Når det kommer nye klienter til deg stadig, som sikkert vil ha tak i deg spesifikt, og så virker det jo sånn, for folk flest så vil jeg tro at du jobber med alle sakene du får inn, men det er jo litt sånn at du har mange mennesker under deg som du jobber med, som du betror saker til, delegerer, men kanskje er en sparingspart på toppen. Kan du si noe litt om på en måte,
Hvis jeg kommer til deg i morgen med min ting, hvordan vil den prosessen uttate seg fra vi tar første telefon til vi møtes? Vi er jo mange, vi er over 100 personer i firma som jobber sammen, og det trekker last sammen. Da får du sammensatt team på de fleste saker, noen som har spesialkompetanse på ting, noen som er flinke til å snakke med folk, noen som er flinke til å utrede, på hvert fall på hva som må gjøres sammen.
Vi kan bruke utnytte ressursene på en mye bedre måte. En typisk klient situasjon er at du kommer inn, du presenterer en problemstilling. Ut fra det så ser du ut hva som må gjøres, hvordan bør det gjøres, hvordan tid det tar, hvem bør gjøre det.
Og så setter man jo gang med arbeidet for å få et resultat ut i andre enden. Og den friheten som vi må ha i firmaet til å gjøre det, er jo nå det viktigste, fordi at du må spille på de ressursene som er der. De som tror at du kommer til en person som, hvis du venter at skal gjøre alt, de tror jeg får et ganske rart og dårlig resultat. Og er det på en måte en litt sånn universel måte å jobbe på blant advokatfirmaer, eller er det noen litt forskjellige tilnærming på det?
Så lenge advokatfirmaene går på all-round-basis, som veldig mye er nå, så er det nødt til å være sånn. Fordi at ingen er ekspert på absolutt alt, da bruker man personer rundt seg. Min ekspertise, bortsett fra det som
faglig kanskje mye innenfor straff og straffprosess som jeg driver mye med, så er ekspertisen min primært i å prosedere saker, være i retten å drive som prosedyreadvokat. Ikke de enkelte fagområdene innenfor det. Så der bruker jeg jo sparingpartene med andre for at folk skal begynne å utrede, komme med forslag, slå problemstillinger, mens det er jo hodet mitt som må sy det sammen og skal presentere det for en måte som gjør at dommer og forstått motparter forstår poengene som du prøver å få frem. Så det er en...
tverrfaglig ekspertise nesten vi bruker på bordet der, altså procederer og legger frem sakene. Jeg ville ikke kunne legge frem en sak uten at jeg hadde hatt noen som hadde utredt og gått nøye inn på dem for meg på forhånd. Jeg har jo hørt noen som har jobbet tett på deg og som sier at om kanskje casene forsvinner litt sånn mellom de forskjellige casene du jonglerer med, så sitter i hvert fall det lovverket som støpt et eller annet sted inn i den hjernen. Sånn på en måte at du henter fram... Altså er det sånn...
Er det på en måte at ting bare sitter fordi du har gjort det så mange ganger, på en måte med paragrafer og deler av loven som bare du har repetert så mye at det sitter som et sjakkparti, at du bare speiler på en måte at dette er den situasjonen jeg har sett før, nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Eller er det på en måte
- Just lovboken er jo common sense. Politiker i stort sett, de fleste lovere i Norge vet at det enstemmer. Det er sånn man tenker at dette høres riktig og gir et riktig resultat. Litt det samme med tankegangen i hodet også. Hvis du har vært borte med problemstilling, tenker at dette er det logiske, det er det som er det riktige resultatet, da har du det i ryggmargen.
Og så er det ofte bare å finne frem der hvor dette lovverket, du kommer i en situasjon som du kommer i mange ganger, noen skal skilles, det er sånn og sånn, det er et booppgjør, det kan være en arbeidsfist hvor du blir sagt opp, eller skal si opp noen. Grunnreglene med dette, det kan jeg ganske godt, men skal du da inn og finspikke detaljene, når noen er uenige om et eller annet, så må du jo slås opp, men det å kunne fortelle en klient i løpet av fem minutter om han har en sak eller ikke har en sak, det tror jeg er ganske viktig.