8/2/2020

Danby Choi | Redaktørrollen, Subjekt.no, kanselleringskultur, antirasisme, Gaute Drevdal-saken

Danby Choi, sjefredaktør for Subjekt.no, snakker om sin journalistiske karriere, fra å starte magasinet som 18-åring til å bli en fremtredende skikkelse i norsk kulturdebatt. Han diskuterer utfordringene med å være en offentlig person, som å bli utsatt for trusler og hets, og hvordan han håndterer sin rolle som redaktør og meningsbærer. Samtalen berører også temaer som kanselleringskultur, gatejustis og viktigheten av å være modig i sin journalistikk.

Transcript

- Blir det dags 18 i to uker framover? - Ikke sant? Ja, men velkommen da. Takk. Veldig hyggelig å ha deg her. Lige så, takk for besøk. Takk for at jeg inviterer. Det er jo litt artig at vi er gamle kollegaer da. Jeg husker jo ikke så mye av den tiden du var i P3. Var det et par måneder, eller var det et helt år, eller to? Det var sikkert et år til slutt, men jeg var jo der først i praksisperiode under journalistutdanningen, og så ble det et vikariat etter det. Men jeg var ikke noen sånn sentral figur på noen måte. Det var ikke sånn at det stod alltid lagde de plagsomme spørsmålene på redaksjonsmøtene. Jo, litt. Var det det? Det rakk jo være det, men... Det gjelder å markere seg litt da, når man er i en praksisplass. Det er kanskje som å gå inn og så kommer man inn med det her herlige ungdomlige motet, bare at nå skal jeg bare vise meg frem her. Ja, jeg var litt sånn. Det var det? Ja, men det var så mange der. Jeg likte egentlig veldig godt det der at det var så komfortabelt miljø, og at det var veldig sånn sosialistisk drøm, følt jeg det var. Alle så heldig gikk ut, og kantinen var sånn var, men folk var glade. Alle tjente like mye og var liksom i en veldig heldig, trygg situasjon. Og så var det sånn fire siffrede numre til bilavdelingen, og så kunne du gi et prosjektnummer, og så leide bil. Men det ble litt sånn tørt, synes jeg. Ja, det gjorde det. Hvor lang tid var det det? Ja. Et år. Når du nærmet seg året, da ble det kjent at du kriblet litt, da ble du utålmodig? Ja, jeg blir fort lei av ting, og derfor er det gøy å jobbe med noe eget, for da får du lov, eller da gir du deg selv lov til å hoppe fra prosjekt til prosjekt. og alltid utvikle noe. Ja, sånn 9-4 greier, det er ikke helt din... Nei. Det har aldri vært det? Nei, det har egentlig aldri vært det. Det er jævlig sunt genet, det er på en måte at man har... Alle søker gjerne mot det trygge, mens du søker tydeligvis mot kanskje utfordringer, og det er hektisk, og jeg skriver sånn hermetegn, umulig, men på en måte... Bare ta det her liksom... Det som sikkert tar mestepass, eller all tiden i nå, er jo Subjekt.no. Som du startet i 2013, jeg sa noe litt opp, jeg bare sånn, faen, det føles utrolig lenge siden. Jeg føler liksom det startet opp for kortere tid siden da. Det har holdt på sju år allerede, det er ganske solidt altså. Ja. Det er jo faktisk en stund... Jeg var jo 18 år da vi lanserte først utgave. Nei, jeg var kanskje 18 år da jeg planla å gi ut først opp utgave, men jeg var ganske ung. Jeg var... hadde litt erfaring, mye for alderen, men det er noe helt annet i dag, samtidig som mandatet. Jeg overrasker meg selv ganske når jeg leser lederartiklene i Subjekt's første utgave fra 2013, og at det heter Subjekt og sånn. Vi dyrker egentlig mye av det samme, det individualistiske prosjektet og De som er i motstrømmen og sånne ting. Det er ikke sånn at du gremler over det du skrev for 20 år siden, at det er sånn unge Danby? Det som er så fett med det er at ingen kan ta fra meg det at jeg var 18 år. Så jeg står jo ikke helt ved det jeg gjorde som 18-åring, det gjør jo de aller færreste. Men samtidig så var det så tidlig ut at selv da jeg var 20 så syntes jeg det var kult, fordi jeg skjønte at jeg var bare 18 år. Så selv om jeg ikke står for det, så synes jeg det er fett av en 18-åring å gjøre et så ambisjøst prosjekt. Det var jo først og fremst det det var. Det var så ambisjøst at det var mange oppslag om en ung og lovende fyr. Men vi falt jo i alle de opplagte fallgruvene. Hvilke var det? Poenget med subjekt 1, det har jo litt, eller navnet er også på grunn av at det var et subjektivt prosjekt. Jeg mente at man skulle kunne lage et magasin alene, så jeg lagde jo det magasinet helt alene. Jeg skrev hvert eneste ord i nummeret, tok alle bildene, gjorde layouten og sånn. Og så er det jo en grunn til at de fleste magasiner ikke lager sånn. Så fallgruven er jo at du ikke har korrekturlesere, og at du ikke har så gode bilder som du kunne hatt, eller så gode tekster som du kunne hatt. Sparingspartnere, sånne ting. Men det blir gjort, og jeg vil egentlig vise at man kunne gjøre det i stor grad, og så fikk vi penger fra Frittor, og det var en enorm sum den gangen, 30 000. Nå skjønner jeg at ting koster å at ikke... er noe å lansere et magasin for eller med, med mindre du har en ekstrem drivkraft som man har som 18-åring. Skjønte du på en måte når du var så ung, flest av de 18-åringene bare ser tilbake på meg og blir gremme, hva er faen det her med når jeg var 18-åring? Skjønte du på en måte hvordan journalistikk fungerte? Hva var det som... Hva skulle du skrive? Hvor skulle du gå opp linjene? Hvordan skulle du forholde deg til intervju og vektig kilder? Hva var det som var så bra? Skjønte du alle de tingene allerede da du var 18 år? Nei, jeg hadde litt sånn BGS-erfaring å vise til, men... Jeg var jo ganske kul over 18 år også, jeg grev meg ikke over, eller jeg hadde ikke russetid, jeg syntes det var kjempeteit og sånne ting, så jeg hadde en stor selvbevissthet og ikke minst selvslitt for å kunne utføre noe sånt. Det må man ha, i hvert fall i offentligheten, som ikke er noen lekeplass, men... Jeg lagde jo subjekt under min tid som nettredaktør i Natt og Dag, eller mot slutten av den tiden. Så jeg hadde jo litt folk over meg, og hadde jo lært en del frem til da, med å skrive her og der. Så hadde jeg gått medier og kommunikasjon på Fedrik Anders skole, som jo er en innføring. Det er jo litt interessant det der med teori og skole, hvor ... Nå som du har gjort det her så lenge, og man blir aldri ferdig utlært på det, og det er jo, som du merker nå i disse dager, at det er jo stadig nyttigere ting å bryne seg på. Men det er sånn, teori og skole, hvor mye vekt legger du det i Hvor mye kommer det tilbake til deg i praksisen, i det virkelige livet? Jeg slutta jo på VGS fordi jeg ikke var en sånn... Jeg var jo skoleflink, men jeg likte bare ikke skoleløpet. Og da skulle man jo tro at jeg ikke likte teori og faglighet, men... Folk er nyanserte, og jeg tror for eksempel etter journalisthøyskolen så har jeg vært i kulturlivet en presseetiker, og har veldig stor respekt for hva som er plakaten, og presseetikken, og teorien, og fagligheten. Så jeg vil nok si at jeg er en ganske faglig og teoretisk forankret person, og som bryr meg mye om det. - Men jeg bare tenkte at norsk skole går litt for tregt, eller var det liksom sånn at det var sånn, må ha med seg alle hele veien? - Ja, kanskje man skulle si at VGS gikk for tregt. Og så journalister i skolen også, jeg hadde et permittert år hvor jeg også jobbet og ikke var student. Og så satt jeg jo alltid på bakste rad og lagde subjekt i forelesningene og sånn, så Det var veldig viktig for meg å praktisere det jeg hele tiden teoriserte om. Så det var ikke sånn at jeg praktiserte og ikke fulgte teorien, men kanskje teorien alene ble litt kjedelig. Ja, man får jo lyst til å prøve det, og det er jo ganske fascinerende at du får en så konkret idé som du både kan se fra deg og begynne å utvikle. Ja. Og du er jo en generasjon som kan alle tingene. Det er morsomt. Jeg tror jeg er en av de første generasjonene som vokste opp og bare lærte alle de tingene selv før man kom på skolen. Man lærte alt med datamaskiner, videokamera, lyd, ta fra hverandre datamaskin, sette det sammen. Ting som ingen lærere kunne. På en måte som man sagt med sikkert de merkelige ... jobbsituasjoner. Nå som jeg begynte med podcasten, så er det plutselig for å bruke videoskills som jeg lærte da, 16-17 år, interessene kommer tilbake igjen. Så det med teknologi er jo sånn at Du lå liksom et hestehode foran hele veien, og du sparte inn et år med det ene, og du var også ikke med i rustet igjen, da hadde du også kapital. Du hadde jo gjort alle de riktige tingene der. Ja, jeg tror det var en god oppskrift på det du nevnte der. Men har du endret kursen til det du begynte med, tenk på når du var 17-18 år? til det du vil skape nå? Er det samme filosofien og drivkraften bak, eller er det litt mer voksent nå, raffinert, eller er det den samme core-ideen fra dagen? Det er helt klart langt mer raffinert og sofistikert holdning til pressetikken og kultursjonalistikken som vi har nå, mye mer bevisst forhold til det, men det er noe interessant som ligger i det første nummeret, og den er ... veldig ideologisk forankret prosjektet. Det var jo et prosjekt som tok godt over et år å lage et papirmagasin alene, og med 30 000 er det jo ikke penger i det helt tatt. Men det er mye av den der... selvrealiseringen, det individualistiske, og motstrømstemmene som har vært subjekts fascinasjon siden start. I starten var jeg veldig opptatt av det navnet og det konseptet og sånn. Jeg er veldig glad for at jeg startet et navn som jeg står ved og som jeg liker egentlig, og som ikke minst hadde domene ikke eksistert i dag. Bare ti år senere. Og Det er ganske mange faktorer ved subjekt i 2012 som er like som de er i dag. Eller det ideologiske baktet. Da føler jeg at du har blitt redd med første utgavene. er det fortsatt en blanding av stolthet og litt sånn, nei faen, hvorfor gjorde jeg den der? Tenk på, var det noen som gjorde noen sånn short, tenker du tilbake at du gjorde noen shortcuts i starten? Nei, jeg er, jeg synes jeg var kul som gjorde det. Stort sett, jeg gremmes egentlig ikke så veldig over det nummeret. Fordi, som sagt tidligere, at ingen kan frata meg det at jeg var 17-18 år mens jeg lagde det. Hvor faen kommer det selvklitten fra? For de fleste på en måte, jeg har jo en teori om at selvklitten synker, om ikke linært, men i hvert fall jevnt og trutt ned mot 40-årsalet der, når alle de krisene kommer og sånt, så ser man tilbake på hvor faen de har hentet det selvklitten derfra. Men det er Den sitter godt. Du er du 26 nå? - 27, ja. - 27, ja. Alt for ung, vet du. - Nei, jeg vet ikke. Det er jo ikke akkurat en charmerende egenskap heller å ha så mye selvtillit, men akkurat det prosjektet der var litt sånn jeg møtte egentlig ikke så mange hindringer. søkte om penger fra fritord de likte prosjektet og ikke minst så tror jeg de jeg skjønner egentlig ikke jeg er litt uske på om jeg ville trodd på en 18-åring i det hele tatt at det var noe fremtid i et sånt prosjekt at det ikke var 30 000 rett ut men jeg tror det var ganske godt investert Det var vel noe konkurranse, noen sånn lignende blekker på den tiden, var det ikke det? Jo, og det var jo da Eno var stort og veldig bra, Musikkmagasinet, Smug eksisterte vel, Natt og Dag var ganske store, men det var jo helt annerledes. Jeg husker jeg sa i masse intervjuer sånn, at Pepsi kom lenge etter cola. De sa at det var plass til lenge. Jeg var veldig smart retoriker og konseptuelt anlagt, så jeg ville egentlig bare prøve å finne plassen i magasinhylla. Veldig merkelige ting å gjøre, og så var det jo egentlig... Nei, jeg tror det bare var... Det har vært en tro på prosjektet hele veien som har gjort at det står nå. Og så skal det jo sies at det ikke har vært en billig vei å gå i det hele tatt. Det har jo tatt syv år før det, så vidt det omsetter 3,5 millioner. Det er jo ikke en stor selskap i det hele tatt. Så det er jo sånn veldig... Veldig lang og treg vei. Ja, interessant. Men moro vei. Så når vil du si på en måte at du kommer over en terskel og tenker sånn, faen nå, nå endelig kommer vi litt over den første bakken her. Ja, det var vel i 2017 Det var ikke før 2019 egentlig at det begynte å gå bra. Vi lanserte første utgave i 2013, andre utgave i 2014, og så har det vært ganske stille. Vi har gått journaliststudier og tatt på et vikariat og jobbet i P3 og litt av hvert. Det var ikke før i januar 2017 vi lanserte, så vi har holdt ut i tre og et halvt år på nett. Det var ikke før i fjor, etter at vi kom over en sånn ordentlig kneik, at jeg skjønte at det kan gå bra. Og siden vi lanserte på nett, så har vi dobbelt lest tallene. hvert år. Hva er det mest stedverdels på nett nå? Jeg vet ikke helt, er det fortsatt fysisk produkt? Det har du sluttet med? Vi har gitt ut to utgaver, og nå fokuserer vi bare på nett. Det er jo rimelig mye billigere nå, vil jeg tro. Ja, og så er det jo sånn at de fleste papirmedier gjør seg jo selv en stor bjørnetjeneste ved å fokusere på begge deler. Journalistene som jobber med papirmedier vet at de må tenke for både papir og nett, og man har liksom hemmet overalt i prosessen. Samtidig som de store mediene er veldig redde for å kanibalisere sitt eget produkt, at nettjenesten der skal spise papirprodukter, og det er jo enda mange som abonnerer på aviser og som kjøper dem i butikkene. Så vi har nok et stort konkurransefortrinn der ved å bare fokusere på nett. Så er det jo ganske mange miljøaspekter og andre ting som er gode grunner for at man ikke skal sette i gang med ny teknologi. papiravis nå, eller papirmagasin. - Da er du baller altså. - Ja, da er du litt dum også. Det var jo det som gjorde at Subjekt også fikk mye oppmerksomhet, at vi skulle tilbake til den sakte kulturjournalistikken. Hvor bra det kunne bli av en 18-åring er jo ikke... Det er jo ganske begrenset, men samtidig var det ambisjonene der som var kanskje mest interessante for Fritt Or og andre støttespillere. Det er litt det der klisjeet, øya på målet. Jeg vet ikke om du kan på en måte relatere det. Jeg har sett meg med et veldig overambitiøst prosjekt som jeg ikke vet outputten på. Kanskje bare blir screenlagt hos en eller annen pitchet til det, og så bare, faen, hva skjer med det? Jeg har bare lyst til å komme dit og at produktet skal bli ferdig. Eller tingene, eller det man jobber med. Så det er ikke på en måte... hva som skjer med den ferdige tingen etter det. Det er kanskje bare å oppnå den ting man vil lage. Ja, og det jeg ville som 18-åring var å kjenne på alle sidene av en magasinproduksjon, sånn bokstavlig talt. Da hjelper det å ha, jeg sier om meg selv at jeg ikke er best i noe, men ganske god i mye. Så lenge du klarer... å produsere et magasin fra start, at jo da, at du kan gjøre layout, og kan gjøre bilder, og kan gjøre tekst, og kan skrive mails, og kontakte distribusjonsselskaper, og kan, liksom alle siden av en magasinproduksjon, så får du det gjort, men jeg tror mange med ambisjonene kanskje mangler den almen kunnskapen da. Så det er jo en veldig heldig ting, og jeg sier ikke at subjektet var liksom it, eller de magasinene kom på noen som helst måte, men det gikk da. Mm. - Det må ha hjulpet også sakte men sikkert gjennom de årene her at du også har kjørt det. Det er en slags PR-verdi i det her med det image du kjører. Du eksponerer deg mye i sosiale medier. Helt superkledd her i dag og alltid på alle bilder og sånt. Du ser jo alltid veldig representabel ut. Og det er sånn, det virker jo, det kanskje ligger litt i på en måte at du må også være det i form av subjekt.no og tematikken og sånt også, men det er sånn, det må jo være gjerne å være ærlig på det, du tenker jo mye på utseende, image, hvordan du fremstår for omverden, sånn i forhold til det som hjelper subjektprodukter, at du blir jo på en måte en sånn gallionsfigur for et prosjekt, da. Kanskje frem til nylig så mente jeg hele tiden at subjekt skyldte meg en del. Men nå er vi ganske mange om det, og jeg hadde aldri klart det uten teamet og redaksjonen og sånn, så nå er vi jo en viss stølse også. Frem til cirka samtidig så har ikke jeg vært noen sånn veldig PR-strategisk fyr, og jeg er ikke det i dag heller, vil jeg si. Det er dårlig PR noen av de tingene jeg skriver om, men jeg er en, jeg vil si at jeg er ideologisk forankret altså, at jeg virkelig tror på det jeg skriver, og at jeg blir jo grillet i redaksjonsmøter om dagen også, at jeg liksom, det er ikke alt som man med Faderis Makos alle, men da tenker jeg at at vi bidrar til mediemangfoldet ved at vi er så uavhengige som vi er, hvor jeg er både styreleder og daglig leder i et selskap, for da får jeg ikke sparken for å gjøre de mest kontroversielle tingene, og skrive om de mest tabubelagte temaene og sånt. Spørsmålet ditt var om... handlet om representasjon og sånn. Nei, jeg tror det er en parallell linje mellom interesse for helt vanlig fashion og ja, jeg skal jo ha en god estetisk sans da, som kulturredaktør og Og så tror jeg det handler om at man ikke skuffer de man samarbeider med. Det varer ikke så lenge når man bare kler seg pent. - Med sånn casual-dambi, hvordan ser det ut da? Er det alltid skjorte og bleser? - Nei, nei, nei. Det er det ikke det. Noen ganger kler jeg meg bra når jeg føler meg dårlig. Det kan hjelpe. Noen ganger ser jeg på en eiendomsmegler og tenker at det kan ikke bare være eiendomsmeglere som går i dress. Casual Dambi heter Genser Dambi, og du ser han ganske ofte på Torshov. - Jeg henger jo ikke på Torshov, jeg ser jo bare på de offisielle kanalene. Men det er jo et eller annet, som du kanskje sier, mellom linjene her, og det er meg man tar på seg også og klærer seg på. teit meg, nå skal ikke jeg begynne å poppe litt der, sånn at du bare føler deg veldig, eller sånn, ja litt dette her klærne er vel tatt på i et jobbintervju da, eller på en måte vi skal holde foredrag foran tusen mennesker, så er det liksom den der, du kommer ikke ut om at på en måte, du blir jo tatt mer seriøst når du ser ordentlig ut også, og det er jo nøkkelig i mange sånne type ting at man spekulerer, og det er litt kanskje sånn, øh, skal vi si, verktøyet dressen, er jo det altså på en måte at da setter man til side alle i den tvilen om personen er en skikkelig person som har livet sitt på stellet. Ja, det er en skikkelig person, da kan man høre på, kanskje budskapet kommer bedre frem av at man kler seg godt. Ref egnomsmegler, alle går i dress, greit da. da går man rett på innholdet i leiligheten og vurderer ikke eiendomsmegleren så nøye. Nettopp, og i en sånn metapodcast som dette, så ble jo dette tema, men det var jo liksom ikke meningen. Jeg har til gode å sitte i dress her i podcasten faktisk, men jeg var jævlig nærme på 17. mai, da hadde jeg en professor her, som var sånn, faen, vi bare kjører podcast på 17. mai, jeg bare, her er du sikker, går det bra? Det er liksom det closest jeg har vært. Ja, men jeg tenker jo at det viktigste med stil er at det er musikalsk, og at du skjønner anledningene. Jeg tror ikke jeg som journalist i en podcast ville tatt meg dress, da hadde jo kanskje gjesten følt seg ukomfortabelt. Ja, det er litt det med å speile gjesten, ja. Ja, og egentlig litt det med å speile situasjonen og være... og forstå hvor man skal ha... Jeg har tatt meg selv og sittet i en sånn, tenkte du kommer litt sånn kul t-skjorte, litt rufsete hår, og så ser jeg meg selv på YouTube etterpå med gjesten som bare er en kul fyr som kler det der, og så ser jeg bare ut som om jeg nettopp har stått opp igjen. Så jeg bare, faen, dette her ser jo helt useriøst ut. Jeg må prøve å ta på en skjorte et eller annet. Det hjelper bare så jævlig... Det er jo en liten digresjon der, men jeg tror det er viktig der. Du skal jo begynne å lage podcaster hos dere og sånt. Stemmer. Vi snakket vel litt om det før vi begynte her. Skal dere filme det, eller? Ja, det blir filming. Det er ikke sikkert vi filmer fra de første episodene, men... Det er jo mange som blir stresset av filming og sånt. Jeg tenker i hvert fall, nå har jeg gjort, dette er vel episode 60 eller noe annet, Jeg tenker ikke noe på det lenger. Tenker du noe på når vi holder på nå, at det filmes? - Nei, det er egentlig ikke noe stress, men det finnes jo gjester som ... - Ja, som blir litt stresset av det. Du snakket om dagsakt 18 før vi begynte her. Det er kanskje en av de stressete settingene man kan havne i i en slags intervjusituasjon da, med lyskastere, kameraer som svinger og danser. Ekstremt profesjonelle mennesker, både som skal snakke mot programleder, det er NRK bygget, det er lyskastere, det er hundre tusen av lyttere liksom. Og du har vært i denne flere ganger. Ja, det er virkelig en øvelsesak. De tre første gangene var helt krise, det var... Det ser jeg ikke tilbake på med stor glede, egentlig. Jeg skjønner at politikere i stor grad har et... Altså, hvor talentfulle de er til å kommunisere, egentlig, det har jeg skjønt etter noen ganger på Dagsnytt 18. Hvordan gikk de første gangene, og hva var det som... Var du den på en måte som ble grillet, eller hva skal jeg kalle det? Ja, på dagsatten som er litt sånn skandalejagende, eller sånn konfliktjagende i det minste, så har man jo alltid en motpart til en selv. Og det er jo stressende nok. Og så vet du liksom som nybegynner der, liksom ikke nødvendigvis hvor du skal begynne på din egen historie. Hvor mye du må ta på nytt. Når programlederen kommer til å stoppe deg, så skal du da begynne rett på på hovedpoeng, eller skal du ta hele bakgrunnshistorien og sånn. Og hvis du gjør feil, så kan du ende opp med å bare fortelle en bakgrunnshistorie. Fordi det blir stoppet. Men hva synes du på en måte om formatet? Altså det der ekstremt høyte... Jeg elsker å høre på det. Det er kanskje et av mine favorittprogrammer på NRK. Jeg synes det er gode programledere, og egentlig man får en veldig god oppsummering av de viktigste sakene. Men det er jo litt mer konflikt her enn det er i den virkelige verden. Vil jeg si da, fordi alt blir så veldig skarpladet. Jeg sliter med en gang liksom det der... leverer i et så komprimert format, hvor det står så mye på spill på hvert ord du sier. Det jeg liker med podcast-medier veldig godt, er at hvis du fucker opp eller snøvler et ord, så spiller det ikke så stor, kostnaden er ikke så stor. Men når du gjør det på TV eller dags, noe som på en måte hvor det er så kort timespan og så mye står på spill, så er det sånn der ... Så sitter du kanskje og så murrer i bakgrunnen hva det er jeg sa nå. Hva var det jeg svarte på spørsmålet? Du sitter bare og gjør en egenvurdering kontinuerlig, så det er bare en sinnssykt stressende situasjon. Ja, det er en ekstremt stressende situasjon. Jeg unner egentlig ingen å sitte i den blå sofaen før, og det er en helt egen følelse der, den blå sofaen som er i venterommet i Dagens Nysatten. hvor du blir bedt om å møte opp litt før, ikke veldig mye før, men litt før, og så møter du din debattmotstander. Du må jo si hei, du er jo profesjonell, og så vet du at begge skal snakke om den samme saken, så du har jo helt klart noe til felles, og en interesse der, men du skal jo ikke røpe argumentene dine. Det er et ekstremt spill, den praten blir bare sånn ekstremt overfladisk. Men så ser jeg jo, noen ganger har jeg vært på Dagsnytt 18-studio, og så sitter Annette Trettebergstuen og Trine Gjertsjæg-Randils samme sofa, og de er opposisjonspolitikere, nesten bestevenner, virker det som, i den sofaen, rett før de skal lille hverandre, og så er de ute og venner igjen. Det er jo helt merkelig egen offentlighetsverden som man må bli god på. Jeg er ikke under noen å oppleve de tre-fire første gangene. Men etter det da, så fikk du en slags ro på en måte at nå vet du stressmomentene rundt, at du på en måte nå... Så du greide å fokusere mer på det du skulle si fremover? Ja, i en sånn sending. Man blir bedre på å gå inn der uten manus, fordi det er også veldig uheldig... forbyr seg bunnet av det? Ja, man blir veldig bunnet av det, så man tror at det skal lønne seg i starten, og det kan hende at det er den eneste mulige løsningen også, fordi man er så stresset og prøver å huske ting, men egentlig så er det derfor å svare på spørsmålene til programlederen, så det viktigste er at du stoler på at du har invitert ditt fordi at du kan nok, og at du bare svarer på spørsmål egentlig, fordi hvis ikke så begynner du å svare på ting som ingen andre egentlig bryr seg om da, man blir veldig i sitt eget hodet, litt som i subjekt nummer en. Veldig interessant egentlig, for det er jo litt det med notater, altså jeg opplevde det, og det er interessant å høre at du sier det, for det er det sånn, hvis du blir tatt av på liksom utenfor manuset ditt, det du har forberedt deg på, så blir du jo helt totalt satt ut da, og hvis du da prøver å kjøre som du sier, kjøre hardt på en manuset ditt, så blir du jo korrigert av programlederen. Det er der yrkespolitikere, eller den profesjonelle er så jævlig god på det du sa i stedet for den der komikardiet. Det var nesten til det skjedde i sommer, du spørde meg da, til at jeg drillet på nettopp partiprogrammet sitt. Hva er strategisk riktig å si? Hvordan de greier å smude alle samtalene inn på det sporet de vil ha, og greier å gjenta disse tre kjernepunktene de skal gjennom i den samtalen, som gjør at de kanskje greier å slappe seg så godt i soffaen etter det før de skal inn i gilden, for de er så jævlig trygge på hva de skal si. Det er jo mange politikere der ute som er barna av politikere, og som bare er politikere, så innholdet, man tror nesten ikke på dem. Men ja, absolutt, de er veldig gode på å kommunisere. Det er politikeproblem, synes jeg. Når du merker at politikerne spiller et spill, eller er så på en måte trygge fordi de er gjennomdrillet, at de ikke greier å ta et spørsmål på stående fot, for eksempel. Da har jeg det sånn, ok, dette her er bare en som... som gjemmer seg bak en innøvd PR-strategi. Men de politikere som stikker seg frem så på, du merker at dette her er svar som de koker opp fortløpende fra eget hjerte, fra eget hodet, som er dette her er faktisk standpunktet og meningen min rundt. Dette her har jeg reflektert over lang tid, så dette her vet jeg hva jeg skal mene om. De politikerne tror jeg bare sånn, et eller annet intuitivt ser og lytter på. Det trenger ikke være ditt parti engang, du må merke hvilke politikere. Dette her er faktisk noe som ikke går i den PR-drillafelda, synes jeg da. Ja, der har jeg stor respekt for journalistene i Dagsnyttet nå, som klarer å jonglere veldig mellom når jeg er gjest, eller når det kommer en helt annen gjest enn en politiker. Stort sett er jo journalister gode når de stiller åpne spørsmål, og ikke legger ord i munnen, eller stiller åpne spørsmål, mens til politikere så er det bare en invitasjon til å ta en anekdote eller et politisk retorisk utspill. Så til dem stiller man bare ja og nei spørsmål, eller man ender åpnet å stille ja og nei spørsmål, fordi at... De snakker så ofte rundt grøtten, eller snakker om det de vil og ikke står på spørsmål. Det er veldig stor forskjell på hvordan man skal stille spørsmål til politikere versus en annen. - Er det noe du lærte om da du satt med deg inn i subjektarbeid? hva skal vi si, fra 18-19-20-åringen, har vært inne i profesjonelle diskusjoner og arenaer. Dette her skal jeg gjøre med subjekt? I liten grad. Jeg tror ganske mange tror at jeg har et veldig bevisst forhold til hva jeg sier og hva jeg skriver. Jeg har jo i ganske stor grad det, men det er ikke sånn at det forstyrrer meningene mine på noen som helst måte, vil jeg si. Er det sånn, føler du at du må legge lokk på noe, eller hvordan er den balansegangen der som redaktør og meningsbær, synes du det er en vanskelig balansegang i det daglige? - Ja, jeg synes de som jobber som utelukkende kommentatorer i avisene, de er utrolig heldige. Fordi at de bare får ha den posisjonen, hvor jobben deres er å mene ting. Som redaktør skal jeg jo... Jeg tror subjektet har vært tjent med at jeg har vært den mest synlige meningsbæreren i subjekt, og i starten så kunne det ikke vært annerledes hvem skulle gjort noe sånt for subjekt, men jeg tror og håper at vi får egne kommentatorer og at jeg kan svare mer på redaktør, publisistiske valg og sånne ting i større grad og kommentere saker mindre da, og at jeg kan be andre gjøre det, men det er ikke... Vi er ikke helt i den situasjonen enda. Og så er det også sånn at jeg brenner inn med saker og publiserer ting jeg virkelig mener bør snakkes om. Du må jo merke det også nå som dere vokser. Du har hatt Alex Iversen inn etter å skrive litt for det siste. Det var veldig kult. Og at kanskje de meningsbærerne, de kommentatere som du har følt med og kanskje sett opp det, at du merker at du får mer og mer kontakt med folk samfunnsdebatanter og kommer mer på en måte lettere inn i den offentlige ordskiftet, at du får med deg folk til å gjøre freelance-oppdrag. Merker du at det tingene der begynner å bli litt enklere nå? Ja, det synes jeg, men det er litt sånn det er veldig sånn Alex Iversen har sitt sånn miljø på internett, og på den moderat høyresiden eller noe sånt, og Jeg føler at det har blitt lettere å få folk til å uttale seg subjekt, men samtidig så er det litt sånn... Det har vært litt motstand også. - Ja. Hvordan da? Alex Iversen var jo egentlig ganske ukontroversielt, men Espen Goffeng hadde et innlegg i Subjekt for ikke så veldig lenge siden, hvor han, det var under dette merkelige utspillet til Erna Solberg etter Black Lives Matter-protestene, så sa hun at Jeg tror hun sa noe om at svarte er utsatt for mer politikriminalitet, fordi hun underbygget det med en statistikk som hun ikke kommenterte videre. Vi publiserte, det fikk krass kritikk, og så skrev Espen Goffing at Erna Solberg har rett i det hun sier, eller at det ikke er noe galt i det her da. Siden så var det en Instagram, kanskje en liten Instagram-kampanje, hvor man mente at man skulle slutte å abonner på Subjekt og ikke publisere noe der. Man skulle si nei til intervju for spørsmål og sånne ting. Det er så rart, fordi man har ansett Moderate som sine fiender nå, fordi at radikale ytterpunkter er så langt ute. Er det noe du merker mye til da? Folk som på en måte vil kanselere subjekt? Ja, det har vært helt ekstremt i det siste. Jeg lurer på om det kommer av en stor kultur, eller en kulturell tendens, at det er veldig lett å kanselere, eller om... og at man underbevisst er inspirert til å drive med slik utestengingskultur, som kulturhøyspråkladet vil at vi skal kalle det. Eller om... Jo, jeg tror det er litt sånn underbevisst at vi importerer sånne uheldige amerikanske tendenser. Hvordan oppstår det greiene der? Vi kan jo begynne med at du... Jeg tenkte jeg bare spørre først på, Espen Goffeng skriver for dere. Kommer han da med på en måte, snakker dere sammen om å lage en sak da hos dere, eller kommer han til dere eller visse verser? Nei, akkurat den saken er et debattinnlegg som vi hentet fra Facebooken hans. Ok, ok. For oss er det veldig viktig å hele tiden nyansere debatten. Etter at det utspillet fra Erna Solberg kom, så var det så veldig massiv kritikk mot Erna Solbergs utspill, at hans stemme og innlegg var veldig unikt. Så det er jo ikke sånn at vi... oppfordrer alle til å skrive alltid. Noen ganger er det skrevet før vi henter det. Og da var egentlig hans innlegg ganske et nytt perspektiv. Og det har jo egentlig, som sagt, siden starten vært subjekt oppdrag å komme med de nye perspektivene. Men så virker det som om det er til at hvis det kommer... fra en venstreside eller noe sånt. Heller enn den motsatte. Og det skjønner jeg, fordi vi opererer i et veldig venstre-lent felt. Så vi skal jo i utgangspunktet først og fremst moderere og nyansere common sense. Men i et kulturliv som er veldig ikke minst offentlig finansiert, men også av mange andre grunner venstreorientert, så blir den nyanserende stemmen ofte fra høyresiden. Da er det, hvor kommer, hvor begynner det engasjementet om at subjekt skal ned? Det har også vært... aktivister eller kampanjer som har oppsøkt, det her er jo ganske spesielt, og litt farlig, og et veldig stort tema også, det er jo det med at de tar kontakt med sponsorene deres, annonsørene deres, og forteller i det videre brevet om på en måte De prøver å skremme deg vekk fra å samarbeide med dere av politiske og ideologiske årsaker. Det som er litt synd her er at det har skjedd med reset og dokument og sånn før. Det er jo egentlig nettsteder vi ikke identifiserer oss med, eller egentlig ligner seg veldig på. Men for meg betyr det bare at ... den tendensen eller den bølgen egentlig skylder bare enda lenger og lenger inn mot et såpass moderat nettsted som det subjektet er, og hvor disse menneskene helt sikkert er glad for 99,9% av innholdet vi har publisert. Vi har skrevet veldig lite om ras og rasisme og den debatten. Det er første gangen på sånn måte kritisk innlegg har blitt publisert til subjekt. Og så er det liksom det noen husker subjekt for. Og så siden så har det vært flere som har spurt ja, men dere skriver jo at all lives matter og det har vi aldri skrevet heller, så det har bare blitt sånn Det er en ønsketenkning om å finne seg en fiende. Det er en hyeneaktig mobbmentalitet som er veldig farlig, tror jeg. Også er det veldig spesielt og ganske ødeleggende på mange måter. Jeg vet ikke hvor stor grad det er blitt, men den doble Twitter-kontoen som har laget en Twitter-konto og en ekstra bokstave etter navnet ditt, og begynte bare, jeg vet ikke hvor troverdig den er, om det er total tarselering og bare humor, men på en måte det er vanskelig Jeg kan se for meg at jeg tidligvis bare sånn, hæ, har han beskrevet det her, eller er det liksom, jeg vet ikke hva som foregår på en konto, men du har i hvert fall gått noen skritt for å prøve å fjerne han, har du ikke? Jo, jeg har rapportert noen ganger, så jeg dør ikke av at den kontoen finnes, og jeg tåler jo ganske mye som en offentlig person, så jeg er liksom ikke... Det er greit, jeg ler mye av liksom... om og mot meg. Men jeg synes ikke den er noe morsom, og så er jeg litt sånn uske på hvordan folk tolker den, om det faktisk er meg, eller om de skjønner at det er en paradikonto, om det er det det er, eller om de tror det er meg. Det er jo noen av de som... er skrevet på en måte sånn at folk kan tro at det er meg, men at jeg kødder. Men det er jo også en stor misforståelse. Jeg har ikke så dårlig humor, bare. Så til og med det er liksom uheldig. Så jeg mener, ja, det er en av veldig mange tilfeller hvor det jeg tror er meningsmotstandere, bruke metoder jeg er principielt imot for å kanskje søke meg. Jeg tror ikke poenget med denne kontoen er å være så morsom, men det kan jo være å... Jeg tror de ville kalt det noe annet, på en måte lå litt i denne nickname, eller på en måte titlen på kontoen, at man skjønner fort at det er satire eller et eller annet. Men når du legger til en ekstra bokstav, det er nesten sånn, og i Norge kjenner vi ikke ditt etterhavn godt, om to i'er eller en i'er ser ikke så veldig forskjellig ut. Det er ikke profesjonell satire. Det er det ikke. De har jo tatt profilbildet og bioen og alt mulig, så de har jo virkelig prøvd å se ut som noe. Ja, men det er jo veldig... Det er jo mer eller mindre et angrep da. Ja, jeg står ved at det ikke først og fremst er morsomt. Og det hadde jeg vært for å la stå om det først og fremst var morsomt. Men så er jo ikke jeg helt i posisjon til å skulle bedømme om det er så gøy da. Men du merker jo sikkert sakten med prisen, og noe merker du enda lenger til det. Det er så sjukt å tenke på, så det er så langt du har kommet og liksom bra jobba som det har vært til nå da, liksom på å skape den subjektet at det er nå liksom å spenne med veien videre, men du kjenner jo sikkert nå bare sånn det kommende trøkket, altså du ser liksom nå liksom du posisjonerer deg der du står frem der, du virker ikke som redd heller, det er litt kult at du er ikke redd for å møte opp i dag 18 da, selv om du er helt totalt uerfaren og blir forkjørt av som faen liksom og du stiller opp på det aller mestre virker det som, og og gjemmer deg ikke bak noe. Takk for fine ord, men det er litt det også for hver gang jeg får et slag i trynet, eller en sånn stor erfaring som første gang jeg var på Dagsnytt 18 var, eller som det å bli hetset for første gang, eller få min første drapstressel, så er veien tilbake så lang at man gir ikke opp. Ja. Det må jo være mye i denne koblingen din til Gaute Drevdal, og dere har jobbet sammen, og at mye av opphavet kommer derfra også. Ja, det vil jeg si og tro. Jeg vet jo at det er dumt å si at man angrer på ting og sånt, men det er sånn at du hopper tilbake i tid. Hadde du... og jobben, og alt vært litt enklere på en måte, om du ikke snakket så mye den vegesaken som kom i april i år, stemmer det? Svaret på det spørsmålet er nok ja. At livet hadde vært enklere, og at... Ja, det er subjektet liksom sjappa mi, jeg hadde ikke møtt så mye motstand. Og sånne ting, så går jeg jo den absolute omveien når jeg prøver å få folk til å forstå at selv dette er ting man skal kunne forvente å lese i en eller dette er også synspunkter og perspektiver som må opp og fram. Det er jo en omvei å lære hele Norges befolkning at det er nå bare tida. Men ble jeg stilt det spørsmålet her om dagen, og om jeg angrer på at jeg... uttalte meg den saken, og svaret er at samtidig som jeg ser at livet hadde vært enklere ved å ikke gjøre det, så vil jeg ha gjort det samme på nytt, selv om det stort sett har vært kjipt etterpå. Ja, det var litt banalt fremstilt av meg der, for det er mer sånn der, det er ikke sånn at jeg ville gjort det om min, eller angret på det, det er mer sånn type, man velger jo hele tiden på en måte sitt deltakelsenivå i en ting som på en måte, det er jo ikke noe som angår deg, mens på en måte du og her, Mange connections, det er et stort nettverk, og dere har jobbet sammen og sånn. Så det var det som var sånn, om det liksom backfire på en måte på de andre tingene, men jeg synes jo igjen da, til det stedet, så står det respekt av at du faktisk sier de tingene du gjør, og det er jo på en måte, jeg synes det er vanskelig å være uenig da, men det er på en måte veldig lett å være uenig med deg, og liksom ta den enkle standpunktet da, for det er jo en sak på en måte som vi har jo snakket litt om på Messenger, det er jo et veldig grelt eksempel på at det var en massiv forhåndsdømming før rettssaken i helt tatt hadde begynt. Ja, og det er jo i stor grad det jeg skriver om, og at skyldspørsmålet virkelig må behandles av tingretten, men sånn er det ofte i de sakene jeg debatterer, så er mine meningsmotstandere nesten De har alltid hjertet på det rette stedet, men jeg er bare ofte uenig om løsningen på ting. I dette tilfellet er det det jeg har uttalt meg kritisk til handler i stor grad om gatejustis. Så jeg kan kanskje bli bedre på å kommunisere det bedre, men samtidig tror jeg veldig mange ønsker at det jeg skriver skal være mer... verre enn det er, bare fordi at jeg ikke står med. Men tenkte du ikke at du tok en veldig høy risiko, at du gjorde ikke gjennom ditt eget medie heller på en måte, hvor du kunne egentlig styrt alle meningen dine, eller i hvert fall fått det tydeligst og mest klart fram. Du stolte veldig på den journalisten som gjorde den saken at du kunne ikke være 100% sikker på hvordan det ble fremstilt. Jeg var ideologisk underveis. Jeg som redaktør krever at folk skal stille opp i mediene hele tiden. Jeg synes det er nesten en borgerplikt å stille opp når journalister lurer på ting. Ja. også som kilder, og så er jeg jo et sentralt vittne i den saken, og jeg kjenner til gatejustisen som har foregått, og vi var flere som på gata og i miljøet snakket den saken, at det var problematisk hvordan mange av disse oppførte seg, egentlig, men vi har blitt stadig færre, og om noen så tenkte jeg at det måtte bli meg da, og jeg sa jo også det til journalisten da, bare nei, jeg blir med hvis ingen andre kan, eller hvis ingen andre stiller. Og det skal sies at det var kanskje seks måneder fra mellom første gang han kontaktet til intervjuavtalen, hvor jeg sa nei ganske mange ganger. Og det var egentlig, det handlet til stor grad om at han sikkert finner noen andre. Men jeg mener altså at det er en plikt. Jeg liker det du sier det der, og Du burde være ganske enig i det. Mener du på en måte, hva er noe unntak fra det prinsippet der? Jeg tenker jo, det er selvfølgelig... at man hele tiden diskuterer hvilke debatter som har vært i offentligheten, og hvilke saker man skal engasjere seg i og sånt. Jeg tror at hadde jeg hatt en mentor eller rådgiver eller noe sånt, så hadde vedkommende bedt meg om å ikke uttale meg i den saken. Men det er jo fordi at jeg er først og fremst journalist, og jeg er først og fremst en journalist. Jeg er ikke først og fremst annerledes ansiktet utad for et stort NRK eller noe sånt. Så jeg mener at det er veldig få andre som kunne gjort det. Og jeg så også det ansvaret i min situasjon og posisjon som både min egen styreleder, at jeg kunne gjort noe sånt da. Kan jeg hoppe tilbake til en vegesak? Fordi jeg regner jo med at det er sikkert ikke alle som er like oppdatert på hva vi egentlig snakker om her. Det er jo da denne kulturprofilen som presidenten har kalt han lenge, altså Gaute Trebald, som nå er dømt til 13 år og 6 måneder fengsel for 6 voldtekter til samleie, 3 voldtekter til seksuell omgang, samt et tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Og han har anket denne dommen. Det har ikke skjedd noe mer der som jeg ikke har fått med av det. Nei, kanskje. Det er sånn typen at det ikke er kommet videre i rettssystemet et nivå til. For du skrev til VG da, det startet med en tekstmelding til meg i juni 2015 fra en av de to første jentene som jeg hadde meldt han, og etterpå begynte de å kontakte alle som de trodde hadde hatt sammenlignet med han da kan du på en komprimert måte for de som hører på ta oss gjennom hendelsesforløpet fra 2015 og frem til rettssaken i røffetrekk? Ja, jeg er litt begrenset i hva jeg kan uttale meg om i en etterforskningssak men det Og så jo, jeg har jo fulgt med på kritikken mot meg som har vært ganske stor siden den VG-saken, og det sitatet trekkes ganske mye frem fordi det sier at det hele startet med en SMS til meg i 2015. Det funker jo veldig bra i den VG-saken, men det... Det jeg forteller om der er hvordan jeg, som vittne, ble involvert i denne saken. I det lyset startet det hele med en SMS i 2015, den dagen man bestemmer seg for å anmelde. Da er jeg bestevenn med to jenter, og har en, jeg vil si, svakere, eller definitivt svakere vennerrelasjon til kulturprofilen. Og disse meldingene setter jo meg opp I tillegg var Drevdal en mentor for meg. For dere jobbet sammen i natt og dag? Nei, i smug. Og HV-festivalen. Riktig. Så jeg ble jo satt i en veldig vanskelig situasjon. Mange vil ha det til at det er en veldig enkel situasjon, men det handler jo ikke, men da tror jeg de tenker at, eller de stiller spørsmålene, vil du valgte dine to bestevenniner eller jobb, eller eller sjefen din. Men det er jo ikke det spørsmålet jeg har blitt stilt. Jeg har blitt stilt et spørsmål som tvinger meg til å si at enten så er vedkommende tiltalte en voldtektsmann, eller så er de De to bestevennene dine, to psykopater som anmelder en mann på falskt grunnlag. En totalbinær problemstilling. Spørsmålet er ikke om du velger bestevennene dine eller mannen, men tre personer du kjenner veldig godt blir du bedt om å anklage. for noe ekstremt seriøst. Og det jeg velger den dagen, om ikke dagen derpå, er ... og stille meg nøytralt til disse menneskene. Og den ordet er også veldig omdiskutert i media, på jodel og på Twitter, fordi jeg sier i denne vegesaken at jeg har stilt meg nøytralt til disse menneskene, og det er jo et uheldig ord, fordi jeg er jo rather farget, vil jeg si, av alle tre. I journalistikken ville jeg jo vært innabild som bare det på en måte, men jeg har stilt meg nøytralt til selve anklagen, og har sagt at ... Jeg kan ikke bekrefte dette, hverken for noen av dere. Så det første som skjer er at andre bestevenner av disse to jentene sender meg meldinger om at enten så står du med oss, eller så står du imot oss. Dette er jo også ble diskutert i vittnemål og sånne ting. hvor jeg blir stilt et ultimatum da. Og jeg svarer egentlig ikke helt på det heller, men mitt ikke-svar blir bekreftet, eller blir tatt som et nei. Og siden så har jeg ikke vært best venn med disse lenger da. Og så har jeg ikke vært best venn med kulturprofilen heller. Vi har truffet hverandre noen ganger. En del ganger da, opp igjennom fem år. Ikke sant. Men ikke... Du har ikke hatt så mye kontakt de siste dine? Nei, og så er det faktisk også sånn at hvis vi har hatt... Jo, litt i de siste, men hvis vi har hatt kontakt og kommet inn på tema før «Viten målet mitt», Så har han altså sagt at «Nei, du er et viktig vittne, vi må snakke om noe annet». Fordi at man ikke skal farges. Så har jeg helt sikkert sagt i vittnemålet ting som... skuffer han også, helt klart. Og da sitter du i den vitneboksen. Det må jo ha vært jævlig rart. Ja, det er verdens mest formelle setting. Du avlegger en igjen, eller du lover at alt du sier er sant. Blir stilt kritiske spørsmål. og svarer et eget minne. Og så svarer du da på spørsmål som du ikke aner hva skal brukes til. Men konfererer, hvis man står på en av siden, der er det jo advokater og masse samtaler og forberedelser, men som vittner på en måte, konfererte du i forkant med noe sånn, hva gjør jeg hvis visatt? Eller tok du det på strak arm og gjorde dine egne vurderinger? Av vittnemålet? Ja, eller hadde du noe du sparer med før du skulle inn i vittneboksen? Nei, egentlig ikke. Jeg har lite respekt for de som gikk inn der og tenkte nøye på hva de skulle si. Det du skal gjøre i en plikten din er å fortelle sannheten. Jeg hadde ikke noe problem med å svare på noen av spørsmålene. Det er... - Ja, jeg kunne ikke bevise skyld, men det var ganske mange spørsmål der som visst nok var interessante, som jeg ikke nødvendigvis vet hvorfor er interessante egentlig. - Var du nervøs når du gikk inn i det, eller var det sånn at det går som det går? Det er verre med Dagsnytt 18. Det er verre med Dagsnytt 18? Hvorfor det? Det er så uforutsigbart liksom? Ja. Uforutsigbart og mange flere ser det der og da. Det er jo en kamp også. Det er jo mer sånn... Det er mer ubehagelig kanskje i rettssalen. Og så synes jeg virkelig ingen skal være redd for å gå inn i rettssalen og snakke, fordi at du står der og blir stilt spørsmål du skal svare helt ærlig etter begynnelse. Jeg er pissnervøs, nesten uansett hva det måtte være. For det er liksom den... en av de mest formelle settingene jeg tror det er kanskje Marit for de mest herda eksponerte mennesker på å komme i den settingen hvor alle spesielt hvis du er veldig sosialt anlagt veldig flink sosiale skills hvor du ikke kan bruke noe form for skjerm eller sosiale skills eller sånne ting i, for der er det et så klinisk setting Ja, det er det men det er ikke noe stress hvis du går inn der og Er ærlig. Det er ikke noe galt i det du har opplevd, på en måte. Er det godt råd for alle her som skal inn i vitneboksen? Ja, jeg tror det er veldig mange som er redde for vitneboksen. Hva tenker du om dommen da? Slik den står. Nå kan det jo være at den går til et... til lagmannsretten? Ja, jeg skal ikke kommentere den dommen, tror jeg. Nei, det eneste som jeg har sagt hele veien egentlig, er at jeg håper at de som har rett får rett, og at saken bedømmes på riktig grunnlag. Men så for din egen del, er du på en måte ute, har du gjort ditt her nå, eller er det mest sånn i denne omgang at kan du... pust ut, holdt det på å si, kan du begynne å fokusere på andre ting, eller kommer du til å være viklet inn i det her, kanskje under en tid? Ja, folk er veldig interessert i å vite hva jeg har å si om dommen og sånn, vet jeg. Men jeg tenker at som jeg har sagt hele veien skal da skyldspørsmålet bedømmes av retten for det er liksom stort sett det jeg har vært imot at man har gjort disse fem årene til et helvete for både egentlig ganske mange flere enn det trenger fordi at man har lekt dommer av targata eller noe sånt alle sammen og straffet folk etter egen evne og kapasitet og egen overbevisning Da har vi et veldig stort problem, eller rettsstaten har et veldig stort problem hvis man skal banke folk og bedrive herverk etter hva man tror er rett og galt. Det nevnte vel ikke Sted at etter at du var inne i den vegesaken og uttalte deg, så var det dagen etterpå, eller rett etterpå, så var det taggene i hele den subjektet eller denne her inngangen til kontorene deres. Subjektet var blitt omdøpt til voldtekt. Og ja, det har skjedd ganske mange ting siden. Hva er det vi altså? Og det der, bare det liksom sier seg selv at når du begynner der, så er du... Må du være ekstremt noen, jeg vet ikke hvor mange mennesker, men kanskje en liten gruppe mennesker som er utrolig inne her for å ta det? Ja, det er det. Det er det ikke noe å sveile om, og jeg synes det er synd at man... Det er en sånn gapstokks- og mobbmentalitet, en mobbmentalitet som hele tiden har... trengte en fiende virker det litt som. Fordi at man ser litt på hvem de egentlig går til angrep mot da. - Og internett er jo helt insane effektivt i disse dager til å nettopp gjøre de tingene. Nå er ikke jeg så bevandret i jodelverden, jeg tror jeg har gjort et veldig godt valg på å holde meg unna den dritten der. - Det er skikkelig søppel. - For dere litt eldre folk som hører på, jodel er en sånn, skal vi si bare, du kan melde hva du vil under anonymt navn. Så du kan si hva du vil, og det er gjerne begrenset til lokalt innhold, hva faen skal jeg si, det er sånn Den meldingen du skriver er innenfor en viss radius. Hvis du skriver noe som vi bor midt i Oslo, så er det stort sett Oslo-borgere som ser deg, og det er forskjellige grupper. Jeg ble kjent for å være en skikkelig dritsladderpresse, ryktebørs. Og så er det jo veldig problematisk når ... Folk ikke trenger å stå for det de sier, ikke sant? Nettopp. Så folk går inn der for å tokelegge ting med vilje og sprer falske rykter fordi det er gøy eller noe sånt. Det strider egentlig veldig mot sånne indoktrinerte prinsipper i meg om åpenhet og etterprøvbarhet og sånt. At man vet hvor informasjonen kommer fra. Det er helt... egentlig det som foregår der. Men hvor flink er du til å skåne deg selv for sosiale medier? Føler du på en måte at du må Får vi da alt? Eller har du begynt å få litt sånn regnjakke på nå? Jeg har begynt å få en del regnjakke, men jeg får enten sendt screenshots. Retriver er jeg god på å monitorere meg selv i offentligheten. Retriver er jo verktøy for pressen bruker for å følge med på de fleste aviser og sånn. Da kan du bare ta et søkeord og så får du opp alt av. Ja, og da gjør jeg det dagen etter et debattinnlegg for å se om jeg har fått noen tilsvar eller noe sånt. Men jeg oppsøker ikke jordur. Nei, så da får du vite det via andre. Du sitter ikke og sørger rundt deg, hva faen er det noen som har vært og skrevet det? Nei, jeg gjorde det i starten, men... Og det gjorde jeg, ja. Ja, men... Helt reining opplegg det der. Ja. Ja, det var overraskende mye. Det var en ekstrem fascinasjon for mitt privatsliv, virket det som. I starten var jeg der og debatterte litt. Jeg sa at jeg er Danby, og jeg må bare si at dette er bare tull. Men det er ikke noe vits. Men det er privatliv også, så det er full grafse i alt de finner å kunne ta deg på? Ja, virkelig. Det der er hevig, og igjen da. I ung alder, jeg vet ikke om man takler det bedre gjennom at du har ikke noe sånn... Jeg kunne fort gått over på familie og hele en pakke der hvis man hadde hatt litt sånn Ja, det er sant. Og det er også derfor jeg sier det flere ganger at subjektet er unikt i mediemangfoldet, også fordi at jeg er min egen styreleder, og dermed kan styre veldig med skarpe svinger og sånn. Det har noe å si også, fordi jeg tror man kan snakke om andre temaer med litt mindre risiko, rett og slett. Hvis du synes det er greit å hente den opp igjen, jeg vet ikke hvem du sa det til, men du sa at det var av sånne jodelting, eller av drittslenging, å bli kalt en transfobisk... - Voldtekst. - Voldtekst, nazi, det plager deg, det er helt innholdsløst. Det er sånn, det kan vi ta etterpå. Sannsynligvis var det en 12-13-åring som sitter og pumper utenom. Jeg tror det er mye av det, men det kan vi ta og snakke om etterpå. Det var noe du følte at du måtte respondere på, som var at du noen sted på satt og spyttet på din egen minoritet. Var det ikke det? - Jo. Ja, for å ta det fra start, jeg får jo masse sånne... Jeg fikk en tilsett skjermdump i dag også, hvor jeg også ble kalt en pedofil, og når det liksom er sånn helt grunnløst, så blir det altså sånn at jeg ikke ser noe behov for å svare på det heller. Og sånn er det jo faktisk i norsk just også. Det er litt sånn... Virker det sånn da? Jeg har jo bare noen rettsaker å se tilbake til, men hvis du... Hvis du bare kaller noen for et rasistisk laddbegrep, så er ikke det rasisme, med mindre det er noe substans i det. Så det er en del sånne... drittpakker jeg må tåle. Og som jeg tåler, det er ikke noe sånn. Jeg er ganske tykkud av blitt, men når akkurat den saken her om dagen, så var det noen som hadde skrevet at jeg spytte på min egen minoritet, og at jeg... Ja, som... Og jeg tror de egentlig bare har en artikkel å bygge det på, og det er at vi publiserte Espen Goffengs debattinnlegg, hvor han, ikke sant, folk tror at han er imot svarte, men han er egentlig støttet opp under statistikk. Og om det er riktig eller feil har ikke jeg bedømt en gang, men han mener noe det, og basert på det så mener de at jeg spytter på min egen minoritet, men... Men jeg har altså ment og kontrett at det egentlig er rasisme, en forventning om at jeg hele tiden skal prøve å bli president i en innvandrerforening, eller være koreanernes mann, hvorfor skal jeg begrenses til å være hudfargen min? Det er jo disse rammene, ikke sant? Å bryte ut av disse, det er det jeg anser som frigjøring. og at man ser folk gjøre det bra når man ser at disse menneskene er fargede så tror jeg det er en større antirasistisk bragd enn å snakke om det hele tiden man snakker om mangfold og går om kvotering som jeg stort sett liksom misliker jeg vil ikke innta eller få noen posisjon på grunn av min hudfarge eller noe sånt jeg synes det er diskriminerende jeg tror også liksom Obama gjorde en større antirasistisk innsats bare ved å ikke snakke om rasisme, og stå der i tallestolen og virkelig være den beste talleren historien har sett, enn ved mange av tingene han sa om det. Fordi jeg tror veldig mange også, det gjelder feminisme også, jeg tror egentlig at mange sånne minoritetsstemmer insisterer på å være ofre og den kampen identifiserer jeg meg bare ikke i jeg har ikke lyst til å Hva mener du er feil? Hva sa du? Jeg mener at kampen er feil. Ja, eller til en viss grad så tenker jeg at det har vært viktig å fokusere på det, ikke sant? Å få belyst disse tingene. Men jeg tror egentlig... Jeg liker å se på fotballen som... et godt eksempel hvor man ser på disse engelske klubbene eller landslaget i Frankrike. De er ikke svarte fordi de også skal ha noe svart. De er svarte og hvite fordi de er gode. Det man ser bare etter talent. Jeg er stor fan av Son Heung-min som spiller på Tottenham og som er koreaner. Det hadde vært så teit om... Han var kvotert inn der, og det er jo ikke sånn det skal være. Jeg tror det finnes selvfølgelig rasisme på tribunene og i fotballen også, men jeg tror virkelig at det beste antirasistiske kampen er å se fargene og være gode. Men jeg sitter virkelig ikke på fasiten her også, og vil at alle disse meningene skal være synlige, men jeg tror ikke... Jeg tror at vi har kommet til et sted hvor... for eksempel sånne som meg som tror litt på dette møter litt sånn skikanøs kritikk da for å si noe sånt og da Det er jo selvfølgelig uheldig for den offentlige debatten. Men jeg tåler det, men jeg tenker hele tiden at jeg som redaktør også skal bane litt vei for andre. Det er interessant det der, og jeg synes du har super respekt av det der at du står i det og tar det og har ut det hele pakka der. Det her diskuterte jeg med en kompis som var interessant for å høre hva du tenker om det. Vi snakket vel om flere ting, blant annet her ... Maria Mena-tweeten eller et eller annet sånt på en måte, om hun fikk en rasistisk tweet eller Instagram-melding eller et eller annet sånt. Og det er mange sånne saker man kan spinne rundt på, men jeg føler jo, mener jeg at når man tar steget ut til det offentlige, ut til den store verden, altså man skal bli artist, menings- samfunnsdebattant, ta steg ut fra lokale til, nå er det egentlig bare rett ut til det globale, om det gjelder å vise seg frem, si noe, gjøre noe, så mener jeg da, hvis du skal opp på den scenen der, så må du også være berett på at du kommer til å møte all mulig slags dritt som finnes her i verden, og den er det mye av på en måte, og den kommer du ikke til å bli skånet for, og det må du regne med, enten om det er av alt da, på en måte av beskyldninger, rasisme, hat, spydigheter, drit, ting som på en måte ikke beriker livet i det hele tatt da, men som er der, som eksisterer i verden, og det kommer alltid til å gjøre det. Og hvis du ikke tåler det, så er du ikke ment for å stå på den steden, da bør du gå tilbake igjen til det trygge lokalet, å være der og leve et godt liv i stedet for å drive man må ikke opp på den scenen det var litt som er poenget at du må liksom ikke opp på den globale scenen og vise deg fram for en verd pris og de fleste mennesker bør ikke opp der Det er min tanke rundt det. Jeg er helt enig. Jeg tror det var Shabana Ruman som er en veldig klok stemme i offentlighet og ytringsfrihetsspørsmålet som sa at offentligheten ikke er noen lekeplass, og så åpenbart kan det sies. Sånn er det bare. Den scenen er kjempehard og vanskelig og kjip. Så det er verdt å tenke på at for noen også så er jo den livsfarlig. Og helt tatt ta steg ut av det. Det er liksom den virkelige respekten står, spør du meg, at du faktisk går ut på den globale scenen med livet som innsats. Det er noe helt annet enn å få litt dritslenging. Ja, det er Men det er jo ganske mange mennesker som har, det er jo et grunnleggende, fundamentalt behov vi mennesker har, og det er liksom å ytre oss om saker vi brenner for. Den offentlige debatten i Norge er jo ganske bra og godt redigert og moderert, derfor er det så skummelt med nykomere som joder og sånn som markedstilpasser seg på anonymiteten som man helt bevisst har unngått. Jeg tror man det som skjer i jodelverdenen og som jeg tror også på en måte er sånn triggeret, er noe som vi glemmer litt, er og jeg kan relatere litt til det at jeg var 12, 13, 14 år gammel drittunge skjær på en måte, og internettet var kommet på en måte, noe av det gøyeste som finnes for en gutt i tenårene er jo å hisse opp voksne mennesker, provosere voksne mennesker. Om det er så med, jeg husker det var en gang på skolen som drev og kjørte opp hak, kors på veldig uhøytidlige plasser rundt på skolen, og læreren klikket igjen, du gjorde en stor sak ut av det, et stort nummer ut av det, store på en måte... Og det jeg synes tenninger er, og spesielt gutter tror jeg, jeg bare synes det er jævlig spennende og gøy å terge og få reaksjoner på det, få feedback på det. Og sånn tror jeg det er spesielt på internett også, at det finnes gutter som bare sitter og kjeder seg, som bare sier, faen, skal vi bare gå liksom bare, ikke nødvendigvis at vi står inne for noe som helst av det, men at vi bare skal triggere folk, triggere liksom. Ja, trolling. Ja, god klassisk trolling er vel kanskje det beste ordet på det. Og det er liksom... Det er vel kanskje, det glemmer man kanskje litt, at mye av det her enorme volymet av dritte, jeg kommer sikkert, jeg skal ikke slenge noen prosenter her, men stor andel må jo være nettopp der. Ja, og der har vi jo, det er jo også et problem i den offentlige debatten, og det gjelder jo særlig kommentarfeltene på YouTube, der tar du jo helt av, eller kan du jo ta helt av, men også på Facebook-trådene til VG og sånne ting, så det var jo en ganske viktig i dom, synes jeg. Hun som kalte Sumaya Jiridali for en kakelakke, eller noe sånt, fikk faktisk var det under rasismeparagrafen eller noe sånt. Ja, ble dømt altså for å ha skrevet en sånn trollete kommentar. De aller færreste er jo for en sånn absolutt ytringsfrihet. Man skjønner jo at grensene går noen steder, og trollene. Det er nok bra med noen sånne dommer som sier at man ikke bare kan trolle sånn. Ja, definitivt. Det vil jo på en måte folk med syndfornøyfte holde seg unna, men det er jo det der. Den anonymiteten kommer vi bare ikke unna, tror jeg. Når det er så lett å lage kontor, mailkontor, YouTube-kontor, komme seg inn i kommentarfeltet og sånne ting. Det er jo... Jeg tror jo at vi er en veldig tidlig del av internett-tidsalderen. Jeg er ganske sikker på at det kommer på et eller annet tidspunkt, kommer til å vokse seg til å bli en mer moden en eller annen moden plattform hvor faktisk diskusjon kommer til å foregå med veldig liten grad av trolling da at vi finner på en måte metodene for å gjøre det etterhvert ting er jo mye bedre nå enn det var helt fritt fremfor alle på slutten av 90-tallet og begynner av 2000-tallet, man glemmer jo liksom hvordan internettet vokser opp, og hvordan vi faktisk greier å lage gode lekegrinner. - Jeg er optimistisk på nettet, i stort sett. Men det er noe med å luke ut hele tiden. - Har du kommentarfelt på et subjekt? - Nei, bare Facebook-kommentarfelt. - Går det rolig fortsatt, eller er det mye moderering? - Det går ganske greit. Det spørs litt på debattene og sånn, så jeg legger ikke debattene til helgene og sånn. Fordi jeg må følge med, man er jo tross alt redaktør på Facebook også. Ja, det er mye å passe på. Ja, det er det. Er det redaktørlig? Jeg vet ikke om du vil anbefale sånn uten videre, eller? Nei, du skal være ganske engasjert, altså. Hva utgjør en god redaktør i dine øyne, nå som du har gjort en god stund? Jeg tenker at en god redaktør er modig, og er faktisk litt bekymret for at en sånn mobbmentalitet og ny moralisme vil gjøre redaktørjobben vanskeligere. Fordi at, jo, var det ikke NRK som brukte det sitatet i titel, at Twitter hadde blitt sjefredaktør for The New York Times, hvor en etter en, eller... To, var det debattredaktør og en annen kommenterende journalist i New York Times gikk av fordi de følte seg mobbet på jobb, eller hun ene, Weiss gjorde det, mens den andre måtte gå av etter å ha trykket et innlegg som jeg mener er helt legitimt å publisere. Fordi at Twitter eller mobben eller... Ganske mange har begynt å få meninger om hvilket stoff som skal kunne publiseres i en avis. Det er veldig god å bruke ytringsfriheten og diskutere hvor disse grensene skal gå, og som Annine Kjerulf sier, en veldig viktig mediedebatt man hele tiden bør holde oppe og diskutere hvilke innlegg kan de egentlig publisere. Men jeg synes den kan gå en del høyere. Man kan publisere ganske mye mer kontroversielt enn det den nye moralismen tillater da. For eksempel i, bare for å bruke et velkjent eksempel, så i denne Gaute Drevdal-saken, så har han uttalt seg med tilsvar i flere medier, og så er jo kommentarfeltene fulle av en sånn, de bare forstår ikke hvorfor han skal få uttale seg i media. For eksempel, Og det heter jo helt enkelt demokrati og en etterstrebing av at kanskje et av de viktigste punktene i hverforsamplakaten om at en som er utsatt for kritikk skal kunne komme med sitt tilsvar. Disse presseetiske diskusjonene burde Redaktører, for å komme tilbake til spørsmålet, snakker mer høylyd om. Sara Søreim sa jo også det at alle er tjent med at vi er mer åpne om hvordan vi jobber. Fordi at det er et prinsipp der som jeg tror alle kan lære seg å forstå. Nå hørte det seg kanskje litt hypopara ut, og det er sikkert mange som mener at de har forstått det, men for eksempel det innlegget som ble publisert i The New York Times, hvor en republikaner mente at man skulle gå ut med tankene mot BLM-aktivister. Det er jo en mening det også, og det var jo ikke sånn at han... man oppfordrer til å eller å gå til angrep, men at man går til forsvar og at man bruker militær kapasitet og sånn. Så at det skal få en debattredaktør til å gå av er jo helt utrolig egentlig. Fordi at en ting er ytringsfriheten, altså dette er ikke nødvendigvis en ytringsfrihetsdebatt, men det er også noe som heter informasjonsfriheten, som også er samfunnets rett til å vite hvilke meninger og holdninger som finnes i samfunnet. Og jeg mener jo at mediene skylder sine offentligheter og borgere å fortelle om hvilke handlinger og meninger som finnes der ute. Så at folk så enkelt sier at ved at den debattredaktøren publiserte det, det betyr Det betyr jo ikke at avisen mener det, ikke sant? Og det er enda verre for oss, fordi folk tror virkelig at det siste debattinnlegget subjektet har publisert er subjekts mantra eller noe sånt. Og det er en ganske alvorlig misforståelse av medienes oppdrag. Og det image-problemet skylder jeg egentlig ikke på noen andre enn oss selv. Vi må hele tiden jobbe med å... med å forklare og skrive om og være åpne om våre egne metoder og hvorfor vi gjør ting, men vi har en vei å gå der virkelig, og så tror jeg man kan samarbeide litt mer med de som mener at vi ikke skal publisere kontroversielle ting, at og få dem med på laget og forstå pressens funksjon litt mer. Så kort fortalt, kunne vi vært tjent med flere derfor publiserer vi sånne tekster i toppen av saken? Ja, eller at man svarer på kritikk oftere. Og ja, rett og slett derfor publiserte vi den type artikler. Ja, det har vært super interessant å se Hatt mer av det, og så få vite litt mer om den interne runden, til den grad det lar seg gjøre å publisere. De selv kan forklare at dette er rundevert igjennom, dette er vurderingen vi har gjort for at vi gjør dette. Som du egentlig sa nå, spesielt Man slipper det kommentarfeltet som tyter over av at man kan opplyse om det. Tror jeg det er absolutt. Men er det noen som er gode på det nå, eller som er bedre enn andre på det, synes du? Nei, NRK svarer jo sted til stede på sine publisistiske avgjørelser, men det er jo også fordi at de har publisert noen ganske mye kritikkverdig i det siste, men det er jo veldig bra. Ja. Og så har ikke redaktører egentlig en veldig stor og god vane for å beklage, eller stolt tradisjon for å beklage. Der tror jeg også redaktører kan gjøre en bedre jobb. Innse feil. Fordi jeg er jo ofte sånn at jeg publiserer hvis jeg står og tenker at skal jeg publisere dette? Nei, det blir dårlig PR. Da publiserer jeg hvis jeg tenker det. Det er en sånn antivarsel lampe om at jeg bør være modig. Det er det subjektet hele tiden skal tilstrebe og etterstrebe, og det er derfor vi noen ganger også får veldig høy kritikk, men jeg mener jo at vi ikke har publisert noe veldig kontroversielt, men at folk leser det veldig kontroversielt da. Men det er jo også litt en sånn motstandsreaksjon til det jeg tror er en uheldig tendens, og det er veldig store mørketaller dessverre, fordi vi vet ikke hvorfor en en artikkel ikke har blitt publisert, men vi ser jo stadig eksempler på det, sånn som nylig med han Per Hem, sin anmeldelse. Det er veldig viktig at det Kjetil Rollens driver med nå, å ljuse og melke den saken veldig, og ikke gi slipp på den, er jo fordi vi har fått et eksempel på at, det heter ikke sensur, det er litt en overdrivelse, men på et tilfelle av at en redaktør lar sitt politiske eller ideologiske standpunkt egentlig tromfe anmelderens rett til å mene sine ting. - Kan du ta en kjapp recap av den saken? - Jeg må ta den litt overfladisk, for det er sånn jeg kjenner den best. Det er en anmelder som har anmeldt Halvor Fossli, som er kulturredaktør i Document, sin bok Og den boken har problematisk innhold, mener da prosa redaktør en, som har bestilt denne anmeldelsen, og etter at den kom inn, besluttet å ikke publisere den, fordi at anmeldernes dom ikke er kritisk nok til innhold, eller noe sånt. Og siden så har forklaringen vært at det var ikke bra noe kvalitet på stoffet, og sånn, men det er god grunn til å tro at hun ikke har lyst til å publisere denne i prosa på ideologisk eller politisk grunnlag. Og det er jo etter mitt syn en dårlig redaktørgjerning og en dårlig redaktørbeslutning, nettopp fordi vi skal tillate våre meningsmotstandere. Det er jo poenget med Det er jo hovedoppgaven til en redaktør, spør du meg, og til at det er debattanter fra begge sider av den politiske fagskalaen, eller opp og ned, diskuterer. Og da må jo liksom anmelderens suverene dom også få slippe gjennom. Og når det er sagt, så har jo redaktøren, den ansvarlige redaktøren, den enda mer suverene publisistiske avgjørelsen. Hun kan jo selvfølgelig si nei i ettertid, men jeg er redd... at den moralistiske bølgen og politisk korrekte bølgen har gjort det vanskelig å publisere en sånn anmeldelse. Fordi den liksom ble feil, i hvert fall i kanskje anmelderikretsen eller i kultursfæren og sånt. Og for å komme tilbake til poenget, så tror jeg Kjetil Rånes gjør noe veldig viktig og bra i å liksom ikke gi slipp på den saken, fordi at det helt sikkert er veldig store mørketall på akkurat det, fordi vi vet jo ikke hvilke artikler som ikke publiseres i media, og hva som er grunnen til det. Så man kan alltid si at det var dårlig kvalitet på anmeldelsen, men jeg tror nok at det er ganske ofte at redaktører ikke tør å publisere den, fordi at leserne vil oppfatte det som noe politisk ukorrekt. Så jeg hadde en prat med Mimir Kristiansson her om dagen, og vi... Vi bare snakket litt løst, og så var han nyhetssjef i klasskampen. Han tror at den saken mye enklere hadde blitt publisert for fem år siden. Men at man har blitt veldig sånn ... Vi anmelder ikke en bok ukritisk fra dokumentforlag i dag. Det blir bare feil. Det var stort sett på det grunnlaget at han også ble rådet til at innholdet i denne boka skal ikke vi hjelpe å spre. Var ikke det litt sånn ... på en måte et eller annet sted inni unnskyldningen der. Jo, og så var det Hege Ulstein kanskje i Dagsavisen eller noe sånt, som også sitter i det redaksjonelle rådet eller noe sånt. Sammen hadde vist de besluttet at den anmeldelsen skal ikke ut. Men tenk bare så mange anmeldelser vi publiserer hvor vi hjelper å spre bøker. Så spørsmålet er om det er på ideologisk grunnlag at vi avviser en anmeldelse. Og det er ganske alvorlig. så er det jo også redaktører som støtter opp om prosaredaktørens beslutning om å ikke publisere. Og jeg ser argumentene der også, for hun må jo stå for det, det er jo hun som er ansvarlig, men jeg mener at det er så kjør norm at redaktører skal være modige. Veldig kjør norm, så det er veldig farlig hvis... redaktører lar seg farge av politisk korrekthet. Og det er veldig mørk fremtid for redaktørene om vi ikke skal tørre å publisere ting som virkelig vekker debatt. Det er bra for deg da, hvis faktisk i en konkurranseperspektiv at hvis de store blir redaktører og feiger og feiger i medtegn, så vil det jo på en måte bli flere subjekt.no som også på en måte vil slå seg på Rester ut fang i lesere da? Ja, jeg håper det. Og jeg tror ikke historien har ferdig skrevet på noen som helst måte. Så akkurat nå så møter vi, skal jeg være helt ærlig og si at vi møter mest motstand, men jeg tror stadig flere ser det. Også med redaktører som forklarer hvorfor, eller sine publisistiske avgjørelser. De vil også gjøre det klart for flere at man ikke personlig, eller at magasinet, eller at avisen står for et verdt debattinnlegg. innholdet i det, men at en del av jobben vår er å gi plattform. Til noe beslekt, hva synes du om det her som har vært en par eksempler bare siste året, kanskje to år nå også, det her med å endre og avpublisere saker etter at det er ute der, masse kritikk, Alle redaksjonsledere og redaktører må kikke på denne saken en gang til, var det vi egentlig har publisert her. Og så gjør man, det er nesten på en måte, det har vært interessant å se hvorvidt alle disse mest diskuterte sakene, om de sakene har stått, hvor mange som har gjort det, til de som har blitt endret, til de som har blitt avpublisert. For det er jo en sånn legger seg flat saks, skal vi si trend det er jo den enkleste måten å komme seg ut av ofte et problem å legge seg flat vi beklager her, vi er veldig lei oss for at dette her slapp igjennom eller at vi ikke var flinke nok på det her og så videre. Nei, jeg synes jo egentlig at det er en god trend jeg tenker at hvis man kan legge seg flat så bør man gjøre det og ikke eller det er det jo ofte fordi at man innser at kanskje motstanderne har rett da Men når det gjelder det publisistiske ved å trekke en artikkel eller en anmeldelse av noe slag, så er jo det en veldig uheldig ting det også. Stabschefen i Aftenposten var å skrive om det i dag, tror jeg. Et innlegg i hva gjør man når kildene ikke lenger vil være i en Aftenposten-artikkel som er fem år gammel. Eller... Fordi man har jo også en sånn historisk arkivfunksjon. Ja, det virker jo litt meningsløst å ta vekk ting all den tid man finner tilbake ting. Det finnes jo flere store muligheter for å gå hele internethistorien i sømmene. På alle steder man vil. Ikke sant? Men ja, det er kanskje like vanskelig som en publisistisk avgjørelse å avpublisere noe, men... Nei, jeg synes ikke man skal gjøre det. Da skal man heller tilføye å beklage eller fortsette debatten eller noe sånt. Da skjedde det på Kultursiden også en anmeldelse som redaktøren i ettertid mente hun ikke sto for, og som hun trakk. Da kunne man jo ikke lenger debattere på de riktige premissene, så det var egentlig veldig usundt trekk for den offentlige debatten. Man skylder jo på en måte leseren sin at man kan debattere og lære av det. Det er akkurat som om hvis det hadde vært verbalt sagt, så ville det jo fortsatt være sagt. Du kan jo ikke trekke tilbake igjen. Det virker litt pussy å gjøre det, så nå kan vi ikke diskutere det lenger. Vi har angret publisering, men den er fortsatt anmeldt av den personen som fortsatt står innenfor den anmeldelsen. Det er bare dere som nettsted ... vil ikke la denne anmeldelsen representere det eller stå i porteføljen deres, mens anmelderen er jo meningen jaktig sammen med den boka. Nei, i det tilfellet jeg har snakket om, så var ikke anmelderen heller så stolt av denne anmeldelsen. Nei, da er det ikke så... Men da kan det jo likevel være stor offentlig interesse for den. Men hvis anmelderen ikke vil, redaktøren ikke vil, det er liten offentlig interesse og... Da kan det godt være at det er greit å slette en sånn artikkel, men det er alltid en etisk problemstilling der. Veldig interessant hvis både anmelder og redaktør snur på noe sant, liksom bare, nei, nå mener jeg noe. Ikke sant, men det var jo etter kritikken, så det er jo på en måte ganske naturlig også. Det er jo veldig sjeldent at en anmelder innrømmer å ikke ha tenkt på en ting. Men hvis man tar en anmelde på noe, og vet om det legger seg flat, så kan det hende man vil både trekke den og legge seg flat, og ikke ønsker at flere skal lese den fordi man egentlig har dritt seg ut, eller liksom ikke står for det. Så jeg skjønner at det er fristende å trekke en slik anmeldelse som ingen vil ha, men samtidig så er det veldig viktig for egentlig debatten, og kritikeren som kritiserer den. En ting har jo blitt tatt på fakta, men hvis noen er uenige med meningen din og argumenterer mot det, at du da trekker deg så fortfra, det virker litt enkelt. Det er også sikkert en veldig behagelig exit utenom å se bare ser de som velger å stå i det, eller som ufrivillig bare havner i noe. Hvor mye tid, og hvor mye eksponering, og hvor mye kjøl det er på Facebook, og i worst case opp i kulturbiten i NRK. Ingen som orker å stå i det greiene der. Vi skal hente unger i barnehagen, og lage matpakker, og trene, og se tv-serier. Så den enkle exiten der, er det sikkert mange som bare sånn, ja, pfff. kanskje jeg bare skal legge meg flat her. Ja, og noen ganger så er det det beste, men å trekke, man må nesten ta det fra sak til sak, jeg tror ikke det er noe generelt sånn her. Ja, jeg tenkte på det her med høy stressnivå, det jeg hadde egentlig tenkt å begynne den praten her på en morsom måte. Ved å gå gjennom alle de der. Jeg tenkte å spørre om sommerferien din, om du har egentlig, det snakket vi egentlig litt om før du, da vi møttes her nede i sted, at du har knapt hatt noe sommerferie, eller helt tatt, vil jeg tro? Nei, jeg har ikke hatt noe sommerferie, og sånn er det, dessverre. Men er du typen som tar mye sommerferie? Det virker som en arbeid som er som... Ikke går akkurat flymodus lenge av gangen? Nei, jeg jobber mye. Jeg jobber stort sett 60 timer i uken. Nå kan jeg ikke ta ferie. Nå har alle andre ferie, og noen må være i desk. Er du bare skapt for å jobbe mye, og være fokusert på mål og dedikert, eller har du noen metoder livsstilsmessig som funker veldig bra for deg? Nei. Det er mye gjør jeg bare sånn på impuls, og det er helt naturlig for meg å jobbe mye. Og så jobber jeg jo stort sett med ting jeg liker å gjøre, så det er egentlig ikke... Ja, det er liksom av frivillige. Det skjer naturlig. Og så er det det at jeg har en del ansvar, og så er det... Man vet at man hele tiden kan jobbe mer, man vet at det hele tiden er konkurranse og sånne ting, så det er nok en kombinasjon av mange ting. Du eier jo hele skitten også på en måte, så det er jo noe annet enn å være en del av en stor butikk også. Hvis det går bra, så er det min skyld, og hvis det går dårlig, så er det også min skyld. Det står jo bare ikke på meg hvis det går bra, men det var egentlig ment som et bilde på at man har et press på seg da, hele tiden, og at man bør egentlig hele tiden jobbe, og det er jo egentlig ganske Det er ikke noe man skal dyrke veldig blant alle, tror jeg, men noen i samfunnet må jo bli grunner og starte opp ting. En viktig ting. Vil jeg tro at dette her er også veldig mye interesse og hobby, og jeg bruker ikke ordet gøy, men dette her er noe som virkelig ... Dette her er ikke ... noe du ikke interesserer deg for, for å si det sånn. Det er litt sånn som Spetalen sa på en podcast, at hvis du greier å gjøre hobbyen din til yrke, så kommer du til å få et veldig lykkelig liv. Det er noen ting som spesielt innenfor musikk og film, de som jobber mye med kultur, vil jeg tro at de kjenner vel ofte den der overgangen fra hva som er jobb til hva som er interesse og hobby, at den er veldig flytende. Da føles det ikke alltid like mye ut som et yrke eller en jobb, fordi det er så mye interesse og egen kraft i det. Hvis du snakker med musikkprodusenter eller artister, de vil kanskje tenke sånn, At det er vel så mye moro og hobby i det til tider. At det føles ikke ut som en jobb. Det hjelper jo veldig mye hvis man skal inn i et veldig, veldig ambisjøst prosjekt, så må du virkelig elske det du driver med. Ja, virkelig. Og det er ikke noe man heller kan skape. Du må komme andre veien. Du må være engasjert, og du må ville det. Subjektet er liksom ikke først og fremst en business. Nei. Først og fremst en ... et prosjekt jeg har et genuint engasjement for som person. Og da teller man ikke timer. Nei, det er nettopp det. Det man begynner å telle timer, da begynner man kanskje å bli litt lei ting, eller kanskje moden for noe annet. Men det jeg egentlig prøvde å spørre om, det var jo om du hadde noen personregimer i forhold til søvn, kosthold, trening. Er det på en måte noe du syr inn som får ditt ... dine dager til å bli mest mulig effektive? Jeg går helt sykt fort, men jeg... Og mye? Og en del. Dyrker du gåing? Ja, fra møter til møter og sånn, og så prøver jeg å ha møter hos andre så jeg kan gå dit. Men det er en del... Og så sover jeg en del. Det er Det er ikke sånn at jeg sover fem timer. Jeg sover resten av tiden jeg ikke jobber. Bare i hverdagene. Så det blir fase 7-type, eller sånn ... Jeg sover nesten 9-10 timer. I strekk? Du deler ikke opp i en dag? Nei, nei. Men så er det veldig... Og så jobber jeg resten i hverdagen. Og så fester jeg hardt i helgene. Så det er veldig mye av alt. Hvor mye plass til å feste og morre? Det er fra fredag klokka 6 til mandag morgen. Det er det, ja. Og så er det 16 timer jobb, og så er det... eller 15 timer jobb, og så er det 9 timer søvn hver dag. Men hvordan fester 27 år gamle Danby i forhold til 20 år gamle Danby? 20 år gamle Danby var ganske ekstrem. Var det? Ja, ja. Jeg vil nok si at jeg var en fyr som festet mye, og som har festet mye. Samtidig som venner av meg har alltid vært overrasket over at jeg står oppe mandagen og jobber sånn effektivt så jobbrelasjoner kjenner jo ikke til den siden av meg og venner av meg kjenner jo ikke veldig godt til min jobb hvordan jeg sitter og jobber så jeg har ganske mye av alt Kanskje det, vi får se. Kanskje jeg blir kjempesliten når jeg er 40. Jeg vet ikke. Du har ikke begynt å merke noe ennå? Du er inne i en god halvdel. Du har bare ventet på eventuelt familieliv, begynner å nærme deg 40, kjenner at du må jobbe mer for energien. Ja, det kan godt være. Men det er ikke noe... Jeg er ikke noe sånn forbilde på helsa, jeg har ikke noe godt treningsmønster eller noe sånt. Men nå i sommer så har jeg sluppet, jeg har jobbet litt mindre da. Da er jeg mye på aktiviteter og padler og spiller tennis og spiller fotball. Nå har jeg spilt litt kodd. Warzone. Ja, du er på gaming nå. Jeg drømmer jo om et A4-liv. Du drømmer om et A4-liv? At du kan selge subjekt en dag og spille kodd og padle? Nei, jeg har lyst til å være subjektredaktør, men jeg håper jeg kan være det fra 9-5, og så steg jeg om og spille kodd. Eller spille fotball eller noe sånt. Men tilbake til starten av samtalen, da kan det jo hende at du plutselig blir veldig rastløs igjen, og skal starte opp noe nytt. Det kan det bli, at det bare ligger i blodet. At når du det her litt sånn konforme avfirerlivet ikke klær deg? Ja, det kan godt være, men nå har jeg vært litt sånn ikke avfirer så lenge at jeg er litt sånn jeg håper at det er så trygt subjektet er så trygt som arbeidsplass og at ikke sant omstendighetene er trygge nok til at jeg kan jobbe en vanlig 9-5 jobb i subjekt. For akkurat nå så er vi fortsatt avhengig av at jeg jobber 12 timers dager. Men du, tusen takk for en veldig givende bra prat. Takk. Det synes jeg var også lærerikt. Det er fint å høre. Tusen takk for invitasjonen. Bare hyggelig, så håper vi kan ta flere prater fremover når det skjer ting å diskutere. Da kan vi jo eventuelt gå på litt mer case etter ting og aktualiteter. Det kunne vært veldig morsomt å... Og så lykke til med at dere skal starte med podcasting nå. Ja, det stemmer. Det blir spennende. Det blir gøy. Eller skal vi få en liten teaser på det, eller? Hva man kan forvente fra subjektet sine. Det er altså stort sett det vi dekker fra før, men med kommenterende stemmer og eksterne stemmer, og en blanding av aktualitet og debatt. Spennende. Jeg skal poste deg når du er ute og kjører. Fett. Så da håper jeg at du får litt høstferie kanskje snart. Ja, jeg håper å få det. Takk for praten.

Mentioned in the episode

Subjekt.no

Et norsk magasin som fokuserer på kultur og samfunnsdebatt, grunnlagt av Danby Choi.

Danby Choi

Sjefredaktør for Subjekt.no, en norsk-koreansk kulturjournalist.

Fritt Ord

En norsk stiftelse som støtter kulturprosjekter og ytringsfrihet.

Natt og Dag

Et norsk magasin som fokuserer på kultur og samfunnsdebatt, der Danby Choi jobbet som nettredaktør.

Fedrik Anders skole

En norsk videregående skole med fokus på medier og kommunikasjon, der Danby Choi studerte.

Dagsnytt 18

Et norsk nyhetsprogram på NRK, der Danby Choi har vært gjest flere ganger.

NRK

Norges største kringkastingsselskap.

Black Lives Matter

En internasjonal bevegelse som kjemper mot rasisme og politivold mot svarte.

Erna Solberg

Norges tidligere statsminister.

Espen Goffeng

En norsk samfunnsdebattant som har skrevet for Subjekt.no.

Alex Iversen

En norsk samfunnsdebattant som har skrevet for Subjekt.no.

gatejustis

En uformell form for rettshåndhevelse som ofte er preget av fordommer og hevn.

Gaute Drevdal

En norsk kulturprofil som ble dømt for seksuelle overgrep.

En norsk avis.

Smug

Et norsk magasin som fokuserer på musikk.

Eno

Et norsk magasin som fokuserer på musikk.

Musikkmagasinet

Et norsk magasin som fokuserer på musikk.

Pepsi

Et amerikansk brusmerke.

Cola

Et amerikansk brusmerke.

Twitter

Et sosialt nettverk der folk kan dele korte meldinger.

Facebook

Et sosialt nettverk der folk kan dele bilder, videoer og tekster.

Jodel

Et sosialt nettverk der folk kan dele anonyme meldinger.

Instagram

Et sosialt nettverk der folk kan dele bilder og videoer.

The New York Times

En amerikansk avis.

BLM

Forkortelse for Black Lives Matter.

Document

Et norsk nettsted som fokuserer på nyheter og debatt.

Halvor Fossli

Kulturredaktør for Document.

Prosa

Et norsk forlag.

Aftenposten

En norsk avis.

Kultursiden

En norsk nettside som fokuserer på kultur.

Sumaya Jiridali

En norsk samfunnsdebattant.

Warzone

Et videospill.

Tottenham

En engelsk fotballklubb.

Son Heung-min

En sørkoreansk fotballspiller.

Obama

USAs tidligere president.

Maria Mena

En norsk sanger og låtskriver.

Shabana Rehman

En norsk samfunnsdebattant.

Mimir Kristiansson

En norsk journalist.

Kjetil Rånes

En norsk journalist.

Hege Ulstein

En norsk journalist.

Per Hem

En norsk anmelder.

Klasskampen

En norsk avis.

Dagsavisen

En norsk avis.

Annine Kjerulf

En norsk journalist.

Sara Søreim

En norsk journalist.

Spetalen

En norsk forretningsmann.

HV-festivalen

En norsk musikkfestival.

Annette Trettebergstuen

En norsk politiker.

Trine Gjertsjæg-Randils

En norsk politiker.

Reset

En norsk nettside som fokuserer på nyheter og debatt.

Dokument

En norsk nettside som fokuserer på nyheter og debatt.

A4-liv

Et uttrykk for et stabilt og forutsigbart liv.

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Danby Choi

Similar

4/30/2023

Snakk med Silje

SmS #2 Danby Choi om Subjekt, kanselleringskultur, kommentarfelt-troll og ytringsfrihet

6/2/2024

Wolfgang Wee Uncut

Danby Choi | Pride, Flagging & FRI, 17-mai-bråket, Aktivistiske Journalister, Spillet, Pressestøtte

Wolfgang Wee Uncut #511: Danby Choi er gründer, redaktør og forfatter. 0:00 Penger 8:00 Pressestøtte 13:42 Abonnementsordninger 23:51 Youtube 25:30 Bakgrunnen for 17. mai-skandalen 26:53...

4/30/2023

Snakk med Silje

SmS #2 Danby Choi om Subjekt, kanselleringskultur, kommentarfelt-troll og ytringsfrihet

Danby Choi er sjefredaktør i kulturavisen Subjekt og styremedlem i Oslo redaktørforening. Han grunnla Subjekt i 2013 da han gikk på videregående skole og Subjekt har siden da gått fra...

5/14/2023

Wolfgang Wee Uncut

Danby Choi | WOKE, Moralkapitalisme, Kvotering, Mangfold, Røyking, NRK-milliardene, Norsk Presse

Wolfgang Wee Uncut #381: Danby Choi er ansvarlig redaktør i kulturavisen Subjekt. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris...