Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

- Taleb, må vi prate om Taleb, er sånn typ som mange av mine inntrykk er i det skikte. Mange er interessert i han. - Det er vel han jeg har lest flest bøker av, tror jeg. Faktisk Karl Frode Tiller, har du ikke trodd? Jeg har lest alt av Karl Frode Tiller. - Tiller og Taleb er to bra ting, de, ass. Nei, men Taleb, jeg er jo ... Jeg bodde i statene i perioden 2004-2010 ca. Da var tale i ferd med å bli en type mange begynte å merke seg ham. Det var da Black Swan kom og Full By Randomness hadde kommet litt før, men den begynte å bli populær. Jeg husker at jeg ble veldig opptatt av de greiene som han som han drev med, som handlet om risiko, usikkerhet, alle sånne menneskelige feiltagelser når vi skal forutse fremtiden, og så videre. Han studerte også et kurs, et ugradert kurs i militær etterretning på forsvarets... på en av forsvarets institusjoner. Det var litt samme tenkemåten, litt som Taleb tenker. Litt sånn at ideen om å være veldig forsiktig med å bruke fortidens hendelser til å forstå fremtiden, og så videre. Det var egentlig en sånn ting. Så skrev jeg en bok om det flerkulturelle Norge, som er et ekstremistan. For de som kjenner Taleb og er interessert i han, er jeg veldig glad for at du På bakrommet her nevnte jeg at sånn er det en Nassim Taleb-referanse, for det var det faktisk. Og det er du da den første av sånne litt sånn oppegående typer i en slags offentlighet i Norge som har sett da, og det er tror jeg forteller noe om det. Da kjente jeg meg at dette ble bra. Dette ble bra. Det er bra. Det er det første, men det var jo ganske ferskt da. Var det for full barramdøst den uttrykket der kom fra? Nei, jeg tror det kom fra Black Swan. Du kan liksom, skal vi ta det gjennom sånn at vi skjønner hva som ligger i hele ideen om ekstremistan og mediokristan, som han kaller. Det synes jeg er på sin plass å forklare. Ja, for dette er jo et stort, det er helt sikkert mange lyttere som ikke kjenner til tale på, og han er jo For å ta to skrunder om han, så er Taleb en libanesisk født, amerikansk forretningsinvestor og senere forfatter. En av de tingene som vi sikkert kommer tilbake til her, et land jeg er veldig glad i, Libanon, og et fucka, men vidunderlig land på en måte. Taleb har jo sagt at Black Swan ... ideen om at den svarte svanen som vi ikke får utse, men som snur alt opp ned, at mye av det er også hans egen erfaring fra Libanon. Han sier jo det starten av Black Swan, han sa, da Libanon-borgerkrigen begynte i 1975, så sa det over i løpet av ti dager. Det ble til 15 år. Så det var liksom Første verdenskrig, ikke sant? Så han sa sånn, ja, ja. Vi går ut i felten og denger tyskerne, og så ligger man i skyttegravene i Flandern i fire år og dør. Som andre ord, det er helt umulig å forutse sånne ting. På en eller annen måte er, etter min mening, skille mellom ekstremistan og mediokristan. Det er en nøkkelmåte for å forstå måten han tenker på. Og om man kan begynne med å si hva er egentlig dette her, da sier han at jo, se for deg at du har tusen mennesker i et rom, og så kommer verdens feiteste mann inn i det rommet. Hvor mye går gjennomsnittsvekten opp i det rommet da? Det går opp. 0,5 kilo, ikke sant? Ingenting nesten. Selv om han er helt jævlig feit, han som kommer rundt. Da sier han at den logikken, den følger såkalt mediokristene, at et ekstremt tilfelle gir ikke ekstreme utslag. Men så kan vi si, hva skjer hvis du har de samme tusen menneskene i et rom, et gjennomsnittlig utvalg, så kommer Elon Musk inn i rommet. Hvor mye går gjennomsnittsformuen opp da? Da går den opp, hva vet jeg, ti tusen ganger. Altså enormt mye. Og det er selvfølgelig poenget. At Det er det han kaller ekstremistan-logikken. Altså at ett eneste tilfelle kan gjøre et ekstremt utslag. Da er vi litt inne på, for eksempel, han jamfer det der at gauskurveting, som for eksempel vekt, høyde, naturlige fenomener, de fordeler seg stort sett på en sånn mediokristan-logikk. kurve ifølge Taleb, at ett utslag gir ikke ekstremt utslag. Men sosiale fenomener da, Rikdom, Instagram-følgere, whatever, det følger en helt annen logikk. Det er ikke noe rettferdighet der. Men det er sånn at en eneste utslag, og da er det interessant at dette er det han overfører til risikotankegang. Ved å si at innenfor en sånn gauskurve med jokristian logikk, så vil ikke det ene utslaget gjøre det ene Den ene ekstremen gjør så stort utslag. Men i et tilfelle med for eksempel velstand, med berømmelse, med katastrofale ting også, så kan det en bestemt ting være det som gir et helt enormt utslag. Og det er en nøkkelmåte, tror jeg, på å forstå Taleb's idé om risiko. Men Det ene spørsmålet er jo hvordan konverterer du den innsikten der inn i den ekstremistanen boka di, og det andre er jo det som er interessant her, det kan vi ta ett på da, med kanemann og den kanemann-Taleb-flørten som i hvert fall var der i starten. Hvordan dette også krosser opp på det militære tankegangen med det her med at selv om det er en veldig liten nedside, så er det på en måte, vi kan sikkert gå inn i den der og ta den kampen der, eller ta det oppdraget der, men nedsiden er enorm hvis vi feiler, så det er sikkert noen beslektede temaer der med tanke militært sett. Ja, og mange ting. Jeg har lyst til å, siden vi er i et forum der vi kan snakke litt fritt, jeg vil jo tenke at sånn, først og fremst, jeg skal komme tilbake til innvandring og det flerkulturelle om et øyeblikk, men en ting jeg gjerne skulle si, det er jo å tolke for eksempel sikkerhetskontrakten klima da, innenfor dette her. Ikke sant? Er det... Fordi klima er jo utgangspunkt til noe som følger en mediokristian logikk, så vidt jeg kan bedømme. Jeg er ikke noen ekspert på det, og har ikke skrevet noe om det, og har ikke noen peiling annet enn jeg bare leser aviser. Men... Så man kan tenke seg at det følger en mediokristallogikk, om temperaturen går opp 0,5 grader eller noe sånt. Men det som selvfølgelig er det farlige med, det tror jeg nok at Taleb, selv om han har vært opptatt av at han spiller ned den risikoen, men det jeg vil tro at han på et eller annet tidspunkt vil kunne være enig i, er at konsekvensene av for eksempel en klimaendring vil kunne plutselig følge. Om temperaturen stiger, den vil stige gradvis. Den vil ikke stige ekstremt bortsett fra de helt bizarre modellene. Men det som kan skje er selvfølgelig at Det kan være konsekvenser som følger ekstremistans logikk. Plutselig en dag er det 50 millioner indre som ikke har vann, og så må de flytte. Da er vi plutselig bort fra den gauskurve med jokristann logikken og inn i ekstremistann logikken. Da kan det begynne å bli rufset, for å si det meget forsiktig. Tilbake til det du spurte om, om det er flerkulter. Jo. Det jeg da begynte å se var at... Og hvert og nede når er det boka kom ut? Ja, jeg skrev en bok som heter Ekstremistan som kom i 2009 og ble mye debattert. Mange var sure på den da. Hvis jeg googler deg i sted, så er det stort sett det som kommer opp fra den tiden der. 2008-2010. Det er godt poeng her som jeg må ta etterpå forresten. Ja, nettopp, vi kan komme med mye å si om det, men jeg tror den ble litt viktig også. Hadde den den fordelen at den ble slakta både fra yttre venstre og yttre høyre, det var jo akkurat... Drømmesituasjon. Det var akkurat det det var. Men i alle fall, det var en bok. Men tesen der var at innvandring og det flerkulturelle gjorde Norge mer ekstremt på godt og vondt. Og der hadde jo en del statistikk som kunne back opp det. som var sånn at innvandrere var representert av etterkommere innen de som gjorde det, dårligst i utdanningsløpet, og de som gjorde det best. Det var en overrepresentasjon av de som falt ut, og det var en overrepresentasjon av de som fikk toppyrkene. Det kunne du se på flere andre ting der også. Tesen min da var at det gjorde Norge litt mer ekstremt på godt og vondt. Derav denne her da. Så det var jo en sånn, det var jo også en, ja, så der er jeg ekstremt i en litt sånn, altså en direkte betydning da. Og det er gøy alle da, jeg husker jo det. Det var også andre ting, for eksempel, ta opp sånne ting som da, vil jeg i alle beskjedene påstå, ganske ukjente ting, for eksempel å si hva er egentlig forholdet mellom sånn såkalt tillit, som veldig mange er opptatt av i Norge, vi har så høyt tillit i Norge. Vi stoler når myndighetene sier at vi skal ta vaksinen, så gjør vi det, mens det gjør ikke rumener eller whatever. Da var greia at det, Og da brukte jeg et idrettslag i Drammen til å vise at tilliten kom under press hvis det ble familieinnvandring. Og det husker jeg veldig godt, fordi da husker jeg at jeg snakket med en samfunnsforskere, og så sa de sånn, skal du skrive om det altså? Ja, nei, det er et veldig tabubelagt emne, for de skjønte at det er lov nå, men ok. Og så husker jeg at så kom jo boka da, og jagge meg så kom samme forskeren da, Vi skal la vedkommendes navn, og vi kan nevne vedkommendes navn. Hun heter Grete Brockmann og er leder av Brockmann-utvalget, som senere drev å tokke opp tillit. Men det hun sa var sånn, «Nei, dette har vi holdt på med mange år.» Og sånn, «Hei, Grete Brockmann, du sa til meg for fire måneder siden da vi snakket sammen at dette turte dere ikke å ta. Nå sitter du bare sånn, «Nei, dette er jo gammelt nytt.» Og sånn, «Nei, det er det ikke.» Og akkurat det samme, jeg husker også at det var veldig mye den der... Jeg hadde studert sosiologi og litt sånne ting, ikke sant? Og kunne i hvert fall på et overfladesplan litt visste hva de drev med. Og Og så husker jeg at det var mye knirking, «Nei, er dette bra?» Og så husker jeg at for noen år siden kom en forsker og sa, «Ja, vi har funnet noen nye stater som viser at innvandrerne gjør det både. Det er de som gjør det best og de som gjør det dårligst. Velkommen etter». Så jeg tenkte at det var litt gøy med det der. Ja. Og så hadde den, hvis jeg skal ta litt videre med den der le mange år siden nå, og mye har skjedd i denne debatten siden den gang, heldigvis, på godt og vondt. Men det var jo en sånn bok som jeg husker trakk veldig fulle hus og sånn. Og noe av grunnen til det var at den var erfaringsbasert. Den var basert på at jeg selv hadde vært en av de gutta som hadde fått juling av sinvandrerne på ... bak vin i kebab på 90-tallet, ikke sant? Og kjente, visste hva det der var. Og det tror jeg var en eller annen sånn, i hvert fall det jeg opplevde, at det kom mye folk bort til meg på den tiden, bare faen, det greiene der er kult at du tar opp det. Så det var noe der da. Og da gikk jo veiene videre inn til Mange andre ting som skjedde på 2010-tallet, og det mørke 2010-tallet som kom etterpå. Du spilte ikke fotball på lokale laget? Jo, det var selvfølgelig det jeg gjorde. Jeg slapp unna alle julingene, for jeg spilte fotball på Bærerødspolk. Hvilke årskull er du? Jeg er 2,80. Dette virkelig laget spilte på. Det spilte på først Høvik som barn, og så gjorde jeg en klok overgang til Bærum Sportsklubb. To åttio år i gangen. Ikke består i gangen, det er massivt, men jævla gode overganger, selvfølgelig, over og under. Men det var en smeltedigel. Jeg vet ikke om de hadde en deal med kommunen også, hvor de tok inn veldig mye fra Bærum Vest. Ja, det er litt som ghetto Bærum, ikke sant? Det er sånn rart at Bærum Vest og Bærum Øst er nesten som Oslo Vest og Oslo Øst, bare speilvent, for de som måtte lure på det. Og da var det jo... ble du venn med på hele spektra. Alle skolene og bærene er ikke så stort, og alle i årgangen kjente navnet til hverandre. Det var Irakere, Iranere, Pakistanere. Jeg tror jeg avhvergav et par ramsforsøk på noen kvelder i samvirke med kompiser, fordi jeg kjente disse fotballgutene. Så det var jo en liten digresjon der. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal ta, jeg kunne mimre om det her med masse, men greia var vel at det var noe, juling, det husker jeg jeg fikk første gangen da jeg var 12. Da ble vi rana bak Tåsen senter, da kom jeg, jeg spilte først på lyn og så på skjei da. Men så etter hvert roet det der ned seg. Da visste man hvem man skulle snakke med. Men det var i hvert fall sånne type ting som jeg var opptatt av på den tiden der. Så jeg tror at noe av det som gjorde den boka, litt i hvert fall på den tiden litt viktig, var akkurat det der. Det at den hadde at den hadde en form for en blanding av erfaringsnærhet om hvordan dette føltes på kroppen på godt og vondt. Hadde mange venner som hadde forskjellige bakgrunner. I tillegg til at at du var inne i Nasim Taleb og hvordan kommer dette å gå på et mer sånn der, finne litt sånn gøyale tenkere fra andre land og prøve å legge det inn i en sånn norsk kontekst. Det er ikke det på rundt i tiden her hvor sånne hjernevask, ikke helt på en måte samme tematikken, men eksplosive innholdet, som også berøringsangstene var på en jevnbrydig vis. Det er helt riktig, og det er klart at både Harald Eia og han som gjorde gjerne oss sammen med Harald, Ole Martin Ile. Han studerte sammen med meg i New York og er en veldig nær venn av meg. Så vi hadde på en måte, vi satt jo litt der og var liksom, faen, det er mye kult som er borte i USA, hvorfor har vi ikke hørt om det? På blinderen satt bare og da var vi veldig der da, så nå skal vi... da skal vi jagge meg her, vise dere slappfiskene her, hva som skjer da. Det var sånn jeg tenkte på den tiden der. Så gjerne var det jo monstersvært, men litt samme greia. Men hvor gammel var du da ekstremistan kom ut? Det var 2009, jeg var 30-31 da. Hvor robust sto du i de debattene? Kjente du på at du var trygg på materialet, at du var litt nervøs, at det var veldig sånn du var... det er noe som på en måte er ting du kan få litt angst av på en måte litt etter tiden da noen ting nå så er det kanskje vanskeligere for eksempel å være en ganske hard koronakritiker midt under kanskje den første eller andre lockdownen Det er veldig mange som veger seg for å ta de posisjonene og kaste seg ut i debattet, men var du ganske kamplysten på den tiden? Ja, jeg var jo veldig kamplysten selvfølgelig, men en blanding da. At man er både veldig tro på egne ferdigheter og En svag selvfølelse. Men jeg tror at hvis du nevner korona, for jeg har tenkt det nå, når jeg ser på litt, nå er jo innvandringsdebatten, den surrer og går, men det er ikke der det brenner lenger. Der det brenner nå er jo klima, og det er korona og de greiene der. Og det som jeg ser da, det tenkte jeg hadde tenkt litt på da jeg kom hit, det synes jeg nesten er en... Jeg tror vi kan se for oss en situasjon der ... Det man ser der er at det finnes en veldig sterk naturvidenskapelig ekspertise som sier at sånn er det. Enten det er korona eller klima, og hvis du utfordrer det, blir du sett på som en total idiot. Og det fine med de greiene som jeg vokste opp med å diskutere, som var terrorkrig, innvandring, de greiene der, det var lettere å ha sin egen mening. Det var ikke sånn, og det tror jeg vi kommer til å se bli mye, mye vanskeligere nå. Det kan godt stå å utfordre Espen Nackstad eller FNs klimapanel, og man burde gjøre det også. Ikke fordi jeg er noen klimaskeptiker, eller fordi jeg ikke tror på at koronaen fører til alvorlig sykdom, men man burde utfordre det, for ingen vet. de sosiale konsekvensene av disse greiene her, det er spekulasjoner. Vi vet vi har noen modeller som stemmer i varierende grad, men klart vi må diskutere hva dette betyr for samfunnet. Og det ser jeg nå en tendens til, at hvis man begynner å gjøre det, så er det vanskelig. Det var jo særlig, jeg orker ikke snakke så mye om korona, det er så kjedelig, men deilig å være ferdig med det. Men det var jo da, det føltes veldig sånn, da stod du liksom og Da følte jeg som han karen i speakers corner, som bare står og hitter med nevnet, ingen bryr seg. Men hva synes du er enklere eller vanskeligere å snakke om i det klimaspørsmålet? Så er det masse små mikrodebatter, hva skal du gjøre lokalt, hva skal du gjøre personlig, og så er det også oppå makronovoien med strømmeksport, energi, skal vi stenge olja, skal vi eksportere ut? Jeg synes kanskje det er litt mer interessant å diskutere på maktnivå, men det er også litt gøy å pirke bort i alt idiotisk vi gjør på mikronivå. Er du med? Ja, absolutt. Hva gjør vi da? Jeg har ikke noen gode svar på dette, men det jeg ser ut fra at jeg har lest min andre nasin taleb eller etterretningsfilosofisk litteratur som handler om hva med fremtiden, det vi egentlig vet er at vi ikke vet om konsekvensene av disse her. Ikke sant? Det kan hende at ... Jeg er ganske sikker på at klima kommer til å bli ganske rufset i tiårene som kommer. Jeg har ikke noen tvil om det, men hvordan de sosiale konsekvensene blir av det, der ser jeg både ganske optimistiske tanker om det, og veldig mørke tanker om det. Men poenget mitt er at sånn klart du må diskutere det, for det er ikke noe gitt at en klimaforsker vet noe mer om enn deg og meg, eller enn hver samfunnsborger da. Ja, i hvert fall på konsekvens siden. Men jeg liker jo den tanken til Taleb at, la oss si at hvis det er de verste modellene, eller på en måte den største skepsisene her gjelder, altså blir det... blir reelle situasjoner, så er det jo da har vi alt å tjene på, på hvert fall unngå på at hvis den nedsiden er så stor da, hvis de verste tingene slår igjennom, så da er det jo verdt uansett å legge ned en innsats, så skulle vi ta feil, så er det jo ingen dum ting å fase ut de verste fossile tingene til grønn energi, men så er det jo sånn bismaken på det her, er at du ser de største selskapene og den kynisme som bygger seg rundt grønn energi og brandet seg som grønn. Akkurat du ser rundt Pride og sånn, så skjønner jeg ikke at det er mer kritisert. Firmaer som pryder seg med grønne Med grønne ting og sånn, da mister jeg litt, og pappsugerør, det er så mye symbolisering da. Og da blir jeg litt kontrær oppi hele den prosessen her, selv om vi alle vil jo det samme her. Jeg har ikke noe tillegg i det andre, jeg er enig. En ting jeg vil bare svare litt gøy med, du har sikkert dritlig av å snakke om det, men Det er en ting med Anti-Fragile som Taleb skriver, hvis du husker det. Hvis du skal selge flere bøker, så skal dere aldri for eksempel fike til noen i en debatt. Hvis du er forfatter og har gitt ut en bok, og det tror jeg han skrev i Anti-Fragile, jeg tror det var den boka der, Og det verste som kan skje i en sånn situasjon, og det var en hypotese for han, det er at du selger flere bøker. Og det er morsomt at vi snakker om ekstremestansen her, og jeg visste jo ikke, eller jeg har sikkert lest det i Tosnani, men du fikk jo til en eller annen sånn morgenbladfyr under en sånn opphetet diskusjon i forbindelse med ekstremestanen, så det kom lenge før da, antifragile, så her er du faktisk i forkant av tankegangen til Nasim Taleb. Det er stert. Nei, ja, takk, takk. Det var jo riktig gøy, det var jo... Nei, hva skal jeg si? Det er jo en gøy historie. Det er mange år siden, folk husker jo ikke det. Jeg følte at jeg var litt underprestet, at alle sånne morgenbladfolk hatet det jeg drev med. Og var sånn der, jeg knirkete sånn. Og så kom jeg opp på litteraturhuset, Jeg synes ikke det var full salg der. Folk hadde kommet, jeg ante ikke om noen i salen var nesten. Det var åpenbart et eller annet publikum som syntes dette var gøy. Så kommer han der i morgendag-duden, så kommer han her sånn der, du har skrevet en bok som bare vekker, jeg er bare ute etter PR, det er bare en gipp på. Han satt bare og pisset på publikum som var der. Klart publikum føler seg ikke veldig kule av sånn. og høre at de er idioter som har kommet hit. Sånn gikk det. Det endte med at han var litt sånn, datteren min har bursdaget, hvorfor er jeg egentlig her? Hvorfor er du egentlig her? Jeg husker at jeg satt der og var så jævlig irritert på han. Det rare med det, når du har sittet på scenen litt, vet du at når du er på en scene, så er det en slags disiplinerende. Det gjør at du bare holder deg skinnene på et vis. Så husker jeg at når greiene var ferdige, Jeg har jo alltid hatt et litt sånn temperamentsproblem. Du ser så snill ut, Aslak. Jeg kan ikke se for meg. Ja, ikke sant? Men det var mye greier i militær og sånne ting. Så husker jeg at jeg bare... Så går vi bort sånn som vi sitter nå, og bare... Da vil jeg takke for en hyggelig samtale og sånn. Så husker jeg at jeg var sånn der... Faen, så bare gikk jeg bort, og bare... Du er... Faen, du er den verste jævla intervjueren jeg har hatt, liksom. Hva er galt med deg, liksom? Og han bare... Hva skjer nå, liksom? Og... Og så husker jeg at det bare flomma oppi meg. Hva er galt med deg? Så bare fika til ham med en flat hånd her. Og han bare ble sånn, hva skjer nå liksom? Han gikk i fight or flight, han flightet. Han ble bare stående, han freeze. Freeze, ja. Og det er den tredje. Det er det verste, vet du. Det er faktisk det du ikke møter. Ja, jeg har ikke noe spesialt til å la ta være en målbladekarren. Men så husker jeg videre at det var Så husker jeg at jeg kom ut, og du vet sånn, du går, så kommer folk ut til den salen, så kommer det en dame bort til meg, bare skulle stille meg og spørre meg, hei, du, hva er greia der? Jeg bare, ikke spør meg om noe, jeg er helt ute her, liksom. Og hun bare, og jeg var helt liksom, da var jeg så sint da, det bare var flamme opp, holdt på å begynne å grine så rasende var jeg, liksom. Og hun bare, hva skjer med deg, liksom. Og så gikk jeg tilbake da, tenkte, nå skal hvertfall han der Målenbad-fylen virkelig forsvi, og da ble jeg heller stoppet da. Hahaha. Og så husker jeg da, og på den tiden var jeg ung og ugift og sånn som det, og så husker jeg satt på en sånn mørk bule borte utenfor litteraturhuset etterpå, og det brifet litt. Journalistene begynte å ringe, og faen det var ikke bra, men jeg tenkte, nå har du rota til. Og hva er det alle ugiftemenn gjør når sånne ting skjer? De ringer mora si selvfølgelig. Og da synes jeg Mutt er en viste klasse av hvordan du skal reagere, for å finne spørsmål til spørsmål hva er. "Hva er det med flat eller knyttet neve?" Da sa jeg: "Jeg har med flat." Så sa han: "Greit, sønnen min. Da skal jeg fortelle noe." "Det samme har jeg gjort. Dette går helt bra." - Det er faktisk en ganske stor forskjell i det der. - Ja, det er det. For da er knyttet neve, da er vi på anmeldelser og det greiene der. Bitch slapping er noe annet, ikke sant? - Ja, det er det. Ligger i hodet. - Så da gikk jo det... Og så merket flaks for meg var at det var en sånn kar som var i salen der, som hadde tatt opp dette på bånd. Det ligger på YouTube, tror jeg. Gjorde det i hvert fall? Ja, jeg hørte på starten, det hørte så helt way out. Det var en i kommentarfeltet, intervjuer hørtes drit, jeg er jo full på det som skrev nede. Ikke sikkert det var tilfelle, men det var sånn, det har blitt hørt jævlig mange ganger også. Det var en fin litte av skandalet, men det var, nei, så det var det som redda meg. Fordi først var det sånn, Det viser bare at jeg stilte så gode spørsmål, og klarte ikke å svare på det. Etterpå var det plutselig ... Det endte med at det var den tiden da Dagbladet enda skrev om sånne ting som dette. Da husker jeg at de hadde på ... På forsida, på den øvre delen av forsida som vi hadde på den tiden, så hadde han skrevet en kronikk der han unnskyldte seg. Du har både blitt fikater, så må du unnskylde deg etterpå. Snakk om, så for minne, da var det bare å lene seg tilbake. Det var jo helt beta det der. Ja, det er dine ord, men bruker du henne? Skal vi se hva du sa. Nei, men det er jo, hvis han gikk i seg selv, og så på en måte sa utskill, det er jo stort da å gå tilbake til det. Ja, vi er venner og veldig forlikte. Han er sikkert litt irritert på at jeg alltid blir spurt om å fortelle denne historien, for jeg synes den er ganske gøy. For det er jo ikke så mye gøy som kjære man driver i skrivyrke, det er stort sett ganske kjedelig. Det var jo en debatt der det gikk litt hardt for seg, liksom. Hva tror du kommer opp i neste rett under søket ditt da? Svølge Martin Skanke igjen. Litt flere views da. Han har på 450 000 views på YouTube. Søk ikke Martin Skanke. Med bitchlappen hans. Var ikke det med å knytte han ned på også? Nei, det tror jeg ikke. Var det det? Hvis du har sett på det senere. Da er det den der, da han sier sånn, hva var det for noe? Det var et slag. Hvorfor det kom da? Det er jo noe, unektelig på en måte, den som slår kommer oftest best ut av det, med mindre det er hensynsløs vold. Martin Skamper kommer jo ut av det Det kan diskuteres da, men jeg synes jo det er litt for frisk. Jeg husker at det ramte inn med meldinger den der i dag. Fy faen, mye, mye. For det var, altså, ikke sant, Morgenbladet er litt sånn det er en neve-magnetavis, ikke sant? Du har litt lyst til å denge de som er der, fordi at det bare er sånn, Det er liksom bare en sånn knirkete sånn, vi vet bedre enn deg holdning liksom. Så det var nok en bitch slap på vegne av mange. Og det var i hvert fall den som jeg husker på tilbakemeldingen. Jeg tror folk flest liker en liten god gammel bitch slap. Jeg tror også Medienorge også elsker det. For det slår post-it ut i alle veier. Men det kan jo ikke være, hvis man hadde gjort det sånn bevisst for å skape skandale, da ville det blitt avskjørt med en gang. Ja, det må komme naturlig. Det må være naturlig. En marganisk bitch-lap. Ja, liksom lage en sånn, du ser det for deg at noen sånn VGTV-folk gjør det liksom, men det vil ikke funke. Nei, sånn teatralt, det hadde blitt kledet med en gang. Det er dårligste PR-nokahånd hvis du bitch-lapper, og det blir sånn halvveis bitch-lap også. Så blir du avskjørt. Ja, det er det verste. Du selger jo flere bøker da, og det er så fint med det å være... være kunstner, bortsett fra hvis du er veldig statsstøttende av kunstner så har du på en måte lyst på all oppmerksomhet som du kan få, om det er negativt eller positivt, du har jo ikke noe å si du kan jo bare selge flere bøker uansett altså, unntaket at det kommer fra pedofil det er jo unntaket Det er noen grønnslammer, men jeg er enig med deg. Rasism og pedofili, det er bokstoppere. Salkstoppere nummer en. Jeg må jo være en decent person. Det handler om å ha et visst verdisett, og så kan vi trå feil. Jeg er ikke noen som prøver å lære datteren min om å ty til vold, men jeg ser det sånn. Hvis det skulle skje, og det ikke skjer på en måte som noen kommer til skade, så får det være greit. Hvis du hører på det her, jeg har jo tekstet med Martin en par ganger, prøvde å få han over her, men det har ikke passet helt. Det har vært litt helsegreier og sånt. Men jeg er jo hypp på Martin her. Den største norske rally-legenden her. Jeg kan garantere nesten skal ikke tøsje inn med bishleppen hvis Martin skanker døkkroppen. Men litt innom bishleppen må vi. Nå har vi startet en fin serie her. Men jeg mener det var knyttet nede med han også. Var det det? - Det må vi sjekke ut etterpå. Det er litt sånn som på Forspill, du kan ikke drive og jasse opp YouTube etter ti minutter å ha vært der. - Nei, da blir det bare YouTube liksom. Men ja, det var ekstremistan. Vi har jo veldig mye morsomt på lista å prate om, og vi kan jo egentlig gå på det som er dagens ... Oi, helvete, det var tidlig å begynne å rape. Fin innledning, alt på å si. Det var det overhovedet ikke, men til dagens gledelige nyhet for din del. Sexer i VG, det er ikke helt feil å våkne opp til. Nei, det er jo fantastisk. Jeg gikk rundt og var veldig, veldig nervøs på hvordan den mottakelsen kom til å bli, for å være helt ærlig. Hvorfor det? Nei, det har jeg jobbet så lenge med, da jeg vet at sånn. Så tenkte jeg sånn, det er så lett å la andres mening om ens eget. i dette tilfellet en bok, styre hva du selv mener om det, tenkte jeg at det skal jeg ikke gjøre nå. Nå skal jeg bare tro på, nå skal jeg opptre med verdighet i denne slakten som nå kommer. Og bare tenke at jeg kan stå i rak rygg, jeg har fått bra kritikk før, ting pleier å ordne seg bra. Jeg tåler. Jeg tåler denne toaren som nå kommer. Og det mente jeg, det tenkte jeg helt seriøst da. Men samtidig da, Så er det også en påminnelse om at, fordi på et eller annet vis blir man ikke så glad som man tror man skal bli. Det høres litt kokett ut å si nesten, og tenke at fuck you, det er ikke så digg å få terning av sex. Men det minner meg litt på at det er en lettelse i det, Og en sånn følelse av at det åpner en del dører som er veldig deilig, men at det som egentlig er det gøye med det, det er grunnen til at jeg gidder å skrive en 500-siders tjukk jævla mursteinsroman, er fordi det er så gøy å sitte og skape en egen verden. Og det er det som er gøy. Og det er det du må ta vare på, litt uavhengig av det. Bare tenke at sånn, Vi har vår tilmeldte tid, og da må vi prøve å bruke den på en ordentlig måte. Jeg har valgt å bruke ganske mye av tiden min, til å sitte og dikte opp romaner og historier om typer, og gøye alle scener og mennesker som jeg på en eller annen måte er fascinert av, og må bare stole på det. Og så det som er det deilige med det, er en bekreftelse på at de tingene du selv synes var kult, men at noen andre også ser det, det er klart at det er veldig fint. Men det minner meg på det at rusen med å skrive, den graden den finnes, og den finnes etter min mening, men det er rett og slett det der også. sitte en hel dag og bare drømme deg bort i din egen verden og føle deg sånn at du skaper din egen verden. Du lever deg så inn i menneskene. Når du skal hjem til middagen og møte dine nærmeste, så er det litt sånn netur, for det er så gøy å bare sitte og bare være i den verden der. Det er fantastisk. Det er en magisk ... Det er min favoritterhus, tror jeg faktisk. Men er det fortere å komme ut? For det er sånn kreativ glede, det kan du speile over på kunst, på musikk, skrivingen du kommer i, den bobla skaper du i universet ditt, og spesielt med bokmanus, jeg har gjort litt av begge deler, men mest på musikksida, og så skrev jeg bokmanus, og når du forsvinner inni det greiene der, og sitter med deg selv, og du eier, og litt for min del, når du ikke har vist til noen at det bare er ditt, Du har ikke fått noen inntrykk eller noe som på en måte skittner til råstoffet. Den bobla der, du har egentlig ikke lyst til at den skal slutte heller, men du vet jo... Men det er et kompromisse med å skape det du har lyst til å skape og gi deg glede kontra å skape noe som du vet også hva publikum vil ha. Den avveiningen der, har du blitt flinkere på det? Eller er det noe som ligger i bakhjulet hele tiden når du skriver bøker? Det ligger et eller annet sted, men dette er jo... Det er jo en form for ytre styring i akkurat det, men hvis det bare var det, så hadde jeg aldri giddet å gjort det. Så det er, først og fremst, så er det veldig, veldig indre styrt. Først og fremst, så er det gleden av å gjøre det. Jeg tror du kan sammenligne litt med, hvis du trener på et eller annet, hvis du kommer i god form, for du vet at, la oss si da, at du er i dårlig form, og så begynner du å løpe, så er det bare helt jævlig å løpe. Ja. Og det er jævlig ganske lenge. Og så plutselig begynner det å bli lettere. Og så kan du få en sånn flow. Jeg har min variant av løping som jeg synes jeg skal ta tilbake til dette. Fordi man snakker jo mye om å komme for runners high. Og det har jeg ofte snakket om. at du bare føler at du kan løpe fort, at du har masse å gi. Men for meg er runner sign noe annet, og det er fordi at løping trigger NO-kannabinoider, altså det samme stoffet, kroppens versjon av cannabis. Så for meg, når jeg løper, og hvis jeg er i god form, at det som kan skje, det skjer kun på spesielle ting. Så kan jeg oppleve hvis jeg løper ganske sakte type stoffer, Kanskje en mil. Så jeg sier det var god for meg. Man kan løpe en mil i litt sånn langsom tempo, bare for å lappe av. Og så ... Da må det være ganske jevnt underlag. Skogstier er fantastisk, men det gjelder ikke på det jeg nå skal si. Helt enig. Men hvis du da løper på en asfaltvei eller en god grusvei, så plutselig kan du få de følelsene du får hvis du røyker cannabis, som er den der, den er litt sånn vare. Jeg får sånne cannabis-fornemmelser som varer kanskje 20 sekunder. Så får jeg dem sånn to-tre ganger. Og det kan jeg kjenne som en jævlig avhengig. Den kan jeg våkne opp midt på natta etterpå og tenke, det er greiene der. Det er fantastisk. Det leter jeg etter. Og det er ofte, og så kan det gå to måneder uten at jeg får det igjen. Men for meg er det det som er runners high. Det er noe høyere enn den følelsen av å være i god form og bare kunne løpe, som er deilig. Men dette er en helt spesifikk form for rus. Jeg vet ikke om jeg har opplevd runners high, men er det akkurat det at i den delen av joggeturen hvor du føler at du bare kan gønne på enda mer, og ta lange steg og virkelig bare... For meg er dette ikke knyttet til å kunne løpe fort. Fordi det er en annen følelse, og den er også veldig fin. Følelsen er en mestring, å bare kjenne at kroppen lystrer deg. Men det som er med dette her er at det er... Det minner mer om å inhalere god cannabis. Og så bare sånn at du gjør det mens du løper. Og så var det, og så det jeg har haft for deg, la oss si at det skjer etter en mil, og så får jeg det sånn to-tre ganger i løpet av et par kilometer, så er det over, og så kjenner jeg den langsomme, behagelige følelsen av utmattelse komme. Så er det over. Men jeg har snakket med mange løpere, som er mye bedre løper enn meg, som sier at jeg lurer på om de kanskje ikke kjenner godt nok etter. Det er en grunn til at jeg skriver bøker. For å få dem til å ha litt bedre... evne til å beskrive de tingene der, får vi håpe da. Men i hvert fall den følelsen er veldig sterk hos meg. Jeg må få meg noe cannabis snart, altså. Jeg liker jo på en måte å iblant å røyke litt cannabis, men jeg ser at det ikke er helt min greie. Jeg har aldri gjort det veldig jent, liksom. Men akkurat da foretrekker jeg heller NO-kannabinoider, altså kroppens egen cannabis. Det er en bra greie. Ja. Jeg tenkte på tilbake til det der med det skrivegleden og sånt. Det er jo interessant det, når det kommer til dramansverden, så er det jo unektelig, det handler veldig mye om konfliktnivå, og hvor høyt kan du sette konfliktnivå, og så står det om liv og død, er det i krig, og det er jo... Jeg tenker nesten sånn at hvis du har et veldig lavt konfliktnivå, at det bare handler om følelser eller sosialt spill, så må du skrive en jævlig god bok for at den skal bli interessant. Men hvis du har et veldig høyt konfliktnivå, som er typisk andre verdenskrig, eller noe i det type om det handler om liv og død, så har man alltid det spenningspomentet som ligger i bunnen, og man kan lene seg litt på. Er det prisgitt at når du har et så høyt konfliktnivå, at du kan slappe av litt mer med innhold, at du trenger ikke å... Hvis du skjønner hva jeg mener. Du er veldig interessert i, du har jo ikke soldatbakgrunn, det er veldig mye krigslitteratur som både du leser og skriver. Det er jo priset ditt også at du har hatt høyt konfliktnivå og kan skrive hva du kjører på. Ja, og jeg tror jeg skjønner hva du mener. Det som jo er da er at den forrige boken jeg skrev som ble en suksess. Den hadde jo litt det der, for den hadde det som heter, det er jo det som i manusfatt og greiene heter high concept. Det var da det var krigen, ikke bare var det krigen, men det handlet om, jeg fant en historie om en norsk fyr som i tillegg kjente besteforeldrene mine, som hadde spionert mot nazi-Tyskland inni Tyskland under krigen. Det var historien. Det var en virkelig historie det var basert på, men så lagde jeg en versjon av det. Da blir greia at det han fyrer i virkeligheten lett etter, var de tyske vondervaffen, eller de tyske første rakettene som sprengte lydmuren og V2-raketten og de greiene der. Og da bygde jeg en sånn greie, så da er det klart at da har du en, hvis du får satt opp den konflikten som er der, tenk hvis tyskerne får tatt i bruk V2-raketten, kan de bare bombe London og diverse annet, man må vinne krigen på det, da har du satt, da kan du kanskje gjøre det, men igjen, til syvende og sist, så blir det jo ikke veldig spennende hvis du bare har et bra high concept. Du må jo kunne ha kule karakterer. Det gjelder jo i alle ting. Det er derfor enten om du skriver om krigen, eller om du skriver om vanskelige søskenrelasjoner, så er det jo til syvende og siste det samme. Det handler jo om at du må klare å lage drama ut fra det du har. Men du får noe gratis, men det er ikke nok. Så det jeg egentlig prøvde å gjøre denne gangen da, var jo, og det er jo en sånn krigshistorie inni denne romanen der, men jeg ville også lage mye mer sånn, litt sånn familiedrama, vanskelig litt sånn forhold, far, sønn, far, datter, søsken, altså familiehemmeligheter, de greiene der da. Det er jo til syvende og sist priset om du klarer å skrive det på en interessant og god måte. Har du noen inspirasjonskjeller her? Jeg vil tippe at du har mer frihet innenfor det strukturen og universet. Det er en krimroman hvor du gjerne må by på en krimgåte eller drap ganske tidlig. Her kan du forme. Du har litt friere kanskje i den sjangeren der med det underliggende på en måte at det er veldig mye som står på spill i forhold til nasjoner og Nå prøvde jeg å legge inn en sånn blanding. For mange av de bøkene jeg liker veldig godt er blandingssjangerer. De har krim-elementer, men de er ikke rene krim-romaner. Det er ikke sånn Hercule Poirot-aktig, at det ligger en død mann på Orientexpressen, så skal du finne ut hvem det er. Det er ikke sånn det er. Men det er å prøve å legge inn noen sånne tannhjul for å få spenningen i gang. Men igjen, det var mye viktigere for meg, men denne her, å skrive karakterene kule, det var det som var gøy, ikke sant? Å bare sitte og finne på sånne rare typer, du henter ting fra deg selv, fra venner, fra familie, fra folk du kjenner, uvenner, og så videre og så videre, og bare lage et sammensurium av det. Er det mye som topper for meg, den personen, den slektingen, den vennen, at du formekarakterer utgangspunkt i mennesker du kjenner? Ja, men også litt utgangspunkt i meg selv, for det er veldig lett å si jo. Det er nok noen som kan kjenne seg litt igjen og si, ja, fader, har han brukt meg der? Men til syneses er det ting som er i deg selv. Fordi man har jo de sidene at man både er Man både er høy og full av seg selv på den ene siden, og langt nede på den andre. Det er jo bare å kjenne etter, så har alle de greiene der også en spaltetet i seg, også politisk, synes jeg. Jeg kjenner i hvert fall veldig på det, og jeg tror de fleste som kjenner godt etter vil være enige i det. Det å være sånn at det handler ikke om for eller mot ... Sylvie Listaug, det handler om vår indre Sylvie Listaug. Nå kjenner jeg meg at jeg er litt enig med henne, og nå kjenner jeg at det er helt forferdelig. Litt sånn er det å tenke når du skriver romaner. Bare se godt etterpå de greiene du har i deg selv. Vi har alle så mange patetiske sider, og så har vi forhåpentligvis noen bra sider også. Det er jo sånn det er. Vi både er kapable til å gjøre godt, og vi er kapable til å gjøre... å være egoistiske og kyniske og smålig og alt det der. Og så er vi kapable til å ta hensyn til folk, være snille og greie og alt det der. Så har vi det i litt varierende grad. Men det er det man prøver å kjenne etter. Det er som ... Det er vel den store Nobelprisvinneren William Faulkner som har sagt det, at det eneste som er til å skrive om er "the conflict inside the human heart". Og det er jo noe i det selvfølgelig. - Det er jo også det her med det gode og det onde. Hvordan er du binær på det i klassisk forstand? Du ser det gjerne i filmer hvor det er veldig lett å gjøre gode og onde ting, I virkeligheten er det jo ingen som er komplett onde eller komplett gode. Man kan jo sikkert argumentere at visse krigsledere og gjerninger har vært komplett onde, men jeg tror ikke de heller var komplett onde. Men i dramansverden kan man jo fort... Jeg tror mange forfattere faller for fristelsen å gjøre den totale ondskap uten motivasjon og hele pakka. Det er en turn-off, men det er ofte veldig lett for publikum å skjønne hvem som er snill og god. Jeg synes det er kjedelig. Jeg synes at er det noen moderne drama, enten det er tv-serier, enten det er sociopatene i HBO-seriene, eller det er... Eller det er liksom det grå sonen i Song of Ice and Fire og Game of Thrones, sånn så er det jo er det jo det som er gøy å skrive om, for det er nettopp et hjerte i konflikt med seg selv, og ikke det totale mørket mot lyset. Det er litt samme hvis du tar krigen, som er en åpenbar sted der du kan lage en sånn mørke mot lyset variant, så er det jo ikke så enkelt der heller, på mange nivåer. Jeg husker det var noe av det som var gøy med forrige boka, Ulvefellen, som kom i 2017, Det var den der greia med denne V2-raketten og jakten på den og få tyskerne tak i den og sånn. Og det jeg prøvde å gjøre der var å lage at der er jo helten i den boka. Han er en norsk fyr som har vært frontkjemper, men han tror han har vært slem først. Han har drevet til å kjempe og tatt liv av... sivile ukrainer og verre enn det på Østfronten i starten av boka. Men han må da bli et godt menneske, mens tyskeren som på en måte jakter på han, er jo en fyr som egentlig er en morask bra menneske. Men han bare har levd i en verden der Som er styrt av krefter som vi absolutt kan karakterisere som onde, eller i hvert fall veldig forferdelige. Da er det sånn å prøve å se på det, men er det gitt at mannen som blir en helt versus han som på en måte ... jobber i SS i 1942. Hvis det er en tysker som jobber i SS i 1942, og det er en nordmann som blir motstandsmann, er det gitt at den nordmannen er et bedre menneske per se? Nei, jeg mener at det ikke er det. Og litt det samme er selvfølgelig tilfelle her også, i den siste boka, som jo i mye større grad handler om nettsamfunnet, Nettopp de grå zonene i menneskelivet. - Er det tid å si hva den heter? Nå er vi 15 minutter inn i podcasten. - Havets kyrkegård, det er jo en titel som spiller på flere ting selvfølgelig, men det spiller først og fremst på at det ligger et reelt historisk forelegg i bunnen, som er at I oktober 1940 gikk en hurtigrute ned utenfor Bodø, utenfor en øye som et landegod ved Bodø. Den gikk ned, og i... I det forlyset så omkom da hundrevis av folk, og jeg oppdaget dette litt tilfeldig ved en, og ble liksom, hvorfor har jeg ikke hørt noe om et forlyse her? Det er jo en kjempetragedie, liksom. Det skjedde mye under krigen, men det var ikke absolutt stort nok til at man skulle ha hørt mye mer om det. Så ble jeg fascinert av akkurat det der, og at skipet sank så raskt, og det finnes en del veldig dramatiske fortellinger av alt fra kapteinen som gjør det en kaptein skal gjøre han stå på brua med skipet går ned i dypet liksom så klarer han å svømme opp kapteinen går ned med sitt skip masse den type heroiske ting også masse sånne litt mer sånn tvilsomme øyenvittne skildringer som ikke folk vet om er sande at sånn kan det stemme at tyskerne skjøt på folk fra livbåten og hindret nordmenn å komme ombord det er en del sånne type ting Så det er den ene siden, selve drama ved det. Vi kjenner Titanic bare i mindre forstand. Og så var det andre at jeg kom over en sånn historie om en kar som drev et frakteskip som et MK Battenfjord. Han seilte opp og ned langs kysten på den samme tid, og han befant seg rett ved dette forlyset. Og Han gjorde en redningsdåd av helt uvanlig kaliber. Han redda anslagsvis 140 mennesker opp av isvannet med en crew på fire. Han er jo helt ukjent. Da blir man litt ømme om hjertet. En helt random, vanlig kar som ... Det er helt imot, ikke sant? Du er en helt vanlig karl som havner i en ekstrem situasjon, så handler du da på instinkt og bare gjør det du skal gjøre. Fantastisk. Og så drev jeg, det er jo sånn det morsomme å skrive romaner, i tillegg til å sitte og dikte. Så det andre som er greia med det, er at du kan sitte og nerde om sånne type historiske ting som det. Og da var det jo sånn at jeg hadde liksom... Jeg hadde oppdaget dette for Lise, og så kontaktet jeg noe som heter, jeg dobler ikke hva de heter helt eksakt, for da burde jeg si feilene, men Skips Historisk Selskap på Nordmøre. En gjeng med sånne entusiaster, skipsentusiaster oppe på Nordmøre i Kristiansund. Sånn historikere? Nei, bare mer folk som er opptatt av skip, og det er mange av dem. Så kontaktet jeg dem, for jeg hadde fått det for meg at han der i skipperen, han som redde alle disse folkene, at han hadde gjort et foredrag for dem på 80-tallet. Det fant jeg eller han greier på nettet. Og så kontaktet jeg dem, og de var selvfølgelig som sånne folk alltid er når du spør om en jævla hyggelig, ikke sant? Så de var sånn, ja, skal se om jeg finner. Og Jaggu så klarte ikke å sende meg over denne her, det var et 20-minutters intervju med denne gamle Knut Indegard, som har hettet han der i skipperen. Så hører jeg det, utrolig stert da, men for det første så er det jo sånn, han forteller litt om dette her, og forteller om hvor vanskelig det har vært etterpå, at han møtte skipperne, de pleide å sitte og snakke om dette, og hvor mye han hadde liksom, ja, han traumet etterpå alt det her, så sier han sånn, ja, og så spør de sånn, ja, hva tror du er årsaken til den ulykka siden? Ja, Nei, det var ikke noen mine, vet du. Det var, sier han, en post. Det ble sprengt innanfra. Og da lurer jeg litt sånn, kan det stemme for alle kildene jeg har? Sjøforklaringen som er lest, andre, for jeg har jo skrevet i noen bøker, alle sier det var en mine. Og Britten hadde jo lagt ut miner i Vestfjorden på den tiden der. Men han sier da noe annet, og hvem er vi til å sitte og overprøve han, en fyr som faktisk var der. Og da er det jo litt sånn gøy da, som jeg tenker at da kan man lage en fortelling ut fra det. Så det er en fortelling inni fortellingen her, at Det er ikke sannsynlig at norsk motstandsbevegelse sprengte en hurtigrutt i 1940. Det er lite som tyder på at de gjorde det. Men dette var et skip lastet med veldig mye amnisjon, med veldig mye våpen. Det kan ha skjedd en eksplosjon, for eksempel. Ikke utenkelig. Så det er litt sånne type ting. Men det var gøy å finne noe nytt der. Det viser også hvor mange sånne historier som faktisk finnes der ute, som vi vet så lite om. Hvordan skildrer du tyskerne her? Det er med erfaring blitt noe av det første jeg undersøker deg nysgjerrig på, er hvordan forfatteren til filmer, også litteratur, Det er en norsk tendens til, i hvert fall spesielt på norske krigsfilmer, at tyskerne er det totale ondskap, og de skildres jo på en måte som det verste av det verste, og det overleves til de nesten komiske, uten at vi trenger å dra på så mye titler. Det vil jeg ikke si noe om. Nei, altså... Hvordan balanserer du det? Jeg sa det jo litt i sted da, at i den forrige boka, så var jeg opptatt av å gjøre tyskeren god i starten. Altså da snakker en tyske med litt sånn tidsklemmer, eller sånne ting du ikke tenker på, en fyr, en... en militant SS-mann på 40-tallet. Det var nettopp derfor hun maniseret han. Det er ikke for å si at nazityskene var noe bedre enn det det var. Alle vet hvor jævlig det var. Men det er bare for å si at menneskene som var der ikke nødvendigvis var verre enn deg og meg som mennesker. Jo, men i denne saken her gikk jeg litt videre. Det var også gøy at du spør om det faktisk. Fordi der er det jo en ting jeg kom over. Det var noen historikere jeg snakket med, som sa en ting de aldri har skrevet om, det er tysk motstandsbevegelse inni Wehrmacht, som var altså antinasister inni de vepnede styrket. Jeg tenkte, dette her er jo en jævla fet historie. Toppen av konfliktene også. Ja, og det nærmeste jeg fant da, var jo i Kristiansand er det litt rannkjent. Fordi der var det nemlig sånn at I februar 1945 var det to tyske underoffisere, tyske krigsmarinen, som ble stilt for standrett på Odderøya militærdomstol og henrettet for landsvik. Dette skrev fevennen og litt lokale pressefolk, for det var en fyr som sto frem med dette. Han pleide graven der og sa at disse var mine venner. Det er ikke så mye som er kjent med den saken, men det viste seg at disse typene hadde De hadde da tilhørt, det står ikke spesifikt i saken annet, de hadde en annen politisk oppfatning enn nazismen. Vi kan anta at de kanskje var kommunister, eller sosialdemokrater i hvert fall. Så de var antinazister. Og det de faktisk gjorde, var at de faktisk, de... i egenskap av å være underoffisere i tyske krigsmarinen, så hadde de tilgang på hvor konvoiene gikk og sånne ting. De meldte videre til allierte agenter om at nå kommer en tysk konvoi dit og dit som senere ble bombet. Det er jo sterkt å gjøre. Det som også slo meg er sånn, en ting er å være en norsk motstandsmann under krigen, ikke et vondt ord om dem. Vi vet alle hvor mye heroisk de gjorde. Men en annen ting, de var noe i hvert fall, de kjempet for at landet var okkupert, og de gjorde det, og de hadde støtte blant det store flertallbefolkningen, på et visst plan. Mens det å være en tysker som kjemper mot nazismen, du begår landsfikk mot ditt eget land, på idealen du tror på, det synes jeg er ganske vakkert, for det er en sterk ting å gjøre. Så da tenkte jeg sånn, dette er spennende. Så den har jeg diktet litt videre på da. Men der kom jeg ikke, det snakket jeg med noen folk jeg kjenner nede i Kristiansand og sånn, på en sånn stiftelsenarkiv etter det som jobber med historiefortalkning og sånn der nede. Og de sa til meg, faen, den der historien der er bra. Det var en som hadde sagt at han hadde vurdert å skrive doktorat og sånn om det, men han hadde ikke kommet noe videre. Så svaret på spørsmålet om det er sånn tyskerne er sånn definisjon på sånn saurons ondskap, nei det er det ikke. Men du har sett den der Tom Cruise-valkyrien eller noe sånt for noe. Er ikke det noe sånn eksempel på internt opprør? Jo, men det er en annen type opprør, fordi det er jo de som gjorde det. var i stort sett overklarede. Det var gamle prøysiske adel. Altså folk som var militaristiske og dypt reaksjonære, og som hadde støttet Hitler med å ta opp med hva skje i traktaten og alle de greiene der. Men som samtidig etter hvert skjønte både Hvorfor gjorde de det? Sannsynlig så handlet det både om at de mente at vi måtte få en slutt på krigen for å få bedre vilkår. Og i tillegg så kan vi nok også si at noen av de var genuint opprørt over det de så, enten det var konsentrasjonsleirer og utrydningsleirer eller lignende type jævelskap. Men i hvert fall, det var en helt annen type gruppe. Så dette her ... Denne tyske motstandsbevegelsen, og der lager jeg en litt historie, og det er diktet ganske fritt. I den siste boka nå? Ja. Men den ligger inni der. Det er en historie inni historien. Men det er jo da at tyskerne hadde en... altså sånn vi vet jo at den senere tyske forbundskansleren Willy Brandt og sånn, han var i Norge som politisk flyktning på 30-tallet han var jo sosialdemokrat, sosialist ikke sant, kom til Norge og han var så jeg har laget en greie da at en av mine hovedpersoner, hun møter en av disse tyske motstandsfolkene på Arbeider Ungdomsfylkingens sommerleir, som da ikke fanns det på utøya på 30-salen, men på Sundalsøra. Der finnes det bilder av Trygge Brattle og Ville Brant som spiller fotball. Lagde en litt sånn set-piece ut fra det, som jeg synes var ganske fint egentlig. Kult. Poenget er at det er et kjempestort univers, men det er jo meningen å prøve å knytter det sammen med noen ting som jo er liksom sånne fellesnevner. Ikke sant familiehemmeligheter, hva er det vi bærer på? Det som jo er liksom grunnspørsmål som denne boka prøver å svare på, litt presensiøst, det er jo hvem er vi liksom? Hvem er vi som folk og hvem er vi som enkeltmennesker? Og det er jo liksom et av de aller mest sentrale spørsmålene som I hvert fall jo eldre jeg blir jo mer opptatt av det. Hvor kommer jeg fra? Hva var det som drev farmor min som vokste opp i Rølla? Eller morfar min satt saksene av? Alle de greiene der som man tenker, faen, burde spurt så mye mer om det. Det tror jeg er en sånn aldersting da. Nå kommer en sånn alder der, det blir viktigere. Prøv å si det, og samtidig også på et mer sånn, hvem er vi som folk da? Så er jo et unnespørsmål i Havets kirkeår i denne boka, er jo å si, hva er egentlig historiene vi forteller om Norge? Og det er litt sånn du sa da, altså tyskerne som onde. Historien om krigen da, inntil ganske nylig for mange, og som du ser i alle krigsfilmene, er veldig ofte sånn, ok, det fantes, de fleste nordmenn var gode, noen var veldig modige, og så fantes det noen kvirslinger. Og de var slemme, det var landsvikere, ikke sant? Det man ser bort fra er så klart at de aller fleste mennesker er hverken gode eller onde. De prøver å få ting til å leve livet sitt i. Spille litt på den hesten som gjør det bra den dagen. Sånn er det jo. Det er ikke fordi nordmenn er noe verre enn andre folk, men det er bare helt menneskelig å være sånn. Det er å gå inn i akkurat de greiene der. Hvis vi drar det litt videre, for det er jo sånn, på denne boka prøver vi å besvare dette spørsmålet gjennom å si at det finnes en del ufortalt historier om krigen som kanskje setter ting i nytt lys, men også utover de krigene vi har vært med i senere av. Jeg var på Balkan som soldat i TNB i sin tid. Telemarkbatt, må du si da. Ja, det er sant. Men jeg har også vært med i Afghanistan med nordmenn. Det er jo klart at når jeg snakket med disse soldatene, så var mange sånn, hvorfor tør du ikke si hva vi driver med? Det er jo Det vi driver med er krig. Vi kjemper mot en fiende. Men det politikerne i Norge sier, at nå skal vi drive fredsbevarende opp, bygge brønner og skoler, jenteskoler og alt sånt. Det handler litt om hvem vi er som folk. Det å erkjenne at en krig innebærer jævlig ting, det er kanskje det man kan argumentere for lenger inni i et land som har en så fredelig historie. Er ikke det det som Aknes spott om på Terje Tvette, og så sier Norge selvbildet at vi har skapt oss selv et sånt internasjonalt renommé, som egentlig bare vi er veldig opptatt av selv, som at vi er en stor aktør her ute som en fredsnasjon, og en fredsmegler, og vi bidrar med styrker til fredsbevarende oppdrag, og vi er Vi har skapt oss et ryr for å være en fredsnasjon der ute, og det er vårt selvbildet, og det er liksom ... Det er ingen som er mer opptatt av Norge enn nordmenn. Nettopp. Nei, jeg deler terretvett sin vurdering av det. Jeg har vært veldig inspirert av han egentlig i mange år. Jeg synes han er et friskpust. Han utfordrer en del av de greiene der litt. Det er vel flere ting jeg plukker opp her. Vi kan jo ta det med mest nærliggende til det vi pratet om. Som du nevnte litt mellom linjene her, som Jordan Peterson også har vært nøy på, kunne vi selv vært nazister, ville vi gjort det samme. Svaret på det er vel, altså mitt ord er vel enkelt ja, men det er jo veldig mange som blir sjokkert over at jeg kunne aldri gjort det, eller vi som nordmenn, eller vi som folk, eller jeg som individ kunne aldri gjort det. Det er litt det der, det er det som er fantastisk med drama, Og dramaturgi og karakterer er det der at vi, spesielt vi nå i 2021, min generasjon, jeg har jo aldri vært i krigssetting whatsoever, vi vet ikke hva det er å være besatt under enormt press, hvor vi må gjøre helt avgjørende beslutninger. Og det er jo det mye det er å finne sann karakter i drama- dramaturgien og sånt, er jo det som setter karakterene under så mye press som mulig for å se hva de faktisk gjør i forhold til hvem de faktisk tror de er da. Kjenner du kjent til en bok som heter De Velvillige av Jonathan Littell? Nå tror jeg du skulle si Robert McKee. Nei, jeg glemmer han på en eller annen måte. Nei, det er jo ikke det. Det er veldig, veldig, kanskje min favorittroman fra 2000-tallet, men jeg skal bruke store ord, men det tror jeg den er. Det er en tusensiders bok om en tysk SS-offiser som drar rundt på Østfronten og henretter jøder og forskjellige sånne ting som det. Hva heter den for noe? De Velvillige av Jonathan Littell. Han er da en amerikansk jøde som er oppvokst i Frankrike og da skriver inn i hodet til en SS-offiser som går rundt og henretter jøder og tillegg er en intellektuell og tenksom mann. Den er ufattelig rystende på så mange måter, den boka. Men den er noe av det sterkeste jeg har lest, eller det er, tror jeg, kanskje det sterkeste jeg har lest. Men der er det i hvert fall... Han har et sitat, skal prøve å se om jeg klarer å få det noenlunde etter hundkommelsen. Men det er sånn, hvis du er oppvokst i et land der ingen har bedt deg om å ta livet av andres koner og barn, eller sett andre gjøre det, Gå din vei og vær lykkelig, men vit dette. Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke noe bedre menneske. Og det er selvfølgelig noe i deg, ikke sant? Ja, det er helt spott. Og det er jo akkurat, det er jo sånn det er, for jeg kjenner masse folk som har bodd masse forskjellige steder og alt sånt. Det er jo ikke det at mennesker er noe dårligere enn andre steder, ikke sant? Men det er det at, ja, i Norge så har vi hatt flaks, og vi har gjort noe veldig lurt med måten vi har bygget opp samfunnet våre på, da. som gjør at vi har den tilliten, altså de greiene der som gjør at det eksistensielle kampen som er mye nærere for andre mennesker, har vi ikke der. Jeg husker, hvis jeg kan ta en historie, en jævla spesiell historie, jeg bodde i Guatemala et år, og så husker jeg at jeg bodde sammen med noen typer der, og veldig kule folk egentlig. Han ene var lokal rockestjern, og han redda meg så mange ganger når jeg hadde gjort idiotiske ting. Jeg tror jeg hadde sjekket noen fine damer, så var det en hore. Det er en pakka der. Men en rå type. Han hadde en sidekick som var litt mer en bister type. Han gikk alltid med gunn, gikk alltid med skarpladde våpen når han skulle ut. Han var en paranoid type, redd for at noe skulle skje. En dag sier de gutta til meg sånn, Det er jo vanskelig å fortelle nå, men så sier de sånn, jeg vet det, har du hørt det? Har vi bodd på forrige sted? Så kom det en kjeltring inn. Hva gjorde du da? Nei, han bare skutt den. Så vi bare tatt like han kjeltringen og bare sendte den av gårde og lagt den i trønkemobilen og bare dratt av gårde. Jeg er bare sånn, Har du gjort det, liksom? Altså, har du drept en karl, liksom? Det er helt sykt. Og dette var sånn, hadde du tenkt på Norge, altså, hva er opptatt av rock og fotball og alle greiene der, liksom? Det er ikke til tro. Det høres ut som en sånn helt bilkålige episodie i Sopranos, ikke sant? Ja. Men det er sånn, det handler jo ikke om at de menneskene er noe verre mennesker enn deg og meg. Og så kjenner jo han typen, sikkert du i kompisjengen din, en litt sånn type som er litt mer paranoid og liksom sånn, men i Norge så har han sluppet å gjøre de greiene der, da. Mm. Jeg tror det er litt sånn ting som kommer med alderen, at du innser at, i hvert fall for mitt eget vidtkommende, mitt skåne for veldig mye tragedier og fæle beslutninger, at jeg har vært aldri satt under på en måte sånn livsavgjørende presssituasjoner som du finner i dramaen. Det er fantastisk å forsvinne inn i dramaens verden og skrive ting og dikte ting og bare se for deg. Hva har karakteren gjort deg hvis jeg var den? Jeg kjenner ut av han Lex Friedman, en podcaster. Navnet har jeg ikke hørt på noen gang. En tekstud, han er russer med ukrainsk opphav. Og så... Har han litt monologer til intro til podcasten sin, da han hadde hatt en episode om Nordkorea, som han speilet tilbake på da Ukraina ble herjet med av Stalin. Da sa han at Nordkorea står overfor en enorm sultperiode. Se tilbake på hva som skjedde i Ukraina med hans forfredere. Da fortalte han meg en anekdote. Hva foreldre måtte gjøre under den sulten der. Hvis du hadde flere barn, så drepte du dem. drepte de svakeste barna, eller tok barna sine etter etter etter og kokte og spiste de, i frykt for at hvis de ikke gjorde noe med barna, at foreldrene døde først, så kom naboen til å komme og hente barna og drepe de i stedet. Det var den logikken der, at du tok ett og ett barn, helt riktig det var flere igjen, at det Det var ikke sånn som på og til mitt hodet, jeg skulle gjort alt, jeg skulle dødd lenge før barna, at de skulle hatt en sjanse til å overleve videre. Men når du blir satt under press, så tenker du ikke sånn. Og det er bare et godt eksempel på, helt hinsides oss for å sette oss inn i, men de menneskene som står i en situasjon, greier det å ta liv av, for oss er det jo helt totalt utenkelig. Jeg er enig i historien om det der, altså hungersnøden i Ukraina på 30-tallet, det er noe av det verste jeg har lest. Ja. Og egentlig hele den blodlandgreia mellom, ikke sant? Dette beltet mellom Sovjetunionen og Polen-Tyskland i perioden 1918-1945. Det er så dark og så sinnssykt. Det er ingenting i verdenshistorien som kan måle seg i grusomheter og hvor jævlig det var, både før og under krigen. Det er så rart å se unge mennesker som snakker om forferdeligheter og at vi er umenneskelige, at de mister truen på menneskeheten uten å ta ... De har ikke sett noe av det mest ... Og det her er ikke så langt tilbake i tid heller, og vi har sannsynligvis vært på mye mørkere steder i menneskehistorien før det også, mange ganger. Det er det samme som å være sånn, jeg kan ikke få barn opp på grunn av at fremtiden ser så mørk ut. Folk fikk jo barn når de var sånn, Hvis det var treller i Sarens Russland som tror at livet står så jævla bra da, det var mye, mye verre enn selv i mørkeste fremtidsfantasier vi kan tenke oss. Så ja, åpenbart ikke. Så her er det jo historieløst ut og går da. Men det høres ut som du hadde lest en del om det. Har du noen litteraturønnebefaller? Ja, det er klassikeren på det. Det er den som heter Bloodlands av Timothy Snyder. Den er oversatt til Dødsmarkene, tror jeg det heter på norsk. Den er veldig sterk. Det er en forfæltelig viktig bok. Forrige boka mi, Ulvefellen, som jeg nevnte i sted, den begynner jo på disse dødsmarkene i Ukraina. Den gjør det? Ja, faktisk. Og da var det... Der var det en scene som jeg bet meg veldig merke, for det tyskerne gjorde da, da tok de jo, når de tok den røde her med til fange da, så bare gjæra dem inn på en måte på en inngjæring. uten noen ting, altså i vinterkulla. Så folk bare ble stående, så det var sånn der, kunne finne mange tusen mann som bare ligger, liksom sitter sånn, bare døde av kulle. Og bare tenkte sånn, det gjorde så inntrykk å lese det greiene der. Men det er masse man skrevet om selvfølgelig, men jeg synes den er ufattelig sterk. Og hele tesen der er jo nettopp det at det finnes en sånn... Ta Mikkel litt nærmere bare. Det finnes en sånn... Det finnes en... Ja, det finnes et sted i Europa mellom Tyskland og Sovjetunionen, og en periode i... en epoke i dette områdets historie, nemlig epoken mellom den russiske revolusjonen i 1917 og kanskje krigen slutt i 1945 eller Stalens død, som er altså så preget av forferdeligheter at det nesten er vanskelig, jeg klarer nesten ikke å snakke om det uten å bli berørt så jævlig ærlig å lese om det faktisk. Men jeg synes jo også at den de velvillige av Jonathan Littell har veldig, veldig mye bra om akkurat det der. Så det er sterke ting altså. Du nevnte morfaren din her i sted. Det ble bare noe som ble en tanke i huet mitt, men er han en grunn eller årsak til at du skriver om de tingene du gjør, tror du? Aldri tenkt sånn på det, men kanskje på et eller annet nivå. Man vet jo aldri hvorfor man gjør det man gjør, men Det er litt sånn, hvorfor gjør man det man gjør i livet sitt da, hvis man skal stille et store spørsmål? Så er det jo ikke sikkert at det er så alltid så veloverveid da. Det er ofte sånn at man begynner med noe, og så er det litt sånn, ja, ok, og så funker det på et vis da, så bare fortsetter du med det. Altså det er jo ikke sånn at man gjør alt ut fra en sånn kjempegrundig overveining. Det er ofte sånn at liksom en ting skjer, og så faller en brikke sånn, så bare fortsetter man med det. Men jeg tror det er det der, det er vel det som kan man å tale på det som er kalt narrative fallacy, at man tror at man gjør det. Ja, det er grunnen til det, jeg er selvfølgelig bestfaren min og sånn. Jeg kan godt si det i et intervju, men jeg tror ikke det er det, siden vi har tid til å gå bakom de klisjene der. Så vil jeg heller si at nei, jeg tror ikke det er det. Det ligger kanskje et eller annet sted. Og i den forrige boka gjorde det det i Ulvefølgen, fordi de kjente jo han der nordmannen som hadde spionert inn i nazi-Tyskland. Han var en venn av mine besteforeldre som het Sverreberg, og jeg vokste opp med historier om han. De var fra Asker, ikke så langt herfra. Dette var historier jeg kjente fra barndommen, om denne mystiske mannen som hadde gjort ville ting inni Tyskland under krigen. Han hadde emigrert til USA og forskjellige greier. Så kom det en bok om han for 15 år siden, Da ble familien min veldig opptatt av det, fordi han var et navn som man alltid hadde hørt. Der var det nok det, men med dette her, jeg tror mer det er sånn allment at man søker etter forklaringer på ting. Det er kanskje noe av det i Havets kirkål, den siste, så er det mer å gå litt bak det og si at kanskje er det ikke sånn at, men kanskje er det akkurat de historiene vi forteller for å få livene våre til å gå opp. Derfor er det ganske viktig poeng der. Jeg tenkte jo sånn at det er mye av de største markante tingene du har gjort av typevert i NATO-styrket. journalist i Afghanistan og Irak, morfar og din sønn, krigshistorie, krigslitteraturen. Det er jo åpenbart noe her som på På et eller annet tidspunkt, man kan godt si at man genelager deg til den du er, men det er mye interesser, og det er noe som blir formet og plugget, og man treffer den og den mentoren. Hadde du vært litt bedre fotball, eller hatt litt bedre fotballtrener, så hadde du kanskje dratt mer i idrettsverden, og hadde du kanskje blitt en idrettsforfatter. eller kanskje forskere. Hvem vet? Det er mye det der, men du blir sikkert formet av mye av de tingene som du gjør stegvis. Kanskje perioden du var som NATO-soldat, eller i NATO-styrken her nede i Bosnia, var det vel? At det kanskje har sett større spore enn du kanskje... Ja, og det var det nok, fordi at... Men så er det igjen sånn, hvorfor ble jeg, hvorfor endte jeg der da? Det var litt tilfeldig det selvfølgelig, som det ofte er. Begynte du med verneplikten? Ja, da var jeg TNB en vernepliktsavdeling, altså bataljonen da, det var ikke en profesjonell avdeling på samme måte som det er i dag. Du søkte dit? Ja, men så var jeg der da, ikke sant? Og så var jeg der i altså gjennomførte jeg verneplikten der, og hadde på en måte, var i ganske god form, og hadde drevet mye med idrett og sånn, så det var ganske lett for meg å drive med de tingene der, og så var jeg nå der da, og var på en måte uten noe, det var nok en sånn eventuell lyst og kameratskap og de vanlige tingene som gjør det, men så har du nok rett i at det som var greia etterpå varning, at det lå et eller annet sted, ikke på en sånn traumatisk måte, men at det bare lå med en sånn, dette hadde jeg behov for å fortelle på et vis da. Mhm. Jeg husker at inntil jeg skrev, det var første boken jeg skrev, heter Gud er norsk, og den handlet om utlandssoldater, blant annet om min egen erfaring. Ikke at den er så spennende, men det er noe der. Og den handlet om mange andre utlandssoldater. Men det var det som skjedde i Afghanistan? Ja, det var forskjellig. Det er egentlig en reise, først til min egen historie, og så til andre steder vi har vært. Det er noen gode cases der, jeg kan komme litt inn på hva som har vært, men i hvert fall ... Det som var da, var at på den tiden søkte jeg veldig mot de gamle veteranene og syntes det var noe jeg hadde behov for å snakke med dem. Ikke på en sånn der at jeg lå i fosterstilling eller hadde noen problemer, sånn jeg så det selv, men det var litt ufortalt. Men det var veldig viktig for meg, tror jeg, å bare skrive den historien. Så da gjorde jeg det. Det var den grunnen at jeg hadde gjort det. Men så har du selvfølgelig rett til at det som da skjedde var at Jeg opplevde at det der gjorde, altså soldatgreiene vekker et eller annet til folk. Det er sterke ting. Mange var interesserte. Mange har sterke følelser på det. For nettopp som du har vært inn på litt under samtalen her også, at det handler litt om liv og død på en litt annen måte. Det er en sånn naturlig pat å si det, så mye av livet ellers mangler. Det er jo ganske sterkt faktisk, for jeg merker jo at sånn, Hvis jeg drar rundt i Norge og snakker om bøkene mine, pleier jeg alltid å sitte på første rad og bare komme. Selvfølgelig måtte jeg komme. Så er det en gammel kompis, liksom. Det er en av de gutta jeg var sammen med. Det er en brorskap der, liksom, som bare er... Det er ganske heavy, faktisk. Det er en veldig fin ting, som jeg prøver å bære med meg. Mm. Vi snakket litt så vidt om det på telefonen i foregårs, var det vel, med en gjest som var her, som heter Marius Martinsen. Håper jeg sa det riktig. Sorry, Marius, hvis det var feilt. Han har jo tre kontingenter i Afghanistan. Han har ikke vært en del av de her forsvarets historier og sånne ting. Jeg fikk bare tipset meg av han som driver Oslo Business Forum, så helt random bekjennskap. Han bare sånn, dette her er en fyr du må få inn. Ja, ok. Vi har lyst til å prøve ut det da. Det er helt ukjent fyr, og vi sitter og snakker om en blanding av min førstegangstid over hans førstegangstjeneste, og tar det alltid i kronologisk rekkefølge. Jeg tenker dette var en veldig gøy episode, det var gøy å høre hva han hadde opplevd. Gjorde ikke meg noen større tanker ut av det, men det ble sånn, man har episoder her med med kjendiskomiker som drar enormt volym, for de har et enormt eksponeringsfelt og så videre. De drar jævlig mye trafikk og lytter det. Men den episoden der med han, totalt ukjent, ingen promo-drakraft, matcher den automatikk dragningen som kjendiser og komiker har. Jeg tenkte, er dette et lite signal på at folk nå i disse dager av det vi får servert er Det er så lite mennesker som lever faktisk på ekte, hvor det står om liv og død, at det står veldig lite på spill. Her er det et menneske som har ligget i en grøft og ventet på å dø. Han hadde granat i hånda, bare sånn, nå kommer Taliban fra to forskjellige sider, liksom. Og bare sånn, ok, nå skal jeg i hvert fall dø med stil. Jeg skal ta meg bare i, liksom, og de der beretningene der, og bli skutt på i flere timer, og folk bare sånn, at vi lever veldig sterile, behagelige, rolige liv uten å ta de her sterke beslutningene, eller vanskelige beslutningene, og at vi da blir så ekstra sjokkert og oppslukt av historier som på en måte mennesker som har virkelig levd der ute. Samme med eventyrer også. Jeg tror de fyller opp foredrag og podcaster og gjester overalt, og vi bare elsker å suge til seg de som faktisk har satt livet sitt på spill for å oppnå noe eller se noe i sitt liv. Det der tror jeg er en enorm drakkraft som du kanskje har merket på masse ting. Med en gang man snakker om de tingene der, så er folk bare sånn, oi, Dette er faktisk, dette er ekte. Ja, altså det er jo litt sånn. Men igjen da, jeg har kjemperespekt for gutta som var i Afghanistan, og særlig, det var en periode sånn 2008-2011 da det skjedde veldig, veldig mye der da. Og har kjemperespekt for det. Samtidig så er jo også utlandssoldatgreiene er jo veldig mye mer. Det er jo mange, mange tusen, ikke sant? Og de aller fleste har jo ikke vært i de skarpeste situasjonene på den måten. Så det er mange elementer. Jeg tror at det krigselementet er det mest åpenbare. Men også veldig, veldig mye annet. Men det er rart med det her. Jeg husker jo, jeg var jo der nede i 2010, da møtte vi de der MEC4-gutta, de som senere ble herostatisk berømte for å, den der kriget med R6 og Tivallal. Da husker jeg at de var litt sånn, faen, jeg husker vi så den der danske, man heter den der danske krigsfilmen veldig, veldig sterk dokumentar. Han står helt stille for meg, ikke restre på, men Armadillo. Og da var det sånn, faen de danskene, de er mye skitt, hvorfor gjør ikke vi like erotisk? Så det er jo litt sånn, men jeg har jo også, for det er jo... Den norske forfatteren Dag Solstad har skrevet en setning som jeg ofte har brukt, som jeg synes er veldig bra. Han sier, «Mitt landshistorie er forbløffende fredelig, også i krig.» Og da er det noe om at selv i Afghanistan mistet vi få. Det handler mye om hvordan Norge gjør at vi er veldig opptatt av å ikke miste folk. Det ser vi fra covid til alt mulig egentlig. Men jeg husker sånn, jeg var med amerikanerne i Bagdad en gang, 2007. Og da var det ganske jævlig i Bagdad, og da husker jeg sånn at første dagen vi var ute, så mistet han avdelingen tre mann. Jeg var ikke der da, men det var bare sånn, og det var trist liksom, ja det var kjipt, men det var sånn. En gang mistet vi fire mann, og da var det jo landesorg i Norge, ikke sant? Det var en helt sinnssyk tragedie. Men så var det sånn, en dag på jobben liksom, mistet tre mann. De ble sprengt av en eller annen ID, ikke sant? Så det er en eller annen sånn, Så det er mange sånne greier man skal ha, men i det store og ærlig er jeg helt enig med deg. At jeg tror at det er mange ting som fascinerer oss ved dette, og som handler om det der som en del av menneskelivet som vi ikke vil erkjenne for oss selv, men det der at hvor vanvittig adrenalinkikk det er å være i en sånn situasjon for eksempel. Jeg har aldri vært i en skuddveksling selv, bare så det er sagt, så jeg får ikke skryt på meg for mye her, men jeg har vært i en del hårete situasjoner opp igjennom, og det er jo en vanvittig high, ikke sant? Det er en ting som man aldri opplever. Det er ikke det samme som å hoppe strikk opp. Da har du en sikkerhetsmargin. Her har du ikke det. Det er bare sånn fra toppen av hodet mitt. Tror du demografiene opplever krigsinsats på forskjellige måter, som at de pluss 40 tenker at de setter livet sitt på? De er unge mennesker, de har hele livet foran seg, og de er spesialistiske, Kanskje ikke helt vet hva de kjemper for en gang, men det er virkelig helter som har, som vi sa i går, sålende game og skinnende game og hele pakka. Mens unge gutter har unektelig en romanse mot krig, helt til de skjønner konsekvensene av krig. Det er ikke noen mulighet til å snu det bildet før de faktisk kan man ha vært i krig selv og oppleve det på kroppen. Du kan godt si det til unge mennesker, men det er et eller annet med spesielt unge gutter som romantiserer krig og skytspill, at vi synes det er gøy og spennende, og det er noen som stopper spill og hele pakka der. Og kanskje altså unge jente kvinner ser på en måte helter eller det heroiske i soldater som på en måte er veldig til det ultimate signalet til å redde ikke bare redde partene eller familien, men redde nasjonen, offre livet. For det er noe av det største offeret du kan gjøre. Det er mange måter, for mange lever det på soldatens... - Hvis jeg kan ta en liten omvei med det du sier, følge opp det litt, så er det jo en av tingene som jeg er opptatt av i Havets kirke, siste boka, er jo å En av de personene som var gøyst å skrive der er jo en litt sånn gammel AKP'er og solidaritetslege som har gjort mye. Jeg har gjort det til en fyr som har vært med i Kurdistan. Og Så du vet så finnes det jo mange forelegg i Norge som er litt sånn da, Mats Gilbert er den mest kjente, men også mange flere enn han faktisk. Hans Husum Erik Fosse, Marianne Mjåland, mange flere. Og da er poenget at sånn, i den i den i den I den historien jeg har lagd med disse folkene her, så er det jo nettopp det at dette er jo mennesker som beviselig har reddet vanvittig mange liv. De har ikke vært soldater, men de har vært leger og stått i frontlinja og behandlet skuddskader og gudmord. fandens oldemor, ikke sant? Og reddet masse liv. Og samtidig, ikke sant, de, men et hjertekonflikt med seg selv, da var det ofret hvis du hadde gjort det. Jeg skal ikke psykologisere over disse reelle solidaritetslegene, men jeg kan si det sånn at der ligger det gode muligheter for drama, fordi det er klart at hvis du gjør det, så er det tenkelig at du kanskje ikke alltid har vært... hen som har hentet i barnehagen, for å si det sånn. Det er noe du offrer på veien, hvis du skjønner hva jeg mener. Sånne ting synes jeg, da kjenner jeg at det får jeg energi av å drive og finne ut av, for da ser jeg her ligger det muligheter for dramatikk. Dette kan være spennende, så kan jeg bruke research, jeg kan gjøre ordentlige ting, samtidig som jeg også går inn i det som vi sa var mantra, et hjerte i konflikt med seg selv, er det som egentlig er verdt å skrive om. Har du mange venner og bekjent eller folk du har gjort research med som har vært nede i denne norske folk, som har vært nede i denne berømte gropa etter tjenestetid, så blir det virkelig bare som om det er alkoholism eller depresjon eller et mørke som ikke kommer ut. Det er veldig vanskelig for oss mennesker utenfor å sette seg inn i og empatisere. Man føler jo med de, selvfølgelig, men man kan ikke føle det de føler, fordi man Man ser jo egentlig en soldat som har vært ute og opplevd mye, kanskje vonde ting, sterke ting, men har hele livet foran seg. Han kan fortsatt skape familie, har kanskje litt økonomi, men allikevel så er det den der komme seg ut av de som har virkelig opplevd og sett folk miste folk og så videre, at det er så jævlig tungt, nesten som narkomani. Jeg har klart det. Det der er jo et veldig... Altså jeg har selvfølgelig sett det, og kjent og kjenner folk som er der, i varierende forstand, men... Det som gjør det vanskelig å snakke om, er at jeg skal ikke bestride noen som sliter med det her, for det vil være veldig ufølsomt å gjøre. Men det er klart at ... Hva er det egentlig traumer? Noen kan du direkte, da vil du ha et primært trauma. Jeg husker ikke hva som er uttrykket som medisinere bruker, men jeg tror det er det. Men ofte er dette knyttet sammen i en mye større greie av ting som er vanskelig å snakke om. At du sliter med andre ting i livet ditt, og så har du den historien. Jeg vet ikke om jeg skal si noe om det, for det kan virke litt sånn - Jeg føler det er ufølsomt å si det, men jeg ser at traumer er veldig vanskelig. Det er så vanskelig å si hva er hva. Det er klart, var du på utøya 22. juli, så er det åpenbart at det er ditt primærtraumer. Det er sånn som det er. Men med mange andre ting, så er det liksom, det henger sammen, det er så mange ting i livet som er vanskelig da. Hva er det, hva, hva, hva, hva liksom? Altså jeg vet ikke, og det merker jeg selv i livet mitt også da. Altså sånn, hva er det liksom som er, hva er det som er vanskelige ting da? Det er jo, en ting er jo sånne, liksom, dramatiske ting, men jeg kjenner på selv at det er jo, for min del i hvert fall, så er det jo livet selv som er vanskelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Stort og smått, da. Jeg kom til å tenke på, er det... Kan du mye av den der, skal vi si, depresjonen i det mørke også, og jeg tenker ofte på den der slutscenen, jeg vet ikke hvorfor, jeg husker veldig lite av Max Mannens filmen, men jeg husker alltid slutscenen hvor han, liksom alle feirer ut av friingsdag, og så ligger han inne og depper og det visker flaske, litt sånn klisjé set-up, men på en måte fullt liksom, jeg kan se for meg en sånn veldig typisk soldats- eller motstandskjempers skjebne, at du At etter en, skal vi si at du har gjort tjeneste, eller vært i gjort en innsats, eller vært i en krig i deg over, så er det sånn det du har vært opptatt av, det du har vært god på, det du har vært investert i, og det du har lagt følelsen i, hvor du har kameratene dine, de tingene er plutselig helt borte. Du er bare en vanlig borger igjen, bare med ganske mye psykisk ballast, og hva er det du egentlig kan tilby samfunnet nå, av alt fra din glede til kapasitet, til på en måte alt det du har gitt, er liksom... er ikke så verdifullt lenger, annet enn i bokform eller å holde foredrag. Er det en gjennomgående greie? Det er lett for meg å si, for det jeg har gjort er å fortolke og skrive om de forskjellige varianterne. Men det er jo min måte å gjøre det på. Ikke fordi jeg har traumer og sånt, men det er klart det er litt sånn, hvis det er en amerikansk film som heter The Best, Years of Our Life tror jeg den heter. Den handler om en krigsfilm. Og det er jo noe med at den er gammel fra 40-tallet. Og det er jo en... Sånne ting det ofte er. Det der var det som vi gjør med all fortid. Det romantiserer jo all fortid. Og hvertfall en fortid som innebefatter det der. Så glemmer man alt det der. Både det som var kjedelig, som gjør det mest. At du satt og ventet og kuka. Eller alt som var trist og vondt. Så tenker du tilbake på. Fortolker du det på den måten der? Da vil mange ting bli vanskelig etter hvert. Eller kan bli det i hvert fall. Så det handler om å ha... og bare gjøre noe med vilje nå. Og så har jeg all respekt for de som faktisk har det jævla tøft, men det er jo sannheten, heldigvis er det vel ofte sånn at det er, hvis det er noen som sitter og hører på nå, tenker at det er mulig å komme seg ut av det også, i hvert fall, og liksom klare å finne ut av ting, få et bra liv, og vite at sånn, gå aldri vekk og sånn, men ta liksom, og på en måte erkjenne at det er en del av meg, og så samtidig gå videre. Det er vel mye sånn samme type mekanismer, å finne en mentor eller noen å hjelpe seg opp av det. Jeg er veldig inn i en, det er ikke sikkert noen du kjenner til, men det heter Andrew Huberman, som er veldig opptatt av hjernen og vaner, og søvn og mekanismer og kjemi i hjernen og sånt, og signaler, men han sier vel at det er mulig å hjelpe personer vet jeg, det er jo sinne eller hjernen med sinne, du må enten ha hjelp utenifra eller med kroppen din, og så du kan ikke helbrede hodet med hodet på en måte. Det er nesten klinimulig, så du må enten ha energi utenifra eller bruke din egen kropp da, og så komme ut av dårlige vaner og så videre. Så det er noe i det som på en måte sånn uten å gå inn i en veldig spesifikk traumebehandling. - Hva er det han sier om traume for eksempel? - Akkurat det eksempelet der, det er helt koktene til søvn. Hvis du sliter med å sove, så hjelper det veldig lite å prøve å kurere hodet med nye tanker. Du kan ikke bruke nye tanker for å løse de gamle tankene dine. prøve å gjøre noe med kroppen din, og jeg tenkte i dette tilfellet, på en måte med folk med traumatiske historier, så kan det også være det der mentor-aspektet, med å prate med folk som har vært i den samme situasjonen som deg, eller har hatt det verre, som faktisk bare sier sånn, ja, men jeg kommer ut på andre siden her, se hva dette er, disse tingene, du må hjelpe deg litt på vei da. At du sitter og løser vonde tanker med gode tanker, tror jeg er veldig vanskelig da. Hvordan går det? Er det meditasjon og barneskjærere? Men er det det han anbefaler? Er det psykedelika? Hva er... Det er ganske komplisert. Det er jævlig interessant, fordi han har vært hos Tim Ferriss, Joe Rogan, Lex Friedman, alle de podcastene jeg hører på, og har en podcastserie selv som er helt enorm. Jeg kan anbefale alle som har lyst til å optimalisere og tweake på sin egen helse og hjerne og søvn og hele den pakka der, til faktisk å gjøre livet ditt bedre, hvis du på en måte ... Det handler mye om hvordan han bruker lys, dagslys, som er nøkkel for å forbedre søvnkvalitet, både å bli trøttere på kvelden og bli mer våken på morgenen, at du sover akkurat de tingene du trenger, at du går mer i en naturlig klokkerytme. Så han går jævlig inn i detaljer på det, på hvordan de forskjellige mekanismene og ting bygger seg opp, alt fra molekyler til hormoner og alt mulig sånt. Så det er jævlig spennende, komplisert, men også forståelig hvis man virkelig setter seg ned og forstår det. Jeg tror han har et poeng der med at hvis du sliter i hverdagen med energidips og alt mulig sånn, så prøver ikke han å komme med noen quick fixes der. Han spør sånn, sover du bra? Det er det første han prøver å fikse, er søvn. Det er kanskje der det ligger hos veldig mange, vil jeg tro. Hvis du får ordentlig på søvnen din, så kan det fort gjøre at du får en veldig god effekt av veldig mye annet i livet ditt. Søvn er jo ... Flere og flere som snakker om det. Periode var mot å si at du sov tre timer om natta. Ja. Du ble sånn superproduktiv. Ja, men nå er det veldig motsatt. Alle legger seg klokka ti og er stolte av det, liksom. Ja, det er litt kapital det, at du kan skryte rundt lunsjborda. Kanskje gode søvnvaner. Ja, at du står tidlig opp, det er en sånn A-signal. Da faen hva skjer med verden? Men det er jo forfattere, det er jo sånn Tore kjent for å drikke mye og sitte oppe sent og skrive og ha dårlig dødnrytme og dårlig helse og sånt. Det er jo... Det er litt en gammel mytegitt. Jeg tror mye forfatter er nå også bare... Det går mye milsjuking og skiløping og løpeturer der, altså. Ja, for jeg føler også det er sånn det var litt sånn før. Det er jo litt sånn journalister da. I gamle år var det gøy å henge med journalister. Det var jo å drikke veldig og gjerne det sånn. Nå er det bare liksom... et fingerbøl med hvitvin hjemme og hente unger. Jeg har snakket mye med min kompis Mimir Kristiansson om dette. Det er den siste drikkfelderjournalisten, om man kaller seg selv. Nei, så det er klart at liksom, har du god søvn, eller for å si det sånn, har du ikke god søvn, da alle vet hvor jævlig det er. Og det er bare sånn, det er noe av det verste som er. Alle har jo hatt perioder som er, da man sover dårlig, da er det søvn og sånn, og det er jo... Jeg kan ikke komme på en ting som er av sånne vanlige daglige habits som er verre for livskvaliteten enn det. Og det er jo også den første, det er jo på til gay to end til helvete med depresjon og alt det på til de kjipe tingene som folk sliter med. Han relaterer mye til sånne der Jeg tenker automatisk på folk som sitter og spiller jævlig mye spill, sånne gamer, eller folk som har dårlige arbeidstid, dårlig rytme og hele pakka, som ikke følger det han mener er det naturlige mønsteret du burde følge, så er det som om du får så jævlig mye negativ effekter som går i spiral da, som som bare baler på seg hvis du ikke passer på. Så det er jo, men jeg husker med den Havet kirka, den siste boka mi, så var det jo sånn at jeg følte jeg hang så etter at I det siste halvåret, altså i vårsemesteret nå, så hadde jeg en lange periode der jeg måtte jobbe etter at datteren min var i seng. Da er det jo ganske kjørt. Jeg sov heldigvis bra da. For jeg var så sliten. Man blir jo veldig sliten av å sitte og dikte det greiene. Hvordan fungerer det? Ta utgangspunkt i Havets kirkegård. Når skriver du? Fordi det er jo også forskjellige prosesser her. Det må være den kreative, fine prosessen å bare skrive alt, og så er det de kjipe rundene for å gjøre ferdig faen skal på. Hvordan fungerer det for deg? Ja. Nei, det funker. Plutselig kan jeg ha en kjempegod kreativ periode som er egentlig der jeg burde vært i en fin redigeringsprosess, bare fordi jeg kommer på noe kult som jeg digger. Nå skriver du på dagtid og på morgenen og har rutiner, eller? Nei, ikke så veldig gode rutiner. Jeg vet litt sånn. Der har jeg litt selvtillit. Jeg har skrevet noen bøker nå. Jeg vet at det får det til. Og jeg vet at det som teller er ikke rutiner for meg. Det som teller er... Du må ha den indre flammen. Du må bare ville det utrolig stert. For det er så mye jobb. Hvis du vil ha enkel fame, bli ikke forfatter. Det er i hvert fall en ting som er sikkert. Begynn med, det er det de fleste unge har skjønt. Det har begynt å bli... influencer eller noe sånt da. Det er en mulighet til liksom. Men dette er liksom sånn, du sitter, altså så, det er så langvarig, det er så mange tunge dager da du sitter bare og sørger og sitter på YouTube liksom, og skulle gjort hele andre ting liksom. Og så plutselig så kommer den der gleden da, ikke sant? Og da må du bare vite at sånn er det. Men jeg er ikke så veldig... - Min gode vane er at jeg har et flammende hjerte for det jeg driver med. Det er en vane, men det er en ting at jeg vil det mer enn de andre, tenker jeg. At dette skal jeg få til. Det er det som gjør det. - Du skal bli ferdig med det. - Jeg skal bli ferdig, det skal bli bra. Så kan det være varierende grad om å få til det. Men at jeg ... Jeg klarer å se det i mitt indre ganske tidlig. Det er en slags Soria Moria som er dit skal jeg. Samme faen skal jeg dit. Og så vet jeg at det er så mye frustrasjoner og dritt på veien ditt. Men så... Forhåpentligvis kommer man dit. Det er derfor det er digg å få en sekser i VG for eksempel. For det er deilig at noen ser alt det det er. Hva er forholdet til anmelderi? Hvis du ser bort fra ditt eget forfatterskap og sekser, for det er sekser åpenbart en gavepakke med tanke på bokas levetid, introduksjonen, åpner opp markedør og så videre. men også hva er ditt generelle forhold til anmeldelser i bokveiden? Det er jo kjempevanskelig. Alle forfattere, jeg tror det er jugg hvis de sier at de ikke bryr seg om det. Jeg har en far som er forfatter, og han er en veldig unøvrotisk forfatter, men han har skrevet i 50 år, så han har jo en viss erfaring. Og det er klart at han er jo... merke på han blir jo grumpy han også når han får dårlig anmeldelse klart han blir det han har mye erfaring og høyt anerkjent liksom så klart ja men du vet liksom at det hører med de har sin jobb de må gjøre og så kan jeg mene jeg har mye ting å si om anmeldere selvfølgelig at sånn at at de er at liksom hvem er det damene vi ligger med? Er det han som står på scenen og banger, eller er det han kritikeren med sixpence som står bakkust og skriver en kritisk anmeldelse? Jeg tror svaret på det er ganske åpenbart, men likevel er det sånn, på en eller annen vis må du bare skjønne at det er en del av pakka. Ja. kan mislike det eller like det, men at greia er liksom sånn, det finnes jo så mye bra sitater om de tingene her selvfølgelig, for det er mange skriveføre folk som har sagt det, men det er jo den klassiske til Churchill da, «Suksess consists of going from failure to failure without loss of enthusiasm». Det er jo veldig bra. Sånn er det. Du bare får ting i trynet, og så må du bare... Det det betyr nå, er bare om du klarer å reise deg opp av det. Du må bare, enn hvor jævlig det er, så må du bare tenke at... Det er jo jævlig, jeg synes det er grusomt en dag i dag. Hvem har også sagt at det aldri blir dreist en statue av en anmelder noen gang? Nei, ikke sant? En sitat der av det. Det er jo i mediekultursektoren, på musikk er det jo på en måte musikk, anmelderi har jo null effekt på hvordan en artists karriereutvikling, det er ingen artister som er avhengig av en anmeldelse for å selge mer eller få noen nye muligheter. Veldig lite påvirksgrad. I filmverden mindre og mindre, for det er såpass mange andre store konsensusløsninger som folk hele søker til, som i MDB, Rotten Tomatoes i mine tilfeller da, som er på en måte sånn go-to greier når jeg er veldig lazy og bare skal... Det er anmelderiforhører da, men det er jo summen av anmelderen da. Ikke sant? Og da får du på en måte kanskje litt mer presis pekepinn på om det har vært tid av det, for eksempel film er jo kostnad på to-tre timer, det er jo noe av det for et vokstklima. Men det er klart at det som er forskjellig, fordi i litteraturen så har det nok ikke, det er jo langt fra et en-til-en forhold mellom anmelderi og salg, det vet jo alle. Sånn er det jo ikke. Men det er klart at hvis det er et sted det har litt å si enda, så tror jeg det er der. Det handler litt om forskjellen mellom de ulike kunstformene. Fordi i musikk nå, vi kommer jo fra en tid der vi husker at musikkanmelderne var viktige. Det var før strømming og alt det her. Og så ble det jo mindre og mindre, fordi folk begynte å... Du fikk algoritmer som valgte ut musikk basert på det du hørte på. Plutselig kunne du slappe å gå ned til Spotify og spille til Kriste Falk og kjøpe en jævla døv skive, og han bare hører på det her. Det var ikke sånn du kan bare laste det på Spotifyen din og bare sitte og høre på ... sitter og hører på et eller annet dritharri, og ingen bryr seg om det lenger. Sånn sett har de mistet, altså den gatekeeper-funksjonen er borte i alle greiene her. Men i litteraturen er det litt i en av dem. Og det handler litt om også at sånn, ja, altså bøker man skal ikke, ikke sant? Bøker er ikke en sentral del av kulturen, men det er en fin perifer del av kulturen. Hvis vi først har en avdeling for gode sitater, det er jeg veldig svak for. Det er en amerikansk komiker som heter Fran Lebowitz som har skrevet at «Being a writer is the right amount of fame. You're famous enough to get a table at a good restaurant, but unknown enough to eat your dinner in peace.» Og det er noe med det. Hvis du er ute med en komiker, det er bare sånn alle mulige random idioter kommer. Men hvis du er forfatter, får det stort sett gå i fred. De som kommer er veldig høflige, kule folk. Det er det skikte som liker å lese bøker. Og det digger jeg litt. Så der er det. Men det gjør også på en måte at sånn, At i den verden der, så ser man nok at til en viss grad så har anmeldelsene, i hvert fall i starten, men jeg tror det er sånn man ser mer og mer. Fordi strømming er mye viktigere der også, altså lydbøker for eksempel, og der er det styrt nettopp av algoritmer og hva du har likt og alle greiene der som gjør at da blir det mer sånn, Eller for å ha det sånn goodread, sånne type ting som det. Men at det er nok viktigere, i hvert fall i mitt tilfelle nå, så er det nok viktigere på kort sikt, så var den anmeldelsen veldig viktig. For å pushe bøker til jul, jeg tror hadde jeg fått ternekast 2 i veggen, så hadde det vært vanskelig å og selge bra til jul, og det kan jo hende det skjer nå. Det tror jeg det betyr nå. Men på lange løp, så er det jo andre ting du kommer an på. Du vet at du kan styre en hype. Alle som har jobbet med kultur vet at du kan prøve å lage en hype og få til et visst punkt, så kan du gjøre det. Men til synesist, så er det jo da om folk, bare om det blir fyre i grua. Det handler jo om helt andre ting utenfor din kontroll. Ja. Jeg tror internasjonalt at det gir... I bokverdenen er det veldig sånn... Hvis du får noe push fra noe stort nettsted, avis, goodreads eller whatever, så er det en ganske stor boost. Det er ikke så avgjørende, men i lille Norge... Jeg tenker det er spesielt det her med, skal vi si det er en halv, kanskje bare helkartell i virksomheten mellom forelagene på en måte, hvordan vi kjøper fortsatt ganske mye hardcoverbøker i butikk, og også via nettsidene til bokhandlerne, som da også er en veldig tett connection med forelagene. Jeg er veldig usikker på strukturerne rundt det, men det er jo en veldig connection der at Som vi også har hørt av visse forfatter, at hvis du i tillegg får dårlige anmeldelser, så kan du bare glemme å komme på den lille hylla i inngangen på butikken, og det har så mye siden mekanismene i... På bordet er det det, heter det. Ja, det er bra å ligge i stablet, det er bra. Ja, og de anmeldelsene Norge har derfor... tipper jeg er ganske mye større effekt av hvor du handler i bokhandlerne i prioriteringsstrekker før. I et lite land som Norge har det ekstremt mye å si. Og så må du huske på at hvis du sammenligner med å høre på noe hitlåter på Spotify, det hører du på hele dagen. La oss være ærlige, de fleste leser ikke så veldig mye, men de leser litt. De fleste har litt sånn, det er en fin gave. Det er en julegave. Det er liksom gave til onkel til jul. Gave til liksom datteren din, noe sånt som det. Og da er det sånn at nettopp fordi det er innved i gaveøkonomien som gjør at det blir en helt annen form for greie som gjør at den gamle, og det verste er jo at en fysisk bok er en ganske bra teknologi, spør du meg da. Og det er en bra gave også. Ja, for først, det finnes jo nesten, du kan nesten ikke gi kultur som gave lenger, bare gi et abonnement på... HBO liksom, det er ikke noe bra å gale for det. Gavekort på Netflix liksom. Ja, det er litt sånn, hva faen er det for en gave da? Men greia er jo at det å få en bok, det er ganske, at folk blir glad for det. Ja, det gjør det. Så det er litt sånn at, det gjør jo at, også i tillegg det at det å bla rundt i en bok, altså det er mange fordeler med å ha en nettbrett for eksempel, du kan, altså alt mulig som du kan klikke inn på ting og søke opp og alt mulig. Men altså har vi påstått sånn å orientere seg i en bok, så vi har påstått at Den fysiske boka faktisk er bedre. Og det er litt, det gleder meg litt å se. For jeg er jo som alle bekymret for om folk slutter å lese, ikke sant? Fordi liksom ungdom og sånn, at de bare skal sitte og dasse rundt på Instagram da, eller hva det nå gjør. TikTok, eller hva det nå er og sånt. Men altså at sånn, Og det er jo både fordi det er min egen interesse å være opptatt av det, men også fordi jeg synes bøker gir en eller annen form for refleksjon som ikke de andre tingene gjør. Det er bedre at du føler ... Litt på samme måte som du er opptatt av å leve et godt liv, sånn oppfatter jeg dine greier, enten det er søvn, eller det er psykedelika, eller det er meditasjon, og da vil det være sånn at det å lese en bok vi har på oss, er en ting som både gjør deg smartere, og som gjør deg konsentrert, og som gjør at du senker pulsen din, og ikke bli styrt av disse dopaminrøsje som på en måte en smarttelefon eller liknende gjør. - Nei, du er helt spot on der. Jeg har jo slettet alt apper på mobilen min, ser nesten ikke på TV lenger. Jeg leser jo fortsatt for lite bøker, men jeg er litt fanget av podcastens tempo her nå, fordi jeg er nødt til å lese bøkene til de jeg skal ha som gjester her. Jeg får jo lest fryktelig mye, eller jeg får lest en fjerdedel av de bøkene til de jeg har som gjester her. Det er jo det som ofte er greia, men jeg liker best å lese faglitteratur på Kindle og skjønnlitteratur I hardcover. Vet du hva, det deler jeg med deg. Også i tillegg så vil jeg også si at jeg har jo mer og mer brukt de siste årene på å, en som har vært en veldig glede er å lese og ikke minst høre på lydbøker, høre klassikere på lydbøker. Sånne gamle monsterklassikere. Ja, ja. Liksom sånn, Le Miserable av Victor Hugo liksom. Og da ikke hører vi på fransk da, men altså på norsk eller engelsk. Og liksom få sånn, I sommer hørte jeg på Tatt av vinden. Kanskje ikke verdens mest politisk korrekte bok. Den er jo så rasistisk at det halve kunne ha nok, men om den er etisk ganske på kanten, så er den estetisk helt magisk. Det er bare så vakker og tragisk og storstått historie. Og da tenker jeg litt sånn, det er en ting jeg har tenkt litt på da, Vi er kanskje ikke, kanskje, det er et eller annet med vår tid som gjør at den type fortellinger er kanskje ikke mulig å gjøre lenger. Og det handler nok litt om den fragmenteringen i form av at vi sitter på smarttelefonen sånn hele dagen. Det handler litt om at vi, altså sånn disse folkene som gjorde det da, hvis du tar de store franske forfatterne, så er det sånn, de hadde jo tenerskap, de dro ikke og skiftet bleier eller hentet barnehagene, sånn de satt og De satt bare og jobba, og så hadde de noen folk som gjorde ting for dem. Så det var liksom sånn... Men det er jo noe... Det er både noe vakkert og det som er gøy med å drive og gå inn i de klassikerne igjen, er å se at jeg leste en del da jeg var ung. Da var det litt mer pliktlesning. I blindernkretser var det litt sånn at du burde ha lest en del ting. Men så merker jeg at når du får litt mer livserfaring, når du har levd litt lengre, så skjønner du å jagge meg. Hvis du leser Anna Karenina av Tolstoy da, etter å ha havnet litt i kverna i din egen liv, på en eller annen måte, så skjønner du at fader, den gamle adelsmannen fra Russland, han visste et og annet om de følelsene som ligger til bunn i et forhold og i ... Alle de greiene der. Det synes jeg er spennende. Jeg prøver å slå et slag for det nå, også fordi jeg er tvunget til å kjøre mobil. Det er det samme med podcaster. Det fine med det er at det åpner opp en mulighet at du kan gjøre det i en tidsrom du ellers ikke ville lest. - Men så er det i hvert fall det å lese fysiske bøker, og sånn synes jeg er en deilig ting sånn på slutten av en dag for eksempel, litt sånn bare ha en liten tid til å gjøre det. På senga, badekarret, et eller annet sånt. - Jeg har dessverre en livsløgn som jeg sier til meg selv at en dag så kommer jeg til å leve et liv hvor jeg kommer til å lese veldig mye bøker. så er det liksom, jeg har fortsatt muligheten til å lese sikkert en-to timer hver dag, hvis jeg faktisk prioriterer riktig da, men jeg gjør det jo fortsatt ikke, og jeg kunne fint, altså jeg har flere gjester her som på en måte, tog Asle Tøye snakke om at han hadde hørt Churchill-boka på lydbok, for han sa at den er så svær, at det ville vært mulig på en måte å lese gjennom det i fristundene, Og Øde Næredrum var på Moby Dick-boka, lest på norsk, og han var så fascinert over det norske stemmen, som leste var så utrolig intrigued i det. Og lydbøker er egentlig ikke noe jeg har reflektert over. Jeg bruker egentlig mye tid på podcaster, men det er ofte stunder hvor jeg kjenner at podcaster er det er målmateriale for meg, fordi podcaster er input da, hvor jeg skal lære noe eller fange opp noe, mens bøker er jo egentlig bare en slags noen visker deg å gjøre og du lager dine egne bilder som en tv-seriefilm så det er jo helt klart bare komme i gang med en eller annen hvilken sånn lydbok tjeneste anbefaler du? Nå er jeg vel her på Fabula, men jeg synes de har veldig dårlig uttale. Nei, men jeg synes storytelling er det mye hvis man liker litt sånn. Hvis du vil høre på sånn bruke å gå og trille barnevogna eller å kjøre bil til Trondheim og høre på Movedik eller Brønner Karamassov, så er det god mulighet for det. Jeg tror i alle fall at det er mange som vil ha veldig glede av det. - Det er litt pissetrengt, er du også det? - Det går bra. - Vi kan ta en kjapp pause her. - Veldig gøy da. - Skikkelig tur med deg, Wolf. - Min greie der da. - Er du fan av Sam Harris? Godt spørsmål. Jeg tror jeg aldri har vært fan. Jeg har... Hørt mye på han. Følt mye med på han og leste han. Og sett de greiene han har hatt både med Jordan og med Nasim Taleb og de rundene der. Men jeg har aldri på en måte lyttet til han og suget til meg det som det synes er interessant. Men aldri vært noen fan. Nei, han er jo en mye strengere kar da. Men det er klart at jeg synes at det beste han gjør er veldig... Jeg synes han er så veltalende noen ganger at det bare kan bli helt slått i bakken av det. Ja, det er utrolig irriterende hvordan noen mennesker har det der ut av kjeften. Og Joel Peters nå har en evne der som er helt utrolig. Jeg synes de er noen av høydepunktene faktisk. De tidlige podcastene mellom... Jordan Peterson og Sam Harris. Det første gikk ut av helvete. De fant liksom ikke linja. Men så kom det seg at de dro på turnéer. Det var sånn intellectual dark web-greiene. Det er et tegn i tida at det fanns to intellektuelle typer som kan selge ut arener De er de nye rockestjerne, det synes jeg er jævlig kult. Ja, det er dritfett. Det er jo søkemåttet å bare ha kjøre... Ja, da redder jeg meg at du tenker på meg som i konflaksierer-rollen. Ja, jeg tenker på deg som må begynne med Rockfella, for å ta litt sånn spektrum etter hvert. Nei, men det kommer etter hvert, jeg vet det. Jeg tenker på det. Det er sånn at One World Kings-kuttene la inn en greie i Norge også på One World Kings. Ja, nei. Har du ikke hørt "When We Were Kings"? - "When We Were Kings"? Nei. - Har du ikke hørt "When We Were Kings"? - Nei. - Da var jeg faktisk sjokkert for første gang. En ting er at man har ulike greier, men dette er verdens beste podcast. De to svenske gutta om fotball, Erik Niva og han andre, det er så jævlig bra. Nå får du i hvert fall ikke lese noen lydbøker når du begynner med det, for det er altså så bra. Men det var en podcast? Ja, det er en podcast, men det er så høyt nivå. At det er bare ikke til å begripe. Det er alt mulig om 12 timer, om et aserbaidsjansk lag, eller... 14 timer om Lionel Messi, og det er bare, de går så dypt, og Niva, han er så god. For det jeg bare merket, det er sånn nettfenomen, nemlig. Det var derfor jeg trodde du hadde hørt om det, for jeg bare merker sånn at de greiene der, Jeg vet ikke om du er interessert i fotball, men du har spilt i hvert fall. - Jo, jeg er interessert, men det kan vi snakke om etterpå. Det er interessant. - Men i hvert fall, uansett om man er interessert i fotball, for det er bare så fort... Men det er jo fortellende podcast da. Det skjønner jeg at det ikke er den Joe Rogan, Tim Ferriss-greiene i det hele tatt. Det er mye mer de forteller historier. Så har han en sidekick som heter Håkan, som bare sitter sånn: "Ja, vi... Jeg vet ikke, vi må også ta bølger med." med Helmstad i 1990. Ja, det måtte vi altså, for du vet at, men for å forstå så må vi tilbake til det sosialdemokratiske samhellet i 19, slutet av 40-tallet, det er sånn hele verden, det er så bra. To Tor Gotthaus personer i studio med samme... Det er veldig Gotthaus faktisk, men Niva er jo en svensk stjernereporter, han er jo... Han er jo, han er ikke, det er ikke rart med Karthavn, for han er jo en sånn, han er jo en svensk fotballekspert og kommentator i Aftonbladet og på TV og forskjellig sånn, men som også bare begynte med det her, som har blitt så dritsvært. Og det er noe av det jeg tror jeg har gjort i alle beskjedene, en litt sånn del av hypingen for den der, for jeg har skrevet om den flere ganger i D2 og i A-magasin og sånn, og da merket jeg liksom at det digger folk, og det er mye sånn der at, du sender den artikleren jeg skrev, for den er, Den ene er sånn, Når de der ... Er vi på lufta, eller er vi ikke det nå? Ja, vi er på nå. Ja, vi er det. Ja, ja. Nei, men ja, ja, faen. Det går litt i ett nå, men det er ikke så farlig. Ja, det er helt ok. Jeg har bare merket at mye sånne dudes ... som jeg kjenner, som er litt opptatt av fotball og den greien der. De har bare Erik Niva, han er bare min helt. Han er så populær. Og det greien der, hvis du bare sjekker ut han på Twitter, alt han legger ut er sånn 100-900 likes på alt han skriver, uansett hvor smalt det er. Og bare, jeg har kommet opp fra Gjellivar i Nordsverige, og er bare en sånn wizard, som bare kan alt. Alt han snakker om, enten det er fotball på Balkan, eller det er Danmarks lag i 1992, det er så høyt nivå. Det leder meg inn på det du egentlig touchet litt inn på når du spurte om jeg var interessert i fotball. Hvordan er det oppriktig med fotballinteressen i den alderen her kontra for 10, 15, 20 år siden? Jeg regner med at du ser på fotball med et annet blikk nå. Er du like engasjert i fotball som før? Nei, overhovedet ikke. Jeg er ikke så veldig interessert faktisk, men jeg er interessert Og det er derfor jeg kanskje nesten er mer interessert i When We Were Kings-episoder om fotball, om Maradona i 1986. Fordi det handler om barndommen min. Det handler om de dypeste tingene i deg selv. Drømmene du hadde da du var liten. Alt det der liksom. Og det er det den podcasten hører, som svarer på det, at det er jeg interessert i. For det er en viktig del av meg. Jeg har sittet og brukt så mye tid av barndommen min på det der. Men jeg føler ikke jeg har avnommang på Premier League. Jeg var medlem av ManU supportklubb frem til 1992, så det var kanskje litt dårlig å gi seg fra da. Det er helt sin sein hvor mye det har insentivert at du skal se mest mulig fotball nå, med tanke på tidskonsum da. Jeg merker hvor konservativ jeg er. Tanke om at man skal bli VM annet hvert år, det er det verste jeg vet. Ja, jeg er helt enig. Men forferdelig avvillig. Vulgarisere er det håndball vi snakker om. VM hvert år, du kan ikke ha det. Du vanner jo ut produktet fullstendig. Men det... Jeg har litt samme forhold som du har til en podcasten her, som egentlig var mye av grunnen til at jeg fikk oppdaget og fikk trua på podcastformatet. For ta Frode Lia og Thor Kristian Karlsen, de har hatt begge som gjester her inne. Det er ikke to fyrverkeri av det du ser i et radioprogram, hvor man er spontan, og det er morsomt, og det er høy tempo, og det er vitsing frem og tilbake, og det er Det smeller da i den type linære verden. Og så hørte jeg på Skivatse, hvor de satt og snakket om en kulepenn i tre minutter som de ga hverandre. De gikk så seikt og sakte. Men jeg hørte på og hørte på. Og de kom dypere og dypere inn i materien på scouting, strukturer i fotballen. Og de er to typer som overhovedet ikke stresser. Litt ulike, men de har veldig dyp innsikt i fotball på hver sin måte. Og det var sånn der... Så dette her liker jeg å sitte og høre på. To karer som jeg faktisk ikke visste hvem var fra før, og bare grave meg ned i dypere fotballkunnskap som ikke handler om det som skjer på banen, men utenfor. Da merker jeg at jeg er mye mer interessert i det som skjer rundt fotballen på fotballbanen, og spillerne sitt navn, og sladerhjøtene. Jeg har bare en ting å si til deg, Wolfgang, og det er bare, du må da... Høre på When We Were Kings, for det er så ufattelig bra. Det er akkurat det det handler om. Det forteller kvaliteten på de historiene der. Det er ikke å tro. Det er nesten sånn, det er så bra. Det har noen grunn til at det funker. Det er akkurat det som jeg sa, at jeg er en nostalgisk fotballsupporter, som har veldig mye ambivalent og en del negativ følelser om moderne fotball. Men det er klart at det gamle ... Fotballet har vokst opp selv, uansett om den kanskje var ganske dårlig, og kanskje var på ferd med huligens på tribunen, og brandfarlig ståtribuner og diverse ting. Så var den, det var barndommen min, det var oppveksten min. Tippekampen. Ja, tippekampen, alt det der da, ikke sant? Maradona i Meksiko VM, ikke sant? Alle de greiene der, Fergusons første år i Man U fra 2080 går dritårlig, de er elendige. Husker du? Mark Hughes puttet fine voller, alle mulige sånne ting. - The United og Maradona, Jeg er veldig argentinamann da. Elsker Argentina. Så faren min hater Maradona og hater Manchester United. Så jeg var jo livpullgutt. Ble jo adoptert av alt som han gjorde da. Å hate Manu er forlåt greidende, men å hate Maradona, det tenker jeg er litt sånn... Det er juksmakeren, ikke sant? Det var vanskelig å svelge det greien der, når du var så englandspatriot da. Jeg er nødt til å gjøre det. Man farger tok lang tid på en måte å si... akseptere Maradona eller få Maradona opp i fiden som jeg har elsket å ha Messi i fiden. Der deler vi jo fascinasjonen 100%. - Jeg var i VM i Brasil, kanskje min største glede som forfatter alt jeg har gjort, det ble oppringt og spurte: "Jeg har en idé, jeg kunne tenke meg å skrive VM-bok med far din fra VM i Brasil." Og så husker jeg at fatteren ringte meg og kremte deres hjem. Jeg har fått et tilbake. Hva skal vi si om det? Jeg tror vi slår til på det. Full akkreditering. leilighet på Ipanema, bare dit drar vi. Og så husker jeg, det var jo så fint på så mange måter, det var jo fantastisk, det var jo på alle mulige matcher, så var jeg inne i regnskogen i Amazonas, så England, Italia, så var det Portugal, Tyskland, så var det Brasil, Argentina, alt mulig. Så alt, det var bare kjøret. Og så husker jeg sånn, så var vi i Sao Paulo en regnfull dag i juli 2014, Argentina slo Holland på straffer etter en kjedelig, begredelig 0-0-kamp. Så husker jeg at begge to holdt med Argentina Så gikk vi ut etterpå og tenkte sånn, fy faen. Da tror jeg vi følte oss litt sånn, nå skal faktisk favorittlaget vårt med Messi, skal til VM-finalen på Maracana om tre dager. Da kjente jeg litt sånn, da var det en sånn eufori som var så sterk. Det var fantastisk. Vi gikk på en sånn italiensk nydelig restaurant midt i Sao Paulo, bare satt og drakk dyr italiensk vin og spiste pasta. Dette er livet. Gikk inn på nett de greiene på telefonen, og nei, skal vi få litt av billett til finalen da? Få en liten pressakkreditering? Gå for 20 000 dollar på svartebørsen? Ha et lite klikk, så bare... You're now, nå kan du komme dit. Da tenkte jeg at det var så mange ting i det som var fint. Både fotballen. Hadde jeg visst at dette var ti år, at jeg skulle få betalt for dette, og sitte og gjøre det. Og i tillegg at det er farsønngreiene. Du deler det med faren din. Det er så fint. Da kjente jeg at det var... Det var etter det så kunne ingenting ble det samme i fotballen, egentlig. Ja, det høres jo helt nydelig ut. Jeg er jo fortsatt god til å dra til Liverpool som en far med meg. Ja, det må du gjøre, vet du. Ja, vi burde gjøre det. Det tenker jeg jo hele tiden. Kjøp til julegavet, vet du. Det er så fint, liksom sånn der... Ja, en eller annen sånn der farsønngreie. Absolutt. Man må bare gjøre det, for det er for sent. Ja, ikke sant? Det er litt sånn med alle de tingene der. Man må gjøre det før det er for sent, for plutselig er det for sent. Det er jo til det her Messi-Ronaldo evige sammenligningen. Det er jo utrolig på en måte, hvis du tenker over veldig, veldig makro, hvor viktig den rivaliseringen der har vært for fotballen. Man skal tenke sånn at man Vi har jo som alle snakket om at vi er glad at man har sett Messi i sin storhetstid, og glad at man har sett Ronaldo og de tallene, og det er helt ekssepsjonelle ting, men den rivaliseringsbiten, du har jo sett det i så utrolig mange Hollywood-filmer også, som gjør det innenfor tennis, Formel 1, bilsport. Hvor mange idretter som har kapitalisert på at det er en tydelig rivalisering. Vi har hatt Federer, Nadal dritlenge, nå er det Djokovic, Nadal hvert en liten periode. Og det er liksom det, de rivaliseringene, de lager en sånn ekstra ramme og energi Elsk-hat-greie som på en måte er nesten sånn helt essensielt for mange idrettsgrener, og UFC og sånt er jo på en måte et godt eksempel på det, for det driver oss at vi har helter og nemesis. Ja, og det har oppmatt drevd dem også. Det har gjort dem til, jeg tror aldri de kunne fått de tallene sine, selvsynlig som Messi, og en så ekssepsjonelt talent som Ronaldo, vil aldri kunne få de tallene hvis de ikke, det er et eller annet sånn, Det er litt det samme som at, det er rare med at hvis en bryter en magisk grense innen løping, så plutselig gjør mange andre det også. - Og litt samme er det å skåre. Jeg husker i gamle dager, hvis du skårte 22 mål, så ble du toppskårer i ligaen. Du kunne lukte på toppskåretitelen med 17 mål i Premier League, og så kommer de gutta der. De har 48-50 mål på en sesong i bare ligaen. 50 mål. Det er ikke til å tro. Det er ganske sinnssykt, altså. Så det er så... Nei, jeg tror også det. Men det er klart det har vært akkurat... Det er jo en skille for dem, til min mening. Jeg vet at dette er jo et veldig kontroversielt tema, så klart. Men mer enn noe annet vi har tatt seg innom i dag. Nei, men altså at sånn... Jeg digger Ronaldo. Bare det åpenbarne Messi er over Ronaldo, så digger jeg Ronaldo. Bare ikke folk begynner å si at Ronaldo er på samme nivå som Messi, så kan jeg elske Ronaldo. Jeg digger historien hans. Jeg digger hvor hardt han har jobbet for å bli den han har blitt. Men det er klart, så er det et eller annet med dette gudet, som man ikke kan forklare. Som bare er... som er, nå er jeg mest gammel han er ikke den han var, men han er fortsatt ganske god men altså den han var da da jeg så Mybar Slåna var på høyden rundt 2010 og da var det altså, skår til hver kamp han gjerne skår til to så var han skuffet Det er jo også det konsistente nivået. Det er jo også på en måte mye av at han ikke er sånn typisk brasilianer. Det er jo brasilianersyndroma, at du er god i tre år, to eller tre år. Det er det ene at han ikke er typisk brasilianer i den forstand, men han er heller ikke typisk brasilianer. Jeg har skrevet en artikkel en gang, det er litt i VM-boka faktisk, om at Det er en skille mellom måten brasilianere og deles portugisere dribler på. Tenk den unge Ronaldo, alle brassene, Ronaldinho selvfølgelig, Neymar. Det er sånn trickster-folk som bare bruker masse triks. Men hvis du ser Messi og Maradona drible på samme måte, kan ingen triks de. Har du sett de ta en oversegsfinte? Det skjer ikke. Eller noen annen herlspark, veldig sjeldent. Alt er enkelt. Det er det som er genialt med det. Du bare fører ballen forbi, tyngdeoppføring, Og så Iniesta også. Ja, han har litt av samme. Jeg vil si at Iniesta faktisk var råere på Messi enn dribblinge. Det er du i påstående, men hvis du virkelig går inn og ser på Iniesta-videoer, han kommer seg ut av vanskelige situasjoner det mest gjør faktisk. Ja, ok, vi rasker ikke gå inn i det, men at Iniesta var en helt magisk fotballspiller, det er det i hvert fall ingen tvil om. Så det var jo, men der er det i hvert fall, der er det forskjell mellom argentinerne. Og Dag Solstad, storeforfatteren, som vi nevnte litt i sted, han har jo faktisk, han er jo briljant, kan si mye om Solstad, men Han har akkurat det i VM-boka 86, så sier han det. Geniale med Maradona, alle tror det er genial med Maradona, at han gjør ting så overdolde og vanskelig. Genial med han gjør ting så lett. Han bare dribler forbi han. Og akkurat samme med Messi. Hvorfor gjør ikke alle det? Bare gå forbi fem mann, bare score, det er ikke noe vanskelig å gjøre. Bare brese i ballene mål. Det er det de alltid gjør. Men det er 200 millioner kids der ute og profesjonelle spillere som prøver, og ingen andre enn dem får det til. Mens Brassene er det mye, mye mer triks. Men hva er det med brasilianere? De tåler ikke suksess. Det må være et eller annet der spottet er helt... Det er noe sånn indre korrupsjon. Når du oppnår en viss suksess eller eksponering, så bare det genererer fullstendig, både som mennesker og fotballspillere, virker det som da. Ja, det er vel noe. De er vel hedonister. Jeg er ikke så veldig bevandret i Brasil. Jeg har bare vært der. Jeg var der under VM i en måned. Men jeg kan jo ikke det samfunnet spesielt godt. Men jeg ser jo det. Jeg tror de er opptatt av å ha det gøy. Det virker jo sånn. Nå skal det bli show. Hvis de ikke får den fyringen av det, så ... da mister man litt av motivasjonen. I hvert fall de stjernerne, det er masse brasilianere som er helt andre typer også. Du hører ikke det samme sagt om Casemiro, at han har så dårlig holdning. Han har jo god holdning, ikke sant? Det er mange av de, det er den andre siden av brasilianerne, men litt sånn UFC-siden av dem nesten. De er nesten sånn, bare sånn jævla skittende og knallhare. Du ser for deg at Casemiro, han kunne sett for deg inn i oktagonen på UFC eller en sånn type. - Jeg vet ikke om jeg fulgte veldig nøye med på Brasil 90-tallet opp mot 2000-tallet. På 2000-tallet var det bare så jævla mye brasilianere som var sånne fireårsperioder, mens jeg vokste opp med Romario og Taffarell og alle de her på midtbanen. Det var sånn steire, det var mye mer helt andre typer, uten at jeg så inn i den brasilianske mentaliteten at jeg kan pinpointe det. Ronaldo hadde jo ganske langt konsistent nivå han også, men det er ikke så mange år han og Ronaldinho hadde toppen fire-fem år, stemmer det? Hvor de var på sitt aller aller beste. Man kan til og med si at Ronaldinho kanskje hadde parter av det han var helt Sublim da. Så det er riktig. Men igjen, med kulturelle forklaringer er jo en litt farlig ferd, fordi det er hvor byenekulturen og hvor slutter individet og omvendt. De er lazy, vet du. Vi må si det, de er lazy. De er rike og feite og lazy. Ja, ikke sant? Ja, noen av dem er det. Nei, så jeg ser at det er... Men jeg har jo også... Jeg har også hatt mange morsomme samtaler med Thor Christian for eksempel, din gjest, Karlsen. Det er veldig gøy å høre han snakke om fotballspillere for eksempel, og litt om det der, hva du må ha. Det er veldig fascinerende, synes jeg. Hva som kreves av deg i en så ekstrem ting som det. Du må jo være... Du må jo både være ydmyk og god til å ta ting, og så må du være helt fullstendig gal i tillegg, for å lykkes der. For det er så mye press, og det er så mye greier. Jeg synes, nå har han også snakket om trenerrollen. Du tar alle tingene der, og så legger du på ... ansvaret du har for byen din, lokalområdet, for klubbens renommé, for spillemateriell, for ansatte. Det er jo en helt ekstrem jobb som politiker utvikler, menneskekjenner, taktikker. Tenk på det, det må være den mest ekstreme yrken som finnes i hele verden, å være trener for et toppidrettslag. Få betalt deretter også? Jo, ja. Det er jo Ubermensch, det er jo mellom mindre. La oss hoppe til det vi egentlig skulle snakke om etter dagspausen her. Min dagspause. Du bor jo i Frankrike, du. Ja, det gjør jeg. Du bor i Marseille? Ja. Jeg vet vel lite om Marseille, annet enn at de ble straffet hardt på 90-tallet og kastet ned et par divisjoner, og hvor de ligger på kartet selvfølgelig. Men jeg vet fryktelig lite om Marseille egentlig, faktisk. Ja, det er jo en, det folk stort sett forbinder med Marseille, er jo en litt sånn korrupt, røveraktig, kriminell by da. Og det er det jo, på en måte, ja. Sånn Napoli, fransk, ikke Napoli? Ja, litt sånn samme, altså sånn de der litt sånn noaraktige byene ved middel av det da, Napoli, Genoa, Barcelona, gamle dager før turistbommen, ja, Thessaloniki og Marseille. Så det har den greia der, og så er det selvfølgelig mye å si om at Det har blitt en litt hipster by de siste årene, selvfølgelig har det kommet mye innflyttere, pariser som vil ha lavere husleie og palmer, og god stemning. Så det har det også, men det er en multikulturell by. med en veldig, veldig stor andel arabere og berbere, primært fra Algeri og Tunisia. Det er ganske kjent, hvis folk forbinder med det, så er det at det er ganske arabisk, eller berbisk, det vet man. Det ikke så mange er klare over, er at er at Marseille også er en veldig stor jødisk by faktisk. Det er Vesteuropas tredje største jødiske befolkning, altså etter Paris og London. Er det askanasi-jøder, eller? Ja, det er jo et interessant spørsmål, for mange av disse er jo da jøder som bosatte seg i Frankrike, som kanskje kom fra Magrev, altså Algeri og Tunisia og Marokko, og bosatte seg i Provence og i Sør-Frankrike etter den algerske frigjøringen. Da forsvant alle jødene. Det finnes mange store franske intellektuelle som har den bakgrunnen der. Jacques Derrida og flere andre, som er jøde fra Algeri. Det er en blanding av det, men også at Frankrike har en stor jødisk befolkning, som ikke er alltid like lett med tanke på de spenningene som finnes i det samfunnet, enten de er etniske eller av annen art. Det har vært en spesiell tid å bo der, etter hva som har skjedd de siste årene. Nå hvor du flyttet ned? Jeg har vært med i Norge da, jeg har jo arbeidslimitt sånn her. - Du har norskpass enda? - I høyeste grad. Men nei, i 2015. - 2015, ja. Det snakket vi om på telefon, så skal jeg ikke late som om jeg er overrasket, men det var jo kjærligheten da, den vanlige historien. - Det var det. - Dame, barn og familieliv der nede, og så har du arbeidsforhold, eller arbeidet her hjemme i Norge, fjernarbeid og den type ting da, eller? Ja, altså historien er vel litt mer komplisert enn det når vi går til bunnen, men jeg tror ikke vi skal gjøre det her og nå. Det er ikke den type podcast, men jeg har absolutt familieforpliktser her. Men jeg jobber jo i Norge, så det er klart at, og jeg skriver jo ikke bøkene mine på fransk. Store drømmer er å bli oversatt til fransk. Det var en av grunnene til at jeg ble så glad for at Havets Kirkegård dro seks her en dag, at jeg tror at sjansen for å bli oversatt til fransk økte som følge av det. Og det er jo, for Frankrike er jo et land der litteraturen har høy status også. - Vi må innnå Michelle Welbeke etter hvert, men er det noen som er franskmenn interessert i Norge? - Nei, det er ofte på banalt plan at de vet at det er fet natur og fine fjorer og at det er vilt. - Og fotballspiller. - Jeg husker jo at Jeg hadde med kjæresten min til Norge for første gang vi har vært sammen et årstid, to par år. Da var det etter pandemien på slutten. En ting hun syntes var helt fantastisk med Norge, var at du kan det som franskmennene kaller camping sauvage, at du kan ha allemannsretten, at du kan campe hvor du vil. I Frankrike er det ulovlig å campe, ikke sant? Sånn i utgangspunktet. Kjempe hvor du vil, det kan du ikke gjøre. Ikke på priaskrunn. I hvert fall, i Norge kan du egentlig det, så lenge du ikke generer folk. Men poenget er at i Frankrike kan du ikke bare slå opp teltet til fjellet der i utgangspunktet. Mange gjør det da, men det er ikke lov i utgangspunktet. Så det er jo sånn at det er faktisk mulig i Norge. Det er mye sånt du legger merke til, som er ting ved Norge som man kanskje ikke tenker så mye på ellers, men som bare er veldig flott med samfunnet vårt. Jeg var i stryen og besøkte en kompis nå, og der var det jo en haug med tyske bobiler som bare måkket opp et telt midt på åkeren til de her lokale folka, og det er jo sånn at regelen er vel som han forklarte meg, at så lenge det er uberørt naturmark, så kan du sette opp telt, men ikke på der hvor gresset er slått, eller hvor det er åpnet. Det kan tenkes. Men du kan jo for eksempel gå inn på, det har du masse greier om med rikfolk ved kysten i Norge, som har hatt folk som bare spiser lunsj ut på en av oddene deres, og det er jo lov. I forhold til allemannsretten, så lenge det ikke er til allmennsgenanse. Jeg husker ikke hvordan reglene er. Men det er mulig det. Så der er det jo mye sånne ting. Men det er klart, nivået på kunnskapen i Norge er ikke veldig høy. Den er veldig klisjebasert. Litt som kanskje, Sånn som man kanskje kan tenke at vi tenker på franskmenn, som det er pittoreske landsbyer, eller Røvin og Rokoko slott og alt mulig sånt. Man har ideer. Jeg vet ikke om det er veldig skapt, om det er populærkulturen eller... hva som gjør det, men som på en måte alle har, hvis du sier som ideen av Italia, eller Syditalia, sånne små landsbyer med pizzerier og gamle folk som sitter og drikker kaffe på hjørnet, og mye Sopranos-bilder i hodet. Så jeg tror man har masse ideer av hvordan det ser ut i verden, fordi man har kanskje et bilderforhold et bilde av hvordan hvert land ser ut. Jeg får sånn umiddelbart med system i en kicker inn da. Tror du ikke det? Jo, jo. Sånn vil det være. Det er måten vår å kategorisere informasjon på. Det er jo sånn. Så det gjelder jo i høyeste grad Frankrike også, men jo mer du er der, jo mer fascinerende er det jo selvfølgelig, for det er jo et veldig, veldig stort og mangeslunget imperium på en måte. Men jeg sier mange som har vært i Paris, eller har kanskje vært Riviera, altså Cannes, Nisse, den type ting. Hvordan skiller Paris seg fra Marseille, og Nisse kanskje ligner mer på Marseille, eller? Ja og nei. For det første er jo Frankrike et veldig sentralisert land, som gjør at alt i Frankrike går egentlig tilbake til Paris. Hvis du skal ta Nis, som jeg sier, det ligger cirka to timer unna hverandre. Dette er ikke helt sant, men det er nesten sånn det lønner seg å ta TGV, altså hurtigtoget, til Paris og så ned til Nis. Hahaha. Fordi alt i Frankrike går til Paris. Det er et kjempesentralisert land. Det er nesten som Oslo med flyruten også. Ja, men Norge er så mye mindre sentralisert enn Frankrike. Men det er ikke køddingang. Da må jeg bare ta litt kjapp på en digresjon. Hvis du skal reise fra bådet til Kirkenes, så er det dritig å dra fra bådet til Kirkenes. Du må inn i Oslo eller borsomhøys i Nord-Norge. Ja, ok, jeg kjøper den litt. Så jeg skjønner hva du mener. Men i hvert fall, så det gjelder jo da veldig stor grad i Frankrike da. At Paris har på en måte dominert hele, det er veldig dominant kultur da, ikke sant? Og der har alt skjedd, der har den politiske makten vært, der har den kulturelle makten vært. Der har, ikke sant, Paris er en av verdens mest berømte steder. Og Nis er jo noe annet, for Nis er jo en... - Det er jo en interessant by, for Riviera var jo det første stedet. Altså turisme i moderne historie begynner jo på Riviera med at brittiske rikfolk, jeg tror det er på slutten av 1700-tallet, begynner å reise ned dit fordi det var varme og fin sommer. Da drar de til Riviera. Så de sa jo at det elementet er veldig mye gamle folk og sånn der. Så er Nis i tillegg mye annet da, som alle franske byer har når du begynner å se litt etter. Det var jo han der typen som kjørte ned alle disse på franske nasjonallagen. Han var jo en sånn fyr fra en sånn der banlieue, altså en mursteinsghetto utenfor Nis. Og de finnes det jo masse av. Mens Marseille er jo et litt annet sted, fordi hvis du tar terrorgreiene, så er det jo, Marseille har jo en sånn røffhet, det har jo vært terror i Marseille, men mye mindre. Så var det en jødisk kvinne med kippa som ble stabba av en sånn type, det var en, to franske studiner som ble knivsukt ihjel på tolkestasjoner, det har vært incidenter for noen år siden, det hadde vært mye, men mindre nå, men Marseille er også en sånn, det der røffe image har jo gjort at Da IS var på sitt verste i 2015-2016, så var det mye å si om det. Men Marseille var det eneste stedet jeg har vært borte i hvert fall, der den ene lokale rapperen hadde en kontratrusselvideo mot IS. Jeg skal ikke prøve å gjenni den på fransk, men det var sånn, hvis du kommer hit og gjør noe, skal jeg faen meg ta morra di? Det var den stilen der da. og sånn, du tror jeg gir deg tilbake. Og da var de stolt av å være sånn, det er oss liksom, der er vi. Så det har litt det skiktet der. Det er også mye italienere, mye korsikanere. Der hvor jeg bor for eksempel, veldig mye korsikanere. Det er jo en sånn... Hva skiller korsikanere fra franske? Det er kjent som litt sånn æreskultur, mafioso greie. Litt sånn Cecilia-variant. Så det har gjort at der har det vært mye korsikanske mafianer tror jeg har trua i det sånn, og sagt at det Det gjør hva dere vil liksom. Ikke noe terror på Korsika. Da, helvete, jeg husker ikke hvordan det var. Så det er masse sånne ting. Og jeg har sett de der fiskerne der hvor jeg bor da. Sånn liksom har bare ristet tak i noen sånne ghetto gutter da. Sånne unge algerere som bare har lagd noe krøll her. Liksom bare bank. sånn gamle korsikanske fiskere med islender. Det høres ut som en fransk version av Sopranos ut på Korsika. Ja, det er noe der. Så den er jo, skal ikke overdrive det greiene der, men det er jo et litt sånn utilgjengelig fjelløy. Så det har du der, men det er jo veldig sånn, - Det er en gammel by, og det er den eldste byen i Frankrike, grunnlagt av fenikerne og romerne har vært der, var viktig. Så er den Frankrikes viktigste havneby historisk. Havnebyer har ofte det til felles, du nevnte Napolis, at de ofte har en røff edge som er historisk, betinget i det, og det finnes i Marseille enda. Men samtidig så er det også, man ser det blitt noe helt annet nå. Så jeg synes det fine med det er at jeg aldri følte meg truet sånn. Det er ikke noe sånn at du føler deg truet av folk hvis du går hjem på kvelden og alt det der. Hvor stor er byen i forhold til et eller annet? Nei, den ligner litt på Oslo i størrelse egentlig. Gjør det? Og hvor mange bygger du av? Sånn 800-900 000 kanskje. Å ja. 2 millioner metropolitan area, litt større, men ikke veldig mye større. Nå i siste året har det vært for eksempel søppelstreik i Marseille, det er sånne type ting som skjer her. Og da er det ganske jævlig, det er helt apokalyptisk. Gatene bare, råttene bare løper fritt. Helt veldig effektivt da, er det med. Ja, det kan du si, men det er jo Frankrike, det er mye streiker der da. Ja. Ja, det er jo, skal vi si, mye moderne Frankrikes historie er jo det landet vi ser til når det kommer til streker, som hvor virkelig folkopprøret skjer først gjerne. Jeg vet ikke om du bodde der, det gule vestene og det oppsider der. Absolutt, men jeg sier jo alltid franskmenn sånn, ok... Norge er jo det landet dere burde se til. I Norge er jeg veldig norgekritisk, men i Frankrike støtter jeg alt vi driver med i Norge. Det er jo alltid sånn. Så da er det jo, det er i Frankrike så sier jeg sånn, men faen, dere må skjønne hvordan vi gjør streikerettene i Norge mye smartere. Vi streiker på et visst tidspunkt annet enn et år, så er det mulighet for det. Så har vi sentrale lønnsforhandlinger og så videre, som gjør at dette blir bedre. Det er sånn. En streik, det er ikke sånn en streik skal være. Du skal streike, det er jo stikke kjeppere i jula. Det er det som er poenget med en streik. Da slutter vi å hente søpla, for da blir det helt jævlig. Eller da stopper togene, liksom. For da er det bare, da lammer du samfunnet. Det er deres idé om streik, ikke sant? Men det er jo, så der er det nok en slags kulturell, politisk forskjell som er helt reell, da. Men med Gule Vestene, Jeg var jo der. Jeg kjører jo så mye mellom ulike steder i Provence. Da var det umulig å ikke merke gule vestene, for de sto jo på alle bomstasjoner. Du fikk jo veldig sympati med dem, for det var jo ikke noe aggressivt i starten. Det var jo bare veldig vanlige folk som sto der med disse gule vestene sine og var veldig vennlige egentlig. Og så ble det jo, som alle sånne issues blir, så ble det mye mer kulturell sak med mange dimensjoner. At du fikk en sånn veldig tydelig politisering av noe som kanskje egentlig ikke var det første. Men jeg tror, og det var jo da disse grunnene vi vet, det var jo selvfølgelig høyere drivståttpriser, det var senking av fartsgrensene fra 90 til 80 på landveien, det var en del sånne ting. Men først og fremst, for det som jeg har blitt mer og mer oppmerksom på i Frankrike, det er nok at liksom følelsen av å ikke være hørt, den er så mye større enn den er for oss. I Norge er det litt sånn, det fine med Norge er at du kan komme og lese en kronikk, så er det sånn, Ja, liksom en eller annen totalt, ja, liksom jeg er en uføretrygg, det er bussjåfør, her er min historie, liksom. Og da kan du komme på trykket VG med det, liksom, det blir kjempepopulært. Du ser jo ikke sånt i Frankrike, liksom. Nei. Altså det er sånn, der sitter smarte, liksom veldutdannede, elitistiske folk og diskuterer sånne greier. Og det var jo, jeg tolker i hvert fall Gule Vestene på det settet, også fordi at det er, En ting som har vært veldig viktig i Frankrike, og også har nådd Norge de siste årene, er jo denne franske klasselitteraturen. Det er særlig en som heter Édouard Louis, som er eksponenten for det, som er en veldig flamboyant karismatisk, ung, homofil mann som kom fra et veldig størselig sted i Nord-Frankrike og slo seg opp i Paris da skrev han dette her. Og det han har igjen basert på flere andre. En annen som heter Didier Ribon, og en annen som igjen er liksom gudfaren til alle disse, som er den store sosiologen Pierre Bourdieu. Alt dette handler for meg om, det er veldig forskjellig og det er mye å si om de, men det handler på en måte om det samme, at en følelse av avmakt, og en følelse av at vår vår livsverden, den tar man ikke hensyn til på samme måte. Der tror jeg kanskje Frankrike er sterkere enn veldig mange andre land, fordi elite-kulturen er så sterk. Er det kanskje typisk for England og Frankrike, hvor det er ekstremt mye gammel rikdom, hvis vi hopper tilbake igjen til Taleb, som snakker om at den amerikanske... og milliardærer er det mye høyere gjennomtrekk og dynamikk i, mens i England og Frankrike spesielt, eller skal vi si Vesteuropa, så er det veldig mye gammel rikdom. Pengene står fra generasjon til generasjon, og det er gjerne de som var knallerike for to, tre, fire, femhundre år siden, det er ofte de som sitter på de samme eiendommene, samme penger enn at det er Det er veldig lite dynamikk i adelen og de som arver seg. Det er også et skille mellom Frankrike og England. Det kan England så godt. Så er det vel det at England har en adel. Adelen i Frankrike er litt størselig. For det første er den franske revolusjonen borgerskapets oppgjør med royalismen og adelen. Det er det som skjer. At borgerskapet, du kan si det er sormingen av Bastien og folket, men egentlig er det borgerskapet som tar makten. Som skjønner at vi gidder ikke lenger ha konger og adelige greier. Så det er den alt for korte versjonen av det. Men så har du i Frankrike, så har du tillegg at sånn, det er riktig at jeg er en adel, men jeg vil påstå uten at det kjenner igjen England så godt, at den franske adelen er litt mer sånn, Det du har veldig mye av i Frankrike er jo sånne folk med adelstitler som sitter mellom sånn et navn som alle franskmenn ser er adelig, altså sånn De Villiers, eller noe sånt. Når du har det i navnet, et død, et eller annet, da betyr det at du er av det og det stedet. Så det betyr ofte at du har en grevetitel, historisk. Men det du ofte ser med dem, er at de lider under det som er de gamle pengenes forbansa. At du sitter med et eller annet, for eksempel et fantastisk château, eller et eller annet sted midt inne i Frankrike, Hvis du har vært inne på franske eiendomssider, så ser du at i Chateaunea, De selges jo for en slikk og ingenting. Jeg har sett oppslag på i Norge at du kan få sånne jævla... Du kan kjøpe slott for en treroms på Kalberne. Det er jo helt vilt, så poenget med de da. Du skal til og med i Provence, som er litt mer attraktivt, men selv der sitter det masse folk om vinteren, som sitter foran kjemineen sin, eller peisen, akkurat strømregningen, som sitter bare og hutter foran peisen, og putter kubber i... inn i illene for at det ikke skal fryse. Det er veldig typisk der. Så jeg tenker at Frankrike er for meg, det som er litt fint med det, er at det er nok mer meritokratisk, sånn at det er mulig å lykkes ved din egen flid, enn for eksempel jeg innbiller meg Storbritannia her, er det for det jeg har hørt. Men det det er veldig elitistisk på, er at du må, Du kan klare å komme fra ganske enkle kår, og så kan du være jævlig flink og slå deg opp og komme inn på en eliteskole for eksempel, som det er mange av der, og i hvert fall de mest prestigetunge i Paris. Det kan du gjøre. Men så er det det, skal du inn i den egentlige franske eliten, så krever det noe annet igjen. Da må du ha det som franskmannen sier, da må du lære kultur. Du må ha kulturell kredd. Til en viss grad så finnes det i alle land. Rikinger kjøper samtidskunst fordi de vil... De ser at det er noe immaterielt som de har lyst til å ta del i, som de ikke klarer med pengene sine. Så blir det bare for harrig. Men i Norge og USA og sånne land, så er det ganske ikke så viktig. Det er litt viktig. Men i Frankrike er det mye, mye viktigere. Så det vil si at du har en kjempester klasseforskjell der og sånn. Men den er på en måte en blanding av, det er mer de som er virkelig mektige i Frankrike, og de du snakker om er egentlig ikke en Adelig overklasse, det er egentlig mer et storborgerskap som bare har lykkes å fortsatt klare å tjene penger. Mens Adelen er litt mer lattelig gjort der. Akkurat. Men den er en av mine absolutt favorittfilmer fra de siste ti årene. Franske Intouchables. Ja. Med Omar Saez. Jeg husker jeg så den filmen. Jeg så den filmen ett år etter at den hadde premiere på kino. Jeg så den veldig sent. Da var det ganske full kinosal i Oslo da jeg så den. Og tenkte, det er en ett år gammel film, og folk hadde trampeklapp inne i kinosalen i Norge og Oslo etter at den filmen var ferdig, for den var jo så hype-en i filmen nå. Men den stod til hype, synes jeg. Og jeg tenkte på den gangen, hvor magien i både film, bare hvordan det er filmkunsten og produkt, det er for meg nesten bortimot en perfekt film. Men toucher den filmen borti mange av de aspektene du snakker om nå, sånn klasseskiller, både som multikultur, hvis du husker det. Jeg husker ikke filmen så godt, jeg har sett den, men det er... Det er han milliardæren som da leter etten assistent, som sitter i rullestol, og så har han masse flinke assistentsøkere inne, og så plukker han han innvandrer, eller på en måte andre generasjons innvandreren, som er liksom en overbart tjuv høstler, men charmerende type, men som på en måte får han til å le, og får han til å leve, mens alle andre assistenter er bare interessert i å plise han og gjøre en god jobb. Og så utvikle en utrolig relasjon. For han ser ikke på han som en rullestolfyr, han ser på han som en kompis. Ja, det stemmer. Det er veldig mange fine aspekter her. Nei, men det er jo klart at jeg tror at i forhold til det multi-etniske aspektet ved Frankrike, så er det jo Det er jo et land der ytter og høyre har stått sterkere enn veldig mange andre steder i Europa. Det er på en måte man kan lage en case om at rasismen i det franske samfunnet er sterkere enn mange andre steder. Samtidig er det også et land som har en mye dypere og langvarig historisk kontakt med andre samfunn. Det er veldig sterkt hvis du leser skildringer av å være svartmann i Paris i 1910. Du kan se svarte menn som går hånd i hånd med hvite kvinner, det var utenkelig selvfølgelig i USA, men også utenkelig i London. Så med andre ord, de har en sånn type, de har det aspektet der. Og jeg tror jo at min tolkning av det franske litt uavhengig av in touch på, så er jo at at den, at relasjonene, de multietniske relasjonene er kjempevanskelige, men at På hudfargenivå har de alltid, det har vært det de har fiksa ganske bra. Det er en ganske sterk grad av den type integrasjon i det samfunnet. Men det som har vært veldig vanskelig der er mer på for eksempel forholdet Frankrike-Algeri. Det var en stor krig mellom dem, en frigjøringskrig. Det sitter dypt i. Det er deres ... hunsede minoriteten har ofte vært av skirerne. Men det der hudfargeaspektet som for eksempel amerikanerne er besatt av, det skjønner ikke franskmenn helt, for der har de alltid vært mye bedre. Og så er det det å si om det multietniske Frankrike, det som jeg tror er viktig å få med her, er at Hvis du ser på de store og små vesteuropeske landene, så vil du si at Tyskland har mye tyrkere, eller folk med tyrkisk bakgrunn. England, Storbritannia har selvfølgelig mange med pakistansk, indisk, og så videre. Norge, vi vet hva vi har, pakistanere, folk med den type bakgrunn. Det man ser er at i hvert fall, Hvis du tar de muslimske minoritetene, pakistaner i Storbritannia, i Norge, tyrker i Tyskland, marokkaner i Nederland, så ser du at graden av om de gifter seg med ikke-muslimer er fortsatt veldig lav. Jeg tror du vil kunne se at der kommer det til å skje noe. Det tror jeg faktisk det gjør. Men jeg tror det tar lang tid, og det er komplisert materie. Men hvis du ser på algirere og marokkanere, for eksempel i Frankrike, så ser du at der er graden av såkalt... er det heter det "eksogent giftemål" tror jeg. Du gifter deg ut av din etniske gruppe og ut av din religion veldig, veldig mye høyere. Der er den statistisk ikke bare signifikant, men veldig stor. Det er sånn: Jeg tror det er 25% av kvinner og 40% av menn med algiersk bakgrunn som gifter seg med etniske franskmenn. Det er et veldig høyt antall. Det er det de har fått til med sin universalistiske modell. Så kommer alle de tingene som er vanskelig, for det er ikke sånn at da er alt på en måte en fryd og gammel i Frankrike akkurat. For det du da ser ... er jo dels at du har et klassesamfunn som er kjempehardt, og som til en viss grad, men ikke bare, er etnisk indelt. Altså at fattige folk i mye større grad enn andre har etnisk minoritetsbakgrunn av forskjellig grad. Det er det ene du ser, og det andre er selvfølgelig at selv om du kan lage en ganske convincing case om at franske muslimer er mye mer sekulære enn andre muslimer i Europa, det finnes det masse statistikk som underbygger i anfør at at de i mye større grad slutter opp om sekulær konstitusjon, at de i mye større grad gifter seg med andre, og så videre. Det var mange som på en måte er assimilert, så er det sånn at vi fortsatt har en veldig stor og synlig minoritet som hater dette her, og som er kjempereligiøse, og det er da nettopp de som kanskje er skaper, ikke sant? Du kan lage et argument om at terrorismen i Frankrike, og det at det har vært så mye av det, og rekruttering til IS og sånn, handler om akkurat det der. Men Arabia-teorien, er det noe etniske franskene snakker om, eller frykter at det er at Frankrike skal være det første landet hvor man ser et sånt skifte? Nå snakker du veldig mye om det, fordi han er presidentkandidat Eriksen Mor, eller han har ikke meldt seg som presidentkandidat enda, men han er jo en sånn yttre høyre, litt sånn Polemiker og pundit Som har Som er politiker eller kommer fra Noen sted Han er en litt sånn reaksjonær Skribent egentlig Skrevet noen bestseller Det er litt sånn Arabialand da Og han er jo, han har vel, det ser ut som han kanskje kan knekke Marine Le Pen nå, fordi han liksom tar mye av hennes stemmer. Men altså, han er jo kjempesvær, så sånn sett er det jo masse av det der. Og det er nok, også, Wellbeck har jo touchet litt på sin esoteriske måte litt innpå da. Så det er klart at jeg tror at det har vært mer der, men samtidig så har jeg en følelse av, vi begynte å snakke litt om at sånn innvandring og alt det der, jeg tror jo at Det går sin skjevegang, og det er langt fra alt som går bra. Men at det føles ikke helt som de eksistensielle debattene i Europa nå, kanskje med unntak av Frankrike, egentlig utspiller seg om det nå. Det er litt andre ting. Det er klima, det er pandemier, det er sånne type ting. Innvandring er der som en stein i skoene. Det er vel alt det er. Men det er ikke liksom... Det er ikke den følelsen man hadde for fem år siden med IS. Eller innvandret migrantbølgen. Ja, ikke sant? Det er ikke sånn lenger nå. Det skal vi være veldig glad for. Men det er klart, Frankrike har en mye større andel enn de fleste, og veldig mange folk med den bakgrunnen der. Men det er også sånn, de har samtidig på noen måter klart det bedre, men du ser også at motreaksjonene mot den sekulariseringen, mot assimileringen av store andel innvandrere fra Nord-Afrika og Midtøsten, har også gjort at de som hater det, de hater det så stert at de da går til aksjon på en måte vi heldigvis har sluppet oss i Norge. La oss snakke om Michelle Wellbeck. Mitt inntrykk er jo at han er Veldig elsket og veldig hatet, men utenfor Frankrike så tror jeg han er mest elsket, for jeg tror ikke folk bruker så veldig mye tid på å hate på en utenlandsk forfatter, for da bare ignorerer de det, men innenfor Frankrike så er det en veldig splittelse, og det har alltid vært det siden hans første roman, har det ikke det? Jo. Det er jo klart at han har aldri hatt noe særlig høy litterær kredd. Han har blitt på en måte, han er alt for kjent i det. Det er litt underlig, for når jeg leser Michelle Wellbeck-bøker, tenker jeg at jeg har aldri lest Maka. Jeg synes det er helt fantastisk, men det er bare at, men det er nettopp noe med at han er for populær. Altså, hvis han... - Ja, det er litt sånn, du digger ikke YouTube liksom, det er bare sånn, de har bra dealer som alle må ha, men det er litt sånn, han er jo litt der, ikke sant? Så det er den ene siden, men det andre er jo at han har jo klart å pinpointe det franske samfunnets elendighet på en utrolig, utrolig precis måte, og klarte å gjøre det Ja, og det er litt sånn man har tenkt av det der klisjeen om han som sånn der arabier eller rasist eller islamofob og alt det der, men jeg leser han jo på en helt annen måte. Han leser jo dette som en slags først og fremst en fremmedgjøring i et moderne samfunn, der innvandring er en del, kanskje ikke den mest sentrale delen engang. Er det ikke rettere å si at innvandring har aldri vært noe stort spørsmål i bøkene, men islam greier noe alt for å sy en eller annen merkelig på en måte inn i alle bøkene sine på en eller annen måte. Det er mye mer islam enn det handler om innvandring. Ja, det er korrekt. Det er litt upresist sagt av meg, men det er... Men i slagen så har han jo en veldig... Han skrev jo den der... Hva er den heter den? Den som har det der... Er det plattform? Den som vel har en sånn terroraksjon? Helt på slutten av boka, ja. Så da er det den der jeg har hundre år siden lest den. Men da er det... Men så er det jo, og da ble han jo saksøkt for islamofobi og forskjellig. Det var greier i rettssystem og alt sånt. Men så forventet jo alle at da han skulle skrive, oi, nå skriver han om Arabia liksom. Hvordan skal det bli? Da blir det den vanlige feberfantasien med borgerkrig. Men så gjør han jo ikke det. Det er jo mye smartere gjort enn det. Han drar det. Han lurer alle på en måte. Selvfølgelig, Vald Bekk, han digger jo det seg. Flere koner, en kom på 40 som lager mat, en på 15 som er diverse. Så han har jo alle det. Men jeg tror at sånn som jeg tolker han, er jo en lengseletter både etter Frankrike som går før 68-kulturen som hans foreldre tilhørte. For det vi må vite om Valbeck er jo at han er jo... Foreldrene hans var ikke turguider på den franske La Réunion. Så de var jo sånne hippere Det finnes jo ingen bilder av Holbekk fra han var liten, hvor foreldrene bare låt den gå for lut og kaldt vann. Så ble han oppdraget etter hvert av en bestemor og en tante i Normandie. Det du ser med han er at hele hippiekulturen og friheten som ligger i det, det forbinder han med omsorgsvikten og total dekadanse. Men han elsker den gamle franske, den gamle bestemor som lager madeleinkakker og er sånn. Ja. På grunnleggstand heller så er jo akkurat den der skjebnen, eller oppveksten til en av de to brødrene, er jo basic den oppveksten der. Det er akkurat det. Det er han som har det med morra som driver, som har sånne orger med sånne... Det er så vilt, men det er noen ganger du bare bryter ut i latteret på de helt villeste tidspunktene i et kapittel. Jeg har ingen forfattere som greier å få meg til å spontant le av en leddsetning. Det er noe som er et eller annet passasje der, sånn der... at han ble til når for eksempel når de få gangene kona kilte mannen på ballen og greide å få han til å løsne etter at de hadde spist en god kyllingmiddag helt absurde ting han setter sammen middager og sex og kylling og anal og så resulterte det barn i samme setning det er helt ekstremt bra jeg synes ikke at det der er så mye gøy der men så er det Men så er det jo det han kanskje dypest sett ønsker seg. Det er vel en jakt på kjærlighet, men han mener at det er umulig i en samfunn med kapitalism og sånt. For det er noe av det jeg sitter og humrer av når jeg leser Valbeck, er jo Han har veldig mye skildringer av sånne ensomme menn som går på Carrefour, franske supermarkeder, kjøper en ferdig middag og litt billig rødvin, og så sitter de for seg selv, ser på porno og spiser sånn bif-bourguignon som han har kjøpt på en ferdig variant, så han har tatt i mikroen med sånn. Og det er så trist, det er så bunntrist, men jævla funnig likevel. Det er sånn norske menn gjør når kone reiser bort med barna på hytten sin, så sitter menn og ser på porno og bestiller sånn halvbra takeaway. Halvbra takeaway, litt sånn billig røvvin. Men det er plattform, synes jeg skildrer det seksaspektet by far på best mulig, altså på riktigst mulig måte med den der... det kalle kyniske med vestens forhold til sex, og på en måte jo mer liksom Rollespill, lek, klubber, mystikk, og på en måte hvor mye man må piffe opp ting, i stedet for den indelige hudkontakt, kjærlighet, eksperimentering. Den indelige, gode, løse, skal vi si, fantasirike til det kalle brutale. Den plattformen synes jeg nailer veldig godt, men det er likevel ikke min Michelle-favoritt. Men ikke er du like best da? Jeg tror faktisk kart og terrenga på en eller annen sånn merkelig nivå er den jeg ofte sogner tilbake. For det er den eneste sexfri boka han har skrevet. Den er jo den som ga han litterær anerkjennelse på en helt ny måte. For før det så var han jo sett på som en sånn pamfletteromanfatter og sånn, som var veldig illansett av blant sånne snobber. Men da var det jo litt sånn, for den har jo litt mer sånn highbrow elementer og har, ja, altså den er litt annerledes da. Mm. Den har liksom ikke sånn pamflettaktig inngang som mange av de andre har. Så det gjorde jo da at den ble... Da vant den vel Prix Goncourt og sånt, som er den tyngste franske litterære prisen. Akkurat. Og han fikk litt sånn endelig sin anerkjennelse. Endelig måtte liksom Morgenbladet, folk her i Paris, krypte i korset og si at de hadde hatet han, liksom. Jeg synes det er den beste boka, men det er ikke det morsomste. Nei, jeg tror kanskje... Altså jeg var jo også da jeg leste... De grunnleggende bestanddeler som gjorde inntrykk først. Men jeg tror kanskje jeg synes at underkast eller submissjon er kanskje den jeg har mest glede av. Jeg synes kanskje en av de tyngste bøkene er den boka der. Det som plagde meg og en kompis som jeg alltid diskuterer, vi prøver å lese Michelle-bøker litt samtidig. Det er faktisk ganske givende å lese bøker samtidig med en annen og så diskutere det. fortløpende. Lesesirkel, som det kalles. Er det det det heter? Ja. Men det er ikke en sirkel med bare to, da. Hvis det blir tre, så blir det en sirkel matematisk. Sånn endetegn sirkel synes jeg bare er ekkelt, for da tenker jeg på en ronkesirkel. Ja, det er jo litt som vår dekk, da. Det er ikke helt farførst dem. Men det som gjorde underkastelisten vanskelig, var jo at det var så ekstremt mange franske referanser til politikere og samtiden i Frankrike, som ikke vi kastet. Det er jo ganske smalt på en måte. Man begynner med en sånn langre enn franske forfatteren, jurist Karl Husmans. Det er ikke sånn... lytterne som hører på oss nå, som har full oversikt over hans bøker. Så det er jo klart at, vel, Beck er jo, men det er jo sånn med store kunstnere også. Det kjenner du sikkert fra musikk, du kjenner det fra litteratur, at sånn, er du en stor kunstner, kan du gjøre ting som er så mye smalere enn andre, og det funker likevel. Du har et eller annet sånn, du har et eller annet som er vanskelig å si hva er, som bare funker da. Det er jo sånn, Det er ikke en klassisk, jeg vet ikke hvor jeg fanget det opp, men Prince sa til han der, Andre 3000 i Outcast, på et eller annet tidspunkt, at oppskriften er at du må bare gi dem et par hits, så kan du gjøre hva du vil etter det. Og det er jo egentlig det du ser hos disse på å ha en sånn lang stegerevne i showbiz, kultur- og underholdningsverdenen, at de har levert noe som på en måte er helt står historisk sett, og så leker de seg bare etter det. Det kan være opp og ned og alt mulig. Jeg har vært i mange veldig faner av Kanye West, og han er et veldig godt eksempel på det, spør meg. Du begynner med stilfulle soul samplings, og så bare drar du det så gjerne. Kanskje litt for langt etter slutt. Men dog, det er jo morra begynte også. Han begynte å bli eksperimentell, spør meg i hvert fall. Ja, jeg tror det er Sunnestain. Jeg mistet han for ... Tre-fire album siden. Jeg likte starten og midtperioden, men de siste ti årene har jeg ikke hatt noe. - GZ likte du det? - Nei, jeg likte han i hele tatt. - GZ-albumet er ikke det, tror jeg. - Jesus? - Nei. Er det ikke GZ fra 2013? Det industrielle albumet hans. Det er etter My Beautiful Dark Twisted Fantasy så kommer det... Alt etter det, det mislikte jeg. Og så Pablo og Jesus og alt det greiene der. Jeg tror Jesus var den første etter det. Ja, for den digget jeg. Ja, den digget jeg. Jeg elsker han. Så synes jeg faktisk at siste er gøy også. Men... - Der han reist fra meg og liksom... - Jeg synes det var litt synd at han ikke fikk med Donald Trump på albumen da. - Skulle få med det. - Ja, ja. Skulle få med det. For i grunn av at ikke Donald Trump skulle de-plattformen, så hadde han med ham på albumen. Han hadde jo bare syntes det var dritfett, men det var... Jeg har hørt noe om det, men det ble jo sånn Marilyn Manson i stedet for, det er kanskje litt skuffende. Det er litt fett da, sånn når Pimple Ocean og Oral B fikk med Magnus Carlsen på låta og sånt, det er fett å ha noen slede, sånn store kjendiser på låta. Det er særlig sånn, det er så latt det er med Trump. Det er sånn. Men jeg synes jo at poenget mitt er at jeg synes det er litt som Olbæk da, eller med store kunstnere, at du kan gjøre fete Du kan bygge det opp først. Alle digger av de tidlige greiene, og midtperioden er jo bare bevislig dødsstol. Men så kjører han på videre. Det er ikke alt det som er bra. Mye av det får jeg ikke ut av selv. Men når det er bra, synes jeg fortsatt at det er elementer av det jeg digger. Jeg er ingen musikkmann, men jeg er bare kjærlig på det. Det er noe som sier meg tilbake til Michelle og til vår ... røde tråd i dag. Hvis vi kan si at vi har hatt noen røde tråder i hele tatt i dag, så er det Taleb, men den lindige effekten med Michelle og Og bøkene hans... Hva er lindieffektene igjen? Lindieffektene er at hvis noe har vært over ekstra antall år, så kommer det til å være like mange år i fremtiden, basert på Broadway-teaterstykker. Det hadde vi en saying hvor lindieffektene var at hvis et teaterstykke har vært i ett år, så kommer det garantert til å bli satt opp i ett år i fremtiden. Og hvis det har vært i ti år, så kommer det garantert til å bli satt opp i ti år i fremtiden. Det finnes jo en variant av det der. Når du... Hvis det øyeblikket det går opp for at du skal skille deg fra kona di, så er det omtrent halvveis. Norest Lindie-effekt. Jeg har snakket med han, jeg er enig i det. Han tenker at det er noe der. Skilsmisse, at det tar så lang tid med skilsmisse? Det er ikke sånn at så går det en dag etter og nå er det over. Det er ikke sånn ting funker. Nei. Men det er nok noe i det. Jeg tror Kjeld sin bøker kommer til å stå igjen som en sånn som forklarer disse to-tre tiårene her ganske bra. Ja, jeg tror det. Og så er det jævlig morsomt. Ja. Det er gøy, ikke sant? Ja, og bra oversatte bøker. Jeg burde invitere noen av de oversetterne inn hit til Rettland for å få en sånn dybde samtale rundt det. Jeg vet ikke hvor givende det er. Nei, så er det jo. Men vet du, det er jo... Nei, så jeg synes jo at... Jeg tenker også det at jeg synes han har noe som ingen... Altså, det er noe fransk der, men jeg synes ingen av de amerikanske fatterne eller britten eller... noen andre egentlig har. Han er litt tell, som jeg nevnte i sted, men de velvilige. Han har litt av sammenhånd. Det er noe sånn distinkt, jævla dark og skittent. Det er mye sånn han fikk mye kritikk for i denne boka. I tillegg til alle denne veldig storslotte dokumentariske historien om andre verdenskript på Østfronten sett gjennom øynene til en karl. Det er jo en ganske renskårende prosjekt, men i tillegg til det så var han jo fransk, han kunne ikke dyre seg til at det var mye søskeninsest og sadomasokisme og alle de greiene der i tillegg. Så det er en sånn twist der også. Vi snakket sammen på telefon for et par dager siden, og da hadde du noen tanker om oppdragelser også? Eller noen oppdragelser med norsk og fransk oppdragelse, var det noen øyeåpner for deg? Ja, og der er det jo en kjennskjerning, tror jeg mange. Hvis noen forbinder noe med fransk oppdragelse, så tror jeg de forbinder først til å tenke på at det er strengt. Ikke sant? Hvis du har én, ett ord i hodet ditt, så er det det og det. Vi har jo å si at ting er jo i ferd med å forandre seg litt der også. Men det er nok vesentlig strengere enn i Norge. Og det ser du på mange måter. Men jeg har jo for eksempel... Altså datteren min da, hun har hatt en veldig søt, gammel fransk nanny, som var bare en dagmamma, som var hos etter skolen og sånn, eller etter barnehagen og forskjellig. Og så husker jeg at jeg kom dit, hun var sånn to år, og så bare... Og så bare ser jeg datteren min, hvor hun sitter ved bordet, og så står hun bare inni et hjørne og skammer seg litt. Nei, hun oppførte seg ikke bra, så jeg måtte skamme kroken. Og jeg tenker sånn, vi er et stykke unna Norge, ikke da? Jeg vet ikke, men jeg tenker at ok, så får det bare bli sånn da. Så lenge det ikke er fysisk avstraffelse av barn, der går grensen. Men om det er litt ulike måter å gjøre det på, så tenker jeg at det går bra. Men jeg har sett så mye, det er så mye rare greier i, altså hvis vi er på det litt kulturelle sporet på det der, også i forholdet mellom, hvis du tenker sånn, forholdet mellom... La oss si helt hypotetisk, hvis du har en ekspartner for eksempel, og så er det da, da vil det jo være nye partnere på begge sider og sånn. Og du vet at vi nordmenn, vi er ikke amerikanere, så vi skyter jo mye. Men de fleste nordmenn synes det er ganske kjølig skulder. Men det er oppdaget med mange av de franske, det er mer sånn, guttene er jævlig opptatt av sånne jævla mennene, sånn skal imponere, Det er ikke så ofte du ser at for eksempel en helt hypotetisk ny mann til din ekspartner, eller en gammel ekskjæreste, han vil da prøve å forføre deg som kar og bare si sånn, Vi må liksom, vi skal være venner, vi skal, jeg digger deg liksom. Og det er jo, det er så mye rare sånne greier som det da. De har en helt annen liksom, Jeg har jo sett mye, og jeg tror at den klisje man har i Frankrike om utroskap er tillatt, og alt det der er litt overrødt. Men er det en seiring at utroskap er tillatt? Ja, klisjeen er vel begravelsen til François Mitterrand, den tidlige franske presidenten, da kona hans og hans elskerinn igjennom 50 år sitter sammen på første rad. Og det er helt greit, liksom. Og det er sånn hele nasjonen vet? Ja, ja, selvfølgelig. Frans Amund Tra hadde jo i tillegg en... Han hadde jo en svensk elskerin også. Det finnes en sånn midterabarn i Sverige, tror jeg. Så de holdt jo på. Det er masse sånne greier, da. Men der er det jo i tillegg... Der tror jeg nok at... Den moderne franske generasjonen har tatt litt oppgjør med det der, fordi der har det vært så mye mørke. For en ting er det der kan man le litt av. Hvis en elsker inn av en kone med hver venner, hver venner for min del, ingen kommer til skade av det. Men da har det vært så mye greier med... Frankrike om sånn, hvordan på en måte sånn, det var en kjempeskandal der nå, eller nå ble skrevet en bok av en som heter Camille Kyshner, som er datteren av den store franske utenriksministeren, Bernard Kyshner, som var i tillegg sånn pioner i Leger uten grenser, og han virkelig en sånn gigant da, og utenriksminister og sånn. Han skilte seg fra moren til en kamie. Og så i tillegg etter det, så fikk moren en ny mann. Ny mann var en av virkelig store franske universitetsintellektuelle. Og da kommer hun det ut med at han har misbrukt henne. Og det kunne vært en sånn skal alle bare fryktelig sake i seg selv. Men så kommer det frem at det som har vært, det som kommer frem der, er at i de dekadente franske 68-miljøene, da er vi over på sånn som Moel Beck virkelig hater, så har det vært sånn at, da skildrer hun at han og hans venner, de drev å nakenbada med hennes veninner når de var sånn 13-14. Det er ganske dark, det er mørke ting. Skjønner du? Og det er bare sånn, det er der da. Så jeg tror at sånn, og i tillegg så har det vært mye om at Jeg husker en undersøkelse jeg fant ut, eller som jeg fant på nettet som gjorde veldig inntrykk på meg, det er en skildring av, eller bare stats, kalle det stats, hvor mange timer eller minutter i uken tilbrakte foreldrene med barna sine på 60-tallet og på 2000-tallet. Per land. Så ser du Norge, USA, England, Sverige og så videre. Lat på 60-tallet, mye høyere nå. spesielt har mannlig deltak gått ekstremt opp. Så ser du Frankrike, lavt på sekssal, litt lavere nå. Nei, er det sant? Lavere? Ja, mens blant damer var det lavere, betydelig lavere. Mens blant menn var det gått litt opp. Så franske menn gjør litt mer for barna sine nå enn de gjorde før. Så det er en annen greie der da. Det er sånn at man har et distansert forhold til barna. Man er veldig foreldren til barna med stor F, og man er ikke close med barna sine og bruker ikke mye tid på det. Men jeg tenker jo, fordi i litt sånn en progressiv fransk miljø, så er jo ikke det som det er nå. Så der er det jo mer sånn, At du faktisk henger med barna. Men det som jeg synes er fint, jeg tror at det vi lengter tilbake til i livet vårt på en måte, er jo barndommen vår på en eller annen måte. Det gjør vi alle, stort sett i hvert fall. Jeg tenker at den franske familiestrukturen og oppdraget strukturen minner litt om Norge på 80-tallet. Den er ikke sånn som Frankrike var før. Altså det var ris på rumpa og spansk rør og de greiene der. Men det er heller ikke sånn som Norge er nå. Det er litt som det var da jeg vokste, kanskje at du vokste oppå. Og det er jo noe jeg gleder meg veldig over. Jeg synes det er deilig at det minner meg litt om min egen. Voksne gjør sine ting, barna gjør sine ting. Greit nok. Det resonerer veldig med min egen barndom, at jeg hadde veldig lite med hva min pappa gjør. Jeg drev med mine ting, ja. Ja, sånn var det før. 80-tallet var veldig sånn, følte jeg at foreldre lekte ikke med barna sine. Jeg er ekstremt involvert i mine barns sinne. sin fritid. Men jeg synes jo det å leke med barn er hyggelig og sånn, men det er klart at det kan gå for langt hvis det blir sånn at hver krusse duld som en fireåring tegner litt sånn, og sier å, dette er genialt. Noen ganger er det bare brunnelig. Det er jo det barn vil, ikke sant? Så nei, det er noen ting der. Interessant balansegående... Jeg merker at jeg var ekstremt selvdreven på leking og finne på fantasiting da jeg var liten, fordi foreldrene mine var ikke noen som lekte med meg. Jeg tror at er man rake i motsetningene sine foreldre, nesten uansett hva det skal være, for eksempel oppvekst, så er jeg ekstremt prioriterende overfor mine døtre. Jeg har to jenter, og det er sånn at de... Alt jeg gjør i livet mitt prioriterer etterpå om det er opp- eller nedsidig for dem. Det er nesten så på en måte sykelig. Jeg tror det er bra. Bare så det er sagt. Når jeg er i Frankrike, da støtter jeg norske modellen. Men når jeg er i Norge, så ser jeg litt sånn, Det er jo litt deilig å ha veldig oppdragte barn som sitter og oppfører seg bra og gjør alt det der. Jeg synes det er et eller annet spesielt med når nannen din eller auperen din har like mange timer i banken med barna som det du har. Det synes jeg er på en måte sånn, jeg sliter litt med spesielt noen bæresforeldre, men mest Oslo Vestforeldre som kjører auperer da. Ja, og jeg er ikke noe tilgjengelig av det, bare så det er sagt, men for det jeg nemlig har sett, hvis du tar den der at sånn, det har jeg ofte opplevd da, i alle mine år i utlandet, tenker jeg sånn, fy faen, jeg har vært så mye rundt, og jeg har blitt så kynisk avstoppet, kommer alle til, hvis du er liksom, jeg har opplevd mange ganger sammen med utlandske damer og sånn da, det de liker, Du er så snill og grei og norsk, liksom. Det er bare sånn... Føler du deg som en nisse, liksom? Nei, ja, på en måte, men også litt fint, for det jeg har sett nå med, for eksempel, med de greiene her nå, er jo at jeg tror at vi nordmenn da, hvis du er sånn rimelig god, trenger ikke være noe... Du vet, som far, det handler ikke om å være ekssepsjonell, men det handler om å være til stede og gjøre en ordentlig jobb, liksom. Mm. Og det er det veldig mange der nede som ikke gjør. Min erfaring er at det får du veldig ros for i Frankrike faktisk. Fader, du har jammet meg godfar. Jeg er ikke noen spesielt godfar, bare i Norge helt average. I Frankrike så har det jeg har jammet meg litt sånn. Det å være average i Norge, det er hate. Men det minner meg litt på vold mot barn og sånt, og alt fra myk oppdragelsesvold til grov oppdragelsesvold, til hvor mye tid man bruker med barnet sin og oppdragelser eller en pakke av det der. Jeg mistenker jo at, jeg er ganske sikker på at det jeg gjør nå, også på en måte i tida nå, er veldig litt representativt for historisk sett. På en måte hvordan vi oppdrapte barn og hvordan menneskeheten har overlevd. Jeg kan ikke se for meg, jeg tipper det å avstraffe barna sine er jo veldig normalt, og det vi driver med nå er veldig unormalt, sånn i et veldig stort perspektiv. Ja, men det kan du si om mye av hele velferdsstaten vår er kanskje historisk sett veldig unormal, uten at jeg vil fjerne den sånn, uten videre av den grunnen. Da er jeg vant til at var du på bunnen av samfunnet, da hadde du ikke noe gøy inntil Vesteuropa eller Vesten i 1950 kanskje da. Det må vi bare si at det er et sivilisatorisk fremskritt. Jeg mener jo i det store og hele at det er det. Men det er klart at man kan vel vite om at det er et sivilisatorisk fremskritt, og det er det. Så kan vi begynne å påpeke litt art. det paradoxale ting ved det. For det er jo der. Ja, og det blir jo noen rare effekter ut av det sosialt sett, og sikkert med barn også. Men de opplever det som at de, skal vi si, jeg kjenner som kommer fra Pakistan, Iran, som jeg snakket litt med, at det er veldig farlig Man er på oppdragelse å si at det er mye mer hardhent. I mitt bakhode er det mye strengere med barn, så jeg skulle ønske på at hvis jeg hadde hatt en sønn som ikke oppførte seg, så hadde jeg tatt dem mye hardere enn døttrene mine. Det hadde vært mye harde foreldre, og kunne sikkert fysisk avstraffet dem på en klypete, hardhent måte, uten slag. Det er en veldig fortsatt normalisert greie blant foreldre, her i Norge også, blant spesielt pakistanske familier og sånt, som de har snakket med. Det er en helt vanlig greie, og det er bare sånn du regner med, og det er sånn det er. Det er med en side av det fysiske, men en annen ting er jo det der med at Det jeg tror er det mest typisk nordiske, som ikke finnes i noen andre land, selv i samfunn der de ikke vil drive noen form for, vil være veldig forferdete over påstand om at de driver fysisk avstraffelse. Men det er jo tanken om at du motser ikke foreldrene dine. Du sitter og, de har rett, og du er bare å avfinne deg med det. Og det er ikke vi oppdratt med som nordmenn. Og det sitter jo dypt i meg at sånn er det, at vi har selvfølgelig rett til å opponere mot dem og holde på sånn. Der tror jeg det er en forskjell. Ja, det tror jeg også. Og du ser også i Vest... Når jeg ser Vestløp, så tenker jeg mer sånn England, USA og den popkulturen vi får inn der. Og så ser du mye sånn serer og filmer også, helt fra 90-tall opp til nå, at det er veldig sånn... ungdommen og barna er veldig opportunistiske og kjefter og smelter og krangler med foreldrene sine, mens i andre kulturer og andre steder fra Sydeuropa så er det en helt annen på en måte kustus. Det er det du, jeg er en kjent innvandrer i Norge og sånn, og etterkommere har sagt at akkurat det er forskjellen. At sånn, pappaen min er kjempesnill, men du motsier han ikke liksom. Ja. Det er et interessant tema det der, hvor strengt foreldre skal være. Det er jo skrevet en morsom bok faktisk, som heter Bringing Up Baby, som er skrevet av en amerikansk New York Times journalist, som har bodd, jeg tror hun bor i Paris enda. Jeg husker jeg leste den da hun var, nei da jeg hadde akkurat blitt far selv, og syntes at hele greiene om babytingene og sånt var veldig, Gøy da, for det var sånn franske foreldre at barna sover om netten og sånn. Så sover jo min datter, så da sier jeg selvfølgelig at det handler om de greiene der, men kanskje var det bare flaks. Det er jo ofte mange norske barn som sover om netten og mange franske barn som ikke gjør det. Men det var noe litt sånn da. Men er det sånn at man lar ungene bare ligge opp og grine hele natta, sånn som man gjør, jeg husker mormoren min og alle foreldrene, de var sånn, jeg vet ikke hva timen heter, men oppdragelsen da var jo at man skal bare la barn grine seg i søvn da. Ja, eller ja, så det var vel om det ikke er hele natten igjennom, så i hvert fall, det gikk litt lengre tid før du gikk til barnet da. Men du har, vi skal ikke gå inn på familie og privat, du har et barn nede i Frankrike, som da, hun blir jo da helt fransk, med liksom norske Ja, det er jo målet mitt. Jeg merker jo hvor viktig, for du vet jo selv hvis du har barn, at det du egentlig prøver å gjøre, er jo på en måte å, du kan jo egentlig bare en ting om oppdragelse, og det er det du har med hjemmefra selv, ubevisst og bevisst. Så jeg merker jo at det norske blir kjempeviktig. Og jeg har jo for eksempel, jeg har vært veldig mye sammen med noen, Hun er jo kjempegod i norsk, for eksempel. Det er viktig for meg, at hun skal kunne norsk og ha den norske greia også. Jeg kjenner meg litt, jeg forstår jo innvandrerforeldrene mye bedre. Ja, jeg gjør det. Jeg kødde med noen skatt i Norge på vinterferie, og nå er det koranskole. Det er jo litt sånn. Sånn at... at vår kultur er litt smal den nå, liksom, i det store og hele. Men det er kjempeviktig for meg. At sånn at hun skal få med seg, hun skal ikke glemme. Og det er jo akkurat det du har hørt om sånn der innvandringsdebatter, da. Hun skal ikke glemme kommunikasjonen. foreldrens kultur og alt det. Men jeg ser at jeg har blitt han da. Du har jo vitenskap på din side her, sånn kognitive bonuser av at barn lærer to språk. Ja, den er oppmærksom, men sånn i forhold til det, er det noen beviselige kognitive effekter av å gå på ski? Sannsynligvis ikke. Men det er jævlig viktig for meg likevel, bare fordi Det er sånn jeg er oppdratt selv. Ja, men det er jo faen meg skifør i stor del av Frankrike også. Jo, men å gå langrenn og sånn. Ja, det er kanskje... Nei, altså... Skiskyttet. Kunne sagt noe om det også, for det har blitt veldig populært under pandemien, men det er en annen historie. Men så det er... Nei, så da er det... Men jeg ser da at sånn at jeg egentlig synes det er helt kult at hun bor i Frankrike og har slått meg til romene. Jeg skal prøve å få et år i Norge etter hvert når de blir litt større og sånn. Men hun skal kunne norsk og skal aldri kvitte seg med den franske skareræren sin. Den... Den skal han få lov å ha. Akkurat, ja. Men hvor jævlig var du under pandemien og lockdownen da du var der nede? Jeg synes ikke at lockdownen der var spesielt ille, men det som var ille var at jeg ikke kunne dra til Norge så mye som jeg vant til. I første gang var jeg veldig deprimert av det faktisk, for jeg var vant til at Jeg kunne dra når jeg ville og levde livet mitt mellom to land. Det hadde vært masse i Norge de første årene. Men da var jeg ikke det. Da gikk jeg inn i en litt sånn ... Først litt sånn depresjon. Da bare gikk jeg rundt i kjøkkenhagen og røkte hash. Det er veldig atypisk meg egentlig. Så jeg slutta med det fort. Da hadde jeg bare en mening med dette. Du fikk ikke noen produktiv boost? Ikke i starten, nei. Du fikk ikke noe ut av det? Nei, veldig lite. Det var ikke så strengt, for mitt inntrykk med protester og demonstrasjoner, og ganske hard linje. Jeg fikk følelsen at Frankrike var ganske hard på lockdown, ganske omfattende lockdown tidlig. Jo, det var det, og det var jo portforbud og sånn, men Det var noe mange i Norge var veldig sånn, portforbud, de skal vi ikke liksom. Jeg synes portforbudet i seg selv ikke var noe særlig problem egentlig. Det plagde ikke meg, men du vet jo at det som... Som praktisk sett? Ja. Men prinsipielt og teoretisk? Jo, da er det selvfølgelig et problem. Men i praksis var det uten løp hvis du hadde lyst til det. For da er vi oppe på en annen ting. Som jo er at i sånne land, i Frankrike, så følger jo ikke alle reglene så nøye. Det går bra. Det sies jo sånn, alle nordmenn er sånn, det sies at du må ha de og de papirene for å komme sammen. Nei. Ingen som sjekker noen ting. Bare kom du. Det går helt fint. Mens i Norge er det en helt annen samfunnsstruktur. Folk følger regler. Det er mye mindre der. Sånn sett synes jeg at det vanskelig var å være avskjært fra familie, særlig familie, men venner til viss grad. Jeg var litt i Norge, men ikke så mye. Det var ganske ... Det var vanskelig faktisk. Men så ... Så gikk jo ting etter hvert. Jeg synes pandemien var noe forbannet dritt. Det var ikke min finest moment. Jeg liker å snakke og møte folk, og synes det får energi av det. Jeg greide å holde podcasten i gang faktisk under pandemien. Hadde du fleksiglass og sånn? Nei, jeg kjørte ikke den greia der. Det var noen gjester som hadde to meters avstand i korridoren her, og så glemte de seg når de kom inn her. Jeg tror at podcast er bra å lytte til, men jeg synes ikke det var noe jeg vil minnes med, eller jeg har en viss... Vi er nostalgifor nå, men egentlig ikke. - Jeg merker at lyttetallene gikk ned. Musikklytting gikk også ganske ned. Det var ganske absurd. Folk hadde mye mer fritid for hånden, men de falt ut av rytmen sin. Så folk, jeg tror, bare konsumerte og brukte tiden på helt andre måter enn å høre på musikk. - Bøker gikk opp etter. - Hæ? - Bøker funker. - Gjorde det? - Særlig internasjonalt, men litt i Norge også. Men i USA også er det en helt enorm endring faktisk. Men det var jo bra til Frankrike. Mitt bias til Frankrike der i den situasjonen, jeg er litt usikker på det bias jeg har til Australien og New Zealand når det kommer til den der zero-covid-lockdown de har. De videoene som dukker opp der, som er helt syke. Jeg er usikker på, er det videoene jeg ser som bare oppskalerer min opplevelse av hvor ille det er i Frankrike? Kanskje man går ut og hopper ut i gaten og krever fortforbudet, som man har lest om ikke er så ille der likevel. Jeg vet ikke. Det er ikke så godt å si. Jeg tror at jeg har også vært forferdelt, for jeg hater sånn zero-covid-greie. Det er strid mot alt jeg står for. Når folk begynner å søke renhet, da skal vi passe på. Men greia er jo at når jeg drev å reise til mye til krigsområder som før, så er det veldig ofte sånn at når du er i I Norge ser alt veldig farlig ut, og så kommer du til et sted, så er det ikke sånn. Det er mer... Folk lever sine liv der også. Det er sånn nordlendinger ser på Oslo, at det er voldtekt og knivdrap, og det er veninner av kona som har besøk i Oslo, og de løper mellom senterne og hotellet og barn. Vi var opprektig rett for Birana og knivstikker på Oslo Vest. Nettopp, så det finner du overalt. Men du finner det i hvert fall i... Hva tenker du hvis du tenker på Irak? Da tenker du bare på bomber og krig og alt sånt. Men klart, i Irak bor det 50 millioner mennesker som skal leve sine hverdagvanlige liv. Sånn vil det være på mye. Jeg tipper jo, sånn var det i Frankrike under pandemien, at du hadde mye større fleksibilitet for å leve det livet du ville. Det hadde du. Ja. - Men jeg vet ikke om Australia er annet enn det jeg har sett, de har tatt inn militære, det gjorde de ikke i Frankrike. - Nei, men der har du alltid militær, du har alltid kjennet Marie, som er sånn paramilitær. De er jo alltid med på moroa. Så du hadde jo det, men du vet, Marseille, Hvor mye jeg orker å snakke om pandemien, for jeg bare kjenner at jeg blir sånn... Men det som var med meg seg da, var jo at du hadde jo han første, vet du, som skulle kurere covid, han som het doktor Raoul, som var en sånn eksentrisk fransk trope-medisiner og infeksjonsmedisiner, veldig anerkjent egentlig, men som... men som begynte med hydroklorokin, da gikk det jo ikke så bra. Det var jo det Trump og sånt skulle ta en periode, var det ikke det? Det viste seg at det ikke funket så bra. Men så da hadde jo Frankrike, det var jo en sånn, eller Marseille da, det var veldig skille mellom Paris og Marseille. For det er en gjennomgang ting at, fordi Paris er sentrum i Frankrike, så vil en sånn by som Marseille definere seg veldig opposisjont til det som er i Paris, så de hater Paris. Og de hater alt sånt, ser på sånn eliten... tismen som kommer der. Du kjenner dem litt igjen i Norge, Bergen, Oslo eller Oslo distriktene. Sånn er det veldig der. Det gjorde at for eksempel graden av vaksinasjon er lavere i Marseille enn det er mange andre steder i Frankrike. Det har nok dels med å gjøre. Dels også med andre grunner. Men i hvert fall at de har en litt mer fuck-off-holdning til Liksom styresmakten og statsmakten. Den er veldig tydelig. Hva er andre observasjoner fra Marseille som vi ikke har pratet om til nå, hvis vi skal lukke Frankrike i kapittelet? Nei, Jeg er veldig glad i det. Jeg synes at det har en voldsom vitalitet der. Fordi jeg bor i en nydelig liten fiskerhavn, ganske sentralt, ikke så langt unna sentrum egentlig, hvor det bare er kjempepittoresk. Korsikaner i røsle korsikanere som står og mekker på båtene sine. Og så har du den, og så har du sånne fine pariser, hipsteramer som bare kommer ned og drikker aperon sin på ettermiddagen. Samtidig kan du dra til Noa'i, som er det arabiske, berbiske sentrumet i Marsai, som føler at du er i Damaskus. Så det er jo en veldig sånn, og ganske ungdommelig Vitalby. Hvis du er på Riviera da, hvis du er på en niss, så blir du se det er så mye gamlinger der, mye pensjonister og sånn. Men man ser unge folk da. En niss er mye turister da. Hva? Det er mye turister og sånt. Ja, og det er jo turister i Marseille også, bare så det jeg har sagt. Men det er ikke den samme sånn mainstream, det er ferdig med å bli det kanskje. Men det er litt mer sånn, det er litt kulere folk da, og litt yngre folk som velger å dra dit. For det er litt sånn dirty. Og det er for meg den franske greia, kan kanskje oppsummere si det der at sånn hvis, altså blandingen mellom det vakre og parfymert og det skittende, altså litt sånn du bruker du bruker du skal Husker du hva? Ja, et godt personlig jeg skal være var ganske gøy. La oss si at jeg kom inn på et bad en gang, der det var en liten barn som hadde kastet opp, sånn som barn jo da gjør, luktet jævlig sånn. La oss si at det var en person som da kom og liksom spreiet opp på det med parfyme. Det er Frankrike oppsummert for meg. Det er en blanding mellom det litt skittende og det veldig forfiende. Er det mer parfyme der enn der i Norge? Sikkert. Jeg synes det er underlig at jeg sluttet å bruke parfyme i det jeg begynte å... skal vi si med alt for mye på sjekker eller på en måte overinteressert eller på jakt på motsatt kjønn så er det parfymebehovet Jeg har ikke parfumert seg så veldig, men det dalte til null på et tidspunkt, og jeg har aldri brukt det siden. Aldri blitt spurt om parfyme i en intervju, men det er mye vi har snakket om i dag som jeg ikke pleier å snakke om, men det er jeg enig i. Jeg har også brukt parfyme da jeg var tidlig i 20-årene. Når du er litt sånn misslykka, sånn jock som skal prøve å sjekke damer. Men så når du får litt mer sånn drit i det da. Jeg synes det er pussende å møte voksne menn, spesielt i en guttegarderobe hvor du ... merker dunsten av visse type mennesker som fortsatt bruker veldig mye parfyme. Jeg synes det er underlig om man henger enda fra 20-årene, eller hva som er greia, om det er identiteten, eller hva er det du vil med den lukten? Jeg synes det er pussy. Det er i hvert fall ikke noe for meg. Så der er jeg... Da deler jeg din vurdering, 100%. Jeg slutter med det også. Kan jeg gå og sjekke mobilen min? Ja, sifferen, sifferen. Er det en sånn bjellesau-mentalitet man anmelder i Norge, tror du? Sikkert. Håper det. Jeg tror det er det, men det kommer sikkert noen greier. Man må være forberedt på det. Det er bare gøy hvis du får bra anmeldelser. Det er bare kult å få noen radbrekking også. Men det er gøy. Det er lett å si når man har fått gode anmeldelser. De har lært at de har ikke lyst på bitch-lappen, ikke sant? Ja, så nei. Ja, men du satt dypt inn i flere seksere på terningene her, på det nye bok Havets kirkegård, som vi selvfølgelig skal linke til nede i episodebeskrivelsen her, så er det bare å kjenne ut det. Så er det noe vi snakket om i forkant, eller som du har i bakgrunnen, at vi har glemt noen store ting, noen feiting vi må ta på tappene? Jeg er sikker, men nei, jeg tror vi... Eller skal vi spare til neste gang? Ja, vi vil gjerne komme tilbake, det er så gøy å sitte her. Ja, det vil vi gjøre. Ja. Dette er jo det gøyeste formatet. Ikke sånn kuratert dustintervju. Hva er dustintervju? Det er veldig gammel laks, er det ikke? Sånn der, nå har du tre minutter på å levere intervju. Jeg skulle gjøre, jeg fant faktisk, En podcast av det, eller var det to? En podcast, og den siste var fra Heia fotball i 2014. Veldig lite ut av det, ut på Spotify, sånne podcast-former. Jeg har bodd i utlandet, så jeg har ikke kunnet gjøre noe særlig sånn ting, men jeg ville jo gjerne gjøre podcaster. Så var det selvfølgelig litt med Slettermark, og så var det litt på Ni-teamen i forbindelse med Max Manus-bok. Det var det funnige for, der var det jo... Da var det sånn tre-fire minutters prat. Men du, Aslak, vi må ta et bøse. Vi skal i låt. Nå skal vi høre på... Nå kommer Mark Knopfler med... I det var det akkurat som Trygge-Kontoret, bare sånn ekstremt konsentrert versjon. Når det var som mest interessant, så må vi rette i låt. Det synes jeg var et ganske fint intervju. Jeg husker det faktisk, og husker at jeg synes det var gøy å være der også. Så det var Trond Viggo og... Ja, en annen enn Bodefyr, jeg husker ikke hva. Ja, han er godeste... Jeg husker ikke hva han er, men jeg liker at jeg skal på nyteamet nå faktisk på mandag. Skal du det? Er det samme... Hvem er det som er der nå? Vet ikke, men jeg gleder meg veldig til det. Fader eller, det er jo kjempegøy. Spør om vi kan sløyfe den låten i midten da, så bare kjøre et sånt timeturstikk, utfordret litt. Ja, ikke sant? Værlig gjerne. Driter vi det? Hahaha. Nei, men jeg synes det var en sann glede å være her. Det er veldig hyggelig å få deg på besøk, og det var hyggelig at vi fikk det til, og en bra timing med Boka Alpaka. Jeg har jo tenkt lenge på å invitere deg her, så det var godt at vi fikk til, og jeg synes jo lengden her på podcast, jeg synes lengden på podcaster er viktig. Det skal være ordentlig. Ja, altså en time og fem minutter sier noe, mens tre timer og 20 minutter sier noe det også. Ja, ja. Jeg synes det. Men jeg må bare ønske masse lykke til med videre lanseringen. Du har jo fått en flying start med boka, så dette kommer til å gå høyt opp på listene, håper jeg. Også gleder jeg meg til å lese boka. Har den foran meg her. Vi skal se på det nå. Vi tar mursteinstesten. Dette må definitivt gå innenfor som en murstein. Vi skal også telle antall sider. Det er viktig for... Den er oppe på 500 sider. Den skal være av 477. Litt av dine lange episoder. Lange bøker? Lange episoder, ja. Det står respekt her. Jeg er enig. Jeg vet at mange vil ikke høre på. Jeg vil ikke lese så lange bøker. Min erfaring er at hvis du først liker en bok, så kan det være lang. Det samme er med en podcast. Det er ingenting som er meningsløst når du hører på en lang, kjedelig podcast. Men er det sånn ... Når man skriver sånne langbøker, så kommer redaktøren inn, skal vi ta vekk noe? Har du noe du vil ta vekk? Kill your darlings greier? Absolutt, ja, hele tiden. Men når du har gitt ut fem, seks, sju, åtte bøker, så blir du hard i klippet, eller? Det er masse som er tatt ut, det er masse også. Men poenget er at, det jeg kanskje har lært meg, er at man må stole litt på sitt eget instinkt. Lesere, Hvis de er med på moro, så kan du ta litt avhengig. Hvis du har lagd to hitter, så kan du gjøre mye rart, som du sa om musikere. Hvis du nærmer bøker også. Hvis du har lagd et setup som folk bare blir hukka av, så kan du ta det med mange rare, kule steder. Spennende. Jeg glemmer at lesene her skal definitivt signeres. Er det noe... Nei, skal vi bare henvende, er det noen spesielle signerte eksemplarer til de som hører på her, eller de som har hørt på nå i 3.20, eller skal de gå inn og kjøpe på lokalshoppa? Jeg vet ikke hvordan vi gjør det praktisk, men altså, gjerne. Skal jeg videresende? Jeg kan si med Tor Gottas, han har sikkert gått uten å overdrive 40-50 turer på postkontoret og sendt 2-400 bøker etter å ha vært i podcasten her, som en Vi må bare finne ut hvordan vi gjør det. Jeg har ikke gitt hans e-mail ut her i podcasten, men jeg har bare sendt folk videre. Så hvis du vil at jeg skal sende folk videre, så kan vi sikkert gjøre det. Jeg vet ikke helt hvordan det funker. Jeg har en link som er sånn der kan du signere bøker og sånt, så jeg tror det er mulig. La meg si det sånn da. Nå kommer dette på forresten. Ja? Ja, det er vel ikke så mange dager etter at vi sitter her nå. Nei, kult. Jeg kan se for meg at dette er litt sånn som å skrive bøker. Hvis du virkelig har lyst på en signert kopi av denne boka her, Så tror jeg du kommer til å få det, for da kommer du til å legge ned nok innsats til å få tak i den. Du kan ta kontakt med meg, skrive meg noen greier. Vi ordner noen greier. Hvis du vil det, så får vi det til. Jeg tror det er linka til, jeg er litt usikker, men jeg tror det er linka på min Twitter eller på min Instagram, der det er noe sånn, her kan du bestille med signert tekst. Hvis du virkelig vil det her, så ordner det seg på et eller annet vis. Vi skal få til det, vi skal få til det. Men da kan vi dø suverent. Ja, vi knoker den ut. Takk for besøket. Og så kom tilbake når det passer deg, når du er hjemme igjen i Norge. Klart det. Og bruker norske passet ditt. Så sier vi takk for nå. Takk til alle som har hørt på. Logg av.