Torstein Bae | NRK, Magnus Carlsen, Sjå På Pila, Sjakk-VM 2021, Topp 5 Åpningstips, Talent vs Arbeid

Jeg skummet litt gjennom Twitteren din her i sted, og der var det jo to ting. Vi kan jo ta det hotteste som nummer to, men det var jo en ting at når du har vært ferdig med sjakk i VM og hurtig sjakk og hele perioden, så nesten sånne årlige greier, så var det en veldig fin ting du skrev på Twitter, at en av de tingene som har rørt deg mest, hvor lenge har du holdt på med det? Er det ti år? Det nærmer seg faktisk det nå, for det begynte jo i november 13. så nærmer seg faktisk ti år. Det går for fort. Jeg sa det til sportsjefen også, at en ting er jo det... Det med at så mange hundre tusen benker seg er jo helt utrolig, men at det nå er tenåringer som faktisk tror at sjakk på TV er en normal greie, da tenker jeg sånn, det er faktisk fortsatt litt mindblowing for meg. Ja, det er helt fint, men altså, de seertallene også, var det ikke sånn million mennesker innom nå i hurtig sjakk? Eller var det VM? Ja, jeg tror nå i Romjula var det en million innom, og vel nesten en halv million på topp, og og vi har jo hatt en million på topp i det som vel var den aller største sendingen som var vel omkampen i New York mellom Magnus og Kariaken som selvfølgelig har med sendetid og sånne greier også å gjøre for det var jo primetime og det hadde vært et drama hvor Magnus kom tilbake etter å ha ligget under og så ble det omspill og alt dette her så det er absolutt helt... Det er helt fantastisk hele det eventyret som har vært med sjakken der. Ja, det har det. Og det er alle håndør til det som har laget det og stått bak i. Det er jo en svær gjeng også, men det er jo... Det var jeg tenkte på... Hva skulle jeg si nå da? Jo, det der turneringsprogrammet har vært snakket om flere ganger. Jeg har også irritert meg for sånn, kan vi ikke bare gjøre sånn som i fotball, med at det er knockout stages og litt sånn. Litt mer at det må være to personer som spiller mot hverandre i tid, og så kommer vi til dette VM-et da. Og så spiller de mot hverandre i ekstra antall dager og partier, og så er det jo, den dramaturgien er jo helt fantastisk. Når du først sitter der, og da angrer jeg bare med alt på hva jeg har sagt tidligere. Bare behold dette her, ikke sant? Vi kan jo ikke ødelegge dette her. Det har jo vært så mange utrolige VM-opplevelser med Carlsen-partiet. og diverse motstandere. Det er akkurat det at på den ene siden er det gammeldags, og man kan oppleve som litt utdatert hele det opplegget, og på den andre siden er det litt den historien som ligger i at det har vært disse tvekampene helt fra starten av i 1886, og det er det som også gjør at man har så få mestere. At Magnus bare er nummer 16 i denne rekka som strekker seg... snart 140 år tilbake. Og hvis vi hadde hatt nok av opplegg og sånn, så hadde vi fått morsomme mesterskap da også, men da klart vi hadde hatt veldig mange nye mestere hele tiden, som vi så da dette ble forsøkt på 90-tallet. Hva hadde de gjort altså? Hadde jo det, og det var jo etter at Kasparov brøt ut, så prøvde man da på, da hadde fidepresidenten Kristian Ilyum Kinov nettopp den ideen, at han ville ta det amerikanske kvinnet, som alltid har vært en sånn drøm for sjakken, og også klare virkelig å komme inn i USA. Og da skulle man bruke disse knockout-turneringene, men da fikk vi jo helt på ukjente vinnere, Kasim Djanov og Kalifman og gode stormestere, men spillere som da ingen følte var best i verden, og det gjorde mye med hvilken verdi VM hadde i det hele tatt. Nei, men jeg blir jo litt konservativ når jeg ser hvor godt det fungerer hver gang vi kommer til VM, og skjønner at dette her er jo formatet vi må holde på, ikke sant? Det der må ikke de være... og tukle med ting som ikke har fungert. Det ødelegger også historien, og man resetter jo alt det som har skjedd før. Det er det som er så trist å se fotballen, hvordan de bare hele tiden koker opp nye konsepter og annullerer historien før det blir så historieløst. Da mister de mye av skjermen. Spesielt fotball kommer jeg på hvor det hele tiden skal... komme opp nye konsepter da. Jeg tror den tiden av det med sjakken og historien og betydningen av det, det tror jeg er ekstremt viktig for at det har blitt en sånn suksess også, at vi har absolutt spenningen og drama og klokken og pila det, men vi har også den historien med de gamle sjakkmesterne og folk har et forhold til det med bestefar som spilte postjakk eller alt mulig rart det kan være, ikke sant? Å fishe mot Spassky i 72 og Kappa Blanka er et navn som mange har hørt fra 20-tallet og sånt. Så jeg tror også den historien som ligger i det, den er veldig, veldig viktig for sjakkens mystikk og appell Ja, det tror jeg også. Men det sier jo også noe om, skal vi si, seertall til NRK. Det sier jo noe om at man har løst den sjakk-nøtta litt også med pilarpakka, men det sier også at Emil Jon, når man kan samles rundt TV-en og se på sjakk, så sier det også noe om, skal vi si, kraften i NRK-TV fortsatt, som jeg... tenke gang på gang at andre norske idrett som har vært store på skjermen i Norge i mange, mange år, bare smuldrer og pulveriseres ut til andre kanaler, at ikke forbundene ser verdien av å holde seg på NRK1, men på en måte å holde folkesporten så svær den er. Altså, tippeliga er det første eksempelet, eller litserien da, som på en måte smuldrer opp. TV2 hadde jo en forvalta det greit, men det var også noe du bodde på NRK, så var det også mye større blant befolkningen. Det ble polarisert. Langrenn er i ferd med å bli allergisportene. Du må skanne gjennom kanalen for å finne mye i idretten. Jeg tror og håper at det ikke kommer til å se med sjakk, men man vet jo aldri noen penger av råd og så videre, men at man ikke ser verdien av den der, når man har den helt unike kanaler med den unike posisjonen og den skuddkraften at ikke man kanaliserer mer til NRK jeg skjønner ikke at andre idretter tenker det Nei, jeg er helt enig i deg og det man så jo på Skøyter også som var på NRK som er en liten idrett som da gikk til en annen kanal og hadde vel noen tusen som så på i stedet for å være en del av det maskineriet med sportsløla og sportsønda og sånn så Så det er klart at det er veldig risikabelt, så er jo en del av bildet at det også er internasjonal rettighetssalg, så ikke nødvendigvis norske forbundet kan bestemme hvor det er verdenscup og sånt ender opp, og... Her er det sikkert masse forskjellige elementer, og det er klart noen kan være fristet til en kortsiktig høy innbetaling også, men jeg er helt enig, man må se det lange her, og det å ha et stort publikum som følger med på sporten, det er selvfølgelig utrolig verdifullt. En ny år med sjakk på TV, med den eksponeringen, og at vi har verre... utrolig nok verdens beste sjakspiller. Har det hatt, jeg kan ikke tro at det ikke har hatt noen påvirkning på unge sjakspillere og rekruttering i Norge. Har det vært en kjempeboost med tenringer som dukker opp nå som er pirkelovene, eller? Ja, det er det jo. Det er jo veldig mange flere talenter nå. Vi har jo hatt en eksplosjon i antall stormester også, og vi har jo juniorverdensmesteren Ari Antari for noen år tilbake. Det også er jo en fantastisk prestasjon som isolert sett vel rangerer som nummer to etter alt det Magnus har gjort, hvis vi ser på en turneringsprestasjon. Så vi har masse flinke spillere og mange flere selvfølgelig også. Og så viser det seg at det å få en som liksom blir i verdenseliten, det er ikke så lett. Og Ariantari er jo rett under der og kjempetalent og stått på og har alt på en måte. Og selv for han er det ikke lett å bli nummer 50 i verden eller 20 for den saks skyld. Og det er egentlig ikke noen som har oppskriften på det. Så tyskerne venter alltid, og mange andre land venter alltid på å få sin stjerne, og tyskerne har ventet i hundre år nå, tror jeg, på å få sin Magnus, eller nesten hvertfall. Men det er en tro bare man må ha store tall på en eller annen måte, og så håper jeg at til slutt så kommer det et eller annet helt uspesielt unikum som kan ta sjaktronen. Det er så fascinerende, vi ser spesielt hurtig sjakk, hvor du ser veldig mange motstandere, og så får vi korte introduksjoner. Her er det juniorverdensmester her, juniorverdensmester her, nasjonalmester her, stortalent, det var 14-15, og her var Spodd to bli best i verden, det var 16-17, og så bare sånn, jeg har aldri hørt om det. Hva skjedde fra den 17 til 22 i det de går fra å være gutter til å bli menn? Hvorfor er det så vanskelig å ta det der steget opp i eliten? Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror hvis du hadde svaret på det, Wolfgang, så ville mange sjakktrenere betalt deg til å være sjakkspillere. Men det er ikke som du sier at de fleste stopper opp på et eller annet tidspunkt, og noen gjør det når de er 15, og noen gjør det når de er 18 kanskje, men så å si alle stopper opp, og En av mine teorier er jo at det handler litt om at man kan bli lært opp til å komme på et høyt nivå. Man kan studere inn kjente metoder og kjente åpninger og alt dette her, men for å ta det siste skrittet så må du faktisk klare å finne på nye ting selv også. Hvis du aldri har fått det inn med morsmelka, at du tør å prøve dine egne ting, og at du tør å stå opp mot det tidligere autoriteter har sagt er riktig og lurt, så klarer du ikke å ta det siste skrittet til å bli blant de aller beste i verden. Er det sånn i de store sjakknasjonene, sånn som jeg ser for meg at det er, Det begynner allerede kanskje, om ikke på barnehage, med det de kaller skole. Noen har det på skoleplan også. Det er veldig, om ikke indoktrinering, men systematisk opplæring i hvordan de tidlige stormesterne sikkert har blitt lært opp med øvelser, også veldig faste systemer da, og så blir det egentlig, skal vi si at de utdanner ganske like mennesker, like produkter som tenker likt, og er på en måte drillet på det samme ting i en måte. Den tingen du etterlyser, den der lille friheten, tanken til å gjøre noe sprøtt, den drepes ganske tidlig i karrieren. Jeg tror det kan være sånn i Norge også i forskjellige, kanskje i sjakken, men også i andre idretts, at du har et veldig profesjonelt opplegg, hvor du liksom vet hva som er skrittene for å komme deg oppover, og du studerer slutspill, du studerer åpninger, du studerer det ene og det andre, og så blir du stormester gjennom denne velkjente metoden. Men det er klart at det som Magnus har gjort er jo veldig forskjellig, og han har jo alltid, og familien hans, lagt vekt på, liksom, vi... gjør dette fordi det er morro. Og jeg slår opp og leser en sjakkbok fordi jeg synes det er morro, og hvis det er noe jeg synes er veldig kjedelig å holde på med, så gjør jeg ikke det. Ikke sant? Og det er det vi kanskje kan kalle den norske sjaksskolen, som vi kan håpe at flere på en måte kaster seg ut i det med at dette er morro, og det er en lek med brikker, og det er noe man kan kose seg med. Og hvis man klarer det, og lærer seg ting på den måten, så tror jeg det kan være veldig, veldig effektivt. Jeg har tenkt masse på det her, det her med både at det er lystbetont, og hvor mye tid unge mennesker bruker på det. Jeg tror, For meg virker det som den hellige graalen, eller den tingen som ... Ja, det gjør at kanskje de aller beste skiller seg, men som ikke er så type maskinem, som er disse unikumene. Magnus Carlsen har fått ta han som eksempel. Vi kan jo bringe inn begrepet talent inn i her, som jeg synes er interessant, for det som finnes, det hadde vi diskusjon om forrige middag med par kare, for så finnes egentlig talent. Vi har alltid vokst opp når vi spiller fotball eller idrett, så vi tenker, ja, han har talent, hun har talent, du ser jo det, de er flinkere der. Men ta Magnus Carlsen, han var jo Var det ikke sånn at faren hans ga han opp da han var seksue, for han fikk ikke dreisen med sjakkbrikken og tok hele fokus over på søsteren og satt seg på henne? Ja, det var jo sånn at han var ikke noe interessert i det, så da tror jeg vi legger bort det, men så printer det opp som vi vet likevel. Jeg er også veldig interessert i det, og vi hadde jo en gang en i sendinga i studiet hos oss som var professor i psykologi, som da sa på direkten der, så sa han at han mente ikke det var noe spesielt med Magnus sin hjerne eller biologi sånn sett. Han mente at hvis man fikk den påvirkningen, den optimale påvirkningen kan man si, og optimale muligheter, så ville alle mennesker ha et sånt kolossalt potensialet til å bli genier da, kan man si og det første tror jeg på dattergrønne jeg tenkte liksom, nei nei nei nå må du roe deg litt sånn vi har fulgt med sjakken lenge og nå prater du mye tull her men samtidig når jeg tenkte på det faktisk, ja det er klart det er noe i det altså, hvis man til rette klarer å tilrettelegge optimalt for å utvikle seg med lyst og morro og legger alt til rette, det er klart det er utrolige muligheter for et hvert menneske, tror jeg. Det handler ikke bare om sport eller sjakk eller hva som helst, men egentlig alle mulige aktiviteter. Ja, jeg tror altså det er... Han sa jo også en ting, han var her sist, for vi snakket litt om det er talent og barndom og sånt, og han mente jo oppriktig helt selv at han bare la ekstremt mye mer tid enn alle de andre. Det var folk som også var bedre enn han. Du hører jo alle spillere som har slått Magnus Carlsen, han var liten og var på jevn alder og så videre, men så mente han rett og slett at han brukte så ekstremt mye mer tid enn alle de andre, og fikk deretter også resultater. Jeg tror det er en positiv uttrykkelse i sjakken også, at man mer verdsetter det. Jeg husker også stormøsteren Einar Gaussel, han svarte litt irritert en gang han ble spurt om dette nettopp med talent. har du noe talent? Og da sa han, nei, jeg har vel ikke det, men jeg har kanskje det viktigste talentet, talentet for å arbeide. Ikke sant at det er også et talent at du faktisk står på og så får du resultater til slutt. Og i sjakken var det en veldig tradisjon for dette med at man skulle fremheve det talentet. Så det å trene, det var noe man egentlig holdt hemmelig. Du, det er superinteressant. Jeg snakket med Magnus Midtbø akkurat om han her. I klatremiljøet er det helt likt. Da han vokste opp, skulle man ikke trene? Man skulle ikke si hvor mye, alt ble gjort til skjul. Det var talent, og det skulle ikke være noe strebelsport. Ja. Det var utrolig rart, for det er jo direkte parallelt til, jeg skulle si at det kanskje er en idrettskultur mange andre steder også. Ja, og det var det sånn i sjakken, at de gode trekken dine, de skulle på en måte bare komme av ditt eget geniale sinn. Så jeg skulle ikke avsløre at det var noe jeg leste i en bok, selvfølgelig. Nei, absolutt at det å Og mer at det kom fra naturens side, det var noe som var veldig verdsatt i sjakken før. Men det kan jo ikke si det om fotball også. Hvis du ser på engelsk fotballstjerne på 80- og 90-tallet, det var ikke akkurat sånn, det var ikke noen som gikk i bresjen for å trene en ekstra time på feltet etterpå. Det ble mye mer pubkultur, samhold, kjøtt, holdere som det alltid har vært. Du skal kunne spille litt fyllesjuk og likevel vinne for å virkelig være på. Det er litt mer kultur. Jeg vet ikke hvordan det har forandret seg nesten i alle ideer, for nå ser du sånn flinkeser i alle typer disipliner. Jeg tror det, og i sjakken er det klart at ingen har gjort mer for det enn Magnus, som jo er så tydelig på at han er en sportsmann, og han trener fysisk, og han er opptatt av det. Og så er ikke det at han skryter på seg og trener dag og natt og sånn, men... Han legger jo ikke skjul på at han jobber med dette heller, og de andre eliten også er jo veldig tydelige på at dette er en jobb som krever mye å være blant de beste i verden. Men er det ikke noen sjakkeelitister som har sagt det nesten som en sjelsår at Magnus Carlsen er en sportsmann? Mer enn å sjakspille. Ja, absolutt. Og jeg tenkte på det på veien hit også, at vi hadde jo et oppgjør i romhjula med Magnus og russerne Alexei Drejev. Og Drejev ble jo kjent fordi han sa sånn foraktfullt om Magnus, han er jo ingen sjakspiller. Og da tenkte jeg at Søren, jeg skulle kanskje forklart det mer til Søren, hvordan kan han si det? For jeg vil tro at en del som satt hjemme tenkte liksom, hva mener du da? Han er jo best i verden gjennom mange år og sånn, han er ikke noen sjakkspiller. Men da tror jeg det akkurat ligger i dette som drev vi frem til, at jo da, han er nok best i Men det er ikke det sjakken bare handler om. Det handler om det med å være original og finne nye ideer og sånn. Og for Drev så handler det liksom, ja vel, vi er en sport og sånn, og konkurranse og det er et element i dette, men for å være en ekte sjakkspiller så må man også ha mye mer enn å bare være best. Men det er jo en tankegang som er selvfølgelig på vei ut når det blir mer og mer sport og kortere tenketid og det er drama rundt seierne og premiepengene og alt sammen det handler om. Ta på meg Fischer og Kasparov. Hadde de et element av å være både geniale sportsmenn Ja, og Fischer var vel også en som tok det videre til å være enda mer sportet og konkurransen i dette, og som snakket om at det handler ikke bare om å vinne, men om å knuse motstanderens ego. Det er jo grusomt, ikke sant? Men sant også samtidig, som selv en amatør som taper i sjakk vet at det er faktisk sant. Det er forferdelig å tape i sjakk. Så jeg tror det var nok... absolutt et slags startskudd for det med sjakk som en sport, og så kom Kasparov som også var veldig opptatt av det, og nå igjennom mange år egentlig så kommer vitenskapen og kunsten eller forskningen og det vakre da, som kan sies om også er to ting som mange er opptatt av, det kommer mer i bakgrunnen og det handler om å vinne på den smarteste måten. Du fikk jo med deg computerrevolusjonen. Jeg vet hørtes litt gammelt, computer. Kan vi bare si da, PC-revolusjon, datamaskin. Ja, det er NDB-verktøyene. Du fikk med NDB-utviklingen på 90-tallet. For da var det jo, jeg husker så ungt at vi fikk sjakkspill på dataen. Jeg vokste jo opp med, det her husker du kanskje også, sånn der... første sjakk-computeren pappa kjøpte på begynnelsen av 90-tallet, så fikk du spilt mot en computer, så måtte du flytte brikkene for komputeren. Utrolig sjankfullt. Jeg hadde en, jeg mener, Kaspar av 2000, og den fikk jeg gavegang, den var kjøpt fra Sverige, tror jeg, den var veldig morsom da, men jeg tenkte, hvis man skulle ha den på høyten, så tenkte jeg fryktelenge. Så jeg tror han tenkte kanskje i to-tre minutter for hvert trøkk, så man kunne bli litt utenmodig som liten gutt da. Kom igjen da, kom igjen da, kom igjen da. Men det var veldig stas, ja. Jeg fant et sånt triks på at du kunne tvinge han til å avbryte tenketiden, for å få til stressene litt. Jeg følte det var en fin løsning, at nå har du tenkt nok, nå får du flytte. Men det var også litt en intimiderende måte å flytte for den andre spilleren. Ja, ja, nei, det var stas det der. Det er nok litt... noe som en del i sjakkspiller også savner, den tiden der hvor vi ikke hadde sjakkprogrammenes fasit. Det er klart at det var noe av sjakkens mystikk før, at man kunne spekulere og være uenig om, ja, men var det et lurt trekk av Mikael Thal, dette offer han gjorde? Altså kunne diskuteres år etter år, og faktisk ti år etter ti år, så kunne det komme nye teorier om det var faktisk lurt eller dumt. Og ingen visste svaret på det. Men Men det er klart, nå er computerprogrammene så sterke at egentlig så får vi dommen. Ja, det var dumt, eller det var lurt, og ferdig med det. Så litt av mystikken er forsvunnet der. Ja, mistet sjakken litt av sin skjarme der, synes du? Ja, på en måte kan vi si det, og samtidig så er det klart at det har jo tilført oss noen elementer som har vært helt avgjørende i den TV-suksessen vi har hatt. Så er det dette med Pila selvfølgelig. Så jeg tror ikke uten det, å kunne ha en løpende vurdering, hva er situasjonen nå, og ikke bare synes om det, så tror jeg det er nok som alle ting med utviklingen, at det har noen gode ting, og kanskje noen ting som... Man kan savne litt med det som var. Det var jo sånn i starten at da ville jo også alle stormesterne slå datamaskinen i starten. Det var jo ikke før Deep Blue kom på banen at man virkelig fikk se et storoppgjør mellom maskinen og mennesket. Ja, absolutt. Og det var jo mange ganske sent som mente at nei, sjaksspillet var så komplisert. Det kom aldri maskinen til å ha sjanse mot mennesket der. Så det var vel til og med noen som inngikk i veddemål om det, og det er sånne veddemål man alltid bør styre unna, sånn med å spise hatter og slips og sånne ting. Litt tips da til alle som får med seg dette, å styre unna. Men, nei, selvfølgelig så kom de enormt, og så er det jo fortsatt et alminnelig synspunkt i dag at sjakk, at programmen ikke kommer til å løse sjakkspillet. Vi sier liksom å beregne det helt fra start til mål, hva er det riktige utfall og sånt nå, men... vi har sjakkprogrammene, og så er det klart at det har jo gått bra med sjakken likevel, og nå kan det gå helt fantastisk med sjakken, så det har ikke vært sånn at dette heller har blitt den krisen som noen trodde, nemlig at hvis sjakkprogrammene ble bedre enn mennesker, så var det ikke vits i å holde på med sjakk lenger. Og Og det synes jeg er et bra parallell som jeg og Naina Gausel hadde som sa at vi løper jo fortsatt selv om det har kommet biler. Så det er ikke vi kan fint gjøre det og Det samme i sjakken også. Vi vet det nå at programmen er bedre, men likevel er det fascinerende med menneskelige hjerner som kjemper om å være den beste. Ja, vi liker verdens raskeste mann på skjøyter til beins i hodet. Vi liker å se hvem som er best i verden. Det er... Jeg tror kanskje det er noe mest robust vi holder på med som kulturelt, det må jo være idrett. Kanskje konservativt at det er veldig få endringer, sånn som svemming og sånt, og jeg kan ikke se på hvordan det skal endre seg, men det er jo kanskje doping? Ny teknikk? Ja, ny teknikk. Det er jo kanskje å få folk implantater og sånt, eller få det som det kan ødelegge sporten. Det er sikkert mulighet for masse utover doping. Jeg har enda nye sånne implants jeg har forskjellig art, og det var jo noe som snakket om oss, så husker jeg Rune Djurhus som er stormester, som snakket om det at det var bare et tidsspørsmål før folk begynte å ha sånne hjerne- implantater for å spille enda bedre, men det må vel være 20 år siden nå, og det har i hvert fall ikke meg bekjent, så har ikke det skjedd enda. Eller Møsk tar VM-titelen med omkjønn 6 år. Ja, nettopp. Men er det mye dopingprøver og sånt på sjakkstevner? På elitenivå er det jo litt, og det er jo fordi sjakken har hatt denne evige ambisjonen om å komme i OL. Og derfor må man slutte seg til IOCs regler for doping også. Og da er man gjennom det forpliktet til å ha dopingprøver og sånt. Så det skjedde vel også i... VM-langsjakke, at Magnus ble trukket ut i en sånn dopingprøve og måtte gjøre det etter et langt parti og var litt gretten på det. Fatt for bare alkohol her uansett. Så det skjer, men det har jo aldri vært noen konsekvenser av betydning av disse prøvene, så det er mer en formalitet. Det er jo sånn at disse... rusfantastene som elsker, som har hatt litt inn i studio her, og som har forklart meg i nøyre at det er jo det er med LSD, det er jo sånn sjakk, det er mye som holder tilbake, det er frykt for å tape, du holder etter de åpningene du kan godt, og så videre, du stoler på systemet din og intusjonen din, men noe som rus kan gjøre med hjernen er jo slippe alle disse fryktene som kunstnerne gjerne søker etter her, men tenke helt fritt, liksom bare ikke være redd for noe, og se nye muligheter og nye ting, og det er jo pluss den der skjerpende effekten som er vel, amfetamin er vel sånn typisk sånn misbruk for blant soldater og folk som skal ta eksamen og sånt, og så er vel amfetamin også sånn en fæl greie. Ja, det finnes jo sånne ting, og det finnes noe man kan bruke mot nerver, og det er noen sjakkspillere som er veldig utsatt for, og roer som jeg visst nok musikere også bruker hvis de skal spille konsert og sliter med nerver. Så man kan tenke seg, og det er absolutt relevante poenger dette med frykten for å tape og selvsliten. Det sies jo at russerne hypnotiserte en amatør til å tro han var best i verden, og at han deretter virkelig fikk verdensmesteren talt til å slite for å vinne mot han i en lang match med masse partier. Så... Hvertfall er det sikkert at det er en veldig interessant den dimensjonen av sjakk som en slags sånn rollespill hvor spillerne uansett om man sitter i en sjakkklubb og ingen andre følger med på partiet så føler likevel de som sitter og spiller at de på en eller annen måte blir observert og at man spiller for et publikum og man har en slags rolle enten det er den strategiske eller den kreative eller hva det er så så forholder man seg på en måte alltid til at dette er en slags offentlig greie som noen andre er interessert i hva man driver med. Du må jo aldri si hvem som bivåner partiet ditt. Det er jo en humor-meme ofte, hvis en pen dame er å se på deg spille fotball, så plutselig tar hun ekstra finter, og så er det litt bedre å gjøre deg litt mer til. Men hvis konkurrenten din eller de du ser opp til plutselig står og ser på partiene dine, sånn som du ser ofte i Hurtigskak vi er med, så må jo det gjøre noe med sånn, jeg skal i hvert fall ikke fuck opp nå. Ja, ja. Nei, og nå er jo alt nesten kommet i databaser, selv i klubbnivå og sånn. Før så var det jo litt mer i skjul det vi faktisk gjorde. Det var jo et parti som... ble avgjort der og da, og resultatet ble innrapportert til sjakkforbundet og sånn for ratingberegning, men ellers var det ingen som visste hvilket trekk som skjedde der. Men nå er det jo digitale brett og det er databaser og alt sammen skal ut. Ja, det er interessant. Jeg spilte mye brikkersjakk da jeg var yngre, og så hadde jeg langt oppholdet til langt opp i 20-årene, og da var det jo bare inn på chess.com og spille igjen, og så ventet jeg meg til det. Og da jeg kom tilbake til sjakkbrettet, at jeg spilte liksom hundrevis tusen visse partier på chess.com, så synes jeg ble sånn, jeg synes det var ubehagelig å komme ved sjakkbrett, jeg synes det var vanskelig å spille sjakk ved brettet enn på nett, fordi jeg var så vant på å se det ovenfra, men her var det plutselig nesten litt vinkler og... Og det var en live-nerve der som bare hadde helt fortrengt. Det er en ganske fascinerende forskjell. Ja, det var jo noe vi ikke hadde før. Det jeg også merker, som du sier, at jeg treffer på folk som skal spille på et fysisk spil, så er det sånn, ja, men hvilken av de er dronningen og hvilken er kongen? Og de kan være kjempedyktige spillere da. Og det er jo også en grunn til at det ikke er så lett å plukke opp hvor stor er den sjakk-boomen vi har nå, fordi at før så ville det jo vært sånn at en boom ville ført til at det ble masse mer spillere i sjakkklubbene. Men de fleste nå ser jo ikke noe behov for å gå med i en sjakkklubb. Vi spiller på sjess.com som deg eller andre steder og kanskje treffer de noen venner i tillegg og spiller på en kafé eller noe sånt, men ser ikke noen naturlig grunn for å bli med i en sjakkklubb og synes det er å ta det litt langt kanskje også. Men det sies jo at det er flere hundre tusen nordmenn som spiller på nett nå, så det er jo helt utrolig. Flere hundre? Ja, det sies det at det er 400.000 nordmenn, tror jeg, som er aktive spillere på forskjellige sites på nettet. Nesten litt under 10% av befolkningen. Det gjør det så voldsomt mye. Ja, det er jo utrolig mye. Men samtidig, når jeg har truffet folk, og det er jo morsomt med den sjakken, at det er så mye forskjellige folk som engasjerer seg i det, så det kan være selvfølgelig sånne superintellektuelle typer og professorer på universitetet og sånn, men samtidig kan det være at jeg går i gata der jeg bor på Oslo, og så er det en som ruller ned ruta bare, jævlig bra sjakke program liksom så det er virkelig det spenner utrolig vidt å treffe veldig bredt det sjakken og at det kan være spennende. Det var det jeg skulle si innledningsvis dette her var jo bare en 30 minutters digresjon derfra For jeg skulle si helt i starten, en av de twitterene du la ut nylig var jo at det var noen innsatte som hadde sendt seg melding, så det var en av de tingene som du kom til å huske best som en av de hyggeligste tilbakemeldingene du hadde fått. Ja, det var fengselspressmøter Bjartler Helgersen som var i studio også, som fortalte at han hadde jobbet med innsatte i fengsel, som hadde sett på... sjakken og gjennom det fått en opplevelse av intellektuell mestring som faktisk gjorde at jeg tenkte, Søren, jeg skjønner dette. Og sjakk er jo selvfølgelig noe de fleste tenker er ganske avansert, men vi fikk da en veldig positiv opplevelse av det, og gjennom det fikk litt spark til å tenke at nå skal jeg ta fatt på å fullføre skolegang og komme videre med det. Så det synes jeg absolutt var veldig rørende og selvfølgelig veldig moro hvis sjakken kan bidra til noe sånt også. Det er jo utvilt så mange fordeler med sjakk som med tanke på hjerne og sånt også, men det er jo litt interessant også å se hvordan popkulturen har fremstilt, jeg tror jeg sånn manusforfattere spesielt, jeg tror ikke så veldig mange av dem spiller sjakk, for det er ofte sånn der De slemmeste og intelligente antagonistene sitter og drikker brun sprit og spiller sjakk fordi de er ekstremt geniale. Sjakk er det største av intellektuelle fyrtånene du finner blant bag-eyes i Hollywood. Nå er det jo blitt mer i populærkulturen også, selvfølgelig med Queen's Gambit som var sånn mega suksess, og nå kommer det flere nye filmer også med sjakktematikk, så det er helt klart at det med sjakken er noe som mange nå får litt øyne opp for og prøver å koble seg på. Det er et symbol for å være klok, tror jeg. Men jeg tror det er mest de som ikke spiller sjakk som ser på det som en slags... smarte av det smarteste. Ja. Infobrettspill. Og så kan man lure på, hva er det i vår tid som gjør at sjakken akkurat nå skulle få et sånt gjennombrudd? Og det kan være mange grunner selvfølgelig, og Magnus kan også absolutt være en av de grunnene med sin profil og alt det han bidrar med, men jeg tror også det er noe med alt er åpent, det er ikke noe skjult i sjakk heller, du sitter der overfor en annen, og det er litt det gammeldagse kanskje med det fysiske brett og de fysiske klossene og alt dette her, og og litt den mystikken som har vært rundt det, og kanskje litt nostalgi også, fordi mange har en erindring av at dette var noe som folk holdt på med i barndommen, noen gamle slektinger kanskje, eller noe sånt. Jeg tror det er mange ting som gjør at ... at man nå finner litt tilbake kanskje til sjakken, ikke bare i Norge, men mange steder. Jeg tror også mange tenker at hvis du er en stor sjakkspiller, eller en veldig dyktig sjakkspiller, så er det også ekstremt smart, men alle som snakker med andre sjakkvenner, det er ikke noe av det skarpeste folk kan utvendigvis, jeg tror miksen er helt lik som andre ting da. Sjakspillere har vært veldig ivrig på det, selvfølgelig, at det skulle være sånn, men jeg har ikke funnet noe annet sammenfallende enn at gode sjakspillere er veldig gode til å spille sjakk, og det tror jeg er noe særlig overføringsverdi utover det. Det har ikke jeg klart å finne for det, i hvert fall. Nei, for det er ikke de største stormesteren, det var det ingen som har vært helt ekstremt. ekstremt på noe annet, sånn kjemi, fysikk eller matte, eller kanskje noen få eksempler. Ja, det er noen få eksempler, og Lasker som var verdensmester for 100 år siden, var vel også ledende professor i matematikk, men nå synes jeg det er vanskelig å se for seg, fordi at sjakken er så gjennomprofesjonalisert, så hvordan man skulle ha tid til å å bli en ledende kjemiker eller noe sånt samtidig. Jeg tror jeg må fornøye seg med å være som Atle Grønn, å være professor i russisk og samtidig være dyktig sjakspiller, men uten å være i verdenseliten. Hvor langt nådde Atle Grønn i sin sjakkarriere? Nei, han er jo omtrent på det samme som meg, som har oppnådd den titelen som er internasjonalmester, som er den nest høyeste livsvarige titelen, og så tror jeg både Atle og jeg har forsont oss med at det å oppnå stormestertitelen, det blir for mye for oss, det har vi ikke kapasitet til å holde på så mye, og vi koser oss der vi er. Er det som en slags kompetitiv doktorgrad, eller hva er det som er krevende der? Er det tiden og innsatsen det åpenbare? Ja, absolutt. Det er klart at nå blir vel kanskje alderen en faktor, og man må bare erkjenne det, at det er jo veldig, veldig få som blir stormester når de har passert 40 år. Men det er klart det krever en voldsom innsats, ja, voldsom konsekvent innsats gjennom flere år egentlig. Og kanskje allermest i åpningsfasen, og man må jobbe hardt, og man må spille mye turneringer, og man må ha sammenhengende gode resultater over en god del tid. Så jeg var vel kanskje... Da jeg var på det høyeste, så var jeg vel 40 ratingpoeng unna det, og da kan man tenke 40 poeng, det er jo ikke så mye, man må være fra 2460 til 2500, men selv det er et forferdelig langt skritt å komme de siste 40 poengene, så det er... For oss amatører så er det en dag på chest.com, altså. Ja, ikke sant? Jeg tenker det er 40 poeng. Ja, nettopp, jeg følte aldri jeg var i nærheten selv når jeg hadde det, altså nå har jeg jo falt litt tilbake derfra også, så jeg... Nei, man kan godt si at det er en doktorgrad, tror jeg, og klart at de som blir stormester har jo kanskje brukt enda mye mer tid på det enn det, for de har jo gjort dette stort sett fra de var barn da. Så det er ikke sant man har holdt på med det fra man er 7 til 30 for eksempel når man endelig klarer det, og da har man hatt det antagelig som en brennende lidenskap gjennom hele livet, så da kan man bare tenke seg hvor mange timer som er brukt på det. Er det sånn at på IM-nivå, eller kanskje enda før, at mange opplever sin første stagnering og kanskje rekresjon i karrieren og rating, at du føler Du går for første gang litt nedover, et sånn jevn stigning hele veien? Ja, det er klart de fleste opplever det nok litt før det også, og jeg tror vel for så vidt at det gjelder også de som kommer dit, og både jeg og andre har jo kommet, at man ligger litt stabilt på noe, og da er det jo en del som føler at «Nei, jeg tror heller jeg finner på noe annet å drive med». Ikke fordi man, men fordi man ikke synes det er så spennende, man føler det er veldig strevsomt å komme videre og sånt, så finner man heller andre interesser og andre ting dukker opp i livet også. Mens noen, fordi man trives i miljøet og man liker spillet enda mer, så blir man kanskje litt heldig og får et godt resultat igjen og får ny motivasjon. Tidfeldigheten spillvirveler oss videre i forskjellige retninger. Det er sikkert fort gjort, kan jeg se for meg, som er en fyr som blir veldig obsesst på alt av tall og ratinger. Jeg prøver å holde meg unna det. Jeg vurderer på tidspunkt også over den delen av tjesk.com-skjermen hvor jeg så rating både hos motstanderen og meg, for jeg ble så jævlig fokusert på hele dritten. Det er fort gjort å bli sånn obsesst med sånne ting. Absolutt, og jeg hadde som god regel alt det jeg spilte, at jeg ikke skrev ned rating-tallet til motstanderen på noteringsskjema. Mhm. Nettopp fordi jeg ikke ville ha den påminnelsen tusen ganger under spillet om hvor god min motstander var, fordi det er jo ikke egentlig det man skal tenke på, men heller bare prøve å finne de riktige trekkene og spille brett og ikke motstanderen. så jeg tror det er ikke så dumt det og det er jo gjort noen sånne blindtester også hvor man har prøvd å se hvordan påvirker spillestyrkene at man ikke vet hvem det er man spiller mot og da ser man for eksempel at hvis man tror man skal tape da at man smider møter enn med høyere rating, så spiller man noe dårligere. Da har du inntatt den rollen av den utvalgte taperen, og motsatt så tror jeg også det kan være sånn at hvis du har høyere rating, så kan du spille litt bedre potensielt, fordi du har god selvtillit, og dette regner jeg med skal gå bra, her er det bare å kjøre på. Og så på slutt må jeg komme til å tabbe meg. mange ratingpoeng hvis jeg taper mot han her. Det slår jo bort ut i begge ender. Det er sånn der med ratingting og sånt. Nei, jeg var så stresset på det. Jeg husker første gang jeg slått noen i lynsjakk på over 2000 rating. Hjertet dunket så inn i helvete. Det dummeste er at jeg falt rett i fellet. Jeg vant partiet, men jeg gikk jo i fellet og gjorde det veldig vanskelig for meg selv. Det er sånn hvem var det første jeg skal fortelle at jeg har slått noen i 2000 rating? Det begynte jeg å tenke, nå skal jeg fortelle Handel, sende screenshot, og det blir gøy, men nå må jeg fokusere her, se på pokalet i stedet for på spillet. Ja, det skjønner jeg meg dessverre så godt igjen i turneringer. Man sitter i runde 6, som har fått en god start, de første 5, og så er det 9 runder. og så har man en god stilling mot en god spiller i runde 6 og da er det fort å tenke tenk om jeg nå bare vinner nå hva kommer det til å stå på denne nettsiden da og så får jeg jo sikkert spill mot den i runde 7 og da har jeg jo hvit da klarer jeg sikkert en greier enn vi Og da, sånn og sånn, så er det hele den fantasiverdenen som da dukker opp, og da kan du være sikker på at da kommer blunderen i det partiet, og så faller alt i grus. Det er sånne hybrist ting. Det er sikkert det du ser. Mange som forslår de beste, og så skal de møte en vanlig motstand rett på. Hvis du er litt under topp 20, og så vinner du mot en av de der, og så kommer det neste parti, og da er du litt høy på deg selv, sånn hybristen. Det er vanskelig å gjøre seg klo på det, så du tror at du fikk selvtillit til å vinne mange kamper, og jeg tror jo på det i det lange løpet, men at du også kan overvurdere at du får den hybristen kicker inn på et tidspunkt. Det er jo en fantastisk spennende tankeleke, som jeg tror de fleste liker litt å holde på med. Hva om nå starter dette eventyret? Nå er jeg plutselig midt inne i eventyret, kanskje til og med, og tenk om bare sånn og sånn, så leverer jeg plutselig en historisk prestasjon, og det kan skje. Så jeg har ikke vanskelig for å skjønne den fascinasjonen for å leke med det, men dessverre det fører fort til at det ikke blir noen realitet. Har du noen eksempler på, du har spilt mot noen storemester og tenkt at dette går fryktelig bra, så har du fokuset gått litt mer eksternt enn intern på brettet? Ja. Ja, det har jeg gjort. Jeg husker en gang jeg til og med hadde så god selvtillit før et NM, så jeg passet på å pakke med meg hele dressen som jeg skulle ha med til den der avsluttende preview-delingen etter ni runder. Men da startet jeg altså så elendig den turneringen, så jeg tror allerede etter tre av ti dager så var jeg helt ut av enhver kamp og spilte hele turneringen på de siste bordene for å prøve å unngå sisteplassen. Så hovmod står for fall, det er et kjent faktum dessverre. Så... Men alltid er klart at hvis man gjør det bra og ligger godt an og begynner å fantasere om det, så er det veldig spennende. Og noen ganger så er man heldig og det klaffer helt inn, men stort sett så er det jo slik at det jevner seg ut da. Begynner man veldig bra, så blir det ofte til at man avslutter litt dårlig, og så ender man opp som forventet da også. Har du noen tanker, eller kanskje regnet ut, eller kanskje sett noen statistikk på til og med? For dette er noe jeg diskuterer med faren din. Skal man ta omkamp mot en du ikke kjenner på chess.com hvis du har vunnet, og den andre dunker rett inn i en rematch, skal du da gå inn i den omkampen og prøve å vinne en gang til? Ja, det er et godt spørsmål. Jeg for min del pleier litt å vurdere hvordan jeg synes det gikk. Hvis jeg var veldig heldig og vant, da blir det ikke noen omkamp. Hvis jeg tenker at det der var jo ganske grei skuring, og hvorfor i all verden spør han om omkamp, da kaster jeg meg selvfølgelig over det og håper da på nok en seier. Jeg tror at pappa har sånn null policy for omkamp, fordi det han får spilt, eller hun får spilt i muligheten sin, da er det videre til neste. Det blir så uøverklart hvis det blir 1-1, og da blir du fristet til å ta en ting, og hva om du faktisk tapper 2-1? den også da, så ligger du i 1-2 og da halser du, da skal du ha rematch og så får du kanskje ikke det selv da. Nei, jeg er enig at det er godt å gi seg etter seier også, og jeg er også heller alltid mot det da, men det er klart jeg kan bli fristet til å prøve en gang til da. Ja, det er mye morsomt sånn hobbypsykologi på slutt, det er ikke mye tid vi bruker på liksom du sa en morsom greie, sånn som jeg kjente meg igjen i en annen podcast her, hvor du Også oppdaget at når man har barn, så er det sånn at når man legger dem, så er det ikke nødvendig sånn at man bare legger dem og forlater rommet. Du må gjerne sitte der. I liten periode. Og da er det jo ofte sånn som moderne foreldre gjør, smyger opp mobiltelefonen fra lomma og setter ned skjermestyrken litt, lysstyrken, og så er det da helt perfekt. mens ungen da skal ligge helt stille og sette i gang et sjakkparti. Jeg kan jo ha fant meg selv å spille sjakkparti mens ungen har sovnet for en halv time. Så det er jo veldig fin rutine. Ja, man får litt tid til noen sjakkpartier der, absolutt. Jeg synes alt er litt sånn tvegetsverdet der å dra fra sjakken. Hvis det går bra, så er det jo veldig moro. Da er man jo veldig utvilt og frisk når man da går derfra. Men det er klart at hvis det gikk veldig dårlig, da føler jeg meg helt tom, og så tenker jeg, hvorfor i all verden gjorde jeg det? Nå er jeg sliten og sur, og jeg kastet bort den tiden jeg kunne brukt til å lese noe interessant, for eksempel på telefonen i stedet for. Så jeg må innrømme at jeg har ikke så stor glede av det, liksom, hvis ... Det er veldig resultatorientert hvor stor glede jeg har av det. Jeg kan også bli veldig stresset hvis jeg spiller et treminuttersparti uten tilleggssekunder, og så våkner kanskje ungen og skal ha noe glass vann, så må jeg da også gå og hente glass vann mens jeg passer på at andre flytter, og da føler jeg både dårlig far og ikke taper partiet. Nei, jeg kjenner meg igjen i det, og da må du bare prøve å få purre det vannet selvfølgelig, sånn at du ikke taper. Men det er veldig vanskelig, og så føler du at du må være en flink pappa, og da tappte du det parti, og det var også litt ærgerlig. Jeg tok meg selv i at jeg ble så forbanna hvis jeg ble avbrutt. Jeg spilte mye i stua etter vi fikk barn og sånt, og i det jeg ble avbrutt, under sjakkpartiet, gjerne to-tre minutters partier, så ble jeg litt hissig. Jeg ble sur, for jeg greide ikke å multitaske det med å høre, og så begynte jeg å spå. Hvorfor kan jeg? Hørte jeg hva du sa? Nei, jeg hørte hva du sa, men nå har jeg straks ferdig her. Og jeg tok meg selv til, hvorfor kan jeg ikke bare være, hvorfor er jeg ikke så... Hvorfor kan ikke jeg bare være en sånn, skal vi si, dynamisk Mozart av en far som bare sånn, «Jeg skal ta søppla, jeg skal bare ta ferdig sjakkpartiet, det er seks sekunder som blir tenkt til, men jeg har full kontroll.» Så det jeg begynte å gjøre da, det var for å takle at kona snakket til meg mens jeg spilte sjakk, så begynte jeg å spille sjakk på steder som var ekstremt stressende. For eksempel på bussen. og i mest stressfulle, hvor du har veldig liten tid, og i møter begynte jeg å spille sjakk og sånt også, fordi jeg visste at det kan bli avbrutt når som helst der, så jeg må bare øve på det der med å takle stress. Ja, men det var jo en veldig god tilnærming til det da, prøve å løse problemet der. Det er sjakkens høydehus. Ja, det er noen ganger folk har kommet til meg, og så har de sagt litt sånn klandrende stemmesaker sånn, ektefellen min bare spiller sjakk hele tiden. Men jeg føler ikke helt jeg kan ta ansvaret for det, selv om de har sett sjakk på TV og blitt engasjert. Så synes jeg nesten de må ta opp det med sin ektefelle selv. Men det er jo veldig fint å si, men du vet at det er veldig gode datastatistikk på at man får ikke Alzheimer som demens hvis man holder sjakken med like. Ja, men det virker ikke som det. De vil heller ha dem her og nå innut, og de er ikke så opptatt av demensen etter hvert dessverre, men jeg... - Absolutt, det er noen gode sider ved det. - Men det er jo en av dokumenterte effektene i hvert fall. Jeg har hatt folk som snakket om demens og Alzheimer i podcasten her. Og det er jo ikke nødvendigvis bare sagt, men det å trimme hodet hver dag fra det er 40 oppover, det er sånn daglig, det er så duker og krysser, nå skjønner jeg hvorfor mormor gjorde kryssår, jeg skjønte aldri greiene der eneste dag, men det er jo fantastisk hjernetrim å holde system 2 og system 1 i gangen, og sjakken er jo kanskje den beste eksponenten for hjernetrim. Ja, jeg vet du er jo en hund på det der med system 1 og system 2, jeg har hørt på din podcast med Magnus Carlsen selvfølgelig, og Og du er dypt inne i disse analysene om systemene, så det er veldig bra. Ja, etter jeg var i det sjakkstudiet hos dere, så kom jeg prosjektlig der en utvalgte på, og så sa han «Ja, ja, Wolfgang, tok ett minutt, så var du inne i system 2, det var bra det, jeg digget det!» Det var jo først jeg skulle komme på sjaksøstu, så begynte jeg å snakke rett i Nobelprisvinnet Daniel Kahneman i Vestasentiet. Ja, men det er litt fascinerende med sjakken at det er også en arena de sjakkprogrammene for å prate litt om det ene og det andre. Og Grunnen til at det er så mange som ser på det, er jo at det er moro om man ikke kan sjakk også. Det er jo ikke så veldig mange nordmenn som kan sjakk på noe nivå i det hele tatt, og de aller fleste som ser på sjakken, de kan ikke reglene engang, jeg er ganske sikker på. Men likevel er det et opplegg som oppleves som spennende med drama på brettet og trivelig og interessant samtale i studio, så det er veldig... Veldig fascinerende suksess. Ja, definitivt. Men tilbake til det med, tror du sjakk har noen effekt på, skal vi si, livets mer hverdagslige sider? Er det noe sånn for eksempel på beslutninger, den type ting? Ja, jeg føler jo, og det har vel Magnus også vært inne på, at man lærer seg jo å ta beslutninger. Under tvil, kan man si. Fordi det er jo alltid lett å ta en beslutning hvis svaret står helt klart for deg, at ja, der må jeg jo gjøre sånn. Men hvis du står mellom mange valg, og du har likevel liten tid, og må ta en beslutning, det tror jeg er noe jeg føler jeg har gledet i arbeidslivet. Vi må bare ta et valg her, og vi vet ikke sikkert hvordan det kommer til å gå, men sånn er virkelighetens verden, og samtidig vet vi også at vi kommer egentlig ikke til å komme noe lenger med å utrede og resonere rundt det. Det er på en måte... kanskje kan gi deg en slags falsk sikkerhet at du tror du egentlig har kommet til noen tryggere konklusjon, men i grunnen her handler det om å ta en avgjørelse uten at man kan vite sikkert hva som blir utfallet. For det du også snakket om i en annen podcast, at det med lynsjaksspillet spesielt, så de tar beslutning på beslutning, du har ikke tenketid. Nå kom jeg på at det har vært morsomt å ta det sånne forsknings- og sendte inn en lynsjakkspiller og en langsjakkspiller på handletur i butikken, og se om lynsjakkspilleren bare valgte varene rett sånn, tok kjappe beslutninger på å se om det var noe slå noe ut der. Nei, ja, det er jo det. Og samtidig, selv i langsjakken, så er det jo stort sett at man, som vi ser med Magnus, tar... avgjørelse ganske rast, og så har man den tiden det er til å mer gjøre en kontrollvirksomhet. Var det riktig det jeg tenkte på? Min erfaring tilsier at jeg der må flytte hesten, og så gjør jeg en sjekk. Er det riktig, eller er det noe tabbe med det? Og hvis ikke det er det, så gjør jeg det. Fikk du følelse av at han brukte mer tid på hurtigskjakken enn han hadde pleidet å gjøre? At han tok flere runder, brukte alle sekundene nesten helt ut? Jeg har ikke sett han gjøre det før, bare meg. Nei, jeg også følte vel litt det, og at det ofte er et tegn på at det ikke flyter helt, fordi man blir litt usikker og føler man må ha veldig mye av denne kontrollvirksomheten som man... ikke trenger hvis man er i toppform, for da er man helt trygg på at her flyter alt og jeg bare guffer på, og ingen grunn til å tvile på at jeg gjør de riktige trekkene her. Men med en gang man begynner å slite litt, så skjer akkurat det der at man hver gang tenker «Ok, jeg må ta en ekstra sjekk da». Og så hvis man da gjør enda en tab så forsterkes det enda mer. Og så Magnus har sagt hvor fort det er å rive ned selvtilliten i sjakk, selv om man kan ha vunnet utrolig mange turneringer på rad. Så en virkelig dårlig innsats så er alt revet ned og man begynner igjen å tenke at hvorfor gjør jeg så mye dårlig og Selv for Magnus er det en relevant problemstilling. Det er fascinerende. Det er utrolig at man har vært i disse situasjonene så mange ganger, men at man aldri blir helt kurert for den selvtillitsgreia helt oppå elitnivå. Det er jo færre som snakker om det og sier det. Det er ikke alle du kan se det på. Noen kan gjemme seg i et lag og forsvinne helt, men sjakk ser du så tydelig at selvtilliten er borte. Du ser det som en med nipomniacis, hva sa jeg da? Nepo? Ja, vi må gjøre vårt beste. Jeg er godkjent alltid. Nipomniacis. Det var en som sa til meg, Irina på sminken i NRK, sa at man ikke gjør det så vanskelig. Nipomniacis. Og så kutte litt med alle de SJT-ene for slutten der, det går bra å si. Nippomniachi. Ja, det høres jo veldig elegant ut. Hun la jo veldig elegant sminkene vår der også. Hun proffeste hele sjappa. Ja, det tror jeg absolutt. Helt topp det. Han mister vel ganske selvtillitene litt? Ja. Det er i hvert fall det jeg ser, men det kan være at det bare gav opp for mitt eksempel. Ja, det gav opp. Han mistet nok selv til litt. Han mistet troen på at det kunne gå i det hele tatt å vinne mot Magnus i VM-langsjakk. Jeg følte jo på slutten at han nesten ga seg når han tapte særlig det siste som var helt håpløst. Men... Flott seier var det selvfølgelig av Magnus, så blir det spennende å se da, om han spiller neste gang, når han drar opp dette temaet med at han selv føler kanskje at nå er det siste gang han orker dette strevet med langsjakken. Ja, jeg skjønte det på han faktisk da han var her også, om det var på eller av, det husker jeg ikke, men at han var i sånn Jeg skjønner det, for det virker som det han synes er gøy, er å spille mange partier, spille på nett, holde et høyt volym, jobbe over ratingen, mens det der krever jo så sinnssykt med forberedelse og dedikasjon, trening, klokkenform, og du må skru hele livet ditt rundt det i forhold til å være på mange turneringer og bare hygge seg. Jeg skjønner også veldig godt at det ikke er det han ønsker å holde på med, og det er nok litt opp mot det vi Vi snakket om at det er lystorientert det han driver med, og det er vanskelig å få dette til å bli noe lystorientert, og sitte der i mange måneder, og også i den sitsen at man har alt å tape, og er stor favoritt i det. Hvor er lysten i det? Og så er jo et faktum også at det er jo rundt denne tronen i langsjakk som sjakkens historiske største ting er. Så hvis man ønsker å bli historiens største sjakkmester, så tror jeg ikke man bare kan oppgi den tronen heller, og det er det som kanskje blir litt Det spørsmålet Magnus må stille seg videre. Skal jeg tenke at jeg har vunnet fem ganger VM-langsjakk, en utrolig prestasjon, og det er klart at mitt navn er allerede i gullskrift i sjakkens analer, men skal jeg prøve å ta dette seks og syv ganger som ingen har klart før? Og da må jeg ikke gi meg noe, men faktisk vinne to matcher til. Er fem på rad rekorden? Nei, seks på rad er det Kaspar og Varlasker som har vunnet seks ganger, så ikke sant... Da vil han tangere det, og det er klart at hvis han gjør det, så vil også mange da mene at han er den største fordi han har alle disse VM-en i hurtig sjakk og lyn sjakk og historiens høyeste rating og sånt nå, men så lenge han ligger bak med fem, så har han fortsatt dette lille kneppet opp til særlig Kasparov da. Ja, da er vi tilbake på VM-finalen og langsjakkene, og det er også sånn som skiller seg ut, så vidt jeg har skjønt, at man bruker så mye tid på de forberedelsene, og jeg tenker at Han er Nepomniachi. Ja, nå synes jeg han var veldig bra. Ja, nå synes jeg han var flott. Nepomniachi. Jeg kjenner ikke han så godt, men jeg fikk et inntrykk av at han fyren der... Er ikke så glad å sitte og terpe. Han er ikke den visse andre typen, fikk jeg følelsen av. Han sitter bare og kan se ned i tabeller, statistikk og parti på parti og bare terpe timesvis hver eneste dag. Fikk litt sånn inntrykk at han er ikke den type sjaksspilleren. Og at han kanskje kom til å falle litt hjemme. At han hadde gjort grunnig research på kanskje noen få aspekter for å spille på den gode følelsen ellers. Ja, og det tror jeg også at han er ikke helt hans stil. Samtidig synes jeg det er interessant, fordi Magnus på forhånd selger alltid litt inn den historien om at han skal ikke vinne i åpningen, og det er ikke det som er hans sterke side. Og hvor jeg må innrømme at jeg i etterkant i år satt litt igjen med følelsen at «Å ja, gikk vi på det enda en gang at han sa det?» Fordi vi ser jo at han er jo faktisk minst like god som utfordrerne i åpningen også. Mhm. og det er klart han har et meget sterkt team som jobber med dette, og han vet betydningen av å ikke komme i trøbbel fra start også. Så neste gang så tror jeg ikke jeg skal gå i den fella enda en gang og si da bare det som Peter Heine Nilsen og Magnus formidler, som jo alltid er at nei, vi skal bare komme i trøbbel. levende ut av åpningen, og så skal vi vinne mann mot mann. For egentlig så er Magnus også veldig fokusert, tror jeg, på å få en god start i partiene. Ja, for er det, kan vi si det er en forskjell på 30 år gamle Magnus kontra 20 år gamle Magnus? Fordi jeg har sett det, om det var han selv som sa det, eller noen som analyset at det Det viktigste for han var egentlig, det var ikke noe sånn kjempegrandios stor plan alltid med åpning, det var bare å få ut brikkene i logiske plasser hvor det kjentes ut at de sto godt, og så ta spillet deretter. Ja, det er jo den historien vi på en måte forteller oss, og det er ikke usann heller at det Magnus ønsker, eller har ønsket, har vært kamp mann mot mann, uten at computerprogrammene er innblandet, og den forberedelsen man har gjort i forkant med computere, Men jeg tror nok særlig i VM-langsjakk så innser han at det er en så viktig del av dette opplegget at man kan... Ikke velge å melde seg ut, da blir man klubba ned i bakken av motstanderen, så når motstanderen gjør dette enorme arbeidet på forhånd med komputere, så må man rett og slett være med på den dansen og gjøre det samme selv, og det viser seg også denne gang at han er helt på nivå og kanskje litt over det som også Nipomniachi leverte i åpningsspillet. Så det her med at når det kommer til slutspillet, så har i hvert fall alle vi nordmenn av en god følelse. Da er det Manchester United på overtid på 90-tallet, føles det ut som. Det kommer alltid et overtidsmål. Ja, ja, ja, vi er alltid optimistiske. Aftenposten kalt meg jo riksoptimist forrige uke, la jeg merke til. Det var veldig trivelig da, for en sånn ny titel. Men absolutt, vi har grunn til å være optimistiske og... Men hva kommer til at han skal være så jevnt over både frykteløs eller god og kvernete på sluttpartiene? Er det tilbake til volym og tid? Jeg tenker ofte noe av det dårligste jeg er på, er at du enten vinner tidlig eller gir opp tidlig. Jeg er veldig sjelden i sluttspill. Nå kommer de her greiene på en måte som du må ha øvet på eller spilt hundrevis av gang for å skjønne hvor den løper, ulike fargeløper eller hestløpetårn. Disse kombinasjonene her hvor du en gang vet hva du må gjøre. Er det kanskje et volymsspørsmål også? Ja, sikkert, og det er klart at ferdigheter er en del av det, hvor vi ser at Magnus på sitt beste kan gjøre ti perfekte computertrekk på rad, og det er det ingen som klarer å matche, og det er akkurat da det går fra å være kanskje 0,1 fordel til å bli 0,3 fordel, Og det er da man liksom får noe å bygge videre på gjennom de ti nøyaktige trekkene på rad, og ellers så ser det ikke ut som det er noen ting. Og så tror jeg også det er to sider ved han som sportsmann, og det ene er jo liksom at han er så vanvittig oppsatt på å vinne, at han nøyer seg ikke bare med at det ebber ut i remi, og han bruker selvfølgelig sin fysikk også ofte, at han liker lange partier, og så er det jo det at han også ... føler jeg aksepterer at det er en viss risiko for å tape når man spiller på den måten og sånn er livet og det er jo noe de færreste andre aksepterer fordi man synes det er så fælt å tape at man føler ikke det er verdt å gå for seier hvis det er en risiko for å tape da er det bedre å bare gå om på remi men Magnus da tåler faktisk bedre enn de andre å tape og så vinner han stort på det i lengden at han går for seier hver gang Nå har vi jo, nå har ikke jeg det frist i minnet, så vi skal ikke ta nok en Daniel Kahneman-digresjon, for den podcasten har nok av det, men der er det jo også et sånt stor risiko av verskapittel helt på slutten av boka, faktisk. Hvor superfascinerende det er med hvordan vi hvis du har en 50-50 sjanse til for eksempel å vinne en million, eller en 50% sjanse til å vinne en million, eller 100% sjanse til å vinne en halv million, så tar du gjerne den halve millionen, som er sikker. Men hvis det er motsatt, at du kan tape en million 50-50, eller helt sikkert få en halv million tap, så går vi alltid for en million 50-50. Vi har veldig forskjellige... Vi sikrer oss på når det er en oppside og sjanser veldig mye på det risikable. Jeg tror hvertfall Magnus ligger foran mange av de andre når det er nettopp det der med å ha et bevisst forhold til risiko og tåle at det kan gå dårlig med det spillopplegget man har, og akseptere det, og ikke bare nøye seg med at det er remi, og man kan være fornøyd med det. For det er det som håper man står for fall, og takker nei til remien, og skal gå videre, og så skal vi sånn, nei, jeg skal knuse det, og så plutselig snur det, og da står det som den største tullingen da. Ja, det gjør jo det, og det er jo noe de fleste synes er forferdelig bittert, at man hadde en jevn stilling og kunne nøyd seg med det, og så ender man opp med å tape og ødelegge turneringen. Men så lenge man tåler det og har psykologien til det, så er det klart at det er egentlig bare å utelukke det med å trive å tenke på remi. Og det tror jeg er ganske verdifullt, for det er noe mange på mange nivåer bruker veldig mye ressurser på under et par ti også. Skal jeg styre mot remi? Skal jeg tilby remi nå? Hva hvis han tilby remi? Skal jeg ta imot da remi? og sånn og sånn, og i stedet for å bare tenke, ok, det er ikke tema for meg det hele tatt, det med at det kan bli uavgjort, jeg bare kjører på, og så går det som det går. Ja, men det er jo en sportsmanns innstilling, som kanskje flere slags spørsmål har hatt litt med kampsport, det er jo veldig lite remir i kampsport. Ja, og det har jo vært veldig lite kampsport i sjakken før, må jeg kunne si, at det er noe som kommer Magnus særlig, og som ... som jeg tror gjør at det blir en tv-sport også på en annen måte enn før, og at det har vært veldig mye vennskapelige dueller på toppnivå med veldig mye korte remier. Det har vært noe for... For menigheten på en måte, så menigheten har akseptert og tenkt det er greit, ja vel, de er jo to av de beste, og da er det greit, det blir en mybar og sånn, men at man pusher det nå også med å dra ned tenketidene, og når det blir disse kortere myen, så ser man også hvertfall at det er en del reaksjoner på det da at man føler at det er ikke sånn toppspillerne burde drive på å bli enige om remifort Var det sånn at de har i turneringen så har man hatt kortere tenketiden før og så kryper det nedover hele veien og så blir det mindre og mer stress? Ja, det får vi jo si fordi hvis vi går tilbake til da jeg begynte som sjakspiller altså på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet så var det jo egentlig ikke noe spill med kortere tenketid på høyt nivå, og så kommer jo hurtig sjakken etter hvert, og så etter senere enn det også lynsjakken som en mer seriøs øvelse. Så absolutt, både hurtig sjakk og lynsjakk er jo ganske nye ting for eliten å ta jo mer og mer over, og selvfølgelig også drevet av det med nettspill under pandemien nå, hvor det har vært veldig mye hurtig og lyn og lite langsjakk. Det er nesten som skøytesporten. De lange distansene var det jeve i gamle dager. Nå er det kanskje de korte som er blitt utstillingsvinduet. Jeg har også det inntrykk av at 500 er det største på skøyter nå. Det er litt sånn for oss nordmenn at det største er der vi er best. Ja, selvfølgelig. Hva tror du skal si i spåkula? Har du noen følelser eller noen større tanker ut av at Magnus sin dominans er i ferd med at han enten stagnerer eller blir ikke bedre, eller at feltet bak ham bare blir bedre og bedre som et kollektivfelt og tar han igjen med det forsprang eller den dominansen han har hatt så lenge nå? Ja, det er et veldig godt spørsmål, men han har jo vært langt foran hvis vi ser at når han er på det beste og har en rating på 2880, så er det altså ingen som har vært i nærheten gjennom alle disse årene, og det er ganske fascinerende. Så har det jo vært rett ved at Magnus har tapt troen fordi han har ramlet kraftig ned fra sitt toppnivå. Men forløpig synes jeg fortsatt dommen er at hvis Magnus klarer å være på sitt beste, så er han kongen i mange, mange år fortsatt. Og da har jeg jo litt tro på at han nå skal finne litt ny energi også i de som kommer bakfra nå, når det jo nå endelig kommer en ny generasjon yngre spillere anført av Firoza, som skal virkelig puste han i nakken og prøve å vippe. vår mann av tronen. Det blir spennende, for kan du huske av sjakk-historien at hvis du har de som har vært Carlsen sine rivaler nå, så tar du en av de andre store mesterne eller store vinnerne gjennom tiden, har du alltid styrkeforholdet til de som har vært rivalen nummer to, tre, fire, alltid vært det samme på en måte? At det er veldig lite skifter spørsmålet i mening at hvis det er noe som skal ta Karlsen så må det være noe vi kanskje ikke vet om som vi har sett enda. Ja, det er også et godt spørsmål. Vi har jo ikke rating-tallene før 70-tallet og derfor er det klart at når vi snakker om den gamle tiden så blir det mye synsing hvem var egentlig den neste beste, og hvor overlegen var mestern og alt dette her. Det kan vi finne like mange meninger som sjakkeksperter om de temaene. Men hvis vi ser i modern tid etter det, så er det klart at Karpov var klar verdenssender, og så kom Kasparov, og så var det jo egentlig duellen mellom disse to, Karpov og Kasparov, som liksom også drev Kasparov til de historiske nivåene han oppnådde, at han hele tiden måtte være bedre enn Karpov, som han også har understreket selv, Kasparov var liksom det helt avgjørende for ham, Så... Etter det er det jo et lite intermesso etter Kasparov, men egentlig så er vi nesten i Magnus sin tid da. Og det er vi igjen litt tilbake ved at det er så få sjakkmester egentlig som er litt fascinerende, og da snakker vi om Karpov som ble verdensmester i 75 rett etter Fischer, og så er det egentlig et veldig kort løp før vi er ved Magnus, selv om han er født så sent som i 1990 da, som overtar tronen og nå da forhåpentlig skal få en ny utfordrer som kommer og Det har jo vært så mange det har vært snakk om, og jeg husker Henrik Karlsen sa en gang til meg at nå blir det spennende å se med Livon Aronian, og da var det liksom han som skulle være den verste, så ble jo det aldri noe av, og så har vi hatt andre, og så hadde vi Caruana selvfølgelig, som nesten tok tronen, som taper, og så faller langt tilbake, og ikke virker som å være noen stor trussel lenger, og så får vi se da med med de andre, men det er klart Firoza virker veldig spesiell som passerer 2008 under rating som 18-åring og virker jo som om han har en veldig kurs mot troden, men selvfølgelig kan han også bli banket ned, sønder og sammen av vår mann i neste VM, og det er slett ikke sikkert han klarer å reise seg etter det, for det ser man jo også at disse VM-langsjakene, det er forferdelig å tape i det, og veldig mange klarer ikke å komme til hekten igjen. Han har jo egentlig, Karlsen har aldri hatt en sånn langevarig rival, Nei, det er absolutt det. Han var jo verdens beste gjennom flere år allerede da han ble verdensmester. Så det er klart at det er litt spesielt. Men han føyk jo bare til toppen av listene og var der allerede som... Han var vel allerede som 19-åring, han tok tronen verdens som nummer en på rankingen, så det er klart at hans stjerne har vært helt fantastisk, og som du sier, dominert voldsomt i ti år. Nå var det du også spilte mot Carlsen i år? Ja, absolutt. Jeg spilte mot Magnus i hurtig sjakk, og en gang i lang sjakk, så jeg vant mot han også noen ganger i hurtig sjakk, og en gang, da var han til og med ganske flink, det var NM i hurtig sjakk 2003, ja. Hvor jeg faktisk vant mot Magnus og til og med vant turneringen, og da var jo Simen Aglestein og flere med, og jeg husker Magnus vant mot Simen allerede da, så han var en god spiller. Men så selvfølgelig etter det, så overtok han jo fullstendig, og vi spilte mot hverandre en gang i et NM-langsjakk etter det, og da ble jeg fullstendig feid av Brettas, og så det kan man sikkert google opp på chessgames eller sånne steder hvis man vil se det, men da ble jeg... jeg mener han offret tårn mot løper eller noe sånt og jeg ble helt feid av brettet. Det der er altså tenkt på sånn intimiderende offerspill med tårn mot bonde løperhest i den kategorien der og du vet at den andre spilleren er enten veldig talentfull eller veldig god så begynner du å bli jævlig satt Jeg visste jo da jeg satt meg til brettet at dette kan jo aldri gå bra. Så da var jeg virkelig den utbøkte taperen i det partiet, og når jeg da i tillegg fikk noe sånt i fleisen, da skjønte jeg hvilken vei vinden blåste. Det var ikke så lett å styre intervjuet der. Nei, det var ikke så lett å styre mot noe der. Vi skjønte jo det ganske tidlig at han var en utrolig kapasitet. For det var noe som ble snakket om på sjakklubben og at dette her kan bli stort? Ja, når han gikk det, han gikk vel et tusen rating-poeng opp ett år fra å være begynner-nivå, tror jeg, med under tusen rating, så var han ett år senere vel omtrent to tusen rating, og det som er mesternivå for voksne, vi sier blant de aller beste voksne spillerne, og det tror jeg er en helt unik utvikling på ett år. Så da la vi alle merke til han, og så stoppet han jo ikke der heller, men avanserte jo nok så rast videre mot å bli søkspiller, stormester som 13-åring og da var han jo allerede en internasjonal stjerne også. Selvfølgelig litt også fordi han var fra vår del av verden, hvor det jo er fortsatt en liten sug etter vestlige mestere som kan ta opp kampen med det gamle Sovjetunionen og nå også etter hvert India og Kina. Det er jo litt av essensen i Queens Gambit at det var mer som stod på spillet her enn bare en jente mot en eldre mann. Ja, ja. Så det har jo vært dette med Fischer-spaske og hele den tematikken, der har jo også vært absolutt en del av bakteppet, hvor det jo ble sagt at Sovjetunionen skulle vise sin intellektuelle dominans på sjakkbrettet og sin estetiske dominans i balletten. Da hadde de både sjø i balletten, og så hadde de verdensmesteren i sjakk. Ikke sant? For det er litt nytt av sjakken, og idrettsverdenen, at man hjelper hverandre, og er læremester for hverandre, og tar inn elever, og har et lærerelevforhold på tvers av både Vesten, Østen, nasjoner, rivaler. Var det problematisk å at Kasparov tok Karlsen under sin vinge og skulle lære han opp, eller? Fordi at det her var jo et Østen-Vesten case. Ja, man kunne jo tenke det, men jeg kan ikke huske noen reaksjoner den gangen fra dette med Kasparov og Og det ble jo sagt at Magnus den gangen også kjøpte en svær database av Kasparov, vel for et syvsiffret beløp, tror jeg, som var da de trekkene som Kasparov hadde igjen ubrukt da han la opp. Åpningstrekkene, de hemmelige åpningstrekkene som han ikke rakk å bruke før han la opp i 2005. Og det samarbeidet som var der da, som jo strandet veldig fort fordi Kasparov hadde en helt annen tilnærming og ønsket en mye tøffere treningsmetode med mindre spilling og mindre lystbetont og mer strukturert med hva man skulle jobbe med. Og da var heldigvis Magnus og hans familie liksom modne nok til å skjønne at det var ikke noe for Magnus, og de avviste det, og Magnus fortsatte ferden videre mot å bli nummer en. Jeg trodde de hadde et sånt langvarig samarbeid. De hadde nok litt sånn sporadisk at de snakket med hverandre, men det formaliserte samarbeidet hvor Kasparov mer skulle være trener, det ble veldig tidlig avviklet fordi det rett og slett ikke var noen god match med Kasparovs treningsfilosofi mot Team Karlsens. Ja, jeg gir jo mening sånn sett da. Var det Kaspar som så at Karlsen kunne trenge, eller var det han manglet for å ta en av de siste stegene som vi snakket om i starten? Ja. Var det for eksempel å forbedre sin innre mentale database med åpninger og sånne kjente situasjoner? Jeg tror absolutt alle sånne teoretiske kunnskaper, at Kasparov så på vår mann som en uslepen diamant, som han skulle polere og få æren for det også, og ha frembrakt denne mesteren, så han skulle absolutt, polere ham i tekniske sluttspill og i åpningsspillet og få han virkelig fit for fight i alle faser. Og så kan man igjen lure på da, ja vel, men hvordan hadde det gått med den poleringen? Da hadde det blitt noe av det samme som er problematikken med en del av de andre, at de polerer så mye av sine trenere at de ender opp med å miste den selvstendighet som man også trenger for å finne opp nye ting og ikke bare løpe til treneren og si javel, hva skal jeg gjøre i neste parti? Hvilken åpning skal jeg bruke der? Hvilke systemer, hvilke slutspill skal jeg sikte meg inn på? Men at man tør å gjøre nye ting, og noen ganger blir det sikkert dumme ting også, men det er det man må våge for å finne nye veier. Altså man må lære av feil. Jeg lærte jo Jeg har virkelig lært the hard way når det kom til skolematten. Jeg spilte sjakturnering opp rykken opp på 90-tallet via heldagsskolen her oppe, og da Jeg kjempet meg mot alle hodstrøyte finalen der, og da hadde han motstanderen min, han hadde jo røst seg gjennom hele turneringen på skolematten. Det var litt veldig rart, for man skulle jo tro at skolematten var noe de første lærte på sjaksskolen, eller på helagsskolen, men det hadde jeg ikke sett det før. Jeg tror åpenbart ingen av de andre barna hadde sett det heller, så dette her vet jeg ikke om det var noe... Hvor nytt det var, jeg aner ikke. Men så hadde faren min sett han spille alle partiene og røsje gjennom det her, og så var han på besistasjonen for å levere noen tippekuponger. Rett før jeg skulle da i finalen, så bom han på tidspunktet, så da han kom tilbake til turneringen da, så hadde jeg allerede begynt. Så han kunne ikke fortelle meg om det her, du må passe på denne skolematten, det er sånn løper og dronning, så jeg røyker på den jeg har også selvfølgelig. Og rett i andreplassen der, og litt for smedlig avslutning på turneringen da. Jeg drev jo veldig mye med å arrangere barnesjakk gjennom mange år egentlig, og jeg husker også det var noen som hadde den teknikken at de rydda opp utrolig raskt etter at de satte sjakk-matt. Så med en gang så satt de i dronningen og sjakk-matt, og så var jeg ferdig, og Mosa fikk ikke summe seg, og så var Fredrik en ferdig, og så var det ingen, hverken dommer eller motspiller som egentlig rakk å summe seg og sånn, men det ble noe, man kunne ikke gjøre annet nå antagelig, og tenke at ja vel, det er... Der ble det seg for den ene. Men egentlig har jeg jo holdt på å bli veldig så mye med det med å arrangere barnesjakk, arrangere sjakk, organisere sjakk som det er å spille turneringer. Og det har jo vært helt sikkert også litt grunnen til at jeg endte opp i det jeg gjorde med å prate om sjakk på TV og sånn. Og som jeg jo føler absolutt er en av mine styrker i den rollen. At jeg ikke bare kan snakke om trekkene og sånn, og egentlig er det mange som kan prate bedre om om alle dype ting som ligger i trekkene enn meg, men at i totalbildet så er det en del andre ting å komme trekkende med. Ja, definitivt. Jeg synes det er helt perfekt i NRK-settingen. Det er både som forklarer til meg som kan litt sjakk, og gå gjennom alle de håpløse forslagene som kommer inn, og så kan vi se hvorfor det spiller dårlig med tre-fire trekk frem i tid og sånt. Så det er veldig superbalansert, og det er også, jeg glemte den pila i sted, er det en NRK-oppfinnelse? Ja, det er en NRK-oppfinnelse. Det er vår produsent, Reidar Stjerne, som fant på dette konseptet. som jo er dels pila og dels sosiale medier selvfølgelig, og dels dette med å ha en kjendis gjest i panelet hver gang også. Så jeg tror alle de elementene er veldig viktige. Hvis man tar ut noe av det, så er det klart vi har flere bein å stå på, men jeg tror med en gang man tar ut et av elementene, så tror jeg vi mister veldig mye, og det kan man også kanskje noen ganger... hvis vi for eksempel har sånn at engasjementet synker og det blir mindre sosiale medier og mindre engasjement fra folk, så merker vi med en gang at sendingen også mister litt av den piffen den har når det er på topp. Ja, gjør det da. Ja, ja. jeg tenkte jo på da, fordi VG og alle de andre som jeg har sett, de opererer jo også med Stockfish, eller var det litt blanding av Stockfish og Houdini før, men alle gikk da på prosenter, på hva er prosenten for at vinner, taper, uavgjort, det er mye da, så mens den pila gjør det jo så mye smudere å ha fått en kalkulering av alt dette på en litt smartere måte, synes jeg. Det er jo noe som folk som ser på har veldig mye synspunkter på dette med hvordan skal man bruke computerprogrammene inni sendingen og den teknologien der, og jeg sitter jo ikke med noe fasit på det, men det jeg er ganske opptatt av er at man må Man må passe på så det ikke blir for mye også. For eksempel er det klart at man kan vise på skjermen hvilke trekk som er de beste, og det er det jo noen andre kanaler som gjør også og viser det. Samtidig, selv om det vil være en viss spenning i det å vente klarer Magnus å gjøre det trekket som står der, så mister vi den muligheten til å spekulere sammen i hva er trekket nå? Er det... faktisk å spille hesten som Bodil i Kyrkseaterøra tror? Eller er det Håvard på Brummunddal som har riktig trekke med bonden på kanten? Ikke sant? Og det der har jeg tenkt på er en interessant tematikk opp mot samtiden, også det med at man får en del teknologiske muligheter, men det er ikke gitt. at man bør benytte seg alle sammen. Og det så vi også der med tenketiden nå i VM, med en gang man fikk disse digitale klokkene med mulighet for tilleggstid hver gang, så kastet man seg over den muligheten. Men nå har man da valgt å gå tilbake, fordi man sier at det var ikke egentlig noe positivt. Ja, vi fikk muligheten, vi har muligheten, men vi bør ikke benytte den. Men hvilken tilleggstid på hurtig sjakk? Nei, i langsjakken har det vært sånn at der har man 30 sekunder ekstra per trekk. Ja. og det gjør jo da at man mister en del av det drama som er rundt med at man kan komme ned på null egentlig, fordi man alltid har det halve minuttet i bakhånd, og nå har man da droppet det igjen og sier at dere disponerer tiden som dere vil, dere har to timer på 40 trekk, og man kan da ende opp med et halvt minutt på de siste trekkene, ti trekkene da, hvis man har brukt en 59-30 på de første 30. Jeg tror du er helt rett i det, det er nerven i studiet der, når man ikke helt, når man må prøve seg fram, akkurat som man er, som sjakspilleren også må gjøre, så må man prøve seg litt fram, hva er det beste neste trekket, og det har vært et problem hos dere i studio, at folk har med seg en liten skjerm ved siden av hjernet, jeg jeg vet ikke om det er å ha ren interesse at gjestene kan sitte og kikke på hva som er neste Stockfirs trekke, eller om de har lyst til å fremstå som smarte, jeg vet ikke. Det var faktisk interessant, for det var mye mer de første årene. Og det tror jeg hadde å gjøre med at folk nettopp følte det at nå vil jeg ikke sitte i studio og dumme ut. Ikke sant? At at jeg vil ha den lille sjekken med at jeg sier noe som Stockfish også er inne på og da har jeg et veldig bra forslag og sånn også er det som du sier at det blir litt å ødelegge i morra fordi at vi sitter der sammen og spekulerer og det er ikke sånn at vi skal ha masse hjelpemidler heller og sitte med fasiten og det blir ikke noe menneskelig dialog rundt det Men nå de siste årene har jeg opplevd at det er veldig lite av det, det tror jeg, fordi folk har sett på søf selv og vet at det er ingen som kommer dårlig ut av det, og uansett om du foreslår det dårligste trekket på sjakkbrettet, så gjør ikke det noe heller, og vi tar det med et smil og De som sitter i stua hjemme også, det er ingen som tenker at noen er dumme fordi de kom med dårlig sjakktrekk. Ingen grunn til bekymring. Var det på et tidspunkt du måtte kjefte litt på en gjest for at det ble for mye skjerm? Ja, jeg har gjort det noen ganger opp igjennom. Jeg har sagt fra litt at du legger bort den nå. La oss kose oss med å se på dette sammen. At vi er i samarbeid. i samme posisjon som de som sitter i godstolen, ikke sant? Vi ser også det de ser, og vi har ikke masse andre greier som vi diller med. Jeg mener jo faktisk at vi har klart å få det med å lage et program sammen med publikum til, på en måte som veldig få andre har gjort, nettopp at vi har det fellesskapet og den utvekslingen også med Twitter og e-post og sånn, som gjør at vi hele tiden har en dialog og føler at vi gjør det sammen. Jeg er helt enig. Men det har jo vært litt annerledes med og uten publikum. Blir det et annet program? Ja, jeg er ikke så veldig, jeg merker ikke det så mye faktisk, men det er riktig. Så du sier at når det ikke har vært korona, så har vi jo hatt publikum i studio de siste årene. Nå er det jo så mange år med korona, så man glemmer jo nesten hvordan det var før. Men faktisk den gangen, ja. Ja, ja, ja. Det er merkelig da, ikke sant? At jeg har en datter som er fire år, og det begynner å bli sånn... Var det en tid før korona i det hele tatt? Halve livet har vært med korona og sånn, men... Men nei, man kan påvirke smittet, og det gir noen muligheter selvfølgelig, å både få noe feedback fra publikum, og snakke med publikum og sånn, men vi har jo så stort publikum hjemme i stua, så det er jo liksom vårt absolutt fremste publikum, alle som sitter og ser på. Jeg synes det er rart at ikke noen av de andre, skal vi si, har kopiert modellen på sett og vis, for å konkurrere med NRK. Ja. Ja, og det har jeg tenkt på, men samtidig, si for eksempel TV2 da, og TV2 Sport som sender på en nisjekanal, de har et helt annet publikum enn oss. Og derfor så tror jeg de i mye større grad henvender seg likevel til menigheten blant sjakkfolket. Og derfor kan det godt hende at det er helt riktig at de har et opplegg som er mye mer fokusert på hva er trekkene, og hva er computervurderingen, og alt sånt. Og Så det kan være liksom de har et annet publikum, og derfor bør de ha et annet opplegg, og kanskje er deres opplegg også det riktige for deres publikum, selv om det er ganske forskjellig fra det vi gjør. Nå ser det ut som TV2 virkelig tar opp kampen med NRK her. Det har jo vært heftig mye sosiale medier og twitteringer om at det tosker nå den nye sjakkeksperten på TV2. Hva tenker du om det da? Nei, jeg synes jo det er en veldig krevende sak og et krevende valg av TV2. Det er klart at i utsprunkelse synes jeg det er jo flott at han får en ny sjanse og at TV2 gir ham en ny sjanse også til å vise seg på en positiv måte. Men samtidig er det klart at jeg skjønner jo alle de som reagerer og føler at dette er noe han da får fordi han er blitt kjent gjennom alvorlig kriminalitet, så var han muligheten som mange som er på høyere nivå. høyere nivå ikke i år. Så min konklusjon har vel egentlig vært at hvis man nå skal gjøre dette og ha han med der, så tror jeg man kan ikke stikke det under en stol at det er grunnet hans bakgrunn som kriminell, at det er derfor han er der. Folk har ganske god bullshit-detektor, så du kan ikke late som at han er der fordi han er så god i sjakk. Så god er han ikke. Så da må man på en måte si, ok, det er derfor du er her, det er det som er tematikken, at du er kriminell og straffedømt, og da må man på en måte ha en samtale rundt det, tror jeg. Ok, hva hadde sjakk å si for deg under soning? Hvordan kan sjakk brukes i fengsel? Sjakkforbundet har jo også et prosjekt som handler om sjakk i fengseler, og at det kanskje kunne være en inngang som er liksom... å få inn et perspektiv fra en som har sona under denne sjakkboomen og hva det har betydd for han. Det er klart det er veldig krevende å gjennomføre et sånt opplegg uten at mange vil sitte igjen med følelsene nettopp av at Ja vel, dette var ikke riktig på en måte, og det er nok litt også fordi jeg tror mange opplever at det er litt en ære også å bli spurt om å stille i noe sånt. Så det er klart at du får den hederen, og så mange skulle ønske å sitte der i den stolen, og så får han den hederen der. Det er mange som føler at det ikke er riktig. Jeg ser det for meg som TV2-sporten finner og sier «Ja, David, er det viktig å kapere sentrum akkurat som du må inn og kapere sentrum av Nokas rane der? Er det noen paralleller der som er verdt å...» Det blir jo veldig spesielt. Ja, så de skal tråkke veldig riktig når de har hele den dialogen også, men jeg tror... Jeg tror absolutt at det er nøkkel hvertfall der, og at det ikke bare blir på en måte kosepraten, men at man må stå for det som er årsaken til at han er invitert. Og jeg er veldig vanskelig for å se for meg at man på en måte kan si at ikke det er den relevante grunnen til at hans navn dukker opp, at han er kjent fra Noca-saken og alt som skjedde der, så... Så, ja, jeg... Det er rarere. Jeg er en fast sjakkeekspert. Jeg kan jo ikke si at han var gjest, eller et eller annet sånn type at du får noen aspekter inn med de tingene du nevnte. Men er han ikke blant de 500 beste sjakkspilleren i Norge? Jeg vet ikke om han er det heller, men han var jo kjent en gang på 90-tallet, eller han ble jo kjent i ettertid, fordi han hadde et parti som stod i Aftenposten på 90-tallet, og var en av de mest lovende vel under 15 år da. Ja. Rundt 90 eller litt etter det. Men samtidig, jeg synes ikke, man kan absolutt ikke klandre han, synes jeg. Han får jo spørsmålet fra TV2 om dette er noe han har lyst til å stille opp på, og han har gjort opp for seg og sonet, og selvfølgelig skal han kunne benytte seg av den muligheten også, men det er klart at... Mange vil føle at dette er hva er det TV 2 driver med når de inviterer ham og hvilke vurderinger er det som er gjort rundt det at det nok så åpenbart er fordi han har blitt kjent gjennom dette dødsranet at at han ender opp med å sitte der i stolen. Så tror jeg også det er noe med bruken av ekspert, som er litt sånn, ikke sant? Og det er jo noe som gjelder alle medier egentlig, at dette med ekspert slynges jo ut virkelig hytt og vær. Så det er vel mest riktig å si, vil jeg tro, at han er der som en gjest, sånn som vi også har hatt gjester i vårt studio, som er på vanlig eller... eller lavt nivå gjester som er kjente og som har en interesse for sjakk. Men så er det klart det er problematisk at han er blitt kjent på den måten han har gjort, som skiller han fra andre kjendisgjester som har interesse. Det er akkurat det du sier, jeg er veldig enig i hele involveringen og oppsummeringen av det hele der. Det er at... Vi har en sjakk interessert, som har vært veldig god sjakk i sine yngre år, veldig interessert i det. Men er det nettopp av sin bakgrunn å være en kjendiskriminell, og da skal kaste glans overfor deg, er det det som skal gi programmet merverdi, at du har en en sånn type fast sjakk-ekspert inn der, som på en måte er... Jeg tror bullshit-detektoren går oss de aller fleste der, som du sa i sted. Ja, og så er det vel sagt at det i første omgang er et par ganger, men samtidig er det signalisert også at det kan godt hende det blir mer, og det er det som er litt vanskelig å skjønne hvordan det skulle ende opp noe mer, annet enn at da... Det skulle være litt å spille på den fascinasjonen man har, men TV2 sier at de har gjort en veldig grunnig jobb gjennom ett år, og de har snakket om han et antall ganger, og de vurderer ham som tydeligvis en veldig god formidler og veldig egnet til å ... å prate om sjakk på TV. Men sånn sett så må jeg si at jeg ønsker jo ham alt det beste og håper det blir en fin opplevelse for han, men at jeg også absolutt har forståelse for at folk reagerer på det og føler at Få på en måte være grenser for hva man skal få ut av å ha fått en sånn alvorlig straffedom i Norges historiens mest alvorlige rad. Det var en som spurte meg en gang, hvis du kunne spilt sjakk mot Breivik, ville du takket ja? Hvis ingen fikk vite om det, ville du takket ja? Ja, spille sjakk mot Breivik. I utgangspunktet må vi jo alltid tro på den menneskelige dialogen og mulighetene som ligger i det, synes jeg. Så det er klart i den grad vi ville tenke at ja, kanskje kan det bidra til noe positivt, og Breivik også er et menneske med verdi som alle oss andre, og vi skal ikke gi opp han heller. Så vil jeg ikke ha noe prinsipiell innvending mot det, men det er klart at jeg ville jo gå mange runder før jeg ville tenke ok, det er en god avel, så det kan komme noe ut av det, og at man ikke bare ender opp med å bli en brikke i et eller annet spill der, for det er jo det man fort selvfølgelig kan ende opp med å bli. Ja, det er en god tanke det er, og jeg er på linje med det der. Det er litt spennende, TV2 har ikke vært bort på deg, altså. Nei. Nei, aldri vært noe Skuffende lite tilbud der ute, er det det? Ja, det var en gang jeg liksom ble imtatt fram på om farmen kjendis og da Nei, jeg tror ikke det altså at det er noe for meg Men nei da, jeg Har jo bra markedsverdier ute og da er farmen kjendis her på måneden? Nei, jeg vet ikke om det hadde blitt noe av, altså det var bare en sånn rask sondering et år som jeg sa at nei, jeg tror ikke seks uker på finskogen eller hva det var, er veldig aktuelt. Jeg har andre forpliktelser med jobb og familie og alt mulig, men... Nei, jeg trives veldig godt. Jeg har vært heldig som har det jeg har, og at det er også så sporadisk, ikke sant? Så jeg har den lille innsatsen jeg har på TV, og den kan jo forløpig være hektisk og sånn, men så er det jo lenge til neste gang, og da går jeg tilbake til min vanlige jobb da nå i flyktninghjelpen og... og stå på der, og så blir det sikkert litt av brekk igjen til høsten. Det er jo de tingene mange tror, at du kanskje er sjakk-kommentator på heltid, jeg vil tro at du er Norges sjakk-ekspert, ansikt utad mer eller mindre, og Det er jo sikkert mange som antar at sjakk er ditt levebrød også. Ja, jo, det er nok det. Og det verker man jo noen ganger at de tenker, hva tror de jeg gjør egentlig resten av året? Sitter vi på en kott for trykkassinger liksom og finleser resultatlister? Du og Atle har jo sånn lite kontor i nest. Ja, nei, nettopp. Neida, jeg er jo advokat. Jeg er jo bare... Sjef i advokatfirma i mange år, før jeg i fjor da under pandemien bytta litt terreng og ble leder av internrevisjonen i Flyktninghjelpen, som er den største norske humanitære organisasjonen med 16 000 ansatt over hele verden. Det her du snakket om, jeg tror det var en podcast med Nordea, hvor det ble litt sånn juristnerdeprat, men jeg synes det var interessant da. Da snakket du litt om det var noen likheter mellom juss og sjakk, og der hadde du litt tanke på både det her med at det her må være retten forberedelse, så er det en del like aspekter der, ikke sant? Absolutt, og noe som er veldig viktig er jo dette med å studere dommer, som man må gjøre mye som jurista, eller i hvert fall som advokat, kontra det å studere mestepartier, for der også er det jo i rettspraksis, så er det jo ikke så veldig, de fleste dommer er jo ikke så veldig interessante, De handler bare om det som skjedde der og da. Det er interessant for de som var involvert i saken, men har ikke noen større betydning utover det. Og så er det noen avgjørelser som har en mer prinsipiell betydning. Og det er jo akkurat som Magnus Carlsen studerer de tusenvisende av mestepartiene som kommer hver uke. Pløye igjennom, og på noen sekunder kan han se at det var ikke noe nytt, og ikke der heller, og ikke der heller. Men så i nummer 79, så finner han et guldkorn fra Skripsjenko, hvor han skjønner at hun har studert dette med sin trener og sin computer, og derfor er dette nye 14-trekket, Tårnetop, det er en ny idé i bogoindisk, som han da noterer seg gjernebarken til en senere anledning. Ja, for det er sånn, man kan virkelig dra nytte av det av å lese opp på andre dommer og få et bredere grunnlag på hva som har blitt gjort tidligere for å kunne treffe bedre eller for å kunne lese rettssaken, jeg vet ikke. Ja, det er jo gjerne det man gjør som advokat, det er jo å prøve å finne fram til de rettslige kildene som skulle tilsi et godt resultat for din egen part i saken. Og det kan jo være lovteksten selvfølgelig som det aller viktigste, men så er det jo også andre kilder da, for eksempel dommer og særlig dommer fra høyesterett da, som kan anføres da, som man sier, brukes til fordel for din klient for å så overbevise dommeren om at det riktige resultatet i denne saken er da at denne veien over naboens eiendom må kunne bygges, eller her er det rett på uføretrygd, eller hva det skulle være. Jeg har en advokatkompis som sa at i starten var det veldig sånn at han var redd for å komme i situasjoner hvor han ikke visste hva han skulle si, at du følte på å ha dikt opp ting på stedet, at han hadde lært seg et par teknikker, hvordan man skulle komme seg ut av vrinsituasjoner. Det var litt interessant. Det er jo litt sånn selvfølgelig rettssaken også er jo absolutt et spennende slags skuespill hvor man har forskjellige roller de involverte i salen. Men sånn sett så er det jo ved vei sende dommeren alltid som har det avgjørende ord, og det sies jo egentlig at det man gjør i retten har jo, når alt kommer til alt, ikke så stor betydning som kanskje man liker å tro, og som advokatene liker å tro, og som man tror etter å ha sett på TV, særlig fra amerikanske rettssaler. Så er det likevel, det er sakens faktum, og det er dommerens vurdering av det, og så kan advokatene... bidra litt med å belyse det og trekke fram forskjellige paragrafer og slikt som de mener er de mest relevante. - De sier jo det om eiendomsmegler, ikke det? Det er jo det programmet hvor de skal gjette hvor mye verdien på en leirhet eller hus er, og så svinger det voldsomt. Den blir kanskje stålt inn for en søm den vil bli stålt for uansett. Neida, drevende advokater vet hvertfall at man kan aldri, det må jeg nøye med å si, at man kan aldri garantere noe resultat. Selv den sikreste sak trenger ikke være sikker i det helt, at når den går til retten, så derfor også er det en god regel å prøve å finne en løsning med motparten framfor å dundre på til domstolene og potensielt med svære kostnader for den som taper. Magnus Carlsen vil ikke gått inn for mange forlik her i samme advokat, sannsynligvis. Nei, han ville nok kanskje ikke gjort det, og det er noen som er selvfølgelig litt mer ivrig enn andre på å gå i retten, men jeg tror alle de som er flinke, de er veldig oppsatt på å finne løsninger og Særlig hvis man driver med just for vanlige privatpersoner, så er det klart at det er viktig å ta innover seg risikoen og relatert ved at det går dårlig, så det gjelder å finne noe man kan leve med i stedet for. Det var det som var interessant i den praten du sa, at det som er en parallell mellom sjakken og justverden er jo ofte i rettssaker hvor du skal bestemme som forsvarer at du må ofte finne, eller forbedre i de svakeste punkt, finne ut hvor du kan bli angrepet. Det er kanskje en myte med sjakken, at man tror at hele tiden handler om å tenke 12-15 trekk frem i tid. Den andre på siden av bordet har kalkulert ut alle metodene sine, mens det den andre kanskje gjør, som er bedre enn det, er at de egentlig bare forbedrer posisjonen sin, trekk for trekk, og får inn brikkene sine mer og mer sentralt, dekker mer og bredt, og tar bare over spillet sånn sakte, sikkert som et virus. Ja, absolutt. Jeg tror det med å få bedre sitt eget svakeste punkt er jo en veldig flott regel, og det er jo det som ofte skiller de beste og de litt svakere, dette med profylaktisk spill, og at man ikke bare tenker på egne muligheter, men også litt på hva motstanderen kan gjøre, og hvordan man kan stoppe det. Så helt klart at det er ... Det er litt sånn nøkkelen til fremgang, tror jeg, å begynne å tenke også på motstanderstrekk. Er det noe som setter deg mer ut, i hvert fall ingenting som setter meg mer ut, enn at motstander bare flytter kongen et felt ut av det blå? Da tenker jeg, oi, oi, oi, her er en god spiller. Hvorfor gjorde han det? Jo, nettopp, nei, men hvis man får et veldig overraskende trekk mot seg, så kan man jo veldig ofte bli satt ut av det, så det er klart at... Det ligger også litt av dette med å klare å forutse motstands-sjekk, og hvis du klarer å forutse det hele tiden, så ligger du veldig godt an til å vinne. Jeg liker ikke det der. Det er det ene som er litt relaterbart der, men det er også det der med å håpe, det kan du ikke kjenne igjen fra dette, men håpe at motstanderen ikke gjør sitt beste trekk. Når jeg gjør lange partier, så går jeg inn og sjekker den analysegreia på test.com, og så sjekker jeg, oi, hvis jeg gjør dette, og han gjør dette, så er det ikke sikkert han ser det beste trekket der. Jeg tar sjansen. Nå kan du banne på at motstanderen kommer til å gjøre nettopp det du håper at han ikke skal gjøre. Det er veldig tabbe, er det ikke det? Å bare kalkulere med at han ikke skal gjøre sitt beste trekk. Ja, det er veldig dristig, og det er vel det man da må gjøre hvis man er i en situasjon man vurderer som håpløs. Da kan man begynne å tenke sånn, ok, jeg ser at jeg taper veldig fort da, hvis han gjør det riktige, men nå må jeg bare håpe på det. Men ellers så tror jeg absolutt det er veldig grunnleggende at man ikke prøver, men at man alltid tar utgangspunkt i at motstånderen finner det beste trekket, og så spiller ut fra det. Og snart på tid skal vi begynne å runde av snart, eller? Ja, klart. Ja. Vi kan jo ta og avslutte med vi er litt så på å sparke sikkert for dere her, men det hadde vært gøy å høre om vi skulle Vi hadde en artig topp fem liste. Topp fem morsomme åpninger, eller triks i åpningen, eller da tenker du sånn liksom... Kanskje generelle prinsipper, ikke nødvendigvis. Kanskje sånn, det trenger ikke være Kings Gambit, men kanskje fem ting du bør være nøye med helt til mellomspillet og slutspillet. Ja, fint. Skal vi gå gjennom det? Jeg har noen, skal jeg se om jeg kan fylle på lista etter hvert. Men topp fem, da... Skal vi si do's and don'ts? Ja, fint. Skal vi teste hva du vil sette som nummer en når det kommer til åpninger i sjakken? Det viktigste, det mener jeg, er å få brikken i spill. Så det er på alle nivåer det mest fundamentale å få brikken ned, og det kalles jo ofte på utvikling på fint. Da snakker vi da ikke bare om å få banka ut alle bønnene, men altså få ut offiseren, ikke sant? Ja, og tvert imot. Bønnene er ikke så nøye. De står der de står, og vi trenger ikke kaste bort trekk med dem, men å få de mest verdifulle brikkene i... Spill da, den arméen av offisere som skal avgjøre spillet til vår fordel, det er den vi må få sving på. Og det er jo der man ofte ser at ferske spillere ender opp med å flytte den samme mange ganger. Det er jo veldig fristende, fordi man har en brikke uten, men nå skal jeg jamme en feie over motstanderen, med den dronningen eller løperen eller hva det er. Så det å få alle brikkene ut og mobilisert før man går til aksjon, det ville være min første regel. Men det er jo litt interessant at hvis man har kommet på et, skal vi si, litt sånn decent nivå, så kan det jo være litt artig å eksperimentere spesielt med de her fløybønnene av håboen og gå litt sånn det er litt løs kanon med de, for der er det noe sånn alfa-zero greier som at man ser ikke helt fordel av noe, men det kan klage mot seg. Ja, det er jo det som er litt vanskelig med sjakk, at disse reglene som man kommer med sånn, da viser det seg jo når de beste spiller at de forkaster jo dem over en lav sko, ikke sant? Så de flytter hesten tre ganger likevel, selv om ikke noen andre har flyttet og det ene og det andre, og det er jo fordi det da er sånne konkrete grunner til at akkurat der så går det bra likevel, og det viser seg når man analyserer med computer og sånn, at det er det som er det farligste for motstanderen å prøve på et direkte angrep. Så der er vi litt inne på igjen, at man må i hvert fall kunne disse grunnleggende prinsippene, og så når man har kommet til det stadiet, så kan man også Vurdere å bryte det. Kjenn håndverket og forholdet til reglene, men ikke følg det slavisk. Det er lov å bryte det. Det er det, men jeg tror opp til ganske høyt nivå ligger det veldig mye fornuftig å følge reglene, og man skal være ganske god før man klarer å identifisere tidspunktene hvor det er smart å bryte de. Jeg leste sånn filmmanusbok en gang, hvor det var et tips bare for hver historie. Du skal aldri starte historien med hver sted og tid. Og så første boka jeg plukker opp, seriøst, første boka jeg plukker opp etter det, tror jeg er George Orwell 1984, Første setning i boka, hver sted og tid. Han hadde sikkert lest det samme da, vet du, og skulle virkelig... Virkelig bare sette alle på plass der. Men da blir det sånn, oi, stormesteren gjør det jo, da kommer jeg også og gjør det, men det er ikke noe undervisning god å gjøre. Nei, det er akkurat det jeg tror jeg også. Hvis du da gjorde det samme hos deg, så er det ikke sikkert at det vil like vellykka som hos Orwell. Da sier manuskonsulenten på Kaplan at, nei, dette her er ikke bra håndverk. Nei, nettopp. Du kan ikke gjøre det. Nå venter 10-15 bestsellere, så kan du få til å gjøre det. Var det et punkt, eller? Utvikling? Det var egentlig et punkt som var utvikling, og så er jo det andre, kanskje aller viktigste i åpningen, det er jo det som er kongen i sikkerhet. Å få tatt Rokade er jo hovedpoenget, og da får man jo også med tårnet, så det er jo litt til punkt 1 også. Så det er jo det andre som er det viktigste i åpningen, og så er jo det tredje som vi alltid maser om, er jo dette med midten av brettet og sentrum, at man må prøve å ikke gi fra seg det helt i motstanderen, men enten en gang, eller i hvert fall innenfor rimelig tid, få til et motangrep og en viss posisjon i midten. For det Og så krever det kanskje et visst nivå å gi, hvis du er vit og gir fra deg midten, så på en måte må du ha en ganske klar satsing på hvordan du skal ta det tilbake igjen innen en viss tid. Altså på en måte du gir det fra deg, men jeg gjør det fordi dette. Ja, absolutt, og det er jo det som er den hyper skolen da, at man fant ut dette at man kan faktisk gi det fra seg de første trekkene, men at du da som sier må ha en plan for hvordan du skal kjempe mot sentrummet til motstanderen senere, så det er fortsatt legger alle vekt på sentrum, men at man kan gjøre det på en litt mer subtil måte enn å bare klinke en bonde opp i midten med en gang. Man kan spille en fianchetto til å begynne med og så senere gå til et motangrepp. Ja, det er et godt tips. Ok, det var kongen i sikkerhet. Nummer tre? Jeg er veldig glad i det som heter sentralisering. Det synes jeg er en veldig flott og god huskeregel som egentlig gjelder hele spillet. Men ikke samfunnet, men bare sjakk. Hahaha! Ja, det er jo veldig ganske populært i samfunnet også. Ja, det er tydeligvis det. Jeg er jo ikke god for det der, men kanskje er det der inspirasjonen kom fra. Det kan være det da. Nei, og det er jo mange som lurer på det også, dette med, ok, jeg har fått alle brikkene ut, og jeg har fått en grei posisjon etter åpningen, synes jeg, men hva skal jeg gjøre nå da? Og det er der man også kommer litt til det du var inne på, ja, men hvor er den planen på 12-15 trekk eller noe sånt? Det er jo umulig å finne en sånn plan selvfølgelig, fordi du kan aldri ta høyde for alt motstånd kan finne på, og enhver sånn plan er dømt til å gå i vasken. Men da er det med sentraliseringen et av de veldig gode hjelpemidlene, og det handler jo om at det er i grunnen best å ha brikken i midten, av brettet. Så hvis man er usikker på det, at man da rett og slett flytter sine brikker lenger inn, for eksempel flytter en løpe lenger inn, eller en hest inn mot midten, eller dronningen inn mot midten, og da vet man egentlig at ok, det utrettet ikke noe sånn spesielt der og da, men da har jeg kort vei til alle hjørner av brettet i neste omgang, og er klar for både forsvar og angrep. Så det synes jeg er en veldig god regel. Så selv for en sånn desentraliseringsfantast som meg, så må jeg da vurdere, er det en god strategi i sjakkens verden? Ja, det må du tenke igjennom, men jeg tror det har noe for seg det altså. Tenk at det blir sånn beryktet desentralisert sjakkspiller, han spiller bare på fløyene. Livsfarlig fyr. Det kan godt hende at det er, fordi det er alltid morsomt med noen sånne som gjør det, og sånn som Rosenthalis, som er stormester fra litt, Dowen som da nekter å gå med på det som alle andre sier, nemlig at løpepare er så bra. Nei, han gjør ikke det. Han vil spille med hesten i stedet for... Faren min også. Ja, ikke sant? Og det synes jeg er så morsomt at vi har noen sånne, og jeg tror det er det som Drejev etterlyser litt av kanskje at... Det er en ekte sjakspiller da, liksom han som nekter å kjøpe dette her, og han går for hestene og står opp mot mange hundre og har sagt teori, den ene mannen som har nakket stå på for hesten. Det er det som er sånn, altså hva hadde sjakken egentlig vært uten hesten også, som bryter egentlig alle de andre trekkene til de andre brikkene, og det er også den, skal vi si, det mest kunstriske brikken, og det mest intimiderende brikken, hvis du greier å matte med hestene, eller greier å lure. Du kan hoppe forbi fesninger og alt mulig, og det er det som er så magisk med hesten når du får den til å fungere, så er det så mye vakrere enn to knallharde løpere som er mye mer militært, kontrollert, kalkulert. Det tar disse feltene, det er ikke noe mystikk rundt løperne, mens hestene er mer magiske. Jeg er helt enig i at uten hesten så er det veldig mye geometrisjakk. Det er tårn og løper og dronninger som går på skrå rett frem, mens hesten bringer inn det uventede. Så det var sentralisering, det var punkt tre? Nei, da var det kommet til fire, var det ikke det? Da var det fire, har vi det? Hva var fire da? Ja, for tre var... Sentralisering? Nei, det var ikke tre. Hva hadde vi da? Tre sentrum? Ja, det var det. Sentralisering føler jeg litt, men det er klart de henger sammen de to tingene. Ja. Og så vil jeg tenke at en til som er en veldig god huskeregel enn du, er jo dette med å prøve å forbedre den brikken som står dårligst. Og det er jo igjen litt på det med å finne en plan, som jeg vet mange synes er litt krevende da, når man er ut av de aller første trekkene, hva skal jeg gjøre nå? Og da er det å prøve å lete etter den brikken, og da snakker vi igjen ikke om bønnene, men de andre, altså hvilken av de brikkene er det som står dårligst, og hvilke av de kan du... kan du forbedre posisjonen på. Og igjen husker at vi kan ikke vinne sjaksspillets slag i ett trekk, men at det må være en tålmodig kamp hvor vi forbedrer oss trekk for trekk for trekk og forbedrer Men faktisk også at motstander kan gjøre ting som gjør at vi får et større overtak ved å ruse på for fort, og det ser man også noen ganger på høyt nivå, at man bare avventer og tar takknemlig mot de gavene som motstanderne disker opp med. Generelt tips også for litt lavere nivåer, aldri la offiserende hestløper stå alene, eller ikke bli passet på, for det er fort gjort å glemme ut og... kommer en sjakk og en bindinger og sånne ting. Altid lurt på å ha noen til å dekke hverandre, så er du litt sikker for overraskelser. Ja, det er et veldig godt poeng, og det var jeg litt inne med Romer også, dette som stormesteren John Dunn kaller for LDPO, Lose Pieces Drop-Off. som var da hans viktigste lærdom i en lang lynsjakkmatch mot en han spilte mot, som var veldig skuffet etter at de hadde spilt lynsjakk 50 ganger, og tenkte jo da at han skulle lære veldig mye subtilt av å spille mot den sterke stormesteren, men hvor da amatørens dom i etterkant var litt skuffet, det eneste jeg lærte var loose pieces drop off, etter at den da gang etter gang etter gang hadde fått i disse gafflene og vunnet udekket offiserer. Det var jo veldig bra topp 5. Var det her bare duseliste? Skulle vi hatt en don'ts-liste også? Greier vi det topp 5? Ja, det gjør vi sikkert. Don'ts, don'ts. Men det vil jo kanskje noen gang bli litt motsetningen av det som var her da. Å flytte bønner veldig mye for eksempel. Det er en slag don't. Ja, flytte brikken to ganger, det er noe jeg fant ut tidlig. For da taper du tempo-tingen. Du taper tempo i forhold til den andre. Hvis du kan unngå det, så er det i hvert fall lurt å ikke flytte bønne to ganger. Ja, absolutt. Flytte bønne mange ganger, flytte offisere mange ganger. Det er jo en kjent blunder i åpningen. Og så er det jo å flytte kanskje enda mest bønne der kongen står og gjør kongen veldig utsatt, som er... er også en stor risikosport. Jeg har to forslag her til vår top 5 don't-liste. Det er... Det høres kanskje litt konservativt ut 1700-tallet, litt patriarkisk ut, men ikke la dama gå ut og fly for tidlig. Hold dama inne. Hold dama inne sperret. Det er en klassisk regel, og det har å gjøre med at dronningen er så verdifull, så den må jo flytte hver gang den blir truet. Og det er det som er forskjellen på en hest og en løper som stort sett kan bli stående, for det blir bare en byttehandel, men dronninga og tårne, de må stikke av hele tiden. Og så var det en YouTube-kanal, om det var en serber eller en russer, jeg husker ikke, men jeg bare husker så godt aksangen hans, han sa sånn «Take is a mistake». Det er et veldig fint rim der også, men det er jo da sånn nybegynnefeil at du ser bare verdien og bare bytter masse brikker, mens den andre får flyttet ut alle sine brikker, så er det du egentlig, du mister alle dine fordeler av å ta hos den andre. Det er veldig sjelden, med mindre du ser en gevinst av det, at du bør egentlig motstå å ta. Er ikke det en sånn generell God regel, eller? Jo, jeg tror det er riktig sånn du sier at det, og det kan være også fordi når man er et fersk så har man veldig dragning mot det med å renske ut litt, og få litt mindre brikker rett og slett, og litt mer sånn. Men det er sånn du sier at ofte disse byttene oppnår ikke noe særlig, og hvis man også har flyttet på en brikke mange ganger og så bare bytter den av, så kaster man på en måte bort alle de trekkene man har brukt på den. Så det synes jeg absolutt er en god don't fra din serbiske venn. Ja, jeg tror han var serber. Bra kanal. Men ja, har vi to til da? Ja, skulle ikke klare det da, men det... Spørs da, hva vi skal si er de to siste. Det er Don't, sier jeg på nå. Lett via en Gambit. Den er dristig. Det er noen åpninger som dessverre er veldig dristige, som er veldig flotte. Og Kongegambiten er jo min favoritt som dessverre også er litt for dristig, og den ligner jo litt på denne latviske gambiten enda mer dristig. Latviske gambiten, det er den svarte versjonen av Kings Gambit, er det ikke det? Ja, det er det, så da må man enda trekk mindre, så det sier seg selv at det er enda mer risikabelt. Jeg synes jo det har sin skjerm også, men det er klart at... Hvis man dundrer på med sånne ting i åpning, så skal man i hvert fall vite hva man driver med, det er helt sikkert. Hvis det er noen som greier å dra i noen saftige Latvian Gambit-seire på chess.com, så kjør et screenshot, og så send det til meg og Torstein på Twitter. Vi vil gjerne se det. Veldig bra, det vil vi gjerne se, og jeg er veldig glad i Kong Gambit også, så jeg... Ja, kjør på med litt offerspill. Den kan du fordype deg ganske mye, er det ikke sånn accept the client linjer som går ut i det uendelige? Det er masse, jeg husker jeg hadde en bok av stormesteren Joe Gallagher som kom ut og som jeg virkelig nystuderte på 90-tallet, Kings Gambit, men det ble dessverre ikke så mye ut av det. Det var en hviterussisk stormester som het Fedorov som prøvde å holde faden hevet i verdenseliten, men jeg tror ikke det gikk så bra for Fedorov heller. Ok, hva med punkt fem da? Greier vi å koke opp noe spennende der? Ja, det siste punktet da, som man ikke skal gjøre. Ja, hva skal vi si det er da? Det kan være i ... I slutspillet da, ja det var nesten du kunne hatt den også med kongen i sikkerhet, men i slutspillet så må man i hvert fall huske dette med at det med aktivitet er veldig viktig å ikke bli stående bare å forsvare brikkene sine. At det ofte er viktigere å få brikkene i akt posisjoner, og heller tåle at det ryker en bonde eller to for å få tårn og konge og ikke minst få en fribonde framover. I slutspillet så handler det jo veldig mye om det med å få en bonde over til andre siden. Men det var jo en du, var det ikke? Ja, det var litt en du, men litt en don't også, fordi det man ser noen ganger er nemlig at man får liksom trua en brikke i slutspillet, og så ender man opp med å bare stå veldig passivt med tårnet for eksempel, og passe på den bonden. Når man i stedet for skulle bare akseptert at en ryker og gå til et motangrep og få egne sjanser, så ikke være passiv i slutspillet, det var min don't. Ikke være passiv i slutspillet. Gud, jeg har en bonusgreie. Dette hadde jeg egentlig tenkt å høre med om når vi var på sjakssendingen på NRK der, men det ble allerede gått til tidspunkt. Dette er et meget nisjesnevert råv. Det har kanskje ikke vært hørt hjemme i beste senter på NRK, men det er en ting jeg aldri har sett noen andre ha nevnt før. Jeg har ikke sett at jeg har dratt mye nytte av det, men jeg synes det har vært interessant, i hvert fall når jeg har spilt veldig lange partier, hvor du har et par dager på flytt eller... veldig god tid da, så det er det ofte jeg pleier å snu brettet. Mhm. Det er gjerne digitalt, det er vanskelig å gå rundt til den andre siden og stille seg bak den andre, det er jo det dårlige kotymet i sjakverden også, men det å snu brettet, så kan jeg ofte se hva jeg ville gjort hvis jeg var den andre, og få et mye mer nytt blikk på hvor er det faktisk jeg er sårbar og den andre er sårbar, for du får en nytt perspektiv på det. Ja, jeg vet at det noen ganger var anfallt, og det er nok ikke sånn å si at grunnen til at det ikke har vært så mye fremme er jo at det ikke er regnet som så god kotyme. Fordi man forstyrrer motstanderen litt ved å stå rett bak og henge over og sånn, men jeg vet absolutt at det har vært et tema liksom, og kan være en du da, og en ekstra du hvis man da vil plage motstanderen litt da og forstyrre litt. Hvis man er så frekk og sleip, men absolutt at... Det kan være noe, ja. Er det noen triks for å syke ut folk da? For det var jo sånn der, vi hadde jo han der Geir Jore her, som snakket om straffespark, psykologi i straffespark, og hva Keeperen burde gjøre blant annet for å syke ut. Han nevnte jo den Bruno Fernandes-greia vår jeg husker ikke hvem keeper det var, som gikk da og syka ut United sin straffetaker og sa, skal ikke Ronaldo ta straffen da? Skal ikke Ronaldo? Så er det Ronaldo, han skal ta straffen, han her kan ikke ta straffen. Og så bommet da Bruno Fernandes på sin første straffe på evig etter, tror jeg. Så jeg vet ikke om det er noen sånne utstykking, litt sånne kjipe utstykkingstriks? Det ene som er veldig kjent, det er jo det med å komme for sent til spillet. Det er så enkelt som det. Det er ganske enkelt, og det er ganske effektivt også hvis man kommer så mye for sent. Særlig at motstanderen... For dels viser man at man trenger ikke hele tiden. Så jeg er sjefen, jeg trenger ikke hele tiden for å vinne mot deg. Og det andre er hvis man kommer så sent at motstanderen faktisk begynner å håpe å vinne spillet fordi man ikke kommer... Da blir det en veldig nedtur når man faktisk dukker opp. Så da blir det sånn, åh, jeg må spille likevel. Og da er du halveis mot seier allerede. Det ser jeg jo, det beste er jo de som dukker opp sist med Carlsen, gjør det jo nesten bevisst nå. Eller kommer de sånn inn to-tre sekunder inn i partiet? Ja, Nå noen ganger kommer man litt for sent også, faktisk. Eller enda mer. Så det kan være en bevisst plan, særlig med fysisk spill, og særlig kanskje med lang tenketid. For da kan man ofte komme veldig mye for sent, siden man kommer en halvtime for sent, for eksempel. Og så viser jeg at det har ikke så mye å si på tenketiden, for det jevner seg fort ut likevel. Og så har man fått den psykologiske fordelen der med å... motstanderen sitter og tenker på at kanskje vinner uten å spille og alt det der. Et aspekt som sjakka har en stor potensial, og det er sikkert 99,9% av sjakkevern være uenige med meg, men det her med trash talk, når du ser alle andre idretter, det er vel kanskje en hyggeligste idrett null trash talk, kanskje bare i mixzone og litt på Twitter kanskje? Ja, de har jo prøvd noen nettspill hvor det er litt sånn banter og banter blitz og sånne greier hvor de da skal skikanere hverandre. Det var jo noe vi egentlig drev med veldig mye i sjakkklubbene før, at det var jo egentlig hovedpoenget med å spille sjakk i sjakkklubben var jo nettopp å skikanere motstanderen mens du spilte. Og det var ofte vel så viktig å være en god preiker som å være en god spiller. Men nå tror jeg klubbmiljøene er jo litt på held dessverre. Nå er det jo pandemi i tillegg, men det er klart mange nå føler at hvorfor skal jeg dra hele turen ned til sjakkklubben når jeg kan sitte hjemme og dundre på i sjess.com, men man mister noe. Jeg husker du faktisk, apropos litt sånn intimidering, det virker som det har vært sånn skjevt, det har vært et sånt storeby hvor du har sånne der... enorme sjakkbrett ut på gateplan med sånne brikker som går over en meter oppi vet ikke hva du kaller det, sånn mega sjakk ja, ja, ute sjakk og sånt torg sjakk og ute sjakk og da var det jo en del lokale turister som spilte og sånt, men da satt det en sånn gjeng med gutter da, og hver gang turisten eller en lokale gjorde i ferd med å gjøre et trekk, så gjorde de sånn så begynte de å juble og lage litt sånn der, så da ble han helt forvirret og sånn, oi, hva er det jeg ser nå, er det er det en gaffel eller noe annet, for det er litt vanskelig å se på den historien, så jeg vet ikke om det var intimidering eller hjelp da. Ja, det var i hvert fall litt sånn innblanding i spillet, og det kan man jo ha en hjelper som plager litt også, men må ikke tråkke over til det ulovlige. Nei, det er Det må det ikke. Jeg vet ikke om det har vært, det skal vel ganske mye til da. Det er jo veldig mye beskyldninger om sånn med joks og sånn, og hvordan noen har gitt signaler til andre om hva som er det riktige trekket, og masse sånne greier skjer. Det er sikkert noe fortsatt, men ikke så mye som avdøkkes i hvert fall. Nei. - Nei, det får vi bare håpe at vi slipper at det, for jeg tenker sånn der kommunisere med et lite sånt implantater, altså alt du trenger er en klikk på en måte for å si ja eller nei, eller kode trekk og sånt. - Ja, nettopp signalisere hvilken brikke som er den riktige for eksempel, bare det vil gi en kjempefordel, og hvis du i tillegg sier hvilket felt den skal ha til, så har du fasiten til og med, så det er nok ganske teknologien gir muligheter for det. Da skal vi ikke avslutte med et lynsjakkparti slik Bill Gates og Carlsen gjorde på Skavlan. Det skal vi ta en annen gang. Jeg må bare studere dine siste 5000 partier og få et lite bilde av hvordan jeg kan ta det. Hvor mange forsøk har jeg hatt for å vinne, tror du? At du boket to-tre ganger, så ville det... Eller er det rett og slett så stor kvalitetsforskjell mellom en 1500- og og hva var det du hadde igjen? 2400 og litt. Nei, altså det ville jeg nok. Det spørs litt på tenketiden, og jo mindre tid det er, jo større sjanse det er for å tråkke ferd, og jo mer betydning for tiden også, men det ville tatt meg etter hvert, men om det ville tatt ti partier eller 20, det skal jeg ikke si. Jeg hadde gitt gjerne. Jeg har et godt tips til alle som vil slå noen som er bedre enn seg. Første gang jeg slo faren min, så skjenka jeg han i hagen, og fikk lurt opp tårnet på vingen, og matta på elegant vis der. Han var småfull og fikk ikke helt med seg det. Godt triks, veldig godt triks for alle som har lyst på noen snarvær til suksess. Ok, men jeg er gjennom stort sett alt av notater og synes dette har vært en veldig gøy opprat. Selvfølgelig da, jeg er Kost Måsson, tusen takk for invitasjonen. Du er like med det, og vi snakkes kanskje igjen senere også. Det skjer jo mye på sjakkfronten til høsten. Det gjør det, da skal det jo være VM-Fischer-sjakke forhåpentlig på Reikavik, 50 år etter Fischer mot Spassky, så det blir morsomt. Jeg tror det var Høvikåten som hadde fast... Nei, nå tror jeg det er Reikavik det er snakk om da, og det blir litt morsomt, for sjakken har jo hatt spesiell posisjon der på Island. Det blir veldig gøy, og da er det med pila og hele pakka. Da får vi tro det blir pila og hele sullamitten, men da denne merkelige startoppstillingen som vi får i Fischer. Men står Men Stockfish, finnes det på en måte på? Ja, jeg tror de klarer det også, fordi jeg har hatt litt trøbbel med det med rokaderegelen og sånn, men jeg tror de har lagd programmer som også klarer å takle fischer, ja. Ja, det er bare å sette seg i trening, øve seg på 960-sjakk fischer inntil, så skal vi si tusen takk for besøket. Tusen takk.