare sno seg rundt det på en måte og finne en ordning som gjør at folk ikke på direkte i lommeboka merker det men statsbudsjettet vil jo bli belastet av heft i alle her. Jeg tenker det som er viktig det ene er at du sørger for at du har forutsigbare priser for meg og deg
i husholdningene, og så sørger du også for at du har forutsigte priser for bedriftene.
Så må man jo se på hva er mulighetene for veien videre. Og der er det jo ulike diskusjoner, for eksempel i partiet mitt, som har snakket om når det blir fornying av disse kablene til Danmark, så ønsker man kanskje ikke å gjøre det. Fordi det du kobler opp mot Danmark vil også bli koblet opp mot Tyskland, og da får du den prismitten. Men den fastprisen omfatter ikke næringslivet og industrien? De har hatt avtale fra før, de har det allerede.
Så næringslivet har hatt det over lang tid. Men man har ikke hatt den fastprisavtalen for hus og hjem. Altså husholdningene har ikke hatt det. Men næringindustri har hatt avtale på det, så de faser sakte med sikkert ut og er ikke beskyttet på noe som helst måte når disse langtidskontraktene går ut. Så har egentlig næringslivet ingen konkurransefortrinn. Da har vi back to basics på den siden. Nei, hvis du husker det, så var jo
Når Jan Kristian Vestre var næringsminister, så var det et av de hovedtemaene som veldig mange bedrifter tok opp. Alt fra de store, tunge industrimiljøene til familieeidehoteller rundt omkring som hadde merket at det var 30-40-50 prosent økning i strømprisen. Hvordan skal vi klare oss?
Da var det viktig for regjeringen å komme frem til en fastprisavtale. Nå er jeg ikke helt sikker på hva summen er der nå, men jeg tror du er på 50 øre og sikkert under det, mens du har ikke hatt den samme muligheten for husholdningen, og det kommer nå. Vi hopper tilbake igjen. Det var en fin digresjon der, bare en halvtimmesdigresjon fra paragraf 100. Det tror jeg skriver ned her. For med ytringsfrihet, der er det jo ...
for jeg spurte er det noen forbål rundt ytringsfriheten for der er det jo dette med koranbrenninger og såre religiøse følelser og sånt, hva tenker du der hvor langt
Skal ytringsfriheten være absolutt, alt er lov, eller må vi ha nødvendigvis noen siviliserte forbehold for å holde befolkningen litt i tøylene? Det er faktisk en av de spørsmålene som dukker opp med en gang på videregående skole når jeg er der, og så tenker jeg, just den der generasjonsmålen. Nei, det var et videregående spørsmål. Nei, men poenget mitt er at jeg tror vi er født omtrent i 1982. Ja, jeg tror det. Men jeg føler at når jeg gikk på videregående skole,
Så var ikke det første spørsmålet hadde stilt en politiker akkurat det. Men jeg merker at det er et sånt typisk spørsmål som kommer nå, men jeg tror det er fordi gjennom sosiale medier og alt så er de veldig opptatt av disse verdiene og temaene.
Og jeg er jo født muslim da, så er jeg nok litt sånn annerledes person. Jeg har vokst opp i misjonskjerka, jeg har vokst opp på bygda i Skottselva, og det er liksom der jeg hadde fritidstilbudet mitt, og lærte om Jesus, og kunne salmen min utenatt, og er glad i ribbe, og synes det er fint med julegudstjenester, og alle sånne ting. Så jeg skjønner at jeg er litt spess på de tingene. Men jeg sier jo da, når jeg får spørsmål om det, så sier jeg at vi har ytringsfrihet i Norge, og det må vi beskytte. Det betyr at ...
Det er slik at noen kan brenne Koran, eller andre religiøse bøker, og det er innenfor. Men trenger man å gi de personene så veldig mye oppmerksomhet? Det trenger man jo ikke. Men det er innenfor ytringsfriheten.
Så har vi jo selvfølgelig alt det som handler om hva er skjæringspunktet. Hvis du bruker ytringssidenten din til å true deg og meg, så er du i paragrafer rundt det. Men der det er virkelig utfordring på hva er lov og ikke lov, hvis vi tenker på justen inne, er jo det som går på krenkelse. Hva er det? Og det er krevende. Og selvfølgelig har jo mye blitt bedre på justen i det, men du klarer aldri å skrive deg ut av det.
Det handler om hva slags debattkultur vi har i Norge. Det er litt sånn som jeg sier, med sosiale medier ser man at hvis du ikke ser den personen face to face, så tror noen at du kan skrive alt mulig dritt om folk. Dessverre er det jo slik at hvis du ser hvordan offentlig debatten har blitt, og jeg har møtt mange mennesker, og selv har jeg opplevd det, men jeg har lært meg å skrelle unna den dritten, og jeg er enig om at du også får sikkert mye dritt på sosiale medier.
Men for noen så blir det til et punkt at man tenker at dette orker jeg ikke å være med på mer. Da tenker jeg at vi har et ansvar å ta et oppgjør med det. Hvis du ser en nabo eller en onkel eller hvem det er da,
som er uenig med en person politisk, så er det jo lov å si fra, men du trenger liksom ikke å være ufin og begynne å angripe den personen, så det er liksom hvordan vi, hva slags debattkultur vi har, betyr jo noe. La oss bare kalle det for nettets da, for å finne en sånn sekkebetegnelse på det. Hvor langt skal vi gå da, for med å ta ansvar, så skal vi da ha mer den, skal vi si, moralske, på et moralsk nivå at vi sier ifra, eksponerer det, diskuterer det, og hele den pakka der,
Eller ser du for deg at vi kommer til å komme nærmere, sånn som foregår i Storbritannia, at politiet går inn og resten av det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det er at det
alle partier i Norge er opptatt av å beskytte det. Til og med i Norge har vi begynt å snakke om diverse sanksjoner om man skulle forby enkelte kanaler fra andre land. Nå er det jo ikke så veldig mye Russia Today på norske fjernsyn, så det er greit nok. Det hadde sikkert vært en litt annen problemstilling hvis det faktisk var sånn. Men vi merker at til og med der var vi veldig ... I Norge har vi ytringsfrihet, det er pressefrihet, og sånn er det. Så
Så det ligger veldig stert der, og det tror jeg ingen kommer til å være med på å redusere det. Men
Det å ta et ansvar på hvordan offentlig debatten skal være, mener jeg er utrolig viktig. Fordi det vi dessverre ser, det er jo at det er utrolig mye nettets. Hvor hardt skal vi sanksjonere da? Skal man straffe folk for å skrive rasistisk? Nei, men jeg tenker terskelen er jo det som går på direkte rasisme ligger i ljusen i det.
trusler, liksom. Det ligger jo i justen i det. Så det mener jeg er jo viktig at man faktisk følger opp. Jeg hadde jo en samtale med PST, det var vel for et år siden, tror jeg nå. Det er ikke så lenge til de kom med en ny rapport, da.
Fordi man ser jo også at mot politikere, og det gjelder både ungdomspolitikere og vi som sitter på Stortinget og ulike nivåer, så er det jo sånn at noen temaer har blitt vanskelig å diskutere. Jeg har jo jobbet med innvandringspolitikk før. Jeg sier at etter en uke så ble jeg både kalt for muslimjævel og trekket stigen opp etter deg. Du merker at noen temaer er utrolig vanskelig, og du får veldig mye hets. Men du merker også at kvinner får mer hets bare fordi de er kvinner, og mer seksualisert hets.
altså skjeve, formere hets. Noe av det PST sa er at vi faktisk kommer til å prøve ut flere saker i rettsvesenet for å sette noen eksempler. Og det tenker jeg er fint. For det er liksom å sette også noen grenser. Så da blir det faktisk, vi nærmer oss det britiske forholdet at man straffeforfølger ytringer og slengbemerkninger, hets,
rasisme. Det er jo, men igjen da, så er det jo, igjen så handler jo det, det er liksom direkte liksom rasisme, det ligger jo i justen. Trussel mot deg som person, jeg skal drepe deg, det er liksom klart. Liv og død, den er vel ganske grei. Men så er jo utfordringen, er det en terskeren? Men jeg sier det, og det er derfor jeg sier at jeg tror ikke vi klarer å
kvitte oss med å skrive oss ut av det gjennom just. Det er liksom hvordan vi snakker om det, men også hva slags kultur eksempelvis da. Så ser jeg nå at de politiske ungdomsorganisasjonene, når man lærmer seg valg, så har man faktisk et apparat. For man vet at noen av de unge kommer til å få et eller annet dritt mot seg. Så hvordan følger vi opp den personen? Sånne rutiner har man blitt flinkere på. Det er sikkert at DFPU har, AUF har, Unge Høyre har.
Og det tror jeg også er å bare minne folk om at selv om jeg og du kanskje får noe dritt, så man tenker, herregud, er det virkelig mulig at noen lirer av seg det der? Så er det sånn at det store flertallet, selv om de kanskje ikke er enige med deg politisk, synes jo det er bra at du bruker stemmen din og deltar i den offentlige debatten. Det store flertallet er jo der. Det store flertallet er jo ikke din etterholdende. Jeg tenker jo at det, jeg har jo satt en dag igjen, skal vi si, inn i offentligheten i hermetegn.
så er det sikkert lett for meg å si at jeg ser ikke noe særlig og er litt på sosiale medier og mottar sikkert ikke så mye heller, men
Det er litt den der, mest ideen av det fikk jeg av den suttringen hos influensere som hele tiden blir rakka ned på og kødda med og slengt dritt til. Og så tenker jeg sånn, ja, det er kjipt, men det er også sånn, det er mange personer i offentligheten som ikke har det luksuset at de kan klage eller syte, fordi det vil sette dem mot en svakere politiker, sikkert en av de som hos Svelgemann Kameler der, men det er noe med å tre...
ut i offentligheten som jeg mener kommer med en pris som du må tåle. Og da er det også et frivillig valg om du vil være med i offentligheten. Ok, ja, vi kan godt si at vi skal gjøre det enklere å være med i offentlig ordskift. Det skal ikke være sånn at du med en gang blir trua eller at det skal føles ekstremt ubehagelig at du skal få mye dritt. Men det er noe med en trade-offer at man må kunne tåle
Hvis man skal ut i offentligheten og mene ting og forandre ting og påvirke ting, så må man også tåle alt det som følger med. Og det er kanskje litt sånn, jo mer man prøver å beskytte og fjerne den, altså øke den toleransen, den tålegrensa, så
Jo mer slippery slope er man da. Jeg mener at man skal, det er opp til et ganske høyt nivå, så skal man tåle veldig mye dritt. Og så er det litt i ditt individuelt ansvar hvordan du håndterer den dritten da. Helt opp mot det jeg mener er sånn,
skikte hvor vi bør ligge er drapstrusler ting mot på familie typisk av fysisk truende art, eksistensiell art da, mens alt mulig sånn shit talk, trusler eller ikke trusler, men hatprat mener jeg det må det være et rom for, for ellers så er vi på et veldig, veldig slippery slope
Jeg tror bare at det må du jo forstå når du blir en offentlig person, så må du tåle veldig mye. Og du må også tåle mye dritt, og du må tåle å stå i stormer, og det er litt av gamet. Sånn er verden da. Men det man må også huske på er, hvis man sier alt er helt ok,
så tror jeg ikke man trenger ikke å bekymre seg over meg. Den dagen jeg ble formelt valgt som stortingspresident, så fikk jeg mange sms'er først, gratulerer, dette er stort, og det var både fra folk som tilhørte mitt parti, men også folk som tilhørte andre partier. Og så gikk jo jeg fra media til media, og klarte ikke å følge med på alt som kom på mobilen min, da hadde jeg ikke rådgjort alt sånt rundt meg heller.
Og så plutselig så drar jeg opp mobilen, og så ser jeg folk spørre, går det bra med deg? Har du det bra? Jeg tenkte, det er jo så veldig som har skjedd i verden. Men da skjønte jeg at fordi jeg heter Masud og ikke Martin, er brun i huden og har født et annet land enn Norge, så var det så jækelig mye rasisme og hat og så videre, at TV2 måtte stenge det kommentarfeltet, for de klarte ikke å ha kontroll på alt det som kom. Og så ble jeg spurt om det, hva tenker du da, Masud? Så sier jeg til ham,
dessverre så har jeg opplevd det før, så jeg bare liksom, jeg skreller unna den dritten, for jeg vet at det store flertallet er ikke sånn, men det som bekymrer meg, det er når jeg møter en ung kvinne, som har lyst til å mene noe om likestillingskampen,
som har skrevet et innlegg om likestilling i Norge, har opplevd å fått masse dritt fra noen få nettroll, så tenkte jeg, ok, dette gidder jeg ikke å være med på. Eller unge samer, som deltar i debatten, eller unge skjeve. Så vi må tenke på, hvis vi bare sier at det er helt ok, så er det faktisk sånn at ytringsfrihetsrommet blir jo mindre. For det er jo ikke sånn at folk tør å være en del av den debatten som vi trenger for at du faktisk får til gode politiske løsninger. Så det tenker jeg også er et...
et ansvar da, som vi som alle er en del av en offentlig rom og har et publikum vi kan snakke til, og så tørre å snakke om det. Men sånn historisk sett så er det jo...
alle som er marginaliserte grupper, diskriminerte grupper, har jo gått gjennom en jævlig hard, ubehagelig kamp for å komme dit de skal. Det er vel ingen unntak i historien der om det er fra å gå imot kirken og risikere livet der, homofiles rettigheter og alt det drittet som på 70-80- og 90-tallet, jeg aner ikke, kan ikke den historien så godt. Det er jo noe der i den prosessen også, som er noe sånn organisk, ubehagelig, som må til også. Jeg tror liksom,
Ta det eksempelet du nevnte her nå. Hvor formålstjentlig er det å stenge det kommentarfeltet på TV 2? Hva funksjon har det? Er det for å skåne deg? Er det for å skåne omdømme til TV 2? Kan ikke det stå der til spot og spe? Er det analyserte ting? Da krev innlogging. Få fullt navn. La det stå og belyse det. La det stå der til spot og spe. Det er mye mer verdifullt enn å...
på en måte gjemme bort problemet, og gjemme det kommentarfeltet, og bare dette her, gromse her, dette her forholder vi oss ikke til. Hva gjør det enda verre? Etter min mening. Det jeg kan være enig med er jo liksom, noen ganger så bør man faktisk ha en sånn screenshot av det man stenger ned også, fordi nå vet jeg ikke hva som kom der, om det var direkte sånn trapstrusler, og da har man jo et ansvar, men ta noen ganger noen bilder og faktisk vis hva folk lirer av seg, og noen ganger har jeg liksom bare tatt
tatt bilder av det folk har sendt meg. For jeg tenker det er greit å ha med. For det blir litt sånn... Kan man ikke bare si sånn, her, se ut, døm selv, dette er personen fullt navn og bilder. Jeg synes ikke den utvekslingen, at hvis noen... Med alle med kringkastere, NRK, TV2, VG, Kjell,
chipsted-systemet, at det skal være mulig å ha et system der hvor du må logge deg med bankid, eller noe som bekrefter identiteten din, kan ikke være så vanskelig. Jeg kan skjønne at kommentarfelt på mindre nettsteder er mer kaotisk, at det er mer enklere mononymt, men hos de store som er TV2, at man ikke da kan ha fullt navn og bilde og hele pakka der som står til ytringen dine, mener jeg jo nesten som selvfølgelig også. Jeg mener jo alt bare burde la stå, da.
Jeg mener jo at det er mye bedre å ha en offentlighet rundt disse tingene, fordi det som bekymrer meg mest er jo hvis du lar ting normalisere seg, at du får en liten gjeng som tenker at dette er helt ok å snakke om. Og da er vi over på det som er ofte krevende, men som vi vet er reelt. Og nå har jeg sagt, og da har jeg fått kjeft av noen ganger at jeg sier det, men dessverre så er det også sånn at hat, og hvis man lar hat
blir normal, så kan det faktisk føre til enda mer alvorlige ting. 22. juli, 25. juni. Så det er også viktig å ha med seg det. Derfor sier jeg også at det er et ansvar å ta oppgjør med ting.
Jeg har jo hatt mye samarbeid med 25. juni-støttegruppa, og for dem synes de noe av det tøffeste nå er om det er en debatt om det er OK å være skjev eller ikke. Det er samme som om man skulle hatt en debatt i Norge om det var OK at du hadde den hudfeigen jeg har eller ikke. Det er tøft å stå i for mange av de. Hvis du normaliserer at du begynner å komme inn på sånne ting og man tenker at det er helt greit,
Og så får du noen gjerninger som koser seg med de kommentarene uten at man får noe svar eller det får noen konsekvenser. Så har vi lært av historien at det kan føle til mer alvore ting. Jeg vet ikke hvor vi skal gå videre derfra, men det er igjen da, hvor langt skal vi gå å sanksjonere og innskrenke den ytringsfriheten for å beskytte i og med, altså det er jo den der...
i den dynamikken med marginaliserte og minoriteter, er jo den kampen om å få likstilling og de rettighetene, det er jo en alltid smertefull reise og en smertefull kamp. Men du må stå opp for noen, når noen kommer til meg og sier at du er muslim, ja, jeg er jo det da. Men hvorfor synes du det er greit å brenne koranen?
Og da sier jeg at det er fordi vi har ytringsfrihet i Norge. Får du mye pushback på det fra skilet? Det kommer noen og sier det til meg. Så sier jeg, vet du hva? Jeg er veldig glad for at mine foreldre tok det valget 1987 og flyktet. Og den friheten jeg har i Norge, den friheten vil jeg aldri ha hatt i det landet jeg er født i, Iran. Og da skal vi stå opp for de verdiene som gjør at Norge er et bra land, og ytringsfrihet er en del av det. Da må vi akseptere at det er dessverre sånn at noen velger å brenne Koranen, eller
eller da andre religiøse bøker. Jeg liker det ikke, og jeg synes ikke vi skal gi de folkene oppmerksomhet, for det de ønsker er jo nettopp å få masse konflikt rundt seg, og polarisering, at det skal komme store demonstrasjoner, og det er det de ønsker provosere. Selvfølgelig. Men, ok, la det være to stykker som står der og snakker til hverandre, og så brenner de en religiøs bok, og så er det ingen andre som gir dem oppmerksomhet. Det er ikke sikkert de kommer tilbake på torget uka etter. Nei.
Sannsynligvis ikke. Men det er jo, de som brenner Koranet vet jo nøyaktig på en måte antenneligheten og dynamikken i det, og spiller jo på de religiøse følelsene da. Og får jo også maks, ikke sant? Og så blir det protester, og så er det opptøyer, politi, og så får de full payoff. Jeg bor jo i Drammen da. I Drammen så var det jo, det er jo noen år siden da, da var det jo noen som var av noen av de grupperne som brant Koran da.
Da kom det mange ungdomsringer, jeg tror det var i pandemitiden og sånn. Da ble det masse oppstyr, mye konflikter og masse nasjonalmedia. Så fikk de høre om at det skulle være en ny demonstrasjon igjen. Da gikk trosamfunnet sammen, man hadde på seg Vester-
Og så snakket jeg med, for det var veldig mange unge mennesker som kom, som sikkert ikke, for å være helt ærlig, så tror jeg ikke alle de unge menneskene visste så veldig mye om det sto i den koranen heller, men det er en annen ting. Men da sto liksom de voksne seg og sa at «Ja, vet du hva? De får lov til å ha den demonstrasjonen sin. Vi holder oss langt unna». Og da ble det ingenting.
Og da fikk man liksom, og jeg tror ikke de kom tilbake uka etter. Det ligger et ansvar hos den forsmådde eller den sårede parten også, å ikke la seg påvirke, å ikke la seg følelsmessig reagere. Vil du si det? Altså at det ligger et ansvar der også? Det er hvordan du velger å reagere har også noe å si da. Men da mener jeg ting som er helt klart innenfor. Eksempelvis dette med
som er innenfor i forhold til ytringsfriheten. Ikke gir dem oppmerksomhet, men samtidig så mener jeg at andre områder, eksempelvis når det er kommentarfelt om det er greit å være homofil i Norge eller ikke, det handler om menneskerettigheter. Det handler om frihet. Da jeg var hos en person som har kommet som syrisk flyktning til Norge,
Han handler på Kiwi der jeg bor, og så har han alltid sett meg og sagt «Da kan ikke du komme på middag?» Og så har jeg liksom ikke hatt tid. Og så var det vel to år siden, så det var rundt i juli, og så møtte jeg han i butikken, og da sa han at «Nå må du komme, nå har jeg blitt norsk statborg, du skal ha en liten feiring hjemme». Og så tenkte jeg «Åke, nå har jeg sagt nei til han så mange ganger, nå skal jeg dra». Og så gjorde jeg det da. Og den lille feiringen, det var da 150 mennesker eller hva det nå var, og skikkelig greier.
Og så satt jeg ved siden av noen, og så var det en person som sa til meg, du, jeg synes det er litt mye sånn prideflagg og litt mye pridefeiring og sånn i den byen her. Hvorfor har dere det? Så sa jeg, er du muslim? Ja, han sa det. Et spørsmål til deg. Du er født i Syria, ikke sant? Og jeg er født i Iran. Tror du hvis vi hadde bodd i Syria eller Iran,
og vi tilhørte en annen religion enn det som var flertallsreligion, kunne vi ha levd det frihetssamfunnet som vi har i Norge? Aldri i livet, sa han. Så det er nettopp det det handler om. Du har kanskje ulike meninger, greit nok, men man må også stille opp på hverandres frihetskamp. Hvis vi begynner å redusere rettighetene for en minoritet, hvilken minoritet er neste ute? Det er akkurat da man er ute og kjører, hvis man ser historisk på ting. Så noen ting må vel være...
klare på som fellesskap. Men sånn da, de homofile da, som i visse deler av byen ikke føler seg trygge og får jævlig mye dritt slengt etter seg og sånt, er det i hovedsak den største pushbacken mot homofile nå? Kommer det fra type andre type innvandrermiljøer, om det er noe med innvandringsbakgrunn, eller kommer fra andre kulturer, den type ting, er det der den største kulturkrasjen er nå?
Jeg vet ikke hva tallene viser på det, men jeg vil jo tippe at du finner sikkert begge deler, men så er det jo helt klart noen kulturer, enten alle om likestilling eller alle om skjevesrettigheter, hvor man har med seg en kultur hvor man mener at det ikke er ok, men da mener jeg at da må vi stå opp i Norge og få hva slags verdier vi skal ha. Jeg
sa jo til deg at jeg jobber med innvandringspolitikk. Ja, la oss ta det. Du skal jo tilbake til Stoltenberg, holdt jeg på å si, om 40 minst. Vi tar en siste måte med innvandring, det er fint. Ja, ja, det kan vi gå til. Nei, altså jeg jobber jo med innvandringsfeltet da. La oss begynne på det for å ha en tro her da. Og da, noe av det jeg sa,
Var bolig i Norge, så må du være en del av Norge. Det synes noen var radikalt å si. Hvordan kunne en person si noe sånt nå? Hvem var det som syntes det? Nei, det var masse kommentarer og diverse. For det kunne du ikke mene. Selvfølgelig måtte folk få lov til å være seg selv og alt mulig. Det er ikke det jeg snakker om. Folk skal kunne være seg selv. Men noen ting må vi være igjennom i Norge. En av de tingene er at likestilling er avhørende på hvordan det norske samfunnet er. Hvis du så på levekårutfordringen i Norge,
og i mange storebyer, så så du at ofte så handlet det om at det var pappa som jobbet, det var mange unger, og mamma var hjemme. Sånn er det i vår kultur. Og da sa jeg til henne, sånn er det ikke i norske kulturen. En av årsakene til at i Norge så klarer vi oss er ikke på grunn av olje- og gassinntektene. Det som gjør at Norge fungerer er den humane kapitalen der du og jeg bidrar til fellesskapet, og likestillingskampen som har gjort at kvinner både er en del av arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Og sånn må det være, ikke sant? Sånn tydelig budskap på det her.
Og menneskerettigheter, altså skjevesrettigheter, andre minoritetsrettigheter, det må vi stå opp for. Det må vi være klare på. Det er en forutsetning for at vi bor i et frihetssamfunn som Norge.
Det mente noen var veldig radikalt, og for min del mente jeg at man måtte også pushe på trosamfunnet. Fordi jeg så jo det at i mange steder var trosamfunnet største møteplassen for en del av innvandrerbefolkningen. Hvis du mottok penger fra staten gjennom statsstøtte, så skulle det bare mangle at du ikke snakket om integreringsfaktorer som nettopp likestilling og å være en del av lokalsamfunnet og alle disse verdiene som er viktige for Norge. Sikter du mot moskéene og sånt? Moskéene eksempelvis, ja. Men det er jo mange andre...
Tross samfunnet også. Så det var jeg tydelig på. Men så handlet det jo også om hva er det som faktisk funker i integreringspolitikken. Jeg kom til Norge i 1987, og da landet vi faktisk, nå er jo du i kontoret ditt, jeg er jo her på Fornebu, så vi landet faktisk da på Fornebu en kald novembernatt.
som jeg pleier å si er drømmen til mine foreldre, var å komme seg til California og Los Angeles. Sånn gikk det ikke, så ble jeg Norge i minus 20 kuldegrader i stedet for en novembernatt. Vi kom hit, var kort på asylmottak, og så fikk vi beskjed om at nå får dere lov til å bli i Norge. Vi ble veldig gode venner med hun som var leder av asylmottaket i Ellen. Fortsatt god kontakt med henne i dag. Hun sa til oss at
Dere får nå muligheten til å velge en del storbyer, men jeg vil anbefale til dere at dere velger heller bygda.
Stort på meg, og vi stortur på henne. Det kommer til å bli tøft, men det kommer til å være bra for dere på sikt. Jeg sier til folk, tenk, drømmen var da Los Angeles, og så ble det der lille bygda Skotselva med 700 innbyggere. Jeg tror ikke det er noen flere innbyggere der i dag heller. Men det som skjedde der, jeg gikk jo fra å være masut fra Iran, kanskje dag en eller to, til å være masut fra Kopperud, som var det nabolaget jeg vokste opp i. Jeg ble med i fotballen bak i IF og ble kalt for lille Maradona.
Ikke på grunn av ferdigheten, men på grunn av at jeg var den eneste med litt eksotisk utferdige, men jeg lever på den. Og selv om jeg er muslim, så var misjonskjerket en naturlig møteplass for meg. Jeg var med på julegudstjeneste, påskegudstjeneste, alle disse tingene. Det var et fellesskap. Og en gang en del av lokalsamfunnet, mine foreldre, de lærte seg norsk, de var med på dugnad, de fikk seg jobb, de sto på egne bein, kjøpte bolig. Og det er også viktig da, for at du skal klare deg, handler også om bosetting, altså hvor du velger å bosette folk.
Jeg har jo tro på at små steder og mellomstore steder kan lykkes bedre med integrering i de store områdene. Bare se til Sverige og mange andre steder, de store utfordringene de har. Så det var jo en del av det jeg snakket om da, når jeg jobbet med integreringspolitikk, og så var det da veldig mye om innvandringspolitikk, som handler om asylpolitikken og sånne ting, men du får bestemme hvor mye av det du har lyst til å høre fra meg. Vi prøver å komme oss gjennom alt her, men det er ...
Er det en sånn litt tabu ting å prate om at forskjellige typer etnisiteter og kulturer har sånn ulik suksess rate hva gjelder å integrere seg og bli integrert og den type ting? Det er jo litt fælt å si det, men for meg virker det som at iranere og vietnamesere har en
vesentlig høyere integrerings... Hva skal jeg si? Rare ord vi har sett på om man bruker integreringsevne, eller at de har en høyere integreringsrate enn for eksempel Somalier, Eritrea, kanskje Pakistan, jeg vet ikke. Det er reelt, for tallene viser jo det.
at noen grupper skårer høyere på sysselsetting enn andre. Hvorfor tror du det er sånn? Det har nok kultur å gjøre, men jeg mener også noe med hvordan vi styrer politikken i Norge å gjøre. For du finner jo også somalier, som ofte blir veldig overrepresentert på statistikk i forhold til utenforskap, altså ikke er en del av arbeidslivet.
Men så ser du at plutselig så kommer du til en sånn liten kommune som egentlig faktisk bare har valgt å fokusere og bosette somalere. Et lite sted som har lykkes der er kjempeprosenter bedre enn mange andre grupper igjen. Så jeg tror bosettingspolitikk er veldig viktig. Jeg møtte en politimann på Grønland i Oslo, og så sa han til meg, Masud, hvis du er
Aleneforsørger, somalisk mamma, har tre unger, og bor i en sånn 50-60 kvadratmeter, nærme sentrum der. Hvor tror du de barna vokser opp? Ja, de vokser jo opp ute på gata. Hvem er forbildene der?
Da begynner du fort med litt penger til den kebaben, fordi mamma har ikke så jævlig god råd. Da ser du at det er en eller annen som sier, kan du være med på å pushe dette? Så får du litt penger til den kebaben. Etterpå skal du pushe litt mer, for du skal ha penger til en mobil. Så er du allerede ute i en kriminell løpebane. Dette med hva slags tilbud du har i området, hvordan du fanger opp folk. For det du ser er at det å lære seg språk er viktig. Hvordan det er på skolen er viktig.
Men hvis du klarer å få folk til å eie egen bolig og bli med på dugnad, da klaffer integreringspolitikken. Men så handler det også om forventninger. Det er litt sånn som fatteren pleier å si, når han jobber med integrering i dag i NAV. Han sier at når vi kom til Norge, så var ikke alt lagt i rette for heller. Det var ikke noe introduksjonsprogram da.
Du måtte lære litt ting selv. Du måtte være villig til å møte lokalsamfunnet selv. Du måtte være villig til å hilse på naboen og være en del av miljøet og lære norske språk og prøve å pushe litt for den jobben.
Så det er hva slags forventninger vi også stiller til folk, så det tror jeg er viktig. Er det for å slappe forventninger og for å slappe krav? Det burde vært mye hardere for norsk. Du må kunne skrive og lese norsk, snakke norsk. Jeg tror vi har blitt mye bedre, for det så man jo at de forventningskravene ikke var gode nok. Det andre som kanskje ikke var godt nok, var hvor arbeidslivsrelevant var denne løsningen.
i introduksjonsprogrammet. Så det å sitte og lære om norske språk på klasserommet når du er godt voksen, det er OK det, men det er når du klarer å kombinere med å være ute i arbeid.
For det er liksom, det er da du, det er den beste måten å lære norsk med, er jo å sitte rundt lunsjbordet, ikke sant, i arbeidstida og snakke med kollegaer. Ja. Så, men det med forventninger er, tror jeg, ganske viktig da, men også hva slags verdier vi har i Norge, og få frem at i Norge så er du nødt til å jobbe, for at vi skal kunne ha de gode ordningene vi har, og stille krav til folk, og ikke liksom forvente at du skal liksom bare få utbetalt ting uten at det er krav til deg. Men, hvordan skal vi få bokt med da, altså,
at vi har fått så utrolig tette innvandringssteder langs Oslo øst, nedover mot Holmlia. Hvordan fikser man dette her? For her kommer jo også gjengkriminaliteten inn, og de svenske kreftene og mafiatilstandene som nå bare infiltrerer disse miljøene her. Hva skal vi gjøre for at dette her ikke bare blir verre og verre og verre?
En, jeg tror i hvert fall det når man tar imot flyktninger til Norge, så er det viktig å se på bosettingen. Du må liksom ikke utsette de områdene for enda flere du ikke har tid og ressurser til å følge opp. Det er jo veldig viktig. Men det løser jo ikke at du har de områdene som du har i dag, som du er innom. Og da er det viktig å ikke være naiv. Og jeg tenker veldig spesielt, jeg har snakket med politifolk og mange andre at
Tenk bare for noen få år siden så hadde vi ikke lovgivning i Norge som kunne gjøre at du gikk løs på disse kriminelle gjengene. Folk hadde dyre klokker og dyre gjenstander, og så kunne du ikke ha noen sanksjoner mot dem når du visste at den personen gikk arbeidsinntekt. Det er veldig rart. For den måten de personene får status og klarer å rekruttere unge mennesker inn i et uføre,
er jo nettopp fordi de hadde masse luksus ting å kunne vise til bling-blingen for å rekruttere de barna og de ungdommene som dessverre har det dårlig. Så det å være tøffe mot de kriminelle gjengene, også er det jo dessverre sånn at hvis du snakker med mange lokalsamfunn nå,
så vet man ofte hvem denne kriminelle ungdomsengen er. Men du sier tøffe mot de kriminelle engene, hva betyr det da? Ja, som jeg nevnte det. Arrestere, fengsle? Blant annet at du kan sørge for å ta inn alt fra dyre klokker og dyre smikker og dyre biler og alt det de ikke kan dokumentere hvor de har fått råd til å kjøpe det fra. Det mener jeg, og det er noe heldigvis har kommet på plass. Politiet må jo også ha ressurser til å gjøre det,
Så vet vi at noen steder, som jeg var inne om, at når vi snakker om unge mennesker, ungdomsgjenger, så er det ofte noen få personer. Og hvis vi snakker med lokalpolitiet, så kjenner man til de. Og så er de inn og ut av et system hele tiden, og dessverre kan de klare å rekruttere noen. Så et forslag som nå ligger på bordet, og som er veldig bra, som jeg så for så vidt den nye justisministeren var på med en gang, det er et om å ha...
noen ressurser som er faktisk dedikert 24-7 opp mot de personene, selv om det er ungdom. Som at du kontinuerlig følger dem, liksom fotfølger dem. For det handler jo nå om å vite at dette er ikke akseptert, og sånn kan vi ikke ha det. Og det tredje er, og nå er det sånn at folk har herlighet, nå begynner jeg med det igjen, men hva slags tilbud du gir til folk også har noe å si.
Hvis da den somaliske alenemora, som bor i en 50 kvadratmeter leilighet, ikke har å, og ungene hennes vokser ute på gata, hvis den eneste gode og positive forbilde han ser, er da han som driver og pusher dop, så er vi ute og kjører. Så hva slags tilbud de gir til de på fritida, betyr også noe. Men
Så det er en helhet i det, men du kan ikke bare si at har vi bare ungdomsklubber så har vi løst det. Det er nødt til både å være tøffe mot de kriminelle, at politiet har redskap, har lovgivning som gjør at de kan gå løs på de, men du må også tenke på lavtersketilbud som faktisk fanger opp de barna og gir dem et godt miljø. For det er ikke sånn at bare du bor i en storby så er det automatisk sånn at du blir kriminell for du er innvandrer. Sånn er det ikke.
Men det er jo den historien med trangboddhet og fritidstilbud, da man har hørt veldig god der, det er jo en sånn fram og tilbake hele veien, men er det en annen måte å si at det er visse kulturforskjeller, at det er visse...
etnisiteter og religioner som er vanskelig å integrere enn andre, og så prøver man heller å... Men det er litt farlig å sette de merkelet, men politikere er veldig varsom med å omtale etnisiteter og religioner. Jeg har ikke vært bekymret for det. Jeg sa jo ting som det var, og jeg mener at vi skal være ærlige om det.
Jeg tror det er den eneste måten at du klarer faktisk å løse opp i problemene, røske opp i problemene, at du er ærlig om det. At det er slik i Norge at ja da, altså innvandrerne er jo overrepresentert i arbeidsledighetsstatistikken, på utenforskap, når vi ser på vedvarende barn i fattigdom. Og da må vi tenke, hva kan vi gjøre for at vi klarer å reparere det da? Bare eksempelvis, jeg husker jo en gang, for jeg var bystyrepolitiker i Drammen,
så fikk jeg et regnestykke på hva du ville få hvis du da var hjemme og ikke jobbet og hadde kontantstøtte, pluss hva du fikk i egengangsstønnene, fordi du var ikke i jobb, så du fikk egengangsstønnene. Så begynte du å regne ut på det i cash kontant utbetalt. Så var jo det fanget meg mer enn da kona mi som jobbet i barnehage fikk. Nå er jeg jo helsefagarbeider, men da var jeg ufaglært som det er.
Da motiverer du ikke folk til å være en del av arbeidslivet. Da sier du til folk at det er kontantytelser, er helt ok. Det minner meg om, jeg pleier alltid å dra fram den historien, for jeg dro til Danmark for å lære litt om hva vi ikke skal gjøre på dette med integrering og integreringspolitikken, fordi da besøkte jeg de områdene som de betegna som ghettoer selv.
og fikk en sånn innføring i alt det de hadde gjort, og noe av beskjeden der er at vi har kuttet ut veldig mye av de kontantdyttelsene, altså sånn kontantstøtteordninger og sånne ting, for det er liksom virkelig skadelig. Og så satte jeg meg i taxien, og da tror jeg at VG var med, og så sa jeg til han taxichaufføren, du, hva synes du om innvandringspolitikken her i Danmark? Og da, vet du, en person, vet du, nesten som hadde ventet på at en skulle stille en spørsmål, han var så forbannet,
For det kom folk her som ikke jobba, mens han var innvandrer selv. Jeg jobber 14-15 timer hver dag, står på, sliter og gjør arbeid og bidrar til fellesskapet, og jeg får kjeft fordi de andre ikke gjør en dritt i det landet her. Nå må dere ta dere sammen og stille større krav. Så noen ganger så glemmer man det at ofte de som merker at
feilslått integreringspolitikk er jo da innvandrere selv. Så det med at innvandrere er ikke opptatt av en streng innvandringspolitikk eller en streng integreringspolitikk, det er ganske feil. Dette med kontantytelser må vi være veldig varsomme med. Du må ha den forventningen at du er en del av arbeidslivet. Du må lære norske språket, og det er veldig viktig i den tidlige fasen for at du skal lykkes. Og så må du være ærlig om at noen statistikk viser at noen grupper
er det flere av utenfor. Og det kan være også kulturforskjellig. Fordi når jeg jobbet med innvandringspolitikken og lagde ny asyl- og flyktingpolitikk for Arbeiderpartiet, så husker jeg å snakke om mange kommuner. Fordi i bunnelsen tok de imot veldig mange syriske asylsøkere. Og mange av de som kom i bunnelsen var sånn «Dette går jo veldig fint, de kan jo snakke engelsk», og så videre. Og så ville de bare ta imot flere. Og da kom koteflyktingene,
Men helhet, det er jo helt andre folk, de kan jo ikke engelske det helt tatt. De har jo bodd i veldig dårlige levekår i det landet, fordi forskjellen på de første som kom var jo de mest ressurssterke, ikke sant? Som hadde da bodd i storbyen og kanskje til og med bodd utenfor det landet, men så en mulighet til å komme over. Mens de man tok imot som koteflyktninger, det var jo folk som hadde kommet fra bygda som var da plukket opp, som var solidarisk og rettferdig, liksom. Fordi koteflykting er mer rettferdig enn asylsystemet, det er jo realiteten.
totalt sett i det hele. Og dermed så mister man kontroll på hvordan vi lykkes med integreringen. Og da må jeg kjenne at også kulturforskjeller betyr noe på hvordan man klarer det. Hva synes du om...
for Ola Svendeby hadde jo, og jeg hadde en lang prat her sist, for et par dager siden, han har jo vært veldig åpen på, har vel en innvandringsstopp, og så måtte jeg da, ok, da må jeg vite hva er innvandringen, for det virker det å være en mix av migranter, arbeidere, asylsøkere og flyktninger. Hvor god vil du si innvandringspolitikken er nå? Hvordan fungerer det?
Når jeg begynte å jobbe med dette, hvis vi ser på valget i 2017, så ble jo innvandring faktisk den viktigste saken for velgerne. Og jeg tror veldig mange partier ikke var forberedt på. Så nå skal jeg ta meg litt stortingspresidenthatten, og skal jeg si det, at det typiske også ofte er at når du får sånne populistpartier, så er ikke de veldig opptatt av løsninger, men de er veldig opptatt av å snakke om problemene uten å komme med gode løsninger.
Mitt utgangspunkt var at SDP må ha kontroll med innvandringen. Du må komme med løsninger som gjør at det faktisk fungerer. For realiteten er det, hvis vi ser på norsk innvandringspolitikk,
så var det jo på en måte fagbevegelsen og Arbeiderpartiets spissen som sørget for innvandringsstopp på 70-tallet. Fordi man så at hvis du har ukontrollert arbeidsinnvandring som var på den tiden der, så ville det faktisk gå ut over arbeiderklassen. For da blir det litt sånn kamp om debatt om, ikke sant? Du ødelegger lønns- og arbeidsvilkår, så du må ta kontroll på det. Så så vi da i 2015, 2016 og 2017, jeg er jo opptatt av Asylinstituttet. Fordi Asylinstituttet handler faktisk om å gi beskyttelse til for eksempel folk som er forfulgt.
Men det vi så da, er at i Europa så gikk du da fra ene året med 85 000 mennesker over Middelhavet, til 850 000 mennesker år etter. Du hadde ukontrollert migrasjon da, til Europa. Det var den store utfordringen. Og ikke nok med det, du så at mange av de som kom over, de hadde jo ikke rett på asyl og beskyttelse, så mange land bruker store penger på å returnere de. Mens de som ikke hadde penger i det hele tatt, de ble jo igjen i nærområdene.
Det du endte opp med, det er at Middelhavet ble jo den dødeligste grensovergangen i verden, altså Europa helt. Tenk på det. Og du begynte å nedprioritere og ta imot koteflyktene, du begynte å nedprioritere de områdene som hadde det ganske tøft, altså nærområdene.
Hva gjør vi da? Og da sa jo jeg det på den tiden, at vel, det asylpolitikken man ser nå i Europa, det er inhumant, det er usolidarisk, og det er ikke bærekraftig, og det synes noen var veldig drøyt for meg å si det da jeg fikk sånn, etter en uke når jeg sa det, så var det sånn, du er muslim, jeg vel fikk en øyeblikk, andre øyeblikker, du trekker stegene opp etter deg. Men det jeg klarte å få til sammen en veldig bra gjeng da, hvor vi jobbet med det, var jo å få en kjennelsen det, at vi må ha kontroll ved grenser,
Den mest rettferdige måten å faktisk ta imot flyktninger i verden på, det er faktisk gjennom kotesystemet. Og at du må se ting i sammenheng. Har du høye asylankomster, så må du redusere koteflyktninger. Har du lave asylankomster, så kan du øke koteflyktninger. Det er flyktningedelen. Selvfølgelig skal vi være med å ta imot noen flyktninger, men du må ha en balanse, for antallet betyr noe. Det er hverken bra fordi du tar imot...
hvis du ikke klarer å integrere dem. Det er i hvert fall ikke bra for velferdsstaten Norge, bærekraftig, og for de som er opptatt av at Norge skal ta solidarisk ansvar. Hvis du har en feilslått innvandring- og integreringspolitikk, så mister du den folkelige aksepten også. Så du må klare å lykkes med den balansen. Men vil du gå inn for en innvandringstopp? Synes du at vi bør begrense antallet som...
med flyktingestatus, for kanskje det er den største. Ja, ikke sant med det ordet innvandrer, for i realiteten så har vi det i Norge, for det er jo gjennom asylankomster og kotflyktinger som vi styrer selv. Men mitt ønske er at vi skal ha kontroll ved grensene, laves mulig asylankomster, men det kommer noen tilfeller, slik som vi har hatt nå med ukrainske asylsøkere som har kommet til Norge, og man har gitt middeltidig beskyttelse.
Det er jo slik at hvis du ser hvordan verden er skrudd sammen, så er det ofte nærområdene som mottar den fleste antallene av flyktninger. Hvis du går til Jordan og Libanon som jeg har besøkt, så har de holdt på 2,1 millioner flyktninger. Men realiteten er også det at krig og konflikt og mennesker på vandring som følge av det,
Det oppfyller utgangspunktet, ikke Asylinstituttet. For Asylinstituttet handler jo om å gi beskytt til de som har forfulgt, eksempelvis. Hvis jeg da var en menneskelighetsaktivist i Norge, og da var det en regime her i landet som ikke aksepterte at jeg hadde andre meninger enn de, og dermed ble jeg forfulgt. Det var tortur og fengsel som var alternativet mitt. Det er det Asylinstituttet er til for.
Da må vi sørge for at vi har kontroll ved grensene, laves mulige asylankomster, men er det ekstraordinære situasjoner i vårt nærom, så må vi ta et ansvar, men vi gjør det på en middeltidlig beskyttelse.
Og så prioriterer du noen koteflyktinger, for det handler jo om å avlaste andre steder i verden. Og igjen, hvis du avlaster litt steder som Libanon og Jordan, hvis de områdene kollapser helt, så kommer det en ny massevandring til Europa. Men glem aldri følgende, at den beste måten du faktisk kan hjelpe flest mulig flyktinger på,
i en verden med 60 millioner på flykt, det er faktisk i nærområdene. Så hvordan du bruker pengene betyr noe.
Og det er også litt vanskelig å snakke om noen ganger. Jeg begynner å snakke om penger når det handler om mennesker på flykt. Men hva vi bruker i Norge, på hvor mange mennesker som kommer til Norge, det regnskapet der, kontra hvor mange millioner vi kunne ha hjelpet i nærområdene, det er jo realiteten. Hvordan tar Arbeiderpartiet, for dette her er jo kanskje ting som folk forbinder med at FRP har jo vært veldig sånn nærområdende type
type tankegang, og har fått jævlig kjeft fra venstre siden, SV, Rødt, på disse tingene her. Fordi, du sa jo sånn, en kap på to millioner, også det er snakk om millioner, også flyktningeleirer i nærmere rådene, på millioner. Og det er jo et sånt utrolig lykkespill med de hundre, eller de tusen som man da avlaster med kvoteflyktninger, at det er nesten som en slags sånn, dere trakk gullodde, og pluss at vi har integreringsproblemer med disse tingene her. At
Er det noe du prøver å få til å bære partiet, gå for en politikk hvor vi skal være mye mer i nærområdene, i krigszoner, enn å hente minst mulig boteflyktninger, hvis jeg skjønte riktig? Realiteten er følgende, at jeg jobber med det, og jeg skal være ærlig med deg, vi hadde jo tøffe runder, og det var ulike meninger, og jeg fikk jo veldig mye kjeft både internt og eksternt når jeg jobbet med dette feltet, og jeg var like ærlig som jeg er med deg nå, og husk på det.
Klima er da å snakke om innvandringspolitikk i 2017, bakke som å snakke om innvandringspolitikk i Norge i 2025. Jeg tror alle vi som har vært med i den debatten vet det. Men det vi klarte å bli enige om, som har faktisk ligget i partiprogrammet, og som også ligger i Ulas plattform, og måten man har gjort det på, det ene er at den beste måten å faktisk hjelpe mennesker på flukt på, er å stille opp for nærområder, spesielt et høykostland som Norge.
Det å ha en generøs bistandspolitikk som stiller opp, solidarisk viktig. Men også de partiene som snakker om at nå må vi kutte, kutte, kutte i bistand, så glemmer man jo at hvis de landene som huser millioner av flyktninger kollapser, da kommer i hvert fall masseinnvandring til Europa som vi mister kontroll med. Så det er i vår interesse. Og det andre vi fikk på plass, og det er innom det, det er at du må se på antallet. Antallet betyr noe.
Når det er høye asylankomster, så må du redusere kvoteflyktinger. Realiteten er det, og det har jo vært uenigheter sikkert om det,
Men når Fremskrittspartiet styrte, så var det over 3000 koteflyktinger. Nå er det 500 koteflyktinger med den regjeringen vi har nå. Hvorfor det? Fordi det er høye ankomster av asylsøkere, som nå er på middeltidig beskyttelse fra Ukraina. Men da måtte man redusere det. Så det er å se den balansen er viktig på hvordan vi klarer oss i Norge, men også hvordan vi bruker pengene sånn at vi faktisk kan hjelpe folk i verden. Litt av poenget med flyktingpolitikk nå, at når det blir fred ...
rolig i det landet man kommer fra, Ukraina, Syria, da skal flyktningen tilbake igjen. Skal det? Når det gjelder Ukrainer nå, så ligger det. Det er jo de endringene som er gjort. Og så har det vært sånn historisk sett. La oss si de som kom fra Balkanområdet til Norge, så er det også en utfordring ofte at du kommer, du er på mildrille beskyttelse, men så tar det så lang tid.
Før det blir stabilitet i de landene. Og da er det jo sånn at du har både fått unger her, og ungene dine begynner å gå på hele grunnskolen, eller er på videregående skole, eller allerede har startet på høyere utdanning. Og da har du gjort unntak. Men utgangspunktet er jo at asylinstituttet må jo være det asylinstituttet er. Det er personlig forfylt.
Og så er jo ikke Asylinstituttet for massevandring som følger av krig og uro og konflikt. Det betyr ikke at vi kan stille opp, men da må man se andre løsninger på det. Da må det være midlertidig, ja. Jeg forstår riktig, altså Syrien, der er det jo, hvis man flykter fra det regime som var i Syrien, som nå er veltet,
Skal syr sendes tilbake dit da, mener du? Det som er greia er at hvis du ser på antall år de syrerne har vært der, det er lett det som er poenget mitt. Skal man sette en terskel? Er det et spektrum her? Jeg mener at hvis du tenker fra når borgerkrigen i Syria startet til nå, så er det slik at mange av de som kom til Norge som flyktninger, enten som asylsøkere eller kotflyktninger,
De er jo blitt norske statsborger. Da er det over en hel del terskel. Samme har jeg hatt de fra Balkan som kom her og var på middeltiden. Etter hvert hadde generasjonen to vært i gang i Norge.
Men når det gjelder Ukraina, så så man jo det etterhvert. Det er fortsatt ikke trygt i Ukraina, mange områder. Det er fortsatt krig, dette vet jeg, men noen områder så mener man at det er trygt. Da blir jo dette med midlertidig beskyttelse. Hvis vi greier å forenkle det,
kommer vi til å være mye strengere med hjemsendinger i tiden som kommer, enn det vi har vært tidligere. For det er vel den migrasjon, flyktning, asyl, statsen har vært litt wishy-washy, virker det som. Og så får man sånne grelle eksempler på folk som åpenbart ikke bør ha sendt ut, som er fullintegrerte, har vært der veldig mange år, til eksempler på motsatte eksempler hvor det ikke har skjedd.
Jeg tror det er to ting som er viktige. Det ene er hvis du kommer til Norge og faktisk ikke har rett på beskyttelse, så må man få en veldig rask avklaring på det.
så er det veldig enkelt å si sånn som jeg gjør, men det er jo også sånn at det er ikke alle land du har avtaler med hvor du kan returnere den personen, så det er jo noe med returavtaler og hvordan det er. Så er jo litt sånn verden er da, at du kommer her, og så virker det som at denne krigen her kommer til å vare i veldig mange år, og så ser man at plutselig er noen områder trygt, da er det mildtere beskyttelse, andre ganger så tar det veldig lang tid, og da er det sånn som du sier, da er integreringen kommet så langt,
Da kan du ikke si til folk at nå skal du returnere når du har blitt norsk statborger. Det er en ting jeg bare hang meg opp i. Du sa for, dette sier en halvtime, 40 minutter siden, du sa, jeg er født muslim. Hva legger du der? Tenker du at du er født muslim, eller oppdratt som muslim? Jeg har jo vokst opp i en sånn familie hvor, jeg tror på Gud. For meg handler religion om at jeg tror på at det er noe mer enn her og nå.
Men jeg har jo liksom vokst opp en familie hvor bestefaren min da, han er jo gått bort nå, han pleide å si til meg det er liksom ikke hva du spiser eller hva du drikker som definerer hvem du er og hva du står for, det er liksom hvordan du er faktisk som menneske da. Så jeg har vokst opp en familie hvor det var helt ok å spise grisekjøtt, det gjør jeg, eller alkohol, sånn er det. Noen gjør det, andre gjør det ikke, det var ikke det viktige da.
Så det er den måten jeg har vokst opp på. Også er det jo selvfølgelig preget at jeg har vokst opp i et lille lokalsamfunn hvor misjonskirken var med på alle julegudstjenester. Og det er verdier jeg har tatt med meg. Så hva var svaret på spørsmålet? Er du født muslim eller oppdratt som muslim? Jeg er født muslim, tror jeg. Jeg er mer i det. Jeg tenker sånn. Det er det. Og så er foreldrene mine det. Og spør meg, for jeg tror på Gud, og så sier jeg
Jeg er muslim. Og så sier de meg mange ganger, har du vært i moskéen av masse? Jeg kan nesten telle antallene. Jeg har vært flere ganger i kjerka. Det har jeg ikke kontroll på, enn jeg har vært i en moské. Er det mange som går over i det ateistiske sporet? Som du kjenner? Eller er det sånn, er man...
Jeg følte kristne var før at du var kristen, men du var ikke spesielt troende. Du bare forholdte deg til at du er kristen, men ikke praktiserer. Jeg går aldri i kirken, men jeg er kristen. Det var veldig bølge etter 2000-tallet, i Norge og kanskje i Europa, at man virkelig tok avstand fra religion. Det var kanskje en skille. Kanskje det var før også, men jeg vet ikke om det har skjedd mye for islam også.
For min del så tror jeg mer sånn som jeg tror de fleste i Norge er at man har et forhold til religion og ofte hvis det er sånn dåpaktig eller bryllup da man oppsøker men faktisk i Norge nå så ser vi at mener jeg leste det at antallet som drar til kjerka har jo faktisk økt i Norge
Men det er jo kanskje noe med kirkens plass å gjøre også, at man favner med mer. Det er litt sånn som når jeg var ute og sa at jeg synes alle barn i Norge, uansett bakgrunn, om man tror på Gud eller ikke, bør delta i julegudstjeneste. Mhm.
så fikk jeg masse tilbakemelding av folk at jeg er 80'ist, men jeg synes det er veldig hyggelig å sende ungen til. For jeg tror det er litt sånn vi er i Norge da, men tilbake til spørsmålet ditt. Det er riktig. Jeg merker jo, jeg engasjerte meg veldig når du hadde disse store protestene i Iran, hvis du husker, hvor det var denne unge jenta, Gina Amini, som
Varit Teheran, hovedstaden i Iran, hadde da ifølge moralpolitiet der, det iranske regimet, islamske regimet, ikke på seg hijaben riktig, hun ble tatt av moralpolitiet, og hun døde etterpå. Og så startet det store protester mot det iranske regimet, og da valgte jeg meg å engasjere meg, og jeg la ut en kort videosnutt faktisk fra terassen i Drammen, som sier at når revolusjonen skjedde i 1979,
så lovte dere at dere skulle gi demokrati til folk, for det er det som var drømmen for det store flertallet som gjennomførte det. Sånn som det er nå, så er det hverken demokrati eller frihet. Dere dreper jo eget folk. Og dere lovte at oljepengene skulle gå til folket, og nå brukes oljepengene til korrupsjon.
Og så gikk det liksom kjempeviralt i løpet av noen timer, så var det fem millioner som hadde fått med seg det, for det gikk viralt og skikkelig greier. Og det gjorde jo at det iranske regimen ble veldig sur på meg. Oi.
Og etter det så fikk jeg veldig mange følgere på Instagram, faktisk fra ulike diaspora-iranske grupper i verden. Så du kan ikke reise ned dit og... Nei, de er ikke så veldig glad i meg. Jeg håper de ikke overlever så veldig lenge i det regimen heller. Har du et håp? Er du optimistisk? Jeg håper det, og jeg...
Jeg ser jo det at det er jo et regime som ikke har noe folkelig støtte i det hele tatt. Marco Rubio, som nå blir den nye utenriksministeren til USA, var oppe i høringen og det ble en stilt spørsmål om hva kommer du til å gjøre for situasjonen i Iran. Så sa han følgende, du finner ikke et annet land i verden hvor det er så stor forskjell mellom befolkningen og den lille eliten av regimen som styrer landet. Og det er veldig godt sagt.
Det er et land med enorm inflasjon, stor arbeidsledighet, store økonomiske utfordringer, samtidig som den lille eliten som er på toppen lever som konger og sender barna sine til utlandet. På et eller annet tidspunkt kommer ikke dette til å være bærekraftig, så jeg tror det skjer da. Det er litt sånn utrolig at det ikke har eksplodert enda i en sånn ...
i en revolusjon. Ja, altså det må vi huske på at du har jo da en regime som setter inn alle midler for å slå ned opposisjon. Når du er villig til å drepe eget folk, unge mennesker, kaster i fengsel, voldtekt, tortur, så er jo den måten du holder på en måte terrorsjakken i samfunnet på, ikke sant? Ja.
Og det er greia, men det som er klart er at det skal ikke si veldig mye til før du ser at det blir kjempe oppromstringer av protester igjen. Gjør vi noen business, eller har vi noen handel, eller har vi noen sanksjoner overfor Iran? Det er jo vært sånn, hvis du husker, Iran-diggle, som det er mye snakk om.
Men det har vært mye sanksjoner mot Iran, og så tror jeg mange er litt spent på hva som skjer med ny administrasjon i USA på det. Det er ingen tvil om det. Så det blir spennende å følge med på. Men jeg har ikke trodde på at det er så mye fremtid for det regimen. Bestefaren min, han var jo 93 år når han gikk bort, så han hadde en teori om at
I 50 år har vi styrt av Storbritannia, britisk protektorat, og så er det 50 år USAs innflytelse, og så er det 50 år Maya Tolland, så får vi se hva som kommer etterpå, og det begynner å nærme seg det da. Så vi får se om bestefaren hadde rett eller ikke, men
Men husk på at det er et land hvor 60 prosent av befolkningen er under 30 år, høyt utdannet. Og hvis du drar til Kalifornia, så har du vel kanskje mellom 600-700 000 personer med iransk bakgrunn, så det er en veldig stor diaspora-gruppe, mange millioner utlandet. De har tilgang til sosiale medier, de vet hva de vil ha, og de vil ikke ha det regimen. Så det er nok bare et tidsspørsmål. Men selvfølgelig når du
regimen som er villig til å drepe deg, så er jo det som er den store, på det som, når kommer de store protestene da? Du skal få lov til å komme deg tilbake til tinget, det er fasjonable greier på gang. Er det på Stortinget eller Arbeiderpartiet som dere skal ha et eller annet opplegg med nå? Skal vi rekke et eller annet?
Nå må jeg faktisk ta en tur til Drammen, ja da. Drammen, tror du skal du ting i? Jeg har møter der, så jeg tror hvis jeg ikke tar feil, så er det en halvtime igjen nå av den debatten. Fordi i dag så har statsministeren vært i salen. Ok, så er du her? Ja, men jeg var jo der, jeg startet jo møtet der. Så jeg startet møtet, da er det jo alle de parlamentariske. I går så kom jo statsministeren i salen, som, nå vet jeg ikke når den sendingen kommer, men
Nye statsråder på Slottsplassen, og dagen etter kommer statsministeren til salen og redegjør for den nye regjeringssammensetningen og regjeringens politikk på områder. Dagen etter får de parlamentariske lederne mulighet til å si noe, og så får man mulighet til replikker mot statsministeren. Helt på tampen, merker du at det er en annen type stemning
Arbeiderpartiet leier nå. Absolutt. Det er litt sånn Alex Ferguson har kommet tilbake til klubben nå. Det er en veldig god følelse av Arbeiderpartiet nå. Veldig bra lag. Synes det er veldig flott. Og så tror jeg mange gleder seg over at
Jens Stoltenberg er tilbake i norsk politikk. Til høyresiden er jo frasa av glede. Jeg var og handla på nærbutikken her om dagen og sto i kassa. Så sier folk til meg, gratulerer, gratulerer. Så kom jeg frem til kassa. En 18-åring som var der, som sier, har du blitt pappa?
Nei, har du giftet deg? Nei. Og så er det en som bak meg som skal si Stoltenberg er tilbake i norsk politikk, det er derfor vi gratulerer han. Men det er trygt å ha han der, spesielt på et område som veldig mange er opptatt av. Det er jo trygg økonomisk styring, og ikke minst den urole tiden vi er i. Og jeg tror vi kommer til å se ganske offensiv regjering, og man ser jo det, at...
Det er fullt mulig å snu det som har vært av målingen siste tiden, og klare å få en regjering ledt til Arbeiderpartiet etter valget i 2025. Dette blir spennende. Jeg følte det var så satt at det nå kommer til å krasje for Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og nå virker det bare helt åpent igjen. Det er veldig bra, og du ser også at selvfølgelig er det litt sånn at når du har flere partier i regjering, så er det sånn at du forhandler om ting, men det at vi la fram den offensiv pakken på strøm, Norgespris og lavere moms på nettlei og
og dette med utlandskabling, du får gjennomført politikken mye raskere. Så er jo realiteten at det blir tøffere tilværelse på Stortinget. Det skal jo forhandles med partier. Men du klarer å komme på å komme med løsningene, og jeg tror også på den økonomiske politikken som kommer til å skje, er at prisveksten begynner å komme under kontroll, og ikke minst også forhåpentligvis kommer rentene ned.
Men vi må være mer på den økonomiske politikken, at folk opplever at lommeboka har det bedre i tiden fremover. Gleder vi oss til lavere skatter. Folkens, det blir bra. Det blir bra. Nydelig, takk for praten. Det var veldig hyggelig å bli kjent med deg. Vi har ikke møttes før. Det er jo første gangen jeg er med på en sånn stor podcast. Så du har...
Du har vært så fast i podcaster, men det var ikke så koselig. Ikke sånn to timer, eller hva vi nå snakket. Dette her er jo Ruxki Numbers. Dette var en kort en. To timer, dette her var jo ingenting. Hvis vi skal ha en ordentlig podcast, må vi ha på fire timer. Da består du virkelig i testen. Jeg får komme igjen før valget, så vi tar det. Det høres ut som en god plan. Så må vi avslutte med et lite sponsorenslag. Folio Bank tjeneste.
Jeg kaller det en bank. Det er en banktjeneste. Veldig bra for deg som har en bedrift. Enkelpersonforetak, eller AS. Og så er det selvfølgelig Comfyballs.