5/18/2022
Line Warholm | Foreldrerollen, Kropp, Markedsverdi, Tinder vs IRL, Skilsmisser, Monogami, Russetiden

Wolfgang Wee intervjuet psykolog Line Warholm på podkasten hans «Wolfgang Wee Uncut». De diskuterte et bredt spekter av temaer, inkludert foreldrerollen, kropp, markedsverdi, Tinder versus IRL-forhold, skilsmisser, monogami, russetiden og den nye fryktkulturen. De diskuterte også psykoanalytiske metoder, spesielt liggende i terapi, og viktigheten av å stole på sin egen intuisjon når det gjelder foreldrerollen. Warholm delte også sine tanker om den økende populariteten til sosiale medier og den potensielle negative effekten det kan ha på folks selvbilde og mentale helse.
Transcript

Ja, du har hatt mange spennende gjester. Ja, det er jo overraskende at folk gidder å komme helt ut til Fornebu her, gjemt og trøtt. Det eneste, for jeg hadde Christefalk her nå nettopp, og første gang jeg spurte han, så sa han sånn, ja, jeg kommer, så er jeg da ute på Fornebu til noen ganger. Nei, faen, det gidder jeg faen ikke, altså. Så da kom han et år senere, han hadde litt bedre tid. Det er jo litt sånn, men det er det rareste å drive podcast, at det er folk...

har lyst til å komme og setter av tid, og gjerne når podcasten er helt ukjent, at man gir det på en måte en slags face at det er verdt tiden, og at man liker å snakke om prosjektet sitt, og at det er veldig lysbetont. Tror jeg da. Ja, men de som stikker seg litt fram, vil jo gjerne stikke seg fram kanskje, og så...

Det er jo alltid fristende å få komme og få snakke, da. Og du som gir også god tid, da. Ikke sant? Det er viktig. Det er ikke alle steder man får, da. Nei, hvis man er på radio, så får man to ganger fire, hvis man er heldig, liksom. Har du vært med selv på radio? Nei, ikke. Ja, litt. Nå er du på God Morgen Norge, har jeg sett. Ja, da. Du er liksom en sånn fast gjest, der. Jeg har vært noen ganger der, nå. Ja.

Opp sånn 05.30 og i tv-sminke nå. Vår staud og god stemning. Ja, eller for meg som bor så langt ute da, så må jeg opp før 05.30. Helvete, du blør for god morgen. Men du har jo sluttet i Aftenposten siden forrige gang vi møttes da. Ja. Jeg tror ikke du drev med det. Jo da, jeg gjorde det da. Men da var det jo nyere. Jeg begynte i mars 2020.

Og så har den vært på papir fra september 2020. Hver uke. Og det er i psykologiens verden, der er det business hele tiden. Det er alltid noe å gjøre. Jo bedre vi har det, jo mer blir det å gjøre for dere. Ja, det er jo litt sånn både og egentlig. Fordi at når det blir uro rundt oss, så kan det jo bli mindre fokus innover også. Så det kan jo slå litt begge veier.

Ja, du tenker ikke nødvendigvis at det er bare at problemene bare blir noe annet. Bekymringene går fra det ene til det andre. Jeg skal ikke si fra det mindre til det større, for da er vi beveget ut på isen. Da er potten her snart kanselert i en viss demografi, tror jeg.

Men først, det jeg sa på vei inn her, det må vi ha vært inn i før jeg glemmer det, det er jo at du er en av få gjester som har gått opp alle trappene til femteetasje her på Tullendal Arena. Så jeg var en megesportig dame da jeg ropte ut her, og du bare, å faen, hei, god morgen. Ja, men det er jo godt å få kroppen litt i bevegelse på morgenen, komme litt i gang. Jeg synes det er veldig karakter...

interessant å se hvem som tar trappen og hvem som tar heisen. Og noen i styrket jeg vet har tatt trappen, som kanskje er i blindsonen min, men de jeg vet om er da Briggs Vihus, professor i ernæring. Han tar trappa uten å blokke. Thor Gotthard selvfølgelig, han tar jo ikke han som har vært der hundrevis av ganger og skrevet bøker og er jo verdens sprekeste Hva faen var det han er da? Femturing? Ja.

Og så på steigen gikk også opp med hatten sin og godt humør. Så du har et godt selskap. Ja, ikke sant?

Men så er det jo det som er litt spennende, at vi kan jo se på folks adferd, og så vet vi jo ikke hva som er bakgrunnen. For du vet jo ikke om en del av de som tar den heisen, kan jo hende de har løpt to mil på morgenen før de kom. Da er det liksom lov å ta. Eller kanskje de har løpt bakintervaller før de kom. Det er sånn topphjulsutøvere, de trener knallhardt, og så ligger de på senga og sofaen og tar heisen etterpå. Så den ser jeg. Det er sånn...

Men jeg er ekstremt god på forhåndsdømme. Folk som går trappa kommer alltid godt ut i mitt hodet. Det er god start. Det kan være haug med problem med skavanker og dårlige sider med slengene de går trappa. Det første trykket der sitter godt hos meg. Men hva gjør du da? Går du trappa? Jeg går alltid trappa der. Men jeg har visst unntak at jeg takler veldig dårlig. Jeg blir for svett.

Når jeg ikke skal være besvett, jeg orker ikke, jeg synes det er sånn slitsomt å svette seg ned. Så hvis jeg hadde blitt svett med seg godt til til nå, så kan jeg finne på å ta heisen. Ja, for å få ro av deg ned. Typisk når du har tre jakke på deg, en ryggsekk og litt klam. Så tenker jeg, jeg gir ikke å bli mer klam å gå opp den trappa her nå. Og så skal jeg spille fotball senere i dag, så da tar jeg heisen. Så vi har alle våre grunner. Det er ikke så lett å se utenfra. Nei, men det er sånn der...

Du sa i stedet at når du tar den lange trappen opp fra Oslo S, eller fra Nasjonalteatret, rulletrappa og alt det. Ja, så er det liksom folk som bare står der og går. Da går du vanlig trappa, da, eller? Ja. Hva for en peist, ass. Ja, nei, nå prøver jo du å fremstille meg litt sånn veldig slink, da. Men det er jo bare fordi at jeg ikke eier tålmodighet. Sender du blikk til de som står rulletrappa, da, og så går du litt fortere enn de... Nei, men...

Men jeg antar at en del av dem synes at jeg er irriterende når jeg går. Du antar det? Ja. Hvorfor det? Nei, det er jo ingen som liker sånne folk som går opp trappene når man ikke må, egentlig. Fordi de får dårlig samvittighet av hva du gjør? Jeg får sånne fantasier da. Jeg kan jo ikke vite. Altså, folk flest er jo mest opptatt av seg selv. Og de fleste står jo og ser på mobilen sin på vei opp den trappa. Ja, ikke sant? Men er folk så veldig opptatt av seg selv? Jeg tror faktisk det motsatte da. Vi snakket jo litt om det på messen i går at...

Jeg har fått en fase flyt i livet nå, at jeg konsentrerer meg nesten bare om meg og mitt, og bryr meg fryktelig litt om hva andre gjør og mener. Kanskje nesten litt for lite, så det burde kanskje bidra til en lønn mer rundt meg, men jeg tror jo mange er fryktelig opptatt av hva andre driver med, eller i hvert fall sier og mener, og i hvert fall hvis det handler om en selv, så er man veldig, veldig opptatt av det, tror du ikke? Jo, men jeg tenkte på det etter at du skrev det i går, så tenkte jeg,

Men du lager jo podcast. Og nå har jeg da funnet ut at du lager flere podcaster i uka. Så den tiden du har igjen hvor du ikke lager podcast, så skjønner jeg jo at du bryr deg om de mer nære tingene. For du har jo da en rolle, eller du gjør jo et arbeid da hvor du på en måte er veldig der ute. Du lager et produkt som sendes ut og har jo mulighet til å påvirke og...

Så det er jo ikke helt sant egentlig. At jeg bare tenker på meg og mitt. Det er jo litt sånn, det er jo mitt opplegg det her, hvor jeg sier til meg selv at jeg inviterer alltid gjester, så jeg skal bli litt smartere, og litt mer opplyst, og få høre nye ideer, og diskutere og sånt. Men så handler jo liksom, jeg føler jo podkassen her handler litt om meg også. Selv om folk får veldig utbyttet, det er veldig mange som hører på og så videre og sånt, men det er jo...

Det har vært min linje hele veien, at det må være interessant for meg. Ja, ellers hadde du ikke klart å lage så mange, eller gjøre det så... Neida, det hatet jeg meg selv. Det er litt sånn som når du lager musikk også, så er det sånn, når du skal lage musikk for andre, som en sånn type oppdrag, eller noe andre skal ha, det er det jævligste. Føler liksom at du lager noe som andre skal like, i stedet for at du sitter og lager noe som du liker selv. Det er mye mer sånn,

100 ganger mer lystbetont og 100 ganger dårligere betalt. Men da blir det vel bedre også, eller? Når du lager det du... Ja, for meg blir det. Hva som blir bra, det vet jeg ikke. Det er en grunn til at jeg sitter her og lager podcast og ikke er musiker, tror jeg. Ja, for jeg synes det når jeg skriver at de tekstene som blir gode er jo liksom når det kommer sånn ut fra et eller annet som jeg plutselig føler stert for eller det kommer en slags sånn

Det er noe som berører meg da. Mens hvis jeg skal tenke at nå er det passende med det og det tema, så blir det jo ikke så bra. Så nå er det jul. Hva kan jeg finne på rundt juletider, julekrangel? Ja, ikke sant? Jeg kan hente opp den gamle der. Men det er det der, for du er spaltist i Aftenposten, så er det et krav eller en sånn opsjon at du må skrive en i uka i en

annenhver uke, eller er det et press på det der, eller er det bare når du kommer opp med ideer så skriver du? Jeg har fast plass hver uke. Ok, så en gang i uka så må du levere noe da? Ja. Så da går du gjennom hele uka og så plutselig finner du et eller annet, så triggerer det bare sånn, faen det er

Den tingen der skal jeg ta opp nå og lage et helvete på. Ja, altså forløpig har jeg jo skrevet over 100 sporter. Og forløpig så har jeg fortsatt en sånn lang liste med ideer, sånn at hvis jeg på en måte ikke skulle presse seg på noe, så er det alltid noe. Og så får jeg jo leserspørsmål. Så det gjør det jo på en måte sånn sett. Det er alltid noe å ta av da. Ja.

Men jeg prøver jo på en måte å ha en slags bank, slik at jeg kan tåle, ja, hvis jeg liksom har dårlig tid, eller sånn ting, det blir hastverksarbeid da. Så jeg prøver å ligge litt i forkant. Hva ligger i banken der da? Ja, der er det mye gode temaer. Hva er det som er urealisert? Er det dere som brenner vi av stoffet da, hvis du sier det nå?

Ja, det er jo ikke ferdig formulert. Altså ideene er jo ikke ferdig formulert. Sitter du på sånn notate på iPhone som bare har kaos med sånne type lister og ideer og sånne stikkord som du bare sånn, hva var det jeg mente med?

Hva er dette for noe krangel? Ekstern krangel? Hva har jeg tenkt på her? Sånne ideer som bare ikke gir mening. Ja, det hender. Hva har jeg tenkt her? Kunne jeg ikke skrevet noen få ord til så jeg hadde skjønt hva det var? Eller det beste når du skal prøve å sove eller våkne opp på natta, bare sånn, hei, jævla god idé, så skriver du ned på mobilen og så leser du morgenen etterpå, hva faen er det liksom? Hva har jeg skrevet her? Det er jo bare masse kaos. Men det skjer ofte da.

Til å våkne klokken tre. Gjør du det? Ja, da er det mange gode i dere som... Yes, også kverner. Jeg tenker ofte sånn at hvis man våkner på natta, kan man velge litt. Men i trening så tror jeg man kan velge om man har lyst til å gå inn i kverna, eller bare prøve å nulle seg ut og prøve å sove videre.

Så da velger du kverna? Ja, eller der vil jo kanskje terapeutene meg protestere litt og si at det kommer an på hvor mye bekymring og uro som er knyttet til den kverningen. I hvert fall synes jeg jo det selv at det er vanskeligere å sove igjen hvis jeg har ting jeg er ordentlig bekymret for. Ja.

- Du tenker den ut og skriver den ut, og så kan du sove igjen? Da får du ro i sjelen? - Ja, men det går ofte veldig fort. Det er noe med de prosessene som foregår når vi sover i det ubevisste, hvordan det jobbes, både i drømmer og i det hele tatt. Det er ikke sånn at jeg ligger og grubler. Det er mer sånn at jeg våkner, og så står det klart for meg. Så noterer jeg det, og så prøver jeg å sove videre.

Jeg får så mye kjeft i enkelte målinger. Jeg merker at kona er litt sur på meg, for da har jeg gjort et eller annet dritt i drømmene hennes. Og så får jeg bare se at hun er sånn, var jeg gjort noe gærent i drømmene igjen nå, eller var det jeg har gjort nå? Er det noe jeg skal si unnskyld for? Er det noe jeg har gjort noe dumt igjen? Nei, det var noe, men jeg... Nei, typisk, nei...

Hva er det du pleier å gjøre da? Er du utro, eller... Er det ting du har sagt? Jeg kjenner ikke på veldig kjip. Jeg kjenner på stedet det er kald, eller bare litt dust. Men jeg vet ikke, jeg må spørre henne om hun hver gang hun har hyggelig drømmer om meg, om hun da nevner det, eller om det bare er

Ta det som selvfølgelig da. Det er rart det der. Jeg har aldri kjipet i drømmene mine. Jeg drømmer jo så jævlig mye rare greier. Det er sjeldent egentlig kjent folk jeg er med der. De næreste relasjonene. Barna mine, jeg har aldri med drømmene sine. Det er mer sånn perifere folk du kjenner. En måte å tenke om det på er jo

at figurer som dukker opp i drømmene våre representerer noe i oss selv, eller representerer et eller annet. Det er litt skummelt å tenke på. Kanskje det er litt derfor at de som er nære på en måte

De er seg selv på en måte, men at perifere er kanskje lett enklere knagger for sider i deg selv. Det skummeleste er jo når du har seksuelle drømmer. Og det er det flaueste å våkne opp til det. Og så noen av de som synes det er realistisk, er sånne, å herregud, hva da for dårlig samvittighet? Det håper jeg virkelig alle har like mye av. Ellers så må jeg rewire den hjernen min, tror jeg. Jeg tror vi er ganske forskjellige i hva vi drømmer. Vi er jo mye mer ulike enn vi ofte...

Vi tror jo at vi er like. Vi forstår jo andre utifra oss selv. Men vi er veldig forskjellige. Så du skal ikke være for sikker på at drømmene dine er helt vanlige. Det er jo derfor de er interessante. Det er jo derfor man i psykoanalysen har vært så opptatt av drømmer. Det handler jo om å slippe bak den sensuren. Den sensuren, hva mener du? Ja, at det blir...

legge litt begrensninger på oss selv i forhold til hva vi kan innrømme for oss selv og tenke og føle. Det er mye av det som vi skyver litt vekk og ikke vedkjenner oss. Og så kommer du på besøk i drømmene i stedet, og så våkner man opp litt skamfull. Kanskje

Jeg har jo uttalt seg mange ganger at jeg er veldig nysgjerrig på alt som rus, og ikke er sånn festdop og alt mulig sånt, men jeg synes at alle de som snakker om det, og som har erfaring med det, synes det er så interessant. Bare sånn, jeg lurer på hvis man hadde kjørt noen litt sånn litt, jeg skal si, eksentriske soppkvelder med venner og bekjent om, da hadde man da kommet gjennom de tankeprosessene på et annet vis, at kanskje drømmene hadde blitt annerledes, for hvis drømmene er et sted på en måte hvor du både

spiller ut frykt, fantasi, lyst og alt sånt, og nysgjerrighet. Så kanskje hvis folk som på en måte ruser seg mye på den type eksistensielle rus, som man skal kalle det, om de på en måte har andre, om de kanskje får de opplevelsene der da. Interessant tanke. Har du mye folk innenfor deg som er glad i å

og knaske litt sopp og sånn? Nei, det har jeg ikke smittet. Jeg har aldri jobbet med det. Kanskje soppen er deres psykolog? Ja.

Ja, det er jo to litt sånn... Du kan ikke snakke om det, da. Det er vanskelige prosesser, da. Eller det er jo ikke så mye poeng å gå i terapi hvis du ruser deg mye. For rus er jo en unngåelse av vanskelige tilstander ofte. Eller hvis man har et rusproblem, så handler det jo ofte om å unngå noe vanskeligere.

Og hele prosjektet i en terapi er jo å nærme seg det som foregår. Så det funker ikke så godt sammen. Det er nesten to konkurrerende psykiske aktiviteter. Fordi det er jo de jeg kjenner som gjør det et par ganger i året, som har et veldig ...

kontrollert forhold til det for å utforske seg selv og sinnet sitt. De har jo kanskje litt den samme tvilnæringen som man også prøver å finne ut av ting og komme dypere i seg selv, litt sånn som man kanskje gjør også når man er psykolog. Ja.

- Kontra de som kanskje har rusproblemer, det er kanskje en helt annen kategori enn når det kommer til heroin og festdop og... - Ja, og de stoffene virker vel litt annerledes. Som du sier, da er prosjektet et annet. Nettopp å komme nærmere noe.

Diskuterer du sånne ting med psykologkollegaer ofte? Jeg ser for meg alle profesjoner og bransjer at kollegaer snakker og utveksler veldig mye erfaringer og veldig spennende ideediskusjoner og sånt, men noen steder er det bare sånn i medieverdenen, så er det nesten ingen som gjør det. Nei, det er nok stor forskjell på hvilke diskusjoner psykologer tar i media og utvikler.

og hva man snakker om ellers, så er det jo forskjell på hva som skjer i de formelle settingene. Jeg har jo mange venner som er psykologer eller terapeuter i den verden. Så det er jo forskjell på det, hvilke arener man snakker om på hvilke ...

Ja, jeg skjønner. Det er flere som har sagt til meg at de har venner som er psykologer og sånt, og jeg bare synes det har gått så ofte igjen at det er sånn påfallende at det er sånn langt mellom liv å lære med mange psykologer, så på en måte er folk som skal hjelpe andre mennesker, som har kanskje de mest kaotiske livene selv, som bare har helt drøye historier og måter å forholde seg til, venner, familie og er...

som de fleste bare sånn, faen skal disse menneskene her hjelpe disse menneskene her? Det er ofte sånn gjennomgående at psykologer er jo vane mennesker, de tar jo ikke ofte med seg jobben hjem og blir jo like illes, nesten som klientene sine på privatlivet. Ja, også er det et spørsmål da, om det er problematisk

Og for meg da, som er psykoanalytiker. Føler du deg litt perfekt, og så føler du deg selv at siden du er psykolog, så kan ikke du gjøre de feilene som klienten din gjør? Det handler kanskje ikke så mye om feil, men vi er jo som vi er, og det er jo det på en måte, i utdanningen for å bli psykoanalytiker, så går man i psykoanalyse, så jeg har jo gått i psykoanalyse selv. Og da blir man veldig kjent med, det er jo poenget, å bli kjent med seg selv.

Og da er jo tanken at hvis jeg har et rimelig avklart forhold til alle mine sider, også de rotete og vanskelige og sære og kanskje mindre flatterende sidene av meg, så blir jeg ikke så sårbar for å bli pirka borti. Altså, jeg vet det. Så er jo tenkningen i psykoanalysen at hvis du

Hvis du har innsikt, hvis du vet hva som bor i deg, så er det lettere å ikke spille det ut. Og det er jo det vi blir opptatt av i en terapi, at terapeutene ikke spiller ut sitt materiale. Så da kan du ha ganske mye rot i livet,

uten at det påvirker deg så mye som terapeut, fordi du klarer å rydde litt underveis. Det handler jo om at man ikke blir berørt eller at ting skjer i terapitimen inni, men at man klarer å håndtere det som dukker opp.

å tenke rundt det i stedet for å handle på det og bli for impulsiv i det. Det er jo en artig paradoks at hvis man har kaotisk liv som psykolog, så har man jo fryktelig mye erfaring med kaotiske tilstander. Ja, ikke sant? Så det er jo...

Det er jo en sånn balansegang der, altså har du for mye rot, så blir det jo vanskelig å være i vater, og det må jo være...

Du må ha en viss trygghet i deg selv for å tenke at det er godt å ha det for å være en god terapeut. Men sykeanalyser, når du sier det, er det å se for meg den praten, enten face to face i to stoler eller at det ligger på sofaen, den klassiske setupen? Sykeanalyser foregår liggende, ja.

- Det må være liggende? Er det et premiss? - Hvis det skal være en psykoanalysis, så er det liggende. - Hvorfor er det liggende? - Det handler om... - Ta mikrofonen. Enda litt ned. - Jeg bøyer bare lenger og lenger unna den. - Bare ta den der som er den der. - Sånn. Det kan heller sitte sånn. - Ta den til og fram tilbake. - Men jeg skal litt tettere på.

Av og til ler jeg jo veldig høyt. Jeg må overreke å le helt inn. Dette er et veldig sofistikert lyssystem, så ta det helt med ro. Den justerer ut alle ujevnheter. Å, så bra. Her kan jeg le høyt. Le veldig høyt, gjerne ut på byen latter. Det er lov. Det er lov, ja. Hvor var vi? Jo, ligge. Jo, ligge i psykoanalyset.

Altså, en psykoanalyse er litt annerledes enn andre psykoterapier da, ved at metodene er fri assosiasjon. Så det er ikke en vanlig dialog. Det er mer sånn at analysanden, eller altså pasienten, skal si det som faller en inn,

Og så er på en måte gullet litt at hvis du, og så skal man prøve å si det som faller inn uten å legge til eller ta bort noe, og følge tankene dit de springer. Og så er liksom tanken da at hvis man gjør det, så kan man, da sier man kanskje ting som man ikke hadde tenkt å si, eller du kan dukke opp noe da, når du slipper opp. Og så sitter jo da analytikeren og lytter da,

Da prøver vi å lytte veldig åpent, kanskje litt enkelt forklart, for å lese mellom linjene. Vi er opptatt av ikke bare innholdet, men også formen, hvordan noe sies, og kanskje aller mest opptatt av det som ikke sies. Så blir man kjent med, så jobber man med alle de tingene som oppstår og de strategiene man har.

tar i bruk da kanskje for eksempel for å unngå det som er vanskelig det. Men er det sånn at du henger opp i visse ting og så borrer du bare hardt ned eller så prøver du å gå liksom minst mulig sånn pirke borti ting, prøver du bare sånn få ditt å liksom ta gå videre av seg selv, nesten som en slags sånn fyllord eller? Er det ikke sånne enkle spørsmål som hva skjedde da? Ja, vi stiller ikke så mye spørsmål, men det er mer på en måte, de fleste bruker nok mer en sånn metode at man kan på en måte kommentere på det, at

Man prøver ikke å presse pasienten noen sted. Det er ikke sånn at man vil ha pasienten et eller annet sted, men at det handler om at man blir bevisst det som foregår. Så man kanskje heller sier at nå legger jeg merke til at det kan nesten virke som om dette er litt vanskelig. Jeg legger merke til at du...

At du bytter tema når vi snakker om dette. Ja. Ikke sant? Sånn forsiktig. Og vi er veldig opptatt av at det skal være et trygt rom, og at man går i det tempoet som passer. Det er jo masse gode podcast-tricks for en podcast-verd. Ja, det er det. De der ordene der, de der for folk til å snakke videre. Og det er sånn, en som sa...

prøve å ikke si noe, så se om intervjuobjektet bare fortsetter å snakke. Det var litt interessant, og det gjorde jeg en gang. Jeg har gjort det flere ganger, mange ganger, men så var det en gang som gjesten bare så på meg, og vi fortsatte å snakke, og da begynte begge å le, for han skjønte hva jeg drev med. Hvem var det da? Det husker jeg ikke. Jo, jeg lurer på om det faktisk var Terje Tveit,

Så han var ferdig med et resonemang. Så kikket han på meg og sa: "Nå er det din tur å snakke." Så jeg bare: "Kan vi ikke fortsette å snakke da, Terje?" Så nikket jeg, og så begynte vi å le begge to. Det oppstod en slags spenning i rommet når ingen sier noe. Og så samarbeider dere med å le for å ta ned spenningen. Ja, det blir nervøst. Spenne av litt, ja.

Men det snakket vi oss litt bort, for nå vil jeg gjerne svare på det da, hvorfor man ligger i psykoanalyse. Ja, vi kommer ikke til det. Nei, vi kommer ikke til det. Og det, ikke sant, i en sånn prosess hvor man skal bli kjent med seg selv og venner blir ikke innover

så er det noe befriende i det å ikke ha blikkontakt. For når man har blikkontakt og ser på hverandre, så blir presset på nettopp det å ha en sånn turtaking, og at det er en dialog, blir større. Mens det å få lov å ikke ha den blikkontakten gjør at man står friret til å bare snakke da.

Liksom som man går tur sammen og kjører bil sammen, nesten samme mekanisme. Ja, og så er det rett og slett også noe med det å ligge. At hjernen virker litt annerledes når man ligger. Nå visste kanskje ikke Freud det da han startet med den metoden, men når man forsker på det nå i ettertid, når vi har andre metoder, når vi kan ta bilder av hjernen, så er det jo...

veldig mye av det som han har gjort i psykoanalysen, som vi nå kan bevise har noe for seg. Så det er veldig spennende. - Han prøver å gjøre forskjellene av ligge, sitte, stå inn mot hjørnet. - Han forsker jo på alt mulig. - Men det er jo veldig komfortabelt. Det er interessant at man skal ligge der.

De øyeblikkene hvor jeg kjenner at jeg får sånn enorm tankestrøm, det er et sted hvis jeg dusjer lenger enn 20 minutter. Det er jo litt sånn i disse dager hvor det er så dyrt, så høye strømpriser, så kan man jo ikke dusje så lenge lenger nesten. Men det er jo et eller annet som skjer. Jeg har bare gjort noen få ganger dusje så lenge at det nesten, hvis du har vannfaren så var det så lenge, så er det et eller annet som skjer etter sånn

20-25 minutter som er helt merkelig. Sånn type tankemessig at du bare går ut i en helt sånn uendelig rekke med nye tanker, ideer, løse problemer. Litt sånn som å nesten gå tur da. Dusjen er mer

for du har ikke noen distraksjoner om at det er flott natur eller mennesker, eller du står bare der og vannet fungerer som en slags støymekanisme. Du zoner ekstremt ut. Den kjempelange dusjen er ekstremt fascinerende for å tømme hodet på et vis, tror jeg. Ja.

Har du ikke det samme hvis du ligger i badekarret? Jeg har ikke badekar. Det er de tre triste tingene i livet mitt at jeg har ikke badekar, jeg har ikke kullekulp og jeg har ikke bastu. Så har jeg ganske bra i livet, men de tre tingene der skal jeg gjerne ha på plass. Ja, og du bor jo i leilighet, gjør du ikke det? Jo. Så det er jo ikke bare å få til. Bastu ut på plattingen der som jeg snakket om i flere episoder. Du må kjøpe deg hytta.

jeg må kjøpe meg hytta. Det er jævlig langt å reise til hytta for å sitte i bastu da. Jeg gjør det hver dag. Og så hopper jeg på en iskald kulp og bare styrer på. Jo, badekar ja. Det er jo veldig, er ikke det litt sånn uvanlig mainstream til å være deg? Å ville drive med bastu og kulp, for det driver jo alle med nå. Det er ikke min feil at alle sånne hippe,

kvinner i 30-40-årene driver og stuper ned og isbader og sitter i bastuer og instagrammer det i hu og ræva gjennom hele sesongen. Det kan ikke jeg forholde meg til. Nei, for dette har vært et ønske for deg i 10-15 år. Det er akkurat det. Så du var egentlig først ute, du bare har ikke realisert det? Jeg har ønsket det her siden jeg ble født. Ja.

Ja, men det har vi vel alle. Det er ikke noe litt sånn tilbake i mors liv med dette om å slutte seg med vann og varme. Det var en veldig, veldig vakker tanke. Det har jeg aldri så langt jeg har tenkt at liksom i vekt, og da har man gått på sånn der, hva heter det når du ligger vektløs i et sånt der kammer, hva heter det igjen?

Du vet hva jeg mener å snakke om? Ja, jeg vet ikke hva det heter, men jeg skjønner hva du mener. Det er noen chamber-greier. Du ligger da i... Og hører sånne lyder. Kan man ikke få det også? Har de rakte lyder også? At man lager sånne lyder, sånne in the womb-lyder. Er det sant? For dette her er et sted i Oslo. Hva heter det sånn der? Cryo Chamber er jo noe annet. Ja, det heter jo et eller annet. Nå får du sikkert full fres i kommentarfeltet her med alle som kommer det på.

Da er det jo at man legger seg inn i en slags kapsle, eller et...

et slags enormt påskeegg, så viktig jeg har skjønt da, og så lukkes det igjen så er det helt mørkt, du ligger i en sånn saltvannsløsning som gjør at du flyter veldig fint, og så er det helt, helt stille, og så kan man da tydeligvis bestille ekstra lyder da, i tillegg. Men det må jo være nærmest når du kommer tilbake i mors mage da. Og det er vel akkurat det som er hele poenget, er det ikke det? Er det det? Jeg vet ikke. Jeg tror det var så med meditativ greie, men det er kanskje liksom... Det er kanskje to forskjellige ting vi snakker om egentlig da.

- Er det det? - Både det stille, jeg vet ikke. Nå tror jeg vi er litt ut på vidden her. - Nei, det er vi ikke. Vi nærmer oss noe her. Men jeg tror kanskje den bakomliggende effekten, eller man kan hoppe tilbake til det, kanskje at det minner om et eller annet så subtilt og langt tilbake i tid som det ligger i magen. Men at det innganget på det, at man skal

Det er en blanding av meditasjon, alenetid og å være vektløs godt for ledd og muskler og så videre. Så det er kanskje inngang på det, og så er det kanskje en dypere mening med det. Ja, og det meste av det vi gjør tapper jo ned i de helt grunnleggende tingene i oss. Det med å kose seg med mat, og hvordan ...

Og å dele et måltid sammen, og hvordan når vi er babyer at omsorg og mat er jo helt sammenvevd i ammingen. Så vi holder jo på med pupper og smukker og goser. Vi holder på med det gjennom hele livet. Du, sånn flaskebarn kommer de til å få en reaksjon på ikke å ha vært på puppe, tror du? Hvordan hadde vi sett det innen da?

Hvis du vil ha et ras i kommentarfeltet ditt, så kan vi begynne å snakke om amming og ikke-amming og sånn. Kjøp opp!

Nei, det kan jeg ikke nok om til at jeg skal si noe om. Du kan mene. Jeg vil jo tenke at den største utfordringen i dag er, det holder jo ikke å slenge ut puppen hvis du sitter og scroller på telefonen din, hvis du skal tenke i det der med mat og kos og omsorg og alt det som skal på plass, og det som skjer helt naturlig i ammingen ved at man sitter og har hud mot hud og man ser ned på barn og sønn.

Jeg tenker jo at det er verre å ta frem mobilen enn å bytte ut puppen med en flaske. Hvis du holder barnet og du har kroppskontakten og du snakker litt med dem med myk stemme og ser dem i øynene, gjør det samme, bare ta en flaske og ikke en pupp.

Så tenker jeg at mobiltelefon er en mye større trussel enn flaska. Ja, det er det jo definitivt. Jeg hadde en lang sesjon med en annen psykolog her, Jan-Petter Fagreif, for ikke så mange uker siden, hvor vi da egentlig bare problematiserte hele mobilsosialmedier-aspekten. Det er jo sånn første tingene han...

Veldig mye unge mennesker, det er sikkert kanskje gjennomkommende for deg også. Det første han spurte med unge mennesker som ikke fant sitt sted i livet, bekymret, angst, depresjon, alt det her vi

hører og snakker om hele tiden, men hvordan er det med skjermtiden din? Hvor mye tid bruker du på mobilen din og skjermen? Det var noen av de første tingene han bare ville få på plass. Det var gjennomgående så høyt at når jeg tenker på at man får skjermtiden min på tre-fire timer, så er det på en slags peanuts i forhold til hva unge mennesker sitter på av skjermtiden. Det er helt ekstremt. Ja, det er helt ekstremt. Jeg er ganske bekymret for det der. Ja.

Både tiden de bruker og det at når de er sammen og egentlig er sosiale, så sitter de jo også på telefonene. Og det er der det blir lite blikkontakt. Og at alle, som vi snakket om nå, å ha den stillheten i rommet og den spenningen som oppstår. Den telefonen er jo en sånn icebreaker hele tiden, som jo egentlig er en unngåelsestrategi.

et dop for relasjonen på en måte, og for en selv da, ikke sant? Som jeg er litt bekymret for. Og så er det jo på en måte selve påvirkningen i sosiale medier da. Akkurat nå er jeg veldig bekymret for TikTok. Jeg legger masse videoer på TikTok, så jeg er en bidragsyter. Nei, altså, ingen som ser på de videoene. Nå er det videoer som går dårligst på TikTok, det er mine videoer. Så jeg føler meg ikke så skyldig allikevel.

Men TikTok er... Du skal ikke si det. Min sønn fant jo plutselig din video med meg på TikTok. Gjorde det? Ja.

Så det dukker opp. Men det er en bra premfaktor greie når foreldrene dine begynner å dukke opp på TikTok. Mamma begynner å bli TikTok-stjerne. Da er det ikke så rått å være på TikTok og Instagram. Da må du finne noe annet. Ja, men så er det det med denne generasjonen ungdommer. De har jo ikke det forholdet til foreldrene, eller til oss da, som vi hadde til våre. Så de synes jo ikke det er så teit med foreldre. Det er sant.

Jeg trodde jeg tenkte at vi voksne har tatt over Facebook, så det er ikke noe spennende for de unge lenger. De bruker kanskje Messenger, men det er et veldig voksent medier, Facebook, blitt. Nå ser jeg på min egen dekkokammer, så det kan godt være at det er mye yngre enn alt jeg vet. Men det er jo sant, det har vi snakket om da du var sist der også, at den avstanden, hva skal vi kalle det, ikke intellektuelle, men den...

generasjonsskilj, altså avstand mellom barn og voksne og til en bestfølgelig er skrumpa en til at de lager TikTok-videoer sammen og gjør ting sammen og snakker om alt sammen. Hvor bra er det? Jeg vet ikke. Det er en slags trade-off her mellom barnas respekt for de voksne og det her med å være kompis.

Ja, og at det er lett å blande det litt sammen. For man kan jo ha et nært forhold, og på en måte være veldig glad i hverandre, men at det likevel ikke skal være en helt lik relasjon. Sånn som i et vennskap må det jo være en slags gjensidighet. Mens at foreldre-barnrelasjonen er jo asymmetrisk, og det skal den være. Og det blir veldig, veldig komplisert hvis man begynner å

Og ofte tenker man at man ikke vil være for streng og ikke være autoritær. Så glemmer vi kanskje at det er veldig godt å ha noen å lene seg på, noen som setter en grense. Hvis vi bare tenker på den funksjonen religion har hatt for voksne mennesker, at selv de mest voksne og ansvarlige av oss,

kan jo synes det er godt å ha noen som er enda større og sterkere, og ikke ha kontroll på alt. Det er veldig godt, og det frater vi jo barna når vi ikke klarer å sette ned foten og bestemme og sette grenser for dem. Får du mye pushback på den utfordringen

det vi snakker om nå, det der med at man prøver å distansere seg litt, ikke følelsmessig, men mer det kameratslige, og bli, skal vi si, kanskje få mer respekt hos barna sine, og at man må våge å oppdra det, rett og slett. Får du pushback på det, eller er foreldre vel sånn, ja, det er du helt rett, dette må jeg gjøre, og så gjør de det. Ja,

Jeg synes at veldig mange foreldre opplever det som frigjørende. Og mange føler jo at det er et press på at man skal være veldig tett på ungene sine, og kanskje særlig med det å involvere seg, engasjere seg, hjelpe, være til stede, selv når de er ungdommer. Og ikke bare det at man har meldt seg på emosjonelt, for det skal man jo, ikke sant? Men det å blande seg inn i alt hele tiden,

Og at det anses som å være en god forelder, at du er overalt hele tiden. Så det å få den friheten til å la barna finne ut av ting selv, det er det jo mange som blir glad for å få litt støtte på. Ja, og alle hjelpesystemet som jeg holder en del foredrag, og når jeg snakker med folk i helsevesenet eller i skolen,

De blir jo veldig begeistret for mitt budskap. I en av spasene mine skrev jeg om skolevegring, eller jeg kommenterte på den debatten som gikk akkurat da om skolevegring og skolevegring.

Hva innebærer det? At barna ikke har lyst til å gå på skolen? Det er jo en samlebetegnelse for barn man ikke får på skolen. Og så var det en debatt som gikk veldig mye på at her må skolen bli bedre. Og så skrev jeg at det handler litt om hva slags samfunn vi har fått. At det

Det er blitt et prestasjonssamfunn. Det er så krevende. Man føler at man må være på topp hele tiden. Og da er det kanskje ikke så rart at man heller blir hjemme når man ikke føler seg bra. At det føles som om det er et enten eller. Og der tenker jeg jo at vi alle har et ansvar for hva slags samfunn vi skaper. Sånn at

Det handler jo om hvilke forventninger vi har til oss selv og til barna våre. Hvilken fasade vi viser ut av. Det er alle disse små tingene som former hvilken opplevelse barna våre har. Og så var poenget mitt at

at hvordan jeg snakker med mine barn påvirker samfunnet, sånn at det på en måte også påvirker om dine barn går på skolen. Sånn at jeg ville flytte det ansvaret bare fra skolen, men til hele samfunnet vårt, er jo sånn. Og det har vi alle et ansvar for.

og at vi må lage et samfunn der vi som foreldre med litt trygghet kan si til barna våre at ok, greit, du føler deg ikke helt bra i dag, men det går fint, dette klarer du. Det er greit å gå på skolen likevel. Kan man si ta deg sammen? Er det lov? Det er ikke så mye vits kanskje. Nei, det er ikke det. Men ikke sant, når jeg...

Jeg skrev det, så fikk jeg jo, da var det veldig mange som ble veldig sinte, og jeg tenker jo at mange kanskje har villet misforstå det, at man leser det som at jeg sier at hvis ungen din ikke går på skolen, så er det du som har gjort noe gærent. Det er jo bare å si ta deg sammen. Og så er det jo ikke det jeg mente da, men det viser jo også hvor...

hvor utrolig sårbare noen sånne temaer kan være. Og at noe av dette vekker veldig sterke reaksjoner i folk. Hvis vi har inngang på det, jeg så litt på de her sakene og responsene, det er jo å be om en vanskelig diskusjon når man er så makro på det. Sånn type skolevegring kan jo være hundre forskjellige grunner til, som kan være sammensatt komplekst, og det kan være

unge som har reelle problemer, atferdsproblemer, eller hvor det er problemer innen familien, kanskje den skolen isolert er ganske revet, at det er noe der, mobbing, men det er jo sånn,

Det er litt sånn der, synes jeg, en interessant livsfilosofi. Hva er de tingene du får gjort noe med her og nå? Som er sånn type, det er ingen av de tingene som står på NRK, NRV og NO får du gjort så veldig mye med. Men det livet du har foran deg nå, med hodet ditt, kroppen din, barna dine, pengene dine, det er det første ting man alltid må se på. Hvis noe ikke er råd og funker, så må man i hvert fall...

ikke optimalisere, men få dette å spille bra. Jeg tror mye av nøkkelen, anekdotisk fra mitt hold, jeg ser de naturlige svingningene at noen dager er det skolevei, noen dager er det helt enorm lyst, og du går på skolen og kommer seg ut, kan ikke komme seg kjapt nok ut, noen dager må du dra deg opp av senga, noen ganger er det tidlig opp av senga. Det er veldig naturlige variasjoner.

Gjennomgående virker det som at jo mer autonome målningene blir, hvor det begynner at jeg legger meg tidlig nok, og står opp på et ganske fast tidspunkt, og gjør de faste tingene, det er jeg som har målningen hjemme da, sånn som du skjønner. Og så er det at vi har en veldig fast løpe på målningen, hvor det er veldig lite på en måte sånn,

og krangling, fordi vi følger egentlig bare en slags lysløype at det står opp, kler på oss. Her lager de matbakker selv, og så har vi en løype, og så er man sånn magisk klar rundt åtte, ti over åtte, og da går de på skolen også. Men alle dager hvor man står opp litt for sent, eller at det har fått det systemet å få kludret seg litt til, så er det alltid et eller annet problem med krangling. Noe som gjør at denne autonomien bryter litt opp. Og jeg tror jo sånn,

For min egen del er den autonomi velsigneligst at man aldri har fryktelig dårlig tid. Da tror jeg man unngår veldig mange krangler, og at man som foreldre har sovd nok, gjør at man har en litt smartere lunte enn bare, hva faen, du klikker mye, det tar så mye mer til før du klikker. Så det er den autonomi-biten hjemme som er sånn ukonfliktende.

sånn utgangspunkt til sånn første kanskje man burde se på, så hvis ting spiller bra hjemme, så kan man jo kanskje utvide parametrene, hva skjer med nabolaget, hva skjer med skolen, hva skjer med kommunen, hva skjer med nasjon Norge, hva er det vi driver med her? Så kanskje det må begynne mikro til makro, på lang tankerekke. Ja, men det er et godt poeng, og noe med å starte med det du kan si,

kan gjøre noe med. Og så sitter jeg og tenker at for noen så er det kanskje har man en situasjon hvor det ikke er så mye å gjøre med. Hvis man kommer mer inn i en slags håpløshet hvor det er noen faktorer som er statiske og du får ikke gjort noe med det. Så er det jo sikkert mange som bruker det som en litt sånn flukt eller pusterom. Å kunne få løfte blikk og se de større linjene kan jo også

Være en slags hjelp av og til til å holde ut. Da blir jo ikke det lille så stort hvis man holder på med de store tingene. Hva tenkte du? Da skjønte jeg ikke helt hva...

Nei, både at man kan bruke på en måte de andre rommene da, enten det er å engasjere seg i samfunnsdebatten, eller det er sånn som for deg å lage denne podcasten, så er jo det noe annet enn det du gjør hjemme, sånn at hvis du har det vanskelig hjemme, så kan dette være et

fristed. En slags ventilering, som gutta kaller det. Ja, ikke sant? Ja. Og tenker jeg at det kommer an på hva slags problemer man har hjemme, eller i livet sitt. Men jeg snakket med en som hadde tjenestgjort i forsvar i utlandet. Jeg har vært i ganske dramatiske situasjoner å komme hjem. Og da blir det vanskelig å kunne forholde seg til

at det liksom ligger i en rot på kjøkkenbenken liksom, ikke sant? Altså når du liksom holder på med de store spørsmålene så blir de små bagatellene, blir bagateller da. Så det å få lov til å være opptatt av store saker kan jo gjøre også at man slipper å irritere seg, at man får et sånt perspektiv på eget liv da. Mhm.

Men i forhold til å irritere seg og klage over verden, hvis det var litt mer sånn du tenkte, så er jeg veldig enig at da kan man begynne med seg selv. Ja, det er altså prisen å være litt for mye på nettaviser og sosiale medier, at man påvirker så utrolig mye mer av det man tror, på hva man både mener,

- Det er veldig forutsigbart og kjedelig å snakke med folk som har meningen sine fra VGNO og historienettavisen og fra nyhetene. Også er det jo bekymringene som baker seg opp. Du er til en vei tid bekymret for det som mediene måtte skrive om, eller hva som måtte skje på sosiale medier, om det er krig, skatt, penger, mat.

eller korona for det sags skyld, jo mer du oppsøker, jo mer bruker du masse energi, både tiden din på å lese, du leser jo egentlig bare skrape på overflaten, du undersøker jo ingenting, og så bruker du tid i etterkant på å fordøye det stoffet, og tenke, å shit, ja nå, dette er de viktige tingene, og så er det helt fullstendig kaos rundt deg, i ditt nære område, hvor du ikke tar tak i noe som helst. Ja, ja.

Da begynte jeg å tenke på TikTok igjen, når du sier det. Jeg tenker det er noe bra også ved at man leser nyheter publisert av en redaksjon, som man jo må ha litt tillit til. Man må ha tillit til det arbeidet som er gjort og den redaksjonen som sitter. Men det er jo det som er så skummelt med unge som kanskje ikke...

Hvis du ikke leser aviser, men bare er på TikTok og kommer inn i filter-bubbles, hvor du får veldig ensrettet informasjon etter hvert. Fordi det påvirker virkelighetsoppfatningen vår. Hvordan vi ser verden. Selv om du kanskje vet at

det du ser er styrt av de algoritmene som ligger og som er basert på det du har sett på før, og du vet det. Rasjonelt sett så vet du det. Men likevel så påvirkes vi, og vi får jo en opplevelse at det er sånn. Sånn er verden, sånn er det der ute. Og det synes jeg er veldig skummelt. Ja, definitivt. De algoritmene er supereffektive, men det ...

Men tar folk så innover seg som de tingene man ser at når alle legger ut turebilder og alle er i bastubilder, er det så ATB at man føler at sitt eget liv står på hold fordi man er hjelp gjennom showreel til alle andre mennesker og ser hvor gøy de har det i forhold til hvor lite action man har i sitt eget liv? Eller når man har forsket på det, de ungdata... Nei, ikke ungdata. Nå husker jeg ikke... Ungundersøkelse?

Om det var den ungdataundersøkelsen, men en av de undersøkelser gjort i Norge, så ser man jo at tid på sosiale medier, og da var det hovedsakelig Instagram, for jeg tror den er et par år gammel. Tid på sosiale medier ganske direkte påvirker

jentenes selvbilde knyttet til kropp. Det var veldig tidsbruk, og det var veldig målbart. Det er litt du ser på, hva er det man ser på TikTok og Instagram og sosiale medier mest? Er det da

Det er vel ikke syltynne magre kvinnermodeller og den type ting. - Men nå henger du igjen på 90-tallet du nå. - Det var på 90-tallet. - Ja, det var det 90-tallskreiet av det. - Det var da man skulle være så tynne. Nå er det vel mer trening og spise sånn og sånn og dieter. - Ekstremt mye treningsgreier. Alle er treningseksperter og filmer seg selv, trener i studio og alt mulig sånt.

Er det et bedre press? Hva skal jeg formulere? Er det bedre for jenter å se andre jenter trene å ta vare på kroppen sin kontra det å ha en sånn manikeng-modell, uoppnåelig kropp som på en måte krever at du spiser sykt lite eller

gjør visse ting, mennesker du aldri kommer til å bli, som har en skjønnhet, eller en høyde, eller en kropp, eller noe som du aldri kommer til å komme i nærheten av. Sånn er det for menn også, så det er jo forskjell på alle disse faktorene her. Men når det kommer til trening og kostholdsbiten, er det

Er det bare negativt? At folk trener som et helvete og spiser dritsunt og viser det frem? Jeg tenker at det er noe som blir litt løgnaktig ved det. Fordi at med de tynne, tynne supermodellene, det var jo de som var det. Og så kunne man jo på en måte la seg inspirere eller påvirke av det. Men da

Da visste man på en måte også at det var noe litt drøyt ved det, noe litt sykelig, kanskje. Det var kanskje et forbilde, men det var jo forbeholdt stjerne. Jeg tenker at vi sammenligner oss mer med, sånn som når jeg vokste opp, eller vi vokste opp, litt mer med sine nærmeste, med vennene, med klassen, eller de i nærmiljøet.

mens i dag så er jo det skille for det første helt viska ut, ikke sant? For det er jo vanlige folk. Det er jo ikke bare stjerner som lever et sånt helt annet liv enn oss, ikke sant? Det er jo det som ligger i sosiale medier, at man får følelsen av at alle andre normale, vanlige mennesker lever på en sånn her supersportig måte. Og så er det jo det, ikke sant, at for de, bare tenk på de ordene vi bruker nå, må trene å spise sunt, ikke sant? Det

Det tar jo bort på en måte... Altså, ordvalget signaliserer jo at det er bra å være opptatt av det. Det er jo et ideal, og det er liksom veldig flinkt. Men jeg tenker jo at vi har fått en kultur, en hel kultur som er helt spiseforstyrret. Det at vi tror at det er så avgjørende for hvordan vi fungerer, hva vi spiser. Ja.

Og så er det jo, hvis du ser i sosiale medier hvordan det ser ut som folk spiser, og sammenligner det med de tallene man har, hvor man ser at det er en stor del av befolkningen som er overvektig,

Det er jo noe som ikke henger helt på greip. Det hjelper jo ikke. Det hjelper ikke at man ser det. Og for de som strever med mat, når du ser at noen lar seg inspirere, men for veldig mange handler det om at man ligger og ser på de greiene, og så føler man seg bare enda dårligere. Hvis du har litt reguleringsvanskelig utgangspunkt, og du ligger og ser på det, blir du misfornøyd med deg selv,

Da går det jo å finne noe å spise for å trøste deg litt. Ikke sant? Ja.

Sånn tror jeg det virker for de fleste av oss. For veldig mange virker det ikke motiverende. Det virker mer at man blir helt oppgitt og føler at man aldri kommer til å få til det der. Så blir man bare nedtrykt og sliten. Sliten er et ord som veldig mange ungdommer bruker. De er så slitene hele tiden. Jeg er lei av å høre det når det blir brukt feil.

Fordi jeg synes man skal forbeholde ordene, at man er sliten for eksempel. Når ungene kommer inn fra skolen, og de diskuterer hjemme, så er det et låter som, man kan godt si at man er trøtt,

Men så skal man si at man er sliten, altså da skal du faen meg liksom ha dundret opp noen toppturer, eller gjort noe hardt arbeid ut på åkeren, eller noe fysisk, eller noe sånn enormt sånn, sitte på møter om i åtte timer i strekk, sånn at det er jævlig slitsomt. Men så du må...

Å være sliten og å være trøtt, jeg tror man må skille litt mellom de tingene der, for en gang man sier man er sliten, så tror man man blir litt sliten, jeg tror det ligger meg et nepp på. Det er ord som har kommet inn med årene, det er å være sliten. Man bruker det på alt, også på veldig mange følelser, når man egentlig er trist eller urolig, så bruker man det.

Bruker man det da? Også som om det er litt farlig, men jeg tenker også at hvis du har vært på jobb hele dagen og kommet hjem og er sliten, ja, flott. Du har gjort et godt stykke arbeid i dag, du har brukt deg selv, det er jo bra. Det er jo ikke noe farlig å være sliten. Ja, det burde være sånn daglig ideal å bli sliten, sånn at du bare går rett i søvn og får åtte timer inn og så er det på en igjen. Ja.

Jeg synes jo det beste er når man har et barn som har sovet en god natt, våknet tidlig, sett på iPad i tre timer, og så når det er frokost, så bare, åh, men jeg orker ikke, jeg er så sliten! Ikke sant? Ja. Ikke sant? Kjempesliten. Men ja, det er jo noe sløvende og passiviserende med den skjermbruken. Ja, definitivt. Men det handler jo ikke om at vi gjør så fryktelig mye hele tiden, men det er jo på en måte et

en annen type energisluk da, som også handler mye om at man kanskje blir matt, eller at det innholdet du ser gjør noe med deg følelsesmessig, som gjør at du ikke fyller deg med masse god energi og tiltakslyst. Det var jo de fleste unge som kommer til deg, har du mange unge som kommer til deg? Nei,

Jeg hadde mange en periode, nå har jeg ikke så mange. Det handler litt om praktisk, jeg har flyttet kontor og litt sånn. Så akkurat nå har jeg ikke så mange, men jeg har jo i noen perioder hatt veldig mange ungdommer. Hvor mye går direkte på, eller skal man si, er det veldig vektuabhengig hvordan unge føler seg? Altså noen er overvektige, noen er normalvektige.

Men at det er mye som fellesnevner i vaner, skjermbruk og kosthold. Eller er det mye relatert til den vekt og kroppsideal? Jeg vet ikke om jeg synes det. Jeg vet ikke helt. Jeg tenker at det er veldig individuelt, det forholdet man har til...

Men det som kanskje er... En ting er å se bra ut, men det er kanskje en god utvikling, er at jenter er opptatt av...

Å være sterke. At det ikke bare handler om hvordan man ser ut. Altså sterke psykisk? Nei, fysisk. At det handler om å... At en ting er hvordan man ser ut, men at det også handler om å trene. Hvis man har trent, så er man fornøyd med den innsatsen. Jeg synes det er vanskelig å si noe

Det er så individuelt. Det var en ganske bra leserinnelegg fra en ung jente her om dagen, husker du det? Som påpekte at det kan jo ikke selv om vi skal bort fra det skjønnhetsidealet, men likevel er man på en måte der den største, viktigste faktoren for jenter er fortsatt det med skjønnhet og kropp, at det er deres viktigste...

vindu ut mot verden, eller sånn type at hvis du skal være representabel og føle deg bra, så er skjønnhet og kropp fortsatt steder som betyr aller mest, mens for menn er det gjerne lommeboka og karriere, eller skal vi si, menn og kropp har ikke det samme på en måte

viktighetsforholdet, hvis det ble uklart? Ja, jeg lurer på om det, altså mitt inntrykk fra terapirommet er at det er i endring. Og at det er en utjevning der, og at det er viktigere, at det er blitt viktigere for gutter også.

Jeg synes jo det er veldig, veldig kjedelig at vi er så opptatt av kropp. Det er utrolig lite spennende å tenke på all den tiden som folk bruker på å trene og bruker i treningsstudio. En ting er jo hvis man holder på med en idrett eller er ute i naturen eller gjør noe man liker og har en gleden over å bruke kroppen. Alle de timene som folk bruker på treningsstudio. Da er det greit hvis det er en sosial...

Men jeg synes det er så trist at jeg har så stort fokus, og at jeg har et sånt stort fokus over det intellektuelle. Og for ungdommer i dag å gå med det presse som er på skolen, og det er så prestasjonsrettet. Så jeg er litt bekymret for hvordan det skal gå med

gleden over litteratur for eksempel gleden over å reflektere og filosofere tenkning at det skal brukes til noe hele tiden det er en pussing av fasaden det er så kjedelig verden de lever i et

Tre ting, hvis jeg greier å huske alle ting på en gang nå, det er jeg sannsynligvis ikke, men det er det med å trene kroppen sin så ekstremt mye for å få en trent kropp. Mitt mantra til trening er jo alltid at for å holde meg sterk og tåle alderdom og ikke få vondt i ryggen hele tiden, å få en trent kropp er et biprodukt av å holde seg i gang. Jeg tenker det der med å trene kropp, trene sommerkropp og legge ut bilder

Alt dette må koke ned til at hvorfor er det sånn at unge mennesker tiltrekkes det sentrale strøkene hvor det er veldig mange andre unge mennesker. Jeg tror ekstremt mye må handle om sex og et kjønnsmarked, altså på en måte treffe partnere og optimalisere enhver mulighet til at du kan treffe de beste guttene eller de beste jentene hvis jeg ser sånn ut, og da har du på en måte ...

ut på byen, sånn som man møtte hverandre før, så var det jo gjerne på skole eller på byen. Og da var det en sosial interaksjon med klærne på, og da var det

sosiale skills og på en måte blandet med kanskje litt utseende som på en måte var de store faktorene der ute men nå kommer det mye mer fysikk og disiplin og muskler og romper jeg har ekstremt mye mer å si gjennom det visuelle på bilder da, gjennom Instagram og Tinder hvor du byr på fasaden din før du byr på noe som helst annet, og det er sånn

Det er jo den valuta som er nå, at hvis du ikke har startet med en bra kropp, så stiller du kanskje litt bak i køen til å møte det man tror eller tenker er interessante partene. Så kanskje alt bare bunner enkelt ned i rus og sex, er det så enkelt? Ja, men jeg er enig i at det er et... Altså, det har blitt mye kaldere. Det blir litt min respons, da. Ikke sant? At...

at det blikket da, altså når man snakker om det på den måten, det blikket vi ser det med på en måte, og som kanskje er den opplevelsen mange har. For hvordan vi tenker at samfunnet er, det påvirker også hvordan det blir. Hvis du tror at alle andre har et mer markedsverdig blikk på deg, altså hvis man tror at verden ser sånn ut, så får man det jo selv også. Så jeg er jo opptatt av

hvordan vi snakker om dette, fordi det påvirker hvordan det blir, på en måte. Jeg kastet meg også til slutt inn i den markedsverdidebatten etter de uttalesene til Frode Thune og Peder Kjøs. Da blir jeg opptatt av det de sier med at

Altså at man har en slags seksuell kapital og man tiltrekker seg det og det, og det er litt sånn naturlover, eller sånn ser vi at det funker når vi forsker på det. Da tenker jeg sånn, ja, det er sikkert riktig det, det er ikke det at det er feil, men det er irrelevant. For i den spesifikke saken så handlet det jo om en kvinne på 50 år som syntes det var vanskelig å finne en partner. Mhm.

Og da tenker jeg fra terapirommet, som jeg sier det er ganske sjelden jeg sitter med mennesker og tenker at det er ikke så rart at du ikke finner noen. Fordi du er jo mye styggere enn du tror. Det tror jeg aldri har tenkt om noen. Det er veldig, veldig sjelden at folk overvurderer sin egen verdi. Ikke sant?

Eller overvurderer seg selv. For de aller fleste i en sånn situasjon, så handler det jo om å tørre å være seg selv, å tørre å by på seg selv, å strekke seg ut, ta kontakt, være sårbar, risikere å bli avvist. Det er jo det som stenger for at folk finner noen. Å tørre det, for det er jo kjempeskummelt. Det er jo kjempevondt å bli avvist. Det er jo det som er vanskelig. Det handler jo ikke om at man søker seg inn på feil hylle. Og så tenker jeg,

For noen, og i noen miljøer, så er det sikkert sånn også. Og jeg tenker ofte at jeg er veldig heldig med å være terapeut, og komme bak fasaden hos så mange mennesker. Sånn at jeg vet på en måte mye om hva folk flest

egentlig tenker, og jeg vet jo at det er så mange mennesker der ute som har så mye godt å gi, som er så omsorgsfulle, og som ser på andre mennesker med et helt annet blikk enn det markedsverdierblikket. Og det blir jeg opptatt av å formidle, at ja, hvis du er på Tinder så kan verden se litt sånn ut, du kan oppleve det sånn,

Men hvis du er på den arenaen, så tror jeg det er det markedsverdi som gjelder. Hvis du virkelig skal møte mennesker gjennom Tinder og de shortcut-greiene, hvor du da også skåner deg for det ubehagelige, det med å bli kjent med mennesker og bryte isen, som du sa, på en måte tørre å bli avvist. Tinder er jo et perfekt sted for å ikke bli avvist. For du blir skånet for det. Og da spiller du hele den markedsverdidebatten. Hvis du vil være med på det spillet der, så...

Kommer du til å få knust hjerte, kommer du til å få det vondt, og du kommer til å møte kjipe folk, og det er minimal sjanse for å møte noen du virkelig finner noe dybde med. Du har tatt luften ut av ballongen lenge før man har begynt å bli kjent med hverandre, så du måtte for aldri ha bygget opp den spenningen i helt tatt.

Det vet jeg ikke om jeg er enig med deg. Tinder får mye pepper, men det kommer kanskje litt an på hvordan du... Det er jo et slags... Hvilke folk du møter. Og så er det helt klart at for de som...

Det har man vel noe tal på. Hvis du ikke lykkes helt med bildene dine, så har du ikke en sjans. Det er jo et problem med de arenene. Men ellers, hvis du er relativt tiltrekne og får noen matcher, i det du går på date med noen der, det er jo ikke noe annerledes enn å møte noen på byen. Det finnes jo drittsikker på byen. Ja, men premisset blir helt annerledes når du begynner i feil ende med...

å finne matcher basert på systemet, bare sånn, ok, flott kropp, flott tryne, ok, neste, ja, det ser bra ut, ja, ja, det er kjempebra, morsomme venner bor der, ok, dette tar jeg sjansen på, ok, men i det sosiale liv, så er det jo liksom, mennesker du sannsynligvis vil swipe rett forbi, som du har en jævlig morsom samtale med, som kanskje får deg til å le, som ingen andre har fått deg til å le for, det er helt annen,

Det er en helt annen risiko å være der ute, og den risikoen blir da altså ved å møte mennesker i det virkelige liv, så blir du belønnet så utrolig mye mer med de menneskene du møter, for du kommer sannsynligvis til å treffe en mye bedre match enn du noen gang kom til å gjøre på de digitale plattformene, hvis ikke du har kjempeflaks og bare liksom...

forbi den automatiske prosessen, den utvelgingsprosessen. Jeg tror bare det er risikoaversen å være på Tinder, at du blir spart for utrolig mye nedtører, og du skipper over den viktigste biten, som er å tørre å snakke med noen og bli kjent med noen. Du gjør det jo hele tiden på skolene, på jobb, kanskje på fester og sånt, men jeg tror kanskje man bare

nedspiller det, at det aspekt, eller den verden der, bare blir nedspilt litt, for du vet uansett at du har Tinder, hvor du kan gå på en ordentlig sjekkerunde hvis du vil det, så du slipper å være så aktiv i det sosiale. Men før var det på en måte, hvis du ikke er med på sosiale, så blir du sittende og være alene. Men jeg tror det finnes noen for alle. Ja, men så tenker jeg på, ikke sant, som du sier det,

At på en sånn app da, så starter du med å vurdere, mens når du møter noen i en eller annen sammenheng, så starter du jo med å bare oppleve. Det er jo helt annerledes, og da er det jo helt andre ting som trer frem da. Jeg sier på at det finnes noen for alle, og det er jo sånn, spesielt det som jeg alltid synes er underlig, som

For jeg har en sånn idé oppi hodet mitt, og det er sikkert mange som er kjempe uenige i det, at kvinner velger menn, og at kvinner, hvis de virkelig går uten annet enn på Tinder og ut fra mobilen sin, så finner de

en mann som har lyst til å være med sammen med dem, eller som de kan møtes og bli kjent med, hvis man enten både, skal jeg si, senker den terskeren sin på en måte, hvor liksom hva det skal være, og så alle de premissene som på en måte ligger, det må være en sånn type eller en sånn type, at man har veldig mye sånn parametre som må stemme for at liksom, bare se på sånne parodiske serier som Seinfeld i gamle dager, hvor mye sånn, hvis det var en liten feil med de data, så var det helt uaktuelt, ikke sant? Og det tror mange har det sånn at

At det er flere menn der ute som jo snakker om at mange, en femtedel av menn over 40 eller 50 som ikke har egne barn og som gjerne skulle hatt det, som ikke har familie, at det er jo sånn historisk sett også, så er det jo veldig mange menn som ender opp alene og ikke enten formerer seg videre, får partner og så videre og ender opp ensomme. Jeg tror at

Det er mye mørkere på mannesiden av de som ikke finner noen å dele livet med enn det er for kvinner. Jeg tror det er lettere for kvinner å finne seg en partner enn det er for menn. Det er veldig komplekst. Det er det.

En ting er når vi snakker om utseende og de parametrene man kan vurdere etter, så tenker jeg at man kommer utrolig langt med selvtillit og skjerm.

Og så er jo problemet for de som ikke finner noen, de har jo ikke den selvtilliten. Så man går på en måte litt i ring, man kan ikke si til dem at jo da, du må bare selvtillite, så ordner det seg på en måte. Eller du må tørre, du må tørre å ta kontakt med folk. For det er jo nettopp den tilliten til at hvis jeg, altså det handler jo veldig mye om en tillit til at noen kan, kan noen elske meg, kan noen like meg? Og det er det jo mange som tviler på uansett hvordan man ser ut, ikke sant? Ja.

Jeg spør meg fortsatt at noen orker å være sann. Ikke sant? At det er mulig, liksom. Ja. Så det er jo liksom det ene, og så har vi jo liksom noen sånne ting som vi på en måte vet forskningsmessig, og det kan jo hende at det endrer seg nå med nye generasjoner, men ofte etter et

en skilsmisse, så klarer jo ofte kvinner seg bedre enn menn, fordi kvinner ofte har større nettverk og andre nære relasjoner. At kvinner tradisjonelt har vært bedre på det enn menn, det tror jeg er i endring nå da, så det vil jo kanskje forandre seg. Implicitt da at kvinner møter nye menn fortere, eller at de har flere venner, flere liksom på en måte et sånt... Tettere relasjoner, de har kanskje venner eller andre som de har nære relasjoner til.

Sånn at ved et brudd så står de ikke alene, mens menn blir ofte, statistisk sett, de blir mer isolert. Og så har vi jo det på en måte, at menn bryter oftere ut av et parforhold når de har en ny dame å gå til, mens kvinner i større grad bryter ut av et forhold og har en tid alene, og så finner seg en ny igjen. Så det er jo noen av de...

Det er jo noen av de rollene og funksjonene vi har i parforhold i voksne alder, som er litt forskjellige også. Og så tenker jeg at det blir mine tanker, at for kvinner har det jo en større kostnad å være i et parforhold som ikke funker så bra.

Og ofte hvis man er litt den som har styr på ting hjemme, kanskje gjør mest husarbeid, og hvis du har en mann som du er litt misfornøyd med, som ikke bidrar så godt inn i det parforholdet, så blir du litt sånn, hvorfor skal jeg gidde å gå og plukke opp de sokkene hans? Ikke sant? Og da har man kanskje større motivasjon for å, da er det bedre å være alene da. Det kan være bedre å være alene inni et parforhold, et parforhold da. Mens for menn er det kanskje i større grad litt sånn at det er,

Hun er ganske slitsom og ikke så fin lenger. Jeg er ikke så farlig med hun, liksom. Men

Jeg vasker sjokkene mine og lager mat, så det er på en måte komfortabelt også. Nå setter jeg det veldig på spissen. Statistisk sett er det... Jeg har hørt både Sissel Grahn og Frodo Thun referere til det. Menn går når de har en ny, og kvinner går før de har en ny. På gruppenivå. Akkurat, ja. Ja.

Så det er veldig interessant. Og så kan vi jo tenke rundt hvorfor det er sånn, ikke sant? Ja, jeg synes det er kjempegøy å leke rundt med de tallene der. Det er jo ikke noe gøy, selvfølgelig, det er jo ganske mørkt. Noen familier og par splits opp og så videre, det er jo ikke gøy. Det var ikke det jeg prøvde å si. Men hva er andelen? Er det ganske jevnt menn drar forlatter forholdet versus kvinner? Eller er det flest? Det er

Det vet jeg ikke. Nei, for det var litt det sagt. Hvis det er sånn 50-50, 60-40, så er det ikke så... Men hvis det er mer skjevhet enn det, så er det jo... Jeg føler det er nesten en sånn klisjé, at menn som finner seg yngre damer og begynner på nytt igjen. Men det er ikke så mange... Jeg kikker rundt meg, men det er ikke så mange som bare...

som gjør det heller. Men skilsmisser, er det også på en måte like mye som, husker vi jo statistikk på at halvparten av alle par løses opp og sånt, og er det fortsatt like mye småbarnsforeldre som går for hverandre og så videre som før? - Jeg har hørt at skilsmissetallene har gått ned, men da vet jeg ikke om de er kontrollert for... - For korona? - Nei, generelt over en årekke.

eller at de har stagnert eller gått ned, men jeg vet ikke om de er kontrollert for at kanskje færre gifter seg. Nei, jeg vet ikke. Nei.

Men så har man vel, jeg mener jeg hørte noe om det at det er ikke noe høye skilsmissetall etter koronaen, som man ser enda i hvert fall. Interessant. Ja, for der har man jo tenkt at det er mange som på en måte får, altså at man kommer, det er mye som kommer til overflaten, og man må være mye sammen og stå i en krise, og for noen har det nok vært sånn, altså

For de som er mer opptatt av trygghet, så er det at det kommer kriser utenfra gjør at vi søker mot det trygge. Så det er veldig individuelt, det er mange forskjellige krefter som spiller inn. Det er kanskje ikke ditt felt, det som er parterapi og alt det greiene her. Jo, jeg har holdt på masse med parterapi. Ja, det er det.

Det er jo researchen min, det hører du, jeg har vært kjempegod der. Ja, men jeg har ikke skrevet så mye om det bare, men jeg liker veldig godt å jobbe med par, jeg synes det er veldig, veldig fint. Så opplever du at mange par, da hvor den ene selvfølgelig er på vei ut, at

at det gis opp litt for fort, at man forsaker det man har bygd opp over veldig lang tid, å ha barn sammen, at man ikke prøver nok, at det finnes ikke en fort vei nok ut for den damen, eller mor som vil være alene, eller far som har funnet seg en liten sats eliksirumpe på 22 år.

Det er så morsomt, for det er jo sånn som veldig mange tenker. Når man snakker med oss parterapauter, så har jeg hørt flere være uenige. Det er mitt inntrykk også. Det er veldig sjelden at jeg synes at folk går for fort, og at jeg mye mer er ...

over hvor langt mange strekker seg for å holde sammen og for å holde familien samlet. Og selv om det ikke er barn, det å gi slipp på noen og gi slipp på det man har, og den tryggheten og det som faktisk kanskje er fint, sitter veldig langt innenfor mange. Så det er jo oftere sånn at man som partrappet sitter litt mer og bare tenker ...

Nå skal dere skjønne at det ikke går. Og noen ganger må man jo si det. Ja, det sier jeg, faktisk. Ja, det er ikke så ofte, men noen ganger. Jeg tenker jo at en parterapi handler jo om å få klargjort en del ting, ofte. Ikke sant? Og at det ikke er

Det er ikke sånn at jeg tenker at terapien er misslykket hvis man går fra hverandre. Noen ganger kan det være resultatet av prosessen, men da går man fra hverandre på en mer forsjonet måte. At man har gitt et forsøk og prøvd. For noen er det det riktige. Det må jo være ganske hardere hvis det er en ny partner. Det er så mye grusomt. Det er så mye vondt hvis det er nye og ...

utroskap og det er mye vondt. Og så har vi jo nyfamilieproblematikk, mine og dine og

ekser og bonusforeldre, og det er jo en suppe for veldig mange familier i dag. Ja, det er jo et moderne liv. Du hadde jo en veldig bra sak her, et nytt aspekt som har dukket opp av nyfamilien, altså et parforhold som det har blitt til i lyset av at den ene kanskje, eller begge har vært igjennom en skilsmisse tidligere, og så har du laget en ny familie, kanskje et nytt barn til og med, og det er halshøsken hele pakka.

og det er noen bonusbarn og full lulle, og så blir det slutt, og så er det noen steforeldre og bonusbarn som er så fint etter oss, som da ikke får noen kontakt videre, og som kanskje har fått denne relasjonen, og så er det fullstendig kaos i rekkenet. Det er jo helt uregulert, vi har jo ikke noen reglerverk for det, du kan jo ha bodd sammen med et barn, du har bodd sammen med et barn fra det var to til det var 16 år.

og stått der og vært oppe om natta og kjørt hit og dit og trøstet og bært og fungert som en forelder, og så kuttes kontakten. Det er veldig dramatisk, vi snakker veldig lite om det, men det kan jo være veldig voldsomt både for barnet og bonusforeldren. Jeg har en kompis som har vokst opp med en stefar som da også ...

uavhengig av mor han har kontakt med gjennom hele livet, som er en av hans to papper. Så vi ser kanskje veldig blind på biologien der. Hvordan skulle man gjort det da? Sånn type, det er jo hvordan snakker vi om samverd eller på en måte hva

Det er sikkert ikke så superibiduelt på hvor nærme barna og hvor lang tid det har gått. Ja, og mange løser det jo veldig fint da. At man fortsetter å ha kontakt og være på besøk. At man kanskje ikke nødvendigvis bor noe mer hos den bonusforeldren, men at det er en kontakt. Og noen bevarer jo den relasjonen gjennom hele livet. Men hvis det er veldig høyt konfliktnivå mellom

de som går fra hverandre, biologisk foreldre og bonusforeldre, så kan jo kontakten med barna

lide under det. Og særlig hvis barna er mindre, hvis du har en ungdom så de kan man jo holde litt kontakt med uansett liksom, men...

Men med barn, så er det jo vanskeligere. Jeg så det også et innlegg, nå kom jeg bare på, det var noe som skrev, jeg har vært sammen med partneren min så og så lenge, og jeg er bombesikker på at han er sammen med meg, fordi det er for barnas beste, og jeg er ganske sikker på at han vet at jeg også er sammen med han, fordi vi gjør det for barnet, at de skal...

ikke lide at vi går fra hverandre. - Var det hans barn da? Eller var det felles barn? - Jeg tror det var en god gammeldags kjernefamilie, hvor de egentlig bare var nesten sånn platonisk sammen. Fordi tanken av at barna skulle gå gjennom skilsmiss, de orket ikke det. De levde som et ulykkelig ektepar, hvor barna ble prioritert. Sikkert veldig vanlig.

Jeg tenker at det kommer helt an på hvordan stemningen i familien er. Det er vanskelig å si om det er rett eller galt. Det kommer helt an på. Det er noen grenseoppganger her. Hva skal et parforhold være etter 25 eller 30 år? Eller 15 eller 10 for den saks skyld. Hvilke forventninger har vi til den andre?

Men hvis det er middager hvor det er helt stille, eller det er isfront, så er det jo ikke noe vits. Men hvis man er skikkelig gode venner og liker å være sammen, og akkurat den kjærestebiten er ikke der, så går det kanskje fint. Og så tenker jeg at over tid kan det hende at en av partene møter en annen.

og hva skjer da, da går det jo ofte i oppløsning. Ikke sant? Når du observerer og blir eksponert for så mye av det miserable, av det moderne liv, av relasjoner og ting som er i ferd med å smuldre opp, og folk som ikke passer sammen, du må jo gjøre deg noen tanker rundt hva er det her monogamigreiene vi holder på med?

Har du tenkt over det? Hva er større? Er det meningen at vi skal hauken eller ølene som er monogame hverandre og partner hele livet? Er dette meningen? Eller er det at man skal ha litt gøy og litt forskjellige impulser og moro og partner opp igjennom? Ja, psykolog og psykoanalytiker Siri Gullestad, det var vel i sommer den boka, skrev ut en bok som heter ...

Nå lurer jeg på om det var titlen eller om det bare var undertitelen. Behovet for trygghet og lengselen etter begjær, hvor hun skriver om akkurat det her, seksualiteten og spenningen og hva som på en måte skaper lidenskapen og behovet for trygghet.

som vi også søker i kjærlighetsrelasjonen, og hva skjer med den relasjonen over tid? Altså går det an å bevare spenningen i et parforhold over tid? Veldig, veldig fin bok som anbefales. Men det er jo på en måte et litt sånn uløselig tema som jeg tenker vi hver og en må løse i eget liv, men jeg tror det er til hjelp da. Ja.

Å ha en bevissthet rundt de mekanismene, og at det er noe som endrer seg med tiden. Når en relasjon blir veldig nær og vennskapelig, at noe av den voldsomme lidenskapen ofte kan ligge i spenningen, og i det at man ikke eier den andre helt, sånn at når du blir for trygt, så er det noe som forsvinner. Ja.

Og at da må jo noe annet oppstå da. Når man møter hverandre så går det jo fra en forelskelsesfase og så kan det enten dø eller gå over i kjærlighet.

Hvis man klarer å bevare den kjærligheten over tid, så går det jo an også å bevare et godt seksliv med, kanskje til og med med en dose lidenskap over tid. Kanskje litt av dose lidenskap. Hvis det er jævlig heldig, så får jeg bittelitt av dose med lidenskap om 20 år. Ja, ikke sant? Men det er jo ikke

det er jo ikke gitt det, og jeg tenker at dette er et vanskelig tema, ikke sant? Og jeg tror at for mange av oss så kan det være hjelpsomt å tenke at du har på en måte et slags valg da. Hvis du skal være sammen med en person i 50 år, så er det jo noe du får og noe du mister, ikke sant? Fordi det er jo noe magisk med å møte et nytt menneske og forelske seg. Og det er liksom, ikke sant, den første tiden der er jo helt magisk, ikke sant?

Sånn kan du jo ikke ha det i 50 år. Men hvis du jakter etter den der intense følelsen i starten, hele tiden,

så får du jo heller ikke muligheten til å ha den relasjonen som man kan få ved å være sammen med noen veldig lenge. Og det er jo helt spesielt vakkert å være sammen veldig lenge, og det man får med et liv sammen. Det er jo ytterst få gjennom livet, eller få for oss å bli til på at han eller hun, den skal være sammen lenge. Her snakker vi 50-60 år, minst. Det er jo mer den der ...

uforklare tiltrekkelsen, forelskelsen, og så bare sånn, det kan være hyggelig å bo som person, så slipper vi å gjøre ting sammen, bygge et liv, og se hvordan det går. Kanskje vi skulle lage en familie, kanskje vi skulle lage barn. Det er veldig sånn, det er ikke det man sier, kanskje vi skulle lage familie og barn.

da håper jeg også at vi kommer til å ha skikkelig god sex når vi blir 70-årene. De tingene her er jo liksom på en måte livets små kuriositet, eller kurioset utfordringer, at du vet jo aldri hva det neste på en måte toppen blir. Så plutselig kommer 40-årene, så er det sånn

Da blomstrer kvinnen plutselig og skal selvrealisere seg og få et sekslyst, og mannen er helt i dass, utrent, så kommer den bølgen. Og så er det 50 år nå, og da er det overgangsalder. Jeg vet ikke om jeg har riktig rekkefølge en gang. Men de tingene blir jo aldri...

forskuttert for, eller planlagt, eller prosjettert for på et eller annet vis. Du forbereder deg aldri på det livet, så kommer du og prøver å gjøre det beste ut av det som man står i til enhver tid. Er ikke det litt sånn? Jo, men nå ble jeg veldig fascinert, for du sa at man tenker jo ikke at man skal være sammen i 60-70 år. Jeg tenkte, der er vi...

sikkert ganske forskjellig, hvor mye man kaster seg ut i ting. Jeg tror man vil at det skal vare så lenge som det er. Man ser for en sånn uoverskuelig fremtid, jeg tror ikke man tenker sånn,

- vi skal holde hender om når vi blir 70 år og kommer til. - Jo, men jeg gjør det hver gang jeg forelsker meg. Jeg er helt overbevist om at jeg kommer til å være sammen med den personen resten av livet. Og da ser jeg for meg hvordan man skal holde hender når man er 80. Det er lenge siden jeg har vært nyforbundet. Men det er jo meg. Jeg, på tross av at jeg stadig ser par som går i knas, så sier jeg at jeg har en sånn...

Jeg vet ikke, jeg tror på kjærligheten. Jeg må korrigere meg. Jeg har veldig tro på kjærligheten. Jeg må korrigere meg. Jeg har også sett sånne der saks som flere ganger bare gleder av at vi blir gamle sammen. Så hvis du ser et eldre ektepar eller noen eldre sitter på en benk og holder rundt hverandre, så tenker jeg at der har det også om 40 år. Jeg tror alle unge mennesker som ser

De som faktisk holder sammen, eller er sammen i sånn 70-80-årene, synes det er veldig søtt å tenke sånn, å ja, det der er bra. Det tror jeg kanskje er en følelse som nesten alle har, at hvis de ser de eldre som på en måte har det godt sammen, som en par i monogami, eller i hvert fall som et par, så tror jeg man liker det, og har litt lyst til å etterstrebe det også. Tror jeg det er kanskje...

Jeg kan være enig med deg der altså. Det er mange som vil ha det. Og så er det vanskelig å få det til. Men det er noen som klarer det. Men det er så rart, for det var en podcast i guttegarderoben. Så snakket de om at de allerede hadde sett mom og pappa kysse før. Og er ikke det en generasjonsgreie? Var det veldig vanlig, eller har det vært det noen tider? Ikke sånn...

at mor og far var veldig kosete og tett på hverandre foran barna. Jeg tror veldig min generasjon ikke kan huske at mor og far var så veldig kjærlige, på en måte. Det virker som kanskje å være veldig mye annerledes nå, både i offentligheten og at man tar på hverandre og susser og kysser og klemmer og holder hender. Er det vanligere nå enn det var med generasjonen?

foreldregenerasjonen vår oppover? Det har vel skjedd noe også med barna våre, og det at vi har blitt veldig bevisste på at det å ha mye kroppskontakt er bra for barn. Så gjennom det har vi vel myket opp sikkert også hva vi synes er

ok å vise frem. Jeg er jo vokst opp med bestemor og bestefar som jeg husker liksom stadigvæk stod på kjøkkengulvet og holdt rundt hverandre og kysset. Og gjorde det, ja.

Men jeg husker det, jeg la merke til det. Det var jo spesielt, ikke sant? Det var jo ikke så vanlig å se, for meg da, gamle folk. Jeg synes det var jævlig ekkelt å se voksne folk drive og kysse og sånn. Jeg hatet det. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn der. Jeg sa jo sånn der, stopp! Så er det ropte.

Det likte jeg ikke. Men da var du sikkert ganske trygg på at de hadde det ok sammen da, ikke sant? Fordi barn som, hvis du er redd for at foreldrene dine skal gå fra hverandre, eller ikke sant, er urolige for den relasjonen, så blir det jo et trygghetstegn at de kysser. Ja, kanskje det er godt mulig. Jeg tror veldig mange at det er veldig mye vanligere, altså,

med skilteforeldre på skolen og noe annet. Jeg tror kanskje unge er mer klare, men jeg tror ikke man er helt sånn der. Jeg tror barn er veldig vanskelig å se for seg at mamma og pappa ikke skal være sammen.

- Det greier ikke å gå gjennom det scenariet før de plutselig bare får det. Hvorfor ikke det? - Ja, det er litt forskjellig. Det kommer an på hvordan stå her hjemme. Noen steder er det mye krangling og drama. - Hvis det er juling og drama og skriking. - Det kan være så alvorlig, barn plukker opp mye mer enn vi tror. - Det er mye annet vi må rekke å snakke om også. Jeg har på lista her.

Det er jo en ting vi snakket om i måte. Vi snakket om mestringen i går, at jeg bruker veldig mye tid på meg og mine, og podcast og sånt. Og så sa de, ja, men det er jo en bra ting og så videre. Men så sa jeg, jeg prioriterer jo knallhardt. Det er liksom det her, eller ungene, det er stort sett det jeg driver med. Jobbing og unger og familie. Og så tenkte jeg på det du skrev, at ...

Det er et gjennomgående tema, spesielt ikke småbarnsforeldre. Man har for lite egen tid, man får klart å være i fred. Og da skriver du «Her har mammaer mye å lære av pappaer».

Hva mener du med det? Er menn og pappa flinkere til å ha hobbyer og sette av tid og ordne seg selv, pleie sine egne interesser? Ja, nå er det jo alltid skummelt å snakke om grupper og kjønnsforskjeller og sånn, men jeg tror at vi må kunne si det. For det er et bestemt inntrykk fra terapirommet at

At en del menn har lettere for å ta den tiden de trenger alene. Og kanskje gjerne legger det inn som en sånn

at jeg må trene for å fungere og for å ha nok energi i hverdagen, så må jeg trene. Og da innebærer det kanskje sykkelturer på flere timer, eller en dag på golfbanen, sånne ting som tar mye tid, og de skaper sitt rom. Og så ligger det i mange familier, hvis man har litt tradisjonelle kjønnsroller i forhold til oppgaver hjemme,

så blir det jo ofte sånn at mannen er ute og snekker noe, fikser noe, rydder i garasjen, kanskje skifter noe dekk, klipper gress. Gjør sånne ting hvor du bidrar, men du holder på i fred. Du holder på alene, det er en slags egentid da.

Mens mammaen da kanskje står inn og holder på med de ungene og er på en måte... Nå snakker vi også om det tredje og fjerde skiftet, og det er den organiseringsjobben som kvinner gjør, og den der tilgjengeligheten. At kvinner både i de stereotypiske kjønnsrollene og de arbeidsoppgavene vi har, men også det å ta...

Tørre å ta det rommet og si at nå er ikke jeg tilgjengelig, nå får dere klare dere selv. Hvis han ikke finner de våttene, så blir det hans problem. Da får han løse det. Det tror jeg er veldig vanskelig for kvinner, at de holder litt taket og ikke tørrer å ta fri opp i hodet. Jeg synes det er helt fascinerende. Inledningsvis, før vi skriver på mikrofonen, jeg er sikkert

Jeg har aldri det med å være med barna. Jeg har alltid sett på et privilegium. Og jeg liker det. Når jeg bruker tid med de, så gir det meg ekstremt mye mening og valuta ut av tiden for dagen. Så vet jeg masse venner og

bekjente som på en måte har det helt motsatt at de bare orker ikke. De er ikke den familietypen. De blir slitne av den kosen av at det er ikke interessert i barna når de er små eller når de er babyer. Det er helt fair. Det verste er at man later som at man er der og går inn på det. Men det som synes jeg er helt utrolig er når vi har besøk av

en mor da, i et bekjent venn, og da er det sånn at det er et helvete hjemme, for da har far liksom skal passe på den ene ungen eller to ungene i et par timer, og det er et helvete. Nå ringer han da, nå blir det for mye, han greier, han orker ikke, og så videre. Så jeg tenkte sånn, i helvete. Det er litt sånn der, sånn ny greie, sånn sytete menn som på en måte ikke greier, eller orker liksom bare sånn der, å ta vare på. Jeg kan godt skjønne at litt sånn der,

at det går ut over litt sånn der mannlig stoltheten av, det har jeg full forståelse for, for jeg har alltid vondt av noe med når jeg ser de som på en måte sitter med tåteflaskene, eller som gjør sånne her pappapermting, som de åpenbart ikke har lyst til å gjøre. Men det her klager meg at de ikke greier å være alene med ungen en liten periode. Det synes jeg er helt utrolig. Altså bare sånn der hvor liksom ...

at du både ikke finner gleden å være bittelitt med dine egne barn, men det der kaoset, at du blir sliten av det, det synes jeg er fascinerende å bare høre om. Og da mødrene blir sånn, ja, ja, men han ...

Han blir bare helt sliten av det. Ja, ikke sant? Det er jo fascinerende hvordan menn kan polere en bil til den er helt skinnende blank, men ikke klarer å tørke av den kjøkkenbenk. Den hørtes dyrekjøpt ut. Men en ting er jo ...

der man ikke helt får det til, eller ikke har helt trening av. Og det kan jo, de litt håpløse mennene da, det kan jo også handle om at de ikke har fått lov å finne ut av noe selv, at det er en mamma der som hele tiden blander seg inn og bestemmer hvordan ting skal gjøres, kritiserer når ikke det er gjort på hennes måte. Det er mors feil altså. Nei, vi kan ikke bare det, det er jo ikke alltid sånn at det er så lett for disse mennene å komme til.

Men det som i et litt mer likestillingsperspektiv blir alvorlig, er jo der menn på en måte bare ikke gidder helt. Det er veldig mye av det familiegreiene som er veldig, veldig kjedelig. Og hvis man da på en måte ser at den andre tar jo ansvar,

Så da trenger jo ikke jeg. Det er det som blir vanskelig. Jeg vet ikke om du har sett den siste sesongen av Kompanie Lauritsen, men da er det en av disse mennene som ikke klarer å re opp senga si. Og så får han hjelp av Emilie Stordalen, som fikser det. Hun kommer inn og ordner opp og har styr på tingene. Sånn, sånn, sånn, sånn, sånn. Og så snur han seg mot kameraet.

Og så, jeg vet ikke om han blunker, men det føltes som om han blunket. Så sier han at det er ingen damer som klarer å stå og se på. Sånn. Ikke sant? Og tenker, i den kommentaren så ligger det jo på en måte at han gjør seg, han prøver ikke. Han gjør seg litt håpløs, for da vet han at det kommer en dame og ordner opp. Det er litt sånn der mamma-dalt-greie. Altså på en måte mor har sånn synes hun har kommet og reddet opp den sengen og lagd matboksen din og har liksom sikkert vært veldig tett på det tidligere i livet da. Ja, ikke?

Ikke sant? Og så gjør man seg litt hjelpeløs for å slippe å gjøre jobben. Det, som kvinne da, det er jo friktelig provoserende. Ja, det skjønner jeg jo jævlig godt. Jeg husker det var en kompensator som sa at kunsten på å slippe å vaske klær er å bare vaske til jævla dårlig og feil, så blir det aldri spurt igjen. Jeg tenker sånn...

Det er liksom hvem som gjør hva, det er sånn at så lenge man har en fair mix, eller at begge er fornøyd med at, ok, jeg gjør dette, du gjør dette, eller vi bør gjøre en mix av, vi bør ikke ha noe sånn, den ene skal gjøre det andre, det skal være mer dynamisk, det kan fort bli krangling eller dårlig stemning av det, men de parrene som får det til å funke, at mor tar klesvasken, og far tar oppvasken, holdt det på å si, bare for å ta to dårlige ting,

fra toppen av hodet, så er det viktigste at du spiller godt. Det er litt sånn som med pappapermspørsmål, eller permissjonsspørsmål også, sånn type skal pappa ha så mye perm, og mor så mye, og hva er felles, at man skal veldig tvinge gjennom hva det bør være. Hvor står du i det spørsmålet om hvordan man skal fordele barnepermissjonen? Synes du det burde være opp til pappaperm?

vært par og bestemme selv, eller synes du det er bra at man prøver å tvinge gjennom at far må gjøre ditt og ta så mye?

Nå legger jeg merke til at du tror veldig forsiktig, og nå vil du at jeg skal si hva jeg mener før du kommer for klare utdannelser. Og det tenker jeg, og det er litt, ikke sant? For dette her er jo et veldig brønnbart tema. Det er ikke så interessant det her hva du mener. Jeg sitter bare her og platter. Det er jo du som er person of interest her, ikke jeg. Men det som jeg synes med den diskusjonen er at

at det er en sammenblanding av likestillingsperspektivet og barnets beste. Så bruker man argument om at det er bra for barna at foreldrene er likestilte. Ja, det er greit nok, men det argumentet drar man jo fryktelig langt. Så mitt standpunkt i det er at vi må kunne snakke om at det er forskjell på en mamma og en pappa når den mammaen akkurat har født en baby.

Det er forskjell. Og hvordan en graviditet arter seg, og hvordan livet er de første vantene med en baby, det er så forskjellig. Noen får en baby som man kan ha med hit og dit, og dra med kanskje, man kan jobbe litt og ha dem i møter, og de sitter og pludrer på fang, eller sover i kurven sin, eller ikke sant? Ja.

Mens andre henger ikke sammen. Hvis barnet har litt plager, og man ikke sover selv, og det kan være et helvete. Kanskje har man en kropp som ikke virker igjen helt etter graviditeten. Så det er så store forskjeller, sånn at jeg er da skeptisk til å lage ordninger som ikke tar høyde for at vi er så forskjellige. Og for noen kvinner også, så er det jo...

veldig sånn emosjonelt krevende å være hjemme, og de har et behov for å komme seg ut i jobb igjen. Mens for andre så er det jo helt forferdelig at man er inne i den babybobla, og er liksom helt bare opptatt av barnet sitt, og vil være hjemme så lenge som mulig. Der er vi så forskjellige. Ja, jeg er helt enig. Det der altså barnets best, det er jo et argument som kommer igjen ofte, det er jo likestillingsperspektivet er jo

At mor skal slippe å ta en kamp, er det det for å kunne komme tilbake i arbeidslivet hvis de vil det, og kunne jobbe før, enn å føle et press på at de må ta, hvis det ble opp til hver eneste familie, at de må ta de nye timeren fordi mannen er den som har den viktigste jobben eller høyeste inntekten. Men er det ikke en vei man allerede har tråkket litt opp hvis man da

ikke tørre å sette det kravet til partneren sin at jeg har lyst til å jobbe etter så lang tid. Jeg driter om du på en måte har 1,5 millioner lønn og jeg har 600 000. For meg er det viktig å komme i gang igjen. Eller hvis...

at den skjeveten, den har man allerede tråkket litt opp, enten hvem man har valgt som partner, eller hva slags stil man har i forhold til hva man vil ha igjennom og ikke, og at hvis man er en veldig medjøelig person, så ja, nei, bare gjør litt. Jeg tenker jo litt sammen med deg at det er

at man burde legge opp til at man kan være mest mulig fleksibel innenfor familien og parfar, altså at man får den beste løsningen for hver familie, enn å presse gjennom de ordningene, hvis jeg forstår det riktig. Ja. Jeg tenker også at det er problematisk at vi ... Nå hadde jeg to tanker i hodet samtidig. Da skal jeg si det først. Først ...

For en ting er med penger og det økonomiske i det. Men for nå har vi jo snakket om det i et likestillingsperspektiv. Men når vi skal snakke om barnets beste, hvis du skal bytte ut... Den som er hjemme blir jo på en måte den primære, kanskje. Og det er jo en omveltning for barnet å gjøre om på den situasjonen. Og det tenker jeg at vi må tørre å si at det er på en måte...

Da gjør man det og bytter midt i den heftigste tilknytningsperioden. Det synes jeg er underlig at vi ikke gir det litt større plass å tørre å tenke litt mer og snakke mer om. For dette vet vi jo ikke. Tradisjonelt har mammaene vært hjemme. Barna har hatt en person å knytte seg til. Det har vært en primær omsorgsgiver.

Og nå tenker man jo at mange barn er like mye tilknyttet mor og far, men vi vet jo ikke helt, er det problematisk, eller er det helt fint, er det bare en bonus? Dette vet vi vel ikke helt enda, ikke sant? Og det å bytte den personen midt i den mest sårbare fasen, hva det betyr,

Hva det gjør, det må vi tørre å snakke litt om, om det kan ha noen konsekvenser for barna. Det forsvinner, synes jeg. Jeg har ikke svar i det, men jeg synes det perspektivet forsvinner i diskusjonen. Det handler bare om å få fart og ta mer ansvar hjemme. Og så handler det med økonomi, at ...

at kvinner skal bekymre seg for pensjonspoeng, om de er hjemme et halvt år mer. Herregud, så mange år vi skal jobbe i løpet av livet, og de fleste av oss får jo ikke så mange unger. Det er ikke så mye tid jeg snakker om. Kan man ikke bare gi noen bonus på disse type ting? Hvis noen velger å være igjen i en ny måte, kan ikke man bare...

bare spytte inn de pensjonspoengene eller premiene som bare gir på noe sånn. Ja, og jeg trodde det var noen endringer der, men det har jeg ikke oversikt over. Men jeg trodde jo det var sånn at man fikk pensjonspoeng for å være hjemme med barn, men det vet jeg ikke. Men uansett så synes jeg det er liksom...

Altså, som på politisk nivå, så er jo det et viktig poeng, liksom, om man får det eller ikke. Men for den enkelte familie, så synes jeg det er underlig å ta sånne valg, så viktige valg, da. Altså, barnets første og andre leveår legger grunnlag for hele resten av livet. Det er så viktig at hvis man først skal få et barn, så tenker jeg da må man klare å gjøre noen prioriteringer og ta godt vare på det barnet de første årene. Mhm.

og at en del økonomiske ting må komme litt i bakgrunnen. Vi lever jo i et land hvor mange av oss har faktisk mulighet til å gjøre prioriteringer. Jeg hører jo om folk som vil ikke ta noen ulønnet permisjon og vil ikke utsette barnehagesart, for det har de ikke råd til. Så kjøper de Tesla nr. 2 og pusser opp badet for en halv million. Da tenker jeg at det handler litt om prioritering faktisk. Ja, helt klart.

hva det er jeg tenkte oppe der. Men det er jo også nesten blitt et tabu å si høyt for noen kvinner, at de vil ha hele permisjonen selv, for da motarbeider hva andre høyere røster og ødelegger for likestillingsperspektivet. Eller det er umoderne, du er en umoderne kvinne, så ikke du vil tilbake i jobb. Ja, så bare sånn, vet du egentlig hva du sier nå? Det er et slags stigma, et tabu å si det, eller at det bare er

og du faktisk tror på at jeg har lyst å ha makstid med babyen det første året, om mulig. Det er liksom noe som vekker seg. Men det tror jeg har endret seg litt også, og jeg synes jo at det er veldig mye dårlig samvittighet inni det her, hos foreldre og de foreldrene, altså de mammaene som ikke synes det er så spennende å være hjemme, og som vil ut igjen.

Helt feil, la de gå ut, la de jobbe. Men de opplever også at det er et tabu, og synes det er veldig, veldig vanskelig å si. At jeg synes ikke det er så spennende, jeg vil tilbake på jobb. Det er heller ikke lett. Og der tenker jeg at det har endret seg de siste 15 årene i hvert fall.

For 15 år siden var det nesten barnemisshandling og ikke å ha barn i barnehage ved et års alder. Vi hadde en diskurs, det var sånn det ble snakket om. Det var da det ble full barnehagedekning og alle barn skulle i barnehage. Det var så viktig de erfaringene de fikk i barnehage når de var ett år. Mens i dag har jeg inntrykk av at flere syns at det er fint. Flere gjør den prioriteringen at man utsetter barnehagestart og prøver å

gjerne legge permisjon og ferier etter hverandre, sånn at barna kan være hjemme lenge. Før tok man jo pappapermen og la den opp på mammas permisjon, og så dro man til Thailand. I en måned eller to. Det var mange som gjorde det. Eller Florida. Ja, ja, ja.

Så der er det jo en endring, ikke sant? Så noe skjer da, det er jo i bevegelse. Men bare ta begge de eksemplene, at jeg tar på mange vekkelser for å si at jeg har lyst til å ta hele permisjonen for da mot arbeid, det er liksom likestillingsperspektivet, også er det de som er redde for å fremstå som kalle, fordi at de syns det er ikke noe givende, de blir lutlei å være med den babyen hele tiden og har ikke det...

behovet, eller ser ikke, eller mener at det behovet skal være så ensidig, at de har lyst til å gå tilbake til arbeidslivet, har lyst til å gjøre tingene sine. Begge de tingene bunner jo veldig ned i hva er du så jævlig redd for å mene og si? Er du redd for å bli dømt av omgivelsene dine, hva de måtte mene om deg, om du velger det ene eller andre? Det er jo veldig sånn

veldig lite trygghet i det egne valget, eller den meningen du... Hvorfor skal du være så bekymret for hva andre måtte mene om deg? Det er jo litt det her...

- Leveregelen jeg setter veldig høyt og liker så godt er ta ting personlig. Det handler om nettopp de to tingene. Hvis du har problemer med å si det ene eller andre, så er det ikke sånn at du tar ting personlig. Hvis det kommer noe til at du bare: "Åja, du valgte å gå tilbake til jobb så fort." Du er ikke en jernkvinne, du er en arbeidsjern. Du har ikke tid til dette barnet. Hvis du tar deg nær av det,

så er det jo åpenbart deg det er noe gærent med, ikke den som kommer og slenger med leppa der. Det er jo nok av meningen der ute, såre hver sin følelse, men det er jo et spørsmål hvordan du står i det du faktisk selv mener. Det tror jeg er vanskelig for mange, at identiteten som foreldre er så sterk, og at mange foreldre er usikre på seg selv i det. Jeg tror ikke det er så vanskelig å være en god foreldre for en selv.

For mine egne, jeg vet ikke, jeg tenker sånn, det er for meg å bruke så mye tid på det, så mye prioritering på en måte, så føler jeg at det er for meg å være en god far, men jeg vet jo det er helt annet der borte, på en annen person, eller

Hvorfor skal jeg bry meg så jævlig om noen kommer og sier du er ikke en like god pappa som meg, eller hva skal jeg gi meg i fanden? Du blir kanskje ikke så sårbar da også fordi at du er ganske trygg på at det du gjør er bra for barna dine. Mens mange foreldre tviler jo på om de er bra nok for barna. Da blir man jo mer sårbar også for andres kommentarer.

Men det synes jo jeg er, og det er jo noe av det som er mitt prosjekt, både med spalten og med boka mi, å få folk til å stole mer på seg selv, og tørre å... Man må jo nesten være psykologspesialist for å kunne stille en krav til barn. Det er ingen som tør å gjøre det. Ja.

Jeg liker å kjefte på andres barn. Ja, deilig. Jeg kjefter ikke, men på en måte i rettesettet. Ja, men det har jeg også skrevet en spalt om, vet du. Har du det? Ja. Fikk du mye reaksjon på det, eller? Nei, gjorde ikke det. Gjorde ikke det? Nei. Ja, det er skuffende. Men det er... Jeg ser folk som sliter å kjefte på sine egne barn, så tenker jeg sånn, jeg har til gode lyst med å kjefte på andres barn, mens foreldre står rett ved siden av barna. Da forventer jeg liksom at...

at foreldrene til barna skal gjøre det. Men hvis de ikke gjør det da? Hva gjør du da? Da går jeg bare og irriterer meg hele tiden. Da er jeg ikke sånn at det faktisk... Jeg gjør det ikke. Hvis det er barn på besøk i vårt hjem, eller at det er en lek eller noe sånt, så er det jo ikke noe problem med å rettesette andre barn på en måte. Men det er noe med at mor og far står ved siden, og så vil jeg jo innerst inne på at de skal fikse det der selv.

enn liksom å lage en helvete. Det kan du si at jeg er litt feiket om at jeg ikke gjør det hvis foreldrene står der. Det kan jeg godt være med på. Men at jeg burde kanskje gjøre det samme, uavhengig om de er i nærheten eller ikke. Men det er jo litt den der bare sånn, jeg bryr meg egentlig ikke så veldig om andres ideologer. Det er jo ikke så viktig for meg om de blir godt opptatt eller ikke. Men det er jo sånn der det er.

Det er i vårt hjem. Eller sammen med barna dine. Da ser jeg fra hvis det går over streken eller noe at jeg reagerer på. Jeg burde kanskje gjøre det, hva tenker du? Jeg burde røffere med andre foreldre. Det der gjør du ikke igjen. Nå snakker jeg til ungen din. Det er jo morsomt å tenke seg. Det er veldig morsomt å prøve ut. Jeg tror mange mennesker tenker at de er veldig tøffe i hodet på hva de vil ha gjort. Det er...

og hva de ville sagt, men jeg tror når du kommer til stykket så er de fleste holde i kjeft, orker ikke det sosiale spenningen, kanskje en nabo du liker godt, eller et vennepar, de får finne ut av det, orker ikke å krangle med foreldre nå. Nei, jeg tror det er mange som lar være å si noe, men jeg tenker det er et vanskelig tema, for det er et spørsmål her,

Har du noe med andres barn? Nei, det har du kanskje ikke. For en ting er jo lyst til å si fra, men hvilket ansvar har vi? Det er jo en vanskelig spørsmål. Jeg heller kanskje mer og mer mot at vi må tenke mer samfunn og tørre å ta litt ansvar. Det er jo en veldig nyttig erfaring for et barn

å bli irettesatt av en annen voksen enn foreldrene. Den erfaringen at dette synes mamma og pappa er helt greit, men andre voksne synes faktisk ikke det. Det er jo en hjelp til det barnet må justere seg litt også.

Men jeg tenker at ofte blir det vel sånn at vi offrer barna av hensyn til relasjonen til foreldrene. Jeg har vært borte til noen som har gjort det og sagt til meg at da har de foreldrene reagert på, og det kan være at de har rettsatt barna uten at foreldrene var der også, men at de har senere tid sagt at de likte ikke at noen andre rettsatte barna, for det ville de gjort selv. De har lyst til å ta det opp med barna selv. Men sånn kontroll kan man ikke ta ved verden. Vi er der ute og får erfaringer.

Og det er jo kanskje et sånt litt tegn i tiden, at vi har sånn utrolig eierskap til barna våre, og kanskje ikke helt anerkjenner at de har jo sine egne liv, og de gjør seg erfaringer der ute, og det kan vi ikke beskytte dem mot eller kontrollere. Så kan man jo heller snakke om det når man kommer hjem, at liksom, ok, nå sa de det til deg, hvordan ble det? Det synes jeg var litt rart, at de sa det til deg. Så kan man heller snakke om det. Ja, klart.

Men du kan jo ikke bestemme at folk ikke skal si ting til ungene dine. Nei, nei. Kan ikke det. Men hva synes du om denne metoden, hentet fra True Detective sesong 2, tror jeg det er, hvor da protagonisten han, Colin Farrell, tror jeg det er, ungen hans blir jo plaget på skolen av en sånn ufordragelig gutt. Så i stedet for å få konfronterende ungen, går han og ringer på hos faren til denne ungen her,

ungen åpner døra, så spør jeg faren din hjemme, så henter han skummen faren ut, mens ungen står der, så banker han opp faren foran ungen på den dørstokken, og så går han bare. Så rører du ikke, så skal han si etter, du rører ikke om gutt og ungen igjen, da ser du hva som skjer.

Det er jo en veldig effektiv studie. Det er ganske effektiv. Det er et annet nivå. Det er et annet nivå. Jo, apropos det vi snakket i sted, det tenkte vi på. Du hadde jo en annen sak her. Kan pappaene våge å ta fars rollen tilbake igjen? Hva er det du skriver om der? Ja, det handler om å...

å tørre å gi barna et litt sånn dytt i ryggen, ut i verden, å tørre. Og den overskriften er jo litt tabloid, fordi det det handler om er, det jeg skriver om er det moderlige og det fadelige, og så kan jo det være helt løsrevet fra kjønn, men det er jo fortsatt litt sånn at

Vi er jo litt stereotypet i rollene våre fortsatt. Men vi tenker jo i tilknytningsteori, så snakker vi om at barn må ha en trygg base. De må ha et trygt sted å søke til for trøst og trygghet. Og hvis de er trygge, så kan de også søke ut i verden og gjøre sine egne erfaringer.

Og da tenker man at det moderlige er det omsluttende, den tryggheten og det som vi varetar og beskytter. Og så har du det fadelige som mer viser barneverden, tar det mer ut. Gjøreser.

Ja. Eller gir de utfordringer fysisk kanskje? Ja, både fysisk og psykisk, ikke sant? Det handler ikke bare om det rent fysiske, men også det på en måte å si at nå kan du, det kan jo være liksom sånn... Hopp fra femmeren. Ja.

Ja, hopp fra femmeren, eller som jeg gjorde med min søn da han var veldig liten. Nå kan du trille ut disse rundstykkene, så går jeg i dusjen. Så står han der på kjøkkenet alene og fikser de rundstykkene. Det er å gi de utfordringer, og i det mestringserfaringer, den tilliten. Gå ut, prøv deg, det er trygt. Jeg har trua på deg, jeg har trua på at du klarer deg.

Det er så viktig. Og det tenker jeg at det har forsvunnet i det fokuset vi nå har hatt veldig lenge på å møte barn emosjonelt, å se dem, å høre dem, passe på dem. Alle skal være trygge, alle skal være inkludert. Det har vært veldig fokus på det. Og det er veldig bra. Men vi har kanskje i det mistet

Det andre er litt av syne. Hvor viktig det er da, hvor viktig det er å tørre å gå litt ut av den komfortsonen og gjøre ting man egentlig ikke tørr. Å prøve å tøye de grensene, at det er utrolig viktig. Og det å klare å stå i et ubehag, ha litt mot,

å få de erfaringene med at det går bra, det er ikke farlig der ute, og jeg er en som kan få til vanskelige ting. Det å vite det med seg selv. Du kan jo fortelle ungene dine at de er enestående og behandler dem som prinser og prinsesser. De blir ikke noe særlig fornøyd med seg selv, selv om du sier at de er veldig bra. Det er jo noe med at du må erfare at du er en som får til noe.

At det er så utrolig viktig. Det er det flinke regnet, det klikker jeg på. Unge er flinke fordi de har kledd på seg og sånt. Altså, kom igjen da, hva faen? Ja, eller den så flink du er til å leke. Det er helt forferdelig. Du skal ikke være flink til det, du skal bare gjøre det fordi det er gøy. Da kommer fikelanken min litt middelaldersk fram. Når du hører foreldre som skryter hemmelingsløse ungene av å gjøre helt...

helt essensielle ting. Da kjenner jeg

bli litt varmt på ryggen. Ja, og det er jo veldig bra at du har en helt instinktiv reaksjon på det, ikke sant? Fordi at... Du får lyst til å slenge med leppa, vet du. Ja, og det må du bare gjøre. Dette her må vi få litt bokt med, så det er bra. Vi må si fra om sånne ting. Men det de foreldrene sier da, hvis du roser noen for å klare å knyte skoene sine,

så sier de jo på en måte at du er jo dum, jeg tror jo du er dum liksom. Så det er jo på en måte det å ha så lave forventninger til barna sine, er jo veldig devaluerende egentlig. Dette skjer i arbeidslivet også. Ja. Altså, Ory Flink har jo opplevd flere og flere sånne sånne

voksne bruker til hverandre, som liksom det er noe bra og hyggelig, altså flere sånne der, det er et eksempel, altså noen som har vært der på sånn, du er så flink til å lage podcast, og jeg synes flink er så jævlig ned i 18 ord, det er akkurat sånn, du er flink til liksom å gjøre sånn, men like for de klapper deg på hodet, ikke sant? Det er akkurat det, og så er det sånn, helt enig, i stedet for å si sånn der, jeg synes du er en veldig dyktig psykolog, jeg synes du skriver dritbra, det er bare sånn,

sånn, så flink til å jobbe mye, og flink til å skrive, det er liksom to helt forskjellige ting. Det er to helt forskjellige ting. Det er litt sånn feiget også, på en måte, sånn at du

Jeg tror kanskje det er godt ment også i mange tilfeller at du synes noen er flinke, fordi du tør ikke å si at de er gode eller dyktige, eller at du tør ikke å dra på dem i store ord, eller kanskje ikke helt vet hva de driver med. Det er så flinkt. Et eksempel nummer to var jo på jobb. Jeg husker det var flere ganger jeg hadde, jeg kan ikke si det, men det var

Du har noen mailer du bare sender som er korte beskjed, og så har du noen mailer som er svære infomailer eller prosjektmailer som du kanskje har brukt en halvtime på. Det var alltid sånn,

"Jævlig bra mail!" "Kjempebra mail!" Fikk skryt av å ha gjort noe veldig enkelt. En sånn type "send ut informasjon" og kunne ha gjort mye andre bra ting denne arbeidsuka som fortalte mye mer håndør. Du får skryt for å sende ut en mail. Eller gjøre noe som du gjør fem ganger for dagen. Det er ekstremt ...

Er det skrytene, når du først skal sende noen skryt, så er det på høyde med det flinke regnet? Vet du ikke egentlig hva jeg gjør, tenker du da? Det er sånn, når du lager, når du skaper noe, det er sånn,

var en del på radio i NRK også, og det var sånn at det var veldig mye skryt for de som hadde sendt en mail som kunne ha laget et radioprogram på en måte. Det er så absurd, og det er et av den der vekt. Jeg synes man skal holde en superlativende, for det blir mye mer kraftig når du først liksom... Det er sånn der...

en sønn som får skryt av sin far som aldri sier noe positivt til sønnen sin. Når det først kommer subtilt eller i form av en taler, så blir alle helt på gråtene. For det er sånn at det her skjer jo aldri. Mens det er konstant hele tiden det som blir overfladisk komplimenter og skryt, så vanner du ut og så blir det ingen effekt ut av det. Ja, sånn som med barn også. Hvis du

Hvis du snakker ordentlig med barna dine om et eller annet, og er interessert i å høre hva de mener, og det barnet skjønner at de faktisk bidrar med noe som er interessant for deg, det er jo en kjempesor anerkjennelse. Eller sånn som med podcasten din, hvis noen hadde kommet og sagt at noen kunne sagt at de digger podcasten din. Men hvis noen kommer og sier, vet du hva, jeg har faktisk hørt

alle podcastene du har laget. Ja, det er noen av dem faktisk. Ikke sant? Det er jo den største anerkjennelsen du kan få. Da vet du at de liker deg skikkelig godt, da trenger du ikke å legge på noen superlativ. Ikke sant? Og det å huske på at den type handlinger treffer jo egentlig mye bedre enn ros. Det å anerkjenne noen eller

Jeg kan jo huske det fra jeg var student også, kanskje professor, som jeg så veldig opp til. Hvis de begynte å diskutere et eller annet tema med meg, og jeg plutselig ble en sånn, vi hadde en dialog om et eller annet, og de spurte hva jeg mente. Helt fantastisk. Jeg husker jo de situasjonene enda.

Så det å få den type anerkjennelse, at du kjenner at nå har jeg noe som jeg kan bidra med, som du setter pris på. Ja, så blir man da så overrasket at man blir spurt, og så sier man det, så går man og tenker på det hele uka. Fy faen, da hadde jeg sjansen. Og så dreit jeg meg ut. Helvete. I liksom Premier League-divisjonen. Men...

Men hvor var vi? Jo, komplimenter. Vi kom da fra pappa-rollen, faktisk. Ja. Så det var jo... Ja, ikke sant? Så det var det det handlet om, at vi alle sammen må liksom tørre å utfordre barna våre mer, da. Jeg tenkte jo på dette, dette var ikke faktisk noe jeg tenkte først vi...

Vi har litt tema byttet her, men det er noe av det første vi kommer til å snakke om i dag. Det er veldig mange som irriterer seg over dette akkurat nå, men det ble jo bare en annen flyt i samtalen. Men det er noe vi bør prate om her, det er jo russetiden. Ja, det er det.

Det er jo også, jeg har mine tanker på min egen russetid og alt, men jo eldre jeg blir og mer, så tenker jeg sånn, og det er jo kanskje hele faren med russetiden også, at det er jo, de unge ser ut til å elske det år etter år, det er jo ny generasjon som blir russvertensår, som blir utnyttet på den samme måten av de kommersielle aktørene, og går gjennom det samme smørget, og den samme type festinger og

samme forventningene og gleden, men summene bare øker og øker. Men det er jo virkelig sånn at det er ekstremt mye usunt som også har oppstått, sagt med sikkerheten, med rustiga, som også debatten touchet innom her om dagen. Tenker du om det? Jeg synes jo egentlig at... Bør vi avvikle hele dritten, eller bør vi la de holde på? Det er jo veldig undelig at det har fått overleve, og at det har eskalert sånn, ikke sant? Ja.

Men i seg selv, det er jo litt sånn med lekser, tenker jeg, at det er en tradisjon som vi gjør fordi vi alltid har gjort det. Men som egentlig hører i hodet. Vi hadde jo aldri innført russetid nå. Bare det der med ordenforstyrrelse på netten og sånn der, mor og min bor langs E18 og blir stadig vektet av russen. Hver eneste natt for den er på E18, eller så er det samvekstveien ned på Høvik der, og

Og du på Fornebu her også, nå er jo akkurat der jeg bor litt skånet, men her også. Det er sikkert noen folk som kan liksom, det er bare den ordensforstyrrelsen at man spiller litt grisehøy musikk rundt omkring i nabodag

På den tiden her året er det bare sånn helt akseptert. Men noen som helst andre måtte jo ha søkt om tillatelse for å sende så mange DS-spill ut, men så la man bussen med musikk på taket. Før var det musikk på taket, nå tror jeg det bare er inne i bussen, men det blir så høyt at du hører det uansett. Det er liksom greit. Ja, og det handler kanskje litt om hvordan vi voksne i dag forherliger ungdomstiden da.

fordi det er ungdom, og ungdom skal være sånn og sånn, og det er så kult med fest og sånn. Men det i seg selv, det også skaper et enormt press på ungdommene om at den ungdomstiden skal være så fantastisk. Den er jo for de fleste, så er den jo ikke det. Det er ganske slitsomt å være ungdom, og det er masse man skal sortere og finne ut av, og

bale med, ikke sant? Sånn at vi legger jo et press på de ved at det liksom skal være så fantastisk, og sånn som du har tatt av nå med de bussene og ekskludering, og det er jo helt jeg har liksom sittet litt og ventet litt på skal ikke noen reagere på særlig det med de som står utenfor deg, og det stresset det er. Mm.

Jeg synes det har vært veldig rart at det har vært untouchable så mye som vi på alle andre områder er opptatt av å ivareta og passe på at ingen faller utenfor og pakke inn disse barna våre. Jeg synes det har vært veldig rart.

Så det er på en måte det ene, at vi ikke klarer å være helt voksne, fordi vi som kultur har en idealisering av ungdomstida, og så i forhold til rus,

Det er helt merkelig at vi legger opp til, vi voksne må jo ta ansvaret for at russetiden fortsatt eksisterer, vi legger opp til at de ungdommene skal drikke masse, masse alkohol over så lang tid. Det er helt undelig. Jeg synes det er rart at ikke det er problematisert mer hva det gjør

med kroppen, og så vet vi alle de risikoene de utsetter seg for, og det er veldig, veldig rart. Jeg synes det måtte ha sett fylla, og liksom bare legge opp til smash med, altså det er sånn, jeg husker før min egen rustid da, og det tror jeg er sånn gjentagen at det kanskje har blitt mer fokus på alt mulig og sånt da, men det er sånn, hvor mange sånne voldtekstforsøk og sånne historier det var i rustida vår, da er vi helt tilbake i 2001, og liksom sånne type ting som, det var kanskje vanskelig å gjøre med da, men altså sånn,

Det fylle aspektet bare skaper en haug med 18- og 19-åringer som er super lett å utnytte. Ikke bare for russen selv, men hele apparatet rundt, med kommersielle krefter, arrangører og voksne folk. Det er jo en svær industri. Sinssykt mye penger i det. Det er helt merkelig at ikke det her er mer regulert.

Det er jo nærliggende å tenke at det orker ikke vi voksne å stå i, å være kjipe og avlyse russetida, og stå i det trøkket fra ungdommene. Det klarer vi ikke. Ingen som vil være russens Dagfinn Høybrotten, ingen som vil ta den rollen der. Det er en veldig god sammenligning. Det er en veldig god sammenligning. Hvem kunne vært russens Dagfinn Høybrotten? Må det være en fra KrF, eller kan det vært...

Mimmer. Bare gir den til mimmer. Finnes det et alternativ da? Kunne man nyeskalert det, eller kunne man satt det til en annen tid? Det hjelper kanskje ikke så mye? Nei, jeg tenker jo at det er et enda større problem når man flytter det til etter eksamen, og det ikke er noe som begrenser det. Men tidsaspektet er jo et poeng her. Ja.

at det er greit med en fest for å markere det. Men det hele konseptet med russetid, jeg tenker at det har eskalert sånn at du på en måte har drept seg selv. Det er litt sånn som man kanskje tenkte om alkoholikere før, at hvis du blir skikkelig alkoholiker, så har du på en måte ødelagt forholdet ditt til alkohol. Nå er jo den tenkningen ikke så moderne lenger. Man tenker litt annerledes som det er nå.

Men sånn har man jo lenge tenkt. Hvis du blir skikkelig alkoholiker, kan du ikke drikke lenger. Sånn tenker jeg det har blitt litt med russetida. Den russetida har eskalert så mye at den er ødelagt. Den har tipet over. Vi har ikke klart å håndtere balansegangen i det. Det har blitt helt grønseløst.

så kanskje ikke det går. - Ja, akkurat det, da blir vi fullstendig grenseløse. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg husker ikke hvordan den opprinnelige tradisjonelle russefeiringen var, men bare se utviklingen fra 90-tallet, hvor man gjerne samlet seg på lokale områder med biler og busser rundt, men det var veldig uvanlig utenfor Norge å ha det aspektet, men da var det mye mer en slags

provisoriske samlinger hvor det på en måte alt var do-it-yourself-stil nå er det på en måte big business og busser med audition og det er låter og det er kommersielt og det er det fulle aspekt og det er sånn ekstremt sånn ja, på en måte sånn høy inngang med tanke på økonomi men det er jo sånn

Jeg savner jo russen i gatebildet. Før så man jo, de hadde russekort og de var litt sånn gøy, og de gikk jo i det ordentlige 17. mai-tog. Ja, det var russekort når du var barn, og det var jo helt jævlig stas, fordi de var med på 17. mai-tog. Men nå er det jo så dritig, så bare er på sine egne arrangementer, man ser de jo nesten ikke. Kanskje du er heldig hvis du finner dem på en bensinstasjon hvor de er inne og tisser. Men spørsmålet er sånn, hvor mye

kan man regulere at 18- og 19-åringer finner seg et festkonsept? En ting er å forby busser med høy musikk. Det er det første man kan gjøre. Altså på en måte...

men at de velger å bruke, hvis man har gjort det etter endte eksamen, at man ikke er inne for å gjøre det i skoltiden. Du har jo russier som begynner i april, hvor de kjører rundt og herjer på. Men hvis man ikke tilater det før eksamenene er over i juni, at man da må bruke sommerferien sin eller fritiden sin på å kjøre rundt og feste, og da overholde ordensregler og alt mulig sånt, at det er en demper på at man

kanskje ikke ville hatt den prioriteringen da, eller jeg vet ikke. Ja, det er jo hele organiseringen av det voldsomme, og den gruppedannelsen er jo kanskje noe av det veldig bekymringsverdig, og hvordan man skulle fått bukt med det, hvilke lover man kan sette.

Men nå blir det jo et fokus på deg, så det kan jo hende at ungdommene skal komme med en holdningsendring. At hele opplegget må revurderes. Kanskje det er Russens Greta Thunberg, det er kanskje det vi må håpe på her. Vi venter på Russens Greta Thunberg.

En av de tingene kunne jo være, det er kanskje lettere å komme fra Russen selv, vi avskaffer hele bussopplegget. For det er jo blitt bare en stor konkurranse, og veldig, veldig kommersialisert. Hvor mye kan man legge seg opp i det når de også er myndige? Det er jo et annet aspekt der, sånn at

Nå er det jo mange av disse pådreferustene er jo også gjerne som kommer fra ressurssterkefamilier og har ressurser, og så kan man se bort at det plutselig er noen advokater som er inne i GM-et her og skal bli sånn «Dette har 18-19-ringer lov til å gjøre uten at hverken skolen eller myndigheter eller foreldre kan gripe inn».

Det er jo litt interessant det også. Men det er jo også, ikke sant, vi tenker jo at det er ganske mange ting vi voksne kan gjøre for å ikke legge til rette for det. Man kan jo rigge eksamensordningene og vurderingene på en måte som ikke det hele tatt har hensyn til russefeiringene. Og så må du flytte ut hjemmefra. Kaster ut. Ja.

Jo, men skolen kan jo gjøre noe med hvordan man organiserer, at man ikke legger til rette for at det skal være rom for den feiringen. Og så vet jeg, og vi voksne, jeg vet jo også at noen steder har foreldrene gått sammen og arrangert frokost natt etter 1. mai, eller etter noen av disse store festene, så har foreldrene steppet inn og laget årene. Det er ganske mange sånne ting.

Uten å forby rustetiden, så kan vi voksne bli enige om at vi anbefaler at det avskaffes, uten at vi kan bestemme det. Men vi kan jo anbefale det. Og så er spørsmålet hva vi kan gjøre med de kommersielle aktørene. Men jeg tror også at hvis vi voksne hadde tørt å sette ned foten, så hadde vi funnet ut hvordan vi skulle gjøre det. Vi hadde funnet ut en måte å gjøre det på.

Men det der, og liksom, jeg tror det er en sånn høy terskelig oss for det å ta fra ungdommene, og sånn som man har snakket om det nå, etter denne forferdelige pandemien, så må de jo få lov å feste. Altså det er jo helt, hun Therese Solinen hadde jo en glimrende kommentar i Aftenposten om det, at nå har vi snakket om å komme tilbake til normalen i to år, og så det er det ikke snakk om å liksom gjennomføre eksamen og

sørge for at ungdommene får lært det de har gått glipp av. Men da skal de få lov å feire med å feste ekstra mye. Det er jo helt merkelig. Problemet her er vel også ganske sikkert at du starter allerede første året på videregående og så begynner man å planlegge og

konspirere og sette sammen konstellasjoner og så videre. Men litt av problemet med rustia, og der det kanskje hviler tyngst, er at det her skjebel ikke i skolens regi, men i skolens revir på en måte. Man møter i skoletid, og det er veldig mye som er forbundt med den skolen man går på. Hvis man bare låser hele rustia fra april til juni,

Så er det bare sånn å si at dette må foregå i privat regi, at det ikke skal skje i form av at skolen har ingenting med dette å gjøre, de tilrettelegger ingenting, du skal ikke ha med russe klær på skolen, for eksempel. Det er sånn det går rundt med det. Ja, det er mange sånne ting man kunne gjort. Men kan man da også nekte folk å gå med de klærne de vil, for eksempel? Det er mange gråsoner og veier å tråkke opp der, men det er utvilsomt at det er liksom...

Det har utviklet seg til å bli noe ganske voldsomt og usmaklig. Men nå er vi to gamle personer også, så hvis du spør Russen selv, så er det sikkert de veldig blandet, at det er mange som gleder seg, at dette er det store høydepunktet som de har gått og gledet seg til i to-tre år, så mange som kanskje gruer seg, og noen som er helt indifferente til det, og ikke bryr seg, og så er det mange imellom. Ja.

Ja, og så er det ikke så mye som skal til. Det er ikke så mange som skal bryte ut og si at det er giddelig å være med på, før det kan bli en ganske stor trend. Det er ikke så mye som skal til. Sånn vet vi jo med grupper. Det er kjipt å være den ene som er utenfor, eller som går imot strømmen. Men hvis man er en liten gjeng, så kan den fort bli større. Så det er jo også en løsning på det her, at noen begynner å si at ...

Også fordi det er så kommersielt, og fordi mange unge er jo opptatt av klima og sånn, at de bruker masse, masse penger og kjøper masse ting og kjører rundt i bensinedrevne busser. Eller hva det nå går på. Kjøre med miljøargumenten der, det tror jeg blir lengre... Det var litt spørsmål hvis miljøaspekter hadde sparket bein under rustet. Ja, men det er jo en veldig ideologisk...

idealistisk generasjon. Så kanskje de bare tar til fornuft og dropper det selv flere og flere. Solcellerhus. Det er en ting som du hadde veldig lyst til å snakke om, så vi kan jo ta det som siste post på programmet i dag. Et annet tema bytte her. Det er vel en av de siste tingene du har skrevet om, og som har vært mye snakket om også. Det er jo at vi dette med fryktkultur...

At vi også skaper en fryktelig kultur ved å gi små feiltrinn veldig stor mediedekning. Hva er det ...

Hva er det du vil påpeke frem til her, og hva er problemet? Er det at vi lever i frykt av alle mann, eller at mediene har en sånn klam hånd og slår ting opp så enormt når det først skjer noe? Jeg tenker jo at det at media slår det opp er jo også et resultat av den kulturen vi har, og at det på alle områder har blitt sånn at vi ...

Vi tar offerets perspektiv med en gang, og at det er på en måte lov å bli krenket over alt mulig rart. Og at vi tenker litt sånn at hvis du føler deg krenket, så har noen vært slemme. Men sånn er det jo ikke, og det kjenner jeg jo godt igjen fra å jobbe mye med par. Du kan jo på en måte bli krenket, hvis du

Hvis du vil, så er det mye du kan bli krenket av. Og så er det ikke sånn. Det er jo ikke riktig at selv om du føler deg krenket, at noen har krenket deg. Fordi du kan ha misforstått. Og det tenker jeg må vi ta høyde for. At det skjer i kommunikasjon. Og så når vi snakker om de større spørsmålene som grupper, rasisme og diskriminering og sånn, så

så er det kjempeviktig det fokuset vi har også på den mer usynlige rasismen og diskrimineringen. Vi må jo ha et fokus på det hele tiden. Men jeg tenker at vi har jo alle sammen stereotypier og fordommer. Jeg mener det er en bra ting. Bevisst og ubevisst. Ja.

Ja, for eksempel med tabuer, så har vi jo noen veldig viktige tabuer, som er incest-tabuer for eksempel. Men ved å vite det, og erkjenne det, at man har det, så har man jo mulighet til å ikke spille det ut, til å ta høyde for det. Men

Selv om vi hele tiden må prøve å ikke krenke andre, prøve å være bevisst hvilket språk bruker man. Også i forhold til kvinner og menn, og hvilke merkelapper vi setter på folk, og hvordan vi snakker om ting. Det er veldig viktig, vi må ha et bevisst forhold til det. Og når vi bommer, så er det fint at vi minner hverandre på det. Ja.

Det å bomme, det er ikke lov. Nei, for det er det. Det å bomme er ikke lov. Du er litt sånn at du er et ondt og forferdelig menneske hvis du bomber. Og det er der jeg mener at vi må på en måte erkjenne at vi alle sammen...

har få tanker. Vi sier dumme ting. Det gjør vi alle sammen. Da må vi ikke henge den personen som glipper. Det er fint å minne dem på det. Men det er det jeg mener, også som media har bidratt til nå, at du lager svære oppslag når noen har gjort feil. I den spalten min bruker jeg blant annet...

Det her eksempelet fra, som var nå i våre jobbintervjuer, hvor du brukte et veldig støtende ord. Så tenker jeg at det er jo veldig bra at det ble tatt opp. - Var det det med negerarbeid? - Ja. - Jeg sa ordet for det. - Ja. Som er jo et ord som har vært i språket, og som jo ikke skal brukes.

Men når det har vært i språket, så hvis du er oppvokst med foreldre som har brukt det ordet, så ligger det i reportaret ditt, selv om du har bestemt deg for å ikke bruke det. Og da kan det hende, når du kanskje er i en presset situasjon, eller tenker på noe annet, at det glipper ut. Og da må vi jo minne hverandre på det, at sånne ord bruker vi ikke lenger. Jeg tenker at hvis en humorist-komiker får lyst til å bruke det ordet,

så må de kunne gjøre det, eller så må man si sånn, det var ikke morsomt, eller det var morsomt fordi det funket, eller sånn, whatever, men man skal liksom på en måte, den komikeren eller den programlederen brukte ordet i feil sammenheng, og det bor i brukvikringen. Jeg synes det er sånn der, når man tabulegger sånne... Det blir veldig dramatisk. Sånne ord, og da blir det sånn at du bare, man gjør liksom bare en...

enda verre. Det er helt greit at visse ord forsvinner ut av språket, at det ikke sømmer seg i språk lenger, men å forby det og liksom...

Hvis noen skulle bruke det, så er det et helvete løs. Ja, og vi må jo jobbe med dette på systemnivåer, og sånn som at det bør gå ut av språket. Vi må jobbe for det, vi må prøve å ikke bruke det. La det skje naturlig. Men når du glipper, så betyr jo ikke det at du er et dårlig menneske. Det kunne skjedd hvem som helst da. Men her blir vi veldig henger ut personer for...

for små glipper. Og i den spalten min så bruker jeg også det eksempelet med Will Smith og han, hva er det han heter, han som han slo? Chris Rock? Ja, ikke sant? Hvor Will Smith klapperte han på Oscar-utdelingen. Og så tenker jeg, vi vet jo alle at det er

Det er jo ikke greit å bruke vold, uansett, det vet vi alle sammen. Og det er jo uheldig å gjøre det på Oscar-utdelingen og på scenen. Men altså, hvis du har... For oss da, som kanskje hang litt ute på byen på 2000-tallet og sto i tekstekjør her og der, det var jo ikke...

Det skjer at man blir krenket og slår hverandre i fjeset. Det er jo sånn som skjer. Det er ikke bra. Det får jo ofte noen konsekvenser. Og det er jo ikke det at vold på noen måte er greit. Men det her fikk jo et sånn voldsomt etterspill. Jeg tenker på den hendelsen.

Den er jo juicy, men jeg tenker det er saftig sladder fra Oscar-utdelingen. Men det fikk jo nyhetsplass. Det var jo en

nyhet liksom og det var alvorlig og det har jo vært norske komikere og kjendiser som har uttalt seg at det er skuffende og det er veldig dramatisk og Netflix bryter samarbeidet med Will Smith og han er utvist fra Oscar-utdelingen neste ti årene sånn voldsomme konsekvenser

Ikke sant? Man snakker om det som om han er et grusomt menneske som kunne gjøre det. Men han er jo et menneske som gjorde det feil. Og det at når vi gjør så mye ut av det, så tenker jeg at da sier vi på en måte at det er noe spesielt med han. Et vanlig godt menneske gjør ikke sånne ting. Et vanlig menneske gjør ikke feil. Og det tenker jeg når vi snakker om det på den måten,

at det kan bli en slags angst eller redsel i oss alle at det er så fort gjort å tro feil, å si eller gjøre noe som er utenfor. Og hvis du gjør det, så er det no mercy. Det er ingen som er interessert i din side av historien eller hva du kunne ha ment. Folkene janserer det. Da er du drittsekken. Det som er så undelig er at

Det å miste huet og ikke ha kontroll på følelsene sine, det skjer jo hele tiden. På ID-serien som fotballbanen, så sparker vi og slår og fiker hverandre hele tiden. Hva er det vi elsker i filmer og sånt, er jo da gjerne en kvinne som tar fiket til en mann som fortjener det.

Han er jo noen slemme, ikke sant? Nå fikk han toppskjøtt, smekk på lanken, eller en god gammel fikk. Da koser vi oss, og da synes vi det er helt tip-topp. Men det er sånn der, det sier jo mye mer om en person som mister hodet på den måten, ikke har kontroll på følelsen sin, og tar ting personlig, og ikke greier å takle humor, og

Det sier egentlig alt, og så skal man dømme det etterkant og alt mulig sånt, men straffen ligger jo i pinligheten at du ikke greide å holde deg. Du har blitt straffet allerede, alle tenker at han er ferdig som skuespiller, en fyr som ikke har kontroll på seg selv er litt ute å kjøre, det er litt devaluert, du er litt

Det ser jo ikke helt sosialt bra ut, men det er litt sånn sosiopatiske tendenser, at du ikke kan holde kontroll på impulsene dine og sånn. Men å gjøre så stor ting ut av det, det er...

Jeg er enig at det er litt rart, men jeg tror folk som... Han har jo blamert seg selv, og det å våkne opp dagen etter det må ha vært tidens fylleangst. Det holder jo. Det er kanskje en vanskelig sak, for det er så utrolig kjent, og det er så du kan spinne videre på det, og det er så gøy med kjendiser, hvor det endelig skjer noe på disse showene, som er dørkende kjedelig, så var det endelig noe folk kan snakke om. Ja.

Men det var jo også en annen typ som kom nylig for et par dager siden, 25. april, så var det jo, han leder den unge høyre,

Fikk du med deg det? Nei. Han gratulerte homser, lesber og transer med dagen på Facebook. For det var vel en sånn, jeg husker ikke helt hva den markeringsdagen var, eller noe annet. Torsdag forrige uke var det 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Så han ble gratuleret av homser, lesber og transer med dagen. Og han er homofil selv.

Han unge høyreleder. Da ble det sensurert på Facebook. Innlegget ditt er striden med standardene våre om hatefulle ytringer og fornærmelser. Så er det noen som har tagget innlegget med at ordet homse er omstritt. Er det negativt, lada, krenkende eller fornærmende? Han som homofil selv brukte ordet homse. Det er et godt eksempel. Da var showet i gang. Man snakker ikke sånn om marginale grupper.

Da tenker jeg, kan vi ikke prøve å forstå intensjonen i det som blir sagt? Helt uaktuelt. Det er en pirking. Vi er utetter å finne de feilene. Man søker etter hva som er overtrampet. I stedet for å bare la det gå. Det er litt underlig, men det er ...

Og så er det noen som kaller det angrad, så noen kaller det andrehåndskrenking, at du blir krenket på andres vegne. Nå blir jeg veldig sur, for dette går utover en gruppe som ikke gjør en del av, men jeg kan se for meg at de blir jævlig på vannet. Jeg blir veldig sur på samene sine vegne, at du snakker sånn om samene. Dette her tolererer jeg ikke. Det er veldig mye sånt, hvor den gruppa ...

demografien eller de menneskene snakker om kunne ikke gitt mer faen, det er i hvert fall mariteten. Ja, og sånn holder vi jo veldig mye på for barna våre. Lager drama, setter de sånne offerposisjon, og beskytter og ordner og holder på. Det er et par ting vi ikke kan kødde med i dag, det er helse, kropp, religion, følelser, sykdom,

Kanskje jeg kan legge på liste her. Den lista kan jo bli veldig mye lengre også. Men alle de tingene der, så vidt jeg kan huske på slutten av 90-tallet da jeg var tenåring, og begynnelsen på 2000-tallet med torsdagsklubben, Otto Jespersen på sitt drøyeste, og stand-up og alt mulig sånt. Alt ble kødda med da før vel å merke sosiale medier. Første sosiale medier var det kanskje

Første store var Facebook, kanskje, sånn 2007. Myspace før det, men det kan ikke sammenlignes. Alt var mye drøyere, du ser på komeder på 90- og 2000-tallet også, som oppleves som en usmaklig dag, men alt var lov til å kødde med ting da, så på en måte nå er det bare en enorm liste med ting som du må tenke deg nøye om før du bruker riktige ord, pronomen, minoriteter, grupper, og folk er liksom...

livredde for å si noe feil da for liksom da er liksom bare se liksom Tore Sagen greia med hvor fort den eksploderte liksom i norsk offentlighet når han lagde de apelydene på P3 nei på radioresepsjonen så var det sånn fullstendig klikkings når du fikk med den da det er for en par år tilbake ja ja

Hva var det som var feil med det? Han skulle bare parodiere en dårlig skreft. Alle var enige om at det var en dårlig skreft i etterkant, men han brukte apelyder i forbindelse med en svart mann eller et eller annet, for å understreke dårlig poeng. Da klippte du ut den biten der, og så var det full rasisme-debatt i gang. Et forsøk på humor som ikke funket, og det gikk feil, og da var helvete løs. Ja.

Ja, og det har bare blitt skummelere og skummelere det der. Og så den der angstene for å feile, jeg tenkte på når du nevnte det i går, det er noe som er veldig asiatisk, går det?

kanskje sånn entreprenørskap business, at det der med den skammen med å feile, er sånn bringe skam over din familie eller din gruppe eller arbeidsplass, det er nesten den største synden vi kan gjøre i mange sånne søvnskulturer, er det dit vi vil, er det dit vi vil, sånn at vi skal skamme oss for de få, da er det ingen som tør å gjøre noe lenger, da blir alle feige da, alle er konforme. Jeg synes jo det er en skummel utvikling, sånn sett, og det å

Og tørre å si ting i media, som kanskje ikke er helt innenfor det alle andre tenker, blir jo veldig skummelt. Ja, og er det ikke litt som med barnedrett også? Er ikke det litt parallelt til det med...

Jeg er redd for å fornærme såre følelsene til barn. Vi teller ikke mål. Det har ikke vinnere som fotballkamper og håndballkamper. De teller ikke mål. Det er ikke en vinner av kampen, de bare spiller kamp. Og så er det medaljer i alle mulige retninger, uansett hvordan du gjør det. Og tabeller. Noe av det gøyeste jeg husker da jeg var fotballspiller da jeg var barn, var at det var fotballtabeller fra den ligaen jeg spilte, og det laget jeg spilte på, i budstikka, i avisen her i Bærum.

Da kunne du se hvor laget mitt lå på tabellen, hvor gode vi var i forhold til de andre lagene og så videre. Tabellene og resultatet var det gøyeste med fotball. Og mye av det er tatt bort nå for det er konkurranseprøve. Jeg er redd for at man skal såre barna for at... Og akkurat det der er så alvorlig. Fordi at det som du visste da, det var jo den tabellen og det handlet om hvem som var best i akkurat det. Og så...

Det var ikke det definerende for deg som person. Man hadde andre arener og andre sider og sånn. Men det vi gjør i dag, når vi ikke teller mål, og når vi beskytter barna mot å vite hvem som er best, altså når vi lager det som det skal være hemmelig,

Da kommuniserer vi til barna at dette er dødsalvårlig. Hvem som er best og hvem som er dårligst her, det er så viktig at dere får ikke vite det. Ikke sant? Og i det å si at her er alle like mye verdt, uansett hva de presterer. Ikke sant? I det du sier det, så sier du jo samtidig, det er veldig alvorlig hvordan du blir vurdert her, for bare det at ...

at du setter det på dagsorden på den måten, at du sier det, gjør jo at de tenker at, oi, er dette så alvorlig, at det faktisk kan være definerende for hvem jeg er. Sånn at det vi gjør virker mot sin hensikt, i stedet for å avdramatisere det og si sånn, ja,

Ja, men da var du dårligst i det. Det er jo også det i akkurat motsatt retning at hvis du faktisk har gjort noe bra, skåret noen mål og gjort en prestasjon, så betyr det ingenting. Det var kjempebra mål og du spilte veldig bra, men det betyr jo dessverre ingenting fordi du er jo egentlig du var like god som alle de andre på laget ditt.

Du er like god som lager ditt. Individuelle prestasjoner har ingenting å si, så du blir sånn, da hadde jeg ikke trengt å løpe så mye eller spille så bra, for det er jo samme medaljen uansett, det er ingen som teller. Det er ikke akkurat et insentiv eller engasjerende for barn som får

direkte stimuli, du har liksom fått det nå. Vi vet jo at når barn får til noe, så vet de at de har fått det nå. Da ser de greia. Vi skjuler jo litt sånn, ja, jeg var flink og sånn, men barn, når de får til noe, da er det full jubel og salut, og de blir jo dritglade. De skjuler jo ingenting. Og den stoltheten, da, skal man liksom føle skam, da, når man blir stolt. Det er veldig vanskelig. Det blir vanskelig andre enden, da.

Og jeg tenker også, det er litt sånn, blir det samme som det vi snakket om, og rosa og sier at noen er flinke og klapper på hodet og sånn. Men jeg tenker også det at mye sånn falsk beskjedenhet, også ganske sånn arrogant, at

Nå har jeg vært mye rundt, men da jeg ga ut boka mi og begynte å komme i media, så syntes jeg det var dødsstas. Første gang jeg ble invitert til Godmorgen Norge, eller når jeg ble invitert hit den første gangen, så var det bare sånn «Wow, så kult!» Da tenkte jeg mye over det, hvordan jeg snakket om det til vennene mine. Jeg tenkte at

eller min løsning både, ble liksom å fortelle det, ha, vet du hva jeg skal, liksom, det er jo kjempegøy. For jeg tenker at hvis det liksom kommer opp

"Ja, ja, skatte. God morgen, er gassen øgget helt fint." Det er en arroganse i at det ikke var kult. For når man ikke er inne i det hele tatt og skal det første gangen, så er det faktisk veldig kult. Det å være stolt og glad over det, er jo en takknemlighet og en ydmykhet. Men som vi ofte tenker om som skryt. Men når du skryter om noe, så betyr det jo på en måte også at

Noe om hvilke forventninger du har, eller at det er noe fint i det. Jeg er helt enig med deg. Der er jeg så utrolig konform og norsk at alt sånne ting, det orker jeg ikke forholde meg til, for jeg synes det er så flaut med oppmerksomhet, sånn positiv oppmerksomhet i mine retninger. Så du snakker ikke om det? Nei, jeg hater det. Det er det verste, at det bare...

Å være midtpunkt i noe av, i form av å være person, det er jævlig ikke så jeg vet. Ja, men å sitte på radio, det går fint. Det går helt fint. Å snakke med hundre tusen mennesker, og snakke ideer og diskutere, men ikke være center of attention av person. Det synes jeg er...

det er jo mitt punkt, det synes jeg er helt jævlig. Men det er sånn, tilbake igjen, det er sånn der, ikke ta ting personlig. Jeg har jo gjort en øvelse med å ikke ta positive ting personlig. Hva synes du som psykolog om det? For det er sånne ting jeg har øvd meg på, og egentlig har fått veldig mye ut av. Ja, forhører litt om hva du... Nei, det er jo litt av det poenget med å ikke ta ting personlig. Hvis man skal følge den veien helt ned, så bør man da også tenke i motsatt retning, at hvis...

hvis negative ting ikke skal bite på deg, og at du bare skal overse det for at den negative kommentaren eller den negative innspillet skal ikke kunne forandre din selvfølelse på noe du faktisk er fornøyd med, så må det også tenke at jeg heller ikke blir påvirket av det positive i samme grad at jeg blir

at jeg får mer hybris av å være enda mer fornøyd med meg selv enn jeg i utgangspunktet var før den kommentaren kom. Så om den er positiv eller negativ, så bør jeg egentlig forholde meg på det. Hvis jeg er fornøyd med den podcasten i time 1, så bør jeg også være like fornøyd med den podcasten i time 2 og 3.

selv om jeg har fått positive eller negative kommentarer, så bør ikke det forandre min selvfølelse til hvordan jeg gjør dette, eller hvordan jeg oppfører meg for disse menneskene, eller gjør jobben min som far, at det må være en

konsistent selvfølelse uavhengig av hva slags positiv eller negativ. Så det kommentaret man får, eller innspill, så det er den der å ikke ta positive ting personlig. Det synes jeg har vært en ganske artig og interessant øvelse. Veldig sunt. Du som meg får sikkert veldig mye hyggelige meldinger fra lesere og lytter og sånt i inboxene, og det er en veldig rar øvelse der som var sånn grisefan, hørt på alt, og så bare sånn

Hvordan svarer jeg da? Mange takk, tusen takk. Svarer høflig tilbake, men ikke la det gå inn på meg. Det er sånn både at du blir litt kald også, det er det som er litt rare med den øvelsen, at du på en måte også kan tenke litt kaldt om deg selv, at du ikke burde nyte dette litt mer, eller sette pris på alle de hyggelige ordene, men jeg tror det er veien til hybris også da.

Ja, man blir jo veldig sårbar da. Og en ting er du som... Å bli avhengig av den gode feedbacken du gjør på? Ja, det gjør man også, men også... Det er jo litt sånn, hvis du skal ta til deg det fine, så tar du jo til deg også det negative, og det blir jo veldig vondt når du uteblir. I sånne roller som vi har, så er det jo en nødvendighet at man er litt stødig i det. Og som du sier, det der med å...

at det å øve på å gjøre opp sin egen mening, ikke sant? For hvis du selv er fornøyd med den podcasten, så blir det jo ikke så farlig hva de andre mener. Men hvis du har laget en dårlig podcast, og du får masse dårlige tilbakemeldinger, så biter jo de annerledes også. Så det er jo noe med det. Jeg kan jo liksom, eller selv da, så tenker jeg litt sånn at

om ting er bra eller dårlig, det er jo liksom en ting, det å liksom vurdere det, og for meg når jeg skriver så kan det jo også ha vært, ikke sant, når man skriver så kan man komme inn i en sånn flyt, og det kan liksom klikke på plass, og jeg kan bli kjempefornøyd med teksten, og det liksom sklir, så det er prosessen med å skrive er morsom, noen ganger så er det mye vanskeligere, og så er på en måte min vurdering av hvor bra det egentlig ble, ikke sant, så den sitter jeg med først, før jeg får responsen, og

Da tenker jeg også i forhold til hvor mange som leser den spalten, og hvor mange tilbakemeldinger jeg får, så er jo det ikke et representativt utvalg. Det er jo noe med å vite det også. Og ikke la det påvirke for mye. Men jeg tenker jo også, altså jeg la meg påvirke av

Jeg tenker ikke at jeg nødvendigvis har skrevet en god spalte fordi noen sier at det var bra, fordi det handler jo om at jeg har fått støtte på noe de mente fra før ofte. Men jeg tar til meg det at folk leser spalten min, og det betyr noe for dem.

For det gjør det vitsig på en måte, for selv om jeg vet at jeg har bra lesertall, så er det noe helt annet å få den helt personlige tilbakemeldingen. Og særlig det og det, når du skrev det og det, det traff meg veldig, og takk for det, liksom.

Eller spalten din gjør at jeg har lavere skuldre i hverdagen min, og det er god hjelp og sånn. Det kan jo bli veldig rørt da. Det betyr ikke at det påvirker om jeg synes at den spalten er god eller dårlig. Men det er en sånn fin påminnelse om at... Du var autentisk da kanskje? Det er noe vitsig. Det er noe vitsig å skrive spalten. Det er mer en sånn tydeliggjøring av det. Ja.

Men jeg tenker jo for de fleste av oss, den øvelsen du har gjort, den er jo kjempeviktig, og jeg jobber masse med det i terapirommet. For veldig, veldig mange er jo helt ytterstyrt, altså styres av tilbakemeldinger, av avhengig av ros og tilbakemelding, og blir vippet av pinnen av kritikk da.

Men jeg har jo også opplevd det, ikke sant? Som jeg følte det med den skolevegringssaken. Det er ganske heftig når det stormer og man får veldig, veldig mye kritikk fra veldig mange på en gang. Så er det ganske heftig det altså. Og det er det ikke...

Da hadde jeg en periode der jeg måtte ha et bevisst forhold til når jeg gikk inn på Facebook. Hvilke saker var det som... Det med skolevegring og... Da var det mye trykk i... Da var det mye trykk, og da var det sånn at når du våkner eller når du skal sove, eller er litt sånn sårbar, du bare surer deg innom en... Ikke sant? Det måtte jeg jo slutte med. Fordi plutselig så... Ja, jeg måtte ha et bevisst forhold til.

Et bevisst forhold til at når jeg gikk inn på Facebook, så var det å tråkke ut i verden. Da er jeg ikke trygt hjemme lenger. Det der er veldig vrimbalansegang. Lærdommen er at man burde gjøre i fredstid, og når man ikke er i krigen, så burde man lage vinduer for sosiale medier, sånn at man er...

innen en time der, og da bare man troller man innom alt, hvis det er på en måte et artikkel man har, at man er villig til å se mye dritt, og man ser jo bare dritt hvis man er veldig aktiv selvfølgelig, hvis man strekker seg ut i den virkelige verden, så får du mye juling tilbake, det må man bare regne med, men det der med å ha litt avmålt tid til sosiale medier, og også å vite det,

Er du aktiv i kommentarfeltet og svarer alle, eller skal du bare holde deg unna det? Hvis du har bestemt deg for det siste, så må du virkelig bare stå i en måte at du greier ikke å svare alle. Nei, det blir bakhaus. Og du kommer da til å suge deg fast i de negative tingene, kanskje som også var de mange kommentarene som kommer inn, for det vil komme etter hvert. Det er en øvelse at jeg tror jo lenger man kommer inn og er i offentligheten, så blir man mindre og mindre

konstant aktiv. Jeg tror man er en vanlig forbruker, er mye mer innom og bare sjekker og kikker og klikker. Men jo mer aktiv man blir inn der, jo mer trykker kan man få, så man får også grave deg ordentlig ned. Så jeg tror det er veldig sunt å begrense bruken jo mer du involverer deg i offentligheten. Ja, jeg har fått et veldig bevisst forhold til kommentarfelt. Hva er de mest ufaglige tingene som skjedde i denne perioden?

Nei, det var summen av trykket og liksom tonen som brukes. For en ting er jo den saklige debatten at man kan være uenig, og det må man jo tåle når man mener noe, at noen mener noe annet. Men det er jo når kommentarene liksom...

Når det blir mye følelser, og det blir ufint, som er litt voldsomt når det blir mye. Det som jeg er innå, er at hvis du får mye kritikk og sånt, så er det bare å ta en melding fra kommentarfeltet, og bare si at det er hets eller drapstrusler, så får du kjempe masse sympati. Da kan du bare kjøre den nylige ståfer-rollen. Var det fristad, eller? Nei, jeg tok noen screenshots der, bare for å huske...

Nei, det er bare å le. Så krenkfør jeg. Bare for å huske at det skjedde. For man kan sitte igjen med en følelse av at herregud, jeg tåler jo ingenting. Men bare for å huske at det var faktisk ikke helt greit. Ja, ja, ja. Også huske navnene. Man viet jo aldri med personer som

Det er jo noen historier om folk som ikke gir seg heller, som vil ha kontakt og vil ha oppmerksomheten til det syklige. Da er det greit å ha noe å sende videre til de som skulle trenge den informasjonen. Ja, og de...

bruker jo e-post og telefoner, så det finnes de. Det er litt drøyt å se den der forsvars... Man er en offentlig person, og så fort vinden snur, så går man rett til sykemeldingens modus og bare kjører på, finner en drapstrussel-aktig melding i listen, og så lager det seg på en måte at se på all den hetsen og all den kritisk, og så har det de kjipe tilbakemeldingene som kommer fra folk i djupet, liksom.

For det onde folk i djupet. Ja, jeg fikk veldig respekt for det. Det var jo veldig liten, det var jo ikke så veldig drøyt det jeg sto i da, i forhold til hva mange får da. Men jeg fikk veldig respekt for det. Selv jeg som gjør min tenkning rundt og egentlig tenkte at det ikke rammet meg på noe spesielt vis, eller ikke sant,

Merkelig ubehagelig. Jeg fikk en ny respekt for de som står i ordentlighets over tid. De som står i ordentlighets, vil jeg merke. Ikke de som har en og to kommentarer som de bare fisker ut. Du vet jo ikke hvorfor de velger å gjøre det. Noen bruker det og gjør det som en strategi. Man får en følelse av det.

Men det er jo lov å ta den offerrollen veldig kjapt. Og det er klart det er mange som spiller på det. Fint måtte du komme seg ut av det på. Ja, for da snur opinionen. Hvis du har sagt noe veldig dumt,

og folk blir sur på deg, så kan de jo liksom si, å nå blir jeg så lei meg når dere blir så sur på meg. Og så er det bare deg det er synd på. Det er veldig fint. Jeg som får drapsurslet her. Det er ganske smart egentlig. Nå er vi hos tre timer. Jeg føler at nå kan jeg ikke holde på deg lenger. Du har jo et liv utenfor psykologiens verden og podcastens verden. Så jeg tror jeg bare skal si...

før det nødt til å bli så uhøflig å si at nå må jeg faktisk runde, så skal jeg gjøre det. Men siden det har vært veldig hyggelig å prate med deg igjen, føles det som

Det var ikke så lenge siden jeg var sist. Nei, det føles som det ikke har vært lenge siden. Det føles som vi har hatt en liten pratepause, og så var det ikke sånn forlengelse av praten sist. Når du snakket etter, så tenkte jeg sånn, det føles ikke så lenge siden hun var sist. Nei, og enda så mange som du har hatt her i mellomtiden. Du var med på å bygge det her oppe, vet du. Ja.

Det var i hvert fall veldig hyggelig å være tilbake. Just hyggelig. Så må jeg si til deg som hører på, at hvis du ikke har fått nok av tre timer med

god prat rundt vi har vært gjennom mye her nå så er det enda mer å hente du møtte at du hadde vært der rundt episode 60 ja, noen av 60 tror jeg i hvert fall august 2020 så det finnes en episode til her med Line hvis du har lyst til å høre på mer skravling nei, skal vi si analytisk dybdeprat rundt de tingene vi har snakket om i dag
Mentioned in the episode

Wolfgang Wee Uncut
Dette er tittelen på podkasten
Line Warholm
Hun er psykolog, og gjesten i denne episoden
Fornebu
Dette er et sted hvor podkasten blir innspilt
Christefalk
Han er en tidligere gjest på podkasten
Briggs Vihus
Professor i ernæring som tar trappen i stedet for heisen
Thor Gotthard
En kjent personlighet som er veldig aktiv og tar trappen
Aftenposten
En norsk avis hvor Warholm er spaltist
God Morgen Norge
Et norsk TV-program hvor Warholm er en fast gjest
Tullendal Arena
Dette er et sted hvor podkasten blir innspilt
TikTok
En sosial medieplattform som Warholm er bekymret for
Instagram
En sosial medieplattform som Warholm diskuterer
Facebook
En sosial medieplattform som Warholm diskuterer
Messenger
En sosial medieplattform som Warholm diskuterer
Jan-Petter Fagreif
En psykolog som Warholm har hatt en lang samtale med
Ungdataundersøkelsen
En undersøkelse som viser at tid brukt på sosiale medier påvirker jenters selvbilde
Frode Thune
En person som har diskutert markedsverdi i forhold til dating
Peder Kjøs
En person som har diskutert markedsverdi i forhold til dating
Tinder
En datingapp som Warholm diskuterer
Seinfeld
En amerikansk sitcom som Warholm bruker som et eksempel
Siri Gullestad
En psykolog som har skrevet en bok om behovet for trygghet og begjær
Cryo Chamber
En type kammer som Warholm diskuterer
Otto Jespersen
En norsk komiker som Warholm nevner
Tore Sagen
En norsk komiker som Warholm nevner
En norsk radiokanal
Radioresepsjonen
Et norsk radioprogram
Kompanie Lauritsen
En norsk TV-serie som Warholm nevner
Emilie Stordalen
En person som Warholm nevner i forbindelse med en TV-serie
Therese Sollien
En person som Warholm nevner i forbindelse med en artikkel
Greta Thunberg
En klimaaktivist som Warholm bruker som et eksempel
Russens Greta Thunberg
En hypotetisk klimaaktivist for russetiden
Dagfinn Høybrotten
En norsk politiker som Warholm bruker som et eksempel
Mimmer
En person som Warholm nevner
E18
En norsk motorvei
Høvik
Et sted i Norge
True Detective
En amerikansk TV-serie
Colin Farrell
En irsk skuespiller
NRK
Norsk rikskringkasting
NRV
Norsk rikskringkasting
Ung Høyre
En norsk politisk ungdomsorganisasjon
Torsdagsklubben
En norsk stand-up-klubb
Myspace
En sosial medieplattform
Will Smith
En amerikansk skuespiller
Chris Rock
En amerikansk komiker
Oscar-utdelingen
En årlig prisutdeling for filmer
Netflix
En strømmetjeneste
Budstikka
En norsk lokalavis
Tesla
En bilmerke
Godmorgen Norge
Et norsk TV-program
Russens Dagfinn Høybrotten
En hypotetisk russens Dagfinn Høybrotten
En forkortelse for «God Morgen»
Participants

Host
Wolfgang Wee
Guest
Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...