Du har jo vært her en gang tidligere, da snakket vi litt innom, vi skrapte litt på boka «Frihetens grense», men vi snakket mye andre ting også. Ja, ja. Så nå har jeg jo lest litt på nytt igjen. Forrige gang bladde jeg bare litt i den, nå har jeg jo lest mer nøye, og det var før du sa det til meg også, så fikk jeg følelsen av at det er ikke mange grepene til i denne boka «Frihetens grense» som vi skal snakke om i denne serien her.
at det er ikke mange grep som skulle til for at det hadde blitt en roman dette her. Nei, jeg vil kalle det, skal sjanger bestemme det selv, så vil jeg kalle det en reiseroman, i hvert fall delvis. Mm.
Og det er, delvis er det for at jeg må sette meg, altså jeg bruker meg selv på to måter. Den ene er den tradisjonelle reiselitteraturen som alle gjør, altså fra Erik og Fartland til alle som skriver reiselitteratur, nemlig at du er en person som gjør ting og beveger deg i det rommet, og det er fint vær i dag, og
og bussen er forsinket og sånn, ikke sant? På det helt det nivået. Men så har jeg også brukt meg selv som en slags metode for å få tak i 20. århundrets demoner, altså den sinte unge mannen med kalasjnykoffen som har dukket opp igjen i dag. Da kommer han kanskje fra en landsby i Dagestan og faller i hopetal ved fronten i Donbass, ikke sant? Altså,
Du møter han i all ilde, verdenskrigen, du møter han i revolusjonene. Og så er jo jeg da en typisk sånn... Det er derfor jeg begynner med denne filmen. Jeg er såpass gammel at jeg husker denne filmen Tom Cruise spilte i Top Gun fra 1985. Nå har jo kommet Top Gun 2, ikke sant? Men...
Og det er på samme tid når Reagan sier «It's morning again in America», og det er like før Gorbachev erklærer «Kallekrigen forover» og «Muren faller i 89», ikke sant? Og jeg er da en... Slik at det som jeg kaller for...
Altså denne ironiske mandigheten som går på vingene for å bekjempe ondskapens imperium i Top Gun, vinner den kalle krigen. Det er jo nemlig Tom Cruise, fordi han er alle andre sammenligninger for øvrig like gammel som meg. Hahaha
Så det er en sånn generasjonserfaring som jeg legger i bånd her da. Og hva skjedde med disse gutta fra min generasjon og en del yngre og sånt da? Jo, mange endte opp som notorisk single og på en eller annen måte der i enden av ironien da.
Det er den lystige, lette 80-talls med all den fantastiske musikken og alt sammen, som endte med at vi bare surfer, og muren faller, og vi surfer på frihetens bølge, den største bølgen i verdenshistorien, ikke sant? Og det bare faller og faller og faller, og tidligere sovjetrepublikker, og alt det er bare det Coca-Cola-imperialismens totale seier, ikke sant? Så...
Men så kommer det denne udefinerte, typisk mannlige ensomheten i enden. Da har jeg satt meg selv inn som en metode, på en måte. Min egen generasjonserfaring, så jeg prøver å square the circle med å være både Tom Cruise og han som reiser til sommeren 2023 fra Kirkenes.
Så det er også en reise innover, på en måte, dette her. Og til grunn for dette er at, altså nå var det nettopp ikke sånn at dette enorme hangarskipet Harry Truman på besøk her i Oslo. Og det er jo sånn vi tenker på NATO, vi tenker på hardware. Hangarskip, jagerfly, noe veldig militærteknisk, industrielt, rasjonelt. Mm.
I siste instans, mad som mutual, jeg kaller det kriget, atombalansen og alt dette. Men det som har vært mitt utgangspunkt her er NATO som et psykologisk, mentalt følelsesmessig fenomen. Det høres kanskje rart ut, men hvis vi begynner å tenke litt etterpå det, så hvor mye av NATO handler ikke egentlig om
hearts and minds. Altså har gjort det hele veien. Hva legger du? Altså ikke det... For det første jeg tenkte med NATO er en slags buffer-trygghetsgreie og en enighet til slutt. Men det er altså så ironisk med NATO at det byr så mange nasjoner inni der. Hvor mange nasjoner skal være i NATO til slutt da? Ja, og det er jo ingen sånn...
Nei, for det har jo ikke vært noe sånn felles. Altså, litt tilbake til Topken og lettelsen, for det er to erfaringer som på en måte står veldig ved siden. Vant Vesten den kalle krigen, eller er historien slutt? At alle dæmonene og spøkelsen og hele det fryktelige 20-årende, og så begynte med 1914, og så 1917, revolusjon, og først og andre verdenskrig, altså...
er det en slags lettelse at nå er vi tilbake til en slags normalitet? Eller er det en slags imperiet, vestens imperiet, som har seiret over ungskapets imperium? Og der er vi jo enda i noe veldig uavklart. Det var uavklart den gangen, og med Ukraina-krigen så er det enda mye, mye mer uavklart. Og når jeg da sier NATO som et psykologisk følelsesmessig fenomen, så tenker jeg på at
Og bare tenk på hvor viktig NATO har vært for innrikspolitikken, til og med et land som Norge. Hva vil SV, SF, mot USA-imperialismen, NATO-motstanden, fredsbevegelsen på 80-tallet, anti-amerikanismen på venstre sida. Og så må vi også tenke på ting som vi glemmer i dag.
Italienske kommunistpartier på 70-tallet hadde over 30%. Kommunistpartiene i Frankrike og Italia var en kjempesvære etter 2. verdenskrig. Hellas, det var borgerkrig i Hellas. Hva kom det av? Russernes hermestein for de som hører på, suksess at de slo nasjonalsosialismen i Tyskland, at det spirte opp nye kommunistiske tanker?
Delvis, litt i gang. Men jeg tror rett og slett det er at...
at mellomkrigstiden tok aldri slutt i Europa. Hvis du leser denne boka, Anthony Beaver, Paris, 1944-48, så får du veldig sånn... Her har jo ingenting skjedd siden 1932, på en måte. Det er fremdeles militante kommunistiske fagbevegelser, det er en generalpopulær De Gaulle i utkanten, ikke sant? Det er latent borgerkrig, slik at det er...
Det er rett og slett det som er kalt verdensborgerkrigen, den latente borgerkrigen i kjølvannet av russiske revolusjoner som fortsetter. Tenk på alle de vestlige, altså de store intellektuelle, Sartre og alle som var en hel haug med marxistiske historikere og andre som var kommunisert, og Moskva tror. Slik at det
Så den er... Og da fredsbevegelsen på Ottitaliet, som var kjempesvær, og som også er grunnlaget for dagens, i hvert fall i Tyskland, grønne parti, som kommer ut av denne her, altså det nye venstre, det nye grønne skiftet og alt sammen. Slik at...
NATO har jo vært en sånn, er det USA-imperialisme, er det på en måte Amerika som er robra, Europa, kan vi ikke snakke om et amerikansk hundreår som kanskje nå går mot slutten, altså 1917, 2024, og med en stadig forskjellige typer amerikanisering, slik at NATO er da en sånn, er noe mye, mye mer enn en forsvarsallianse. Og det var jo derfor fredsbevegelsen var så...
farlig og antagelig også infiltrert av etterretningstjenester i Øst. Fordi at det var jo aldri snakk om at de skulle stoppe den røde armé med sin enorme panserstyrke som skulle rulle Vestover mot Rhin og Paris. Men det var jo...
Det var jo atomparaplyen, eller atomvåpnene, som skulle stoppe det. Og hvis den da hadde fjernet atomvåpnene, så ville den amerikanske kongressen antagelig sett trekt ut de amerikanske styrkene, for da manglet de den beskyttelsen de trengte. Og da hadde det vært slutten på NATO. Men NATO som... Kan NATO ha fungert på Europa sånn at den tryggheten med amerikanerne, atomvåpen, at det har gjort Europa litt sånn kokki på en sett og vis, og litt...
i etter 2. verdenskrig, at man har den tryggheten og sikkerheten, og spesielt når muren faller, så får man endelig sementert den vestlige seieren, og så lever spesielt Norge på olja si, og det NATO-tryggheten, og så plutselig begynner ting å rakne nå, at vi har glemt oss, vi har glemt å lage ting, vi har glemt å svette, vi har glemt å jobbe, vi har glemt å passe på grensene våre, og så shit, hva er det som foregår nå da?
Ja, vi er jo oppe i en slags perfekt storm nå, hvis du tenker kombinasjonen. Du kan bare ta en svip på TikTok og se... Jeg forstår å snakke tysk, og ser på at tysk politikk har et desperatet innslag om deindustrialiseringen og Volkswagen som stenger verket. Det grønne skiftet er deindustrialisering, innvandring og demografi.
Aldri, og en vaklende velferdsstarter og en middelstand eller middelklasse som er en slags Titanic-modus. Husker du den filmen som er egentlig en skrekkfilm om vatten? Det kalde vattnet som stiger og stiger og stiger og kommer gjennom alle korridorene og alle dørene og alle skott.
Slik er det jo, og det føles antagelig da, når til og med den tyske ungdommen begynner å stemme høyere radikalt. Så er det en slags uttrykk for en... Så den der kombinasjonen der, det er jo ingenting som tyder på at EU kan erstatte Empire of Liberty, for å bruke Thomas Jeffersons uttrykk, altså USA, altså det amerikanske hegemoniet,
hverken sikkerhetspolitisk eller på noen andre måter. Altså da viljen til å omstille noe EU til en krigsøkonomi, ikke sånn for å komme Ukraina til unnsetning, det er ene siden av det, eller drive en sånn geopolitisk makt. For du kan jo tenke, det er jo på en måte den mest absurde, usannsynlige forhold
som vi har nesten sett, der du har i Bryssel et sånt, skal du kalle det, et grønt postnasjonalt teknokrati, som i veldig lang tid har tenkt at nasjonene, som er på en slags blanding av
av nyliberalisme, LBHT, eksperter, identitetspolitikere, aktivister og alle unge, unge flinke gutter og jenter fra det øvre middelklassen i Europa som har gått på alle de prestigetunge skolene og universitetene, som sitter der og drømmer seg båt. Og så har du da
Ukraina som kjører nesten sånn som om vi var i 1848 og den siste nasjonen ut av folkefengselen i Habsburgske imperiet eller russiske imperier, russiske tilfeller da, som skal frigjøre seg med våpenmakt og mobilisere folk i en blodig krig som koster
som heller ikke klarer å ta inn over oss tusenvis av liv hver eneste dag. Og det skal da være alliert med denne Bryssel-eliten. Det er et ekteskap der ingen av partene ser hverandre. Det er ingen som snakker om det helt heller. Hva er dette ukrainske prosjektet? Det er mange ting antagelig.
Så trekker USA seg ut her nå? Altså er det slutten på det amerikanske århundre- eller hegemonie-Europa, så er antagelig NATO også ferdig. Og da er vi i en helt annen
underlig geopolitisk situasjon. Det var jo en av disse typisk franske historikeren, Emmanuel Todd, som hadde en refleksjon som fikk veldig mye kjeft. Han mente at det er endelig hvis vi kvitter, hvis Trump vinner, så vil NATO gå under og Europa er fri endelig.
Men hvis du skal trekke noen fryktelige lange linjer her, så kan du si at Konstantinopel fall 1453, bare et par ti år etterpå, så landet Columbus i Amerika, og det blir starten på de oversjøiske, altså europæerne flykter på en måte ut på havet,
For en kan jo da stille spørsmål, hvor lenge hadde Europa på 14-1500-tallet holdt stand mot islam? Eller osmanerne? Men så utvikler vi våre oversjøiske kolonimperier, eller ikke vi, men altså de europeiske, selv om vi er Englander til slutt, ikke sant?
Det er ene veien. Den andre, flyktruten, altså for å bruke Ragarokkes ekspandere eller dø, altså det er det eurasiske Napoleon, Hitler, altså Erobre, Moskva, går mot øst. Øh...
Imperiene forsvant etter 2. verdenskrig, en tapte, Tysklands forsøk på Erobre, Sovjet-Russland endte i Berlin, som vi vet, i 1945, og så får du da Amerika inn her. Så et Vesteuropa som uten koloniene sine, imperiene sine, deindustrialisert,
vaklende velferdsstater og med dette EU, teknokratisk EU-Bryssel, og så et aggressivt Russland. Det er en helt åpen geopolitisk situasjon antagelig. Vi skal jo i denne reisen gjennom Østeuropa, så skal vi jo innom Ukraina, så vi tar jo en... Nei, Ukraina, det er krangelighet med damehverd. Ukraina, sier de fleste med seg. Ukraina ruller av tunga mi, veldig naturlig. Ukraina. Kanskje fordi det er Ukraine, kanskje jeg er så internasjonal av meg.
Ja, nei, jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg vet heller ikke. Da har du stilt et spørsmål. Men jo, på det mer personlige planet da. Ja.
Dette er jo en serie som er litt inspirert av, som jeg også har veldig tro og gledet meg veldig til, for dette er litt sånn inspirert av, og i kjølvannet det jeg har gjort med Asle Toye og hans bøker, som også har vært sånne reiseskildringer. For de som husker spesielt Jernbure og Rødt, Hvitt og Blått, så husker de sikkert veldig mange av episodene i spesielt Spania, Frankrike, Tyskland, Nederland og i Storbritannia.
Og så er det jo et sitat her fra boka di som kan speile litt over på det Asle Toy også fokuserer på, bare at det er to forskjellige aspekter her. Du skriver jo
som mange andre menn er også jeg til slutt spyttet ut av samfunnet, enslig, barnløs og uten jobb. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er blitt en ensom ulv. Er jeg en død hund eller en fallen kriger? Og dette her høres jo ut som skjebnen til veldig mange av de tøye møtte i Spania, Frankrike, Tyskland, Nederland, Storbritannia, av unge mennesker han møter, som også er sånn der enslig barnløse, uten jobb, uten noen fremtidsvisjoner og vyer.
Så dette er jo nesten sånn demografisk at en mannekrise på toppen av alle de andre krisene i Europa vi ser nå. Men dette her gjelder også like mye Østeuropa som de historiene vi har hørt fra Vesten, eller? Ja, det vil jeg absolutt tro. De rapportene vi får fra krigen er jo... Det er jo en veldig interessant, viktig skille her mellom...
sommeren 1914 og Russlands krig i Ukraina, at det
I 1914 så faller jo blomsten av den europeiske borgerskapets ungdommer. Jeg vet ikke hvor mange engelske poeter som har etterlatt seg dikt fra Vestfronten. Guttene som faller i Donbass i dag er jo fattige gutter fra provinsene i de yttre kantene, mens de sparer middelklassen i St. Petersburg og Moskva.
Så det har en sånn kolonikrig-aspekt ved seg. Men de unge mennene er viktig, eller den ensomme mannen er viktig for å skjønne det 20. århundre. Altså, fordi at du kan ta... Jeg er jo helt på slutten der, når jeg er i Georgia, så skriver jeg litt om den unge Stalin. Og...
Og Lenin, og den ultimate ensomme unge mannen her, tilbrakte jo noen år i Meldemannstrasse i Wien og målte et postkort om dagen, og med navn «Myslik av kunststudenter» heter det Adolf Hitler, ikke sant? Så det som er
Hvis du tenker på Lenin, Lenin var jo tross alt gift og en akademisk nerd som satt og skrev og las hele tiden, men han var jo ensom i sitt eksil. Stalin, en kaukasisk banditt, mafiaboss, han begynte sin karriere i olje og i batu. Jeg nevner jo det at, for jeg bruker Hamsun som var i Tiflis, Georgia, altså i 1899, og
og jeg bruker, han skriver en bok som heter I eventyrland, så jeg bruker, han har antagelig passert den unge utkastet prestestudenten Stalin i gatene i Tiflis like før han begynner sin undergrunnsakte. Poenget er at i etter 2. verdenskrig så er jo fedrene som kommer tilbake igjen.
Altså fra landsfederne våre til, men særlig en sånn type som Mannerheim i Finland, de Gaulle i Frankrike. Så det er jo farsautoriteten som da prøver å gjenreise Europa i etterkrigstiden. Og så overtar mor på en måte med etterkulturen, altså med kvinnefrigjøringen og sånn, med slik.
Men så dukker jo
dukker jo på en måte denne sinte, ensomme, unge mannen opp igjen da, i historien. I slutten, inni det 21. århundre. Så når jeg da litt flåsitt og spissformulert bruker meg selv som en sånn jeg begynte med å snakke om Tom Cruise og Top Gun, Generation X, så er ikke min lagnad her så spesiell. Og jeg setter nok på spissen her i det sitatet du siterer, eller det som du siterer,
Men det er for å prøve å, det er sånn calling major Tom, altså fra Rom, det er for å komme i kontakt nesten som et sånn medium, et sånn spiritistisk, jeg bruker meg selv som et spiritistisk medium, for å komme i kontakt med de døde mennene fra det 20. århundre, for å sette det litt voldsomt på spissen. Så det er litt av bakgrunnen til at de bruker det
bevisst det språket som henter ut fra mellomkrigstidens ekspresjonistisk, eksistensialistisk retorikk. Akkurat. Jeg kan jo oversette min opplevelse av å lese deg. Det høres ut som du har jo
Det er en sånn Michelle Welbeck-vibbe over mye av setningen, og mye av det du skriver, og spesielt observasjonen din er veldig sånn spot on. Bare at du har ikke den depressive tonen til Michelle, og så har du jo ganske mye mer humor enn han. Så det er jo ganske morsomt å lese. Så det er jo sånn,
til de som kommer til å plukke opp boka, de som liker denne serien, og som forhåpentlig skal sjekke ut boka senere, kommer til å få en opplevelse av at dette er ikke bare en reiseskildring, og det er ikke masse tørt historiestoff, men det er også sånne setninger, og dette er jo veldig kopiert,
Takk igjen
Nei, men det er godt sett at det er Michelle... Jeg står inne for den Michelle-Ole Beck-sammenligningen. Fordi at jeg må...
for å få til, for jeg må liksom skape et veldig fremmedgjort blikk for å få til dette her. Fordi at det jeg ser rent fysisk når jeg reiser rundt i sommeren 2023, er jo en idyll, ikke sant? Det er jo turister og storbyer og sånt. Så jeg må jo mane meg inn i en posisjon der jeg prøver å se gjennom
idyllen rundt meg og inn i fortiden spøkelser og dæmoner og liksom ta så det er en slags indre reise og en ytre reise på en og samme tid da ok, men la oss starte reisen av å ta titlen først bare så vi snakker litt kort om den er frihetens grense, er det ditt uttrykk eller noe du har lånt eller blitt inspirert av?
Det er vel, det er jeg sannelig ikke helt sikker på. Det er nok, jeg tror det var forlaget jeg som lanserte den som en sånn idé, eller sånn, altså den tittelen da. Ja, for det går, men du bruker frihetens grense veldig mye i teksten, så det er sikkert der det stammer fra, men hva legger du i frihetens grense, som jeg er jo liksom selvmotsikker på å si. Ja, ja, ja, fordi at
Altså, jeg har tapt med den friheten bokstavlig talt, å være grenseløs i å utforske frihetens grenser da. På den måten at jeg opererer da med alle mulige...
Altså, en bakenforliggende tanke her har vært å prøve å unngå å bli sånn Wikipedia-historiker. Altså sånn, nå er vi i Finland, her er det burde så, i Finland burde det så så mange mennesker og så videre, ikke sant? Så jeg prøver å gjøre sånne litt uventet avstikkere, og da undersøke frihetens grenser der en kanskje normalt ikke tenker på det da. Alt ifra...
Det er derfor jeg har dette veldig spennende fra Pride til Hitler og Stalin, ikke sant? Slik at det er... Så jeg prøver både i stort og smått
så det er jo også en slags undersøkelse av den vestlige, hva skal vi kalle det da? Vestlige, seine, liberale. Jeg har jo en scene for eksempel på slutten der, når jeg avslutter, eller helt på slutten, enden av Finland eller Norden, når jeg er i en sauna i Helsinki, og reflekterer over de, altså denne, jeg sier vel nå at det er sånn, den samme stille,
verdighet som du finner i sånn swingersklubbe og alternativ det er sånn alternativ bevegelse swingersklubbe touch at folk går nakne rundt med late altså ikke et menneske er meg fremmed og så har en sånn taus verdighet da av nakne mennesker som sitter tett og har mobiltelefonen altså en slags sånn
En sånn uttrykk for hvordan man håndterer frihetens grenser på den måten. Så jeg prøver å bevege meg på veldig mange ulike nivåer her i denne reisen. Men hvordan legger du opp denne reisen? For vi skal jo hvert øyeblikk begynne på Gardermoen, så skal vi dra rett til Kirkenes. Hvor mye planer la du her, og hvor mye overlått du til tilfelligheter?
Veldig mye er faktisk, for at det ikke skulle nesten bli utholdelig, så måtte det nesten gjenskape litt guttaktig eventyr med at hva venter meg bak neste sving, eller neste by, ikke sant? Ja.
selv om jeg i og for seg kunne vite det. Så jeg hadde egentlig bare en eneste avtale, og det var hun som var leder for barnssekretariatet i Kirkenes. Ok, så det første stedet. Ja, altså dette er en reiseskildring uten, med bare ett eneste intervjuavtale. Og det var en tanke bak det, nemlig at jeg rett og slett bare ikke orker å sitte på kontoret til en eller annen professor i
Varsava eller Bukaresti, og få høre et resumé av hans siste artikkel som ligger på nettet.
Ok, så det lover vi jo bra da. Vi begynner egentlig på samme sted som du begynner i boka, tenker jeg, og snakker bittelitt om avreisen. Også der snakker du egentlig mye om det du faktisk allerede har vært litt gjennom de siste 20-30 minutterne. Men du står jo på Gardermoen da, og da ser du et par norske soldater, og så tenker du litt høyt om krigen i Ukraina, om soldatene, EU, NATO, Russland,
og ikke minst hvor fremmed krig er for deg. Du også gjør noen tanker om, dette er noe jeg har diskutert mye med kompiser siste også, når, la oss si la oss, når om krigen kommer til Norge, vil du stilte opp for landet ditt? Og så prognoserer du landet mitt, ja, hva er landet mitt? Nasjon, stat, nav? Så det er litt morsom tankerekke. Ja, nei, altså, det er jo også et,
Altså, krigene kommer tilbake både i Midtøsten og i Ukraina og så til de grader og i all sin gru og det er ingen grunn til å legge skjul på det noen av de i det hele tatt. Det er også merkelig lite. En har enda virket det som en slags sånn
nesten sånn saklig, profesjonelt kvas i forhold til dette at det dør hundrevis og tusenvis av, det blir sprengt i fyller på alle tenkelige mulige måter. Og det er jo noe, altså det er
Hvis du har en sekulær verdenslig holdning, jeg tror det var Timothy Garten Ash som i en artikkel formulerte det veldig godt, skal du da offre ditt liv på en grusom, fryktelig måte for at noen du ikke kjenner og aldri ville møte skal leve videre under en slags abstraksjon som en stat faktisk er? Det er ikke mulig...
De fleste kjenner jo til sånne populære quiz. Ville du gitt bort nyren din til din bror, eller noen du kjenner, eller noen i familien, hvis det sto om livet? Ja, og det er masse å ta fram. Det er en typisk familieselskapsdiskusjon. Men her snakker vi altså om at du skal...
vandre ut og bli sprengt i fyller eller brent levende av hvitt fosfor i en iskall skyttergav for staten din. Altså, som om vi var i 1914, 1918, altså i 1940 eller 1945. Men hvorfor ser du på den måten at dette her er, at du kjemper for staten din og NAV og...
Det er veldig kalde statsaspekter. Hvorfor tenker du ikke mer slåss for kulturen sin, folkeslaget sitt, eller historien sin også? For det er jo ikke det historisk sett det er alle sånne type...
skal vi si, ekstaselle kriger er jo ofte på rase, religion, kultur, den type ting. Jo, altså, men det var jo dette med skulle frigjøre oss fra etter 2. verdenskrig og har brukt veldig lang tid på å fjerne oss. Vi er jo ikke i 1930 i vår forståelse av å være norsk, for eksempel, eller nasjonalt. Men
Jeg så tilfellig Benjamin Netanyahu sin tale, der han trekker linjene fra fenikerne til i dag, og pakten med Guds pakt og Guds utvalg. Da snakker vi om eksistensiell nasjonalisme i høyeste grad. Men det er en ting en ofte overser, og det er...
Det er nesten... Altså, på en måte så braut den konvensjonelle statskrigen sammen allerede i Første verdenskrig. Hva innebærer det? Ja, dette at du via allmenn verneplikt er en borger som trekker uniform, og så...
utkjemper du en krig som er styrt etter folkerettens regler, og det er jo mange som ikke tenker på at krig var jo tidlig regulert som en sånn duell mellom stater, altså det var en orden på dette her, slik at kriget kan avsluttes, det kan stiftes en fredsavtale, det kan være...
Og før vi fikk forbrytelse mot menneskeheten, altså fra Nürnberg i 1946, så fant det seg et mer sånn utjevningsprinsipp. Altså hvis jeg har bomba dine sivile og du har bomba mine sivile, så utløgner det mot hverandre. Men så har du krigsforbrytelser som er sånn ...
ekspropriasjon og så videre. Så det er en krigskonvensjon med pragmatisk krigsredenskap? Pragmatisk, altså at krigen da er et utenrikspolitisk legitimt instrument. Og da må du ta at du kan dø i dette prosjektet, denne typen krig. Men så har jo nesten alle de krigene vi har hatt hittil
fra Afghanistan og sånt, vært egentlig kolonikriger. En overveldende teknologisk... Bare tenk tilbake for noen år siden, så var det jo en nasjonal tragedie at
En bil gikk på en veibombe i Afghanistan og 6-7 norske soldater døde eller noe sånt. Og så snakker jo dødstalen i dag i Ukraina med tusen om dagen. Understreker du bare Stalins sitat med tall og statistikk? Og tragedi og statistikk? Ja, ja. Hvis det er hans sitat, da er det vel noe som sier at han har uttatt det fra hans side, men sånn er det vel.
Til og med en av fasismens ideologer og tenkere, Carl Schmitt, skriver i den brygte boken sin om det politiske, der han definerer politikk som venn-fiende, at det finnes ingen god grunn for å slå hverandre ihjel.
Så du kan være altså fasist og antimilitarist. Og det er logikk i det. Fordi at det som skjedde etter Første verdenskrig var jo både fra kommunismen og fasismen, også reaksjonene. De nekta å bli veteraner på den gamle måten. Altså du skal sitte...
Du sitter som en alkoholisert bamse i landsbyen din og snakker om La Grande Armée den gangen du var med Napoleon, ikke sant? Og så er du bare en kjøttvekt som stemmer konservativt med medaljen din på brystet, og så videre. Det greier der med det ukjente soldatskrav brevd sammen allerede i Første verdenskrig.
Den lunkne motstanden i 1940, inkludert Norge i april, har noe å gjøre med at denne statskrigen var blitt illegitim og vanskelig allerede da. Det en glemmer også er at når Hitler lager sin nye armé, så sverger jo offiseren hans personlig troskap til Hitler.
Ikke landet. Ikke landet, ikke forfatningen. Den øverste lederen. Den øverste lederen er personlig edd. Slik at det vi antagelig, hvis vi vil være litt sånn science fiction-aktig modus her, vil se mer av i fremtiden, er at på den ene siden vil du ha, la oss kalle det den gamle sikkerhetsstaten, som er sånn teknokratisk, fred og sikkerhet, bekjempe pandemier, sørge for...
holde liv i resten av en velferdsstat, store flate dekkende stater. Og så på den andre siden så vil du få denne ed-eids-fellesskapet som kan være alt fra kalifater til skatteparadis. Da vil det være staten som en kjørerøverskute. «What's in it for me?»
Ja, så det er akkurat sånn at du, ja, vinner vi den krigen, så får jeg også noe. Akkurat sånn at mannskapen vår i Piratskute blir enige om fordelingen av bytte. Ja.
Og det er en helt annen logikk da satt veldig på spissen. Altså hvis du tenker en sånn edsfellesskap, og da kan du jo tenke, så det er en helt annen type enn en sånn teknokratisk forvaltningsregime som er en sånn sikkerhetsstat.
Og du ser hvor store problem også Jens Stoltenberg, når han var NATO-leder, hadde for å snakke eksistensielt om krigen. Snakke om folkeretten, ikke sånn folkeretten, folkeretten, liksom. Der blir det en sånn halmstrå, en
Man kan ikke snakke helt om fiende, og man kan ikke holde en tale som Netanyahu gjør om at vi er gudsutvalgte folk, og vi har kjempet mot alle i flere tusen år. For det har repeterne ikke lov til å si det. De har ikke lov til å bruke de type ordene som alle andre kulturer kan gjøre. Nei, og da blir det til slutt slik at Ukraina offrer tusenvis av...
av sine ungdomers liv for folkeretten. Altså abstrakte, nei, avtaler, juridiske avtaler, så de færreste kjenner noe til. Men det er jo ikke sånn, så det er noe veldig uavklart i krigens gjenkomst da.
Dette eksistensielle. Og det er jo det jeg prøver å tematisere og problematisere litt der, at vi kan ikke sånn utenvidere gå ifra den to-tre fredsgenerasjonene der vi har lagt både nasjonalismen bak oss, vi hadde lagt krigen bak oss. Jeg tilhører vel kanskje siste generasjonen som også hadde litt sånn reell verneplikt
Altså avtjent? Jeg hadde også verneplikt i 82-modell. Så der var det et utvalg. Jeg vet ikke om alle måtte inn, men det var et utvalg. Folk satt og grein hos presten og kom seg hjem. Det var før man begynte å ta inn kvinner i forsvaret.
Nei, altså, jeg var liksom i Brigaden Nord i 1985 faktisk. Og da var det jo enda sånne øvelser der på hvor lang tid tar det for missiler i Fakola-Halløyen til Når, setemot en leir og ut i Alfa og svære nat. Men...
reflekterer en god del, altså på slutten der, når jeg liksom ble litt varm i trøya, så fikk jeg litt med en sånn, jeg kaller det en sånn genuin, liten sånn kontakt med krigsånden, og denne følelsen av å være en del av et sånn svært militært apparat. Ja, det er det samme. Jeg var jo i militæret i 2001 da 9-11 skjedde. Så vi var i overgangen, vi stod i kantina og så at dette her skjedde, og så gikk det veldig fort til at du bare var en
vi har vært inne i et par uker bare, til at du går med skarpt i beltet og går runde rundt. For det var en usynlig fiende som vi ikke visste kom det til Norge, kom det til resten av Europa. For det var terror, så var det store fienden. Så det var en sånn følelse at nå er ting i bevegelse. Men det var mye mer sånn,
Man gikk faktisk rundt der og vurderte om det lå noen fie i buskene, om det var terror mot militærleir og den type ting. Det var en pussig tid for å være vernepliktig. Jeg har ingen tvil, litt til det sitatet du nevnte, jeg har ikke tvil om at det vil være mulig å operere disse europeiske
eller våre vernepliktsarmerer, også i en krigssituasjon, i hvert fall i en tidlig fase. Hvordan det vil se ut over tid, det er en annen spørsmål. Men det som er interessant i hermetegn, eller urovekken, er jo hvor du ser støtt
Når jeg reiste, så var det jo talene, jeg hørte Jens Stoltenberg sine taler, da var det jo ikke måte på hvor sterk NATO var, og hvor sterk solidariteten og støtten skulle være, og det var like før Ukraina skulle kunne bli NATO-medlem, og EU-medlem, og det var ikke måte på. Men så er det liksom ikke den der viljen til å omstille, til virkelig å satse på etterhold,
En krigers militær avgjørelse i Øst, den finnes antagelig nesten ikke i de europeiske elitene. For denne overgangen fra folkretten, demokrati, at staten, Ukraina skal bestå og så videre, til å omstille, til å virkelig ta, føre en konvensjonell krig med Russland.
Den ser ikke ut til å være der, altså. Ok, la oss begynne reisen da. Du står på Gardermoen, det var jo en veldig fin digresjon derfra. Du er på vei til Kirkenes, og det kapitlet heter da Kanariefuglen i Kimek. Ikke Kimek, det er Kimek. Fortell litt om sånn, er det noe fra Gardermoen vi burde ta med til du kommer til Kirkenes, og er det et naturlig sted å bare starte i nord? Det var det du tenkte, dit skal jeg først.
Ja, altså det er jo... Ja, altså det var jo... Det er jo naturlig å starte i Nord. Altså, denne sjangeren... Altså, jeg er jo ikke den første som har kommet på denne tanken å reise langs gamle jernteppe. Altså, en svensk... Altså, det er gjort mange ganger. Det er til og med gjort sånne like før, altså bare for ti år siden, så det er også gjort sånne nostalgireiser langs den... Ja, altså slik...
Ja, se der var det vaktårne, der det er en idyllisk park i dag, var det minelagt og en dødsstripe og sånne ting. Bare noen få år siden denne typen bøker ble skrevet om denne reisen her. Men min start i Kirkenes var delvis motivert av Barensregionen.
Men når jeg sitter på Gardermoen... Men hva er Barentsregionen? Den streker seg over ganske mange land. Ja, dette var jo på en måte...
Det ironiske her er jo at det er jo far til Jens Torvald som etablerer barnsregionen som et sånt folk-til-folk-samarbeid 11. januar 1993. Og da i den talen han holder i Kirkenes da, så erklærer han, for da hadde Gorbachev holdt en tale fra Imurmansk 1987,
Så trekker han seg at det som skjedde mellom 1917 og 1987 er en historisk parentes. Nå er vi liksom tilbake til... Altså, Thorvald far til Jens er da helt tydelig i en sånn historien er slutt tilstand på en måte. Nå kan hverdagsmenneskene endelig
Se at disse statsgrensene er bare streker på kartet, det er veldig sånn nordisk, i naturen så kan vi da bli et sånn empire of friendships, vennskapsimperium, som omfatter da Nordfinland, Finnmark, og deler også Murmansk fylke, eller Kola, eller hva det er.
Så den avtalen jeg hadde med henne i barnsekretariatet, så det er barensregionen som er et glemt norsk imperium i nord, var en naturlig startpunkt for reisen.
Så når du kommer dit så bruker du ganske mye tid på det, og det er jo veldig underholdende også, og du får ikke så veldig lyst til å dra dit, for det virker veldig kaldt og klaustrofobisk i Kirkenes, både når du kommer til hotell og du går litt rundt i byen og sånt. Ja, ja, ja, ja, ja.
Jeg trekker jo inn litt sånne linjer både fra Ottar Brock sin gamle klassiker «Hva skjer i Nord-Norge» fra 1966, og Berg Graf sin bok fra sin prestegjerning før det igjen. Det jeg gjør i Finnmark med Norge er at jeg setter statsgrensen som frihetens grense.
Så når jeg sier liksom barnet som ikke kan lyve, så er det et sånt... Jeg knytter an til dette siviliseringsprosjektet av nordlendingen. Altså å gjøre... For å sette litt på spissen, Oluf White. Ok. Streite opp nordlendingen som var... Ja, streite opp nordlendingen. Gjør han hvit. Altså at han skal bli en sånn... Som vi skriver da...
ikke mist forstå meg, men at han skal bli en sånn ensom, asketisk, alvorsmann. Ja. Inkluderer vi samene på dette her også, eller? Ja, i høyeste grad. Altså, Bergrav, han skrev jo en bok som var en bestselger den gangen, og da er han inntekt uten å vite det. Dette er jo skrevet på...
en veldig sånn paternalistisk kolonialistisk perspektiv om at vidders barn så samene er jo da de er jo helt eksplisitt barn ikke sant? Men jeg utvider det til å si at det er alle nordmenn eller nordlendinger, det er også barn nordlendinger litt mer da men også oss alle andre der til slutt men så skjer jo det at, som jeg er litt inne på er jo at
De liberale elitene i Norden som hermer etter sine forbilder i USA og Kanada,
importerer jo den fortellingen om urfolk og kolonialisme fra nettopp Kanada og USA, slik at samene blir indianere nå i senere tid, apropos fosendommen og alt dette her, med urfolksretter. Og jeg stiller ikke spørsmålstengd i og for seg om det er rett med det med urfolk og urfolksretter og slikt,
Men det gir jo da, morsomt eller pussy nok, en masse sånn, setter jo hele dette landeidomsperspektivet i spill igjen da.
Slik at jeg setter på en måte, så på en måte så kan du si at samene, i og med at de får urfolksretter, er ferdig med å bryte seg ut av frihetens grenser, så var dette her med å sivilisere nordlendingene bak det sosialdemokratiske prosjektet i Nord-Norge da. Gå litt ned med det, Mikke, må du. Ja, Nord-Norge.
Så det er en sånn interessant paradoks som oppstår der, med at samene går fra å være barn til å bli nykolonialister i sitt eget land. Du har jo hatt disse søksmålene om egenomsretning, kautokreiner tror jeg, svære saker, enorme landområder og slik. Ja.
Så det er en veldig interessant, altså den skylden som han har hentet mot overgrep, mot urbefolkning, som han har hentet mye fra kolonihistorien til de store nasjonene, altså USA og Storbritannia og Kanada og alt dette her, det blir myndomsmeltet om til en sånn landnomsrett som samene får til land i Nord-Skandinavien.
sin offerstatus faktisk, så det blir erobrere gjennom sin offerstatus. Det er en fascinerende fascinerende... Nå, sett litt på spissen da. Men det jeg... Barensregionen
dør jo med Putins krig i Ukraina. Så det er jo en veldig sånn... Så det er et prosjekt som enten er på pause, eller som bare smuldrer opp? Ja, i realiteten så tror jeg det er... Altså det gjelder... Det fortsetter vel i Norden,
Men det som var tanken her med at den skulle overvinne den kalle krigens grenser, det som var... Man erklærte liksom at den kalle krigen var over. Og en parentes, hele 20-årene var en parentes. Og det er jo en helt sånn shakespearsk ironi i at sønnen til Thorvald Stoltenberg er da øverste krigsleder i kamp mot det som skulle være en parentes. Ja.
Men hvordan er det å være oppe i Kirkenes? Har du ikke vært der før? Nei, aldri i Kirkenes. Nei. Men du fant deg ikke til rette der. Det var et eller annet. Følte du at det var bare en by som en slags utpost ut mot russerne hvor det var noe kaldt og litt sånn klaustrofobisk og litt sånn dekk? Ja, altså jeg bor jo på denne Tornhotellet og det er jo veldig det er jo det er jo
Det er jo nesten ikke folk der, og det er jo bittelite dette sentrum. Du må jo gå på den der Pub 1, som er den møteplassen i kirkenes sentrum. Og det er jo trivelige folk, det er ikke det. Og det var veldig trivelig samtale med hun som var sekretær Jakobsen i barnssekretariatet.
Og jeg hadde jo en plan om å reise til grensen Jakobselv, men det var stengt på grunn av snø og sånt. Men utover det så er det ikke så veldig mye mer. Så jeg tar jo utgangspunkt når jeg reiser, altså Kirkenes er norske normaliteten da, som er satt gjennom helt til...
yttergrensen mot det russiske eller imperiet på en måte til titelen på kapittlet her kommer jo koblingen det er kanariefuglene i Kulgruven eller heter vel kanariefuglene i Kimek men du gjør jo en sammenligning her som er litt morsom Barens Pride kaller du det hvor du sammenligner leggninger og transpersoner med kanariefuglene nede i Kulgruvene hvordan lander du dette her?
Ja, altså, når jeg sitter og snakker med Jakobsen, altså hun som er sekretæren der, hun er jo kjempekunnskapsrik, og vi snakker om alt mulig, historie og barnsregion, hun snakker om generasjon, barns, altså det var hvor bra og vellykka dette prosjektet faktisk var gjennom 90-tallet og inn på 2000-tallet. Mhm.
med en mengde samarbeidsprosjekter, og en masse med vennskap og ekteskap og alt mulig, krysset tvers over disse grensene. Så det var en stor suksess, Barens. Men når hun til slutt i denne samtalen skal fremheve det hun var aller mest stolt av, eller som var høydepunktet, så trekker hun frem Barens Pride.
Og da gir det meg en mulighet for å begynne å, hvorfor gjør hun det, på en måte? Altså, vi snakker jo om alt, vi har da vært inne om alle mulige sånne svære historiske og politiske temaer, ikke sant? Jo, fordi at er det bare litt sånn tilfellig? Nei, fordi at
Pride, sammen med det grønne skiftet, har fått en sånn lakmustestfunksjon på vestliggjøring. Hvis det skal være truverdig og ekte, så må også fienden være homo. Eller feire sin seksuelle identitet. Ja.
Og den grønne skiftet er naboen, et slags tvillingpar for den ultimate vestliggjøringen.
Så hvis nå russerne går i Pride og har bært regnbueflagg, da må vel den kalle krigen være over. Og historiens dæmoner parkert for godt, ikke sant? Hun sier jo naturligvis ikke det jeg sier nå, men jeg tolker dette videre, at Pride har fått denne... Altså på ene siden så er det jo
ha veldig lite med stor politikk og krig å gjøre, ikke sant? Og det burde jo være selvsagt at folk får lov til å leve ut sine pursuit of happiness som står i det amerikanske uavhengighetserklæringen, ikke sant? Gjennom sine privatliv og sånn. Men det er bare det at det er derfor jeg har tatt med når jeg ender reisen min også med tilfellet med Oslo Pride, er at
Det har en dobbel funksjon. Altså, på ene siden så er det liksom en sånn endepunkt for en sånn individuell frigjøring, en slags naturlig kulturradikalisme. Apropos sånn, du vrenger av de klærne og drar ned på nakenstranda på huk, og så er du guttsbarn i solen. Det er en sånn type som alle er enige i, da. Men på den andre siden av dette her, med kulturkrigen og slik, så er det også, når du tipper over ifra denne
naturalistiske frigjøringen fra alle gamle normer og fordommer og alt sånt, og over til å sette spørsmålstegn med biologisk kjønn og start, slik at du kommer over i en sånn konspiratorisk univers der
at det finnes en slags eliteblikk som har gjennomskuet, som påstår at de har gjennomskuet de naturlige grensene, både for kjønn, for familie, for reproduksjon, for alle mulige sånne ting. Og da er du over i en slags politisk satanisme, som blir direkte dratt inn her i dette kulturkrigsperspektivet, som ikke er det samme som denne
Denne litt sånn gamle, enkle, naive, la oss nå bare være frie og frigjøre, altså nakenbading for å sette det på spissen. Så det er en sånn dobbelhet i dette her med at du har en slags stats...
Du kan trykke en veldig lang linje her, at det moderne staten oppstod i sin tid fordi den klarte å nøytralisere religionskrigene. Katolisisme og protestanter som drepte hverandre i hopetall. Så kan du si at staten har fortsatt å prøve å nøytralisere og heve seg over
eksistensielle motsetninger som har vært så sterke at folk har gått i bargekrig mot hverandre. Klassekampen på 1800-tallet, og så kan du si at den siste prosjektet til dette her overskride eksistensielle grenser, altså frihetsgrenser, er da kjønn på en måte til slutt. Og det er jo dette da som blir angrepet både fra, hvorfor skulle Putin bry seg om LBHT, og
så det er en dobbelhet i dette her, så gjør det likevel relevant for geopolitikk og storpolitikk og NATO og dette. Kanariefuglene i kullgrøvene, de dør jo da når det er tegnet til gass og fare i gruene, så hvordan er den analogien over da til trans? Ja, og det er nok det som ligger låg i bakhåret når hun trekker frem Barnes Pride, ikke sant? At det
at det blir de som har vært mest marginaliserte, våre mest...
tydelig offer for, la oss kalle det samfunnets konservative normer i en annen forstand, nasjonalistisk eller religiøst. Hvis de blir forfulgt, så er det fare på ferde. Og da får du den analogien til det kanariefuglene i gruven. Noe er da farlig, er da i ferd med å skje, hvis disse som er ytterst på frigjørings... De siste som har kommet inn døra, for å si det sånn,
hvis de begynner å bli forfylt igjen. Og så jødene har jo hatt den funksjonen også da. Du avslutter jo også her med litt sånt situasjons observasjonshumor når du da sitter på hotellet her, og så dette blir jo litt sånn sidesporet da, men det er jo
Det skjer jo ikke så mye i Kirkenes, og du føler deg litt ensom, og det er ikke så mye som skjer, og du har egentlig bare mest lyst til å komme deg videre på reisene, virker det som, for du har fått skrevet om og tenkt de tankene du skal gjøre. Men så møter du en gjeng med utdanningsbyråkrater som koser seg veldig her i Kirkenes. Ja, og da er det jeg tar på meg den Ole Beck-lua. Ja, det var det. Ja.
Og der bruker, altså jeg observerer jo disse bare fra avstand. Altså det er jo også veldig typisk at det er et sånt stort moderne hotell på en sånn, ja,
en liten plass i Norge lever av konferanse virksomhet det skriver jeg også litt sånn ironisk om, altså den typen gjest som ikke finnes er jo en fyr som bare ja, nå er jeg i kirkenes ja, her var det koselig, greit jeg tar inn, ja, hvor er nærmeste hotellet jeg tar inn på hotell akkurat som du skulle være i en hamsund roman, ikke sant?
Men de gjorde jo det på 1800-tallet, de la jo seg inn på hotellene, sånn utenvidere. Ja.
Men det er jo ingen sånne gjester på det enorme, svære Tonehotellet. Deremot, utdanningskonferanse, ikke sant? Betalt av fylkeskommunene. Det er legitimt å være på det stedet og det hotellet hvis du er i regi av noe. Eller så er du en litt spesiell type. Da er du litt utenfor alt, på en måte. Og jeg er jo det nå. Du kunne merke det på resepsjonen. Du måtte vel si da, jeg skriver bok.
Må du unnskylde deg litt? Har dere et rom for natten? Et forsket mord. Det koster liksom bare... Ok. Så gjør jeg jo en refleksjon om slike konferanser. Både du og jeg, og sikkert mange som lytter på her, har jo vært på slike konferanser og vet... Hvis du da er mann, så har du kanskje...
Ja, så er det middag der om kvelden, ikke sant? Og så er det sånn tilmålt lite vinglass eller noe sånt, og ikke noe særlig mer. Og så skal du føre, så er det denne umulige julebostesten da, du skal være veldig hyggelig og litt løs snipp.
Men det er det jeg sier at testen er for å finne ut hvem er du egentlig. Og da blir testen at du har den løse snippen, men hvis du da skal være normal, så skal du da etter to glass, også som mann i din beste alder. Vanskelig å teste det der. Så skal du da si «Å nei, nå ble jeg så trøtt, gutt. Jeg tror jeg går på rommet nå og tar en tidlig kveld og legger meg».
Og det har ikke skjedd noen skadaler, du har ikke sagt noe, du har ikke skjelt ut sjefen, du har bare vært hyggelig med en bitte, bitte, bitte, bitte litt løs nipp. Og da tenker jeg på dette som det dette seminaret, sånne type seminarer handler om. Det å røyke ut den mannen som ikke er sivilisert nok til å
holde sine indre dæmoner i sjakk. Ja. Slik at han går på rommet sitt etter to glass. Ikke sant? Og da ser vi på disse her, altså den manlige læreren, han er liksom denne domestiserte mannen som klarer, som må bevise at han holder denne villstyringen i sjakk da. Og han er på to måter, både at han er lærer, og at han klarer denne testen, da å være på seminar. Ja.
og lide seg gjennom det uendelige, kjedelige forholdet som ingen bryr seg om. Men er den mannlige læreren blitt den mest domestiserte mannen vi har i nesten samfunnet nå, eller?
Jeg er jo litt olibæksk og spissformulert her, men ja, på en måte. Jeg tenker meg det. For at man både er formidler av... Den moderne lærerrollen har jo endret seg kolossalt, så han er jo ikke lenger noe sånn autoritet i klasserommet med kunnskap. Han kan ikke være sånn som jeg.
Husker litt for trangt vidjakke som er stolt av sitt hovedfag og slik. Han er jo en slags terapeut som skal se ungdommene og senser alle mulige slags ting. Ikke sant? Og
Han er jo en del av den terapeutiske staten nå da. Ja, terapikultur. Ja, han er både domestisert, han må liksom... Så jeg tenker at jeg er liksom fascinert av denne typen, altså du møter mye i dette her akademiet, og du møter han i kulturlivet, du møter han liksom da som er... Det er ofte jeg sier at det ultimate for kledning er da enten å være autist eller homofil.
Hvis du er en autist, da er du også litt unnskyldt, for da er du bare en nerd, ikke sant? Snakker for mye, eller sånn som jeg gjør nå. Da er du bare søt. Du er rar og søt. Ja.
Og hvis du er homofil så er du interessant og da er det spennende du er i kontakt med dine indre følelser Kan du koble på ADHD også? Det har blitt en sånn der hedersbetjent hvis du har på en måte lite konsentrasjon og alt mulig sånn så kan du også ADHD, sånn autisme light charmerende greie. Det er kreativ du er gæren, du tenker annerledes du føler ikke bipolar, det har blitt kjempepopulært for meg. Ja, herlig.
Ja, nei, altså jeg har ofte tenkt på at det er nesten som om jeg burde lure på om det er en slags kamuflasje. Du kan manøvrere i denne litt sånn intense, terapeutiske
klisjeverden der du må liksom da, skal liksom snakke om ting. Hvis du sier at nei, altså jeg er bipolar og autist, ikke sant, så slipper du å snakke. Det verste du kan være, er jo å være sånn nitsjansk full mann, ikke sant, da er du jo helt...
Da brenner du alle bruer. Og at du skal psykologisere alt mulig? Ja, eller nei, at du ikke klarer å holde den... At du gjesper og går på rommet ditt, eller at du er...
at du blir på en måte en sånn trumpiansk mann da kvelden aldri ender ja, så sier alle sier de feile tingene og begynner å snakke i caps lock slik
Så når jeg sitter der og filosoferer og reflekterer over dette som jeg observerer fra lang distans, så jeg vet jo naturligvis ingenting reelt om denne konferansen som disse personene er på. Men det lager, bruker det som et utgangspunkt for en sånn samtidsrefleksjon da. Mm.
Så det kan være litt rart å tenke på noen mil på andre siden, altså den mannlige læreren i Murmansk på Kolaløya, det er nok en litt annen sort. Selv om den, for å runde av dette kapittlet her, barensregionen og dette grenseløste samarbeidet, at nå skal vi bare, alt skal flyte, arbeidskraft og ideer og varer skal flyte, så er det fortsatt ganske stor kløft mellom mannen da, mellom Norge og Russland, og sikkert også videre nedover den reisen vi skal nå.
Helt opplagt, for det som jeg også har som en fortelling, er at grensen er mest ugenomtrengelig eller tydelig, kanskje, om det er sant eller ikke sant, i Norge, som frihetens grense er staten. Men når vi kommer nedover i Finland, så begynner dette å løse seg opp mer og mer og mer. Ja.
Og grensen blir mer og mer utydelig på den måten. Og barnet er ikke lenger, når jeg tilhører Tove Jansson nede i Finland og sånn, så kan barnet lyve også. Så det er en oppløsning av denne første grensen som er en del av denne måten jeg har strukturert det på, eller fortelt det på.
Så det du runder av med, eller det er jo allerede over neste kapittel, men det er jo, du blir ganske sånn lei av kirkenesvirkelsen, og dette er et nakensted, et pust i bakken for fisker og arbeidere. Så det er ikke noe turistmagnet, potensielt turistmagnet her for Norge? Det er det helt sikkert sånn i virkeligheten. Men jeg prøver å gi uttrykk for en litt sånn
Hvis poenget var, som Orta Brocks var allerede i 1966 inne på, å gjøre mann i ralkatlia, altså Oluf, til en ensom alvorsmann, og av Bergav før han at samene som uansvarlige barn skulle også bli ensomme alvorsmenn,
Så er det en slags kritikk av den norske NAV-staten som vil ha oss til å være ansvarlige, ensomme, alvorse menn. Så det er det som jeg setter ut i observasjonen i Kirkenes. Da runder vi det lille. Vi skal være i Norge helt til vi kommer tilbake igjen i andre endene her. Da skal vi ta oss en liten tur fra Kirkenes til Lappland i neste episode her.