Det er litt artig at du går fra viktige samtaler i storpolitikken til Forneby for å snakke med meg, lille meg. Du er jo ikke noe mindre enn meg. Snarere så tror jeg at du har et par centimeter på meg. Du gikk rett på fysisk, det var bra. Det rådde du deg bra ut av. Vil du ha litt mer kaffe? Ja, takk. Er det noe rød tråd med de fire kapitlene du har valgt ut i dag, eller? I dag skal vi snakke om
Cannabisøkonomien reka. Vi skal snakke om frikropsene i Ukraina og Odessa. - Veldig spennende. - Og så skal vi snakke om Davos og Davos-møter. Jeg går ut fra at hvis det er noe som binder disse tingene sammen, først må jeg vel si at alle disse kapittelene i boka er esser på en sett og vis, reiseskildringer, som hver tar seg opp en nyans, eller noe som jeg anser for å være viktig i dagens Europa.
Det vi snakker om i dag er X-faktorene. De tingene som man kanskje ikke tenker så mye på, som kommer til å kanskje påvirke hvordan vi lever fremover. Skal vi begynne med Rijeka? Sa jeg det riktig da? Rika, tror jeg. Rika? Ja, det hadde jeg inntrykk av at jeg hørte et uttal ulike...
utvalgere, men Rika er jo et såpass nytt navn, for byen har jo et annet navn. Det er jo Fiume, det er gamle Fiume. Det er italiensk opphav? Det er italiensk opphav. Det var en viktig florentinsk handelsby på aresiden av Adriaterhavet, og som nå er Kroatsias viktigste havneby.
- Det er mange spørsmål å begynne med. Hvorfor er dette første kapittelet? Hvorfor dro du hit, og hvorfor har du skrevet "I Cannabisens hjemland"?
Denne historien startet vel i Delhi, der jeg var blitt invitert til en konferanse og endte opp med å dele limousinen med en ung bosnier som jobbet i FN. Han hadde gitt opp jobben sin. Han hadde flott jobb i FN for å investere sitt alt i å bli
bli en del av den nye cannabisøkonomien, på grunn av at det er mye penger i cannabis. Det er mange som går og venter på at dette skal legaliseres, og da regner de med at det kommer til å bli et free-for-all, at det kommer til å være milliarder i omløp.
Det fikk meg til å tenke på en annen gang jeg var i Delhi. Nå er vi tilbake i 1995. Så dro jeg og en kamerat til India og kjøpte oss en film motorsykler. Hadde aldri kjørt moped en gang, så jeg kjøpte meg en motorsykkel, for jeg hadde egentlig sittet på en motorsykkel. Så vi drev på med å øvelseskjørte på natta utenfor Delhi Motor Camp.
Der møtte jeg en dansk hippie. Fantastisk fyr. Jeg fikk aldri skrevet ned navnet hans, han var dersom med datteren, halvparten av et tvillingpar. Han skulle vise datteren hvor hun var blitt unnfanget, som han var veldig opptatt av, og som datteren, hun jobbet på batterifabrikk, husker jeg. Hun virket svært beklemt. Men han fortalte om, han var skikkelig stoner, og det var jo første gang jeg prøvde cannabis, tror jeg. Hvordan var det da?
På film får man ofte inntrykk av at cannabis er noe helt annet enn det det er. Jeg synes det er jo ikke et veldig tungt rusmiddel. Det er jo noen ting som gjør deg komfortabel nummen, og at du, i alle fall jeg, liker veldig godt å spise og le, og så blir dårlig film veldig mye bedre, synes jeg jeg husker.
Nå er ikke jeg noen autoritet på cannabis, på grunn av at det er ulovlig i Norge og fordi jeg er voksen. Men jeg ble litt interessert fordi denne gamle hippienen fortalte at det var Jugoslavia, mente han, var cannabisens hjemland. Like bra jordsmån for cannabis i Jugoslavia som det er for druer i Bordeaux, ikke sant?
Han fortalte masse morsomme historier fra denne hippiekaravanen. Han kjørte en som folkevangstbuss fra København via Kabul til Delhi på 70-tallet. Så viser det seg, da jeg snakket med noen venner i Hells Angels, at
Veldig mye. Hvor mange venner i Hells Angels har du? Faktisk ikke så veldig mange, men da jeg skrev det første biden i denne boka, så ble jeg kjent med Jønke. Jønke som er sjefen for Hells Angels i hele Norden. Som er sjefen i danske Hells Angels. Han og jeg pleier å sette sammen og ta en kopp kaffe når han er i Oslo for å ordne opp med det norske Hells Angels. Jeg har ingen formening om de kriminelle aspektene ved dette, men
Jeg er ikke det minste overrasket at du kjenner sjefen i Helsingstjås. Nei, men han er en utrolig interessant mann. Han er en morder. La det være klart, han er sonet for drap. Han har tilstått drap. Samtidig er han en fyr som ...
- Som klarer å tenke dypt omkring spørsmål. Det gjør det veldig interessant å snakke med han. Han er opptatt av samfunnet i Danmark og den type ting. Veldig uvanlig egentlig. Han har kommet frem til at det å drive med heroin og våpensalg gir veldig lange fengselsstraffer. Nå driver Hells Angels mest med å selge cannabis og fake merkeklær og doping og sånne ting som gir lave straffer i Skandinavia.
som gjør at ferie sitter i fengsel. Dette er det gode penger i. Men lang historie kort, så ble jeg sittende med inntrykk av at mye av den grønne cannabisen, det vi kaller weed, kommer nå fra Kroatia, på grunn av at det er organisk. Det var i alle fall arbeidshypotesen som jeg dro til Kroatia for å finne ut om, er det sånn? Er de store cannabismerkene i Europa å finne i Kroatia?
Så lite vet jeg om narkotika. Fra en fyr som snakker ekstremt mye om narkotika, det er meg. Jeg vet ikke hvor mange podcaster jeg snakker om narkotika her. Jeg får begynne å få kjeft av lytterne, for jeg begynner å boble for mye om det. At jeg snakker om at jeg har så lyst til å prøve det en gang, men det passer ikke i livet. Jeg sitter og skryter og det hele tiden. Folk blir drittleide til å høre på det. Men jeg vet jo veldig lite om det, men fascinasjonen min er liksom helt...
asymmetriske forhold til min interesse for det. Så mye visste jeg at dette var produsert i stor skala i Europa, det har jeg ikke enda snøring på. Nei, det som er interessant er at de fleste er familiære med hvordan ting var, men det har vært en endring i dopa-økonomien i Europa der
så har de mer av cannabisen hjemmeordlet. Dette er en stor industri, anslås til å være verdt noe som 42 milliarder euro i året i land som Italia, Kroatia, Spania. Så oppgir jeg tror det var 20% av de som ble spurt at de hadde cannabis det siste året, som er et veldig høyt tall. Det er liksom nemtent like mange som har drukket Coca-Cola det siste året. Så dette her er jo...
Parallelt med at man har avlegal kriminalisert cannabis i de fleste land, og
Kroatia har inntatt en veldig spesiell rolle som den store utskipingshavnen for cannabis. Det var det jeg oppdaget. Jeg har ikke inntrykk av at det er mye illegal cannabis som vokser i Kroatia. De har en stor hampindustri, men jeg tror ikke at det ulovlige er der. Det jeg fikk inntrykk av er at det er veldig mye cannabis som vokses industrielt i Bosnia, men mest av alt i Albania.
at dette da smuggles inn i skjengen til Kroatia. Og det er det som er dealen. Om du er den grønne mafian fra Italia, eller om du er Hells Angels,
så møter du da din mann i en busslomme i Kroatia. Det er der du overtar. For det handler jo om risiko, ikke sant? Og det er en risiko å smugle noen ting over en Schengen-grense, men da er du inne i det grensløse Europa. Og da anser man det for å være levert, for lastbilen din kommer ikke til å bli stoppet mellom Kroatia og København, ikke sant? Eller hvor det måtte være. Så...
I alle fall det var jo det jeg oppdaget etter å ha gjort mer og mindre vellykkede forsøk på å finne de kroatiske cannabis-merkene. Det var et eller annet sted du skrev i boka at det ville ikke vedkjenne seg noe cannabisproduksjon i de områdene du var, og mente at det var et typisk albansk opplegg. Ja, så som om jeg hadde et øyeblikk. Du spurte hvorfor kapittlet er først. Egentlig burde det ikke vært først. Det var først fordi at
Det var den eneste reisen jeg fikk gjort. Nei, jeg gjorde to reiser. Men det var den eneste reisen jeg gjorde under full lockdown, med hele smølet, med karantene og vaksinepass og hele skiten. Eller ja, ikke vaksinepass, men negativ test. Så jeg var veldig stolt over at jeg hadde fått det til. Så derfor satte jeg det først. Jeg ville nok ikke gjort det nå. Men det var det kapittelet som var ferdig tre dager før boka gikk i trykket. Og
Jeg bestemte meg for å kjøre rundt i de landsdelene som var associert av kroater med cannabisproduksjon, for å se om jeg kunne finne cannabismarkedet. Det høres kanskje for litt annerledes sånn under ut. Risk ut? Ja, litt sånn risiko. Jeg er veldig god på å være dum og nordmann. Hello, hello. Do you know the road to the closest hotel?
I get lost? Nei, så jeg var ikke redd for det. Men cannabis lukter jo veldig, så jeg tenkte at kanskje det kan lukte meg fram. For det er jo, cannabis lukter jo like stert som syriner, men med en eima indisk armhule. Ja, og du tenker planten også, ikke forbruket? Nei, nei, nei, det er planten når den vokser da. Så jeg tok og kjørte opp i Petravagora, som er en nasjonalpark og et kjempestort
skoklett område på grensen mellom Kroatia og Bosnia. De vet jo hva de sier, det er ingen bil som kjører like bra som en leiebil. Jeg er veldig glad i, eller jeg har fulgt Top Gears råd om at den beste, mest morsomme bilen å kjøre er en bil som har tynne dekk, ligger lavt mot bakken og har lav egenvekt. Så jeg pleier alltid å leie meg en Fiat Panda eller noe sånt.
En Fiat Panda kommer du ikke til å få til å kjøre veldig fort. Nei, jeg bruker det.
Men fy flate, som en Fiat Panda går på grusveier i bakkelentestrøk. Det ser litt ut som min Hyundai Jets der. Det er ikke veldig ulik. Nei, det er ikke en veldig kul bil. Men jeg følte meg jo fryktelig kul da jeg kjørte med alle vinduer åpne, alt for fort breksledder i alle. Jeg er gift med tre barn. Det er grenser for hvor mye gærnt jeg kan finne på.
Men jeg liker å kjøre fort. Ikke i Norge, naturligvis. Men i alle fall så gjorde jeg det. Og så var jeg så heldig å komme nesten flyvende over en brøkketopp der jeg hadde på å frontkorrelatere med kroatisk grensepolitiet. Som umiddelbart trakk feil konklusjoner om hva som var i ferd med å skje, fordi de trodde at jeg var en menneskesmugler som hadde tenkt å gjøre noe dramatisk.
Jeg skrenser til en stopp, og så ser du fire dører åpne seg samtidig, og ut kommer noen ordentlige stormtropper i grå kamuniform med en tordende kile på skulderen, og alle sammen med barberte nakker og ganske harde ansikter.
Og jeg ender opp over panseret med hendene stripsa. - Å fy faen. - Jeg forholdt meg helt rolig, så jeg var bare smilende rolig og sa at hvis dere ser i innelommen der, så vil dere finne passet mitt. Og det gjorde de.
Og så lurte de på hva jeg gjorde der. Og så var jeg ærlig. Ærlig om at jeg skriver en sak om cannabismarkene i Kroatia. Og da sier han liksom kalt, dette er ikke Albania. Men de pekte meg i retning av
Den mest fantastiske ruinen jeg noensinne har sett, og jeg tror noen gang kommer til å se, som kanskje brystferdig gjør at dette var det første kapitlet for den spåmenikken, som de kaller det, spåmenikken er kroatisk for monument, til folkeopprøret i Petrovagora, er noe av det drøyeste
arkitekturen jeg noensinne har sett. Tenk deg det er på en grønnklett kolde, et fjell om du vil, koldstolstoppenaktig, som er dekket av gamle nøttetrærkastan i å eike. Dette er et gammelt sted. Så står det en metallsylinder som ser ut som en bit av en drivaksel, fullstendig dekket i rustfritt stål. Tenk på, dette her er kulminasjonen av en
bygge entusiasme i Jugoslavia. Jugoslavia er annerledes fra de andre kommunistlandene, men var en grad av
og vitalitet i Kroatia og deres kommunisme som bare ikke fantes andre steder. Dette manifesterer seg blant annet i at de bygde en masse monument til spårmennikket. Over tusen av dem, mange tusen spårmennikket ble bygget for å minnes de enorme ødeleggelsene i andre verdenskrig. Så det er bare et symbolsk byggverk? Det er ikke noen funksjon eller noe bruksområde på det? Det er vanligvis sånn at disse spårmennikkene er jo helt
i sitt artsriktom. Det er veldig mye space-aktige ting. Det er veldig mye betongkonstruksjoner som ser ut som noe som Darth Vader har laget, eller hytter i lafta betong. Det virker som at de har tatt det mest drøye forslaget i en arkitekturkonkurranse og valgt det hver bygge i gangen. Så det er voldsomt. Og så kulminerer det hele i byggingen av dette monumentet i Petrovagora.
som var så dyrt at Jugoslavien måtte ta opp lån i IMF for å kunne sluttstille det. De klettet det i svensk rustfrettstål, som var noe av det dyreste man kunne kjøpe på den tiden. Hele greia i svensk rustfrettstål ser ut som en metallobjekt. Sa du når det var lagd? Det sto ferdig i 1984, tror jeg.
Det skulle da være et minne over et veldig trist øyeblikk i deres historie, på grunn av at under 2. verdenskrig hadde serberne satt seg fast, altså partisane hadde satt seg fast i Petrovagora, blitt stormet i 1942, tror jeg, av ustasjer, altså de kroatiske fasistene.
og serverene blir slaktet til slutt. I den siste striden slåss de mot folk med maskinivær, med høygaffler og økser. De hadde også et stort sykehus som Nike-projektene klarte å finne for sine sårede krigere. De henter ut en fyr som er en skulptør, ikke arkitekt, Vojan Bokic.
som mistet fire brødre i den krigen og ber han om å lage dette monumentet. Han lager en skulptur, og den skulpturen blir gjort om til et bygg som er utrolig kompromissløst, knallhardt modernisme, veldig kult. Der skulle de ha besøkssenter, og kafé, og skoleklasser og opplæring. Så krasjer jo hele greia med den koslaviske borgerkrigen.
De samme særbærene erklærer Kraina, en egen retublikk i Kroatia, og de gjør den så stor at det er umulig å lage en kroatisk stat hvis de skal beholde det. Kroatene stormer det i 1995.
Og igjen så er dette monumentet, nå er det da radiostasjon for serberne, jeg fant faktisk en serbisk uniformsjakke nede i kjelleren der, som noen tydeligvis hadde revet av seg. I alle fall så jeg kunne lite om dette, så jeg liksom kom kjøre gjennom skaven, og plutselig så kom jeg frem til dette, og det er helt folketomt å komme frem til dette monumentet, og det er liksom det sveiser igjen dørene.
Men så ser jeg at det er bare en ti meter oppe, så er det mulig å komme seg inn gjennom et knus vindu, så jeg klatrer opp fasaden. Jeg dreper med klatring en gang i tiden. Og går da gjennom dette monumentet, som jo er det mest fantastiske byggverket som finnes i hele Kroatia, og som nå er fullstendig i forfall som en ruin, på grunn av at det ble designet av en serber, og det ble designet for å være antinasjonalistisk.
og antinasjonalisme er ikke så veldig i vinden i det tidligere Jugoslavien nå, det er snarere tvert imot. Det var
Det var en fantastisk opplevelse. - Hvor høyt opp klatret du? Hva er dimensjonen her? - For å komme opp på det første taket, så klatret jeg 10 meter opp fasaden. Når jeg kom på taket, var det bare å ta et sprang og håpe på at hendene var sterke nok til å holde deg når du fikk grep. Det gikk veldig fint.
Men vi snakket jo før du skrudde på bondene om mannlighet og fight or flight. Og der hadde jo jeg et sånt øyeblikk som jeg er fryktelig lite stolt over. Det begynner litt om mitt øyeblikk som jeg forklarte til deg i sted, som jeg kan spare til en annen gang. Nei, nei, fortell om øyeblikket. Jeg jogger rundt på Fornebu her. Vi snakket om...
du har en følelse av selv hvor tøft du er da når du plutselig møter på fare eller trusler. Og jeg tok den vanlige runden min rundt Fornbu her, og nå er jo gjesten ekstra hissig fra at vi har fått unger og sånt, og så er det noen gjest på stien da som sperrer veien for meg på den liten, tynn sti hvor jeg må komme meg videre, og da prøver jeg å holde meg helt i kanten ute i grøfta og se at den ene gjesten har begynt å hisse opp allerede fem-seks meter før jeg nærmer dem, og to meter unna, så bare...
fullt vingespenn og stormet mot meg med nesten en Disney-animasjon hvor øynene borrer inn i deg og nebbe. Det vibrerer nesten av sinnet fordi han skal ta deg og beskytte ungene sine. Da tenkte jeg i sånne øyeblikk hvis det hadde kommet en bikkje mot meg eller en fyr så hadde jeg slått bikkja i snuta eller jeg hadde tatt han fyren sånn. Du har alltid et bilde av hva du vil gjøre i en slags situasjon.
mest yngre, potetiske reaksjonen som jeg kan tenke meg, var det jeg gjorde, hvor jeg trakk opp kneet mitt, armene beskyttet brystet mitt, og det kom ut en sånn, det lyde, helt potetisk, den lyden skremte det i gossene, det var så jævlig at den trakk seg tilbake igjen, så da var vi forståelig at det her hadde vi med to klingerne parter å gjøre, så vi gikk til hvert vårt, og da gikk det opp for meg, det var faktisk en ekte respons, det var sånn jeg responderte på en
en vilt fare. Men den K så kom det bare flyvende rett mot deg, kli i en gærn. Så det var litt sånn sjela avslørende. Jeg hadde ikke trodd det om meg selv at jeg skulle respondere så svagt, så pinlig. Så det tok det med humor da. Og damene lo jævlig godt. Ja, de ler alltid best av oss, kodene. Min historie er at jeg hadde en ganske bra dag i
Jeg har kjørt fort. Jeg føler at jeg har vært god til å kjøre. Jeg har nesten blitt arrestert av politiet. Jeg har klart å holde meg helt rolig og skiltes fra politiet på god fot. Jeg har nå klatret opp fasaden. Noe som jeg var litt sånn tåplig stolt over, for jeg har ikke gjort noe som var farlig på ganske lenge. Det er bare macho-hendelser hele tiden. Jeg tenkte at...
- Jeg er inne i denne gigantiske betongstrukturen, og tenk på at bygget er noe sånn som 40 millimeter høyt, det er 7 etasjer, og jeg kommer inn ganske nær toppen, og mens jeg beveger meg ned gjennom, hele bygget er helt fylt arkitektonisk, det er ingen rette linjer, allting går bare som om det skulle være inne i organene til et eller annet utenomjordisk dyr.
Jeg går der inne, det er en del graffiti som jeg ikke bryr meg noe særlig om, men det er mye sånn der, the devil was here, Satan, veldig mye sånne ting som kids liker å skrive på steder hvor de synes er skummelt. Jeg er fortsatt ganske avslappet, men så hører jeg en lyd som kommer langt nedefra.
En veldig ubestemmelig lyd. Er det flaksing? Er det plasking? Det er en lyd. Så jeg går nedover og nedover og nedover. Til slutt så kommer jeg ned i første etasje. Du har lommelikt igjen. Jeg har lommelikt. Og der så er det ...
Det er en bra film, dette. Der har noen tatt seg bry med å sette en kjempesvær hjernerist foran nedgangen til kjelleren og sveise den igjen. Men som om en kjempe har kommet hit, så har noen tatt den hjerneristen og bøyet den ut fra veggen. Den er ikke brikket av eller noe sånt. Det har ikke vært kraft her som har bøyet hjernet.
og brekte opp. Nei, men så spennende tenkte jeg. Jeg var jo fortsatt i den vilfarelsen om at jeg hadde en svært god dag. Så går jeg ned, og så blir det helt, helt svart.
og ekko blir litt rart, og lommelykta slutter å virke. Så jeg fumler og forsøker å få skudd på lommelykta på mobilen. Mens jeg gjør dette, så tråkker jeg ut i vann. Jeg står til anklene i vann og lyser, og så ser jeg at jeg er nede i en katakombe, en kjempestor kjelle som er fylt med vann, helt. Fy faen. Så står jeg der og myser og lyser,
Da ser jeg at noe kommer svømmende mot meg, fort. Det er større enn noen rotter jeg noensinne har sett. Det første du tenker er at det er en vannrotte, men dette er noe som er betraktelig større. I min fantasi er det på størrelse mellom en tiger, sannsynligvis kanskje en otter, et eller annet sånt, i alle fall.
I møte med denne faren da, så skriker jeg som en kvinnfolk og tar beina på nakken, og jeg løper og løper og løper og løper, og jeg slipper ikke å løpe før jeg står med dunken i hjertet utenfor bygget igjen. Jeg klatrer ned igjen så fort som bare fanken. Og så står jeg der ute med svake knær og skjemmes. Hahaha!
Det er så rart, hvorfor skjemmes man etterpå? Det er sånn at midten man var tøffere liksom. Jeg er bare glad for at ingen fikk tatt opp den lyden jeg lagde. Jeg er sikker på at ditt møte med gassen var sannsynligvis løvens brøl sammenlignet med den lyden som kom ut av meg.
Da ble jeg veldig glad. Da ble jeg veldig lett av. Nå sto ikke denne joggehistorien min så litt til. Det var jo rene X-Files-scenen det der. Det der var jo start på en X-Files-episode. Ja, men det var liksom i det øyeblikket jeg så dyret i vannet, så plutselig så bare hoppet alle de andre tingene som ikke hadde...
som ikke hadde liksom registrert inne i hjernen min tidligere da, om at jeg her er inne helt alene, det er faktisk skikkelig skummelt her, det er massevis av liksom sånn der get out budskap over alt liksom, at hvor mange hint trenger du over at dette bør du ikke gjøre, og så plutselig begynner jeg å tenke skrekkfilm, ikke sant, at
Hvis jeg hadde sett dette på skrekkfilm, og sett at noen går bort til denne metallristen som tydeligvis har blitt bøyd ned av en umenneskelig kraft. Hvem har gjort dette? Jeg hører en lyd, jeg tror jeg går og ser etter, dette kommer jo ikke til å gå bra, ikke sant? Og da var det flight, flight, flight, ikke sant?
Ja, men vi må finne ut hva som var nede der da. Vi må sende noen inn der da. Jeg hadde forsøkt på nettfora og sånne ting, og det nettforaene sier er bare at det er noe som lever der nede.
fy faen, sånne konge. Dette er jo dritbra. Var det ingen som gjør noe ut av det der? Jeg vet ikke. Det er noe som lever der nede. Det er noe som lever der nede, og dette monumentet er en ting som fotografer liker å ta bilder av, for det er bare så utrolig drøyt. Men det var ingen der. Det var ikke noe. Det er ikke noe turiststed, eller et sted som har bra veier opp dit. Du må kjøre på grusveier der det har rent en elv i midten,
Det er fint å ha leiebil, så ikke du skader din egen bil. Så det var et stykke modernitet i ødemarken helt forlatt som RFR må tas tilbake av noen ting som er gammelt. For det var også den følelsen, det var ikke bare det at bygget og betongen og sånne ting, det var også det at du sto midt i en skog som er så gammel. Og du vet etter at du vet hva jeg mener, liksom en
En gammel skog, ikke en skog som har vært drevet og plantet, og at det er parkbenker og hist og her. Dette er en gammel skog med et gammelt minne. En gammel skog i tolkens forstand. Ikke nødvendigvis en helt snill skog heller, fikk jeg følelsen av. Jeg er veldig glad i å gå i skogen, så jeg parkerte bilen tidligere på dagen og gikk en lang runde i skogen og la det meg ned i gresset og sånne ting.
og fikk ikke en god følelse av skogen. Jeg så at den var vakker, men jeg hadde en sånn uro ved denne skogen. Men det er jo intuitivt. Det er jo jævlig mange ting vi ikke får klare med ting som skaper frykt i oss, som jo ligger i DNA vårt. Her skal du helst ikke være. Dette her er et sted som ikke lønner seg å være sånn.
Det var akkurat sånn det var. Og så kan du jo si, jeg er ikke overtroisk og tror ikke på spøkelser og den type ting, men så er det jo også sånn av og til at du får en følelse, en skythelse,
av at dette er ikke for deg. Dette er noen ting som er mye større, og som har sin egen logikk, og på en eller annen måte har sitt eget minne, og du er ikke en del av dette.
For en fantastisk cinematografi, er det ikke det det heter? Jeg ser jo alt for meg her, og ser for meg enten en dum college-skrekkfilm, eller noe litt mer sofistikert skrekkfilm, eller noe sånn håndholdt som Blair Witch Project-filmene, som du skremte vette av folk på 2000-tallet.
Ja, fanden! Så det var den type ting? Det var den type ting, men heldigvis. Da jeg kommer ned igjen til parkeringsplassen, hvor jeg hadde parkert helt alene, så møtte jeg på en gang med kids, med ungdomme, som kom fra Tyskland og Amerika, veldig etnisk tjekkiske. Jeg tror en var fra Moldova, i alle fall familiemessig. Du møtte dem med helt sånn kritthvitt ansikt og antusene. Ja, men for det første så fikk jeg da liksom...
gjort det klart for meg selv at jeg er ikke ung lenger, jeg er gammel. Da jeg støttet på disse, var det som om jeg skulle være bestefaren deres. Men så var det sent på kvelden, jeg hadde tenkt å sove i en hengekøy der nede. Så jeg endte opp med å tilby kvelden med disse sju ungdommene.
Jeg vet ikke hva man skal kalle dem hippie på en eller annen måte. Noen må finne på et begrep for den generasjonen som er på vei opp, for de er ikke hippie. De er veldig øko-opptatt. De er veldig opptatt av kjønn, tror ikke på kjønn. Uhorvelig skeptiske på grensen til kyniske. Samtidig hadde denne gjengen satt seg for at de skulle
starte et nytt liv i den postkommunistiske vilmerken, rykte om en dal. Dette er liksom, jeg vet, nå høres det ut som at jeg liksom bare flyr i det høyre luftlaget, men i alle fall så var det litt sånn som The Island, ikke sant? At
Det er mange backpackerhistorier om fantastiske steder som finnes. De hadde en historie om en dal på grensen mellom Romania og Ukraina, tror jeg, som hadde vært et militært område under den kalde krigen, og hvor da tuftene og husene sto fra gamle dager, og som ingen hadde flyttet tilbake til, et sånt Narnia, hvor naturen hadde bare fått lov til å være uberørt i 50 år.
Der ville de dra og slå seg ned og leve after fat of the land, som de sa. Jeg er jo alt for realistisk til sånne samtaler. Jeg var skeptisk til at eiendomsretten fungerer sånn i Ukraina, at du bare kan ta deg til rette uten å kjøpe noen ting, mens de mente at det kom til å gå veldig bra. I alle fall var det en fin opplevelse, for det er
Jeg tror det er ganske viktig å forstå at min ungdomsopplevelse har ikke veldig stor overføringsverdi for den generasjonen som kommer opp. Vi som vokste opp med svart-hvitt fjernsyn og fikk de første Facebook-medlemskapene en gang på 90-tallet,
men som husker den gamle verdenen, den gamle verdenen av papir og kald krig og alle de greiene der. Vi er veldig forskjellige fra den generasjonen som er de kalle millennials, altså de som har blitt unge voksne på 2000-tallet. Den gjengen her var jo født på 2000-tallet,
Og det var en sånn fin opplevelse egentlig. Bare som læring for meg å forstå at de er voksne, de har tenkt på de samme tingene som meg, og de vet ikke det samme tingene som meg, og de bryr seg ikke om de samme tingene som meg. Jeg må faktisk lytte litt i rannet, ikke bare fortelle. Men opplever du at tenåringer og tidlig 20-åringer er mer smartere, mer belest enn før? Nei.
Nei, de er fanken ikke mer belest. De har jo knapt lest. Eller skal vi si at de filosoferer over litt andre ting ved livet enn før? Eller hva tenker du? Jeg tenker vel at vi var ganske bunnet opp i tenkere og prosjekter. Vi leste hele Knausgaard, ikke sant? Mens denne gjengen her, som vi snakket i første podden om, Michelle Rebeck, de er interessert i ideer og tanker.
og samtidig så veldig skeptisk til konvensjonell visdom og vitenskap, veldig vilje til å tro på konspirasjoner. Det virker som at de fleste av dem hentet informasjonen sin dels bare fra YouTube og den type steder, og så dels fra film.
Det er en stor mistro til det etablerte, mer eller mindre. I alle fall, denne gjengen, det var Ote, det var en tysk jente som var det mest intellektuelle av dem, som...
For det første var det kult at denne gjengen hadde truffet hverandre online, så de hadde møttes i et forum og blitt enige om at de skulle ta sine studiepenger i Fane Universitetet og heller leve et annet liv, som appellerer på en eller annen måte til meg. Jeg synes at unge mennesker skal gjøre sånne ting. Men deres ankepunkt mot moderne vestlige sivilisasjoner, som jeg er en person som synes er vanskelig å argumentere mot,
Det var en av tjekkiske guttene som sa det, at det samfunnet tilbyr oss er studielån for å kunne få oss en jobb vi ikke trives i, og til slutt kommer du til å sitte bak trukkende gardiner og se på Netflix og porno og bestille ting for Amazon til du ikke er i stand til å forholde deg til et annet menneske på en skikkelig måte.
Og det er jo faktisk sant. For veldig mange så er det sant i den verden vi har skapt gir rike, innsiktsfulle liv for enkelte, men for hver som sprer vingene og gjør hva de vil og er lykkelig med det, så er det hundre som gjør sjeleknusende krav
uinteressant arbeid bare for å betale ned en leilighet som kostet alt for mye da du kjøpte den, og som du egentlig ikke engang synes er veldig fin. Men det var det jeg lurte på, om unge mennesker er mer selvbevisste på sin egen fremtid enn min generasjon er, for jeg kan ikke huske, men det blir veldig personlig anekdotisk, for jeg kan ikke huske at jeg ikke ble bekymret om hva jeg skulle gjøre når jeg kom til 20-årene, til 30-årene. Alt var mer sånn happy-go-lucky, ta over for året, bare...
Det var veldig lite bekymringer rundt fremtiden, mens jeg har også sett diverse NRK-undersøkelser vi har gjort, at unge mennesker var de tre viktigste tingene for deg, og da spør de senere tenåringer, det er familie, hus,
og en trygg jobb. Det er mye mer selvbevissthet rundt at fremtiden skal bli det og det. Enten om det er det der med at de ungdommene her skal ikke inn i de faste mønsterne, eller at man faktisk skal nettopp sikre seg at man kommer inn i mønstret så fort som mulig.
Jeg blir jo av og til skuffet over ungdommen i den forstand. Det kan kanskje høres underlig ut fra noen som hevder seg å være konservativ. At jeg synes at de er altfor konforme. Det virker som at de ikke kan få seg lån fort nok. At de ikke kan få gifta seg fort nok. At de ikke kan liksom...
være voksne fort nok, og så forsøker jeg å si at det er jo nå du kan, det er jo nå du kan gjøre hva du vil, og du bør gjøre det. Liksom, ha sex med feil dame, drikk deg full, dra på fotur i bruken av faso, gjør de spennende tingene, liksom, ta...
Lev livet ditt for funkene, ikke sant? For det er jo de gamle romerne som sa at livet er slik at i det ene øyeblikket har du ikke noe begger, og i det neste har du ikke noe vin. Og sånn er det da, at når du har vin, så bør du glede deg over det, i stedet for å investere i alt til å få et begger, for tids nok så er det beggeret tomt uansett, og så sitter du da. Mhm.
i et voksent liv. Det er mye fint med voksent liv, men det er mye fint med å være ung også. Jeg skulle ønske, eller det overrasker meg ikke egentlig, at den unge generasjonen er så konform som det den er, overveiende, at enkelte sier, vet du hva? Nei, takk. Jeg tar ikke det tilbudet som samfunnet gir meg. Og det var det disse kidsene hadde gjort.
Jeg tror ikke at det kommer til å gå bra, fordi jeg er voksen. Men jeg synes det er skikkelig fint at de trodde at dette kom til å gå skikkelig, skikkelig bra. At de kom til å leve utmerket og fortjenestefulle liv i den postkommunistiske vildmarken som selvodlede bønder.
Men det er samsvar, det som er jo likt på begge sider, de som velger å gå bort fra systemet og inn i systemet, at alle nesten velger å få barn veldig sent, altså i sent i tredjebårene, det er jo gjennomgående på at selv om du lever livet ditt til det fulle som 20-åring fritt og eksperimenterer og utforsker, så alternativet til det er ikke starte familie tidlig eller den biten, men det er jo gjøre karriere, ikke sant?
Gjøre karriere etter å studere fryktelig lenge, eller bygge det opp fra bunn i et stort, multinasjonalt selskap. Det er de drømmene. Uansett så kom jo den barne- biten veldig sent, familiebyggingen. - Da vi fikk vårt tredje barn, var kona mi den yngste på fødestuen, og den eneste som ikke var førstegangsfødende. Så fødestuen var full av damer, 37, 38, 39,
som fødte sitt første barn. Mens kona mi som var 36, var liksom veteranen der da. Vi hadde vært innom et par ganger før, så vi var veldig avslappet, men det var jo liksom...
Det er tøft for et gammelt skinn å føde. Jeg tror det er lurt å lytte litt til naturen. Men du har helt rett i alt du sier. I alle fall fører disse kidsene oss tilbake til temaet for i et kapittel, og det er jo cannabis. Ja.
Kapittelet har bare en stor tanke, og det er at cannabis kommer til å bli legalisert. Bare venn deg til tanken. Spennende, la oss snakke om det. Jeg tror ikke, det er det hovedargumentet, jeg tror ikke at Europas blakke stater kommer til å overlate et marked som har vært 42 milliarder euro til kriminelle permanent, ikke når de har avkriminalisert det i praksis. For sånn er det utenfor Norge.
På sommerfest hos Vikenavisen er det: "Serveres cannabis sammen med gammeldansk." Hvis du blir invitert til salongen i Frankrike, i Paris, som jo fortsatt er en stor greie, at de inviterer interessante mennesker og så har interessante samtaler. "Serveres cannabis." Det er ikke ulovlig lenge. Det er ikke ansett som spesielt ulovlig. Det er noe som brukes, og det er en kjempeøkonomi. Jeg tror at det vil føre til en legalisering. Problemet til cannabis,
er vel det synet jeg har kommet frem til, også etter å ha vært i Kroatien, er at problemet deres er cannabisens talsmenn. For jeg tror at enhver sak som omfavnes av et stort antall raringer vil slite med å finne gehør i de brede lagene.
Og det er mange raringer blant cannabis-forkjemperne. Jeg tok å treffe Vjeran Skureni, som er den cannabis-profeten i Kroatia. Fantastisk morsom fyr. - En profilert type liksom? - Veldig profilert. Han hadde reist rundt i Kroatia og holdt tale på bytorget. Pro legalisering, og startet hver gang talene med å røyke seg en joint. Og så holdt han talene sine for å vise at han var like skarp.
Jeg traff han i...
i Kroatia, og vi kom godt overens. Veldig vanskelig å følge han, for det virker som at han er en sånn type der tre gode ideer kjemper om makten i hodet hans, og resultatet blir at samtalen blir veldig springende. I det ene øyeblikket snakker vi om cannabisfunn i vikingegraver. Det er faktisk sant. Funnet cannabis i massevis av vikingegraver. Det er spennende. Ja, kjempespennende. Neste er vi på...
Jussens innskrenkede rasjonalitet, og så på hvor mange CC bør en motorskikkel ha hvis du skal krasje den og overleve. Og det var i løpet av de første fem minutteren også. Så utrolig spennende fyr, mens han har gjort seg til talsmann for
en litt spennende strategi i Kroatia, for i Kroatia er det, siden de har vært en av Europas nest største hamp-produsent, hamp er cannabis uten THC, altså rusende komponenten, som brukes til å lage klær og alt mulig. Det finnes shopper som selger hampklær. Han kjemper for at folk skal registrere seg som hampbønder,
for da kan du plante cannabis, og så er det nesten umulig å se forskjell på cannabisplanter som er til å si av de som ikke har det. Og så mener han at han skal tvinge fram en de facto liberalisering ved at alle har hamp i bakhagen, og at de som har lyst til å røyke kjall kan bare røyke fra sin egen plante. Det har ikke fungert så bra. En stund så du som at Kroatia kom til å være det landet som liksom
knuste glasstaken når det gjelder legalisering, for det er en bevegelse nå der mange land tenker på legalisering, men ingen ønsker å ta fighten med EU. Lenge så det ut som at en lov som heter Lex Cannabis kom til å gå gjennom parlamentet i Kroatia. Det skjedde ikke. Men i hvert fall så er Kroatene ganske avslappede i forhold til cannabis, og det jeg synes var interessant er
Som konservativ tenker jeg, hvis du sier kan vi legalisere cannabis, vil jeg si nei. Hvorfor? På grunn av at cannabis er sløvende, og det er ikke bra for sivilisasjonen ganske enkelt. Vi kan ikke ha en sivilisasjon der folk røyker kjall. Det er ikke...
Det er ikke noe oppattstrebende ved det. Men vil du kanskje si hva er det som er oppattstrebende ved Europa i dag, sa vi ikke i forrige podcast at Europa kommer til å være en økonomisk utkant innen 2050 under 10% av verdens samlet BNP. Så vi er ferdig med å bli et gammelt hjem, ikke spesielt dynamiske. Kanskje cannabis er det vi trenger.
Og det er jeg kanskje mer åpen for, at jeg tror at cannabis vil være et svært populært rusmiddel, og at det vil bli en stor økonomi, det blir legalisert. I Norge røykes det ni tonn cannabis i året, ifølge politiehøgskolen. Ni tonn. Halvparten av det er på Ullern og Oslo Vest, eller er det alle demografier og landsteder og ...
Jeg vet ikke så mye om det, men jeg gikk inn på et nettsted, nå er jeg sikkert i PST-siden for ålder, et nettsted som var et eller annet cannabis tourism, som er en guide til hvordan du kan kjøpe cannabis rundt omkring
Og det viser seg at det er veldig lett å kjøpe cannabis i alle norske byer. Overalt står det hvilken park skal du gå til, og hvem bør du se etter, og hvor mye bør du betale, og hva skal du være på vakt mot, og alle de greiene der. Men det er liksom haugesund, da.
som er et internasjonalt webnetside om hvor du kan kjøpe kjalle i Haugesund. Hvor strengt er det da? Hvordan håndheves det? I forhold til andre land, jeg vet veldig lite om det her. Det håndheves ikke noe særlig i Norge. Hvis du drar til Oslo S, så ser du folk som selger cannabis åpenlyst. Det var noen som forsøkte å selge til borgermesteren.
med dagblad på slep. Så det virker ikke som at de som selger det er så veldig urolige. Mitt inntrykk er at i Norge, som i veldig mye av Europa, her kommer mitt ankepunkt mot cannabis. Jeg lente meg mot forbud, fordi jeg er konservativ, og jeg synes ikke at cannabis er en veldig ålreit ting. Det er passifiserende ting,
- Er det ikke sånn at du ødelegger noe sånt hjerne hos trenerøringer ganske tidlig? Eller påvirker hjerne i negativ grad? - Det er jo det som er ... - I den her vekst? - Nesten om hjerne ... Ungdommers hjerne er veldig påvirkelig for cannabinoider, og det er ikke noe bra i det, helt tatt. Og så er det jo heldigvis at unge menn er jo de mest entusiastiske brukerne av cannabis, så da har man en dårlig deal der. Men det som man ser i Norge er at de som selger cannabis er folk som er under den kriminelle lavvalget. Så politiet tar dem,
Og så tar de og slipper dem, for de kan ikke straffe seg. Ofte er det kids av utlandske opphav, fra ulike demografier som har migrert til Norge. Akkurat den biten gjør meg urolig, for hvis jeg ser tallet i USA, så ser du at det er mye større sjanse for at du kommer til å ende opp i fengsel for cannabisforskjellelse hvis du er mørk i huden enn hvis du er hvit i huden. Og cannabis er en big deal i Amerika også.
Jeg er veldig motstander av lover som i sin applikasjon blir rasistiske. Lover der jeg slipper unna meg noen ting som jeg ikke ville sluppet unna hvis jeg var en annen hudfarge på et annet sted. Beste eksempel jeg kom på var da jeg bodde i New York,
Når du var på nattklubben, nå er vi tilbake på tidlig 2012, og de virkelig dyre nattklubbene i New York, jeg ble på et par anledninger invitert med, jeg hadde ikke penger til dette, men det var gøy å se på. På disse nattklubbene var kokain legalisert. Du så folk drev, og snart hadde kokain åpenlyst på bordet i nattklubben.
Og hvis NYPD hadde sparket inn dørene, så kunne de arrestert 30 mennesker for besittelse eller for å ha kokain i blodet. Og jeg visste at det kom de aldri til å gjøre, men de sparker inn dørene i The Bronx litt på andre siden av elva. Og da er det 40 år i fengsel altså.
Jeg tror at kanskje en del som lytter til dette vil tenke at det hele George Floyd-greiene, at det var et mediedrevet spektakel, og det var det i noen grad, men det var også drevet ut av genuin urettferdighet. Vi skal ikke være blinde for forsmedligheter som rammer andre, og spesielt lover som ender opp med å brukes selektivt,
og selektivt mot folk med en viss type hudfarge er bare helt uakseptabelt. Det er uakseptabelt, og selv om vi ikke har talt på det i Europa, så mistenker jeg at det er tilfelle. For når du går forbi på Oslo S, er det ingen hvite som selger cannabis der nede. Det er en mørkuddet ungdom under den kriminelle lavalderen. Det var det som skruer igjen. Jeg spurte om hvorfor har du blitt cannabissens profet? Hvorfor bruker du tid på det? Kan du ikke bare kjøpe deg det du vil, og så leve livet ditt?
Nei, han hadde moralske problemer ved å gå ned i parken og spørre en 16-åring om å få kjøpe cannabis, og trekke en 16-åring inn i noe som er kriminellt. Han mente at som voksen var det kjempeproblematisk, jeg kjøper det 100%. Men også dette at
Det bør være lovlig på grunn av at vi bruker det. En sånn tanke om at loven bør reflektere hvordan vi faktisk lever, ikke en eller annen aspirasjon.
Jeg har jo den libertarianske impulsen jeg også, om at jeg mener at gode lover fungerer, stiller ikke samfunnet i et helt urealistisk lys. Det er veldig vanskelig for et land som Norge å vite at vi på den ene siden konsumerer ni tonn cannabis i året, og samtidig så er cannabis ulovlig. Og det er
Jeg ble vel i alle fall, når jeg da endelig til slutt får snakket med sjefen, for han er jo, hva heter det, helseminister, hva heter det, øverste embedsmann i helsedepartementet?
I alle fall, han heter Ognjen Burbovic. Han har et navn med alt for få vokaler. Det er en kjempe... Noen burde ta seg å sende noen vokaler i nødhjelp til Kroatia. Så et slags helsedirektorat? Ja, sjef for helsedirektorat. Men han hadde i alle fall ledet en så stor studie om legalisering, hvor de konkluderte at medisinsk cannabis burde tillates, cannabis bør forbys. Og så viser det seg at han har forandret mening om dette siden han skrev.
Han var veldig opptatt av det medisinske i dette. Han sier at cannabis-tilhengerne hevder at cannabis hjelper mot alt, fra MS til dårlig ånde og dårlig selvfølelse. Det er litt som tyder på at det er et mirakeldrag i det hele tatt.
Kan CBD, som er ved siden av TOS, den andre aktive ingrediensen av kanabinoidene, ha visse helsefremmende effekter, spesielt i forhold til alvorlige, reduserende sykdommer, som multiple sklerose og den type ting. Men det som hadde forandret hans mening, var at han plutselig oppdaget at en del av hans kolleger, psykiaterne,
Jeg bruker cannabis i behandling av posttraumatisk stress, og det er faktisk noen ting som det er en hel del av i Kroatia. Det var en av de tingene som jeg syntes var rart med å være i Kroatia. Jeg tok og snakket med en av de gamle gutta som kjempet i den borgerkrigen, og for deg og meg så var jo den borgerkrigen et skjebne øyeblikk. Det var noen ting som var en av de viktige opplevelsene i vår ungdom, var jo krigen i Jugoslavia. Og for denne mannen som nå da er 50-årene,
så var jo hans smerte lå dels i at ungdommen i Kroatia gikk blanke F i hele den krigen, de ønsket ikke å høre om det. For dem var det på linje med Napoleonskrigen og ikke noe som man ville snakke noe mer om i det hele tatt.
Og så liksom sønnen hans flirte ikke, så jeg sa til pappa at vi skulle ut til Beograd for å feire nyttår, for alle vet jo at nyttår er Beograd, det er noe de skal skrive hjem om. Og så sier far dem, de kommer til å slå deg ihjel, og så fortalte jeg, nei de slår seg ikke ihjel i det hele tatt, jeg synes bare det var hyggelig at Graten hadde kommet for å feire nyttår i Beograd, og fy faen det er så mye fest da.
Og faren satte bare rista på huet, liksom. At ja, men dette var jo de folk jeg slåss mot gjennom hele min ungdom, ikke sant? Og det er ikke så lenge siden heller. Det er ikke så lenge siden. Det er det som er så rart, for vi snakker veldig lite om borgerkrigen i Yugoslavia, synes jeg. Og det er sjeldent det kommer opp i samtaler. At det er som regel at vi går helt tilbake til 2. verdenskrig, og da er det som ofte er det man faller tilbake på av store europeiske konflikter. Ja, ikke sant? Og saken at dette var jo en svært brutal konflikt,
som fann sted på individnivå. Han fortalte at han hadde sittet på en utpost i Bosnia i tre og et halvt år for å gjøre det de gjorde, og det var mye forferdelige ting som skjedde, og veldig mye ting som ikke var innenfor, som han nå må deale med der han driver et bed and breakfast i Rijeka, eller sønnen driver det foran egentlig.
Og så viser det seg at en del av disse gamle frontkjemperne bruker cannabis for å behandle posttraumatisk stress. Som da Ognen Borborovic i utgangspunkt som lege tenker at dette her er ikke innenfor. For vi behandler ikke med narkotika. Nei.
Men alkohol er bedre, ikke sant? Ja, men det han fant ut var jo at når han leste epikrisene til psykiaterne, så fant han ut at mange psykiater både beskrev brukermønstre i detalj, men også samarbeidet med pasienten for å finne en god behandling ved bruk av cannabis. Og han hadde da kommet frem til at den eneste løsningen på dette her er at vi må legalisere det, fordi
Vi har alle de negative konsekvensene ved cannabis i tilnærmet skala 1:1. Vi har allerede problemer med at det er unge mennesker som selger det til andre unge mennesker i skolegården, som er de folkene som absolutt ikke burde ha det, så det må vi gjøre noe med. Vi har det store brede forbruket og økonomien i dette, det korrumperer allerede politikken vår.
Han sa ikke det, men det var mange i Kroatia som mente at det er en eller annen forbindelse til det høyre nasjonale styringspartiet og denne cannabis-mafian som gjør at dette partiet er bare mye bedre fundet enn alle andre partier. Jeg kan ikke kommentere, men i alle fall, dette er balkanske folk jeg er glad i konspirasjoner.
så hadde helsetalsmannen, doktoren og professoren i medisin ved Zagreb Universitet, hadde kommet frem til at legalisering var det minst dårlige av to dårlige resultater. Enten må man forby det på ordentlig, det hadde han liten tro på, eller så må man legalisere det for å kunne beskatte det, for å kunne bekjempe det.
de negative konsekvensene på en bra måte, omtrent sånn som man gjør med alkohol. Det er interessant det der, bare skyter jeg inn i ting med posttraumatisk stress? Har du lest det med Taleb skrev med posttraumatisk vekst? Det har jeg tenkt flere ganger. Faren min hadde en kommentar på det, at han bare gjennom nyheten og reportasjes
ofte la merke til at i krigszoner, hvor fort ungene kom ut og rydda plasser og lekte med ball og levde som normalt i hermetegn, hvor lite ting, kriger og omstendighetene går inn på barn på kort sikt, mens for de som vokstmennesker er det, blir mye mer traumatisert av å være i krig, mens barn er ekstremt omstillingsdyktige, og at det kanskje tidligere med også er posttraumatisk vekst i at de har vokst opp i en krig og har
er hardhudet eller har en eller annen viss unntakt av de som kanskje har sett det verste, vil ikke kanskje ha vekst ut av det, men det kanskje er noe, en motsatt effekt av nettopp det ungdom og barn har som da drar til B-grad og er veldig fryktløse og har det helt motsatt av foreldren sin. Ja, i alle fall så virker det for meg som at for den krigsgenerasjonen som offret veldig mye for å gjenreise den kroatiske nasjonalstaten, de hadde nok mange et bilde av
en veldig sterk nasjonalidentitet, og så spoler de frem med noen år, og så ser du at kyststripa er sånn som den var, men ganske italiensk, ganske på den måten. Og nytelsesyk og seileglad, og innlandet bak fjellene,
er fortsatt ganske bonsk og ganske serbisk på mange måter, samtidig som man ikke alle håpene, alle drømmene manifestert i når Kroatia vinner noen ting stort, den følelsen av stormende jubel for nasjonen,
at kids ikke er så interessert i det. At det er veldig mange unge kreatere som søker for lykken i andre land, og det er ikke så mange som jobber der. Og du kan ikke spise noe av journalisme. Og det er også vanskelig å bevare dette permanent. Det tar oss jo tilbake til, ikke sant,
Dette var nesten en rent italiensk by, selv om det lå i Jugoslavia. Italienerne trodde at de skulle få Fiumi-gave fordi de sluttet seg til Vestmakten i Første verdenskrig. Det sier britene plent neid til. Det skal være havnebyen til det nye Jugoslavia.
Og så er det en italiensk nybegynnerfasist og dikter, Gabriele de Annunzio, som jeg har virkelig forsøkt å forstå hvorfor han var så respektert i sin samtid, men han var en big deal i mellomkrigstiden. Han var det mest berømte av alle forfattere. Han var større enn Hamsun. Hamsun var svær. Så han bestemmer seg for en
å okkupere Fiume, å gå til privat okkupasjon av Fiume. Han mobiliserer en gjeng med folk som han kaller legionærer. Privat her liksom? Privat her, av demobiliserte soldater, klær dem opp i svarte skjorter, og okkuperer Fiume. Så blir det over en periode, nå er vi i 1921, så blir det til en egen stat Fiume. Fiume er veldig interessant fordi
Fiume blir liksom et et knallskudd som varsler fremtiden. For i Fiume så møter vi først Hitlerhilsen. Det er her fasismen først begynner å finne sine første manifestasjoner. Hakekorset, Hitlerhilsen,
Men samtidig også veldig mye MDG-greier, mye nudisme, veldig mye dop. Her var det cannabis, og det var kokain, og det var opium, og det var enorme mengder med sex. Denne lille skallede Danunzio med svarte tenner anså seg for å være en sexatlet, og det gjorde tydeligvis en del av de andre også. Undelig at italienerne skulle gå akkurat den retningen.
Og de fortsetter da å feste og ture i Fiume helt til det blir klart at den italienske staten kommer ikke til å komme dem til unnsetning. Forsøker de seg en periode som sjørøvre og liksom forsøker å plyndre shipping for å liksom få ressurser til å fortsette festen. Og så til slutt så blir de fordrevet av regulære styrker. Så Fiume var liksom
I 1921 så vi det første gnistene til det som skulle bli 2. verdenskrig, for det var ikke bare nazisme, det var også masse kommunisme der. Her var det alle de intellektuelle eventyrene fra hele Europa samlet seg i fiumet for å drømme om fremtiden, og skape dette her merkelige kombinasjonen som er en feiring av virilitet og vilje
Og samtidig så sitter det en aviseredaktør i Milano og skriver om dette. Og han gjør fiume legendarisk. Han var aldri i fiume, men han gjør fiume legendarisk. Han beskriver fiume for verden. Og mennesker av den type som tiltrykkes av slikt, søker seg til fiume til dette fantastiske stedet hvor fremtiden også støpes. Og denne aviseredaktøren heter Benito Mussolini.
Og Benito, han forstod noen ting. Gabriele Dononcio, han liksom var en gudbenådret taler. Han kunne piske da forsamlingen opp i total ekstase med talene sine. Og dette var jo noen ting som unge Benito så missunnelig på, og så at dette her kan jeg kanskje gjøre noen ting med. Og resten er veldig historie.
Fascinerende, aldri hørt om, det var veldig interessant. Men er det litt sånn samme stemningene var der som det var i etterkrigstiden i Marokko og i Tanger og sånn der hvor forfatter og kunstnere og agenter og det var rett etter 2. verdenskrig så var det jo sånn smeltedigel der hvor det var sekstop og
nesten sånn, det var jo diverse internasjonale frisoner der også, var det ikke det? Altså rett etter 2. verdenskrig? Ja, jeg tror at det må ha vært ganske lignende, men jeg tror at dette var langt mer politisk enn noen ting som fann sted i Nordafrika. I Nordafrika så har jeg mer inntrykk av at det var skamløs hedonisme. Altså at
perverse folk fra Europa dro og levde ut ting som var grovt ulovlige. Spesielt når alt som hadde med dop og sex med barn var ting som var populært på den tiden. Det er ganske sjokkerende å se hvordan spesielt en del britiske diplomater, når du leser innberetningene om hva folk var anklaget for, så blir du ganske blek om debbet. Mens det som skjedde her var at
den første generasjonen av fascister, som er demobiliserte soldater som det ikke er noe brukt for egentlig, som skaper noe nytt og spennende og virilt, som er bare helt annerledes. Og det er annonser som hele tiden pusher på at vi må være romaverdig. Vi må være de nye romerne. Vi må leve livene våre som romere for fanken, ikke sant?
Vi skal gå på med feltebarionetter, og så skal vi ha banketter, og spise truer, og så skal vi ha masse sex. Men hvor langt ligger det? For de som ikke har tatt opp kartet ennå, hvor ligger det i Kroatia i forhold til Italien og Slovenia? Det ligger helt nord på kyststrypen til Kroatia, så det ligger inne i armhulen til Teodora Trave. Akkurat, ja.
- Er det et populært mål for folk å dra? Er det noe med turisme? - Stakkars jævla. Reka er ikke en vakker by på grunn av at den ble flattbomba under 2. verdenskrig. I Eurasien er den ikke kjent for noe mer enn at den hadde de høyeste boligblokkene i hele Jugoslavia.
Men så ble de da Europeisk kulturovutsdag i 2021. Hva er det for noe? Og hva er det under lockdown? Så de hadde jo pimpet opp hele byen og dekket til alle hesligheter med store plakater. Og alle var klar for å ønske for kultur og ønske Europa at velkommen og vises fram byen og så kom det jo ingen. Så det var veldig narspillstemning da jeg var der.
Kanskje man får en ny sjanse da den kommer til Bodø i 2024? Ja, stakkars. Jeg vet ikke om... Hva er det greiene der er for noe? Kulturhovedstad, altså Bodø, alle steder i Europa. Jeg tror det er sånn som Melodi Grand Prix at du må bare innse at det er ikke for deg. Ja, ja, ok. Jeg vet ikke hvem det er for, men det er ikke for meg. Det innså jeg det. Jeg trodde også ungene ville at vi skulle se på Melodi Grand Prix og etter sånn 20 minutter så forstå at dette er ikke for meg.
- Og ungene likte de da? - De var jo mer sånn måpende i forhold til hvordan voksne mennesker kan oppføre seg. Men jeg tror de syntes det var gøy. - Ja, for det er noe jeg blir interessert i hva slags musikk er det du introduserer dem for? For jeg tror de fleste barn blir tenkt sånn... Eurovision og MGP er litt sånn musikk som de kanskje hører på i barnehagen.
Jeg er nok ikke en som er veldig god for det. Da jeg var liten, så skolerte faren med meg i klassisk musikk, for han elsket klassisk musikk. Og da var det på søndager sånn at vi skulle ha en konkurranse. Konkurransen var at vi bleidte å drikke kaffe på senga, så satte han på et stykke klassisk musikk, og så skulle barna gjette hvilken komponist. Og det var ikke Mozart eller Beethoven eller...
eller hendel, noe som var åpenbart og enkelt. Det var mer heiden og buksterhode og den type ting. Å kjenne igjen anslaget til ulike komponister som
Jeg er fortsatt glad i klassisk musikk, men jeg tror ikke at det er veldig nyttig i dag, så jeg skolerer barna mine i Schlager. I går kjørte vi oss en tur, og så introduserte jeg dem for Dover Calais med freestyle. Og vi så på verden, når vi nærmet oss land.
Og barna synes jo at det er gøy med gamle slagere, men jeg tror at det vil nok være mer nyttig å kunne gamle slagere fra 70- og 80- og 90-tallet enn det det er å kunne skille bokst og hode fra Haydn. Jeg tror ikke det skal kjimse å spille favorittmusikken sin for barna sine, sånn som
Jeg har jo mye av min musikalske identitet og interesse rundt funk og disco og soul, som pappa hørte på. Det er en veldig fin ting å ta med seg, og fordi det også binder deg til moren og eller faren din når de er borte, tror jeg, så har du også musikken og de minnene igjen, tror jeg, som du kan
og ha som en slags videreføring i mange år fremover, som henter framførelser. Jeg tror det er veldig viktig å ikke spille musikk som man tror barna har lyst til å høre på, men spille musikken du selv liker, og de vil få et forhold til det, selv om de setter på noen andre ting når de får muligheten selv. Det tror jeg er en balanseting. Når jeg jobber, så hører jeg nesten bare på barh.
Jeg har vel sett at jeg ikke appellerer så veldig til seksåringer, men det er mulig at jeg har feil seksåring, eller at jeg ikke har introdusert det riktig. Du må gjøre det med Hans Zimmer først. Han er jo veldig inspirert av Bach og Ennio Morricone. De er jo inspirert av hverandre i rekkefølgenesen. Så da må du begynne med det enkle Zimmer, og så går du til Morricone, og så går du til Bach. Det var et godt tips.
innsidetips. Vi er egentlig godt over timen her nå, så vi kan jo ta oss litt av strekken og gå på en ny tema. Bare et punkt jeg bare lurte på om du hadde noen sterke synspunkter rundt som vi kanskje har vært tørt seg innom. Det er jo rusreform i Norge som jo ble torpedert av bærepartiet. Hadde du noen sterke meninger rundt det, både politisk og rundt det vi har snakket om nå? Overhovedet ikke, så som
Jeg vil aldri finne på å heve foran for cannabislegalisering. Hva jeg sier er at jeg tror det kommer til å skje. Det er bare en informert mening om at dette kommer til å skje. Det kommer sannsynligvis ikke til å skje først i Norge, for det er ganske få ting som skjer først i Norge. Var du overrasket at det ikke gikk gjennom da? Nei. Sånn som norske demokratier er skrudd sammen nå,
så har vi et system som fungerer veldig bra for stabilitet, på grunn av at du får det samme politikken uavhengig av hvem du stemmer på. Men problemet med det er at det er veldig vanskelig å fatte beslutninger, for når en hver styringssyktokoalisjon trenger å ta med seg et uttall med små særeinteressepartier, så er det vanskelig å ta store prinsipielle beslutninger uten stabilitet.
en altfor høy politisk pris, for det vil alltid stå noen på utsiden og forsøke å rake inn det som er av politisk kapital.
på at du tok en voksen avgjørelse. Jeg tror det er en av de tingene som Jonas Garsøre synes er fryktelig ubehagelig ved politikken. Han tenker vel, som mange av oss gjør, at ville det ikke vært bedre om vi bare satte sammen partilederne og sier at vi må bare gjøre dette, kan vi bare la være å politisere det. Så er det gjort, og så trykker vi play igjen etter det. Men sånn fungerer det ikke i Norge.
Hva tenker du at vi går ut og tar oss en liten cannabisblås nå, og så fortsetter vi praten etterpå? Ja, men det høres helt topp ut.