Hvordan føles det, Tor? Det går bra dette her. Jeg har fått litt frisk luft, og da blir det kikkere i huet og i kroppen, så det er mye å si der. Ja, det er jo du som står for 93% av pratene. Jeg er sannsynligvis med i mye mer enn det også. Så det er jo dine stemmebånd vi må kjenne og følge på her. Ja, men hadde vi hatt åpent vindu skulle vi fått en frisk luft. Men det er jo greit å sitte her, og det er jo...
Ikke et problem. Når du lukka døren, det var jo ikke noe... Nei, samme her. Jeg mistenker jo at...
Ventilasjonssystemet her ikke fungerer i helgene. Det er jo dårlig nyte for sånne 12-timer-podcaster som oss. Vi begynner jo å se, vi har to bøker igjen nå. For dere som nettopp har koblet det på her, det er 24 timer med 24 bøker med Thor Gåtthås. Gåtthås. Gåtthås. Faen, det tar meg tid å vende det. Ja, ja.
og omstille meg på den her. Så vi har vært gjennom ti bøker i ti timer allerede, så vi skal dele det opp i to 12-timersøkter, og vi har to bøker igjen, og det er to, du kan jo drepe mennesker med de to bøkene der, det er noe ordentlig, Mursteiner. Nå er det en bok som heter Fra bygd til by, det er Brummedalens historie, og jeg har jo vokst opp i Brummedal, og i 2010, 1. januar, så ble Brummedalen by, så jeg ville skrive en bok om Brummedalens historie, og sendte da en
et brev til kommunen og lurte på om de kunne gi ut en bok om Brummenars historie. Og det sa de ja til. For da måtte de betale meg litt lønn da. Så hvis de vil gi ut boka, kan jeg skrive boka og skulle komme ut i 2011. Så det var en sånn oppdrag jeg lagde selv. Det er ti år siden den kom ut da, med andre ord akkurat i år.
Men igjen da, ikke noe disposisjon her heller, ikke noe sånn at jeg skal få med dette, og jeg skal bruke disse tidsaspektene og sånn, eller ikke noe? Jeg sa jeg skulle bruke et over på det, men det var jo sånn at det som er spesielt i Brummena er at Elva Brummena ligger midt i sentrum, og det delte da kommunene Furnes og Ringsaker sammen,
Så elva var kommunegrensen, så i sentrum, sentrum lå i to kommuner. Det er ganske spesielt sånn som Budapest da, Budapest. Ja, jeg skulle akkurat si Budapest, ja, ja. Så da lå altså sentrum i to forskjellige kommuner, og da...
Så det betyr at det hadde gått en bygdehistorie fra Ringsaker, og det hadde vært altså... Derfor så var historien... Det var veldig bra dekka egentlig, historien, men det var litt for skjønt da, i og med at det var to kommuner. Så da var det min jobb å sette sammen den historien, sånn at det ble en lesbar historie i ett bind. To rivaliserende kommuner, eller? Ja, grensekommuner, Furnes og Ringsaker og...
Næs var en kommune som var lenger ut, men den ble slått sammen i 1964 til Ringsaker. Næs og Ringsaker ble slått sammen i 1964 i 1. januar til Ringsak kommune. Men Brummedal er et hettsted hvor folk i et par tusen år, der ligger vi mye høst av,
det er jo sånne gamle funn fra romerske drikkekar og sånn der, så da bodde folk i hvert fall et par tusen år der, men poenget var at det er jo da, Brumundalen er jo da, det er jo en slags dal, og det ligger i navnet da, elva Brumundal, den gikk jo før Løpsk, så det var jo sånn at den rant utover delta i vårflommen da, og da var det ikke så fint å drive jordbruk i Brumundalen, men de bodde lenger opp i høyden da,
De bøndene som etablerte seg tidlig bodde lenger oppe i høyden. Sentrum var det lille sentrum rundt elva, brummen, eller noe som heter Kvennveita. Det var en veit, kunstig anlagt bekkerelv, som var kanskje anlagt allerede på 15-tallet. Håndgrad sannsynligvis. Det var ikke noen gravmaskiner. Men vi vet jo det at
Det var lite møller. Pahamar hadde ikke noe særlig møller. Pahamar var en del av Roma. Biskoppen Pahamar lå under Roma. Så det var i hvert fall 11250, var det ikke det? Hvor langt under ligger Brømmen da fra Pahamar? 15 kilometer nord. Da var det sånn at Pahamar var bispesettet.
og der var det da de sorterte den roma, og så måtte de betale skatt, de måtte levere inn korn og sånn, det er bønder som måtte få dem bært, og da var det veldig god, forholdsvis god kvernforhold i Brummendalen, samlinga med Hamar, så de trakk da mot Kvenveita, som er da en sånn kunstig anlagt kvinne,
Det er et utløp av Brummenelva, eller Brummena, som elva heter. Den gikk ned mot Møsa, der var det Anna Kverner, som formale korn. Det var viktig som en ressurs å...
Og det gjorde at det oppstod bebyggelse der. Så det var gader som Nerkvern, Øverkvern, Gåskvern og Buttekvern. Kvernet var veldig viktig, og det ble kalt for Kverndaren, det er Brummedaren da. Men boka min, den handler jo mest om kanskje de siste 250-200 årene, for det var en kar
På Nerkvarn bodde det en kar som heter Tori Bjerke, det var en vitt herren type, han var født i 1815, fra barn Bjørke i Furnes. Han var sånn type som, i dag ville han sikkert fått flere diagnoser, han var jo veldig arbeidsom, flittig kar, flink, kjapp i hodet. Det ble sagt at han ikke kunne lese, men han kunne så klart lese, det var bare tull det.
sannsynligvis han kunne i hvert fall økonomi å ta da, hadde på det meste 20 galer. Faren var en drukkenbolt, og Tore kjøpte da galen, Tore dro jo ganske tidlig, etter konfirmasjonen så dro han ut som skreppahandler, han drev vel og solgte noen ting fra skreppa si, og så kjøpte og drev noen kveg, og drev med handel da, og fikk da penger til å kjøpe galen nedkvern i 1844,
i Brummenhavn og fikk se kone da, og begynte å legge seg over, og fikk unger og sånn, og han startet jo da bryggeri og brenneri, og drev stort, han hadde 20 gale på det meste. Han var ganske forfengelig, det ble sagt at han hadde to tupper, en gåbordtupper og en vanlig tupper, og det var ikke så mange som hadde tupper der på 1850-16-tallet, og han hadde gebis da, og
barnebarn hadde vært sammen en gang og da hadde Tore da, de så på samme rom da da hadde Tore først tatt av seg Tupén, så hadde han tatt av seg Gebise, og da spurte han guttungen, skal du ta igjen Asa nå? han trodde han hadde falt snesov så han var en sånn type, sånn buldrebasse Tore Bjerke som kjørte hest og kjøpte eiendommer oppi Trøndelag og kjørte hest opp dit så det var en sånn bygdehøvding da
som det er en del av i sånne plasser. For det er jo sånn at her var en bonde, og det er en sånn bok som heter «En forskutte»,
Det er en bok som kom ut på 1830-tallet, som handler om Brummundsdal, eller Brummunddal som det er. Modellen er nerkvern i Brummundalen, og det blir sagt at de snakket fransk på 1790-tallet, og hadde sånne kubanske sigarer. Blant storbøndene der var det en del sånn
utenlands påvirkning både i klær og språk og møbler og sånn så det var en overklasse som levde litt annerledes Torbjerke hadde båter som gikk til England med flesk han frakta flesk over til England på 1850-60-tallet og var en veldig driftig type og hadde masse business og masse penger og som jeg sa 20 gale på det meste
Da han døde i 1887 var han god for cirka halv million, men det var jo da sannsynligvis mye mer. Det var innreksregulert, eller var det sikkert mye mer, men han hadde fem unger som fikk hver 100 000 hver. Så det er en sånn type som da er en sånn tidlig grunner i bygda. Og så var det en som heter Helmer Huseby som startet et meiri i 1898, for det kom jernbanen ditt i 1894.
Og da kom jo Kong Oscar, den svenske kongen, kom forbi og stoppet der i Brummedalen. Og jernbanen kom, og da begynte de å bygge opp
Da begynner du å vokse fram industri. Det er et veldig godt eksempel på det Brummenhavn, på hvordan det er mikrohistorien. Den nasjonale og den delvis internasjonale historien kan speiles i en bygd som da vokser fram i industriens tidsalder. Her hadde du brenner i Antorjeverket, hvor det var en helflaske brennvin som var...
Dagsrasjonen for en mann, tror jeg, som jobbet der. De fikk jo en hel flaske om dagen. Dagsrasjonen. Jeg tror det, ja. Det er mulig at de solgte og gav det bort, sånn at de ikke trakte det selv. Men de fikk kanskje, ja. Det var jo poteter de brukte, laget sprit, kønne poteter. Og Husby, han var fra nede i Fett. Fett, nei, han var innflytter. Han hadde da et meieri, hvor han hadde da...
egne vogner som gikk til Oslo med mjølk og meieriprodukter, og så hadde han elektriske biler i Oslo. Før 1920 hadde han masse elektriske biler i Oslo. Så det er jo gammelt. Elektriske biler er ikke noe nytt. Så han drev stort da innen meieriprodukter, han Helmer Useby. Og den neste store grunneren, det er en som heter Berge Langmoen, født i 1887 i Åsnet, Finskog. Han kom til Veldre og Brummedalen i 1901-1902, for da kjøpte faren en gal som heter Bjørke
Og den, for en lang historie kort da, han var jo sånn, jeg skrev en egen bok om han, Berger Langmoen, og den kan vi snakke om, jeg skal faktisk snakke om den senere også, ta mer om det da, men han hadde da et sagbruk og startet med 10 mann, og på 25 år så hadde han 750 ansatte på et sagbruk i Brunhavn, eller høvderi og sagbruk, sånn trebedrift da.
Det er en bygd med veldig, veldig lang historie der. Sa du noe om vikingtiden? Vet man noe om det har vært noen? Det er ikke så lang historie egentlig, for det er mye gale rundt i Veldre og Fulnes som er veldig gamle oppå Næs, men selve Brummenars sentrum har ikke så lang historie. De har hatt beboelse der fra, folk har bodd der fra
i hvert fall over 2000 år, det er ikke så lenge i Norge det, men sentrum da ligger i en dal, og der var det ofte sånn at elva løp løps da, i vårflommen, og da måtte bønda etablere seg lenger opp i høyden. Men det gikk jo Pilgrimsveien til Trondheim, tror jeg gikk gjennom der. Den gikk gjennom ...
Brumundaren og Birkebein vei 12.6 gikk sannsynligvis på skien om det her, eller på beina hvis ikke på beina det er ikke noe spesielt gammelt egentlig til å være i Norge men det er altså da Tettsted har en historie som er granske ganske gundig og
Det er jo da veldig lite og komprimert sentrum, som hadde rundt 412 innbygger i 1900. 412 innbygger? Ja, men da var det bare sentrum, og så var det masse galer å bruke rundt omkring. Så det var jo ...
Jeg hadde en hoppbakke som het Frambakken. Den er bygd i 1897, og så var det hovedlandsherren i 1913. Da var det rundt 416 fastbånd der. Men da var det 10 000 tilskudde.
10.000 tilskuere. Og da var det 8.000 nummererte biletter, og da var det ekstra tog fra Kristiania og Hamar, og da kom Kong Haakon med ekstra tog, og da hadde det ikke noen røde løper. Så de hadde bygget et trebru til kongen, han skulle gå på en trebru, gikk av tog og skulle gå på en trebru, og så gikk han oppover til SS-møtet Framheim, som var lokale, der var det lunsj,
og mat da og han ordføren var så nervøs så han sa hans høylig konghet og da kongen kom i bakken så var det så mye folk i bakken at han måtte vasse i snøen forbi publikum det var 10.000 tilskudder det var 8.000 nummererte biletter og prøve opp han var et kvinnfolk det var en dame som het Odin Lundby
Alle var spent. Hvem er det som er prøvehopper? Jo, så kom en dame, kjørende nedover bakken der med skjørt. De hoppet med skjørt. Hun flakset ut i lufta og hoppet noen 30 meter. For i 1910
Tre år før var det en kar som heter Sigurd Brevik fra Erlendrum som hadde tatt toppfart opp ved en gar som heter Gresby. Han hadde hoppet 51,5 meter med fall. Det var da, ifølge statistikken, en slags uoffisiell verdensrekord. Men det var jo med fall, så han sto jo ikke, og da var det ...
Det var ikke offentliggård, men det var altså 10 000, og han Jørgen Bernhard Rustad, han jeg snakket om i stad, han som begynte i 9-8 måneder, han var på terren i 1913. Så i 2007 snakket jeg med en kar som var på skiren da i 1913. Og da hadde han gått på ski, så han var vel kanskje over en mil fra der han bodde oppe i Rustabakken, som var en sånn plass langt oppe i Veldraosten, innenfor Stordisjøgda. Han og familien gikk på ski, og han sa at det eneste som innførte
ikke da var der, det var folk som var syke, gamle folk som lå kanskje på et kammers og strøk med eller noe sånt, alle var på det rennet da og Jørgen hadde hoppet i frambakken selv for han rundt liten 17 så hadde han en kjæreste som bodde lenger oppe i dagen der og da var det kanskje ikke da var det å hoppe i frambakken for å være gutt da og mann så skulle du hoppe i frambakken og det gjorde han men det gjorde han på en mørk kveld han hoppet der i mørket
Og han gjorde det litt, for da så han ikke hvor skummelt det var, som han sa, men det er jo enda mer idiotisk å hoppe i mørket, enn det er å hoppe i dagsgis, og han hoppet der og holdt på å slå seg, for der var han, og så sa han i svigerfaren at han hadde hoppet i mørket, og da ble han forbanna, for det var jo bare noe tull, som han sa. Det er en skikkelig manndomsprøve der da. Ja.
Så det var da en hoppbakke hvor hvert eneste år var det stor siren, og det var veldig viktig for bygda at det var hoppere, store hoppere. For hoppbakken hadde en veldig sentral posisjon. Da hadde du fotballen om sommeren, men så hadde du hoppbakken. Da var det 2-3 tusen tidskurver hvert år, og i så sent som 1948 bodde det kanskje 3 tusen i bygda, eller i Brunnerna, og da var det EM på skjøyter på Hamar.
Og da var det sånn at det var overføring på radioen i hoppbakken fra hjem på Sjøytir. Men da var det 1500 i hoppbakken, så står det i avisen at så få har det aldri vært på hopper enn i frambakken, står det da. Det var 1500 tidskur, og så var det da 3000 fastboende. Så det var fortsatt mye folk der. Så det var en sånn idrettsskiløpebygd, delvis med stor bakke og gode hopper. Og i 1947 var det en som heter Helmer Amdal, som ble norskmester i skihopping i Tistedal.
Det var jo stort fordi han vant i NM. Men har det alltid vært idrettsfokus i Brumunddal? Det var et industrisamfunn, og der var det jo veldig mye idrett. I industrisamfunn er det ofte idrett. Det var fotball, skisport og skøyter. Det var noen som spilte tennis også. Men idretten har jo bredd seg utover i Norge tidligere, så det var ikke noe spesielt mye oppi der. Men jeg har vært interessert i idrett, så jeg har skrivet kanskje ekstra mye om det, i og med at ...
Jeg er interessert i idrett selv. Og andre ting som er annet enn hopping og fotball, var det ... Køling. Køling? De hadde Norges beste kølinglag i mange år. Det var en kar som het Odd Lohn, han hadde bodd oppe i Oppdal, og de begynte å spille køling etter krigen, og de spilte på noe som heter Framban. Brummen hadde mange år Norges beste kølinglag, og noen av verdens beste kølingspillere. Brødet Dagfinn og Sju Lohn, Kristian og Morten Sørum, og flere andre som var kølingspillere. Yes.
Hvor kommer den sporten derfra? Er det ikke skåtsk? Er det de som er så gode og vinner? Jeg tror curling er skåtsk. Det er Canada som er så fryktelig gode. Canada har kanskje den største bredden. Jeg tror curling er...
Det kan jeg se for meg er et sport som har forholdt seg rimelig lik siden dag 1. Med regler og kotyme og hele pakka. Det er jo en veldig tidløs sport. Alle curlingsteinene har jeg hørt blir hentet på en bestemt øy. Det er en curlingsteinøy. Jeg kan ikke den historien godt, men det er en curlingsteinøy hvor alle curlingsteiner kommer fra den samme øya.
Så det blir utvinnet derfra? - Ja, det sjekker jeg. - Jeg tror den er i nærheten av Skottland, eller kanskje tidligere Skottland, for det er jo en skottsk idrett. Så det er spesielt. - Det er heavy polished granitstein. Skal vi se, det står ikke noe her hvor de kom fra. En del står vel kanskje Køl i Kultur, Termalby.
Det som var spesielt oppi deg var at du hadde et bygdesamfunn, for det oppstod veldig mye industri. Så var det et samfunn med storbønder omkring. Så var det en del husmannsfolk og arbeidsfolk som fikk en syntese som
for å bruke et fint ord, så fikk de det. Det var en sånn kultur hvor mange av de som arbeidet på fabrikken, det var kanskje husmannssønner eller sønner og døtter av småbrukere, som da tok industriarbeid. Så fikk de en sånn der, på Hedemarken var det veldig stor klasseskille, men Alf Preussen bodde jo i Pressveggen, det er cirka 8 kilometer fra Brummenhavn, og han var jo i Brummenhavn blant annet så så han på
Det var et fly som var der på 20-tallet, og Preussen gikk på ski til Brummedalen, og ville gjerne være med opp i fly, men hvis de ikke hadde livsforsikring, så kunne de ikke bli med opp. Så Preussen hadde sikkert ikke penger, men han fikk ikke være med i flyet, eller han ville sikkert ikke, men han hadde hvertfall ikke livsforsikring. Livsforsikring fantes på en tid, de hadde funnet opp den der livsforsikringspremien selv da. Så det var fly, og så har du da, Preussen var jo da i Brummedalen og
så noen sånne borgerlige kvinnflokk, for det var noen sånne borgerskapsfruer der, som var litt finere enn andre, for det var en slags borgerskap som oppstod i den lille bygda. Og jeg snakket med en som heter Jon Hugo Oskraf, han var født i 1924, han levde til 2016, han fortalte hvordan folk i Brummenal lukta forskjellig etter hvilken jobb de hadde. Som jeg sa, hvis du var for eksempel
Hvis du var mekaniker så lukta du olje. Jobbet på Sagby lukta du tre. Var du frisør så lukta du barberingsvann. Og var du husbord så lukta du noe annet. Det var også da folk kjente igjen hverandre på luktene. Du kunne gå rundt i gata eller være på kino så lukta folk ulikt. For de kjøpte ikke lukten. De jobba til seg luktene.
Det var sånn det var i mange steder før krigen, sa Jon, at folk lukta veldig forskjellig. Perfumen var ofte et bad der, som de brukte gjerne for jul. Det var Bastu, byen av tysker under krigen. Der var det sånn at enkelte karer møtte opp for jul og vasket seg en gang i året. Det var da ...
En stor juleskjauen. Så det var et sånn lite samfunn hvor alle kjente alle, og hvor det spesielle var som sagt at det lå i to kommuner. Det er ganske spesielt at et sentrum ligger i to kommuner. Men hva var din egen familiehistorie med Brummedal? Har du historien tilbake til så langt du kan huske? Overhovedet ikke. Forfatteren jobbet som lege i Elverum.
Han jobbet på sykehuset der. Han ville ta over en praksis, og da hadde han egentlig to valg. Det var Odda, der vil han ikke bo, for det er Vestlandet, og så hadde han Brumundalen. Han fikk samtidig jobb som bedriftslegger på Langmoen en dag i uka. Han jobbet der hver torsdag. Vi kjørte dit 1970, jeg har fatt det første gang. Vi kjørte fra Elvedum til Brumundalen i en hvit Renault 16. Jeg husker det godt, for da var vi i Brumundalen, og da var han på et jobbintervju.
jobbintervju da på på langboen og det fulgte med et hus
til den stillingen, så han kjøpte hus da, sagbruket, så hadde han praksis i Brumundalen, så han hadde ikke noe forbindelse til Brumundalen i hele tatt, men han bodde i Elvrum, vi hadde bodd i Elvrum i nesten fire år, tre-fire år, så han trivdes, han er fra Oslo, eller født på Lillhammer da, mutteren var fra Oslo, så de trivdes jo godt da, med fint skifer og bra klima, så det var jo sjokk da å flytte til Brumundalen som guttunge, vi ville ikke gå ut de første 14 dagene, jeg og bror min, for...
Vi hadde jo vokst opp da i Elverum, og syntes det var fint her, hadde kompiser der, så kom vi til Brummedal, og folk snakket litt rart, og det var helt annerledes, vi stengte oss inne da, kom litt i januar 1971, og var ikke ute de første 14 dagene, så var det en som het Vidar Jensen, en nabo, som bodde to uker så overfor, han lurte på om vi ville være med ut da, leke da, eller komme ut, bli med ut da, ja, så dro vi ut da, og så beskriver de boka, så
vi seilte på isflak i elva og gikk på eppelslang og hadde det jævlig fint. Seilte på isflak, det har farlemi også fortalt. Sånn er det en sånn ting som har vært helt utenkelig at unger gjør det nå. Guttesporten var å gå på isen blant annet, det var jo to som hadde druknet i elva, tror jeg, som ikke jeg vet om. Det er et bøvesparkelva, vi vokste opp like en elv da, som var veldig stor i flommen, og der var det jo
der var det jo is om vinteren, så vi gikk da på isen og bodde rett ved skogen, så vi var heldige da som jeg begynte på noe som heter Faglund skole, 1972. Det var en sånn skole med masse elever og få lærere, for den tiden var det en lærer per klasse. I dag er det jo ti lærere per klasse omtrent, så det var jeg tror det var like mange elever som det er i dag, og da var det kanskje 25 lærere i dag, og det var over 100 ansatte. Det var ikke noe særlig spesial lærer da, vet du. Men
Men i hvert fall var det grunnen til at jeg ville skrive boka, var at det var blitt en by i 2010. Og da var det stor, både i Moal, i Ringsvall kommune, har to byer. Karmøy har tre, tror jeg. Åkerhamn, Skudneshamn og Koppevik har jeg lest, tror jeg. Tror jeg tre byer der. Men Brumundal er Ringsvall akkurat to. Så det ble en by, og det var en stor feiring, og da tenkte jeg nå må jeg lage en bok om
Det var morsomt for at boka ble presentert onsdag
eller var det kanskje 29. november rundt der, 9. november kanskje rundt der i 2011 på en onsdag på biblioteket og alle var blid og du sa at det hadde aldri vært samlet så mye folk edru som hadde vært så blid oppi der samtidig så det var veldig morsomt at bygda at folk likte at noen lagde byggeslut for det hadde noe av grunnen til at de ville gjøre det var at de ville lage noe som var sammensveisende sånn at folk lærte historien sitt og kjenne det
Så det lot jo kommunen meg gjøre. Det var en veldig trivelig oppdrag. Jeg pratet med 150 stykker, gamle folk og masse kildematerial. Jeg snakket med folk på 90-95 år. Det var veldig morsomt å lage en sånn bok om bygdene de har vokst opp. Hadde du noen involvering i krigen? Jeg skrev masse om krigen, ja. Krigen i Tyskland kom 19. april 1940. Da lå det jo skjøt med granater oppe fra noe som heter...
Og jeg snakket med en som heter Jon. Han sto oppe i Høsby og så de granatene som gikk fremover. Det var noe slags, ikke bomber, men de søte i et par kilometer og gikk gjennom lufta, sånne prosjektiler, og traff dem i Brunhavn. Så han sto og så de. Så var det en gutt som døde for han skulle gå og hente en katte. Han sa,
Han gikk opp, en som heter Ragnar, Vold gikk opp fra kjelleren på et hus på Veldresida. For det er Veldresida og Forlundsida, han gikk da opp fra kjelleren, og så skulle han se etter en katte som hadde født unger, eller som skulle født unger. Han skulle se om han hadde gjort det, og da gikk han opp, og så...
ble han drept av et sånt bombe. Det hadde Jon sett på Garn Granru, som er like ved sentrum der. Der hadde Garn vært evakuert, men kona var fortsatt på Garn og satt på utedåen mens bombingen pågikk. Det var tre kvarter de brukte på å ta Brummenaren, tyska cirka. Tyskia sendte to mann først. Det var vel på en motorsykkel eller en bil, eller kanskje begge deler, og de ble tatt av.
av norske skarpskyttere skutt ja, de sendte noen før han og de ble drept, så det var et par tysker som ble drept der
Og de lå da inn på B-duset, Brumundalen B-dus, det var altså ganske dramatisk der i 1940, og sted ble da sånn, det var cirka to-trehundre tysker som var der på det meste, for det var utsiktspunkt da, og på Grespi, og så bodde de i framhavn, for tysker var ofte vakter, så de overtok da skoler og forsamlingslokaler, så
Bygget med 3000 innbyggere, så bodde det kanskje 250-300 tyskere. Så det var veldig stor tysk innslag der. Og en del som var så klart NS. Det var sånn NS-mesterskap i Alpint der. Sånn var det jo der tyskene kom. Det var et tysk orkest som bodde der. De marsjerte rundt, profesjonelle orkester og profesjonelle musikere.
De marsjerte rundt og sang sånne tyske, sånne faterland, sånne sanger, militærsanger, som gjalla utover landskapet der. Og de hadde oppdraget rundt i Norge, og da krigen var slutt, så etterlod de seg instrumenter. Og de ble palma, har jeg hørt, men de etterlod seg masse instrumenter, tysker, for de kunne ikke ta med seg det hjem, tror jeg. Det var et eller annet sånt. Så det var altså da...
var det da sånne episoder hvor tysker de ble jo fanget plutselig, var det tysker som var fanger. Så det finnes en bok faktisk om krigen som er en dame som het Suvei Geir Bakke skrev om krigen i historien i Brummedalen. Jeg har streifet om krigen flere ganger, men
ikke egen bok da, men det har ikke vært spesielt i krigshistorien, men det hører jo med. Ja, men var det, jeg tenker på de som, de der to som ble tatt av snikskyttere, det var jo veldig typisk nazisten å ekseplefisere motstand da, at de slo hardt brutalt tilbake mot et tett sted. De lokale, ble det liksom gjort noen sånn hevneaksjon da de tok over det? Nei, det var ikke det, men
De hadde vel kanskje en slags forutrop da som de sendte. Og det var folk som muligens offret seg, jeg vet ikke. Men de ble det tatt da. Men det var jo det var vel der som andre steder så rullet bare tyskerne videre og så var det flere dager med tyske konvoier av motorsykler og biler som dro oppover Gubrasen for det var jo feltog oppi der også. Så feltoget fortsatte å dra oppover. Jeg snakket med en kar som var med på feltoget han ble det nesten i 100 år. Så jeg snakket med flere som husker dette her da.
for noe av poenget mitt med å skrive den boka var at det fantes fortsatt en del tidsvittne på 30-årene og krigen. For eksempel en dame, hun sa det at det var seks søsken da, og hun visste ikke at mora var gravid.
For de visste ikke hva som skjedde da, når hun ble gravid. De trodde at det kom med storken. Så hun hadde fått den siste søskenen hun hadde. Da hadde mora vært på en juletrefest og bare gått ut og født en unge. Hun hadde en hvit kjole, så ingen visste at hun var gravid. Vet du det? Nei.
Så det var jo da på 30-tallet, og sånn var det da blant, jeg skrev en bok om utedor også, og da vet vi at på utedonen da, på Framheim Kino, så hadde fine fruer med seg sånn der egen klut, utedoklut, mens de andre brukte avispapir eller ukebladpapir, så
Og så var det sånn at jeg snakket med en dame som hadde jobbet som selskapsdame for en litt sånn halvrik dame i Brumundalen. Og da var jobben hennes bare å være sammen med hun. Hun hadde 25 kroner måneder. Hun holdt hun i selskap, leste litt bøker og gikk tur og sånn. Hun var selskapsdame. Hun er en dame som da hadde litt ekstra god tid og kanskje litt penger å dele ut. Jeg snakket med gamle tjenestepiker. De jobbet jo
I 30-årene så jobbet de gjerne fra syv om morgenen til syv om kvelden, hele uka, og fri hver tredje søndag. Kanskje en ettermiddag, så det var veldig mye arbeid da, på de her tjenestepikene. Det var jo fortsatt tjenestepiker da, i 30-årene. Og 40 år av for så vidt etter krigen, forsvant jo gratis da. Hva var det de gjorde nå, altså jobbet for? Jobbet for det rike, lagde mat, lagde frokost.
Hvis du var frue i en sånn rik familie, så hadde du slapp til kanskje å drive og stelle med kjøkkenarbeid. Kunne gå tur og sole deg og sånn. Eller så var det da tjenestebygd som tok seg kanskje av unger og var litt sånn guvernanter og sånn. Det var vanlig. Sånn hvis du går ned i et lokalsamfunn, sånn som her, og studerer, så ser du da hvordan mikrohistorien er ganske lik den store historien, hvor han
Litt av bygd og RnB påvirkes av forhold utafra. For eksempel Skudisareva 1914, så gikk det rundt som verden. Telegram fantes jo. Da var det telegram om det, og da møttes folk bort til Brumundals sentrum og diskuterte. Nå er det krig, nå er det krig. Det var veldig mye sånn som nådde ut.
Det lå jo da like ved jernbanen, så det kom mye rykt til det her, og mye historie ved jernbanen. Så sånne steder som lå litt utenfor byen, storbyen, de hadde ofte veldig bra system, og vi vet at det var folk som abonnerte på Aftenposten og sånn, som fikk aviser da
om årene, og så fikk de slengt av, det var mye som gikk veldig raskt, allerede da i 1910 for eksempel, fordi jernbanen var der. Undelig altså, at det var så effektivt. Mye som ikke var så gammeldags vi tror i dag. Mye var gammeldags, men mye var veldig moderne, og toget tok vel kanskje tre og en halv time til Oslo, i dag kan det kanskje være halvparten, men jernbanen førte jo til veldig stor vekst da. Det hadde vært båter på Møsa før,
Men i hvert fall så er det da en mikrohistorie. Hvis du studerer mange steder i Norge, så ser du da hvordan industrien fører til tilflytting, og så er det industrisamfunnet som delvis avvikles. Etter hvert som du kommer ut på 90-tallet, så er det masse avvikling
altså avindustrialisering hvor færre da trenger å jobbe på fabrikken og det er utflaking så det speiler altså da historien i Norge den plassen og mange andre plasser. Men hvor mange er det som bor der nå i dag? 10 000. Ja. Og er det et synkende tall eller er det et ganske stabilt? Det er økende. Økende? Ja. Så folk trekker ut fra Hamar og? Det er mange som flytter hjem fra, mange som flytter fra der sikkert mange som vil bo utenfor byen og det er lettere å ha råd til et hus der enn å ha det i Oslo og
Mange har bodd i Oslo nå, eller bodd i andre steder, og mange personister flyttet tilbake, tror jeg. Så det er vel om at ...
at det er en sentral plass, eller rundt Mjøsa er det sentralt til bostadsmange, mange liker å ha fire årstider, det er fortsatt ganske stabilt klima der om vinteren, og rett og slett bra skifer, men da hadde vi det fotballaget da, som jeg sa var en viktig faktor i mange år, som var en sånn identitetsfaktor, men stedet kaltes da da, eller kverndagen for gammelt, men da da,
Det var en blanding av industri, arbeid og mentalitet. Det er jo på amerikanske slags boomtann, hvis du skjønner hva det betyr. Boomtann, altså by hvor befolkningen øker, boomer.
Jeg bodde i USA i Vermont og var i sånne lignende plasser, Boomtams, men der var det kanskje fraflyttet, delvis. Jeg var i et sted som heter Berlin i New Hampshire i 2005, og der var det halvparten, det var nesten en nøyaktig kopi av Brummenhavn, med sagbruk, hvor det bodde masse nordmenn. Jeg straffet en dame som hadde ettlinger fra Jøvik.
Og der var det befolkningen gått ned til halve. For der var det ikke noe statlig bedrift som etablerte seg, og der var det ikke så mange som ble førtidspensionert og sånn. Men hvis du skjønner, befolkningen var halvert. Det har ikke skjedd oppi der. Men Berlin inn i New Hampshire, det var veldig interessant å se at det var...
Der var det forfallent altså. Så ville det kanskje vært hvis en sånn plass som Brummenal hadde vært i USA, da ville folk bare flyttet videre. Men der vil folk ofte bo da, så lenge de kan, hvis de har vokst opp der. Hva var de største oppdagelsene dine? For det er jo enormt tjukk på hvor mange sider du snakker om. 650 kanskje? Du må jo ha gjort noen oppdagelser som har gjort et inntrykk på deg, eller som tok deg på det.
Massevis. Hva var de største oppdagelsene? Det var det at jeg kom bak til folk jeg hadde hørt om, og her var jeg menneskelig også. Så jeg skjønte hvordan det sosiale livet da, i en sånn bygd med slarv og med
utroskap og jeg fikk jo greie på veldig mye sånn, mye som jeg ikke kunne skrive i boka. Ja, akkurat. For jeg hørte jo det, han sto i med hu og hun sto i med han og sånn. Også med sånne sentrale skikkelser i bygda? Nei, egentlig ikke, men jeg hørte mer det småbylivet da, det småste livet, hvordan det hadde utviklet seg fra en sånn liten bondsk plass da, hvordan det vokste fremover og hvordan det
En sånn tilflytting fører til at du får nytt blod, og samtidig er noe av det samme. Bare den dynamikken som er i en sånn sted, det er vanskelig å forklare, men hvis du leser en sånn bok, så skjønner du det mer kanskje. Det er veldig morsomt for meg som vokste opp der, og så oppdager sin egen bygd på den måten her.
Det er jo mange, det er ikke noe fasisvar på hvordan en sånn historisk skrivelse, men det er en folkloristisk da, anekdotisk bok om et tett sted på Indre Østland hvor industrien var veldig sterk og hvor det var avundre standardisering da.
med masse tapte arbeidsplasser fra 1987-80 og fremover, hvor det var et sånt rasismopprør også, med Arne Myhla i 1991. Ja, det var der. Ja, det var der, Brumund Arne 1991. Det er 30-årsjubileum i år. Yes.
Det var jo sånn emne på slutten av boka. Men det var blitserne? Ja, det kom blitser som skulle protestere mot Nyrmuland, og så var det en kamp mellom folk som protesterte mot blitsere og blitsere. Så ble de jagd ned på E6-en blitseret, det var i 1991. Jeg var ikke der jeg. 20 år siden slag om Brummendal. Jeg er 30 nå. Jeg har publisert 2011. Slag i Brummendal. Det ble jo film også det. Ja.
Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring var i Brumunddal for å holde en appell mot norsk innvandringspolitikk den 31. august 1991. Han hadde fått tilatelse til å holde en to timer langt møte klokka 12. Det hele endte med kraftig sammestøt mellom antirasister og rasister som ble filmet. Jeg tok med meg dette kameraet for jeg tenkte at det kunne bli interessant å få med seg. Det var en veldig spent stemning og gatene var fulle av folk, både store og små. Det var lørdag og mange hadde handlet og alle trakk seg mot der Myrdal skulle tale.
Ja, så det var jo virkelig, noe brummende, og da fikk det et sånt stempel å være sånn nazibygg da? Det var rasisme, det hadde vært noe opptrynn, men vi vet noe mer så litt forskjellig, så det er en kompleks historie det der også, men det var i hvert fall et sånt opptrynn som var veldig dramatisk, eller virket dramatisk, og jeg var ikke der for jeg hadde hatt brud på hjerneskallen etter en sykelykke, så jeg lå hjemme hos foreldrene mine og hørte på dette her, jeg hørte faktisk bråk altså, og det hørte jeg på, da snakker du om halvannen tillemens avstand,
Jeg tror kanskje brødrene mine var i sentrum da, men det var noe som skjedde, og det gikk jo på TV-en, det var jo kanskje på CNN nå, tror jeg. Gikk jo, om ikke verden rundt, så i hvert fall ut av Norge, tror jeg. Fordi jagget jo det her blittsla ned på E6-en, så trafikken på E6 ble vel stoppet litt, tror jeg. Det var Arne Myhlad da som
Så kom han tilbake da, så skulle de vende ryggen til rasismen, da sto de mot, tre-fire tusen brunner stod med ryggen mot Arne Myrdal. Ja, det er akkurat det bildet ser jeg på her nå. Ja, det er en fyr som faktisk har stått feil vei. Ja, er det? Ja, det er en fyr. Ja, det var litt å identifisere, man skulle jo komme av tidsavskulder nå. Ja, det kom tilbake igjen, stod Myrdal, ja, det var jo...
Ingen som ble skadd under denne basketaket. Flaskerestein suste inn blant folkmengder og så kom jeg tilbake i tre uker som du sa, og da er det en videoklipp her hvor alle vender en ryggen. Omtrent 4000 mennesker viste sin stille protest ved å snu ryggen til da Myrdal begynte å prate. Eller tale det.
Så det foregikk i rolige former og 90 politifolk kunne nøye seg med en pågripelse for full og ordensforskyldelse. Så det dro ikke seg dritings blant de 4000. Det var jo veldig rolig da. Så da fikk man kanskje rydde opp i det stempelet der, eller det potensielle liksom. Ja, det var jo en slik aksjon for å snu stemningen, for at det var visse elementer oppi der, og så
kom det folk fra utenfor som ville lage bråk, og det var mest folk som var ute til å lage bråk, tror jeg. Og det er mye i denne historien som jeg vil snakke om, for jeg fikk jo god innsikt i denne historien, og det er mange varianter av denne historien, og det var jo et politisk vedtak på at her skulle vi ordne opp, og så gjorde de det så godt de kunne, og så gikk det som de gjorde, og det ble bra det. Vet du hvordan da? Jeg skulle få ordentlig forhold, så folk ble kvitt problemet da. Akkurat, akkurat.
Så var det Vettelid Larsen fra Aftenposten som skrev en artikkel om stedet Gud glemte. Så sto det i Aftenposten. Dette var før internett, så da var det stort hvis noe sto i Aftenposten. Det er ikke så viktig i dag, kanskje. Men så ble stemningen snudd. Parallelt med at dette hadde skjedd, så var det ganske mange arbeidsplasser som forsvant på flere fabrikker. Så det var litt arbeidsløset da å
Mens da for eksempel i 70'er var det veldig gode tider med null arbeidsløshet og veldig godt fotballag, så var det på 90-tallet da ikke noe bra fotballag og arbeidsløshet og sånn fortvilesmantel folk. Det hadde vel noe å gjøre med at mange var oppgitt over forskjellige ting, og så
Han var jo fra Sørlandet, Arndal trakten, og han søkte da like sin oppe i Brummenaren der og fant noen sånne unge, eller en god del yngre, sånne
som en drev å vanka sammen. Oppskriften der, og den historien har man hørt så mange ganger, at det er høyere ekstreme på begge sider, for en slags skyld. Det er unge, spesielt gutter, misfits, som blir sånn lette bytter og lettere å rekruttere. Det har jeg hørt i den historien veldig mange ganger før. Ja.
Var det en del av de tingene som skulle ryddes opp? Nei, vi skulle prøve å snu stemningen. Det var det vi gjorde, og så ble vi vilket av noen penger og satt i gang noen prosjekter, og det var forskere som undersøkte dette, og så kom noen rapporter, og i løpet av noen år ble det bedre. Nå er det veldig bra stemning der, og det har vært det i mange år. Det er veldig flink rådmann i kommunen, Jørn Strand, og veldig flink ordfører, Anita Hillesten, og det er veldig bra...
Bra kultursjef, Asle Bærteg. Det er veldig mange flinke folk som... Det er kommunen da, men som drar sted videre, synes jeg. Jeg synes det har blitt fint oppi der. De har fått shine-up sentrum, som så ganske jævlig ut den perioden der. For Jesiks gikk jo først gjennom sentrum, og så ble det lagt utenom. Og da forsvant det mye trafikk da, men da ble det litt sånn forstatspreg, hvor det var litt sånn...
Det var ikke så pent i sentrum da. Det ble shine-up. Men det som du sa du ikke kunne skrive og ikke kunne prate om, som du fant ut i researchen, var det politisk betente ting, eller var det mer befolkningen de snakket seg om? Nei, det var en blanding av begge deler. Men hvis du leser aviser og bruker aviser som kilder på bøker, eller hvis du bruker aviser som kilder på virkeligheten,
Så får de veldig mye, men det er ikke alltid pressen vil eller kan skrive, det er ikke alltid de vet. Så bildet av en sånn sak er mer nyansert enn det som kommer fra pressen. Og hvis du snakker med de som var med på en del av de tingene oppi der, så får du ofte en annen versjon enn det som er den offisielle versjonen. Det er ikke sikkert at noen av de versjonene er den riktige, men det er i hvert fall greit å lytte til flere parter enn den offisielle, for det var mye som...
ikke kom frem sånn i media om det der, i hvert fall ikke i Rikspressen, for Rikspressen skrev om det her. Dagbladet VG slo jo opp dette her og kastet seg på, og Aftenpost nå. Og de er jo ofte veldig tablide og lettfinte når de lager sånne saker og har det lite i greie på hva som egentlig skjedde oppi der. Men jeg tror de som var med på det er ganske lei av den saken der.
Jeg tror ikke de er så jævlig interessert i å prate om noe i dag. Nei. For de som var med på det er jo 50-60 år nå. 30 år siden. De er jo da voksne de som var med på det her. Hvis de lever. For det er jo... Myland er jo borte. Han var jo en eldre kar da. I 1991. Det er en på Wikipedia-siden til Brumundal her nå. Ja. Der vil det stå kjente personer. Ja. Der står det...
Første ut, Bjørn Hatterud. Forfatter, ja. Og Thor Gotthas. Ja, det er viktig, ja. Du er på Wikipedia her.
Så er det jo bratskisten Are Sandbakken. Ja, han kjenner det. Så er det jo sangeren Gaute Ormåsen. Og det er jo sånn, hvis du spør unge mennesker, så er det jo det. Altså hvis du skal si en kjent person for Brunna, så er det sikkert han da. Han er jo født i 83, er han ikke det? Han er kanskje bare litt yngre enn meg, faktisk. Tror du han er født i 83? Ja. Jeg hadde faren på skolen, han heter Odd Steiner Ormåsen, vi kallet ham for Snake Hill. Snake Hill Ormåsen. Ja.
Og så er det jo Hilde Jermundsau Pedersen. Skiløper, ja. Ja, tok ikke hun noe VM-gull? Hun har vel i hvert fall stafettmedaller i VM. Kanskje VM-gull i stafetta, jeg tror det. Her er gull, lagsprint, fristil, og 4x5 stafett, ja. Ikke noe individuelle. Nå har det vært veldig god, veldig sent. Hun er vel Norges eldste kvinnemester i langrenn. Norsk mester på langrenn. Bronse i 10 kilometer-
Valdefjerme og Torino. Jeg husker det, det er godt. Jeg fødte i 1964 og var god til over 40 år. Veldig fin type. Ja, herregud. 1964, det hadde jeg ikke gjettet faktisk.
Ja, nei, hva andre spennende ting er det vi kan dra på om Brummendal da? Det er jo da et sånt, spesielt Norge, og selv om du da har hatt en avgjørelse, så har jo veldig mange blitt pensjonister, og en del folk har flyttet, så du ser at Norge, det går videre i Norge, så de har jo bygd om...
Det var produsert ting før, men det er fortsatt mye småindustri oppi her, så det er masse bedrifter som går bra. Asko har lagt stort sånn der ... I boka min skriver jeg om blant annet en som heter Figen Skau. Rasmus Figen Skau, som var en original som bodde der. Han var fra Bergen.
Han var en veldig spesiell kar, Rasmus Figgenskau. Han hadde studert på MIT i USA før krigen. Han var litt tørst og var en veldig artig kar, Rasmus Figgenskau. Han så ut som David Niven, hvis du har hørt om han, den engelske synspilleren. David Niven, som bakover sveis. Sånn elegant, ikke som Bermuda shorts. Så han var en sånn type som satt og drakk
Han var på pasientavfatteren og satt og drakk vin på venteveldsfaren og leste fransk lyrikk. Det var ganske spesielt på 70-tallet i Industribudget av Brunalen at du satt og leste fransk lyrikk på venteveldsfaren og etterlåtte seg vinflasken halvtom eller halvfull. Så han var en sånn type... Det var jo sånne...
Original i positiv forstand altså Rasmus Figgenskau Akkurat, ja Jeg kjente den ikke, men jeg så noe veldig mye For det var jo sånne steder har jo hatt bygdeoriginaler og det er ikke alle du kan skrive om, men han han tok jeg sjansen på å skrive om i den boka, og han var en sånn skikkelse som gikk rundt der og
Rasmus Figgenskjøv. Hvordan avgjør du det, hvem som du kan skrive om og ikke skrive om? Hvis det er for triste skjedene, så opplever du det? Jeg har også spørsmålet litt hvordan jeg har vært selv. Han hadde veldig godt humør og sånn. Det var jo ikke noe ordentlig...
sånn han hadde det på slutten i hvert fall, men han var en type som var vittig type og veldig intelligent og kunne veldig mye han satt ofte og drakk på Grand Hotel og kunne veldig mye om han følte med i sport og hadde abonnert på flere aviser og leste han var veldig godt orientert, altså sånn helt sånn fremmed full egentlig oppi der en sånn type som du ikke skulle tro bodde oppi bygd med mest industriarbeidere og folk som jobbet da
Helt annerledes, Rasmus Figgenskjær fra Bergen. Akkurat, ja. Noen flere sånne personer som du ble kjent med, eller som er veldig forbundet med bygda? Det var en som het Pengsimen, som de kastet penger etter. Han var også en sånn bygdeoriginal. Også var det en som het Koldbjørn, som jeg kjente. Han var...
Han hadde hatt noen greier under krigen. Han bodde på en hytte. Han kallte seg Kolbjørn i Hengegrana. Han het Kolbjørn, og han bodde i et camping ut på Næs. Men han var mye brummedal og leste aviser og sånn. Han fikk Parkinson. Men det var en sånn kar som jeg kjente. Han hadde langt hår og langt skjegg, og ble tvangskripet da han kom på sykehjemmet. Så han var en sånn type som...
som syklet rundt og samlet tomflasker. Det var noen luffer-typer der også, som jeg så i oppveksten, men de har jeg ikke skrevet om. Alle sånne bygder har jo hatt originaler. Det var en som heter Isavets sønn,
Harald Sørum, han var fra Brummen og bodde da ute i Kvarbergsvika, som var på andre siden av Fulnesfjorden fra Brummen. Han var jernbinder, en veldig flink kar. Han hadde et litt sånn sårnfullt ekteskap med kona som het Mina. Det ble sagt at da hun døde, så møtte ikke han i begravelse til kona. Da var det litt sånn skandal i bygda, ble det sagt. Så spørte de, hvorfor kom det ikke i begravelsen til Mina? Hun kommer ikke i min, sa han.
Så han var jo en type, og det ble jo sagt at han, det var et fly, det hadde kommet et jetfly over himmelen, så sa det at det var det Mina som var ute og gått på skis. Og han vanket mye i et sted som heter Gessalparken. Det var et sånt park, eller en liten skogteig i sentrum, like ved der Fattan hadde kontor, like ved Brummenalva, eller Brummena. Der var det en del karer som satt og drakk
satt og drakk brennvin og øl. Men så var det en kar som da frøs her en natt, og så ble det stengt som sånn fristed for stedsløse fugler. For det var en del karer som satt der og drakk øl om sommeren, og Gesellparken heter det. Gesell på Hedemarken, altså Gesell er jo en tysk håndtverksfenn,
Med Gesshild på Hedemarken er det en person som kanskje lever litt utsvevende og kanskje ikke har fast jobb. Det ble kalt Gesshildparken da. Det var en sånn navn som oppstod etter krigen. Kanskje på 50-60-tallet, Gesshildparken. Og det heter da, fordi det satt altså da karer og drakk øl og brennvinner på hverdager. Gesshildparken.
Da ungene holdt seg unna. Jeg var jo sammen med flasker der, for det var mye flasker som lå der ofte. Det kunne ligge sånne lange murerpils der om morgenen, hvis de hadde hatt fest. Det var fint. Da fikk du vel 75 øre for en flaske, var det ikke det? Ja. Var det noen sånne
andre verdenskrig opprydning som tyske barn og sånt der? Så klart, sånn er det overalt. Ja, det var det som var i andre steder. Så det var et sted som heter Gresby, der var det tysker, tøsene av de som det ble kalt, ble satt der og internert etter krigen. I Brunndal? Ja, oppe på Garen Gresby, der hadde tysker hatt en bastion. De hadde noe som heter tyskertårnet. Så det er den samme historien som vi hører overalt, at...
Det er for å si at ved å dukke ned i historien til et sted, så kan du også få Norges historien og delvis den internasjonale historien. Med å se på lokale forhold, så er det veldig påvirkning av... Men det har jo vært sitt særprogram, men det er veldig morsomt å dukke ned i historien på den måten her. Men var det noen skjebner der, som type barn som... Ja, eller...
som lever der den dagen av, eller noe som historier ut av. Det er sånne ting som jeg ikke vil prate om, blant annet. Nei, fordi det er så tett. Egentlig ikke, og så er det sånn at krigen for mange, oppi der synes noen at det er fortsatt betent. Ja, det er et tema. Ja, det er det, blant noen, i hvert fall blant de eldre. Så folk er forskjellige, og man må akseptere at noen synes det fortsatt ikke er greit å snakke om. Synes du det er rart å tenke på at det er snart 70 år siden,
- Mer? 80 år siden. - 76 år siden krigen var slutt i går. Så her er hoderegningen helt ute å kjøre. - Det jeg ofte tenker på er at det er 80 år siden. Hvis du hadde hoppet 80 år tilbake på et annet tidspunkt,
Rett før 2. verdenskrig, da. Ja. Ta 1933, da. 1940, så hopper du 80 år tilbake igjen. Så føles det jo ekstremt, eller jeg kan se på meg at det ville følt ekstremt lenge siden ut. Det føles ut som en mye større gap enn det er fra 2. verdenskrig til nå, fordi 2. verdenskrig har vært så gjenfortalt og så utrolig opp i minnet i alle europeiske lande.
i flere tiår da, hvis du skjønner hvor jeg vil. Ja, jeg tror det har vært 1953 da, hvis det var 80 år fra 1933.
På hvilket tidspunkt, bare hoppe 80 år tilbake i tid, så ville det ikke hatt den samme effekten som det har, at vi skulle tro at vi var mye mer ferdige med 2. verdenskriget når det er 80 år siden. Men det er liksom ikke tilfelle, for det er alltid noen slekt, og noen historier, og noen som er forbundt. Jeg synes jo det skulle kanskje vært ferdig med det, men jeg tenker ikke at folk som er oppbytte på en annen måte enn meg, de mener jo noe annet ofte. Og særlig lokalmiljøet, så må man være forsiktig med sånne ting, synes jeg er fortsatt enda.
Er det en mangel på at man vil bare ta oppgjøret lokalt, fordi man går hele tiden og visker tisker om det, i stedet for å bli ferdig med det og ta dotter, og bare gjøre seg ferdig med hele prosessen på en måte, liksom som tyskeren også, vil helst fjerne alt som har med nazismen og hele som har med 2. verdenskrig historien, vil fjerne minner og liksom...
fjerner levningene i størst mulig grad så man kan skåne og slippe å forholde seg til den tiden der, i stedet for å ta det endelige oppgjøret på
og tørre å prate om det, og tørre å kanskje ha det undervisning og så videre, hvis du skjønner. Jeg tror jeg har det oppi der, at det er mange som har gjort det, men allikevel er det noen, kanskje noen familier som bryr seg mer enn andre, men jeg tror ikke det er så mange som tenker på det sånn negativt oppi der nå, men sånn er det jo på landsbyer, hvor det er gassbruk, og hvor historien er mer nær allikevel, selv om det er gammelt, så
Det er litt forskjell, men jeg tenker at det går seg i gang. Når det er 100 år, så er det kanskje 100 år. Men er det her, når det kommer til 2. verdenskrig, det er der du ofte gjør dine mange etiske vurderinger rundt hva du tar med og ikke med? For det er jo ofte veldig relevant. Og så plutselig blir det krigshistorie i en annen. Det er ikke så mye jeg har gjort, men jeg vet at en del av det som sto i aviser, det ville jo vært...
Det stod veldig mye i aviser om folk som hadde gjort gjerne ting under krigen, eller som hadde vært landsfikre. Hvis du tykte det i dag, så ville jo folk blitt sjokkert mange hvis du så hva som sto. Men da sto det jo... Så mye ble brettet ut i pressen da, faktisk, rett etter krigen. Men det har mange glemt nå, så...
Men jeg er ikke spesielt krigshistorien interessert. Jeg har blitt spurt om å skrive krigshistorie i flere steder, men jeg har sagt nei til det. Jeg tar krigen som en del av historien, det er ikke bare det jeg er interessert i. Men flere grunner til at jeg ikke er veldig befattet med så mye krigshistorie, er at det blir så mye prat og diskusjoner. Du ser den der boka, Martin Mislett-boka. Jeg orker ikke å være med på en sånn debatt. Jeg skriver bøker om ting hvor krigen er en del av det store bildet.
- Ja, det må være vanskelig balansegang det der, og det er mye som er tørtski. - Ja, fortsatt er det det tydeligvis. - Ja, helt åpenbart. Jeg skjønner det veldig godt, ja.
Det er kanskje ikke verdt det. Og det er nok andre mennesker som er interessert i å gjøre det greiene der, som er kanskje enda djupere inne i det. Jeg synes krig er veldig fælt. Jeg orker ikke å fordype meg for mye krig, for det er tragisk for menneskeheten, men det er tydeligvis en nødvendighet for menneskeheten å krige. Fortsatt i dag er det mange som kriger, men jeg tror det er veldig tragisk å trykke gjennom framgang og
og starte nye kriger, men det kommer til å skje, og da har det skjedd så mennesket er i krigersvesen, så det er bare sånn det er. Og det er jo veldig mange som også, jeg tror også vil fortelle historier fra 2. verdenskrig for å kapitalisere litt på det, for å sette det på spissen, for å gjøre kanskje seg selv eller sitt forfatterskap litt interessant, for det er jo veldig
i mange fall bedre og litt juicy, så du får ikke noe som mer står på spill enn du gjorde under 2. verdenskrig. Det er så mange som er interessert, som både oppriktig skriver om det, og som kanskje drar på litt for mye, som vi har sett eksempler på. Til ditt tilfelle er det kanskje skrevet nok om 2. verdenskrig, at du trenger å ta
på det, i følge den idefilosofien din. At du skriver om ting som ikke du finner noe om. - Ja, ja. - Ikke sant? - Men jeg hadde en hel stoff i boka her som var nytt om krigen, betyr at folk fortalte meg ting som ikke har stått på trykk før, men det er mer sånn litt uskyldige ting og jeg orker ikke å blande meg opp i den krigsgreiene, altså det kan andre ta seg. - Ikke sant?
Med det så skal vi vel kanskje ikke innom mer Brummendal i dag. Da kjører vi på, litt strekt da. Litt varmt vann, så er vi der.