1/1/2022
Ove Vanebo | Norsk Politikk, Hva Gjør En Statssekretær? Offentlig Sløsing, Kjønnsforskjeller, Kriser
Transcript
Similar
Loading
1/1/2022
Podcasten diskuterer psykopati og narsisisme blant politikere og advokater, samt hvordan mediefokuset har endret politikernes offentlige liv.
Entreprenører og forskere ofrer ofte familie for suksess, mens samfunnets forventninger til utseende og maskulinitet påvirker politikk og relasjoner.
Ungdommers relasjonspreferanser endres med alder, der korttidsforhold er mindre opptatt av intelligens enn langtidsforhold.
Politikeren reflekterer over sin karrierevei, politikens realiteter og viktigheten av økonomisk forståelse i politiske beslutninger.
Diskusjonen om politiets effektivitet og hvordan erfaring fra politikk og jus kan påvirke tilliten til politikere.
- Er det noe spesielt jeg skal høre der? - Du liker å høre din egen stemme. Det er veldig få som gjør det. - Jeg har vært politiker såpass lenge, enten får du ikke nok, eller så blir du bare lei. Jeg er i den siste kategorien, tenker jeg. - Politiker og advokat må like din egen stemme bittelitt. - Jeg tar opp nå forresten. - Jeg kan få ta det bort hvis du ikke ... Ja, nei, det er ikke så... Jeg kan bare klippe ut det. La være å si det som er problematisk, eller det som er konfidensielt. Nei, altså, jeg snakket med en person forrige uke om... Ganske mye rart, men også psykopati. Og det viser seg at det er jo noen grupper hvor psykopati er veldig utbredt, og det er jo særlig advokater, og ofte også politikere, så jeg har fått dobbelt opp på det. Jeg husker jeg sa til... jentefører, at de måtte for all del aldri bli sammen med artister, rockestjerner, idrettsutøvere. I hvert fall de som var litt profilerte. Det er det dummeste. Det er bare be om trøbbel, og folk med opp og ned og ekstremt eksponeringsbehovet eller påkommet. Politikere og advokater er kanskje greit å føre på den lista der. Du har vel sjekket med å gjøre researchen din med Svigersjøen der først, tror jeg. Ja, jeg ville i hvert fall hatt lyst til å vite hvilken advokat det er. Det er jo en litt sånn mixed basket, holdt jeg på å si. Det er veldig mye forskjellig. Men for politikerne tror jeg kanskje hele problemet er en sånn ekstrem narkotisme, en psykopati. Det er vel bare at de... kanskje ikke får nok av å prate om seg selv og trekke inn seg selv i enhver sammenheng. En sånn gateway-drug til sosiopati er liksom når sismen begynner der. Man kan jo bli litt, det har jeg aldri fått svar på, psykopati er du født med, og sosiopati er det noe som litt mer nyanser og noe som du kan oppstå etter hvert da. Vet du forskjellen? Nei, det var faktisk en lege jeg pratet med, som er ferdig med å bli psykiater, da har jeg prøvd å skjønne forskjellen, men det jeg har forstått særlig med en del av psykopatene, er jo at de ofte er veldig følelsesmessig avstumpet, mens jeg har inntrykk av at sociopatene, og så ligger vel kanskje det der sosio-prefikset, at da må du gå inn i en relasjonsødeleggende greie, da. Ja. Jeg googlet det her nå. Sosiopater er uberegnelige og impulsive og har lett for å bli sinte. Sosiopaten klarer ikke å opprettholde en fasade av normalt liv. De havner ofte i fengsel. Åja! Kunne jo slenge på å ha kanskje sannsynligvis også en dårlig farsfigur. Og så er det psykopater er gjerne mer manipulerende, charmerende og kan fremstå med en fasade av et vellykket liv og lykkes bedre med å skjule kriminell aktivitet. Der har du jo politikeren og advokaten. Berik Olsson og liksom... Han der Kevin Spacey, hva heter han igjen, i House of Cards. Ja, det stemmer. Det tror jeg nok i veldig stor grad stemmer. Det er også en annen interessant ting med psykopater, for det er jo sånn at ofte er det sånn at man begynner å snakke om at det er en slags avstand mellom, hva skal jeg si, sånn... rasjonelle kognitive evner og følelser at det er motsetninger. Det er det jo til en viss grad, selv om det er veldig mye sammenlåning her, men det viser seg også at siden psykopater ofte mangler mye av det emosjonelle, empatiske greiene, så har de veldig store problemer med å bestemme seg for en beslutning. Fordi da sitter du bare og grubler over ting, og så får du, hvis de fleste av oss må ha en emosjonell respons for å være motivert til å gjøre noe, ikke sant? Det er et godt poeng. Det synes jeg er ganske interessant. Jeg bruker jo ekstremt kort tid på å velge om jeg skal ha en gjest eller ikke, for jeg har bare ja og nei. Jeg gjør ikke noe mer komplisert enn det, for jeg er sånn der ... Skal jeg gidde det her? Nei, det er ikke noe vits å begynne å lete fram litt motivasjon. Det må være der liksom. Ja, det er en spennende person. Det er en god følelse på. Så det er bare sociopat? Jeg blir jævlig for sint. Det er det eneste. Det er det mindre. Uberegnelig og impulsiv. Jeg er på fotballbanen. Jeg blir sint på fotballbanen, men jeg er ikke uberegnelig og impulsiv. Jeg skader ikke folk og sånt, men jeg kan bli hissig. Ja. Og så er det narsisisme som kommer på siden av det der, og jeg tror faktisk at alle har vel, skal vi si, narsisistbarometer på et eller annet sted, sånn fra 0 til 100. Alle er jo på et eller annet sted på denne der, mens de to andre der er kanskje litt mer sånn diagnosesak. Ja, og så tror jeg nok at mye av denne politiske narsisismen, at den... Det er jo litt sånn arv og miljødiskusjon. Men man må kanskje ha det også? Ja, men så tror jeg nok også at politikerrollen på mange måter fremelsker det. Fordi det jeg bare tenker, hvis man ber inn en eller annen kjent politiker, så er det jo forventet at de vet om de skal snakke litt om ja, jeg gjorde det og drev slik og slik. I tillegg så er det jo veldig ofte at man er veldig opptatt av de personenes privatliv, og så bare se på hvordan man begynner å grave privatliv til Siv Jensen og til Ines Jægrande som er single og For det er jo også hvordan familielivet er til denne personen, så det er klart at du stimulerer jo veldig den type tilbøyeligheter hvis man har det. Er det sånn man må regne med, eller er det litt nytt i politikken? Kan man velge det litt selv til en viss grad, hvor mye privatliv man bringer til torgs som politiker? Jeg tror nok ... De fleste som forsker på det, jeg har jo også sett litt på det da jeg skrev om et krisebok for noen år tilbake, og da begynte jeg å se litt på hvordan er fokuset da? Fordi man ser jo kanskje fortsatt i en ideell verden så hadde vi vært veldig opptatt av politikkens innhold og det mer substansielle. Men så er det nok en eller annen kombinasjon av flere faktorer som gjør at det er større personfokus nå, og det skyldes jo flere ting. Det ene er jo Det er jo det folk klikker på når de sitter på nett og skal sjekke sosiale medier og nettaviser og den type ting. Og så tror jeg nok at det har nok også med underholdning ellers, og litt hvordan politikerrollen har endret seg. Det som jeg har sett noen ha som en teori, jeg tviler på at den er sann, men jeg synes den er interessant, det er at det var prinsesse Diana som var med på å endre politikken og politikerrollen. Fordi hun var jo den i kongefamilien som først fikk dette, eller som i veldig stor grad fikk dette mediefokuset, ikke sant? Så Det er klart at det endrer måten man skrev om kongefamilien på. Det har nok også, mener noen, hatt en stor rolle når det gjelder hva det innebærer å være politiker senere, og at politikere har tilpasset seg den logikken. Og så er det jo at en del politikere er nok også at de skal komme tettere på velgerne. Det er jo ofte det man gjør. Det er bare å se på forskjellen fra Thatcher til hennes etterfølger, John Major. Thatcher hadde veldig mange gode kommunikative evner, men samtidig hadde hun en distanse til folket. Det er å høre på måten hun prater på og tedse seg på. Hun sa at hvis du tar bussen som 26-åring, så kan man se deg selv som en mislykka mann. Ja, det er nok en myte. Det er antageligvis ikke, men det er mange myter om Thatcher. Men så kom en etterfølge, John Major, og det han gjorde var jo, jeg tror han hadde et eller annet mann bærte rundt på en eller annen sånn eske eller kasse, og så sto han på den og var sånn der, kom og prat med meg. Og det er jo også nettopp i denne brytningstiden når kongefamilien begynte å endre seg i Storbritannia. Og så har jo dette kanetalers forplantet seg videre da, og det er jo ingen tvil om at... Carli Hagen for eksempel lærte av Reagan og andre. For å svare kort på spørsmålet ditt, det er nok et større personfokus nå. Ja. Og så er det nok noe man til en viss grad vil regne med. Men så er det jo en annen problemstilling, hvor mye man selv gir slipp på. Det er jo bare å se på, som Siv Jensen som har vært veldig privat og snakket litt om privatlivet, før hun nå skriver litt mer om det i boka sin, selv om det ikke er så veldig mye der heller. Ja, man blir jo litt sånn der, hvis man som eldre må seg singe eller ikke ha barn, og liksom på en måte den ... kjernefamilien, så du føler sånn, ja, men hva skjer med deg liksom? Hva skjedde? Har du gavd opp, eller har du fikk dårlig nopp, eller er du bare promiskus? Jeg tror liksom på at pressen gjør seg en kjerri på folkets vegne, eller sånn, og liksom dirigerer seg til klikk. Jeg vet ikke... Nå i den grad? Ja, det tror jeg jo. Vi liker jo folk som er annerledes og kildesett på den måten. Det tror jeg nok. Og så er det en bok som heter The Political Brain, hvor man da også prøvde å forstå hva er det som gjør at en politiker appellerer nå. Og det som er en av ideene der er at man kobler dette opp mot evolusjonsteori. Og da er det jo sånn at hvis du da har gifta deg og fått barn og på en måte er en del av den videre prosessen og har videreført geniene, så vil du antagelig bli sett på som en mer vellykka politiker på mange måter. I hvert fall i USA har det vært veldig fokusert på. Det gir jo mening, sånn helt intuitivt. Ja, men så kan man si at i Europa er det ikke nødvendigvis sånn. Det jeg har bare sett på Merkel og Stefan Löfven i Sverige, og for så vidt Siv Jensen synes jeg grande Macron i Frankrike. Så det kan jo ikke stemme like godt her. Jeg tenker som nummer en folk, om det er entreprenører, idrettsutøvere eller forskere, å vinne sånne her Nobelpriser. Dette er folk som ikke har familie. De har offret alt. Det er som geniene. Så hvis de ikke har familie eller barn, da har de virkelig gjort alt inni virkeri sitt. Og det er de ekstreme menneskene der. Men når det kommer til mye sånn spørsmål om en skal representere deg for eksempel på ting og på en måte noe som bygger litt mer på en slags som skal stå meg nært og som jeg kan identisere meg med så tror jeg på en måte det må plukke veldig sånn automatisk fra som du sier da familie, ja ok men det er mennesker som skjønner på en måte det er noe jeg kan kjenne meg igjen i og så på en måte snakke fra min verden da det er jo litt interessant det der egentlig altså man er Det er jo yttre faktorer med politikk, med ansikter og sånt, har jo også mye å si om du har et presidentverdig ansikt, som kanemann beskrev. Og det er jo sånn at hvis du har... Der går det vel rett og slett på, hvis du er eldre mann, så går det på maskulinitet og tydelige trekk i ansiktet. Hvis du har et veikt ansikt, så tror jeg du stiller disfavor av den andre. Ja, og høyde har antageligvis også noe å si for mannlige politikere, om hvordan de fremstår og hva slags appell de har. Det er interessant, for kvinner setter høyde som en preferanse uansett hvordan du skal velge drømmemann. Høyde. selvfølgelig er det penger og makt og rikdom og alt det på man trenger ikke være rik men skal i hvert fall ikke være fattig det er liksom to ting som går igjen sånn som mennesket er bare se på Tinder hvis man er der så er jo jeg er så høy og du skal være høyere det er i hvert fall en tredjedel av alle damer som skriver der var det mentestert det? bare sånn Utsene. Utsene. Ja, ja, det er... Kropp. Nei, få det videre. Nei, det er... Vi kan godt gå litt inn på det, men det er... Det var den morsomste undersøkelsen jeg har sett. Jeg tror jeg har gjengitt i Economist eller et eller annet sted, hvor du da spør menn og kvinner, når ser det motsatte kjønn mest attraktivt ut for din del? Og da er det sånn at kvinner vil... som regel foretrekker en mann som er typisk en par år eldre enn seg. Og det gjelder fra slutten av 10-årene og videre. Og så kommer det opp i 40-årene, og så er det sånn, kanskje du kan ha en mann som er et par år yngre enn seg. Så det er kvinners referanse, det er ganske stabil, det er ganske stor korrespondanse mellom hennes alder og mannens alder, at det skal være litt mer. Og så er det for menn, da er det sånn, starter med 21 år, og så bare fortsetter det videre. Det er nesten alle menn uansett, holdt det vel svaret sånn i begynnelsen av 20-årene, da er kvinner mest attraktive. Så det synes jeg også er ganske fascinerende greier. Men jeg erfarer, og det tror jeg også menn flest også gjør, at man ... på en måte skal vi si, hvis man sier at begynnelsen av 20-årene er det som er defaulten med tiltrykkelse av damer, så forblir den der. Den beveger seg ikke, men du utvider det på den andre siden. Så først er det sånn, jeg var 20-åring og så på en 30-årig gammel dame og tenkte, ja, fy helvete. «Vet du, hun der er gammel i seg selv.» Ja, ja, sa han. Så sånn, «Nei, du ringer seg, du ringer av, hun er sikkert sånn, nei fy faen, det er 30-åringer gamle, og så blir du 30-åring selv, så er det sånn, oi, men 30-åringer, så er jo nesten sånn 20-åringer, og så blir man 40, og så blir man 50, og så utvider man på denne range av interesse for kvinner da.» Veldig pussig. Ja, nei, også er det jo klart at man vektlegger jo andre ting, sånn som for eksempel stabilitet og om folk er interessante. Det er jo kanskje ofte det som vil være avgjørende for man går inn i en relasjon eller ikke. Jeg kan tippe at som ung mann så driter man jævlig hvor intelligent kvinnen er, men jeg tror det er litt slitsomt å være med en lite intelligent kvinne når du blir litt eldre. Ja, da vil du gjerne ha noe du kan sparre med verbalt og ha diskusjon med at det ikke bare er fest og morre og gladdager i senga. Da trenger du litt mer substans, og da sitter du med noe som ikke har noe mellom ørene. Det tror jeg kan bli litt slitsomt i lengden. Ja, og så tenker jeg at man må skille mellom korttids- og langtidsrelasjoner der. Ja. Jeg skrev litt om det i en kronikk for noen år tilbake, da jeg skrev om Mats Larsen har utdannet en bok av porno-pung, den er veldig morsom. Har du lest den, for å være fri? Jeg har ikke lest romanen, men jeg har lest håndboka. Ja, nettopp den der sjekkemanualen. Kommer den før eller etter The Game? Det var en sånn epoke der på 2000-tallet hvor alle gutter og kjønner leste de to bøkene der. Ja, jeg tror det faktisk kom før også. Men det er i hvert fall ganske interessant der. Da prøvde jeg å lese meg litt opp på forskningen. Er dette sant det han skriver, eller hva... eller er det bare oppspinn fra sånn boble i Oslo. Men det viser seg ganske jevnt over at menn og kvinner har ganske like preferanser når det gjelder langtidsrelasjoner. Da vil du ha en intelligent, generøs, stabil person, og så videre. Men hvis man da dette perspektivet til en kveld, da blir kjønnsforskjellene veldig store. Og da har vi hatt et eksperiment hvor en pen dame og en kjekk mann spør det motsatte kjønn om tre ting. Det ene er, kan jeg få telefonnummeret ditt? Vil du bli med på date spis middag? Og vil du bli med hjem nå og ha sex? Og da svarer, altså når det gjelder dette med kan jeg få telefonnummeret ditt, så er menn og kvinner ganske, svarer ganske likt. Og og så bedt om å bli med på date og så videre, så er det også ganske likt, men det er klart flere menn som aksepterer. Men på spørsmålet, vil du være med hjem nå og ha sex, så svarer de til en null prosent av kvinner ja, mens tre av fire menn svarer ja. Det gir jo mening det å på en måte sånn, og det er veldig bra at den ikke er så høy på kvinnesiden, synes jeg, at den ikke kommer til et sted hvor man blir så, fordi det er jo illusionært en stor risiko å ha sex for kvinner. Nå er det jo på en måte moderne tider og p-piller og pakker og og så videre, og mye mer akseptert med kortvarige forhold å helle en pakke av der. Men likevel er det jo en stor risiko på alle måter, og at de tallene der kan jo forklares. Ja, og det tilsvarende er jo på, som du sier, intelligens. Kvinner vil ofte foretrekke, hvis det er en korttidsrelasjon, at man skal være mer intelligent enn de ellers ville foretrukket. For de tenker som så at, ja, skal dette bare være en korttidsrelasjon, så bør det jo være noe interessant, og så videre. Ja. Men for menn så betyr intelligens så godt som ingenting. Ikke senere år heller? Jo, da betyr det noe, for da er det å skille mellom, tenker du på alder og korttidsrelasjon? Nei, det vet jeg ikke. Jeg tenkte på generelt, som du sa i stedet. Ja, nei, også på et litt lengre perspektiv. Hvis du skal holde utenmøte mennesker, så jevner preferansen seg mer ut. Du har jo vært med i en ungdomsparti i FPU, du var jo leder her til og med. Min hunch på ungdomspartiet, de jeg har snakket med, av de som har hatt politiske gjester, det virker som det er totalt party mayhem i alle ungdomspartier. Det er litt politikk, mye fest og puling. Ja. Hva sier en tidligere FPU-leder til det? Jeg tror det må skille mellom ungdomspolitikken nå og før. Jeg tror nok det var... Vesentlig mer før. Da jeg gikk inn i politikken på slutten av 90-tallet, så var det ganske mye av det ennå også. Det går en legendarisk historie, men en legendarisk sommerlei hvor Det var en kompis av meg som var litt tidligere ute enn meg og meldte seg inn, og det første han ser når han kommer på sommerleiren er at det er en dame som henger utenan vinduet og roper «Pule!» Det var det første inntrykket han fikk. Og jeg husker jo, jeg hadde jo møtt opp i et lokallag, og da var jeg 16 år, og alle disse damene var vel... i begynnelsen av 20-årene. Det var nesten bare damer i styret. Da var det sånn her, «Å, jeg er bare 16 år, jeg vil ikke lære opp yngre gutter, hehehe!» Jeg ble jo helt satt ut. Full seksuell undertone. Ja, ikke sant? Du hadde røft når du kom inn der som 16-åring. Ja, de var oppført så pent relativt sett. Men jeg husker jo den første danske turen på danske båten selvfølgelig. - Var det sånn ritualet, eller? - Ja, det var det i hvert fall før. Nå har det nok blitt litt roligere. Men det var på en måte utgangspunktet. Men så kom jo den Søviknes-saken og flere andre liknende saker rundt omkring. - Altså? - Ja, han ølet for alle. Nei, han ølte. Og det er klart at det gjorde nok ganske mye. Så da ble det jo mer kontroll med aldersgrenser, og det tror jeg nok preget alle partiene. Men samtidig så er det nok også et skille, også de senere årene. Og mitt inntrykk nå er jo at de fleste ungdomspartiene er veldig striggla. FPU i dag er noe helt annet enn det var i min tid. Så noe har nok skjedd. Postsøvknes og postsosiale medier tok liven av hele det glade livet der. Ja, ikke sant? Sånn etterpå klokskammens lys så er det jo... Selvfølgelig er det jo bra at man har på en måte røsket opp i en del, ikke sant? Det er jo ingen som vil at 16-17 år gamle datter og sier skal bli tafset på av en stortingsrepresentant, ikke sant? Det har vi jo sett nok av. Ja, det har jo tydeligvis fortsatt også da, men det er jo noen som bygget til høyde for at sosiale medier og internett og nye tider kunne liksom snu det her på hodet og sånt da. Ja, det er nok riktig. Det synes jeg også er litt interessant ut fra hva som blir på en måte game changeren her. Det er klart at veldig mye tyder på at det verste folk vet er å bli hengt ut sosialt. Så jeg tror nok at sosiale medier har hatt en veldig disiplinerende effekt der. Hva det sier også, «What happens in Vegas stays on Google». Det er litt sånn. Ja. Jeg var faktisk fire eller fem menninger til Terje Søviknes. Ja, nettopp. Jeg har ikke vært på noen Søviknes-strekkstreffe enda, men det burde jeg kanskje gjøre. Kanskje vi treffes der. Så jeg tror jeg har noen Søviknes inni meg. Ja, nettopp. Har du lyst til å prate om det? Vi bruker siste timen her til å tenke, jeg har ikke kjent på den politikertrangen og noe som en gift mann med barn og driver og og herrer rundt med tenoringer. Jeg har ikke kjent den trangen der enda, men kanskje med å se litt sånn ut i 40-årene, hvor folk forandrer seg. Ingenting kan garanteres i livet her. Plutselig eksploderer 40-årene her. Full 40-årskrise. Podcastene er på vei ned, og Jeg går inn i politikken. Ja, på det game som du nevnte, han begynte vel å slå seg løs først i, var det ikke passert 40 da, Neil Strauss? Det var kanskje det. Her er det håp ennå, vil jeg bare si. Jeg har sett videoen av han i etterkant også, og han ser ut som den vanligste streite skall av 40-åringen og ganske lav fyr som du kan finne. Det er ganske fascinerende å lese det der, men jeg vet ikke hvor bra den boka hans egentlig var, for det var ikke sånn spesielt... Det var det jeg leste på en tid her, det var liksom Da Vinci-koden og The Game. Det var der liksom listaen min lå, så det er ikke så godt å si, men jeg husker det var veldig spennende og fascinerende. Det var jo sånn der for gutter, som på en måte var en slags døråpne for beskjedende gutter, som ikke helt skjønte eller turte eller visste hvordan man skulle håndtere å snakke med damer. Det var jo slik som det der da. Og det er sånne fenomener som det der dukker opp med jevne mellomrom, hvor gutter gjerne som ikke er de mest populære, mest attraktive får hjelp til å enten rydde opp i liven sin, bare en annen parallell som er litt som Sidsborg, men Jordan Peterson også, en guide for mange unge loste menn, bare på en litt annen plan, kanskje litt mer grunnleggende og sunnere plan. Ja, absolutt. Men det er jo helt klart, jeg tror det er et utømmelig marked der for menn som har lyst til å prestere bedre og være mer attraktive og gjøre det vanskeligste i hele verden, nemlig å gå opp til en dame og snakke med dem. Det er det skummeleste man kan gjøre, inntil man har gjort det ekstensivt mange ganger, og det er jeg helt sann med. Jeg tror at antakelig så vil det er en eller annen ubalanse her, som jeg tror blir noe av det som vil skape de største skillene fremover. Apropos dette med Tinder og sånn, det er jo sånn at Hvis du oppgir at du har en mastergrad fremfor en bachelorgrad, så er det dobbelt så stor sjanse for at damene sveiper til høyre. Inntekt har antageligvis ganske mye å si. Hvis du har mastergrad og ikke bachelorgrad? Ja, så vil du fordoble sjansen for at damene sveiper til høyre. Men for menn betyr ikke det så mye. Så der er det 14-15 prosent som sveiper til høyre i studiet. Så det er som 14-15% økning. Nå hører jeg noen drive notere for harde livet blant lytterne her. Skal det oppdateres profiler her? Her er det som tar noen MBA-grader i ettertid, tenker jeg. Ove Manebo sa det at hvis du bare setter master inn på profilen, så øker klikkeraten med Ja, det er litt sånn fake it till you make it. Det blir en TikTok-hit det her nå. Hva sa du? Det blir en TikTok-hit det her klippet her nå. Ja, det er ikke jeg som står for forskningen, så dette kan jo faktisk stemme. Referere videre. Men det må jo ha vært interessant å ha vært i den ungdomspartibobla hvor det er, når man er nettopp, når kommer man inn der, det er 15-16 års alder som er vanlig, man er etter ferdig med puberteten, og så er man inne i den skal vi si, pre-voksenbobla der, hvor man later som man er voksen og later som man er, skal vi si, mer sånn at man later som man er voksen, men har på en måte en ungdomsrasseri og energi inni seg. Ja, og det er nok et godt poeng, for jeg tror at for mange som går inn i et politisk parti, så kan du være i en slags opprørstrang, ikke sant? Ja. Og det tror jeg var for min del. Jeg var ganske lei av det etablerte sosialdemokratiet, hvor det skulle være så vanvittig mye rigide rammer og reguleringer. Det var noe opprør mot mye av institusjonene og kirkene. Jeg var ikke bare attist, jeg var antiteist, ikke sant? Veldig militant der, og hvor man på en eller annen måte må kanalisere irritationen sin. Og det tror jeg nok spilte en ganske stor rolle. Så jeg tror nok at den der ungdomsopprøv-biten vil bety noe. Og så er det jo selvfølgelig veldig lett å rasjonalisere i ettertid og forklare at dette var så himla logisk og smart. Og det er klart at for mine leste jo de ulike partiprogrammene og fant ut at da FPU og FFP var mest enige med, eller minst uenige med, Men det er jo sånn at det vil jo selvfølgelig på en eller annen måte formes av omgivelsene rundt, og sikkert familie og alt det der. Men jeg er enig med at det er nok en opprørshormon-greie der også. Det var jo en kobling som bare slo meg mens du sa det der, at ungdomspartiene er helt annerledes i dag enn kanskje fra 80- og 90-tallet spesielt. Ta Stortinget den dag i dag, de siste årene, sånn. Og så må vi snakke veldig mye om at dagens politikere er i veldig stor grad yrkespolitikere og kommer fra bunnen av, mye mer sluser seg gjennom systemet og opplærtene gjennom seg, for de kommer ikke fra yrkeslivet og inn med eksterne erfaringer som kan være nyttige inn på forskjellige departementer og sånt. Er det bare en tilfeldig kommelig minnesuhu, eller kan det være en sammenheng at ... Jo streitere hele ungdomspartigreien har blitt, og det har blitt strammere, og det har blitt mye mer konformt, så har det gjort at vi har fått de yrkespolitikerne som vi har fått i dag, har gått opp gjennom rangene, at det er mye mer konformt, også blant hvordan politikere er i dag, veldig like personer. Ja, det har jeg tenkt litt over, og det tror jeg. Det er klart at ... Det er selvfølgelig også igjen veldig lett å idealisere hvor bra og idealistisk ting var før. Alt var bedre før. Musikken. Ja, ja. Hvertfall musikken. Vi må ikke begynne der. Ja, det har du rett i. Men... Men jeg tror nok at, og det kan kanskje henge litt sammen, at mange snakker om generasjonprestasjon og litt mer sånn flinkes greie, at det blir mer brukt som et springbrett videre. At man velger det mer strategisk for å bruke det nå. Det kan nok være. Jeg hører jo litt rundt omkring for å snakke med mine politikevenner, og jeg har nok inntrykk også av at en del som også påpeker det at han eller hun vil gå for den posisjonen fordi det kan være nyttig videre i politikerkarrieren. Og da har jo politikken på en måte blitt mer enn et karriereløp enn et kall, da. Og det har jo selvfølgelig noen negative sider ved at du kanskje da får folk som er litt sånn glatte og profesjonaliserte og bruker masse kommunikasjonsrådgiver og er sleip på order. Men samtidig så vet jeg ikke om det nødvendigvis alltid er galt heller, fordi noen av de mest sprø politiske løsningene har jo kommet av folk som er fanatiske idealister og som skal gjøre verden til et bedre sted, så Så jeg har nok litt ambivalente følelse på det, at selvfølgelig så må det jo være en annen grunnleggende tanke om hvordan samfunnet skal være. Men samtidig så er jeg også litt bekymret for de som har... som virkelig er ren og ranket, at det er et problem. Men hadde du noen vanlige jobber, eller lå du an til å bli en yrkespolitiker selv, helt fra 16-årsalderen, FPU-systemet, helt opp til du ble statssekretær for justitsministeren, og så rundet du av hele skitten i 2016-ish? Ja. Så du lå an til å bli en yrkespolitiker selv, eller levde du på en måte den gikk i den løpet? Neida, jeg var også advokat i mellomtiden. Også noe av... For min del, siden du spør eksplisitt om det, så er det jo sånn at du starter med å takke ja til et verv på typisk et lokallag som omfatter en kommune eller flere kommuner. Og så er det jo sånn at, det jeg tror mange tenker seg når man ser for seg politikken, er at her er det en haug med jækla smarte folk, og supermange som er kjempeinteresserte i dette. Det var det ikke. Eller i hvert fall når man selv er interessert i det, og ikke kan så mye. Men så ser man jo at ofte så er det deg og en håndfull andre som er kjempeengasjerte i denne kommunen. Og så blir det sånn, ja du vær så snill, kan du ikke bare ta på dette vervet, vi har jo ikke noen andre å sette inn. Det er egentlig ofte situasjonen da, og det gjør jo at det er jo... Mye ræl som får være, men det kan også gjøre at det er folk som er ambisjøse og flinke fortere kommer inn i det. Og for min del så er det sånn at ting går litt av seg selv, også hvis det går greit der, så er det naturlig at du tas med videre, og så kommer du opp i fylkeslaget, og går det fint, så er du oppe i sentralstyret, og så plutselig så sitter man der. Og det var nok litt det som skjedde med meg også, for plutselig så er jeg da fylkesformann etter et par års tid, ikke sant? Og så... Jeg ble varet til sentralstyret, og så plutselig ble jeg nest for mann, og vet ikke helt hva jeg skal bruke det til. Og så... skulle Trond Birkedal, min forgjenge, gå av. Og så så jeg for meg at nå er det jo ikke så veldig mange andre alternativ. Da får vi... Eller det var vel kanskje et par andre som var kine, men jeg var tidlig ut og sa at jeg ønsket å ta det. Og så tenkte jeg at da blir det vel på en måte en overgangsroll å ta det litt rolig. Og så er det jo fire ekstremt travelår hvor veldig mye skjer og Og så for mine lighter de fire årene, så ble det sånn at jeg må bevise at jeg kan gjøre noe mer enn å være politiker. Og da... Så jeg har jo samtidig hele tiden vært påpasselig med å ta meg utdanning, så jeg var... Jeg ble ferdig med mastergraden i 2008 mens jeg var FBU-formann. Og så... Så kom jeg etter disse fire årene og tenkte at nå må jeg finne ut hva jeg skal gjøre med livet mitt, og skal jeg bare være politiker? Undelig, for mange tenker at du er politiker, du er set for life, det er ikke noe å tenke på her, bare bygg karriere der og så videre, men det er et eller annet det man har gjort siden 10-årene. Ja. blir man litt sånn, skal jeg gjøre det? Jeg tenker veldig mye på selv, de tingene, veiene og karrieren jeg har, så har jeg borret meg ned i, skal jeg drive med det her resten av livet? Hvis du går et steg ut, så er det sånn, herregud, du har jo kommet inn der alle vil inn senere. Som i mitt tilfelle NRK, og ditt tilfelle på Stortinget. Så det er litt sånn pussy, men samtidig så er det sånn der ... Man kjenner at man kanskje har lyst til å gjøre noe mer, og utvide horisonten, ikke at man har rundet det sted man er på nødvendigvis, men at det finnes, kanskje du også kan relatere til at det finnes ekte jobber der ute man har lyst til å prøve. Et ekte liv. Jeg kan godt berøre akkurat det, for det som Hva skal vi si? Det jeg misliker med politikken, og som fortsatt også var en sterk motivasjon da jeg fant ut at jeg skal bli advokat, det er at for det første så er det jo ikke alltid det politiske engasjementet eller politisk innsikt eller argumentasjon og den type ting er avgjørende. Det kan være helt andre ting, og så er du den som er flinkest til å ta kaffe med lokaldagslederne rundt omkring i fylket, eller klarer å undergrave den personen. Der er det bokstavel talt at den ene døde, den andres brød. Så der er det nok noen insentiver som jeg tenker er skadelige i politikken. Og der vil jo For mitt tilfelle jobben jeg har nå, så vil jo faginnsikt og at du kan faget, at du kan bransjen, og ha kunnskap. Det vil jo være veldig tungt veien viktig kapital. Men samtidig så ser man jo også at, gjennom å være advokat, det er jo også litt salgsyrke. Du skal jo vise at du kan finne løsninger, være god til å forhandle, kanskje også prosedere saken, ikke sant? Så jeg tror aldri du kommer vekk fra dette litt sånn der sleipe-makiavellisk greiene. Det vil alltid være der. Og sånn tenker jeg det sikkert er også i NRK. Du må jo på en måte hevde deg og klatre litt i hierarkiet og så videre. Men jeg tror samtidig også at man har gått av å gjøre noe annet, fordi det jeg synes politikere bommer på, eller som en del har lite forståelse for, det er å skjønne at penger er verdt noe. Du kan snakke om at vi gir bare 200 millioner ekstra til dette tiltaket her, men det blir jo fort... veldig mye penger. Dette er jo alle skattepengene til en god del mennesker i løpet av et helt liv. Og sitter du i en bedrift, la oss si at jeg jobber med en nedbemanning, og så er jeg nødt til å finne en løsning på denne nedbanningen, og da må vi finne ut hvordan vi skal løse dette med sluttpakker. Så kan jeg ikke si at nei, da får alle sju måneders sluttpakke eller et år. Vi må sitte og veie kost-nytte, hva er fordelen med å få disse kjapt ut, sette opp mot... og gå til en regulær oppsigelse for eksempel, som kan være mer konfliktskapende. Så du har mer avveininger av ulike hensyn, og ikke minst hensyn til økonomien har vi råd til dette. Mens i politikken så er mitt inntrykk at man prøver å løse alt med mer penger. Og norsk politikk synes jeg på mange måter har blitt veldig materialistisk. Det er ikke lenger noe diskusjon om hva skal jeg si, de store løsningene, privat kontra offentlig. Nå er det jo mer spørsmål, er det greit å tjene penger på dette? Man har jo ikke noen diskusjon om, gjør dette at vi løser dette på en bedre måte? Eller måten vi organiserer dette på nå, er det fornuftig? Eller bruker vi for mye penger? Ikke sant? Og så... Se hvordan vi håndterer covid-krisen. Det snakkes jo om manglende kapasitet, men vi har jo antagelig flest sykepleiere i hele Europa, og likevel skal vi være blant de som virkelig stenger det nå. Ja, og Christer Gunnarsen var her sist og sa at vi har det dyreste helsevesenet i Europa, eller i hvert fall det største per innbygger, eller hva det blir, eller hva man måler opp mot det. Ja, og dette gjelder jo mange steder, og det gjelder jo også for så vidt politiet for eksempel, som jeg har jobbet en del med. Vi bruker en del penger på politiet, kanskje det er et område vi burde bruke mer i, men samtidig så ser vi at mye av effekten blir borte fordi man for eksempel har turnusser som sørger for at politiet ikke er ute når det er mest kriminalitet, for eksempel. Så det er jo, jeg tror det er mye på det rent, hva skal jeg si, organisatorisk og prioriteringsmessig, hvor vi skulle hatt litt mer debatt. Ja, det er interessant det der. Jeg tenker sånn der... Fra to verdener, jeg vil se for meg at det å ha politikk i bakgrunnen, eller politisk tyngde som advokat, det er en edge, og det legger folk merke til, og det er det du har det i tillegg til å være advokat. Mens som politiker er kanskje ikke den verdien av å være advokat, eller være god på just, det ses ikke på som en så sterk tilleggskomponent- fra de to forskjellige ståstedene, vil jeg gjette meg til. Fordi kanskje det viktigste med politikere er at du driver med andre ting ved siden av deg, og det er ikke det viktigste. Det viktigste er at du er politiker på en måte. Ja, så tenker jeg, hva er det som har overføringsverdi til hva? Fordi jeg tenker, blir man advokat og har vært politiker, så vil jo for eksempel argumentasjon, det å kunne stå litt i stormen, tørre å ta et standpunkt påvekst, og nettverk og kontakter og sånn, det vil jo være kjempeviktig. Men det er jo ikke sikkert at justinsikten er noe du får bruk for i politikken. Hvis jeg hadde havnet i Miljø- og klimakomiteen for eksempel på Stortinget, så ville jo min justbakgrunn antagelig hjulpet meg ikke så mye som politikere erfaringen i advokaterholden. Og så tror jeg nok at det er noen litt ulike oppfatninger av hva som på en måte er en slags asset. Dette diskuterte jeg ganske mye med flere kommunikasjonsfolk opp mot særlig giskesaken og en del av disse andre skandalene. Og der er det nok sånn at Det å miste tilliten som politiker, det er ofte kanskje at du taper en av dine viktigste assets, altså verdier, ved å virke mindre troverdig. Det verdisettes jo veldig høyt i Norge at du ikke lyver og er sannferdig og så videre. Mens i næringslivet kan man kanskje akseptere det hvis du er en jævel til å tjene mye penger. Og så kan du være en general egnoms- eller aksjeinvestor. Og da vil kanskje den profittgenereringen bety mer, selv om du er litt sånn skurkaktig oppfattet som det. En annen ting jeg tenkte på var det med politikere som ikke har særlig eller ingen yrkesvalg. bakgrunn, en kjennskap til hvordan bedrifter fungerer, hvordan det er å være ansatt, hvordan det er å være leder, hvordan det er å ansette folk, hvordan det er å bli ansatt, prøve å få seg en jobb. Alle de tingene der, kan det ha noe med å gjøre at man er, den skal vi si, alle de tilfellene vi har sett, skal vi si, av kynisme til svindel til sikkert mange av representanter som er helt uviten, tror de har folkt reglene, og er rett og slett bare naive til hva som er god kotyme av reiseregninger, og på en måte følger reglene, og er mye mer slepphent med det som man utenfra ser som, hva er i alle dager, kunne ikke du av alle personer, en av de mest eksponerte personene i hele Norge, greie ikke å sjekke om du faktisk har krav på disse tilleggene og reiseregningene, og så blir du eksponert i medieforholdet. Er man dum, eller er man på en måte svindelig? Er verdien av penger litt sånn, i mange land bedre metafor, eller analogi, eller sånn, liksom du spiller poker da, så er det på en måte ikke penger, penger, det er bare sånne greier du bare, du syner en hånd på 8000 kroner som du egentlig ikke har, men bare for at du er i spillet, og det er en annen valuta der og sånn. Og så i politikken, hvis du er yrkespolitiker, eller har vært i arbeidslivet og ikke vet verdien av penger, og at du må jobbe for det og sånn, så på en måte blir det også litt sånn, litt mer likgyldig forhold til det på et vis, eller? Ja, det kan det være, og... Det som kanskje da er en faktor, er jo at du kommer i en situasjon hvor ... Det som ofte blir verdiene for deg, det er hva du får i tillegg til lønna. Du kan jo da si at lønna betyr ikke så mye, for den er bare slik og slik. Og så kan det være at du har mye ekstra goder, at du får dekket veldig mye av matutgiftene. Hvis du er politiker, så reiser du rundt på møter og får dekket det. Du får dekket reiseutgifter i en del tilfeller. Har du stortingsleilighet, så er du ikke vant til å betale direkte for pendlerleiligheten selv, ikke sant? Ja. Og jeg har liksom spøkefullt sagt at jeg tror jo at en av grunnene til at vi ikke har lavere alkoholavgifter i Norge er fordi så mange politikere kjøper det på tax-free når det er på kommentarreiser. Så da er du ikke vant til å betale det vi andre betaler på vindmonopolet. Og det merker jeg jo selv. Jeg er jo glad i å reise, så jeg har jo Nå har det blitt lite av det, så nå merker jeg virkelig hvor mye det koster på Polen. Men ellers har jeg også kjøpt mye utlandet på takser, fordi jeg reiste rundt. Men det er jo litt med avgifter også. Når du først er på plass og fungerer i systemet og drar inn penger, så er det selv for et parti som du representerte, det skal utrolig mye til for å snu avgiftene motsatt vei. Og da finner du et annet sted hvor du skal hente de pengene som man allerede har budsjettert og blitt avhengig av. Ja. Det er et kjempeproblem. Det at vi har råd, det er litt sånn som Rødvalgadanset sa før, pengene finnes. Det at pengene finnes gjør også at Man ikke reflekterer så mye over det. Det er jo helt naturlig. Det er jo hevvis av idrettsstjerner som har gått på trynet fordi de har hatt for mye penger. Bare se på Jon Arne Riese og et eksempel fotballspillere og andre. Lottomillionærer også. Vanlige folk håndterer jo penger, store penger som de får i hendene, ekstremt dårlig. Ja, absolutt. Også er det en annen mekanisme i politikken. For å si det på en litt annen måte, det er jo... Det er fire måter du kan bruke penger på. Dette er Milton Friedman, den gamle økonomens teori. Det ene er at du kan bruke egne penger på deg selv, du kan bruke egne penger på andre, du kan bruke andres penger på deg selv, og du kan bruke andres penger på andre. Det er de fire måtene. Ta det en gang til. Du kan sette det opp på en firefeltstabel. Det ene er at du kan for det første bruke... Hvis du starter med dine egne penger, så kan du bruke dine egne penger på deg selv. Det er jo den typiske lønnen, ikke sant? Du får lønn, og så skal du bruke på deg selv. Og hva er det du er opptatt av da? Jo, de fleste av oss har jo begrenset lønn dessverre, så da må du jo tenke over, ok, hva jeg skal bruke penger på denne måneden. Skal jeg spare? Hva skal jeg kjøpe? Sjekke kanskje nettbutikken og se hva slags alternativer det finnes, fordi jeg vet at dette går fra lønnskontoen min. Og Og så er det jo til meg selv, så da er jeg jo opptatt av at det skal være himmelen bra ting. Så det vil jeg bety nå. Hvis du bruker dine egne penger på andre, det er jo typisk et eller annet slipste farstand eller julegaver for den saks skyld da. så vil du være kanskje ikke så himla opptatt av at dette skal være midt i blinken. For det skal jo gå til andre. Jeg merker i hvert fall selv når jeg skal kjøpe julegaver at det blir litt sånn halv sju opplegg. Jeg får holde det grena her. Ja, men samtidig vil du kanskje ikke være like rundånd hvis det var til deg selv. For du skal jo bruke penger på andre ofte. Men så kommer de to andre tingene. Det ene er at hvis du bruker andres penger på ... Eller i de første tilfellene bruker du egne penger på deg selv, så er du både opptatt av pris og kvalitet. Bruker du egne penger på andre, så er du ikke så opptatt av kvaliteten, men opptatt av prisen. Så kommer situasjonen hvor du bruker andres penger på deg selv. Da er du jo ikke så opptatt av prisen, for det er jo andre som betaler. Kanskje litt som politikerne. Så går det til deg selv, og da er du opptatt av at dette skal være himla bra. Ja. Men den verste kombinasjonen, det er hvis du bruker andres penger på andre, også typisk politiker som skal bygge noen til noen andre, for da blåser du fullstendig i prisen på det, for det er jo andre som skal betale det. Og så er egentlig ikke kvaliteten nødvendigvis top-notch heller, for det går ikke til deg selv nødvendigvis, det går til andre. Og sånn tror jeg nok noe av politikken har blitt, at man bare igjen, det kan jo forklare hvorfor man bruker veldig mye penger, men hvor kvaliteten ikke er top-notch på en rekke områder da. Ja. Bare se på utdanningsvesene for eksempel, hvor vi kommer ganske midt på tre på en rekke undersøkelser, men bruker antallet mest blant samlingene våre. Så det er ikke penger du står på med tanke på helsevesene, utdanning, ta disse sektorene der. Da må man se hvor mye penger man sprøyter inn og se resultatene og hva det er. Er det vanlig da at sektoren sier, vi trenger mer ressurser, vi trenger mer penger, det er for lite ditt og dat, whatever da. Så da er det politikeren som sier, nå må vi jo restruktere, det er noe som er fullstendig gærent her, det er for mange direktører, det er for mange ledere, det er for mange toppledergrupper og for mye turer og hele pakka. Ja. Ja, altså jeg tror nok det er egentlig vanskelig å gi et veldig godt svar der, men det er hvertfall noe som har slått meg ettertid, også etter jeg har vært innom regjingsapparatet, og det er at Jeg tror tidsperspektivet som politiker blir veldig begrenset. Det du vet er at du får fire år på deg. Den første tiden vil du ofte bruke en del tid og kreft opp å sette deg inn i fagområdet. Når du begynner å nærme deg slutten av perioden, så vet du ikke om du får igjenvalg, og så må du komme med nye løfter, så du rekker aldri til å sette deg inn i ting. I Norge hvor det er valg andre hvert år, så blir også tidsperspektivet veldig kortsiktig. Og så er det nok litt som vi har innhentet, hva du kan love som politiker, og så kommer du med forslag til en eller annen rasjonaliseringsreform. Det er jo ikke veldig sexy og spennende. Tvert imot, og da er det veldig lett å si at nei, vi foreslår 200 millioner ekstra. Og det er jo bare å se på hvordan enkelte statsråder svarer. Når det blir spurt, har du satsa på dette? Så er det sånn, ja, vi har fått så mange ekstra lærere, vi har fått flere... Vi bruker én milliard mer. Og da burde noen si, ok, så du bruker deg én milliard mer og får så mange flere, og så har det ikke blitt bedre. Det er jo helt vanvittig. Så det er jo veldig lite fokus, tenker jeg, på fungerer dette? Hva er det vi egentlig får igjen? Og så blir autopilotsvaret at det er der vi bruker mer, og så blir det sett på som at da har du gjort din jobb. Men som ex-FRP, er du medlem fortsatt og aktiv, eller er du helt utad? Nei, jeg er vel fremdeles betalende medlem, og så sitter jeg Litt sånn veldig passivt i et styre på grunnerøkka, for det var en opprydning i Oslo FRP med disse nasjonalkonservative som gikk ut, så da var det noen som måtte stille opp for å fylle styret og stelle. Men jeg prøver egentlig å holde meg lengst med lunapolitikken. Hvordan har det vært å sette med FRP som har finansministeren og to statsprosjekt som bare har økt og økt og økt med utgifter, Hva tenker du, for det er jo et gjennomgående tema i podcasten her, hvorfor er det ingen partier eller noen som prøver å kutte i offentlige utgifter? Det er så vanskelig, og det er ingenting å tjene på, du greier ikke å kommunisere til velgerne, for det handler bare om hvem som gir mest til disse interessentene og så videre. Hvordan ser du på det som ex-FRP selv da, at at FRP selv som måte kanskje har vært en av de få partiene som vil prøve å kutte og ... om de ikke har gått til valg på det, det vet jeg ikke helt. Det har vært en utalt parti at vi må få kuttet offentlig, så er de med på den samme karusellen. Høyre er med på det. Og hele den konservative tanken at kanskje det er noen som skal greie å kutte i budsjettene, så er det i hvert fall Høyresiden. Men så har ikke de eventuelt tvertimot bare kastet seg enda mer på karusellen. Det er litt sånn som den amerikanske satirikeren PJ O'Rourke sier at Høyresiden bruker veldig mye tid på å klage over at staten ikke funker godt nok og gjør det den skal, og så kommer det til makten og beviser det. Og det er jo litt sånn å være politiker selv på Høyresiden, tror jeg, at... Det er veldig lett å peke på det utenfra, men så ser man at det er en del utfordringer med det praktiske gjennomføringen. Og igjen, jeg tror det er veldig vanskelig å pinpointe og si at det er dette som gjør at vi ikke får kuttet eller redusert veksten for den saks skyld. Det ene tror jeg nok at det er veldig lett å gi etter for ulike interessegrupper. Ja. som kanskje er, hvis noen av de største fagforeningene som har flere hundre tusen medlemmer setter seg imot, så er det jo et velgerasjonal, her mister jeg velgerne mine. Så tror jeg nok også at noe av mediefokuset er at da finner man også en eller annen stakkarslig gamle Olga på 83 med lilla hår som sitter i trygda et eller annet sted, og så finner man at hvis du endrer på dette eller den støtteordningen, så vil du gå ut over hendene. eller noen søte små barn som blir skadelidende og så videre. Den brillesaken også, som var blåst opp sinnssykt uten proporsjoner, var kutt i noe i form av brillestøtteordninger, som også blåst opp som et offerhistorie, at den gruppen her blir da offerne for de som skal lide når vi har de rike som kjenner mer. Ja. Nei, ikke sant? Det tror jeg spiller en rolle. Og så tror jeg nok at det er veldig lett å på en måte gå med i rottehjulet, eller dragsugget. For igjen, du kommer da og kaster siden i et høyteverv. Og så er det jo ekstremt, hva skal jeg si, ikke stressende, men det er veldig... Det er ekstremt mye å gjøre, for eksempel som statssekretær, hvor det da ikke rekker å løfte blikk og se de store linjene, tror jeg, i mange tilfeller. Går jeg på jobben en dag, så kan jeg se at i løpet av morgenmøtet så har det kommet 20 nye saker i innboksen min. La oss bare ta titlen og rollen statssekretær. Hva er det en statssekretær gjør? gjerne bruke egen erfaring fra det, for å forklare. Jeg tror mange vet hva det er, men vet ikke helt hva det er. Ja, nei, det er riktig. Jeg hadde vel egentlig ikke så godt begrepet om det selv før jeg ble kastet inn. En statssekretær er på mange måter statsråden, altså ministerens stedforteder. Sånn som i utlandet er det vanlig at man omtaler det som en deputy minister, altså nestminister egentlig. Det er veldig forskjellig hva de brukes til, men i prinsippet vil man langt på ha samme fullmaktene som ministeren, hvertfall når ministeren er på reis og ikke til stede. Det er ekstremt stor forskjell fra statssekretær til statssekretær hva de gjør. På statsministerens kontor for eksempel er det veldig ofte at de har en mer koordinerende rolle, hvor de da prøver å samordne ulike aktiviteter hvis det er flere departementer som er involvert i en lovendringsprosess for eksempel. I andre tilfeller kan statssekretæren ha en mer kommunikasjonssjef-rolle. Det er bare å se på Sigbjørn Ånes, som er i First House nå, som var på statsministerens kontor hos Erna. Og så kan det være andre tilfeller hvor statssekretæren har en mer fagekspert-rolle. Sånn typisk, kan du mye just, så ... - Det er naturlig at du kanskje går inn på statssekretær i justisdepartementet, for eksempel. Eller har du lang erfaring i helsevesenet, så kan det hende at du kommer litt som et korrektiv i helse- og omsorgsdepartementet. - Men det er ikke noen rådgiverrolle oppi? Er det en annen type rollestilling oppi det hele? Vi hører om rådgivere som jeg ser for meg skriver tale og kommer på en måte oppsider og nedsider, å gjøre det ene og det andre og så videre. Ja, man har også ofte en politisk rådgivere i tillegg. Det er ofte de som omtales som veskebærerne, altså de som blir nesten en litt personlig assistent for å sørge for at alt henger sammen. Der er det også mye forskjellig, men de har ofte en mer koordinerende rolle og tar seg veldig mye av det praktiske og kanskje kontakten med ulike politikere rundt omkring. Så du vil jo da ha mindre makt, men heldigvis mindre ansvar også, så det er mer magelig. Hvordan var det å komme inn i det? Hva er det første tingene som skjer? Du blir selvfølgelig spurt, du sier ja. Er det da en full runde med sikkerhetsklareringer, papirer som skal signeres og så videre? Er det Er det mye sånt? Får du et nytt arbeidspult? Hva innebærer de første dagene og ukene ved å bli statssekretær å komme inn i regjeringsapparatet? Det er litt som å lese en avis gjennom et nøkkelhull. Du kastes inn i rollen, og så må du fra dag én sette i gang med å... Det er selvfølgelig disse formelle tingene, at du signerer alt mulig av tausesplikt og... Klarering og den type ting. Men etter det så er det ganske gåv også. Så jeg ble vel kastet inn for å holde et foredrag dagen etterpå om kriminalomsorgen, som jeg egentlig ikke hadde så veldig mye peiling på. Men så har jeg fordelen da. Selv om det er veldig travelt, så har man et veldig godt støtteapparat rundt seg. Du har jo embedsmenn i departementene, som i praksis skriver tale for deg, gir råd, kommer med ti punkter dette skal du si og ikke si. Det som mange kanskje kan bli flinke til å gjøre til, som jeg lærte mye av, det er også at ... At i mange tilfeller så lønner det seg å hente opp den enkelte saksbehandleren, og så spare litt og diskutere, og at det ofte kan løse en del av problemen, og at man kan få en mer politisk vinkling da, i stedet for å bare svære i alt og ukritisk. Men saksbehandler, hva sikter du til det? Nei, det er jo sånn at alle departementer har ulike avdelinger. Sånn som i justisdepartementet så har man typisk... som har veldig mye kontakt opp mot domstolene og håndterer en del av lovgivningen og mye av bygningsmass og den type ting. Og så har du politiavdelingen som, ja, det sier seg selv. Og så har man lovavdelingen som jobber veldig mye med lovforberedelse og utredning. Og så har man da også ulike avdelinger under beredskap typisk. Og i alle disse avdelingene så er det folk som forbereder saker og jobber med politikk, men tar seg ofte av den mer faglige biten, ser dette opp mot hva sier gjeldende rett, altså lovgivning typisk. hva er situasjonen nå, komme med fakta, komme med forklaring hvordan dette skal gjøres i praksis og så videre. Og så sendes dette opp, og da går det ofte via den som er ekspedisjonssjef, som er da den som i praksis leder den enkelte avdelingen, Og så får man det i et sakspandingssystem, og så skal man komme med innspill, sende tilbake, godkjenne og så videre. Hvor lang tid tok du for at du skjønte noe ut av den strukturen her? Nei, det kan jeg stille spørsmål om jeg noen gang skjønte. Men det går fort noen måneder før man merker at det sitter også. Så det er veldig bratt læringskurve. Men så begynner ting å gå litt mer på autopilot, og man kjenner igjen en sak, og det var sånn her, ja, vi sendte ned den saken, og så kommer den opp igjen her, og så ja, dette spilte jeg meg inn, hvorfor har jeg ikke dette tatt hensyn til, eller nå har de fått det til, og så videre. Det blir jo utrolig sånn der, med Airpiece og Speed Dial, til de forskjellige folkene rundt omkring på funksjoner og sånt, at du får veldig sånn ... I det du går ut derfra i rollen, så er du kanskje den verdensmester som bare konstant på telefonen fikser ting og bare sånn duer. Ja, og samtidig så ser man også at det er jo utrolig hva politikerne sysler med, også av småting og henvenser. Nei, også det kan være... Du skal jo også for eksempel gi svar på henvendelser fra folk, og da kan det være sånn at en eilensmann i bygda drepte mannen min, det kan være alt mulig av henvendelser. Eller folk som vil ha erstatning, eller det kan være en pågående rettssak, det kan være alt mulig. Og der tenker jeg også at det er et annet poeng som jeg synes passer greit på dette, hvorfor vokser staten, eller hvorfor klarer man ikke å redusere det? Og der tror jeg at noe av problemet er at store deler av høyresiden er veldig opptatt av hvordan man skal kutte i byråkratiet. Og det er jo veldig bra. Vi har nok en alt for stor statsadministrasjon i Norge. Men så glemmer man at byråkratiet er jo ofte en funksjon av oppgaver. Og du kan ikke... komme med en rettighetsfesting og love både det ene og det andre, og ikke forvente at dette må følges opp med et apparat, særlig når man snakker om at det skal være rettigheter hvor du må ha kanskje et tilsyn eller godkjenningsordning eller klagorgan, eller du må jo også ha utredning ofte før man kan innvilge et gode, ikke sant? Så det jeg tror man glemmer er at det er ikke bare at man kan si at nei, dette, det blir slik og slik, og så glemmer man at det er et apparat rundt for å realisere det man ønsker å få til. Og det... Derfor så er det ofte sånn at når man snakker om disse byråkratene, så er det jo ikke sånn at de nødvendigvis produserer papir for morroskyld. Ofte så er det jo for å ivareta en eller annen funksjon som politikerne selv har pekt på. Og så... Det er jo bare å se på alt mulig klimatiltak i boliger. Herregud, snirkelete denne sakforskriften den heter. Hvor det da er veldig detaljert hvordan dette skal gjøres og ivaretas, og ekstremt strenge føringer. Det er jo klart at det gir mange jobber til rådgivere og advokater, banker i bordet. Og da... da må man si at lovgivning har konsekvenser, også politikk har konsekvenser. Så jeg tenker at skal man kutte i byråkratiet, som veldig mange prater om, så må man redusere oppgavene. Jeg tror ikke man kommer utenom det. Men da blir det jo sånn at, ja, men... Og så kan vi da si at la oss kutte i dette og dette og dette. Men da vil man jo høre protester fra folk, også i eget parti, som er sånn, ja, men akkurat denne saken er jo så viktig, og dette hjelper vi han Per Hansen fra GOK og gamle Olga i hjemmekommunen min, og så videre, og denne saken er så viktig, og denne oppgaven er så viktig. Og så blir man, det man ender opp med er at man er mot summen av alt man er for. Man kan gå gjennom alle enkeltsakene og rasjonalisere og rettferdiggjøre at man gjør det, men det blir jo etter hvert veldig mye. Så skal man få gjort noe, så må det være også en del at politikerne starter med litt sånn kill your darlings. Så blir det mye sånn symbolgreier og sånt, og hva som på en måte foregår i den offentlige samtalen dikterer ekstremt mye. Bare se hvor mye plass den der rights-greiene hadde nå rett før Erna gikk av. Ja, herregud. De mistet vel støtten til slutt, gjorde de ikke det? Jo, det skjer vel nå. Det er et veldig godt eksempel, og for all del er jeg for å kutte støtten til Human Rights Service, jeg er for å kutte støtten til de fleste organisasjoner. Men samtidig så tenkte jeg at ok, dette får da være en hesteandel, og så får man på en måte gi disse millionene, det er jo tydeligvis viktig for enkeltvelgere. Men så gjør man det til en prinsipiell sak, og det synes jeg er helt pussy, og det som Mange politikere hang seg oppi og sa at de ikke oppfyller funksjonen og gir varetaker ikke integrering. Jeg tror det er begrunnelsen til at de får støtte. Så tenkte jeg at hvis vi skal begynne å se på virkningen av hva man vil gi penger til, hvordan kan du ha rettferdighet til at vi skal bruke 1% på bistand? Når du kommer på slutten av året sliter departementet med å bruke opp alle penger. Den summen øker jo helt sinnssykt mye hvert. hvert eneste år? Ja, og jeg snakket med flere både tidligere, ja det blir jo tidligere statsråd, vi har jo slik godt ut av regjering nå, som sier at altså vanligvis i budsjettprosessene så er det jo veldig mye diskusjon, og du må argumentere godt for å få gjennomslag for ditt syn. Men bistand, så er det sånn, vi skal jo bruke 1%, så da er det bare å skifle over noen og 40 milliarder som skal settes til dette uten debatt, fordi man har bestemt seg for at 1% er viktig. Og der har jeg utfordret en del KRF'ere når vi begynner å diskutere dette, så har jeg sagt, ok, men hvis vi ser litt på dette, hvis du da kunne velge mellom å gi 0,7% av bruttonasjonalintekt, og det er mer effektivt enn 1% av bruttonasjonalintekt, hva vil du da velge? Og det er en del som sliter med å svare på. Men jeg tenker at det er jo helt opplagt at hvis du kan hjelpe flere med mindre penger, for da kan du kanskje få mer kontroll over bistanden og kan måle rette og sørge for at det ikke blir mer korrupsjon for eksempel, så burde man jo selvfølgelig velge det. Og det er jo derfor jeg pleier å si at mye av politikken er en slags virkemiddelradikalisme. Du er mer opptatt av hva du gjør enn hva du faktisk oppnår. Og det tror jeg også forklarer hvorfor vi bruker mye penger. Det er Da kan man si at vi satte virkelig kluten til å bruke det så mye, og så glemmer man igjen at det er litt sånn, svarer jeg mer penger, hva var spørsmålet? Det er litt sånn det har blitt. Det er jo et genitrykk fra, kan man kalle det bistandslobbyn, å få gjennom at det er en 1% i forhold til, la oss si hvis vi går tilbake til til det første året, og bare si at det er en sum som da vokser i takt med inflasjon, eller som på en måte øker i takt med samfunnet. Så 1% er sånn, og det blir så ekstremt symbolverdi, at det bare sånn, presentere overfor en gjennomsnittsvelger, vi bruker bare 1% av hele budsjettet vårt på vis. Hvis vi ikke kan bidra med det, da kan vi liksom ikke, hvordan skal vi se på oss selv da? Hva skal vi kalle oss som medmennesker og hele den pakka der. Men det er jo helt klart, og jeg har jo en serie på gang nå med Terje Tvedt som kommer neste år. Vi snakker mye om bistand, og han har jo skrevet kanskje litt for mange bøker om det her. Men vi skal i hvert fall gjennom mange av de i den serien der, og der peker vi på veldig mange ting der, hvordan de her maktstrukturerne ikke minst fungerer, og Det er ikke bare snakk om penger også, men det er jo ekstremt mye mennesker som er ansatt i denne industrien også, som gjør sitt for at den skal fortsette og kanskje vokse, og så kan man hoppe ut av den og starte sin eget private foretak og bli en NGO-er og helbaka der. Så der er det mye altså. Nei, og apropos reiseregninger og politikere, jeg tror man skulle sjekke litt hva reiseregningen i bistandsbransjen brukes til. Jeg tror jeg kunne finne ganske mye moro. Ja, men det er jo sånn på en sånn urokkelig greie i politikk, hvor ingen ser så godt til valg på at, eller FAP har vel kanskje gjort det å justere på et eller annet vis, men det er vel ikke sånn... Du får jo ikke akkurat noen spesielt mange pluss-sympatipoeng heller. Nei, nå skal vi virkelig gå inn for å bare restrukturere bistand her. Dette her er jo... Jeg så faktisk en mann som skrev en sak i dag, eller i går, på Aftenposten, eller var det... Så bistand fungerer ikke. Ja, det var en fyr som hadde jobbet i mange år i Somalia. Stemmer det? Ja, nei, det er jo helt sikkert riktig. For jeg tror mye av problemet, og det... Når jeg pusser og snakker med en del politikere, så har jeg et eller annet inntrykk om at veldig mye av resten av verden ligner på Norge. Man tror at hadde man bare endret dette og dette, så ville man på en måte blitt et Norge-miniatyr. Man kommer til Norge som utlending, og så har man en slags indre nordmann som bare venter på å springe ut. Men sånn er det jo ikke. Det er jo... unntakene disse dårlige tilfellene, men det man må huske er jo at i verdens sammenheng så er det jo vi som er veldig rare og unike. Både med fokus på tillit og velferdsstat og aksepten for å betale skatt og så videre. Det er jo det som er noe helt unikt, ellers så prøver man å lure seg unna så godt man kan. Definitivt, og apropos det med å måle suksess eller hva man oppnår for de forskjellige tingene man gir visst om det, det er også sikkert ganske mye Både, skal vi si, de historiene som er blitt eksponert, for det er litt sånn som når unge mine gjør noe gærent, at du ser en tiendel av det som faktisk foregår. Ja, og det som jeg også mistenker er tilfelle, altså jeg har ikke så veldig mye god forskning på det, men snakker jo med ulike politikere som har vært involvert i det, og Mitt inntrykk er at det er sånn en gang hvert tredje året eller noe sånt nå, så er det noen som tar dette opp, og så sier man typisk hver et eller annet departement eller en organisasjon at «Ja, nå skal vi rydde opp denne gangen, så skal vi virkelig røske det opp», og så videre. Og så tror jeg bare man omdøper programmet, eller finner en annen måte å rapportere på, eller kaller det noe annet. For eksempel har Norge vært veldig opptatt av klima og kvinners rettigheter og den type ting. Så sier man at nå skal vi virkelig rydde opp, og så spiser vi det mot det, og så kaller man bare prosjektet noe annet, så gjør man stort sett det man har gjort før. Jeg har ikke noe forskning på det, men det er mye av den type signaler jeg får, at folk er veldig... De har skjønt litt sånn værhandetaktikk og hvor vinden blåser også, og tilpasser det. Det er sånn konstant jobbe mot systemet, nesten som å jobbe mot vekta, holdt jeg på å si. Du blir sånn utmatta til slutt. Det er ofte sånne regjeringspartier, nå refererer jeg egentlig bare til den siste åtteårsperioden til Solberg, at på slutten av... Den siste perioden virker som om alt går på autopilot. Man blir litt slitt ut av systemet og går inn der med et friskt mot. Nå skal jeg på et helsestudio, nå skal jeg trene, nå skal jeg komme i form. Så er det sånn, helvete så mye slitet her var. Og så ebber motivasjon og engasjement litt ut. Ja, det tror jeg nok spiller en viss rolle. noe av problemet her, som jeg ser det, er jo da nettopp at skal du gjennomføre disse mer overgripende reformene, så trenger du antagelig mer enn fire år. Hva er døgnet? Seks? Ja, det er vanskelig å si. Fyre? Jeg tror hvertfall at det er vanskelig å si, men mitt inntrykk da, hvis jeg skal si dette veldig karikert, er at det er nok særlig det første året man har, eller når man først kommer inn i regjering, så blir det jo sånn at man flikker på den forrige regjeringens budsjetter. Og så når man har gjort det, så er det jo da typisk år etter hvor man virkelig har mulighet til å sette stempel, og det er da man tenker at nå skal vi ta alle disse upopulære tingene. Men så kan det jo da skje at en del blir sånn at ja, men pokker, nå er det jo snart valg. Og så sitter man da og skal forhandle med KrF og Venstre, eller Senterpartiet og SV, hvis man er på den andre siden. Og da blir det alltid en eller annen sånn amputert versjon av det. Og så kommer man over valget, og så blir det sånn at ja, nå er det jo ikke så lenge til stortingsvalget da, kanskje vi må få ut noen populære saker. Og så siste året som du sier da, så er det sånn at ja, nå får vi ikke gjort noe uansett, så kan vi jo like godt bare... La det gå som politikk ses usual. Igjen, jeg er usikker på om, jeg vet ikke om noen har forsket på det, men det er nok mitt inntrykk da, etter å ha sett ting som politiker. Men når du gikk selv inn i det her da, som statssekretær, var det en sånn følelse at nå skal jeg være med å forandre Norge, eller hva var det som du gikk inn i det med, eller var det mer sånn at nå skal jeg bare gjøre mitt Eller var det bare sånn du sa i sted, jeg må finne ut av hva faen skal jeg gjøre? Ja, nei, også det er et godt spørsmål. Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å si nei hvis jeg ble spurt, så jeg var sikker på at... Jeg var sånn at det var greit nok, jeg kunne kanskje gått inn i 2013, 2014, maks 2015, men så tenkte jeg sånn, ja, blir jeg spurt nå, så begynner det å nærme seg slutten, og jeg har så mye annet å gjøre, jeg trives jo som advokat. Og så ble jeg da ringt opp av, jeg husker ikke om det var Fredrik Ferbre eller Anders Ahlunsen, og så blir det litt sånn, faen, jeg kan jo ikke si nei, dette er kanskje den eneste sjansen jeg får. Og så er det, jeg har sagt at det å gå tilbake til politikken for min del, det er litt som å bli sammen med eksdama igjen. Fordi det som ofte er greia etter at det har blitt slutt, er at du tenker jo selvfølgelig litt tilbake. Og så er det veldig lett å idealisere det og tenke at ja, dette var jo så himla fint, og hun var jo så fin og bra, og vi hadde jo så hyggelig. Og så blir det noe sammen igjen. og går tilbake til politikken. Og så husker man, du vet hva, det var en grunn til at dette tok slutt. Og det tror jeg nok også at jeg i stor grad merket i politikken, hvor jeg kommer tilbake, og så merker jeg at faen, det er jo liksom det samme lange møtene her. Det er det samme hestehandelen, samme ryggdolkingen fra, ja, skal ikke nevne navn. Hva kom med det? Mye konflikter, hevvis av folk som ringer og klager, og så sitter jeg plutselig i et fullstendig meningsløst møte. meningsløse møter, det er noe som kan da livskraften ut av en vær. Jeg lurer på om noen nærer på det. Jeg lurer på om noen gjør det. Det er helt riktig. Jeg har en kompis, han elsker å være i møter og prate. Hva som er satan, nå har han jo damer her, men jeg har en sånn teori om at når han dro på date, så var det Han vil ikke snakke med dem i seng, for han er så glad i å prate og høre sin egen stemme. Han er ekstremt glad i å være i møter, for han kan sitte og jasse litt med kollegaene. Alle ser på klokka, og er det noen flere spørsmål, så er det han som kommer med enda et spørsmål, så du drøyer ut de fem-typer. Ja, han skal problematisere og få fram en annen vinkel som ingen har tenkt over. Det er også veldig interessant, for du har noen som er super effektive på det. Jeg hater møter ganske mye, men en som jeg tror hater møter mer enn meg, det er Kristin Klemhet. Hun er super effektiv, så når jeg møter henne for å snakke om noe, så er vi ferdige på 10 minutter mens andre ville brukt en time. Så det er rett til substansen, og så er vi ferdige, og det er veldig behagelig. Er det noen andre kjente politikere som også har den effektive møtestrukturen, eller som er veldig effektive i møtesamling, som du har vært møtt med? Ja, jeg synes nok også Siv Jensen er relativt effektiv også. Jeg husker jo møtene med Karli Hagenled av møtene, og fra han til Siv så mener jeg at det ble ganske bestemt kuttet ned mye tid også. Karl likte å prate. Ja, men også det var, var jeg også mer opptatt av å diskutere litt en del av disse politiske problemstillingene da. Typiske sentralstyremøtene, mens Siv mens Siv har mer fokus på struktur og effektiv ledelse. Jeg sier jo ikke at det er noe galt heller, for jeg tror også at i politikken glemmer man ofte hvorfor man gikk inn. Det blir litt for mye strategi og kortsiktig taktikk, og så glemmer man jo at det er jo politikken som er viktig. Så det er ikke bare nedstider å bruke litt tid på det. Men i advokatbransjen er det ikke sånn at jo lenger du prater, jo bedre går takst og metere. Så du trenger ikke legge på der akkurat hvis du har en lang telefonsamtale. Ja, det er riktig det. Men så er det jo sånn at vi ofte gir prisestimater, og i noen oppdrag er det jo fastpris også. Men det er riktig det også. Det er noen ganger, jeg har vel sagt at det verste som kan skje er at du får en advokat som har god tid, eller som ikke har så mye annet å gjøre. For da er det helt åpenbart at vedkommende har brukt jævlig mye tid på å sette seg inn i dette, og har virkelig saumfart dette, mens Møter en advokat som har litt dårlig tid eller mye å gjøre, så blir det ofte litt mer straight to the point og kanskje har jobbet mye med dette før. Min frykt ville jo vært, for det er mange som tenker advokat er advokat, men hvis jeg skulle hatt en advokat til å jobbe, engasjerende advokat, så ville jeg valgt den som har spisskompetanse på ett tema. Det vil ofte løse saken kjappere. Hva slags oppdrager tar du av? Hva slags advokat? Du sa det kanskje i sted, men jeg husker ikke. Nei, jeg sa det ikke i sted. Jeg jobber mest med personvern og arbeidsrett. Det blir mye sånn, hva kan man bruke informasjon til? Overvåkning av ansatte. Hvis jeg har informasjon om ansatte, kan jeg gjenbruke det? Jeg har lyst til å sende den informasjonen til USA eller Kina. Kan jeg gjøre det? Ja. Hvis vi mistenker at en ansatt driver og henter ut informasjon, kan vi logge informasjonen der. Så mye arbeidsgivere og arbeidstakere som kommer til, begge deler? Ja, og jobber også for en del aktører i helsevesenet. Da er det jo typisk, kan vi bruke dette systemet her? Hvem vil ha ansvaret? Hvordan skal dette følges opp? mye informasjonssikkerhet og den type ting. Det er jo sånne ting folk hater å ta stilling til. Det er bare sånn ring en advokat, få det her fikset. Jeg husker GDPR-runderen som var på jobben, og han har fytt i helvete. Det er døve greier. Jeg har laget en meme hvor det er noe sånt der «ruin your date in four words», og da har jeg tatt «I work with GDPR». Men GDPR har vært en gavepakke for meg. Jeg husker før var det sånn at hvis det kom en personvernsak i andre uker, så var vi kjempefornøyde, men nå kan det komme flere om dagen, fordi GDPR har gjort så mye på den fronten. Det er kanskje også et eksempel på hvor et regelsett som selvfølgelig varetar gode formål, personvern, i praksis skaper mye ekstra arbeid også. Det er vanskelig å tenke seg et veldig godt alternativ til GDPR, men samtidig så er det, du må legge ned en del innsats hvis det skal være akseptabelt også. Men er det ikke litt sånn spesiell, for å si det rett ut, litt sånn fucka tid med tanke på at det er det enkelte ting som det der, som er utrolig strengt med lagring av informasjon, data, og sånn. Alt mulig sånt. Og så går jeg inn på en kryptoside eller noe, og der smeller inn personnummer og bilder og passe mitt, og legger masse informasjon der, og går inn på sosiale medier, la alle appene på en måte track. En ting jeg hørte var jo sånn at Den klippborden, altså hvis du markerer noe på mobilen din, trykker på copy, det er vel på tastatur gjort som ctrl-c, ctrl-v, copy-paste. Det er sånn klippborden samler seg opp med informasjon om hva du kopierer for å lime inn andre steder. Den klippborden har veldig mange apper tilgang til, i hvert fall hadde det på Apple og Android før, tror jeg. Og bare sånn, den skjøleseligheten vi har på alle sosiale medier, hva vi legger ut til venner, samtaler, ikke kryptert og sånt, så er det sånn, Det fremstår for meg at alt som har veldig mye med EU er veldig regulert, veldig administrert og så videre. Så det er den sosiale tech-verdenen hvor man er veldig naiv, og hvor man sikkert blir tappet helt sinnssykt for alt man gjør. Ja, og det er jo helt forbausende hva man gjør der. Det er mange eksempler på det. Det ene er at det har blitt en slags... Konsentfatig, også at du har fått samtykkeinflasjon. Ja, nå er jeg sånn her, du vet hva, ta med alt om livet mitt, jeg får sett etter nyhetsopplaget. Det er en sånn cookies-spørsmål, at det kommer opp bare, kan vi... Nesten sånn kan vi stjele pengerne dine og ta ungene dine. Ja, accept all. Bare jeg får lese New York Times. Det er riktig. Jeg tror nok at dette fokuset på personverden har virket mot sin hensikt. Og så tror jeg folk glemmer hvor mye man kan finne ut om deg. Jeg tenker for eksempel bare det så lette loggen din i nettleseren, det er jo noe man bør gjøre fra tid til annet. Du låner jo bort PC-er og telefoner til ulike folk i vennekretsen, og du vet jo aldri når noen skal finne for godt å spøke med deg der. Og så er folk leppente. Det er gjort en undersøkelse hvor... Man har prøvd å finne ut hva som skal til for at folk ifrasser passordet sitt. Det er en undersøkelse fra universitetet i Luxemburg. Da viser det seg at bare du spør dem direkte i et intervju, hva er passordet ditt? Hvis du på en måte har bygd en relasjon der dere snakker og intervjuer, så er ganske mange... to sifra antall prosent mennesker interesserte og det gir denne gjerne frasa fordi man stoler på folk som har blitt spurt sånn. Og så har man prøvd å finne ut hva som kan påvirke dette ytterligere og hvis folk får en sjokolade for å gi passordet sitt så tror jeg det øker til rundt 50 prosent av de som blir intervjuet. Det er da villig til å gi seg passordet. Det er trist. Ja, det er helt tragisk. Og tenk hvor mye tull det først blir også for La oss si at du oppbyr passordet til e-postkassa di, så er det jo veldig mange som bruker det samme passordet overalt. Du har ikke skikkelig passordhygiene. Og da får du kanskje adgang til Facebook og til nettaviser, til ulike messenger-tjenester og så videre. Kanskje jobb-PC-en. Og så kan det virkelig ødelegge livet ditt, eller lage mye problemer i lang tid. Ja, det er litt sånn, hva er verst? Å miste mailene eller mobiltelefonen? Ja, det er et veldig godt spørsmål. Spørsmålet er hvordan du mister, forutsetter du at man bare mister mobiltelefonen fysisk og ingen kan få adgang til den? Det er jo fryktelig vanskelig. Hvis den første lå går i sånne tastelås, så får du ikke gjort så veldig mye med den. Det er vel et israelsk firma som nå har at det er en bakdør på Apple-telefonen. Det var vel sånn at FBI eller CIA, jeg husker ikke, som krevde at Apple skulle åpne en terroristmobil, og så nekta de det. Var det ikke en storie på det for et par år tilbake? Så hørte jeg fra min main Apple-mann at det er en innebygd bakdør i Apple-systemet helt tilbake på alle de gamle telefonene. Det er et israelisk filmakkomst som på en måte bruker den døren der som må være der av en eller annen grunn. Ja. Ja, det er nok riktig, og det er derfor veldig mye av hackingen i dag. Det er ulike former for sosial manipulering, altså at du får folk til å gi fra seg passordet. Det er flere måter å gjøre det på. Det som en del har begynt med nå er å være i... typisk på en buss da, og så setter man opp det som ser ut som et offentlig nettverk som hører til bussen, men så har man da satt opp selv og så kalt det for hurtig i bussen eller hva det måtte være, og så klikker folk seg inn på det, og så vil den som er administrator for denne ruterne og serveren, vil da kunne gå inn og se alt man gjør. Og da gjør folk mye rart. Og Det er masse eksempler hvor folk står i køen og prater høyt, kanskje med familien. Hvis du setter deg, jeg har sett advokater som sitter og jobber på toget, setter deg bak dem, så kan du kikke rett inn i klientdata. Hvis du er litt tålmodig, så er det ikke så vanskelig å få tak i ting. Jeg jobber jo en del med arbeidssikkerhet og litt med hackingsspørsmål. Det som Folk skal huske at man tror at hacking er én ting, men den karsa var at du kan se for deg en brusautomat, eller en nettbank for den saks skyld. Hvordan vil du da bryte deg inn i den brusautomaten? Det er mange ting du kan gjøre. Du kan ta en mynt med snor som du tar opp, eller så kan du kanskje prøve å slå på den. Hva skjer hvis du tar stikkontakt av putteren din? Hva skjer hvis du trykker på alle knappene samtidig? Eller så kan du bare rive den opp fysisk. Og det samme er jo nettbank. Der er det jo noen av de flinkeste hackerne, de gjør jo ting som mange ikke har tenkt over. Ok, passordet er på seks tegn. Hva skjer med putteren sju tegn? Eller... Hva hvis jeg trykker avbryt mange nok ganger? Det er også å finne disse ulike hullene. Det er uendelig mange veier. Det er jo sånn at i hackeren ligger alt som jeg testet, du får alle tiltak man gjør, og man finner bakdører og så videre. Men mye ligger på den personlige sikten. Ja. - Men det generelle med at du har den der autentikatoren på mobilen kombinert med et passord, den er ganske vriende å komme rundt, er det ikke det? Sånn i utgangspunktet. - Ja, også du ser jo i disse actionfilmene hvor man kuter av hodet og armer for å få fingreavtrykk. Men ja, det vil hjelpe det også. Det var i Nobel, det. Var det ikke det med Aksel Henne? Han fikk tak i mobilen til han ene etterretningsoffiseren da han var utenfor kontoret sitt, så tok han opp mobilen hans. Det var ikke noe tastelås der. Det var sånn rett inn, bare sjekke melding. Kom igjen da. Kom igjen. Litt motstand her. Ja. Det var litt for lett, men damen var sånn, jeg tenkte ikke over det. Jeg var sånn, hei, faen altså. Det skal ikke være så lett. Men du må huske at de vanligste passordene er jo sånn, password 123 og 123456789. Der var det ingen passord. Nei, det er ikke sant. Det var bare rett inn på en iPhone eller noe annet. Men jeg skulle si, hvor var vi på cybersikkerhet? Det er jo mye... - Jo, jeg tenkte på det med ... Tape du over kameraet på skjermen nå, eller? - Ja. - Det er generelt godt råd. - Ja. Det kan jo skje utrolig mye rart. Det er ikke så himla vanskelig å få adgang til hvis du har litt perling. - Jeg har hørt at de beste trenger bare et par minutter, så kommer de inn. Her er det ikke noen kameraer, med annet enn de her gamle som vi ser på her. De får man ikke haka inn. Kanskje går det, jeg vet ikke hva det er. Det er jo bare å se på i Ukraina hvordan russiske hacker har tatt seg inn i såkalt sikre banksystem på et par minutter. Er det noen av de beste hackerne russerne har? Ja, det skal vi ha. I Libero var det i hvert fall russiske hacker som var de vasseste. Ja, det var Foreign Policy. De hadde en... Tidsskriften hadde en lang artikkel for et par uker tilbake hvor russisk hacking var i fokus, så der skal man passe seg også. For de som har vært i Russland, så skal du ikke leite langt før du får, for du møter litt sånn lysige aktiviteter hvor du begynner å lue på, er det disse snakket med meg, er det fordi jeg har lyst til å bli venn med meg, eller hva er det det egentlig vil ha ut? Russland er ikke sånn sted jeg ser for meg, jeg kom til besøk min første, jeg har aldri vært der. Du har hatt St. Petersburg, det er veldig kult. Du har hørt det? Ja. Men du blir forsøkt svindlet hele tiden. Er det noe forskjellig fra Barcelona da? Jeg følte at der var det jo litt sånn veskenapping og bilsnapping over en lavsko da. Ja, det er litt sånn ran også. Det er mye ran. Det var jo en koppis av meg, jeg trodde han... Han ble sjekket på tre damer på gata på La Rambla halv fire på natta. Jeg tror han skjønte bare sånn, nei, de var horer som skal ha mobiltelefoner. De tok så mye på kroppen hans. Nei, de tok faktisk alt de hadde. Halv fire på natta. Ja, det var litt med attraktivitet og å være selvbevisst. Hvor stor er sjansen for at det kommer tre damer som begynner å tafse på deg halv fire? Det burde ringe noen bjeller der, men ja. Det var han. Det var litt gøy å høre litt om denne boka. Vi tørste den innermest, denne krisehåndteringsboka. Hvor er det du henter materialet derfra? Er det fra politikken? Hva var utgangspunktet bak boka der? Jeg får faktisk med meg et eksempel, du kan få det med etterpå. Ja, gjerne. Det ser sånn ut. Det er etter å krise håndboka, så er det ment å være en praktisk greie. Jeg er inspirert av porno-ponghåndboka, ser jeg. Ja, det er det. Så det er mange gode triks om hvordan du kan nedlegge damers og menn. Jeg tenkte mer på format og størrelse. Forbausene liker jo litt sånn at den kan gå ned i dataveska med samme mobiltelefon eller laptop. Ja, det er det. Og det er jo det som egentlig er poenget, fordi det er sånn som jeg skriver i boka, det er at 1. januar 2011 så våkna jeg opp helt fyllersjuk og jævlig i Thailand og holdt nesten på å dø av smerte. Og etter det så gikk alt bare nedover. Og det var 2011 som leder av reformene i FPU. For etter den Thailand-turen så var det først så gikk det dårlig på meningsmålingene og så hadde den her Birkedalssaken man som som hadde seksuell omgang med en 15 år gammel gutt og filmet folk i dusjen. Det er glemt, det. Da var jeg i VG hver jævla dag to uker på rappen og var på forsida av VG. Hva visste han? Var det en i Ungdomspartiet? Ja, Ungdomspartiet. Tidligere min forgjenger som FPU-formann. Ah! Var det det? Ja, ja. Og så etter det så brakk Siv Jensen ryggen, og så ble det diskusjon om hva det hagen skulle tilbake. Og så var det Bård Hoksrud på tur i Riga. Var det hvem som sa det da? Hvem bryr seg om hvem som har blitt suget i Riga? Ja, det var Martin Skanke. Ja, det var Martin Skanke. Hvem bryr seg om hvem som knuller hvem, så lenge kjæringen hans er fornøyd. Legende. Ja, som en digresjon før jeg fortsetter, at jeg var jo også to meter unna Martin Skanke da han lappet til han arbeidspartipolitikant. Er du i videoshotten? Ja, du kan se meg i en tidsnelig sekund, så står jeg der og prater med en kompis. Og da var det noe annet han sa, det var jeg var like forberedt som en jomfru som slår opp telt i militærleir. Så jeg var faktisk med på å invitere han også, så i ettertid så ser vi at det kanskje ikke var så lurt. Men det var både sånn artig for Medienorge, men kjipt for hans politiske karriere da, hadde han ikke slått Hadde han ikke fikk til den fyren der, så hadde han jo sannsynligvis kanskje fortsatt med politikken litt til, eller? Ja, han gjorde det. Han kom i kommunestyret og... Han fortsatte etter det? Ja, ja, ja. Så han profeterte på det, eller ikke? Litt sånn Nassim Taleb der? Ja, det skal ikke la en mulighet gå tapt. Det verste som kan skje når du slår til noe, er å selge flere bøker i hvert fall. Det er jo det han sier da, men du kommer tydeligvis litt opp i politikken med det også, da. Ja, jeg tenker at det er litt sånn i Skankes image, er det ikke det? Det var synd om ikke den karrieren der gikk lenger. Men hva var stemningen på at Martin Skanke skulle inn i rekken da? Nei, det var vel litt forbauselig. Det er jo flere kjendiser som har prøvd seg på det. Fellesnevn er vel at det ikke har vært spesielt vellykket, så Så de er jo forsovet med fra tid til annet, men han var ikke en av dem som... Men jeg tror han satt et par perioder i frong kommunestyret. Jeg føler 2000-tallet spesielt for FAP, det har roet seg litt. Jeg har det egentlig, det. Det er sånn... Hvis jeg hadde vært leder, eller Siv Jensen, eller Karl Hagen i FAP, så tenkte jeg sånn der, når er det smelter igjen med en idiot i partiet som bare ikke skjønner dette her må du ikke gjøre eller si. Det var sånn, på bestilling, på hjemlig basis, bare sånn, faen, når er det enda en sånn lokale lagtulling som greier å snakke seg bort til? Du kan se siste avsnitt på denne - Det helt siste? - Ja. - Da leser jeg fra boka de har, for dere som hører på. Dette er krisehåndboka til Ove her. For det andre vil jeg takke alle partifeiler som gjennom sin ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti har gitt meg mye trening i krishåndtering og et stort antall eksempler til boka. Jeg er inne på noe der altså. Bare for å fullføre det jeg startet på, det var jo da den Bård Håkse Ruh-saken, da vi var ferdige med det, så tenkte jeg at nå må dette jævla året snart være over. Så klarte jo Karl Hagen å kjøre ned noen i et fotgjengefelt like før nyttersaften, så mistet han lappen, tror jeg. Så det var slutten på det året. Da tenkte jeg at for et møkkaår, nå må jeg kunne gjøre noe fornuftig ut av det. Da tenkte jeg at da må jeg lage noe. Motivasjonen var jo at jeg synes veldig mye av de bøkene som er laget om krishåndtering fra før er ... litt sånn statiske og foreldre og veldig sånn firkantet i måten å analysere en krise på. Fordi det som er i en del bøker er jo sånn typisk, ja, du kommer inn i denne fasen og så går du inn i denne fasen og så gjør du det og så skjer det og så går det slik og slik og slik. Men alle som har vært i en krise som er virkelig stor vet jo at ofte så vil du ikke gå så schematisk. Plutselig havner du inn der og så skjer dette og så tror du at du har håndtert det og så skjer det noe nytt og så kastes du tilbake igjen, ikke sant? Og det andre er jo at det er veldig lett å stå fra utsiden og si at hadde jeg vært i en krise, så hadde jeg bare gjort slik og slik. Men det å være der, når du da begynner å kjenne at søren og ryk i jobben min og kollegaene mine kommer til å hate meg og kona eller mannen kommer til å forlate meg og På skolen ville ikke folk snakke med barna mine. Så gjør det noe med måten å tenke på hvordan man håndterer kriser. Så det var derfor jeg tenkte at her er det et marked for en bok som prøver å ha et litt mer realistisk, kanskje litt mer pessimistisk syn på kriser. Hva var det som fantes i litteraturen fra før av krishåndtering? Da leste jeg en del av den mer etablerte litteraturen. Mye av det er jo typisk sånne bøker som du finner på BI og Noe av det er jo også amerikansk litteratur som er litt sånn virkelighetsfjernt fordi det blir så megalomant og annerledes. Så det jeg tenkte er at her, jeg tenkte også først om jeg skulle skrive noe mer akademisk, men så fant vi ut etter å snakke med min redaktør Katrine Sandnes at Det du har behov for er egentlig en litt praktisk grei bok, også er veldig mye av disse bøkene som er der, de er også himla kjedelige. Så jeg tenkte at her må det være et ganske høyt underholdningstilsnitt, og det mener jeg at jeg har fått til i alle beskjedene. Det høres ut som du har gjort en copy-paste av formatet til porno på en håndbok her, det er bare å si det hvis det hvis det har vært inspirasjon. Det er praktisk guide for, nei ikke unge menn, men alle mennesker. Men det høres ut som, hvordan har du strukturert det her? Er det liksom en sånn, skal vi si du følger krisen gjennom kronologisk i sitt livsløp, eller hvordan har du lagt opp det her? Hvordan håndterer man en... en krise på generell basis? - Ja, nei altså jeg har da 13 råd om hva du skal gjøre når dette går galt. Og så har jeg 9 råd om hva du burde gjort før dette skjedde. For det er jo det som er greia at den aller viktigste krisen håndteringen det er jo alt som skjer før krisen, altså med forberedelser og trening og så videre. Så det jeg gjør er at jeg, for jeg har også vurdert å skrive sånn her litt sånn A til Å kronologisk, men Min idé var at det du trenger er at når du står i krisen, hva gjør du da? Det viktigste jeg tror man må starte med er virkelighetsorienteringen. Det som ofte skjer i starten er at man får noen krusninger, typisk at ... Journalisten får nyss om en sak, og tar vedkommende kontakt med deg, og så begynner du å stille spørsmål, og så virker det som om du tror at, eller mange tror da, at "Åja, var det alt som skjedde?" Men som jeg også skriver om i senderboka, så går mediadrivet i forskjellige faser, og så starter det ofte med en litt sånn søkende, kavende fase, hvor journalisten vet lite og finner mer stoff, vil prøve å finne det. Og det kan da skape forvirring, for da tror man at det er dette man har kunnskap om. Men det som skjer da er jo at journalisten får som regel alltid noen til å prate, og så går man over en slags drama-prosess, hvor fokuset blir på historien og dramatikk og så videre. Mm. Da begynner det ofte å gå opp folk at «shit, dette blir noe mer». Så går man over en helt å skurke-fase, hvor man begynner å peke ut hvem som er skurken, hvem har gjort det gale, og hvilken rolle spiller du i det hele. Det som skjer underveis her, er at når du starter med å tenke at «dette blåser over, dette ordner seg», så går man over i en slags... panikkfase for egen del, for du skjønner ikke hvor ille dette er. Det er som jeg sier at dette kommer til å gjøre vondt, spørsmålet er bare hvor mye, og det må du bare mentalt forberede deg på. Men med tanke på press og sånt, og dette her snakker vi på et høyt nivå i næringslivet eller politikken, hvor det kikker inn. Først når du snakker, tenker jeg ikke mer enn å giske alle de store politiske skandalene. Men er det den kriseombok både for, det er ikke bare på det nivået der, er det på et generelt basis for deg og meg som privatperson nå? Ja, det man skal huske er at det skal jo ikke alltid så mye til før det blir en stor sak. Det kan jo være en relativt liten næringsdrivende som gjør et eller annet kluss og får plagg i lokalavisa. Det var vel en sak fra Bergen hvor det var veldig mye diskusjon om hvordan en Jeg tror det var en klesbutikk som var så slem mot kundene som ville bytte varene som var dårlige. Og så blir det da drittoppslag. For mange kan det egentlig være verre enn å få et VG-oppslag, fordi det kommer såpass nært på deg, hvor alle leser lokalavisa. Og så har du også hatt VG-oppslag hvor saken er at en... En restaurant på Påskefjell har tatt 350 kroner for en burger. Det fikk en dobbels i en av de store avisene. Noe som heter VG-testen? Nettopp. Hvorfor er du politiker med det da? Det har jeg tenkt mye på som politiker. Og faktisk også advokatene jeg snakker med klienter som er oppe i... Men hva er VG-testene for de som lurer på det? Det er at det du gjør skal tåle å bli omtalt på forsiden av VG, litt enkelt sagt. Det som er paradoksal er at da vil du aldri havne på forsiden av VG. Nei, det er nettopp det. Det må jo være målet, og det er derfor jeg også tenker at Det viktigste man kan gjøre når man ikke er i en krise, er å forberede seg til det. Spørsmålet er ikke om du havner i en krise, men spørsmålet er når, hvis du er i en stor virksomhet. Hva gjør du når krisen eksploderer? Det er del 1 her. Vi kan pløye oss gjennom rådene, det er litt gøy. Ja, det er bare gønn på, som det heter der jeg kommer fra. Råd 1, forbered deg på at det vil gjøre vondt. Er det en idé... bryter ut, og så kan man si det som en samlivsbrudd, du får sparken, dødsfall, det kan nesten si på alle de tingene, forbeholdt at dette kommer til å gjøre vondt. Ja, og det er veldig kjennetegnet for mange av de jeg prater med, også for så vidt Birkedal som har innholdert denne skandalen med diskusjon om filming i dusjen og seksuell omgang i mindreår og så videre. Han kjenner jeg jo og snakket med i forbindelse med boka, og det han sa var jo at hans første reaksjon var sånn, hva faen er dette? Og det er også flere andre jeg har snakket med, jeg har også snakket med Christian Tonning Riese for eksempel, og også folk i næringslivet, som er sånn at den første reaksjonen er sånn, hva i alle dager er dette? Dette har jeg ikke vært borte i før. Og det er jo fordi du blir jo kastet inn i en komplett ukjent situasjon. Det er jo ikke sånn at du sitter og håndterer kriser hver dag, med mindre du er FAP-politiker, håndterer på seg. Så det blir jo ofte veldig krevende der. Det er derfor jeg også er veldig opptatt av at når du skal starte, så må du komme inn i den realitetsorienteringen, og skjønne at dette er ikke noe sånn at du bare kan avfeie. Du kommer til å trenge hjelp, du kommer til å gjøre en innsats, og bare la det synke inn, for det vil også gjøre at det er enklere å håndtere det. Og der er bare en av mine kjeppester. Og det er at ... Alt for mange folk i PR- og kommunikasjonsbransjen har denne holdningen at «Å ja, en krise, det er jo ikke en krise, en krise er en mulighet, og det kinesiske tegnet for krise er også det samme tegnet som for mulighet». Det er selvfølgelig feil. For det første så er ikke det kinesiske tegnet for krisen det samme som mulighet. Sånn linguistisk så er det feil. Men for det andre så er det sånn at for de færreste så vil en krise være en mulighet. Jeg tror det er en del som tenker at dette er en slags markedsføringsmulighet, at da kan jeg vise hvor flink jeg er til å håndtere dette. Men for de fleste så er selve opplevelsen helt jævlig. Du sover dårlig, du... Du har det ille, du tror at nå ryker ekteskap og jobb og det som er. Og derfor så er det helt urealistisk til mitt skjønn å tro at man kan se på dette som en krise. Nei, som en mulighet. Og selvfølgelig så er det alltid sunt takk. Og du skal ikke slå noen. Ja, kan dukke opp noen muligheter her? Ja, ja. Konkurs? Nei, det er kanskje ikke like mange muligheter. Ja, kanskje folk tenker at hvis det var han så var det ok, liksom. Så... Men poenget er at sånn er jo malerådgivning, du skal jo forholde deg til det som er det mest sannsynlige, og mest sannsynlig så kommer du etter å bli ille. Det er noen som har sagt at det å havne i en krise er litt som å være i en slåsskamp med kniv i en telefonskiosk. Og sånn tror jeg det føles for mange. Litt som å slåss i en telefonskiosk med kniv? Ja. Det høres intenst ut. Ja, det er litt sånn Jason Bourne. Det høres litt Jason Bourne ut. Her kommer råd to. Dette synes jeg høres veldig fornuftig ut. Det er verre å gjøre noe dumt enn å ikke gjøre noe. Det kan sikkert også unge mennesker relatere seg til, på og til hvis det er kjærlighetsproblemer, spesielt krangene med kjæresten, kona, samboeren, mannen, så gjør du noe dumt, sier noe, gjør noe, truer med noe, som er veldig lite veloverveid, og så virker du deg inn i et helvetes kjør. Ja, det er litt sånn at når du først tråkker i salaten, så må du stå stille. Du har sikkert sett Yes Minister, ikke sant? Nei. Det må du se, det er artig. Men der er det en veldig kjent scene hvor... En samtale mellom to politikere, jeg tror det var en Sir Humphrey, eller hva han heter, hvor de diskuterer, og så sier han at «Oh, we have to do something!» Så er det en som sier «Well, this is something, therefore we have to do it!» Sånn er det jo ofte når det går gærent, så blir folk litt rastløse, og det er nok en slags overlevelsesmekanisme at det går gærent, så begynner adrenalinen å suse, og så tenker man at «Nå må jeg gjøre noe», og så blir det sånn at du bare tenker at du må gjøre noe uten å tenke «Er dette egentlig lurt?» Og derfor så... Det er nok min holdning at det ofte kan være lurt å vente litt før du for eksempel uttaler deg, mens mange bare kliner til når de har havnet i en krise. Vi kan ta et eksempel fra Justensverden nå. Det var nylig en sak i Høystrett hvor noen hadde snoka en pasientsjornal og ble oppsagt på grunn av det. Og så viser det seg at Det som ble vektlagt i oppsigelsen var at etter at det ble avdekket at denne personen som jobbet som helsepersonell hadde kikket i journalen og dette ble kjent for pasienten, Så hadde vedkommende prøvd å rydde opp i dette ved å ta kontakt med pasienten, og så hadde det bare gjort saken verre, for det hadde bare tilspisset selve dialogen. Det ble da vektlagt, vedkommende prøvde sikkert å rydde opp i det og fikk litt panikk, men det gjorde bare at dette ble enda mer tilspisset. Sånn er det også litt med kriser, ta heller et steg tilbake. Hvis du skal si noe, så er det tilgjengelig at du skal komme det de kaller for et slags holding statement, som er mer sånn Er du en bedrift Coca-Cola som har gjort noe gærent, si at dette har skjedd, og nå er vi på ballen. Ok, kjøpserlig tid. Nettopp, fordi for det første så har du gjort noe, du har gjort noe symbolisk, og si at nå tar vi tak i dette. Og så vil forståelsen være mye større, og at folk vil ha mer tålmodighet, fordi hvis du ikke sier noe, så blir folk, særlig journalister, enda mer nysgjerrige. Og da blir også presset større. Men å si at nå jobber vi med dette, og vi kommer tilbake, og da kan du gjerne si at vi kommer tilbake om en dag eller to dager, da vil folk forholde seg til det. Så drøpt mann din er sånn, ja, det ligger en død mann her, vi er på saken. Vi er på saken for å finne ut av dette. Man må snakke litt med politiet først. Ja, man må finne ut hva jeg skal forklare meg. Men det er jo litt sånn der, det der med, det er jo... Det er jo det første du gjør om det er dumt eller smart. Det er ikke så godt å si det heller, for det er jo et tilfelle jeg har hannet i trøbbel og har gjort det riktige ved å ikke sitte stille i båten, men det er jo... La oss si hvis du blir kunket på poker, eller går tomt for penger, du skylder han 100 000 og kreditkorten er på 300 000. Bank inn et nytt kreditkort da, umiddelbart. Ikke så smart, sitte stille da, så synes det er bedre å se da enn for å skjønne at du er i trøbbel. Det er jo interessant, det ligger kanskje i kapittlet her at litt sånn impulsiv kontroll i det kaoset og tråd rundt det. Så ikke gjør noe impulsivt. Nei, og det er litt sånn ringe en venn, ikke sant? For det er... Ring mamma. Ja, eller ha vel et eller annet råd nedi der, tror jeg, om at du ikke er din beste rådgiver. Det er råd tre. Det er råd tre, ja. Det var jo en glidende overgang, som det heter. En meget sterk faglig overgang. Yes, og greia er jo at det er så himla vanskelig å bedømme selv hvordan dette vurderes utenfra. Ja. Det har jeg merket litt selv. På noen ting har jeg en veldig litekonform oppfatning av hva som er rett og galt. Det gjelder også politisk. Jeg tenker at dette må kunne gjøres, og så snakker jeg med andre som er sånn. Nei, det er jo helt sykt å mene det. Det er jo typisk hvis folk har gjort noe galt. Hva er det en leder som har et stort ego som ... som er vant til å få det som du vil da. Da vil du jo ofte veldig lett rettferdig gjøre det du har gjort. Og da tenker jeg at du må ha et eller annet korrektiv, en eller annen rådgiver, det kan være advokater, psykologer, eller kanskje en eller annen kompis, som sier sånn, du nå har dette skjedd, hva synes du egentlig om det? Og da tenker jeg at det er mye lettere å navigere seg i landskapet. Men det er ikke sånn det er virkelig flagget på at hvis du blir skyldt for noe, for eksempel pendlerbolig, går rett til på at elden er på saken. Er det så ille at elden må bekke deg her? Da får du nesten det motsatte effekten igjen. At du virker panisk, at du ikke er villig til å snakke fra eget ståsted. Ja, det er litt sånn at hvis du ikke er kriminell, så ikke oppføre deg som en kriminell. Derfor er jo ofte mitt råd, også som advokat, er at Og det har jeg også fått spørsmål om, kan ikke du uttale deg om dette i media, eller kan ikke du representere meg for denne og denne aktøren, men ofte så vil det enten tilspisse det ved at da blir det mer mistenksom, eller stiller vanskeligere spørsmål, eller blir mer krass og pågående. Men så er det nok også en litt sånn unorsk ting å gjøre. Altså i USA så tror jeg nok det er mer vanlig, men her så vil det bli sett på som litt suspekt at det her... Her er det urent mel i posene, det er sannsynligvis kokain. Det er litt sånn. Når vi ser på råd 4 og 5 her, da vi kommer til nå, da merker jeg at vi beveger oss litt over i politikkens verden. Jeg tror jeg, og med flere, hater når folk legger seg i flate og sier... Vi kan komme tilbake til frasene, for det er noen ting som privatpersoner ikke sier til venner og andre. Jeg er veldig lei for dette her, dette her var dårlig dømmekreft. Vi kommer tilbake til eksempelet, men råd nummer fire da. Du må prioritere budskapet når du snakker. Det må du type. Ja. For det er jo sånn at vi reagerer litt ulikt på både ordet man bruker og hva man sier. Det som ofte er mine tommelfingerregler er at viktigst i en krise er menneskene. Det er der fokuset skal være, typisk hvis noen har blitt drept eller skadet, osv., Og så vil mer ideelle verdier, klima og menneskerettigheter bety noe. Og det siste er økonomi. Så har du noen helt grassale eksempler. Du husker kanskje den der Estonia-ulykken. Det var vel flere hundre som døde, tror jeg, etter en brand på fergen i Estonia. Første responsen fra eierne der, det var at de sendte ut en pressemelding hvor de sier at etter at flere hundre har dødd, at Det er veldig trist og synd at dette har skjedd, men ingen verdier er gått tapt fordi vi har forsikret alt sammen. Da kan du nesten kjenne lukten av brennelik og pårørene sitter ute og er sykt forbanna og lei seg. Men ikke se laksene dine ennå. Nei, dette ågner seg. Skilsmiss og sånt, er det også litt sånn der... hvordan man skal snakke med den andre halvdelen, hva man skal holde vekt på, om man skal fokusere på å prøve mer, eller for eksempel, nå skal jeg ikke gjøre det som ekteskapsrådgiver, eller hva man skal gjøre i en parterapisetting, skal man fokusere på dette budskapet, hvordan man skal fordele tingene? Ja, nei, altså jeg tror jo... Jeg tror jo at noe av rådene vil også være gjeldende for det. For noen som jeg for eksempel er veldig opptatt av, hvis du snakker med en journalist som skal forklare hvorfor det gikk dette til helvete og hva gjør du nå, så tenker jeg at det første du bør si er jo hva som er skjedd. For det er mange som ikke har fått med seg det som er skjedd, og derfor har du kanskje også kommet med din versjon Og så tenker jeg at du bør forklare litt hva du ikke vet, fordi det kommer journalisten sikkert til å spørre om, hvis du ikke selv tar det opp, og da slipplåter journalisten på en måte, så det virker som om journalisten får deg på kroken og stiller deg til vegs. Og så er det siste som jeg tenker da, er at det er hva skal du gjøre for å løse dette? Og det skyldes flere ting. Det ene er at det er jo ofte det folk er opptatt av. Jeg tror i Norge så er nok terskeren for å... Altså det er en ganske høy aksept for at folk gjør gærne ting hvis de kan rette opp i det. Og så vil det ofte være det siste folk husker. Altså folk husker jo ikke hva du sier i starten av en lang pressemelding, eller nei, en lang pressekonferanse. Det er det siste, og hvis det siste de husker er at ja, du skal fikse dette, så er det det de husker. Så er det da råd fem. «Sorry seems to be the hardest word». Som da relaterer veldig til låta, regner jeg med. Og det her er jo også noe man ser politikere i stor grad, så lenge jeg kan huske, i modern politikk, så er det der å si unnskyld og legge seg flat veldig fort. Ja. Ja, og det er jo egentlig to feil her. Det ene er jo å be om beklagelse hele tiden, nesten uansett hva, selv om man ikke har gjort noe galt. Man skal aldri si sorry eller beklage med mindre man har gjort noe galt? Nei, og så tenker jeg også at hvis du, og inntrykket kan jo også være at det blir en slags no excuse excuse, at du beklager for å bli ferdig med saken, og så virker det ikke genuint. Og det er jo det for eksempel Sylvie Lister ble beskyldt for, da hun måtte gå som justisminister. Hun lagde jo denne saken på Facebook med at Arbeiderpartiet setter terroristens rettigheter høyere enn nordmenns rettigheter. Og så beklaget hun det sikkert 6-7 ganger fra Stortingets talestol, men da var jo reaksjonen at nei, dette mener du egentlig ikke. Og kanskje, som jeg også skriver, så vil det i noen tilfeller være mer fornuftig å forklare hvordan man har tenkt, eller hvorfor man gjorde det man gjorde, fremfor å gå rett i beklagelsesmodus. Og dette med å si at man legger seg flat, og da er jo min holdning at du legger deg ikke flat, det er noe du gjør, og så konstaterer, nei, du sier ikke at du legger deg flat, det er noe du gjør, og så konstaterer andre at du legger deg flat. For det blir så kunstig å si at nei, jeg legger meg flat, og så står du der og egentlig faen. Hahaha. Det er ekstremt på en måte hvor god mennesker er til å lukte om unnskyldningene er genuine eller ikke. For hvis du gjentar ting så betyr det helt åpenbart at dette er noe du sier for at du tror det skal resonere hos mottakeren. Men at du faktisk sier det som det er med de ordene man selv ville brukt. Bare sånn, sorry jeg fucker opp, eller jeg dreit meg ut. Dette var min feil, jeg burde gjort det. Eller motsatt, jeg står for det jeg sa, men... Jeg burde kanskje ikke sendt den ut etter å drukket to glass rødvin. Men det står så jævlig for inneholdet. Ja, ja, sant. Du er et rasshøl. Jeg er et rasshøl. Tenk deg noen som står på solgården bare. Først vil jeg bare meddela at jeg er et rasshøl. De fleste som kjenner meg vet at jeg er et rasshøl. Men jeg mente det jeg skrev. Jeg beklager for de som ble lei seg for det. Jeg er et rasshøl med integritet. Når man sier sånn der... Jeg beklager for de som ble støtt av det. Men mener man egentlig det? Fordi det er sånn der, mener man ikke like mye sånn, det her må folk tåle. At man blir støtt av det driter jo jeg litt i. Men hvis du ble støtt, så skal det likevel være grei å gi deg en beklagelse. Hva er poenget? I stedet for å si sånn... Om du bestøtter det her, så jeg vet ikke, jeg trengte å tenke på det en par ganger selv, men hva jeg skulle sagt der, men... Ja, nei, jeg har svar på det da. Det som en del gjør feil, det gjelder jo for eksempel også Gelli Valla i LO, hun sa jo dette med at jeg visste Inge Nyssen som hun da ble beskyldt for å trakassere, hvis hun føler seg trakassert, så beklager jeg. Og det du gjør da er jo at du for det første så sier du egentlig ikke at du har trakassert noen, men du legger da egentlig skyld over på den som opplever denne trakasseringen. Og så blir det litt sånn at hvis du er så dum og føler deg på den måten, så kan det være grei. Så det du burde sagt var hvis det medfører riktighet selvfølgelig, at jeg beklager at jeg trakasserte, eller jeg beklager at jeg gjorde denne dumme handlingen. Dette er jeg lei meg for, og jeg vil... Jeg vil prøve å rette dette opp. Det tror jeg egentlig er måten å ta dette på. Nå var du spott om politiker-vibeen, det kjente jeg nå. Det hørte jeg som om det var som en politiker skulle sagt det, og kopiert det og satt det der sted. Den viben der, den tror jeg ikke folk... Jeg tror det må være mye mer genuint. Er ikke noen skor inni der som bare skjønner at dette her er ikke skript. Jeg tror det må noe sånt til, bare sånn... Så du sier at jeg blir så avstumpet allerede? Det er svaret der. Det er ikke noe jeg har hørt av en som har... funnet ut eller blitt rådet til å svare dette her. Det virker så utrolig, nesten så perfekt. Skal vi se hva jeg mener. Unnskyldningen blir perfekt og nesten så komplett. Ingen greier å unnskylde seg så komplett uten å bruke noen vanlige ord. Nei, det er en med deg. Hadde dette vært over for en kompis eller annen bekjent, eller kone, så ville jeg brukt mer... Hva skal jeg si, hverdagslig ord, eller brukt egen språk takt. Det er sånn at skal man si unnskyld ikke? Det er så enkelt at hvis man har gjort noe gærent, så skal man si unnskyld. Hvis ikke, så skal man ikke gå rundt og unnskylde seg hele tiden. Som engelsk går det unnskyld til seg hele tiden. Sorry, sorry, sorry. Ja, men det kan jo være forskjellige måter å beklage det på. For det kan jo også være at Det er ikke nødvendig å ha gjort noe veldig klanderverdig, men at det har oppstått en situasjon som er uheldig. Og så kan det jo være at du for eksempel som leder, eller som en som har mye ansvar, burde likevel unngått det. At dette ble en problemstilling for eksempel. Tyskland skal ikke unnskylde seg for 2. verdenskrig nå. Nei, det er jo veldig på makro da. Ja, ikke sant? Skal vi være ansvarlige for det? Ja, man kan jo dra den på mange forskjellige måter. Hvor mange ganger skal man si unnskyld? Jeg tror jo at i Det har egentlig vært hele vestens kollektive mare, det er mye skamfølelser rundt omkring. Og det er også en mye to-prosess, det er ganske interessant. For eksempel kan man si sånn, beklager at jeg er vurderingshemmede, men det er ikke noe sluttdato på enkelte sosiale prosesser, hvor det ikke er noen domstol som skal sette et endelig punktum. At du er... og ferdig med det. Vi vil ikke ha noe med det å gjøre da. Så hva skal du si? Unnskyld, tusen ganger. Du har ikke noe å si da. Det er jo litt den oppbyggingsfasen igjen. Hva skal du gjøre etter det? Fordi noe av det som er problemet med krisen er at du Du reduseres kun til dine mest lette sider, ikke sant? Så det har jo vi alle. Og hvis det er det folk husker, så er jo det problemet. Og da tenker jeg at noe av arbeidet fremover da blir jo også å få fokus på alt det andre du er, ikke sant? Hva mer kan du bidra med? Hva hvilke positive egenskaper har du. Det er jo der mye av gjenoppbyggingsarbeidet er. Men det kommer jeg til senere. Råd 6. Ikke si dumme ting. Det henger vel litt sammen med råd 3. Du er ikke din egen beste rådgiver. Og råd 2. Den er jo kanskje litt sånn åpenbar. Men kanskje med folk plopper i deg likevel. Ja, altså... Det som er en av mine kjepphester er at folk må slutte å si ingen kommentar. Da kan du like godt si at «Ja, jeg har gjort det, men jeg har ikke lyst til å si det ennå». Det er jo det beste eksempelet. Det er Trond Giske som ble konfrontert av dagens næringsliv med to saker. Nå var han jente A og jente B. Og så blir han avkrevet svar fra journalisten. Han sier at når det gjelder jenter er dette bare oppspinn og tull, og dette er en del av en maktkamp, og dette stemmer overhovedet ikke, og jeg kjenner meg ikke igjen, så det er bare oppspinn. Når det gjelder jente B, så har jeg ingen kommentar. Det samsvarer ikke helt med starten der. Nei, så det er etterlatt inntrykk. Det jeg har mer sansen for er prøv heller å forklare hvorfor du ikke kan komme denne kommentaren. Du kan jo si at nå er vi igjen. Gjente B, det var kjærlighet. Ja, sant. Hun ba på sine knær. Det er mye man kan... kan ta med deg, men da typisk kan du vise til prosessen og si at, vet du hva, nå er vi inne i en stor prosess hvor vi vet at det kommer mange ulike synspunkter på dette, og jeg er først og fremst opptatt av å få fakta på bordet, og så skal jeg komme tilbake til siden. Da hører jeg politikeren komme tilbake inn her, og dette her ruller ut av det. Ja, så kan du si av hensyn til de som er involvert og som føler veldig tungt på det, så mener jeg at det blir feil å uttale meg om det nå. Det er sånne svar jeg lurer på, det funker jo, men gir det på en måte noe sympati eller empati, er det effektivt oppover for de man prøver å kommunisere det her til? For det er jo igjen et veldig ryddig, perfekt svar da. Ja. Du kan jo kanskje også gjøre det så enkelt som å si at, du vet hva, nå er det mange enkeltsaker som er oppe, og mye har blitt beskyldt for. Og jeg har så mye å gjøre. Ja, jeg har gjort 90 prosent, men så kan du heller si at nå er det så mye, og Det jeg kommer til å gjøre er også å ha en mer samlet gjennomgang hvor jeg skal kommentere alt unnrett. Så derfor så ber jeg om respekt for at jeg ikke kan si noe nå, for nå har vi kommet til å forberede meg godt på å gi skikkelig svar som skal avklare alt. Det er det viktigste. Og så vil jeg runde av, jeg vil endre det siste setningen, så jeg vil ikke gi noen svar nå, i tilfelle jeg driter meg fullstendig ut. Ja, ja, sant. Da kan jeg få en liten latter og så er det alt for nøyde. Jeg vil ikke ta avstand for dette, for jeg kommer til å gjøre det igjen. Ikke si dumme ting, bare bak inn 50-10% morsomt dum ting på sluttansetningen. Ja, så kommer jeg langt fortere, og så sa bror jeg, og så er du ute. Ja, men det med avslutning med litt humor, det glimter i øyet. Det er mange som kommer langt med det da. Absolutt. Det stopper vel også et sted, sånn som Berlusconi og de her mesterne på det greiene. Han hadde jo tidligere en av de beste situasjonene. Berlusconi? Ja, ja. Hans advokat var ute i mediene, for da var det mye rykter om at Berlusconi hadde hatt hevvisa mindreårige prostituerte på ... på disse bunga-bunga-festene, eller hva han kalte det. Så gikk jo hans advokat ut og sa at, jeg vet da, vi vil ta sterk avstand fra at Berlusconi hadde hevvis av mindreårige prostituerte. Berlusconi kan få en hvilken som helst kvinne uten å betale for det. Ja, det er inne på noe der. Kanskje det funker bedre i Italien enn Norge. Definitivt. Men det er vel bare som Einar Førde, så det er jo ikke noe som svarte på det kalibret der, som på en måte hadde... Det finnes vel ingen nå, tror jeg, som på en måte... Lars Boen her følte også hadde den kvikkere plikken, som man likte, selv om det ikke var din mann. Ganske litt sånn ufiltrert, og tenker ikke så mye over konsekvensen av det. Det er jo litt for friske nå, det er det jo. Det er nettopp det der. Men la oss hoppe videre til råd 7. Krisehåndtering krever også indre medisin. Det må du forklare. Ja, veldig mye av kommunikasjonsarbeidet, og der tror jeg også... enkelt kriserådgiver ikke er god nok, og det er at man tenker kommunikasjon som en sånn utadrettet prosess, rettet mot typisk medien og journalistene. Men det man glemmer er jo at mye av de største lekkasjene i kriser er jo nettopp ansatt som føler seg dårlig behandlet. Og det er derfor jeg også tenker at skal du da ivareta kommunikasjonsprosessen skikkelig, så må du ivareta ansatte ved å involvere dem, sørge for at de leser om det som har skjedd før det står på forsida av VG. Og at de også får mulighet til å gi uttrykk for frustrasjon. Fordi, også jeg snakket med Anders Sjøvre Jonsen, som var leder av Dekko. Han var jo... leder av denne såkalt ADECO-skandalen kom med. Det var mye overtidsjobb og den type ting. Det han sa var at i en periode ønsket ikke de ansatte engang å gå med ADECO-logoen på seg, for det var så uglesett. Og da blir folk frustrerte, og som jeg sier, hvis du ikke er utluftingskanalen og tar imot kjeft og stiller opp, så er det andre som vil stille opp, typisk journalister. Så det med å jobbe med intern kommunikasjon, det er nok minst like viktig. Ja, det høres jo riktig ut. Kan man bringe det over på et personlig plan, eller? Ja, det kan jo være hvis det skjer noe gærent. Det går til helvete på jobben, så er det greit å ta en avklaring med familie og kone på forhånd og gi varetag, følge opp der, eller gi beskjed før det skjer. Det er jo noen som bare lar ting skje og så satser på at dette ordner seg. Så råd åtte, det er jo også litt sånn i politikkens verden, du skal ikke tro på varslerne. Ja. Den er vel ganske sånn... Den er ganske spissformulert. Nei, den har faktisk mer tilknytning til næringslivet, for jeg jobber også en del med varsling. Og det som er saken er at, bare så det er avklart, dette er litt spissformulert, eller ikke litt, det er veldig spissformulert, for det er sånn at en periode var det sånn at vi må høre på varslerne og høre på de som sier ifra og så videre. Men noen av disse sakene som virkelig har skapt mange oppslag de siste årene er jo nettopp at man tror noe er tilfelle, og så viser det at det er en helt annen virkelighet. For eksempel den Laila Bertheusen-saken, og Tor Mikkel Vara, det er jo et eksempel på hvor virkeligheten kan stu seg helt rundt, og hvor man tror at dette er riktig, og så blir det et helt annet sluttresultat. Eller disse fra Black Box med hun som ga seg ytringsfrihetskommisjonen, og Mente det at det var mye hets og vitsing mot transpersoner eller hva det var. Og så begynner man å påstå at mange hadde blitt hetset som følge av sløseriombudsmannen. Og så begynner man å grave i det, så faller hele kortet seg sammen. Og det opplever jeg fra tid til han også når jeg jobber med det. For da kan det være ganske drøye varsler. Men Men så begynner man å grave tilbake, og så ser man at Jøss vedkommende sier dette nå, men denne e-posten viser noe helt annet. Vi fikk høre at dette skjedde, men S-meds korrespondansen viser noe som tyder på noe helt annet. Så min holdning er at man skal ta alle som varsler veldig på alvor, og man skal se nøye på det, men Den der holdningen at det er en sånn presumsjon, man forutsetter at slik er det, det skal man være forsiktig med også. Det var jo det som gjorde nettopp den mekanismen der at man skal tro varsleren umiddelbart, og ikke mistenkeliggjøre hele en pakke av det her, som jo er i godhetens navn. Så kan jeg skjønne den innfall og den intusjonen der, men man tenker sånn bare hvor ødeleggende det er da. I og med at vi ikke har et system, jeg synes på en måte noen som varsler, eller feilaktig, eller leverer en falsk varsel, eller en lyver om noe, som på en måte har en enorm konsekvens for motsatt part. Hvis det hadde vært sant, hadde innebart dette og dette som en straff, så burde det nesten vært ekvivalent tilsvarende straff for å kunne bringe fram falske rykter eller falske varslinger for å felle folk. Det burde nesten være en slags øye for øye mekanisme der, for å avskrekke at du Det man vil til livsdag er jo varsler som er på en måte fabrikerte. Det er jo det største tragiske tingene som kan skje, at de tingene går gjennom. Eller at det bare blir liggende her som en uavklart greie som du ofte gjør med sosiale ting, ord mot ord, etnarspill og alle de greiene der. Det ligger og henger der over deg resten av livet. Kostnaden av å komme frem som en varsler hvis du gjør det på feil premiss fabrikert, så bør det også være en kjempe kostnad med det. Det folk glemmer er at hvis du beskyldes noe selv om man klarer å demantere det, så vil ofte folk sitte igjen i ettertid og likevel associere denne uriktige beskyldningen med deg, selv om det også er demankert. Så det har en virkning der. Det er jo noen som, det har vært en sånn greie med at, hva er det du sier, det er sånn, det er, hva er det du sier, det er verre å bli for rasisme enn å bli beskyldt for å være rasist, for eksempel. Det har også blitt en sånn greie som har festet seg som en slags legitimering av at man kan gå ganske tøft ut. Menter du om, mente du? Hva sa du? Hva mente du? Hvilken rekkefølge sa du der? At det er... Nei, det er et eller annet med at det er ikke verre å bli beskyldt for å være rasist enn å bli utsatt for rasisme. Som da ofte blir brukt for å legitimere at da kan man komme med ganske skarpe beskyldninger. Og det er klart at det kan jo være i mange tilfeller også utsettes folk for rasisme, særlig hvis den er grov, så er jo det en veldig stor påkjenning. Men i noen tilfeller, la oss si at det ikke stemmer, så kan det ødelegge veldig mye av det sosiale livet ditt, i hvert fall hvis du er litt sånn slightly left-leaning, jobber med kulturliv og den type ting, så kan det være kroken på døra i ganske mange tilfeller. Jeg lurer på hvordan det er en sånn prosess som det må være. Jeg blir ofte eksempel på at hvis noen kaller deg en nazi-jevel, så er det sånn at det er Preller av, du greier ikke, dette her er jo helt på styr. Hvor er det du henter den antakelsen, eller den beskyldningen derfra? Men hvis det kommer noe annet som pirker litt innom noe som er en sannhet hos deg, som på en måte gjør litt vondt, så vil det jo ikke, det vil treffe deg på en litt annen måte også. Så det er det som er interessant, det er de som har vært igjennom rasismerunder, at selv om man vet at man er ikke er rasist og aldri vært og har noen grunner og argumenter som kunne vise det på et eller annet vis. Så er det likevel at sosial press blir så enormt at man likevel begynner å spørre seg selv om man er det eller om det gjør Eller greier man å være sånn at man er så sikker på seg selv at det bare preller av? Men jeg kan ikke motbevise at jeg er rasist. Så da får de bare holde på. Det er lettere sagt enn gjort. Ja, så tror jeg nok folk reagerer veldig ulikt på det. Hadde jeg blitt beskyldt for det, så hadde jeg vært helt idiot. Men så er det nok en del som ville tatt det mer i tilsa. Derfor tror jeg man skal være litt forsiktig med å generalisere. Ja, men... - Budskapet er å ikke ta ting personlig. Det er lettere sagt gjort, men det er en super øvelse i livet generelt. Jeg prøver å lære barna mine, det er morsomt, for ungene mine kommer med tegninger til meg hele tiden, og innimellom sier jeg sånn: "Dette var jævlig stykk." Jeg sier ikke jævlig, men jeg sier: "Dette var ganske stykk bilde." Da ler de litt sånn: "Hei hei, mener du det?" Men hvis noen sier det til deg, Skal du bli lei av det da? Hvis man på skolen kommer og sier at tegningen din er jævlig stygg? Så prøver øverst at de skal ikke ta seg for nær av sånne overraskende ting. Det er jo en hyggelig verden hjemme, men en kjip verden der ute da. Ja, bygge litt sånn resiliens, bygge litt sånn motstandsemne, det tror jeg er viktig. Bare vite at det er ikke deg nødvendigvis. For all det lett merker jeg når jeg jobber med oppsigelsesaker og skal forhandle og sånn, så kommer det et... enten mottar bud eller legger inn bud om hva sluttpakka skal være, så er det veldig ofte at folk tar personer som er sånn her «Å nei, jeg er så lite verdt, og hva skjer nå?» Og da er det jo veldig lett for meg som advokat å si at «Nei, dette er jo bare et første utspill, dette er en forhandling», og da regner man at de prøver å fornærme oss i starten, og så beveger dette seg da. Men det er jo veldig lett å si for meg som har vært i haugvis av forhandlinger og ser ting utenfra, og så sitter du der selv og skal kanskje gå på en skikkelig smell. Ikke sant? Ja. Ok, la oss hoppe til råd 9 da. Hvor mange råd var det? 12? Nei, det er flere. Jeg tror jeg er mulig at du må bare pushe dem opp. Forbered deg på krisens ulike faser i mediene. Den er kanskje ikke så relevant for de fleste som privatpersoner, men interessant å høre hva Hva går dette avsnittet ut på? Ja, det var det jeg sa litt i sted, så det kan jeg gå litt sånn summarisk gjennom. Det er sånn at i de fleste mediesaker, og igjen sånn, her skal man ikke se ting på en så fyrkantet måte, men ofte så vil man da starte med en slags denne kavefasen, hvor man ikke helt vet hva det er, og fokuset er på at journalisten skal finne info og skrive om selve saken igjen. Og så vil det gradvis gå over en mer dramafase, hvor man går inn på den store historiefortellingen og hva som har skjedd og mye dramatikk. Og så begynner denne helte-og-skurkefasen, hvor man da skal prøve å peke ut syndeboken og peke hvem som har gjort det riktig og fordeler roller da. Dette er jo et narrativ, ikke sant? Og da må du være den beste historiefortelleren. Og så har vi lettet gå over i en slags oppsummeringsfase i media etter hvert, hvor det da typisk er bedre vittne kommentatorer som selvfølgelig visste hvordan dette egentlig skulle vært løst. Og det er som regel i vanlige fasene. Men så er det jo litt sånn som jeg er opptatt av at dette er ikke... Dette er ikke fysikk, ikke sant? Det er ikke sånn at gjør du det, så vil det skje, og så skjer det. Noen ganger kan du tro at du er helt ferdig, og så kommer en eller annen game changer på slutten, som da bare gjør at du må starte alt på nytt igjen. Bare vulkan. Ja, og det gjaldt jo særlig VG. VG trodde vel at de var ferdige med saken, og at de hadde dommet seg litt ut med Trond Giske. Og så står jo hun jenta som var forelempa i saken frem, og lar seg intervjue i TV2, og så blir det mye større, og så må journalistene slutte. Mhm. Men er det et sånt, hva med det å holde seg unna mediene? Ikke gi dem noe. Er det farlig med tanke på at de vender seg mot deg? Ja, altså jeg tenker jo at... Hva hadde du tenkt hvis du hører at noen er beskyldt for noe, så vil de ikke svare til media? Tenk vel fort at her... De er skyldige? Ja. Eller hvis du velger bare ett medie da? Ja, det har jeg gjort selv. Med godt held i en rekke tilfeller. En lokalavis liksom? Ja, du må finne en som er sånn passe stor regionsavis. For da vil VG sitere det. Hvis du finner en sånn liten filavis, så er det ikke like spennende. Ok, så det er ikke sånn... Hvis du ser de største... som er lyse i å få pressen i utgangspunktet snakker veldig sjeldent til pressen når de er oppe i økokrim eller skattesnusk eller sånne store nyhetsskandaler. Ja, men da kan det være riktig, fordi Vanligvis i de fleste krisene er det på et helt annet plan. Men når det da har blitt en økokrimssak, så er du inne i straffeprosesssporet, du er i rettsapparatet. Da kan det være fort at man uttaler seg litt skjevete, og så kan medieoppslagene bli brukt mot deg. Da er hovedfokuset, og kanskje det eneste fokuset, å bli ferdig med rettssaken. Rod T. her, da er vi nesten inne i Søndru Art of War her. Kjenn din fiende, journalistene. Ja, ja. Og det er mange journalister som har blitt jævlig sure for. Er det det? Nei, jeg overdriver litt, men det er en del som har blitt litt sånn snurte, er vel riktig begrepet. Skal du stole på en journalist, skal du det? Skal du det? Ja, du skal være i hvert fall litt forsiktig. For all del, jeg har stort sett gode opplevelser med journalister også, men det man skal huske er at journalisten har jo selvfølgelig også en agenda, og det er jo ikke sikkert at den samsvarer med dine interesser. Og da er det jo en rekke triks du kan bruke som journalist for å få folk ut på glattisten. Og da er det min holding at du skal ikke se på journalisten som en... Du skal tenke på den som en aktør i spillet, men det er ikke din venn altså. Det er mer det jeg tenker man må være litt forsiktig med. Og det er jo mye rare triks som brukes da, og noen funker jo overraskende bra. Ja, men det er jo litt sånn... I podcastens verden, mange som har vært her, som har vært mye i mediebildet og i mye nyheten og sånn, så er det sånn som sier at grunnen til at de elsker podcast, og det kan du høre på amerikanske alle typer podcaster, at der er det veldig lite redigering. Man får sagt det man skal si, man kan komme til bunns i ting. mens hvis du gir et intervju til en journalist, du aner jo ikke hva som kommer på trykk. Du aner jo ikke hvilke fem sekunder de kommer til å bruke til slutt i Dagsrevyen eller på TV2-nyhetene, og det er den uforutsigbarheten der, og det er vel nesten en sånn upolitlighet fra journalistene og fra mediehusene, gjør ting sikkert politikere vil jeg tro reserverer seg i veldig stor grad, så de tar ikke sjansen på at de, hvis jeg sier dette og avslutter med dette, så kan jeg stole på at du tar med det første også, for da henger alt sammen, men hvis du bare tar med det siste, så høres jeg jo fullstendig idiot ut. Og så tar de med bare den biten som lager, den sabbaten som lager det beste oppslaget, og så er de liksom fucka i ræva, og da mister du jo tilliten til å gjøre sånn på nytt. Jeg har mange eksempler på det selv, og det er sånn som jeg var jo... formann i FPU under terrorangrepene 22. juli. Og da var det jo selvfølgelig fokus på at Breivik har vært medlem av FPU og FFP, og det kom opp i flere sammenhenger. Ikke sant? Det er også et eksempel på, som vi var inne om i start, du vet jo aldri hva slags dere er som plutselig får et verv i et lokallag. Og det ble du sitert på? Hva sa du? Ble du sitert på akkurat det? Nei, det sier jeg nå ettertid. At det er utrolig hvem som får posisjoner. Men det som er det sentrale der var at han hadde vært veldig aktivt i et debattforum som FBU hadde på den tiden. Og da var spørsmålet som selvfølgelig VG fokuserte på, burde vi sett noe? Burde vi ikke øyne til radikaliseringen og den type ting? Og så hadde han jo noen sånne veldig rare utspill, det var vel at han hadde ment å ha hørt noen rykte fra Al-Qaida, og det var noen sånne helt aparte forestillinger, og dette høres bare tull ut. Og så spurte han journalist meg om, ja burde ikke dere oppdaget dette? Og så hadde jeg mange forbåd med at, nei altså, det er jo mye rart, det er jo vanskelig å vite hva han egentlig mener her, og det var jo mye annet som trakk i motsatt retning, han viste jo ikke noe tegn til radikalisering, men det er klart at... Ja, mye verre folk bakpå den lista her, for eksempel. Ja, det er sant, her går de med hvite spøkelsesetter, det ble da en... Jeg sa da at... kanskje vi ville vært mer opps i dag da når, men det er jo mer det generelle bildet med at det er mer fokus på radikalisering og den type ting og det er jo selvfølgelig en helt annen virkelighetsforståelse nå og da var fokuset, overskriften burde ha oppdaget Breivik nærmest ikke sant, og det er jo helt helt idiotisk og jeg snakket jo med han, journalisten, og så sa jeg at ja du, dette med at vi kanskje burde oppdaget det er vel ikke helt riktig, kanskje kan du ikke bare ta ut det sa han til han og sa, nei jeg mente det var viktig for helhetsbildet Og så ble det jo ikke denne bisetningen som skulle belyse helsebildet, det var jo det som ble fokuset, så det er jo helt tull. Ja, det er vanskelig å vite. Og så er det sånn at journalisten har en unnskyldning, som jeg har hørt flere bruke, så er det sånn at «Nei, desken valgte å gå for det bildet, den overskriften. Nei, det er ikke jeg som styrer det, desken gjorde det». Så bare sånn, ja, hallo. Det er det samme sjappa, liksom. Ja. Jeg har mistanke om det når jeg har sett enkelte bilder som brukes også, så tenker jeg at dette gjør det for å henge ut han Karl her. Det er jo bevisst, det er jo jeg sa jo, jeg har gjort det er jo, jeg får jo mest podcast-forspørsler å være med i andre podcaster, så jeg synes det er veldig hyggelig å si stort sett ja til det. Men nå har det begynt å komme litt portrettintervju-forspørsler også da. Vi har jo gjort etter nå med Subjekt, som var et kjempefint, veldig hyggelig journalist. Og da tenkte jeg litt sånn, Jeg tror jeg sa det faktisk til han, jeg har hørt så jævlig mange som er misfornøyd med litt sånne intervjuer som dette. Jeg tenker sånn, da legger jeg kanskje litt press på noe sånt, men det er folk som sier ting, og så kommer de som tar desken og fronter annerledes. Men jeg kjenner på den samtalen her, så jeg stole veldig på det. Ja. Og jeg vet ikke om det hadde sikkert blitt en fin sak uansett, men jeg tror det er på en måte hvis man sier noe sånt til journalisten også, så vil de kanskje borre seg litt i så på en måte at hvis du fucker med meg den gangen her nå, så skal jeg love deg at jeg kommer til å spille dårlig nedover løypa en annen gang da. Med tanke på at intervjuet skal være redelig og sånt da. Så for min egen del så var jo det så byttet du var jo kjempehyggelig og sikkert veldig ufarlig sånn sett, det var jo ikke noe spennende greier, men det er sånn jeg vet ikke om det vil på en måte skjerpe journalisten og desken litt at de faktisk er mer fer med slutterinsultatet. Det kan nok være også. Vi må legge litt press andre veien også. Det er jo et allerede press der, se på korona-håndtering og sånt med Som alle snakker om å få tilgang til Gullevåg og Espen Aksa. Det er sånn at da må du spille ball med dem. Setter de opp med riktige mote-abattanter. De har jo visst nok, har jeg hørt, de har spesifikt sagt nei til å møte visse mote-abattanter som de ikke liker, eller som er jævlig hare i kløypene. Så det er jo sånn at da må du spille på ball med dem, så får du ikke helst dektoratet eller FOI med på leken på den viktige debatten. Det er sånn at da bor jeg litt snudd. Ja. Det kan jo alltid finne en måte å legitimere det på. Kan du si at vi tar dette i dette forumet i stedet for, eller vi synes det er galt å prate om det i denne sammenhengen. Apropos det, det blir jo råd 11 da. Bruk sosiale medier for å spre budskapet ditt under. Budskapet under. Ja, og det er... Det er egentlig også litt sånn pussy, for alle er i sosiale medier, og da er jo mine råd, vær der før krisen starter opp. Sørg for at du har bygd opp en følgerskare. Sørg for at folk følger deg. Og der er det mye man kan gjøre som en virksomhet. Jeg tror vi lar det forbygge oss i stillhet. Hva tror du med det? Nei, jeg tror bare at det ikke er så veldig mye interessant for lytterne på det. Eller det kan være at du har noen synspunkter på det? Nei, jeg har tenkt på det som det er. Jeg har bare sett hvordan alle... kjendiser og profiler bruker jeg for sosiale medier til å bare annonsere ting for å få fram budskap. Nettopp de stoler ikke på journalister eller at de kanskje får trafikk til seg selv, men da får du i hvert fall første bokstav og punktum og alle avsnittene med kontra å gi hele saken ut. til mediene, så det er kanskje litt i å fortale til hele historien. Det er kanskje ikke mer sexy enn det. Så tenker jeg også at det kan være en bra måte å lekke saken på før media skriver om den også. Fabian Stang hadde vel en sak for noen år tilbake hvor han, jeg husker ikke helt hva han ble beskyldt for, var det noen sånne her ikke hadde betalt moms for noen maletjenester eller gud vet hva det er men da var han jo tidlig ute og kunstnerisk virksomhet skal han ha sagt det ja, ikke sant det er fritatt for ja, nettopp går ikke som en krisehåndterer ja, ja Da skal han ha til en advokat. Men det han gjorde da var jo også å ta saken ut før VG og andre rakk å skrive om den. Da hadde han på mange måter punktert saken. Men det som var morsomt da, er jo at det viser jo litt journalistenes selvbilde. Da var det sånn her, nei, han måtte være forsiktig med å sabotere det journalistiske virket og ødelegge saken på den måten. Så da er det sånn her, ja, jeg burde selvfølgelig mye heller latt dere sabotere store deler av livet mitt fremover for å gi dere denne muligheten til å skrive om saken. Hahaha. Jeg skal bare kjappe på dasset, så fortsetter vi. Skikkelig tummen av Wolf. Pass på at jeg ikke må gjøre min egen krisehåndtering her. Da er jeg på å fjære blangøllen her. 1664. Plutselig blir du veldig ærlig. Ja, det er kanskje det som er... Det er jo en oppdagelse med podcast at jo lengre man snakker, spesielt med politikere og sånt, så er det uvanskeligere å holde rollen sin eller innøvde. Jeg tror man blir ærligere og ærligere jo lengre uten samtalen man kommer med. Det er min mistanke da. Jeg har hørt en annen teori om at det blir mer og mer FIP'er desto mer du drikker. starte med en forsiktig diskusjon om prostitusjon, og så er det rett på horusdiskusjonen. Det er en interessant greie, kanskje hvis det er noen som drikker der ute og skal på fest snart, det er kanskje ikke så mye festing nå akkurat i disse dager, men så tester du ut FRP alkoholteorien. Ja, ja, som skal få flere velgere, sier jeg. Ok, råd 12. Råd 12. Du må rydde opp i eget hus før du skal redde verden. Veldig Jordan Peterson. Jeg hadde tenkt på det samme. Er det følelig etter Jordan Peterson her? Det er litt usikkert, men det er mulig at jeg er inspirert av det han har sagt der også. Han bruker soverommet, du bruker huset. Det er jo på mange måter sånn man kommer ut av krisen. Igjen er det litt det med at man skal fokusere på indrevennstiden og hva som skjer på innsiden. Det som ofte skjer er at man blir så opptatt av oss og fokuser mot journalister og mediene. Og så glemmer man at det man kanskje bør gjøre, det er å sørge for å få ryddet opp i egen organisasjon, følge opp ansatte, sørge for at de kommer ut av krisen, for da kommer vi videre ut av krisen selv. Og det er på personlig plan også et ganske fint punkt. Absolutt. For begge kjønn, å ha ordentlig egen rekke før du skal ut og kritisere eller fikse andres. Ja, definitivt. Det er et generelt godt livsråd. Så er det da råd 13. Ja. Siste rådet, gjenreisning. Er det en maraton? Er det ikke et maraton? Hadde det ikke poppet skrivefeil, da ble jeg helt... Gjenreisning er en maraton, ikke en spurt. Det er vel en liten artikkelfeil her. Er det en maraton? Nå blir jeg helt sånn OCD nå. Jeg er jo veldig opptatt av å unngå skrivefeil, så hvis det har kommet inn... Maraton er et langdistansløp. Nettopp. Ja, men det er ikke noe stress. Det er bare så tidlig bokatt. Ingen som leser InnoSortimes, uansett. Det er sant. Til poenget da. Råd 13, gjenreisning, er et maraton, ikke en spurt. Ja. Godt poeng, synes jeg. Ja, det tenker jeg. Det som er greia er at ... Det tenker vi litt sammen med denne kriseresponsen også, at det er veldig fort at man tenker at, å nei, nå må jeg gjøre noe, og gjort det kjapt. Det som mange glemmer er at, og det er litt den samme greia med at når du, hva er det du sier, jeg tror det er Warren Buffett eller noe som sier at Å bygge et imperium kan ta ti år, og så kan det ødelegges på et kvarter, eller det er noe i den døren, ikke sant? Og der har vi forsket en del på hvor lang tid det skal til fra det skjer noe virkelig galt som skader merkevaren igjen, og til du kommer tilbake. Og der er det fort fem-seks år i hvert fall. Og det tror jeg også gjelder norske partier særlig, men også en del andre virksomheter. Så poenget her er at Det man må prioritere er det mer langsiktige arbeidet. Det jeg er opptatt av når man har vært i en krise, er at fokuset skal være på det med at når folk ser deg i mediene, så er det noe annet enn kritikkverdig de assosierende mennene. Det jeg bare tenker på, la oss ta som eksempel Bård Håksrud, som drar på denne turen til Riga, og det var ikke lurt selvfølgelig. Ja, men jeg bryr seg. Herregud, jeg er jo for å selvfølgelig legalisere den type transaksjoner. Men det som er greia er at det han gjorde i ettertid var veldig bra, for han brukte veldig mye tid på å stille opp på alt mulig av Ting som skjer i media, han var jo med på alt mulig for å få fokus på andre ting, så han var med på sminkegreier med Bård Håksrud og pølsespisekonkurranser, det var det som ikke måtte på. Han ble også en av de mer aktive politikerne som også markerte seg i media. I dag er det vel ingen som tenker det. Jeg tror de fleste tenker at Bård Håksrud er en jækla hyggelig type. Jeg har glemt det. At det var han? Ja, ikke sant? Men før du minner på det, så ja, variga, ja. Ja, det kan ha vært mange FAP-politikere der. Ja, det var vel en av dem. Ja, ikke sant? Så det er... Nei, og det synes jeg er et veldig godt eksempel på at det tar veldig lang tid, men at det er mulig da. Og dessverre så tror jeg at det er en del som gir opp for lett, hvor de da ser at nei, dette første halvåret vi har gjort og prøvd å gjøre alt riktig, så finner man fremdeles dette hvis de googler meg. Men... Det man skal huske er at det vil gå over, men det vil vanligvis ta mer tid enn det man ser for seg. Så må man jobbe strategisk hardt for å få det. Du sa det med fem til seks år til å gjennoppbygge. Jeg tror ikke det bare handler om å gjennoppbygge partiet sin ære og troverdighet. Jeg tror det handler om relasjon. Hvis du banker det helt ned på en personrelasjon, at hvis du har bygd opp en relasjon som har tatt ti år å bygge opp et vennskap, et forhold spesielt, så tar det jo en kveld til å ruinere hele dritten, og kanskje da faktisk fire, fem, seks år å reparere eller komme tilbake igjen til å bygge opp denne relasjonen igjen. Og det er jo på en måte relasjonen mellom kunde og et firma, næringsliv. Det er politikeren og velgeren. Det er politiske partiet og velgemassen. De relasjonene der er liksom, generelt så er du veldig asymmetrisk på alle typer sånne ting. At du tar veldig lang tid å bygge opp ting og miste tilliten kan gjøre på en dag. Ja, og kanskje glemmer man da egentlig at det som skjer i næringsliv og politikken, det er jo egentlig menneskelige relasjoner på et makronivå. Ikke sant? Ja, det gjør det. Ja. Ja, det er sønkelse det, så ikke fuck opp. Nei, ikke være en kødd. Det er jo litt sånn å unngå de her black swanene som du vet om. Nå er det jo strengt tatt ikke en black swan hvis man vet om det. Ofte er det jo en grey swan. Det er de grey swanene du må unngå. Nascentalis er alltid på den betalte oppgi alt i skattemeldingen der. Absolutt alt. Det er som Mother of All Fuckups på Grace Wands med skatt og alt det greiene der. Og så er det jo Det er nesten som å identifisere de tingene som kan ruinere deg totalt, og få det ut av livet ditt, eller få det ut før andre trekker det opp. Jeg bruker jo også Nassim Taleb i boka, selvfølgelig. Det blir kanskje en av de siste punktene på den, og det som han nevner er at, og det illustrerer egentlig hvor kaotisk dette er, fordi han var vel jobbet med finans og forsikring, var det ikke i den perioden, og jobbet med synlighetsberegning og sånn, og så var han på et... en tur til kasinor i Las Vegas, og så diskuterte det litt sånn hvordan skal man beregne hva forsikring skal være, og hvordan er finansiell situasjon. Og så var noe av hans poeng at det er veldig vanskelig å vite, og så spurte han om de tre verste, største forsikringsutbetalingene, eller de tre største tapene som du har opplevd da. Og det ene var vel at det var en eller annen tiger som bare hadde plutselig hoppet ut blant publikum, og det var sånn fullstendig uberegnelig, ikke sant? Det var ikke noe sånn du kan sitte og forsikre og ta hensyn til i økonomien. Og det andre var at det var en ansatt som hadde sluttet å betale skatt. Han hadde jobbet med regnskap, og så hadde han puttet bare dette i skuffen og gjorde ikke noe mer med det. Og det tredje var vel datteren til en kasinoeier som hadde blitt kidnappet, og så måtte de vel nærmest... Jeg tror du betalte masse løsepenger og kjempekaos for å få en løselatt. Det var de tre verste tilfellene, og ingen av de tingene kan du egentlig ta hensyn til. Det er derfor jeg også tenker at god krisehåndtering, det er jo at du må være mer forberedt og øve deg på å håndtere ting som er mer uhåndterlige. Du kan aldri vite hva krisen er, men det er nettopp det å forberede seg på ... på at du vet ikke hva som skal skje, men hvordan skal du håndtere det? La oss si hvis det kommer en økonomisk krise på et eller annet sted for kasinoet ditt, eller for privat, eller for miljøøkonomien. Greit å ha 300-400 000 stående på en konto i tilfelle dette her måtte skje. Det er en enkel greie, for du vet aldri hva som treffer, om det kommer en kreftregning, eller whatever, eller en eller annen... eller en mafiafyr som kommer og truer broren din eller mannen din. Så det er greit å ha de kersene tilgjengelige. Og det er sånn at du vet hva du skal gjøre hvis krisen inntreffer, uavhengig av hva den er. Det er jo lettere sagt enn gjort, men det går å identifisere mest mulig av... av abstrakte scenarier. Og det som jeg synes er litt dumt, er at veldig mye av kriserådgivning er basert på en del tommelfingerregler som ikke er veldig realistiske, eller som forenkler ting for mye. For det er et typisk fokus på at hva slags krise er dette? Jo, dette er en naturkatastrofe, eller dette er et terrorangrep, eller dette er en organisasjonskrise. Men så kan man jo tenke seg terrorangrepene 22. juli. Ja, det er jo selvfølgelig terrorisme, Men samtidig så røpet man jo store huller i politiets beredskap. Man viste også at politikerne ikke hadde fulgt opp dette godt nok, og Arbeiderpartiet ble jo selvfølgelig ekstra hardt rammet da, så det blir jo også en egen krise for partiet sånn sett da, på toppen av alt annen menneskelig lidelse. Og Og hva skal du kategorisere en sånn krise som? Så jeg tror at du må ha en mer nyansert tilnærming og se på hvem er offrene, hvem er det som er overgriperen, hvem sin skyld er det, er det internt i organisasjonen eller er det eksternt? Det må en helt annen nyansering til da. Så jeg tenkte, alle beste prepper og sånt, det er jo sånn som man aner jo ikke om det kommer en klimakatastrofe, eller om det er nedsmelting av moral i samfunnet, om det blir krig, om du har et sted hvor du har preppet opp til å overleve ett eller to år, for å ta det som en sånn farfetch-scenario, da er det jo, du aner ikke hva krisen blir, men du har forberedt deg personlig at du selv kan overleve. Det er jo en måte å se den vinklingen på, hvordan man gjør seg klar for kriser som vanskelig, abstrakte kriser. Du kjøper jo forsikring selv om du ikke regner med å bli rammet, ikke sant? Sånn er det med trening og krisehandling. Ja. Med noen ting er det jo kjærlighet, der er det jo mulig å gjøre det. Du kan prøve å se for deg hvordan det er å bli dumpet, men det er noen ting du må bare gå ut i Som gjerne kanskje i takt med naturen, at det er sånn, du kan ikke forberede deg på det negative, for det er bare sånn... Du må være den som dumper i stedet for. Hæ? Du må være den som dumper i stedet for. Ja, du må alltid ha upper hand, ja. Det har jeg jo lært om, men jeg har kanskje lært om at du alltid sørger for at du har oppsjonen. Ja. Og du er den som har oppsjonen. Ja, jeg tror det var Arijem som synger at it's better to leave than to be left alone. Så der har du klue. Du merker at partneren holder på å slå opp med deg, så er det bare sånn... Skynd deg å slå opp først. Yes. Så da er det du som har gjort det, da har du oppsjonen til å... Ta opp samtalen, ja. The power of goodbye, ikke sant? Ja, ikke sant? Det er mye klokere råd her. Dette er bare å notere folkens krisehåndtering. Livet selv. Livet selv, kriseforberedelser. Bare avsubscribe på alle psykologipodcaster som skal hjelpe deg med livet. Her kommer løsningene. Du har jo et par nye råd her. Vi trenger ikke gå inn med alle de... Men det er jo, apropos det, det er jo sånn med beredskapsplan, kriseplan, du ser jo som man hadde en pandemiplan for korona, hvor bra funket den? Nei, vi hadde en pandemiplan for influensa, som ble laget i 2014, både på globalt aspekt og nasjonalt, med tanke på kapasitet og alt mulig sånt. Det var jo sånn, det var jo som Erna Solberg sa berømt nå, at vi hadde en plan for en pandemi, men ikke denne pandemien. Hva faen skal man med sånne planer da? Det elsker man jo i politikken, det er jo disse tiltaksplanene, for ofte når jeg har vært i politiske diskusjoner, så sier jeg at vi har gjort det og det og det og det, Og så er det sånn, jo, men dere har ikke hatt denne helhetlige planen. Så hadde dere hatt denne planen, så ville alt endret seg. Så jeg tror nok også det er en svakhet med politikken at det blir for mye oppheng på det som er en slags grand plan, enn at man gradvis justerer ting underveis, og kommer med fornuftig grep. Hva tenker du om sykehuskapasiteten som har blitt skrevet så mye om og snakket så mye om de siste tida? Kan man få det under dette emnet her? Ja, på en måte. Det jeg synes er veldig puss i Norge er jo at det er jo ikke grenser for hva vi kan bruke ekstra av penger. Altså, vi kan bruke tittals milliarder ekstra på at skolestrukturer skal være slik, og vi betaler gjerne veldig mye over NAV-budsjettet og så videre i forhold til alle andre stater, men da så bruker noe mer på en større intensivkapasitet. Det synes jeg er veldig rart at man ikke kan si at det må være kanskje litt overdimensjonert i enkelte tilfeller. Og så er det jo, jeg synes også det er interessant at, sånn jeg har forstått det, så har mye av poenget vært å ha at man skal opprettholde regulær behandling samtidig som man håndterer folk i en pandemi. Det synes jeg er også veldig pussy. Men så er det også et aspekt her selvfølgelig som går på prioritering, og så mener vi at, og dette er jo denne diskusjonen om prisen på et liv for eksempel, så nå er jo mange av de som dessverre går bort, det er jo i 80-årene, er det da riktig å stenge ned samfunnet hvis det er det mest sannsynlige scenariet? Også med forhold til at nå er det jo veldig uklart hvordan det blir, Men jeg synes det er veldig merkelig at det ikke har vært en diskusjon på det ene er beredskapskapasiteten og intensivbehandlingen, men også hva er det vi som samfunn skal akseptere? Livet er farlig, vi kommer ikke levende ut av det, men hvor skal risikobildet være? Og sånn som man har lagt seg nå, så er det jo egentlig ikke så mange grenser for hva staten kan gjøre, tenker jeg. Hvor mye har livet vært da? Har man rentmarkedet seg frem til det? Jo, det er jo beregnet i forbindelse med trafikkulykker og sånn, så har man jo laget regnestykker, og de er jo vesentlig lavere enn det er her, for å si det sånn. Hva er verdien på et menneske? Nei, det husker jeg ikke. Jeg tror jeg snakket med noen andre her, men jeg slanger 250-300 000 kroner, men er det så lavt til det? Ja, det synes jeg høres veldig lavt ut. Hahaha. Og så har du da brukt flere hundre milliarder for å stenge ned et samfunn her. Jeg må bare hive ut tallet. I og med at jeg er bomassafail nå, så lavt, så kan du jo komme ut penere tall. Jeg tror det er noen millioner også, men... Dette blir jo helt meningsløst. Det skulle være sånn 3 millioner eller 7 millioner. Nei, 25-30 tusen kanskje? Ja, hva har det vært for deg? Jeg hadde jo køddet meg flere ganger at koronaviruset er i en filmsetting fra 80-90-tallet det ultimate utsendet. Hvordan effektiviserer verden? Nesten et banalt Thanos-opplegg, hvor du bare skreller av hele befolkningen på 70-åringer, 70-åringer og 90-åringer. Det koster alle land og nasjoner så utrolig mye. Det tar opp masse CO2 og ressurser. Og så bare kvitter seg med hele den der demografien der, og så begynner man på å si at kanskje det er The Great Reset. Kanskje det er det som lå mellom linjene. Ja, det er et evolusjonært perspektiv her, ikke sant? For å forenske litt opp. Det er jo interessant for... Det er jo åpenbart en veldig interessant diskusjon om byrder og goder i et samfunn, og det er jo mange som er veldig opptatt av for eksempel barnas rettigheter, men her har man jo i veldig stor grad sagt at utdanningsløpet må i hvert fall reduseres og stenges ned av hensyn til de eldre, så det er jo litt sånn interessant, også i et demografisk perspektiv, hva er det man egentlig fokuserer og er opptatt av? Du spilte under punktet før vi gikk på at hva skjer med samfunnet når det stadig er færre for barn? Ja, og jeg har noe av det jeg synes er mest spennende av ting å se på, og det kan også kontrasteres opp mot politikken, og det er at jeg tror når man er politiker, så er det veldig lett å fokusere på politiske løsninger, at det er det som er det utslagsgivende for hvordan et samfunn blir. Men så har jeg jo brukt de siste ti årene på å avvende meg litt fra den tanken. Det er jo kjempe mange spennende ideer om hva er det som påvirker samfunnet. Det er jo disse Jared Diamond-bøkene om at geografi er veldig viktig for politikken og hvordan den blir. Sånn er jo for så vidt også Harari, som har skrevet en del. Også har du jo andre teorier som går på institusjonen, at det er det som er viktig. Men noe jeg synes er spennende er også demografi, altså hvordan endringer i befolkningens sammensetning i et samfunn. Og en ting som mange er opptatt av er jo for eksempel at når det blir flere eldre vil det påvirke politikken. Også mange eldre er jo mer konservative og stemmer kanskje mer høyreorientert i en del saker. Også er det også som jeg nevnte som du tar opp nå, det er sånn hva skjer når vi ikke får barn? Det synes jeg også er veldig spennende. Og grunnen til det er at for det første så er det et ganske klart brudd med hvordan mye av politikken har vært fokusert på tidligere. Jeg husker jo at noe av det vi har vært veldig opptatt av i Norge, også fra Arbeiderpartipolitikere, for eksempel Anniken Wittfeldt da hun var barne- og familieminister, det var jo at vi fødde jo relativt mange barn, sett opp mot at det er et moderne samfunn opp mot resten av Europa, Italia typisk, som man sammenligner med. Men så plutselig har dette endret seg, og så er det jo, det som er interessant nå er at nå har det blitt en takk sånn her, nei, dette er ikke lenger det viktigste. Altså jeg husker jo, og da, dette bringer oss jo over til noen av disse andre politiske konfliktlinjene, ikke sant? Og det som er veldig sånn pussig er at nå har veldig mye av fokuset blitt sånn her, nei, nå må vi slutte med den der pressen på å få barn. Mhm. Og en litt sånn interessant ting å merke seg der er at Erna Solberg gikk jo ut og sa at nei, nå bør folk prøve å få flere barn. Og så går Marianne Martinsen, som er Arbeiderpartipolitiker, som går ut nå, for øvrig en veldig flink dame. Hun går da ut og sier at nei, nå skal politikerne begynne å bestemme over liv, livmoren vår, og det er ikke måse på, ikke sant? Og det er jo et veldig interessant brydd ut fra at tidligere så har vært fokus på at det er kjempebra at folk får barn, og vi må stimulere til det, til å bli et fokus på at nå må man slutte å legge press på at folk får barn. Det synes jeg er veldig spennende. Og så tror jeg jo at det også vil ha en litt større dimensjon utover det. Et veldig interessant perspektiv der, som jeg har en av de mer sånne her, wow, kan dette være riktig, bøkene jeg har lest, det er en bok som heter Farewell to Alms, altså Farewell til Almisser, som er laget av en kar som heter Gregory Clark, som er, jeg husker ikke om han er historiker eller økonom eller begge deler, Og hans teori er at noe av det som har vært med på å forme Vesten mest, det er antagelig en kombinasjon av biologi og kultur. Og der er han jo veldig opptatt av Storbritannia. Og det han peker på er at, han mener det skjedde et ganske klart skille da de fattige fikk færre barn, fordi de da ikke overlevde i veldig stor grad. Samtidig som den rike eliten fikk flere barn, og den rike elitens barn også tok jobber nedover i samfunnskaka. At de ble mer håndverkere og snekkere og smeder og så videre. Og det han tror da er at det var ganske store verdispenn blant mer typisk arbeideklasse, folk som var fattige og hadde vanskelig, og eliten som da fokuserte mer på typisk borgerlige dyder og verdier, og tålmodighet, handel, fokus på arbeid og så videre. Og at det også var det som kanskje har vært den viktigste faktoren som har endret Storbritannia. Og jeg tenker at hvis det stemmer da, det vet jeg jo ikke, jeg er jo ikke forsker eller har det fulle bildet her, men det er jo veldig interessant. For da blir det jo plutselig et spørsmål, har det noen betydning hvem som får barn? Hvor mange barn de får? Jeg har også tenkt på hvordan man tenker som politiker eller som person. En teori er at kanskje blir man mer opptatt av dyr, og så man har ikke egne barn, så kanskje man bryr seg mer om dyr for eksempel. Det er der altså kattekvinnene som folk peker på kommer igjen. Eller kan det påvirke meg? Jeg har ikke barn, kanskje gjør det at jeg er mer skeptisk til stor del av velferdsstaten for eksempel. Og så vet vi også at noen av de fremste politikerne som har preget Europa de siste årene, altså Merkel, Löfven i Sverige, Macron og så videre, har også vært barnløse. Har det for eksempel påvirket hvordan man ser på flyktingkrisen? Det er jo noen som jeg også snakker med som sier at de ble veldig mye mer opptatt av hvilket miljø barna vokser opp i og Er det et sosialt belastet miljø for eksempel, å bli mer usikker og utrygge, ikke sant? Og kan det påvirke at man har en mer offensiv og åpen holdning til verden? Sånne ting synes jeg er kjempespennende. Hvis man har egne barn i nasjoner og samfunnet, så vil man da politisk sett også tenke subtilt på sin egne barns fremtid i de politiske standpunktene man tar. Det er det jeg tror kan være interessant å se på da. Og jeg tror jo at det har noe for seg. Jeg er jo for så vidt mer klassisk liberal i de fleste oppfatninger, men har jo fått mer forståelse for mye av de mer konservative innsiktene og analysene. Det er jo noen av mine mer konservative venner som sier at nei, en konservativ er bare en liberalist som har fått barn, som har det fokuset. Sånn ting synes jeg er veldig... Jeg synes det er også veldig rart at hvorfor er ikke folk mer opptatt av å se på den type virkninger? Og så gitt at Gregory Clark har rett, at dette er kanskje noe som mest preger samfunnet. Hvorfor er det ingen politikere som har satt fokus på det? Jeg tenker tilbake til de mest briljante, hardt arbeidende folkene som har ikke tid til barn. Greit, la oss sette de ut av diskusjonen. Men det er sånn at... Man er jo hardt arbeidet som politiker selvfølgelig også, men det er jo igjen at du har noe annet, du representerer folk og velgerne dine, og at du ikke evner, det er jo en ting at du ikke evner det kan få barn, det har liksom ikke gått vei, men det jeg synes er rart er jo det humanistiske standpunktet, at man har bestemt seg for at jeg skal ikke ha barn. Den synes jeg er jævlig pussy. Med tanke på at man kan greie seg at jeg skal ikke ha barn nå, kanskje en gang i fremtiden. Litt sånn agnostisk inngang på det. Ja, selvfølgelig, det er helt naturlig, men gjerne bestemmer seg i 20 årene. Så jeg synes det er veldig pussig, og litt sånn i tida, hvorfor er du så på stand på at du ikke skal ha barn? Er det noen ideologi, er det noen politikk, er det noen ideer som har kommet inn i hodet ditt som gjør at du skal avbryte en arverekke på millioner av år? Jeg tenker på alle foreforeningene som har strevd og jobbet og slitt, drabbet seg og blødd og overgått hverandre i generasjoner for at du skal stå der du er nå. Og så kommer det på at det er jo ingen historie før der som sannsynligvis har sagt Nei, jeg tror ikke jeg skal ha barn i dag. Så da er du ute og genpullen da. Det er så rart at man er siste ledde i en sånn arvereke på mange, mange millioner år. Jeg tror jeg sitter en strek her. Nå får det denne arvereka her bare... Jeg tror vi holder da. Det er også en annen ting jeg har tenkt over som jeg også synes er en litt interessant perspektiv på det, og det er jo at Det er hvertfall noen funn som trekker ganske klart i retning av at politiske holdninger vil på et eller annet nivå være det vil være noen genetiske disposisjoner, det vil jo typisk være også vi har for eksempel ulike reseptorer i hjernen som hvor man responderer ulikt på nye inntrykk, hvor noen er mer skeptiske mens andre blir veldig stimulert og synes dette er veldig fascinerende og interessant. Jonathan Haidt er veldig opptatt av blant annet. Som du sikkert kjenner selv. Ja, ja, ja. La oss si at det stemmer. Så er det naturlig å tenke seg at de som vil få barn er folk som er mer konservativt anlagt og har det perspektivet som du nevner, at dette er en ... Det er ikke en del av plikten nødvendigvis, men det er et større perspektiv å se det på den måten. Betyr det at fremtidens velgere og befolkninger vil være mindre liberale og progressive? Det synes jeg også er ... Det er jo interessant for dette noen politiske implikasjoner på den måten. Det synes jeg også er noe som er verdt å dvele litt ved. Det er jo også det, men det er jo den andre store problemet som følger med det, at det blir jo en asymetri i forhold til gamle og unge. At det er jo færre unge som skal jobbe for å brøfe de gamle og skal vi si for å komplisere ytterligere med inflasjon og pensjonspotter som bare blir spist opp av inflasjon. Nå har vi jo Vi hviler oss på noen oljeressurser inntil videre, men det er jo en voksen eldre befolkning og en omvendt pyramide, hvis det blir veldig ekstremt. Alle våre systemer og vår fremdrift som nasjoner, er jo bygget på at vi utvider oss med innbyggere, med befolkning. Ja, absolutt. Men der er det jo selvfølgelig også et annet perspektiv at store deler av befolkningen, kanskje den mesteparten, vil jo komme negativt ut på statsbudsjettet fordi vi har en veldig stor velferdsstat. Så jeg tror nok at det også vil tilsi at Det vil skje noen justeringer der, det tror jeg er interessant. Og så er det jo selvfølgelig mange som er opptatt av at det er bare å øke innvandringen og ta inn arbeidsinnvandrere, men i et livsløp så er det jo sånn at de fleste innvandrere i snitt vil ha et større nettotap for statsfinansene, så dermed vil jo ikke det løse det heller. kanskje egentlig gjøre nasjonalregnskapet verre hvis man da ser veldig sånn på pluss minus på forpliktelser da så da er det en kjempeutfordring som jeg synes er helt absurd at det ikke er flere som er opptatt av det altså men det som er jo helt fullstendig tabu å snakke om er jo det som, det er jo greit å så på en måte kompensere for manglende barn med innvandring og så videre, men det er jo sånn, om det er innvandring fra utenfor Europa, eller fra Europa, det har jo ikke så mye å si, i og med at uansett hvor vi henter innvandring fra, så er det jo et tap for norsk historie, norsk arv, det blir jo på en måte at Vi bygger jo da ned vår egen kultur, og har sagt med sikker på at vi blir færre av de som opprinnelig har vært her. Om du henter haug med østeuropæere, eller fra syde-Europa, eller fra Midtøsten, eller fra vårt og over, så vil vi jo bli... Den assimileringen av kultur tar jo veldig, veldig, veldig lang tid. Så det er jo den der, men det er jo fullstendig nesten tabu å snakke om at bare snakke om norske verdier, snakke om norsk kulturhistorie på en måte, de tingene der, og ikke minst tradisjoner, vil jo bli vannet ut, sakte vi sikkert, til noe helt annet, og det er jo kostnadene at man ikke får nok barn da. Ja, og så er det jo, jeg tenker jo som så at det er jo, i mange tilfeller så vil jo også... personer med innvandrerbakgrunn blir perfekt assimilert. Det er nok eksempler på det. Men det som er utfordringen nå er at, eller for å si det på en litt annen måte, vi har jo lykkes ganske godt med de typiske personer som har bakgrunn fra bygdenorge, og så ser vi på Hadia Tarchik og Amasud Gharakhani som er perfekt integrert og er så norsk som enhver annen. Men der vil det også være større problemer nå, hvor du da får mer segregerte samfunn, hvor det da blir lettere å bare holde seg til personer som har samme familiebakgrunn som en selv. Og så er det jo, så tror jeg nok også at vi har undervurdert litt hva identitet har å si. Der er det en doktoratsavhandling som går på hvor du snakker med tyrkiske innvandrere, og det er jo en gruppe som egentlig hører ganske lite fra folk. Kanskje også fordi de i veldig stor grad driver typisk restauranter og er mye samme familievirksomhet og sånn. Men der har det jo også påpekt at selv i tredje generasjon så omtaler det seg selv om som tyrkere. Og det viser jo egentlig at det har noe å si hva man identifiserer seg som, hva mener man og så videre. Og det er der vi kommer kanskje litt inn på litt sånn deep roots-tankegang, som jeg synes er interessant, for det har kommet stadig mer i økonomisk forskning, hvor du ser på, er det noen sammenheng mellom hvordan samfunnet har påvirket seg, for eksempel gjennom migrasjon eller demografi og så videre, og hvordan det blir senere. Og der er det jo mange spennende eksempler. Det er jo tilfeller i USA hvor Vi ser at skandinavere har flyttet, så er det mye høyere tillit til hverandre, sånn som det tradisjonelt har vært i Skandinavia. Det viser seg også at det påvirker andre grupper, som for eksempel amerikanere som har forfedre fra Afrika, har da også mye høyere tillit til andre personer. Så det viser jo også hvordan ulike grupper påvirker samfunnet rundt seg, og hvordan det blir en virkning der. Det er forsket mye på kinesisk migrasjon. Kineserne har jo vokst opp i tradisjonelt sett veldig organiserte samfunn. Det påvirker også statene hvor de har migrert til. Typisk Singapore og så videre, som er preget av at man er vant til å ha struktur. Når nordmenn er i utlandet, så kan du bonde på at de finner hverandre i en by, og ender opp med å spise middag som en norsk eller svedsk familie, hvis de er på en chartertur eller en storbyferie. Så det forbausene plutselig at nordmenn møter nordmenn i utlandet, det er ikke tilfellig. Nei, og det er der jeg også synes mye av diskusjonen blir litt for dumme nå. For det er sånn at vi er jo alle mennesker, og det er jo selvfølgelig riktig på et balansnivå. Men det viser også at hvem man egentlig er, og føler seg som at det også har påvirkning i samfunnet. Vi klumper jo sammen på Gran Canaria, og det er jo nede på spanske kysten her, og så har vi jo norske kolonier her, og det er jo sånn, du finner alle europæere, nasjoner har jo sine steder hvor de klumper seg sammen, det var vel... På Korsika kommer det åpenbart mange franskmenn, men til Sardinia kommer det til veldig mange italienere. Og visse øyer ute i Egerhavet, så er det sånn, der kommer alle grekerne, der kommer alle italienerne, som har faste feriemål og sånn. Så det er Sånn finner du overalt. Engelskmenn dominerer disse og disse spanske feriestedene. Hvorfor det? Nei, det er bare sånn. Det er der de finner hverandre. Ja, sant. Jeg har jo reist en del rundt i verden, og det er jo veldig fascinerende å se hvordan dette slår ut. Et av de mest pussige stedene jeg har vært på var innom Færøyen i fjor. Det er veldig morsomt, fordi ... Der har de begynt å reklamere med at nå begynner vi også å bli et flerkulturelt samfunn. Det er sånn, ja, dere er 98% færrehenger og sånn, og de andre er dansker og nordmenn, og så har dere en fra Thailand. Det er litt flere da, men det er en måte man tenker på. Det er veldig pussy å se hva det har å si for et samfunn, for det blir jo da veldig konformt og det er helt åpenbart at her er det et spesielt kulturelt uttrykk. Men samtidig så skjønner jeg også at det har en appell, og så Færøyene hadde vel sist et drap for ganske mange år siden, og da var det en kroatisk turist som ble drept av en annen utlending, liksom. Så det er klart at det er helt åpenbart at kultur vil ha noe å si, og at det vil påvirke både politikk og andre ting, og Det er kun å gå rundt i det som er regjeringsområdet i Færøyene, og der var det jo bare så knappt låser på dørene, fordi det er så lite kriminalitet. Ja, det er jo en sånn bygde-Norge-feeling at ingen låser dørene sine. Ja, ja, ikke sant? Men hvor mange som bor der da? Nei, det er ikke mange tusen altså. Det nærmer seg 50.000. Det nærmer seg, gitt at det faktisk vokser da. Ja. Men ... Nei, jeg snakket med en som på en måte har ikke migrert dit, men i hvert fall er der ganske mye da. Man jobber derfra og sånt også. Under 2020 så var det veldig rolig koronatilstand her. De har veldig kontroll på trafikken inn og ut, som en øy og sånt, så de har jo veldig... Det er veldig rolig og fint med tanke på smitta. De har ikke hatt noen nedstenginger, det er veldig normalt. Der er det et sted hvor jeg er veldig mot serokovid-tankegang, men når du kommer til et øyesamfunn, der det er én flyplass og veldig få veier inn og ut, så kan man tenke de banene der. - Japan har også tidligvis håndtert det veldig greit. Der har jo folk fulgt påbudene, og det er en helt annen holdning til det. Så det er noen dragninger her mellom ulike hensyn. Jeg skal ha en i podcasten her som ... kommer neste år. Du kjenner navnet hans, Stølla Ellingvåg. Ja, han har vi sett på noen sånn genetisk samsetning av nordmenn og så videre. Han mener jo at det er jo totalt undervurdert, underfortalt, og kanskje uoppdaget også for mange at Nord-Norge har spilt en helt sinnssykt viktig rolle for norsk historie. Ja, det er en veldig spennende teori. Ja, super spennende. Og at vikingtida, mener han, er sånn Liten tankestrek, et lite kapittel i den norske historien. Det er ikke vikingtida som er spennende for norsk historie. Det er bronsalderen, jernalderen, steinalderen, hvor det virkelig, skal vi si, nordboeren ble skapt. Og hvordan, skal vi si, migranter fra syd i Europa kom opp til Norge og blandet seg med den befolkningen som møttes fra nord og så videre. At det Det var mange som ikke måtte gi evne å overleve i Norge, men de blandet seg med befolkningen som mener at Nord-Norge og kvinnene spesielt som bodde i Norge, helt tilbake, har en nøkkelrolle for hvordan nordmenn og svensker har blitt, spesielt. Og at vi utviklet oss i sånn enorm tempo og var veldig ... avanserte sivilisasjoner allerede i steinene. Mange, mange hundre år før vikingtiden reiste vi med båter, vi gjorde handel. Det han mente var at det forklarer oss hvem vi er som nordmenn med tanke på tillitssamfunnet. Vi gjør som myndighetene sier. På en måte ser vi alt med lockdown, alt med hva som skjer med håndteringen. Vi er ekstremt lydige overfor myndighetene. Vi stoler veldig på hverandre. og er veldig hardt arbeidende. Og vi deler på godene, og vi finner veldig smarte måter å drive handel på, og tenker ganske stort på makronevå. Og det gleder meg til å høre veldig mye mer om, og det er jo litt sånn interessant tanke, og historie hvis det stemmer. Men det er mye sånn tabu forskning rundt det der også, fordi det er snakk om på en måte rasistiske på en måte narrativer og elementer inni her ganske ting som forulempelig for den samiske historien og så videre og på en måte hvem vi er og på en måte så det er jo det som møter enormt mye motbører og har blitt kanselert i flere forskermiljøer på denne tingen her det er jo kjempedrøyt det blir spennende å høre mer om det er jo så pussy for det er jo der jeg tenker at hvis det blir holdningen så så er jo det synd både selvfølgelig for forskningen, for den skal jo være fri, men den vil jo også kunne få betydning, og det er kanskje der jeg tror skepsisen ligger, at man tenker at dette får en politisk implikasjon. Men da tenker jeg også som så at det er jo ikke sikkert at den... konklusjonen nødvendigvis understøtter at da må du ha denne innvandringspolitikken eller tenke like og like. Det kan jo være at den bare viser at geografien har gjort at skulle man overleve her så måtte man samarbeide og stole på hverandre og så videre. Så jeg tenker at man kunne jo tvert imot kanskje laget en sånn veldig antirasistisk holdning ved å fokusere på det da. Det er som å begynne å snakke om antirasisme og alt det greiene der. Da forkludrer man til en hver sånn interessant diskusjon og historie for det sånn der... Det er så klamt nakketak hele den antirasisme-biten, gitt hvor Norge som nasjon, og hvor lite rasisme det er her. Vi kan bare ta her i landet for 40-50 år siden, for de som husker det, eller for 20-30 år siden, hvor mye mindre rasisme det er i Norge, og hvor lite rasisme det er i Norge, skal vi si, mellom alle parter, kontra andre lander utenfor verden. Så er det sånn der ... Jeg tror det er ganske utmattende og uslitende for alle parter som hele tiden måtte få den rasismediskusjonen som man ikke greier å forholde seg til. Man kjenner jo knapt noen som på en måte har... Jeg tror de fleste kjenner å koke opp en god, vaskeekte rasist i familien sin eller i omgangskredsen sin. Ja, og så er det, og dessverre så tror jeg nok at mye av den berøringsangsten også gjør at vi får en del doble standarder, og så får vi mye dårlige diskusjoner, og så glemmer man at det En ting er jo å forklare mer hvordan ting er, også rent deskriptivt, hvordan er det ting er. Men noe annet er jo å forklare hvordan ting bør være. Så du kan jo komme frem til at i denne kulturen er det en del veldig lite sympatiske trekk. Men det betyr jo ikke at menneskene der har mindre menneskeverd, eller at man skal fordømme den enkelte personen, og så videre. Mm. Det er et veldig godt eksempel på det som jeg synes illustrerer hvor rart det har blitt. Det var vel tidligere i år så hadde vi en kjempediskusjon om hvordan kvinner skal kle seg i volleyballkamper, for det var veldig kravt at de skulle ha minimale bikiner. Og da var tonen at herregud skal disse grå gubbene definere hva unge jenter skal ha på seg, det er jo helt perverst og så videre. Men så møter vi da plutselig Iran i håndballkamp, hvor kvinner er nødt til å bære hijab, fordi presteskapet selvfølgelig bestemmer det, og Hvis de ikke bærer det, så er de rett i fengsel. Dette er jo veldig bra for mangfoldet. Dette viser hvor mangfoldig håndballsporten har blitt. Det var ikke noe diskusjon om at her sitter en gjeng med grå menn i presteskapet og definerer hva de skal gå og klede med. Det er jo en helt absurd dobbeltstand her. En null problematisering. Jeg vet ikke... sette seg på motsatt side av bordet. Fordi man ser som en fremskritt at det helt tatt er der. Det er litt sånn som når Kina kommer til bordet til klimaforandling, så sier de at det er så godt at vi har kommet hit. Så kan vi jobbe herfra. Vi må jo begynne et sted. Ja, det er litt sånn det lavere forventningers rasisme. Ja, de kommer til å gjøre det så dumt uansett, så bare litt er bra nok. Ja, at man er fornøyd med at man at man er fornøyd med representasjonen, at det er i hvert fall en sped begynnelse. Det er det som er det at man jubler for det. Man kunne brukt det annerledes å si bare sånn, ja, men så ønsker vi vi kunne spilt som fri menneske på begge sider av banen. Ja, og det er jo der jeg synes det er litt sånn pussy, for det er jo noen standarder som er viktige, med likeveid, menneskerettigheter, likestilling og så videre, og så kommer det mer i i bakgrunnen hvis det er andre enn egen gruppe som sier det. Det er aviskommentatorer som sitter og påpeker og skriver om det. Det er jo ingen idrettstøvere. Det er jo... ikke pålegge idrettsutøvere å være politisk aktive, men nei, det er påfallen også at det er jo ingen som er politisk aktive, det er ingen som sier noe. Og det er ingenting. Nei, men det er et veldig, det tenker jeg er godt påpekt, men samtidig så er det vel litt sånn også at er du idrettsutøver så skal du på en måte favne brett og være en samlende figur og ikke mene så mye. Jeg tror nok det er at det er blitt et lags permiss for å lykkes om idrettsutøver å få få sponsorer, og skal du ha støtte fra mer sånn multinasjonale selskaper som skal appellere overalt, så må du kanskje ikke mene så mye. Ja, det er det som du blir fanget i, og det er på en måte som 20-åring, så kan jeg fullt empatisere med unge som ikke bryr seg. Jeg må si at meg opp til 33-32 brød meg veldig litt. Jeg var litt politisk interessert. Og jeg begynte å lege på at jeg kunne veldig lite. Jeg leste veldig litt om det. Leste litt aviser. Jeg var ferdigutlært når jeg var 19-20. Jeg tenkte ikke vite noe mer enn det. Bare å leve livet og og finne ut litt sånne ting man hadde lyst til å lære om, og så finner vi at det er masse mer å lære om her, og sette seg inn i ting, så det er ikke naturlig å få tjuring som står der med knyttneve og bare frembringe politisk budskap, men så er det jo kanskje... Forfriskende ville ikke vært da, hvis en idrettsstjerne hadde tatt et standpunkt, for eksempel sånn som... Når det kommer til fotball, vi har fotballspillere helt i toppnivå i verden. Vi har sjaksspillere, i skidretten er vi toppen. Det er mange noktalspersoner med hundre tusen følgere på Instagram hvis man skal gi noen verdi til det. Det er helt fint satt pressen i spinnen på de verste tingene. Ja, men så kan det, en annen forklaring kan jo være at de kanskje ikke har på en måte det mer argumentative repertoaret til å ønske å gå inn i en diskusjon, eller kanskje ikke har noe begrepsapparat eller noen veldig sterke meninger. Det burde være en enkel avveining for deg som selv som utøver, som fotballspiller som For Færøyene så skulle du ikke akkurat drive å, det er ikke så veldig interessant hva en Færøysk i landslaget sier mer om Qatar-VM, du kan aldri dukke opp der uansett, men hvis du er et nasjon som faktisk kommer til å kanskje dukke opp der, så sier du sånn, jeg gir deg ikke å spille fotball i nasjonen der. Jeg er så ferdig med det, det er mitt standpunkt, og det som jeg har ikke noe av det jeg har skjønt nå, så er det sånn, der stiller jeg ikke opp. Og ferdig snakke, og det vil jo på en måte selv være sånn hardt nok sted til at du skal utenom at du skal trenge å gå i sånn knallhøret tunge diskusjoner på det? Eller er det på en måte det som er frykten og forventningen at da skal Martin Ødegård stå der og snakke om hva du vet om Katala, hva du vet om konfliktene, hva kan du om... geopolitiske konflikter. Det kan jo ikke være så himla interessant hva denne ideens utøveren mener. Det er jo litt sånn, jeg tenker en del forfatter og kunstnere har veldig sterke meninger, så det er jo bare på oss. Vi visste jo at du mente dette, for det mener jo alle andre i ditt miljø også. Det handler jo om hva du gjør. Det er ikke noe skin in the game akkurat der. Nei, det er ikke sånn at det er skin in the game. Det er... Det hjelper litt å snakke om det, hvis man ikke står for det. Walk the walk. Ja, walk the walk, ja. Nei, det vet jeg ikke hva, så da slapper vi å ta stilling til Qatar og sånt, men det kommer jo sånn vinterrol i Kina, som vi garantert kommer til å stille på. Tror du ikke det? Ja, nei, altså Kina er jo ikke en veldig sympatisk stat heller. Nei, ingen som tør å kødde med det greiene der, noen sår er lega etter denne Nobelprisen, så ingen som gidder å Tror ingen som har den kamplysten der i denne regjeringen her, tror du? Nei, men det er jo også litt der dobbelt moralgreiene for... Vi er jo veldig engasjert i midtøstenproblematikken med Israel for eksempel, som jeg kan godt forstå engasjementen. Vi er obsesst med Israel og Palestina, som nordmenn. Ja, men så glemmer man jo også at dette er jo et mye større bilde, hvor Iran spiller en aktiv rolle selvfølgelig, og en del andre stater har ulike interesser. Og så glemmer man jo for eksempel at Tyrkia okkuperer jo nordre delen av Kypros. Det er også vårt eget kontinent, Europa. For den er delt i to? Ja. Så lenge jeg har levd, kanskje? Ja, det er jo veldig få som har kunnskap om det og bryr seg om det, selv om det er mye diskriminering og undertrykking også i det området. Hvorfor har ingen tatt opp det? Så det er noen sånne litt sånne pussegreier også som ... Jeg synes det er vanskelig å ha en logisk forklaring på. Det morsomste er den staten som ingen annen kjenner, Transnistria. Du, der har jeg vært. Har du vært der? Ja, jeg har vært i Tristapol i Norsand. Det var jævlig kult. Var det fordi du skulle på fotballkamp? Nei, jeg er jo glad i å reise rundt, så vi dro først til Moldova og festet der i Kirsina. Så fant vi ut at «Faen, hva gjør vi nå?» «Jo, da stikker vi til Transnistria.» Og så kom vi på grensa der, og da var det jo selvfølgelig masse kluss der, og skulle plutselig ha penger til et eller annet gebyr som ingen visste fantes, det var jo sikkert rett i lommet på Ankaren. Så det var mye kluss der, men vi kom oss videre, og så var vi i Tristaspol i noen dager, og det var helt pussy, det var liksom, jeg tror det var en person som kunne virkelig engelsk, så vi var der, mens alle andre var veldig vanskelig å kommunisere med. Så Russland er jo tungt inne, og Voktrob, på den delen der, men det pusser jeg jo at Russland anerkjenner jo ikke Transnistria som en egen, det er ingen som anerkjenner det som en egen stat, men i like fall så er det en utbrytende stat i Moldova. Ja, og så har jeg begynt å lure på bry Moldova seg egentlig, eller hva vil de med dette området? Nei, det er ikke godt å si, men det er ingen som får lov til å røre noen ting der, det er ikke godt å si hva russerne vil med det her, fordi jeg tror Transnistria vil jo komme under Russland, men de får ikke lov til å møte Putin. De er ikke interessert i å møte han. Dette her er jo hentet fra et kapittel utenfor en ny miniserie i podcasten her nå med Asle Tøye, med en bok som han skrev i 2015 som heter Jernbure. Et av kapittlene der, jeg husker ikke hvilke det er, men det kan man finne ut av. Der kan man høre mer om hans tur til Transnistria og på til... Det pussige stedet her som er sånn masse, masse betong. Det er masse, masse betong. Og dårlig betong. Dårlig arkitektur. Mange leningsstatuer. Og mye gamle militære styr og sånt, er det ikke det? Ja. Så det er jo en spennende episode å sjekke ut. Ikke et fair mål verdt å sjekke ut, kanskje? Jo, jeg synes det var kjempegøy, for det er så ulikt og alt mulig annet. Så vi poserte på masse av disse tangsene. Det er veldig Instagram-vennlig hvis man er opptatt av det. Du vet jo at fotballklubben Sheriff Tiraspol har jo gjort en jævlig bra Champions League nettopp i mange år nå, liksom i mange, mange år, og for noen måneder siden så ledet jo gruppen sin foran Real Madrid og Inter og hele pakka. Ja, det var nytt for meg. Ja, så de har gjort det kjempebra. Men det morsomme er jo at det er jo et ekstremt, skal vi si, lite multikulturelt vennlig sted da. Det er jo rimelig, du snakker russisk der, og ferdig med det. Men allikevel, den fotballklubben, det morsomme med det er at det er jo nesten ikke en Moldova eller russer på hele kroppen, det er mennesker fra hele verden. Det er så multikultur det lager der, så du kan få det til fra Sør-Amerika, Afrika, Asia. Jeg gikk over skåden der, og det er alle typer nasjonaliteter. Fantastisk. Mest lukka rasistiske landrefinner i Europa i staten. Men det er jo mafien i Transnistria som styrer hele Tiraspol og klubben, og hvitvaske og full... den klubben der, hun og jeg var med alt liksom, så sikkert mye, jeg vet ikke hva de lever av der, våpensalg og torpedotjenester og - Jeg aner ikke. - Skurkestad som enkelte andre områder. Vi fikk tydelig beskjed. På utstedene var det bare masse vodka. Men det var også en forutsetning. Du skjønte hvem du skulle prate med og ikke prate med. Hvem som ville skape problemer hvis du kødda med dem. - Soldater og sånt? - Du ser gjengen som har mest damer- og sjampisfaktor rundt seg. Ah, ok, ja, sånn ja, mafia-greiene. Ja, ok, ja, så du går ikke over det VIP-gjerdet? Nei, de er du kompis med og veldig hyggelig med. Du kan snakke med dem hvis de snakker med deg. Ja, ja, sant. Så det er mer du som spannerer en drink på dem en omvendt, for å si det sånn. Det er litt high-stake-ferie-guttetur, det. Transnistria liksom driver å komme der. Det er et sånt type sted hvor man... Ikke nødvendigvis du kommer ut fra igjen, at du plutselig bare blir borte, eller kommer tilbake med en nyere eller noe sånt? Ja, det er sant det også, men for all del har jeg følt meg mer usikker andre steder. Hvordan? Hva er det som var det verste stedet du har reist til? Nei, altså, hva skal jeg si? Verste stedet... Nei, jeg tror faktisk jeg har opplevd mye mer krøll når jeg har vært i Egypt og Marokko. Der har jeg vært mye lureri. Du skjønner at dette er litt mer snusk. Men så har jeg for eksempel vært i Kazakstan, og der følte jeg meg kjempetrygt. Alle disse semidiktaturene, Uzbekistan også, føler jeg meg kjempetrygg, for der er jo politistat som passer på alt som skjer. Usbekistan er jo det landet som er brukt for å ha leiemordere som blir sendt til Europa for å gjøre jobber og sånt. Ja, ja, men det greier med turistene, vet du. Det greier med turistene selvfølgelig. Men jeg har aldri vært i Marokko, men jeg har hørt mye av det samme da. Jeg har vært i Egypt, men jeg føler ikke jeg har vært i Egypt, og da kan du gjette hvor jeg har vært. Skjermerskjerk? Skjermerskjerk. Ja, en ny tur for å si det sånn. Fader, at jeg tenkte at jeg dro dit, jeg var 22 år gammel. Jeg hadde med min eksklerste, nåværende eksklerste, Blant flott jente, 19 år, hadde med ned dit. Sikkert populær der. Herregud, altså. Det var bare sånn der gutter i gatene og overalt hvor vi gikk, de stelte seg bare mellom meg og henne. Hva heter det da? Sånn der omring av henne. Og så snakket de engelsk og skulle selge ned ting og fortelle fornummer og bare sånn. og på til sånn der, og da skal du begynne å yppe deg der med sånn tre-fire locals, eller skal du bare gå sakte videre som blir løsningen? Fy faen, det var intenst, det var det verste stedet jeg har vært noen gang, det var en sånn kulisseby uten sidestykke, du følte som om det var sånn der ... noen sånn dårlige scenografer har satt opp ting i fjellveggene med plakater og alt så veldig nytt og billig ut. Ja, ja. Og casino. Prøver å selge et eller annet dritt. Og så får du bom inn i skjermel-sjeik-området. Ja, og der fikk du ikke... Ingen ikke-turister får lov til å komme inn der. De som jobber der må vise ID. Det er jo en turist-bobble. Der har vi også terrorangreppets motivasjon. Den gangen det kom tosten og et eller annet. Vi ble forsøkt lurt omtrent hver gang vi kjøpte noe. Så var de veldig opptatt på å pushe prostituerte. Med Cairo, eller? Nei, det var i Skjermerskjerk. Der hadde jeg en av de mest absurde opplevelsene noen gang. Jeg tok en taxi hjem fra nyttårsaften og var ute med en kompis. Så kom vi fra hverandre og så... tar jeg taxi da alene, og så begynner han taxichaufføren å mase om at, ja, you want some girls, bla bla, så tenkte jeg at, nei, nå må jeg bare komme unna, så jeg sa at jeg var gift, og så sier han, oh, you want some boys, denne. Og så begynte han å, det er ikke det verste. Som skjer er at han knipper opp buksa min ronde og ned i taxien. Hæ? Ja, sjåføren, ja. Så jeg sa bare, ok, stopp nå, og så bare gikk jeg av. Så det var bare helt... Kompletent da, at du var gift? Ja, det er litt sånn push and pull, hvis du har lest The Game og sånn. Det var bare veldig rart. Du forhåper du fikk den på huset, den tekststunden, eller insisterte kanskje på å betale, eller? Det var betaler du får da, egentlig. Nei, det var ikke hundreholdning her, i hvert fall. Det er det villigste jeg har hørt, tenkte jeg. Du hører jo ikke på norske ufyselige teksthistorier her, hvor de spør om liksom... om damene vi skal betale i naturalia og sånt her i Oslo og sånt men det her bare vippet han frem kølla og kjørte seg en ordentlig Fyre av yoghurtbørsta med kunden i baksetet. Jeg satt i forsete, var kanskje det han trodde. I helvete. Det må jo ha brønt seg fast på 90-tallet. Jeg gråt meg i seng hver kveld. Det var litt suboptimalt. Gikk du bare ut der, eller var du drit? Nei, det var bare sånn stopp, stopp. Stopp touching yourself? Ja, hva faen er det som skjer? Så bare gikk jeg ut, og så... Jeg var ikke så veldig langt unna hotellet, så det vurdet seg. Men for et opplegg. Det var sånn der, jeg ville ha damer, og så bare, du ville ha små gutter i stedet. Du er gift. Eller en mann i 20-årene som sitter og kjører taxi, og så var han i alle dager. Herregud. Han var rusa, eller? Nei, jeg aner ikke, var han high on life eller noe? Nei, det var bare helt absurd. Han trekk seg før deg, møtte ikke vi da. Nei. Men det greide å bli lurt inn i sånn der... jævla mannfolk skulle drive og selge parfyme. Ja. Og så ble de lokket inn på te. Jeg hadde ikke feriert så veldig mye, det var ikke store biler noen steder. Jeg tror jeg bare dro de som var billige, og så var det veldig varmt på vinteren. Endte opp der, bestilte via Solfaktor etter en år, etter en charterreise. Ja. Da ble det spurt hele tiden, kom vi på te? Jeg bare, først jeg liker jo ikke te, hvorfor skal vi komme på noen møte? Vi skal shoppe på brands, vi er på sjokk på Nike, smaker Nike, det er bare fake drit alle sammen overalt. Så kom vi, vi lurt inn i en te-selskap med tre menn som sitter rundt der og serverer oss te, og så forteller de oss at nå har vi vist dere respekt, nå skal dere vise oss respekt. Oi, faen, dette her var det. intenst hvor er utgangen her liksom og så måtte vi lukte gjennom en haug med sånn hjemmelagde parfymer da og endte opp med å kjøpe noe jævla drit i grann så må det prute der så er du prute på noe du ikke vil ha bare så må det bli en pruting ja det er kanskje det mest absurde stedet jeg har reist noen gang og aldri ringt tilbake igjen jeg vet ikke om det er sånn er det fortsatt populært - Fermo, det er kanskje det, for det er så innesperret, det er den bobløtte greia. - Jeg har ikke tenkt å finne ut. - Det er ikke noe sånn der soltur til, hva skal vi si, Gardermoen, Sharm el Sheikh? - Nei, det blir nok ... - Jeg går i fly hver dag. - Ja, nettopp. - 3000 turer i tur, hva er det her for noe? - Det er jo ... - Det er jo Norwegian, du har flyttet i en periode, tror jeg. Ja, jo, en Hauber-selskaper her. Turkish Airlines, Pegasus, Lufthansa. Det er bare å velge og vrake. Kasino der, mener jeg, husker jeg var ganske bra. Det var ganske svært. Men det var helt til start der, rett etter du kommer inn for den boben, og så er det Casino Rett der, og så er det helvetes lange vei. Det er noe nordkoreansk stemning, hvor du har bygd masse vei, og så kommer du inn og kan fylle på mer bygning etter hvert, sånn SimCity-stil, hvis det passer inn. Har du hatt noen andre sprekesteder da? Jeg hadde jo karantene som statssekretær, så da reiste jeg en del rundt, så da var det jo... Jeg synes Japan er veldig bra. Hva liker du om Japan? Det er mange ting. Det er veldig striglet og organisert. Folk er ekstremt tøffelige. Det er veldig mye å se. Det er også litt interessant, for det man snakker om med mangfold og alle de tingene her. Japan er jo et av de mest homogene statene i verden. Er det de som er rasister også? Jo, men det er mest mot andre asiater. Så er du hvit fra Europa, så går det fint. Men det er ikke så veldig sympatisk, det er riktig. Men det som er litt sånn pusset her, er at de har... Det som jeg synes er veldig rart er at de har en vanvittig aksept for å sove. Folk sitter og sover på tebaden når de tar en for morgenen. Så var vi på et utsted, og det var flere som sovna. I stedet for å bli kastet ut, kom servitørene og la et pledd over dem, så de kunne bare sove på utstedet. Det er sånn at man sover flere ganger for dagen. Ja, og det... Jeg snakket med en av de jeg pratet med, en kompis av meg som da var forsker på universitetet i Tokyo. Og så... Spurte han, er dette vanlig at folk sover overalt og hva er det de holder på med? Så sier han at ja, det hendte jo også i møtene som han var på. Da kunne professoren bare sovne under møtene. Det var veldig sosialt akseptert. Det er jo kjentegnet også på et veldig trygt samfunn. Så vi leste i avisen her at det politien hadde fokus på, det var sykkeltiveri, for det var så trygt ellers. Men hva sa noen som genetisk om at er det noe... japaner spesielt har utviklet gjennom årtusener, det med bifasesøvn og sånt, for jeg tror ikke bifasesøvn er å sove to ganger for dagen, gjerne en kort og en veldig lang. Det er kanskje litt sydeuropeskår, men i Europa er ikke det veldig vanlig, det er litt sånn unntaksvis. Ja, nei, jeg tror det, som jeg forstod det, så oppfastes det i Japan som et tegn på at de har jobbet mye. - En kulturell greie liksom? - Ja, en slags flittighetsindikator. Nå har du jobbet så mye, så nå har du fortjent å sove. Så det er veldig pussig. Og så er det jo som jeg sa, man snakker om at det er et veldig homogent land, men det er jo kjempestore forskjeller. Vi startet inn i Seco, som er typisk i vinterby egentlig, hvor man kan stå på slalom og det er mye turister. så innom Kobe og Kyoto og Sapporo før vi endte i Tokyo. Du får jo all verdens mat der, alt mulig av ulike uttrykk. Jeg var i Kill Bill-restauranten. Den var ganske bra mat. Var det dyr, eller? Nei, det var ikke så opplevd værre. Det var ikke det dyreste? Nei, så var vi også i den skyskraparen hvor Scarlett Johansson satt i landskapet. Lost in translation. Så jeg måtte jo sitte i positur der i vinduet og greier. Men det er jo også en lærdom om hva det er som former samfunnet. Fordi vi dro jo da videre til Filippinene, og det er jo ikke så langt unna, ikke sant? Men når du kommer der, så er det jo fullt kaos, og folk er ekstremt ekstroverte og prater høyt på restauranten, og det ville vært totalt uakseptabelt i Japan, og ingenting er organisert nærmest, og det var sånn der trenger du et filippinsk pass, eller vil du trenger du noe våpen, så er det bare å si ifra, så fikser vi det for deg. Så det er liksom totalt ulike samfunn, selv om det bare er noen få timers flytur. Så det, og da skjønner jeg at ja, kultur kan ha innvirkende også på institusjonsbyggingen altså. Men så høylytter restauranter stort sett overalt hvor du var enn? Ja, Manila er jo en ekstremt travel by. Manila? Jeg tenkte Japan, jeg. Nei, der er det ekstremt rolig. Ja, det er ekstremt rolig, ja. Men Manila, det begynte jeg å lure, for jeg tenkte at jeg var på å spise på omakase i byen her. Som er jo japansk... Hva er det for noe? Japansk kokk? Eller er det japansk eid? Eller japansk konsept? Jeg er litt usikker, men... Der var det jo under covid-restriksjoner, så vi måtte sitte litt i metter fra hverandre, og da var det jo halvparten av det som pleier å være der. Men det var så stille hele middagen. Det var en intens visking til kompisen jeg var med der. Det ble slitsomt av å snakke lavt til hverandre. Det var ganske energikrevende, rett og slett, å holde stemmenivået ned, og hele tiden være på alerten overfor kontaktmøtene. kotymen der inne også. Det var en sånn jævla god mat og gøy opplevelse, men samtidig ganske intenst. Ja, og det er litt sånn pussy, for jeg opplevde litt det samme da jeg hadde vært i Kazakstan, og jeg også opplever at det er veldig rolig og homogent, og det er veldig lite som skjer. Da jeg kom tilbake til Norge, så opplevde jeg at faen, nordmenn snakker jo ganske mye med her. Da har jeg virkelig sett... en helt annen virkelighet. Så det er puss i, og så reiser du, jeg har jo vært i Argentina også, der er det noe helt annet enn å være på byen der, det er jo fullt Texas. Jeg tror jeg sognet mot det, jeg liker veldig godt den støyen, Barcelona for å ta et eksempel, eller Paris, jeg har ikke spist så mye ut av det, jeg kan si noe om det, men jeg liker når det er... når det er et liv, uten at det blir helt show liksom, at det ikke er en sånn der sted i Oslo hvor det er sånn foss og torden og helvete. Ja, det er ja-jas. Ja, ja, ja, det er virkelig... Det er tatt det ekstreme da, men da blir det sånn jævlig mye gimmick og mye styr. Og så liker jeg når killene er litt diskret, ikke tar så jævla mye oppmerksomhet, så jeg er ikke så interessert på åtte med de sånne, skal vi si... mathistoriene. Du vil bestille gjennom en app, er det det du prøver å si? Nei, overhodet ikke. Det er ganske uskjønnerende, men det er de foredragene. Basics er interessant, men det er ikke så... Jeg liker at tilstedeværelsen er litt dynamisk. Da har vi fått gått til masse restauranttips og hele pakka her. Vi har ikke vet hvor lenge vi har pratet nå, eller? Nei, du vet hva, det har jeg ikke tenkt over. En tre og en halv time? Oi, det er jo helt sykt. Ja, så det er kanskje på tide å sette en liten strek her nå. Vi har jo vært igjennom nesten alt vi har planlagt å snakke om også. Du er jo en av de gjestene som da sendte en fantastisk... Skal vi si handleliste, nesten. Kikket du ned på notatene, var det noen ting du brant inn med nå, eller? Nei, det er jo masse vi kunne snakke om i tre timer til. Det er det garantert. Det er litt man gir seg på topp, er ikke det? Jeg har sortert ut av de du sendte, for du sendte jo to tettskrevende av fire sider med gode forslag til temaer, og det gjør jobben min jævlig enkel. Da kan jeg jo shoppe med temaer på deg. Vi har jo aldri møtt hverandre før heller, så det har jo vært en veldig hyggelig prat å bli kjent med deg og og historien din, ikke sant? Så du må få til mer av det her siden, men du må jo hoppe inn i politikken igjen, så vi får litt juice i politisk historie neste gang også. Det er jo Det er jo litt med, skal vi si, av fire hver dag i advokatverden, er det ikke det? Veldig. Det er deilig sånn sett da. Jeg ble litt sjokkert da jeg så festen i advokatbransjen sammenlignet med politikken. Hvor faen er det her for noe? Herregud, hvor har jeg rørt på den? På feil advokatkontor? Ja, nei, det var... I rett og slett tenker jeg at det var greit å komme seg ut. Hvem er de hardeste til å feste i advokatbransjen? Er det elden eller gjengen? Ja. Ja, det kommer ganske høyt. Thomasen? Ja, altså Ellen tror jeg nok kommer ganske bra ut. Men hvilket parti er det høyeste på festingen? Partiet? Ja. Føler jeg litt sånne lure spørsmål da. Jeg tror ikke det er FRP. Jeg tipper det er, og det er ikke Ungdomspartiet. Nei, S-Senterpartiet. Ja. Er det? Det var det riktige. Ja. - Jeg liker den gjengen der altså. - Ja, ja, det er Sveinunge Rotevatn og jeg var på landsmøte til Senterungdommen for, ja, det er vel rundt ti år siden. Da var det, ikke sant, sånn rundt midnatt så bare lukka de festen og så var det rett på norsk opplegg. Det var ganske ymse drikkevarer der altså. Og det siste jeg husker er at det er en fyr som står og roter med en dame og spriten renner nedover skjortene som er revet opp på hele pakka. Så ser jeg på Sveinung og sier at nå tror jeg vi går og legger oss. Og han bare, ja, dette er på tid å gå. Hvis man er i slutten av TN-årene og skal inn i ungdomspolitikken, så er Senterpartiet der det skjer. Det er der du får festene. Hvis det er det som er det utlagsgivende kriteriet, så ja, det er det nok. Hvem fester dårligst? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nok... Nei, altså, KRF er jo dårligst, selvfølgelig. Ja, selvfølgelig. Ja, der har du ikke noe å drikke. Men de er de mest gjerne også. Hvis du gir dem nok drikke, så er jo de KRF-erne garantert de villeste. Ja, noen av dem. Du vet hva du sier, hva de sier. Ja. Nei, vi får sette opp en tabell. Ja, jeg kan gi deg noen tips uten kamera. Hahaha. Ja, men strålende, tusen takk for praten. Var det hyggelig. Og så for de som ble interessert i krisehantering, så er vel den boka ute til salg der man kjøper bøker? Det vil jeg tro. Du får vel ut en link i beskrivelsen her også. Tusen takk for praten. Var det hyggelig.
6/9/2024
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #518: Hans-Jørgen Blomseth er tidligere prosjektleder av regjeringens forenklingsarbeid for næringslivet (2012-2021), og er fortiden aktuell med boken "Forenklingsgeneralens...
See more
2/18/2024
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #475: Sanna Sarromaa er en finsk historielektor, sosiolog og forfatter 0:00 Internett 10:00 Politikk 18:30 Gjeld 21:56 Osloskolen 27:00 Rikdom 31:29 Måking 37:05 Polerte...
See more
12/11/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #326: Ove Vanebo er advokat og politiker. Han har vært formann i FpU og vært statssekretær for justisministeren. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for...
See more
11/28/2021
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #197: Simen Sandelien er samfunnsdebattant, medlem av Asker Høyre og utdannet sivilingeniør. 00:00 Start 04:30 Post George Floyd / Rasismedebatten 25:00 Grupper, stereotypier...
See more