Men har du merket på farmen eller etter farmen at du snakker med mediefolk, eller folk du møter, at de blir intellektuelt forlegende? At de på et eller annet vis? Ja, kanskje litt. Jeg opplevde nesten at elsekossførelset var litt sånn.
Ja, litt. Hun var veldig sånn, jeg stjeler av tiden din. Hun var veldig på det tidsaspektet. Hun var nesten for at jeg stjeler av tiden din, og jeg ikke greier å oppnå ditt intellektuelle nivå. Jeg var veldig bekymret at du ikke fikk nok ut av det. Det var en gøy bekymring. Det var en veldig merkelig måte. Det var veldig...
Det var veldig spesielt. Jeg føler jeg får mye ut av det. Jeg har alltid det å snakke egentlig. Hvis jeg ikke får mye ut av motparten, så får jeg kanskje litt av meg selv på måten jeg snakker på. Så det er alltid veldig mye fortjeneste. Men det har jeg faktisk merket. I intervjuer, eller bare sånn sosialt? Nei, sånn generelt egentlig. At de går inn med sånne her... At de går inn og gjør et forsøk, altså.
Ja, at de vil ha en intellektuell samtale med deg, og så blir det bare veldig rart, eller? Det er jo det rare at man regner jo alltid med at den raringen er den som vil bli påriktet av flertallet, og ikke omvendt. Jeg husker det var en som spurte meg om det, at ble du litt påriktet av språket til de andre inn på farmen? For jeg snakker jo litt sånn renere riksmål enn de andre der. Og da tenkte jeg, nei, det var mer omvendt.
Det var mer sånn at noen av alle der begynte å si Italien på slutten, og nu og sånne ting. Det kan jo gå til at jeg beveget meg litt i det retningen også, til en viss grad på noen ordvalg og sånn, men de beveget seg definitivt i min vei også. Så ja, det er jo det rare at en ny regjering kommer inn på scenen, og så tilpasser de andre seg regjeringen. Det er ikke bare omvendt. Folk blir også litt rare når de kommer i møte med, skal vi si...
Når de føler at de møter høykultur eller intellektuelle mennesker, at de må nesten gjøre en ny utgave, de kan ikke være seg selv at de vil gjerne
komme opp nivå med den personen de skal snakke med, at de får en prestasjonsangst. Og at du er sønnen av en verdenskjent kunstner, og det spiller inn på toppen. Man får en slags underlegenhet at man vil fremstå godt de få sekunder eller minutter man må ta med. Det har jeg ikke tenkt over. Det kan godt være. Jeg planter dårlige tanker i hodet mitt. Eller litt sånn, hva skal man si, litt sånn nevrotiske tanker.
Jeg vet ikke. Jeg har jo fordelen at jeg hadde det inne i fjor og august, holdt jeg på å si, da jeg
Jeg husker ikke hva jeg tenkte før jeg møtte deg. Jeg hadde følelsen at det kom til å bli morsomt samtale, men jeg ante jo ikke. Jeg hadde lagt ned mye mer tydelig kunstretning, på en måte hvordan du var kunstner, hvordan du teknisk jobbet, og mye mer sånn kunstner som yrke på papiret. Så kom vi inn i Hans Zimmer på starten her, og da var det bare «fuck notatene». Da var det bare å kjøre på. Så det var ganske morsomt å huske det.