som vi hadde en god rant. Følg makten, sier jeg bare. En god rant her med Øde, og med statsstøttet kunstnere og kulturrådet. Hva er din posisjon, hva er din take der? Min posisjon er, jeg har et ensaksparti. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det nå, men det må bli kulturell lockdown, kanskje. Kulturell lockdown? Fortell meg.
Dette her er hvordan man løser situasjonen. Det første man gjør, det har jeg snakket om etterpå, det var en debatt på Lillehavn på Føstvalen der i
Da la jeg frem mitt politiske program. Så det man gjør, det første er at man kutter all støtte til utøvende virksomhet, ting som skaper seg nye ting, i neutral forstand, ikke estetisk forstand, men rent sånn i neutral forstand, det som skaper seg ny kultur i dag. Støtte til alle slags kunstnere og sånne ting, teater og sånt. Ja.
Det må man gjøre først. Samtidig som man kutter 5%-regelen, at når du selger et bildet i en metodologi, så skal 5% komme i tillegg, og det skal gå til den norske bildetrykkkunstneren som hjelper i fond. De pengene ser du ikke til hvis du ikke er politisk korrekt. Så må man kutte alt som har å gjøre med Office for Contemporary Art,
Sender norsk kunst til utlandet. Hvordan forklaret var det? Sender norsk kunst til utlandet. Det er sånn statlig utviklingsgreie med kunst. Samtidskunst? Ja, ikke sant. Og så må man kutte ut koro, kunst i offentlig rom.
Samme oppbygge der? Kunstig offentlig rom, og det er stater og sånne rundkjøringer og alt mulig. Ja, utsmykninger for utsmykninger. Man må kutte den utsmykningsregelen. Dette med at hvis du bygger et nytt bygg, så er det at man skal liksom, det er ikke noe man må, så det er ikke alltid det gjennomføres, men man skal liksom bruke, er det halvannen prosent eller noe sånt nå, av byggesummen på utsmykning. Det er et kulturpolitisk tiltak. Det må man kutte.
og man må avskaffe, stoppe, og man må avskaffe kulturrådet. Så det neste man gjør, er at man faser, så har du det du sitter bak igjen med da, sitter igjen med, det er så mye dårlig norsk for tiden, det man sitter igjen med er museer, biblioteker, sport er vel innom der, de tingene som står igjen, kan fases ut til for eksempel innriksdepartement, eller utdannelsedepartement, eller hva det er for noe. Ja.
Fordi at det staten, hvis staten skal ha noe eierskap, så må det tilfelle kun være en ren konserverende funksjon. Det som utvedtydig helt nøytralt sett er en del av norsk historie. Stavkirker, nasjonalmuseet kanskje. Det å kutte ut støtteordningen til de som skapes i dag, er et første skritt. Så fase ut det man har gjennom institusjoner.
Så kunne jeg være åpen for privatisering av de tingene jeg etter hvert kunne selge ut. Ting som er ofte eier som ikke tas vare på, men hvis man kutter ut en stor del av det avstøttet nyskapende, så vil jo staten bruke mindre penger og du har mer penger til å ta vare på en stavkirke.
Det var for øvrig Isedal, den første norske maleren, som satte i gang dette med å ta vare på stavkirkene. Han ville jo gi en stavkirke som skulle stå i slottesparkene i Oslo. Norge ville ikke ha den, så den endte opp i Polen. Og nasjonaltater også ble startet som en aksjeordning. Så disse tingene er startet privat.
Men i alle fall, da kan man få vekk det politiserte utvalget. Det jeg møtte, som snakket om litteraturforstående Lillamør, eller hadde dags ordhjelp av kunsthysiologen på The Cave of Palace, det er dette argumentet med at en ting er at disse midlene fordeles av eksperter,
som skal ha en sånn, det er ikke politikerne, de har en armlengdes avstand, og det er det objektive. Problemet er at den avlengdes avstand til de ekspertene, de ekspertene er likevel utdannet i et helt bestemt syn, som gjør at de velger visse ting, og unnattere velger andre ting. Så det er en ideologisk styring.
Og så da jeg nevner det eksempelet, fordi jeg som figurativ maler skulle liksom da, så er utfordringen da, ok, men hvis figurativ blir støttet av staten da, sier du ja da? Nei, det gjør jeg ikke. For det skal ikke foretrykkes, ingenting skal foretrykkes, for staten kan ikke velge i de tilfellene der. Hvis du ser på for eksempel når Norge begynte
å bli en nasjon da, i 1800-tallet, hvor vi var under Sverige selvfølgelig, men vi hadde en viss parlamentarisme og sånt. Og du begynner å få et visst kulturbudsjett, så snakker vi om den nasjonalromantiske perioden, der Isedal for eksempel, eller Johan Kristian Dahl, så lønnet det seg å male nasjonalromantisk
Hvis du gjorde det, så ble du valgt ut av en kommissar. Jeg tror faktisk det heter kommissar. Det er et kommunistbegrepp. Eller jeg har blitt. Og ble sendt ut til verdensutstilling og sånne ting i utlandet. Fikk reisen, eller forsendelsen i hvert fall, betalt. Nådde dermed også selvfølgelig privatmarked i de landene.
Og så fikk du både det statlige og det private på din side. Du nå opp mer ut av mer PR. Og så er det ironien at de som er politisk korrekte i dag, ler jo av disse nasjonalromantikerne. Sånn malte de da. Og så skjønner du ikke at de havner i samme situasjon selv. De som gjør ting i dag gjør sånn man gjorde på 2000-tallet. Ha ha ha ha.
Så nå er de nasjonalromantikerne. Når de ler nasjonalromantikerne, så ler de av seg selv. Det skjønner de ikke. Så er det en ting til som jeg tenkte på. For når disse nasjonalromantikerne fikk den støtten, hva var det da som ikke ble skapt? Dette er kontrafaktisk såkalt historisk skrivning. Hva var det som ikke ble skapt da? Det kan ha vært helt utrolig ting. Dette vet man ikke. Det kan ikke bevises på noen måte. I hvert fall må man forske en god del. Men folk som har laget fantastiske ting som ikke fikk støtte.
Lars Hertig for så vidt. Det er litt sånn særtefelle for det andre som spiller inn akkurat der, men også hva var det som ikke ble skapt? Hva var det som ikke ble skapt når visse folk som er politisk korrekte får støtte? Og da har det jo nettopp det. Man har trodd lenge at kunsten
Når det er et slags høydepunkt, da kan det ikke bli mer radikalt enn med konseptuell kunst. Hvor konseptet, ikke gjenstand som du ser på, betyr noe, men konseptet, hvorfor det gjøres. Så du har...
Jeg tenkte på at hvis kunsten, dette nye moderne kunstbegrepet, ikke noe håndverk, ikke noe sentimentalt, ikke noe historiefortelling, ikke noe dramatikk, ikke noe mytisk eller arketypisk motiver, dette er bare et objekt, det reflekterer sin tid, det er helt usentimentalt. De tingene innenfor maleriet, noe slags, hva skal man si,
er fortsatt kjennelig som klassisk maleri på sånn, i hvert fall 1910-20-tallet. Med sotin og blant annet en som heter Chaim sotin. Så jeg tenkte, ok, hvis kunsten ikke gikk lenger enn det, så kunne vi fortsatt snakke sammen. Men så kommer hele ting på 50-tallet og konsertualisme etterhvert, og så tror man at det er det, kan ikke bli mer. Men det som skjer nå,
men det er saken som foregår på kunsthøyskolen, de vil ha en critical race theory, de vil ha en generelt kritisk teori, kolonialismestudie og de tingene der. Det er at kunsten, det er art 2.0, det er neste generasjon kunst, det er et annet nivå, hvor man fullstendig forlater det at man skal skape noe som har noe med estetikk å gjøre, det går over til å bli ren ideologi.
Det er en ren ideologisering av det man kaller kunst, og de som velger ut følger jo de trendene. Og der har man politiseringen av kunsten. Og dette her er mye kommet inn på med tysk filosofi. Hegel er jo den som kommer etter zeitgeistbegrepet. Men når...
Når det kommer inn som et kvalitetskriterium at man reflekterer den tiden man er i, så har man ikke noen selvstendig vurderingsevne, som vi snakket om innledningsvis. Da kommer det kollektive kulturoppfatningen, og det går ut for alt det som skapes. Derfor må man kutte all støtte til nyskapende ting. Hva skal til for at dette kommer til å skje?
Eller skal det skje? Det som må skje... En ting er at folk snakker om det. At det blir bevisst etter unntet. At veldig mange deler av YouTube-klippet her... Hva? At veldig mange deler av YouTube-klippet her...
Dette her? Ja, dette djupt. Sendes det direkte nå? Nei, nei, jeg tar jo det her ut fra samtalen og legger ut som et eget YouTube-klipp. Ja, ja, sånn er det. Sånn at det blir delt. Ja, ja. Litt sidspor. Ja, ja. Du har jo snakket mye om sløs- og grunnenbudsmannen. Ja, jeg har det så punktet. Det er jo en bevisstgjøring. Det er veldig, veldig, veldig bra. Det er helt optimalt. Ja,
Jeg tror han er en veldig viktig offentlig stressfaktor for hele systemet. Ja, definitivt. Fordi det er sånn, jeg har tenkt på det som skjer. Jeg husker jeg var på, det er noen år siden, jeg var på debatten om kulturpolitikk. Og så har jeg tenkt på at Tadjik var med der. Og måten hun snakket,
Det er en farlig kultur. De får støtte henne også. Det er som å ikke klare seg selv. Og det hun sier da, er at jeg støtter dere som er politisk aktive, så hvis dere stemmer på meg, så får dere penger tilbake igjen.
Så det som skjer med kulturpolitikk er at du får ikke mer kultur, som Tajik ville sagt. Det du får er mer inside trading, mer politisk propaganda og mer nepotisme. Det er det du får. Det har jo blitt snakket om også. Det er jo, det er dumt å reklamere for navnet, men folk som sitter i kulturrådet eller ting som er oppnevnt,
som gir penger til folk som da når de sitter på samme råd, så gir de penger tilbake igjen. Det er åpenbart helt korrupt, det er bare at det snakkes ikke om, eller det kan komme ut, men det er liksom ikke farlig. Det er det samme som e-posten til Hunter Biden, full av pedofili og avsleng om økonomi og sånne ting. Alle vet om det, men det snakkes ikke om allikevel.