Ok, ja, hvordan går det Tor? Det er bra med meg. Stemmen er fin fortsatt. Ja, den holder seg. Vi har fått oss noe varmt i koppen her nå. Ja, litt varmt vann. Ja, varmt vann. Det er din greie. Jeg tenkte at det var lunket vann, kroppstempelvann, ikke om morgenen. Det er veldig bra. Ja, det er rutinen. Ja, 7-3 grader, det er jo pisslunket, det er jo ganske varmt det.
- En dame har spurt meg i morgen, hvorfor du drikker lunket vann. - Det er veldig godt, rett og slett. Du gjør godt. Jeg synes det smaker godt å gjøre godt. - Men er det ikke sånn at kroppen skal slippe å bruke energi på å få vann i riktig temperatur? - Jo, det går rett i systemet. Når du drikker 7-8 grader, går det rett i systemet. Hvis du drikker kaldt, må du varme deg opp. Hvis du drikker varmt, må kroppen kjøle ned. Så det er det med det.
Jeg falt for fristelsen og tok meg en instant koffe nå. Det var litt skuffende. Kjør på. Du er kaffedjunker, så du må ha det. Så det er greit. Det var ikke feil det nå, kjente jeg. Selv om det...
Jeg er så lite kaffesnobb på det. Instant kaffe er jo det laveste på rangstigen innenfor kaffe, men jeg synes det er helt all right. Det er koffein som er viktigst, er ikke det? Ja, det er jo det. Men jeg synes kosen er viktigst. Men jeg har jo prøvd å gå en dag uten å drikke kaffe, og det var jo helt jævlig. Ja, du må fikk vondt ut av det. Ja, fy faen, det var som fyllesjuket. Kikket inn sånn i tre-fire drager. Og jeg fikk en utfordring, tenkte sånn, jævla.
greit. Vet du hvorfor det er? Hæ? Det er fordi kroppen begynner å skille ut, er det ikke det? Ja, det er jo avhengigheten av koffeinene, er det ikke det? Men er det ikke at giftnivået, eller koffeinnivået, tror jeg, går ned? Er det ikke sånn det er da? Ja, det kan det være. Så når det går under et visst nivå, så er det ubehag? Jeg tror det, jeg vet ikke. Ja,
Jeg har ikke peiling. Det var bare at jeg trodde at jeg skulle være mer robust for å ikke drikke kaffe en hel dag. Det tok jeg grunnig feil. Hadde det ikke smakt seg godt, så skulle jeg avvente meg med den. Jeg synes det er en fantastisk smakbånd. Hvor mange som synes det smaker godt har hørt? Til mat, spesielt etter mat. Det er en rutinevond.
Spesielt ikke det er spesielt helseskadelig heller, så er det vanskelig for å kutte det ut. Men for brunne tenner da, det er det eneste. Det gjør det mye, gjør det ikke? Blåbær får en blå tenner da. Ja, det blir kaffe verst. Vi har jo ikke nevnt at vi har ikke spist til nå heller, jeg synes det er verdt å nevne. Nei, jeg synes jo egentlig ikke det, men nå skal jeg sitte sånn og trøkke her i dagen og ikke gjøre noe, så ...
Å ha klar tanke er faktisk en fordel for meg, og ikke ete noe særlig. For hvis man har spist mye, så vil man jo sovne. Hvis man har spist middag, så kanskje sovne. Hvis vi skulle spist, og spist mest mulig på kortest mulig tid, hadde vi bare kjørt på med sjokolade eller bananer? Jeg vil ikke spise sjokolade. Hva skulle vi spise da, hvis vi bare skulle døtte av noe nå? Jeg vil spise et epple, kanskje.
- Er du ikke jævlig sulten av det? - Jeg vet ikke, jeg tenker jeg blir tatt, hvis jeg skal ha til noe, vil jeg ha til et eple. Kanskje botan, jeg vet ikke, vi har ikke tatt noe sjokolade, men jeg blir tatt et noe... Ja, tror jeg.
Det er jo ikke et problemstilling vi trenger å ta strengt til. Har du noen brendvin der, er det ikke det? Jo, det kan vi avslutte med på tom mage etterpå. Jeg hadde jo en her som brøyt faste sin, han har jo vært på 48 timers faste eller noe sånt, så brøyt han faste med sprit.
Det gikk helt fint. Robust type. Han var en av de som var med å faste på den 100-timeren. Så han er jo robust, han er jo en ordentlig tørrfaster type også. Hvor lenge har han tørrfastet? Han har gjort det jo ganske lenge, mange, mange dager. Han tok jo hele 100-timeren tørrfast. Hvordan synes han det var? Han synes det var, han har jo null problemer med det. Han kjørte til med en knallhard langgrenstur på
etter 80 tørrefaste timer. Det sa han var jævlig tungt. Det sa han var jævlig hardt. Han sa at det gikk helt fint, men det som var kjedelig var at du har ikke noe å kose deg med. Du har ikke vann, du har ikke kaffe etter en tur. Det var en mangel, så du kan alltid lage deg noe godt i en fast periode som smaker noe. Men det var savnet. Sikkert, for en tørrefaste skal han være litt forsiktig med av flere grunner. Vi skal ikke snakke om det nå, men det er jo noe som
Ja, det er jo folk som har stryke med oss og sånn der, vet vi. Ja, han har tatt ganske forhåndsrikt og gått veldig progressivt da, fra liksom ett døgn, to døgn, tre døgn, så han har
Han har virkelig prøvd ut og gjort det veldig, veldig lenge. Og gjort mye fysisk aktivitet oppi det. Så han har testet kroppen virkelig på det. Også når du bor i Norge, hvis du ikke bor i India, for hvis du bor i et veldig fuktig klima, så er det tørrfast mye verre hvis du er i India, eller hvis du er i tropene, så svetter du 5 liter omtrent bare ved å være til. Er du da i for eksempel norsk vinter, så er det ikke så mye utsondring av væsker, så det har mye å si hvilken årstid det er, og hvor du er i. Ja, absolutt.
Jeg tenkte på at han var litt i samme situasjon som deg med det prinsippet ditt at hvis du ikke kan finne noen informasjon eller kunnskap eller litteratur på noe du er interessert i, så skriv boken selv. Han sa at det var forbausende lite litteratur å finne på tørrfasting.
Jeg leste det på 90-tallet. Da hørte jeg det første gang. Jeg bodde i Kalifornien til 4 høsten, og da snakket jeg med folk som hadde vært borte der, for jeg bodde hos en gammel hippie, i huset i hagen til en hippie, delvis da, eller i hvert fall i huset til en gammel hippie der, og
Og da var det folk som drev med, så jeg hørte om det, jeg tipper første gang i 1994, rundt der. Men det var ikke noen litteratur, det var bare at jeg hørte om det, og det sto for øvrig noen amerikanske bøker, som jeg hadde lest, om folk som da, de kalte det ikke tørrfast, de kalte det bare, ja, vet du,
Du fantes da altså? Jeg har funnet en russisk bok på det. Ja, jeg vet. Jeg kjenner den boka. Ja, du har hørt om den boka. Ja, men da er det jo, jeg skal ikke si at det høres ut som noen smale greier, men det kan godt være at det er det også, men da er det jo kanskje den samme han refererte til da. For det er jo en gammel tradisjon, jeg tror både i hinduismen og i tibetansk tradisjon, så tror jeg tradisjonen for å drive med sånne ting, i hvert fall litt. Ja, du har de løperne i Japan da, som vi kan snakke om etterpå.
De drev med tørrfaste. Så det var jo oppi 9-10 dager, med flere strøker med. Det er noe som er notert, så husk på løpet. Det kommer lettere enn boka. Men så med fasting og sånt, de sprø tingene som både du og jeg er interessert i å snakke mye om, kostehold, fasting, det er ikke noe som er implementert i idrettsferd i særlig grad her? Erik Østby, som var en svensk løper, født i 1921,
Han fastet en uke før det skulle løpe maraton, så fastet han en uke, bare på vann da,
La oss si at han skulle løpe et marathon en søndag, så fastet han en uke før. Han mente at det var veldig bra, for da han var ferdig med fastetiden, så gikk han en uke til. Han mente at det ga en boost frem mot løpet. Han var jo besøken i 2006, så jeg skrev en bok om skifabrikker, for Sverre Østby Farnas var jo skimaker, han er med i boka om skimakerne. Jeg snakket med han om Sverre, men han snakket også om løping, for han
var en av verdens beste maratonløpere som gammel da han løp maraton på 227 da han var 6-7,50 år han hadde fastet mye men det er ikke det har vært noen eksempler på fasting i idretten for det var en sånn vegetar og fast det var en fastebevegelse da på tidlig 90-tall som var i både England og USA hvor folk gikk og fastet men det har blitt glemt senere og noen av de som drev med sånn de snakket ikke om det hvis du skjønner for hvis det var et fortrin så ville de ha det for seg selv ja
Det er ikke noe bred bevegelse som jeg vet om, men du har jo det her fliskbortbevegelsen i Norge som jeg sa på 40-50-tallet hvor noen løpere drev med sånne ting, men skal du faste og trene, så er det ikke smart å faste og trene samtidig. Så det er ikke lurt å for eksempel gå en femmil på syv og ikke spise, det er ikke lurt. Det er lurt å spise når du driver med langrenn og når du løper, så
Når du faster bare vann, så skal de, etter min mening, ta det med ro. Jeg snakket med noen toppilseutøvere som sa at det gikk rett og slett på en måte. All den energien de trengte og alt det de forbrant, så gikk ikke den tidsbegrensene fast. De gikk ikke opp i opp. De greide ikke å få i seg nok. Så det er jo...
Ikke for den type gjerninger. Særlig langrenn er jo også veldig forårig kaldt vær, og så enorm kropps- eller kaloribruk. Så du skal jo vite hva han driver med da. Jeg vil ikke anbefale folk å faste og trene samtidig. Ta det med ro og slapp av. Og vite hva han gjør, og vite at han bryter fasten fornuftig. Ja, helt enig. Skimakerne.
Det er jo da bok nummer åtte nå. Åtte, ja. Av 24. Ja, tredje parten snart. Det var jo en som heter Kjetil Grasbekk. Han var fra Åmotsdal i Telemark, og han hadde samlet stoff om norske skiprodusenter og samlet veldig mange ski. Han hadde vært den største samlingen av skier.
som stod da oppe på skimuseet, eller stod mest på skistua oppe i Frangestet fra. Så han snakket med meg, og han ville at jeg skulle skrive en sånn bok, og det snakket vi om allerede i 2004. Og det ville jeg så klart skrive en bok om skifabrikken og skiprodusentenes historie i Norge. Så det gjorde jeg da, ikke et oppdrag, men jeg var enig med Kjetil da, og fikk tilgang på mye av materialet hans, som han hadde skrevet.
som han hadde samlet i mange år. Og så begynte jeg å reise rundt og intervjue gamle folk for å høre om skiproduksjon. Så det er rett og slett en historie om nordmenn og skiproduksjon, først med håndverk hjemme, og etter hvert med fabrikker og mye sånn rare, artige ting, synes jeg, om skiproduksjon i Norge. Frem til 2007, da boken kom i 2007, akkurat. Hvor skal vi begynne den her da? Skal vi begynne bare helt tilbake til ...
Til det første vi vet om skiproduksjon, eller? Det var jo helt ved. De brukte i begynnelsen. Helt ved. Og Birkebeiner gikk jo på ski i 1206 fra Gubrandstaden til Østerdal, og de brukte jo skia helt ved. Og gjerne da, sannsynligvis, en stav. Og...
Da var det sånn at det var fellerski ofte, sannsynligvis. Så det med fellerski er jo gammelt, det er ikke nytt. Så da brukte de gjerne et elgskin, eller et regnstyrskin, eller rådelskin på midten, med sine mot som feste. Så feller er gammelt. Vi hører om forskjellige typer ski, men hvis vi kommer på 1600-tallet, eller 1700-tallet, så er det da militære skier,
militære skiløpere, og der er det instrukser om hvordan de skal se ut i skia som de militære skiløpene bruker, for da er vi jo i union med Danmark, fra 1397 til 1814 som jeg sa før, og da ville vi jo forsvare oss mot Sverige. Da var det grensebygdene, da, nedover i
i Våler eidskog, oppover Hedemark, oppover i Årn, oppover i Snåsa, hvor det var skiløperkompanier, hvor gutter kunne verve seg for eksempel for ti år av slengen, men så var det øvelser for eksempel noen søndager per vinter på kirkebakken i respektive bygder.
Trysel var det også, og de var med i krigen da, i 1808 for eksempel mot Sverige, så var det jo krig da på ski nedi Trangen i Hedemark, var det ski, Trangenslaget, da var det skisoldater, det var vel april 1808 på sånn vårføre, så der var det instrukser om skimakring, men det var ikke noe produksjon sånn stort, det var jo håndverkere,
Men da ser du at ski kunne være jævlig verdifullt, og den første fabrikken vi regner, verdens eldre skifabrikk, den startet da en som heter Simon Rusta. Han var født i 1858, og han drev en skifabrikk på Fåberg utenfor Lillhammer. Der lagde han de første skiene i 1872-1872.
Det var håndverksski. I 1882 hadde han noen slags turbin og maskiner. Han hadde da maskinkraft, og det regnet seg den første skifabrikken i verden. Simen Rustad på Fåberg, som da lagt skifra 1872, men maskinellt fra 1882 regnet med. Han hadde et system for det.
Så da startet skindustrien, kan vi si i Norge, sånn grovt sett. Og i verden. Akkurat, ja. Hva var materialene da? Sa du det kanskje nå nettopp, eller ...
De brukte bjørk, ask, alm, myl, løvtrær, og så var det hel ved. Etter hvert, allerede kanskje i slutten av 1880-tallet, i hvert fall begynnelsen av 1890-tallet, så begynte det å komme hikkori fra USA. For nordmenn hoppet på ski, og de fant ut at hikkori ga bredere gli, og det var tyngre treslag. Det vokste i Georgia, Alabama, Florida, sørstaten i USA, så vokste hikkori. Paradoxalet var da at ...
norske skiløpere da, som hoppet for eksempel i Holmekollen på norske ski, hoppet da på ski med såle, eller ski da, som bestod av hikkori, for det var jo helt ved. Det ble lagd vinterski allerede før 1900, og
Det var flere som prøvde å lime skia, for da skulle du lage flere lag. Du skulle kutte opp skia og lage lime sammen skia, men problemet var at de satt ikke i snøen. Det var ikke vannfast. Lime tårte ikke vann, så de revna. Men de hadde nagler, så de brukte nagler. Nagler som de da festet skia med, men det gikk ofte til dårlig. Det var en kar i Trysil som heter Johan Oppset,
Han bodde i Østby. Han utdannet seg til Kanada. Han lagde lim til ski med et kvitt lim fra Kina som han fikk bestilt til Trysil.
Han lagde limtersi, men han dro til Kanada og utvandret. Så det her å lage limtersi var ganske vanskelig. I tillegg vet vi at det var en som het Wittfeldt. Det var to Wittfeldt. Det var Aksel Wittfeldt og Fritz Wittfeldt. Jeg tror Fritz Wittfeldt kanskje er direkte forfart til Anniken Wittfeldt, politikeren. Det er jo en tysk familie, dansk familie.
Han var i Telemark og så hvor han skia til, for eksempel Sondre Norheim. Sondre Norheim var født i 1825, 10. juni, og døde i 1897. Han utdannet seg til USA, men Telemarkingen dominerte skisporten. Oppstod i Kristiania på 1860-70-tallet, så dominerte Telemarkingene. De hadde innsving til ski, og Telemarkski var et sånt ideal. Samtidig var det en som het Carl Roll,
som da var skipioner, han studerte da
Og som ski så ut for ski skulle være god til å gå på og hoppe på. Så i begynnelsen hoppet folk på det samme parret som de gikk langrenn på. Etter en gang i Holmkollen så hoppet de, og så gikk de på rappen ut langrenn på det samme parret. Men han fikk lagd, han Karl Roll, konstruert noe som vi kalte sentralforeningens modellski. Det var en kar som het Enoch Gangstahau fra Lexvik. Han var skimaker. Og han lagde en ski som da...
som han godeste roll synes var veldig fin, altså inspirert av Eno Gangstahau, så lagde de en sentralforening for legens råpenbruk, som var stiftet i 1861. De lagde en modellski da i 1890-årene. Og da reiste Karl Roll rundt og snakket om det, for at de gamle skia i Norge, før idretten kom, det var da for eksempel landhospetet Landske Ski, de var tre meter lange, lange ski.
i Trøndelag kunne være lange ski og de lengste skia vi hører om de er 3,70 meter de er oppe i Jendalen og da brukte de gjerne en ski en stav og det var noen som hadde egne fjellski og egne jaktski for de her skia som kom fra Telemark de var gjerne 7 om kvart fot 2,21 og de var fine å gå langrenn med og fine å hoppe med
Så det var en standardisering med idretten som oppstod fra 1860-70-årene med langrenn og hopp kombinert. Og senere alt pint var det en standardisering av skia hvor du hadde bygdemodellene, de unike bygdemodellene som var tilpasset både lokalt bruk og lokalt tredslag. Det fikk en standardisering hvor det skulle brukes til langrenn. For eksempel på den femla i 1888 så
Da var det tre forskjellige teknikker, og det var tre forskjellige skislag. En hadde da, eller det var flere, men i hvert fall tre forskjellige teknikker. Noen hadde en stav, noen hadde to staver. Så både stavene og skia varierte, og samene var de første som brukte to staver. Samene hadde korte skier og korte staver, for de skulle jaktet og løpet løsende.
Det var jaktbruk da, og mange hadde for eksempel en sånn pigg på staven på toppen hvis du skulle jakte og drepe et dyr for eksempel. Noen hadde drikkekopp på toppen da, så du kan ikke høre det med piggen under staven, og så kunne du drikke vann med andre delen av staven, det var praktisk. Men i hvert fall så var Simon rustet og startet nasifabrikken da, og det var sånn at
Kristianer var jo da et slags motor i skisporten og motor i skiindustrien faktisk ganske tidlig. Så i 1890-tallet var det flere som hadde startet skifabrikker i Kristianer og de begynte å lage skismølling.
Jeg skriver litt om det også. En som heter Theo Hansen i Hammerstadgata 5 på Majorstua, han lagde skismøling. En som er rekord ganske tidlig. Men de smørte jo med kva og kyr og sånn. De var eksperimentert med alt de fant. Vilt. De brukte ting fra natturen. Harpiks og sånn. Og i hvert fall så har Fritjof Nansen, han er avbildet med to staver, men han likte å bruke en stav.
For da hadde du en arm fri til å jakte, for eksempel. Mange brukte en stav for å jakte. Og Nansen hadde jo med seg ski på Grønland i 1888 med metallbelegg. Allerede i 1888 hadde han metallbelegg. Altså det finnes ski med plassholdet allerede i 1890-året. Plastikk er en slags plastikk, altså allerede i 1890-året, som er tatt patent på, for det var patentkontor da. Så det var veldig mange som drev og eksperimenterte tidlig med ski, men...
Men det var helvedeski da. Og jeg skriver jo om det her i fabrikkene masse sånn rart da. Hvor for eksempel de her i Brødene i Østby. Det var jo Sverige i Østby. 1887-1979. Peter Østby. Eller det var Peter var 1887-
Sverre var 1889-1984, og så var det Erling Øsby, og så var det en bror til, og så var det to søster. De vokste opp i Brogata 3C, der hvor Teddy Softbar er. Vet du hvor det er? Nei, Brogata er en gammel innfarsesåre til Kristiania, hvor bøndene som kom til Oslo eller Kristiania skulle da selge dyreskrott og mjølk, og så kom de inn der og
i Brogata, og der var det masse sånn handel og vandel. Bort på Grønland var det bondehandel. Så de kom da, de bodde der. Familien Østby som kom egentlig fra Romedal. Faren, Marius, var farver, og han bodde da der og drev et farveri i Brogata 3C
Og der startet han, Peter Østby startet da med skifabrikk, for han var utdannet skimaker, og de hadde først noe på Vibeskate, men de hadde skifabrikk der, og han kjøpte søskna, og der startet han i 1935 noe som et Østby salgskontor, som var da det som heter Splitgern Skifabrikk, som var den største skifabrikken i Vestlig Verden, i hvert fall en periode før krigen.
Det var lim til ski, og det var en patent av en som heter Bjørn Ullvåseter, født i 1891, døde i 1975, vokste opp på Ullvåseter i Nordmarka, flyttet til Nittedal, og startet en skifabrikk som heter Bjørn Ullvåseter Skifabrikk. Han fant opp et patent på lim til ski,
for det var noe som heter IG Farben det var et tysk konsern som under krigen tror jeg lagde faktisk et gass til gassen i Auschwitz de fant opp et vanfast lim som da kunne brukes på ski det revna ikke, skia revna ikke det hadde vært et problem før da så IG Farben hadde det her
Det fikk han ulovsett bestilt fra Tyskland. Han tok patent på det som heter limterski, med lameller der, tekniske ting det er vanskelig å forklare, men det var limterski, flere forskjellige treslag sammen. Det var lettere og lettere ski, og det var mer solidt. Da kan det forestilles at det er noen tresorter som holder på å
holder det stert og solid, og så er det noen som er fleksible rundt, som skal kunne forme seg, eller kunne være mer effektivt friksjonsmessig, og så bygger man lag på lag med disse her. Allerede i 30-årene brukte Peter Østby balsa i skia. Balsa. Så hadde skien som veide 1,8 kilo, og det er dritlett i 30-årene. Balsa i skia. Og han godeste, Østby, eller han ulovseter, han tog patent på seg, men han var kommunist,
Han var ikke noe pengemann, men han solgte da patenten til Peter Østby for 25 000 kroner.
Det var mye penger, altså 1933. Det var vel sånn at Øsby tok patent, og Ulvåseter hadde patentet, og Ulvåseter solgte ideen til Øsby, som da tok patentet og betalte for det, for det kostet penger, og jeg tror han fikk 25 000 for et patent til. 50 000 er mye penger da. For det drev han og startet fabrikk i Nittedal. I begynnelsen ville jo Øsby at ...
Ulva og Sesku lager skia for den, men så begynte Østby selv å produsere i august 1935. Så begynte den i hvert fall da, kanskje litt før. Han begynte før, han begynte litt i 1935. Men det ble ansatt mye skiløpere der fra august 1935. Og det var da det som heter splitken, eller splitkana på engelsk, som er et prinsipp som nå var i fiskestenger.
Det var samme prinsipp i fiskeslinger da. Så det het Split Cane. Det het Skifabrikken, og det var verdens største, i den vestlige verden, største fabrikk før krigen. Han hadde lisensproduksjon i i hvert fall 14 land, til og med Romania. Og da måtte han betale patensa, men han ble grunnvik på det, altså Peter Østby. Eller Petter Østby, som han ble kalt da. Akkurat.
Det er sånn vi limter skias historie kort fortalt. Akkurat, ja. Og vi har fortsatt da, altså dette er kun snakk om det vi anser som langrennski, ikke sant? Langdistansski, eller gåflatt, ikke sant? Altså dette er ikke snakk om alpinski eller hoppski. Nei, altså han, Øsby, han var veldig interessert i alpint. Han hadde en kone som het Hallis Negaard Øsby. Det var to sånne som het Odd og Gunnar Hau. Det var fosterskjønne for kona Hallis. Hun hadde en søster som døde av tuberkulose.
Og hun hadde to fostersønner som da de tok seg, de bodde oppe i Lillevann og hadde fabrikk da i Brogata 3C i Oslo, Christiania. Og det var da, og løypeski da. Løypeski det var vanlig turski. De splitkerski de var da for eliten, men prinsippet ble ført videre i løypeski også. Men det var jo skihopping som var den store idretten i Norge.
Det var flere som var på skien enn som gikk langre enn. Og så var det veldig mye barneski, for eksempel Lillestrøm og Strømmen. Der var det jo en 10-15 skifabrikke på det meste. Og det var fordi det ble kalt Flisbyen Lillestrøm, for det var jo
Var det ikke flisbyen da? Jo, jeg tror det. For det var så mye sagbruk der. Det kom jo masse tømmer og planker og sånn. Da fikk de mye avkapp, og det ble brukt i mye barneski blant annet. Lagde barneski. Men hvordan var levetiden på de skiene her? Var det sånn at man skiftet ut veldig fort fordi ting ble slitt ned og sånn? Mye brakk. Hæ? Mye brakk. Ja, mye brakk. Så det var høyt volym da. Du brukte det noen sesonger, og så ble det nytt. Så ting holdt ikke like lenge, og det gjorde at man hele tiden produserte opp nytt og...
og utviklet nye ting og sånn. Det var sånn at de gjorde det, og så var det mange som fikk fiksa skia. En ting var å lage ski, men skifabrikk da, de hadde jo veldig mange oppgaver. For eksempel la på våren, så kunne de sette inn skia med kjære eller kyru. Det var sånn at hvis du gikk en femmil for eksempel om internen, eller tre mil, så kunne du miste spenn i skia, så måtte du sette i spenn mellom helgene. Så skiparer sto i spenn fra ene helg til neste.
Og mange fikk service på skia hvis det var noe som et fingerskjøting. Hvis skia brakk, så kunne du fingerskjøte. Da lagde du en hakk i skia, så fingerskjøtet du. Så det er masse sånne ting. Da tok de vare på ting. Skia skifabrikk, den lå på Skia. Der la de ofte ski som var ødelagt. På mandag la de på mjølkerampa. Så tok mjølkebilen med, det var etter krigen da. Før krigen tok mjølkebilen med seg skia.
Og så leverte de tilbake sånn at de kunne være med å hoppe i neste helg. Og mange skifabrikker drev med ski og likhister. Så Matsus er stiftet 1906 oppi Vardal. Martin Matsus, født inn i 1881, hadde en skifabrikk som heter
Han jobbet på Engelin skifabrikk på Jødvik, og han tror jeg faktisk lagde lirikasser. Jeg tror Engelin lagde lirikasser også, kanskje. Men i hvert fall så hadde han likhister da. Og det var sånn at folk strøk med uansett, men skifører varierte. Så det var masse kombinasjonsbruk da, og veldig få drev bare med ski i Stavanger. Hadde du en som het...
Hinnars ski- og rugekassfabrikk for høner. Du hadde Renars ski- og likvidsfabrikk. Du hadde noen som drev med møbler. Noen drev med skyteblinker og masse forskjellige varianter. Det var jo ca. 80 norske skifabrikker i 1940.
Som kallte seg fabrikk da. Og jeg har jo definisjon på fabrikk, er at han kaller seg fabrikk. Det var bare menn. Det var ingen damer som jobbet på skifabrikk, bortsett fra noen få som var sekretærer, og så var det en som hette Laila Skjavn-Nilse som begynte å jobbe på Splitken i 1938 som resursjonsdame, satt og svarte telefon. Under krigen så var det mange damer som jobbet på Splitken, for da gikk det der i treskift, for da forlangte tyskene at de skulle produsere ski til Østfronten.
Så da var det mange norske frontkjempere som fikk ski, og det var mange soldater som fikk ski som var produsert i Norge da. Da var det 45 norske fabrikker som på tvang produserte ski for tyskere. Men da vet vi at da var det sånn saktegåing da. Først så lagde de
Skia jobbet saktere, og så lagde de bindingshøle, eller et sånt høl på skia, det lagde de større, så skia brakk lettere. Pluss at mange ski var av dårligere emner under krigen, for det var jo materialmangel. Så det sies at mange tysker da
Og mange tysker på Østfronten, de hadde fem dagers opplæring på ski. Hvis du har vokst opp i en tysk by, aldri har gått på ski, og så kommer du til Østfronten, eller fronten bort til Russland, og så går du på ski, og så har du gått på ski fem dager i livet, det er jo ikke noe moro. Så krigen var et vendepunkt, og Peter Østby var jo på den gerne siden.
Han var NS. Det var lov før krigen, det var lov under krigen, det var forbudt etter krigen. Det var fryktelig mange som var medlemmer av NS i oppspillet andre verdenskrig og invasjonen. Ja, men Øsby, han var jo kona Halvis Negård Øsby. Nasjonalsamling er stiftet av den arbeidsløse majoren Vidkun Kvisling 17. mai 1933. Og i slutten av mai 1933 meldte Halvis kona og Petter, eller Petter seg inn da, det heter Petter, men det ble kalt Petter, meldte seg inn i NS, og det var jo ikke noe gærent med det.
Men hun var en slags sekretær for kvisling da. Hun var flink til å skrive, var nede i OL i 36, skrev i Fritt Folk.
Jeg har lest alle årgangene der for øvrige. Jeg kikket igjen for å finne stoff til boka om skimakerne og et par andre bøker. For det kom ikke så mange år. Så da 8. april 1940, dagen før tyskerne kom inn i Norge, så kjørte Øsby kvisling nede i byen. Hun særlig stod kvisling nær. Hun var anti-jøder og sånn. Petter var ikke noe særlig interessert i politikk.
Han var mer interessert i langre energigåring, og der fikk han arbeidere tidlig fem dager i syke. Så han kjørte de på Nordfjell. Fredag kveld kjørte en gutt fra Oslo, så kunne de trene i helgen. Så jobbet de to skift, så de kunne trene om dagen. Jeg intervjuet en som heter Øystein Haydn, som var født i 1917. Han var født 14. januar 1917. Han ble 95 år. Han jobbet på Splitken fra...
August 1935, og han fortalte meg mye om Splitgen før krigen, for da var det mest dynamiske skiindustrien i verden Splitgen i Brogata 3C, med masse limterski og med gutter som kom inn til Oslo fra Østerdalen, fra rundt omkring, som Trøndelag, som jobbet da, Ringrike som jobbet på fabrikken, som var et sentrum for...
for da skiproduksjonen i Norge, og for øvrig da av limte ski i verden, hvor alle arbeidere nesten var skiløpere. For eksempel da, hvis det kom en kar som het Sigurd Vestad da, fra Trysil, kom da til Oslo, så stakk den innom Splitken, så fikk den da kanskje litt mat, nist og noen skismølling, og kanskje et godkjøp på et par ski. Det var et sånt sentrum, det var jo midt i byen altså. Og da var det mange skifabrikker i Oslo,
Det var mange som produserte skismølling, og Oslo var et sentrum på 20-30-tallet for skismølling.
for skiproduksjon, stavproduksjon, skismøllingsproduksjon og for en del konfeksjonsproduksjon av skivstyr. Oslo var en industriby. Anders Mellum, som bodde i Kristiania, Oslo, han sa at det tidspunktet i døgnet, det var mest traveligst i Oslo, eller Kristiania rundt 1900, det var klokka seks om morgenen.
Litt før klokka seks, for da skulle folk på jobb. For det begynte gjerne klokka seks, eller sju. Så da var det travelest i Oslo litt før klokka seks. Ja, for da tok man det før man sa på jobben. Ja, hvis du drar i Oslo nå klokka seks om morgenen, er det ikke så travelest, for folk begynner jo, sånn som jurister begynner jo klokka ni. Hvorfor det? Jeg vet ikke. De er late og sover, eller liker det. Det kjenner så bra at de kan si at vi må begynne sent. Men det er greit, da beslutter de sent også. Men mens rødelegger begynner klokka sju.
Det er sånn i snekker og røde legge i begynnelse av 2007. Men i hvert fall var Splitgate en sånn bedrift, og så spreder det seg fabrikker rundt hele Norge, og i boka er definisjonen på fabrikk det som kaller seg en fabrikk. For det var en fabrikk med én ansatt, sånn som tømte skifabrikken i Marjøren, da var det én ansatt. Du kunne være i værste med fem ansatte, hvis du skjønner. Og det var 80 fabrikker da 1940.
Så enorm nyetablering da på 30-tallet hvor skidindustrien vokste Arbeiderpartiet tok over i 35 Nygårdshold var president, eller statsminister da fra Hummelvik og det her med fritid og 8-timers dag, eller ikke 8-timers dag da men, for de jobbet lenger enn 8 timer men stort sett, men det at folk skulle ha fritid altså for de har det med fritid å gjøre, vet du
det var folk som gikk på ski i 1890-tallet, men det var enda flere i 30-tallet, og damene kom med mer. De gikk jo i bukser, en del damer begynte å gå i bukser, for det var forbudt for damer å gå på ski i bukser, og så ble det mer sturent da på 30-tallet. For det kom mot fra Hollywood og Paris, og så sa damene, kan damer ha kort hår, og de kan
gå på ski i kortbokse, eller ikke i kortbokse, men i bukse. Var det vanligere for nordmenn å eie hytter på den tiden? Ikke vanlig, men det var noen få som begynte å ha det, og noen vet at det var uvanlig å være brun, etter sånn solbrun, så folk møtte opp på Østbanen da, når folk kom tilbake fra Finse,
så så de folk som hadde vært på fjellet, for det var en sånn brun bevegelse, hvor det å være brun kontra det å være blekt, som var tuberkuløs, tuberkulosepasienter, det døde jo 6-7000 i året av tuberkulose i Norge, så det å være brun var et motstykke til å være tuberkulosesjuk. Det er jo status da, eller? Ja, status, og jeg skriver en bok nå om familien Eriksen, som kommer ut i høst,
og de var veldig opptatt av å være nede i Europa, de reiste til og med til Europa, og var på finse og kjørte alpint, og der i solkulturen var det stor soldyrking, og det var i Tyskland, Schweiz, nede i Europa, så var det sånne retreats, som heter på engelsk, oppe i fjellet, hvor folk lå da nakne i sola om vinteren, for å bli brune, og så var det sånne anstalter for folk som hadde tuberkulose, for de lå og sorte seg da
En som heter Dr. Rollier, var det ikke en sveitser som hadde sånne kurhjem? Folk som hadde tuberkulose lå og kura i sola. Men leppere er det også noe av det forbundet. Jeg har også lest om at det var mye på Alpen i Sveits, og så var det masse av de her, i Davos og sånt, så var det sånne kureringssenter, hvor rikingene lå og chillet. De lå og kura, og det var jo sol og frisk luft.
og skisporten da var jo en del av dette her og det å gå tur for eksempel var jo da noe som vi kan si at vi fikk et gjennombrud for tur skiløping i Norge og det å være på fjellet for eksempel i påsken ble vanlig i dag i medlemmerkristian for det hadde ikke vært for at hvorfor skulle folk dra på skier i påsken endelig vinteren begynte å bli slutt så kunne det holde seg unna fjellheimen men det ble en kultur i Norge da blant en del mennesker med penger og litt ressurser
Og fordelen i Norge er jo at fjellet er jo veldig nært mange. Er det på Vestlandet så er det fjell, er det i Nord-Norge er det fjell, og er det på Østlandet så kan du ta et tog opp til Finse eller hvor som helst. Fjellet er nært, så det har noe med nærheten til fjellet. Apropos, er det på den tiden her det begynner å bli stas og status og være brun som nordmann? Ja, det er det. Også særlig blant noen da, i 30-årene, og vi ser da for eksempel, jeg skriver jo nå, Eriksen, Bitten Eriksen som er født i 1900, og Marius Sener som er født i 1886.
De var veldig opptatt av å være solbrunne. Det var et statussymbol. Normen begynte å dra til syden først på 60-tallet, og da var det noe status å være solbrunn. Men det i mellomkrigstida var mye vinterløping og
Diktorialske idealer var å være blek og blodfattig og anemisk, mens dette var en motvekt. Det var for å vise at man hadde fritid. Når du har fritid, så har du også ressurser og penger og overskudd. Du er ikke på fabrikken hele tiden. De som var bleke, viste at de ikke trengte å jobbe ute i jordbruket, for de som jobbet på et jorde eller utenørs, så jo herda ut av det. Men de som gikk i det, kunne jo sitte inne på klubben og spille...
sjakk eller et eller annet sånn spill. Det var jo lov for å vise det, og pluss at det med skiløping var jo noe som var for å vise hva mange synes var morsomt.
Mange synes det var morsomt å gå på ski eller kjøre på ski. Det var en glede også, friluftsliv. Det er et norsk ord som Henrik Ibsen konstruerte i 1859. Friluftsliv? Har du noen engelske ord på det? Jeg tror ikke det er på engelsk. Han konstruerte ordet friluftsliv i 1859. Det består av tre ord. Friluftsliv. Free air life. Skal vi se hva vi får nå. Outdoor life, direkte oversatt. Ja.
Veldig bra ord, veldig bra uttrykk, Frihelsi. Det skrev han i diktet på, jeg tror det heter Overviddene, som kom i 1859. Han var jo da en ung mann, en ung dikter.
Så Ibsen, jeg har lest at de to som har lagd flest ord i norsk, er lest her, det er Ibsen og Hamsun har lest. Jeg vet at Shakespeare har lagd veldig mange ord i engelsk, og Ibsen og Hamsun har gjort det i norsk også, tror jeg. Men det har ikke noe med skifabrikker å gjøre, men skifabrikken har etablert seg, og det ble en industri, og du kan jo løpe skifabrikken,
Da trenger du bare et par sko. For å gå på ski så må du ha staver og ski, og da må du enten ha en håndtekker eller en fabrikk som lager det. Og mange lagde jo ski selv. Det var veldig vanlig at menn lagde ski på småbruket eller på garn selv. Og veldig mange forteller at de første skia de fikk, det var det faren eller onkeren, eller bestefaren som hadde lagd, og så fikk de kjøpski etter hvert da. For at de hadde ikke råd til å
Så valgte de ut emner, så kunne de vokse noen år, så kunne de høste det eller høgge det ned, og så kunne de ligge til tørk et år, kanskje i kumøk et år. Det var sånn de skulle tørke og herde seg, så de var veldig nøye med å finne gode skjemder, hvis de skulle ha det til spesiell bruk. Hvor er vi på kronologien og tidslinjen? 30-årene kanskje? Ja.
Hvordan er alpinskiene på den tiden her da? Det er ikke noen stålkanter å styre på det greiene her da, eller? Det var en som het Lettner fra Schweiz som fant opp stålkanten, i hvert fall tok patent på det. Det var jo andre som hadde stålkant før det. Modern alpint, slalom er et ord fra Telemark. Slak og låm løype. Det har stått på trykk første gang i 1879 i Norge, så vidt vi vet. Ordet slalom, som er et telemarksk dialektuttrykk,
Og det var slalom i Holmekollen, og de kjørte ned bakker, og slalom var en gammel aktivitet i Telemark, hvor de kjørte ned skråninger og hoppet og svingte litt og sånn. Telemark-svingen er jo kjent da, så var det Kristianas-svingen som er annerledes. Men i hvert fall så...
Så var det da flere nede i Europa som er inspirert av Nansen i 1888 som skrev boka på skia over Grønland som var en bestseller i mange land. Han solgte enormt mye i Tyskland og var veldig stor i suksess. Han reiste rundt og hadde foredrag og han inspirerte folk i Østerrike og Tyskland til å begynne å gå på skia i nærmiljø. For utrolig nok hadde mange ikke gått på skia selv om de bodde kanskje
i et bygd oppe i fjellet, så var det ikke noe særlig skiløping der. Og de fant ut at vi bor i Østerrike, vi bor i Tyskland, det passer bedre å gå opp og kjøre ned. Og da var det flere da, som blant annet en som heter Hannes Schneider, som i St. Anton utviklet da
Det som heter Alpine, nå er jeg kort, for det er en egen historie seg selv. En som heter Arnold Lund, en engelsk mann som da hadde med seg engelske turister i Alpene, som da hadde begynt i 1921 å arrangere slalomrenn med vekt på stil og på tid. Men i 22 hadde han et brittisk mesterskap i Alpene for turister, rike engelskmenn altså, hvor han da hadde et renn på tid hvor...
Det regnes som en slags fødsel for moderne alpint, eller slalom da. Det heter jo slalom og utfordrende. Og det hadde de hatt i Norge også, men ikke, det her er en ny variant som er alpin da, og det var jo Norge litt imot, fordi
For de mente jo at det var en avvart, en bastard. Men i hvert fall Kongsberg var det store stedet i Norge for det. Og da hadde han lettner. I Sveits hadde de uttrykket en sånn kant. Han holdt på å stryke med en gang, for han kjørte på en isbred, og så klarte han så vidt å stoppe. Og du tærer hardt på skia. Så han fant opp en sånn strålkant av lettnekanten.
Så det kom i 30-årene, og da ble det etter hvert produksjon av alpiner i Norge, på Bjørn Olveseders i fabrikk i
som Marius Eriksen, som jeg skriver bok om nå, produserte ski både der og på en fabrikk som var i Opennesse, som var i Bundefjorden. Så det var produksjon av alpinski, men Streamline heter skia til Marius Eriksen, som faktisk skal relanseres nå, som noen sånn nyutgivelser av de gamle skia. Det var litt alpinski, men da for eksempel hvis du tar et stort alpinrenn som var på Kongsberg i 1933,
Så kjørte, eller i 30, da kjørte vinere med langrenge. Kjørte med løypeski, altså de hadde ikke alpinski, de kjørte med langrenge. Men det var jo ikke sånn som vi tenker på i dag. Det var altså da,
løyper som var solide. Vi kjørte alpint med de skia de hadde. I mellomkrigstida, hvordan ser støvlene ut? Vi er jo langt unna alpinstøvlene, og det at herlen sitter fast. Hvordan var skoene og bindingene? Beksomsko og kandahar-binding. Beksomsko og kandahar-binding var det mange som hadde. Kandahar er et sted i Afghanistan, og det var
Det var det en britt som fant opp det også. Kandahar-binding er jo en bindning hvor du fester en sånn stropp bak skoen. Det er en ganske solid bindning. Det brukte de i hopptrø, en varanta kan det ha. Det brukte de i alpint, eller så. Det kom mer avanserte ting etter hvert, men...
Men i begynnelsen var det ganske enkelt. Er det samme prinsipp at det tåer, eller fremmede del av foten sitter fast og herlen er fri? Nei, herlen er satt fast i kandaharbindingen. Har du ikke prøvd det før? Nei. Det brukte jeg som guttunge, brukte kandahar. Da fester du stroppen bak, og så har du noen som kjører ned foran. Og ja, nesten som en slags strikk? På telemark? Ikke strikk, det blir vel sånn, du stropper bak beina, og så fester du, så går den ned, og så strammes det.
Det er vanskelig å forklare, men når du ser det så skjønner du det med en gang. Jo, jeg tror kanskje jeg hadde det på min første ski. Så det var da Alpinskio som lagde hoppski. Og det var for eksempel de beste hoppskia, for krigen ble laget av noe som heter Hovdeskifabrikk, og det var noen fabrikker sånn som Theo Hansen, som lå i Hammerstad og satt frem på Morgostua. Der fikk Kong Håkon ski, spesiallagde ski. Så de beste løperne, de hang i taket da, og så som skia fløte i lufta for å...
for å lage sånne hoppski som var bra. Det var en vitenskap. Løverhus Bergen, født i 1887, død i 1965, var fra Sørkedalen. Han rillet skia med kam for å få struktur i sola. Det gjorde han i 1910. Du sa jo at løpere brukte mer ski på koke skismølling enn på trene. Du lukter svidt gummi, for de kokte skismølling. Sondre Nordheim lagde jo sine egne ski.
Men det ble også solgt ski i Oslo, i Kristiania, som ble solgt som en nordjernski, men det var ikke laget av han. Men det ble solgt som et brand. Og en som heter Paul Hønningstad, han var fra Løten, og han hadde en som heter Elingsen, som da ble nummer to på...
eller Peder Eliassen som ble med to på den første femla i 1888, han utdannet i USA, Peder Eliassen, og jeg har vært i kontakt med barnebarn i USA, han heter Gordon Eliassen. Men Hønningstad som var fra Løten, han lagde Eliassenski i Løten på 1890-tallet som han solgte som et brand. For han var en kjent skiløper, altså ikke brand sånn som vi tenker på, men hvis du skjønner, han kapitaliserte på at han hadde en kjent skiløper fra bygda,
Og da, skjønner du det? Og det samme med Sondre Nordheim, folk betalte litt mer i Oslo, Kristiania, fordi det het seg at Sondre lagde de sida, men det gjorde de ikke alle. Det var noen som solgte sida hans, og noen av de sida var lagde, andre ble besagt at det var Sondre. Så de har tenkt sånn, penger har folk tenkt egentlig til alle tider sannsynligvis, og skiindustrien begynte jo da med at
løper har laget sin egen ski, og hvis du var en god skimaker, så var du også en god skiløper, for da hadde du bedre ski kanskje enn konkurrenten. Men hvor mye er det som går ut i privatmarkedet? Er det sånn jevne forbrukere hadde råd til det her i mellomkrigstiden? For å ta et par langrennerki fra Splitgen, så kostet de en måneslønn for en gajarbeider. Så hvis det var en gajarbeider i 1935 da,
så kunne du ha ca. Alf Preussen var jo gassarbeider i tidlig 30-året, han hadde 25 kroner om måneden på egen kost. Men jeg vet at mange gassarbeider i 35 kjente ca. 50 kroner om måneden. Og da kan du tenke deg at det kostet en månedslønn. Og så skriver vi i boka, det var en kar som het Oskar Lagmannsven, han var født i 19...
Jeg tror det var 1916. Han var fra Veldre, fra Brennlin i Veldre utenfor Brummedalen. Han jobbet hos en bonde som het Glesda. Det var en storbonde i Veldre, og der jobbet han Oscar etter konfirmasjon. Der stod det et par gamle hoppski på den utedonen der. De hadde han lyst til å kjøpe, han sa.
Han, Oscar. Men da måtte han jobbe, da tror jeg han hadde 30 kroner i måneden, da jobbet han en måned for å få de. Det var brukt oppsi, han jobbet en måned for å få et par brukt oppsi. Tenk på det. Så det var jo å hoppe av i pausen og sånn da. Så det var altså dyrt, men folk hadde lite penger, og barneski var jo billigere.
Men racing-ski var det dyreste, så klart. Ja, og det er jo litt sånn som med alle konsumegreier, at flere rike som kjøper de dyre tingene, så blir det produsert billigere og billigere. Ja, men likevel var det sånn at ski var noe som stort sett var luksus, for fra gammelt av var det mange som brukte ski som transport. Men samtidig vet vi at...
Det var gjerne selvlagde ski. Og da hadde de et verste på Garen, kanskje sånn snekkebu eller noe sånt, hvor gubben lagde ski. De trengte ikke være så nøye med det, men da, når du kjøpte ski til fritidsbruk, så var det en investering som gikk utenom budsjettet. Sånn at det var mange som, jeg har jo en historie om en kar på Gjøvik som fikk et par sånne nye toppen-ski, for toppen var en fabrikk på Gjøvik, for Matsus lå på Gjøvik. Mhm.
Han er fra Vardal, så startet han fabrikk på Gjøvik, så brant den i 36, var det vårt i 36, så startet han en ny fabrikk på Gjøvik i 38 som er toppen.
Og de lagde jo bare langregi. Og det var en gutt på Gjøvik som fikk da noen sånne topperski til jul rundt 1971, og han hoppet med de første juledag og brakk begge skia, og tørte ikke å si det til faren, for da fikk han jo jævlig kjeft, for det var jo noe som faren sikkert hadde spart til. Det var ikke så selvsagt å få si som...
Vi kan tro i dag, og selv om det ikke var så dyrt i pris, så slo det hardt ut på budsjettet, for folk hadde lite penger. Men hvor kom skismøringen inn i alt dette? Hvor hadde vitenskapen kommet på skismøringen? Pluss og minusgrader? Eller bare kjørte de på med noe som ...
Hva visste de på den tiden her av hva som funket og ikke funket? Det gamle var jo kyre eller kjære. Så de satt inn kjære. Og det var jo da for å bearbeide kjære. Og hvis det var tørt før, så var det bra. Det fungerte det. Men noen brukte fra gammelt, så brukte de kva, harpiks og honning. Mhm.
og sånn bivoks, og så noen som brukte paraffin. Og ordet dope, det kom fra Kalifornien, for i Kalifornien var det en hel gullgravere, som hadde sånne utforløp, hvor de kjørte bare rett frem,
Og der kunne det ligge gull for flere tusen dollar i potten, fordi de kjørte da nedover sånne skråninger da, opp i fjellene i Kalifornien, for det var ikke så mye gullgraving om vinteren, de gravde om sommeren, men om vinteren så drakk de og hadde sånne løp nedover sånne skråninger. Og der kommer ordet dope fra da, for at de, eller de kalte det dope da. Ordet dope er vel...
doping er vel noe nederlandskt, et nederlandsk ord, men i hvert fall sånn som de brukte ordet dope i Kalifornien der, det var i 1856 da Gullers var i likhet til Gullers, så var det en form for å dope skia hvis du skjønner. Og det var forskjellige oppskrifter som de brukte å koke
Så de var veldig avanserte etter datia, men de her norske skismøllingene som vi hører om, var litt på 1890-tallet, og for eksempel det ble brukt nøkkelost, det lå en nøkkelost på toppen av en hoppbakke, så smørte de med nøkkelost, og ren kunne bli avlyst hvis det var dårlig føre, hvis de ikke kom over hoppkanten. Så ren ble utsatt eller avlyst fordi det var dårlig skiføre. Og så har vi da for eksempel hovedavstand i 1915 på Modum, så
Så begynte det å snø så jævlig at alle løpere fikk jo kladder, eller klabber, kladder. Så de stoppet da. Det var jo sånn at førstemann måtte jo brøyte, for det snødde så mye. Så de tenkte, nå tar vi felles pause. Så stoppet de kanskje 10-15 karer, og så var det en som tok opp pipa og begynte å røyke. Og så begynte de å smøre det, så det hadde ikke gnir, så de hadde sånn...
Vi hadde ikke skrapet, vi hadde kniv. Så mange løper gikk jo med kniven på baklomma i skiren. Og da var det en gjeng på en 10-15 løpere som tok felles pause, og så gikk de videre. Nå hadde vi da smørt ferdig. Og klistre er en oppfinnelse som dateres til 1913, for det er en lang historie egentlig, men jeg kan ta kortversjonen, for det var jo mange som drev å eksperimentere med smøling som kunne gå både bra og gli, og få feste på vanskelig fører, for at hvis det er tørrfører, eller
Hvis det er tørrfra er det greit. Bløst er det vanskelig å få gli og feste samtidig. Flere drev å eksperimentere med dette.
Jeg fant noen stoff i vinter også, som kan utvide kunnskapen min om det, men i hvert fall så vet jeg at av de som eksperimenterte var det noen i bærum litt forskjellig, og Peter Øsby da, han hadde penger, han var sånn driftig, han var sånn Bill Gates-type. Han fikk da tatt et patent på dette her i 1913-desember, og stilte til start da i Holmkollen med det som ikke hadde noen navn, men som var en bøtte
med det som vi på Hedemarken kaller jurpe, altså seg flyttende masse. Så sa folk, se på det klister, sa han, se på det klister, der er navnet klister. Og han startet med det, og han var jo fra Kristiania, bygget ut, gikk for lyn, og han slo faktisk da Løveris Bergenal,
som var den store mesteren fra Sørkedalen, som var tømmerøgler. Peter var jo da skimaker og skimaker. Så det var en sensasjon at du kunne bruke smøling som var klister. Men det var folk som hadde brukt det før. Men da begynte han å selge Østby skismøling, Medium og Østum, forskjellige sånne tre-fire smølinger, som da ble en klassiker. Og så var det flere som begynte å finne opp, og han ville ikke si hva han hadde i oppskriften.
Men folk fikk da skjæra, da. Smør det under, og så kjente de et laboratorium i Oslo. Og så var det en kar som het Tolef Hau. Han var jo da fra Årkvistla Lier, født i 1894 og vant femmerleikollen seks ganger. Han gikk da et renn oppe i Gråkallen 1918, det var i Trondheim. Og da var det sånn at det var den første gangen vi vet hvor han brukte gummerslanger. Han kokte gummerslanger.
og det lukta svitgummi over hele startområdet, og da steg salga av sykeslanger om vinteren. For da dro gutta ned til sportsforretning i Trondheim og kjøpte gummislanger. Men da ville de ikke si hva de hadde smørt med. Men folk kunne gjerne skrape av skismøllinga, og sende til analyse på et kjemisk laboratorium. Så det gjorde flere karer, blant annet Sverre Øsby, bror til Peter. Ja.
Og en som heter Bernt Bergehagen fra Lillehammer, han skrapte noen smørninger hos Høverden dagen. Men det gjorde han ikke fordi han skulle vite hva det var, det gjorde han fordi han skulle spare smørninger til det var sånn før i senere.
Så han sparte smølinga i ca. 7 år, og da var det akkurat samme før, og da brukte han den smølinga, hvis du skjønner. Så han smelte det på nytt? Ja, brukte det på nytt da. Han fikk lov til å skrape smølinga til Høveren. Så det var en vitenskap. Jeg snakket med en kar som var født i 1916. Det var en som het Sverre Viksmon oppe i Brummedalen, og han hadde en far som het Simon Viksmon, som var født på 1890-tallet, som var kompis av Høveren, som var med i NM i hovedlandsscenen på Gjøvik i 1922. De hadde gått over, det var Simon Viksmon,
som var en som heter Bernhard Skalmerud, som var en som heter Halvor Kampen, tre karer fra Brummedal, eller Veldre, som var med i skiren på Gjøvik og gikk på ski over isen. Men han sa dessverre at de kokte, så de brukte mer tid på å koke smørling enn på å trene. Og du vet at sånn som i OL i 1928, på det femla i OL her i St. Moritz, så vet du at da tappte de norske løpere anslagsvis en halvtime på feil smørling.
Halvtime. Smøling var mye viktigere i dag for 100 år siden enn den er i dag. Vi snakker om smølingshyster i dag, men hvis du går til 1928, så vet du at den svenske vinneren
Serna Hedlund Per Erik Hedlund fra Serna populært kalt Serna Hedlund, en jævlig harling han hadde riktig smørning og de norske løpere en som heter Olav Kjellebotten fra 40-98 fra Kjellebotten nord for Namsos han måtte spørre om ti ganger og tapte anslutningsvis en halvtime på det
Men særlig hun slapp det da. Og i tillegg så kunne jo skia miste spennet sitt, så de kunne veie dobbelt så mye fordi de trakk vann, og så kunne da, hvis de ikke var skyret inn bra nok med kjære, så det var mye sånn, det ga enorme utslag altså.
Og det tror vi ikke i dag, men sånn var det på 20-tallet. Du snakket om utstyrsdoping. Det var jo mye verre før. Det hadde kanskje ikke så mye å si hvem utdraget var. Så lenge du hadde en bra set-up, så hadde du enorme fordeler. Og de beste skiløpere har alltid hatt best ski. De beste skiløpere har alltid hatt best smøling. Og de beste skiløpere har alltid tred mest. Men Lauris Bergen, som jeg sa, født i 1887, han drev jo også og ridlet skier med kamm.
Så for å lage struktur i såla, det hadde han skjønt i 1910. Så folk kunne jo det gamle før også. Så det var ikke så rart det, fordi de eksperimenterte og så jo hva som virket. Så også etter krigen, altså ...
I 1947 var det ca. 63 fabriker i Norge. Da kan du si at fra 1940 nådde det et toppunktig antall, så sank antall skifabriker. For hvert eneste ti år ble det færre og færre. Når vi kommer ut på ...
sluttet av 60-tallet, så er det en joggerevolusjon i USA, en joggebølge i USA, og mange vil plutselig begynne å gå på ski både i Tyskland og i USA. Og det er noe i Tyskland som heter Langlaufen lever lenger, altså langresløpet lever lenger, LLL. Og det er en bevegelse i Tyskland hvor da mange begynner å gå langrenn, og da begynte mange å kjøpe norske ski da. Så fabrikker som Lansheim oppe i Rindalen, Splitken, Matshus, Bolling,
Blåsida oppe i Nittedal, Ivar Halvorsen, født 1917. Onkel hans var Bjørn Lovseter, han begynte å jobbe der i noen år, og Ivar sa at han jobbet med lakkering. Det ble jo skikkelig som en sniffer. Han måtte løpe i skogen om kvelden for å få bort all den der lakklufta. Han var en veldig kjent simaker, Ivar Halvorsen fra Nittedal.
Og når jeg snakket med de gamle skimakerne, så var det sånn at mange fabrikker og fabrikanter og etterkommere sa noe dritt om at han lagde sånn energi. Han var en luring, men ingen sa noe gærent til Ivar Hallvorsen. Han var en veldig redelig kar. For å ta...
Alpinsk, altså vet vi at allerede før krigen så lagde de alpinsk med såla og noe annet enn tre. Og under krigen kom metallski, head i USA, metallski. Det har med flyindustrien å gjøre, for under kriger så skjer det sånne teknologiske kvantesprang for å produsere ting til krig. Blant annet kunne de bruke noen teknologi til å lage ski under krigen, head, amerikanske head.
Så kom det celluliks, det var jo sånne plastmateriale som kom like etter krigen, som var i bruk i alpinski, og så kom noe som het kofix i hoppski på 50-tallet. Så da kom det alpinski og hoppski med kunststoffmateriale. Problemet i langrennski var at du skulle ha festesmølling, at du hadde å sitte. Da kunne du ikke ha kofix, eller du kunne ikke ha
celluliks, for da satt ikke fessesmøllinga. Men en som heter Narve Bonna, gammel skiopper fra Lommedalen, han lagde da glasshyberski til Langrenn allerede i 1957, med tanke på at det skulle brukes av det norske landslaget. Det var ganske tunge. Han sendte det til en som heter Halger Brenden, som vant ordet i 52 på 18 kilometer, til Håkon Brusven, som vant ordet i 1960 på 50 kilometer, og de prøvde regia. Jeg har lest et brev
som han sendte til Halger, for han mente at nå må nordmenn begynne å bruke glassfiberski i 1957-58. Men de var tunge og klumpete, så de begynte ikke Halger å bruke, men allerede i 1964 ...
10 år før Falun, det var VM i Falun 1974, det regnes som gjennombruddet for glassfiberski. Men i 1964, så kan jeg dokumentere i boka med skimakerne, at da er det minst 10 norske skimakere som har lagd glassfiberski til langrenn. Men det er vanskelig å masseprodusere, det er ikke noe marked, det er dyrt å produsere, og det er tung å klumpe til. Så nordmennene hadde ideene, og så ble det da, ikke knabba av Østerrike, men fram til...
Fischer da, som var en alpinfabrikk med 1200 ansatte begynte å lage lageren ski. Og Knæssel, så de lagde det frem til, ja, 72 var det da, det kom noe som heter Splitkana, nå er jeg veldig teknisk da, som er et sånn oljebasert belegg. Så Splitken hadde da i 1965. Og det var et sånn oljebasert svart belegg da. Og så kom det da diverse sånne belegg, og så kom det da plassholdet, og så kom glassfiberskja da i 1960,
Det var flere norske fabrikker som hadde det. Det første glassfiberen var i 1967 i Larvik i august. Men glassfiberen ble lagt på plastikken. Det var inversjonen.
på en inversjon på en måte. Ja, det var det, og glassfiber, og så var det plass til, jeg kan ikke alltid teknisk, jeg beskriver i boka, men det er vanskelig å forklare muntlig, for at du må se bilder av det sånn for å forstå hvordan det var, men det var veldig dyrt å produsere, for da måtte du ha nye sånne former da, det var veldig dyrt å investere, og fabrikkene hadde ikke, det hadde aldri vært noen bra butikker som lagde skifabrikk,
I sånn som i Østerrike var det masse små skifabrikker, så det som skjedde var at det kom en revolusjon i 1974 i VM på Skifalen, hvor glassfiberkja fikk et gjennombrud, selv om glassfiberkja var brukt mange lenger for det, så fikk de et gjennombrud, og da ble det omlegging fra treski til glassfiberproduksjon, men det ble solgt masse treski utover i Søtteret, og
Da var det ganske få norske fabrikker som fantes i 1974, for de slutta jo, mange brant opp, brant jo ned, og pensjonister ga seg med å lage ski. Så det skjedde noe da, og så var det en kolossal opprustning
mot 1980, og da var det Ole Leik Plassid. Da skulle masse amerikanske fabriker kjenne seg rike på, for da hadde vi joggerevolusjonen, nå skulle folk begynne å gå på ski. Da var det en opprustning i Norge og mange land, og så var det mange fabriker som konka i 1980 etter det. For det var en sånn kunstig hyping av langrensji.
Akkurat, ja. Det er jo supertristant. Det er jo igjen at årstallene sitter jo som støpt her. Ja, det jobbet han jo i, men jeg brukte tre år på boka. Det er en forferdelig stor bok, den her skimakeren kom i 2007, jeg jobbet med den i tre år. Og da husker jeg jeg skrev brev til Trond Giske, for jeg mente at dette må i hvert fall norske staten støtte, men jeg fikk ikke noe særlig...
Jeg fikk ikke noe særlig støtte, ikke at det trengte jeg, men det var industrihistorier som egentlig var for sent å skrive, men det var ikke for sent, for noen av de gamle levde, men i hvert fall så...
lever det en kar i Brummedalen som faktisk jobbet på Splitken under krigen etter Øyvind Nilsen da han var 96 år i sommer så jeg traff noen av de som jobbet med skiindustri på 30-tallet pluss at det var samlet mye stoff så det var en veldig morsom bok å skrive men veldig enormt tidkrevende for det var heller ikke noe på nettet jeg måtte bruke gammeldags research med intervjuer og du kunne ikke gå inn på en avis
Sånn som du kan i dag, og finne ting på digitale aviser fant ikke de i dag. Så det er veldig lett av jobben hvis jeg hadde gjort det i dag. Satt og bladde i gamle aviser etter sånne gamle register. Men det var veldig morsomt å gjøre det. Hvordan, for å runde av, oppstår det et skikappløp på 90-totsentallet, og at hele tiden man øker marginene på hva går fortest, raskest, hva har...
Er det enormt mange aktører som... Det har det vært bestandig egentlig. Men i 1980 var det et krakk, og så var det Matsus igjen. Og Landshem ble kjøpt opp av Matsus 1. mars 1987.
og så ble Lansheim lagt ned, men Lansheim produseres kanskje på lisens i Østeuropa nå. Så var det noe som heter Rønning Treskifabrikk i Skotterud i Hedmark, og så var det Åsnes, og så har det dukket opp noen sånne uavhengige produsenter. I dag er det hovedsakelig Matshus, og det er Åsnes som finnes, og så er det Rønning, og så er det en som heter Endre Hals på Lønnset i Oppdal kommune, så det finnes fortsatt skiprodusenter i Norge. Men det kappløpet, det var jo da...
Jeg tenkte vel så mye internasjonale aktører som ikke skal komme inn her. Ja, for du har jo Fischer, du har Atomic, du har Rossignol, og det som er spesielt i dag er at noen av de store, altså Matsus har jeg kjøpt opp da først av Morven-gruppa,
eller Moaren bruk, og så ble de kjøpt opp av noe som heter K2, så ble K2 kjøpt opp av noe som heter Jarden, og så tror jeg kanskje de jeg kjøpte opp av noen andre, det er sånne store fisker som spiser mindre. Men jeg var på 100-årsfesten til matso i 2006, for de fylte 100 år, da kom en jævlig artig bok, som Arvid Møller skrev, først i sporet, og da var det en stor fest, det var en sånn foredrag på Jøvik, i fjellhallen her, så var det en sånn stor fest på Lillehammer, høsten 2006, veldig morsom fest, og der var det noen amerikanere fra K2-
Så de er jo eier da, store eier, for sinusene er så ustabile at de taper ofte penger, sånn som ferd, investeringsselskapet ferd, som Andresen-familien står bak, de er jo sviks for eksempel.
Og så har du da Lillidal, han var jo en stavprodusent, som må bli kjøpt opp av Sviks. Så det har blitt store enheter, og skiindustrien, kort sagt, er da globalisering. Store enheter, akkurat som i konfeksjonsindustrien, akkurat som i bryggeriindustrien. Det er det samme som skjer i 78-årene, og utskipping av produksjon, fordi det er billigere å produsere ski i Østeuropa og Kina. Så det er en del av globaliseringen, på godt og vondt, men Matsus lager fortsatt de beste skiene sine på Europa.
på Biri. Der lages de skier som Bjørndalen brukte og Alskla brukte, lages da på Biri, for der er kompetansen, og der er de som kan å lage ski. Har det skjedd mye etter at du har gitt ut boka, eller? Det har skjedd en god del. Nå er ikke jeg så ekspert på det nye, for at jeg holder meg til det som er gammelt, men Matsus har jo laget diverse nye modeller, og
De har jo noen bindinger som er litt sånn justerbare. Sånn, jeg synes jo Matsus, jeg har gått på Matsus, og det synes jeg er helt suverent god å si. Jeg har gått på Fischer, jeg har gått på Elan en gang, jeg gikk på Landshem i oppveksten, og Rusta faktisk også. Men jeg har gått på Matsus nå, jeg har Fischer også, gått på Matsus da i mange år nå, og synes de er veldig fine. Det er noe som heter at
at skia har liv da så jeg synes de Matsu skia har det veldig det er sånn mjuk og fin og lett å trokke ned for som Vegard Ulfgang sier når du skal gå på ski så skal det være lett å trokke ned skia du skal ikke slite med å feste altså det er ikke for stivet ski og ikke for lange staver det er viktig mjukeski passe mjukeski og passe lange staver
Jo mer avansert tingene blir, og teknologien rundt ski og sånt, blir skiene også bare mer og mer like? Det vet ikke jeg, men det kan jo tjene at skiene er like, men at det bare er forskjellig design, det vet ikke jeg noe om. Men ski varierer veldig, og de beste løpere har de beste skiene, for de tester masse ski. Det er veldig forskjellig, for eksempel det som heter Ola Berge fra...
Rissa kommune, han hadde et par landshjelmsski, eller hadde hvertfall som glede gjerlig bra, på sånn spesielt vårføre. Så det lagde en spesiell lyd i skia. Og Oddvald Bro hadde også noen ski som glede veldig bra. Så enkelte skipa glede veldig bra. Sånn som Thomas Valsgård i 1994 på Lillhammer, så brukte han et par ski som matthuski. På Tremela? Ja, på Tremela, som han Terje Olavsheim hadde preparert grundig.
norske smøreren, så da var det det er veldig forskjellig, og jeg har hatt et sånn par en gang selv og det brak jo så klart da så det er veldig forskjellig glien og jeg husker jeg prøvde et par ski som jeg tror Elda Rønning eide, det var på NM i Steinser i 2011, så
Fikk jeg bruke et par som jeg tror var ille av rønningskinnet, og de var ubeskrivelig gode. Og gå på en veldig fin spenn når de var smørt. Han var vel samme vekt som meg, tror jeg. Så jeg ikke bare sier det er veldig stor forskjell på det, og de som er gode, de merker jo forskjeller. De er farensmekkere. Jeg kan jo ingenting om det her, men jeg har jo fått med at man også har sluttet med smørning. Det er noe med stakingen har blitt så effektiv i...
i toppen av langgrenen, at man har sluttet å smøre enkelt, så at man kjører blankt. Mange gjør det, og så er det sånn at mange har egne stakerski, som gjør at de skia de bruker er bedre å stake på. Jeg kan ikke alt dette, men det er riktig at nå er det i langløp, langløpkarusellen, så er det mange som står og pigger. De pigget Birken første gang, jeg vet ikke når det var, men altså...
De lager ski som er gode å pigge med. Pigging har også forskjellige teknikker. Skiindustrien er en business. De vil selge ski. Normen kjøper ofte ski. Det som er spesielt med normen er at mange normen har mange par ski. Jeg tror jeg har fire par ski. Jeg har to par Matsus, et par Atomic og et par Fischer.
Men i hvert fall så var det mange som hadde dilla på å ski, og det er ganske dyrt blitt med ski. Bindingen koster også. Har du skisko, så det har blitt en dyr idrett. Men vi ser at det koster en månedslønn på 30-tallet. Så det har egentlig alltid vært dyrt å ha det beste utstyret, men så finnes det jo billigere utstyret også. Men det er veldig solidt. Så både skistyret i dag og løypen er bedre enn noensinne. Så veldig stives finne staver. Så hvis du går på ski i dag, sånn som jeg har gått hele livet, så er det veldig... Jeg merker framgang i utstyret og veldig behagelig å gå på ski. Det er veldig...
Veldig bra utstyr i samlingen med hva jeg opplevde i oppveksten. Og et annet pluss så at Finn.no drukne jo i så å si ubrukt skivutstyr fra folk som hele tiden bytter ut, skal ha det siste nye, ikke sant? Så jeg har hørt at det er jævla mye bra å få tak i til en billig penge da. Men da må det passe. Da må det passe, ja. Men det er ikke bare å ha, så lenge du har sko, så kan du jo bare hive på. Ja, men tenk på veivikt og sånn. Hvis du kjøper et par skiver, så må den stivheten passe ut.
til den personen og kanskje folk har ulike teknikk og sånn så hvis den er fangsmaker eller nøye på det så skal den ikke bare ta valg som helst altså nei det hører du hører du hvor nøye jeg er på det ja jeg mann som er på ski to ganger i året ja ja maks ja det blir vel mer enn ungene krever med å få meg til løpet her ja ja ja men du da har vi dette her blir et solid kapittel da ja ja føler du
kvikket ned litt til med varmt vann. Gjorde du bra? Ja, jeg sysket den kaffen. Varmt vann er bra. Ta litt mer av det. Instant kaffe her. Virkelig ikke skal ikke kjimse av. Da tar vi litt av en ny kobberstrekk her nå. Vi skal vel over på bok nummer ni av 24 bøker. 24 timer med godt oss. Hva er neste uttale? Det er løpeboken, er det ikke? Løpegenverdenshistorie.
Kommer i 2008, det er et riktig ny opptrykk i år. Løpingen, den har du jo diskutert med Smeserø på podden hans, har du ikke det? Ja. Og dere har diskutert den i bastunnen din blant annet. Det er spennende, det er jo en fyr som også har god peiling på løping, så kunne gjerne ta noen utdrag for den samtalen der, hvis du husker noe, hvis det kom noe interessant ut av det. Ja, ok, da er vi strekt da. Går det å få ned vannet, gjorde det bra, det var sånn.